url
stringlengths 31
212
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
182
⌀ | category
stringlengths 14
4.92k
⌀ | ingress
stringlengths 13
11.2k
⌀ | article
stringlengths 13
359k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.01k
| id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/1610 | 2023-02-04 | 1610 | ['Kategori:1610'] | null |
== Begivenheter ==
7. januar – Galileo Galilei observerer for første gang fire av Jupiters måner (de galileiske måner): Io, Callisto, Europa og Ganymedes.
Saturn blir observert for første gang av Galileo Galilei.
12. mars – svenske tropper under kommando av Jakob De la Gardie marsjerer inn i Moskva under Den ingermanlandske krigen.
== Dødsfall ==
11. mai – Matteo Ricci, italiensk jesuittprest (f. 1552)
14. mai – Henrik IV av Frankrike, fransk konge (f. 1553)
18. juli – Caravaggio, italiensk maler (f. 1571) | == Begivenheter == | 2,400 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1611 | 2023-02-04 | 1611 | ['Kategori:1611'] | null |
== Begivenheter ==
Oktober – Stor bybrann i Oslo, 55 bygårder brenner ned.
Kalmarkrigen mellom Danmark-Norge og Sverige starter.
2. mai – Den autoriserte King James-versjonen av Bibelen er publisert for første gang i London, England, trykt av Robert Barker.
== Fødsler ==
28. januar: Johannes Hevelius, polsk astronom (d. 1687)
== Dødsfall ==
9. august – Domenico Pinelli den eldre, italiensk kardinal (f. 1541)
21. oktober – Johannes Eccard, tysk komponist (f. 1553)
30. oktober – Karl IX av Sverige, svensk konge (f. 1550) | == Begivenheter == | 2,401 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1612 | 2023-02-04 | 1612 | ['Kategori:1612'] | null |
== Begivenheter ==
26. august – Omkring 200 mennesker omkom i Slaget ved Kringen ved Otta.
== Fødsler ==
Vincenzo Costaguti, italiensk kardinal (d. 1660)
25. mai – Jan Olbracht Wazy, polsk kardinal (d. 1634)
9. august – Sven Bröms, svensk teolog (død 1693)
== Dødsfall ==
9. februar – Vincenzo Gonzaga, hertug av Mantova, (f. 1562) | == Begivenheter == | 2,402 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1613 | 2023-02-04 | 1613 | ['Kategori:1613'] | null |
== Begivenheter ==
Kalmarkrigen mellom Danmark-Norge og Sverige slutter.
29. juni – The Globe: Teateret til William Shakespeare brant ned.
== Dødsfall ==
Anton Praetorius, tysk prest og forfatter (f. 1560) | == Begivenheter == | 2,403 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1614 | 2023-02-04 | 1614 | ['Kategori:1614'] | null |
== Begivenheter ==
Connecticut oppdages av den nederlandske oppdageren Adriaen Block.
Jan Mayen fikk dagens navn av Joris Carolus.
Molde ble ladested under Trondhjem.
Penzance fikk bystatus.
kaptein John Smith ankommer Massachusetts.
== Etableringer ==
Befolkede områderAlbany, hovedstaden i den amerikanske delstaten New York.
Karislojo/Karjalohja, kommune i landskapet Nyland i Finland.
Kristianstad (tidl. Christianstad), svensk by i Skåne län i landskapet Skåne, grunnlagt av kong Christian IV.
Penedo, by og kommune i delstaten Alagoas i nordøstregionen av Brasil etablert som koloniby.
Sirinhaém, kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil.
Tirana ble grunnlagt av den osmanske hærføreren Sulejman Pasha.UniversiteterHeythrop College, kollegium underlagt University of London, grunnlagt av jesuitter i Leuven i Belgia.
Universitetet i Groningen
== Fødsler ==
2. september - Claus von Ahlefeldt (d. 1674), dansk adelsmann og offiser.
20. september - Martin Martini (d. 1661), ledende kinamisjonær tilhørende jesuittordenen.
16. desember - Eberhard III, hertug av Württemberg (d. 1674)Fødselsdato ukjentDodo, prins Yu (d. 1649), mandsjuisk prins og general.
Jean-Baptiste Boësset (d. 1685), fransk komponist.
Arnold de Fine (d. 1672), dansk biskop i Trondheim og historiker.
Jacob Jensen Nordmand (d. 1695), norskfødt rustmester og kunstdreier som virket ved hoffet i København.
Hallgrímur Pétursson (d. 1674), islandsk luthersk prest og dikter.
Franz Tunder (d. 1667), tysk komponist og organist fra Lübeck.
Zacharias Wagenaer (d. 1668), eventyrer og reisende kjent fra de nederlandske Vestindiske og Ostindiske kompaniene.
== Dødsfall ==
7. april - El Greco (f. 1541), spansk maler av gresk avstamming.
24. juni - Peder Jensen Vinstrup (f. 1549), dansk prest og biskop i Sjælland.
11. august - Lavinia Fontana (f. 1552), italiensk maler.
21. august - Grevinne Elizabeth Báthory de Ecsed (f. 1560), ungarsk adelig seriemorder.
26. eller 27. september - Felice Anerio (f. 1560), italiensk komponist
15. oktober - Peder Claussøn Friis (f. 1545), geistlig og historisk-geografisk forfatter.Dødsdato ukjentClaus Berg (f. 1546), norsk kannik.
Isaac Casaubon (f. 1559), klassisk fransk-sveitsisk filolog.
Pedro Fernandes de Queirós (f. 1565), portugisisk sjømann og oppdagelsesreisende. | == Begivenheter == | 2,404 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1615 | 2023-02-04 | 1615 | ['Kategori:1615'] | null |
== Fødsler ==
10. mars – Hans Ulrik Gyldenløve, uekte barn av Christian IV (d. 1645) | == Fødsler == | 2,405 |
null | 2023-02-04 | Bjørnstjerne Bjørnson | null | null | null | Bjørnstjerne Martinius Bjørnson (født 8. desember 1832 på Kvikne nord for Tynset, død 26. | 2,406 |
null | 2023-02-04 | Concurrent Versions System | null | null | null | Concurrent Versions System (CVS) er et versjonskontrollsystem som er en videreføring av RCS, og som etter hvert erstattes av Subversion. CVS var det mest brukte versjonskontrollsystemet rundt år 2000, mye fordi det er dekket av GPL-lisensen og dermed er fritt tilgjengelig. | 2,407 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Napachanie | 2023-02-04 | Napachanie | ['Kategori:16°Ø', 'Kategori:52°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Landsbyer i Polen', 'Kategori:Sider med kart'] | Napachanie (tysk Grundheim) er en landsby i Rokietnica-kommunen i Posen-fylket i Wielkopolskie-provinsen, nær Posen. Landsbyen har gymnasium og et palass fra 1879. Palasset er i stilen som blir kalt dronning Annas nordeuropeiske renessansestil.
Antoni av Napachanie (1494–1561), professor og rektor ved Det jagellonske universitet, kom fra Napachanie. | Napachanie (tysk Grundheim) er en landsby i Rokietnica-kommunen i Posen-fylket i Wielkopolskie-provinsen, nær Posen. Landsbyen har gymnasium og et palass fra 1879. Palasset er i stilen som blir kalt dronning Annas nordeuropeiske renessansestil.
Antoni av Napachanie (1494–1561), professor og rektor ved Det jagellonske universitet, kom fra Napachanie. | Napachanie (tysk Grundheim) er en landsby i Rokietnica-kommunen i Posen-fylket i Wielkopolskie-provinsen, nær Posen. Landsbyen har gymnasium og et palass fra 1879. | 2,408 |
null | 2023-02-04 | Saltstraumen | null | null | null | thumb|Saltstraumen mot [[Svefjorden. Knaplundsøya til venstre i bildet og Straumøya til høyre. | 2,409 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Motorsport | 2023-02-04 | Motorsport | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Motorsport', 'Kategori:Motorsportstubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Snevre artikler', 'Kategori:Stubber 2021-03'] | Motorsport er all motorisert sportsvirksomhet, det vil si bilsport, motorsykkelsport, motorbåtsport og motorflysport.
| Motorsport er all motorisert sportsvirksomhet, det vil si bilsport, motorsykkelsport, motorbåtsport og motorflysport.
== I Norge ==
Motorsport i Norge styres av to forbund. Norges Bilsportforbund for bilsport og Norges Motorsportforbund for resten. Norsk bilsport har i alle disse årene vært, og er fortsatt, organisert gjennom Det internasjonale bilsportforbundet (FIA), KNA startet dette og senere kom NAF og NMK med i 1932 MA. Nevnden for Automobilsport kom i 1932, mens man i 1984 tok man navnet Norges Bilsportforbund. KNA sammen med NAF har i dag en bemyndigelse fra FIA til å håndheve internasjonale regler for Touring delen med bil i Norge.
Motorsykkelsporten startet i 1916 da Norsk Motorcycle-Club ble stiftet. Dette skiftet etter hvert navn til Norsk Motor Klubb da avdelingene og ønske å bedrive bilsport. NMK søkte i 1977 om å få motorsykkelsporten inn i Idrettsforbundet og NMK stiftet da sammen med de andre motorsykkelklubbene Norges Motorsykkelforbund. I 2001 ble Motorsykkelforbundet slått sammen med Båtsportforbundet, og man fikk dagens Motorsportsforbund.
== Grener ==
Asfaltracing
Dragracing
Motocross
Freestyle Motocross
Enduro
Speedway
Rally
Rallycross
Roadracing
Supermotard
Trial
Crosskart
Gokart
Bilcross
Drifting
== Konkurranser ==
24-timersløpet på Le Mans
Autoball
Baja 1000
Camel Trophy
Europa Truck Trial
Formel 1
IndyCar Series
MotoGP
NASCAR
Rainforest Challenge
Rally Paris–Dakar
SCCA Pro Rally Championship
World Rally Championship
World Touring Car Championship
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Norges Bilsportforbund (NBF)
Norges Motorsportforbund (NMF)
Fédération Internationale de l'Automobile (FIA)
Norsk Motor Klubb (NMK)
Kongelig Norsk Automobilforbund (KNA Bilsport)
Norsk Automobil Forbund (NAF Motorsport)
Motorposten - nyheter, bilder, resultater og video | Motorsport er all motorisert sportsvirksomhet, det vil si bilsport, motorsykkelsport, motorbåtsport og motorflysport. | 2,410 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Versjonskontrollsystem | 2023-02-04 | Versjonskontrollsystem | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Gruppevare', 'Kategori:Programmering', 'Kategori:Publiseringssystem'] | Et versjonskontrollsystem, eventuelt versjonsstyringssystem eller versjonshåndtering, er programvare som kan holde orden på de forskjellige versjonene av en eller flere datafiler. Når en fil oppdateres eller forandres, slettes ikke den gamle versjonen, men blir lagret i en database som inneholder tidligere versjoner av filene. Gamle versjoner kan hentes frem, og det er som oftest mulig å vise forskjeller mellom de forskjellige versjonene og lage utviklingsgrener fra disse versjonene.
| Et versjonskontrollsystem, eventuelt versjonsstyringssystem eller versjonshåndtering, er programvare som kan holde orden på de forskjellige versjonene av en eller flere datafiler. Når en fil oppdateres eller forandres, slettes ikke den gamle versjonen, men blir lagret i en database som inneholder tidligere versjoner av filene. Gamle versjoner kan hentes frem, og det er som oftest mulig å vise forskjeller mellom de forskjellige versjonene og lage utviklingsgrener fra disse versjonene.
== Fordeler med versjonskontrollsystemer ==
Alle tidligere versjoner av filene lagres, så man kan rekonstruere filstrukturen til ethvert tidspunkt. En feil har for eksempel oppstått i et program. Når oppsto denne feilen? Hva ble gjort som forårsaket denne feilen? Man vet med sikkerhet at en tidligere versjon av programmet ikke hadde denne feilen, altså må feilen ha oppstått på et visst tidspunkt. Ved å rekonstruere tidligere versjoner kan man identifisere endringene som introduserte feil. Det er lett å vise forskjeller mellom to forskjellige versjoner og på den måten ha kontroll over hva som er gjort.
Ved å skrive inn en kommentar hver gang en versjon legges inn, får man etter hvert en bra oversikt over utviklingen.
Flere brukere kan som oftest jobbe ganske uavhengig av hverandre på de samme filene. Etter at filene er forandret, legges de inn i systemet, og andre brukere som har tilgang til systemet, vil få med seg disse oppdateringene. Dette er en god hjelp i å forhindre at dine forandringer blir annullert fordi gamle versjoner av filen blir lagt inn av de andre utviklerne.
Systemer som dette forhindrer at man legger ned mye arbeid i form av redigering av gammel, avleggs kildekode, men har stadig siste versjon innen rekkevidde med komplett historie for hver enkelt fil.
Det er ofte mulig å lage parallelle og alternative versjoner som det kan arbeides på uten at den stabile eller vanlige versjonen blir påvirket.
== Versjonskontrollsystemer beskrevet på Wikipedia ==
Subversion
CVS (Concurrent Versions System)
Mercurial
Git
== Se også ==
Konfigurasjonsstyring
Programvareutvikling
== Eksterne lenker ==
Git
CVS (Concurrent Versions Systems)
Subversion Arkivert 1. april 2004 hos Wayback Machine.
GNU Arch
OpenCM
Aegis Arkivert 14. oktober 2014 hos Wayback Machine.
Monotone
Vesta Arkivert 9. september 2020 hos Wayback Machine.
BitKeeper (Proprietært)
IBM Rational ClearCase
Perforce | Et versjonskontrollsystem, eventuelt versjonsstyringssystem eller versjonshåndtering, er programvare som kan holde orden på de forskjellige versjonene av en eller flere datafiler. Når en fil oppdateres eller forandres, slettes ikke den gamle versjonen, men blir lagret i en database som inneholder tidligere versjoner av filene. | 2,411 |
https://no.wikipedia.org/wiki/RCS | 2023-02-04 | RCS | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fri programvare', 'Kategori:Programmering'] | Revision Control System (RCS) er et enkelt versjonskontrollsystem, – revisjonskontrollsystem, utviklet av Walter Tichy ved Purdue University i 1982. Forløperen var kildekodekontrollsystem (SCCS). CVS er en viderutvikling av RCS. RCS blir i liten grad brukt i dag fordi det ikke har støtte for flere kataloger.
| Revision Control System (RCS) er et enkelt versjonskontrollsystem, – revisjonskontrollsystem, utviklet av Walter Tichy ved Purdue University i 1982. Forløperen var kildekodekontrollsystem (SCCS). CVS er en viderutvikling av RCS. RCS blir i liten grad brukt i dag fordi det ikke har støtte for flere kataloger.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted | Revision Control System (RCS) er et enkelt versjonskontrollsystem, – revisjonskontrollsystem, utviklet av Walter Tichy ved Purdue University i 1982. Forløperen var kildekodekontrollsystem (SCCS). | 2,412 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Propriet%C3%A6r_programvare | 2023-02-04 | Proprietær programvare | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Proprietær programvare'] | Proprietær programvare (engelsk: proprietary software), som regel kalt «produsenteid programvare» på norsk, er programvare der opphavsretten brukes til å beskytte produsentens eierskap. I praksis beskyttes programvaren ved å begrense bruksretten til den. Typisk må brukeren inngå en lisensavtale for å få lov til å bruke den. I motsetning til fri programvare har man ikke lov til å undersøke eller endre programvaren, og kildekoden er hemmelig. I tillegg kan lisensen ha begrensninger som er ment å sikre produsenten salgsinntekter, som forbud mot videreformidling. I noen tilfeller har brukeren ingen rettigheter ut over å kjøre programmet på en bestemt datamaskin låst til et bestemt produkt.
Åndsverkloven og markedsføringsloven bestemmer hvor begrenset en lisens kan være. Vanligvis har hver eneste programprodusent sin egen lisens forskjellig fra andre bedrifter. Derfor er det langt flere forskjellige ufrie lisenser enn frie lisenser. Produsenteid programvare står ofte i motsetning til programvare med brukervennlige lisenser. Det er ikke alltid produsenteid programvare har en lisens som beskytter produsentens rettigheter. Flere selskap gir betydelig mer frihet med sin produsenteide programvare enn hva som er vanlig. Selskap som Qt Software og MySQL leverer såkalt to-lisensiert programvare. Det betyr at programvaren er tilgjengelig under både en fri og en produsenteid lisens.
| Proprietær programvare (engelsk: proprietary software), som regel kalt «produsenteid programvare» på norsk, er programvare der opphavsretten brukes til å beskytte produsentens eierskap. I praksis beskyttes programvaren ved å begrense bruksretten til den. Typisk må brukeren inngå en lisensavtale for å få lov til å bruke den. I motsetning til fri programvare har man ikke lov til å undersøke eller endre programvaren, og kildekoden er hemmelig. I tillegg kan lisensen ha begrensninger som er ment å sikre produsenten salgsinntekter, som forbud mot videreformidling. I noen tilfeller har brukeren ingen rettigheter ut over å kjøre programmet på en bestemt datamaskin låst til et bestemt produkt.
Åndsverkloven og markedsføringsloven bestemmer hvor begrenset en lisens kan være. Vanligvis har hver eneste programprodusent sin egen lisens forskjellig fra andre bedrifter. Derfor er det langt flere forskjellige ufrie lisenser enn frie lisenser. Produsenteid programvare står ofte i motsetning til programvare med brukervennlige lisenser. Det er ikke alltid produsenteid programvare har en lisens som beskytter produsentens rettigheter. Flere selskap gir betydelig mer frihet med sin produsenteide programvare enn hva som er vanlig. Selskap som Qt Software og MySQL leverer såkalt to-lisensiert programvare. Det betyr at programvaren er tilgjengelig under både en fri og en produsenteid lisens.
== Se også ==
Fri programvare
Åpen kildekode | Proprietær programvare (engelsk: proprietary software), som regel kalt «produsenteid programvare» på norsk, er programvare der opphavsretten brukes til å beskytte produsentens eierskap. I praksis beskyttes programvaren ved å begrense bruksretten til den. | 2,413 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bagdad | 2023-02-04 | Bagdad | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:33°N', 'Kategori:44°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bagdad', 'Kategori:Byer ved Tigris', 'Kategori:Islams hellige byer', 'Kategori:Levanten', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Bagdad (arabisk: بغداد, Baġdād; fra persisk bāġ-e dād, "gudegave") er Iraks hovedstad. Sentrale Bagdad har litt mer enn 6 millioner innbyggere og ligger i det sentrale Irak ved elven Tigris. Bagdad og områdene omkring utgjør en egen provins, Bagdadprovinsen, som er anslått å ha totalt 7 055 196 innbyggere i 2011, på et areal på 4 843 km². Bagdad er en av Midtøstens største byer, etter Kairo, Teheran og Istanbul. Den er Iraks økonomiske nav med en stor del av landets næringsliv – først og fremst oljeindustri, men også en betydelig produksjon av blant annet tepper, lær, tekstiler og sement. Bagdad er også et kulturelt og intellektuelt sentrum med tre universiteter og flere museer.
| Bagdad (arabisk: بغداد, Baġdād; fra persisk bāġ-e dād, "gudegave") er Iraks hovedstad. Sentrale Bagdad har litt mer enn 6 millioner innbyggere og ligger i det sentrale Irak ved elven Tigris. Bagdad og områdene omkring utgjør en egen provins, Bagdadprovinsen, som er anslått å ha totalt 7 055 196 innbyggere i 2011, på et areal på 4 843 km². Bagdad er en av Midtøstens største byer, etter Kairo, Teheran og Istanbul. Den er Iraks økonomiske nav med en stor del av landets næringsliv – først og fremst oljeindustri, men også en betydelig produksjon av blant annet tepper, lær, tekstiler og sement. Bagdad er også et kulturelt og intellektuelt sentrum med tre universiteter og flere museer.
== Etymologi ==
Navnet Bagdad er trolig av iransk opprinnelse. Det fins ulike teorier om navnets spesifike etymologi, men det er ikke enighet omkring det. Det mest pålitelige forslaget er at navnet er av middelpersisk avstamning og består av ordene Bhaga "Gud" og dād "gitt", som kan oversettes til "gudegitt" eller "Guds gave". På moderne persisk heter byen Baɣdād og på arabisk Baġdād. Et annet troverdig forslag er at navnet kommer fra middelpersiskens Bāgh-dād, "den gitte hagen".
== Geografi og klima ==
Bagdad ligger på en stor slette, og både sletten og byen deles i to av elven Tigris. Den østre halvdelen av byen kalles Risafa og den vestre kalles Karkh. Jorden byen er bygget på består av mye leire og er alluvial på grunn av at elven ofte flommer over sine bredder.
Bagdad er en av verdens varmeste byer. Den har korte, milde og regnfulle vintre samt veldig hete og lange somre, som varer over et halvår. I sommermånadene (juni–august) ligger middeltemperaturen på mellom 32 og 34,5 °C. Temperaturer på över 50 °C i skyggan har vært målt og om natten synker temperaturen sjelden under 24 °C. Om vinteren (desember–februar) ligger middeltemperaturen på mellom 10 og 12,5 °C. Minimumstemperaturen i januar er omkring 4 °C.
Sommerstid faller det ekstremt lite regn. Luftfuktigheten er generelt lav på grunn av byens lange avstand (mer enn 50 mil) fra nærmeste store vann, Persiabukten. Den største mengden nedbør kommer fra november til mars. Totalt bruker det ikke falle mer enn omkring 140 millimeter nedbør i løpet av året.
== Historie ==
Byen ble grunnlagt 30. juli 762 som Madīnat as-Salām («Fredens by») av Abbasidekalifen Abou Giafar Al Mansur på plassen for en kristen by ved elven Tigris. Bagdad erstattet Damaskus som den muslimske hovedstaden i et imperium som strakte seg fra Nord-Afrika til Persia. Bagdad ble et ledende sentrum for utdannelse og handel. Noen kilder anslår at byen inneholdt en million innbyggere, men det er sannsynlig at det var betydelig færre. Mange eventyr i Tusen og en natt har sin bakgrunn fra denne perioden.
Bahá'u'lláh forkynte sin misjon for verden i Bagdad, i Ridván-parken under perioden 21. april–2. mai 1863, og er blitt et pilegrimsmål for bahaier.
Gulfkrigen i 1991 skadet Bagdad, spesielt transport-, kraft- og annen infrastruktur. Byen ble også tungt bombet under Irak-krigen i perioden mars-april 2003. Etter Saddam Husseins fall ble Bagdad okkupert av amerikanske tropper, og ble setet for et interrimstyre (Coalition Provisional Authority) som er ment å styre Irak frem till valget av en ny regjering.
Den 19. august 2003 ble The Canal Hotel, hovedkvarteret for FN-arbeiderne i Bagdad, ødelagt av en bilbombe som drepte 24 mennesker og såret over 100.
Den 23. september 2003 indikerte en Gallup-måling at omtrent 2/3 av Bagdads befolkning mente at å fjerne Iraks diktator var verdt prøvelsene de hadde under flere år og at de så frem til et bedre liv innen fem år.
=== Mutanabi-gaten ===
Mutanabi-gaten har blitt oppkalt etter dikteren Abul Tayyeb al-Mutanabi (915–965), som blant annet blir tillagt følgende sitat: «Når en løve viser tenner, bør du ikke tro at den smiler til deg».
Bokhandlerne i Bagdad skal ha holdt til i Mutanabi-gaten fra Det osmanske rike kontrollerte Bagdad fra 1500-tallet. Foruten forretningene er det et livlig utendørs bokmarked. Gaten er dessuten kjent for kafeer hvor diskusjonene går intenst.
Mer enn tyve personer døde og mer enn seksti ble såret av en selvmordsbombe i gaten 5. mars 2007.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Baghdad – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) بغداد – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Bagdad (arabisk: بغداد, Baġdād; fra persisk bāġ-e dād, "gudegave") er Iraks hovedstad. Sentrale Bagdad har litt mer enn 6 millioner innbyggere og ligger i det sentrale Irak ved elven Tigris. | 2,414 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kalif | 2023-02-04 | Kalif | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Islam', 'Kategori:Ledertitler', 'Kategori:Religiøse ledere innen islam', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder datofeil', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Kalif (خليفة) er opprinnelig tittelen på muslimenes øverste leder etter profeten Muhammeds død. Abu Bakr, Muhammeds svigerfar, tok tittelen kalif da han tok lederskapet av ummah (arabisk: folket), eller det muslimske samfunnet i år 632.. Kalifen regjerte over alle muslimer og ble sett på som det høyeste embede innen det islamske samfunnet.
Kalifatet kombinerte fire funksjoner. De ulike regjeringsrollene, som vanligvis er distinkte funksjoner i dag, var:
Åndelig leder – den som veileder muslimer
Religiøs leder – den som setter i kraft sharia
Politisk leder – administrerer relasjoner mellom stater og administrerer regjeringen
Militær leder – den som gir ordrer og utfører militære oppgaverKalifenes gjerning var derfor både politisk og religiøs. Dessuten så man på kalifen som en etterfølger av viktige troende i fortiden, som Noah og Abraham. Kalifen kunne oppfattes som en islamsk pave. I den katolske kirke kombineres de tre første (åndelig, religiøs og politisk funksjon) i pavens gjerning i dag, men også Pavestolen var en gang en militærmakt.
| Kalif (خليفة) er opprinnelig tittelen på muslimenes øverste leder etter profeten Muhammeds død. Abu Bakr, Muhammeds svigerfar, tok tittelen kalif da han tok lederskapet av ummah (arabisk: folket), eller det muslimske samfunnet i år 632.. Kalifen regjerte over alle muslimer og ble sett på som det høyeste embede innen det islamske samfunnet.
Kalifatet kombinerte fire funksjoner. De ulike regjeringsrollene, som vanligvis er distinkte funksjoner i dag, var:
Åndelig leder – den som veileder muslimer
Religiøs leder – den som setter i kraft sharia
Politisk leder – administrerer relasjoner mellom stater og administrerer regjeringen
Militær leder – den som gir ordrer og utfører militære oppgaverKalifenes gjerning var derfor både politisk og religiøs. Dessuten så man på kalifen som en etterfølger av viktige troende i fortiden, som Noah og Abraham. Kalifen kunne oppfattes som en islamsk pave. I den katolske kirke kombineres de tre første (åndelig, religiøs og politisk funksjon) i pavens gjerning i dag, men også Pavestolen var en gang en militærmakt.
== Kalifater ==
De patriarkalske kalifer (632-661) er en betegnelse som blir brukt på de fire første lederne av det muslimske samfunnet – Abu Bakr, Umar, Othman og Ali. I denne perioden erobret araberne store områder, og la grunnlaget for det arabiske imperiet. Muhammeds åpenbaringer ble samlet i Koranen. Da Muhammed døde i 632 hadde han ingen sønner som kunne bli hans etterfølger, kalif. Den første kalifen ble hans nære venn og svigerfar Abu Bakr som døde etter to år. Neste kalif var en annen av Muhammeds svigerfedre, Umar ibn al-Khattab, som ble drept av en slave i 644. Den tredje kalifen var en av Muhammeds svigersønner, Uthman ibn Affan, som ble drept av egyptere i 656. Etter den tredje kalifen Uthman ibn Affans død i 656 ble det uenighet om etterfølger og muslimene ble splittet i flere flokker, de største er sunni- og sjiamuslimer. Ali ibn Abi Talib ble den fjerde kalifen og den første som hadde blodsbånd til profeten. Alis tilhengere anså ham for å være utvalgt av Muhammed, og første rettmessige etterkommer. Kharijiteene gjorde opprør som endte med at Ali ble drept i et attentat.Den femte kalifen, Muawiyya ibn Abi Sufyan, holdt til i Syria, og da han døde våren 680, tok hans sønn Yazid bin Muawiya over. Alis sønn og profetens barnebarn, Hussein ibn Ali, hadde fått klare signaler om støtte fra muslimer i Mesopotamia og aksepterte ikke utnevnelsen. Han holdt til i Medina og la ut på reise til Mesopotamia sammen med 72 våpenføre menn og deres familier. På slettene utenfor byen Karbala møtte de Yazids styrker; 10. oktober 680 stod slaget hvor imam Hussein og hans følge ble drept (se Slaget ved Karbala). Denne dagen er en viktig helligdag for sjiamuslimene (se aashura).
Umayyadkalifatet (661-750). Etter Alis død flyttet kalifatet til Damaskus i dagens Syria. Kalifene i Damaskus forfulgte sjiaene som ikke aksepterte deres styre. Etter at Umayyad-klanen ble fordrevet fra Syria klarte de å ta makten i de vestlige deler av imperiet, og etablerte emiratet og etterhvert kalifatet Al-Andalucía i Córdoba som de holdt til 1031.
Abbasidekalifatet (750-1258). Sjiaene vinner makten i 750 og flytter kalifatet østover til Bagdad. Dette var en periode med stor velstand i kalifens hoff, og avstanden mellom de styrende og folket ble større. Etterhvert mister kalifen politisk makt, og etter 946 hadde sultanen den verdslige makten. I 1258 ble den siste abbasidekalifen drept av mongolene.
Det osmanske kalifatet (1517-1924) I tidens løp mistet kalifen mer og mer av sin betydning i den islamske verden. Det Osmanske kalifatet ble til slutt betraktet som det primære kalifatet, og ved slutten av første verdenskrig representerte det den største og mest kraftfulle uavhengige muslimske politiske enhet. I begynnelsen av 1900-tallet krevde Osmanske sultaner kalif-tittelen, men etter nedleggelsen av sultanatet i 1922 fortsatte kalifatet i to år under den Osmanske prinsen Abdul Mejid II før det til slutt ble avsluttet år 1924.
Ahmadiyya kalifatet (1908 - i dag) Ahmadiyya-kalifatet er et ikke-politisk kalifat etablert 27. mai 1908 etter Mirza Ghulam Ahmad, grunnleggeren av Ahmadiyya muslimsk trossamfunn. Kalifene har tittelen Khalīfatul Masīh (arabisk: خليفة المسيح; norsk: kalifen til Messias). Kalifen er den valgte åndelige og organisatoriske lederen for det verdensomspennende Ahmadiyya-retningen i islam. Den femte og nåværende kalifen er Mirza Masroor Ahmad. Mange muslimer i dag anerkjenner imidlertid ikke Ahmadiyya som en del av islam, og følgelig heller ikke anerkjenner dette kalifatet.
Mange muslimer i dag ser ikke på det som nødvendig å ha noen, selv om mange andre gjør det. Snarere blir det i dag sett på som galt om noen skulle kreve tittelen, for de fleste muslimer vil mene at ingen leder i dag er god nok til å være en Kalif, også de som ser det nødvendig å ha en Kalif, vil tittelen Kalif være så «stort og flott» at de som krever tittelen blir sett som narsissistiske. Likevel er det blant radikale islamister et uttalt mål å samle den islamske verden under en ny kalif. Etter islamismens oppblomstring sist på 1900-tallet har også noen hevdet at en islamsk verdensstat må ha form av et kalifat. Mest kjent er gruppen Hizb al-Tahrîr, som ble grunnlagt av Taqî al-Dîn al-Nabhânî (d. 1977).
== Kalifer ==
== Litteratur ==
Patricia Crone, Martin Hinds: God's Caliph. Religious Authority in the First Centuries of Islam. 2003, ISBN 0-521-54111-5.
Hamilton A.R. Gibb: „Luṭfī-Paşa on the Ottoman Caliphate“ i Oriens 15 (1962) 287-95.
Lexikon der islamischen Kultur. Hamburg: Nikol. 2005.
Stefan Heidemann: Das Aleppiner Kalifat (A.D. 1261). Vom Ende des Kalifates in Bagdad über Aleppo zu den Restaurationen in Kairo. Brill, Leiden 1994, ISBN 90-04-10031-8
Elie Kedourie (1970, 2006). Egypt and the Caliphate. New York: Praeger.
Hugh Kennedy: The Prophet and the Age of the Caliphates. 2. Aufl. London 2004.
Tilman Nagel: Staat und Glaubensgemeinschaft im Islam. Geschichte der politischen Ordnungsvorstellungen der Muslime. 2 Bände, Artemis, Zürich / München 1981, ISBN 3-7608-4529-0 und ISBN 3-7608-4531-2.
Janina Safran: The second Umayyad caliphate: the articulation of caliphal legitimacy in al-Andalus. Cambridge, Mass. 2000.
Reza Pankhurst: The Inevitable Caliphate? A History of the Struggle for Global Islamic Union, 1924 to the Present. Oxford University Press, 2013. ISBN 978-0-19-932799-7.
== Referanser == | Kalif (خليفة) er opprinnelig tittelen på muslimenes øverste leder etter profeten Muhammeds død. Abu Bakr, Muhammeds svigerfar, tok tittelen kalif da han tok lederskapet av ummah (arabisk: folket), eller det muslimske samfunnet i år 632.. | 2,415 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tretten-ulykken | 2023-02-04 | Tretten-ulykken | ['Kategori:Hendelser i 1975', 'Kategori:Jernbane i Innlandet', 'Kategori:Jernbaneulykker i Norge', 'Kategori:Opplands samferdselshistorie', 'Kategori:Øyers historie'] | Tretten-ulykken var en togulykke som inntraff den 22. februar 1975 da nordgående persontog (nr. 351) fra Oslo og sørgående ekspresstog (nr. 404) fra Trondheim kolliderte en kilometer nord for Tretten stasjon på Tretten i Øyer kommune sør i Gudbrandsdalen i Oppland. Med 27 omkomne og 25 sårede er dette norgeshistoriens største togulykke i fredstid. En av de omkomne kom fra USA, resten var norske, deriblant politikeren og forleggeren Tønnes Andenæs. Det var til sammen rundt 800 passasjerer med i de to togene. Årsaken til sammenstøtet var at nordgående tog feilaktig forlot Tretten stasjon, angivelig mot et stopp-signal.
Ulykken har noen fellestrekk med Åsta-ulykken (i år 2000). Strekningen hadde fjernstyring, men ikke automatisk togkontroll, og den direkte årsaken var at tog i begge tilfeller angivelig passerte et stopp-signal.
I juli 1969 inntraff det en ulykke etter samme type mønster ved Straumsnes på Ofotbanen. To malmtog støtte sammen, og en lokførerassistent omkom.
| Tretten-ulykken var en togulykke som inntraff den 22. februar 1975 da nordgående persontog (nr. 351) fra Oslo og sørgående ekspresstog (nr. 404) fra Trondheim kolliderte en kilometer nord for Tretten stasjon på Tretten i Øyer kommune sør i Gudbrandsdalen i Oppland. Med 27 omkomne og 25 sårede er dette norgeshistoriens største togulykke i fredstid. En av de omkomne kom fra USA, resten var norske, deriblant politikeren og forleggeren Tønnes Andenæs. Det var til sammen rundt 800 passasjerer med i de to togene. Årsaken til sammenstøtet var at nordgående tog feilaktig forlot Tretten stasjon, angivelig mot et stopp-signal.
Ulykken har noen fellestrekk med Åsta-ulykken (i år 2000). Strekningen hadde fjernstyring, men ikke automatisk togkontroll, og den direkte årsaken var at tog i begge tilfeller angivelig passerte et stopp-signal.
I juli 1969 inntraff det en ulykke etter samme type mønster ved Straumsnes på Ofotbanen. To malmtog støtte sammen, og en lokførerassistent omkom.
== Se også ==
Jernbane i Norge
Liste over togulykker
Norske katastrofer og store ulykker
== Eksterne lenker ==
«Da jeg tok bildene forstod jeg ikke hvor alvorlig ulykka var», artikkel fra nrk.no 22. februar 2015
Dagbladet: Togulykker med omkomne i Norge
VG: Hemmelig rapport kan renvaske lokfører | Tretten-ulykken var en togulykke som inntraff den 22. februar 1975 da nordgående persontog (nr. | 2,416 |
null | 2023-02-04 | Jim Morrison | null | null | null | James Douglas Morrison (født 8. desember 1943 i Melbourne, Florida, død 3. | 2,417 |
null | 2023-02-04 | Per Ulv | null | null | null | | siste = | 2,418 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bippe_Stankelbein | 2023-02-04 | Bippe Stankelbein | ['Kategori:Artikler hvor alias mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor skaper mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor stemme mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Looney Tunes'] | Bippe Stankelbein (engelsk: Roadrunner) er en tegnefilmfigur fra Warner Bros. Inc. En «roadrunner» er en fugl i gjøkfamilien kalt veiløper.Bippe Stankelbein blir stadig jaktet på av Per Ulv. Tegnefilmene handler stort sett om alle måtene ulven ikke greier å fange Bippe Stankelbein på.
| Bippe Stankelbein (engelsk: Roadrunner) er en tegnefilmfigur fra Warner Bros. Inc. En «roadrunner» er en fugl i gjøkfamilien kalt veiløper.Bippe Stankelbein blir stadig jaktet på av Per Ulv. Tegnefilmene handler stort sett om alle måtene ulven ikke greier å fange Bippe Stankelbein på.
== Stemmeskuespillere ==
Bippe Stankelbein har aldri snakket, bortsett fra at han sier «Beep beep» (også feilhørt som «Meep meep»). Per Ulv har derimot snakket noen få ganger.
Dette vil si at Bippe Stankelbein har (per dags dato) aldri hatt en norsk stemmeskuespiller.
Disse lydene er det som regel stemme skuespilleren Paul Julian som står bak
Likvel har andre også tildelt han stemme opp gjennom årene, de fleste kun som engangs stemme skuespillere for han, disse er:
Mel Blanc i 1964 Greeting Card Record, The New Adventures of Bugs Bunny fra 1973, 4 More Adventures of Bugs Bunny fra 1974 og Looney Tunes Talking Character Wall ClockKeith Scott i Road Runner Roller Coaster commercial og Looney Tunes Radio ShowJoe Alaskey i Nintendo DS spillet Looney Tunes: Cartoon ConductorKevin Shinick som gjesterolle i TV-serien MadSeth Green som gjesterolle i Robot ChickenEric Bauza i IOS og Android spillet Looney Tunes World of Mayhem
== Personlighet ==
Bippe Stankelbein har aldri hatt noe særlig personlighet utenom å være jaktbytte til Per Ulv.
Mesteparten av tiden gjør ikke Bippe Stankelbein noe annet enn å løpe, si «Beep beep» og noen ganger stoppe opp for å spise fulgefrø som Per Ulv en gang i blant bruker som napp i sine forsøk på å fange han. Andre ganger hender det han skremmer Per Ulv ved å si «Beep beep» bak ham, noe som ofte fører til at han enten faller utfor et stup eller hopper så han slår hodet i et steinoverheng over seg..
Unntak er for eksempel Space Jam, hvor han spiller Basketball med de andre Looney Tunes og Michael Jordan.
== Opphav ==
Det egentlige vitenskapelige navnet på fuglen som kalles «roadrunner» på engelsk, er Geococcyx californianus, som på norsk heter «veiløper» eller «storløpegjøk». Dette er en liten, rask fugl som primært lever i ørkenområdene i det sørvestlige USA. Den løper oppimot 27 km/t og kan bli over 60 cm lang og 30 cm høy. Fuglen kan fly, men foretrekker å løpe.
== Referanser == | |kjønn=Hann|navn=Bippe Stankebein Road Runner|serie=Looney Tunes|skaper=Chuck Jones | 2,419 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Naturlig_satellitt | 2023-02-04 | Naturlig satellitt | ['Kategori:Artikler i astronomiprosjektet', 'Kategori:Artikler med astronomilenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Måner'] | En naturlig satellitt, måne eller drabant er et himmellegeme som går i bane rundt en planet, dvergplanet eller asteroide.
Naturlige satellitter kalles i dagligtalen måner. Denne bruken av ordet måne som typebetegnelse har ført til oppfattelsen om at vår måne mangler et egentlig navn. Dette har ført til at det latinske ordet for måne, Luna, enkelte ganger blir brukt på norsk som et alternativt navn på månen, men dette navnet har ingen formell status. Det korrekte vitenskapelige norske navnet på månen som går i bane rundt jorden, er månen.
Et annet ord for måne er drabant.
| En naturlig satellitt, måne eller drabant er et himmellegeme som går i bane rundt en planet, dvergplanet eller asteroide.
Naturlige satellitter kalles i dagligtalen måner. Denne bruken av ordet måne som typebetegnelse har ført til oppfattelsen om at vår måne mangler et egentlig navn. Dette har ført til at det latinske ordet for måne, Luna, enkelte ganger blir brukt på norsk som et alternativt navn på månen, men dette navnet har ingen formell status. Det korrekte vitenskapelige norske navnet på månen som går i bane rundt jorden, er månen.
Et annet ord for måne er drabant.
== Se også ==
Månen
Mars' måner
Jupiters måner
Saturns måner
Uranus' måner
Neptuns måner
Plutos måner
Eris' måne
Asteroidemåner
== Eksterne lenker ==
(en) Natural satellites – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) naturlig satellitt i Unified Astronomy Thesaurus | En naturlig satellitt, måne eller drabant er et himmellegeme som går i bane rundt en planet, dvergplanet eller asteroide. | 2,420 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Horst_K%C3%B6hler | 2023-02-04 | Horst Köhler | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Den hvite ørns orden', 'Kategori:Fødsler 22. februar', 'Kategori:Fødsler i 1943', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Landkreis Leipzig', 'Kategori:Personer fra Ludwigsburg', 'Kategori:Personer fra Zamość fylke', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Storkors av St. Olavs Orden', 'Kategori:Tyske presidenter'] | Horst Köhler (født 22. februar 1943 i Heidenstein i Generalguvernementet i det tyskokkuperte Polen) er en tysk økonom og politiker (CDU). Han var Tysklands president fra 1. juli 2004 til 31. mai 2010. Før han var president hadde han gjort karriere både i det politiske liv, private næringsliv og som embedsmann, og var blant annet sjef for Det internasjonale pengefondet (IMF) fra 2000 til 2004.
| Horst Köhler (født 22. februar 1943 i Heidenstein i Generalguvernementet i det tyskokkuperte Polen) er en tysk økonom og politiker (CDU). Han var Tysklands president fra 1. juli 2004 til 31. mai 2010. Før han var president hadde han gjort karriere både i det politiske liv, private næringsliv og som embedsmann, og var blant annet sjef for Det internasjonale pengefondet (IMF) fra 2000 til 2004.
== Bakgrunn ==
Han ble født i Skierbieszów i det nåværende Polen av bessarabisktyske foreldre, opprinnelig rumenske statsborgere, som hadde blitt deportert fra Glückstal i Bessarabia (nå i Moldova) i 1940 av Stalin som følge av Molotov–Ribbentrop-pakten. Familien flyktet senere til Markleeberg-Zöbigker nær Leipzig, og 1953 flyktet de via Berlin (hvor det var mulig å komme seg til den vestlige delen av byen) fra DDR til Vest-Tyskland, der de slo seg ned i Ludwigsburg i Baden-Württemberg.
Köhler tok sin Abitur i 1963, avtjente deretter verneplikten og forpliktet seg til to år ved pansergrenaderene i Ellwangen. Han forlot hæren som løytnant i reserven. Deretter studerte han økonomi og statsvitenskap ved Universität Tübingen, hvor han tok doktorgraden og var vitenskapelig forskningsassistent ved Institut für angewandte Wirtschaftsforschung fra 1969 til 1976, hvoretter han arbeidet i det tyske næringsdepartementet. I 1981 ble han medlem av CDU, og samme år skiftet han over til finansdepartementet.
== Politisk karriere ==
Fra 1990 til 1993 var Köhler statssekretær i det tyske finansdepartementet. Han var ansvarlig for finansielle og økonomiske forbindelser, og var dermed forhandler i forbindelse med inngåelsen av Maastricht-traktaten, og arbeidet også med å forberede G7-møter for forbundskansler Helmut Kohl.
Han var deretter formann for foreningen av tyske sparebanker, Deutscher Sparkassen- und Giroverband, frem til 1998, da han ble president for Den europeiske bank for gjenoppbygning og utvikling med sete i London. I 2000 ble han utnevnt til direktør for Det internasjonale pengefondet, og formann for dets utøvende komité, og flyttet til Washington. Han ble foreslått av den rødgrønne regjeringen Schröder etter at deres opprinnelige kandidat Caio Koch-Weser ble avvist av USA. Han beholdt disse vervene til han trakk seg 4. mars 2004, etter at han var blitt nominert som de konservatives og FDPs kandidat til det tyske presidentvervet.
Han ble valgt til Tysklands president av Forbundsforsamlingen med 604 av 1205 stemmer over den sosialdemokratiske motkandidaten Gesine Schwan den 23. mai 2004, og ble innsatt den 1. juli.
Köhler trakk seg som president den 31. mai 2010 etter uttalelser om den tyske deltakelsen i krigen i Afghanistan.
== Familie ==
Köhler er gift med Eva Luise Köhler, født Bohnet, som er tysklærer og tidligere aktiv i lokalpolitikk for SPD, og har to barn, Ulrike (født 1972) og Jochen Köhler (født 1977).
Som president residerte Köhler på slottet Bellevue i Tiergarten i Berlin.
== Utmerkelser ==
Høsten 2003 ble Horst Köhler utnevnt til honorær professor ved Universitetet i Tübingen.
I 2005 ble Köhler tildelt Den hvite ørns orden av Polens president.Presidenten kom til Norge 13. juni 2005 i forbindelse med de tyske kulturdagene. Han delte da ut Willy Brandt-prisen til Kåre Willoch. Köhler ble i 2007 tildelt storkors av St. Olavs Orden.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Horst Köhler – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Horst Köhler – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Horst Köhler på Internet Movie Database
(de) Offisiell side for presidenten
(de) Biografisk informasjon (IMF) | Horst Köhler (født 22. februar 1943 i Heidenstein i Generalguvernementet i det tyskokkuperte Polen) er en tysk økonom og politiker (CDU). | 2,421 |
https://no.wikipedia.org/wiki/22_(tall) | 2023-02-04 | 22 (tall) | ['Kategori:Naturlige tall'] | 22 (tjueto, også skrevet toogtyve på riksmål) er det naturlige tallet som kommer etter 21 og kommer før 23. | 22 (tjueto, også skrevet toogtyve på riksmål) er det naturlige tallet som kommer etter 21 og kommer før 23. | 22 (tjueto, også skrevet toogtyve på riksmål) er det naturlige tallet som kommer etter 21 og kommer før 23. | 2,422 |
https://no.wikipedia.org/wiki/23_(tall) | 2023-02-04 | 23 (tall) | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Naturlige tall', 'Kategori:Primtall'] | 23 (tjuetre, også skrevet treogtyve på riksmål) er det naturlige tallet som kommer etter 22 og kommer før 24. 23 er også et primtall, det neste primtallet er 29.
| 23 (tjuetre, også skrevet treogtyve på riksmål) er det naturlige tallet som kommer etter 22 og kommer før 24. 23 er også et primtall, det neste primtallet er 29.
== I vitenskap ==
23 er atomnummeret til vanadium
antall kromosompar hos et menneske | 23 (tjuetre, også skrevet treogtyve på riksmål) er det naturlige tallet som kommer etter 22 og kommer før 24. 23 er også et primtall, det neste primtallet er 29. | 2,423 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tall | 2023-02-04 | Tall | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Tall'] | Tall er aritmetikkens grunnbegrep og et tall er en abstrakt matematisk enhet som beskriver en størrelse, måling eller opptelling. I det indisk-arabiske tallsystemet har vi tallsymbolene 0, 1, 2, 3, 4, 5, 6, 7, 8, 9, og ett eller flere av disse symbolene brukes til å representere tall. Et tall kan være flersifret, og da kaller vi tallsymbolene for siffer i tallet.
| Tall er aritmetikkens grunnbegrep og et tall er en abstrakt matematisk enhet som beskriver en størrelse, måling eller opptelling. I det indisk-arabiske tallsystemet har vi tallsymbolene 0, 1, 2, 3, 4, 5, 6, 7, 8, 9, og ett eller flere av disse symbolene brukes til å representere tall. Et tall kan være flersifret, og da kaller vi tallsymbolene for siffer i tallet.
== Ulike typer tall ==
Tallene kan klassifiseres i ulike mengder, og i matematikken bruker vi bestemte symboler for å symbolisere disse mengdene.
=== Naturlige tall ===
Se hovedartikkel: Naturlige tallDe naturlige tallene er de mest kjente, og det er disse tallene barn blir kjent med når de lærer å telle. Naturlige tall er positive, hele tall, altså 1, 2, 3, 4, 5, ...
I vårt titallsystem (som blir brukt over nesten hele verden) blir tallene representert ved ti ulike tallsymboler, fra 0 til 9. Tall som er større enn 9 blir representert ved to eller flere tallsymboler som utgjør sifrene i tallet. Symbolet for mengden av naturlige tall er
N
.
{\displaystyle \mathbb {N} .}
=== Hele tall ===
Se hovedartikkel: Hele tallDe negative tallene er de tallene som er mindre enn null. De representeres ved å indikere det motsatte positive tallet med et minus-tegn foran. For eksempel kan et positivt tall representere saldoen i en bankkonto, mens et negativt tall kan representere uttak. Når vi kombinerer de negative heltallene med de naturlige tallene og null, får vi mengden av hele tall, symbolisert ved
Z
.
{\displaystyle \mathbb {Z} .}
=== Rasjonale tall ===
Se hovedartikkel: Rasjonale tall. Se også: Irrasjonale tall.De rasjonale tallene er de som kan uttrykkes som en brøk med en teller (som er et heltall) og en nevner som er forskjellig fra null. Brøken
m
/
n
{\displaystyle m/n}
er den størrelsen du får når et helt tall
m
{\displaystyle m}
blir delt i
n
{\displaystyle n}
like store deler. To ulike brøker kan representere det samme tallet, for eksempel representerer 1/2 og 2/4 det samme tallet. Brøkene kan være negative, positive eller null. Symbolet for de rasjonale tallene er
Q
.
{\displaystyle \mathbb {Q} .}
=== Reelle tall ===
Se hovedartikkel: Reelle tall. Se også: Imaginære tall.De reelle tallene er alle de tallene som kan representeres ved punkter på en linje, det vil si alle naturlige tall, alle heltall, alle rasjonale tall og også de irrasjonale tallene, det vil si de tallene som ikke kan uttrykkes som en brøk. Et eksempel på et slikt irrasjonalt tall er
2
{\displaystyle {\sqrt {2}}}
, som hører med til de reelle tallene, men kan ikke skrives som et brøk eller som et desimaltall med et endelig antall siffer.
Symbolet for de reelle tallene er
R
{\displaystyle \mathbb {R} }
.
=== Komplekse tall ===
Se hovedartikkel: Komplekse tallDe reelle tallene kan utvides med de komplekse tallene
C
{\displaystyle \mathbb {C} }
. Historisk sett oppsto disse tallene ut fra spørsmålet om det er mulig å trekke ut kvadratroten av et negativt tall. Ut fra undersøkelser av denne problemstillingen ble det oppdaget et nytt tall
−
1
{\displaystyle {\sqrt {-1}}}
, representert ved symbolet i. De komplekse tallene består av alle tallene på formen
a
+
b
{\displaystyle a+b}
i, hvor
a
{\displaystyle a}
og
b
{\displaystyle b}
er reelle tall. Dersom
a
{\displaystyle a}
er null, kaller vi
a
+
b
{\displaystyle a+b}
i for et imaginært tall. Dersom
b
{\displaystyle b}
er null, får vi et reelt tall. Komplekse tall korresponderer med koordinatene til punkter i det komplekse planet. I det komplekse planet måles de reelle tallene langs førsteaksen (x-aksen) og de imaginære tallene langs andreaksen (y-aksen) i et koordinatsystem.
== Tallenes historie ==
Gjennom arkeologiske utgravninger datert 30 000 år f.Kr. har det blitt funnet ulvebein med 55 streker systematisk risset inn. Dette er noen av de eldste forløperne til tallsystem vi har. Det er uvisst hva dette ulvebeinet ble brukt til, men det er sannsynlig at det har blitt brukt til å holde oversikt over ett eller annet (for eksempel en dyreflokk, tidssykluser i en kalender eller lignende).
Babylonerne hadde det eldste plassverdisystemet vi kjenner til, med 60 som grunntall. Det eldste titallsystemet vi kjenner tilhørte de gamle egypterne, men dette var et additivt tallsystem.
== Aspekter ved tallbegrepet ==
I forbindelse med barns læring av tallbegrepet skiller vi ofte mellom noen hovedaspekter:
Kardinaltall
Ordinaltall
Tall som identitetFor at barn skal få en full forståelse for tall og telling, må det få erfaring med alle de ulike måtene tallene kan opptre på og lære å skille mellom dem.
=== Kardinaltall ===
Kardinaltall kaller vi det når tallordet forteller noe om hvor mange. Dette kan vi også kalle for mengdetall eller antall. Her skiller vi ofte mellom to hovedtyper:
Hovedtype A: Tallordet angir antallet objekter, for eksempel 5 klosser.
Hovedtype B: Tallordet angir antallet måleenheter, for eksempel 4 meter.Når barn utvikler kardinaltallsbegrepet, ser vi ofte eksempler på at noe av det første de lærer er å skille mellom en-to-mange. Små barn kan ofte skille mellom små mengder, mens større mengder blir bare betegnet som mange. Dersom barnet har et fullt utviklet kardinaltallsbegrep, innebærer det at de:
kan telle
kan svare på spørsmålet om hvor mange ved å oppgi det siste ordet i tellingen
har antallskonservering (dvs. at antallet er uavhengig av hvordan en teller, hva slags objekter som telles, osv.)
=== Ordinaltall ===
Ordinaltall er tallord som forteller om hvor et objekt er plassert i en serie eller rekkefølge. Dette kaller vi for ordenstall eller rekkefølgetall. Et eksempel på dette er datoer, som beskriver en rekkefølge og ikke et antall.
Dersom et barn har ordinal forståelse, kan det sortere ulike gjenstander etter størrelse eller andre egenskaper.
=== Tall som identitet ===
Tall som identitet bruker vi når tallordet brukes som identifikasjon, for eksempel når en buss har nummer 60, eller et hus har nummer 39. Da er ikke tallordet knyttet til antall eller rekkefølge, og det blir mer som en merkelapp.
=== Algebra ===
Algebra generaliserer tall ved at bokstaver eller andre symboler representerer tall. Dette brukes for å beskrive mønster og sammenhenger. Algebra brukes også i fagene geometri og funksjoner.
== Store tall ==
For forklaring på hvorfor store tall kan ha motstridende navn på andre språk, se den korte og den lange skalaen for store tall.
Million har 6 nuller, 106
Milliard har 9 nuller, 109
Billion har 12 nuller, 1012
Billiard har 15 nuller, 1015
Trillion har 18 nuller, 1018
Trilliard har 21 nuller, 1021
Kvadrillion har 24 nuller, 1024
Kvadrilliard har 27 nuller, 1027
Kvintillion har 30 nuller, 1030
Kvintilliard har 33 nuller, 1033
Sekstillion har 36 nuller, 1036
Sekstilliard har 39 nuller, 10 39
Septillion har 42 nuller, 1042
Septilliard har 45 nuller, 1045
Oktillion har 48 nuller, 1048
Oktilliard har 51 nuller, 1051
Nonillion har 54 nuller, 1054
Nonilliard har 57 nuller, 1057
Desillion har 60 nuller, 1060
Undesillion har 66 nuller, 1066
Dodesillion har 72 nuller, 1072
Tredesillion har 78 nuller, 1078
Quattordesillion har 84 nuller, 1084
Kvindesillion har 90 nuller, 1090
Seksdesillion har 96 nuller, 1096
Googol har 100 nuller, 10100
Septendesillion har 102 nuller, 10102
Oktoesillion har 108 nuller, 10108
Novemdesillion har 114 nuller, 10114
Vigintillon har 120 nuller, 10120
Unvigintillion har 126 nuller, 10126
Dovigintillion har 132 nuller, 10132
Trevigintillion har 138 nuller, 10138
Kvartvigintillion har 144 nuller, 10144
Kvintvigintillion har 150 nuller, 10150
Seksvigintillion har 156 nuller, 10156
Septenvigintillion har 162 nuller, 10162
Octovigintillion har 168 nuller, 10168
Novemvigintillion har 174 nuller, 10174
Trigintillion har 180 nuller, 10180
Untrigintillion har 186 nuller, 10186
Dotrigintillion har 192 nuller, 10192
Trerigintillion har 198 nuller, 10198
Dogoogol har 200 nuller, 10200
Centillion har 600 nuller, 10600Ordene er sammensatt av et latinsk prefiks og en endelse fra million. Det latinske tallet i prefikset svarer til eksponenten som må benyttes dersom tallet skrives som potens med million som grunntall.
Eksempelvis er tri = tre og trillion er lik
1000000
3
{\displaystyle 1000000^{3}}
tilsvarende kvadr = 4 og kvadrillion er lik
1000000
4
{\displaystyle 1000000^{4}}
, kvint = 5 og kvintillion er lik
1000000
5
{\displaystyle 1000000^{5}}
etc. Betegnelsene fortsetter således i det uendelige.
I praksis benyttes meget sjelden betegnelser på større tall enn milliard. Dette har både sammenheng med fare for sammenblanding med de amerikansk-engelske formene og at ordene er generelt lite kjente. I vitenskapelig sammenheng foretrekker man å benytte enten SI-prefiks eller eksponensiell notasjon.
=== Billion og trillion internasjonalt ===
Den amerikanske betydningen av billion, trillion, quadrillion og quintillion er henholdsvis 109, 1012, 1015 og 1018 (altså europeisk milliard, billion, billiard og trillion). Brasil og engelskspråklige land benytter i stor grad den amerikanske forståelsen av ordene, spesielt innenfor finansliv og journalistikk. De fleste andre land som bruker disse ordene holder seg til samme forståelse som Norge.
=== Andre store tall ===
En googol er
10
100
{\displaystyle 10^{100}}
, og har altså 100 nuller.
En googolplex er
10
10
100
{\displaystyle 10^{10^{100}}}
, og har én googol nuller.
Grahams tall er det største tallet som er blitt brukt i et matematisk bevis.
== Se også ==
Nummer
Tallord
Tallsystem
Tallsymbolikk
== Litteratur ==
Solem, I.H. og Reikerås, E.K.L. (2001). Det matematiske barnet. Bergen: Caspar Forlag. ISBN 82-90898-26-6. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)Ifrah, Georges (1997). All verdens tall. Oslo: Pax. ISBN 8253018878.
== Eksterne lenker ==
Gamle talltegn (på tysk) | 24 (tjuefire, også skrevet fireogtyve på riksmål) er det naturlige tallet som kommer etter 23 og kommer før 25. | 2,424 |
https://no.wikipedia.org/wiki/25_(tall) | 2023-02-04 | 25 (tall) | ['Kategori:Naturlige tall'] | 25 (tjuefem, også skrevet femogtyve på riksmål) er det naturlige tallet som kommer etter 24 og kommer før 26. | 25 (tjuefem, også skrevet femogtyve på riksmål) er det naturlige tallet som kommer etter 24 og kommer før 26. | 25 (tjuefem, også skrevet femogtyve på riksmål) er det naturlige tallet som kommer etter 24 og kommer før 26. | 2,425 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tall | 2023-02-04 | Tall | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Tall'] | Tall er aritmetikkens grunnbegrep og et tall er en abstrakt matematisk enhet som beskriver en størrelse, måling eller opptelling. I det indisk-arabiske tallsystemet har vi tallsymbolene 0, 1, 2, 3, 4, 5, 6, 7, 8, 9, og ett eller flere av disse symbolene brukes til å representere tall. Et tall kan være flersifret, og da kaller vi tallsymbolene for siffer i tallet.
| Tall er aritmetikkens grunnbegrep og et tall er en abstrakt matematisk enhet som beskriver en størrelse, måling eller opptelling. I det indisk-arabiske tallsystemet har vi tallsymbolene 0, 1, 2, 3, 4, 5, 6, 7, 8, 9, og ett eller flere av disse symbolene brukes til å representere tall. Et tall kan være flersifret, og da kaller vi tallsymbolene for siffer i tallet.
== Ulike typer tall ==
Tallene kan klassifiseres i ulike mengder, og i matematikken bruker vi bestemte symboler for å symbolisere disse mengdene.
=== Naturlige tall ===
Se hovedartikkel: Naturlige tallDe naturlige tallene er de mest kjente, og det er disse tallene barn blir kjent med når de lærer å telle. Naturlige tall er positive, hele tall, altså 1, 2, 3, 4, 5, ...
