url
stringlengths 31
279
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
194
| category
stringlengths 16
3.67k
⌀ | ingress
stringlengths 12
19.1k
⌀ | article
stringlengths 15
310k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.02k
⌀ | id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Ole_Haugom | 2023-02-04 | Ole Haugom | ['Kategori:Alumni fra University of Texas at El Paso', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1957', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norgesmestere i friidrett', 'Kategori:Norske direktører', 'Kategori:Norske diskoskastere', 'Kategori:Norske kulestøtere', 'Kategori:Personer fra Gran kommune'] | Ole Haugom (født 23. februar 1957 i Gran) er en norsk tidligere friidrettsutøver med norske mestertitler både i kule og diskos. Han har 4 medaljer fra NM i perioden 2 gull og 2 bronsemedaljer jevnt fordelt på de to øvelsene, begge fra årene 1977 og 1978.. Han konkurrerte for Brandbu IF og Minerva
De personelige rekordene til Haugom er på 64,02 i diskos fra 23. juni 1984 og 17,72 m 27. august 1977. Per 2014 er rangerer disse resultatene som henholdsvis nummer 7 og 25 i Norge gjennom alle tider. Hans resultat i diskos var over kvalifiseringsgrensen til OL i Los Angeles 1984, men stevnet i El Paso var ikke godkjent konkurranse for kvalifisering. Haugom ble påmeldt til OL og stod på startlistene, men han selv fikk ikke godkjenning for deltakelse. Etter dette la han opp som utøver.I perioden 1979 til 1986 var han student ved University of Texas at El Paso (UTEP) i El Paso USA med fullt idrettsstipend. Her studerte han psykologi og idrettsvitenskap. Fra 1987 til 1989 bodde han i Boulder Colorado. Etter at han flyttet hjem til Norge etablerte eget foretak og er administrerende direktør for Avancia Sport A/S som står bak flere Avancia treningssentere, og er en totalleverandør innen sportsutstyr.
| Ole Haugom (født 23. februar 1957 i Gran) er en norsk tidligere friidrettsutøver med norske mestertitler både i kule og diskos. Han har 4 medaljer fra NM i perioden 2 gull og 2 bronsemedaljer jevnt fordelt på de to øvelsene, begge fra årene 1977 og 1978.. Han konkurrerte for Brandbu IF og Minerva
De personelige rekordene til Haugom er på 64,02 i diskos fra 23. juni 1984 og 17,72 m 27. august 1977. Per 2014 er rangerer disse resultatene som henholdsvis nummer 7 og 25 i Norge gjennom alle tider. Hans resultat i diskos var over kvalifiseringsgrensen til OL i Los Angeles 1984, men stevnet i El Paso var ikke godkjent konkurranse for kvalifisering. Haugom ble påmeldt til OL og stod på startlistene, men han selv fikk ikke godkjenning for deltakelse. Etter dette la han opp som utøver.I perioden 1979 til 1986 var han student ved University of Texas at El Paso (UTEP) i El Paso USA med fullt idrettsstipend. Her studerte han psykologi og idrettsvitenskap. Fra 1987 til 1989 bodde han i Boulder Colorado. Etter at han flyttet hjem til Norge etablerte eget foretak og er administrerende direktør for Avancia Sport A/S som står bak flere Avancia treningssentere, og er en totalleverandør innen sportsutstyr.
== Referanser == | | fødested = Gran | 200,700 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Anna_Odine_Str%C3%B8m | 2023-02-04 | Anna Odine Strøm | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 2022', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2015', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2019', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2021', 'Kategori:Deltakere under Vinter-OL for ungdom 2016', 'Kategori:Fødsler 17. april', 'Kategori:Fødsler i 1998', 'Kategori:Juniorverdensmestere i skihopping', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske skihoppere', 'Kategori:Personer fra Alta kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skihoppere under Vinter-OL 2022'] | Anna Odine Strøm (født 17. april 1998 i Alta) er en norsk skihopper som representerer Alta Idrettsforening.
| Anna Odine Strøm (født 17. april 1998 i Alta) er en norsk skihopper som representerer Alta Idrettsforening.
== Karriere ==
Strøm debuterte internasjonalt som 13-åring i kontinentalcupen den 18. februar 2012 i Liberec, men ble diskvalifisert grunnet en ødelagt glidelås i hoppdressen.Hun tok sin første pallplass i kontinentalcupen med tredjeplass i Tveitanbakken i Notodden den 14. desember 2013 bak lagvenninnene Anette Sagen og Gyda Enger, og fulgte opp med en ny tredjeplass i Lahtis tre måneder senere bak tyskerne Juliane Seyfarth og Anna Häfele.
I mellomtiden ble Strøm tatt ut til å delta under Junior-VM på ski 2013 i Liberec, der hun endte på 38.-plass i den individuelle konkurransen og to dager senere endte rett utenfor pallen på fjerdeplass i lagkonkurransen med Gyda Enger, Jenny Synnøve Hagemoen og Maren Lundby.
7. desember 2013 debuterte hun i verdenscupen i skihopping i Lysgårdsbakkene på Lillehammer, hvor hun akkurat ikke nådde finaleomgangen med en 34.-plass. Snaut to måneder senere endte Strøm på ellevteplass under Junior-VM på ski 2014 i Val di Fiemme, mens lagvenninnen Maren Lundby tok bronse.
Under Junior-VM på ski 2015 i Almaty endte Strøm som beste nordmann med femteplass, og ble derfor tatt ut i den norske troppen til Ski-VM 2015 i Falun.Hun deltok i Vinter-OL for ungdom 2016. I øvelsen kombinert stafett, der to langrennsløpere, to skihoppere og en kombinertløper utgjorde et lag, fikk hun sølv sammen med Vebjørn Hegdal, Einar Lurås Oftebro, Marius Lindvik og Martine Engebretsen. I tillegg kom hun på sjetteplass individuelt, og sjetteplass i konkurransen for mikslag.
Under Junior-VM på ski 2018 i Kandersteg vant hun gull i konkurransen for mikslag, sammen med Silje Opseth, Fredrik Villumstad og Marius Lindvik. Hun tok også bronsemedalje i den individuelle konkurransen.
Under VM 2019 i Seefeld hoppet Strøm på det norske laget som tok bronse i lagkonkurransen. De øvrige på laget Ingebjørg Saglien Bråten, Silje Opseth og Maren Lundby.
Under VM 2021 i Oberstdorf ble hun nummer 19 i normalbakkerennet og nummer 27 i storbakkerennet. Hun hoppet på det norske laget som tok bronse i lagkonkurransen for kvinner.
Under Vinter-OL 2022 i Beijing, ble hun nummer 15 i normalbakkerennet.
== Verdenscupseire ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Anna Odine Strøm – Olympics.com
(en) Anna Odine Strøm – Olympedia
(en) Anna Odine Strøm – FIS (kombinert)
(en) Anna Odine Strøm – FIS (skihopping)
(pl) Anna Odine Strøm – skijumping.pl
(en) Profil hos ungdoms-OL 2016 Arkivert 18. februar 2016 hos Wayback Machine. | }} | 200,701 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Thomas_Cathinco_Bang_(1863%E2%80%931929) | 2023-02-04 | Thomas Cathinco Bang (1863–1929) | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 16. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1929', 'Kategori:Fødsler 24. april', 'Kategori:Fødsler i 1863', 'Kategori:Høyre-ordførere i Oslo', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske embets- og tjenestemenn', 'Kategori:Personer fra Drammen kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:St. Olavs Orden', 'Kategori:Æreslegionen'] | Thomas Cathinco Bang (også kalt Cath. Bang) (født 24. april 1863, død 16. februar 1929) var en norsk disponent, konsul og politiker (Høyre). Han var Kristianias (Oslos) ordfører i 1910, etter å ha vært viseordfører siden 1908.Bang ble student i 1884, og utdannet seg deretter til forretningsmann. Fra 1890 var han grosserer i Kristiania og drev med eksport av granitt og trelast, og da Tofte Cellulosefabrikk ble stiftet i 1898 ble han selskapets disponent og senere administrerende direktør. Han var også i mange år formann i Granitteksportørernes forening.Han var i perioden 1899-1909 konsul for Portugal, og ble i 1910 generalkonsul for Japan. Bang mottok St. Olavs Orden, Æreslegionen og et par fra Portugal.
Thomas Cathinko Bang var sønn av (samme navn) Thomas Cathinco Bang (1827–1902) og Lydia Christiane Midelfart (1836–1905). Faren ble stortingspresident, statsråd, amtmann og var 1872 rådmann i Drammen. Og (forvirrende nok) hadde farens bror også navnet Thomas Bang (1834–1925) og jobbet som sorenskriver, rådmann og amtmann på samme sted.
Cath. Bang var gift med Louise Catharine Nathalie Bjelke (1871–1951), og de fikk tre barn: Eilif Hvide Bang, Else Bang og Cathinco Bang.
| Thomas Cathinco Bang (også kalt Cath. Bang) (født 24. april 1863, død 16. februar 1929) var en norsk disponent, konsul og politiker (Høyre). Han var Kristianias (Oslos) ordfører i 1910, etter å ha vært viseordfører siden 1908.Bang ble student i 1884, og utdannet seg deretter til forretningsmann. Fra 1890 var han grosserer i Kristiania og drev med eksport av granitt og trelast, og da Tofte Cellulosefabrikk ble stiftet i 1898 ble han selskapets disponent og senere administrerende direktør. Han var også i mange år formann i Granitteksportørernes forening.Han var i perioden 1899-1909 konsul for Portugal, og ble i 1910 generalkonsul for Japan. Bang mottok St. Olavs Orden, Æreslegionen og et par fra Portugal.
Thomas Cathinko Bang var sønn av (samme navn) Thomas Cathinco Bang (1827–1902) og Lydia Christiane Midelfart (1836–1905). Faren ble stortingspresident, statsråd, amtmann og var 1872 rådmann i Drammen. Og (forvirrende nok) hadde farens bror også navnet Thomas Bang (1834–1925) og jobbet som sorenskriver, rådmann og amtmann på samme sted.
Cath. Bang var gift med Louise Catharine Nathalie Bjelke (1871–1951), og de fikk tre barn: Eilif Hvide Bang, Else Bang og Cathinco Bang.
== Referanser == | Thomas Cathinco Bang (også kalt Cath. Bang) (født 24. | 200,702 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eilif_Hvide_Bang | 2023-02-04 | Eilif Hvide Bang | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 28. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1953', 'Kategori:Fødsler 15. april', 'Kategori:Fødsler i 1892', 'Kategori:Høyre-politikere i Oslo', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norges Industriforbund', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Æreslegionen'] | Eilif Hvide Bang (født 15. april 1892 i Kristiania, død 28. januar 1953) var en norsk forretningsmann.
Han ble født i Kristiania som sønn av generalkonsul Thomas Cathinco Bang (1863–1929) og Louise Bjelke. I 1923 giftet han seg med Edda Louise Albertovna Schoeneckerl fra St. Petersburg.Etter artium tok han økonomisk utdannelse i Köln og Dresden i Tyskland fra 1910 til 1912, og arbeidet i Tyskland, England, Frankrike og Sverige fra 1912 til 1916. Han ble ansatt som kontorsjef ved Tofte Cellulosefabrik i 1916, og ble forfremmet til disponent i 1927 og administrerende direktør i 1929.Han satt som president i Norges Industriforbund fra 1947 til 1950. Han satt også i fransk-norsk handelskammer fra 1937, var styremedlem i Oslo Sparebank, varastyremedlem i Den norske Industribank og satt i representantskapet i Forsikringsselskapet Norge, Den norske Amerikalinje (vara) og Oslo Høyre. Han var også i rådet for Studieselskapet for Norsk Industri og Bygg ditt land.Han var ridder i den franske Æreslegionen.Bang døde brått i januar 1953. Til stede ved bisettelsen var blant annet Gunnar Holst og Johannes Westergaard.
| Eilif Hvide Bang (født 15. april 1892 i Kristiania, død 28. januar 1953) var en norsk forretningsmann.
Han ble født i Kristiania som sønn av generalkonsul Thomas Cathinco Bang (1863–1929) og Louise Bjelke. I 1923 giftet han seg med Edda Louise Albertovna Schoeneckerl fra St. Petersburg.Etter artium tok han økonomisk utdannelse i Köln og Dresden i Tyskland fra 1910 til 1912, og arbeidet i Tyskland, England, Frankrike og Sverige fra 1912 til 1916. Han ble ansatt som kontorsjef ved Tofte Cellulosefabrik i 1916, og ble forfremmet til disponent i 1927 og administrerende direktør i 1929.Han satt som president i Norges Industriforbund fra 1947 til 1950. Han satt også i fransk-norsk handelskammer fra 1937, var styremedlem i Oslo Sparebank, varastyremedlem i Den norske Industribank og satt i representantskapet i Forsikringsselskapet Norge, Den norske Amerikalinje (vara) og Oslo Høyre. Han var også i rådet for Studieselskapet for Norsk Industri og Bygg ditt land.Han var ridder i den franske Æreslegionen.Bang døde brått i januar 1953. Til stede ved bisettelsen var blant annet Gunnar Holst og Johannes Westergaard.
== Referanser == | Eilif Hvide Bang (født 15. april 1892 i Kristiania, død 28. | 200,703 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Simensbrekka_(Oslo) | 2023-02-04 | Simensbrekka (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Gamle Oslo'] | Simensbrekka (2–36; ingen oddetallsadresser) er en vei i Ekebergskrenten i bydel Gamle Oslo. Det er en blindvei mellom rekkehusbebyggelsen på sørsiden av Valhallveien.
Området her kalles iblant Negerlandsbyen på folkemunne, et økenavn som muligens kom i etterkant av jubileumsutstillingen på Frogner i 1914.
| Simensbrekka (2–36; ingen oddetallsadresser) er en vei i Ekebergskrenten i bydel Gamle Oslo. Det er en blindvei mellom rekkehusbebyggelsen på sørsiden av Valhallveien.
Området her kalles iblant Negerlandsbyen på folkemunne, et økenavn som muligens kom i etterkant av jubileumsutstillingen på Frogner i 1914.
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Simensbrekka». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 503. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
Oslo kommunes bydelsoversikt
Simensbrekka får i pose og sekk (Ditt Oslo 24. mars 2011 om bevaringsplan for Simensbrekka) | Simensbrekka (2–36; ingen oddetallsadresser) er en vei i Ekebergskrenten i bydel Gamle Oslo. Det er en blindvei mellom rekkehusbebyggelsen på sørsiden av Valhallveien. | 200,704 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Terrorangrepet_i_K%C3%B8benhavn_februar_2015 | 2023-02-04 | Terrorangrepet i København februar 2015 | ['Kategori:12°Ø', 'Kategori:2015 i Danmark', 'Kategori:55°N', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:København', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Terroraksjoner i 2015'] | Terrorangrepet i København februar 2015 var et terrorangrep som fant sted på Østerbro i København 14.–15. februar 2015.
Under et debattmøte med overskriften «Kunst, Blasfemi og Ytringsfrihed» arrangert av Lars Vilks Komiteen (som hadde som formål å arrangere møter med den svenske kunstneren Lars Vilks) ble kulturhuset Krudttønden i København beskutt med automatvåpen. På møtet deltok også Frankrikes ambassadør François Zimeray. En sivilperson senere identifisert som Finn Nørgaard ble drept under skytningen, mens tre politibetjenter ble såret. Hverken Vilks eller den franske ambassadøren ble truffet. Politiet etterforsker skytningen som et terrorangrep.Senere samme natt var det en skyteepisode ved Københavns synagoge i Krystalgade i Københavns Indre By. Her ble en person truffet i hodet, mens to betjenter ble truffet i henholdsvis armer og ben. Det var umiddelbart etter skytningen uklart om det var en sammenheng mellom de to skytningene, men politiet flyttet flere patruljer til Indre By og området omkring Nørreport stasjon, som ble evakuert. Tidlig søndag morgen den 15. februar 2015 ble en mann drept på Nørrebro etter skuddveksling med politiet.
| Terrorangrepet i København februar 2015 var et terrorangrep som fant sted på Østerbro i København 14.–15. februar 2015.
Under et debattmøte med overskriften «Kunst, Blasfemi og Ytringsfrihed» arrangert av Lars Vilks Komiteen (som hadde som formål å arrangere møter med den svenske kunstneren Lars Vilks) ble kulturhuset Krudttønden i København beskutt med automatvåpen. På møtet deltok også Frankrikes ambassadør François Zimeray. En sivilperson senere identifisert som Finn Nørgaard ble drept under skytningen, mens tre politibetjenter ble såret. Hverken Vilks eller den franske ambassadøren ble truffet. Politiet etterforsker skytningen som et terrorangrep.Senere samme natt var det en skyteepisode ved Københavns synagoge i Krystalgade i Københavns Indre By. Her ble en person truffet i hodet, mens to betjenter ble truffet i henholdsvis armer og ben. Det var umiddelbart etter skytningen uklart om det var en sammenheng mellom de to skytningene, men politiet flyttet flere patruljer til Indre By og området omkring Nørreport stasjon, som ble evakuert. Tidlig søndag morgen den 15. februar 2015 ble en mann drept på Nørrebro etter skuddveksling med politiet.
== Referanser == | |motiv= | 200,705 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Skansen_terrasse_(Oslo) | 2023-02-04 | Skansen terrasse (Oslo) | ['Kategori:10,9°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Alna'] | Skansen terrasse (7A–31, 2–28) er en vei på Ellingsrud i bydel Alna i Oslo. Den går som blindvei sørøstover fra Trygve Nilsens vei. Før den ender, deler den seg i to, og det er gangveiforbindelse videre gjennom boligområdene.
Veien har blokkbebyggelse fra 1981–82 i OBOS-borettslaget Skansen.
| Skansen terrasse (7A–31, 2–28) er en vei på Ellingsrud i bydel Alna i Oslo. Den går som blindvei sørøstover fra Trygve Nilsens vei. Før den ender, deler den seg i to, og det er gangveiforbindelse videre gjennom boligområdene.
Veien har blokkbebyggelse fra 1981–82 i OBOS-borettslaget Skansen.
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Skansen terrasse». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 508. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (S)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 7. november 2015. | | navn = Skansen terrasse | 200,706 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Skansestien_(Oslo) | 2023-02-04 | Skansestien (Oslo) | ['Kategori:10,9°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Alna'] | Skansestien er en gangvei på Ellingsrud i bydel Alna i Oslo. Den begynner ved Karistien like ved Bjørnheimveien og går oppover i Ellingsrudåsen. I nedre (nordre del) går traseen i undergang under trafikkerte veier som Karihaugveien, E6 og Edvard Munchs vei. Lenger opp krysses Dragonstien før Skansestien passerer Pionerstien og ender i Gamle Strømsvei sørøst for Bakås skanse.
Navnet ble vedtatt i 1979 og kommer av Bakås skanse.
| Skansestien er en gangvei på Ellingsrud i bydel Alna i Oslo. Den begynner ved Karistien like ved Bjørnheimveien og går oppover i Ellingsrudåsen. I nedre (nordre del) går traseen i undergang under trafikkerte veier som Karihaugveien, E6 og Edvard Munchs vei. Lenger opp krysses Dragonstien før Skansestien passerer Pionerstien og ender i Gamle Strømsvei sørøst for Bakås skanse.
Navnet ble vedtatt i 1979 og kommer av Bakås skanse.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Skansen terrasse». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 508. ISBN 978-82-573-1760-7. | Skansestien er en gangvei på Ellingsrud i bydel Alna i Oslo. Den begynner ved Karistien like ved Bjørnheimveien og går oppover i Ellingsrudåsen. | 200,707 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Skanseveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Skanseveien (Oslo) | ['Kategori:10,9°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Stovner'] | Skanseveien (1–15, 2C–16) er en vei på Høybråten i bydel Stovner i Oslo. Den går sørover fra Høybråtenveien til Karihaugveien.
Veien fikk navn i 1920 etter eiendommen Skansen i nr. 6B. Denne antas igjen å være oppkalt etter Bakås skanse.
Veien har småhusbebyggelse.
| Skanseveien (1–15, 2C–16) er en vei på Høybråten i bydel Stovner i Oslo. Den går sørover fra Høybråtenveien til Karihaugveien.
Veien fikk navn i 1920 etter eiendommen Skansen i nr. 6B. Denne antas igjen å være oppkalt etter Bakås skanse.
Veien har småhusbebyggelse.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Skanseveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 508. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (S)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 7. november 2015. | Skanseveien (1–15, 2C–16) er en vei på Høybråten i bydel Stovner i Oslo. Den går sørover fra Høybråtenveien til Karihaugveien. | 200,708 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Skappels_vei_(Oslo) | 2023-02-04 | Skappels vei (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Østensjø'] | Skappels vei (1–11; ingen partallsadresser) er en vei på Skøyenåsen i bydel Østensjø i Oslo. Den går fra Haakon Tveters vei til litt forbi Grønlibakken, der kjøreveien slutter, men det er gangveiforbindelse videre til Skrabben.
Veien fikk navn i 1958 etter familien Skappel, som har eid Søndre Skøyen gård siden 1913.
| Skappels vei (1–11; ingen partallsadresser) er en vei på Skøyenåsen i bydel Østensjø i Oslo. Den går fra Haakon Tveters vei til litt forbi Grønlibakken, der kjøreveien slutter, men det er gangveiforbindelse videre til Skrabben.
Veien fikk navn i 1958 etter familien Skappel, som har eid Søndre Skøyen gård siden 1913.
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Skappels vei». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 508. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (S)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 7. november 2015. | Skappels vei (1–11; ingen partallsadresser) er en vei på Skøyenåsen i bydel Østensjø i Oslo. Den går fra Haakon Tveters vei til litt forbi Grønlibakken, der kjøreveien slutter, men det er gangveiforbindelse videre til Skrabben. | 200,709 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Halvdan_Koht | 2023-02-04 | Halvdan Koht | ['Kategori:Ap-statsråder', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 12. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1965', 'Kategori:Fødsler 7. juli', 'Kategori:Fødsler i 1873', 'Kategori:Gunnerusmedaljen', 'Kategori:Ibsenforskere', 'Kategori:Medlemmer av Det Kongelige Danske Videnskabernes Selskab', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nobelkomiteens medlemmer og varamedlemmer', 'Kategori:Nordmenn fra andre verdenskrig', 'Kategori:Norges Fredslag', 'Kategori:Norske bibliografer', 'Kategori:Norske historikere', 'Kategori:Norske litteraturhistorikere og litteraturkritikere', 'Kategori:Norske sakprosaforfattere', 'Kategori:Norske statsråder 1905–1940', 'Kategori:Norske utenriksministre', 'Kategori:Nynorskforkjempere', 'Kategori:Personer fra Skien kommune', 'Kategori:Personer fra Tromsø kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Halvdan Koht (født 7. juli 1873, død 12. desember 1965) var en norsk historiker, litteraturhistoriker og utenriksminister i Johan Nygaardsvolds Arbeiderparti-regjering fra 1935 til 1940 (formelt til 1941). Kohts hovedsiktemål som utenriksminister var å holde Norge nøytralt under andre verdenskrig. Han var sterkt kritisk til Storbritannias forsøk på å «driva Noreg ut or nøytraliteten sin og inn i krigen», men mente Norge som sjøfartsnasjon ikke hadde råd til å havne på tysk side mot Storbritannia. Allerede i 1940 ble han utsatt for hard kritikk internt i regjeringen og måtte samme år gå av, først med permisjon, året etter permanent. Etter krigen ble han sterkt kritisert av bl.a. den parlamentariske undersøkelseskommisjonen for at Norge hadde hatt en mangelfull forsvarspolitikk og en feilslått nøytralitetspolitikk før krigen, og i media ble han omtalt som «landssviker» og enkelte forlangte sågar dødsdom. Som følge av all kritikken bad han om å bli stilt for riksrett, noe som ble avvist av Stortinget. I senere år prøvde han uten hell å få oppreisning.
Koht var engasjert i internasjonal fredspolitikk rundt 1900 og under første verdenskrig. Dette skaffet ham også en sentral plass i det norske utenrikspolitiske fagmiljøet fra århundreskiftet og fram til andre verdenskrig. Koht var medlem av Den Norske Nobelkomite i årene 1919–1937 og 1941–1942. Koht var dessuten en sentral aktør i norsk språkpolitikk fra 1890-årene til slutten av 1930-årene og stod frem som den fremste tilhengeren av samnorsk og som arkitekten bak «samnorskreformen». Fra 1916 til 1926 var han nestformann i den første samnorskbevegelsen, Østlandsk reisning. Fra 1921 til 1925 var han formann i Noregs Mållag. Kohts språklige linje og sosialistiske orientering gjorde ham upopulær i mange miljøer; historikeren Kåre Lunden har gått så langt som å si at han ble «eit av dei mest hata» menneskene i Norge etter krigen.Som historiker spente hans produksjon over en lang rekke emner fra norgeshistorien, fra middelalderen til samtiden. Han var en radikal kritiker av Snorres kongesagaer, som han mente ikke reflekterte begivenheter under den norske rikssamlingen. Han var sentral i forskningen på Henrik Ibsen i hele første halvdel av det 20. århundre, og bidro til etablering av den historisk-biografiske forskningstradisjonen. Som følge av et usedvanlig bredt engasjement publiserte Koht fra 1891 til sin død i 1965 mer enn 43 000 sider, hovedsakelig sakprosa. Han skrev på bokmål, nynorsk, tysk, fransk og engelsk.
| Halvdan Koht (født 7. juli 1873, død 12. desember 1965) var en norsk historiker, litteraturhistoriker og utenriksminister i Johan Nygaardsvolds Arbeiderparti-regjering fra 1935 til 1940 (formelt til 1941). Kohts hovedsiktemål som utenriksminister var å holde Norge nøytralt under andre verdenskrig. Han var sterkt kritisk til Storbritannias forsøk på å «driva Noreg ut or nøytraliteten sin og inn i krigen», men mente Norge som sjøfartsnasjon ikke hadde råd til å havne på tysk side mot Storbritannia. Allerede i 1940 ble han utsatt for hard kritikk internt i regjeringen og måtte samme år gå av, først med permisjon, året etter permanent. Etter krigen ble han sterkt kritisert av bl.a. den parlamentariske undersøkelseskommisjonen for at Norge hadde hatt en mangelfull forsvarspolitikk og en feilslått nøytralitetspolitikk før krigen, og i media ble han omtalt som «landssviker» og enkelte forlangte sågar dødsdom. Som følge av all kritikken bad han om å bli stilt for riksrett, noe som ble avvist av Stortinget. I senere år prøvde han uten hell å få oppreisning.
Koht var engasjert i internasjonal fredspolitikk rundt 1900 og under første verdenskrig. Dette skaffet ham også en sentral plass i det norske utenrikspolitiske fagmiljøet fra århundreskiftet og fram til andre verdenskrig. Koht var medlem av Den Norske Nobelkomite i årene 1919–1937 og 1941–1942. Koht var dessuten en sentral aktør i norsk språkpolitikk fra 1890-årene til slutten av 1930-årene og stod frem som den fremste tilhengeren av samnorsk og som arkitekten bak «samnorskreformen». Fra 1916 til 1926 var han nestformann i den første samnorskbevegelsen, Østlandsk reisning. Fra 1921 til 1925 var han formann i Noregs Mållag. Kohts språklige linje og sosialistiske orientering gjorde ham upopulær i mange miljøer; historikeren Kåre Lunden har gått så langt som å si at han ble «eit av dei mest hata» menneskene i Norge etter krigen.Som historiker spente hans produksjon over en lang rekke emner fra norgeshistorien, fra middelalderen til samtiden. Han var en radikal kritiker av Snorres kongesagaer, som han mente ikke reflekterte begivenheter under den norske rikssamlingen. Han var sentral i forskningen på Henrik Ibsen i hele første halvdel av det 20. århundre, og bidro til etablering av den historisk-biografiske forskningstradisjonen. Som følge av et usedvanlig bredt engasjement publiserte Koht fra 1891 til sin død i 1965 mer enn 43 000 sider, hovedsakelig sakprosa. Han skrev på bokmål, nynorsk, tysk, fransk og engelsk.
== Oppvekst og familie ==
Koht vokste opp i Tromsø som sønn av lektor og Venstre-politiker Paul Koht og Betty Koht. I 1885 flyttet familien til Skien, hvor faren ble ordfører og valgt som stortingsrepresentant for Venstre.
I sine erindringer om hvordan han ble historiker, forteller Halvdan Koht at han som barn var glad i å lese. Han fikk for eksempel boken Robinson Crusoe av sin bestefar, og leste den 83 ganger.Sommeren 1896 giftet han seg med lærer Karen Grude fra Jæren. Sammen fikk de to barn, Åse Gruda Skard og Paul Gruda Koht. Høsten 1910 flyttet familien inn på Karistua, en enebolig i nasjonal bondestil tegnet av Arnstein Arneberg på Lysaker. Dermed flyttet Koht inn i samme nabolag som Fridtjof Nansen.
== Studier og de tidligste arbeider ==
Koht ble cand.mag. i 1896, og dro året etter på studietur til København, Leipzig og Paris, hvor han studerte under Kristian Erslev i København og Karl Lamprecht i Leipzig.
Fra 1900 til 1908 arbeidet Koht med Jens Braage Halvorsens Norsk forfatterleksikon, et standardverk i norsk humaniora. Fra sommeren 1908 til sommeren 1909 oppholdt han seg i England og USA. Her så Koht den moderne verdens krefter i spill. Etter dette introduserte Koht klassekamp og «kampen om føda» som sentrale begreper i historieskrivingen sin.
== Koht som historiker ==
Som historiker skrev Koht i første rekke om norsk historie. Forfatterskapet og forskningen spenner over hele norgeshistorien fra Harald Hårfagre og rikssamlingen, via dansketiden til hans egen samtid.
Sentralt i historieskrivningen hans stod tanken om klassekamp og at underklassens kamp for rett og makt var en drivkraft bak all samfunnsendring. Kohts historiesyn stod nok i gjeld til Marx, men Koht var aldri doktrinær marxist. Han hadde ikke et begrep om revolusjonen hvor det gamle ble feid bort. Kohts forståelse av utvikling var snarere organisk, hvor nye samfunn bygde videre på tidligere samfunnsformer. Koht stod dermed i en liberal historikertradisjon, som i Norge var representert ved Ernst Sars. Selv om Koht mente at økonomi, eiendomsforhold og interessekamp dannet grunnlag for samfunnsutviklingen, la han størst vekt på de politiske forhold.
Ideologisk passet ikke Koht særlig godt inn i Arbeiderpartiet i dets mest radikale periode fra 1919 til 1922 da det var tilsluttet Komintern, men desto bedre da partiet sto fram som et sosialdemokratisk reformparti fra 1933. Koht forlot likevel aldri partiet, som han hadde vært medlem av siden 1911.
Rundt 1910 stod Koht sammen med Edvard Bull d.e. fremst i den radikale kritikken av kildene til norsk og nordisk middelalderhistorie. Kritikken ble særlig reist mot bruken av Snorres kongesager. Koht hevdet at dette var kilder til Norge på 1200-tallet, snarere enn kilder til Norge under rikssamlingen. Koht samlet sine artikler om norsk middelalder i Innhogg og utsyn i norsk historie (1921).
Årsaken til at Norge ble lagt under Danmark var ifølge Koht at den norske adelen hadde mistet sitt materielle grunnlag for å holde seg oppe som en nasjonal stand. Adelen så seg ikke lenger tjent med en norsk stat og da reformasjonen i 1536 gjorde slutt på erkebispesetet i Nidaros, var det ikke lenger noen igjen til å forsvare norsk selvstendighet.
I Norsk bondereising (1926) følger Koht den norske bondebevegelsen gjennom historien til den kulminerte på 1800-tallet. Her finner han hele tiden spenninger av samme type, sosiale folkereisinger som også får nasjonale mål fordi de er rettet mot fremmed herredømme.
Koht skrev også historie om andre land og utenlandske statsmenn. I 1911 ga han ut biografien Bismarck. Statsmanden. En stor del av forfatterskapet er knyttet til amerikansk historie, hvor Den amerikanske nasjonen i upphav og reising (1920) er hovedverket.
== Koht som litteraturhistoriker ==
Fra 1904 til 1950-årene var Koht sentral i Henrik Ibsen-forskningen. Sammen med tyske Julius Elias 1904 ga han ut den første samlingen med brev fra Ibsen. I 1909 var de ansvarlige for å gi ut Ibsens etterlatte skrifter i tre bind. I november 1914 utga han boken 1814 - Norsk Dagbok Hundre Aar Efterpaa. I 1930-årene var han sammen med Francis Bull og Didrik Arup Seip ansvarlig for 100-årsutgaven av Ibsens skrifter.
Kohts biografi om Henrik Ibsen i to bind (utgitt 1928–29, revidert i 1954) regnes ennå som et av hovedverkene om dikteren. Et grep i biografien var speilingen av Ibsens liv i stykkene hans. Dermed var Koht sentral i å etablere den historisk-biografiske metode i litteraturhistorien, som preget faget til etter andre verdenskrig.
Også innen Bjørnstjerne Bjørnson-forskningen spilte Koht en nøkkelrolle, gjennom utgivelsen av Bjørnsons brev i tre omganger.
== Språkpolitikk ==
I språkpolitikken var Koht pådriver for samnorsk, en utvikling han påvirket fra rettskrivingsreformen i 1917 og fram til han ble medlem av nemnda som la grunnlaget for rettskrivningen av 1938. Målet var at skriftspråket skulle bygge på det som kunne kalles for folkemålet i landet. Folkemålet for Koht var talemålet til majoriteten i både by og bygd. Rundt 1900 gikk han til felts mot riksmålet, som han hevdet bare ble brukt av en minoritet i landet. Riksmålet hadde ikke plass i samnorsken, som i størst mulig grad skulle bygge på talemålet til de brede lag av befolkningen. Til slutt skulle det være ett skriftspråk i Norge. Som ledd i den utviklingen ville han åpne bokmålet og nynorsken for østnorske dialekter. Kohts engasjement for østlandsk kom også til uttrykk i foreningen Østlandsk reisning, hvor han fungerte som nestformann. Denne foreningen holdt på fra 1916 til 1926.
Fra 1921 til 1925 var Koht leder av Noregs Mållag. Kohts bidrag til 1917-rettskrivningen, var at han formulerte hovedpoenget i mandatet til nemnda som utformet den, nemlig: «samling paa grundlag av folkets virkelige talesprog». Deretter var Halvdan Koht en ivrig pådriver i Arbeiderpartiet for at de skulle ta stilling til språkspørsmålet. I 1921 skrev han en pamplett, på oppfordring fra Centralkomiteen, som het Arbeidarreising og målspørsmål. Her kritiserte han riksmålet, men skrev ikke eksplisitt at samnorsk var målet. Det viktigste var å få fram folkemålet. Det neste bidraget til Koht til Aps språkpolitikk, var i språk- og kulturkomiteen som ble opprettet i 1929. I deres innstilling (som ble lagt fram på landsmøtet i 1930) kom målet om samnorsk folkemål klarere fram, men det var betegnelsene «folkemål» og «arbeiderspråk» som ble brukt. Men det var først i 1936 at Koht lyktes med å gjøre (samnorsk) folkemål til offisiell politikk, da han fikk flertall på landsmøtet for å føre inn «bredere plass til folkemålet» i programmet. (Allikevel finnes ikke dette i Aps program fra 1936. Dette skyldtes en glipp. En lignende formulering ble istedenfor lagt til i 1939-programmet).
== Koht som utenriksminister ==
Som utenriksminister fra 1935 arbeidet Koht først for å sikre Folkeforbundets system for kollektiv sikkerhet. Da det falt sammen, forsvarte Koht i det lengste den norske nøytralitetslinjen. Etter hjemkomsten til Norge innrømmet han at han hadde tatt for lett på både tyskerne og britene, «som for på vår kyst, lenge før invasjonen». Etter invasjonen avviste Koht alle tyske tilnærmelser.
I 1938 hadde sendemannen i Berlin, Arne Scheel, kommet «til det resultat at det var hans plikt å henvende sig til Stortinget med en begjæring om å få Koht stillet for riksrett og alle hans forhold som utenriksminister undersøkt», forteller stortingspresident C.J. Hambro i Historisk Supplement av 1947, men Hambro fikk overtalt ham til å frafalle saken.Koht ble utsatt for hard kritikk i London-regjeringen høsten 1940. Kritikken ble særlig reist av Oscar Torp og Trygve Lie, og den 22. november samme år gikk han av, først med permisjon, men fra februar 1941 fikk han avskjed i nåde. Resten av krigen levde han i eksil i USA. I 1945 bad han om riksrett, noe Stortinget avviste. I flere bøker etter krigen forsvarte han valgene han hadde gjort, uten at det ga ham en generell oppreisning i Norge.
== Kohts siste år ==
Også i høy alder fortsatte det å komme bøker og artikler på løpende bånd fra Kohts hånd. Han forble en produktiv, stimulerende og nysgjerrig historiker like til sitt siste leveår, enda han mot slutten var hemmet av både svaksyn og en skrøpelig hånd, noe som betydde at Koht måtte la andre lese for seg og skrive ned det han dikterte.
== Ettermæle ==
Synet på Koht var allerede i hans levetid preget av skarpe fronter, både i forbindelse med den harde kritikken i etterkrigstiden av hans innsats som utenriksminister før og under krigen, og i forbindelse med hans språkpolitiske aktivitet og sosialistiske orientering. Kåre Lunden har uttalt at han «vart hata etter krigen» og sågar ble «eit av dei mest hata» menneskene i norsk historie: «Same året som han døde, i 1965, ropte framleis vaksne menneske etter han: 'Dra til helvete'. På 60-talet kom det enno krav i avisa om at han måtte få dødsstraff. [...] Ikkje nokon vart rakka så ned på som Koht. Kombinasjonen av sosialt opphav og politisk orientering var berre eitt av fleire trekk i det biletet». Barnebarnet Torild Skard har uttalt at Koht var «uglesett» etter krigen.
== Bibliografi ==
== Referanser ==
== Biografier ==
Åsmund Svendsen Halvdan Koht veien mot framtiden en biografi, 2013 ISBN 978-82-02-41394-1
Sigmund Skard Mennesket Halvdan Koht, 1982 (skannet utgave i bokhylla.no) ISBN 8257401692
Fred Ivan M. Sydengen Halvdan Koht, fredstanken og forholdet til stormaktene 1935-1939 mellom nedrustning og territoriell ekspansjon Hovedoppgave i historie - Universitetet i Oslo, 2003
== Litteratur ==
Undersøkelseskommisjonen av 1945 (1946). Undersøkelseskommisjonen av 1945. I. Oslo: Aschehoug. [Utgitt av Stortinget]
Nygaardsvold, Johan (1947). Statsminister Johan Nygaardsvolds beretning om den norske regjerings virksomhet fra 9. april 1940 til 25. juni 1945. Oslo: Aschehoug. [utgitt av Stortinget]
Axel Scheel: Utenriksminister Halvdan Kohts hemmeligholdte brev til Unni Diesen i Canada 29. august 1940 - 14. januar 1941 (Kolofon Forlag, 2016), ISBN 978-82-300-1546-9.
== Eksterne lenker ==
(en) Halvdan Koht – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Halvdan Koht hos Norsk senter for forskningsdata
– Jeg sa nei til tyskerne
Masteroppgave om Aps språkpolitikk (1929-1990)
(no) Digitalt tilgjengelig innhold hos Nasjonalbiblioteket: bøker av Halvdan Koht, bøker om Halvdan Koht
Politiske taler av Halvdan Koht, virksommeord.uib.no | Halvdan Koht (født 7. juli 1873, død 12. | 200,710 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Skausnaret_(Oslo) | 2023-02-04 | Skausnaret (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Søndre Nordstrand'] | Skausnaret (1–19, 2–14C) er en vei i Prinsdal i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Den går som blindvei nordover fra Høgåsveien.
Navnet ble vedtatt i 1952.
| Skausnaret (1–19, 2–14C) er en vei i Prinsdal i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Den går som blindvei nordover fra Høgåsveien.
Navnet ble vedtatt i 1952.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Skausnaret». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 509. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (S)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 7. november 2015. | Skausnaret (1–19, 2–14C) er en vei i Prinsdal i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Den går som blindvei nordover fra Høgåsveien. | 200,711 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Skibakkeveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Skibakkeveien (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Korsvoll'] | Skibakkeveien (3A–5C, 4–10) er en vei på Korsvoll i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går som blindvei østover fra Tåsenveien mot Maridalsveien. Det er fysisk sperre mot sistnevnte, men fotgjengere slipper forbi.
Veien fikk navn i 1940 etter hoppbakken Nydalsbakken, som lå ved krysset mellom Maridalsveien og Skibakkeveien.
| Skibakkeveien (3A–5C, 4–10) er en vei på Korsvoll i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går som blindvei østover fra Tåsenveien mot Maridalsveien. Det er fysisk sperre mot sistnevnte, men fotgjengere slipper forbi.
Veien fikk navn i 1940 etter hoppbakken Nydalsbakken, som lå ved krysset mellom Maridalsveien og Skibakkeveien.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Skibakkeveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 509. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
Oslo kommunes bydelsoversikt | Skibakkeveien (3A–5C, 4–10) er en vei på Korsvoll i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går som blindvei østover fra Tåsenveien mot Maridalsveien. | 200,712 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jo_Salmson | 2023-02-04 | Jo Salmson | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 9. april', 'Kategori:Fødsler i 1957', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenske barnebokforfattere'] | Jo Salmson, pseudonym for Catharina Wrååk (født 9. april 1957), er en svensk forfatter av barne- og ungdomslitteratur.
Jo Salmson har skrevet fire fantasyserier, der to av dem er oversatt til norsk Drageriddere, og Heksefolket. Almandrarnas återkomst og Maros resa er ikke oversatt. I 2013 startet utgivelsen av en serie i Fronts lettleste for barn som nettopp har begynt å lese.
Drageriddere handler om en tiggergutt som heter Tam som er svært betatt av kongens drager og drageriddere. Handlingen følger Tam og hans reise fra inn i livet blant adelsmenn og drager. Et liv som ikke alltid erlike lett. Serien består av seks bøker med titlene Tam tiggergutten, Tams store prøve, Jakten på Tam, Tam i dragenes by, Tam og drageopprøret og Tam og den nye dragen.
Heksefolket handler om den foreldreløse tjenestepiken Sol, og hennes venner Arel og Eno. Sol er annerledes enn de andre. Og når heksefolket fra nord ønsker å få tilbake barna som ble stjålet fra dem, forstår Sol også hvorfor. Serien består av fire bøker De stjålne barna, Løp Sol, Løp!, Magiske krefter, og Folket som forsvant.
I 2013 kom bøkene Hjelp! Jeg skadet Linn og Hjelp! Jeg mister en hund ut på norsk. Etterfulgt av Hjelp! Jeg finner en jukselapp og Hjelp! Hvor er skatten? i 2014.
| Jo Salmson, pseudonym for Catharina Wrååk (født 9. april 1957), er en svensk forfatter av barne- og ungdomslitteratur.
Jo Salmson har skrevet fire fantasyserier, der to av dem er oversatt til norsk Drageriddere, og Heksefolket. Almandrarnas återkomst og Maros resa er ikke oversatt. I 2013 startet utgivelsen av en serie i Fronts lettleste for barn som nettopp har begynt å lese.
Drageriddere handler om en tiggergutt som heter Tam som er svært betatt av kongens drager og drageriddere. Handlingen følger Tam og hans reise fra inn i livet blant adelsmenn og drager. Et liv som ikke alltid erlike lett. Serien består av seks bøker med titlene Tam tiggergutten, Tams store prøve, Jakten på Tam, Tam i dragenes by, Tam og drageopprøret og Tam og den nye dragen.
Heksefolket handler om den foreldreløse tjenestepiken Sol, og hennes venner Arel og Eno. Sol er annerledes enn de andre. Og når heksefolket fra nord ønsker å få tilbake barna som ble stjålet fra dem, forstår Sol også hvorfor. Serien består av fire bøker De stjålne barna, Løp Sol, Løp!, Magiske krefter, og Folket som forsvant.
I 2013 kom bøkene Hjelp! Jeg skadet Linn og Hjelp! Jeg mister en hund ut på norsk. Etterfulgt av Hjelp! Jeg finner en jukselapp og Hjelp! Hvor er skatten? i 2014.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Publikasjoner av Jo Salmson i BIBSYS | Jo Salmson, pseudonym for Catharina Wrååk (født 9. april 1957), er en svensk forfatter av barne- og ungdomslitteratur. | 200,713 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Zuidhorn | 2023-02-04 | Zuidhorn | ['Kategori:53°N', 'Kategori:6°Ø', 'Kategori:Artikler hvor flaggbilde er samme som på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med våpenbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Groningen (provins)', 'Kategori:Kommuner i Groningen (provins)', 'Kategori:Sider med kart'] | Zuidhorn er en kommune i den nederlandske provinsen Groningen.
| Zuidhorn er en kommune i den nederlandske provinsen Groningen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kommunens nettside Arkivert 30. september 2019 hos Wayback Machine. | Zuidhorn er en kommune i den nederlandske provinsen Groningen. | 200,714 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Winsum | 2023-02-04 | Winsum | ['Kategori:53°N', 'Kategori:6°Ø', 'Kategori:Artikler hvor flaggbilde er samme som på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med våpenbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Groningen (provins)', 'Kategori:Kommuner i Groningen (provins)', 'Kategori:Sider med kart'] | Winsum er en kommune i den nederlandske provinsen Groningen.
| Winsum er en kommune i den nederlandske provinsen Groningen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kommunens nettside | Winsum er en kommune i den nederlandske provinsen Groningen. | 200,715 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vlagtwedde | 2023-02-04 | Vlagtwedde | ['Kategori:52°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:Artikler hvor flaggbilde er samme som på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med våpenbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Groningen (provins)', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tidligere kommuner i Groningen (provins)'] | Vlagtwedde er en kommune i den nederlandske provinsen Groningen.
| Vlagtwedde er en kommune i den nederlandske provinsen Groningen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Vlagtwedde – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Vlagtwedde er en kommune i den nederlandske provinsen Groningen. | 200,716 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Veendam | 2023-02-04 | Veendam | ['Kategori:53°N', 'Kategori:6°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med flaggbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med våpenbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Groningen (provins)', 'Kategori:Kommuner i Groningen (provins)', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Veendam er en kommune i den nederlandske provinsen Groningen.
| Veendam er en kommune i den nederlandske provinsen Groningen.
== Kjente personer fra Veendam ==
Renate Groenewold, skøyteløper
Niels Scheuneman, landeveissyklist
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(nl) Offisielt nettsted
(en) Veendam – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Veendam er en kommune i den nederlandske provinsen Groningen. | 200,717 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ten_Boer | 2023-02-04 | Ten Boer | ['Kategori:53°N', 'Kategori:6°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med flaggbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med våpenbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Groningen (provins)', 'Kategori:Kommuner i Groningen (provins)', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Ten Boer er en kommune i den nederlandske provinsen Groningen.
| Ten Boer er en kommune i den nederlandske provinsen Groningen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kommunens nettside | Ten Boer er en kommune i den nederlandske provinsen Groningen. | 200,718 |
https://no.wikipedia.org/wiki/NRK_radiodokumentaren | 2023-02-04 | NRK radiodokumentaren | ['Kategori:Pekere'] | NRK radiodokumentaren kan vise til:
Radiodokumentaren på NRK P2, startet i 1989, sendes hver lørdag kl 10.03 med reprise søndager kl 21.03 på NRK P2
P3 Dokumentar, startet 6. februar 2012, hver søndag kl 09:03 på NRK P3 | NRK radiodokumentaren kan vise til:
Radiodokumentaren på NRK P2, startet i 1989, sendes hver lørdag kl 10.03 med reprise søndager kl 21.03 på NRK P2
P3 Dokumentar, startet 6. februar 2012, hver søndag kl 09:03 på NRK P3 | NRK radiodokumentaren kan vise til: | 200,719 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Cosimo_Rosselli | 2023-02-04 | Cosimo Rosselli | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor felt forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1507', 'Kategori:Fødsler i 1439', 'Kategori:Italienske malere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Firenze', 'Kategori:Personer fra renessansen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Cosimo di Lorenzo Rosselli (født 1439, død 7. januar 1507) var en italiensk renessansemaler som arbeidet hovedsakelig i sin fødeby Firenze, men også Roma. I årene 1453-56 var han elev av Neri di Bicci, kanskje også av Benozzo Gozzoli. I 1481 deltok han i utsmykkingen av det sixtinske kapell på oppdrag fra pave Sixtus IV hvor han blant annet malte Nattverden og Moses som tar imot steintavlene. I Firenze har han freskomalerier i Santissima Annunziata og Sant’Ambrogio. Han var teknisk sett en dyktig maler, men manglet originalitet og malte i ganske streng lineær og stiv stil.
| Cosimo di Lorenzo Rosselli (født 1439, død 7. januar 1507) var en italiensk renessansemaler som arbeidet hovedsakelig i sin fødeby Firenze, men også Roma. I årene 1453-56 var han elev av Neri di Bicci, kanskje også av Benozzo Gozzoli. I 1481 deltok han i utsmykkingen av det sixtinske kapell på oppdrag fra pave Sixtus IV hvor han blant annet malte Nattverden og Moses som tar imot steintavlene. I Firenze har han freskomalerier i Santissima Annunziata og Sant’Ambrogio. Han var teknisk sett en dyktig maler, men manglet originalitet og malte i ganske streng lineær og stiv stil.
== Liv og virke ==
Rosselli var født i Firenze som sønn av bygningsarbeider, og fjorten år gammel ble han en av de mange elevene til Neri di Bicci, og i 1460 arbeidet han som assistent av sin fetter Bernardo di Stefano Rosselli. Et første ungdomsverk av Rosselli er nevnt av Giorgio Vasari: Jomfru Marias himmelfart, en altertavle i det tredje kapellet til venstre for midtskipet i kirken Sant'Ambrogio i Firenze. I den samme kirken, på veggen i en av kapellene, er det også en fresko som Vasari lovpriste stort, særlig for et portrett av den unge lærde Pico fra Mirandola. Scenen, en mirakelprosesjon, er malt med energi og mindre affektasjon enn det meste av hans verker. Et bilde han malte for kirken Annunziata med den hellige Barbara, Matteus og Johannes døperen er i dag i akademiet i Firenze.Rosselli tilbrakte en del tid i Lucca hvor han malte flere alterstykker i forskjellige kirker. Et maleri tilskrevet ham, tatt fra kirken St. Girolamo i Fiesole er i dag i Nasjonalgalleriet i London. Det er en større altertavle med sankt Hieronymus i villmarken knelende foran et krusifiks, og sidene de stående figurene til Damasus og Eusebius, Paula og Eustochium; nedenfor er en predella (plattform) med mindre subjekter. Selv om de framstilt tørt og hardt har figurene mye verdighet. En lignende altertavle er i dag i britiske Fitzwilliam Museum og hvor perspektivet i interiøret er teknisk detaljert utført.Det tyske galleriet Gemäldegalerie i Berlin har tre bilder av Rosselli: Jomfruen i sin glans; Kristus' begravelse; og Massakren av de uskyldige.
=== Det sixtinske kapell ===
Rosselli må ha skaffet seg betydelig omdømme ettersom han var en av malerne i Firenze som ble tilkalt, sammen med Sandro Botticelli, Pietro Perugino, Domenico Ghirlandaio og andre, av pave Sixtus IV i 1480 for å komme til Roma i den hensikt å dekorere hans nyreiste kapell i Vatikanet. Cosimo Rosselli er betraktet som underlegen de andre malerne som arbeidet sammen med ham i pavens kapell. Rosselli og hans assistenter, blant dem også hans svigersønn, Piero di Cosimo, utførte tre freskoer mellom oktober 1481 og august 1483 som er rangert blant hans bedre verker. Disse var Ødeleggelsen av faraos hær i Rødehavet; Kristus' preken ved Tiberiassjøen; og Den siste nattverden. Det sistnevnte var det minst heldige av disse, og ble siden malt på nytt. Giorgio Vasari skrev i Livene til framragende malere, skulptører og arkitekter at til forskjell fra andre malere som fulgte det vanlige mønsteret med stil og størrelser i freskoene, benyttet Rosselli kraftigere farger, inkludert gull, et fiffig grep som ga ham oppmerksomhet hos paven (som Vasari antyder ikke var stor kunstekspert).
== Elever ==
Selv om Cosimo Rosselli særlig i ettertiden ikke har fått et stort omdømme, hans malerier er betraktet som hovedsakelig formelle, stive og til dels kjedelige uten større sjarme, men han var åpenbart en utmerket lærer som hadde god forståelse av kunstens tekniske side. Skulptøren Benedetto da Majano var blant hans nærmeste venner, og var hans testamentfullbyrder. Det var hans fortjeneste at en lovende gutt ved navn Baccio della Porta ble plassert i Rossellis verksted, og han ble siden kjent som Fra Bartolommeo. Blant hans andre elever var Andrea del Sarto, Piero di Cosimo. og Giovanni Battista Vanni.
== Bilder ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Cosimo Rosselli – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Cosimo di Lorenzo Rosselli (født 1439, død 7. januar 1507) var en italiensk renessansemaler som arbeidet hovedsakelig i sin fødeby Firenze, men også Roma. | 200,720 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Finn_N%C3%B8rgaard | 2023-02-04 | Finn Nørgaard | ['Kategori:Alumni fra Københavns Universitet', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Danske filmprodusenter', 'Kategori:Danske regissører', 'Kategori:Dødsfall 14. februar', 'Kategori:Dødsfall i 2015', 'Kategori:Fødsler 27. mai', 'Kategori:Fødsler i 1959', 'Kategori:Menn'] | Finn Nørgaard (født 27. mai 1959, skutt og drept 14. februar 2015 på Østerbro i København) var en dansk filmmann som var involvert i flere dokumentar- og spillefilmer.
| Finn Nørgaard (født 27. mai 1959, skutt og drept 14. februar 2015 på Østerbro i København) var en dansk filmmann som var involvert i flere dokumentar- og spillefilmer.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Nørgaard vokste opp i Gladsaxe og var utdannet cand.phil. i film og kommunikasjon fra Københavns Universitet i 1991.
=== Karriere ===
Fra 1989 til 2001 arbeidet han i DR. I 2001 ble han medeier av firmaet Filmselskabet.Nørgaard var klipper på den danske dokumentarfilm Soul to soul fra 1986. Han fungerte som produsent på Kun for forrykte, en dokumentarfilm fra 1988 om Eik Skaløe og Steppeulvene. Senere instruerte han dokumentarfilmen Boomerang drengen fra 2004 og stod for produksjonen av dokumentarfilmen om restaurantkjeden Lê Lê: Lê Lê - De jyske vietnamesere fra 2008. Videre hadde han roller i danske spillefilmer: foran kameraet i Thomas Borch Nielsens film fra 1998 Skyggen og bak kameraet som clapper i Peter Eszterhás' film fra 1989 En afgrund af frihed.
For TV 2 instruerte og produserte Nørgaard En anden vej: Historien om fire nydanskere og en koncernchef, som fulgte direktør Stine Bosse og fire unge nydansker med kriminell bakgrunn på pilegrimsruten El Camino.
Han er på IMDb kreditert i den tyske filmen Die Terroristen! fra 1992.Nørgaard instruerte og produserte også film for blant annet Mærsk, SAS og Microsoft.Nørgaard ble drept under terrorangrepet i København februar 2015 i et attentat mot debattmøtet Kunst, Blasfemi og Ytringsfrihed arrangert av Lars Vilks-komiteen og avholdt på Kulturhuset Krudttønden på Østerbro. Ifølge et vitne gikk Nørgaard mot den skytende mannen og forsøkte å overmanne ham ved å gripe ham bakfra.
Gjerningsmannen snudde imidlertid rundt og skjøt ham på nært hold.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Finn Nørgaard hos danskefilm.dk
(en) Finn Nørgaard på Internet Movie Database
(da) Finn Nørgaard på Filmdatabasen
(da) Finn Nørgaard på danskefilm.dk
(da) Finn Nørgaard på danskfilmogtv.dk
Finn Nørgaard hos Danmark Nationalfilmografi | Finn Nørgaard (født 27. mai 1959, skutt og drept 14. | 200,721 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gullbuskslekta | 2023-02-04 | Gullbuskslekta | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Oljetrefamilien'] | Gullbuskslekta (Forsythia) er en slekt i oljetrefamilien.
De er løvfellende busker. Bladene er motsatte og som regel enkle. De gule blomstene kommer tidlig om våren før løvet spretter. Krona har fire fliker som ligger over hverandre og som er lengre enn kronrøret. Frukten er en kapsel med mange frø. De fleste artene vokser i Øst-Asia, men det er også en europeisk art på Balkan. Flora of China sier at det er 11 arter i slekta, mens Kew World Check List oppgir 13 arter.Forsythia er populære hageplanter, spesielt praktgullbusk (Forsythia × intermedia), som er en krysning av Forsythia suspensa og F. viridissima. Andre arter som dyrkes er den hardføre marsgullbusk (F. ovata) og hengegullbusk (F. suspensa).
| Gullbuskslekta (Forsythia) er en slekt i oljetrefamilien.
De er løvfellende busker. Bladene er motsatte og som regel enkle. De gule blomstene kommer tidlig om våren før løvet spretter. Krona har fire fliker som ligger over hverandre og som er lengre enn kronrøret. Frukten er en kapsel med mange frø. De fleste artene vokser i Øst-Asia, men det er også en europeisk art på Balkan. Flora of China sier at det er 11 arter i slekta, mens Kew World Check List oppgir 13 arter.Forsythia er populære hageplanter, spesielt praktgullbusk (Forsythia × intermedia), som er en krysning av Forsythia suspensa og F. viridissima. Andre arter som dyrkes er den hardføre marsgullbusk (F. ovata) og hengegullbusk (F. suspensa).
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) gullbuskslekta i Global Biodiversity Information Facility
(no) gullbuskslekta hos Artsdatabanken
(sv) gullbuskslekta hos Dyntaxa
(en) gullbuskslekta hos Fossilworks
(en) gullbuskslekta hos ITIS
(en) gullbuskslekta hos NCBI
(en) gullbuskslekta hos The International Plant Names Index
(en) gullbuskslekta hos Tropicos
(en) Kategori:Forsythia – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Forsythia – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Forsythia – detaljert informasjon på Wikispecies | * Forsythia europaea | 200,722 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Yoshiyuki_Shimizu | 2023-02-04 | Yoshiyuki Shimizu | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i skøytesportprosjektet', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Japan under Vinter-OL 1988', 'Kategori:Fødsler i 1969', 'Kategori:Japanske skøyteløpere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra prefekturet Gunma', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skøyteløpere under Vinter-OL 1988'] | Yoshiyuki Shimizu (祥之 清水, født 21. november 1969 i Haruna, Gunma) er en japansk tidligere skøyteløper som deltok i nasjonale og internasjonale konkurranser i hurtigløp på skøyter og representerte klubben Haruna, Gunma High School og Japan.
Han huskes kanskje best fra 10 000 meteren under OL i Calgary hvor han oppdaget at lissene på hans venstre fot løsnet omtrent midtveis under løpet og knyttet lissene på nytt på vei mot mål blant annet i den ene svingen.I sesongen 1986/87 deltok han under junior-VM på skøyter i Strömsund, Sverige hvor han ble nummer 17 sammenlagt. Sesongen etter 1987/88 gikk han inn til bronse i det japanske allround-mesterskapet i desember 1987. Shimizu deltok i slutten av januar i junior-VM på skøyter 1988 i Seoul, Sør-Korea, denne gangen ble Shimizu nummer 13 sammenlagt. Han ble tatt ut til og gikk 1 500 meter (22.-plass) på ny personlig rekord, 5 000 meter (32.-plass) og 10 000 meter (28.-plass) for Japan under Vinter-OL på skøyter i Olympic Oval, Calgary. Shimizu var også med på det japanske laget under Allround-VM på skøyter 1988 (20.-plass) som ble arrangert på den legendariske skøytebanen Medeo i Alma-Ata (nå kjent som Almaty).
I tillegg til en bronse i det japanske allround-mesterskapet har han også 4 ganger fått 5.-plass (1988/89, 1989/90, 1990/91 og 1992/93).
| Yoshiyuki Shimizu (祥之 清水, født 21. november 1969 i Haruna, Gunma) er en japansk tidligere skøyteløper som deltok i nasjonale og internasjonale konkurranser i hurtigløp på skøyter og representerte klubben Haruna, Gunma High School og Japan.
Han huskes kanskje best fra 10 000 meteren under OL i Calgary hvor han oppdaget at lissene på hans venstre fot løsnet omtrent midtveis under løpet og knyttet lissene på nytt på vei mot mål blant annet i den ene svingen.I sesongen 1986/87 deltok han under junior-VM på skøyter i Strömsund, Sverige hvor han ble nummer 17 sammenlagt. Sesongen etter 1987/88 gikk han inn til bronse i det japanske allround-mesterskapet i desember 1987. Shimizu deltok i slutten av januar i junior-VM på skøyter 1988 i Seoul, Sør-Korea, denne gangen ble Shimizu nummer 13 sammenlagt. Han ble tatt ut til og gikk 1 500 meter (22.-plass) på ny personlig rekord, 5 000 meter (32.-plass) og 10 000 meter (28.-plass) for Japan under Vinter-OL på skøyter i Olympic Oval, Calgary. Shimizu var også med på det japanske laget under Allround-VM på skøyter 1988 (20.-plass) som ble arrangert på den legendariske skøytebanen Medeo i Alma-Ata (nå kjent som Almaty).
I tillegg til en bronse i det japanske allround-mesterskapet har han også 4 ganger fått 5.-plass (1988/89, 1989/90, 1990/91 og 1992/93).
== Personlige rekorder ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Yoshiyuki Shimizu – Olympics.com
(en) Yoshiyuki Shimizu – Olympic.org
(en) Yoshiyuki Shimizu – Olympedia
(en) Yoshiyuki Shimizu – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Yoshiyuki Shimizu – Speedskatingbase.eu
(en) Yoshiyuki Shimizu – SpeedSkatingNews.info
(en) Yoshiyuki Shimizu – SpeedSkatingStats.com
(en) Yoshiyuki Shimizu – TheSports.org
(en) Yoshiyuki Shimizu på Jakub Majerski's Speedskating database (Adelskalender distanser og sammenlagt)
(en) Yoshiyuki Shimizu på ISU sine nettsider. (noen resultater)
(en) Yoshiyuki Shimizu på The-Sports.org (noen resultater)YouTube-videoerWinter Olympic Games Calgary 1988 - 10 km Shimizu - Aoyanagi på Youtube.com (Lengde: 15 min. 36 sek., med skolisseknyting fra ca. 6 min. og 50 sek.)
Winter Olympic Games Calgary 1988 - 5 km Shimizu - Hwang på Youtube.com (Lengde: 13 min. 03 sek.)
Winter Olympic Games Calgary 1988 - 1500 m Van Helden - Shimizu på Youtube.com (Lengde: 2 min. 17 sek.) | | fnavn = 祥之 清水 | 200,723 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Monika-saken | 2023-02-04 | Monika-saken | ['Kategori:Drap', 'Kategori:Hendelser i 2015', 'Kategori:Hordalands historie', 'Kategori:Opprydning-statistikk', 'Kategori:Opprydning 2022-11', 'Kategori:Opprydning 2023-01', 'Kategori:Rettssaker i Norge', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Trenger oppdatering'] | Monika-saken er en omstridt norsk politietterforskning og varslersak som startet med henleggelse av drapet på åtte år gamle Monika Sviglinskaja som selvmord i 2011. I oktober 2014 pågrep politiet en person som politioverbetjent og varsler Robin Schaefer hadde utpekt som mulig gjerningsmann i januar samme år. Vedkommende ble siktet for drap på Monika og dømt til 18 års fengsel.
Monika-saken ble gransket av Riksadvokaten, som påpekte nye feil i saksbehandlingen. Spesialenheten for politisaker etterforsket mulig uforstand i tjenesten av polititjenestemenn og ledelse i Hordaland politidistrikt, og en avgjørelse fra Spesialenheten for politisaker ventes den 25. februar 2015. 14. februar 2015 varslet politimester Geir Gudmundsen at han på bakgrunn av Monika-saken trakk seg fra sin stilling inntil videre.
| Monika-saken er en omstridt norsk politietterforskning og varslersak som startet med henleggelse av drapet på åtte år gamle Monika Sviglinskaja som selvmord i 2011. I oktober 2014 pågrep politiet en person som politioverbetjent og varsler Robin Schaefer hadde utpekt som mulig gjerningsmann i januar samme år. Vedkommende ble siktet for drap på Monika og dømt til 18 års fengsel.
Monika-saken ble gransket av Riksadvokaten, som påpekte nye feil i saksbehandlingen. Spesialenheten for politisaker etterforsket mulig uforstand i tjenesten av polititjenestemenn og ledelse i Hordaland politidistrikt, og en avgjørelse fra Spesialenheten for politisaker ventes den 25. februar 2015. 14. februar 2015 varslet politimester Geir Gudmundsen at han på bakgrunn av Monika-saken trakk seg fra sin stilling inntil videre.
== Dødsfall og henleggelse ==
Åtte år gamle Monika Sviglinskaja ble funnet død i sitt hjem på Berge i Sund kommune på Sotra, 14. november 2011. Hun ble funnet med et belte rundt halsen. På beltet ble det påvist DNA fra henne selv, samt fra en ukjent person. Et vindu på ytterdøren var slått inn. Det var strødd krydder på kjøkkenet og i stuen. Syv telefonoppringinger på fem minutter gikk fra Monikas mobil til morens. Mobilen hennes ble aldri funnet. 15. august 2012 besluttet politiet å henlegge saken som intet straffbart forhold. Det var politiinspektør Sidsel Isachsen som tok den endelige avgjørelsen. Politiet konkluderte med at jenten døde som følge av selvpåførte skader.
== Bakgrunn ==
I januar 2014 gikk politioverbetjent Robin Schaefer igjennom dokumentene fra saken i forbindelse med etterforskning i en annen sak, Etterforskeren varslet saken internt gjennom en rapport ved Hordaland politidistrikt, men fikk ikke tillatelse fra ledelsen til gjenopptagelse. Deretter varslet han politimester Geir Gudmundsen og visepolitimester Gunnar Fløystad direkte i et brev: «Det dreier seg tross alt om et mulig drap på en liten jente på åtte år som har potensial til å bli oppklart.» Ledelsen frarådet ham å ta ytterligere skritt i saken. Hans engasjement i saken ble også kritisert av toppledelsen på et fellesmøte. I løpet av våren 2014 varslet etterforskeren avdødes bistandsadvokat Stig Larsen om opplysningene han hadde. Først etter at Kripos-etterforsker Asbjørn Hansen på oppdrag fra Larsen kom til samme konklusjon, og saken fikk avisoppslag, gjenopptok politiet etterforskningen.
