url
stringlengths 31
212
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
182
⌀ | category
stringlengths 14
4.92k
⌀ | ingress
stringlengths 13
11.2k
⌀ | article
stringlengths 13
359k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.01k
| id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Port-Gentil | 2023-02-04 | Port-Gentil | ['Kategori:0°S', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Gabon', 'Kategori:Sider med kart'] | Port-Gentil er en by i vestre del av Gabon. Den er hovedstad i departementet Bendje og i provinsen Ogooué-Maritime. Port-Gentil er den vestligste byen i Gabon. Den ligger ved Atlanterhavet og er landets viktigste havneby og et viktig industrisentra. Ved folketellinga i 2013 hadde byen 136.462 innbyggere, og var dermed den nest største byen i Gabon.
Byen ble oppkalt etter den franske kommandanten Émile Gentil i 1900. Etter første verdenskrig startet byen en storstilt tømmereksport. Det ble bygget et oljeraffineri i byen på 1960-tallet, og siden det er oppdaget olje utenfor kysten er også utskipning av olje en viktig næringsvei.
Port-Gentil er kjent for sine strender og hoteller og for Saint Louis-kirken. Teknisk sett ligger byen på en øy, men ingen broer knytter den til fastlandet. Derfor har byen sin egen flyplass, og den knytter byen til både hovedstaden Libreville og resten av verden.
| Port-Gentil er en by i vestre del av Gabon. Den er hovedstad i departementet Bendje og i provinsen Ogooué-Maritime. Port-Gentil er den vestligste byen i Gabon. Den ligger ved Atlanterhavet og er landets viktigste havneby og et viktig industrisentra. Ved folketellinga i 2013 hadde byen 136.462 innbyggere, og var dermed den nest største byen i Gabon.
Byen ble oppkalt etter den franske kommandanten Émile Gentil i 1900. Etter første verdenskrig startet byen en storstilt tømmereksport. Det ble bygget et oljeraffineri i byen på 1960-tallet, og siden det er oppdaget olje utenfor kysten er også utskipning av olje en viktig næringsvei.
Port-Gentil er kjent for sine strender og hoteller og for Saint Louis-kirken. Teknisk sett ligger byen på en øy, men ingen broer knytter den til fastlandet. Derfor har byen sin egen flyplass, og den knytter byen til både hovedstaden Libreville og resten av verden.
== Referanser == | Port-Gentil er en by i vestre del av Gabon. Den er hovedstad i departementet Bendje og i provinsen Ogooué-Maritime. | 198,000 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nore_I_kraftverk | 2023-02-04 | Nore I kraftverk | ['Kategori:1928 i Norge', 'Kategori:60°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Carl Buch', 'Kategori:Kraftverk etablert i 1928', 'Kategori:Kraftverk i Nore og Uvdal', 'Kategori:Lorentz Harboe Ree', 'Kategori:Numedalsvassdraget', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Statkraft', 'Kategori:Vannkraftverk i Viken'] | Nore I er et kraftverk som utnytter fallet mellom Tunhovdfjorden og Uvdalselva, som utgjør nedre vannspeil (Rødbergdammen) ved tettstedet Rødberg sentrum i Nore og Uvdal kommune i Viken. Kraftverket er heleid av Statkraft. Nore I er en del av Noreverkene. Kraftverket startet produksjonen i 1928 og produserer fortsatt strøm.
Det har en maksimal effekt på 206 MW og en årlig middelproduksjon på 1137 GWh. Kraftverket har 8 peltonturbiner.
Vannet som kommer ut av stasjonen renner ut i Rødbergdammen, der det samles slik at det kan brukes i Nore II og Rødberg kraftverk.
Tunhovdfjorden reguleres mellom 734 og 716 moh. Pålsbufjorden er også magasin for verket og reguleres mellom 749 og 746 moh. Halnefjorden er også en del av nedslagsfeltet til Nore I. Statkraft har bygget et småkraftverk i forbindelse med dammen som demmer opp Pålsbufjorden. Det overføres også vann fra elvene Okla og Borgåi.
Kraftstasjonsbygningen er tegnet av Carl Buch og Lorentz Harboe Ree.
| Nore I er et kraftverk som utnytter fallet mellom Tunhovdfjorden og Uvdalselva, som utgjør nedre vannspeil (Rødbergdammen) ved tettstedet Rødberg sentrum i Nore og Uvdal kommune i Viken. Kraftverket er heleid av Statkraft. Nore I er en del av Noreverkene. Kraftverket startet produksjonen i 1928 og produserer fortsatt strøm.
Det har en maksimal effekt på 206 MW og en årlig middelproduksjon på 1137 GWh. Kraftverket har 8 peltonturbiner.
Vannet som kommer ut av stasjonen renner ut i Rødbergdammen, der det samles slik at det kan brukes i Nore II og Rødberg kraftverk.
Tunhovdfjorden reguleres mellom 734 og 716 moh. Pålsbufjorden er også magasin for verket og reguleres mellom 749 og 746 moh. Halnefjorden er også en del av nedslagsfeltet til Nore I. Statkraft har bygget et småkraftverk i forbindelse med dammen som demmer opp Pålsbufjorden. Det overføres også vann fra elvene Okla og Borgåi.
Kraftstasjonsbygningen er tegnet av Carl Buch og Lorentz Harboe Ree.
== Forhistorie ==
I 1907 vedtok Stortinget å kjøpe opp rettighetene i Norefallene. Bakgrunnen for oppkjøpet var at Stortinget ønsket å ta en aktiv rolle i strømproduksjon og fordeling og for å unngå at utenlandske oppkjøpere skulle kjøpe rettighetene til Norefallene. Dette var et av de første store kjøpene av fosser som staten gjorde. Målet var at strømmen som ble produsert i Nore I skulle kunne gi Oslo-området strøm. Staten betalte 400 000 kroner for rettigheten. Vedtaket om bygging av kraftverk ble vedtatt i 1918, 11 år etter kjøpet av fossen. Arbeidet begynte året etter.I 1915 begynte arbeidet med å demme opp Tunhovdfjorden, dammen ble ferdigstilt i 1920. Da denne var ferdig begynte byggingen av selve vannkraftverket. Kraftverket stod ferdig i 1927, og produserte strøm året etter. Ved ferdigstillingen var Nore I det største kraftverket i Nord-Europa.
== Følger av byggingen av Nore I ==
Byggingen av Nore I førte til en stor tilflytting til kommunen, blant annet fordi man hadde behov for arbeidskraft og kompetanse i bygging og drift av vannkraftverket. I 1921 arbeidet rundt 500 mennesker med kraftverket, de fleste av disse var nyinnflyttede. I perioder førte dette til sosiale utfordringer. Et av de største sosiale problemene var alkohol, både produksjon og "gauking" (salg) av hjemmebrent. Konflikter og andre sosiale problemer knyttet til alkohol var en stort problem ved flere anlegg i perioden. En av de viktigste årsakene til alkoholproblematikken var brennevinsforbudet som førte til at stadig flere begynte med hjemmebrenning av alkohol, og at det derfor var lett å få tak i. Ved Nore-anlegget ble det derfor opprettet stedlig politioppsyn for å holde orden.Byggingen av Nore I førte til at Rødbergs befolkning ble delt i to grupperinger: arbeiderne og bygdas egen befolkning. Dette kom blant annet til uttrykk ved todelt skolegård mellom bygdas egne og kraftverkarbeidernes barn. Det var lite kontakt mellom bygdefolket og anleggsarbeiderne og det var store kulturelle forskjeller mellom de to gruppene. F.eks gikk anleggsarbeiderne i tog 1. mai, mens bygdefolket gikk i tog 17. mai.Før utbyggingen av Nore I startet lå det noen mindre gårder på Rødberg. Med befolkningsveksten, som var et resultat av byggingen av Nore I, ble det bygget skoler, sykehus, butikker og boliger, for å møte det økte behovet. Disse lå i umiddelbar nærhet til arbeiderboligene og dette ble grunnlaget for Rødberg sentrum.Nore I var også bakgrunnen for at Numedalsbanen ble bygget helt opp til Rødberg. For å kunne bygge Nore I var det behov for jernbane for å frakte byggematerialer. Jernbanen ble åpnet av kong Haakon VII i 1927. Behovet for transport til Noreverkene var begrunnelsen for å bygge jernbanen til Rødberg.
== Videre utbygging av Nore I ==
Utover krigsårene økte behovet for elektrisitet og man bygde ut kraftverket gjennom flere omganger: i 1939, 1942, 1943 og 1955.
I 1997 ble rørgaten pensjonert, men den står enda langs fjellet. Nå går vannet i rør inne i fjellet fra Tunhovddammen ned til Rødberg.Nytt kraftverk var under planlegging i 2015. Det tekniske anlegget er i dårlig forfatning.
Disse planene ble lagt bort. Kraftverket skal i stedet rehabiliteres over mange år.
== Referanser ==
== Kilder ==
«NVE Atlas». Vannkraft. Norges vassdrags- og energidirektorat
NVE vannkraftdatabase
Statkraft | Nore II er et kraftverk som utnytter fallet mellom Rødbergdammen og Norefjord. | 198,001 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Max_Manus_(film) | 2023-02-04 | Max Manus (film) | ['Kategori:Amanda for beste norske film', 'Kategori:Amandaprisen 2009', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Engelskspråklige filmer', 'Kategori:Filmer basert på virkelige hendelser', 'Kategori:Filmer fra 2008', 'Kategori:Filmer lagt til Oslo', 'Kategori:Filmer med vinnere av Kanonprisen', 'Kategori:Filmer om Norge under andre verdenskrig', 'Kategori:Norske Oscar-kandidater', 'Kategori:Norske biografiske filmer', 'Kategori:Norske dramafilmer', 'Kategori:Norske filmer fra 2000-årene', 'Kategori:Norske krigsfilmer', 'Kategori:Norskspråklige filmer', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyskspråklige filmer', 'Kategori:Vinnere av Folkets Amanda-prisen'] | Max Manus er en norsk biografisk krigsfilm fra 2008, regissert av duoen Joachim Rønning og Espen Sandberg med Aksel Hennie i hovedrollen som motstandsmannen Max Manus. Filmmanuset, som er skrevet av debuterende manusforfatter Thomas Nordseth-Tiller, er basert på den virkelige historien om Manus med utgangspunkt i to av hans bøker. Det er omstridt i hvilken grad alle hendelsene i filmen faktisk fant sted.
Filmen starter ved å vise Manus som deltar i vinterkrigen i Finland. Videre følger filmen Manus gjennom andre verdenskrig og fram til fredssommeren 1945. Filmen har et samlet budsjett på 55 millioner norske kroner, og er dermed et av Norges hittil dyreste filmprosjekter. Filmen hadde norsk premiere 19. desember 2008, og hadde over 140 000 besøkende den første helgen. Dette er tidenes beste åpningshelg for en norsk film. Den ble også en av de best besøkte julefilmene siste tiår og har plassert seg i klasse med Ringenes Herre – Atter en konge i 2003 og den første Narnia-filmen i 2005. I perioden 25. til 28. desember så 133 923 filmen. Det gjør den til den best besøkte filmen i julen, med 55 prosent av det totale kinobesøket i julen på 243 120 personer. 2. juli 2009 hadde filmen solgt 1 161 976 billetter og lå an til å bli den mest sette norske kinofilmen i både 2008 og 2009.
Filmen tok inn over 95 millioner kroner på kinosalg i Norge.
Den vant syv priser under Amandaprisen 2009 og fem priser under Kanonprisen 2008.
| Max Manus er en norsk biografisk krigsfilm fra 2008, regissert av duoen Joachim Rønning og Espen Sandberg med Aksel Hennie i hovedrollen som motstandsmannen Max Manus. Filmmanuset, som er skrevet av debuterende manusforfatter Thomas Nordseth-Tiller, er basert på den virkelige historien om Manus med utgangspunkt i to av hans bøker. Det er omstridt i hvilken grad alle hendelsene i filmen faktisk fant sted.
Filmen starter ved å vise Manus som deltar i vinterkrigen i Finland. Videre følger filmen Manus gjennom andre verdenskrig og fram til fredssommeren 1945. Filmen har et samlet budsjett på 55 millioner norske kroner, og er dermed et av Norges hittil dyreste filmprosjekter. Filmen hadde norsk premiere 19. desember 2008, og hadde over 140 000 besøkende den første helgen. Dette er tidenes beste åpningshelg for en norsk film. Den ble også en av de best besøkte julefilmene siste tiår og har plassert seg i klasse med Ringenes Herre – Atter en konge i 2003 og den første Narnia-filmen i 2005. I perioden 25. til 28. desember så 133 923 filmen. Det gjør den til den best besøkte filmen i julen, med 55 prosent av det totale kinobesøket i julen på 243 120 personer. 2. juli 2009 hadde filmen solgt 1 161 976 billetter og lå an til å bli den mest sette norske kinofilmen i både 2008 og 2009.
Filmen tok inn over 95 millioner kroner på kinosalg i Norge.
Den vant syv priser under Amandaprisen 2009 og fem priser under Kanonprisen 2008.
== Handling ==
Etter å ha kjempet mot kommunistene i Finland kommer Max hjem til et Norge okkupert av tyskerne. Han stiller seg til disposisjon for motstandsbevegelsen, og etter en arrestasjon og påfølgende spektakulær flukt kommer han seg til England.
I London blir han rekruttert til NORIC 1 (Kompani Linge) og gjennomgår kompaniets opplæringsprogram i Storbritannia. Sammen med vennen Gregers Gram sendes han tilbake til Oslo med oppdrag å ødelegge tyske forsyningsskip. Han lykkes til overmål takket være en blanding av mot, dumdristighet og dyktighet – og blir snart en mann Gestapoleder Sigfried Fehmer anstrenger seg hardt for å få tak i. Men Max Manus kommer unna. Han deltok også i den meget kjente sprengningen av arbeidstjenestens arkiver sammen med Gunnar Sønsteby og Gregers Gram i den såkalte Oslogjengen.
Stockholm blir et møtepunkt for nordmenn i den allierte militærtjeneste. Gregers introduserer Max for Tikken. Hun arbeider som norsk kontakt for det engelske konsulatet, og etter hvert utvikler de et nært vennskap som blir viktig for dem begge. Krigen blir stadig mer brutal. Max mister flere av sine beste venner i kampen mot tyskerne og han begynner å klandre seg selv for at han er den som overlever. I møte med den tyske gestaposjefen Fehmer opplever Max Manus at de alle er ofre for krigens meningsløshet.
== Produksjon ==
Filmen mottok støtte fra Norsk filmfond 3. desember 2007, og opptakene begynte i februar 2008. Med et budsjett på over 50 millioner NOK var det en enorm filmproduksjon etter norske standarder. Omkring 1800 statister var involvert, og opptil 2000 personer var engasjert på filmsettet. For å skape et realistisk inntrykk ble deler av Oslo transformert til et tidlig 1940-talls utseende - en prosess som inkluderte heisingen av Nazi-Tysklands flagg fra Stortingets tak for første gang på over 60 år.
=== Manus ===
Thomas Nordseth-Tiller har skrevet filmmanuset, som er basert på to av Max Manus' egne bøker. Han har siden han var liten vært interessert i krigen og den norske motstandskampen. Da han leste Max Manus’ bok Det vil helst gå godt, som ble skrevet rett etter krigen, ble han svært fascinert av den norske sabotøren og ønsket å lage en film om ham. Manuset vant pitche-konkurransen i 2007 på filmfestivalen Kosmorama i Trondheim. Han har en tre-årig utdannelse innen filmregi og manus fra San Francisco. Max Manus er hans første spillefilmmanus. Forfatteren Roy Jacobsen har deltatt i manusarbeidet som konsulent. Nordseth-Tiller har også jobbet som medprodusent på filmen, og har samarbeidet tett sammen med regissørene. Som medprodusent fikk han anledning til å være med på produksjonen til siste slutt, og kunne derfor også endre på dialogene i manuset underveis etter behov.
=== Regi ===
Max Manus er regissert av duoen Joachim Rønning og Espen Sandberg. De har samarbeidet tett i mange år som et regissørteam med navnet Roenberg. Rønning og Sandberg gikk sammen på filmskolen i Stockholm fra 1992 til 1994. I 2006 debuterte de som spillefilmregissører med westernkomedien Bandidas med Penelope Cruz og Salma Hayek i hovedrollene. Max Manus er deres første helnorske prosjekt som regissører.
== Rolleliste ==
== Mottakelse ==
Førpremieren den 17. desember var en stor begivenhet, med deltakelse av både Kong Harald V og den 90-årige Gunnar Sønsteby, som var en av motstandskjemperne portrettert i filmen. Både Sønsteby, det eneste gjenlevende medlem av Manus' gruppe, og Max Manus' enke, Tikken Manus roste filmen for dens autentisitet. Blant de andre gjestene var forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen og kulturminister Trond Giske.Per Haddal, filmanmelderen i Aftenposten, gav filmen en firer på terningen. Han roste Hennies innsats som Manus, i tillegg til regien og den høye kvaliteten på produksjonen. Samtidig følte han at filmens format var altfor tradisjonelt og manglet originalitet. NRKs Einar Guldvog Staalesen filmen gav filmen en femmer. Han poengterte et par realistiske brister, men generelt syntes han filmen var god og sannferdig. Eirik Alver fra Dagbladet gav også filmen terningkast fem og roste filmens tekniske kvaliteter samt Hennies skuespillerferdigheter. Likevel følte Alver at filmen hadde et tradisjonelt uttrykk, og liknet for mye på en Hollywood-produksjon.VGs hovedfilmkritiker Jon Selås gav også filmen terningkast fem og kalte filmen et gripende portrett som er «en påminnelse til nye generasjoner om hva det faktisk har kostet å skape det Norge vi lever i i dag». Mode Steinkjer fra Dagsavisen fulgte opp denne kritikken med å rose Aksel Hennies portrett av «eventyreren» Max Manus. TV 2s anmelder Geir Jardar Olsen kalte filmen «tidenes beste norske film», og gav den terningkast seks. Han roste filmen spesielt for sin troverdige og varme portrettering av forholdet mellom Manus og hans medsammensvorne sabotører, i tillegg til romansen med sin fremtidige kone Tikken.Etter fire uker på kino var filmen sett av 734 912 personer på norske kinoer, og den slo med det Kristin Lavransdatter, som var den av de nyere norske filmene som var sett av flest. Den mest sette norske filmen er Flåklypa Grand Prix. Siden premieren har filmen blitt sett av 938 339 personer på norske kinoer.
=== Kritikk ===
I forkant av premieren stilte forfatteren Erling Fossen seg kritisk til glorifisering av motstandskampen, som han skrev hadde «fått altfor store proporsjoner». Fossen mente at den norske motstandsbevegelsen hadde spilt en helt ubetydelig rolle, og at krigen ikke ble vunnet av folk på sykkel i Oslo. Arnfinn Moland beskyldte Fossen for å være ignorant og påsto at hans argumenter var overdrevne. Også Gunnar Sønsteby, som i 2008 var den siste gjenlevende av hovedkarakterene i filmen, kom med tilsvar til Fossens kronikk hvor han kalte det for «nedvurdering og sjikane» av motstandsmennene under krigen, og sammenlignet Fossen med nazister. Fossen fikk derimot støtte fra historikere som Tore Pryser og Harald Berntsen, som mener «offisiell» norsk krigshistorie er unyansert, ensidig nasjonal og bevisst tilslørende, og at hjemmefrontsledelsen i Oslo har glorifisert seg selv, mer eller mindre.Filmen om Max Manus har fått kritikk for faktafeil. Krigshistorikeren Lars Borgersrud hevder at Manus aldri var i kamp i vinterkrigen, slik det fremstilles i filmens åpningsscene. Krigshistorikere kjenner ikke til at noen nordmenn var i kamp i vinterkrigen, hevder Borgersrud. Han betegner deler av filmen som «ren fiksjon».Både Max Manus' kone, Tikken, og Gunnar Sønsteby var derimot uenige i kritikken. Begge sa at han selv fortalte om kampene i Finland, som plaget ham senere i livet.
Manus skriver om innsats i Finland i Det vil helst gå godt (Oslo, 1946) og nevner bl.a. et russisk angrep et par dager før fredslutningen som kostet russerne rundt hundre mann. Leif Larsen som var i samme avdeling omtaler det samme angrepet da russerne stormet fram, at avdelingen skjøt tilbake og de store russiske tap (Frithjof Sælen, Sjetlands-Larsen Oslo, 1947).
Historikerens uttalelser ble også avvist blankt av manusforfatter Thomas Nordseth-Tiller. Han leste høyt fra dagbøkene til motstandsmannen Kolbein Lauring som var sammen med Manus i vinterkrigen: «8. mars: Mange ble såret, og en fallen, den falne var nordmann og het Christensen. Nordmannen fikk en kule gjennom hjertet og så døde han momentant», står det i Laurings dagbok. «Det høres ut som strid for meg!» sa Nordseth-Tiller til VG Nett. – «Jeg har stor respekt for Borgersrud som historiker og har lest bøkene hans. Men det han kommer med her er helt usaklig. Det står om trefninger i Laurings dagbøker og det er helt uforståelig for meg at Borgersrud ikke kjenner til dette.»
== Priser og nominasjoner ==
=== Den 25. Amanda-utdelingen ===
Max Manus var i 2009 nominert til 10 Amandapriser i tillegg til Folkets Amanda, og vant 7 av disse under utdelingen 21. august inkludert Folkets Amanda.
VantFolkets Amanda
Beste norske kinofilm – produsenter John M. Jacobsen og Sveinung Golimo
Beste mannlige hovedrolle – Aksel Hennie for rollen som Max Manus
Beste kvinnelige birolle – Agnes Kittelsen for rollen som Tikken Manus
Beste filmmanus – Thomas Nordseth-Tiller
Beste foto – Geir Hartly Andreassen
Beste lyddesign – Baard Haugan Ingebretsen og Tormod RingnesNominertBeste regi – Espen Sandberg og Joachim Rønning
Beste mannlige birolle – Nicolai Cleve Broch for rollen som Gregers Gram
Beste produksjonsdesign/scenografi – Karl Júliusson
Beste klipp – Anders Refn
=== Kanonprisen ===
Under Kanonprisen 2008 vant prisen fem av prisene og var nominert i ytterligere fire klasser.
VantBeste kvinnelige hovedrolle – Agnes Kittelsen
Beste manus – Thomas Nordseth-Tiller
Beste produsent – John M. Jacobsen og Sveinung Golimo
Beste foto – Geir Hartly Andreassen
Beste lyddesign – Baard Haugan Ingebretsen og Tormod RingnesNominertBeste mannlige hovedrolle – Aksel Hennie
Beste regi – Espen Sandberg og Joachim Rønning
Beste klipp – Anders Refn
Beste filmmusikk – Trond Bjerknæs
== Feil og unøyaktigheter ==
Under utarbeidelsen av filmen ble det gjort enkelte tilpasninger:
I boken beskriver han oppholdet ved Salla-fronten i finsk Lappland, sammen med de andre 124 norske frivillige, som en tid med sportslig preg, med god kameratskap mellom de frivillige. De 124 norske frivillige ankom Salla-fronten den 22. februar, tre uker før krigens slutt. Det finnes ingen kildemateriale som gjør rede for om Max drepte noen på Sallafronten. I boken nevner han et russisk angrep et par dager før fredslutningen som kostet russerne en hundre mann. Leif Larsen som var i samme avdeling i Finland som Manus omtaler det samme angrepet da russerne stormet fram, avdelingen skjøt tilbake og de store russiske tap (Frithjof Sælen, Sjetlands-Larsen Oslo, 1947). Max ville aldri snakke om Finland etter krigen og, som filmen viser, var det scener fra Finland som stadig kom tilbake til ham i form av mareritt. Historikere er uenige på dette punktet.
Etter krigen angret han på sin deltakelse i vinterkrigen, han følte at han var blitt lurt dit av finsk propaganda. Derimot viste han stor beundring for innsatsen til de sovjetiske troppene.
I filmen blir tre motstandsmenn skutt under aksjonen i Kirkeveien 90. I virkeligheten ble disse henrettet en uke etterpå etter å ha blitt tatt til fange av tyskerne.
I filmen får Manus beskjed om Gregers Grams død personlig av Tikken. I virkeligheten fikk han vite det per telefon rett før han skulle tilbake til Norge fra Sverige.
Filmen hopper over at Max Manus og Kolbein Lauring deltok i kampene ved Kongsvinger før de kom tilbake til Oslo (det blir bare nevnt i scenen med Martin Linge). I denne forbindelse ble Lauring også arrestert, men sluppet ut i begynnelsen av juni 1940 – der filmen nå starter med at Max og Kolbein møter Sønsteby på Karl Johan. Max var aldri stolt over sin innsats ved Kongsvinger men han rakk bli forfremmet til offiser, noe som gav store fordeler under oppholdet med britene.
I filmen blir Stockholm fremstilt som et fristed der de norske motstandsfolkene kunne puste ut. I virkeligheten var svenskene svært tyskvennlige til å begynne med og Max Manus holdt på å bli pågrepet av kriminalpolitiet i 1941. Han klarte bare såvidt å flykte til Helsingfors. Men scenene i filmen hvor de er i Stockholm finner allikevel sted i 1943-44, hvor svenskene hadde en mye mer positiv holdning til de allierte.
Filmen hopper over Max' lange og strabasiøse reise til Skottland etter å ha flyktet fra Ullevål og over til Stockholm. I virkeligheten ble han gitt en neve dollar av det norske konsulatet og brukte syv måneder for å komme seg til Storbritannia via Sovjetunionen, Tyrkia og Nord-Afrika for så å fortsette turen med dampskipet Empress of Asia til Canada.
I filmen møter Max Manus Kaptein Martin Linge ved Forest Lodge i Skottland. I virkeligheten møtte han ham ved Patriotic School i London, flere måneder før han kom opp til Forest Lodge. Max Manus var i Storbritannia i 14 måneder før han fikk hjemreise i mars 1943.
Som offiser hadde han det forholdsvis komfortabelt i Skottland og brukte mye av fritiden på illegal jakt (han skjøt titalls hjorter, ryper, harer osv.)
I virkeligheten var det Einar Riis og Halvor Haddeland som var med Max og Gregers i kanoene under Operasjon Mardonius (den første aksjonen i filmen). I filmen er disse byttet ut med Edvard Tallaksen og Lars Emil Erichsen av dramaturgiske årsaker.
I filmen får Max og Gregers krigskorset foran Forest Lodge. I virkeligheten skjedde overrekkelsen ved Nethy Bridge hvor også tungtvannsabotørene var til stede.
I filmen er Kolbein Lauring med på Donau-aksjonen. I virkeligheten var det Kåre Halvorsen som hadde denne jobben.
Etter Donau-aksjonen i filmen, går Kolbein på Fehmer. Dette møtet er fiktivt.
I en av sluttscenene i filmen finner Tikken Max døddrukken i leiligheten sin i perioden før han var Kong Haakons livvakt den 7. juni 1945. I virkeligheten jobbet Max fulle dager sammen med de andre guttene i Oslogjengen med å arrestere NS folk og å sørge for ro og orden og ville ikke ha hatt tid til å låse seg inn i leiligheten sin. Scenen skjedde i virkeligheten mye senere i livet til Max og Tikken.
I filmen møter Max en tysk marinegast på toget til Ljan, julaften 1944. Dialogen i denne scenen er hentet direkte fra boken Det blir alvor, også det berømte sitatet: «Vi skal begge dø. Men det er bare jeg som kan dø med et smil om munnen, for jeg vet at vi kommer til å vinne».
I filmen ser man at de tre sabotørene lurer seg forbi de tyske vaktene med tre store kasser fulle av alt sprengstoff, uniformer og alle våpen de trengte under aksjonen for å senke troppeskipet Donau. Ingen av de store kassene ble undersøkt av tyskerne. Slik var det ikke, da tyskerne var meget nøye med å undersøke alt som skulle i nærheten av Donau. I virkeligheten ble utstyret gjemt inne på området før Donau hadde ankommet, da det var færre vakter til stede. Scenen hvor den høye Roy ramlet rett foran tyskerne så de begynte å le og slapp inn nordmennene uten å sjekke papirene grundig er imidlertid riktig.
I filmen er Edvard Tallaksen gitt moldedialekt, men han kom fra Kristiansand. Tallaksen kom heller ikke til Oslogjengen før i 1944, men er i filmen med fra begynnelsen.
I filmen bærer Fehmer ikke preg av å ha blitt skutt i øyet våren 1944. Han var til stede da tre unge motstandsgutter ble skutt i en aksjon på Flaskebekk på Nesodden utenfor Oslo, og ble selv skutt og livstruende skadet under aksjonen.
I en scene sier en politikonstabel «Ha en god dag», dette uttrykket kom ikke inn i norsk fra engelsk før på 1960-tallet.
I filmen og i mange referanser kan en få det inntrykket at Donau ble senket med store tap av liv. Det var kun en som omkom i forbindelse med sprengningen; en sivil sjømann. Og skipet ble ikke senket, men satt på land. Dette skjedde i januar 1945, etter at skipet hadde seilt med mange - både jøder og andre - som skulle til konsentrasjonsleirene, og med tyske soldater.
Under aksjonen i Kirkeveien 90 finnes det ingen kilder som oppgir at Max drepte noen. I Max Manus' bøker Det vil helst gå godt og Det blir alvor beskrev Max at han ble anropt av Statspolitiet under flukten, beskutt og såret i halsen. Max skjøt tilbake, men han var aldri sikker på om han traff noen. Han fikk tak i en sykkel fra en imøtekommende og kom seg avgårde.
I en scene tidlig i filmen hilser Max på Jens Christian Hauge som er igang med å organisere motstandsarbeid. I virkeligheten var Jens Christian Hauge i fengsel på denne tiden, og ble ikke involvert i motstandsbevegelsen før senere.
Under aksjonen i Kirkeveien 90 brukte sabotørene masker. I filmen er det ingen som brukte masker.
I scenen der Edvard Tallaksen og Gregers Gram møter tyskeren på plasskaféen, er det Gregers Gram som tok seg av dialogen på tysk. I virkeligheten hadde Edvard Tallaksen et studieopphold i Tyskland i 1939, der han tilegnet seg flytende tysk. Det var Tallaksen som først ankom plasskaféen og hilste på tyskerne før Gregers Gram ankom. Dette tyder mest sannsynlig på at det var Edvard Tallaksen som førte dialogen på tysk, ikke Gregers Gram som det er vist i filmen.
Da Edvard Tallaksen og Gregers Gram skulle møte tyskerne på plasskaféen var det midt på lyse dagen. I virkeligheten fant møtet sted på kvelden klokken 21:30.
I filmen dør Gregers Gram nesten umiddelbart etter å ha blitt skutt i halsen og falt ut gjennom et vindu. I virkeligheten ble Gram truffet flere ganger under skuddvekslingen derav i halsen og falt om dødelig såret. Gram forsøkte deretter å utløse en håndgranat, men den ble sparket unna. Gregers Gram døde på veien til sykehuset.
I filmen dukker Max Manus opp på kontoret til Kaptein Martin Linge og overrasker ham med sin store vilje til å gjøre innsats. Dette minner heller om møtet Max Manus hadde med Leif Tronstad. I slutten av september 1942 kom Max Manus på kontoret til Leif Tronstad i London og imponerte Tronstad med å tilby seg "hva som helst - intet oppdrag er for farlig."
== Piratkopiering ==
Få dager etter premièren, var en piratkopi av filmen tilgjengelig via det lukkede norske fildelingsnettverket NorBits og svenske Piratebay. Piratkopien var laget ved at noen filmet med kamera i kinosalen. Filmselskapet mistenkte at en kinoansatt kunne være involvert.
== Litteratur om filmen ==
Marie Bratlie Manus til manus - Filmen om Max Manus som historieformidling Masteroppgave i historie ved Universitetet i Oslo 2011
Thomas Nordseth-Tiller og Arnfinn Moland: Max Manus: film og virkelighet 2008 ISBN 978-82-458-0879-7
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Max Manus på Internet Movie Database
(no) Max Manus i Nasjonalbibliotekets filmografi
(no) Max Manus hos Filmfront
(sv) Max Manus i Svensk Filmdatabas
(da) Max Manus i Danmark Nationale Filminstitut
(fr) Max Manus på Allociné
(nl) Max Manus på MovieMeter
(en) Max Manus på AllMovie
(en) Max Manus på Turner Classic Movies
(en) Max Manus på Rotten Tomatoes | | beskjeftigelse = Manusforfatter | 198,002 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fylkesvei_2780 | 2023-02-04 | Fylkesvei 2780 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fylkesveier i Viken', 'Kategori:Veier i Flesberg', 'Kategori:Veier i Kongsberg', 'Kategori:Veier i Øvre Eiker'] | Fylkesvei 2780 går mellom Garder i Flesberg og Rødshøgda i Kongsberg. Veien er 17,8 km lang.
Frem til 2019 hadde veien betegnelsen fylkesvei 96.
| Fylkesvei 2780 går mellom Garder i Flesberg og Rødshøgda i Kongsberg. Veien er 17,8 km lang.
Frem til 2019 hadde veien betegnelsen fylkesvei 96.
== Kommuner og knutepunkter ==
FlesbergUllandsvegen
Øvre EikerLurdalsveien
Lurdalen
KongsbergLurdalsveien
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Vegvesenets vegkart
(no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger Fv2780
(no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger | Fylkesvei 2780 går mellom Garder i Flesberg og Rødshøgda i Kongsberg. Veien er 17,8 km lang. | 198,003 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liu_Yongfu | 2023-02-04 | Liu Yongfu | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 9. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1917', 'Kategori:Fødsler 10. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1837', 'Kategori:Hakkaer', 'Kategori:Kinesiske offiserer', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Qinzhou', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Liu Yongfu (kinesisk: 劉永福; pinyin: Liú Yǒngfú; Wade-Giles: Liu Yung-fu; vietnamesisk: Lưu Vĩnh Phúc; født 10. oktober 1837 i Qinzhou som da var i Guangdong i Kina, død 1917) var en hakka-kinesisk lykkejeger.
Liu Yongfu kjempet mot Qing under taipingopprøret i 1850- og 1860-årene, og ble deretter kommandant for De svarte flaggene, en hærstyrke bestående av tidligere taipingopprørere. Han ledet dem i kamper for franskmennene i Tonkin i 1870- og 1880-årene. Under den fransk-kinesiske krig i 1884 og 1885 ble han en nær venn av generalen og politikeren Tang Jingsong, Republikken Formosas første president, og hjalp ham å organisere motstand mot den japanske okkupasjonen av Taiwan.
Fra 5. juni til 21. oktober 1895 var han Republikken Formosas andre og siste president.
| Liu Yongfu (kinesisk: 劉永福; pinyin: Liú Yǒngfú; Wade-Giles: Liu Yung-fu; vietnamesisk: Lưu Vĩnh Phúc; født 10. oktober 1837 i Qinzhou som da var i Guangdong i Kina, død 1917) var en hakka-kinesisk lykkejeger.
Liu Yongfu kjempet mot Qing under taipingopprøret i 1850- og 1860-årene, og ble deretter kommandant for De svarte flaggene, en hærstyrke bestående av tidligere taipingopprørere. Han ledet dem i kamper for franskmennene i Tonkin i 1870- og 1880-årene. Under den fransk-kinesiske krig i 1884 og 1885 ble han en nær venn av generalen og politikeren Tang Jingsong, Republikken Formosas første president, og hjalp ham å organisere motstand mot den japanske okkupasjonen av Taiwan.
Fra 5. juni til 21. oktober 1895 var han Republikken Formosas andre og siste president.
== Referanser ==
== Litteratur ==
J. Lecomte: La vie militaire au Tonkin, Paris, 1893
Lung Chang [龍章]: Yueh-nan yu Chung-fa chan-cheng [越南與中法戰爭, Vietnam and the Sino-French War], Taipei, 1993
H. McAleavy: Black Flags in Vietnam: The Story of a Chinese Intervention, New York, 1968
A. Thomazi: La conquête de l'Indochine, Paris, 1934
A. Thomazi: Histoire militaire de l'Indochine français, Hanoi, 1931 | Liu Yongfu (kinesisk: 劉永福; pinyin: Liú Yǒngfú; Wade-Giles: Liu Yung-fu; vietnamesisk: Lưu Vĩnh Phúc; født 10. oktober 1837 i Qinzhou som da var i Guangdong i Kina, død 1917) var en hakka-kinesisk lykkejeger. | 198,004 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Haloperidol | 2023-02-04 | Haloperidol | ['Kategori:ATC N05A', 'Kategori:Alkoholer', 'Kategori:Aminer', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Ketoner', 'Kategori:Psykosedempende legemidler'] | Haloperidol (Haldol®), C21H23ClFNO2, et typisk antipsykotika tilhørende gruppen butyrofenonderivat. Preparatet ble funnet og patentert i 1959 av Janssen–Cilag. Det er et standardpreparat blant antipsykotika og anvendes oftest når et nytt antipsykotika skal sammenlignes mot pasientens tidigere behandling.
| Haloperidol (Haldol®), C21H23ClFNO2, et typisk antipsykotika tilhørende gruppen butyrofenonderivat. Preparatet ble funnet og patentert i 1959 av Janssen–Cilag. Det er et standardpreparat blant antipsykotika og anvendes oftest når et nytt antipsykotika skal sammenlignes mot pasientens tidigere behandling.
== Dosering ==
Dosen avpasses individuelt for pasienten av behandlende lege.
Haldol finnes som en tablett i styrkene 1 og 4 mg, oral løsning 2 mg/ml samt injeksjonsvæske i varierende styrker og varianter, bl. a. depotinjeksjon. Vanlig innledningsdose er 1–4 mg og underholdsdose mellom 4 og 8 mg. Høyere doser enn 10 mg er ikke studert.
== Eksterne lenker ==
Informasjon fra FASS | Haloperidol (Haldol®), C21H23ClFNO2, et typisk antipsykotika tilhørende gruppen butyrofenonderivat. Preparatet ble funnet og patentert i 1959 av Janssen–Cilag. | 198,005 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Klozapin | 2023-02-04 | Klozapin | ['Kategori:ATC N05A', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Psykosedempende legemidler'] | Klozapin (Clozapine, det registrerte varemerket Leponex), 8-kloro-11-(4-metyl-1-piperazinyl)-5H-dibenzo(b,e)(1,4)diazepin, et neuroleptikum. Klozapin er et atypisk neuroleptikum og har ved siden av olanzapin sterkest kjente antipsykotiske effekt av alle atypiske neuroleptika, dog svakere stemningsstabiliserende effekt, hvorav det mer sjelden anvendes ved bipolart syndrom enn andre legemiddel fra samme gruppe. Klozapin blir i all hovedsak kun foreskrevet når minst to andre antipsykotika er forsøkt og at disse ikke har hatt den ønskede effekt.
Klozapin anvendes fremst ved terapiresistent schizofreni.
Substansen kan gi kraftig vektøkning som bivirkning og alvorlige bivirkninger på blodet og derfor må blodprøvekontroller tas regelmessig. Om pasienten øker så mye i vekt at det truer dennes fysiske helse, bør klozapinbehandlingen revurderes.
| Klozapin (Clozapine, det registrerte varemerket Leponex), 8-kloro-11-(4-metyl-1-piperazinyl)-5H-dibenzo(b,e)(1,4)diazepin, et neuroleptikum. Klozapin er et atypisk neuroleptikum og har ved siden av olanzapin sterkest kjente antipsykotiske effekt av alle atypiske neuroleptika, dog svakere stemningsstabiliserende effekt, hvorav det mer sjelden anvendes ved bipolart syndrom enn andre legemiddel fra samme gruppe. Klozapin blir i all hovedsak kun foreskrevet når minst to andre antipsykotika er forsøkt og at disse ikke har hatt den ønskede effekt.
Klozapin anvendes fremst ved terapiresistent schizofreni.
Substansen kan gi kraftig vektøkning som bivirkning og alvorlige bivirkninger på blodet og derfor må blodprøvekontroller tas regelmessig. Om pasienten øker så mye i vekt at det truer dennes fysiske helse, bør klozapinbehandlingen revurderes.
== Eksterne lenker ==
Informasjon på FASS | Klozapin (Clozapine, det registrerte varemerket Leponex), 8-kloro-11-(4-metyl-1-piperazinyl)-5H-dibenzo(b,e)(1,4)diazepin, et neuroleptikum. Klozapin er et atypisk neuroleptikum og har ved siden av olanzapin sterkest kjente antipsykotiske effekt av alle atypiske neuroleptika, dog svakere stemningsstabiliserende effekt, hvorav det mer sjelden anvendes ved bipolart syndrom enn andre legemiddel fra samme gruppe. | 198,006 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fylkesvei_82_(Buskerud) | 2023-02-04 | Fylkesvei 82 (Buskerud) | ['Kategori:Tidligere veinummer i Buskerud'] | Fylkesvei 82 (Fv82) i Buskerud gikk mellom Rud i Kongsberg og fylkesgrensen ved Vollane. Veien var 9,5 km lang.
2019 ble veien del av fylkesvei 2762.
| Fylkesvei 82 (Fv82) i Buskerud gikk mellom Rud i Kongsberg og fylkesgrensen ved Vollane. Veien var 9,5 km lang.
2019 ble veien del av fylkesvei 2762.
== Kommuner og knutepunkter ==
Kongsberg
Fv81Fylkesvei 81 Rud
Arm til Fv81Fylkesvei 81 Rud (0,1 km)
Endepunkt fylkesgrensen ved Vollane → Fv860Fylkesvei 860 (Vestfold) til 32Fylkesvei 32 40Fylkesvei 40 Svarstad i Lardal
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Vegvesenets vegkart | Fylkesvei 82 (Fv82) i Buskerud gikk mellom Rud i Kongsberg og fylkesgrensen ved Vollane. Veien var 9,5 km lang. | 198,007 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Boksamling | 2023-02-04 | Boksamling | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Boksamling'] | Boksamling er samling av bøker, og omfatter også oppsporing, anskaffelse, organisering, katalogisering, fremvisning, lagring og vedlikehold av bøkene som er av interesse for en enkelt samler. Kjærlighet til bøker kalles «bibliofili», og en som elsker å lese, beundre og samle bøker kalles en «bibliofil».
Boksamling kan være enkelt og billig, for det finnes millioner av nye og brukte bøker, og tusenvis av bokhandlere, blant andre internett-bokhandlere som Abebooks, Alibris og Amazon. Bare rike boksamlere kan kjøpe de store sjeldenhetene: Gutenbergs bibel og Shakespeares First Folio er for eksempel både berømte og svært verdifulle. Gjennomsnittlige samlere samler kanskje på verker av sin egen favorittforfatter, førsteutgaver av moderne forfattere eller bøker om et spesielt emne. Bokpriser avhenger generelt av etterspørselen etter en gitt bok, antallet kopier som er tilgjengelig og bøkenes tilstand.
| Boksamling er samling av bøker, og omfatter også oppsporing, anskaffelse, organisering, katalogisering, fremvisning, lagring og vedlikehold av bøkene som er av interesse for en enkelt samler. Kjærlighet til bøker kalles «bibliofili», og en som elsker å lese, beundre og samle bøker kalles en «bibliofil».
Boksamling kan være enkelt og billig, for det finnes millioner av nye og brukte bøker, og tusenvis av bokhandlere, blant andre internett-bokhandlere som Abebooks, Alibris og Amazon. Bare rike boksamlere kan kjøpe de store sjeldenhetene: Gutenbergs bibel og Shakespeares First Folio er for eksempel både berømte og svært verdifulle. Gjennomsnittlige samlere samler kanskje på verker av sin egen favorittforfatter, førsteutgaver av moderne forfattere eller bøker om et spesielt emne. Bokpriser avhenger generelt av etterspørselen etter en gitt bok, antallet kopier som er tilgjengelig og bøkenes tilstand.
== Se også ==
Bibliotek | Boksamling er samling av bøker, og omfatter også oppsporing, anskaffelse, organisering, katalogisering, fremvisning, lagring og vedlikehold av bøkene som er av interesse for en enkelt samler. Kjærlighet til bøker kalles «bibliofili», og en som elsker å lese, beundre og samle bøker kalles en «bibliofil». | 198,008 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Panagiotis_Paraskevopoulos | 2023-02-04 | Panagiotis Paraskevopoulos | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem av idrettslag hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Hellas under Sommer-OL 1896', 'Kategori:Deltakere for Hellas under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Dødsfall 8. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1956', 'Kategori:Epidemiologer', 'Kategori:Friidrettsutøvere under Sommer-OL 1896', 'Kategori:Friidrettsutøvere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Fødsler i 1874', 'Kategori:Fødsler i 1875', 'Kategori:Greske diskoskastere', 'Kategori:Greske kulestøtere', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1896', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Hellas', 'Kategori:Personer fra Arkadia', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Panagiotis Paraskevopoulos (gresk: Παναγιώτης Παρασκευόπουλος; født 1875 i Gortynia, død 8. juli 1956 på Korfu) var en gresk friidrettsutøver som deltok i de første moderne olympiske leker 1896 i Athen og OL 1900 i Paris.
Paraskevopoulos kom på andreplass i diskos under OL 1896 i Athen, amerikaneren Robert Garrett vant konkurransen med et kast på 29,15 foran Paraskevopoulos med 28,95.
Fire år senere, under sommer-OL 1900 i Paris kom Paraskevopoulos på fjerdeplass i diskos og i kulestøt ble han nummer fem.
| Panagiotis Paraskevopoulos (gresk: Παναγιώτης Παρασκευόπουλος; født 1875 i Gortynia, død 8. juli 1956 på Korfu) var en gresk friidrettsutøver som deltok i de første moderne olympiske leker 1896 i Athen og OL 1900 i Paris.
Paraskevopoulos kom på andreplass i diskos under OL 1896 i Athen, amerikaneren Robert Garrett vant konkurransen med et kast på 29,15 foran Paraskevopoulos med 28,95.
Fire år senere, under sommer-OL 1900 i Paris kom Paraskevopoulos på fjerdeplass i diskos og i kulestøt ble han nummer fem.
== OL-medaljer ==
1896 Athen – Sølv i friidrett, diskos Hellas
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Panagiotis Paraskevopoulos – Olympics.com
(en) Panagiotis Paraskevopoulos – Olympic.org
(en) Panagiotis Paraskevopoulos – Olympedia
(en) Panagiotis Paraskevopoulos – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Panagiotis Paraskevopoulos – databaseOlympics.com (arkivert)
(gr) Panagiotis Paraskevopoulos – Hellas olympiske komité | Panagiotis Paraskevopoulos (gresk: Παναγιώτης Παρασκευόπουλος; født 1875 i Gortynia, død 8. juli 1956 på Korfu) var en gresk friidrettsutøver som deltok i de første moderne olympiske leker 1896 i Athen og OL 1900 i Paris. | 198,009 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fylkesvei_2768 | 2023-02-04 | Fylkesvei 2768 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fylkesveier i Viken', 'Kategori:Veier i Kongsberg'] | Fylkesvei 2768 går mellom Berg og Sagvollen i Kongsberg kommune.
Frem til 2019 hadde veien betegnelsen fylkesvei 85.
| Fylkesvei 2768 går mellom Berg og Sagvollen i Kongsberg kommune.
Frem til 2019 hadde veien betegnelsen fylkesvei 85.
== Kommuner og knutepunkter ==
KongsbergHedenstadveien
Ljøterudveien
Lindåsveien
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Vegvesenets vegkart
(no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger Fv2768
(no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger | | kart = | 198,010 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Andreas_Bauriedl | 2023-02-04 | Andreas Bauriedl | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere i Ølkjellerkuppet', 'Kategori:Dødsfall 9. november', 'Kategori:Dødsfall i 1923', 'Kategori:Fødsler 4. mai', 'Kategori:Fødsler i 1879', 'Kategori:Medlemmer av NSDAP (innmeldt før 1925)', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Aschaffenburg', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Andreas Bauriedl (født 4. mai 1879 i Aschaffenburg i Bayern, død 9. november 1923 i München) var en tysk hattemaker og et tidlig medlem av NSDAP. Han døde i det mislykkede ølkjellerkuppet i München.
| Andreas Bauriedl (født 4. mai 1879 i Aschaffenburg i Bayern, død 9. november 1923 i München) var en tysk hattemaker og et tidlig medlem av NSDAP. Han døde i det mislykkede ølkjellerkuppet i München.
== Hendelsene 9. november 1923 ==
Den avgjørende hendelsen var under den demonstrasjonsfremrykking som Hitler forestilte seg skulle bringe kuppet til gjennombrudd. Da det var opp mot 3000 nasjonalsosialister i demonstrasjonen, oppfordret Hitler politiet til å overgi seg, men politiet svarte med å åpne ild. Ilden ble besvart, og i løpet av få sekunder var 16 nasjonalsosialister og fire politimenn døde, og et ukjent antall såret.
Da politiet åpnet ild mot de marsjerende kuppmakerne ble Bauriedl truffet i maven. Han falt til grunnen og døde. Han falt på naziflagget, som lå på bakken fordi flaggbæreren Heinrich Trambauer var hardt såret. Bauriedls blod kom derfor på flagget.
Flagget ble senere kjent som Blutfahne (blodfanen) og ble en hellig relikvie for nazistene. I en kortere tid ble det ment at det var Andreas Bauriedl som hadde vært fanebæreren, men det ble raskt riktigstilt.
== Martyrstatus ==
Andreas Bauriedl ble – sammen med de andre drepte deltakerne i kuppforsøket – sett på som martyrer for NSDAPs sak. Hans kropp ble i november 1935 lagt i en krypt i Münchener Nordfriedhof i München som en del av et minnested, et ærestempel, til ære for kuppforsøket. Minnesmerket ble ødelagt av allierte styrker i juli 1945, etter slutten av den annen verdenskrig. Bauriedl ble derpå gitt et nytt hvilested på Münchner Nordfriedhof (grav 121-2-26).
En rekke gater var i nazitiden blitt oppkalt etter Bauriedl, i byene Gelsenkirchen, Recklinghausen, München, Düsseldorf, Wuppertal, Breslau, Danzig, Würzburg, Leslau (i Wartheland), Kassel, Leverkusen, Weiden i.d.OPf. og Völklingen. Etter Det tredje rike]s sammenbrudd fikk de enten nye navn, eller sitt gamle navn.
I Aschaffenburg var setet for NSDAPs Kreisledelse oppkalt etter Bauriedl det tidligere Andreas-Bauriedl-Haus i Lamprechtstraße 21 (nå Lamprechtstraße 37).
== Litteratur ==
Erich Scheibmayr: Letzte Heimat: Persönlichkeiten in Münchner Friedhöfen 1784-1984. - München: Scheibmayr, 1989
Ernst Deuerlein: Der Hitler-Putsch. Bayerische Dokumente zum 8./9. November 1923. Eingeleitet u. hrsg. von Ernst Deuerlein. Quellen und Darstellungen zur Zeitgeschichte. Band 9. Deutsche Verlags-Anstalt, Stuttgart 1962.
John Dornberg: Der Hitlerputsch – 9. November 1923. 2. Auflage. Langen Müller, München 1998, ISBN 3-7844-2713-8.
Joachim C. Fest: Hitler. Eine Biographie. Ullstein, Frankfurt am Main 1973, ISBN 3-548-26514-6, S. 276–299.
Harold J. Gordon Jr.: Hitlerputsch 1923. Machtkampf in Bayern 1923–1924. Bernard & Graefe, München 1978, ISBN 3-7637-5108-4.
Otto Gritschneder: Bewährungsfrist für den Terroristen Adolf Hitler. Der Hitler-Putsch und die bayerische Justiz. C. H. Beck, München 1990, ISBN 3-406-34511-5.
Hanns Hubert Hofmann: Der Hitlerputsch. Krisenjahre deutscher Geschichte 1920–1924. Nymphenburger, München 1961.
Hans Mommsen: Adolf Hitler und der 9. November 1923. In: Johannes Willms (Hrsg.): Der 9. November. Fünf Essays zur deutschen Geschichte. 2. Auflage. C. H. Beck, München 1995, ISBN 3-406-37447-6, S. 33–48.
Ernst Nolte: Die Weimarer Republik. Demokratie zwischen Lenin und Hitler. Herbig, München 2006, ISBN 3-7766-2491-4.
Reinhard Sturm: Kampf um die Republik 1919–1923 (Abschnitt: Hitlerputsch).
== Referanser == | Andreas Bauriedl (født 4. mai 1879 i Aschaffenburg i Bayern, død 9. | 198,011 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dont_Look_Back | 2023-02-04 | Dont Look Back | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Bob Dylan-filmer', 'Kategori:Dokumentarfilmer fra 1960-årene', 'Kategori:Engelskspråklige filmer', 'Kategori:Filmer bevart i USAs nasjonale filmregister', 'Kategori:Filmer fra 1967', 'Kategori:Konsertfilmer', 'Kategori:Musikkdokumentarer fra USA'] | Dont Look Back en amerikansk dokumentarfilm fra 1967 regissert av D.A. Pennebaker som dekker mye av Bob Dylans 1965-turné i Storbritannia.
At tittelen sier Dont i stedet for Don't var bevisst; regissøren Pennebaker insisterte på at dette var en nødvendig forenkling av språket.I 1998 ble filmen valgt til å bevares i det amerikanske National Film Registry av Library of Congress fordi den var «culturally, historically, or aesthetically significant».
| Dont Look Back en amerikansk dokumentarfilm fra 1967 regissert av D.A. Pennebaker som dekker mye av Bob Dylans 1965-turné i Storbritannia.
At tittelen sier Dont i stedet for Don't var bevisst; regissøren Pennebaker insisterte på at dette var en nødvendig forenkling av språket.I 1998 ble filmen valgt til å bevares i det amerikanske National Film Registry av Library of Congress fordi den var «culturally, historically, or aesthetically significant».
== Filmoppsummering ==
Filmen inneholder Joan Baez, Donovan og Alan Price (som akkurat hadde forlatt The Animals), Dylans manager Albert Grossman og road manageren Bob Neuwirth; Marianne Faithfull, John Mayall og Ginger Baker kan også bli observert i bakgrunn. Filmen viser en ung Dylan; selvsikker hvis ikke arrogant, spydig, men også karismatisk og sjarmerende. Merkbare scener:
Dylans spotting av Time Magazines London korrespondent Horace Freeland Judson
Alan Prices opptreden bak scenen av «Little Things», den slutter da Dylan spør han hvorfor han forlot The Animals
Dylan og Baez synger Hank Williams' sanger i et hotellrom, Baez synger også de første versene av «Percy's Song» og «Love Is Just a Four-Letter Word».
Grossman som forhandler med musikkagenten, Tito Burns.
Dylan synger «Only a Pawn in Their Game» 6. juli 1963 på Voters' Registration Rally i Greenwood, Mississippi (filmet av den eksperimentelle regissøren Ed Emshwiller), og
Et utvalg av sanger fra Dylans opptreden i Royal Albert Hall.Dylans romanse med Baez hadde brent ut på den tiden, og filmen får med essensen av bruddet.
Åpningsscenen i filmen fungerte også som en slags musikkvideo for Dylans sang «Subterranean Homesick Blues», hvor sangeren viser og kaster en del kort med utvalgte ord fra teksten (noen av plakatene har skrivefeil og ordspill med hensikt). Allen Ginsberg har en birolle under denne scenen.
== Utgivelse og gjenutgivelse ==
Filmen ble først vist offentlig 17. mai 1967, på Presidio Theater i San Francisco, og åpnet i september på 34th Street East Theater i New York.
Don't Look Back har vært tilgjengelig på DVD i mange år. Filmen var digitalisert på nytt og gjenutgitt på DVD 27. februar 2007. En versjonen med to disker inneholder den nydigitaliserte filmen med fem ekstra lydspor, kommentar av D. A. Pennebaker og Bob Neuwirth, en alternativ versjon av videoen for «Subterranean Homesick Blues», den opprinnelige boken redigert av D. A. Pennebaker, en flipp-bok med en seksjon av «Subterranean Homesick Blues»-videoen, og en helt ny dokumentar av D. A. Pennebaker (redigert av Walker Lamond) som er kalt 65 Revisited.
En kopi av filmen, med bilder, ble gitt ut i 1968 av forlaget Ballantine Books.
== Innflytelser i populærkulturen ==
Bandet Belle & Sebastian refererer filmen i albumet If You're Feeling Sinister fra 1996, i løpet av sangen «Like Dylan in the Movies» (refreng: «And if they follow you/don't look back/like Dylan in the movies»).
Jill Sobule refererer til filmen i albumet Pink Pearl fra 2000, i løpet av sangen «Heroes» (tekst: «Dylan was so mean to Donovan in that movie»). Donovan er en britisk visesanger.
INXS har en hyllest til filmen i åpningssekvensen for videoen til sangen «Mediate» fra deres album Kick i 1987.
Den satiriske filmen Bob Roberts fra 1992 inneholder flere scener inspirert av filmen, blant annet en parodi av åpningscenen, komplett med feilskrevete ord, eksempelvis «Dange».
=== «Gi anarkisten en sigarett» ===
«Give the anarchist a cigarette» uttalte Dylan da han fant ut at han ble beskrevet som en anarkist av ulike aviser i 1965. Dette er fanget på film i siste scene.
Uttalelsen har blitt brukt i flere sammenhenger i populærkultur.
Ett bootlegalbum med Bob Dylan-sanger gjort på konserter har blitt kalt «Give the Anarchist a Cigarette».
En film har også fått tittelen Give the Anarchist a Cigarette.
Setningen har blitt brukt av anarcho-punk-bandet Chumbawamba som tittelen på en sang på albumet Anarchy. Sangen er om Bob Dylan og har teksten, «Give the anarchist a cigarette/ 'Cause that's as close as he's ever going to get/ Bobby just hasn't earned it yet».
Det er også tittelen på biografien av Mick Farren, en musiker og en anarkist.
== Referanser ==
== Mer lesing ==
Saunders, Dave (2007). Direct Cinema: Observational Documentary and the Politics of the Sixties. London: Wallflower Press. ISBN 1905674163. (This book contains a lengthy chapter on Dont Look Back and its cultural context and significance.)
== Eksterne lenker ==
(en) Dont Look Back på Internet Movie Database
(sv) Dont Look Back i Svensk Filmdatabas
(da) Dont Look Back i Danmark Nationale Filminstitut
(fr) Dont Look Back på Allociné
(nl) Dont Look Back på MovieMeter
(en) Dont Look Back på AllMovie
(en) Dont Look Back på Turner Classic Movies
(en) Dont Look Back på Rotten Tomatoes
Review of 65 Revisited in New York Times. | Dont Look Back en amerikansk dokumentarfilm fra 1967 regissert av D.A. | 198,012 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Praha | 2023-02-04 | Praha | ['Kategori:14°Ø', 'Kategori:50°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Europeiske kulturhovedsteder', 'Kategori:Hovedsteder i Europa', 'Kategori:Praha', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tsjekkias regioner', 'Kategori:Verdensarven i Tsjekkia'] | Praha (tsjekkisk: Praha (uttale , tysk: Prag) er hovedstaden og den største byen i Tsjekkia. Den ligger ved elven Vltava i Böhmen, som siden 1993 sammen med Mähren og litt av Schlesien utgjør Tsjekkia. Siden 1992 har byens historiske sentrum stått på UNESCOs liste over verdens kulturarv.
