url
stringlengths 31
210
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
136
| category
stringlengths 14
4.92k
⌀ | ingress
stringlengths 16
16.7k
⌀ | article
stringlengths 13
310k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.01k
⌀ | id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/European_Cup_Winter_Throwing_2009 | 2023-02-04 | European Cup Winter Throwing 2009 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:European Cup Winter Throwing', 'Kategori:Friidrett i 2009', 'Kategori:Friidrett i Spania', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i 2009', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i Spania', 'Kategori:Sport i Europa i 2009', 'Kategori:Tenerife'] | European Cup Winter Throwing 2009 ble arrangert 14. og 15. mars 2009 på Estadio de Los Realejos på Tenerife i Spania. Dette var den niende utgaven av denne konkurransen. Arrangør var European Athletics Association og Real Federación Española de Atletismo (det spanske friidrettsforbundet).
Konkurransen var både for senior og U23 junior.
| European Cup Winter Throwing 2009 ble arrangert 14. og 15. mars 2009 på Estadio de Los Realejos på Tenerife i Spania. Dette var den niende utgaven av denne konkurransen. Arrangør var European Athletics Association og Real Federación Española de Atletismo (det spanske friidrettsforbundet).
Konkurransen var både for senior og U23 junior.
== Medaljeoversikt ==
=== Senior ===
=== U23 ===
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
European Athletics - 9th European Cup Winter Throwing Los Realejos ESP 14 - 15 March Throws | European Cup Winter Throwing 2009 ble arrangert 14. og 15. | 2,900 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Phalangosoma | 2023-02-04 | Phalangosoma | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet i 1884', 'Kategori:Oldenborrer'] | Phalangosoma er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
| Phalangosoma er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
== Utseende ==
Middelsstore (15–25 millimeter), kraftige oldenborrer. Hode og pronotum er brunrøde og tett kledt med fine, lyse hår, dekkvingene mørkbrune og blanke. "Snuten" (clypeus) er avrundet. Antennene er 11-leddete, med ni lange antenneblader (lameller). Pronotum har rundede sider, sterkt tilsmalnet forover.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt i Afrika (Den demokratiske republikken Kongo, Zambia og Angola).
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819
Stammen Tanyproctini Erichson, 1847
Gruppen Tanyproctina Erichson, 1847
Slekten Phalangosoma Quedenfeldt, 1884
Phalangosoma coriaceum Burgeon, 1946
Phalangosoma flavum Burgeon, 1946
Phalangosoma mechowi Quedenfeldt, 1884
Phalangosoma minutum Lacroix, 2004
Phalangosoma werneri Lacroix, 2003
== Kilder ==
hannetons.fr - beskrivelse av slekten (på fransk)
== Eksterne lenker ==
(en) Phalangosoma i Global Biodiversity Information Facility
Phalangosoma – detaljert informasjon på Wikispecies | Phalangosoma er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). | 2,901 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Varde_Hartmark | 2023-02-04 | Varde Hartmark | ['Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som bør flettes', 'Kategori:Norske konsulentselskaper', 'Kategori:Selskaper etablert i 2013', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stubber 2022-06', 'Kategori:Usorterte stubber', 'Kategori:Veldig små stubber'] | Varde Hartmark er et norsk konsulentselskap som spesialiserer seg innen «strategirealisering». Selskapet ble opprettet i 2013 som følge av en fusjon mellom Varde Consulting og Hartmark Consulting.
| Varde Hartmark er et norsk konsulentselskap som spesialiserer seg innen «strategirealisering». Selskapet ble opprettet i 2013 som følge av en fusjon mellom Varde Consulting og Hartmark Consulting.
== Referanser == | Varde Hartmark er et norsk konsulentselskap som spesialiserer seg innen «strategirealisering». Selskapet ble opprettet i 2013 som følge av en fusjon mellom Varde Consulting og Hartmark Consulting. | 2,902 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sj%C3%B8mannscharter | 2023-02-04 | Sjømannscharter | ['Kategori:1950-årene i Norge', 'Kategori:1960-årene i Norge', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Charterflyvninger', 'Kategori:Luftfart'] | Sjømannscharter var betegnelsen på en type charterflyvninger som var meget utbredt på 1950 og 1960-tallet.
Flyvningene gikk vanligvis til Rotterdam og Amsterdam eller andre havnebyer i Nord-Europa, hvor det foregikk av-og påmønstring på norske skip. Det var vanligvis et rederi eller flere som hadde chartret flyet i fellesskap og dette var et attraktivt marked for Braathens SAFE og Fred. Olsens Flyselskap.
| Sjømannscharter var betegnelsen på en type charterflyvninger som var meget utbredt på 1950 og 1960-tallet.
Flyvningene gikk vanligvis til Rotterdam og Amsterdam eller andre havnebyer i Nord-Europa, hvor det foregikk av-og påmønstring på norske skip. Det var vanligvis et rederi eller flere som hadde chartret flyet i fellesskap og dette var et attraktivt marked for Braathens SAFE og Fred. Olsens Flyselskap.
== Se også ==
Widerøe-brannen på Fornebu 1964 | Sjømannscharter var betegnelsen på en type charterflyvninger som var meget utbredt på 1950 og 1960-tallet. | 2,903 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%98yebrynsbuer | 2023-02-04 | Øyebrynsbuer | ['Kategori:Anatomi', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | Øyebrynsbuer eller supraorbitale tori (entall: supraorbital torus) er en fortykkelse av pannebeinet over hvert øye. Hos mennesker er det normalt en enkel bue over hvert øye som gir styrke og beskyttelse til beinet rundt øyet, og hjelper til med å støtte opp skjøten mellom hjernekassen og ansiktet under tygging. Øyebrynsbuene er skilt fra selve pannen med en mer eller mindre grunn fordypning, og buen er delt i to av neserota. Øyebrynsbuene er vanligvis tydeligere hos menn enn hos kvinner, og varierer mellom folkegrupper. Under buene, dypere inne i pannebeinet, ligger den øverste delen av bihulene.
Øyebrynsbuene forekommer ikke bare hos mennesker, men finnes også hos andre primater, og er særlig velutviklet hos gorilla og sjimpanser. Også hos disse artene, særlig gorilla, er øyebrynsbuene mest utviklet hos hannene. Tydelige øyenbrynsbuer finnes også hos mange av menneskets tidlige forfedre, særlig Homo erectus og neandertalere.
| Øyebrynsbuer eller supraorbitale tori (entall: supraorbital torus) er en fortykkelse av pannebeinet over hvert øye. Hos mennesker er det normalt en enkel bue over hvert øye som gir styrke og beskyttelse til beinet rundt øyet, og hjelper til med å støtte opp skjøten mellom hjernekassen og ansiktet under tygging. Øyebrynsbuene er skilt fra selve pannen med en mer eller mindre grunn fordypning, og buen er delt i to av neserota. Øyebrynsbuene er vanligvis tydeligere hos menn enn hos kvinner, og varierer mellom folkegrupper. Under buene, dypere inne i pannebeinet, ligger den øverste delen av bihulene.
Øyebrynsbuene forekommer ikke bare hos mennesker, men finnes også hos andre primater, og er særlig velutviklet hos gorilla og sjimpanser. Også hos disse artene, særlig gorilla, er øyebrynsbuene mest utviklet hos hannene. Tydelige øyenbrynsbuer finnes også hos mange av menneskets tidlige forfedre, særlig Homo erectus og neandertalere.
== Referanser == | thumb|right|Hodeskalle fra [[bronsealderen, med tydelige øyenbrynsbuer]] | 2,904 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Deutsches_Kalisyndikat | 2023-02-04 | Deutsches Kalisyndikat | ['Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Etableringer i 1888', 'Kategori:Gruvedrift i Tyskland', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tidligere tyske selskaper'] | Deutsches Kalisyndikat (Det tyske kalisyndikat) var et kartell innen den tyske kaliindustrien, opprettet i 1888.
Tyskland hadde helt frem til første verdenskrig verdensmonopol på kalimarkedet. De gode fortjenestemulighetene dette innebar førte til heftig konkurranse, overdreven kapitalinvestering og overproduksjon, noe som til slutt nødvendiggjorde kartelldannelsen.Kartellet ble oppløst i 1909, og staten innførte i 1910 et tvangssyndikat ved lov om avsetning av kalisalt. Nye vanskeligheter oppstod for den tyske kaliindustrien etter krigen, da dens monopolstilling ble brutt ved at Alsace ble avstått til Frankrike. Gjennom forordninger av 1919 og 1921 ble det i Tyskland så skapt dels en riksforvaltning for kaliindustrien, dels ble den rasjonalisert ved nedleggelse av de minst givende bergverkene. Avsetningen ble deretter tatt hånd om av Deutsche Kalisyndikat G.m.b.H.
Lovgivningen hadde gunstige følger for Tyskland, der industrien ble konsentrert innen tre store konserner. Med hovedkonkurrenten Frankrike inngikk det tyske kalisyndikatet overenskomst om beskyttelse av det innenlandske markedet om oppdeling av verdensmarkedet.Syndikatet ble oppløst etter annen verdenskrig.
| Deutsches Kalisyndikat (Det tyske kalisyndikat) var et kartell innen den tyske kaliindustrien, opprettet i 1888.
Tyskland hadde helt frem til første verdenskrig verdensmonopol på kalimarkedet. De gode fortjenestemulighetene dette innebar førte til heftig konkurranse, overdreven kapitalinvestering og overproduksjon, noe som til slutt nødvendiggjorde kartelldannelsen.Kartellet ble oppløst i 1909, og staten innførte i 1910 et tvangssyndikat ved lov om avsetning av kalisalt. Nye vanskeligheter oppstod for den tyske kaliindustrien etter krigen, da dens monopolstilling ble brutt ved at Alsace ble avstått til Frankrike. Gjennom forordninger av 1919 og 1921 ble det i Tyskland så skapt dels en riksforvaltning for kaliindustrien, dels ble den rasjonalisert ved nedleggelse av de minst givende bergverkene. Avsetningen ble deretter tatt hånd om av Deutsche Kalisyndikat G.m.b.H.
Lovgivningen hadde gunstige følger for Tyskland, der industrien ble konsentrert innen tre store konserner. Med hovedkonkurrenten Frankrike inngikk det tyske kalisyndikatet overenskomst om beskyttelse av det innenlandske markedet om oppdeling av verdensmarkedet.Syndikatet ble oppløst etter annen verdenskrig.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Ernst Laue: Staßfurt - Wiege des Kalibergbaus. Zaltbommel 2010. ISBN 9789028866140
Bergmannsverein "Staßfurt, Wiege des Kalibergbaus" e.V. (Hg.): 150 Jahre Salzbergbau 1852-2002. 2 Broschüren im Schuber, Staßfurt 2002, ohne ISBN
Ernst Laue: Leopoldshall wie es früher war. Vom Ort einer Saline zum Stadtteil Staßfurt. Wartberg Verlag 2001
Emil Baumecker: Leopoldshall, seine Entstehung, Entwicklung und Bedeutung. Festschrift anlässlich des 25jährigen Bestehens der St. Johanniskirche. Leopoldshall 1901. 1993 als erweiterter Reprint veröffentlicht von Hartmut Wiest, Staßfurt-Leopoldshall. ISBN 3-930207-00-1
Frank Kowolik: Das alte Staßfurt. Eine mitteldeutsche Industriestadt in alten und seltenen Bildern. Oschersleben 1992
Handbuch der Kali-Bergwerke, Salinen und Tiefbohrunternehmungen, 1936. Finanz-Verlag G.m.b.H., Berlin | Deutsches Kalisyndikat (Det tyske kalisyndikat) var et kartell innen den tyske kaliindustrien, opprettet i 1888. | 2,905 |
https://no.wikipedia.org/wiki/NM_i_friidrett_innend%C3%B8rs_2012 | 2023-02-04 | NM i friidrett innendørs 2012 | ['Kategori:Friidrett i 2012', 'Kategori:NM i friidrett innendørs', 'Kategori:Norgesmesterskap i 2012', 'Kategori:Sport i Steinkjer', 'Kategori:Sportsarrangementer i Trøndelag'] | Norgesmesterskapet i friidrett innendørs 2012 var en del av NM i friidrett 2012. Det ble arrangert som et eget stevne på Steinkjer 3. og 4. mars 2012.
For junior var dette NM i hoppøvelser uten tilløp.
| Norgesmesterskapet i friidrett innendørs 2012 var en del av NM i friidrett 2012. Det ble arrangert som et eget stevne på Steinkjer 3. og 4. mars 2012.
For junior var dette NM i hoppøvelser uten tilløp.
== Menn ==
=== 60 meter ===
Finale:
Det ble arrangert 7 innledningsheat før finalen. Tormod Hjortnæs Larsen forsvarte gullet fra året før.
=== 60 meter hekk ===
Finale:
De to svenske utøverne Dennis Acson og Jonathan Eklund kom på hhv. 3.-plass og 4.-plass, men de deltok ikke i NM. Dermed fikk Jostein Kvikstad bronse, selv om han kom på 5.-plass i finalen.
=== 200 meter ===
Finale:
Svenske Johan Wissman vant løpet på 20,85, og danske Nicklas Hyde kom på 3.-plass, men disse deltok ikke i NM.
=== 400 meter ===
Finale:
Danske Nicklas Hyde og Jacob Riis deltok også i finalen, men fullførte ikke løpet.
=== 800 meter ===
Kun finale ble avholdt:
=== 1500 meter ===
Sluttstilling etter to heat:
16 utøvere deltok.
=== 3000 meter ===
Sluttstilling etter to heat:
15 utøvere stilte til start.
=== Høydehopp ===
Kun 6 utøvere deltok.
=== Høyde uten tilløp ===
Kun 4 utøvere deltok
=== Stavsprang ===
=== Lengdesprang ===
13 utøvere deltok.
=== Lengde uten tilløp ===
15 utøvere stilte til start.
=== Tresteg ===
Kun 5 utøvere deltok.
=== Kulestøt ===
Danske Kenneth Mertz fra Sparta AM vant konkurransen med 17,42 meter, men deltok ikke i NM. 7 utøvere deltok i NM.
=== 4 x 200 meter stafett ===
Sluttstilling etter to heat:
== Kvinner ==
=== 60 meter ===
Finale:
Det ble arrangert 4 innledningsheat før finalen.
=== 60 meter hekk ===
Finale:
=== 200 meter ===
Finale:
Det ble avholdt 5 innledningsheat før finalen. Cederkvist vant sitt innledningsheat, men stilte ikke i finalen fordi hun hadde overbelastning i musklene bak låret (hamstring).
=== 400 meter ===
Finale:
Tre innledningsheat ble avholdt før finalen, disse ble vunnet av hhv. Kloster, Norum og Hynne.
=== 800 meter ===
Samlet resultat etter to finaleheat:
=== 1500 meter ===
Kun 6 utøvere deltok.
=== 3000 meter ===
Kun 4 utøvere deltok.
=== Høydehopp ===
Tonje Angelsen forsvarte gullet sitt fra året før. Øyunn Grindem hadde samme høyde, men brukte tre forsøk på 1,87, mens Angelsen greide det på første forsøk.
=== Høyde uten tilløp ===
=== Stavsprang ===
=== Lengdesprang ===
=== Lengde uten tilløp ===
Oda Utsi Onstad forsvarte NM-gullet sitt fra året før.
=== Tresteg ===
Inger Anne Frøysedal vant tresteg, som i 2011.
=== Kulestøt ===
=== 4 x 200 meter stafett ===
Kun ett lag deltok.
== Junior ==
=== Menn ===
==== Høyde uten tilløp ====
==== Lengde uten tilløp ====
=== Kvinner ===
==== Høyde uten tilløp ====
==== Lengde uten tilløp ====
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Norsk Friidrettsforbund, resultatliste NM innendørs 2012, 04.03.2012 (PDF)
Norsk Friidrettsforbund, resultatliste NM Haugesund, 03.03.2012 (PDF)
Norsk Friidrettsforbund, resultatliste NM innendørs 2012, 04.03.2012 (PDF) (stafetter) | Norgesmesterskapet i friidrett innendørs 2012 var en del av NM i friidrett 2012. Det ble arrangert som et eget stevne på Steinkjer 3. | 2,906 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mario_Genta | 2023-02-04 | Mario Genta | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 30. november', 'Kategori:Dødsfall i 1992', 'Kategori:Fotballspillere for AC Pavia', 'Kategori:Fotballspillere for AC Prato', 'Kategori:Fotballspillere for Genoa CFC', 'Kategori:Fotballspillere for Juventus FC', 'Kategori:Fotballspillerstubber', 'Kategori:Fotballtrenere for AC Prato', 'Kategori:Fotballtrenere for AC Siena', 'Kategori:Fotballtrenere for Carrarese Calcio', 'Kategori:Fotballtrenere for Frosinone Calcio', 'Kategori:Fotballtrenere for Modena FC', 'Kategori:Fotballtrenere for Parma FC', 'Kategori:Fotballtrenere for US Grosseto FC', 'Kategori:Fødsler 1. mars', 'Kategori:Fødsler i 1912', 'Kategori:Italienske fotballspillere', 'Kategori:Italienske fotballtrenere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Torino', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1938', 'Kategori:Stubber 2021-03', 'Kategori:Verdensmestere i fotball'] | Mario Genta (1912–1992) var en italiensk fotballspiller som blant annet spilte for Juventus.
Han ble tatt ut til VM i fotball 1938, der laget hans vant gull .
| Mario Genta (1912–1992) var en italiensk fotballspiller som blant annet spilte for Juventus.
Han ble tatt ut til VM i fotball 1938, der laget hans vant gull .
== VM-medaljer ==
1938 Frankrike - Gull i fotball
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Mario Genta – Transfermarkt
(en) Mario Genta – national-football-teams.com
(en) Mario Genta – WorldFootball.net
(en) Mario Genta – EU-Football.info
(en) Mario Genta – FBref | Mario Genta (1912–1992) var en italiensk fotballspiller som blant annet spilte for Juventus. | 2,907 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Aldo_Olivieri | 2023-02-04 | Aldo Olivieri | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 5. april', 'Kategori:Dødsfall i 2001', 'Kategori:Fotballspillere for AS Lucchese Libertas', 'Kategori:Fotballspillere for Brescia Calcio', 'Kategori:Fotballspillere for Calcio Padova', 'Kategori:Fotballspillere for FC Esperia Viareggio', 'Kategori:Fotballspillere for Hellas Verona FC', 'Kategori:Fotballspillere for Torino FC', 'Kategori:Fotballspillerstubber', 'Kategori:Fotballtrenere for FC Internazionale Milano', 'Kategori:Fotballtrenere for Hellas Verona FC', 'Kategori:Fotballtrenere for Juventus FC', 'Kategori:Fotballtrenere for US Triestina Calcio', 'Kategori:Fotballtrenere for Udinese Calcio', 'Kategori:Fødsler 2. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1910', 'Kategori:Italienske fotballspillere', 'Kategori:Italienske fotballtrenere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Verona', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1938', 'Kategori:Stubber 2021-03', 'Kategori:Verdensmestere i fotball'] | Aldo Olivieri (1910–2001) var en italiensk fotballspiller som blant annet spilte for Hellas Verona.
Han ble tatt ut til VM i fotball 1938, der laget hans vant gull .
| Aldo Olivieri (1910–2001) var en italiensk fotballspiller som blant annet spilte for Hellas Verona.
Han ble tatt ut til VM i fotball 1938, der laget hans vant gull .
== VM-medaljer ==
1938 Frankrike - Gull i fotball
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Aldo Olivieri – FIFA
(en) Aldo Olivieri – Transfermarkt
(en) Aldo Olivieri – national-football-teams.com
(en) Aldo Olivieri – WorldFootball.net
(en) Aldo Olivieri – EU-Football.info
(en) Aldo Olivieri – FBref | Aldo Olivieri (1910–2001) var en italiensk fotballspiller som blant annet spilte for Hellas Verona. | 2,908 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Renato_Olmi | 2023-02-04 | Renato Olmi | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 15. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1985', 'Kategori:Fotballspillere for Brescia Calcio', 'Kategori:Fotballspillere for FC Internazionale Milano', 'Kategori:Fotballspillere for Juventus FC', 'Kategori:Fotballspillere for US Cremonese', 'Kategori:Fotballspillerstubber', 'Kategori:Fødsler 12. juli', 'Kategori:Fødsler i 1914', 'Kategori:Italienske fotballspillere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1938', 'Kategori:Stubber 2021-02', 'Kategori:Verdensmestere i fotball'] | Renato Olmi (1914–1985) var en italiensk fotballspiller som blant annet spilte for Juventus.
Han ble tatt ut til VM i fotball 1938, der laget hans vant gull .
| Renato Olmi (1914–1985) var en italiensk fotballspiller som blant annet spilte for Juventus.
Han ble tatt ut til VM i fotball 1938, der laget hans vant gull .
== VM-medaljer ==
1938 Frankrike - Gull i fotball
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Renato Olmi – Transfermarkt
(en) Renato Olmi – national-football-teams.com
(en) Renato Olmi – WorldFootball.net
(en) Renato Olmi – EU-Football.info
(en) Renato Olmi – FBref | Renato Olmi (1914–1985) var en italiensk fotballspiller som blant annet spilte for Juventus. | 2,909 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pietro_Pasinati | 2023-02-04 | Pietro Pasinati | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 15. november', 'Kategori:Dødsfall i 2000', 'Kategori:Fotballspillere for AC Milan', 'Kategori:Fotballspillere for Novara Calcio', 'Kategori:Fotballspillere for US Cremonese', 'Kategori:Fotballspillere for US Triestina Calcio', 'Kategori:Fotballspillerstubber', 'Kategori:Fotballtrenere for Calcio Padova', 'Kategori:Fotballtrenere for FC Crotone', 'Kategori:Fotballtrenere for SS Sambenedettese Calcio', 'Kategori:Fotballtrenere for Savona FBC', 'Kategori:Fotballtrenere for US Catanzaro', 'Kategori:Fotballtrenere for US Cremonese', 'Kategori:Fotballtrenere for US Salernitana 1919', 'Kategori:Fotballtrenere for US Triestina Calcio', 'Kategori:Fødsler 21. juli', 'Kategori:Fødsler i 1910', 'Kategori:Italienske fotballspillere', 'Kategori:Italienske fotballtrenere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Trieste', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1938', 'Kategori:Stubber 2021-03', 'Kategori:Verdensmestere i fotball'] | Pietro Pasinati (1910–2000) var en italiensk fotballspiller som blant annet spilte for US Triestina Calcio.
Han ble tatt ut til VM i fotball 1938, der laget hans vant gull .
| Pietro Pasinati (1910–2000) var en italiensk fotballspiller som blant annet spilte for US Triestina Calcio.
Han ble tatt ut til VM i fotball 1938, der laget hans vant gull .
== VM-medaljer ==
1938 Frankrike - Gull i fotball
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Piero Pasinati – Transfermarkt
(en) Piero Pasinati – national-football-teams.com
(en) Piero Pasinati – WorldFootball.net
(en) Piero Pasinati – EU-Football.info
(en) Piero Pasinati – FBref | Pietro Pasinati (1910–2000) var en italiensk fotballspiller som blant annet spilte for US Triestina Calcio. | 2,910 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mario_Perazzolo | 2023-02-04 | Mario Perazzolo | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 3. august', 'Kategori:Dødsfall i 2001', 'Kategori:Fotballspillere for ACF Fiorentina', 'Kategori:Fotballspillere for Brescia Calcio', 'Kategori:Fotballspillere for Calcio Padova', 'Kategori:Fotballspillere for Genoa CFC', 'Kategori:Fotballspillerstubber', 'Kategori:Fotballtrenere for Brescia Calcio', 'Kategori:Fotballtrenere for Calcio Padova', 'Kategori:Fotballtrenere for US Triestina Calcio', 'Kategori:Fødsler 7. juni', 'Kategori:Fødsler i 1911', 'Kategori:Italienske fotballspillere', 'Kategori:Italienske fotballtrenere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Padova', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1938', 'Kategori:Stubber 2021-03', 'Kategori:Verdensmestere i fotball'] | Mario Perazzolo (1911–2001) var en italiensk fotballspiller som blant annet spilte for Genoa.
Han ble tatt ut til VM i fotball 1938, der laget hans vant gull .
| Mario Perazzolo (1911–2001) var en italiensk fotballspiller som blant annet spilte for Genoa.
Han ble tatt ut til VM i fotball 1938, der laget hans vant gull .
== VM-medaljer ==
1938 Frankrike - Gull i fotball
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Mario Perazzolo – Transfermarkt
(en) Mario Perazzolo – national-football-teams.com
(en) Mario Perazzolo – WorldFootball.net
(en) Mario Perazzolo – EU-Football.info
(en) Mario Perazzolo – FBref | Mario Perazzolo (1911–2001) var en italiensk fotballspiller som blant annet spilte for Genoa. | 2,911 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pietro_Serantoni | 2023-02-04 | Pietro Serantoni | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 6. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1964', 'Kategori:Fotballspillere for AS Roma', 'Kategori:Fotballspillere for Calcio Padova', 'Kategori:Fotballspillere for FC Internazionale Milano', 'Kategori:Fotballspillere for Juventus FC', 'Kategori:Fotballspillere for SS Calcio Venezia', 'Kategori:Fotballspillerstubber', 'Kategori:Fotballtrenere for AS Roma', 'Kategori:Fotballtrenere for Calcio Padova', 'Kategori:Fødsler 12. desember', 'Kategori:Fødsler i 1906', 'Kategori:Italienske fotballspillere', 'Kategori:Italienske fotballtrenere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Venezia', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1938', 'Kategori:Stubber 2021-03', 'Kategori:Verdensmestere i fotball'] | Pietro Serantoni (1906–1964) var en italiensk fotballspiller som blant annet spilte for Inter Milan.
Han ble tatt ut til VM i fotball 1938, der laget hans vant gull .
| Pietro Serantoni (1906–1964) var en italiensk fotballspiller som blant annet spilte for Inter Milan.
Han ble tatt ut til VM i fotball 1938, der laget hans vant gull .
== VM-medaljer ==
1938 Frankrike - Gull i fotball
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Pietro Serantoni – FIFA
(en) Pietro Serantoni – Transfermarkt
(en) Pietro Serantoni – national-football-teams.com
(en) Pietro Serantoni – WorldFootball.net
(en) Pietro Serantoni – EU-Football.info
(en) Pietro Serantoni – FBref | Pietro Serantoni (1906–1964) var en italiensk fotballspiller som blant annet spilte for Inter Milan. | 2,912 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Suomen_virallinen_lista | 2023-02-04 | Suomen virallinen lista | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1991', 'Kategori:Finsk musikk', 'Kategori:Hitlister', 'Kategori:Musikkutgivelser'] | Finlands offisielle liste (finsk: Suomen virallinen lista), er Finlands nasjonale hitliste, publisert av IFPI Finland (tidligere ÄKT).
Den ble startet i januar 1991 som Radiomafian lista som ble sendt på radiostasjonen Radiomafia (nå: YleX). Den ble offisiell liste i 1994.
For tiden (2010) publiseres følgende ukelister:
Album (Top 50)
Singler (Top 20)
Nedlastninger (Top 30)
Mellomprisalbum (Top 10)
Musikk-DVD-er (Top 10)
| Finlands offisielle liste (finsk: Suomen virallinen lista), er Finlands nasjonale hitliste, publisert av IFPI Finland (tidligere ÄKT).
Den ble startet i januar 1991 som Radiomafian lista som ble sendt på radiostasjonen Radiomafia (nå: YleX). Den ble offisiell liste i 1994.
For tiden (2010) publiseres følgende ukelister:
Album (Top 50)
Singler (Top 20)
Nedlastninger (Top 30)
Mellomprisalbum (Top 10)
Musikk-DVD-er (Top 10)
== Eksterne lenker ==
(fi) Offisielt nettsted | Finlands offisielle liste (finsk: Suomen virallinen lista), er Finlands nasjonale hitliste, publisert av IFPI Finland (tidligere ÄKT). | 2,913 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Phalangonyx | 2023-02-04 | Phalangonyx | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet i 1889', 'Kategori:Oldenborrer'] | Phalangonyx er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
| Phalangonyx er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
== Utseende ==
Små til middelsstore (7–15 millimeter), avlange, blanke, rødbrune oldenborrer. "Snuten" (clypeus) er noe framskutt og innbuktet i spissen. Fasettøynene er forholdsvis små. Antennene er 10-leddete med en fem-leddet antenneklubbe.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt fra Jemen og Saudi-Arabia i vest til Afghanistan og Turkmenistan i øst.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, (Melolonthinae) Samouelle, 1819
Gruppen Pachydemini eller Tanyproctina
Slekten Phalangonyx Reitter, 1889
Phalangonyx bibatillatus (Petrovitz, 1955)
Phalangonyx buettikeri Sabatinelli & Pontuale, 1998
Phalangonyx coniceps Reitter, 1889
Phalangonyx hadhramauticus Decelle, 1982
Phalangonyx hormoziaensis (Petrovitz, 1980)
Phalangonyx irakanus Arrow, 1932
Phalangonyx mesopotamicus (Medvedev, 1952)
Phalangonyx mirzayani (Petrovitz, 1968)
Phalangonyx semenovi (Medvedev, 1952)
== Kilder ==
Marc Lacroix: hannetons.fr - beskrivelse av slekten (på fransk)
== Eksterne lenker ==
(en) Phalangonyx i Global Biodiversity Information Facility
(en) Kategori:Phalangonyx – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Phalangonyx – detaljert informasjon på Wikispecies | Phalangonyx er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). | 2,914 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pachypoides | 2023-02-04 | Pachypoides | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet i 1884', 'Kategori:Oldenborrer'] | Pachypoides er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
| Pachypoides er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
== Utseende ==
En ganske liten (7,5 millimeter), avlang, hårete oldenborre. "Snuten" (clypeus) er ovalt uttrukket. Hodet er ganske kraftig punktert. Antennen er 10-leddet med en fem-leddet klubbe. Forkroppen er mørkbrun. Pronotum har jevnt rundede sider og er noe bredere enn de parallellsidige dekkvingene, som er lysbrune med mørkere kanter.
== Utbredelse ==
Arten er bare kjent fra Somalia.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, (Melolonthinae) Samouelle, 1819
Stammen Tanyproctini Erichson, 1847 eller Pachydemini
Slekten Pachypoides Fairmaire, 1884
Pachypoides limbipennis Fairmaire, 1884
== Kilder ==
hannetons.fr - beskrivelse av slekten (på fransk)
== Eksterne lenker ==
(en) Pachypoides i Global Biodiversity Information Facility
Pachypoides limbipennis – detaljert informasjon på Wikispecies | Pachypoides er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). | 2,915 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Goniorrhina | 2023-02-04 | Goniorrhina | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet i 1888', 'Kategori:Oldenborrer'] | Goniorrhina er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
| Goniorrhina er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
== Utseende ==
Små til middelsstore (6–19 millimeter), avlange, brune eller svarte oldenborrer. Antennene er ganske små og ni- eller ti-leddete med en liten, tre-leddet klubbe. Oversiden er mer eller mindre hårete. Pronotum har rundede sider og er ganske blankt. Dekkvingene er parallellsidige. Beina har lange og tynne føtter.
== Levevis ==
Disse billene lever for det meste underjordisk. De graver godt.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt i Kongo (begge statene) og Angola.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, (Melolonthinae) Samouelle, 1819
Stammen Tanyproctini Erichson, 1847 eller Pachydemini
Slekten Goniorrhina Quedenfeldt, 1888
Goniorrhina alternans Frey, 1976
Goniorrhina angolensis Lacroix, 2003
Goniorrhina decarthra Decelle, 1968
Goniorrhina excavata Lacroix, 2006
Goniorrhina flaviceps Quedenfeldt, 1888
Goniorrhina mertensi Lacroix, 2006
Goniorrhina nasuta Lacroix, 2006
Goniorrhina nigriceps Burgeon, 1946
Goniorrhina pilosa Lacroix, 2006
Goniorrhina villiersi Decelle, 1966
== Kilder ==
hannetons.fr - beskrivelse av slekten (på fransk)
== Eksterne lenker ==
(en) Goniorrhina i Global Biodiversity Information Facility
Goniorrhina – detaljert informasjon på Wikispecies | Goniorrhina er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). | 2,916 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Taphrocephala | 2023-02-04 | Taphrocephala | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet i 1888', 'Kategori:Oldenborrer'] | Taphrocephala er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
| Taphrocephala er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
== Utseende ==
En middelsstor (12–22 millimeter), blank, brunrød oldenborre. Hodet er svart. Antennene er 10-leddet med en tre-leddet klubbe. Pronotum har rundede sider og er knapt synlig punktert, dekkvingene er også svært blanke.
== Utbredelse ==
Arten er bare kjent fra tre eksemplarer fra den Den demokratiske republikken Kongo.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, (Melolonthinae) Samouelle, 1819
Stammen Tanyproctini Erichson, 1847 eller Pachydemini
Slekten Taphrocephala Quedenfeldt, 1888
Taphrocephala polita Quedenfeldt, 1888
== Kilder ==
hannetons.fr - beskrivelse av slekten (på fransk)
== Eksterne lenker ==
(en) Taphrocephala i Global Biodiversity Information Facility
Taphrocephala polita – detaljert informasjon på Wikispecies | Taphrocephala er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). | 2,917 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Selomothus | 2023-02-04 | Selomothus | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet i 1891', 'Kategori:Oldenborrer'] | Selomothus er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
| Selomothus er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
== Utbredelse ==
Arten er utbredt i Øst-Afrika.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819
Stammen Tanyproctini Erichson, 1847
Gruppen Tanyproctina Erichson, 1847
Slekten Selomothus Fairmaire, 1891
Selomothus diversiceps Fairmaire, 1891
== Eksterne lenker ==
(en) Selomothus i Encyclopedia of Life
(en) Selomothus i Global Biodiversity Information Facility
Selomothus diversiceps – detaljert informasjon på Wikispecies | Selomothus er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). | 2,918 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Oncochirus | 2023-02-04 | Oncochirus | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet i 1891', 'Kategori:Oldenborrer'] | Oncochirus er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
| Oncochirus er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
== Utseende ==
En middelsstor (ca. 15 millimeter), bred, mørkbrun oldenborre. Forkroppen er tett kledt med fine, lange, lyse hår. Dekkvingene er kledt med kortere hår og den blanke overflaten skinner gjennom.
== Utbredelse ==
Arten finnes i det sørlige Kenya.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819
Stammen Tanyproctini Erichson, 1847
Slekten Oncochirus Kolbe, 1891
Oncochirus fulvescens Kolbe, 1891
== Kilder ==
hannetons.fr - beskrivelse av slekten (på fransk)
== Eksterne lenker ==
(en) Oncochirus i Global Biodiversity Information Facility
Oncochirus fulvescens – detaljert informasjon på Wikispecies | Oncochirus er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). | 2,919 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pachnessa | 2023-02-04 | Pachnessa | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet i 1894', 'Kategori:Oldenborrer'] | Pachnessa er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
| Pachnessa er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
== Utseende ==
Antennene er ni-leddete med en fem-leddet klubbe. Kroppen er blank. "Snuten" (clypeus) er oval med en grunn innskjæring i midten. Pronotum har rundede sider.
== Utbredelse ==
Arten er beksrevet fra Nikobarene og er også kjent fra Sumatra, Java og Nias.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, (Melolonthinae) Samouelle, 1819
Gruppen Pachydemini eller Tanyproctina
Slekten Pachnessa Brenske, 1894
Pachnessa nicobarica (Redtenbacher, 1868)
== Eksterne lenker ==
(en) Pachnessa i Global Biodiversity Information Facility
Pachnessa – detaljert informasjon på Wikispecies | Pachnessa er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). | 2,920 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norge_under_andre_verdenskrig | 2023-02-04 | Norge under andre verdenskrig | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med omstridte påstander', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Norge under andre verdenskrig', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Norge under andre verdenskrig er perioden fra starten på andre verdenskrig 1. september 1939, og frem til frigjøringen i Europa i mai 1945.
Etter at Storbritannia og Frankrike erklærte Tyskland krig i 1939 erklærte Norge seg som nøytralt, som under første verdenskrig. Tiden før invasjonen av Norge var preget av en rekke krenkelser av norsk nøytralitet fra begge sidene i krigen, flest fra de allierte, blant annet krenkelser av luftrommet, minelegging av norsk farvann og bording av skip i norsk farvann. Den 9. april 1940 ble Norge og Danmark invadert av Tyskland; etter to måneders kamper med noe støtte av britiske, franske og polske styrker kapitulerte de norske styrkene.
Det okkuperte Norge ble delvis styrt av Vidkun Quislings regjering under tysk kontroll, og med omfattende tysk militær tilstedeværelse. Fastlandet var ikke involvert i regulære krigshandlinger etter kapitulasjonen i juni 1940, med ett viktig unntak. Det østligste Finnmark var sterkt berørt av kampene ved Murmanskfronten fra 1941. All bebyggelse i Finnmark og Nord-Troms ble brent og befolkningen tvangsevakuert da tyskerne høsten 1944 trakk seg tilbake etter nederlaget på Murmanskfronten. Deretter ble Øst-Finnmark frigjort av sovjetiske styrker i oktober 1944. Ved Tysklands kapitulasjon la de tyske styrkene i Norge ned våpnene uten kamp 8. mai 1945. Svalbard og Jan Mayen ble ikke okkupert.
Det er registrert over 10 000 norske dødsoffer, herunder 738 jøder som ble drept i holocaust. Vel 15 000 sovjetiske og over 2 000 jugoslaviske krigsfanger døde i tysk fangenskap i Norge. 11 500 tyske soldater er gravlagt i Norge. De materielle skadene var særlig store i Finnmark og Nord-Troms, samt steder som ble involvert i kamphandlinger etter invasjonen (blant annet Elverum, Molde, Kristiansund, Steinkjer, Namsos, Bodø og Narvik).
Etter krigen ble det gjennomført et stort rettsoppgjør med Quisling-regimet, andre kollaboratører og NS-medlemmer, samt med enkelte tyske tjenestemenn. 17 000 ble fengslet, 25 norske og 12 tyske borgere ble henrettet. Flere tusen kvinner som hadde hatt forhold til tyske soldater (såkalte tyskertøser) ble anholdt og internert uten dom. Det er fortsatt strid om grunnlaget for og rettferdigheten i oppgjøret. | Norge under andre verdenskrig er perioden fra starten på andre verdenskrig 1. september 1939, og frem til frigjøringen i Europa i mai 1945.
Etter at Storbritannia og Frankrike erklærte Tyskland krig i 1939 erklærte Norge seg som nøytralt, som under første verdenskrig. Tiden før invasjonen av Norge var preget av en rekke krenkelser av norsk nøytralitet fra begge sidene i krigen, flest fra de allierte, blant annet krenkelser av luftrommet, minelegging av norsk farvann og bording av skip i norsk farvann. Den 9. april 1940 ble Norge og Danmark invadert av Tyskland; etter to måneders kamper med noe støtte av britiske, franske og polske styrker kapitulerte de norske styrkene.
Det okkuperte Norge ble delvis styrt av Vidkun Quislings regjering under tysk kontroll, og med omfattende tysk militær tilstedeværelse. Fastlandet var ikke involvert i regulære krigshandlinger etter kapitulasjonen i juni 1940, med ett viktig unntak. Det østligste Finnmark var sterkt berørt av kampene ved Murmanskfronten fra 1941. All bebyggelse i Finnmark og Nord-Troms ble brent og befolkningen tvangsevakuert da tyskerne høsten 1944 trakk seg tilbake etter nederlaget på Murmanskfronten. Deretter ble Øst-Finnmark frigjort av sovjetiske styrker i oktober 1944. Ved Tysklands kapitulasjon la de tyske styrkene i Norge ned våpnene uten kamp 8. mai 1945. Svalbard og Jan Mayen ble ikke okkupert.
Det er registrert over 10 000 norske dødsoffer, herunder 738 jøder som ble drept i holocaust. Vel 15 000 sovjetiske og over 2 000 jugoslaviske krigsfanger døde i tysk fangenskap i Norge. 11 500 tyske soldater er gravlagt i Norge. De materielle skadene var særlig store i Finnmark og Nord-Troms, samt steder som ble involvert i kamphandlinger etter invasjonen (blant annet Elverum, Molde, Kristiansund, Steinkjer, Namsos, Bodø og Narvik).
Etter krigen ble det gjennomført et stort rettsoppgjør med Quisling-regimet, andre kollaboratører og NS-medlemmer, samt med enkelte tyske tjenestemenn. 17 000 ble fengslet, 25 norske og 12 tyske borgere ble henrettet. Flere tusen kvinner som hadde hatt forhold til tyske soldater (såkalte tyskertøser) ble anholdt og internert uten dom. Det er fortsatt strid om grunnlaget for og rettferdigheten i oppgjøret.
== Okkupasjonens forhistorie ==
Ifølge utenriksminister Halvdan Koht prøvde de allierte fra desember 1939 med alle midler å true Norge til å gå med dem i krigen. Han uttalte at «eg trur for min part at England og Frankrike gjerne vil driva Noreg ut or nøytraliteten sin og inn i krigen». Koht var opptatt av at stormaktene ikke skulle få noe grunnlag for aksjoner mot det nøytrale Norge. En viktig bakgrunn for Norges uavhengige linje var troen på at den britiske marinen ville beskytte Norge mot angrep fra andre stormakter, slik som under første verdenskrig.Før invasjonen var Norge den fjerde største sjøfartsnasjonen i verden. Storbritannia var en øynasjon fullstendig avhengig av forsyninger for å kunne føre krig mot Tyskland, og dette gjorde Norge til et strategisk okkupasjonsmål i forbindelse med slaget om Atlanterhavet for å blokkere britiske forsyninger og å ta over norske handelsskip. Før den tyske invasjonen våren 1940 hadde Norge inngått en handelsavtale som stilte mesteparten av landets tonnasje til disposisjon for vestmaktene.Utover våren 1940 økte presset på Norge, og ifølge Halvdan Koht var regjeringens medlemmer enige om at man måtte sørge for å havne på britenes side, dersom krig var uunngåelig. I valget mellom maktblokkene i Europa foretrakk norske myndigheter den fransk-britiske. På den annen side sa Koht at han følte at britene hadde satt seg som mål å drive Norge ut i krigen. En av hovedgrunnene til Norges viktighet var at Narvik var utskipningshavn for strategisk viktig jernmalm til både Tyskland og Storbritannia. Over 40 % av Tysklands forbruk av jernmalm kom fra de nord-svenske gruvene. Hitlers interesse for Skandinavia var til å begynne med primært defensive – å beskytte malmtilførselen i tilfelle langvarig krig med Frankrike og Storbritannia.Vestmaktene hadde liten interesse for Danmark. Landet hadde liten strategisk betydning og små forutsetninger for selv å gjøre seg gjeldende militært. Danmark ble trukket inn i Tysklands forberedelser til invasjon i Norge: Tidlig på vinteren 1940 mente de militære planleggerne at det var nødvendig å sikre seg støttepunkt i Danmark, først og fremst i Nord-Jylland.
=== Krigsutbruddet i 1939 ===
Etter at stormaktene i Europa erklærte hverandre krig i 1939 erklærte Norge seg som nøytralt ved krigsutbruddet, slik som under første verdenskrig. Tiden før invasjonen av Norge var preget av en rekke krenkelser av norsk nøytralitet fra begge sidene i krigen, men flest fra de allierte, herunder luftromkrenkelser, minelegging av norsk farvann og bording av skip i norsk farvann. Landet opprettet nøytralitetsvakt og forsterket vaktholdet langs kysten, men hadde etter mange års nedrustning et svakt og gammeldags forsvar. Den norske regjeringen følte at Norge var utsatt for et sterkt fiendtlig press fra begge sidene i krigen, og prøvde i denne vanskelige situasjonen å holde Norge nøytralt, ifølge daværende utenriksminister Halvdan Koht. Allerede høsten 1939 gikk marineminister Winston Churchill inn for å minelegge den norske kysten for å tvinge tyske skip som brukte den norske leden ut i internasjonalt farvann der britisk marine kunne angripe. Den norske skipsleden utgjorde et hull i den britiske blokaden av Tyskland, det gjaldt både frakt av jernmalm via Narvik, og krigsskip som kunne snike seg ut i Atlanterhavet via norske farvann. Den tyske marine kunne også tenke seg støttepunkt i Norge for ikke å bli låst fast i Østersjøen, og ikke minst for å kunne skjule ubåter og andre krigsskip i de norske fjordene.
=== Vinterkrigen ===
Etter Sovjetunionens angrep på Finland, kjent som vinterkrigen (1939–1940) vurderte de allierte (Storbritannia og Frankrike) ulike planer for å støtte Finland, trolig var dette også eller i hovedsak et påskudd for operasjoner i Skandinavia. Etter at Storbritannia gikk mot Frankrikes forslag om landgang i Petsamo, gikk de over til en plan som også omfattet kontroll over jernmalmen ved landgang i Narvik og etterfølgende okkupasjon av malmfeltene nord i Sverige. Slik ville de allierte kunne sikre kontroll over all jernmalmen, samt sende styrker videre til Finland. Planen omfattet også okkupasjon av Bergen, Trondheim og Stavanger (operasjon Stratford), med mulig overføring av allierte styrker til Sør-Sverige via Trondheim i tilfelle tysk invasjon av Sverige (operasjon Plymouth). Stavanger skulle holdes primært for å kontrollere eller ødelegge Sola flyplass som er nærmest Scapa Flow, mens Bergen skulle brukes som base. Til operasjonen i Narvik (operasjon Avonmouth) tenkte man seg to brigader av britiske, franske og polske styrker. De allierte satte opp et ekspedisjonskorps som skulle være klart i mars 1940. Korpset skulle offisielt hjelpe Finland, men korpset var også tenkt å sikret Narvik som alliert base på norskekysten. Norge og Sverige ville ikke tillate ekspedisjonen gjennom sine land og britene ventet stilltiende aksept eller bare symbolsk motstand ved alliert landgang i Narvik. 12. mars var styrken klar for avreise mot Narvik, natten etter kapitulerte Finland, Storbritannia avlyste ekspedisjonen til Narvik og overførte mesteparten av korpset til Frankrike. Den franske militærattacheen i Norge reiste i mars nordover og undersøkte Ofotbanen og kaianleggene i Narvik. Tyske myndigheter var klar over disse undersøkelsene, og fremskyndet sine planer om angrep.
De allierte planene for okkupasjon av Narvik og de svenske malmfeltene kunne gjøre Skandinavia til en stor krigsskueplass. I dette tilfellet skulle 50 000 franske og 100 000 britiske soldater, samt 40 marinejagere og 10 flydivisjoner, gjøres klare.Norge var offisielt nøytralt i krigen mellom Sovjetunionen og Finland, men styrket Finnmark militært så mye som mulig i tilfelle sovjetisk innmarsj i Norge. Alta bataljon med 800 mann ble overført til Sør-Varanger på nøytralitetsvakt, også Varanger bataljon ble innkalt. I Pasvikdalen var kampene på finsk side synlig fra Norge. Den nye overvåkningstjenesten i Øst-Finnmark ble ledet av politimannen Jonas Lie, og der arbeidet også etterretningsoffiseren Karl Marthinsen. Norge ville heller ikke gi militærhjelp til Finland. Finske styrker som krysset grensen inn i Norge ble avvæpnet og internert. Selv om det ikke var en direkte sammenheng mellom vinterkrigen og stillstandskrigen mellom Tyskland og Storbritannia, førte vinterkrigen til økt oppmerksomhet om Norden.Trond Spurkeland mener at britene ikke ville nøye seg med å okkupere Narvik for å stanse utførsel av malm fra Sverige til Tyskland. Malmfeltene måtte okkuperes eller gruvene ødelegges, og Luleå med havnene måtte okkuperes. Ifølge Spurkeland førte ikke slutten på vinterkrigen til at britene ga opp ideen om å involvere Norge og Sverige i krigen. Planer for angrep mot Luleå havn, operasjon «Paul», ble trappet opp etter våpenhvilen. Det ble 8. mars gitt tillatelse til sabotasje mot lastekranene i Oxelösund. Spurkeland mener at britene ville gjennomføre Plan R4 og okkupere Norge uansett og ikke bare for å komme Tyskland i forkjøpet. Spurkelands konklusjoner er i strid med blant annet Magne Skodvin og Olav Riste.