== Varsling fra Schaefer ==
Robin Schaefer, en etterforsker ved bergenspolitiets vold- og sedelighetsseksjon jobbet med en drapssak. En mann fra Litauen var funnet død med stikkskader i en hage på Wergeland i Bergen. Siden de fleste involverte personene er fra Litauen, kom han tilfeldigvis over saken om litauiske Monika Sviglinskaja, som var blitt funnet død høsten 2011, og ba om å få utlevert saksmappen. Den inneholdt blant annet utskrift av over 40 vitneavhør, bilder fra åstedet og beslagrapporter. Schaefer oppfattet da at det var sannsynlig at Monika ble drept. Etter å ha lest mappen stilte etterforskeren spørsmål ved hvorfor og hvordan en syk jente på åtte år stå skulle opp, knuse hull i glasset i inngangsdøren uten å etterlate seg fingeravtrykk, og uten å skjære seg på bare ben. Han mente også at opplysninger fra to vitner, som begge hadde observert en mann i området i tiden rundt dødsfallet, ikke var blitt vektlagt nok. Han pekte i tillegg ut det han mente var en rekke åpenbare feilvurderinger som han oppsummerte i en rapport.I januar 2014 slo Schaefer alarm, siden han var overbevist om at saken var henlagt på feil grunnlag. Han varslet også sin nærmeste leder, Rigmor Isehaug.
Noen dager senere ble det holdt et møte om saken mellom blant andre Isehaug, Isachsen, etterforskningsledelsen på Sotra, samt polititjenestemannen som slo alarm. Etterforskningsledelsen på Sotra sa seg enig i deler av kritikken. Møtet ble avsluttet med et løfte fra Isachsen om at hun skulle vurdere å gjenoppta saken.
Ca. én uke etter møtet kom svaret fra Isachsen. Politiinspektøren mente at etterforskerens rapport ikke bragte noe nytt, og at etterforskningen ikke skulle gjenåpnes. Etterforskeren har i ettertid av møtet sagt at han satt igjen med et inntrykk av at Isachsen og resten av Sund-teamet erkjente at politiets etterforskning var mangelfull på enkelte punkter. Han skrev derfor en ny rapport, men denne gangen sendte han den enda høyere opp i systemet, til politimester Geir Gudmundsen. I den nye rapporten la han vekt på at saken omhandlet et mulig drap på en liten jente, og hadde potensial til å bli oppklart. Han bemerket samtidig at tid var en viktig faktor. Politimesteren mottok rapporten i begynnelsen av februar. Den havner også hos politistasjonsjef Olav Valland og visepolitimester Gunnar Fløystad, som var Sidsel Isachsens nærmeste leder.
== Privat etterforsker ==
På dette tidspunktet var etterforskeren nær ved å kontakte bistandsadvokat Stig Nilsen, noe han har varslet sine overordnede om. Han mente at funnene var så viktige at de pårørende hadde krav på å bli informert. Etter det Bergens Tidende fikk opplyst, ga Fløystad klar beskjed om at etterforskeren ikke måtte kontakte andre i en sak han ikke har ansvaret for. I midten av mars måned 2014 skal han ha blitt kalt inn på Rigmor Isehaugs kontor. Der skal etterforskeren ha fått samme beskjed. Stig Nilsen fikk etter hvert likevel kjennskap til etterforskerens bekymringer. Han representerte åtteåringens mor, Kristina Sviglinskaja. Hun hadde fått forsikringer om at politiet hadde etterforsket alle muligheter da Isachsen avgjorde å henlegge saken. Nilsen hyrte umiddelbart inn den tidligere Kripos-etterforskeren Asbjørn Hansen som privat sakkyndig. I mai leverte Hansen sin rapport, som konkluderte med at saken var blitt henlagt på feil grunnlag. I etterkant ga sentrale personer uttrykk for at etterforsker Schaefers innvendinger ikke måtte komme ut i mediene.I mai 2014 begjærte bistandsadvokat Stig Nilsen saken gjenåpnet. Han støttet seg særlig til rapporten fra Asbjørn Hansen. 20. oktober 2014 ble Kristina Sviglinskajas tidligere samboer pågrepet, og Monika-saken ble klassifisert som drap. Politiet hadde funnet DNA som kunne stamme fra ham, eller noen i hans slekt, flere steder på Monikas lik.
== Riksadvokatens rapport ==
9. februar 2015 la Riksadvokaten frem sin rapport med kritikk av Hordaland politidistrikt forhåndteringen av Monika-saken. Politimester Geir Gudmundsen innrømmet at Monika-etterforskningen ikke var god nok.
== Etterspill ==
14. februar 2015, da Schaefers bok om saken kom, ble det kjent at representanter for Politidirektoratet (seksjonssjef Egil Svartbekk og seniorrådgiver Charlotte Rosendal) og en lokal organisasjonspsykolog som var innleid av politimesteren i et møte 4. november 2014 forsøkte «å snakke meg (Robin Schaefer) bort fra å la min sak bli behandlet som en formell varslingssak, av hensyn til andre.».
Redaktøren for politiets fagblad Politiforum, Ole Martin Mortvedt sa at Politidirektoratet «kom inn i saken etter at politimesteren hadde gransket egne rekker og funnet at Schaefer ikke var blitt trakassert. Det er forstemmende at leder for seksjon for Helse, miljø og sikkerhet i Politidirektoratet gjør dette. POD har ikke noe med straffesaken å gjøre, skal bare hjelpe en ansatt i en vanskelig situasjon. Og så gjør de det motsatte, og tar med en psykolog, slik at de blir to mot en. Husk at dette var i en periode hvor Schaefer var svak og hadde vært sykmeldt i flere omganger».Samme dag trådte Geir Gudmundsen til side som politimester i Hordaland frem til granskingene i Monika-saken er over. Politidirektøren støttet beslutningen, og beklaget belastningen politiets håndtering av saken hadde påført Monikas mor.Robin Schaefer ble sykmeldt før sommeren 2014 under henvisning til belastningene saken hadde påført ham.Spesialenheten for politisaker konkluderte den 25. februar 2015 at Hordaland politidistrikt hadde vist grov uforstand i sin håndtering, og ila den et forelegg på 100 000 kroner, men fant ikke grunn til å vurdere straffeansvar for enkeltpersoner i saken.2. mars 2015 besluttet konstituert politimester i Hordaland politidistrikt, John Reidar Nilsen å vedta foretaksstraffen, forelegget på 100 000 kroner.Samme dag offentliggjorde Fritt Ord beslutningen om å tildele Robin Schaefer (og Jan Erik Skog) Fritt Ords Pris 2015 «for deres modige innsats for å avdekke kritikkverdige forhold i norsk arbeidsliv.»I 2016 startet rettssaken mot en mann som Riksadvokaten mener er drapsmannen.25. juli 2016 ble siktede i Monika-saken dømt til 18 års forvaring med en minstetid på 10 år. Han må også betale en erstatning til Monikas mor på 250 000 kroner, mens regjeringen, i brev signert Erna Solberg, ikke anbefaler at staten betaler henne noen oppreisning for politiets mangelfulle innsats.
== Tidslinje ==
14. november 2011, Monikas mor finner datteren død da hun kommer hjem fra jobb. I gangen ligger en øks. Sprossene på ytterdøren er borte og glasset knust. Inne lukter det sterkt av krydder som er spredd over alt.
15. november 2011, Morens eks-samboer avhøres. Kristinas eks-samboer (32) har status som vitne i den første etterforskningen av Monikas dødsfall.
15. august 2012, Saken henlegges. Sidsel Isachsen (45), påtaleansvarlig i saken, sier til Bergens Tidende at de er sikre på at det ikke har vært noen andre i leiligheten da Monika ble funnet død. Ingenting kriminelt har skjedd, mener politiet.
4. november 2013, Drap i Bergen. En litauer blir funnet død i en hage på Wergeland i Bergen. Det blir slått drapsalarm. Robin Schaefer (45) blir etterforskningsleder. Det er hans første sak som leder.
31. desember 2013, Ledelsen varsles om svakheter. Schaefer leser saksdokumentene i Monika-saken, på grunn av et navn som har dukket opp i drapssaken på Wergeland. Han varsler sin sjef, Rigmor Isehaug (56), om svakheter. Han får beskjed om å utarbeide en rapport.
6. januar 2014, Bistandsadvokaten varsles. Robin Schaefer tar kontakt med Kristina Sviglinskajas bistandsadvokat Stig Nilsen (41). Nilsen blir varslet om betydelige svakheter i politiets etterforskning.
6. januar 2014, Robin Schaefer sender en rapport der han påpeker flere svakheter i Monika-etterforskningen. Listen med 20 forslag til nye etterforskningsskritt går til seksjonslederen Rigmor Isehaug og påtaleleder Sidsel Isachsen.
10. januar 2014, Hemmelig møte om Monika-saken. Robin Schaefer deltar i et møte med ledelsen sin, en utenforstående jurist og etterforskningslederen som hadde Monika-saken. Det blir bestemt at ingen skal snakke til utenforstående om møtet.
15. januar 2014, Påtalelederen nekter å gjenoppta saken. Sidsel Isachsen skriver i en e-post til deltakerne på møtet at det ikke er grunnlag for ny etterforskning. Det Robin Schaefer har påpekt er ikke å regne som nye opplysninger, fastslår hun.
24. januar 2014, Robin Schaefer skriver en ny rapport, hvor han hevder at det er mulig å ta en potensiell drapsmann. Han sender rapporten rett til politimesteren.
7. mars 2014, Politimester Geir Gudmundsen (59) svarer ikke på Schaefers rapport. Schaefer sender purremail via sine sjefer. Han skriver at han vil varsle bistandsadvokaten i saken.
10. mars 2014, Visepolitimester Gunnar Fløystad (51) svarer Robin Schaeferat han ikke må ta kontakt med bistandsadvokaten. Det skal ikke etterforskes mer. Schaefers henvendelse skal følges opp, men ikke umiddelbart.
14. mars 2014, Robin Schaefer vil varsle bistandsadvokaten. Rigmor Isehaug advarer ham muntlig om at han kan miste jobben hvis han ikke holder seg unna saken. Isehaug gir ham denne beskjeden etter å ha snakket med politistasjonssjef Olav Valland (59).
17. mars 2014, Lokallagsleder Kjetil Rekdal (42) i Politiets Fellesforbund spør politimesteren om det har gått prestisje i saken. Politimesteren sier han skal se på saken, men han er ikke helt sikker på hvordan de skal gjøre det.
18. mars 2014, Bistandsadvokat Stig Nilsen ber påtaleleder Sidsel Isachsen om innsyn i saken. Han får dokumentene, og senere samme måned beskjed om at saken ikke blir gjenopptatt. Robin Schaefer blir sykmeldt.
4. april 2014, Asbjørn Hansen bes om å undersøke saken. Stig Nilsen reiser til Oslo med dokumentene i Monika-saken og gir dem til den tidligere drapsetterforskeren Asbjørn Hansen (59).
23. april 2014, Asbjørn Hansens elleve sider lange rapport påpeker feil og mangler i etterforskningen. Bistandsadvokat Stig Nilsen begjærer saken gjenopptatt.
14. mai 2014, Bergens Tidende omtaler saken, og skriver at bistandsadvokaten har begjært saken gjenåpnet.
15. mai 2014, Dagen etter avisomtalen gjenåpner politiinspektør Sidsel Isachsen saken. Den nye etterforskningen blir ledet av to etterforskere fra Kripos sammen med lokale politifolk som ikke har tidligere befatning med Monika-saken.
12. september 2014, I et møte på politihuset omtaler visepolitimester Gunnar Fløystad Robin Schaefer som en person som har blandet seg inn i ting han ikke har med å gjøre, ifølge politiadvokat Liv Giertsen (48) som var på møtet. Hun varsler om episoden.
20. oktober 2014, Monika-saken blir klassifisert som drap. Politiet pågriper Kristina Sviglinskajas tidligere samboer. Politiet har funnet DNA som kan stamme fra ham, eller noen i hans slekt, flere steder på Monikas lik.
9. februar 2015, Riksadvokaten legger frem sin rapport med kritikk av Hordaland politidistrikt for håndteringen av Monika-saken. Politimester Geir Gudmundsen innrømmer at Monika-etterforskningen ikke var god nok.
14. februar 2015, Geir Gudmundsen trer til side som politimester i Hordaland frem til granskingene i Monika-saken er over. Politidirektøren støtter beslutningen, og beklager belastningen politiets håndtering av saken har påført Monikas mor.
25. februar 2015: Hordaland politidistrikt blir ilagt en bot på 100 000 kroner for grov uforstand i tjenesten.
6. juni 2015: Politijurist Liv Giertsen uttrykker i VG at hun har opplevde arbeidsmessige problemer etter at hun i september 2014 varslet om mulig lovstridig omtale av Robin Schaefer på et internt møte. Mens hun var sykmeldt ble stillingen inndratt på uklart grunnlag og hun omplassert. [1]
== Referanser ==
== Litteratur ==
Riksadvokatens publikasjoner nr. 1/2015: "Monika-saken" - læringsperspektiver. Rapport fra arbeidsgruppe. Riksadvokaten. Avgitt februar 2015.
Robin Schaefer: Monika-saken Vigmostad & Bjørke, 2015 ISBN 9788241911620 | Monika-saken er en omstridt norsk politietterforskningVG.no: Monika-saken - slik ble den en politiskandale Publisert: 13. | 200,724 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Det_musicalske_Lyceum | 2023-02-04 | Det musicalske Lyceum | ['Kategori:1810 i Norge', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kultur i Oslo', 'Kategori:Norske orkestre', 'Kategori:Organisasjoner etablert i 1810', 'Kategori:Organisasjoner opphørt i 1838', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Det musicalske Lyceum var en musikkforening som eksisterte i Christiania fra 1810 til 1838, for øvrig i nært samarbeid med Det dramatiske Selskab (av 1799).
| Det musicalske Lyceum var en musikkforening som eksisterte i Christiania fra 1810 til 1838, for øvrig i nært samarbeid med Det dramatiske Selskab (av 1799).
== Stiftelsen ==
Kildene er usikre med hensyn til å knytte stiftelsen til en bestemt person. Gunnar Rugstad og Kofod Olsen heller til den oppfatning at stifteren var den dansk-norske embetsmann og komponist Hans Hagerup Falbe. Falbe kom til Christiania i 1809 og ble en meget sentral person i byens musikkliv. Samtidig var forretningsmannen Paul Thrane og hans familie meget viktige drivkrefter i Lyceet. I familiens hjem i Storgaten ble det jevnlig holdt huskonserter. Thranes datter Clausine Rehbinder, fremholder sin far som selskapets egentlige stifter. Blant stifterne var også kjøpmannen, skuespilleren og musikeren Lars Møller Ibsen.
== Formålet ==
Lyceets lover var forankret i en voksende demokratisk tankegang og erkjennelse av at de musikalske talenter fantes i alle lag av befolkningen. Peder Anker hadde allerede i 1809 opprettet et musikkinstitutt for barn på Bærums Verk og snart fikk de flinkeste av barna delta og få større oppgaver Lyceet. Gjennom Lyceet skulle det være mulig også for uformuende å få utdannelse og bli musikere på den offentlige scene. Ved den første offentlige konserten presenterte Lyceet seg som
et Selskab oprettet til Musikens fremme, og til at soutinere uformuende og overhodet duelige Artister.
== Lyceets virksomhet ==
Forestillingene ble de første 17 årene fremført i Det dramatiske Selskabs lokaler i Grændsehaven. Fra 1827 ble forestillingene holdt i Hotel du Nord i Dronningensgate like ved Krigsskolen.Lyceet var fra stiftelsen ansvarlig for de musikalske innslag i forestillingene til Det dramatiske Selskab og ble raskt hovedstadens musikalske sentrum. De to ensemblene fremførte mer enn 25 ulike syngespill mellom 1810 og 1838, og dessuten utdrag fra noen operaer, blant andre Rossinis «Barbereren i Sevilla» og Mozarts «Don Giovanni». Komponister som Dalayrac, Devienne og Boieldieu var populære, mens Bach, Händel, Haydn, Mozart og Beethoven var sjeldnere å se på konsertplakatene i hovedstaden.Hans Hagerup Falbe reiste etter en tid til Stockholm som statsråd og Waldemar Thrane overtok i 1817 som ensemblets mest sentrale musiker (orkesteranfører). Senere ledere av Lyceet var dansken Frederik Carl Lemming, Ole Bull (1828) og den tyske fiolinisten August Schrumpf (1829).Det musicalske Lyceum fremførte i februar 1825 Waldemar Thranes Fjeldeventyret. Syngespillet ble en stor publikumssuksess og gikk for tre fulle hus i Det dramatiske Selskabs lokaler.
Samvirkende årsaker gjorde at Lyceet fikk mindre oppslutning mot slutten av 1830-tallet. Det offentlige theater gjorde at de profesjonelle musikerne ikke hadde det samme behov for engasjement som tidligere. I tillegg kom konkurransen fra studentersangmiljøene i dette tiåret. Mot slutten av sin virketid ble Det musicalske Lyceum en privat klubb som organiserte soareer og dans for medlemmene.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Norges Musikkhistorie H. Aschehoug & Co (W. Nygaard) 2000. ISBN 82-03-22379-6
Finn Benestad: Waldemar Thrane, en pionér i norsk musikkliv. Universitetsforlaget 1961.
Børre Qvamme: Musikkliv i Christiania, fra Arilds tid til Sandvold. Solum Forlag 2000. ISBN 82-560-1226-9
Anne Jorunn Kydland Lysdahl: Sangen har lysning, studentersang i Norge på 1800-tallet. Solum forlag. ISBN 82-560-0828-8 | Det musicalske Lyceum var en musikkforening som eksisterte i Christiania fra 1810 til 1838, for øvrig i nært samarbeid med Det dramatiske Selskab (av 1799). | 200,725 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norra_Bullaresj%C3%B6n | 2023-02-04 | Norra Bullaresjön | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:58°N', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Enningdalsvassdraget', 'Kategori:Innsjøer i Västra Götalands län', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tanum kommune'] | Norra Bullaresjön (også kalt Norra Bullaren) er en innsjø i Tanum kommune i Bohuslän. Innsjøen har et areal på 6.88 kvadratkilometer og ligger 38,2 meter over havet. Største dybde er 37,5 meter. Sjøen har utløp gjennom Enningdalselva, som renner mot nord til Iddefjorden. Riksgrensa ligger like etter utløpet fra sjøen.
| Norra Bullaresjön (også kalt Norra Bullaren) er en innsjø i Tanum kommune i Bohuslän. Innsjøen har et areal på 6.88 kvadratkilometer og ligger 38,2 meter over havet. Største dybde er 37,5 meter. Sjøen har utløp gjennom Enningdalselva, som renner mot nord til Iddefjorden. Riksgrensa ligger like etter utløpet fra sjøen.
== Referanser == | Norra Bullaresjön (også kalt Norra Bullaren) er en innsjø i Tanum kommune i Bohuslän. Innsjøen har et areal på 6. | 200,726 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kari_Hesthamar | 2023-02-04 | Kari Hesthamar | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 28. januar', 'Kategori:Fødsler i 1971', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:NRK-journalister', 'Kategori:Personer fra Ullensvang kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Kari Hesthamar (født 28. januar 1971) er en norsk journalist og forfatter fra Hesthamar.
Hun er utdannet journalist og har arbeidet i NRK siden 1996, de tre første årene i NRK Rogaland, senere i Radiodokumentaren på NRK P2 i Oslo fra 1999 til 2014, der hun har laget flere prisbelønnete radiodokumentarer. Hun har vunnet både Prix Italia, Prix Europa og Prix Radio. Hesthamar var leder for Radiodokumentaren fra 2011 til 2014. I 2008 utgav hun boken So long Marianne. Ei kjærleikshistorie (Spartacus) om Marianne Ihlens forhold til Leonard Cohen og Axel Jensen. Boken har senere blitt oversatt til flere språk. Hesthamar jobbet i perioden 2014-2016 som reporter i dokumentarmagasinet Vårt lille land på TV2. Fra 2016-2018 var hun ansatt som prosjektleder for podkast i NRK. Høsten 2018 startet hun Svarttrost Produksjoner sammen med Ellen Wisløff og Sindre Leganger. Selskapet lager podkast med vekt på historiefortelling, og har levert flere serier og dokumentarer til blant andre NRK, Sveriges Radio og Lydbokforlaget Fabel.Hesthamar var med på antologiene Flukt (Spartacus 2015) og SO LONG. Norske forfattere om Leonard Cohen (Falck forlag 2017). Hun var dramaturg på teateroppsetningen Hvem er den gale? om Arnold Juklerød, Teater Ibsen 2017. Regi Morten Cranner.
Hun er datter av den tidligere ordføreren i Ullensvang, Torolv Hesthamar.
| Kari Hesthamar (født 28. januar 1971) er en norsk journalist og forfatter fra Hesthamar.
Hun er utdannet journalist og har arbeidet i NRK siden 1996, de tre første årene i NRK Rogaland, senere i Radiodokumentaren på NRK P2 i Oslo fra 1999 til 2014, der hun har laget flere prisbelønnete radiodokumentarer. Hun har vunnet både Prix Italia, Prix Europa og Prix Radio. Hesthamar var leder for Radiodokumentaren fra 2011 til 2014. I 2008 utgav hun boken So long Marianne. Ei kjærleikshistorie (Spartacus) om Marianne Ihlens forhold til Leonard Cohen og Axel Jensen. Boken har senere blitt oversatt til flere språk. Hesthamar jobbet i perioden 2014-2016 som reporter i dokumentarmagasinet Vårt lille land på TV2. Fra 2016-2018 var hun ansatt som prosjektleder for podkast i NRK. Høsten 2018 startet hun Svarttrost Produksjoner sammen med Ellen Wisløff og Sindre Leganger. Selskapet lager podkast med vekt på historiefortelling, og har levert flere serier og dokumentarer til blant andre NRK, Sveriges Radio og Lydbokforlaget Fabel.Hesthamar var med på antologiene Flukt (Spartacus 2015) og SO LONG. Norske forfattere om Leonard Cohen (Falck forlag 2017). Hun var dramaturg på teateroppsetningen Hvem er den gale? om Arnold Juklerød, Teater Ibsen 2017. Regi Morten Cranner.
Hun er datter av den tidligere ordføreren i Ullensvang, Torolv Hesthamar.
== Priser ==
Prix Europa 1999, for Til kommunen skil dykk åt av Kari Hesthamar. Teknisk regi: Tormod Nygaard. Konsulent: Gyrid Listuen.
Prix Italia 2003, for Eit rom står avlåst av Kari Hesthamar. Teknisk regi: Kåre Johan Lund. Konsulent: Gyrid Listuen.
Prix Radio 2003, Årets beste program, for Eit rom står avlåst av Kari Hesthamar. Teknisk regi: Kåre Johan Lund. Konsulent: Gyrid Listuen.
Ouinta Bienal Internacional de radio (Mexico) 2004, for Eit rom står avlåst av Kari Hesthamar. Teknisk regi: Kåre Johan Lund. Konsulent: Gyrid Listuen.
Prix Europa 2004, for Den brune pakken av Kari Hesthamar. Teknisk regi: Kåre Johan Lund. Konsulent: Berit Hedemann.
Prix Radio 2004, Årets beste radioprogram, for Den brune pakken av Kari Hesthamar. Teknisk regi: Kåre Johan Lund. Konsulent: Berit Hedemann.
Prix Italia Special Commendation 2004, for Den brune pakken av Kari Hesthamar. Teknisk regi: Kåre Johan Lund. Konsulent Berit Hedemann.
Prix Europa 2006, for So long, Marianne av Kari Hesthamar. Teknisk regi: Kåre Johan Lund. Konsulent: Berit Hedemann
Historiefortellerprisen 2006, NRK Fakta
Prix Radio 2011, Årets spesialprogram, for Tonjes versjon av Kari Hesthamar og Tonje Aursland. Teknisk regi: Merete Antonsen. Konsulent: Berit Hedemann.
Ullensvang mållag sin pris for god målbruk 2016
Årets bilde 2016. Videodokumentar 3. pris Frank Melhus (foto), Kari Hesthamar (regi) og Rune Blekken (klipp)
Nominert til årets redaktør i Oslo og Akershus 2022
== Referanser ==
== Kilder ==
www.nrk.no: Kari Hesthamar | Kari Hesthamar (født 28. januar 1971) er en norsk journalist og forfatter fra Hesthamar. | 200,727 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ernst-Robert_Grawitz | 2023-02-04 | Ernst-Robert Grawitz | ['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere i Kappkuppet', 'Kategori:Dødsfall 24. april', 'Kategori:Dødsfall i 1945', 'Kategori:Forbrytelser mot menneskeheten', 'Kategori:Fødsler 8. juni', 'Kategori:Fødsler i 1899', 'Kategori:Krigsforbrytelser', 'Kategori:Medlemmer av NSDAP (innmeldt 1925–1932)', 'Kategori:Medlemmer av frikorps', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Menneskeforsøk', 'Kategori:Mottakere av Jernkorset (1914)', 'Kategori:Nazi-leger', 'Kategori:Personer fra Berlin', 'Kategori:Personer tilknyttet Aktion T4', 'Kategori:Personer tilknyttet Røde Kors', 'Kategori:Personer tilknyttet det tredje rike', 'Kategori:SS-generaler', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske krigsfanger under første verdenskrig', 'Kategori:Tyske leger', 'Kategori:Tyske nazister', 'Kategori:Tyskere fra andre verdenskrig', 'Kategori:Tyskere fra første verdenskrig'] | Ernst-Robert Grawitz (født 8. juni 1899 i Berlin-Charlottenburg, død 24. april 1945 i Potsdam-Babelsberg) var en tysk SS-general og nazi-lege som under det nasjonalsosialistiske Tyskland var øverste leder for Tysk Røde Kors. Han hadde graden Obergruppenführer i SS og hadde stillingen som Reichsarzt-SS. Han var direkte underlagt Heinrich Himmler og var medansvarlig for massedrapene gjennom eutanasiprogrammet Aktion T4 og de medisinske programmene på innsatte i fangeleire.
Grawitz drepte sin kone, sine barn og seg selv like før krigens slutt.
| Ernst-Robert Grawitz (født 8. juni 1899 i Berlin-Charlottenburg, død 24. april 1945 i Potsdam-Babelsberg) var en tysk SS-general og nazi-lege som under det nasjonalsosialistiske Tyskland var øverste leder for Tysk Røde Kors. Han hadde graden Obergruppenführer i SS og hadde stillingen som Reichsarzt-SS. Han var direkte underlagt Heinrich Himmler og var medansvarlig for massedrapene gjennom eutanasiprogrammet Aktion T4 og de medisinske programmene på innsatte i fangeleire.
Grawitz drepte sin kone, sine barn og seg selv like før krigens slutt.
== Bakgrunn ==
Ernst-Robert Grawitz kom fra en familie med mange medisinere. Han var sønn av militærlege og senere sjefslege ved Røde Kors-sykehuset i Berlin-Westend, Ernst Grawitz (1860–1911) og hans ektefelle Helene (født Liebau, 14. oktober 1869 i Magdeburg). Hans onkel var den kjente patologen Paul Grawitz.Under første verdenskrig gikk han i 1917 inn i den frivillige enheten Jäger-Ersatz-Bataillon 1 og ble 18. september 1918, to måneder før krigen sluttet satt i britisk krigsfangenskap på vestfronten. Han var da løytnant. Han ble belønnet med Jernkorset 2 klasse. Etter krigen begynte Grawitz sitt medisinstudium ved Friedrich-Wilhelms-Universität i Berlin. Etter den medisinske embetseksamen og mottak av legelisensen, var han til 1929 lege i indremedisin ved sykehuset i Berlin-Westend og utdannet seg til spesialist i indremedisin. I årene 1933 til 1936 arbeidet Grawitz arbeidet Grawitz på indremedisinsk avdeling på sykehuset i Berlin-Westend.
Imidlertid var Grawitz samtidig svært politisk aktiv, noe som førte til at han faglig ikke nådde habilitasjon. Helt siden skoledagene hadde han vært med i høyreekstreme organisasjoner. I november 1919 ble han med i Einwohnerwehr Berlin var i 1920 involvert i Kappkuppet. Deretter var Grawitz med i frikorpset Olympia og uttalte senere at han hadde vært en tilhenger av Adolf Hitler helt siden 1920. I november 1931 gikk Grawitz inn i SS og ble i 1932 medlem av NSDAP. I 1935 ble han av Reichsführer-SS Heinrich Himmler utnevnt til leder for SS-Sanitätsamtes og Reichsarzt der SS. Som Reichsarzt-SS sorterte Grawitz direkte under Himmler var den høyeste faglige myndighet i alle medisinske og medisinske saker innenfor SS. Han var også ansvarlig for leger og medisinske forhold i konsentrasjonsleirene. Hans direkte underordnede i SS var Karl Genzken og senere Karl Gebhardt.
== Røde Kors ==
17. desember 1936 ble Grawitz utnevnt, av innenriksminister Wilhelm Frick, til stedfortredende president for Tysk Røde Kors. Etter en endring i vedtektene i slutten av 1937 ble han en form for «arbeidende styreformann» («Geschäftsführender Präsident»), noe som i realiteten gav ham all makt over organisasjonen, og den sittende presidenten fra 1933, hertug Carl Eduard av Sachsen-Coburg-Gotha, ivaretok bare representative oppgaver.
Fra midten av 1937 omorganiserte Grawitz Røde Kors utfra førerprinsippet, hvor de tidligere selvstendige delstats- og distriktsforeningene ble underlagt sentralledelsen. Han uttalte at «idag framstår det et nytt, slagkraftig Tysk Røde Kors, organisert i en soldatmessig form og nasjonalsosialistisk ledet, klar til innsats» («Heute steht ein neues, schlagkräftiges Deutsches Rotes Kreuz, in soldatisch-straffer Form organisiert und nationalsozialistisch geführt, zu jedem Einsatz bereit»).
== Død ==
Etter hvert som Den røde armé nærmet seg Berlin og rykket fram under slaget om Berlin, evakuerte store deler av SS' organisasjon vestover. Også andre høytstående medarbeidere av Hitler fikk tillatelse til å evakuere, men Grawitz' forespørsel til Adolf Hitler om å kunne evakuere med sin familie ble imidlertid avslått. Den 24. april gikk det av en håndgranat i Grawitz' villa i Babelsberg som drepte han, hans ektefelle og barn. Det er antatt at granaten ble aktivert av Grawitz selv. Hendelsen er gjengitt i spillefilmen Der Untergang fra 2004, hvor Christian Hoening spiller Grawitz.
== Referanser == | Ernst-Robert Grawitz (født 8. juni 1899 i Berlin-Charlottenburg, død 24. | 200,728 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bj%C3%B8rn_Magnussons_vei_(Oslo) | 2023-02-04 | Bjørn Magnussons vei (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Søndre Nordstrand'] | Bjørn Magnussons vei er en gangvei på Bjørndal i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Den går sørover fra Ljabruveien der gårdsveien til Bjørndal gård tar av. Gangveien går forbi gården på vestsiden og til Seterbråtveien. Det har vært foreslått å utvide gangveien til fullverdig vei for å øke trafikkapasiteten til og fra området.Veien har navn etter Bjørn Magnusson (1925–43) fra Klemetsrud, som døde i tysk fangenskap i 1943.
| Bjørn Magnussons vei er en gangvei på Bjørndal i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Den går sørover fra Ljabruveien der gårdsveien til Bjørndal gård tar av. Gangveien går forbi gården på vestsiden og til Seterbråtveien. Det har vært foreslått å utvide gangveien til fullverdig vei for å øke trafikkapasiteten til og fra området.Veien har navn etter Bjørn Magnusson (1925–43) fra Klemetsrud, som døde i tysk fangenskap i 1943.
== Referanser ==
== Kilder ==
Oslo byleksikon
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (B)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Bjørn Magnussons vei er en gangvei på Bjørndal i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Den går sørover fra Ljabruveien der gårdsveien til Bjørndal gård tar av. | 200,729 |
https://no.wikipedia.org/wiki/K%C3%B8benhavns_synagoge | 2023-02-04 | Københavns synagoge | ['Kategori:12°Ø', 'Kategori:1833 i Danmark', 'Kategori:55°N', 'Kategori:Artikler hvor arkitekt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er samme som på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor område hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor periode,arkitekturstil hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i København', 'Kategori:Religiøse byggverk fra 1833', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Synagoger i Danmark'] | Københavns Synagoge er en synagoge i Krystalgade nr. 12 i København.
Jødene i København fikk i 1684 tillatelse av kongen til å avholde offentlig gudstjeneste, men de fikk kun forsamles i private hjem eller i leide lokaler. Først i 1764 fikk jødene lov til å oppføre en synagoge, og den kom til å ligge i Læderstræde, men brant ned under bybrannen i 1795. Grunnen i Krystalgade (dengang Skidenstræde) ble kjøpt i 1800, og i 1804 utarbeidet Peter Meyn et prosjekt som imidlertid ikke ble oppført. Den nåværende bygningen er oppført i 1830–33 og tegnet av G.F. Hetsch i en egyptiserende stil.
Synagogen er utformet som en basilika i gule murstein med nær kvadratisk grunnplan. Menigheten hadde ønsket et tønnehvelv, men på Hetschs anbefaling ble loftet i stedet et kassetteloft. Rekker av åttekantede søyler adskiller hovedrommet fra to smalere sideskip.
Gudstjenesten er kjønnsoppdelt: Sideskipenes pulpiturer og balkongen på vestveggen utgjør kvinneavdelingen, mens mannsavdelingen finnes på gulvet i hovedrommet. På østveggen fører trapper opp til prekestolen og det bakenfor stilte hellige skap der torarullene huses. Det alterlignende bord Bimah, hvorfra kantoren synger, står på en estrade.
Ved en ombygning i 1885 (ved arkitektene Frederik L. Levy og Ove Petersen) ble tilføyd et port- og trappehus, mens det tidligere trapperom til kvinneavdelingen ble omdannet til garderober.Under okkupasjonen ble tora-rullene i 1943 gjemt i sikkerhet i den nærliggende Trinitatis kirke på foranledning av Københavns sosialbyråd Sigvard Munk.I 1939 ble synagogen og gitteret mot gaten fredet i klasse A (klassene bortfalt i 1981). I 1978 ble det tinglyst bevaringsdeklarasjon på grunnen.Den 22. juli 1985 var synagogen utsatt for et terrorangrep, da en bombe eksploderte utenfor bygningen. 27 mennesker som oppholdt seg på Det mosaiske Troessamfunds pleiehjem i Krystalgade kom til skade. Organisasjonen Jihad al Islami tok ansvaret for angrepet mot jødiske og israelske interesser.
| Københavns Synagoge er en synagoge i Krystalgade nr. 12 i København.
Jødene i København fikk i 1684 tillatelse av kongen til å avholde offentlig gudstjeneste, men de fikk kun forsamles i private hjem eller i leide lokaler. Først i 1764 fikk jødene lov til å oppføre en synagoge, og den kom til å ligge i Læderstræde, men brant ned under bybrannen i 1795. Grunnen i Krystalgade (dengang Skidenstræde) ble kjøpt i 1800, og i 1804 utarbeidet Peter Meyn et prosjekt som imidlertid ikke ble oppført. Den nåværende bygningen er oppført i 1830–33 og tegnet av G.F. Hetsch i en egyptiserende stil.
Synagogen er utformet som en basilika i gule murstein med nær kvadratisk grunnplan. Menigheten hadde ønsket et tønnehvelv, men på Hetschs anbefaling ble loftet i stedet et kassetteloft. Rekker av åttekantede søyler adskiller hovedrommet fra to smalere sideskip.
Gudstjenesten er kjønnsoppdelt: Sideskipenes pulpiturer og balkongen på vestveggen utgjør kvinneavdelingen, mens mannsavdelingen finnes på gulvet i hovedrommet. På østveggen fører trapper opp til prekestolen og det bakenfor stilte hellige skap der torarullene huses. Det alterlignende bord Bimah, hvorfra kantoren synger, står på en estrade.
Ved en ombygning i 1885 (ved arkitektene Frederik L. Levy og Ove Petersen) ble tilføyd et port- og trappehus, mens det tidligere trapperom til kvinneavdelingen ble omdannet til garderober.Under okkupasjonen ble tora-rullene i 1943 gjemt i sikkerhet i den nærliggende Trinitatis kirke på foranledning av Københavns sosialbyråd Sigvard Munk.I 1939 ble synagogen og gitteret mot gaten fredet i klasse A (klassene bortfalt i 1981). I 1978 ble det tinglyst bevaringsdeklarasjon på grunnen.Den 22. juli 1985 var synagogen utsatt for et terrorangrep, da en bombe eksploderte utenfor bygningen. 27 mennesker som oppholdt seg på Det mosaiske Troessamfunds pleiehjem i Krystalgade kom til skade. Organisasjonen Jihad al Islami tok ansvaret for angrepet mot jødiske og israelske interesser.
== Referanser == | Københavns Synagoge er en synagoge i Krystalgade nr. 12 i København. | 200,730 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Risveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Risveien (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Vestre Aker'] | Risveien (3–9D, 2–8) er en vei på Ris i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går sørover fra Slemdalsvingen ved Ris stasjon, rundt Ris hovedgård (gnr./bnr. 41/1), og ender i Risalleen. Veien faller for en stor del sammen med gårdsveiens løp.
Risveien fikk navn i 1932 etter Ris hovedgård.
| Risveien (3–9D, 2–8) er en vei på Ris i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går sørover fra Slemdalsvingen ved Ris stasjon, rundt Ris hovedgård (gnr./bnr. 41/1), og ender i Risalleen. Veien faller for en stor del sammen med gårdsveiens løp.
Risveien fikk navn i 1932 etter Ris hovedgård.
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Risveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 467. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
Oslo kommunes bydelsoversikt | Risveien (3–9D, 2–8) er en vei på Ris i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går sørover fra Slemdalsvingen ved Ris stasjon, rundt Ris hovedgård (gnr. | 200,731 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Skigardveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Skigardveien (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Østensjø'] | Skigardveien (5–55, 2–40) er en vei på Manglerud i bydel Østensjø i Oslo. Den går fra Grasveien til Treskeveien, stort sett parallelt med sistnevnte.
Navnet ble vedtatt i 1963.
Veien har rekkehusbebyggelse i OBOS-borettslaget Abellund.
| Skigardveien (5–55, 2–40) er en vei på Manglerud i bydel Østensjø i Oslo. Den går fra Grasveien til Treskeveien, stort sett parallelt med sistnevnte.
Navnet ble vedtatt i 1963.
Veien har rekkehusbebyggelse i OBOS-borettslaget Abellund.
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Skigardveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 509. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (S)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 7. november 2015. | Skigardveien (5–55, 2–40) er en vei på Manglerud i bydel Østensjø i Oslo. Den går fra Grasveien til Treskeveien, stort sett parallelt med sistnevnte. | 200,732 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Skinnerbakken_(Oslo) | 2023-02-04 | Skinnerbakken (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier på Bekkelaget'] | Skinnerbakken (5–7C, 8) er en vei på Malmøya i bydel Nordstrand i Oslo. Den går som blindvei vestover fra Malmøyveien.
Veien fikk navn i 1956 etter Skinnerbukta.
| Skinnerbakken (5–7C, 8) er en vei på Malmøya i bydel Nordstrand i Oslo. Den går som blindvei vestover fra Malmøyveien.
Veien fikk navn i 1956 etter Skinnerbukta.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Skinnerbakken». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 510. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (S)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 7. november 2015. | Skinnerbakken (5–7C, 8) er en vei på Malmøya i bydel Nordstrand i Oslo. Den går som blindvei vestover fra Malmøyveien. | 200,733 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Skjellveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Skjellveien (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Bekkelaget'] | Skjellveien (1A–5, 2–14) er en vei på Malmøya i bydel Nordstrand i Oslo. Den går som blindvei sørvestover fra Høyboveien mot Skinnerbukta.
Navnet ble vedtatt i 1956.
| Skjellveien (1A–5, 2–14) er en vei på Malmøya i bydel Nordstrand i Oslo. Den går som blindvei sørvestover fra Høyboveien mot Skinnerbukta.
Navnet ble vedtatt i 1956.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Skjellveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 511. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (S)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 7. november 2015. | Skjellveien (1A–5, 2–14) er en vei på Malmøya i bydel Nordstrand i Oslo. Den går som blindvei sørvestover fra Høyboveien mot Skinnerbukta. | 200,734 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Skjerstadveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Skjerstadveien (Oslo) | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Vestre Aker'] | Skjerstadveien (1–7, 2A–12) er en vei i Husebygrenda i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går som blindvei nordvestover fra Husebygrenda.
Veien fikk navn i 1952 etter skipet Skjerstad, som transporterte arresterte lærere til tvangsarbeid i Finnmark.
Veien har bebyggelse i Husebygrendaborettslag.
| Skjerstadveien (1–7, 2A–12) er en vei i Husebygrenda i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går som blindvei nordvestover fra Husebygrenda.
Veien fikk navn i 1952 etter skipet Skjerstad, som transporterte arresterte lærere til tvangsarbeid i Finnmark.
Veien har bebyggelse i Husebygrendaborettslag.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Skjerstadveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 511. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (S)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 7. november 2015. | Skjerstadveien (1–7, 2A–12) er en vei i Husebygrenda i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går som blindvei nordvestover fra Husebygrenda. | 200,735 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Skj%C3%B8nnhaugveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Skjønnhaugveien (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Bekkelaget'] | Skjønnhaugveien (1–3, 2–4) er en vei på Holtet i bydel Nordstrand i Oslo. Den går som blindvei nordøstover fra Kongsveien.
Veien fikk navn i 1917 etter eiendommen Skjønnhaug innerst i veien.
| Skjønnhaugveien (1–3, 2–4) er en vei på Holtet i bydel Nordstrand i Oslo. Den går som blindvei nordøstover fra Kongsveien.
Veien fikk navn i 1917 etter eiendommen Skjønnhaug innerst i veien.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Skjønnhaugveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 511. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (S)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 7. november 2015. | Skjønnhaugveien (1–3, 2–4) er en vei på Holtet i bydel Nordstrand i Oslo. Den går som blindvei nordøstover fra Kongsveien. | 200,736 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Skogbakken_(Oslo) | 2023-02-04 | Skogbakken (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Bekkelaget'] | Skogbakken (1A–5B, 2A–6C) er en vei på Bekkelaget i bydel Nordstrand i Oslo. Den går som blindvei nordvestover fra Bekkelagsveien.
Navnet ble vedtatt i 1917.
| Skogbakken (1A–5B, 2A–6C) er en vei på Bekkelaget i bydel Nordstrand i Oslo. Den går som blindvei nordvestover fra Bekkelagsveien.
Navnet ble vedtatt i 1917.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Skogbakken». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (S)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 7. november 2015. | | navn = Skogbakken | 200,737 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Skogbrynet_(Oslo) | 2023-02-04 | Skogbrynet (Oslo) | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Ullern'] | Skogbrynet (1–45, 2A–20E) er en vei på Sollerud i bydel Ullern i Oslo. Den går nordøstover fra Sollerudveien til Bestumveien.
Navnet ble vedtatt i 1925 og viser til at veien ble anlagt i utkanten av Rustadskogen.
| Skogbrynet (1–45, 2A–20E) er en vei på Sollerud i bydel Ullern i Oslo. Den går nordøstover fra Sollerudveien til Bestumveien.
Navnet ble vedtatt i 1925 og viser til at veien ble anlagt i utkanten av Rustadskogen.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Skogbrynet». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 511. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (S)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 7. november 2015. | Skogbrynet (1–45, 2A–20E) er en vei på Sollerud i bydel Ullern i Oslo. Den går nordøstover fra Sollerudveien til Bestumveien. | 200,738 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Skogfaret_(Oslo) | 2023-02-04 | Skogfaret (Oslo) | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Ullern'] | Skogfaret (1A–35C, 2–40) er en vei i Ullernåsen i bydel Ullern i Oslo. Den begynner som blindvei fra en snuplass nær Vækerøveien i sørvest og går nordøstover til Frits Kiærs vei.
Navnet ble vedtatt i 1937.
| Skogfaret (1A–35C, 2–40) er en vei i Ullernåsen i bydel Ullern i Oslo. Den begynner som blindvei fra en snuplass nær Vækerøveien i sørvest og går nordøstover til Frits Kiærs vei.
Navnet ble vedtatt i 1937.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Skogfaret». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 511. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (S)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 7. november 2015. | Skogfaret (1A–35C, 2–40) er en vei i Ullernåsen i bydel Ullern i Oslo. Den begynner som blindvei fra en snuplass nær Vækerøveien i sørvest og går nordøstover til Frits Kiærs vei. | 200,739 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Skogholtveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Skogholtveien (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Bekkelaget'] | Skogholtveien (1–27B, 2–38) er en vei på Bekkelagshøgda i bydel Nordstrand i Oslo. Den går sørvestover fra Dovresvingen og ender som blindvei sør for Raschs vei.
Navnet ble vedtatt i 1919.
| Skogholtveien (1–27B, 2–38) er en vei på Bekkelagshøgda i bydel Nordstrand i Oslo. Den går sørvestover fra Dovresvingen og ender som blindvei sør for Raschs vei.
Navnet ble vedtatt i 1919.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Skogholtveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 511. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (S)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 7. november 2015. | Skogholtveien (1–27B, 2–38) er en vei på Bekkelagshøgda i bydel Nordstrand i Oslo. Den går sørvestover fra Dovresvingen og ender som blindvei sør for Raschs vei. | 200,740 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Skolebakken_(Oslo) | 2023-02-04 | Skolebakken (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Grefsen'] | Skolebakken (15A–15E, 10A–16B) er en vei på Grefsen i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går sørvestover fra Betzy Kjelsbergs vei mot Rolf Wickstrøms vei (Ring 3). Tidligere gikk veien helt til Kapellveien nord for Grefsen skole.
Nederst i Skolebakken, i det som da ble kalt «Skolegata» eller 1. Tverrvei, lå Nydalen bruksskole fra 1857 til 1905.Navnet Skolebakken ble offisielt vedtatt i 1915, samme år nye Grefsen skole sto ferdig øverst i åsen.
| Skolebakken (15A–15E, 10A–16B) er en vei på Grefsen i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går sørvestover fra Betzy Kjelsbergs vei mot Rolf Wickstrøms vei (Ring 3). Tidligere gikk veien helt til Kapellveien nord for Grefsen skole.
Nederst i Skolebakken, i det som da ble kalt «Skolegata» eller 1. Tverrvei, lå Nydalen bruksskole fra 1857 til 1905.Navnet Skolebakken ble offisielt vedtatt i 1915, samme år nye Grefsen skole sto ferdig øverst i åsen.
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Skolebakken». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 512. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (S)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 7. november 2015. | Skolebakken (15A–15E, 10A–16B) er en vei på Grefsen i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går sørvestover fra Betzy Kjelsbergs vei mot Rolf Wickstrøms vei (Ring 3). | 200,741 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Skolestien_(Oslo) | 2023-02-04 | Skolestien (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Vestre Aker'] | Skolestien (3–27, 4–10) er en vei på Ris i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går som blindvei sørover fra Slemdalsvingen og ender i en snuplass på nordsiden av Viggo Hansteens vei (Ring 3). Derfra går det gangveier sørvestover parallelt med ringveien samt sørøstover på gangbro over den. Sistnevnte gir forbindelse med Ris skole og Ris skolevei.Veien har villabebyggelse.
| Skolestien (3–27, 4–10) er en vei på Ris i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går som blindvei sørover fra Slemdalsvingen og ender i en snuplass på nordsiden av Viggo Hansteens vei (Ring 3). Derfra går det gangveier sørvestover parallelt med ringveien samt sørøstover på gangbro over den. Sistnevnte gir forbindelse med Ris skole og Ris skolevei.Veien har villabebyggelse.
== Fotnoter ==
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (S)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 7. november 2015. | Skolestien (3–27, 4–10) er en vei på Ris i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går som blindvei sørover fra Slemdalsvingen og ender i en snuplass på nordsiden av Viggo Hansteens vei (Ring 3). | 200,742 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Skoleveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Skoleveien (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Bekkelaget'] | Skoleveien (1–5, 6–8) er en vei på Holtet i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Marienlundveien til Jomfrubråtveien, nær sistnevntes østende mot Ekebergveien.
Navnet ble vedtatt i 1917 og viser til Bekkelaget skole (Marienlundveien 1).
| Skoleveien (1–5, 6–8) er en vei på Holtet i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Marienlundveien til Jomfrubråtveien, nær sistnevntes østende mot Ekebergveien.
Navnet ble vedtatt i 1917 og viser til Bekkelaget skole (Marienlundveien 1).
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Skoleveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 513. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (S)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 7. november 2015. | Skoleveien (1–5, 6–8) er en vei på Holtet i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Marienlundveien til Jomfrubråtveien, nær sistnevntes østende mot Ekebergveien. | 200,743 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Skrabben_(Oslo) | 2023-02-04 | Skrabben (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Østensjø'] | Skrabben (1A–1D) er en vei på Skøyenåsen i bydel Østensjø i Oslo. Den går østover fra Grønlibakken. Vest for Skøyenåsen stasjon på Østensjøbanen er et veidele. Skrabben fortsetter som blindvei sørover til en snuplass. Alle oppgangene med adresse til veien er i en blokk sør for denne. Det er også veiforbindelse under Østensjøbanen og via en parkeringsplass til Haakon Tveters vei.
Navnet ble vedtatt i 1969.
| Skrabben (1A–1D) er en vei på Skøyenåsen i bydel Østensjø i Oslo. Den går østover fra Grønlibakken. Vest for Skøyenåsen stasjon på Østensjøbanen er et veidele. Skrabben fortsetter som blindvei sørover til en snuplass. Alle oppgangene med adresse til veien er i en blokk sør for denne. Det er også veiforbindelse under Østensjøbanen og via en parkeringsplass til Haakon Tveters vei.
Navnet ble vedtatt i 1969.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Skrabben». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 513. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (S)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 7. november 2015. | Skrabben (1A–1D) er en vei på Skøyenåsen i bydel Østensjø i Oslo. Den går østover fra Grønlibakken. | 200,744 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Skrenten_(Oslo) | 2023-02-04 | Skrenten (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Bekkelaget'] | Skrenten (1–21F, 22B) er en vei på nedre Bekkelaget i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Dalheimveien til Ormsundveien.
Navnet ble vedtatt i 1917.
Veien har villabebyggelse.
| Skrenten (1–21F, 22B) er en vei på nedre Bekkelaget i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Dalheimveien til Ormsundveien.
Navnet ble vedtatt i 1917.
Veien har villabebyggelse.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Skrenten». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 513. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (S)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 7. november 2015. | Skrenten (1–21F, 22B) er en vei på nedre Bekkelaget i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Dalheimveien til Ormsundveien. | 200,745 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tirilveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Tirilveien (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Nordberg (Oslo)'] | Tirilveien (1–27, 2A–20) er en vei på Nordberg i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går fra Nils Bays vei til Nordbergbakken.
Navnet ble vedtatt i 1944, og i området finnes også en rekke andre veier med plantenavn.
| Tirilveien (1–27, 2A–20) er en vei på Nordberg i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går fra Nils Bays vei til Nordbergbakken.
Navnet ble vedtatt i 1944, og i området finnes også en rekke andre veier med plantenavn.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Tirilveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 567. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
Oslo kommunes bydelsoversikt | Tirilveien (1–27, 2A–20) er en vei på Nordberg i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går fra Nils Bays vei til Nordbergbakken. | 200,746 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tittutgrenda_(Oslo) | 2023-02-04 | Tittutgrenda (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Alna'] | Tittutgrenda (1A–9B; ingen partallsadresser) er en vei på Alnabru i bydel Alna i Oslo. Den går som blindvei nordøstover fra nær sørenden av Tittutveien.
Veien fikk navn i 1928 etter husmannsplassen Tittut.
Bebyggelsen er fem tomannsboliger fra 1949 i Tittut borettslag (OBOS).
| Tittutgrenda (1A–9B; ingen partallsadresser) er en vei på Alnabru i bydel Alna i Oslo. Den går som blindvei nordøstover fra nær sørenden av Tittutveien.
Veien fikk navn i 1928 etter husmannsplassen Tittut.
Bebyggelsen er fem tomannsboliger fra 1949 i Tittut borettslag (OBOS).
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Tittutgrenda». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 567. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (T)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 26. oktober 2014. Besøkt 7. november 2015. | Tittutgrenda (1A–9B; ingen partallsadresser) er en vei på Alnabru i bydel Alna i Oslo. Den går som blindvei nordøstover fra nær sørenden av Tittutveien. | 200,747 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tittutveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Tittutveien (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Alna'] | Tittutveien (1–15, 2A–20) er en vei på Alnabru i bydel Alna i Oslo. Den gikk opprinnelig nordover fra Strømsveien, men begynner nå som blindvei. Derfra dreier den mot nordøst og går til Vollaveien, en T-formet vei som fortsetter videre til Arvesetveien.
Veien fikk navn i 1928 etter husmannsplassen Tittut.
Blant bebyggelsen er fem tomannsboliger fra 1949 i Tittut borettslag (OBOS).
| Tittutveien (1–15, 2A–20) er en vei på Alnabru i bydel Alna i Oslo. Den gikk opprinnelig nordover fra Strømsveien, men begynner nå som blindvei. Derfra dreier den mot nordøst og går til Vollaveien, en T-formet vei som fortsetter videre til Arvesetveien.
Veien fikk navn i 1928 etter husmannsplassen Tittut.
Blant bebyggelsen er fem tomannsboliger fra 1949 i Tittut borettslag (OBOS).
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Tittutveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 567. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (T)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 26. oktober 2014. Besøkt 7. november 2015. | Tittutveien (1–15, 2A–20) er en vei på Alnabru i bydel Alna i Oslo. Den gikk opprinnelig nordover fra Strømsveien, men begynner nå som blindvei. | 200,748 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tiurveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Tiurveien (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Tåsen (delområde)'] | Tiurveien (1–7, 2–4) er en vei i Ullevål hageby i bydel Nordre Akeri Oslo. Den går fra John Colletts allé til Ullevålsalleen like ved Vestre Aker skole.
Navnet ble vedtatt i 1918. Ved nr. 2 og krysset med John Colletts allé ligger Minneparken med minnesmerke over de falne fra Ullevål skolekrets i andre verdenskrig.
| Tiurveien (1–7, 2–4) er en vei i Ullevål hageby i bydel Nordre Akeri Oslo. Den går fra John Colletts allé til Ullevålsalleen like ved Vestre Aker skole.
Navnet ble vedtatt i 1918. Ved nr. 2 og krysset med John Colletts allé ligger Minneparken med minnesmerke over de falne fra Ullevål skolekrets i andre verdenskrig.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Tiurveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 567. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (T)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Tiurveien (1–7, 2–4) er en vei i Ullevål hageby i bydel Nordre Akeri Oslo. Den går fra John Colletts allé til Ullevålsalleen like ved Vestre Aker skole. | 200,749 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tjernfaret_(Oslo) | 2023-02-04 | Tjernfaret (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Rødtvet', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Grorud'] | Tjernfaret (1–51, 2–52) er en vei på Rødtvet i bydel Grorud i Oslo. Den går som blindvei nordover fra Arthur Nordlies vei.
Navnet ble vedtatt i 2002.
Bebyggelsen er rekkehus og blokker i Vesletjern borettslag.
| Tjernfaret (1–51, 2–52) er en vei på Rødtvet i bydel Grorud i Oslo. Den går som blindvei nordover fra Arthur Nordlies vei.
Navnet ble vedtatt i 2002.
Bebyggelsen er rekkehus og blokker i Vesletjern borettslag.
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Tjernfaret». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 567. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (T)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 26. oktober 2014. Besøkt 7. november 2015. | Tjernfaret (1–51, 2–52) er en vei på Rødtvet i bydel Grorud i Oslo. Den går som blindvei nordover fra Arthur Nordlies vei. | 200,750 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ospestien_(Oslo) | 2023-02-04 | Ospestien (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Alna'] | Ospestien er en gangvei på Lindeberg i bydel Alna i Oslo. Den begynner og slutter i Pilestien, og går rundt mye av bebyggelsen på Lindeberg, inkludert Lindeberg senter.
Navnet ble vedtatt i 1978 og kan ses i sammenheng med at et av de lokale borettslagene heter Ospa.
| Ospestien er en gangvei på Lindeberg i bydel Alna i Oslo. Den begynner og slutter i Pilestien, og går rundt mye av bebyggelsen på Lindeberg, inkludert Lindeberg senter.
Navnet ble vedtatt i 1978 og kan ses i sammenheng med at et av de lokale borettslagene heter Ospa.
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Ospestien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 441. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (O)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Ospestien er en gangvei på Lindeberg i bydel Alna i Oslo. Den begynner og slutter i Pilestien, og går rundt mye av bebyggelsen på Lindeberg, inkludert Lindeberg senter. | 200,751 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Oddiyana | 2023-02-04 | Oddiyana | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Buddhisme', 'Kategori:Indias historie', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2015-12', 'Kategori:Usorterte stubber'] | Oḍḍiyāna (sanskrit; tibetansk: ཨུ་རྒྱན་, Wylie: u rgyan; oriya: ଓଡ଼ିଆଣ) var et lite land tidlig i mddelalderens India, som blir tilskrevet en viktig rolle i utviklingen av retningen Vayrayana innenfor buddhismen. Dets lokalitet er omstridt og gjenstand for diskusjon.Den er noen ganger identifisert med Udyāna, en region i det nordlige India, som er delvis avgrenset av elven Indus. To skoler som utgikk fra Sthavira nikāya, Dharmaguptaka og Kāśyapīya ble grunnlagt i dette området. Begge skolene hadde læresetninger som kan betegnes som proto-mahayana.
| Oḍḍiyāna (sanskrit; tibetansk: ཨུ་རྒྱན་, Wylie: u rgyan; oriya: ଓଡ଼ିଆଣ) var et lite land tidlig i mddelalderens India, som blir tilskrevet en viktig rolle i utviklingen av retningen Vayrayana innenfor buddhismen. Dets lokalitet er omstridt og gjenstand for diskusjon.Den er noen ganger identifisert med Udyāna, en region i det nordlige India, som er delvis avgrenset av elven Indus. To skoler som utgikk fra Sthavira nikāya, Dharmaguptaka og Kāśyapīya ble grunnlagt i dette området. Begge skolene hadde læresetninger som kan betegnes som proto-mahayana.
== Referanser == | Oḍḍiyāna (sanskrit; tibetansk: ཨུ་རྒྱན་, Wylie: u rgyan; oriya: ଓଡ଼ିଆଣ) var et lite land tidlig i mddelalderens India, som blir tilskrevet en viktig rolle i utviklingen av retningen Vayrayana innenfor buddhismen.Keown, Damien (ed. | 200,752 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Northern_Alberta_Jubilee_Auditorium | 2023-02-04 | Northern Alberta Jubilee Auditorium | ['Kategori:113°V', 'Kategori:53°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Byggverk i Alberta', 'Kategori:Edmonton', 'Kategori:Konsertlokaler', 'Kategori:Teatre'] | The Northern Alberta Jubilee Auditorium (NAJA) er et senter for kultur, scenekunst og samfunnshus i Edmonton, Alberta, Canada som ble oppført i 1955-57. Det er ett av to sentre («the Jubes»), SAJA i Calgary og NAJA i Edmonton, som ble gitt av Albertas befolkning i anledning provinsens 50-årsjubileum i 1955.NAJA eies og driftes av Executive Council of Alberta. Bygningen gjennomgikk en stor oppussing i 2004 med fokus på temaer som akustikk, inneklima og publikums sitteplasser, og den var gjenåpnet i september 2005 i forbindelse med markeringen av Albertas 100-årsjubileum.På fasaden til begge byggene er følgende sitat montert på en plakett:
May this structure endure as a monument to the Alberta pioneer. In these stones is our tribute to those who formed our province dedicated in the year 1955, the 50th year of the Province of Alberta.
Edmonton Opera og Alberta Ballet holder til i «The Jubilee», og i mange år har Broadway shows, teaterproduksjoner, operaer og dansefestivaler blitt satt opp her, og har stand-up-komikere, band og orkestre opptrådt. Blant leietagerne er Broadway Across Canada. Hovedsalen har 2500 seter fordelt på tre nivåer. I tillegg til hovedsalen og dens lobbyområder omfatter senteret også møterom og en utstillings-sal.
| The Northern Alberta Jubilee Auditorium (NAJA) er et senter for kultur, scenekunst og samfunnshus i Edmonton, Alberta, Canada som ble oppført i 1955-57. Det er ett av to sentre («the Jubes»), SAJA i Calgary og NAJA i Edmonton, som ble gitt av Albertas befolkning i anledning provinsens 50-årsjubileum i 1955.NAJA eies og driftes av Executive Council of Alberta. Bygningen gjennomgikk en stor oppussing i 2004 med fokus på temaer som akustikk, inneklima og publikums sitteplasser, og den var gjenåpnet i september 2005 i forbindelse med markeringen av Albertas 100-årsjubileum.På fasaden til begge byggene er følgende sitat montert på en plakett:
May this structure endure as a monument to the Alberta pioneer. In these stones is our tribute to those who formed our province dedicated in the year 1955, the 50th year of the Province of Alberta.
Edmonton Opera og Alberta Ballet holder til i «The Jubilee», og i mange år har Broadway shows, teaterproduksjoner, operaer og dansefestivaler blitt satt opp her, og har stand-up-komikere, band og orkestre opptrådt. Blant leietagerne er Broadway Across Canada. Hovedsalen har 2500 seter fordelt på tre nivåer. I tillegg til hovedsalen og dens lobbyområder omfatter senteret også møterom og en utstillings-sal.
== Historikk ==
Arkitekten bak sentrene var Ronald Clarke, ledende arkitekt i Department of Public Works. Auditoriet i Edmonton ble bygget ved siden av University of Albertas «North Campus» på den sørlige bredden til North Saskatchewan River.
18. november 1971 opptrådte det britiske rockebandet Procol Harum her, sammen med Edmonton Symphony Orchestra. Konserten ble tatt opp og senere sluppet på live-albumet Procol Harum Live In Concert with the Edmonton Symphony Orchestra.
Oppussingen i 2004-05 omfattet salen, nye HVAC-system, lyd- og lyssettingssystem, og ble ledet av CPV Group of Architects and Engineers (senere Stantec Architecture). Budsjettet var satt til 62 millioner kanadiske dollar. CPV hentet inn den danske akustikeren Niels Jordan (Jordan Akustik) til dette. Et viktig poeng var at salen skulle kunne brukes til ulike arrangementer som for eksempel eksamensseremonier, rockekonserter og klassisk opera. Balkongene i den vifteformede salen brukes både for å nå akustiske mål og for å gi publikum en følelse av en mindre og mer intim sal. Nye seter og setemønstre gir publikum bedre utsikt til scenen, og mer benplass.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Northern Alberta Jubilee Auditoriums historie
Canadian Architect: Northern & Southern Alberta Jubilee Auditoria, Edmonton & Calgary, Alberta Arkivert 10. februar 2015 hos Wayback Machine. | The Northern Alberta Jubilee Auditorium (NAJA) er et senter for kultur, scenekunst og samfunnshus i Edmonton, Alberta, Canada som ble oppført i 1955-57. Det er ett av to sentre («the Jubes»), SAJA i Calgary og NAJA i Edmonton, som ble gitt av Albertas befolkning i anledning provinsens 50-årsjubileum i 1955. | 200,753 |
https://no.wikipedia.org/wiki/S%C3%B6dra_Bullaresj%C3%B6n | 2023-02-04 | Södra Bullaresjön | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:58°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Enningdalsvassdraget', 'Kategori:Innsjøer i Västra Götalands län', 'Kategori:Sider med kart'] | Södra Bullaresjön (også kalt Södra Bullaren) er en innsjø i Tanum kommune i Bohuslän. Innsjøen har et areal på 10,17 kvadratkilometer og ligger 44,1 meter over havet. Største dybde er 19,5 meter. Sjøen har utløp gjennom Långevallsälven til Norra Bullaresjön, som igjen har utløp gjennom Enningdalselva til Iddefjorden. Største tilløp er Kynne älv, som kommer inn fra øst. Södra Bullaresjön er 20 kilometer lang men stort sett bare noen hundre meter bred, med en største bredde på 1,4 km ved Remne.
| Södra Bullaresjön (også kalt Södra Bullaren) er en innsjø i Tanum kommune i Bohuslän. Innsjøen har et areal på 10,17 kvadratkilometer og ligger 44,1 meter over havet. Største dybde er 19,5 meter. Sjøen har utløp gjennom Långevallsälven til Norra Bullaresjön, som igjen har utløp gjennom Enningdalselva til Iddefjorden. Største tilløp er Kynne älv, som kommer inn fra øst. Södra Bullaresjön er 20 kilometer lang men stort sett bare noen hundre meter bred, med en største bredde på 1,4 km ved Remne.
== Referanser == | Södra Bullaresjön (også kalt Södra Bullaren) er en innsjø i Tanum kommune i Bohuslän. Innsjøen har et areal på 10,17 kvadratkilometer og ligger 44,1 meter over havet. | 200,754 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Edsel | 2023-02-04 | Edsel | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bilmerker', 'Kategori:Ford'] | Edsel var et bilmerke som ble produsert av Ford i 1958, 1959 og 1960. Bilmerket er mest kjent for å være en av de største fiaskoene i amerikansk bilindustri noensinne.
| Edsel var et bilmerke som ble produsert av Ford i 1958, 1959 og 1960. Bilmerket er mest kjent for å være en av de største fiaskoene i amerikansk bilindustri noensinne.
== Historie ==
=== Bakgrunn ===
Tidlig på 1950-tallet ble Ford Motor Co. et aksjeselskap som ikke lenger var eid i sin helhet av Ford-familien, og kunne på den måten selge biler uten å bli hindret av Henry Fords oppfatning av hva markedet ville ha, slik det hadde vært etter 2. verdenskrig. Den nye ledelsen sammenliknet Fords modellprogram med General Motors, og fant at Lincoln ikke konkurrerte med Cadillac, men med Oldsmobile. En plan ble lagt for å omstrukturere Lincoln til å treffe en mer eksklusiv kundegruppe, og plassere et nytt merke der Lincoln var. Utviklingen startet i 1955, under navnet E-car, som stod for Experimental Car. Dette ble en ny avdeling i selskapet, ved siden av Ford selv og Lincoln-Mercury-divisjonen, som på den tiden delte karosserier.