Böhmen var opprinnelig et selvstendig kongerike, men gjennom forskjellige giftemål ble landet en del av habsburgernes område (se 1275). På den måten ble landet en østerriksk provins. Fremtredende tyske forfattere og diktere, som Franz Kafka og Rainer Maria Rilke, ble født i Praha.
Byens universitet, grunnlagt i 1348 av kong Karl IV, var det første universitet i Sentral-Europa.
Byen blir første gang nevnt skriftlig i 965 av en jødisk kjøpmann fra al-Andalus, Ibraham Ibn Jakob, som skriver om «denne vakre by av sten». Han nevner også at jøder drev handel fra sin bosetning under borgen. Før Praha ble grunnlagt, lå bebyggelsen Mezigradi («Mellom borgene») plassert mellom elvene Vltava og Botic. I 973 ble Praha bispedømme, og i 1172 ble Judithbroen – en av de første stenbroer i Europa – bygget. Praha har gjennom historien vært sete for de tsjekkiske fyrster og kongehuset.
I dag er Praha særlig kjent for sine vakre og imponerende bygninger, som representerer alle stilarter. Byens historiske sentrum er oppdelt i flere områder: Den gamle bydel (fra 1200-tallet), Den nye bydel (fra 1300-tallet), Den jødiske bydel og Malá Strana. Hradčany med sine katedraler og slottsområdet har vært sete for konger, keisere og presidenter siden det 9. århundre. Noe sør for Hradčany ligger Vyšehrad, også en gammel kongeby. Det som særlig slår en, er de mange tårn og spir som rager opp alle steder. I begynnelsen av 1800-tallet talte man dem til 103. I dag anslås antallet til å være mer enn 500.
| Praha (tsjekkisk: Praha (uttale , tysk: Prag) er hovedstaden og den største byen i Tsjekkia. Den ligger ved elven Vltava i Böhmen, som siden 1993 sammen med Mähren og litt av Schlesien utgjør Tsjekkia. Siden 1992 har byens historiske sentrum stått på UNESCOs liste over verdens kulturarv.
Böhmen var opprinnelig et selvstendig kongerike, men gjennom forskjellige giftemål ble landet en del av habsburgernes område (se 1275). På den måten ble landet en østerriksk provins. Fremtredende tyske forfattere og diktere, som Franz Kafka og Rainer Maria Rilke, ble født i Praha.
Byens universitet, grunnlagt i 1348 av kong Karl IV, var det første universitet i Sentral-Europa.
Byen blir første gang nevnt skriftlig i 965 av en jødisk kjøpmann fra al-Andalus, Ibraham Ibn Jakob, som skriver om «denne vakre by av sten». Han nevner også at jøder drev handel fra sin bosetning under borgen. Før Praha ble grunnlagt, lå bebyggelsen Mezigradi («Mellom borgene») plassert mellom elvene Vltava og Botic. I 973 ble Praha bispedømme, og i 1172 ble Judithbroen – en av de første stenbroer i Europa – bygget. Praha har gjennom historien vært sete for de tsjekkiske fyrster og kongehuset.
I dag er Praha særlig kjent for sine vakre og imponerende bygninger, som representerer alle stilarter. Byens historiske sentrum er oppdelt i flere områder: Den gamle bydel (fra 1200-tallet), Den nye bydel (fra 1300-tallet), Den jødiske bydel og Malá Strana. Hradčany med sine katedraler og slottsområdet har vært sete for konger, keisere og presidenter siden det 9. århundre. Noe sør for Hradčany ligger Vyšehrad, også en gammel kongeby. Det som særlig slår en, er de mange tårn og spir som rager opp alle steder. I begynnelsen av 1800-tallet talte man dem til 103. I dag anslås antallet til å være mer enn 500.
== Historie ==
Byen ble grunnlagt på slutten av det 9. århundre, og ble raskt setet for kongene av Böhmen, hvorav noen senere også var keisere av det tysk-romerske rike. Byen blomstret i Karl IVs regjeringstid i det 14. århundre, blant annet med byggingen av bydelen Nové Město, Karlsbroen, St. Vitus-katedralen – den eldste gotiske katedral i Sentral-Europa, og Karlsuniversitetet, Sentral-Europas eldste universitet nord for Alpene. På denne tiden var Praha Europas tredje største by.
Da dynastiet Habsburg befestet stillingen som innehavere av keiserverdigheten i Det tysk-romerske riket, ble deres arveland Böhmen og dermed også hovedstaden Praha fastere integrert i keiserriket, som fra 1806 ble kalt Østerrike. Landet besto i navnet som et separat kongedømme, men ble i realiteten styrt fra rikshovedstaden Wien. De fire uavhengige kommunene som tidligere utgjorde Praha, ble slått sammen til én by i 1784. Disse fire var Hradčany, (slottsdistriktet, vest og nord for slottet), Malá Strana (den mindre byen, sør for slottet), Staré Město (gamlebyen, på østsiden av elva) og Nové Město (den nye byen, lenger sør og øst). Byen vokste videre med annekteringen av Josefov i 1850 og Vyšehrad i 1883, og i begynnelsen av 1922 ble ytterligere 37 kommuner innlemmet i byen, som dermed økte sitt innbyggertall til 676 000. Byen hadde også etter at den i 1918 ble hovedstad i den nye staten Tsjekkoslovakia en stor tyskspråklig befolkning, særlig jødisk (bl.a. Franz Kafka), og et rikt tysk kulturliv. Mesteparten av byens 50 000 jøder ble drept under holocaust under andre verdenskrig, noe som også i stor grad førte til slutten på byens tyske preg.
I august 2002 opplevde byen en alvorlig oversvømmelse der deler av byen måtte evakueres. Flommen gjorde store skader, men ingen av de viktige landemerkene, slik som Karlsbroen, ble ødelagt.
== Severdigheter ==
Praha er et populært turistmål. Der er store mengder gamle bygninger, mange av dem har vakre veggmalerier. Byen har en av verdens best bevarte og varierte samlinger av arkitektur, fra jugendstil til barokk, samt kubisk, gotisk, neoklassisk og ultramoderne arkitektur.
Blant turistattraksjonene kan nevnes:
Staré Město (gamlebyen)
Ymse steder forbundet med Franz Kafka
Malá Strana
Hradčany med Borgen i Praha og St. Vitus-katedralen
Karlsbroen
John Lennon-muren
Torget i gamlebyen og den astronomiske klokken
Jødekvarteret
Wenzelsplassen
Nasjonalmuseet
Vyšehrad slott
== Klima ==
== Kultur ==
Praha har historisk vært et av Europas viktigste kulturelle senter med mange teatre, operahus, konserthus, gallerier og musikklubber. Til byens mange kjente kunstnere hører Franz Kafka, Antonín Dvořák, Milan Kundera, Ivan Klima og mange andre.
== Høyskoler og universiteter ==
I tillegg til Karlsuniversitetet har byen sju andre universiteter og høyskoler, inkludert Det Tsjekkiske Tekniske Universitet grunnlagt i 1707. Film kan studeres ved FAMU, den tsjekkiske filmhøyskolen siden 1950-tallet.
== Transport ==
Offentlig transport i Praha består av tre undergrunnslinjer samt en rekke trikkelinjer og busslinjer.
Utenfor byen ligger Ruzyně International Airport, som er hovedflyplass for det nasjonale selskapet ČSA Czech Airlines.
== Diverse ==
Praha er også sete for de fleste viktige kontor og institusjoner i Tsjekkia, inkludert presidenten, regjeringen og parlamentet, som består av to deler.
== Befolkningsutvikling ==
1230: ca. 3-4 000 innbyggere 1
1370: ca. 40 000 2
1600: ca. 60 000 2
1804: 76 000
1837: 105 500
1850: 118 400 (157 200 inkl. forsteder)
1880: 162 300 (314 400 inkl. forsteder)
1900: 201 600 (514 300 inkl. forsteder)
1925: 718 300
1950: 931 500
1980: 1 182 800
1998: 1 193 300
2001: 1 169 100
2007: 1 212 100
2012: 1 241 664Noter:
1 Kun Staré Město
2 Staré Město, Nové Město, Malá Strana og Hradčany
Tallene er for befolkningen som til ehver tid har vært innenfor Prahas administrative grenser (og befolkning inkludert nåværende bydeler i parentes).
== Se også ==
Defenestrasjonene i Praha
Tsjekkias historie
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Prague – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Praha – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Praha hos Wikivoyage
The Prague Post (dagsavis)
Metro, trikker og busser opereres av Dopravni podnik hl.m Prahy, a.s.
digital Prague
Statsoperaen
Unesco - Tsjekkia | Nové Mesto kan referere til flere steder i Slovakia: | 198,013 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Praha | 2023-02-04 | Praha | ['Kategori:14°Ø', 'Kategori:50°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Europeiske kulturhovedsteder', 'Kategori:Hovedsteder i Europa', 'Kategori:Praha', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tsjekkias regioner', 'Kategori:Verdensarven i Tsjekkia'] | Praha (tsjekkisk: Praha (uttale , tysk: Prag) er hovedstaden og den største byen i Tsjekkia. Den ligger ved elven Vltava i Böhmen, som siden 1993 sammen med Mähren og litt av Schlesien utgjør Tsjekkia. Siden 1992 har byens historiske sentrum stått på UNESCOs liste over verdens kulturarv.
Böhmen var opprinnelig et selvstendig kongerike, men gjennom forskjellige giftemål ble landet en del av habsburgernes område (se 1275). På den måten ble landet en østerriksk provins. Fremtredende tyske forfattere og diktere, som Franz Kafka og Rainer Maria Rilke, ble født i Praha.
Byens universitet, grunnlagt i 1348 av kong Karl IV, var det første universitet i Sentral-Europa.
Byen blir første gang nevnt skriftlig i 965 av en jødisk kjøpmann fra al-Andalus, Ibraham Ibn Jakob, som skriver om «denne vakre by av sten». Han nevner også at jøder drev handel fra sin bosetning under borgen. Før Praha ble grunnlagt, lå bebyggelsen Mezigradi («Mellom borgene») plassert mellom elvene Vltava og Botic. I 973 ble Praha bispedømme, og i 1172 ble Judithbroen – en av de første stenbroer i Europa – bygget. Praha har gjennom historien vært sete for de tsjekkiske fyrster og kongehuset.
I dag er Praha særlig kjent for sine vakre og imponerende bygninger, som representerer alle stilarter. Byens historiske sentrum er oppdelt i flere områder: Den gamle bydel (fra 1200-tallet), Den nye bydel (fra 1300-tallet), Den jødiske bydel og Malá Strana. Hradčany med sine katedraler og slottsområdet har vært sete for konger, keisere og presidenter siden det 9. århundre. Noe sør for Hradčany ligger Vyšehrad, også en gammel kongeby. Det som særlig slår en, er de mange tårn og spir som rager opp alle steder. I begynnelsen av 1800-tallet talte man dem til 103. I dag anslås antallet til å være mer enn 500.
| Praha (tsjekkisk: Praha (uttale , tysk: Prag) er hovedstaden og den største byen i Tsjekkia. Den ligger ved elven Vltava i Böhmen, som siden 1993 sammen med Mähren og litt av Schlesien utgjør Tsjekkia. Siden 1992 har byens historiske sentrum stått på UNESCOs liste over verdens kulturarv.
Böhmen var opprinnelig et selvstendig kongerike, men gjennom forskjellige giftemål ble landet en del av habsburgernes område (se 1275). På den måten ble landet en østerriksk provins. Fremtredende tyske forfattere og diktere, som Franz Kafka og Rainer Maria Rilke, ble født i Praha.
Byens universitet, grunnlagt i 1348 av kong Karl IV, var det første universitet i Sentral-Europa.
Byen blir første gang nevnt skriftlig i 965 av en jødisk kjøpmann fra al-Andalus, Ibraham Ibn Jakob, som skriver om «denne vakre by av sten». Han nevner også at jøder drev handel fra sin bosetning under borgen. Før Praha ble grunnlagt, lå bebyggelsen Mezigradi («Mellom borgene») plassert mellom elvene Vltava og Botic. I 973 ble Praha bispedømme, og i 1172 ble Judithbroen – en av de første stenbroer i Europa – bygget. Praha har gjennom historien vært sete for de tsjekkiske fyrster og kongehuset.
I dag er Praha særlig kjent for sine vakre og imponerende bygninger, som representerer alle stilarter. Byens historiske sentrum er oppdelt i flere områder: Den gamle bydel (fra 1200-tallet), Den nye bydel (fra 1300-tallet), Den jødiske bydel og Malá Strana. Hradčany med sine katedraler og slottsområdet har vært sete for konger, keisere og presidenter siden det 9. århundre. Noe sør for Hradčany ligger Vyšehrad, også en gammel kongeby. Det som særlig slår en, er de mange tårn og spir som rager opp alle steder. I begynnelsen av 1800-tallet talte man dem til 103. I dag anslås antallet til å være mer enn 500.
== Historie ==
Byen ble grunnlagt på slutten av det 9. århundre, og ble raskt setet for kongene av Böhmen, hvorav noen senere også var keisere av det tysk-romerske rike. Byen blomstret i Karl IVs regjeringstid i det 14. århundre, blant annet med byggingen av bydelen Nové Město, Karlsbroen, St. Vitus-katedralen – den eldste gotiske katedral i Sentral-Europa, og Karlsuniversitetet, Sentral-Europas eldste universitet nord for Alpene. På denne tiden var Praha Europas tredje største by.
Da dynastiet Habsburg befestet stillingen som innehavere av keiserverdigheten i Det tysk-romerske riket, ble deres arveland Böhmen og dermed også hovedstaden Praha fastere integrert i keiserriket, som fra 1806 ble kalt Østerrike. Landet besto i navnet som et separat kongedømme, men ble i realiteten styrt fra rikshovedstaden Wien. De fire uavhengige kommunene som tidligere utgjorde Praha, ble slått sammen til én by i 1784. Disse fire var Hradčany, (slottsdistriktet, vest og nord for slottet), Malá Strana (den mindre byen, sør for slottet), Staré Město (gamlebyen, på østsiden av elva) og Nové Město (den nye byen, lenger sør og øst). Byen vokste videre med annekteringen av Josefov i 1850 og Vyšehrad i 1883, og i begynnelsen av 1922 ble ytterligere 37 kommuner innlemmet i byen, som dermed økte sitt innbyggertall til 676 000. Byen hadde også etter at den i 1918 ble hovedstad i den nye staten Tsjekkoslovakia en stor tyskspråklig befolkning, særlig jødisk (bl.a. Franz Kafka), og et rikt tysk kulturliv. Mesteparten av byens 50 000 jøder ble drept under holocaust under andre verdenskrig, noe som også i stor grad førte til slutten på byens tyske preg.
I august 2002 opplevde byen en alvorlig oversvømmelse der deler av byen måtte evakueres. Flommen gjorde store skader, men ingen av de viktige landemerkene, slik som Karlsbroen, ble ødelagt.
== Severdigheter ==
Praha er et populært turistmål. Der er store mengder gamle bygninger, mange av dem har vakre veggmalerier. Byen har en av verdens best bevarte og varierte samlinger av arkitektur, fra jugendstil til barokk, samt kubisk, gotisk, neoklassisk og ultramoderne arkitektur.
Blant turistattraksjonene kan nevnes:
Staré Město (gamlebyen)
Ymse steder forbundet med Franz Kafka
Malá Strana
Hradčany med Borgen i Praha og St. Vitus-katedralen
Karlsbroen
John Lennon-muren
Torget i gamlebyen og den astronomiske klokken
Jødekvarteret
Wenzelsplassen
Nasjonalmuseet
Vyšehrad slott
== Klima ==
== Kultur ==
Praha har historisk vært et av Europas viktigste kulturelle senter med mange teatre, operahus, konserthus, gallerier og musikklubber. Til byens mange kjente kunstnere hører Franz Kafka, Antonín Dvořák, Milan Kundera, Ivan Klima og mange andre.
== Høyskoler og universiteter ==
I tillegg til Karlsuniversitetet har byen sju andre universiteter og høyskoler, inkludert Det Tsjekkiske Tekniske Universitet grunnlagt i 1707. Film kan studeres ved FAMU, den tsjekkiske filmhøyskolen siden 1950-tallet.
== Transport ==
Offentlig transport i Praha består av tre undergrunnslinjer samt en rekke trikkelinjer og busslinjer.
Utenfor byen ligger Ruzyně International Airport, som er hovedflyplass for det nasjonale selskapet ČSA Czech Airlines.
== Diverse ==
Praha er også sete for de fleste viktige kontor og institusjoner i Tsjekkia, inkludert presidenten, regjeringen og parlamentet, som består av to deler.
== Befolkningsutvikling ==
1230: ca. 3-4 000 innbyggere 1
1370: ca. 40 000 2
1600: ca. 60 000 2
1804: 76 000
1837: 105 500
1850: 118 400 (157 200 inkl. forsteder)
1880: 162 300 (314 400 inkl. forsteder)
1900: 201 600 (514 300 inkl. forsteder)
1925: 718 300
1950: 931 500
1980: 1 182 800
1998: 1 193 300
2001: 1 169 100
2007: 1 212 100
2012: 1 241 664Noter:
1 Kun Staré Město
2 Staré Město, Nové Město, Malá Strana og Hradčany
Tallene er for befolkningen som til ehver tid har vært innenfor Prahas administrative grenser (og befolkning inkludert nåværende bydeler i parentes).
== Se også ==
Defenestrasjonene i Praha
Tsjekkias historie
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Prague – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Praha – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Praha hos Wikivoyage
The Prague Post (dagsavis)
Metro, trikker og busser opereres av Dopravni podnik hl.m Prahy, a.s.
digital Prague
Statsoperaen
Unesco - Tsjekkia | Nové Město kan referere til flere steder i Tsjekkia: | 198,014 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_rumenske_uavhengighetskrigen | 2023-02-04 | Den rumenske uavhengighetskrigen | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Konflikter i 1877', 'Kategori:Konflikter i 1878', 'Kategori:Kriger med deltagelse av Det osmanske rike', 'Kategori:Kriger med deltagelse av Russland', 'Kategori:Romanias historie', 'Kategori:Uavhengighetskriger'] | Den rumenske uavhengighetskrigen ble utkjempet i 1877 mot Det osmanske rike. Den 16. april 1877 undertegnet fyrstendømmet Romania og Det russiske keiserdømmet en avtale i București, som innebar at russiske tropper fikk passere gjennom rumenske landområder, mot at Russland respekterte Romanias integritet. Mobiliseringen startet, og om lag 120 000 soldater ble samlet sammen sør i landet for å forsvare det mot eventuell fremrykning av osmanske styrker fra sørsiden av Donau. Den 24. april 1877 erklærte Russland krig mot Det osmanske riket, og russiske tropper gikk så inn i Romania.
| Den rumenske uavhengighetskrigen ble utkjempet i 1877 mot Det osmanske rike. Den 16. april 1877 undertegnet fyrstendømmet Romania og Det russiske keiserdømmet en avtale i București, som innebar at russiske tropper fikk passere gjennom rumenske landområder, mot at Russland respekterte Romanias integritet. Mobiliseringen startet, og om lag 120 000 soldater ble samlet sammen sør i landet for å forsvare det mot eventuell fremrykning av osmanske styrker fra sørsiden av Donau. Den 24. april 1877 erklærte Russland krig mot Det osmanske riket, og russiske tropper gikk så inn i Romania.
== Oversikt ==
Den 21. mai 1877 erklærte Mihail Kogălniceanu i det rumenske parlamentet Romania uavhengig etter ønske fra det rumenske folket. Neste dag ble loven undertegnet av fyrst Carol I. Romania avsluttet da utbetalingen av tributt til Tyrkia (914 000 lei), og summen gikk isteden til krigsministeriet.
I starten ønsket ikke Russland å samarbeide med Romania siden de ikke ville at Romania skulle delta i fredsforhandlingene etter krigen, men russerne møtte svært sterk motstand fra den tyrkiske hæren på 50 000 mann ledet av Osman Pasja ved beleiringen av Pleven. Storhertug Nikolaj ba da Carol I om støtte og ba samtidig om at den rumenske hæren skulle slå seg sammen med den russiske. Carol I godtok forslaget og tok selv kommandoen over hæren.
Rumenerne vant slaget ved Grivița og Rahova, og den 28. november 1877 kapitulerte Plevna samtidig som Osman Pasja overga byen, garnisonen og sverdet sitt til den rumenske obersten Mihail Cerchez. Etter at Plevna var inntatt returnerte den rumenske hæren til Donau og vant slagene ved Vidin og Smârdan. Den 19. januar 1878 ba Det osmanske riket om våpenhvile, noe som ble akseptert av både Romania og Russland. Romania vant krigen, men med tap av 4302 falne eller savnede, 3316 sårede og 1919 000 syke. Uavhengigheten ble anerkjent av Sentralmaktene den 13. juli 1878.
== Etterspill ==
Fredsavtalen mellom Russland og Det osmanske riket ble undertegnet i landsbyen San Stefano næt Konstantinopel den 3. mars 1878. Den anerkjente fyrstendømmet Bulgaria under tyrkisk overhøyhet og uavhengighet for Romania, Serbia og Montenegro. Russland holdt etter Romanias oppfatning ikke avtalene i traktaten fra 4. april 1877 om å respektere landegrensene til Romania, slik de var bestemt ved Parisfreden (1856), da seierherene i Krimkrigen overlot til Moldavia tre russiske fylker i Bessarabia. Avtalen ble ikke anerkjent av Sentralmaktene, og etter fredsforhandlingene i Berlin i 1878 ble det avgjort at Russland skulle gi Romania sin uavhengighet. Områdene Dobrudsja, Donaudeltaet og Slangeøya (Insula Șerpilor) skulle overføres til Romania, men Russland fikk beholde fylkene Cahul, Bolgrad og Ismail i det sørlige Bessarabia. Fyrst Carol mislikte avgjørelsen, men ble overtalt av Bismarck til å godta kompromisset på grunn av de store fordelene Romania fikk ved adgang til havner ved Svartehavet i Nord-Dobrogea, som også Bulgaria gjorde krav på.
== Se også ==
Kongedømmet Romania
Den russisk-tyrkiske krigen 1877-1878 | Det russiske keiserdømmet Donau-fyrstedømmene Bulgarske frivillige | 198,015 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fylkesvei_2790 | 2023-02-04 | Fylkesvei 2790 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fylkesveier i Viken', 'Kategori:Veier i Rollag'] | Fylkesvei 2790 går mellom Rollag stasjon og Bergan i Rollag kommune. Veien er 4,0 km lang.
Frem til 2019 hadde veien betegnelsen fylkesvei 106.
| Fylkesvei 2790 går mellom Rollag stasjon og Bergan i Rollag kommune. Veien er 4,0 km lang.
Frem til 2019 hadde veien betegnelsen fylkesvei 106.
== Kommuner og knutepunkter ==
RollagVrågåvegen
Numedalsbanen
Endepunkt Bergan
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger Fv2790
(no) Statens vegvesen – trafikkmeldingerVegvesenets vegkart | Fylkesvei 2790 går mellom Rollag stasjon og Bergan i Rollag kommune. Veien er 4,0 km lang. | 198,016 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Borgerlig_vigsel | 2023-02-04 | Borgerlig vigsel | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Ekteskap', 'Kategori:Norsk rett', 'Kategori:Seremonier', 'Kategori:Snevre artikler'] | En borgerlig vigsel eller vielse er inngåelse av ekteskap uten medvirkning fra et religiøst trossamfunn eller annet livssynssamfunn. En borgerlig vigsel er altså en livssynsnøytral seremoni og en rettslig handling. Vilkårene for å inngå ekteskap og rettsvirkningene av ekteskapsinngåelsen i Norge fremgår av ekteskapsloven av 1991. Inntil 2017 var det notarius publicus, dsv. en dommer, dommerfullmektig eller annen tjenestemann i tingretten som utførte borgerlige vigsler. Fra 2018 er borgerlig vigsel et kommunalt ansvar. Vigselen kan utføres av ordførere, varaordførere og andre kommunalt ansatte eller folkevalgte slik som kommunestyret bestemmer.Vigselen inngås ved at brudefolkene møter for en vigsler. Mens begge er til stede, skal de erklære at de ønsker å inngå ekteskap med hverandre. Deretter skal vigsleren erklære dem for ektefolk. Minst to vitner skal være til stede under vigselen.
| En borgerlig vigsel eller vielse er inngåelse av ekteskap uten medvirkning fra et religiøst trossamfunn eller annet livssynssamfunn. En borgerlig vigsel er altså en livssynsnøytral seremoni og en rettslig handling. Vilkårene for å inngå ekteskap og rettsvirkningene av ekteskapsinngåelsen i Norge fremgår av ekteskapsloven av 1991. Inntil 2017 var det notarius publicus, dsv. en dommer, dommerfullmektig eller annen tjenestemann i tingretten som utførte borgerlige vigsler. Fra 2018 er borgerlig vigsel et kommunalt ansvar. Vigselen kan utføres av ordførere, varaordførere og andre kommunalt ansatte eller folkevalgte slik som kommunestyret bestemmer.Vigselen inngås ved at brudefolkene møter for en vigsler. Mens begge er til stede, skal de erklære at de ønsker å inngå ekteskap med hverandre. Deretter skal vigsleren erklære dem for ektefolk. Minst to vitner skal være til stede under vigselen.
== Formen på den borgerlige vigselen ==
Det er gjort et offentlig vedtak om den nærmere formen for borgerlig vigsel. Bokmålsversjonen lyder slik:
Kjære brudepar
-Navnet på brudeparet
Dere har kommet hit i dag for å bli viet til ektepar.
Jeg vil minne dere om hvilken stor og viktig begivenhet det er når to mennesker velger å leve sammen i ekteskap. Ved å inngå ekteskap, lover dere hverandre samhold og støtte i alle livets forhold, både i medgang og i motgang.
Men dere lover hverandre mer:
Ekteskapet innebærer at dere lover hverandre kjærlighet og troskap. Det å love hverandre kjærlighet for resten av livet, er det vanskeligste løfte vi kan gi et menneske. Det krever at dere setter dere høye mål for samlivet, og det krever deres oppriktige vilje til å strekke dere mot disse målene, i dag og i tiden som ligger foran. Det er dette dere lover hverandre her i dag.
Ved å inngå ekteskap, blir dere en enhet, men dere fortsetter også å være to selvstendige og likestilte mennesker. Det er ingen motsetning mellom kjærlighet og samhold på den ene siden, og frihet og selvstendighet på den andre. Kjærlighet er også å vise respekt for hverandre.
Det er en rett jeg har, men også en plikt som er pålagt meg etter loven, å legge dere to nå alvorlig på hjertet at dere skal leve etter det løftet som dere gir hverandre her.
Og nå:
(vigsleren sier til kvinnen i det heterofile paret/den yngste personen i det homofile eller lesbiske paret)
Jeg spør deg først (det fulle navnet på kvinnen eller den yngste personen)
Vil du ha (det fulle navnet på mannen eller den eldste personen i det homofile eller lesbiske paret), som står ved din side til din ektefelle?
(Når kvinnen eller den yngste personen i det homofile eller lesbiske paret har svart ja, sier vigsleren til mannen eller den eldste personen i det homofile eller lesbiske paret):
Så spør jeg deg, (det fulle navnet på mannen eller den eldste personen i det homofile eller det lesbiske paret):
Vil du ha (det fulle navnet på kvinnen eller den yngste personen i det homofile eller det lesbiske paret), som står ved din side til din ektefelle?
(Når mannen eller den eldste i det homofile paret eller det lesbiske paret har sagt ja sier vigsleren):
Siden dere nå – i vitners nærvær – har lovet hverandre å leve sammen i ekteskap, erklærer jeg dere med dette for å være rette ektefolk.
Vigsleren ønsker til lykke etter at vigselboken er undertegnet og ekteparet har fått vigselattesten.
== Se også ==
Kirkelig vigsel
Unitarisk vigsel
Humanistisk vigsel
Ektevigsel
== Referanser ==
Ekteskapsloven
Borgerlig vigselsformular
Felles ekteskapslov for heterofile og homofile | Unitarisk vigsel er et ekteskap som er inngått med en unitar som forretter og vigsler. De første unitariske vielser fant allerede sted i 1920-årene. | 198,017 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bibliofili | 2023-02-04 | Bibliofili | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Boksamling'] | Bibliofili (av gresk βιβλίον biblíon «bok» og φιλία philía «kjærlighet») er kjærlighet til bøker. En bibliofil er altså en som elsker bøker, men spesielt på grunn av dens ytre form. En «bokorm» er en som elsker bøker på grunn av innholdet eller liker å lese generelt. En bibliofil er ofte også en boksamler.
Den klassiske bibliofile er en som elsker å lese, beundre og samle bøker, og ofte skaffer seg en stor og spesialisert samling. Bibliofile må ikke nødvendigvis eie bøkene de liker; de kan også beundre dem i biblioteker. En bibliofil er imidlertid som regel en ivrig boksamler, setter ofte formen over innholdet, og legger ofte vekt på gamle, sjeldne eller dyre bøker, førsteutgaver, bøker med spesiell eller uvanlig innbinding, signerte eksemplarer og så videre.
I Norge finnes det en eksklusiv klubb for bibliofile, Bibliofilklubben, hvor medlemstallet er begrenset til 33.
| Bibliofili (av gresk βιβλίον biblíon «bok» og φιλία philía «kjærlighet») er kjærlighet til bøker. En bibliofil er altså en som elsker bøker, men spesielt på grunn av dens ytre form. En «bokorm» er en som elsker bøker på grunn av innholdet eller liker å lese generelt. En bibliofil er ofte også en boksamler.
Den klassiske bibliofile er en som elsker å lese, beundre og samle bøker, og ofte skaffer seg en stor og spesialisert samling. Bibliofile må ikke nødvendigvis eie bøkene de liker; de kan også beundre dem i biblioteker. En bibliofil er imidlertid som regel en ivrig boksamler, setter ofte formen over innholdet, og legger ofte vekt på gamle, sjeldne eller dyre bøker, førsteutgaver, bøker med spesiell eller uvanlig innbinding, signerte eksemplarer og så videre.
I Norge finnes det en eksklusiv klubb for bibliofile, Bibliofilklubben, hvor medlemstallet er begrenset til 33.
== Se også ==
Boksamling | Bibliofili (av gresk biblíon «bok» og philía «kjærlighet») er kjærlighet til bøker. En bibliofil er altså en som elsker bøker, men spesielt på grunn av dens ytre form. | 198,018 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fylkesvei_2866 | 2023-02-04 | Fylkesvei 2866 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fylkesveier i Viken', 'Kategori:Veier i Ringerike'] | Fylkesvei 2866 Haug og Knausen i Ringerike kommune. Veien er 702 meter lang.
Frem til 2019 hadde veien betegnelsen fylkesvei 168.
| Fylkesvei 2866 Haug og Knausen i Ringerike kommune. Veien er 702 meter lang.
Frem til 2019 hadde veien betegnelsen fylkesvei 168.
== Kommuner og knutepunkter ==
Ringerike
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Vegvesenets vegkart
(no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger Fv2866
(no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger | Fylkesvei 2866 Haug og Knausen i Ringerike kommune. Veien er 702 meter lang. | 198,019 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hearts_of_Fire | 2023-02-04 | Hearts of Fire | ['Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bob Dylan-filmer', 'Kategori:Engelskspråklige filmer', 'Kategori:Filmer fra 1987'] | Hearts of Fire var en film fra 1987, med blant annet Bob Dylan, Fiona Flanagan og Rupert Everett.
| Hearts of Fire var en film fra 1987, med blant annet Bob Dylan, Fiona Flanagan og Rupert Everett.
== Opphav og filming ==
Originalt skrevet av Scott Richardson, manuskriptet ble skrevet om igjen av Basic Instinct-forfatteren Joe Eszterhas fordi Lorimar Productions følte at Richardson var en «babyskribent» og ikke erfaren nok til å ta på seg ansvaret for en film med Dylan. Dylan skal visst ha truet med rettssak, dette skal visst ha ført til Eszterha skrev alt om igjen.
Filmen ble filmet i Canada (Hamilton, Ontario og Toronto) og i United Kingdom (Southerndown og Coney Beach på Porthcawl). Filmens konsertscener ble filmet i Bristol i England.
== Utgivelse ==
Hearts of Fire gjorde det ekstremt dårlig på kino. Den var først utgitt i United Kingdom, og ble tatt vekk fra kinoer etter ca to uker. Film ble ikke engang sendt på kinoer i USA, og ble sendt direkte til video i 1988. Hearts of Fire ble gjenutgitt enda en gang på VHS av Warner Brothers 6. desember, 1993. Den har vært tilgjengelig i den nå utgåtte Laserdisc formatet, men filmen har ikke vært utgitt på DVD og det er for tiden heller ingen planer om det.
== Anmeldelser ==
Variety Magazine mente at det var "unfortunate that the last film of helmer Richard Marquand, who died shortly after completing it, should be Hearts of Fire" and that the film failed "to fire on all cylinders despite a nimble performance by the enigmatic Bob Dylan typecast as a reclusive rock star." Channel 4 deemed the film a "blunt instrument of 80s vacuity." DVDLaser fastslo at dette var "a really bad movie," men det er også hva seeren føler for Bob Dylan er "the key to liking or disliking the film."Time Out London sa at Dylan "hovers enigmatically on the sidelines, offering jaundiced comments." En annen anmeldelse mente at dette er "what is arguably one of the worst performances you are likely to see. His line readings are embarrassing, he clearly has no respect for any of the actors around him, or anyone behind the camera, or anyone who is likely to see the film."
== Soundtrack ==
I 1987, ga Columbia Records ut Hearts of Fire soundtrack. Dylan var tydeligvis opprinnelig under kontrakt for å skrive og gi ut fire nye originale innspillinger til albumet, men det endte bare med to og en coverlåt. Det var en coverversjon av John Hiatt's "The Usual," og Dylan's "Night After Night" og "Had a Dream About You Baby." Dylan kom senere til å gi ut en alternativ versjon av "Had a Dream About You Baby" på albumet Down in the Groove fra 1988.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Hearts of Fire på Internet Movie Database
(sv) Hearts of Fire i Svensk Filmdatabas
(da) Hearts of Fire i Danmark Nationale Filminstitut
(fr) Hearts of Fire på Allociné
(nl) Hearts of Fire på MovieMeter
(en) Hearts of Fire på AllMovie
(en) Hearts of Fire på Turner Classic Movies
(en) Hearts of Fire på Rotten Tomatoes
(en) Hearts of Fire på Box Office Mojo
Variety review av Hearts of Fire
DVDLaser review of Hearts of Fire
The Moviezzz Blog review of Hearts of Fire | USA | 198,020 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sotirios_Versis | 2023-02-04 | Sotirios Versis | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Hellas under Sommer-OL 1896', 'Kategori:Deltakere for Hellas under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Dødsfall i 1919', 'Kategori:Friidrettsutøvere under Sommer-OL 1896', 'Kategori:Friidrettsutøvere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Fødsler i 1876', 'Kategori:Fødsler i 1879', 'Kategori:Greske diskoskastere', 'Kategori:Greske kulestøtere', 'Kategori:Greske vektløftere', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1896', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Hellas', 'Kategori:Personer fra Athen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Vektløftere under Sommer-OL 1896'] | Sotirios Versis (gresk: Σωτήριος Βερσής; født 1876, død 1919) var en gresk friidrettsutøver som deltok i de første moderne olympiske leker 1896 i Athen.
Versis kom på tredjeplass i diskos under OL 1896 i Athen. Amerikaneren Robert Garrett vant konkurransen med et kast på 29,15 foran Panagiotis Paraskevopoulos med 28,95 og Versis på tredjeplass med 27,78.
Versis deltok også i vektløfting, han kom på tredjeplass i tohåndsløft bak danske Viggo Jensen og Launceston Elliot fra Storbritannia og i enhåndsløft ble han nummer fire.
| Sotirios Versis (gresk: Σωτήριος Βερσής; født 1876, død 1919) var en gresk friidrettsutøver som deltok i de første moderne olympiske leker 1896 i Athen.
Versis kom på tredjeplass i diskos under OL 1896 i Athen. Amerikaneren Robert Garrett vant konkurransen med et kast på 29,15 foran Panagiotis Paraskevopoulos med 28,95 og Versis på tredjeplass med 27,78.
Versis deltok også i vektløfting, han kom på tredjeplass i tohåndsløft bak danske Viggo Jensen og Launceston Elliot fra Storbritannia og i enhåndsløft ble han nummer fire.
== OL-medaljer ==
1896 Athen – Bronse i friidrett, diskos Hellas
1896 Athen – Bronse i vektløfting, tohåndsløft
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Sotirios Versis – Olympics.com
(en) Sotirios Versis – Olympic.org
(en) Sotirios Versis – Olympedia
(en) Sotirios Versis – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Sotirios Versis – databaseOlympics.com (arkivert)
(gr) Sotirios Versis – Hellas olympiske komité
(en) Sotirios Versis – Track and Field Statistics
(en) Sotirios Versis – Track and Field Statistics | Sotirios Versis (gresk: Σωτήριος Βερσής; født 1876, død 1919) var en gresk friidrettsutøver som deltok i de første moderne olympiske leker 1896 i Athen. | 198,021 |
https://no.wikipedia.org/wiki/The_Other_Side_of_the_Mirror_(film) | 2023-02-04 | The Other Side of the Mirror (film) | ['Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bob Dylan-filmer', 'Kategori:Britiske musikkdokumentarer', 'Kategori:Dokumentarfilmer fra 2000-årene', 'Kategori:Engelskspråklige filmer', 'Kategori:Konsertfilmer', 'Kategori:TV-filmer fra 2000-årene'] | The Other Side of the Mirror: Bob Dylan at the Newport Folk Festival er en britisk dokumentarfilm fra 2007 om Bob Dylans opptreden på Newport Folk Festival i 1963, 1964, og 1965, filmen er regissert av Murray Lerner.
Filmen har film og scener som tidligere sett i Lerners Festival! (1967), med hele sanger. Den inneholder også Dylans elektriske konsert fra 1965.
Filmen inneholder tidligere usette scener og opptak, dette dokumenterer også forandringen i Dylans stil gjennom tre år på Newport. Filmen var kringkastet av BBC Four 14. oktober, 2007. Regissør Murray Lerner kommenterte: “Over the course of three Newport gigs, Dylan becomes more conscious of his power. His charisma is startling. With electricity and radio, he did what Yeats, Lorca, T. S. Eliot and Ezra Pound never achieved. He reached a mass audience with poetry."
| The Other Side of the Mirror: Bob Dylan at the Newport Folk Festival er en britisk dokumentarfilm fra 2007 om Bob Dylans opptreden på Newport Folk Festival i 1963, 1964, og 1965, filmen er regissert av Murray Lerner.
Filmen har film og scener som tidligere sett i Lerners Festival! (1967), med hele sanger. Den inneholder også Dylans elektriske konsert fra 1965.
Filmen inneholder tidligere usette scener og opptak, dette dokumenterer også forandringen i Dylans stil gjennom tre år på Newport. Filmen var kringkastet av BBC Four 14. oktober, 2007. Regissør Murray Lerner kommenterte: “Over the course of three Newport gigs, Dylan becomes more conscious of his power. His charisma is startling. With electricity and radio, he did what Yeats, Lorca, T. S. Eliot and Ezra Pound never achieved. He reached a mass audience with poetry."
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) The Other Side of the Mirror på Internet Movie Database
(no) The Other Side of the Mirror på NRK TV
(fr) The Other Side of the Mirror på Allociné
(en) The Other Side of the Mirror på AllMovie
(en) The Other Side of the Mirror på Rotten Tomatoes | The Other Side of the Mirror: Bob Dylan at the Newport Folk Festival er en britisk dokumentarfilm fra 2007 om Bob Dylans opptreden på Newport Folk Festival i 1963, 1964, og 1965, filmen er regissert av Murray Lerner. | 198,022 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Heierenfossen_kraftverk | 2023-02-04 | Heierenfossen kraftverk | ['Kategori:10,1°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kraftverk etablert i 1981', 'Kategori:Kraftverk i Ringerike', 'Kategori:Minikraftverk i Viken', 'Kategori:Norderhov', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Soknavassdraget'] | Heierenfossen kraftverk er et minikraftverk som ligger ved Heiernfossen, oppstrøms Sandaker bru i nedre del av Sogna (Soknavassdraget) i Ringerike kommune, Viken.
Kraftverket ble bygd av Knut Heieren og sto ferdig i 1980. Han eide og drifta det fram til 1991, da det ble kjøpt av Jon Stensli. Stensli eide og drifta det fram til 2001, da Magne Bruland kjøpte det.
Kraftverket ligger langs gamle riksvei 7, like oppstrøms Sandaker bru sør i Ytre Soknedalen og cirka 6 km vest av Hønefoss. Det har tre marine sentrifugalpumper av typen CE, produsert og modifisert i Lier av Thune Eureka.
Installert effekt er 600 kW. Årsproduksjon er 4,5 GWh.
| Heierenfossen kraftverk er et minikraftverk som ligger ved Heiernfossen, oppstrøms Sandaker bru i nedre del av Sogna (Soknavassdraget) i Ringerike kommune, Viken.
Kraftverket ble bygd av Knut Heieren og sto ferdig i 1980. Han eide og drifta det fram til 1991, da det ble kjøpt av Jon Stensli. Stensli eide og drifta det fram til 2001, da Magne Bruland kjøpte det.
Kraftverket ligger langs gamle riksvei 7, like oppstrøms Sandaker bru sør i Ytre Soknedalen og cirka 6 km vest av Hønefoss. Det har tre marine sentrifugalpumper av typen CE, produsert og modifisert i Lier av Thune Eureka.
Installert effekt er 600 kW. Årsproduksjon er 4,5 GWh.
== Referanser ==
== Kilder ==
«NVE Atlas». Utbygd vannkraft. Norges vassdrags- og energidirektorat
NVE vannkraftdatabase
smakraftverk.com (arkiv) | Heierenfossen kraftverk er et minikraftverk som ligger ved Heiernfossen, oppstrøms Sandaker bru i nedre del av Sogna (Soknavassdraget) i Ringerike kommune, Viken. | 198,023 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Christen_Magelssen | 2023-02-04 | Christen Magelssen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 20. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1940', 'Kategori:Fødsler 6. mai', 'Kategori:Fødsler i 1841', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske billedhuggere', 'Kategori:Personer fra Åfjord kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Christen Daae Magelssen (født 6. mai 1841, død 1940) var en norsk billedhugger.
| Christen Daae Magelssen (født 6. mai 1841, død 1940) var en norsk billedhugger.
== Liv ==
Magelssen var sønn av sogneprest i Åfjord Hans Gynter Magelssen (d. 1886) og Drude Cathrine Haar Daae (1815–88), en søster av Ludvig Kristensen Daa. Som ung var han først sjømann, før han begynte å lage gallionsfigurer i et engelsk verksted. Da han kom tilbake til Norge bestemte han seg for å bli billedhugger, og dro i 1866 til København med statsstipend. Her fikk han undervisning av den danske billedhuggeren Herman Wilhelm Bissen i tre år. I denne perioden utførte han sitt første større arbeid, «Sjømand, som genser sit Fædrelands Kyst».
I de neste årene bodde Magelssen i Kristiania, før han dro til Roma i 1871. Her bodde han i ti år, til å begynne med med statsstipend, og ble kjent med andre nordmenn som var i Italia på samme tid: Ole Bull, Bjørnstjerne Bjørnson, Jonas Lie og Henrik Ibsen. I Roma-perioden laget han blant annet kolossalstatuen «Meleager», som ble utstilt på verdensutstillingen i Paris i 1878. I 1880-årene vendte han tilbake til Norge, og bodde først i Bergen, siden i Kristiania.
Magelssen levde til han ble nesten 100 år gammel. Han var gift med den italienske boktrykkerdatteren Adele Elvira Salandri (f. 1857).
== Verker ==
=== Bøker ===
To Aar ombord i Zephyr (1867)
Anden Styrmand fortæller (1888)
== Referanser ==
== Kilder ==
Halvorsen, Jens Braage: Norsk forfatter-lexikon 1814–1880, 4. bind, s. 1–2. Kristiania: Den norske forlagsforening, 1896.
== Litteratur ==
Bull, Francis: Tradisjoner og minner. Oslo: Gyldendal, 1945. | Christen Daae Magelssen (født 6. mai 1841, død 1940) var en norsk billedhugger. | 198,024 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tundzja_(andre_betydninger) | 2023-02-04 | Tundzja (andre betydninger) | ['Kategori:Pekere'] | Tundzja kan vise til:
Tundzja – elv som renner gjennom Bulgaria og Tyrkia
Tundzja kommune – kommune i Bulgaria
FK Tundzja Jambol – fotballklubb fra Jambol
Tundzja Stadion – hjemmebane for FK Tundzja
Hotell Tundzja – hotell i Jambol
Tundzja (isbre) – isbre på Livingston Island i Antarktis
BK Tundzja Jambol – basketballlag fra Jambol | Tundzja kan vise til:
Tundzja – elv som renner gjennom Bulgaria og Tyrkia
Tundzja kommune – kommune i Bulgaria
FK Tundzja Jambol – fotballklubb fra Jambol
Tundzja Stadion – hjemmebane for FK Tundzja
Hotell Tundzja – hotell i Jambol
Tundzja (isbre) – isbre på Livingston Island i Antarktis
BK Tundzja Jambol – basketballlag fra Jambol | Tundzja kan vise til: | 198,025 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Oddernes_kommune | 2023-02-04 | Oddernes kommune | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner opphørt i 1894', 'Kategori:Kristiansands historie', 'Kategori:Norske kommuner etablert i 1838', 'Kategori:Tidligere kommuner i Vest-Agder'] | Oddernes kommune er en tidligere kommune i Vest-Agder, siden 1964 en del av Kristiansand kommune.
Oddernes herred ble opprettet i 1837, og bestod inntil det ble slått sammen med Kristiansand i 1964.
Oddernes kommune omfattet fra starten også Randesund. De to delene ble skilt 31. desember 1893, og Oddernes og Randesund var selvstendige kommuner fra 1894 til 1964. Etter delingen hadde Oddernes 1 133 innbyggere. Kommunen omkranset byen Kristiansand på nesten alle kanter.
Ved lov av 14. juni 1921 ble ca. 2,75 km² av Lund i Oddernes overført til Kristiansand og ble en ny bydel med 2 164 innbyggere.
Fra 1. januar 1965 ble Oddernes slått sammen med Kristiansand, samtidig med kommunene Randesund og Tveit. På dette tidspunktet hadde Oddernes et areal på 103 km² og innbyggertallet hadde økt til 18 668.
Oddernes kommune hadde sitt rådhus på Otras østre bredd ved broen «Thygesons minde» som senere kalles Lundsbroa, som etter byutvidelsen i 1921 ble liggende i Kristiansand. Bygget var også kjent som Filialen på Lund fordi en kjøpmann i Dronningens gate, Raw Wilson, hadde butikk også der. Oddernes kommune hadde senere et nyere rådhus i Tordenskjoldsgate i Kristiansand, et bygg som ble tatt i bruk av Kristiansand kommune ved kommunesammenslåingen i 1965.
| Oddernes kommune er en tidligere kommune i Vest-Agder, siden 1964 en del av Kristiansand kommune.
Oddernes herred ble opprettet i 1837, og bestod inntil det ble slått sammen med Kristiansand i 1964.
Oddernes kommune omfattet fra starten også Randesund. De to delene ble skilt 31. desember 1893, og Oddernes og Randesund var selvstendige kommuner fra 1894 til 1964. Etter delingen hadde Oddernes 1 133 innbyggere. Kommunen omkranset byen Kristiansand på nesten alle kanter.
Ved lov av 14. juni 1921 ble ca. 2,75 km² av Lund i Oddernes overført til Kristiansand og ble en ny bydel med 2 164 innbyggere.
Fra 1. januar 1965 ble Oddernes slått sammen med Kristiansand, samtidig med kommunene Randesund og Tveit. På dette tidspunktet hadde Oddernes et areal på 103 km² og innbyggertallet hadde økt til 18 668.
Oddernes kommune hadde sitt rådhus på Otras østre bredd ved broen «Thygesons minde» som senere kalles Lundsbroa, som etter byutvidelsen i 1921 ble liggende i Kristiansand. Bygget var også kjent som Filialen på Lund fordi en kjøpmann i Dronningens gate, Raw Wilson, hadde butikk også der. Oddernes kommune hadde senere et nyere rådhus i Tordenskjoldsgate i Kristiansand, et bygg som ble tatt i bruk av Kristiansand kommune ved kommunesammenslåingen i 1965.
== Eksterne lenker ==
Foto av Gamle Oddernes Rådhus; panoramio.com | Oddernes kommune er en tidligere kommune i Vest-Agder, siden 1964 en del av Kristiansand kommune. | 198,026 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Natalia_Gordienko | 2023-02-04 | Natalia Gordienko | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere i Eurovision Song Contest 2006', 'Kategori:Deltakere i Eurovision Song Contest 2020', 'Kategori:Deltakere i Eurovision Song Contest 2021', 'Kategori:Fødsler 11. desember', 'Kategori:Fødsler i 1987', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Moldovske sangere', 'Kategori:Personer fra Chişinău'] | Natalia Gordienko (født 11. desember 1987 i Chișinău) er en moldovsk sanger, influenser og tv-programleder. Sammen med Arsenie Todiraș representerte hun Moldova i Eurovision Song Contest 2006, med sangen «Loca». I 2020 skulle Gordienko ha representert Moldova for andre gang, med sangen «Prison». 18. mars 2020 avlyste imidlertid EBU konkurransen på grunn av koronaviruspandemien i Europa vinteren 2020. I stedet representerte hun Moldova i konkurransen i 2021 med låten «Sugar».
| Natalia Gordienko (født 11. desember 1987 i Chișinău) er en moldovsk sanger, influenser og tv-programleder. Sammen med Arsenie Todiraș representerte hun Moldova i Eurovision Song Contest 2006, med sangen «Loca». I 2020 skulle Gordienko ha representert Moldova for andre gang, med sangen «Prison». 18. mars 2020 avlyste imidlertid EBU konkurransen på grunn av koronaviruspandemien i Europa vinteren 2020. I stedet representerte hun Moldova i konkurransen i 2021 med låten «Sugar».
== Bakgrunn ==
Gordienko ble født i Moldovas hovedstad Chișinău 11. desember 1987. Hun har ukrainsk opphav. Som barn sang hun i sitt lokale skolekor og fikk pianoundervisning på musikkskole. Senere danset hun i skolens danseensemble i ti år, og som 15-åring deltok hun i sin første lokale sangkonkurranse. Hun studerte senere popjazz ved Academia de Muzica Teatry si Arte Plastice (AMTAP).
=== Musikkarriere og Eurovision Song Contest ===
I 2005 ble Gordienko vokalist I bandet Millennium, og samme år kom bandet på tredjeplass i O melodie pentru Europa – Moldovas uttak til Eurovision Song Contest – med sangen «Tablou pe sticlǎ». Like etter ble Millennium invitert til å delta i Cerbul de Aur 2005, en internasjonal sangkonkurranse i nabolandet Romania.
I 2006 representerte hun Moldova i Eurovision Song Contest sammen med Arsenium og Connect-R med sangen «Loca» (gal). Sangen fikk 22 poeng og endte som nummer 20 av 24 i finalen. Samme år endte hun på andreplass i den internasjonale musikkonkurransen Slavianski Bazaar og ble landets mest kjente sanger. Året etter vant hun førstepremie under New Wave Competition i Jurmala og vant senere gull i vokal-kategorien under World Championships of Performing Arts i Los Angeles. Samme året mottok Gordienko utmerkelsen Æresartist av Moldova.Tross at hun ikke hadde noen DJ-erfaring selv, startet Gordienko DJ Star project i 2009. Hun deltok selv, og vant førstepris i sin egen konkurranse. Hun slapp debutalbumet Time i 2010 og oppfølgeralbumet Cununa de flori i 2011. I 2015 slapp hun singelen «Summertime» på Fly Records.29. februar 2020 deltok hun på nytt i O melodie pentru Europa, med sangen «Prison». Vinneren av konkurransen får representere landet i Eurovision Song Contest. «Prison» var favoritt hos både juryen og tv-seerne, og vant konkurransen. Gordienko skulle dermed ha representert Moldova i Eurovision Song Contest 2020, men konkurransen ble avlyst på grunn av koronaviruspandemien. I stedet inviterte den moldovske kringkasteren TRM Gordienko til å representere Moldova i konkurransen i 2021. Hun deltok med låten «Sugar» og endte på en 13. plass i finalen.
== Konkurranser ==
Nasjonal sangkonkurranse på den nasjonale radiokanalen Radio Moldova i 2003 – andreplass
Nasjonal konkurranse – Stjernen av Chisinau i 2003 – førstepremie
Nasjonal konkurranse – Miss Teenager i 2004
Internasjonal konkurranse – Rainbow Stars i Jurmala i Latvia i 2003
Internasjonal konkurranse – Sevastopol-Ialta i Ukraina i 2004 – førsteplass
Internasjonal konkurranse – Delfice Games i 2004 – førsteplass
Internasjonal konkurranse – Heart of Two Twins i 2004 – førsteplass
Internasjonal konkurranse – Songs of the World i 2005 – førsteplass
Eurovision Song Contest 2006 – nummer 20 av 24 (med Arsenium)
Slavianski Bazaar 2006 – andreplass
New Wave 2007 – førsteplass
Nasjonal sangkonkurranse O melodie pentru Europa 2020 – førsteplass
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Natalia Gordienco – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Natalia Gordienko på Internet Movie Database | Natalia Gordienko (født 11. desember 1987 i Chișinău) er en moldovsk sanger, influenser og tv-programleder. | 198,027 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hearts_of_Fire | 2023-02-04 | Hearts of Fire | ['Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bob Dylan-filmer', 'Kategori:Engelskspråklige filmer', 'Kategori:Filmer fra 1987'] | Hearts of Fire var en film fra 1987, med blant annet Bob Dylan, Fiona Flanagan og Rupert Everett.
| Hearts of Fire var en film fra 1987, med blant annet Bob Dylan, Fiona Flanagan og Rupert Everett.
== Opphav og filming ==
Originalt skrevet av Scott Richardson, manuskriptet ble skrevet om igjen av Basic Instinct-forfatteren Joe Eszterhas fordi Lorimar Productions følte at Richardson var en «babyskribent» og ikke erfaren nok til å ta på seg ansvaret for en film med Dylan. Dylan skal visst ha truet med rettssak, dette skal visst ha ført til Eszterha skrev alt om igjen.
Filmen ble filmet i Canada (Hamilton, Ontario og Toronto) og i United Kingdom (Southerndown og Coney Beach på Porthcawl). Filmens konsertscener ble filmet i Bristol i England.
== Utgivelse ==
Hearts of Fire gjorde det ekstremt dårlig på kino. Den var først utgitt i United Kingdom, og ble tatt vekk fra kinoer etter ca to uker. Film ble ikke engang sendt på kinoer i USA, og ble sendt direkte til video i 1988. Hearts of Fire ble gjenutgitt enda en gang på VHS av Warner Brothers 6. desember, 1993. Den har vært tilgjengelig i den nå utgåtte Laserdisc formatet, men filmen har ikke vært utgitt på DVD og det er for tiden heller ingen planer om det.
== Anmeldelser ==
Variety Magazine mente at det var "unfortunate that the last film of helmer Richard Marquand, who died shortly after completing it, should be Hearts of Fire" and that the film failed "to fire on all cylinders despite a nimble performance by the enigmatic Bob Dylan typecast as a reclusive rock star." Channel 4 deemed the film a "blunt instrument of 80s vacuity." DVDLaser fastslo at dette var "a really bad movie," men det er også hva seeren føler for Bob Dylan er "the key to liking or disliking the film."Time Out London sa at Dylan "hovers enigmatically on the sidelines, offering jaundiced comments." En annen anmeldelse mente at dette er "what is arguably one of the worst performances you are likely to see. His line readings are embarrassing, he clearly has no respect for any of the actors around him, or anyone behind the camera, or anyone who is likely to see the film."
== Soundtrack ==
I 1987, ga Columbia Records ut Hearts of Fire soundtrack. Dylan var tydeligvis opprinnelig under kontrakt for å skrive og gi ut fire nye originale innspillinger til albumet, men det endte bare med to og en coverlåt. Det var en coverversjon av John Hiatt's "The Usual," og Dylan's "Night After Night" og "Had a Dream About You Baby." Dylan kom senere til å gi ut en alternativ versjon av "Had a Dream About You Baby" på albumet Down in the Groove fra 1988.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Hearts of Fire på Internet Movie Database
(sv) Hearts of Fire i Svensk Filmdatabas
(da) Hearts of Fire i Danmark Nationale Filminstitut
(fr) Hearts of Fire på Allociné
(nl) Hearts of Fire på MovieMeter
(en) Hearts of Fire på AllMovie
(en) Hearts of Fire på Turner Classic Movies
(en) Hearts of Fire på Rotten Tomatoes
(en) Hearts of Fire på Box Office Mojo
Variety review av Hearts of Fire
DVDLaser review of Hearts of Fire
The Moviezzz Blog review of Hearts of Fire | Hearts of Fire er et musikkalbum basert på lydsporet fra den kritikerslaktede filmen Hearts of Fire. Columbia Records ga ut platen 20. | 198,028 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dennis_Wise | 2023-02-04 | Dennis Wise | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Engelske fotballspillere', 'Kategori:Engelske fotballtrenere', 'Kategori:Fotballspillere for Chelsea FC', 'Kategori:Fotballspillere for Coventry City FC', 'Kategori:Fotballspillere for Grebbestads IF', 'Kategori:Fotballspillere for Leicester City FC', 'Kategori:Fotballspillere for Millwall FC', 'Kategori:Fotballspillere for Southampton FC', 'Kategori:Fotballspillere for Swindon Town FC', 'Kategori:Fotballspillere for Wimbledon FC', 'Kategori:Fotballtrenere for Leeds United FC', 'Kategori:Fotballtrenere for Millwall FC', 'Kategori:Fotballtrenere for Southampton FC', 'Kategori:Fotballtrenere for Swindon Town FC', 'Kategori:Fødsler i 1966', 'Kategori:Lagspillerinfobokser med klubboppføringer etter gammel metode', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra London', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Spillere i Fotball-EM 2000'] | Dennis Frank Wise (født 16. desember 1966 i Kensington, London) er en engelsk tidligere fotballspiller og klubbmanager. Han har også spilt for Englands herrelandslag i fotball.
Wise spilte sentral midtbane og ble kjent for sin aggressive og «gi-alt» holdning. Hans karriere gikk over 20 år, der han spilte for Wimbledon, Leicester City, Millwall, Southampton, Coventry City. Han gjorde seg imidlertid mest bemerket i Chelsea. I sin tid som spiller på Stamford Bridge vant han mange trofeer og ble klubbens til da mest suksessfulle kaptein.Han spilte også landskamper for England over en 10-årsperiode, fikk 21 kamper og scoret ett mål i sin debut mot Tyrkia 1. mai 1991. Han var i landslagstroppen under EM i fotball 2000, og spilte alle 3 gruppekampene mot Portugal (tapte 2-3), Tyskland (vant 1-0) og Romania (tapte 2-3).I de siste årene av spillerkarrieren ble Wise gradvis mer involvert i jobb som manager. Det startet i Millwall FC der han ble spillende manager, og ledet laget til FA-cupfinalen i 2004 mot Manchester United. En kort periode var han midlertidig manager i Southampton FC, etter at Harry Redknapp sluttet. Etter dette tok han over som manager i Swindon Town på permanent basis. I oktober 2006 overtok han som manager for Championship-laget Leeds United, som befant seg i nedrykksposisjon. Selv om de til slutt rykket ned på tampen av sesongen, forvandlet Wise laget totalt. Påfølgende sesong startet Leeds glimrende i sin første sesong på det tredje nivået i Engelsk fotball.
| Dennis Frank Wise (født 16. desember 1966 i Kensington, London) er en engelsk tidligere fotballspiller og klubbmanager. Han har også spilt for Englands herrelandslag i fotball.