=== Norsk nøytralitet under press ===
I oktober 1939 ble det amerikanske SS «City of Flint» tatt som prise av den tyske marine og ført til norsk havn, hvor de tyske soldatene ble internert og skipet returnert til den amerikanske besetningen. I slutten av november 1939 passerte «Westerwald» norsk farvann og Bergen krigshavn, uten å la seg inspisere av nøytralitetsvakten. I desember 1939 ble tre skip i britisk tjeneste torpederte av tyske ubåter i norsk farvann, de allierte fremholdt at Tyskland utnyttet nøytralt område til krigføring uten at Norge gjorde noe. I løpet av januar 1940 forliste minst 18 norske skip og over 200 mannskap omkom i Nordsjøen og Atlanterhavet, blant annet lasteskipet D/S «Bisp», flere ble torpedert av tyske ubåter. En av de alvorligste hendelsene var Altmark-saken 16. februar, der den britiske jageren HMS «Cossack» bordet det tyske skipet «Altmark» i Jøssingfjorden for å befri britiske krigsfanger, til tross for norske protester. Dette ble brukt fra tysk side som argument for at Norge ikke var i stand til å ivareta sin nøytralitet. I virkeligheten hadde Tyskland begynt å planlegge invasjonen allerede i desember året før. Tyskland fryktet for at de allierte skulle ta kontroll over Norge og benytte landet som base for angrep mot Tysklands indre, samtidig som malmeksporten fra Sverige til Tyskland ville bli blokkert.
Curt Bräuer, Tysklands sendemann i Norge, rapporterte vinteren 1939-1940 til utenriksdepartementet i Berlin at han var overbevist om Norges nøytralitetslinje. Han trodde Norge ville motsette seg britiske støttepunkter på kysten og at det demokratiske Storbritannia ikke ville ta den moralske belastningen å være den første til å krenke et lands nøytralitet. Bräuer mente også at Tyskland hadde fordel av et nøytralt Norge og at det var lettere å frakte jernmalm langs kysten om Norge var nøytralt enn om kysten skulle erobres og holdes med militærmakt. Han gikk derfor inn for at Tyskland skulle støtte Norges nøytralitet. Sjefen for Skandinavia-avdeling, Werner von Grundherr, i utenriksdepartementet var av samme mening. Både Grundherr (som blant annet hadde vært stasjonert i Finland) og viseutenriksminister Ernst von Weizsäcker (som hadde vært stasjonert i Oslo) hadde god kjennskap til Norge, og de støttet Bräuers vurderinger av Norge. Senest i et notat 2. mars uttalte Bräuer at en forebyggende aksjon mot Norge ikke var nødvendig, han sendte ikke noen ny melding til Berlin om endring i situasjonen. Staben til general Alfred Jodl mente det ikke var fare for alliert landgang i Norge etter at vinterkrigen var over. Admiral Erich Raeder uttalte 26. mars at det ikke var fare for britisk landgang i Norge.
=== Quisling og Hagelin ===
Vidkun Quisling møtte først admiral Raeder og deretter Hitler i desember 1939 og la frem ideen om et NS-kupp som skulle etterfølges av tysk militær støtte. De tyske lederne tok lite hensyn til Quisling og hans ide i sin planlegging. Quisling ble også holdt utenfor de tyske planene for angrep på Norge. I Tyskland tonet Quisling ned det sovjetiske trusselbildet og la i stedet vekt på faren ved den pro-britiske norske regjeringen. Raeder brukte noen av Quislings argumenter for en invasjon og okkupasjon av Norge overfor Hitler.Den tyske admiralen Raeder mottok 26. mars en rapport fra Viljam Hagelin som hevdet at norske myndigheter og militære ventet en britisk aksjon mot Norge om kort tid, og at britene hadde planer om å komme en tysk aksjon i forkjøpet. Quisling og Hagelin ble holdt uvitende om de tyske planene for Norge.
=== Planlegging og opptrapping ===
Midt i desember 1939 satte Hitler i gang en undersøkelse av muligheten for å okkupere norske områder. Admiral Raeder argumenterte både med fordelen av tyske ubåtbaser i Norge, og med faren ved at norske havner kom under britisk kontroll. Under ledelse av Raeder ble muligheten for okkupasjon av Norge gjort under navnet «Studie Nord». Mistanke om at de allierte planla en hjelpeekspedisjon til Finland gjorde at Hitler ville ha raske mottiltak klare.Fra slutten av januar fikk Wilhelm Keitel ansvaret for forberedelsene til en aksjon mot Norge, og det ble nå sendt flere spioner til Norge i tillegg til personell på ambassaden. Bertold Benecke var leder for tysk spionasje i Norge under dekke av å være handelsattaché, han ble erklært persona non grata 1. april 1940. Etterretningens toppsjef, Wilhelm Canaris, var selv på et kort opphold i Norge i mars. Opplysninger ble i stor utstrekning hentet fra åpne kilder, for eksempel kart over havneanlegg og informasjon om Forsvarets kapasitet. Fra 19. februar, tre dager etter Altmark, bestemte Hitler at planleggingen av Weserübung skulle intensiveres. Nikolaus von Falkenhorst fikk 21. februar overraskende oppdraget med å forberede invasjonen av Norge. Samme ettermiddag skisserte Falkenhorst ved hjelp av en Baedeker reisehåndbok (han hadde «ingen anelse» om Norge) utkast til plan. Til forskjell fra tidligere planer (utarbeidet av Krancke) ville Falkenhorst okkupere Jylland og Fyn samtidig med landgangen i Norge, Falkenhorst mente kontroll over flyplassene på Jylland var nødvendig for at Luftwaffe skulle operere over Sør-Norge umiddelbart etter landgangen. Hitler aksepterte planen og bestemte at hele Danmark skulle okkuperes invasjonsdagen. Ifølge Tamelander og Zetterling var okkupasjonen av Danmark et ledd i invasjonen av Norge.I midten av februar arbeidet både Tyskland og de allierte med planer for militære aksjoner i og okkupasjon av hele eller deler av Norge. I slutten av mars kom det flere advarsler om et forestående tysk angrep. Arne Scheel ved legasjonen i Berlin sendte fra 29. mars til 7. april flere meldinger om tyske forberedelser til angrep.I slutten av mars forberedte de allierte en landgang av noe mindre omfang enn det som var planlagt i forbindelse med vinterkrigen. Det britiske krigskabinettet bestemte 5. april at operasjon Wilfred skulle skje 8. april. Landgangen skulle skje så snart tyske styrker var på norsk jord, planene gjaldt Narvik, Trondheim, Bergen og Stavanger. Britiske soldater gikk om bord på sine skip som lettet anker 7. april med kurs nordøst fra Skottland. 8. april la britiske skip miner i Vestfjorden rett nord for Bodø, mineleggingen på Hustadvika var en skinnmanøver mens den varslede minelegging ved Stad ikke ble gjennomført. Tyskerne var da imidlertid på vei til Norge og angrep først.
== Invasjon og kamphandlinger ==
Tyske styrker invaderte Danmark og Norge i en samlet operasjon med bruk av alle våpengrener over et stort geografisk område. Angrepet var historiens første integrerte luft, sjø- og landangrep under én kommando, general Nikolaus von Falkenhorst. En rekke viktige havnebyer nord til Narvik ble erobret i løpet av 9. april mens kampene fortsatte på land og sentrale personer ble evakuert fra Oslo. Norske styrker fikk bistand fra britiske, franske og polske styrker, og Narvik og Trondheim ble forsøkt gjenerobret. Kampene i Norge var de første større trefningene mellom britiske og tyske styrker etter utbruddet av krigen. Kampene i Sør-Norge varte til omkring 4. mai, mens kampen om Narvik pågikk i to måneder. Kongefamilien og regjeringen forlot landet få dager før norske styrker i Nord-Norge kapitulerte 10. juni.
Danmark overga seg etter få timer, med unntak av Færøyene som ble besatt av britiske styrker 12. april 1940, og Island som ble besatt av britisk styrker 10. mai 1940.
=== Tysk invasjon ===
Den 3. april hadde tyske krigsskip lagt ut fra havn i Operation Weserübung, invasjonen av Danmark og Norge. Angrepet skjedde som et overraskelsesangrep uten forutgående krigserklæring fra natten mellom 8. og 9. april mot Moss, Oslo, Horten, Arendal, Kristiansand, Egersund, Stavanger, Bergen, Trondheim og Narvik samt mot alle kystbefestninger og flyplassene Fornebu og Sola. Etter at det tyske angrepet hadde startet, møtte den tyske sendemann Curt Bräuer opp hos utenriksminister Halvdan Koht og forlangte betingelsesløs kapitulasjon, noe som ble avvist fra norsk side.
Etter midnatt natt til 9. april møttes regjeringen i Victoria Terrasse. Regjeringen vedtok mobilisering og å be Storbritannia om hjelp, Koht kontaktet den britiske ambassadøren, Cecil Dormer.Sent om kvelden 8. april falt den første nordmann, kaptein Leif Welding-Olsen, på bevoktningsfartøyet «Pol III» i ytre Oslofjord. De tyske skipene fortsatte innover fjorden, men ble stoppet da Oscarsborg festning og kanonstillingene på Drøbaksiden, under ledelse av oberst Birger Eriksen, senket flaggskipet «Blücher» i Drøbaksundet og senket eller skadet andre skip i den tyske armadaen. Blücher fraktet de styrkene som skulle sikre kontroll over det politiske apparatet i Norge, og senkningen forsinket tyskernes fremmarsj slik at kongen, regjeringen og Stortinget fikk mulighet til å rømme fra Oslo, først til Hamar, senere samme dag til Elverum der Stortinget utformet Elverumsfullmakten. I de andre byene som ble angrepet, møtte tyskerne bare svak eller ingen motstand, og felttoget i Norge var i full gang.
=== Felttoget i Norge ===
General Kristian Laake mente det var nytteløst å yte motstand og ble 11. april byttet ut med oberst Ruge. Den britisk og franske regjering hadde 9. april gjort det klart at de ville sende hjelp, og Ruge mente at det derfor var grunnlag for å yte motstand. Ruges plan var å hindre tyske styrker å få landforbindelse mellom Oslo og Trondheim via Gudbrandsdalen og Østerdalen, samt mellom Østlandet og Vestlandet via Hallingdal og Valdres. Med alliert hjelp ville Ruge gjenerobre Trondheim.På Østlandet foregikk kamphandlinger blant annet på Midtskogen 10. april, i Østfold 10.–14. april, på Ringerike 11.–16. april, ved Strandløkka 14.–17. april, i Lunner 14.–17. april, langs Randsfjorden, i Ådalen og Valdres 14. april–2. mai, på Dombås 14.–19. april, i Gråbeinhølet og Mørkedalen 18. april, ved Bagnsbergatn gård 19.–21. april, ved Lundehøgda 20.–21. april, ved Islandsmoen 23.–26. april, i Hallingdal 24.–28. april, ved Breidablikk, ved Hovinheia i Telemark 25. april–2. mai, ved Os 2. mai og i Vinjesvingen 3.–5. mai.
Britiske og franske styrker ble ilandsatt i Namsos 14. april, og britiske styrker ble ilandsatt på Åndalsnes 17. april. De lyktes ikke i å holde tyskerne tilbake, og de trakk seg tilbake igjen 3. mai. De siste områdene på Østlandet under norsk kontroll var Vinje og Tinn i Telemark og Trysil i Hedmark. I Trøndelag var de siste områdene med norsk motstand ved Røros, Hegra festning (Stjørdal) og Snåsa. Alle disse stedene var fortsatt under norsk kontroll den 6. mai.
Flere norske byer, Namsos, Steinkjer, Elverum, Molde, Kristiansund, Bodø og Narvik, ble totalskadd som følge av kamphandlinger eller tysk bombing. Faktisk var Elverum den første byen i verden til å bli utslettet gjennom luftangrep (grunnet trebebyggelsen). En svenske journalist omtalte bombingen av Namsos som «världens effektivast sönderbombade stad».10. april senket fem britiske jagere to tyske jagere og seks forsyningsskip i Narvik. Britiske, franske og polske styrker ble satt i land i Harstad fra 16. april. Natt til 13. mai ble Bjerkvik beskutt fra britiske skip, og 18 norske sivile ble drept. Den 28. mai lyktes det norske og allierte styrker å gjenerobre Narvik, som den første byen som ble gjenerobret etter at Hitler-Tyskland først hadde tatt den.
=== Evakuering av hovedstaden og flukt nordover ===
Regjering, kongen, stortingets medlemmer og noen tjenestemenn i sentraladministrasjonen samt utenlandske diplomater ble om morgenen 9. april evakuert nordover ut av Oslo. Flukten gikk gjennom det fortsatt frie indre delene av Østlandet via Åndalsnes og Molde til Tromsø, noen flyktet fra Østlandet til Sverige. Underveis ble det holdt stortingsmøter og statsråd der det ble gjort vedtak om den videre styringen av Norge. Evakueringstoget forlot Oslo noen timer før byen ble besatt av tyske styrker og det passerte Lillestrøm midt under bombingen av Kjeller flyplass. Reisen gikk til Elverum der Stortinget holdt sitt siste møte på fem år. Elverumsfullmakten ga regjeringen myndighet til å gjøre alle vedtak mens krigen pågikk. En liten tysk styrke ble sendt mot Elverum for å ta konge og regjering til fange, men ble stanset av en liten norsk styrke ved Midtskogen. I Nybergsund var kongen og regjeringen nær ved å bli truffet under et tysk flyangrep. Fra Nybergsund flyktet de i ulike retninger før de fleste omkring 14. april befant seg i Nord-Gudbrandsdalen innestengt mellom tyske fallskjermsoldater ved Dombås og fremrykkende tyske styrker sørfra. Fallskjermsoldatene overga seg 19. april, og kongen og regjeringen reiste videre til Molde (23. april) der oppholdt de seg til 29. april da de under kraftig bombeangrep ble evakuert til Tromsø av britisk marine. Den norske gullbeholdningen ble også fraktet ut via Gudbrandsdalen og Molde.
Troms var ikke berørt av kampene lenger sør og var frem til kapitulasjonen fortsatt fritt område. Kongen og til dels ministrene våget ikke oppholde seg samlet i Tromsø, i stedet skjulte de seg i Målselvdalen, Lyngen, Balsfjord og Storsteinnes. Regjeringen hadde kontrollen over radiosendere i Tromsø, Bodø og Vadsø, senderen i Bodø gikk senere tapt under bombingen. I tiden i Troms overveide kongen og regjeringen både å bli værende i landet og å evakuere sammen med britene. Regjeringen, kongen og kronprinsen reiste 7. juni med britiske marinefartøy til Storbritannia. General Carl Gustav Fleischer reiste sammen med regjeringen, mens general Ruge ble værende og var krigsfange resten av krigen.
=== Norsk kapitulasjon ===
Tidlig morgenen 9. april møtte Koht den tyske sendemannen Curt Bräuer i Oslo, tilbudet om å overgi seg uten kamp ble avslått av regjeringen. Bräuer møtte kongen og Koht på Elverum 10. april og Regjeringen vedtok etter kong Haakons sterke anbefaling på nytt å avvise det tyske ultimatum herunder kravet om å utnevne en regjering ledet av Vidkun Quisling. Etter at de allierte ga opp Norge i slutten av mai, vurderte den norske regjeringen et svensk forslag om en våpenstillstand basert på en demarkasjonslinje nord for Bodø. Tyskland skulle i så fall få kontroll over det erobrede Norge sør for linjen mens den norske regjeringen skulle uten alliert tilstedeværelse styre Nord-Norge nord for linjen. Koht var 3. juni i Luleå og utformet på oppdrag fra regjeringen sammen med den svenske utenriksminister Günther et forslag til avtale om demarkasjonslinje. Det kom ingen tysk respons på forslaget og planen ble ikke reelt forhandlet med tyske representanter, men general Ruge ønsket i kapitulasjonsforhandlingene at tyske styrker ikke skulle besette Finnmark som fortsatt skulle være under norsk administrasjon ved hjelp av grensevaktene som fortsatt var operative.
De fleste norske styrkene i Sør-Norge inkludert Trøndelag ga opp 3–4. mai, mens norske og allierte styrker hadde framgang i kampene om Narvik. Den norske regjeringen ble informert 31. mai om at de allierte på grunn av krigen på kontinentet ville trekke seg ut av Norge. Regjeringen vedtok i statsråd 7. juni at kongen, kronprinsen og regjeringen foreløpig skulle flytte sitt sete til Storbritannia for å fortsette kampen utenfra. De reiste fra Tromsø til London med den britiske krysseren «Devonshire» 7. juni. Kongen og kronprinsen var ombord i «Devonshire» sammen de fleste statsråder med unntak av Koht ombord i «Fridtjof Nansen», Frihagen og Mowinckel i Stockholm, Arne Sunde i London, og Anders Fjelstad i Paris. «Devonshire» ankom Clyde 10. juni 1940. Kronprinsesse Märtha, prins Harald og hans søstre var tidligere evakuert fra Elverum til Sverige.Kapitulasjonsavtalen mellom de tyske og norske overkommandoene ble undertegnet 10. juni 1940 i Trondheim. Etter kapitulasjonen rykket tyske styrker nordover til områder som ikke var erobret i felttoget. Den norske grensevakten i Øst-Finnmark besto til 18. juni, da Hitler ga ordre om at vaktholdet skulle overtas av SS.Kong Haakon avviste kravet om å abdisere i en tale 8. juli.
=== Svalbard og Jan Mayen ===
Svalbard ble ikke okkupert av Tyskland, og frem til sommeren 1941 var det normal drift ved gruvene.
Norsk personell på Svalbard ble evakuert i august 1941 og lagrene med kull ble satt i brann. Etter det tyske angrepet på Sovjetunionen sommeren 1941 ønsket Stalin alliert kontroll over Svalbard og Bjørnøya for å sikre ferdsel mellom alliert i vest og det nordvestlige Russland. Operasjon Fritham våren 1942 skulle sikre kullgruvene mot tysk overtakelse samt sette opp en meteorologisk stasjon. Forsterkninger kom til Svalbard sommeren 1942 med Operasjon Gearbox. I september 1943 ble den lille garnisonen på 172 mann angrepet av tyske krigsskip, utstyr og bygninger ble ødelagt - flere nordmenn falt. Ved Operation Haudegen etablerte Tyskland i 1944 en meteorologisk stasjon på Svalbard, mannskapet på stasjonen overga seg (som de siste tyske styrker) til en norsk selfanger 4. september 1945.Mannskapet på Jan Mayen ble evakuert og stasjonen brent høsten 1940, men driften ble gjenopptatt i 1941 med en vaktstyrke fra den norske brigaden i Skottland. USA etablerte med norsk tillatelse en lyttestasjon i 1943. Øyen var den eneste del av Norge fullt ut under eksilregjeringens kontroll.
== Livet i okkupasjonstiden ==
Den tyske okkupasjonen av Norge ble gjennomført med mindre voldsbruk enn en del andre steder, særlig i Øst-Europa. At Norge relativt sett slapp billigere unna, endrer imidlertid ikke på det faktum at landet fra 1940 til 1945 var underlagt et brutalt diktatur tuftet på nasjonalsosialistisk ideologi og styrt etter nazistiske prinsipper. Norsk rett ble underordnet tysk rett. Reichskommissar Josef Terbovens instruks fra Hitler gjorde det dessuten klart at dersom gjeldende rett ikke var forenlig med de tyske behov, kunne Reichskomissar «skape ny rett». Tyskernes «nye rett» ble forkynt gjennom «Verordnungsblätter für die besetzten norwegischen Gebiete».
I tråd med nasjonalsosialistisk ideologi skulle all opposisjon kues med terror eller trussel om terror. Politiets oppgave var i beskytte statsmaktene, og ikke den enkelte borger mot tilfeldige overgrep. Mishandling på åpen gate, fengsling, tortur, standrett, henrettelse eller å «forsvinne» i tyske konsentrasjonsleirer var den risikoen man måtte kalkulere med om man ikke innordnet seg. Bruk av gisler ble anvendt i stor utstrekning for å sikre anlegg og områder mot sabotasje eller oppstand, og særlig i de periodene da unntakstilstand var erklært i deler av landet ble også gisler henrettet.
For å kontrollere norske borgere og deres bevegelser, ble de fra juni 1940 innført en ordning om grenseboerbevis. Den politiske ensrettingen skulle være total, og etter 25. september 1940 var Nasjonal Samling landets eneste lovlige politiske parti. Sensuren av presse og åndsliv var altomfattende. Formidling av budskap i skrift, bilde eller tale som ikke samstemte med den tyske propaganda var totalforbudt. Fra august 1941 var så godt som alle radioapparater beslaglagt, kun medlemmer av NS hadde etter det lov å ha radio. Tyske myndigheter ønsket ro og orden og at hjulene ble holdt i gang, og oppnådde det i stor grad. Flertallet av sivilbefolkningen lot seg mer eller mindre kue.
Tyske styrker på opptil 400 000 soldater sto i Norge under krigen. Dette medførte at de ikke kunne settes inn på andre, viktigere frontavsnitt. Hitler var helt til det siste overbevist om at Norge ville bli hovedmål hvis en alliert invasjon av tysk-besatt område skulle komme. De allierte forsøkte å spille på dette, ved å sette ut rykter om invasjon i Norge. De allierte kommandoraidene mot norskekysten tjente også til å befeste denne oppfatningen.
Tyske kystfort ble etablert langs store deler av norskekysten som en del av Atlanterhavsvollen. Disse ble hovedsakelig bygget av Organisation Todt, ofte ved hjelp av krigsfanger, særlig sovjetiske. De større fortene bestod ofte av henholdsvis tre og fire kanonstillinger. Kanonene på fortene kunne være av kaliber 38 cm og hadde en rekkevidde på opptil 55 kilometer, avhengig av granattypen. Blant de største fortene var Austrått fort, med kanoner fra blant annet «Gneisenau» etter at den ble tatt ut av aktiv tjeneste i 1942. Flere av fortene ble drevet av den tyske hæren.
Den tyske okkupasjonsmakten tok i noen tilfeller i bruk harde represalier mot sivilbefolkningen. Særlig er aksjonen mot bygda Telavåg i Hordaland kjent. Etter at to Gestapo-offiserer var blitt drept i kamp med Linge-folk, ble hele bygda lagt øde av tyskerne. Alle voksne menn ble sendt til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen, hvor 31 av 72 døde. Den øvrige befolkningen ble internert andre steder i Norge resten av krigen, og samtlige hus ble sprengt, båter ble slept bort og husdyr avlivet. Et annet eksempel er Arnøya i Troms. Etter en episode 28. august 1943, der 22 tyskere og tre partisaner falt, ble bygdefolket stilt til ansvar for å ha understøttet eller unnlatt å angi partisanene. Åtte menn ble henrettet, og 16 menn og kvinner ble sendt i tukthus.
Svalbard, Bjørnøya og Jan Mayen kom aldri under tysk kontroll, skjønt tyskerne i 1941 bragte en automatisk radiostasjon i land på Bjørnøya. Under deler av krigen var det garnisoner fra den norske brigaden i Skottland på Svalbard og Jan Mayen.
=== Kosthold og rasjonering ===
Menigmanns liv i okkupasjonstiden var kjennetegnet av vareknapphet, svartebørs og rasjonering. Rasjonering på enkelte importerte matvarer ble innført allerede i 1938, men ble først omfattende ved okkupasjonens begynnelse våren 1940, da nordmenn opplevde den verste matmangelen siden Napoleonskrigene. Det ble innført rasjoneringskort for noenlunde rettferdig fordeling. Meieriene fikk beskjed om å vanne ut melken, og melet ble blandet med kritt, såkalt «Terboven-mel». Mange begynte også i større grad å dyrke sin egen mat og holde dyr for eget bruk. Ikke bare ble maten rasjonert, men også alkohol. Vinmonopolet måtte rasjonere varene grunnet sterk nedgang i import, noe som skapte mye konflikt blant folk. Derimot var okkupantene rikelig forsynt med alkohol og tobakk gjennom hele krigen, ikke minst fordi Vinmonopolet måtte levere en viss mengde alkohol til tyskerne. Nordmenn pådro seg mangelsykdommer, men takket være hjelp fra særlig Danmark og Sverige klarte befolkningen seg forholdsvis bra. I Tyskland beregnet man gjennomsnittsforbrukerens kaloribehov til 2 700 kcal daglig. Danmark lå i topp med 3 100 kcal daglig, mens innbyggerne i Norge, Belgia, Frankrike og Italia måtte nøye seg med 2 000 kcal daglig, og østeuropeere var nede i 1 500 kcal daglig eller mindre.En tysker ble tildelt 2.307 kalorier pr dag, en nordmann bare 1.446. Tyske myndigheter sørget for en utilstrekkelig kaloritilførsel til nordmenn, en bevisst utsulting av det som ut fra nazistisk tankegang skulle antas å være en arvemessig verdifull befolkning. I 1941 gikk all norsk silde- og brislinghermetikk til Tyskland som frontproviant. Ingen andre tyskokkuperte områder ble utsatt for mer tyngende tysk utbytting enn Norge. Wehrmachts forbruk kostet hver norsk innbygger 1,20 Reichsmark pr dag, mot en kostnad på 0,20 RM pr belgier, 0,40 RM pr nederlender, og i Frankrike 0,50 RM pr innbygger.Næringsminister Eivind Blehr fortvilte over sentral-clearing'en i Berlin som alle norsk-tyske handelsavtaler passerte gjennom, og som trikset med tallene - så selv om Norge alt var plyndret til skinnet, klarte tyskerne å få det til å se ut som Norge hele tiden skyldte Tyskland penger, dvs råstoffer. I løpet av sommeren 1940 ble eksporten til Tyskland nesten firedoblet, men det ga ingen inntjening. Tvert om skyldtes det at tyskerne tømte de norske varelagrene - og betalte med uttak fra Norges bank. Norge fikk importere livsviktig korn og sukker fra Tyskland, men av dette gikk storparten til tyskeres forbruk.Særlig mot slutten av krigen, i 1944-45, ble det produsert en rekke krisevarer som erstatning for normale varer fra førkrigstiden. Såpe til kroppsvask var ikke å få; det eneste som var tillatt var såkalt B-såpe - med kritt som en viktig bestanddel. Det ble produsert klær, tau og hyssing, til og med presenninger, av papir. Det sier seg selv at holdbarheten ikke var god.
=== Kultur ===
Den norske kirke ble forsøkt overtatt av okkupasjonsmakten, men de fleste norske prester gjorde motstand. I 1942 forlot de norske biskopene sine embeter, og tok avstand fra Nasjonal samling og nazistregimet i bekjennelsesskriftet Kirkens grunn. I løpet av 1942 sa 797 av landets i alt 858 prester opp stillingene sine i protest. Det ble forsøkt innsatt nye biskoper, men flere stillinger stod ubesatte gjennom resten av krigsårene. Prestene som støttet NS-regimet måtte ofte holde gudstjenester i nesten tomme kirker, mens resten av kirken levde videre utenfor kirkebygningene.
Norske prester angrep de nazistiske makthaverne fra prekestolen ifølge Egil Morlands doktoravhandling. Dette bidro til å immunisere befolkningen nazistenes ideologi, prestene tok et oppgjør med NS' forsøk på å forme barn og unge i en nazistisk verdensanskuelse, ifølge Morland. Et eksempel var prost i Skien, Henrik Aubert Seip, bror av Didrik Arup Seip og Hans Seip. Henrik Seip var svoger av Eivind Berggrav som var ledende i den kirkelige motstanden mot nazistene. Berggrav hadde internert på hytta si, mens Henrik Seip bare ble trakassert uten å bli fengslet. I Bjørgvin bispedømme ble 31 av 130 prester avsatte, fengslet eller internert. Norske biskoper forfattet dokumentet «Kirkens grunn» i 1942 og tok der avstand fra Quisling-regimet. Det er få eksempler på at prester gikk mot jødeforfølgelsen.Norges kommunistiske parti ble forbudt av okkupasjonsmakten i august 1940.Mange foreninger ble overtatt av nazistene. Nazistene overtok blant annet idrettsbevegelsen, noe som førte til idrettsstreiken, som innebar at idretts-Norge boikottet alle idrettsarrangementer arrangert av okkupasjonsregimet. Streiken varte hele krigen. Etter statsakten på Akershus ble det vedtatt lover som påla landets lærere å stå som medlem i det nazifiserte Norges Lærersamband, og som påla alle norske barn mellom 10 og 18 år å utføre nasjonal ungdomstjeneste i Nasjonal Samlings Ungdomsfylking. Formålet var å gi norsk ungdom en nasjonalsosialistisk oppdragelse. Både lærere, kirken og foreldre protesterte, og nazismen fikk aldri innpass i norsk skole. Krigsårene førte til oppsving for flere områder av norsk kulturliv, spesielt kinoen, som førte til en gullalder for norsk film. Hele 21 norske spillefilmer hadde premiere mellom 1940 og 1945. Dikt av Nordahl Grieg, Arnulf Øverland og Inger Hagerup ble populære, og bidro til å styrke samholdet og kampmoralen.
=== De tyske soldatene i Norge ===
De tyske soldatene i Norge ble gitt instrukser forfattet av Oberkommando der Wehrmacht, og muligens Wehrmachts propagandaavdeling (Wehrmacht Propagandaabteilung). Denne instruksen gikk ut på hvordan de skulle takle møtet med den norske befolkningen og kulturen best mulig:
OKW/WPr.
Retningslinjer for opptreden ved personlig kontakt med den norske befolkning.
Enhver som tilhører Wehrmacht må være klar over at han ikke er i fiendeland, men at troppene rykker inn i Norge for å beskytte landet og sikre dets innbyggere. Derfor må man ta hensyn til følgende:
1. Nordmannen har en utpreget nasjonalbevissthet. Dessuten føler det norske folk seg meget nært beslektet med de øvrige nordiske folk. Altså: Unngå alt som kan såre den nasjonale æresfølelse!
2. Nordmannen er ytterst frihetselskende og selvbevisst. Han avviser enhver tvang og underkuelse. Han har ingen sans for militær tukt og autoritet.
Altså: Gi minst mulig ordrer, ikke skrik til ham! Det fyller ham med trass og er uten virkning. Man oppnår mest med en spøkefull tone. Unødig skarphet og formynderskap sårer hans selvbevissthet.
3. Nordmannen er i sitt vesen (i likhet med den frisiske bonden) lukket og tilbakeholden, langsom i tanke og handlemåte, men dessuten også mistenksom overfor alt fremmed. Altså: Ikke noe hastverk! Bruk tid!
4. Nordmannens hjem er etter gammelgermansk oppfatning hellig. Han viser gjerne gjestfrihet. Eiendomsretten er ukrenkelig. Huset står ulåst. Tyveri er nesten ukjent og betraktes som en skam. Altså: Unngå ethvert uberettiget inngrep, selv om gjenstander ligger tilgjengelig rundt om. «Skafiing», «organisering» («orging») og lignende er det samme som tyveri, og er under enhver om-stendighet forbudt.
5. Nordmannen har ingen forståelse for krigen. Dette sjøfarende og handlende folk heller (mer) til England. Det frykter Russland. Med ubetydelige unntak finnes det ingen forståelse for nasjonal-sosialismens mål. Altså: Unngå politiske konfrontasjoner!
6. Nordmannen liker en hjemmekoselig, behagelig tilværelse. Han vinnes med vennlighet, med små oppmerksomheter og ved at man godtar hans person. Altså: Ingen påtrengenhet, særlig overfor kvinner!
7. Tysk språk forstås nesten overalt, hvis man snakker langsomt og tydelig.
Lignende instrukser for dansk og engelsk befolkning ble også laget.De fleste Wehrmacht-soldater tjenestegjorde flere steder (Norge, Finland, Østfronten og Vestfronten) og den enkelte soldat ble ikke værende fem år i Norge. Ifølge Torgeir Sæveraas var den jevne soldat sterkt påvirket av den nazistiske ideologien og Hitlers mål med krigen. Særlig de yngste soldatene som hadde vært innom Hitlerjugende hadde få motforestillinger. Ifølge Sæveraas var også Falkenhorst nazist.
=== Holdninger overfor de tyske okkupantene ===
Den britiske etterretningstjenesten som kartla folkestemningen i de okkuperte landene kom til at omkring 10 prosent av befolkningen var innbitte motstandere av de tyske makthaverne, 10 prosent var pro-tyske, mens de resterende 80 prosentene var mer eller mindre likeglade. LO-formann Konrad Nordahl hevder i sin bok Med LO for frihet (1969) at disse anslag var noenlunde representative også for forholdene i Norge under okkupasjonen.Nyere forskning fremholder derimot at «okkupasjonens virkelighet var langt mer kompleks enn den klassiske fortellingen om motstand eller kollaborasjon».På grunn av det store antall Wehrmachtsoldater som var stasjonert i Norge, var det på noen steder nesten umulig å ikke komme i kontakt med okkupasjonssoldater. Klynger av tyske «soldater på gatene og strendene, de stimlet inn i butikkene og okkuperte setene på kino, restauranter og barer.» Wehrmacht også rekvirerte bygninger, skoler, verksteder, hoteller, og privat husrom . Selv om Wehrmacht vanligvis betalte gode penger for privat husrom de rekvirerte (med noen viktige unntak når det gjalt jøder eller personer som ble sett som politiske motstander), forverret beslagleggelsen den store bolignøden som hadde allerede eksistert før krigen. Historikeren Maria Fritsche henviste til hvordan tilstedeværelsen av soldatene skapte misnøye og bråk, men i noen tilfeller også førte til vennskap. Soldater vendte ofte tilbake på besøk til familier de tidligere hadde bodd hos.175 000 nordmenn arbeidet for tyskerne under okkupasjonen og flertallet gjorde dette frivillig. Dette skapte også muligheter for pragmatisike samarbeid mellom tyske soldater og nordmenn, som for eksempel gikk sammen om å lure unna varer fra Wehrmachts depoter for svartebørssalg.
=== Finnmark og Nord-Troms ===
Etter Tysklands angrep på Sovjetunionen i juni 1941 ble Finnmark involvert i verdenskrigens nordfront. Sommeren 1941 gikk tyske styrker fra Finnmark gjennom Petsamo og deltok i angrepet på Sovjetunionen. Under hele krigen ble byer i det østlige Finnmark utsatt for stadige sovjetiske bombeangrep. Kirkenes alene ble utsatt for over 300 bombeangrep, overgått bare av Malta. Den tyske lapplandsarmeen benyttet den brente jords taktikk under retretten fra Finland. Størstedelen av Finnmark og Troms nord for Lyngen ble også lagt i ruiner av tyske styrker. Dette ble gjort fordi man ventet at Den røde armé ville invadere området, og for å sikre seg at de ikke fikk tilgang på fasiliteter som husly og lignende. Størstedelen av befolkningen ble evakuert med tvang da nedbrenningen tok til, de som unndro seg evakuering overvintret til dels i huler, gammer og provisoriske bosteder.
== Tysk okkupasjonsstyre og norske samarbeidspartnere ==
=== Nasjonal Samling ===
Nasjonal Samling, forkortet NS, ble fra september 1940 av okkupasjonsmakten gjort til Norges eneste lovlige parti. Partilederen Vidkun Quisling titulerte seg som fører. Ambisjonen var å gjøre NS til det statsbærende parti i Norge. NS ble en politisk maktfaktor, men regjerte på okkupasjonsmaktens nåde. NS forsøkte å «nyordne» samfunnet i tråd med sine politiske tanker. Partimedlemmer ble plassert i samfunnsmessige nøkkelposisjoner. Medlemskap i NS ble under landssvikoppgjøret etter krigen bedømt som landssvik.
=== Administrasjonsrådet og Quislings regjeringer ===
Allerede den 9. april 1940 bemektiget Quisling seg tilgang til NRK radio, og i Vidkun Quislings radiotale 9. april 1940 utnevnte han seg selv til statsminister. Dette passet dårlig for tyske myndigheter, som ønsket at den gamle regjeringen skulle bli sittende. Da denne nektet å kapitulere, anerkjente den tyske regjeringen overraskende Quisling. Han ble presset til å tre tilbake kort etter, da særlig næringslivet og embetsverket, men også tyske myndigheter, innså at hans parodiske regjering ikke kunne samle støtte. Næringslivet og andre innflytelsesrike nordmenn var imidlertid motstandere av regjeringens krig og ønsket kapitulasjon.
Et administrasjonsråd ble opprettet av Høyesterett 15. april og bestyrte forvaltningen av de områdene som var tyskbesatt. Lederen av rådet var fylkesmannen i Oslo og Akershus, Ingolf Christensen. Administrasjonsrådets myndighetsområde omfattet fra 10. juni hele Fastlands-Norge. Falkenhorst erklærte at den militære okkupasjonen av Norge ville skje i samsvar med landkrigsreglementet i Haag-konvensjonen av 1907. Etter folkeretten opphevet ikke en militær okkupasjon statens suverenitet overfor egne borgere og dens lover så sant det ikke var i strid med okkupantens militærstrategiske hensyn.De tyske okkupasjonsmyndighetene ønsket en norsk regjering som kunne inngå fredsavtale med Tyskland, og styre landet under ledelse av okkupasjonsmakten. Den 13. juni møtte representanter for Terboven biskop Eivind Berggrav, medlemmene i Administrasjonsrådet samt høyesterettsjustitiarius Paal Berg, og 16. juni overtok Stortingets presidentskap som norsk part i disse riksrådsforhandlingene. De norske representantene gikk i stor grad med på tyskernes krav, og presidentskapet sendte i slutten av juni et brev til kongen, der han ble bedt om å abdisere ettersom han ikke lenger var i stand til å styre. Presidentskapet foreslo også at Johan Nygaardsvolds regjering ikke lenger kunne anerkjennes som Norges regjering. En prøveavstemning som ble holdt i Stortinget viste flertall for dette. Kongen svarte i en radiosending over BBC at han ikke kunne medvirke til en ordning «som strider mot Norges Grunnlov og som med makt søkes påtvunget det norske folk». Kongens nei var et av de få lyspunktene denne sommeren, og ble en sterk inspirasjon i folkets motstand mot okkupantene.
25. september 1940 erklærte den tyske sivile administratoren, rikskommissær Josef Terboven, at Riksrådsforhandlingene var avbrutt, at kongen og eksil-regjeringen var avsatt, administrasjonsrådet oppløst og alle politiske partier unntatt NS var forbudt. I stedet utnevnte Terboven konstituerte statsråder, uten Quisling, som skulle stå for den sivile administrasjonen av Norge fram til man kom fram til en mer permanent ordning. Dette skjedde ved den såkalte statsakten på Akershus den 1. februar 1942, da Vidkun Quisling ble utnevnt som leder for en ny norsk regjering som i stor grad var en videreføring av de kommissariske statsrådene, og heller ikke denne hadde noen demokratisk forankring. Det var egentlig meningen at nordmennene skulle få overført suvereniteten, men den tyske regjeringen bestemte seg til slutt for isteden å utnevne en nasjonal regjering med vide fullmakter så lenge verdenskrigen varte.
=== Domstolene ===
Dommerne i Høyesterett nedla sine embeter i desember 1940 i protest mot at Terboven ikke ville gi Høyesterett anledning til å prøve lovligheten av forordninger utstedt av de kommissariske statsråder. Ifølge Hans Petter Graver nedla de lovlig høyesterettsdommerne sin virksomhet samlet etter at Paal Berg hadde hørt at Sverre Riisnæs ville skifte dem ut enkeltvis ved å avskjedige de som var over 65 år. For å komme dette i forkjøpet var Berg rask og sørget for at alle trakk seg. Jacob Andreas Mohr ble innsatt som leder for den kommissariske høyesterett og saker ble anket fra lavere domstoler som før. Arnvid Vasbotten var kommissarisk dommer fra 1941 og skrev den nye jødeparagrafen i Grunnloven og en utredning om jødelovgivning 1943-1944. Olav Aalvik Pedersen skrev forordningen om inndraging av jødenes formue i november 1942; han var formann i Folkedomstolen og senere dommer i høyesterett. Riisnæs ba i oktober 1941 om fortegnelse over eiendom tilhørende personer av jødisk herkomst. De lokale dommerne i Oslo og Trondheim ga grundig oppgaver; andre dommere unnlot å bidra. Kommissarisk høyesterettsdommerne Birger Motzfeldt og Nicolai Helseth protesterte mot deportasjon av jødene høsten 1942.
=== Terbovens Rikskommissariat ===
Det tyske styret var forankret opp til Rikskommissariatet og Terboven personlig. Rikskommissariatet skulle ikke styre Norge direkte - hvilket lå hos de norske enkelte statsrådene, men disse ble holdt under nøye oppsikt fra «rådgivere» i Rikskommissariatet og fra Terboven personlig. Slik kunne tyskerne holde seg med en relativ liten stab med fagfolk - som det var mangel på i Tyskland - og i tillegg måtte de norske NS-myndighetene stå for og gjennomføre upopulære tiltak. Rikskommissariatet bestå av fire hovedavdelinger som hadde fordelt departementene seg imellom:
Hovedavdeling forvaltning (Hauptabteilung Verwaltung/HAV)Førte tilsyn med departementene Innenriks-, Arbeids-, Justis-, og Finans- og toll.
Hovedavdeling næringsliv (Hauptabteilung Volkswirtschaft/HAVW)Førte tilsyn med departementene Landbruk-, Sosial-, Næring-, samt Norges Bank.
Hovedavdeling folkeopplysning og propaganda (Hauptabteilung Volksaufklärung und Propaganda/HAVP)Førte tilsyn med departementene Kultur- og folkeopplysnings-, Kultur- og undervisning.
Hovedavdeling teknikk (Hauptabteilung Technik/HAT)Førte tilsyn med departementene Samferdselsdepartementet. I tillegg var den norske virksomheten til Organisation Todt under lagt denne avdelingen.I tillegg var den tyske arbeidstjenesten og SS underlagt Terboven personlig, sammen med en Innsatsstab (Einsatzstab) som opprinnelig skulle bistå Nasjonal Samling i å bygge opp en partiorganisasjon etter tysk mønster, men som etter hvert gikk over til å kontrollere NS' virksomhet
Wilhelm Rediess som øverste SS-sjef i Norge hadde tittelen Höherer SS- und Polizeiführer Nord og rapporterte faglig direkte til Heinrich Himmler, men operativt var han underlagt Terboven personlig. Jakob Sporrenberg med stab kom til Norge i november 1944 og ble politisjef for Sør-Norge.
=== Aluminiumsindustri og kraftutbygging ===
Allerede én måned etter okkupasjonen av Norge, ble det gitt en befaling fra Adolf Hitler (Førerbefaling), om at den norske aluminiumproduksjonen skulle utbygges i så stort omfang at den kunne sikre Tyskland nødvendig aluminium til rustningsindustrien. Tilgangen på vannkraft gjorde Norge et særlig aktuelt sted for energikrevende produksjon av aluminium. Göring sendte 14. april 1940 Heinrich Koppenberg til Oslo for å opprette kontakt med aluminiumsindustrien. Norsk Aluminium Company (Naco) fungerte som rådgiver for Koppenberg, og Nacos rapport høsten 1940 la grunnlaget for tyske planer om storstilt kapasitetsutvidelse i norsk lettmetallindustri. Av andre stoffer skulle det utvinnes magnesium, kalkstein, flusspat og silisium. Lettmetallsatsingen var okkupasjonsmaktens største satsing i Norge, nest etter festningsanleggene.Nordisk lettmetall og A/S Nordag var to aluminiumsprodusenter opprettet av okkupasjonsmakten, disse skulle drives både med tysk og norsk kapital. Nordisk lettmetal var eid med like deler av Norsk Hydro, Nordag og IG Farben. En påfølgende aksjeutvidelse i Norsk Hydro skviset ut franske eier og ga samtidig tysk aksjemajoritet. For å skaffe aluminium og andre metaller var det nødvendig med betydelig økt kraftproduksjon. Arbeitsgemeinschaft für den Elektrizitätsausbau Norwegens eller bare Arbeidsgemeinschaft, var et organ opprettet av Rikskommissariatet for å få fortgang i norsk vannkraftutbygging. Arbeidsgemeinschaft var et overordent samarbeidsorgan der også norske interesser skulle inkluderes, først og fremst Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen (NVE) og industrien. Leder for Arbeidsgemeinschaft var Terboven selv. Det norske embetsverket fungerte mer eller mindre som før, men Terboven hadde satt inn sine kommissariske statsråder, blant annet professor Hans Skarphagen som leder for NVE .Konsesjonslovene regulerte vannkraftutbyggingen og skulle blant annet regulere utenlandsk eierskap til norsk vannkraftressurser, og i de politiske partier, inkludert Nasjonal samling, var dette en del av kulturen. Det oppstod kontroverser og store samarbeidsvansker, mye rundt konsesjonslovene, og det ble satt i gang utbygging av vassdrag før det var gitt konsesjoner. Arbeidsdepartementet ble presset til å godta slike ekstraordinære tilsidesettelse av formaliteter. Andre uenigheter angikk hvilke prosjekter for vannkraftutbygging som skulle være detikert for industri eller alminnelig forbruk. NVE mente at kraftverk på Østlandet først og fremst skulle forbeholdes kraftforsyning til de store byene, mens det på Vestlandet kunne bygges kraftverk for kraftkrevende industri.Josef Terboven og Rikskommissariat hadde forståelse for de norske interessene. Rikskommissariatet følte seg nødt til å forhandle med det for øye å respektere konsesjonslovene. Dette mente Terboven på sikt ville være gunstig for samarbeidsklimaet, samt for å få norske kapitalinteresser med på investeringer i aluminiumsverker og annen krigsviktig industri. På den annen side stod Hermann Göring og Luftwaffe overfor et enormt behov for stadig nye fly etterhvert som krigsfronten beveget seg stadig lengre inn i Sovjetunionen. Göring blandet seg derfor flere ganger inn i forhandlingene om konsesjoner, og trykket på for å få fortgang i byggingen av kraftstasjoner. Resultatet av dette var at kraftforsyningen ble preget av skiftende allianser mellom norske og tyske, private og offentlige, nazistiske og ikke-nazistiske institusjoner. NVE fikk bygget langt mer i de fem okkupasjonsårene enn i årene før krigen. Den norske samlede aluminiumsprodusenten gikk likevel sterkt ned under andre verdenskrig.«Oslo-konsortiet», bestående av Fearnley & Eger, Orkla, Fred. Olsen & Co., Norsk Sprængstofindustri, Storebrand, A.F. Klaveness, Johan H. Andresen, Fritz M. Treschow, Bjarne Eriksen, Jens P. Heyerdahl, og Christopher Kahrs Kielland, hadde under krigen som mål å øke norsk eierandel i Norsk Hydro. 24. juli 1943 slapp 120 amerikanske fly 1500 bomber over Nordisk Lettmetalls anlegg på Herøya. På grunn av bombingen begynte aldri Norsk Hydro og Nordisk Lettmetall rustningsproduksjon for Göring, ifølge Annette Storeide ble man tilbakeholden i samarbeidet da Tysklands militære tilbakegang ble tydelig. Etter krigen overtok myndighetene de tyske eierdelen i Norsk Hydro, mens Nordisk Lettmetall og Nordag ble satt under administrasjon. De norske investorene i «Oslo-konsortiet» fikk beholde sine eierandeler og ble ikke tiltalt i rettsoppgjøret etter krigen. De halvferdige kraftverkene og lettmetallfabrikkene (blant annet i Årdal) inngikk etter krigen i myndighetenes industribygging. I 1943 var det omkring 1000 utenlandske tvangsarbeidere i Nordisk Lettmetall. NACO regnet med å kunne øke den årlige aluminiumsproduksjonen fra 37 000 tonn til 149 000 tonn på to år, ekspansjonen skulle gå til militære formål. Etter det tyske angrepet på Sovjetunionen ble de tyske planene utvidet flere ganger, råstoff til produksjonen skulle hentes fra erobrede områder av Sovjetunionen. Norsk Hydro kom ikke så langt at de produserte lettmetall for Göring. Bjarne Eriksen
ble arrestert og sendt i tysk fangenskap i 1943.Tyske myndigheter hadde planer om å bygge ut høyspentnett for overføring av kraft fra Norge via Sverige til kontinentet. Dette skulle legge til rette for betydelig eksport av strøm fra Norge til Tyskland. Tyske okkupasjonsmyndigheter satte i gang flere prosjekter for vannkraftutbygging som ble avbrutt på grunn av krigens gang.