=== Lansering ===
Edsel ble introdusert med en betraktelig oppmerksomhet på E Day – 4. september 1957. Den ble promotert av et eget TV-program, The Edsel Show, den 13. oktober, men det var ikke nok for å omvende publikums oppfatning og reaksjon på bilens utseende og konvensjonelle mekanikk. Ryktene Ford hadde satt ut i forkant hadde fått folk til å tro at det ville bli lansert en helt ny bil, mens Edsel delte komponentene sine med andre Ford-modeller.
Edsel skulle selges gjennom en helt ny avdeling i Ford. Denne eksisterte fra november 1956 til januar 1958, og deretter ble Edsel-modellene produsert av Mercury-Edsel-Lincoln-divisjonen. Edsel ble solgt gjennom et forhandlernettverk på 1 500 forhandlere, noe som brakte det totale antallet Ford-forhandlere opp til omkring 10 000. Ford så dette som en måte å komme nærmere de to store konkurrentene: Chrysler hadde 10 000 forhandlere, mens General Motors hadde 16 000. Så fort det ble tydelig at Edsel-bilene ikke solgte tok mange av disse forhandlerne også inn Lincoln-Mercury, engelsk Ford og/eller Taunus-modeller, mens andre forhandlere stengte dørene.
I modellåret 1958 produserte Edsel fire modeller: De store, Mercury-baserte Citiation og Corsair, og de mindre og billigere Ford-baserte Pacer og Ranger. Citation ble levert som to- og firedørs samt todørs cabriolet. Corsair ble levert som to- og firedørs. Pacer ble levert som to- og firedørs coupé, firedørs sedan og todørs cabriolet. Ranger ble levert i to- og firedørs coupé eller to- og firedørs sedan. Stasjonsvognene Bermuda og Villager, med fire dører, og Roundup, med to dører, ble basert på Fords stasjonsvognplattform og delte karosserideler og utstyr med Ranger og Pacer-modellene.
Det første året ble 63 110 Edsel-modeller solgt. Dette var langt under forventet, men det var fortsatt den nest største lanseringen av et nytt merke noensinne, kun slått av Plymouth-introduksjonen i 1928.
I modellåret 1959 var det kun to modeller: Ranger og Corsair, som egentlig var en Pacer med nye merker. De to større bilene ble ikke produsert. Den nye Corsair ble levert som to- eller firedørs coupé, firedørs sedan eller todørs cabriolet. Ranger ble levert som to- eller firedørs coupé, to- eller firedørs sedan eller stasjonsvognen Villager. 44 891 biler ble solgt i modellåret 1959.
I modellåret 1960, Edsels siste, ble kun Ranger og Villager produsert. Edsel var i 1960 i bunn og grunn bare en Ford med andre logoer, ellers var det kun grill, panser og baklykter som skilte en Edsel fra en Ford.
=== Slutten ===
Ford annonserte Edsels nedleggelse torsdag den 19. november 1959. Biler ble produsert frem til sent i november, og i 1960 endte produksjonen på 2 848 eksemplarer.
Fredag den 20. november ble det kjent at prisene på brukte Edsel hadde gått ned så mye som $400 (avhengig av alder og tilstand), umiddelbart etter Fords pressemelding. Ford uttalte at de ville gi kuponger til kunder som kjøpte 1960-modellene, verdt $300 til $400, som skulle gi rabatt på kjøp av nye Ford-produkter, for å veie opp for Edsels lave bruktpriser. Selskapet refunderte også forhandlernes bestillinger, basert på usolgte biler, samtidig.
== Fiaskoen Edsel ==
Det er ikke én grunn til at Edsel ble en stor fiasko. Mange mener det er på grunn av utseendet, mens kundeundersøkelser viste at det var på grunn av dårlig kvalitet. Da bilen skulle lanseres, planla markedsføringsavdelingen å la 75 bilanmeldere kjøre hver sin Edsel fra Detroit til forhandlerne i sine respektive hjembyer. Men da bilene kom av samlebåndet, var de så fulle av tekniske feil at Ford måtte bruke om lag 10 000 dollar på utbedringer pr. kjøretøy – dvs. over det dobbelte av det bilen skulle koste. Ikke en gang etter disse bestrebelsene klarte man å ferdigstille 75 biler; kun 68 Edsel-doninger var kjøreklare til PR-stuntet skulle iverksettes. Markedsføringseksperter trekker frem Edsel som et kroneksempel på amerikanske bedrifters mangel på forståelse for amerikanske kunder. Forretningsanalytikere mener merket hadde for svak støtte internt hos Ford.
=== «Vi siktet riktig, men målet flyttet på seg» ===
Edsel er mest kjent for å være en av USAs største fiaskoer, og navnet Edsel blir ofte brukt som et synonym på nettopp dette. Hovedgrunnen til at Edsels fiasko er så kjent er at det ble nettopp det – til tross for Fords investering på 400 000 000 dollar i utvikling.
Ikke bare konkurrerte Edsel mot sine egne søsterdivisjoner, men kundene forsto heller ikke hva merket forsøkte å være – et hakk bedre, eller ett hakk dårligere enn Mercury.
=== Edsel-navnet ===
Navnet, Edsel, blir ofte trukket frem som nok en grunn til fiaskoen. Tidlig i utviklingen ble det foreslått å oppkalle merket etter Edsel Ford, men Ford-familien gikk imot bruken av navnet. Henry Ford II uttalte at han ikke ville ha sin fars gode navn snurrende rundt på tusenvis av hjulkapsler. Ford arrangerte også interne undersøkelser for å finne et navn, og fikk til og med ansatte til å stå utenfor kinoene og spørre forbipasserende om hva de syntes om forskjellige idéer. De kom ikke til noen konklusjon.
Ford leide inn reklamebyrået Foote, Cone & Belding for å finne et navn. Da reklamebyrået leverte sin rapport, med over 6 000 muligheter, klaget Ford-sjefen på at byrået skulle utvikle ett navn, ikke seks tusen. Tidlige favoritter blant forslagene var Citation, Corsair, Pacaer og Ranger, som senere ble brukt på merkets forskjellige modeller.
David Wallace, som var markedssjef, og kollega Bob Young inviterte poeten Marianne Moore uoffisielt til å komme med forslag. Wallaces begrunnelse var hvem forstår vel ord bedre enn en dikter?.
Moore var en lojal Ford-eier, og leverte flere lister med ord, inkludert Silver Sword, Thundercrest (og Thundercrester), Resilient Bullit, Intelligent Whale, Pastelogram, Adante con Moto, Varsity Stroke og Mongoose Civique.
Alle disse idéene ble forkastet. I et styremøte, som ble ledet av Ernest Breech fordi Henry Ford II var borte, fikk bilen endelig navnet Edsel, til ære for Edsel Ford, tidligere direktør i selskapet og sønn av Henry Ford.
== Eksterne lenker ==
(en) Edsel automobiles – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Edsel.com – Historie, spesifikasjoner og ressurser.
Smith Motor Company – Virtuell Edsel-forhandler.
The International Edsel Club | Edsel Bryant Ford (født 6. november 1893, død 26. | 200,755 |
https://no.wikipedia.org/wiki/L%C3%A5ngevalls%C3%A4lven | 2023-02-04 | Långevallsälven | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:58°N', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Västra Götalands län', 'Kategori:Enningdalsvassdraget', 'Kategori:Tanum kommune'] | Långevallsälven er ei elv i Tanum kommune i Bohuslän i Sverige. Den renner fra Södra Bullaresjön til Norra Bullaresjön, som igjen har utløp gjennom Enningdalselva til Iddefjorden. Elva er 1,1 kilometer lang. Nedbørfeltet er på 508,8 km².
| Långevallsälven er ei elv i Tanum kommune i Bohuslän i Sverige. Den renner fra Södra Bullaresjön til Norra Bullaresjön, som igjen har utløp gjennom Enningdalselva til Iddefjorden. Elva er 1,1 kilometer lang. Nedbørfeltet er på 508,8 km².
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Enningdalsälvens Vattenråd
Långevallsälven på Tanum kommunes nettsted | | munning = Norra Bullaresjön | 200,756 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Refleksologforeningen | 2023-02-04 | Refleksologforeningen | ['Kategori:2008 i Norge', 'Kategori:Organisasjoner etablert i 2008', 'Kategori:Organisasjoner innen alternativ behandling'] | Refleksologforeningen er en utøverorganisasjon for diplomerte nevrorefleksologer. Refleksologforeningen ble stiftet 10. desember 2008 og er registrert som utøverorganisasjon i Registeret for utøvere av alternativ behandling.Foreningen er opprettet for å gi pasienter muligheten til å finne en nevrorefleksolog som holder et forsvarlig faglig nivå på sine behandlinger, og for å beskytte medlemmene. Refleksologforeningen har også et yrkesetisk råd hvor pasienter kan henvende seg med eventuelle klager på adferden til et medlem av foreningen.
Refleksologforeningen vedtekter stiller faglige og etiske krav medlemmene for å sikre best mulig behandling. I tillegg til fagkravene som stilles til grunnutdanning, må medlemmene dokumentere etterutdanning tilsvarende tolv timer over to år, samt rette seg etter Refleksologforeningens yrkesetiske regler.Tittelen nevrorefleksolog er ikke beskyttet, men Refleksologforeningens krav til medlemmene og tjenester de tilbyr skal gi sikkerhet for at kundene mottar behandling av en nevrorefleksolog som har tilstrekkelig kunnskap om faget. Medika Nova er den eneste skolen som utdanner nevrorefleksologer i Norge.
Foreningen har fire styremedlemmer, som velges for to år av gangen. I tillegg er det utnevnt to personer som utgjør Refleksologforeningens Yrkesetiske Råd (RYR). Det er også opprettet et fagutvalg bestående av tre personer som bistår styret i faglige forespørsler og prosjekter. Fagutvalgets medlemmer velges av styret for fire år av gangen.
| Refleksologforeningen er en utøverorganisasjon for diplomerte nevrorefleksologer. Refleksologforeningen ble stiftet 10. desember 2008 og er registrert som utøverorganisasjon i Registeret for utøvere av alternativ behandling.Foreningen er opprettet for å gi pasienter muligheten til å finne en nevrorefleksolog som holder et forsvarlig faglig nivå på sine behandlinger, og for å beskytte medlemmene. Refleksologforeningen har også et yrkesetisk råd hvor pasienter kan henvende seg med eventuelle klager på adferden til et medlem av foreningen.
Refleksologforeningen vedtekter stiller faglige og etiske krav medlemmene for å sikre best mulig behandling. I tillegg til fagkravene som stilles til grunnutdanning, må medlemmene dokumentere etterutdanning tilsvarende tolv timer over to år, samt rette seg etter Refleksologforeningens yrkesetiske regler.Tittelen nevrorefleksolog er ikke beskyttet, men Refleksologforeningens krav til medlemmene og tjenester de tilbyr skal gi sikkerhet for at kundene mottar behandling av en nevrorefleksolog som har tilstrekkelig kunnskap om faget. Medika Nova er den eneste skolen som utdanner nevrorefleksologer i Norge.
Foreningen har fire styremedlemmer, som velges for to år av gangen. I tillegg er det utnevnt to personer som utgjør Refleksologforeningens Yrkesetiske Råd (RYR). Det er også opprettet et fagutvalg bestående av tre personer som bistår styret i faglige forespørsler og prosjekter. Fagutvalgets medlemmer velges av styret for fire år av gangen.
== Se også ==
Organisasjoner for alternativ behandling i Norge
Lov om alternativ behandling
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Refleksologforeningen - offisielt nettsted Besøkt 19. mars 2015 | Refleksologforeningen er en utøverorganisasjon for diplomerte nevrorefleksologer. Refleksologforeningen ble stiftet 10. | 200,757 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Abhisamayalankara | 2023-02-04 | Abhisamayalankara | ['Kategori:Abhisamayalamkara', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Abhisamayālaṃkāra (sanskrit; devanāgarī: अभिसमयलण्करा, tibetansk: མངོན་རྟོགས་རྒྱན་, Ngöntok Gyen, wylie: mngon rtogs rgyan), ordrett «ornamentet av erkjennelser», er en hellig tekst innenfor tibetansk buddhisme. Den er organisert i åtte kapitler og 273 vers, og oppsummerer den store prajñāpāramitāsūtraen i form av åtte erkjennelser (alaṃkāras) og 70 emner.Forfatterskapet er uklart. Det er blitt tilskrevet både Maitreyanātha (ca 270-350 e.Kr.) og Asaṅga (ca 315-390 e.Kr.) i det nordvestlige India, som begge tilhørte skolen Yogācāra. Flere retninger innenfor tibetansk buddhisme betrakter teksten som en av «Maitreyas fem avhandlinger» (བྱམས་ཆོས་སྡེ་ལྔ་, wylie: byams chos sde lnga). Disse avhandlinger ble angivelig forfattet av bodhisattva Maitreya i Tuṣitahimmelen og kanalisert ned til Asaṅga.
Abhisamayālaṃkāra studeres innenfor alle de fire hovedretninger av tibetansk buddhisme: Nyingma, sakya, kagyu og gelugpa. I de tre første studeres alle de fem tekstene som tilskrives Maitreyanātha. Innenfor Gelugpa, eller «gulhattene», spiller teksten en mye større rolle enn i de tre første skolene. Der er den et av 12 grunnleggende verk innenfor den akademiske graden geshe lharampa. Graden dekker de fem emnene abhidharma, prajñāpāramitā, mādhyamaka, buddhistisk logikk og vinaya. I skriftene til Tsongkhapa (1357–1419), grunnleggeren av Gelugpa, blir teksten omtalt som en grunntekst i tradisjonen Lam Rim, «trinnene på stien», som ble grunnlagt av Atisha (980–1052).
Dens fremtredende rolle i Tibet kan skyldes kommentaren til Haribhadra, som var elev av Śāntarakṣita, en innflytelsesrik indisk misjonær i Tibet. Det skal ha eksistert 21 gamle indiske eksegeser til denne teksten. I Tibet ble det skrevet kommentarer av alle fire hovedretningene. Teksten er fraværende i den kinesiske buddhistiske kanon, men ble oversatt til kinesisk på 1930-tallet.
| Abhisamayālaṃkāra (sanskrit; devanāgarī: अभिसमयलण्करा, tibetansk: མངོན་རྟོགས་རྒྱན་, Ngöntok Gyen, wylie: mngon rtogs rgyan), ordrett «ornamentet av erkjennelser», er en hellig tekst innenfor tibetansk buddhisme. Den er organisert i åtte kapitler og 273 vers, og oppsummerer den store prajñāpāramitāsūtraen i form av åtte erkjennelser (alaṃkāras) og 70 emner.Forfatterskapet er uklart. Det er blitt tilskrevet både Maitreyanātha (ca 270-350 e.Kr.) og Asaṅga (ca 315-390 e.Kr.) i det nordvestlige India, som begge tilhørte skolen Yogācāra. Flere retninger innenfor tibetansk buddhisme betrakter teksten som en av «Maitreyas fem avhandlinger» (བྱམས་ཆོས་སྡེ་ལྔ་, wylie: byams chos sde lnga). Disse avhandlinger ble angivelig forfattet av bodhisattva Maitreya i Tuṣitahimmelen og kanalisert ned til Asaṅga.
Abhisamayālaṃkāra studeres innenfor alle de fire hovedretninger av tibetansk buddhisme: Nyingma, sakya, kagyu og gelugpa. I de tre første studeres alle de fem tekstene som tilskrives Maitreyanātha. Innenfor Gelugpa, eller «gulhattene», spiller teksten en mye større rolle enn i de tre første skolene. Der er den et av 12 grunnleggende verk innenfor den akademiske graden geshe lharampa. Graden dekker de fem emnene abhidharma, prajñāpāramitā, mādhyamaka, buddhistisk logikk og vinaya. I skriftene til Tsongkhapa (1357–1419), grunnleggeren av Gelugpa, blir teksten omtalt som en grunntekst i tradisjonen Lam Rim, «trinnene på stien», som ble grunnlagt av Atisha (980–1052).
Dens fremtredende rolle i Tibet kan skyldes kommentaren til Haribhadra, som var elev av Śāntarakṣita, en innflytelsesrik indisk misjonær i Tibet. Det skal ha eksistert 21 gamle indiske eksegeser til denne teksten. I Tibet ble det skrevet kommentarer av alle fire hovedretningene. Teksten er fraværende i den kinesiske buddhistiske kanon, men ble oversatt til kinesisk på 1930-tallet.
== Tittelen ==
Tekstens fulle tittel er:
Sanskrit: अभिसमयालण्कारनामप्रज्णापारमितोपदेशशास्त्रा, Abhisamayālaṅkāranāmaprajñāpāramitopadeśaśāstra
Tibetansk: བསྟན་བཅོས་བཞི་བརྒྱ་པ་ཞེས་བྱ་བའི་ཚིག་ལེའུར་བྱས་པ་ཅེས་བྱ་བ, Shes rap kyi pha rol tu phyin pa'i man ngag gi bstan bcos mngon par rtogs pa'i rgyan ces bya basom betyr:
abhisamaya (mngon par rtogs pa) - «erkjennelser»
alaṅkāra (rgyan) - «ornamenter»
nāma (zhes bya ba) - «ved navn», «kalt»
prajñāpāramitā (shes rap kyi pha rol tu phyin ba) - «visdommens perfeksjon»
upadeśa (man ngag) - «en nærmere undersøkelse», «instruksjoner»
śāstra (bstan bcos) - «avhandling»eller –
«Avhandling [om] de nærmere undersøkelser [av] visdommens perfeksjon, kalt ornamentet [av] erkjennelser»
Den engelske orientalisten Gareth Sparham forklarer:
Ordet abhisamaya består av prefikset abhi («i retning», «over»), prefikset sam («sammen med») og roten i, et verb som uttrykker bevegelse og som har den sekundære mening «å forstå». Generelt sett betyr abhisamaya å komme sammen, en «gjenforening», spesielt mellom den som vet og noe som skal vites, herav «klar erkjennelse». I en tittel kan abhisamaya kort og godt bety «kapittel», herav tittelen Abhisamayālaṅkāra som betyr «den klare erkjennelse» eller «ornamentet av kapitler»
Den anglo-tyske orientalisten Edward Conze (1904–1979) tilføyer noen detaljer om begrepets opprinnelse:
I pāliskriftene er ordet brukt for å betegne det stadium da vi forstår de fire hellige sannheter. I Abhidharmakośa er det tolket som den korrekte (sam eller samyak) kunnskap (aya) som er vendt mot (abhi) Nirvāṅa. I [den store] prajñāpāramitāsūtraen selv er det alltid koblet sammen med prāpti, «oppnåelse», og på et sted ... er det et synonym for sāksātkriya (erkjennelse).
Når det gjelder spørsmålet om vi snakker om en erkjennelse eller åtte, gir Sparham følgende forklaring av rGyal tshab rJe, en tibetansk kommentator fra det 14.-15. århundre:
En beundrer betrakter en naturlig vakker kvinne som er utsmykket med gyldne ornamenter og som reflekteres i et speil. Prajñāpāramitāsūtraene er den naturlig vakre kvinne. Systematiseringen av innholdet i sūtraene i åtte kapitler og sytti emner er de gyldne ornamenter, og ornamentet er speilet som de ser henne gjennom.
Geshe Jampa Gyatso (f. 1931) utdyper metaforen ved å skille mellom et «naturlig ornament» (den vakre kvinnen, Prajñāpāramitā), et «forskjønnende ornament» (hennes juveler, de åtte kategorier og sytti emner), det «klargjørende ornament» (speilet, Abhisamayālaṅkāra) og det «gledelige ornament» (betrakterens glede).
== Forfatterskapet ==
Forfatterskapet er uklart. Det er blitt tilskrevet både Maitreyanātha (ca 270-350 e.Kr.) og Asaṅga (ca 315-390 e.Kr.). Sammen med Vasubandhu, regnes de som de primære eksponenter for retningen Yogācāra, også kalt Vijñānavāda, i det nordvestlige India.
Identifiseringen av Maitreyanātha som en historisk person, skyldes i første rekke tre orientalister: Den østerrikske orientalisten Erich Frauwallner (1898–1974), den italienske orientalisten Giuseppe Tucci (1894–1984) og den japanske orientalisten Hakuju Ui (1882–1963). De betraktet han som en av tre sentrale skikkelser innenfor Yogācāra – en buddhistmunk som benyttet Maitreya Buddhas navn som tittel. Maitreya er i navnet på en fremtidig Buddha eller verdensfrelser.
== «Maitreyas fem avhandlinger» ==
Innenfor tibetansk buddhisme blir teksten ofte betraktet som en av «Maitreyas fem avhandlinger» (བྱམས་ཆོས་སྡེ་ལྔ་, Wylie: byams chos sde lnga), sammen med:
Māhayānasūtrālaṃkārakārikā
Madhyāntavibhāgakārikā
Dharma-dharmatā-vibhāga
Ratnagotravibhāga (Uttaratantraśāstra).Disse avhandlinger ble angivelig forfattet av bodhisattva Maitreya i Tuṣitahimmelen og kanalisert ned til Asaṅga. En representant for denne troen var Khenpo Shenga (1871–1927) som var en viktig skikkelse innenfor den økumeniske Rimébevegelsen i det østlige Tibet.
== Den skjulte meningen i prajñāpāramitā ==
Teksten er en oppsummering av «den store prajñāpāramitāsūtraen», men sier ikke eksplisitt hvilken avart av denne den behandler. Den engelske orientalisten Gareth Sparham og den amerikanske orientalisten John Makransky betrakter den som en kommentar til prajñāpāramitāsūtraen i 25 000 vers.
Den indiske filosofen Haribhadra foretok omkring år 750 en oversettelse av prajñāpāramitāsūtraen i 25 000 vers. Han forfattet også en eksegese til oversettelsen, så vel som den viktigste eksegese til Abhisamayālaṃkāra. Han hevdet at teksten oppsummerer alle versjoner på en gang – prajñāpāramitāsūtraen i 100 000 vers, 25 000 vers, 18 000 vers, 10 000 vers og 8000 vers. Denne fortolkningen har da også vært rådende innenfor den eksegetiske tradisjon i den tibetanske buddhistiske kanon.
Edward Conze innrømmet at korrespondansen mellom tekstens nummererte emner og innholdet i «den store prajñaparamita» «ikke alltid er lett å se» og at det å tilpasse disse emnene «ikke kan gjøres uten å begå vold» mot teksten. Abhisamayālaṃkāra betraktes derfor stort sett som en tekst om «den skjulte meningen» (སྦེད་དོན, Wylie: sbed don) i «den store prajñaparamitasūtraen», med den implikasjon at dens detaljer ikke blir funnet eksplisitt.
== Tekstens fravær i Kina ==
Abhisamayālaṃkāra ser ut til å ha vært ukjent i Kina, og er fraværende i den kinesiske buddhistiske kanon. Den kinesiske omreisende oversetteren Xuánzàng (玄奘, 602–664) besøkte under sine reiser det berømte lærestedet i Nālānda. Han foretok også en oversettelse av et enormt Prajñāpāramitābibliotek (般若波羅蜜多經, pinyin: bōrě bōluómì duō jīng) bestående av 16 tekster til kinesisk, som var blitt erhvervet i Sørøst-India like før 643 e.Kr. Xuánzàng visste ikke om Abhisamayālaṃkāra, eller nevner i hvert fall ikke teksten i sine skrifter.
Dens totale fravær i Kina har fått enkelte til å betvile dens alder. Men da må man også betvile alderen på de ulike indiske kommentarer. En enklere forklaring får man hvis man tar tibetanerne på ordet, og godtar at teksten utgjorde en «skjult mening», en esoterisk dimensjon som ikke ble åpenbart for alle.
På 1930-tallet foretok den kinesiske munken Fǎzūn (法尊, 1902–1980), som var en nær venn av aktivisten Tàixū (太虛, 1890–1947), en oversettelse med tittelen 現觀莊嚴論 (xiàn guān zhuāngyán lǘn), for bruk av det sino-tibetanske buddhistiske institutt (漢藏教理院) i Sichuan. Instituttets ledere prøvde å harmonisere buddhismen i Kina og Tibet, og å forbedre relasjonene mellom de tibetanske innbyggerne i Kham og de hankinesiske innvandrerne i det østlige Tibet. Fǎzūn hadde studert pensumet i geshe ved Drepungklosterets kollegium Loseling (Blo-gsal gling), i nærheten av Lhasa. Han hadde muligens også oppnådd den akademiske graden geshe. I 1966, etter den kinesiske borgerkrigen (1927–1950) og ved begynnelsen på kulturrevolusjonen, ble instituttet stengt og definert som «kontrarevolusjonært» av maoistene.
== Filosofiske perspektiver ==
Prajñāpāramitāsūtraene danner basis for Mādhyamaka, «middelveien», en skole innenfor buddhistisk filosofi som mange tibetanere betrakter som det høyeste filosofiske system. Andre skrifter av både Maitreyanātha, Asaṅga og Vasubandhu, danner basis for den rivaliserende filosofiske skolen Yogācāra («Yoga-adepter») eller Cittamātra («bare sinn» eller «bare bevissthet»). Det er derfor kanskje forståelig at Abhisamayālaṃkāra ifølge Gareth Sparham «spaserer tvetydig på grunnen mellom den indiske middelveien og bare sinn ...». Edward Conze samtykker, og tilskriver Abhisamayālaṃkāra «en mellomliggende posisjon mellom Mādhyamika'ene og Yogācārin'ene ...».
Edward Conze oppdaget i Abhisamayālaṃkāra «enkelte slektskap med andre verker av Yogācārin'ene», og foreslo en rekke presise korrespondanser. På samme tid merket han seg at «to av de spesifikke doktrinene til Yogācārin'ene – "lagerhusbevisstheten" og de tre former for egen eksistens (svabhāva), blir ignorert fullstendig».Den russiske tibetologen og indologen Eugène Obermiller (1901–1935) hevdet på sin side at «det primære filosofiske synspunkt som blir uttrykt i Abhisamayalaṅkāra tilhører den strengeste monisme av ikke-substansialtet og relativitet (śūnyatā) til alle separate elementer som eksisterer, d.v.s. standpunktet til Mādhyamikaene.» Han anser Abhisamayālaṃkāra som produktet av en interaksjon mellom mahāyāna-buddhismen og den hinduistiske filosofiske skolen Vedānta.
=== «Yogācāra Svātantrika Mādhyamaka» ===
Forfattere innenfor den tibetanske skolen Gelugpa eller «gulhattene», som følger Butön Rinchen Drup (1290–1364), bekrefter at teksten representerer synspunktet til Prāsaṅgika, som er en underavdeling av Mādhyamaka. De betrakter imidlertid eksegesen til Haribhadra og senere kommentatorer som representative for «Yogācāra Svātantrika Mādhyamaka». I henhold til tibetansk doksografi er denne definisjonen noe kunstig, men den henspiller på en mellomting mellom Mādhyamaka og Yogācāra. Skolene Nyingma og Sakya bekrefter at Abhisamayalaṅkāra inneholder Mādhyamaka-lærdommer, uten dermed å godta Gelugpaenes lære.
Professor Ian Charles Harris (1952–2014) fant det «merkelig» at:
...Maitreya i allminnelighet blir betraktet som den mytiske instruktøren til Asaṅga, og derfor av de som ser "māhāyana"-buddhistiske skoler [noe Harris ikke gjorde], som grunnleggeren av "Yogācāra-Vijñānanavāda". Man kan undre seg hvorfor noen som prøvde å etablere en rivaliserende skole til Nāgārjuna skulle ønske å skrive en avhandling om Prajñāpāramitā, hvis, som mange forfattere tror, de eneste som er mottagelige for en fortolkning tilhører ståstedet til "Prāsaṅgika-Mādhyamaka".
Harris fortsetter å bemerke det «merkelige faktum» at Tsongkhapa var en selverklært Prāsaṅgika. Og det på tross av at han tilegnet skolen for «alle store Mādhyamaka-autoriteter om Prajñāpāramitā» til «Yogācāra Svātantrika Madhyamaka».John Makransky har hevdet at Abhisamayalaṅkāra ble bygd opp for å påtvinge den store prajñāpāramitāsūtraen et rammeverk og et vokabular som tilhørte Yogācāra. Kommentatoren Ārya Vimuktisena foretok denne Yogācāra-tolkningen av prajñāpāramitā på 500-tallet. I Haribhadras kommentar ser Makransky et forsøk på å «mādhyamika-isere» Abhisamayalaṅkāra. Senere tibetanske kommentatorer følger i grove trekk Haribhadras tolkning.
== De åtte erkjennelser og de 70 emner ==
Abhisamayālaṃkāra er inndelt i åtte kategorier, som korresponderer med åtte kapitler. Med unntak av kapittel 8, tilsvarer dette forskjellige «erkjennelser» (alañkāras) som er nødvendige for opplysning. Den åttende kategorien er, ifølge Geshe Jampa Gyatso som presenterer forståelsen til Gelugpa, «den resulterende dharmakāya» mens den åttende «erkjennelse» er «den resulterende opphøyde visdoms dharmakāya». Edward Conze bemerket at disse åtte kategoriene «ikke er funnet noen andre steder».Inndelingen i åtte nevnes i begynnelsen av teksten:
[Buddhaene] proklamerer prajñāpāramitā[sūtraen] ved hjelp av åtte emner. Disse åtte er kunnskapen om alle aspekter, kunnskapen om veiene og allkunnskap. Deretter er det oppvåkningen til alle aspekter, når en kulminerende klar forståelse er oppnådd, seriell forståelse, oppvåkning i et enkelt øyeblikk og sannhetslegemet.
De åtte kategoriene er igjen oppdelt i tre grupper og 70-72 emner. Eugène Obermiller har sporet denne listen til en manual som er skrevet av Jamyang Shêpa, som også skapte de ulike definisjoner og kategoriavgrensningene som er kjent for tibetanske debattanter. Teksten kan videre deles opp i 1,200 emner.
=== De tre erkjennelser ===
De tre første kategoriene representerer målsetningen med den spirituelle praksis, som leder til fred for de fire klasser av buddhistiske utøvere. Eugène Obermiller refererer til dem som «de tre former for allvitenhet», mens Sze Gee Toh foretrekker «de tre opphøyde kjennere» og Alexander Berzin bruker benevnelsen «de tre sett av erkjennende oppmerksomhet».
Alexander Berzin forklarer disse kategoriene som –
...grupperinger av erkjennelser som blir oppnådd av de tre typer «aryas» (phags-pa, vesener av høy innsikt), de som har oppnådd ikke-konseptuell gjenkjennelse av de 16 aspekter av de fire edle sannheter. De tre er organiserte i grunnlaget, veien og sluttstadiene og er således, på en kompleks måte, kumulative. De blir imidlertid studert i den motsatte rekkefølgen av deres oppnåelse, for å insipirere en interesse i å utvikle dem.
==== 1. Erkjennelse av alle aspekter ====
Den første kategorien handler om «erkjennelse av alle aspekter» (सर्वाकारज्णता , sarvākārajñatā, རྣམ་ཀུན་མཁྱེན་ཉིད་, nam kun khyen nyi eller རྣམ་མཁྱེན་, namkhyen), og består av 10 emner:
1. De varierte tanker om opplysning
2. Instruksjoner
3. Midlene til gjennomtregning
4. Linjen eller kilden til fremskritt
5. De objektive støttepillarene
6. Programmet
7. Fremskritt som består i å sette på rustningen
8. Fremskritt som består i å sette ut
9. Hjelpemidler
10. Fremskritt som består i å gå fremoverIfølge mahāyānalæren har bare en fullt opplyst Buddha fjernet hindringene for allvitenhet (jneyavaranaheya) så vel som hindringene for frigjøring (kleshavaranaheya). «Erkjennelse av alle aspekter» i dette første kapittel refererer til denne endelige tilstand. Abhisamayālaṃkāra begynner således med denne mest imponerende tilstand, og det endelige målet for mahāyānautøveren.
Ifølge Edward Conze korresponderer kapittel 1 i Abhisamayālaṃkāra med kapitlene 1–13 i Prajñāpāramitāsūtraen i 100 000 vers, og med kapitlene 1–21 i de tibetanske utgavene av Prajñāpāramitāsūtraen i 25 000 og 18 000 vers. Han oppgir følgende forbindelser med Abhisamayālaṃkāra kapittel 1:
==== 2. Erkjennelse av veiene ====
Den andre kategorien handler om «erkjennelse av veiene» (mārgākārajñatā, ལམ་ཤེས་ཉིད་, lamshe nyi eller ལམ་ཤེས་, lamshe), og består av 11 emner:
1. Lemmene til kunnskapen om veiene
2. Kunnskap om veiene som består i å kjenne disiplenes vei
3. Kunnskap om veiene som består i å kjenne pratyekabuddhaenes vei
4. Visjonens vei og den store fordel
5. Hva utviklingsveien gjør
6. Resolutt tro
7. Lovprisning, eulogi og glorifisering
8. Å vende om
9. Glede
10. Glorifisering av fullbyrdelsens kjennetegn
11. Absolutt renhetFor å kunne tjene alle sansende vesener, må en bodhisattva i tillegg kjenne til de forskjellige, ulike veier hvorigjennom andre kan gjøre fremskritt, slik at han kan undervise på forskjellige måter i henhold til deres livssituasjon og evner. Dette er «kunnskapen om veiene» i kapittel 2.
Ifølge Edward Conze korresponderer kapittel 2 i Abhisamayālaṃkāra med kapitlene 14–26 i Prajñāpāramitāsūtraen i 100 000 vers, og med kapitlene 22–35 i de tibetanske utgavene av Prajñāpāramitāsūtraen i 25 000 og 18 000 vers. Han oppgir følgende forbindelser med Abhisamayālaṃkāra kapittel 2:
==== 3. Erkjennelse av det altomfattende ====
Den tredje kategorien handler om «erkjennelse av det altomfattende» (सर्वज्णता, sarvajñatā; ཐམས་ཅད་ཤེས་པ་ཉིད་, tamche shepa nyi, også kalt वस्तुज्णान vastujñāna; གཞི་ཤེས་, zhishe), og er inndelt i 9 eller 10 emner:
1-2. Å ikke være etablert i verken Samsara eller Nirvana
3-4. Fjernhet og nærhet til Prajñāpāramitā
5-6. Ting som bør utstøtes og motgift
7. Bestrebelsene i å oppfatte entiteter
8. Besterbelsenes likeverd
9. Visjonenes vei
10. Sammendrag av kapittel 1–3For å forstå sannheten om anitya (uforgjengelighet), anatman (intet ego) og dukkha (lidelsen), må śrāvakaer og pratyekabuddhaer oppnå kunnskap om virkelighetens (vastu) sanne bestanddeler, nemlig skandhaene, āyatanaene og de 18 dhatuene, som alle er et tema innen Abhidharma. Dette er «allkunnskapen» i kapittel 3.
Ifølge Edward Conze korresponderer kapittel 3 i Abhisamayālaṃkāra med kapitlene 27–28 i Prajñāpāramitāsūtraen i 100 000 vers, og med kapitlene 36–37 i de tibetanske utgavene av Prajñāpāramitāsūtraen i 25 000 og 18 000 vers. Han oppgir følgende forbindelser med Abhisamayālaṃkāra kapittel 3:
=== De fire praksiser ===
Kategoriene 4–7 er progressive spirituelle stadier på veien mot opplysning. Edward Conse kaller dem «forståelser», Eugène Obermiller kaller dem «praktiske metoder», Sze Gee Toh kaller dem «anvendelser» og Alexander Berzin beskriver dem som «anvendte erkjennelser» i nær forbindelse med «yoga» (ངལ་སྦྱོར, ngal sbyor).
Georges Dreyfus forklarer at –
...Ornamentet presenterer de fire praksiser av erkjennelse [kapitlene 4–7], og legger spesielt vekt på «praktiseringen av alle aspekter» (rnam rzdogs sbyor ba), som blir behandlet i fjerde kapittel. Faktisk er denne praksis tekstens sentrale emne og kan ha vært en virkelig praksis hvor alle aspekter av de tre visdommer [kapitlene 1–3] blir ført sammen.... Men – på dette punkt er det viktig å forstå, at ingen lærer som jeg har møtt ser ut til å ha praktisert denne meditasjon, og eller har vært entydig om hvordan den utføres ... Verkets sentrale tema blir helt klart ikke praktisert innenfor de tibetanske, skolastiske tradisjoner.
==== 4. Full praktisering av alle aspekter ====
Den fjerde kategorien handler om «full praktisering av alle aspekter» (सर्वाकाराभिसम्बोध, sarvākārābhisambodha; རྣམ་ཀུན་མངོན་རྫོགས་རྟོགས་པ་ eller རྣམ་རྫོགས་སྦྱོར་བ་, rnam rzdogs sbyor ba), og er inndelt i 11 emner:
1. Moduser
2. Bestrebelser
3. Kvaliteter
4. Feiltagelser
5. Kjennetegn
6. Hjelpemidler til utslokning
7. Hjelpemidler til gjennomtrenging
8. Fellesskapet av bodhisattvaer som ikke vender tilbake
9. Identiteten til nirvana og samsara
10. Renheten i Buddhalandene
11. Treningen i kyndigheten av midlerI tibetansk tradisjon legges det spesiell vekt på kapittel fire. Det er det lengste og mest komplekse kapittel, og er derfor best egnet til debatt og kommentarer. Dette fjerde kapittel foretar en nummerering og en utdypende beskrivelse av, med Eugène Obermiller's ord: «de 173 former for bodhisattvaens yoga som fører til erkjennelsen av de 173 aspekter (av de tre former for allvitenhet)».Ifølge Edward Conze korresponderer kapittel 4 i Abhisamayālaṃkāra med kapitlene 29–44 i Prajñāpāramitāsūtraen i 100 000 vers, og med kapitlene 38–54 i de tibetanske utgavene av Prajñāpāramitāsūtraen i 25 000 og 18 000 vers. Han oppgir følgende forbindelser med Abhisamayālaṃkāra kapittel 4:
==== 5. Kulminerende klar forståelse ====
Den femte kategorien handler om «kulminerende klar forståelse» (मुर्धाभिसमय, murdhābhisamaya; རྩེ་མོར་སྦྱོར་བ་, tsemor jorwa), og er inndelt i 8 emner.
1. Dens kjennetegn
2. Veksten
3. Stødig posisjon
4. Fullstendig stabilisering av tenkningen
5. Veien av å se
6. Veien av utvikling
7. Den uhindrede konsentrasjon
8. De 16 feiltagelserIfølge Edward Conze korresponderer kapittel 5 i Abhisamayālaṃkāra med kapitlene 45–60 i Prajñāpāramitāsūtraen i 100 000 vers, kapitlene 55–70 i de tibetanske utgavene av Prajñāpāramitāsūtraen i 25 000 og 18 000 vers, og med kapitlene 20, 23 og 25 –28 i sūtraen i 8 000 vers. Conze oppgir følgende forbindelser med Abhisamayālaṃkāra kapittel 5:
==== 6. Seriell klar forståelse ====
Den sjette kategorien omhandler «seriell klar forståelse» (नुपुर्वाभिसमय , anupurvābhisamaya, མཐར་གྱིས་པའི་སྦྱོར་བ་, thar gyi jorwa). Den er inndelt i 13 emner:
1. Dānapāramitā (gavmildhetens perfeksjon)
2. Śīlapāramitā (moralens perfeksjon)
3. Kṣāntipāramitā (tålmodighetens perfeksjon)
4. Vīryapāramitā (bestrebelsenes perfeksjon)
5. Dhyānapāramitā (meditasjonens perfeksjon)
6. Prajñāpāramitā (visdommens perfeksjon)
7. Minnet om Buddha
8. Minnet om dharma
9. Minnet om sangha
10. Minnet om moral
11. Minnet om fornektelsen
12. Minnet om guder og gudinner
13. Erkjennelsen av at dharmaene er tomme for egen eksistensIfølge Edward Conze korresponderer kapittel 6 i Abhisamayālaṃkāra med kapittel 60 i Prajñāpāramitāsūtraen i 100 000 vers, og med kapittel 70 i de tibetanske utgavene av Prajñāpāramitāsūtraene i 25 000 og 18 000 vers. Seriell klar forståelse er derimot utelatt fra sūtraene i 10 000 og 8 000 vers. Conze oppgir følgende forbindelser med Abhisamayālaṃkāra kapittel 6:
==== 7. Klar forståelse i et enkelt øyeblikk ====
Denne syvende kategori omhandler «klar forståelse i et enkelt øyeblikk» (एकक्सनाभिसमय, ekaksanābhisamaya, སྐད་ཅིག་མའི་སྦྱོར་བ་, skad cig ma'i sbyor ba). På sanskrit kalles den også kṣaṇikaprayoga (क्षणिकाप्रयोग), «prayoga i et lynnedslag». Kategorien er inndelt i 4 emner:
1. Med hensyn til alle dharmaer uten utstrømninger og uten resultater av karma
2. Med hensyn til alle dharmaer uten utstrømninger som har oppnådd tilstanden hvor resultatene av deres karma har modnet
3. Den klare forståelse i et enkelt øyeblikk som ser alle dharmaer som tomme for kjennetegn (nirlakṣaṇa, མཚན་ཉིད་མེད་པ།, mtshan nyid med pa)
4. Den klare forståelse i et enkelt øyeblikk som ser kjennetegnene på ikke-dualitet i alle dharmaerIfølge Edward Conze korresponderer kapittel 7 i Abhisamayālaṃkāra med kapitlene 61–62 i Prajñāpāramitāsūtraen i 100 000 vers, og med kapitlene 71–72 i de tibetanske utgavene av Prajñāpāramitāsūtraen i 25 000 og 18 000 vers. Forståelse i et enkelt øyeblikk tilsvarer kapittel 28 og kapittel 31 i sūtraen i 10 000 vers, men er derimot utelatt fra sūtraen i 8 000 vers. Conze oppgir følgende forbindelser med Abhisamayālaṃkāra kapittel 7:
=== 8. Den resulterende dharmakāya ===
Denne siste kategori angår resultatet av den spirituelle praksis: Den resulterende dharmakāya (धर्मकायाभिसम्बोध, dharmakāyābhisambodha) eller chos sku (ཆོས་སྐུ་). Kategorien er inndelt i 4 eller 5 emner:
1. Nirmāṇakāya (སྤྲུལ་སྐུ་, sprul sku)
2. Sambhogakāya (ལོངས་སྐུ་, longs sku)
3. Svabhāvikakāya (ངོ་བོ་ཉིད་ཀྱི་སྐུ, ngo bo nyid kyi sku)
4. Arbeidet med dharmakāya ved hjelp av Svabhāvikakāya
5. Funksjonene til dharmakāyaDharmakāya, eller «sannhetens kropp» (ཆོས་སྐུ་, chos sku), er en av de mange spirituelle legemer – John Makransky foretrekker ordet «legemeliggjørelse», som Buddha sies å besitte. Dette er trikāyalæren, som finnes i mange andre mahāyānatekster, deriblant Lotussūtraen, Avataṃsakasūtraen og det rene lands tekster. Trikāyalæren, slik den ble utbredt i Kina, Korea og Japan, skiller mellom 1) Nirmāṇakāya, eller den skapte kropp i tid og rom, 2) sambhogakāya eller kroppen av gjensidig glede, som er salighetens kropp eller det klare lysets manifestasjon, og 3) dharmakāya som legemeliggjør selve prinsippet om opplysning og ikke kjenner noen grenser eller begrensninger. Kommentaren til Ārya Vimuktisena følger denne læren, og denne kategorien har dermed 4 emner.Vajrayāna eller «diamantvognen» i tibetansk buddhisme, snakker også om en fjerde og en femte kropp: 4) Svābhāvikakāya, eller «den essensielle kropp», som er forklart som enheten mellom, eller opphør av separasjon, mellom de tre andre kroppene, og 5) mahāsūkhakāya (བདེ་བ་ཆེན་པོའི་སྐུ, bde ba chen po'i sku) eller «den store paradiskropp». Haribhadra identiserer i sin kommentar fire slike «kropper», slik at man ender opp med 5 emner. John Makransky skriver at –
Haribhadra har lest AA 8 [Abhisamayālaṃkāra kapittel 8] som en systematisk avhandling, hvis hensikt er å presentere en logisk koherent moddel av buddhanaturen. Hans perspektiv står mye i gjeld til buddhistisk logikk og Abhidharma-tradisjoner som hadde søkt en slik systematisk koherens. Ratnākorāśānti, som i stedet bygde på perspektivet til de ikke-dualistiske yogatradisjonene [advaita], forstod spesifikt begrepene "svābhāvikakāya" og "dharmakāya" i AA 8 (og gjennom hele mahāyanalitteraturen) som en referanse til Buddhas eget perspektiv om naturen på hans oppnåelse, og ikke til et menneskelig perspektiv ... Tsong kha pa, som var påvirket av den logisk-epistomologiske tilnærmelse som kommer til uttrykk i Haribhadra's verk, støttet hans fortolkning av AA 8. Go ram pa [Gorampa Sönam Senge], som hentet sitt perspektiv fra en ramme med ikke-dualistisk yogapraksis, støttet Ratnākorāśānti som tok til orde for en tilbakevending til Arya Vimuktisena's tidligere fortolkning. Tolkningene til Tsong kha pa og Go ram pa er nært beslektet med deres ulike perspektiver på en Buddhaoppmerksomhet, noe som eksplisitt var et diskutert emne i Mādhyamikāvatāra av Candrakīrti, som de begge forfattet kommentarer til.
Ifølge Makransky, reflekterer denne kontroversen en grunnleggende spenning mellom de immanente og transcendente sider av buddhismen, som også reflekteres i debatten om de tre dreininger av dharmas hjul, eller gradvis versus plutselig opplysning, som førte til konsilet i Lhasa i klosteret Samye i årene 792–797. Disse kontroverser skyldes de fundamentale vanskeligheter som lå i å forene den transcendente buddhanaturen med den immanente natur til bodhicitta.
Ifølge Edward Conze korresponderer kapittel 8 i Abhisamayālaṃkāra med kapitlene 63–72 i Prajñāpāramitāsūtraen i 100 000 vers, og med kapitlene 73–83 i de tibetanske utgavene av Prajñāpāramitāsūtraen i 25 000 og 18 000 vers. Han oppgir følgende forbindelser med Abhisamayālaṃkāra kapittel 8:
== Betydning i tibetansk buddhisme ==
Abhisamayālaṃkāra studeres innenfor alle de fire hovedretninger av tibetansk buddhisme: Nyingma, Sakya, Kagyu og Gelugpa. I de tre første studeres alle de fem tekstene som tilskrives Maitreyanātha. I skriftene til Tsongkhapa (1357–1419), grunnleggeren av Gelugpa, blir teksten omtalt som en grunntekst i tradisjonen Lam Rim, «trinnene på stien», som ble grunnlagt av Atisha (980–1052).
Innenfor Gelugpa, eller «gulhattene», spiller teksten en mye større rolle enn i de tre første skolene. Der er den et av 12 grunnleggende verk innenfor den akademiske graden geshe lharampa. Graden dekker de fem emnene abhidharma, prajñāpāramitā, mādhyamaka, buddhistisk logikk og vinaya. Under emnet prajñāpāramitā studeres abhisamayālaṃkāra sammen med veien til det oppvåknede liv (bodhisattvacharyāvatāra) av Śāntideva (685–763).
Den sveitsiske tibetologen Georges Dreyfus forteller at «Ge-luk klosterbibliotekene ... tar ornamentet som den sentrale tekst for studium på veien; de behandler den som en form for buddhistisk oppslagsverk, lest i lys av kommentarene til Je Dzong-ka-ba [Je Tsongkhapa], Gyel-tsap Je og forfatterne av manualer [klosterlærebøker]. Noen ganger utbroderer disse kommentarer avanserte digresjoner fra et enkelt ord i ornamentet.»Den amerikanske orientalisten Alexander Berzin har hevdet at tekstens fremtredende rolle i tibetansk buddhisme skyldes kommentaren til Haribhadra, som var elev av Śāntarakṣita, en innflytelsesrik indisk misjonær i Tibet.Under beskrivelsen av pensum ved kollegiet Go mang innenfor Drepungklosteret, forteller tibetologen Eugène Obermiller at munkene studerte Abhisamayālaṃkāra i en sekvens på fire år (etter visse forberedende emner), og at hver klasse også studerte et «sekundært emne» (zur-bkol) i et år:
Første klasse: Introduksjon til Abhisamayālaṃkāra, så vel som studiet av et sekundært emne kalt «de 20 buddhistiske fellesskap» (sanghaer)
Andre klasse: Studium frem til det syvende emne i første kapittel; det supplementære emne var pratītyasamutpāda (avhengig opprinnelse)
Tredje klasse: Avslutning av første kapittel i tillegg til det andre og tredje; pensum var også Yogācāra-teorien om «lagerhusbevisstheten» (ālāyavijñāna), og forskjellen mellom definitive tekster («hīnayāna»-tekster) og de som er gjenstand for tolkning av mādhyamaka og yogācāra.
Fjerde klasse: Fokus på fjerde kapittel, «som er betraktet som det vanskeligste», supplementert med «undervisning om de fire grader av trance (sāmadhi) i sfærene til de eteriske kropper ... og de fire grader av mystisk absorbering i den immaterielle sfære.». Etter fire år ble studiene avsluttet med en avslutningsfest.
Han tilføyde at «Alle disse studier blir gjennomført i form av foredrag som er ledsaget av diskusjoner mellom de forskjellige grupper av studenter med henhold til metoden av "sekvens og tenkning" (thal-phyir).»Sideemnet «de 20 buddhistiske fellesskap» (sanskrit: vimsatiprabhedasamgha, tibetansk: dge 'dun nyi shu) gir en skjematisk fremstilling av de forskjellige spirituelle nivåer som man passerer gjennom på veien mot opplysning. Ordet «sangha» refererer ikke til virkelige munker og nonner, men til en idealisert modell over alle typer buddhister. Abhisamayālaṃkāra forklarer dette som den buddhistiske tilflukt i de tre juveler, og i to vers gis følgende inndeling:
Der er 20 [kategorier]: De med kjedelige og med skarpe evner, de som har oppnådd tro og visjoner, de som blir født fra familie til familie, de som er født med et intervall, de som er født i den mellomliggende tilstand, de som er født, med streben og uten streben, de som går til Akanistha, de tre som gjør et sprang, de som går til den øvre grense i verden, de som ødelegger tilknytningen til form[-verdenen], de som passiviserer visuelle fenomener, det kroppslige vitne og neshornene. (1.23-24)
«Akanistha» er det høyeste «Buddhaland» i formverdenen, bebodd av fromme guder og bodhisattvaer som står på den tiende grunn. Den ensomme tilværelsen til neshornet ble et symbol på pratyekabuddhaene («Buddhaene som står alene»). Bortsett fra dette er listen vanskelig å tolke.
Kategoriseringen er inspirert av de fire trinn av opplyshet: Sotāpanna, Sakadāgāmi, Anāgāmi og Arhat, i den forstand at det er trinn på veien mot opplysthet; ved å skille mellom de som er på vei mot et trinn (zhugs pa) og de som befinner seg på et trinn ('bras gnas), gir det åtte kategorier. Dessverre passer ikke dette inn i listen på 20 trinn. Tibetanske eksegeser forteller videre at – innbefattet kombinasjoner og underavdelinger, kan listen på 20 utvides til 10 000. Dette gjør at temaet er omdiskutert av både buddhister og filologer.Tibetansk buddhisme følger den generelle mahāyānalæren om at Buddha underviste i forskjellige lærdommer som ikke synes å harmonere; herav de forskjellige uoverenstemmelsene mellom de tidlige buddhistiske skolene eller såkalt «hīnayāna» (Theravāda, Sarvāstivāda, Pudgalavāda, Sautrāntika, etc.) på den ene siden og mahāyānaskriftene på den andre. Den følger Saṃdhinirmocanasūtraen som lærer at Buddha underviste i tre store sykluser som ble kalt «dreininger av dharmas hjul»: «Hīnayāna» er den første av disse dreininger, mādhyamika er den andre og yogācāra er den tredje og «høyeste lære». Tibetansk buddhisme er imidlertid sterkt preget av mādhyamika (den andre av «hjulets tre dreininger»), og den tolker sūtraen i lys av dette. Spørsmålet blir desto mer presserende ved at tibetansk buddhisme kombinerer elementer fra alle tre «dreininger», og derfor må forsvare tekstene samtidig som den må minimalisere indre konflikter mellom dem.
== Indiske kommentarer ==
Den eldste bevarte indiske kommentaren til Abhisamayālaṃkāra ble skrevet av Ārya Vimuktisena på 500-tallet. Dens tittel er «Illuminering av de 25 000 vers: En kommentar til ornamentet» (sanskrit: Pañcavimsatisāhasrikāprajñāparamitopadesasāstrabhisamāyalaṅkāravrtti, tibetansk: nyi khri snang ba).
Enda mer innflytelsesrike har vært kommentarene til Haribhadra fra ca år 750, spesielt hans «blomstret mening» (sanskrit: Sphuṭārthā, tibetansk: 'grel pa don gsal) og «Lys over ornamentet» (sanskrit: Abhisamāyalaṅkāralokāprajñāpāramitāvyākhyā, tibetansk: rgyan snang). Haribhadra skrev også en forkortet utgave av dette verket, kalt «kort kommentar» (sanskrit: Sphuṭārtha, tibetansk: 'grel pa don gsal/'grel chung).
Til sammen sies det å ha eksistert 21 eksegeser som har blitt oversatt til tibetansk. Det er imidlertid mulig å betvile eksistensen av noen av titlene som blir nevnt. En referanse i en hyllest i begynnelsen av Haribhadras kommentar, blir noen ganger tolket som at Asanga skrev en kommentar til Abhisamayālaṃkāra. Hvis så er tilfelle er verket ikke lenger bevart. Haribhadra nevner også en kommentar av Vasubandhu med tittelen «den godt opptråkkede sti» (sanskrit: Padhati), og en kommentar av Bhadanta Vimuktisena med tittelen «den utmerkede forklaring av de 20,000» (sanskrit: Abhisamayālaṅkāra-vārttika, tibetansk: tshig le'ur byas pa'i rnam par 'drel pa).
Kommentarene til Ārya Vimuktisena og Haribhadra er likevel grunnleggende for den eksegetiske tradisjon. Gareth Sparham skriver:
....«Lyset» [Haribhadra's kommentar] er praktisk talt den mest lesbare forklaring. Den har færre ord å forklare (fordi den er basert på Prajñāpāramitāsūtraen i 8 000 vers i stedet for versjonen på 25 000 vers). Ārya kan meget godt være en dypsindig tenker, men Hari's bok er den beste. Dette forklarer muligens hvorfor Hari, ikke Ārya, ble den mest innflytelsesrike skikkelse i studiet av Prajñāpāramitā i Tibet, selv om Ārya er mest beundret. Det forklarer kanskje også hvorfor Hari's egen forkortelse av hans Lys er grunnlaget for nesten enhver tibetansk kommentar til Prajñāpāramitā.
På den andre side hevder John Makransky at Ārya Vimuktasena's kommentar bedre fanger Abhisamayālaṃkāra's Yogācāra-ideer.
== Tibetanske kommentarer ==
=== Ngok Loden Sherab ===
Abhisamayālaṅkāra har vært ekstremt innflytelsesrik i Tibet, og har resultert i produksjonen av tallrike kommentarer. De første ble skrevet av Ngok Loden Sherab (1059–1109), også kalt «Ngok Lotsawa» eller «Ngok oversetteren»:
Mngon rtogs rgyan gyi don bsdus pa (en oppsummering)
Shes rab kyi pha rol tu phyin pa'i man ngag mngon par rtogs pa'i rgyan gi tik chung (en liten kommentar)
Yum brgyad stong pa'i 'grel pa'i don bsdus (kommentar til Prajñāpāramitāsūtraen i 8 000 vers, og muligens en underkommentar til Haribhadra's korte kommentar
=== Nyingma ===
Av kommentarer innenfor Nyingma, kan nevnes:
Patrul Rinpoche (1808–1887):
ཤེར་ཕྱིན་མངོན་རྟོགས་རྒྱན་གྱི་སྤྱི་དོན་, Sher phyin mngon rtogs rgyan gyi spyi don (teksten utgjør hele bind 6 av hans «samlede verker»)Pöpa Tulku Dongak Tenpé Nyima (1900–1959):
«Den muntlige overlevering om den uovervinnelige Maitreya» (ཤེར་ཕྱིན་མངོན་པར་རྟོགས་པའི་རྒྱན་གྱི་ཚིག་དོན་རྣམ་པར་བཤད་པ་མ་ཕམ་ཞལ་ལུང་, sher phyin mngon par rtogs pa'i rgyan gyi tshig don rnam par bshad pa ma pham zhal lung)
«En pryd til visjonen av den uovervinnelige Maitreya» (ཤེར་ཕྱིན་གྱི་ཟིན་བྲིས་, sher phyin gyi zin bris)
=== Sakya ===
Av kommentatorer innenfor Sakya, kan nevnes:
Gorampa Sönam Senge (1429–1489):
Fire kommentarerShakya Chogden (1428–1507)
En kommentarRongtön Sheja Kunrig (1367–1449)
Syv kommentarer og avhandlingerYagtön Sanggye Pel (1348–1414)
«Kongen over ønskeoppfyllende juveler» (Mngon rtogs rgyan 'grel pa rin chen bsam 'phel dbang rgyal) i 8 bind
=== Kagyu ===
Av kommentarer innenfor Kagyu kan nevnes:
Kunkhyen Pema Karpo (1527–1592):
«Ordene til Jetsun Maitreya»Könchog Yenlag (1525–1583):
«Den korte og klare kommentar» (མངོན་རྟོགས་རྒྱན་གྱི་འགྲེལ་པ་ཉུང་ངུ་རྣམ་གསལ།, mngon rtogs rgyan gyi ‘grel pa nyung ngu rnam gsal)Karma Thinley Rinpoche (f. 1931):
«Introduksjon av lampen i de tre verdener: En kommentar til ornamentet av erkjennelse» (mngon rtogs rgyan rtsa ‘grel gyi sbyor tika ‘jig rten gsum sgron la ‘jugs pa)
=== Gelugpa ===
Tsongkhapa (1357–1419) ble av sin lærer Butön Rinchen Drup (1290–1364) oppmuntret til å studere de «fem tekster av Maitreya», spesielt Abhisamayālaṅkāra. Et av Tsongkhapa's større verker, er en kommentar til Abhisamayālaṅkāra:
«Veltalenhetens gyldne krans» (ཤེས་རབ་ཀྱི་ཕ་རོལ་ཏུ་ཕྱིན་པའི་མན་ངག་གི་བསྟན་བཅོས་མངོན་པར་རྟོགས་པའི་རྒྱན་འགྲེལ་པ་དང་བཅས་པའི་རྒྱ་ཆེར་བཤད་པ་ལེགས་བཤད་གསེར་གྱི་ཕྲེང་བ།, shes rab kyi pha rol tu phyin pa'i man ngag gi bstan bcos mngon par rtogs pa'i rgyan 'grel pa dang bcas pa'i rgya cher bshad pa legs bshad gser gyi phreng ba, forkortet tittel: ལེགས་བཤད་རིན་པོ་ཆེ་གསེར་གྱི་ཕྲེང་བ།, Legs bshad gSer-phreng)Hans elev Gyalstab Je (1364–1432) skrev en underkommentar til Abhisamayālaṅkāra:
«Ornamentet av essens» (mngon rtongs rgyan gyi grel pa dor gsal rnam bshad snying po'i rgyan).
== Referanser ==
== Litteratur ==
Apple, James B. (2003). Twenty Varieties of the Samgha: A Typology of Noble Beings (Arya) in Indo-Tibetan Scholasticism (i to deler: (PDF). Journal of Indian Philosophy, 31 (2003), 503-592; and 32 (2004), 211-279.
Apple, James B. (2009). Stairway to Nirvana: A Study of the Twenty-Samghas base on the works of Tsong Kha Pa. State University of New York Press, 8. januar 2009. ISBN 0791473767. 978-0791473764.
Berzin, Alexander (2004). The Five Pathway Minds (The Five Paths): Advanced Presentation. mars 2004, revidert april 2006.
Conze, Edward (1954). Abhisamayālankāra: Introduction and Translation from Original Text, With Sanskrit-Tibetan Index. Istituto italiano per il Medio ed Estremo Oriente, Roma, 1954. Arkivert fra originalen 5. september 2017.
Conze, Edward (1975). The Large Sutra on Perfect Wisdom with the divisions of the Abhisamayālañkāra. University of California Press, 1975, Library of Congress Catalog Card Number: 71-189224. ISBN 0-520-05321-4.
Conze, Edward (2000). Prajnaparamita Literature. Munshiram Manoharlal Publishers; nytrykk av 1958-utgaven, 1. januar 2000. ISBN 8121509920. ISBN 978-8121509923.
Degé Kangyur. The Transcendent Perfection of Wisdom in Ten Thousand Lines. Toh 11, Degé Kangyur, vol. 31 (shes phyin, ga), folios 1b–91a and vol 32 (shes phyin, nga) folios 92.b–397. Padmakara Translation Group.
Dreyfus, Georges (1997). Tibetan scholastic education and the role of soteriology. International Association of Buddhist Studies vol. 20, no. 1, 1997, side 31–62.
Dreyfus, Georges (2003). The sound of two hands clapping: the education of a Tibetan Buddhist monk. University of California Press, Berkeley. ISBN 978-0-520-23260-0.
Harris, Ian Charles (1991). The continuity of madhyamaka and yogācāra in Indian Mahāyāna Buddhism (Brill's Indological library, 0925-2916). Leiden; New York : E.J. Brill, 1991. ISBN 978-9004094482. ISBN 9004094482.
Jackson, David P. (1988). Rong-ston on the Prajñāpāramitā Philosophy of the Abhisamayālaṃkara, (Biblia Tibetica 2). Nagata-Bunshodo, Kyoto, 1988.
Makransky, John J. (1997). Buddhahood Embodied: Sources of Controversy in India and Tibet — a study of interpretations of the Abhisamayalankara. SUNY, 31. juli 1997. ISBN 978-0791434321. ISBN 0-791-43432-X.
Obermiller, Eugène (2002). Analysis of the Abhisamayalamkara. Asian Humanities Press, januar 2002, nytrykk av 1936-utgaven. ISBN 0-89581-940-6.
Sparham, Gareth; Tsong-kha-pa Blo-bzang-grags-pa; (2013). Golden garland of eloquence = Legs bshad gser phreng. Fremont, Calif. : Jain Pub. Co. 1. mai 2013. ISBN 978-0895818652. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Sparham, Gareth (2015). Abhisamayalamkara with Vrtti and Aloka. Jain Pub Co, 1. mai 2015. ISBN 0-875-73011-6. ISBN 978-0875730110.
Tona, Fernando; Dragonetti, Carmen (2004). Being as Consciousness, Yogacara Philosophy of Buddhism. Motilal Banarsidass Publishers of India, 14. oktober 2004. ISBN 8120819675. ISBN 978-8120819672. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Tucci, Giuseppe (1930). On Some Aspects of the Doctrines of Maitreya(Natha) and Asanga: Being a Course of Five Lectures Delivered at the University of Calcutta). University of Calcutta; 1930. ASIN: B00WN8RTI8.
Tuttle, Gray (2005). Tibetan Buddhists in the Making of Modern China. Columbia University Press, 26. april 2005. ISBN 0231134460. ISBN 978-0231134460.
Wā-ṇa Badzra-bidyā Dpe-mdzod-khang (2005). Mṅon rtogs rgyan gyi 'grel pa ñuṅ ṅu rnam gsal: a short and clear commentary on the ornament of realization. Vajra Vidja Institute Library, 2005. ISBN 818901708X. ISBN 978-8189017088. | Abhisamayālaṃkāra (sanskrit; devanāgarī: अभिसमयलण्करा, tibetansk: མངོན་རྟོགས་རྒྱན་, Ngöntok Gyen, wylie: mngon rtogs rgyan), ordrett «ornamentet av erkjennelser», er en hellig tekst innenfor tibetansk buddhisme. Den er organisert i åtte kapitler og 273 vers, og oppsummerer den store prajñāpāramitāsūtraen i form av åtte erkjennelser (alaṃkāras) og 70 emner. | 200,758 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Edmonton_Opera | 2023-02-04 | Edmonton Opera | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Edmonton', 'Kategori:Etableringer i 1963', 'Kategori:Opera'] | Edmonton Opera er et profesjonelt operakompani i Edmonton i Alberta i Canada. Oppsetningene finner sted i Northern Alberta Jubilee Auditorium. Kompaniet har siden 1997 sine kontorer og lokaler for øvelser, rekvisitter og garderobe i Winspear Centre som befinner seg i sentrum av Edmonton. Det ble grunnlagt som Edmonton Professional Opera Association i 1963, og hadde sin urpremiere i sesongen 1963/64 med oppsetningene Madama Butterfly i oktober, og Cavalleria rusticana og Pagliacci i april. Kompaniet skiftet navn til Edmonton Opera Association i 1966.
Edmonton Opera akkompagneres jevnlig av Edmonton symfoniorkester, og har blant annet samarbeidet med Shumka Ukrainian Dancers. Operaens eget, profesjonelle, kor består av rundt 60 lokale sangere under ledelse av Michael Spassov. Kunstnerisk leder er siden 2014 Tim Yakimec.
| Edmonton Opera er et profesjonelt operakompani i Edmonton i Alberta i Canada. Oppsetningene finner sted i Northern Alberta Jubilee Auditorium. Kompaniet har siden 1997 sine kontorer og lokaler for øvelser, rekvisitter og garderobe i Winspear Centre som befinner seg i sentrum av Edmonton. Det ble grunnlagt som Edmonton Professional Opera Association i 1963, og hadde sin urpremiere i sesongen 1963/64 med oppsetningene Madama Butterfly i oktober, og Cavalleria rusticana og Pagliacci i april. Kompaniet skiftet navn til Edmonton Opera Association i 1966.
Edmonton Opera akkompagneres jevnlig av Edmonton symfoniorkester, og har blant annet samarbeidet med Shumka Ukrainian Dancers. Operaens eget, profesjonelle, kor består av rundt 60 lokale sangere under ledelse av Michael Spassov. Kunstnerisk leder er siden 2014 Tim Yakimec.