Wise spilte sentral midtbane og ble kjent for sin aggressive og «gi-alt» holdning. Hans karriere gikk over 20 år, der han spilte for Wimbledon, Leicester City, Millwall, Southampton, Coventry City. Han gjorde seg imidlertid mest bemerket i Chelsea. I sin tid som spiller på Stamford Bridge vant han mange trofeer og ble klubbens til da mest suksessfulle kaptein.Han spilte også landskamper for England over en 10-årsperiode, fikk 21 kamper og scoret ett mål i sin debut mot Tyrkia 1. mai 1991. Han var i landslagstroppen under EM i fotball 2000, og spilte alle 3 gruppekampene mot Portugal (tapte 2-3), Tyskland (vant 1-0) og Romania (tapte 2-3).I de siste årene av spillerkarrieren ble Wise gradvis mer involvert i jobb som manager. Det startet i Millwall FC der han ble spillende manager, og ledet laget til FA-cupfinalen i 2004 mot Manchester United. En kort periode var han midlertidig manager i Southampton FC, etter at Harry Redknapp sluttet. Etter dette tok han over som manager i Swindon Town på permanent basis. I oktober 2006 overtok han som manager for Championship-laget Leeds United, som befant seg i nedrykksposisjon. Selv om de til slutt rykket ned på tampen av sesongen, forvandlet Wise laget totalt. Påfølgende sesong startet Leeds glimrende i sin første sesong på det tredje nivået i Engelsk fotball.
== Spillerkarriere ==
=== Wimbledon ===
Wise startet sin karriere som læregutt hos Southampton, men kom på kant med manager Lawrie McMenemy, og sto plutselig uten klubb. Han flyttet til Wimbledon FC 28. mars 1985 da han var 18 år, og ble værende på Plough Lane i 5 år. Klubben rykket opp til 1. divisjon i 1985/86, og da hadde de klatret opp fra non-league på den korte tiden siden 1977, og fra 4. divisjon på bare 4 år. Mot alle odds ble klubben værende i toppdivisjonen i 14 år. Wise var en sentral brikke for laget som vant over storfavoritten Liverpool i FA-cupfinalen i mai 1988 på Wembley Stadium, foran 100 000 tilskuere. Wise la krossballen fra frisparket som førte til vinnermålet som Lawrie Sanchez scoret. Kampen endte 1-0. Wimbledon-laget i denne perioden ble kalt for «Crazy Gang» på folkemunne og i media, ettersom de hadde en helt spesiell spillestil med lange baller og dypt forsvar, samt knallharde taklinger og vinnervilje.
=== Chelsea ===
Wise signerte for Chelsea 3. juli 1990 for daværende klubbrekord på £1,6 millioner, i et arbeidsforhold som skulle vare i 11 år (til 2001). I løpet av denne tiden ble han den Chelsea-spilleren med 4. mest kamper for klubben gjennom historien. Han spilte 445 ganger og scoret 76 mål, inkludert et minneverdig mål i UEFA Champions League på bortebane mot AC Milan i 1999-2000 sesongen. Han ble også klubbens toppscorer i 1991-92 sesongen med 14 mål fra midtbaneposisjon. Wise var kaptein på Chelsea-laget som vant FA-cupen i 1997 og 2000, ligacupen i 1998 og Cupvinnercupen i 1998. Han ble to ganger kåret til klubbens beste spiller, i 1998 og 2000. Da den nye manageren Claudio Ranieri ønsket å senke gjennomsnittsalderen i spillertroppen, ble Wise solgt til Leicester City 25. juni 2001 for £1,6 millioner.
Wise ble ansett som en kontroversiell spiller, noe som førte til at Sir Alex Ferguson uttalte at «han kan starte en krangel i et tomt hus» Han hadde disiplinære problemer i hele karrieren, blant annet med utenomsportslige episoder. I 1995 ble han dømt for overfall på en taxisjåfør i Londonog ble gitt en 3 måneders fengselsstraff, som senere ble omgjort etter en ankesak. Likevel mistet han kapteinsrollen i Chelsea etter denne saken, da manager Glenn Hoddle mente han var et dårlig eksempel for andre. I april 1999 ble han beskyldt for å bite Marcelino Elena på RCD Mallorca i en kamp i Cupvinnercupen. og i 1998-99 sesongen mistet han totalt 15 kamper på grunn av suspensjoner.
=== Leicester City ===
Wises tid i Leicester var ikke en ubetinget suksess og han var innblandet i kontroversielle episoder. Han spilte bare 17 ligakamper og ble sendt hjem fra sesongoppkjøringen i Finland og ble suspendert av klubben 20. juli 2002, etter han brakk nesen og kjeven til lagkameraten Callum Davidson, som opptrådte som «fredsmekler» mellom Wise og en annen spiller.
== Meritter ==
=== Som spiller ===
WimbledonFA-cup vinner: 1988-89ChelseaFA-cup vinner: 1996-97 og 1999-00
FA-cup finalist: 1993-94
Ligacupvinner: 1997-98
Vinner av Cupvinnercupen: 1997-98
Vinner av Supercupen: 1998
FA Charity Shield vinner: 2000
FA Charity Shield finalist: 1997
Englandvinner av 1991 England Challenge Cup
=== Som spillende manager ===
MillwallFA-cup finalist: 2003-04
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Dennis Wise – UEFA
(en) Dennis Wise – Transfermarkt
(en) Dennis Wise – Transfermarkt (manager)
(en) Dennis Wise – national-football-teams.com
(en) Dennis Wise – WorldFootball.net
(en) Dennis Wise – Soccerbase.com
(en) Dennis Wise – Soccerbase.com (manager)
(en) Dennis Wise – FootballDatabase.eu
(en) Dennis Wise – EU-Football.info
(en) Dennis Wise – PlaymakerStats.com | | fødtsted = Kensington i London | 198,029 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arsenie_Todira%C8%99 | 2023-02-04 | Arsenie Todiraș | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere i Eurovision Song Contest 2006', 'Kategori:Fødsler 22. juli', 'Kategori:Fødsler i 1983', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Moldovske sangere', 'Kategori:Personer fra Chişinău'] | Arsenie Todiraș (født 22. juli 1983 i Chișinău) er en moldovsk sanger som var med i det tidligere bandet O-Zone.
Nå har han en solo-karriere, og han representerte Moldova i Eurovision Song Contest 2006 sammen med Natalia Gordienko. De fremførte sangen «Loca».
| Arsenie Todiraș (født 22. juli 1983 i Chișinău) er en moldovsk sanger som var med i det tidligere bandet O-Zone.
Nå har han en solo-karriere, og han representerte Moldova i Eurovision Song Contest 2006 sammen med Natalia Gordienko. De fremførte sangen «Loca».
== Eksterne lenker ==
(en) Arsenie Todiraș – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Arsenie Todiraș på Internet Movie Database
(en) Arsenie Todiraș på Discogs
(en) Arsenie Todiraș på MusicBrainz
(en) Arsenie Todiraș på MusicBrainz
(en) Arsenie Todiraș på Spotify | Arsenie Todiraș (født 22. juli 1983 i Chișinău) er en moldovsk sanger som var med i det tidligere bandet O-Zone. | 198,030 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Agnes_Kittelsen | 2023-02-04 | Agnes Kittelsen | ['Kategori:Amanda for beste kvinnelige birolle', 'Kategori:Amandaprisen 2009', 'Kategori:Amandaprisen 2011', 'Kategori:Amandaprisen 2015', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 20. mai', 'Kategori:Fødsler i 1980', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske skuespillere', 'Kategori:Personer fra Kristiansand kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Vinnere av Kanonprisen'] | Agnes Elisabet Hilden Kittelsen (født 1980) er en norsk skuespiller kjent fra filmer som Max Manus (2008) og Kon-Tiki (2012) samt TV-serien Exit (2019; 2021).
| Agnes Elisabet Hilden Kittelsen (født 1980) er en norsk skuespiller kjent fra filmer som Max Manus (2008) og Kon-Tiki (2012) samt TV-serien Exit (2019; 2021).
== Karriere ==
Kittelsen scenedebuterte som amatør sommeren 2002 i en moderne versjon av Aladdin. Dette var en forestilling med skuespillere fra andreklassen ved Statens teaterhøgskole. Hun fullførte teaterhøgskolen i 2003.
Hun TV-debuterte i 2004 i serien Skolen, og hadde året etter en birolle i serien Brødrene Dal og mysteriet om Karl XIIs gamasjer. Høsten 2005 spilte hun hovedrollen som Alice i en sceneoppsetning av Alice i Eventyrland på Den Nationale Scene, og i 2007 medvirket hun i oppsetningen Kaldt produkt, som var en omskrevet versjon av Ibsens Et dukkehjem.Kittelsen hadde en sentral rolle i den norske filmen Max Manus i 2008. For rollen ble hun tildelt Amandaprisen for beste kvinnelige birolle og Kanonprisen 2008 for beste kvinnelige hovedrolle. I 2010 spilte hun hovedrollen i filmen Sykt lykkelig og ble nominert til Amandaprisen 2011 og Kanonprisen 2010 for filmen.
Fra 2010 til 2015 spilte hun rollen som Malin Tramell i TV 2-serien Dag og fra 2019 rollen som Hermine Veile i NRKs TV-serie Exit. Hun har også spilt rollen som den vakre Unn den Fagre i syngespillet Herøyspelet Kongens Ring i flere år og spilt i teaterstykket Trollbyen.
== Filmografi ==
=== Film ===
=== Fjernsyn ===
== Priser og nominasjoner ==
== Privatliv ==
Kittelsen har to barn; en sønn med sin tidligere samboer skuespiller Endre Hellestveit, og en datter med sin nåværende ektemann svenske musiker Lars Winnerbäck.Hun ble i 2013 kjæreste med Winnerbäck, og de giftet seg i Stockholm den 30. april 2016.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Agnes Kittelsen på Internet Movie Database
(no) Agnes Kittelsen hos Nationaltheatret
(sv) Agnes Kittelsen i Svensk Filmdatabas
(da) Agnes Kittelsen på Filmdatabasen
(da) Agnes Kittelsen på danskefilm.dk
(da) Agnes Kittelsen på danskfilmogtv.dk
(da) Agnes Kittelsen på Scope
(fr) Agnes Kittelsen på Allociné
(en) Agnes Kittelsen på AllMovie
(en) Agnes Kittelsen hos The Movie Database
(no) Agnes Kittelsen på Filmweb
(no) Agnes Kittelsen på Facebook
(no) Agnes Kittelsen på Instagram | thumb|Agnes Kittelsen sammen med Toralv Maurstad under Walk of Fame i Haugesund 2018. Foto: Daniel DeNiazi | 198,031 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tr%C3%B8llanes | 2023-02-04 | Trøllanes | ['Kategori:62°N', 'Kategori:6°V', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger på Færøyene', 'Kategori:Kalsoy', 'Kategori:Portal:Færøyene/artikler', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Sider med kart'] | Trøllanes (IPA: [ˈtɹœdlaneːs], dansk: Troldenæs) er en bygd på Færøyene. Trøllanes er en gammel jordbruksbygd, lengst nord på østkysten av Kalsoy, adskilt fra havet med høye klipper. På Kalsoys nordende finnes en fyrlykt og en av Færøyenes største krykkjekolonier. Herfra er det fri utsikt til Kunoyarnakkur og Enniberg.
Trøllanes og Mikladalur har Mikladals kirkja som sognekirke. Sognet ble i 1931 en egen kommune, men i 2005 tillagt Klaksvík. Siden 1985 har Trøllanes vært forbundet med de øvrige bygdene på Kalsoy gjennom fem veitunneler. Fra Syðradalur lengst sør på øya er det fergeforbindelse til kommunesenteret Klaksvík.
Den 1. januar 2016 hadde Trøllanes 15 innbyggere fordelt på fem gårder.
| Trøllanes (IPA: [ˈtɹœdlaneːs], dansk: Troldenæs) er en bygd på Færøyene. Trøllanes er en gammel jordbruksbygd, lengst nord på østkysten av Kalsoy, adskilt fra havet med høye klipper. På Kalsoys nordende finnes en fyrlykt og en av Færøyenes største krykkjekolonier. Herfra er det fri utsikt til Kunoyarnakkur og Enniberg.
Trøllanes og Mikladalur har Mikladals kirkja som sognekirke. Sognet ble i 1931 en egen kommune, men i 2005 tillagt Klaksvík. Siden 1985 har Trøllanes vært forbundet med de øvrige bygdene på Kalsoy gjennom fem veitunneler. Fra Syðradalur lengst sør på øya er det fergeforbindelse til kommunesenteret Klaksvík.
Den 1. januar 2016 hadde Trøllanes 15 innbyggere fordelt på fem gårder.
== Historie ==
Trøllanes er første gang nevnt i jordeboken i 1584. Første ledd i stedsnavnet betyr «troll». Et sagn forteller at troll inntok bygden hver helligtrekongersaften, men at en gammel kone en gang påkalte Jesus, og trollene forsvant for godt.
Ifølge de færøyske tingbøkene ble den ellers isolerte bygden i 1686 overfalt av åtte bevæpnede sjørøvere, som stjal talg, vadmel og annet tøy. De kom i en slupp av typen som nederlandske og engelske fiskere brukte på denne tiden.
Trøllanes er en jordbruksbygd basert på sau, melkekyr og slaktefe. Historisk har fuglefangst også vært en viktig næringsvei. Det er bratt ned til kaien, som bare kan anløpes i godt vær, og bygden mangler derfor de naturgitte forutsetningene for å omstille seg til den moderne fiskeindustrien. Alle forbindelser gikk sjøveien frem til slutten av 1983, da Lagtinget opprettet en helikopterrute. I 1985 åpnet en 2,2 km lang veitunnel til Mikladalur.
Et viktig samlingspunkt på Trøllanes og i Mikladalur har vært avholdslaget, stiftet av lærer Absalon Guttormsen i 1883.
== Referanser == | }} | 198,032 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Masked_%26_Anonymous:_Music_from_the_Motion_Picture | 2023-02-04 | Masked & Anonymous: Music from the Motion Picture | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bob Dylan', 'Kategori:Bob Dylan-album', 'Kategori:Filmmusikk', 'Kategori:Musikkalbum fra 2003'] | Masked & Anonymous: Music from the Motion Picture er et soundtrack-album med diverse artister fra 2003. Alle artistene spiller sanger av Bob Dylan (som lagde filmen), bortsett fra Bob Dylan selv, som ikke bare spiller sine egne, men også noen klassiske folkesanger.
På spesialutgaven av albumet fulgte det med en SACD sampler med diverse sanger fra Bob Dylans «Revisited series» (15 av hans album remastered i SACD og vanlig CD-format)
| Masked & Anonymous: Music from the Motion Picture er et soundtrack-album med diverse artister fra 2003. Alle artistene spiller sanger av Bob Dylan (som lagde filmen), bortsett fra Bob Dylan selv, som ikke bare spiller sine egne, men også noen klassiske folkesanger.
På spesialutgaven av albumet fulgte det med en SACD sampler med diverse sanger fra Bob Dylans «Revisited series» (15 av hans album remastered i SACD og vanlig CD-format)
== Sporliste ==
Alle sanger er skrevet av Bob Dylan, unntatt hvor merket:
«My Back Pages» – The Magokoro Brothers
«Gotta Serve Somebody» – Shirley Caesar
«Down in the Flood» – Bob Dylan
«It's All Over Now, Baby Blue» – The Grateful Dead
«Most of the Time» – Sophie Zelmani
«On a Night Like This» – Los Lobos
«Diamond Joe» – Bob Dylan (Jack Elliot)
«Come Una Pietra Scalciata» («Like a Rolling Stone») – Articolo 31
«One More Cup of Coffee» – Sertab
«Non Dirle Che Non E' Cosi'» («If You See Her, Say Hello») – Francesco de Gregori
«Dixie» – Bob Dylan (Dan Emmett)
«Señor (Tales of Yankee Power)» – Jerry Garcia
«Cold Irons Bound» – Bob Dylan
«City of Gold» – The Dixie Hummingbirds
== Kilder ==
(en) Masked & Anonymous: Music from the Motion Picture på Discogs | Masked & Anonymous: Music from the Motion Picture er et soundtrack-album med diverse artister fra 2003. Alle artistene spiller sanger av Bob Dylan (som lagde filmen), bortsett fra Bob Dylan selv, som ikke bare spiller sine egne, men også noen klassiske folkesanger. | 198,033 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Allegheny_(elv) | 2023-02-04 | Allegheny (elv) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i New York', 'Kategori:Elver i Pennsylvania', 'Kategori:Elver i USA', 'Kategori:Nedbørfelt til Atlanterhavet i USA'] | Allegheny er ei elv i delstatene Pennsylvania og New York i USA. Den har utspring i Potter County i Pennsylvania. Derfra renner den først i nordvestlig retning og inn i delstaten New York, før den snur mot sørvest og tilbake inn i Pennsylvania. I byen Pittsburgh løper den sammen med elva Monongahela og danner elva Ohio, som er ei sideelv til Mississippi.
Allegheny er 523 km lang, og er seilbar på de nederste 110 km, mellom Pittsburgh og East Brady.
| Allegheny er ei elv i delstatene Pennsylvania og New York i USA. Den har utspring i Potter County i Pennsylvania. Derfra renner den først i nordvestlig retning og inn i delstaten New York, før den snur mot sørvest og tilbake inn i Pennsylvania. I byen Pittsburgh løper den sammen med elva Monongahela og danner elva Ohio, som er ei sideelv til Mississippi.
Allegheny er 523 km lang, og er seilbar på de nederste 110 km, mellom Pittsburgh og East Brady.
== Eksterne lenker ==
(en) Allegheny River – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Watershed Atlas for elvene Allegheny og Monongahela | Allegheny er ei elv i delstatene Pennsylvania og New York i USA. Den har utspring i Potter County i Pennsylvania. | 198,034 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Charles_Emil_Lewenhaupt | 2023-02-04 | Charles Emil Lewenhaupt | ['Kategori:Adelige svensker', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1743', 'Kategori:Fødsler i 1691', 'Kategori:Henrettede personer (før 1900-tallet)', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Stockholm', 'Kategori:Personer henrettet ved halshogging', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenske generaler'] | Charles Emil Lewenhaupt den eldre (født 28. mars 1691 i Stockholm, henrettet 4. august 1743 i Stockholm) var en svensk general. Han ble henrettet for militære forsømmelser i krig.
| Charles Emil Lewenhaupt den eldre (født 28. mars 1691 i Stockholm, henrettet 4. august 1743 i Stockholm) var en svensk general. Han ble henrettet for militære forsømmelser i krig.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Han var sønn av greve og generalløytnant Carl Gustaf Löwenhaupt og grevinne Amalia Wilhelmina von Königsmarck.
=== Militær ===
I en alder av 16 år gikk Lewenhaupt i nederlandsk militærtjeneste hvor han ble forfremmet til kapteins grad i 1709. Året etter gikk han inn i svensk tjeneste, hvor han siden ble ytterligere forfremmet til oberstløytnant og deltok i slaget ved Gadebusch i 1712.
I 1720 giftet han seg med Beata Cronhielm etter å ha fått sønnen Charles Emil Lewenhaupt den yngre (1721–1796).
I 1722 ble Lewenhaupt forfremmet til generalmajor. Ved Sveriges ståndsriksdag av 1741 ble han en faktor i avgjørelsen til Den russisk-svenske krigen mot det russiske keiserdømmet. I løpet av krigen den 20. juni 1743 ble Lewenhaupt dømt til døden på grunnlag av for dårlig opptreden og ledelse i krigen. Selve henrettelsen ble satt til den 20. juli, men ble senere utsatt til 30. juli. Lewenhaupts sønn med samme navn og en mindre gruppe lyktes for øvrig i å befri ham, men Lewenhaupt ble fanget ombord et fartøy i Stockholms skjærgård i retning mot Danzig.
Den 4. august 1743 ble dommen fullbyrdet, og Lewenhaupt ble halshugget ved Norrtull i Stockholm.
Andre versjoner: Da anklagen mot Lewenhaupt fremkom det alternative opplysninger som gjør geldende at Lewenhaupt tok sin tilflukt i et underjordisk rom på øya Storholmen nord for Lidingö, som var blitt benyttet ev eierne av Frösviks säteri på Bogesundslandet (som senere kom under Vaxholms kommune) for forvaring av verdisaker i krigstider, men gjemmestedet ble funnet og han ble tatt og ført til Stockholm for rettegang. Sannhetsgehalten i denne historien er omstridt og motsies av den detaljerte biografien over Lewenhaupt som ble forfattet av Gustav Jonasson med tittel Charles Emile – Skurk eller syndabock?.
== Referanser ==
== Kilder ==
Svenskt biografiskt handlexikon, 1906 (tilgjengelig i nettversjon på Project Runeberg: http://runeberg.org/sbh/b0042.html) | | dsted = Stockholm | 198,035 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norman_Lamont | 2023-02-04 | Norman Lamont | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske baroner og baronesser (ikke-arvelig)', 'Kategori:Britiske finansministre', 'Kategori:Britiske parlamentsmedlemmer', 'Kategori:Fødsler 8. mai', 'Kategori:Fødsler i 1942', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Politikerstubber', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-07'] | Norman Lamont, baron Lamont av Lerwick, (født 8. mai 1942) er en britisk konservativ politiker. Han har hatt plass i Underhuset for valgkretsen Kingston upon Thames. Han var Storbritannias finansminister mellom 1990 og 1993.
| Norman Lamont, baron Lamont av Lerwick, (født 8. mai 1942) er en britisk konservativ politiker. Han har hatt plass i Underhuset for valgkretsen Kingston upon Thames. Han var Storbritannias finansminister mellom 1990 og 1993.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Norman Lamont hos Hansards parlamentsdebatter
(en) Norman Lamont hos The Peerage | Norman Lamont, baron Lamont av Lerwick, (født 8. mai 1942) er en britisk konservativ politiker. | 198,036 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Naurstad | 2023-02-04 | Naurstad | ['Kategori:14°Ø', 'Kategori:67°N', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – geografi', 'Kategori:Bosetninger i Bodø'] | Naurstad (lulesamisk: Návstáde) er en liten bygd i Bodø kommune i Nordland som består av ca. 100 innbyggere. Naurstad ligger 30 min fra Bodø sentrum. Det er gangvei gjennom skogen fra Naurstad til Godøynes. | Naurstad (lulesamisk: Návstáde) er en liten bygd i Bodø kommune i Nordland som består av ca. 100 innbyggere. Naurstad ligger 30 min fra Bodø sentrum. Det er gangvei gjennom skogen fra Naurstad til Godøynes. | Naurstad (lulesamisk: Návstáde) er en liten bygd i Bodø kommune i Nordland som består av ca. 100 innbyggere. | 198,037 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_svarte_krigen | 2023-02-04 | Den svarte krigen | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Australias historie', 'Kategori:Folkemord', 'Kategori:Kolonialisme', 'Kategori:Tasmania'] | Den svarte krigen er navnet på konflikten mellom britiske kolonister og tasmanske innfødte i Tasmania først på 1800-tallet. Kolonistenes "krigføring", som var mer som en klappjakt å regne, blir omtalt som et rent folkemord, da den førte til nesten fullstendig utryddelse av den tasmanske urbefolkningen.
Krigen ble aldri offisielt erklært, og dette har ført til variasjoner med hensyn til når den startet og sluttet. Starten blir gjerne datert til da europeisk nybygging på øya begynte i 1803. Klappjakten på urinnvånerne var mest intens i 1820-årene, og det er disse årene som til vanlig blir kalt «Den svarte krigen». Krigen tok slutt i 1833, da restene av den innfødte befolkningen ble deportert til den lille øya Flinders Island i Bass-stredet.
Konflikten er omdiskutert blant australske historikere, blant annet når det gjelder tallet på innfødte som ble drept, men den innfødte befolkningen i 1803 (da den britiske koloniseringen tok til) er vanligvis regnet for å være mellom 5 000 og 10 000. I 1833 var det kun 300 av disse igjen, da de ble deportert til Flinders Island. Her døde de fleste etter kort tid pga. sykdom. En liten håndfull tasmaniere ble tilbakeført til Tasmania etter et par år.
| Den svarte krigen er navnet på konflikten mellom britiske kolonister og tasmanske innfødte i Tasmania først på 1800-tallet. Kolonistenes "krigføring", som var mer som en klappjakt å regne, blir omtalt som et rent folkemord, da den førte til nesten fullstendig utryddelse av den tasmanske urbefolkningen.
Krigen ble aldri offisielt erklært, og dette har ført til variasjoner med hensyn til når den startet og sluttet. Starten blir gjerne datert til da europeisk nybygging på øya begynte i 1803. Klappjakten på urinnvånerne var mest intens i 1820-årene, og det er disse årene som til vanlig blir kalt «Den svarte krigen». Krigen tok slutt i 1833, da restene av den innfødte befolkningen ble deportert til den lille øya Flinders Island i Bass-stredet.
Konflikten er omdiskutert blant australske historikere, blant annet når det gjelder tallet på innfødte som ble drept, men den innfødte befolkningen i 1803 (da den britiske koloniseringen tok til) er vanligvis regnet for å være mellom 5 000 og 10 000. I 1833 var det kun 300 av disse igjen, da de ble deportert til Flinders Island. Her døde de fleste etter kort tid pga. sykdom. En liten håndfull tasmaniere ble tilbakeført til Tasmania etter et par år.
== Litteratur ==
Windschuttle, Keith (2002). The Fabrication of Aboriginal History, Volume One: Van Diemen's Land 1803-1847. Macleay Press. ISBN 1-876492-05-8. | Den svarte krigen er navnet på konflikten mellom britiske kolonister og tasmanske innfødte i Tasmania først på 1800-tallet. Kolonistenes "krigføring", som var mer som en klappjakt å regne, blir omtalt som et rent folkemord, da den førte til nesten fullstendig utryddelse av den tasmanske urbefolkningen. | 198,038 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Attik%C3%AD | 2023-02-04 | Attikí | ['Kategori:23°Ø', 'Kategori:38°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Attikí', "Kategori:Hellas' periferier", 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Attikí (tidligere Attika; gresk: Αττική, Attikí; gammelgresk: Ἀττική, Attikḗ) er en periferi (region) i Hellas som samtidig utgjør et eget prefektur. Attikí er videre delt inn i prefekturområdene Athen, Øst-Attikí, Pireus og Vest-Attikí. Athen, hovedstaden i Hellas, ligger i Attikí.
Attikí ligger i det sørlige Hellas og dekker 3 808 km². I tillegg til Athen inneholder området byene Pireus, Eleusis, Megara, Laurium og Marathon, i tillegg til en liten del av halvøya Peloponnes og øyene Salamis, Aegina, Poros, Hydra, Spetses, Kythira og Antikythira. 3 841 408 innbyggere bodde der i 2005, der mer enn 95 % er innbyggere i metropolområde til Athen.
| Attikí (tidligere Attika; gresk: Αττική, Attikí; gammelgresk: Ἀττική, Attikḗ) er en periferi (region) i Hellas som samtidig utgjør et eget prefektur. Attikí er videre delt inn i prefekturområdene Athen, Øst-Attikí, Pireus og Vest-Attikí. Athen, hovedstaden i Hellas, ligger i Attikí.
Attikí ligger i det sørlige Hellas og dekker 3 808 km². I tillegg til Athen inneholder området byene Pireus, Eleusis, Megara, Laurium og Marathon, i tillegg til en liten del av halvøya Peloponnes og øyene Salamis, Aegina, Poros, Hydra, Spetses, Kythira og Antikythira. 3 841 408 innbyggere bodde der i 2005, der mer enn 95 % er innbyggere i metropolområde til Athen.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Attica – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Øst-Attikí (tidligere Øst-Attika) er et prefekturområde i Hellas. Det er en del av periferien og prefekturet Attikí. | 198,039 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Northland | 2023-02-04 | Northland | ['Kategori:173°Ø', 'Kategori:35°S', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Northland', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med kildemaler som bruker besøksdato og mangler URL', 'Kategori:Sider med kildemaler uten URL'] | Northland er en av New Zealands 16 regioner, den ligger nord på Nordøya og har en areal på 13 941 km². I 2013 hadde regionen 151 692 innbyggere og administrasjonssenteret ligger i byen Whangarei. Maoriernes navn på regionen er Te Tai-tokerau.
| Northland er en av New Zealands 16 regioner, den ligger nord på Nordøya og har en areal på 13 941 km². I 2013 hadde regionen 151 692 innbyggere og administrasjonssenteret ligger i byen Whangarei. Maoriernes navn på regionen er Te Tai-tokerau.
== Byer og distrikter ==
Far North District
Kaipara District
Whangarei District
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Northland Region – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Northland er en av New Zealands 16 regioner, den ligger nord på Nordøya og har en areal på 13 941 km². I 2013 hadde regionen 151 692 innbyggere og administrasjonssenteret ligger i byen Whangarei. | 198,040 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bob_Dylan | 2023-02-04 | Bob Dylan | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Bob Dylan', 'Kategori:Folkemusikere fra USA', 'Kategori:Fødsler 24. mai', 'Kategori:Fødsler i 1941', 'Kategori:Gitarister fra USA', 'Kategori:Grammy Award-vinnere', 'Kategori:Låtskrivere fra USA', 'Kategori:Medlemmer av Akademie der Künste', 'Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Multiinstrumentalister', 'Kategori:Munnspillspillere fra USA', 'Kategori:MusiCares Person of the Year', 'Kategori:Nobelprismottakere i 2016', 'Kategori:Nobelprisvinnere (litteratur)', 'Kategori:Nobelprisvinnere fra USA', 'Kategori:Ordre des Arts et des Lettres', 'Kategori:Oscar-vinnere (sang)', 'Kategori:Pasifister', 'Kategori:Personer fra Duluth', 'Kategori:Presidentens Frihetsmedalje', 'Kategori:Pulitzerpris-vinnere', 'Kategori:Sangere fra USA', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Traveling Wilburys', 'Kategori:Æresdoktorer'] | Bob Dylan (IPA: dɪln, født Robert Allen Zimmerman 24. mai 1941 i Duluth i Minnesota i USA) er en amerikansk musiker, sanger, låtskriver, poet og forfatter som har vært en av de mest framtredende og innflytelsesrike personlighetene innen populærmusikken gjennom mer enn 50 år.
I de senere år har Dylan hatt en renessanse gjennom plater, memoarbok, dokumentarfilm av Martin Scorsese og sin kontinuerlige konsertvirksomhet, som har bidratt til å befeste en enestående posisjon innen populærkulturen.
Bob Dylan forandret populærmusikken på to viktige punkter: Han økte betydningen av sangteksten, og han gjorde det klart at en fin sangstemme og en effektiv rock'n'roll-stemme ikke nødvendigvis er det samme.Mange av Dylans mest kjente sanger er fra 1960-tallet, da han ofte ble omtalt som «talsmann for en generasjon», og ble en ledende skikkelse i den voksende amerikanske motkulturen. Sanger som «Blowin' in the Wind» og «The Times They Are A-Changin'» ble viktige for borgerrettsbevegelsen i USA og krigsmotstandere verden over. I 2020 gikk Dylan for første gang til topps på Billboards singelliste med «Murder Must Foul» fra albumet Rough and Rowdy Ways.Dylan ble først kjent som visesanger. Han opptrådte med gitar, piano og munnspill. Dylan møtte både motstand og begeistring da «protestsangene» begynte å nærme seg popmusikkens og rockens formspråk. Samtidig brakte han, som en av de første artistene, intelligente og engasjerende tekster inn i pop og rock. Med sin sammensmelting av folkemusikk og rock til folkrock ga han viktige impulser til den framvoksende motkulturen. Han har utviklet og personliggjort en rekke sjangre, men han har en særlig nærhet til amerikanske sjangre og tradisjoner. Musikken er inspirert av alt fra folk, country og blues til rock and roll og rockabilly og fra engelsk, irsk og skotsk folkemusikk til jazz, gospel, swing og hardrock.
Med et bredt utvalg av musikere med seg har Dylan turnert jevnt og trutt siden slutten av 1980-tallet. Han har også opptrådt sammen med en rekke kjente artister: The Band, Tom Petty, Joan Baez, George Harrison, Grateful Dead, Johnny Cash, Willie Nelson, Paul Simon, Eric Clapton, Patti Smith, Emmylou Harris, Bruce Springsteen, U2, The Rolling Stones, Joni Mitchell, Jack White, Merle Haggard, Neil Young, Van Morrison, Ringo Starr og Stevie Nicks. Selv om opptredenene har hatt stor betydning for Dylans karriere, regnes først og fremst prestasjonene som låtskriver som hans viktigste.
Gjennom årene har Dylan blitt hedret for sine utgivelser og opptredener mange ganger. Utgivelsene hans har vunnet både Grammy, Golden Globe og Academy Award, og han har blitt tatt opp i Rock and Roll Hall of Fame, Nashville Songwriters Hall of Fame og Songwriters Hall of Fame. I 1999 ble Dylan regnet blant de 100 mest innflytelsesrike personene fra det 20. århundre av TIME Magazine.I 2004 ble han listet som nummer to på magasinet Rolling Stone sin kåring «Greatest Artist of All Time», kun slått av The Beatles. I 2015 ble han av Rolling Stone rangert som den beste låtskriveren foran McCartney, Lennon og Chuck Berry.
Han har blitt nominert til nobelprisen i litteratur flere ganger og mottok den i 2016.
I april 2008 ble han tildelt en «Special Citation» under utdelingen av Pulitzer-prisen, som første rockemusiker.
Dylan ble i 2012 tildelt Presidentens frihetsmedalje.Albumet Modern Times kom ut den 29. august 2006 og toppet umiddelbart hitlistene i USA. I en alder av 65 ble han den eldste som har toppet disse listene. Magasinet Rolling Stone utropte Modern Times til årets album.
| Bob Dylan (IPA: dɪln, født Robert Allen Zimmerman 24. mai 1941 i Duluth i Minnesota i USA) er en amerikansk musiker, sanger, låtskriver, poet og forfatter som har vært en av de mest framtredende og innflytelsesrike personlighetene innen populærmusikken gjennom mer enn 50 år.
I de senere år har Dylan hatt en renessanse gjennom plater, memoarbok, dokumentarfilm av Martin Scorsese og sin kontinuerlige konsertvirksomhet, som har bidratt til å befeste en enestående posisjon innen populærkulturen.
Bob Dylan forandret populærmusikken på to viktige punkter: Han økte betydningen av sangteksten, og han gjorde det klart at en fin sangstemme og en effektiv rock'n'roll-stemme ikke nødvendigvis er det samme.Mange av Dylans mest kjente sanger er fra 1960-tallet, da han ofte ble omtalt som «talsmann for en generasjon», og ble en ledende skikkelse i den voksende amerikanske motkulturen. Sanger som «Blowin' in the Wind» og «The Times They Are A-Changin'» ble viktige for borgerrettsbevegelsen i USA og krigsmotstandere verden over. I 2020 gikk Dylan for første gang til topps på Billboards singelliste med «Murder Must Foul» fra albumet Rough and Rowdy Ways.Dylan ble først kjent som visesanger. Han opptrådte med gitar, piano og munnspill. Dylan møtte både motstand og begeistring da «protestsangene» begynte å nærme seg popmusikkens og rockens formspråk. Samtidig brakte han, som en av de første artistene, intelligente og engasjerende tekster inn i pop og rock. Med sin sammensmelting av folkemusikk og rock til folkrock ga han viktige impulser til den framvoksende motkulturen. Han har utviklet og personliggjort en rekke sjangre, men han har en særlig nærhet til amerikanske sjangre og tradisjoner. Musikken er inspirert av alt fra folk, country og blues til rock and roll og rockabilly og fra engelsk, irsk og skotsk folkemusikk til jazz, gospel, swing og hardrock.
Med et bredt utvalg av musikere med seg har Dylan turnert jevnt og trutt siden slutten av 1980-tallet. Han har også opptrådt sammen med en rekke kjente artister: The Band, Tom Petty, Joan Baez, George Harrison, Grateful Dead, Johnny Cash, Willie Nelson, Paul Simon, Eric Clapton, Patti Smith, Emmylou Harris, Bruce Springsteen, U2, The Rolling Stones, Joni Mitchell, Jack White, Merle Haggard, Neil Young, Van Morrison, Ringo Starr og Stevie Nicks. Selv om opptredenene har hatt stor betydning for Dylans karriere, regnes først og fremst prestasjonene som låtskriver som hans viktigste.
Gjennom årene har Dylan blitt hedret for sine utgivelser og opptredener mange ganger. Utgivelsene hans har vunnet både Grammy, Golden Globe og Academy Award, og han har blitt tatt opp i Rock and Roll Hall of Fame, Nashville Songwriters Hall of Fame og Songwriters Hall of Fame. I 1999 ble Dylan regnet blant de 100 mest innflytelsesrike personene fra det 20. århundre av TIME Magazine.I 2004 ble han listet som nummer to på magasinet Rolling Stone sin kåring «Greatest Artist of All Time», kun slått av The Beatles. I 2015 ble han av Rolling Stone rangert som den beste låtskriveren foran McCartney, Lennon og Chuck Berry.
Han har blitt nominert til nobelprisen i litteratur flere ganger og mottok den i 2016.
I april 2008 ble han tildelt en «Special Citation» under utdelingen av Pulitzer-prisen, som første rockemusiker.
Dylan ble i 2012 tildelt Presidentens frihetsmedalje.Albumet Modern Times kom ut den 29. august 2006 og toppet umiddelbart hitlistene i USA. I en alder av 65 ble han den eldste som har toppet disse listene. Magasinet Rolling Stone utropte Modern Times til årets album.
== Liv ==
=== Opphav og oppvekst ===
Robert Allen Zimmerman (jødisk navn: Shabtai Zisel ben Avraham) ble født den 24. mai 1941 i Duluth, Minnesota i USA, og vokste opp i Hibbing, Minnesota, nordvest for Lake Superior. Besteforeldrene hans hadde emigrert fra Øst-Europa ved begynnelsen av det 20. århundre på grunn av pogromer. Bestemoren Florence Edelstein ble født i Kaunas (i dagens Litauen) i 1896. Hun reiste i 1902 til Halifax sammen med foreldrene B'chezer og Lybba Edelstein, de slo seg deretter ned i Hibbing, Minnesota. B'chezer døde i 1961. Florence giftet seg med Ben Stone av russisk herkomst, og deres datter, Beatrice («Betty») giftet seg 19 år gammel med Abraham Zimmerman fra Duluth. Anna og Zigman Zimmermans, Dylans mormor og morfar, hadde utvandret fra Odessa ved Svartehavet. På den tiden var det mange jøder som utvandret på grunn av pogromer i tsarens Russland. Familien holdt de jødiske skikkene i hevd. Menigheten i Hibbing var så liten at de ikke hadde egen rabbiner. Før sin bar mitzvah skulle 12 år gamle Robert bli opplært i toraen og menigheten innlosjerte rabbineren Ruben Maier fra New York i etasjen over en kafe i sentrum av Hibbing. Hver dag etter skolen hadde han et par timer undervisning hos Maier. Deretter gikk han ned i kafeen for å høre på Hank Williams, Little Richard og Elvis. De fleste innbyggerne var kristne og av disse var de fleste katolikker. Som gutt lyttet Dylan til programmet Grand Ole Opry på lørdagskveldene.Familien, med foreldrene Abram Zimmerman og Beatrice («Beatty»), bodde i Duluth til Robert var syv år gammel, da de flyttet til Hibbing fordi faren fikk polio og ikke kunne fortsette i sin stilling i Standard Oil.Robert brukte mye av tiden på å høre på radio, først blues og country, og etter hvert på tidlig rock and roll. Han dannet flere band i løpet av High School. Det første, kalt The Shadow Blasters, gjorde ingen særlig suksess, men det neste bandet – The Golden Chords – holdt sammen lenger. Da de fremførte låta «Rock and Roll is Here to Stay» (opprinnelig av Danny & the Juniors), i en talentkonkurranse på skolen, var de så støyende at rektor slo av mikrofonen. I skolens årbok fra 1959 skrev den unge Zimmerman at han planla å bli med i Little Richards band. Samme år opptrådte han to ganger sammen med Bobby Vee, der Zimmerman, under navnet Elston Gunn, spilte piano og klappet takten. Han flyttet samme år til Minneapolis for å gå på universitetet i Minnesota. Der ble hans opprinnelige interesse for rock and roll erstattet av interessen for amerikansk folkemusikk. I et intervju med magasinet Playboy fra 1978 fortalte han at det som fikk ham til å bytte inn sin elektriske gitar mot en kassegitar, var da han hørte en plate av Odetta i en butikk.Snart begynte Zimmerman å opptre på kafeen The Ten O'Clock Scholar som lå like ved campus. Der ble han involvert i folkemusikkmiljøet i Dinkytown (et område i Minneapolis nær universitetet) og «lånte» plater av andre folk-entusiaster.
Det var i Dinkytown at Zimmerman begynte å introdusere seg selv som «Bob Dylan». Da Dylan ble spurt om navnet var inspirert av den walisiske poeten Dylan Thomas, benektet han som regel dette og henviste til ulike onkler med navnet «Dillon». Imidlertid skal Dylan i desember 1959 ha fortalt sin barndomsvenn John Bucklen at navnet var tatt fra Dylan Thomas. «Dylan» kan skrive seg fra figuren Matt Dillon i westernserien Gunsmoke.
=== Familie ===
Dylan giftet seg med Sara Lownds den 22. november 1965; deres første barn, Jesse Byron Dylan, ble født den 6. januar 1966. Bob og Sara Dylan fikk fire barn sammen: Jesse Byron, Anna Lea, Samuel Isaac Abraham, og Jakob Luke (født den 9. desember 1969). Dylan adopterte også Saras datter fra et tidligere ekteskap, Maria Lownds (senere Dylan), (født 21. oktober 1961, nå gift med musiker Peter Himmelman). I løpet av 1990-tallet ble Jakob Dylan kjent som vokalisten i bandet The Wallflowers. Jesse Dylan er filmregissør og suksessfull forretningsmann.
Bob og Sara Dylan ble skilt den 29. juni 1977.I juni 1986 giftet Dylan seg med Carolyn Dennis (også kjent som Carol Dennis), hun hadde vært bakgrunnsvokalist gjennom mange år.Deres datter, Desiree Gabrielle Dennis-Dylan, ble født 31. januar 1986. Paret ble skilt i oktober 1992. Deres ekteskap og barn var en hemmelighet helt til publiseringen av Howard Sounes' Dylan-biografi, Down the Highway: The Life Of Bob Dylan i 2001.
=== Religion ===
Ettersom han vokste opp i Hibbing, var Dylan og hans foreldre en del av områdets lille jødiske samfunn, og i mai 1954 hadde Dylan sin Bar mitsva. En periode sent på 70-tallet og tidlig på 80-tallet, er preget av Bob Dylans kristne tro, etter at han i januar 1979 ble en «gjenfødt» kristen. Fra januar og frem til april 1979 deltok Dylan i bibelstudieklasser på Vineyard School of Discipleship i Reseda, Sør-California.
Flere medlemmer av Dylans band (Steven Soles og David Mansfield) hadde på dette tidspunkt allerede blitt kristne eller «født på ny», og sluttet seg til Vineyard-bevegelsen. Én av Dylans tidligere kjærester, Mary Alice Artes, tilhørte også Vineyard-menigheten. På et av menighetens møter tok Artes kontakt med pastor Kenn Gulliksen, fordi hun opplevde at Dylan hadde behov for åndelig veiledning. Pastor Gulliksen gjenforteller det slik: «Larry Myers og Paul Emond dro over til Bobs hus og holdt preken for han. Han svarte ved å si: 'Ja, han ville faktisk ha Kristus inn i livet sitt.' Og han ba den dagen og mottok Herren.».Dylan forteller selv i et intervju i 1980 at han, da han ble oppfordret til å delta på bibelkurset Vineyard School of Discipleship – et kurs som pågikk fire dager i uken over en periode på tre måneder – i første omgang reagerte negativt: «Jeg kan på ingen måte bruke tre måneder på dette. Jeg må snarest mulig gjenoppta turnévirksomheten. Men en dag da jeg våknet og satte meg opp i sengen kl. 07.00 om morgenen, følte jeg meg helt enkelt drevet til å stå opp, for så å sette meg i bilen og kjøre av gårde til bibelskolen.»
Ifølge pastor Gulliksen var det et ganske intenst kurs om Bibelen, med vekt på Jesu liv, Bergprekenen, hva det innebærer å være en Jesu disippel og hvordan dele troen med andre.
Med sin jødiske bakgrunn var Dylan godt kjent med mange av de gammeltestamentlige bibelske fortellingene. I et intervju fra 1985 uttrykte Dylan det slik: «Det jeg lærte på bibelskolen var bare…en forlengelse av hva jeg hadde trodd på hele veien, men som jeg ikke hadde vært i stand til å sette ord på.»Dylans omvendelse skapte stor oppstandelse, samt en god del motvilje, blant hans jødiske venner og slektninger, også hos hans egne barn som var oppdratt i den jødiske tro. Plutselig slo en skokk journalister seg ned utenfor huset deres, og fotfulgte faren når han begav seg til Vineyard-menigheten, i håp om å få bilder av ham på vei inn i en kristen kirke, forteller Howard Sounes i sin Dylan-biografi.Noen av Dylans artistkolleger reagerte negativt på hans nyvunne tro. Kort tid før John Lennon ble drept i desember 1980 lanserte Lennon sangen «Serve Yourself», som en negativ respons på Dylans «Gotta Serve Somebody». Leonard Cohen ble rystet da Dylan i 1979 erklærte at han var omvendt til kristendommen.Siden Dylans trilogi med kristne album har hans religiøse tro etter hvert blitt et stadig tilbakevendende emne for gransking. I 1997 fortalte han David Gates fra Newsweek:
Her er saken med meg og den religiøse greia. Dette er sannheten: Jeg finner religiøsiteten og filosofien i musikken. Jeg finner den ikke annetsteds. Sanger som «Let Me Rest on a Peaceful Mountain» eller «I Saw the Light» — det er min religion. Jeg er ikke påvirket av rabbinere, forkynnere, evangelister og alt det der. Jeg har lært mer fra sangene enn jeg har lært av den slags ting. Sangene er mitt leksikon. Jeg tror på sangene.
I et intervju publisert i The New York Times den 28. september 1997, meldte journalist Jon Pareles at «Dylan sier han nå ikke tilhører noen organisert religion.».Dylan har blitt beskrevet, i de siste 20 årene, som en tilhenger av Chabad-Lubavitch-bevegelsen og har offentlig og privat blitt sett delta i jødiske religiøse arrangementer, inkludert sine sønners bar mitsvaer. Senere har jødiske nyhetstjenester rapportert at Dylan har «dukket opp» et par ganger på jødisk nyttårsfeiring (De Høye Helligdager) i forskjellige Chabad-menigheter.
For eksempel deltok han i Menigheten Beth Tefillah, i Atlanta, Georgia den 22. september 2007 (Jom Kippur), og ble kalt opp til Torahen for den sjette aliyah.Dylan har likevel fortsatt å spille sanger fra sitt gospelalbum under konserter, og av og til coverversjoner av tradisjonelle religiøse sanger. Han har også kommet med tilfeldige referanser til sin religiøse tro – som i et intervju fra 2004 med 60 Minutes, hvor han fortalte Ed Bradley at «den eneste personen du må tenke deg om to ganger om å lyve til er enten deg selv eller Gud». Han forklarte også sin konstante turneplan som en del av et røverkjøp han gjorde for lenge siden med «sjefskommandøren – på denne jorden og i en verden vi ikke kan se».Det er på det rene at mange av Dylans senere tekster, på samme måte som hans tekster fra 1960- og 1970-årene, inneholder en rekke referanser til bibelske fortellinger, både fra Det gamle og Det nye testamente, uten eksplisitt å gi uttrykk for hans personlige tro. I boka Restless Pilgrim: The Spiritual Journey of Bob Dylan mener forfatterne Scott M. Marshall og Marcia Ford å finne belegg i Dylans tekster for at han som jøde fortsatt tror på Jesus som Messias.
== Karriere ==
=== Til New York og platekontrakt ===
Dylan sluttet på universitetet etter et knapt år. I januar 1961 flyttet han til New York, for å opptre og for å besøke sitt idol Woody Guthrie, som lå på dødsleiet på et sykehus i New Jersey. Guthrie var for Dylan en åpenbaring, og den største påvirkningen på hans tidlige opptredener. Hos Guthrie møtte Dylan også Guthries venn, musikeren Ramblin' Jack Elliott. De to ble venner, og Dylan lærte mange av Guthries sanger av Elliott. I New York ble han kjent med den irske gruppen Clancy Brothers som påvirket den unge Dylan. Dylan uttalte at Liam Clancy var den best balladesangeren han hadde hørt. I New York gikk han søndagene for å høre gospel i Madison Square Garden med tidens ledende gospelsangere. Debutplaten fra 1962 har musikk som stammer fra sørstatenes tradisjon som spirituals og blues. Fra og med debuten i 1962 (innspilt i 1961) til 1964 er motiver og symboler fra bibelen viktige ingredienser i Dylans tekster.Fra april til september 1961 spilte Dylan på forskjellige klubber rundt i bydelen Greenwich Village. Han fikk noe oppmerksomhet etter positiv omtale i The New York Times etter en opptreden på Gerde's Folk City. Da han ble bedt om å spille munnspill for Carolyn Hester, fanget han oppmerksomheten til John Hammond, som produserte Hesters album. Hammond ga Dylan en kontrakt med Columbia Records i oktober 1961 og spiller inn sin første plate i november. Debutalbumet Bob Dylan inneholdt blues, folk og gospel, og kun to sanger han hadde skrevet selv. Albumet solgte kun 5000 eksemplarer det første året, og Dylan møtte mye motvilje hos plateselskapet. Hammond forsvarte ham ivrig. Johnny Cash jobbet for det samme selskapet og forsvarte også Dylan. Mens han hadde kontrakt med Columbia spilte Dylan inn mer enn et dusin sanger for plateselskapet og magasinet Broadside Magazine under pseudonymet Blind Boy Grunt. I august 1962 fikk han formelt endret navnet sitt til Robert Dylan.
Da det andre albumet, The Freewheelin' Bob Dylan ble utgitt i mai 1963, var Dylan allerede et kjent navn i folk-miljøet som låtskriver og sanger, og kun uker etterpå var navnet hans kjent langt utover dette miljøet, takket være Peter, Paul and Marys innspilling av åpningssangen på «Freewheelin»: «Blowin' in the Wind». At Peter, Paul and Marys versjon av «Blowin'» ble en stor hit, etablerte Dylan som låtskriver, og bidro også til å gi ham stempelet "protestsanger". Dylan skrev «Blowin' in the Wind» i april 1962 og spilte den inn i juli. Når det gikk nesten ett år før Dylans andre album ble utgitt, skyldtes det at Dylan stadig skrev nye sanger, og flere ganger omredigerte albumet for å få med nye, og fjerne «utdaterte» sanger (en skjebne som nesten rammet «Blowin'» også). Albumet inneholder da også mange sterke sanger, inkludert nyskapende sanger (som A Hard Rain's A-gonna Fall) som peker framover mot helt originale måter å uttrykke seg på i sangtekster.
Etter Freewheelin ble Dylan en av de ledende skikkelsene i den såkalte nye «folk movement» som vokste ut av Greenwich Village. Etter hvert møtte han Joan Baez. De to innledet et forhold, og hun ga Dylans karriere fart ved at hun spilte inn flere av hans tidlige sanger, og dessuten inviterte ham opp på scenen under sine egne konserter. Mange artister spilte inn Dylans låter og forsøkte å spille dem mer i retning av popmusikk, mens Dylan ennå spilte sangene med enkle folk-arrangementer.
=== Protestbevegelsen og Another Side ===
I 1963 var både Baez og Dylan viktige skikkelser i borgerrettsbevegelsen i USA, og spilte sammen på møter og demonstrasjoner, blant annet i Washington, D.C. da Martin Luther King holdt sin berømte tale «I Have a Dream». I januar 1963 var Dylan å se på britisk tv, da han spilte rollen som omvandrende gitarist i fjernsynsteateret Madhouse on Castle Street på BBC. Hans neste album The Times They Are a-Changin' viste en mer sofistikert, politisk og kynisk Bob Dylan. Ved sidene av «protestsangene» «Ballad of Hollis Brown» og «North Country Blues», finnes to kjærlighetssanger – «One Too Many Mornings» og «Boots of Spanish Leather» – og den Brechtske «The Lonesome Death of Hattie Carroll», der Dylan raser over en ung overklassemann, navngitt som William Zantzinger, som drepte hushjelpen Hattie Carroll.
Mot slutten av 1963 følte Dylan seg både manipulert og hindret av protestbevegelsen. Da han mottok Thomas Paine-prisen fra National Emergency Civil Liberties Committee kort tid etter drapet på John F. Kennedy, gikk Dylan full på talerstolen og stilte spørsmål ved komiteens rolle, anklaget dem for å være «gamle og skallede menn» og hevdet at han så noe av seg selv – og alle andre – i morderen Lee Harvey Oswald.
Det neste albumet ble spilt inn på en eneste natt i juni 1964. Another Side of Bob Dylan var muntrere enn det forrige albumet. Innslag av surrealisme dukket opp i sanger som «I Shall Be Free # 10» og «Motorpsycho Nitemare». Tilsynelatende stikk i strid med Dylans syn på verden på den tiden var de to ikke ironiske kjærlighetssangene «To Ramona» og «Spanish Harlem Incident». «I Don't Believe You» gir hint om rock and roll, en sjanger som snart etter skulle gripe Dylan. Det er ikke vanskelig å se på «It Ain't Me, Babe» som en fullstendig avvisning av alle forventninger til ham. «Chimes of Freedom» blandet «protest» med impresjonisme, og «My Back Pages» forutser kanskje angrepene han snart skulle bli utsatt for.
I løpet av kort tid i 1964 og 1965 endret Dylans fremtoning seg kraftig, parallelt med hans overgang fra folk-helt til rock and roll-stjerne. Enkel, slitt arbeiderlook med jeans og skjorte ble byttet ut med moteklær. Han begynte også å leke med intetanende intervjuere og reportere på stadig mer surrealistiske og tilsynelatende ondsinnede måter. Da han ble spurt på Les Cranes TV-program om en film han etter planen skulle spille i, svarte han at det var en «cowboy horror movie». Intervjueren spurte om Dylan skulle spille cowboy, hvorpå Dylan svarte: «Nei. Jeg spiller min mor».
=== «Going electric» ===
Albumet Bringing It All Back Home kom i mars 1965 og var et nytt stilsprang. Dette albumet inneholdt hans første innspillinger med elektriske instrumenter. Den første singelen, «Subterranean Homesick Blues» hadde til og med en musikkvideo, fra D. A. Pennebakers cinéma vérité-dokumentasjon av turneen i England i 1965, Dont Look Back. Albumets tekster pekte både tilbake til beatpoetenes maniske diktning og frem til senere rap og hiphop. B-siden av albumet inneholdt sanger som bar preg av den mystiske billedbruken som siden har kjennetegnet Dylan, blant dem noen av hans mest kjente: «Mr. Tambourine Man» og «It's All Over Now, Baby Blue».
Sommeren 1965 gjorde Dylan sin historiske første opptreden med elektriske instrumenter på Newport Folk Festival. Bandet besto av Mike Bloomfield på gitar, Sam Lay på trommer, Jerome Arnold på bass, Al Kooper på elektrisk orgel og Barry Goldberg på piano; de fleste av disse var hentet inn fra Paul Butterfield Blues Band. Dylan hadde opptrådt to ganger på Newport før, i 1963 og 1964; denne tredje gangen ble Dylan møtt med en blanding av jubel og buing, og forlot scenen etter tre sanger. En forklaring på buingen er at den kom fra rasende folk-fans som Dylan nå tok avstand fra med sin elektriske gitar; en annen forklaring er at publikum reagerte på den svært dårlige lydkvaliteten og det korte settet. Uansett årsak til misnøyen kom Dylan snart etter på scenen igjen, denne gangen alene med kassegitar og munnspill, og spilte to sanger: «It's All Over Now, Baby Blue» og «Mr. Tambourine Man»; valget av den første av disse, er ikke vanskelig å se som et endelig farvel til folk-bevegelsen og dens krav om «protestsanger». Uavhengig av hva publikumet på Newport kan ha ment, fulgte skarp kritikk fra folk-miljøet. Ewan MacColl skrev like etterpå i magasinet Sing Out!: «Our traditional songs and ballads are the creations of extraordinarily talented artists working inside traditions formulated over time... But what of Bobby Dylan?... Only a non-critical audience, nourished on the watery pap of pop music could have fallen for such tenth-rate drivel.» Den 19. juli, kun fire dager etter opptredenen på Newport, gikk Dylan igjen i studio i New York og spilte inn sangen «Positively 4th Street». Til tross for at Dylan senere har uttalt at han «ikke skriver sanger for kritikere», kan sangen betraktes som en endelig avvisning av folk-miljøet Dylan hadde møtt i klubbene nettopp på West 4th Street i New York.
=== Highway 61 Revisited og Blonde On Blonde ===
Singelen Like a Rolling Stone ble utgitt den 20. juli 1965 og nådde helt til nummer to på hitlista i USA. Denne sangen brakte flere til da uhørte elementer inn på hitlistene: varighet over seks minutter, det tekstmessige innholdet og Dylans særegne stemmebruk. Rolling Stone utropte i 2004 sangen til den fremste av «the 500 Greatest Songs of All Time».Albumet som fulgte, Highway 61 Revisited, er oppkalt etter veien som gikk fra Dylans opphav i Minnesota til New Orleans, og dermed gjennom områder av USA som hadde vært sentrale inspirasjonskilder for ham. Nytolkningen og revurderingen som tittelen innvarsler synes det å være dekning for: Mange mener at dette albumet, inkludert singelen, var et tidsskille i popmusikken.Planen var at albumet skulle følges opp med to konserter i USA, så Dylan samlet et band bestående av Al Kooper og Harvey Brooks fra studiobandet, supplert av Robbie Robertson og Levon Helm (de to spilte på den tiden med Ronnie Hawkins). På den første konserten, på Forest Hills Tennis Stadium møtte de buing, mens den neste konserten, 3. september i Hollywood Bowl, fikk en udelt positiv mottagelse. Verken Kooper eller Brooks kunne tenke seg å turnere videre med Dylan, så Dylan leide inn hele bandet til Hawkins, hvor Robertson og Helm også spilte: The Hawks. Samtidig som de forberedte en turné, gikk de også i studio for å spille inn en oppfølger til Highway 61 Revisited. Turneen fikk god mottagelse, men anstrengelsene i studio kastet ikke av seg. Produsent Bob Johnston hadde lenge forsøkt å overtale Dylan til å gjøre innspillinger i Nashville. I februar 1966 gikk Dylan med på dette. Johnston skaffet noen av de beste studiomusikerne som var å få, og Robertson og Kooper kom fra New York for å bidra. Resultatet ble albumet Blonde on Blonde, som stadig nevnes som et av de beste albumene som er utgitt i USA. Ifølge Al Kooper var albumet et mesterverk fordi det «tok to kulturer og slo dem sammen med en voldsom eksplosjon»: musikktradisjonene fra Nashville møtte den «ultimate New York-hipsteren» Bob Dylan.