=== Jernbaneutbygging ===
Under krigen tok tyske styrker kontrollen over NSB. Det ble innført restriksjoner på energibruk, noe som ga jernbanen tilnærmet monopol på transport. Passasjertallene på jernbanen steg, og enkelte banestrekninger som alt var påbegynt ble fullført i tysk regi. Den tyske okkupasjonsmakten hadde behov for transport av tropper og militært materiell i det okkuperte Norge, og la store planer for jernbaneutbygging i landet.
I 1940 åpnet Flåmsbanen, Nordlandsbanen nådde Mo i Rana i 1942, og i 1944 ble hele Sørlandsbanen åpnet til Stavanger. Totalt ble jernbanenettet utvidet med 450 kilometer, mens 200 kilometer ble elektrifisert i krigsårene.
Det største prosjektet var Polarbanen til Narvik, en strekning på omkring 420 km. I utgangspunktet var planen å bygge jernbane helt til Kirkenes, nær den viktige Murmanskfronten (Litsafronten) mot Sovjetunionen. Men de ytterligere 1000 km med jernbane var altfor omfattende og målet for tyskerne ble moderert til å fullføre jernbanen til Narvik innen juni 1945. Dette klarte de ikke, men det finnes en rekke påbegynte jernbaneanlegg gjennom nordre Nordland som viser at planene var seriøse.Samarbeidet mellom den tyske okkupasjonsmakten og Norges Statsbaner er en lite belyst del av vår okkupasjonshistorie. Hvordan NSBs ledelse forholdt seg til tyskernes planer om å utbygge norsk jernbane er blant de viktige temaene i Bjørn Westlies avhandling i historie ved Universitetet i Oslo. Under arbeidet med å forlenge Nordlandsbanen ble om lag 12 000 sovjetiske krigsfanger utnyttet som slavearbeidere.
=== Byggevirksomhet og fiske ===
Den tyske okkupasjonen innebar også gode muligheter for bygg- og anleggsvirksomhet og for salg av fisk til tyskerne. Allerede høsten 1940 begynte betydelige tyske bygg- og anleggsarbeider. Dette skapte fra 1941 en høykonjunktur i bygg- og anleggsbransjen. Mesteparten av norsk næringsliv var underlagt strenge reguleringer under okkupasjonen, men dette gjaldt i mindre grad bygg- og anleggsbransjen. De første årene av okkupasjonen tjente bedrifter og ansatte godt på arbeid for tyskerne. Det samme gjaldt fiskeri. Fiskeprisene økte, og det var også mulighet for svart omsetning til enda høyere priser. Den tyske okkupasjonen innebar i det hele tatt bedre økonomi for mange, spesielt i kyststrøkene. Arbeidsledigheten, som hadde vært stor i 1930-årene, gikk ned, og bedrifter og kommuner fikk nedbetalt mesteparten av gjelden.Den tyske okkupasjonsmakten etablerte verdens mest avanserte fiskeindustri for dypfrysing av hovedsakelig torsk, hyse og sei i Trondheim, Bodø, Svolvær og Melbu med en total årlig (teoretisk) kapasitet på 300 000 tonn ferdig dypfryst fisk. Fabrikkene på Langstranda i Bodø, som var Europas største i sitt slag, og i Hammerfest baserte seg på tvangsarbeidere, hovedsakelig fra Ukraina. Det da moderne fryseriskipet MS «Hamburg», som kunne ta imot fisk og filetere og fryse den ned under lofotfisket, ble senket under Svolværraidet i mars 1941.
=== Norsk bidrag til tysk krigsøkonomi ===
Den tyske historikeren Robert Bohn anslår det norske bidraget til den tyske krigsøkonomien, i form av fisk, tømmer, jern, kobber, aluminium og svovel, til å utgjøre tilsvarende én million soldater.
== Regjeringen i eksil ==
Regjeringen forlot Norge sammen med kongen og kronprinsen 7. juni 1940, ankom Clyde 10. juni og tok deretter sete i London (Koht ankom 19. juni). Frem til april 1942 satt statsrådene Mowinckel og Frihagen i Stockholm. Hambro kom til London høsten 1944. Eksil-regjeringen går også under navnet «London-regjeringen». Norge var sammen med Nederland de to okkuperte land som hadde en anerkjent regjering under krigen. Regjeringen og Kongen erklærte 24. juni at de fortsatt ville oppfylle sin forpliktelser overfor Norge. Den 27. juni 1940 krevet Stortinget kong Haakons avgang, et krav han tilbakeviste i sin tale den 8. juli, blant annet med den begrunnelse at «det forslag Presidentskapet har tenkt å legge frem for Stortinget, er blitt til gjennem en avtale med de tyske okkupasjonsmyndigheter i Norge. Det er således ikke uttrykk for en fri norsk beslutning, men resultatet av en tvangsmakt utøvd ved fremmed militær okkupasjon.»Regjeringen i London hadde i begynnelsen knapt 100 norske offiserer, mindre enn 1000 menige og bare en håndfull marinefartøy til rådighet. Med på flukten fra Norge var omkring 20 sivile tjenestemenn. I tillegg kom Nortraships administrasjon samt personell ved ambassaden. Det var usikkert om Storbritannia lot seg forsvare mot tyske angrep og de var derfor beredt til å flykte til Canada. Regjeringen innledet med hjelp av BBC radiosendinger på norsk. I radiosendingene medvirket kjente personer som Hartvig Kiran og Toralv Øksnevad, kong Haakons taler og appeller ble også formidlet. Samtidig drev britisk myndigheter i uoffisielt «Frihetssenderen» som også kringkastet propaganda på norsk. Fra 1940/41 holdt sentraladministrasjonen til i Kingston House sentralt i London.Nygaardsvold-regjeringen vendte tilbake til Norge 31. mai 1945 og overlot 25. juni makten til samlingsregjeringen, ledet av Einar Gerhardsen. Undersøkelseskommisjonen av 1945 konkluderte med at «Regjeringen alt i alt til gagn for landet og på en fortjenstfull måte har løst både de oppgaver den hadde satt seg ved proklamasjonen 7. juni 1940 og de senere oppgaver som meldte seg.»
=== Forholdet til Storbritannia og hjemmefronten ===
Forholdet mellom den norske regjeringen i eksil, «hjemmefronten» og britiske myndigheter var komplisert. De første agentene ble sendt til Norge høsten 1940. Vinteren 1940-1941 var Forsvarsdepartementets etterretningskontor (FD/E) operativt. FD/E tok seg av samarbeid med SIS, etterretning om forholdene i de okkuperte Norge, og samarbeid med motstandsorganisasjonen som ble bygget opp i det okkuperte Norge. Milorg ble høsten 1941 formelt godkjent av London-regjeringen og organisert under den militære ledelsen i eksil.Ifølge Olav Riste er det ulike syn på om Norge faktisk var en alliert stat og fra hvilket tidspunkt Norge eventuelt var blant de allierte. Formelt folkerettslig kan det ifølge Riste argumenteres for at Norge ikke var alliert, bare et med-krigførende land. General Ruge presiserte i forhandlingsmøte med britiske og franske representanter at allierte styrker som kom til Norge ville settes under hans kommando. General Ruge omtalte 22. april Storbritannia og Frankrike som «våre allierte» (formuleringen ble også brukt av den militære undersøkelseskommisjonen etter krigen). General Steffens ble i mai 1940 beordret som militærattasje til London og Paris med ønske om at han skulle bli medlem av det allierte krigsråd. I et brev 10. juli 1940 til regjeringen argumenterte Arne Ording med flere for at Norge allerede 9. april 1940 i realiteten var alliert med Storbritannia, og at Norge burde stille seg fullt og helt på Storbritannias side i kampen mot Hitler-Tyskland. Koht gikk inn for et krigssamarbeid med Storbritannia, men advarte mot et nærmere politisk samarbeid. Koht poengterte i september 1940 at Norge ikke hadde en allianse eller hjelpe-avtale med Storbritannia. Trygve Lie gikk inn for et langt mer omfattende samarbeid med de vestlige allierte. Den britiske regjeringen var fornøyd med at Koht ble erstattet med Trygve Lie. I en stor kronikk i The Times (14. november 1941) tok Lie et oppgjør med nøytralitetspolitikken og redegjorde for en ny «atlanterhavspolitkk».Regjeringen inngikk en detaljert militæravtale med Storbritannia 28. mai 1941. Avtalen erklærte at den norske marinen og norske fly samt hæren som langt som mulig skulle operere som norsk mannskap under norsk flagg men under britisk overkommando. Målet var gjenvinning av norsk selvstendighet gjennom fullstendig frigjøring fra tysk okkupasjon, men norske styrker kunne også brukes til forsvar av Storbritannia.Mens Milorg mest tok sikte på å være en beredskapsorganisasjon, ønsket den britiske SOE en gerilja-organisasjon som blant skulle drive sabotasje mot okkupasjonsmakten. Britene ønsket å bombe industrielle mål i Norge, mens eksilregjeringen var i mot både på grunn av bombenes lave treffsikkerhet og fordi industrien leverte til sivilbefolkningen.Den britiske statsministeren Churchill hadde relativt få møter med kong Haakon og Nygaardsvold. Churchill la vekt på Norges strategisk rolle, men ville ikke gi Norge eller andre små allierte medbestemmelse i de alliertes krigsledelse på øverste nivå.I 1942 ble det lagt planer og tatt initiativ til forhandlinger om styringen av Norge etter frigjøringen. London-regjeringen mente at Norge var i en spesiell situasjon ved at det ville være et apparat klart til å ta over så snart okkupantene og Quislings regime var avsatt. I 1943 ble eksilregjeringen og Churchills regjering enige om at ved frigjøringen av Norge måtte den allierte øverstkommanderende ha all makt i en militær fase, men overlate styringen til nordmenn så snart det var militært mulig. Norge var det første landet som inngikk en slik avtale for frigjøringen. Tilsvarende frigjøringsavtaler ble inngått med USA og Sovjetunionen.
=== Ledelse ===
Jakob Vik ble utnevnt til konsultativ statsråd 22. april, men var da hjemme i Hardanger og ble ikke med til London, og regnes ikke som medlem av regjeringen i eksil.
Koht gikk av 19. november 1940 og med det gjorde Norge et symbolsk brudd med nøytralitetslinjen. Koht ble etterfulgt av Trygve Lie. Etter press fra «Kretsen» i Oslo ble finansråd Paul Hartmann ny finansminister i London-regjeringen høsten 1941. Birger Ljungberg ble i oktober 1941 erstattet av Oscar Torp som forsvarsminister. Torp innledet en betydelig omorganisering av forsvaret i eksil blant annet ved å gjenopprette Forsvarets Overkommando som skulle samordne på tvers av våpengrener. Wilhelm Hansteen ble utnevnt til generalmajor og forsvarssjef i februar 1942, og Bjørn Christophersen ble stabssjef, mens den langt eldre general Fleischer senere gikk av og reiste til Canada. Kronprins Olav ble 30. juni 1944 utnevnt til forsvarssjef, med general Hansteen som nestkommanderende.
== Alliert aktivitet i det okkuperte Norge ==
Allierte aktiviteter og operasjonsplaner hadde dels til hensikt å villede tysk etterretning. Operasjon Fortitude hadde for eksempel til hensikt å avlede oppmerksomheten fra Normandie før invasjonen av Normandie, kodenavn operasjon Overlord, også kjent som D–dagen.
Operasjon Jupiter var en britisk plan for å frigjøre Nord-Norge i 1942. Planen var Churchills ide og han ønsket at Canada skulle lede an i gjennomføringen. Målet var å hindre Tyskland å angripe konvoiene til Murmansk og å åpne en ny front for å avlaste Sovjetunionen på Østfronten. Planen ble ikke noe av.
=== Etterretning ===
De allierte samlet etterretning i Norge blant annet gjennom XU-agentene. Det britiske Secret Intelligence Service var aktiv i Norge fra høsten 1939. Etter okkupasjonen i 1940 ble det brukt norske agenter. SIS hadde omkring 200 agenter i Norge. Disse agentene opprettet flere radiostasjoner. Sigurd Jacobsen fra Haugesund reiste allerede 17. mai 1940 til Storbritannia der han fikk rask opplæring og returnerte 7. juni med to radiosendere.Omkring 200 partisaner arbeidet på oppdrag av Sovjetunionen i Øst-Finnmark. Av disse var omkring 50 på opplæring som spioner på sovjetisk side av grensa, halvparten ble drept i tjeneste. Partisanene rapporterte om tyske stillinger, infrastruktur og skipsbevegelser. Flere av disse fikk Den røde fane, Sovjetunionens høyeste militære utmerkelse.
=== Sabotasje ===
Special Operations Executive gjennomførte noen begrensede aksjoner i Norge i løpet av okkupasjonstiden. Blant annet Lofotraidet og Vemork-aksjonen. Vemork–aksjonen skulle blant annet hindre Tyskland å utnytte atomkraft militært. I tillegg til sabotasje med kommandosoldater ble over 700 bomber sluppet over Vemorkanlegget i november 1943. Operation Musketoon satte Glomfjordanlegget ut av drift for resten av krigen.
=== Bombing ===
Allierte fly bombet mål i det okkuperte Norge, blant annet ble Victoria terrasse i Oslo bombet og ubåtbunkeren i Bergen ble forsøkt bombet med konsekvenser for sivilbefolkningen på Laksevåg. Det siste allierte bombetoktet i Europa var mot ubåthavnen i Kilbotn ved Harstad 4. mai 1945.
== Norsk motstand mot okkupasjonsmakten ==
Det var både militær (Milorg) og sivil (Sivorg) motstand mot okkupasjonsmakten. Sivorg bestod i hovedsak av medlemmer fra andre organiserte motstandsgrupper, deriblant særlig Kretsen og Koordinasjonskomiteen. Mange ikke-militære nordmenn drev forskjellig sabotasje- og geriljavirksomhet i mindre omfang. Dette er, i svært snever forstand, i strid med krigens folkerett (4. Haagkonvensjon, landkrigsordningen), som definerer slik virksomhet som en krigsforbrytelse, fordi en soldat skal bære sin uniform (i dette tilfellet den norske uniformen), ikke forkle seg som sivil, og vise sine våpen åpent.Norges kommunistiske parti (NKP) begynte væpnet motstand mot okkupanten etter angrepet på Sovjetunionen 22. juni 1941, men ble avvist av den øvrige motstandsbevegelsen frem til 1944. Kommunistenes motstandsvirksomhet krevde over 150 liv, blant annet ble 17 kommunister henrettet på Trandum 1. mars 1943. Asbjørn Sunde («Osvald») sine sabotasjegruppe sto formelt under NKVDs kommando og var den eneste organisasjonen som drev sabotasje med base i Norge fra 1941 til 1944 da Milorg også begynte med sabotasje. I forhold til medlemsstørrelsen var NKP den organisasjonen som mistet flest medlemmer under krigen. Mange havnet også i konsentrasjonsleirer og fengsler. Kommunistenes motstand mot okkupasjonen og nazismen under andre verdenskrig førte til økt oppslutning for NKP i de første årene etter krigen.Prestene gjorde sivil motstand ved at 797 (av 858) avsluttet sitt virke i 1942. Det førte til at biskopene og 55 prester ble internert. Lærerne nektet å skrive under lojalitetserklæring og over tusen lærere ble arrestert. Mange av de arresterte lærerne ble sendt til krigsfangenskap i Nord-Norge.
=== Illegale aviser ===
De norske avisene kom raskt under tysk sensur etter overfallet våren 1940, og de første illegale avisene ble produsert høsten samme år. Etter at okkupasjonsmakten i 1941 beslagla radioapparatene til alle som ikke var NS-medlemmer blomstret de illegale avisene, og de fleste illegale avisene på denne tiden gjengav nyheter fra de norskkontrollerte radiosendingene fra England. Senere begynte avisene også å omfatte annet nyhetsstoff.De fleste illegale avisene ble stensilert opp på relativt dårlig utstyr, og var av lav typografisk kvalitet. Noen ble også produsert på skrivemaskin med gjennomslagspapir eller i noen tilfeller også ved håndskrift. De fleste illegale avisene hadde navn med dato og nummer, men for å minske faren for tyske arrestasjoner byttet utgiverne ofte navn på dem. Etter at det ble innført dødsstraff for å utgi og distribuere illegale aviser i november 1942 ble mange aviser utgitt uten navn. Kommunistene produserte trykte aviser av profesjonelle typografer noe som gjorde det mulig med store opplag. Kai Møllers trykkeri i Drammen produserte avisen Friheten og Alt for Norge fra 1944 der Peder Furubotn personlig skrev mye av stoffet, høsten 1944 var opplaget oppe i 22.000. I alt ble det trykket omkring 1 million eksemplarer av Friheten i løpet av krigen. Den illegale trykkingen hos Kai Møller ble aldri avslørt.Per 9. april 1940 utkom det omkring 260 aviser, mens ved frigjøringen i mai 1945 var tallet redusert til 114 aviser.Over 4000 nordmenn ble i løpet av krigsårene arrestert på grunn av utgivelse av illegale aviser. Minst 212 av disse mistet livet, hvorav 91 i tyske konsentrasjonsleirer.
=== Sivile markeringer og demonstrasjoner ===
Befolkningen markerte på ulike måter sin motvilje mot NS styret og okkupasjonsmakten ved for eksempel å bære binders på jakkeslaget eller ved å ikke sitte ved siden av uniformerte NS medlemmer eller tyskere i uniform. Slike demonstrasjoner kunne føre til at folk ble arrestert og dømt på grunn av dette. For eksempel ble en 17 års gammel jente arrestert etter at hun hadde demonstrert mot en tysk offiser på trikken i Oslo. Etter at en del personer hadde brukt hønseringer på 17. mai 1942 som holdt Quisling en tale på Nasjonal samlings stevne i Borre der han truet med å sende folk til den norske interneringsleiren Berg for slike demonstrasjoner. Spontane demonstrasjoner oppstod også ved flere anledninger. I Ålesund ble demonstranter jaget av tyske soldater da de demonstrerte mot en transport av gisler fra byen til Falstad. I Trondheim møtte flere tusen mennesker opp til domprost Arne Fjellbus alternative høymesse den 1. februar 1942.
Lærerstriden i 1942 var de norske lærernes reaksjon under andre verdenskrig på NS-myndighetenes krav om at skolen skulle medvirke til å oppdra ungdommen i «det nye livs- og samfunnssynet som dette finnes uttrykt i Nasjonal Samlings program», altså i fascistisk eller nasjonalsosialistisk tradisjon. Det har blitt hevdet at et av hovedformålene med nazistisk indoktrinering i skolen var å sikre rekruttering av kampvillige soldater til frontene.
== Norske styrker i alliert tjeneste ==
Omkring 80 000 nordmenn flyktet til eller ble strandet i utlandet under andre verdenskrig. Siden den norske regjeringen fortsatte å fungere i eksil hos en alliert stat, Storbritannia, kom en andel av disse til å delta i norske militære enheter satt opp på fremmed jord – de såkalte «utestyrkene». Under Allied Forces Act kunne eksilregjeringen innføre tvungen verneplikt blant nordmenn på britisk område. Dette ble iverksatt 1. januar 1941. De norske styrkenes forhold ble etter hvert detaljregulert gjennom militæravtalen av 28. mai 1941 mellom Den kgl. norske regjering og His Majesty's Government in the United Kingdom. Ved krigens slutt bestod de norske utestyrkene av 28 000 menn og kvinner.
=== Marinen ===
Regjeringen bestemte at marinen skulle sendes utenlands mens hæren skulle bli værende i Norge og overgi seg. I juni 1940 fulgte 13 marinefartøyer, 5 fly fra Marinens flygevåpen og omkring 500 personell med kongen og regjeringen til Storbritannia. I løpet av krigsårene opererte Marinen 118 skip, hvorav 58 var i tjeneste i mai 1945. Marinen var i aktiv krigstjeneste på alliert side allerede fra sommeren 1940.
Ved krigens slutt hadde marinen en mannskapsstyrke på omkring 7 500. Marinen tapte 27 fartøyer og hadde omkring 650 falne i tiden i eksil.
=== Flyvåpnene ===
Flyvåpnenes treningsleir, FTL eller «Little Norway», ble offisielt åpnet ved Toronto i Canada den 10. november 1940. Luftforsvaret som norsk forsvarsgren ble ikke opprettet før 10. november 1944. Før den tid var flyvåpenet delt i Marinens flygevåpen og Hærens flyvåpen, samorganisert under Flyvåpnenes Felleskommando (FFK) fra mars 1941.
FFK opererte under andre verdenskrig 4 skvadroner:
330 (N) Squadron (operativ fra 1941)
331 (N) Squadron (operativ fra 1941)
332 (N) Squadron (operativ fra 1942)
333 (N) Squadron (operativ fra 1943)En del av flyvåpnenes personell ble i kortere eller lengre perioder avgitt til britiske avdelinger. Omkring 60 nordmenn tjenestegjorde i RAF Bomber Command, flere av disse var ved 76 Sqn. Et antall tjenestegjorde også i britiske jagerskvadroner og Special Duty Squadrons. Norske flyvere i britiske avdelinger ble tilkjent 38 ødelagte, fire sannsynligvis ødelagte og 17 skadde fiendtlige fly.
De norske jagerfly-skvadronene (331 og 332) samt norske flyvere avgitt til RAF ble til sammen tilkjent 247 ødelagte, 42 sannsynligvis ødelagte og 142 skadde fiendtlige fly og flyvende bomber (V-1).
Luftforsvaret hadde ved krigens slutt en mannskapsstyrke på 2 700. Det hadde 228 falne.
=== Hæren ===
Hæren ble den lavest prioriterte av utestyrkenes forsvarsgrener. Mannskapsstyrken kom aldri opp i mer enn 4 000. Etter den siste store omorganiseringen i 1942 bestod Hæren av:
Den norske brigaden i Skottland
Kompani Linge: En britisk SOE-operasjon, men fra slutten av 1942 en del av den norske hæren
No. 5 Troop 10 Interallied Commando: Troppen utgikk i 1942 fra brigaden i Skottland, og stod i 10 Interallied Commando under britisk kommando
Det norske kompani Island: Drev blant annet opplæring av britiske og amerikanske styrker i vinterkrig og skibruk.
En garnison på Svalbard
En garnison på Jan Mayen
En garnison på Sør Georgia
En kystartillerigruppe: Bemannet fra 1942 to kystartillerifort ved Cromarty Firth i Skottland, konvertert til luftvernartilleri i 1945
Liaisonoffiserer: 50 liaisonsoffiserer var troppsførere i britiske avdelinger det var antatt at skottlandsbrigaden ville operere sammen med ved en invasjon av Norge. Disse kom i kamp på kontinentet sammen med sine avdelinger.
Et hospitalHæren hadde 165 falne, 49 tilfangetatte og 12 savnede.
=== Politistyrkene ===
Rikspoliti- og Reservepoliti-styrkene som ble satt opp i Sverige fra 1943 gikk på grunn av Sveriges forhold til Tyskland under betegnelsen «politistyrker» og var formelt sett ikke en del av den norske hæren. I realiteten utgjorde disse ved krigens slutt åtte bataljoner, feltmessig oppsatt, øvet og væpnet lett infanteri som stod klar for innsetting ved en eventuell alliert invasjon av Norge. Fra våren 1945 ble politistyrkene også tilført tungt artilleri.
Politistyrkene hadde ved krigens slutt en mannskapsstyrke på 13 000. De hadde omkring 25 falne under operasjoner i Finnmark 1944–45.
=== Canada ===
Marinen og flyvåpnene hadde større øvingsavdelinger i Canada, Camp Norway ved Halifax og Little Norway ved Toronto.
=== Handelsflåten ===
Allerede i november 1939 var det blitt inngått en tonnasjeavtale med Storbritannia der store deler av handelsflåten seilte for britene på faste satser. Etter Norges inntreden i krigen i 1940 ble den norske handelsflåten organisert i Norwegian Shipping and Trade Mission (Nortraship), og handelsflåten ble det viktigste norske bidraget til den allierte krigføringen.
Ved krigens utbrudd var det omkring 1 000 skip i den del av flåten som ble stilt til de alliertes rådighet. Skipene ble bemannet av 30 000 sjømenn; av disse omkom rundt 3 000 i løpet av krigsårene. Inntektene fra handelsflåten gjorde også at den norske Londonregjeringen hadde en uavhengig økonomisk basis og kunne bygge opp reserver for gjenoppbyggingen etter frigjøringen.
Den norske handelsflåten var avhengig av utenlandske mannskaper da rekruttering fra det okkuperte Norge var begrenset. Det var flest engelskmenn og canadiere. På skip i Østen var ofte hele mannskapet, unntatt offiserene, rekruttert fra Kina, og disse kineserne var uten navn i rederienes mannskapslister. Ved et tilfelle omkom 37 av 38 kinesere da DS «Woolgar» ble bombet ved Indonesia.
== Norsk personell i tysk tjeneste ==
Frontkjempere er betegnelsen for nordmenn som meldte seg til krigsinnsats på tysk side. Disse kjempet hovedsakelig mot sovjetiske styrker på Østfronten. Mange av dem var motivert av å hjelpe Finland, som var i krig med Sovjetunionen. Rundt 15 000 nordmenn skal ha prøvd å verve seg til tysk tjeneste, og i overkant av 5 000 av disse kom gjennom nåløyet og var i aktiv fronttjeneste på tysk side i løpet av krigen. 781 av dem falt eller forsvant på Østfronten. Etter krigen fikk frontkjemperne harde straffer som landssvikere. Disse benyttet tyske uniformer med varierende kjennemerker, blant annet norske kjennetegn.
Det er også blitt dokumentert at også norske statsborgere tjenestegjorde i vakttjenesten i tyske konsentrasjonsleire, blant annet i Stutthof konsentrasjonsleir og Mauthausen-Gusen konsentrasjonsleir. Her skal de ha utført ulike former for vakttjeneste eller var instruktører for nordiske fanger.Et antall sykepleiere gjorde også tjeneste i Tysk Røde Kors på Østfronten, kalt «frontsøstre», blant andre Hanna Kvanmo. Vegard Sæther anslår at minst 447 norske kvinner deltok i slik tjeneste. Ifølge Sæther var omkring halvparten medlemmer av NS og de andre måtte melde seg inn for å få reise. Frontsøstrene ble også straffeforfulgt for å ha gjort tjeneste for tyskerne. Norges Røde Kors talte for å straffeforfølge dem for landssvik. Under landssvikoppgjøret ble reist tvil om sykepleiernes arbeid kunne regnes som «bistand til fienden». Etter Kvanmos bok Dommen i 1990 uttalte presidenten i Norges Røde kors at frontsøstrene ikke burde vært tiltalt og Sven Mollekleiv kom i 2015 med en omstridt beklagelse.
== Tyske krigsfangeleirer i Norge ==
Se: Liste over fengsler og fangeleirer i Norge under andre verdenskrigI perioden 1941–1945 ble omkring 75 000 sovjetiske og 1 600 polske krigsfanger holdt i tyske krigsfangeleirer i Norge. Særlig de sovjetiske fangene ble utsatt for brutal behandling. Mellom 13 000 og 15 000 av disse omkom eller ble drept i løpet av krigen.
I tillegg kom 4 113 politiske fanger fra Jugoslavia, hovedsakelig serbere. Jugoslavene ble fra starten av holdt i leirer kontrollert av SS som hadde karakter av rene utryddelsesleiere med utstrakt mishandling, drap og massehenrettelser. Etter sterkt påtrykk fra Røde Kors ble de såkalte «serberleirene» overtatt av Wehrmacht i 1943. Forholdene ble etter dette noe bedre, men jugoslavene levde fremdeles under fryktelige forhold med en svært høy dødelighet. Ved krigens slutt var bare 1 753 i live.
Det fantes fire hovedleirer for krigsfanger: Stalag 303 på Jørstadmoen ved Lillehammer, Stalag 322 i Elvenes ved Kirkenes, Stalag 330 i Sagen ved Alta (senere flyttet til Beisfjord ved Narvik) og Stalag 380 i Drevja og Oppdal. I tillegg fantes det 121 underleirer spredt over hele landet. Leirene stod under kommando av Wehrmacht. Fanger som ikke satt i leirene var organisert i arbeidsbataljoner kontrollert av Organisation Todt.
Omkring 360 nordmenn i SS-Vaktbataljonen, hovedsakelig rekruttert fra hirden, tjenestegjorde som vakter ved leirene. Ifølge journalist Eirik Veum utviste mange av dem stor brutalitet og begikk bestialske overgrep på fangene. Mishandlingen skal ha omfattet ødeleggelse av kjønnsorganer og utstikking av øyne med bajonetter.I januar 1945 begynte oppføringen av SS-Sonderlager Mysen som var tenkt å romme 5000 fanger. Noen hundre fanger ble overført fra Grini før arbeidet ble avbrutt av kapitulasjonen. Leiren ble deretter brukt til innkvartering av løslatte krigsfanger, polske flyktninger og statsløse jøder.
=== Tvangsarbeid ===
Krigsfangene var hovedsakelig importert til Norge for å brukes som slavearbeidere på de tyske okkupantenes mange byggeprosjekter. Fangene ble tvunget til svært hardt kroppsarbeid. De hadde gjennomgående for lite og for dårlig mat samt manglet tilstrekkelig bekledning og innkvartering i forhold til de klimatiske forholdene. Særlig under arbeidene på riksvei 50 (den såkalte «Blodveien») og Nordlandsbanen var tapstallene på grunn av sult, sykdom og vold fra vokterne store. Hitler mente at de sovjetiske krigsfangene var unntatt Genève-konvensjonen og fikk ikke ta i mot hjelp fra Røde Kors.I tillegg til de sovjetiske fangene kom det mellom 1942 og 1945 4268 fanger fra Jugoslavia til Norge. Disse fangene var ikke krigsfanger, slik som russerfangene, men dødsdømte. Uten status som krigsfanger hadde de ingen internasjonal rett på beskyttelse. Til sammen 2400 jugoslaver døde i Norge under andre verdenskrig.
Tvangsarbeid var knyttet til mange store anleggsarbeid i hele Norge. Festung Norwegen, store veianlegg og jernbanebygging. Også innen gruvevirksomhet, fiskeindustri og skogsarbeid brukte okkupantene tvangsarbeidere. Riksveien over Saltfjellet, kjent som «Blodveien», og Nord-Norgebanen eller Polarbanen er de største prosjektene.
På Kvænangsfjellet, Sennalandet (8 km lang) og Hatter ble det oppført snøtunneler av tre. Disse veiene var viktige ved retretten fra Finnmark og Finland i 1944. Snøtunnelen over Baddereidet i Kvænangen ble påbegynt sommeren 1942 og arbeidet ble utført av et hundretalls internerte lærere, noen jøder fra Troms og tyske desertører. På Kvænangsfjellet arbeidet det sommer og høst 1942 400 fanger fra Grini (blant andre Odd Nansen). Sammen med sovjetiske krigsfanger bygget de over 5 km snøtunnel på Kvænangsfjellet.
== Deportasjoner ==
=== Jødene ===
Før arrestasjonene i 1942 var det omkring 2 200 jøder i Norge. Totalt 767 jøder ble deportert fra Norge til tyske utryddelsesleirer og bare 30 av disse overlevde. I tillegg ble omtrent ti personer drept i antijødiske tiltak i Norge. 230 jødiske familier ble helt utryddet. De store deportasjonene skjedde 26. november 1942 og 24. februar 1943 til Auschwitz der de fleste ble sendt rett i gasskamrene ved ankomst. Ingen kvinner og barn overlevde Auschwitz. Enkeltpersoner ble deportert både før og etter disse store transportene. Mellom 50 og 100 jøder ble holdt i ulike leirer eller fengsler i Norge inntil frigjøringen. Et titall greide å overleve i dekning i Norge gjennom hele krigen. Blant de deporterte var også en stort antall flyktninger fra kontinentet.
De norske jødene hadde fra okkupasjonens begynnelse blitt utsatt for en økende trakassering fra NS-regimet og fra tysk hold. I maidagene i 1940 ble radioapparatene stjålet av den tyske okkupasjonsmakten, over ett år før resten av befolkningen fikk sine beslaglagt. I juni 1941 ble mannlige jøder i Nord-Norge internert.
Fra 10. januar 1942 ble alle norske jøders pass stemplet med bokstaven «J» ved de lokale norske lensmannskontor og politikamre. Våren 1942 beordret Politidepartementet at alle voksne jøder skulle registrere seg på det nye skjemaet «Jøder i Norge». I mars 1942 gjeninnførte Quisling den såkalte jødeparagrafen som forbød jøder adgang til riket.
Under unntakstilstanden i Trøndelag fra 6. oktober 1942 ble alle mannlige jøder internert i Falstad konsentrasjonsleir. 24. oktober fulgte så Quisling-regjeringens lov om ekspropriasjon av alle jøders eiendom og det norske Statspolitiet fikk samtidig ordre fra SIPO om å arrestere alle mannlige jøder. Arrestasjon ble gjennomført 26. oktober av norsk politi, forsterket med enheter fra hirden. Hirden stilte vaktmannskaper til de interneringsleirene der jødene innledningsvis ble samlet. 25. november ble også alle kvinner og barn arrestert. De arrestertes boliger ble forseglet og alle deres verdier og eiendeler beslaglagt av det norske nazi-styret. Gull, sølv, smykker og klokker ble overtatt direkte av de tyske okkupasjonsmyndighetene uten å bli registrert. De arresterte 26. november ble ført direkte om bord i skipet Donau.
=== Norske romfolk ===
Fremmedloven av 1927 gjorde det mulig å nekte sigøynere og omstreifere adgang til riket. I 1934 ble 68 romfolk, de fleste norske statsborgere, nektet innreise til Norge. De ble stanset av både svenske og danske myndigheter da de ville forlate Tyskland, og endte deretter opp i Belgia. De belgiske myndighetene forsøkte å sende dem til Norge, men norske myndigheter nektet. Vinteren 1943-1944 ble 66 medlemmer av romfamiliene Josef, Karoli og Modis internert og deportert fra Belgia til Auschwitz-Birkenaus sigøyneravdeling. Innen 4. august 1944 var de fleste i sigøyneravdelingen gasset og kremert. Bare fire personer overlevde. Frem til 1956 da «sigøynerparagrafen» ble endret fikk de fortsatt ikke adgang til Norge.
== Flukt til Sverige ==
Med hjelp fra forskjellige motstandsorganisasjoner lyktes omkring 1 000 jøder i å redde seg over til Sverige. I tillegg kom et mindre antall seg over Nordsjøen til Storbritannia.
«Eksportorganisasjonene» som arbeidet med å hjelpe flyktninger over til Sverige hadde på dette tidspunktet en kapasitet på omkring 60 personer i uken. Rutene gikk gjennom villmark og var fysisk krevende. For å få et så stort antall sivile, inklusive kvinner, barn og syke over grensen på kort tid måtte det improviseres. I tillegg til Milorg og Sivorgs etablerte eksportorganisasjoner ble en del nye grupper nå etablert nærmest ad hoc og nye personer trukket inn i arbeidet. En stor innsats ble gjort gjennom den såkalte «Carl Fredriksens Transport». Tidsnøden førte imidlertid til sikkerhetsbrudd, arrestasjoner og henrettelser. 96 flyktninger, 29 flyktningloser og 55 hjelpere ble drept. Det samlede tapet var med andre ord på 180 personer. Dette er likevel et lavt tall med tanke på at det var rundt 60 000 nordmenn som flyktet til Sverige. I Sverige utviklet det seg et norsk eksilsamfunn, og det ble bygget opp en egen norsk administrasjon fra nabolandet. Det ble også opprettholdt hemmelige forbindelser med motstandsbevegelsen i Norge. Ved krigens slutt oppholdt det seg 43 000 nordmenn i Sverige.De to første årene av okkupasjonen ble mange som forsøkte å ta seg over grensen avvist av svenske myndigheter. I 1941 ble minst 450 personer nektet innreise eller overlatt til den tyske okkupasjonsmakten. Ifølge Lars Hanssons doktorgradsavhandling fra 2019 slapp personer av høy alder og høy sosial posisjon lettere inn. Svenske myndigheter vegret seg i utgangspunktet mot å slippe inn unge mannlige arbeidere som svenske myndigheter fryktet ville ta seg til Nord-Norge og fortsette væpnet kamp der. Fra desember 1941 slapp Sverige i praksis inn alle (unntatt tyske desertører). Tyske desertører ble avvist til mars 1943, etter at den tyske krigslykken snudde ved Stalingrad. I april 1940 ble 5000 soldater fra Østfoldivisjonen sluppet inn og avvæpnet - dersom de hadde fått reise til Nord-Norge kunne Sverige ha blitt trukket inn i krigen ifølge Lars Hansson. Svenske myndigheter ønsket å internere kong Haakon da kongen med følge 12. april kjørte et par kilometer inn i Sverige. Begrunnelsen var at kongen var øverstkommanderende og hadde generals uniform.
== Nordmenn i tysk og tysk-alliert fangenskap ==
=== Nordmenn i tysk fangenskap ===
Det er ført kartotek over ca. 44 000 nordmenn som ble satt i fangenskap av okkupasjonsmakten under den andre verdenskrig. Av disse døde 1400. Hver enkelt registrering består av navn og personalia og oversikt over soningssteder og perioder. Blant de fengslede var omkring 4 000 kvinner, de fleste satt fanget på Grini, av disse ble mer enn 100 videresendt til Ravensbrück i Tyskland.I de første ukene etter okkupasjonen ble fangene satt inn i regulære norske fengsler, deretter ble det også bygget fangeleirer. Tukthus ble bygget for fanger som måtte sone ekstra hardt. Fengslene ble overfylt allerede sommeren 1940, og i leirene ble det svært fullt i 1944 slik at det måtte improviseres med bruk av skoler og forsamlingshus til fengsler. Den største leiren var Grini fangeleir ved Oslo som også ble brukt til oppsamling før deportasjon til Tyskland. Om lag 8 000 norske fanger ble sendt til konsentrasjonsleirer i Tyskland og Polen. Omkring 600 ble sendt til tyske tukthus eller fengsler. Arkivverket oppgir totalt 9000. I fangenskap i Tyskland og Polen døde 1210 nordmenn, av disse 610 norske jøder. Dette pågikk til ut i 1944 da det ble mottaksstopp.
Oversikt over noen av de soningsstedene i Tyskland og tyskokkuperte områder som ble brukt for norske deporterte fanger, angivelse antall norske fanger i hver leir:
Norske jøder ankom til Auschwitz i Polen i to store grupper: Den 1. desember 1942 ankom den største gruppen på 532 fanger, derav overlevde bare arbeidsdyktige menn ankomstdagen. Den 3. mars 1943 ankom 158 fanger, derav overlevde 26 ankomstdagen. I tillegg kom ca. 60 jøder fra Norge på andre dager, og om lag 20 ble overført til Auschwitz fra andre leirer, totalt 767 norske jøder. Av disse 767 overlevde 32 krigen.
Av norske fanger som kom til NN-leiren Natzweiler overlevde halvparten.
Hovedandelen av de norske fangene i Stutthof var mer enn 300 norske politimenn som ble arrestert under utrenskninger i politiet 16. august 1943 i Aktion Polarkreis. Et tilsvarende antall politimenn ble holdt i fangenskap på Grini i Norge.
Allerede i februar 1942 ble 86 offiserer sendt til den polske landsbyen Schokken (Skoki) til krigsfangeleiren Oflag XXI-C. I løpet av halvannet år vokste belegget til 128, hvorav én matros, som ble tatt ved forsøk på en illegal leveranse på Vestlandet. Alle disse fangene ble flyttet til Grune bei Lissa (Gronovo ved Leszno) i september 1943. Ved slutten av 1943 ble alle fangene overført til Schildberg (Ostrzeszow) 130 km SSØ for Posen (Poznan). Betegnelsen Oflag XXI-C ble beholdt helt til fangene i januar 1945 måtte marsjere til Luckenwalde sør for Berlin. De ble her internert i kjempeleiren Stalag IIIA, Sonderlager Oflag.
Omkring 1 500 norske offiserer ble arrestert 16. august 1943. Ca. 500 ble sendt hjem av forskjellige årsaker, mens noe i underkant av 1 000 mann ble sendt til to leirer i Polen, nemlig Grune bei Lissa og Schildberg. Leirene fikk betegnelsen henholdsvis Oflag XXI C z og Oflag XXI C. Den lille z-en betyr Zweiglager, eller filialleir. Leiren var administrativt underlagt leiren i Schildberg. Beretningen om de norske offiserene i tysk fangenskap ble ført i pennen av premierløytnant Knut Lindboe Spenning på oppdrag fra general Otto Ruge etter krigen (I tysk krigsfangenskap, Gyldendal 1950).
Fra midten av mars 1945 ble norske og danske fanger hentet av svensk Røde Kors med «de hvite bussene», samlet i leiren Neuengamme og deretter fraktet videre til Sverige den 20. april 1945.
I 1982 ble det i Schildberg opprettet en norsk avdeling i det stedlige regionmuseum. I løpet av årene har den norske avdelingen vokst, og disponerer i dag en hel etasje i museumsbygningen.
==== Repatriering ====
Johan Koren Christie og en gruppe nordmenn i britisk tjeneste fulgte de fremrykkende allierte styrken og sporet opp og bisto norske fanger. Dagen etter kapitulasjonen i 1945 begynte den norske løytnant Bulukin arbeidet ved det norske repatrieringskontoret i Hamburg. Vesentlig grunnlag for arbeidet var den norske sjømannskirkens oversikt over en god del av de norsk fangene blant annet i samarbeid med Folke Bernadottes redningsaksjon. Johan Bernhard Hjort sammen med sine barn Wanda, Helge og Johan gjorde også et vesentlig bidrag på området. Bulukin drev leteaksjoner etter nordmenn i sovjetisk-okkupert område. Fra 12. mai ble Luckenwalde besøkt der Otto Ruge og 250 andre norsk offiserer ble hentet ut i første transport (i alt var omkring 1000 norske offiserer i krigsfangeskap). Bulukin fikk hentet ut 800 norske offiserer som sovjetiske myndigheter hadde planlagt å sende via Murmansk. Familien Hjort hadde mange fremstående tyske slektninger og satt internert på slottet Groß Kreutz. Der beveget de seg ganske fritt og kunne besøke norske fanger i blant annet Sachsenhausen. Familien Hjort skaffet seg slik oversikt over mange norske fanger. Den svenske legasjonen i Berlin bisto også.
=== Nordmenn i japansk fangenskap ===
Omkring 900 nordmenn satt under krigen i japanske fangeleirer. Disse kommer i tillegg til de 44 000 nevnt ovenfor. Her var mange kvinner og barn.
=== Nordmenn i Vichy-fransk fangenskap ===
Etter Frankrikes kapitulasjon i 1940 ble 639 norske sjømenn internert i Nord-Afrika, kontrollert av Vichy-regimet. Disse fikk tilbud om å bli overlatt til tyskerne og eventuell hjemsendelse til Norge. Bare 59 gikk med på dette. 349 klarte å rømme til alliert område. De resterende ble holdt fanget om bord på sine skip eller i leirer inntil den allierte landgangen i Nord-Afrika i november 1942. Se også «Flukten fra Dakar».
=== Fangelitteraturen ===
Nordmenn som overlevde tysk fangenskap har vitnet om hva som skjedde gjennom sine beretninger i den såkalte fangelitteraturen. En kjent beretning er Fange i natt og tåke av Trygve Bratteli, som er en av norsk litteraturs største salgssuksesser. Kristian Ottosen har redigert et fangeleksikon og skrevet i alt 6 bind om de enkelte leirer og personene der. Den norske litteraturen fra fangeleirene omfatter for øvrig over 150 titler. Luihns bibliografi har et eget kapittel om fangelitteraturen.
== Slutten på krigen ==
Frigjøringen av Norge begynte med at Finland inngikk våpenhvileavtale med Sovjetunionen (september 1944). Øst-Finnmark ble frigjort av sovjetiske styrker i slutten av oktober 1944. Tyske styrker trakk seg ut av finsk Lappland, tilbake fra Murmanskfronten og ut av Finnmark til sør/vest for Lyngen. Mesteparten av befolkningen ble evakuert og bygninger brent. Området mellom Lyngen og Tana forble lenge et ingenmannsland delvis kontrollert av frie norske styrker.
Resten av landet ble frigjort da de tyske styrkene i Norge 8. mai overga seg til de allierte som følge av generell tysk kapitulasjon. De tyske styrkene ga fra seg de fleste våpen og trakk seg tilbake til egne områder. Vaktholdet ble straks overtatt av norske hjemmestyrker, etter kort tid kom norske polititropper fra Sverige og deretter britiske og amerikanske soldater. Landet var under alliert okkupasjon til 7. juni. De fleste britiske, amerikanske og sovjetiske styrker hadde forlatt Norge innen oktober 1945.
De allierte forsøkte ved Operasjon Fortitude å gi Tyskland inntrykk av at det ville komme en landgang i Norge. På den måten ville tyske bli styrker bundet opp i Norge før D-dagen. Andrew Thorne var leder for avdelingene i Skottland og Nord-Irland tiltenkt en rolle ved frigjøringen av Norge.
=== Finnmark og Nord-Troms ===
Den brente jords ble brukt da tyske styrker forlot Finland. Tyske styrker trakk seg ut av Finnmark og Nord-Troms til Lyngen samtidig som alt ble brent og evakuert. Omkring 11.000 bolighus, omkring 1000 næringsbygg og flere hundre offentlige ble brent, samt 27 kirker. Dette ble gjort fordi man ventet at Den røde armé ville invadere området, og for å sikre seg at de ikke fikk tilgang på fasiliteter som husly og lignende.