I vårt titallsystem (som blir brukt over nesten hele verden) blir tallene representert ved ti ulike tallsymboler, fra 0 til 9. Tall som er større enn 9 blir representert ved to eller flere tallsymboler som utgjør sifrene i tallet. Symbolet for mengden av naturlige tall er
N
.
{\displaystyle \mathbb {N} .}
=== Hele tall ===
Se hovedartikkel: Hele tallDe negative tallene er de tallene som er mindre enn null. De representeres ved å indikere det motsatte positive tallet med et minus-tegn foran. For eksempel kan et positivt tall representere saldoen i en bankkonto, mens et negativt tall kan representere uttak. Når vi kombinerer de negative heltallene med de naturlige tallene og null, får vi mengden av hele tall, symbolisert ved
Z
.
{\displaystyle \mathbb {Z} .}
=== Rasjonale tall ===
Se hovedartikkel: Rasjonale tall. Se også: Irrasjonale tall.De rasjonale tallene er de som kan uttrykkes som en brøk med en teller (som er et heltall) og en nevner som er forskjellig fra null. Brøken
m
/
n
{\displaystyle m/n}
er den størrelsen du får når et helt tall
m
{\displaystyle m}
blir delt i
n
{\displaystyle n}
like store deler. To ulike brøker kan representere det samme tallet, for eksempel representerer 1/2 og 2/4 det samme tallet. Brøkene kan være negative, positive eller null. Symbolet for de rasjonale tallene er
Q
.
{\displaystyle \mathbb {Q} .}
=== Reelle tall ===
Se hovedartikkel: Reelle tall. Se også: Imaginære tall.De reelle tallene er alle de tallene som kan representeres ved punkter på en linje, det vil si alle naturlige tall, alle heltall, alle rasjonale tall og også de irrasjonale tallene, det vil si de tallene som ikke kan uttrykkes som en brøk. Et eksempel på et slikt irrasjonalt tall er
2
{\displaystyle {\sqrt {2}}}
, som hører med til de reelle tallene, men kan ikke skrives som et brøk eller som et desimaltall med et endelig antall siffer.
Symbolet for de reelle tallene er
R
{\displaystyle \mathbb {R} }
.
=== Komplekse tall ===
Se hovedartikkel: Komplekse tallDe reelle tallene kan utvides med de komplekse tallene
C
{\displaystyle \mathbb {C} }
. Historisk sett oppsto disse tallene ut fra spørsmålet om det er mulig å trekke ut kvadratroten av et negativt tall. Ut fra undersøkelser av denne problemstillingen ble det oppdaget et nytt tall
−
1
{\displaystyle {\sqrt {-1}}}
, representert ved symbolet i. De komplekse tallene består av alle tallene på formen
a
+
b
{\displaystyle a+b}
i, hvor
a
{\displaystyle a}
og
b
{\displaystyle b}
er reelle tall. Dersom
a
{\displaystyle a}
er null, kaller vi
a
+
b
{\displaystyle a+b}
i for et imaginært tall. Dersom
b
{\displaystyle b}
er null, får vi et reelt tall. Komplekse tall korresponderer med koordinatene til punkter i det komplekse planet. I det komplekse planet måles de reelle tallene langs førsteaksen (x-aksen) og de imaginære tallene langs andreaksen (y-aksen) i et koordinatsystem.
== Tallenes historie ==
Gjennom arkeologiske utgravninger datert 30 000 år f.Kr. har det blitt funnet ulvebein med 55 streker systematisk risset inn. Dette er noen av de eldste forløperne til tallsystem vi har. Det er uvisst hva dette ulvebeinet ble brukt til, men det er sannsynlig at det har blitt brukt til å holde oversikt over ett eller annet (for eksempel en dyreflokk, tidssykluser i en kalender eller lignende).
Babylonerne hadde det eldste plassverdisystemet vi kjenner til, med 60 som grunntall. Det eldste titallsystemet vi kjenner tilhørte de gamle egypterne, men dette var et additivt tallsystem.
== Aspekter ved tallbegrepet ==
I forbindelse med barns læring av tallbegrepet skiller vi ofte mellom noen hovedaspekter:
Kardinaltall
Ordinaltall
Tall som identitetFor at barn skal få en full forståelse for tall og telling, må det få erfaring med alle de ulike måtene tallene kan opptre på og lære å skille mellom dem.
=== Kardinaltall ===
Kardinaltall kaller vi det når tallordet forteller noe om hvor mange. Dette kan vi også kalle for mengdetall eller antall. Her skiller vi ofte mellom to hovedtyper:
Hovedtype A: Tallordet angir antallet objekter, for eksempel 5 klosser.
Hovedtype B: Tallordet angir antallet måleenheter, for eksempel 4 meter.Når barn utvikler kardinaltallsbegrepet, ser vi ofte eksempler på at noe av det første de lærer er å skille mellom en-to-mange. Små barn kan ofte skille mellom små mengder, mens større mengder blir bare betegnet som mange. Dersom barnet har et fullt utviklet kardinaltallsbegrep, innebærer det at de:
kan telle
kan svare på spørsmålet om hvor mange ved å oppgi det siste ordet i tellingen
har antallskonservering (dvs. at antallet er uavhengig av hvordan en teller, hva slags objekter som telles, osv.)
=== Ordinaltall ===
Ordinaltall er tallord som forteller om hvor et objekt er plassert i en serie eller rekkefølge. Dette kaller vi for ordenstall eller rekkefølgetall. Et eksempel på dette er datoer, som beskriver en rekkefølge og ikke et antall.
Dersom et barn har ordinal forståelse, kan det sortere ulike gjenstander etter størrelse eller andre egenskaper.
=== Tall som identitet ===
Tall som identitet bruker vi når tallordet brukes som identifikasjon, for eksempel når en buss har nummer 60, eller et hus har nummer 39. Da er ikke tallordet knyttet til antall eller rekkefølge, og det blir mer som en merkelapp.
=== Algebra ===
Algebra generaliserer tall ved at bokstaver eller andre symboler representerer tall. Dette brukes for å beskrive mønster og sammenhenger. Algebra brukes også i fagene geometri og funksjoner.
== Store tall ==
For forklaring på hvorfor store tall kan ha motstridende navn på andre språk, se den korte og den lange skalaen for store tall.
Million har 6 nuller, 106
Milliard har 9 nuller, 109
Billion har 12 nuller, 1012
Billiard har 15 nuller, 1015
Trillion har 18 nuller, 1018
Trilliard har 21 nuller, 1021
Kvadrillion har 24 nuller, 1024
Kvadrilliard har 27 nuller, 1027
Kvintillion har 30 nuller, 1030
Kvintilliard har 33 nuller, 1033
Sekstillion har 36 nuller, 1036
Sekstilliard har 39 nuller, 10 39
Septillion har 42 nuller, 1042
Septilliard har 45 nuller, 1045
Oktillion har 48 nuller, 1048
Oktilliard har 51 nuller, 1051
Nonillion har 54 nuller, 1054
Nonilliard har 57 nuller, 1057
Desillion har 60 nuller, 1060
Undesillion har 66 nuller, 1066
Dodesillion har 72 nuller, 1072
Tredesillion har 78 nuller, 1078
Quattordesillion har 84 nuller, 1084
Kvindesillion har 90 nuller, 1090
Seksdesillion har 96 nuller, 1096
Googol har 100 nuller, 10100
Septendesillion har 102 nuller, 10102
Oktoesillion har 108 nuller, 10108
Novemdesillion har 114 nuller, 10114
Vigintillon har 120 nuller, 10120
Unvigintillion har 126 nuller, 10126
Dovigintillion har 132 nuller, 10132
Trevigintillion har 138 nuller, 10138
Kvartvigintillion har 144 nuller, 10144
Kvintvigintillion har 150 nuller, 10150
Seksvigintillion har 156 nuller, 10156
Septenvigintillion har 162 nuller, 10162
Octovigintillion har 168 nuller, 10168
Novemvigintillion har 174 nuller, 10174
Trigintillion har 180 nuller, 10180
Untrigintillion har 186 nuller, 10186
Dotrigintillion har 192 nuller, 10192
Trerigintillion har 198 nuller, 10198
Dogoogol har 200 nuller, 10200
Centillion har 600 nuller, 10600Ordene er sammensatt av et latinsk prefiks og en endelse fra million. Det latinske tallet i prefikset svarer til eksponenten som må benyttes dersom tallet skrives som potens med million som grunntall.
Eksempelvis er tri = tre og trillion er lik
1000000
3
{\displaystyle 1000000^{3}}
tilsvarende kvadr = 4 og kvadrillion er lik
1000000
4
{\displaystyle 1000000^{4}}
, kvint = 5 og kvintillion er lik
1000000
5
{\displaystyle 1000000^{5}}
etc. Betegnelsene fortsetter således i det uendelige.
I praksis benyttes meget sjelden betegnelser på større tall enn milliard. Dette har både sammenheng med fare for sammenblanding med de amerikansk-engelske formene og at ordene er generelt lite kjente. I vitenskapelig sammenheng foretrekker man å benytte enten SI-prefiks eller eksponensiell notasjon.
=== Billion og trillion internasjonalt ===
Den amerikanske betydningen av billion, trillion, quadrillion og quintillion er henholdsvis 109, 1012, 1015 og 1018 (altså europeisk milliard, billion, billiard og trillion). Brasil og engelskspråklige land benytter i stor grad den amerikanske forståelsen av ordene, spesielt innenfor finansliv og journalistikk. De fleste andre land som bruker disse ordene holder seg til samme forståelse som Norge.
=== Andre store tall ===
En googol er
10
100
{\displaystyle 10^{100}}
, og har altså 100 nuller.
En googolplex er
10
10
100
{\displaystyle 10^{10^{100}}}
, og har én googol nuller.
Grahams tall er det største tallet som er blitt brukt i et matematisk bevis.
== Se også ==
Nummer
Tallord
Tallsystem
Tallsymbolikk
== Litteratur ==
Solem, I.H. og Reikerås, E.K.L. (2001). Det matematiske barnet. Bergen: Caspar Forlag. ISBN 82-90898-26-6. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)Ifrah, Georges (1997). All verdens tall. Oslo: Pax. ISBN 8253018878.
== Eksterne lenker ==
Gamle talltegn (på tysk) | 26 (tjueseks, også skrevet seksogtyve på riksmål) er det naturlige tallet som kommer etter 25 og kommer før 27. | 2,426 |
null | 2023-02-04 | 27 (tall) | null | null | null | 27 (tjuesju, også skrevet syvogtyve på riksmål) er det naturlige tallet som kommer etter 26 og kommer før 28. | 2,427 |
null | 2023-02-04 | 28 (tall) | null | null | null | 28 (tjueåtte, også skrevet åtteogtyve på riksmål) er det naturlige tallet som kommer etter 27 og kommer før 29. Det er det nest minste perfekte tallet. | 2,428 |
https://no.wikipedia.org/wiki/29_(tall) | 2023-02-04 | 29 (tall) | ['Kategori:Naturlige tall', 'Kategori:Primtall'] | 29 (tjueni, også skrevet niogtyve på riksmål) er det naturlige tallet som kommer etter 28 og kommer før 30. 29 er også et primtall, det neste primtallet er 31. | 29 (tjueni, også skrevet niogtyve på riksmål) er det naturlige tallet som kommer etter 28 og kommer før 30. 29 er også et primtall, det neste primtallet er 31. | 29 (tjueni, også skrevet niogtyve på riksmål) er det naturlige tallet som kommer etter 28 og kommer før 30. 29 er også et primtall, det neste primtallet er 31. | 2,429 |
https://no.wikipedia.org/wiki/32_(tall) | 2023-02-04 | 32 (tall) | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Naturlige tall'] | 32 (trettito, også skrevet toogtredve på riksmål) er det naturlige tallet som kommer etter 31 og kommer før 33.
32 er et partall.
| 32 (trettito, også skrevet toogtredve på riksmål) er det naturlige tallet som kommer etter 31 og kommer før 33.
32 er et partall.
== I andre sammenhenger ==
32 er også:
antall permanente tenner hos et voksent menneske, inkludert 4 visdomstenner. | 32 (trettito, også skrevet toogtredve på riksmål) er det naturlige tallet som kommer etter 31 og kommer før 33. | 2,430 |
https://no.wikipedia.org/wiki/33_(tall) | 2023-02-04 | 33 (tall) | ['Kategori:Naturlige tall'] | 33 (trettitre, også skrevet treogtredve på riksmål) er det naturlige tallet som kommer etter 32 og kommer før 34. | 33 (trettitre, også skrevet treogtredve på riksmål) er det naturlige tallet som kommer etter 32 og kommer før 34. | 33 (trettitre, også skrevet treogtredve på riksmål) er det naturlige tallet som kommer etter 32 og kommer før 34. | 2,431 |
https://no.wikipedia.org/wiki/T-34 | 2023-02-04 | T-34 | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Koreakrigen', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stridsvogner fra andre verdenskrig'] | T-34 var en sovjetisk stridsvogn som hovedsakelig ble brukt under andre verdenskrig. Den ble produsert mellom 1940 og 1958. Vogna ble ansett for å være en svært god modell på det tidspunktet Sovjetunionen kom med i krigen, og dens effektive og formålstjenlige konstruksjon hadde stor innflytelse på stridsvognutviklingen. T-34 ble først og fremst bygget ved ChPZ-fabrikken i Kharkov i nåværende Ukraina, og utgjorde kjernen i sovjetiske panserstyrker under krigen. Etter krigen ble modellen en eksportsuksess, og i tillegg til å være den mest produserte krigsvognmodellen under andre verdenskrig ble den også historiens nest mest produserte totalt, bare overgått av sin etterfølger T-54/55. T-34 var så sent som i 1996 i tjeneste i 27 land.
T-34 ble utviklet fra BT-serien, og det var tenkt at den skulle erstatte denne, samt T-26, i tjeneste. Da den ble introdusert hadde den en god balanse av ildkraft, mobilitet og beskyttelse, selv om den i begynnelsen var hemmet av begrensnigner i ergonomi, mangelen på sambandsradio og den dårlige taktiske utnyttelsen av vognen.
Mot slutten av 1943 kom den forbedrede T-34-85, som var utrustet med en kraftigere kanon og større tårn. Designet og konstruksjonen ble forbedret gradvis under krigen, både for å øke effektiviteten og for å senke produksjonskostnadene. Som en følge av dette steg produksjonen kontinuerlig under krigen. Ved krigens slutt i 1945 hadde T-34 erstattet mange lette og tunge stridsvogner i tjeneste og utgjorde hoveddelen av den sovjetiske stridsvognproduksjonen. Den hadde stor innflytelse på konseptet med middelstunge stridsvogner, hvor én og samme vogn løste oppgavene til både tunge og lette stridsvogner på slagmarken.
| T-34 var en sovjetisk stridsvogn som hovedsakelig ble brukt under andre verdenskrig. Den ble produsert mellom 1940 og 1958. Vogna ble ansett for å være en svært god modell på det tidspunktet Sovjetunionen kom med i krigen, og dens effektive og formålstjenlige konstruksjon hadde stor innflytelse på stridsvognutviklingen. T-34 ble først og fremst bygget ved ChPZ-fabrikken i Kharkov i nåværende Ukraina, og utgjorde kjernen i sovjetiske panserstyrker under krigen. Etter krigen ble modellen en eksportsuksess, og i tillegg til å være den mest produserte krigsvognmodellen under andre verdenskrig ble den også historiens nest mest produserte totalt, bare overgått av sin etterfølger T-54/55. T-34 var så sent som i 1996 i tjeneste i 27 land.
T-34 ble utviklet fra BT-serien, og det var tenkt at den skulle erstatte denne, samt T-26, i tjeneste. Da den ble introdusert hadde den en god balanse av ildkraft, mobilitet og beskyttelse, selv om den i begynnelsen var hemmet av begrensnigner i ergonomi, mangelen på sambandsradio og den dårlige taktiske utnyttelsen av vognen.
Mot slutten av 1943 kom den forbedrede T-34-85, som var utrustet med en kraftigere kanon og større tårn. Designet og konstruksjonen ble forbedret gradvis under krigen, både for å øke effektiviteten og for å senke produksjonskostnadene. Som en følge av dette steg produksjonen kontinuerlig under krigen. Ved krigens slutt i 1945 hadde T-34 erstattet mange lette og tunge stridsvogner i tjeneste og utgjorde hoveddelen av den sovjetiske stridsvognproduksjonen. Den hadde stor innflytelse på konseptet med middelstunge stridsvogner, hvor én og samme vogn løste oppgavene til både tunge og lette stridsvogner på slagmarken.
== Historie og utvikling ==
=== Revolusjonerende nykonstruksjon ===
Før krigsutbruddet i 1939 var stridsvognen T-26 og BT-serien de vanligste modellene i det sovjetiske panservåpenet. T-26 var en langsom vogn som skulle støtte infanteriet, og hastigheten var tilpasset dette. BT-vognene var raskere, såkalte kavalerivogner, og var også lettere, men var ikke egnet til å bekjempe infanteri. Begge typene hadde tynt panser som beskyttet mot håndvåpenild, men ikke mot panserverngevær og 37 mm panservernkanoner. Bensinmotorene de benyttet hadde også lett for å ta fyr.Ingeniøren Michail Kosjkin fikk i 1937 i oppdrag av Den røde armé å konstruere en etterfølger til BT-vognene. Den skulle produseres ved Kharkovs lokomotivfabrikk (KhPz) i Kharkov. Prototypen, kalt A-20, ble utrustet med 20 mm panser, en 45 mm kanon og ingeniør Aleksandr Morozovs nye "V-2" dieselmotor (merk at motoren, tross typebetegnelsen, var en V12-konfigurasjon.) Fra BT-vognen hadde den egenskapen at den kunne drives framover på hjul i tillegg til belter. Dette var en tilpasning til 1930-årenes dårlige beltedriftsystemer, og skulle bidra til å redusere vedlikeholdet og forlenge levetiden. I strid var derimot ikke hjul noen fordel, selv om det tillot en hastighet på 100 km/t på vei. Konstruktørene kom til slutt fram til at hjuldriften var en dårlig utnyttelse av volumet i vognen, og ga unødvendig mye ekstravekt.
Kosjkin overtalte den sovjetiske lederen Josef Stalin til å la ham utvikle en annen prototyp, en bedre pansret og bestykket «universalstridsvogn» som skulle erstatte både T-26 og BT-vognene. Den andre prototypen, som kaltes A-30, men snart ble omdøpt til T-32, hadde 30 mm panser, en 76 mm kanon og samme V-2 dieselmotor. Begge prototypene ble testet ved Kubinka i 1939, og det viste seg at den tyngre T-32 var like mobil som A-20. De dårlige prestasjonene til de sovjetiske stridsvognene i vinterkrigen mot Finland og tyske erfaringer fra slaget om Frankrike gjorde at militærledelsens skepsis og redsel for høye kostnader ble satt til side. En enda tyngre versjon av T-32, men med 45 mm frontpanser og bredere belter ble utviklet, og den ble satt i produksjon med navnet T-34.
To prototyper av T-34 ble ferdigstilt i februar 1940 og tilbakela en 2 000 km lang testtur fra Kharkov til Moskva, Smolensk, Kyiv og tilbake til Kharkov i april og mai. Noen feil ved motoren ble tydelige på den strabasiøse turen, og ble rettet. De første serieproduserte vognene ble ferdige i september 1940 og kom til helt å erstatte T-26, BT og T-28. Kosjkin døde av lungebetennelse i slutten av måneden og arbeidet med å utvikle T-34s motor ble gitt til Aleksandr Morozov. Han fikk også stillingen som sjefsutvikler ved KhPZ.
T-34 hadde et hjuloppheng av Christie-typen, det samme som BT-vognene, men uten muligheten for hjuldrift. Den hadde sterkt skrånende panser, kraftig motor og brede belter. Den første hadde en 76,2 mm kanon, og ble senere kalt T-34/76, en sedvane som stammer fra tysk etterretning fra krigen. Sent i 1943 kom produksjonen av den andre hovedtypen, T-34-85 (eventuelt T-34/85) som hadde et større tårn og en større 85 mm kanon.
=== Innledning og opprettholdelse av produksjonen ===
Den nye stridsvognen stilte sovjetisk industri ovenfor nye utfordringer. En rekke mindre monteringsfabrikker ble opprettet: Kharkovs dieselfabrikk nr. 75 monterte V-2-motoren, Kirovfabrikken nr. 185 i Leningrad produserte den opprinnelige L-11-kanonen og Dynamofabrikken i Moskva produserte elektriske komponenter. Vognene ble opprinnelig montert ved ChPZ nr. 183 og ved Stalingrads traktorfabrikk (STZ), og senere ved Krasnoje Sormovofabrikken nr. 112 i Gorkij. Man hadde dog visse problemer med defekte panserplater. På grunn av mangelen på den på den tiden nye V-2-motoren ble mange vogner i første omgang i 1940 levert med BT-vognenes konverterte flymotor, en løsning som hadde dårligere ytelse, girkasse og kobling (clutch). Man kunne bare utruste eskadronsjefenes vogner med radioapparater. L-11-kanonen oppfylte ikke forventningene, og Grabins designbyrå ved Gorkijfabrikken nr. 92 lagde en overlegen F-34 76,2 mm kanon. Byråkratene nektet i utgangspunktet produksjonsløyve til den nye kanonen, men Gorkij og ChPZ iverksatte produksjon uten lov, og Stalins statlige forsvarkomité ga offisiell tillatelse etter at styrker i felten hadde lovpriset den nye kanonen.Konservative politikere la press på hæren for å få bygget de eldre stridsvognene T-26 og BT på bekostning av T-34 mens man ventet på de mer avanserte T-34M-vognene. Det tyske overraskelsesangrepet på Sovjetunionen 22. juni 1941 gjorde det plutselig tvingende nødvendig å fryse utviklingen og øyeblikkelig starte produksjonen av stridsvogner.
Tysklands raske fremganger tvang sovjeterne å flytte fabrikkene sine øst for Uralfjellene, en monumental oppgave. KhPZ ble gjenopplivet rundt Dzjerzjinski Urals jernbanefabrikk i Nizjnij Tagil. Fabrikken ble omdøpt til Stalins Ural stridsvognfabrikk nr. 183. Kirovfabrikken ble evakuert bare uker før Leningrad ble omringet, og ble flyttet sammen med Kharkovs dieselfabrikk til Stalins traktorfabrikk i Tjeljabinsk. Etter hvert gikk byen under navnet Tankograd. Vorosijilovs stridsvognfabrikk nr. 174 fra Leningrad ble innlemmet i Uralfabrikken og den nye Omskfabrikken nr. 174. Ordsjonikidze Urals tunge verktøysmaskinfabrikk (UZTM) i Sverdlovsk tok opp i seg flere mindre fabrikker. Mens disse fabrikkene ble flyttet i rekordfart ble Stalingrads traktorfabrikk hovedkilden for T-34, og produserte 40 % av alle disse vognene fram til den ble helt omringet i slaget om Stalingrad høsten 1942.Bortsett fra dette avbruddet ble bare mindre endringer tillatt i produksjonen. Disse var ofte for å gjøre vognene enklere og billigere å produsere. Nye metoder ble utviklet av professor Jevgenij Paton for automatisk herding og sveising av plater. Kanonmodellen 76,2 mm F-34 modell 1941 ble redusert fra forgjengerens 861 til 614 deler.. I de to neste årene ble produksjonskostnadene for hver stridsvogn redusert fra 269 500 rubler i 1941, til 193 000 og senere til 135 000. Produksjonstiden ble halvert på slutten av 1942 til tross for at majoriteten av de erfarne fabrikksarbeiderne var blitt sendt til fronten. Deres erstattere var 50% kvinner, 15% gutter og 15% invalider og gamle mann. Samtidig gikk T-34 fra å være produsert med en finish tilsvarende vesteuropeiske og amerikanske stridsvogner til å bli et mer grovhugget produkt. Det ble dog ikke firt på den mekaniske påliteligheten.
=== Evolusjonær utvikling ===
I 1942 begynte arbeidet med å utvikle et nytt tårn, tatt fra det forlatte T-34M-prosjektet. Det ble bedre plass i vognen og en ny luke for vognkommandøren ga han bedre utsyn. På grunn av begrensede strategiske lager av gummi så ble det innført stålhjul. En ny clutch ble innført, noe som gjorde at motoren og girkassen med 5 trinn virket bedre sammen.
I 1942 og 1943 støtte sovjetiske styrker på de nye tyske stridsvognene Tiger I og Panther. Med erfaringer fra slaget ved Kursk og forespørsler fra fronten om mer ildkraft og lengre rekkevidde foretok sovjetiske militære myndigheter det vanskelige valget å bygge om fabrikkene for å produsere en ny modell som hadde større tårnkrans (fra 1 425 mm til 1 600 mm). Dette tillot at man kunne sette inn et større tårn, og med det en større kanon. T-34-85 sin nye 85 mm kanon var overlegen den gamle, og man flyttet radioen opp fra skroget til det nye tremannstårnet. Nå kunne vognkommandøren lede striden, og la laderen og skytteren skjøtte kanonen.
=== Kostnadseffektivitet ===
Kostnaden for å produsere en T-34-85 stridsvogn var 164 000 rubel, hvilket i begynnelsen var rundt 30 % høyere enn for enn tilsvarende modell 1943, men innen 1945 hadde prisen gått ned til 142 000 rubler. Under krigens gang hadde prisen for en T-34 nesten blitt halvert. Samtidig var mobiliteten nesten den samme, på tross av at den både hadde fått kraftigere bestykning og tykkere panser.
Ved slutten av 1945 var mer enn 57 000 T-34 blitt bygget. Av disse var 34 780 eksemplarer av den opprinnelige modellen, bygget fram til 1944, og ytterligere 22 559 av modellen T-34-85 bygget mellom 1944–45. Etter krigen ble storskalaproduksjonen avsluttet i Sovjetunionen. I 1946 ble for eksempel bare 2 701 eksemplarer produsert. Produksjonen ble gjenopptatt i 1951 i Polen og Tsjekkoslovakia, der respektive 1 380 og 3 185 T-34-85 ble produsert fram til 1956. Sent i 1960-årene gjennomgikk sovjetiske T-34-85 et moderniseringsprogram for eksporterte eksemplarer og reservestridsvogner. Den ble da hetende T-34-85M. Oppgraderingen besto i ny motor fra T-54/55-serien, noe som kan tas som et bevis på hvor langt sovjetmyndighetene var villige til å gå for å standardisere komponenter.
Til sammen regner man at det er produsert så mange som 84 070 eksemplarer av T-34, pluss opp til 13 170 selvdrevne artillerivogner på T-34s chassis. Vognen dukket opp her og der i konflikter under den kalde krigen.
=== Kamphistorie ===
T-34 brukes ofte som et symbol for det sovjetisk motangrepets framgang mot tyskerne. Det første møtet med T-34 sommeren 1941 var et psykologisk sjokk for de tyske soldatene: de hadde forberedt seg på å møte en underlegen motstander. Dette illustreres blant annet av Alfred Jodls dagbok, der han tilsynelatende virker overrasket over at T-34 dukket opp i Riga. T-34 kunne effektivt bekjempe alle modeller av tyske stridsvogner som var i bruk i 1941. De første vognene led dog av alvorlige mekaniske feil og mangler, spesielt med hensyn på kraftoverføring og kobling - minst 50 % av den sommerens tap av vognene kom av mekaniske problemer og ikke av tysk ildkraft.. De sovjetiske styrkene manglet berge- og reparasjonsressurser, og det var ikke uvanlig at T-34 gikk i strid med en reservegirkasse på motordekket. De mekaniske problemene ble løst med tiden.
I løpet av vinteren 1941-1942 dominerte T-34 igjen slagmarken, da tyske stridsvogner ikke kunne bevege seg i dyp gjørme og snø på samme måte med sine smale belter, men i stedet ofte ble sittende fast. Terrengegenskapene til T-34 var ganske enkelt overlegne. Det tyske infanteriet, som på dette tidspunktet for det meste var utrustet med tauede panservernkanoner av typene 37 mm PaK 35/36 og 50 mm PaK 38, hadde store problemer med å stanse de sovjetiske vognene. Bare de sovjetiske soldatenes mangelfulle utdannelse og den sovjetiske ledelsens sviktende kompetanse hindret at avdelinger med T-34 hadde noen større framgang.
Hovedsatsingen innen Den røde armé i 1942-43 besto i å gjenoppbygge det som hadde gått tapt i 1941, og å forbedre taktikken. Produksjonen av T-34 steg raskt, men all videreutvikling hadde blitt «fryst»; bare forbedringer som ga høyere produksjonstakt ble tatt med. De sovjetiske konstruktørene var klar over behovet for å rette visse mangler i konstruksjonen, men dette ville koste med hensyn på antall vogner som kunne bli produsert, og saken ble foreløpig liggende. Midt i 1943 kom T-34-produksjonen opp i rundt 1 000 vogner i måneden, mye høyere enn den tyske produksjonen. Tapene på sovjetisk side var dog høyere på grunn av den stadige tyske taktiske overlegenheten.
Tyskerne fant raskt ut at det eneste virkelige effektive våpenet de hadde til å bekjempe T-34 med, også på lang avstand, var luftvernkanoner, da spesielt 8,8 cm FlaK. I stor hast ble også fronten forsynt med nye panservernkanoner av type 75mm PaK 40, som fantes både i tauede og selvdrevne versjoner. På kjøretøysiden erstattet tyskerne i mars 1942 den korte 75 mm kanonen, StuK 37, i stormkanonen Sturmgeschütz III, med den lengre og forbedrede 75mm StuK 40 L/43, og på høsten med den enda mer effektive L/48. Disse kanonene ga granaten høyere utgangshastighet og bedre gjennomslagskraft, med betydelig høyere virkning på pansrede kjøretøy, og StüG III fikk med ett rollen som kanonpanserjager. Denne vognen hadde stor betydning på østfronten, og det er antatt at den allerede våren 1944 hadde slått ut ikke mindre enn 20 000 stridsvogner. Også de vanlige panserstyrkenes arbeidsjern, Panzer IV, fikk sommeren 1942 en lengre kanon, 75mm KwK 40 L/43, og i løpet av våren 1943 en L/48. Det kraftigste motmiddelet var uansett den helt nye Panzer V/Tiger I, som ble satt inn i kampene mot slutten av 1942. I 1943, da tyskerne innførte den middelstunge Panther-stridsvognen, kunne man se mange trekk fra T-34, og Sovjetunionen møtte nå en jevnbyrdig stridsvogn på slagmarken. Sovjetiske tap økte etter dette.
Da krigen brøt ut besto det sovjetiske stridsvognarsenalet av bare omtrent 4 % T-34, men da krigen var over utgjorde de minst 55 % av Sovjetunionens enorme produksjon av stridsvogner. Der hvor tyskerne bygde flere forskjellige og mer teknisk avanserte stridsvogner, og et stort antall undervarianter, satset Sovjetunionen på å masseprodusere én enkelt modell, som ble gradvis forbedret gjennom krigen for å møte utviklingen i stridsvogn-design. Dette kan sammenliknes med USAs satsing på M4 Sherman.
==== Etter andre verdenskrig ====
Etter andre verdenskrig ble T-34-85 brukt i mange land som var i sovjetisk interessesfære. Den nordkoreanske invasjonen av Sør-Korea i 1950 ble ledet av en brigade utrustet med rundt 120 T-34-85. De møtte amerikanske stridsvogner av type M24 Chaffee, M4 Sherman og M26 Pershing. Den nordkoreanske 105te panserbrigaden hadde noen tidlige framskritt mot det sydkoreanske infanteriet og lette stridsvogner av typen M24, men mistet momentet da de møtte amerikanske middelstunge stridsvogner av typen M26 og infanteri satt opp med panservernvåpen. Etter de første månedene av krigen støtte man sjelden på nordkoreansk panser.T-34 utgjorde hovedstyrken i flere væpnede styrker innenfor Warszawapakten, og ble brukt mot det ungarske opprøret som ble slått ned i 1956 De ble også brukt i Midtøsten, i Vietnamkrigen og også så sent som krigen i Bosnia i 1990-årene. Kroatia arvet 25 eller 30 vogner fra Jugoslavia, men har nå tatt dem ut av tjeneste. T-34 ble sporadisk brukt i Afghanistan, men det er ikke kjent at de har blitt brukt mot koalisjonsstyrker. I Irak var T-34 i tjeneste så sent som tidlig i 1990-årene. Flere afrikanske stater, blant annet Angola og Somalia har brukt T-34-85 i nyere tid. Kubanske T-34-85 har også blitt brukt i Afrika.
Kina produserte T-34 under navnet Type 58. Produksjonen stoppet dog da Type 59 ble tilgjengelig. Et lite antall T-34 ble også i Kina bygget om til brannslukkingskjøretøy.
Totalt er T-34 blitt brukt i følgende 39 land, hvorav 27 brukte den så sent som i 1996 (disse er merket med asterisk (*)):
=== Bruk i Finland ===
==== T-34 i finsk tjeneste ====
I noen bøker er det opplysninger om at en og annen T-34-prototoyp skulle ha blitt testet i vinterkrigen 1939-1940, men dette er sannsynligvis en feilidentifisering. Den første gangen finnene støtte på T-34 var i begynnelsen av fortsettelseskrigen. Finnene klarte å erobre to stykker høsten 1941 ved Svirkraftverket, og tok dem umiddelbart i bruk. De hadde blitt bygget ved traktorfabrikken i Stalingrad og lokomotivfabrikken i Karkov. De fikk straks kallenavnene sotka (dykkand) på grunn av profilen. Ytterligere én vogn ble erobret på våren 1942 og en sommeren 1943. Man hadde nå fire i tjeneste, og de ble nyttet under hele krigen. Sommeren 1944 lovte tyskerne å sende ni erobrede og reparerte T-34 til finnene, men det ble bare levert tre. I månedsskiftet juni/juli erobret de ytterligere to vogner, og de hadde da til sammen ni T-34 av den eldre modellen i tjeneste da krigen tok slutt. Finnene brukte senere disse vognene mot tyskerne i Lappland. Én ble skadet av en tysk mine, men ble reparert. Ikke én eneste T-34 ble helt ødelagt i krigen. Etter krigen ble de ansett for å være landets beste stridsvogner, sammen med stormkanonen StuG III og Panzer IV. T-34 forble i tjeneste i Finland fram til 1961, da de ble pensjonert.
==== T-34-85 i finsk tjeneste ====
T-34-85 var en oppgradert modell av T-34 med tremannstårn og en 85 mm kanon utviklet fra en luftvernskanon. Panseret var opp til 110 mm i fronten og 75 mm på sidene. Disse stridsvognene ble benyttet i Karelen på sommeren 1944. På tross av at finnene trakk seg tilbake klarte de å erobre ni vogner av modell T-34-85. De fleste av disse ble erobret når den sovjetiske offensiven dabbet av og finnene klarte å gjenopprette linjene sine til en viss grad. Finnene tok umiddelbart syv av dem i bruk. De gjenstående to ble reparert og var klare til strid når krigen mellom Finland og Sovjetunionen tok slutt.
Etter fortsettelseskrigen vurderte man å erstatte 85 mm-kanonen med en 75 mm som også StuG III bruke, på grunn av mangel på ammunisjon til 85 mm-kanonene og de tyske kanonenes ellers gode egenskaper. Én stridsvogn ble bygget opp, men senere på vinteren 1944–1945 fikk den tilbake 85 mm-kanonen. Alle ni T-34-85 overlevde andre verdenskrig, og de var i bruk fram til 1962. De var meget populære blant mannskapene.
=== Symbolsk betydning ===
Hundrevis av T-34 ble benyttet som krigsminnesmerker i Sovjetunionen og de nye satellittstatene. Et eksempel er det sovjetiske krigsminnesmerket i Tiegarten i Berlin der en statue av en rødearmist er flankert av to T-34 stridsvogner.
Minst ett av disse monumentene var gjenstand for stor kontrovers. Dette var montert i Praha, på et monument over sovjetiske stridsvognmannskaper. Monumentet var tenkt å representere løytnant I.G. Gontjarenkos T-34-85, den første sovjetiske stridsvognen som kjørte inn i Praha i mai 1945, men vognen på toppen var en tung stridsvogn av typen JS-2m. For mange i Praha var dette monumentet også en påminnelse om den sovjetiske invasjonen som slo ned Prahavåren 1968. Stridsvognen ble malt rosa av kunstneren David Černý i 1991, men dette avstedkom en offisiell protest fra den russiske regjeringen. Černý ble arrestert, vogna ble malt grønn igjen. Dette resulterte i demonstrasjoner i gatene, og stridsvogna ble igjen malt rosa, denne gangen av femten parlamentsmedlemmer. Vogna ble etter dette omplassert på et militærmuseum.En annen rosa T-34 er den såkalte Mandela Way Tank i London.
Fire stridsvognmannskaper og en hund (Czterej pancerni i pies) var en populær polsk TV-serie som ble sendt i 1960-årene, hvor en T-34 med taktisk merking 102 ble et popikon i Polen. Serien ble også vist i andre land bak jernteppet, hvor den også ble populær.
=== Betydning ===
T-34 var blant de viktigste våpensystemene i Den røde armé under andre verdenskrig. Det at østfronten utgjorde det avgjørende operasjonsområdet under krigen gjør at T-34s betydning ikke bør undervurderes. Når den først kom i tjeneste i 1940 var den den beste stridsvognkonstruksjonen i verden. I midten av krigen var den ikke lenger overlegen sine motstandere, men den var fortsatt bedre enn de fleste og var tilgjengelig i enormt antall.
Den forbedrede T-34-85 forble standard stridsvogn for Sovjetunionen med en uavbrutt produksjonsserie fram til slutten av krigen. Tyskerne svarte på T-34 ved å lage nye, svært dyre og komplekse andre generasjons stridsvogner, hvilket senket tempoet i stridsvognproduksjonen deres og førte til en vesentlig tallmessig overlegenhet på sovjetisk side. T-34 erstattet de fleste lette, middelstunge og tunge stridsvogner i sovjetisk tjeneste. Videreutviklingen av vogna ledet fram til T-44 og T-54/55, som ble bygget fram til 1981 og fremdeles er i tjeneste.
T-34s effektivitet som stridsvogn i mobile, samvirkende operasjoner viste seg å ha betydning for videre utvikling av pansret strid. Infanteristridsvognen viste seg å være et foreldet konsept, og ble forlatt av alle nasjoner ved slutten på krigen. Mens mere økonomiske modeller av andre kjøretøyer kom til å overta de forskjellige støtterollene stridsvognene hadde hatt, kom balanserte stridsvognkonstruksjoner til å bli mer spesialiserte og optimaliserte for deres spesielle rolle i mekanisert strid. Den middelstunge stridsvognens potensial, demonstrert til fulle av T-34, ledet til det moderne konseptet med en enhetlig stridsvognpark (main battle tank (MBT) på engelsk).
== Varianter ==
=== Tabell over stridsvognmodeller ===
Å identifisere ulike versjoner av T-34 kan være komplisert. Tårnstøp og ytre detaljer varierte mellom de forskjellige fabrikkene. Nye detaljer ble innført midt i en produksjonsserie eller ettermontert på eldre vogner. Skadede stridsvogner ble reparert, og i noen tilfeller brukte man komponenter fra nyere modeller, også hele tårn. Visse modeller fikk nytt panser improvisert fra vrakstål i forskjellig tykkelse. Dette ble sveiset fast i skroget og i noen tilfeller tårnet. Disse siste stridsvognene ble kalt s jekranami («med skjermer»).
==== Modellbetegnelser ====
Den tyske etterettnignstjenesten under andre verdenskrig kalte de to hovedproduksjonsmodellene for T-34/76 og T-34/85, der mindre modellserier fikk bokstavsbetegnelser som T34/76A. Disse navnene ble også senere brukt i Vesten, spesielt innen populærlitteratur. Siden 1980-tallet har mange akademikere, blant annet stridsvogneksperten Steven Zaloga, brukt de sovjetiske betegnelsene: T-34 og T-34-85, hvor mindre modellserier ble identifisert med år: T-34 modell 1940. Dette systemet er også i bruk i denne artikkelen.
Ifølge kilder som ble offentliggjort etter Sovjetunionens fall kaltes alle T-34 med originaltårnet og F-34-kanonen, altså konvensjonelt kjent som Modell 1941 og 1942, offisielt for Modell 1941 og versjonen med det sekskantede tårnet, Modell 1943, offisielt for Modell 1942.Erobrede T-34 i tysk tjeneste ble kalt Panzerkampfwagen T-34(r), hvor r sto for Russland.
Finnene kalte T-34 for Sotka, som betyr and, siden profilen minner litt omm en kvinand. Dette ifølge det finske stridsvognesset Lauri Heino. T-34-85 ble kalt for pitkäputkinen Sotka, «langpipet and».
==== Stridsvognmodeller ====
T-34 (tysk betegnelse: T-34/76) var den opprinnelige stridsvognen med en 76,2 mm kanon.
modell 1940 (T-34/76A)
Tidlig produksjonsserie med en eldre 76,2 mm kanon i et tomannstårn, med BT-vognenes gamle bensingmotor og clutch.
modell 1941 (T-34/76B)
Den viktigste produksjonsserien med tykkere panser og den bedre 76,2 mm F-34-kanonen og dieselmotor.
modell 1942 (T-34/76C)
Mange mindre forbedringer i produksjonsprosessen.
modell 1943 (T-34/76D, E og F)
Med nytt støpt sekskantet tårn, ble kalt Micky Maus på grunn av utseendet når de to runde tårnlukene sto oppe. Hovedproduksjonsserien hadde en ny kuppel for vognføreren.
T-34/57
Færre en 324 T-34 ble utrustet med 57 mm ZiS-4- eller ZiS-4M-kanon med høy munningshastighet i årene 1941 og 1943–44 og benyttet som panserjagere. Noen av disse deltok i slaget om Moskva.T-34-85 var en større forbedring med et tremannstårn og en 85 mm kanon med langt løp.
modell 1943
Kortvarig produksjonsserie (februar–mars 1944), bestykket med 85 mm D-5T-kanonen.
modell 1944
Hovedproduksjonsserie med den enklere 85 mm ZiS-S-53-kanonen. Radioen var flyttet fra skroget til tårnet, som igjen var innredet mer hensiktsmessig og hadde et nytt sikte for skytteren.Man fortsatte å gjøre diverse forbedringer på T-34-85, blant annet et større restaureringsprogram i 1960 og 1969. Alle T-34-85-modeller var svært like utvendig.
Utviklingen av den mer avanserte T-34M, som hadde ligget brakk siden før krigen, ble tatt opp igjen i 1944, og dette ledet til stridsvognen T-44. Den nye vognen hadde en tårnkonstruksjon som var basert på T-34-85, men hadde et nytt skrog, med torsjonsstaver og tverrstilt motor. Den hadde en lavere profil enn T-34-85, og var enklere å produsere. Mellom 150 og 200 av denne modellen ble produsert før krigen var slutt. Etter en viss modifikasjon på motoren og et nytt tårn, ble den døpt T-54, og ble satt i produksjon fra 1947.
==== Øvrige kampkjøretøyer ====
Flammekastervogn
OT-34 og OT-34-85 med en internt montert flammekaster som erstattet baugmitraljøsen.
PT-34
Minerydder, de fleste ble bygget på skrogene til T-34 modell 1943 eller T-34-85.
Selvdrevet artilleri
Skroget til T-34 ble basis for en rekke selvdrevne artillerivogner: SU-122, SU-85 og SU-100Etter andre verdenskrigen ble forskjellige egyptiske og syriske T-34 bygget om med 122 mm haubitser.
==== Støttekjøretøyer ====
Mange støttekjøretøyer og til og med sivile traktorer ble bygget på skroget til T-34, fra krigens dager til inn i 1990-årene. De fleste kjøretøyer som ble bygget om var enten skadede stridsvogner eller selvdrevet artilleri.
Broleggere
Gamle stridsvogner ble bygget om i felt eller på verksteder. De ble ganske enkelt kjørt ned i vannet, hvorpå andre kjøretøyer passerte over vognens bro, og så ble broleggeren berget.
Bergepansere
Eldre stridsvogner ble under krigen bygget om til bergepansere gjennom at man tok bort tårnet, la en plate over hullet og laget en påbygg. Etter krigen ble dette kilden til et utvidet program med mer avanserte modeller.
== Stridseffektivitet ==
Stridseffektiviteten til tidlige T-34 kan best sammenlignes i form av «harde» faktorer – pansring, ildkraft og mobilitet – og «myke» faktorer, slik som ergonomi, brukervennlighet, anordninger for utsyn, innredningen ellers og så videre. T-34 var overlegen på de harde faktorene og svak på de myke.
De tre viktigste egenskapene ved stridsvogndesign har alltid vært pansring, ildkraft og mobilitet. T-34 var en utmerket balanse mellom alle tre under hele andre verdenskrig. I 1941 kunne det tykke, skrånende panseret stopp alle tyske panservernkanoner på normale avstander. T-34 kunne bare slås ut av den tauede luftvernkanonen 88 mm FlaK eller på nært hold av 50 mm og 75 mm kortløpede stridsvognkanoner. De fleste tyske stridsvogner på dette tidspunkt hadde ikke 75 mm kanoner, derimot var 37 mm mer vanlig. I midten av 1942 var T-34 sårbar mot forbedrede tyske våpen og forble det til krigens slutt. Pansringen var dog sammenlignbar med den amerikanske M4 Sherman og den tyske Panzer IV.
Ildkraften var ivaretatt i 1941 ved at T-34s 76 mm kanon med letthet kunne slå ut samtlige tyske stridsvogner. I 1943 ble denne utklasset av Panthers lange 75 mm og Tigers lange 88 mm. Innføringen av den sovjetiske 85 mm i 1944 gjorde ikke at T-345 ble likeverdig i ildkraft, men denne kanonen kunne fremdeles penetrere både Panther og Tiger på midlere avstander.
På mobilitetssiden bidro T-34 brede belter, gode hjuloppheng og store motor til å gi vogna en overlegen terrengmobilitet. Første generasjonens tyske stridsvogner hang ganske enkelt ikke med.
I sammendrag var T-34s harde faktorer en trendsetter internasjonalt innenfor stridsvognutvikling under krigens første år.
Ergonomisk sett var T-34 svak, selv om man gjorde visse forbedringer under krigen. Alle versjoner som var utrustet med 76 mm kanon led under det trange mannskapsrommet i tårnet, som var konstruert for to mann. Vognkommandørens sikte var dårlig, og luken som kunne åpnes framover tvang han til å observere slagmarken gjennom en liten observasjonsspalte og et nedsenkbart periskop. Han var også nødt til å avfyre kanonen. Til sammenligning hadde vanlige tyske, britiske og amerikanske stridsvogner bedre plass for mannskapene, men rom for tre personer i tårnet; nemlig vognkommandør, skytter og lader. Dette opplegget gjorde at vognkommandøren bedre kunne konsentrere seg på sin oppgave, nemlig å lede sine menn og koordinere med andre vogner i avdelingen, uten å for eksempel måtte gjøre ting som å rette inn og avfyre kanonen. Fra og med T-34-85 ble problemet, som man hadde observert allerede før krigen, korrigert.
Utsynet fra vognførerens plass var også dårlig. Noen vognførere rapporterte at deres optikk var så dårlig at de var nødt å kjøre med luken sin på gløtt, også i strid. Dårlig utsyn gjorde det også vanskeligere å utnytte terrenget til sine fordel. Taktisk var det også en ulempe, da andre stridsvogner hadde bedre utsyn.
Laderen hadde også en tung jobb, da det ikke fantes noen tårnkurv (en roterende gulvplate som følger med tårnet rundt). Dette problemet delte T-34 med mange andre stridsvogner, for eksempel den amerikanske M3 Stuart. Gulvet besto av ammunisjon, lagret i små metallkasser og dekket av en gummimatte. Ni granater var tilgjengelige fra stridsrommet, klare til bruk. Når disse ni var brukt opp var besetningen nødt til å ta fram flere granater fra kassene i gulvet, noe som gjorde at gulvet etter hvert ble strødd med åpne ekser og biter av gummimatten. Dette distraherte besetningen og forverret deres stridsevne.Andre faktorer som minskede T-34 virkning på slagmarken i begynnelsen var det dårlige lederskapet, taktiske ferdighetene og mannskapenes utdannelse, en konsekvens av Stalins utrenskninger av det sovjetiske offiserskorpset på slutten av 1930-årene. Dette ble forsterket av tapet av de beste mannskapene under de katastrofale hendelsene i 1941. Mange mannskaper ble sendt i strid med bare grunnleggende militær utdannelse pluss 72 timers instruksjon i klasserom. Sammen med T-34s mangel på sambandsradio gjorde det at det var nesten umulig å koordinere stridsvognavdelinger i strid. Tyske pansertropper fant at de sovjetiske panserstyrkene angrep i tette formasjoner og dro lite, om ingen, nytte av terrenget. Mot årsskiftet 1943-1944 hadde det blitt bedre, men de sovjetiske stridsvognmannskapene nådde aldri helt opp til de tyske på utdannelsessiden.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Chant, Christopher (1994 [1996]). World Encyclopedia of the Tank: An International History of the Armoured Fighting Machine, Somerset: Patrick Stephens (Haynes). ISBN 1-85260-114-0.
Harrison, Mark (2002). Accounting for War: Soviet Production, Employment, and the Defence Burden, 1940–1945, Cambridge University Press. ISBN 0-521-89424-7.
Liddell Hart, Basil (1951 [1999]). The other side of the hill: Germany's generals, their rise and fall, with their own account of military events, 1939-1945, London: Cassell. ISBN 0-330-37324-2.
Von Mellenthin, Major General F. W. (1956). Panzer Battles: A Study of the Employment of Armor in the Second World War, First Ballantine Books Edition, 1971. New York: Ballantine Books. ISBN 0-345-24440-0.
Milsom, John (1975). Russian Tanks, 1900-1970: The Complete Illustrated History of Soviet Armoured Theory and Design, New York: Galahad Books. ISBN 0-88365-052-5.
Muikku, Esa och Purhonen, Jukka: Suomalaiset panssarivaunut 1918-1997, Apali (1998) ISBN 952-5026-09-4.
Para, Carl (April 2002). "Military Heritage feature on the T-34" i Military Heritage vol. 3, nr. 5, ss. 18-20, 22-23.
Perrett, Bryan (1987). Soviet Armour Since 1945, London: Blandford. ISBN 0-7137-1735-1.
Russian Battlefield (1998a). "T-34: Development History" The Russian Battlefield, URL lest den 27. desember, 2005.
Russian Battlefield (1998b). "T-34-85: Development History" Arkivert 7. juni 2007 hos Wayback Machine. The Russian Battlefield, URL lest den 27. desember, 2005.
Sewell, Stephen ‘Cookie’ (1998). "Why Three Tanks?" i Armor vol. 108, nr. 4, s. 21. Fort Knox, KY: US Army Armor Center. ISSN 0004-2420. – beskriver politikken rundt T-34s introduksjon (PDF-format)
Wachowski, Tomasz (2004). "Nieznani T-34" (Den okända T-34:an) i Nowa Technika Wojskowa (Ny militær utrustning) 11/2004, s. 53. Warszawa: Magnum-X. ISSN 1230-1655.
Wright, Patrick (2001). Tank: The Progress of a Monstrous War Machine. Viking Adult. ISBN 0-670-03070-8.
Zaloga, Steven J., James Grandsen (1983). T-34 in Action, Carrollton, Texas: Squadron/Signal. ISBN 0-89747-112-1. – her finnes mange fotografier og tegninger som viser detaljert forskjellene mellom de ulike modellene
Zaloga, Steven J., James Grandsen (1984). Soviet Tanks and Combat Vehicles of World War Two, London: Arms and Armour Press. ISBN 0-85368-606-8.
Zaloga, Steven J., Jim Kinnear (1996 [2004]). T-34-85 Medium Tank 1944–94, Oxford: Osprey Publishing. ISBN 1-85532-535-7.
Zaloga, Steven J., Jim Kinnear, Andrey Aksenov & Aleksandr Koshchavtsev (1997). Soviet Tanks in Combat 1941-45: The T-28, T-34, T-34-85, and T-44 Medium Tanks, Hong Kong: Concord Publication. ISBN 962-361-615-5.
Zaloga, Steven J., Peter Sarson (1994). T-34 Medium Tank 1941–45, Oxford: Osprey Publishing. ISBN 1-85532-382-6.
Zheltov, I., M. Pavlov, I. Pavlov (2001). Neizvestnij T-34 (Den okända T-34:an). Moskva: Eksprint. ISBN 5-94038-013-1
== Eksterne lenker ==
(en) T-34 tanks – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) T-34 – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Vurdering av T-34 og KV på Aberdeen testområde i USA (illustrert versjon på battlefield.rucachekopi fra internettarkivet)
Middelstunge stridsvagner hos battlefield.ru
T34 og T34/85 hos WWIIvehicles.com
T-34-85 i andre verdenskrig: en mærtere – detaljert utgreining om T-34-85
Panzerkampfwagen T-34(r): Sovjetiske T-34er i tysk tjeneste hos Achtung Panzer!
En historie om T-34, fra Battlefront Metal and Resin Miniatures
T-34 Arkivert 13. mai 2011 hos Wayback Machine.(del II, del III) | 34 (trettifire, også skrevet fireogtredve på riksmål) er det naturlige tallet som kommer etter 33 og kommer før 35. | 2,432 |
null | 2023-02-04 | 35 (tall) | null | null | null | 35 (trettifem, også skrevet femogtredve på riksmål) er det naturlige tallet som kommer etter 34 og kommer før 36. | 2,433 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tall | 2023-02-04 | Tall | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Tall'] | Tall er aritmetikkens grunnbegrep og et tall er en abstrakt matematisk enhet som beskriver en størrelse, måling eller opptelling. I det indisk-arabiske tallsystemet har vi tallsymbolene 0, 1, 2, 3, 4, 5, 6, 7, 8, 9, og ett eller flere av disse symbolene brukes til å representere tall. Et tall kan være flersifret, og da kaller vi tallsymbolene for siffer i tallet.
| Tall er aritmetikkens grunnbegrep og et tall er en abstrakt matematisk enhet som beskriver en størrelse, måling eller opptelling. I det indisk-arabiske tallsystemet har vi tallsymbolene 0, 1, 2, 3, 4, 5, 6, 7, 8, 9, og ett eller flere av disse symbolene brukes til å representere tall. Et tall kan være flersifret, og da kaller vi tallsymbolene for siffer i tallet.
== Ulike typer tall ==
Tallene kan klassifiseres i ulike mengder, og i matematikken bruker vi bestemte symboler for å symbolisere disse mengdene.
=== Naturlige tall ===
Se hovedartikkel: Naturlige tallDe naturlige tallene er de mest kjente, og det er disse tallene barn blir kjent med når de lærer å telle. Naturlige tall er positive, hele tall, altså 1, 2, 3, 4, 5, ...
I vårt titallsystem (som blir brukt over nesten hele verden) blir tallene representert ved ti ulike tallsymboler, fra 0 til 9. Tall som er større enn 9 blir representert ved to eller flere tallsymboler som utgjør sifrene i tallet. Symbolet for mengden av naturlige tall er
N
.
{\displaystyle \mathbb {N} .}
=== Hele tall ===
Se hovedartikkel: Hele tallDe negative tallene er de tallene som er mindre enn null. De representeres ved å indikere det motsatte positive tallet med et minus-tegn foran. For eksempel kan et positivt tall representere saldoen i en bankkonto, mens et negativt tall kan representere uttak. Når vi kombinerer de negative heltallene med de naturlige tallene og null, får vi mengden av hele tall, symbolisert ved
Z
.
{\displaystyle \mathbb {Z} .}
=== Rasjonale tall ===
Se hovedartikkel: Rasjonale tall. Se også: Irrasjonale tall.De rasjonale tallene er de som kan uttrykkes som en brøk med en teller (som er et heltall) og en nevner som er forskjellig fra null. Brøken
m
/
n
{\displaystyle m/n}
er den størrelsen du får når et helt tall
m
{\displaystyle m}
blir delt i
n
{\displaystyle n}
like store deler. To ulike brøker kan representere det samme tallet, for eksempel representerer 1/2 og 2/4 det samme tallet. Brøkene kan være negative, positive eller null. Symbolet for de rasjonale tallene er
Q
.
{\displaystyle \mathbb {Q} .}
=== Reelle tall ===
Se hovedartikkel: Reelle tall. Se også: Imaginære tall.De reelle tallene er alle de tallene som kan representeres ved punkter på en linje, det vil si alle naturlige tall, alle heltall, alle rasjonale tall og også de irrasjonale tallene, det vil si de tallene som ikke kan uttrykkes som en brøk. Et eksempel på et slikt irrasjonalt tall er
2
{\displaystyle {\sqrt {2}}}
, som hører med til de reelle tallene, men kan ikke skrives som et brøk eller som et desimaltall med et endelig antall siffer.
Symbolet for de reelle tallene er
R
{\displaystyle \mathbb {R} }
.
=== Komplekse tall ===
Se hovedartikkel: Komplekse tallDe reelle tallene kan utvides med de komplekse tallene
C
{\displaystyle \mathbb {C} }
. Historisk sett oppsto disse tallene ut fra spørsmålet om det er mulig å trekke ut kvadratroten av et negativt tall. Ut fra undersøkelser av denne problemstillingen ble det oppdaget et nytt tall
−
1
{\displaystyle {\sqrt {-1}}}
, representert ved symbolet i. De komplekse tallene består av alle tallene på formen
a
+
b
{\displaystyle a+b}
i, hvor
a
{\displaystyle a}
og
b
{\displaystyle b}
er reelle tall. Dersom
a
{\displaystyle a}
er null, kaller vi
a
+
b
{\displaystyle a+b}
i for et imaginært tall. Dersom
b
{\displaystyle b}
er null, får vi et reelt tall. Komplekse tall korresponderer med koordinatene til punkter i det komplekse planet. I det komplekse planet måles de reelle tallene langs førsteaksen (x-aksen) og de imaginære tallene langs andreaksen (y-aksen) i et koordinatsystem.
== Tallenes historie ==
Gjennom arkeologiske utgravninger datert 30 000 år f.Kr. har det blitt funnet ulvebein med 55 streker systematisk risset inn. Dette er noen av de eldste forløperne til tallsystem vi har. Det er uvisst hva dette ulvebeinet ble brukt til, men det er sannsynlig at det har blitt brukt til å holde oversikt over ett eller annet (for eksempel en dyreflokk, tidssykluser i en kalender eller lignende).
Babylonerne hadde det eldste plassverdisystemet vi kjenner til, med 60 som grunntall. Det eldste titallsystemet vi kjenner tilhørte de gamle egypterne, men dette var et additivt tallsystem.
== Aspekter ved tallbegrepet ==
I forbindelse med barns læring av tallbegrepet skiller vi ofte mellom noen hovedaspekter:
Kardinaltall
Ordinaltall
Tall som identitetFor at barn skal få en full forståelse for tall og telling, må det få erfaring med alle de ulike måtene tallene kan opptre på og lære å skille mellom dem.
=== Kardinaltall ===
Kardinaltall kaller vi det når tallordet forteller noe om hvor mange. Dette kan vi også kalle for mengdetall eller antall. Her skiller vi ofte mellom to hovedtyper:
Hovedtype A: Tallordet angir antallet objekter, for eksempel 5 klosser.
Hovedtype B: Tallordet angir antallet måleenheter, for eksempel 4 meter.Når barn utvikler kardinaltallsbegrepet, ser vi ofte eksempler på at noe av det første de lærer er å skille mellom en-to-mange. Små barn kan ofte skille mellom små mengder, mens større mengder blir bare betegnet som mange. Dersom barnet har et fullt utviklet kardinaltallsbegrep, innebærer det at de:
kan telle
kan svare på spørsmålet om hvor mange ved å oppgi det siste ordet i tellingen
har antallskonservering (dvs. at antallet er uavhengig av hvordan en teller, hva slags objekter som telles, osv.)
=== Ordinaltall ===
Ordinaltall er tallord som forteller om hvor et objekt er plassert i en serie eller rekkefølge. Dette kaller vi for ordenstall eller rekkefølgetall. Et eksempel på dette er datoer, som beskriver en rekkefølge og ikke et antall.