For mange kritikere står Dylans «elektriske trilogi» fra midten av 60-tallet – Bringing It All Back Home, Highway 61 Revisited og Blonde on Blonde – som et høydepunkt i kulturen fra det 20. århundre. I Mike Marqusees ord: «Between late 1964 and the summer of 1966, Dylan created a body of work that remains unique. Drawing on folk, blues, country, R&B, rock'n'roll, gospel, British beat, symbolist, modernist and beat poetry, surrealism and Dada, advertising jargon and social commentary, Fellini and Mad magazine, he forged a coherent and original artistic voice and vision. The beauty of these albums retains the power to shock and console.»Dylan la ut på en «verdensturné» til Australia og Europa. Hvert show var delt i to: I den første delen opptrådte han alene, med munnspill og kassegitar. I den andre delen spilte Dylan elektrisk musikk med høyt volum med The Hawks i ryggen. Mange fans likte ikke dette, og de møtte stadig buing og demonstrativ klapping. Publikumsmisnøyen kulminerte i en konfrontasjon mellom Dylan og hans publikum i Free Trade Hall i Manchester, England (konserten er utgitt som The Bootleg Series Vol. 4: Bob Dylan Live 1966, The "Royal Albert Hall" Concert). Da konserten var ved et høydepunkt, skrek en fan «Judas!» til Dylan, som kort svarte «Jeg tror deg ikke... Du er en løgner!» før han snudde seg mot bandet og ba dem «Play it fucking loud!» før han satte i gang kveldens siste nummer: «Like a Rolling Stone».
=== Motorsykkelulykke og slutten av 60-tallet ===
Etter europaturnéen dro Dylan tilbake til New York. Presset og forventningene økte stadig. Forleggeren forlangte en ferdig utgave av diktet/romanen Tarantula. Manageren, Albert Grossman, hadde alt planlagt en omfattende turné for sommeren og høsten. 29. juli 1966 ble Dylan kastet av sin Triumph 500-motorsykkel like ved Woodstock, New York. Skadenes nøyaktige omfang har aldri blitt kjent, men det har blitt bekreftet at han fikk brudd i nakken. Ulykken ga Dylan sjansen til å slippe unna forventningene til «stjerna Bob Dylan». Så snart han var frisk nok til det, begynte han å redigere råmaterialet til filmen Eat the Document, en oppfølger til Dont Look Back, som aldri har blitt offisielt utgitt. I 1967 begynte han å spille inn musikk sammen med The Hawks i sitt hjem, og i kjelleren i bandets nærliggende hus, kalt «Big Pink». Her spilte de inn folkesanger, gamle Dylan-sanger, andres sanger; noen av innspillingene ble gitt ut i 1975 under tittelen The Basement Tapes. Senere samme år spilte The Hawks, som snart skulle omdøpes til The Band, et album på egen hånd: Music From Big Pink i kjelleren i Big Pink. I desember 1967 kom Dylans første album siden ulykken: John Wesley Harding. Dette var et album med korte, roligere sanger som i stor grad henviste til Bibelen og det ville vesten. Både musikalsk og litterært hadde Dylan gått bort fra både sitt tidligere arbeid og fra psykedeliaen som herjet 60-tallet. På albumet finner man «All Along the Watchtower», en av hans mest kjente sanger, like etter innspilt av Jimi Hendrix (siden 1974 har Dylan selv fremført sangen nærmere Hendrix' versjon enn den opprinnelige). Teksten bygger på Jesajaboken (21:5-9).
Den 3. oktober 1967 døde Woody Guthrie. Dylan gjorde sin første offentlige opptreden på mer enn halvannet år på en minnekonsert i januar 1968.
Dylans neste utgivelse var nærmest et country-album, spilt inn med musikere fra Nashville. På Nashville Skyline fra 1969 kunne man høre en helt annerledes stemme, en duett med Johnny Cash og hitsingelen «Lay Lady Lay». I august reiste Dylan til England for å opptre på Isle of Wight-festivalen, etter å ha takket nei til å opptre på Woodstockfestivalen.
=== 1970-tallet ===
Dylans arbeider fra det tidlige 70-tallet fikk blandede mottagelser. Den ellers lojale Greil Marcus innledet sin anmeldelse av albumet Self Portrait fra 1970 med å spørre «What is this shit?». Han var dog ikke den eneste som ga Self Portrait en lunken mottagelse. Albumet inneholder stort sett cover-versjoner av poplåter, og Dylan selv har senere kalt albumet en spøk. Samme år kom New Morning, som av mange ble sett på som et skritt i riktig retning. Det viste seg å ikke være noe hold i ryktene om nok et album, tv-sendinger og turneer. Dylan gikk i studio i Greenwich Village i mars 1971 og spilte inn tre låter («Watching The River Flow», «When I Paint My Masterpiece» og «George Jackson»), men ikke noe album. Den eneste større utgivelsen fra Dylans side i 1971 og 1972 var samleplata Bob Dylan's Greatest Hits Vol. II. I november 1971 hadde han flere sessions sammen med beat-poeten Allen Ginsberg, med tanke på Ginsbergs album Holy Soul Jelly Roll. De to skrev sanger sammen og spilte inn dikt av Ginsberg og av William Blake, men ingenting av dette er ennå utgitt.
I 1972 kom Dylan med albumet Pat Garrett & Billy the Kid, som var lydsporet til Sam Peckinpahs film med samme navn, og spilte i tillegg en mindre rolle i filmen, som «Alias», et medlem av Billys gjeng. Filmen ble ingen suksess, men sangen Knockin' on Heaven's Door var en uforglemmelig klassiker, som er blitt spilt inn av mer enn 150 artister.
I 1973 gikk Dylans kontrakt med Columbia Records ut. Han tegnet ny kontrakt med plateselskapet Asylum Records. Samme år spilte han inn albumet Planet Waves med The Band, mens de forberedte seg på en ny turné. Der kunne man høre sangen Forever Young, som siden har vært en av hans mest spilte sanger. Samtidig utga Dylans gamle selskap, Columbia, albumet Dylan. Mange har ment det var gjort som hevn for at Dylan gikk over til en av konkurrentene, for albumet inneholder stort sett bare halvhjertede coverversjoner av poplåter.
I januar 1974 la Dylan og The Band ut på en stor turné i Nord-Amerika. Opptak fra konsertene ble senere utgitt som Before the Flood. Etter denne turneen ble Dylan separert, og skrev en rekke sanger om bruddet. I november samme år spilte han inn flere av de nye låtene. Ryktene spredde seg om at et nytt album var på trappene, og forventningene steg, men Dylan utsatte utgivelsen og trakk seg tilbake til Minneapolis. Her spilte han inn albumet på nytt, med hjelp fra sin bror David. Underveis skiftet han også tilbake til Columbia Records. I 1975 kom Blood on the Tracks endelig ut, og oppnådde noe blandede kritikker. Med tiden har likevel albumet i mange kritikeres øyne blitt stående som et av Dylans aller beste album.
Den sommeren skrev Dylan sin første vellykkede «protestsang» på tolv år, til støtte for bokseren Rubin «Hurricane» Carter, som var dømt for trippeldrap. Det var etter å ha besøkt Carter i fengselet at han skrev sangen Hurricane, som ble spilt hver kveld på hans neste turné, Rolling Thunder Revue. Med på turneen var et bredt utvalg artister, de fleste hentet fra det tidligere folk-miljøet i Greenwich Village i New York. T-Bone Burnett, Allen Ginsberg, Ramblin' Jack Elliott, Steven Soles, David Mansfield, tidligere frontfigur i The Byrds Roger McGuinn, gitaristen Mick Ronson, Scarlet Rivera, en fiolinist Dylan oppdaget da hun gikk på gaten med fiolinkassen på ryggen, og Joan Baez. Det var første gang på mer enn ti år at Baez og Dylan opptrådte sammen. Joni Mitchell slo følge med dem i november. Mens Allen Ginsberg tok del i turneen skrev han scener til en film som Dylan filmet underveis. Sam Shepard var opprinnelig tiltenkt rollen som den som skulle skrive denne filmen, men han gikk etter hvert over til å dokumentere turné-livet isteden. Turneen strakk seg over siste halvdel av 1975 og første halvdel av 1976. Underveis ga Dylan ut albumet Desire, der samarbeidet med dramatikeren Jacques Levy viste seg i tekster som bar preg av reiseberetninger og lange narrativer.
Siste halvdel av turneen var bakteppe for filmen Renaldo & Clara. Den fire timer lange filmen nådde ikke ut til et stort publikum, selv ikke i en versjon som ble kuttet til to timer, og ga mer plass til konsertopptak.
I 1976 spilte Dylan på avskjedskonserten til The Band. Deler av opptredenen til Dylan og mange av de andre gjestene, Joni Mitchell, Muddy Waters, Van Morrison og Neil Young, er å se i Martin Scorseses mye roste film The Last Waltz fra 1978.
I 1978 kom albumet Street Legal; de komplekse tekstene kom ikke helt til sin rett, grunnet Dylans noe gammeldagse metoder i studio.
==== Født på ny ====
Bob Dylan har gjennom sine over femti år som artist gjennomgått mange epoker og stilbrudd, men sjelden har han vært så i utakt med hovedtyngden av gamle fans som i «den kristne epoken» i overgangen til 1980-tallet. Tiden som «gjenfødt kristen» ble innledet med albumet Slow Train Coming (1979), videreført med Saved (1980) og av mange ansett for å avsluttes med Shot of Love (1981).
Musikalsk og produksjonsmessig anses Slow Train Coming for å være et sterkt album, men flere av tekstene med eksplisitt kristent innhold var vanskelig å svelge for mange. Flere av studiomusikerne på plata var like nyfrelste som Dylan, mens andre var hentet inn på grunn av sin gospelbakgrunn. Den som likevel satte sterkest preg på Slow Train Coming var gitaristen Mark Knopfler (fra den da ganske nye britiske gruppa Dire Straits). For sangen «Gotta Serve Somebody» fra Slow Train mottok Bob Dylan en Grammy Award i klassen «mannlig vokalist».
Senere vurderinger av denne perioden har vært mildere stemt, og mange har ment å finne store kunstneriske verdier også her. Journalist Marius Lien, er blant dem som mener å se unike kvaliteter i nettopp denne perioden, og han har etterlyst – i rettferdighetens navn: «... hvor er bøkene om korfraseringene på «Pressing On» eller om rhodeslyden på «When You Gonna Wake Up»? Hvor er analysene av synene Dylan snakker om perioden igjennom, hvor er hyllestdiktene til Mark Knopflers guddommelig inspirerte gitarspill på Slow Train Coming? Hvor er essayene om Dylans ubesværede veksling mellom modernismekritisk gammeltestamentlig dommedagsprofet («When You Gonna Wake Up?», «Are You Ready»), nådesøkende synder («Saving Grace», «Ain’t No Man Righteous») og forundret evangelist («In the Garden»)?»Bakgrunnen for Bob Dylans vekkelse skal ha vært at en publikummer i november 1978 kastet et sølvkors opp på scenen under en opptreden. Bob Dylan tok det som et tegn og hengte korset rundt halsen. I januar 1979 inviterte Dylan to fundamentalistiske pastorer fra menigheten The Vineyard Fellowship, som sto for en bokstavtro bibeltolkning. (De påkaller og føler tilstedeværelsen av den hellige ånd under gudstjenestene, fordømmer abort og homofili og oppfatter Satan som en aktiv kraft i verden.) Dylan gjennomførte dernest en tre måneders bibelskole og startet samtidig å skrive religiøse sanger.
Da Dylan gjenopptok konsertvirksomheten i november 1979 spilte han ingen av sangene fra før Slow Train Coming – det skulle gå et helt år før han tok opp sine gamle sanger igjen. Konsertene begynte gjerne med en seksjon ren gospel før Bob Dylan selv entret podiet. Under hver konsert holdt han gjerne flere små prekener akkompagnert av gitartoner, rytmeseksjon og tilrop fra koret. Håvard Rem skildrer i sin monografi Bob Dylan (1999) konfrontasjonene som oppsto mellom scene og sal: Mens publikum ber om «Like a Rolling Stone» ønsker artisten bare å snakke om Jesus. Konsertene fikk svært dårlige kritikker i pressen, og Dylan opplevde en reprise fra 13 år tidligere: publikummere som demonstrativt forlot salen og tilløp til buing.Musikkjournalisten Paul Williams var av en annen mening. Han har i trebindsverket Bob Dylan: Performing Artist (1992) fremholdt at det i denne perioden var umulig ikke å bli smittet av trosaspektet og den urolige kombinasjonen av energi, glede, smerte og jubel under konsertene. Ifølge Williams var dessuten konserten i Drammenshallen 10. juli 1981 den beste dette året. Begge konsertene i Drammen ble grundig slaktet i norsk presse (Dagbladet, Aftenposten og Arbeiderbladet).
=== 1980-tallet ===
På Saved nådde Dylan sitt mest frenetisk frelste høydepunkt, og selv om Shot of Love regnes som den siste av de religiøse LP-ene, inneholder den også Dylans første sekulære tekster på to år. Side om side med disse er imidlertid sanger med tydelig kristent budskap. Et eksempel er «Every Grain of Sand», som for øvrig til en viss grad kan minne om noe av William Blakes diktning.
Mens Dylan i årene før omvendelsen vanligvis dro rundt 15 000 publikummere til konsertene sine, sank antallet til 2–3 000. Høsten 1980 begynte han imidlertid å spille flere av sine tidligere hits fra 60-tallet igjen, og fansen vendte på nytt tilbake.
Kvaliteten på Dylans utgivelser på 80-tallet varierer, fra det godt mottatte albumet Infidels fra 1983, til Down in the Groove, som fikk en kjøligere mottagelse da det kom i 1988. Dylan produserte en rekke gode sanger under innspillingen av Infidels, hvorav ikke alle fikk plass på albumet. En som ikke kom med er en hyllest til blues-musikeren Blind Willie McTell; den ble ikke utgitt før i 1991, på The Bootleg Series, Vols. 1-3: Rare And Unreleased, 1961-1991.
Dylan har siden 80-tallet vært på turne med sin «Never Ending Tour». I 1981 opptrådte Dylan for første gang i Norge, i Drammenshallen.
=== 1990-tallet ===
For Dylan begynte 1990-tallet med Under the Red Sky (1990), en helomvending fra den alvorlige Oh Mercy. Albumet var dedisert til «Gabby Goo Goo» og inneholdt flere tilsynelatende enkle sanger inkludert «Under the Red Sky» og «Wiggle Wiggle». Dedikasjonen har blitt forklart med at det var et kallenavn på Dylans fire år gamle datter.Musikere han jobbet med på albumet var blant annet George Harrison, Slash fra Guns N' Roses, David Crosby, Bruce Hornsby, Stevie Ray Vaughan og Elton John. Til tross for stjernespekkete opptredener mottok platen dårlige omtaler, og solgte dårlig. Dylan spilte ikke inn flere plater med nye sanger på hele syv år.I 1991 ble Bob Dylan opptatt i Minnesota Music Hall of Fame, og i 1992 gjennomførte han en kort turné med Santana.De neste årene kunne man se Dylan gå tilbake til røttene sine med to album med gamle folkemusikk- og bluesnumre med Good as I Been to You (1992) og World Gone Wrong (1993). Disse inneholdt musikalske tolkninger og akustisk gitar. Mange kritikere og fans har kommentert den stille skjønnheten i sangen «Lone Pilgrim»
som ble skrevet av en lærer på 1800-tallet, og sunget av Dylan med en hjemsøkende ærbødighet. Et unntak fra denne opphavlige inspirasjonen kan høres i Dylans samarbeid med Michael Bolton, der felles sangskriving i 1991 resulterte i «Steel Bars», som ble utgitt på Boltons album Time, Love & Tenderness. Tjuefem år etter at han vakte oppsikt ved å unnlate å opptre ved Woodstockfestivalen deltok Dylan ved minnesmarkeringen kalt Woodstock '94.I 1995 spilte Dylan inn et live show for MTV Unplugged. Han hevdet at hans ønske om å framføre en rekke tradisjonelle sanger ved den anledningen ble kansellert av Sony, som insisterte på en opptreden med hans største hits.Opptredenen resulterte i et album (MTV Unplugged) som blant annet inneholdt John Brown; en tidligere ikke utgitt sang fra 1963 som skildrer ødeleggelsen forårsaket både av krig og av jingoisme.
Med en samling av sanger, etter sigende skrevet mens han var innesnødd på ranchen sin i Minnesota, returnerte Dylan til innspillingsstudioet med Lanois i januar 1997. Seinere den våren, før albumet ble sluppet, ble han lagt inn på sykehus med den livstruende hjerteinfeksjonen perikarditt, også kalt hjerteposebetennelse, forårsaket av soppinfeksjonen histoplasmose. Den planlagte Europa-turneen ble avlyst, men Dylan ble snart frisk og forlot sykehuset med: «Jeg trodde virkelig jeg snart kom til å treffe Elvis.» Midt på sommeren var han tilbake, og tidlig på høsten opptrådte han for Pave Johannes Paul II ved World Eucharistic Conference i Bologna, Italia. Paven holdt en preken for 200 000 mennesker basert på Dylans tekst Blowin' in the Wind.I september kom utgivelsen av det nye Lanois-produserte albumet Time Out of Mind. Med dets bitre syn på kjærlighet og morbide filosoferinger ble Dylans første samling av originale sanger på syv år høyt ansett. Det oppnådde også en uventet popularitet blant yngre lyttere, da spesielt åpningssangen «Love Sick».
Denne samlingen av komplekse sanger vant ham hans første egne "Album of the Year" Grammy Award (han var en av mange som opptrådte på The Concert for Bangladesh, vinneren fra 1972). Kjærlighetssangen «Make You Feel My Love» ble covret av Garth Brooks, Billy Joel og Adele Adkins.
I desember 1997 overrakte president Bill Clinton Dylan en Kennedy Center Honor i East Room i Det hvite hus med hedersomtalen: «Han hadde sannsynligvis større påvirkning på min generasjon enn noen annen kreativ artist. Stemmen hans og tekstene har ikke alltid vært gode for øret, men gjennom sin karriere har Bob Dylan aldri jobbet for å behage andre. Han har forstyrret freden og gjort de mektige ukomfortable.»I 1998 opptrådte Dylan på Ralph Stanleys album Clinch Mountain Country i en duett med bluegrass-legenden på «The Lonesome River». Mellom juni og september 1999 turnerte Dylan med Paul Simon. De framførte en del sanger sammen på hverandres show, inkludert I Walk the Line og Blue Moon of Kentucky. (Simon & Garfunkel hadde spilt inn «The Times They Are a-Changin'» på deres debutalbum Wednesday Morning, 3AM og Dylan hadde covret «The Boxer» på sitt album Self Portrait.) Dylan avsluttet 90-tallet med en ny filmrolle, etter en pause på ti år, i rollen som sjåføren Alfred ved siden av Ben Gazzara og Karen Black i Robert Clapsaddles Paradise Cove.
=== Det 21. århundre ===
I 2000 fikk Dylan en Oscar for beste sang for låta «Things Have Changed» som han skrev til filmen Wonder Boys. Den 11. september 2001 ga han ut albumet "Love and Theft" (sic), som fikk svært gode kritikker. Han hadde selv produsert albumet. I bandet var Tony Garnier, som hadde spilt bass for Dylan i tolv år, lenger enn noen annen har spilt med ham. Albumet fikk ytterligere oppmerksomhet da det ble påvist en del likheter mellom Dylans tekster og den japanske forfatteren Junichi Sagas bok Confessions of a Yakuza; saken har ikke blitt kommentert fra Dylans side.
I de fem årene som skulle gå før neste albumutgivelse spilte Dylan inn musikk til en rekke prosjekter og bidro til flere filmprosjekter. Han bidro med sanger til hyllestalbum både til Hank Williams og Johnny Cash. Dylan var med å skrive filmen Masked And Anonymous 2003.
I 2004 ble han utnevnt til «Doctor of Music» ved University of St Andrews, Dylans andre æresdoktorat. Det første var et æresdoktorat i musikk ved Princeton University på 1970-tallet.
I 2015 ble han tildelt MusiCares person of the year og sa i takketale blant annet:
Some of the music critics say I can’t sing. I croak. Sound like a frog. Why don’t these same critics say similar things about Tom Waits? They say my voice is shot. That I have no voice. Why don’t they say those things about Leonard Cohen? Why do I get special treatment? Critics say I can’t carry a tune and I talk my way through a song. Really? I’ve never heard that said about Lou Reed. Why does he get to go scot-free? What have I done to deserve this special treatment? Why me, Lord?
Den biografiske filmen No Direction Home (Martin Scorsese, 2005) fikk god mottagelse. Den tar for seg tiden fra Dylan kom til New York i 1961 til motorsykkelulykken i 1966.
Modern Times, utgitt 29. august 2005, fikk en kritiker til å omtale stemmen hans som «dødsralling». Til tross for en viss endring i Dylans vokal fikk albumet gode omtaler, og ble regnet som en del av en vellykket trilogi: Time Ouf of Mind, Love and Theft og Modern Times. Det har blitt trukket paralleller mellom tekstene på Modern Times og både Henry Timrod og Ovid. Det utløste en omfattende debatt i The New York Times og andre publikasjoner om «lån» i litterære prosesser.
Fra mai 2006 har Dylan ukentlig ledet radioprogrammet Theme Time Radio Hour på satellittradioen XM Satellite Radio. Hvert program kretser rundt et bestemt tema, for eksempel blomster, California eller «Hallo». Dylan spiller musikk fra sin egen platesamling, som inneholder mange nokså obskure innspillinger fra 1930–1950-årene, men og nyere musikk. Dylans noe eksentriske humor og store kunnskaper setter sitt preg på programmet. Fra 2007 har BBC sendt programmet i Storbritannia.
Filmen I'm Not There, skrevet og regissert av Todd Haynes, ble sluppet i 2007. Seks skuespillere spiller syv ulike skikkelser som gjenspeiler Dylans liv. Cate Blanchetts rolle inspirert av Dylan anno 1965/1966 fikk mye oppmerksomhet.
Samme år kom en CD-boks med tittelen Dylan som spenner over hele hans karriere. I forbindelse med denne antologien fikk for første gang noen lage en remix av Dylans musikk: Den britiske produsenten Mark Ronson ble bedt om å remixe «Most Likely You'll Go Your Way (And I'll Go Mine)» fra Blonde on Blonde.
En utstilling av Dylans tegninger og malerier åpnet i Tyskland i oktober 2007.
Gjennom hele 1990- og 2000-tallet har Dylan spilt nærmere 100 konserter i året i sin «Never Ending Tour». Han omarbeider stadig arrangementet av sangene og eksperimenterer både med vokal og akkompagnement, til det uforutsigbare.
Den 11. september 2012 gav Dylan ut sitt 35. studioalbum, Tempest. Tittelen er hentet fra Shakespeares Stormen og har en 14 minutter lang tittelmelodi som omhandler Titanics forlis. Albumet inneholder også en hyllest til John Lennon, «Roll On John».
I 2016 ble Dylan tildelt nobelprisen i litteratur, som den første sangskriver noensinne. Dylan hadde flere ganger blitt nominert.
I 2015, 2016 og 2017 gav Dylan ut de tre albumene «Shadows in the Night», «Fallen Angels» og «Triplicate» som alle inneholder sanger fra Den store amerikanske sangboka.
Den 27. mars 2020, under koronaviruspandemien gav 78 år gamle Dylan ut sin lengste sang noensinne, den nesten 17 minutter lange «Murder Most Foul». Også denne tittelen er hentet fra Shakespeare, fra første akt av Hamlet. Dylan resiterer, akkompagnert av piano, fiolin og perkusjon om attentatet mot John F. Kennedy, og sangen inneholder en mengde kulturelle referanser til USA, både før og etter mordet på Kennedy. Sangen var innspilt «for noen år siden» og kom overraskende på Dylans store tilhengerskare.
== Turnévirksomhet ==
Dylan har spilt ca. 100 konserter i året på hele 1990-tallet og 2000-tallet, en litt tyngre turnéplan enn de fleste utøvere som startet på 60-tallet.The «Never Ending Tour» fortsetter med blant annet Dylans bassist gjennom mange år, Tony Garnier. Til noen kritikeres misnøye
er Dylans opptredener hele tiden uforutsigbare. Han forandrer stadig arrangementer på sangene, og endrer sin vokal kveld etter kveld.Noen fans har klaget på at etter hvert som kvaliteten på Dylans stemme har blitt dårligere, har han begynt med en teknikk kalt «upsinging», et begrep «dylanologer» benytter til å betegne hans måte å «demontere» melodier ved å avlevere fraser i en enstonig dur, ofte rundt en eneste tone og avslutte dem en oktav høyere.
== Litterært og musikalsk virke ==
Bob Dylan forandret populærmusikken på to viktige punkter. Hans musikk medførte at sangenes tekster fikk økt betydning, og gjorde det klart at sangstemmen ikke nødvendigvis var det viktigste. Bob Dylan er ikke akkurat kjent for sin vakre stemme, noe tidligere president Bill Clinton kom inn på i en tale,
«Han hadde sannsynligvis større påvirkning på min generasjon enn noen annen kreativ artist. Stemmen hans og tekstene har ikke alltid vært gode for øret, men gjennom sin karriere har Bob Dylan aldri jobbet for å behage andre».Of their generation, they have the mountaintop all to themselves. (...) Through all their vicissitudes, they remain as far apart as ever in tone, topic, voice, and spirit. The differences that were there from the beginning remain differences. Dylan, the trickster, cultivates weirdness, and his talent lies in making the weird sound commonplace. Cohen, the defrocked rabbi, makes the commonplace sound weird.
Ved siden av musikken har også tekstene hans vunnet anerkjennelse for sin litterære egenverdi. Dylan har vært nominert til nobelprisen i litteratur flere ganger og ble tildelt prisen i 2016. Likheter mellom Dylan og Leonard Cohen har vært gjenstand for flere analyser. Den jødiske slektsbakgrunnen fra Litauen er et fellestrekk. Dylan og Cohen hadde parallelle og til dels sammenvevde karrierer; de var både venner og rivaler med respekt for hverandres arbeid. I New York vanket de de til dels i samme miljø blant annet med utgangspunkt i Chelsea Hotel. Begge hadde John H. Hammond som sin første produsent, og begges musikk ble kjent for et større publikum gjennom ledende kvinnelige sangere på den tiden. Begrensede sangstemmer og «snakkesyngingen» der frasering av enkelstavelser og avslutning av verselinjer er like viktig som melodilinjen er et annet fellestrekk.Forholdet mellom Dylan og Cohen er studert blant annet av David Boucher i Dylan and Cohen: Poets of Rock and Roll (2004). New York Times (1968) drøftet med utgangspunkt i Cohen og Dylan om poptekster kunne betraktes som poesi. Cohen nevnes som en av de få popmusikere med lyrikk på bortimot Dylans nivå. Todd Gitlin mener begges lyrikk kommer til kort uten musikk og at de to først og fremst er melodimakere. Mens Dylans lyrikk beskrives som surrealistisk og preget av frie assosiasjoner, beskrives Cohens lyrikk som mer formell, skolert, klar og «liturgiske» - eller som bønner ifølge Dylan. Dersom Dylan er Shakespeare, så er Cohen John Donne skrev The Guardians kommentator: «Dylan’s lyrical gift is wild, copious, and immoderate, Cohen’s is precise, supplicatory and cloistral.» Cohen bemerket at nobelprisen til Dylan «is like pinning a medal on Mount Everest for being the highest mountain». Dylan var i 1988 den første som covret Cohens senere så kjente Hallelujah.
== Plateutgivelser ==
Hovedartikkel: Bob Dylans diskografiBob Dylans diskografi besto ved årsskiftet 2018/2019 av 36 studioalbum, 91 singler, 13 konsertalbum, fjorten album i The Bootleg Series og 19 samlealbum.
=== Med Traveling Wilburys ===
Album utgitt med bandet Traveling Wilburys.
Traveling Wilburys Vol. 1 (1988)
Traveling Wilburys Vol. 3 (1990)
== Bokutgivelser ==
Tarantula. 1971
Writings And Drawings (1972)
Lyrics: 1962 - 1985
Drawn Blank (1994)
Chronicles: Vol. One (2004)
Lyrics: 1962–2001 (2004)
The Bob Dylan Scrapbook 1956–1966 (2005) (kreditert Dylan, selv om teksten er skrevet av Robert Santelli i Experience Music Project)
== Priser og utmerkelser ==
We live in a time of great lyricist-songwriters — Leonard Cohen, Paul Simon, Joni Mitchell, Tom Waits — but Dylan towers over everyone. His words have been an inspiration to me ever since I first heard a Dylan album at school, and I am delighted by his Nobel win. The frontiers of literature keep widening, and it's exciting that the Nobel prize recognises that.
2016: Nobelprisen i litteratur. Han møtte ikke selv opp til utdelingen i Stockholm i desember 2016. Dylan ble overrakt medalje og diplom da han besøkte Stockholm våren 2017. Han holdt også foredraget som er en forutsetning for å få prispengene. Dylans tale under middagen i desember 2016 ble fremført av Azita Raji, USAs ambassadør til Sverige. Patti Smith fremførte Dylans «A Hard Rains A-Gone Fall» under seremonien i 2016.Musikktidsskriftet Rolling Stone rangerer Dylan som tidenes beste låtskriver.
== Se også ==
Liste over Bob Dylans opptredener i Norge
== Referanser ==
== Litteratur ==
Botvar, Pål Ketil, Kvalvaag, Robert W., Aasgaard, Reidar, red. (2011): Bob Dylan : mannen, myten og musikken, ISBN 978-82-8265-019-9
Cott, Jonathan, red. (2006): Bob Dylan – The Essential Interviews, New York: Wenner Books
Dylan, Bob (2016): The Lyrics: 1961-2012, kommentert utgave, Simon & Schuster
Gray, Michael (2001): Song & Dance Man III: the Art of Bob Dylan, 3. utgave, Continuum International Publishing Group
Heylin, Clinton (2001): Bob Dylan: Behind the Shades Revisited, HarperEntertainment
Horgar, Fartein; Myhr, Petter Fiskum; Olafsen, Steinar Gismerøy (2012): Bob Dylan leksikon, Historie & kultur, ISBN 9788292870679
Jørgensen, Karsten (2000): Bob Dylan-leksikon, København, ISBN-13 9788721012212
Marqusee, Mike (2005): Wicked Messenger: Bob Dylan And the 1960s, Seven Stories Press
Myhr, Petter Fiskum (2001): Bob Dylan – jeg er en annen, Nidrosia forlag, ISBN 9788292010020; nyutgivelse 2011 forlaget Historie & Kultur, se omtale
Rem, Håvard (1999): Bob Dylan, Oslo: Gyldendal Norsk Forlag
Ricks, Christopher (2005): Dylan's Visions of Sin, Harper Perennial
Red, et al (2007): «Bob Dylan», temanummer i tidsskriftet Agora 01-02/2007. Se Innholdsfortegnelse for de enkelte essayer og skribenter
Shelton, Robert ([1986] 1997): No Direction Home: the Life and Music of Bob Dylan, Da Capo Press
Sounes, Howard (2001): Fortellingen om Bob Dylan (originaltittel: Down the Highway: The Life of Bob Dylan, 2001), oversatt til norsk av Kyrre Haugen Bakke, Eva Storsveen og Tormod Ropeid, Oslo: N.W.Damm & Søn. ISBN 82-496-0077-0.
== Eksterne lenker ==
Wikiquote: Bob Dylan – sitater
(en) Offisielt nettsted
Offisielt nettsted
(en) Bob Dylan – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Bob Dylan – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Expecting Rain – fanside
Bob Dylan musikkanmeldelser
(en) Bob Dylan på Internet Movie Database
(no) Bob Dylan hos Sceneweb
(sv) Bob Dylan i Svensk Filmdatabas
(da) Bob Dylan på Filmdatabasen
(da) Bob Dylan på Scope
(fr) Bob Dylan på Allociné
(en) Bob Dylan på AllMovie
(en) Bob Dylan hos Rotten Tomatoes
(en) Bob Dylan hos The Movie Database
(en) Bob Dylan hos Internet Broadway Database
(en) Bob Dylan på Apple Music
(en) Bob Dylan på Discogs
(en) Bob Dylan på MusicBrainz
(en) Bob Dylan på SoundCloud
(en) Bob Dylan på Spotify
(en) Bob Dylan på Songkick
(en) Bob Dylan på Last.fm
(en) Bob Dylan på Genius — sangtekster
(en) Bob Dylan på AllMusic
Bob Dylan på Twitter
Bob Dylan på Facebook
Bob Dylan på Instagram
Bob Dylan på YouTube
Bob Dylan på YouTube
Bob Dylan på Myspace | lenke | 198,041 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Heradsbygdveien | 2023-02-04 | Heradsbygdveien | ['Kategori:10,2°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker for P373 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Ringerike'] | Heradsbygdveien er en vei i Heradsbygda i Ringerike, og er en del av Fylkesvei 2876 og Fylkesvei 290.
Veien starter i forlengelsen av Soknedalsveien, og starter på Veien, der veien krysser over Europavei 16. Den løper opp gjennom Heradsbygda, forbi Norderhovhjemmet, og fortsetter nordvestover, senere vestover, forbi Nøkleby og ender opp i Vemeveien ved Heggen barnehage (tidligere Heggen skole).
| Heradsbygdveien er en vei i Heradsbygda i Ringerike, og er en del av Fylkesvei 2876 og Fylkesvei 290.
Veien starter i forlengelsen av Soknedalsveien, og starter på Veien, der veien krysser over Europavei 16. Den løper opp gjennom Heradsbygda, forbi Norderhovhjemmet, og fortsetter nordvestover, senere vestover, forbi Nøkleby og ender opp i Vemeveien ved Heggen barnehage (tidligere Heggen skole).
== Bildegalleri ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Heradsbygdveien – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Heradsbygdveien er en vei i Heradsbygda i Ringerike, og er en del av Fylkesvei 2876 og Fylkesvei 290. | 198,042 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Auckland | 2023-02-04 | Auckland | ['Kategori:174°Ø', 'Kategori:36°S', 'Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2019-05', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Auckland', 'Kategori:Byer på New Zealand', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tidligere hovedsteder'] | Auckland på Nordøya av New Zealand er det største av New Zealands urbane områder. Området startet som fire frittstående byer, Auckland City, Waitakere, Manukau og North Shore. Disse har med tiden vokst sammen, men er ennå fire avskilte myndighetsområder med egne valgte bystyrer og administrasjoner. På maorisk bærer Auckland navnet Tāmaki Makau Rau eller Ākarana .
Auckland ligger 37 grader sør for ekvator. Det urbane området strekker seg mellom Haurakigolfen i Stillehavet i øst, de lave Hunua Ranges åsene i sørøst, Manukau Harbour en fjord i sørvest og Waitakere Ranges-åsene i vest og nordvest. Sentrum av det urbane området ligger på en smal landtunge som fungerer som et skille mellom Manukau-fjorden og Waitemata-havna.
| Auckland på Nordøya av New Zealand er det største av New Zealands urbane områder. Området startet som fire frittstående byer, Auckland City, Waitakere, Manukau og North Shore. Disse har med tiden vokst sammen, men er ennå fire avskilte myndighetsområder med egne valgte bystyrer og administrasjoner. På maorisk bærer Auckland navnet Tāmaki Makau Rau eller Ākarana .
Auckland ligger 37 grader sør for ekvator. Det urbane området strekker seg mellom Haurakigolfen i Stillehavet i øst, de lave Hunua Ranges åsene i sørøst, Manukau Harbour en fjord i sørvest og Waitakere Ranges-åsene i vest og nordvest. Sentrum av det urbane området ligger på en smal landtunge som fungerer som et skille mellom Manukau-fjorden og Waitemata-havna.
== Historie ==
=== Māori-innbyggere ===
De første som ankom området, som nå er kjent som Auckland, var māoriene rundt 1350. De verdsatte området da det fantes et rikt og fruktbart jordsmonn. māoriene bygde fort i terrasser med en landsby på toppen av vulkanene, kjent som en pa. Disse terrassene kan fremdeles sees i dag rundt vulkaner som Mount Eden og One Tree Hill. Da de første europeerne ankom var antallet maorier i det sentrale Auckland området kraftig redusert på grunn av stammekriger og migrasjon. Det lave antallet innfødte innbyggere ble i europeernes øyne ansett som fordelaktig. Stammene Ngati Whatua og Tainui er de som tradisjonelt bodde i området.
=== Aucklands begynnelse ===
Etter at Waitangi-traktaten ble undertegnet i februar 1840 måtte den nye guvernøren av New Zealand, William Hobson, finne en hovedstad for kolonien. På det tidspunktet fungerte Kororareka, nå kalt Old Russel i Bay of Islands som administrasjonssenter. Men denne byen lå usentralt til for store deler av øy-kjeden og var kjent som et belastet sted med høyt alkoholforbruk.
På anbefaling fra misjonæren Henry Williams valgte Hobson sørsiden av den naturlige havnen Waitemata Harbour som sin fremtidige hovedstad. Land ble kjøpt av den lokale maoristammen Ngati Whatua og en opprettelsesseremoni fant sted den 18. september klokken 13.00. Hobson navnga den nye byen til ære for sin venn George Eden, 1st Earl of Auckland.
Fra starten av kom det en jevn strøm av immigranter både innenfra New Zealand og utenfra til den nye hovedstaden. I begynnelsen var flertallet fra New South Wales i Australia, men de første båtene med immigranter som seilte direkte fra Storbritannia ankom allerede i 1842.
Etter hvert ble Port Nicholson, nå kjent som Wellington hovedstad og er det den dag i dag. Fortrinnet dennes var den sentrale posisjonen sør på Nordøya. Parlamentet møttes der for første gang i 1862.
== Auckland vokser ==
Auckland var basen for guvernør George Grey sine felttog mot de opprørske māoriene tidlig på 1860-tallet. Grey sine operasjoner førte til at Waikato- og King Country-distriktene ble åpnet ved at det ble bygget veier, den mest kjente var Great South Road, (en større del av denne danner nå State Highway 1). Slik kunne det skje raske forflyttelser, ikke bare av soldater, men ògså av sivile nybyggere. Dette førte også til en utvidelse av Pākehā (ikke-māorisk) påvirking og lover til South Auckland-regionen.
Midt på 1800-tallet var den europeiske bosetningen på New Zealand stort sett begrenset til Sørøya. Auckland ble likevel litt etter litt den kommersielle hovedstaden. Dyrking av frukt og grønsaker fant sted i utkantene av byen, mens hogst av kauritre og tapping av gummitre åpnet opp Waitakere Ranges.
En frykt for russiske angrep på slutten av 1800-tallet førte til innkjøp av kanoner og bygging av kystfort, mest ved Devonport og på Waiheke Island, der de ennå er å se.
I 1900 var Auckland blitt den største byen på New Zealand. Sist i 1930-årene, gjennom 1940-årene- og 1950-årene ble det etter initiativ av Arbeiderpartiet på New Zealand, bygd en rekke offentlige bosteder, stort sett på om lag 1 000 m² tomter; en byggeskikk som har overlevd, tross i hyppige oppdelinger av tomtene. Auckland er for en stor del en forstadsby: Selv om byen bare har en sjuendedel av folketallet til London, brer den seg ut over et betydelig større område. Dette fører til at offentlig transport med buss og jernbane blir uøkonomisk og upopulært.
Auckland Harbour Bridge ble åpnet i 1959. Broen binder sammen North Shore med sentrum.
== Geografi og klima ==
=== Vulkaner ===
Auckland ligger ved et utbredt vulkansk område (Auckland Volcanic Field). De 50 vulkanåpningene i området er formet som kjegler, sjøer, laguner, øyer og nedsenkinger i terrenget. Mange av dem har dannet utstrakte lavastrømmer. De fleste av kjeglene er mer eller mindre gravd bort. Ingen av vulkanene er aktive, men vulkanfeltet ligger bare i «dvale». Den sist dannede og langt den største vulkanen, Rangitoto Island, er blitt til i løpet av de siste 1 000 åra. «Rangi» betyr «himmel», og «toto» «blod», dette kan bety på at den fikk navnet sitt av māorier som var vitne til utbruddet.
=== Vær ===
Auckland har subtropisk klima, varmt og fuktig om sommeren, kjølig og rått om vinteren. Gjennomsnittstemperaturen i januar er fra 21-24 °C. Februar er gjerne varmere enn januar og normaltemperaturen i juli er mellom 14-16 °C. Nedbøren er rikelig nesten hele året (over 1 100 mm årlig), særlig om vinteren. Været kan variere i ulike deler av byen av topografiske årsaker (åser og skogvekst) og vinder som kommer inn fra havet. Der er ingen nedtegnelser om at det har vært snø i Auckland, selv om en tett haglstorm en gang i 1950-årene ble misoppfattet som snø av mange mennesker.
=== Plassering ===
Auckland ligger på og ved en landtunge som er mindre enn to kilometer bred på det smaleste, mellom innløpet til Mangere Mangere Inlet og elven Tamaki River. Der er to havner i den delen av Auckland som ligger ved denne landtungen, Waitematahamna (Waitemata Harbour) mot nord; denne åpner seg østover mot Haurakigolfen, og Manukauhamna (Manukau Harbour) mot sør som åpner seg vestover mot Tasmanhavet.
Det går broer over begge disse havnene, Auckland Harbour Bridge ved Waitematahamna og Mangere Bridge ved Manukauhamna.
== Folkeslag ==
Auckland har folkeslag fra en rekke kulturer. Majoriteten av innbyggerne er av europeisk; størstedelen britisk avstamming, men betydelige grupper med māorier, mennesker fra stillehavsøyene og Asia finnes også. Auckland er den byen i verden som har den største polynesiske populasjonen. En nesten like stor del av innbyggerne har asiatisk bakgrunn (de fleste fra Øst-Asia). Dette kommer av at New Zealand har hatt det høyeste immigrasjonsnivået i verden, og størstedelen av immigrantene kommer til Auckland. Etniske grupper fra alle verdenshjørner er til stede i Auckland, og gjør byen til den mest kosmopolitiske i landet. Det er beregnet at mer enn 14 mennesker immigrerer til Auckland hver dag.
Folketellingen fra 2001 (New Zealand Census of Population and Dwellings) viste at:
66,9% av innbyggerne i Auckland tilhører etniske grupper fra Europa.
14,9% av innbyggerne i Auckland tilhører etniske grupper fra stillehavsøyene.
14,6% av innbyggerne i Auckland tilhører etniske grupper fra Asia.
11,5% av innbyggerne i Auckland tilhører etniske grupper av māorier.
1,3% av innbyggerne i Auckland tilhører andre etniske grupper.(Prosenttallet blir høyere enn 100%, fordi en del mennesker tilhører flere etniske grupper).
== Religion ==
Som i resten av landet, regner mer enn halvparten av innbyggerne i Auckland seg for kristne, men færre enn 10% går regelmessig til kirke. Nesten 40% sier seg frie fra religiøs tilknytning (tall fra folketellingen i 2001). De største kirkesamfunnene er den anglikanske kirken, den presbyterianske kirken og den romersk-katolske kirken. pinsevenner og karismatiske kirkesamfunner er de som vokser raskest. En høyere prosentdel av immigranter fra Polynesia enn andre innbyggerer i Auckland går regelmessig i kirken, men også blant disse går kirkebesøkene tilbake hos andre eller tredje generasjons innvandrerer. Andre innvandrerkulturer har gitt sitt tilskudd til det religiøse mangfoldet i byen, f.eks. buddhister, hinduer og muslimer. Det har også i lang tid vært et lite jødisk samfunn.
== Levekår ==
Tiltrekkende sider ved å bo i Auckland er det milde klimaet, godt tilgang på arbeid og utdanning, og varierte og tallrike fritidsaktiviteter. En undersøkelse av livskvalitet i de 55 fremste byene i verden rangerer for tiden Auckland på 5.-plass etter Zürich og Genève. (Mercer Consulting quality of life survey)
Auckland er på 31.-plass på en liste UBS satte opp i 2012 over de rikeste byene i verden.
=== Livsstil ===
Auckland blir populært kalt «City of Sails» (Seilbyen), fordi havna ofte er fylt med seilbåter. Utenfor havna Viaduct Basin er det arrangert to America's Cup-seilaser, og kaféene, restaurantene og nattklubbene der bidrar til det pulserende nattelivet i Auckland. High Street, Queen Street, Ponsonby Road, og Karangahape Road er også svært populære områder i byen. Newmarket og Parnell er viktige shoppingsentre. Otara og Avondale sine berømte loppemarkeder og Victoria Park Market gir fargerike alternative handleopplevelser.
=== Strandliv ===
Waitemata Harbour har populære strender ved Mission Bay, Devonport, Takapuna, Long Bay og Maraetai, og på vestkysten er det fine muligheter for surfing ved Piha og Muriwai. Mange av badestrendene i Auckland blir patruljerte av livredningsklubber som er en del av redningstenestene «Surf Lifesaving Northern Region».
=== Utfart ===
Hyggelige ferjeruter går til Devonport, Waiheke Island og Rangitoto Island. Ofte brukte picnicsteder er ved Auckland Domain, Albert Park, One Tree Hill og Western Springs.
=== Sport ===
Auckland har en rekke rugby- og cricket-baner (f.eks Eden Park), og arenaer for motorsport, tennis, badminton, svømming, fotball og mange andre former for idrett.
I mars hvert år blir det arrangert et 8,4 km langt mosjonsløp, kalt «Round the Bays». Dette starter i sentrum og går langs stranda fram til forstaden St. Heliers. Det tiltrekker seg titusenvis av mennesker, og har vært et årlig arrangement siden 1972.
=== Kultur ===
I The Auckland Town Hall og Aotea Centre blir det arrangert konferanser og kulturelle begivenheter som f.eks. teater, kapa haka, konserter og opera. Mange nasjonale praktstykker er utstilt i Auckland Art Gallery, som blant annet arbeider av kunstmaleren Colin McCahon. Andre viktige kulturelle objekter er utstilt i krigsmuséet(Auckland War Memorial Museum), det maritime muséet (New Zealand National Maritime Museum) og det tekniske muséet (Museum of Transport and Technology (MOTAT)). Eksotiske land- og sjødyr finnes i Auckland Zoo og i Kelly Tarlton's Underwater World.
=== Arbeid ===
Hver arbeidsdag reiser en mengde arbeiderer og funksjonærer fra alle deler av distriktet inn til Auckland. De fleste viktige internasjonale selskapene har kontorer i Auckland (en stor del av dem også i Wellington). De mest eksklusive kontorområdene ligger i nedre del av Queen Street og ved havnen, Viaduct Basin. En stor del av arbeidsstokken innen teknisk produksjon og handelsvirksomhet holder til i industriområdene sør i byen (South Auckland).
=== Boliger ===
Det vanligste husværet til folk i Auckland er en bungalow med en tomt på ca. 1 000 m². Dette har resultert i at bostedsområdene har bredt seg utover store områder, og at folk er avhengige av motorkjøretøy. Bystyret prøver å stanse denne utviklingen ved å satse på tettere bosetning ved å tilrettelegge for bygging av flere bygårder og bostedsblokker, og ved å forby oppdeling av eiendommer i utkanten av bykjernen.
== Transport ==
Auckland har betydelige trafikkproblemer. Et utstrakt nettverk av motorveier som ble planlagt for flere tiår siden, er ennå (i 2006) ikke ferdig. Det er heller ikke trolig at disse vil bli bygd helt ut etter de originale planene, fordi dette prosjektet ikke blir sett på som økonomisk levedyktig lenger. De ferdig utbygde veiene har likevel bedret tilgjengligheten og redusert reisetiden i deler av byen, og en antar at det pågåande veiarbeidet for en stor del skal være ferdig innen utgangen av 2006. En planlagt satsing på jernbaneutbygging ser heller ikke ut til å bli iverksatt, i stedet er det gjort visse utbedringer på det eksisterende linjenettet, slik at kapasiteten har økt. I juli 2003 ble det åpnet en trafikksentral, Britomart, som knytter sammen rutenettet til busser, tog og ferger.
=== Flyplasser ===
Auckland International Airport, den største flyplassen på New Zealand, ligger ved Manukau Harbour, i den sørlige forstaden Mangere, som er en del av Manukau. Flyplassen er hovedbasen til Air New Zealand. Det pågår drøftinger om å bygge en annen flyplass ved Whenuapai, på en militær flybase i Waitakere, nordvest for Auckland sentrum. Mange privatfly bruker en liten flyplass ved Ardmore, sør for byen, men innenfor Aucklandregionen. Dairy Flat nord for byen blir brukt av småfly. Mechanics Bay nær sentrum, var den første internasjonale flyplassen, og ble brukt i mange år som base for sjøfly. Den er nå for det meste brukt som heliport (landingssted for helikoptere).
=== Ferger ===
Et særtrekk ved persontransporten i Auckland er populariteten til fergene. Folk som er bosatt på North Shore unngår den kroniske trafikkorken på Harbour Bridge ved å ta fergen fra Devonport, Bayswater eller Stanley Bay til sentrum. Det er også fergesamband mellom byen og øyene Rangitoto Island, Great Barrier Island, Waiheke Island, og med Half Moon Bay.
== Steder å se i Auckland ==
Auckland Sky Tower, den høyeste, frittstående konstruksjonen på den sørlige halvkulen, 328 m høy.
Mount Eden som har en av de beste utsiktene over Auckland. Det er det høyeste punktet i Auckland.
One Tree Hill (Maungakiekie) – en vulkankjegle som dominerer horisonten i de indre, sørlige bydelene. Det er ikke lenger noe tre på toppen.
Mount Victoria. Selv om kollen ligger litt utenfor den vanlige turistveien, er det en førsteklasses utsikt over byen.
Rangitoto Island – vokter innløpet til Waitematahavna, og danner en karakteristisk silhuett i horisonten mot øst.
Eden Park – det fremste stadion i byen og ofte brukt arena for All Blacks (det nasjonale rugbylaget) og Black Caps (cricketlandslaget).
Ericsson Stadium – et stadion som for en stor del blir brukt til rugby leauge- og fotballkampar.
Western Springs Stadium – et naturlig amfiteater som ofte blir brukt til speedwayløp og pop- og rockekonserter.
Aotea Square, Queen Street og Karangahape Road- knutepunkt i sentrum av Auckland.
Auckland Harbour Bridge – binder sammen Auckland med North Shore, og er et kjent landemerke i byen.
Viaduct Basin – havna ved sentrum av Auckland, arrangør av America's Cup-regattaane i 2000 og 2003. Den er nå et voksende kommersielt senter.
Botany Town Centre, Howick – et stort shoppingsenter, av de største i Auckland. Her er kino, bowlingbaner, stort utvalg av serveringssteder og interessante butikker.
== Vennskapsbyer ==
Los Angeles, USA
Brisbane, Australia
Guangzhou, Folkerepublikken Kina
Fukuoka, Japan
Busan, Sør-Korea
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Auckland – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Auckland / Tāmaki Makaurau – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Turistinformasjon: aucklandnz.com, auckland-life.com
Fritid & livsstil: 1 Arkivert 13. juli 2006 hos Wayback Machine., 2, 3, 4
Bykart: 1, 2, 3 Arkivert 4. februar 2006 hos Wayback Machine.
Helsetilbud: Auckland, Waitemata, Counties Manukau
Nyheter: nzherald.co.nz
Transport: Buses & trains, Traffic-cams, Airport, Motorway Info | Auckland er en av New Zealands 16 regioner, den ligger på Nordøya og har en areal på 5 048 km². I 2013 hadde regionen 1 415 550 innbyggere og administrasjonssenteret ligger i byen Auckland. | 198,043 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Chris_Pirillo | 2023-02-04 | Chris Pirillo | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Forretningsfolk fra USA', 'Kategori:Fødsler i 1973', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Des Moines', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2018-01'] | Christopher «Chris» Joseph Pirillo (født 26. juli 1973) er grunnleggeren av Lockergnome, et stort bloggingselskap i USA. Han har brukt to år i TV-programmet Call For Help, som gikk på TV-kanalen Tech TV. Pirillo er også berømt for sine videoer på CNN.com, YouTube og sin egen hjemmeside. Han har også skapt det populære communityet Geeks ved hjelp av nettstedet NING.
| Christopher «Chris» Joseph Pirillo (født 26. juli 1973) er grunnleggeren av Lockergnome, et stort bloggingselskap i USA. Han har brukt to år i TV-programmet Call For Help, som gikk på TV-kanalen Tech TV. Pirillo er også berømt for sine videoer på CNN.com, YouTube og sin egen hjemmeside. Han har også skapt det populære communityet Geeks ved hjelp av nettstedet NING.
== Eksterne lenker ==
(en) Chris Pirillos offisielle blogg
(en) Chris Pirillos livestream | | fsted = Des Moines, Iowa | 198,044 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Waikato | 2023-02-04 | Waikato | ['Kategori:175°Ø', 'Kategori:37°S', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Waikato'] | For elva med samme navn: se Waikato
Waikato er en av New Zealands 16 regioner, den ligger på Nordøya og har en areal på 25 598 km². I 2013 hadde regionen 403 638 innbyggere og administrasjonssenteret ligger i byen Hamilton.
| For elva med samme navn: se Waikato
Waikato er en av New Zealands 16 regioner, den ligger på Nordøya og har en areal på 25 598 km². I 2013 hadde regionen 403 638 innbyggere og administrasjonssenteret ligger i byen Hamilton.
== Distrikter og byer ==
Hamilton City
Waikato District
South Waikato District
Waipa District
Thames-Coromandel District
Matamata-Piako District
Waitomo District (deler av)
Otorohanga District
Franklin District (deler av)
Hauraki District
Taupo District (deler av)
Rotorua District (deler av)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Waikato Region – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Waikato er en av New Zealands 16 regioner, den ligger på Nordøya og har en areal på 25 598 km². I 2013 hadde regionen 403 638 innbyggere og administrasjonssenteret ligger i byen Hamilton. | 198,045 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bay_of_Plenty | 2023-02-04 | Bay of Plenty | ['Kategori:176°Ø', 'Kategori:38°S', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bay of Plenty', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Bay of Plenty (maorisk: Te Moana-a-Toi) er en av New Zealands 16 regioner. Den ligger på Nordøya og har et areal på 12 447 km². I 2013 hadde regionen 267 741 innbyggere. Administrasjonssenteret ligger i byen Whakatane.
Bukten fikk sitt navn Bay of Plenty («overflodsbukten») av kaptein James Cook i november 1769.
| Bay of Plenty (maorisk: Te Moana-a-Toi) er en av New Zealands 16 regioner. Den ligger på Nordøya og har et areal på 12 447 km². I 2013 hadde regionen 267 741 innbyggere. Administrasjonssenteret ligger i byen Whakatane.
Bukten fikk sitt navn Bay of Plenty («overflodsbukten») av kaptein James Cook i november 1769.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Bay of Plenty Region – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Bay of Plenty (maorisk: Te Moana-a-Toi) er en av New Zealands 16 regioner. Den ligger på Nordøya og har et areal på 12 447 km². | 198,046 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hvalv%C3%ADk | 2023-02-04 | Hvalvík | ['Kategori:62°N', 'Kategori:7°V', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger på Færøyene', 'Kategori:Portal:Færøyene/artikler', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Streymoy'] | Hvalvík (IPA: [ˈkvalvʊik], dansk: Kvalvig) er en bygd på øya Streymoy, en av Færøyene. Hvalvík ligger i enden av en dal på østsiden av øya, adskilt fra nabobygda Streymnes med elva Stórá. Stedet har lange hvalfangsttradisjoner, og er første gang nevnt i Hundebrevet fra slutten av 1300-tallet. Hvalvík var senter i Hvalvíkar kommuna inntil 2005, da denne ble innlemmet i Sunda kommuna. 1. januar 2009 hadde Hvalvík 222 innbyggere, mot 195 i 1985.
| Hvalvík (IPA: [ˈkvalvʊik], dansk: Kvalvig) er en bygd på øya Streymoy, en av Færøyene. Hvalvík ligger i enden av en dal på østsiden av øya, adskilt fra nabobygda Streymnes med elva Stórá. Stedet har lange hvalfangsttradisjoner, og er første gang nevnt i Hundebrevet fra slutten av 1300-tallet. Hvalvík var senter i Hvalvíkar kommuna inntil 2005, da denne ble innlemmet i Sunda kommuna. 1. januar 2009 hadde Hvalvík 222 innbyggere, mot 195 i 1985.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Hvalvík – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Hvalvík – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Hvalvík på faroeislands.dk | Hvalvík (, dansk: Kvalvig) er en bygd på øya Streymoy, en av Færøyene. Hvalvík ligger i enden av en dal på østsiden av øya, adskilt fra nabobygda Streymnes med elva Stórá. | 198,047 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Henri_Saivet | 2023-02-04 | Henri Saivet | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for AS Saint-Étienne', 'Kategori:Fotballspillere for Angers SCO', 'Kategori:Fotballspillere for Bursaspor KD', 'Kategori:Fotballspillere for FC Girondins de Bordeaux', 'Kategori:Fotballspillere for Newcastle United FC', 'Kategori:Fotballspillere for Pau FC', 'Kategori:Fotballspillere for Sivasspor', 'Kategori:Franske fotballspillere', 'Kategori:Fødsler 26. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1990', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Senegalesiske fotballspillere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Spillere i Afrikamesterskapet 2015', 'Kategori:Spillere i Afrikamesterskapet 2017', 'Kategori:Spillere i Afrikamesterskapet 2019'] | Henri Saivet (født 26. oktober 1990) er en fransk-senegalesisk fotballspiller som spiller for Pau FC.Saivet signerte profesjonell kontrakt med FC Girondins de Bordeaux i 2007, dette gjør han til den yngste profesjonelle spilleren i klubbens historie.
| Henri Saivet (født 26. oktober 1990) er en fransk-senegalesisk fotballspiller som spiller for Pau FC.Saivet signerte profesjonell kontrakt med FC Girondins de Bordeaux i 2007, dette gjør han til den yngste profesjonelle spilleren i klubbens historie.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(fr) Henri Saivet – LÉquipe
(en) Henri Saivet – Transfermarkt
(en) Henri Saivet – national-football-teams.com
(en) Henri Saivet – WorldFootball.net
(en) Henri Saivet – Soccerbase.com
(en) Henri Saivet – FootballDatabase.eu
(en) Henri Saivet – Soccerway
(en) Henri Saivet – FBref
(es) Henri Saivet – as.com | | år1 =2006–2010| klubb1 =| kamper1 = 57| mål1 = 9 | 198,048 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Det_britiske_ultimatumet_i_1890 | 2023-02-04 | Det britiske ultimatumet i 1890 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Portugals historie', 'Kategori:Storbritannias kolonihistorie'] | Det britiske ultimatumet av 11. januar 1890 kom etter en tvist mellom Portugal og den britiske regjeringen om territoriet som lå mellom de to portugisiske koloniene Mosambik og Angola. Dette området går i dag under Zimbabwe og deler av Zambia og Malawi. Portugal gjorde krav på dette området og la det inn på «Det rosa kartet». Kartet kom i konflikt med britenes ambisjoner om å bygge et jernbanesamband mellom Kairo og Cape Town for å lenke sammen de britiske koloniene fra sør til nord på kontinentet.