Okkupasjonsmakten iverksatte tvungen evakuering av alle nordmenn til sydligere deler av Norge under trussel om dødsstraff. Tyske patruljer jaktet på de inntil 25 000 finnmarkingene som unndro seg evakuering og overlevde under vanskelige forhold i de raserte områdene. I de nedbrente og utbombede områdene bodde folk vinteren gjennom i huler, gammer eller i ruiner. På Sørøya hadde om lag 1000 sivile unndratt seg den tvangsevakueringen og befant seg vinteren 1944-45 i en utsatt stilling, der de blant annet ble jaget av tyske patruljer. De fleste ble evakuert av den britiske marinen i en risikabel og dristig operasjon 15. februar 1945. Omkring 50 000 personer ble tvangsforflyttet. Om lag 300 døde som følge evakueringen og overvintring i de nedbrente områdene.Sovjetiske styrker gikk inn i Sør-Varanger 20. oktober 1944 og Kirkenes ble frigjort 25. oktober. Over 600 sovjetiske soldater falt på norsk side av grensen, andre kilder oppgir 2 100 falne. Til sammen var den norske styrken under sovjetisk kommando i Finnmark på 3000 mann våren 1945.De sovjetisk styrkene krysset ikke Tana. I den sovjetiske generalstaben var det mange som mente at Sovjet av strategisk hensyn burde ta kontroll over deler av Nord-Norge, men det er lite som tyder på at synet ble støttet av Stalin og Molotov ifølge historikerne Stian Bones og Jens-Petter Nielsen. Stalin aksepterte at Norge tilhørte den britiske sfæren. I både generalstaben og utenriksdepartementet var det konkrete forslag om å skyve grensen til Tana samt å kreve sovjetisk militær tilstedeværelse i Tromsø, Hammerfest og Vadsø. I desember 1941, mens Slaget om Moskva pågikk, gjorde Stalin det klart for Anthony Eden, den britiske utenriksministeren, at etter krigen ønsket han at Sovjetunionen skulle ha siste ord i de baltiske landene og i Øst-Europa. Til gjengjeld ville Stalin godta britiske baser i Belgia, Nederland, Danmark og Norge. Petsamo ble etter krigen overført fra Finland til Sovjetunionen, og Norge fikk grense mot Sovjetunionen. Forhandlinger med Sovjetunionen om grenseforholdene begynte i 1947.Generaloberst Alfred Jodl sendte ordren om evakuering og nedbrenning fra Tyskland til tyske styrker i Norge. Under Nürnbergprosessen benektet Jodl at nedbrenningen hadde skjedd. Nedbrenningen utgjorde en del av de krigsforbrytelsene Jodl ble dømt til døden for, ifølge historikeren Bente Persen.
=== Resten av landet ===
Våren 1945 forberedte den norske regjeringen i London avslutningen av krigen. Regjeringen sendte i april anmodning til Sverige om militær støtte ved en tysk kapitulasjon. Bakgrunnen var frykt for at de tyske styrkene i ville fortsette kampen og den norske regjeringen ønsket væpnet svensk intervensjon for å beskytte befolkningen i Norge. Regjeringen ønsket i praksis full mobilisering i Sverige for å la de tyske lederne forstå at Sverige beredt til å intervenere. Sverige var klart avvisende til den norske anmodningen og begrunnet dette med at det kunne være provoserende og føre til hardere tyske tiltak. Hjemmefrontledelsen var også skeptisk og den svenske regjeringen oppfordret den britiske og amerikanske ledelsen til ikke å støtte Norge i saken. Mens Terboven ga uttrykk for at han ville fortsette kampen, var den tyske hærledelsen i Norge moderat og tilbakeholden. Hjemmefrontens ledelse informerte den tyske hærledelsen om at hjemmestyrkene var disiplinerte og sto under ansvarlig kommando. Den tyske ledelsen gjorde det også kjent at hjemmestyrkene ble anerkjent som soldater etter folkeretten dersom de var i avdelinger på minst 30. Hjemmestyrkene fikk 12. april fra London ordre om å stanse sabotasjen mot jernbanen og innskrenke andre aksjoner. Tyske etterretningsrapporter viser at tilbakeholdenheten ble oppfattet og hærledelsen forsto at hjemmefronten og befolkningen ønsket en ordnet kapitulasjon uten voldsbruk. Hjemmestyrkene begynte også å bruke uniform eller armbind.
Etter Himmlers kapitulasjonstilbud til vestmaktene 28. april gikk det rykter i Norge om Tyskland hadde kapitulert. Medlemmene av Quislings regjering søkte avskjed 28. april, men ble bedt om å fortsette inntil videre. Quisling sendte 25. april ut mobiliseringsordre til alle «hirdpliktige» mellom 18 og 55 år, men ønsket å melde seg til tjeneste for det som kunne bli borgerkrig. En frontkjemper uttalte til Aftenposten 27. april at han ikke ville slåss mot sine landsmenn. Terboven ønsket omfattende razzia i Nordmarka der det var kjent at Milorg holdt til, mens Heinrich Fehlis fikk via Berlin stanset aksjonen. Hjemmestyrkenes ledelse sendte 30. april ut ordre om at det skulle være ro og orden, og ingen aksjoner mot styrker, politi eller norske nazister. Det var i slutten av april trefninger mellom hjemmestyrker og tyske avdelinger flere steder. Milorg-basene Bjørn West (Matrefjellene) og Elg i Eggedal forsvarte seg mot tysk angrep. Ved Elg-basen falt 29 tyskere og seks nordmenn 26. april. I Matrefjellene falt omkring 30 tyske alpejegere og tre nordmenn 28. april. Kampene ved Bjørn West fortsatte til 3. mai og til sammen falt over 100 tyske soldater og seks nordmenn. Arkivene i Politi- og Justisdepartementene ble kvelden 2. mai tatt i forvaring av «Oslogjengen». Over to tonn papirer ble kjørt til et sikkert sted og brukt under rettsoppgjøret etter krigen.
==== Tysk kapitulasjon ====
De tyske styrkene i Danmark, Nederland og det nordvestlige Tyskland kapitulerte for Montgomery på Lüneburger Heide 4. mai. Alfred Jodl skrev under på vegne av Dönitz. De tyske styrkene i Norge var ikke med i kapitulasjonen på Lüneburger Heide noe som skyldtes uklarhet om inndeling av soner fordi både Storbritannia og USA insisterte på å frigjøre Norge samtidig som sovjetiske styrker hadde frigjort Øst-Finnmark. Avtalen om frigjøringen av Norge ble gjort hos Eisenhower.Admiral Dönitz meldte 7. mai over kringkasteren i Flensburg at tyske styrker kapitulerte betingelsesløst (general Alfred Jodl natt til 7. mai signert betingelsesløs kapitulasjon). Hitler begikk selvmord 30. april og innsatte Dönitz som sin etterfølger. Dönitz uttalte mål var å avslutte krigen og hindre at færrest mulig tyske soldater ble tatt til fange av sovjetiske styrker. Norge og Danmark var tenkt som mottakere av flyktende tyske soldater, og den tyske styrken i Norge skulle være intakt og kampklar. Terboven fikk ikke gjennom sitt ønske om å holde Norge for enhver pris. I møte med Dönitz i Flensburg 3. mai fikk general Böhme kommandoen over samtlige tyske styrker i Norge. Böhme avsatte Terboven. Böhme avviste 5. mai et svensk forslag om at tyske styrker i Norge skulle kapitulere og deretter la seg internere i Sverige. Böhme mente de tyske styrkene i Norge ikke var slått og landet var vanskelig å innta. I meldingen til de tyske soldatene i Norge 7. mai understreket han at de måtte bøye seg for ordren om å kapitulere til alles felles beste. Britene var klar over at de på det tidspunktet ikke hadde nok styrker til å overvinne væpnet tysk motstand i Norge.Hjemmefrontens ledelse sendte 3. mai ut en oppfordring til befolkningen om ro, disiplin og om å fortsette sitt daglige virke. Milorg-medlemmer fikk 4. mai ordre om å gå på jobb men være kledd i «sportsantrekk» klare til innsats. Hjemmefrontens ledelse fikk 5. mai fullmakt til inntil videre å opptre på vegne av den norske regjeringen i London. Hjemmefrontens kurerer informerte general Böhme om radioforbindelse med general Eisenhower. Quisling holdt radiotale 5. mai der han informerte om at hans regjering ville opprettholde ro og orden og avverge borgerkrig. Quisling holdt fast ved at det var landets lovlige regjering som måtte adlydes inntil ny lovlig regjering var på plass. Quisling avslo 7. mai Terbovens tilbud om flyskyss ut av Norge. Den belgiske nazilederen Léon Degrelle var i Norge og flyktet med tysk fly til Spania. Politiske fanger i Trondheim ble sluppet fri 7. mai. Harry Söderman kom selv til Oslo etter avtale med Heinrich Fehlis og sørget 7. mai for at de kvinnelige fangene på Grini og fangene i Møllergaten 19 ble sluppet fri. Klokken 18:30 7. mai meldte Hartvig Kiran fra London at Tyskland hadde kapitulert og at kapitulasjonen trolig også gjaldt styrkene i Norge. Opprop fra hjemmefronten ble trykket i 200 000 eksemplarer og hengt opp i hele Oslo-området i løpet av natt til 8. mai. General Andrew Thorne forberedte i Storbritannia overføring av de første allierte styrkene til Norge innen fire dager etter kapitulasjonen.Tyskland kapitulerte den 8. mai 1945, og ut over sommeren 1945 ble de tyske styrkene sendt tilbake til Tyskland. De allierte fryktet at den tyske hæren i Norge skulle nekte å kapitulere og sette opp et fanatisk forsvar på norsk jord. Norge var sterkt befestet og det var stasjonert over 300000 soldater, og det var usikkert om de tyske styrkene i Norge ville overgi seg. Øverstkommanderende i Norge fikk ordre fra den nye rikspresidenten Karl Dönitz om dette. Terboven ble avsatt 7. mai og hans myndighet formelt overført til general Franz Böhme. Böhme mottok kapitulasjonsordren fra Dönitz samme dag kl 21.10.Den allierte kommisjonen kom med fly til Oslo på ettermiddagen 8. mai. De alliertes militærkommisjon overleverte kapitulasjonsbetingelsene til Böhme på Lillehammer sent på kvelden 8. mai. Kommisjonen ble eskortert av tyske styrker til Lillehammer der Böhme hadde sitt hovedkvarter. Kommisjonen besto av admiral Per Askim, brigader R. Hilton, oberst R. A. Hay og C.P. (Pet) Bennett. Den britiske oberstløytnant Robert Chew reiste fra Oslo til Bergen 10. mai som eneste allierte soldat og forlangte i møte med en motvillig general Johann de Boer at de tyske offiserene skulle gi fra seg våpene. Over hele landet ble frigjøringen feiret 8. mai. Alle kirkeklokker ringte kl 15.00. Hjemmestyrkene tok kontroll over enkelte sentral bygninger, blant annet Slottet. Kringkastingshuset på Marienlyst ble fredelig av NRKs folk tidlig om morgenen.Tyske styrker ble pålagt å trekke seg ut av viktige byer og militære installasjoner senest 11. mai kl 24.00, og være samlet i avgrensete områder. Böhme godtok vilkårene klokken 1 natt til 9. mai. For å gjennomføre kapitulasjonen i Norge fikk tyske styrker opprettholde sin kommandostruktur, herunder bruke telegraf, radio og et lite antall lette våpen (offiserene fikk blant annet beholde sin pistoler). NRK hadde dessuten nyhetssendinger på tysk og det ble gitt ut tysk avis. Norske hjemmestyrker holdt til dels vakt sammen med tyske soldater den aller første tiden etter kapitulasjonen.Den tyske kapitulasjon trådte formelt i kraft natt til 9. mai. I løpet av natten tok 40 000 bevæpnede menn fra hjemmestyrkene oppstilling ved offentlige bygg og viktige industrianlegg. Noen hadde rykket ut fra kvelden 7. mai. De skulle ikke avvæpne tyske soldater. Deler av hjemmestyrkene bisto politiet med arrestasjoner av nazister ifølge oppsatte lister. Hjemmefrontens ledelse innsatte midlertidige sivile ledere av departementene, såkalte rådmenn, samt nye politimestere og fylkesmenn. Riksprogramsjef Olav Midttun åpnet NRKs radiosendinger. I løpet av 9. og 10. mai kom polititroppene på 13 000 med tog til Narvik, Trondheim og Oslo. De første britiske soldaten ankom Fornebu 9. mai.Terboven, Wilhelm Rediess og Heinrich Fehlis tok sine egne liv. Sverre Riisnæs overga seg. Tidlig 9. mai meldte Quisling og hans ministre Fuglesang, Stang, Lippestad, Skancke, Vassbotn og von Hirsch seg på politihuset i Møllergata 19. Jonas Lie og Henrik Rogstad tok sine egne liv. Henry Rinnan forsøkte å rømme ut av landet, men ble arrestert 14. mai. Lister over personer som skulle arresteres var utarbeidet på forhånd, og de første arrestasjonene skjedde 8. mai. Det norske politiet i Sverige hadde samlet inn informasjon fra over 50000 norske flyktninger og ut ifra disse bygd opp en liste med over 16000 navn mistenkt for landssvik. Denne listen er kjent som Liste nr. 1 og ble sendt ut i mai 1945. Siegfried Wolfgang Fehmer forsøkte å skjule seg som menig blant internerte tyske soldater, men ble avslørt. Kapitulasjonsbetingelsene påla den militære ledelse å arrestere og utlevere visse kategorier tyskere, særlig politifolk. Til sammen ble 2700 tyske tjenestemenn arrestert, inkludert nesten alle ledende Gestapo-folk.Okkupasjonsmakten etablerte i hemmelighet en meteorologisk stasjon på Svalbard under dekknavnet Haudegen. Etter den tyske kapitulasjonen i Norge ble mannskapet værende på stasjonen og begynte da å sende værobservasjoner til de allierte i stedet. Mannskapet forsøkte å få de allierte til å hente dem ut før vinteren. En seljaktskute kom dem til unnsetning 3. september 1945 og soldatene på stasjonen var de siste tyske som overga seg under andre verdenskrig.
==== Alliert okkupasjon ====
Mesteparten av de 12 000 mann i de norske polititroppene i Sverige ankom Narvik, Trondheim og Oslo 9. og 10. mai. Allierte militærdelegasjoner kom til de viktigste byene for å organisere og holde oppsyn med avvæpning av de tyske styrkene. Britiske styrker kom med fly til Oslo og Stavanger 10. mai, senere kom britiske marineenheter til de viktigste havnebyene. Senere fulgte amerikanske soldater, slik at den allierte styrken på det meste var oppe i 30 000 soldater. Britiske og amerikanske styrker holdt seg sør for Tromsø, mens norske soldater hadde ansvar fra Tromsø til grensen mot Sovjetunionen. Sovjetiske styrker gikk inn i Sør-Varanger 25. oktober 1944 og besatte området i omkring ett år før de trakk seg tilbake. Resten av Finnmark samt Troms til Lyngen ble styrt av den norske regjeringen i London. General Andrew Thorne ankom 13. mai og var ansvarlig for de alliertes avvikling av okkupasjonsstyret. Hjemmefrontledelsen nedla sitt verv 14. mai, etter en knapp ukes regjeringstid. Deretter regjerte Thorne offisielt Norge, ifølge avtale mellom regjeringen og de allierte stormaktene. Thorne var selv underlagt den allierte øverstkommanderende for Europa, general Dwight D. Eisenhower.Avtalen hadde tatt høyde for at kunne bli kamper og uro i Norge før et sivilt norsk styre var etablert, men den velordnete tyske kapitaluasjonen gjorde at hjemmestyrkene klarte å opprettholde ro og orden, og et sivilt norsk styre kunne raskt gjenopprettes. De allierte styrkene i Norge var få og lite kjent med forholdene, mens de tyske styrkene besto av minst 350 000 mann (elleve divisjoner og fire brigader). Thorne ønsket derfor å avvikle den allierte styringen så raskt som mulig. Thorne overlot den 7. juni makten til den hjemvendte kong Haakon VII. Utover sommeren hadde de allierte styrkene under ledelse av Thorne hovedansvaret for å sende tyske krigsfanger til Tyskland. De fleste allierte styrker (inkludert sovjetiske) forlot landet i september-oktober 1945. Allierte styrker gjorde flere «raids» i de tyske «reservatene» for å arrestere medlemmer av sikkerhetspolitiet, SD og Abwehr. I juli 1945 ble medlemmer av disse tjenestene identifisert av tyskerne selv og 2700 ble arrestert av de allierte. En del tyske generaler og høyere offiserer ble sendt som fanger til Storbritannia. Gestapo-mannen Hans Wilhelm Blomberg ble arrestert i Bremen, stilt for britisk krigsrett i Norge og henrettet på Akershus.
Norge feiret 30. juni 1945 de alliertes dag som takk for innsatsen. Blant annet var Karl Johan da dekorert med bilder av allierte toppledere og generaler samt amerikanske, britiske og sovjetiske flagg.
=== Normalisering ===
Kongefamilien og eksilregjeringen returnerte til Norge i mai og juni samme år. Nygaardsvold, resten av regjeringen, Hambro og 700 andre nordmenn vendte hjem fra eksil 31. mai. Kronprins Olav vendte tilbake 13. mai, mens kong Haakon, kronprinsesse Märtha og de tre barna vendte tilbake 7. juni - det allierte militærstyret av Norge ble samtidig formelt avsluttet og styringen overlatt til sivile norske myndigheter. Stortinget valgt i 1936 trådte sammen 14. juni og Einar Gerhardsen ble statsminister for en samlingsregjering 25. juni. Norge erklærte krig mot Japan 6. juli, med tilbakevirkende kraft fra 7. desember 1941.De allierte stormaktene hadde planlagt at tyske våpen skulle ødelegges, men Norge fikk etter protester beholde en god del av tyske våpen. En stor del av tysk utstyr og forsyninger som kunne utnyttes sivilt ble overlatt den norske regjeringen. Ubåtbunkersene i Trondheim og Bergen lot seg heller ikke så lett destrueres. De tyske soldatene og gestapistene som satt i fangenskap i Norge ble satt til blant annet å rydde minefelt (hvor et par hundre soldater omkom) og til å grave frem lik av russiske krigsfanger. I august 1945 var hele Norge med unntak av Finnmark ryddet for miner, etterhvert tillot den sovjetisk kommandanten i Kirkenes at tyske krigsfanger ryddet miner i den sovjetiske sonene. Tyske soldater deltok også i reparasjon av veier og broer i Vest-Finnmark. Mineryddingen ble gjenopptatt sommeren 1946 dels som lønnet arbeid.Tross husmangel og forbud, reiste 40 % av de evakuerte tilbake til det utbrente Nord-Troms og Finnmark sommeren 1945, innen sommeren 1946 var de fleste reist tilbake mens gjenreisingen for alvor kom i gang i 1947.
Som ledd i normaliseringen opprettet de allierte en sivilavdeling, Civil Affairs Staff of Allied Land Forces Norway, og i 1944 ble denne plassert sammen med London-regjeringens kontorer, senere flyttet til Edinburgh. Avdelingen leverte i alt 665 000 tonn varer og tok seg av fiendtlig materiell hvorav en del var rekvirert av okkupasjonsmakten fra norske borgere. En stor del av dette ble høsten 1945 overført til Forsyningsdepartementet. I tillegg ble 138 millioner kroner beslaglagt fra tyske borgere og overført til Norges Bank.
== Repatriering ==
Ved slutten av krigen var Norges befolkning på omkring 3 millioner, av disse var omkring 388 000 innbyggere hjemmehørende i Nord-Norge samtidig som det var 187 000 krigsfanger eller tidligere krigsfanger i Nordland og Troms. I tillegg til repatriering av utenlandske borgere reiste også den evakuerte befolkningen fra Finnmark og Nord-Troms hjem. I tillegg til tyske soldater og østeuropeiske krigsfanger hadde Nordland og Troms tatt i mot en del av de omkring 50 000 evakuerte fra Nord-Troms og Finnmark.
=== «Displaced persons» ===
Ved slutten av krigen var det omkring 100 000 utenlandske krigsfanger i Norge (annet sted kriver Thorne 87 000), av disse var 83 000 sovjetiske, flere tusen polske og omkring 2 500 jugoslaviske. Krigsfangene var i omkring 400 Stalag og arbeidsleirer langs kysten, noen av var ifølge Thorne «forferdelige slaveleirer», fangeleirene var overfylte og forholdene «sjokkerende» ifølge Thorne. Mangel på klær gjorde at noen fanger en periode måtte bruke tyske uniformer. Frigjøringen av leirene skjedde raskt og disiplinert, men noen angivere og torturister fra fangenes egne rekker ble drept. Ifølge kapitulasjonsbetingelsene skulle Wehrmacht sørge for 30 dager med mat til de frigitte krigsfangene. Ifølge Thorne var det 2669 jugoslaver i Norge, av disse var 1600 krigsfanger. Sverige bisto særlig ved repatriering av sovjetiske krigsfanger.
Ifølge Arbeidsdirektoratets årsberetning var det rett etter krigen over 140.000 «displaced persons» i Norge, dette var i tillegg til de tyske styrkene som hadde kapitulert:
I 1946 bestemte regjeringen at alle utlendinger som var igjen i landet skulle samles i tre fremmedleirer: Mysen, Ystehede ved Halden og Grefsrud ved Holmestrand. I mai 1947 var alle displaced persons enten reist hjem eller nyttiggjort i det norske arbeidslivet slik at fremmedleirene kunne legges ned.Ved kapitulasjonen var det 37 000 personer i fra andre land enn Tyskland og Østerrike. Sovjetiske borgere ble evakuert gjennom Sverige eller med båt til Murmansk. I alt 6513 franske borgere (inkludert 3500 fra Murmansk) sendt hjem. Totalt 1566 ønsket ikke å returnere til sitt hjemsted som før 3. september 1939 var utenfor Sovjetunionens grenser, til slutt ble disse sendt til den amerikanske og britiske sonen i Tyskland. Ved kapitulasjonen var det 14 600 tsjekkere i Norge, av disse ble 11 500 av tsjekkoslovakiske myndigheter avvist som sudettyske og sendt til Tyskland, mens 3100 ble sendt til Tsjekkoslovakia. Det var 15 000 polakker i Norge, av disse var 10 000 i Wehrmachts tjeneste. I løpet av høsten var 11 700 polakker tilbake i Polen, 1130 ønsket ikke å returnere. 2280 ble avvist av polske myndigheter fordi de var etnisk tyske, og sendt til Tyskland.
=== Tyske styrker ===
På sensommeren 1945 ble arbeidet med hjemsending av tyske soldater intensivert, men først sommeren 1946 ble de siste tyske soldatene internert i Norge sendt hjem. Også tyske anti-nazister (som ønsket å bli værende), desertører og tyske tjenestemenn som hadde barn med norske kvinner ble sendt hjem. Noen av disse kvinnene fulgte med til mannens hjemland.Sverige tilbød seg å ta i mot 300 000 Wehrmacht-soldater og huse dem inntil det var mulig å sende dem til Tyskland. Tilbudet ble gitt for å avlaste Norge, men ble senere trukket da Sverige likevel ikke så seg i stand til å gjennomføre operasjonen.General Thorne oppgir følgende antall utenlandske borgere som skulle sendes hjem fra Norge (sammenstilt med hjemmehørende befolkning i de samme landsdelene):
== Krigsomkostningene ==
=== Norske krigsdødsfall ===
Fra Statistisk sentralbyrå: Statistisk oversikt over krigsdødsfallene 1940-1945:
Totalt 10 262 døde, herav:
Norske militære: 2 000, herav:
I Norge: 877, herav 853 under felttoget i 1940
I utlandet: 1 123
Frontkjempere i tysk tjeneste: 689
Sjøfolk i handelsflåten: 3 638, herav:
I innenriksfart: 635
I utenriksfart: 3 003
Deltakere i motstandsbevegelsen og politiske fanger: 2 091
Totalt antall sivile: 1 779
Sivile drept av allierte flyangrep etter invasjonen: 752 barn, kvinner og menn.Eksplosjonen på Vågen i 1944 krevde 158 liv (av disse 96 sivile), 4800 ble såret
Bombingen av Laksevåg i 1944 krevde 193 sivile liv.
Likvideringer utført av motstandsbevegelsen: 65 (ifølge Arnfinn Moland er tallet på likviderte 82)
==== Norske krigsdødsfall i tysk fangenskap (deltall) ====
Henrettet i Norge: 369
Henrettet i Tyskland: 29
Drept i fangenskap i Norge: 130, herav ble 38 menn og en kvinne torturert i hjel
Drept i fangenskap i utlandet 1 210, herav 610 norske jøder
62 romfolk, de fleste med norsk statsborgerskap, drept i fangenskapSSBs statistikk inneholder ikke dødstall for utenlandske eller statsløse jøder deportert til konsentrasjonsleirer fra Norge. Ifølge andre kilder ble 131 av disse drept i tysk fangenskap.
SSB opererer dessuten med 366 henrettede. Tallene over er justert etter Berit Nøkleby: Skutt blir den..., som tar med flere grupper henrettede. 19 nordmenn henrettet av Quisling-regimet er ikke tatt med her.
==== Norske krigsdødsfall kvinner (deltall) ====
883 kvinner falt, herav:
266 medlemmer av motstandsbevegelsen eller politiske fanger
13 i tysk tjeneste
2 likvidert av motstandsbevegelsen
70 sjøfolk i handelsflåten
532 andre sivile
=== Utenlandske krigsdødsfall i Norge ===
Fra Statistisk sentralbyrå: Krigsdødsfallene under 2. verdenskrig:
Sovjetiske krigsfanger: 15 500 (cirka)
Jugoslaviske politiske fanger: 2 839Det er registrert 11 500 tyske krigsgraver.
=== Materielle tap ===
Fra Norsk krigsleksikon og Statistisk sentralbyrå: Raseringen av Finnmark:
22 000 boliger ble totalødelagt
16 % av landets realkapital gikk tapt. Særlig hardt rammet var skipsfart (realkapitalen redusert med 60 %), hvalfangst (68 %), fiskerier, bergverksdrift og industri
Industriproduksjonen ble redusert til 57 % av nivået i 1938
Vareeksporten ble redusert til 18 % av 1938-nivåetNår det gjelder materielle tap, stod Finnmark og Nord-Troms i en særstilling etter krigshandlinger i Øst-Finnmark i løpet av krigen og nedbrenning under tysk tilbaketrekning. Der ble godt over 10.000 bolighus ødelagt, mot 3900 i hele resten av landet. Hele Finnmark og store deler av Nord-Troms var lagt øde etter at tyskerne hadde benyttet den brente jords taktikk under sin tilbaketrekning. 10 400 bolighus, 4 700 fjøs og uthus, 230 bygninger for industri og håndverk, 420 forretninger, 306 fiskebruk, 53 hoteller og gjestgiverier, 106 skoler, 60 bygninger for offentlig administrasjon, 21 sykehus og sykestuer, 140 forsamlingshus og 27 kirker ble jevnet med jorden. All buskap ble slaktet, fiskebåter senket. Alle telefonlinjer ble ødelagt, kaianlegg, broer og veier sprengt og landskapet minelagt. Omkring 45 000 ble tvangsevakuert sørover. Mellom 20 000 og 25 000 gikk i dekning i Finnmark, og stod ved krigens slutt i det store og hele uten levnetsmidler.
Gjenoppbyggingen av byer og annen bebyggelse både under krigen og etterpå skjedde i regi av Brente steders regulering. Etaten var i virksomhet i Finnmark frem til 1955. Det var også først i midten av 1950-årene at antall boliger i Finnmark var kommet opp på førkrigsnivå.
== Etterspill ==
Ved fredsoppgjøret ble Norge, på grunn av sin innsats på alliert side, listet opp som en av seierherrene i krigen, i motsetning til for eksempel Danmark. Dette er imidlertid kontroversielt. På Paris-konferansen ville blant annet Sovjetunionen nekte Norge krigserstatning, fordi Norge angivelig ikke hadde deltatt i krigen. Historieprofessor Hans Fredrik Dahl har gått så langt som å si det slik: «Norge vant så visst ingen krig. Vi var ikke i krig. Vi var ikke engang alliert med seierherren.» Den allmenne oppfatning er likevel både i Norge og utlandet at Norge var en av de allierte.Fra 1947 deltok Norge ved Tysklandsbrigaden i okkupasjonen av Tyskland. Det norske bidraget til okkupasjonen inngikk i en avtale med Storbritannia om britiske våpenleveranser til det frigjorte Norge.
I 1951 samlet de norske myndighetene de sovjetiske krigsgravene fra Nord-Norge på Tjøtta sovjetiske krigsgravplass i den omstridte Operasjon Asfalt. Myndighetene fryktet at krigsgravene skulle brukes som påskudd for sovjetiske agenter til å reise rundt i landet.I 1945-1946 ble det i Norge gitt ut 132 sakprosabøker om andre verdenskrig. Omkring frigjøringsjubileet i 1985 ble det gitt ut omkring 50 bøker årlig. I 2020 ble det gitt ut 60 bøker om krigen.
=== Rettsoppgjør ===
Jonas Lie, Heinrich Fehlis, Josef Terboven og Wilhelm Redieß begikk selvmord før de kunne stilles til ansvar.
Etter krigen startet et omfattende rettsoppgjør hvor omkring 46 000 personer ble straffet. Omkring 17 000 ble fengslet og 37 personer (25 norske, 12 tyske) ble henrettet. Sammenlignet med andre land var rettsoppgjøret i Norge omfattende blant annet på grunn av at medlemskap i partiet Nasjonal Samling ble ansett som landssvik. Straffene i rettsoppgjøret var ikke hardere enn i andre land, og det er i ettertid sett på som å ha foregått etter rettsstatlige prinsipper.Rettsoppgjøret har vært kritisert på forskjellige grunnlag: tvil om Elverumsfullmakten var gyldig; tvil om forordningene som rettsoppgjøret bygde på var tilbakevirkende, noe som er forbudt ifølge Grunnloven; og spørsmålet om Norge kapitulerte eller ikke 10. juni 1940. Det blir også hevdet at landssvikerne var syndebukker, mens personer i forsvar, regjering og andre etater som sviktet slapp billig unna. Et omfattende økonomisk samarbeide med okkupanten ble heller ikke rettsforfulgt.
Rettsoppgjøret etter krigen var omstridt i samtiden, og er også blitt kritisert i ettertid. Lover ble gitt tilbakevirkende kraft. Dette gjaldt blant annet spørsmålet om kollektiv skyld og at rettsoppgjøret ble for lemfeldig, slik at blant annet økonomiske forbrytere slapp for lett unna. Det vakte også oppsikt at noen fikk forelegg og stemplet som landssviker for å ha vært passivt medlem i NS.Mange barn av tyske soldater og norske mødre («krigsbarn») opplevde også forfølgelse og diskriminering. Til tross for at Norge er et av de land som slapp billigst fra krigen, var de norske oppgjørene med folk som hadde sympatisert eller samarbeidet med aksemaktene langt mer omfattende enn i de fleste vesteuropeiske land. Forfølgelse av kvinner og barn av tyske soldater er også nesten ukjent i land som Danmark.I perioden fra frigjøringsdagen fram til april 1946 ble mellom 3 000 og 5 000 kvinner, omtalt som «tyskertøser», internert i egne leirer uten lov og dom. Ifølge Olsen er tallet usikkert, men han mener at 3000-5000 er lavt anslag. I mai 1945 anholdt politiet i Oslo om lag 1000 tyskerjenter, de fleste ble sluppet fri etter noen dager. Kvinner som hadde hatt romantisk omgang med tyskere ble oppsagt fra sine stillinger. En del tyskerjenter ble utsatt for skamklipping og lignende behandling av allmuen, når slike overgrep ble anmeldt til politiet ble saken henlagt. Offisielt ble dette gjort for å beskytte kvinnene mot reaksjoner fra befolkningen for deres kontakt med tyske soldater og offiserer under krigen. En annen offisiell begrunnelse var behovet for å unngå spredning av kjønnssykdommer. Det antas at mellom 40 000 og 50 000 norske kvinner hadde omgang med tyskerne.
Jakob Sporrenberg var SS- og politisjef for Sør-Norge i okkupasjonens siste halvår. Han ble arrestert av britiske styrker i Norge, dømt i Warszawa for ledelse av operasjon Erntefest (der 43000 jødiske polakker ble henrettet i løpet av en dag) og hengt.
=== Deportasjon av jødene ===
Marte Michelet mener at likegyldighet og mangel på empati med jødene var avgjørende for at jødedeportasjonene kunne gjennomføres så lett i Norge. Antisemittismen hindret jøder å bli fullverdige medlemmer av samfunnet, NS var aktive pådrivere i Norges bidrag til holocaust og de overlevende jødene ble møtt av liten forståelse da de kom hjem til Norge. Motstandsbevegelsen og regjeringen i London så ikke beskyttelse av jødene som en prioritert oppgave ifølge Michelet. Finn Koren ved den norske legasjonen i Sveits informerte i august 1942 Trygve Lie om meldinger i massemord ved gassing, 27. november 1942 ba World Jewish Congress om at radiosendingene fra London skulle inneholde appeller til Norge om å redde jødene. Utenriksminister Lie avslo et par dager senere.Så sent som på 1990-tallet ble spørsmålet om beslaglagt eiendom tilhørende deporterte jøder drøftet gjennom en offentlig utredning. Bakgrunnen for utvalget var artikkelen «Det norske jøderanet» i Dagens Næringsliv i 1995. HL-senteret ble opprettet etter utredningen og den politiske behandlingen.Synne Corell mener at det tidlige verket av Sverre Steens populærhistoriske verk relativiserer jødenes skjebne, mens Magne Skodvins åttebindsverk fra 1980-tallet ikke identifiserer nordmenns medvirkning til deportasjonen, til forskjell fra Norsk krigsleksikon 1940-1945 (redigert av Hans Fredrik Dahl, Guri Hjeltnes, Berit Nøkleby, Nils Johan Ringdal og Øystein Sørensen, 1995) som detaljert undersøker nordmenns delaktighet.
=== Nortraship og sjøfolkene ===
Nortraships hemmelige fond ble opprettet under krigen, og sjøfolkene oppfattet at dette var deres penger som skulle utbetales etter krigen. Norske regjeringer var etter krigen ikke av samme oppfatning, og saken havnet i Høyesterett der krigsseilerne tapte. Stortinget bevilget i 1972 krigsseilerne en ex gratia utbetaling. I 1979 ble Deltagermedaljen, Krigsmedaljen og Haakon VIIs Frihetsmedalje tildelt krigsseilere. Mange krigsseilere var da allerede døde og familiene mottok medaljene post mortem i posten. I 2013 avduket forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen et minnesmerke over krigsseilerne i Fredsparken i Risør. Hun fremførte i talen en unnskyldning på vegne av det norske samfunn over manglende forståelse for betydningen krigsseilernes innsats hadde for krigsutfallet, og for den dårlige behandlingen krigsseilerne fikk i Norge i etterkrigstiden.
=== Utenlandske krigsfanger og slavearbeidere ===
Sovjetiske og jugoslaviske fanger ble brukt som slavearbeidere på «Blodveien» og Nordlandsbanen. Historikeren Pål Nygaard mener det bare er en halv sannhet at NSB og Vegvesenet ble tvunget til samarbeidet, og det var ingen gransking av etatene etter krigen. De jugoslaviske fangene (som Vegvesenet brukte) ble ansett som politiske fanger og underlagt SS'. Jugoslavene arbeidet på Elsfjord-Korgen strekningen, på Bjørnefjellveien og på veien mellom Karasjok og Finland. Firma som Veidekke og Hesselberg samarbeidet med okkupasjonsmakten. Også i lettmetallindustrien var det tvangsarbeidere. Norsk Hydro hadde nært samarbeid med IG Farben som var en viktig del av den tyske krigsindustrien. Historikeren Anette H. Storeide mener Norsk Hydro samarbeidet med okkupasjonsmakten av pragmatiske grunner. Det såkalte Oslo-konsortiet fikk etter krigen beholde Hydro-aksjene og gevinsten. Marianne Neerland Soleim mener norske myndigheter etter krigen bagatelliserte verdien av slavearbeidet. Bjørn Westlie har i en bok (Fangene som forsvant, Spartacus, 2015) dokumentert at NSBs ledelse skriftlig aksepterte bruk av krigsfanger. Blant annet etterlyste NSB flere russiske fanger til Trondheim. Espen Søbye mener at NSB ikke har fortiet denne delen av krigshistorien og blant annet omtalt i NSBs jubileumsbok.Historiker Ole-Jacob Abraham mener språkproblemet er en årsak til manglende interesse for forskning på russerfangene. En annen grunn var trolig at Sovjets krigsinnsats ble nedtonet under den kalde krigen 1945–1991, som gjorde det vanskelig å fremheve hvor mye sovjetborgerne ofret. Norske historikere har hatt et nasjonalt perspektiv når temaet er krigen ifølge Abraham.
=== Krigsskadeerstatning ===
En fordeling av tysk krigsskadeserstatning til allierte stater ble vedtatt i Parisavtalen fra 1946. Det norske kravet var på 3,76 millarder dollar, i amerikansk 1938-valuta. Erstatningene ble delt i to kategorier, og Norge ble tildelt 1,3 % av den totale erstatningen i Kategori A og 1,9 % i Kategori B. Kategori B var industrielle og finansielle midler som skulle hentes ut fra Tyskland, inkludert skip. Kategori A inneholdt alle erstatningsformer som ikke var dekket av Kategori B. Norge fikk i 1949 utbetalt vel 14 millioner dollar (1938-valuta). Til erstatning for en krigsforlist flåte fikk landet en del mindre skip,
på til sammen under 100 000 bruttotonn.Parisavtalen inneholdt ikke bestemmelser om erstatning til enkeltpersoner. Krav fra enkeltpersoner ble først avvist av de tyske myndighetene, som mente at disse kravene måtte regnes som avskrevet, etter at statene hadde fått erstatning. Dette ble ikke akseptert, verken i Norge eller i andre land. Det norske Utenriksdepartementet framholdt i 1956 at de individuelle kravene ikke var frafalt, men utsatt til videre forhandlinger. Den norske interesseorganisasjonen Erstatningsrådet ble stiftet i 1955 av tidligere politiske fanger for å arbeide for krigsskadeserstatning fra Tyskland. Etter forhandlinger mellom flere land og Forbundsrepublikken Tyskland betalte Tyskland i 1960 til Norge et samlet beløp på 60 millioner tyske mark (vel 102 millioner norske kroner i 1960), og dette beløpet ble fordelt av norske myndigheter mellom tidligere fanger og etterlatte.
== TV-dokumentarer om krigen i Norge ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
Se også kåringen i 2015 av de ti mest betydningsfulle norske bøkene om andre verdenskrig.
Bøker om bøker om Norge under andre verdenskrig (bibliografier)Bøker om Norges frihetskrig 1940-45: en bibliografi. [Oslo]: Grøndahl Dreyer : Frigjøringskomitéen. 1995. ISBN 8250422236.
Jensen, Tom B. (1941-) (1995). Norsk lokalhistorisk krigshistorie om 2. verdenskrig 1940-1945: en bibliografi. Oslo: Universitetsbiblioteket i Oslo. ISBN 8270002410.
Jensen, Tom B. (1941-) (1996). UBO skrifter : Norsk lokalhistorisk krigshistorie om 2. verdenskrig 1940-1945 en bibliografi Tillegg I. Oslo: Universitetsbiblioteket i Oslo. ISBN 8270002615.
Tom B. Jensen 1941- Nasjonal samlings publikasjoner 1933-1945 av flyveblader, brosjyrer og bøker. NS-forlagenes utgivelser 1940-1945 og tyske myndigheters publikasjoner 1940-1945 i Norge : en bibliografi Historisk forlag 2004 ISBN9788290181173
Luihn, Hans (1999). Den frie hemmelige pressen i Norge under okkupasjonen 1940-45 : en fortellende bibliografi. Nasjonalbiblioteket. ISBN 8279650105. OversiktslitteraturBokserien Norge i krig, utgitt i åtte bind fra 1984 til 1987
Magne Skodvin (1990). Krig og okkupasjon 1939–1945. Samlaget. ISBN 8252134904.
Undersøkelseskommisjonen av 1945 (1946). Undersøkelseskommisjonen av 1945. I. Oslo: Aschehoug. [Utgitt av Stortinget]
Den militære undersøkelseskommisjon av 1946 (1979). Rapport fra Den militære undersøkelseskommisjon av 1946. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 8200705285.
Ole Kristian Grimnes (2018). Norge under andre verdenskrig : 1939–1945. Aschehoug. ISBN 9788203297526.
* Hobson, Rolf, Europeisk politisk historie 1750–1950, Cappelen Damm Akademisk, 2015, ISBN 978-82-02-24316-6EnkelttemaTjelmeland, Hallvard og Brochmann, Grete (2003). Norsk innvandringshistorie : I globaliseringens tid 1940-2000. 3. Pax. s. 28-29. ISBN 82-530-2544-0. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Lars Thune (1994). Statens Kraft 1890–1947 – Kraftutbygging og samfunnsutvikling. Cappelens forlag. ISBN 82-02-14290-3.
Johan Vogt (1971). Elektrisitetslandet Norge – Fra norsk vassdrags- elektrisitetsvesens historie. Universitetsforlaget. Tor Bomann-Larsen (2011). Æresordet : Haakon & Maud V. Oslo: Cappelen Damm. ISBN 9788202303747.
Tor Bomann-Larsen (2013). Svaret : Haakon & Maud VI. Oslo: Cappelen Damm. ISBN 978-82-02-38621-4. FangelitteraturNordmenn i fangenskap 1940-1945 : alfabetisk register / redigert av Kristian Ottosen (Universitetsforlaget, 2004) 752 s. (1. utg. 1995)
Spenning, Knut Lindboe (red.). I tysk krigsfangenskap (Gyldendal 1950)
Ottosen, Kristian. Natt og tåke : Historien om Natzweiler-fangene (1989)
Ottosen, Kristian. Liv og død : Historien om Sachsenhausen-fangene (1990)
Ottosen, Kristian. Kvinneleiren : Historien om Ravensbrück-fangene (1991)
Ottosen, Kristian. Bak lås og slå : Historien om norske kvinner og menn i Hitlers fengsler og tukthus (1993)
Ottosen, Kristian. I slik en natt : Historien om deportasjonen av jøder fra Norge (1994)
Ottosen, Kristian. Ingen nåde : Historien om nordmenn i japansk fangenskap (1996)
== Eksterne lenker ==
(en) Occupation of Norway by Nazi Germany – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
1940–1945: andre verdenskrig hos Norgeshistorie.no
Norsk digitalt fangearkiv 1940–1945, Arkivverket
«Nye aspekter ved norsk historie under andre verdenskrig – med Nordkalotten som utkikkspunkt» | Sovjetiske fanger i Norge under andre verdenskrig bestod av om lag 102 000Tallene er usikre, men synes å variere mellom 99 ' og 102' krigsfanger, tvangsarbeidere og sivile - som ble transportert til Norge av den tyske krigsmakten under 2. verdenskrig. | 2,921 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hans_Kalm | 2023-02-04 | Hans Kalm | ['Kategori:Arméoffiserer', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Den finske borgerkrigen', 'Kategori:Dødsfall 1. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1981', 'Kategori:Estiske offiserer', 'Kategori:Finner fra andre verdenskrig', 'Kategori:Finske leger', 'Kategori:Finske offiserer', 'Kategori:Fødsler 21. april', 'Kategori:Fødsler i 1889', 'Kategori:Krigsforbrytelser', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Viljandimaa', 'Kategori:Personer fra første verdenskrig', 'Kategori:Personer i eksil', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Hans Kalm (født 21. april 1889 landsbyen Kotsama (i dag i Kõo i Viljandi fylke) i Estland, død 1. februar 1981 i Jyväskylä i Finland) var en estisk-finsk lege og offiser som kjempet på de hvites side under den finske borgerkrigen i 1918. Under denne tiden begikk han og hans bataljon grove krigsforbrytelser på fanger og på pasienter ved feltsykehus. Han deltok også i fortsettelseskrigen (1941-1944) og var her sjef for en krigsfangeleir som hadde svært høye dødstall.
| Hans Kalm (født 21. april 1889 landsbyen Kotsama (i dag i Kõo i Viljandi fylke) i Estland, død 1. februar 1981 i Jyväskylä i Finland) var en estisk-finsk lege og offiser som kjempet på de hvites side under den finske borgerkrigen i 1918. Under denne tiden begikk han og hans bataljon grove krigsforbrytelser på fanger og på pasienter ved feltsykehus. Han deltok også i fortsettelseskrigen (1941-1944) og var her sjef for en krigsfangeleir som hadde svært høye dødstall.
== Liv og virke ==
Kalm var lærer på en landbruksskole i Estland innen han deltok i første verdenskrig i den russiske hær, og kjempet ved fronten ved Riga, ved elven Daugava og i Galizia. Han fikk offisersutdannelse i Gattsjina og ble fenrik. Under krigen ble han forfremmet til stabskaptein i den russiske hær.
Etter den russiske revolusjon var Kalm befal over en bataljon i Finland på de hvites side under den finske borgerkrig.
Under den finske borgerkrig gjorde Kalms bataljon seg skyldig i grove krigsforbrytelser. Fra krigens begynnelse benyttet Kalm terror som en psykologisk taktikk, og for eksempel i Vehkajärvi drepte hans menn 50 røde fanger. I Harmoinen drepte Kalms bataljon elleve pasienter og to sykepleiersker ved et krigssykehus som sannsynligvis hadde Røde Kors-flagg. I Lahtis' krigsfangeleir ble mer enn 170 jenter og unge kvinner drept som hadde kjempet på den røde side etter at Kalms bataljon hadde fått ansvaret for å bevokte leiren. De yngste drepte var 14-år. Antallet drepte røde fanger i Lahtisleiren var 500 i de uker Kalms menn stod for vaktholdet. I denne fangeleiren ble anføreren for den røde garde, Ali Aaltonen, skutt av Kalm personlig i mai 1918.
Kalm ble imidlertid ikke stilt til ansvar for sine gjerninger, og påberopte seg det amnesti som den finske statssjef Pehr Evind Svinhufvud utropte etter krigsslutt.Året etter hadde Kalm kommando over et regiment under den estiske uavhengighetskrig, og kjempet i landets sørlige deler.
Etter krigen utdannet Kalm seg til lege i USA i 1920- og 1930-årene. Han studerte i Philadelphia, Oklahoma og New York. I 1932 promoverte han til dr.med. Fra og med 1934 bodde han i Finland og forestod et homeopatisk sanatorium. I 1935 fikk han finsk statsborgerskap.
Da fortsettelseskrigen begynte i 1941 ble Kalm, åpenbart frivillig, igjen militær og virket som sjef for Krigsfangeleir 2 i Naarajärvi. Leiren hadde det høyeste antallet døde fanger blant finske krigsfangeleirer.
Kalm tapte sin kommando følgende år og ble beordret, av sanitets- og matforsørgelsesverket, til Tyskland for at utdanne seg i tyske metoder. Etter sin hjemreise fra Tyskland i 1943 ble Kalm atter sivil og kom til Sippola der han hadde et sanatorium. I 1944 forlot Kalm Finland til fordel for Sverige ettersom han ble mistenkt for krigsforbrytelser i Naarajärvileiren. Kalm forlot også Sverige i 1946 og reiste til USA, hvis statsborgerskap han hadde hatt siden 1930.Kalm vendte tilbake fra USA i 1957 og begynte legepraksis i Raumo.
Han tapte sine legerettigheter i 1969 etter at to av hans diabetessyke pasienter døde. Det ble da også oppdaget at hans medisinske utdannelse var mangelfull. Høyeste forvaltningsdomstolen fastholdt beslutningen i 1974.