Dersom et barn har ordinal forståelse, kan det sortere ulike gjenstander etter størrelse eller andre egenskaper.
=== Tall som identitet ===
Tall som identitet bruker vi når tallordet brukes som identifikasjon, for eksempel når en buss har nummer 60, eller et hus har nummer 39. Da er ikke tallordet knyttet til antall eller rekkefølge, og det blir mer som en merkelapp.
=== Algebra ===
Algebra generaliserer tall ved at bokstaver eller andre symboler representerer tall. Dette brukes for å beskrive mønster og sammenhenger. Algebra brukes også i fagene geometri og funksjoner.
== Store tall ==
For forklaring på hvorfor store tall kan ha motstridende navn på andre språk, se den korte og den lange skalaen for store tall.
Million har 6 nuller, 106
Milliard har 9 nuller, 109
Billion har 12 nuller, 1012
Billiard har 15 nuller, 1015
Trillion har 18 nuller, 1018
Trilliard har 21 nuller, 1021
Kvadrillion har 24 nuller, 1024
Kvadrilliard har 27 nuller, 1027
Kvintillion har 30 nuller, 1030
Kvintilliard har 33 nuller, 1033
Sekstillion har 36 nuller, 1036
Sekstilliard har 39 nuller, 10 39
Septillion har 42 nuller, 1042
Septilliard har 45 nuller, 1045
Oktillion har 48 nuller, 1048
Oktilliard har 51 nuller, 1051
Nonillion har 54 nuller, 1054
Nonilliard har 57 nuller, 1057
Desillion har 60 nuller, 1060
Undesillion har 66 nuller, 1066
Dodesillion har 72 nuller, 1072
Tredesillion har 78 nuller, 1078
Quattordesillion har 84 nuller, 1084
Kvindesillion har 90 nuller, 1090
Seksdesillion har 96 nuller, 1096
Googol har 100 nuller, 10100
Septendesillion har 102 nuller, 10102
Oktoesillion har 108 nuller, 10108
Novemdesillion har 114 nuller, 10114
Vigintillon har 120 nuller, 10120
Unvigintillion har 126 nuller, 10126
Dovigintillion har 132 nuller, 10132
Trevigintillion har 138 nuller, 10138
Kvartvigintillion har 144 nuller, 10144
Kvintvigintillion har 150 nuller, 10150
Seksvigintillion har 156 nuller, 10156
Septenvigintillion har 162 nuller, 10162
Octovigintillion har 168 nuller, 10168
Novemvigintillion har 174 nuller, 10174
Trigintillion har 180 nuller, 10180
Untrigintillion har 186 nuller, 10186
Dotrigintillion har 192 nuller, 10192
Trerigintillion har 198 nuller, 10198
Dogoogol har 200 nuller, 10200
Centillion har 600 nuller, 10600Ordene er sammensatt av et latinsk prefiks og en endelse fra million. Det latinske tallet i prefikset svarer til eksponenten som må benyttes dersom tallet skrives som potens med million som grunntall.
Eksempelvis er tri = tre og trillion er lik
1000000
3
{\displaystyle 1000000^{3}}
tilsvarende kvadr = 4 og kvadrillion er lik
1000000
4
{\displaystyle 1000000^{4}}
, kvint = 5 og kvintillion er lik
1000000
5
{\displaystyle 1000000^{5}}
etc. Betegnelsene fortsetter således i det uendelige.
I praksis benyttes meget sjelden betegnelser på større tall enn milliard. Dette har både sammenheng med fare for sammenblanding med de amerikansk-engelske formene og at ordene er generelt lite kjente. I vitenskapelig sammenheng foretrekker man å benytte enten SI-prefiks eller eksponensiell notasjon.
=== Billion og trillion internasjonalt ===
Den amerikanske betydningen av billion, trillion, quadrillion og quintillion er henholdsvis 109, 1012, 1015 og 1018 (altså europeisk milliard, billion, billiard og trillion). Brasil og engelskspråklige land benytter i stor grad den amerikanske forståelsen av ordene, spesielt innenfor finansliv og journalistikk. De fleste andre land som bruker disse ordene holder seg til samme forståelse som Norge.
=== Andre store tall ===
En googol er
10
100
{\displaystyle 10^{100}}
, og har altså 100 nuller.
En googolplex er
10
10
100
{\displaystyle 10^{10^{100}}}
, og har én googol nuller.
Grahams tall er det største tallet som er blitt brukt i et matematisk bevis.
== Se også ==
Nummer
Tallord
Tallsystem
Tallsymbolikk
== Litteratur ==
Solem, I.H. og Reikerås, E.K.L. (2001). Det matematiske barnet. Bergen: Caspar Forlag. ISBN 82-90898-26-6. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)Ifrah, Georges (1997). All verdens tall. Oslo: Pax. ISBN 8253018878.
== Eksterne lenker ==
Gamle talltegn (på tysk) | 36 (trettiseks, også skrevet seksogtredve på riksmål) er det naturlige tallet som kommer etter 35 og kommer før 37. Uttalen er trettiseks etter tallreformen fra 1. | 2,434 |
null | 2023-02-04 | 37 (tall) | null | null | null | 37 (trettisju, også skrevet syvogtredve på riksmål) er det naturlige tallet som kommer etter 36 og kommer før 38. 37 er også et primtall, det neste primtallet er 41. | 2,435 |
https://no.wikipedia.org/wiki/38_(tall) | 2023-02-04 | 38 (tall) | ['Kategori:Naturlige tall'] | 38 (trettiåtte, også skrevet åtteogtredve på riksmål) er det naturlige tallet som kommer etter 37 og kommer før 39. | 38 (trettiåtte, også skrevet åtteogtredve på riksmål) er det naturlige tallet som kommer etter 37 og kommer før 39. | 38 (trettiåtte, også skrevet åtteogtredve på riksmål) er det naturlige tallet som kommer etter 37 og kommer før 39. | 2,436 |
null | 2023-02-04 | 39 (tall) | null | null | null | 39 (trettini, også skrevet niogtredve på riksmål) er det naturlige tallet som kommer etter 38 og kommer før 40. | 2,437 |
null | 2023-02-04 | 42 (tall) | null | null | null | 42 (førtito, også skrevet toogførti på riksmål) er det naturlige tallet som kommer etter 41 og kommer før 43. Tallet kan vise til: | 2,438 |
https://no.wikipedia.org/wiki/43_(tall) | 2023-02-04 | 43 (tall) | ['Kategori:Naturlige tall', 'Kategori:Primtall'] | 43 (førtitre, også skrevet treogførti på riksmål) er det naturlige tallet som kommer etter 42 og kommer før 44. 43 er også et primtall, det neste primtallet er 47. | 43 (førtitre, også skrevet treogførti på riksmål) er det naturlige tallet som kommer etter 42 og kommer før 44. 43 er også et primtall, det neste primtallet er 47. | 43 (førtitre, også skrevet treogførti på riksmål) er det naturlige tallet som kommer etter 42 og kommer før 44. 43 er også et primtall, det neste primtallet er 47. | 2,439 |
https://no.wikipedia.org/wiki/44_(tall) | 2023-02-04 | 44 (tall) | ['Kategori:Naturlige tall'] | 44 (førtifire, også skrevet fireogførti på riksmål) er det naturlige tallet som kommer etter 43 og kommer før 45. | 44 (førtifire, også skrevet fireogførti på riksmål) er det naturlige tallet som kommer etter 43 og kommer før 45. | 44 (førtifire, også skrevet fireogførti på riksmål) er det naturlige tallet som kommer etter 43 og kommer før 45. | 2,440 |
https://no.wikipedia.org/wiki/45_(tall) | 2023-02-04 | 45 (tall) | ['Kategori:Naturlige tall'] | 45 (førtifem, også skrevet femogførti på riksmål) er det naturlige tallet som kommer etter 44 og kommer før 46. | 45 (førtifem, også skrevet femogførti på riksmål) er det naturlige tallet som kommer etter 44 og kommer før 46. | 45 (førtifem, også skrevet femogførti på riksmål) er det naturlige tallet som kommer etter 44 og kommer før 46. | 2,441 |
https://no.wikipedia.org/wiki/46_(tall) | 2023-02-04 | 46 (tall) | ['Kategori:Naturlige tall'] | 46 (førtiseks, også skrevet seksogførti på riksmål) er det naturlige tallet som kommer etter 45 og kommer før 47. | 46 (førtiseks, også skrevet seksogførti på riksmål) er det naturlige tallet som kommer etter 45 og kommer før 47. | 46 (førtiseks, også skrevet seksogførti på riksmål) er det naturlige tallet som kommer etter 45 og kommer før 47. | 2,442 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Maximilien_de_Robespierre | 2023-02-04 | Maximilien de Robespierre | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 28. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1794', 'Kategori:Franske jurister', 'Kategori:Franske politikere', 'Kategori:Fødsler 6. mai', 'Kategori:Fødsler i 1758', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Arras', 'Kategori:Personer fra den franske revolusjon', 'Kategori:Personer henrettet ved giljotinering', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Maximilien François Marie Isidore de Robespierre (født 6. mai 1758 i Arras, henrettet 28. juli 1794 i Paris) var en fransk revolusjonær, advokat og jurist. Han var et viktig medlem i Comité de salut public, på norsk ofte oversatt til Velferdskomitéen, som ledet Frankrike under skrekkveldet.
Han ble beskrevet som ulastelig i antrekk og personlig oppførsel. Hans støttespillere kalte ham «den uforgjengelige», mens hans motstandere kalte ham «dictateur sanguinaire» (blodtørstig diktator).
Robespierre trodde fast på Jean-Jacques Rousseaus tanker og revolusjonen. Likevel endte han, som så mange andre på denne tida, livet sitt i giljotinen, men de siste seks ukene han levde fikk han tatt livet av så mange som 1400 mennesker. Da Robespierre ble halshogd i 1794, overtok fem menn som ledere av landet (Direktoriet).
| Maximilien François Marie Isidore de Robespierre (født 6. mai 1758 i Arras, henrettet 28. juli 1794 i Paris) var en fransk revolusjonær, advokat og jurist. Han var et viktig medlem i Comité de salut public, på norsk ofte oversatt til Velferdskomitéen, som ledet Frankrike under skrekkveldet.
Han ble beskrevet som ulastelig i antrekk og personlig oppførsel. Hans støttespillere kalte ham «den uforgjengelige», mens hans motstandere kalte ham «dictateur sanguinaire» (blodtørstig diktator).
Robespierre trodde fast på Jean-Jacques Rousseaus tanker og revolusjonen. Likevel endte han, som så mange andre på denne tida, livet sitt i giljotinen, men de siste seks ukene han levde fikk han tatt livet av så mange som 1400 mennesker. Da Robespierre ble halshogd i 1794, overtok fem menn som ledere av landet (Direktoriet).
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Maximilien var eldste av fire barn av advokaten François de Robespierre og Jacqueline Marguerite Carraut, og han var bror til Augustin de Robespierre og Charlotte Robespierre. Familien stammet på farssiden fra Irland. De var kommet til Frankrike på grunn av den religiøse forfølgelsen under kong Henrik VIII. Moren var datter av en velstående brygger.I juli 1764, da han var seks år, døde moren i barselseng. Den 6. november 1777 døde faren i München. Han hadde av ukjente årsaker reist fra Arras noen år tidligere og var bare tilbake helt sporadisk.Ved Arras' Collège ble Robespierre betraktet som en mønsterelev og fikk ett av fire stipender for det renommerte Collège Louis le Grand i Paris. Han begynte der i 1769. Etter tolv års studier, delt på syv år allmenne studier og fire år rettsvitenskap, tok Robespierre i 1780 sin bakkalaureatseksamen som advokat, og ble i 1781 lisensiat. I 1772 og 1774 var Robespierre klassens beste, i 1775 rangert som universitetets beste student og utvalgt til å holde hilsningstalen ved et besøk av kong Ludvig XVI. Han besøkte Jean-Jacques Rousseau og snakket med ham i 1778. Det vil si hans dødsår. Han var politisk influert av Jean-Jacques Rousseau og av den kristne jansenismen som hadde brodd mot hovedstrømningen innen katolisismen.
=== Den franske revolusjon ===
Maximilien de Robespierre ble innvalgt som en av åtte representanter for Tredjestanden i Artois til Estates-General, Frankrikes stenderforsamling, i 1789. Han sluttet seg tidlig til Samfunnet konstitusjonens venner (Jakobinerklubben).
Ved Frankrikes første allmenne valg i 1791 (75 % av Frankrikes voksne menn kunne stemme) avstod han fra å stille som kandidat. Han ble i stedet utnevnt til allmenn anklager i Paris av borgermester Jérôme Pétion de Villeneuve.
Etter at revolusjonen var blitt radikalisert ved stormingen av Tuileriene den 10. august 1792 og den moderate regjeringen gikk med på nye valg til en ny forsamling (Nasjonalkonventet), vendte Robespierre tilbake til rikspolitikken og ble innvalgt som første navn å representere Paris. Også hans bror Augustin ble innvalgt i den nye forsamling.
Robespierre tilhørte de personligheter som på det varmeste støttet den republikk som ble utropt 22. september. Han holdt i januar 1793 en inderlig tale ved rettegangen mot kong Ludvig XVI, som sluttet med ordene:
«Ludvig burde dø heller enn 100 000 rettferdige medborgere. Ludvig må dø slik at nasjonen kan få leve.Ettersom de stadig sterkere jakobinerne med våpenmakt hadde knust Girondistpartiets maktstilling i juni 1793, vant Robespierre avgjørende politisk innflytelse: Nasjonalkonventet valgte ham til medlem i den mektige velferdskomitéen, der han erstattet tidligere justisminister Georges Jacques Danton som medlem for Paris. I praksis ble han lederen.
Skrekkveldet, «Règne de la terreur» — kalt slik av sine tilhengere — tok sin begynnelse etter mordet på jakobineren Jean-Paul Marat høsten 1793 med skinnrettssaker og dødsdommer mot eks-dronning Marie-Antoinette og girondernes ledende skikkelse Jacques Pierre Brissot med flere. Våren 1794 rettet utrenskingene seg mot jakobinerbevegelsen, der Robespierre med kløkt og med støtte fra Danton og revolusjonstribunalets ordfører Antoine Fouquier-Tinville i løpet av noen uker klarte å utmanøvrere og knuse de ultraradikale hébertistene respektive Camille Desmoulins - og Danton selv. Robespierre mente at forsvaret av revolusjonens høye idealer mot ytre og indre fiender krevde terroren for å lykkes.
Blant hans mest progressive tiltak var erklæringen om menneskets og borgerens rettigheter fra 1793, innføring av obligatorisk og gratis skolegang og slaveriets avskaffelse i koloniene. (Robespierre hadde tidlig gått inn for at allmenn stemmerett skulle gjelde alle mannlige franske borgere).
Etter Dantons død var han i praksis Frankrikes uinnskrenkede diktator. Han motvirket krig med Østerrike og muligheten for et kupp av Marquis de La Fayette. Arméen ble firedoblet i styrke, alminnelig verneplikt ble innført, og borgerkrigslignende opprør i hele landet ble slått ned med meget hard hånd. I det sterkt rojalistiske Vendée krevdes over 100 000 dødsoffer, hvorav tusentalls ble druknet fra prammer i Loirefloden. Også de raskt voksende kvinneklubbene ble knust, og ledende feminister, som Olympe de Gouges, ble avrettet.
==== Politisk oppfatning ====
Robespierre, som var kjent for sin ubestikkelighet (han hadde tilnavnet «den ubestikkelige»; Georges Danton påstod: «Robespierre er redd for penger»), arbeidet etter eget utsagn for et fritt, likestilt og demokratisk Frankrike oppbygd i henholdt til Jean-Jacques Rousseaus skrifter, fremst Contrat Social. Robespierre var den første ledende politiker som offisielt betegnet seg selv som demokrat. Robespierre så imidlertid, likesom sin inspirator Rousseau, ikke på kvinner som fullverdige mennesker.
Robespierre tapte etterhvert kontakten med sin velgerbase, de fattige pariserne, og aksepterte en personkult som nådde et høydepunkt under festen for Det høyeste vesen den 8. juni 1794, organisert av kunstneren Jacques-Louis David.
==== Attentat? ====
I mai 1794 ble Cécile Renault arrestert ved Robespierres leilighet med to små kniver. Det er uavklart om Cécile Renault virkelig hadde satt seg fore å prøve å ta livet av Robespierre. Men det står fast at hun den 22. mai 1794 bad om å få komme inn i hans leilighet. Da hun ble spurt hvorfor, svarte hun at hun gjerne ville se «hvordan en tyrann ser ut». Blant hennes småsaker ble det funnet en liten pennekniv. Dette var tilstrekkelig for en dødsdom under Skrekkveldet i Paris.
Renault ble henrettet ca. en måned etterpå.
==== Robespierres fall ====
Den 27. juli 1794 ble Robespierre avsatt av nasjonalkonventet, hvis medlemmer fryktet ytterligere utrenskninger. Han ble nesten straks befridd ved våpenmakt av sine tilhengere, men ble tatt igjen etter en fortvilt forsvarskamp sammen med sine mest trofaste tilhengere i rådhuset. Etter noen minutters tumult var maktkampen over. Robespierre ble skuddskadet i hodet og tatt til fange av konventets tropper.
I hendene på nasjonalkonventet og ute av stand til å snakke av fryktelige smerter, ble han ført til giljotinen uten rettergang den følgende dag, 28. juli, og ble henrettet på Place de la Révolution sammen med 108 av sine tilhengere.Robespierres fall inngikk i den blodige avslutningen av Thermidorkrisen, en av revolusjonens store vendepunkter. Etter Thermidorkrisen ble skrekkveldet avviklet, blant annet fordi Frankrike ikke lenger var like utsatt for invasjon, nå som man begynte å merke virkningen av de harde tiltakene som var satt inn mot krisen landet hadde befunnet seg i. Skrekkveldet hadde snudd seg imot sine igangsettere. Derfor så de seg nødt til å gripe inn mot regimets fremste representant, Robespierre.
== Litteratur ==
Olivier Blanc: Les hommes de Londres, Paris Albin Michel, 1989 (documents inédits).
Bonnemain: les Chemises rouges, Mémoires pour servir à l'Histoire du règne des anarchistes, Paris, l'an VII, tome II.
Joseph Brugerette: Les cré religieuses de la revolution (Paris, 1904)
Karl Brunnemann: Maximilian Robespierre – Ein Lebensbild nach zum Teil noch unbenutzten Quellen. Severus Verlag. Nachdruck von 1885 (2011). ISBN 3863470109
Jean-François Fayard: Les 100 jours de Robespierre – les complots de la fin. Grancher, Paris 2005, ISBN 2-7339-0912-6.
Giambattista Ferrero: Disamina Filosofica de Dommi e della Morale Religiosa de Teofilantropi (Torino, 1798).
Max Gallo: Robespierre. Klett-Cotta, Stuttgart 1989, ISBN 3-608-93107-4 (überarbeitete deutsche Neuausgabe 2007, ISBN 978-3-608-94465-5).
Jean Massin: Robespierre. VEB Deutscher Verlag der Wissenschaften, Berlin 1976.
Albert Mathiez: La théophilanthropie et le culte décadaire (1796-1801). Essai sur l’histoire religieuse de la Révolution. Félix Alcan, Paris, 1904.
Thomas Paine: The Age of Reason
Nicole Pellegrin: Les Vêtements de la Liberté, Aix en Provence, Alinéa, 1989
William Hamilton Reid: The Rise and Dissolution of the Infidel Societies in this Metropolis (London, 1800):
Friedrich Sieburg: Robespierre. Deutsche Verlagsanstalt, Stuttgart 1987, ISBN 3-421-06342-7.
Maurice Tourneaux: Bibliographie de l'histoire de Paris pendant la Révolution (Paris 1890-1900).
Maurice Tourneaux: Contributions à l'histoire religieuse de la révolution française (Paris 1907);
Alexandre Tuetey: Répertoire général des sources manuscrites de l'Histoire de Paris pendant la Révolution, Paris, 1895, Volume XI.
(de) Konrad Fuchs: «ROBESPIERRE, Maximilian de» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 8, Herzberg 1994, ISBN 3-88309-053-0, sp. 449–450.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Maximilien de Robespierre – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Maximilien de Robespierre – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Maximilien François Marie Isidore de Robespierre (født 6. mai 1758 i Arras, henrettet 28. | 2,443 |
null | 2023-02-04 | Marius von Mayenburg | null | null | null | Marius von Mayenburg (født 21. februar 1972 i München) er en tysk dramatiker, dramaturg, oversetter og instruktør. | 2,444 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norsk_biografisk_leksikon | 2023-02-04 | Norsk biografisk leksikon | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Bøker fra 1921', 'Kategori:Kunnskapsforlaget', 'Kategori:Nettleksika', 'Kategori:Norske oppslagsverk', 'Kategori:Store norske leksikon'] | Norsk biografisk leksikon er det største norske biografiske oppslagsverk.
Verkets første utgave (NBL1) utkom i årene 1921–1983, med i alt 19 bind og 5 102 artikler. Utgiver var Aschehoug, og verket ble utgitt med økonomisk støtte fra staten.
Kunnskapsforlaget overtok rettighetene til NBL1 fra Aschehoug i 1995, og etter et forprosjekt 1996–1997 begynte arbeidet med en ny utgave av verket i 1998. Prosjektet har fått økonomisk støtte fra institusjonen Fritt Ord og Kulturdepartementet, og verkets 2. utgave – NBL2 – utkom i 10 bind og 5 850 artikler i årene 1999–2005. I 2006 begynte arbeidet med en elektronisk utgave av NBL2. Dette prosjektet mottok også støtte fra Fritt Ord og Kulturdepartementet. Verket er fra 2009 et gratis nettsted, som en del av snl.no. Denne utgaven inneholder nesten 5 840 artikler. Frem til 2005 mottok prosjektet 27 millioner kroner i støtte.Da det redaksjonelle arbeidet med ny utgave av NBL tok til i 1995, var utgangspunktet å velge ut 6 000 personer fra de 11 000 som hadde artikkel i Store norske leksikon. Listen ble gjennomgått av et hundretall fagkonsulenter, før listen over biografiverdige personer ble gjennomgått av forlagsredaksjonen og redaksjonsrådet. Dessuten kom det også forslag fra verkets 1 330 forfattere. Redaksjonsrådet ble ledet av Knut Helle. Av økonomiske og plassmessige hensyn ble lengden på biografiene standardisert, og denne begrensningen har internettutgaven av verket «arvet».Andelen biograferte kvinner var 4,9 % i NBL1 og 14 % i NBL2.
| Norsk biografisk leksikon er det største norske biografiske oppslagsverk.
Verkets første utgave (NBL1) utkom i årene 1921–1983, med i alt 19 bind og 5 102 artikler. Utgiver var Aschehoug, og verket ble utgitt med økonomisk støtte fra staten.
Kunnskapsforlaget overtok rettighetene til NBL1 fra Aschehoug i 1995, og etter et forprosjekt 1996–1997 begynte arbeidet med en ny utgave av verket i 1998. Prosjektet har fått økonomisk støtte fra institusjonen Fritt Ord og Kulturdepartementet, og verkets 2. utgave – NBL2 – utkom i 10 bind og 5 850 artikler i årene 1999–2005. I 2006 begynte arbeidet med en elektronisk utgave av NBL2. Dette prosjektet mottok også støtte fra Fritt Ord og Kulturdepartementet. Verket er fra 2009 et gratis nettsted, som en del av snl.no. Denne utgaven inneholder nesten 5 840 artikler. Frem til 2005 mottok prosjektet 27 millioner kroner i støtte.Da det redaksjonelle arbeidet med ny utgave av NBL tok til i 1995, var utgangspunktet å velge ut 6 000 personer fra de 11 000 som hadde artikkel i Store norske leksikon. Listen ble gjennomgått av et hundretall fagkonsulenter, før listen over biografiverdige personer ble gjennomgått av forlagsredaksjonen og redaksjonsrådet. Dessuten kom det også forslag fra verkets 1 330 forfattere. Redaksjonsrådet ble ledet av Knut Helle. Av økonomiske og plassmessige hensyn ble lengden på biografiene standardisert, og denne begrensningen har internettutgaven av verket «arvet».Andelen biograferte kvinner var 4,9 % i NBL1 og 14 % i NBL2.
== Se også ==
Hvem er hvem i norsk kulturliv?
Hvem er hvem?
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted
Norsk biografisk leksikon på nettsidene til Store norske leksikon. | Norsk biografisk leksikon er det største norske biografiske oppslagsverk. | 2,445 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Verdens_handelsorganisasjon | 2023-02-04 | Verdens handelsorganisasjon | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Etableringer i 1995', 'Kategori:Verdens handelsorganisasjon'] | Verdens handelsorganisasjon (engelsk World Trade Organization, WTO) ble etablert 1995 etter en revisjon av Generalavtalen om tolltariffer og handel (GATT). I tillegg til GATT-avtalen, som regulerer varehandel, administrerer organisasjonen GATS (General Agreement on Trade in Services), reglene for tjenesteytelser, som for eksempel telekommunikasjon, konsulent- og bankvirksomhet, over landegrensene.GATT trådte i kraft den 1. januar 1948 og ble i 1995 avløst av WTO. WTO-avtalen er en folkerettslig avtale og WTO er en mellomstatlig organisasjon.
Norge sluttet seg til GATT i 1947. GATS trådte i kraft januar 1995.
Avtalen legger regler for verdenshandelen, og har som formål å bygge ned handelsbarrierer som for eksempel toll. WTO har 160 medlemsland per juni 2014. EU-land representeres både som enkeltland og som blokk.
Generaldirektør er Roberto Azevêdo, som 1. september 2013 avløste Pascal Lamy. Azevêdo er oganisasjonens sjette generaldirektør.
Verdens handelsorganisasjons hovedkvarter ligger i Genève.
| Verdens handelsorganisasjon (engelsk World Trade Organization, WTO) ble etablert 1995 etter en revisjon av Generalavtalen om tolltariffer og handel (GATT). I tillegg til GATT-avtalen, som regulerer varehandel, administrerer organisasjonen GATS (General Agreement on Trade in Services), reglene for tjenesteytelser, som for eksempel telekommunikasjon, konsulent- og bankvirksomhet, over landegrensene.GATT trådte i kraft den 1. januar 1948 og ble i 1995 avløst av WTO. WTO-avtalen er en folkerettslig avtale og WTO er en mellomstatlig organisasjon.
Norge sluttet seg til GATT i 1947. GATS trådte i kraft januar 1995.
Avtalen legger regler for verdenshandelen, og har som formål å bygge ned handelsbarrierer som for eksempel toll. WTO har 160 medlemsland per juni 2014. EU-land representeres både som enkeltland og som blokk.
Generaldirektør er Roberto Azevêdo, som 1. september 2013 avløste Pascal Lamy. Azevêdo er oganisasjonens sjette generaldirektør.
Verdens handelsorganisasjons hovedkvarter ligger i Genève.
== Formål ==
Verdens handelsorganisasjon har som mål å øke internasjonal handel ved å søke å senke handelshindringer og å tilby mekanismer for forhandling om handel mellom land og å løse uenighet som angår handel.
=== Prinsippene i handelssystemer ===
Forhandlinger innen rammen av Verdens handelsorganisasjon skal følge enkelte prinsipper:
Handelssystemer skal være fri for diskriminering på den måte at et land ikke kan gi et annet land spesielle privilegier over andre, heller ikke kan det diskriminere mot utenlandske produkter og tjenester.
Handelssystemer skal fremme frihandel ved å senke handelshindringene.
Handelssystemer skal være forutberegnelige, slik at utenlandske selskaper og myndigheter skal forsikres om at handelshindringer ikke skal økes tilfeldig og at markeder vil holdes åpne.
Handelssystemer skal fremme økende konkurranse.
Handelssystemer skal være mer imøtekommende for mindre utviklede land, gi dem mer tid til å tilpasse seg, større fleksibilitet og flere privilegier.
== Ministerkonferansene ==
Det øverste organet i WTO er ministerkonferansene, som vanligvis avholdes annethvert år.
Den første av disse ble avholdt i Singapore i 1996.
Den tredje ministerkonferansen ble avhold i Seattle i USA i 1999, og er kanskje den konferansen som huskes best for protester og opptøyene mot WTO, globalisering og frihandel.
Den fjerde ministerkonferansen ble holdt i Doha i Qatar i november i 2001. Det var her den siste runden med forhandlinger ble innledet, den såkalte Doha-runden.
Den sjette ministerkonferansen ble avholdt i Hongkong 13.–18. desember 2005.
Den niende ministerkonferansen ble holdt i Bali i Indonesia 3.-7. desember 2013. Det var i Bali at WTO endelig klarte å komme fram til en handelsavtale, 13 år etter opprettelsen av organisasjonen WTO.
== Konfliktløsing ==
Frem til 2019 ble uoverensstemmelser i handelsforhold mellom medlemslandene avgjort av megling i WTO med adgang til å ta saker til høyeste instans, ankedomstolen. USAs president Donald Trump har hevdet at organisasjonen er fiendtlig innstilt overfor amerikansk næringsliv, og da to av de tre dommerne i ankedomstolen gikk av med pensjon, nektet ladet å utnevne erstatninger.
Derved har WTO fra og med 11. desember 2019 i praksis slutte å fungere som en instans som kan løse handelskonflikter.
== Medlemsland ==
Verdens handelsorganisasjon hadde 76 medlemsland ved stiftelsen, mens de 81 øvrige medlemmene er blitt opptatt seinere.
=== Ikke-medlemsland som har observatørstatus ===
Mange av disse landene søker om medlemskap.
Iran søkte første gang om WTO-medlemskap i 1996, men USA, som har beskyldt Teheran for å støtte internasjonal terrorisme, har blokkert søknaden hele 22 ganger. Russland, som søkte om medlemskap i GATT i 1993, ble ikke godkjent som medlem før i desember 2011 sammen med Montenegro, Samoa og Vanuatu.
== Omstridt ==
Verdens handelsorganisasjon har som målsetting å fremme økt frihandel mellom land.
Demonstrasjoner er blitt holdt med protester mot WTOs forslag og politikk ved hvert møte. Noen av de største har vært demonstrasjonen i Seattle i 1999, Genova 2001, og i Hongkong 2005.
== Organisasjon ==
WTOs øverste organ er Ministerkonferansen som avholdes hvert annet år. Den første fant sted i Singapore i 1996, den neste ble kombinert med feiringen av 50-årsjubileet for GATT/WTO i 1998 og fant sted i Genève. Tredje ministerkonferanse ble avviklet i Seattle i 1999, den fjerde fant sted i Doha i Qatar i slutten av 2001 og den femte i Cancún i Mexico i september 2003. Deretter var det ministerkonferanse Hongkong i desember 2005. Den siste konferansen ble holdt i juli 2008 i Genève.
Den daglige virksomhet drives av medlemslandenes representanter i Hovedrådet og dets underliggende organer (råd, komiteer og arbeidsgrupper). Medlemmene assisteres av WTO-sekretariatet som ledes av en generaldirektør. Denne stillingen innehas fra 1. september 2013 av brasilianske Roberto Azevêdo som overtok efter EUs tidligere handelskommissær, franske Pascal Lamy, som på sin side erstattet thailandske Supachai Panitchpakti i mai 2005.
== Generaldirektører ==
Disse har vært generaldirektører i WTO:
Ngozi Okonjo-Iweala 2021–
Roberto Azevêdo, 2013–2020
Pascal Lamy, 2005–2013
Supachai Panitchpakdi, 2002–2005
Mike Moore, 1999–2002
Renato Ruggiero, 1995–1999
Peter Sutherland, 1995Disse har vært generaldirektørerer i forgjengeren, GATT:
Peter Sutherland, 1993–1995
Arthur Dunkel, 1980–1993
Olivier Long, 1968–1980
Eric Wyndham White, 1948–1968
== Se også ==
Den internasjonale patentavtalen
Frihandel
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) World Trade Organization – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) World Trade Organization – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
«General Agreement on Trade in Services (Avtaleteksten i original)» (engelsk). Verdens handelsorganisasjon. Besøkt 19. juli 2019. | Verdens handelsorganisasjon (engelsk World Trade Organization, WTO) ble etablert 1995 etter en revisjon av Generalavtalen om tolltariffer og handel (GATT). I tillegg til GATT-avtalen, som regulerer varehandel, administrerer organisasjonen GATS (General Agreement on Trade in Services), reglene for tjenesteytelser, som for eksempel telekommunikasjon, konsulent- og bankvirksomhet, over landegrensene. | 2,446 |
https://no.wikipedia.org/wiki/John_Lennon | 2023-02-04 | John Lennon | ['Kategori:Apple Records-artister', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 8. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1980', 'Kategori:Engelske gitarister', 'Kategori:Engelske låtskrivere', 'Kategori:Engelske sangere', 'Kategori:Fødsler 9. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1940', 'Kategori:Hollywood Walk of Fame', 'Kategori:John Lennon', 'Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame', 'Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame (gruppemedlem)', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Myrdede musikere', 'Kategori:Order of the British Empire (MBE)', 'Kategori:Personer drept med skytevåpen', 'Kategori:Personer fra Liverpool', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:The Beatles', 'Kategori:Utmerkede artikler'] | John Winston Ono Lennon (født John Winston Lennon; født 9. oktober 1940 i Liverpool, England, død 8. desember 1980 i Manhattan, USA), var en britisk låtskriver, vokalist og gitarist. Han dannet The Beatles, som etter hvert ble verdens kommersielt mest suksessrike band. Han ble skutt og drept i New York by der han bodde sammen med Yoko Ono.
Beatles besto av Lennon, Paul McCartney, George Harrison og Richard Starkey. Sammen med McCartney komponerte John Lennon en rekke sanger. Til sammen 27 av dem toppet listene enten i Storbritannia eller i USA. Av disse regnes åtte som helt eller nesten helt Lennon-skrevne: «A Hard Day's Night», «I Feel Fine», «Ticket to Ride», «Help!», «Day Tripper», «All You Need Is Love», «The Ballad of John and Yoko» og «Come Together». Lennon har også markert seg med andre sanger som «Lucy in the Sky with Diamonds», «Strawberry Fields Forever», «Tomorrow Never Knows» og «Across The Universe» blant flere.
Mot slutten av The Beatles' karriere ble John Lennon introdusert for den amerikanske avantgardistiske kunstneren Yoko Ono, og sammen utforsket de avantgardistisk musikk. Da The Beatles ble oppløst, delvis på Lennons initiativ, ga han ut flere album og singler, enten i samarbeid med Ono og Plastic Ono Band, eller på egen hånd. Albumene var ujevne og musikkstilen varierte fra klassisk rock 'n' roll til popmusikk, til eksperimentell og avantgardistisk musikk, både politisk og ikke-politisk. Lennon oppnådde relativt gode salgstall, men hadde bare én nummer 1-hit i USA som single-artist, «Whatever Gets You thru the Night». Flere andre sanger huskes i ettertiden, deriblant «Imagine», «(Just Like) Starting Over», «Power to the People», «Give Peace a Chance» og «Happy Xmas (War Is Over)».
Lennon var ofte rastløs. Hans første ekteskap, med Cynthia Powell i 1962, gikk dårlig trolig fordi han var mye borte fra familien. Ekteskapet med Ono ble preget av mange utfordringer, deriblant Lennons kamp for å få innreise- og arbeidstillatelse i USA, og Onos kamp for å få foreldreretten til sin datter fra et tidligere ekteskap. I 1973 kastet Ono ham ut av parets felles bolig i New York by. Lennon brukte da tiden på å spille inn sanger på egen hånd og å feste. Perioden på til sammen atten måneder ble av Lennon selv, kalt «Den tapte helgen» («The Lost Weekend»). Da Lennon ble ferdig med platekontrakten med Apple Records og Ono tok ham tilbake, tilbrakte han de neste fem årene hjemme som husfar. Først i 1980 gikk han tilbake i platestudio, der han ga ut albumet Double Fantasy. Kort tid etter utgivelsen ble han skutt med fire skudd utenfor sin bolig i Dakota-bygningen i New York like før kl. 23.00 den 8. desember 1980. Han ble kjørt til sykehus og erklært død ved ankomst.
Lennon er blant de mest fremgangsrike låtskriverne i historien. Han ble innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame både som del av The Beatles, og på selvstendig grunnlag.
| John Winston Ono Lennon (født John Winston Lennon; født 9. oktober 1940 i Liverpool, England, død 8. desember 1980 i Manhattan, USA), var en britisk låtskriver, vokalist og gitarist. Han dannet The Beatles, som etter hvert ble verdens kommersielt mest suksessrike band. Han ble skutt og drept i New York by der han bodde sammen med Yoko Ono.
Beatles besto av Lennon, Paul McCartney, George Harrison og Richard Starkey. Sammen med McCartney komponerte John Lennon en rekke sanger. Til sammen 27 av dem toppet listene enten i Storbritannia eller i USA. Av disse regnes åtte som helt eller nesten helt Lennon-skrevne: «A Hard Day's Night», «I Feel Fine», «Ticket to Ride», «Help!», «Day Tripper», «All You Need Is Love», «The Ballad of John and Yoko» og «Come Together». Lennon har også markert seg med andre sanger som «Lucy in the Sky with Diamonds», «Strawberry Fields Forever», «Tomorrow Never Knows» og «Across The Universe» blant flere.
Mot slutten av The Beatles' karriere ble John Lennon introdusert for den amerikanske avantgardistiske kunstneren Yoko Ono, og sammen utforsket de avantgardistisk musikk. Da The Beatles ble oppløst, delvis på Lennons initiativ, ga han ut flere album og singler, enten i samarbeid med Ono og Plastic Ono Band, eller på egen hånd. Albumene var ujevne og musikkstilen varierte fra klassisk rock 'n' roll til popmusikk, til eksperimentell og avantgardistisk musikk, både politisk og ikke-politisk. Lennon oppnådde relativt gode salgstall, men hadde bare én nummer 1-hit i USA som single-artist, «Whatever Gets You thru the Night». Flere andre sanger huskes i ettertiden, deriblant «Imagine», «(Just Like) Starting Over», «Power to the People», «Give Peace a Chance» og «Happy Xmas (War Is Over)».
Lennon var ofte rastløs. Hans første ekteskap, med Cynthia Powell i 1962, gikk dårlig trolig fordi han var mye borte fra familien. Ekteskapet med Ono ble preget av mange utfordringer, deriblant Lennons kamp for å få innreise- og arbeidstillatelse i USA, og Onos kamp for å få foreldreretten til sin datter fra et tidligere ekteskap. I 1973 kastet Ono ham ut av parets felles bolig i New York by. Lennon brukte da tiden på å spille inn sanger på egen hånd og å feste. Perioden på til sammen atten måneder ble av Lennon selv, kalt «Den tapte helgen» («The Lost Weekend»). Da Lennon ble ferdig med platekontrakten med Apple Records og Ono tok ham tilbake, tilbrakte han de neste fem årene hjemme som husfar. Først i 1980 gikk han tilbake i platestudio, der han ga ut albumet Double Fantasy. Kort tid etter utgivelsen ble han skutt med fire skudd utenfor sin bolig i Dakota-bygningen i New York like før kl. 23.00 den 8. desember 1980. Han ble kjørt til sykehus og erklært død ved ankomst.
Lennon er blant de mest fremgangsrike låtskriverne i historien. Han ble innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame både som del av The Beatles, og på selvstendig grunnlag.
== Barndom og ungdom ==
John Lennon ble født på kvelden 9. oktober 1940, midt under slaget om Storbritannia. Han ble født i Liverpool Maternity Hospital ved Oxford Street. Foreldrene var Alfred Lennon og Julia Lennon (født Stanley).
=== Slekt ===
Lennons farfar, også han het John Lennon, ble født 12. januar 1855 i Liverpool, sønn av James Lennon og Jane McConville, begge irer som emigrerte til Liverpool. John hadde en rekke jobber inkludert lagerjobb, bokholder, jernbanekontorist, shippingkontorist og havnearbeider. I 1879 giftet han seg med Annie Skalley, datteren til en irsk dagarbeider og en skotsk kvinne. Nøyaktig hva som skjedde med Skalley, er ukjent, men i 1888 giftet Jack Lennon seg igjen, denne gangen med Margaret Cowley. De to fikk to barn som man kjenner til; av disse overlevde Mary Elizabeth Lennon. Cowley døde i barsel i 1892, og sønnen Michael døde kort tid etterpå. Beatles-eksperten Mark Lewisohn beskriver John, av og til Jack Lennon, som en festens midtpunkt uten mye ansvar. Han fikk også hushjelpen, Mary «Polly» Maguire, gravid. De to fikk tolv barn sammen, av hvilke de sju første døde før de ble to år gamle. Den tolvte av dem var Alfred Lennon, født 12. desember 1912. Etter ham giftet far og mor seg, og fikk to barn til, som begge overlevde. Etter at flere katolskdøpte barn døde, bestemte Cowley seg for å gjøre dem protestantiske. Molly Maguire var selv datter av en irsk mann som tok vare på hester, og hans skotsk-irske kone.På morssiden var slekten til Lennon protestantisk i flere generasjoner. Oldefaren William Henry Stanley kom fra Birmingham og flyttet til Liverpool. Der giftet han seg i 1868 med Eliza Jane Gildea fra Omagh i Ulster. Som Jack Lennon hadde William Stanley flere jobber. I 1874 ble George Ernest Stanley født. George Stanley ble etter hvert sjømann i handelsflåten, og møtte Annie Milward i 1898. Milward var født i Chester, ett år før George, med Mary Elizabeth Morris og John Milward som foreldre. Annie Milward og George Stanley fikk tre barn før de giftet seg. De to første døde i svært ung alder, mens den tredje, Mary Elizabeth Stanley, ble født i 1906 og ble Johns tante Mimi. Etter at George og Annie giftet seg, fikk de fire nye døtre, der den tredje, og altså fjerde overlevende i søskenflokken, var Julia Stanley, moren til John Lennon. De til sammen fem søstrene, som også inkluderte Elizabeth, Annie og Harriet, hadde et sterkt bånd som påvirket John Lennon. George Stanley var svært streng med sine døtre, med unntak av Julia, som fikk være villere og friere. Hun viste seg også som den med det største musikalske talentet.I 1929 forlot nærsynte Julia Stanley skolen i en alder av 15, og droppet øyeblikkelig å bruke briller. I september samme år møtte hun Alfred Lennon. De to ble et par, og Alfred Lennon arbeidet som sjømann. Ifølge egne beskrivelser sparte han seg fristelsene i havner for å bare være sammen med Julia, til tross for at hun viste liten kjærlighet for ham. Julias far, George Stanley, mislikte Alfred sterkt. I et Liverpool delt mellom katolsk-irske og protestantiske, var Alfred irsk (om enn protestantisk) og George engelsk-protestantisk. I tillegg hadde George personlig lite til overs for Alfred. Julia kan ha valgt Alfred nettopp av den grunnen. Forholdet resulterte i John Lennon.
=== Oppvekst ===
John Lennon mintes at han vokste opp sammen med Julia og Alf Lennon til de to skilte lag da han var fire år gammel. Da flyttet han til tanten, Mary Elizabeth «Mimi» Smith. Mye peker på at overgangen var mer glidende. Forholdet mellom Johns foreldre var dårlig allerede da han var et par år gammel, da Julia hadde flere affærer mens Alfred var til sjøs. Sommeren 1945 ble Julia sammen med John Albert Dykins. Da de to flyttet sammen, hadde de bare en ensengsleilighet. Det betydde at fem år gamle John lå i sengen sammen med de to, noe Mimi syntes var uakseptabelt. Hun returnerte med en representant for Liverpools byråd som mente at John måtte spares for å dele seng med et seksuelt aktivt par. Den 19. juni 1945 fødte Julia en datter, Victoria Elizabeth Lennon. Paret valgte å adoptere bort barnet, muligens fordi John Dykins ikke var faren. Victoria endte hos et norskengelsk par som omdøpte henne til Lillian Ingrid Maria Pedersen. Tre dager senere møtte hun og John Dykins Alfred Lennon etter at Alfred hadde tatt med John til Blackpool. Etter dette møtet, som ifølge Mark Lewisohn er overdramatisert i forskjellige filmatiseringer, forsvant Alfred også i stor grad vekk fra John Lennons liv. I 1947 ble Julia Stanley parets første datter sammen. Hun og lillesøsteren Jacqueline hadde noe kontakt med Lennon senere.John Lennon vokste opp hos tante Mimi og hennes mann George Smith i huset «Mendips» i Menlove Avenue i Woolton, et relativt pent strøk for middelklassen i arbeiderklassebyen Liverpool. Mimi tok over som barneoppdrager. John utmerket seg som svært begavet, og med en veldig god stemme. Johns mor Julia, bodde ikke langt unna. Julia besøkte sønnen sin svært ofte i begynnelsen. John Lennon lyktes i begynnelsen svært godt på skolen, inkludert i idrett, bortsett fra fotball. Det ble også oppdaget at han var nærsynt som moren. John Lennon var glad i å tegne, skrive og lese, spesielt bøkene om den opprørske gutten i «Just William»-bøkene. Som syvåring møtte han sin livslange venn Peter Shotton, og senere også Nigel Walley og Ivan Vaughan. De fire begynte tidlig med ugagn og nasking fra butikkene. Som tolvåring begynte John Lennon på Quarry Bank Grammar School, omtalt lokalt som «Labour Partys Eton College». Shotton slo følge, mens Vaughan dro til Liverpool Institute, der han møtte Paul McCartney, og Walley dro til Bluecoat School. Lennon og Shotton jobbet seg raskt fra å være best i klassen til å bli suverent dårligst ved å fokusere på guttestreker.Den 4. juni 1955 var John borte da Mimi og en leieboer, Michael Fishwick, la merke til at George Smith falt ned trappen og blødde fra munnen. Han ble raskt fraktet til sykehuset, men livet sto ikke til å redde. George Smith døde av skrumplever som ikke var tilknyttet alkohol. Dødsfallet gikk hardt inn på John, som også var skuffet over de andre søstrenes manglende innsats under dødsfallet og begravelsen. I et dikt beskrev han Mimi som «Den beste av de fem», mens de andre fire – Johns egen mor Julia da inkludert – hadde skuffet ham. Om diktet hjalp Mimi, gjorde ikke karakterkortet fra skolen det. Mimi Smith ble etter hvert innlagt i fem uker for å behandle sjokk, magesår og bekymringer. John så til Mimi for oppdragelse, mens Julia spilte mer rollen som den spennende tanten. Langt på vei var hennes opprørskhet og hennes humor på linje med Johns, og de to fungerte godt som venner. John fikk etter hvert også sin første kjæreste, som han behandlet misogynistisk og svært sjalu.
=== Musikalsk oppvåkning (1956–1959) ===
I april 1956 ble John Lennon introdusert for musikken til Elvis Presley, nærmere bestemt «Heartbreak Hotel». Hos Mimi sto ikke radioen spesielt mye på, og ifølge John Lennon selv gikk hele Bill Haley-perioden ham hus forbi. Elvis Presley var noe helt annet. John Lennon ble en livslang fan av den amerikanske sangeren. Senere oppdaget han «Long Tall Sally» av Little Richard, og det hadde også en stor påvirkning på ham. For Lennon var 50-tallets rock and roll altoppslukende. Han likte også Carl Perkins, Chuck Berry og Buddy Holly.Da han var 16, ble Lennon lært opp av moren i å spille. Moren spilte banjo, så hun lærte ham banjoakkorder. I november 1956 startet Lennon letingen etter en gruppe. Ideen var ikke et rock and roll band, men et skiffle-band. Et skiffle-band krevde lite instrumentkunnskap, og hadde en veldig gjør-det-selv-innstilling. Shotton ble først med, og siden han ikke kunne spille, fikk han spille på vaskebrett. Deretter ble flere med, deriblant Eric Griffiths, som hadde penger nok til å kjøpe en billig, akustisk gitar. Bill Smith ble med på en baljebass (også kalt tekiste-bass). Navnet ble The Quarry Men eller The Quarrymen, og enten Pete Shotton eller Bill Smith fant på det. Det heter også at de i en svært kort periode het «The Blackjacks», uten at det er bekreftet.Uansett ble bandet, som kort tid etter ble utvidet med Colin Hanton, markant ledet av John. Han var heller ingen skiffle-puritaner, og sang gjerne rockelåter av for eksempel Carl Perkins, Gene Vincent og Elvis Presley. Ifølge Hanton sa John aldri at han var leder, han bare tok ledelsen og alle aksepterte det. Det ble flere utbyttinger. Den første var at Smith ble erstattet av Nigel Walley, og så Ivan Vaughan. Den første konserten bandet holdt var på Cavern Club tidlig i 1957.Den 6. juli 1957 var de blant flere underholdere under en grendefest ved St. Peter's Church i Woolton. På plakaten ble de riktignok plassert sist, bak Rosedronningen (hovedattraksjonen), og politihundene, kostymeparadene, tilleggsshowene, forfriskninger og Band of the Cheshire Yeomanry, men de var likevel inkludert. De ble fraktet på lasteplanet til en lastebil omkring Woolton frem til de kom til kirken. I begynnelsen spilte de på lasteplanet, men det ble for vanskelig å bli hørt. Ivan Vaughan spilte ikke lenger i gruppen, som nå besto av Lennon (vokal, gitar), Eric Griffiths (gitar), Colin Hanton (trommer), Rod Davies (banjo), Pete Shotton (vaskebrett) og Len Garry (baljebass). Han tok imidlertid med seg kompisen Paul McCartney til grendefesten for å vise ham gruppen. Da McCartney først hørte Quarrymen, spilte de «Come Go with Me» av The Del-Vikings. Sangen var ikke spesielt kjent i Liverpool, og Paul McCartney lot seg imponere av at John både hadde hørt den, at han fremførte den og at han la inn egne ord fra typisk folkemusikk og fra fengselsslang («chain gang»). McCartney lot seg imponere av Lennon.Ivan Vaughan introduserte Paul til resten av gruppen. Samtalene gikk sannsynligvis innom flere temaer før musikk kom opp. Paul ba om å prøve Johns gitar, men den var stemt for å passe til banjo, så Paul stemte den til gitar. Venstrehendte McCartney snudde gitaren opp-ned til fnising fra andre, men etter omtrent et minutts tid gikk han rett over i «Twenty Flight Rock» av Eddie Cochran, en sang som ikke hadde kommet til Englands hitlister, men som hadde dukket opp i filmen «The Girl Can't Help It» fra desember 1956. Deretter gikk han over i «Be-Bop-a-Lula» av Gene Vincent og en medley av forskjellige Little Richard-hits. Etter hvert trakk resten av deltakerne i grendefesten inn, og Quarry Men deltok i en kveldsopptreden.McCartney hadde imponert Lennon, som dermed var i en vanskelig situasjon. Skulle han ta med en som var klart bedre enn de andre medlemmene i gruppen, og ville det gå på bekostning av hans autoritet? Lennon bestemte seg til slutt for å la ham bli med. Lennon var på dette tidspunktet en ung mann med et tvilsomt rykte, og Pauls far Jim, advarte Paul mot John. Ifølge Lewisohn hadde foreldres advarsler mot John Lennon skjedd siden John var fem.
=== Kunstskole og morens død (1958–1960) ===
Mot slutten av 1957 hadde et mislykket forsøk fra McCartney på å være sologitarist – det fungerte blant venner, men ikke på scenen – gjort det åpenbart at de trengte en sologitarist. John Lennon og Eric Griffiths, de to andre på gitar, var ikke gode nok, og dermed var det behov for en ny gitarist. Ettersom Paul McCartney hadde måttet gå et klassetrinn om igjen, hadde han blitt en stadig bedre venn med åtte måneder yngre George Harrison. Harrison var bedre på gitar enn både John og Paul. Da Harrison kunne «Raunchy» bedre enn noen av de andre, ble han godtatt. Imidlertid var George enda yngre enn Paul – og så enda yngre ut også – så John brukte lang tid på å behandle ham som en likeverdig.Rektoren på Quarry Bank, Pobjoy, foreslo at Lennon skulle begynne på kunstskole. Lennon aksepterte, og begynte på Liverpool College of Art. Her møtte han Bill Harry, Cynthia Powell og Stuart Sutcliffe. For Lennon var friheten på kunstskolen en positiv forandring fra det strenge regimet på Quarry Bank. Han markerte seg som en individualist med stor variasjon i klær og stil, også en rebellaktig stil, selv for kunststudenter. Siden den opprørske stilen ble problematisk for Mimi Smith, begynte John etter hvert å tilbringe tid sammen med moren. Den 1. juli mistet John Albert «Bobby» Dykins både førerkortet og jobben, og hadde dermed ikke råd til at John bodde hos dem. Samtidig begynte forholdet mellom søstrene Mimi og Julia å bli bedre. Dermed flyttet John Lennon tilbake. Dette var sannsynligvis en av grunnene til at Julia den 15. juli 1958 møtte søsteren sin i Mendips. På veien tilbake ble hun imidlertid overkjørt og drept av en politimann som fortsatt var under opplæring til å ta sertifikat, og som ble suspendert ettersom han kjørte uten ledsager.Morens død gikk hardt inn på John Lennon. Ifølge vitner reagerte han enten stille og innesluttet, eller giftig, brutalt og beruset – muligens begge. Han hadde også et vanskelig forhold til morens minne i etterkant. På den ene siden var hun den gode venninnen, en mor, men også en tantefigur og på en måte også en slags søster – alt i ett. På den andre siden hadde hun forlatt ham da han var fem, hun hadde hatt fire barn med to menn, to uten å gifte seg, og hun hadde vært uansvarlig. Han hadde også både skriftlig og muntlig omtalt henne i svært lite flatterende ordelag. Samtidig hadde hun også satt dype positive spor, og han skrev sangene «Julia» og «Mother», den førstnevnte en personlig sang til moren, den sistnevnte et utfall mot begge foreldrenes manglende tilstedeværelse.John Lennon ble skarpere i kantene blant sine nye bekjente på kunstskolen, men hovedsakelig satte de pris på hans selskap. Særlig ble han god venn med to menn, Jeff Mahommed og Stuart Sutcliffe. Særlig ble etter hvert vennskapet til Sutcliffe sterkt. Etter flere korte forhold og ett lengre ble han sommeren 1959 sammen med Cynthia Powell, som kom fra finere deler av Liverpool og var markant forskjellig fra ham. Forholdet var ikke bare godt. En gang han så henne danse med Stuart Sutcliffe, ble han så sjalu at han dagen etter, utenfor dametoalettet, slo henne så hardt at hun slo bakhodet inn i et av rørene der. Han ba imidlertid ydmykt om unnskyldning, og de fortsatte å være sammen.Cynthia og John forble et par, og hun ble med ham til Hamburg. Mimi foraktet Cynthia, og de to hadde et anstrengt forhold. Da Cynthia ble gravid med Julian Lennon, konkluderte John med at de to måtte gifte seg. Mimi truet med aldri å snakke med John igjen om så skjedde. Cynthia og John giftet seg den 23. august 1962. Julian Lennon ble født 8. april 1963.
== Beatles-tiden ==
For perioden i Hamburg, se The Beatles eller The Beatles i Hamburg
For samarbeidet med Paul McCartney, se Lennon/McCartney
John Lennon var ubestridt leder for bandet. Det var for eksempel han, til tross for Pauls skepsis, som bestemte seg for at Brian Epstein skulle være manager. Likevel var bandet først og fremst en tett vennegjeng. Musikalsk vokste Lennon også raskt. Han forandret sangen «Please Please Me» fra en rolig sang med potensial til å bli The Beatles' første store hit med økt tempo og mer harmonisering, alt etter noen små hint fra George Martin. John dominerte også de første tre årene The Beatles ga ut låter. Av de nyskrevne singlene som ble gitt ut i Storbritannia, skrev Lennon fem («Please Please Me», «A Hard Day's Night», «I Feel Fine», mesteparten av «Ticket to Ride» og «Help!») mer eller mindre på egen hånd og tre («From Me to You», «She Loves You» og «I Want to Hold Your Hand») sammen med Paul McCartney. I samme periode skrev McCartney «bare» én hit, «Can't Buy Me Love», med liten innblanding fra Lennon.
Musikalsk har Lennon selv sagt at han alltid har foretrukket rock'n'roll og at han uttrykte seg selv best med rock'n'roll. Samtidig kommenterte McCartney at han i begynnelsen ville skrive sanger for Sinatra. I egne ord var John Lennon som en som «ikke skrev melodier, at Paul skrev dem og at jeg skrev enkel, høylytt rock 'n' roll» Dette er imidlertid en overdrivelse. John Lennon skrev en rekke ballader både før, i og etter The Beatles.
=== Personlige problemer og selvransakende sanger ===
Lennon hadde ikke anstrengt seg for å være trofast mot Cynthia. Da han dro på ferie med Brian Epstein til Spania fordi Epstein ville introdusere ham for tyrefekting, skal han ha forført en kvinne på ettårsbryllupsdagen, mens Brian og John satt ved siden av hverandre på kafé. Kort tid etter turen kom foreldrene til en ung jente for å be om støtte etter at jenta var blitt gravid med Johns barn. Turen førte også til rykter om at Epstein, som var kjent som homofil, og John var mer enn venner. Da en DJ nevnte at John kan ha vært intim med Brian Epstein på en pub i anledning Paul McCartneys 21-årsdag (18. juli 1963), slo han ned DJ-en og havnet i avisene.
Lennon hadde også musikalske og personlige problemer. Sangen «Help!» (1965) var et rop om hjelp for han følte han trengte hjelp. Han var usikker, og senere omtalte han tiden (1965–1966) som sin «fete Elvis»-periode. I 1964 hadde Beatles møtt Bob Dylan, som introduserte dem for marijuana. Han påvirket også John Lennon til å skrive mer om egne opplevelser og følelser. Lennon selv sa at
«Jeg hadde begynt å tenke over mine egne følelser. Jeg vet ikke akkurat hvordan sånt som «I'm a Loser» eller «Hide Your Love Away» starta. Istedenfor å projisere meg selv inn i en situasjon, ville jeg prøve å uttrykke hva jeg følte om meg selv. Jeg har gjort det i bøkene mine. Jeg tror det var Dylan som hjalp meg med å forstå det – ikke gjennom noen diskusjon eller noe sånt, men bare ved at jeg hørte på tingene hans.»Lennons nye stil med fokus på egne følelser og erfaringer dukket opp allerede med «I'm a Loser» i 1964, og fortsatte med «You've Got to Hide Your Love Away» på Help! i 1965. Den dominerte sangene hans på albumet Rubber Soul mot slutten av 1965. Det var også det siste albumet der Lennon var dominerende låtskriver. Han hadde også innen da blitt introdusert til LSD. I tillegg til narkotika hadde Lennon også blitt slappere og mer tilbaketrukken. I et intervju med Maureen Cleave beskrev hun at «Han kan sove nesten uavbrutt, er sannsynligvis den lateste personen i England. «Fysisk lat», sa han, «Det er greit nok å skrive eller lese eller se på TV eller snakke, men sex er den eneste fysiske aktiviteten jeg gidder å beskjeftige meg med.»» I intervjuet fremstår han også som lite begeistret for sønnen Julian, og han kommenterte at mange stygge mennesker er utlendinger. Imidlertid var det ikke det som skapte de største overskriftene.
=== Sammenlikning med Jesus ===
Før dette kommenterte han at «Kristendommen vil forsvinne. Den vil skrumpe inn og synke hen. Jeg trenger ikke å argumentere for det. Jeg har rett og det vil tiden vise. Vi er mer populære enn hva Jesus er nå. Jeg vet ikke hva som vil forsvinne først, rock’n’roll eller kristendommen. Jesus var en flott fyr, men hans disipler var dumme og enkle. Det er deres fordreining som har ødelagt det hele for meg.».Intervjuet skapte få overskrifter i Storbritannia. I USA ble det annerledes, da intervjuet først ble kjent. Den 29. juli trykket det da ukjente ungdomsbladet Datebook, sitatet til Lennon om Jesus tatt ut av sammenheng, og Beatles-skeptikere klarte å vri sitatet slik at det hørtes ut som om Lennon hadde sagt at The Beatles var større enn Jesus. Dette medførte i august at flere radiostasjoner og butikker boikottet Beatles-plater. I Sør-Afrika og sør i USA ble det gjennomført bål der de brente Beatles-effekter. Den 12. august måtte Lennon beklage og oppklare utsagnet, og det hjalp noe på stormen.