I 1884–1885 krysset Hermenegildo Capelo og Roberto Ivens kontinentet fra Moçâmedes sør i Angola til Quelimane nord i Mosambik i et oppdrag fra Portugal. I 1887 publiserte Portugal det territoriale kravet som sammenslo de to koloniene. Dette skjedde for øvrig i forståelse med Tyskland. Det britiske ultimatumet kom for å tvinge Portugal til å trekke tilbake militære styrker ut fra det omstridte området.
Kong Carlos I gav etter for ultimatumet og i Portugal så republikanerne på hendelsen som en nasjonal fornærmelse og ga kongen skylden for dette. Regjeringen ble tvunget til å gå av og António de Serpa Pimentel ble ny statsminister. Den 20. august 1890 undertegnet Portugal, Tyskland og Storbritannia en traktat i London som fastsatte grensene for Angola og Mosambik. Da traktaten ble kjent i Portugal brøt det ut protestbølger igjen, og den nye regjeringen falt.
| Det britiske ultimatumet av 11. januar 1890 kom etter en tvist mellom Portugal og den britiske regjeringen om territoriet som lå mellom de to portugisiske koloniene Mosambik og Angola. Dette området går i dag under Zimbabwe og deler av Zambia og Malawi. Portugal gjorde krav på dette området og la det inn på «Det rosa kartet». Kartet kom i konflikt med britenes ambisjoner om å bygge et jernbanesamband mellom Kairo og Cape Town for å lenke sammen de britiske koloniene fra sør til nord på kontinentet.
I 1884–1885 krysset Hermenegildo Capelo og Roberto Ivens kontinentet fra Moçâmedes sør i Angola til Quelimane nord i Mosambik i et oppdrag fra Portugal. I 1887 publiserte Portugal det territoriale kravet som sammenslo de to koloniene. Dette skjedde for øvrig i forståelse med Tyskland. Det britiske ultimatumet kom for å tvinge Portugal til å trekke tilbake militære styrker ut fra det omstridte området.
Kong Carlos I gav etter for ultimatumet og i Portugal så republikanerne på hendelsen som en nasjonal fornærmelse og ga kongen skylden for dette. Regjeringen ble tvunget til å gå av og António de Serpa Pimentel ble ny statsminister. Den 20. august 1890 undertegnet Portugal, Tyskland og Storbritannia en traktat i London som fastsatte grensene for Angola og Mosambik. Da traktaten ble kjent i Portugal brøt det ut protestbølger igjen, og den nye regjeringen falt.
== Litteratur ==
Nowell, Charles E. (1982). The Rose-Colored Map : Portugal's Attempt to Build an African Empire from the Atlantic to the Indian Ocean. Lisboa. | Det britiske ultimatumet av 11. januar 1890 kom etter en tvist mellom Portugal og den britiske regjeringen om territoriet som lå mellom de to portugisiske koloniene Mosambik og Angola. | 198,049 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hawke%E2%80%99s_Bay | 2023-02-04 | Hawke’s Bay | ['Kategori:176°Ø', 'Kategori:39°S', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:New Zealands regioner', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Hawke's Bay er en av New Zealands 16 regioner, den ligger på Nordøya og har en areal på 14 164 km². I 2013 hadde regionen 151 179 innbyggere og administrasjonssenteret ligger i byen Napier.
| Hawke's Bay er en av New Zealands 16 regioner, den ligger på Nordøya og har en areal på 14 164 km². I 2013 hadde regionen 151 179 innbyggere og administrasjonssenteret ligger i byen Napier.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Hawke's Bay Region – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Hawke's Bay er en av New Zealands 16 regioner, den ligger på Nordøya og har en areal på 14 164 km². I 2013 hadde regionen 151 179 innbyggere og administrasjonssenteret ligger i byen Napier. | 198,050 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Taranaki | 2023-02-04 | Taranaki | ['Kategori:174°Ø', 'Kategori:39°S', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Taranaki'] | Taranaki er en av New Zealands 16 regioner, den ligger på Nordøya og har en areal på 7 273 km². I 2013 hadde regionen 109 608 innbyggere og administrasjonssenteret ligger i byen Stratford.
| Taranaki er en av New Zealands 16 regioner, den ligger på Nordøya og har en areal på 7 273 km². I 2013 hadde regionen 109 608 innbyggere og administrasjonssenteret ligger i byen Stratford.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Taranaki Region – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Taranaki er en av New Zealands 16 regioner, den ligger på Nordøya og har en areal på 7 273 km². I 2013 hadde regionen 109 608 innbyggere og administrasjonssenteret ligger i byen Stratford. | 198,051 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Manawatu-Wanganui | 2023-02-04 | Manawatu-Wanganui | ['Kategori:175°Ø', 'Kategori:39°S', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Manawatu-Wanganui', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Manawatu-Wanganui er en av New Zealands 16 regioner, den ligger på Nordøya og har en areal på 22 215 km². I 2013 hadde regionen 222 672 innbyggere og administrasjonssenteret ligger i byen Palmerston North.
| Manawatu-Wanganui er en av New Zealands 16 regioner, den ligger på Nordøya og har en areal på 22 215 km². I 2013 hadde regionen 222 672 innbyggere og administrasjonssenteret ligger i byen Palmerston North.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Manawatū-Whanganui Region – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Manawatu-Wanganui er en av New Zealands 16 regioner, den ligger på Nordøya og har en areal på 22 215 km². I 2013 hadde regionen 222 672 innbyggere og administrasjonssenteret ligger i byen Palmerston North. | 198,052 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Wellington | 2023-02-04 | Wellington | ['Kategori:174°Ø', 'Kategori:41°S', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer på New Zealand', 'Kategori:Hovedsteder i Oseania', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Wellington'] | Wellington (Te Whanganui-a-Tara eller Pōneke) er hovedstaden i New Zealand og landets nest største urbane område. Wellington ligger på sørspissen av Nordøya i det geografiske sentrum av landet.
New Zealands største finansielle institusjoner er delt mellom Wellington og Auckland og noen organisasjoner har kontorer i begge byene. Wellington omtales ofte som New Zealands kulturelle senter. Spesielt kjent er byen for sin film- og teaterindustri. I tillegg har Wellington nasjonalmuseet (Museum of New Zealand), symfoniorkesteret (New Zealand Symphony Orchestra) og den kongelige newzealandske ballett (Royal New Zealand Ballet).
Byens kompakte kjerne rommer alt ifra kunst og kaféliv til et formidabelt natteliv tatt i betraktning byens størrelse.
| Wellington (Te Whanganui-a-Tara eller Pōneke) er hovedstaden i New Zealand og landets nest største urbane område. Wellington ligger på sørspissen av Nordøya i det geografiske sentrum av landet.
New Zealands største finansielle institusjoner er delt mellom Wellington og Auckland og noen organisasjoner har kontorer i begge byene. Wellington omtales ofte som New Zealands kulturelle senter. Spesielt kjent er byen for sin film- og teaterindustri. I tillegg har Wellington nasjonalmuseet (Museum of New Zealand), symfoniorkesteret (New Zealand Symphony Orchestra) og den kongelige newzealandske ballett (Royal New Zealand Ballet).
Byens kompakte kjerne rommer alt ifra kunst og kaféliv til et formidabelt natteliv tatt i betraktning byens størrelse.
== Navn ==
Wellington ble navngitt til ære for Arthur Wellesley, den første hertugen av Wellington og seierherre i slaget ved Waterloo. Hertugens tittel kommer fra byen Wellington i det engelske grevskapet Somerset.
På maorispråket har Wellington to navn. Te Whanganui-a-Tara viser til Wellingtons havn og betyr "den store havnen til Tara". Det andre navnet Pōneke er ofte utelatt fordi mange mener at det ikke er noe annet enn en omskriving av havnens tidligere navn på engelsk, Port Nicholson. Wellington byråd bruker navnet Pōneke og hevder at det er mye eldre, og stammer fra pō + neke som betyr "samling om natten".
Et tredje navn som blir brukt når en snakker generelt om den sørlige delen av Nordøya er Te Upoko o te Ika, som betyr hodet til fisken og henviser til legenden om at Nordøya er en enormt stor fisk som ble dratt opp av havet av halvguden Maui.
Som i mange byer strekker Wellingtons tettbygde strøk seg godt utenom grensene til et enkelt administrasjonsområde. Stor-Wellington eller Wellington Region blir brukt om hele den bymessige delen, pluss deler av området kjent som Kapiti Coast, og over Rimutaka Range til Wairarapa.
== Historie ==
=== Bosetting ===
Maoriene som opprinnelig bosatte seg i Wellingtondistriktet, kalte det Te Upoko o te Ika a Maui, som betyr "hodet til Mauis fisk". Legenden forteller at Kupe oppdaget og utforsket området rundt det 10. århundret.
Europeisk bosetting startet med ankomsten av en fortropp av New Zealand Company på skipet Tory, 20. september 1839, etterfulgt av 150 nybyggere ombord på skipet Aurora 22. januar 1840. Beretninger sier at nybyggerne bygde de første hjemmene sine ved "Britannia" (nå Petone) i det flate landskapet rundt munningen til elven Hutt River, men da dette viste seg å være både fuktig og for flomtruet, flyttet de til høyere lende. Wellington har en del svært bratte gater som går rett oppover bakkene.
=== Jordskjelv ===
Wellington ble sterkt skadet i en serie jordskjelv i 1848 og i et annet jordskjelv i 1855. 1855 (Wairarapa) skjelvet fant sted i en forkastingssone nord eller øst for Wellington. Det rangerer trolig som det sterkeste jordskjelvet i kjent newzealandsk historie, med en estimert styrke på minst 8.2 på Richters skala.
Området har høy seismisk aktivitet selv etter newzealandsk standard, med en hovedforkastingssone som går rett gjennom sentrum av byen, og flere andre i nærheten. Flere hundre mindre forkastingssoner er blitt identifiserte innenfor det bymessige området. Innbyggerne opplever flere jordskjelv hvert år, særlig i de høye kontorbyggene i byen kjennes dette godt.
=== Wellington som New Zealands hovedstad ===
Wellington ble offisiell hovedstad i 1865 etter Auckland som hadde vært hovedstad siden 1840. Parlamentet møtte første gang i Wellington i 1862, men byen ble ikke formelt hovedstad før noen år senere. En viktig årsak til at hovedstaden ble flyttet til sørenden av Nordøya var trolig å unngå at Sørøya med sine gullgruver skulle gjøre alvor av trusler om uavhengighet. Utsendinger fra Australia (valgt fordi de ble sett på som nøytrale), kom fram til at Wellington var et passelig sted på grunn av den gode havnen og den sentrale plasseringen. Parlamentet møtte første gang offisielt i Wellington 26. juli 1865. Folketallet i byen var da 4 900 (ref. Phillip Temple: Wellington Yesterday).
Government House, den offisielle residensen til Generalguvernøren, ligger like ved Basin Reserve, byens mest kjente cricketbane. Den offisielle residensen lå tidligere der The Beehive, «bikuben», administrasjonsfløyen til New Zealands parlamentsbygninger ligger i dag.
== Lokalitet og demografi ==
Wellington ligger på den sørvestre spissen av Nordøya ved Cookstredet, havstykket som skiller Nord- og Sørøya. På en klar dag er de snøkledde Kaikoura Ranges synlige tvers over stredet. Mot nord strekker de gylne strendene til the Kapiti Coast seg. Mot øst deler Rimutaka Range Wellington fra de vide slettene i Wairarapa, et vindistrikt som er verdsatt over hele verden.
Wellington er den sørligste hovedstaden i verden, og ligger ved den 41. breddegraden. Byen har en tettere bosetning enn de fleste andre byer i New Zealand, på grunn av det avgrensede byggeområdet som er tilgjengelig mellom havnen og åsene omkring. Ettersom byen ligger ved 41. breddegrad («de stormfulle førti») og fordi den er utsatt fra alle vindretninger i Cookstredet, kaller innbyggerne den for «Windy Wellington».
Mer enn i andre byer er livet i Wellington dominert av byen sitt sentrale forretningsstrøk. Om lag 62 000 mennesker arbeider i sentrum, bare 4000 færre enn i Aucklands forretningssentrum, selv om innbyggerantallet der er tre ganger det i Wellington. Wellingtons kulturelle og nattelivssentrum er konsentrert rundt Courtenay Place i den sørlige delen av sentrum, og gjør således den indre bydelen Te Aro til det fremste underholdningsområdet i New Zealand.
Wellington har den høyeste gjennomsnittsinntekten av de urbane områdene i New Zealand, og den største andelen av mennesker med høyere utdanning.
Byen er kjent for den vakre, naturlige havnen sin, og de grønne åssidene smykket med sammenvokste forsteder med hus i kolonistil. Byen sitt sentrale forretningsstrøk ligger like ved havnen Lambton Harbour, en arm av Wellington havn. Havnen ligger langs en aktiv forkastingssone som er særlig tydelig langs den vestlige kystlinjen. Landskapet på vestsiden av denne stiger bratt opp fra havet, og dette gjør at mange av forstedene til Wellington på denne siden ligger mye høyere enn bykjernen.
Øst for byen ligger Miramarhalvøya som er knyttet til resten av byen med en lav og smal landtunge ved Rongotai, der flyplassen (Wellington International Airport) ligger. Den trange innseilingen til Wellington ligger like øst for Miramarhalvøyen. Her ligger de farlige, grunne revene Barrett Reef der mange båter har forlist.
På åsen vest for sentrum ligger Victoria University og Wellingtons botaniske hage. En kan komme seg til begge steder med en kabelbane.
I havneområdet til Wellington ligger det tre øyer: Matiu/Somes Island, Makaro/Ward Island og Mokopuna. Bare Matiu/Somes Island er stor nok for bosetning. Den har blitt brukt som karantenestasjon for mennesker og dyr, og som interneringsleir under første og andre verdenskrig. Nå er øyen fredet og er et vernet tilholdssted for truede dyrearter, mye på samme måten som Kapiti Island lengre nord. Adgangen til øya er begrenset.
Byen har en årlig gjennomsnittlig nedbørsmengde på 1270 mm.
== Eksterne lenker ==
(en) Wellington urban area – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Wellington – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Wellington er en av New Zealands 16 regioner, den ligger på Nordøya og har en areal på 8 124 km². I 2013 hadde regionen 471 315 innbyggere og administrasjonssenteret ligger i byen Wellington. | 198,053 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Marlborough_(region) | 2023-02-04 | Marlborough (region) | ['Kategori:173°Ø', 'Kategori:41°S', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Marlborough (New Zealand)', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Marlborough er en av New Zealands 16 regioner, den ligger på Sørøya og har en areal på 12 484 km². I 2013 hadde regionen 43 416 innbyggere og administrasjonssenteret ligger i byen Blenheim. Marlborough er både region og distrikt.
| Marlborough er en av New Zealands 16 regioner, den ligger på Sørøya og har en areal på 12 484 km². I 2013 hadde regionen 43 416 innbyggere og administrasjonssenteret ligger i byen Blenheim. Marlborough er både region og distrikt.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Marlborough District – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Marlborough er en av New Zealands 16 regioner, den ligger på Sørøya og har en areal på 12 484 km². I 2013 hadde regionen 43 416 innbyggere og administrasjonssenteret ligger i byen Blenheim. | 198,054 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Leonhard_Hess_Stejneger | 2023-02-04 | Leonhard Hess Stejneger | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Autorer for zoologi', 'Kategori:Biologer fra USA', 'Kategori:Dødsfall 28. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1943', 'Kategori:Fødsler 30. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1851', 'Kategori:Herpetologer', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Ornitologer fra USA', 'Kategori:Personer fra Bergen kommune', 'Kategori:Personer fra Meran', 'Kategori:Personer fra USA født i Norge', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:St. Olavs Orden', 'Kategori:Æresdoktorer ved Universitetet i Oslo'] | Leonhard Hess Stejneger (født 30. oktober 1851 i Bergen, død 28. februar 1943 i Washington, DC) var en norsk-amerikansk zoolog.
| Leonhard Hess Stejneger (født 30. oktober 1851 i Bergen, død 28. februar 1943 i Washington, DC) var en norsk-amerikansk zoolog.
== Bakgrunn og virke ==
Stejneger ble født i Bergen, men på grunn av at moren hadde svak helse tilbrakte han deler av oppveksten i Meran i Sør-Tyrol. Både moren og faren tilhørte bergenske handelsslekter. Han var den eldste av sju søsken, og maleren Agnes Steineger er en søster.
Etter å ha tatt examen artium i 1870, begynte han i 1871 å studere ved Det Kongelige Fredriks Universitet i Christiania, og tok anneneksamen i 1872. Deretter studerte han medisin i to år, men fulgte også forelesninger i botanikk og zoologi. Moren ønsket at han skulle bli lege, så Stejneger dro til Berlin for å utdanne seg videre i medisin. Han fant raskt ut at dette yrket ikke passet for ham, og vendte tilbake til Christiania for å studere jus. I 1875 avsluttet han studiene med å ta graden cand. jur. med haud. I 1930 ble Stejneger utnevnt til æresdoktor ved sitt gamle universitet.
Stejneger ble tidlig interessert i zoologi, og det er bevart tegninger og notater fra han var 16 år. De tidligste tegningene er signert L.H. Steineger, men fra 1870 begynte han å kalle seg Stejneger for å tilpasse navnet til dansk-norsk stavemåte. Den første vitenskapelige publikasjonen kom i 1871, er skrevet på tysk, og omhandler fuglene i Meran. Etter endt utdannelse begynte Stejneger å arbeide i farens firma i Bergen, men han fortsatte samtidig sine zoologiske studier. Han korresponderte med ornitologer i mange land, og studerte fugler i samlingen ved Bergen Museum. I 1876 giftet Stejneger seg med Anna Norman, men ekteskapet fungerte dårlig.
Familiefirmaet gikk konkurs i 1880, og Leonard Hess Stejneger bestemte seg for å satse på en vitenskapelig karriere. I 1881 utvandret han til USA, og fikk straks en stilling ved Smithsonian Institution. Fra tidligere korrespondanse kjente Spencer Fullerton Baird til Stejnegers kompetanse. Hustruen fulgte ikke med til USA, og paret ble seinere skilt. De første årene ved Smithsonian arbeidet Stejneger med ornitologi. I 1882—83 ble han sendt på en ekspedisjon til Kommandørøyene utenfor kysten av Kamtsjatka. Her samlet han blant annet bein fra de utdødde artene stellersjøku og brilleskarv, og ved hjemkomsten publiserte han en omfattende rapport om fuglene i området. Deretter fulgte mange andre publikasjoner om fugler. I 1887 ble han amerikansk statsborger.
I 1889 ble stillingen som konservator for krypdyr og amfibier ved Smithsonian ledig. Baird og andre ba Stejneger overta stillingen, og han aksepterte dette. Nå måtte han skifte fagfelt, men han ble raskt en autoritet på disse dyrenes systematikk. I ledige stunder fortsatte han likevel å arbeide med fugler. I 1892 giftet han seg med den tyskfødte Helene Maria Reiners, og dette ekteskapet ble lykkelig. Under et besøk i Kristiania i 1907 adopterte de en pike, Inga.
Bestanden av nordlig pelssel i Stillehavet var sterkt redusert på grunn av overdreven fangst. Det ble opprettet en internasjonal kommisjon som skulle regulere fangsten, og her deltok Stejneger som amerikansk representant. Dette medførte at han dro på flere befaringer til selkoloniene i siste halvdel av 1890-tallet. Nå fikk han se igjen Kommandørøyene, og han besøkte også Pribiloføyene, Kurilene, Kamtsjatka og Japan.
Stejneger deltok også på mange vitenskapelige kongresser i Europa. I 1900 var han på en ekspedisjon til Puerto Rico, men dette ble hans eneste reise til tropiske strøk. I 1911 ble Stejneger utnevnt til bestyrer for hele avdelingen for biologi ved Smithsonian. Det meste av tiden gikk nå med til administrativt arbeid, men han fikk også tid til å arbeide med herpetologi, men det ble lite tid til fugler. Selv om Stejneger nådde vanlig pensjonsalder på 70 år i 1921, fortsatte han som bestyrer på grunn av usedvanlig god fysisk og mental helse. I 1932 ble obligatorisk pensjonsalder innført, men president Hoover gjorde et unntak for Stejneger, som var ansatt ved Smithsonian helt fram til sin død.
Under oppholdet på Kommandørøyene ble Stejneger fascinert av livet til Georg Wilhelm Steller. Hans eneste publikasjon utenom naturvitenskapen er en 623 sider lang biografi om den tyske oppdagelsesreisende.
I 1906 ble han utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden, og i 1939 ble han utnevnt til kommandør av samme orden.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Alexander Wetmore (1945). «Biographical Memoir of Leonhard Hess Stejneger 1851-1943». Biographical Memoir. Nat. Acad. Sci (PDF). 24. Washington D.C. s. 143–195. Arkivert fra originalen (PDF) 16. desember 2008. Besøkt 16. desember 2008. | Leonhard Hess Stejneger (født 30. oktober 1851 i Bergen, død 28. | 198,055 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arteriepinsett | 2023-02-04 | Arteriepinsett | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Kirurgi'] | Arteriepinsett er en spesiell klemme som brukes ved kirurgiske operasjoner. Instrumentet holdes i to ringer som en vanlig saks. Like ved de runde håndtakene er det mothaker som gjør det mulig å klemme sammen arteriepinsetten slik at den holder seg sammen og holder grepet på det som er festet i pinsettens andre ende. Den er utformet som en smal gripetang med riflede gripeflater.
Det finnes flere utforminger som er relativt like.
En peang har lange gripeflater som er rette.
Arteriepinsetten har lett krumme gripeflater.
Musebit er lik arteriepinsetten, men i mindre utgave.Ved operasjoner blir mange små blodårer skåret over ved åpningen av operasjonssåret med skalpell. Blødningene blir stoppet ved å klemme den avskårne blodåreenden med en arteriepinsett og la pinsetten stå.
I første fase av operasjonen kan det stå et større antall arteriepinsetter i operasjonssåret. Det knyttes en tråd rundt vevet på enden av arteriepinsetten før pinsetten løsnes og legges vekk. Tråden som brukes består av materiale som løser seg opp i løpet av en del uker.
Arteriepinsetter er nyttige i flere andre sammenhenger når det er ønskelig å gripe små gjenstander i trange omgivelser. Ett eksempel er innen elektronikk og radioteknikk. Arteriepinsetten kan også være et nyttig verktøy ved fluebinding og andre lignende aktiviteter. | Arteriepinsett er en spesiell klemme som brukes ved kirurgiske operasjoner. Instrumentet holdes i to ringer som en vanlig saks. Like ved de runde håndtakene er det mothaker som gjør det mulig å klemme sammen arteriepinsetten slik at den holder seg sammen og holder grepet på det som er festet i pinsettens andre ende. Den er utformet som en smal gripetang med riflede gripeflater.
Det finnes flere utforminger som er relativt like.
En peang har lange gripeflater som er rette.
Arteriepinsetten har lett krumme gripeflater.
Musebit er lik arteriepinsetten, men i mindre utgave.Ved operasjoner blir mange små blodårer skåret over ved åpningen av operasjonssåret med skalpell. Blødningene blir stoppet ved å klemme den avskårne blodåreenden med en arteriepinsett og la pinsetten stå.
I første fase av operasjonen kan det stå et større antall arteriepinsetter i operasjonssåret. Det knyttes en tråd rundt vevet på enden av arteriepinsetten før pinsetten løsnes og legges vekk. Tråden som brukes består av materiale som løser seg opp i løpet av en del uker.
Arteriepinsetter er nyttige i flere andre sammenhenger når det er ønskelig å gripe små gjenstander i trange omgivelser. Ett eksempel er innen elektronikk og radioteknikk. Arteriepinsetten kan også være et nyttig verktøy ved fluebinding og andre lignende aktiviteter. | thumb|right|Et vanlig grep om arteriepinsetten | 198,056 |
https://no.wikipedia.org/wiki/New_Zealand | 2023-02-04 | New Zealand | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Konstitusjonelle monarkier', 'Kategori:New Zealand', 'Kategori:Polynesia', 'Kategori:Samveldet av nasjoner', 'Kategori:Øystater'] | «Newzealandsk» omdirigeres hit, se også newzealandsk engelskNew Zealand, eller Ny-Zealand, er en uavhengig stat og en del av Kongeriket New Zealand. Landet ligger i det sørvestlige Stillehavet. Maoriene kalte landet Aotearoa, som gjerne oversettes «den lange hvite skyens land».
New Zealand består i hovedsak av Nordøya og Sørøya. Hovedstaden er Wellington, som ligger sør på Nordøya. New Zealand har 4,7 millioner innbyggere (2018). Det bor flere på Nordøya enn på Sørøya, og over 50 % av befolkningen bor i Auckland-regionen på Nordøya. De to øyene er blant de største i verden. Det sammenlagte arealet er sammenlignbart med De britiske øyer.
Landet er et parlamentarisk demokrati. New Zealand har to avhengige områder, Tokelau og Ross Dependency. To stater er assosiert med New Zealand, Cookøyene og Niue.
| «Newzealandsk» omdirigeres hit, se også newzealandsk engelskNew Zealand, eller Ny-Zealand, er en uavhengig stat og en del av Kongeriket New Zealand. Landet ligger i det sørvestlige Stillehavet. Maoriene kalte landet Aotearoa, som gjerne oversettes «den lange hvite skyens land».
New Zealand består i hovedsak av Nordøya og Sørøya. Hovedstaden er Wellington, som ligger sør på Nordøya. New Zealand har 4,7 millioner innbyggere (2018). Det bor flere på Nordøya enn på Sørøya, og over 50 % av befolkningen bor i Auckland-regionen på Nordøya. De to øyene er blant de største i verden. Det sammenlagte arealet er sammenlignbart med De britiske øyer.
Landet er et parlamentarisk demokrati. New Zealand har to avhengige områder, Tokelau og Ross Dependency. To stater er assosiert med New Zealand, Cookøyene og Niue.
== Etymologi ==
I tillegg til Aotearoa finnes det et annet maorinavn for New Zealand: Niu Tireni, en oversettelse av det engelske navnet. Da Abel Tasman oppdaget New Zealand i 1642 kalte han landet Staten Landt. I 1645 døpte nederlandske karttegnere om landet til Nova Zeelandia etter den nederlandske provinsen Zeeland. Den britiske utforskeren James Cook anglifiserte senere navnet til New Zealand.
== Naturgeografi ==
New Zealand består av to hovedøyer og flere mindre øyer. Sørøya har det største geografiske arealet. Den er delt på langs av Søralpene (Southern Alps). Landets høyeste fjelltopp Aoraki/Mount Cook ligger i denne kjeden med en høyde på 3724 moh. Det finnes 18 fjelltopper på Sørøya med en høyde på 3000 moh. eller mer. Nordøya har færre fjell enn Sørøya, men er preget av vulkansk aktivitet. Nordøyas høyeste fjell er den aktive vulkanen Mount Ruapehu (2797 moh.).
New Zealands totale landareal er 268 680 kvadratkilometer. Dette er omtrent det samme som Japan eller De britiske øyer. Landet er mer enn 1600 kilometer langt målt etter nord-nordøst-aksen det strekker seg etter.
Australia ligger på den andre siden av Tasmanhavet 2000 kilometer unna i nordvestlig retning fra hovedøyene. Eneste landmasse i sør er Antarktis, og i nord er de nærmeste naboene øyene Ny-Caledonia, Fiji og Tonga.
New Zealands eksklusive økonomiske sone er på 4 millioner kvadratkilometer.Det finnes flere nasjonalparker i landet.
Innsjøer på New Zealand
Elver på New Zealand
=== Øyer ===
New Zealand består av flere mindre øyer i tillegg til de to hovedøyene. De mest betydelige av disse er:
Stewart Island ligger like sør for Sørøya. Den er den tredje største øya arealmessig og har en fastboende befolkning på rundt 200.
Waiheke Island ligger i Haurakigolfen utenfor Auckland. Med 7000 innbyggere er det den tredje i folketall. Om sommeren er innbyggertallet mye høyere.
Great Barrier Island ligger øst for Haurakigolfen og er sparsomt befolket. Akkurat som Waiheke Island, er den et populært feriemål om sommeren.
Chathamøyene er en frittliggende øygruppe øst for Sørøya med ca. 750 innbyggere.
=== Landskap ===
New Zealands varierte landskap har vært med i en rekke filmer og TV-program. Serier som Hercules og Xena ble filmet rundt Auckland. Filmen Heavenly Creatures ble filmet i Christchurch, og TV-serien The Tribe ble filmet i Wellington. Peter Jackson lagde den episke trilogien Ringenes herre på flere lokaliteter rundt om i landet. Mount Taranaki ble brukt som stand-in for det japanske fjellet Fuji-san i filmen Den siste samurai. Storfilmene King Kong og Legenden om Narnia – Løven, heksa og klesskapet og Ringenes Herre er spilt inn der.
=== Klima ===
Klimaet på de to øyene er ikke særlig dramatisk, men ofte ustabilt. På breddegradene der Sørøya ligger er det svært lite landområder ellers på jorda, bortsett fra Patagonia, så den vestlige luftstrømmen kan ferdes nesten uforstyrret rundt jorda før den treffer New Zealand, som dermed ofte rammes av fronter. Siden landet ligger midt i store havområder blir det ikke så store temperaturendringer i forbindelse med frontene, men ofte kommer det mye regn og regnbyger, og nedbør som snø i de høye fjellene som dekker mye av landet.
New Zealand dekker et godt stykke fra sør til nord. Auckland er derfor i snitt et par grader varmere enn Christchurch. Fjellene har en god del å si for klimaet. Enkelte områder ligger i regnskygge og får så lite som 400 mm nedbør i året. De fleste områdene får derimot nedbør omtrent hver andre eller tredje dag og litt mer nedbør om vinteren enn resten av året. Vestsiden av øyene er en god del våtere enn de større byene, særlig på Sørøya. Hokitika, som ligger på kysten like vest for nasjonalparken Arthur's Pass, har en årlig nedbørsnormal på rundt 2800 mm. Isbreer og snø dekker fjellkjeden Søralpene der den totale årlige nedbøren (inkludert snøsmelting) kommer over 8000 mm. Det faller også snø i de lavereliggende områdene på østkysten et par gangar hver vinter. Tordenvær er sjelden i dette maritime landet.
Vind er en viktig klimatisk faktor på New Zealand, og ofte øker vinden på til kuling gjennom Cooksundet. Av og til kan en tørr og varm fønvind strømme ned på østsiden av Alpene. Her blir denne vinden kalt «norwester», og den fører ofte til langt mildere forhold om vinteren. Om sommeren kan den gi perioder med uvanlig høye temperaturer. Den mest spektakulære hendelsen var da restene av en tropisk syklon gikk over Søralpene 7. februar 1973. Christchurch og andre byer fikk da temperaturer opp mot 42 °C, langt over den tidligere nasjonale varmerekorden.
Nordøya ligger nærmere subtropiske strøk og har sjelden slike temperatursvingninger. Ved havnivå går temperaturen sjelden under 0 °C eller over 30 °C, men frost er mer vanlig i indre områder, og de høye vulkanske toppene er enda kaldere. De østlige områdene kan komme opp i 35 °C i fønvindsituasjoner.
=== Flora og fauna ===
Lang isolasjon har gitt New Zealand en unik flora og fauna. Da maoriene ankom New Zealand omkring år 1280, var 80 prosent av landarealet skogbevokst. Det fantes ikke landlevende pattedyr, bortsett fra to flaggermus, og skogene var okkupert av fugler, hvorav flere flygeudyktige arter, reptiler og insekter; noen på størrelse med mus, som wetaene.
I dag er det anslått at det finnes om lag 116 hekkende fuglearter på New Zealand, hvorav 72 endemiske. Kivier utgjør noen av dem, og alle fem artene er flygeudyktige. Mange forskere mener at siden New Zealand først i nyere tid fikk pattedyr, så har mange fugler i stedet tatt pattedyrenes økologiske nisje. Før de første menneskene kom til øyene regner man med at det var rundt 260 ulike fuglearter på New Zealand.
Da maoriene kom til New Zealand brakte de blant annet med seg rotter (Rattus exulans). De begynte også å jakte på fuglene, som ikke hadde en naturlige forsvarsmekanisme til beskyttelse mot menneskene. Moaene og mange andre endemiske arter døde derfor raskt ut, eksempelvis waitahapingvinen. De to siste gjenlevende broøgleartene i verden er også endemiske for New Zealand. Jakttrykket på artene eskalerte ytterligere da kaptein Cook brakte med seg europeerne til øyene i 1769. De introduserte flere rovpattedyr og husdyr, som hunder, katter, kveg og geiter med mer.
I 2016 lanserte regjeringen en plan om å utrydde introduserte rovdyr som rotte, røyskatt, fritte, possum og forvillede katter, innen 2050.
== Demografi ==
New Zealands befolkning er på 5,084 millioner mennesker. Omkring 80% av befolkningen er av europeisk avstamning. Maorier er den nest største etniske gruppen med 14,7 % av befolkningen. I tiden mellom folketellingene i 1996 og 2001 vokste antallet mennesker med asiatisk opphav til 6,6 %. De er nå en større gruppering enn de med herkomst fra stillehavsøyene. (Merknad: Folketellingene godtar at folk identifiserer seg med mer enn én etnisk gruppe.)
Kristendom er den dominerende religionen på New Zealand, selv om mer enn 25 % av befolkningen ikke har noen religiøs tilknytning. Hovedgruppene innenfor kristendommen er anglikanere, presbyterianere, romersk-katolikker og metodister. Den newzealandskbaserte Ratana-kirken har også mange trofaste tilhengere blant maoriene. Av minoritetsreligionene er de største hinduisme, buddhisme og islam.
== Historie ==
New Zealand er den siste av de store landmassene som ble befolket. Polynesiere ankom omkring år 1280 og utviklet maorikulturen. I 2021 kom det frem nye opplysninger etter undersøkelser av sot fanget i isen i Antarktis. Undersøkelsen konkludert med at det var en markert økning i sot fra år 1297 og at soten med stor sikkerhet kom fra New Zealand. Konklusjonen var at soten skrev seg fra maorienes skogrydding på New Zealand da de etablerte seg der. Denne dateringen er en av de mest sikre for når maoriene kom til New Zealand.De første europeere som nådde New Zealand, var ledet av nederlenderen Abel Tasman som seilte opp vestkysten av Sørøya og Nordøya i 1642. Nederlenderne kalte landet Staten Landt. Navnet ble senere endret til Nieuw Zeeland, etter provinsen Zeeland i Nederland. I 1769 foretok kaptein James Cook omfattende undersøkelser av New Zealand. Dette førte til hvalfangstekspedisjoner og med tiden betydelig europeisk kolonisering på 1800-tallet
New Zealand ble en britisk koloni ved undertegnelsen av Waitangitraktaten i 1840. Denne lovet Tino Rangatiratanga til maoristammene på New Zealand. Denne frasen, som ble oversatt landforvaltere av britene, betyr på maorisk tilnærmet selvstyre. Forskjellen i oversettelse har forårsaket uenigheter frem til nå.
New Zealand ble en uavhengig dominion 26. september 1907. Full uavhengighet ble gitt av det britiske parlamentet med The Statute of Westminster i 1931. Denne ble så fullbyrdet av det newzealandske parlamentet i 1947. Siden har New Zealand vært et uavhengig konstitusjonelt monarki, som deler monark med andre samvelderiker.
== Politikk og administrasjon ==
New Zealand er et konstitusjonelt monarki og parlamentarisk demokrati. Ifølge Royal Titles Act 1974 er Charles III konge av New Zealand. Monarken blir representert som statsoverhode av generalguvernøren.
New Zealands parlament består av 120 representanter i New Zealand House of Representatives. Fra disse utpekes et kabinett med om lag 20 ministere. Det finnes ingen skriftlig grunnlov.
New Zealands kabinett er ledet av statsministeren. For tiden er dette Jacinda Ardern, som er leder for New Zealand Labour Party.
På New Zealand blir valg avholdt hvert tredje år. Det er åtte politiske partier representert i nasjonalforsamlingen, kalt House of Representatives.
New Zealand er medlem av FN og Samveldet av nasjoner. Landet har inngått sikkerhetspakten ANZUS med Australia og USA. Fra 1985 har New Zealand nektet amerikanske atomdrevne fartøyer å ankomme landets havner. I 1986 frasa derfor USA seg sine ANZUS-forpliktelser overfor New Zealand. New Zealand har ikke formelt brutt pakten.
New Zealand er medlem av APEC og OECD.
=== Rettssystem ===
I 2003 ble loven om opprettelsen av en ny høyesterett vedtatt i landets parlament med godkjennelsen av Supreme Court Act. Tidligere var landets høyeste rettsinstans Privy Council i London. Fra og med 2004 er Supreme Court of New Zealand i Wellington høyeste rettsinstans.
=== Lokale styresmakter ===
I begynnelsen av kolonitiden ble New Zealand delt opp i provinser. Av finansielle grunner ble disse avskaffet i 1876 slik at makten kunne bli sentralisert. Resultatet av dette er at New Zealand ikke har noen forvaltningsnivå mellom riksnivå og lokalnivå. Folk identifiserer seg imidlertid ennå med provinsene, og det er rivalisering mellom disse på idrettsarenaene.
Siden 1876 har det vært kommunalt selvstyre. På grunn av sin arv fra den britiske kolonitiden, har de kommunale enhetene vært basert på britisk modell. I årenes løp har en del av disse lokale enhetene blitt slått sammen eller fått nye grenser. Noen få nye områder er også blitt opprettet. I 1989 reorganiserte regjeringen det lokale styresettet. Dette er det nåværende todelte systemet med regioner, regional councils og mindre geografiske områder kalt territorial authorities.
New Zealand har tolv regional councils som har som hovedoppgave å administrerer miljø og transport. Det finnes 74 territorial authorities som administrerer veinett, kommunale tjenester og har andre lokale ansvarsområder. Av de 74 territorial authorities er det 16 bystyrer, 57 distriktstyrer og Chatham Islands Council.
Regionene er:
Northland
Auckland
Waikato
Bay of Plenty
Gisborne*
Hawke's Bay
Taranaki
Manawatu-Wanganui
Wellington
Tasman*
Marlborough*
Nelson*
West Coast
Canterbury
Otago
Southland
Chathamøyene*(Regioner markert med * utgjør en enhetlig myndighet.)
== Næringsliv ==
New Zealand har en moderne og velutviklet økonomi. Landets primære eksportindustrier er jordbruk, hortikultur, fiske, skogbruk og informasjonsteknologi. Andre viktige næringer inkluderer turisme og internasjonale studenter/eksport av utdanning. To nye og lovende inntektskilder er industriene film og vin.
Siden 1984 har alle regjeringer bidratt til stor økonomisk restrukturering. Dette har ført til at New Zealand har gått fra å være en lukket og regulert økonomi, til en liberalisert frihandelsøkonomi. Til tross for perioder med dynamisk vekst på midten av 1980-tallet og tidlig på 1990-tallet har den gjennomsnittlige økonomiske veksten vært lavere enn forventet. Landet har derfor vært avhengig av stor innvandring for å styrke BNP. Siden 1999 har forøvrig New Zealand nytt godt av en sterk økonomisk vekst.
Et av målene for den sittende regjeringen er å heve landet opp fra den nedre delen av listen over OECD-land rangert etter økonomi, til en plass på den øvre halvdel av listen. Strategiene for å lykkes med dette er å inngå frihandelsavtaler, å «lukke gapet» mellom etniske grupper samt å bygge en «kunnskapsøkonomi».
Til forskjell fra tidligere tiår har New Zealand nå innført inflasjonsdempende verktøy, noe som betyr at tosifrete inflasjonstall hører fortiden til.
New Zealand er tungt avhengig av handel, spesielt innenfor jordbruk, for å fremme veksten. Landet har derfor blitt påvirket av den globale økonomiske mangelen på vekst og fall i råvarepriser. Siden jordbrukeksport er sensitiv til valutakurser og en stor andel av konsumentvarer er importert, fører dette til at den minste endring i kursen på newzealandsk dollar har en stor innvirkning på økonomien.
I 2004 begynte New Zealand å forhandle om frihandel med Kina som et av de første landene i verden.
På slutten av 1980-tallet solgte den newzealandske staten mange av sine største bedrifter. Dette inkluderte det statlig eide telekommunikasjonsselskapet, jernbaneverket, flere radiostasjoner og finansinstitusjoner. Den newzealandske stat eier fremdeles et betydelig antall bedrifter. Disse blir kollektivt beskrevet som State-Owned Enterprises. De blir imidlertid holdt på arms avstand gjennom aksjeeierskap. Det blir også krevd at de greier å operere med profitt, akkurat som privateide selskap. Forskjellige beskyttende lover gjør at regjeringen ikke kan blande seg inn i den daglige driften av sine bedrifter. Post, elektrisitetsverk, TV- og radiokringkastere, og sykehus drives på denne måten. De grunnleggende tjenestene som staten direkte involverer seg i er, statsdepartementer, justis- og politi- samt sosialtjenester.
== Samfunn ==
=== Utdanning ===
I 1877 ble det innført obligatorisk og avgiftsfri skolegang for alle barn mellom 7 og 13 år. Dette har senere blitt endret til alle barn mellom 6 og 16 år, men det fins også barn som begynner i 5-årsalderen. 99 prosent av den voksne befolkningen kan lese og skrive, og over halvparten av befolkningen i alderen 15-29 har skolegang ut over grunnskolen. I den voksne befolkningen har 14,2 prosent har en bachelorgrad eller høyere, 30,4 prosent har en form for videregående utdanning som høyeste kvalifikasjon og 22,4 prosent har ingen formell kvalifikasjon.
=== Transport ===
New Zealand har et veinett av statlige veier med totalt litt i underkant av 11 000 km lengde, hvorav 170 km er motorvei. Dessuten er det cirka 80 000 km lokale offentlige veier. Landet har venstrekjøring. Det newzealandske jernbanenettet er på cirka 4 000 km og når alle hoveddeler av landet. Jernbanedriften står det statlige selskapet KiwiRail for. Det er ingen fast forbindelse mellom Nordøya og Sørøya, men det er en fergeforbindelse som tar passasjerer, kjøretøy og tog. Fergen tar cirka tre timer mellom havnene. Det finnes ingen bilferger fra andre land, men det går andre fraktfartøy. Nesten alle besøkende fra andre land kommer med fly, et transportmiddel som også er viktig for innenriksreiser, framfor alt mellom de to hovedøyene. New Zealand har over hundre flyplasser og sju av dem er internasjonale, men i dag er det bare to av dem som tar imot trafikk fra andre land enn Australia og Fiji.
=== Tidssone ===
New Zealands standardtid er UTC+12, det vil si 12 timer foran UTC. Mellom den siste søndagen i september og den første søndagen i april det følgende året brukes sommertid, og New Zealand ligger da 13 timer foran UTC. Chathamøyene har sin egen tidssone, 45 minutter foran standard- og sommertid for resten av landet.
=== Offentlige helligdager ===
Disse helligdagene er lovfestet av det newzealandske parlamentet.
Det er også provinsielle helligdager, Provincial Anniversary Days, der man feirer opprettelsesdagen, eller dagene de første kolonistene ankom de forskjellige provinsene på New Zealand. Feiringen av slike helligdager varierer til og med innenfor samme provins. Dette henger sammen med lokal skikk, fritid og hvor nær dagen er andre sesongbetonte arrangementer eller helligdager. Markeringsdagen kan derfor være en annen enn den historiske eller de hendelser som blir feiret.
== Kultur ==
Newzealandsk kultur er en sammensmelting mellom maorikultur og den som de hovedsakelig britiske innflytterne brakte med seg. Britisk kultur på New Zealand er mindre preget av klasseforskjeller enn i Storbritannia.
Selv om britisk kultur er den dominerende, er maorikultur i fremvekst og blir ofte identifisert med New Zealand. Dette kan sees i sammenheng med haka-framvisningen utført av newzealandske idrettslandslag og de titusener av besøkende som hvert år opplever, filmer og fotograferer maoritilstelninger på steder som Rotorua.
Britisk kultur på New Zealand har også opplevd betraktelig påvirkning fra maoriske og andre polynesiske kulturer. Den skotske innflytelsen er sterk på Sørøya med hovedsete i områdene rundt Otago og Dunedin. Tidlige innvandrere fra andre deler av Europa, Asia og flyktninger etter andre verdenskrig (spesielt nederlendere) ble raskt assimilert.
Små lommer av disse tidlige immigrantkulturene består den dag i dag som øyer i en sjø av britisk kolonikultur. Til forskjell fra Australia har ikke New Zealand opplevd særlig immigrasjon fra middelhavslandene i Sør-Europa og Lilleasia. I de senere år har det vært en strøm av immigranter fra Asia. Disse utgjør nå en betydelig del av befolkningen, spesielt i Auckland.
Etter andre verdenskrig begynte en utstrakt immigrasjon fra stillehavsøyene. Dette har ført til at det i dag er flere mennesker fra enkelte øyer som bor på New Zealand enn på opprinnelsesøyene. Denne store sammensmeltningen av stillehavskulturer har utviklet seg til en distinkt subkultur som er avskilt fra maorikulturen.
Av forskjellige grunner har mange maorier og stillehavs-immigranter blitt sosiale tapere og en underklasse i enkelte områder. For å rette på dette har nå kultursensitive innflytelser blitt vektlagt innen utdanning og helsevesen i en politisk manøver kalt «closing the gaps». Dette gjelder spesielt i områder med høy konsentrasjon av disse befolkningsgruppene.
New Zealands immigrasjonspolitikk har ofte vært kontroversiell. Enkelte politikere hevder at innvandringsstrømmen er for stor til å bli absorbert i det newzealandske samfunnet og at nye immigranter har problemer med å bli assimilert. Dette er av andre sett på som en kynisk appell for å samle stemmer rundt valgtider. Generelt sett er heller ikke dette synet støttet av flertallet i den newzealandske befolkningen.
=== Idrett ===
New Zealands mest populære sport er rugby, primært rugby union. Men også rugby league er populært. Fotball (den mest populære sporten blant barn), cricket (de blir også kalt som Black Caps), og netball (sporten med flest aktive utøvere) vinner stadig ny grunn. Ellers praktiseres sportsgrener som golf, tennis, roing, seiling, slalåm og snøbrett av en del. New Zealand har en bronse og to sølvmedaljer i Oseaniamesterskapet i håndball for herrer.
Dessuten har New Zealand et kjent internasjonalt navn innenfor hestesport, med storheter som Mark Todd.
==== Rugby ====
Rugby er som sport nært knyttet til landets identitet. Det nasjonale rugbylaget går under navnet All Blacks og har flest seire av noe internasjonalt rugby lag i verden. «All Black» eller «helsvarte» på norsk har bestemt navnestilen for andre sportslag fra New Zealand. Fargene på New Zealands sportsdrakter er ikke hentet fra flagget, men er svart og hvitt. Hvitt er hentet fra nasjonalplanten sølvbregne.
Før sportsstevner eller kamper starter blir ofte en haka utført. Dette er en tradisjonell maori-utfordring.
==== Yachting, America's Cup ====
Seiling er en av nasjonalidrettene på New Zealand og seierne i America’s Cup i 1995 (San Diego, USA) og 2000 (Aukland) var store nasjonale begivenheter. I 2003 tapte man imidlertid i Aukland til båten Alinghi fra Sveits. På dette laget ledet av Ernesto Bertarelli var styrmannen Russel Coutts og navigatøren Brad Butterworth, to tidligere Team New Zealand-medlemmer. Disse var i stor grad å takke for de to foregående
seirene til Team New Zealand i 1995 og 2000. Deltagelsen deres på det sveitsiske laget var derfor kontroversiell blant mange newzealendere.
== Oppføring på UNESCOs liste ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.
Te Wahipounamu (Aoraki/Mount Cook nasjonalpark, Westland nasjonalpark, Mount Aspiring nasjonalpark og Fiordland nasjonalpark)
Tongariro nasjonalpark
New Zealands subantarktiske øyer (Snares Islands, Bounty Islands, Antipodeøyene, Aucklandøyene og Campbelløyene)
== Bilder ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) New Zealand – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) New Zealand / Aotearoa – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
New Zealand hos Wikivoyage
Te Ara, newzealandsk leksikon
Newzealandske myndigheters portal
Turisme på New Zealand
Te Puna webkatalog En katalog over newzealandske websider
Aktuell newzealandsk musikk
Offisiell statistikk
Newzealandsk værtjeneste
Krigsminnesmerke fra første verdenskrig
(no) Statistikk og andre data om New Zealand i FN-sambandets nettsted Globalis.no | Nelson er en by helt nord på Sørøya på New Zealand. Ved siden av å være både by og distrikt er den en av New Zealands 16 regioner. | 198,057 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Laid_to_Rest | 2023-02-04 | Laid to Rest | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Sanger'] | Laid to Rest er den femte singlen fra heavy metalbandet Lamb of God.
Sangen er et spor fra deres tredje musikkalbum Ashes of the Wake, og er også den første singlen fra albumet. Sangen er en av flere sanger på videospillet Guitar Hero II, og ble gitt ut som nedlastbar ekstrasang på Rock Band den 25. november 2008. En musikkvideo ble også laget for sangen.
Sangen ble fremført live av hiphop bandet Gym Class Heroes under Van's Warped Tour i 2008.
| Laid to Rest er den femte singlen fra heavy metalbandet Lamb of God.
Sangen er et spor fra deres tredje musikkalbum Ashes of the Wake, og er også den første singlen fra albumet. Sangen er en av flere sanger på videospillet Guitar Hero II, og ble gitt ut som nedlastbar ekstrasang på Rock Band den 25. november 2008. En musikkvideo ble også laget for sangen.
Sangen ble fremført live av hiphop bandet Gym Class Heroes under Van's Warped Tour i 2008.
== Sporliste ==
«Laid to Rest» (clean version) – 3:50
«Laid to Rest» (explicit version) – 3:50 | Laid to Rest er den femte singlen fra heavy metalbandet Lamb of God. | 198,058 |
https://no.wikipedia.org/wiki/New_Zealand | 2023-02-04 | New Zealand | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Konstitusjonelle monarkier', 'Kategori:New Zealand', 'Kategori:Polynesia', 'Kategori:Samveldet av nasjoner', 'Kategori:Øystater'] | «Newzealandsk» omdirigeres hit, se også newzealandsk engelskNew Zealand, eller Ny-Zealand, er en uavhengig stat og en del av Kongeriket New Zealand. Landet ligger i det sørvestlige Stillehavet. Maoriene kalte landet Aotearoa, som gjerne oversettes «den lange hvite skyens land».
New Zealand består i hovedsak av Nordøya og Sørøya. Hovedstaden er Wellington, som ligger sør på Nordøya. New Zealand har 4,7 millioner innbyggere (2018). Det bor flere på Nordøya enn på Sørøya, og over 50 % av befolkningen bor i Auckland-regionen på Nordøya. De to øyene er blant de største i verden. Det sammenlagte arealet er sammenlignbart med De britiske øyer.
Landet er et parlamentarisk demokrati. New Zealand har to avhengige områder, Tokelau og Ross Dependency. To stater er assosiert med New Zealand, Cookøyene og Niue.
| «Newzealandsk» omdirigeres hit, se også newzealandsk engelskNew Zealand, eller Ny-Zealand, er en uavhengig stat og en del av Kongeriket New Zealand. Landet ligger i det sørvestlige Stillehavet. Maoriene kalte landet Aotearoa, som gjerne oversettes «den lange hvite skyens land».
New Zealand består i hovedsak av Nordøya og Sørøya. Hovedstaden er Wellington, som ligger sør på Nordøya. New Zealand har 4,7 millioner innbyggere (2018). Det bor flere på Nordøya enn på Sørøya, og over 50 % av befolkningen bor i Auckland-regionen på Nordøya. De to øyene er blant de største i verden. Det sammenlagte arealet er sammenlignbart med De britiske øyer.
Landet er et parlamentarisk demokrati. New Zealand har to avhengige områder, Tokelau og Ross Dependency. To stater er assosiert med New Zealand, Cookøyene og Niue.
== Etymologi ==
I tillegg til Aotearoa finnes det et annet maorinavn for New Zealand: Niu Tireni, en oversettelse av det engelske navnet. Da Abel Tasman oppdaget New Zealand i 1642 kalte han landet Staten Landt. I 1645 døpte nederlandske karttegnere om landet til Nova Zeelandia etter den nederlandske provinsen Zeeland. Den britiske utforskeren James Cook anglifiserte senere navnet til New Zealand.
== Naturgeografi ==
New Zealand består av to hovedøyer og flere mindre øyer. Sørøya har det største geografiske arealet. Den er delt på langs av Søralpene (Southern Alps). Landets høyeste fjelltopp Aoraki/Mount Cook ligger i denne kjeden med en høyde på 3724 moh. Det finnes 18 fjelltopper på Sørøya med en høyde på 3000 moh. eller mer. Nordøya har færre fjell enn Sørøya, men er preget av vulkansk aktivitet. Nordøyas høyeste fjell er den aktive vulkanen Mount Ruapehu (2797 moh.).
New Zealands totale landareal er 268 680 kvadratkilometer. Dette er omtrent det samme som Japan eller De britiske øyer. Landet er mer enn 1600 kilometer langt målt etter nord-nordøst-aksen det strekker seg etter.
Australia ligger på den andre siden av Tasmanhavet 2000 kilometer unna i nordvestlig retning fra hovedøyene. Eneste landmasse i sør er Antarktis, og i nord er de nærmeste naboene øyene Ny-Caledonia, Fiji og Tonga.
New Zealands eksklusive økonomiske sone er på 4 millioner kvadratkilometer.Det finnes flere nasjonalparker i landet.
Innsjøer på New Zealand
Elver på New Zealand
=== Øyer ===
New Zealand består av flere mindre øyer i tillegg til de to hovedøyene. De mest betydelige av disse er:
Stewart Island ligger like sør for Sørøya. Den er den tredje største øya arealmessig og har en fastboende befolkning på rundt 200.
Waiheke Island ligger i Haurakigolfen utenfor Auckland. Med 7000 innbyggere er det den tredje i folketall. Om sommeren er innbyggertallet mye høyere.
Great Barrier Island ligger øst for Haurakigolfen og er sparsomt befolket. Akkurat som Waiheke Island, er den et populært feriemål om sommeren.
Chathamøyene er en frittliggende øygruppe øst for Sørøya med ca. 750 innbyggere.
=== Landskap ===
New Zealands varierte landskap har vært med i en rekke filmer og TV-program. Serier som Hercules og Xena ble filmet rundt Auckland. Filmen Heavenly Creatures ble filmet i Christchurch, og TV-serien The Tribe ble filmet i Wellington. Peter Jackson lagde den episke trilogien Ringenes herre på flere lokaliteter rundt om i landet. Mount Taranaki ble brukt som stand-in for det japanske fjellet Fuji-san i filmen Den siste samurai. Storfilmene King Kong og Legenden om Narnia – Løven, heksa og klesskapet og Ringenes Herre er spilt inn der.
=== Klima ===
Klimaet på de to øyene er ikke særlig dramatisk, men ofte ustabilt. På breddegradene der Sørøya ligger er det svært lite landområder ellers på jorda, bortsett fra Patagonia, så den vestlige luftstrømmen kan ferdes nesten uforstyrret rundt jorda før den treffer New Zealand, som dermed ofte rammes av fronter. Siden landet ligger midt i store havområder blir det ikke så store temperaturendringer i forbindelse med frontene, men ofte kommer det mye regn og regnbyger, og nedbør som snø i de høye fjellene som dekker mye av landet.
New Zealand dekker et godt stykke fra sør til nord. Auckland er derfor i snitt et par grader varmere enn Christchurch. Fjellene har en god del å si for klimaet. Enkelte områder ligger i regnskygge og får så lite som 400 mm nedbør i året. De fleste områdene får derimot nedbør omtrent hver andre eller tredje dag og litt mer nedbør om vinteren enn resten av året. Vestsiden av øyene er en god del våtere enn de større byene, særlig på Sørøya. Hokitika, som ligger på kysten like vest for nasjonalparken Arthur's Pass, har en årlig nedbørsnormal på rundt 2800 mm. Isbreer og snø dekker fjellkjeden Søralpene der den totale årlige nedbøren (inkludert snøsmelting) kommer over 8000 mm. Det faller også snø i de lavereliggende områdene på østkysten et par gangar hver vinter. Tordenvær er sjelden i dette maritime landet.
Vind er en viktig klimatisk faktor på New Zealand, og ofte øker vinden på til kuling gjennom Cooksundet. Av og til kan en tørr og varm fønvind strømme ned på østsiden av Alpene. Her blir denne vinden kalt «norwester», og den fører ofte til langt mildere forhold om vinteren. Om sommeren kan den gi perioder med uvanlig høye temperaturer. Den mest spektakulære hendelsen var da restene av en tropisk syklon gikk over Søralpene 7. februar 1973. Christchurch og andre byer fikk da temperaturer opp mot 42 °C, langt over den tidligere nasjonale varmerekorden.
Nordøya ligger nærmere subtropiske strøk og har sjelden slike temperatursvingninger. Ved havnivå går temperaturen sjelden under 0 °C eller over 30 °C, men frost er mer vanlig i indre områder, og de høye vulkanske toppene er enda kaldere. De østlige områdene kan komme opp i 35 °C i fønvindsituasjoner.
=== Flora og fauna ===
Lang isolasjon har gitt New Zealand en unik flora og fauna. Da maoriene ankom New Zealand omkring år 1280, var 80 prosent av landarealet skogbevokst. Det fantes ikke landlevende pattedyr, bortsett fra to flaggermus, og skogene var okkupert av fugler, hvorav flere flygeudyktige arter, reptiler og insekter; noen på størrelse med mus, som wetaene.
I dag er det anslått at det finnes om lag 116 hekkende fuglearter på New Zealand, hvorav 72 endemiske. Kivier utgjør noen av dem, og alle fem artene er flygeudyktige. Mange forskere mener at siden New Zealand først i nyere tid fikk pattedyr, så har mange fugler i stedet tatt pattedyrenes økologiske nisje. Før de første menneskene kom til øyene regner man med at det var rundt 260 ulike fuglearter på New Zealand.
Da maoriene kom til New Zealand brakte de blant annet med seg rotter (Rattus exulans). De begynte også å jakte på fuglene, som ikke hadde en naturlige forsvarsmekanisme til beskyttelse mot menneskene. Moaene og mange andre endemiske arter døde derfor raskt ut, eksempelvis waitahapingvinen. De to siste gjenlevende broøgleartene i verden er også endemiske for New Zealand. Jakttrykket på artene eskalerte ytterligere da kaptein Cook brakte med seg europeerne til øyene i 1769. De introduserte flere rovpattedyr og husdyr, som hunder, katter, kveg og geiter med mer.