== Historikk ==
Før Edmonton Opera ble grunnlagt i 1963, hadde det vært flere amatørkompanier i byen, Edmonton Amateur Operatic Society (grunnlagt i 1904 av Vernon Barford), Edmonton Civic Opera (1935-46, med fru J.B. Carmichael som drivende kraft) og Light Opera of Edmonton (grunnlagt av ekteparet Turner). Etter at fru J.B. Carmichael døde i 1964 ba sangere som hadde vært en del av Edmonton Operatic Society den lokale pianisten og stemmelæreren Jean Létourneau å arbeide med dem.I 1965 ble Irving Guttman kunstnerisk leder for kompaniet, og han forble leder frem til 1998. Han har på et eller annet tidspunkt vært leder for alle de fire operakompaniene i Vest-Canada, Vancouver, Edmonton, Manitoba og Calgary. I løpet av hans tid fant blant annet en tekstet oppførelse av Richard Wagners Lohengrin sted (1983), der den engelske oversettelsen av librettoen ble vist på en skjerm; og Irving Guttman Young Artist Fund ble etablert i 1991.Vancouver Opera og EO opprettet i 1968 et samarbeid som senere ble kjent som Opera West, med oppsetninger som for eksempel La Bohème i 1969 og Lucrezia Borgia med Joan Sutherland i 1972. I 1974 til 1984 drev EO programmet Edmonton Opera on Tour, som kan sammenlignes med Den kulturelle skolesekken, det hadde mer enn 200 opptredener per år på skoler i provinsen.
Jean Létourneau var Edmonton Operas første kunstneriske leder (1963 til 1965). Han ble i 1965 etterfulgt av Irving Guttman som innehadde stillingen i 33 år. Guttman ble etterfulgt av Michael Cavanagh, som igjen ble avløst av Brian Deedrick (2002 til 2011). Frem til Tim Yacimec ble ansatt i 2014 var EO uten kunstnerisk leder.
== Oppsetninger, debuter og priser ==
Edmonton Operas repertoar inneholder både klassiske operaer og mer moderne verker. De første årene var det vanligvis to produksjoner pr. sesong, senere økte antallet til tre. To unntak er sesongene 1992/93 og 1993/94 da EO satt opp fem operaer.
Noen eksempler på EOs klassiske produksjoner er Salome, Flaggermusen og Madame Butterfly (2013/14-sesongen), mens samtidsproduksjoner inkluderer Of Mice and Men (2001/02), Weil in Weimar (2004/05), Filumena (2005/06) og Bluebeard’s Castle (2005/06). I 2012/13 fant verdenspremieren på Shelter (en samproduksjon med Tapestry New Opera) og Svadba – Wedding (produsert av Queen of Puddings Music Theatre) sted
I 1963 debuterte Ermanno Mauro som «Pinkerton» i Madama Butterfly.Samarbeid med CBC resulterte i 1977 og -78 i «Canadian Music Award for Best Opera Broadcast» for Salome (1977) og Verdis Attila (1978).
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
Edmonton Operas hjemmesider | Edmonton Opera er et profesjonelt operakompani i Edmonton i Alberta i Canada. Oppsetningene finner sted i Northern Alberta Jubilee Auditorium. | 200,759 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Columbia_Icefield | 2023-02-04 | Columbia Icefield | ['Kategori:117°V', 'Kategori:52°N', 'Kategori:Albertas geografi', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Britisk Columbias geografi'] | Columbia Icefield er den største isbreen i Rocky Mountains. Den ligger i den canadiske delen av Rocky Mountains, på begge sider av det kontinentale vannskillet langs grensa mellom Britisk Columbia og Alberta. Breen ligger delvis i det nordvestre hjørnet av Banff nasjonalpark og delvis i den søndre enden Jasper nasjonalpark. Den er omkring 325 km² i areal, 100 til 365 meter i tykkelse og får rundt 7 m nedbør som snø hvert år.
| Columbia Icefield er den største isbreen i Rocky Mountains. Den ligger i den canadiske delen av Rocky Mountains, på begge sider av det kontinentale vannskillet langs grensa mellom Britisk Columbia og Alberta. Breen ligger delvis i det nordvestre hjørnet av Banff nasjonalpark og delvis i den søndre enden Jasper nasjonalpark. Den er omkring 325 km² i areal, 100 til 365 meter i tykkelse og får rundt 7 m nedbør som snø hvert år.
== Historie ==
Columbia Icefield var, på grunn av at den lå avsides og de tøffe værforholdene i området, en av de siste geologiske oppdagelsene som ble gjort i det vestlige Canada. I april 1827 krysset den britiske botanikeren David Douglas Athabasca Pass—som var en viktig handelsrute lenger nord—da han klatret til topps på en av de omkringliggende fjelltoppene. Han beskrev sin første bestigning i dagboka, hvor han skrev at toppen var 6000 meter. Sommeren 1884 utforsket geologiprofessoren Arthur Philemon Coleman det kontinentale vannskillet fra Banff til Jasper for å prøve å finne den gigantiske toppen som Douglas hadde beskrevet. Han fant ikke den beskrevne toppen, men han fant ruta som senere skulle bli Icefield Parkway. I juli 1898 la den britiske oppdageren J. Norman Collie og vennene hans Hugh Stutfield og Herman Wooley ut for å lete etter kjempefjellet som Douglas hadde beskrevet. På morgenen 18. august klatret Collie og Wooley østsiden av Mount Athabasca, og nådde toppen hvor de oppdaget et område dekket av is som strakte seg nesten til horisonten i alle retninger. Collie skrev senere:
The view that lay before us in the evening light was one that does not often fall to the lot of modern moutaineers. A new world was spread at our feet: to the westward stretched a vast ice-field probably never before seen by the human eye, and surrounded by entirely unknown, unnamed and unclimbed peaks.
== Brearmer ==
Den store hovedbreen har flere store brearmer inkludert:
Athabasca Glacier
Castleguard Glacier
Columbia Glacier
Dome Glacier
Stutfield Glacier
Saskatchewan GlacierDeler av hovedbreen er synlig fra Icefields Parkway. Athabasca Glacier har trukket seg mye tilbake siden den hadde sin største utstrekning i moderne tid i 1844. Sommerstid kan besøkende kom seg opp på breen i store spesialbygde busser. Columbia Icefield er også et populært sted for fjellturer på ski i vintermånedene.
Athabasca River og North Saskatchewan River har sitt utspring i Columbia Icefield, det samme har noen av elvene som danner Columbia River. Siden hovedbreen er på toppen av vannskillet i tre forskjellige retninger, renner vannet både nordover til Nordishavet, østover til Hudson Bay (og derfra til Nord-Atlanteren), og sør og vestover til Stillehavet.
== Fjelltopper ==
Noen av de høyeste fjelltoppene i de canadiske delene av Rocky Mountains ligger rundt kanten:
Mount Andromeda (3450 m)
Mount Athabasca (3491 m)
Mount Bryce (3507 m)
Castleguard Mountain (3090 m)
Mount Columbia (3747 m)
Mount King Edward (3490 m)
Mount Kitchener (3505 m)
North Twin Peak (3684 m)
South Twin Peak (3566 m)
Snow Dome (3456 m)
Stutfield Peak (3450 m)
== Referanser ==
=== Kilder ===
Fraser, Esther (1969). The Canadian Rockies: Early Travels and Explorations. Edmonton: M. G. Hurtig Ltd. ISBN 978-0-888-30115-4.
Sandford, Robert W. (1993). The Columbia Icefield. Banff: Altitude Publishing. ISBN 978-1-551-53619-4.
== Eksterne lenker ==
Columbia Icefield hos Wikivoyage
Columbia Icefield Glacier Adventure (Brewster)
Columbia Icefield (Bivouac) | thumb|upright=1.35|Columbia Icefield | 200,760 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Athabascapasset | 2023-02-04 | Athabascapasset | ['Kategori:118°V', 'Kategori:52°N', 'Kategori:Albertas geografi', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Britisk Columbias geografi', 'Kategori:Fjellpass i USA', 'Kategori:North West Company', 'Kategori:Pelshandel i Nord-Amerika'] | Athabascapasset (Athabasca Pass) er et fjellpass i Rocky Mountains på grensen mellom de canadiske provinsene Britisk Columbia og Alberta. Passet ligger 1753 meter over havet.Passet ligger mellom Mount Brown og McGillivray Ridge sør for Yellowheadpasset og nord for Howsepasset.
Den første dokumenterte forseringen av passet ble gjort av David Thompson og guiden irokeseren Thomas i 1811 på vegne av pelshandelsselskapet North West Company. Etter dette ble passet et viktig transportledd i pelshandelen mellom Stillehavet og Rupert's Land.Passet fikk kulturminnestatus (National Historic Sites of Canada) i 1971. og er i dag del av Jasper nasjonalpark.
| Athabascapasset (Athabasca Pass) er et fjellpass i Rocky Mountains på grensen mellom de canadiske provinsene Britisk Columbia og Alberta. Passet ligger 1753 meter over havet.Passet ligger mellom Mount Brown og McGillivray Ridge sør for Yellowheadpasset og nord for Howsepasset.
Den første dokumenterte forseringen av passet ble gjort av David Thompson og guiden irokeseren Thomas i 1811 på vegne av pelshandelsselskapet North West Company. Etter dette ble passet et viktig transportledd i pelshandelen mellom Stillehavet og Rupert's Land.Passet fikk kulturminnestatus (National Historic Sites of Canada) i 1971. og er i dag del av Jasper nasjonalpark.
== Referanser == | [Pass sign.jpg|thumb|Athabascapasset. | 200,761 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eva_Pinkelnig | 2023-02-04 | Eva Pinkelnig | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Østerrike under Vinter-OL 2022', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2015', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2019', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2021', 'Kategori:Fødsler 27. mai', 'Kategori:Fødsler i 1988', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Dornbirn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skihoppere under Vinter-OL 2022', 'Kategori:Østerrikske skihoppere'] | Eva Pinkelnig (født 27. mai 1988 i Dornbirn) er en østerriksk skihopper som representerer SK Kehlegg-Vorarlberg.
Som barn og ungdom drev hun med flere idretter, deriblant fotball, alpint og skihopping. Men hun begynte med skihopping for alvor først som 24-åring i 2012, etter at hun prøvde en mobil hoppbakke på et arrangement hjemme i Dornbirn. Hun gjorde raskt store framskritt som skihopper, og trente med det østerrikske ungdomslandslaget i hopp fra sommeren 2013. I mars 2014 vant hun et renn i den østerrikske nasjonale cupen, som ble arrangert i Oberstdorf i Tyskland. Hun debuterte internasjonalt i FIS-cupen i Villach i juli 2014, og ble tatt inn på Østerrikes rekrutteringslandslag for sesongen 2014/15.
Eva Pinkelnig debuterte i verdenscupen med 15. plass på Lillehammer 5. desember 2014, mindre enn 2 1/2 år etter at hun begynte som skihopper. Hennes første andreplass i verdenscupen kom i storbakkerennet på Lillehammer 7. desember 2019. Hun tok sin første seier i verdenscupen da hun vant i Ōkurayama-bakken i Sapporo 12. januar 2020.
Under Ski-VM 2019 i Seefeld tok hun sølv i mixed lagkonkurranse sammen med Daniela Iraschko-Stolz, Philipp Aschenwald og Stefan Kraft. Også i kvinnenes lagkonkurranse ble det sølv, da var også Chiara Hölzl og Jacqueline Seifriedsberger på laget.
Under Vinter-OL 2022 i Beijing, ble hun nummer 20 i normalbakkerennet.
| Eva Pinkelnig (født 27. mai 1988 i Dornbirn) er en østerriksk skihopper som representerer SK Kehlegg-Vorarlberg.
Som barn og ungdom drev hun med flere idretter, deriblant fotball, alpint og skihopping. Men hun begynte med skihopping for alvor først som 24-åring i 2012, etter at hun prøvde en mobil hoppbakke på et arrangement hjemme i Dornbirn. Hun gjorde raskt store framskritt som skihopper, og trente med det østerrikske ungdomslandslaget i hopp fra sommeren 2013. I mars 2014 vant hun et renn i den østerrikske nasjonale cupen, som ble arrangert i Oberstdorf i Tyskland. Hun debuterte internasjonalt i FIS-cupen i Villach i juli 2014, og ble tatt inn på Østerrikes rekrutteringslandslag for sesongen 2014/15.
Eva Pinkelnig debuterte i verdenscupen med 15. plass på Lillehammer 5. desember 2014, mindre enn 2 1/2 år etter at hun begynte som skihopper. Hennes første andreplass i verdenscupen kom i storbakkerennet på Lillehammer 7. desember 2019. Hun tok sin første seier i verdenscupen da hun vant i Ōkurayama-bakken i Sapporo 12. januar 2020.
Under Ski-VM 2019 i Seefeld tok hun sølv i mixed lagkonkurranse sammen med Daniela Iraschko-Stolz, Philipp Aschenwald og Stefan Kraft. Også i kvinnenes lagkonkurranse ble det sølv, da var også Chiara Hölzl og Jacqueline Seifriedsberger på laget.
Under Vinter-OL 2022 i Beijing, ble hun nummer 20 i normalbakkerennet.
== Referanser ==
== Kilder ==
Sportservice Vorarlberg: Eva Pinkelnig (besøkt 15. februar 2015)
== Eksterne lenker ==
(en) Eva Pinkelnig – Olympedia
(en) Eva Pinkelnig – FIS (skihopping)
(pl) Eva Pinkelnig – skijumping.pl | Eva Pinkelnig (født 27. mai 1988 i Dornbirn) er en østerriksk skihopper som representerer SK Kehlegg-Vorarlberg. | 200,762 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Malvin_Neset | 2023-02-04 | Malvin Neset | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 3. desember', 'Kategori:Dødsfall i 2016', 'Kategori:Fødsler 7. mai', 'Kategori:Fødsler i 1921', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske tegnere', 'Kategori:Personer fra Bergen kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Malvin Johan Neset (født 9. mai 1921 i Bergen, død 3. desember 2016) var en norsk glassmaler, teaterdekoratør og illustratør. Han huskes best for illustrasjonene til Zinken Hopps Trollkrittet (1948) og oppfølgeren Jon og Sofus (1959).Neset var utdannet fra Statens håndverks- og kunstindustriskole 1947–48; og studerte to semester på Statens kunstakademi hos Jean Heiberg 1949–50. Han bodde og arbeidet i Bergen, og utførte blant annet glassmalerier i Hatlestrand kirke, Ølve kirke og Stord kirke.
| Malvin Johan Neset (født 9. mai 1921 i Bergen, død 3. desember 2016) var en norsk glassmaler, teaterdekoratør og illustratør. Han huskes best for illustrasjonene til Zinken Hopps Trollkrittet (1948) og oppfølgeren Jon og Sofus (1959).Neset var utdannet fra Statens håndverks- og kunstindustriskole 1947–48; og studerte to semester på Statens kunstakademi hos Jean Heiberg 1949–50. Han bodde og arbeidet i Bergen, og utførte blant annet glassmalerier i Hatlestrand kirke, Ølve kirke og Stord kirke.
== Referanser == | Malvin Johan Neset (født 9. mai 1921 i Bergen, død 3. | 200,763 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alberta_Ballet_Company | 2023-02-04 | Alberta Ballet Company | ['Kategori:Alberta', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Ballett', 'Kategori:Etableringer i 1966'] | Alberta Ballet Company er et profesjonelt ballettselskap i Calgary og Edmonton, provinsen Alberta i Canada. Selskapet er også kjent under kortversjonen av navnet, Alberta Ballet, og har vært profesjonelt siden 1966. I sesongen 2005-06 var det det tredje største dansekompaniet i Canada med 26 dansere, og antallet opptredener ble nesten doblet, fra 57 til 107. Ballettselskapet har siden det slo seg sammen med Calgary City Ballet i 1990 sitt tilhold i Nat Christie Centre i Calgary. Selskapets kunstneriske leder er 2002 Jean Grand-Maître.
| Alberta Ballet Company er et profesjonelt ballettselskap i Calgary og Edmonton, provinsen Alberta i Canada. Selskapet er også kjent under kortversjonen av navnet, Alberta Ballet, og har vært profesjonelt siden 1966. I sesongen 2005-06 var det det tredje største dansekompaniet i Canada med 26 dansere, og antallet opptredener ble nesten doblet, fra 57 til 107. Ballettselskapet har siden det slo seg sammen med Calgary City Ballet i 1990 sitt tilhold i Nat Christie Centre i Calgary. Selskapets kunstneriske leder er 2002 Jean Grand-Maître.
== Historikk ==
Alberta Ballet Company ble grunnlagt av Ruth Carse som amatørselskapet Dance Interlude i 1958, skiftet navn til Edmonton Ballet Company i 1961, og i 1966 ble det et profesjonelt dansekompani.Carse ledet ABC frem til 1975,. og ble etterfulgt av Jeremy Leslie-Spinks (1975). Spinks beskrives i The Canadian Encyclopaedia som en kontroversiell leder, i det han ledet dansekompaniet i en mer samtidsrettet retning. Dette, i tillegg til en finansiell krise, førte til at han etter ett år måtte overlate den kunstneriske ledelsen til Brydon Paige (1976 til 1988). Paige ble etterfulgt av Ali Pourfarrokh (1988–1998), som blant annet bestilte verket Lifted by Love (1994) fra den amerikanske koreografen Peter Pucci, til musikk av k.d. lang. Danseren Mikko Nissinen fra San Francisco Ballet overtok lederrollen i 2002 og han introduserte da Balanchinemetoden, men fortsatte samtidig å bestille nye arbeider både fra kanadiske og internasjonale koreografer. Under Nissinens ledelse turnerte Alberta Ballet Company i Kina, Finland og Egypt. Jean Grand-Maître etterfulgte Pourfarrokh i 2002. Han overtok da et selskap som hadde slitt økonomisk i flere år, men etter hans andre sesong (2004) gikk kompaniet med overskudd, noe som hjalp Alberta Ballet Company gjennom den vanskelige 2004-05 sesongen.I 1991 ble School of Alberta Ballet grunnlagt. Det er Alberta Ballets offisielle treningssenter, og tilbyr to divisjoner og flere ulike programvalg. Fagkretsen er basert på en kombinasjon av to ulike system, Agrippina Vaganovas system og Enrico Cecchettis metode, og inkluderer dessuten andre former som for eksempel moderne dans og jazz. School of Alberta Ballet har forpliktet seg til at undervisningen ikke skal bli ensrettet. Edmund Stripe er kunstnerisk leder, og Ashley McNeil er rektor innen ballett.I sesongen 2009-10 ble totalt seks oppsetninger presentert: Romeo og Julia, Nøtteknekkeren, Moulin Rouge: The Ballet (utført av Royal Winnipeg Ballet), Songs of a Wayfarer og The Seven Deadly Sins hadde sine verdenspremierer, akkurat som Elton: Love Lies Bleeding, en nyskapning i samarbeide med popartisten Elton John. I balletten består musikken av 14 sanger av Elton John og Bernie Taupin, og den viser mange følelsesmessige understrømmer som for eksempel den ledende figurens vei til å akseptere at han er homoseksuell.Selskapets kunstneriske leder Jean Grand-Maître koreograferte Carmen, som de tok på turne til Kina, og Fiddle and the Drum, som i 2007 var et samarbeid med Joni Mitchell i anledning av selskapets 40-årsjubileum. Balletten inneholdt to nyskrevne sanger, «If» og «If I Had a Heart, I’d Cry», mens resten av musikken er hentet fra 1980- og '90-årene. Scenens bakteppe ble sammenstilt av still-bilder fra Joni Mitchells utstilling der hun hadde benyttet ulike medier.Alberta Ballet Company opptrådte under åpningen av Vinter-OL 2010 i Vancouver. Koreografien var av Jean Grand-Maître.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
Alberta Ballet Companys hjemmesider | Alberta Ballet Company er et profesjonelt ballettselskap i Calgary og Edmonton, provinsen Alberta i Canada. Selskapet er også kjent under kortversjonen av navnet, Alberta Ballet, og har vært profesjonelt siden 1966. | 200,764 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Indragningsmakten | 2023-02-04 | Indragningsmakten | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sensur', 'Kategori:Sveriges historie'] | Indragningsmakten, svensk myndighets rett til å forhindre spredning av en avis eller et tidsskrift gjennom å trekke tilbake tillatelsen for videre utgivelse.
Da sensuren ble avskaffet i Sverige den 2. desember 1766 ble skrive- og trykkefriheten beskyttet av loven. I 1772 la kong Gustav III frem en ny regjeringsform som de facto opphevet forordningen om trykkefrihet (svensk: Tryckfrihetsförordningen). Det ble gjort gjentatte endringer av loven og til slutt måtte alle trykksaker underkastes regjeringens kontroll og utgivelsene ble dermed helt avhengig av kongens godkjennelse. Etter mordet på Gustav III fortsatte sensuren.
Med regjeringsformen av 1809 ble trykkefriheten igjen innført formelt, men hovkansleren hadde fremdeles rett til å innstille et skrift om han anså den krenkende eller skadelig for allmenn sikkerhet. I årene 1835 til 1838 ble indragsningsmakten forandret fjorten ganger for å stoppe utgivelsen av den liberale avisen Aftonbladet. Utgiveren Lars Johan Hierta fortsatte å utgi avisen, men etter hver indragning endret han avisens navn og hadde en ny ansvarlig utgiver. Andre aviser gjorde tilsvarende for å omgå loven, blant annet Göteborgs Handels- och Sjöfartstidning, og ettersom den hadde mistet sin praktiske betydning ble loven opphevet i 1844.
| Indragningsmakten, svensk myndighets rett til å forhindre spredning av en avis eller et tidsskrift gjennom å trekke tilbake tillatelsen for videre utgivelse.
Da sensuren ble avskaffet i Sverige den 2. desember 1766 ble skrive- og trykkefriheten beskyttet av loven. I 1772 la kong Gustav III frem en ny regjeringsform som de facto opphevet forordningen om trykkefrihet (svensk: Tryckfrihetsförordningen). Det ble gjort gjentatte endringer av loven og til slutt måtte alle trykksaker underkastes regjeringens kontroll og utgivelsene ble dermed helt avhengig av kongens godkjennelse. Etter mordet på Gustav III fortsatte sensuren.
Med regjeringsformen av 1809 ble trykkefriheten igjen innført formelt, men hovkansleren hadde fremdeles rett til å innstille et skrift om han anså den krenkende eller skadelig for allmenn sikkerhet. I årene 1835 til 1838 ble indragsningsmakten forandret fjorten ganger for å stoppe utgivelsen av den liberale avisen Aftonbladet. Utgiveren Lars Johan Hierta fortsatte å utgi avisen, men etter hver indragning endret han avisens navn og hadde en ny ansvarlig utgiver. Andre aviser gjorde tilsvarende for å omgå loven, blant annet Göteborgs Handels- och Sjöfartstidning, og ettersom den hadde mistet sin praktiske betydning ble loven opphevet i 1844.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Om indragningsmakten, fra Nordisk familjebok | Indragningsmakten, svensk myndighets rett til å forhindre spredning av en avis eller et tidsskrift gjennom å trekke tilbake tillatelsen for videre utgivelse. | 200,765 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Paul_(film) | 2023-02-04 | Paul (film) | ['Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske filmkomedier', 'Kategori:Britiske science fiction-filmer', 'Kategori:Engelskspråklige filmer', 'Kategori:Filmer fra 2011', 'Kategori:Filmkomedier fra USA', 'Kategori:Road movies', 'Kategori:Science fiction-filmer fra USA'] | Paul er en britisk/amerikansk science fiction-komedie fra 2011. Filmen er produsert av Nira Park, Tim Bevan og Eric Fellner, og regissert av Greg Mottola. Paul ble utgitt 10. juni 2011 i Norge. Filmen følger to sci-fi-nerder som legger ut på en pilegrimsferd til USAs kjerneområde for UFO-observasjoner. På veien støter de på et romvesen som tar dem med på en sprø reise som forandrer universet deres for alltid.
| Paul er en britisk/amerikansk science fiction-komedie fra 2011. Filmen er produsert av Nira Park, Tim Bevan og Eric Fellner, og regissert av Greg Mottola. Paul ble utgitt 10. juni 2011 i Norge. Filmen følger to sci-fi-nerder som legger ut på en pilegrimsferd til USAs kjerneområde for UFO-observasjoner. På veien støter de på et romvesen som tar dem med på en sprø reise som forandrer universet deres for alltid.
== Sammendrag ==
Graeme Willy og Clive Gollings er to britiske tegneserie-entusiaster og bestevenner som reiser til USA for å delta ved den årlige San Diego Comic-Con International, og for å kjøre en tur gjennom det sørvestlige USA for å besøke steder som er viktige for UFO-historien. Når de kjører på en avsidesliggende ørken-vei om natten, etter en anspent situasjon med noen rednecks i en restaurant, ser de en bil som kjører merkelig og som deretter krasjer. Vennene stopper for å undersøke, og tilby assistanse til sjåføren, som viser seg å hete Paul. Graeme samtykker i å gi Paul skyss, til tross for at Clive er skeptisk.
Senere ankommer FBI-agent Zoil til ulykkesstedet, og informerer sin overordnede "The Big Guy" om at han er på sporet av Paul. De sender også to nybegynnere fra FBI, Haggard og O'Reilly, for å hjelpe Zoil. Clive er paranoid over Pauls intensjoner. Senere slår de leir i en bobil-park som eies av to ekstremt religiøse: Den en-øyde Ruth Buggs og hennes far Moses. Dagen etter, når Ruth oppdager Paul, besvimer hun - og de tre ser ikke noe annet valg enn å ta henne med dem videre. I løpet av en krangel overbeviser Paul henne om å stille spørsmål ved hennes tro, og bruker sin helbredende kraft for å kurere Ruths blinde øye. De stopper ved en pub, og Ruth forsøker å kontakte faren sin - men Zoil avlytter samtalen.
Senere, ved en annen bobil-park, blir Ruth avhørt av Agent Zoil, men klarer å unnslippe. Haggard og O'Reilly har i mellomtiden oppdaget Paul. De konfronterer Zoil, som beordrer dem å reise hjem, men de insisterer på å fange et romvesen på egen hånd. Gjengen kommer hjem til en kvinne som heter Tara, som reddet Paul når han styrtet på jordkloden for 60 år siden og ved et uhell drepte hunden hennes. Men ingen trodde på historien hennes, og hun har tilbrakt livet sitt som paria.
Haggard, O'Reilly og Zoil fra FBI omringer hjemmet deres. De ødelegger huset hennes med O'Reilly fremdeles inne i huset. Haggard fortsetter å følge etter dem, men kjører over en klippe til sin død. Zoil beroliger sine overordnede om at han snart kommer til å ta Paul. Men sjefen hans er lei av å vente, og informerer Zoil om at de nylig har bestilt en militær respons for å ta seg av hele situasjonen. Men samtidig forsøker Paul, Graeme, Clive, Ruth og Tara å sende ut et signal til Pauls moderskip.
== Medvirkende ==
Simon Pegg som Graeme Willy
Nick Frost som Clive Gollings
Seth Rogen som Pauls stemme
Jason Bateman som agent Lorenzo Zoil
Kristen Wiig som Ruth
Bill Hader som Agent Haggard
Gregg Turkington som Neil Hamburger
Jane Lynch som Pat Stevenson
Sigourney Weaver som «The Big Guy»
Blythe Danner som Tara Walton
Mia Stallard som unge Tara
Joe Lo Truglio som O'Reilly
John Carroll Lynch som Moses Buggs
David Koechner som Gus
Jesse Plemons som Jake
Jeffrey Tambor som Adam Shadowchild
Luke Jackson som Ford
Paula Labaredas som prinsesse Leia
Chris Bentley som Highway Patrolman (ukredditert)
Justin Reed som Comic Con-gjest
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Paul på Internet Movie Database
(da) Paul i Danmark Nationale Filminstitut
(fr) Paul på Allociné
(nl) Paul på MovieMeter
(en) Paul på AllMovie
(en) Paul på Turner Classic Movies
(en) Paul på Rotten Tomatoes
(en) Paul på Metacritic
(en) Paul på Box Office Mojo | | language = Engelsk | 200,766 |
https://no.wikipedia.org/wiki/La_Floresta_(Uruguay) | 2023-02-04 | La Floresta (Uruguay) | ['Kategori:1911 i Uruguay', 'Kategori:34°S', 'Kategori:55°V', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1911', 'Kategori:Byer i Canelones', 'Kategori:Sider med kart'] | La Floresta er største by i kommunen La Floresta i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Byen har 1 595 innbyggere.
Byen er hovedstad (spansk: cabecera eller alcaldía) i kommunen La Floresta.
| La Floresta er største by i kommunen La Floresta i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Byen har 1 595 innbyggere.
Byen er hovedstad (spansk: cabecera eller alcaldía) i kommunen La Floresta.
== Historie ==
Byen ble grunnlagt i 1911 av Miguel Perea.
== Befolkning ==
La Floresta har 1 595 innbyggere (beregning 2011).
Kilde:
== Kommune ==
Byens ordfører (alcalde) er Isabel Huelmo (2010-2015).
== Bilde ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) La Floresta (Uruguay) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Canelones, offisielle sider (spansk)
Kart over La Floresta | | kommune = La Floresta | 200,767 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Art_Gallery_of_Alberta | 2023-02-04 | Art Gallery of Alberta | ['Kategori:113°V', 'Kategori:53°N', 'Kategori:Artikler hvor direktør,museumsdirektør mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor leder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Edmonton', 'Kategori:Etableringer i 1924', 'Kategori:Kunstmuseer', 'Kategori:Sider med kart'] | Art Gallery of Alberta, tidligere kjent som Edmonton Art Gallery, er et offentlig kunstgalleri i sentrum av Edmonton, Alberta i Canada. Samlingene består av over 6000 kunstverk, og omfatter både historiske og moderne malerkunst, skulptur, installasjoner og fotografiske verk av kanadiske og internasjonale kunstnere. I tillegg til den permanente utstillingen vises også besøkende utstillinger og tilbyr dessuten ulike kurs. De sier om seg selv at de er det eneste museet i provinsen som kun retter seg mot å stille ut og bevare kunst og visuell kultur.AGAs visjon er: «The Art Gallery of Alberta creates a welcoming and engaging environment where people are motivated to transform their understanding of the world by connecting with the visual arts.»Bygningen som huser museet har sin opprinnelse i et brutalistisk bygg, tegnet av Donald G. Bittorf i 1962. 31. januar 2010 ble det gjenåpnet etter å ha blitt ombygget og utvidet for 88 millioner dollar tegnet og ledet av Randall Stout Architects. Bygningens utstillingsflate var da nesten fordoblet, og i tillegg kom en restaurant, en museumsbutikk, et auditorium med sitteplass til 150 personer i tillegg til et eget utstillingsområde for AGAs permanente samling. Innen de første seks ukene etter gjenåpningen hadde 30000 besøkere kommet til AGA, og antall støttemedlemmer hadde økt sterkt.
| Art Gallery of Alberta, tidligere kjent som Edmonton Art Gallery, er et offentlig kunstgalleri i sentrum av Edmonton, Alberta i Canada. Samlingene består av over 6000 kunstverk, og omfatter både historiske og moderne malerkunst, skulptur, installasjoner og fotografiske verk av kanadiske og internasjonale kunstnere. I tillegg til den permanente utstillingen vises også besøkende utstillinger og tilbyr dessuten ulike kurs. De sier om seg selv at de er det eneste museet i provinsen som kun retter seg mot å stille ut og bevare kunst og visuell kultur.AGAs visjon er: «The Art Gallery of Alberta creates a welcoming and engaging environment where people are motivated to transform their understanding of the world by connecting with the visual arts.»Bygningen som huser museet har sin opprinnelse i et brutalistisk bygg, tegnet av Donald G. Bittorf i 1962. 31. januar 2010 ble det gjenåpnet etter å ha blitt ombygget og utvidet for 88 millioner dollar tegnet og ledet av Randall Stout Architects. Bygningens utstillingsflate var da nesten fordoblet, og i tillegg kom en restaurant, en museumsbutikk, et auditorium med sitteplass til 150 personer i tillegg til et eget utstillingsområde for AGAs permanente samling. Innen de første seks ukene etter gjenåpningen hadde 30000 besøkere kommet til AGA, og antall støttemedlemmer hadde økt sterkt.
== Historikk ==
Art Gallery of Alberta ble grunnlagt i 1924, og fikk da navnet Edmonton Museum of Arts. Den første utstillingen viste 24 verk utlånt fra Canadas nasjonalgalleri. Den ble avholdt i Hotel Macdonalds «Palm Room». Frem til 1952 da museet fikk fast plass i Richard Secord House, hadde det holdt til på fire ulike steder: «Palm Room», Edmonton folkebibliotek, femte etasje i Civic Block og dessuten i Edmonton Motors-bygget. Secord House var et herskapshus fra århundreskiftet med utsikt over North Saskatchewan River Valley. Det første navneskiftet kom i 1956 da Edmonton Museum of Arts ble til Edmonton Art Gallery. Dette navnet beholdt det frem til 2005 da det skiftet navn til Art Gallery of Alberta.
Galleriet vokste snart ut av Secord House, og i 1961 ble det besluttet at museet trengte et bygg som passet til dets bruk. City of Edmonton ga tomten på Sir Winston Churchill Square 2, og i 1962 donerte fru A.E. Condell midler til bygging av et nytt galleri til minne om hennes sønn, Arthur Blow Condell. Oppdraget ble gitt til arkitektene Donald G. Bittorf og B. James Wensley, og i april 1969 ble den nye bygningen offisielt åpnet for publikum. Den fikk navnet «Arthur Blow Condell Memorial Building».
Den permanente samlingen fikk et viktig tilskudd i 1976 da Poole Foundation donerte 100 sentrale kanadiske malerier og skulpturer. Blant verkene var arbeider av Emily Carr, J.W. Beatty, Maurice Cullen og Paul Peel. AGAs samling skal være verd mer enn 30 millioner kanadiske dollar.I 1979 ble en ny fløy føyd til. Den nye bygningen gjorde det mulig for galleriet å invitere større utstillinger til Edmonton, utstillinger som holdt høyere utstillingsstandard. Dessverre fant man tidlig i 1990-årene at bygningen var utdatert med hensyn til design, og det var tydelig at galleriet trengte et nytt bygg. I 2005 ble det avholdt en arkitektkonkurranse, og arkitekten Randall Stout fra Los Angeles' design vant. I april 2007 ble hoveddelen av Bittorfs bygning fra 1962 revet, men med sentrale elementer opptatt i Stouts design. Randall Stouts prosjektteam ble utvidet med HIP Architects (arkitektur), Stantec (mekanisk og elektrisk), BPTEC (bærekonstruksjoner) og RJC (bygningens hud). Ledcor stod for byggeledelsen.
Ombyggingen og utvidelsen skapte i tillegg til oppmerksomhet rundt den dramatisk endrede fasaden også plass til en restaurant og espresso bar, en museumsbutikk og et auditorium med plass til 150. I tillegg til dette kom også undervisningslokaliteten Singhmar Centre for Art Education.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Art Gallery of Alberta – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Art Gallery of Albertas hjemmesider | |etablert = 1924 | 200,768 |
https://no.wikipedia.org/wiki/VM-medalj%C3%B8rer_i_alpint | 2023-02-04 | VM-medaljører i alpint | ['Kategori:Lister over sportsutøvere', 'Kategori:VM i alpint'] | VM-medaljører i alpint er en oversikt over medaljevinnerne i slalåm, storslalåm, super-G, utfor, alpin kombinasjon og parallellstorslalåm under VM i alpint som er arrangert av FIS fra og med 1931. Oversikten inkluderer medaljevinnere fra kombinasjonen arrangert under de olympiske vinterleker mellom 1948 og 1980. Medaljer vunnet i de olympiske slalåm-, storslalåm- og utforrennene i denne perioden er ikke inkludert, selv om alle OL-rennene i den perioden også ble regnet som verdensmesterskap. Medaljer fra det annullerte mesterskapet i 1941 er heller ikke tatt med her.
| VM-medaljører i alpint er en oversikt over medaljevinnerne i slalåm, storslalåm, super-G, utfor, alpin kombinasjon og parallellstorslalåm under VM i alpint som er arrangert av FIS fra og med 1931. Oversikten inkluderer medaljevinnere fra kombinasjonen arrangert under de olympiske vinterleker mellom 1948 og 1980. Medaljer vunnet i de olympiske slalåm-, storslalåm- og utforrennene i denne perioden er ikke inkludert, selv om alle OL-rennene i den perioden også ble regnet som verdensmesterskap. Medaljer fra det annullerte mesterskapet i 1941 er heller ikke tatt med her.
== Menn ==
=== Slalåm ===
=== Storslalåm ===
=== Super-G ===
=== Utfor ===
=== Alpin kombinasjon ===
Verdensmestere kåret i forbindelse med olympiske vinterleker mellom 1948 og 1980 er med i oversikten. Fra 1954 til 1980 ble resultatet i alpin kombinasjon regnet ut etter resultatene i utfor, storslalåm og slalåm.
=== Parallellstorslalåm ===
== Kvinner ==
=== Slalåm ===
=== Storslalåm ===
=== Super-G ===
=== Utfor ===
=== Alpin kombinasjon ===
Verdensmestere kåret i forbindelse med olympiske vinterleker mellom 1948 og 1980 er med i oversikten. Fra 1954 til 1980 ble resultatet i alpin kombinasjon regnet ut etter resultatene i utfor, storslalåm og slalåm.
=== Parallellstorslalåm ===
== Lagkonkurranse ==
== Medaljefordeling ==
=== Nasjonsvis medaljefordeling ===
Tabellene for menn og kvinner inneholder medaljer vunnet under både rene VM-arrangementer og under de olympiske vinterlekene mellom 1948 og 1980, ikke inkludert VM i 1941 som ble strøket av FIS i 1946
Kursiv skrift angir nasjoner som ikke lenger eksisterer – medaljer vunnet av Vest-Tyskland er oppført under Tyskland
Oppdatert per VM i alpint 2021 i Cortina / per VM i alpint 2019 i Åre
==== Mixed lagkonkurranse ====
==== Totalt ====
*Inkludert Vest-Tyskland
=== Mestvinnende utøvere ===
==== Utøvere etter flest seiere ====
Inkludert medaljer vunnet under både rene VM-arrangementer og under de olympiske vinterlekene mellom 1948 og 1980, ikke inkludert VM i 1941 som ble strøket av FIS i 1946
Oppdatert per VM i alpint 2021 i CortinaMenn
Kvinner
1 inkludert en medalje vunnet i mixed lagkonkurranse
2 inkludert to medaljer vunnet i mixed lagkonkurranse
==== Utøvere etter flest individuelle medaljer ====
Utøvere med 5 eller flere VM-medaljer, vunnet i både rene VM og under vinter-OL 1948–1980
Tabellene inkluderer ikke medaljer vunnet i mixed lagkonkurranse, kun medaljer vunnet i individuelle øvelser
Oppdatert per VM i alpint 2021 i Cortina
== Kilder ==
FIS-ski.com - database med statistikk over medaljevinnere under VM i alpint 1931–2021
== Se også ==
Liste over olympiske medaljevinnere i alpine grener (menn)
Liste over olympiske medaljevinnere i alpine grener (kvinner) | VM-medaljører i alpint er en oversikt over medaljevinnerne i slalåm, storslalåm, super-G, utfor, alpin kombinasjon og parallellstorslalåm under VM i alpint som er arrangert av FIS fra og med 1931. Oversikten inkluderer medaljevinnere fra kombinasjonen arrangert under de olympiske vinterleker mellom 1948 og 1980. | 200,769 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norge_i_Eurovision_Song_Contest | 2023-02-04 | Norge i Eurovision Song Contest | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Land i Eurovision Song Contest'] | Norge i Eurovision Song Contest begynte med deltakelsen i 1960, og landet har deltatt hvert år siden, unntatt i 1970 og 2002. Norge har vunnet Eurovision Song Contest tre ganger, men samtidig kommet på sisteplass i en finale elleve ganger – mer enn noe annet land. Norge har i tillegg fått null poeng fire ganger, bare Østerrike har like mange. Den lange rekken med dårlige plasseringer i 1960- og 1970-årene tok brått slutt i 1985, da Bobbysocks sikret Norges første seier i konkurransen med «La det swinge». Siden fulgte en ny seier i 1995 med Secret Garden og «Nocturne», og sist i 2009 med Alexander Rybaks «Fairytale». Norge har arrangert konkurransen tre ganger: Grieghallen i Bergen i 1986, Oslo Spektrum i 1996 og Telenor Arena i 2010. Det er NRK som sender konkurransen i Norge, og som står bak den nasjonale sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Vinneren får representere Norge i Eurovision Song Contest.
Etter år 2000 har Norges resultater i Eurovision Song Contest fortsatt å svinge, med tre sisteplasser, én seier og ytterligere tre plasseringer i topp fem. Etter innføringen av semifinaler i 2004 har Norge blitt slått ut i semifinalen tre ganger: i 2007, 2011 og 2016. Siden 2013 har imidlertid Norge kommet fem ganger blant de ti beste, senest med sjetteplassen til KEiiNO og «Spirit in the Sky» i 2019. Norge vant også telefonavstemningen dette året.
| Norge i Eurovision Song Contest begynte med deltakelsen i 1960, og landet har deltatt hvert år siden, unntatt i 1970 og 2002. Norge har vunnet Eurovision Song Contest tre ganger, men samtidig kommet på sisteplass i en finale elleve ganger – mer enn noe annet land. Norge har i tillegg fått null poeng fire ganger, bare Østerrike har like mange. Den lange rekken med dårlige plasseringer i 1960- og 1970-årene tok brått slutt i 1985, da Bobbysocks sikret Norges første seier i konkurransen med «La det swinge». Siden fulgte en ny seier i 1995 med Secret Garden og «Nocturne», og sist i 2009 med Alexander Rybaks «Fairytale». Norge har arrangert konkurransen tre ganger: Grieghallen i Bergen i 1986, Oslo Spektrum i 1996 og Telenor Arena i 2010. Det er NRK som sender konkurransen i Norge, og som står bak den nasjonale sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Vinneren får representere Norge i Eurovision Song Contest.
Etter år 2000 har Norges resultater i Eurovision Song Contest fortsatt å svinge, med tre sisteplasser, én seier og ytterligere tre plasseringer i topp fem. Etter innføringen av semifinaler i 2004 har Norge blitt slått ut i semifinalen tre ganger: i 2007, 2011 og 2016. Siden 2013 har imidlertid Norge kommet fem ganger blant de ti beste, senest med sjetteplassen til KEiiNO og «Spirit in the Sky» i 2019. Norge vant også telefonavstemningen dette året.
== Historikk ==
NRK har ansvaret med å velge ut det norske bidraget, og har senderettighetene til Eurovision Song Contest i Norge. Det norske bidraget kåres gjennom den årlige, nasjonale sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Per 2022 har Norge deltatt 60 ganger i Eurovision Song Contest.
Norge debuterte i Eurovision Song Contest i 1960, nesten et halvt år før den offisielle åpningen av fjernsynet i Norge. Landet fikk en god start da Nora Brockstedt sang Norge inn til fjerdeplass med «Voi Voi». De to neste årene holdt Norge seg på topp ti, men i 1963 kom den første sisteplassen, da Anita Thallaug fikk 0 poeng med «Solhverv».
=== Nøkternhet og fagjuryer ===
I 1960- og 1970-årene holdt NRK fast på sin ikke-kommersielle innstilling til konkurransen. Fokuset skulle ligge på melodi og tekst, ikke show og koreografi, noe som preget de norske finalene og sangene i mange år. I 1979 gikk NRK så langt at de strippet hele studio for kulisser og ba artister og musikere stille i hverdagsklær. Poenget var å rette oppmerksomheten mot sangen, ikke all innpakningen rundt. Denne gjennomgående holdningen, kombinert med skepsis i det norske musikkmiljøet, var trolig medvirkende til at Norge endte opp med bidrag som ikke slo an hos de europeiske juryene. Heller ikke hos tv-seerne ble de norske bidragene noen slagere, for eksempel dukket bare tre av de norske vinnerlåtene opp på VG-lista i perioden 1961–1976.Norges svake innsats og låtenes manglende suksess har blitt forklart på ulike måter. I 1975 uttalte Terje Rypdal til VG: «På meg kan det virke som om folk binder seg fullstendig når det blir snakk om Melodi Grand Prix. Da tenker man akkurat som man har gjort de siste årene. Nytenkning virker nesten uhørt.» sa Rypdal. Veteranen Kirsti Sparboe mente arrangøren selv måtte ta skylden: «NRK vet ikke hva Norge vil. Vingler og vakler, leter etter løsninger.» Hun mente også at fagjuryene var motvillige og forutinntatte: «Det er for publikum melodiene lages, ikke for jurymedlemmer med varierende bakgrunn og interesse … og antipatier», fortalte hun i sin biografi fra 1984. Også Melodi Grand Prix-ekspert Kato M. Hansen peker på de norske ekspertjuryene som en av årsakene til Norges dårlige plasseringer i 1970-årene. Ikke minst fordi fagjuryene bedømte de norske sangene ut fra sine ekspertpremisser: «Det var hovedgrunnen til at Norge gjorde det så dårlig utover i 1970-årene. Ikke at bidragene i seg selv var dårlige, men de ble kastet til ulvene når de så kom ut i Europa og skulle konkurrere på helt andre premisser enn i Norge», sa Hansen i NRK-programmet Tidsvitne i 2013.
=== Skiftet i 1980-årene ===
Utover i 1980-årene endret NRK innstilling til konkurransen, og de norske Eurovision-bidragene ble «lettere» og med mer koreografi. Ekspertjuryene ble også byttet ut med regionale folkejuryer fra 1982, og finalene ble sendt direkte – og ikke i opptak som tidligere. Holdningsskiftet ga resultater. I 1982 ble Norge nummer tolv, i 1983 nummer ni, og i 1985 skjedde det som nærmest hadde fått status som en umulighet: Norge vant Eurovision Song Contest med Bobbysocks og «La det swinge». Flere gode resultater fulgte etter seieren, med en niendeplass i 1987 og en femteplass året etter. I årene 1989–1992 gikk Norge inn i en svak periode igjen, blant annet med en ny sisteplass i 1990.
I 1993 innledet Norge sin beste periode i konkurransen. Silje Vige ble nummer fem i 1993, før Elisabeth Andreassen og Jan Werner Danielsen fulgte opp med en sjetteplass året etter. I 1995 vant Norge sin andre seier med Secret Gardens «Nocturne», mens Elisabeth Andreassen sikret Norge en andreplass på hjemmebane i 1996. Rekken av gode plasseringer fikk imidlertid en brå slutt i 1997, da Tor Endresens «San Francisco» endte sist i Dublin uten poeng.
Etter årtusenskiftet har Norge hatt varierende resultater. Tre ganger har landet endt opp på sisteplass, og i 2002 måtte Norge for første gang ufrivillig stå utenfor konkurransen. I tillegg kvalifiserte ikke Norge seg til finalene i 2007, 2011 og 2016. Men i samme periode har også Norge vunnet konkurransen én gang, da Alexander Rybak vant en suveren seier med «Fairytale» i 2009. Seieren er fremdeles en av de mest overlegne gjennom historien. Norge har i tillegg fått to fjerdeplasser og én femteplass etter 2000.
=== Fravær ===
Siden debuten i 1960 har Norge stått over konkurransen ved to anledninger – i 1970 og i 2002. I 1970 trakk Norge seg fra Eurovision Song Contest sammen med blant andre Sverige og Finland. Bakgrunnen var at fire land hadde delt seieren i konkurransen året før. Men en like viktig årsak var nok den økende norske misnøyen og kritikken mot konkurransen, en misnøye som nådde sitt klimaks etter den norske finalen i Melodi Grand Prix 1969. Da Norge valgte å boikotte Eurovision Song Contest i 1970 og ikke arrangere Melodi Grand Prix 1970, sa NRKs programdirektør Otto Nes til Aftenposten: «Det har forekommet en del misnøye med arrangementet, fordi man mener at det ikke har svart til de forventninger man stilte – nemlig at man gjennom denne melodikonkurranse i Eurovisjonen skulle høyne slagernivået i Europa».I 2002 var ikke Norge kvalifisert til konkurransen, på grunn av sisteplassen året før. Dette var første gang Norge ufrivillig måtte stå over Eurovision Song Contest. Etter innføringen av semifinaler i 2004 har Norge blitt slått ut i semifinalene på tre av femten forsøk: 2007, 2011 og 2016. Norge var direktekvalifisert til finalene i 2004, 2006 og 2010.
Ulrikke Brandstorp skulle ha representert Norge i 2020 med sangen «Attention», men konkurransen ble avlyst på grunn av koronaviruspandemien. Dette var første gang siden begynnelsen i 1956 at konkurransen ble avlyst. «Attention» var også den andre Melodi Grand Prix-vinneren som ikke fikk representere Norge i Eurovision Song Contest. Den første var «Jeg har aldri vært så glad i noen som deg» som vant Melodi Grand Prix 1968. På grunn av plagiatbeskyldninger trakk låtskriver Kari Diesen d.y, låten, og andreplassen «Stress» representerte Norge i stedet.
== Popularitet ==
Utover i 1960-årene vokste det frem en økende misnøye mot konkurransen i Norge, og hvert eneste år dukket spørsmålet opp om Norge burde trekke seg. I 1967 trakk Danmark seg fra konkurransen i elleve år, fordi Danmarks Radios nye underholdningssjef, Niels Jørgen Kaiser, mente konkurransen ikke holdt høy nok «kulturell verdi». Tross dette valgte NRK å fortsette i konkurransen sammen med finske Yle og svenske SVT. Unntaket var 1970, da Norden trakk seg i protest mot den firedelte seieren året før.
Tross kritikk og dårlige resultater har Eurovision Song Contest likevel alltid vært et populært tv-program i Norge, med bred medieomtale og høye seertall. Flere ganger har den internasjonale finalen vært det mest sette programmet på norsk tv i løpet av året. Seerandelen for konkurransen har enkelte år også ligget så høyt som 90 prosent.I 1992 kom moderne tv-metermålinger, og siden da har seertallene stort sett ligget rundt 1,5 millioner seere. Rekorden ble satt i 1996 med 2,03 millioner seere, da Norge arrangerte finalen. Like bak kommer Rybak-året 2009 med 2,01 millioner seere, og avstemningen ble fulgt av hele 2,3 millioner på det meste. Finalen fra Bærum i 2010 ble sett av 1,99 millioner nordmenn. Finalen i 2021 ble sett av nærmere 1,5 millioner seere og hadde en markedsandel på 86 prosent.
Den minst sette finalen var i 2007, da bare 573 000 nordmenn fulgte sendingen fra Helsingfors i Finland. Finalen gikk imidlertid av stabelen uten Norge, siden Guri Schanke ble slått ut i semifinalen. Det er imidlertid gjort flere endringer i målemetoden siden 1992, senest i 2018. Det er derfor ikke mulig å sammenligne alle tallene direkte. Blant annet er tallene fra og med 2018 jevnt over lavere enn årene før på grunn av den nye målemetoden.
=== Norske seertall for finalene 1993–2022 ===
== Sisteplass-landet ==
Norge har mildt sagt hatt varierende suksess i Eurovision Song Contest. Siden 1960 har Norge vunnet tre ganger og kommet på topp fem ytterligere åtte ganger. Men Norge er nok langt mer kjent for sine elleve sisteplasser – flere enn noe annet land. Tar en med semifinaler også, tangerer Finland denne rekorden med ni sisteplasser i en finale og to i en semifinale. Norge har også endt opp uten poeng fire ganger: 1963, 1978, 1981 og 1997. Bare Østerrike har like mange nullpoengere.Den første sisteplassen kom allerede på Norges fjerde forsøk, i 1963. Men det er perioden 1969–1981 som er den definitivt svakeste i norsk Eurovision-historie. I denne perioden deltok Norge tolv ganger – og fem av dem endte med sisteplass (1969, 1974, 1976, 1978 og 1981). I tillegg kom Norge nest sist to ganger (1971 og 1975). Bare én gang i denne perioden kom landet på øvre halvdel av resultatlisten: I 1973, da Bendik Singers kom på syvendeplass med «It's Just a Game».
I 1978 ble Jahn Teigen den første til å få null poeng etter at poengsystemet ble endret i 1975. Jumboplasseringen skapte enorm oppmerksomhet i Norge, men også i flere andre land. Sisteplassen ble imidlertid en stor suksess for Jahn Teigen, og taperlåten «Mil etter mil» er fremdeles en av de mest solgte Melodi Grand Prix-vinnerne gjennom tidene i Norge. Bare tre år senere fikk Norge null poeng igjen, denne gang med Finn Kalvik og «Aldri i livet». De mange sisteplassene fikk britene til å spekulere på om Norge faktisk gikk inn for å få null poeng i konkurransen.I 1990 kom Norge sist for syvende gang, og heller ikke de siste årene har Norge sluppet unna jumboplasseringene. Også i 1997, 2001, 2004 og 2012 kom Norge sist.
== Deltakere ==
Under er en liste over Norges deltakere, plasseringer og poeng i konkurransen siden debuten i 1960.██ Vinner
██ Andreplass
██ Tredjeplass
██ Sisteplass
Noter
== Låtskrivere og listeplasseringer ==
Under er en oversikt over de norske bidragenes låtskrivere. Kolonnen ESC viser bidragets plassering i Eurovision Song Contest, mens kolonnen NO viser låtens høyeste plassering på Topplista, Norges offisielle singelliste. Tankestrek i NO-kolonnen betyr at låten ikke kom inn på Topplista. De første tiårene var singellisten en topp 10-liste, men den ble utvidet til topp 20 i 1995, og videre til topp 40 høsten 2014.
== Dirigenter for Norge ==
Frem til og med 1998 ble bidragene fremført med orkester, og hvert land hadde sin egen dirigent som dirigerte orkesteret. Utover i 1990-årene tok ferdiginnspilt musikk i større grad over, og i 1999 ble orkesteret avskaffet. De nåværende reglene krever at all musikk og instrumenter på scenen skal være forhåndsinnspilt. Under er en oversikt over dirigentene for Norge i årene 1960–1998.
== Stemmehistorikk ==
=== Poeng fra Norge ===
Tabellene under omfatter norske poeng gitt og mottatt i finaler. Poeng i semifinaler er ikke inkludert i tallene. Poengene er delt i fire tabeller for å vise utviklingen i stemmemønsteret. Den første tabellen omfatter alle poeng siden Norges debut i 1960 og frem til i dag. Tabell nummer to omfatter alle år siden 1975, da poengsystemet med 1–8, 10 og 12 poeng ble innført. Tabell nummer tre omfatter alle år siden 1998, da telefonavstemning ble innført for fullt. Siste tabell omfatter alle år fra 2009, da ordningen med kombinert jury- og telefonavstemning ble innført. Siden 2016 har hvert land gitt to sett med 1–8, 10 og 12 poeng: ett sett fra fagjuryen og ett sett basert på resultatet av telefonavstemningen. Ved like mange poeng, rangeres landene etter hvor mange prosent de har gitt av høyeste mulige oppnåelige totalscore.
=== Poeng til Norge ===
== Eurovision Song Contest i Norge ==
=== Konkurranser avholdt i Norge ===
=== Andre Eurovision-arrangementer i Norge ===
== Galleri ==
== Kommentatorer og poengopplesere ==
== Noter ==
== Se også ==
Melodi Grand Prix
Eurovision Song Contest
Norge i Junior Eurovision Song Contest
Norge i Eurovision Choir of the Year
== Referanser ==
== Kilder ==
Hansen, Kato og Jostein Pedersen (2010). Melodi Grand Prix. Oslo: Schibsted. ISBN 978-82-516-3615-5.
Johnsen, Geir (1986). Norge i Melodi Grand Prix. Oslo: Atheneum. ISBN 8273341232.
Norsk rikskringkasting: Melodi Grand Prix – offisiell side, nrk.no
Pedersen, Jostein (1996). Historien om Melodi Grand Prix. Oslo: Bladkompaniet. ISBN 8250934679.
Pedersen, Jostein: Om Melodi Grand Prix 1960–80, Ballade.no
== Eksterne lenker ==
Den europeiske kringkastingsunion: Offisiell nettside for Eurovision Song Contest
Den europeiske kringkastingsunion: Norge i Eurovision Song Contest | Albania debuterte i Junior Eurovision Song Contest i 2012 i Amsterdam i Nederland med sangen «Kam një këngë vetëm për ju», framført på albansk av Igzidora Gjeta. Bidraget ble valgt gjennom den nasjonale finalen Junior Fest, arrangert av den albanske kringkasteren RTSH. | 200,770 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Blom | 2023-02-04 | Blom | ['Kategori:Pekere'] | Blom kan vise til:
| Blom kan vise til:
== Steder ==
Blom gardsbruk på sørsida av Osterøy i Vestland.
Blom grend på Blomøy i Øygarden kommune i Vestland.
== Personer ==
Blom (slekt fra Skien), norsk slekt som stammer fra Jan Fredriksen (død 1624), Skien, hvis sønn sogneprest Fredrik Blom (død 1657), Lårdal, tok i bruk navnet.
Blom (slekt fra Hurum), norsk slekt som stammer fra den norske offiseren Wolf Blom, som under Hannibalsfeiden 1644-45 var major i «det Båhusiske regiment».
== Foretak ==
Blom Group, norsk, børsnotert programvareselskap.
Restaurant Blom, et bevertningssted i Oslo (1886–2006) | Blom kan vise til: | 200,771 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norge_i_Eurovision_Song_Contest | 2023-02-04 | Norge i Eurovision Song Contest | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Land i Eurovision Song Contest'] | Norge i Eurovision Song Contest begynte med deltakelsen i 1960, og landet har deltatt hvert år siden, unntatt i 1970 og 2002. Norge har vunnet Eurovision Song Contest tre ganger, men samtidig kommet på sisteplass i en finale elleve ganger – mer enn noe annet land. Norge har i tillegg fått null poeng fire ganger, bare Østerrike har like mange. Den lange rekken med dårlige plasseringer i 1960- og 1970-årene tok brått slutt i 1985, da Bobbysocks sikret Norges første seier i konkurransen med «La det swinge». Siden fulgte en ny seier i 1995 med Secret Garden og «Nocturne», og sist i 2009 med Alexander Rybaks «Fairytale». Norge har arrangert konkurransen tre ganger: Grieghallen i Bergen i 1986, Oslo Spektrum i 1996 og Telenor Arena i 2010. Det er NRK som sender konkurransen i Norge, og som står bak den nasjonale sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Vinneren får representere Norge i Eurovision Song Contest.
Etter år 2000 har Norges resultater i Eurovision Song Contest fortsatt å svinge, med tre sisteplasser, én seier og ytterligere tre plasseringer i topp fem. Etter innføringen av semifinaler i 2004 har Norge blitt slått ut i semifinalen tre ganger: i 2007, 2011 og 2016. Siden 2013 har imidlertid Norge kommet fem ganger blant de ti beste, senest med sjetteplassen til KEiiNO og «Spirit in the Sky» i 2019. Norge vant også telefonavstemningen dette året.
| Norge i Eurovision Song Contest begynte med deltakelsen i 1960, og landet har deltatt hvert år siden, unntatt i 1970 og 2002. Norge har vunnet Eurovision Song Contest tre ganger, men samtidig kommet på sisteplass i en finale elleve ganger – mer enn noe annet land. Norge har i tillegg fått null poeng fire ganger, bare Østerrike har like mange. Den lange rekken med dårlige plasseringer i 1960- og 1970-årene tok brått slutt i 1985, da Bobbysocks sikret Norges første seier i konkurransen med «La det swinge». Siden fulgte en ny seier i 1995 med Secret Garden og «Nocturne», og sist i 2009 med Alexander Rybaks «Fairytale». Norge har arrangert konkurransen tre ganger: Grieghallen i Bergen i 1986, Oslo Spektrum i 1996 og Telenor Arena i 2010. Det er NRK som sender konkurransen i Norge, og som står bak den nasjonale sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Vinneren får representere Norge i Eurovision Song Contest.
Etter år 2000 har Norges resultater i Eurovision Song Contest fortsatt å svinge, med tre sisteplasser, én seier og ytterligere tre plasseringer i topp fem. Etter innføringen av semifinaler i 2004 har Norge blitt slått ut i semifinalen tre ganger: i 2007, 2011 og 2016. Siden 2013 har imidlertid Norge kommet fem ganger blant de ti beste, senest med sjetteplassen til KEiiNO og «Spirit in the Sky» i 2019. Norge vant også telefonavstemningen dette året.
== Historikk ==
NRK har ansvaret med å velge ut det norske bidraget, og har senderettighetene til Eurovision Song Contest i Norge. Det norske bidraget kåres gjennom den årlige, nasjonale sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Per 2022 har Norge deltatt 60 ganger i Eurovision Song Contest.
Norge debuterte i Eurovision Song Contest i 1960, nesten et halvt år før den offisielle åpningen av fjernsynet i Norge. Landet fikk en god start da Nora Brockstedt sang Norge inn til fjerdeplass med «Voi Voi». De to neste årene holdt Norge seg på topp ti, men i 1963 kom den første sisteplassen, da Anita Thallaug fikk 0 poeng med «Solhverv».
=== Nøkternhet og fagjuryer ===
I 1960- og 1970-årene holdt NRK fast på sin ikke-kommersielle innstilling til konkurransen. Fokuset skulle ligge på melodi og tekst, ikke show og koreografi, noe som preget de norske finalene og sangene i mange år. I 1979 gikk NRK så langt at de strippet hele studio for kulisser og ba artister og musikere stille i hverdagsklær. Poenget var å rette oppmerksomheten mot sangen, ikke all innpakningen rundt. Denne gjennomgående holdningen, kombinert med skepsis i det norske musikkmiljøet, var trolig medvirkende til at Norge endte opp med bidrag som ikke slo an hos de europeiske juryene. Heller ikke hos tv-seerne ble de norske bidragene noen slagere, for eksempel dukket bare tre av de norske vinnerlåtene opp på VG-lista i perioden 1961–1976.Norges svake innsats og låtenes manglende suksess har blitt forklart på ulike måter. I 1975 uttalte Terje Rypdal til VG: «På meg kan det virke som om folk binder seg fullstendig når det blir snakk om Melodi Grand Prix. Da tenker man akkurat som man har gjort de siste årene. Nytenkning virker nesten uhørt.» sa Rypdal. Veteranen Kirsti Sparboe mente arrangøren selv måtte ta skylden: «NRK vet ikke hva Norge vil. Vingler og vakler, leter etter løsninger.» Hun mente også at fagjuryene var motvillige og forutinntatte: «Det er for publikum melodiene lages, ikke for jurymedlemmer med varierende bakgrunn og interesse … og antipatier», fortalte hun i sin biografi fra 1984. Også Melodi Grand Prix-ekspert Kato M. Hansen peker på de norske ekspertjuryene som en av årsakene til Norges dårlige plasseringer i 1970-årene. Ikke minst fordi fagjuryene bedømte de norske sangene ut fra sine ekspertpremisser: «Det var hovedgrunnen til at Norge gjorde det så dårlig utover i 1970-årene. Ikke at bidragene i seg selv var dårlige, men de ble kastet til ulvene når de så kom ut i Europa og skulle konkurrere på helt andre premisser enn i Norge», sa Hansen i NRK-programmet Tidsvitne i 2013.
=== Skiftet i 1980-årene ===
Utover i 1980-årene endret NRK innstilling til konkurransen, og de norske Eurovision-bidragene ble «lettere» og med mer koreografi. Ekspertjuryene ble også byttet ut med regionale folkejuryer fra 1982, og finalene ble sendt direkte – og ikke i opptak som tidligere. Holdningsskiftet ga resultater. I 1982 ble Norge nummer tolv, i 1983 nummer ni, og i 1985 skjedde det som nærmest hadde fått status som en umulighet: Norge vant Eurovision Song Contest med Bobbysocks og «La det swinge». Flere gode resultater fulgte etter seieren, med en niendeplass i 1987 og en femteplass året etter. I årene 1989–1992 gikk Norge inn i en svak periode igjen, blant annet med en ny sisteplass i 1990.
I 1993 innledet Norge sin beste periode i konkurransen. Silje Vige ble nummer fem i 1993, før Elisabeth Andreassen og Jan Werner Danielsen fulgte opp med en sjetteplass året etter. I 1995 vant Norge sin andre seier med Secret Gardens «Nocturne», mens Elisabeth Andreassen sikret Norge en andreplass på hjemmebane i 1996. Rekken av gode plasseringer fikk imidlertid en brå slutt i 1997, da Tor Endresens «San Francisco» endte sist i Dublin uten poeng.
Etter årtusenskiftet har Norge hatt varierende resultater. Tre ganger har landet endt opp på sisteplass, og i 2002 måtte Norge for første gang ufrivillig stå utenfor konkurransen. I tillegg kvalifiserte ikke Norge seg til finalene i 2007, 2011 og 2016. Men i samme periode har også Norge vunnet konkurransen én gang, da Alexander Rybak vant en suveren seier med «Fairytale» i 2009. Seieren er fremdeles en av de mest overlegne gjennom historien. Norge har i tillegg fått to fjerdeplasser og én femteplass etter 2000.
=== Fravær ===
Siden debuten i 1960 har Norge stått over konkurransen ved to anledninger – i 1970 og i 2002. I 1970 trakk Norge seg fra Eurovision Song Contest sammen med blant andre Sverige og Finland. Bakgrunnen var at fire land hadde delt seieren i konkurransen året før. Men en like viktig årsak var nok den økende norske misnøyen og kritikken mot konkurransen, en misnøye som nådde sitt klimaks etter den norske finalen i Melodi Grand Prix 1969. Da Norge valgte å boikotte Eurovision Song Contest i 1970 og ikke arrangere Melodi Grand Prix 1970, sa NRKs programdirektør Otto Nes til Aftenposten: «Det har forekommet en del misnøye med arrangementet, fordi man mener at det ikke har svart til de forventninger man stilte – nemlig at man gjennom denne melodikonkurranse i Eurovisjonen skulle høyne slagernivået i Europa».I 2002 var ikke Norge kvalifisert til konkurransen, på grunn av sisteplassen året før. Dette var første gang Norge ufrivillig måtte stå over Eurovision Song Contest. Etter innføringen av semifinaler i 2004 har Norge blitt slått ut i semifinalene på tre av femten forsøk: 2007, 2011 og 2016. Norge var direktekvalifisert til finalene i 2004, 2006 og 2010.
Ulrikke Brandstorp skulle ha representert Norge i 2020 med sangen «Attention», men konkurransen ble avlyst på grunn av koronaviruspandemien. Dette var første gang siden begynnelsen i 1956 at konkurransen ble avlyst. «Attention» var også den andre Melodi Grand Prix-vinneren som ikke fikk representere Norge i Eurovision Song Contest. Den første var «Jeg har aldri vært så glad i noen som deg» som vant Melodi Grand Prix 1968. På grunn av plagiatbeskyldninger trakk låtskriver Kari Diesen d.y, låten, og andreplassen «Stress» representerte Norge i stedet.