Senere levde Kalm i Pyhäjoki og sine siste år i Jyväskylä hos sin sønn.
== Bibliografi ==
Kalmin pataljoona Suomen vapaussodassa (1919)
Pohjan poikain retki (1921)
== Referanser == | Hans Kalm (født 21. april 1889 landsbyen Kotsama (i dag i Kõo i Viljandi fylke) i Estland, død 1. | 2,922 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Julio_C%C3%A9sar_Britos | 2023-02-04 | Julio César Britos | ['Kategori:Amerikastubber', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1998', 'Kategori:Fotballspillere for CA Peñarol', 'Kategori:Fotballspillere for Real Madrid CF', 'Kategori:Fotballspillerstubber', 'Kategori:Fødsler i 1926', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Personer fra Montevideo', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1950', 'Kategori:Stubber 2022-07', 'Kategori:Uruguayanske fotballspillere', 'Kategori:Uruguayanske fotballtrenere', 'Kategori:Verdensmestere i fotball'] | Julio César «El Poroto» Britos Vázquez (født 18. mai 1926 i Montevideo, Uruguay, død 27. mars 1998 samme sted) var en uruguayansk fotballspiller som blant annet spilte for CA Penarol i Uruguay og Real Madrid i Spania.
Han ble tatt ut til VM i fotball 1950, der laget hans vant gull. Britos var en ubrukt reserve i mesterskapet. Han var også trener i venezuelansk fotball.Britos døde av kreft i Montevideo.
| Julio César «El Poroto» Britos Vázquez (født 18. mai 1926 i Montevideo, Uruguay, død 27. mars 1998 samme sted) var en uruguayansk fotballspiller som blant annet spilte for CA Penarol i Uruguay og Real Madrid i Spania.
Han ble tatt ut til VM i fotball 1950, der laget hans vant gull. Britos var en ubrukt reserve i mesterskapet. Han var også trener i venezuelansk fotball.Britos døde av kreft i Montevideo.
== VM-medaljer ==
1950 Brasil - Gull i fotball
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Julio César Britos – FIFA
(en) Julio César Britos – Transfermarkt
(en) Julio César Britos – national-football-teams.com
(en) Julio César Britos – FootballDatabase.eu
(en) Julio César Britos – FBref
(en) Julio César Britos på bdfutbol.com
(en) Julio César Britos på worldfootball.net
(en) Julio César Britos på footballdatabase.eu | | fsted = Montevideo, Uruguay | 2,923 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Juan_Burgue%C3%B1o | 2023-02-04 | Juan Burgueño | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem av idrettslag hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 21. september', 'Kategori:Dødsfall i 1997', 'Kategori:Fotballspillere for Club Atlético Atlanta', 'Kategori:Fotballspillere for Danubio FC', 'Kategori:Fotballspillerstubber', 'Kategori:Fødsler 4. februar', 'Kategori:Fødsler i 1923', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1950', 'Kategori:Stubber 2021-03', 'Kategori:Uruguayanske fotballspillere', 'Kategori:Verdensmestere i fotball'] | Juan Burgueño (født 4. februar 1923, død 21. september 1997) var en uruguayansk fotballspiller som blant annet spilte for Danubio.
Han ble tatt ut til VM i fotball 1950, der laget hans vant gull .
| Juan Burgueño (født 4. februar 1923, død 21. september 1997) var en uruguayansk fotballspiller som blant annet spilte for Danubio.
Han ble tatt ut til VM i fotball 1950, der laget hans vant gull .
== VM-medaljer ==
1950 Brasil - Gull i fotball
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Juan Burgueño Pereira – FIFA
(en) Juan Burgueño Pereira – national-football-teams.com
(en) Juan Burgueño Pereira – WorldFootball.net
(en) Juan Burgueño Pereira – FBref | Juan Burgueño (født 4. februar 1923, død 21. | 2,924 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Schubert_Gambetta | 2023-02-04 | Schubert Gambetta | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem av idrettslag hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 9. august', 'Kategori:Dødsfall i 1991', 'Kategori:Fotballspillere for Club Nacional de Football', 'Kategori:Fotballspillere for Cúcuta Deportivo', 'Kategori:Fotballspillerstubber', 'Kategori:Fødsler 14. april', 'Kategori:Fødsler i 1920', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Montevideo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1950', 'Kategori:Stubber 2019-02', 'Kategori:Uruguayanere av italiensk opphav', 'Kategori:Uruguayanske fotballspillere', 'Kategori:Verdensmestere i fotball'] | Schubert Gambetta (født 14. april 1920, død 9. august 1991) var en uruguayansk fotballspiller som blant annet spilte for Cúcuta Deportivo.
Han ble tatt ut til VM i fotball 1950, der laget hans vant gull .
| Schubert Gambetta (født 14. april 1920, død 9. august 1991) var en uruguayansk fotballspiller som blant annet spilte for Cúcuta Deportivo.
Han ble tatt ut til VM i fotball 1950, der laget hans vant gull .
== VM-medaljer ==
1950 Brasil - Gull i fotball
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Schubert Gambetta – FIFA
(en) Schubert Gambetta – Transfermarkt
(en) Schubert Gambetta – national-football-teams.com
(en) Schubert Gambetta – WorldFootball.net
(en) Schubert Gambetta – FootballDatabase.eu
(de) Schubert Gambetta – fussballdaten.de
(en) Schubert Gambetta – FBref | Schubert Gambetta (født 14. april 1920, død 9. | 2,925 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Juan_Carlos_I_av_Spania | 2023-02-04 | Juan Carlos I av Spania | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Dannebrogordenen', 'Kategori:Deltakere for Spania under Sommer-OL 1972', 'Kategori:Den hvite ørns orden', 'Kategori:Elefantordenen', 'Kategori:Fødsler 5. januar', 'Kategori:Fødsler i 1938', 'Kategori:Hosebåndsordenen', 'Kategori:Huset Bourbon', 'Kategori:Karlsprisen', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mottakere av Nansenprisen', 'Kategori:Mottakere av den internasjonale Simón Bolívar-prisen', 'Kategori:Mottakere av frihetsprisen (Four Freedoms Award)', 'Kategori:Personer fra Madrid', 'Kategori:Personer fra Roma', 'Kategori:Personer fra San Sebastián', 'Kategori:Seilere under Sommer-OL 1972', 'Kategori:Serafimerordenen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Spanske monarker', 'Kategori:Spanske seilere', 'Kategori:St. Olavs Orden'] | Juan Carlos I, eller Juan Carlos Alfonso Víctor María de Borbón y Borbón-Dos Sicilias, norsk form Johan Karl I, (født 5. januar 1938 i Roma i Italia) var Spanias regjerende konge fra 1975 til han i 2014 abdiserte til fordel for sin sønn. Han beholdt ved abdikasjonen tittelen konge og tiltaleformen majestet.
Francisco Franco utpekte i 1969 Juan Carlos til sin etterfølger. Ved Francos død i 1975 ble Juan Carlos konge og statssjef. Sammen med Adolfo Suárez som ble utnevnt til statsminister i 1976, startet han prosessen som gjorde Spania til et konstitusjonelt monarki. I 1981 satte Juan Carlos ved sin inngripen stopper for et antidemokratisk statskupp.
Den 2. juni 2014 gjorde kong Juan Carlos det kjent at han ønsket å abdisere. I henhold til grunnlovens paragraf 57, 5 må suksesjon ved abdikasjon ordnes ved lov vedtatt av parlamentet og med ikrafttredelse ved offentliggjøring. Etter at loven ble vedtatt i begge kamre, sanksjonerte Juan Carlos 18. juni 2014 loven om sin egen abdikasjon. Sønnen Felipe overtok tronen torsdag 19. juni 2014.
| Juan Carlos I, eller Juan Carlos Alfonso Víctor María de Borbón y Borbón-Dos Sicilias, norsk form Johan Karl I, (født 5. januar 1938 i Roma i Italia) var Spanias regjerende konge fra 1975 til han i 2014 abdiserte til fordel for sin sønn. Han beholdt ved abdikasjonen tittelen konge og tiltaleformen majestet.
Francisco Franco utpekte i 1969 Juan Carlos til sin etterfølger. Ved Francos død i 1975 ble Juan Carlos konge og statssjef. Sammen med Adolfo Suárez som ble utnevnt til statsminister i 1976, startet han prosessen som gjorde Spania til et konstitusjonelt monarki. I 1981 satte Juan Carlos ved sin inngripen stopper for et antidemokratisk statskupp.
Den 2. juni 2014 gjorde kong Juan Carlos det kjent at han ønsket å abdisere. I henhold til grunnlovens paragraf 57, 5 må suksesjon ved abdikasjon ordnes ved lov vedtatt av parlamentet og med ikrafttredelse ved offentliggjøring. Etter at loven ble vedtatt i begge kamre, sanksjonerte Juan Carlos 18. juni 2014 loven om sin egen abdikasjon. Sønnen Felipe overtok tronen torsdag 19. juni 2014.
== Bakgrunn ==
Kong Juan Carlos I ble født i eksil. Han er eldste sønn av Juan, greve av Barcelona, og barnebarn av kong Alfonso XIII, Spanias siste konge før avskaffelsen av monarkiet i 1931 og innføring av Den andre republikk.
== Tronfølger ==
General Francisco Franco erklærte Spania som monarki i 1947. Dette ble omtalt som en gjeninnføring av monarkiet, og Franco inngikk en avtale med tronpretendenten, Juan, om at begge sønnene hans, Juan Carlos og den yngre Alfonso, skulle utdannes i Spania. I 1969 utnevnte Franco Juan Carlos til sin etterfølger for å sikre regimets framtid. Hans far, Juan, som var den de spanske monarkistene foretrakk, ble dermed forbigått, mens utnevnelsen ble vel mottatt blant konservative. Av opposisjonen på venstresiden ble prinsen derimot ansett som en marionett for Franco.Ved utnevnelsen til tronfølger erklærte Juan Carlos sin lojalitet til det fascistiske regjeringspartiet Movimiento Nacional. Under Francos styre hadde han en rekke representative oppgaver og fungerte også som statsoverhode i kortere perioder. Etterhvert hadde han også samtaler med opposisjonen med tanke på framtidige reformer, men Franco avviste at Juan Carlos på noen måte var illojal mot hans visjoner for landet.
== Konge og demokratisering ==
Franco døde 20. november 1975 og Juan Carlos ble konge og statssjef. Den 22. november avla kongen ed og sverget å forsvare Movimiento Nacionals prinsipper. Samtidig la han vekt på at han ville arbeide for å bygge bro over splittelsen borgerkrigen hadde skapt og for sosial forsoning. De første månedene av Juan Carlos' regjeringstid fant lite endring sted. Sammen med sine rådgivere gikk han imidlertid i gang med å planlegge reformer.
Muligheten for kursendring oppsto i juli 1976, da den Franco-tro statsministeren Carlos Arias Navarro gikk av. Kong Juan Carlos utnevnte den reformvennlige og pragmatiske Adolfo Suárez til statsminister, også han fra El Movimiento Nacional. Med kongens støtte ble en liberaliserings- og demokratiseringsprosess satt i gang. Kong Juan Carlos bidro i prosessen med både offentlig og privat støtte og arbeidet for å få landets militære til å støtte demokratiseringen. Frie valg ble avholdt i 1977 og året etter fikk Spania en ny, demokratisk grunnlov som gjorde landet til et konstitusjonelt monarki. Kongen sanksjonerte grunnloven 27. desember 1978.
I lys av demokratiseringsprosessen frasa kongens far seg i 1977 sin arverett til Spanias trone.Overgangen til demokrati var likevel ikke sikret. Spania opplevde økende politisk vold særlig fra baskiske separatister og Franco-tro motstandere av demokratiseringsprosessen, de siste støtte av en rekke personer som alle hadde beholdt sine viktige posisjoner og som ønsket seg tilbake til tidligere tiders tilstand. En avdeling av Sivilgarden under ledelse av Antonio Tejero forsøkte 23. januar 1981 å gjøre statskupp. Kong Juan Carlos grep inn og kuppet ble raskt slått ned. Som øverstkommanderende for landets væpnede styrker fordømte kongen kuppforsøket og ga ordre om at de væpnede styrker skulle holde seg i ro. Etter å ha forsikret seg om støtte fra militære sjefer, holdt kongen en fjernsynstale der han stilte seg bak demokratiet og ga kuppmakerne ordre om å overgi seg.
== Tittel ==
I henhold til grunnloven er monarkens tittel «konge av Spania». Grunnloven tillater at også andre titler tilknyttet Spanias krone kan benyttes. Historisk har Spanias konger ført tittelen «katolske majesteter», samt en lang rekke titler for land og områder spanske monarker har regjert eller gjort krav på: Konge av Castilla, León, Aragón, De to sicilier, Jerusalem, Navarra, Granada,Toledo, Valencia, Galicia, Mallorca, Menorca, Sevilla, Sardinia, Córdoba, Corsica, Murcia, Jaén, Algarve, Algeciras, Gibraltar, Kanariøyene, Øst- og Vestindia, øyer og fastland i verdenshavet, erkehertug av Østerrike, hertug av Burgund, Brabant og Milano, greve av Habsburg, Flandern, Tyrol og Barcelona, herre av Bizkaia og Molina. Denne lengre tittelen gikk ut av bruk på 1800-tallet.
== Abdikasjon ==
Juan Carlos' avgang kom etter skandaler som gjorde at han i løpet av få år tapte den politiske kapital han hadde opparbeidet i mellom 1975 og 1981. I 2011 ble kongens svigersønn Iñaki Urdangarin anklaget blant annet for korrupsjon av offentlige midler, noe han senere også ble dømt for. I 2012, midt under finanskrisen, ble det kjent at kong Juan Carlos hadde vært på elefantjakt i Botswana med sin elskerinne, Corinna Larsen. Kongens popularitet sankt dramatisk.
Den 2. juni 2014 gjorde han det kjent at han ønsket å abdisere. I henhold til grunnlovens paragraf 57, 5 må suksesjon ved abdikasjon ordnes ved organisk lov vedtatt av parlamentet og med ikrafttredelse ved offentliggjøring i Boletín Oficial del Estado. Deputertkongressen ga støtte til en lov som godkjenner abdikasjonen i en avstemning 11. juni 2014. Loven fikk støtte fra Partido Popular (PP) og Partido Socialista Obrero Español (PSOE). 299 deputerte (87,7 %) stemte for, mens 19 stemte mot (5,6 %) og 23 avholdt seg fra å stemme (6,7 %). Senatet vedtok 17. juni 2014 lovforslaget med 233 stemmer for, fem mot og 20 avholdende. Den 18. juni 2014 sanksjonerte kong Juan Carlos loven om sin egen abdikasjon.I forbindelse med abdikasjonen og Felipes overtakelse av tronen oppsto det debatt om statsformen. En meningsmåling utført for avisen El País viste at 62 % ønsket folkeavstemning om statsformen. Samtidig ga 49 % uttrykk for støtte til monarki, mens 36 % ønsket republikk. En annen meningsmåling, utført for avisen El Mundo, viste at 55,7 % støttet monarkiet. Støtten til monarkiet var størst blant PPs velgere, der 80,3 % ville beholde statsformen. Også et flertall av PSOEs velgere, 52,7 %, støttet monarkiet. 76,4 % av de spurte ga uttrykk for at kongen hadde fattet en riktig beslutning ved å abdisere. 65 % ga samtidig uttrykk for at de hadde et positivt inntrykk av kong Juan Carlos, opp fra 41,3 % i januar 2014.Spanias regjering vedtok 13. juni 2014 at Juan Carlos har tittelen konge og tiltaleformen majestet også etter abdikasjonen.I 2019 fratok kong Felipe sin far apanasjen og frasa seg all arv fra farens fond i skatteparadiser. I 2020 forlot Juan Carlos Spania og gikk i frivillig eksil i De forente arabiske emirater. Han var da under etterforskning av spanske og sveitsiske myndigheter for sin utenlandsformue.
== Ekteskap og barn ==
Kong Juan Carlos giftet seg med den greske prinsessen Sofia i 1962. De har tre barn:
Prinsesse Elena (f. 1963)
Prinsesse Cristina (f. 1965)
Kong Felipe VI (f. 1968)
== Utmerkelser ==
Kong Juan Carlos var ordensherre for de spanske ordener, blant annet den spanske utgaven av Ordenen det gylne skinn, Karl IIIs orden og Maria Luisa-ordenen.Juan Carlos ble i 1982 tildelt storkors med kjede av St. Olavs Orden. Han ble i 1979 ridder av den svenske Serafimerordenen og i 1980 ridder av den danske Elefantordenen. Han ble i 1982 tildelt Karlsprisen. I 1988 ble han ridder av den britiske Hosebåndsordenen. I 2001 mottok han Den hvite ørns orden fra Polens president.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Vilallonga, José Luis de: Kong Juan Carlos: samtaler, Oslo: Scanbok, 1993. ISBN 8259012049. Fulltekstutgave fra Nasjonalbiblioteket
== Eksterne lenker ==
(en) Juan Carlos I of Spain – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Juan Carlos I, Rey de España – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Juan Carlos I på Internet Movie Database
(en) Juan Carlos I hos The Movie Database
(en) Juan Carlos I hos The Peerage
(en) Juan Carlos I – Olympedia
(en) Juan Carlos I – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
Spanias kongehus (spansk, engelsk, katalansk, baskisk, galisisk, valensiansk) | Juan Carlos González (født 22. august 1924, død 15. | 2,926 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mat%C3%ADas_Gonz%C3%A1lez | 2023-02-04 | Matías González | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem av idrettslag hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 12. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1984', 'Kategori:Fotballspillere for CA Cerro', 'Kategori:Fotballspillerstubber', 'Kategori:Fødsler 6. august', 'Kategori:Fødsler i 1925', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1950', 'Kategori:Stubber 2019-02', 'Kategori:Uruguayanske fotballspillere', 'Kategori:Verdensmestere i fotball'] | Matías González (født 6. august 1925, død 12. mai 1984) var en uruguayansk fotballspiller som blant annet spilte for CA Cerro.
Han ble tatt ut til VM i fotball 1950, der laget hans vant gull .
| Matías González (født 6. august 1925, død 12. mai 1984) var en uruguayansk fotballspiller som blant annet spilte for CA Cerro.
Han ble tatt ut til VM i fotball 1950, der laget hans vant gull .
== VM-medaljer ==
1950 Brasil - Gull i fotball
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Matías González – FIFA
(en) Matías González – Transfermarkt
(en) Matías González – national-football-teams.com
(en) Matías González – WorldFootball.net
(en) Matías González – FootballDatabase.eu | Matías González (født 6. august 1925, død 12. | 2,927 |
https://no.wikipedia.org/wiki/William_Mart%C3%ADnez | 2023-02-04 | William Martínez | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 28. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1997', 'Kategori:Fotballspillere for CA Peñarol', 'Kategori:Fotballspillere for Central Español', 'Kategori:Fotballspillere for Centro Atlético Fénix', 'Kategori:Fotballspillere for Club Nacional de Football', 'Kategori:Fotballspillere for Racing Club de Montevideo', 'Kategori:Fotballspillere for Rampla Juniors', 'Kategori:Fotballspillerstubber', 'Kategori:Fødsler 13. januar', 'Kategori:Fødsler i 1928', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1950', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1954', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1962', 'Kategori:Stubber 2017-01', 'Kategori:Uruguayanske fotballspillere', 'Kategori:Uruguayanske fotballtrenere', 'Kategori:Verdensmestere i fotball'] | William Martínez (født 13. januar 1928, død 28. desember 1997) var en uruguayansk fotballspiller som blant annet spilte for Rampla Juniors.
Han ble tatt ut til VM i fotball 1950, der laget hans vant gull .
| William Martínez (født 13. januar 1928, død 28. desember 1997) var en uruguayansk fotballspiller som blant annet spilte for Rampla Juniors.
Han ble tatt ut til VM i fotball 1950, der laget hans vant gull .
== VM-medaljer ==
1950 Brasil - Gull i fotball
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) William Martínez – FIFA
(en) William Martínez – UEFA
(en) William Martínez – Transfermarkt
(en) William Martínez – national-football-teams.com
(en) William Martínez – WorldFootball.net
(en) William Martínez – FootballDatabase.eu
(en) William Martínez – Soccerway
(en) William Martínez – FBref | William Martínez (født 13. januar 1928, død 28. | 2,928 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Roque_M%C3%A1spoli | 2023-02-04 | Roque Máspoli | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 22. februar', 'Kategori:Dødsfall i 2004', 'Kategori:Fotballspillere for CA Peñarol', 'Kategori:Fotballspillere for Club Nacional de Football', 'Kategori:Fotballspillere for Liverpool FC (Montevideo)', 'Kategori:Fotballspillerstubber', 'Kategori:Fotballtrenere for Barcelona SC', 'Kategori:Fotballtrenere for Defensor Lima', 'Kategori:Fotballtrenere for Elche CF', 'Kategori:Fotballtrenere for Peñarol', 'Kategori:Fotballtrenere for Sporting Cristal', 'Kategori:Fødsler 12. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1917', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Montevideo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1950', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1954', 'Kategori:Stubber 2020-10', 'Kategori:Trenere for Ecuadors herrelandslag i fotball', 'Kategori:Trenere for Uruguays herrelandslag i fotball', 'Kategori:Uruguayanere av italiensk opphav', 'Kategori:Uruguayanske fotballspillere', 'Kategori:Uruguayanske fotballtrenere', 'Kategori:Verdensmestere i fotball'] | Roque Máspoli (født 12. oktober 1917, død 22. februar 2004) var en uruguayansk fotballspiller som blant annet spilte for Peñarol.
Han ble tatt ut til VM i fotball 1950, der laget hans vant gull .
| Roque Máspoli (født 12. oktober 1917, død 22. februar 2004) var en uruguayansk fotballspiller som blant annet spilte for Peñarol.
Han ble tatt ut til VM i fotball 1950, der laget hans vant gull .
== VM-medaljer ==
1950 Brasil - Gull i fotball
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Roque Máspoli – FIFA
(en) Roque Máspoli – Transfermarkt
(en) Roque Máspoli – Transfermarkt (manager)
(en) Roque Máspoli – national-football-teams.com
(en) Roque Máspoli – WorldFootball.net
(en) Roque Máspoli – FootballDatabase.eu
(en) Roque Máspoli – FBref | Roque Máspoli (født 12. oktober 1917, død 22. | 2,929 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%93scar_M%C3%ADguez | 2023-02-04 | Óscar Míguez | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 19. august', 'Kategori:Dødsfall i 2006', 'Kategori:Fotballspillere for CA Peñarol', 'Kategori:Fotballspillere for Club Sporting Cristal', 'Kategori:Fotballspillere for IA Sud América', 'Kategori:Fotballspillere for Rampla Juniors', 'Kategori:Fotballspillerstubber', 'Kategori:Fødsler 5. desember', 'Kategori:Fødsler i 1927', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Personer fra Montevideo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1950', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1954', 'Kategori:Stubber 2019-10', 'Kategori:Uruguayanske fotballspillere', 'Kategori:Verdensmestere i fotball'] | Óscar Omar Míguez Antón (født 5. desember 1927 i Montevideo, død 19. august 2006) var en uruguayansk fotballspiller som blant annet spilte for Peñarol.
Han ble tatt ut til VM i fotball 1950, der laget hans vant gull .
| Óscar Omar Míguez Antón (født 5. desember 1927 i Montevideo, død 19. august 2006) var en uruguayansk fotballspiller som blant annet spilte for Peñarol.
Han ble tatt ut til VM i fotball 1950, der laget hans vant gull .
== VM-medaljer ==
1950 Brasil - Gull i fotball
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Óscar Míguez – FIFA
(en) Óscar Míguez – Transfermarkt
(en) Óscar Míguez – national-football-teams.com
(en) Óscar Míguez – WorldFootball.net
(en) Óscar Míguez – FBref | Montevideo, Uruguay | 2,930 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rub%C3%A9n_Mor%C3%A1n | 2023-02-04 | Rubén Morán | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 3. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1978', 'Kategori:Fotballspillere for CA Cerro', 'Kategori:Fotballspillere for Defensor Sporting Club', 'Kategori:Fotballspillerstubber', 'Kategori:Fødsler 6. august', 'Kategori:Fødsler i 1930', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Montevideo', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1950', 'Kategori:Stubber 2016-09', 'Kategori:Uruguayanske fotballspillere', 'Kategori:Verdensmestere i fotball'] | Rubén Morán (født 6. august 1930, død 3. januar 1978) var en uruguayansk fotballspiller som blant annet spilte for CA Cerro.
Han ble tatt ut til VM i fotball 1950, der laget hans vant gull .
| Rubén Morán (født 6. august 1930, død 3. januar 1978) var en uruguayansk fotballspiller som blant annet spilte for CA Cerro.
Han ble tatt ut til VM i fotball 1950, der laget hans vant gull .
== VM-medaljer ==
1950 Brasil - Gull i fotball
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Rubén Morán – FIFA
(en) Rubén Morán – Transfermarkt
(en) Rubén Morán – national-football-teams.com
(en) Rubén Morán – WorldFootball.net
(en) Rubén Morán – FootballDatabase.eu
(en) Rubén Morán – FBref | Rubén Morán (født 6. august 1930, død 3. | 2,931 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Micipsa | 2023-02-04 | Micipsa | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor referanser mangler oversettelse', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 118 f.Kr.', 'Kategori:Fødsler på 100-tallet f.Kr.', 'Kategori:Kongelige personer', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Numidia', 'Kategori:Personer fra oldtiden', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Micipsa (død 118 f.Kr.) var den eldste legitime sønn av Masinissa, konge av Numidia. Numidia var et berberrike i Nord-Afrika vest for Karthago omtrent der dagens Algerie ligger. Micipsa ble konge av Numidia etter sin fars død i 148 f.Kr.
Kongedømmet Numidia ble opprettet i 202 f.Kr., etter den andre punerkrig mellom Roma og Karthago. Da Masinissa døde våren 148 f.Kr. ble riket delt mellom hans tre sønner Micipsa, Gulussa, og Mastanabal. Delingen fant sted under ledelse av den romerske Publius Cornelius Scipio den yngre slik Masinissa hadde gitt myndighet til.
Sønnene fortsatte sin fars politikk og ga sin støtte til Roma under krigen mot Kartago, selv om Micipsa vaklet litt i støtten til Roma som «alltid lovte våpen og penger, men alltid utsatte og ventet på å se hva som ville skje». I 146 f.Kr., da Mastanabals uekte sønn Jugurtha var fjorten år gammel, ble Karthago ødelagt av romerne. Kort tid etterpå døde Galussa og senere døde også Mastanabal med den følge at Micipsa fikk kontroll over hele riket. I Micipsas regjeringstid fikk Numidia en stor kulturell og kommersiell utvikling etter at tusenvis av karthagenere flyktet til Numidia som følge av den romerske ødeleggelsen av Karthago.
Micipsa hadde to sønner, Hiempsal og Adherbal. I tillegg adopterte han brorsønnen Jugurtha som var av lavere ætt (frillesønn), men han hadde ledet en numidisk militæravdeling i Spania under ledelse av romerne Gaius Marius og Scipio den yngre og fått ros for sin innsats. Jugurtha ble behandlet som kongens sønn og fikk en solid militær opplæring.
I 118 f.Kr. døde Micipsa og Numidia ble etter kongens ønske delt i tre deler som skulle styres av henholdsvis Micipsas egne sønner, Adherbal og Hiempsal, og kongens adoptivsønn, Jugurtha. Etter kort tid hadde Jugurtha drept både Adherbal og Hiempsal og styrte Numidia alene. I 112 f.Kr. kom han på kant med romerne som innledet jugurthakrigen mot Numidia. Krigen varte til 105 f.Kr. da Jugurtha ble fanget og tatt av dage i Roma
| Micipsa (død 118 f.Kr.) var den eldste legitime sønn av Masinissa, konge av Numidia. Numidia var et berberrike i Nord-Afrika vest for Karthago omtrent der dagens Algerie ligger. Micipsa ble konge av Numidia etter sin fars død i 148 f.Kr.
Kongedømmet Numidia ble opprettet i 202 f.Kr., etter den andre punerkrig mellom Roma og Karthago. Da Masinissa døde våren 148 f.Kr. ble riket delt mellom hans tre sønner Micipsa, Gulussa, og Mastanabal. Delingen fant sted under ledelse av den romerske Publius Cornelius Scipio den yngre slik Masinissa hadde gitt myndighet til.
Sønnene fortsatte sin fars politikk og ga sin støtte til Roma under krigen mot Kartago, selv om Micipsa vaklet litt i støtten til Roma som «alltid lovte våpen og penger, men alltid utsatte og ventet på å se hva som ville skje». I 146 f.Kr., da Mastanabals uekte sønn Jugurtha var fjorten år gammel, ble Karthago ødelagt av romerne. Kort tid etterpå døde Galussa og senere døde også Mastanabal med den følge at Micipsa fikk kontroll over hele riket. I Micipsas regjeringstid fikk Numidia en stor kulturell og kommersiell utvikling etter at tusenvis av karthagenere flyktet til Numidia som følge av den romerske ødeleggelsen av Karthago.
Micipsa hadde to sønner, Hiempsal og Adherbal. I tillegg adopterte han brorsønnen Jugurtha som var av lavere ætt (frillesønn), men han hadde ledet en numidisk militæravdeling i Spania under ledelse av romerne Gaius Marius og Scipio den yngre og fått ros for sin innsats. Jugurtha ble behandlet som kongens sønn og fikk en solid militær opplæring.
I 118 f.Kr. døde Micipsa og Numidia ble etter kongens ønske delt i tre deler som skulle styres av henholdsvis Micipsas egne sønner, Adherbal og Hiempsal, og kongens adoptivsønn, Jugurtha. Etter kort tid hadde Jugurtha drept både Adherbal og Hiempsal og styrte Numidia alene. I 112 f.Kr. kom han på kant med romerne som innledet jugurthakrigen mot Numidia. Krigen varte til 105 f.Kr. da Jugurtha ble fanget og tatt av dage i Roma
== Referanser ==
== Litteratur ==
Sallust, Jugurtha, omsett av Eiliv Skard, Studentmållaget/Det norske samlaget, 1923
== Eksterne lenker ==
Appian, History of Rome, The Punic Wars (på nettstedet livius.org)
Sallust, The War with Jugurtha
Titus Livius, The history of Rome (wikisource) | Micipsa (død 118 f.Kr. | 2,932 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Warszawasvenskene | 2023-02-04 | Warszawasvenskene | ['Kategori:Polen under andre verdenskrig', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sverige under andre verdenskrig'] | Warszawasvenskene var en gruppe svensker som arbeidet for svenske selskaper i Polen ved andre verdenskrigs utbrudd i 1939 og som engasjerte seg i den polske motstandsbevegelsen som kurerer.
Minst ni personer deltok etter alt å dømme som kurerer. Åtte er kjente, av disse ble sju tatt av Gestapo, mens en, Sven Norrman, da tilfeldigvis var i Stockholm. Av de syv arresterte ble fem funnet skyldige, hvorav fire til dødsstraff.
Warszawasvenskene ble av Heinrich Himmler ansett å ha drevet den viktigste kurerveien mellom motstandsbevegelsen og den polske eksilregjeringen i London, innen de ble tatt av Gestapo sommeren 1942. De første opplysninger om utryddelsesleirer med gasskamre i tyskokkupert Polen nådde de svenske og britiske myndigheter denne veien våren 1942.Blant Warszawasvenskene var blant andre ASEA-sjefen i Polen Sven Norrman og sjefen for Svenska Tändsticksaktiebolaget i Polen Carl Herslow.
Etter appeller fra blant andre kong Gustaf V og den finske presidenten Risto Ryti ble de fire dødsdommene aldri eksekvert.
| Warszawasvenskene var en gruppe svensker som arbeidet for svenske selskaper i Polen ved andre verdenskrigs utbrudd i 1939 og som engasjerte seg i den polske motstandsbevegelsen som kurerer.
Minst ni personer deltok etter alt å dømme som kurerer. Åtte er kjente, av disse ble sju tatt av Gestapo, mens en, Sven Norrman, da tilfeldigvis var i Stockholm. Av de syv arresterte ble fem funnet skyldige, hvorav fire til dødsstraff.
Warszawasvenskene ble av Heinrich Himmler ansett å ha drevet den viktigste kurerveien mellom motstandsbevegelsen og den polske eksilregjeringen i London, innen de ble tatt av Gestapo sommeren 1942. De første opplysninger om utryddelsesleirer med gasskamre i tyskokkupert Polen nådde de svenske og britiske myndigheter denne veien våren 1942.Blant Warszawasvenskene var blant andre ASEA-sjefen i Polen Sven Norrman og sjefen for Svenska Tändsticksaktiebolaget i Polen Carl Herslow.
Etter appeller fra blant andre kong Gustaf V og den finske presidenten Risto Ryti ble de fire dødsdommene aldri eksekvert.
== Deltagere i kurertrafikken ==
Sven Norrman, ikke arrestert grunnet besøk i Stockholm
Nils Berglind, direktør i L.M. Ericsson, dødsdømt
Carl Herslow, sjef for STABs datterselskap, dødsdømt
Einar Gerge, ingeniør i STABs datterselskap, dømt til livstidsfengsel
Reinhold Grönberg, ingeniør i STABs datterselskap, frikjent, men internert
Stig Lagerberg, økonomisjef i STABs datterselskap, frikjent, men internert
Tore Widén, direktør i STABs datterselskap, dødsdømt
Sigge Häggberg, direktør i L.M. Ericsson, dødsdømt
== Referanser ==
== Litteratur ==
Lindholm, Rolf H., Räddningsaktioner; Svenska insatser under andra världskriget, Books-on-Demand 2009, ISBN 978-91-976463-9-0
Warszawasvenskarna: de som lät världen veta. Stockholm: Bonniers. 2014. ISBN 9789100139407.
== Eksterne lenker ==
http://www.svd.se/kulturnoje/litteratur/artikel_33492.svd
https://web.archive.org/web/20140517153821/http://www.naringslivshistoria.se/Global/Pdf/Tidskriften/2008_No1_slutkorr.pdf | Warszawasvenskene var en gruppe svensker som arbeidet for svenske selskaper i Polen ved andre verdenskrigs utbrudd i 1939 og som engasjerte seg i den polske motstandsbevegelsen som kurerer. | 2,933 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_polske_eksilregjering_i_London | 2023-02-04 | Den polske eksilregjering i London | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Polen under andre verdenskrig', 'Kategori:Polsk politikk'] | Den polske republikks regjering i eksil (polsk: Rząd Rzeczypospolitej Polskiej na uchodźstwie) ble dannet etter Tysklands invasjon av Polen i 1939. Eksilregjeringen ble først oppløst i 1990 som følge av den kommunistiske Folkerepublikken Polens sammenbrudd.
Eksilregjeringen var stasjonert i Paris mellom 1939 og 1940, deretter en kort periode 1940 i Angers og til slutt, etter Frankrikes kapitulasjon, i London. Regjeringen var en koalisjon mellom bondepartiet, sosialistene, arbeiderpartiet og det nasjonale parti. Eksilregjeringen hadde militære enheter som stred på de alliertes side. Den hadde også kontinuerlig kontakt med motstandsbevegelsen i det okkuperte Polen og førte videre informasjon til de allierte. Jan Karski var en av kurerene mellom eksilregjeringen og det okkuperte Polen.Den polske eksilregjeringen fortsatte å eksistere etter andre verdenskrig i den kommunistiske regjeringstid i Polen. Men eksilregjeringen var ikke internasjonalt anerkjent som Polens regjering og hadde ingen reell politisk makt. Da den kommunistiske regjeringen i Polen falt og overgangen til et demokratisk Polen ble innledet oppløste eksilregjeringen i London seg selv.
| Den polske republikks regjering i eksil (polsk: Rząd Rzeczypospolitej Polskiej na uchodźstwie) ble dannet etter Tysklands invasjon av Polen i 1939. Eksilregjeringen ble først oppløst i 1990 som følge av den kommunistiske Folkerepublikken Polens sammenbrudd.
Eksilregjeringen var stasjonert i Paris mellom 1939 og 1940, deretter en kort periode 1940 i Angers og til slutt, etter Frankrikes kapitulasjon, i London. Regjeringen var en koalisjon mellom bondepartiet, sosialistene, arbeiderpartiet og det nasjonale parti. Eksilregjeringen hadde militære enheter som stred på de alliertes side. Den hadde også kontinuerlig kontakt med motstandsbevegelsen i det okkuperte Polen og førte videre informasjon til de allierte. Jan Karski var en av kurerene mellom eksilregjeringen og det okkuperte Polen.Den polske eksilregjeringen fortsatte å eksistere etter andre verdenskrig i den kommunistiske regjeringstid i Polen. Men eksilregjeringen var ikke internasjonalt anerkjent som Polens regjering og hadde ingen reell politisk makt. Da den kommunistiske regjeringen i Polen falt og overgangen til et demokratisk Polen ble innledet oppløste eksilregjeringen i London seg selv.
== Eksilpresidenter ==
Ignacy Mościcki, 17.–30. september 1939
Władysław Raczkiewicz, 1939–1947
August Zaleski, 1947–1972
Stanisław Ostrowski, 1972–1979
Edward Raczyński, 1979–1986
Kazimierz Sabbat, 1986–1989
Ryszard Kaczorowski, 1989–1990
== Referanser == | Den polske republikks regjering i eksil (polsk: Rząd Rzeczypospolitej Polskiej na uchodźstwie) ble dannet etter Tysklands invasjon av Polen i 1939. Eksilregjeringen ble først oppløst i 1990 som følge av den kommunistiske Folkerepublikken Polens sammenbrudd. | 2,934 |
https://no.wikipedia.org/wiki/European_Cup_Winter_Throwing_2008 | 2023-02-04 | European Cup Winter Throwing 2008 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:European Cup Winter Throwing', 'Kategori:Friidrett i 2008', 'Kategori:Friidrett i Kroatia', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i 2008', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i Kroatia', 'Kategori:Sport i Europa i 2008', 'Kategori:Sport i Split'] | European Cup Winter Throwing 2008 ble arrangert 15. og 16. mars 2008 på Stadion Park mladeži i Split i Croatia. Dette var den åttende utgaven av denne konkurransen.
Konkurransen var både for senior og U23 junior.
| European Cup Winter Throwing 2008 ble arrangert 15. og 16. mars 2008 på Stadion Park mladeži i Split i Croatia. Dette var den åttende utgaven av denne konkurransen.
Konkurransen var både for senior og U23 junior.
== Medaljeoversikt ==
=== Senior menn ===
=== Senior kvinner ===
=== U23 menn ===
=== U23 kvinner ===
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Europran Athletics - 8th European Cup Winter Throwing Split CRO 15 - 16 March Throws | European Cup Winter Throwing 2008 ble arrangert 15. og 16. | 2,935 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Otoclinius | 2023-02-04 | Otoclinius | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet i 1896', 'Kategori:Oldenborrer'] | Otoclinius er en slekt av biller med en enkelt art som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
| Otoclinius er en slekt av biller med en enkelt art som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
== Utseende ==
En liten (ca. 9–10 millimeter), avlang oldenborre. Forkroppen er brun og blank, dekkvingene noe lysere og matte. "Snuten" (clypeus) er trapesformet, noe innbuktet i midten. Antennene består av ti ledd, med lange antenneblader. Pronotum er mye bredere enn langt, med rundede sider, nesten ovalt.
== Utbredelse ==
Arten er beskrevet fra «Balutsjistan» uten nærmere stedsangivelse. Det er noe uklart hvor den ble funnet, men mest sannsynlig ligger typelokaliteten i det nåværende Pakistan.
== Systematisk inndeling ==
Noen arter som tidligere ble regnet til denne slekten blir nå plassert i slekten Falsotoclinius.
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, (Melolonthinae) Samouelle, 1819
Gruppen Pachydemini eller Tanyproctina
Slekten Otoclinius Brenske, 1896
Otoclinius gracilipes Brenske, 1896
== Kilder ==
Keith, D. (2004) Révision des genres Otoclinius Brenske 1896, Falsotoclinius n. gen. et Tanyproctoides Petrovitz 1971 (Coleoptera : Melolonthidae : Pachydeminae). Annales de la Société entomologique de France (N.S.): International Journal of Entomology, 40 (3-4): 213-225. [1]
== Eksterne lenker ==
(en) Otoclinius i Global Biodiversity Information Facility
Otoclinius gracilipes – detaljert informasjon på Wikispecies | Otoclinius er en slekt av biller med en enkelt art som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). | 2,936 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kirsten_Robsahm | 2023-02-04 | Kirsten Robsahm | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 20. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 2022', 'Kategori:Fødsler 1. mai', 'Kategori:Fødsler i 1945', 'Kategori:Kongepokalvinnere i tennis', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norgesmestere i tennis', 'Kategori:Norske badmintonspillere', 'Kategori:Norske squashspillere', 'Kategori:Norske tennisspillere', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Kirsten Robsahm (født 1. mai 1945, død 20. oktober 2022) var en norsk tennisspiller som vant flere titalls norske mesterskap. Hun spilte også squash hvor hun vant de tre første kvinnelige individuelle titlene, og badminton.Robsahm, som debuterte på det norske landslaget som 14-åring, hadde flest seiere i dobbel dame og dobbel miks, og ble tildelt flere kongepokaler på en utendørs arena, den første i 1964. Hun ble i 1996 den første kvinnen over 50 år til å vinne et norsk mesterskap i tennis, på lag med Linda Beate Andersen, Molly Ulvin, Annikken Andersen, Tuva Hegna, Nina S. Knutsen og Anette Steen.
I kamp med andre nordiske lag, der hun debuterte nordisk i 1959, hadde hun tre seiere. Robsahm deltok i US Open, hvor hun i debuten 1964 ble utslått av toppseedede Margaret Smith Court fra Australia. Ellers deltok også i Australian Open og Wimbledon og representerte Holmenkollen Tennisklubb, Oslo Tennisklub, Bærum Squashklubb og Oslo Badmintonklubb.
Robsahm kommenterte også tennis for TV-kanalen Eurosport sammen med blant andre Edvard Raastad og Christer Francke. I det private arbeidet hu som salgssjef med utdannelse fra Bedriftsøkonomisk Institutt og Markedsføringsskolen i Oslo.Hun var datter av kjøpmann Lars Andreas Robsahm (1918–1963), som drev familiefirmaet Otto Robsahm & Co. Faren var også landslagsspiller i tennis. Hun vokste opp på Slemdal og Madserud.
| Kirsten Robsahm (født 1. mai 1945, død 20. oktober 2022) var en norsk tennisspiller som vant flere titalls norske mesterskap. Hun spilte også squash hvor hun vant de tre første kvinnelige individuelle titlene, og badminton.Robsahm, som debuterte på det norske landslaget som 14-åring, hadde flest seiere i dobbel dame og dobbel miks, og ble tildelt flere kongepokaler på en utendørs arena, den første i 1964. Hun ble i 1996 den første kvinnen over 50 år til å vinne et norsk mesterskap i tennis, på lag med Linda Beate Andersen, Molly Ulvin, Annikken Andersen, Tuva Hegna, Nina S. Knutsen og Anette Steen.
I kamp med andre nordiske lag, der hun debuterte nordisk i 1959, hadde hun tre seiere. Robsahm deltok i US Open, hvor hun i debuten 1964 ble utslått av toppseedede Margaret Smith Court fra Australia. Ellers deltok også i Australian Open og Wimbledon og representerte Holmenkollen Tennisklubb, Oslo Tennisklub, Bærum Squashklubb og Oslo Badmintonklubb.
Robsahm kommenterte også tennis for TV-kanalen Eurosport sammen med blant andre Edvard Raastad og Christer Francke. I det private arbeidet hu som salgssjef med utdannelse fra Bedriftsøkonomisk Institutt og Markedsføringsskolen i Oslo.Hun var datter av kjøpmann Lars Andreas Robsahm (1918–1963), som drev familiefirmaet Otto Robsahm & Co. Faren var også landslagsspiller i tennis. Hun vokste opp på Slemdal og Madserud.
== Merittliste ==
Norgesmestere tennis innendørs (single damer). Vinner i 1970, 1971 og 1978 for Holmenkollen Tennisklubb.
Norgesmestere tennis utendørs (single damer). Vinner i 1964, 1967 og 1968 også for Holmenkollen Tennisklubb, og her ble det også utdelt Kongepokal til vinneren.
== Referanser == | Kirsten Robsahm (født 1. mai 1945, død 20. | 2,937 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hemictenius | 2023-02-04 | Hemictenius | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet i 1897', 'Kategori:Oldenborrer'] | Hemictenius er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
| Hemictenius er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
== Utseende ==
Små til middelsstore (6,5–18 millimeter), avlange, matte, brun- eller svartaktige oldenborrer uten påfallende hårkledning på oversiden. "Snuten" (clypeus) er bredere enn lang, trapesformet, litt innbuktet i midten. Antennene er ti-leddete med en fem-leddet vifte.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt i Sentral-Asia (Afghanistan, Kasakhstan, Tadsjikistan, Turkmenistan og Usbekistan).
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, (Melolonthinae) Samouelle, 1819
Tanyproctini (eventuelt Pachydeminae)
Slekten Hemictenius Reitter, 1897
Hemictenius apterus Nikolajev, 1976
Hemictenius bactrianus Medvedev, 1952
Hemictenius badkhyzicus Nikolajev, 2000
Hemictenius comatus Nikolajev, 1975
Hemictenius drescheri Reitter, 1906
Hemictenius elongatus Medvedev, 1962
Hemictenius gracilipes (Semenov, 1890)
Hemictenius kabakovi Gusakov, 1998
Hemictenius klimenkoi Gusakov, 2004
Hemictenius kryzhanovskii Nikolajev & Shukronajev, 1977
Hemictenius latitarsis (Reitter, 1891)
Hemictenius lebedevi Reitter, 1908
Hemictenius lopatini Medvedev, 1959
Hemictenius magnitarsis Reitter, 1897
Hemictenius medvedevi Nikolajev, 1976
Hemictenius merkli Gusakov, 2004
Hemictenius nigrociliatus Reitter, 1897
Hemictenius nikolajevi Gusakov, 2004
Hemictenius ochripennis Reitter, 1902
Hemictenius opacipes Reitter, 1902
Hemictenius opacus (Ballion, 1870)
Hemictenius petrovitzi Gusakov, 2003
Hemictenius pygmaeus Medvedev, 1962
Hemictenius simplicitarsis Reitter, 1897
Hemictenius skomorokhovi Gusakov, 2004
Hemictenius smirnovi Gusakov, 2004
Hemictenius stackelbergi Medvedev, 1952
Hemictenius subpilosus Medvedev, 1959
Hemictenius tarsalis Medvedev, 1962
Hemictenius tshistjakovae Gusakov, 1998
Hemictenius walteri (Reitter, 1889)
Hemictenius yuferevi Gusakov, 2004
Hemictenius zhantievi Gusakov, 2004
== Kilder ==
hannetons.fr - beskrivelse av slekten (på fransk)
== Eksterne lenker ==
(en) Hemictenius i Encyclopedia of Life
(en) Hemictenius i Global Biodiversity Information Facility
(en) Kategori:Hemictenius – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Hemictenius – detaljert informasjon på Wikispecies | Hemictenius er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). | 2,938 |
https://no.wikipedia.org/wiki/European_Cup_Winter_Throwing_2007 | 2023-02-04 | European Cup Winter Throwing 2007 | ['Kategori:European Cup Winter Throwing', 'Kategori:Friidrett i 2007', 'Kategori:Friidrett i Ukraina', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i 2007', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i Ukraina', 'Kategori:Krim', 'Kategori:Sport i Europa i 2007'] | European Cup Winter Throwing 2007 ble arrangert 17. og 18. mars på Avangard Stadium i Jalta i Ukraina. Dette var den åttende utgaven av denne konkurransen. Arrangør var European Athletics Association.