I 2016 lanserte regjeringen en plan om å utrydde introduserte rovdyr som rotte, røyskatt, fritte, possum og forvillede katter, innen 2050.
== Demografi ==
New Zealands befolkning er på 5,084 millioner mennesker. Omkring 80% av befolkningen er av europeisk avstamning. Maorier er den nest største etniske gruppen med 14,7 % av befolkningen. I tiden mellom folketellingene i 1996 og 2001 vokste antallet mennesker med asiatisk opphav til 6,6 %. De er nå en større gruppering enn de med herkomst fra stillehavsøyene. (Merknad: Folketellingene godtar at folk identifiserer seg med mer enn én etnisk gruppe.)
Kristendom er den dominerende religionen på New Zealand, selv om mer enn 25 % av befolkningen ikke har noen religiøs tilknytning. Hovedgruppene innenfor kristendommen er anglikanere, presbyterianere, romersk-katolikker og metodister. Den newzealandskbaserte Ratana-kirken har også mange trofaste tilhengere blant maoriene. Av minoritetsreligionene er de største hinduisme, buddhisme og islam.
== Historie ==
New Zealand er den siste av de store landmassene som ble befolket. Polynesiere ankom omkring år 1280 og utviklet maorikulturen. I 2021 kom det frem nye opplysninger etter undersøkelser av sot fanget i isen i Antarktis. Undersøkelsen konkludert med at det var en markert økning i sot fra år 1297 og at soten med stor sikkerhet kom fra New Zealand. Konklusjonen var at soten skrev seg fra maorienes skogrydding på New Zealand da de etablerte seg der. Denne dateringen er en av de mest sikre for når maoriene kom til New Zealand.De første europeere som nådde New Zealand, var ledet av nederlenderen Abel Tasman som seilte opp vestkysten av Sørøya og Nordøya i 1642. Nederlenderne kalte landet Staten Landt. Navnet ble senere endret til Nieuw Zeeland, etter provinsen Zeeland i Nederland. I 1769 foretok kaptein James Cook omfattende undersøkelser av New Zealand. Dette førte til hvalfangstekspedisjoner og med tiden betydelig europeisk kolonisering på 1800-tallet
New Zealand ble en britisk koloni ved undertegnelsen av Waitangitraktaten i 1840. Denne lovet Tino Rangatiratanga til maoristammene på New Zealand. Denne frasen, som ble oversatt landforvaltere av britene, betyr på maorisk tilnærmet selvstyre. Forskjellen i oversettelse har forårsaket uenigheter frem til nå.
New Zealand ble en uavhengig dominion 26. september 1907. Full uavhengighet ble gitt av det britiske parlamentet med The Statute of Westminster i 1931. Denne ble så fullbyrdet av det newzealandske parlamentet i 1947. Siden har New Zealand vært et uavhengig konstitusjonelt monarki, som deler monark med andre samvelderiker.
== Politikk og administrasjon ==
New Zealand er et konstitusjonelt monarki og parlamentarisk demokrati. Ifølge Royal Titles Act 1974 er Charles III konge av New Zealand. Monarken blir representert som statsoverhode av generalguvernøren.
New Zealands parlament består av 120 representanter i New Zealand House of Representatives. Fra disse utpekes et kabinett med om lag 20 ministere. Det finnes ingen skriftlig grunnlov.
New Zealands kabinett er ledet av statsministeren. For tiden er dette Jacinda Ardern, som er leder for New Zealand Labour Party.
På New Zealand blir valg avholdt hvert tredje år. Det er åtte politiske partier representert i nasjonalforsamlingen, kalt House of Representatives.
New Zealand er medlem av FN og Samveldet av nasjoner. Landet har inngått sikkerhetspakten ANZUS med Australia og USA. Fra 1985 har New Zealand nektet amerikanske atomdrevne fartøyer å ankomme landets havner. I 1986 frasa derfor USA seg sine ANZUS-forpliktelser overfor New Zealand. New Zealand har ikke formelt brutt pakten.
New Zealand er medlem av APEC og OECD.
=== Rettssystem ===
I 2003 ble loven om opprettelsen av en ny høyesterett vedtatt i landets parlament med godkjennelsen av Supreme Court Act. Tidligere var landets høyeste rettsinstans Privy Council i London. Fra og med 2004 er Supreme Court of New Zealand i Wellington høyeste rettsinstans.
=== Lokale styresmakter ===
I begynnelsen av kolonitiden ble New Zealand delt opp i provinser. Av finansielle grunner ble disse avskaffet i 1876 slik at makten kunne bli sentralisert. Resultatet av dette er at New Zealand ikke har noen forvaltningsnivå mellom riksnivå og lokalnivå. Folk identifiserer seg imidlertid ennå med provinsene, og det er rivalisering mellom disse på idrettsarenaene.
Siden 1876 har det vært kommunalt selvstyre. På grunn av sin arv fra den britiske kolonitiden, har de kommunale enhetene vært basert på britisk modell. I årenes løp har en del av disse lokale enhetene blitt slått sammen eller fått nye grenser. Noen få nye områder er også blitt opprettet. I 1989 reorganiserte regjeringen det lokale styresettet. Dette er det nåværende todelte systemet med regioner, regional councils og mindre geografiske områder kalt territorial authorities.
New Zealand har tolv regional councils som har som hovedoppgave å administrerer miljø og transport. Det finnes 74 territorial authorities som administrerer veinett, kommunale tjenester og har andre lokale ansvarsområder. Av de 74 territorial authorities er det 16 bystyrer, 57 distriktstyrer og Chatham Islands Council.
Regionene er:
Northland
Auckland
Waikato
Bay of Plenty
Gisborne*
Hawke's Bay
Taranaki
Manawatu-Wanganui
Wellington
Tasman*
Marlborough*
Nelson*
West Coast
Canterbury
Otago
Southland
Chathamøyene*(Regioner markert med * utgjør en enhetlig myndighet.)
== Næringsliv ==
New Zealand har en moderne og velutviklet økonomi. Landets primære eksportindustrier er jordbruk, hortikultur, fiske, skogbruk og informasjonsteknologi. Andre viktige næringer inkluderer turisme og internasjonale studenter/eksport av utdanning. To nye og lovende inntektskilder er industriene film og vin.
Siden 1984 har alle regjeringer bidratt til stor økonomisk restrukturering. Dette har ført til at New Zealand har gått fra å være en lukket og regulert økonomi, til en liberalisert frihandelsøkonomi. Til tross for perioder med dynamisk vekst på midten av 1980-tallet og tidlig på 1990-tallet har den gjennomsnittlige økonomiske veksten vært lavere enn forventet. Landet har derfor vært avhengig av stor innvandring for å styrke BNP. Siden 1999 har forøvrig New Zealand nytt godt av en sterk økonomisk vekst.
Et av målene for den sittende regjeringen er å heve landet opp fra den nedre delen av listen over OECD-land rangert etter økonomi, til en plass på den øvre halvdel av listen. Strategiene for å lykkes med dette er å inngå frihandelsavtaler, å «lukke gapet» mellom etniske grupper samt å bygge en «kunnskapsøkonomi».
Til forskjell fra tidligere tiår har New Zealand nå innført inflasjonsdempende verktøy, noe som betyr at tosifrete inflasjonstall hører fortiden til.
New Zealand er tungt avhengig av handel, spesielt innenfor jordbruk, for å fremme veksten. Landet har derfor blitt påvirket av den globale økonomiske mangelen på vekst og fall i råvarepriser. Siden jordbrukeksport er sensitiv til valutakurser og en stor andel av konsumentvarer er importert, fører dette til at den minste endring i kursen på newzealandsk dollar har en stor innvirkning på økonomien.
I 2004 begynte New Zealand å forhandle om frihandel med Kina som et av de første landene i verden.
På slutten av 1980-tallet solgte den newzealandske staten mange av sine største bedrifter. Dette inkluderte det statlig eide telekommunikasjonsselskapet, jernbaneverket, flere radiostasjoner og finansinstitusjoner. Den newzealandske stat eier fremdeles et betydelig antall bedrifter. Disse blir kollektivt beskrevet som State-Owned Enterprises. De blir imidlertid holdt på arms avstand gjennom aksjeeierskap. Det blir også krevd at de greier å operere med profitt, akkurat som privateide selskap. Forskjellige beskyttende lover gjør at regjeringen ikke kan blande seg inn i den daglige driften av sine bedrifter. Post, elektrisitetsverk, TV- og radiokringkastere, og sykehus drives på denne måten. De grunnleggende tjenestene som staten direkte involverer seg i er, statsdepartementer, justis- og politi- samt sosialtjenester.
== Samfunn ==
=== Utdanning ===
I 1877 ble det innført obligatorisk og avgiftsfri skolegang for alle barn mellom 7 og 13 år. Dette har senere blitt endret til alle barn mellom 6 og 16 år, men det fins også barn som begynner i 5-årsalderen. 99 prosent av den voksne befolkningen kan lese og skrive, og over halvparten av befolkningen i alderen 15-29 har skolegang ut over grunnskolen. I den voksne befolkningen har 14,2 prosent har en bachelorgrad eller høyere, 30,4 prosent har en form for videregående utdanning som høyeste kvalifikasjon og 22,4 prosent har ingen formell kvalifikasjon.
=== Transport ===
New Zealand har et veinett av statlige veier med totalt litt i underkant av 11 000 km lengde, hvorav 170 km er motorvei. Dessuten er det cirka 80 000 km lokale offentlige veier. Landet har venstrekjøring. Det newzealandske jernbanenettet er på cirka 4 000 km og når alle hoveddeler av landet. Jernbanedriften står det statlige selskapet KiwiRail for. Det er ingen fast forbindelse mellom Nordøya og Sørøya, men det er en fergeforbindelse som tar passasjerer, kjøretøy og tog. Fergen tar cirka tre timer mellom havnene. Det finnes ingen bilferger fra andre land, men det går andre fraktfartøy. Nesten alle besøkende fra andre land kommer med fly, et transportmiddel som også er viktig for innenriksreiser, framfor alt mellom de to hovedøyene. New Zealand har over hundre flyplasser og sju av dem er internasjonale, men i dag er det bare to av dem som tar imot trafikk fra andre land enn Australia og Fiji.
=== Tidssone ===
New Zealands standardtid er UTC+12, det vil si 12 timer foran UTC. Mellom den siste søndagen i september og den første søndagen i april det følgende året brukes sommertid, og New Zealand ligger da 13 timer foran UTC. Chathamøyene har sin egen tidssone, 45 minutter foran standard- og sommertid for resten av landet.
=== Offentlige helligdager ===
Disse helligdagene er lovfestet av det newzealandske parlamentet.
Det er også provinsielle helligdager, Provincial Anniversary Days, der man feirer opprettelsesdagen, eller dagene de første kolonistene ankom de forskjellige provinsene på New Zealand. Feiringen av slike helligdager varierer til og med innenfor samme provins. Dette henger sammen med lokal skikk, fritid og hvor nær dagen er andre sesongbetonte arrangementer eller helligdager. Markeringsdagen kan derfor være en annen enn den historiske eller de hendelser som blir feiret.
== Kultur ==
Newzealandsk kultur er en sammensmelting mellom maorikultur og den som de hovedsakelig britiske innflytterne brakte med seg. Britisk kultur på New Zealand er mindre preget av klasseforskjeller enn i Storbritannia.
Selv om britisk kultur er den dominerende, er maorikultur i fremvekst og blir ofte identifisert med New Zealand. Dette kan sees i sammenheng med haka-framvisningen utført av newzealandske idrettslandslag og de titusener av besøkende som hvert år opplever, filmer og fotograferer maoritilstelninger på steder som Rotorua.
Britisk kultur på New Zealand har også opplevd betraktelig påvirkning fra maoriske og andre polynesiske kulturer. Den skotske innflytelsen er sterk på Sørøya med hovedsete i områdene rundt Otago og Dunedin. Tidlige innvandrere fra andre deler av Europa, Asia og flyktninger etter andre verdenskrig (spesielt nederlendere) ble raskt assimilert.
Små lommer av disse tidlige immigrantkulturene består den dag i dag som øyer i en sjø av britisk kolonikultur. Til forskjell fra Australia har ikke New Zealand opplevd særlig immigrasjon fra middelhavslandene i Sør-Europa og Lilleasia. I de senere år har det vært en strøm av immigranter fra Asia. Disse utgjør nå en betydelig del av befolkningen, spesielt i Auckland.
Etter andre verdenskrig begynte en utstrakt immigrasjon fra stillehavsøyene. Dette har ført til at det i dag er flere mennesker fra enkelte øyer som bor på New Zealand enn på opprinnelsesøyene. Denne store sammensmeltningen av stillehavskulturer har utviklet seg til en distinkt subkultur som er avskilt fra maorikulturen.
Av forskjellige grunner har mange maorier og stillehavs-immigranter blitt sosiale tapere og en underklasse i enkelte områder. For å rette på dette har nå kultursensitive innflytelser blitt vektlagt innen utdanning og helsevesen i en politisk manøver kalt «closing the gaps». Dette gjelder spesielt i områder med høy konsentrasjon av disse befolkningsgruppene.
New Zealands immigrasjonspolitikk har ofte vært kontroversiell. Enkelte politikere hevder at innvandringsstrømmen er for stor til å bli absorbert i det newzealandske samfunnet og at nye immigranter har problemer med å bli assimilert. Dette er av andre sett på som en kynisk appell for å samle stemmer rundt valgtider. Generelt sett er heller ikke dette synet støttet av flertallet i den newzealandske befolkningen.
=== Idrett ===
New Zealands mest populære sport er rugby, primært rugby union. Men også rugby league er populært. Fotball (den mest populære sporten blant barn), cricket (de blir også kalt som Black Caps), og netball (sporten med flest aktive utøvere) vinner stadig ny grunn. Ellers praktiseres sportsgrener som golf, tennis, roing, seiling, slalåm og snøbrett av en del. New Zealand har en bronse og to sølvmedaljer i Oseaniamesterskapet i håndball for herrer.
Dessuten har New Zealand et kjent internasjonalt navn innenfor hestesport, med storheter som Mark Todd.
==== Rugby ====
Rugby er som sport nært knyttet til landets identitet. Det nasjonale rugbylaget går under navnet All Blacks og har flest seire av noe internasjonalt rugby lag i verden. «All Black» eller «helsvarte» på norsk har bestemt navnestilen for andre sportslag fra New Zealand. Fargene på New Zealands sportsdrakter er ikke hentet fra flagget, men er svart og hvitt. Hvitt er hentet fra nasjonalplanten sølvbregne.
Før sportsstevner eller kamper starter blir ofte en haka utført. Dette er en tradisjonell maori-utfordring.
==== Yachting, America's Cup ====
Seiling er en av nasjonalidrettene på New Zealand og seierne i America’s Cup i 1995 (San Diego, USA) og 2000 (Aukland) var store nasjonale begivenheter. I 2003 tapte man imidlertid i Aukland til båten Alinghi fra Sveits. På dette laget ledet av Ernesto Bertarelli var styrmannen Russel Coutts og navigatøren Brad Butterworth, to tidligere Team New Zealand-medlemmer. Disse var i stor grad å takke for de to foregående
seirene til Team New Zealand i 1995 og 2000. Deltagelsen deres på det sveitsiske laget var derfor kontroversiell blant mange newzealendere.
== Oppføring på UNESCOs liste ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.
Te Wahipounamu (Aoraki/Mount Cook nasjonalpark, Westland nasjonalpark, Mount Aspiring nasjonalpark og Fiordland nasjonalpark)
Tongariro nasjonalpark
New Zealands subantarktiske øyer (Snares Islands, Bounty Islands, Antipodeøyene, Aucklandøyene og Campbelløyene)
== Bilder ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) New Zealand – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) New Zealand / Aotearoa – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
New Zealand hos Wikivoyage
Te Ara, newzealandsk leksikon
Newzealandske myndigheters portal
Turisme på New Zealand
Te Puna webkatalog En katalog over newzealandske websider
Aktuell newzealandsk musikk
Offisiell statistikk
Newzealandsk værtjeneste
Krigsminnesmerke fra første verdenskrig
(no) Statistikk og andre data om New Zealand i FN-sambandets nettsted Globalis.no | West Coast er en av New Zealands 16 regioner, den ligger på Sørøya og har en areal på 23 000 km². I 2013 hadde regionen 32 148 innbyggere. | 198,059 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Canterbury_(region) | 2023-02-04 | Canterbury (region) | ['Kategori:172°Ø', 'Kategori:43°S', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Canterbury (region)', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Canterbury er en av New Zealands 16 regioner, den ligger på Sørøya og har en areal på 45 845 km². I 2013 hadde regionen 539 436 innbyggere og administrasjonssenteret ligger i byen Christchurch.
Et jordskjelv rammet Canterbury med momentmagnitude på 6,3 som inntraff i Christchurch kl. 12.51 lokal tid 22. februar 2011 (23.51 21. februar 2011 UTC).
| Canterbury er en av New Zealands 16 regioner, den ligger på Sørøya og har en areal på 45 845 km². I 2013 hadde regionen 539 436 innbyggere og administrasjonssenteret ligger i byen Christchurch.
Et jordskjelv rammet Canterbury med momentmagnitude på 6,3 som inntraff i Christchurch kl. 12.51 lokal tid 22. februar 2011 (23.51 21. februar 2011 UTC).
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Canterbury Region – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Canterbury er en av New Zealands 16 regioner, den ligger på Sørøya og har en areal på 45 845 km². I 2013 hadde regionen 539 436 innbyggere og administrasjonssenteret ligger i byen Christchurch. | 198,060 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Otago | 2023-02-04 | Otago | ['Kategori:169°Ø', 'Kategori:45°S', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker hvor P373 sin verdi lokalt er lik med Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker med P373 fra Wikidata men verdi lokalt', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Otago', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Otago er en av New Zealands 16 regioner, den ligger på Sørøya og har en areal på 31 476 km². I 2013 hadde regionen 202 467 innbyggere og administrasjonssenteret ligger i byen Dunedin.
| Otago er en av New Zealands 16 regioner, den ligger på Sørøya og har en areal på 31 476 km². I 2013 hadde regionen 202 467 innbyggere og administrasjonssenteret ligger i byen Dunedin.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Otago Region – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Otago er en av New Zealands 16 regioner, den ligger på Sørøya og har en areal på 31 476 km². I 2013 hadde regionen 202 467 innbyggere og administrasjonssenteret ligger i byen Dunedin. | 198,061 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pireus_(prefektur) | 2023-02-04 | Pireus (prefektur) | ['Kategori:23°Ø', 'Kategori:37°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Attikí', "Kategori:Hellas' prefekturer", 'Kategori:Opprydning 2023-01', 'Kategori:Pireus', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1972', 'Kategori:Trenger oppdatering'] | Pireus er et prefekturområde i Hellas. Det er en del av periferien og prefekturet Attikí og storprefekturet Athen-Pireus. Hovedstaden i prefekturområdet er byen Pireus. Det dekker den sørvestlige delen av Athens storbyområde, og inkluderer flere øyer i Saroniabukten (som Salamis, Egina og Poros), Methana og Troizina på halvøyen Peloponnes og øyen Kythira og Antikythera sør for Peloponnes.
I Attika grenser prefekturområdet til Athen i øst. På Peloponnes grenser det til Argolida.
| Pireus er et prefekturområde i Hellas. Det er en del av periferien og prefekturet Attikí og storprefekturet Athen-Pireus. Hovedstaden i prefekturområdet er byen Pireus. Det dekker den sørvestlige delen av Athens storbyområde, og inkluderer flere øyer i Saroniabukten (som Salamis, Egina og Poros), Methana og Troizina på halvøyen Peloponnes og øyen Kythira og Antikythera sør for Peloponnes.
I Attika grenser prefekturområdet til Athen i øst. På Peloponnes grenser det til Argolida.
== Kommuner ==
== Kilder ==
Prefectures of Greece www.geogreece.gr | Pireus er et prefekturområde i Hellas. Det er en del av periferien og prefekturet Attikí og storprefekturet Athen-Pireus. | 198,062 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Southland | 2023-02-04 | Southland | ['Kategori:168°Ø', 'Kategori:45°S', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Southland'] | Southland er en av New Zealands 16 regioner, den ligger på Sørøya og har en areal på 30 753 km². I 2013 hadde regionen 93 339 innbyggere og administrasjonssenteret ligger i byen Invercargill.
| Southland er en av New Zealands 16 regioner, den ligger på Sørøya og har en areal på 30 753 km². I 2013 hadde regionen 93 339 innbyggere og administrasjonssenteret ligger i byen Invercargill.
== Referanser == | Southland er en av New Zealands 16 regioner, den ligger på Sørøya og har en areal på 30 753 km². I 2013 hadde regionen 93 339 innbyggere og administrasjonssenteret ligger i byen Invercargill. | 198,063 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hanne_Skartveit | 2023-02-04 | Hanne Skartveit | ['Kategori:Alumni fra Johns Hopkins University', 'Kategori:Alumni fra Universitetet i Oslo', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 13. april', 'Kategori:Fødsler i 1966', 'Kategori:Journalister i Dagsavisen eller forløpere', 'Kategori:Journalister i VG', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske journalister', 'Kategori:Norske jurister', 'Kategori:Norske statsvitere', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Hanne Benedicte Skartveit (født 1966) er en norsk journalist med lang fartstid i Verdens Gang. Hun har siden 2009 hatt stillingen som politisk redaktør i avisa.
Hun tok ex.phil. ved Universitetet i Oslo i 1986 og 2. avdeling jus i 1989. Hun fullførte jusstudiet i 2004 (samme sted) og tok en mastergrad i internasjonal politikk ved Johns Hopkins University i Washington, D.C. i 2006.Hun var nestleder i Studenttinget i Studentsamskipnaden i Oslo i 1987. Hun har også politisk bakgrunn fra AUF og Sosialdemokratisk Studentforbund.Skartveit var politisk journalist i Arbeiderbladet 1990–1991. I 1991 ble hun ansatt i VG, og var politisk reporter i avisa fram til 2000. Da tok hun et avbrekk fra jobben for å fullføre jusutdanningen. Senere fikk hun tilbud om å bli kommentator i VG, før hun etter et opphold i Washington ble leder for leder- og kommentaravdelingen i samme avis. Hun har siden 2009 hatt stillingen som politisk redaktør i VG, en jobb hun tok over etter Olav Versto.
I 1999 ble hun tildelt et SKUP-diplom for prosjektet Fylkespolitikerne – politikkens lønnsadel.Hun er gift med journalist og programleder Gerhard Helskog og er datter av tidligere forlagsdirektør og programredaktør i NRK, Andreas Skartveit.
| Hanne Benedicte Skartveit (født 1966) er en norsk journalist med lang fartstid i Verdens Gang. Hun har siden 2009 hatt stillingen som politisk redaktør i avisa.
Hun tok ex.phil. ved Universitetet i Oslo i 1986 og 2. avdeling jus i 1989. Hun fullførte jusstudiet i 2004 (samme sted) og tok en mastergrad i internasjonal politikk ved Johns Hopkins University i Washington, D.C. i 2006.Hun var nestleder i Studenttinget i Studentsamskipnaden i Oslo i 1987. Hun har også politisk bakgrunn fra AUF og Sosialdemokratisk Studentforbund.Skartveit var politisk journalist i Arbeiderbladet 1990–1991. I 1991 ble hun ansatt i VG, og var politisk reporter i avisa fram til 2000. Da tok hun et avbrekk fra jobben for å fullføre jusutdanningen. Senere fikk hun tilbud om å bli kommentator i VG, før hun etter et opphold i Washington ble leder for leder- og kommentaravdelingen i samme avis. Hun har siden 2009 hatt stillingen som politisk redaktør i VG, en jobb hun tok over etter Olav Versto.
I 1999 ble hun tildelt et SKUP-diplom for prosjektet Fylkespolitikerne – politikkens lønnsadel.Hun er gift med journalist og programleder Gerhard Helskog og er datter av tidligere forlagsdirektør og programredaktør i NRK, Andreas Skartveit.
== Referanser == | Hanne Benedicte Skartveit (født 1966) er en norsk journalist med lang fartstid i Verdens Gang. Hun har siden 2009 hatt stillingen som politisk redaktør i avisa. | 198,064 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kor_21 | 2023-02-04 | Kor 21 | ['Kategori:Etableringer i 1991', 'Kategori:Kor i Oslo'] | Kor 21 er et blandet kor og ble startet i 1991. Koret har sitt navn fra Oslos gamle bydel 21, Grefsen-Kjelsås.
I 2013 overtok Knut Harald Rydning som korets dirigent, og de har siden hatt både vårkonserter, julekonserter, deltatt i det lokale kulturarrangementet Elvelangs langs Akerselva, og i 2014 fremførte de sammen med Kammerkoret Utsikten Missa Criolla av Ramirez. Tidligere har de blant annet deltatt i en større konsert på Oslo rådhus oghøsten 2012 fremførte de sammen med Ullern kammerkor og solister Carmina Burana av Orff. Koret, som har et trofast hjemmepublikum, identifiserer seg i hovedsak som et bydelskor, men det er ingen spesielle krav om bydeltilhørighet for å kunne være med. Øvinger foregår på Kjelsås.
Kor 21 er medlem av Norges Korforbund og hadde per desember 2015 crka 45 medlemmer.
| Kor 21 er et blandet kor og ble startet i 1991. Koret har sitt navn fra Oslos gamle bydel 21, Grefsen-Kjelsås.
I 2013 overtok Knut Harald Rydning som korets dirigent, og de har siden hatt både vårkonserter, julekonserter, deltatt i det lokale kulturarrangementet Elvelangs langs Akerselva, og i 2014 fremførte de sammen med Kammerkoret Utsikten Missa Criolla av Ramirez. Tidligere har de blant annet deltatt i en større konsert på Oslo rådhus oghøsten 2012 fremførte de sammen med Ullern kammerkor og solister Carmina Burana av Orff. Koret, som har et trofast hjemmepublikum, identifiserer seg i hovedsak som et bydelskor, men det er ingen spesielle krav om bydeltilhørighet for å kunne være med. Øvinger foregår på Kjelsås.
Kor 21 er medlem av Norges Korforbund og hadde per desember 2015 crka 45 medlemmer.
== Eksterne lenker ==
Kor 21s offisielle nettsted | Kor 21 er et blandet kor og ble startet i 1991. Koret har sitt navn fra Oslos gamle bydel 21, Grefsen-Kjelsås. | 198,065 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tasman_(region) | 2023-02-04 | Tasman (region) | ['Kategori:172°Ø', 'Kategori:41°S', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:New Zealands distrikter', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tasman'] | Tasman er en av New Zealands 16 regioner, den ligger på Sørøya og har en areal på 9 771 km². I 2013 hadde regionen 47 157 innbyggere og administrasjonssenteret ligger i byen Richmond. Tasman er både region og distrikt.
| Tasman er en av New Zealands 16 regioner, den ligger på Sørøya og har en areal på 9 771 km². I 2013 hadde regionen 47 157 innbyggere og administrasjonssenteret ligger i byen Richmond. Tasman er både region og distrikt.
== Referanser == | Tasman er en av New Zealands 16 regioner, den ligger på Sørøya og har en areal på 9 771 km². I 2013 hadde regionen 47 157 innbyggere og administrasjonssenteret ligger i byen Richmond. | 198,066 |
https://no.wikipedia.org/wiki/El_Cid | 2023-02-04 | El Cid | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Dødsfall i 1099', 'Kategori:Fødsler i 1048', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Spanias historie'] | Rodrigo Díaz de Vivar (født ca. 1043 i Vivar nær Burgos, død 10. juli 1099 i Valencia) bedre kjent som El Cid Campeador var en spansk adelsmann kjent for å ha tatt Valencia fra maurerne etter å ha blitt forvist fra Castilla av kong Alfonso VI. Etter den vellykkede beleiringen gjorde han Valencia til hovedsete i sitt nye kongerike. Navnet El Cid er direkte avledet av ordet "al-sayyid", arabisk for «mektig herre», og kallenavnet «El Campeador» (som han fikk av sine kristne tilhengere) betydde seierherre. El Cid døde som en umåtelig rik mann og har siden blitt en spansk nasjonalhelt. En periode like etter at han forlot Alfonso VII ledet han hæren til det muslimske Zaragoza i byens forsvar mot den samme Alfonso VII´s beleiring.
Ifølge legenden skulle El Cids hustru etter hans død ha bundet fast den døde kroppen ikledd rustning på hans berømte stridshest Babieca og sendt denne ut i strid mot maurerne som beleiret Valencia. Denne legenden ble brukt i filmen om El Cid fra 1961. I virkeligheten døde El Cid i sin egen seng og ble begravet på vanlig vis flere år før beleiringen inntraff.
| Rodrigo Díaz de Vivar (født ca. 1043 i Vivar nær Burgos, død 10. juli 1099 i Valencia) bedre kjent som El Cid Campeador var en spansk adelsmann kjent for å ha tatt Valencia fra maurerne etter å ha blitt forvist fra Castilla av kong Alfonso VI. Etter den vellykkede beleiringen gjorde han Valencia til hovedsete i sitt nye kongerike. Navnet El Cid er direkte avledet av ordet "al-sayyid", arabisk for «mektig herre», og kallenavnet «El Campeador» (som han fikk av sine kristne tilhengere) betydde seierherre. El Cid døde som en umåtelig rik mann og har siden blitt en spansk nasjonalhelt. En periode like etter at han forlot Alfonso VII ledet han hæren til det muslimske Zaragoza i byens forsvar mot den samme Alfonso VII´s beleiring.
Ifølge legenden skulle El Cids hustru etter hans død ha bundet fast den døde kroppen ikledd rustning på hans berømte stridshest Babieca og sendt denne ut i strid mot maurerne som beleiret Valencia. Denne legenden ble brukt i filmen om El Cid fra 1961. I virkeligheten døde El Cid i sin egen seng og ble begravet på vanlig vis flere år før beleiringen inntraff.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Barton, Simon & Fletcher, Richard (2000). The world of El Cid, Chronicles of the Spanish reconquest. Manchester: Manchester University Press. ISBN 0-7190-5225-4. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Díez, Gonzalo Martínez (1999). El Cid Histórico: Un Estudio Exhaustivo Sobre el Verdadero Rodrigo Díaz de Vivar. Barcelona: Planeta. ISBN 84-08-03161-9.
Fletcher, Richard (1991). The Quest for El Cid. New York: Oxford University Press. ISBN 0-19-506955-2. | Rodrigo Díaz de Vivar (født ca. 1043 i Vivar nær Burgos, død 10. | 198,067 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gisborne_(region) | 2023-02-04 | Gisborne (region) | ['Kategori:178°Ø', 'Kategori:38°S', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:New Zealands distrikter', 'Kategori:New Zealands regioner', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Gisborne er en av New Zealands 16 regioner. Den 8 351 km² store regionen ligger på Nordøya og hadde 43 656 innbyggere i 2013. Administrasjonssenteret ligger i byen Gisborne. Grensene for regionen og distriktet Gisborne er identiske.
| Gisborne er en av New Zealands 16 regioner. Den 8 351 km² store regionen ligger på Nordøya og hadde 43 656 innbyggere i 2013. Administrasjonssenteret ligger i byen Gisborne. Grensene for regionen og distriktet Gisborne er identiske.
== Personer med tilknytning til Gisborne ==
Den verdensberømte sopranen Kiri Te Kanawa er født i Gisborne
== Referanser == | Gisborne er en av New Zealands 16 regioner. Den 8 351 km² store regionen ligger på Nordøya og hadde 43 656 innbyggere i 2013. | 198,068 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Peter_Lax | 2023-02-04 | Peter Lax | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 1. mai', 'Kategori:Fødsler i 1926', 'Kategori:Matematikere fra USA', 'Kategori:Medlemmer av Det Norske Videnskaps-Akademi', 'Kategori:Medlemmer av Det franske vitenskapsakademiet', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Budapest', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Vinnere av Abelprisen'] | Peter David Lax (født 1. mai 1926 i Budapest) er en amerikansk matematiker ved New York University som har forsket innen teoretiske matematiske emner og spesielt differensialligninger, veskedynamikk og annen fysisk dynamikk. Han fikk Abelprisen i 2005 for sitt arbeid med «teorien for partielle differensialligninger, til anvendelsen av slike ligninger og til å beregne løsningene for slike ligninger».
Et Lax-par er et sett av tidsbestemte matriser som beskrievr visse løsninger for differensiallikninger, og anvendes mye i fysikken. Videre brukes Lax–Milgram-teoremet til å anvende konseptene fra lineær algebra ved løsning av problemer innen bl.a partielle differensialligninger.
Innen norsk oljeindustri og petroleumsutvikling har Lax sine teorier vært uhyre viktige for utviklingen av praktiske, matematiske modeller for olje- og gassreservoarer. Teoriene hans brukes ved reservoar-simulering av oljefeltene i Norskehavet, for å vurdere restproduksjon og oljeproduksjonens utnyttelsesgrad.
| Peter David Lax (født 1. mai 1926 i Budapest) er en amerikansk matematiker ved New York University som har forsket innen teoretiske matematiske emner og spesielt differensialligninger, veskedynamikk og annen fysisk dynamikk. Han fikk Abelprisen i 2005 for sitt arbeid med «teorien for partielle differensialligninger, til anvendelsen av slike ligninger og til å beregne løsningene for slike ligninger».
Et Lax-par er et sett av tidsbestemte matriser som beskrievr visse løsninger for differensiallikninger, og anvendes mye i fysikken. Videre brukes Lax–Milgram-teoremet til å anvende konseptene fra lineær algebra ved løsning av problemer innen bl.a partielle differensialligninger.
Innen norsk oljeindustri og petroleumsutvikling har Lax sine teorier vært uhyre viktige for utviklingen av praktiske, matematiske modeller for olje- og gassreservoarer. Teoriene hans brukes ved reservoar-simulering av oljefeltene i Norskehavet, for å vurdere restproduksjon og oljeproduksjonens utnyttelsesgrad.
== Priser (utvalg) ==
== Referanser == | Peter David Lax (født 1. mai 1926 i Budapest) er en amerikansk matematiker ved New York University som har forsket innen teoretiske matematiske emner og spesielt differensialligninger, veskedynamikk og annen fysisk dynamikk. | 198,069 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_ordf%C3%B8rere_i_Kr%C3%A5ker%C3%B8y | 2023-02-04 | Liste over ordførere i Kråkerøy | ['Kategori:Fredrikstads historie', 'Kategori:Ordførere i Kråkerøy', 'Kategori:Ordførerlister i Viken'] | Liste over ordførere i Kråkerøy viser navn, parti og funksjonsperiode for ordførere i Kråkerøy kommune fra opprettelsen av kommunen i 1908 ved delingen av Glemmen kommune til sammenslåingen med Fredrikstad i 1994.
| Liste over ordførere i Kråkerøy viser navn, parti og funksjonsperiode for ordførere i Kråkerøy kommune fra opprettelsen av kommunen i 1908 ved delingen av Glemmen kommune til sammenslåingen med Fredrikstad i 1994.
== Se også ==
Liste over ordførere i Fredrikstad
Liste over ordførere i Glemmen
== Kilder ==
Kråkerøy. En østnorsk kystbygd. Kråkerøy kommune, 2 bind, 1957 og 1995. | Liste over ordførere i Kråkerøy viser navn, parti og funksjonsperiode for ordførere i Kråkerøy kommune fra opprettelsen av kommunen i 1908 ved delingen av Glemmen kommune til sammenslåingen med Fredrikstad i 1994. | 198,070 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Attik%C3%AD | 2023-02-04 | Attikí | ['Kategori:23°Ø', 'Kategori:38°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Attikí', "Kategori:Hellas' periferier", 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Attikí (tidligere Attika; gresk: Αττική, Attikí; gammelgresk: Ἀττική, Attikḗ) er en periferi (region) i Hellas som samtidig utgjør et eget prefektur. Attikí er videre delt inn i prefekturområdene Athen, Øst-Attikí, Pireus og Vest-Attikí. Athen, hovedstaden i Hellas, ligger i Attikí.
Attikí ligger i det sørlige Hellas og dekker 3 808 km². I tillegg til Athen inneholder området byene Pireus, Eleusis, Megara, Laurium og Marathon, i tillegg til en liten del av halvøya Peloponnes og øyene Salamis, Aegina, Poros, Hydra, Spetses, Kythira og Antikythira. 3 841 408 innbyggere bodde der i 2005, der mer enn 95 % er innbyggere i metropolområde til Athen.
| Attikí (tidligere Attika; gresk: Αττική, Attikí; gammelgresk: Ἀττική, Attikḗ) er en periferi (region) i Hellas som samtidig utgjør et eget prefektur. Attikí er videre delt inn i prefekturområdene Athen, Øst-Attikí, Pireus og Vest-Attikí. Athen, hovedstaden i Hellas, ligger i Attikí.
Attikí ligger i det sørlige Hellas og dekker 3 808 km². I tillegg til Athen inneholder området byene Pireus, Eleusis, Megara, Laurium og Marathon, i tillegg til en liten del av halvøya Peloponnes og øyene Salamis, Aegina, Poros, Hydra, Spetses, Kythira og Antikythira. 3 841 408 innbyggere bodde der i 2005, der mer enn 95 % er innbyggere i metropolområde til Athen.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Attica – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Vest-Attikí (tidligere Vest-Attika) er et prefekturområde i Hellas. Det er en del av periferien og prefekturet Attikí og hovedstaden i prefekturområdet er Elefsina. | 198,071 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_fjerde_internasjonale | 2023-02-04 | Den fjerde internasjonale | ['Kategori:Arbeiderbevegelsen', 'Kategori:Arbeiderhistorie', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1938', 'Kategori:Kommunisme', 'Kategori:Sosialisme'] | Den fjerde internasjonale er en internasjonal kommunistorganisasjon dannet på initiativ fra og under ledelse av Lev Trotskij i 1938. Trotskij levde i eksil etter å ha blitt landsforvist fra Sovjetunionen i 1929 av Josef Stalin. Trotskij og tilhengerne hans, som ble kalt «trotskister», mente de var de ekte kommunistene, mens stalinismen betydde en byråkratisk kontrarevolusjon som tok makten fra arbeiderklassen i sovjetstaten. Etter at «trotskistene» ble sterkt forfulgte i Sovjetunionen, og det ble uglesett å hevde slike synspunkter i de stalinistiske kommunistpartiene, mente Trotskij i 1938 at tiden var inne til å danne en ny internasjonale i opposisjon til den staliniserte tredje internasjonale, også kalt Komintern.
Slik oppstod den fjerde internasjonalen, som fremdeles etter flere splittelser, finnes under navnet United Secretariat of the Fourth International (USFI), også bare kalt FI. Den fjerde internasjonale ble aldri noen stor bevegelse internasjonalt, men ulike «trotskistiske» grupper innenfor eller utenfor FI har spilt en viss politisk rolle i enkelte land, ofte som deler av brede sosialistiske allianser eller innenfor sosialistiske masseparti.
| Den fjerde internasjonale er en internasjonal kommunistorganisasjon dannet på initiativ fra og under ledelse av Lev Trotskij i 1938. Trotskij levde i eksil etter å ha blitt landsforvist fra Sovjetunionen i 1929 av Josef Stalin. Trotskij og tilhengerne hans, som ble kalt «trotskister», mente de var de ekte kommunistene, mens stalinismen betydde en byråkratisk kontrarevolusjon som tok makten fra arbeiderklassen i sovjetstaten. Etter at «trotskistene» ble sterkt forfulgte i Sovjetunionen, og det ble uglesett å hevde slike synspunkter i de stalinistiske kommunistpartiene, mente Trotskij i 1938 at tiden var inne til å danne en ny internasjonale i opposisjon til den staliniserte tredje internasjonale, også kalt Komintern.
Slik oppstod den fjerde internasjonalen, som fremdeles etter flere splittelser, finnes under navnet United Secretariat of the Fourth International (USFI), også bare kalt FI. Den fjerde internasjonale ble aldri noen stor bevegelse internasjonalt, men ulike «trotskistiske» grupper innenfor eller utenfor FI har spilt en viss politisk rolle i enkelte land, ofte som deler av brede sosialistiske allianser eller innenfor sosialistiske masseparti.
== Litteratur ==
North, David (1988). The Heritage We Defend; A history of the Fourth International. Labor Publications Inc. ISBN 0-9290-8700-3. | Den fjerde internasjonale er en internasjonal kommunistorganisasjon dannet på initiativ fra og under ledelse av Lev Trotskij i 1938. Trotskij levde i eksil etter å ha blitt landsforvist fra Sovjetunionen i 1929 av Josef Stalin. | 198,072 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vindenes_hus | 2023-02-04 | Vindenes hus | ['Kategori:12°Ø', 'Kategori:1994', 'Kategori:66°N', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Alstahaug', 'Kategori:Kultur i Alstahaug', 'Kategori:Skulpturlandskap Nordland'] | «Vindenes hus» er en skulptur/installasjon av Sissel Tolaas som står ved Helgelandsbrua på Alstenøya i Alstahaug kommune, like nord for Sandnessjøen. Verket ble avduket i 1994, og er en del av Skulpturlandskap Nordland.Skulpturen er utført i betong, og er en 4,85 m høy oppreist sylinder med 12 runde hull. I hver av hullene er det en propell. «Huset» har et flatt, kvadratisk tak i betong som et støttet av en smal stolpe i hvert hjørne.
Tolaas skriver selv om skulpturen at hun ønsket å velge det stedet i Alstahaug der været er på sitt mest ekstreme, og at:
«Skulpturen kan minne oss om et anonymt laboratorium, et sted hvor det foregår vitenskapelig aktivitet. Propellene som befinner seg i åpninger i den buede veggen roterer ut fra vindens hastighet. Denne bevegelsen skapt av vindenergien, sammen med inskripsjonene på latin hvor det er navn på de forskjellige vinder og angivelsen av kompassretningene, definerer et felt av assosiasjoner hvor vitenskapelige systemer brukes som kunstnerisk uttrykk. Vitenskap møter her kunstens streben etter skjønnhet, etter å gjøre ting sansbare og konkret tilstedeværende i våre liv.»Forholdet mellom kunst og natur er tilbakevendende: gir det mening å skape et kunstverk på et sted hvor naturen har sin egen skjønnhet? «Jeg mener at Tolaas valgte en riktig avgjørelse: Istedenfor å lage et selvtilstrekkelig kunstobjekt som ville gjøre de naturlige omgivelsene mer 'tiltrekkende', valgte hun et uttrykk som skulle vise hvordan naturen 'arbeider'.»Over tid har det vist seg at kunstverkets bevegelige deler, propellene, ikke mestrer de intense værforholdene. Propellene er nå derfor fastmontert, og snurrer ikke lenger rundt.
| «Vindenes hus» er en skulptur/installasjon av Sissel Tolaas som står ved Helgelandsbrua på Alstenøya i Alstahaug kommune, like nord for Sandnessjøen. Verket ble avduket i 1994, og er en del av Skulpturlandskap Nordland.Skulpturen er utført i betong, og er en 4,85 m høy oppreist sylinder med 12 runde hull. I hver av hullene er det en propell. «Huset» har et flatt, kvadratisk tak i betong som et støttet av en smal stolpe i hvert hjørne.
Tolaas skriver selv om skulpturen at hun ønsket å velge det stedet i Alstahaug der været er på sitt mest ekstreme, og at:
«Skulpturen kan minne oss om et anonymt laboratorium, et sted hvor det foregår vitenskapelig aktivitet. Propellene som befinner seg i åpninger i den buede veggen roterer ut fra vindens hastighet. Denne bevegelsen skapt av vindenergien, sammen med inskripsjonene på latin hvor det er navn på de forskjellige vinder og angivelsen av kompassretningene, definerer et felt av assosiasjoner hvor vitenskapelige systemer brukes som kunstnerisk uttrykk. Vitenskap møter her kunstens streben etter skjønnhet, etter å gjøre ting sansbare og konkret tilstedeværende i våre liv.»Forholdet mellom kunst og natur er tilbakevendende: gir det mening å skape et kunstverk på et sted hvor naturen har sin egen skjønnhet? «Jeg mener at Tolaas valgte en riktig avgjørelse: Istedenfor å lage et selvtilstrekkelig kunstobjekt som ville gjøre de naturlige omgivelsene mer 'tiltrekkende', valgte hun et uttrykk som skulle vise hvordan naturen 'arbeider'.»Over tid har det vist seg at kunstverkets bevegelige deler, propellene, ikke mestrer de intense værforholdene. Propellene er nå derfor fastmontert, og snurrer ikke lenger rundt.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | thumb|Vindenes hus. I bakgrunnen ses [[Helgelandsbrua]] | 198,073 |
https://no.wikipedia.org/wiki/All_Together_Now_(film) | 2023-02-04 | All Together Now (film) | ['Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Beatles-filmer', 'Kategori:Britiske musikkdokumentarer', 'Kategori:Dokumentarfilmer fra 2000-årene', 'Kategori:Engelskspråklige filmer', 'Kategori:Filmer fra 2008'] | All Together Now er en britisk dokumentarfilm om The Beatles og Cirque du Soleils samarbeidsprosjekt Love. Filmen gir detaljer om historien bak det unike partnerskapet mellom The Beatles og Cirque du Soleil som resulterte i showet LOVE og det dobbelt Grammy-vinnende albumet med samme navn Filmen er dedisert til minne om Neil Aspinall, en tidligere assistent til bandet og lederen av Apple Corps.
| All Together Now er en britisk dokumentarfilm om The Beatles og Cirque du Soleils samarbeidsprosjekt Love. Filmen gir detaljer om historien bak det unike partnerskapet mellom The Beatles og Cirque du Soleil som resulterte i showet LOVE og det dobbelt Grammy-vinnende albumet med samme navn Filmen er dedisert til minne om Neil Aspinall, en tidligere assistent til bandet og lederen av Apple Corps.
== Bakgrunn og utgivelse ==
All Together Now forteller hvordan Love-prosjektet startet fra et personlig vennskap mellom George Harrison og Cirque du Soleils grunnlegger Guy Laliberte. George hvordan talentene i Cirques artisteri og The Beatles’ musikk kunne fusjonere sammen til noe nytt og helt originalt og nyskapende. Tittelen på DVD-en refererer The Beatles-sangen "All Together Now".
Regissøren Adrian Wills, tar opp tidlige sammenkomster mellom Cirque & Apple Corps' kreative team, og sir Paul McCartney, Ringo Starr, Yoko Ono Lennon og Olivia Harrison diskusjoner om hvordan The Beatles' musikk kan bli brukt på en annen måte. Filmen forteller litt om avgjørelsen om at George Martin og Giles Martin skulle lage det som skulle bli ett 90-minutters musikklandskap laget av The Beatles' multi-track-innspillinger, og hvordan dette gikk for seg på det kjente Abbey Road Studios i London i England mens de første kreative ideene ble klekket ut i Montreal i Canada.
Disse tidlige stadiene av prosjektet ble filmet, som de første øvingene på Mirage Hotel Theatre i Las Vegas, som ble totalt ombygd til et unikt lydsystem og rund-scene for å huse Love-showet. George og Giles Martin, showets musikalske regissører, var involvert i Cirque du Soleils kreative team, utøvere og bakroms-crew.
DVD-en ble gitt ut 20. oktober 2008. Bonusmateriale inkluderer "Changing the music" (22 minutter), "Music in the theatre" (9 minutter) og "Making LOVE" (10 minutter).
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) All Together Now på Internet Movie Database
(fr) All Together Now på Allociné
(nl) All Together Now på MovieMeter
(en) All Together Now på AllMovie
(en) All Together Now på Turner Classic Movies
(en) All Together Now på Rotten Tomatoes | All Together Now er en britisk dokumentarfilm om The Beatles og Cirque du Soleils samarbeidsprosjekt Love. Filmen gir detaljer om historien bak det unike partnerskapet mellom The Beatles og Cirque du Soleil som resulterte i showet LOVE og det dobbelt Grammy-vinnende albumet med samme navn Filmen er dedisert til minne om Neil Aspinall, en tidligere assistent til bandet og lederen av Apple Corps. | 198,074 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_nordmenn_med_kamper_i_Premier_League | 2023-02-04 | Liste over nordmenn med kamper i Premier League | ['Kategori:Fotballister', 'Kategori:Lister over nordmenn', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel'] | Liste over nordmenn som har spilt i Premier League er en oversikt over alle nordmenn som har spilt kamper i Premier League siden ligaen ble opprettet i 1992. Gunnar Halle debuterte allerede i første serierunde av den første sesongen og ble dermed første norske Premier League-spiller. 74 nordmenn har spilt, eller spiller, i ligaen. Det plasserer Norge på delt åttendeplass på listen med land utenfor Storbritannia med flest Premier League-spillere.
| Liste over nordmenn som har spilt i Premier League er en oversikt over alle nordmenn som har spilt kamper i Premier League siden ligaen ble opprettet i 1992. Gunnar Halle debuterte allerede i første serierunde av den første sesongen og ble dermed første norske Premier League-spiller. 74 nordmenn har spilt, eller spiller, i ligaen. Det plasserer Norge på delt åttendeplass på listen med land utenfor Storbritannia med flest Premier League-spillere.
== Før 1992-93 sesongen ==
Nordmenn med kamper i øverste divisjon i England før opprettelsen av Premier League, men som aldri spilte i Premier League
Einar Aas, Nottingham Forest. Debut 1981-03-2828. mars 1981 (mot Chelsea).
Åge Hareide, Manchester City, Norwich. Debut 1981-10-2424. oktober 1981 (mot Nottingham Forest).
Kjetil Osvold, Nottingham Forest, Leicester. Debut 1987-04-2525. april 1987 (mot Wimbledon).Nordmenn som debuterte i øverste divisjon i England før de spilte i Premier League
Erik Thorstvedt, Tottenham. Debut 1989-01-1515. januar 1989 (mot Nottingham Forest).
Erland Johnsen, Chelsea. Debut 1989-12-099. desember 1989 (mot QPR).
Gunnar Halle, Oldham. Debut 1991-08-1717. august 1991 (mot Liverpool).
Pål Lydersen, Arsenal. Debut 1992-03-2828. mars 1992 (mot Wimbledon).
== Liste sortert etter dato for debut ==
== Referanser == | 18. serierunde i Premier League 2008/09 begynte lørdag 20. | 198,075 |
https://no.wikipedia.org/wiki/M%C3%A5neskinnsgurami | 2023-02-04 | Måneskinnsgurami | ['Kategori:Akvariefisk', 'Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Albert Günther', 'Kategori:Fisker formelt beskrevet i 1861', 'Kategori:Labyrintfisker', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Måneskinnsgurami (Trichogaster microlepis) er en labyrintfisk tilhørende familien Osphronemidae. Denne fredelige arten er en populær akvariefisk.
| Måneskinnsgurami (Trichogaster microlepis) er en labyrintfisk tilhørende familien Osphronemidae. Denne fredelige arten er en populær akvariefisk.
== Utbredelse og habitat ==
Måneskinnsguramien er autokton til Mekongelven i Kambodsja og Vietnam og Chao Phraya-elven. Den har også blitt introdusert i Colombia ved et uhell etter at arten ble sluppet ut fra akvarieoppdrettsfasiliteter.
== Eksterne lenker ==
(en) måneskinnsgurami i Encyclopedia of Life
(en) måneskinnsgurami i Global Biodiversity Information Facility
(en) måneskinnsgurami hos ITIS
(en) Kategori:Trichogaster microlepis – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Trichopodus microlepis – detaljert informasjon på Wikispecies | Måneskinnsgurami (Trichogaster microlepis) er en labyrintfisk tilhørende familien Osphronemidae. Denne fredelige arten er en populær akvariefisk. | 198,076 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Remembrance_of_the_Daleks | 2023-02-04 | Remembrance of the Daleks | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Doctor Who-historier'] | Remembrance of the Daleks er en Doctor Who-historie på fire episoder som ble vist på BBC One fra 5. til 26. oktober 1988. Den begynte seriens 25-årsjubileum ved å gå tilbake til stedet hvor den første historien, An Unearthly Child, begynte.
Historien handler om at Doktoren og Ace drar til 1963 og til Coal Hill School for å finne en Time Lord-gjenstand som Doktoren forlot på jorden fordi to Dalek-grupper slåss om den. Det er også den første historien som ble kringkastet i NICAM stereolyd.
Ben Aaronovitch, som skrev Remembrance of the Daleks, skrev også boken basert på den, som ble gitt ut av Target Books 21. juni 1990 med omslagsillustrasjon av Alister Pearson.
| Remembrance of the Daleks er en Doctor Who-historie på fire episoder som ble vist på BBC One fra 5. til 26. oktober 1988. Den begynte seriens 25-årsjubileum ved å gå tilbake til stedet hvor den første historien, An Unearthly Child, begynte.
Historien handler om at Doktoren og Ace drar til 1963 og til Coal Hill School for å finne en Time Lord-gjenstand som Doktoren forlot på jorden fordi to Dalek-grupper slåss om den. Det er også den første historien som ble kringkastet i NICAM stereolyd.
Ben Aaronovitch, som skrev Remembrance of the Daleks, skrev også boken basert på den, som ble gitt ut av Target Books 21. juni 1990 med omslagsillustrasjon av Alister Pearson.
== Eksterne lenker ==
Remembrance of the Daleks hos bbc.co.uk
Remembrance of the Daleks hos Doctor Who: A Brief History Of Time (Travel)
Remembrance of the Daleks hos Doctor Who Reference Guide
Om bokutgivelsen hos On Target | Remembrance of the Daleks er en Doctor Who-historie på fire episoder som ble vist på BBC One fra 5. til 26. | 198,077 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Evrytania | 2023-02-04 | Evrytania | ['Kategori:21°Ø', 'Kategori:39°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Evrytania', "Kategori:Hellas' prefekturer", 'Kategori:Hellas’ periferienheter', 'Kategori:Opprydning 2023-01', 'Kategori:Sentral-Hellas', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Trenger oppdatering'] | Evrytania (gresk Ευρυτανία, latin Eurytania) var et prefektur i Hellas. Det er en del av periferien Sentral-Hellas og hovedstaden i prefekturet er Karpenisi. Prefekturet ble opprettet i 1947 ut av Aitolia og Akarnania. Det består nesten bare av fjell, inkludert Tymfristos og Panaitoliko i sør. Av elver finner en blant annet Akheloos i vest og Agrafioti og Megdova i øst, som renner ut i Det joniske havet. Prefekturet er et av de minst befolkede i Hellas og et av få prefektur som bare benytter ett retningsnummer. Evrytania grenser til πρεφεκτθρενε Aitolia og Akarnania i vest, sørvest og i sør (vest for Akheloos), Karditsa i nord og Fthiotis i øst. Evyrtania har et stort skisenter nær Karpenisi i Tymfristosfjellene.
| Evrytania (gresk Ευρυτανία, latin Eurytania) var et prefektur i Hellas. Det er en del av periferien Sentral-Hellas og hovedstaden i prefekturet er Karpenisi. Prefekturet ble opprettet i 1947 ut av Aitolia og Akarnania. Det består nesten bare av fjell, inkludert Tymfristos og Panaitoliko i sør. Av elver finner en blant annet Akheloos i vest og Agrafioti og Megdova i øst, som renner ut i Det joniske havet. Prefekturet er et av de minst befolkede i Hellas og et av få prefektur som bare benytter ett retningsnummer. Evrytania grenser til πρεφεκτθρενε Aitolia og Akarnania i vest, sørvest og i sør (vest for Akheloos), Karditsa i nord og Fthiotis i øst. Evyrtania har et stort skisenter nær Karpenisi i Tymfristosfjellene.
== Kommuner ==
== Klima ==
Evrytania har en blanding av middelhavsklima og fjellklima i de vestlige områdene og mye av området får snø om vinteren. Sommermånedene er derimot varme.
== Historie ==
Evrytania har sin opprinnelse i antikken. Det ble en del av Romerriket og seinere en del av Østromerriket. I en periode på 1200-tallet ble det styrt av frankerne før Det osmanske riket erobret området på 1300-tallet. I motsetning til det meste av Hellas på denne tiden var området rundt Agrafa nesten helt selvstyrt. Etter 400 år under osmansk styre ble Evrytania igjen en del av Hellas etter den greske selvstendighetskrigen. Økonomien forbedret seg med jordbruket, men landsbyene var fremdeles fattige. Området ble rammet av den andre verdenskrigen og seinere av den greske borgerkrigen. Mot slutten av 1940-tallet ble det fred i området og økonomien blomstret, selv om innbyggertallet i landsbyene minket. Området fikk elektrisitet, radiokommunikasjon, motortransport og bedre veier i 1950-årene.
== Kilder ==
Prefectures of Greece www.geogreece.gr | Evrytania (gresk Ευρυτανία, latin Eurytania) var et prefektur i Hellas. Det er en del av periferien Sentral-Hellas og hovedstaden i prefekturet er Karpenisi. | 198,078 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Giacomo_Matteotti | 2023-02-04 | Giacomo Matteotti | ['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 10. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1924', 'Kategori:Fødsler 22. mai', 'Kategori:Fødsler i 1885', 'Kategori:Italienske jurister', 'Kategori:Italienske politikere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Myrdede politikere', 'Kategori:Personer fra Rovigo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Giacomo Matteotti (født 22. mai 1885 i Fratta Polesine, død 10. eller 11. juni 1924 nær Roma) var en italiensk sosialistisk politiker som ledet opposisjonen mot regjeringen til regjeringssjef Benito Mussolini og kritiserte den økende makten fascistene gradvis fikk i Italia.
Italienske fascisters mord på Matteotti i 1924 anses for begynnelsen på Mussolinis diktatur.
| Giacomo Matteotti (født 22. mai 1885 i Fratta Polesine, død 10. eller 11. juni 1924 nær Roma) var en italiensk sosialistisk politiker som ledet opposisjonen mot regjeringen til regjeringssjef Benito Mussolini og kritiserte den økende makten fascistene gradvis fikk i Italia.
Italienske fascisters mord på Matteotti i 1924 anses for begynnelsen på Mussolinis diktatur.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Giacomo Matteottis far var en kobbersmed fra Trentino som var blitt velstående.
Giacomo var utdannet som jurist. Under den første verdenskrigen argumenterte han for at Italia skulle være nøytralt, og for dette ble han internert på Sicilia.
=== Politiker ===
Etter en tid ble Matteotti gruppeleder i parlamentet for det italienske sosialistpartiet Partito Socialista Italiano. Han ble etter hvert en uredd politiker som talte fascistene midt imot.
=== Mord ===
Han forsvant plutselig den 10. juni 1924. Bare noen dager før hadde han tatt et voldsomt oppgjør med Mussolini i det italienske parlamentet. Etter talen skal han ha sagt til partifellene sine at de kunne begynne å forberede minnetalen over ham. Han ble funnet drept noen dager etter forsvinningen.
Dette førte til å begynne med til en parlamentarisk krise, og Mussolini måtte ta avstand fra mordet. Men samtidig ble antifascistiske demonstrasjoner slått ned. Tre menn ble arrestert for mordet, men bare én ble dømt, og bare til en kortvarig fengselsstraff. Den 3. januar 1925 tok Mussolini «alt politisk, moralsk og historisk» ansvar for mordet i en tale i parlamentet.
Trass i mordet på Matteotti ble Mussolini fremdeles støttet av den etablerte eliten i landet, blant andre av kong Victor Emmanuel III, som nektet å be regjeringssjef Mussolini om å gå av.