== Popularitet ==
Utover i 1960-årene vokste det frem en økende misnøye mot konkurransen i Norge, og hvert eneste år dukket spørsmålet opp om Norge burde trekke seg. I 1967 trakk Danmark seg fra konkurransen i elleve år, fordi Danmarks Radios nye underholdningssjef, Niels Jørgen Kaiser, mente konkurransen ikke holdt høy nok «kulturell verdi». Tross dette valgte NRK å fortsette i konkurransen sammen med finske Yle og svenske SVT. Unntaket var 1970, da Norden trakk seg i protest mot den firedelte seieren året før.
Tross kritikk og dårlige resultater har Eurovision Song Contest likevel alltid vært et populært tv-program i Norge, med bred medieomtale og høye seertall. Flere ganger har den internasjonale finalen vært det mest sette programmet på norsk tv i løpet av året. Seerandelen for konkurransen har enkelte år også ligget så høyt som 90 prosent.I 1992 kom moderne tv-metermålinger, og siden da har seertallene stort sett ligget rundt 1,5 millioner seere. Rekorden ble satt i 1996 med 2,03 millioner seere, da Norge arrangerte finalen. Like bak kommer Rybak-året 2009 med 2,01 millioner seere, og avstemningen ble fulgt av hele 2,3 millioner på det meste. Finalen fra Bærum i 2010 ble sett av 1,99 millioner nordmenn. Finalen i 2021 ble sett av nærmere 1,5 millioner seere og hadde en markedsandel på 86 prosent.
Den minst sette finalen var i 2007, da bare 573 000 nordmenn fulgte sendingen fra Helsingfors i Finland. Finalen gikk imidlertid av stabelen uten Norge, siden Guri Schanke ble slått ut i semifinalen. Det er imidlertid gjort flere endringer i målemetoden siden 1992, senest i 2018. Det er derfor ikke mulig å sammenligne alle tallene direkte. Blant annet er tallene fra og med 2018 jevnt over lavere enn årene før på grunn av den nye målemetoden.
=== Norske seertall for finalene 1993–2022 ===
== Sisteplass-landet ==
Norge har mildt sagt hatt varierende suksess i Eurovision Song Contest. Siden 1960 har Norge vunnet tre ganger og kommet på topp fem ytterligere åtte ganger. Men Norge er nok langt mer kjent for sine elleve sisteplasser – flere enn noe annet land. Tar en med semifinaler også, tangerer Finland denne rekorden med ni sisteplasser i en finale og to i en semifinale. Norge har også endt opp uten poeng fire ganger: 1963, 1978, 1981 og 1997. Bare Østerrike har like mange nullpoengere.Den første sisteplassen kom allerede på Norges fjerde forsøk, i 1963. Men det er perioden 1969–1981 som er den definitivt svakeste i norsk Eurovision-historie. I denne perioden deltok Norge tolv ganger – og fem av dem endte med sisteplass (1969, 1974, 1976, 1978 og 1981). I tillegg kom Norge nest sist to ganger (1971 og 1975). Bare én gang i denne perioden kom landet på øvre halvdel av resultatlisten: I 1973, da Bendik Singers kom på syvendeplass med «It's Just a Game».
I 1978 ble Jahn Teigen den første til å få null poeng etter at poengsystemet ble endret i 1975. Jumboplasseringen skapte enorm oppmerksomhet i Norge, men også i flere andre land. Sisteplassen ble imidlertid en stor suksess for Jahn Teigen, og taperlåten «Mil etter mil» er fremdeles en av de mest solgte Melodi Grand Prix-vinnerne gjennom tidene i Norge. Bare tre år senere fikk Norge null poeng igjen, denne gang med Finn Kalvik og «Aldri i livet». De mange sisteplassene fikk britene til å spekulere på om Norge faktisk gikk inn for å få null poeng i konkurransen.I 1990 kom Norge sist for syvende gang, og heller ikke de siste årene har Norge sluppet unna jumboplasseringene. Også i 1997, 2001, 2004 og 2012 kom Norge sist.
== Deltakere ==
Under er en liste over Norges deltakere, plasseringer og poeng i konkurransen siden debuten i 1960.██ Vinner
██ Andreplass
██ Tredjeplass
██ Sisteplass
Noter
== Låtskrivere og listeplasseringer ==
Under er en oversikt over de norske bidragenes låtskrivere. Kolonnen ESC viser bidragets plassering i Eurovision Song Contest, mens kolonnen NO viser låtens høyeste plassering på Topplista, Norges offisielle singelliste. Tankestrek i NO-kolonnen betyr at låten ikke kom inn på Topplista. De første tiårene var singellisten en topp 10-liste, men den ble utvidet til topp 20 i 1995, og videre til topp 40 høsten 2014.
== Dirigenter for Norge ==
Frem til og med 1998 ble bidragene fremført med orkester, og hvert land hadde sin egen dirigent som dirigerte orkesteret. Utover i 1990-årene tok ferdiginnspilt musikk i større grad over, og i 1999 ble orkesteret avskaffet. De nåværende reglene krever at all musikk og instrumenter på scenen skal være forhåndsinnspilt. Under er en oversikt over dirigentene for Norge i årene 1960–1998.
== Stemmehistorikk ==
=== Poeng fra Norge ===
Tabellene under omfatter norske poeng gitt og mottatt i finaler. Poeng i semifinaler er ikke inkludert i tallene. Poengene er delt i fire tabeller for å vise utviklingen i stemmemønsteret. Den første tabellen omfatter alle poeng siden Norges debut i 1960 og frem til i dag. Tabell nummer to omfatter alle år siden 1975, da poengsystemet med 1–8, 10 og 12 poeng ble innført. Tabell nummer tre omfatter alle år siden 1998, da telefonavstemning ble innført for fullt. Siste tabell omfatter alle år fra 2009, da ordningen med kombinert jury- og telefonavstemning ble innført. Siden 2016 har hvert land gitt to sett med 1–8, 10 og 12 poeng: ett sett fra fagjuryen og ett sett basert på resultatet av telefonavstemningen. Ved like mange poeng, rangeres landene etter hvor mange prosent de har gitt av høyeste mulige oppnåelige totalscore.
=== Poeng til Norge ===
== Eurovision Song Contest i Norge ==
=== Konkurranser avholdt i Norge ===
=== Andre Eurovision-arrangementer i Norge ===
== Galleri ==
== Kommentatorer og poengopplesere ==
== Noter ==
== Se også ==
Melodi Grand Prix
Eurovision Song Contest
Norge i Junior Eurovision Song Contest
Norge i Eurovision Choir of the Year
== Referanser ==
== Kilder ==
Hansen, Kato og Jostein Pedersen (2010). Melodi Grand Prix. Oslo: Schibsted. ISBN 978-82-516-3615-5.
Johnsen, Geir (1986). Norge i Melodi Grand Prix. Oslo: Atheneum. ISBN 8273341232.
Norsk rikskringkasting: Melodi Grand Prix – offisiell side, nrk.no
Pedersen, Jostein (1996). Historien om Melodi Grand Prix. Oslo: Bladkompaniet. ISBN 8250934679.
Pedersen, Jostein: Om Melodi Grand Prix 1960–80, Ballade.no
== Eksterne lenker ==
Den europeiske kringkastingsunion: Offisiell nettside for Eurovision Song Contest
Den europeiske kringkastingsunion: Norge i Eurovision Song Contest | Frankrike debuterte i Junior Eurovision Song Contest i 2004 i Lillehammer i Norge med sangen «», framført på fransk av . Bidraget ble valgt internt av den franske kringkastingskanalen France Télévisions. | 200,772 |
https://no.wikipedia.org/wiki/VM_i_sv%C3%B8mmesport_2015 | 2023-02-04 | VM i svømmesport 2015 | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med skriptfeil', 'Kategori:VM i svømmesport 2015'] | VM i svømming 2015 var det 16. verdensmesterskapet i svømming, og fant sted i Kazan i Russland fra 24. juli til 9. august 2015. Det ble konkurrert i 40 øvelser i svømming, syv øvelser i maratonsvømming, seks øvelser i stuping, to øvelser i høydestuping, to øvelser i vannpolo og syv øvelser i synkronsvømming. Mesterskapet var også kvalifisering til Sommer-OL 2016 i Rio de Janeiro.
| VM i svømming 2015 var det 16. verdensmesterskapet i svømming, og fant sted i Kazan i Russland fra 24. juli til 9. august 2015. Det ble konkurrert i 40 øvelser i svømming, syv øvelser i maratonsvømming, seks øvelser i stuping, to øvelser i høydestuping, to øvelser i vannpolo og syv øvelser i synkronsvømming. Mesterskapet var også kvalifisering til Sommer-OL 2016 i Rio de Janeiro.
== Arenaer ==
== Kalender ==
== Resultater ==
=== Menn ===
== Deltakende nasjoner ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) 2015 World Aquatics Championships – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Russland | 200,773 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hotel_Macdonald | 2023-02-04 | Hotel Macdonald | ['Kategori:113°V', 'Kategori:53°N', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk fullført i 1915', 'Kategori:Edmonton', 'Kategori:Etableringer i 1915', 'Kategori:Hoteller', 'Kategori:Sider med kart'] | Fairmont Hotel Macdonald er et hotell i sentrum av Edmonton, Alberta. Det ble oppført i 1912 ava Grand Trunk Pacific Railway. Hotellet, som er mer kjent som Hotel Macdonald har hatt flere eiere, Canadian National Railway, Canadian Pacific Hotels, og nå Fairmont Hotels and Resorts.
| Fairmont Hotel Macdonald er et hotell i sentrum av Edmonton, Alberta. Det ble oppført i 1912 ava Grand Trunk Pacific Railway. Hotellet, som er mer kjent som Hotel Macdonald har hatt flere eiere, Canadian National Railway, Canadian Pacific Hotels, og nå Fairmont Hotels and Resorts.
== Historikk ==
Tomten der hotellet ble bygget ble bebodd av «squatters» (okkupanter), som bodde i telt eller jordhuler gravet inn i elvebredden. En del av hulene finnes fremdeles. Mange okkupantene var ukrainsk-språklige immigranter fra Galicia på grensen mellom Polen og Ukraina. Dette ga tomten navnet «Galicia hotell» på folkemunne.
Ross og Macdonald, arkitektene som tegnet mange av Canadas kjente hoteller, tegnet dette i «Château-stilen» som var karakteristisk for Canadas store jernbanehoteller. 5. juli 1915 var hotellet ferdig, og det ble oppkalt etter landets første statsminister, John A. Macdonald. Hotellet er situert på en høyde med utsikt over North Saskatchewan River Valley, og har en hage på baksiden av bygningen.
Stilen som det åtteetasjers Grand Trunk Pacific hotellet ble oppført i er en tolkning av byggestilen til franske slott fra 1500-tallet. Bygningen er kledd i sandsten fra Indiana, og taket er tekket med kobber. Totalkostnadene for bygging og innredning kom på rundt 2.250000 kanadiske dollar i 1915.Macdonald og Palliser Hotel i Calgary, var de to første hotellene som fikk tildelt skjenkeløyve av Alberta Liquor Control Board da forbudstiden ble avsluttet i provinsen i 1924.
I 1953 lot eierne et tilbygg oppføre for å holde tritt med byens økende behov for overnattingskapasitet. Tilbygget hadde 300 rom fordelt på 16 etasjer. Hotellet og tilbygget ble lokalt kalt «The Mac and the box it came in».Hotellet forfalt og ble til slutt stengt i 1983, og riving ble diskutert. City of Edmonton betegnet bygningen som et «Municipal Heritage Resource», med fem områder nevnt som spesielt bevaringsverdige: den eldste bygningens eksteriør, Confederation Lounge, lobbyen, Wedgewoodrommet, Empire Ballroom. Tilbygget fra 1953 bøe revet i 1986. Canadian Pacific (CP) Hotels kjøpte hotellet i 1988, og startet restaureringen. I 1991 ble hotellet gjenåpnet, kostnadene for restaureringen hadde da kommet på 28 millioner kanadiske dollar. Restaureringen hadde også bygget om flere lagerområder til suiter, enkelte av disse er oppkalt etter kjente gjester på hotellet. Blant annet Charles Melville Hays Suite, Deluxe Turret Room, Lois Hole Suite, King George VI Suite, Sir Winston Churchill Suite, Edward Prince of Wales Suite, the Aberhart, Manning og Lougheed suitene, og Queen Elizabeth II Suite (også kjent som Royal Suite) fordelt over to etasjer med to soverom og en spisestue for åtte personer. Etter renovasjonen fikk hotellet 18 nye suiter, og teller totalt 199 rom.
CP Hotels kjøpte Fairmont Hotels i 1999 og alle hoteller drives fremdeles under Fairmontnavnet. Senere ble kjeden solgt, og eies nå av Kingdom Holding Company, Qatar og det amerikanske selskapet Colony Capital (Canada).
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Hotel Macdonald – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Hotellets hjemmeside på Fairmont.com
Emporis listing | Fairmont Hotel Macdonald er et hotell i sentrum av Edmonton, Alberta. Det ble oppført i 1912 ava Grand Trunk Pacific Railway. | 200,774 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gyl | 2023-02-04 | Gyl | ['Kategori:62°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Tingvoll', 'Kategori:Tidligere fergesteder i Møre og Romsdal'] | Gyl er ei bygd i Tingvoll kommune på Nordmøre. Gyl ligger på vestsida av Tingvollhalvøya, ved Tingvollfjorden, nordvest for Tingvollvågen, kommunesenteret i Tingvoll. Gylhamran nordvest i bygda er et naturreservat som er representativ for ei bratt fjordli med mangfoldig varmekjær vegetasjon.
| Gyl er ei bygd i Tingvoll kommune på Nordmøre. Gyl ligger på vestsida av Tingvollhalvøya, ved Tingvollfjorden, nordvest for Tingvollvågen, kommunesenteret i Tingvoll. Gylhamran nordvest i bygda er et naturreservat som er representativ for ei bratt fjordli med mangfoldig varmekjær vegetasjon.
== Navnet ==
Navnet kommer av gården Gyl, som opp gjennom årene har hatt navnet Jyl, Gyle, Gylle, Giull, Giuell, Giul. "Jul" i nabobygda Torjulvågen antas å ha samme opphav som Gyl, og kan være navnet de brukte på ei elv (et elvegjel, der elva går i dyp kløft) som kommer fra samme kilde mellom de to bygdene. Den er først nevnt i Aslak Bolts jordebok fra 1432 som Gylom.
== Kommunikasjoner ==
=== Post ===
På gården Gjul ble et poståpneri åpnet naturlig nok den 1. mai 1879. Navnet endret til Gyl i 1894 da åpneriet flyttet til gården Sandvig. Postrute fra Gyl til Torjulvågen som ligger noen kilometer unna, ble åpnet i 1907.
Postadressen 6633 Gyl ble lagt ned 1. juli 1978 og beboerne flyttet til 6630 Tingvoll.
=== Vei og damp ===
Riksvei 70 går gjennom byda, i nord gjennom den 1040 meter lange Gyltunnelen. For mange år siden var her også anløpskai for dampskip som gikk i rute på nevnte fjorden. Bygda fikk tilknytning til Sunndalsøra i 1927 via Tingvoll . To år efter maktet man å traversere en smal vei forbi det rasutsatte Gylhamrene, slik at man nådde veiene til Molde. På slutten av 1970-tallet bygget man Gyltunnelen og omgikk dermed dem smale farlige veien fra 1929 som senere har blitt en interessant turvei for syklister.
=== Strøm ===
Gyl kraftverk ble ifølge Nils Kjartan Husby, åpnet i 1906, med en dam oppe ved Hagenfossen. Nedlagt 1959.
== Sorenskrivergård ==
Futegarden lå på Gyl. Det er samme som den skriver- og lensmannsgard, lokalisert 1834 til 1892 på Bakken. Blant sorenskriverne finner vi Hans Henrik Jæger i perioden 1862–70, og noe senere, den kjente Nils Schøyen som satt 1885–90, før Jacob Albert Lindboe som satt 1891–92. Før denne perioden hadde sorenskriver Henrik Schrøder holdt til på en av nabogårdene, nemlig Sandvik som han eide fra omkring 1715.
== Kulturliv ==
=== Utdanning ===
Bygda har et grendehus. Fra rundt 1885 til 1920 befant seg her Nordmøre amtsskole, en fylkesdrevet folkeskole man fikk gå på etter folkeskolen, blant annet for å få et innblikk i husmorfaget, altså en husmorskole.
=== Idrett ===
Gyl skytterlag ble åpnet på tidlig 1900-tall. Gyl Idrettslag ble etablert i 1916 og avholdt sine første stevner på «Sandviksanden» ved Sandvik gård. Klubbens egen Elling K. Gyl ble nordmørsmester i ryggtak allerede i 1917, mens Gunnar Hagen (1906–69) tok åtte norgesmesterskap i tikamp og tresteg på 1920- og 1930-tallet. Idrettslaget finnes fortsatt i 2021.
== Referanser == | Gyl er ei bygd i Tingvoll kommune på Nordmøre. Gyl ligger på vestsida av Tingvollhalvøya, ved Tingvollfjorden, nordvest for Tingvollvågen, kommunesenteret i Tingvoll. | 200,775 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vinniler | 2023-02-04 | Vinniler | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Germanske folkeslag'] | Vinnilene (latin: Winnilis) var et tidlig navn på folkegruppen langobardene (Lombards). Ifølge opphavsmytene om langobardene, Origo Gentis Langobardum fra ca. 650, og Paulus Diaconus’ mer utfyllende Historia Langobardum fra ca. 790, skal vinnilene ha vært et folkeslag i Skandinavia som utvandret til den sørlige kysten av Østersjøen for ca 2000 år siden og ga opphavet til den germanske folkestammen langobardene som senere vandret sørover gjennom sentraleuropa og bosatte seg i Italia på 500-tallet.
| Vinnilene (latin: Winnilis) var et tidlig navn på folkegruppen langobardene (Lombards). Ifølge opphavsmytene om langobardene, Origo Gentis Langobardum fra ca. 650, og Paulus Diaconus’ mer utfyllende Historia Langobardum fra ca. 790, skal vinnilene ha vært et folkeslag i Skandinavia som utvandret til den sørlige kysten av Østersjøen for ca 2000 år siden og ga opphavet til den germanske folkestammen langobardene som senere vandret sørover gjennom sentraleuropa og bosatte seg i Italia på 500-tallet.
== Opprinnelse ==
I vinnilenes opphavsmyte plasseres vinnilene opprinnelig «på en øy i Skandinavia» På bakgrunn av dette og en påstått navnelikhet har enkelte forskere tidligere ment at de kom fra Vendsyssel på Jylland. Den danske historikeren Gustav Bang avviste dette med den begrunnelse at språklige undersøkelser taler «bestemt imod Antagelsen af en oprindelig tysk Befolkning i Jylland.»
== Opphavsmyten ==
I Langobardenes historie forklares utvandingen fra Skandinavia med at befolkningen hadde vokst til et punkt hvor det ikke lenger var utkomme for alle. Befolkningen ble da delt i tre deler, og det ble kastet lodd om hvilken tredel som skulle forlate fedrelandet og søke nye bosteder. Den gruppen som måtte forlate landet valgte brødrene Ibor og Aion til høvdinger. Også deres mor Gambara deltok i ledelsen av emigrantene, hun omtales som en meget klok kvinne som nød stor tillit.Vinnilene kom til et sted som kalles Scoringa. Ordet kan bety kystland (jf. engelsk: shore). Det har vært lagt fram flere teorier om hvor dette kan ha vært, enten ved Østersjøens sydkyst eller ved Bardengau ved Elben. Stedet var bebodd fra før av vandaler, det antas at disse kan ha bodd i området mellom Oder og Elben. Vandalenes høvdinger Ambri og Assi krevde skatt av vinnilene, om de ikke betalte ville de bli møtt med krigsmakt. Vinnilene besluttet å ta kampen opp mot vandalene.
== Wotan gir vinnilene seier ==
Vandalhøvdingene Ambri og Assi vendte seg til guden Wotan (Odin) og ba om seier i kampen mot vinnilene. Wotan svarte at «de jeg først ser ved soloppgang skal jeg gi seier.» Samtidig oppsøkte vinnilenes ledere Frea (Odins hustru Frigg) og ba om seier for sitt folk. Frea instruerte da vinnilene om at alle skulle komme til dem ved soloppgang, og at deres kvinner skulle binde sitt lange hår opp i ansiktet som skjegg. Ved soloppgang snudde Frea sin ektemann mot øst og vekket han til synet av alle vinnilene. Ved synet av kvinnene spurte han hvem disse lang-skjeggene var («Qui sunt isti longibarbae»?). Frea svarte at «nå når du har gitt dem et navn må du også gi dem seier». Wotan ga dem seier over vandalene, og fra den tid ble folkegruppen omtalt som langobarder.
== Langobardene ==
Etter seieren over vandalene fikk folket større selvtillit og de vandret etter hvert sørover i Europa uten å bli beseiret av andre germanske folkegrupper. I 568 ledet langobarderkongen Alboin sitt folk over Alpene og inn i Italia hvor de grunnla et kongedømme som varte i ca 200 år.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Origo Gentis Langobardum, engelsk og latinsk tekst
Paulus Diaconus, Historia Langobardum, engelsk tekst | Vinnilene (latin: Winnilis) var et tidlig navn på folkegruppen langobardene (Lombards). Ifølge opphavsmytene om langobardene, Origo Gentis Langobardum fra ca. | 200,776 |
https://no.wikipedia.org/wiki/T%C3%B8nsberg | 2023-02-04 | Tønsberg | ['Kategori:10,4°Ø', 'Kategori:59,2°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Tidligere fergesteder i Vestfold', 'Kategori:Tønsberg'] | Tønsberg er en by, kommune og hovedsete for statsforvalterembetet i Vestfold og Telemark fylke. Med et innbyggertall på 54 580 (per 1. januar 2022) er den Norges tiende største byområde, mens kommunen, med et innbyggertall på 56 293 (per 1. januar 2020), er Norges syttende største. Kommunen grenser i vest mot kommunene Sandefjord og Larvik, i nord mot Horten og Holmestrand, og i sør mot Færder. Øst for Tønsberg ligger Oslofjorden og midtfjords grenser kommunen der mot Moss, Råde, Fredrikstad, Hvaler og Strömstad.
Tønsberg var lenge en by med et svært begrenset areal, og bybebyggelsen gikk allerede på 1800-tallet ut over bygrensene, inn i kommunene Færder (tidligere Nøtterøy) og Sem. En byutvidelse i 1877 ga Tønsberg en stripe av Nøtterøy med viktige maritime industriarealer. I 1988 ble kommunene Tønsberg og Sem slått sammen. 1. januar 2020 slo Tønsberg og Re kommune seg sammen til nye Tønsberg kommune og er etter sammenslåingen den eneste kommunen i Vestfold som grenser til alle de andre Vestfold-kommunene.
Tønsberg er en middelalderby og er regnet som Norges eldste by; ifølge Snorre var byen grunnlagt før år 871. Osebergskipet, Norges mest spektakulære arkeologiske funn, ble gravd fram i Slagendalen, og funnstedet, Oseberghaugen, er tilrettelagt for besøkende.
Tønsberg var Vestfolds fylkeshovedstad frem til fylket ble avviklet 1. januar 2020. I dag huser Tønsberg ett av to fylkeshus i nye Vestfold og Telemark fylkeskommune.
Tønsberg har store jordbruksarealer, og viktige våtmarker for fuglelivet.
| Tønsberg er en by, kommune og hovedsete for statsforvalterembetet i Vestfold og Telemark fylke. Med et innbyggertall på 54 580 (per 1. januar 2022) er den Norges tiende største byområde, mens kommunen, med et innbyggertall på 56 293 (per 1. januar 2020), er Norges syttende største. Kommunen grenser i vest mot kommunene Sandefjord og Larvik, i nord mot Horten og Holmestrand, og i sør mot Færder. Øst for Tønsberg ligger Oslofjorden og midtfjords grenser kommunen der mot Moss, Råde, Fredrikstad, Hvaler og Strömstad.
Tønsberg var lenge en by med et svært begrenset areal, og bybebyggelsen gikk allerede på 1800-tallet ut over bygrensene, inn i kommunene Færder (tidligere Nøtterøy) og Sem. En byutvidelse i 1877 ga Tønsberg en stripe av Nøtterøy med viktige maritime industriarealer. I 1988 ble kommunene Tønsberg og Sem slått sammen. 1. januar 2020 slo Tønsberg og Re kommune seg sammen til nye Tønsberg kommune og er etter sammenslåingen den eneste kommunen i Vestfold som grenser til alle de andre Vestfold-kommunene.
Tønsberg er en middelalderby og er regnet som Norges eldste by; ifølge Snorre var byen grunnlagt før år 871. Osebergskipet, Norges mest spektakulære arkeologiske funn, ble gravd fram i Slagendalen, og funnstedet, Oseberghaugen, er tilrettelagt for besøkende.
Tønsberg var Vestfolds fylkeshovedstad frem til fylket ble avviklet 1. januar 2020. I dag huser Tønsberg ett av to fylkeshus i nye Vestfold og Telemark fylkeskommune.
Tønsberg har store jordbruksarealer, og viktige våtmarker for fuglelivet.
== Naturforhold ==
Fjellgrunnen i Tønsberg kommune er hovedsakelig tønsbergitt og rombeporfyr. Tønsbergitt er en rød variant av larvikitt, og brytes som denne til bygningsstein, men ikke i samme volum. Slottsfjellet, byens markante landemerke, består av rombeporfyr. Men for en stor del er fjellgrunnen i Tønsberg kommune skjult av løsmasser. Høyeste punkt i kommunen er Snippane på 399,6 moh.
Arealene i Tønsberg kommune er for en stor del dekket av løsmasser, som dels er morenejord, dels leirjord avsatt på tidligere havbunn.
Det store raet går gjennom Tønsberg. Raet har en eldre og en yngre del, og nettopp i Tønsbergområdet er avstanden mellom disse størst. Den eldste og ytterste delen går øst for Slagendalen, over Ringshaug, Føynland og Nøtterøy, mens den yngste og indre del av Ra-trinnet går gjennom den nordlige del av kommunen i stasjonsbyene Sem og Barkåker.
Leirjordavsetningene er særlig dominerende vest og nord for raet. Her har små elver gravd seg dypt ned i løsmassene slik at det er dannet raviner, V-formede dalsøkk som er særlig typisk helt nord i kommunen.
Elva Aulielva, Vestfolds nest største elv, renner ut i Semskilen og Byfjorden.
Innen Tønsberg kommune er det store arealer verneverdige våtmarker som er viktige for fuglelivet, ikke minst som mellomlandingssted for trekkfugler. Presterødkilen ligger øst for byen og Ilene ligger vest, begge er vernet som naturreservater.
Det er også ved en anledning observert delfin i byens havnområde.
== Næringsliv ==
Tønsberg er i dag først og fremst den viktigste handelsbyen i fylket. Byen har også en rekke offentlige servicefunksjoner innen tjenesteyting og administrasjon. Midt i byen ligger Farmandstredet, byens store handelssenter med et stort antall butikker under samme tak, strategisk plassert sammen med byens busstasjon. Byen har også et omfattende uteliv, med restauranter og barer samlet ved Sjøbodkvartalet nederst mot kaia. Strøket i Tønsberg går fra Sjøbodkvartalet, forbi kjøpesenteret FOYN (tidligere City Shopping), over Tønsberg Torv, opp Torvgaten til Farmandstredet.
Tønsberg by er et administrasjonssentrum for Vestfold med blant annet Statens Park, Sykehuset i Vestfold og flere skoler. Tønsberg er også hovedsete for en rekke statlige instanser, deriblant Sør-Øst politidistrikt, Valgdirektoratet og Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap.
I Tønsberg har Choice Hotels bygget et hotellkompleks som også fungerer som byens kulturelle storstue: Oseberg kulturhus. Flerbrukshuset er privat eiet, men har samtidig en betydelig scene for konserter, festspill, konferanser og messer.
Tønsberg baserte lenge sitt næringsliv på hvalfangst, skipsfart og verkstedindustri tilknyttet virksomheten på sjøen. De tradisjonsrike skipsverftene ved Kaldnes Mekaniske Verksted og Jarlsø er nedlagt. Industrivirksomheten er ikke like omfattende som tidligere, men på Kaldnes har Grenland Group stor verkstedhall og leverer utstyr til oljevirksomheten. Tønsberg reperbane er byens eldste eksisterende bedrift, etablert i 1796; bedriften er fremdeles i drift på samme sted, men med nytt navn. Tidlig på 1900-tallet spesialiserte bedriften seg på produksjon av ståltau, wire.
Byfjorden var aksen tidlig industrivirksomhet var sentrert om; også i Sem kommune var det industrivirksomhet langt tilbake, blant annet på Valløy. Her var landets største saltverk, Vallø saltverk etablert midt på 1700-tallet på kongelig insitament. På Valløy bygde Esso Norges første oljeraffineri som ble bombet av allierte fly noen dager før freden i 1945. Ikke langt unna Valløy, ligger Esso Norges oljeraffineri på Slagentangen med mange ansatte og stor omsetning. Essoraffineriet på Slagentangen ble satt i drift høsten 1960.
Det er betydelig næringsmiddelindustri i Tønsberg, blant annet Norturas slakteri på Sem og Tinesmeieri samme sted.
Det er få bønder i kommunen, men jordbruket er likevel av en viss størrelse, her er store sammenhengende jordbruksarealer som kan drives effektivt. Gårdene har også betydelig størrelse, og store arealer omkring Tønsberg brukes til grønnsakproduksjon. Findus fabrikken i Tønsberg konserverer noen av disse grønnsakene.
Kommunen er en del av et press- og vekstområde i regionen og har derfor også betydelig anlegg- og byggevirksomhet.
Med 10,1 tonn CO2-ekvivalenter per innbygger (2018) er Tønsberg en av de byene i Norge med høyest CO2-utslipp per innbygger. Til sammenligning er dette 5,3 ganger så mye som Oslo med 1,9 tonn CO2-ekvivalenter per innbygger.
== Innbyggere og tettsteder ==
Tønsberg og øya Nøtterøy i Færder kommune sør for byen er tett befolket, og tettstedet Tønsberg, slik det er definert av Statistisk sentralbyrå, omfatter et stort område med sammenhengende bebyggelse i de to kommunene, og rangeres som tettsted nummer 10 av 986 et i landet. Tettstedet hadde 54 580 innbyggere per 1. januar 2022. Av disse bodde 36 699 i Tønsberg kommune og 17 881 i Færder kommune. Fra Tønsberg sentrum er det sammenhengende bebyggelse nordover til Eik, østover til Tolvsrød, Vallø og Ringshaug, sørøstover til Råel og Husvik og på Nøtterøy sørover til Borgheim.
De andre tettstedene i kommunen er Barkåker nord for byen med 1 803 innbyggere, den gamle stasjonsbyen Sem i vest med 2 706 innbyggere, Kirkevoll/Brekkeåsen med 939 innbyggere, Revetal/Bergsåsen med 2 441 innbyggere, Linnestad med 314 innbyggere, Gretteåsen med 214 innbyggere, Solerød med 546 innbyggere og Skjeggestadåsen med 771 innbyggere i nord. Tettstedet Åsgårdstrand ligger på grensa til Horten kommune og Vear på grensa til Sandefjord. I Vear tilhører et flertall av 3 708 innbyggere Tønsberg kommune. I Åsgårdstrand tilhører et mindretall av 58 innbyggerne Tønsberg kommune.
Det er ellers nyere boligområder blant annet på Husøy, Ringshaug, Basbergrønningen, Bjelland og Hogsnesåsen, Kongsåsen, Olsrød, Kjellelia og Robergrønningen, samt Sandeåsen og Presterødåsen. Tolvsrød er et handelssentrum for østlige deler av kommunen.
Tønsberg kommune har de siste årene hatt en folkevekst på over ni prosent.
Tønsberg er sentrumskommune i Tønsbergregionen, den sentrale byregionen i Vestfold.
Mange arbeidstakere i Tønsberg pendler til Oslo flere ganger i uken.
Se også: Liste over Tønsbergs gater.
== Klima ==
== Politikk ==
Se også utfyllende artikkel - Tønsberg - tidligere kommunestyrevalg
=== Kommunestyrevalget 2019 ===
== Historie ==
Ifølge Snorre ble byen grunnlagt før slaget i Hafrsfjord. Dersom dette var korrekt, ville Tønsberg vært Norges eldste by, grunnlagt før 872. Byen feiret sitt 1000-årsjubileum i 1871. Mange har hatt tiltro til Snorres tidfesting, bl.a. fordi det ikke finnes så mange alternative skriftlige kilder. Det nøyaktige årstallet 871 er basert på årstallet for slaget i Hafrsfjord, 872, etter den islandske skalden Are Frodes kronologi fra 1100-tallet. Denne oppfatningen var dominerende inntil 1920-årene, da historikeren Halvdan Koht fremsatte en teori om at slaget foregikk nærmere år 900. I 1964 kom den islandske historikeren Olafia Einarsdottir frem til at den gamle islandske tidsregningen likevel stemte bedre. Dette har siden vært den mest benyttede metoden, om enn med noen justeringer. En alternativ oppfatning bygger på arkeologiske utgravinger som fra 1970-tallet er utført i byens eldre deler. Det er ikke funnet noe som kan bekrefte Snorres utsagn om Tønsbergs alder. Nyere boreprøver fra grunnen under sentrum av Tønsberg inneholdt bymessige kulturlag datert til 900-tallet.De eldste deler av byen Tønsberg er trolig vesentlig yngre enn 871. Snorre mente kanskje at Kaupang og Tønsberg var en og samme by. Dette er sannsynligvis heller ikke riktig. Trolig er det nærmere 200 år fra Kaupang ble fraflyttet til Tønsberg fikk urban karakter. Historisk kildekritikk mot Snorre er nødvendig, han skrev sin historie flere hundre år etter slaget i Hafrsfjord. Snorre bruker imidlertid termen «kaupstad», noe som vi med moderne uttrykk bør oversette med «handelsplass» heller enn «by». På Olav den helliges tid er det imidlertid mulig at Tønsberg var blitt mer av en by. Fortellingen om opplandskongen Rørek, som ble holdt fanget i Tønsberg av Olav i 1018, kan ha utspring i en mer pålitelig tradisjon. Rørek kom seg etterhvert til Island, hvor han kan ha vært med på å gi opphav til kunnskap om Tønsberg som by. Arkeologer har også funnet tegn til urban bebyggelse ved Slottsfjellet som kan stamme fra 1000-tallet.Det har vært antydet at ca. år 1100 kan være korrekt årstall for grunnleggelsen av byen Tønsberg. Tønsberg må uansett være grunnlagt før år 1135. På dette tidspunkt omtales byen første gang av en samtidskilde, den anglonormanniske historikeren Ordericus Vitalis. Tønsbergs politikere har vedtatt at Tønsberg skal markedsføres som landets eldste by. Fra 1191 finnes en beskrivelse av Tønsberg, forfattet av en dansk korsfarer som besøkte byen på veien mot Det hellige land. I denne skildringen fremstår Tønsberg som en by:
Denne byen kan jeg skildre så meget nøyere da jeg oppholdt meg lenge i denne egnen og har lært å kjenne både skikke og bruk og naturforhold der på stedet.
Det åpne havet strekker seg her i en vid bukt, som i mange slyngninger skiller øyene fra fastlandet. En av disse øyene heter Nøtterøy, den strekker seg opp mot byen slik at den lager en havn der. Selve byen er bygget langs strandkanten, og har en rekke brygger for skuter som kommer inn. Hav-fisk finnes det her i store mengder, mens der er mangel på ferskvann. Det er svært mange folk i byen, særlig om sommeren når det kommer skip seilende fra alle slags land. Innbyggerne er gode borgere, både menn og kvinner, kjent for sin gavmildhet og sine almisser, men drukkenskap og fyll er vanlig og bringer ofte ufred når folk kommer sammen, ja, fører til og med til at blodet renner.
Ved siden av byen rager et fjell mot himmelen. De bratte skrentene gjør det nesten til en befestet borg, og bare en enkelt sti fører opp til toppen. Den er menneskeverk, og når den er sperret, er det lett å hindre fiender fra å komme opp. Fritt oppe på toppen av fjeller ligger en vakker kirke viet til St. Mikael. Med sine jordeiendommer underholder den kannikene av premonstraenserordenen som holder til i denne byen. Ved foten av fjellet brer det seg en slette, duftende full av de vakreste blomster, som også er en vel egnet arbeidsplass når en skal bygge nye skip eller overhale et gammelt.
Den politiske grupperingen som kalles baglerne hadde sitt hovedsete i Tønsberg. Høsten 1201 og vinteren 1202 foregikk en beleiring av Slottsfjellet i Tønsberg da birkebeinerne omringet fjellet og utsultet baglerne som hadde tatt tilflukt der.
Tønsberg var gjennom hele middelalderen et politisk maktsenter i landet. Flere konger residerte på festningen Tunsberghus som var blitt sterkt utbygget under Magnus Lagabøte i siste halvdel av 1200-tallet. Byen var også et geistlig senter med åtte kirker innenfor bygrensen. I 1277 ble Sættargjerden undertegnet i Tønsberg, dette var et forlik mellom kongemakten og kirken. Olavsklosteret var trolig et høykirkelig maktsenter på denne tiden. Eiendommene fra dette klosteret ble seinere grunnlaget for Jarlsberg hovedgård. Ved Haugar lå Gråbrødreklosteret.
Tunsberghus var sete for Tønsberg len inntil festningen ble inntatt av svenske soldater og brent ned til grunnen i 1503. Byen fortsatte likevel å være lensete for Tønsberg len, som på begynnelsen av 1600-tallet ble oppgradert til slotts- eller hovedlen. Mesteparten av Tønsberg ble jevnet med jorden under den store bybrannen i 1536, og byen lå nede i over hundre år.
Tønsberg tok seg opp igjen ved 1700-tallet og ble et viktig senter for norsk sjøfart og hvalfangst. De to siste middelalderkirkene som hadde overlevd bybrannen, Lavranskirken (St.Laurentii kirke) og Mariakirken (Vor Frue Kirke), ble revet i henholdsvis 1811-1814 og 1866. Den nåværende domkirken, Tønsberg domkirke, ble bygget i 1858 på gamle Lavranskirkens plass.
Osebergskipet ble funnet på gården Oseberg i Slagendalen, den gang i Sem kommune, i 1904. Skipet er nå utstilt i Vikingskipshuset i Oslo.
Tønsberg ble i 1948 bispesete for det nye Tunsberg bispedømme, da Buskerud og Vestfold ble skilt fra Oslo bispedømme.
=== Grenseendringer og sammenslåinger ===
Tønsberg ble 1. januar 1877 utvidet ved at Kaldnes på Nøtterøy ble overført til byen. 1. juli 1915 ble en del av Nøtterøy med 12 innbyggere overført til Sem (som nå er Tønsberg). Den seneste grensereguleringen skjedde 1. januar 1980 da en ubebodd del av Nøtterøy ble overført til Tønsberg. Den viktigste grunnen for utvidelsen av Tønsberg i 1877 var at det var store skatteinntekter å hente fra dette området. Tønsberg var redde for konkurransen fra andre kjøpstader.Tønsberg kommune ble i 1988 slått sammen med Sem kommune, og mangedoblet sitt kommuneareal og nesten tredoblet kommunens befolkning, som før sammenslåingen var henholdsvis 8 896 og 21 948 innbyggere.
Under Kommunereformen i Norge, igangsatt i 2014 av Erna Solbergs regjering, var det først mest aktuelt med sammenslåing av Tønsberg, Nøtterøy og Tjøme. De to sistnevnte gikk imidlertid inn for å slå seg sammen uten Tønsberg. I september 2016 vedtok kommunestyret i Re kommune og bystyret i Tønsberg kommune gjensidig en fremtidig kommunesammenslåing. I forbindelse med kommunesammenslåingen mellom Sandefjord, Stokke og Andebu ble grensen mot den nye kommunen justert slik at tettstedet Vear i sin helhet ble liggende i Tønsberg kommune fra 1. januar 2017. Innbyggertallet i kommunen når Vear er lagt til, er ca 44 900.
=== Historiske innbyggertall ===
1769: 1281
1801: 1543
1845: 2245
1900: 8611
1920: 13 000
1930: 12 000
1960: 12 591
1980: 9247
1987: 8896
1988: 30 908 slått sammen med Sem kommune
2000: 34 716
2005: 36 452
2009: 38 946 (1. april 2009)
=== Navnet Tønsberg ===
Den norrøne formen av navnet var Túnsberg. Vokalen ú ble på norrønt uttalt omtrent som o i «ord» og «ost» i moderne norsk. Førsteleddet tún betydde opprinnelig 'gjerde, inngjerding' (jf. eldre tysk 'zûn'), men ble seinere brukt om selve området som var inngjerdet eller avskjermet, omtrent som det moderne 'tun'. I denne sammenhengen er det trolig med betydningen 'borg'.. Andreleddet berg sikter til Slottsfjellet. Den fordanskede skriftformen Tønsberg tok gradvis over under dansketiden.
Tønsberg betegnes i dag ofte med forkortelsen TBG.
== Kultur, idrett, turisme o.l. ==
Tønsbergs kulturliv er preget av byens rike historie og av stor aktivitet i fylkets nærings- og handelssentrum. Byen er også en av landets mest populære feriebyer sommerstid. Byen har også et kulturelt mangfold hele sommeren.
Oseberg kulturhus er et flerbrukshus med hotell, musikalsk storstue og mindre scener og konferansefasiliteter. Her arrangeres festspill, konserter, utstillinger, konferanser og seminarer av mange slag.
Jarlsberg flyplass, fire kilometer utenfor byen, er åpen for mindre fly og luftsport.
Kilden kino er et Vestfold- og Telemarks største kino. Kinoen har 9 saler og 4DX. Bygget inneholder også leiligheter, restauranter og et spillsenter med blant annet bowlingbaner, laserspill og innendørs minigolfbane.
=== Kulturminner og turistattraksjoner ===
Havna var sentrum for det meste som foregikk i sjøfartsbyen Tønsberg, den gang da sjøen var viktigste transportvei. Det var til Tønsberg havn de kom rutebåtene fra Nøtterøy og Tjøme, og fra hovedstaden. Mot havna lå det i 1840-åra 29 sjøboder, noen få er bevart til i dag. Sjøbodkvartalene mellom kaiene og Nedre Langgate utgjør et kulturmiljø som rommer mange historiske bygninger, blant annet Foynegården, som er den eldste eksisterende typiske kjøpmannsgård fra byen Tønsberg.
Da jernbanen kom til Tønsberg, ble stasjonen lagt nær ved havna. Den eldste stasjonsbygningen står fremdeles ved Nedre Langgate. Slottsfjelltunnelen var opprinnelig bygd som jernbanetunnel. Denne jernbanestasjonen ved Tønsberg havn var en såkalt sekkestasjon. Seinere ble jernbanen flyttet lenger opp i byen, og banen ble lagt i en stor sløyfe. Dagens Tønsberg stasjon på Knapløkka åpnet i 1915.
Store deler av byens sentrum er omfattet av NB!-registeret, Riksantikvarens liste over bymiljøer i Norge som har nasjonal kulturhistorisk verneinteresse.Tønsberg er en av Norges vakreste byer, og Norges tredje mest populære turistby, kun slått av Bergen og Kristiansand.
=== Kulturinstitusjoner og foreningsliv ===
Kommunen har et rikt foreningsliv innen idrett, kultur, fritidssektor, kristenliv, helse og så videre, med alt fra Tønsberg og Omegn Turistforening Tønsberg og omegn turistforening (TOT) til Tønsberg Salsaklubb og Tønsberg og Omegn Travforening.Tønsberg har også jazzklubben Urijazz samt flere skole- og musikkorps, blant annet Tønsberg Janitsjarkorps og Tønsberg Musikkorps av 1919. I tillegg er det flere teatergrupper, deriblant amatørteatrene Tønsberg amatørteater og Sjøbodteateret, med fast tilholdssted på scenen i Papirhuset teater, foruten friteateret Thesbiteateret og det profesjonelle turneteateret Teater Ibsen med base i Skien. Av faste utstillinger er Vestfold Fylkesmuseum og Haugar Vestfold Kunstmuseum de største.
Tønsberg og Nøtterøy bibliotek i Tønsberg sentrum er felles folkebibliotek for Tønsberg og Færder kommuner.
=== Kulturarrangementer ===
I 2011 bygges en fullskala kopi av Osebergskipet i Tønsberg. Stiftelsen Nytt Osebergskip står bak, og arbeidet foregår på Lindahlplan, nær ved Sjøbodkvartalet midt i Tønsberg. Kjølen ble strukket i januar 2011, og sjøsettingen skal etter planen foregå høsten 2011. Skipet skal brukes i forskning og formidling av vikingtiden i Vestfold.
Én uke hver mai måned siden 1968 har varemessa Tønsbergmessa blitt avholdt oppe i park- og hallområdet i Frodeåsen. Dit kommer mange kjente underholdere. Seinere arrangeres blant annet den årlige Middelalderfestivalen. Om sommeren er det et yrende pub- og uteliv langs brygga med fritidsbåter, hyttegjester fra Tjøme, Nøtterøy og Stokke på bytur, turister og lokalbefolkning. Da er det også sommershow og revyer med rikskjente standupkomikere og musikere på Oseberg kulturhus, Hotell Klubben og enkelte puber.
Siden 2003 har det dessuten blitt arrangert en årlig festival for rock og popmusikk, Slottsfjellsfestivalen. Slottsfjellfestivalen har blitt en av Norges største festivaler med nærmere 30 000 besøkende på 3 dager. Denne blir avholdt i midten av juli hvert år.
I juni er det også mange arrangementer innen klassisk musikk i Tønsberg-distriktet i forbindelse med Vestfoldfestspillene (Tønsberg Klassisk). Litteraturuka i Vestfold har blitt holdt i november hvert år siden 1997. Hovedtyngden av opplesninger og bokarrangementer er da lagt til Tønsberg.
=== Idrett ===
Tønsberg kommune har et rikt idrettsliv med flere klubber og lag innen forskjellige idrettsgreier, deriblant Tønsberg-Kameratene, Tønsberg Turn, IL Flint og Eik idrettsforening. IL Flint og FK Eik Tønsberg er byens to beste fotballag. På Eik like nord for byen holder Eik-Tønsberg til. Det var tidligere byens viktigste fotballag. Kommunen har også flere store idrettsanlegg og -haller.
Tønsberg Vikings er byens hockeylag, de spiller i 1 divisjon, den nest øverste ligaen i Norge.
Siden 2013 har det hvert år blitt arrangert Bytri i Tønsberg, som er et sprint triatlon for både elite og mosjonister. I 2014 og 2014 ble NM sprint triathlon arrangert som en del av Bytri.
=== Medier ===
Byens lokale avis, og fylkets største, er den tradisjonsrike Tønsbergs Blad, grunnlagt 1870 som i tillegg til Tønsberg kommune også er lokalavis for nabokommunene Færder, Horten og Holmestrand, i tillegg til deler av Sandefjord (tidligere Stokke og Andebu kommuner). Avisa utgir også bilaget Vestviken 24 som skriver om næringslivet i Vestfold fylke. Avisa drev også TV-stasjonen VF24. I 2005 kom også Byavisa Tønsberg, som er Tønsbergs lokale gratisavis. Den har hele Tønsberg som dekningsområde. Radio Tønsberg er kommunens, og Vestfold fylkes lokalradio.
Vestfold Arbeiderblad kom ut i Tønsberg fra 1909 frem til 1988.
NRK Østafjells har avdelingskontor i Tønsberg. Fylkessendingene for Vestfold blir produsert her.
=== Språk og dialekt ===
Tønsbergmål er navnet på dialekten som snakkes i Tønsberg, og Nøtterøy i nabokommunen Færder. Dialekten er en del av dialektgruppen vestfoldmål som igjen er en del av den enda større dialektgruppen vikværsk (vestfoldmålet har også fått mange trekk fra målene i Telemark, og noen kategoriserer vestfoldmålet som både en vikværsk og en telemarksk dialektgruppe, en såkalt overgangsdialekt). Et viktig kjennetegn ved tønsbergdialekten er at i flertallsord som ender på -ene og -er blir e-en erstattet av en a i bestemt form og en æ i ubestemt form. Eksempler på dette er bilær, båtær og syklær i ubestemt form, og bilane, båtane og syklane i bestemt form. I tønsbergdialekten blir også y-en ofte erstattet med en ø som for eksempel i ordene løst, pønt, brølløpp, brøst og høtte. Tønsbergenserne bor i Tønsberg, de kjørær mellom tunnelen, de sittær helt innte hverandre og de likær en varm kaffi me mjælk og sukker, og barna likær å læike. I dialekten brukes også jamvekt (kløyvd infinitiv), det vil si at svake infinitivsverb ender med en e mens sterke infinitivsverb ender med en a, som for eksempel i væra og høre. Tjukk l er også et viktig kjennetegn ved tønsbergdialekten. Og et annet kjennetegn, som dog forekommer helst hos den eldre generasjonen er at nektingsadverbet har formen ikkje, akkurat som i nynorsk og vestnorsk. Tønsbergmålet er i likhet med sandefjordsmålet, larviksmålet, hortensmålet og holmestrandmålet et bymål og er derfor litt mer forenklet enn bygdemålene som snakkes i indre Vestfold som for eksempel i Revetal, Andebu, Fon og Vivestad, og Tønsbergs bymål er også derfor ikke så utvannet slik som bygdemålene, og snakkes av de aller fleste tønsbergenserne i alle aldre. Men tønsbergmålet har likevel mye til felles med resten av vestfoldmålet, og også i Tønsberg finner man enkelte lokale ord og uttrykk som for eksempel vakent som betyr voldsom, fævvel som betyr fugl, å mævvle som betyr å spise, jålepåsa som betyr sminkepung, krimsjuke som betyr forkjølelse, atal som betyr vrang/vanskelig, stim som betyr stress og hælække som betyr orker ikke.Det finnes også flere dialektforskjeller innenfor Tønsberg kommune. F.eks. snakker de som bor i det urbane byområdet sørøst i kommunen mye penere enn bygdefolket som bor nordvest i kommunen som i Fon og Vivestad. Da det heter «hue» (hode), «uke», «mjælk» (melk), «folk», «ikke/ikkje» og «kjørær» (kjører) i byområdet i Tønsberg, heter det «huggu», «viku», «mjølk», «følk», «itte/inte» og «kjævvrær» i Fon og Vivestad. Tønsbergmålet er sammen med resten av vestfoldmålet og grenlandsmålet et vikværsk flatbygdmål, men har en del innslag fra Aust-Telemark, Vest-Telemark, Setesdal og Numedal, som snakker fjellbygdmål (midtlandsk), pga. nærheten til disse fjelldistriktene. Underdialekter som utpreger seg er bygdemålene i Fon og Vivestad, nordvest i Tønsberg kommune, som i større grad er påvirket av midtlandsk og setesdalsk.
Tønsberg er en tospråklig kommune med norsk som majoritetsspråk og romanes/romani som minoritetsspråk.
=== Tusenårssted ===
Kommunens tusenårssted er Slottsfjellet, og som markering av stedet ble det støpt en modell av borgen på Slottsfjellet slik den så ut i Magnus Lagabøtes tid, ca. 1270. Den ble støpt i bronse og står ved siden av tårnet.
=== Vennskapsbyer ===
Tønsbergs vennskapsbyer i Norden er Roskilde (Danmark), Linköping (Sverige), Ísafjörður (Island) og Joensuu (Finland).
I tillegg er Tønsberg vennskapskommune med Covarrubias i Spania, på grunn av begges tilknytning til Prinsesse Kristina av Tunsberg.
== Kjente personer med Tønsberg-tilknytning ==
Utdypende artikkel: Liste over kjente personer med Tønsberg-tilknytningJohan Caspar Herman Wedel Jarlsberg (1779–1840) eidsvollsmann, stattholder i Norge
Svend Foyn (1809–1894), hvalfangstpioner
Johan Sverdrup (1818–1892), politiker fra Venstre og statsminister 1884–1889
Vincent Stoltenberg Lerche (1837–1892), kunstmaler
Wilhelm Wilhelmsen (1839–1910), skipsreder
Ole Olsen Lian (1868–1925), fagforeningsleder og politiker
Per Asplin (1928–1996), sanger og entertainer
Jahn Teigen (1949–2020), vokalist
Magnus Carlsen (1990–), verdensmester i sjakk
=== Grupper ===
Seigmen, rockegruppe
Jaga Jazzist, eksperimentell gruppe
Ravi & DJ Løv, rapgruppe
Prima Vera, underholdingsgruppe
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Tønsberg – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Statistikk fra Tønsberg
(no) Tønsberg-nyheter i Tønsbergs Blad
(no) Tønsberg-nyheter i Byavisa Tønsberg
(no) Webkamera fra Tønsbergs Blad
(no) Bilder fra Tønsberg
(no) Bilder fra Slottsfjellet
=== Historie ===
(no) Tunsberg før år 1000 – fra gård til by?
(no) En fyldig samling historiske skrifter om Tønsberg og omegn
(no) Kultur i Tønsberg på kart fra Kulturnett.no
(no) Historiske fotografier fra Tønsberg 1903-1950
(no) Om middelalderbyen Tønsberg på nettsidene til Kulturarv i Vestfold fylkeskommune
(no) Pilegrimsbyen Tønsberg
(no) Historiske arkiver etter nåværende Tønsberg kommune (1988-) på Arkivportalen
(no) Historiske arkiver etter tidligere Tønsberg kommune (1837-1987) på Arkivportalen
(no) Historiske arkiver etter tidligere Sem kommune (1837-1987) på Arkivportalen | | navn = Øvre Langgate | 200,777 |
https://no.wikipedia.org/wiki/T%C3%B8nsberg | 2023-02-04 | Tønsberg | ['Kategori:10,4°Ø', 'Kategori:59,2°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Tidligere fergesteder i Vestfold', 'Kategori:Tønsberg'] | Tønsberg er en by, kommune og hovedsete for statsforvalterembetet i Vestfold og Telemark fylke. Med et innbyggertall på 54 580 (per 1. januar 2022) er den Norges tiende største byområde, mens kommunen, med et innbyggertall på 56 293 (per 1. januar 2020), er Norges syttende største. Kommunen grenser i vest mot kommunene Sandefjord og Larvik, i nord mot Horten og Holmestrand, og i sør mot Færder. Øst for Tønsberg ligger Oslofjorden og midtfjords grenser kommunen der mot Moss, Råde, Fredrikstad, Hvaler og Strömstad.
Tønsberg var lenge en by med et svært begrenset areal, og bybebyggelsen gikk allerede på 1800-tallet ut over bygrensene, inn i kommunene Færder (tidligere Nøtterøy) og Sem. En byutvidelse i 1877 ga Tønsberg en stripe av Nøtterøy med viktige maritime industriarealer. I 1988 ble kommunene Tønsberg og Sem slått sammen. 1. januar 2020 slo Tønsberg og Re kommune seg sammen til nye Tønsberg kommune og er etter sammenslåingen den eneste kommunen i Vestfold som grenser til alle de andre Vestfold-kommunene.
Tønsberg er en middelalderby og er regnet som Norges eldste by; ifølge Snorre var byen grunnlagt før år 871. Osebergskipet, Norges mest spektakulære arkeologiske funn, ble gravd fram i Slagendalen, og funnstedet, Oseberghaugen, er tilrettelagt for besøkende.
Tønsberg var Vestfolds fylkeshovedstad frem til fylket ble avviklet 1. januar 2020. I dag huser Tønsberg ett av to fylkeshus i nye Vestfold og Telemark fylkeskommune.
Tønsberg har store jordbruksarealer, og viktige våtmarker for fuglelivet.
| Tønsberg er en by, kommune og hovedsete for statsforvalterembetet i Vestfold og Telemark fylke. Med et innbyggertall på 54 580 (per 1. januar 2022) er den Norges tiende største byområde, mens kommunen, med et innbyggertall på 56 293 (per 1. januar 2020), er Norges syttende største. Kommunen grenser i vest mot kommunene Sandefjord og Larvik, i nord mot Horten og Holmestrand, og i sør mot Færder. Øst for Tønsberg ligger Oslofjorden og midtfjords grenser kommunen der mot Moss, Råde, Fredrikstad, Hvaler og Strömstad.
Tønsberg var lenge en by med et svært begrenset areal, og bybebyggelsen gikk allerede på 1800-tallet ut over bygrensene, inn i kommunene Færder (tidligere Nøtterøy) og Sem. En byutvidelse i 1877 ga Tønsberg en stripe av Nøtterøy med viktige maritime industriarealer. I 1988 ble kommunene Tønsberg og Sem slått sammen. 1. januar 2020 slo Tønsberg og Re kommune seg sammen til nye Tønsberg kommune og er etter sammenslåingen den eneste kommunen i Vestfold som grenser til alle de andre Vestfold-kommunene.
Tønsberg er en middelalderby og er regnet som Norges eldste by; ifølge Snorre var byen grunnlagt før år 871. Osebergskipet, Norges mest spektakulære arkeologiske funn, ble gravd fram i Slagendalen, og funnstedet, Oseberghaugen, er tilrettelagt for besøkende.
Tønsberg var Vestfolds fylkeshovedstad frem til fylket ble avviklet 1. januar 2020. I dag huser Tønsberg ett av to fylkeshus i nye Vestfold og Telemark fylkeskommune.
Tønsberg har store jordbruksarealer, og viktige våtmarker for fuglelivet.
== Naturforhold ==
Fjellgrunnen i Tønsberg kommune er hovedsakelig tønsbergitt og rombeporfyr. Tønsbergitt er en rød variant av larvikitt, og brytes som denne til bygningsstein, men ikke i samme volum. Slottsfjellet, byens markante landemerke, består av rombeporfyr. Men for en stor del er fjellgrunnen i Tønsberg kommune skjult av løsmasser. Høyeste punkt i kommunen er Snippane på 399,6 moh.
Arealene i Tønsberg kommune er for en stor del dekket av løsmasser, som dels er morenejord, dels leirjord avsatt på tidligere havbunn.
Det store raet går gjennom Tønsberg. Raet har en eldre og en yngre del, og nettopp i Tønsbergområdet er avstanden mellom disse størst. Den eldste og ytterste delen går øst for Slagendalen, over Ringshaug, Føynland og Nøtterøy, mens den yngste og indre del av Ra-trinnet går gjennom den nordlige del av kommunen i stasjonsbyene Sem og Barkåker.
Leirjordavsetningene er særlig dominerende vest og nord for raet. Her har små elver gravd seg dypt ned i løsmassene slik at det er dannet raviner, V-formede dalsøkk som er særlig typisk helt nord i kommunen.
Elva Aulielva, Vestfolds nest største elv, renner ut i Semskilen og Byfjorden.
Innen Tønsberg kommune er det store arealer verneverdige våtmarker som er viktige for fuglelivet, ikke minst som mellomlandingssted for trekkfugler. Presterødkilen ligger øst for byen og Ilene ligger vest, begge er vernet som naturreservater.
Det er også ved en anledning observert delfin i byens havnområde.
== Næringsliv ==
Tønsberg er i dag først og fremst den viktigste handelsbyen i fylket. Byen har også en rekke offentlige servicefunksjoner innen tjenesteyting og administrasjon. Midt i byen ligger Farmandstredet, byens store handelssenter med et stort antall butikker under samme tak, strategisk plassert sammen med byens busstasjon. Byen har også et omfattende uteliv, med restauranter og barer samlet ved Sjøbodkvartalet nederst mot kaia. Strøket i Tønsberg går fra Sjøbodkvartalet, forbi kjøpesenteret FOYN (tidligere City Shopping), over Tønsberg Torv, opp Torvgaten til Farmandstredet.
Tønsberg by er et administrasjonssentrum for Vestfold med blant annet Statens Park, Sykehuset i Vestfold og flere skoler. Tønsberg er også hovedsete for en rekke statlige instanser, deriblant Sør-Øst politidistrikt, Valgdirektoratet og Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap.
I Tønsberg har Choice Hotels bygget et hotellkompleks som også fungerer som byens kulturelle storstue: Oseberg kulturhus. Flerbrukshuset er privat eiet, men har samtidig en betydelig scene for konserter, festspill, konferanser og messer.
Tønsberg baserte lenge sitt næringsliv på hvalfangst, skipsfart og verkstedindustri tilknyttet virksomheten på sjøen. De tradisjonsrike skipsverftene ved Kaldnes Mekaniske Verksted og Jarlsø er nedlagt. Industrivirksomheten er ikke like omfattende som tidligere, men på Kaldnes har Grenland Group stor verkstedhall og leverer utstyr til oljevirksomheten. Tønsberg reperbane er byens eldste eksisterende bedrift, etablert i 1796; bedriften er fremdeles i drift på samme sted, men med nytt navn. Tidlig på 1900-tallet spesialiserte bedriften seg på produksjon av ståltau, wire.
Byfjorden var aksen tidlig industrivirksomhet var sentrert om; også i Sem kommune var det industrivirksomhet langt tilbake, blant annet på Valløy. Her var landets største saltverk, Vallø saltverk etablert midt på 1700-tallet på kongelig insitament. På Valløy bygde Esso Norges første oljeraffineri som ble bombet av allierte fly noen dager før freden i 1945. Ikke langt unna Valløy, ligger Esso Norges oljeraffineri på Slagentangen med mange ansatte og stor omsetning. Essoraffineriet på Slagentangen ble satt i drift høsten 1960.
Det er betydelig næringsmiddelindustri i Tønsberg, blant annet Norturas slakteri på Sem og Tinesmeieri samme sted.
Det er få bønder i kommunen, men jordbruket er likevel av en viss størrelse, her er store sammenhengende jordbruksarealer som kan drives effektivt. Gårdene har også betydelig størrelse, og store arealer omkring Tønsberg brukes til grønnsakproduksjon. Findus fabrikken i Tønsberg konserverer noen av disse grønnsakene.
Kommunen er en del av et press- og vekstområde i regionen og har derfor også betydelig anlegg- og byggevirksomhet.
Med 10,1 tonn CO2-ekvivalenter per innbygger (2018) er Tønsberg en av de byene i Norge med høyest CO2-utslipp per innbygger. Til sammenligning er dette 5,3 ganger så mye som Oslo med 1,9 tonn CO2-ekvivalenter per innbygger.
== Innbyggere og tettsteder ==
Tønsberg og øya Nøtterøy i Færder kommune sør for byen er tett befolket, og tettstedet Tønsberg, slik det er definert av Statistisk sentralbyrå, omfatter et stort område med sammenhengende bebyggelse i de to kommunene, og rangeres som tettsted nummer 10 av 986 et i landet. Tettstedet hadde 54 580 innbyggere per 1. januar 2022. Av disse bodde 36 699 i Tønsberg kommune og 17 881 i Færder kommune. Fra Tønsberg sentrum er det sammenhengende bebyggelse nordover til Eik, østover til Tolvsrød, Vallø og Ringshaug, sørøstover til Råel og Husvik og på Nøtterøy sørover til Borgheim.
De andre tettstedene i kommunen er Barkåker nord for byen med 1 803 innbyggere, den gamle stasjonsbyen Sem i vest med 2 706 innbyggere, Kirkevoll/Brekkeåsen med 939 innbyggere, Revetal/Bergsåsen med 2 441 innbyggere, Linnestad med 314 innbyggere, Gretteåsen med 214 innbyggere, Solerød med 546 innbyggere og Skjeggestadåsen med 771 innbyggere i nord. Tettstedet Åsgårdstrand ligger på grensa til Horten kommune og Vear på grensa til Sandefjord. I Vear tilhører et flertall av 3 708 innbyggere Tønsberg kommune. I Åsgårdstrand tilhører et mindretall av 58 innbyggerne Tønsberg kommune.
Det er ellers nyere boligområder blant annet på Husøy, Ringshaug, Basbergrønningen, Bjelland og Hogsnesåsen, Kongsåsen, Olsrød, Kjellelia og Robergrønningen, samt Sandeåsen og Presterødåsen. Tolvsrød er et handelssentrum for østlige deler av kommunen.
Tønsberg kommune har de siste årene hatt en folkevekst på over ni prosent.
Tønsberg er sentrumskommune i Tønsbergregionen, den sentrale byregionen i Vestfold.
Mange arbeidstakere i Tønsberg pendler til Oslo flere ganger i uken.
Se også: Liste over Tønsbergs gater.
== Klima ==
== Politikk ==
Se også utfyllende artikkel - Tønsberg - tidligere kommunestyrevalg
=== Kommunestyrevalget 2019 ===
== Historie ==
Ifølge Snorre ble byen grunnlagt før slaget i Hafrsfjord. Dersom dette var korrekt, ville Tønsberg vært Norges eldste by, grunnlagt før 872. Byen feiret sitt 1000-årsjubileum i 1871. Mange har hatt tiltro til Snorres tidfesting, bl.a. fordi det ikke finnes så mange alternative skriftlige kilder. Det nøyaktige årstallet 871 er basert på årstallet for slaget i Hafrsfjord, 872, etter den islandske skalden Are Frodes kronologi fra 1100-tallet. Denne oppfatningen var dominerende inntil 1920-årene, da historikeren Halvdan Koht fremsatte en teori om at slaget foregikk nærmere år 900. I 1964 kom den islandske historikeren Olafia Einarsdottir frem til at den gamle islandske tidsregningen likevel stemte bedre. Dette har siden vært den mest benyttede metoden, om enn med noen justeringer. En alternativ oppfatning bygger på arkeologiske utgravinger som fra 1970-tallet er utført i byens eldre deler. Det er ikke funnet noe som kan bekrefte Snorres utsagn om Tønsbergs alder. Nyere boreprøver fra grunnen under sentrum av Tønsberg inneholdt bymessige kulturlag datert til 900-tallet.De eldste deler av byen Tønsberg er trolig vesentlig yngre enn 871. Snorre mente kanskje at Kaupang og Tønsberg var en og samme by. Dette er sannsynligvis heller ikke riktig. Trolig er det nærmere 200 år fra Kaupang ble fraflyttet til Tønsberg fikk urban karakter. Historisk kildekritikk mot Snorre er nødvendig, han skrev sin historie flere hundre år etter slaget i Hafrsfjord. Snorre bruker imidlertid termen «kaupstad», noe som vi med moderne uttrykk bør oversette med «handelsplass» heller enn «by». På Olav den helliges tid er det imidlertid mulig at Tønsberg var blitt mer av en by. Fortellingen om opplandskongen Rørek, som ble holdt fanget i Tønsberg av Olav i 1018, kan ha utspring i en mer pålitelig tradisjon. Rørek kom seg etterhvert til Island, hvor han kan ha vært med på å gi opphav til kunnskap om Tønsberg som by. Arkeologer har også funnet tegn til urban bebyggelse ved Slottsfjellet som kan stamme fra 1000-tallet.Det har vært antydet at ca. år 1100 kan være korrekt årstall for grunnleggelsen av byen Tønsberg. Tønsberg må uansett være grunnlagt før år 1135. På dette tidspunkt omtales byen første gang av en samtidskilde, den anglonormanniske historikeren Ordericus Vitalis. Tønsbergs politikere har vedtatt at Tønsberg skal markedsføres som landets eldste by. Fra 1191 finnes en beskrivelse av Tønsberg, forfattet av en dansk korsfarer som besøkte byen på veien mot Det hellige land. I denne skildringen fremstår Tønsberg som en by:
Denne byen kan jeg skildre så meget nøyere da jeg oppholdt meg lenge i denne egnen og har lært å kjenne både skikke og bruk og naturforhold der på stedet.