Konkurransen var både for senior og U23 junior, og dette var det første året U23-klassen deltok.
To nasjonale rekorder ble satt i denne konkurransen: bronsevinner i diskos, Ercüment Olgundeniz, forbedret den tyrkiske rekorden til 64,34 meter, og i U23-klassen satte Melik Dzjanojan ny armensk rekord i spydkast med 69,34 meter.
| European Cup Winter Throwing 2007 ble arrangert 17. og 18. mars på Avangard Stadium i Jalta i Ukraina. Dette var den åttende utgaven av denne konkurransen. Arrangør var European Athletics Association.
Konkurransen var både for senior og U23 junior, og dette var det første året U23-klassen deltok.
To nasjonale rekorder ble satt i denne konkurransen: bronsevinner i diskos, Ercüment Olgundeniz, forbedret den tyrkiske rekorden til 64,34 meter, og i U23-klassen satte Melik Dzjanojan ny armensk rekord i spydkast med 69,34 meter.
== Medaljeoversikt ==
=== Senior ===
=== U23 ===
== Medalje- og poengoversikt ==
== Deltakerland ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
7th RFEA - European Cup Winter Throwing Yalta 2007 Results
Yalta2007.org - Results (arkivert)
European Athletics - 7th European Cup Winter Throwing Yalta UKR 17 - 18 March Throws | European Cup Winter Throwing 2007 ble arrangert 17. og 18. | 2,939 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fosterdiagnostikk | 2023-02-04 | Fosterdiagnostikk | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Medisin', 'Kategori:Medisinstubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sider med kildemaler uten URL', 'Kategori:Stubber 2021-06'] | Fosterdiagnostikk innebærer at undersøkelser på menneskefostre utføres når de befinner seg i morens livmor. Undersøkelsene kan foretas ved ulike tidspunkter i svangerskapet.
Bruk av fosterdiagnostikk er omstridt. Temaet er omstridt blant lovgivere.
| Fosterdiagnostikk innebærer at undersøkelser på menneskefostre utføres når de befinner seg i morens livmor. Undersøkelsene kan foretas ved ulike tidspunkter i svangerskapet.
Bruk av fosterdiagnostikk er omstridt. Temaet er omstridt blant lovgivere.
== Metoder ==
Metoder som finnes er ultralydundersøkelse, fostervannsprøve, morkakeprøve (korionbiopsi) og blodprøve.
=== KUB ===
KUB står for «kombinert ultralyd og blodprøve». KUB-testen er «hormonprøver og ultralydundersøkelse».
=== NIPT ===
Sykehus i Norge venter svar på søknad om bruk av NIPT (engelsk: non-invasive prenatal testing; ikke-invasiv testing på fosterstadiet). «NIPT har, som dagens tester, dårligere treffsikkerhet hos yngre gravide. Hos en 20-åring vil 60 prosent av prøvene være falske positive (...) der prøven sier at fosteret har Downs syndrom (...) For de sjeldnere syndromer trisomi 13 og trisomi 18 gir NIPT enda mer usikre svar» sier forsker Siri Fuglem Berg.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Dobbel-/trippeltest for Downs syndrom | Fosterdiagnostikk innebærer at undersøkelser på menneskefostre utføres når de befinner seg i morens livmor. Undersøkelsene kan foretas ved ulike tidspunkter i svangerskapet. | 2,940 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liam_Boyce | 2023-02-04 | Liam Boyce | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Burton Albion FC', 'Kategori:Fotballspillere for Cliftonville FC', 'Kategori:Fotballspillere for Heart of Midlothian FC', 'Kategori:Fotballspillere for Ross County FC', 'Kategori:Fødsler 8. april', 'Kategori:Fødsler i 1991', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nordirske fotballspillere', 'Kategori:Personer fra Belfast', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Liam Boyce (født 8. april 1991) er en nordirsk fotballspiller som spiller for den skotske klubben Heart of Midlothian FC.
| Liam Boyce (født 8. april 1991) er en nordirsk fotballspiller som spiller for den skotske klubben Heart of Midlothian FC.
== Karriere ==
Boyce innledet sin seniorkarriere i Cliftonville i hjembyen Belfast, hvor han scoret 19 mål debutsesongen. Han vant IFA Premiership Player of the Month Award for april 2010, og ble Northern Ireland Football Writers' Player of the Year for 2009–10 sesongen. Boyce er fra Lower Falls i Belfast. He spilte for den katolske klubben Immaculata i ungdomsårene, mens han gikk på St Joseph's Primary School Slate Street og St Mary's Grammar School, i Glen Road i Belfast.
Hans talent for fotball ble fanget opp av Cliftonville som tegnet kontrakt med ham. Det første året spilte han på reservelaget, men var på førstelaget fra 2009–2010-sesongen.
Boyce var på prøve i den skotske storklubben Celtic i juli 2010, og deretter i forhandlinger med den tyske klubben SpVgg Greuther Fürth. Disse forhandlingene brøt imidlertid sammen etter få dager. Boyce skrev i stedet under for en annen tysk klubb Werder Bremen 31. august 2010. Han ble fristilt fra den tyske klubben i oktober 2011.
Boyce vendte tilbake til Cliftonville i januar 2012. I 2012–13 sesongen bidro han til at Cliftonville vant ligaen for første gang siden 1998, og ble ligaens toppscorer med 29 seriemål. Han ble også utnevnt til Ulster Footballer of the Year 2012–2013 og Northern Ireland Football Writers' Player of the Year. Han vant sin andre ligatittel med Cliftonville i sesongen 2013–14, hvor han laget ytterligere 21 seriemål før klubben i juli 2014 kunngjorde at de hadde trukket tilbake sitt tilbud om ny kontrakt til Boyce.Dette kom etter at det 13. juni 2014 hadde blitt kunngjort at Boyce hadde inngått en intensjonsavtale med Ross County. 13. april 2015 laget Boyce Ross Countys første hat-trick noensinne i den skotske toppdivisjonen i lagets 3–0-seier borte mot St. Mirren.30. april 2015 ble det meldt at han hadde forlenget kontrakten med Ross County fram til sommeren 2017.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Liam Boyce – UEFA
(en) Liam Boyce – Transfermarkt
(en) Liam Boyce – national-football-teams.com
(en) Liam Boyce – WorldFootball.net
(en) Liam Boyce – Soccerbase.com
(en) Liam Boyce – FootballDatabase.eu
(en) Liam Boyce – Soccerway
(en) Liam Boyce – EU-Football.info
(en) Liam Boyce – PlaymakerStats.com
(en) Liam Boyce – FBref
Liam Boyce hos Nord-Irlands fotballforbund | | landslagkamper3 = 21| landslagmål3 = 1 | 2,941 |
https://no.wikipedia.org/wiki/European_Cup_Winter_Throwing_2006 | 2023-02-04 | European Cup Winter Throwing 2006 | ['Kategori:Artikler uten offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:European Cup Winter Throwing', 'Kategori:Friidrett i 2006', 'Kategori:Friidrett i Israel', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i 2006', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i Israel', 'Kategori:Sport i Europa i 2006', 'Kategori:Sport i Israel i 2006', 'Kategori:Sport i Tel Aviv'] | European Cup Winter Throwing 2006 ble arrangert 18. og 19. mars på Hadar Yosef Stadium i Tel Aviv i Israel. Dette var den syvende utgaven av denne konkurransen. Arrangør var European Athletics Association.
Andrej Mikhnevitsj fra Hviterussland vant opprinnelig kulestøt, men i 2013 ble alle hans resultater fra august 2005 og senere annulert etter at en dopingprøve fra VM i friidrett 2005 ble testet på nytt, med positivt utslag. Romanias Gheorghe Guşet overtok gullmedaljen etter dette.
| European Cup Winter Throwing 2006 ble arrangert 18. og 19. mars på Hadar Yosef Stadium i Tel Aviv i Israel. Dette var den syvende utgaven av denne konkurransen. Arrangør var European Athletics Association.
Andrej Mikhnevitsj fra Hviterussland vant opprinnelig kulestøt, men i 2013 ble alle hans resultater fra august 2005 og senere annulert etter at en dopingprøve fra VM i friidrett 2005 ble testet på nytt, med positivt utslag. Romanias Gheorghe Guşet overtok gullmedaljen etter dette.
== Medaljeoversikt ==
== Medalje- og poengoversikt ==
Key
██ Vertslandet er markert i blått
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Artikkelen har ingen egenskaper for offisielle lenker i Wikidata (arkivert)
RFEA - European Cup Winter Throwing Tel-Aviv 2006
European Athletics - European Cup Winter Throwing Tel Aviv ISR 18 - 19 March | European Cup Winter Throwing 2006 ble arrangert 18. og 19. | 2,942 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Aglaphyra | 2023-02-04 | Aglaphyra | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1896', 'Kategori:Etiopias insekter', 'Kategori:Kenyas insekter', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Tanzanias insekter'] | Aglaphyra er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
| Aglaphyra er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
== Utseende ==
Små til middelsstore (9–15 millimeter), matte, brune til svarte oldenborrer. Oversiden er fløyelsaktig. "Snuten" (clypeus) er trapesformet med avrundede hjørner. Antennene er ti-leddete med en fem-ledder vifte. Pronotum har avrundede sider.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt i Øst-Afrika (Etiopia, Kenya, Tanzania).
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, (Melolonthinae) Samouelle, 1819
Stammen Tanyproctini Erichson, 1847 eller Pachydemini
Slekten Aglaphyra Brenske, 1896
Aglaphyra babaulti Burgeon, 1946
Aglaphyra francoisi Keith, 2008
Aglaphyra keithi Lacroix, 2008
Aglaphyra setosa Brenske, 1896
== Kilder ==
hannetons.fr - beskrivelse av slekten (på fransk)
== Eksterne lenker ==
(en) Aglaphyra i Global Biodiversity Information Facility
Aglaphyra – detaljert informasjon på Wikispecies | Aglaphyra er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). | 2,943 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kongsberg_barneasyl | 2023-02-04 | Kongsberg barneasyl | ['Kategori:Barn', 'Kategori:Etableringer i 1845', 'Kategori:Kongsbergs historie', 'Kategori:Opphør i 1886'] | Kongsberg barneasyl, eller bare Kongsberg asyl, tilbød pass, pleie og mat til barn fra fattige familier for at mødrene kunne disponere dagtiden til å livnære familien med arbeide i Kongsberg. Det fungerte omtrent som vår tids barnehager, og holdt åpent fra klokken 06.00 om morgenen til tidlig kveld. Asylet ble stiftet i 1845 for barn som var under syv år og dermed var for unge til å begynne på allmueskolen. Fra starten av var asylet en privat virksomhet og det utgikk en «subskribsjonsinnbydelse» i 1844 til alle som ville bidra. Institusjonen ble støttet av det statlige ("offentlige") og kommunale ("private") fattigvesenet, og etterhvert av sparebanken.
I begynnelsen holdt man til i Kongsberg offentlige fattigvesens bygård på Nymoen. Asylet ble flyttet til Vestsidens skolebygning, trolig på 1850-tallet. Det viste seg å være mindre behov for asylet enn antatt. Få barn møtte tidlig om morgenen og få ble til stengetid, og etterhvert ble barna som regel ikke innmeldt før i femårsalderen. I begynnelsen spilte undervisning ingen sentral rolle på asylet, men den ble introdusert og fikk etterhvert en stadig større plass parallelt med at kommunale myndigheter spilte en mer sentral rolle i driften. I 1886 vedtok Kongsberg skolestyre å opprette to småbarneskoler i byen, henholdsvis på Nymoen og Vestsiden. Barneasylet, som da lå på Vestsiden, ble dermed omdannet til småbarneskole for barn i alderen fra fem til syv år.
| Kongsberg barneasyl, eller bare Kongsberg asyl, tilbød pass, pleie og mat til barn fra fattige familier for at mødrene kunne disponere dagtiden til å livnære familien med arbeide i Kongsberg. Det fungerte omtrent som vår tids barnehager, og holdt åpent fra klokken 06.00 om morgenen til tidlig kveld. Asylet ble stiftet i 1845 for barn som var under syv år og dermed var for unge til å begynne på allmueskolen. Fra starten av var asylet en privat virksomhet og det utgikk en «subskribsjonsinnbydelse» i 1844 til alle som ville bidra. Institusjonen ble støttet av det statlige ("offentlige") og kommunale ("private") fattigvesenet, og etterhvert av sparebanken.
I begynnelsen holdt man til i Kongsberg offentlige fattigvesens bygård på Nymoen. Asylet ble flyttet til Vestsidens skolebygning, trolig på 1850-tallet. Det viste seg å være mindre behov for asylet enn antatt. Få barn møtte tidlig om morgenen og få ble til stengetid, og etterhvert ble barna som regel ikke innmeldt før i femårsalderen. I begynnelsen spilte undervisning ingen sentral rolle på asylet, men den ble introdusert og fikk etterhvert en stadig større plass parallelt med at kommunale myndigheter spilte en mer sentral rolle i driften. I 1886 vedtok Kongsberg skolestyre å opprette to småbarneskoler i byen, henholdsvis på Nymoen og Vestsiden. Barneasylet, som da lå på Vestsiden, ble dermed omdannet til småbarneskole for barn i alderen fra fem til syv år.
== Arkiv ==
Arkivet etter Kongsberg barneasyl er deponert hos Interkommunalt arkiv for Buskerud, Vestfold og Telemark IKS Arkivert 19. november 2015 hos Wayback Machine.
== Se også ==
Det offentlige fattigvesen for bergstaden Kongsberg
Barneasyl
== Kilder ==
Forhandlingsprotokoll for Kongsberg Asyl, 1844-1886. (Deponert hos Interkommunalt arkiv for Buskerud, Vestfold og Telemark IKS Arkivert 19. november 2015 hos Wayback Machine.)
Forhandlingsprotokoll for Kongsberg Asyl, 1886-1887. (Deponert hos Interkommunalt arkiv for Buskerud, Vestfold og Telemark IKS Arkivert 19. november 2015 hos Wayback Machine.) | Kongsberg barneasyl, eller bare Kongsberg asyl, tilbød pass, pleie og mat til barn fra fattige familier for at mødrene kunne disponere dagtiden til å livnære familien med arbeide i Kongsberg. Det fungerte omtrent som vår tids barnehager, og holdt åpent fra klokken 06. | 2,944 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Diaclaspus | 2023-02-04 | Diaclaspus | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet i 1896', 'Kategori:Oldenborrer'] | Diaclaspus er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
| Diaclaspus er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
== Utseende ==
Middelsstore (15–22 millimeter), avlange, matte, mørkbrune oldenborrer. Forkroppen er kledt med korte, nedliggende lyse hår. Antennene er ti-leddete med en tre-leddet vifte. Pronotum har rettvinklede bakhjørner, er parallellsidig i den bakerste fjerdedelen, foran dette svakt buet innsmalnende forover. Beina er kraftige, for-leggene har tre nokså lange, men butte tenner, bak-leggene to ganske lange sporer (omtrent så lange som det første fotleddet). Føttene er lange og tynne.
== Utbredelse ==
Slekten er kjent fra Kenya og Mosambik.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, (Melolonthinae) Samouelle, 1819
Stammen Tanyproctini Erichson, 1847 eller Pachydemini
Slekten Diaclaspus Brenske, 1896
Diaclaspus crinitus Arrow, 1902
Diaclaspus delagoensis Brenske, 1896
== Kilder ==
hannetons.fr - beskrivelse av slekten (på fransk)
== Eksterne lenker ==
(en) Diaclaspus i Global Biodiversity Information Facility
Diaclaspus – detaljert informasjon på Wikispecies | Diaclaspus er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). | 2,945 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Periclitopa | 2023-02-04 | Periclitopa | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet i 1896', 'Kategori:Oldenborrer'] | Periclitopa er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
| Periclitopa er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
== Utseende ==
Middelsstore (13–18 millimeter), avlange, gulbrune oldenborrer. Forkroppen er tett kledt med lange, lyse hår, dekkvingene er parallellsidige og blanke. Antennene er 10-leddete, ytterst med en vifte av tre lange blader.
== Utbredelse ==
Slekten er kjent fra Sør-Afrika, Mosambik og Zimbabwe.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, (Melolonthinae) Samouelle, 1819
Stammen Tanyproctini Erichson, 1847 eller Pachydemini
Slekten Periclitopa Brenske, 1896
Periclitopa brenskei Brancsik, 1897
Periclitopa dubiosula Péringuey, 1904
Periclitopa fischeri Brenske, 1896
Periclitopa gariepina Péringuey, 1904
Periclitopa sambesiana Nonfried, 1906
Periclitopa varicornis Péringuey, 1904
== Kilder ==
hannetons.fr - beskrivelse av slekten (på fransk)
== Eksterne lenker ==
(en) Periclitopa i Global Biodiversity Information Facility
Periclitopa – detaljert informasjon på Wikispecies | Periclitopa er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). | 2,946 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Det_offentlige_fattigvesen_for_bergstaden_Kongsberg | 2023-02-04 | Det offentlige fattigvesen for bergstaden Kongsberg | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Etableringer i 1806', 'Kategori:Kongsbergs historie', 'Kategori:Opphør i 1902', 'Kategori:Trygd'] | Det offentlige (statlige) fattigvesen for bergstaden Kongsberg var en ekstraordinær ordning for Kongsberg som ble etablert 6. november 1806 på grunn av den sosiale nøden ved nedleggelsen av Kongsberg Sølvverk i 1805. (Kgl. res. 31.10.1806). Ellers i landet var fattigforsorgen stort sett en kommunal oppgave. I Kongsberg hadde Sølvverket tidligere tatt seg av de fattige. Ved kgl. res 3.8.1815 ble det bestemt at det offentlige fattigvesenet skulle deles i et offentlig og et såkalt privat (kommunalt) fattigvesen. Til det offentlige fattigvesenet tilhørte bl.a. alle oppsagte bergmenn med familier. I begynnelsen var utgiftene til det offentlige fattigvesenet mye større enn til kommunens, men etterhvert var det kommunen som overtok størsteparten av utgiftene. På kommunestyremøte i Kongsberg den 20. juni 1902 vedtok kommunen å overta tilsynet med og forsørgelsen av det statlige fattigvesenet. Året etter ble den nyeste delen av arkivet overført til Kongsberg private (kommunale) fattigvesen fra det offentlige fattigvesenets direksjon. Utgiftene til fattige med hjemstavn i det offentlige fattigvesenet ble refundert av staten i etterkant av utleggene.
§ 1 i planen for fattigvesenet, trykt i 1807, lød slik:
"Det er Fattigvæsenets Øiemed at antage sig alle Trængende, som ikke have, og ikke selv kunne forskaffe sig nødtørftig Underholdning, samt at sørge for saa meget mueligt, at de Gamle og Svaage blant disse nyde Almisse: at de Arbeidsføre gives Arbeide naar de ere villige til at erhverve, men derimod afvendes fra Ledigang og sættes i Nødvendighed til at arbeide, naar de hellere betle, end lovligen erhverve: at de Syge helbredes: at de Unge anføres til Kundskab, Sædelighed og Arbeidsomhed, alt paa det at den offentlige og private Godgjørenheds milde Gave retteligen kunne anvendes, virkelig Trang afhjelpes eller forekommes, Betlerie aldeles afskaffes, og svage eller uvante Arbeidskræfter styrkes og anvendes til Gavn for den som har dem, og til Nytte for det Almindelige."
| Det offentlige (statlige) fattigvesen for bergstaden Kongsberg var en ekstraordinær ordning for Kongsberg som ble etablert 6. november 1806 på grunn av den sosiale nøden ved nedleggelsen av Kongsberg Sølvverk i 1805. (Kgl. res. 31.10.1806). Ellers i landet var fattigforsorgen stort sett en kommunal oppgave. I Kongsberg hadde Sølvverket tidligere tatt seg av de fattige. Ved kgl. res 3.8.1815 ble det bestemt at det offentlige fattigvesenet skulle deles i et offentlig og et såkalt privat (kommunalt) fattigvesen. Til det offentlige fattigvesenet tilhørte bl.a. alle oppsagte bergmenn med familier. I begynnelsen var utgiftene til det offentlige fattigvesenet mye større enn til kommunens, men etterhvert var det kommunen som overtok størsteparten av utgiftene. På kommunestyremøte i Kongsberg den 20. juni 1902 vedtok kommunen å overta tilsynet med og forsørgelsen av det statlige fattigvesenet. Året etter ble den nyeste delen av arkivet overført til Kongsberg private (kommunale) fattigvesen fra det offentlige fattigvesenets direksjon. Utgiftene til fattige med hjemstavn i det offentlige fattigvesenet ble refundert av staten i etterkant av utleggene.
§ 1 i planen for fattigvesenet, trykt i 1807, lød slik:
"Det er Fattigvæsenets Øiemed at antage sig alle Trængende, som ikke have, og ikke selv kunne forskaffe sig nødtørftig Underholdning, samt at sørge for saa meget mueligt, at de Gamle og Svaage blant disse nyde Almisse: at de Arbeidsføre gives Arbeide naar de ere villige til at erhverve, men derimod afvendes fra Ledigang og sættes i Nødvendighed til at arbeide, naar de hellere betle, end lovligen erhverve: at de Syge helbredes: at de Unge anføres til Kundskab, Sædelighed og Arbeidsomhed, alt paa det at den offentlige og private Godgjørenheds milde Gave retteligen kunne anvendes, virkelig Trang afhjelpes eller forekommes, Betlerie aldeles afskaffes, og svage eller uvante Arbeidskræfter styrkes og anvendes til Gavn for den som har dem, og til Nytte for det Almindelige."
== Se også ==
Kongsberg barneasyl
== Arkiv ==
Arkivet etter Kongsberg offentlige fattigvesen er deponert hos Interkommunalt arkiv for Buskerud, Vestfold og Telemark IKS
== Referanser == | Det offentlige (statlige) fattigvesen for bergstaden Kongsberg var en ekstraordinær ordning for Kongsberg som ble etablert 6. november 1806 på grunn av den sosiale nøden ved nedleggelsen av Kongsberg Sølvverk i 1805. | 2,947 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Anomolyna | 2023-02-04 | Anomolyna | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet i 1897', 'Kategori:Oldenborrer'] | Anomolyna er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
| Anomolyna er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
== Utseende ==
Små til middelsstore (8–13 millimeter), avlange, blanke, gulbrune oldenborrer. Snuten (clypeus) er oval med tverr-rader av stive hår. Antennene er ti-leddete med en fire-leddet vifte. Pronotum er rundet og noe bredere enn dekkvingene, som er parallellsidige. Bare hannene har blitt beskrevet.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt i det vestlige og sørvestlige Madagaskar.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, (Melolonthinae) Samouelle, 1819
Stammen Tanyproctini Erichson, 1847 (eventuelt Pachydeminae)
Slekten Anomolyna Fairmaire, 1897
Anomolyna pallidipennis Lebis, 1961
Anomolyna picticollis Fairmaire, 1897
Anomolyna pauliani Lacroix, 1993
== Kilder ==
hannetons.fr - beskrivelse av slekten (på fransk)
== Eksterne lenker ==
(en) Anomolyna i Global Biodiversity Information Facility
Anomolyna – detaljert informasjon på Wikispecies | Anomolyna er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). | 2,948 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Brenskiella | 2023-02-04 | Brenskiella | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet i 1896', 'Kategori:Oldenborrer'] | Brenskiella er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
| Brenskiella er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
== Utseende ==
En middelsstor, blank, gulbrun oldenborre. "Snuten" (clypeus) er avrundet, antennen ti-leddet med en fem-leddet vifte. Pronotum er avrundet.
== Utbredelse ==
Arten er bare kjent fra noen få eksemplarer fra Israel (Jerusalem, Jaffa).
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, (Melolonthinae) Samouelle, 1819
Tanyproctini (eventuelt Pachydeminae)
Slekten Brenskiella Berg, 1898
Brenskiella flavomicans (Brenske, 1896)
== Kilder ==
hannetons.fr - beskrivelse av slekten (på fransk)
== Eksterne lenker ==
(en) Brenskiella i Global Biodiversity Information Facility
(en) Brenskiella hos NCBI | Brenskiella er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). | 2,949 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Frits_Solvang | 2023-02-04 | Frits Solvang | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 29. juli', 'Kategori:Fødsler i 1941', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fotografer', 'Kategori:Personer fra Tromsø kommune'] | Frits Solvang (født 29. juli 1941 i Tromsø) er en norsk fotograf. Under avtjening av verneplikt kom Solvang i kontakt med fotografen Kåre Kivijärvi og deltok på Forsvarets fotoskole. Solvang gikk i lære hos fotografen Samuel Herscowitz på Hamar og tok svennebrev i 1963. Han var så elev ved Kursverksamheten vid Stockholms universitet, hvor lærerne Tor Ivan Odulf og Christer Strömholm fikk stor betydning for Solvangs videre utvikling. Frits Solvang har arbeidet med fotojournalistikk, reklame- og teaterfotografi. Han har vært tilknyttet Nationaltheatret og har også illustrert flere bokutgivelser. Han hadde også utstilling under Festspillene i Harstad i 1967.
| Frits Solvang (født 29. juli 1941 i Tromsø) er en norsk fotograf. Under avtjening av verneplikt kom Solvang i kontakt med fotografen Kåre Kivijärvi og deltok på Forsvarets fotoskole. Solvang gikk i lære hos fotografen Samuel Herscowitz på Hamar og tok svennebrev i 1963. Han var så elev ved Kursverksamheten vid Stockholms universitet, hvor lærerne Tor Ivan Odulf og Christer Strömholm fikk stor betydning for Solvangs videre utvikling. Frits Solvang har arbeidet med fotojournalistikk, reklame- og teaterfotografi. Han har vært tilknyttet Nationaltheatret og har også illustrert flere bokutgivelser. Han hadde også utstilling under Festspillene i Harstad i 1967.
== Eksterne lenker ==
(en) Frits Solvang – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Frits Solvang hos Sceneweb
(en) Frits Solvang på Discogs
(no) «Frits Solvang» i Preus museumsregister over norske fotografer | Frits Solvang (født 29. juli 1941 i Tromsø) er en norsk fotograf. | 2,950 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Leder.no | 2023-02-04 | Leder.no | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske nettsteder'] | Leder.no er et norsk nettsted som er eid av Simployer. Anført av Morten Ulekleiv (tidligere sportssjef i VG Nett) ble nettstedet lansert våren 2012 som lederblogg. Etter hvert fikk nettstedet flere generelle artikler om ledelse. Mye av trafikken kom via overskrifter linket opp fra næringslivsnettstedet E24. Nettstedet satset på lederstoff innen temaene drift, vekst, HMS, personal og ledelse, med vekt på en miks av nytteartikler, korte ledertips og debattinnlegg.
I 2015 ble nettstedet relansert i ny drakt med redaksjonelt samarbeid med fagbladet Arbeidsgiver og Magnus Schaft som redaktør for både nettsted og fagblad. I 2019 lanserte nettstedet digitale minikurs, og redaksjonen besto av Knut Arild Vold og Anders Engen Sanden. I 2022 ble Leder.no og innholdet på nettstedet flyttet til Simployer.no. | Leder.no er et norsk nettsted som er eid av Simployer. Anført av Morten Ulekleiv (tidligere sportssjef i VG Nett) ble nettstedet lansert våren 2012 som lederblogg. Etter hvert fikk nettstedet flere generelle artikler om ledelse. Mye av trafikken kom via overskrifter linket opp fra næringslivsnettstedet E24. Nettstedet satset på lederstoff innen temaene drift, vekst, HMS, personal og ledelse, med vekt på en miks av nytteartikler, korte ledertips og debattinnlegg.
I 2015 ble nettstedet relansert i ny drakt med redaksjonelt samarbeid med fagbladet Arbeidsgiver og Magnus Schaft som redaktør for både nettsted og fagblad. I 2019 lanserte nettstedet digitale minikurs, og redaksjonen besto av Knut Arild Vold og Anders Engen Sanden. I 2022 ble Leder.no og innholdet på nettstedet flyttet til Simployer.no.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | Leder.no er et norsk nettsted som er eid av Simployer. | 2,951 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Burmeisteriellus | 2023-02-04 | Burmeisteriellus | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet i 1868', 'Kategori:Oldenborrer'] | Burmeisteriellus er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
| Burmeisteriellus er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
== Utseende ==
En middelsstor (14–25 millimeter), blank, brunsvart oldenborre. Ulikt de fleste andre oldenborrer er det stor forskjell på kjønnene. Hannen er mindre, har sterkt hårete forkropp og reduserte dekkvinger som er trukket ut til spisser og ikke dekker hele bakkroppen. Hver dekkvinge har tre skarpe lengderibber. Hunnen er større (ca. 25 millimeter), mindre hårete, med mer "normalt" utseende. De to bakerste bakkroppsleddene stikker ut bak dekkvingene.
== Utbredelse ==
Arten er bare kjent fra Argentina.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, (Melolonthinae) Samouelle, 1819
Stammen Tanyproctini Erichson, 1847 eller Pachydemini
Slekten Burmeisteriellus Berg, 1898
Burmeisteriellus mirabilis (Schickendanz, 1868)
== Kilder ==
Generic Guide to New World Scarab Beetles - Burmeisteriellus [1]
hannetons.fr - beskrivelse av slekten (på fransk)
== Eksterne lenker ==
(en) Burmeisteriellus i Global Biodiversity Information Facility
Burmeisteriellus mirabilis – detaljert informasjon på Wikispecies | Burmeisteriellus er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). | 2,952 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norsk_Flyindustri_Finnmark_5A | 2023-02-04 | Norsk Flyindustri Finnmark 5A | ['Kategori:Artikler som trenger språkvask', 'Kategori:Luftfartøy produsert i Norge', 'Kategori:Passasjerfly', 'Kategori:Sjøfly', 'Kategori:Språkvask 2019-05', 'Kategori:Tomotors propelldrevne luftfartøy'] | Norsk Flyindustri, Finnmark 5A var et norskbygget amfibiefly, bygget hos Norsk Flyindustri på Fornebu sist på 1940-tallet.
Flyet var konstruert av Birger Hønningstad og var et konvensjonelt to-motors amfibium, med et spesielt konstruert opptrekkbart kombinert ski-/hjulunderstell.
Det var tiltenkt rollen som ambulansefly for Finnmark. Det hadde sin første flyvning 17. september 1949.
Vinteren 1951/52 ble det modifisert ved at det opptrekkbare understellet og sponsonene ble fjernet og destabiliserende flottørene på vingene ble montert. Flyet ble dermed et rent sjøfly.
I 1955 ble Finnmark leid ut til Vestlandske Luftfartsselskap som brukte det i en rute på Vestlandet mellom Bergen, Haugesund og Stavanger.
I 1958 ble det solgt til Norrønafly som brukte det til transport av fersk fisk fra Mørebyene til Oslo.Frem til 1954 hadde Finnmark midletidig registrering LN-10 og fikk da permanent registrering LN-BFF. Luftedyktighetsbeviset utløp i 1961. Det ble hugget i 1965. Det ene motordekslet gikk klar av skraphandlerens øks og finnes nå på Norsk Luftfartsmuseum i Bodø.
| Norsk Flyindustri, Finnmark 5A var et norskbygget amfibiefly, bygget hos Norsk Flyindustri på Fornebu sist på 1940-tallet.
Flyet var konstruert av Birger Hønningstad og var et konvensjonelt to-motors amfibium, med et spesielt konstruert opptrekkbart kombinert ski-/hjulunderstell.
Det var tiltenkt rollen som ambulansefly for Finnmark. Det hadde sin første flyvning 17. september 1949.
Vinteren 1951/52 ble det modifisert ved at det opptrekkbare understellet og sponsonene ble fjernet og destabiliserende flottørene på vingene ble montert. Flyet ble dermed et rent sjøfly.
I 1955 ble Finnmark leid ut til Vestlandske Luftfartsselskap som brukte det i en rute på Vestlandet mellom Bergen, Haugesund og Stavanger.
I 1958 ble det solgt til Norrønafly som brukte det til transport av fersk fisk fra Mørebyene til Oslo.Frem til 1954 hadde Finnmark midletidig registrering LN-10 og fikk da permanent registrering LN-BFF. Luftedyktighetsbeviset utløp i 1961. Det ble hugget i 1965. Det ene motordekslet gikk klar av skraphandlerens øks og finnes nå på Norsk Luftfartsmuseum i Bodø.
== Spesifikasjoner ==
=== Dimensjoner ===
Besetning: 2
Kapasiet: 12 passasjerer, alt. 1 000 kg. last.
Lengde : 14,12 m.
Vingespenn 19,05 m.
Vingeareal : 48,5 m².
Vekt, netto : 4 503 kg.
Vekt, lastet: 5 950 kg
Motorer 2x Pratt & Whitney stjernemotorer, 600 hk hver.
=== Ytelser ===
Max. hastighet:300 km/t.
Marsjfart: 250 km/t.
Klatrefart : 5,6 m/s.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Flyet 5-A "Finnmark" med registrering LN-10 står på en tralle. | Norsk Flyindustri, Finnmark 5A var et norskbygget amfibiefly, bygget hos Norsk Flyindustri på Fornebu sist på 1940-tallet. | 2,953 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mai_Mercado | 2023-02-04 | Mai Mercado | ['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske sosialministre', 'Kategori:Danske statsvitere', 'Kategori:Det Konservative Folkeparti-ministre', 'Kategori:Folketingsmedlemmer fra Det Konservative Folkeparti', 'Kategori:Fødsler 20. august', 'Kategori:Fødsler i 1980', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Tønder', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Mai Mercado (født Duedal Henriksen, 20. august 1980 i Tønder) er en dansk konservativ politiker. Hun var barne- og sosialminister i Lars Løkke Rasmussens tredje regjering fra 2016 til den gikk av i 2019. Hun har vært valgt til Folketinget fra Fyns storkrets siden 2011.
Hun vokste opp i Odense og Nørre Aaby som datter av tannlege John Carstens og efterskolelærer Hanne Carstens. Etter katedralskolen i Odense studerte hun til kandidatgrad i statsvitenskap ved Syddansk Universitet 2001–2008. Mercado var konsulent i det statlige nettselskapet Energinet.dk 2008–2011. I 2013 flyttet hun til Frederiksberg. Hun er gift med forretningsmannen Christopher Mercado, som hun har barn med.Mercado var formann i Odense Konservativ Ungdom 2001–2003 og 2004–2006, avbrutt av en periode som medlem av forretningsutvalget i Konservativ Ungdom 2003–2004. Hun var medlem av Odense kommunestyre 2006–2011 og 2. viseborgermester 2009–2011, senere medlem av Frederiksberg kommunestyre 2014–2016. Mercado har vært valgt til Folketinget fra Fyns storkrets, etter å ha blitt nominert av Det Konservative Folkeparti i Faaborg krets. Ved Lene Espersens uttredelse fra Folketinget i november 2014, overtok Mercado som de konservatives politiske ordfører.
| Mai Mercado (født Duedal Henriksen, 20. august 1980 i Tønder) er en dansk konservativ politiker. Hun var barne- og sosialminister i Lars Løkke Rasmussens tredje regjering fra 2016 til den gikk av i 2019. Hun har vært valgt til Folketinget fra Fyns storkrets siden 2011.
Hun vokste opp i Odense og Nørre Aaby som datter av tannlege John Carstens og efterskolelærer Hanne Carstens. Etter katedralskolen i Odense studerte hun til kandidatgrad i statsvitenskap ved Syddansk Universitet 2001–2008. Mercado var konsulent i det statlige nettselskapet Energinet.dk 2008–2011. I 2013 flyttet hun til Frederiksberg. Hun er gift med forretningsmannen Christopher Mercado, som hun har barn med.Mercado var formann i Odense Konservativ Ungdom 2001–2003 og 2004–2006, avbrutt av en periode som medlem av forretningsutvalget i Konservativ Ungdom 2003–2004. Hun var medlem av Odense kommunestyre 2006–2011 og 2. viseborgermester 2009–2011, senere medlem av Frederiksberg kommunestyre 2014–2016. Mercado har vært valgt til Folketinget fra Fyns storkrets, etter å ha blitt nominert av Det Konservative Folkeparti i Faaborg krets. Ved Lene Espersens uttredelse fra Folketinget i november 2014, overtok Mercado som de konservatives politiske ordfører.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(da) Offisielt nettsted
(da) Offisiell blogg
(da) Mai Mercado på Twitter
(da) Mai Mercado hos Folketinget | | verv2 = Folketingsmedlem | 2,954 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Washington_Ortu%C3%B1o | 2023-02-04 | Washington Ortuño | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 15. september', 'Kategori:Dødsfall i 1973', 'Kategori:Fotballspillere for CA Peñarol', 'Kategori:Fotballspillerstubber', 'Kategori:Fødsler 13. mai', 'Kategori:Fødsler i 1928', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1950', 'Kategori:Stubber 2018-11', 'Kategori:Uruguayanske fotballspillere', 'Kategori:Verdensmestere i fotball'] | Washington Ortuño (født 13. mai 1928, død 15. september 1973) var en uruguayansk fotballspiller som blant annet spilte for Peñarol.
Han ble tatt ut til VM i fotball 1950, der laget hans vant gull .
| Washington Ortuño (født 13. mai 1928, død 15. september 1973) var en uruguayansk fotballspiller som blant annet spilte for Peñarol.
Han ble tatt ut til VM i fotball 1950, der laget hans vant gull .
== VM-medaljer ==
1950 Brasil - Gull i fotball
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Washington Ortuño – FIFA
(en) Washington Ortuño – WorldFootball.net
(en) Washington Ortuño – FootballDatabase.eu
(en) Washington Ortuño – Soccerway
(en) Washington Ortuño – PlaymakerStats.com
(en) Washington Ortuño – FBref | Washington Ortuño (født 13. mai 1928, død 15. | 2,955 |
https://no.wikipedia.org/wiki/An%C3%ADbal_Paz | 2023-02-04 | Aníbal Paz | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 21. mars', 'Kategori:Dødsfall i 2013', 'Kategori:Fotballspillere for CA Bella Vista', 'Kategori:Fotballspillere for Club Nacional de Football', 'Kategori:Fotballspillerstubber', 'Kategori:Fødsler 21. mai', 'Kategori:Fødsler i 1917', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1950', 'Kategori:Stubber 2018-04', 'Kategori:Uruguayanske fotballspillere', 'Kategori:Uruguayanske fotballtrenere', 'Kategori:Verdensmestere i fotball'] | Aníbal Paz (født 21. mai 1917, død 21. mars 2013) var en uruguayansk fotballspiller som blant annet spilte for Club Nacional de Football.
Han ble tatt ut til VM i fotball 1950, der laget hans vant gull .
| Aníbal Paz (født 21. mai 1917, død 21. mars 2013) var en uruguayansk fotballspiller som blant annet spilte for Club Nacional de Football.
Han ble tatt ut til VM i fotball 1950, der laget hans vant gull .
== VM-medaljer ==
1950 Brasil - Gull i fotball
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Aníbal Paz – FIFA
(en) Aníbal Paz – Transfermarkt
(en) Aníbal Paz – national-football-teams.com
(en) Aníbal Paz – WorldFootball.net
(en) Aníbal Paz – FootballDatabase.eu
(en) Aníbal Paz – FBref | Aníbal Paz (født 21. mai 1917, død 21. | 2,956 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Julio_P%C3%A9rez | 2023-02-04 | Julio Pérez | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem av idrettslag hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 22. september', 'Kategori:Dødsfall i 2002', 'Kategori:Fotballspillere for Club Nacional de Football', 'Kategori:Fotballspillere for SC Internacional', 'Kategori:Fotballspillerstubber', 'Kategori:Fødsler 19. juni', 'Kategori:Fødsler i 1926', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Montevideo', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1950', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1954', 'Kategori:Stubber 2019-07', 'Kategori:Uruguayanske fotballspillere', 'Kategori:Verdensmestere i fotball'] | Julio Pérez (født 19. juni 1926, død 22. september 2002) var en uruguayansk fotballspiller som blant annet spilte for Club Nacional de Football.
Han ble tatt ut til VM i fotball 1950, der laget hans vant gull .
| Julio Pérez (født 19. juni 1926, død 22. september 2002) var en uruguayansk fotballspiller som blant annet spilte for Club Nacional de Football.
Han ble tatt ut til VM i fotball 1950, der laget hans vant gull .
== VM-medaljer ==
1950 Brasil - Gull i fotball
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Julio Pérez – FIFA
(en) Julio Pérez – Transfermarkt
(en) Julio Pérez – national-football-teams.com
(en) Julio Pérez – WorldFootball.net
(en) Julio Pérez – FootballDatabase.eu | Julio Pérez (født 19. juni 1926, død 22. | 2,957 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rodolfo_Pini | 2023-02-04 | Rodolfo Pini | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem av idrettslag hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 31. mai', 'Kategori:Dødsfall i 2000', 'Kategori:Fotballspillere for Club Nacional de Football', 'Kategori:Fotballspillerstubber', 'Kategori:Fødsler 12. november', 'Kategori:Fødsler i 1926', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1950', 'Kategori:Stubber 2019-02', 'Kategori:Uruguayanere av italiensk opphav', 'Kategori:Uruguayanske fotballspillere', 'Kategori:Verdensmestere i fotball'] | Rodolfo Pini (født 12. november 1926, død 31. mai 2000) var en uruguayansk fotballspiller som blant annet spilte for Club Nacional de Football.
Han ble tatt ut til VM i fotball 1950, der laget hans vant gull .
| Rodolfo Pini (født 12. november 1926, død 31. mai 2000) var en uruguayansk fotballspiller som blant annet spilte for Club Nacional de Football.
Han ble tatt ut til VM i fotball 1950, der laget hans vant gull .
== VM-medaljer ==
1950 Brasil - Gull i fotball
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Rodolfo Pini – FIFA
(en) Rodolfo Pini – Transfermarkt
(en) Rodolfo Pini – national-football-teams.com
(en) Rodolfo Pini – WorldFootball.net
(en) Rodolfo Pini – Soccerway | Rodolfo Pini (født 12. november 1926, død 31. | 2,958 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Luis_Rijo | 2023-02-04 | Luis Rijo | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem av idrettslag hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 8. mai', 'Kategori:Dødsfall i 2001', 'Kategori:Fotballspillere for Central Español', 'Kategori:Fotballspillerstubber', 'Kategori:Fødsler 28. september', 'Kategori:Fødsler i 1927', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1950', 'Kategori:Stubber 2018-11', 'Kategori:Uruguayanske fotballspillere', 'Kategori:Verdensmestere i fotball'] | Luis Rijo (født 28. september 1927, død 8. mai 2001) var en uruguayansk fotballspiller som blant annet spilte for Central Español.
Han ble tatt ut til VM i fotball 1950, der laget hans vant gull .
| Luis Rijo (født 28. september 1927, død 8. mai 2001) var en uruguayansk fotballspiller som blant annet spilte for Central Español.
Han ble tatt ut til VM i fotball 1950, der laget hans vant gull .
== VM-medaljer ==
1950 Brasil - Gull i fotball
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Luis Rijo – FIFA
(en) Luis Rijo – FBref | Luis Rijo (født 28. september 1927, død 8. | 2,959 |
https://no.wikipedia.org/wiki/V%C3%ADctor_Rodr%C3%ADguez_Andrade | 2023-02-04 | Víctor Rodríguez Andrade | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem av idrettslag hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 19. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1985', 'Kategori:Fotballspillere for CA Peñarol', 'Kategori:Fotballspillere for Central Español', 'Kategori:Fotballspillerstubber', 'Kategori:Fødsler 2. mai', 'Kategori:Fødsler i 1927', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Montevideo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1950', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1954', 'Kategori:Stubber 2019-02', 'Kategori:Uruguayanske fotballspillere', 'Kategori:Verdensmestere i fotball'] | Víctor Rodríguez Andrade (født 2. mai 1927, død 19. mai 1985) var en uruguayansk fotballspiller som blant annet spilte for Peñarol.
Han ble tatt ut til VM i fotball 1950, der laget hans vant gull .
| Víctor Rodríguez Andrade (født 2. mai 1927, død 19. mai 1985) var en uruguayansk fotballspiller som blant annet spilte for Peñarol.
Han ble tatt ut til VM i fotball 1950, der laget hans vant gull .
== VM-medaljer ==
1950 Brasil - Gull i fotball
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Víctor Rodríguez Andrade – FIFA
(en) Víctor Rodríguez Andrade – Transfermarkt
(en) Víctor Rodríguez Andrade – national-football-teams.com
(en) Víctor Rodríguez Andrade – WorldFootball.net
(en) Víctor Rodríguez Andrade – FootballDatabase.eu
(en) Víctor Rodríguez Andrade – FBref | Víctor Rodríguez Andrade (født 2. mai 1927, død 19. | 2,960 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Carlos_Romero | 2023-02-04 | Carlos Romero | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem av idrettslag hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 28. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1999', 'Kategori:Fotballspillere for Danubio FC', 'Kategori:Fotballspillerstubber', 'Kategori:Fødsler 7. september', 'Kategori:Fødsler i 1927', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1950', 'Kategori:Stubber 2019-02', 'Kategori:Uruguayanske fotballspillere', 'Kategori:Verdensmestere i fotball'] | Carlos Romero (født 7. september 1927, død 28. juli 1999) var en uruguayansk fotballspiller som blant annet spilte for Danubio.
Han ble tatt ut til VM i fotball 1950, der laget hans vant gull .
| Carlos Romero (født 7. september 1927, død 28. juli 1999) var en uruguayansk fotballspiller som blant annet spilte for Danubio.
Han ble tatt ut til VM i fotball 1950, der laget hans vant gull .
== VM-medaljer ==
1950 Brasil - Gull i fotball
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Carlos Romero – FIFA
(en) Carlos Romero – national-football-teams.com
(en) Carlos Romero – WorldFootball.net
(en) Carlos Romero – Soccerway | Carlos Romero (født 7. september 1927, død 28. | 2,961 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norgesmestere_tennis_utend%C3%B8rs_(single_damer) | 2023-02-04 | Norgesmestere tennis utendørs (single damer) | ['Kategori:Lister over tennisspillere', 'Kategori:Norgesmestere i tennis'] | Liste over Norgesmestere i tennis utendørs – single damer med kongepokal (1910– ).
| Liste over Norgesmestere i tennis utendørs – single damer med kongepokal (1910– ).
== Norgesmestere utendørs i single for damer ==
== Se også ==
Norgesmestere tennis innendørs (single damer)
== Referanser ==
== Kilder ==
Tom A. Schanke, red. (2007). «NM innendørs - kvinner - single». Norsk Idrettsleksikon (norsk) (2. opplag 2007 utg.). Norge: Aller Forlag. s. 432-433. ISBN 9788281560444. [Forordet er datert 4. november 2007]
Tom A. Schanke, red. (2012). «NM innendørs - kvinner - single». Norsk Idrettsleksikon – Toppidrett i 150 år (norsk). 3 (1. opplag 2012 utg.). Norge: Tom A. Schankes Forlag. s. 237. ISBN 9788230320600. [Forordet er datert 24. september 2012]
== Eksterne lenker ==
NM-vinnere & utmerkelser på Norges Tennisforbunds nettsider | Liste over Norgesmestere i tennis utendørs – single damer med kongepokal (1910– ). | 2,962 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Juan_Alberto_Schiaffino | 2023-02-04 | Juan Alberto Schiaffino | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem av idrettslag hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 13. november', 'Kategori:Dødsfall i 2002', 'Kategori:Fotballspillere for AC Milan', 'Kategori:Fotballspillere for AS Roma', 'Kategori:Fotballspillere for CA Peñarol', 'Kategori:Fotballspillerstubber', 'Kategori:Fotballtrenere for Peñarol', 'Kategori:Fødsler 28. juli', 'Kategori:Fødsler i 1925', 'Kategori:Italienske fotballspillere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Montevideo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1950', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1954', 'Kategori:Stubber 2020-10', 'Kategori:Trenere for Uruguays herrelandslag i fotball', 'Kategori:Uruguayanere av italiensk opphav', 'Kategori:Uruguayanske fotballspillere', 'Kategori:Uruguayanske fotballtrenere', 'Kategori:Verdensmestere i fotball'] | Juan Alberto Schiaffino (født 28. juli 1925, død 13. november 2002) var en uruguayansk fotballspiller som blant annet spilte for AC Milan.