I 1927 ble Italia en fascistisk ettpartistat.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Matteotti, Giacomo (1996). Rede vor der Abgeordnetenkammer am 30. Mai 1924. Europäische Verlagsanstalt. ISBN 3-434-50124-X.
Luigi Cyaheled: Matteotti è vivente, Napoli, Casa Editrice Vedova Ceccoli & Figli, 1924.
Carlo Silvestri: Matteotti, Mussolini e il dramma italiano, Roma, Ruffolo, 1947.
Renzo De Felice: Mussolini il fascista, I, La conquista del potere. 1921-1925, Torino, Einaudi, 1966.
Carlo Rossini: Il delitto Matteotti fra il Viminale e l’Aventino, Bologna, Il Mulino, 1968.
Antonio G. Casanova: Matteotti. Una vita per il socialismo, Milano, Bompiani, 1974.
Adrian Lyttelton: La conquista del potere. Il fascismo dal 1919 al 1929, Roma-Bari, Laterza, 1974.
Ives Bizzi: Da Matteotti a Villamarzana. 30 anni di lotte nel Polesine (1915-1945), Treviso, Giacobino, 1975.
Carlo Silvestri: Matteotti, Mussolini e il dramma italiano, Milano, Cavallotti editore, 1981.
Alexander J. De Grand: Breve storia del fascismo, Roma-Bari, Laterza, 1983.
Matteo Matteotti: Quei vent’anni. Dal fascismo all’Italia che cambia, Milano, Rusconi, 1985.
Fabio Andriola: Mussolini. Prassi politica e rivoluzione sociale, S.l., F.U.A.N., 1990.
Mauro Canali: Il delitto Matteotti. Affarismo e politica nel primo governo Mussolini, Camerino, Università degli studi, 1996; Bologna, Il Mulino, 1997. ISBN 88-15-05709-9; 2004. ISBN 88-15-09729-5
Valentino Zaghi: Giacomo Matteotti, Sommacampagna, Cierre, 2001. ISBN 88-8314-110-5
Marcello Staglieno: Arnaldo e Benito. Due fratelli, Milano, Mondadori, 2003. ISBN 88-04-51264-4
Mauro Canali: Il delitto Matteotti, Bologna, Il Mulino, 2004.
Nunzio Dell'Erba: Matteotti: azione politica e pensiero giuridico, in "Patria indipendente", 28 maggio 2004, a. LIII, nn. 4-5, pp. 21–23.
Stanislao G. Pugliese: Fascism, Anti-fascism, and the Resistance in Italy: 1919 to the Present, Rowman & Littlefield, 2004. ISBN 0-7425-3123-6
Enrico Tiozzo: La giacca di Matteotti e il processo Pallavicini. Una rilettura critica del delitto, Roma, Aracne, 2005. ISBN 88-548-0041-4
Gianpaolo Romanato: Un italiano diverso. Giacomo Matteotti, Milano, Longanesi, 2010.
Giovanni Borgognone: Come nasce una dittatura. L'Italia del delitto Matteotti, Bari, Laterza, 2012. ISBN 978-88-420-9833-1
Giacomo Matteotti (1996). Rede vor der Abgeordnetenkammer am 30. Mai 1924. Hamburg: Europäische Verlagsanstalt. | thumb|graven av Giacomo Matteotti, [[Fratta Polesine, Rovigo]] | 198,079 |
https://no.wikipedia.org/wiki/BBC_Choice | 2023-02-04 | BBC Choice | ['Kategori:1998 i Storbritannia', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:BBC', 'Kategori:TV-kanaler etablert i 1998'] | BBC Choice var en av BBCs TV-kanaler og den begynte å kringkaste 23. september 1998. Det var den første kanalen i Storbritannia som ble bare kringkastet på digitalt format.Opprinnelig var hovedattraksjonen såkalte multi-broadcast-sendinger som ga seerne valget mellom hva de ville se. Den første slike sendingen foregikk to måneder etter at kanalen ble opprettet. De vanlige sendingene fokuserte hovedsakelig på kjendiser, dokumentarer og underholdningsmagasinet Liquid News.
I 2003 sluttet BBC Choice kringkasting i Storbritannia.
| BBC Choice var en av BBCs TV-kanaler og den begynte å kringkaste 23. september 1998. Det var den første kanalen i Storbritannia som ble bare kringkastet på digitalt format.Opprinnelig var hovedattraksjonen såkalte multi-broadcast-sendinger som ga seerne valget mellom hva de ville se. Den første slike sendingen foregikk to måneder etter at kanalen ble opprettet. De vanlige sendingene fokuserte hovedsakelig på kjendiser, dokumentarer og underholdningsmagasinet Liquid News.
I 2003 sluttet BBC Choice kringkasting i Storbritannia.
== Referanser == | BBC Choice var en av BBCs TV-kanaler og den begynte å kringkaste 23. september 1998. | 198,080 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Universitetet_i_iKwaZulu-Natali | 2023-02-04 | Universitetet i iKwaZulu-Natali | ['Kategori:29°S', 'Kategori:30°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlemskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:KwaZulu-Natal', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Universiteter i Sør-Afrika', 'Kategori:Utdanningsinstitusjoner etablert i 1910', 'Kategori:Utdanningsinstitusjoner etablert i 2004'] | Universitetet i iKwaZulu-Natali (engelsk: University of KwaZulu-Natal), forkortet UKZN er et universitet i byene Durban og Pietermaritzburg i iKwaZulu-Natali i Sør-Afrika. Det er i alt fem campuser.
Universitetet oppstod i 2004 ved en sammenslåing av Universitetet i Natal (grl 1910) og Universitetet i Durban-Westville (grl 1960-tallet). Sammenslåingen var en del av regjeringens plan for effektivisering av høyere utdanning.
Universitetet i Natal hadde høy vitenskapelig kvalitet og status og var kjent for anti-apartheid-aktivisme i etterkrigstiden. Universitetet i Durban-Westville var særlig et universitet for etniske indere i Sør-Afrika og var også sterkt knyttet til motstand mot apartheid.
UKZN består av fire skoler:
College of Humanities (humaniora, pedagogikk)
College of Law and Management Studies (jus, ledelse)
Colege of Health Sciences (helsefag, medisin)
The Nelson R Mandela School of Medicine
College of Agriculture, Engineering and Science (teknologiske fag)Blant tidligere studenter finner vi Steve Biko og Mangosuthu Buthelezi (begge ved Universitetet i Natal).
Skolepengene er om lag 20 000 Rand per år for bachelor-studier, og 10-15 000 Rand årlig for høyere grads studier, avhengig av fagkrets.
| Universitetet i iKwaZulu-Natali (engelsk: University of KwaZulu-Natal), forkortet UKZN er et universitet i byene Durban og Pietermaritzburg i iKwaZulu-Natali i Sør-Afrika. Det er i alt fem campuser.
Universitetet oppstod i 2004 ved en sammenslåing av Universitetet i Natal (grl 1910) og Universitetet i Durban-Westville (grl 1960-tallet). Sammenslåingen var en del av regjeringens plan for effektivisering av høyere utdanning.
Universitetet i Natal hadde høy vitenskapelig kvalitet og status og var kjent for anti-apartheid-aktivisme i etterkrigstiden. Universitetet i Durban-Westville var særlig et universitet for etniske indere i Sør-Afrika og var også sterkt knyttet til motstand mot apartheid.
UKZN består av fire skoler:
College of Humanities (humaniora, pedagogikk)
College of Law and Management Studies (jus, ledelse)
Colege of Health Sciences (helsefag, medisin)
The Nelson R Mandela School of Medicine
College of Agriculture, Engineering and Science (teknologiske fag)Blant tidligere studenter finner vi Steve Biko og Mangosuthu Buthelezi (begge ved Universitetet i Natal).
Skolepengene er om lag 20 000 Rand per år for bachelor-studier, og 10-15 000 Rand årlig for høyere grads studier, avhengig av fagkrets.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) University of KwaZulu-Natal – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Durban | 198,081 |
https://no.wikipedia.org/wiki/VGA | 2023-02-04 | VGA | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Datagrafikk', 'Kategori:IBM personlige datamaskiner', 'Kategori:IKT-standarder', 'Kategori:IT-relaterte introduksjoner i 1987', 'Kategori:Stikkforbindelser'] | VGA (Video Graphics Array) er en grafikkstandard for datamaskiner som først ble markedsført av IBM i 1987. VGA inngår i en familie sammen med tidligere grafikkstandarder som den til stor del er bakoverkompatibel med. VGA kan ses som en forbedring av sine forgjengere EGA (Enhanced Graphics Adapter) og CGA (Color Graphics Adapter). SVGA (SuperVGA) er en utvidelse av VGA, og er en standard fra VESA istedenfor IBM.
I dagligtale har det blitt vanlig å bruke betegnelsen VGA for enten den analoge grafikkstandarden, den 15-pinners skjermpluggen eller skjermkabelen, eller rett og slett selve oppløsningen 640x480. Denne oppløsningen er den minste fellesnevneren som støttes av stort sett alle dagens grafikkort, skjermer og operativsystemer. Det vil si at bilder kan vises på skjermen før datamaskinen blir konfigurert med drivere til skjermkortet. VGA-oppløsningen har også blitt populær på mobile enheter.
VGA har ”array” istedenfor ”adapter” i navnet fordi maskinvaren til å begynne med besto av en gate array-krets. Som det meste av IBMs maskinvare, ble også VGA kopiert av andre fabrikanter, og dette har medvirket til å gjøre den til en universell standard.
Noen av spesifikasjonene for VGA
256 KB videominne
16- og 256-fargers modus
Fargepalett med 262144 vedier (seks bit for hver av rød, grønn og blå)
Valgfri 25,175 MHz eller 28,322 MHz masterklokke
Maksimum 800 horisontale piksler
Maksimum 600 linjer
Oppfriskningsrater opp til 70 Hz
Grafiske moduser og tekstmoduser
| VGA (Video Graphics Array) er en grafikkstandard for datamaskiner som først ble markedsført av IBM i 1987. VGA inngår i en familie sammen med tidligere grafikkstandarder som den til stor del er bakoverkompatibel med. VGA kan ses som en forbedring av sine forgjengere EGA (Enhanced Graphics Adapter) og CGA (Color Graphics Adapter). SVGA (SuperVGA) er en utvidelse av VGA, og er en standard fra VESA istedenfor IBM.
I dagligtale har det blitt vanlig å bruke betegnelsen VGA for enten den analoge grafikkstandarden, den 15-pinners skjermpluggen eller skjermkabelen, eller rett og slett selve oppløsningen 640x480. Denne oppløsningen er den minste fellesnevneren som støttes av stort sett alle dagens grafikkort, skjermer og operativsystemer. Det vil si at bilder kan vises på skjermen før datamaskinen blir konfigurert med drivere til skjermkortet. VGA-oppløsningen har også blitt populær på mobile enheter.
VGA har ”array” istedenfor ”adapter” i navnet fordi maskinvaren til å begynne med besto av en gate array-krets. Som det meste av IBMs maskinvare, ble også VGA kopiert av andre fabrikanter, og dette har medvirket til å gjøre den til en universell standard.
Noen av spesifikasjonene for VGA
256 KB videominne
16- og 256-fargers modus
Fargepalett med 262144 vedier (seks bit for hver av rød, grønn og blå)
Valgfri 25,175 MHz eller 28,322 MHz masterklokke
Maksimum 800 horisontale piksler
Maksimum 600 linjer
Oppfriskningsrater opp til 70 Hz
Grafiske moduser og tekstmoduser
== Eksterne lenker ==
VGA pinout and signals descriptions | VGA (Video Graphics Array) er en grafikkstandard for datamaskiner som først ble markedsført av IBM i 1987. VGA inngår i en familie sammen med tidligere grafikkstandarder som den til stor del er bakoverkompatibel med. | 198,082 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tilje | 2023-02-04 | Tilje | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Robåter', 'Kategori:Skipsterminologi'] | Tilje eller tile er fra gammelt av navn både på golvflater i hus, ett enkelt golvbord og (maritimt) golvdekningen i en småbåt. Det kan og bety dansegolv: Golvtil. Ordet har norrønt opphav, þilja.
Ti midt på gulvets tilje i den mannslagne ring stod to med dragne knive og et belte spent ikring.
Ivar Aasen skiller i sin norske ordbok mellom disse ordene: Han noterer at til (intetkjønn) eller tel er mest utbredt, mens tilja er verbet å tilja.
I småbåter er tilje treflakene en stiger på i rommene mellom toftene. I Nord-Norge er plikt vanlig. Lenger sør bruker en plikt eller plitt om en tilje som spisser av i skuten på båten (skottplikt).
Tilja er til å taes opp når båten skal øses eller landsettes. Derfor er det boret hull i dem. Hullet kan være så stort at en får tak på tiljen med votten på.
Seksring og Ottring lange, Aarer og Øskarre mange Ved han vel at lage Og mage.Tofte, Tilje, Pligt,Mast og andet sligt,Som er brugeligtI Sølænders Stikt;Sælger dem til SmellenFor FellenBlir betalt med Fisken paa Hjellen. | Tilje eller tile er fra gammelt av navn både på golvflater i hus, ett enkelt golvbord og (maritimt) golvdekningen i en småbåt. Det kan og bety dansegolv: Golvtil. Ordet har norrønt opphav, þilja.
Ti midt på gulvets tilje i den mannslagne ring stod to med dragne knive og et belte spent ikring.
Ivar Aasen skiller i sin norske ordbok mellom disse ordene: Han noterer at til (intetkjønn) eller tel er mest utbredt, mens tilja er verbet å tilja.
I småbåter er tilje treflakene en stiger på i rommene mellom toftene. I Nord-Norge er plikt vanlig. Lenger sør bruker en plikt eller plitt om en tilje som spisser av i skuten på båten (skottplikt).
Tilja er til å taes opp når båten skal øses eller landsettes. Derfor er det boret hull i dem. Hullet kan være så stort at en får tak på tiljen med votten på.
Seksring og Ottring lange, Aarer og Øskarre mange Ved han vel at lage Og mage.Tofte, Tilje, Pligt,Mast og andet sligt,Som er brugeligtI Sølænders Stikt;Sælger dem til SmellenFor FellenBlir betalt med Fisken paa Hjellen. | Tilje eller tile er fra gammelt av navn både på golvflater i hus, ett enkelt golvbord og (maritimt) golvdekningen i en småbåt. Det kan og bety dansegolv: Golvtil. | 198,083 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Peri_tes_Syries_theou | 2023-02-04 | Peri tes Syries theou | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Litteratur fra antikkens Hellas'] | Peri tes Syries theou (gresk: Περὶ τῆς Συρίης θεοῦ «Angående den syriske gudinne»), men er kanskje mer kjent ved den konvensjonelle latinske tittelen De Dea Syria. Det er et litterært verk skrevet på gresk som tradisjonelt har blitt tilskrevet den hellinserte syriske essayisten Lukian av Samosata. Avhandlingen redegjør for helligdommen til den syriske naturgudinnen Atargatis i Hierapolis Bambyke. Forfatteren Robert Graves er sitert på å ha hevdet at verket er en av svært få faktiske vitnemål på oldtidens gudinnedyrkelse. Peri tes Syries theou har i moderne tid spilt en betydelig rolle i utviklingen av dagens nyhedendom eller neopaganisme.
| Peri tes Syries theou (gresk: Περὶ τῆς Συρίης θεοῦ «Angående den syriske gudinne»), men er kanskje mer kjent ved den konvensjonelle latinske tittelen De Dea Syria. Det er et litterært verk skrevet på gresk som tradisjonelt har blitt tilskrevet den hellinserte syriske essayisten Lukian av Samosata. Avhandlingen redegjør for helligdommen til den syriske naturgudinnen Atargatis i Hierapolis Bambyke. Forfatteren Robert Graves er sitert på å ha hevdet at verket er en av svært få faktiske vitnemål på oldtidens gudinnedyrkelse. Peri tes Syries theou har i moderne tid spilt en betydelig rolle i utviklingen av dagens nyhedendom eller neopaganisme.
== Forfatteren Lukian ==
På grunn av tekstens antatte forbindelse til Lukian, som hadde et omdømme fra hans mange essayer, småstykker og dialoger som en sivilisert spotter, men samtidig vittig og utspekulert, har verdien av Peri tes Syries theou som en autentisk beskrivelse av det religiøse livet i Syria på 100-tallet e.Kr. blitt unødvendig nedvurdert, noe forskeren Lucinda Dirven har demonstrert. Verket informer uansett en god del om religionen i Midtøsten under den romerske tiden, skjønt en del av hans beskrivelser er vage, men mye er verifisert av annen litteratur funnet i den syriske oldtidsbyen Ugarit skrevet bortimot 1500 år tidligere og som ble oppdaget i 1928.Grunnen til at tilskrivelsen er usikker er at en del forskere peker på at boken er skrevet i en arkaisk jonisk gresk enn den attisk gresk som Lukian vanligvis skrev i. I motsetningen til andre tekster av Lukian er han ikke spesielt satirisk eller ironisk. Forskerflertallet hevder at Lukian har med hensikt ønsket å framstå som i tekstene til antikkens greske historiker Herodot. Denne var 500 år gammel og meget populær på Lukians tid.
== Kultbeskrivelser ==
Teksten er en beskrivelse av ulike religiøse kulter som ble praktisert ved Hierapolis Bambyke, i dag Manbij, i Syria. Peri tes Syries theou beskriver den orgiastiske og ville luksusen ved helligdommen, og i henhold til forfatteren var dyrkelsen av fallisk vesen med votivgaver av små, mannlige figurer av tre og bronse. Det var også en stor fallos reist som en obelisk foran tempelet og som ble seremonielt besteget en gang i året og dekorert. Lukian beskrev prester som kledde seg som kvinner og kastrerte seg selv, rituell prostitusjon av kvinnelige utøvere og stundom menneskelig ofring.
Resten av tempelet var av jonisk vesen med tak og dører bestående av gullplater, og mye annen forgylling. På innsiden var det hellige kammer hvor kun prestene hadde tillatelse til komme inn. Her var det statuer av gudinner og en gud i gull, men de førstnevnte synes å ha vært mer rikelig dekorert med edelsteiner og annen ornamenter. Mellom dem sto en forgylt xoanon som synes å ha blitt fraktet ut ved hellige prosesjoner. Annen rik inventar er beskrevet og spådomstolkninger av bevegelsene til Apollonfiguren. Et stort bronsealter sto fremst og i forgård levde et antall hellige dyr og fugler (men ikke griser) som ble benyttet i ofringene.
Rundt 300 prester tjenestegjorde ved helligdommen og det var utallige underordnete tjenere. Innsjøen var sentrum for hellige festivaler og det var sedvane for tilhengerne å svømme ut og dekorere et alter midt på vannet. Selvlemlestelse og andre orgier foregikk i utkanten av tempelet og det var omfattende ritualer ved å ankomme byen og det første besøket i tempelet under ledelse av lokale ledsagere.
Blant de detaljer som har stor interesse finnes det flere redegjørelser av den greske beskrivelse av syndfloden og Deukalion (den greske mytologiens motsvar til Bibelens Noah) som her blir blandet med førbibelske redegjørelser fra oldtidens østlige fortellinger om den store oversvømmelsen.
== Utdrag fra Peri tes Syries theou ==
10. Disse er de eldste og største helligdommer i Syria. Men av dem alle mener jeg ingen er større enn Den hellige by, heller ikke noe annet tempel er mer velsignet, heller ikke noe annet land mer hellig. Kostbare verker er deri og gamle ofringer og mange underverker, og statuer i gudenes likhet. Også, gudene er lesbart avslørt for dens innbyggere; for her svetter og beveger og profetier statuene, og ofte kommer det rop og skrik i templene når helligdommen er stengt, og mange har hørt det. Sannelig i rikdom er tempelet det fremste blant alle de som jeg kjenner; for det kommer mange kostbarheter fra Arabia og Fønikia og Babylonia, og mye fra Kappadokia og noe er ført dit fra sicilianere, og noe av assyrere. Og jeg så hva som har blitt lagret i all hemmelighet i tempelet, mange drakter og andre ting som har blitt satt sammen av sølv eller gull. Og av høytidene og festivalene, intet annet folk i verden har utpekt så mange.
== Senere tider ==
Se hovedartikkel, ManbijTempelet har blitt herjet av den romerske generalen Marcus Licinius Crassus på et hærtokt mot parterne i år 53 f.Kr. (hvor Crassus deretter ble drept i slaget ved Carrhæ), men på 200-tallet e.Kr. ble byen hovedstad for provinsen og en av de store byene i Syria. Den bysantinske historikeren Prokopios av Cæsarea kalte byen for den største i denne delen av verden. Den var imidlertid i ruiner da keiser Julian samlet sine tropper der før han marsjerte (som Crassus) mot sitt nederlag og død i Mesopotamia.
Khosrau I av Persia holdt byen som gissel for løsepenger etter at den bysantinske keiser Justinian I den store hadde mislykket med å forsvare den. Kalifen i Bagdad, Harun al-Rashid, gjenoppbygde byen på slutten av 700-tallet og den ble deretter et bein i en drakamp mellom bysantinerne, araberne og tyrkerne. Korsfarerne erobret den fra seldsjukkene på 1100-tallet, men den ble tatt av Saladin i 1175 og ble deretter hovedkvarter for Hülegü og hans mongoler som ødela den og etterlot den helt i ruiner.
== Referanser ==
== Se også ==
Den syriske gudinne – Atargatis
== Litteratur ==
Strong, Herbert A. & Garstang, John (1913): The Syrian Goddess
Lightfoot, J. L. (2003): Lucian On the Syrian Goddess: Edited with Introduction, Translation and Commentary. Oxford: Oxford University Press.
== Eksterne lenker ==
Peri tes Syries theou (De Dea Syria) – innledning og teksten i engelsk oversettelse
The Syrian Goddess – De Dea Syria – innledning og en annen oversettelse av teksten | Peri tes Syries theou (gresk: Περὶ τῆς Συρίης θεοῦ «Angående den syriske gudinne»), men er kanskje mer kjent ved den konvensjonelle latinske tittelen De Dea Syria. Det er et litterært verk skrevet på gresk som tradisjonelt har blitt tilskrevet den hellinserte syriske essayisten Lukian av Samosata. | 198,084 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fylkesvei_2988 | 2023-02-04 | Fylkesvei 2988 | ['Kategori:Fylkesveier i Vestfold og Telemark', 'Kategori:Veier i Larvik'] | Fylkesvei 2988 går mellom Tollboden og Herregårdssletta i Larvik.
Frem til 2019 hadde veien betegnelsen fylkesvei 103 (Vestfold).
| Fylkesvei 2988 går mellom Tollboden og Herregårdssletta i Larvik.
Frem til 2019 hadde veien betegnelsen fylkesvei 103 (Vestfold).
== Kommuner og knutepunkter ==
Larvik
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger Fv2988
(no) Statens vegvesen – trafikkmeldingerVegvesenets vegkart | | kart = | 198,085 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Brad_Sherwood | 2023-02-04 | Brad Sherwood | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 24. november', 'Kategori:Fødsler i 1964', 'Kategori:Komikere fra USA', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Chicago', 'Kategori:Skuespillere fra USA'] | Bradley Ramone «Brad» Sherwood (født 24. november 1964 i Chicago i Illinois) er en amerikansk skuespiller og improvisasjonskomiker som er kjent fra underholdningsindustrien som manusforfatter og produsent.
Sherwood ble uteksaminert fra Santa Fe High School og gikk videre til å bli uteksaminert fra Wright State University med en BFA i skuespill, før han dro videre med sine talenter til Hollywood. Hans første store rolle var med komedieserien The Newz samtidig som han hadde flere gjesteopptredener på L.A. Law som en kjærlighetssyk barnevakt. Han hadde også flere opptredener på The Tonight Show og var fast innslag på VH1 som kommentator.
I 1992 ble Sherwood et mer eller mindre fast deltager på improvisasjonprogrammet Whose Line Is It Anyway?. Etter Whose Line fokuserte Sherwood på Stand up, og gjorde en opptreden på Jane White Is Sick And Twisted i 2002. Han var også programvert for The Dating Game mellom 1997 til 1998 og The Big Moment i 1999. Han ble etterhvert også en del av improvisasjonslaget Mochrie/Sherwood sammen med Colin Mochrie, hvor de utførte klassiske improvisasjonsleker fra Whose Line både i USA og Canada. Han giftet seg for øvrig med forloveden Shauna i februar 2007.Den 28. mars 2007 deltok Sherwood og Mochrie som Master of Ceremonies ved middagen under Radio and Television Correspondents' Association i Washington D.C. Under denne seansen deltok visestabssjefen i Det hvite hus, Karl Rove, i en rap sammen med Sherwood og Mochrie hvor Rove sang «I'm MC Rove!» ved hvert refreng av sangen til ære for president George W. Bush.
| Bradley Ramone «Brad» Sherwood (født 24. november 1964 i Chicago i Illinois) er en amerikansk skuespiller og improvisasjonskomiker som er kjent fra underholdningsindustrien som manusforfatter og produsent.
Sherwood ble uteksaminert fra Santa Fe High School og gikk videre til å bli uteksaminert fra Wright State University med en BFA i skuespill, før han dro videre med sine talenter til Hollywood. Hans første store rolle var med komedieserien The Newz samtidig som han hadde flere gjesteopptredener på L.A. Law som en kjærlighetssyk barnevakt. Han hadde også flere opptredener på The Tonight Show og var fast innslag på VH1 som kommentator.
I 1992 ble Sherwood et mer eller mindre fast deltager på improvisasjonprogrammet Whose Line Is It Anyway?. Etter Whose Line fokuserte Sherwood på Stand up, og gjorde en opptreden på Jane White Is Sick And Twisted i 2002. Han var også programvert for The Dating Game mellom 1997 til 1998 og The Big Moment i 1999. Han ble etterhvert også en del av improvisasjonslaget Mochrie/Sherwood sammen med Colin Mochrie, hvor de utførte klassiske improvisasjonsleker fra Whose Line både i USA og Canada. Han giftet seg for øvrig med forloveden Shauna i februar 2007.Den 28. mars 2007 deltok Sherwood og Mochrie som Master of Ceremonies ved middagen under Radio and Television Correspondents' Association i Washington D.C. Under denne seansen deltok visestabssjefen i Det hvite hus, Karl Rove, i en rap sammen med Sherwood og Mochrie hvor Rove sang «I'm MC Rove!» ved hvert refreng av sangen til ære for president George W. Bush.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Brad Sherwood.com – Offisielle nettsider
(en) Brad Sherwood på Internet Movie Database
(fr) Brad Sherwood på Allociné
(en) Brad Sherwood hos The Movie Database | Brad Sherwood | 198,086 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mormo | 2023-02-04 | Mormo | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Vesener i gresk mytologi'] | Mormo (gresk: Μορμώ, Μορμών, Mormō) var i antikkens Hellas en ånd som beit slemme barn som ikke oppførte seg skikkelig, etter sigende en følgesvenn av gudinnen Hekate. Navnet var også benyttet for å henvise til en kvinnelig vampyrlignende vesen i fortellinger som ble fortalt til greske barn av deres ammer for å forhindre dem å gjøre ugagn. Denne referansen er hovedsakelig funnet i en del skuespill av komedieforfatteren Aristofanes.
| Mormo (gresk: Μορμώ, Μορμών, Mormō) var i antikkens Hellas en ånd som beit slemme barn som ikke oppførte seg skikkelig, etter sigende en følgesvenn av gudinnen Hekate. Navnet var også benyttet for å henvise til en kvinnelig vampyrlignende vesen i fortellinger som ble fortalt til greske barn av deres ammer for å forhindre dem å gjøre ugagn. Denne referansen er hovedsakelig funnet i en del skuespill av komedieforfatteren Aristofanes.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
«Mormo» i: Smith, William (1873): Dictionary of Greek and Roman Biography and Mythology, London. | Mormo (gresk: Μορμώ, Μορμών, Mormō) var i antikkens Hellas en ånd som beit slemme barn som ikke oppførte seg skikkelig, etter sigende en følgesvenn av gudinnen Hekate. Navnet var også benyttet for å henvise til en kvinnelig vampyrlignende vesen i fortellinger som ble fortalt til greske barn av deres ammer for å forhindre dem å gjøre ugagn. | 198,087 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fylkesvei_3004 | 2023-02-04 | Fylkesvei 3004 | ['Kategori:Fylkesveier i Vestfold og Telemark', 'Kategori:Referanser til riksvei', 'Kategori:Veier i Larvik'] | Fylkesvei 3004 går mellom Nansetgata og Greveveien i Larvik.
Frem til 2019 hadde veien betegnelsen fylkesvei 112 (Vestfold).
| Fylkesvei 3004 går mellom Nansetgata og Greveveien i Larvik.
Frem til 2019 hadde veien betegnelsen fylkesvei 112 (Vestfold).
== Kommuner og knutepunkter ==
LarvikJegersborggata
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Vegvesenets vegkart
(no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger Fv3004
(no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger | Fylkesvei 3004 går mellom Nansetgata og Greveveien i Larvik. | 198,088 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Matja%C5%BE_Zupan | 2023-02-04 | Matjaž Zupan | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Jugoslavia under Vinter-OL 1988', 'Kategori:Deltakere for Slovenia under Vinter-OL 1992', 'Kategori:Deltakere for Slovenia under Vinter-OL 1994', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 1987', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 1989', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 1993', 'Kategori:Fødsler 27. september', 'Kategori:Fødsler i 1968', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1988', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Jugoslavia', 'Kategori:Personer fra Kranj', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skihoppere under Vinter-OL 1988', 'Kategori:Skihoppere under Vinter-OL 1992', 'Kategori:Skihoppere under Vinter-OL 1994', 'Kategori:Skihopptrenere', 'Kategori:Slovenske skihoppere'] | Matjaž Zupan (født 27. september 1968) er en slovensk skihopptrener, tidligere skihopper.
Han arbeidet først som assistenttrener for det østerrikske landslaget. Fra sesongen 1999/2000 har han vært trener for det slovenske landslaget. Zupan var aktiv i en årrekke, og oppnådde en andreplass i verdenscuprenn i et skiflygingsrenn i Planica (1988), og var med på å ta sølv med det jugoslaviske laget under OL 1988 i Calgary.
I Zupans tid som trener har de slovenske hopperne oppnådd flere gode resultater, for eksempel gullmedaljen til Rok Benkovič i normalbakken i VM 2005 i Oberstdorf. I det samme mesterskapet tok Slovenia bronse i laghopping i normalbakken. I tillegg kom Peter Žonta på tredjeplass sammenlagt i hoppuka 2003/04. Etter sesongen 2005/06 gikk Zupan av som sjefstrener for det slovenske landslaget, han ble etterfulgt av Vasja Bajc. Zupan trente det tsjekkiske B-laget i to år, inntil det i april 2008 ble klart at Zupan skulle overta etter Bajcs etterfølger Ari-Pekka Nikkola som sjefstrener for Slovenia.
| Matjaž Zupan (født 27. september 1968) er en slovensk skihopptrener, tidligere skihopper.
Han arbeidet først som assistenttrener for det østerrikske landslaget. Fra sesongen 1999/2000 har han vært trener for det slovenske landslaget. Zupan var aktiv i en årrekke, og oppnådde en andreplass i verdenscuprenn i et skiflygingsrenn i Planica (1988), og var med på å ta sølv med det jugoslaviske laget under OL 1988 i Calgary.
I Zupans tid som trener har de slovenske hopperne oppnådd flere gode resultater, for eksempel gullmedaljen til Rok Benkovič i normalbakken i VM 2005 i Oberstdorf. I det samme mesterskapet tok Slovenia bronse i laghopping i normalbakken. I tillegg kom Peter Žonta på tredjeplass sammenlagt i hoppuka 2003/04. Etter sesongen 2005/06 gikk Zupan av som sjefstrener for det slovenske landslaget, han ble etterfulgt av Vasja Bajc. Zupan trente det tsjekkiske B-laget i to år, inntil det i april 2008 ble klart at Zupan skulle overta etter Bajcs etterfølger Ari-Pekka Nikkola som sjefstrener for Slovenia.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Matjaž Zupan – Olympedia
(en) Matjaž Zupan – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Matjaž Zupan – FIS (skihopping) | Matjaž Zupan (født 27. september 1968) er en slovensk skihopptrener, tidligere skihopper. | 198,089 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arne_Duncan | 2023-02-04 | Arne Duncan | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Barack Obamas regjering', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Fødsler i 1964', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Chicago', 'Kategori:Personer fra USA av norsk opphav', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Sosiologer fra USA', 'Kategori:Stubber 2016-11', 'Kategori:USAs helse-, utdannings- og velferdsministre'] | Arne Duncan (født 6. november 1964 i Chicago i USA) er en amerikansk sosiolog og tidligere utdanningsminister i Barack Obamas regjering. Duncan var tidligere leder for de offentlige skolene i Chicago. Han har røtter fra Stange i Hedmark.
| Arne Duncan (født 6. november 1964 i Chicago i USA) er en amerikansk sosiolog og tidligere utdanningsminister i Barack Obamas regjering. Duncan var tidligere leder for de offentlige skolene i Chicago. Han har røtter fra Stange i Hedmark.
== Referanser == | }} | 198,090 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norges_kvinnelandslag_i_fotball | 2023-02-04 | Norges kvinnelandslag i fotball | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Landslag som har vunnet VM i fotball', 'Kategori:Norges kvinnelandslag i fotball', 'Kategori:Olympiske mestere for Norge', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Vinnere av Fearnleys olympiske ærespris', 'Kategori:Vinnere av Kniksenprisen'] | Se Liste over norske mesterlag i kvinnefotball for vinnerlagene i EM, VM og OLNorges kvinnelandslag i fotball representerer Norge i internasjonal kvinnefotball. Landslaget spilte sin første kamp i 1978, og har siden vært med i seks VM, tre OL og 10 EM. Norge har vunnet samtlige av disse tre turneringene, samt EM to ganger. I tillegg har Norge også sølv i VM og EM og bronse i OL, og er dermed et av de mest suksessfulle kvinnelandslagene i verden.
Norge begynte relativt sent i skandinavisk målestokk med landslag for kvinner, og brukte tiden frem til midten av 1980-tallet på å etablere seg. Fra 1987 av ble imidlertid Norge et topplag da de vant EM, og året etterpå et uoffisielt VM. Norges storhetstid rent medaljemessig strakk seg fra 1987 til 2000, der alle gullmedaljene kom. Siden var Norge sjeldnere i toppen i de interkontinentale mesterskapene, men i EM var Norge oftere i semifinale og finale.
Norge har hatt relativt få trenerbytter, og trenerne sitter gjerne mellom fire og seks år, noe som har gitt alle trenerne muligheten til å prøve seg i både OL, EM og VM.
Norge spiller ikke landskampene sine på en fast stadion, men rullerer hovedsakelig på Østlandet etter å ha spilt på en rekke stadioner. Bortsett fra en kort periode i 1995, har ikke Norge hatt noen kallenavn. USA og Sverige er rivaler.
| Se Liste over norske mesterlag i kvinnefotball for vinnerlagene i EM, VM og OLNorges kvinnelandslag i fotball representerer Norge i internasjonal kvinnefotball. Landslaget spilte sin første kamp i 1978, og har siden vært med i seks VM, tre OL og 10 EM. Norge har vunnet samtlige av disse tre turneringene, samt EM to ganger. I tillegg har Norge også sølv i VM og EM og bronse i OL, og er dermed et av de mest suksessfulle kvinnelandslagene i verden.
Norge begynte relativt sent i skandinavisk målestokk med landslag for kvinner, og brukte tiden frem til midten av 1980-tallet på å etablere seg. Fra 1987 av ble imidlertid Norge et topplag da de vant EM, og året etterpå et uoffisielt VM. Norges storhetstid rent medaljemessig strakk seg fra 1987 til 2000, der alle gullmedaljene kom. Siden var Norge sjeldnere i toppen i de interkontinentale mesterskapene, men i EM var Norge oftere i semifinale og finale.
Norge har hatt relativt få trenerbytter, og trenerne sitter gjerne mellom fire og seks år, noe som har gitt alle trenerne muligheten til å prøve seg i både OL, EM og VM.
Norge spiller ikke landskampene sine på en fast stadion, men rullerer hovedsakelig på Østlandet etter å ha spilt på en rekke stadioner. Bortsett fra en kort periode i 1995, har ikke Norge hatt noen kallenavn. USA og Sverige er rivaler.
== Historie ==
I europeisk målestokk var kvinnelandslaget relativt tidlig etablert, men de var sent ute i skandinavisk sammenheng, godt etter Sverige og Danmark.
Det ble spilt en uoffisiell kamp der et norsk kvinnelandslag møtte Sveriges kvinnelandslag i fotball den 7. august 1975 på Nya Ullevi i Gøteborg, De tapte 0–4 med Torodd Nordeng som trener og spillere som Sif Kalvø og Grete Pedersen.De første offisielle kampene Norge spilte var to miniturneringer mot Sverige, Danmark og Finland, før Norge møtte, og slo, Nord-Irland.
=== Begynnelsen (1978–1983) ===
Som i mange andre land, hadde også Norges Fotballforbund en svært skeptisk tone til kvinnefotball. Det var først på 1970-tallet, etter etableringen av Norway Cup og Dagbladets aktive kamp for å få NFF til å skifte standpunkt, at Norge etter hvert fikk et landslag og Norgesmesterskap. Landslaget ble dannet med Per Pettersen som trener. Norges første landskamp ble spilt den 7. juli 1978 mot Sverige, og kampen endte med tap 1-2. Kari Nielsen fra Asker ble tidenes første målgjører på kvinnelandslaget. Det ble også tap mot Finland og Danmark under dette nordiske mesterskapet i Danmark.Året etter tapte Norge nok en gang for de tre landene. Imidlertid vant Norge sin første kamp med 4–1 mot Nord-Irland under en uoffisiell EM-turnering i Italia. I løpet av de neste årene ble Norge gradvis bedre, og lyktes å slå Frankrike, Sveits og England. Norge spilte også uavgjort mot Danmark og Sverige under det nordiske mesterskapet i 1982, og gjorde sin beste innsats i nordisk mesterskap med å gå gjennom ubeseiret. Imidlertid forelå det ingen offisielle Europa- eller verdensmesterskap, og dermed heller ingen mesterskapskvalifiseringer.
=== Erling Hokstad (1983–1989) ===
I 1983 tok Erling Hokstad over landslaget, og var med på å lede Norge til sin første kvalifisering til et mesterskap. Enda EM i 1984 strengt talt ikke var offisielt ettersom mindre enn halvparten av UEFA-medlemslandene stilte, var det det første mesterskapet som krevde kvalifisering. Norge havnet i en helnordisk kvalifiseringspulje med Sverige, Finland og Island. Norge slo Finland begge gangene, og vant og spilte uavgjort mot Island. Imidlertid ble det to tap mot Sverige, og dermed var Norge ute, da bare vinneren kom videre. Resultatene viste at Norge var i ferd med å markere seg blant de bedre lagene. Sverige vant for øvrig EM.
==== Første norske europamestre i lagidrett ====
Norge hadde et Sverigekompleks som viste seg året etter, da europamesterne slo Norge hele 5–0, det største tapet i Norges historie (tangert senere). Fra og med den 7. mai 1986 ble Dag Steinar Vestlund medtrener. Hvor vidt Vestlunds innvirken var avgjørende vites ikke, men Norge kvalifiserte seg til EM i 1987. Norge møtte Danmark, et lag de aldri hadde slått, Finland og Vest-Tyskland, som på det daværende tidspunktet hadde liten erfaring. Norge lyktes i å slå Danmark for første gang, til og med på bortebane. Imidlertid hadde Norge for mange uavgjort, og før siste runde ledet Norge med ett poeng mot Danmark. Norge vant den siste kampen 2–0 hjemme mot Finland mens Danmark tapte borte mot Vest-Tyskland. Etter kvalifiseringen fikk Norge oppdraget å arrangere semifinalene og finalen.
Semifinalen ble spilt mot Italia, nok et lag Norge aldri hadde slått. Heidi Støre og Trude Stendal scoret de to eneste målene i kampen, og Norge vant 2–0 etter at målvakt Janne Andreassen holdt buret rent. Norge spilte sin første offisielle finale i et mesterskap, der de møtte sin gamle nemesis, Sverige. Før finalen hadde Norge møtt Sverige ti ganger, med sju norske tap og tre uavgjorte kamper. Veteranen Gunn Nyborg, som hadde vært med helt siden starten i 1978, hadde vært med i alle ti kampene, og fikk endelig oppleve å slå svenskene. I finalen scoret Stendal to ganger, mens Sverige scoret bare en gang (ved Lena Videkull) og Norge vant 2–1. Norges første seier over Sverige i fotball for kvinner var også første gang Norge noensinne hadde vunnet noe i fotball. Året etterpå vant Norge et uoffisielt, men FIFA-arrangert, invitasjons-VM i Kina etter å ha møtt Sverige i finalen og vunnet 1–0.
EM ble arrangert annethvert år de første årene, og allerede i 1989 var det EM igjen. Norge tapte flere kamper enn de vant i kvalifiseringen, men vant den siste kampen med 3–1 over England i Blackburn, og gikk dermed videre på målforskjell tross bare fem poeng fra seks kamper, det svakeste av alle lagene som gikk videre. I kvartfinalen møtte Norge Nederland, som hadde slått Sverige. Imidlertid slo Norge Nederland med 2–1 og 3–0, og gikk videre til sluttspillet i Vest-Tyskland. Norge slo Sverige for tredje gang i mesterskapssammenheng, og gikk til finalen, der vi møtte et hjemmelag som hadde blitt langt bedre siden sist kamp mellom lagene. Vest-Tyskland vant 4–1, mens Norge måtte greie seg med sølv. Dette ble siste kampen til trenerparet Hokstad/Vestlund.
=== Even Pellerud (1990–1996) ===
Den nye treneren ble Even Pellerud. Han tok laget inn i kvalifisering til EM 1991, og det norske laget gikk gjennom seks kamper uten tap i gruppespillet, med bare et poengtap, mot England borte. I EM-kvartfinalen, som ble arrangert som hjemme- og bortekamp i november 1990, vant Norge 2–1 og 2–0 over Ungarn, og var dermed klaret for sluttspillet i Danmark, og også for VM-sluttspillet i Kina. Landslaget gikk inn i 1991-sesongen med et budsjett på tre millioner kroner i en sesong hvor de skulle spille både EM og VM. Norge slo ut Danmark i semifinalen på straffesparkkonkurranse etter to redninger av Reidun Seth, og møtte Tyskland i finalen. Norge tok ledelsen ved Birthe Hegstad like etter pause, men en feil av Linda Medalen ga Heidi Mohr muligheten til å utligne, og i ekstraomgangene hadde Tyskland mest krefter, scoret to mål, og vant fortjent, ifølge Sportsbokens reportasje. Dermed var Norges rekke på 11 kamper uten tap brutt.
Norge ladet opp til VM med to seire over USA i Massachusetts, hvor 17-åringen Bente Nordby debuterte på landslaget. De fikk imidlertid en dårlig start på VM med tap 0–4 for Kina i tidenes første VM-kamp, men hadde fortsatt sjansen til å gå videre, i og med at åtte av 12 lag gikk videre fra gruppespillet. Norge vant 4–0 over New Zealand og deretter knepent 2-1 mot Danmark, med Medalen som matchvinner rett etter en dansk utlikning. I kvartfinalen møtte Norge Italia, og Norge vant etter ekstraomganger, tross at de hadde sluppet Italia inn i kampen igjen ved to anledninger, takket være straffespark eksekvert av Tina Svensson. I semifinalen var det Sverige som ventet, og Norge vant klart 4-1 etter nok en straffe av Svensson, i tillegg til to mål av Medalen og et av Agnete Carlsen. I finalen ventet en ny rival, USA. USA var storfavoritter etter å ha slått europamestrene Tyskland lett, og tok ledelsen ved Michelle Akers, Norge utlignet ved Medalen, men Akers scoret vinnermålet tolv minutter før full tid etter å ha sneket til seg et tilbakespill fra Svensson til Seth.
==== EM 1993: Ny triumf ====
Pellerud fortsatte fremgangen, og i 1993 var Norge kvalifisert til EM i Italia etter en svært lett kvalifiseringsrunde med seire over Sveits og Belgia. Deretter fulgte, som i 1989, et dobbeltmøte med Nederland i kvartfinalen, hvor Norge sikret seg to 3–0-seire og billett til sluttspillet. Der stilte Norge med bare én europamester fra 1987, Heidi Støre; i forsvarsfireren var alle under 22 år. I semifinalen møtte Norge Danmark, og landslaget vant 1–0 etter scoring av 20-åringen Anne Nymark Andersen. Kaptein Birthe Hegstad hadde blitt byttet ut etter en ankelskade. I finalen møtte vi noe overraskende Italia, som hadde slått Tyskland på straffer. Etter en målløs første omgang kom Hegstad innpå i den andre, og scoret vinnermålet med 13 minutter igjen etter pasning fra Medalen.
I 1994 spilte Norge i den første Algarve Cup i Portugal, sammen med fire andre skandinaviske lag og USA; Norge utklasset Finland og Danmark og vant 1–0 over USA.
==== EM 1995: Innendørs tap for Sverige ====
I 1995 var det for andre og siste gang EM og VM i samme år. VM ble arrangert i Sverige, og hadde sannsynligvis prioritet også fra UEFA, ettersom semifinalene i EM ikke ble arrangert på nøytral grunn, men som hjemme- og bortekamp. Norge vant greit i kvalifiseringsrunden mot Finland, Den tsjekkiske republikk og Ungarn, og kvartfinalen mot Italia – mangel på seeding hadde gjort at EM-finalistene måtte møtes allerede i kvartfinalen, som også var kvalifisering til VM 1995 og OL 1996 – men i semifinalen mot Sverige ga Norge bort fire mål i andre omgang, og tapte dermed 5–7 sammenlagt etter å ha ledet med to mål til pause i andre kamp. Begge kampene ble spilt innendørs, før sesongen hadde kommet i gang i de nordiske landene.
==== VM 1995: Verdensmestre ====
EM-kampene og en 3.-plass i Algarve Cup, etter tap for Nederland, ga ikke store håp før VM-sluttspillet i Sverige, selv om Norge hadde slått USA etter straffesparkkonkurranse i Algarve. Norge hadde satt inn en ny, ung målvakt, Bente Nordby, som hadde fått noen få landskamper, men som ikke hadde spilt i EM-kampene mot Sverige og Italia. Tone Haugen, som sammen med Medalen spilte profesjonelt i Japan, og Marianne Pettersen kom også inn på laget, sistnevnte dog som reserve grunnet skade.
I gruppespillet møtte Norge England, Canada og Nigeria. Norge vant samtlige kamper, med to mål mot England og med store sifre mot de to andre lagene. I kvartfinalen ventet Danmark. Norge gikk opp i 3–0-ledelse ved Gro Espeseth, Medalen og Hege Riise, og et reduseringsmål seks minutter før slutt var betydningsløst. Det skulle imidlertid vise seg å bli Norges eneste baklengsmål i mesterskapet.
Norge hadde sjansen til revansje for finaletapet i 1991, da semifinalen i Västerås skulle gå mellom Norge og USA. Ann Kristin Aarønes scoret et tidlig mål, og Norge holdt unna, blant annet takket være Nordby, som reddet mange skudd i sluttminuttene. Norge spilte med ti spillere ettersom Heidi Støre ble utvist i det 77. minutt, men Nordby holdt nullen i den dramatiske avslutningen.
Norge møtte Tyskland i finalen, et lag Norge ikke hadde slått siden 1985. Tross dette, og tross at Støre satt på tribunen grunnet karantene, dominerte Norge første omgang og fikk inn to mål i omgangens ti siste minutter, ved Riise og Pettersen som målscorere. Riise ble kåret til turneringens beste spiller, Aarønes ble mesterskapets toppscorer, og forsvarsspiller og kaptein Gro Espeseth turneringens nest beste spiller. Tre måneder etter VM vant Norge 17–0 over Slovakia i EM-kvalifisering, som per 2009 er den største seieren den norske kvinnelandslaget har oppnådd.
I 1995 mottok landslaget Porsgrunds Porselænsfabriks Ærespris.
==== OL 1996: Ny medalje ====
Pelleruds siste turnering ble OL i Atlanta i 1996. I første kamp møtte Norge Brasil, som aldri hadde gått videre fra gruppespillet i et offisielt VM. Norge tok ledelsen to ganger, men Pretinha utlignet begge målene, og Aarønes fikk et mål annullert for angrep på keeper. Heidi Støre ble skadet i denne kampen, og kunne ikke spille noen av de resterende kampene; Brit Sandaune erstattet henne i denne kampen, og fikk dermed sin mesterskapsdebut som midtbanespiller, selv om hun senere skulle få fast plass som venstreback.
Tross Støres skade vant Norge 3–2 over Tyskland, den fjerde strake kampen uten tap mot tyskerne, etter avgjørelse på frispark av Hege Riise. Tyskland hadde utlignet to ganger, et mål av Bettina Wiegmann og et skudd av Birgit Prinz som gikk via en norsk spiller og i mål. Japan ble slått 4–0 i siste gruppespillkamp – Marianne Pettersen, nå fast spiller på laget, scoret to ganger – og ettersom Brasil hadde avgitt flere poeng vant Norge gruppen og gikk til semifinale.
I semifinalen møtte Norge USA nok en gang. Norge tok ledelsen etter en kontring som ble avsluttet av Linda Medalen etter pasning fra Agnete Carlsen. USA ble heiet fram av nesten 65 000 tilskuere på Sanford Stadium i Athens, og fikk straffespark med et kvarter igjen etter at Gro Espeseth skulle ha handset i 16-meterfeltet. Avgjørelsen var tvilsom ifølge New York Times' rapport, noe Espeseth var enig i – hun mente ballen søkte hånden hennes. New York Times hevdet imidlertid at USA burde hatt straffespark for hands tre minutter tidligere. Michelle Akers satte inn den straffen dommeren ga, og etter at Agnete Carlsen ble utvist for en takling bakfra i sluttminuttene benyttet innbytter Shannon MacMillan anledningen til å avgjøre kampen på golden goal ti minutter inn i ekstraomgangene. Norge fikk imidlertid OL-medaljer etter å ha vunnet bronsefinalen mot Brasil 2–0, med to mål av Aarønes.
Pelleruds siste kamp var returmatchen i Slovakia en måned etter OL. Kampen endte 4–0, og Norge vant dermed sin gruppe og var direkte kvalifisert for EM. Tidligere under sommeren hadde laget vunnet 3–1 borte og spilt 0–0 hjemme mot europamestrene Tyskland, og med fire seire i de andre kampene vant Norge gruppa og gikk direkte videre til sluttspillet.
=== Per-Mathias Høgmo (1997–2000) ===
==== EM 1997: Nedtur på hjemmebane ====
Pelleruds arvtaker, Per-Mathias Høgmo, ble ansatt i september 1996. Høgmo fikk relativt kort tid på å forberede seg til EM på hjemmebane, men ledet laget i vennskapskamper under vinteren og våren 1997, og laget vant sju av dem; deriblant 3–0 over Tyskland, Norges femte kamp på rad uten tap mot tyskerne, og fire kamper under Algarve Cup i 1997, Norges tredje seier der. Norge gikk inn i mesterskapet totalt 11 kamper på rad uten tap, den beste rekka siden VM-tittelen.
Medalen, Carlsen og Støre var blant spillerne som hadde gitt seg før mesterskapet, og til erstatning valgte Høgmo ut flere spillere uten stor landslagserfaring fra før, blant annet Gøril Kringen, Unni Lehn, Ragnhild Gulbrandsen, Margunn Haugenes (tilbake etter tre års pause), Monica Knudsen, Henriette Viker og Anne Tønnesen. I EM var imidlertid bare Kringen og Lehn i startoppstillingen; Haugenes, Knudsen, Viker og Gulbrandsen fikk innhopp fra benken.Norge hadde fått en vanskelig gruppe, tross seeding i trekningen; Tyskland (EM-gull 1995, VM-sølv 1995), Italia (EM-sølv 1993, kvartfinale EM 1995 etter tap for Norge) og Danmark (EM-bronse 1991, 8.-plass OL 1996) var motstandere, mens den andre gruppen inneholdt tre lag som aldri hadde nådd lenger enn kvartfinalen i EM. Norge åpnet med å utklasse Danmark 5–0 foran 4221 tilskuere på Åråsen stadion etter fire mål av Marianne Pettersen, som nå sto med 34 mål på 50 landskamper. Deretter fortsatte Norge sin rekke uten tap for Tyskland, med uavgjort 0–0 på Melløs i Moss under nærver av 7666 tilskuere, men Tyskland var "klart best" og Bente Nordby måtte takkes for at Norge holdt nullen, ifølge Sportsbokens rapport..
Ettersom Italia også hadde spilt uavgjort mot Tyskland og Danmark, kunne Norge gå videre til semifinale med uavgjort. Norge slapp imidlertid inn et tidlig mål, Gro Espeseth bommet på straffespark, og Norge slapp inn et mål på slutten som bekreftet at Norge havnet på 3.-plass i gruppa. Tyskland og Italia vant sine semifinaler.
==== VM 1999: Opp og ned ====
Norge trakk igjen Tyskland i kvalifiseringen til VM i USA, og måtte vinne gruppa for å gå direkte til VM. Etter å ha tapt 0–1 i Bayreuth, det første tapet etter seks kamper på rad uten tap mot tyskerne, vant Norge 3–2 hjemme, og uavgjort i Nederland var bedre enn Tyskland klarte. Dermed vant Norge gruppa med ett poeng. I 1998-sesongen ble Norge ble også nummer tre av fire lag i en turnering arrangert under Goodwill Games, med tap for Kina i straffesparkkonkurranse, men seier over Danmark på samme måte. Norge vant også Algarve Cup for fjerde og hittil siste gang i 1998.
Før VM i USA var Norge favoritter, som regjerende mestre hadde Sports Illustrated det norske laget som vinner i sitt VM-tips, og Medalen, Riise og Pettersen i sitt verdenslag uten amerikanske spillere. Norge startet med fire seire, tre av dem i en gruppe hvor bare Japan hadde nådd en VM-kvartfinale tidligere, og den fjerde, kvartfinalen, endte 3–1 mot Sverige – den åttende seieren på rad over Sverige, men dette var det første turneringsmøtet siden tapet for Sverige i EM fire år tidligere. Venstreback Brit Sandaune, midtbanespiller Unni Lehn, og spissene Ann Kristin Aarønes og Marianne Pettersen hadde utmerket seg i Norges innledende kamper, ifølge Dagbladets spillerbørs.
Likevel gikk Norge på en av sine største nedturer i sin landslagshistorie i semifinalen mot Kina. Det ble tangering av det verste tapet gjennom tidene, med 0–5 for Kina, og det i en kamp hvor Bente Nordby var "strålende" ifølge Dagbladets reporter. I bronsefinalen ble det målløst etter 120 minutter mot Brasil, men Norge tapte 4–5 på straffesparkkonkurranse, det første tapet mot Brasil siden 1988, og Norge ble dermed nummer fire i VM.
==== OL 2000: Norges hittil siste tittel ====
Dermed var ikke Norge favoritter under OL i Sydney, selv om oppvarmingen var utmerket; Norge vant 8–0 over England i siste kvalifiseringskamp til EM 2001, og slo også Tyskland, Kina og USA i vennskapskamper i juli. Midtbanespiller Solveig Gulbrandsen og høyreback Bente Kvitland hadde kommet inn på laget, men to av de mest toneangivende spillerne under 1990-tallet, Linda Medalen og Ann Kristin Aarønes, hadde lagt endelig opp.
Sports Illustrated regnet Norge som det 3. beste laget i OL, men ble ikke tippet på medaljeplass fordi de var i gruppe med regjerende verdensmester USA og tapende VM-finalist Kina. Etter å ha blitt utspilt og tapt 0–2 mot USA i den første kampen, vant Norge 3–1 over de afrikanske mestrene Nigeria, og kunne dermed nå semifinale som toer i gruppa med seier over Kina. Pettersen ga Norge ledelsen tidlig i andre omgang, men Kina utlignet på et tvilsomt straffespark. Tre minutter senere sikret innbytter Margunn Haugenes seieren med et skudd oppe i krysset.I semifinalen møtte Norge Tyskland. Spillemessig dominerte Tyskland, og Norge skapte knapt en sjanse, men Tina Wunderlich headet i eget mål og sikret Norge finaleplass ettersom Nordby holdt nullen. I finalen møtte Norge nok en gang USA, som ikke hadde tapt i mesterskap siden 1995. Kampen bølget fram og tilbake: USA gikk i ledelsen med Tiffeny Milbrett i det 5. minutt, men Norge snudde rett før pause ved mål av Gro Espeseth. Nordby holdt Norge inne i kampen med flere redninger, før Ragnhild Gulbrandsen headet inn 2–1 med et kvarter igjen etter svakt keeperarbeid. Norge holdt ledelsen inn i overtida, men slapp inn et nytt mål av Milbrett, og kampen gikk til ekstraomganger med golden goal. Dagny Mellgren, som hadde kommet inn som innbytter for Pettersen, scoret vinnermålet etter 12 minutter, men TV-bildene syntes å vise at Mellgren brukte hånda for å kontrollere ballen før hun skjøt den i mål.For OL-gullet ble laget tildelt Fearnleys olympiske ærespris, som første mottaker fra et lagspill.
=== Åge Steen (2000–2004) ===
Åge Steen lyktes ikke å gjenta resultatene til Høgmo, og tiden hans ble særlig preget av et VM som bare varte til kvartfinale og et påfølgende første OL uten deltakelse. I tillegg til dette fikk Steen også med seg en semifinale i EM i 2001.
==== EM 2001: Tyskland for sterke ====
Åge Steen tok over landslaget etter Høgmo, og hans trenertid begynte med greie resultater i vennskapskamper; det ble to seire over Sverige, og en seier over et svekket USA, men tap for Kina. Anne Tønnessen, som ikke kunne spille i OL grunnet hjernerystelse, var den eneste nye faste spilleren denne sesongen.
Norge klarte likevel ikke å følge opp sin status som olympiamestre. Etter 3–0 over Frankrike, en motstander Norge aldri hadde tapt for, var det tid for å få revansj for hjemmetapet for Italia i 1997. Rita Guarino ga imidlertid Italia en tidlig ledelse, og selv om Mellgren utlignet, fikk ikke Norge has på Italias gode keeper. Gøril Kringen pådro seg sitt andre gule kort, og måtte stå over den avsluttende kampen mot Danmark, som Norge ikke hadde tapt for siden 1988. Men uten rutine og samspill i midtforsvaret slapp Norge inn ett mål på slutten, et mål som keeper Nordby og midtstopper Anne Bugge Paulsen måtte dele skylda for. Ettersom Italia hadde slått Danmark tidligere, ville tapet ha ført til at Norge kunne blitt slått ut i gruppespillet for andre gang på rad, men Italia tapte for Frankrike og Norge fikk en sjanse til, i semifinale mot Tyskland.
Her fikk Tyskland revansj for OL-tapet. Norge hadde et par sjanser til å score, og burde ifølge Dagbladets journalist hatt straffespark tidlig i kampen, men etter at Sandra Smisek scoret vinnermålet tok Tyskland over, og hadde flere sjanser til å vinne med flere mål.