=== Personlig utvikling og Yoko Ono ===
Etter en katastrofal tur til Filippinene og Japan, bestemte The Beatles seg for ikke å dra på turné igjen. Alle fikk muligheten til å utvikle seg på egen hånd. For Lennon betød dette at han orienterte seg mot film. Richard Lester som hadde laget de to første Beatles-filmene, ville ha ham med i filmen Hvordan jeg vant krigen. Til filmen klippet Lennon håret og brukte briller. Dette var hans definitive brudd med Beatles-stilen.Lennon følte at han var presset inn i et forstadsliv mens McCartney som ugift og uten barn, var aktiv i byens kunst- og kulturliv. Lennon valgte selv å dra på kunstgallerier. Særlig var han innom Indica, et kunstgalleri eid av eksmannen til Marianne Faithfull. Her møtte Lennon den amerikanske kunstneren Yoko Ono. Hun ga ham en lapp der det sto «Breathe» (pust). Halvannet år senere, tidlig i 1968, fikk han flere meldinger tilsvarende denne, og hun oppsøkte ham og snakket med ham på en måte han ikke var vant til. Fascinasjonen førte til et forhold, og da Cynthia Lennon kom tidlig hjem og oppdaget dem i sengen sammen, virket han likegyldig til at hun så at han hadde vært utro. Kort tid etter begynte skilsmisseprosessen mellom Cynthia og John Lennon.Yoko Ono ble med på innspillingene av albumet The Beatles. I seg selv var dette ikke uvanlig, kjærester og koner kunne ofte komme innom. Imidlertid var det en uskreven regel at de ikke fikk være med i opptaksrommet. John valgte imidlertid å bryte denne regelen med Ono. De andre holdt ut i begynnelsen, til tross for at Ono, som en ikke-Beatle i studio, ble et forstyrrende element. Dette var spesielt fordi hun kom med tilbakemelding på sangene, noe ingen andre enn medlemmene selv fikk gjøre. Lennon på sin side startet med flere prosjekter, særlig kunstprosjekter, med Yoko. Lennon-fans mislikte forholdet og kom med rasistiske tilrop, og kritikere slaktet flere utstillinger.Musikalsk utviklet Lennon seg i flere retninger. Han ga ut tre avantgardistiske album mens han fortsatt var medlem av The Beatles. Det første het Unfinished Music No.1: Two Virgins, og ble laget da Lennon og Ono innledet forholdet i mai 1968. Musikken var eksperimentell, og ikke noe som falt i smak hos mange Beatles-fans, ei heller George Harrison. Mest oppmerksomhet fikk albumet fordi omslaget hadde bilde av Lennon og Ono nakne.. Det andre Unfinished Music No.2: Life with the Lions, ble tatt opp da Ono hadde en spontanabort på sykehuset. Det siste av de eksperimentelle albumene var Wedding Album, og besto av et langt spor der John og Yoko gråt, ropte og skrek hverandres navn samtidig som man fikk høre hjerteslagene deres. Ingen av de tre solgte spesielt godt, men dette var mer et kunstnerisk utfall fra Lennon og Ono, og han så ikke ut til å ta platesalget alvorlig.Wedding Album var en markering av bryllupet til John og Yoko. De giftet seg i Gibraltar for å unngå presseoppbud. Deretter dro de til Amsterdam, der de gjennomførte en protest, en såkalt bed-in for fred, der de forble i sengen og holdt pressekonferanse. Dette ble gjentatt flere andre steder. Bryllupet og bed-inen i Amsterdam ble dekket i Beatles-sangen «The Ballad of John and Yoko». Denne ble tatt opp med bare Paul til stede, fordi George Harrison var på ferie og Ringo Starr spilte inn en film.
=== Politisk agitator ===
Lennons åndelige søken hadde begynt i 1965, da han slet med å finne mening og følte seg utenfor samfunnet. Han eksperimenterte med, og forkastet åndelige retninger innen hinduisme og kristendom. Han hadde også flere referanser til Adolf Hitler, og han inkluderte Hitler i coveret til Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band – om enn han ikke er synlig fordi bandmedlemmene sto foran ham. Nøyaktig hvor dypt begeistringene for Hitler stakk, om han i det hele tatt var alvorlig, er uklart. Enkelte utsagn fremstår som spøkefulle, andre som mer rett-frem.Også politisk begynte han å utvikle seg, særlig etter Brian Epsteins død. Lennon begynte å stille seg bak en rekke progressive og radikale politiske bevegelser. Han var mot Vietnamkrigen og støttet kampen til urbefolkningen og den sorte befolkningen i USA. Han ble også interessert i feminisme. Dette ble også demonstrert i musikken, fra «All You Need is Love» via «Revolution» til «Give Peace a Chance». Lennon kombinerte sitt politiske engasjement med sitt kunstneriske med flere demonstrasjoner/happenings, deriblant en «bed-in», der Lennon og Ono satt i en seng i et hotell i Amsterdam som en demonstrasjon for fred. Da det ble påpekt av en av journalistene at Lennon og Onos ytre kunne ta oppmerksomheten fra kampanjen, startet Lennon med såkalt «bagism», en form for totalkommunikasjon der den ene personen gjemte seg inni en sekk slik at utseende ikke spilte noen rolle.Mens The Beatles var i ferd med å oppløses (se Get Back og økonomistyring: To mislykkede prosjekter i artikkelen om The Beatles for detaljer rundt bruddet), valgte Lennon å returnere sin MBE-medalje til slottet med beskjeden:
«Deres majestet,
Jeg returnerer min MBE som en protest mot [Stor]britannias involvering i Nigeria-Biafra-greia, mot vår støtte til Amerika i Vietnam og mot at «Cold Turkey» går nedover på hitlistene.
Vennlig hilsen John Lennon fra BagBag var en referanse til Lennons selskap, Bag Productions.Lennons argument for å gå fra The Beatles var at han trengte frihet. Han omtalte bruddet som en skilsmisse, og omtalte at «Livet mitt med The Beatles var blitt ei felle. Ei båndsløyfe.(...) Da jeg endelig hadde mot til å si til de andre tre at jeg, sitat, ville ha skilsmisse, sitat slutt, skjønte de at det var alvor – i motsetning til Ringo og Georges tidligere trusler om å slutte.».
== Solokarriere ==
Lennon lyktes aldri i å oppnå en like dominerende periode som soloartist som han gjorde med The Beatles. Han hadde i sin levetid bare én nummer én-hit i USA – og én til rett etter at han døde. Åtte andre singler nådde topp ti. I samme periode hadde hans komponistpartner Paul McCartney syv nummer én-hiter, og ni andre som nådde topp ti. Lennon var imidlertid i hovedsak eksperimentell og usikker på om han var en eksperimentell artist, popartist, revolusjonær eller rocker. Dette medførte at albumene hans var svært ujevne. I tillegg var Lennon også opptatt av kona Yoko Onos kamp for hennes datter med eksmannen, og sin egen kamp for å få oppholdstillatelse i USA. I fem år, fra 1975 til 1980, var Lennon hjemmeværende, og lagde ingen album eller singler.
=== Terapeutisk start på solokarrieren (1969–1971) ===
John Lennon startet sin solokarriere med singlen «Give Peace a Chance», som ble til under Lennons andre bed-in, i Montreal. Sangen var i hovedsak en vokalfremføring med flere kjente mennesker, som Allen Ginsberg og Timothy Leary. Deretter gjennomførte Lennon og Plastic Ono Band, et navn som ble brukt om hvem enn Lennon kunne samle som et backingband, en konsert i Toronto den 13. september 1969, her med blant andre Eric Clapton på gitar. Her ble også det som skulle bli Lennons andre single, «Cold Turkey», fremført. Konserten ble tatt opp og utgitt senere i 1969 på albumet Live Peace in Toronto 1969. Sangen «Cold Turkey» var Lennons andre solosingle, og den handler om Lennons brudd med heroinavhengighet. Den hadde Clapton på gitar og Ringo Starr på trommer.Lennons tredje single, «Instant Karma!», ble til etter en middag mellom John Lennon og Yoko Ono, og Onos eksmann Anthony Cox og hans daværende Melinde Kendall i Danmark i desember 1969. Det var sistnevnte som skulle ha kommet med navnet. Lennon skrev og spilte den inn på én dag i januar 1970, og den ble gitt ut tidlig i februar samme år. Sangen var den første som ble en suksess i Lennons nye hjemland, USA.Lennon ga også ut sitt første album siden bruddet, John Lennon/Plastic Ono Band. Dette var også det første studioalbumet med musikk rettet for massemarkedet. Albumet inneholdt personlige erfaringer og meninger, inkludert oppgjør mot Beatles-legenden, barndommen, en verden han ikke lyktes å forandre og flere andre personlige erfaringer og nederlag.
I sangene «Mother», «Isolation» og «Remember» brukte Lennon primalterapi, som han hadde jobbet seg gjennom tidligere for å bearbeide utfordringer, inkludert de i barndommen og med The Beatles og andre utfordringer.
«I Found Out» handler om avgudsdyrkelsen han holdt på med på 60-tallet, og en bekreftelse at han var fri for illusjoner.
«Working Class Hero» var oppgjøret mot arbeiderklassen som ble presset inn i middelklasseverdier. Det er blitt kommentert at av de fire beatlene, var Lennon den eneste som kunne plasseres trygt i en middelklassebakgrunn.
«Look at Me» var opprinnelig skrevet under The Beatles' opphold i Rishikesh, men ble også bruke i en bearbeidelse av situasjonen han hadde havnet i etter oppløsningen av The Beatles.
Sangen «God» er en mer komplisert sang. Den begynner med at han kommenterer sin forståelse av den katolske gudsforståelsen: «God is a concept by which we can measure our pain», en forlengelse av en kommentar fra Beatles-sangen «Girl», der han synger at «Was she told when she was young that pain would lead to pleasure?». Etter dette synger Lennon om det han ikke lenger tror på, som inkluderer Elvis Presley, I Ching, Bibelen, Adolf Hitler, Buddha, mantra, Bhagavadgita, Bob Dylan (han sier Zimmerman, Dylans egentlige etternavn) og til slutt The Beatles. Fra nå av er det bare Yoko og han. I andre vers fortsetter han å distansere seg fra The Beatles ved å opplyse at han ikke lenger er en drømmevever eller en «hvalross», han er bare seg selv. Det at Hitler er inkludert, kan bety at han tok et oppgjør med noe mer enn vittigheter og sjokkerende uttalelser fra tidligere (se Politisk agitator).Tre av sangene som er mer optimistiske i natur, er «Hold on» (om ikke å gi opp), «Love» (om kjærligheten til Yoko) og «Well Well Well» en spøkefull observasjon om den seksuelle revolusjonen. I denne tiden bodde Lennon og Ono i Tittenhurst Park i Berkshire. De to forble der, og både John Lennon/Plastic Ono Band og det neste albumet ble spilt inn der. Albumet nådde ellevteplass i Storbritannia og sjette i USA.Det neste albumet var Imagine, som kom ut i 1971. I tillegg til tittelsporet, en sang om å tenke seg en verden uten eiendeler, religion, krig eller regjering, var det et bredt spekter av sanger. Der førstealbumet handlet om et personlig oppgjør mot indre demoner, var det flere eksempler på angrep på andre, spesielt Paul McCartney (se Forhold til Paul McCartney nedenfor i artikkelen). Imidlertid er det tittelsporet «Imagine» som er best husket, og videoen ble laget med Lennon i sorte klær, men ellers i et hvitt rom med et hvitt piano med Yoko Ono i hvitt som drar vekk hvite gardiner. Norman har vurdert at det å dra vekk gardinene og vise utsikten kan være et tegn på den nye tiden.
=== Politiske tekster og kampen for oppholdstillatelse (1970–1973) ===
I september 1970 flyttet paret til New York. Bakgrunnen var at John og Yoko ville få foreldreretten over Yoko Onos datter Kyoko, som hun hadde forlatt da hun skilte seg fra ektemannen Tony Cox. Etter et mislykket kidnappingsforsøk skaffet de i stedet retten til Kyoko på De amerikanske jomfruøyene, der Yoko Ono hadde skilt seg. Imidlertid var dette dokumentet bare gyldig i USA, så dermed måtte de flytte. Det var ment som en midlertidig løsning, men Lennon var lei av Storbritannia.Lennon fikk ifølge ham selv mer energi av å flytte til New York, og han laget albumet Some Time in New York City. Lennon hadde opp til da gitt ut flere politiske sanger, inkludert «Power to the People», men dette ble det store politiske utbruddet med sterkt venstreorientert politikk. Førstesporet hadde den ikke-salgbare tittelen «Woman is the Nigger of the World». Lennon hadde tatt kontakt med politiske agitatorer for sortes rettigheter for å sjekke om tabuordet gikk greit å bruke før han ga det ut. Uttrykket stammet fra Yoko Ono, og ble brukt i et intervju i mars 1969. Magasinet trykket det på forsiden av bladet. Singlen fikk lite spilletid på radio ettersom de færreste radiostasjoner ville spille den. Singlen fikk derfor svak plassering. Sangen «Attica State» var en hyllest til opprørene i Attica State Prison, men teksten er blitt anklaget for å være naiv: «Free all prisoners everywhere, all they want is truth and justice, all they need is love and care». Flere andre sanger fikk kritikk for å passe dårlig, som at Ono, som var født rik og fikk en svært god utdannelse før hun giftet seg med en svært rik og verdenskjent mann, kommenterte at hun bodde i et fengsel i «Born in a Prison».Lennons involvering med venstresiden hadde skaffet ham problemer, og han hadde problemer med å få oppholdstillatelse. I et USA med Richard Nixon som president og J. Edgar Hoover som leder for FBI, var Lennon med hans politiske retning et uønsket element. Etter å ha satt sammen en mappe og avlyttet telefonen hans, kom det amerikanske immigrasjonsverket til konklusjonen at Lennon, med bakgrunn i en cannabis-dom fra 1968, var et uønsket element i USA. Lennon hadde da kunnet flytte hjem, men han valgte i stedet å kjempe mot avsigelsen i fire år. Det betydde at han ikke kunne forlate landet i løpet av de fire årene, av frykt for at han da ikke ville bli sluppet inn igjen.Lennon var en aktiv feminist, han deltok i kampen for urfolks rettigheter, og han var svært opptatt av anti-krigsbevegelsen. Samtidig var det enkelte bemerkelsesverdige handlinger Lennon gjorde. Han støttet Michael X, en Trinidad-født leder for et radikalt miljø for å støtte sortes rettigheter gjennom revolusjon, delvis ved at han og Ono klippet av seg håret og donerte det i et stunt, delvis ved at Lennon betalte Michael Xs kausjon etter at huset til det radikale miljøet brant ned. Michael X rømte til Trinidad og Tobago, der han dannet en ny gruppe, og der huset igjen brant ned og to lik ble funnet. Michael X ble funnet skyldig i mord og hengt. Lennon skal også ha flørtet med IRA etter Bloody Sunday, delvis ved å arrangere en konsert for dem i Dublin. Han tok senere avstand fra sin lefling med de sterkt ytterliggående venstreradikale bevegelsene.
=== «Den tapte helgen» – Lennons halvannet år lange separasjon ===
Hans neste album ble utgitt i 1973. Albumet het Mind Games, og ble en langt større suksess enn forgjengeren. Albumet solgte til gull i USA og kom på niendeplass der. Også i Storbritannia solgte den til gull, og hadde en niendeplass. Rent musikalsk var det varierende kvalitet på sangene, og bare tittelsporet har dukket opp på de to første samleplatene.Lennon og Ono hadde lenge slitt med problemer i ekteskapet. Da Lennon holdt på å ferdigstille Mind Games-albumet, bestemte Ono seg for en uvanlig løsning på problemene i forholdet. Lennon ble kastet ut av huset, og fikk beskjed om å finne ut av seg selv med hjelp av assistenten May Pang. Det var underforstått at Pang skulle være Lennons elskerinne i perioden. Lennon selv omtalte senere denne perioden som «The Lost Weekend» (norsk: Den tapte helgen), noe som var en referanse til en film og en roman med den tittelen. (Romanen var skrevet av Charles R. Jackson, og handlet om en talentfull men dypt alkoholisert forfatter. Romanen ble utgitt i 1944. Den kjente regissøren Billy Wilder brukte den som forelegg for spillefilmen Forspilte dager, som hadde premiere i 1945, og som senere vant fire Oscar-statuetter.) Lennon og Pang dro til vestkysten, i utgangspunktet for å promotere det nye albumet, men oppholdet ble forlenget. Det halvannet året som Lennon tilbragte som separert fra Yoko Ono ble kaotisk og motsetningsfylt. På den ene siden var May Pang en pådriver for at Lennon skulle møte Julian og Cynthia igjen, noe han gjorde. Han var også aktiv med å lage album selv, og ha god kontakt med flere venner, inkludert Starr og McCartney, og han produserte album for flere musikere, inkludert David Bowie og Mick Jagger.Lennon hadde på denne tiden et stort alkoholforbruk. Lennon og May Pang flyttet til Los Angeles, og med det begynte Lennon å leve ungkarslivet. Her jobbet han sammen med Phil Spector for å lage et album for å unngå å bli saksøkt. Lennon hadde brukt en setning fra Chuck Berry-sangen «You Can't Catch Me» i begynnelsen av «Come Together», og Berrys utgiver Morris Levy truet med å saksøke. Lennon gikk i stedet med på å covre tre sanger Levy hadde rettighetene til: Berrys «You Can't Catch Me», Lee Dorseys «Ya Ya» og Rosie and the Originals' «Angel Baby». Imidlertid var det bare den førstnevnte av de tre som kom med på albumet. Albumet, som hadde arbeidstittelen Oldies, but Mouldies, ble påbegynt etter Mind Games, men fikk en anstrengt begynnelse. Både innspillingen og tiden generelt ble kaotisk. Spector hadde et uberegnelig humør, og kombinert med Lennons drikking ble dette en farlig kombinasjon. Spector kledde seg ut og tok med en revolver til innspillingsstudioet, som han skjøt i taket med. Deretter forsvant han med opptakene.Da Spector var borte med båndene og dessuten gikk i koma etter en bilulykke, begynte Lennon på et album med egne låter. Før den tid ble han og sangeren Harry Nilsson kastet ut av «The Troubadour», etter å ha forstyrret komikerne som opptrådte ved å komme med upassende kommentarer. Dette skal ha vært en oppvåkning for dem begge, og Lennon lovet å produsere Nilssons neste album. Resultatet ble at Lennon, Nilsson, Keith Moon og Ringo Starr, alle rockestjerner med store alkoholproblemer, flyttet inn. Paul McCartney og Stevie Wonder kom også, og de jammet. Imidlertid ble resultatet ikke så godt, da bootlegen av det fikk navnet «A Toot and a Snore» (omtrent «Et sniff og et snork»).
Albumet med egne låter, Walls and Bridges, ble et brudd med de dårlige vanene. Han flyttet fra Los Angeles tilbake til New York og holdt et langt mer profesjonelt regime. Alle jobbet fem dager i uken, fra klokken tolv om formiddagen til ti om kvelden. Elton John var innom, og ble med på «Whatever Gets You thru the Night». Den og den Beatles-lignende sangen «#9 Dream» ble gitt ut som singler. Albumet solgte til gull i USA og tok førsteplassen på albumlistene. I Storbritannia nådde det sjetteplass. «Whatever Gets You Thru the Night» nådde førsteplassen i USA, mens «No. 9 Dream» nådde niendeplass.Siden det albumet ikke hadde noen sanger eid av Levy med unntak av en tam cover av «Ya Ya», truet Levy igjen med saksøking. Spector var våken og i pengeproblemer etter at han hadde investert mye i selve opptakene med Lennon av penger han ikke kunne bruke. Lennon foreslo å betale £100 000 pluss tre prosent av salget av albumet for å få opptakene. Det fikk han, og den nå edrue Lennon produserte albumet raskt i oktober 1974. Imidlertid fikk Levy høre på opptakene Lennon hadde spilt inn, og ga ut sitt eget album med Lennon-låtene kalt Roots. Levy hadde fått Lennon med på et postordremusikkselskap, men Lennon trakk seg før Roots ble sluppet. Rettssaken mellom Levy og Lennon ga Levy $6795 etter at Lennon brøt en muntlig avtale. Motsøksmålet til Lennon mot den uautoriserte utgivelsen resulterte at han delte $109 700 med EMI og Capitol for tapte inntekter, og selv fikk han $40 259 for dårlige salg og $14 567 for penger tapt på grunn av den lave prisen til albumet Roots, i tillegg til $35 000 i skadeserstatninger.Lennon avsluttet året med en gjesteopptreden på en Elton John-konsert i Madison Square Garden den 28. november der de fremførte «Lucy in the Sky with Diamonds», «Whatever Gets You Thru the Night» og «I Saw Her Standing There» sammen i det som skulle bli hans aller siste konsertopptreden noensinne, bortsett fra en TV-opptreden høsten 1975. Mens de to første låtene var typiske Lennon-låter, var «I Saw Her Standing There» for det meste skrevet av McCartney, noe som viser at Lennon ikke lenger hadde et fullt så anstrengt forhold til sitt tidligere gruppemedlem.
=== Hjemmeværende far ===
I begynnelsen av 1975 ble Lennon gradvis tatt inn i varmen igjen av Ono etter at hun hadde strukket ut det seks måneder lange bruddet til atten måneder. De begynte med stevnemøter, og Ono ble tidlig gravid med deres første og eneste barn. Sean Lennon ble født på samme dag som faren, 9. oktober, 1975. Da Lennon samtidig ga ut samleplaten «Shaved Fish», hadde han fullført platekontrakten med Apple Records, og sto dermed uten platekontrakt. I stedet for å skaffe seg en ny, bestemte Lennon seg for å være en hjemmeværende far. Lennon, som selv hadde en fraværende far og hadde vært fraværende fra sønnen Julian, gjorde en god jobb med å være faren til Sean. Sean omtalte forholdet som tett og godt. Yoko Ono tok seg av business-delen i familien, og Sean sa i et intervju at han ikke husket henne stort før faren døde.Ifølge professor og Lennon-historiker Jon Wiener, var Nixon bekymret for at den nye gruppen med stemmeberettigede – stemmerettsalderen var nylig blitt senket fra 21 til 18 år – utgjorde den største antikrigsgruppen. Nixon var redd for at John Lennon og hans venstreradikale venner kunne påvirke disse til å stemme mot Nixon og være avgjørende for at han ikke ble gjenvalgt. Lennon hadde fra 1972 til 1974 kontinuerlig hatt seksti dager på å forlate USA, men dyktige jurister som hjalp Lennon, fikk forskjøvet fristen hele tiden. Etter Watergate-skandalen ble Lennon mindre viktig, og under Gerald Ford fikk Lennon adgang til USA. Først ble utvisningen overprøvd av New Yorks egen høyesterett i oktober 1975, rundt da Sean Lennon ble født, med begrunnelsen at politisk kampanje ikke var en god grunn til å kaste ut mennesker, og Lennons kamp for å få bli var mer enn nok bevis på hans tro på den amerikanske drømmen. I juli 1976 fikk han oppholdstillatelse.I 1976 fikk David Bowie sin første listetopp i USA med sangen «Fame» som ble skrevet sammen med John Lennon og Carlos Alomar. I tiden frem til 1980 bedrev han ellers dagligdagse ting som å lage brød, gå på kino og reise utenlands. I sitt siste intervju tok han avstand fra påstanden at han hadde gjemt seg fra omverdenen. Han opplyste at Ono og han hadde brukt ti år på å få barn (skjønt regnestykket sier syv – 1968-1975), og med alle narkotikaproblemene og samlivsproblemene de hadde hatt, skulle de ikke ødelegge det denne gangen. Dermed ble karrieren ofret for familien.Våren 1980 dro han og Sean på ferie til Bermuda, mens Yoko Ono ble igjen i New York og ordnet forretninger. I Bermuda oppdaget han en fresia, en blomst i sverdliljefamilien, med navn «Double Fantasy». Lennon mente at det oppsummerte forholdet til Yoko, eller når to mennesker forestiller seg samme bilde samtidig. Lennon bestemte seg der og da for å gjenoppta sangkarrieren. Lennon startet å skrive igjen, og da han kom hjem, begynte han på albumet sitt. Han beskrev selv prosessen som fem år med tenking og så et kreativt utbrudd på tre uker. Albumet ble laget slik at de to sang omtrent annenhver sang (John sang to på rad i midten – «Beautiful Boy» og «Watching the Wheels» og Yoko Ono sang to på slutten «Every Man has a Woman who Loves Him» og «Hard times are Over»). I et intervju med Rolling Stone fremsto Lennon som avslappet og reflektert, ferdig med å bry seg om kritikere og med gode håp for fremtiden, om enn han ikke hadde noen pretensjoner om å komme tilbake igjen og dominere musikken. Den første sangen fra albumet, «(Just Like) Starting Over», ble gitt ut som single. Den ble sluppet 20. oktober 1980, og nådde åttendeplass i Storbritannia og tredjeplass i USA før andre uken i desember.
== Drapet ==
Den 8. desember 1980 var planen å jobbe med Yoko Onos sang Walking on Thin Ice som var ment som den neste singlen. I løpet av ettermiddagen hadde Lennon gitt autografen sin til Mark David Chapman, en fan med herostratiske ambisjoner; han ville drepe John Lennon for selv å bli berømt.Klokken var halv elleve da John og Yoko dro hjem fra opptakene. Tjue minutter senere var de nesten hjemme da Chapman ventet. Han tilkalte Lennons oppmerksomhet ved å si «Mr. Lennon?» og deretter skjøt han Lennon fire ganger i ryggen. Lennon falt sammen, og Yoko Ono utbrøt «John er blitt skutt! John er blitt skutt!». Dørmannen tilkalte ambulanse og prøvde å stoppe blødningen. Lennon døde på vei til sykehuset av blodmangel.
Lennons død ble møtt med et sjokk. En gruppe mennesker samlet seg utenfor bygningen natten etter Lennons død. Ono ga beskjed om at syngingen deres holdt henne våken og ba dem samles i Central Park den kommende søndagen for ti minutters stillhet. Hennes bønn for en stille stund ble æret den 14. desember 1980 over hele verden. Før det var det allerede arrangert en våkenatt med stearinlys for 2000 mennesker i Los Angeles. Flere hundre markerte en stille stund ved Lincoln Memorial i Washington DC. Platebutikker over hele USA rapporterte at Double Fantasy var utsolgt, i tillegg til flere av Lennons tidligere plater. En jente i tenårene i Florida og en 30 år gammel mann i Utah begikk begge selvmord, og i avskjedsbrevene ble depresjon over Lennons død nevnt.Av de tre gjenlevende beatlene, var det bare Ringo som dro til New York for å møte Yoko Ono. Harrison trakk seg tilbake til sitt hjem i Oxfordshire. McCartney ønsket ikke å bidra til hysteriet som følger slike offentlige sørgetider, og ble hjemme i Sussex. Han uttalte imidlertid:
«Jeg kan ikke understreke hvor vondt det gjør meg å miste ham. Hans død er et bitter, grusomt slag – jeg var virkelig veldig glad i mannen.».Andre som uttalte seg om Lennons død, inkluderte da sittende president (men på vei ut) Jimmy Carter, som blant annet sa at «John Lennon hjalp til med å skape musikken og stemningen i vår tid. Hans ånd, ånden til The Beatles – frisk og ærlig, ironisk og idealistisk på en gang – ble ånden til en hel generasjon.».
=== Markeringer og minnesmerker ===
I tiden som fulgte, kom det en rekke hyllester til John Lennon i form av sanger. I mai 1981 slapp George Harrison den første, opprinnelig en sang for Ringo som hadde trommingen til Ringo på, men som Ringo takket nei til etter drapet. I stedet skrev Harrison den om og fikk med McCartney på sangen, som ble hetende «All Those Years Ago» og var en hyllest til Lennons engasjement både i The Beatles og etterpå, til tross for pressens latterliggjøring av ham. Rundt et år senere fulgte tett først Elton Johns «Empty Garden (Hey Hey Johnny)», så Paul McCartneys «Here Today», og så Queens «Life is Real».Et minnesmerke for Lennon ble oppført på samme sted med navnet Strawberry Fields Memorial i 1981. I 1984 betalte Yoko Ono for å få det pusset opp, og det inkluderte en mosaikk i sort og hvitt med ordet «Imagine» i gave fra byen Napoli i tillegg til en hage til fred og ettertanke og planter fra til sammen 150 nasjoner.Reglene til Rock and Roll Hall of Fame er at det må ha gått 25 år fra første kommersielt tilgjengelige album til man kan vurderes. John Lennon ble som medlem av The Beatles med i æresgalleriet i 1988, på året 25 år etter at The Beatles' debutalbum kom ut. Han ble også med som soloartist i 1994, 26 år etter at han slapp ut sin første soloplate. Det var Paul McCartney som holdt introduksjonstalen til prisen til John Lennon, som Yoko Ono aksepterte for sin mann. McCartney selv måtte vente 5 år til før han fikk sin, 29 år etter at han debuterte. Lennon ble den andre, etter Clyde McPhatter, som ble inkludert både som medlem av et band og som soloartist (Eric Clapton ble inkludert året før i to band, men først i år 2000 som soloartist).I 1999 ble sangen «Imagine» kåret i en BBC-kåring til Storbritannias favorittsangtekst. I 2001 skiftet Liverpools flyplass Speke navn til Liverpool John Lennon Airport. Flyplassens motto er : Above us only sky – Over oss er kun himmelen – fra sangen «Imagine». Lennon ble i 2002 kåret til den åttende største briten («Greatest Briton») noensinne i en undersøkelse gjennomført av BBC. I 2010 ble han beæret med en egen minnemynt i sølv laget av Royal Mint etter at de arrangerte en avstemning. Hele 92 % av alle som stemte, stemte på John Lennon.
== Lennon som musiker ==
John Lennon ble verdenskjent som musiker, sanger og låtskriver fra 1963. Han viste en egen evne til å finne gode slagord, deriblant «Give Peace a Chance», «All You Need is Love» og «Instant Karma!», og gjøre disse til sangbare gjennom å legge til melodier. Evnen til å bruke ord i vittig sammenheng var klar fra tidlig av, og gikk igjen gjennom flere sanger. Lennon lyktes i stor grad å bryte forskjellen mellom det politiske og det private, og han spilte en viktig rolle i å gjøre politisk musikk populært. Enkelte har ment at det ryktet han fikk etter sin død, også har bygget opp en person han selv ikke ville ha vært komfortabel med.Som sanger hadde Lennon alvorlige problemer med sin egen stemme. Den var nasal, og mindre «crooner»-aktig en McCartneys, men dette skapte en rockeaktig lyd som slo godt an. Likevel var han selv misfornøyd med den, til blant annet George Martins irritasjon. Med en bred musikksmak som spredte seg fra rockehelter som Chuck Berry til jentegrupper som The Shirelles, hadde Lennon sunget et variert reprertoar av musikk gjennom mye av tiden, og slik sett var han godt vant til å skifte mellom stiler med hell.Som musiker regnes Lennon av enkelte som en av de store rytmegitaristene. Som oftest var hans gitarriff originale, funnet opp for anledningen. Likevel var Lennon også en god gitarist, og spilte flere soloer. På albumet The Beatles spilte han bluesaktig solo, tungrockbass og en rekke andre stilarter. I tillegg var det han som skapte det kjente riffet til sangen «I Feel Fine».
=== Lennon som låtskriver ===
Både som medlem av The Beatles og som soloartist fremførte Lennon i hovedsak egenskrevne låter, om man da ser bort ifra albumet Rock 'n' Roll, som han spilte inn under trussel om saksøking. Hva gjelder hans bidrag til The Beatles, har han vært delaktig i å starte diskusjonen om låtene ble skrevet i tett samarbeid, eller stort sett på egen hånd av ham og McCartney. I 1973 sa Lennon at det var store forskjeller mellom ham og McCartney, og at de skrev mye hver for seg. I et intervju med Playboy i 1980 korrigerte han seg og innrømmet at det var en grov overdrivelse og at mesteparten av det de skrev var «eyeball to eyeball». Lennon skrev ofte bruddstykker som han lappet sammen. I Beatles ble disse bruddstykkene ofte satt sammen med hjelp av Paul McCartney, enten ved at McCartney hadde et eget uferdig bidrag, eller ved at han hjalp Lennon å fullføre det. Senere i karrieren, som tilfellet var med blant annet «Happiness Is A Warm Gun», «I am the Walrus», og «(Just Like) Starting Over», kunne han lappe sammen flere egne låter til en sang selv. Lennon beskrev det å skrive delvis som det å «være besatt. Du prøver å legge deg, men sangen lar deg ikke gjøre det.». I intervjuet med Playboy i 1980 sa han også at han alltid lurte på hvorfor folk gjorde noe, og hvorfor samfunnet var slik det var.Ifølge musikkhistoriker Walter Everett utviklet Lennon (og McCartney) seg fra å skrive velsmidde låter til pubertetsfans, til å forandre rockens grunnlag og utvikle seg i en helt ny retning fra 1966 av. Samtidig var ikke Lennon upåvirket av annen musikk. Han uttalte selv at «Jeg er som en kameleon... påvirket av hva enn som foregår». Everett anså Lennon som en som eksperimenterte musikalsk og skrev introspektive tekster som «famlet etter vågale og ufullendte uttrykksformer for sine dyptfølte personlige sannheter».Tekstene til Lennon var preget av mannens evner til ordspill, elegante spydigheter og surrealisme. Selv om Lennons tekster ofte kunne være politiske, for eksempel «Revolution», «Imagine», «Power to the People» og «Woman is the Nigger of the World», la han lite i det i ettertiden. Han har omtalt at Imagine «bare var en forbanna sang» og at «Power to the People» var en pinlig sang som ble skrevet ti år for sent og som et resultat av å ha blitt presset av Cambridge-radikale.Lennon hadde betenkeligheter med sine evner som komponist. Han sa selv i et intervju med tidsskriftet Playboy at han i en periode i The Beatles trodde at han ikke kunne skrive melodier, bare «enkel, høylytt rock 'n' roll». Sanger som ble kreditert Lennon/McCartney, men som var helt eller nesten helt skrevet av John Lennon inkluderer «I am the Walrus» «Strawberry Fields Forever», «Please Please Me», «Do You Want to Know a Secret», «A Hard Day's Night», «I Feel Fine», «Help!», «All You Need is Love», «Happiness Is A Warm Gun», «Come Together», og «The Ballad of John and Yoko». Dersom man regner alle Lennon/McCartney-sanger som delt mellom de to, har Lennon skrevet 26 nummer 1-hits i USA og 29 i Storbritannia.
== Forhold til andre ==
John Lennon var en kompleks person. Hans angrep på Paul McCartney var ofte direkte og brutale, men han anså likevel McCartney for å være blant hans beste venner. Han kunne snakke om å forestille seg en verden uten eiendommer og å være en mangemillionær. Han kunne påstå vidt forskjellige ting om hvem som skrev hva og hvordan i The Beatles, inkludert at han mente at han skrev hoveddelen av sangen «Eleanor Rigby» når selv bestevennen Pete Shotton anså bidraget til Lennon som å ha vært så «så godt som ingenting». Da han i et intervju med Playboy i 1980 avslørte at de skrev ting sammen, sa han også at han i 1973 løy fordi han var full av forakt. I samme intervju sa han at Bill Haley var noen han likte, men ikke ble stort påvirket av. I andre intervjuer har han sagt at han aldri fikk med seg Haley. Hans meninger om andre mennesker er derfor ikke alltid lett å være klar over.
=== Yoko Ono ===
Et eksempel på dette med avvikende historier handler om første gang Ono og Lennon møttes. I deres versjon var det da Lennon møtte henne på Indica, og at hun ikke ante hvem The Beatles var. I sitt åpne brev til John Lennon da Lennon ble innviet i Rockens æresgalleri, fortalte McCartney at hun kom for å få manuskriptet til «en av våre sanger» («The Word») i anledning en gave til komponisten John Cage. Dette foregikk sent i 1965. Andre fortellinger beretter om at hun lette etter John Lennon allerede tidligere.Forholdet mellom John Lennon og Yoko Ono var uansett svært varierende. På tidspunkter kunne de være svært tett, og i andre svært anstrengt. Ono kastet Lennon på dør fordi hun trengte fred og ro, ifølge henne selv. Ono kommenterte også at ved å velge Lennon ødela det begges karrière – Ono var en etablert avant-garde-kunstner før hun møtte Lennon, og kombinasjonen mellom hans popmusikk og hennes nybrottskunst gjorde at begge publikummere ble skuffet.Det er også foreslått at Lennon både var svært forelsket i Ono og svært sjalu. En av grunnene til at hun alltid var til stede sammen med ham, noe som tæret på The Beatles, var visstnok hans ekstreme sjalusi. Mens han selv var sjalu, var han også, ifølge Philip Norman, en kvinnebedårer som ikke skjulte dette. Den kombinerte oppførselen utro og sjalu kan ha vært en av grunnene til at hun valgte å kaste ham ut av huset i atten måneder.
=== Julian Lennon ===
Julian Lennon hadde lite kontakt med John, og til tross for farens forsøk på å prøve å få forholdet på plass igjen, var Julian Lennon alt annet enn begeistret. Han omtalte i et intervju i 1999 at faren var sterkt fraværende fra Julian var fem, at Julian ble mobbet så mye på offentlig skole at de måtte sende ham på privatskole og tvinge John til å betale, og at Julian opplevde John Lennons snakk om fred og kjærlighet som hyklersk med tanke på at han hadde forlatt sønnen sin. Han gjentok dette på sin egen hjemmeside året etter. Året etter omtalte han faren sin som to personer, «John Lennon» (faren) og «John Ono Lennon» (en manipulert, fortapt sjel).Julian Lennon har senere uttalt at han har sluttet fred med John Lennons minne.
=== Paul McCartney ===
Forholdet mellom John Lennon og Paul McCartney var særlig betent etter bruddet. John Lennon fikk et skarpt brev av Linda McCartney som han svarte på en svært skarp måte selv, der han mente at Paul måtte få bakkekontakt og anså ekteskapet mellom Paul og Linda for å være over om to år.På McCartneys andrealbum, Ram, var sangen «Too Many People» et dårlig skjult angrep på Lennon, spesielt med setningene «Too many people preaching practices» og «You took your lucky break and broke it in two». Lennon oppfattet også sangene «3 legs», «Dear Boy» og «Smile Away» som angrep på ham og/eller The Beatles. «Dear Boy» var faktisk en sang om eksmannen til Linda McCartney. Paul McCartney hadde ikke uttalt noe negativt om The Beatles før, mens Lennon hadde tatt oppgjør på førsteplaten sin og Lennon svarte McCartney kontant. Andresporet på Imagine, «Crippled Inside», en rockabilly/skiffle-sang, inneholder setningen «You can live a lie until you die» (du kan leve med en livsløgn til du dør), som skal ha vært rettet mot McCartney.Det skarpeste angrepet på McCartney var på åttendesporet, «How Do You Sleep?». Der McCartneys kommentarer var skjulte eller ikke engang knyttet til Lennon, var Lennons kommentarer direkte og brutale. Sangen innledet med «So Sgt. Pepper took you by surprise», fortsatte med å anklage McCartney for å være musikalsk død «Those freaks was right when they said you was dead The one mistake you made was in your head». Det gjøres også flere referanser til Pauls mor, noe som kan være i overført betydning ettersom Pauls mor døde da Paul var 14 år. Kommentaren «The only thing you done was yesterday And since you're gone you're just another day», refererer til sangen «Yesterday», som Paul McCartney skrev 1964-1965 og singlen «Another Day» fra februar 1971, som Lennon mislikte sterkt. Avslutningen var også skarp: «Et pent ansikt kan vare et år eller to, men snart ser de hva du kan gjøre, musikken din er muzak i mine ører, du må ha lært noe på alle disse årene» er et direkte angrep på Paul McCartney som en soloartist.Det er mye som tyder på at kritikken Lennon kom til McCartney med handlet om hva McCartney gjorde og ikke hvem han var. Felix Dennis tolket sangen «How Do You Sleep?» dithen at Lennon hadde stor respekt for autoritetsfiguren McCartney, og at Lennon selv tok på seg rollen som den trassige skolegutten. Da Lennon på et talkshow ble konfrontert med sangen og spurt om han var for hard, svarte han at om han ikke kunne være så hard mot sin beste venn, hvem skulle han da være det mot. Da han fremførte sangen «I Saw Her Standing There» sammen med Elton John, innledet han med at han skulle fremføre en sang skrevet av en fremmedgjort tidligere forlovet av seg, altså Paul McCartney. McCartney beskrev også forholdet dem imellom som uerstattelig, og han sa at den siste gangen de møttes, ga John ham en klem.
=== George Harrison ===
Harrisons har uttalt at hans forhold til både Lennon og McCartney var at han ikke ble lagt merke til, og at hans bidrag ikke ble like mye satt pris på. Forholdet mellom Harrison og Lennon hadde også store utfordringer. I januar 1969 forlot Harrison «Get Back»-opptakene og truet med å forlate The Beatles. Lennon svarte at da kunne de bare gi jobben til Eric Clapton.I 1971 arrangerte Harrison The Concert for Bangladesh med flere artister. Lennon skulle ha deltatt, men det ble aldri noe av. En versjon er at Harrison skal ha vært klar på at han ikke ville at Yoko Ono skulle fremføre sin avantgardistiske musikk, og at dette medførte at Harrison og Lennon nok en gang ble uvenner. Lennon selv skal ha skyldt på Allen Klein for å ha satt i gang rykter om ham, og dessuten vektlagt at han var på De britiske Jomfruøyer, og ikke orket å fly frem og tilbake for å øve og å fremføre. Onos versjon var at Lennon ble sint etter en telefonsamtale med Harrison, og så forlot leiligheten i Tittenhurst i sinne, men at hun ikke vet hva samtalen handlet om. I tillegg var det flere tilfeller der Lennon ikke møtte opp, både på signering av papirer etter oppløsningen av The Beatles og på Harrisons konsert i Madison Square Garden. Lennon var også misfornøyd med at Harrisons biografi knapt nevnte ham (Lennon ble nevnt 11 ganger, mer enn både Starkey og McCartney).Samtidig hjalp Harrison Lennon og omvendt. Blant annet var Harrison med på opptaket av flere sanger på Imagine-albumet.
=== Richard Starkey ===
Lennon er ofte tillagt sitatet: «Ringo er ikke verdens beste trommeslager, la oss være ærlige, han er ikke engang den beste trommeslageren i The Beatles». Dette sitatet er imidlertid ikke sagt av Lennon, men dukket opp først i 1981, året etter at Lennon døde, i en radiosketsj i parodiprogrammet «Radio Active» fra BBC Radio 4. Setningen ble sagt av Philip Pope og skrevet av Geoffrey Perkins. I 1983 ble sketsjen gjort kjent av komikeren Jasper Carrott, som en stund fikk æren for den.Lennons faktiske mening om Starkeys tromming tilhører heller den motsatte enden av skalaen. Han sa i et intervju med David Sheff i 1980 at:
«Ringo er en fordømt god trommeslager. Han var alltid en god trommeslager. Han er ikke teknisk god, men jeg tror Ringos tromming er undervurdert på samme måte som Pauls basspill er undervurdert. Jeg synes at Paul og Ringo kan måle seg med alle rockemusikerne. Ikke teknisk gode. Ingen av oss var tekniske musikere. Ingen av oss kunne lese musikk. Ingen av oss kan skrive det. Men som rene musikere, som mennesker inspirert til å lage bråk, er de like gode som hvem som helst.».Starkey selv samarbeidet mye med Lennon, og han har selv uttalt at samarbeidet på Plastic Ono Band var et karrierehøydepunkt.
== Plateutgivelser ==
=== Beatles ===
John Lennon deltok på alle innspillinger, se: The Beatles
=== Soloalbum ===
Oversikten begrenser seg til utgivelser mens Lennon var i liveUnfinished Music No.1: Two Virgins (med Yoko Ono) (1968)
Unfinished Music No.2: Life with the Lions (med Yoko Ono) (1969)
Wedding Album (med Yoko Ono) (1969)
Live Peace in Toronto 1969 (1969)
John Lennon/Plastic Ono Band (1970)
Imagine (1971)
Some Time in New York City (med Yoko Ono) (1972)
Mind Games (1973)
Walls and Bridges (1974)
Rock 'n' Roll (1975)
Shaved Fish (samlealbum) (1975)
Double Fantasy (med Yoko Ono) (1980)
=== Singler ===
Oversikten begrenser seg til utgivelser mens Lennon var i live«Give Peace a Chance» (1969)
«Cold Turkey» (1969)
«Instant Karma!» (1970)
«Mother» (1970)
«Power to the People» (1971)
«Imagine» (1971)
«Happy Xmas (War Is Over)» (1971)
«Woman Is the Nigger of the World» (1972)
«Mind Games» (1973)
«Whatever Gets You thru the Night» (1974)
«#9 Dream» (1974)
«Stand By Me» (1975)
«(Just Like) Starting Over» (1980)
=== Se også ===
The Beatles’ diskografi
== Noter ==
== Referanser ==
== Bibliografi ==
In His Own Write, John Lennon, 1963
A Spaniard in the Works, John Lennon, 1965.
No flies on Frank: his greatest nonsens-hits, John Lennon, 1994.
Skywriting by word of mouth and other writings including The ballad of John and Yoko, John Lennon, 1986.
== Litteratur ==
John Lennon: mennesket, musikeren og myten : en biografi, Karsten Jørgensen. 2004 (dansk)
Lennon : the definitive biography. Ray Coleman. Pan, 2000. ISBN 0330483307
The Lives of John Lennon, Albert Goldman. 2008. ISBN 978-0688047214
The Lennon Companion, Twenty Five Years of Comment. Edited by Elizabeth Thomson and David Gutman. Macmillan, 1987. ISBN 0333439635
John Lennon My Brother, Julia Biard (med Geoffry Giuliano), 1989
Let Me Take You Down: Inside the mind of Mark David Chapman, Jack Jones, 1992
Lennon Revealed, Larry Kane. Running Press, 2005. ISBN 1-282-87262-1
John. Cynthia Lennon. Hodder & Stoughton, 2005 ISBN 034089511X
Brev fra John Lennon. Utvalg og kommentarer ved Hunter Davies ; oversatt av Torgrim Eggen. Cappelen Damm, 2012. ISBN 9788202391218
Lennon om seg selv : John Lennon og Yoko Ono i samtale med Andy Peebles (BBC) 6.desember 1980. Dreyer forlag, 1981. ISBN 8209019120
Halvparten av det jeg sier er meningsløst : John Lennons tekster fra Please please me til Plastic Ono Band. Harald Engelstad. Scanbok, 1988. ISBN 8290554117
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) John Lennon – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) John Lennon – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) John Lennon på Internet Movie Database
(sv) John Lennon i Svensk Filmdatabas
(da) John Lennon på Filmdatabasen
(da) John Lennon på Scope
(fr) John Lennon på Allociné
(en) John Lennon på AllMovie
(en) John Lennon hos Turner Classic Movies
(en) John Lennon hos Rotten Tomatoes
(en) John Lennon hos TV Guide
(en) John Lennon hos The Movie Database
(en) John Lennon på Apple Music
(en) John Lennon på Discogs
(en) John Lennon på MusicBrainz
(en) John Lennon på Spotify
(en) John Lennon på Songkick
(en) John Lennon på Last.fm
(en) John Lennon på AllMusic
John Lennon på Twitter
John Lennon på Facebook
John Lennon på Instagram
John Lennon på YouTube
John Lennon på TikTok
Official «Definitive Lennon» Website eid av Parlophone Records
john-lennon.com; Semi-offisielt nettsted
Lennon FBI Files
John Lennon i Encyclopædia Britannica
John Lennon på AllMusic Wikiquote: John Lennon – sitater | John Winston Ono Lennon (født John Winston Lennon; født 9. oktober 1940 i Liverpool, England, død 8. | 2,447 |
null | 2023-02-04 | Milliard | null | null | null | En milliard er det samme som det naturlige tallet 1 000 000 000, 109 eller tusen millioner. | 2,448 |
null | 2023-02-04 | Million | null | null | null | En million er det samme som det naturlige tallet 1 000 000 eller 106 eller tusen ganger tusen. | 2,449 |
https://no.wikipedia.org/wiki/SI-systemet | 2023-02-04 | SI-systemet | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Måleenheter', 'Kategori:SI-enheter'] | SI-systemet (Système international d'unités - det internasjonale enhetssystemet) er et internasjonalt målesystem for fysiske størrelser. Det bygger på MKS-systemet som igjen var basert på meterkonvensjonen av 20. mai 1875). SI inneholder syv enheter og er det mest utbredte målesystemet i verden i dag. Systemet definerer måleenheter i fysikk og grunnleggende enheter i kjemi, og ble foreslått av CGPM i 1954 og innført i 1960 under navnet SI.
| SI-systemet (Système international d'unités - det internasjonale enhetssystemet) er et internasjonalt målesystem for fysiske størrelser. Det bygger på MKS-systemet som igjen var basert på meterkonvensjonen av 20. mai 1875). SI inneholder syv enheter og er det mest utbredte målesystemet i verden i dag. Systemet definerer måleenheter i fysikk og grunnleggende enheter i kjemi, og ble foreslått av CGPM i 1954 og innført i 1960 under navnet SI.
== Historie ==
Metersystemet ble utformet av en gruppe forskere, blant andre Antoine Lavoisier, som er kjent som «den moderne kjemiens far». Disse forskerne hadde fått i oppdrag av Ludvig XVI av Frankrike å skape et enhetlig og rasjonelt system av målemetoder. Systemet ble vedtatt av den nye regjeringen etter den franske revolusjon. 1. august 1793 vedtok nasjonalkonventet den nye enheten meter med en foreløpig lengde, samt andre enheter med midlertidige definisjoner og vilkår. 7. april 1795 (loi du 18 germinal, en III) erstattet uttrykkene gram og kilogram de tidligere termene gravet (mer korrekt milligrave) og grave. Metersystemet ble endelig tatt i bruk i Frankrike 10. desember 1799, én måned etter Napoleons statskupp.
Historien om metersystemet inneholder flere ulike varianter som hadde spredt seg rundt om i verden for å erstatte mange tradisjonelle målesystemer. Ved slutten av andre verdenskrig var flere forskjellige systemer for måling fortsatt i bruk rundt om i verden. Noen av dem var variasjoner av metersystemet, mens andre bygget på tradisjonelle systemer. Det viste seg at ytterligere endringer var nødvendig for å fremme ett globalt målesystem. Som et resultat av den niende Generalkonferansen for mål og vekt (CGPM) i 1948, bestilte Det internasjonale byrå for mål og vekt (BIPM) en internasjonal studie av behovet for måling innen de vitenskapelige og tekniske miljøene, samt i utdanningsinstitusjoner.
Basert på resultatene av denne studien ble det besluttet under den tiende CGPM i 1954 at et internasjonalt system skulle utledes fra seks basenheter for å muliggjøre måling av temperatur og optisk stråling i tillegg til mekaniske og elektromagnetiske mengder. De seks grunnenhetene som ble anbefalt var meter, kilogram, sekund, ampere, grad Kelvin (senere omdøpt til kelvin) og candela. I 1960 døpte den 11. CGPM systemet til «the Internasjonal System of Units» (det internasjonale systemet av enheter), forkortet SI fra det franske navnet, «Le Système internasjonal d'unités». En sjuende grunnenhet, mol (enhet), ble lagt til i 1971 av den 14. CGPM.
SI er blitt innført i land etter land. Kun USA, Burma og Liberia har offisielt ikke innført det ennå. I Storbritannia sier et EU-direktiv (2009/3/EC) at de gamle enhetene kan brukes parallelt med SI-enhetene inntil videre, i alle fall for handelsvarer. Langs veiene i Storbritannia skiltes det bare med engelske enheter, mens SI-enheter er blitt innført i Irland.
Siden 1. januar 2010 må man ifølge EU-direktiv 80/181/EEC alltid benytte SI-enheter og visse andre godkjente enheter som minutt, time, liter og tonn. Dette EU-direktivet tok lang tid å innføre på grunn av motstand fra Storbritannia.
=== SI i Norge ===
Norge har som ett av mange land undertegnet meterkonvensjonen. Den ble ratifisert ved kongelig resolusjon av 5. mai 1875, og Stortinget vedtok enstemmig 26. mai samme år at Norge skulle slutte seg til meterkonvensjonen. Norge ble dermed det første landet som sluttet seg til meterkonvensjonen. Ole Jacob Broch, som hadde ivret for Norges overgang til metrisk mål og vekt, ble i 1879 direktør for det internasjonale byrå for mål og vekt i Frankrike. SI ble så innført i Norge ved kongelig resolusjon av 19. juni 1877.
I Norge er det Justervesenet som har ansvaret for at SI blir etterfulgt.
== Enheter ==
De følgende enhetene er de grunnleggende. Alle andre enheter er avledet fra disse.
=== Avledede enheter ===
Grunnenheter kan settes sammen til avledede enheter som mål for andre størrelser. Noen av disse har fått egne navn:
== Nye enheter fra 2019 ==
Den 16. november 2018 vedtok Generalkonferansen for mål og vekt å definere enheter i SI på en mer generell måte mest mulig uavhengig av menneskeskapte prototyper. I stedet baseres de nye enhetene på fundamentale størrelser som opptrer i kvantemekaniske sammenhenger og som kan bestemmes med stor presisjon. Det betyr her en relativ usikkerhet typisk av størrelsesorden 10-8 eller mindre. Denne bestemmelsen skal tre i kraft fra den 20. mai 2019.Mest omtale har den nye definisjon av kilogrammet fått. I stedet for å være definert ved prototypen i Paris, vil den bli knyttet til verdien av Plancks konstant. Den kan nå måles så presist at det ble vedtatt å definere den eksakt med verdien
h
=
6.626
070
15
×
10
−
34
kg
⋅
m
2
⋅
s
−
1
{\displaystyle h=6.626\ 070\ 15\times 10^{-34}\ {\text{kg}}\cdot {\text{m}}^{2}\cdot {\text{s}}^{-1}}
uten noen usikkerhet på samme måte som sekund og meter tidligere er definert. Enhver måling av Plancks konstant vil derfor automatisk benyttes til å finne ut hvor tungt et kilogram er.
Da Plancks konstant er knyttet til Avogadros konstant NA via den meget presise verdien til den molare Planck-konstanten, vil man også ha verdien
N
A
=
6.022
140
76
×
10
23
mol
−
1
{\displaystyle N_{A}=6.022\ 140\ 76\times 10^{23}\;{\text{mol}}^{-1}}
fra 2019. Det har blant annet som konsekvens at atommasseenheten u vil få en litt annen verdi i det den ikke lenger er nøyaktig lik 1/12 av massen til et 12C atom.
=== Elektriske enheter ===
Tidligere har elektriske enheter vært bygd opp rundt enheten ampere for elektrisk strøm. Den igjen er basert på Ampères kraftlov som gir kraften mellom to parallelle, strømførende ledninger i en viss avstand. Siden den gamle enheten newton for kraft inneholder enheten kg for kilogrammet, vil definisjonen av amperen måtte forandres når denne blir redefinert. Dette er gjort mulig av de meget presise målinger av elektrisk spenning og strøm som kan gjøres ved bruke av den kvantiserte Hall-effekten og Josephson-effekten.
Ampere vil derfor ikke lenger være en fundamental enhet i SI, men defineres ut fra elementærladningen til elektronet som skal ha den fikserte verdien
e
=
1.602
176
634
×
10
−
19
A
⋅
s
{\displaystyle e=1.602\ 176\ 634\times 10^{-19}{\text{A}}\cdot {\text{s}}}
Da sekundet allerede er bestemt, er enheten for strømstyrke dermed også gitt. Som en konsekvens vil både den elektriske konstanten ε0 og den magnetiske konstanten μ0 få litt andre verdier med en relativ usikkerhet av størrelsesorden 10-8. Tidligere hadde denne siste konstanten en eksakt verdi gitt ved μ0/4π = 10-7 N/A2.
=== Termiske enheter ===
Tidligere har måling av absolutt temperatur T i Kelvin-grader K vært knyttet til trippelpunktet for vann som også har ligget til grunn for verdien av Boltzmanns konstant. Denne skal nå i stedet ha den definerte verdien
k
B
=
1.380
649
×
10
−
23
J
⋅
K
−
1
{\displaystyle k_{B}=1.380\ 649\times 10^{-23}\;{\text{J}}\cdot {\text{K}}^{-1}}
Måles en økning kBT av den termiske energien, kan den tilsvarende økningen i absolutt temperatur nå entydig bestemmes da enheten joule J for energi er gitt ut fra nydefinisjonen av kilogrammet. Kombinert med verdien for Avogadros konstant, vil også gasskonstanten dermed få en ny, fiksert verdi.I tillegg er også enheten candela for lysstyrke gitt en ny definisjon i overenstemmelse med de andre SI-enhetene.
== SI-prefikser ==
For å lettere å få oversikt, inneholder SI prefikser som forteller hvilken tierpotens man må multiplisere måletallet med.
== Se også ==
Meterkonvensjonen
ISO 31
MKS-systemet
Fysisk størrelse
Stortingets raskeste vedtak
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Forskrift om målenheter og måling
Det internasjonale byrået for mål og vekt, fransk; Bureau International des Poids et Mesures (BIPM) Arkivert 6. mars 2005 hos Wayback Machine.
SI brosjyre fra BIPM
PTB Mitteilungen 2016, Experimente für das neue Internationale Einheitensystem (SI), over 100 sider med mye stoff og historie om gamle og nye SI-enheter. | SI-systemet (Système international d'unités - det internasjonale enhetssystemet) er et internasjonalt målesystem for fysiske størrelser. Det bygger på MKS-systemet som igjen var basert på meterkonvensjonen av 20. | 2,450 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ampere | 2023-02-04 | Ampere | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elektromagnetiske enheter', 'Kategori:Elektrostubber', 'Kategori:Grunnleggende SI-enheter', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2022-12'] | Ampere (A) er SI-enheten for elektrisk strøm, tidligere kalt strømstyrke.
Ampere oppgis som regel i hele ampere (A) eller milliampere (mA).
Noen mindre brukte måleenheter for ampere er (i stigende rekkefølge):
Nanoampere (nA)
Mikroampere (µA)
Centiampere (cA)
Abampere (abA; biot; tilsv. 10 A)
Kiloampere (kA)
Megaampere (MA)
Gigaampere (GA)1 ampere tilsvarer en strøm på 1 coulomb per sekund. 1 coulomb tilsvarer 6,24 × 1018 elementærladninger.
Enheten er oppkalt etter den franske fysikeren André Ampère (1775–1836).
| Ampere (A) er SI-enheten for elektrisk strøm, tidligere kalt strømstyrke.
Ampere oppgis som regel i hele ampere (A) eller milliampere (mA).
Noen mindre brukte måleenheter for ampere er (i stigende rekkefølge):
Nanoampere (nA)
Mikroampere (µA)
Centiampere (cA)
Abampere (abA; biot; tilsv. 10 A)
Kiloampere (kA)
Megaampere (MA)
Gigaampere (GA)1 ampere tilsvarer en strøm på 1 coulomb per sekund. 1 coulomb tilsvarer 6,24 × 1018 elementærladninger.
Enheten er oppkalt etter den franske fysikeren André Ampère (1775–1836).
== Historikk ==
Siden 1948 ble ampere definert ved hjelp av Lorentzkraften mellom to ledere:
«To parallelle og uendelig lange, rette, tynne ledere er plassert i vakuum med innbyrdes avstand én meter. Det går samme strøm i begge lederne. Dersom de påvirker hverandre med en kraft på 2 × 10−7 newton per meter leder, er strømmen én ampere».2018 ble en ny definisjon vedtatt av Generalkonferansen for mål og vekt med virkning fra 20.mai 2019. Enheten ampere baserer dermed på elementærladningen som er definert med en fast verdi. I tillegg er den også avhengig av definisjonen av sekundet, men ikke lenger av meter og av kilogram.