Han ble tatt ut til VM i fotball 1950, der laget hans vant gull .
| Juan Alberto Schiaffino (født 28. juli 1925, død 13. november 2002) var en uruguayansk fotballspiller som blant annet spilte for AC Milan.
Han ble tatt ut til VM i fotball 1950, der laget hans vant gull .
== VM-medaljer ==
1950 Brasil - Gull i fotball
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Juan Alberto Schiaffino – Munzinger Sportsarchiv
(en) Juan Alberto Schiaffino – FIFA
(en) Juan Alberto Schiaffino – Transfermarkt
(en) Juan Alberto Schiaffino – national-football-teams.com
(en) Juan Alberto Schiaffino – WorldFootball.net
(en) Juan Alberto Schiaffino – EU-Football.info
(en) Juan Alberto Schiaffino – FBref | Juan Alberto Schiaffino (født 28. juli 1925, død 13. | 2,963 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eusebio_Tejera | 2023-02-04 | Eusebio Tejera | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem av idrettslag hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 9. november', 'Kategori:Dødsfall i 2002', 'Kategori:Fotballspillere for CA Bella Vista', 'Kategori:Fotballspillere for CA River Plate (Montevideo)', 'Kategori:Fotballspillere for Club Nacional de Football', 'Kategori:Fotballspillere for Cúcuta Deportivo', 'Kategori:Fotballspillerstubber', 'Kategori:Fødsler 6. januar', 'Kategori:Fødsler i 1922', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Montevideo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1950', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1954', 'Kategori:Stubber 2021-05', 'Kategori:Uruguayanske fotballspillere', 'Kategori:Verdensmestere i fotball'] | Eusebio Tejera (født 6. januar 1922, død 9. november 2002) var en uruguayansk fotballspiller som blant annet spilte for Club Nacional de Football.
Han ble tatt ut til VM i fotball 1950, der laget hans vant gull .
| Eusebio Tejera (født 6. januar 1922, død 9. november 2002) var en uruguayansk fotballspiller som blant annet spilte for Club Nacional de Football.
Han ble tatt ut til VM i fotball 1950, der laget hans vant gull .
== VM-medaljer ==
1950 Brasil - Gull i fotball
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Eusebio Tejera – FIFA
(en) Eusebio Tejera – Transfermarkt
(en) Eusebio Tejera – national-football-teams.com
(en) Eusebio Tejera – WorldFootball.net
(en) Eusebio Tejera – FBref | Eusebio Tejera (født 6. januar 1922, død 9. | 2,964 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Obdulio_Varela | 2023-02-04 | Obdulio Varela | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 2. august', 'Kategori:Dødsfall i 1996', 'Kategori:Fotballspillere for CA Peñarol', 'Kategori:Fotballspillere for Montevideo Wanderers FC', 'Kategori:Fotballspillerstubber', 'Kategori:Fødsler 20. september', 'Kategori:Fødsler i 1917', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Montevideo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1950', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1954', 'Kategori:Stubber 2016-04', 'Kategori:Uruguayanske fotballspillere', 'Kategori:Uruguayanske fotballtrenere', 'Kategori:Verdensmestere i fotball'] | Obdulio Varela (født 20. september 1917, død 2. august 1996) var en uruguayansk fotballspiller som blant annet spilte for Peñarol.
Han ble tatt ut til VM i fotball 1950, der laget hans vant gull .
| Obdulio Varela (født 20. september 1917, død 2. august 1996) var en uruguayansk fotballspiller som blant annet spilte for Peñarol.
Han ble tatt ut til VM i fotball 1950, der laget hans vant gull .
== VM-medaljer ==
1950 Brasil - Gull i fotball
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Obdulio Varela – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Obdulio Varela – FIFA
(en) Obdulio Varela – Transfermarkt
(en) Obdulio Varela – national-football-teams.com
(en) Obdulio Varela – WorldFootball.net
(en) Obdulio Varela – FBref | Obdulio Varela (født 20. september 1917, død 2. | 2,965 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ernesto_Vidal | 2023-02-04 | Ernesto Vidal | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem av idrettslag hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 13. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1974', 'Kategori:Fotballspillere for ACF Fiorentina', 'Kategori:Fotballspillere for CA Peñarol', 'Kategori:Fotballspillere for Club Nacional de Football', 'Kategori:Fotballspillere for Pro Patria Calcio', 'Kategori:Fotballspillere for Rosario Central', 'Kategori:Fotballspillerstubber', 'Kategori:Fødsler 15. november', 'Kategori:Fødsler i 1921', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1950', 'Kategori:Stubber 2019-02', 'Kategori:Uruguayanske fotballspillere', 'Kategori:Verdensmestere i fotball'] | Ernesto Vidal (født 15. november 1921, død 20. februar 1974) var en uruguayansk fotballspiller som blant annet spilte for Fiorentina.
Han ble tatt ut til VM i fotball 1950, der laget hans vant gull .
| Ernesto Vidal (født 15. november 1921, død 20. februar 1974) var en uruguayansk fotballspiller som blant annet spilte for Fiorentina.
Han ble tatt ut til VM i fotball 1950, der laget hans vant gull .
== VM-medaljer ==
1950 Brasil - Gull i fotball
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Ernesto Vidal – Transfermarkt
(en) Ernesto Vidal – national-football-teams.com
(en) Ernesto Vidal – WorldFootball.net
(en) Ernesto Vidal – FootballDatabase.eu | Ernesto Vidal (født 15. november 1921, død 20. | 2,966 |
https://no.wikipedia.org/wiki/H%C3%A9ctor_Vilches | 2023-02-04 | Héctor Vilches | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem av idrettslag hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 23. september', 'Kategori:Dødsfall i 1998', 'Kategori:Fotballspillere for CA Cerro', 'Kategori:Fotballspillerstubber', 'Kategori:Fødsler 14. februar', 'Kategori:Fødsler i 1926', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1950', 'Kategori:Stubber 2019-02', 'Kategori:Uruguayanske fotballspillere', 'Kategori:Verdensmestere i fotball'] | Héctor Vilches (født 14. februar 1926, død 23. september 1998) var en uruguayansk fotballspiller som blant annet spilte for Cerro.
Han ble tatt ut til VM i fotball 1950, der laget hans vant gull .
| Héctor Vilches (født 14. februar 1926, død 23. september 1998) var en uruguayansk fotballspiller som blant annet spilte for Cerro.
Han ble tatt ut til VM i fotball 1950, der laget hans vant gull .
== VM-medaljer ==
1950 Brasil - Gull i fotball
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Héctor Vilches – FIFA
(en) Héctor Vilches – national-football-teams.com
(en) Héctor Vilches – WorldFootball.net
(en) Héctor Vilches – FBref | Héctor Vilches (født 14. februar 1926, død 23. | 2,967 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fritz_Laband | 2023-02-04 | Fritz Laband | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 3. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1982', 'Kategori:Fotballspillere for Hamburger SV', 'Kategori:Fotballspillere for SV Werder Bremen 1899', 'Kategori:Fotballspillerstubber', 'Kategori:Fødsler 1. november', 'Kategori:Fødsler i 1925', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Zabrze', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1954', 'Kategori:Stubber 2016-03', 'Kategori:Tyske fotballspillere', 'Kategori:Verdensmestere i fotball'] | Fritz Laband (født 1. november 1925, død 3. januar 1982) var en tysk fotballspiller som blant annet spilte for Werder Bremen.
Han ble tatt ut til VM i fotball 1954, der laget hans vant gull .
| Fritz Laband (født 1. november 1925, død 3. januar 1982) var en tysk fotballspiller som blant annet spilte for Werder Bremen.
Han ble tatt ut til VM i fotball 1954, der laget hans vant gull .
== VM-medaljer ==
1954 Sveits - Gull i fotball
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Fritz Laband – FIFA
(en) Fritz Laband – Transfermarkt
(en) Fritz Laband – national-football-teams.com
(en) Fritz Laband – WorldFootball.net
(en) Fritz Laband – FootballDatabase.eu
(de) Fritz Laband – fussballdaten.de
(en) Fritz Laband – EU-Football.info
(de) Fritz Laband – Tysklands fotballforbund | Fritz Laband (født 1. november 1925, død 3. | 2,968 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Cephaloncheres | 2023-02-04 | Cephaloncheres | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet i 1898', 'Kategori:Oldenborrer'] | Cephaloncheres er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
| Cephaloncheres er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
== Utseende ==
Middelsstore (15–24 millimeter), kraftige, blanke, mørkbrune oldenborrer. Forkroppen er tett kledt med lange, lyse, nedliggende hår. Dekkvingene er kraftig punkterte og spredt kledt med korte, oppstående hår. "Snuten" (clypeus) er oval til avrundet rektangulær. Antennene er ti-leddete med en tre-leddet vifte. Pronotum har rundede sider.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt i Kenya og Tanzania.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819
Stammen Tanyproctini Erichson, 1847
Slekten Cephaloncheres Brenske, 1898
Cephaloncheres affinis Moser, 1919
Cephaloncheres lizleri Lacroix, 2001
Cephaloncheres ugogoensis Brenske, 1898
Cephaloncheres werneri Lacroix, 2001
== Kilder ==
hannetons.fr - beskrivelse av slekten (på fransk)
== Eksterne lenker ==
(en) Cephaloncheres i Global Biodiversity Information Facility
Cephaloncheres – detaljert informasjon på Wikispecies | Cephaloncheres er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). | 2,969 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Synclitopa | 2023-02-04 | Synclitopa | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet i 1897', 'Kategori:Oldenborrer'] | Synclitopa er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
| Synclitopa er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
== Utseende ==
En middelsstor (ca. 15 millimeter), avlang, blank, mørkbrun oldenborre. Hele oversiden er kledt med korte, brune hår. Dewkkvingene er parallellsidige og har to lave lengderibber.
== Utbredelse ==
Arten er utbredt i Kenya og Tanzania.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, (Melolonthinae) Samouelle, 1819
Stammen Tanyproctini Erichson, 1847 (eventuelt Pachydeminae)
Slekten Synclitopa Kolbe, 1897
Synclitopa simulatrix Kolbe, 1897
== Kilder ==
hannetons.fr - beskrivelse av slekten (på fransk)
== Eksterne lenker ==
(en) Synclitopa i Global Biodiversity Information Facility
Synclitopa simulatrix – detaljert informasjon på Wikispecies | Synclitopa er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). | 2,970 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jeanett_Kristiansen | 2023-02-04 | Jeanett Kristiansen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 24. desember', 'Kategori:Fødsler i 1992', 'Kategori:Håndballspillere for FC Midtjylland', 'Kategori:Håndballspillere for Glassverket IF', 'Kategori:Håndballspillere for Larvik HK', 'Kategori:Håndballspillere for Vipers Kristiansand', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Lagspillerinfobokser med klubboppføringer etter gammel metode', 'Kategori:Norske håndballspillere', 'Kategori:Personer fra Eigersund kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Jeanett Egebakken Kristiansen (født 24. desember 1992 i Stavanger) er en norsk håndballspiller fra Egersund, som er venstre bakspiller for Vipers Kristiansand.
Kristiansen spiller flere posisjoner, men blir for det meste brukt som bakspiller. Hun beskrives som en kreativ og teknisk spiller som innehar gode skuddferdigheter. Hun har ekstremt god spenst som gjør at hun også blir brukt en del som kant.
| Jeanett Egebakken Kristiansen (født 24. desember 1992 i Stavanger) er en norsk håndballspiller fra Egersund, som er venstre bakspiller for Vipers Kristiansand.
Kristiansen spiller flere posisjoner, men blir for det meste brukt som bakspiller. Hun beskrives som en kreativ og teknisk spiller som innehar gode skuddferdigheter. Hun har ekstremt god spenst som gjør at hun også blir brukt en del som kant.
== Karriere ==
=== Klubb ===
Kristiansen startet å spille håndball for Mjøndalen, og fikk til sammen 19 kamper for A-laget og scoret 91 mål, før hun meldte overgang til Glassverket.For Glassverket spilte hun 85 kamper med 355 mål over tre sesonger og medvirket til opprykket til Eliteserien 2012/13. Etter å ha blitt kåret til sesongens nykommer i Eliteserien, ble hun plukket opp av storklubben Larvik.I Larvik vant hun både Eliteserien og Håndball-NM og deltok i Mesterligaen, før hun returnerte til Glassverket påfølgende sesong.Glassverkettrener Kenneth Gabrielsen meldte overgang til Vipers Kristiansand foran 2016/17-sesongen og Kristiansen valgte å følge etter sammen med Kristin Nørstebø og Kari Brattset.Etter 2018/19-sesongen flytter Kristiansen til Danmark og har signert en to-års kontrakt med Herning-Ikast.
=== Landslag ===
==== Piker ====
Kristiansen fikk to kamper for Norges pikelandslag 12. og 13. juli 2008, borte mot Portugal og Frankrike. Norge slo Portugal 35 - 18, men tapte mot Frankrike 22 - 28. Jeanett scoret ikke mål i noen av kampene.
==== Ungdom ====
Kristiansen debuterte for Norges ungdomslandslag 2. april 2010, borte mot Frankrike. Kampen endte 23 - 28 til Norge, men hun scoret ikke mål.
Hun spilte 10 kamper og scoret 11 mål fra 2. april 2010 frem til 9. juli 2010.
==== Junior ====
Kristiansen debuterte for Norges Juniorlandslag 25. november 2010, hjemme mot Frankrike. Norge vant 29 - 22 og hun scoret ett mål.
Fra 25. november 2010 til 11. juli 2012 spilte hun 38 kamper og scoret 78 mål.
Hennes beste kamp for juniorlaget var mot Tunisia 6. juli 2012, der hvor hun scoret 11 mål. Hun ble kåret til banens beste.
==== Rekrutt ====
Kristiansen debuterte for Norges rekruttlandslag 24. november 2012, hjemme mot Frankrike. Kampen endte 21 - 19 til Norge, men hun scoret ikke mål.
Jeanett har 12 kamper og 31 mål for rekruttlandslaget per 22. november 2018.
==== Senior ====
Kristiansen har 6 offisielle kamper og 10 mål med Norges seniorlandslag per 2. juni 2018.
== Privatliv ==
Hennes søstre, Veronica og Charlotte, er også håndballspillere. Søstrenes mor døde av kreft da Jeanett var 6 år, og jentene flyttet fra Egersund til deres far i Mjøndalen.
== Meritter ==
=== Larvik ===
Seriemesterskap: 1 (2014)
NM-gull: 1 (2013)
=== Glassverket ===
Seriesølv: 1 (2015)
Seriebronse: 1 (2016)
NM-sølv: 1 (2015)
=== Vipers Kristiansand ===
Seriegull: 3 (2018, 2019, 2021)
Seriesølv: 1 (2017)
Sluttspillsølv: 1 (2017)
NM-gull: 3 (2017, 2018, 2020)
Champions League-gull: 1 (2021)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Jeanett Kristiansen – Det europeiske håndballforbundet (EHF)
(en) Jeanett Kristiansen – Norges Håndballforbund
Jeanett Kristiansen på Instagram | | liga = REMA 1000-ligaen | 2,971 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pachydemocera | 2023-02-04 | Pachydemocera | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1902', 'Kategori:Oldenborrer'] | Pachydemocera er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
| Pachydemocera er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
== Utseende ==
En liten (ca. 9 millimeter), avlang, blank, gulbrun oldenborre. Oversiden er ikke påfallende hårete. "Snuten" (clypeus) er ovalt forlenget. Antennene er 10-leddete, de sju ytterste leddene deltar i viften, som har lange blader. Pronotum har avrundede sidekanter og noe innbuktet forkant slik at forhjørnene er tydelige, spredt og nokså fint punktert. Dekkvingene er parallellsidige med læraktig struktur og tre svake lengderibber.
== Utbredelse ==
Arten forekommer i Syria og på Rhodos (dermed sannsynligvis også i Tyrkia).
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, (Melolonthinae) Samouelle, 1819
Tanyproctini (eventuelt Pachydeminae)
Slekten Pachydemocera Reitter, 1902
Pachydemocera lucidicollis (Kraatz, 1882)
== Kilder ==
hannetons.fr - beskrivelse av slekten (på fransk)
== Eksterne lenker ==
(en) Pachydemocera i Encyclopedia of Life
(en) Pachydemocera i Global Biodiversity Information Facility
Pachydemocera lucidicollis – detaljert informasjon på Wikispecies | Pachydemocera er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). | 2,972 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arktisk_senter_for_ubemannede_fly | 2023-02-04 | Arktisk senter for ubemannede fly | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Droner', 'Kategori:Etableringer i 2015', 'Kategori:Opprydning 2023-01', 'Kategori:Trenger oppdatering', 'Kategori:Universitetet i Tromsø'] | Arktisk senter for ubemannede fly (ASUF) er et kompetansesenter for bruk av droner til sivile formål, etablert i 2015 av Norut, Lufttransport og Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet. ASUF har testområder for droneflyvning på Snarby ved Tromsø, på Bardufoss i Målselv og i Ny-Ålesund på Spitsbergen.ASUF skal koble forskning, innovasjon og næringsutvikling, bidra i utdannelse av personell, og skape nye produkter gjennom ny teknologi.
| Arktisk senter for ubemannede fly (ASUF) er et kompetansesenter for bruk av droner til sivile formål, etablert i 2015 av Norut, Lufttransport og Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet. ASUF har testområder for droneflyvning på Snarby ved Tromsø, på Bardufoss i Målselv og i Ny-Ålesund på Spitsbergen.ASUF skal koble forskning, innovasjon og næringsutvikling, bidra i utdannelse av personell, og skape nye produkter gjennom ny teknologi.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | Arktisk senter for ubemannede fly (ASUF) er et kompetansesenter for bruk av droner til sivile formål, etablert i 2015 av Norut, Lufttransport og Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet. ASUF har testområder for droneflyvning på Snarby ved Tromsø, på Bardufoss i Målselv og i Ny-Ålesund på Spitsbergen. | 2,973 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eduardo_Galeano | 2023-02-04 | Eduardo Galeano | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Dødsfall 13. april', 'Kategori:Dødsfall i 2015', 'Kategori:Fødsler 3. september', 'Kategori:Fødsler i 1940', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Montevideo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Spanskspråklige forfattere', 'Kategori:Stubber 2020-09', 'Kategori:Uruguayanere av italiensk opphav', 'Kategori:Uruguayanske forfattere'] | Eduardo Galeano (født 3. september 1940 i Montevideo, død 13. april 2015 samme sted) var en uruguayansk forfatter, kommentator og journalist.
Galeano begynte med å tegne karikaturer for en sosialistisk ukeavis. Senere var han redaksjonssjef for ukeavisen Marcha og sjefsredaktør for dagsavisen Epoca. Etter militærkuppet i 1973 gikk han inn i eksil i Argentina, men ble tvunget etter maktovertakelse til Videla i 1976 til å rømme til Spania. I 1985 flyttet han tilbake til Uruguay. Galeanos mest berømte verk er «Latin-Amerikas åpne blodårer» (Las Venas abiertas de América Latina, 1971) og trilogien «Brannens minne» (Memoria del fuego, 1982-1986), som begge omhandler latinamerikansk historie.
| Eduardo Galeano (født 3. september 1940 i Montevideo, død 13. april 2015 samme sted) var en uruguayansk forfatter, kommentator og journalist.
Galeano begynte med å tegne karikaturer for en sosialistisk ukeavis. Senere var han redaksjonssjef for ukeavisen Marcha og sjefsredaktør for dagsavisen Epoca. Etter militærkuppet i 1973 gikk han inn i eksil i Argentina, men ble tvunget etter maktovertakelse til Videla i 1976 til å rømme til Spania. I 1985 flyttet han tilbake til Uruguay. Galeanos mest berømte verk er «Latin-Amerikas åpne blodårer» (Las Venas abiertas de América Latina, 1971) og trilogien «Brannens minne» (Memoria del fuego, 1982-1986), som begge omhandler latinamerikansk historie.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Eduardo Galeano – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Eduardo Galeano på Internet Movie Database
(da) Eduardo Galeano på Filmdatabasen
(en) Eduardo Galeano hos The Movie Database
(en) Eduardo Galeano på Discogs
(en) Eduardo Galeano på MusicBrainz
Eduardo Galeano på Twitter | Eduardo Galeano (født 3. september 1940 i Montevideo, død 13. | 2,974 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pleistophylla | 2023-02-04 | Pleistophylla | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1904', 'Kategori:Oldenborrer'] | Pleistophylla er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
| Pleistophylla er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
== Utbredelse ==
Arten er utbredt i Sør-Afrika.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819
Stammen Tanyproctini Erichson, 1847
Gruppen Tanyproctina Erichson, 1847
Slekten Pleistophylla Péringuey, 1904
Pleistophylla singularis Péringuey, 1904
== Eksterne lenker ==
(en) Pleistophylla i Global Biodiversity Information Facility
Pleistophylla singularis – detaljert informasjon på Wikispecies | Pleistophylla er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). | 2,975 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Teigens_Fotoatelier | 2023-02-04 | Teigens Fotoatelier | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotografihistorie', 'Kategori:Norske fotografer', 'Kategori:Opphør i 2004'] | Teigens Fotoatelier har fotografert arbeidene til en rekke av de mest produktive norske arkitektene etter krigen. Fotografene leverte bilder til blant andre Geir Grung, Sverre Fehn, Arne Korsmo, Erling Viksjø og Jan Inge Hovig. Blant de viktigste formidlingskanalene for bildene var magasinet Byggekunst.
Firmaet var en familiebedrift med fotografene Karl, Gotfred, Truls og Mårten Teigen som de viktigste fotografene.
Firmaet sprang ut av Olaf Værings fotoatelier. Ved Værings død i 1906 arvet datteren Ragnhild firmaet, men hennes nevø Ragnvald Væring hadde allerede overtatt ledelsen, og ble hennes medarbeider. Da Ragnhild giftet seg med Karl Teigen (15. november 1884-16. desember 1969) i 1907 gikk hun ut av firmaet og Karl kom inn i hennes sted. Karl drev firmaet sammen med Ragnvald til 1936 da han gikk ut som resultat av dårlig samarbeid.
Karl startet sitt eget firma i Karl Johans gate 27. I 1939 flyttet han til nye lokaler i Kunstindustrimuseet, St. Olavs gate 1. Året før giftet Gotfred Hansen (28. september 1911-22. november 1994) seg med Karls datter Marit Teigen, ble medarbeider og tok familienavnet Teigen. I 1948 begynte dattersønnen Truls (28. mars 1933-14. oktober 2001) i firmaet. Gotfred og Truls overtok firmaet da Karl Teigen sluttet i 1960. Firmaets viktigste arbeidsfelt har vært arkitekturfoto, samt kunstreproduksjoner og fotografering av design.
Firmaet ble avviklet i 2004.
| Teigens Fotoatelier har fotografert arbeidene til en rekke av de mest produktive norske arkitektene etter krigen. Fotografene leverte bilder til blant andre Geir Grung, Sverre Fehn, Arne Korsmo, Erling Viksjø og Jan Inge Hovig. Blant de viktigste formidlingskanalene for bildene var magasinet Byggekunst.
Firmaet var en familiebedrift med fotografene Karl, Gotfred, Truls og Mårten Teigen som de viktigste fotografene.
Firmaet sprang ut av Olaf Værings fotoatelier. Ved Værings død i 1906 arvet datteren Ragnhild firmaet, men hennes nevø Ragnvald Væring hadde allerede overtatt ledelsen, og ble hennes medarbeider. Da Ragnhild giftet seg med Karl Teigen (15. november 1884-16. desember 1969) i 1907 gikk hun ut av firmaet og Karl kom inn i hennes sted. Karl drev firmaet sammen med Ragnvald til 1936 da han gikk ut som resultat av dårlig samarbeid.
Karl startet sitt eget firma i Karl Johans gate 27. I 1939 flyttet han til nye lokaler i Kunstindustrimuseet, St. Olavs gate 1. Året før giftet Gotfred Hansen (28. september 1911-22. november 1994) seg med Karls datter Marit Teigen, ble medarbeider og tok familienavnet Teigen. I 1948 begynte dattersønnen Truls (28. mars 1933-14. oktober 2001) i firmaet. Gotfred og Truls overtok firmaet da Karl Teigen sluttet i 1960. Firmaets viktigste arbeidsfelt har vært arkitekturfoto, samt kunstreproduksjoner og fotografering av design.
Firmaet ble avviklet i 2004.
== Kilder ==
Teigen fotoatelier i Preus museums register over norske fotografer
Aftenposten 18.11.2004
Aftenposten 24.11.1994
== Eksterne lenker ==
Verk av Teigens Fotoatelier på nasjonalmuseet.no
Om utstillingen Brutalt? på Norsk Design- og arkitektursenter
Omtale av utstillingen Brutalt? i Dagbladet
Videre omtale av utstillingen Brutalt? i Dagbladet | Teigens Fotoatelier har fotografert arbeidene til en rekke av de mest produktive norske arkitektene etter krigen. Fotografene leverte bilder til blant andre Geir Grung, Sverre Fehn, Arne Korsmo, Erling Viksjø og Jan Inge Hovig. | 2,976 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tlaocera | 2023-02-04 | Tlaocera | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1904', 'Kategori:Oldenborrer'] | Tlaocera er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
| Tlaocera er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
== Utseende ==
En middelsstor (12–14 millimeter), avlang oldenborre. "Snuten" (clypeus) er halvsirkelformet. Antennene består av ti ledd, der de tre ytterste danner en vifte. Forkroppen er litt glissent kledt med halv-lange hår. Hver dekkvinge har tre fine lengdelister.
== Utbredelse ==
Arten er utbredt i Sør-Afrika (Kapp-provinsen).
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, (Melolonthinae) Samouelle, 1819
Stammen Tanyproctini Erichson, 1847 (eventuelt Pachydeminae)
Slekten Tlaocera Péringuey, 1904
Tlaocera saga Péringuey, 1904
== Kilder ==
hannetons.fr - beskrivelse av slekten (på fransk)
== Eksterne lenker ==
(en) Tlaocera i Global Biodiversity Information Facility
Tlaocera saga – detaljert informasjon på Wikispecies | Tlaocera er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). | 2,977 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pasaphylla | 2023-02-04 | Pasaphylla | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1904', 'Kategori:Oldenborrer'] | Pasaphylla er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
| Pasaphylla er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
== Utseende ==
En middelsstor (15–21 millimeter), avlang oldenborre. Forkroppen er tett hårete. "Snuten" (clypeus) er bredt innbuktet i spissen. Antennene består av ti ledd, de tre ytterste danner en vifte med lange blader. Pronotum har rundede sider, dekkvingene er parallellsidige med to svake lengderibber. Bare hannen er beskrevet.
== Utbredelse ==
Arten er utbredt i Sør-Afrika (Kapp-provinsen).
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, (Melolonthinae) Samouelle, 1819
Stammen Tanyproctini Erichson, 1847 (eventuelt Pachydeminae)
Slekten Pasaphylla Péringuey, 1904
Pasaphylla libens Péringuey, 1904</small
== Kilderhannetons.fr - beskrivelse av slekten (på fransk) ==
== Eksterne lenker(en) Pasaphylla i Global Biodiversity Information Facility ==
Pasaphylla libens – detaljert informasjon på Wikispecies | Pasaphylla er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). | 2,978 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kraseophylla | 2023-02-04 | Kraseophylla | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1904', 'Kategori:Oldenborrer'] | Kraseophylla er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
| Kraseophylla er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
== Utseende ==
En middelsstor (15–18 millimeter), bred, kastanjebrun oldenborre. Forkroppen er tett kledt med lange, gulaktige hår. Antennene består av ti ledd, der de tre ytterste danner en vifte med lange blader. Pronotum har rundede sider. Dekkbvingene er spredt kledt med korte hår.
== Utbredelse ==
Arten er utbredt i Sør-Afrika (Eastern Cape, Transvaal).
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, (Melolonthinae) Samouelle, 1819
Stammen Tanyproctini Erichson, 1847 (eventuelt Pachydeminae)
Slekten Kraseophylla Péringuey, 1904
Kraseophylla distincta Péringuey, 1904
== Kilder ==
hannetons.fr - beskrivelse av slekten (på fransk)
== Eksterne lenker ==
(en) Kraseophylla i Global Biodiversity Information Facility
Kraseophylla distincta – detaljert informasjon på Wikispecies | Kraseophylla er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). | 2,979 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pseudachloa | 2023-02-04 | Pseudachloa | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1904', 'Kategori:Oldenborrer'] | Pseudachloa er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
| Pseudachloa er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
== Utseende ==
Middelsstore (15–18 millimeter), blanke, gulbrune oldenborrer. Forkroppen er nokså tett kledt med lange hår. Antennene består av ti ledd, de tre ytterste danner en vifte med lange blader. Dekkvingene er blanke.
== Utbredelse ==
Artene er utbredt i det østlige Sør-Afrika.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, (Melolonthinae) Samouelle, 1819
Stammen Tanyproctini Erichson, 1847 (eventuelt Pachydeminae)
Slekten Pseudachloa Péringuey, 1904
Pseudachloa leonina Péringuey, 1904
Pseudachloa werneri Lacroix, 2003
== Kilder ==
hannetons.fr - beskrivelse av slekten (på fransk)
== Eksterne lenker ==
(en) Pseudachloa i Global Biodiversity Information Facility
Pseudachloa – detaljert informasjon på Wikispecies | Pseudachloa er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). | 2,980 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pseustophylla | 2023-02-04 | Pseustophylla | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1855', 'Kategori:Oldenborrer'] | Pseustophylla er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
| Pseustophylla er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
== Utseende ==
Små (8–10 millimeter) oldenborrer. Antennene er ni-leddete, de tre ytterste leddene danner en vifte som er omtrent like lang som "stilken". Berre hannene er beskrevet.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt i Transvaal og Mosambik.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, (Melolonthinae) Samouelle, 1819
Stammen Tanyproctini Erichson, 1847 eller Pachydemini
Slekten Pseustophylla Péringuey, 1904
Pseustophylla fervida (Boheman, 1857)
Pseustophylla pretoriana Péringuey, 1904
== Kilder ==
hannetons.fr - beskrivelse av slekten (på fransk)
== Eksterne lenker ==
(en) Pseustophylla i Global Biodiversity Information Facility
Pseustophylla – detaljert informasjon på Wikispecies | Pseustophylla er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). | 2,981 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hans_Christopher_M%C3%BCller | 2023-02-04 | Hans Christopher Müller | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dannebrogordenen', 'Kategori:Dødsfall 25. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1897', 'Kategori:Folketingsmedlemmer for Færøyene', 'Kategori:Færøyske kjøpmenn', 'Kategori:Færøyske sysselmenn', 'Kategori:Fødsler 2. september', 'Kategori:Fødsler i 1818', 'Kategori:Landstingsmedlemmer for Færøyene', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Tórshavn', 'Kategori:Portal:Færøyene/artikler'] | Hans Christopher Müller (født 2. september 1818 i Tórshavn, død 25. desember 1897 samme sted) var en færøysk politiker, sysselmann, kjøpmann, sparebankdirektør og post- og dampskipsekspeditør.
Han var medlem av det danske Folketinget for Færøyene 1858–1864, medlem av Landstinget 1865–1886 og tilbake i Folketinget 1887–1890. Müller stilte seg med det danske Højre, men tok likevel del i den gryende nasjonale bevegelsen på Færøyene. Han var også medlem av det færøyske Lagtinget i vel 30 år.Han hadde ingen lengre utdannelse, men var kjent for sine store kunnskaper, blant annet om Færøyenes plante- og dyreliv, som han også skrev flere anerkjente avhandlinger om. Han var også selvlært fotograf med eget atelier.
| Hans Christopher Müller (født 2. september 1818 i Tórshavn, død 25. desember 1897 samme sted) var en færøysk politiker, sysselmann, kjøpmann, sparebankdirektør og post- og dampskipsekspeditør.
Han var medlem av det danske Folketinget for Færøyene 1858–1864, medlem av Landstinget 1865–1886 og tilbake i Folketinget 1887–1890. Müller stilte seg med det danske Højre, men tok likevel del i den gryende nasjonale bevegelsen på Færøyene. Han var også medlem av det færøyske Lagtinget i vel 30 år.Han hadde ingen lengre utdannelse, men var kjent for sine store kunnskaper, blant annet om Færøyenes plante- og dyreliv, som han også skrev flere anerkjente avhandlinger om. Han var også selvlært fotograf med eget atelier.
== Familie og yrke ==
Han vokste opp i Tórshavn som sønn av kongsbonde og sysselmann på Streymoy Rasmus Müller og Sigga Joensdóttir. Müller-slekten på Færøyene nedstammer fra Christopher Müller fra Slagelse, Hans Christopher Müllers tippoldefar, som var sogneprest på Norðurstreymoy. Moren var av kongsbondeslekt. Hans Christophers søster Cathrine ble gift med sysselmann på Suðuroy Gudmund Effersøe; deres sønn Oliver Effersøe ble også folketings- og landstingsmann.I 1839, bare 20 år gammel, ble han farens fullmektig. I 1843 overtok han sysselmannsembedet, som gav ham politimyndighet og visse administrative plikter. Han var tidvis også konstituert som amtmann, sorenskriver og landfogd på Færøyene. Han ble sittende som sysselmann helt til sin død, 54 år senere, men de siste årene ble sønnen Søren Müller konstituert i stillingen. H.C. Müller drev også kjøpmannshandel med rederivirksomhet og agentur for DFDS fra 1866 til 1890. I 1869 ble han også Tórshavns første postekspeditør. Han var også direktør i Færø Amts Sparekasse.Han var, som de fleste andre i borgerskapet i Tórshavn, tospråklig dansk og færøysk fra barnsben av. Som voksen talte han også engelsk, fransk og tysk flytende. Han var internasjonalt orientert og besøkte handels- og verdensutstillinger i Tyskland og England. Han bygget på egen hånd store kunnskaper om Færøyenes plante- og dyreliv, og han samlet eksemplarer som han sendte til blant andre Japetus Steenstrup ved Københavns Universitet, Christian Frederik Lütken ved Zoologisk Museum og den britiske naturforskeren Henry Wemyss Feilden.Hans Christopher Müller giftet seg med Maren Christine Olsen, datter av Søren Olsen og Christine Marie Hentze (datter av prost Peter Hentze), som drev et vertshus i Tórshavn. Deres eldste sønn, Søren Müller, overtok de fleste av farens foretagender. Datteren Petra ble gift med kjøpmann og norsk visekonsul Jens Olsen. Datteren Amalie ble lærerinne og gift med Johan Carl Joensen, «Grønlands-Johan», som bestyrte den danske monopolhandelen i Godthåb.
== Politisk arbeid ==
Han representerte Suðurstreymoy på Lagtinget 1852–1855, 1865–1881 og 1885–1892 og Norðurstreymoy 1857–1859.Allerede ved de første valgene til Folketinget etter Danmarks Riges Grundlov i 1849 stilte han som kandidat på Færøyene, men ble ikke valgt. I 1852 prøvde han igjen å bli valgt, men tapte igjen mot sakfører Niels Christopher Winther. Først da Winther i 1858 frivillig oppgav kandidaturet sitt, ble Müller valgt inn i Folketinget. Ved de to følgende valg holdt han kretsen, men i 1864 ble han slått av folkeskolelærer Johannes Petersen. Så ble han valgt i 1865 ved et suppleringsvalg til Landstinget, hvor han ble slått i 1886. I 1887 ble Müller igjen valgt til Folketinget, hvor han satt til 1890. Når ikke et spesielt færøysk forhold ble diskutert, lot Müller kun sjelden høre fra seg.Han ble begravet på Tórshavns gamle kirkegård.
== Utmerkelser ==
Han ble utnevnt til ridder av Dannebrogordenen i 1890 og tildelt Dannebrogordenens hederstegn i 1874.200 år etter Müllers fødsel, i 2018, utgav det færøyske postverket et frimerke med hans portrett.
== Referanser ==
== Eksterne lenker == | Hans Christopher Müller (født 2. september 1818 i Tórshavn, død 25. | 2,982 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sunnyi_Melles | 2023-02-04 | Sunnyi Melles | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 7. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1958', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra byen Luxembourg', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske skuespillere'] | Sunnyi Melles (prinsesse til Sayn-Wittgenstein-Sayn, født 7. oktober 1958 i Luxembourg) er en tysk skuespillerinne, sangerinne og danserinne.Hun ses blant annet i den paneuropeiske TV-serie Mord uten grenser.
| Sunnyi Melles (prinsesse til Sayn-Wittgenstein-Sayn, født 7. oktober 1958 i Luxembourg) er en tysk skuespillerinne, sangerinne og danserinne.Hun ses blant annet i den paneuropeiske TV-serie Mord uten grenser.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Sunnyi Melles – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Sunnyi Melles på Internet Movie Database
(sv) Sunnyi Melles i Svensk Filmdatabas
(da) Sunnyi Melles på Filmdatabasen
(fr) Sunnyi Melles på Allociné
(en) Sunnyi Melles på AllMovie
(en) Sunnyi Melles hos Rotten Tomatoes
(en) Sunnyi Melles hos The Movie Database
Sunnyi Melles på Facebook | Sunnyi Melles (prinsesse til Sayn-Wittgenstein-Sayn, født 7. oktober 1958 i Luxembourg) er en tysk skuespillerinne, sangerinne og danserinne. | 2,983 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Werner_Kohlmeyer | 2023-02-04 | Werner Kohlmeyer | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 26. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1974', 'Kategori:Fotballspillere for 1. FC Kaiserslautern', 'Kategori:Fotballspillere for FC 08 Homburg', 'Kategori:Fotballspillerstubber', 'Kategori:Fødsler 19. april', 'Kategori:Fødsler i 1924', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Kaiserslautern', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1954', 'Kategori:Stubber 2020-12', 'Kategori:Tyske fotballspillere', 'Kategori:Verdensmestere i fotball'] | Werner Kohlmeyer (født 19. april 1924, død 26. mars 1974) var en tysk fotballspiller som blant annet spilte for Kaiserslautern.
Han ble tatt ut til VM i fotball 1954, der laget hans vant gull .
| Werner Kohlmeyer (født 19. april 1924, død 26. mars 1974) var en tysk fotballspiller som blant annet spilte for Kaiserslautern.
Han ble tatt ut til VM i fotball 1954, der laget hans vant gull .
== VM-medaljer ==
1954 Sveits - Gull i fotball
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Werner Kohlmeyer – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Werner Kohlmeyer på Internet Movie Database
(de) Werner Kohlmeyer – Munzinger Sportsarchiv
(en) Werner Kohlmeyer – FIFA
(en) Werner Kohlmeyer – Transfermarkt
(en) Werner Kohlmeyer – national-football-teams.com
(en) Werner Kohlmeyer – WorldFootball.net
(en) Werner Kohlmeyer – FootballDatabase.eu
(de) Werner Kohlmeyer – fussballdaten.de
(en) Werner Kohlmeyer – EU-Football.info
(de) Werner Kohlmeyer – Tysklands fotballforbund | Werner Kohlmeyer (født 19. april 1924, død 26. | 2,984 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fritz_Bauer_(jurist) | 2023-02-04 | Fritz Bauer (jurist) | ['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Dødsfall 1. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1968', 'Kategori:Fødsler 16. juli', 'Kategori:Fødsler i 1903', 'Kategori:Gode nye artikler', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Stuttgart', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske jurister'] | Fritz Bauer (1903–1968) var en tysk jurist og ledende statsadvokat (tysk: Generalstaatsanwalt) i den tyske delstaten Hessen, fra 1956 til 1968. Bauer ble kjent for sin medvirkning til bortføringen av Adolf Eichmann til Israel, forsvaret av renommeet til deltakerne i attentatet 20. juli 1944 og Auschwitzprosessen i Frankfurt. Bauer spilte en viktig rolle for at etterforskningen av nazistenes forbrytelser under holocaust tok seg markert opp i 1960-årene i regi av Forbundsrepublikken selv. Bauers juridiske perspektiv avvek klart fra den dominerende betraktning blant jurister blant annet prinsippet om fellesaksjon (joint criminal enterprise) som senere kom inn i internasjonal strafferett.
| Fritz Bauer (1903–1968) var en tysk jurist og ledende statsadvokat (tysk: Generalstaatsanwalt) i den tyske delstaten Hessen, fra 1956 til 1968. Bauer ble kjent for sin medvirkning til bortføringen av Adolf Eichmann til Israel, forsvaret av renommeet til deltakerne i attentatet 20. juli 1944 og Auschwitzprosessen i Frankfurt. Bauer spilte en viktig rolle for at etterforskningen av nazistenes forbrytelser under holocaust tok seg markert opp i 1960-årene i regi av Forbundsrepublikken selv. Bauers juridiske perspektiv avvek klart fra den dominerende betraktning blant jurister blant annet prinsippet om fellesaksjon (joint criminal enterprise) som senere kom inn i internasjonal strafferett.
== Bakgrunn og familie ==
Bauer ble født 16. juli 1903 inn i en liberal og velstående jødisk familie i Stuttgart, der faren drev en grossistforretning i tekstilbransjen. Bauer hadde en tre år yngre søster, Margot. Han gikk fra 1912 til 1921 på skole i Stuttgart, og meldte seg i 1920 inn i SPD der han var leder for den sosialdemokratiske studentforeningen. Han studerte jus i Heidelberg, München og Tübingen.
=== Dødsfall ===
Bauer ble 1. juli 1968 funnet død i sitt badekar. Undersøkelser viste at han kvelden før hadde inntatt sovetabletter og alkohol, en kombinasjon som kan føre til hjertestans. Spekulasjoner om Bauer hadde begått selvdrap eller om andre hadde medvirket til dødsfallet, kunne ikke bekreftes. Ved bisettelsen 6. juli 1968 ga de alliertes aktor under Nürnbergprosessene, Robert Kempner uttrykk for at Bauer hadde vært den største ambassadør Forbundsrepublikken Tyskland hadde hatt. Noen få venner var til stede ved bisettelsen, blant andre Theodor W. Adorno som sto for musikken.
== Tidlig karriere og eksil ==
I 1930 ble han i en alder av 26 år, den yngste dommer i Weimarrepublikken. Bauer var fra unge år medlem av det sosialdemokratiske partiet og en av få dommere som var aktiv i det sosialdemokratiske partiet.Etter nasjonalsosialistenes maktovertakelse i 1933 mistet Bauer sitt arbeid i justisvesenet fordi han var sosialdemokrat. Han ble satt i konsentrasjonsleir i Heuberg, der han kom i kontakt med Kurt Schumacher. Etter åtte måneders innesperring ble han sluppet fri. Han emigrerte til Danmark i 1936, og ble der forhørt av politiet, med grunnlag i mistanke om homoseksualitet. Etter Tysklands invasjon av Danmark i 1940 ble han to ganger internert. Etter å ha blitt sluppet fri siste gang, gikk han i dekning. Han giftet seg i 1943 med den danske førskolelæreren Anna Maria Petersen.I 1943 reiste Bauer til Sverige for å unngå å bli offer for deportasjonen av jøder fra Danmark til Tyskland. I Sverige arbeidet han for ulike politiske og antinazistiske organisasjoner, og overlevde på stipend fra det sosialvitenskapelige institutt i Stockholm. I Stockholm ble han Willy Brandts medarbeider og sammen grunnla de tidsskriftet Sozialistische Tribüne. I eksil publiserte han fagbøker om juridiske tema.Etter krigen flyttet han tilbake til Danmark og arbeidet der i den tyskspråklige presse. Han søkte den britiske okkupasjonsmakten i Tyskland om arbeid, men han fikk ingen stillinger. I 1949 reiste han til Braunschweig, der han med Kurt Schumachers hjelp ble statsadvokat. Bauers kone ble igjen i Danmark. Ifølge Der Spiegel i 2014 var Bauer homoseksuell og hans mange minoritetsroller gjorde ham særlig sårbar.
== Statsadvokat i Hessen ==
Bauer arbeidet i et justisvesen som i stor grad var befolket av embetsmenn som også hadde tjent under nasjonalsosialismen. Det gjaldt blant annet dommeren under Auschwitzprosessene, Hans Hofmeyer. Som et bilde på dette uttalte Bauer at «Når jeg forlater kontoret, betrer jeg fiendeland» («Wenn ich mein Dienstzimmer verlasse, betrete ich Feindesland»).Rettsoppgjøret etter andre verdenskrig var i utgangspunktet de alliertes ansvar først i form av den felles Nürnbergprosessen og etterfølgende prosesser i hver av okkupasjonssonene. Det allierte kontrollrådet ga i desember 1945 tyske domstoler rett til selv å rettsforfølge forbrytelser begått av tyske borgere mot andre tyskere i nazitiden. I Vest-Tyskland var det stor motstand mot rettsoppgjøret under alliert okkupasjon de første årene etter andre verdenskrig. I 1954 fikk Forbundsrepublikken (Vest-Tyskland) overført suverenitet fra de vestallierte når det gjaldt rettsoppgjør knyttet til andre verdenskrig i henhold til Überleitungsvertrag (overgangsavtalen). Regjeringen i Bonn hadde arbeidet for denne endringen for å få avsluttet alliert rettsforfølgelse av tyske borgere anklaget for krigsforbrytelser og andre overgrep. Overføringen av suverenitet førte til at stadig flere dømte ble løslatt fra allierte fengsel i Vest-Tyskland. Fra rundt 1960 ble det gjort nye anstrengelser for å rettsforfølge forbrytere fra nazitiden, samtidig vedvarte en til dels effektiv motstand og forsøk på å få slutt på rettsoppgjøret. Bauers anstrengelser for å rettsforfølge nazister ble kjølig mottatt av politikere og dommere. Han fikk på grunn av sitt arbeid mange fiender og han mottok antisemittiske fornærmelser og enkelte trusler personlig.
=== Straffeforfølgning av høyreekstreme ===
Bauer vakte i 1952 internasjonal oppsikt da han reiste tiltale mot den høyreekstreme, pensjonerte generalmajor Otto Ernst Remer for å ha kalt Claus Schenk Graf von Stauffenberg for landsforræder. Bauer påsto at Stauffenberg ikke hadde brutt noen offisersed. Motstand mot den nasjonalsosialistiske stat kunne etter sin natur ikke kunne betraktes som forræderi. Han fikk medhold i retten og Remer ble dømt til fengselsstraff. Remer ble ikke dømt for ærekrenkelse fordi retten mente han uttrykte et synspunkt og ikke kom med påstander om fakta, men retten dømte han for å ha fornærmet Stauffenberg og andre motstandere.