==== VM 2003: To tap og ut av OL ====
I VM-kvalifiseringen møtte Norge Frankrike, Den tsjekkiske republikk og Ukraina. Norge hadde ikke tapt for noen av lagene før, og fortsatte den statistikken med seier i de fem første kampene, før det ble uavgjort mot Ukraina i en betydningsløs kamp. Gøril Kringen var blitt vraket fra landslaget til fordel for yngre krefter, men i sesongens siste kamp viste ikke midtstopperne seg fra sin beste side; Norge slapp inn tre mål i en vennskapskamp mot Tyskland i Grimstad og det nye stopperparet, Anne Tønnessen og Ane Stangeland, måtte tåle hard kritikk både fra trener og journalister.Steen prøvde flere varianter i midtforsvaret under oppkjøringen til VM i USA, som ble arrangert i september, etter sesongslutt i den amerikanske proffligaen. Til slutt ble veteranen Monica Knudsen valgt ut til å spille sammen med Ane Stangeland. Trine Rønning og Lise Klaveness kom inn i laget for Ragnhild Gulbrandsen og Hege Riise, som begge spilte profesjonelt i USA. Norges siste kamp før VM var 1–1 mot Danmark i EM-kvalifisering på Sofiemyr; et bedre resultat enn i EM, men igjen slapp Norge inn et mål i avslutningsminuttene – Lene Jensen scoret etter en mulig offside – og Norge måtte nå score mål i Danmark for å kvalifisere seg.Norge møtte Brasil, bronsemedaljørene fra 1999, i tillegg til to debutanter, Frankrike, og Sør-Korea i gruppespillet. Norges gode statistikk mot Frankrike holdt seg, med seier 2–0, men som i forrige VM tapte Norge for Brasil; Norge hadde sjanser til å utligne på stillingen 1–2, men i stedet scoret Brasil to ganger og vant en overlegen seier. Etter kampen gikk Linda Medalen ut og kritiserte det defensive arbeidet til laget, og foreslo at Gøril Kringen burde hatt en plass i troppen. Selv med 7–1 over Sør-Korea ble Norge dermed nummer to i gruppa, og møtte vertsnasjonen USA i kvartfinalen. Der ble Norge klart slått, og dermed var det klart at Norge hadde gjort sin svakeste VM-innsats i historien; hjemmelaget vant 1–0 selv om de brente et straffespark. Abby Wambach vant en hodeduell mot Marit Fiane Christensen, som hadde blitt satt inn som høyreback etter Brasil-kampen, og scoret det avgjørende målet. Med dette tapet klarte Norge heller ikke å ta en av de to europeiske plassene til OL i Athen året etter.
Den amerikanske proffligaen gikk konkurs rett før VM, og dermed mistet flere av de norske spillerne anledningen til å spille profesjonelt. Dette og mangelen på mesterskap gjorde at Norge mistet flere spillere: Hege Riise, Brit Sandaune, Marianne Pettersen og Anne Tønnessen la alle opp før 2004 var over. Som erstatning dro Steen inn flere spillere som bare fikk en sesong på landslaget, men Ingvild Stensland skulle vise seg å bli en viktig spiller senere.
I returkampen mot Danmark hadde Norge igjen 1–1 til det gjensto få minutter, men grunnet manglende målteft i de andre kampene ville dette ikke være godt nok for direkte EM-plass. I stedet for en norsk avgjørelse scoret Lene Jensen igjen i sluttminuttene for Danmark, og Norge måtte dermed gjennom utslagskamp mot Island. Med en trener på oppsigelse – Åge Steen og NFF fornyet ikke kontrakten – vant Norge 7–2 og 2–1 og var klare for EM. Bjarne Berntsen ble utnevnt som ny trener i romjula 2004, etter at flere andre mannlige trenerprofiler hadde takket nei.
=== Bjarne Berntsen (2005–2009) ===
For en oppsummering av konfliktene knyttet til Bjarne Berntsen og landslagsspillerne, se Bjarne Berntsen
==== EM 2005: Sølv, men igjen bak Tyskland ====
Berntsen tok over et lag som hadde vunnet seks strake kamper, men bare kampene mot Island hadde hatt egentlig betydning. Rekka ble snart brutt, da Norge tapte begge vennskapskampene for Frankrike på La Manga; dette var også Norges første tap for Frankrike. Norge kom på 5.-plass i Algarve Cup etter tap 0–4 for Tyskland, og tapte også for EM-vert England før mesterskapet i juni.
Berntsen satset på mange unge spillere: Ingvild Stensland, Stine Frantzen, Isabell Herlovsen og Marianne Paulsen var alle viktige spillere under EM, og ingen hadde nevneverdig erfaring fra tidligere seniormesterskap. Norge tapte første kamp med 0–1 for Tyskland, og trengte mål fra innbytter Herlovsen for å klare ett poeng mot den tidligere ønskemotstanderen Frankrike. Dermed måtte Norge score mange mål i den siste kampen mot EM-nemesis Italia, og i tillegg ha hjelp fra Tyskland, for å kunne nå semifinale. Fire mål i første omgang, tre av dem på hjørnespark fra Stensland, hjalp Norge til 5–3-seier over Italia.Som gruppetoer måtte Norge møte gruppevinner Sverige i semifinalen, det første turneringsmøtet med naboene på seks år. Norge og Sverige hadde rett nok spilt flere vennskapskamper, uten norsk tap på de siste 14 kampene, men Sverige hadde kvalifisert seg for OL 2004 på Norges bekostning. Kampen hadde "mange opp- og nedturer," ifølge kampens store norske spiller, Solveig Gulbrandsen, som scoret to av Norges mål og hadde målgivende pasning på det tredje. Norge tok ledelsen to ganger, først ved Gulbrandsen og så ved Herlovsen, men Sverige presset på for utlikning og scoret med to minutter igjen. I ekstraomgangene fikk Gulbrandsen scoret fra nært hold, og Norge var klar for finale, den beste prestasjonen i mesterskap siden 2000. Berntsen ble hyllet av spillerne i Aftenposten før finalen. Norge gikk på et nytt klart tap, 1–3 for Tyskland i finalen, det tredje tapet for Tyskland på rad i mesterskap, og Norges femte EM-kamp mot Tyskland uten seier. Laget ble likevel Årets lag for 2005 under Idrettsgallaen 2006.
==== VM 2007: Fortsatt nest best i Europa ====
Norge begynte kvalifiseringen til VM i Kina etter EM. Etter seire over lavere rangerte Ukraina og Serbia og Montenegro, møtte Norge Italia igjen. Kampen ble ikke like målrik som i EM, men Norge scoret kampens eneste mål. Etter at Italia og Ukraina tok poeng fra hverandre, mens Norge vant sine tre neste kamper, trengte Norge bare ett poeng i de siste to bortekampene mot Ukraina og Italia; Marit Fiane Christensen holdt på å gi bort poengene med et dårlig tilbakespill i første kamp mot Ukraina i Lviv, men Unni Lehn utlignet og Norge var klare for mesterskapet i Kina. Norge avsluttet med en betydningsløs seier over Italia. I kvalifiseringen hadde Berntsen brukt flere nye spillere; tross EM-innsatsen ble Herlovsen, Frantzen og Paulsen vraket, Mellgren hadde lagt opp, og Solveig Gulbrandsen hadde ett års svangerskapspermisjon. Ragnhild Gulbrandsen kom tilbake etter en pause, mens Camilla Huse, Marie Knutsen, Leni Larsen Kaurin og Melissa Wiik fikk mer eller mindre faste plasser denne sesongen.
Før VM-sluttspillet spilte Norge to kvalifiseringskamper, og vant med tre mål i kampene mot Østerrike og Israel, lag som aldri hadde vært blant Europas 15 beste. Berntsen vraket veteranen Unni Lehn i VM-troppen og satset i stedet på Marie Knutsen som indreløper, med Trine Rønning omskolert til midtstopper. Siri Nordby hadde også utkonkurrert Camilla Huse på sidebacken.
Norges siste kamp før mesterskapet var en treningskamp mot Tyskland i Mainz. Norge spilte 2–2, den tredje vennskapskampen på rad mot Tyskland uten tap, og kunne ha vunnet med mer flaks med dommere og avslutninger. I mesterskapet trakk Norge en relativt lett gruppe; Canada hadde rett nok nådd semifinalen i 2003, etter å ha slått Kina, men de to andre lagene, Ghana og Australia, hadde bare greid å slå hverandre i VM-sluttspill. Norge lå imidlertid under mot Canada etter første omgang, men kom tilbake i 2. omgang med seiersmål av kaptein Stangeland Horpestad; mot Australia ble det motsatt, da Sverige-proffen Lisa De Vanna utlignet med sju minutter igjen. Etter 7–2 over Ghana vant imidlertid Norge gruppa, og møtte vertsnasjonen Kina i kvartfinalen.
Kina var definitivt svakere enn på slutten av 1990-tallet, og hadde blant annet tapt 0–8 for Tyskland i OL tre år tidligere, men hadde fått en ny trener og også slått Norge 3–1 i vennskapskamp i januar 2006. På hjemmebane hadde de støtte av over 50 000 tilskuere, og de hadde i tillegg fått tak i Sveriges tidligere landslagstrener, Marika Domanski Lyfors. Som i EM-sluttspillet fikk jokeren Isabell Herlovsen, som da hadde spilt en halv omgang i mesterskapet, spilletid fra start, og 19-åringen scoret kampens eneste mål og sikret Norges semifinaleplass.Norge var ett av to europeiske lag som hadde nådd semifinalen, og hadde dermed sikret seg en OL-billett. Det andre europeiske laget var Tyskland, som var Norges motstander i semifinalen. Norge hang med i en omgang, men Trine Rønning laget selvmål med hodet rett før pause og Tyskland fikk scoret to mål til i andre omgang. Norge ble like utklasset i bronsefinalen, med 1–4 for USA, som allerede hadde tapt stort for Brasil.
Etter hjemkomsten ble det uenigheter mellom Berntsen, Lise Klaveness og Ragnhild Gulbrandsen, og som resultat trakk Klaveness, en av Norges mest markante fotballspillere, seg fra videre landslagsspill etter hva som kan ha virket som en oppfordring fra Berntsen. Gulbrandsen, som også la opp etter mesterskapet, kritiserte Berntsen sterkt i media etter at Klaveness hadde trukket seg.
==== OL 2008: God start, men tung nedtur ====
Norge avsluttet 2007 med å slå Russland 3–0 i EM-kvalifisering. Russland var det eneste laget i Norges gruppe som hadde nådd et sluttspill før. I 2008 fortsatte Norge å rade opp storseire i kvalifiseringen utover sommeren: Norge scoret 17 mål og slapp ikke inn noen under kampene i mai og juni, og var klare for EM allerede før bortekampen i Russland, som skulle spilles etter OL. Norge vant også 2–0 over Tyskland i Algarve Cup i mars, men gikk også på to firemålstap for USA i oppvarmingen til OL.
Under OL i Beijing slo landslaget favoritten USA 2–0 under åpningskampen i Sommer-OL 2008. Leni Larsen Kaurin scoret etter 61 sekunder, det raskeste målet i OL-historien, og bare et par minutter etter økte Melissa Wiik. Norge holdt unna, og skulle bare slå lag de aldri hadde avgitt poeng mot i mesterskap tidligere for å vinne gruppa. Men etter en uinspirert kamp hvor Norge vant 1–0 over New Zealand, tapte Norge 1–5 for Japan. Guro Knutsen satte inn kampens første mål tidlig i første omgang, men Japan fortsatte å dominere kampen, scoret rett før pause, og gikk opp til 2–1 og 3–1 etter sju minutter av 2. omgang etter feil i det norske forsvaret.USA gikk forbi Norge på tabellen på målforskjell etter stortapet, og Norge måtte derfor spille mot VM-finalistene fra 2007 Brasil, istedenfor Canada, som hadde blitt nummer tre i sin gruppe. Norge prøvde å forsvare seg og satse på kontringer, men Daniela brøt gjennom med et langskudd rett før pause, og ett kvarter inn i omgangen scoret Marta etter å ha utnyttet et dårlig tilbakespill til keeper fra Marit Fiane Christensen. Siri Nordby scoret på et sent straffespark, men Norge tapte kampen 1–2.
==== EM 2009: Ut mot Tyskland igjen ====
Norge avsluttet kvalifiseringen til EM i Finland i 2009 med 0–0 i Russland, og hadde dermed unngått baklengsmål i kvalifiseringen. Norges sjanser i EM ble imidlertid betydelig redusert etter at fem spillere fra seriemestrene Røa trakk seg fra det norske landslaget, kaptein Ane Stangeland Horpestad og høyreback Gunhild Følstad la opp, og keeper Erika Skarbø fikk en alvorlig skade i hånden. Dermed måtte Berntsen finne spillere til en helt ny forsvarsfirer. Trine Rønning ble nå fast midtstopper, Arna-Bjørnars unge midtbanespiller Maren Mjelde ble hennes kollega, mens Camilla Huse ble kalt tilbake for å ta over på venstrebacken. I Algarve Cup tidlig i mars 2009, kom Norge klart sist i sin pulje med tre tap, også mot Island. Dette er Norges klart dårligste resultat i Algarve Cup, enda samtlige opptredener under Berntsen, med unntak av 2008 har vært svært beskjedne.
Det var klart allerede før EM i Finland at Bjarne Berntsen ikke skulle fortsette som landslagstrener. Berntsen hadde igjen kalt inn en ung spiller uten erfaring: Cecilie Pedersen, som ikke hadde spilt seniorfotball på høyere nivå enn 2. divisjon, var med i troppen, og fikk en så avgjørende rolle at hun vant Gullballen under fotballgallaen 2009.
Norge begynte mot Tyskland, og kom under 0–1 etter et straffespark en halv time ut i omgangen. Resultatet holdt seg til det var tre minutter igjen, etter flere gode redninger av keeper Ingrid Hjelmseth. Da fikk Norge en eventyrlig mulighet til å utligne ved Cecilie Pedersen, men hun satte skuddet rett på keeper, Tyskland slo kontra, og Fatmire Bajramaj satte inn 2–0. Deretter kom to mål til på overtid, slik at Norge tapte hele 0–4. Landslaget fulgte opp med knepen seier over Island, ved nevnte Pedersen, før Norge spilte en uengasjert uavgjort mot Frankrike, der Norge tok ledelsen ved Lene Storløkken før Frankrike utlignet etter et kvarters spill. Begge lag gikk videre til neste runde med det resultatet, og ble i etterkant beskyldt for ikke å ta ut alt.Dette holdt til kvartfinale mot forhåndsfavorittene Sverige. Etter en jevn første omgang fikk Norge mål etter at Elise Thorsnes skjøt ballen via Stina Segerströms fot og i mål, og rett før pause økte Anneli Giske til 2–0. Et kvarter ut i omgangen avgjorde i praksis Cecilie Pedersen med et velplassert skudd, og Norge vant til slutt 3–1. Dermed kom «Nye Norge» til semifinale, igjen mot Tyskland. Norge overrasket ved å ta ledelsen ved Isabell Herlovsen og holde Tyskland fra skikkelige sjanser før pause. Men som i gruppespillet gikk det dårlig i andre omgang; Tyskland scoret tre mål og avsluttet Bjarne Berntsens trenerkarriere. Dette var det sjette strake tapet for Tyskland i mesterskap siden 2001.
=== Eli Landsem (2009–2012) ===
==== VM 2011: Igjen ut av OL ====
Flere hadde reagert da Eli Landsem ble oversett til fordel for Bjarne Berntsen i 2004, og Landsem selv var forarget over at forbundet ikke ville ta kontakt. Ansettelsen av ny landslagstrener ble derfor fulgt med argusøyne, spesielt med tanke på de personlige konfliktene som hadde oppstått under Berntsens tid som trener. I tillegg til Landsem ble Jarl Torske, en trofast landslagsassistent og J19-trener, og Gøril Kringen, trener for toppserieklubben Trondheims/Ørn, hyppig nevnt. Etter en prosess som varte over flere måneder ble Landsem utnevnt den 13. august 2009.Landsems lag gikk gjennom kvalifiseringen til VM med seire i alle kamper unntatt én; det ble uavgjort borte mot Nederland, men med 3–0 i hjemmekampen var Norge likevel gruppevinner. Den avgjørende utslagskampen mot Ukraina, på papiret det svakeste laget i andre kvalifiseringsrunde, endte med norsk seier 3–0 over to kamper, og dermed var Norge kvalifisert for VM. Norge var imidlertid ikke imponerende i Algarve Cup, med en sjetteplass etter én seier på fire kamper, det nest dårligste til dato.
Norge møtte to gamle kjente i gruppespillet, Brasil og Australia, i tillegg til Afrikas nest beste lag, Ekvatorial-Guinea. Norge vant 1–0 mot debutantene fra Vest-Afrika, men tapte så hele 0–3 for Brasil etter to mål av Marta, og måtte vinne siste gruppekamp mot Australia. Elise Thorsnes scoret Norges andre mål i turneringen, men Australia utliknet rett fra avspark, for så å score kampens siste mål med åtte minutter igjen. Det var Norges første tap for Australia gjennom tidene, og første gang Norge var slått ut av et VM i gruppespillet. Kritikken landslaget fikk etter mesterskapet fokuserte stort sett på manglende individuelle ferdigheter. Norge var dermed også slått ut av OL-kvalifiseringen, hvor Europas to plasser gikk til Frankrike og Sverige.
=== Even Pellerud (2013-2015) ===
==== EM 2013: Samling i bånn, sportslig opptur ====
Norge vant sin kvalifiseringsgruppe til EM i Sverige, tross en forferdelig start. Etter to seire og ett tap, mot Island borte, på de første tre kampene, skulle Norge møte Nord-Irland, som var rangert som nr. 28 av de 46 deltagende landene i kvalifiseringen. Norge tapte 1–3, trolig Norges svakeste resultat i en offisiell kvalifiseringskamp til dato, og var plutselig avhengig av andre resultater for å ha mulighet til å vinne gruppa. Norge vant imidlertid alle seks kvalifiseringskampene i 2012, inkludert 2–1 i returoppgjøret mot Island, som dermed var to poeng bak. Tross det gode sluttresultatet kom NFF og Eli Landsem til en enighet om å avbryte arbeidsforholdet, og TV2 rapporterte at dette blant annet grunnet i at spillerne syntes Landsem ikke var fotballfaglig god nok. En måned senere ble Even Pellerud ønsket velkommen tilbake til en ny periode som landslagssjef.EM 2013 ble en sportslig opptur, hvor Norge gikk ubeseiret fram til finalen med seire mot Nederland, Tyskland, Spania og Danmark (etter straffesparkkonkurranse). I finalen tapte Norge 0–1 for Tyskland etter mål av Anja Mittag.
==== VM 2015: Kollaps mot England ====
VM i Canada, som ble spilt på kunstgress, endte med åttedelsfinale for det norske laget, etter gruppespill med store seire mot Thailand og Elfenbenskysten. Solveig Gulbrandsen ga Norge ledelsen i åttedelsfinalen i det 54. minutt mot de senere bronsevinnerne England, men to sene mål ga England seieren. Resultatet gjorde også at Norge ikke ble kvalifisert for OL i Rio. Pellerud trakk seg deretter som trener, og oppga manglende motivasjon og energi som argument.Roger Finjord ledet laget i ett år før han trakk seg grunnet et ønske om å flytte hjem til familien, men det ble igjen rapportert om mistillit blant spillerne. Leif Gunnar Smerud ledet laget midlertidig.
=== Martin Sjögren (2017–2022) ===
I desember 2016 ble det kjent at svenske Martin Sjögren var ansatt som ny landslagssjef. Han ble dermed den første utenlandske treneren for det norske kvinnelandslaget.
==== EM 2017: Ut i gruppespillet ====
Norge startet mesterskapet skuffende med tap, 0–1 mot vertsnasjonen Nederland. I andre gruppespillkamp var Belgia motstander, Norge sløste med sjansene og tapte 0–2. Dermed måtte Norge slå Danmark med tre mål eller mer for å gå videre, samtidig som at Nederland måtte vinne mot Belgia i siste gruppespillkamp.
Norge fikk den hjelpen de trengte fra Nederland i siste kamp, men klarte ikke å gjøre jobben selv. De tapte 0–1 mot Danmark, dermed røk de ut av mesterskapet med tre tap og null mål i det som ble omtalt som en fiasko.Tiden i etterkant av mesterskapet ble preget av konflikter mellom stjerner og Norges Fotballforbund; Ada Hegerberg trakk seg fra landslaget kort etter at de ble slått ut av EM 2017, og konflikten ble slått stort opp i blant annet VG og Josimar.
==== VM 2019: Etterlengtet opptur ====
Norge fikk en knallstart på VM i Frankrike 2019, med 3–0 seier mot Nigeria etter mål av Guro Reiten og Lisa-Marie Karlseng Utland, samt et nigeriansk selvmål. I andre kamp i gruppespillet ble det et hederlig tap, 1–2 mot vertsnasjonen Frankrike. I den siste og avgjørende kampen i gruppespillet var Sør-Korea motstander. Med to straffescoringer av Caroline Graham Hansen og Isabell Herlovsen tok Norge seg videre med en 2–1 seier på en dårlig dag.I åttendedelsfinalen ventet Australia. Isabell Herlovsen sendte Norge i ledelsen etter 31 minutter spilt. Norge så ut til å gå til pause med ledelse, men like før hvilken pekte dommeren på straffemerket etter at Maria Thorisdottir brukte armen for å styre ballen innenfor de norske 16-meteren. Etter at VAR-panelet hadde sjekket situasjonen, måtte dommeren ut å se på video selv. Etter lang vurderingstid, bestemte dommeren seg for å annullere sin egen avgjørelse, og det ble ikke straffe til Australia. Dermed gikk Norge til pause med ledelse, en ledelse de holdt på helt til det gjensto syv minutter av kampen. Da utlignet Australia og dermed ble det ekstraomganger. Det ble ikke scoret flere mål i ekstraomgangene og kampen gikk til straffesparkkonkurranse. Caroline Graham Hansen, Guro Reiten og Maren Mjelde satte sine straffer for Norge, samtidig reddet Ingrid Hjelmseth straffe fra Australia. Dermed var det opp til Ingrid Syrstad Engen som scoret og sikret kvartfinale for Norge.I kvartfinalen sto England på motsatt banehalvdel. Allerede før det var spilt tre minutter tok England ledelsen, og slo til slutt Norge 3–0. Dermed var Norge ute av mesterskapet, men etter den store nedturen i EM to år tidligere ble mesterskapet sett på som en opptur.
==== EM 2022: Ny EM-fiasko ====
Norge kvalifiserte seg for EM 2022 i England (utsatt ett år pga. koronapandemien) med seier over Wales den 27. oktober 2020. I forkant av mesterskapet gjorde Ada Hegerberg comeback på landslaget i mars 2022, dette etter å ha vært ute siden EM 2017. Norge siktet ambisiøst og hadde før EM 2022 en ambisjon om medalje i mesterskapet.Norge havnet i likhet med de to foregående mesterskapene i gruppe med vertsnasjonen. I tillegg til England, var Nord-Irland og Østerrike i Norges gruppe. Laget fikk en god start med 4–1-seier over Nord-lrland etter scoringer av Julie Blakstad, Frida Maanum, Caroline Graham Hansen (straffe) og Guro Reiten.Den andre gruppespillkampen ble en historisk kamp for Norge, med negativt fortegn. England tok ledelsen etter 15 minutter, og etter det rant målene inn. England sjokkerte Norge og til pause ledet de hele 6–0. Norge slapp til to mål i andre omgang og kampen endte 8–0 til England. Resultatet var det største tapet i historien for det norske kvinnelandslaget, det var også tidenes største tapsmargin i EM-sammenheng for noe lag. Landslagssjef Martin Sjögren måtte tåle massiv kritikk etter kampen, for å ikke ha tatt grep i første omgang av kampen. Det ble blant annet beskrevet som «Historiens dårligste kampledelse» og en «skrekkfilm». Dermed måtte Norge vinne sin siste kamp i gruppespillet mot Østerrike for å gå videre, det greide de ikke og etter å ha tapt 0–1 var Norge slått ut av gruppespillet i EM for andre gang på rad.Noen dager etter at Norge røk ut av mesterskapet ble det kjent at NFF og Martin Sjögren var enige om å avslutte samarbeidet, og at både han og hans assistenttrener Anders Jacobson fratrådte sine stillinger umiddelbart.
=== Hege Riise (2022–) ===
3. august 2022 ble Hege Riise offentliggjort som ny landslagssjef. I trenerteamet fikk hun med seg de tidligere landslagsspillerne Monica Knudsen og Ingvild Stensland som assistenttrenere, samt Jon Knudsen som keepertrener. Da hun i slutten av august presenterte sin første tropp som landslagssjef, var flere av de etablerte spillerne vraket og flere nye spillere fikk sjansen. Norge vant 1–0 borte mot Belgia i Hege Riise sin første kamp, og var dermed klare for VM 2023 i Australia og New Zealand.
== Hjemmebane, drakt og kallenavn ==
Norge har ikke hatt en bestemt hjemmebane, men har stort sett spilt på forskjellige arenaer. Draktene har i hovedsak vært de samme som herrelandslagets, og kallenavn har i liten grad vært brukt.
=== Hjemmebane ===
Norge har, i motsetning til herrelandslaget, fått spille lite på Ullevaal Stadion. Da Norges Fotballforbund i 2012 uttalte at kvinnelandslaget kunne spille på Ullevaal, var det for første gang siden 2000. De to kampene var også kamp nummer 4 og 5 på nasjonalarenaen for kvinnelandslaget. Siden 2003 har Norge spilt på 30 stadia:
Ullevaal Stadion: 3 EM-kvalifiseringskamper (Østerrike 2016, Belgia og Island 2012), 1 VM-kvalifiseringskamp (Belgia 2013)
Sør Arena: 1 treningskamp (Sverige 2016), 1 EM-kvalifiseringskamp (Israel 2008)
Høddvoll stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Israel 2016)
Aker Stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Kasakhstan 2016)
Color Line Stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Wales 2015)
Marienlyst stadion: 1 treningskamp (Finland 2015)
Strømmen stadion: 1 treningskamp (Nederland 2015)
Brann stadion: 2 VM-kvalifiseringskamper (Hellas 2014, Italia 2005)
Randaberg Arena: 2 treningskamper (2 × New Zealand 2014)
Tønsberg gressbane: 1 VM-kvalifiseringskamp (Portugal 2014)
Melløs stadion: 1 treningskamp (Russland 2013)
Sarpsborg stadion: 2 EM-kvalifiseringskamper (Nord-Irland og Bulgaria 2011), 1 VM-kvalifiseringskamp (Albania 2013), 1 treningskamp (Canada 2005)
Nadderud stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Ungarn 2011), 1 treningskamp (Finland 2011), 3 VM-kvalifiseringskamper (Nederland 2014, Ukraina 2010, Nederland 2009)
Skagerak Arena: 2 VM-kvalifiseringskamper (Hviterussland 2010, Slovakia 2009)
Fart kunstgress: 1 treningskamp (Canada 2010)
AKA Arena: 1 VM-kvalifiseringskamp (Makedonia 2010)
Komplett.no Arena: 2 treningskamper (Tyskland og Sverige 2008)
Fredrikstad stadion: 1 treningskamp (USA 2008)
Viking stadion: 2 EM-kvalifiseringskamper (Polen 2008 og Russland 2007)
Åråsen stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Østerrike 2007), 1 VM-kvalifiseringskamp (Ukraina 2005)
Gjemselund stadion: 1 vennskapslandskamp (Finland 2007)
Lyngdal Stadion: 1 vennskapslandskamp (Danmark 2007)
Halden stadion: 1 VM-kvalifisering (Hellas 2006)
Storstadion (Sandefjord): 1 VM-kvalifisering (Serbia 2006)
Vallhall: 1 EM-kvalifisering (Island 2004)
Kjølnes stadion: 1 EM-kvalifisering (Spania 2004)
Sofiemyr stadion: 1 EM-kvalifisering (Danmark 2003)
Kråmyra Stadion: 1 treningskamp (Nigeria 2003)
Idrettsparken (Mandal): 1 EM-kvalifiseringskamp (Nederland 2003)
Kristiansand stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Belgia 2003)Hjemmekampene strekker seg altså i disse 13 årene til Molde i nord og Mandal i sør. I 2000 spilte Norge en treningskamp mot USA på Alfheim stadion i Tromsø, og i 1996 spilte de i Trondheim, da på Lerkendal stadion. Dette er de to eneste gangene kamper er blitt spilt i de to byene. Til gjengjeld har det blitt spilt kamper på flere steder i Telemark: Skien, Porsgrunn, Gvarv og Ulefoss.
=== Drakt ===
Kvinnelandslaget har i utgangspunktet hatt samme drakt som herrelandslaget - rød overdel og hvite bukser hjemme, og hvit overdel med blå bukser borte. Drakten er i hovedsak basert på den norske flagget. Bortedrakten har vært hvit med hvite, røde eller blå bukser.
Et utvalg av Norges drakter i turneringer:
=== Kallenavn ===
Akkurat som herrelandslaget, har ikke kvinnelandslaget noe egentlig kallenavn. De ble rundt 1995 kalt «gresshoppene», men det ble ikke brukt stort etter den turneringen. Den vanligste betegnelsen er «Kvinnelandslaget».
== Spillestil ==
Kvinnelandslaget har på 2000-tallet og 2010-tallet vært preget av ballspill, dribling og skudd, men som oftest har svakheten ligget i det fysiske, der både tidligere landslagsleder Eli Landsem og landslagstrener Even Pellerud mente Norge hadde mer å gå på sammenliknet med for eksempel USA. Pellerud sa også at han savnet en spillestil som sådan. Under Martin Sjögren har landslaget prøvd å rendyrke en stil hvor det meste av spillet skal foregå langs bakken i en 4-4-2-formasjon, noen ganger med én mer tilbaketrukket spiss og andre ganger med to rene angripere, og hvor man ifølge Sjögren prøvde å spille mer «dynamisk».
== Rivalisering ==
Norge har hatt tette kamper mot mange land, men det er noen det har utviklet seg et spesielt forhold til:
=== USA ===
Norge og USA har møtt hverandre i flere vesentlige kamper, både i Algarve Cup, VM og OL. Norge var det eneste laget som slo USA i OL i 2008 da USA vant, mens USA slo Norge ut av VM i 2007. Norge ble også det første og per 2013 eneste laget som slo USA i en OL-finale, og de slo også USA i VM i 1995. USA har på sin side slått Norge i VM i 1991, OL 1996 og VM 2003. I den siste tiden har riktignok USA blitt et bedre lag enn Norge, og de to lagene møter hverandre stort sett bare under Algarve Cup.
== Landslagstrenere ==
=== Nåværende trenere ===
== Tropp ==
oppdatert 16. november 2022
(Nr.= trøyenummer, LK = landskamper, Mål = antall scorede mål)
== Rekorder ==
* oppdatert 16. november 2022
** spillere som fortsatt er aktive er uthevet.
== OL-resultater ==
== VM-resultater ==
== EM-resultater ==
I 1979 ble Norge slått ut i 1. runde. Dette var et uoffisielt mesterskap, og regnes ikke i UEFAs statistikk.
== Se også ==
Liste over norske landslagstrenere i fotball
Liste over norske mesterlag i kvinnefotball
Liste over Norges landskamper i fotball for kvinner 1978–1990
Maratontabell for Norges kvinnelandslag i fotball
Liste over kvinnelandslag i fotball
Internasjonale landslagskonkurranser i fotball for kvinner
Gullklokka
Norges herrelandslag i fotball
Samelandslaget
== Noter ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Norway women's national association football team – kategori av bilder, video eller lyd på Commons på Norges Fotballforbund
All-time women national team record på www.rsssf.no | Danmarks kvinnelandslag i fotball representerer Danmark i internasjonal fotball for kvinner. | 198,091 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Makpela-hulen | 2023-02-04 | Makpela-hulen | ['Kategori:31°N', 'Kategori:36°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Det gamle testamente', 'Kategori:Israelsk kultur', 'Kategori:Vestbredden'] | Makpela-hulen (hebraisk: מערת המכפלה, Me'arát Hammakhpelá, «grotten med doblingen» eller «grotten med to forgreninger») er et betydningsfullt jødisk og muslimsk gravkompleks i Hebron sør for Jerusalem. I henhold til Første Mosebok i Den hebraiske Bibelen (Det gamle testamente) kjøpte Abraham seg et gravsted ved Hebron. Også muslimene omtaler stedet som Abrahams gravsted (arabisk: الحرم الإبراهيمي). Stedet omtales også som Patriarkenes grotte. Det hebraiske navnet Makpela refererer muligens til den fysiske utformingen av de to opprinnelige kamrene. Første Mosebok forteller at Jakob gravde videre for å opprette et tredje kammer for Lea og seg selv. Utenfor kildene i Bibelen og Koranen er det en rekke legender og tradisjoner knyttet til stedet. Rundt grotten er det oppført en moské, Al-Haram Al-Ibrahimi (Ibrahimimoskeen eller Abrahamsmoskeen).
Liggende ved siden av en stor, rektangulær bygning fra Herodes' tid er en rekke underjordiske kamre lokalisert i hjertet av Hebrons gamleby (Al-Khalil) i Hebronåsene. Stedet er ansett av jøder, kristne og muslimer for å være gravstedet for de gammeltestamentlige patriarker og matriarker: Abraham og Sara; Isak og Rebekka; Jakob og Lea.
Ifølge Første Mosebok kjøpte patriarken Abraham grunnen av hittitten Efron for 400 sekel sølv som et familiegravsted da hans hustru Sara døde. Teksten refererer til stedet som Makpela-hulen. Den eneste matriarken som mangler er Rakel, som er antatt å ha blitt gravlagt i nærheten av Betlehem hvor hun døde under fødselen av Benjamin.Fram til 1929 hadde jøder forbud fra muslimene mot å komme til stedet, og ble ikke tillatt å gå forbi det syvende trappetrinnet til gravene. Etter Hebronmassakren i 1929 hvor 67 jøder i Hebron ble myrdet, ble tilgangen ytterligere begrenset av de britiske myndighetene. Etter opprettelsen av den israelske staten i 1948 og okkupasjon av Vestbredden og Øst-Jerusalem av Jordan var det ingen jøder som ble tillatt noen steder på Vestbredden. Som følge av den israelske seieren over jordanerne i seksdagerskrigen kom området tilbake på jødisk kontroll for første gang på 2000 år, og den muslimske begrensningen med at jøder ikke kunne gå forbi det syvende trappetrinnet til det jødiske gravmonumentet, som hadde vart i 600 år, ble endelig fjernet.
Israelere begynte å bosette seg i byen etter seksdagerskrigen, og det første jødiske bryllupet ble feiret den 7. august 1968.I 1994 gjennomførte den jødiske ekstremisten Baruch Goldstein en massakre mot muslimer i bønn i moskeen som er bygget rundt Makpela-graven, omtalt som Hebronmassakren 1994. Han sto da på galleriet som var bygget inntil gravkammeret.
| Makpela-hulen (hebraisk: מערת המכפלה, Me'arát Hammakhpelá, «grotten med doblingen» eller «grotten med to forgreninger») er et betydningsfullt jødisk og muslimsk gravkompleks i Hebron sør for Jerusalem. I henhold til Første Mosebok i Den hebraiske Bibelen (Det gamle testamente) kjøpte Abraham seg et gravsted ved Hebron. Også muslimene omtaler stedet som Abrahams gravsted (arabisk: الحرم الإبراهيمي). Stedet omtales også som Patriarkenes grotte. Det hebraiske navnet Makpela refererer muligens til den fysiske utformingen av de to opprinnelige kamrene. Første Mosebok forteller at Jakob gravde videre for å opprette et tredje kammer for Lea og seg selv. Utenfor kildene i Bibelen og Koranen er det en rekke legender og tradisjoner knyttet til stedet. Rundt grotten er det oppført en moské, Al-Haram Al-Ibrahimi (Ibrahimimoskeen eller Abrahamsmoskeen).
Liggende ved siden av en stor, rektangulær bygning fra Herodes' tid er en rekke underjordiske kamre lokalisert i hjertet av Hebrons gamleby (Al-Khalil) i Hebronåsene. Stedet er ansett av jøder, kristne og muslimer for å være gravstedet for de gammeltestamentlige patriarker og matriarker: Abraham og Sara; Isak og Rebekka; Jakob og Lea.
Ifølge Første Mosebok kjøpte patriarken Abraham grunnen av hittitten Efron for 400 sekel sølv som et familiegravsted da hans hustru Sara døde. Teksten refererer til stedet som Makpela-hulen. Den eneste matriarken som mangler er Rakel, som er antatt å ha blitt gravlagt i nærheten av Betlehem hvor hun døde under fødselen av Benjamin.Fram til 1929 hadde jøder forbud fra muslimene mot å komme til stedet, og ble ikke tillatt å gå forbi det syvende trappetrinnet til gravene. Etter Hebronmassakren i 1929 hvor 67 jøder i Hebron ble myrdet, ble tilgangen ytterligere begrenset av de britiske myndighetene. Etter opprettelsen av den israelske staten i 1948 og okkupasjon av Vestbredden og Øst-Jerusalem av Jordan var det ingen jøder som ble tillatt noen steder på Vestbredden. Som følge av den israelske seieren over jordanerne i seksdagerskrigen kom området tilbake på jødisk kontroll for første gang på 2000 år, og den muslimske begrensningen med at jøder ikke kunne gå forbi det syvende trappetrinnet til det jødiske gravmonumentet, som hadde vart i 600 år, ble endelig fjernet.
Israelere begynte å bosette seg i byen etter seksdagerskrigen, og det første jødiske bryllupet ble feiret den 7. august 1968.I 1994 gjennomførte den jødiske ekstremisten Baruch Goldstein en massakre mot muslimer i bønn i moskeen som er bygget rundt Makpela-graven, omtalt som Hebronmassakren 1994. Han sto da på galleriet som var bygget inntil gravkammeret.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Cave of the Patriarchs – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (engelsk) | Makpela-hulen (hebraisk: , Me'arát Hammakhpelá, «grotten med doblingen» eller «grotten med to forgreninger») er et betydningsfullt jødisk og muslimsk gravkompleks i Hebron sør for Jerusalem. I henhold til Første Mosebok i Den hebraiske Bibelen (Det gamle testamente)Nettbibelen: Første Mosebok 23 kjøpte Abraham seg et gravsted ved Hebron. | 198,092 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jesper_Skauen | 2023-02-04 | Jesper Skauen | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Figurer fra Disney-tegneserier'] | Jesper Skauen (eng. Hard Haid Moe) var en figur som opptrådte i fortellinger om Donald Duck på 1960- og 70-tallet. En spesiell detalj ved ham var at han ble tegnet på en måte som skiller seg fra de fleste figurene i samme tegneserie, bl.a. med "menneskelig" nese heller enn den vanlige hundenesen.
Jesper Skauen er en mann som bor i en hytte i skogen sammen med sin hund. Han har et stort skjegg og går med en stor hatt. Han bærer en rifle. Jesper Skauen er en overbevist eneboer som for det meste foretrekker å ha minimalt med andre folk å gjøre. Han er ofte sint og kommer i konflikt med Donald, Skrue og andre som kommer nær innpå ham. Likevel er det ikke noe egentlig ondt i Jesper, og han er ikke noen skurk.
Han ble skapt av Dick Kinney og Al Hubbard, og ble ofte brukt av Tony Strobl. Etter 70-årene forsvant han bortimot helt, men hos brasilianske tegnere ble han gjort til en populær figur utover på 80-tallet.
| Jesper Skauen (eng. Hard Haid Moe) var en figur som opptrådte i fortellinger om Donald Duck på 1960- og 70-tallet. En spesiell detalj ved ham var at han ble tegnet på en måte som skiller seg fra de fleste figurene i samme tegneserie, bl.a. med "menneskelig" nese heller enn den vanlige hundenesen.
Jesper Skauen er en mann som bor i en hytte i skogen sammen med sin hund. Han har et stort skjegg og går med en stor hatt. Han bærer en rifle. Jesper Skauen er en overbevist eneboer som for det meste foretrekker å ha minimalt med andre folk å gjøre. Han er ofte sint og kommer i konflikt med Donald, Skrue og andre som kommer nær innpå ham. Likevel er det ikke noe egentlig ondt i Jesper, og han er ikke noen skurk.
Han ble skapt av Dick Kinney og Al Hubbard, og ble ofte brukt av Tony Strobl. Etter 70-årene forsvant han bortimot helt, men hos brasilianske tegnere ble han gjort til en populær figur utover på 80-tallet.
== Eksterne lenker ==
Kjennetegn Arkivert 4. mars 2016 hos Wayback Machine. donaldbladet.com | Jesper Skauen (eng. Hard Haid Moe) var en figur som opptrådte i fortellinger om Donald Duck på 1960- og 70-tallet. | 198,093 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Heinz_Wosipiwo | 2023-02-04 | Heinz Wosipiwo | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Øst-Tyskland under Vinter-OL 1972', 'Kategori:Fødsler 25. januar', 'Kategori:Fødsler i 1951', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skihoppere under Vinter-OL 1972', 'Kategori:Tyske skihoppere', 'Kategori:Tyske skihopptrenere'] | Heinz Wosipiwo (født 25. januar 1951) er en tidligere tysk skihopper, i dag hopptrener i Klingenthal.
Wosipiwo begynte hoppkarrieren med Harry Glaß som trener. Han oppnådde sin første internasjonale topplassering under hoppuka 1971/72, der han ble nr. 6 i Innsbruck og endte på 4.-plass i sammendraget.
Wosipiwo oppnådde ofte gode resultater i skiflyging. Under VM i skiflyging 1972 i Planica tok han sølvmedaljen, gullet gikk til Walter Steiner, mens Jiří Raška tok bronse. 9. mars 1973 satte han ny verdensrekord i skiflyging med 169 meter i Heini-Klopfer-bakken i Oberstdorf.
Han har i tillegg en sølvmedalje fra normalbakkerennet under VM 1974 i Falun (gullmedaljen gikk til landsmannen Hans-Georg Aschenbach).
| Heinz Wosipiwo (født 25. januar 1951) er en tidligere tysk skihopper, i dag hopptrener i Klingenthal.
Wosipiwo begynte hoppkarrieren med Harry Glaß som trener. Han oppnådde sin første internasjonale topplassering under hoppuka 1971/72, der han ble nr. 6 i Innsbruck og endte på 4.-plass i sammendraget.
Wosipiwo oppnådde ofte gode resultater i skiflyging. Under VM i skiflyging 1972 i Planica tok han sølvmedaljen, gullet gikk til Walter Steiner, mens Jiří Raška tok bronse. 9. mars 1973 satte han ny verdensrekord i skiflyging med 169 meter i Heini-Klopfer-bakken i Oberstdorf.
Han har i tillegg en sølvmedalje fra normalbakkerennet under VM 1974 i Falun (gullmedaljen gikk til landsmannen Hans-Georg Aschenbach).
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Heinz Wosipiwo – Olympedia
(en) Heinz Wosipiwo – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Heinz Wosipiwo – FIS (skihopping) | Heinz Wosipiwo (født 25. januar 1951) er en tidligere tysk skihopper, i dag hopptrener i Klingenthal. | 198,094 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Wilhelm_Wolf | 2023-02-04 | Wilhelm Wolf | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Deltakere i Ølkjellerkuppet', 'Kategori:Dødsfall 9. november', 'Kategori:Dødsfall i 1923', 'Kategori:Fødsler 19. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1898', 'Kategori:Medlemmer av NSDAP (innmeldt før 1925)', 'Kategori:Medlemmer av frikorps', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra München', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2022-08', 'Kategori:Tysk militærpersonell (Hæren i Keiserrike)', 'Kategori:Tyske forretningsfolk', 'Kategori:Tyskere fra første verdenskrig'] | Wilhelm Wolf (født 19. oktober 1898 i München, død 9. november 1923 samme sted) var en tysk forretningsmann og tidlig medlem av NSDAP som deltok i Hitlers mislykkede ølkjellerkupp. Wolf ble sammen med 15 nazister drept i kuppforsøket.
| Wilhelm Wolf (født 19. oktober 1898 i München, død 9. november 1923 samme sted) var en tysk forretningsmann og tidlig medlem av NSDAP som deltok i Hitlers mislykkede ølkjellerkupp. Wolf ble sammen med 15 nazister drept i kuppforsøket.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Wilhelm Wolf tok etter grunnskoleutdannelsen først utdannelse ved en kelnerskole (med læretid i foreldrenes bedrift).
=== Soldat i verdenskrigen, så medlem av frikorps ===
Under første verdenskrig tjenestegjorde Wolf fra 1916 i 2. Infanterie-Regiment ved Vestfronten. Etter to måneder ved frontlinjene ble han såret og forbigående blindet av et giftgassangrep. Etter et år rekonvalesens ble han utdannet til sanitetssoldat, men på grunn av revolusjonsurolighetene mot slutten av krigen ble han ikke satt inn i kampene igjen.
Etter krigsslutt begynte han som kjøpmann i familiebedriften. Han ble medlem av 3. regiment av frikorpset Marine-Brigade Ehrhardt og var med på å slå ned Münchens rådsrepublikk, og forble i frikorpset til det ble oppløst i april 1920. I 1920 ble han medlem av Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei (NSDAP). Samme år sluttet han seg til Freikorps Epp og tok del i væpnede aksjoner i Berlin og i Oberschlesien.
=== Hitlers kuppforsøk ===
Deretter ble han med i Bund Oberland, som engasjerte seg i det mislykkede Hitlerputschet. Da kuppet ble nedkjempet av det bayerske Landespolizei døde han den 9. november 1923 henimot kl 12:30.
Adolf Hitler dediserte det første bind av sin bok Mein Kampf til ham og de 15 andre som døde på kuppmakersiden. De 16 drepte nasjonalsosialistene, i ettertid kjent som De nasjonalsosialistiske martyrene, ble NSDAPs største helter. Det ble opprettet en kult omkring dem, og de fikk etter maktovertagelsen i 1933 heltebegravelser.
I nazitiden ble en rekke gater i Det tredje rikes Tyskland oppkalt etter Wilhelm Wolf. En Wilhelm-Wolf-Straße fantes det fra 1935 i Homburg (etter annen verdenskrig endret til Bruchstraße). I 1937 ble i Gelsenkirchen (navneendring 15. juni 1946 til Rembrandtstraße) og den 20. april 1939 de tidligere gater Verbindungsstraße i Recklinghausen (fra 30. april 1945 atter Verbindungsstraße og fra 3. november 1953 Andreasstraße) oppkalt etter ham.
== Litteratur ==
Busch, A.-K.: Blutzeugen: Ein Beitrag zur Praxis politischer Konflikte in der Weimarer Republik, 2., überarb. u. erw. Aufl., Fretterode: Nordland-Verl., 2010, S. 67 (wissenschaftlich ungesichert), ISBN 978-3-9812409-0-0.
Kalender der Deutschen Arbeit, Berlin: Verl. d. Deutschen Arbeitsfront, 1935, S. 52.
Volz, Hans: Daten der Geschichte der NSDAP, 5. Aufl., Berlin [u. a.]: Ploetz, 1935, S. 9.
== Referanser == | Wilhelm Wolf (født 19. oktober 1898 i München, død 9. | 198,095 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Unipub | 2023-02-04 | Unipub | ['Kategori:Akademiske forlag', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske forlag', 'Kategori:Selskaper opphørt i 2012'] | Unipub er et tidligere norsk akademisk forlag, eid av Studentsamskipnaden i Oslo. Det var organisert som en avdeling i Akademika.
Unipub ga ut faglitteratur, trykket doktoravhandlinger og kompendier og utførte andre trykkeoppdrag for universitetsmiljøet.
2012 ble det slått sammen med Tapir Akademisk Forlag til Akademika forlag.
| Unipub er et tidligere norsk akademisk forlag, eid av Studentsamskipnaden i Oslo. Det var organisert som en avdeling i Akademika.
Unipub ga ut faglitteratur, trykket doktoravhandlinger og kompendier og utførte andre trykkeoppdrag for universitetsmiljøet.
2012 ble det slått sammen med Tapir Akademisk Forlag til Akademika forlag.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
http://www.unipub.no Arkivert 8. mars 2018 hos Wayback Machine. | Unipub er et tidligere norsk akademisk forlag, eid av Studentsamskipnaden i Oslo. Det var organisert som en avdeling i Akademika. | 198,096 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Isambard_Kingdom_Brunel | 2023-02-04 | Isambard Kingdom Brunel | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 15. september', 'Kategori:Dødsfall i 1859', 'Kategori:Engelske arkitekter', 'Kategori:Engelske ingeniører', 'Kategori:Engelske oppfinnere', 'Kategori:Fødsler 9. april', 'Kategori:Fødsler i 1806', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Portsmouth', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Isambard Kingdom Brunel (født 9. april 1806 i Portsmouth, død 15. september 1859 i London) var en engelsk ingeniør kjent for sin deltakelse på en rekke byggeprosjekter i Storbritannia, som blant annet bruer, dampskip, jernbane og tunneler. Han er mest kjent for byggingen av Great Western Railway mellom vestre del av England og Wales, samt for byggingen av SS «Great Britain» som til da var det største skipet som var bygget.
Brunel ble regnet for å være en innovativ nyskaper som ikke alltid lyktes, men som likevel var først ute med mange løsninger på eldre byggeproblem i en periode preget av den industrielle revolusjonen. Hans oppfinnelser revolusjonerte blant annet offentlig transport og moderne tids ingeniørarbeid. Han bygde den første tunnelen under en farbar elv og utviklet den første propelldrevne dampbåten. Brunel ble i en kåring organisert av BBC kåret til den nest viktigste briten gjennom tidene etter Winston Churchill.
| Isambard Kingdom Brunel (født 9. april 1806 i Portsmouth, død 15. september 1859 i London) var en engelsk ingeniør kjent for sin deltakelse på en rekke byggeprosjekter i Storbritannia, som blant annet bruer, dampskip, jernbane og tunneler. Han er mest kjent for byggingen av Great Western Railway mellom vestre del av England og Wales, samt for byggingen av SS «Great Britain» som til da var det største skipet som var bygget.
Brunel ble regnet for å være en innovativ nyskaper som ikke alltid lyktes, men som likevel var først ute med mange løsninger på eldre byggeproblem i en periode preget av den industrielle revolusjonen. Hans oppfinnelser revolusjonerte blant annet offentlig transport og moderne tids ingeniørarbeid. Han bygde den første tunnelen under en farbar elv og utviklet den første propelldrevne dampbåten. Brunel ble i en kåring organisert av BBC kåret til den nest viktigste briten gjennom tidene etter Winston Churchill.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Brindle, Steven (2005). Brunel - The Man who built the World. London: Weidenfeld & Nicholson. ISBN 0-297-84408-3. | Isambard Kingdom Brunel (født 9. april 1806 i Portsmouth, død 15. | 198,097 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Olav_Versto | 2023-02-04 | Olav Versto | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 7. juli', 'Kategori:Dødsfall i 2011', 'Kategori:Fødsler 31. juli', 'Kategori:Fødsler i 1950', 'Kategori:Journalister i VG', 'Kategori:Menn', 'Kategori:NRK-journalister', 'Kategori:Norske journalister', 'Kategori:Norske redaktører', 'Kategori:Omkomne i ulykker', 'Kategori:Personer fra Tinn kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Olav Versto (1950–2011) var en norsk journalist og kommentator som var ansatt i VG i en årrekke. Han var politisk redaktør i avisa fra 1994 til 2008.
Versto tok cand.mag. ved Universitetet i Oslo i 1976, og begynte året etter å arbeide for NRK. Han var i mange år kjent som programleder og reporter i NRK Radio, der han i 1980-årene ledet flere debatter mellom datidens to store politikere i Norge, Kåre Willoch og Gro Harlem Brundtland. Han kom til VG som redaksjonssekretær i 1987 og ble politisk redaktør for avisa i 1994. 31. desember 2008 forlot han stillingen, og ble etterfulgt av Hanne Skartveit. Fra 2009 til 2011 var han redaktør i avisas kommentaravdelingen.
Han markerte seg som en sterk tilhenger av norsk medlemskap i EU og uttalte i 1994 at «det norske folks motstand mot EU kan spores et innslag av mindreverdighetskompleks i nordmenns forhold til utenverdenen, politisk sett». Han skrev videre at «Jeg tror det har røtter langt tilbake i vår historie, og blant annet har sammenheng med unionene med Danmark og Sverige. Dette er nok virksomt i norsk politikk også i dag. Men motstanden mot EU hadde selvfølgelig en rekke årsaker som spilte sammen på en meget kompleks måte». Han markerte seg også som en sterk kritiker av LO-leder Gerd-Liv Valla i forbindelse med den såkalte Valla-saken.Versto døde 7. juli 2011 i en drukningsulykke i Farsund.
| Olav Versto (1950–2011) var en norsk journalist og kommentator som var ansatt i VG i en årrekke. Han var politisk redaktør i avisa fra 1994 til 2008.
Versto tok cand.mag. ved Universitetet i Oslo i 1976, og begynte året etter å arbeide for NRK. Han var i mange år kjent som programleder og reporter i NRK Radio, der han i 1980-årene ledet flere debatter mellom datidens to store politikere i Norge, Kåre Willoch og Gro Harlem Brundtland. Han kom til VG som redaksjonssekretær i 1987 og ble politisk redaktør for avisa i 1994. 31. desember 2008 forlot han stillingen, og ble etterfulgt av Hanne Skartveit. Fra 2009 til 2011 var han redaktør i avisas kommentaravdelingen.
Han markerte seg som en sterk tilhenger av norsk medlemskap i EU og uttalte i 1994 at «det norske folks motstand mot EU kan spores et innslag av mindreverdighetskompleks i nordmenns forhold til utenverdenen, politisk sett». Han skrev videre at «Jeg tror det har røtter langt tilbake i vår historie, og blant annet har sammenheng med unionene med Danmark og Sverige. Dette er nok virksomt i norsk politikk også i dag. Men motstanden mot EU hadde selvfølgelig en rekke årsaker som spilte sammen på en meget kompleks måte». Han markerte seg også som en sterk kritiker av LO-leder Gerd-Liv Valla i forbindelse med den såkalte Valla-saken.Versto døde 7. juli 2011 i en drukningsulykke i Farsund.
== Personlige forhold ==
Olav Versto stammet fra Vinje i Telemark, og var barnebarn av Olav Aslakson Versto og sønn av Aslak Versto, begge to politikere. Han var bror til journalist Astrid Versto og forfatter Stein Versto. Han var gift med journalist Kari Storsletten som er ansatt som innenrikssjef i Aftenposten. Høsten 2007 ble paret satt opp på en liste over de mektigste parene i Media-Norge av NA24.
== Referanser == | Olav Versto (1950–2011) var en norsk journalist og kommentator som var ansatt i VG i en årrekke. Han var politisk redaktør i avisa fra 1994 til 2008. | 198,098 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_barmhjertige_samaritan | 2023-02-04 | Den barmhjertige samaritan | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Jesus', 'Kategori:Lukasevangeliet', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Den barmhjertige samaritan er en lignelse i Evangeliet etter Lukas i Det nye testamente der Jesus forteller om en mann som blir overfalt av røvere mellom Jerusalem og Jeriko, og etterlatt i halvdød tilstand.
En forbipasserende prest oppdager mannen, men viker til side og går forbi. Det samme gjør en levitt. Deretter kommer en svært medlidende samaritan forbi, som behandler mannens sår og tar ham med til et vertshus, der samaritanen betaler for mannens opphold. Den barmhjertige samaritan skulle symbolisere ens neste, og viste anvendelse av setningen «elsk din neste som deg selv».
Jesus fortalte lignelsen som svar på et spørsmål fra en lovkyndig, «Hvem er så min neste?» Som svar forteller Jesus lignelsen hvor konklusjonen om hvem som er min neste er den mann som viser nåde for den skadde mannen, og denne mannen er en samaritaner. Til tross for likhetene mellom de folkene, jødene og samaritanerne, hadde det oppstått århundrelangt motsetningsforhold mellom, og som hadde toppet seg med at jødene ødela samaritanernes tempel på Gerisimfjellet. På Kristus’ tid var spenningene slik at de ikke bevegde seg inn på hverandres områder og ikke kontaktet hverandre. Prester og levitter (som var tempeltjenere) var høyt aktet på denne tiden, mens samaritanene var et folkeslag som ble sett ned på med fiendtlig innstilling.
En del kristne, slike som Augustin har tolket lignelsen allegorisk hvor samaritaneren representerer Jesus selv som reddet en syndig mann. Andre har imidlertid sett bort fra lignelsen opprinnelige mening, og ser den som et eksempel på Jesus’ etikk.Lignelsen har inspirert kunst som maleri, skulptur, poesi og film. Frasen «den barmhjertige samaritan» i betydningen den som hjelper en fremmed er avledet fra denne lignelsen, og mange sykehus og veldedighetsorganisasjoner har navn etter lignelsen.
| Den barmhjertige samaritan er en lignelse i Evangeliet etter Lukas i Det nye testamente der Jesus forteller om en mann som blir overfalt av røvere mellom Jerusalem og Jeriko, og etterlatt i halvdød tilstand.
En forbipasserende prest oppdager mannen, men viker til side og går forbi. Det samme gjør en levitt. Deretter kommer en svært medlidende samaritan forbi, som behandler mannens sår og tar ham med til et vertshus, der samaritanen betaler for mannens opphold. Den barmhjertige samaritan skulle symbolisere ens neste, og viste anvendelse av setningen «elsk din neste som deg selv».
Jesus fortalte lignelsen som svar på et spørsmål fra en lovkyndig, «Hvem er så min neste?» Som svar forteller Jesus lignelsen hvor konklusjonen om hvem som er min neste er den mann som viser nåde for den skadde mannen, og denne mannen er en samaritaner. Til tross for likhetene mellom de folkene, jødene og samaritanerne, hadde det oppstått århundrelangt motsetningsforhold mellom, og som hadde toppet seg med at jødene ødela samaritanernes tempel på Gerisimfjellet. På Kristus’ tid var spenningene slik at de ikke bevegde seg inn på hverandres områder og ikke kontaktet hverandre. Prester og levitter (som var tempeltjenere) var høyt aktet på denne tiden, mens samaritanene var et folkeslag som ble sett ned på med fiendtlig innstilling.
En del kristne, slike som Augustin har tolket lignelsen allegorisk hvor samaritaneren representerer Jesus selv som reddet en syndig mann. Andre har imidlertid sett bort fra lignelsen opprinnelige mening, og ser den som et eksempel på Jesus’ etikk.Lignelsen har inspirert kunst som maleri, skulptur, poesi og film. Frasen «den barmhjertige samaritan» i betydningen den som hjelper en fremmed er avledet fra denne lignelsen, og mange sykehus og veldedighetsorganisasjoner har navn etter lignelsen.
== Referanser ==
== Se også ==
Barmhjertighet
De ti bud
Jesu lignelser | Den barmhjertige samaritan er en lignelse i Evangeliet etter Lukas i Det nye testamenteNettbibelen: Evangeliet etter Lukas 10:25-37 der Jesus forteller om en mann som blir overfalt av røvere mellom Jerusalem og Jeriko, og etterlatt i halvdød tilstand. | 198,099 |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.