Det åpne havet strekker seg her i en vid bukt, som i mange slyngninger skiller øyene fra fastlandet. En av disse øyene heter Nøtterøy, den strekker seg opp mot byen slik at den lager en havn der. Selve byen er bygget langs strandkanten, og har en rekke brygger for skuter som kommer inn. Hav-fisk finnes det her i store mengder, mens der er mangel på ferskvann. Det er svært mange folk i byen, særlig om sommeren når det kommer skip seilende fra alle slags land. Innbyggerne er gode borgere, både menn og kvinner, kjent for sin gavmildhet og sine almisser, men drukkenskap og fyll er vanlig og bringer ofte ufred når folk kommer sammen, ja, fører til og med til at blodet renner.
Ved siden av byen rager et fjell mot himmelen. De bratte skrentene gjør det nesten til en befestet borg, og bare en enkelt sti fører opp til toppen. Den er menneskeverk, og når den er sperret, er det lett å hindre fiender fra å komme opp. Fritt oppe på toppen av fjeller ligger en vakker kirke viet til St. Mikael. Med sine jordeiendommer underholder den kannikene av premonstraenserordenen som holder til i denne byen. Ved foten av fjellet brer det seg en slette, duftende full av de vakreste blomster, som også er en vel egnet arbeidsplass når en skal bygge nye skip eller overhale et gammelt.
Den politiske grupperingen som kalles baglerne hadde sitt hovedsete i Tønsberg. Høsten 1201 og vinteren 1202 foregikk en beleiring av Slottsfjellet i Tønsberg da birkebeinerne omringet fjellet og utsultet baglerne som hadde tatt tilflukt der.
Tønsberg var gjennom hele middelalderen et politisk maktsenter i landet. Flere konger residerte på festningen Tunsberghus som var blitt sterkt utbygget under Magnus Lagabøte i siste halvdel av 1200-tallet. Byen var også et geistlig senter med åtte kirker innenfor bygrensen. I 1277 ble Sættargjerden undertegnet i Tønsberg, dette var et forlik mellom kongemakten og kirken. Olavsklosteret var trolig et høykirkelig maktsenter på denne tiden. Eiendommene fra dette klosteret ble seinere grunnlaget for Jarlsberg hovedgård. Ved Haugar lå Gråbrødreklosteret.
Tunsberghus var sete for Tønsberg len inntil festningen ble inntatt av svenske soldater og brent ned til grunnen i 1503. Byen fortsatte likevel å være lensete for Tønsberg len, som på begynnelsen av 1600-tallet ble oppgradert til slotts- eller hovedlen. Mesteparten av Tønsberg ble jevnet med jorden under den store bybrannen i 1536, og byen lå nede i over hundre år.
Tønsberg tok seg opp igjen ved 1700-tallet og ble et viktig senter for norsk sjøfart og hvalfangst. De to siste middelalderkirkene som hadde overlevd bybrannen, Lavranskirken (St.Laurentii kirke) og Mariakirken (Vor Frue Kirke), ble revet i henholdsvis 1811-1814 og 1866. Den nåværende domkirken, Tønsberg domkirke, ble bygget i 1858 på gamle Lavranskirkens plass.
Osebergskipet ble funnet på gården Oseberg i Slagendalen, den gang i Sem kommune, i 1904. Skipet er nå utstilt i Vikingskipshuset i Oslo.
Tønsberg ble i 1948 bispesete for det nye Tunsberg bispedømme, da Buskerud og Vestfold ble skilt fra Oslo bispedømme.
=== Grenseendringer og sammenslåinger ===
Tønsberg ble 1. januar 1877 utvidet ved at Kaldnes på Nøtterøy ble overført til byen. 1. juli 1915 ble en del av Nøtterøy med 12 innbyggere overført til Sem (som nå er Tønsberg). Den seneste grensereguleringen skjedde 1. januar 1980 da en ubebodd del av Nøtterøy ble overført til Tønsberg. Den viktigste grunnen for utvidelsen av Tønsberg i 1877 var at det var store skatteinntekter å hente fra dette området. Tønsberg var redde for konkurransen fra andre kjøpstader.Tønsberg kommune ble i 1988 slått sammen med Sem kommune, og mangedoblet sitt kommuneareal og nesten tredoblet kommunens befolkning, som før sammenslåingen var henholdsvis 8 896 og 21 948 innbyggere.
Under Kommunereformen i Norge, igangsatt i 2014 av Erna Solbergs regjering, var det først mest aktuelt med sammenslåing av Tønsberg, Nøtterøy og Tjøme. De to sistnevnte gikk imidlertid inn for å slå seg sammen uten Tønsberg. I september 2016 vedtok kommunestyret i Re kommune og bystyret i Tønsberg kommune gjensidig en fremtidig kommunesammenslåing. I forbindelse med kommunesammenslåingen mellom Sandefjord, Stokke og Andebu ble grensen mot den nye kommunen justert slik at tettstedet Vear i sin helhet ble liggende i Tønsberg kommune fra 1. januar 2017. Innbyggertallet i kommunen når Vear er lagt til, er ca 44 900.
=== Historiske innbyggertall ===
1769: 1281
1801: 1543
1845: 2245
1900: 8611
1920: 13 000
1930: 12 000
1960: 12 591
1980: 9247
1987: 8896
1988: 30 908 slått sammen med Sem kommune
2000: 34 716
2005: 36 452
2009: 38 946 (1. april 2009)
=== Navnet Tønsberg ===
Den norrøne formen av navnet var Túnsberg. Vokalen ú ble på norrønt uttalt omtrent som o i «ord» og «ost» i moderne norsk. Førsteleddet tún betydde opprinnelig 'gjerde, inngjerding' (jf. eldre tysk 'zûn'), men ble seinere brukt om selve området som var inngjerdet eller avskjermet, omtrent som det moderne 'tun'. I denne sammenhengen er det trolig med betydningen 'borg'.. Andreleddet berg sikter til Slottsfjellet. Den fordanskede skriftformen Tønsberg tok gradvis over under dansketiden.
Tønsberg betegnes i dag ofte med forkortelsen TBG.
== Kultur, idrett, turisme o.l. ==
Tønsbergs kulturliv er preget av byens rike historie og av stor aktivitet i fylkets nærings- og handelssentrum. Byen er også en av landets mest populære feriebyer sommerstid. Byen har også et kulturelt mangfold hele sommeren.
Oseberg kulturhus er et flerbrukshus med hotell, musikalsk storstue og mindre scener og konferansefasiliteter. Her arrangeres festspill, konserter, utstillinger, konferanser og seminarer av mange slag.
Jarlsberg flyplass, fire kilometer utenfor byen, er åpen for mindre fly og luftsport.
Kilden kino er et Vestfold- og Telemarks største kino. Kinoen har 9 saler og 4DX. Bygget inneholder også leiligheter, restauranter og et spillsenter med blant annet bowlingbaner, laserspill og innendørs minigolfbane.
=== Kulturminner og turistattraksjoner ===
Havna var sentrum for det meste som foregikk i sjøfartsbyen Tønsberg, den gang da sjøen var viktigste transportvei. Det var til Tønsberg havn de kom rutebåtene fra Nøtterøy og Tjøme, og fra hovedstaden. Mot havna lå det i 1840-åra 29 sjøboder, noen få er bevart til i dag. Sjøbodkvartalene mellom kaiene og Nedre Langgate utgjør et kulturmiljø som rommer mange historiske bygninger, blant annet Foynegården, som er den eldste eksisterende typiske kjøpmannsgård fra byen Tønsberg.
Da jernbanen kom til Tønsberg, ble stasjonen lagt nær ved havna. Den eldste stasjonsbygningen står fremdeles ved Nedre Langgate. Slottsfjelltunnelen var opprinnelig bygd som jernbanetunnel. Denne jernbanestasjonen ved Tønsberg havn var en såkalt sekkestasjon. Seinere ble jernbanen flyttet lenger opp i byen, og banen ble lagt i en stor sløyfe. Dagens Tønsberg stasjon på Knapløkka åpnet i 1915.
Store deler av byens sentrum er omfattet av NB!-registeret, Riksantikvarens liste over bymiljøer i Norge som har nasjonal kulturhistorisk verneinteresse.Tønsberg er en av Norges vakreste byer, og Norges tredje mest populære turistby, kun slått av Bergen og Kristiansand.
=== Kulturinstitusjoner og foreningsliv ===
Kommunen har et rikt foreningsliv innen idrett, kultur, fritidssektor, kristenliv, helse og så videre, med alt fra Tønsberg og Omegn Turistforening Tønsberg og omegn turistforening (TOT) til Tønsberg Salsaklubb og Tønsberg og Omegn Travforening.Tønsberg har også jazzklubben Urijazz samt flere skole- og musikkorps, blant annet Tønsberg Janitsjarkorps og Tønsberg Musikkorps av 1919. I tillegg er det flere teatergrupper, deriblant amatørteatrene Tønsberg amatørteater og Sjøbodteateret, med fast tilholdssted på scenen i Papirhuset teater, foruten friteateret Thesbiteateret og det profesjonelle turneteateret Teater Ibsen med base i Skien. Av faste utstillinger er Vestfold Fylkesmuseum og Haugar Vestfold Kunstmuseum de største.
Tønsberg og Nøtterøy bibliotek i Tønsberg sentrum er felles folkebibliotek for Tønsberg og Færder kommuner.
=== Kulturarrangementer ===
I 2011 bygges en fullskala kopi av Osebergskipet i Tønsberg. Stiftelsen Nytt Osebergskip står bak, og arbeidet foregår på Lindahlplan, nær ved Sjøbodkvartalet midt i Tønsberg. Kjølen ble strukket i januar 2011, og sjøsettingen skal etter planen foregå høsten 2011. Skipet skal brukes i forskning og formidling av vikingtiden i Vestfold.
Én uke hver mai måned siden 1968 har varemessa Tønsbergmessa blitt avholdt oppe i park- og hallområdet i Frodeåsen. Dit kommer mange kjente underholdere. Seinere arrangeres blant annet den årlige Middelalderfestivalen. Om sommeren er det et yrende pub- og uteliv langs brygga med fritidsbåter, hyttegjester fra Tjøme, Nøtterøy og Stokke på bytur, turister og lokalbefolkning. Da er det også sommershow og revyer med rikskjente standupkomikere og musikere på Oseberg kulturhus, Hotell Klubben og enkelte puber.
Siden 2003 har det dessuten blitt arrangert en årlig festival for rock og popmusikk, Slottsfjellsfestivalen. Slottsfjellfestivalen har blitt en av Norges største festivaler med nærmere 30 000 besøkende på 3 dager. Denne blir avholdt i midten av juli hvert år.
I juni er det også mange arrangementer innen klassisk musikk i Tønsberg-distriktet i forbindelse med Vestfoldfestspillene (Tønsberg Klassisk). Litteraturuka i Vestfold har blitt holdt i november hvert år siden 1997. Hovedtyngden av opplesninger og bokarrangementer er da lagt til Tønsberg.
=== Idrett ===
Tønsberg kommune har et rikt idrettsliv med flere klubber og lag innen forskjellige idrettsgreier, deriblant Tønsberg-Kameratene, Tønsberg Turn, IL Flint og Eik idrettsforening. IL Flint og FK Eik Tønsberg er byens to beste fotballag. På Eik like nord for byen holder Eik-Tønsberg til. Det var tidligere byens viktigste fotballag. Kommunen har også flere store idrettsanlegg og -haller.
Tønsberg Vikings er byens hockeylag, de spiller i 1 divisjon, den nest øverste ligaen i Norge.
Siden 2013 har det hvert år blitt arrangert Bytri i Tønsberg, som er et sprint triatlon for både elite og mosjonister. I 2014 og 2014 ble NM sprint triathlon arrangert som en del av Bytri.
=== Medier ===
Byens lokale avis, og fylkets største, er den tradisjonsrike Tønsbergs Blad, grunnlagt 1870 som i tillegg til Tønsberg kommune også er lokalavis for nabokommunene Færder, Horten og Holmestrand, i tillegg til deler av Sandefjord (tidligere Stokke og Andebu kommuner). Avisa utgir også bilaget Vestviken 24 som skriver om næringslivet i Vestfold fylke. Avisa drev også TV-stasjonen VF24. I 2005 kom også Byavisa Tønsberg, som er Tønsbergs lokale gratisavis. Den har hele Tønsberg som dekningsområde. Radio Tønsberg er kommunens, og Vestfold fylkes lokalradio.
Vestfold Arbeiderblad kom ut i Tønsberg fra 1909 frem til 1988.
NRK Østafjells har avdelingskontor i Tønsberg. Fylkessendingene for Vestfold blir produsert her.
=== Språk og dialekt ===
Tønsbergmål er navnet på dialekten som snakkes i Tønsberg, og Nøtterøy i nabokommunen Færder. Dialekten er en del av dialektgruppen vestfoldmål som igjen er en del av den enda større dialektgruppen vikværsk (vestfoldmålet har også fått mange trekk fra målene i Telemark, og noen kategoriserer vestfoldmålet som både en vikværsk og en telemarksk dialektgruppe, en såkalt overgangsdialekt). Et viktig kjennetegn ved tønsbergdialekten er at i flertallsord som ender på -ene og -er blir e-en erstattet av en a i bestemt form og en æ i ubestemt form. Eksempler på dette er bilær, båtær og syklær i ubestemt form, og bilane, båtane og syklane i bestemt form. I tønsbergdialekten blir også y-en ofte erstattet med en ø som for eksempel i ordene løst, pønt, brølløpp, brøst og høtte. Tønsbergenserne bor i Tønsberg, de kjørær mellom tunnelen, de sittær helt innte hverandre og de likær en varm kaffi me mjælk og sukker, og barna likær å læike. I dialekten brukes også jamvekt (kløyvd infinitiv), det vil si at svake infinitivsverb ender med en e mens sterke infinitivsverb ender med en a, som for eksempel i væra og høre. Tjukk l er også et viktig kjennetegn ved tønsbergdialekten. Og et annet kjennetegn, som dog forekommer helst hos den eldre generasjonen er at nektingsadverbet har formen ikkje, akkurat som i nynorsk og vestnorsk. Tønsbergmålet er i likhet med sandefjordsmålet, larviksmålet, hortensmålet og holmestrandmålet et bymål og er derfor litt mer forenklet enn bygdemålene som snakkes i indre Vestfold som for eksempel i Revetal, Andebu, Fon og Vivestad, og Tønsbergs bymål er også derfor ikke så utvannet slik som bygdemålene, og snakkes av de aller fleste tønsbergenserne i alle aldre. Men tønsbergmålet har likevel mye til felles med resten av vestfoldmålet, og også i Tønsberg finner man enkelte lokale ord og uttrykk som for eksempel vakent som betyr voldsom, fævvel som betyr fugl, å mævvle som betyr å spise, jålepåsa som betyr sminkepung, krimsjuke som betyr forkjølelse, atal som betyr vrang/vanskelig, stim som betyr stress og hælække som betyr orker ikke.Det finnes også flere dialektforskjeller innenfor Tønsberg kommune. F.eks. snakker de som bor i det urbane byområdet sørøst i kommunen mye penere enn bygdefolket som bor nordvest i kommunen som i Fon og Vivestad. Da det heter «hue» (hode), «uke», «mjælk» (melk), «folk», «ikke/ikkje» og «kjørær» (kjører) i byområdet i Tønsberg, heter det «huggu», «viku», «mjølk», «følk», «itte/inte» og «kjævvrær» i Fon og Vivestad. Tønsbergmålet er sammen med resten av vestfoldmålet og grenlandsmålet et vikværsk flatbygdmål, men har en del innslag fra Aust-Telemark, Vest-Telemark, Setesdal og Numedal, som snakker fjellbygdmål (midtlandsk), pga. nærheten til disse fjelldistriktene. Underdialekter som utpreger seg er bygdemålene i Fon og Vivestad, nordvest i Tønsberg kommune, som i større grad er påvirket av midtlandsk og setesdalsk.
Tønsberg er en tospråklig kommune med norsk som majoritetsspråk og romanes/romani som minoritetsspråk.
=== Tusenårssted ===
Kommunens tusenårssted er Slottsfjellet, og som markering av stedet ble det støpt en modell av borgen på Slottsfjellet slik den så ut i Magnus Lagabøtes tid, ca. 1270. Den ble støpt i bronse og står ved siden av tårnet.
=== Vennskapsbyer ===
Tønsbergs vennskapsbyer i Norden er Roskilde (Danmark), Linköping (Sverige), Ísafjörður (Island) og Joensuu (Finland).
I tillegg er Tønsberg vennskapskommune med Covarrubias i Spania, på grunn av begges tilknytning til Prinsesse Kristina av Tunsberg.
== Kjente personer med Tønsberg-tilknytning ==
Utdypende artikkel: Liste over kjente personer med Tønsberg-tilknytningJohan Caspar Herman Wedel Jarlsberg (1779–1840) eidsvollsmann, stattholder i Norge
Svend Foyn (1809–1894), hvalfangstpioner
Johan Sverdrup (1818–1892), politiker fra Venstre og statsminister 1884–1889
Vincent Stoltenberg Lerche (1837–1892), kunstmaler
Wilhelm Wilhelmsen (1839–1910), skipsreder
Ole Olsen Lian (1868–1925), fagforeningsleder og politiker
Per Asplin (1928–1996), sanger og entertainer
Jahn Teigen (1949–2020), vokalist
Magnus Carlsen (1990–), verdensmester i sjakk
=== Grupper ===
Seigmen, rockegruppe
Jaga Jazzist, eksperimentell gruppe
Ravi & DJ Løv, rapgruppe
Prima Vera, underholdingsgruppe
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Tønsberg – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Statistikk fra Tønsberg
(no) Tønsberg-nyheter i Tønsbergs Blad
(no) Tønsberg-nyheter i Byavisa Tønsberg
(no) Webkamera fra Tønsbergs Blad
(no) Bilder fra Tønsberg
(no) Bilder fra Slottsfjellet
=== Historie ===
(no) Tunsberg før år 1000 – fra gård til by?
(no) En fyldig samling historiske skrifter om Tønsberg og omegn
(no) Kultur i Tønsberg på kart fra Kulturnett.no
(no) Historiske fotografier fra Tønsberg 1903-1950
(no) Om middelalderbyen Tønsberg på nettsidene til Kulturarv i Vestfold fylkeskommune
(no) Pilegrimsbyen Tønsberg
(no) Historiske arkiver etter nåværende Tønsberg kommune (1988-) på Arkivportalen
(no) Historiske arkiver etter tidligere Tønsberg kommune (1837-1987) på Arkivportalen
(no) Historiske arkiver etter tidligere Sem kommune (1837-1987) på Arkivportalen | | nrfra = 1 | 200,778 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alberta | 2023-02-04 | Alberta | ['Kategori:115°V', 'Kategori:1905 i Canada', 'Kategori:55°N', 'Kategori:Alberta', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Pelshandel i Nord-Amerika', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1905'] | Alberta er en provins i Canada. Den er den mest folkerike av Canadas tre prærieprovinser. Den ligger sørvest i landet og grenser mot Nordvestterritoriene i nord, Saskatchewan i øst, Britisk Columbia i vest og i sør mot delstaten Montana i USA.
Alberta ble opprettet som egen provins 1. september 1905.
| Alberta er en provins i Canada. Den er den mest folkerike av Canadas tre prærieprovinser. Den ligger sørvest i landet og grenser mot Nordvestterritoriene i nord, Saskatchewan i øst, Britisk Columbia i vest og i sør mot delstaten Montana i USA.
Alberta ble opprettet som egen provins 1. september 1905.
== Navn / Etymologi ==
Provinsen har fått sitt navn etter prinsesse Louise Caroline Alberta (1848–1939), dronning Victorias fjerde datter. Lake Louise, byen Caroline og Mount Alberta er også oppkalt etter prinsesse Louise som var gift med Markien av Lorne som var Canadas generalguvernør (1878 – 83).
== Naturgeografi ==
Den sørøstlige delen av Alberta består av fruktbart og åpent sletteland. I nord og sørvest er det barskog. I sørvest ligger fjellkjeden Rocky Mountains med flere topper på over tre tusen meter, den høyeste er Mount Columbia, 3 747 moh. Banff nasjonalpark og Jasper nasjonalpark ligger også i fjellkjedens østskråninger. Bow River er en elv som går gjennom provinsen, den begynner i Rocky Mountains og møter Oldman River; nedstrøms danner de South Saskatchewan River.
Alberta er Canadas fjerde største provins og dekker et areal på 661 185 kvadratkilometer.
=== Geologi ===
Oljefunn har gjort Alberta til en rik provins.I Alberta er det mange svovelkilder. De dannes ved at regnvann renner ned i sprekker i bakken og varmes opp. Det varme vannet blir ved trykk ført til overflaten. Svovelkildene har vært brukt av mange gjennom tidene: indianere, pelsjegere, nybyggere og i dag er det turistene.ColumbiabreenAlberta er spesiell rik på fossile funn av dinosaur.
=== Klima ===
Alberta har kontinentalt klima med kalde vintrer og varme somrer. Mesteparten av nedbøren kommer om sommeren.
Alberta er den solrikeste provinsen i Canada.
=== Flora ===
På prærien er det en kubjelle (Pulsatilla patens), som er den første planten, som blomstrer om våren i mars-april. Andre tidlige planter er lupinen og rosen (Rosa acicularis), som er en sirkumpolar art.
=== Fauna ===
Wapiti eller elk (Cervus canadensis) er en hjort som kan veie opptil 450 kg. Den lever i fjellene om sommeren og trekker ned i lavereliggende områder om vinteren. Navnet elk fikk den fordi nybyggerne på 1800-tallet trodde den var en elg. Senere har man gitt den det indianske navnet wapiti for å unngå forveksling.I nasjonalparkene kan svartbjørn (Ursus americanus) være et problem for turister. Bjørnene tilpasser seg raskt menneskene og de oppsøker campingplasser for å finne matrester. Noen steder har parkmyndighetene måttet bolte søppelkassene og forsyne dem med lokk slik at bjørnene ikke greier å åpne dem. Noen svartbjørner har oppdaget at mennesker har med seg mat i ryggsekken og overfaller folk for å få tak i denne maten. Svartbjørnene lærer rask og finner på nye måter å skaffe seg mat på.Grizzlybjørnen
Kanadarøyen er den røye-arten som er best kjent og mest utbredt av de fire røyeartene som finnes i Canada. Kanadarøyen vokser langsomt, kan bli 20-40 år, og kan bli ganske stor: den største som er blitt fanget veide 46 kg.
== Demografi ==
Edmonton er provinsens hovedstad og Nord-Amerikas nordligste storby. Opprinnelig var den en utpost for pelshandel, men den er i dag sentrum for handelen med olje. Edmonton er en by som har vokst raskt siden 1950-tallet og på midten av 1980-tallet hadde byen verdens største kjøpesenter.Calgary, den andre store byen i Alberta, har fått økenavnet «Cowtown» fordi det tidligere ble handlet med kveg her. I dag er også den preget av olje- og gasshandel.Engelsk er hovedspråket.
== Historie ==
På slutten av 1700-tallet begynte en ny periode i Canadas historie, da man åpnet opp både over land og til sjøs mot vest. Det var pelsjegere og pelshandlere som var i først rekke, men i 1775 fikk de konkurranse av skotske kjøpmenn som opprettet North West Company. Det nye firmaet konkurrerte mot Hudson Bay Company, som inntil da hadde hatt monopol på all handel.I 1927 regnet man med at det var bosatt 21 323 norske innvandrere i Alberta. Det var først og fremst i de tre prærieprovinsene Manitoba, Saskatchewan og Alberta at de norske innvandrerne slo seg ned i Canada, flere steder tettere enn i USA. De norske innvandrerne opprettet flere byer, blant andre New Norway, Camrose og Viking.
== Politikk og administrasjon ==
Alberta ble i 1905 selvstyrende medlem av den canadiske konfederasjon.
== Utdanning ==
University of Alberta (også kjent som U of A og UAlberta) er et offentlig forskningsuniversitet i Edmonton. Universitetet ble grunnlagt i 1908 av Henry Marshall Tory, som også var Universitetets første styreleder.
== Næringsliv ==
I Alberta produseres mesteparten av Canadas kjøtt. Olje er en viktig næringsvei i Alberta, blant annet utvinning av olje fra oljesand. Alberta har en av de største oljeforekomstene i verden.
I februar 1947 fant det amerikanske oljeselskapet Imperial Oil olje i en brønn nær Edmonton etter å ha boret 133 tomme brønner og brukt 53 millioner dollar.Redwater- og Woodbend-områdene kom til i 1948 og flere fulgte etter i de neste årene. Industrien flyttet vestover for å ta i bruk gassen som fulgte med oljeboringene.
Fra Alberta-oljefeltene til De store sjøene ble det på 1950-tallet bygget en oljeledning.
== Kultur ==
Hvert år blir det i Calgary om sommeren holdt en fest, hvor byens fortid som sentrum for kveghandel blir feiret. Under festen holdes et velbesøkt rodeo Calgary Stampede.
== Se også ==
Liste over Albertas statsministre
Liste over Albertas viseguvernører
President for Albertas lovgivende forsamling
== Litteratur ==
Canada. Oslo: Gyldendal. 1987. ISBN 8257405841.
Dinosaurienes tid. [Oslo]: Cappelen. 1979. ISBN 8202038138.
Dixon, Dougal (1993). Den store boken om dinosaurer. [Oslo]: Cappelen. ISBN 8202143594.
Lundstøl, Sigrun Riedel (1999). USA og Canada. Oslo: Faktum Orfeus. s. 135-137. ISBN 8254002584.
Michard, Jean-Guy (1991). Dinosaurenes tapte verden. Horisont-bøkene. 7. Oslo: Schibsted. ISBN 8251613620.
Selmer, Odd (1958). Gjennom Canada i prærievognens spor. Oslo: Gyldendal.
Semmingsen, Ingrid (1950). Veien mot vest. Oslo: Aschehoug.
Sveen, Olaf (1977). Nordmann i Canada. Trondheim: Rune. ISBN 8252301576.
== Referanser == | | areal = 925.52 | 200,779 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Governors_Awards | 2023-02-04 | Governors Awards | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Oscar', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 2009'] | Governors Awards er en årlig amerikansk prisseremoni der de tre hedersprisene æres-Oscar, Jean Hersholt Humanitarian Award og Irving G. Thalberg Memorial Award, som blir valgt ut av Board of Governors i Academy of Motion Picture Arts and Sciences (AMPAS), deles ut. Hvert år blir det utdelt maksimalt fire priser og vinnerne blir annonsert i september. Prisseremonien finner sted i november samme året, i ballsalen på Hollywood and Highland Center.Den første Governors Awards-seremonien ble arrangert 14. november 2009. Før dette hadde de tre hedersprisene blitt delt ut på selve Oscar-utdelingen. Akademiet ønsket å frigjøre seg fra tidspresset, og laget derfor en egen utdeling for hedersprisene. Dette gjorde at man både hadde anledning til å dele ut flere hederspriser enn tidligere, samt bruke mer tid på å hylle vinnerne. Prisvinnerne blir fortsatt nevnt på Oscar-utdelingen og det blir vist en montasje av utdelingen av prisene. Governors Awards-seremonien er også blitt en begivenhet der mange håpefulle Oscar-kandidater deltar for å promotere seg selv.
| Governors Awards er en årlig amerikansk prisseremoni der de tre hedersprisene æres-Oscar, Jean Hersholt Humanitarian Award og Irving G. Thalberg Memorial Award, som blir valgt ut av Board of Governors i Academy of Motion Picture Arts and Sciences (AMPAS), deles ut. Hvert år blir det utdelt maksimalt fire priser og vinnerne blir annonsert i september. Prisseremonien finner sted i november samme året, i ballsalen på Hollywood and Highland Center.Den første Governors Awards-seremonien ble arrangert 14. november 2009. Før dette hadde de tre hedersprisene blitt delt ut på selve Oscar-utdelingen. Akademiet ønsket å frigjøre seg fra tidspresset, og laget derfor en egen utdeling for hedersprisene. Dette gjorde at man både hadde anledning til å dele ut flere hederspriser enn tidligere, samt bruke mer tid på å hylle vinnerne. Prisvinnerne blir fortsatt nevnt på Oscar-utdelingen og det blir vist en montasje av utdelingen av prisene. Governors Awards-seremonien er også blitt en begivenhet der mange håpefulle Oscar-kandidater deltar for å promotere seg selv.
== Prisvinnere ==
=== Den 1. årlige Governors Awards ===
Akademiet arrangerte den 1. Governors Awards-utdelingen 14. november 2009, der følgende priser ble delt ut:
Æres-Oscar: Lauren Bacall, Roger Corman og Gordon Willis
Irving G. Thalberg Memorial Award: John Calley
=== Den 2. årlige Governors Awards ===
Akademiet arrangerte den 2. Governors Awards-utdelingen 13. november 2010, der følgende priser ble delt ut:
Æres-Oscar: Kevin Brownlow, Jean-Luc Godard og Eli Wallach
Irving G. Thalberg Memorial Award: Francis Ford Coppola
=== Den 3. årlige Governors Awards ===
Akademiet arrangerte den 3. Governors Awards-utdelingen 12. november 2011, der følgende priser ble delt ut:
Æres-Oscar: James Earl Jones og Dick Smith
Jean Hersholt Humanitarian Award: Oprah Winfrey
=== Den 4. årlige Governors Awards ===
Akademiet arrangerte den 4. Governors Awards-utdelingen 1. desember 2012, der følgende priser ble delt ut:
Æres-Oscar: D.A. Pennebaker, Hal Needham og George Stevens jr.
Jean Hersholt Humanitarian Award: Jeffrey Katzenberg
=== Den 5. årlige Governors Awards ===
Akademiet arrangerte den 5. Governors Awards-utdelingen 16. november 2013, der følgende priser ble delt ut:
Æres-Oscar: Angela Lansbury, Steve Martin og Piero Tosi
Jean Hersholt Humanitarian Award: Angelina Jolie
=== Den 6. årlige Governors Awards ===
Akademiet arrangerte den 6. Governors Awards-utdelingen 8. november 2014, der følgende priser ble delt ut:
Æres-Oscar: Jean-Claude Carrière, Hayao Miyazaki og Maureen O'Hara
Jean Hersholt Humanitarian Award: Harry Belafonte
=== Den 7. årlige Governors Awards ===
Akademiet arrangerte den 7. Governors Awards-utdelingen 14. november 2015, der følgende priser ble delt ut:
Æres-Oscar: Spike Lee og Gena Rowlands
Jean Hersholt Humanitarian Award: Debbie Reynolds
=== Den 8. årlige Governors Awards ===
Akademiet arrangerte den 8. Governors Awards-utdelingen 12. november 2016, der følgende priser ble delt ut:
Æres-Oscar: Jackie Chan, Anne V. Coates, Lynn Stalmaster og Frederick Wiseman
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
Den offisielle Academy Awards-databasen | Governors Awards er en årlig amerikansk prisseremoni der de tre hedersprisene æres-Oscar, Jean Hersholt Humanitarian Award og Irving G. Thalberg Memorial Award, som blir valgt ut av Board of Governors i Academy of Motion Picture Arts and Sciences (AMPAS), deles ut. | 200,780 |
https://no.wikipedia.org/wiki/T%C3%B8nsberg | 2023-02-04 | Tønsberg | ['Kategori:10,4°Ø', 'Kategori:59,2°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Tidligere fergesteder i Vestfold', 'Kategori:Tønsberg'] | Tønsberg er en by, kommune og hovedsete for statsforvalterembetet i Vestfold og Telemark fylke. Med et innbyggertall på 54 580 (per 1. januar 2022) er den Norges tiende største byområde, mens kommunen, med et innbyggertall på 56 293 (per 1. januar 2020), er Norges syttende største. Kommunen grenser i vest mot kommunene Sandefjord og Larvik, i nord mot Horten og Holmestrand, og i sør mot Færder. Øst for Tønsberg ligger Oslofjorden og midtfjords grenser kommunen der mot Moss, Råde, Fredrikstad, Hvaler og Strömstad.
Tønsberg var lenge en by med et svært begrenset areal, og bybebyggelsen gikk allerede på 1800-tallet ut over bygrensene, inn i kommunene Færder (tidligere Nøtterøy) og Sem. En byutvidelse i 1877 ga Tønsberg en stripe av Nøtterøy med viktige maritime industriarealer. I 1988 ble kommunene Tønsberg og Sem slått sammen. 1. januar 2020 slo Tønsberg og Re kommune seg sammen til nye Tønsberg kommune og er etter sammenslåingen den eneste kommunen i Vestfold som grenser til alle de andre Vestfold-kommunene.
Tønsberg er en middelalderby og er regnet som Norges eldste by; ifølge Snorre var byen grunnlagt før år 871. Osebergskipet, Norges mest spektakulære arkeologiske funn, ble gravd fram i Slagendalen, og funnstedet, Oseberghaugen, er tilrettelagt for besøkende.
Tønsberg var Vestfolds fylkeshovedstad frem til fylket ble avviklet 1. januar 2020. I dag huser Tønsberg ett av to fylkeshus i nye Vestfold og Telemark fylkeskommune.
Tønsberg har store jordbruksarealer, og viktige våtmarker for fuglelivet.
| Tønsberg er en by, kommune og hovedsete for statsforvalterembetet i Vestfold og Telemark fylke. Med et innbyggertall på 54 580 (per 1. januar 2022) er den Norges tiende største byområde, mens kommunen, med et innbyggertall på 56 293 (per 1. januar 2020), er Norges syttende største. Kommunen grenser i vest mot kommunene Sandefjord og Larvik, i nord mot Horten og Holmestrand, og i sør mot Færder. Øst for Tønsberg ligger Oslofjorden og midtfjords grenser kommunen der mot Moss, Råde, Fredrikstad, Hvaler og Strömstad.
Tønsberg var lenge en by med et svært begrenset areal, og bybebyggelsen gikk allerede på 1800-tallet ut over bygrensene, inn i kommunene Færder (tidligere Nøtterøy) og Sem. En byutvidelse i 1877 ga Tønsberg en stripe av Nøtterøy med viktige maritime industriarealer. I 1988 ble kommunene Tønsberg og Sem slått sammen. 1. januar 2020 slo Tønsberg og Re kommune seg sammen til nye Tønsberg kommune og er etter sammenslåingen den eneste kommunen i Vestfold som grenser til alle de andre Vestfold-kommunene.
Tønsberg er en middelalderby og er regnet som Norges eldste by; ifølge Snorre var byen grunnlagt før år 871. Osebergskipet, Norges mest spektakulære arkeologiske funn, ble gravd fram i Slagendalen, og funnstedet, Oseberghaugen, er tilrettelagt for besøkende.
Tønsberg var Vestfolds fylkeshovedstad frem til fylket ble avviklet 1. januar 2020. I dag huser Tønsberg ett av to fylkeshus i nye Vestfold og Telemark fylkeskommune.
Tønsberg har store jordbruksarealer, og viktige våtmarker for fuglelivet.
== Naturforhold ==
Fjellgrunnen i Tønsberg kommune er hovedsakelig tønsbergitt og rombeporfyr. Tønsbergitt er en rød variant av larvikitt, og brytes som denne til bygningsstein, men ikke i samme volum. Slottsfjellet, byens markante landemerke, består av rombeporfyr. Men for en stor del er fjellgrunnen i Tønsberg kommune skjult av løsmasser. Høyeste punkt i kommunen er Snippane på 399,6 moh.
Arealene i Tønsberg kommune er for en stor del dekket av løsmasser, som dels er morenejord, dels leirjord avsatt på tidligere havbunn.
Det store raet går gjennom Tønsberg. Raet har en eldre og en yngre del, og nettopp i Tønsbergområdet er avstanden mellom disse størst. Den eldste og ytterste delen går øst for Slagendalen, over Ringshaug, Føynland og Nøtterøy, mens den yngste og indre del av Ra-trinnet går gjennom den nordlige del av kommunen i stasjonsbyene Sem og Barkåker.
Leirjordavsetningene er særlig dominerende vest og nord for raet. Her har små elver gravd seg dypt ned i løsmassene slik at det er dannet raviner, V-formede dalsøkk som er særlig typisk helt nord i kommunen.
Elva Aulielva, Vestfolds nest største elv, renner ut i Semskilen og Byfjorden.
Innen Tønsberg kommune er det store arealer verneverdige våtmarker som er viktige for fuglelivet, ikke minst som mellomlandingssted for trekkfugler. Presterødkilen ligger øst for byen og Ilene ligger vest, begge er vernet som naturreservater.
Det er også ved en anledning observert delfin i byens havnområde.
== Næringsliv ==
Tønsberg er i dag først og fremst den viktigste handelsbyen i fylket. Byen har også en rekke offentlige servicefunksjoner innen tjenesteyting og administrasjon. Midt i byen ligger Farmandstredet, byens store handelssenter med et stort antall butikker under samme tak, strategisk plassert sammen med byens busstasjon. Byen har også et omfattende uteliv, med restauranter og barer samlet ved Sjøbodkvartalet nederst mot kaia. Strøket i Tønsberg går fra Sjøbodkvartalet, forbi kjøpesenteret FOYN (tidligere City Shopping), over Tønsberg Torv, opp Torvgaten til Farmandstredet.
Tønsberg by er et administrasjonssentrum for Vestfold med blant annet Statens Park, Sykehuset i Vestfold og flere skoler. Tønsberg er også hovedsete for en rekke statlige instanser, deriblant Sør-Øst politidistrikt, Valgdirektoratet og Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap.
I Tønsberg har Choice Hotels bygget et hotellkompleks som også fungerer som byens kulturelle storstue: Oseberg kulturhus. Flerbrukshuset er privat eiet, men har samtidig en betydelig scene for konserter, festspill, konferanser og messer.
Tønsberg baserte lenge sitt næringsliv på hvalfangst, skipsfart og verkstedindustri tilknyttet virksomheten på sjøen. De tradisjonsrike skipsverftene ved Kaldnes Mekaniske Verksted og Jarlsø er nedlagt. Industrivirksomheten er ikke like omfattende som tidligere, men på Kaldnes har Grenland Group stor verkstedhall og leverer utstyr til oljevirksomheten. Tønsberg reperbane er byens eldste eksisterende bedrift, etablert i 1796; bedriften er fremdeles i drift på samme sted, men med nytt navn. Tidlig på 1900-tallet spesialiserte bedriften seg på produksjon av ståltau, wire.
Byfjorden var aksen tidlig industrivirksomhet var sentrert om; også i Sem kommune var det industrivirksomhet langt tilbake, blant annet på Valløy. Her var landets største saltverk, Vallø saltverk etablert midt på 1700-tallet på kongelig insitament. På Valløy bygde Esso Norges første oljeraffineri som ble bombet av allierte fly noen dager før freden i 1945. Ikke langt unna Valløy, ligger Esso Norges oljeraffineri på Slagentangen med mange ansatte og stor omsetning. Essoraffineriet på Slagentangen ble satt i drift høsten 1960.
Det er betydelig næringsmiddelindustri i Tønsberg, blant annet Norturas slakteri på Sem og Tinesmeieri samme sted.
Det er få bønder i kommunen, men jordbruket er likevel av en viss størrelse, her er store sammenhengende jordbruksarealer som kan drives effektivt. Gårdene har også betydelig størrelse, og store arealer omkring Tønsberg brukes til grønnsakproduksjon. Findus fabrikken i Tønsberg konserverer noen av disse grønnsakene.
Kommunen er en del av et press- og vekstområde i regionen og har derfor også betydelig anlegg- og byggevirksomhet.
Med 10,1 tonn CO2-ekvivalenter per innbygger (2018) er Tønsberg en av de byene i Norge med høyest CO2-utslipp per innbygger. Til sammenligning er dette 5,3 ganger så mye som Oslo med 1,9 tonn CO2-ekvivalenter per innbygger.
== Innbyggere og tettsteder ==
Tønsberg og øya Nøtterøy i Færder kommune sør for byen er tett befolket, og tettstedet Tønsberg, slik det er definert av Statistisk sentralbyrå, omfatter et stort område med sammenhengende bebyggelse i de to kommunene, og rangeres som tettsted nummer 10 av 986 et i landet. Tettstedet hadde 54 580 innbyggere per 1. januar 2022. Av disse bodde 36 699 i Tønsberg kommune og 17 881 i Færder kommune. Fra Tønsberg sentrum er det sammenhengende bebyggelse nordover til Eik, østover til Tolvsrød, Vallø og Ringshaug, sørøstover til Råel og Husvik og på Nøtterøy sørover til Borgheim.
De andre tettstedene i kommunen er Barkåker nord for byen med 1 803 innbyggere, den gamle stasjonsbyen Sem i vest med 2 706 innbyggere, Kirkevoll/Brekkeåsen med 939 innbyggere, Revetal/Bergsåsen med 2 441 innbyggere, Linnestad med 314 innbyggere, Gretteåsen med 214 innbyggere, Solerød med 546 innbyggere og Skjeggestadåsen med 771 innbyggere i nord. Tettstedet Åsgårdstrand ligger på grensa til Horten kommune og Vear på grensa til Sandefjord. I Vear tilhører et flertall av 3 708 innbyggere Tønsberg kommune. I Åsgårdstrand tilhører et mindretall av 58 innbyggerne Tønsberg kommune.
Det er ellers nyere boligområder blant annet på Husøy, Ringshaug, Basbergrønningen, Bjelland og Hogsnesåsen, Kongsåsen, Olsrød, Kjellelia og Robergrønningen, samt Sandeåsen og Presterødåsen. Tolvsrød er et handelssentrum for østlige deler av kommunen.
Tønsberg kommune har de siste årene hatt en folkevekst på over ni prosent.
Tønsberg er sentrumskommune i Tønsbergregionen, den sentrale byregionen i Vestfold.
Mange arbeidstakere i Tønsberg pendler til Oslo flere ganger i uken.
Se også: Liste over Tønsbergs gater.
== Klima ==
== Politikk ==
Se også utfyllende artikkel - Tønsberg - tidligere kommunestyrevalg
=== Kommunestyrevalget 2019 ===
== Historie ==
Ifølge Snorre ble byen grunnlagt før slaget i Hafrsfjord. Dersom dette var korrekt, ville Tønsberg vært Norges eldste by, grunnlagt før 872. Byen feiret sitt 1000-årsjubileum i 1871. Mange har hatt tiltro til Snorres tidfesting, bl.a. fordi det ikke finnes så mange alternative skriftlige kilder. Det nøyaktige årstallet 871 er basert på årstallet for slaget i Hafrsfjord, 872, etter den islandske skalden Are Frodes kronologi fra 1100-tallet. Denne oppfatningen var dominerende inntil 1920-årene, da historikeren Halvdan Koht fremsatte en teori om at slaget foregikk nærmere år 900. I 1964 kom den islandske historikeren Olafia Einarsdottir frem til at den gamle islandske tidsregningen likevel stemte bedre. Dette har siden vært den mest benyttede metoden, om enn med noen justeringer. En alternativ oppfatning bygger på arkeologiske utgravinger som fra 1970-tallet er utført i byens eldre deler. Det er ikke funnet noe som kan bekrefte Snorres utsagn om Tønsbergs alder. Nyere boreprøver fra grunnen under sentrum av Tønsberg inneholdt bymessige kulturlag datert til 900-tallet.De eldste deler av byen Tønsberg er trolig vesentlig yngre enn 871. Snorre mente kanskje at Kaupang og Tønsberg var en og samme by. Dette er sannsynligvis heller ikke riktig. Trolig er det nærmere 200 år fra Kaupang ble fraflyttet til Tønsberg fikk urban karakter. Historisk kildekritikk mot Snorre er nødvendig, han skrev sin historie flere hundre år etter slaget i Hafrsfjord. Snorre bruker imidlertid termen «kaupstad», noe som vi med moderne uttrykk bør oversette med «handelsplass» heller enn «by». På Olav den helliges tid er det imidlertid mulig at Tønsberg var blitt mer av en by. Fortellingen om opplandskongen Rørek, som ble holdt fanget i Tønsberg av Olav i 1018, kan ha utspring i en mer pålitelig tradisjon. Rørek kom seg etterhvert til Island, hvor han kan ha vært med på å gi opphav til kunnskap om Tønsberg som by. Arkeologer har også funnet tegn til urban bebyggelse ved Slottsfjellet som kan stamme fra 1000-tallet.Det har vært antydet at ca. år 1100 kan være korrekt årstall for grunnleggelsen av byen Tønsberg. Tønsberg må uansett være grunnlagt før år 1135. På dette tidspunkt omtales byen første gang av en samtidskilde, den anglonormanniske historikeren Ordericus Vitalis. Tønsbergs politikere har vedtatt at Tønsberg skal markedsføres som landets eldste by. Fra 1191 finnes en beskrivelse av Tønsberg, forfattet av en dansk korsfarer som besøkte byen på veien mot Det hellige land. I denne skildringen fremstår Tønsberg som en by:
Denne byen kan jeg skildre så meget nøyere da jeg oppholdt meg lenge i denne egnen og har lært å kjenne både skikke og bruk og naturforhold der på stedet.
Det åpne havet strekker seg her i en vid bukt, som i mange slyngninger skiller øyene fra fastlandet. En av disse øyene heter Nøtterøy, den strekker seg opp mot byen slik at den lager en havn der. Selve byen er bygget langs strandkanten, og har en rekke brygger for skuter som kommer inn. Hav-fisk finnes det her i store mengder, mens der er mangel på ferskvann. Det er svært mange folk i byen, særlig om sommeren når det kommer skip seilende fra alle slags land. Innbyggerne er gode borgere, både menn og kvinner, kjent for sin gavmildhet og sine almisser, men drukkenskap og fyll er vanlig og bringer ofte ufred når folk kommer sammen, ja, fører til og med til at blodet renner.
Ved siden av byen rager et fjell mot himmelen. De bratte skrentene gjør det nesten til en befestet borg, og bare en enkelt sti fører opp til toppen. Den er menneskeverk, og når den er sperret, er det lett å hindre fiender fra å komme opp. Fritt oppe på toppen av fjeller ligger en vakker kirke viet til St. Mikael. Med sine jordeiendommer underholder den kannikene av premonstraenserordenen som holder til i denne byen. Ved foten av fjellet brer det seg en slette, duftende full av de vakreste blomster, som også er en vel egnet arbeidsplass når en skal bygge nye skip eller overhale et gammelt.
Den politiske grupperingen som kalles baglerne hadde sitt hovedsete i Tønsberg. Høsten 1201 og vinteren 1202 foregikk en beleiring av Slottsfjellet i Tønsberg da birkebeinerne omringet fjellet og utsultet baglerne som hadde tatt tilflukt der.
Tønsberg var gjennom hele middelalderen et politisk maktsenter i landet. Flere konger residerte på festningen Tunsberghus som var blitt sterkt utbygget under Magnus Lagabøte i siste halvdel av 1200-tallet. Byen var også et geistlig senter med åtte kirker innenfor bygrensen. I 1277 ble Sættargjerden undertegnet i Tønsberg, dette var et forlik mellom kongemakten og kirken. Olavsklosteret var trolig et høykirkelig maktsenter på denne tiden. Eiendommene fra dette klosteret ble seinere grunnlaget for Jarlsberg hovedgård. Ved Haugar lå Gråbrødreklosteret.
Tunsberghus var sete for Tønsberg len inntil festningen ble inntatt av svenske soldater og brent ned til grunnen i 1503. Byen fortsatte likevel å være lensete for Tønsberg len, som på begynnelsen av 1600-tallet ble oppgradert til slotts- eller hovedlen. Mesteparten av Tønsberg ble jevnet med jorden under den store bybrannen i 1536, og byen lå nede i over hundre år.
Tønsberg tok seg opp igjen ved 1700-tallet og ble et viktig senter for norsk sjøfart og hvalfangst. De to siste middelalderkirkene som hadde overlevd bybrannen, Lavranskirken (St.Laurentii kirke) og Mariakirken (Vor Frue Kirke), ble revet i henholdsvis 1811-1814 og 1866. Den nåværende domkirken, Tønsberg domkirke, ble bygget i 1858 på gamle Lavranskirkens plass.
Osebergskipet ble funnet på gården Oseberg i Slagendalen, den gang i Sem kommune, i 1904. Skipet er nå utstilt i Vikingskipshuset i Oslo.
Tønsberg ble i 1948 bispesete for det nye Tunsberg bispedømme, da Buskerud og Vestfold ble skilt fra Oslo bispedømme.
=== Grenseendringer og sammenslåinger ===
Tønsberg ble 1. januar 1877 utvidet ved at Kaldnes på Nøtterøy ble overført til byen. 1. juli 1915 ble en del av Nøtterøy med 12 innbyggere overført til Sem (som nå er Tønsberg). Den seneste grensereguleringen skjedde 1. januar 1980 da en ubebodd del av Nøtterøy ble overført til Tønsberg. Den viktigste grunnen for utvidelsen av Tønsberg i 1877 var at det var store skatteinntekter å hente fra dette området. Tønsberg var redde for konkurransen fra andre kjøpstader.Tønsberg kommune ble i 1988 slått sammen med Sem kommune, og mangedoblet sitt kommuneareal og nesten tredoblet kommunens befolkning, som før sammenslåingen var henholdsvis 8 896 og 21 948 innbyggere.
Under Kommunereformen i Norge, igangsatt i 2014 av Erna Solbergs regjering, var det først mest aktuelt med sammenslåing av Tønsberg, Nøtterøy og Tjøme. De to sistnevnte gikk imidlertid inn for å slå seg sammen uten Tønsberg. I september 2016 vedtok kommunestyret i Re kommune og bystyret i Tønsberg kommune gjensidig en fremtidig kommunesammenslåing. I forbindelse med kommunesammenslåingen mellom Sandefjord, Stokke og Andebu ble grensen mot den nye kommunen justert slik at tettstedet Vear i sin helhet ble liggende i Tønsberg kommune fra 1. januar 2017. Innbyggertallet i kommunen når Vear er lagt til, er ca 44 900.
=== Historiske innbyggertall ===
1769: 1281
1801: 1543
1845: 2245
1900: 8611
1920: 13 000
1930: 12 000
1960: 12 591
1980: 9247
1987: 8896
1988: 30 908 slått sammen med Sem kommune
2000: 34 716
2005: 36 452
2009: 38 946 (1. april 2009)
=== Navnet Tønsberg ===
Den norrøne formen av navnet var Túnsberg. Vokalen ú ble på norrønt uttalt omtrent som o i «ord» og «ost» i moderne norsk. Førsteleddet tún betydde opprinnelig 'gjerde, inngjerding' (jf. eldre tysk 'zûn'), men ble seinere brukt om selve området som var inngjerdet eller avskjermet, omtrent som det moderne 'tun'. I denne sammenhengen er det trolig med betydningen 'borg'.. Andreleddet berg sikter til Slottsfjellet. Den fordanskede skriftformen Tønsberg tok gradvis over under dansketiden.
Tønsberg betegnes i dag ofte med forkortelsen TBG.
== Kultur, idrett, turisme o.l. ==
Tønsbergs kulturliv er preget av byens rike historie og av stor aktivitet i fylkets nærings- og handelssentrum. Byen er også en av landets mest populære feriebyer sommerstid. Byen har også et kulturelt mangfold hele sommeren.
Oseberg kulturhus er et flerbrukshus med hotell, musikalsk storstue og mindre scener og konferansefasiliteter. Her arrangeres festspill, konserter, utstillinger, konferanser og seminarer av mange slag.
Jarlsberg flyplass, fire kilometer utenfor byen, er åpen for mindre fly og luftsport.
Kilden kino er et Vestfold- og Telemarks største kino. Kinoen har 9 saler og 4DX. Bygget inneholder også leiligheter, restauranter og et spillsenter med blant annet bowlingbaner, laserspill og innendørs minigolfbane.
=== Kulturminner og turistattraksjoner ===
Havna var sentrum for det meste som foregikk i sjøfartsbyen Tønsberg, den gang da sjøen var viktigste transportvei. Det var til Tønsberg havn de kom rutebåtene fra Nøtterøy og Tjøme, og fra hovedstaden. Mot havna lå det i 1840-åra 29 sjøboder, noen få er bevart til i dag. Sjøbodkvartalene mellom kaiene og Nedre Langgate utgjør et kulturmiljø som rommer mange historiske bygninger, blant annet Foynegården, som er den eldste eksisterende typiske kjøpmannsgård fra byen Tønsberg.
Da jernbanen kom til Tønsberg, ble stasjonen lagt nær ved havna. Den eldste stasjonsbygningen står fremdeles ved Nedre Langgate. Slottsfjelltunnelen var opprinnelig bygd som jernbanetunnel. Denne jernbanestasjonen ved Tønsberg havn var en såkalt sekkestasjon. Seinere ble jernbanen flyttet lenger opp i byen, og banen ble lagt i en stor sløyfe. Dagens Tønsberg stasjon på Knapløkka åpnet i 1915.
Store deler av byens sentrum er omfattet av NB!-registeret, Riksantikvarens liste over bymiljøer i Norge som har nasjonal kulturhistorisk verneinteresse.Tønsberg er en av Norges vakreste byer, og Norges tredje mest populære turistby, kun slått av Bergen og Kristiansand.
=== Kulturinstitusjoner og foreningsliv ===
Kommunen har et rikt foreningsliv innen idrett, kultur, fritidssektor, kristenliv, helse og så videre, med alt fra Tønsberg og Omegn Turistforening Tønsberg og omegn turistforening (TOT) til Tønsberg Salsaklubb og Tønsberg og Omegn Travforening.Tønsberg har også jazzklubben Urijazz samt flere skole- og musikkorps, blant annet Tønsberg Janitsjarkorps og Tønsberg Musikkorps av 1919. I tillegg er det flere teatergrupper, deriblant amatørteatrene Tønsberg amatørteater og Sjøbodteateret, med fast tilholdssted på scenen i Papirhuset teater, foruten friteateret Thesbiteateret og det profesjonelle turneteateret Teater Ibsen med base i Skien. Av faste utstillinger er Vestfold Fylkesmuseum og Haugar Vestfold Kunstmuseum de største.
Tønsberg og Nøtterøy bibliotek i Tønsberg sentrum er felles folkebibliotek for Tønsberg og Færder kommuner.
=== Kulturarrangementer ===
I 2011 bygges en fullskala kopi av Osebergskipet i Tønsberg. Stiftelsen Nytt Osebergskip står bak, og arbeidet foregår på Lindahlplan, nær ved Sjøbodkvartalet midt i Tønsberg. Kjølen ble strukket i januar 2011, og sjøsettingen skal etter planen foregå høsten 2011. Skipet skal brukes i forskning og formidling av vikingtiden i Vestfold.
Én uke hver mai måned siden 1968 har varemessa Tønsbergmessa blitt avholdt oppe i park- og hallområdet i Frodeåsen. Dit kommer mange kjente underholdere. Seinere arrangeres blant annet den årlige Middelalderfestivalen. Om sommeren er det et yrende pub- og uteliv langs brygga med fritidsbåter, hyttegjester fra Tjøme, Nøtterøy og Stokke på bytur, turister og lokalbefolkning. Da er det også sommershow og revyer med rikskjente standupkomikere og musikere på Oseberg kulturhus, Hotell Klubben og enkelte puber.
Siden 2003 har det dessuten blitt arrangert en årlig festival for rock og popmusikk, Slottsfjellsfestivalen. Slottsfjellfestivalen har blitt en av Norges største festivaler med nærmere 30 000 besøkende på 3 dager. Denne blir avholdt i midten av juli hvert år.
I juni er det også mange arrangementer innen klassisk musikk i Tønsberg-distriktet i forbindelse med Vestfoldfestspillene (Tønsberg Klassisk). Litteraturuka i Vestfold har blitt holdt i november hvert år siden 1997. Hovedtyngden av opplesninger og bokarrangementer er da lagt til Tønsberg.
=== Idrett ===
Tønsberg kommune har et rikt idrettsliv med flere klubber og lag innen forskjellige idrettsgreier, deriblant Tønsberg-Kameratene, Tønsberg Turn, IL Flint og Eik idrettsforening. IL Flint og FK Eik Tønsberg er byens to beste fotballag. På Eik like nord for byen holder Eik-Tønsberg til. Det var tidligere byens viktigste fotballag. Kommunen har også flere store idrettsanlegg og -haller.
Tønsberg Vikings er byens hockeylag, de spiller i 1 divisjon, den nest øverste ligaen i Norge.
Siden 2013 har det hvert år blitt arrangert Bytri i Tønsberg, som er et sprint triatlon for både elite og mosjonister. I 2014 og 2014 ble NM sprint triathlon arrangert som en del av Bytri.
=== Medier ===
Byens lokale avis, og fylkets største, er den tradisjonsrike Tønsbergs Blad, grunnlagt 1870 som i tillegg til Tønsberg kommune også er lokalavis for nabokommunene Færder, Horten og Holmestrand, i tillegg til deler av Sandefjord (tidligere Stokke og Andebu kommuner). Avisa utgir også bilaget Vestviken 24 som skriver om næringslivet i Vestfold fylke. Avisa drev også TV-stasjonen VF24. I 2005 kom også Byavisa Tønsberg, som er Tønsbergs lokale gratisavis. Den har hele Tønsberg som dekningsområde. Radio Tønsberg er kommunens, og Vestfold fylkes lokalradio.
Vestfold Arbeiderblad kom ut i Tønsberg fra 1909 frem til 1988.
NRK Østafjells har avdelingskontor i Tønsberg. Fylkessendingene for Vestfold blir produsert her.
=== Språk og dialekt ===
Tønsbergmål er navnet på dialekten som snakkes i Tønsberg, og Nøtterøy i nabokommunen Færder. Dialekten er en del av dialektgruppen vestfoldmål som igjen er en del av den enda større dialektgruppen vikværsk (vestfoldmålet har også fått mange trekk fra målene i Telemark, og noen kategoriserer vestfoldmålet som både en vikværsk og en telemarksk dialektgruppe, en såkalt overgangsdialekt). Et viktig kjennetegn ved tønsbergdialekten er at i flertallsord som ender på -ene og -er blir e-en erstattet av en a i bestemt form og en æ i ubestemt form. Eksempler på dette er bilær, båtær og syklær i ubestemt form, og bilane, båtane og syklane i bestemt form. I tønsbergdialekten blir også y-en ofte erstattet med en ø som for eksempel i ordene løst, pønt, brølløpp, brøst og høtte. Tønsbergenserne bor i Tønsberg, de kjørær mellom tunnelen, de sittær helt innte hverandre og de likær en varm kaffi me mjælk og sukker, og barna likær å læike. I dialekten brukes også jamvekt (kløyvd infinitiv), det vil si at svake infinitivsverb ender med en e mens sterke infinitivsverb ender med en a, som for eksempel i væra og høre. Tjukk l er også et viktig kjennetegn ved tønsbergdialekten. Og et annet kjennetegn, som dog forekommer helst hos den eldre generasjonen er at nektingsadverbet har formen ikkje, akkurat som i nynorsk og vestnorsk. Tønsbergmålet er i likhet med sandefjordsmålet, larviksmålet, hortensmålet og holmestrandmålet et bymål og er derfor litt mer forenklet enn bygdemålene som snakkes i indre Vestfold som for eksempel i Revetal, Andebu, Fon og Vivestad, og Tønsbergs bymål er også derfor ikke så utvannet slik som bygdemålene, og snakkes av de aller fleste tønsbergenserne i alle aldre. Men tønsbergmålet har likevel mye til felles med resten av vestfoldmålet, og også i Tønsberg finner man enkelte lokale ord og uttrykk som for eksempel vakent som betyr voldsom, fævvel som betyr fugl, å mævvle som betyr å spise, jålepåsa som betyr sminkepung, krimsjuke som betyr forkjølelse, atal som betyr vrang/vanskelig, stim som betyr stress og hælække som betyr orker ikke.Det finnes også flere dialektforskjeller innenfor Tønsberg kommune. F.eks. snakker de som bor i det urbane byområdet sørøst i kommunen mye penere enn bygdefolket som bor nordvest i kommunen som i Fon og Vivestad. Da det heter «hue» (hode), «uke», «mjælk» (melk), «folk», «ikke/ikkje» og «kjørær» (kjører) i byområdet i Tønsberg, heter det «huggu», «viku», «mjølk», «følk», «itte/inte» og «kjævvrær» i Fon og Vivestad. Tønsbergmålet er sammen med resten av vestfoldmålet og grenlandsmålet et vikværsk flatbygdmål, men har en del innslag fra Aust-Telemark, Vest-Telemark, Setesdal og Numedal, som snakker fjellbygdmål (midtlandsk), pga. nærheten til disse fjelldistriktene. Underdialekter som utpreger seg er bygdemålene i Fon og Vivestad, nordvest i Tønsberg kommune, som i større grad er påvirket av midtlandsk og setesdalsk.
Tønsberg er en tospråklig kommune med norsk som majoritetsspråk og romanes/romani som minoritetsspråk.
=== Tusenårssted ===
Kommunens tusenårssted er Slottsfjellet, og som markering av stedet ble det støpt en modell av borgen på Slottsfjellet slik den så ut i Magnus Lagabøtes tid, ca. 1270. Den ble støpt i bronse og står ved siden av tårnet.
=== Vennskapsbyer ===
Tønsbergs vennskapsbyer i Norden er Roskilde (Danmark), Linköping (Sverige), Ísafjörður (Island) og Joensuu (Finland).
I tillegg er Tønsberg vennskapskommune med Covarrubias i Spania, på grunn av begges tilknytning til Prinsesse Kristina av Tunsberg.
== Kjente personer med Tønsberg-tilknytning ==
Utdypende artikkel: Liste over kjente personer med Tønsberg-tilknytningJohan Caspar Herman Wedel Jarlsberg (1779–1840) eidsvollsmann, stattholder i Norge
Svend Foyn (1809–1894), hvalfangstpioner
Johan Sverdrup (1818–1892), politiker fra Venstre og statsminister 1884–1889
Vincent Stoltenberg Lerche (1837–1892), kunstmaler
Wilhelm Wilhelmsen (1839–1910), skipsreder
Ole Olsen Lian (1868–1925), fagforeningsleder og politiker
Per Asplin (1928–1996), sanger og entertainer
Jahn Teigen (1949–2020), vokalist
Magnus Carlsen (1990–), verdensmester i sjakk
=== Grupper ===
Seigmen, rockegruppe
Jaga Jazzist, eksperimentell gruppe
Ravi & DJ Løv, rapgruppe
Prima Vera, underholdingsgruppe
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Tønsberg – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Statistikk fra Tønsberg
(no) Tønsberg-nyheter i Tønsbergs Blad
(no) Tønsberg-nyheter i Byavisa Tønsberg
(no) Webkamera fra Tønsbergs Blad
(no) Bilder fra Tønsberg
(no) Bilder fra Slottsfjellet
=== Historie ===
(no) Tunsberg før år 1000 – fra gård til by?
(no) En fyldig samling historiske skrifter om Tønsberg og omegn
(no) Kultur i Tønsberg på kart fra Kulturnett.no
(no) Historiske fotografier fra Tønsberg 1903-1950
(no) Om middelalderbyen Tønsberg på nettsidene til Kulturarv i Vestfold fylkeskommune
(no) Pilegrimsbyen Tønsberg
(no) Historiske arkiver etter nåværende Tønsberg kommune (1988-) på Arkivportalen
(no) Historiske arkiver etter tidligere Tønsberg kommune (1837-1987) på Arkivportalen
(no) Historiske arkiver etter tidligere Sem kommune (1837-1987) på Arkivportalen | Nedre Langgate (19-57, 16-52B) er en 1,3 km lang gate i Tønsberg sentrum. Gaten går fra Mammutkrysset i sørøst til Slottsfjelltunnelen i nord og er en del av fylkesvei 308. | 200,781 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norge_i_Eurovision_Song_Contest | 2023-02-04 | Norge i Eurovision Song Contest | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Land i Eurovision Song Contest'] | Norge i Eurovision Song Contest begynte med deltakelsen i 1960, og landet har deltatt hvert år siden, unntatt i 1970 og 2002. Norge har vunnet Eurovision Song Contest tre ganger, men samtidig kommet på sisteplass i en finale elleve ganger – mer enn noe annet land. Norge har i tillegg fått null poeng fire ganger, bare Østerrike har like mange. Den lange rekken med dårlige plasseringer i 1960- og 1970-årene tok brått slutt i 1985, da Bobbysocks sikret Norges første seier i konkurransen med «La det swinge». Siden fulgte en ny seier i 1995 med Secret Garden og «Nocturne», og sist i 2009 med Alexander Rybaks «Fairytale». Norge har arrangert konkurransen tre ganger: Grieghallen i Bergen i 1986, Oslo Spektrum i 1996 og Telenor Arena i 2010. Det er NRK som sender konkurransen i Norge, og som står bak den nasjonale sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Vinneren får representere Norge i Eurovision Song Contest.
Etter år 2000 har Norges resultater i Eurovision Song Contest fortsatt å svinge, med tre sisteplasser, én seier og ytterligere tre plasseringer i topp fem. Etter innføringen av semifinaler i 2004 har Norge blitt slått ut i semifinalen tre ganger: i 2007, 2011 og 2016. Siden 2013 har imidlertid Norge kommet fem ganger blant de ti beste, senest med sjetteplassen til KEiiNO og «Spirit in the Sky» i 2019. Norge vant også telefonavstemningen dette året.
| Norge i Eurovision Song Contest begynte med deltakelsen i 1960, og landet har deltatt hvert år siden, unntatt i 1970 og 2002. Norge har vunnet Eurovision Song Contest tre ganger, men samtidig kommet på sisteplass i en finale elleve ganger – mer enn noe annet land. Norge har i tillegg fått null poeng fire ganger, bare Østerrike har like mange. Den lange rekken med dårlige plasseringer i 1960- og 1970-årene tok brått slutt i 1985, da Bobbysocks sikret Norges første seier i konkurransen med «La det swinge». Siden fulgte en ny seier i 1995 med Secret Garden og «Nocturne», og sist i 2009 med Alexander Rybaks «Fairytale». Norge har arrangert konkurransen tre ganger: Grieghallen i Bergen i 1986, Oslo Spektrum i 1996 og Telenor Arena i 2010. Det er NRK som sender konkurransen i Norge, og som står bak den nasjonale sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Vinneren får representere Norge i Eurovision Song Contest.