=== Auschwitzprosessene ===
Han ble i 1956 leder av statsadvokatembetet i Hessen, hentet dit av ministerpresident Georg August Zinn. Der tok han initiativ til den såkalte Auschwitzprosessen i Frankfurt, som var rettet mot SS-personell i Auschwitz-Birkenau. I 1959 ba han tysk høyesterett om å få alle sakene overført til domstolen Landgericht i Frankfurt, istedet for at sakene ble ført spredt rundt i Tyskland. I de første og største sakene tok Bauer ut 22 tiltaler mot mistenkte gjerningspersoner. De fleste sakene endte med relativt lave straffer, for medvirkning til drap fordi retten mente de tiltalte stort sett fulgte ordre og ikke myrdet på eget initiativ. Bauer var skuffet over de milde dommene. Rettens argumentasjon la ansvaret på øverste ledere (som var døde) eller et fåtall sadister på laveste nivå, mens mange andre gikk fri eller fikk milde straffer. Bauer argumenterte for at det for straffansvar ikke var nødvendig å konstatere en direkte medvirkning til drapene, da det dreide seg om en industrialisert drapsprosess. Først langt senere ble dette synspunktet tatt opp i tysk rett. På tross av de relativt milde straffene, bidro disse prosessene vesentlig til å få i gang det offentlige og sosial oppgjøret med holocaust i Tyskland (Vest-Tyskland). Tysk strafferett krevde livstid for hovedgjerningsperson, mens straffen for medvirkning kunne være ned mot 3 års fengsel. Vesttyske domstoler betraktet administratorer og de som fysisk gjennomførte drapene leiren stort sett som medhjelpere, mens Hitler, Himmler og Heydrich for en stor del ble ansett som hovedgjerningspersoner. Denne rettspraksisen innebar at straffeansvar var avhengig av tiltaltes subjektive intensjon, uansett hvordan de fysisk bidro til drapene.
Den faktiske og juridiske situasjonen var uvanlig enkel: det ble gitt en ordre om å likvidere jødene i det nazikontrollerte Europa; drapsvåpene var Auschwitz, Treblinka etc. Enhver som håndterte dette drapsmaskineriet gjorde seg skyldig i å ha deltatt i mord, uansett hva han gjorde, forutsatt at han visste om formålet med det maskineriet, noe som selvsagt er hevet over tvil angående de som var i utryddelsesleirene eller visste om dem, fra vaktene til lederne. Den som tilhører en kriminell bande … er, noe jurister i dette landet knapt kan tvile på, skyldig i mord, uansett om han kommanderer drapet som sjef ved en pult, deler ut våpnene, utspionerer åstedet eller skyter egenhendig.
I 1961 ble det i Vest-Tyskland innledet etterforskning av flere forbrytelser i det tyskokkuperte Frankrike, den såkalte Frankreich-Komplex-prosessen. Bauer og Harlan leverte til denne prosessen anmeldelse av fem mistenkte personer, blant andre Klaus Barbie.Til etterforskningen før Auschwitz-prosessen valgte Bauer tre jurister, Joachim Kügler, Georg Friedrich Vogel og Gerhard Wiese, som var for unge til å ha vært involvert i nazismen.Bauers venn Thomas Harlan medvirket i Auschwitzprosessene til å fremskaffe skriftlige beviser mot de mistenkte. Bauer og Harlan brevvekslet hyppig i 1960-årene - 130 brev er bevart og arkivert i Fritz Bauer-instituttet i Frankfurt. Thomas Harlan var sønn av propagandafilmskaperen Veit Harlan. Den eldre Bauer var trolig en farsfigur for Thomas Harlan som var i konflikt med faren Veit Harlan og bekjempet det faren hadde medvirket til. Vaktene i Auschwitz var pålagt å se Veit Harlans propagandafilm Blod og gull.
=== Pågripelsen av Adolf Eichmann ===
I perioden 1957–1961 medvirket Bauer vesentlig til at Adolf Eichmann kunne pågripes og deretter tiltales for sine forbrytelser under holocaust. Bauer fikk i 1957 informasjon om Eichmanns mulige oppholdssted. Bauer stolte ikke på offisielle kanaler blant annet fordi han fryktet gamle nazister ville tipse Eichmann slik at han kunne stikke av. Bauer opprettet direkte og hemmelig forbindelse med Israels myndigheter. Bauer informerte blant annet Felix Shinnar, lederen av Israel-misjonen i Köln, om Eichmanns oppholdssted. Han deltok senere i samtaler i Israel med representanter for den Israelske regjering og Mossad. Etter at Eichmann var fengslet i Israel tok Bauer initiativ til rettssak mot Eichmann i Tyskland. Han ønsket Eichmann utlevert til Tyskland, men tyske myndigheter vegret seg mot dette. Ifølge den tyske historikeren Bettina Stangneth ble Simon Wiesenthal kredittert for det som egentlig var Bauers fortjeneste; det var Bauer som formidlet den avgjørende informasjonen som ledet til pågripelsen av om Eichmann.Bauer ga Thomas Harlan tilgang til dokumentene fra Eichmann-saken samt utskrift av Willem Sassens interjuv med Eichmann (også kalt Argentina-dokumentene). Harlan skulle blant annet bruke materialet for å skrive bok om det «fjerde riket» (det ustraffede forbryterne fra nazitiden som gikk fritt rundt i Tyskland) og bistå sin venn Bauer i Auschwitzprosessen.
=== Senere virke ===
Bauer åpnet i 1965 forundersøkelser for å forberede en eventuell prosess mot de juristene som hadde muliggjort eutanasi-mordene. Disse prosessene skulle gå inn i de forbrytelser som var innvevd i det nasjonalsosialistiske justisvesen. Som følge av Bauers tidlige død, ble disse prosessene ikke noe av.
== Bauers rettspolitiske syn ==
Bauer argumenterte for et en strafferett fokusert på gjerningspersonen (tysk: Täterstrafrecht) og han mente at naturrett burde gå foran positiv rett (rettspositivisme eller menneskapt, kodifisert lovgivning). Bauer mente at tyske juristers ubetinget lydighet for positiv lov reflekterte tyskernes underdanige holdning noe som i sin turn hadde lagt grunnlag for nazismen. Bauers juristkollegaer var samtidig klar over at nazistenes jurister også hadde vært tilhengere av en form for Täterstrafrecht og nazistene hadde også avvist rettspositivsme.
=== Formålet med Auschwitzprosessene ===
Bauer ønsket med Auschwitzprosessene å vise hvordan folkemordet skjedde ved å presentere holocaust som helhet. Bauer ønsket å opplyse den tyske befolkningen om den forferdelige konsekvensen av deres underdanighet for autoriteter.Bauer mente at det fantes fire hovedtyper forbrytere fra nazitiden:
Overbeviste eller troende nazister (tysk: Gläubige)
Formalister som mente at man måtte gjøre sin plikt uavhengig av formål
Opportunister som kynisk brukte ideologien til å tjene egne interesser
«Verktøy» som handler mot bedre vitende og tjener som verktøy for de tre første gruppeneTil forskjell fra Daniel Goldhagen som mener at alle gjerningsmenn handlet ut fra samme grunnleggende motiv og ideologi, mente Bauer at gjerningsmennene ikke kunne settes i samme bås og at forskjellen mellom disse fire gruppene var avgjørende og med juridiske implikasjoner. Dersom de handlet fra ulike motiver, men produserte samme resultat, kunne de prinsipielt sett betraktes som helt utskiftbare ledd uten ansvar for egne handlinger. Bauer mente at rådende juridisk praksis ikke strakk til i behandlingen av arven etter nazitiden. Det var betydelig debatt om prinsippet om at gjerningsmennenes skyld skal vurderes utfra deres sinnstilstand var egnet til å fange særtrekkene ved holocaust. Bauer hadde generelt liten innflytelse på domstolenes praksis i mesteparten av etterkrigstiden. Størst innflytelse hadde jurister som mente at forbrytelser under nazistene måtte behandles som vanlige kriminelle handlinger der den enkelte gjerningsmanns motiver måtte bevises.Bauer fremholdt tidlig at holocaust var statlig og byråkratisk utryddelse av en hel folkegruppe og som derfor ikke kunne håndteres innenfor den strafferettslige rammen for vanlige mord begått av individer for personlige motiver. Bauer mente at domstolene faktisk kunne anvende straffeloven av 1871 også på storskala mord som holocaust: Bauer argumenterte med at Auschwitz var en enhet og massemordet gjennomført der var en enkeltstående forbrytelse. Domstolen i Frankfurt var ikke enig med Bauer i at alle som medvirket i drapsmaskineriet i Auschwitz var skyldige i mord.Bauer kritiserte dommen i Frankfurt for å anse gjerningspersonene bare for å ha medvirket til mord noe som ga milde straffer. Basert på Auschwitzprosessen mente han at strafferetten måtte inkludere fullt straffeansvar for å ha tjenestegjort i en utryddelsesleir som Auschwitz. Bauer argumenterte med at enhver som tjenestegjorde i Auschwitz-Birkenau fra første dag forsto formålet med anlegget. De måtte derfor betraktes som gjerningsmenn på linje med Hitler og kunne sies å ha konspirert med Hitler i gjennomføring av holocaust, ifølge Bauer. Etter dommen kritiserte Bauer dommerne offentlig for hvordan de betraktet Auschwitz: Domstolen forsøkte å dele mord på millioner opp i enkeltstående mord for eksempel at X drepte A eller Y drepte B, for å vise den enkelte tiltaltes handlinger i detalj. Ifølge Bauer var dette en meningsløs fremstilling av Auschwitz som ikke kunne betraktes som en sum av isolerte hendelser.
=== Bauers reformideer ===
Bauer ønsket å reformere strafferetten og kriminalomsorgen i Tyskland med blant annet mer humane fengsler. Han mente det ikke var noe poeng i å låse folk inne i fengsler. Bauer avviste straff som gjengjeldelse og anså den gjeldende straffeloven som foreldet. Han mente at den tyske betegnelsen Staatsanwalt (statsadvokat) misvisende fordi påtalemakten etter Bauers syn ikke var sakførere for staten men forsvarere av menneskeretter. Bauer anså lovgivning som grunnleggende sett et spørsmål om politikkutforming og omstridte spørsmål burde løses av politikerne.Bauer mente at straff skulle være preventivt og fremadskuende. Straffeforfølgelse av forbrytere fra nazitiden kunne ikke begrunnes med forbedring eller «resosialisering» av forbryterne eller med behov for å beskytte samfunnet: de tiltalte var fredelige og pliktoppfyllende menn som ikke utgjorde noen fare for omgivelsene. Bauer mente at rettsoppgjør med nazistene ville fungere preventivt ved at opplysning om nazistenes skrekkvelde skulle oppdra borgerne. Fremstilling av folkemordet i rettssalen skulle være en historisk, juridisk og moralsk lærdom for ettertiden. Bauer innså at rettsoppgjøret ville fungere oppdragende bare om rettssakene avdekket at de tiltalte hadde et valg og frivillig kunne avstå fra å delta i massedrapet.Bauer fremholdt at holocaust ikke var summen av mange enkeltstående mord og oppsplitting av holocaust i mange enkeltstående straffesaker ville gi en misvisende fremstilling av hva som egentlig skjedde. Bauer mente at Auschwitz-prosessen kunne vært en av landets raskeste rettssaker fordi det var enkelt å bevise hvilken forbrytelse som var begått: Alle som hadde bidratt til gjennomføring av massedrapet var skyldige i mord. For Bauer var den enkeltes motiver uinteressante så lenge det forsto hva de var med på kunne de tiltales for mord. Bauers standpunkt sto i motsetning til etablert praksis i tyske domstoler. For domstolene var det bare to kategorier hovedgjerningspersoner (tysk: Täter): Topplederne i naziregimet (særlig Hitler, Himmler og Heydrich) og dernest tjenestemenn som drepte av blodtørst, sadisme eller andre frastøtende motiver. Fra domstolenes perspektiv var alle andre bare medskyldige i mord. Domstolene forsøkte derfor å fastslå om tiltalte bare gjennomførte planer andre hadde lagt eller om de gjennomførte drapene med iver og engasjement. Domstolenes vekt på individuelle motiver førte til at bare et fåtall ble dømt som hovedgjerningspersoner (hovedsakelig sadister) mens øvrige ble frikjent eller ansett som medskyldige. Den tyske jusprofessoren Ingo Müller har fremholdt hadde at denne tyske rettspraksisen innebar «forbrytelser uten gjerningsmenn».Bauer trodde at Auschwitz-prosessen i Frankfurt bare var begynnelsen på et større rettsoppgjør og han ønsket også å stille gjerningspersonene fra T4 for retten. Bauer ønsket med Auschwitzprosessen og rettsforfølgelse av Eichmann å opplyse tyskerne og vise omverden at Tyskland både hadde ønske og evne til et oppgjør med nazitiden. Eichmann og andre gjerningspersoner var Bauer lite interessert i som individer, de var utskiftbare.Bauer tok fra 1950 til orde for et mer humant fengselsvesen, og noen av hans forslag ble tatt inn lov om straffefullbyrdelse (tysk: Strafvollzug) innført i 1976. På 1950-tallet var han langt forut for sin tid da han tok til orde for å styrke ofrenes rettigheter i straffesaker. Straks etter andre verdenskrig tok han til orde for å avskaffe det han anså som hyklerske og foreldete straffebestemmelser på det seksuelle området som han mente tilhørte privatlivet: Seksuell omgang utenfor ekteskap var en straffbar handling til 1969 og seksuell omgang mellom voksne menn ble avkriminalisert i 1994.
=== Mottakelse av Bauers ideer i samtiden ===
Det var lite akademisk interesse for Bauers publikasjoner i hans levetid og påvirket i liten grad tysk strafferett i etterkrigstiden. Bauer publiserte noen arbeider i fagtidsskrifter for jurister, mens mesteparten av hans publikasjoner var i dagsaviser, tidsskrifter for fagforeninger og i statsvitenskapelige tidsskrifter. Tyske strafferettsjurister anså ham stort sett som en «outsider». Bauer var opptatt av å opplyse allmennheten og hadde en mer litterær enn akademisk stil og siterte på grunnlag av sine brede kunnskaper Bibelen, fremstående filosofer og forfattere. Bauer var jødisk og det kan ifølge Károly Bárd ha medvirket til hans rolle som outsider blant juristene: Jødene ble utestengt fra jussen etter at nazistene tok makten og antisemittismen overlevde krigen. Bauer hadde vært 13 år i eksil og kom tilbake til et land han ikke kjente.
== Ettermæle ==
Et sitat av Bauer ga inspirasjon til opprettelse av et minnesmerke over ham, formet som toppen av et isfjell: «Du skal vite det, det finnes et isfjell og vi ser bare en liten del og den største delen ser vi ikke.» Sitatet er blant annet uttrykk for at av de 8 000 tyskere som deltok i Auschwitz under holocaust, ble bare 40 dømt. Offentlige steder har fått navn etter Bauer.Fritz Bauer-Gesamtschule med særlig vekt på undervisning i holocaust-relaterte spørsmål, finnes i Sankt Augustin i Nordrhein-Westfalen. Bauer regnes av Arbeitsgemeinschaft Orte der Demokratiegeschichte blant de viktigste personer som i løpet av de siste 200 år, har bidratt til dannelsen av demokratiet i Tyskland.I forbindelse med markering av 50 år etter Bauers død 1. juli 2018 holdt forbundspresident Frank-Walter Steinmeier en tale. Markeringen var i Paulskirche i Frankfurt der den tyske nasjonalforsamlingen hadde sitt første møte i 1848 og der ble utkast til grunnlov utarbeidet. I 1949 fikk Forbundsrepublikken sin grunnlov (Grundgesetz) og demokratiet ble gjeninnført i Tyskland. Steinmeier fremholdt at det Tyskland trengte folk som Bauer for å gjøre landet til en republikk av demokrater. Bauer selv likte ikke å få betegnelsen «nazijeger». Ved 50-års minnet beskrev Die Zeit Bauer som en nølende og motvillig aktor. Bauer var i følge Steinmeier en lidenskapelig demokrat og en nøkkelfigur i det unge demokratiet. Bauer ville gjøre tyskerne immune mot et nytt tilbakefall i barbari.Etter år 2000 kom fem dokumentarfilmer (inkludert Frtiz Bauer: Tod auf Raten, 2011) og dramafilmen The People vs. Fritz Bauer (2015) samt to tyskspråklige biografier om Bauer:
Irmtrud Wojak: Fritz Bauer 1903–1968: Eine Biographie (München: C.H. Beck, 2009)
Ronen Steinke: Fritz Bauer oder Auschwitz vor Gericht (München: Piper, 2013).Særlig Steinkes bok fra 2013 stimulert interesse for Bauer.
== Se også ==
Det tyske demokratiets pionerer.
== Noter ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
Bárd, Károly (2020). «‘Do not judge others, and you will not be judged’ – Fritz Bauer on the potential and responsibilities of human justice». New Journal of European Criminal Law. 3 (engelsk). 11: 267–281. ISSN 2032-2844. doi:10.1177/2032284420923409. Besøkt 17. desember 2022.
Gortat, Jakub (2017). «A Case of Successful Transitional Justice: Fritz Bauer and his Late Recognition in the Federal Republic of Germany». Polish Political Science Yearbook. 46. 2: 71–84. doi:10.15804/ppsy2017205. Besøkt 2. desember 2022.
Steinke, R. (2020). Fritz Bauer: The Jewish Prosecutor who Brought Eichmann and Auschwitz to Trial. Indiana University Press.
Ida Richter (2020). «Nazi Crimes Before West German Courts: Fritz Bauer as a Visionary of International Criminal Justice?». Journal of International Criminal Justice. 18 (1): 167–183. doi:10.1093/jicj/mqaa016. Besøkt 30. november 2022.
== Eksterne lenker ==
(en) Fritz Bauer – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Hans Bauer (født 28. juli 1927, død 31. | 2,985 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Herbert_Erhardt | 2023-02-04 | Herbert Erhardt | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 3. juli', 'Kategori:Dødsfall i 2010', 'Kategori:Fotballspillere for FC Bayern München', 'Kategori:Fotballspillere for SpVgg Greuther Fürth', 'Kategori:Fotballspillerstubber', 'Kategori:Fotballtrenere for FC Augsburg', 'Kategori:Fødsler 6. juli', 'Kategori:Fødsler i 1930', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1954', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1958', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1962', 'Kategori:Stubber 2021-03', 'Kategori:Tyske fotballspillere', 'Kategori:Tyske fotballtrenere', 'Kategori:Verdensmestere i fotball'] | Herbert Erhardt (født 6. juli 1930, død 3. juli 2010) var en tysk fotballspiller som blant annet spilte for Bayern München.
Han ble tatt ut til VM i fotball 1954, der laget hans vant gull .
| Herbert Erhardt (født 6. juli 1930, død 3. juli 2010) var en tysk fotballspiller som blant annet spilte for Bayern München.
Han ble tatt ut til VM i fotball 1954, der laget hans vant gull .
== VM-medaljer ==
1954 Sveits - Gull i fotball
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Herbert Erhardt – Munzinger Sportsarchiv
(en) Herbert Erhardt – FIFA
(en) Herbert Erhardt – Transfermarkt
(en) Herbert Erhardt – national-football-teams.com
(en) Herbert Erhardt – WorldFootball.net
(en) Herbert Erhardt – FootballDatabase.eu
(de) Herbert Erhardt – fussballdaten.de
(en) Herbert Erhardt – EU-Football.info
(de) Herbert Erhardt – Tysklands fotballforbund | Herbert Erhardt (født 6. juli 1930, død 3. | 2,986 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Horst_Eckel | 2023-02-04 | Horst Eckel | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem av idrettslag hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 3. desember', 'Kategori:Dødsfall i 2021', 'Kategori:Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden', 'Kategori:Fotballspillere for 1. FC Kaiserslautern', 'Kategori:Fotballspillerstubber', 'Kategori:Fødsler 8. februar', 'Kategori:Fødsler i 1932', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1954', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1958', 'Kategori:Stubber 2022-02', 'Kategori:Tyske fotballspillere', 'Kategori:Verdensmestere i fotball'] | Horst Eckel (født 8. februar 1932, død 3. desember 2021) var en tysk tidligere fotballspiller som blant annet spilte for Kaiserslautern.
Han ble tatt ut til VM i fotball 1954, der laget hans vant gull .
| Horst Eckel (født 8. februar 1932, død 3. desember 2021) var en tysk tidligere fotballspiller som blant annet spilte for Kaiserslautern.
Han ble tatt ut til VM i fotball 1954, der laget hans vant gull .
== VM-medaljer ==
1954 Sveits - Gull i fotball
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Horst Eckel – Munzinger Sportsarchiv
(en) Horst Eckel – FIFA
(en) Horst Eckel – Transfermarkt
(en) Horst Eckel – national-football-teams.com
(en) Horst Eckel – WorldFootball.net
(en) Horst Eckel – FootballDatabase.eu
(de) Horst Eckel – fussballdaten.de
(en) Horst Eckel – EU-Football.info
(de) Horst Eckel – Tysklands fotballforbund | Horst Eckel (født 8. februar 1932, død 3. | 2,987 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Josef_Posipal | 2023-02-04 | Josef Posipal | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem av idrettslag hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 21. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1997', 'Kategori:Fotballspillere for Hamburger SV', 'Kategori:Fotballspillerstubber', 'Kategori:Fødsler 20. juni', 'Kategori:Fødsler i 1927', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Timiș', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1954', 'Kategori:Stubber 2019-02', 'Kategori:Tyske fotballspillere', 'Kategori:Verdensmestere i fotball'] | Josef «Jupp» Posipal (født 20. juni 1927, død 21. februar 1997) var en tysk fotballspiller som blant annet spilte for Hamburger SV.
Han ble tatt ut til VM i fotball 1954, der laget hans vant gull .
| Josef «Jupp» Posipal (født 20. juni 1927, død 21. februar 1997) var en tysk fotballspiller som blant annet spilte for Hamburger SV.
Han ble tatt ut til VM i fotball 1954, der laget hans vant gull .
== VM-medaljer ==
1954 Sveits - Gull i fotball
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Josef Posipal – Munzinger Sportsarchiv
(en) Josef Posipal – FIFA
(en) Josef Posipal – Transfermarkt
(en) Josef Posipal – national-football-teams.com
(en) Josef Posipal – WorldFootball.net
(en) Josef Posipal – FootballDatabase.eu
(de) Josef Posipal – fussballdaten.de
(en) Josef Posipal – EU-Football.info
(de) Josef Posipal – Tysklands fotballforbund | Josef «Jupp» Posipal (født 20. juni 1927, død 21. | 2,988 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Paul_Mebus | 2023-02-04 | Paul Mebus | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem av idrettslag hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 11. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1993', 'Kategori:Fotballspillere for 1. FC Köln', 'Kategori:Fotballspillerstubber', 'Kategori:Fødsler 9. juni', 'Kategori:Fødsler i 1920', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1954', 'Kategori:Stubber 2019-02', 'Kategori:Tyske fotballspillere', 'Kategori:Verdensmestere i fotball'] | Paul Mebus (født 9. juni 1920, død 11. desember 1993) var en tysk fotballspiller som blant annet spilte for Köln.
Han ble tatt ut til VM i fotball 1954, der laget hans vant gull .
| Paul Mebus (født 9. juni 1920, død 11. desember 1993) var en tysk fotballspiller som blant annet spilte for Köln.
Han ble tatt ut til VM i fotball 1954, der laget hans vant gull .
== VM-medaljer ==
1954 Sveits - Gull i fotball
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Paul Mebus – FIFA
(en) Paul Mebus – Transfermarkt
(en) Paul Mebus – national-football-teams.com
(en) Paul Mebus – WorldFootball.net
(en) Paul Mebus – FootballDatabase.eu
(de) Paul Mebus – fussballdaten.de
(en) Paul Mebus – EU-Football.info
(de) Paul Mebus – Tysklands fotballforbund | Paul Mebus (født 9. juni 1920, død 11. | 2,989 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Werner_Liebrich | 2023-02-04 | Werner Liebrich | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem av idrettslag hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 20. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1995', 'Kategori:Fotballspillere for 1. FC Kaiserslautern', 'Kategori:Fotballspillerstubber', 'Kategori:Fødsler 18. januar', 'Kategori:Fødsler i 1927', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Kaiserslautern', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1954', 'Kategori:Stubber 2019-02', 'Kategori:Tyske fotballspillere', 'Kategori:Tyske fotballtrenere', 'Kategori:Verdensmestere i fotball'] | Werner Liebrich (født 18. januar 1927, død 20. mars 1995) var en tysk fotballspiller som blant annet spilte for Kaiserslautern.
Han ble tatt ut til VM i fotball 1954, der laget hans vant gull .
| Werner Liebrich (født 18. januar 1927, død 20. mars 1995) var en tysk fotballspiller som blant annet spilte for Kaiserslautern.
Han ble tatt ut til VM i fotball 1954, der laget hans vant gull .
== VM-medaljer ==
1954 Sveits - Gull i fotball
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Werner Liebrich – Munzinger Sportsarchiv
(en) Werner Liebrich – FIFA
(en) Werner Liebrich – Transfermarkt
(en) Werner Liebrich – national-football-teams.com
(en) Werner Liebrich – WorldFootball.net
(en) Werner Liebrich – FootballDatabase.eu
(de) Werner Liebrich – fussballdaten.de
(en) Werner Liebrich – EU-Football.info
(de) Werner Liebrich – Tysklands fotballforbund | Werner Liebrich (født 18. januar 1927, død 20. | 2,990 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Karl-Heinz_Metzner | 2023-02-04 | Karl-Heinz Metzner | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 25. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1994', 'Kategori:Fotballspillere for Borussia Fulda', 'Kategori:Fotballspillere for KSV Hessen Kassel', 'Kategori:Fotballspillerstubber', 'Kategori:Fødsler 9. januar', 'Kategori:Fødsler i 1923', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Kassel', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1954', 'Kategori:Stubber 2021-05', 'Kategori:Tyske fotballspillere', 'Kategori:Verdensmestere i fotball'] | Karl-Heinz Metzner (født 9. januar 1923, død 25. oktober 1994) var en tysk fotballspiller som blant annet spilte for Hessen Kassel.
Han ble tatt ut til VM i fotball 1954, der laget hans vant gull .
| Karl-Heinz Metzner (født 9. januar 1923, død 25. oktober 1994) var en tysk fotballspiller som blant annet spilte for Hessen Kassel.
Han ble tatt ut til VM i fotball 1954, der laget hans vant gull .
== VM-medaljer ==
1954 Sveits - Gull i fotball
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Karl-Heinz Metzner – FIFA
(en) Karl-Heinz Metzner – Transfermarkt
(en) Karl-Heinz Metzner – national-football-teams.com
(en) Karl-Heinz Metzner – WorldFootball.net
(en) Karl-Heinz Metzner – FootballDatabase.eu
(de) Karl-Heinz Metzner – fussballdaten.de
(en) Karl-Heinz Metzner – EU-Football.info
(de) Karl-Heinz Metzner – Tysklands fotballforbund | Karl-Heinz Metzner (født 9. januar 1923, død 25. | 2,991 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bernhard_Klodt | 2023-02-04 | Bernhard Klodt | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 23. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1996', 'Kategori:Fotballspillere for FC Schalke 04', 'Kategori:Fotballspillerstubber', 'Kategori:Fødsler 26. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1926', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Gelsenkirchen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1954', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1958', 'Kategori:Stubber 2016-03', 'Kategori:Tyske fotballspillere', 'Kategori:Verdensmestere i fotball'] | Bernhard Klodt (født 26. oktober 1926, død 23. mai 1996) var en tysk fotballspiller som blant annet spilte for Schalke 04.
Han ble tatt ut til VM i fotball 1954, der laget hans vant gull .
| Bernhard Klodt (født 26. oktober 1926, død 23. mai 1996) var en tysk fotballspiller som blant annet spilte for Schalke 04.
Han ble tatt ut til VM i fotball 1954, der laget hans vant gull .
== VM-medaljer ==
1954 Sveits - Gull i fotball
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Bernhard Klodt – Munzinger Sportsarchiv
(en) Bernhard Klodt – FIFA
(en) Bernhard Klodt – Transfermarkt
(en) Bernhard Klodt – national-football-teams.com
(en) Bernhard Klodt – WorldFootball.net
(en) Bernhard Klodt – FootballDatabase.eu
(de) Bernhard Klodt – fussballdaten.de
(en) Bernhard Klodt – EU-Football.info
(de) Bernhard Klodt – Tysklands fotballforbund | Bernhard Klodt (født 26. oktober 1926, død 23. | 2,992 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Richard_Herrmann_(fotballspiller) | 2023-02-04 | Richard Herrmann (fotballspiller) | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 27. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1962', 'Kategori:Fotballspillere for FSV Frankfurt', 'Kategori:Fotballspillerstubber', 'Kategori:Fødsler 28. januar', 'Kategori:Fødsler i 1923', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Katowice', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1954', 'Kategori:Stubber 2017-03', 'Kategori:Tyske fotballspillere', 'Kategori:Verdensmestere i fotball'] | Richard Herrmann (født 28. januar 1923, død 27. juli 1962) var en tysk fotballspiller som blant annet spilte for FSV Frankfurt.
Han ble tatt ut til VM i fotball 1954, der laget hans vant gull .
| Richard Herrmann (født 28. januar 1923, død 27. juli 1962) var en tysk fotballspiller som blant annet spilte for FSV Frankfurt.
Han ble tatt ut til VM i fotball 1954, der laget hans vant gull .
== VM-medaljer ==
1954 Sveits - Gull i fotball
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Richard Herrmann – FIFA
(en) Richard Herrmann – Transfermarkt
(en) Richard Herrmann – national-football-teams.com
(en) Richard Herrmann – WorldFootball.net
(de) Richard Herrmann – fussballdaten.de
(en) Richard Herrmann – EU-Football.info
(de) Richard Herrmann – Tysklands fotballforbund | Richard Herrmann (født 28. januar 1923, død 27. | 2,993 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ulrich_Biesinger | 2023-02-04 | Ulrich Biesinger | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 18. juni', 'Kategori:Dødsfall i 2011', 'Kategori:Fotballspillere for FC Augsburg', 'Kategori:Fotballspillere for SSV Reutlingen 05', 'Kategori:Fotballspillerstubber', 'Kategori:Fødsler 6. august', 'Kategori:Fødsler i 1933', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Augsburg', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1954', 'Kategori:Stubber 2017-07', 'Kategori:Tyske fotballspillere', 'Kategori:Verdensmestere i fotball'] | Ulrich Biesinger (født 6. august 1933, død 18. juni 2011) var en tysk fotballspiller som blant annet spilte for BC Augsburg.
Han ble tatt ut til VM i fotball 1954, der laget hans vant gull .
| Ulrich Biesinger (født 6. august 1933, død 18. juni 2011) var en tysk fotballspiller som blant annet spilte for BC Augsburg.
Han ble tatt ut til VM i fotball 1954, der laget hans vant gull .
== VM-medaljer ==
1954 Sveits - Gull i fotball
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Ulrich Biesinger – FIFA
(en) Ulrich Biesinger – Transfermarkt
(en) Ulrich Biesinger – national-football-teams.com
(en) Ulrich Biesinger – WorldFootball.net
(en) Ulrich Biesinger – FootballDatabase.eu
(de) Ulrich Biesinger – fussballdaten.de
(en) Ulrich Biesinger – EU-Football.info
(de) Ulrich Biesinger – Tysklands fotballforbund | Ulrich Biesinger (født 6. august 1933, død 18. | 2,994 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alfred_Pfaff | 2023-02-04 | Alfred Pfaff | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem av idrettslag hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 27. desember', 'Kategori:Dødsfall i 2008', 'Kategori:Fotballspillere for Eintracht Frankfurt', 'Kategori:Fotballspillerstubber', 'Kategori:Fødsler 16. juli', 'Kategori:Fødsler i 1926', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Frankfurt am Main', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1954', 'Kategori:Stubber 2018-04', 'Kategori:Tyske fotballspillere', 'Kategori:Verdensmestere i fotball'] | Alfred Pfaff (født 16. juli 1926, død 27. desember 2008) var en tysk fotballspiller som blant annet spilte for Eintracht Frankfurt.
Han ble tatt ut til VM i fotball 1954, der laget hans vant gull .
| Alfred Pfaff (født 16. juli 1926, død 27. desember 2008) var en tysk fotballspiller som blant annet spilte for Eintracht Frankfurt.
Han ble tatt ut til VM i fotball 1954, der laget hans vant gull .
== VM-medaljer ==
1954 Sveits - Gull i fotball
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Alfred Pfaff – Munzinger Sportsarchiv
(en) Alfred Pfaff – Transfermarkt
(en) Alfred Pfaff – national-football-teams.com
(en) Alfred Pfaff – WorldFootball.net
(en) Alfred Pfaff – FootballDatabase.eu
(de) Alfred Pfaff – fussballdaten.de
(en) Alfred Pfaff – EU-Football.info
(de) Alfred Pfaff – Tysklands fotballforbund | Alfred Pfaff (født 16. juli 1926, død 27. | 2,995 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Heinz_Kubsch | 2023-02-04 | Heinz Kubsch | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 24. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1993', 'Kategori:Fotballspillere for FK Pirmasens', 'Kategori:Fotballspillerstubber', 'Kategori:Fødsler 20. juli', 'Kategori:Fødsler i 1930', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Essen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1954', 'Kategori:Stubber 2016-03', 'Kategori:Tyske fotballspillere', 'Kategori:Verdensmestere i fotball'] | Heinz Kubsch (født 20. juli 1930, død 24. oktober 1993) var en tysk fotballspiller som blant annet spilte for FK Pirmasens.
Han ble tatt ut til VM i fotball 1954, der laget hans vant gull .
| Heinz Kubsch (født 20. juli 1930, død 24. oktober 1993) var en tysk fotballspiller som blant annet spilte for FK Pirmasens.
Han ble tatt ut til VM i fotball 1954, der laget hans vant gull .
== VM-medaljer ==
1954 Sveits - Gull i fotball
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Heinz Kubsch – FIFA
(en) Heinz Kubsch – Transfermarkt
(en) Heinz Kubsch – national-football-teams.com
(en) Heinz Kubsch – WorldFootball.net
(en) Heinz Kubsch – FootballDatabase.eu
(de) Heinz Kubsch – fussballdaten.de
(en) Heinz Kubsch – EU-Football.info
(de) Heinz Kubsch – Tysklands fotballforbund | Heinz Kubsch (født 20. juli 1930, død 24. | 2,996 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Heinz_Kwiatkowski | 2023-02-04 | Heinz Kwiatkowski | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem av idrettslag hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 23. mai', 'Kategori:Dødsfall i 2008', 'Kategori:Fotballspillere for BV Borussia 09 Dortmund', 'Kategori:Fotballspillere for FC Schalke 04', 'Kategori:Fotballspillere for Rot-Weiss Essen', 'Kategori:Fotballspillerstubber', 'Kategori:Fotballtrenere for BV Borussia 09 Dortmund', 'Kategori:Fødsler 16. juli', 'Kategori:Fødsler i 1926', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Gelsenkirchen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1954', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1958', 'Kategori:Stubber 2021-03', 'Kategori:Tyske fotballspillere', 'Kategori:Tyske fotballtrenere', 'Kategori:Verdensmestere i fotball'] | Heinz Kwiatkowski (født 16. juli 1926, død 23. mai 2008) var en tysk fotballspiller som blant annet spilte for Borussia Dortmund.
Han ble tatt ut til VM i fotball 1954, der laget hans vant gull .
| Heinz Kwiatkowski (født 16. juli 1926, død 23. mai 2008) var en tysk fotballspiller som blant annet spilte for Borussia Dortmund.
Han ble tatt ut til VM i fotball 1954, der laget hans vant gull .
== VM-medaljer ==
1954 Sveits - Gull i fotball
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Heinz Kwiatkowski – FIFA
(en) Heinz Kwiatkowski – Transfermarkt
(en) Heinz Kwiatkowski – national-football-teams.com
(en) Heinz Kwiatkowski – WorldFootball.net
(en) Heinz Kwiatkowski – FootballDatabase.eu
(de) Heinz Kwiatkowski – fussballdaten.de
(en) Heinz Kwiatkowski – EU-Football.info
(de) Heinz Kwiatkowski – Tysklands fotballforbund | Heinz Kwiatkowski (født 16. juli 1926, død 23. | 2,997 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Wenche_Myhre | 2023-02-04 | Wenche Myhre | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere i Eurovision Song Contest', 'Kategori:Deltakere i Melodi Grand Prix', 'Kategori:Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden', 'Kategori:Fødsler 15. februar', 'Kategori:Fødsler i 1947', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Mottakere av Willy Brandt-prisen', 'Kategori:Norske sangere', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Personer tilknyttet Dizzie Tunes', 'Kategori:Riddere av 1. klasse av St. Olavs Orden', 'Kategori:Rockheim Hall of Fame', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Vinnere av Spellemannprisen', 'Kategori:Vinnere av Spellemannprisens hederspris'] | For journalisten, se Wenche Margrethe Myhre.
Wenche Synnøve Myhre (født 15. februar 1947 på Kjelsås i Oslo) er en norsk sanger, danser, skuespiller og forfatter. Wenche Myhre er siden Sonja Henie den største internasjonale artisten fra Norge. Fra sin debut i 1960-årene har hun hatt suksess med en rekke sanger på norsk, svensk, tysk og dansk. Hun ble tildelt hedersprisen under Spellemannprisen 2003 for sin innsats som artist i Norge og utlandet gjennom 50 år. I Tyskland og det øvrige tyskspråklige Europa er hun kjent som Die Wencke.
| For journalisten, se Wenche Margrethe Myhre.
Wenche Synnøve Myhre (født 15. februar 1947 på Kjelsås i Oslo) er en norsk sanger, danser, skuespiller og forfatter. Wenche Myhre er siden Sonja Henie den største internasjonale artisten fra Norge. Fra sin debut i 1960-årene har hun hatt suksess med en rekke sanger på norsk, svensk, tysk og dansk. Hun ble tildelt hedersprisen under Spellemannprisen 2003 for sin innsats som artist i Norge og utlandet gjennom 50 år. I Tyskland og det øvrige tyskspråklige Europa er hun kjent som Die Wencke.
== Karriere ==
Wenke Myhre opptrådte offentlig første gang 7 år gammel, i 1954, sammen med faren, Kjell Myhre, og storebroren Reidar Myhre.Den første platekontrakten fikk hun av komponistene og produsentene Arne Bendiksen og Egil Monn-Iversen på sin 13-årsdag, etter at hun i 1960 vant en talentkonkurranse i Oslo. Hun debuterte med sangen «Åh, det er søndag», en norsk utgave av Don Gibsons «Oh Lonesome Me» med norsk tekst av faren, Kjell Myhre. Platen ble utgitt av selskapet Egil Monn-Iversen A/S på etiketten Triola. Baksiden var «Si meg hvorfor».
I 1963 hadde hun sin filmdebut i Elskere i rollen som Grethe. Siden da var hun fast deltaker på Norsktoppen. For låten «Gi meg en cowboy til mann» (tysk «Ich will 'nen Cowboy als Mann») fikk hun sin første gullplate. I 1964 deltok hun også i Melodi Grand Prix med Arne Bendiksens «La meg være ung», hun sang med stort orkester og Odd Børre og The Cannons med lite orkester. Sangen ble nummer tre, men ble samtidig en av de største slagerne dette året. Den gang ble alle sangene i den norske finalen av å i Melodi Grand Prix fremført to ganger med lite og stort orkester, hun var også med i samme finale med «God gammel firkantet vals», lite orkester, med den ble hun nummer to.
For det norske publikum ble hun særlig kjent med melodien «Vinter og sne», hvilket var kjenningsmelodien til Oslo Ski-VM i 1966.
=== Tidlige år ===
I 1964 ble det startet en innsamlingsaksjon med Myhre som frontfigur. De innsamlede pengene gikk til bygging av et barnesykehus i Gaza. Det var under innvielsen av dette sykehuset hun ble kjent med sin første ektemann, Torben Friis-Møller.
Wenche Myhre spilte Dorothy i Trollmannen fra Oz som hadde premiere i januar 1965 på Oslo Nye Teater.
Myhre byttet plateselskap og spilte inn for Polydor fra 1965. Hennes første single for Polydor var «Å-å-å sheriff». Myhre sang den offisielle VM-sangen «Vinter og sne» i forbindelse med ski-VM 1966. 1967 ga hun ut to singler som en del av trioen Oslo Harmonikvartett, som i tillegg til Myhre besto av Sølvi Wang og Kari Diesen. I 1973 fikk hun en stor slager i Norge med «Jeg og du og vi to og mange flere».
=== Tysk karriere ===
Fra midten av 1960-årene deltok Wenche Myhre i flere tyske TV-sendinger og musikkfestivaler, og hun bygget etter hvert opp en betydelig karriere i Tyskland.Wenche fikk Bravo Otto-statuetten i bronse i 1966 og i 1970, i gull i 1967 og 1968 og i sølv i 1969.
Fra 1974 hadde hun sitt første eget fjernsynsshow på den tyske kanalen ZDF. Showet ble kalt Das ist meine Welt, og var en musikalsk reise med Wenche Myhre som guide i forskjellige land.
I Tyskland og andre tyskspråklige områder var Die Wenche i flere år en stor TV-personlighet, noe som nok har gått litt under radaren her hjemme. Det er et hjemmemarked på rundt 100 millioner mennesker, så kommersielt gjennomslag her betyr mye.
=== Senere år ===
I 1980-årene hadde hun slagere i Norge som «Vi lever» og «66 år». Sammen med en rekke andre norske artister sang Wenche på Sammen for livet i 1985. Myhre var programleder for de tolv første utgavene av Reisesjekken på TVNorge.
Hun giftet seg med den danske tannlegen Torben Friis Møller i 1969. De ble skilt i 1979. Hun var gift andre gang fra 1980 til 1991 med filmregissøren Michael Pfleghar. Hun har fire barn og bor på Nesøya i Asker. Myhre er siden 2010 samboer med den svenske dirigenten Anders Eljas.I 2011 ble Myhre innvalgt i Rockheim Hall of Fame sammen med a-ha, Åge Aleksandersen, Jokke & Valentinerne og Alf Prøysen.
Hun var motiv på frimerke 16. september 2011 da Posten utga en serie med fire frimerker med tema «Norsk populærmusikk III – Kvinnelige artister».
4. januar 2015 kom Telia med en ny reklamefilm, der Myhre synger sangen «Ring meg».18. februar 2017 feiret hun 70 år i et utsolgt Oslo Spektrum, jubileumsshowet gikk på turné høsten 2017.
== Diskografi ==
== Filmografi ==
== Videografi ==
=== Videoer ===
Som om inget hade hänt – Povel-pop från förra årtusendet (2000)
Povels Pärlor (2012)
=== Musikkvideoer ===
66 år (1982)
Fötter i sand (1990)
Jonathan Livingstone måke (1990)
== Turnéhistorie ==
I all Wenchelhet (1978–79)
Wenche on Tour (1983)
Keep Smiling (1984–85)
Wenche Myhre på Humla (1986)
Wenche på Park (1990)
SnowShow (1994)
Wenche Myhres One Woman Show '97 (1997)
Du og jeg og vi to! (2003)
Wenche in Concert (2007)
66 (2013–14)
Wenches jul (2014–18)
En aften med Wenche og Anders (2015–16)
Wenche 70 (2017)
Wenche Myhre med Big Band (2018-19)
Wenche på Chat Noir (2019)
Wenche 75 (2022)
=== Som medvirkende ===
Lett blanding (1960)
Trollmannen fra Oz (1964-65)
Å, så heldige vi er (1966)
Syv glade lerker på en blå gren (1969)
The PoW show (1969-70)
Show, før jo heller (1971-72)
PoW show 2 (1974)
Sweet Charity (1989–90)
Knäpp igen (1992-93)
Norsk Militær Tattoo (1996)
Som om inget hade hänt (2000)
Julenatt (2020-22)
== Priser og nominasjoner ==
Det Nyes sølvmikrofon (1967)
Spellemann i kategorien «Årets vokalist» (1976)
Livsstilprisen (1984)
Leif Justers ærespris (1988)
Jens Book-Jenssen prisen (2000)
Willy Brandt-prisen (2002)
Gammleng-prisen i klassen veteran (2003)
Hedersprisen under Spellemannprisen (2003)
Ridder av St. Olavs Orden (2004)
Solprisen (2005)
KORK-prisen (2008)
Pillarguriprisen (2009)
Rockheim Hall of Fame (2011)
Årets kreftpris (2013)
Hedersprisen under Kjendisgallaen (2013)
Æresprisen av Musikkteaterforum (2013)NominasjonerSpellemann i kategorien «barneplate» (2002)
== Melodi Grand Prix ==
I 2009 ble hun den eldste norske artisten i en Melodi Grand Prix-finale med sine 62 år. Rekorden ble imidlertid slått tre år senere, da 76 år gamle Bobby Bare deltok i Melodi Grand Prix.
=== Vesttyske finaler ===
== Biografier ==
Dette er show. Av Wenche Myhre ; fortalt til Dag Frøland og Terje Hoel. Schram forlag, 1970.
66. Av Wenche Myhre i samarbeid med Mona Levin. Cappelen Damm forlag, 2012. ISBN 978-82-02-25024-9.
Die Wencke. Av Wenche Myhre i samarbeid med Mona Levin. Schwarzkopf & Schwarzkopf, 2013. ISBN 978-38-6265283-9
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Wenche Myhre på Internet Movie Database
(sv) Wenche Myhre i Svensk Filmdatabas
(da) Wenche Myhre på Filmdatabasen
(en) Wenche Myhre hos The Movie Database
(en) Wenche Myhre på Apple Music
(en) Wenche Myhre på Discogs
(en) Wenche Myhre på MusicBrainz
(en) Wenche Myhre på Spotify
(en) Wenche Myhre på Spotify
(en) Wenche Myhre på Songkick
Wenche Myhre på Facebook | Besøkt 15. april 2015 | 2,998 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Wider%C3%B8e_Polar | 2023-02-04 | Widerøe Polar | ['Kategori:Enmotors propelldrevne luftfartøy', 'Kategori:Luftfartøy produsert i Norge', 'Kategori:Passasjerfly', 'Kategori:Widerøe'] | Widerøe C. 5 Polar også kjent som Hønningstad C. 5 Polar var et høyvinget en-motors fly for fem passasjerer.
Widerøe Flyveselskap besluttet sent på 1940-tallet å bygge et fly for sitt eget bruk og satset på et flerbruksfly som kunne utstyres med flottører, ski eller hjulunderstell. Flyet ble tegnet og konstruert av Birger Hønningstad og bygget i Widerøes verksted på Fornebu.
Det hadde innelukket kabin med plass til pilot og fem passasjerer og kunne endres til ambulanse- eller fraktfly.
Flyet er i dag i Norsk Luftfartsmuseums samlinger.
| Widerøe C. 5 Polar også kjent som Hønningstad C. 5 Polar var et høyvinget en-motors fly for fem passasjerer.
Widerøe Flyveselskap besluttet sent på 1940-tallet å bygge et fly for sitt eget bruk og satset på et flerbruksfly som kunne utstyres med flottører, ski eller hjulunderstell. Flyet ble tegnet og konstruert av Birger Hønningstad og bygget i Widerøes verksted på Fornebu.
Det hadde innelukket kabin med plass til pilot og fem passasjerer og kunne endres til ambulanse- eller fraktfly.
Flyet er i dag i Norsk Luftfartsmuseums samlinger.
== Spesifikasjoner ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Hønningstad C5 Polar | Widerøe C. 5 Polar også kjent som Hønningstad C. | 2,999 |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.