== Referanser == | Ampere (A) er SI-enheten for elektrisk strøm, tidligere kalt strømstyrke. | 2,451 |
https://no.wikipedia.org/wiki/The_Beatles | 2023-02-04 | The Beatles | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:1960 i Storbritannia', 'Kategori:1970 i Storbritannia', 'Kategori:Apple Records-artister', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Band etablert i 1960', 'Kategori:Britiske popgrupper', 'Kategori:Britiske rockegrupper', 'Kategori:Hollywood Walk of Fame', 'Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame', 'Kategori:Merseybeat', 'Kategori:Opphør i 1970', 'Kategori:Rockeartikler på UA-nivå', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:The Beatles', 'Kategori:Utmerkede artikler'] | The Beatles var et engelsk rockeband fra Liverpool som ble dannet i 1960 og ble oppløst i 1970. I hovedsak besto bandet av Paul McCartney (bass, vokal), John Lennon (rytmegitar, vokal), George Harrison (gitar, vokal) og Ringo Starr (egentlig Richard Starkey, trommer og vokal). The Beatles regnes som det største og mest innflytelsesrike bandet i rockeæraen.Bandet, som vokste fra et skiffleband, var de to første årene et rent rock'n'roll-band som holdt konserter nesten hver dag i Liverpool og Hamburg. De hadde McCartney, Lennon og Harrison på gitar, Stuart Sutcliffe på bass i begynnelsen og med forskjellige trommeslagere før de endte med Pete Best. I slutten av 1961 fulgte medlemmene rådene til manager Brian Epstein og satset på et mer tiltalende og ryddig ytre, og mer fokus på musikalitet og et større marked. The Beatles fikk sin endelige besetning i august 1962 da Ringo Starr overtok for Best på trommer. Samtidig debuterte de med singelen «Love Me Do» som hadde moderat suksess. Det store gjennombruddet i Storbritannia kom i 1963 med deres andre singel, «Please Please Me», som gikk til topps på de britiske listene. Gjennombruddet i USA kom i februar 1964, med singelen «I Want to Hold Your Hand».
Etter gjennombruddet i Storbritannia og senere USA ble deres popularitet så stor og intens at den fikk betegnelsen «Beatlemania». Det musikalske kjennetegnet i denne perioden (1962–1965) var harmoni, melodisk bass, leken melodi og stadig større avvik fra tradisjonell låtskriving. De utviklet både stil og musikk radikalt i midten av 1960-årene, og var forgrunnsfigurer innen psykedelisk musikk, hard rock, raga rock, moderne music hall, ballade, bruk av klassisk musikk i pop og countryrock. Særlig var albumene Rubber Soul, Revolver, Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band, The Beatles (også kjent som The White Album) og Abbey Road nyskapende innen pop og rock.
The Beatles fikk 17 nummer 1-sanger i Storbritannia og 20 førsteplasser i USA, noe som fortsatt er rekord i begge land. De påvirket etterkrigstidens «gledesbarn-generasjon» i Storbritannia, USA og mange andre land i 1960-årene. Musikalsk åpnet de døren for en rekke britiske band i USA, og de amerikanske hitlistene ble så dominert av britisk musikk at fenomenet ble omtalt som den britiske invasjonen. I tillegg påvirket The Beatles mote og kultur, med ringvirkninger til film og politisk aktivisme.
De er utvilsomt den mest populære gruppen i rockehistorien, med et beregnet salgstall på mellom 1 og 2,5 milliarder solgte plater verden over. I 1988 ble The Beatles innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame. Senere har Lennon (1994), McCartney (1999) og Harrison (2004) oppnådd det samme som soloartister. Starr ble i 2015 inkludert i kategorien «Award for Musical Excellence». Manager Brian Epstein ble også tatt med i Rock and Roll Hall of Fame, han for «Lifetime Achievement» (2014), og deres faste produsent George Martin kom med i 1999 for sin innsats som produsent.
| The Beatles var et engelsk rockeband fra Liverpool som ble dannet i 1960 og ble oppløst i 1970. I hovedsak besto bandet av Paul McCartney (bass, vokal), John Lennon (rytmegitar, vokal), George Harrison (gitar, vokal) og Ringo Starr (egentlig Richard Starkey, trommer og vokal). The Beatles regnes som det største og mest innflytelsesrike bandet i rockeæraen.Bandet, som vokste fra et skiffleband, var de to første årene et rent rock'n'roll-band som holdt konserter nesten hver dag i Liverpool og Hamburg. De hadde McCartney, Lennon og Harrison på gitar, Stuart Sutcliffe på bass i begynnelsen og med forskjellige trommeslagere før de endte med Pete Best. I slutten av 1961 fulgte medlemmene rådene til manager Brian Epstein og satset på et mer tiltalende og ryddig ytre, og mer fokus på musikalitet og et større marked. The Beatles fikk sin endelige besetning i august 1962 da Ringo Starr overtok for Best på trommer. Samtidig debuterte de med singelen «Love Me Do» som hadde moderat suksess. Det store gjennombruddet i Storbritannia kom i 1963 med deres andre singel, «Please Please Me», som gikk til topps på de britiske listene. Gjennombruddet i USA kom i februar 1964, med singelen «I Want to Hold Your Hand».
Etter gjennombruddet i Storbritannia og senere USA ble deres popularitet så stor og intens at den fikk betegnelsen «Beatlemania». Det musikalske kjennetegnet i denne perioden (1962–1965) var harmoni, melodisk bass, leken melodi og stadig større avvik fra tradisjonell låtskriving. De utviklet både stil og musikk radikalt i midten av 1960-årene, og var forgrunnsfigurer innen psykedelisk musikk, hard rock, raga rock, moderne music hall, ballade, bruk av klassisk musikk i pop og countryrock. Særlig var albumene Rubber Soul, Revolver, Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band, The Beatles (også kjent som The White Album) og Abbey Road nyskapende innen pop og rock.
The Beatles fikk 17 nummer 1-sanger i Storbritannia og 20 førsteplasser i USA, noe som fortsatt er rekord i begge land. De påvirket etterkrigstidens «gledesbarn-generasjon» i Storbritannia, USA og mange andre land i 1960-årene. Musikalsk åpnet de døren for en rekke britiske band i USA, og de amerikanske hitlistene ble så dominert av britisk musikk at fenomenet ble omtalt som den britiske invasjonen. I tillegg påvirket The Beatles mote og kultur, med ringvirkninger til film og politisk aktivisme.
De er utvilsomt den mest populære gruppen i rockehistorien, med et beregnet salgstall på mellom 1 og 2,5 milliarder solgte plater verden over. I 1988 ble The Beatles innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame. Senere har Lennon (1994), McCartney (1999) og Harrison (2004) oppnådd det samme som soloartister. Starr ble i 2015 inkludert i kategorien «Award for Musical Excellence». Manager Brian Epstein ble også tatt med i Rock and Roll Hall of Fame, han for «Lifetime Achievement» (2014), og deres faste produsent George Martin kom med i 1999 for sin innsats som produsent.
== Medlemmer ==
Paul McCartney (født 18. juni 1942)– bass, vokal, gitar, piano
John Lennon (født 9. oktober 1940 død 8. desember 1980) – gitar, vokal, piano, munnspill
George Harrison (født 25. februar 1943 død 29. november 2001) – gitar, vokal, sitar
Ringo Starr (født 7. juli 1940) – trommer, tamburin, vokal
=== Medlemmenes instrumenter ===
Mens Starr stort sett holdt seg til samme trommeprodusent, byttet de tre andre ofte mellom gitarer fra ulike produsenter. Likevel hadde de sine klare favoritter. McCartney spilte tidlig for det meste på sin Höfner 500/1 bassgitar og Gibson Epiphone FT 79 kassegitar. I 1965 kjøpte han en Gibson Epiphone Casino, noe de andre medlemmene også gjorde etterpå. Han byttet også til Rickenbacker 4001S bass, som han brukte ut karrieren i The Beatles. Harrison varierte mellom forskjellige Gretsch-gitarer til Rickenbacker 360, Gibson SG og til slutt Gibson Epiphone Casino og til dels Fender Stratocaster mot slutten av Beatles-perioden. Lennon brukte stort sett Rickenbacker 325, men fra 1966 av og resten av karrieren var Epiphone Casino hovedmerket. Starr brukte konsekvent Ludwig etter at bandet slo gjennom, og holdt seg stort sett til Zildjian cymbaler. Da Starr i april 1963 trengte et nytt trommesett, ble det gjort en avtale mellom Epstein og butikkens innehaver Ivor Arbiter at Starr skulle bytte inn det gamle trommesettet med et nytt og logoen til Ludwig skulle stå på som reklame. Epstein insisterte på at Beatles' navn også skulle stå på stortrommen, og Arbiter designet raskt det som skulle bli Beatles logo, med stor B og senket T.
=== Tidligere medlemmer ===
Nedenfor nevnes medlemmer i perioden etter at bandet skiftet navn til «The Beatles». Medlemmer av The Quarrymen er ikke inkludert. Studiomusikere som Andy White er sløyfet, og Eric Clapton og Billy Preston, som bidro i enkeltsanger, er heller ikke tatt med.
Stuart Sutcliffe – bass, vokal (1959–1960)
Tommy Moore – trommer (1960)
Johnny Hutchinson - trommer (1960, 1962)
Cliff Roberts - trommer (mai 1960)
Pete Best – trommer, vokal (1960–1962)
Chas Newby – bass (1960–1961)
Norman Chapman – trommer (1960)
Jimmie Nicol – trommer (1964)Hutchinson og Roberts stilte opp på enkeltoppdrag da The Beatles' trommeslager Tommy Moore kom for sent. Norman Chapman fikk en jobb i hæren etter tre konserter, og takket derfor nei til videre deltakelse. En hittil uidentifisert person omtalt som «Ronnie» deltok på bandets første konsert uten Moore da Lennon spurte om noen kunne spille trommer. Ettersom Ronnie var gjengleder og fysisk stor, torde ingen å si nei, men det ble med en kort opptreden.
== Historie ==
Den historiske gjennomgangen vil fokusere på fire hoveddeler: Tiden frem til 1960, da bandet tok form; 1960–1963, tiden da bandet var på grensen til nasjonalt og internasjonalt gjennombrudd; 1963–1967, fra Beatlemania og frem til Brian Epsteins død og til sist 1967–1970, bandet går mot oppløsning.
Den historiske gjennomgangen vil også fokusere på de britiske utgivelsene, ettersom det var disse The Beatles forholdt seg til. De amerikanske albumene vil kun bli nevnt unntaksvis.
=== 1956–1960: Fra Quarrymen til The Beatles ===
John Lennon øvde litt på gitar, men begynte først å spille i band etter at han hørte Lonnie Donegan si at «alt man trenger er tre akkorder og noe å slå på». Han startet raskt «skiffle»-gruppen The Quarrymen, som er oppkalt etter Quarry Bank High School der han var elev.
Paul McCartney så the Quarrymen spille under en landsbyfestival ved St. Peter's Church i Woolton den 6. juli 1957. McCartney syntes at bandet spilte bra og at Lennon, som var den eneste som han opplevde som skilte seg ut, var en god hovedvokalist. I pausen mellom de to showene, imponerte Paul John med å kunne stemme en gitar med gitarstemmingsarrangement. Lennon hadde brukt banjogrep og banjostemmingsarrangment på gitaren. I tillegg spilte Paul «Twenty Flight Rock» av Eddie Cochran, Be-Bop-a-Lula av Gene Vincent og en medley av forskjellige Little Richard-hits.Etter to ukers drøfting, ble McCartney invitert med i bandet av Lennon. McCartney viste seg å være en perfeksjonist der Lennon var en bohem. Den 6. februar 1958 tok McCartney med seg den unge og meget dyktige gitaristen George Harrison. På tross av skepsis fra Lennon, ettersom Harrison ikke hadde fylt 15 ennå, ble Harrison med. På denne tiden sluttet og startet folk med jevne mellomrom, og de eneste medlemmene som var med over lengre tid var Lennon, McCartney og Harrison. Dermed hadde bandet tre faste gitarister og flere andre medlemmer som byttet.
Bandet forandret stil med denne nye sammensetningen og med et moteskift bort fra skiffle til rock. Dette ga dem noe økt status lokalt. The Quarrymen byttet senere navn flere ganger. Utviklingen er omtrent som følger:
The Quarrymen (- oktober 1959)
Johnny and the Moondogs (oktober 1959 - januar 1960)
The Beatals (januar - mai 1960, med Stuart Sutcliffe på bass)
The Nerk Twins (23. - 24. april 1960, bare John og Paul)
The Silver Beetles (mai - juni 1960)
The Silver Beatles (juli - august 1960)
The Beatles (august 1960-)I tillegg var Harrison med i andre band som i The Les Stewart Quartet i 1959 i perioder når Quarrymen manglet oppdrag. På denne tiden besto the Quarrymen stort sett Lennon og McCartney som komponerte sanger.Navnet «The Beatles» kom i det minste delvis fra Lennon. Han forklarte selv hvordan i første utgave av bladet Mersey Beat:
«Mange mennesker spør hva er Beatles? Hvorfor Beatles? Eh, Beatles, hvordan dukket navnet opp? Så nå skal vi fortelle deg. Det kom i en visjon - en mann dukket opp i en brennende pai og sa til dem 'Fra denne dagen er dere Beatles'. 'Takk, herr Mann, sa de, og takket ham.»En mer sannsynlig forklaring var at Sutcliffe foreslo et navn a la «The Crickets» (sirissene) etter backingbandet til Buddy Holly, og at de gikk via insektrelaterte navn før de endte på Beetles. De tok navnet «Beatals» tidlig i 1960. Brian Casser fra bandet Cass and The Cassanovas mente at navnet var klønete, og at de heler burde hete «Long John and the Silver Beetles» etter «Skatten på sjørøverøya». John mislikte «Long John»-referansen, men de beholdt The Silver Beetles, før enten John eller Sutcliffe foreslo «The Silver Beatles». Lennon avmystifiserte det senere med kommentaren: «Det er bare et navn, som «Sko». Vi kunne ha hett «The Shoes»».
=== 1960–1963: The Beatles slår an ===
I begynnelsen av perioden var The Beatles på ingen måte noe toppband. De store navnene var særlig Cass and the Cassanovas og Rory Storm and the Hurricanes. The Beatles hadde lite til sin fordel, og selv om de skrev egne låter, var de ikke av samme kvalitet som senere verker. McCartney forklarte at dette skyldtes at de lette etter sitt neste nye lydbilde.Rent instrumentelt slet de også. De hadde ingen fast trommeslager, og bassisten, Sutcliffe, var ikke på langt nær god nok. Da de til slutt fikk ordnet en trommespiller, fikk The Beatles erfare tøft program og høye krav til å skape liv og show i Hamburg. Konsertene hjalp sterkt både på sceneopptreden og på deres musikalske utvikling. Da de kom tilbake, ble de langt mer populære, og de vant en kåring av det mest populære bandet i Liverpool i tidsskrifet Mersey Beat.Bandet ble også mer profesjonalisert etter at å ha møtt Brian Epstein. Han startet å utvikle dem ved å forandre stilen deres fra et økende populært lokalt band til et band med nasjonal appell. Epstein lette etter muligheter til å prøvespille for å få kontrakt, noe de til slutt oppnådde. Mot slutten av perioden var også bandets endelige oppsetning klar.
==== Første tur til Hamburg ====
I mai 1960 ble de involvert med Allan Williams, som fungerte som et sted mellom manager og booking-agent. Williams hadde lyktes i å sende flere band til klubbeier Bruno Koschmider i Hamburg i Vest-Tyskland, med stor suksess. Særlig var Tony Sheridan og Derek and The Seniors populære. Koschmider ba om flere band, men Williams hadde vanskeligheter med å finne band som ikke var opptatt og som ikke hadde noe imot å dra utenlands. Han så ikke på The Beatles som den viktigste gruppen i stallen, men de var i ferd med å bli de eneste. Vokalisten i Derry and The Seniors protesterte at en så dårlig gruppe som The Beatles ville ødelegge for den gode flyten engelske band hadde i Hamburg. Williams ignorerte protesten, og skaffet The Beatles faste spillejobber hver kveld hos Koschmider.
De fire medlemmene fikk bli med, McCartney etter familiediplomati, Harrison med støtte, Lennon etter å ha valgt bort kunstskolen og Sutcliffe gjennom samtaler med skolen. De fikk beskjed om at det var krav om å ha med en trommeslager. The Beatles hadde hatt en eldre trommeslager i Tommy Moore, men etter en mislykket Skottland-turné der Moore mistet tennene, og etter gjentatte verbale angrep fra Lennon, sluttet han. The Beatles var ikke en ettertraktet gruppe, og det var ikke lett å få tak i trommeslagere. Den 6. august ble deres spilleoppdrag kansellert, og de endte på Casbah, en lokal klubb som moren til Pete Best eide. Best spilte trommer i sin gruppe, The Blackjacks, men gruppen var i oppløsning. Ettersom the Beatles trengte en trommeslager, og ettersom folk med egne trommesett var vanskelige å få tak i, fikk Best tilbudet. Pete Best ble med den 12. august 1960.The Beatles kom til Hamburg den 17. august 1960, og spilte i 48 dager på Indra Club fra 17. august til 3. oktober. På grunn av klager, i hovedsak fra damen som bodde over Indra Club, ble bandet flyttet til Kaiserkeller. Lennon omtalte turen til Hamburg som avgjørende fordi de måtte utvikle seg på egen hånd for å holde interessen. Konkurransen om kundene var stor; med andre band, strippebarer og andre former for underholdning, så man hadde svært kort tid på å få publikummere. Koschmider og flere andre kommenterte hele tiden «Mach Schau», lag moro/show. Ett av påfunnene til Lennon var å stille opp i bare underbukse og med et toalettsete rundt hodet, et annet å rope «Heil Hitler» til publikum. Også McCartney kunne komme med kommentarer. Ettersom publikum enten besto av tyskere som ikke forsto engelsk eller amerikanere som jublet, fikk The Beatles svært godt betalt for disse kommentarene. For å holde seg våkne gjennom settene i den harde timeplanen, som også involverte soving på en kino i nærheten, ble The Beatles introdusert til sentralstimulerende midler. Bandet, minus Best, gikk på noen piller opprinnelig beregnet som slankepiller, preludin, kalt «prellies» i miljøet. Nettopp The Beatles' tendens til å skape show gjorde at de etter hvert fikk et stort publikum, særlig etter at de flyttet til Kaiserkeller .I tillegg var Hamburg et betydelig arnested for Beatles' musikalske påvirkning og utvikling, da de ble introdusert til mange nye typer musikk som de inkluderte i sine show. Resultatet ble at de gjorde et så stort inntrykk at mange mennesker kom tilbake og hørte på dem flere ganger. Sheridan omtalte The Beatles som «ganske dårlige, men de hadde potensialet, og det var ganske åpenbart».Oppholdet fikk også en annen betydning, da i den estetiske utformingen av bandet. I Hamburg var det lett å få tak i lær, og bandet kjøpte lærjakker og lærbukser. I tillegg kom den unge kunstneren Klaus Voormann innom dem. Etter mye frem og tilbake fikk han med seg venninne og ekskjæreste Astrid Kirchherr, en kunstfotograf. De ble godt kjent med bandet, og Kirchherr utviklet raskt varme følelser for Sutcliffe. Hun var også med på å introdusere hårsveisen som var populær blant eksistensialistiske studenter i området, som etter hvert ble the Beatles' kjennetegn. Hårsveisen ble først prøvd på Sutcliffe, så Harrison. McCartney og Lennon fikk hårsveisen på en inpromptu tur til Paris der de møtte Jürgen Vollmer, en venn av Kirchherr og Voormann som lot seg overbevise om at de også skulle få Beatles-sveisen. Best var den eneste som beholdt rock'n'roll-stilen, ifølge Kirchherr fordi håret hans var for krøllete for at det ville fungert. Med Kirchherr som fotograf lyktes det også the Beatles å få gode bilder til publisitetsstunt.Kontrakten med Koschmider gikk ut 16. oktober, men de fikk fornyet den til 31. desember. Den fastsatte imidlertid at de ikke skulle spille eller gjøre avtaler om å spille andre steder. På tross av dette, ordnet The Beatles en egen avtale med den konkurrerende Top Ten Club. Koschmider fant ut dette, og ble rasende. Han avsluttet kontrakten fra og med 1. desember. Muligens på grunn av Koschmiders innvirkning, kom politiet på Kaiserkeller for å undersøke en klage på brannstiftelse. De oppdaget at Harrison var for ung til å spille der, og at bandet dessuten ikke hadde arbeidstillatelse. Den 21. november ble Harrison sendt hjem. McCartney og Best ble ni dager senere sendt hjem etter at brannstiftelsessaken ble fulgt opp, da det var McCartney som ved en feiltakelse satte fyr på noe tøystykke (eller en kondom i noen varianter). selv om politiet var enige i at dette ikke var en sak i seg selv, ble McCartney og Best kastet ut.. Best måtte dra uten trommesettet.
==== Andre Hamburg-tur ====
Lennon ble til 10. desember, mens Sutcliffe ble i Hamburg sammen med Kirchherr. Sutcliffe kom tilbake i en kort periode i januar, men dro ned igjen i mars, der han forberedte bandets andre Hamburg-periode ved å jobbe seg gjennom papirarbeid med Kirchherr. Sutcliffe var aldri noen musikalsk dyktig spiller, og særlig McCartney lot seg irritere av dette. Da Sutcliffe uansett var mer opptatt av kunst enn av musikk, gled han ut av bandet tidlig i 1961.The Beatles dro over til Hamburg igjen i april 1961, nå med McCartney på bass. Hans nye bass hadde et noe fiolinaktig utseende, og ble kalt «fiolinbass». De spilte nå på Top Ten Club i nittito netter fra 1. april til 1. juli. Gruppen hadde jobbet mye med Tony Sheridan under dette og det forrige oppholdet, og Sheridan hadde hjulpet George på gitar. Mot slutten av oppholdet ble bandet tilbudt stt første offisielle opptak, som «The Beat Brothers» i et backingband til Sheridan. Av dette kom singelen «My Bonnie», som solgte i stort opplag i Tyskland. The Beatles fikk også tatt opp enkelte sanger uten Sheridan, blant annet jazz-standarden «Ain't She Sweet».
==== Brian Epstein og Ringo Starr: Bandet profesjonaliseres ====
Tilbake i Liverpool spilte The Beatles flere steder, men stadig oftere i Cavern Club. På det daværende tidspunkt var forholdet mellom The Beatles og Allan Williams svært kjølig som resultat av at the Beatles hadde ordnet egne spillejobber og ikke ga noen penger til Williams.Den 9. november 1961 møtte gruppen for første gang Brian Epstein, som på denne tiden ledet en avdeling av NEMS (North End Music Stores) i Liverpool. Hvordan Epstein ble kjent med bandet er noe uklart. Epstein skal ha fortalt at etterspørselen etter singelen «My Bonnie» gjorde at han hørte på den, og likte backingbandet, om enn han kunne styre seg for Sheridan. Det er også mulig at han hadde plukket opp navnet, som ofte dukket opp i bladet Mersey Beat, inkludert referanser til «My Bonnie». Epstein var en ivrig innkjøper av Mersey Beat, og han averterte ofte der. Bill Harry, redaktøren for Mersey Beat, mente at Epstein møtte ham og snakket om The Beatles allerede i juli 1961. Epstein overbeviste uansett seg selv om at han kunne være manager for dem. Den 10. desember tok han kontakt, og det ble avgjort at han skulle ha en femårskontrakt som manager.Epstein fikk også jobbet The Beatles ut av fokuset på Liverpool og Hamburg ved å forlange at de skiftet klesstil, kuttet ut obskøne vitser og kommentarer på scenen, sluttet å spise på scenen, hadde et forberedt materiale og ikke øvde på sanger mens de fremførte, og at de møtte opp tidsnok til sett. Slik var Epstein ansvarlig for profesjonaliseringen av The Beatles. Enda Lennon ikke likte forandringen, passet den McCartney, som mente at lærdraktene begynte å bli gammeldagse og at folk lo av dem.
Epstein skaffet bandet raskt prøvespilling for Decca Records etter at deres assisterende lydprodusent hadde fått et positivt inntrykk på The Cavern. The Beatles prøvespilte for dem 1. januar 1962, ifølge Pete Best forsinkede og bakfulle etter å ha feiret nyttårsaften dagen før. Ifølge Tony Barrow, The Beatles' presseansvarlig fra 1962 til 1968, hadde Epstein nektet dem å spille de store rockelåtene fra The Cavern, og heller mente at de måtte holde seg til «mer sofistikert materiale». Resultatet ble at The Beatles' prøvespill var godt under pari, og de fremsto dårligere enn de pleide. Agenten Dick Rowe takket nei, og forklarte rett ut at «For å være ærlig, herr Epstein, vi liker ikke lyden til guttene dine. Grupper med gitarister er på vei ut. Du har en bra plateforretning i Liverpool. Hold deg til det.». Decca valgte heller å satse på Brian Poole and The Tremeloes som holdt til i Dagenham, en forstad til London. På det daværende tidspunkt var det sterke fordommer mot Liverpool, som opplevdes som svært provinsiell. Demotapen fra Decca ble sendt rundt til andre plateselskap som også takket nei. Senere ble innspillingen gitt ut på diverse bootleg-album, før den ble gitt ut lovlig som The Complete Silver Beatles i 1982.
I april 1962 dro The Beatles tilbake til Hamburg, nå for tredje gang. De fikk vite kort tid etter at de gikk av flyet fra Kirchherr at Sutcliffe døde av det man antar var hjerneblødning. The Beatles gjennomførte konserter på Star Club denne gangen, ut mai 1962. The Beatles hadde møtt Richard Starkey gjentatte ganger under sine opphold i Hamburg, og de kom godt overens mens han spilte for Rory Storm and the Hurricanes. Storm hadde krevd stadig mer salgbare og kommersielle navn, og Starkey, som het Richie under deler av oppholdet, fikk mot slutten av perioden scenenavnet Rings, og så «Ringo Starr». Ringo stilte opp 5. februar 1962 da han hadde fri fra bandet og Best var syk. Imidlertid spilte Ringo fortsatt for Rory Storm and the Hurricanes frem til midten av 1962.
==== George Martin: Lydbildet kommer på plass ====
Etter noe opptreden på radio og en tur til London, fikk Epstein ordnet prøvespilling med George Martin og Parlophone, et platemerke under EMI. Martin satte datoen til den 6. juni. The Beatles fikk kontrakt 18. juni, enda det er tegn på at kontrakten forelå tidligere, kanskje så tidlig som i mai. Martin likte det han hørte, men mente at Best ikke holdt nivået. De kunne bruke ham på konserter, men under opptak måtte de bruke en studiomusiker. Det ble avgjort at Best fikk sparken, og Epstein fikk den vanskelige jobben med å fortelle ham det, noe Lennon senere har omtalt som feigt. Ringo var førstevalget til å ta over, enda han hadde blitt med i Rory Storm & The Hurricanes igjen. Etter en prat med Lennon, ble han med i The Beatles.«Love Me Do» var en av sangene George Martin hadde lagt merke til fra prøvespillingen, og det ble avtalt at det var denne som skulle spilles inn. Sangen var egentlig skrevet i 1958 av McCartney, men ble fullført med hjelp av Lennon før opptaket. Opprinnelig var det en sang Lennon sang, men da Martin la på munnspill, ble Lennon gitt oppgaven å spille munnspill, og da måtte McCartney synge. Opprinnelig ville Martin heller at The Beatles skulle synge «How do you do it», men bandmedlemmene likte den ikke, og gjennomførte en lite engasjert fremføring før de overbeviste Martin om at sangen var helt feil for dem og deres image. Sangen ble gitt til Gerry & The Pacemakers, som fikk en nummer 1-hit med sangen.Martin var heller ikke voldsomt begeistret for Starr på trommer, og «Love Me Do» ble spilt inn både som single, med Ringo på trommer, og som albumversjon med Andy White på trommer og Ringo på tamburin. Singelen, med Starr, ble utgitt 4. oktober 1962. Den klatret til 17.-plass i Storbritannia, visstnok kjøpte Epstein inn 10 000 kopier av singelen. Andy Whites versjon ble sluppet i USA i 1964.The Beatles' andre single var «Please Please Me», en sang skrevet av Lennon med hensikt å høres ut som Roy Orbison. Martin likte sangen, men mislikte denne fremstillingen, og ba om at de satte opp tempoet og sang i tett harmoni. Etter forslag fra Lennon ble også munnspill lagt på, og de brukte Starr som trommeslager. Singelen slik den kom ut ble tatt opp 26. november 1962. Den ble gitt ut 17. januar 1963. «Please Please Me» nådde førsteplass på enkelte hitlister og andreplass på den hitlisten som talte mest i Storbritannia. Uansett var The Beatles i ferd med å bli et nasjonalt fenomen.
I begynnelsen av november dro The Beatles for siste gang til Hamburg for å fullføre kontrakten de hadde. Det ble et delt opphold der de dro tilbake til England blant annet for å ta opp «Please Please Me» i de siste to ukene av november. De kom tilbake igjen til Hamburg i de to siste ukene i desember. Deres siste konsert var den 31. desember. Opptak fra dette oppholdet ble utgitt i 1977.
=== 1963–1967: Beatlemania og kunstnerisk fremgang ===
I og med deres første toppsingle var mye av grunnarbeidet gjort. The Beatles startet en bevegelse av band fra Liverpool og omegn som fikk betegnelsen «Merseybeat» uten at det var klart nøyaktig hva, utover dialekten, bandene hadde til felles. The Beatles fulgte opp med mye turnering og svært høy produksjon av låter og album i tiden fremover. Det ble også tid til to filmer i perioden, men mot slutten merket bandet alvorlig at berømmelsen tok på, og de kuttet ut konserter.
Den ekstreme utviklingen fra begynnelsen til slutten av denne perioden kan beskrives ved at den begynte da The Beatles dro hjem fra deres aller siste opptreden i Hamburg, og ble avsluttet med at de stilte opp for BBC på et internasjonalt TV-show som ble vist til 350 millioner mennesker.
==== Debutåret på LP: Please Please Me og With The Beatles ====
The Beatles ga raskt ut sitt første album, Please Please Me, den 22. mars 1963. Albumet besto i hovedsak av låter de hadde spilt tidligere på Cavern Club og andre steder, og ti av sangene ble spilt inn på én dag. Sangene på albumet var fordelt mellom åtte egne låter av Lennon og McCartney (på albumet sto det «McCartney - Lennon») og seks av diverse andre band, inkludert «Twist and Shout», en sang som nær ødela stemmebåndet til Lennon. De to første singlene og deres B-sider var begge på albumet. I mai 1963 gikk albumet til topps i Storbritannia og ble liggende i toppen i lang tid. Med suksessen til førstealbumet, flyttet The Beatles til London.Den neste hiten de ga ut var «From Me To You», en sang som ble til i turbussen da de turnerte med Helen Shapiro i England. Sangen inneholdt den etter hvert så typiske «Wooo» som man også finner på flere senere hits. Tanken var at alle singlene skulle involvere personlige pronomen i første eller andre person, og etter Love Me Do og Please Please Me, hadde denne altså «You». Singelen gikk også til topps på listene. Deres neste hit var «She Loves You», som fulgte både «Wooo»- og pronomen-formularet, men som også inneholdt «Yeah, yeah, yeah», som ble svært populært. Det ble også singelen, som i 14 år hadde rekorden som den mestselgende singelen i Storbritannia.
Det var vanlig praksis i nittensekstiårene å ikke å gi ut en låt på album om den allerede var utgitt som single, og derfor ble The Beatles' neste album laget uten noen av de to hitene. Det var heller ingen låter fra andrealbumet With The Beatles som ble gitt ut som single i ettertid. Albumet besto, som førstealbumet, av en kombinasjon av åtte egne låter og seks nyinnspillinger (men fra nå av Lennon/McCartney i stedet for omvendt). Det inneholdt også den første Harrison-låten i «Don't Bother Me». Albumet ble en øyeblikkelig suksess som gikk rett til toppen av albumlisten, der den erstattet Please Please Me. Flere av låtene var favoritter på Cavern Club, inkludert avslutningssangen «Money (That's What I Want)», som hadde mye av samme funksjon som avslutningsnummer som «Twist and Shout». Albumet ble tatt opp i hovedsak i oktober, og utgitt den 22. november 1963.
Oktober var en travel tid for The Beatles. Innimellom opptak dro de blant annet til Sverige for å holde konsert og være med på TV og radio. De hadde blant annet en innspilling av sju sanger, inkludert både «Money» og «Twist and Shout», noe som var en stor utfordring for Lennons stemmebånd, til ære for radiolyttere og de 100 publikummerne til stede i Karlaplanstudion den 24. oktober.
==== Begynnende Beatlemania ====
Rett etter at albumet ble gitt ut, fulgte The Beatles opp med nok en stor hit i «I Want to Hold Your Hand». Som den fjerde singelen på rad med personlig pronomen og som også inkluderte «Yeah», ble også denne en stor suksess med forhåndsbestilling på omtrent en million. Den nådde ikke førsteplassen i første forsøk, da den kom på andre bak «She Loves You», men etter to uker ble sangen den første i britisk pophistorie som avløste en annen sang av samme utøver som nummer én.Konsertene hadde blitt så populære og fansen, i hovedsak jenter i tenårene, så hysteriske at begrepet «Beatlemania» ble lansert i oktober 1963. Den 4. november hadde manien nådd nye høyder da de opptrådte på det veletablerte «Royal Variety Performance». Konserten ble en stor suksess for The Beatles, og huskes kanskje mest for Lennons berømte kommentar «Tilskuerne på de billigste plassene kan klappe i hendene, dere andre kan klirre med juvelene» som innledning til «Twist and Shout».Dette var i tråd med The Beatles', og særlig Lennons, humor, svært inspirert av The Goon Show. I tillegg var de alle del av den skarpe humoren fra Liverpool, ofte i form av duell om hvem som har den skarpeste tungen. The Beatles brukte denne absurde og utfordrende humoren i intervjuer. De ble fort et uforutsigbart og forfriskende element for pressen, som var vant til å intervjue både britiske og amerikanske artister som i sammenhengen fremsto som kjedelige. Det er også blitt foreslått at denne humoren var The Beatles måte å takle repetitive spørsmål fra journalister og å skape et samhold som holdt verden på avstand.
==== Beatles og USA: Fra ignorerte til superstjerner ====
I september 1963 dro Harrison på besøk til sin søster Lou sør i Illinois i USA. Han var totalt ukjent der, og da søsteren bestemte seg for å drive promotering for The Beatles, måtte hun jobbe en god del bare for å få tak i en single. Nord-Amerika hadde vært uutforsket for The Beatles, og deres tre første hits og deres første album ble ikke utgitt der. Da først albumene kom, var det forskjellige utgaver i Canada og USA. I USA var det spesielt forvirrende ettersom Please Please Me-albumet tilhørte et annet plateselskap enn de andre låtene og ettersom USA ikke fulgte engelsk kutyme ved ikke å gi ut singler på plater. Dermed ble det forvirring mellom amerikanske og britiske utgaver som varte til 1966. I Canada var de tidligere ute med å gi ut The Beatles, og derfor ble de første tre utgivelsene annerledes. Deretter fulgte Canada de amerikanske utgivelsene (se også plateutgivelser for oversikt).
Den 6. desember 1963 ble albumet Beatlemania! With The Beatles sluppet i Canada med akkurat samme sanger i akkurat samme rekkefølge og med nesten identisk omslag som det engelske albumet With The Beatles. I USA gikk det noe tregere. EMI tilbød the Beatles blant flere artister til sitt amerikanske datterselskap Capitol, som takket nei. Dermed ble Vee-Jay Records kontaktet etter at de hadde gitt ut flere hits i det siste. Vee-Jay hadde i utgangspunktet større fokus på jazz, soul og gospel, men hadde i det siste begynt å ta imot popmusikk som Frankie Valli and The Four Seasons. Vee-Jay utsatte selve albumet etter managementproblemer og kansellering av kontrakter. De ga ut «Please Please Me» som single (under navnet The Beattles) med «Ask me why» som B-side. Denne slo ikke an, men etter hvert begynte Epstein å presse Capitol Records, som lovte å gi den ut den 26. desember. I tiden fremover hadde, takket være 15 år gamle Marsha Albert, «I Want to Hold Your Hand» hatt stor suksess på uavhengige radiokanaler. Etter hvert ga Capitol Records seg og ga ut singelen to uker før planen.Vee-Jay hadde fortsatt rettighetene til albumet Please Please Me, og i kjølvannet av den voksende populariteten til the Beatles, fikk Vee-Jay hastverk med å komme med albumet i USA. Ettersom tittellåten allerede var gitt ut som single og amerikanske album ofte hadde 12 sanger, ble de to sangene sløyfet og albumet skiftet navn til «Introducing... The Beatles». De rakk å gi ut platen tidlig i januar 1964, rett før Capitol ga ut Meet the Beatles!. Den sistnevnte kom først til førsteplassen, mens Introducing... The Beatles kom på plassen bak. Vee-Jay fikk etter hvert kontrakten sin kansellert etter store juridiske problemer.I tillegg til at The Beatles var blitt oppdaget av amerikanske fans, hadde også ungdomsbladene og etter hvert også media generelt fått med seg The Beatles, og i opptakten til bandets tur i USA ble det trykket stadig flere saker om dem.
Den 1. februar 1964 klatret «I Want to Hold Your Hand» opp på toppen av Billboard Hot 100. The Beatles var i Paris da de fikk nyheten, som ble behørig feiret. Seks dager senere forlot The Beatles Storbritannia og landet på John F. Kennedy internasjonale lufthavn til flere tusen fans og et skeptisk pressekorps som raskt myknet opp til deres vittige svar. De ble kjørt til et hotell og skulle dukke opp på Ed Sullivans show to dager etter. Sullivan hadde vist interesse for bandet siden han selv var på besøk i Storbritannia 31. oktober året før. Nå hadde han en avtale med Epstein om at de skulle opptre.Selve showet satte rekorder, og det var nær umulig å få billetter. Det er antatt at nesten 74 millioner så showet, som hadde kommet etter flere uker med amerikansk Beatlemania og som startet «Den britiske invasjonen». Det regnes med at 45,3 % av alle husholdninger som hadde TV så på showet og at 60 % av alle som hadde fjernsynet på, så på Ed Sullivan Show. Dermed var The Beatles enda større enn Elvis Presley som hadde slått gjennom der selv. Etter to uker i USA dro The Beatles tilbake til England. Da hadde de både nummer 1 og nummer 2 på Billboard, og i motsetning til i England var det «I Want to Hold Your Hand» som holdt «She Loves You» fra førsteplassen.
==== A Hard Day's Night og Beatles for Sale ====
Tilbake i Storbritannia startet The Beatles sin første spillefilm: A Hard Day's Night den 2. mars. Filmen, regissert av Richard Lester, var en spillefilm i dokumentarisk stil med mye humor som handlet om en typisk dag i The Beatles' liv. Med regionale vittigheter, opprør mot autoriteter som eldre, politiet, fjernsynsarrangører med flere og en dynamisk kvartett som fikk både mye tid sammen og hver for seg (Lennon hadde en passiar med en skuespillerinne som syntes at han liknet litt på John Lennon, Harrison fikk en egen scene der han ble bedt om å prøve en skjorte han mislikte og Starr fikk en der han vandret gatelangs og fikk innfall; McCartneys scene fungerte ikke og ble sløyfet) ble filmen en øyeblikkelig suksess. Den opprørske og anarkistiske humoren fikk enkelte til å sammenlikne bandet med Brødrene Marx, noe Lennon tok avstand fra.A Hard Day's Night hadde uansett brodd, som da de rømte fra en pressekonferanse med uinteressante spørsmål fra fantasiløse journalister. Filmen skildrer også det klaustrofobiske med å være jaget av fans. I tillegg har filmen flere hensiktsmessig feilaktige fremstillinger av The Beatles og folkene rundt. Ett av eksemplene er at Paul McCartneys bestefar er med fordi Pauls mor mente at det ville hjelpe ham å komme tilbake etter kjærlighetssorg. I filmen er også gentlemanaktige Brian Epstein erstattet av langt mer arbeiderklasse- og no-nonsense-aktige Norm (Norman Rossington).
Filmen ble ferdig tatt opp 24. april 1964. Filmen hadde premiere 6. juli 1964 i Storbritannia og 11. august 1964 i USA. The Beatles skrev sanger til filmen og jobbet med resten av albumet A Hard Day's Night omtrent samtidig. Den engelske utgaven hadde 13 sanger, de sju fra filmen, «I'll Cry Instead» som ble kuttet ut i siste liten, og fem andre sanger. Den amerikanske har ikke med de siste fem sangene, men i stedet fire instrumentallåter fra filmen. Begge utgavene gikk til topps i sine respektive markeder kort etter at de ble utgitt i juni (USA) og juli (Storbritannia). Filmen ble en stor sukess, og den hadde gått med overskudd allerede før første visning på grunn av det store forhåndssalget av filmmusikken i USA. I sluttfasen av miksingen til albumet dro The Beatles på turné til Danmark, Nederland, Hongkong og Australia.Noen av sangene fra filmen var allerede utgitt, blant dem «Can't Buy Me Love», den første singelen som også ble gitt ut på album siden The Beatles startet å gi ut album. På de amerikanske hitlistene hadde «She Loves You» og «I Want to Hold Your Hand» kranglet om førsteplassen, men den 4. april gikk «Can't Buy Me Love» foran begge og ble nummer 1. Nummer 2 var «Twist and Shout» før «She Loves You» på tredje, «I Want to Hold Your Hand» på fjerde og «Please Please Me» på femte. Dermed var de fem mestselgende singlene alle Beatles-singler - en rekord aldri før oppnådd eller siden gjentatt. Mens de i USA ga ut gamle singler, ble det gitt ut nye i Storbritannia, først av disse tittelsporet «A Hard Day's Night». Den 19. juni ga også The Beatles ut en EP, Long Tall Sally, med tittelsporet, to andre covere og «I Call Your Name». Sistenvente hadde de selv skrevet og opprinnelig gitt til bandet Billy J. Kramer and The Dakotas.
På grunn av et svært tett tidsskjema, ble Beatles for Sale spilt inn i syv dager spredt innimellom konserter i USA, Canada og Storbritannia. Formatet var tilbake til det tradisjonelle med åtte originale sanger og seks covere. Under oppholdet i USA, møtte The Beatles Bob Dylan den 28. august. Han introduserte dem til cannabis etter en misforståelse om teksten til «I Want to Hold Your Hand», der han trodde at de sang «I get high, I get high, I get high» (teksten er originalt «I can't hide, I can't hide, I can't hide»).Rett før Beatles for Sale ble gitt ut, ga The Beatles ut enda en single som ikke dukket opp på et album; «I Feel Fine» med «She's a Woman» som B-side. Også den gikk til topps på listene. I England var det ingen singler fra albumet, men i USA ble «Eight Days a Week» utgitt som single tidlig året etter, og også den gikk til topps. Selve albumet hadde en dystrere og blekere tone, delvis fordi Lennon hadde latt seg inspirere av Dylan.
==== Help!: Lettbent film og avansement på album ====
Dette året ble i stor grad en kopi av 1964 med store konserter i USA, to album og en film. Det var likevel markante forskjeller. Borte var albumene med nesten halvparten coverlåter. De to albumene som kom viste også en utvikling vekk fra standard kjærlighetssanger, med Lennon som mer introvert og Harrison i utvikling som låtskriver. Særlig representerte årets andre album, Rubber Soul, en tydelig stilendring for bandet, med nye instrumenter, toneganger og temaer. Filminnspillingen ble den rake motsetningen, og enda filmen Help! ble en publikumssuksess, var den langt fra like gjennomført som førstefilmen.
Ved årets begynnelse fikk de en topplåt med «Eight Days a Week». Imidlertid var året så fullt av turneer at det ifølge Hunter Davis betød at de ikke hadde noe liv. Innimellom turnering, filming og opptak, rakk bandet å få med seg at de fikk en utmerkelse av dronningen.
I februar begynte de innspillingen av både filmen og albumet Help!. Albumet var det siste studioalbumet som hadde coverversjoner (om man ser bort ifra folkevisa «Maggie Mae» på Let It Be), og det hadde to låter av Harrison. Likevel er det McCartney-sangen «Yesterday» som er best husket; sangen er spilt inn minst 2500 ganger.«Yesterday» ble ikke utgitt som single i Storbritannia, men den gikk rett til topps i USA. Det var den tredje sangen fra albumet som ble gitt ut som single. Før den hadde først «Ticket to Ride» og så tittelsporet nådd førsteplassen på begge sider av Atlanterhavet. Albumet hadde en ny vending i fortsettelsen av utviklingen fra Beatles For Sale med musikkstil som varierer fra akustisk visepop til Dylan-inspirert folk rock («You've Got to Hide Your Love Away») til country («I've Just Seen a Face») til rå rock («You're Going to Lose That Girl»). Sangene hadde også en mer introspektiv karakter.Selve filmen ble svært forskjellig fra forgjengeren i det at verken The Beatles eller kritikerne likte den, men den var en stor suksess rent kommersielt. Den dårlige kvaliteten skyldtes sannsynligvis delvis dårlig planlegging og det faktum at alle medlemmene i bandet røykte store mengder mariuhana.Etter premieren var det igjen konserter, og det var særlig konserten på Shea Stadium den 15. august som skilte seg ut. Det var første gang et band spilte på et stadion, og med 55 600 fans var dette en klar rekord. I tillegg fikk de vite at de hadde kommet med på listen over utnevnelser til Member of the Most Excellent Order of the British Empire den 12. juni. Statsminister Harold Wilson sto sannsynligvis bak forslaget for å bli bedre akseptert som statsminister. The Beatles var uansett svært overrasket over utnevnelsen.
==== Rubber Soul: Brudd med fortiden ====
Etter det useriøse filmprosjektet og det seriøse albumprosjektet, satset The Beatles på et nytt album som skulle utforske videre musikalske utfordringer. Det var stor utfordring både i valg av musikkinstrumenter (sitar, cembalo), melodi, inspirasjon og tema, blant annet var Lennons «Nowhere Man» den første Beatles-sangen som ikke hadde noen åpenbar referanse til kjærlighet. Det var i stor grad Lennon som viste utvikling på dette albumet. Albumet var også inspirert av både Dylan og The Byrds, og enda kjærlighet var tema også i de fleste sangene, var det andre aspekter, ofte mer introspektive. I tillegg var albumet spesielt fordi det var det første som for det meste ble spilt inn over en lang periode i stedet for når det ble tid til oversTidlig i opptakene, den 26. oktober, ble bandet kalt til Buckingham Palace for å motta sine ordenstegn som medlemmer av Order of the British Empire (MBE) av Elisabeth II. The Beatles arrangerte der etter en pressekonferanse ved Saville Theatre. Lennon påsto senere at medlemmene hadde røykt marihuana før de mottok ordenen, men Harrison og delvis Starr benektet dette. Flere tidligere mottakere av ordenen protesterte mot utmerkelsen ved å sende tilbake sine ordenstegn.Albumet fikk navnet Rubber Soul som et ordspill på uttrykket «plastic soul», som sorte musikere beskrev hvite engelske musikeres forsøk på å synge deres sanger. På coveret sto også navnet på albumet som et fotavtrykk, for å ta med ordspillet «rubber sole», altså «gummisåle». Rubber Soul hadde heller ingen typiske hits, men «Nowhere Man» ble gitt ut i USA. Rett etter at albumet ble utgitt, ble imidlertid dobbel-A-singelen «Day Tripper»/«We Can Work It Out» gitt ut. Det ble deres ellevte nummer 1-hit i USA, og den toppet også i Storbritannia.
==== Revolver: Popmusikken forandres ====
The Beatles hadde en langt roligere inngang til 1966 enn året før. I en artikkel skrevet av Maureen Cleave, en nær venn av The Beatles og journalist i Evening Standard, får man inntrykk av en gjeng som møtes for å nyte fritiden sammen. I den artikkelen kommenterte Lennon at kristendommen var på vei ut og at The Beatles nå var mer populære enn Jesus. Dette var del av en refleksjon om avkristningen av verden, og det skapte lite oppmerksomhet i hjemlandet. Artikkelen inkluderte langt mer betenkelige kommentarer, blant annet om sønnen og utlendinger.Harrison, som spilte sitar med vestlig stemming på «Norwegian Wood (This Bird Has Flown)», møtte den svært dyktige sitarspilleren Ravi Shankar på fest. Siden dro de to til India og California i USA, der Harrison lærte seg å spille sitar. Dette preget Harrison i 1966 og 1967.I april gikk de i studio igjen. Singelen «Paperback Writer»/«Rain» med den førstnevnte som A-side ble den eneste singelen det året som ikke var knyttet til et album. Det var også McCartneys første sang som ikke handlet om kjærlighet, men heller om en relativt dårlig forfatter som er desperat etter å få gitt ut boken sin. Bakgrunnen for dette var visstnok at McCartneys tante egget ham til å skrive om noe annet enn kjærlighet.I tillegg begynte The Beatles opptaket av Revolver. Alle utviklet seg under arbeidet med albumet, men det var særlig McCartney som kom til sin rett. Hans sanger fortsatte å handle om annet enn kjærlighet, og han utviklet seg både musikalsk og lyrisk. Albumet begynner med Harrisons rockelåt «Taxman», der sologitaristen tok et oppgjør mot det han opplevde som en urettferdig skattepolitikk (i teksten sier han «There's one for you, nineteen for me», noe som langt på vei var korrekt). Harrison hadde for første gang tre bidrag, i tillegg til «Taxman« hadde han også den sterkt indiskinpirerte «Love You To» og mer tilgjengelige rockeballaden «I Want to Tell You» om at han ikke lykkes å få sagt det han ønsker å si.
Lennons bidrag, «She Said She Said» (om et dårlig møte han hadde med Peter Fonda), «I'm Only Sleeping» (om at han sov mye mer enn tidligere) og «And Your Bird Can Sing» (muligens et motangrep på Frank Sinatra eller kritikk av The Rolling Stones fordi de kopierte The Beatles), fortsatte å være introspektive. Det fantes unntak fra regelen, som Doctor Robert, en kommentar på en lege som har en vidundermedisin og «Tomorrow Never Knows» inspirert av Timothy Learys bok «The Psychedelic Experience» og inntak av LSD. Samtlige av låtene eksperimenterte i stor grad med mulighetene i studio, især «Tomorrow Never Knows».
Imidlertid er det McCartney som dominerer albumet. «Eleanor Rigby» var McCartneys store gjennombrudd, en sang om ensomhet, særlig blant eldre, i samfunnet. I tillegg var den barokkinspirerte «For No One», en sang om død kjærlighet, blant McCartneys beste. Pauls ballade «Here, There and Everywhere» ble regnet av Lennon som en av hans favorittsanger av The Beatles. «Good Day Sunshine», inspirert av The Lovin' Spoonful, er en vaudeville/honky-tonk-aktig feelgoodsang og «Got to Get You into My Life» er en soulfull Motown-aktig sang med aktiv bruk av messingblåsere. Til slutt kan nevnes barnesangen «Yellow Submarine» han skrev spesifikt for Starrs stemmeleie.Albumet ble gitt ut i august 1966, den amerikanske versjonen uten tre av låtene: «I'm Only Sleeping», «And Your Bird Can Sing» og «Doctor Robert», som var utgitt på Yesterday and Today tidligere på året. For å understreke McCartneys dominans og utvikling som låtskriver, var den eneste singelen fra albumet dobbelt-A-siden «Eleanor Rigby»/«Yellow Submarine», begge McCartney-låter. Revolver blir ofte rangert i toppen av lister over de beste albumene i rockehistorien. Coveret på albumet, laget av Klaus Voorman, vant en Grammy.
==== Kontroverser førte til konsertstopp ====
Sommeren 1966 ble en tid med kontroverser og ubehagelige situasjoner for The Beatles. Under en turné i Asia fikk de store problemer i begynnelsen av juli. Først gikk det galt da de var i Japan, da de spilte på Bodukan, et sted flere anså som hellig og konserten som en vanhelligelse. Verre gikk det da de takket høflig nei til en avtale med Imelda Marcos på Filippinene, og de måtte skynde seg vekk i frykt for livet. Konsertene der ble et tapsprosjekt ettersom de måtte betale høye skatter, og de fikk ingen hjelp til noe med bagasje og service.
Den 29. juli trykket det da ukjente ungdomsbladet Datebook sitatet til Lennon om Jesus tatt ut av sammenheng, og Beatles-skeptikere klarte å vri sitatet slik at det hørtes ut som om Lennon hadde sagt at The Beatles var større enn Jesus. Dette medførte i august at flere radiostasjoner og butikker boikottet Beatles-plater. I Sør-Afrika og Spania ble bandet boikottet fra statlig hold. I Sør-Afrika og sør i USA ble det gjennomført bål der de brente Beatles-effekter. Ku Klux Klan brente også Beatles-dukker. Den 12. august måtte Lennon beklage og oppklare utsagnet, og det hjalp noe på stormen. Som en kuriositet bestemte KLUE radiostasjon i Texas seg samme dag for å arrangere et bålbrann den 13. august. Dagen etter ble radiostasjonen truffet av et lynnedslag og var ute i et par dager, og innen da var nyheten gammel.Turneen i USA ble av flere årsaker ubehagelig. Dette, blandet med den musikalske utviklingen som krevde større tilstedværelse i studio, det faktum at fans hylte så mye at de ikke kunne høre seg selv spille på konsertene og det at de var så populære at turneer var overflødig, var avgjørende til at The Beatles bestemte seg for at deres konsert i Candlestick Park i San Francisco ble deres siste. Ifølge Lennon sang de ikke engang på Candlestick Park, ettersom ingen hørte dem uansett.
==== Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band - musikk blir kunst ====
Fri fra turneringslivet tok The Beatles' medlemmer tre måneders ferie før de i november 1966 gikk inn i platestudio igjen. Tanken var nå å ta avstand fra det tradisjonelle Beatles, bandet som var blitt populært med lette popsanger. McCartney var klart inspirert av The Beach Boys' album «Pet Sounds». Det er også tegn på at han var inspirert av The Kinks. For å gjenskape bandet, gikk McCartney så langt at han den 19. november 1966 foreslo at de skulle utgi seg for å være et helt annet band, Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band. Ideen varte imidlertid bare de to første sangene før ideen ble droppet. Dette ble også det første albumet der det var McCartney som var den kunstneriske drivkraften, dette delvis fordi Lennon var tungt inne i LSD-rus.Opprinnelig skulle også «Strawberry Fields Forever» (skrevet av Lennon) og «Penny Lane» (McCartney) være med på albumet, men EMI forlangte en hit, og de to sangene ble bandets tredje dobbel-A-single, noe George Martin i ettertid omtalte som «en grusom feil» Singelen ble den første siden «Love Me Do» som ikke fikk en førsteplass i Storbritannia, da den ble holdt nede på andreplass av Engelbert Humperdinck. Singelen ble imidlertid en nummer 1-hit i USA. Singelens to sanger markerte også noe nytt, da det var en av de første klare tegn på en mer splittende utvikling, der Lennons og McCartneys lydbilde var dramatisk forskjellig.Selve albumet, som noe upresist blir omtalt som et konseptalbum, ble en ansamling av låter knyttet nært til en tradisjonell engelsk, muligens liverpudlisk, bakgrunn. Utover det er det stor variasjon og lite felles mellom sangene. Litt som med singelen, var det også her klart forskjell mellom flere av låtene avhengig av om de var skrevet av Lennon eller McCartney. Lennon var sterkt kreativ på sangene «Being for the Benefit of Mr. Kite!» om en sirkusforestilling fra 1843 (sangen benytter seg av damporgel), og «Lucy in the Sky with Diamonds», en sang inspirert av sønnen Julian Lennons tegning da Julian gikk i barnehage. Begge disse sangene var musikalsk nytenkende sanger, og de surrealistiske bildene de to, især sistnevnte, skapte, var med på å skape teorier om at de handlet om ulovlig rusmiddelbruk. Uavhengig av handlingen til disse sangene, var det et brudd med fortiden for Lennon, som ikke skrev introspektivt. Begge låtene regnes også blant bandets mer psykedeliske. Hans tredje bidrag, «Good Morning Good Morning» er muligens tilbake til det introspektive. Handlingen er lagt til et typisk kjedelig forstadsliv basert på en TV-serie og en reklame for en frokostblanding.McCartney bidro med tittelsporet, «Fixing a Hole», «Getting Better», «She's Leaving Home», «When I'm Sixty-Four» (egentlig en gammel sang de brukte da forsterkerne streiket tidlig i 1960-årene) og «Lovely Rita». Låtene varierte stort i stil og instrumentering. Også tematikken varierer. «Getting Better» handler om en sint ung mann som overbeviser seg om at han er bedre og har sluttet å slå kona. «She's Leaving Home» handler om jente som føler seg fanget i et gullbur og rømmer uten helt klare fremtidsutsikter.Enda Lennon og McCartney i stadig større grad skrev låter nesten helt hver for seg, var det sanger de samarbeidet godt på her. Dette gjelder i sær «A Day in the Life», regnet av mange som albumets beste, og «With a Little Help from My Friends», en klassiker, særlig i Joe Cockers versjon.
Harrison var den i bandet som var minst fornøyd med albumet. Mentalt var han i India, og han foretrakk de to foregående albumene, delvis fordi det ble mer spredd her. Hans eneste bidrag, «Within You Without You» er sterkt indiskinspirert og ikke fullt så tilgjengelig, og bryter således med det mer parodisk-nostalgiske i de andre sangene. Sangen regnes ikke blant hans beste. Starr var mer optimistisk, enda han innrømmet at det ble nok dødtid til at han rakk å lære seg sjakk underveis.Resultatet ble uansett et album som eksperimenterte vellykket i alle retninger, der de blandet stilarter, lekte seg med tekst, fikk mest mulig ut av studioteknikken og på alle måter lyktes i å sprenge grensene for populærmusikk. Etter at dette albumet kom ut 1. juni 1967 var alt mulig innen popmusikk, og Sgt. Pepper var langt på vei ansvarlig for konseptalbum og art rock. Som Revolver, er også Sgt. Pepper på toppen av de fleste lister over de beste eller viktigste albumene. Selv plateomslaget, der medlemmene, nå med bart, i paradeuniformer i pastell og med en rekke kjente personer som har vært viktig for en eller flere i The Beatles gjennom tidene (Bob Dylan, Marilyn Monroe, Karl Marx, Edgar Allan Poe med flere) var nytenkende. Den ellers sterkt kreative britiske musikkscenen «..stoppet helt. Man hørte ikke bare på singlene, man hørte på albumet», oppsummerte Tony Calder, The Beatles' første presseansvarlig.En måned etter at albumet ble gitt ut, kom neste single fra bandet, Lennons «All You Need is Love», egentlig beregnet på TV-programmet «Our World». Singelen, med «Baby, You're a Rich Man» som B-side, gikk rett til topps, som første single etter «Penny Lane»/«Strawberry Fields Forever». Resultatet av singelen og albumet var at Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band ble lydsporet til «Summer of Love», og «All You Need is Love» som sommerens lovsang.Den kulturelle oppvåkningen både Beatlemania og Beatles' kunstneriske utvikling hadde, viste seg også i fremvoksningen av Liverpool-poetene. Disse fokuserte særlig på beat-poesi, men også i band, ofte med et komisk tilsnitt, som Liverpool Scene og The Scaffold, sistnevnte med McCartneys bror Michael under navnet Mike McGear. De komiske og kunstneriske bandene fikk også frem London-bandet Bonzo Dog Doo-Dah Band, som samarbeidet med The Beatles i deres neste film.
==== Brian Epsteins død. Møte med Maharishi Mahesh Yogi ====
Epstein hadde vært svært flink innen markedsføring og reklame, men hadde rotet bort rettigheter til sanger og effekter grunnet manglende kunnskaper innen juss. Han var best innen det å ordne spillejobber til dem, og ettersom Beatles nå hadde droppet spillejobber, ble Epstein av mindre viktighet. Epstein, som allerede slet med gambling og rusmiddelbruk, prøvde å slutte, men det gikk svært dårlig, og han døde av overdose, sannsynligvis et uhell, 27. august 1967. Epstein hadde vært avgjørende for å få Beatles frem, og mye av The Beatles suksess skyldtes ham.Da Epstein døde, var Beatles i Bangor i Wales for å høre på den indiske guruen Maharishi Mahesh Yogi. Epstein skulle møte dem i Wales. Et par dager tidligere hadde de, minus Starr, oppdaget Yogi i London og fått et privat møte med ham etter hans foredrag om transcendental meditasjon. Yogi likte samarbeidet med Beatles, og foreslo at de skulle dra på turné igjen for å spre budskapet, noe The Beatles takket høflig nei til. Likevel var oppholdet en suksess for begger parter.