Etter år 2000 har Norges resultater i Eurovision Song Contest fortsatt å svinge, med tre sisteplasser, én seier og ytterligere tre plasseringer i topp fem. Etter innføringen av semifinaler i 2004 har Norge blitt slått ut i semifinalen tre ganger: i 2007, 2011 og 2016. Siden 2013 har imidlertid Norge kommet fem ganger blant de ti beste, senest med sjetteplassen til KEiiNO og «Spirit in the Sky» i 2019. Norge vant også telefonavstemningen dette året.
== Historikk ==
NRK har ansvaret med å velge ut det norske bidraget, og har senderettighetene til Eurovision Song Contest i Norge. Det norske bidraget kåres gjennom den årlige, nasjonale sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Per 2022 har Norge deltatt 60 ganger i Eurovision Song Contest.
Norge debuterte i Eurovision Song Contest i 1960, nesten et halvt år før den offisielle åpningen av fjernsynet i Norge. Landet fikk en god start da Nora Brockstedt sang Norge inn til fjerdeplass med «Voi Voi». De to neste årene holdt Norge seg på topp ti, men i 1963 kom den første sisteplassen, da Anita Thallaug fikk 0 poeng med «Solhverv».
=== Nøkternhet og fagjuryer ===
I 1960- og 1970-årene holdt NRK fast på sin ikke-kommersielle innstilling til konkurransen. Fokuset skulle ligge på melodi og tekst, ikke show og koreografi, noe som preget de norske finalene og sangene i mange år. I 1979 gikk NRK så langt at de strippet hele studio for kulisser og ba artister og musikere stille i hverdagsklær. Poenget var å rette oppmerksomheten mot sangen, ikke all innpakningen rundt. Denne gjennomgående holdningen, kombinert med skepsis i det norske musikkmiljøet, var trolig medvirkende til at Norge endte opp med bidrag som ikke slo an hos de europeiske juryene. Heller ikke hos tv-seerne ble de norske bidragene noen slagere, for eksempel dukket bare tre av de norske vinnerlåtene opp på VG-lista i perioden 1961–1976.Norges svake innsats og låtenes manglende suksess har blitt forklart på ulike måter. I 1975 uttalte Terje Rypdal til VG: «På meg kan det virke som om folk binder seg fullstendig når det blir snakk om Melodi Grand Prix. Da tenker man akkurat som man har gjort de siste årene. Nytenkning virker nesten uhørt.» sa Rypdal. Veteranen Kirsti Sparboe mente arrangøren selv måtte ta skylden: «NRK vet ikke hva Norge vil. Vingler og vakler, leter etter løsninger.» Hun mente også at fagjuryene var motvillige og forutinntatte: «Det er for publikum melodiene lages, ikke for jurymedlemmer med varierende bakgrunn og interesse … og antipatier», fortalte hun i sin biografi fra 1984. Også Melodi Grand Prix-ekspert Kato M. Hansen peker på de norske ekspertjuryene som en av årsakene til Norges dårlige plasseringer i 1970-årene. Ikke minst fordi fagjuryene bedømte de norske sangene ut fra sine ekspertpremisser: «Det var hovedgrunnen til at Norge gjorde det så dårlig utover i 1970-årene. Ikke at bidragene i seg selv var dårlige, men de ble kastet til ulvene når de så kom ut i Europa og skulle konkurrere på helt andre premisser enn i Norge», sa Hansen i NRK-programmet Tidsvitne i 2013.
=== Skiftet i 1980-årene ===
Utover i 1980-årene endret NRK innstilling til konkurransen, og de norske Eurovision-bidragene ble «lettere» og med mer koreografi. Ekspertjuryene ble også byttet ut med regionale folkejuryer fra 1982, og finalene ble sendt direkte – og ikke i opptak som tidligere. Holdningsskiftet ga resultater. I 1982 ble Norge nummer tolv, i 1983 nummer ni, og i 1985 skjedde det som nærmest hadde fått status som en umulighet: Norge vant Eurovision Song Contest med Bobbysocks og «La det swinge». Flere gode resultater fulgte etter seieren, med en niendeplass i 1987 og en femteplass året etter. I årene 1989–1992 gikk Norge inn i en svak periode igjen, blant annet med en ny sisteplass i 1990.
I 1993 innledet Norge sin beste periode i konkurransen. Silje Vige ble nummer fem i 1993, før Elisabeth Andreassen og Jan Werner Danielsen fulgte opp med en sjetteplass året etter. I 1995 vant Norge sin andre seier med Secret Gardens «Nocturne», mens Elisabeth Andreassen sikret Norge en andreplass på hjemmebane i 1996. Rekken av gode plasseringer fikk imidlertid en brå slutt i 1997, da Tor Endresens «San Francisco» endte sist i Dublin uten poeng.
Etter årtusenskiftet har Norge hatt varierende resultater. Tre ganger har landet endt opp på sisteplass, og i 2002 måtte Norge for første gang ufrivillig stå utenfor konkurransen. I tillegg kvalifiserte ikke Norge seg til finalene i 2007, 2011 og 2016. Men i samme periode har også Norge vunnet konkurransen én gang, da Alexander Rybak vant en suveren seier med «Fairytale» i 2009. Seieren er fremdeles en av de mest overlegne gjennom historien. Norge har i tillegg fått to fjerdeplasser og én femteplass etter 2000.
=== Fravær ===
Siden debuten i 1960 har Norge stått over konkurransen ved to anledninger – i 1970 og i 2002. I 1970 trakk Norge seg fra Eurovision Song Contest sammen med blant andre Sverige og Finland. Bakgrunnen var at fire land hadde delt seieren i konkurransen året før. Men en like viktig årsak var nok den økende norske misnøyen og kritikken mot konkurransen, en misnøye som nådde sitt klimaks etter den norske finalen i Melodi Grand Prix 1969. Da Norge valgte å boikotte Eurovision Song Contest i 1970 og ikke arrangere Melodi Grand Prix 1970, sa NRKs programdirektør Otto Nes til Aftenposten: «Det har forekommet en del misnøye med arrangementet, fordi man mener at det ikke har svart til de forventninger man stilte – nemlig at man gjennom denne melodikonkurranse i Eurovisjonen skulle høyne slagernivået i Europa».I 2002 var ikke Norge kvalifisert til konkurransen, på grunn av sisteplassen året før. Dette var første gang Norge ufrivillig måtte stå over Eurovision Song Contest. Etter innføringen av semifinaler i 2004 har Norge blitt slått ut i semifinalene på tre av femten forsøk: 2007, 2011 og 2016. Norge var direktekvalifisert til finalene i 2004, 2006 og 2010.
Ulrikke Brandstorp skulle ha representert Norge i 2020 med sangen «Attention», men konkurransen ble avlyst på grunn av koronaviruspandemien. Dette var første gang siden begynnelsen i 1956 at konkurransen ble avlyst. «Attention» var også den andre Melodi Grand Prix-vinneren som ikke fikk representere Norge i Eurovision Song Contest. Den første var «Jeg har aldri vært så glad i noen som deg» som vant Melodi Grand Prix 1968. På grunn av plagiatbeskyldninger trakk låtskriver Kari Diesen d.y, låten, og andreplassen «Stress» representerte Norge i stedet.
== Popularitet ==
Utover i 1960-årene vokste det frem en økende misnøye mot konkurransen i Norge, og hvert eneste år dukket spørsmålet opp om Norge burde trekke seg. I 1967 trakk Danmark seg fra konkurransen i elleve år, fordi Danmarks Radios nye underholdningssjef, Niels Jørgen Kaiser, mente konkurransen ikke holdt høy nok «kulturell verdi». Tross dette valgte NRK å fortsette i konkurransen sammen med finske Yle og svenske SVT. Unntaket var 1970, da Norden trakk seg i protest mot den firedelte seieren året før.
Tross kritikk og dårlige resultater har Eurovision Song Contest likevel alltid vært et populært tv-program i Norge, med bred medieomtale og høye seertall. Flere ganger har den internasjonale finalen vært det mest sette programmet på norsk tv i løpet av året. Seerandelen for konkurransen har enkelte år også ligget så høyt som 90 prosent.I 1992 kom moderne tv-metermålinger, og siden da har seertallene stort sett ligget rundt 1,5 millioner seere. Rekorden ble satt i 1996 med 2,03 millioner seere, da Norge arrangerte finalen. Like bak kommer Rybak-året 2009 med 2,01 millioner seere, og avstemningen ble fulgt av hele 2,3 millioner på det meste. Finalen fra Bærum i 2010 ble sett av 1,99 millioner nordmenn. Finalen i 2021 ble sett av nærmere 1,5 millioner seere og hadde en markedsandel på 86 prosent.
Den minst sette finalen var i 2007, da bare 573 000 nordmenn fulgte sendingen fra Helsingfors i Finland. Finalen gikk imidlertid av stabelen uten Norge, siden Guri Schanke ble slått ut i semifinalen. Det er imidlertid gjort flere endringer i målemetoden siden 1992, senest i 2018. Det er derfor ikke mulig å sammenligne alle tallene direkte. Blant annet er tallene fra og med 2018 jevnt over lavere enn årene før på grunn av den nye målemetoden.
=== Norske seertall for finalene 1993–2022 ===
== Sisteplass-landet ==
Norge har mildt sagt hatt varierende suksess i Eurovision Song Contest. Siden 1960 har Norge vunnet tre ganger og kommet på topp fem ytterligere åtte ganger. Men Norge er nok langt mer kjent for sine elleve sisteplasser – flere enn noe annet land. Tar en med semifinaler også, tangerer Finland denne rekorden med ni sisteplasser i en finale og to i en semifinale. Norge har også endt opp uten poeng fire ganger: 1963, 1978, 1981 og 1997. Bare Østerrike har like mange nullpoengere.Den første sisteplassen kom allerede på Norges fjerde forsøk, i 1963. Men det er perioden 1969–1981 som er den definitivt svakeste i norsk Eurovision-historie. I denne perioden deltok Norge tolv ganger – og fem av dem endte med sisteplass (1969, 1974, 1976, 1978 og 1981). I tillegg kom Norge nest sist to ganger (1971 og 1975). Bare én gang i denne perioden kom landet på øvre halvdel av resultatlisten: I 1973, da Bendik Singers kom på syvendeplass med «It's Just a Game».
I 1978 ble Jahn Teigen den første til å få null poeng etter at poengsystemet ble endret i 1975. Jumboplasseringen skapte enorm oppmerksomhet i Norge, men også i flere andre land. Sisteplassen ble imidlertid en stor suksess for Jahn Teigen, og taperlåten «Mil etter mil» er fremdeles en av de mest solgte Melodi Grand Prix-vinnerne gjennom tidene i Norge. Bare tre år senere fikk Norge null poeng igjen, denne gang med Finn Kalvik og «Aldri i livet». De mange sisteplassene fikk britene til å spekulere på om Norge faktisk gikk inn for å få null poeng i konkurransen.I 1990 kom Norge sist for syvende gang, og heller ikke de siste årene har Norge sluppet unna jumboplasseringene. Også i 1997, 2001, 2004 og 2012 kom Norge sist.
== Deltakere ==
Under er en liste over Norges deltakere, plasseringer og poeng i konkurransen siden debuten i 1960.██ Vinner
██ Andreplass
██ Tredjeplass
██ Sisteplass
Noter
== Låtskrivere og listeplasseringer ==
Under er en oversikt over de norske bidragenes låtskrivere. Kolonnen ESC viser bidragets plassering i Eurovision Song Contest, mens kolonnen NO viser låtens høyeste plassering på Topplista, Norges offisielle singelliste. Tankestrek i NO-kolonnen betyr at låten ikke kom inn på Topplista. De første tiårene var singellisten en topp 10-liste, men den ble utvidet til topp 20 i 1995, og videre til topp 40 høsten 2014.
== Dirigenter for Norge ==
Frem til og med 1998 ble bidragene fremført med orkester, og hvert land hadde sin egen dirigent som dirigerte orkesteret. Utover i 1990-årene tok ferdiginnspilt musikk i større grad over, og i 1999 ble orkesteret avskaffet. De nåværende reglene krever at all musikk og instrumenter på scenen skal være forhåndsinnspilt. Under er en oversikt over dirigentene for Norge i årene 1960–1998.
== Stemmehistorikk ==
=== Poeng fra Norge ===
Tabellene under omfatter norske poeng gitt og mottatt i finaler. Poeng i semifinaler er ikke inkludert i tallene. Poengene er delt i fire tabeller for å vise utviklingen i stemmemønsteret. Den første tabellen omfatter alle poeng siden Norges debut i 1960 og frem til i dag. Tabell nummer to omfatter alle år siden 1975, da poengsystemet med 1–8, 10 og 12 poeng ble innført. Tabell nummer tre omfatter alle år siden 1998, da telefonavstemning ble innført for fullt. Siste tabell omfatter alle år fra 2009, da ordningen med kombinert jury- og telefonavstemning ble innført. Siden 2016 har hvert land gitt to sett med 1–8, 10 og 12 poeng: ett sett fra fagjuryen og ett sett basert på resultatet av telefonavstemningen. Ved like mange poeng, rangeres landene etter hvor mange prosent de har gitt av høyeste mulige oppnåelige totalscore.
=== Poeng til Norge ===
== Eurovision Song Contest i Norge ==
=== Konkurranser avholdt i Norge ===
=== Andre Eurovision-arrangementer i Norge ===
== Galleri ==
== Kommentatorer og poengopplesere ==
== Noter ==
== Se også ==
Melodi Grand Prix
Eurovision Song Contest
Norge i Junior Eurovision Song Contest
Norge i Eurovision Choir of the Year
== Referanser ==
== Kilder ==
Hansen, Kato og Jostein Pedersen (2010). Melodi Grand Prix. Oslo: Schibsted. ISBN 978-82-516-3615-5.
Johnsen, Geir (1986). Norge i Melodi Grand Prix. Oslo: Atheneum. ISBN 8273341232.
Norsk rikskringkasting: Melodi Grand Prix – offisiell side, nrk.no
Pedersen, Jostein (1996). Historien om Melodi Grand Prix. Oslo: Bladkompaniet. ISBN 8250934679.
Pedersen, Jostein: Om Melodi Grand Prix 1960–80, Ballade.no
== Eksterne lenker ==
Den europeiske kringkastingsunion: Offisiell nettside for Eurovision Song Contest
Den europeiske kringkastingsunion: Norge i Eurovision Song Contest | Sveits debuterte i Junior Eurovision Song Contest i 2004 i Lillehammer i Norge med sangen «Birichino», framført på italiensk av Demis Mirarchi. Bidraget ble valgt gjennom den nasjonale finalen Mara e Meo, gjennomført av den sveitsiske kringkastingskanalen Radiotelevisione svizzera di lingua italiana. | 200,782 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Churchill_Square_(Edmonton) | 2023-02-04 | Churchill Square (Edmonton) | ['Kategori:113°V', 'Kategori:53°N', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Edmonton', 'Kategori:Parker', 'Kategori:Plasser', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Churchill Square (offisielt «Sir Winston Churchill Square») er det sentrale torget i sentrum av Edmonton, Alberta, Canada. Her finner mange festivaler og arrangementer sted, som for eksempelEdmonton International Street Performers Festival, Edmonton Fashion Week, The Works Art & Design Festival, Taste of Edmonton Cariwest og i senere tid også den årlige Pride Festival som flyttet hit fra Oliver Square, nordvest for sentrum.
Torvet avgrenses på nordsiden av 102A Avenue, i vest av 100 Street, i sør av Harbin Road (102 Avenue) og på østsiden av Rue Hull (99) Street. I 2009 ble 102A Avenue permanent stengt for motorisert trafikk, noe som gir fotgjengere en enklere tilgang til City Hall (rådhuset).Rundt torvet ligger flere kommunale og kulturelle institusjoner som Edmonton City Hall (rådhuset) i nord, Law Courts (rettsbygninger) og Art Gallery of Alberta i nordøst, Chancery Hall og Edmonton Operas bygg Francis Winspear Centre for Music i øst, Citadel Theatre i sørøst, Stanley A. Milner bibliotek (hovedbygningen til Edmonton Public Library) i sør og kjøpesenteret Edmonton City Centre i vest.
| Churchill Square (offisielt «Sir Winston Churchill Square») er det sentrale torget i sentrum av Edmonton, Alberta, Canada. Her finner mange festivaler og arrangementer sted, som for eksempelEdmonton International Street Performers Festival, Edmonton Fashion Week, The Works Art & Design Festival, Taste of Edmonton Cariwest og i senere tid også den årlige Pride Festival som flyttet hit fra Oliver Square, nordvest for sentrum.
Torvet avgrenses på nordsiden av 102A Avenue, i vest av 100 Street, i sør av Harbin Road (102 Avenue) og på østsiden av Rue Hull (99) Street. I 2009 ble 102A Avenue permanent stengt for motorisert trafikk, noe som gir fotgjengere en enklere tilgang til City Hall (rådhuset).Rundt torvet ligger flere kommunale og kulturelle institusjoner som Edmonton City Hall (rådhuset) i nord, Law Courts (rettsbygninger) og Art Gallery of Alberta i nordøst, Chancery Hall og Edmonton Operas bygg Francis Winspear Centre for Music i øst, Citadel Theatre i sørøst, Stanley A. Milner bibliotek (hovedbygningen til Edmonton Public Library) i sør og kjøpesenteret Edmonton City Centre i vest.
== Historikk ==
Historisk sett var den sentrale plassen i Edmonton Market Square, den befant seg like sør for Churchill Square. På Market Sqare ble senere Milner biblioteket oppført. Her hadde byens marked vært siden begynnelsen i 1900, og opprinnelig fant markedet sted utendørs. Fra 1912 of fremover ble flere planer om utvikling av torget til et sentrum lagt frem. I november 1914 ble en bygning som skulle brukes til et innendørs marked oppført i på 107 Avenue, men handlere og kunder gikk til boikott og det ble aldri tatt i bruk. Markedet vendte tilbake til sin opprinnelige plass, og byen ga tilsagn om at den skulle yte hjelp til å bygge noe som ga ly. På begynnelsen av 1915 ble markedet flyttet inn under tak, og i 1920 var det bare boder det ikke var plass til inne igjen utendørs. Fra 1916 da bygningen som skulle gi ly ble oppført og frem til 1965, da markedet igjen ble flyttet, var markedet et sentralt sted for livet i Edmonton. Den siste flyttingen av markedet var til 97 Street lengre øst, og området ble utviklet for å skape et «bysentrum». Dette skulle skje ved å oppføre det nye kunstgalleriet og et bibliotek ved byens nye rådhus som ble oppført i 1957.Churchill Square har flere ganger blitt pusset opp og renovert, den siste gangen var mest kontroversiell og fant sted i tide for Edmontons hundreårsjubileum. Under disse arbeidene ble en stor del av den grønne lungen fjernet, mens flere nye strukturer ble bygget. Blant disse var et amfiteater, en foss og flere salgslokaler.
== Bygninger som ligger til Churchill Square ==
Selv om Churchill Square ikke er et gatenavn i Edmonton, og alle gatene i området har egne navn, benyttes torvet som adresse for bygningene som ligger til det. Nummereringen er med klokken, og starter i nord.
== Referanser == | Churchill Square (offisielt «Sir Winston Churchill Square») er det sentrale torget i sentrum av Edmonton, Alberta, Canada. Her finner mange festivaler og arrangementer sted, som for eksempelEdmonton International Street Performers Festival,Edmonton Street Performers Festival. | 200,783 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Steve_Strange | 2023-02-04 | Steve Strange | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske sangere', 'Kategori:Dødsfall 12. februar', 'Kategori:Dødsfall i 2015', 'Kategori:Fødsler 28. mai', 'Kategori:Fødsler i 1959', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Steven John Harrington (født 28. mai 1959, død 12. februar 2015 i Sharm el-Sheikh) var en sanger og nattklubbvert fra Newbridge, Caerphilly i Wales, kjent som frontfigur i gruppen Visage. Han var en nøkkelfigur innenfor 1980-tallets new romantics-musikkgenre.Steve Stranges band Visage ble særlig kjent for nummeret Fade to Grey, utgitt i 1980. Singlen er med på albumet Visage, som utkom samme år.
| Steven John Harrington (født 28. mai 1959, død 12. februar 2015 i Sharm el-Sheikh) var en sanger og nattklubbvert fra Newbridge, Caerphilly i Wales, kjent som frontfigur i gruppen Visage. Han var en nøkkelfigur innenfor 1980-tallets new romantics-musikkgenre.Steve Stranges band Visage ble særlig kjent for nummeret Fade to Grey, utgitt i 1980. Singlen er med på albumet Visage, som utkom samme år.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Steve Strange – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Steve Strange på Internet Movie Database
(en) Steve Strange hos The Movie Database
(en) Steve Strange på Discogs
(en) Steve Strange på MusicBrainz
(en) Steve Strange på Spotify
(en) Steve Strange på Songkick
(en) Steve Strange på AllMusic
(en) Steve Strange på Myspace
(en) Visage, Artist Biography by Jason Ankeny. Besøkt 15. februar 2015
(en) Fade to grey, Visage youtube. Besøkt 15. februar 2015 | Steven John Harrington (født 28. mai 1959, død 12. | 200,784 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Munehisa_Kuroiwa | 2023-02-04 | Munehisa Kuroiwa | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i skøytesportprosjektet', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Japan under Vinter-OL 1988', 'Kategori:Fødsler i 1966', 'Kategori:Japanske skøyteløpere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra prefekturet Gunma', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skøyteløpere under Vinter-OL 1988'] | Munehisa Kuroiwa (黒岩 宗久, født 19. april 1966 i Tsumagoi, Gunma) er en japansk tidligere skøyteløper som deltok i nasjonale og internasjonale konkurranser i hurtigløp på skøyter og representerte Senshu University og Japan.
I sesongen 1983/84 deltok han i junior-VM på skøyter i nederlandske Assen hvor han ble uplassert etter ikke å ha startet på 500 meter. Han fikk forøvrig en 9.-plass på 3 000 meter og en 18.-plass på 1 500 meter.
Sesongen 1985/86 i januar vant Kuroiwa det japanske allround-mesterskapet i Fujikyu etter distanseseire på 5 000 meter og 1 500 meter samt fjerdeplasser på både 500 meter og 10 000 meter. Så i februar 1986 deltok han i Allround-VM på skøyter 1986 i vesttyske Inzell hvor han ble rangert som nummer 19 etter ikke å ha kvalifisert seg til den avsluttende mildistansen. Så i begynnelsen av mars samme sesong tok han gull (10 000 meter), sølv (1 500 meter) og bronse (5 000 meter) under de asiatiske vinterlekene i hurtigløp på skøyter som ble arrangert på Makomanai Skating Centre i Sapporo.
Kuroiwa tok sølv i det japanske allround-mesterskapet i Obihiro i januar 1987 bak gullvinneren Toru Aoyanagi som her vant etter distanseseire på 500 meter og 1 500 meter samt annenplass på 10 000 meter og tredjeplass på 5 000 meter. I dette mesterskapet var Kuroiwas beste distanseplassering en annenplass på 1 500 meter.
Sesongen 1987/88 i desember tok Kuroiwa nok en sølvmedalje i det nasjonale allround-mesterskapet på skøyter som denne gangen ble arrangert i Asama. Mester ble nok en gang Toru Aoyanagi med distanseseire på både 5 000 meter og 10 000 meter og bronsevinner ble Yoshiyuki Shimizu. Kuroiwa vant denne gangen 1 500 meteren i allroundmesterskapet. Så februar 1988 ble han tatt ut for Japan under Vinter-OL på skøyter i Olympic Oval, Calgary og gikk 1 500 meter (16.-plass) og 5 000 meter (27.-plass) og begge distanser på nye personlige rekorder. I mars 1988 var han med på det japanske laget under Allround-VM på skøyter 1988 (rangert som 23.-plass uten å ha kvalifisert seg til 10 000 meteren) som ble arrangert på den legendariske skøytebanen Medeo i Alma-Ata (nå kjent som Almaty).
Sesongen 1988/89 i januar tok han for tredje gang sølv i det nasjonale allroundmesterskapet i Ikaho og også denne gange var det Toru Aoyanagi som vant sammenlagt. Kuroiwa vant nok engang både 5 000 meteren og 1 500 meteren som han gjorde det under det nasjonale allroundmesterskapet i 1986 i Fujikyu. Naoki Kotake tok denne gangen bronsemedaljen sammenlagt etter sin distanseseier på 10 000 meter som Kotake vant foran Kuroiwa. Aoyanagi vant forøvrig 500 meteren i mesterskapet. Så i februar 1989 ble han på nytt tatt ut til Allround-VM på skøyter 1989 som denne gangen ble arrangert på Valle Hovin stadion i Oslo, og nå kvalifiserte han seg for 10 000 meteren og ble nummer 12 sammenlagt i et mesterskap som ble vunnet av nederlandske Leo Visser.
Munehisa Kuroiwa er en yngre bror av skøyteløperen Akira Kuroiwa.
| Munehisa Kuroiwa (黒岩 宗久, født 19. april 1966 i Tsumagoi, Gunma) er en japansk tidligere skøyteløper som deltok i nasjonale og internasjonale konkurranser i hurtigløp på skøyter og representerte Senshu University og Japan.
I sesongen 1983/84 deltok han i junior-VM på skøyter i nederlandske Assen hvor han ble uplassert etter ikke å ha startet på 500 meter. Han fikk forøvrig en 9.-plass på 3 000 meter og en 18.-plass på 1 500 meter.
Sesongen 1985/86 i januar vant Kuroiwa det japanske allround-mesterskapet i Fujikyu etter distanseseire på 5 000 meter og 1 500 meter samt fjerdeplasser på både 500 meter og 10 000 meter. Så i februar 1986 deltok han i Allround-VM på skøyter 1986 i vesttyske Inzell hvor han ble rangert som nummer 19 etter ikke å ha kvalifisert seg til den avsluttende mildistansen. Så i begynnelsen av mars samme sesong tok han gull (10 000 meter), sølv (1 500 meter) og bronse (5 000 meter) under de asiatiske vinterlekene i hurtigløp på skøyter som ble arrangert på Makomanai Skating Centre i Sapporo.
Kuroiwa tok sølv i det japanske allround-mesterskapet i Obihiro i januar 1987 bak gullvinneren Toru Aoyanagi som her vant etter distanseseire på 500 meter og 1 500 meter samt annenplass på 10 000 meter og tredjeplass på 5 000 meter. I dette mesterskapet var Kuroiwas beste distanseplassering en annenplass på 1 500 meter.
Sesongen 1987/88 i desember tok Kuroiwa nok en sølvmedalje i det nasjonale allround-mesterskapet på skøyter som denne gangen ble arrangert i Asama. Mester ble nok en gang Toru Aoyanagi med distanseseire på både 5 000 meter og 10 000 meter og bronsevinner ble Yoshiyuki Shimizu. Kuroiwa vant denne gangen 1 500 meteren i allroundmesterskapet. Så februar 1988 ble han tatt ut for Japan under Vinter-OL på skøyter i Olympic Oval, Calgary og gikk 1 500 meter (16.-plass) og 5 000 meter (27.-plass) og begge distanser på nye personlige rekorder. I mars 1988 var han med på det japanske laget under Allround-VM på skøyter 1988 (rangert som 23.-plass uten å ha kvalifisert seg til 10 000 meteren) som ble arrangert på den legendariske skøytebanen Medeo i Alma-Ata (nå kjent som Almaty).
Sesongen 1988/89 i januar tok han for tredje gang sølv i det nasjonale allroundmesterskapet i Ikaho og også denne gange var det Toru Aoyanagi som vant sammenlagt. Kuroiwa vant nok engang både 5 000 meteren og 1 500 meteren som han gjorde det under det nasjonale allroundmesterskapet i 1986 i Fujikyu. Naoki Kotake tok denne gangen bronsemedaljen sammenlagt etter sin distanseseier på 10 000 meter som Kotake vant foran Kuroiwa. Aoyanagi vant forøvrig 500 meteren i mesterskapet. Så i februar 1989 ble han på nytt tatt ut til Allround-VM på skøyter 1989 som denne gangen ble arrangert på Valle Hovin stadion i Oslo, og nå kvalifiserte han seg for 10 000 meteren og ble nummer 12 sammenlagt i et mesterskap som ble vunnet av nederlandske Leo Visser.
Munehisa Kuroiwa er en yngre bror av skøyteløperen Akira Kuroiwa.
== Personlige rekorder ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Munehisa Kuroiwa – Olympics.com
(en) Munehisa Kuroiwa – Olympic.org
(en) Munehisa Kuroiwa – Olympedia
(en) Munehisa Kuroiwa – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Munehisa Kuroiwa – Speedskatingbase.eu
(en) Munehisa Kuroiwa – SpeedSkatingNews.info
(en) Munehisa Kuroiwa – SpeedSkatingStats.com
(en) Munehisa Kuroiwa – TheSports.org
(en) Munehisa Kuroiwa på Jakub Majerski's Speedskating database (Adelskalender distanser og sammenlagt)
(en) Munehisa Kuroiwa på ISU sine nettsider. (noen resultater)
(en) Munehisa Kuroiwa på The-Sports.org (noen resultater)YouTube-videoerWinter Olympic Games Calgary 1988 - 1500 m Zhelezovskiy - M. Kuroiwa på YouTube.com (Lengde: 3 minutter 4 sekunder) | | fnavn = 黒岩 宗久 | 200,785 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norge_i_Eurovision_Song_Contest | 2023-02-04 | Norge i Eurovision Song Contest | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Land i Eurovision Song Contest'] | Norge i Eurovision Song Contest begynte med deltakelsen i 1960, og landet har deltatt hvert år siden, unntatt i 1970 og 2002. Norge har vunnet Eurovision Song Contest tre ganger, men samtidig kommet på sisteplass i en finale elleve ganger – mer enn noe annet land. Norge har i tillegg fått null poeng fire ganger, bare Østerrike har like mange. Den lange rekken med dårlige plasseringer i 1960- og 1970-årene tok brått slutt i 1985, da Bobbysocks sikret Norges første seier i konkurransen med «La det swinge». Siden fulgte en ny seier i 1995 med Secret Garden og «Nocturne», og sist i 2009 med Alexander Rybaks «Fairytale». Norge har arrangert konkurransen tre ganger: Grieghallen i Bergen i 1986, Oslo Spektrum i 1996 og Telenor Arena i 2010. Det er NRK som sender konkurransen i Norge, og som står bak den nasjonale sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Vinneren får representere Norge i Eurovision Song Contest.
Etter år 2000 har Norges resultater i Eurovision Song Contest fortsatt å svinge, med tre sisteplasser, én seier og ytterligere tre plasseringer i topp fem. Etter innføringen av semifinaler i 2004 har Norge blitt slått ut i semifinalen tre ganger: i 2007, 2011 og 2016. Siden 2013 har imidlertid Norge kommet fem ganger blant de ti beste, senest med sjetteplassen til KEiiNO og «Spirit in the Sky» i 2019. Norge vant også telefonavstemningen dette året.
| Norge i Eurovision Song Contest begynte med deltakelsen i 1960, og landet har deltatt hvert år siden, unntatt i 1970 og 2002. Norge har vunnet Eurovision Song Contest tre ganger, men samtidig kommet på sisteplass i en finale elleve ganger – mer enn noe annet land. Norge har i tillegg fått null poeng fire ganger, bare Østerrike har like mange. Den lange rekken med dårlige plasseringer i 1960- og 1970-årene tok brått slutt i 1985, da Bobbysocks sikret Norges første seier i konkurransen med «La det swinge». Siden fulgte en ny seier i 1995 med Secret Garden og «Nocturne», og sist i 2009 med Alexander Rybaks «Fairytale». Norge har arrangert konkurransen tre ganger: Grieghallen i Bergen i 1986, Oslo Spektrum i 1996 og Telenor Arena i 2010. Det er NRK som sender konkurransen i Norge, og som står bak den nasjonale sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Vinneren får representere Norge i Eurovision Song Contest.
Etter år 2000 har Norges resultater i Eurovision Song Contest fortsatt å svinge, med tre sisteplasser, én seier og ytterligere tre plasseringer i topp fem. Etter innføringen av semifinaler i 2004 har Norge blitt slått ut i semifinalen tre ganger: i 2007, 2011 og 2016. Siden 2013 har imidlertid Norge kommet fem ganger blant de ti beste, senest med sjetteplassen til KEiiNO og «Spirit in the Sky» i 2019. Norge vant også telefonavstemningen dette året.
== Historikk ==
NRK har ansvaret med å velge ut det norske bidraget, og har senderettighetene til Eurovision Song Contest i Norge. Det norske bidraget kåres gjennom den årlige, nasjonale sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Per 2022 har Norge deltatt 60 ganger i Eurovision Song Contest.
Norge debuterte i Eurovision Song Contest i 1960, nesten et halvt år før den offisielle åpningen av fjernsynet i Norge. Landet fikk en god start da Nora Brockstedt sang Norge inn til fjerdeplass med «Voi Voi». De to neste årene holdt Norge seg på topp ti, men i 1963 kom den første sisteplassen, da Anita Thallaug fikk 0 poeng med «Solhverv».
=== Nøkternhet og fagjuryer ===
I 1960- og 1970-årene holdt NRK fast på sin ikke-kommersielle innstilling til konkurransen. Fokuset skulle ligge på melodi og tekst, ikke show og koreografi, noe som preget de norske finalene og sangene i mange år. I 1979 gikk NRK så langt at de strippet hele studio for kulisser og ba artister og musikere stille i hverdagsklær. Poenget var å rette oppmerksomheten mot sangen, ikke all innpakningen rundt. Denne gjennomgående holdningen, kombinert med skepsis i det norske musikkmiljøet, var trolig medvirkende til at Norge endte opp med bidrag som ikke slo an hos de europeiske juryene. Heller ikke hos tv-seerne ble de norske bidragene noen slagere, for eksempel dukket bare tre av de norske vinnerlåtene opp på VG-lista i perioden 1961–1976.Norges svake innsats og låtenes manglende suksess har blitt forklart på ulike måter. I 1975 uttalte Terje Rypdal til VG: «På meg kan det virke som om folk binder seg fullstendig når det blir snakk om Melodi Grand Prix. Da tenker man akkurat som man har gjort de siste årene. Nytenkning virker nesten uhørt.» sa Rypdal. Veteranen Kirsti Sparboe mente arrangøren selv måtte ta skylden: «NRK vet ikke hva Norge vil. Vingler og vakler, leter etter løsninger.» Hun mente også at fagjuryene var motvillige og forutinntatte: «Det er for publikum melodiene lages, ikke for jurymedlemmer med varierende bakgrunn og interesse … og antipatier», fortalte hun i sin biografi fra 1984. Også Melodi Grand Prix-ekspert Kato M. Hansen peker på de norske ekspertjuryene som en av årsakene til Norges dårlige plasseringer i 1970-årene. Ikke minst fordi fagjuryene bedømte de norske sangene ut fra sine ekspertpremisser: «Det var hovedgrunnen til at Norge gjorde det så dårlig utover i 1970-årene. Ikke at bidragene i seg selv var dårlige, men de ble kastet til ulvene når de så kom ut i Europa og skulle konkurrere på helt andre premisser enn i Norge», sa Hansen i NRK-programmet Tidsvitne i 2013.
=== Skiftet i 1980-årene ===
Utover i 1980-årene endret NRK innstilling til konkurransen, og de norske Eurovision-bidragene ble «lettere» og med mer koreografi. Ekspertjuryene ble også byttet ut med regionale folkejuryer fra 1982, og finalene ble sendt direkte – og ikke i opptak som tidligere. Holdningsskiftet ga resultater. I 1982 ble Norge nummer tolv, i 1983 nummer ni, og i 1985 skjedde det som nærmest hadde fått status som en umulighet: Norge vant Eurovision Song Contest med Bobbysocks og «La det swinge». Flere gode resultater fulgte etter seieren, med en niendeplass i 1987 og en femteplass året etter. I årene 1989–1992 gikk Norge inn i en svak periode igjen, blant annet med en ny sisteplass i 1990.
I 1993 innledet Norge sin beste periode i konkurransen. Silje Vige ble nummer fem i 1993, før Elisabeth Andreassen og Jan Werner Danielsen fulgte opp med en sjetteplass året etter. I 1995 vant Norge sin andre seier med Secret Gardens «Nocturne», mens Elisabeth Andreassen sikret Norge en andreplass på hjemmebane i 1996. Rekken av gode plasseringer fikk imidlertid en brå slutt i 1997, da Tor Endresens «San Francisco» endte sist i Dublin uten poeng.
Etter årtusenskiftet har Norge hatt varierende resultater. Tre ganger har landet endt opp på sisteplass, og i 2002 måtte Norge for første gang ufrivillig stå utenfor konkurransen. I tillegg kvalifiserte ikke Norge seg til finalene i 2007, 2011 og 2016. Men i samme periode har også Norge vunnet konkurransen én gang, da Alexander Rybak vant en suveren seier med «Fairytale» i 2009. Seieren er fremdeles en av de mest overlegne gjennom historien. Norge har i tillegg fått to fjerdeplasser og én femteplass etter 2000.
=== Fravær ===
Siden debuten i 1960 har Norge stått over konkurransen ved to anledninger – i 1970 og i 2002. I 1970 trakk Norge seg fra Eurovision Song Contest sammen med blant andre Sverige og Finland. Bakgrunnen var at fire land hadde delt seieren i konkurransen året før. Men en like viktig årsak var nok den økende norske misnøyen og kritikken mot konkurransen, en misnøye som nådde sitt klimaks etter den norske finalen i Melodi Grand Prix 1969. Da Norge valgte å boikotte Eurovision Song Contest i 1970 og ikke arrangere Melodi Grand Prix 1970, sa NRKs programdirektør Otto Nes til Aftenposten: «Det har forekommet en del misnøye med arrangementet, fordi man mener at det ikke har svart til de forventninger man stilte – nemlig at man gjennom denne melodikonkurranse i Eurovisjonen skulle høyne slagernivået i Europa».I 2002 var ikke Norge kvalifisert til konkurransen, på grunn av sisteplassen året før. Dette var første gang Norge ufrivillig måtte stå over Eurovision Song Contest. Etter innføringen av semifinaler i 2004 har Norge blitt slått ut i semifinalene på tre av femten forsøk: 2007, 2011 og 2016. Norge var direktekvalifisert til finalene i 2004, 2006 og 2010.
Ulrikke Brandstorp skulle ha representert Norge i 2020 med sangen «Attention», men konkurransen ble avlyst på grunn av koronaviruspandemien. Dette var første gang siden begynnelsen i 1956 at konkurransen ble avlyst. «Attention» var også den andre Melodi Grand Prix-vinneren som ikke fikk representere Norge i Eurovision Song Contest. Den første var «Jeg har aldri vært så glad i noen som deg» som vant Melodi Grand Prix 1968. På grunn av plagiatbeskyldninger trakk låtskriver Kari Diesen d.y, låten, og andreplassen «Stress» representerte Norge i stedet.
== Popularitet ==
Utover i 1960-årene vokste det frem en økende misnøye mot konkurransen i Norge, og hvert eneste år dukket spørsmålet opp om Norge burde trekke seg. I 1967 trakk Danmark seg fra konkurransen i elleve år, fordi Danmarks Radios nye underholdningssjef, Niels Jørgen Kaiser, mente konkurransen ikke holdt høy nok «kulturell verdi». Tross dette valgte NRK å fortsette i konkurransen sammen med finske Yle og svenske SVT. Unntaket var 1970, da Norden trakk seg i protest mot den firedelte seieren året før.
Tross kritikk og dårlige resultater har Eurovision Song Contest likevel alltid vært et populært tv-program i Norge, med bred medieomtale og høye seertall. Flere ganger har den internasjonale finalen vært det mest sette programmet på norsk tv i løpet av året. Seerandelen for konkurransen har enkelte år også ligget så høyt som 90 prosent.I 1992 kom moderne tv-metermålinger, og siden da har seertallene stort sett ligget rundt 1,5 millioner seere. Rekorden ble satt i 1996 med 2,03 millioner seere, da Norge arrangerte finalen. Like bak kommer Rybak-året 2009 med 2,01 millioner seere, og avstemningen ble fulgt av hele 2,3 millioner på det meste. Finalen fra Bærum i 2010 ble sett av 1,99 millioner nordmenn. Finalen i 2021 ble sett av nærmere 1,5 millioner seere og hadde en markedsandel på 86 prosent.
Den minst sette finalen var i 2007, da bare 573 000 nordmenn fulgte sendingen fra Helsingfors i Finland. Finalen gikk imidlertid av stabelen uten Norge, siden Guri Schanke ble slått ut i semifinalen. Det er imidlertid gjort flere endringer i målemetoden siden 1992, senest i 2018. Det er derfor ikke mulig å sammenligne alle tallene direkte. Blant annet er tallene fra og med 2018 jevnt over lavere enn årene før på grunn av den nye målemetoden.
=== Norske seertall for finalene 1993–2022 ===
== Sisteplass-landet ==
Norge har mildt sagt hatt varierende suksess i Eurovision Song Contest. Siden 1960 har Norge vunnet tre ganger og kommet på topp fem ytterligere åtte ganger. Men Norge er nok langt mer kjent for sine elleve sisteplasser – flere enn noe annet land. Tar en med semifinaler også, tangerer Finland denne rekorden med ni sisteplasser i en finale og to i en semifinale. Norge har også endt opp uten poeng fire ganger: 1963, 1978, 1981 og 1997. Bare Østerrike har like mange nullpoengere.Den første sisteplassen kom allerede på Norges fjerde forsøk, i 1963. Men det er perioden 1969–1981 som er den definitivt svakeste i norsk Eurovision-historie. I denne perioden deltok Norge tolv ganger – og fem av dem endte med sisteplass (1969, 1974, 1976, 1978 og 1981). I tillegg kom Norge nest sist to ganger (1971 og 1975). Bare én gang i denne perioden kom landet på øvre halvdel av resultatlisten: I 1973, da Bendik Singers kom på syvendeplass med «It's Just a Game».
I 1978 ble Jahn Teigen den første til å få null poeng etter at poengsystemet ble endret i 1975. Jumboplasseringen skapte enorm oppmerksomhet i Norge, men også i flere andre land. Sisteplassen ble imidlertid en stor suksess for Jahn Teigen, og taperlåten «Mil etter mil» er fremdeles en av de mest solgte Melodi Grand Prix-vinnerne gjennom tidene i Norge. Bare tre år senere fikk Norge null poeng igjen, denne gang med Finn Kalvik og «Aldri i livet». De mange sisteplassene fikk britene til å spekulere på om Norge faktisk gikk inn for å få null poeng i konkurransen.I 1990 kom Norge sist for syvende gang, og heller ikke de siste årene har Norge sluppet unna jumboplasseringene. Også i 1997, 2001, 2004 og 2012 kom Norge sist.
== Deltakere ==
Under er en liste over Norges deltakere, plasseringer og poeng i konkurransen siden debuten i 1960.██ Vinner
██ Andreplass
██ Tredjeplass
██ Sisteplass
Noter
== Låtskrivere og listeplasseringer ==
Under er en oversikt over de norske bidragenes låtskrivere. Kolonnen ESC viser bidragets plassering i Eurovision Song Contest, mens kolonnen NO viser låtens høyeste plassering på Topplista, Norges offisielle singelliste. Tankestrek i NO-kolonnen betyr at låten ikke kom inn på Topplista. De første tiårene var singellisten en topp 10-liste, men den ble utvidet til topp 20 i 1995, og videre til topp 40 høsten 2014.
== Dirigenter for Norge ==
Frem til og med 1998 ble bidragene fremført med orkester, og hvert land hadde sin egen dirigent som dirigerte orkesteret. Utover i 1990-årene tok ferdiginnspilt musikk i større grad over, og i 1999 ble orkesteret avskaffet. De nåværende reglene krever at all musikk og instrumenter på scenen skal være forhåndsinnspilt. Under er en oversikt over dirigentene for Norge i årene 1960–1998.
== Stemmehistorikk ==
=== Poeng fra Norge ===
Tabellene under omfatter norske poeng gitt og mottatt i finaler. Poeng i semifinaler er ikke inkludert i tallene. Poengene er delt i fire tabeller for å vise utviklingen i stemmemønsteret. Den første tabellen omfatter alle poeng siden Norges debut i 1960 og frem til i dag. Tabell nummer to omfatter alle år siden 1975, da poengsystemet med 1–8, 10 og 12 poeng ble innført. Tabell nummer tre omfatter alle år siden 1998, da telefonavstemning ble innført for fullt. Siste tabell omfatter alle år fra 2009, da ordningen med kombinert jury- og telefonavstemning ble innført. Siden 2016 har hvert land gitt to sett med 1–8, 10 og 12 poeng: ett sett fra fagjuryen og ett sett basert på resultatet av telefonavstemningen. Ved like mange poeng, rangeres landene etter hvor mange prosent de har gitt av høyeste mulige oppnåelige totalscore.
=== Poeng til Norge ===
== Eurovision Song Contest i Norge ==
=== Konkurranser avholdt i Norge ===
=== Andre Eurovision-arrangementer i Norge ===
== Galleri ==
== Kommentatorer og poengopplesere ==
== Noter ==
== Se også ==
Melodi Grand Prix
Eurovision Song Contest
Norge i Junior Eurovision Song Contest
Norge i Eurovision Choir of the Year
== Referanser ==
== Kilder ==
Hansen, Kato og Jostein Pedersen (2010). Melodi Grand Prix. Oslo: Schibsted. ISBN 978-82-516-3615-5.
Johnsen, Geir (1986). Norge i Melodi Grand Prix. Oslo: Atheneum. ISBN 8273341232.
Norsk rikskringkasting: Melodi Grand Prix – offisiell side, nrk.no
Pedersen, Jostein (1996). Historien om Melodi Grand Prix. Oslo: Bladkompaniet. ISBN 8250934679.
Pedersen, Jostein: Om Melodi Grand Prix 1960–80, Ballade.no
== Eksterne lenker ==
Den europeiske kringkastingsunion: Offisiell nettside for Eurovision Song Contest
Den europeiske kringkastingsunion: Norge i Eurovision Song Contest | Serbia og Montenegro debuterte i Junior Eurovision Song Contest i 2005 i Hasselt i Belgia med sangen «Ljubav pa fudbal», framført på montenegrinsk av Filip Vučić. Bidraget ble valgt gjennom den nasjonale finalen Junior Beovizija. | 200,786 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norge_i_Eurovision_Song_Contest | 2023-02-04 | Norge i Eurovision Song Contest | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Land i Eurovision Song Contest'] | Norge i Eurovision Song Contest begynte med deltakelsen i 1960, og landet har deltatt hvert år siden, unntatt i 1970 og 2002. Norge har vunnet Eurovision Song Contest tre ganger, men samtidig kommet på sisteplass i en finale elleve ganger – mer enn noe annet land. Norge har i tillegg fått null poeng fire ganger, bare Østerrike har like mange. Den lange rekken med dårlige plasseringer i 1960- og 1970-årene tok brått slutt i 1985, da Bobbysocks sikret Norges første seier i konkurransen med «La det swinge». Siden fulgte en ny seier i 1995 med Secret Garden og «Nocturne», og sist i 2009 med Alexander Rybaks «Fairytale». Norge har arrangert konkurransen tre ganger: Grieghallen i Bergen i 1986, Oslo Spektrum i 1996 og Telenor Arena i 2010. Det er NRK som sender konkurransen i Norge, og som står bak den nasjonale sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Vinneren får representere Norge i Eurovision Song Contest.
Etter år 2000 har Norges resultater i Eurovision Song Contest fortsatt å svinge, med tre sisteplasser, én seier og ytterligere tre plasseringer i topp fem. Etter innføringen av semifinaler i 2004 har Norge blitt slått ut i semifinalen tre ganger: i 2007, 2011 og 2016. Siden 2013 har imidlertid Norge kommet fem ganger blant de ti beste, senest med sjetteplassen til KEiiNO og «Spirit in the Sky» i 2019. Norge vant også telefonavstemningen dette året.
| Norge i Eurovision Song Contest begynte med deltakelsen i 1960, og landet har deltatt hvert år siden, unntatt i 1970 og 2002. Norge har vunnet Eurovision Song Contest tre ganger, men samtidig kommet på sisteplass i en finale elleve ganger – mer enn noe annet land. Norge har i tillegg fått null poeng fire ganger, bare Østerrike har like mange. Den lange rekken med dårlige plasseringer i 1960- og 1970-årene tok brått slutt i 1985, da Bobbysocks sikret Norges første seier i konkurransen med «La det swinge». Siden fulgte en ny seier i 1995 med Secret Garden og «Nocturne», og sist i 2009 med Alexander Rybaks «Fairytale». Norge har arrangert konkurransen tre ganger: Grieghallen i Bergen i 1986, Oslo Spektrum i 1996 og Telenor Arena i 2010. Det er NRK som sender konkurransen i Norge, og som står bak den nasjonale sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Vinneren får representere Norge i Eurovision Song Contest.
Etter år 2000 har Norges resultater i Eurovision Song Contest fortsatt å svinge, med tre sisteplasser, én seier og ytterligere tre plasseringer i topp fem. Etter innføringen av semifinaler i 2004 har Norge blitt slått ut i semifinalen tre ganger: i 2007, 2011 og 2016. Siden 2013 har imidlertid Norge kommet fem ganger blant de ti beste, senest med sjetteplassen til KEiiNO og «Spirit in the Sky» i 2019. Norge vant også telefonavstemningen dette året.
== Historikk ==
NRK har ansvaret med å velge ut det norske bidraget, og har senderettighetene til Eurovision Song Contest i Norge. Det norske bidraget kåres gjennom den årlige, nasjonale sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Per 2022 har Norge deltatt 60 ganger i Eurovision Song Contest.
Norge debuterte i Eurovision Song Contest i 1960, nesten et halvt år før den offisielle åpningen av fjernsynet i Norge. Landet fikk en god start da Nora Brockstedt sang Norge inn til fjerdeplass med «Voi Voi». De to neste årene holdt Norge seg på topp ti, men i 1963 kom den første sisteplassen, da Anita Thallaug fikk 0 poeng med «Solhverv».
=== Nøkternhet og fagjuryer ===
I 1960- og 1970-årene holdt NRK fast på sin ikke-kommersielle innstilling til konkurransen. Fokuset skulle ligge på melodi og tekst, ikke show og koreografi, noe som preget de norske finalene og sangene i mange år. I 1979 gikk NRK så langt at de strippet hele studio for kulisser og ba artister og musikere stille i hverdagsklær. Poenget var å rette oppmerksomheten mot sangen, ikke all innpakningen rundt. Denne gjennomgående holdningen, kombinert med skepsis i det norske musikkmiljøet, var trolig medvirkende til at Norge endte opp med bidrag som ikke slo an hos de europeiske juryene. Heller ikke hos tv-seerne ble de norske bidragene noen slagere, for eksempel dukket bare tre av de norske vinnerlåtene opp på VG-lista i perioden 1961–1976.Norges svake innsats og låtenes manglende suksess har blitt forklart på ulike måter. I 1975 uttalte Terje Rypdal til VG: «På meg kan det virke som om folk binder seg fullstendig når det blir snakk om Melodi Grand Prix. Da tenker man akkurat som man har gjort de siste årene. Nytenkning virker nesten uhørt.» sa Rypdal. Veteranen Kirsti Sparboe mente arrangøren selv måtte ta skylden: «NRK vet ikke hva Norge vil. Vingler og vakler, leter etter løsninger.» Hun mente også at fagjuryene var motvillige og forutinntatte: «Det er for publikum melodiene lages, ikke for jurymedlemmer med varierende bakgrunn og interesse … og antipatier», fortalte hun i sin biografi fra 1984. Også Melodi Grand Prix-ekspert Kato M. Hansen peker på de norske ekspertjuryene som en av årsakene til Norges dårlige plasseringer i 1970-årene. Ikke minst fordi fagjuryene bedømte de norske sangene ut fra sine ekspertpremisser: «Det var hovedgrunnen til at Norge gjorde det så dårlig utover i 1970-årene. Ikke at bidragene i seg selv var dårlige, men de ble kastet til ulvene når de så kom ut i Europa og skulle konkurrere på helt andre premisser enn i Norge», sa Hansen i NRK-programmet Tidsvitne i 2013.
=== Skiftet i 1980-årene ===
Utover i 1980-årene endret NRK innstilling til konkurransen, og de norske Eurovision-bidragene ble «lettere» og med mer koreografi. Ekspertjuryene ble også byttet ut med regionale folkejuryer fra 1982, og finalene ble sendt direkte – og ikke i opptak som tidligere. Holdningsskiftet ga resultater. I 1982 ble Norge nummer tolv, i 1983 nummer ni, og i 1985 skjedde det som nærmest hadde fått status som en umulighet: Norge vant Eurovision Song Contest med Bobbysocks og «La det swinge». Flere gode resultater fulgte etter seieren, med en niendeplass i 1987 og en femteplass året etter. I årene 1989–1992 gikk Norge inn i en svak periode igjen, blant annet med en ny sisteplass i 1990.
I 1993 innledet Norge sin beste periode i konkurransen. Silje Vige ble nummer fem i 1993, før Elisabeth Andreassen og Jan Werner Danielsen fulgte opp med en sjetteplass året etter. I 1995 vant Norge sin andre seier med Secret Gardens «Nocturne», mens Elisabeth Andreassen sikret Norge en andreplass på hjemmebane i 1996. Rekken av gode plasseringer fikk imidlertid en brå slutt i 1997, da Tor Endresens «San Francisco» endte sist i Dublin uten poeng.
Etter årtusenskiftet har Norge hatt varierende resultater. Tre ganger har landet endt opp på sisteplass, og i 2002 måtte Norge for første gang ufrivillig stå utenfor konkurransen. I tillegg kvalifiserte ikke Norge seg til finalene i 2007, 2011 og 2016. Men i samme periode har også Norge vunnet konkurransen én gang, da Alexander Rybak vant en suveren seier med «Fairytale» i 2009. Seieren er fremdeles en av de mest overlegne gjennom historien. Norge har i tillegg fått to fjerdeplasser og én femteplass etter 2000.
=== Fravær ===
Siden debuten i 1960 har Norge stått over konkurransen ved to anledninger – i 1970 og i 2002. I 1970 trakk Norge seg fra Eurovision Song Contest sammen med blant andre Sverige og Finland. Bakgrunnen var at fire land hadde delt seieren i konkurransen året før. Men en like viktig årsak var nok den økende norske misnøyen og kritikken mot konkurransen, en misnøye som nådde sitt klimaks etter den norske finalen i Melodi Grand Prix 1969. Da Norge valgte å boikotte Eurovision Song Contest i 1970 og ikke arrangere Melodi Grand Prix 1970, sa NRKs programdirektør Otto Nes til Aftenposten: «Det har forekommet en del misnøye med arrangementet, fordi man mener at det ikke har svart til de forventninger man stilte – nemlig at man gjennom denne melodikonkurranse i Eurovisjonen skulle høyne slagernivået i Europa».I 2002 var ikke Norge kvalifisert til konkurransen, på grunn av sisteplassen året før. Dette var første gang Norge ufrivillig måtte stå over Eurovision Song Contest. Etter innføringen av semifinaler i 2004 har Norge blitt slått ut i semifinalene på tre av femten forsøk: 2007, 2011 og 2016. Norge var direktekvalifisert til finalene i 2004, 2006 og 2010.
Ulrikke Brandstorp skulle ha representert Norge i 2020 med sangen «Attention», men konkurransen ble avlyst på grunn av koronaviruspandemien. Dette var første gang siden begynnelsen i 1956 at konkurransen ble avlyst. «Attention» var også den andre Melodi Grand Prix-vinneren som ikke fikk representere Norge i Eurovision Song Contest. Den første var «Jeg har aldri vært så glad i noen som deg» som vant Melodi Grand Prix 1968. På grunn av plagiatbeskyldninger trakk låtskriver Kari Diesen d.y, låten, og andreplassen «Stress» representerte Norge i stedet.
== Popularitet ==
Utover i 1960-årene vokste det frem en økende misnøye mot konkurransen i Norge, og hvert eneste år dukket spørsmålet opp om Norge burde trekke seg. I 1967 trakk Danmark seg fra konkurransen i elleve år, fordi Danmarks Radios nye underholdningssjef, Niels Jørgen Kaiser, mente konkurransen ikke holdt høy nok «kulturell verdi». Tross dette valgte NRK å fortsette i konkurransen sammen med finske Yle og svenske SVT. Unntaket var 1970, da Norden trakk seg i protest mot den firedelte seieren året før.
Tross kritikk og dårlige resultater har Eurovision Song Contest likevel alltid vært et populært tv-program i Norge, med bred medieomtale og høye seertall. Flere ganger har den internasjonale finalen vært det mest sette programmet på norsk tv i løpet av året. Seerandelen for konkurransen har enkelte år også ligget så høyt som 90 prosent.I 1992 kom moderne tv-metermålinger, og siden da har seertallene stort sett ligget rundt 1,5 millioner seere. Rekorden ble satt i 1996 med 2,03 millioner seere, da Norge arrangerte finalen. Like bak kommer Rybak-året 2009 med 2,01 millioner seere, og avstemningen ble fulgt av hele 2,3 millioner på det meste. Finalen fra Bærum i 2010 ble sett av 1,99 millioner nordmenn. Finalen i 2021 ble sett av nærmere 1,5 millioner seere og hadde en markedsandel på 86 prosent.
Den minst sette finalen var i 2007, da bare 573 000 nordmenn fulgte sendingen fra Helsingfors i Finland. Finalen gikk imidlertid av stabelen uten Norge, siden Guri Schanke ble slått ut i semifinalen. Det er imidlertid gjort flere endringer i målemetoden siden 1992, senest i 2018. Det er derfor ikke mulig å sammenligne alle tallene direkte. Blant annet er tallene fra og med 2018 jevnt over lavere enn årene før på grunn av den nye målemetoden.
=== Norske seertall for finalene 1993–2022 ===
== Sisteplass-landet ==
Norge har mildt sagt hatt varierende suksess i Eurovision Song Contest. Siden 1960 har Norge vunnet tre ganger og kommet på topp fem ytterligere åtte ganger. Men Norge er nok langt mer kjent for sine elleve sisteplasser – flere enn noe annet land. Tar en med semifinaler også, tangerer Finland denne rekorden med ni sisteplasser i en finale og to i en semifinale. Norge har også endt opp uten poeng fire ganger: 1963, 1978, 1981 og 1997. Bare Østerrike har like mange nullpoengere.Den første sisteplassen kom allerede på Norges fjerde forsøk, i 1963. Men det er perioden 1969–1981 som er den definitivt svakeste i norsk Eurovision-historie. I denne perioden deltok Norge tolv ganger – og fem av dem endte med sisteplass (1969, 1974, 1976, 1978 og 1981). I tillegg kom Norge nest sist to ganger (1971 og 1975). Bare én gang i denne perioden kom landet på øvre halvdel av resultatlisten: I 1973, da Bendik Singers kom på syvendeplass med «It's Just a Game».
I 1978 ble Jahn Teigen den første til å få null poeng etter at poengsystemet ble endret i 1975. Jumboplasseringen skapte enorm oppmerksomhet i Norge, men også i flere andre land. Sisteplassen ble imidlertid en stor suksess for Jahn Teigen, og taperlåten «Mil etter mil» er fremdeles en av de mest solgte Melodi Grand Prix-vinnerne gjennom tidene i Norge. Bare tre år senere fikk Norge null poeng igjen, denne gang med Finn Kalvik og «Aldri i livet». De mange sisteplassene fikk britene til å spekulere på om Norge faktisk gikk inn for å få null poeng i konkurransen.I 1990 kom Norge sist for syvende gang, og heller ikke de siste årene har Norge sluppet unna jumboplasseringene. Også i 1997, 2001, 2004 og 2012 kom Norge sist.
== Deltakere ==
Under er en liste over Norges deltakere, plasseringer og poeng i konkurransen siden debuten i 1960.██ Vinner
██ Andreplass
██ Tredjeplass
██ Sisteplass
Noter
== Låtskrivere og listeplasseringer ==
Under er en oversikt over de norske bidragenes låtskrivere. Kolonnen ESC viser bidragets plassering i Eurovision Song Contest, mens kolonnen NO viser låtens høyeste plassering på Topplista, Norges offisielle singelliste. Tankestrek i NO-kolonnen betyr at låten ikke kom inn på Topplista. De første tiårene var singellisten en topp 10-liste, men den ble utvidet til topp 20 i 1995, og videre til topp 40 høsten 2014.
== Dirigenter for Norge ==
Frem til og med 1998 ble bidragene fremført med orkester, og hvert land hadde sin egen dirigent som dirigerte orkesteret. Utover i 1990-årene tok ferdiginnspilt musikk i større grad over, og i 1999 ble orkesteret avskaffet. De nåværende reglene krever at all musikk og instrumenter på scenen skal være forhåndsinnspilt. Under er en oversikt over dirigentene for Norge i årene 1960–1998.
== Stemmehistorikk ==
=== Poeng fra Norge ===
Tabellene under omfatter norske poeng gitt og mottatt i finaler. Poeng i semifinaler er ikke inkludert i tallene. Poengene er delt i fire tabeller for å vise utviklingen i stemmemønsteret. Den første tabellen omfatter alle poeng siden Norges debut i 1960 og frem til i dag. Tabell nummer to omfatter alle år siden 1975, da poengsystemet med 1–8, 10 og 12 poeng ble innført. Tabell nummer tre omfatter alle år siden 1998, da telefonavstemning ble innført for fullt. Siste tabell omfatter alle år fra 2009, da ordningen med kombinert jury- og telefonavstemning ble innført. Siden 2016 har hvert land gitt to sett med 1–8, 10 og 12 poeng: ett sett fra fagjuryen og ett sett basert på resultatet av telefonavstemningen. Ved like mange poeng, rangeres landene etter hvor mange prosent de har gitt av høyeste mulige oppnåelige totalscore.
=== Poeng til Norge ===
== Eurovision Song Contest i Norge ==
=== Konkurranser avholdt i Norge ===
=== Andre Eurovision-arrangementer i Norge ===
== Galleri ==
== Kommentatorer og poengopplesere ==
== Noter ==
== Se også ==
Melodi Grand Prix
Eurovision Song Contest
Norge i Junior Eurovision Song Contest
Norge i Eurovision Choir of the Year
== Referanser ==
== Kilder ==
Hansen, Kato og Jostein Pedersen (2010). Melodi Grand Prix. Oslo: Schibsted. ISBN 978-82-516-3615-5.
Johnsen, Geir (1986). Norge i Melodi Grand Prix. Oslo: Atheneum. ISBN 8273341232.
Norsk rikskringkasting: Melodi Grand Prix – offisiell side, nrk.no
Pedersen, Jostein (1996). Historien om Melodi Grand Prix. Oslo: Bladkompaniet. ISBN 8250934679.
Pedersen, Jostein: Om Melodi Grand Prix 1960–80, Ballade.no
== Eksterne lenker ==
Den europeiske kringkastingsunion: Offisiell nettside for Eurovision Song Contest
Den europeiske kringkastingsunion: Norge i Eurovision Song Contest | Israel debuterte i Junior Eurovision Song Contest i 2012 i Amsterdam i Nederland med sangen «Let the Music Win», fremført på hebraisk, engelsk, fransk og russisk av gruppen Kids.il. | 200,787 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norge_i_Eurovision_Song_Contest | 2023-02-04 | Norge i Eurovision Song Contest | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Land i Eurovision Song Contest'] | Norge i Eurovision Song Contest begynte med deltakelsen i 1960, og landet har deltatt hvert år siden, unntatt i 1970 og 2002. Norge har vunnet Eurovision Song Contest tre ganger, men samtidig kommet på sisteplass i en finale elleve ganger – mer enn noe annet land. Norge har i tillegg fått null poeng fire ganger, bare Østerrike har like mange. Den lange rekken med dårlige plasseringer i 1960- og 1970-årene tok brått slutt i 1985, da Bobbysocks sikret Norges første seier i konkurransen med «La det swinge». Siden fulgte en ny seier i 1995 med Secret Garden og «Nocturne», og sist i 2009 med Alexander Rybaks «Fairytale». Norge har arrangert konkurransen tre ganger: Grieghallen i Bergen i 1986, Oslo Spektrum i 1996 og Telenor Arena i 2010. Det er NRK som sender konkurransen i Norge, og som står bak den nasjonale sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Vinneren får representere Norge i Eurovision Song Contest.
Etter år 2000 har Norges resultater i Eurovision Song Contest fortsatt å svinge, med tre sisteplasser, én seier og ytterligere tre plasseringer i topp fem. Etter innføringen av semifinaler i 2004 har Norge blitt slått ut i semifinalen tre ganger: i 2007, 2011 og 2016. Siden 2013 har imidlertid Norge kommet fem ganger blant de ti beste, senest med sjetteplassen til KEiiNO og «Spirit in the Sky» i 2019. Norge vant også telefonavstemningen dette året.
| Norge i Eurovision Song Contest begynte med deltakelsen i 1960, og landet har deltatt hvert år siden, unntatt i 1970 og 2002. Norge har vunnet Eurovision Song Contest tre ganger, men samtidig kommet på sisteplass i en finale elleve ganger – mer enn noe annet land. Norge har i tillegg fått null poeng fire ganger, bare Østerrike har like mange. Den lange rekken med dårlige plasseringer i 1960- og 1970-årene tok brått slutt i 1985, da Bobbysocks sikret Norges første seier i konkurransen med «La det swinge». Siden fulgte en ny seier i 1995 med Secret Garden og «Nocturne», og sist i 2009 med Alexander Rybaks «Fairytale». Norge har arrangert konkurransen tre ganger: Grieghallen i Bergen i 1986, Oslo Spektrum i 1996 og Telenor Arena i 2010. Det er NRK som sender konkurransen i Norge, og som står bak den nasjonale sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Vinneren får representere Norge i Eurovision Song Contest.