Medlemmene ble konfrontert med nyheten om Epsteins død, og særlig Lennon og Harrison reagerte med svar i tråd med sin nye filosofi. Likevel var det klart at dette gikk hardt inn på bandmedlemmene. Senere kommentarer fra medlemmene viser at de var sjokkerte og i vantro etter å ha mistet en veldig god venn. I ettertid oppsummerte Lennon reaksjonen med at han var redd, og irritert over Maharishi Yogis fokus på å være lykkelige. Dette viste seg langt på vei å være begynnelsen på slutten for The Beatles. Ettersom Lennon hadde begynt å gli fra gruppen, var det McCartney som tok opp lederskapet.
=== 1967-1970: Slutten på bandet ===
The Beatles hadde sluttet å turnere, og fikk dermed mer tid til overs. Allerede fra 1966 av begynte de enkelte medlemmene å gjennomføre egne prosjekter mens de fortsatt var medlemmer av The Beatles. Dette fortsatte utover resten av tiden til bandet.
Bandet hadde også vært gjenstand for politisk spill, delvis fra Harold Wilson, men også hans etterkommere. Da The Beatles i september 1967 vurderte å kjøpe en gresk øy, ga det britiske finansdepartementet bandet dispensasjon fra restriksjonene på å ta penger ut av landet. Dette ble forsvart med at The Beatles genererte mange penger på salg. Også den greske regjeringen utnyttet The Beatles i propagandaøyemed.The Beatles hadde brukt LSD en god del, men uttalte den 26. august 1967 at de var ferdige med det. Den offisielle grunnen var at de ville bruke læren til Maharishi Mahesh Yogi og meditasjon for å oppnå en rusmiddelfri euforisk opplevelse. For Lennon handlet det også om ettervirkningene etter stort inntak av LSD. For Lennon var avbrekket kort, og i 1968 begynte han i stedet på heroin.De valgte å ikke utnevne en ny manager etter Epstein, men tok seg av sin karriere på egen hånd. Dette medførte ulønnsomme investeringer og ble en belastning for dem. Belastningen ble ikke mindre da de i 1969 ville skaffe seg en ny manager, uten å bli enige om hvem. Heller ikke samarbeidet med Maharishi Yogi endte godt. Det musikalske var like eksperimentelt som før, og til tider ble svært gode produkter laget, men bandet gikk på sin første fiasko med filmen Magical Mystery Tour. I tillegg kom flere musikalske eksperimenter med vekslende hell. Dette gjaldt særlig på periodens to første album som var med på å skape uenigheter som til slutt ble medvirkende til bruddet. Ettersom The Beatles den 27. januar 1967 hadde inngått en niårskontrakt med EMI, er det lite som peker på at de hadde ønsker om å gå hvert til sitt før perioden begynte. Imidlertid begynte splittelsen å merkes allerede under innspillingen av The Beatles i 1968, og deres faste lydtekniker Geoff Emerick gikk i protest mot den svært dårlige stemningen.
==== Magical Mystery Tour: Fiasko og suksess ====
Etter Sgt. Pepper hadde Beatles startet på Magical Mystery Tour-EP-en og på et par andre sanger som skulle brukes som singler. Filmatiseringen begynte imidlertid ikke før i september, etter Epsteins død. Filmen besto av at medlemmene i The Beatles tok med seg flere skuespillere i en buss, kjørte ut på landsbygda og filmet det hele uten at det fantes noen nedskrevet dialog. Skuespillerne måtte derfor improvisere frem dialogen, basert på hva samtalene skulle dreie seg om, blant annet en krangel mellom Starr og hans tante og McCartney i offisersuniform som hørte på meningsløst prat fra en annen offiser. Filmen ble avsluttet av at bandet Bonzo Dog Doo-Dah Band spilte den lett absurde sangen «Death Cab For Cutie» under en striptease, og sangen ga navnet til bandet med samme navn Konseptet var inspirert av Ken Kesey (forfatteren av Gjøkeredet) and His Merry Pranksters som kjørte rundt i en buss malt i psykedeliske mønstre. Gitt gruppens profesjonalitet både i de to foregående filmene og i de mange albumene og singlene de hadde laget, er det et overraskende ustrukturert produkt. Den fargesprakende filmen ble vist på sort-hvitt på BBC 2. juledag, og handlingen var forvirrende, slik at filmen ble en fiasko. Senere ble det imidlertid en kulthit i USA.Imidlertid gikk EP-en, med sangene «Magical Mystery Tour», «Your Mother Should Know», «Blue Jay Way», «The Fool on the Hill», «Flying» og «I am the Walrus» og singelen «Hello, Goodbye» (med «I am the Walrus» som B-side) svært bra. De tok respektive 1.-plass (singelen) og 2.-plass (EP-en). «I am the Walrus» hadde et avansert lydbilde og en surrealistisk tekst som ble villig tolket, men det er tegn på at den betød relativt lite. Lennon ble selv svært skuffet da han fikk høre at «I am the Walrus» ble B-side. I USA var ikke EP et særlig brukt medium, så de la på singlen og de to foregående singlene («All You Need is Love», «Baby, You're a Rich Man», «Penny Lane», «Strawberry Fields Forever») og gjorde den om til en LP. Denne gikk rett inn på 1.-plass.
==== Brudd med Mahareshi Yogi og fremveksten av Apple ====
I midten av februar 1968 dro først Lennon og Harrison og så Starr og McCartney til Rishikesh i India for å fortsette å lære under Maharishi Mahesh Yogi sammen med andre artister og noen skuespillere. Det gikk imidlertid ikke særlig bra for Starr. Han trakk seg etter ni dager, visstnok på grunn av diettproblemer og konas problemer med de mange insektene. McCartney ble ut mesteparten av mars før han dro hjem etter skepsis mot opplegget. Lennon og Harrison ble lenger. Lennon kommenterte samtidig at «Jeg er her for å finne ut hva min rolle blir. Jeg skulle like å vite hvor langt jeg kan komme. George ligger et hestehode foran» og noe senere at «Det var nemlig kappestrid i Maharishi-leiren: Hvem kom til å bli kosmisk først». Lennons utålmodige søken gjorde at han mente at Maharishi Yogi satt på en hemmelig livsvisdom som Lennon måtte prøve å oppdage.Det gikk rykter om at Yogi hadde vært svært seksuell aggressiv mot damene, og Lennon konfronterte ham. Ingenting ble innrømmet, men Lennon var overbevist om at Yogi var en bløffmaker og at det ikke var noen hemmelighet. Likevel tok bandet med seg meditasjon som et nyttig verktøy videre. Harrison kommenterte senere at han sterkt betvilte anklagene mot Maharishi Yogi, men at Lennon ville dra, og at dette var en like god unnskyldning som noen. Også McCartney valgte å tvile på anklagene, og i 1990-årene beklaget begge anklagene mot ham. Det ble uansett klart at under oppholdet ble alle ferdige med LSD, og de skrev veldig mange låter etter tidligere å ha hatt en idétørke.Mot slutten av 1967 åpnet Beatles også «Apple Boutique», en slags kles- og smykkedesignbutikk som tillot bytte og salg av varer. Butikken var dårlig styrt og gikk med store tap delvis på grunn av butikktyveri. Etter åtte måneder stengte Beatles butikken og ga bort det som var igjen.I april 1968 annonserte gruppen at de hadde startet firmaet Apple Corps. Firmaet hadde en rekke funksjoner, inkludert ansvaret for Apple Records og flere andre Beatles-relaterte funksjoner. I begynnelsen var det også på leting etter talent, og fikk svært god respons, enda det ikke ble noen kontrakt av det, og flesteparten av båndene de fikk inn ble ikke lyttet til.
==== Lady Madonna og Hey Jude ====
Singelen «Lady Madonna»/«The Inner Light» ble spilt inn tidlig i februar og utgitt i midten av måneden. Singelen gikk til topps i Storbritannia, mens den fikk fjerdeplass som høyest i USA. «Lady Madonna» var i hovedsak skrevet av McCartney, mens «The Inner Light» var Harrisons første sang som ble lansert på single. Førstnevnte var boogie-woogie og rock, mens den sistnevnte var sterkt indiskinspirert. Det var også Harrison siste sang med dominerende indiske instrumenter og dominerende indisk lydbilde, enda indisk musikk fortsatt hadde indirekte inspirasjon videre i karrieren.
The Beatles var tilbake i studio kort tid etter reisen til India. I mellomtiden hadde Lennon møtt Yoko Ono, og i mai 1968 hadde vennskapet utviklet seg til et forhold. Dette medførte at Lennon tok ut separasjon fra Cynthia Lennon, som han hadde vært gift med siden 1962 og vært i av-og-på-forhold med siden hun var nitten (hun var omtrent ett år eldre enn John). McCartney besøkte Cynthia og parets sønn Julian Lennon, og på veien komponerte han sangen som skulle bli «Hey Jude».Sangen handlet imidlertid ikke bare om Julian Lennon. John Lennon trodde sangen handlet om ham og Yoko eller om McCartney og hans vanskelige samarbeid, og likte den svært godt. McCartney forklarte at sangen handlet om McCartneys egne problemer i forhold, og Lennon forsto det dithen at den handlet om begges situasjon. Sangen ble gitt ut 26. august 1968 som Apple Records første single med «Revolution» som B-side. Sangen var en rockelåt med et oppgjør med metodene flere anti-krigs-protestanter benyttet seg av, som støtte av diktatorer og ødeleggelse. Singelen slo voldsomt an, og i USA ble den liggende på topp i ni uker, en personlig rekord for Beatles. I Storbritannia lå den på topp i tre uker, før den ble erstattet av «Those Were the Days» med Mary Hopkin, også den gitt ut av Apple, og produsert av McCartney.
I juni 1968 kom tegnefilmen «Yellow Submarine», en surrealistisk film som ble laget rundt bandets sanger og en tynn handling om at fantasilandet Pepperland ble invadert av The Blue Meanies. Beatles gjorde lite på denne filmen, og var bare med i et par sekunder mot slutten. Sangene de bidro med var i hovedsak spilt inn ett år tidligere.
==== The Beatles ====
Om oppholdet i Rishikesh ikke var den åndelige opplevelsen gruppen håpet på, var det en konstruktiv tid der mange av sangene til det neste albumet ble skrevet. Albumet, som offisielt het The Beatles, men som oftest ble kalt The White Album, var et dobbeltalbum med tretti spor med medlemmene på et svært kreativt plan. Etter de mystiske titlene og fargesprakende coverne på de forrige albumene, Sgt. Pepper og Magical Mystery Tour, var både det helhvite coveret og den enkle tittelen et nytt brudd. Dette skyldtes at kunstner Richard Hamilton, som var hentet inn, ble lei av å vente, og da det endelig var hans tur, foreslo han i ren irritasjon at albumet skulle være helhvitt. Til Hamiltons overraskelse var McCartney enig, og da foreslo Hamilton at de like gjerne kunne kalle albumet bare «The Beatles».
Musikalsk var albumet en sterk kontrast fra det enkle album- og navnevalget. McCartney hadde igjen lekt seg med sjangre, som hans overraskende harde låter (The Beach Boys/Chuck Berry-flørten «Back in the USSR» og proto-heavy metal-låten «Helter Skelter»), hans skøyeraktige mock-country-sang «Rocky Raccoon», de sjarmerende balladene «Blackbird» (om rasemotsetninger i USA) og «I Will», music hall-låten Honey Pie og ska-flørten Ob-La-Di, Ob-La-Da. Lennon på sin side var svært personlig i «Julia» (om moren som han mistet i tenårene), den vakre balladen Dear Prudence den jakt-kritiske The Continuing Story of Bungalow Bill, begge inspirert av opplevelser i Rikishi, blueslåta som tok et oppgjør med overtolkninger av Beatles-låter Glass Onion, blues-parodien Yer Blues, den svært avanserte rocke-medleyen Happiness Is A Warm Gun. Harrison satset på mer vestlige rock- og balladelåter som «While My Guitar Gently Weeps» (i samarbeid med Eric Clapton), valseballaden «Long, Long, Long», den lett samfunnskritiske «Piggies» og rockelåten «Savoy Truffle». Starr debuterte som låtskriver med country/publåten «Don't Pass Me By».Albumet inneholdt også en del eksperimenter som skiller seg fra tradisjonelle spor. Dette inkluderte McCartneys korte spor «Wild Honey Pie» og «Why Don't We Do It in the Road» og Lennons lange «Revolution 9». På grunn av det store spennet av vekslende stilarter, personlig utvikling, eksperiment med lydklipp, inkludering av låter som fremstår som uferdige og store mengder av låter, er begrepet «White Album» blitt brukt om flere andre band som har tenkt i samme retning. George Martin likte langt fra alle låtene, og mente at man drastisk burde ha kuttet ned antall låter. Samtlige bandmedlemmer var uenige i dette forslaget, og dermed ble alle sporene inkludert. Albumet ble også omtalt som bestående av fire soloister, og ikke en gruppe.Lennons valg av Yoko Ono som samboer fikk imidlertid andre konsekvenser enn «Hey Jude». Tidligere hadde verken venner eller koner sluppet til under innspillingene i studio, men Ono var svært til stede, og til dels satt på forsterkeren til McCartney. Hun hadde også meninger om innspillingene, noe som irriterte de andre medlemmene. Dette forsterket følelsen av en gruppe som var ferdige med hverandre. Mens Harrison var i det kreative hjørnet med fire sanger, var Ringo misfornøyd med egen innsats og samholdet, og den 22. august forlot han bandet midlertidig etter å ha sagt fra til de andre. Han ferierte i nærheten av Sardinia på Peter Sellers' yacht, men kom tilbake da de tre andre sendte et telegram til ham og ba ham om å komme tilbake. Da han kom, hadde Harrison lagt blomster over hele trommesettet hans. Starr var ikke den første som gikk, lydprodusenten Geoff Emerick forlot prosjektet allerede tidlig, da han opplevde den anstrengte atmosfæren: «Jeg mistet interessen for the White Album fordi de bare kranglet med hverandre og bannet til hverandre. Kraftuttrykkene fløy virkelig.».Albumet ble gitt ut i november 1968, og ble en stor suksess. Kritikere har omtalt verket som et mer postmoderne verk der medlemmene låner fra forskjellige sjangre nettopp for å skape et fragementert verk i motsetning til for eksempel «Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band», som var mer helhetlig.
==== Get Back og økonomistyring: To mislykkede prosjekter ====
Beatles planla et prosjekt som skulle bli en TV-konsert i desember 1968. Dette ble skrinlagt, men allerede 2. januar 1969 startet øvinger med opptak til nytt materiale. Da TV-konserten ikke ble noe av, satset The Beatles heller på filmopptak fra flere øvinger i Twickenham studios og til slutt en konsert på taket av Apple Studios. Ideen bak opptakene var å finne tilbake til sine røtter, og derfor ble navnet på opptakene og filmatiseringen «Get Back». Sangene som ble inkludert involverte mange av de låtene som senere ble gitt ut på Abbey Road og Let It Be. Den 30. januar spilte de en konsert på taket, men konserten varte bare i 42 minutter før den ble avbrutt av politiet. Beatles' medlemmer lot Martin og Glyn Johns klippe sammen melodien og Michael Lindsay-Hogg til å ta seg av videoopptakene, som raskt ble midlertidig skrinlagt. Imidlertid var det noe som kom ut av det, singelen «Get Back»/«Don't Let Me Down», den eneste singelen siden gjennombruddet som var kreditert sammen med en annen artist, da også Billy Preston deltok og ble nevnt for innsatsen.
Under opptakene var atmosfæren svært spent, og Harrison opplevde på hver sin måte både McCartney og Lennon som vanskelige å samarbeide med. Den 10. januar sluttet han i bandet. Etter forhandlinger den 15. januar ble han med igjen mot å få innfridd flere krav.Den 17. januar 1969 kom filmmusikken til Yellow Submarine, med musikk allerede innspilt av Beatles i 1967. Det var nok til fire uutgitte («All Together Now», «Only a Northern Song», «It’s All Too Much» og «Hey Bulldog») og to gamle sanger, mens resten av filmmusikken, side 2 på LP-en, var filmmusikk signert George Martin.
Økonomien gikk stadig dårligere for The Beatles, og de trengte noen med kunnskaper innen juss for å hjelpe dem. McCartney foreslo tidlig i februar Eastman and Eastman til å representere dem. De signerte, men de tre andre hadde betenkeligheter med å bruke advokatfirmaet til forloveden, og etter 12. mars, kona, til McCartney. De benyttet seg i stedet av Allen Klein, som var kjent for å ha gjort The Rolling Stones rike på gode avtaler. Med to representanter, Klein for Lennon, Starr og Harrison og Eastman and Eastman for McCartney, ble det et kaos som gjorde at Beatles fikk til lite. Flere oppkjøp ble ødelagt enten av klønete håndtering ved Apple eller internkrangling, spesielt da Lennon nektet å gjøre avtaler med forretningsfolk.Det var tendenser til oppløsning og egne prosjekter, og den neste singelen, «The Ballad of John and Yoko», var en beretning om bryllupet til paret. Det ble bandets siste nummer 1 i Storbritannia. B-siden var George Harrisons «Old Brown Shoe», skrevet i januar i «Get Back»-perioden.
==== Abbey Road: En ryddig musikalsk avslutning ====
Det ble etter hvert klart at Beatles var på vei til å oppløses, og de dro hvert til sitt i mai for å møtes igjen i juli for å ta opp det som alle regnet med ble deres siste album, Abbey Road. Opprinnelig skulle albumet hete Everest, delvis etter røykemerket til lydteknikeren Geoff Emerick, delvis symbolsk for å vise folk som hadde avskrevet dem allerede i 1963. Ideen var også at de skulle bli tatt bilde av på toppen av Mount Everest. Etter mye om og men, ble imidlertid de mange ideene for mye, og de bestemte seg for å ta bildet utenfor studioene i Abbey Road og oppkalle albumet etter gaten etter forslag fra McCartney. McCartney og Lennon forhandlet med Martin, og de lovet at den interne kranglingen var tilbakelagt og at innspillingene skulle bli som tidligere. Til slutt gikk Martin med på å bli produsent. Også Geoff Emerick var tilbake. Opptakene gikk også overraskende bra, bortsett fra at Lennon protesterte mot den sammenhengende rapsodiaktige måten å knytte flere uferdige sanger sammen. Lennon selv kuttet ofte sammen små biter til en sang, som på «Happiness Is A Warm Gun» og «I Want You (She's So Heavy)». Et helt album ble imidlertid i meste laget. Som kompromiss ble førstesiden enkeltlåter og andresiden, etter to selvstendige sanger, sammenhengende.Resultatet ble et album som regnes blant Beatles beste. Det startet med Lennons tøffe rockelåt «Come Together», fulgt av Harrison-låten«Something» (som Lennon mente var albumets beste og McCartney Harrisons beste), tullesangene «Maxwell's Silver Hammer» (skrevet av McCartney) og «Octopus's Garden» (Starr), do-wop/blueslåta «Oh! Darling», Lennons eksperimentelle og skjøtede «I Want You (She's So Heavy)», med svært tidlig bruk av MOOG synthesizer, avsluttet førstesiden. Harrisons gladsang «Here Comes The Sun» begynte andresiden, fulgt av Lennons Beethoven-inspirerte «Because» og McCartneys medley av korte sanger skrevet av ham eller Lennon.
«Something» ble, sammen med «Come Together», singelen som ble utgitt. Den nådde fjerdeplass i Storbritannia og førsteplass til slutt i USA den 29. november 1969.Gjennom mesteparten av 1969 etter Abbey Road hadde medlemmene i The Beatles tatt midlertidige pauser eller hintet i retning av at de skulle forlate gruppen. Lennon var klarest på dette da han skjelte ut McCartney da McCartney prøvde å få til et par live-show. Uenigheter, særlig rundt Allen Klein og økonomi, ødela mye for bandet. Lennon hadde ellers lite til overs for McCartneys «bestemorslåter» som «Maxwell's Silver Hammer» og «Ob-La-Di Ob-La-Da».
==== Let It Be blir utgitt og The Beatles blir offisielt oppløst ====
Den 4. januar 1970 ble siste opptak med Beatles, minus Lennon denne gang, som gruppe. De spilte inn «Let It Be» til det forestående albumet med samme navn Det var også siste gang to eller flere medlemmer opptrådte sammen som The Beatles. Ettersom dette ble en plate som ble til som et lappeverk av tidligere opptak og til slutt satt sammen av Phil Spector, var det tilbake til den tradisjonelle LP-en med enkeltstående sanger. Av disse var det særlig «Let It Be», «Get Back», «The Long and Winding Road», «Two of Us» av McCartney (sistnevne i harmoni med Lennon), og Lennons «Dig a Pony», «Across the Universe» og I've Got a Feeling som skiller seg ut.
Spectors miks bar preg av hans måte å tenke Wall of Sound, det vil si et dominerende lydbilde, gjerne med strykere, i motsetning til det mer enkle uttrykket som Beatles hadde valgt i innspillingen av låtene i januar 1969. Dette, pluss det ujevne materialet, gjorde at Let It Be fikk til dels negativ kritikk. Albumet ble gitt ut 8. mai 1970, og filmen, basert på opptakene i januar 1969 inkludert The Rooftop Concert, kom kort tid etter. Filmen var det siste originalmaterialet av The Beatles. Filmen viser uenigheter og krangling som skildrer at Beatles allerede i 1969 var på vei vekk fra hverandre.
McCartney bekjentgjorde at han forlot The Beatles i forbindelse med at han lanserte sitt første soloalbum, McCartney en måned før «Let It Be» utkom. Han sirkulerte et ferdigskrevet intervju med seg selv til medier, slik at de visste hva som kom. Han sa ikke at han så bort ifra samarbeid med Beatles, men benektet skrivesamarbeid med Lennon. Media tolket imidlertid dette som at Beatles hadde gått hvert til sitt. Ettersom dette ble gjort før Let It Be, følte de andre medlemmene at dette var unødvendig. McCartney, som ikke jobbet med Allan Klein og ikke var særlig begeistret for tanken på at Phil Spector skulle mikse albumet, hadde ikke noe forhold til utgivelsesdatoen, som var en avgjørelse tatt av Klein. Da Ringo prøvde å forhandle med McCartney om dette, ble han kastet ut.
=== Tiden etterpå ===
Samtlige medlemmer hadde mer eller mindre vellykkede musikkarrierer etter The Beatles. Samtidig var det et marked for Beatles fortsatt. Klein samlet og ga ut de doble samlealbumene 1962–1966 (ofte kalt «det røde album») og 1967-1970 («det blå album») på Apple. Dette var den første samlingen med Beatles-singler som ikke var gitt ut på album, og begge samleplatene solgte til platina. Det kom også en rekke film- og sceneshow på denne tiden, inkludert filmen Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band, en film der handlingen ble drevet frem av Beates' sanger. Filmen ble slaktet av kritikere og ble en flopp.Etter at Lennon ble skutt den 8. desember 1980, ga Harrison ut «All Those Years Ago» for å minnes Lennon. Sangen hadde Ringo på trommer og McCartney som backingvokalist, om enn de tre ikke var samtidig i studio. McCartney ga selv ut «Here Today» for å gjøre ære på sin tidligere komponistkollega.
Kleins to samlealbum var ikke de eneste samlealbumene som ble gitt ut av EMI, men de var de eneste som overlevde da EMI i 1987 standardiserte sine album da CD tok over som foretrukket medium. Dette gikk også utover de amerikanske utgivelsene, som ikke ble utgitt på CD. Året senere ble The Beatles inkludert i Rock and Roll Hall of Fame, de ble tatt inn på første forsøk da de var valgbare, som i henhold til regelverket er 25 år etter første album.
Etter at de fleste juridiske uenigheter var unnagjort, ble det i 1994 først gitt ut et nytt album, Live at the BBC, og ett år senere Anthology-prosjektet. Dette prosjektet involverte en rekke gamle innspillinger, en miniserie og en bok. I anledning serien ble også to demoer av Lennon («Free As A Bird» og «Real Love») brukt, fullført av McCartney og spilt inn med McCartney, Harrison og Starr slik at sangene fremsto som Beatles-singler.
I 2000 ble albumet 1 sluppet ut. Albumet var en samling med sanger som hadde nådd førsteplassen enten i USA eller i Storbritannia. Albumet ble en øyeblikkelig suksess, og 15 år senere selger den fortsatt godt.
Kort tid etter døde Harrison av lungekreft, og Eric Clapton og Harrisons enke arrangerte Concert for George kort tid etterpå, der Starr og McCartney deltok. I 2003 kom «Let It Be... Naked» ut. Dette var en versjon av «Let It Be» slik McCartney ønsket den, uten strykere. Filmen Across the Universe med handling lagt til 1960-årene rundt Beatles' tekster, kom i 2007 til brukbare kritikker og besøkstall.
Siden har flere gjeninnspillinger i stereo og mono, pluss videospill og samarbeid med iTunes, kommet på plass.
== Musikkstil og utvikling ==
Fra tidlig av var medlemmene i The Beatles opptatt av selv å skrive sanger. Lennon og McCartney skrev flesteparten av sangene de spilte inn frem til og med Beatles for Sale. På Help! hadde de én cover, og i de resterende albumene var det bare egne låter. Dermed var The Beatles selv ansvarlige for sin musikalske utvikling. Den musikalske utviklingen skjedde også i et svært raskt tempo, fra de slo gjennom nasjonalt til de lagde den banebrytende Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band tok det bare fire og et halvt år.
Walter Everett deler inn Beatles' musikalske utvikling i to, fra 1956 til 1965 og 1966-1970. I den første perioden produserte de velsmidde låter som inspirerte pubertetsfans med «yeah, yeah, yeah», og de mestret de musikalske utfordringene fra tidligere artister, og ble selv hyppig kopiert. Fra 1966 og utover ble deres ønske om originalitet en drivkraft for produksjon av sanger og album, og de ble avgjørende for å forandre målsetningen til rockegrupper fra grunnen av.
=== Inspirasjon gjennom karrieren ===
Bandmedlemmene begynte som fans av amerikanske rockestjerner som Buddy Holly, Elvis Presley, Chuck Berry, Roy Orbison, Larry Williams, Little Richard og Carl Perkins. Særlig gjalt dette Berry og Holly. Holly var indirekte bak navnevalget via backingbandet The Crickets, og begge var en inspirasjon fordi de sang, spilte og skrev egne sanger. Også soul-jentegrupper som The Shirelles var en stor inspirasjon for bandet. The Beatles sang covre av flere av disse, og ga ut på single, EP eller album sanger av Holly, Williams, Richard, Perkins, Berry, Shirelles og Marvelettes, i tillegg til flere andre artister og standardnumre innen soul, rock og musicals. Nettopp deres evne til å takle et bredt spekter med sjanger og stiler var viktig for deres utvikling. De covret for eksempel markant forskjellige sanger med tanke på rythm and blues og rock and roll: «Chains», «Twist and Shout», «Money», «Long Tall Sally», «Boys» og «Devil in Her Heart»; The Beatles mestret alle.Da The Beatles slo gjennom og åpnet for andre britiske band, gjorde de det stort sett ved å selge amerikansk musikk (i liverpudlisk forkledning) til amerikanerne. Imidlertid var det ikke slik at The Beatles solgte bare covere eller en blek kopi av sine helter. I stor grad kan man snakke om emulasjon, det vil si at de lærte seg stilen til bandene som kom før og utviklet den videre til noe bedre.I overgangsperioden mellom den tidligere og den senere delen, lot også The Beatles seg påvirke i stadig større grad av samtidige. Lennon sa selv «Jeg er som en kameleon... påvirket av hva enn som foregår». Bob Dylan og The Byrds var begge viktige innflytelser på The Beatles for eksempel på Rubber Soul. Det samme gjaldt i høyeste grad Beach Boys og Brian Wilson på senere album.The Beatles' utvikling handler også om andre inspirasjonskilder enn samtidige rock- og popgrupper. Både Lennon og McCartney var også inspirert av klassisk musikk, særlig McCartney, som var opptatt av både Bach og Karlheinz Stockhausen. Også Antonio Vivaldi ble introdusert til bandet via McCartneys kjæreste Jane Asher. Dikt var også en vesentlig kilde til inspirasjon allerede fra tidlig av. I tillegg var indisk musikk viktig i utviklingen.
=== Komposisjon ===
The Beatles var fra tidlig av nesten selvforsynt med egne låter. Riktinok var George Martin skeptisk, da han mente at de ikke hadde noen sanger av høy kvalitet. Dette løste medlemmene med å jobbe videre med sangen i stedet for å gi den opp, som for eksempel «Please Please Me», som ble helt omgjort.. En av styrkene til The Beatles gjennom hele perioden var deres evne til å bruke tid og flid på komposisjonene sine.Komposisjonene var dominert av Lennon og McCartney. Det var også en form for vennlig «konkurranse» mellom de to, slik at de ville overgå hverandre. Nettopp deres harde arbeid med sanger gjorde at The Beatles redefinerte LPen som noe mer enn bare noen få hitsanger polstret ut med fyllstoff. Lennon og McCartney hadde forskjellig innfallsvinkel til musikk. Everett skiller de to slik at McCartney skrev gode låter som virket enklere enn de var, mens Lennon eksperimenterte musikalsk og skrev introspektive tekster. Likevel lå styrken i hovedsak i samarbeid og utvikling, og begge kunne levere både svært gode tekster og svært gode melodier nesten på egen hånd. Visse stilarter var imidlertid klart mer tilhørende den ene enn den andre. McCartney skrev lite psykedelisk musikk, og Lennon skrev få music hall-viser. Verken Lennon eller McCartney kunne lese noter, noe som delvis kan forklare deres evne til å tenke utenfor tradisjonell musikkteori.Hvorvidt sangene var skrevet sammen, separat eller at den ene skrev mesteparten og den andre hjalp til mot slutten er det delte meninger om. Lennon sa i 1973 at det var store forskjeller, men i 1980 korrigerte han seg og innrømmet at det var en grov overdrivelse og at mesteparten av det de skrev var «eyeball to eyeball». Enkelte sanger vet vi imidlertid klart tilhørte en av dem. Paul McCartneys sanger inkluderer «Yesterday» (1965), «Hey Jude» (1968), «Helter Skelter», «Back in the U.S.S.R.» med flere. Lennons inkluderer «Tomorrow Never Knows» (1966), «Strawberry Fields Forever», «Lucy in the Sky with Diamonds» og «Revolution 9»Flesteparten av sangene ser likevel ut til å være sanger der de to samarbeidet og lærte av hverandre. En tradisjonell oppfatning av samarbeidet har vært at McCartney var best på melodi og Lennon best på lyrikk, at Lennon var mest rock og McCartney mest ballade og at tekstene til McCartney sjelden var like dype som Lennons. Disse forskjellene er overdrevne: det finnes mange eksempler på det motsatte, for eksempel skrev McCartney tekstene til «Hey Jude» og «Eleanor Rigby» og Lennon melodien til «This Boy» og «In My Life», og McCartney skrev rockelåter som «Helter Skelter» og «I'm Down» der Lennon skrev ballader som «Julia» og «Girl». Lennon selv sa i et intervju med tidsskriftet Playboy at
«Det var en periode da jeg trodde at jeg ikke skrev melodier, at Paul skrev dem og at jeg skrev enkel høylytt rock 'n' roll. Men, selvfølgelig, når jeg ser på noen av mine sanger... «In My Life» eller noe av de tidligere sakene ... «This Boy». Jeg skrev melodier så godt som noen»I tillegg kom Harrison stadig mer med. Harrison kunne heller ikke lese noter, og han uttalte senere at for mye musikkteori ville ødelegge låtskriverprosessen. Harrison hadde få bidrag i begynnelsen, men han utviklet seg stort mot slutten av perioden. Av de 22 sangene Harrison skrev som ble gitt ut av The Beatles, er det bare én fra de fire første albumene i 1963-64, mens han hadde to på hver av de to neste i 1965 og tre på «Revolver» fra 1966. Bare to rene Harrison-låter ble utgitt i 1967, men både i 1968 og i 1969 ble fem låter gitt ut av Harrison, og to sanger kom med på «Let It Be» i 1970. Harrison lot seg tidlig inspirere av andre band og annen musikkstil, og gikk bort fra rene kjærlighetssanger allerede på «Rubber Soul», før McCartney gjorde det i 1966 med «Paperback Writer». Harrison utviklet seg også i stor grad både parallelt med og utenfor Lennon og McCartneys retninger. Harrisons mest markante egne utvikling var hans sterkt indiskinspirerte periode. Enda bare tre av de 20 sangene var markant musikalsk indiskinspirerte, ble utviklingen nært forbundet med ham. To av sangene på «The Beatles» er riktignok også åndelige uten at de er direkte knyttet til hinduisme eller annen østlig mystikk. Det var imidlertid da han gikk vekk fra indisk musikk og tilbake til kjærlighetssanger igjen at Harrison opplevde sin største suksess i bandet.
Der The Beatles tidlig kopierte rock og pop, beveget de seg senere vekk fra standard pop- og rockelåter. Et eksempel på dette er tempo. Tradisjonell takt innen pop og rock er 4/4. Flere av sangene til The Beatles beveger seg imidlertid langt utenfor dette, og de kan også variere mellom forskjellig dur eller mellom dur og moll inne i sangen. I «Strawberry Fields Forever» går takten fra 4/4 - 2/4 - 6/8 - 2/4 - 4/4 - 2/4 - 6/8 - 4/4 - 2/4 - 6/8 - 4/4. «Good Morning Good Morning» går i 5/4 mesteparten av tiden. «A Day in the Life» går i midtpartiet i 4/8, mens «Something» bytter fra E-dur til A-dur og «Martha My Dear» fra alla breve til 3/2 og 4/4 og fra Ess-dur til D-moll. I tillegg eksperimenterte de med en rekke sjangre. Deres interesse spredte seg til psykedelisk musikk («Tomorrow Never Knows», «Lucy in the Sky with Diamonds»), vals («Long, Long, Long»), ska («Ob-La-Di, Ob-La-Da»), heavy metal («Helter Skelter») og avant garde («Revolution 9»). Likevel ble disse musikalske eksperimentene relativt kortvarige. Den psykedeliske perioden begrenset seg stort sett til Lennon og Harrison, og varte fra 1966 til 1967, og til dels 1968.
=== Instrumentering og produksjon ===
Som musikere var The Beatles særlig banebrytende av flere årsaker. McCartney var egentlig en gitarist som tok med seg dette over til bassen og var svært tidlig ute med en melodisk basslinje. Harrison var inspirert av country-, jazz-, blues- og rockegitar, og han benyttet seg ofte av septim og liten septim i stedet for standarden dominant-kvart-kvint. Han brukte også «fingerpicking» gitarstil, det vil si at han brukte fingre i stedet for plektrum, etter å ha blitt inspirert av Chet Atkins. De tette harmoniene fra McCartney, Lennon og Harrison var også svært unike i en tid der man enten var instrumentalister eller sang a cappella. Starrs styrke som perkusjonist var at han lyktes i svært stor grad å levere det de andre medlemmene ønsket mens musikken deres ble stadig mer komplisert. The Beatles viste også at de var en gruppe først og fremst, der summen var større enn delene. Dette blir understreket av at tromme- og gitarsoloer er fraværende helt frem til nest siste spor på Abbey Road, og at samtidig bidrar tromme, gitar og bass til å løfte sangene til å bli noe mer enn standard poplåter uten at noen av instrumentene dominerer. Slik var Starr klart å foretrekke enda alle kunne spille trommer.Inspirasjonen fra de mange forskjellige musikkstilene medførte at The Beatles benyttet seg av andre instrumenter enn de tradisjonelle. De var tidlig ute med sitar på «Norwegian Wood (This Bird Has Flown)», og inspirerte mange til å følge etter. Bruk av instrumenter vanligvis funnet i klassisk musikk ble også naturlig for dem, som strykere i «Yesterday» og «Eleanor Rigby», der McCartney er tillagt å ha spilt en viktig rolle i å tette gapet mellom klassisk og popmusikk og å gjøre bruk av strykeinstrumenter populært igjen. De inkluderte også cembalo på «Fixing a Hole» (og indirekte på «In My Life»), og var igjen tidlig ute med det som etter hvert ble en utvikling for dette instrumentet. De benyttet seg også av pikkolotrompet på «Penny Lane», waldhorn på «Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band» og fløyte på «You've Got to Hide Your Love Away». I tillegg brukte de mer avanserte instrumenter som primitiv synthesizer, bassmunnspill, mellotron og damporgel.
«I begynnelsen var det som om jeg var læreren med sine elever og de gjorde det jeg ba dem om. De visste ingenting om opptak, men gudene vet at de lærte raskt så fort at jeg ble tjeneren og de herskapet». - George MartinGeorge Martin spilte også en veldig viktig rolle i å introdusere Beatles til musikkproduksjon. Martin oppfordret The Beatles til å eksperimentere, han transponerte, noterte og arrangerte sanger og han ble flere ganger spurt om tilbakemelding. Bandet utviklet dermed en nysgjerrighet for mulighetene innen opptaksteknikk slik at de utnyttet det til det fulle - og langt utover det som var tidligere kjent. De kunne se mulighetene ved å bruke en firebåndsopptaker til å spille inn flere bånd på ett, og så spille det igjen og legge til enda mer lyd. En av fordelene med dette var at man kunne legge på for eksempel basslinjen etter vokaldelen, slik at hvert enkelt medlem kunne bidra med sin vri i stedet for at alt ble tatt opp på en gang. Det betydde også at man kunne spille inn sanger og så skjøte dem sammen senere. For eksempel i «In My Life» ble cembalo-delen, som egentlig var et piano spilt inn i dobbelt tempo, lagt til flere dager etter at resten av sangen ble spilt inn. Deres lek med lydeffekter, en rekke instrumenter, koring og mange andre måter å forstå musikk på, gjorde at de stadig utviklet seg og tenkte utenfor hindringene som lå for dagen. The Beatles' styrke lå blant annet i at de prøvde det folk sa at de ikke kunne gjøre eller få til.
== Ettermæle ==
Folk ser fortsatt på Picasso. Folk ser fortsatt på kunstnere som brøt gjennom begrensningene for deres tidsperiode og kom opp med noe som var unikt og originalt. Innen den formen de jobbet for, innen populærmusikk, vil ingen være mer revolusjonære, mer krative og mer karakteristiske enn The Beatles var.Slik omtalte Robert Greenfield, tidligere redaktør av tidsskriftet Rolling Stone, og forfatter av Beatles-verk, påvirkningen til The Beatles. Rock and Roll Hall of Fame sier at «The Beatles' påvirkning har ofte blitt kommentert, men kan ikke overdrives» Dirigenten og komponisten Leonard Bernstein omtalte The Beatles som «vår tids Schubert» og «de beste låtskriverne siden Gershwin».The Beatles tok vare på rock'n'roll i en tid der det nesten ikke ble spilt lenger og utviklet rock til å bli mer spennende og utfordrende. Da The Beatles kom på scenen, var regelen den at folk ikke skrev sanger selv, etter deres gjennombrudd ble det motsatt. I en tid der mange artister fikk låter skrevet fra Brill Building eller andre tilsvarende steder, åpnet selvstendig låtskriving for å finne sin egen stil og være uavhengig av eksterne agenter, produsenter, låtskrivere med mer. Nile Rodgers fra Chic omtalte The Beatles' musikk som et «paradigmeskifte», og Peter Asher fra Peter & Gordon beskrev dem som «svært eventyrlystne; når de kom på noe, prøvde de det med en gang». Da Elvis Costello beskrev The Beatles til magasinet Rolling Stone i anledning at de toppet de 100 største artistene, sa han at «Sangene var ikke deres lenger. De tilhørte alle».I tillegg var The Beatles banebrytende i den såkalte British Invasion, det vil si de mange britiske bandene som dukket opp på amerikanske hitlister. Disse bandene kopierte ofte looken til The Beatles, da gjerne hårstil og dresskode. Koring og harmoni ble også akseptert i stadig større grad. Enkelte band tok markant forskjellig stil fra Beatles, som Manfred Mann (med Voormann på bass 1966-1969), The Who, Rolling Stones, The Kinks, The Yardbirds med flere, men likevel var deres økte betydning i stor grad takket være The Beatles. I tillegg var The Beatles store inspirasjonskilder til band som fortsatte med progressiv rock i 1970-årene.Enkelte band og artister fikk ekstra drahjelp av The Beatles da de sang sanger skrevet spesielt for dem av Lennon, McCartney eller begge, deriblant Peter & Gordon og Billy J. Kramer. Samtidig viste det seg at flere av disse bandene og andre band som var med på den britiske invasjonen av amerikanske hitlister og amerikansk kultur ikke overlevde da The Beatles forandret stil mellom «Rubber Soul» og «Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band»The Beatles hadde også stor påvirkning på band som kom etter dem. Artister som har innrømmet å være inspirert av The Beatles inkluderer Alice Cooper, The Rolling Stones, Ozzy Osbourne, Nirvana, Gene Simmons, Billy Joel, Oasis, Bruce Springsteen, The Bee Gees, Joni Mitchell, Elton John, Jimi Hendrix, David Bowie, Lemmy Kilmister, The Byrds, Pink Floyd, The Stone Roses, Electric Light Orchestra, Cheap Trick, Slade, Steely Dan, XTC, Bono og mange flere.
I tillegg hadde The Beatles blitt talsmenn for en hel generasjon. Riktignok varierte støtten fra ytterliggående venstreside,, men mange lot seg rive med av Beatles' budskap om motkultur og kjærlighet. I tillegg var The Beatles fremskyndere av manglende ærbødighet mot autoriteter, for eksempel i filmen A Hard Day's Night og generelt i intervjuer og uttalelser. Dette opprøret gikk sjelden i dybden, og Beatles fikk kritikk for ikke å være aktive nok, om enn Timothy Leary mente at «Sgt. Pepper» viste at de gamle tradisjonene var på vei ut. The Beatles ble også forkjempere for psykedelia og bruk av den da lovlige substansen LSD. På sett og vis kan man også argumentere for at The Beatles var tidlige innen musikkvideoer, særlig igjen gjennom deres første film. Også platecovere hadde de stor innvirkning på, for ikke å snakke om hårfrisyrer, da særlig for menn.The Beatles har også hatt en rekke rekorder, og flere av disse, som flest Nr.1 hits på Billboard Hot 100 (20), flest singler av samme artist samtidig på samme liste (17), flest singler på rad på de øverste plassene (1-5) og flest album solgt (over 1 milliard) står fortsatt. De har vunnet 7 Grammy Awards, en Oscar og 13 platinaalbum i Storbritannia. I USA har The Beatles 6 diamant-, 26 multi-platina-, 41 platina- og 47 gullalbum. The Beatles ble også det første bandet som passerte 1 milliard album, noe de gjorde i 1984, tre år før albumene kom ut på CD.
== Teorier, begrep og myter ==
The Beatles var del av den kollektive bevissheten i lang tid, og det har dukket opp en rekke meninger, teorier, uttrykk og begrep. Mens enkelte er åpenbart feilaktige (Paul is Dead) og andre er tvilsomme (Yoko Ono brøt opp The Beatles), er andre begrep (Hvem var den femte beatle? Var det rivalisering mellom Beatles og Stones?) i det minste vanskelig å svare kategorisk på.
=== Paul Is Dead ===
I desember 1965 hadde McCartney et uhell på sin moped, og fikk et hakk i tannen. Den 7. januar 1967 krasjet McCartneys Mini Cooper, men ikke med McCartney i bilen (den var lånt av kunststudenten Mohammed Hadjij, mens McCartney kjørte med Mick Jagger). Disse i utgangspunktet usammenhengende og trivielle hendelsene ble grobunn for myten at McCartney var død og erstattet av en annen. Hadjij ble sendt til sykehus, men kom seg raskt. Imidlertid startet ulykken ryktet om at McCartney var død, og dette ble raskt avkreftet.Myten startet imidlertid ikke på alvor før 1969, og var full av tvilsomme «bevis». Mye tyder på at myten tok av som en spøk av Fred LaBour, en spøkefull ansatt i universitetsavisen Michigan Today. På tross av at LaBour gjentatte ganger har avskrevet artikkelen som spøk, har myten fått sitt eget liv. Mytene tok utgangspunkt i svært kreativ tolkning av platecoverne til Sgt. Pepper's Lonely Heart Club Band, Magical Mystery Tour og Abbey Road, sistnevnte med det noe pussige regnestykket at på den hvite VW Boblen på det sistnevnte coveret hadde bilskiltet «LMW 281F», som skulle bety «Linda McCarntey Widow 28 if», altså at McCartneys kone (som han hadde møtt over ett år etter at han visstnok døde) var enke, og at McCartney hadde vært 28 år om han hadde levd (han hadde vært 27).Teorien holdt på en stund, og da det kanadiske progrockbandet Klaatu kom ut med «3:47 EST», verserte det rykter om at bandet egentlig var The Beatles under psevdonym. Dette ble raskt latterliggjort av New Musical Express med overskriften «Døv idiotjournalist starter Beatles-rykte».
=== The Fifth Beatle ===
Begrepet «The Fifth Beatle» er brukt om George Martin, Brian Epstein, Billy Preston, Stuart Sutcliffe, Pete Best og en rekke andre.Det er vanskelig å forsvare én av disse foran de andre, særlig ettersom begrepet er konstruert og ikke ble særlig brukt av Beatles selv. Om det skal handle om personer som ikke var medlemmer, men som var nær knyttet opp til gruppen gjennom deres utvikling, er Martin og Epstein mer naturlige valg. McCartney sa selv at «hvis noen var den femte beatle, var det Brian», på tross av at McCartney ikke var noen større fan av Epstein. Lennon likte dårlig at folk tok æren for Beatles' musikk, og brukte ikke betegnelsen. Harrison brukte betegnelsen spøkefullt én gang om den amerikanske DJ-en Murray the K, delvis ansvarlig for at Beatles ble oppdaget i USA. Starr har heller ikke brukt betegnelsen særlig mye.
Tony Barrow mener at Neil Aspinall var det åpenbare valget. Aspinall begynte med å ordne transport til bandet i tillegg å få inn penger for gigs og andre tur-relaterte oppgaver. Han ble senere road manager, og i 1968 ble han The Beatles' personlige assistent og leder for Apple Corps, der han siden har passet på at The Beatles gjenværende medlemmer og arvinger har fått royalties og at navnet deres er blitt beskyttet. Barrow argumenterer også med at Aspinall var en personlig venn av The Beatles og ofte kom på besøk på fritiden også, i motsetning til Epstein.
=== Yoko Ono og Beatles' brudd ===
Yoko Onos rolle i Beatles' historie er svært tvetydig. Enkelte har anklaget henne for å ha vært aktiv i å splitte gruppen. Da hun først kom inn i Lennons liv, tok hun også en aktiv del under innspillingen av albumet The Beatles. Lennons avant-garde forsøk innen musikk, som «Unfinished Music No.1: Two Virgins», og diverse bed-ins, ble ansett som Onos påvirkning. Lewisohn har foreslått at Ono direkte oppfordret Lennon til å utforske sin karriere, slik at han kom til konklusjonen at det å være medlem av The Beatles ble en begrensning for ham som kunstner. Bill Harry mente at Lennons musikalske kreativitet ble avsluttet av Ono fordi hun brukte ham som et middel for å fremme sine egne ideer, mens Lennons søster Julia kommenterte at hun ikke pratet direkte med broren på flere år etter 1968.Det er også kommentert at Ono skapte et anstrengt forhold mellom henne og de tre andre medlemmene i The Beatles. Dette kan skyldes Lennons sjalusi, som medførte at hun ikke fikk gå noen steder uten ham. Lennon ble også såret over de andres, da Harrisons og McCartneys, behandling av Ono. Det er også påstått at McCartney så på Yoko Ono som ansvarlig for at Lennons musikk hadde utviklet seg til å bli hard, umelodiøs og unødvendig provokativ. Et annet spørsmål er om Ono ubevisst sådde splid i gruppen. Mens Starr hadde få problemer med Ono etter at Lennon forklarte det nye forholdet, hadde Harrison, McCartney og delvis Martin problemer med den nye situasjonen i studio selv om de i ettertid innså at dette handlet om deres uvilje til å forandre seg.Dette er uansett bare deler av situasjonen. Under perioden skrev for eksempel Lennon både «Julia» og «Happiness is a Warm Gun», og ingen av disse passer til beskrivelsen til McCartney. På den annen side skrev McCartney stort sett gode låter, men både «Ob-La-Di, Ob-La-Da» og «Maxwell's Silver Hammer» var mislikt av samtlige andre enn McCartney. Harrison syntes at det var betenkelig at disse sangene ble foretrukket foran mye av det han hadde skrevet. Lennon mente selv at musikken til McCartney hadde blitt «søt og smakløs».. Starr sa at enda det bare tok et par dager å ta opp «Maxwell's Silver Hammer», føltes det som flere uker. De tre andre nektet McCartney å gi ut «Ob-La-Di, Ob-La-Da» på single. Lennons argument om at McCartney skrev søte og smakløse sanger kan virke pussig gitt at Lennon selv skrev «Cry Baby Cry» og «Good Night», som begge kunne plasseres i samme sjanger.I tillegg fantes det også andre «Slanger i paradis». Oppfinneren Yanni Alexis Mardas, kjent i miljøet som «Magic Alex», sjarmerte seg inn i 1967. Han snakket om at han kunne forbedre studioet og ordne 72-spors opptak der Beatles hadde en 9-spors tilgjengelig. Det er også mulig at Alex var ansvarlig for ryktet at Yogi var seksuelt aggressiv, og han skapte intriger ved å innynde seg på Cynthia Lennon. Da Beatles ga Magic Alex lov til å sette opp studioet deres i Baker Street, viste det seg da Martin inspiserte det at studio var nesten ubrukelig. Lennon uttalte senere at etter å ha introdusert Mardas til gruppen, gikk ting fra vondt til verre.Et annet problem var manager Allan Klein. Hans økonomiske krumspring og manipulering av Lennon, Starr og Harrison, skapte en splid mellom bandmedlemmene. På tross av at Klein allerede hadde forsynt seg grovt av inntektene til The Rolling Stones, anbefalte Mick Jagger The Beatles å ta ham som rådgiver. The Sunday Times beskrev ham som «en av de største snikene i popjungelen». Daily Mail omtalte ham i 2009 som rockens store svengali.I et intervju med David Frost sa imidlertid McCartney i 2012 at Yoko Ono ikke var skyld i Beatles' oppbrudd, og at enda han mislikte at hun blandet seg i studio, var Klein et større problem, og intern krangling var det avgjørende. Samtidig er det ikke usannsynlig at spliden mellom Lennon og McCartney i stor grad handlet om nettopp Ono og Klein.
=== Beatles vs. Stones ===
Da de to bandene The Beatles og The Rolling Stones var i starten av sin popularitet, var mange fans delt mellom hvem som var favoritten, og det var en slags rivalisering mellom fans av Beatles og fans av Rolling Stones. Det har vært mange uttalelser om hvem som var best, tøffest, best live og flinkest til å skrive sanger.
I utgangspunktet er imidlertid debatten om rivaliseringen litt pussig. Begge band innrømmet gjerne at det ikke var noen rivalisering, og at de to egentlig var venner og hadde gjensidig respekt. Det var også slik at det var Harrison som gjorde agent Dick Rowe oppmerksom på The Rolling Stones. I tillegg var det Lennon og McCartney som skrev The Rolling Stones' andre single og deres første topp 20-hit, «I Wanna Be Your Man», som endte på 12.-plass. Dette ble også startsskuddet for samarbeidet mellom Mick Jagger og Keith Richards som låtskrivere. I en periode samarbeidet også Stones og Beatles slik at de ikke utga singler samtidig.
Likevel fantes det stikk. Det var for eksempel Jagger som anbefalte Allen Klein til The Beatles. Lennon kommenterte i 1963 at han var lei av folk som kopierte dem:
Det hjelper ikke at de sier at de er studenter, og at det er derfor de lar håret gro. Vi var alle studenter før vi flyttet til London, og vi hadde ikke denne typen frisyre den gang, eller hva? (...) På toppen av det hele surfer visse band videre på den amerikanske rythm'n'blues-bølgen--- den typen musikk vi spilte for to år siden.Dette kan virke som pussig kritikk ettersom Lennon faktisk fikk hårsveisen, via Astrid Kirchherr, fra et studentmiljø, og ettersom han knapt hadde vært student. Rolling Stones kjente heller ikke til The Beatles i 1961, og kunne derfor ikke vite hva slags musikk de spilte da. Han fortsatte kritikken også etter oppløsningen av The Beatles:
Jeg kunne gjerne ramse opp alt hva vi gjorde i studio og hva The Stones gjorde to måneder etterpå - på hvert jævlige album - Mick etterliknet absolutt alt vi gjorde. Han imiterte oss. Og jeg vil gjerne understreke for dere i undergrunnspressen (sic) at - Satanic Majesties er Pepper, 'We Love You' - det mest håpløse makkverket - er 'All You Need Is Love' Igjen er det litt pussig at akkurat «We Love You» ble angrepet, ettersom Lennon og McCartney hjalp dem med den. I tillegg er det slik at mens covere eller titler kan minne (også tittelen «Let It Bleed» er mistenkelig lik «Let It Be»), er musikken lite lik. Imidlertid var det flere kritikere som mente at Their Satanic Majesties Request var «surrogat-Beatles» og et mislykket hippie-forsøk.En uenighet handler også om bandenes image. Ifølge journalisten Tom Wolfe «ville Beatles holde hånden din, mens Stones ville brenne byen din». Beatles var de rene guttene, mens Stones var de skitne og uoppdragne. I tillegg ble det påstått av Stones-fans at Rolling Stones var et langt bedre live-band. Dette er også en merkelig sammenlikning, ettersom The Beatles knapt kunne høre hverandre spille under sin popularitet. Lemmy Kilminster hadde en annen oppfatning om konkurransen:
«Beatles var også harde gutter. Brian Epstein fikset dem opp for masseforbruk, men de var alt annet enn pyser. De kom fra Liverpool (...) en hard sjøfarerby med alle disse sjauerne og seilerne som banket livskiten ut av deg om du så mye som så på dem feil.(...) Jeg likte Stones, men de var aldri i nærheten av the Beatles - ikke innen humor, originalitet, sanger eller presentasjon.»Likhetene er imidlertid større enn forskjellene. The Beatles hadde langt mer skjulte meninger bak «I Want To Hold Your Hand» enn antatt. I tillegg har Kilmister rett i at The Beatles i sine tidligere dager var langt mer viltre enn de ble etter Epsteins makeover. Image var uansett i stor grad pressestyrt: Beatles passet hos alle, mens The Stones var tenåringsgenerasjonens talerør. Dette gjorde også sitt til det McMillian kaller et særegent snobbefenomen, «rockisme», dukket opp, der rock var bra og pop var dårlig og Stones var derfor å foretrekke. Samtidig var The Beatles langt fra så uskyldige som man kunne få inntrykk av. Tenåringsbladet Boyfriend beskrev dem som «Nesten skremmende unge menn», og mente at de så ondskapsfulle ut i en slags 1700-tallsmåte. The Beatles ble på ingen måte skremt av den skitne fellesleiligheten til The Stones, McCartney så ut som om han hadde vært et likende sted før.En av forskjellene var måten bandene fungerte på. The Beatles var et team, de var venner. The Stones hadde interne krangler særlig mellom Jagger/Richards på den ene siden og Jones på den andre. Jones var den mest talentfulle, men han var også en sosiopat. Der alle i Beatles sang, tre av dem godt, var det bare Mick Jagger som kunne synge i The Stones.
== Plateutgivelser ==
The Beatles ga ut elleve album, en dobbelt-EP, 12 EP-er, et filmmusikkalbum med fire nye sanger og en rekke singler i Storbritannia. I oversikten under er disse albumene angitt på bekostning av de amerikanske, kanadiske og samlealbum fra andre deler av verden. Se diskografien for en mer helhetlig gjennomgang. Magical Mystery Tour som LP er imidlertid tatt med, slik den ble utgitt på det amerikanske markedet.
Ettersom The Beatles, EMI, Parlophone og Apple ikke har gitt ut noen offisielle konsertalbum bortsett fra Anthology er ikke disse tatt med i denne oversikten.
=== Studioalbum ===
Please Please Me (1963)
With The Beatles (1963)
A Hard Day's Night (1964)
Beatles for Sale (1964)
Help! (1965)
Rubber Soul (1965)
Revolver (1966)
Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band (1967)
Magical Mystery Tour (1967)
The Beatles («The White Album») (1968)
Yellow Submarine (1969)
Abbey Road (1969)
Let It Be (1970)
=== Samlinger ===
Samlealbum1962–1966 (1973)
1967–1970 (1973)
Past Masters (1988)
Anthology 1 (1995)
Anthology 2 (1996)
Anthology 3 (1996)
Yellow Submarine Songtrack (1999)
1 (2000)SamlebokserThe Beatles Collection (1978)
The Beatles Box Set (1988)
The Capitol Albums, Volume 1 (2004)
The Capitol Albums, Volume 2 (2006)
Love (2006)
The Beatles Stereo Boxed Set (2009)
The Beatles in Mono (2009)
=== Andre album ===
The Beatles Christmas Album (US Fan Club) eller From Then To Us (UK Fan Club) (1970)
The Complete Silver Beatles (fra «The Decca Tapes» (1962), utgitt lovlig i 1982)
Let It Be ... Naked (2003)
== Filmografi ==
A Hard Day's Night (1964)
Help! (1965)
Magical Mystery Tour (1967)
Yellow Submarine (1968)
Let It Be (1970)
The Beatles Anthology (1995)
All Together Now (2008)
== Referanser ==
== Litteratur ==
The Beatles-antologien. Redigert av Brian Roylance mfl. Cappelen, 2000. ISBN 82-02-20257-4
The Compleat Beatles. Music arranged and edited by Milton Okun. 2 bind. Deliah/ATV/Bantham, Toronto/New York, 1981 ISBN 0-553-01329-7. Noter for piano og gitar
Tony Barrow: John,Paul, George, Ringo & Me - The Real Beatles Story, André Deutsch, London, 2005. ISBN 9781780121383
Hunter Davies (1969). Beatles. Oslo: Cappelen. Engelsk utgave: The Beatles - The Authorized Biography, 1968
Jim DeRogatis: Turn on Your Mind: Four Decades of Great Psychedelic Rock, 2003, Hal Leonard Corporation, Milwaukee, USA. ISBN 0-634-05548-8
Walter Everett: The Beatles as Musicians - Revolver through the Anthology, Oxford University Press 1999, Oxford. ISBN 0-19-509553-7
Walter Everett: The Beatles as Musicians - The Quarry Men through Rubber Soul, Oxford University Press 2001, Oxford. ISBN 0-19-514104-0
Gillian G. Gaar: 100 Things Beatles Fans Should Know & Do Before They Die, Triumph Books, Chicago, 2013. ISBN 9781600787997
Chris Ingham The Rough Guide to The Beatles, Rough Guide, London, 2006. ISBN 9781843537205
Allan Kozinn: The Beatles, Phaidon Press, 1995. ISBN 0714832030
Mark Lewisohn: The complete Beatles chronicle, Hamlyn, London, 1995 ISBN 1-85152-975-6
John McMillian: Beatles vs. Stones : hva skjedde egentlig?, Schibsted forlag, 2014 ISBN 978-82-516-8306-7
Philip Norman: Shout! : boken om The Beatles, Gyldendal, 1983. ISBN 82-05-14282-3. Engelsk utgave: Shout! The True Story of The Beatles, 1981
Howard Sounes: Paul McCartney : -bak scenen, Libretto forlag, 2013. ISBN 978-82-7886-259-9. Engelsk utgave: Fab: An Intimate Life of Paul McCartney, 2010
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) The Beatles – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) The Beatles – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) The Beatles på Internet Movie Database
(fr) The Beatles på Allociné
(en) The Beatles på AllMovie
(en) The Beatles hos Rotten Tomatoes
(en) The Beatles på Apple Music
(en) The Beatles på Discogs
(en) The Beatles på MusicBrainz
(en) The Beatles på SoundCloud
(en) The Beatles på Spotify
(en) The Beatles på Songkick
(en) The Beatles på Last.fm
(en) The Beatles på Genius — sangtekster
(en) The Beatles på AllMusic
(en) The Beatles på Twitter
(en) The Beatles på Facebook
(en) The Beatles på Instagram
(en) The Beatles på YouTube
(en) The Beatles på Myspace
(en) The Beatles på TikTok
(no) Den Norske Beatles-klubben
(en) The Beatles Interviews Database
(en) The Beatles' sanger på hitlistene | The Beatles var et engelsk rockeband fra Liverpool som ble dannet i 1960 og ble oppløst i 1970. I hovedsak besto bandet av Paul McCartney (bass, vokal), John Lennon (rytmegitar, vokal), George Harrison (gitar, vokal) og Ringo Starr (egentlig Richard Starkey, trommer og vokal). | 2,452 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Candela | 2023-02-04 | Candela | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotometri', 'Kategori:Grunnleggende SI-enheter'] | Candela (latin for stearinlys) er den grunnleggende SI-enheten for måling av lysstyrke.
Symbolet for candela er cd.
Definisjonen ble besluttet i en resolusjon av den 16. generalkonferansen for mål og vekt i 1979: Én candela er lysstyrken i en gitt retning til en lyskilde som sender ut monokromatisk lys med frekvens 540 000 GHz, og med strålingsstyrke i den gitte retningen lik 1/683 watt per steradian.Referansefrekvensen tilsvarer en bølgelengde på 555 nm, ved standard trykk og temperatur i luft. Ved denne frekvensen, grønt lys, har menneskeøyet den høyeste følsomheten i dagslys.
Definisjonen avløste definisjonen fra 1946, som var basert på en referanselyskilde.
Tidligere var 1 cd gitt ved lysstyrken fra ett stearinlys.
| Candela (latin for stearinlys) er den grunnleggende SI-enheten for måling av lysstyrke.
Symbolet for candela er cd.
Definisjonen ble besluttet i en resolusjon av den 16. generalkonferansen for mål og vekt i 1979: Én candela er lysstyrken i en gitt retning til en lyskilde som sender ut monokromatisk lys med frekvens 540 000 GHz, og med strålingsstyrke i den gitte retningen lik 1/683 watt per steradian.Referansefrekvensen tilsvarer en bølgelengde på 555 nm, ved standard trykk og temperatur i luft. Ved denne frekvensen, grønt lys, har menneskeøyet den høyeste følsomheten i dagslys.
Definisjonen avløste definisjonen fra 1946, som var basert på en referanselyskilde.
Tidligere var 1 cd gitt ved lysstyrken fra ett stearinlys.
== Referanser == | cp | 2,453 |
https://no.wikipedia.org/wiki/A | 2023-02-04 | A | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bokstaver i det latinske alfabetet'] | Denne artikkelen omhandler bokstaven A. For annet bruk se A (andre betydninger).
Av tekniske grunner blir A# sendt hit, for programmeringsspråket A#.NET se A Sharp eller A# (Axiom) se A Sharp (Axiom)
A, a er den første bokstaven i det latinske alfabetet.
Den tilhører den gruppen bokstaver vi kaller vokaler.
| Denne artikkelen omhandler bokstaven A. For annet bruk se A (andre betydninger).
Av tekniske grunner blir A# sendt hit, for programmeringsspråket A#.NET se A Sharp eller A# (Axiom) se A Sharp (Axiom)
A, a er den første bokstaven i det latinske alfabetet.
Den tilhører den gruppen bokstaver vi kaller vokaler.
== Koder for datamaskinen ==
== Alternative representasjoner av A ==
== Bruk ==
A er nasjonalt kjennemerke for biler fra Østerrike.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) A – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) A – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | A kan vise til: | 2,454 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kelvin | 2023-02-04 | Kelvin | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Eponymer', 'Kategori:Grunnleggende SI-enheter', 'Kategori:Temperaturskalaer'] | Kelvin er den grunnleggende SI-enheten for måling av temperatur, og er en av de syv grunnenhetene i SI-systemet. Symbolet for kelvin er K.
Én kelvin er nå definert ved å feste den numeriske verdien av Boltzmann konstanten
k
{\displaystyle k}
til 1.380 649 × 10−23 J⋅K−1. Denne enheten er lik kg⋅m2⋅s−2⋅K−1, hvor kilo, meter og sekund er definert i form av Planck-konstanten, lysets hastighet og varigheten av cesium-133 grunntilstand-hyperfine overgang henholdsvis. Dermed avhenger denne definisjonen bare av universelle konstanter, og ikke av noen fysiske gjenstander som praktisert tidligere, for eksempel den internasjonale prototypen på kiloet, hvis masse avvek over tid fra den opprinnelige verdien.
En kelvin er lik en endring i den termodynamiske temperaturen T som resulterer i en endring av termisk energi kT med 1.380 649 × 10−23 J.Kelvin-skalaen oppfyller Thomsons krav som en absolutt termodynamisk temperaturskala. Den bruker det absolutte nullpunkt som nullpunkt (dvs. lav entropi).
I motsetning til grader Fahrenheit og grader Celsius, blir ikke kelvin referert til eller skrevet som en grad. Kelvin er den primære enheten for temperaturmåling i naturvitenskapen, men brukes ofte i forbindelse med grader Celsius, som har samme størrelse.
Skalaen er oppkalt etter den britiske fysikeren og ingeniøren William Thomson Kelvin (1824-1907).
Temperatur i kelvin kalles også «absolutt temperatur». I det engelske målesystemet benyttes Rankine (°R) som måleenhet for absolutt temperatur.
| Kelvin er den grunnleggende SI-enheten for måling av temperatur, og er en av de syv grunnenhetene i SI-systemet. Symbolet for kelvin er K.
Én kelvin er nå definert ved å feste den numeriske verdien av Boltzmann konstanten
k
{\displaystyle k}
til 1.380 649 × 10−23 J⋅K−1. Denne enheten er lik kg⋅m2⋅s−2⋅K−1, hvor kilo, meter og sekund er definert i form av Planck-konstanten, lysets hastighet og varigheten av cesium-133 grunntilstand-hyperfine overgang henholdsvis. Dermed avhenger denne definisjonen bare av universelle konstanter, og ikke av noen fysiske gjenstander som praktisert tidligere, for eksempel den internasjonale prototypen på kiloet, hvis masse avvek over tid fra den opprinnelige verdien.
En kelvin er lik en endring i den termodynamiske temperaturen T som resulterer i en endring av termisk energi kT med 1.380 649 × 10−23 J.Kelvin-skalaen oppfyller Thomsons krav som en absolutt termodynamisk temperaturskala. Den bruker det absolutte nullpunkt som nullpunkt (dvs. lav entropi).
I motsetning til grader Fahrenheit og grader Celsius, blir ikke kelvin referert til eller skrevet som en grad. Kelvin er den primære enheten for temperaturmåling i naturvitenskapen, men brukes ofte i forbindelse med grader Celsius, som har samme størrelse.
Skalaen er oppkalt etter den britiske fysikeren og ingeniøren William Thomson Kelvin (1824-1907).
Temperatur i kelvin kalles også «absolutt temperatur». I det engelske målesystemet benyttes Rankine (°R) som måleenhet for absolutt temperatur.
== Unicode symbol ==
Symbolet er kodet i Unicode ved kodepunkt U+212A (K). Dette er imidlertid et kompatibilitetskarakter som er gitt for kompatibilitet med eldre kodinger. Unicode-standarden anbefaler å bruke U+004B ( 75 i titallsystemet )(K) i stedet; det vil si en normal stor bokstav K. "Tre bokstavlignende symboler har fått kanonisk ekvivalens med vanlige bokstaver: U+2126 (Ω),U+212A (K) and U+212B (Å). I alle tre tilfeller er det den vanlige bokstaven som skal brukes."
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Temperaturkalkulator
En annen temperaturkalkulator | thumb|200px|Termometer kalibrert i både kelvin og grader celsius. | 2,455 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norges_flagg | 2023-02-04 | Norges flagg | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Dato og år', 'Kategori:Norges flagg', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Norges flagg inneholder et mørkeblått nordisk kors med hvite kanter på rød bunn. Den vertikale korsarm er forskjøvet mot flaggstangen etter mønster av de eldre nordiske flaggene i Danmark og Sverige. Handels- og nasjonalflagget har forholdet 16:22 (høyde til bredde), mens stat- og orlogsflagget har forholdet 16:27.
| Norges flagg inneholder et mørkeblått nordisk kors med hvite kanter på rød bunn. Den vertikale korsarm er forskjøvet mot flaggstangen etter mønster av de eldre nordiske flaggene i Danmark og Sverige. Handels- og nasjonalflagget har forholdet 16:22 (høyde til bredde), mens stat- og orlogsflagget har forholdet 16:27.
== Teknisk ==
=== Proporsjoner ===
Proporsjonene til nasjonalflagget er 22:16 (bredde-til-lengde), og med fargene delt inn i lengdeforholdene 6:1:2:1:12 og breddeforholdene 6:1:2:1:6. På statsflagget flaggets proporsjoner 27:16, med fargeinndelingene 6:1:2:1:6:11 horisontalt og 6:1:2:1:6 vertikalt.
=== Farger ===
Fargene i det norske flagget er «høirødt» og «mørkeblaat», men det finnes ikke noen mer grundig offentlig spesifisert fargekode. Det finnes flere typer fargereferansesystem, men Pantone Matching System (PMS) er et mye brukt system for å fastsette referanser for farger i flagg. For trykking på papir kan Pantone-farger spesifiseres med et suffiks. Suffiksene sier noe om hva man trykker på, og de vanligste suffiksene i Pantone-systemet er C (Coated) og U (Uncoated) for henholdsvis blankt og matt papir. Ettersom suffiksene bare er relevante for trykk på papir bør de ikke brukes for å angi referanser for farger i flagg. Med mindre annet er nevnt er det som regel underforstått at man med PMS snakker om C-referansen på fysiske flagg.
==== Omstridte fargekoder ====
Våren 2018 meldte den norske avisen Aftenposten at en norsk flaggprodusent hadde sendt brev til Utenriksdepartementet om at norske flaggprodusenter var fundamentalt uenige i de føringene Utenriksdepartementet ga for fargesammensetningen ved produksjon av norske flagg. Norske flaggprodusenter bruker, ifølge artikkelen, vanligvis rødfargen PMS 186 eller PMS 200 og blåfargen PMS 281 (bemerk at det ikke oppgis noen suffiks på PMS-kodene). PMS 200 og PMS 281 er også oppgitt på side 79 i publikasjonen «Flags and anthems manual, London 2012», og ble brukt i Sommer-OL i London 2012. 200 og 281 oppgis også av Oslo Orlogsforening. Flaggprodusenten Langkilde & Søn, samt nettsiden flaggregler.no, kaller Pantone 200 «norsk rød» og Pantone 281 «norsk blå». PMS 200 og 281 oppgis også av Kristiansand Flaggfabrikk as. Per 2021 spesifiserer også Nordisk råd Pantone 200 og 281.Utenriksdepartementet hadde tidligere lagt til grunn at «flagget har samme rødfarge som det danske flagg og samme blåfarge som det franske. Etter Pantone fargesystem skal man benytte PMS 032 U for rødfargen og PMS 281 U for blåfargen.». Flaggprodusenter har argumentert for at disse fargene er feil. Utenriksministeren har senere uttalt at denne retningslinjen kun var ment for trykk til intern bruk for trykk på silkepapir, og ikke som en lovpålagt definisjon. Siden har utenriksdepartementet trukket tilbake anbefalingen i sin helhet.Per januar 2021 har departementenes sikkerhets- og serviceorganisasjon (underlagt regjeringen) en ordknapp beskrivelse av flagget der fargene er definert som PMS 186 C for rødt og PMS 281 C for blått. Men ingen av de to kildene som det henvises til på siden (Store norske leksikons side om det norske flagget og Utenriksdepartementets side om Norges flagg) nevner disse fargekodene. Flaggprodusenten Flaggfabrikken a.s, som har vært i kontakt med utenriksdepartementet, har likevel nevnt at denne definisjonen er brukbar som et utgangspunkt men at papirsuffiksene må fjernes og en ordentlig standard må opprettes. Andre organisasjoner og bedrifter har egne definisjoner av de norske fargene: Nordisk Flaggselskap oppgir rødfargen som PMS 186 og blåfargen som PMS 287. Nordisk råd henviste tidligere til Nordisk flaggselskaps retningslinjer, men oppgav rødfargen som Pantone 186 C (bemerk suffikset C), mens blåfargen var den samme (Pantone 287). I 2010, derimot, oppga Nordisk råd den lysere blåfargen Pantone 301.Den 25. april 2018 anbefalte utenriksministeren at de norske flaggprodusentene selv tar initiativ til utvikling av en felles bransjestandard for flaggfargene (Norsk Standard), som eksempelvis er blitt gjort i Danmark (se artikkelen om Dannebrog). Det ble poengtert at det er fargen på det ferdige produktet som er viktig, og standarden dermed kan ende opp med ulike fargekoder for printing på stoff, papir eller til bruk på internett.
==== Fargene på digitale flater ====
Ettersom det er forskjell på hvordan farger gjengis på fysiske flagg og digitale flater (med webfarger) er det naturligvis ingen eksakt RGB-ekvalient til Pantone-farger. Imidlertid kan en god tilnærming oppnås ved å bruke de følgende offisielle oversettelsene til webfarger ifølge Pantone Formula Guide. Dersom man tar utgangspunkt i de facto-standarden til norske flaggprodusenter med PMS 200 og 281 vil de tilsvarende webfargene ifølge det offisielle Pantone Matching System være #BA0C2F for PMS 200 (høyrød) og #00205B for PMS 281 (mørkeblå). Den offisielle oversettelsen til PMS 186 vil være #C8102E.
=== Størrelser ===
Tabellen under viser noen vanlig flaggstørrelser i forhold til flaggstangens lengde.
Dagligflagg er en flaggdefinisjon brukt i bl.a. Forsvaret på en flaggstørrelse som benyttes til daglig flagging. Alminnelig antatt forhold er at flaggets lengde skal tilsvare 1⁄3 av flaggstangens høyde. Denne definisjonen anses også som rett flaggstørrelse for privat flagging i henhold til god flaggskikk, mens vimpler kan være noe lengre. Se tabellen over for eksempelstørrelser på dagligflagg. En tommelfingerregel er at 1⁄3 av flaggstangen skal range over husets møne. Til hytter på fjellet passer dermed ofte stenger rundt 8–9 meter, mens stenger til hus ofte er 12, 14 eller 16 meter. Dette avhenger av bygningens høyde. For at 1⁄3 av flaggstangen skal stikke over husets møne må stangen være 1,5 ganger så høy som huset.
Festflagg er en flaggdefinisjon brukt i bl.a. Forsvaret på en flaggstørrelse som benyttes ved høytidelige anledninger. Alminnelig antatt forhold er at flaggets lengde skal tilsvare 1⁄2 av flaggstangens høyde.
Stormflagg er en flaggdefinisjon brukt i blant annet Forsvaret på en flaggstørrelse som benyttes ved sterk vind. Alminnelig antatt forhold er at flaggets lengde skal tilsvare 1⁄5 av flaggstangens høyde. Stormflagg anbefales ved vindstyrke over 7 – 9 m/s (laber bris).
== Historie ==
I antikken og middelalderen var det ikke vanlig at land hadde egne nasjonalflagg. Herskere og stormenn hadde derimot sine flagg, og kongens flagg var det som hans krigsfolk skulle samle seg rundt. Det er vanskelig å finne ut helt sikkert hva som var det tidligste norske flagget. Det er derimot kjent at Olav den hellige brukte et hvitt merke med en orm i under slaget ved Nesjar 1016. Før dette hadde ravnen og dragen vært i bruk. Magnus den gode brukte det samme merket som Olav den hellige, og Harald Hardråde brukte en ravn. Kong Inge I brukte en rød løve på gyllen duk, og Sverre brukte en ørn i gull og rødt. Eirik II Magnusson førte som våpen en gulløve med krone og øks på rød bunn fra 1280. Dette merket ble sannsynligvis også brukt som våpenbanner, innholdsmessig identisk med dagens norske kongeflagg. Det ble antagelig brukt av senere norske konger og ble etterhvert også brukt som skips- og festningsflagg. Den eldste sikre avbildningen er hertuginne Ingebjørgs segl fra 1318. Løvebanneret vaiet blant annet over Akershus festning så sent som i 1698. I 1641 ble den norske løve plassert i fanene til alle norske regimenter. Det norske løvebanneret ble også brukt på skip og andre festninger, men ble gradvis faset ut på 1600- og 1700-tallet. På 1500-tallet ble det vanlig internasjonalt at skip brukte hjemlandets flagg for å signalisere hvor de kom fra, men befalingen om at Dannebrog skulle være det eneste lovlige handelsflagget kom ikke før i 1748.
I Norge begynte man fra og med 1600-tallet å bruke Danmarks flagg på skip og festninger på grunn av unionen med Danmark, og løveflagget ble faset ut, men det er fremdeles det norske kongeflagget.
== Flagg for det selvstendige Norge i 1814 ==
Etter at den selvstendige norske stat ble proklamert 19. februar 1814, innførte regenten Christian Frederik ved kunngjøring av 27. februar som provisorisk norsk flagg det danske flagg med riksvåpenets løve i kantonen, det øvre herraldisk høyre felt. Dette flagget var i bruk til 1821 i nordlige farvann. Det overordentlige Stortinget i 1814 fastslo i § 111 i Novembergrunnloven av 4. november at «Norge har Ret til at have sit eget Koffardie-Flag. Dets Orlogs-Flag bliver et Unions-Flag». Dette Stortinget diskuterte en rekke forslag til et permanent norsk handelsflagg, men det lyktes ikke å komme til enighet. Odelstinget vedtok derfor 18. november at «det nuværende Norske Handelsflag skal, indtil næste ordentlige Storthing anderledes bestemmer, bruges paa alle de Skibe, som udexpederes paa de kortere Farvande, og som ikke behøve Søpasse».
I mellomtiden var unionen mellom Sverige og Norge inngått, og det ga norske skip adgang til å seile under Sveriges flagg i Middelhavet, der de ellers risikerte å bli kapret av sjørøvere fra «Røverstatene» i Nord-Afrika, fordi Norge ikke betalte tributt til disse statene.
== Union med Sverige ==
I 1815 ble det innført et unionelt svensk-norsk stats- og orlogsflagg for begge riker, det svenske orlogsflagg med et hvitt kryss på rød bunn i kantonen. 26. oktober 1818 fikk rikene også et unionelt handelsflagg etter samme mønster, men rettskåret. Det ble brukt i fjerne farvann (sør for Kapp Finisterre) til beskyttelse mot nordafrikanske pirater, som mottok frikjøpspenger fra Sverige. Norske skip kunne også velge å seile under det rene svenske flagget i fjerne farvann. Mellom 1818 og 1821 bruktes altså tre forskjellige handelsflagg samtidig.
De ordinære Stortingene i 1815 og 1818 drøftet også flaggsaken uten å komme til enighet. Ett problem var at landet ikke hadde råd til å betale så store summer som skulle til for å seile fritt i Middelhavet. Det var derfor på tale å innføre et felles norsk-svensk handelsflagg, men dette ble ikke realisert. I mellomtiden fikk saken sin foreløpige løsning i form av unionshandelsflagget av 1818, selv om dette i Norge ble oppfattet som uverdig for en selvstendig stat.
== Norges flagg av 1821 ==
Stortinget løste i 1821 flaggsaken. Flaggkomiteen som ble nedsatt hadde atten forskjellige utkast til vurdering da Odelstinget drøftet saken 30. april 1821. Et vesentlig stridstema var om hovedfargen skulle være rød med referanse til unionen med Danmark, eller blå av hensyn til unionen med Sverige. Komiteen gikk inn for en omarbeidet versjon av et forslag fra kjøpmann Gabriel Kielland i Stavanger. Det var delt horisontalt og vertikalt i fire rektangler, det øverste ved stangen og det diagonalt motsatte hvite, og de to øvrige blå, men flaggkomiteen valgte å erstatte blått med rødt i Kiellands flagg. De beholdt imidlertid hans forslag om å plassere Den norske løve i det øvre hvite feltet, kantonen. I det diagonalt motstående hvite feltet anbrakte de fem gule stjerner eller malteserkors for å symbolisere landet fem bispedømmer.
I tillegg til Kiellands og komiteens forslag var det ett annet som fikk særlig oppmerksomhet, innsendt av en komité av borgere fra Bergen. Det besto av tre alternativer, alle med korsflagg av nordisk type; A og C med blått kors på hvit duk. A hadde Norges løve i rød kanton, C hadde løven i en rød spuns i midten av korset. Alternativ B hadde derimot hvitt kors mellom røde og blå rektangler, med norsk løve i det øvre røde feltet. Rett før Odelstinget kom sammen, fremkastet stortingsmann Fredrik Meltzer fra Bergen (som selv hadde vært med i komiteen bak Bergens-forslaget) sin privat versjon av alternativ B. Den viktigste forskjellen var at han ville sløyfe løven.
Meltzer begrunnet i et brev til Odelstinget. Han mente at flagget burde være lett å oppfatte til sjøs i dårlig vær og på lang avstand, og derfor burde kompliserte figurer som løven og stjernene sløyfes. Valget av de tre fargene rødt, hvitt og blått begrunnet han med at de «nu betegne Friheden, saaledes som vi have seet det i det franske Friheds Flag, og endnu see det i Hollændernes og Americanernes Flag, og Engellændernes Union.» Samtidig ville de være en høflig oppmerksomhet overfor tidligere og nåværende unionspartnere. Dette forslaget fikk stor oppmerksomhet, og det ble besluttet å utsette avgjørelsen til 4. mai.I løpet av disse dagene utarbeidet Fredrik Meltzer utkastet vi kjenner som det nåværende norske flagg, med blått og hvitt kors på rød bunn. Det ble så godt mottatt at Odelstinget sent på kvelden 4. mai vedtok det med 40 av 59 stemmer. Han skrev i dagboken at det var nødvendig å forandre forslaget «Da man absolut vilde have rødt Flag med hvidt Kors i og desuden noget blaat for at tegne Foreningen med Sverige, og saaledes at man kunde bruge de gamle Flag uden at bekoste nye.» Et sparsommelig Storting satte antagelig pris på at det var mulig å klippe gamle danske flagg i fire deler midt langs de hvite korsarmene og deretter sy inn striper av blå flaggduk. Resultatet ville bli et billig norsk flagg med nesten riktige proporsjoner. Et lovforslag basert på Meltzers utkast ble enstemmig vedtatt av Lagtinget 16. mai 1821.
Men kong Karl Johan avslo å sanksjonere vedtaket som lov. I stedet ble flagget approbert ved kongelig resolusjon av 13. juli 1821. En ny kongelig resolusjon av 17. juli samme år bestemte at det nye trefargede flagget bare kunne brukes i nordlige farvann. Fra nå av måtte begge lands skip sør for Kapp Finisterre bruke det felles unionshandelsflagget av 1818, det svenske flagg med «norske» farger i kantonen.
== Flaggets frigjøring ==
Etter at Frankrike i 1830 hadde erobret de nordafrikanske Barbareskstatene, opphørte Sveriges betaling av tributt til piratene. Fra norsk politisk hold ble det derfor arbeidet for å få godkjent det norske flagg for bruk også i fjerne farvann. «Flaggets frigjøring» ble gjennomført i 1838. Siden orlogsflagget i henhold til den norske Grunnloven av 4. november 1814 skulle være et unionsflagg, ble orlogsflagget av 1815 fortsatt brukt av begge land.
== «Sildesalaten» ==
Gjennom Karl Johans regjeringstid tiltok den norske misnøyen med et flaggsystem som markerte svensk overhøyhet i unionen. Etter forslag fra en felles svensk-norsk komité innførte Kong Oscar I i 1844 nye flagg som imøtekom de norske krav ved å markere full likestilling mellom rikene. Begge land fikk sine egne handels- og orlogsflagg, men med et felles unionsmerke i kantonen. Merket kombinerte begge lands flaggfarger, likelig fordelt. Unionsmerket gikk blant folk i begge land under navnet «Sildesalaten» fordi det minnet om en fargerik rett på begge lands frokostbord. Tilnavnet oppsto først i Sverige, hvor det var en viss motstand mot tapet av det rene svenske flagget. Unionsmerket ble derimot godt mottatt i Norge, som omsider hadde fått symbolkravene oppfylt.
Unionsmerket alene ble også brukt som gjøs i baugen på marinefartøyene. Det ble dessuten brukt som et felles flagg for begge riker av landenes diplomatiske representasjoner i utlandet. Men da hadde det alltid en langstrakt form med proporsjonene 4:5 som unionsmerket i svenske flagg, og ikke den kvadratiske formen som det hadde i norske flagg.
Norske unionsflagg hadde den samme mørke blåfargen både i hovedflaggets kors og i de svenske delene av unionsmerket. Det var aldri mer enn én blåfarge i unionsflagget. Det samme gjaldt for svenske unionsflagg. Blåfargen i svenske flagg på 1800-tallet var mørkere enn nå, men kunne variere noe. Svenskene brukte alltid den samme blåfargen i de norske delene av unionsmerket, selv om den var lysere enn den offisielle norske.
== Det rene flagg ==
Økende motstand mot unionen gjorde unionsmerket upopulært, og «det rene flagg» ble en merkesak for Venstre. Det ble vedtatt av Stortinget i 1892, 1895 og 1898, og ble lovfestet uten kongelig sanksjon 10. desember 1898 og innført 15. desember 1899 for handels- og nasjonalflagget. Samtidig ble det innført et statsflagg for bruk på statens sivile bygninger, et rent norsk flagg med splitt og tunge. Det grunnlovsfestede orlogsflagget måtte beholde unionsmerket til unionsoppløsningen i 1905. Det rene orlogsflagget uten unionsmerke ble heist 9. juni 1905, like etter at unionen med Sverige var avsluttet. Det svenske flagget beholdt unionsmerket til 1. november 1905.
== Se også ==
Liste over Norges flagg
Norges historie
Norges riksvåpen
Flagg
Flaggbruk
Det samiske flagget
Stormflagg
Dagligflagg
Festflagg
Liste over nasjonalflagg
== Referanser ==
== Litteratur ==
Anker, C. J.: Tegninger af Norges Flag. Kristiania 1888
Aubert, L. M. B.: Det norske Handelsflag. En historisk og statsretslig Undersøgelse, Christiania, 1879
Amundsen, Sverre S. (1936). Norges flagg. Oslo: Cappelen.
«Flagget – den store symbolsaken», Stortinget og unionen med Sverige 1814-1905. Dokumenter fra Stortingets arkiver 1814-1905, Oslo, 2005, s. 110-121
Nygaard, Knut: Hvorledes det norske flagg ble til, Bergen 1953
Cappelen, Hans og Peter Beck: Fakta om flagget, Oslo, 1987
Landmark, Brynjar og Warme, Reidar: «Flaggets historie». Etnisk forlag, Oslo 1998
Christensen, R., Drægni, K. og Gram T.: «Faner og Flagg». Forsvarsmuseets skrifter nr 6, 2008, ISBN 9788291218496
Landmark, Brynjar og Warme, Reidar: Flaggets historie, 2.rev. utgave. Tårnseilerne 2011, ISBN 978-82-303-1788-4
Munksgaard, Jan Henrik: Flagget – Et nasjonalt symbol blir til. Årbok Vest-Agder-museet 2013. ISBN 978-82-91178-26-4
=== Artikler ===
Cappelen, Hans: «The Struggle for a «pure» Norwegian Flag: Nationalism and Symbolism in the 19th Century», 7ICV Report, The Flag Bulletin (XIX:3-5), Winchester 1980 side 87-97
Munksgaard, Jan Henrik: «Det norske flagg skal være lyse-grønt med hvidt kors», PM. Populærvitenskapelig Magasin, nr. 5, 1987, s. 6-12
Bratbak, Bjørn: «Det norske flagget – Stavanger stod bak», Stavanger Museums årbok 1988, s. 37-59
Bratbak, Bjørn: «Flagget fra 1814», Sjøfartshistorisk årbok 1988, s. 7-31
Bratbak, Bjørn: «Grønt og grått – nasjonalfargene i 1814», Norsk sjøfartsmuseums årbok 1989, s. 189-234
Heimer, Željko og Jan Oskar Engene «Unionstidens norske flagg. Norwegian flags of the union period», Nordisk flaggkontakt, nr. 40, 2005, s. 33-49
Munksgaard, Jan Henrik: «Et nytt flagg for Norge 1814-1821», Nordisk Flaggkontakt, nr. 40, 2005, s. 19-31
== Eksterne lenker ==
(en) National flag of Norway – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Lov om Norges Flag (1898) (Lovdata)
Stortingets sider om flaggloven Arkivert 4. februar 2021 hos Wayback Machine.
Flaggets historie, sidene.no
Flags Of The World: Norway, crwflags.com
Det norske flagget fra middelalderen til det samiske flagget, UiB.no
Rødt, hvitt og blått...eller?, forskning.no
Karl Johan og flagget i 1821
FFI rapport til UD 1985 | Norges flagg inneholder et mørkeblått nordisk kors med hvite kanter på rød bunn. Den vertikale korsarm er forskjøvet mot flaggstangen etter mønster av de eldre nordiske flaggene i Danmark og Sverige. | 2,456 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ford_Motor_Company | 2023-02-04 | Ford Motor Company | ['Kategori:42°N', 'Kategori:83°V', 'Kategori:Artikler hvor admdir hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor datterselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier av hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produkt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor styreleder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater hentet fra P159', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Bilmerker', 'Kategori:Bilprodusenter fra USA', 'Kategori:Danske hoffleverandører', 'Kategori:Lastebilprodusenter', 'Kategori:Selskaper etablert i 1903', 'Kategori:Sider med kart'] | Ford Motor Company (bedre kjent som Ford) er en bil- og traktorprodusent som ble grunnlagt av Henry Ford i Highland Park i Michigan i 1903. Selskapets første bil var modell A, men Henry Ford laget derimot sin første bil allerede i 1896, og sin første racerbil i 1901. Den første fabrikken lå i Detroit i USA, men Ford har nå fabrikker og samarbeidspartnere i alle verdensdeler.
Henry Ford ferdigproduserte sin første Ford Model T den 24. september 1908. Med T-Ford regnes Henry Ford som den som oppfant samlebåndet. Dette er imidlertid ikke helt korrekt, siden våpenprodusenten Colt allerede gjorde dette under den amerikanske borgerkrigen, og Oldsmobile praktiserte samlebåndteknologi sju år tidligere.
Ford Tractor Operations kjøpte opp landbruksmaskinprodusenten New Holland i 1986. Det nye selskapet, Ford New Holland, ble solgt videre til Fiat i 1993. Som en del av avtalen kunne Fiat bruke Ford-navnet frem til 2000, i dag blir de tidligere landbruksdivisjonene til Ford og Fiat solgt under merkenavnet New Holland.
| Ford Motor Company (bedre kjent som Ford) er en bil- og traktorprodusent som ble grunnlagt av Henry Ford i Highland Park i Michigan i 1903. Selskapets første bil var modell A, men Henry Ford laget derimot sin første bil allerede i 1896, og sin første racerbil i 1901. Den første fabrikken lå i Detroit i USA, men Ford har nå fabrikker og samarbeidspartnere i alle verdensdeler.
Henry Ford ferdigproduserte sin første Ford Model T den 24. september 1908. Med T-Ford regnes Henry Ford som den som oppfant samlebåndet. Dette er imidlertid ikke helt korrekt, siden våpenprodusenten Colt allerede gjorde dette under den amerikanske borgerkrigen, og Oldsmobile praktiserte samlebåndteknologi sju år tidligere.
Ford Tractor Operations kjøpte opp landbruksmaskinprodusenten New Holland i 1986. Det nye selskapet, Ford New Holland, ble solgt videre til Fiat i 1993. Som en del av avtalen kunne Fiat bruke Ford-navnet frem til 2000, i dag blir de tidligere landbruksdivisjonene til Ford og Fiat solgt under merkenavnet New Holland.
== Bilmerker eid av Ford ==
== Modeller ==
C-Max
EcoSport
Edge
Escort
Flex
Expedition
Explorer
Fiesta
Focus
Galaxy
Kuga
Mondeo
S-Max
Territory
Taurus
Taunus
Mustang
== Historie ==
Ford ble startet som et selskap for produksjon av tildekkede vogner. Startkapitalen var $28,000 i kontanter fra 12 investorer. I sine første år produserte firmaet kun noen få biler om dagen i sin fabrikk lokalisert på gaten Mack Avenue i Detroit. Grupper på to til tre mann satte sammen hver bil utfra komponenter laget på bestilling fra andre firmaer.
Ford hadde på dette tidspunktet allerede prøvd seg noen ganger som bilprodusent. Selskapet han var i før dagens Ford Motor ble til, het Henry Ford Company. Ford kom i uenighet med investorene ang. pris-politikken til selskapet, noe som resulterte i at han fikk sparken. Dette selskapet skiftet så navn til mannen som grunnla byen Detroit, Cadillac. I dag ligger Cadillac under GM-paraplyen, en av Ford Motors argeste konkurrenter.
I 1908 kom Ford Model T. De første bilene ble produsert ved fabrikken i Piquette, men på grunn av etterspørselen måtte produksjonen flyttes til den mye større fabrikken i Highland Park. Det var her Ford i perioden 1908 til 1913 videreutviklet grunnprinsippene for samlebånd og masseproduksjon av biler.
1. desember 1913 introduserte Ford samlebåndet. Dette resulterte i at sammensetningstiden for et chassis gikk ned fra 12 timer 30 minutter til 2 timer 40 minutter. Disse fremskrittene var dog ikke populære, og for å stoppe flukten av arbeidskraft fra de monotone arbeidsoppgavene, foretok Ford det radikale steg å doble lønnen til $5 pr dag og redusere skiftenes lengde fra 9 til 8 timer. Disse endringene var ikke populære hos konkurrentene, selv om de så økningen i Fords produktivitet. De fleste fulgte imidlertid etter.
På slutten av 1913 produserte Ford 50 % av alle biler i USA. I 1918 var halvparten av alle biler i USA en Ford Modell T. Med referanse til T-Forden er Henry Ford referert for å ha sagt: "En kunde kan få sin bil i den fargen han ønsker, så lenge fargen er sort." Dette var fordi sort maling var den som tørket fortest, mens tidligere modeller hadde vært tilgjengelige i en rekke farger.
1. januar 1919 overtok Edsel Ford etter sin far som sjef i firmaet, men Henry Ford hadde fortsatt en finger med i ledelsen. Ford mistet markedsandeler gjennom 1920-årene på grunn av økningen i forbrukskreditt. Firmaets mål var å produsere en billig bil som en hvilken som helst arbeider hadde råd til. For å holde prisene nede tilbød Ford få tilvalgsmuligheter. General Motors og andre konkurrenter hadde begynt å tilby biler i mange farger, og med flere tilvalgsmuligheter og luksusdetaljer. De ga også utvidet kreditt slik at kundene kunne kjøpe disse litt dyrere bilene. Ford nektet å følge etter og insisterte på at slik kreditt ville skade forbrukeren og økonomien. De måtte til slutt gi opp og følge etter når Ford Model A ble lansert 2. desember 1927.
=== T-Ford ===
I 1908 kom Ford ut med Model T, eller T-Ford, som den ble hetende i Norge. Fra 1909 til 1913 deltok Ford i løp med strippede T-Forder, med en førsteplass i et løp på tvers av USA i 1909 og en hastighetsrekord på ovalbane i Detroit i 1911 som høydepunkter. I 1913 forsøkte Ford å starte med en modifisert T i Indianapolis 500, men ble fortalt at vektreglene tilsa at de måtte ha 450 kg ballast for å delta. Etter dette trakk Ford seg fra motorsport i det store og hele. Begrunnelsen var misnøye med reglene og at han måtte bruke hele sin energi på å dekke etterspørselen etter T-Forden.
Etter 1913 var ikke motorsport nødvendig for å markedsføre bilen. T-Forden var allerede berømt, og mange gikk allerede på amerikanske veier. Det var dette året Henry Ford innførte samlebåndsprinsippet på fabrikkene sine, noe som gjorde et enormt løft i produksjonen mulig. Innen 1918 var halvparten av alle biler i USA T-Forder. Modellen, ivrig forfektet av Henry Ford, kom til å være i produksjon fram til 1927 (lenge etter at populariteten var borte), med et totalt produksjonstall på femten millioner kjøretøy. Dette var en rekord som sto i 45 år.
Henry Ford hadde veldig bestemte tanker om sine ansatte. De skulle jobbe en åtte timers dag, og i 1913 fikk de 5 USD (cirka 30 norske kroner) per dag, noe som da var ganske mye. Betalingen gikk opp til 6 USD (nærmere 40 norske kroner) per dag mens produksjonen av Model T var på sitt høyeste i 1918. En slik sum for enkle arbeidere var på den tiden nærmest uhørt. Ford tilbød også en innovativ profittdelingsplan.
Ford var også imot fagforeninger ved sine fabrikker. For å hindre arbeiderne i å organisere seg leide han inn Harry Bennett, offisielt som sjef for serviceavdelingen. Han brukte forskjellige skremselsmetoder for å hindre dannelsen av fagforeninger. En streik av United Auto Workers i 1941 fikk til slutt tvunget gjennom felles forhandlinger ved noen av Fords fabrikker, men det var ikke før Henry Ford og Harry Bennet forlot selskapet for godt i 1945 at arbeiderne ble fullstendig frie til å organisere seg.
1. januar 1919 overlot Henry Ford ledelsen av selskapet til sin sønn Edsel, selv om han fremdeles styrte bak kulissene. Få avgjørelser under Edsels ledelse ble foretatt uten Henrys godkjenning, og de som ble tatt uten ble ofte reversert av Henry senere. På denne tiden kjøpte Henry og Edsel opp alle de gjenværende aksjene fra andre investorer, og ble således eneeiere. Dette var starten på en periode med tilbakegang for selskapet, da de hadde lånt opp mye penger like før lavkonjukturen etter at krigen rammet USA.
Rundt 1920 kjøpte Ford opp et stort landområde i Brasil, Fordlândia, for å dyrke gummi for dekkene til bilene sine. Dette endte som en økonomisk katastrofe, og før området ble solgt i 1945, hadde han tapt en formue.
Midt på 1920-tallet begynte salget av T-Ford å gå tilbake, delvis på grunn av forbrukslån. Andre bilprodusenter tilbød en betalingsplan for kundene sine, som gjorde at de kunne ha råd til bil. Andre bilmodeller var også mer moderne både teknisk og av utseende enn T-Forden. Selv om Edsel oppfordret Henry til å legge til utstyr på T-Forden og tilby kundene kreditt, så nektet Henry, da han mente at utstyret ville drive opp prisene og at kjøp på kreditt var skadelig for økonomien.
=== A-modellen og senere ===
Fallende salg av T-modellen fra 1926 overbeviste Henry Ford om at det var nødvendig å komme med en ny modell slik Edsel hadde foreslått. Den eldre Ford deltok i prosjektet med sin tekniske ekspertise i utforming av motor, ramme og annet utstyr. mens han overlot utformingen av karosseriet til sin sønn. Edsel klarte også å overbevise sin far om å introdusere et hydraulisk bremsesystem og gearkasse. Resultatet ble den meget vellykkede Ford Model A introdusert i desember 1927 og produsert ut 1931, med mer enn 4 millioner biler.
Henry Ford hadde lenge interessert seg i plast utviklet fra jordbruksprodukter, spesielt soyabønner. Soyabønne-basert plast ble brukt i Ford bilene gjennom 30-årene i deler som horn, i maling osv. Dette kulminerte i 1942, da Ford den 13. januar tok ut patent på en bil, produsert av nesten bare plast, festet til en ramme av sveisede stålrør Konstruksjonen veide 30 % mindre enn en vanlig bil av samme størrelse, og det ble sagt at den var istand til å motstå ytre påkjenninger ti ganger mer enn stål, men konstruksjonen fanget ingen interesse.
Edsel Ford døde 26. mai 1943, og etterlot et tomrom i selskapet. Henry Ford ønsket at Harry Bennett skulle ta over. Edsels enke Eleanor, som hadde arvet Edsels stemmeberettigede aksjer, ønsket at hennes sønn Henry Ford II skulle ta over. Utfallet ble imidlertid at Henry selv, i en alder av 79, tok over som selskapets president
Ford-selskapene hadde en vanskelig tid de kommende to år, med tap på 10 million dollar hver måned. President Roosevelt grep inn slik at krigstidens produksjon kunne opprettholdes.
=== Fords flyproduksjon ===
Mellom 1926 og 1933 produserte Ford fly. Han lanserte sin Ford Trimotor, et høyvinget 3-motors helmetall-fly for 12-16 passasjerer. Han tapte imidlertid interesse for videre flyproduksjon da Douglas kom med sin DC-2, men tok opp flyproduksjonen under andre verdenskrig. Da bygget Ford verdens største flyfabrikk, og produserte tusenvis av B-24 Liberator for det amerikanske militæret. B-24 var ikke konstruert av Ford.
== Se også ==
Ford F-serie
Ford Mustang
Ford Falcon
Ford Crown Victoria
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
Offisielt nettsted
(en) Ford Motor Company – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Ford Motor Company – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Henry Ford-museet
(no) Ford – norske sider | Ford Motor Company (bedre kjent som Ford) er en bil- og traktorprodusent som ble grunnlagt av Henry Ford i Highland Park i Michigan i 1903. Selskapets første bil var modell A, men Henry Ford laget derimot sin første bil allerede i 1896, og sin første racerbil i 1901. | 2,457 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Unionsmerket | 2023-02-04 | Unionsmerket | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Historiske flagg', 'Kategori:Unionen mellom Sverige og Norge'] | Unionsmerket, med tilnavnet «Sildesalaten», var merket som stod i kantonen eller det øverste hjørnet nærmest stangen i det norske og svenske flagget i unionstiden. Det ble innført i 1844 for å imøtekomme norske krav om likestilling i unionen. Merket utgjorde det kvadratiske øvre, indre felt i Norges handels- og orlogsflagg. I svenske flagg var det tilsvarende feltet langstrakt, og merket fikk proporsjonene 5:4. Med denne formen ble flagget også brukt som gjøs på begge lands marinefartøyer og som felles svensk-norsk unionsflagg for utenriksstasjonene. Økende misnøye i Norge med unionen mot slutten av 1800-årene førte til krav om «Det rene flagg» uten unionsmerke. Etter to stortingsvedtak som fikk kongelig veto, ble tredje gangs vedtak kunngjort som lov i 1898, og unionsmerket ble fjernet fra handelsflagget i 1899. Det forble i orlogsflagget til 1905, siden Grunnloven fastslo at dette skulle være et unionsflagg.
| Unionsmerket, med tilnavnet «Sildesalaten», var merket som stod i kantonen eller det øverste hjørnet nærmest stangen i det norske og svenske flagget i unionstiden. Det ble innført i 1844 for å imøtekomme norske krav om likestilling i unionen. Merket utgjorde det kvadratiske øvre, indre felt i Norges handels- og orlogsflagg. I svenske flagg var det tilsvarende feltet langstrakt, og merket fikk proporsjonene 5:4. Med denne formen ble flagget også brukt som gjøs på begge lands marinefartøyer og som felles svensk-norsk unionsflagg for utenriksstasjonene. Økende misnøye i Norge med unionen mot slutten av 1800-årene førte til krav om «Det rene flagg» uten unionsmerke. Etter to stortingsvedtak som fikk kongelig veto, ble tredje gangs vedtak kunngjort som lov i 1898, og unionsmerket ble fjernet fra handelsflagget i 1899. Det forble i orlogsflagget til 1905, siden Grunnloven fastslo at dette skulle være et unionsflagg.
== Historie ==
== Se også ==
Norge
Norges flagg
Norges historie
== Referanser == | Unionsmerket, med tilnavnet «Sildesalaten», var merket som stod i kantonen eller det øverste hjørnet nærmest stangen i det norske og svenske flagget i unionstiden. Det ble innført i 1844 for å imøtekomme norske krav om likestilling i unionen. | 2,458 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fotografi | 2023-02-04 | Fotografi | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med omstridte påstander', 'Kategori:Fotografi', 'Kategori:Kunstteknikker', 'Kategori:Medier', 'Kategori:Opprydning-statistikk', 'Kategori:Opprydning 2023-01', 'Kategori:Viktige stubber', 'Kategori:Visuell kommunikasjon'] | Se også Fotografi (tidsskrift)
Fotografi er en permanent gjengivelse av et bilde ved hjelp av lys, optikk og lysfølsomme materiale som kan lagre bildeinformasjonen. Gjengivelsen kan være monokromatisk (sort/hvitt) eller flerfarget.
Et fotografisk bilde dannes ved å eksponere en lysfølsom overflate, for eksempel en film eller en lysfølsom bildebrikke, for lysstråler gjennom et optisk system (kamera). Det optiske systemet kan være så enkelt som et hull, en optisk linse eller et objektiv, som er et sett av linseelementer som samler og fokuserer lysstrålene.
Et fotografi er, i motsetning til maleri, grafikk eller andre former for bilder, en eksakt gjengivelse av motivet som dannes i eksponeringsøyeblikket. Men ønsker man et mer kunstnerisk uttrykk eller av annen årsak å endre på fotoet kan man etterbehandle det enten, med manuell fargelegging, retusjering, redigering eller etterbehandling ved hjelp av forskjellig programvare.
Fotografier har være viktige for å dokumentere historiske hendelser og dagliglivet tilbake i historien.
| Se også Fotografi (tidsskrift)
Fotografi er en permanent gjengivelse av et bilde ved hjelp av lys, optikk og lysfølsomme materiale som kan lagre bildeinformasjonen. Gjengivelsen kan være monokromatisk (sort/hvitt) eller flerfarget.
Et fotografisk bilde dannes ved å eksponere en lysfølsom overflate, for eksempel en film eller en lysfølsom bildebrikke, for lysstråler gjennom et optisk system (kamera). Det optiske systemet kan være så enkelt som et hull, en optisk linse eller et objektiv, som er et sett av linseelementer som samler og fokuserer lysstrålene.
Et fotografi er, i motsetning til maleri, grafikk eller andre former for bilder, en eksakt gjengivelse av motivet som dannes i eksponeringsøyeblikket. Men ønsker man et mer kunstnerisk uttrykk eller av annen årsak å endre på fotoet kan man etterbehandle det enten, med manuell fargelegging, retusjering, redigering eller etterbehandling ved hjelp av forskjellig programvare.
Fotografier har være viktige for å dokumentere historiske hendelser og dagliglivet tilbake i historien.
== Etymologi ==
Ordet fotografi kommer fra gresk og består av ordene φῶς (phos) som betyr lys og γραφή (graphê) som betyr tegning. Sammen forstås de som å tegne med lys eller lystegning.
== Fotografiets historie ==
Fotografiet er resultatet av å kombinere flere tekniske oppdagelser. I lang tid før de første fotografier var laget, oppfant Abu-Ali al-Hasan ibn al-Haitham (Alhazen) (965–1040) camera obscura eller hullkameraet, Albertus Magnus (1139–1238) oppdaget sølvnitrat og Georges Fabricius (1516–1571) oppdaget sølvklorid. Daniel Barbaro beskrev et diafragma i 1568. Wilhelm Homberg beskrev hvordan lyset mørknet noen kjemikalier (fotokjemisk effekt) i 1694. Boken Giphantie (av den franske Thiphaigne de La Roche, 1729–1774) beskrev hva som kan bli fortolket som fotografi.
Fotografiet som anvendelig prosess går tilbake til 1820-årene, med utviklingen av kjemisk fotografi. Det første stabile fotografiet var et bilde produsert i 1826 av den franske oppfinneren Joseph Nicéphore Niépce. Bildet hadde åtte timers eksponeringstid, så han forsøkte å finne en ny prosess. Han arbeidet sammen med Louis Daguerre, de eksperimenterte med sølvforbindelser basert på en oppdagelse av Johann Heinrich Schultz i 1724, at en sølv- og krittmikstur mørkner når den blir eksponert for lys. Niépce døde i 1833, men Daguerre fortsatte arbeidet og nådde omsider høydepunktet med utviklingen av daguerreotypiet i 1839.
Hercules Florence laget allerede i 1832 en svært lik prosess, og han kalte den Photographie. William Fox Talbot hadde tidligere oppdaget en annen måte å ordne et sølvprosessbilde, men hadde holdt det hemmelig. Etter å ha lest om Daguerres oppfinnelse, foredlet Talbot sin prosess, slik at den kunne bli rask nok til å ta fotografier av mennesker. Innen 1840 hadde Talbot oppfunnet kalotyp-prosessen, som lager negative bilder. John Herschel laget mange bidrag til de nye metodene. Han oppfant cyanotyp-prosessen, nå kjent som blåkopi. Han var den første som brukte betegnelsene «fotografi», «negativ» og «positiv».
Helt siden fotografiets barndom hadde mange eksperimentert med ulike metoder for fargefotografering, og i 1907 introduserte Brødrene Lumière Autochrome for markedet, den første kommersielt tilgjengelige metoden for å ta bilder i farger. Brødrenes fremgangsmåte gikk blant annet ut på å dekke en glassplate med en film bestående av kornene i potetstivelse. Disse stivelseskornene hadde på forhånd blitt badet i fargestoff, slik at de var henholdsvis røde, grønne og blå og fungerte dermed som et lysfilter. Dette laget ble igjen dekket av et tynt lag emulert væske. Å ta et bilde forutsatte likevel relativt lang eksponeringstid, og glassplatene var tunge for fotografer å ha med seg på reise, så da fotografisk film begynte å dukke opp i 30-årene, ble Autochrome gradvis faset ut.
== Fotografiet i dag ==
I dag fotograferer vi flere bilder enn noen gang før. Muligheten til å fotografere med mobiltelefon, som de fleste har for hånden, har vært sterkt medvirkende til dette. Men også digitalkameraet som gjør det enkelt og rimelig å ta bilder har vært medvirkende. Når man benytter fotografisk film må man først kjøpe en filmrull med 24 eller 36 bilder, så må man ta alle bildene før man sender filmen inn til fremkalling. Det tar lang tid før man får se bildene og man har ingen mulighet til å redigere dem. Kostnaden blir også høy i forhold til digitalkamera eller mobiltelefon.
Det at det er enkelt å rimelig ta bilder gjør at vi er omgitt av bilder hele tiden, også på internett og sosiale medier. Kjappe bilder er forbruksvare for alle. Aktiviteten i samfunnet, både når det gjelder tekst, lyd og bilder, er større i dag enn noen gang.
Mange har bildene sine lagret digitalt på mobiltelefonen eller på et annet datamedia. Men også mange ønsker å benytte egne bilder i fysisk form som veggbilder eller album. Før hadde man kun mulighet til å få bildene på fotopapir men nå kan man også få bilder på lerret, akrylglass eller aluminiumplater.
== Fotografi sjangere ==
=== Portrettfotografier ===
Utdypende artikkel: Portrett
Portrettfotografi er en av de eldste formene for fotografi, den er like gammel som fotografiet. Det er, som i malerkunsten, en populær sjanger som primært registrerer utseendet til modellen. Men skal også vise personens individuelle egenskaper, natur og uttrykk.
=== Familiefotografier ===
I tillegg til portretter er også familiefotografier populære. Før i tiden var familiefotografiene gjerne av flere generasjoner med foreldre og barn pent oppstilt, hadde man tjenere eller andre i arbeid kunne enkelte ganger også de være med. Senere er disse typer fotografier mer uformelle.
=== Selfie ===
Utdypende artikkel: Selfie
Etter at mobiltelefoner med kamera ble vanlig, ble selfie populære. En selfie er et selvportrett, gjerne sammen med en eller flere venner, kjente personer eller med kjente steder i bakgrunnen. Selfie-er deles ofte på sosiale medier som Facebook, Instagram og Twitter.
=== Gruppefotografi ===
Når fotografering ble vanlig dukket også bilder av grupper som ansatte ved en fabrikk, ansatte og elver ved skoler, medlemmer av kommunestyrer, sportsklubber, osv.
=== Gatefotografi ===
Gatefotografering er en form for dokumentarfotografering hvor fotografen og objektet befinner seg i virkelige situasjoner i offentlige rom som gater, parker, strender, kjøpesentre eller politiske møter.
=== Landskap og naturfotografi ===
Landskap, natur og dyrefotografering har alltid vært en populær sjanger. Før var det fotografer som hadde spesialisert seg på å reise rundt å ta naturfotografier. Sener kom postkort fotografene som reiste rundt i landet og fotograferte hver by, tettsted og severdighet som fantes, og også flotte landskapsfotografier.
Også i nyere tid er denne sjangeren populær. Det legges nå mer arbeidet i forberedelsene og etterarbeidet ved hjelp av forskjellig programvare. Særlig innen dyr og fuglefotografi blir det lagt ned mye arbeid med rigging av motivet, bakgrunn og utlegging av mat.
Landskapsfotografering er også populært blant andre enn profesjonelle fotografer, fordi det finnes uendelig med variasjon i bildene, og det trenger ikke ta så lang tid for at du skal få fine bilder. Det kreves heller ikke noe ekstremt utstyr, som raske kameraer med lange teleobjektiv eller et helt fotostudio for å begynne med landskapsfotografering.
Dyr og fuglefotografi derimot krever utstyr som teleobjektiv og stativ.
=== Reklame ===
Reklamefoto er fotografier som blir brukt av reklamemedier. Man kan blant annet finne reklamebilder i brosjyrer, på nettsteder, på plakater og i magasiner og aviser.Den tradisjonelle oppfattelsen av fotografi er at det er et bilde som står i et nært forhold til virkeligheten. Den eller det som er avbildet befant seg faktisk foran kamera i det øyeblikket bildet ble tatt. Denne beskrivelsen av et bilde passer bedre til et pressebilde enn til et reklamebilde. Reklamefotoet har et annet formål enn pressefotoet. Reklamefotoet skal spille på de drømmene målgruppen har, eventuelt presentere produktet på en best mulig måte.
Manipulering av et reklamebilde er lov, fordi leseren vet at hun har med et reklamebilde å gjøre. Manipulering gjøres for å stille produktet i et best mulig lys, og for å få produktet til å se bedre ut.
Når man skal selge et produkt med reklamefoto kan man enten fokusere på produktets design eller på produktets spesifikasjoner. Skal man reklamere for et produkt viser man gjerne produktets detaljer. Skal man annonsere for et produkt fokuserer man gjerne på produktets status og produktets spesifikasjoner.
Reklamebilder blir ofte tatt i studio, men skal man promotere for en bedrift lønner det seg å ta bildene på bedriftens kontorer eller arbeidsstedet til bedriften. En vanlig måte å promotere bedrifter på er ved å ta av arkitektbilder eller bilder av bygninger så bedriften kan bli sett på som et produkt.
Mat kan bli fotografert til menyer eller til aviser/magasiner. Man kan enten ha fokuset på maten, eller så kan man ha fokus på stemningen som blir når man spiser maten.
Motebilder kan brukes i både reklamer og i magasiner. Det finnes flere forskjellige typer motebilder, fra katalogbilder, hvor hele plagget skal vises, til bilder hvor klærne brukes i uvanlige sammenhenger og på dynamiske måter.
== Fotokunst ==
Utdypende artikkel: Fotokunst
Fotokunst er fotografi skapt i tråd med fotografens visjon som kunstner, og bruken av fotografiet som medium for kreative uttrykk. Målet med kunstfotografering er å uttrykke en idé, et budskap eller en følelse. Dette står i kontrast til dokumentasjonsfotografi, som fotojournalistikk, som gir en dokumentarisk visuell redegjørelse for spesifikke emner og hendelser. May-Irane Aasen
Også i Norge har vi gjennom årene hatt flere dyktige fotokunstnere som Kåre Kivijärvi, Vibeke Tandberg, Rolf Aamot, Tom Sandberg, Per Maning, May-Irane Aasen og Mette Tronvoll.
== Fotografer ==
Utdypende artikkel: Fotograf
Den som tar fotografiet blir omtalt som fotografen. Tittelen «fotograf» er ikke beskyttet, så hvem som helst kan kalle seg det.
Det har gjennom tidene vært en rekke dyktige norske profesjonelle fotografer som: Louise Abel (1841-1907), Andreas Mathias Anderssen (1849-1943), Oddleiv Apneseth (1955– ), Hans Jørgen Brun (1945– ), Gustav Borgen (1865-1926), Olai Fauske (1887-1944), Sverre M. Fjelstad (1930– ), Andrea Gjestvang (1981– ), Arnfinn Johnsen (1958– ), Knud Knudsen (1832-1915), Morten Krogvold (1950– ), Elisabeth Meyer (1899-1968), Espen Rasmussen (1976– ), Narve Skarpmoen (1868-1930), Marthinius Skøien (1849-1916), Paul Stang (1888-1923), Anders Beer Wilse (1865-1949) og May-Irene Aasen (1963– ).
Før var det også mange dyktige postkort fotografer som dro rundt i Norge, den mest kjente av disse er vel Carl Normann (1886-1960).
== Kamerafunksjoner ==
Utdypende artikkel: Kamera
== Tradisjonell, fotokjemisk fotografi ==
En eksponert fotografisk film fremkalles gjennom en kjemisk behandling og fikseres for å avslutte prosessen og gjøre bildet langtidsstabilt. Den fremkalte og fikserte filmen er vanligvis transparent og kan gjengi bildet negativt eller positivt (lysbilde). Ved å eksponere lysfølsomt papir med avbildningen på en negativ film fremkommer et positivt «fotografi». Normalt er både film og papir «negativt», og det positive fotografiet fremkommer først gjennom en slik totrinnsprosess.
== Digital fotografi ==
Ved digital fotografering benyttes i stedet for fotografisk film en lysfølsom bildebrikke med et høyt antall små sensorer (piksler) og et minnekort. Bildebrikken omdanner lysets intensitet for hvert av de små bildepunktene elektronisk til numeriske rådata, før de lagres som en digital bildefil på et permanentlager. De fleste digitale kameraer har innebygd en datamaskin som behandler bildebrikkens rådata og danner et ferdig digitalt bilde som kan vises på en dataskjerm. En slik skjerm finnes også på de fleste digitale kameraer. Bildefilen kan overføres til en separat datamaskin, hvor bildedataene kan redigeres i et bilderedigeringsprogram, også kalt et digitalt mørkerom.
== Se også ==
Kamera
Digital fotografi
Fotoalbum
Fotografirett
Fotojournalistikk
Fotomanipulasjon
Fremkallingsvæske
Håndkolorering
Lomografi
Ortofoto
Polarisering (elektromagnetisme)
Røntgen
== Referanser ==
== Kilder ==
What Is Commercial Photography? Arkivert 10. februar 2013 hos Wayback Machine., Steve’s Digicams
Hellesylt, Gunnulv: Mediekommunikasjon 1. Aschehoug, 2009
== Eksterne lenker ==
(en) Photography – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Photography – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Søkbar digitalkopi av Teknologisk forlags store bok om fotografi av John Hedgecoe, utgitt 1995
Søkbar digitalkopi av Foto for begynnere av Michael Langford, utgitt av Schibsted 1995 | Fotografi er en permanent gjengivelse av et bilde ved hjelp av lys, optikk og lysfølsomme materiale som kan lagre bildeinformasjonen. Gjengivelsen kan være monokromatisk (sort/hvitt) eller flerfarget. | 2,459 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dramaturg | 2023-02-04 | Dramaturg | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Film', 'Kategori:Musikkteater', 'Kategori:Opera', 'Kategori:Teater', 'Kategori:Underholdningsyrker'] | En dramaturg er en person som utfører dramaturgisk arbeide i forbindelse med en teater-, radio- eller filmproduksjon.I Norge, Danmark, Sverige og Tyskland samt en rekke andre land er det tradisjon for at teatrene har ansatt dramaturger som litterære og/eller kunstneriske rådgivere. I tysk teater har dramaturgen tradisjonelt en mer fremtredende kunstnerisk rolle enn i skandinavisk teater. Ved skandinaviske teatre har dramaturgen først og fremst vært en litterær konsulent/rådgiver for teatersjefen og regissører. Denne rollen har likevel endret seg, og den kunstneriske rådgivningen har blitt mer fremtredende. Dramaturgen deltar gjerne i planlegging av repertoar, men dette er teatersjefens ansvarsområde – eventuelt i samråd med et kunstnerisk råd, bestående av dramaturger og representanter for teaterets kunstneriske personale.