Etter år 2000 har Norges resultater i Eurovision Song Contest fortsatt å svinge, med tre sisteplasser, én seier og ytterligere tre plasseringer i topp fem. Etter innføringen av semifinaler i 2004 har Norge blitt slått ut i semifinalen tre ganger: i 2007, 2011 og 2016. Siden 2013 har imidlertid Norge kommet fem ganger blant de ti beste, senest med sjetteplassen til KEiiNO og «Spirit in the Sky» i 2019. Norge vant også telefonavstemningen dette året.
== Historikk ==
NRK har ansvaret med å velge ut det norske bidraget, og har senderettighetene til Eurovision Song Contest i Norge. Det norske bidraget kåres gjennom den årlige, nasjonale sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Per 2022 har Norge deltatt 60 ganger i Eurovision Song Contest.
Norge debuterte i Eurovision Song Contest i 1960, nesten et halvt år før den offisielle åpningen av fjernsynet i Norge. Landet fikk en god start da Nora Brockstedt sang Norge inn til fjerdeplass med «Voi Voi». De to neste årene holdt Norge seg på topp ti, men i 1963 kom den første sisteplassen, da Anita Thallaug fikk 0 poeng med «Solhverv».
=== Nøkternhet og fagjuryer ===
I 1960- og 1970-årene holdt NRK fast på sin ikke-kommersielle innstilling til konkurransen. Fokuset skulle ligge på melodi og tekst, ikke show og koreografi, noe som preget de norske finalene og sangene i mange år. I 1979 gikk NRK så langt at de strippet hele studio for kulisser og ba artister og musikere stille i hverdagsklær. Poenget var å rette oppmerksomheten mot sangen, ikke all innpakningen rundt. Denne gjennomgående holdningen, kombinert med skepsis i det norske musikkmiljøet, var trolig medvirkende til at Norge endte opp med bidrag som ikke slo an hos de europeiske juryene. Heller ikke hos tv-seerne ble de norske bidragene noen slagere, for eksempel dukket bare tre av de norske vinnerlåtene opp på VG-lista i perioden 1961–1976.Norges svake innsats og låtenes manglende suksess har blitt forklart på ulike måter. I 1975 uttalte Terje Rypdal til VG: «På meg kan det virke som om folk binder seg fullstendig når det blir snakk om Melodi Grand Prix. Da tenker man akkurat som man har gjort de siste årene. Nytenkning virker nesten uhørt.» sa Rypdal. Veteranen Kirsti Sparboe mente arrangøren selv måtte ta skylden: «NRK vet ikke hva Norge vil. Vingler og vakler, leter etter løsninger.» Hun mente også at fagjuryene var motvillige og forutinntatte: «Det er for publikum melodiene lages, ikke for jurymedlemmer med varierende bakgrunn og interesse … og antipatier», fortalte hun i sin biografi fra 1984. Også Melodi Grand Prix-ekspert Kato M. Hansen peker på de norske ekspertjuryene som en av årsakene til Norges dårlige plasseringer i 1970-årene. Ikke minst fordi fagjuryene bedømte de norske sangene ut fra sine ekspertpremisser: «Det var hovedgrunnen til at Norge gjorde det så dårlig utover i 1970-årene. Ikke at bidragene i seg selv var dårlige, men de ble kastet til ulvene når de så kom ut i Europa og skulle konkurrere på helt andre premisser enn i Norge», sa Hansen i NRK-programmet Tidsvitne i 2013.
=== Skiftet i 1980-årene ===
Utover i 1980-årene endret NRK innstilling til konkurransen, og de norske Eurovision-bidragene ble «lettere» og med mer koreografi. Ekspertjuryene ble også byttet ut med regionale folkejuryer fra 1982, og finalene ble sendt direkte – og ikke i opptak som tidligere. Holdningsskiftet ga resultater. I 1982 ble Norge nummer tolv, i 1983 nummer ni, og i 1985 skjedde det som nærmest hadde fått status som en umulighet: Norge vant Eurovision Song Contest med Bobbysocks og «La det swinge». Flere gode resultater fulgte etter seieren, med en niendeplass i 1987 og en femteplass året etter. I årene 1989–1992 gikk Norge inn i en svak periode igjen, blant annet med en ny sisteplass i 1990.
I 1993 innledet Norge sin beste periode i konkurransen. Silje Vige ble nummer fem i 1993, før Elisabeth Andreassen og Jan Werner Danielsen fulgte opp med en sjetteplass året etter. I 1995 vant Norge sin andre seier med Secret Gardens «Nocturne», mens Elisabeth Andreassen sikret Norge en andreplass på hjemmebane i 1996. Rekken av gode plasseringer fikk imidlertid en brå slutt i 1997, da Tor Endresens «San Francisco» endte sist i Dublin uten poeng.
Etter årtusenskiftet har Norge hatt varierende resultater. Tre ganger har landet endt opp på sisteplass, og i 2002 måtte Norge for første gang ufrivillig stå utenfor konkurransen. I tillegg kvalifiserte ikke Norge seg til finalene i 2007, 2011 og 2016. Men i samme periode har også Norge vunnet konkurransen én gang, da Alexander Rybak vant en suveren seier med «Fairytale» i 2009. Seieren er fremdeles en av de mest overlegne gjennom historien. Norge har i tillegg fått to fjerdeplasser og én femteplass etter 2000.
=== Fravær ===
Siden debuten i 1960 har Norge stått over konkurransen ved to anledninger – i 1970 og i 2002. I 1970 trakk Norge seg fra Eurovision Song Contest sammen med blant andre Sverige og Finland. Bakgrunnen var at fire land hadde delt seieren i konkurransen året før. Men en like viktig årsak var nok den økende norske misnøyen og kritikken mot konkurransen, en misnøye som nådde sitt klimaks etter den norske finalen i Melodi Grand Prix 1969. Da Norge valgte å boikotte Eurovision Song Contest i 1970 og ikke arrangere Melodi Grand Prix 1970, sa NRKs programdirektør Otto Nes til Aftenposten: «Det har forekommet en del misnøye med arrangementet, fordi man mener at det ikke har svart til de forventninger man stilte – nemlig at man gjennom denne melodikonkurranse i Eurovisjonen skulle høyne slagernivået i Europa».I 2002 var ikke Norge kvalifisert til konkurransen, på grunn av sisteplassen året før. Dette var første gang Norge ufrivillig måtte stå over Eurovision Song Contest. Etter innføringen av semifinaler i 2004 har Norge blitt slått ut i semifinalene på tre av femten forsøk: 2007, 2011 og 2016. Norge var direktekvalifisert til finalene i 2004, 2006 og 2010.
Ulrikke Brandstorp skulle ha representert Norge i 2020 med sangen «Attention», men konkurransen ble avlyst på grunn av koronaviruspandemien. Dette var første gang siden begynnelsen i 1956 at konkurransen ble avlyst. «Attention» var også den andre Melodi Grand Prix-vinneren som ikke fikk representere Norge i Eurovision Song Contest. Den første var «Jeg har aldri vært så glad i noen som deg» som vant Melodi Grand Prix 1968. På grunn av plagiatbeskyldninger trakk låtskriver Kari Diesen d.y, låten, og andreplassen «Stress» representerte Norge i stedet.
== Popularitet ==
Utover i 1960-årene vokste det frem en økende misnøye mot konkurransen i Norge, og hvert eneste år dukket spørsmålet opp om Norge burde trekke seg. I 1967 trakk Danmark seg fra konkurransen i elleve år, fordi Danmarks Radios nye underholdningssjef, Niels Jørgen Kaiser, mente konkurransen ikke holdt høy nok «kulturell verdi». Tross dette valgte NRK å fortsette i konkurransen sammen med finske Yle og svenske SVT. Unntaket var 1970, da Norden trakk seg i protest mot den firedelte seieren året før.
Tross kritikk og dårlige resultater har Eurovision Song Contest likevel alltid vært et populært tv-program i Norge, med bred medieomtale og høye seertall. Flere ganger har den internasjonale finalen vært det mest sette programmet på norsk tv i løpet av året. Seerandelen for konkurransen har enkelte år også ligget så høyt som 90 prosent.I 1992 kom moderne tv-metermålinger, og siden da har seertallene stort sett ligget rundt 1,5 millioner seere. Rekorden ble satt i 1996 med 2,03 millioner seere, da Norge arrangerte finalen. Like bak kommer Rybak-året 2009 med 2,01 millioner seere, og avstemningen ble fulgt av hele 2,3 millioner på det meste. Finalen fra Bærum i 2010 ble sett av 1,99 millioner nordmenn. Finalen i 2021 ble sett av nærmere 1,5 millioner seere og hadde en markedsandel på 86 prosent.
Den minst sette finalen var i 2007, da bare 573 000 nordmenn fulgte sendingen fra Helsingfors i Finland. Finalen gikk imidlertid av stabelen uten Norge, siden Guri Schanke ble slått ut i semifinalen. Det er imidlertid gjort flere endringer i målemetoden siden 1992, senest i 2018. Det er derfor ikke mulig å sammenligne alle tallene direkte. Blant annet er tallene fra og med 2018 jevnt over lavere enn årene før på grunn av den nye målemetoden.
=== Norske seertall for finalene 1993–2022 ===
== Sisteplass-landet ==
Norge har mildt sagt hatt varierende suksess i Eurovision Song Contest. Siden 1960 har Norge vunnet tre ganger og kommet på topp fem ytterligere åtte ganger. Men Norge er nok langt mer kjent for sine elleve sisteplasser – flere enn noe annet land. Tar en med semifinaler også, tangerer Finland denne rekorden med ni sisteplasser i en finale og to i en semifinale. Norge har også endt opp uten poeng fire ganger: 1963, 1978, 1981 og 1997. Bare Østerrike har like mange nullpoengere.Den første sisteplassen kom allerede på Norges fjerde forsøk, i 1963. Men det er perioden 1969–1981 som er den definitivt svakeste i norsk Eurovision-historie. I denne perioden deltok Norge tolv ganger – og fem av dem endte med sisteplass (1969, 1974, 1976, 1978 og 1981). I tillegg kom Norge nest sist to ganger (1971 og 1975). Bare én gang i denne perioden kom landet på øvre halvdel av resultatlisten: I 1973, da Bendik Singers kom på syvendeplass med «It's Just a Game».
I 1978 ble Jahn Teigen den første til å få null poeng etter at poengsystemet ble endret i 1975. Jumboplasseringen skapte enorm oppmerksomhet i Norge, men også i flere andre land. Sisteplassen ble imidlertid en stor suksess for Jahn Teigen, og taperlåten «Mil etter mil» er fremdeles en av de mest solgte Melodi Grand Prix-vinnerne gjennom tidene i Norge. Bare tre år senere fikk Norge null poeng igjen, denne gang med Finn Kalvik og «Aldri i livet». De mange sisteplassene fikk britene til å spekulere på om Norge faktisk gikk inn for å få null poeng i konkurransen.I 1990 kom Norge sist for syvende gang, og heller ikke de siste årene har Norge sluppet unna jumboplasseringene. Også i 1997, 2001, 2004 og 2012 kom Norge sist.
== Deltakere ==
Under er en liste over Norges deltakere, plasseringer og poeng i konkurransen siden debuten i 1960.██ Vinner
██ Andreplass
██ Tredjeplass
██ Sisteplass
Noter
== Låtskrivere og listeplasseringer ==
Under er en oversikt over de norske bidragenes låtskrivere. Kolonnen ESC viser bidragets plassering i Eurovision Song Contest, mens kolonnen NO viser låtens høyeste plassering på Topplista, Norges offisielle singelliste. Tankestrek i NO-kolonnen betyr at låten ikke kom inn på Topplista. De første tiårene var singellisten en topp 10-liste, men den ble utvidet til topp 20 i 1995, og videre til topp 40 høsten 2014.
== Dirigenter for Norge ==
Frem til og med 1998 ble bidragene fremført med orkester, og hvert land hadde sin egen dirigent som dirigerte orkesteret. Utover i 1990-årene tok ferdiginnspilt musikk i større grad over, og i 1999 ble orkesteret avskaffet. De nåværende reglene krever at all musikk og instrumenter på scenen skal være forhåndsinnspilt. Under er en oversikt over dirigentene for Norge i årene 1960–1998.
== Stemmehistorikk ==
=== Poeng fra Norge ===
Tabellene under omfatter norske poeng gitt og mottatt i finaler. Poeng i semifinaler er ikke inkludert i tallene. Poengene er delt i fire tabeller for å vise utviklingen i stemmemønsteret. Den første tabellen omfatter alle poeng siden Norges debut i 1960 og frem til i dag. Tabell nummer to omfatter alle år siden 1975, da poengsystemet med 1–8, 10 og 12 poeng ble innført. Tabell nummer tre omfatter alle år siden 1998, da telefonavstemning ble innført for fullt. Siste tabell omfatter alle år fra 2009, da ordningen med kombinert jury- og telefonavstemning ble innført. Siden 2016 har hvert land gitt to sett med 1–8, 10 og 12 poeng: ett sett fra fagjuryen og ett sett basert på resultatet av telefonavstemningen. Ved like mange poeng, rangeres landene etter hvor mange prosent de har gitt av høyeste mulige oppnåelige totalscore.
=== Poeng til Norge ===
== Eurovision Song Contest i Norge ==
=== Konkurranser avholdt i Norge ===
=== Andre Eurovision-arrangementer i Norge ===
== Galleri ==
== Kommentatorer og poengopplesere ==
== Noter ==
== Se også ==
Melodi Grand Prix
Eurovision Song Contest
Norge i Junior Eurovision Song Contest
Norge i Eurovision Choir of the Year
== Referanser ==
== Kilder ==
Hansen, Kato og Jostein Pedersen (2010). Melodi Grand Prix. Oslo: Schibsted. ISBN 978-82-516-3615-5.
Johnsen, Geir (1986). Norge i Melodi Grand Prix. Oslo: Atheneum. ISBN 8273341232.
Norsk rikskringkasting: Melodi Grand Prix – offisiell side, nrk.no
Pedersen, Jostein (1996). Historien om Melodi Grand Prix. Oslo: Bladkompaniet. ISBN 8250934679.
Pedersen, Jostein: Om Melodi Grand Prix 1960–80, Ballade.no
== Eksterne lenker ==
Den europeiske kringkastingsunion: Offisiell nettside for Eurovision Song Contest
Den europeiske kringkastingsunion: Norge i Eurovision Song Contest | Slovenia debuterte i Junior Eurovision Song Contest i 2014 på Malta med sangen «Niši sam (Your Light)», framført på slovensk og engelsk av Ula Ložar. Bidraget ble valgt internt av den slovenske kringkasteren Radiotelevizija Slovenija. | 200,788 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%98relva | 2023-02-04 | Ørelva | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:58°N', 'Kategori:59,0°N', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Den norske riksgrensen', 'Kategori:Elver i Halden', 'Kategori:Enningdalsvassdraget'] | Ørelva er ei elv i Halden kommune i Viken. Den er ei sideelv til Enningdalselva og har utspring fra Ørsjøen. Herfra renner den i sørvestlig retning gjennom et skogkledd landskap med enkelte gårdsbruk. Elva et nedbørfelt på 58,96 km², og middelvannføringen ved munningen er 0,73 m³/s.
| Ørelva er ei elv i Halden kommune i Viken. Den er ei sideelv til Enningdalselva og har utspring fra Ørsjøen. Herfra renner den i sørvestlig retning gjennom et skogkledd landskap med enkelte gårdsbruk. Elva et nedbørfelt på 58,96 km², og middelvannføringen ved munningen er 0,73 m³/s.
== Se også ==
Liste over elver i Østfold
== Referanser == | | fjerneste_kilde = Sørøst for Fugleås | 200,789 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Chalazion | 2023-02-04 | Chalazion | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2023-02', 'Kategori:Sykdommer i øyet og øyets omgivelser', 'Kategori:Usorterte stubber'] | Chalazion er en cyste i øyelokket forårsaket av en betent eller blokkert fettkjertel. Til forskjell fra en sti (eller hordeolum) gjør disse vanligvis ikke vondt eller medfører akutte problem. Som oftest finner man dem på innsiden av øyelokket, mens en sti normalt befinner seg på kanten.
| Chalazion er en cyste i øyelokket forårsaket av en betent eller blokkert fettkjertel. Til forskjell fra en sti (eller hordeolum) gjør disse vanligvis ikke vondt eller medfører akutte problem. Som oftest finner man dem på innsiden av øyelokket, mens en sti normalt befinner seg på kanten.
== Eksterne lenker ==
Norsk Helseinformatikk (nhi.no) Arkivert 16. februar 2015 hos Wayback Machine. | Chalazion er en cyste i øyelokket forårsaket av en betent eller blokkert fettkjertel. Til forskjell fra en sti (eller hordeolum) gjør disse vanligvis ikke vondt eller medfører akutte problem. | 200,790 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Senter_for_forskning_og_utvikling_i_helsevitenskap_(CIDICS) | 2023-02-04 | Senter for forskning og utvikling i helsevitenskap (CIDICS) | ['Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Universiteter i Mexico'] | Senter for forskning og utvikling i helsevitenskap (CIDICS) ved Universidad Autónoma de Nuevo León (UANL, Autonomous University of Nuevo León), er en institusjon som gir det meksikanske samfunnet akademisk forskningsinfrastruktur innenfor områdene helse, biomedisin og bioteknologi.Det har sitt hovedkvarter i en seksetasjes bygning på 15 500 m2, beliggende innenfor campusområdet for helsevitenskap i UANL der José Eleuterio González-gaten og Dr. Carlos Canseco-gaten krysser hverandre i Mitras Centro-kvarteret, i byen Monterrey, Nuevo León, México.
| Senter for forskning og utvikling i helsevitenskap (CIDICS) ved Universidad Autónoma de Nuevo León (UANL, Autonomous University of Nuevo León), er en institusjon som gir det meksikanske samfunnet akademisk forskningsinfrastruktur innenfor områdene helse, biomedisin og bioteknologi.Det har sitt hovedkvarter i en seksetasjes bygning på 15 500 m2, beliggende innenfor campusområdet for helsevitenskap i UANL der José Eleuterio González-gaten og Dr. Carlos Canseco-gaten krysser hverandre i Mitras Centro-kvarteret, i byen Monterrey, Nuevo León, México.
== Historie ==
Byggingen ble startet på et forslag fra daværende generalsekretær i UANL og nåværende tidligere rektor Dr. Jesús Ancer Rodríguez, og en engasjert gjeng tidligere studenter og andre støttespillere av universitet i desember 2006. Den ble innviet 29. september 2009 av daværende guvernør i Nuevo León, Lic. José Natividad González Paras, og rektor Ing. José Antonio González Treviño ved UANL (2003-2009).CIDICS (tidligere også kalt CIDCS), ble åpnet som et tverrfaglig senter, og utvikler forskning med mål om å styrke og samhandle de mange fakultetene ved Senteret for Forskning og Utvikling i Helsevitenskap.
Forskerstaben ved CIDICS består av professorer ved UANL, som også arbeider ved det [medisinske fakultet, universitetssykehuset, og fakultetene for odontologi, biologi, veterinærmedisin og dyrevitenskap, kjemi, helse og ernæring, psykologi, sykepleie, idrettsorganisering, samt universitetets helsesenter og pasientstasjon.
== Organisasjon ==
CIDICS arbeider med en enkel og effektiv administrasjon- og organisasjonsstruktur som gjør samordning av ressurser enklere, og legger særlig vekt på mennesker og samfunnsmål for institusjonen (utover arbeidskraft og fasiliteter). Dens leder er Dr. Carlos E. Medina De la Garza.
== Visjon ==
Senterets visjon er å gjennomføre vitenskapelig og teknologisk forskning for å generere kunnskap egnet til å løse prioriterte helseproblemer på et lokalt, nasjonalt og internasjonalt nivå. Senteret jobber også for integrere grunnleggende helsetilbud, sykehustjenester og folkehelse for å bidra til en vitenskapelig, nyskapende og konkurransedyktig utvikling av den nordøstlige regionen av Mexico. Senteret knytter sammen næringsutvikling og bioteknologi for å skape en kunnskapsbasert økonomi.
== Kompetanse ==
CIDICS er blitt et senter for fremragende forskning knyttet til de høyeste standarder for nasjonal og internasjonal kvalitet til trening av vitenskapsmenn, -kvinner og forskere, for generering og formidling av kunnskap og utvikling og teknologisk innovasjon i henhold til behovene til globalisering. Senteret jobber også med å utvikle et rammeverk for internasjonalt samarbeid for å øke universitetets vitenskapelige og teknologiske kvalitet, og på sikt bli en ledende institusjon innenfor forskning og utvikling av helsevitenskap.
== Arbeid ==
CIDICS er i verdensteten når det gjelder utvikling av fasiliteter, teknologi og instrumenter for å forstå, definere og formidle viktige spørsmål innenfor helseteknisk og medisinsk arbeid. Senteret er et bredt foretak, og arbeider med alt fra folkehelse, der data innhentes og analyseres for å utvikle politiske rettningslinjer, til høyteknologiske laboratorier hvor genomikk og proteomikk kombineres for å tilpasse medisin til den enkelte pasients behov.
Tverrfaglige team driver forskning og praktisk undervisning i samarbeid med andre utdannings- og forskningssentre, det være seg UANL, andre universiteter, innenlandsk eller utenlandsk produksjonssektor.
== Organisasjonsstruktur ==
Kontoret til direktoratet har nær kontakt med den administrative koordinasjonen, som ledes av Ing. Felipe E. Garza Garcia, og den akademiske koordinasjonen, som ledes av Dr. Dora Elia Cortés Hernández. Det er avdelinger for Kunnskapsforvaltning, Informasjon og Samfunnskontakt, Databehandling og Multimedia, i tillegg til et Utvalg for Bioetikk, Biosikkerhet og Forskning. Senteret har følgende arbeidsgrupper, som alle har en ansvarlig person
Bioetikk
Bioimage
Biologiske modellenheter
Biosikkerhet
CIMAT (en selvstendig avdeling for Biostatistikk og Matematikk av CONACyT)
Farmakologisk og Helseteknisk Forskning
Integrert og Spesialisert Odontologisk Forskning
Vekstpatogener
Celle- og genterapi (Eksperimentell Terapi)
Helsepsykologi
Forebygging av HIV-ETS (sykepleie)
Immunomodulatorer
Influensa og Luftveispatogener
Kunnskapsforvaltning
Molekylærbiologi, Genomikk og Sekvensering
Nevrovitenskap
Forskning i Folkehelse
Vaksineforskning
Vevsteknologi
== Infrastruktur ==
CIDICS’ laboratoriumer har infrastruktur som inneholder:
Pyrosekvenseringsutstyr og ulike plattformer for forskning på komparativ genhybridisering og mikromatriser.
Proteomikkplattform for proteinforskning.
Alt utstyr nødvendig for stamcelleforskining og genterapi.
Et fullt team for epidemiologiske studier og folkehelse.
Molekylær diagnostikk av smittestoffer knyttet til blant annet respiratoriske og orale infeksjoner, og kjønnssykdommer.
Et team med ansvar for konflikthåndtering og biosikkerhet.
Et høyteknologisk rom designet for bruk av biologiske modeller.
Laboratorier for forskning knyttet til søvnproblemer, psykoonkologi, stress og avhengighet.CIDICS har i tillegg et auditorium med kapasitet på 200 personer, og møterom tilrettelagt for akademiske og vitenskapelige aktiviteter (konferanser, symposier, workshops, etc.).
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted for autonome universitetet i Nuevo León UANL
Forskningssentre ved autonome universitetet i Nuevo León UANL
Offisielle nettstedet for Senter for Forskning og Utvikling i helsefag
CIDICS Science for vår Society | Senter for forskning og utvikling i helsevitenskap (CIDICS) ved Universidad Autónoma de Nuevo León (UANL, Autonomous University of Nuevo León), er en institusjon som gir det meksikanske samfunnet akademisk forskningsinfrastruktur innenfor områdene helse, biomedisin og bioteknologi.Offisielle nettstedet for Senter for Forskning og Utvikling i helsefag | 200,791 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Trondheim | 2023-02-04 | Trondheim | ['Kategori:10,4°Ø', 'Kategori:63°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Havnebyer i Norge', 'Kategori:Hurtigrutens anløpssteder i Trøndelag', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Tidligere fergesteder i Trøndelag', 'Kategori:Trondheim'] | Trondheim, tidligere kalt Nidaros og Trondhjem (sørsamisk: Tråante), er en bykommune i Trøndelag, og den tredje mest folkerike kommunen i Norge (etter Oslo og Bergen) med 207 595 innbyggere per 1. januar 2021, etter sammenslåingen med Klæbu kommune. Bysenteret (Midtbyen) ligger mellom Nidelva og Trondheimsfjorden. Kommunen grenser i øst mot Malvik, i sør mot Selbu og Melhus, og mot Indre Fosen i Trondheimsfjorden. Byen er hovedsete for fylkesordføreren, men ikke fylkeskommunen eller fylkesmannsembetet, da disse funksjonene er lokalisert i Steinkjer.
Byen ble ifølge Olav Tryggvasons saga etablert av Olav Tryggvason i året 997, og byen feiret sitt tusenårsjubileum i 1997.
Trondheim er et sentrum for høyere utdanning, og huser den største campusen på landets største universitet. I 1767 ble vitenskapsmuseet opprettet. Norges tekniske høgskole (NTH) ble opprettet i 1910. Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) ble opprettet i 1996.
St. Olavs hospital ble opprettet på Øya i Trondheim i 1910, under navnet Nye Trondhjem sykehus. Det er i dag et av Norges største helseforetak og eies av Helse Midt-Norge. Kulturinstitusjoner er også representert i bybildet. Trondheim kunstmuseum ble etablert i 1997 og Rockheim ble åpnet i 2010.
Trondheim er et knutepunkt for jernbanen i Norge; her møtes Dovrebanen sørfra med Meråkerbanen og Nordlandsbanen nordover. Europavei 6 går gjennom kommunen, Europavei 14 til Sverige begynner her og Europaveg 39 til Danmark begynner her. Byens flyplass er Trondheim lufthavn, Værnes i Stjørdal kommune.
| Trondheim, tidligere kalt Nidaros og Trondhjem (sørsamisk: Tråante), er en bykommune i Trøndelag, og den tredje mest folkerike kommunen i Norge (etter Oslo og Bergen) med 207 595 innbyggere per 1. januar 2021, etter sammenslåingen med Klæbu kommune. Bysenteret (Midtbyen) ligger mellom Nidelva og Trondheimsfjorden. Kommunen grenser i øst mot Malvik, i sør mot Selbu og Melhus, og mot Indre Fosen i Trondheimsfjorden. Byen er hovedsete for fylkesordføreren, men ikke fylkeskommunen eller fylkesmannsembetet, da disse funksjonene er lokalisert i Steinkjer.
Byen ble ifølge Olav Tryggvasons saga etablert av Olav Tryggvason i året 997, og byen feiret sitt tusenårsjubileum i 1997.
Trondheim er et sentrum for høyere utdanning, og huser den største campusen på landets største universitet. I 1767 ble vitenskapsmuseet opprettet. Norges tekniske høgskole (NTH) ble opprettet i 1910. Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) ble opprettet i 1996.
St. Olavs hospital ble opprettet på Øya i Trondheim i 1910, under navnet Nye Trondhjem sykehus. Det er i dag et av Norges største helseforetak og eies av Helse Midt-Norge. Kulturinstitusjoner er også representert i bybildet. Trondheim kunstmuseum ble etablert i 1997 og Rockheim ble åpnet i 2010.
Trondheim er et knutepunkt for jernbanen i Norge; her møtes Dovrebanen sørfra med Meråkerbanen og Nordlandsbanen nordover. Europavei 6 går gjennom kommunen, Europavei 14 til Sverige begynner her og Europaveg 39 til Danmark begynner her. Byens flyplass er Trondheim lufthavn, Værnes i Stjørdal kommune.
== Historie ==
Man regner med at byen ble grunnlagt i år 997 av Olav Tryggvason. Arkeologiske funn tyder på at det også har vært bosetninger rundt Nidelvas utløp også før den tid utover gårdsbruk, trolig sjøbuer for handelsvirksomhet. Det er gjort gravfunn som bekrefter bosetting på Nidarneset sentralt i dagens bykjerne rundt 400 f.Kr.Nidarosdomen ble bygd mellom 1070 og 1300, og er Norges mest sentrale kirke. Grunnloven av 1814 slo fast at den skulle være kroningskirken for Norges regent; dette gjelder ikke lenger, men siden 1958 har den blitt brukt til signing av de kongelige. Ifølge tradisjonen er Nidarosdomen gravkirken til Olav den hellige; imidlertid har senere utgravninger i Trondheim avdekket Clemenskirken, hvor helgenkongens kiste ble satt på alteret i år 1031, året etter slaget på Stiklestad. Nidaros bispedømme ble opprettet mellom 1070 og 1080; omkring 1152 ble det opphøyd til et katolsk erkebispedømme som eksisterte frem til reformasjonen i 1537. Mellom 1434 og 1537 preget erkebiskopene i Nidaros egne mynter.
Ladejarlene hadde sin base i Nidaros fra slutten av 800-tallet frem til 1029. Flere av middelalderkongene residerte også her. En bybrann i 1681 var en av de utløsende årsaker til byggingen av Kristiansten festning; denne festningen fikk betydning under den store nordiske krig 1700–1721. Kommunen fikk sin nåværende utstrekning den 1. januar 1964 da Trondheim ble slått sammen med de fire nabokommunene Byneset, Strinda, Tiller og Leinstrand. Som følge av den siste kommunereformen, ble Klæbu innlemmet i Trondheim den 1. januar 2020.
Ved slutten av 1000-tallet vokste byen meget raskt. Det ble blant annet anlagt ei steinkirke ved St. Olavs gravplass, hvor Nidarosdomen ligger i dag. Det ble også anlagt bro over elva omtrent der hvor dagens Elgeseter bru ligger. I 1219 opplevde Trondheim den første kjente bybrannen, og noen år senere, i 1295, ble store deler av byen lagt i aske av en annen brann.
Da Nidaros erkebiskopsete ble opprettet i 1152 vokste byen ytterligere, og fra 1200-tallet kjenner man til nær tjue kirker under setet. Det ble også anlagt en rekke klostre i byen, blant annet på Elgeseter, Bakke gård og Munkholmen.
Fra 1600-tallet kom økt handelsvirksomhet byen til gode. Byen begynte å vokse vestover, og den første bebyggelsen på Bakklandet oppsto. I 1681 la den såkalte Hornemansbrannen igjen store deler av Trondheim i grus, noe som førte til at Christian V bestemte at det skulle legges en helt ny byplan for Trondheim for å forhindre fremtidige branner fra å skape like stor ødeleggelse. Oppgaven ble gitt til den luxemburgske generalmajoren Johan Caspar de Cicignon, som fremmet en byplan med brede og rette gater med et sentralt torg.
Til tross for dette oppsto det flere store branner gjennom 1700- og 1800-tallet. Det ble fremmet lov om murtvang på sentrumsbebyggelsen, men før dette ble vedtatt ble byen raskt gjenoppbygget med trebebyggelse. Mange av dagens trebygg i sentrum stammer fra midten av 1800-tallet.
Etter andre verdenskrig måtte store deler av den gamle bebyggelsen vike til fordel for ny næringsvirksomhet. Cicignons byplan fra slutten av 1600-tallet er likevel nokså fremtredende i dagens Trondheim.
== Bynavn og bystrøk ==
Beliggende ved munningen av elven Nid (Nidelva) var stedet først kjent under navnet Nidaros (norrønt Niðarós), som betyr byen ved oset av Nid.
Ved opprettelsen av Nidaros erkebispedømme i 1152 ble navnet latinisert til Trundum (Trundensis) i Vatikanet. Nidaros trundensis betyr rett oversatt Nidaros av trundum eventuelt trondæm (Trønderfylkene). Hos Eirik Ivarsson anno 1192, heter byen Nidaros både i Nidaros, Norge og i Roma.
Nidaros-navnet på byen kom senere i bakgrunnen av flere grunner, først og fremst fordi erkebispesetet forsvant i 1537.
Þrónd(h)eimr eller Þránd(h)eimr, som opprinnelig var et navn på de åtte trønderske fylkene, altså nåtidens Trøndelag, sto for «trøndernes hjem». Første ledd er folkenavnet þrǿndr, «trøndere», som er et gammelt presens partisipp av verbet þróask, «vokse» (med den samme roten som i «trives»), som da kan oversettes som 'sterk, fruktbar'. Den latinske varianten Trundum kan eventuelt forklares som en gjengivelse av den norrøne formen for dativ flertall av þrǿndr, som kan ha forekommet ofte i uttrykk som hos trønderne.I senmiddelalderen ble Kaupangen i Trondheimen, altså handelsplassen i Trøndelag også brukt som bynavn og kortformen Trondheim /Tronhjæm ble brukt parallelt med Nidaros. Under unionen med Danmark ble dette fordansket til T(h)rondhjem og Trondhjems len for Trondheims len, så dette navnet var i bruk fra 1500-tallet.
I perioden 1925–1930 ble flere bynavn fornorsket som ledd i den språklige nasjonalismen som var utbredt i Norge i første del av det 20. århundre (1925: Oslo, 1927: Halden, 1930: Stavern). Ved lov 14. juni 1929 ble det bestemt at byen Trondhjem fra 1. januar 1930 skulle ha Nidaros som offisielt navn. Det var tidligere, i 1928, avholdt en folkeavstemning om bynavnet: 17 163 stemte mot endring, og 1508 for. Befolkningen og bystyret, som ønsket å beholde Trondhjem som navn, følte seg overkjørt og protestene lot ikke vente på seg.
Etter en opprivende navnestrid ble saken tatt opp på ny i Stortinget. Dette endte med et kompromiss: ved lov 6. mars 1931 med virkning fra samme dag ble formen Trondheim innført, et «fornorsket» kompromissforslag lansert av Ivar Lykke, lokal kjøpmann, statsminister 1926–28 og stortingsrepresentant 1915–35.Trånnhjæm (-em) er en hyppig forekommende uttale av bynavnet blant byens befolkning, og navneformen er fremdeles i bruk som navn på (nye og gamle) foreninger og bedrifter. Så sent som i 2007 ønsket en bystyrerepresentant å blåse liv i diskusjonen rundt bynavnet.
=== Trehusbyen ===
Trondheim har den lengste sammenhengende trehusbebyggelsen i Norden, og kalles derfor trehusbyen. Fra fisker- og arbeiderstrøket i Ilsvikøra i vest, via 1840-tallsbebyggelsen på Sanden og Løkkan, bryggerekkene og trehusbebyggelsen i Nerbyn, bryggene i Kjøpmannsgata, trehusene på Bakklandet, Rosenborgbebyggelsen og arbeiderboligene på Lademoen og Reina i øst, kan man trekke en mer eller mindre uavbrutt linje gjennom trehus.
De er bygd i ulike perioder, fra tidlig 1700-tallet, med et tyngdepunkt fra siste halvdel av 1800-tallet.
=== Navn på andre språk ===
Byens andre offisielle navn, Tråante, er sørsamisk. Ettersom sørsamisk er et kasusspråk, bøyes bynavnet Tråante i sju ulike kasus:
Tråante – Trondheim – nominativ Tråanten – Trondheim sin – genitiv Tråantem – Trondheim – akkusativ Tråantese – til Trondheim – illativ Tråantesne – i Trondheim – inessiv Tråanteste – fra Trondheim – elativ Tråantine – med Trondheim – komitativ
Trondheim kommune er derfor Tråanten tjïelte med genitiv -n (eieform) i Tråanten (teknisk sett Trondheims kommune). Dette er den vanlige måten å skrive sørsamiske kommunenavn på. På sørsamisk har byen også blitt kalt Stoerresjeltie som betyr "det store kirkestedet" eller "den store markedsplassen".Trondheim har også navn på flere andre samiske språk. På nordsamisk brukes både Troandin og Roandin om Trondheim. Troandin brukes i de nordlige dialektene, mens Roandin brukes i tornesamisk. Lulesamisk bruker Roandem, og på pitesamisk heter byen Tråndem.Blant kvenene i Nordreisa har Tronjami blitt brukt som kvensk navn. På romani ('taterspråk') blir byen kalt for Trøntusfåron, som betyr "Trønderbyen". Tidligere ble skrivemåten Drontheim brukt på tysk, den var ment å gjøre korrekt uttale lettere, men den skrivemåten har gradvis gått ut av bruk.
== Geografi ==
Berggrunnen i kommunen består hovedsakelig av metamorfe bergarter, med enkelte unntak. Byen ligger i Trondheimsfeltet, som preges av kaledonske skiferbergarter.
Nidelva renner gjennom byen fra sør mot nord, og munner ut i Trondheimsfjorden. Den flate landtungen som dannes ved elvas løp ligger sentrumsbebyggelsen. Videre østover mot fjorden preges landskapet av lavland og kulturlandskap, som derfra går videre til høyere platåer. Rundt Jonsvatnet i sørøst er landskapet preget av åser med høyder på omtrent 400 meter. Sørvest for Nidelva finner man Heimdalsplatået, og videre vestover finner man flate og fruktbare leirjordsområder, hvor man finner store jordbruksareal.
De høyeste toppene i kommunen finnes i Brungmarka sør i kommunen, med Kråkfjellet som det høyeste, 816,7 moh. I Bymarka er Storheia (565 moh.) og Gråkallen (552 moh.) de høyeste.
I Ferdaminni beskriver Aasmund Olavsson Vinje synet av Trondheim slik:
«Naar du stend upp i Steinberget og ser ned paa byen, so ringar Nidelvi seg paa øvre sida og fjorden paa nedre, so bygrunnen ser ut som ei pylsa med Iletangen som hals. Skulde dette bilætet vera for stygt, kann eg segja at byen ser ut som eit hjarta.»
=== Klima ===
Trondheim har et mildt og fuktig klima, som preges av byens beliggenhet i utkanten av Vestavindsbeltet. Byen ligger innenfor den tempererte klimasonen, men ikke så langt unna polarklimasonen. Beliggenheten mellom den varme luften i sør og den kalde i nord gir et noe ustabilt klima.
== Demografi ==
Trondheim har 207 595 folkeregistrerte innbyggere per 1. januar 2021). Den 30. september 2009 ble byens innbygger nummer 170 000 født. Dersom man medregner studentene som ikke melder flytting til byen, er det faktiske innbyggertallet vesentlig høyere. I 2011 var det tilsammen 31 133 registrerte studenter ved institusjonene NTNU (21 913), HiST (8 035) og DMMH (1 125). I tillegg kommer en rekke mindre utdanningsinstitusjoner. I en kommunal rapport fra november 2006 anslås det at kun 8 000 av disse studentene er folkeregistrert i Trondheim.Trondheim er den tredje mest folkerike kommunen i Norge, men blir av Statistisk sentralbyrå regnet som det fjerde største tettstedet, da Stavanger og Sandnes regnes som et felles område. Tettstedet Trondheim har 194 860 innbyggere per 1. januar 2022. Tettstedet har en befolkningstetthet på 3 289 innbyggere per kvadratkilometer. Trondheimsregionen har 279 234 innbyggere (1. januar 2021).
Trondheim er en by i vekst. Fødselsoverskuddet har vært på 1 200–1 300 i 2008 og 2009, mens det var mellom 700 og 1 000 pr år i perioden 1997-2007. Netto innflytting er også positiv, og har vært over 1 000 personer pr år siden 2005, med 2006 og 2007 som de høyeste, med hhv. 2 183 og 2 462 personer. I 2010 ble det født ca. 2 600 barn i Trondheim, det høyeste tallet på 35 år. 8,4 % av byens befolkning har innvandrerbakgrunn.
== Samfunn ==
=== Politikk ===
Trondheim bystyre består av 67 representanter, og 10 partier er representert.
Kommunen har Norges største bystyre og styres etter formannskapsmodellen. Flertallskonstellasjonen består i perioden 2019–2023 av Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Miljøpartiet De Grønne og Senterpartiet.
=== Offentlige etater ===
Trondheim er sete for Fylkesmannen i Trøndelag, Nidaros bispedømme, Domstoladministrasjonen, Norges geologiske undersøkelse, Direktoratet for arbeidstilsynet, Miljødirektoratet, Norsk institutt for naturforskning og regionale kontorer for mange offentlige etater.
==== Helsevesen ====
Sykehuset St. Olavs hospital ligger på Øya. Byen har høgskoleutdanninger innen helsefag og universitetsutdanninger innen medisin og medisinsk teknologi.
==== Militærvesen ====
I Trondheim finnes følgende militæravdelinger:
Luftkrigsskolen
Rustkammeret
Luftforsvarets musikkorpsTidligere hadde Trondheim følgende militære avdelinger: Distriktskommando Trøndelag, Befalsskolen for Infanteriet i Trøndelag, Sør-Trøndelag Regiment og radarstasjonen Luftforsvarets stasjon Gråkallen på Gråkallen.
=== Administrative bydeler og distrikter ===
Trondheim hadde tidligere seks administrative distrikter: Sentrum, Strinda, Byåsen, Nardo, Saupstad og Heimdal. Den 1. januar 2005 ble det innført bydelsinndeling basert på NAVs organisering.
Disse bydelene er:
Midtbyen bydel omfatter sentrum (Midtbyen), Tyholt, Byåsen, Trolla og Ila.
Østbyen bydel omfatter Møllenberg, Nedre Elvehavn, Lade, Strindheim, Charlottenlund, Vikåsen og Ranheim.
Lerkendal bydel omfatter Lerkendal, Nardo, Flatåsen og Moholt.
Heimdal bydel omfatter Heimdal, Byneset, Tiller, Kolstad, Saupstad og Kattem.
=== Vennskapsbyer ===
Trondheim har vennskapssamarbeid med både nordiske, afrikanske, asiatiske og amerikanske byer eller kommuner.
Ramallah
Petah Tikva
Odense
Norrköping
Dunfermline
Tammerfors
Darmstadt
Graz
Split
Vallejo
Tiraspol
Klaksvík
Kópavogur
Keren
Östersund
== Næringsliv ==
Se Sør-Trøndelag#Fylkets største bedrifter for en oversikt over kommunens 20 største bedrifter
== Samferdsel ==
Trondheim er knutepunkt mellom jernbane, skipstrafikk og veitransport. Byen har til alle tider vært et viktig knutepunkt i Midt-Norge. I middelalderen kom folk både sjøveien og landeveien til Nidarosdomen og kongsgården som da lå i Trondheim. Utover 1500-tallet og 1600-tallet avtok trafikken inn til Trondheim, i stedet ble byen en gjennomfartsby for både mennesker og gods på vei mot Christiania og resten av Europa. En sykkelheis har siden 1993 dyttet 200 000 syklister opp den 130 meter lange Brubakken. Trondheim er svært trafikkert, og innførte samme parkeringsavgift for elbiler som for andre motorvogner i 2017.
=== Trondheim havn ===
På Trondheim havn transporteres både gods og passasjerer, fra inn- og utland. I 2008 var det 4 717 anløp i Trondheim havn.Hurtigruten har to daglige anløp på Brattøra, i tillegg frakter hurtigbåtene passasjerer til og fra tettsteder så langt sør som Kristiansund.
I 2008 gikk i alt 1,34 millioner tonn gods over kaiene i Trondheim. Av transportaktivitet i havneområdet tilkommer jernbane- og veitransporten, og omlasting mellom de tre transportformene, tilknyttet logistikknutepunktet på Brattøra.
Havna drives og forvaltes av Trondheim Havn IKS.
=== Nordre avlastningsvei ===
Nordre avlastningsvei er en øst-vest forbindelse i Trondheim. Krysset i Ila-området stod ferdig i april 2007, mens forbindelsen over Brattøra ble åpnet i månedsskiftet mai/juni 2010.
=== Buss ===
Busstilbudet i Trondheim administreres siden høsten 2009 gjennom det fylkeskommunale selskapet AtB. De ulike bussrutene legges ut på anbud og selve kjøringa gjennomføres av bl. a. Boreal Buss, Tide Buss, Trønderbilene og Vy Buss. De fleste bybussene i Trondheim bruker fossil gass fra Nordsjøen som drivstoff, men fra høsten 2015 blir biogass faset inn. Noen bybusser er el/diesel-hybrider, mens busser på distriktsrutene fortsatt bruker konvensjonelle dieselmotorer.
=== Jernbane ===
Jernbanen kom til Trondheim i 1864 da Trondhjem–Størenbanen ble åpnet for trafikk. Den gang lå jernbanestasjonen på Kalvskinnet like ved dagens Elgeseter bru. I forbindelse med anleggelsen av Meråkerbanen i 1883 ble det åpnet en ny jernbanestasjon på Brattøra. I dag er stasjonen både jernbanestasjon og knutepunkt for regionbusser.
=== Trikk ===
Trikkelinja Gråkallbanen har i mange år vært et omstridt tema i Trondheimspolitikken. Den kommunale driften ble nedlagt i 1988 etter at over 100 millioner kroner var investert i nye trikker og vognhall. I 1990 ble driften på en mindre strekning gjenopptatt av et idealistisk grasrotselskap. I 2005 ble Gråkallbanen overtatt av det internasjonale konsernet Veolia Transport.
=== Fly ===
Trondheims lufthavn Værnes, ligger i Stjørdal kommune, øst for byen. En rekke flyselskaper betjener Trondheim, bl.a. SAS, Norwegian, Widerøe, KLM og Wizz Air.
== Medier ==
Trondheim er Midt-Norges mediesentrum. Byen er dominert av to medievirksomheter: det børsnoterte mediekonsernet Adresseavisen som har hovedkontor på Solsiden, og NRK, som har et av to hovedkontorer samt redaksjonen for to riksdekkende radiokanaler på Tyholt.
=== Aviser ===
Trondheim hadde tidlig en rekke dagsaviser. Av disse er det kun Adresseavisen som har overlevd. «Adressa» utkom første gang i 1767 og er landets eldste. Avisa Trondheim (opprinnelig Arbeider-Avisa) gikk inn i 1996. Trondheimsavisa opphørte i 1991 (som dagsavis under navnet Nidaros i 1957), Dagsavisa i 1954, Ny Tid i 1947 og 1939, og byens største avis frem til den andre verdenskrigs slutt, Dagsposten i 1945.
Gratisavisa Byavisa ble etablert av tidligere ansatte i Avisa Trondheim i 1996 og kommer ut hver tirsdag. Mellom januar og august 2008 kom den nye ukeavisa, Arbeideravisa ut, i 2011 ble denne relansert som nettavis med LO i Trondheim som utgiver. Studentavisen Under Dusken ble etablert i 1914 og er Skandinavias eldste nålevende studentavis. Nyttårsaften 2019 ble den heldigitale avisa Nidaros startet opp av lokalaviskonsernet Amedia.
=== TV ===
Trondheim har én TV-stasjon, NRK1 som sender den lokale nyhetssendingen Midtnytt. NRK Trøndelag produserer også tv-innhold til rikssendingene. Adresseavisen hadde tidligere en TV-kanal kalt TV-adressa. De sendte lokale nyheter og TVNorges programmer. Den er nå gått over til å være en ren web-tv uten faste sendinger på eteren. Borettslaget Risvollan har også en egen TV-kanal, TVRisvollan.
=== Radio ===
NRK har lagt hovedsetet for to av sine nasjonale radiokanaler (P1 og P3) samt musikkanalen NRK mP3 til Trondheim. Foruten NRKs lokale sendinger har Trondheim også en rekke lokale radiostasjoner, blant annet Radioadressa, som er eid av Adresseavisen. Radio Revolt er studentradioen i Trondheim, med nære bånd til Studentersamfundet og Studentsamskipnaden i Trondheim som er eiere gjennom Studentmediene i Trondheim.
== Kultur ==
=== Tusenårssted ===
Kommunen valgte fem ulike tusenårssteder, og disse er:
Erkebispegården med Hadrians plass og tilliggende områder
Furua ved Skjelbreia
Saupstad bydelspark
Blusuvold plass, Kvilhaugen
SlupplundLes mer her: Trondheim kommunes tusenårssteder
=== Kulturinstitusjoner ===
Trondheim folkebibliotek
Trondheim Symfoniorkester & Opera
Trøndelag Teater
=== Museer ===
Trøndelag Folkemuseum, Sverresborg
Trondhjems sjøfartsmuseum
Vitenskapsmuseet
Vitensenteret i Trondheim
Rustkammeret
Ringve Museum
Rockheim
Justismuseet
Sporveismuseet i Trondheim
Nordenfjeldske kunstindustrimuseum
Det jødiske museum
Norsk Døvemuseum
Trondheim kunstmuseum
=== Severdigheter ===
Nidarosdomen
Erkebispegården
Munkholmen
Kristiansten festning
Ringve Museum
Stiftsgården
Tyholttårnet
Studentersamfundet i Trondhjem
Vår Frue kirke
Bryggene
Bakklandet
Lerkendal stadion
Walk of Peace
Rockheim
Bymarka
Gråkallbanen og Sporveismuseet i Trondheim
Pirbadet
Ravnkloa
=== Romaner med handling fra Trondheim ===
En rekke romaner har hele eller en del av handlingen lagt til Trondheim. Ikke alle har Trondheim som hovedarena. En samlet oversikt finnes i bibliografien «En liten provinsby helt oppe under Nordpolen nesten : diktertekster om 1000 år i Trondheim», redigert av Einar Rædergård, utgitt 1997.
Victor Hugo. Fangen på Munkholmen (Han d'Islande)
Johan Falkberget. Blant annet romanserien Nattens brød og romanen Bør Børson veksler mellom byen og bygder i og omkring Røros.
Kristian Kristiansen. Trilogien Adrian Posepilt. Klokken på Kalvskinnet. Jesper Nattmann.
Peter Egge – en lang rekke romaner
Johan Bojer – en lang rekke romaner
Fredrik Skagen, Idar Lind, Kim Småge, Tore Oksholen og Jørgen Brekke. Flere kriminalromaner
Anne B. Ragde. Romanene Berlinerpoplene, Eremittkrepsene og Ligge i grønne enger. Barnebokserien Felix-bøkene.
Erlend Loe. Tatt av kvinnen
Sigrid Undset. Blant annet trilogien om Kristin Lavransdatter
Erling Pedersen. Din plass på jorda, første bind i Skredesyklusen
Willy Ustad. Bokseriene Fire søsken og Journalisten
Fredrik Skagen. Kriminalromanen God natt elskede
Frank Schätzing. Spenningsromanen Svermen
Jostein Gaarder. Sofies verden.
Svein K. Rasmussen. Makten trives i skyggene. Trondheim 1674.
=== Trondheimssanger ===
«Nidelven stille og vakker du er» (Oskar Hoddø)
«Trondheimsnatt» (Åge Aleksandersen)
«Æ Længte hjæm» (Petter Wavold)
«Litjvisa mi» (Otto Nielsen)
«Hjemve (Trondhjem, Trondhjem, at æ reist i fra dæ)» (Tekst: Odd Nansen)
== Kjente personer fra Trondheim ==
Peter Wessel Tordenskiold (1690–1720), sjøhelt
John Lyng (1905–1978), statsminister 1963, utenriksminister 1965–1970
Agnar Mykle (1915–1994), forfatter
Jo Benkow (1924–2013), stortingspresident 1985–1993
Arnfinn Bergmann (1928–2011), skihopper, OL-mester
Håkon Bleken (f. 1929), maler
Arve Tellefsen (f. 1936), fiolinist
Liv Ullmann (f. 1938), skuespiller, regissør
Odd Iversen (1945–2014), fotballspiller
Odd Reitan (f. 1951), kjøpmann, Rema-gründer
Håkon Gullvåg (f. 1959), maler
Johannes Høsflot Klæbo (f. 1996), langrennsløper, OL-mester
== Se også ==
Trondheim og omland
Trøndelag
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted
(en) Trondheim – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Trondheim – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Trondheim hos Wikivoyage
Værvarsel og -kart for Trondheim
trondheim.com offisiell reiselivsside
Kultur i Trondheim på kart fra Kulturnett.no
Interaktivt kart over Trondheim
«DigitaltMuseum: Søk: 'Trondheim'».
Arkivet Sted og navn i Trondheim finnes ved NTNU Universitetsbiblioteket om omfatter 3 esker maskinskrevne kartotekkort som danner grunnlaget for boken "Sted og navn i Trondheim". | Studentmediene i Trondheim AS er et eier- og driftselskap for studentmedia i Trondheim. Selskapet eies av Studentersamfundet i Trondhjem og Studentsamskipnaden, hver med en eierandel på 50%. | 200,792 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Philipp_Jakob_Baudrexel | 2023-02-04 | Philipp Jakob Baudrexel | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Barokkomponister', 'Kategori:Dødsfall 28. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1691', 'Kategori:Fødsler 2. mai', 'Kategori:Fødsler i 1627', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske komponister'] | Philipp Jakob Baudrexel (1627–1691) var en tysk teolog, komponist og kapellmester.
| Philipp Jakob Baudrexel (1627–1691) var en tysk teolog, komponist og kapellmester.
== Liv og virke ==
Baudrexel var sønn av en latinskolelærer. Takket være innflytelsesrike meséner kunne han i 1644 begynne på studier ved Germanicum i Roma. I tillegg til å studere teologi, fikk han en grundig musikkutdanning hos kapellmesteren i kollegiet, Giacomo Carissimi.
Etter endte studier ble Baudrexel i 1651 korherre ved domkirka i Augsburg, og i 1654 pastor og dekanus i Kaufbeuren. Som leder for koret i St.-Martins-Kirche bidro han sterkt til at byens kirkemusikk vokste i anseelse i lokalområdet. Baudrexels første verk, Primitae deo et Agno coelestis (Innsbruck, 1664), vitner om stedets musikkpraksis: en samling fem til åttestemmige messer, Te Deum, rekvier og motettelignende tonesettinger av hymner akkompagnert av to fioliner og generalbass. Han fikk senere trykt Psalmi vespertini (Kempten, 1668), en samling flerkorige salmer, vespere med tilhørende antifoner og hymner.
På grunn av motsetninger med det protestantiske byrådet i Kaufbeuren, gikk Baudrexel i tjeneste ved fyrstabbed i Kempten og Fulda, Bernhard Gustav von Baden-Durlach. I Fuldas arkiver finnes det lite annet dokumentarisk belegg enn regninger for musikktrykk om ham.
Etter at tjenesteherren døde tok Baudrexel tjeneste hos kurfyrst og erkebiskop Karl Heinrich von Metternich-Winneburg i Mainz. Også her bygde han opp stedets figuralmusikk. Omtrent på denne tiden oversatte han Carissimis lærebok Ars cantandi til tysk.
== Referanser ==
== Litteratur ==
(de) Helmut Hucke: «Baudrexel, Philipp Jakob.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 1, Duncker & Humblot, Berlin 1953, ISBN 3-428-00182-6, s. 633 f. (digitalisering).
Oppføring om Baudrexel i Musik in Geschichte und Gegenwart
Anton Brenner: Dr. Philipp Jakob Baudrexel (1627–1691), vom Kaufbeurer Stadtpfarrer zum Mainzer Hofkapellmeister. I Kaufbeurer Geschichtsblätter. Bind 12, 1990/92, s. 279–291 og s. 318–330
E. F. Schmid: Philipp Jakob Baudrexel (1627–1691). I Lebensbilder aus dem Bayerischen Schwaben. Bind 2, s. 269–290, München 1953
Adam Gottron: Dr. Phillip Jakob Baudrexel. I Beiträge zur Geschichte der Stadt Mainz. Bind 18, s. 66 ff.
== Eksterne lenker ==
(de) Verk av og om Philipp Jakob Baudrexel i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
Kortbiografi, bistum-fulda.de | Philipp Jakob Baudrexel (1627–1691) var en tysk teolog, komponist og kapellmester. | 200,793 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pegylis | 2023-02-04 | Pegylis | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet i 1847', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Pegylis er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
| Pegylis er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
== Utseende ==
Middelsstore (14-24 millimeter), nokså brede oldenborrer. Antennene er 8- eller 10-leddete (i det første tilfellet fordi noen ledd er sammenvokste).
== Levevis ==
Larvene lever i jorda. De voksne billene er nattaktive og kommer til lys. De kan gjære en del skade ved å gnage på bladene på hageplanter.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt i Afrika.
== Systematisk inndeling ==
Artene som har vært plassert i slekten Hypopholis er nylig ført inn her.
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819
Stammen Pegylini Lacroix
Slekten Pegylis Erichson, 1847
Pegylis angolensis
Pegylis bennigseni
Pegylis burgeoni Decelle, 1968
Pegylis conspurcata
Pegylis ertli
Pegylis gestroi
Pegylis giraudetae
Pegylis gracilis Burgeon, 1946
Pegylis hauseri
Pegylis kenyensis
Pegylis kigonserana
Pegylis lindiana
Pegylis lineata Lacroix, 2008
Pegylis lukulediana
Pegylis maculipennis
Pegylis mashuna (Péringuey, 1904)
Pegylis microchaeta
Pegylis morio Blanchard, 1850
Pegylis neumanni
Pegylis pilosa Lacroix, 2008
Pegylis pondoensis Arrow, 1943
Pegylis rufolineata
Pegylis rufomaculata
Pegylis salaama
Pegylis salernei Lacroix, 2008
Pegylis tchadensis Lacroix, 2008
Pegylis tenuitarsis
Pegylis ugandensis Lacroix, 2008
Pegylis usambarae
Pegylis vestita
Pegylis werneri Lacroix, 2008
Pegylis zavattarii Gridelli, 1939
Arter inntil nylig plassert i Hypopholis
Pegylis sommeri (Burmeister, 1855)
Pegylis uelensis (Burgeon, 1946)
Pegylis vittata (Fåhraeus, 1857)
== Kilder ==
Harrison, J. du G. (2014) Review of the South African species of Pegylis Erichson, 1847 (Coleoptera: Scarabaeidae: Melolonthinae) commonly known as large wattle chafers. African entomology, 22(4): 685-713. doi: 10.4001/003.022.0416
== Eksterne lenker ==
Beskrivelse av slekten (på fransk)
(en) Pegylis i Global Biodiversity Information Facility
Pegylis – detaljert informasjon på Wikispecies | Pegylis er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). | 200,794 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Antitrogus | 2023-02-04 | Antitrogus | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1855', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Antitrogus er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
| Antitrogus er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
== Utseende ==
Middelsstore (ca. 20 millimeter), avlange, noe blanke, rødbrune oldenborrer. Oversiden er knapt synlig hårete.
== Levevis ==
Lareven lever i jorda der de eter på røtter. Noen av artene kan gjøre betydelig skade på beitemark, sukkerrør og ananas.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt i det østlige Australia.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819
Stammen Melolonthini Samouelle, 1819
Slekten Antitrogus Burmeister, 1855
Antitrogus adamsi
Antitrogus adustus
Antitrogus brooksi
Antitrogus burmeisteri
Antitrogus carnei
Antitrogus circulifrons
Antitrogus consanguineus (Blackburn)
Antitrogus costai
Antitrogus gubbi Allsopp, 2003
Antitrogus morbillosus
Antitrogus mussoni (Blackburn)
Antitrogus nox
Antitrogus parilis
Antitrogus parvulus (Britton)
Antitrogus planiceps
Antitrogus politus
Antitrogus robertsi Britton
Antitrogus rugulosus (Blackburn)
Antitrogus setifer
Antitrogus setifrons
Antitrogus tasmanicus
Antitrogus tumidifrons
Antitrogus villosus Allsopp
== Eksterne lenker ==
Bilde av Antitrogus rugulosus
(en) Antitrogus i Encyclopedia of Life
(en) Antitrogus i Global Biodiversity Information Facility
(en) Antitrogus hos NCBI
Antitrogus – detaljert informasjon på Wikispecies | Antitrogus er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). | 200,795 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nayanthara | 2023-02-04 | Nayanthara | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 18. november', 'Kategori:Fødsler i 1984', 'Kategori:Indiske skuespillere', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Bangalore', 'Kategori:Personer fra Delhi', 'Kategori:Personer fra Jamnagar District i Gujarat', 'Kategori:Personer fra Pathanamthitta District i Kerala'] | Nayanthara (født Diana Mariam Kurian 18. november 1984 i Bangalore) er en indisk skuespiller fra Kerala.
Hun har spilt i filmer på tamil, telugu og malayalam. 7. august 2011 konvertete hun til hinduismen, og endret navnet sitt til Nayantara som var scenenavnet hennes. Hun var kristen, men siden hun hadde planer om å gifte seg med danseren Prabhu Deva konvertete hun.
| Nayanthara (født Diana Mariam Kurian 18. november 1984 i Bangalore) er en indisk skuespiller fra Kerala.
Hun har spilt i filmer på tamil, telugu og malayalam. 7. august 2011 konvertete hun til hinduismen, og endret navnet sitt til Nayantara som var scenenavnet hennes. Hun var kristen, men siden hun hadde planer om å gifte seg med danseren Prabhu Deva konvertete hun.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Nayantara på Internet Movie Database
(en) Nayantara på AllMovie
(en) Nayantara hos The Movie Database
Nayantara Photo Database | Nayanthara (født Diana Mariam Kurian 18. november 1984 i Bangalore) er en indisk skuespiller fra Kerala. | 200,796 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Robert_Lorenz | 2023-02-04 | Robert Lorenz | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmprodusenter fra USA', 'Kategori:Fødsler i 1965', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Chicago', 'Kategori:Regissører fra USA'] | Robert Lorenz (født 1. april 1965 i Chicago) er en amerikansk filmprodusent og regissør som er best kjent for sitt samarbeid med Clint Eastwood. Han er nominert tre ganger til Oscar for beste regi, for Mystic River i 2003, for Letters from Iwo Jima i 2006 og for American Sniper i 2014.
| Robert Lorenz (født 1. april 1965 i Chicago) er en amerikansk filmprodusent og regissør som er best kjent for sitt samarbeid med Clint Eastwood. Han er nominert tre ganger til Oscar for beste regi, for Mystic River i 2003, for Letters from Iwo Jima i 2006 og for American Sniper i 2014.
== Filmografi ==
Blood work, 2002 (produsent)
Mystic River, 2003 (produsent)
Million dollar baby, 2004 (produsent)
Flags of Our Fathers, 2006 (produsent)
Brev fra Iwo Jima, 2006 (produsent)
Changeling, 2008 (produsent)
Gran Torino, 2008 (produsent)
Invictus, 2009 (produsent)
Hereafter, 2010 (produsent)
J. Edgar, 2011 (produsent)
Trouble with the curve, 2012 (produsent/regissør)
American Sniper, 2014 (produsent)
== Eksterne lenker ==
(en) Robert Lorenz på Internet Movie Database
(sv) Robert Lorenz i Svensk Filmdatabas
(da) Robert Lorenz på Filmdatabasen
(da) Robert Lorenz på Scope
(fr) Robert Lorenz på Allociné
(en) Robert Lorenz på AllMovie
(en) Robert Lorenz hos The Movie Database | Robert Lorenz (født 1. april 1965 i Chicago) er en amerikansk filmprodusent og regissør som er best kjent for sitt samarbeid med Clint Eastwood. | 200,797 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Psilonychus | 2023-02-04 | Psilonychus | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1855', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Psilonychus er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
| Psilonychus er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
== Levevis ==
Larvene lever i jorda der de eter på røtter.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt i det sørlige Afrika.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819
Stammen Schizonychini
Slekten Psilonychus Burmeister, 1855
Psilonychus deridens Péringuey, 1904
Psilonychus duponti Burmeister, 1855
Psilonychus eckloni Burmeister, 1855
Psilonychus gracilis Burmeister, 1855
Psilonychus groendahli (Billberg, 1820)
Psilonychus parkeri
Psilonychus perturbator Péringuey
Psilonychus pilosicollis Boheman, 1857
== Eksterne lenker ==
(en) Psilonychus i Global Biodiversity Information Facility
Psilonychus – detaljert informasjon på Wikispecies | Psilonychus er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). | 200,798 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Whiplash_(2014) | 2023-02-04 | Whiplash (2014) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dramafilmer fra USA', 'Kategori:Engelskspråklige filmer', 'Kategori:Filmer fra 2014'] | Whiplash er en amerikansk dramafilm fra 2014, skrevet og regissert av Damien Chazelle. Skuespilleren Miles Teller spiller en ung jazztrommeslager med navn Andrew Neiman som studerer ved en av USAs beste musikkskoler, under ledelse av skolens fryktinngytende jazzmaestro Terence Fletcher, spilt av J. K. Simmons. Andre skuespillere er Paul Reiser, Melissa Benoist, Austin Stowell, Jayson Blair og Kavita Patil. Filmen hadde premiere på Sundance Film Festival 16. januar 2014.Filmen har blitt nominert til fem priser under den 87. Oscar-utdelingen, deriblant for beste film, beste mannlige birolle (Simmons) og beste filmatisering. Kritikken til filmen var svært positiv, og filmen er sett på som en av de beste filmene utgitt i 2014.
| Whiplash er en amerikansk dramafilm fra 2014, skrevet og regissert av Damien Chazelle. Skuespilleren Miles Teller spiller en ung jazztrommeslager med navn Andrew Neiman som studerer ved en av USAs beste musikkskoler, under ledelse av skolens fryktinngytende jazzmaestro Terence Fletcher, spilt av J. K. Simmons. Andre skuespillere er Paul Reiser, Melissa Benoist, Austin Stowell, Jayson Blair og Kavita Patil. Filmen hadde premiere på Sundance Film Festival 16. januar 2014.Filmen har blitt nominert til fem priser under den 87. Oscar-utdelingen, deriblant for beste film, beste mannlige birolle (Simmons) og beste filmatisering. Kritikken til filmen var svært positiv, og filmen er sett på som en av de beste filmene utgitt i 2014.
== Handling ==
Den 19 år gamle Andrew Neiman er en jazztrommeslager som studerer ved en musikkhøyskole i New York. Terence Fletcher, som leder skolens fremste jazzensemble, oppdager Andrew og tar med ham i sitt jazzband. Der får Andrew hard motmæle av Fletcher, som stadig fornærmer og håner ham hver gang han ikke oppnår Fletchers forventninger. Andrew gjør det slutt med kjæresten sin, og gjør alt for å imponere den strenge læreren sin.
== Medvirkende ==
Miles Teller som Andrew Neiman
J. K. Simmons som Terence Fletcher
Paul Reiser som M. Neyman
Melissa Benoist som Nicole
Austin Stowell som Ryan
Jayson Blair som Travis
== Utmerkelser ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Whiplash på Internet Movie Database
(sv) Whiplash i Svensk Filmdatabas
(da) Whiplash i Danmark Nationale Filminstitut
(fr) Whiplash på Allociné
(nl) Whiplash på MovieMeter
(en) Whiplash på AllMovie
(en) Whiplash på Turner Classic Movies
(en) Whiplash på Rotten Tomatoes
(en) Whiplash på Metacritic
(en) Whiplash på Box Office Mojo | | writer = Damien Chazelle | 200,799 |
Subsets and Splits