Dramaturgens oppgave er å komme med forslag til materiale et teaterprosjekt kan bygges på, tradisjonelt er dette både nye og eldre dramatiske tekster. Dramaturgen skal vurdere i hvilken grad ulike stykker passer til teatrets kunstneriske profil og intensjoner.
Når man har valgt hva som skal spilles, vil det i det videre være dramaturgens ansvar å bearbeide de tekstene som skal spilles gjennom oversettelse, omskrivninger og strykninger. En dramaturg kan også bidra med historiske og andre kontekstuelle analyser av teksten. Hun kan bidra til utvikling av konseptet (tolkningen) for hvordan en tekst kan settes i scene. Hun følger også iscenesettelsesarbeidet, som rådgiver for regissøren (produksjonsdramaturg) og eventuelt også skuespillerne. I norsk institusjonsteater har dramaturgens rolle endret seg fra å være en litterær konsulent til å bli en mer praksisorientert produksjonsdramaturg. Fra å være konsentrert om dramaets struktur og virkning, har dramaturgens ansvarsområde utvidet seg til også å omhandle sceniske fortolkninger og virkemidler. Man kan si at dette har utviklet seg i takt med at teatrets arbeidsmetoder har endret seg og blitt flere, særlig de siste 20 til 30 årene i norsk sammenheng. Dessuten har også teatrets egenart - det som foregår fysisk på scenen - blitt vektlagt mer og mer jevnt over hele teatrets praksisfelt. Litteraturen er dermed bare én bestanddel av teaterforestillingens dramaturgi. Dramaturgens oppgaver har derfor blitt flere eller mer omfattende.
Et annet viktig område for dramaturgen kan være formidling til publikum gjennom nett-, katalog- og programartikler, og å formidle bakgrunnsmateriale om forestillinger til mediene. En dramaturg kan også planlegge og gjennomføre seminarer og debatter i forbindelse med forestillinger.
| En dramaturg er en person som utfører dramaturgisk arbeide i forbindelse med en teater-, radio- eller filmproduksjon.I Norge, Danmark, Sverige og Tyskland samt en rekke andre land er det tradisjon for at teatrene har ansatt dramaturger som litterære og/eller kunstneriske rådgivere. I tysk teater har dramaturgen tradisjonelt en mer fremtredende kunstnerisk rolle enn i skandinavisk teater. Ved skandinaviske teatre har dramaturgen først og fremst vært en litterær konsulent/rådgiver for teatersjefen og regissører. Denne rollen har likevel endret seg, og den kunstneriske rådgivningen har blitt mer fremtredende. Dramaturgen deltar gjerne i planlegging av repertoar, men dette er teatersjefens ansvarsområde – eventuelt i samråd med et kunstnerisk råd, bestående av dramaturger og representanter for teaterets kunstneriske personale.
Dramaturgens oppgave er å komme med forslag til materiale et teaterprosjekt kan bygges på, tradisjonelt er dette både nye og eldre dramatiske tekster. Dramaturgen skal vurdere i hvilken grad ulike stykker passer til teatrets kunstneriske profil og intensjoner.
Når man har valgt hva som skal spilles, vil det i det videre være dramaturgens ansvar å bearbeide de tekstene som skal spilles gjennom oversettelse, omskrivninger og strykninger. En dramaturg kan også bidra med historiske og andre kontekstuelle analyser av teksten. Hun kan bidra til utvikling av konseptet (tolkningen) for hvordan en tekst kan settes i scene. Hun følger også iscenesettelsesarbeidet, som rådgiver for regissøren (produksjonsdramaturg) og eventuelt også skuespillerne. I norsk institusjonsteater har dramaturgens rolle endret seg fra å være en litterær konsulent til å bli en mer praksisorientert produksjonsdramaturg. Fra å være konsentrert om dramaets struktur og virkning, har dramaturgens ansvarsområde utvidet seg til også å omhandle sceniske fortolkninger og virkemidler. Man kan si at dette har utviklet seg i takt med at teatrets arbeidsmetoder har endret seg og blitt flere, særlig de siste 20 til 30 årene i norsk sammenheng. Dessuten har også teatrets egenart - det som foregår fysisk på scenen - blitt vektlagt mer og mer jevnt over hele teatrets praksisfelt. Litteraturen er dermed bare én bestanddel av teaterforestillingens dramaturgi. Dramaturgens oppgaver har derfor blitt flere eller mer omfattende.
Et annet viktig område for dramaturgen kan være formidling til publikum gjennom nett-, katalog- og programartikler, og å formidle bakgrunnsmateriale om forestillinger til mediene. En dramaturg kan også planlegge og gjennomføre seminarer og debatter i forbindelse med forestillinger.
== Utdannelse ==
En dramaturg vil ofte være akademisk utdannet (vanligvis teatervitenskap) og kan derfor noen ganger også holde forelesninger ved universitetet. En dramaturg kan fungere som et bindeledd mellom den akademiske teatervitenskapen og det praktiske teater.
I Norge undervises det i dramaturgi ved de fleste drama- og teater eller dramarelaterte utdannelser ved høyskoler og universiteter. I utlandet finnes det høyere dramaturgiutdannelser ved Universitetet i Århus i Danmark og ved DAMU i Praha, Tsjekkia.
== Referanser ==
== Se også ==
Artikler på Wikipedia om dramaturger
== Eksterne lenker ==
(en) Dramaturges – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Utdanning.no: yrkesbeskrivelse av dramaturg
Artikkelen Klassisk dramaturgi - med referanser til den greske tragedien og Aristoteles, og illustrert med eksempler fra moderne film; "The Long Kiss Goodnight". av Tor Helge Allern, på forfatterens hjemmeside www.dramapedagog.no. Besøkt 5. april 2018. | En dramaturg er en person som utfører dramaturgisk arbeide i forbindelse med en teater-, radio- eller filmproduksjon. | 2,460 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Synkretisme | 2023-02-04 | Synkretisme | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Religion'] | Synkretisme (fra gresk: συγκρητισμός, synkretismos, som betyr bokstavelig «kretisk forbund», men har fått betydningen sammenblanding) er et teknisk, teologisk begrep som betyr religionsblanding. Ordet brukes innen religionsvitenskap om det å sette sammen elementer fra ulike religiøse kilder, det vil si religionsblanding.
Serapis (gresk Σέραπις) eller Sarapis (Σάραπις) er et eksempel synkretisk hellenistisk-egyptisk gud som ble bevisst opprettet på ordre av Ptolemaios I av Egypt på 200-tallet f.Kr. Det var ment som et virkemiddel for å forene grekere og egyptere i hans ptolomeiske rike. Guden ble avbildet som en greker, men med egyptiske farger, og kombinerte ikonografi fra mange store religiøse kulter som signaliserte både overflod og gjenoppstandelse.
Synkretisme oppstår ofte i historien når to kulturers religioner møtes og blandes. Uttrykket kan også brukes om sammenblandinger fra ulike sekulære livssynstradisjoner. Det forekommer i flere religiøse bevegelser og innen New Age.
Begrepet brukes også i andre sammenhenger når man forener to ulike parter.
| Synkretisme (fra gresk: συγκρητισμός, synkretismos, som betyr bokstavelig «kretisk forbund», men har fått betydningen sammenblanding) er et teknisk, teologisk begrep som betyr religionsblanding. Ordet brukes innen religionsvitenskap om det å sette sammen elementer fra ulike religiøse kilder, det vil si religionsblanding.
Serapis (gresk Σέραπις) eller Sarapis (Σάραπις) er et eksempel synkretisk hellenistisk-egyptisk gud som ble bevisst opprettet på ordre av Ptolemaios I av Egypt på 200-tallet f.Kr. Det var ment som et virkemiddel for å forene grekere og egyptere i hans ptolomeiske rike. Guden ble avbildet som en greker, men med egyptiske farger, og kombinerte ikonografi fra mange store religiøse kulter som signaliserte både overflod og gjenoppstandelse.
Synkretisme oppstår ofte i historien når to kulturers religioner møtes og blandes. Uttrykket kan også brukes om sammenblandinger fra ulike sekulære livssynstradisjoner. Det forekommer i flere religiøse bevegelser og innen New Age.
Begrepet brukes også i andre sammenhenger når man forener to ulike parter.
== Synkretistiske religioner ==
Candomblé
Yazdanisme
Swedenborgianisme
Santería
Bahai-troen | Synkretisme (fra gresk: συγκρητισμός, synkretismos, som betyr bokstavelig «kretisk forbund», men har fått betydningen sammenblanding) er et teknisk, teologisk begrep som betyr religionsblanding. Ordet brukes innen religionsvitenskap om det å sette sammen elementer fra ulike religiøse kilder, det vil si religionsblanding. | 2,461 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gen | 2023-02-04 | Gen | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Genetikk', 'Kategori:Molekylærbiologi', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sider som bruker magiske PMID-lenker'] | Et gen er en funksjonell enhet av arvelighet bestående av en sekvens nukleinsyrer som okkuperer et spesielt locus på et kromosom. Som regel koder denne funksjonelle enheten for et peptid. På den måten inneholder genene informasjon om hvordan celler bygges og vedlikeholdes . De fleste organismer arver to forekomster av hvert gen: ett fra mor og ett fra far. Genene vil sammen danne et genetisk rammeverk, som vil avgjøre hvordan en organisme vil se ut, fungere, hvilke sykdommer den er disponert for og hvor mye egenskaper kan bli forbedret/trent opp. Derfor ligner avkom mye på sine foreldre, som ligner på foreldrene sine igjen.
| Et gen er en funksjonell enhet av arvelighet bestående av en sekvens nukleinsyrer som okkuperer et spesielt locus på et kromosom. Som regel koder denne funksjonelle enheten for et peptid. På den måten inneholder genene informasjon om hvordan celler bygges og vedlikeholdes . De fleste organismer arver to forekomster av hvert gen: ett fra mor og ett fra far. Genene vil sammen danne et genetisk rammeverk, som vil avgjøre hvordan en organisme vil se ut, fungere, hvilke sykdommer den er disponert for og hvor mye egenskaper kan bli forbedret/trent opp. Derfor ligner avkom mye på sine foreldre, som ligner på foreldrene sine igjen.
== Historikk ==
Eksistensen av genene ble først foreslått av augustinerkorherren Gregor Mendel (1822–1884), en katolsk prest som i 1860 studerte arv hos erteplanter og satte fram en hypotese om en faktor som formidler trekk fra foreldre til avkom. Selv om han ikke brukte begrepet «gen», forklarte han sine resultater i form av nedarvede egenskaper. Mendel var også den første som skilte mellom dominante og recessive egenskaper, oppdaget forskjellen mellom heterozygote og homozygote organismer, og forskjellen mellom det som senere skulle bli beskrevet som genotypen (arvestoffet til en organisme) og fenotypen (de synlige trekkene til en organisme).
Mendels nedarvede egenskaper fikk navnet «pangen» av Hugo de Vries i 1889, «den minste partikkel [som representerer] en arvelig egenskap».Den danske botanikeren Wilhelm Johannsen var den første som brukte ordet «gen», i 1909.I 1941 viste George Wells Beadle og Edward Lawrie Tatum at mutasjoner i genene forårsaket feil i konkrete steg i metabolske reaksjonsveier. Dette viste at spesifikke gener kodet for spesifikke proteiner, som førte til "ett gen, et enzym"-hypotesen. Etter oppdagelsen av at DNA inneholder genetisk informasjon og etter den molekylære strukturen til DNA ble demonstrert av James D. Watson og Francis Crick (1953), ble det sentrale dogmet i molekylærbiologi etablert. Det sier at proteiner er translatert fra RNA som er transkribert fra DNA. Det har siden blitt vist at dette dogmet har unntak, for eksempel utføres revers-transkripsjon av retrovirus.
I 1972 ble den første gensekvensen bestemt, og i 1977 oppdaget Richard J. Roberts og Phillip Sharp at genene kan deles inn i segmenter. De avdekket dette ved hjelp av elektronmikroskopistudier av hybrider av RNA og DNA, og ble tildelt nobelprisen i fysiologi eller medisin i 1993.
== Genom og kromosom ==
Det totale settet av gener i en organisme eller celle kalles et genom. I prokaryote celler er genene vanligvis lokalisert på ett kromosom av sirkulært DNA. Eukaryota har gener på flere lineære DNA-tråder pakket inn i tett DNA-proteinkomplekser som kalles kromosomer. Noen organismer har flere kopier av genomet sitt i hver celle. Celler eller organismer som har bare ett eksemplar av hvert kromosom kalles haploide. De som har to kalles diploide og de med flere enn to er polyploide. Menneskeceller, unntatt kjønnsceller, har 2 kopier av genomet (diploid) organisert i 23 kromosomer hver.
== Alleler, dominant og recessiv arv ==
Dersom genene finnes i flere varianter, kalles disse alleler. Hver celle i menneskekroppen, unntatt kjønnscellene, inneholder et helt sett av gener fra begge foreldre (unntatt for gener på kjønnskromosomene hos menn). Det betyr at hvert gen har to eksemplarer: ett fra mor og ett fra far. Gener nedarves codominant. Fenotyper (de egenskapene vi observerer hos et individ) kan arves dominant, recessivt eller kjønnsbundet. Andre, sjeldne arvemåter finnes. Dominante alleler er observerbare i fenotype. Om en organisme har ulike alleler eller varianter av et gen kalles den heterozygot for dette genet, om ikke kalles den homozygot.
La oss si at Ola og Kari har to barn som heter Pål og Maia. Ola har brunt hår og Kari er blond. Faren til Ola har rødt hår og moren hans har brunt hår. Det vil si at Ola arvet et gen som koder for rødt hår fra faren sin og et som koder brunt hår fra moren sin. Genet for brunt hår er dominant og dermed har Ola brunt hår selv om han bærer en kopi som koder rødt hår også. En av Karis foreldre var også rødhåret og hun har to kopier av hårfargegenet: blondt og rødt. Blondt er dominant i forhold til rødt, så er Kari blond. Både Ola og Kari er heterozygoter.
Pål, barnet til Ola og Kari, arvet to rødhårgenkopier fra begge foreldre og er rødhåret. Han er homozygot. Maia arvet en rødhårgenkopi fra faren sin og blondhårkopien fra moren sin. Derfor er hun heterozygot og hennes hår blir blondt.
Dette eksempelet viser hvorfor man i noen tilfeller ikke ligner på foreldrene, men på besteforeldre eller oldeforeldre.
== Gen i molekylærbiologi ==
I molekylærbiologi er et gen en del av DNA-tråd som koder for RNA-molekyl. Sekvensen av nukleotider (altså DNA-byggeblokker eller basepar) utgjør en funksjonell enhet som ofte er spredt over et større segment av DNA. I genets DNA-segment finnes det kodende delene av genet (ekson) innimellom ikke-kodende områder (intron).
Gener koder for forskjellige RNA molekyler, som rRNA, tRNA, miRNA og budbringer-RNA (eller mRNA etter engelsk messenger RNA). De som koder for mRNA er kalt protein-kodende gener. Et protein-kodende gen inneholder informasjon om hvordan et bestemt protein (eller et sett av proteiner, se alternativ spleising) i en celle skal bygges opp. For å få produsert et protein blir et gen lest av et spesielt enzym (kalt RNA polymerase) og en RNA-sekvens som tilsvarer genets DNA-sekvens blir produsert. Prosessen kalles RNA transkripsjon (eller syntese) og resulterer resulterer i et primærtranskript som kalles forløper-mRNA (precursor-mRNA eller pre-mRNA). mRNA-transkriptet (laget i cellekjernen) transporteres så til cytoplasma. Underveis blir transkriptet modifisert og gjort om til mRNA, før transkriptet havner hos ribosomet. På ribosomet produseres proteinet. Hele prosessen, altså veien fra DNA via RNA til proteiner, kalles ofte molekylærbiologiens grunnprinsipp eller dogme.
Prokaryote genstruktur
Prokaryote gener er ganske enkle i forhold til eukaryotiske gener (se nedenfor). Et prokaryotisk gen koder for bare et protein og det er regulert på en enkel måte. Foran i genet sitter en promotor som signaliserer hvor transkripsjon av genet skal starte. Veldig ofte er flere prokaryotiske gener som koder for proteiner med beslektede funksjoner transkribert sammen. De er gruppert sammen langs DNA-trådene og har en felles promotor. Denne gengruppen kalles operon.
Eukaryote genstruktur
Eukaryote gener kan være svært kompliserte og inneholde elementer som:
ekson – DNA-sekvenser som koder for proteiner
intron – DNA-sekvenser som etter transkripsjon blir fjernet fra RNA-tråden
utranslaterte regioner (UTR) – deler av ekson-sekvenser som blir transkribert (til pre-mRNA) men ikke translatert. UTR-regioner finnes enten i begynnelsen eller i slutten av et ekson
promotor – et område av DNA som signaliserer hvor transkripsjon av et gen skal starte. Promotoren befinner seg som oftest rett før genet
enhancere og silencere – områder i DNA som ved aktivering regulerer hvor ofte et gen blir transkribert.Det er ikke enighet om hva et gen er. Et eksempel på en definisjon av et gen er et DNA-fragment som koder for et protein. Ifølge denne definisjonen inneholder et gen bare de kodende fragmentene av DNA (altså ekson). Hvis genet defineres som en genomisk sekvens som blir representert i pre-mRNA transkriptet, hører også intron og andre ikke oversatte (men transkriberte) sekvenser til genet. Den nyeste og mest vidtfavnende definisjonen sier at genet er "en region i en genomisk sekvens som tilsvarer en enhet av arv, som er knyttet til regulatoriske regioner, transkriberte regioner, og andre funksjonelle sekvensregioner". Det vil si at alle de elementene som bidrar til genuttrykket også omfattes av definisjonen. Denne definisjonen passer også med historiske betraktninger om arv, se avsnittet Historikk.
== Mutasjoner ==
Når en celle deler seg i to, blir DNA-et kopiert til to eksemplarer – en kopi for hver celle. Prosessen kalles DNA-replikasjon. Det er svært viktig at DNA replikeres nøyaktig. Spontane feil ved replikasjon oppstår veldig sjelden. Hos prokaryoter skjer det i gjennomsnitt 7 feil per 107 (Bakteriofag M13) til hvert 1011 replikerte basepar(i soppenNeurospora crassa). Hos eukaryoter som har enda bedre DNA-reparasjonsmekanismer oppstår feil en gang hvert 1010-1011 basepar. Feil som oppstår under replikasjon kalles mutasjoner. Noen mutasjoner er spontane feil som skjer ved replikasjon, mens andre skyldes at DNA-et blir eksponert for mutagener som UV, stråling og mutagene kjemikalier.
Mutasjoner som ikke er dødelige akkumuleres i DNA. De fører til økt genetisk variasjon. Dersom mutasjonen er gunstig, blir den beholdt i befolkningen. For eksempel kan en sommerfugl produsere avkom med nye mutasjoner. De fleste av disse mutasjonene vil ikke ha noen effekt, men dersom fargen på et av avkommene til sommerfuglen endres, kan dette gjøre det vanskeligere (eller lettere) for rovdyrene å se. Dersom fargeendringen er fordelaktig er sjansen for at denne sommerfuglen overlever og produserer sine egne avkom litt bedre – den er bedre tilpasset til miljøet. Over tid vil antall sommerfulger med denne mutasjonen øke.
En måte å klassifisere mutasjoner i gener er påvirkningen på produsert protein:
stille mutasjon – mutasjon som ikke fører til endring av aminosyren (protein-byggeblokk)
missense-mutasjon – mutasjon som fører til endring av en aminosyre i proteinet
nonsense-mutasjon – resulterer i et tidlig stopp-kodon (stopp-kodonet signaliserer slutt av transkripsjon og fører til kortere proteinkjede i proteinet)
leseramme-mutasjon (eng. frameshift) – Tre nukleotider koder for en aminosyre. Dersom noen nukleotider er fjernet (eng. deletion) eller lagt til DNA (eng. insertion) blir leserammen i genet forskjøvet (med mindre antall nukleotider fjernet eller lagt til er muliplum av 3). Noen av nukleotidene som kodet for en aminosyre hører da til et annet kodon, og dette kan føre til at det ferdige proteinproduktet er helt annerledes enn før mutasjonen.
== Se også ==
Genetikk
Bioteknologi
Bioinformatikk
Pseudogen
== Referanser ==
== Litteratur ==
Dag O. Hessen og Thore Lie: Genenes gåte. Spartacus forlag 2007. ISBN 978-82-430-0416-0
Gensidene hos uib.no | Et gen er en funksjonell enhet av arvelighet bestående av en sekvens nukleinsyrer som okkuperer et spesielt locus på et kromosom. Som regel koder denne funksjonelle enheten for et peptid. | 2,462 |
https://no.wikipedia.org/wiki/SO_DIMM | 2023-02-04 | SO DIMM | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dataminne', 'Kategori:Datastubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2016-04'] | SO DIMM er en forkortelse for Small Outline Dual In-line Memory Module og er en mindre utgave av DIMM
100-pin SO DIMMs støtter 32-bit overføring
144-pin SO DIMMs støtter 64-bit overføring
200-pin SO DIMMs støtter 64-bit overføringDe mest vanlige typer DIMM er:
72-pin DIMMs, støtter 32-bit overføring
144-pin DIMMs, støtter 32-bit overføring
| SO DIMM er en forkortelse for Small Outline Dual In-line Memory Module og er en mindre utgave av DIMM
100-pin SO DIMMs støtter 32-bit overføring
144-pin SO DIMMs støtter 64-bit overføring
200-pin SO DIMMs støtter 64-bit overføringDe mest vanlige typer DIMM er:
72-pin DIMMs, støtter 32-bit overføring
144-pin DIMMs, støtter 32-bit overføring
== Eksterne lenker ==
(en) SO-DIMM – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) SO-DIMM – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | SO DIMM er en forkortelse for Small Outline Dual In-line Memory Module og er en mindre utgave av DIMM | 2,463 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bokstaveringsalfabet | 2023-02-04 | Bokstaveringsalfabet | ['Kategori:Alfabeter', 'Kategori:Artikkelnavn som lett kan forveksles med andre artikkelnavn', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Telekommunikasjon'] | Bokstaveringsalfabet, av og til misvisende omtalt som fonetisk alfabet, finnes i mange språkutgaver. Det har historisk eksistert mange ulike nasjonale bokstaveringsalfabeter, gjerne med utspring i å forhindre misforståelser over telefon og radiosamband: Støy og dårlig lydkvalitet kan gjøre det vanskelig å stave én og én bokstav på en tydelig måte. Noen bokstaveringsalfabeter er så innarbeidet at de også brukes til daglig, for eksempel på bingo.
Etter flere års arbeide med å utarbeide et internasjonalt bokstaveringsalfabet som fungerte for mennesker med ulike morsmål, standardiserte i 1956 den internasjonale organisasjonen for sivil luftfart (ICAO) et internasjonalt alfabet i den form det fremstår i dag. Den internasjonale telekommunikasjonsunion (ITU) fulgte opp med et praktisk talt likt alfabet i 1959, og Den internasjonale sjøfartsorganisasjonen (IMO) fulgte opp i 1965. Alfabetet fikk deretter militær anvendelse, og refereres ofte til som «NATOs fonetiske alfabet». Ordet fonetisk ble tatt i bruk for å skille det fra systemer basert på flagg eller morse, men systemet har ingenting med fonetikk å gjøre. De enkelte små forskjeller som finnes mellom anbefalingene, fremgår av tabellen under.
| Bokstaveringsalfabet, av og til misvisende omtalt som fonetisk alfabet, finnes i mange språkutgaver. Det har historisk eksistert mange ulike nasjonale bokstaveringsalfabeter, gjerne med utspring i å forhindre misforståelser over telefon og radiosamband: Støy og dårlig lydkvalitet kan gjøre det vanskelig å stave én og én bokstav på en tydelig måte. Noen bokstaveringsalfabeter er så innarbeidet at de også brukes til daglig, for eksempel på bingo.
Etter flere års arbeide med å utarbeide et internasjonalt bokstaveringsalfabet som fungerte for mennesker med ulike morsmål, standardiserte i 1956 den internasjonale organisasjonen for sivil luftfart (ICAO) et internasjonalt alfabet i den form det fremstår i dag. Den internasjonale telekommunikasjonsunion (ITU) fulgte opp med et praktisk talt likt alfabet i 1959, og Den internasjonale sjøfartsorganisasjonen (IMO) fulgte opp i 1965. Alfabetet fikk deretter militær anvendelse, og refereres ofte til som «NATOs fonetiske alfabet». Ordet fonetisk ble tatt i bruk for å skille det fra systemer basert på flagg eller morse, men systemet har ingenting med fonetikk å gjøre. De enkelte små forskjeller som finnes mellom anbefalingene, fremgår av tabellen under.
== Internasjonalt bokstaveringsalfabet: Alfabet og uttale ==
== Norske bokstaver ==
== Det norske bokstaveringsalfabetet ==
Før standardiseringen av det internasjonale alfabetet, ble det brukt egne nasjonale alfabeter unike for hvert land. Disse ble gjerne bygget opp rundt mye brukte personnavn. Televerket publiserte det norske alfabetet i telefonkatalogen for bruk for bokstavering av vanskelige ord i telefonen. Som eksempel på bruk benyttet de den tsjekkiske byen Brno.
== Referanser == | Et alfabet er en ordnet rekke av bokstaver. Ordet kommer av de to første bokstavene i det greske alfabetet: Alfa og beta. | 2,464 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kammertonen | 2023-02-04 | Kammertonen | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkteori', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Kammertonen er den tonen som instrumentene i en instrumentgruppe (for eksempel et orkester) blir stemt etter, nemlig enstrøken a som noteres «a'». Ved en internasjonal stemmetonekonferanse i 1939 ble tonehøyden for kammertonen fastlagt til å klinge med en frekvens på 440 Hz, dette ble senere tatt opp som standard ISO 16.Den klassiske metoden for å angi kammertonen, er ved å bruke en stemmegaffel, eller alternativt en stemmefløyte, som begge angir en A på 440 Hz. I et orkester vil man derimot få kammertonen fra for eksempel en obo, eller fra soloisten i musikkstykket, og den faktiske pitch et orkester benytter er derfor varienrende.
Blant populærmusikere har elektroniske stemmeapparater fått stadig større innpass, og disse kan vanligvis kalibreres til å plassere en A i et spenn mellom 430 og 450 Hz selv om 440 Hz er standard.
| Kammertonen er den tonen som instrumentene i en instrumentgruppe (for eksempel et orkester) blir stemt etter, nemlig enstrøken a som noteres «a'». Ved en internasjonal stemmetonekonferanse i 1939 ble tonehøyden for kammertonen fastlagt til å klinge med en frekvens på 440 Hz, dette ble senere tatt opp som standard ISO 16.Den klassiske metoden for å angi kammertonen, er ved å bruke en stemmegaffel, eller alternativt en stemmefløyte, som begge angir en A på 440 Hz. I et orkester vil man derimot få kammertonen fra for eksempel en obo, eller fra soloisten i musikkstykket, og den faktiske pitch et orkester benytter er derfor varienrende.
Blant populærmusikere har elektroniske stemmeapparater fått stadig større innpass, og disse kan vanligvis kalibreres til å plassere en A i et spenn mellom 430 og 450 Hz selv om 440 Hz er standard.
== Historikk ==
Egentlige forsøk på å standardisere kammertonen kom ikke før mot slutten av 1800-tallet. Før dette var det til dels store forskjeller i tonehøyde. For eksempel har man funnet en engelsk stemmefløyte fra 1720 som spiller a' = 380 Hz, mens orglene som Johann Sebastian Bach spilte på i Hamburg, Dresden og Weimar er stemt i a' = 480 Hz, altså en ters høyere. Stemmefløyta fra 1720 ville klinge med samme frekvens som f' spilt på et av orglene til Bach.Kammertonen har heller ikke vært konstant gjennom historien. Funn av stemmegafler viser at kammertonen har steget med tiden, særlig utover på 1800-tallet. Dette kan skyldes utvikling av bedre strenger for strykeinstrumentene, noe som gjorde at strengene kunne strammes mer uten å ryke.
16. februar 1859 la den franske regjeringen fram en lov som fastsatte a' til 435 Hz. Det blir påstått at loven ble framtvunget av sangere som protesterte mot at orkestrene ble stemt stadig høyere, noe som førte til økt belastning på stemmen. Dette var det første forsøket på å standardisere tonehøyden etter en slik skala, og ble raskt en populær norm også utenfor Frankrike.
En konsekvens av at kammertonen a' = 435 Hz, er at frekvensen for c blir ≈ 258,65 Hz. Nå fulgte en diskusjon rundt en «matematisk» tonehøyde som satte c til 256 Hz, dvs. 28 Hz. Dette gir a' ≈ 430,54 Hz. Denne tonehøyden vant en viss interesse på grunn av sin matematiske opplagthet; frekvensene for alle c-ene blir potenser av 2. Men den nådde ikke samme popularitet som a' = 435 Hz, og var ikke mye brukt.
I 1939 ble det holdt en internasjonal konferanse som kom med anbefaling om at kammertonen a' skulle stemmes til 440 Hz. Denne standarden ble tatt opp av International Organization for Standardization (ISO) først i 1955 og igjen i 1975 som ISO 16. Dette plutselige hoppet i svingetall fra 435 Hz til 440 Hz skyldtes forvirring omkring hvilken temperatur den franske standarden skulle måles ved. Tonen ble målt til a' ≈ 439 Hz, men ble erstattet av a' = 440 Hz fordi 439 Hz var vanskelig å gjenskape i et laboratorium ettersom 439 er et primtall.
Etter all denne forvirringen er a' = 440 Hz nå allment akseptert overalt. Iallfall i teorien. I praksis stemmer orkestrene gjerne etter en tone som blir gitt av oboen i stedet for etter et digitalt stemmeapparat. Derfor er det ofte en viss variasjon i den faktiske tonehøyden. Dessuten er soloinstrumenter, som orkesteret stemmer opp etter når de skal spille sammen, ikke alltid stemt etter a' = 440 Hz.
Siden midten av det 20. århundre har orkestrene gått i retning av å stemme instrumentene stadig høyere. Men denne stigningen i tonehøyden foregår i langt mindre grad enn den gjorde tidligere.
Dagens kammertone er, i store deler av Europa, nå på 442 Hz.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Haynes, Bruce (2002) History of Performing Pitch: The Story of «A». Scarecrow Press. ISBN 978-0810841857
== Eksterne lenker ==
A Brief History of Musical Tuning | Kammertonen er den tonen som instrumentene i en instrumentgruppe (for eksempel et orkester) blir stemt etter, nemlig enstrøken a som noteres «a'». Ved en internasjonal stemmetonekonferanse i 1939 ble tonehøyden for kammertonen fastlagt til å klinge med en frekvens på 440 Hz, dette ble senere tatt opp som standard ISO 16. | 2,465 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1685 | 2023-02-04 | 1685 | ['Kategori:1685'] | null |
== Begivenheter ==
20. juni – James Scott, 1. hertug av Monmouth utropte seg selv til konge av England
6. juli – I slaget ved Sedgemoor seiret Jakob II av Englands styrker over hertugen av Monmouth
15. juli – Hertugen av Monmouth ble henrettet på Tower Hill i London.
== Fødsler ==
5. mars – Georg Friedrich Händel, tysk komponist (d. 1759)
12. mars – George Berkeley, irsk filosof (d. 1753)
31. mars – Johann Sebastian Bach, tysk komponist (d. 1750)
1. oktober – Karl VI, tysk-romersk keiser (d. 1740)
26. oktober – Domenico Scarlatti, italiensk komponist (d. 1757)
== Dødsfall ==
6. februar –Karl II av England, (f. 1630)
26. mars – Go-Sai, Japans 111. keiser (f. 1638)
15. juli – James Scott, 1. hertug av Monmouth, (f. 1649) | == Begivenheter == | 2,466 |
null | 2023-02-04 | 1325 | null | null | null | == Begivenheter == | 2,467 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1665 | 2023-02-04 | 1665 | ['Kategori:1665'] | null |
== Begivenheter ==
=== Utlandet ===
4. mars– Andre anglo-nederlandske krig brøt ut.
3. juni– I slaget ved Lowestoft utenfor Englands østkyst ble den nederlandske flåte beseiret av den engelske.
17. juni– En alliert britisk-portugisisk hær slo en spansk hær ved Monte Claros og sikret portugisisk uavhengighete.
London ble rammet av pest. Opptil 100 000 mennesker (1/5 av byens befolkning) døde.
Karl II ble konge av Spania
Frankrike annekterte Madagaskar og øyas navn ble Île Dauphin
Universitetet i Kiel ble grunnlagt.
Eneveldet blir innført i Danmark-Norge, gjennom Fredrik IIIs Kongelov. Absoluttismen innføres for første gang i Europa.
=== Norge ===
Halden fikk bystatus og tok navnet Fredrikshald etter den dansk-norske kongen i *København Frederik III.
12. august– Stort sjøslag på Vågen i Bergen, en engelsk eskadre ledet av admiral Thomas Theddiman gikk til angrep mot en flåte på ca. 60 nederlandske handelsskip.
== Fødsler ==
16. februar – Anne I av Storbritannia (d. 1714)
21. august – Giacomo Filippo Maraldi, fransk-italiensk astronom (d. 1729)
== Dødsfall ==
12. januar – Pierre de Fermat, fransk matematiker og advokat. (f. 1601) | == Begivenheter == | 2,468 |
https://no.wikipedia.org/wiki/2005 | 2023-02-04 | 2005 | ['Kategori:2005', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | 2005 (MMV) i den gregorianske kalenderen var et år uten skuddag som begynte på en lørdag. 2005 var Verdens fysikkår.
Den irske byen Cork ble valgt til Europeisk kulturhovedstad for 2005.
2005 var også Friluftslivets år.
| 2005 (MMV) i den gregorianske kalenderen var et år uten skuddag som begynte på en lørdag. 2005 var Verdens fysikkår.
Den irske byen Cork ble valgt til Europeisk kulturhovedstad for 2005.
2005 var også Friluftslivets år.
== Hendelser ==
=== Jubileer ===
100 år siden Norge erklærer seg uavhengig fra Sverige.
100 år siden Albert Einstein utgir sin berømte relativitetsteori.
=== Første kvartal ===
1. januar –
Standardsatsen for Merverdiavgift endres til 25%, for mat- og drikkevarer 11% og persontransport 7%. En rekke tjenester som tidligere har vært avgiftsfrie blir avgiftspliktige.
Universitetet i Stavanger blir opprettet som det femte universitetet i Norge.
Tyrkia innfører sin nye Lira, som tilsvarer 1 000 000 ganger den gamle liraen.
AUSFTA trår i kraft.
2. januar – USA rammes av storm, 16 omkommer.
4. januar – Bagdads guvernør, Ali al-Haidri blir drept.
6. januar – Direktoratet for naturforvaltning gir tillatelse til lisensjakt på 5 ulver i Innlandet, til tross for stor motstand i befolkningen og massiv internasjonal kritikk.
8. januar –
Ekstremværet Gudrun når Storbritannia og Skandinavia, minst 13 omkommer. I Sverige raseres minst 75 millioner kubikkmeter skog og 341 000 husstander blir strømløse.
Mahmoud Abbas blir valgt som Yasir Arafats etterfølger i Palestina.
10. januar – Rekordstort regnfall i California, ti omkommer
12. januar – Romsonden Deep Impact (NASA) sendes opp fra Cape Canaveral.
14. januar – Romsonden Huygens lander på Saturns største måne, Titan.
20. januar – George W. Bush innsettes i sin andre periode som USAs president.
21. januar – Opptøyer i Belize etter store skatteøkninger.
26. januar – Et selvmordsforsøk ender i en større togkollisjon i Los Angeles, USA. Minst elleve personer omkommer, og over 180 blir skadet.
30. januar – Første frie parlamentsvalg i Irak siden 1958
8. februar – Danmark avholder folketingsvalg.
14. februar – Libanons tidligere statsminister Rafik Hariri blir drept av en selvmordsbombe i Beirut. Minst 15 andre blir også drept.
14. februar – Nettstedet YouTube blir lansert.
16. februar – Kyoto-avtalen trer i kraft etter å ha blitt ratifisert av 127 land.
28. februar – Libanons regjering går av etter demonstrasjoner i Beirut.
11. mars – Ole Christian Kvarme blir utnevnt til biskop i Oslo.
24. mars – Kirgisistans president Askar Akajev forlater landet, og statsminister Nikolai Tanajev går av etter et opprør som følge av et omstridt nasjonalforsamlingsvalg.
25. mars – Expo 2005 åpner i Japan.
=== Andre kvartal ===
==== April ====
1. april – General Sverre Diesen overtar som forsvarssjef etter Sigurd Frisvold.
2. april – Pave Johannes Paul II dør i Vatikanet.
3. april – Ole Christian Kvarme innsettes som biskop i Oslo.
8. april – Pave Johannes Paul II ble gravlagt i Peterskirken.
9. april – Prins Charles gifter seg med Camilla Parker Bowles i Windsor rådhus.
18. april – Konklavet etter pave Johannes Paul IIs død begynner i Det sixtinske kapell.
19. april – Kardinal Joseph Ratzinger ble valgt til pave, og tok navnet Benedikt XVI.
26. april – Kvensk får status som eget språk i Norge.
==== Mai ====
1. mai – Bokbransjeavtalen endres. Fastpris på nye skjønnlitterære bøker opphører, det blir tillatt å gi inntil 12,5% rabatt.
13. mai – I Andisjan i Usbekistan blir mellom 500 og 1000 demonstranter massakrert av militære styrker.
15. mai – valg på ny nasjonalforsamling i Etiopia.
29. mai – 55 prosent stemte nei i en folkeavstemning i Frankrike om ratifisering av EUs konstitusjonstraktat.
==== Juni ====
1. juni – En folkeavstemning i Nederland gir stort flertall mot ratifikasjon av EUs nye grunnlov.
8. juni – Smittekilden for en epidemi av legionærsyke som har krevd minst 10 dødsofre på Østlandet lokaliseres til et renseanlegg på Borregaards anlegg i Sarpsborg.
10. juni – Offisiell åpning av den nye Svinesund-broen.
12. juni – Den nye brua på Svinesund åpner for biltrafikk.
13. juni – Michael Jackson ble frikjent på alle anklager i sin 134 dager lange rettssak om overgrep mot barn.
17. juni – Presidentvalg i Iran.
=== Tredje kvartal ===
==== Juli ====
7. juli – London blir utsatt for omfattende terrorangrep mot t-banen og en buss. 52 drepte og minst 700 skadede blir drept av de fire britiske selvmordsbomberne.
14. juli – Geirangerfjorden og Nærøyfjorden ble innskrevet på UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarvsteder.
21. juli – Et nytt terrorangrep i London slår feil da fire selvmordsbombere mislykkes i å utløse bomber på undergrunnsbane og buss.
22. juli – Britiske politifolk tror den brasilianske elektrikeren, Jean Charles de Menezes, var en selvmordsbomber, og skyter ham i hodet syv ganger.
23. juli – Sharm el-Sheikh i Egypt utsettes for terrorangrep. Minst 90 drepte.
24. juli – Lance Armstrong vinner sin 7. strake Tour de France.
28. juli – IRA annonserer at deres væpnede kamp er over og at alle våpen som tilhører organisasjonen skal destrueres snarest.
==== August ====
3. august – Militærkupp i Mauritania.
12. august – Den amerikanske romsonden «Mars Reconnaissance Orbiter» skytes opp på vei til Mars.
14. august – Helios Airways Flight 522 styrter i Hellas. Alle 121 ombord omkommer.
16. august – West Caribbean Airways Flight 708 styrter i Venezuela. Alle 160 ombord omkommer.
17. august –
Israelsk politi og militære begynner å fjerne jødiske bosettere fra Gazastripen med makt.
Bangladesh utsettes for koordinerte terrorangrep over hele landet, idet minst 300 bomber sprenges på 58 steder.
23. august – Israelsk politi og militære begynner, etter å ha fullført utflyttingen fra Gazastripen, å fjerne jødiske bosettere fra Vestbredden med makt.
23. august – TANS Peru Flight 204 styrter i Peru. 41 av 98 ombord omkommer.
29. august –
Det måles rekordhøye vindstyrker for august måned på vestkysten. Både Rogaland og Møre og Romsdal rammes av vind inntil orkans styrke.
Orkanen Katrina forårsaker store ødeleggelser i USA. Omkring 1000 omkommer.
30. august – New Orleans oversvømmes og evakueres etter at Katrina har brutt ned dikene. Omfattende plyndring i den oversvømte byen.
31. august – I Bagdad blir omkring 1000 mennesker tråkket ihjel eller drukner når det bryter ut panikk på en bro under en shia-muslimsk høytid.
==== September ====
2. september – I New Orleans settes soldater inn mot kriminelle bander som hindrer hjelpearbeidet.
5. september – Mandala Airlines Flight 091 styrter i Indonesia, minst 117 omkommer.
7. september – Presidentvalg i Egypt – Hosni Mubarak vinner.
11. september –
Etter 38 års okkupasjon trekker israelske styrker seg ut av Gazastripen.
Zhejiang-provinsen i Kina rammes av en voldsom tyfon. Over en million mennesker evakueres.
I Belfast, Nord-Irland blir 50 politimenn og mange sivile skadet i protestantiske opptøyer.
12. september –
Det avholdes Stortingsvalg i Norge. Regjeringsalternativet Ap, SV og Sp oppnår flertall i Stortinget, mens KrF gjør sitt dårligste stortingsvalg etter andre verdenskrig.
Hong Kong Disneyland åpner.
14. september –
Ekstremværet Kristin: Rekordstor nedbør forårsaker flom, ras og ødeleggelser i Sogn og Fjordane, Hordaland og Rogaland. To omkommer og flere blir husløse etter jordras i Bergen.
I Bagdad blir omkring 100 mennesker drept av bilbomber og væpnede angrep på sivile.
17. september – Parlamentsvalg på New Zealand.
18. september – Parlamentsvalg i Afghanistan.
19. september –
Rettssaken mot de tiltalte etter NOKAS-ranet starter i Stavanger.
Nord-Korea går med på å nedlegge sitt atomvåpen-program
29. september – Europas til da største vindmøllepark åpnes på Smøla i Møre og Romsdal.
=== Fjerde kvartal ===
==== Oktober ====
1. oktober – På Bali dreper tre selvmordsbombere 29 mennesker og skader mer enn 100.
4. oktober – Orkanen Stan forårsaker store ødeleggelser ved flom og jordras i Guatemala og El Salvador. Omkring 4000 meldes døde eller savnede.
8. oktober –
Brekstad i Trøndelag får bystatus.
Et voldsomt jordskjelv forårsaker store ødeleggelser i Pakistan, Afghanistan og India. Antall omkomne er estimert til over 86 000.
12. oktober – To taikonauter i romfartøyet Shenzhou 6 innleder Kinas andre bemannede romferd.
13. oktober – Tsjetsjenske separatister angriper offentlige bygninger og butikker i Naltsjik i den russiske republikken Kabardino-Balkaria. Omkring 100 mennesker blir drept.
14. oktober – Fugleinfluensa-viruset H5N1 påvises i Tyrkia.
15. oktober –
I Irak gir en folkeavstemning flertall for den nye grunnloven.
Fugleinfluensa–viruset H5N1 påvises i Romania.
17. oktober –
Jens Stoltenbergs 2. regjering tiltrer.
Den russiske tråleren «Elektron», som var tatt i arrest av Kystvakten for grove brudd på fiskeribestemmelsene, rømmer til russisk farvann mens to norske fiskeriinspektører holdes tilbake om bord.
19. oktober – Den første rettssaken mot tidligere diktator Saddam Hussein innledes i Irak.
22. oktober – Voldsomme opptøyer mellom ungdom av afrokaribisk og asiatisk opprinnelse i Birmingham, Storbritannia.
23. oktober – Belleview Airlines Flight 210 styrter i Nigeria. Alle 117 ombord omkommer.
24. oktober – Orkanen Wilma kommer inn over Florida etter å ha herjet Mexico og Cuba. Orkanen forårsaker store materielle ødeleggelser, men få dødsfall.
27. oktober – Norges første satellitt, studentprosjektet Ncube, skytes ut fra Plesetsk i Russland.
28. oktober – Voldsomme ungdomsopptøyer i den innvandrer-dominerte bydelen Clichy-sous-Bois i Paris, Frankrike. Opptøyene fortsetter i flere uker og sprer seg etterhvert til hele landet.
29. oktober –
Minst 77 omkommer ved en togavsporing i Andhra Pradesh i India.
Minst 61 omkommer i tre bombeangrep i Indias hovedstad New Delhi.
==== November ====
6. november – Parlamentsvalg i Aserbajdsjan.
7. november – Opptøyene i Frankrike sprer seg til over 200 kommuner. Politi blir beskutt, bygninger og mer enn 2000 biler satt i brann.
8. november – Frankrike innfører unntakslover for å slå ned opptøyene i landet.
9. november –
Minst 57 omkommer etter at selvmordsbombere angriper tre hoteller i Amman, Jordan.
European Space Agency skyter opp sin første Venus-sonde, Venus Express, fra Kasakhstan.
14. november – Voldsom nedbør forårsaker flom og ras i Sogn og Fjordane og Hordaland. En omkommer i jordras i Bergen. Bergensbanen, E16 og flere mindre veier stenges av ras og flom.
19. november – 24 sivile irakere blir massakrert i Haditha. Amerikanske soldater stod bak drapene.
21. november –
Ariel Sharon, statsminister i Israel annonserer at han fratrer som leder i regjeringspartiet Likud, for å opprette et nytt, mer sentrumsorientert parti; Kadima, samtidig som han ber Israels president Moshe Katsav om nyvalg til nasjonalforsamlingen Knesset.
Kenya stemmer mot et forslag til ny grunnlov.
22. november –
Angela Merkel blir Tysklands første kvinnelige kansler.
Microsoft lanserer Xbox 360 i USA.
27. november – valg på president og nasjonalforsamling i Honduras.
==== Desember ====
11. desember – Ekstremværet Mona, med sørvestlig full storm og store nedbørmengder rammet Helgeland, Saltfjellet, Salten og Lofoten.
28. desember –
Israel erklærer en buffersone nord i Gazastripen og forlanger at palestinere i området må flytte.
ESA skyter opp satellitten Giove A, den første i Galileo-prosjektet som skal etablere et europeisk GPS-system.
29. desember – Israel bombarderer buffersonen med tungt artilleri.
=== Uten dato ===
Under hele dette året rammes Irak av hyppige selvmordsangrep og terrorhandlinger.
== Personer ==
=== Fødsler ===
8. april – Leah Isadora Behn – datter av prinsesse Märtha Louise og Ari Behn
8. juni – Irene Urdangarin, barnebarn av Juan Carlos av Spania.
26. juni – prinsesse Alexia av Nederland, datter av kronprins Willem Alexander av Nederland
4. oktober – prins Emmanuel av Belgia, sønn av Philippe, hertug av Brabant, og Mathilde, hertuginne av Brabant
15. oktober – prins Christian Valdemar Henri John, sønn av kronprins Frederik og kronprinsesse Mary
31. oktober – Leonor av Spania, datter av Spanias kronprinspar Felipe og Letizia
3. desember – Sverre Magnus av Norge, sønn av Norges kronprinspar, Haakon og Mette-Marit
=== Dødsfall ===
==== Første kvartal ====
3. januar – Will Eisner, amerikansk tegneserieskaper (født 1917)
4. januar – Humphrey Carpenter, britisk biograf og barnebokforfatter (født 1946)
4. januar – Ali al-Haidri, guvernør av Bagdad (ukjent fødselsår)
5. januar – Alfred Freiherr von Oppenheim, tysk bankier (født 1934)
6. januar – Makgatho Mandela, sørafrikansk advokat (født 1950)
7. januar – Ivar Medaas, visesanger, jøgler og trubadur (født 1938)
10. januar –Josephine-Charlotte av Belgia, belgisk prinsesse (født 1927)
10. januar – Jan Pieter Schotte, belgisk kardinal (født 1928)
10. januar – Spencer Dryden, amerikansk musiker (født 1939)
10. januar – Kalevi Hämäläinen, finsk langrennsløper (født 1932)
17. januar – Zhao Ziyang, kinesisk politiker (født 1919)
19. januar – Jens-Halvard Bratz, norsk politiker (født 1920)
20. januar – Per Borten, norsk politiker (født 1913)
23. januar – Johnny Carson, amerikansk skuespiller (født 1925)
25. januar – Max Velthuijs, nederlandsk illustratør og forfatter (født 1923)
1. februar – Øivind Johnssen, journalist og sportskommentator (født 1922)
2. februar – Svein Kvia, norsk fotballspiller (født 1947)
2. februar – Max Schmeling, tysk bokser (født 1905)
3. februar – Corrado Bafile, italiensk kardinal (født 1903)
3. februar – Ernst Mayr, tysk-amerikansk biolog (født 1904)
5. februar – Gnassingbé Eyadéma, tongolesisk president (født 1937)
9. februar – Sylvia Rafael, israelsk terrorist (født 1937)
10. februar – Arthur Miller, amerikansk forfatter og dramatiker (født 1915)
14. februar – Rafiq Hariri, libanesisk politiker (født 1944)
14. februar – Jeremy Swan, irsk lege (født 1922)
16. februar – Nariman Sadiq, egyptisk dronning (født 1934)
20. februar – Sandra Dee, amerikansk skuespillerinne og sangerinne (født 1942)
20. februar – Hunter S. Thompson, amerikansk forfatter og journalist (født 1937)
21. februar – Guillermo Cabrera Infante, cubansk forfatter (født 1929)
24. februar – Hans-Jürgen Wischnewski, tysk politiker (født 1922)
25. februar – Atef Sedki, egyptisk politiker (født 1930)
26. februar – Jef Raskin, amerikansk dataingeniør (født 1943)
4. mars – Nicola Calipari, italiensk agent (født 1953)
4. mars – Jurij Kravtsjenko, ukrainsk politiker (født 1951)
6. mars – Hans Bethe, tysk fysiker (født 1906)
6. mars – Teresa Wright, amerikansk skuespillerinne (født 1918)
8. mars – Aslan Maskhadov, tsjetsjensk opprørsleder (født 1951)
9. mars – Reidar Bjørnestad, norsk fotballdommer (født 1947)
14. mars – Anne Lise Knoff, kunstner (født 10. mai 1937)
19. mars – John DeLorean, bilprodusent (født 1925)
17. mars – Sverre Holm, skuespiller (født 1931)
17. mars – Czesław Słania, polsk-svensk frimerkegravør (født 1921)
21. mars – Barney Martin, amerikansk skuespiller (født 1923)
22. mars – Lars Leiro, norsk samferdselsminister (født 1914)
23. mars – Arne Sveen, norsk sanger og motstandsmann (født 1916)
26. mars – Lord James Callaghan, britisk politiker (labour), tidligere statsminister (født 1912)
28. mars – Fritz Moen, norsk mann utsatt for justismord (født 1941)
29. mars – Johnnie Cochran, amerikansk advokat (født 1937)
31. mars – Terri Schiavo, amerikansk kvinne, gjenstand for politisk debatt (født 1963)
==== Andre kvartal ====
2. april – Johannes Paul II, polsk pave (født 1920)
5. april – Saul Bellow, kanadisk-amerikansk forfatter (født 1915)
6. april – Fyrst Rainier III av Monaco (født 1923)
14. april – Lothar Lindtner, norsk skuespiller (født 1917)
18. april – Kjell Tveit, norsk eventyrer og politiker (født 1926)
20. april – Niels-Henning Ørsted Pedersen, dansk jazzmusiker (født 1946)
20. april – Johan Østby, norsk politiker (født 1924)
21. april – Zhang Chunqiao, kinesisk politiker (født 1917)
23. april – Andre Gunder Frank, tysk historiker og sosiolog (født 1929)
23. april – Romano Scarpa, italiensk tegneserieskaper (født 1927)
24. april – Ezer Weizman, israelsk politiker (født 1924)
26. april – Josef Nesvadba, tsjekkisk forfatter (født 1936)
2. mai – Gerd Wiik, norsk skuespillerinne (født 1921)
3. mai – Cato Sanden, norsk musiker (født 1954)
12. mai – Monica Zetterlund, svensk artist (født 1937)
13. mai – George Bernard Dantzig, amerikansk matematiker (født 1914)
17. mai – Bjørn Carling, norsk forfatter og oversetter (født 1919)
20. mai – Lujo Tončić-Sorinj, østerriksk utenriksminister og generalsekretær for Europarådet (født 1915)
20. mai – Paul Ricœur, fransk filosof (født 1913)
22. mai – Leiv Blakset, norsk politiker (født 1928)
27. mai – Terje Johanssen, norsk lyriker (født 1942)
2. juni – Gunder Gundersen, norsk kombinertløper (født 1930)
6. juni – Anne Bancroft, amerikansk skuespiller (født 1931)
6. juni – Dana Elcar, amerikansk skuespiller (født 1927)
11. juni – Vasco Goncalves, portugisisk politiker (født 1921)
12. juni – Scott Young, canadisk forfatter og sportsjournalist (født 1918)
20. juni – Jack Kilby, amerikansk fysiker og nobelprisvinner i fysikk (født 1923)
20. juni – Charles David Keeling, amerikansk oseanograf kjent for Keeling-kurven, (f. 1928)
21. juni – Jaime Sin, filippinsk kardinal (født 1928)
23. juni – Hanna Kvanmo, norsk politiker (født 1926)
29. juni – Mikkel Flagstad, norsk jazzmusiker (født 1930)
==== Tredje kvartal ====
1. juli – Luther Vandross, amerikansk sanger (født 1951)
6. juli – Ed McBain, amerikansk forfatter (født 1926)
6. juli – Claude Simon, fransk forfatter og nobelprisvinner i litteratur (født 1913)
7. juli – Shahzad Tanweer, britisk terrormistenkt (født 1982)
7. juli – Hasib Hussain, britisk terrormistenkt (født 1986)
9. juli – Jevgenij Grisjin, sovjetisk skøyteløper (født 1931)
11. juli – Ole Christian Bach, norsk forretningsmann (født 1957)
13. juli – Ingeborg Thuen, Norges eldste person (født 1897)
14. juli – Luigi Locati, italiensk katolsk biskop (født 1928)
17. juli – Tommy Johnson, svensk skuespiller (født 1931)
17. juli – Edward Heath, britisk statsminister (født 1916)
18. juli – William Westmoreland, amerikansk general (født 1914)
20. juli – Finn Gustavsen, norsk politiker (født 1926)
20. juli – James Doohan, irsk–canadisk skuespiller (født 1920)
22. juli – Jean Charles de Menezes, brasiliansk drapsoffer (født 1978)
25. juli – Albert Mangelsdorff, tysk jazzmusiker (født 5. september 1928)
31. juli – John Garang, sudansk visepresident og opprørsleder (født 1945)
31. juli – Wim Duisenberg, nederlandsk president i Den europeiske sentralbanken (født 1936)
6. august – Robin Cook, britisk politiker (født 1946)
6. august – Ibrahim Ferrer, cubansk musiker (født 1927)
16. august – Frère Roger, sveitsisk kalvinistisk prest (født 1915)
19. august – Mo Mowlam, britisk politiker (født 1949)
21. august – Liv Aasen, norsk politiker (født 1928)
25. august – Peter Glotz, tysk politiker (født 1939)
3. september – William Rehnquist, amerikansk høyesterettsjustitiarius (født 1924)
7. september – Kerstin Lorenz, tysk politiker (født 1962)
14. september – Robert Wise, amerikansk regissør (født 1914)
20. september – Simon Wiesenthal, østerriksk nazist-jeger (født 31. desember 1908)
22. september – Rolf Johannes Berntzen, norsk skuespiller (født 1918)
25. september – Georges Arvanitas, fransk jazzmusiker (født 1931)
25. september – Friedrich Peter, østerriksk politiker (født 1921)
27. september – Willem van de Sande Bakhuyzen, nederlandsk filmregissør (født 1957)
29. september – Knut Sverre, diplomat og ambassadør (født 1927)
==== Fjerde kvartal ====
4. oktober – Simon Spierer, sveitsisk kunstsamler og mesen (født 1926)
15. oktober – Giuseppe Caprio, italiensk kardinal (født 1914)
16. oktober – Barrington Moore, amerikansk sosiolog, statsviter og historiker (født 1913)
18. oktober – Johnny Haynes, britisk fotballspiller (født 1934)
20. oktober – Shirley Horn, amerikansk musiker (født 1934)
24. oktober – Rosa Parks, amerikansk borgerrettighetsforkjemper (født 1913)
26. oktober – George Swindin, engelsk fotballspiller og trener (født 1914)
3. november – Kent Andersson, svensk skuespiller manusforfatter og dramatiker
4. november – Earl Krugel, terrorist (født 1942)
4. november – Knut Mykland, norsk historiker (født 1920)
10. november – Vidar Sandbeck, norsk forfatter og visesanger (født 1918)
11. november – Keith Andes, amerikansk skuespiller (født 1920)
11. november – Patrick Anson, britisk jarl og fotograf (født 1939)
13. november – Eddie Guerrero Amerikansk fribryter (født 1967)
25. november – George Best, nordirsk fotballspiller (født 1946)
25. november – Richard Burns, britisk rallyfører (født 1971)
28. november – Roy Bjørnstad, norsk skuespiller (født 1925)
2. desember – Kenneth Lee Boyd, amerikansk drapsmann (født 1948)
3. desember – Kåre Kristiansen, norsk politiker (født 1920)
5. desember – John Alvheim, norsk politiker (født 1930)
5. desember – Odd Thorsen, norsk arkitekt (født 1940)
8. desember – Leo Scheffczyk, tysk kardinal (født 1920)
10. desember – Richard Pryor, amerikansk komiker og skuespiller (født 1940)
10. desember – Eugene McCarthy, amerikansk politiker (født 1916)
16. desember – John Spencer, amerikansk skuespiller (født 1946)
17. desember – Sverre Stenersen, norsk kombinertløper (født 1926)
23. desember – Ivar Eskeland, norsk forfatter (født 1927)
23. desember – Kay Stammers, britisk tennisspiller (født 1914)
24. desember – Georg Johannesen, norsk forfatter og professor i retorikk (født 1931)
25. desember – Birgit Nilsson, svensk operasangerinne (født 1918)
26. desember – Vincent Schiavelli, amerikansk skuespiller (født 1948)
== Musikk ==
=== Konserter ===
22. januar – En støttekonsert for Indiahavet-tsunamien i desember 2004 arrangeres i Cardiff, Wales.
13. februar – Grammy Awards arrangeres i Los Angeles, USA.
21. mai – Eurovision Song Contest 2005 blir avholdt i Kyiv, Ukraina. Hellas går av med seieren, mens Norge, representert ved Wig Wam med sangen «In My Dreams», havner på 9.-plass.
8. juni, Elton John spiller konsert i Oslo Spektrum.
2. juli – Live 8 arrangeres, en serie konserter som skal legge press på G8-landene til å støtte de fattigste landene i verden.
2. juli – Roger Waters gjenforenes med bandkollegene i Pink Floyd under Live 8-konserten i Hyde Park i London.
22. oktober – Vokalist Tarja Turunen blir sparket fra det finske metal-bandet Nightwish.
23. november – filmversjonen av musicalen Rent lanseres.
27. juli – U2 holder konsert på Valle Hovin i Oslo under sin verdensturné.
31. desember – Gåte spiller sin siste konsert noensinne. De avslutter karrieren i Setesdal.
Spellemannprisen 2005 (utdelt januar 2006) – Madrugada vant klassene Årets spellemann, Årets rockealbum og Årets hit (sammen med Ane Brun).
=== Utgivelser ===
Februar –
1. februar – Tina Turner ga ut albumet All the Best i USA
Oktober –
4. oktober – Tina Turner ga ut albumet All The Best - The Hits
Supertramp gir ut albumet Retrospectacle
Alice Cooper – Dirty Diamonds
Dream Theater gir ut albumet Octavarium
Mike Oldfield gir ut albumet Light & Shade
Tone Damli Aaberge gir ut albumet Bliss
Anneli Drecker gir ut albumet Frolic
21. september – Status Quo gir ut albumet The Party Ain't Over Yet...!
Stratovarius – Stratovarius
24. oktober – Vamp gir ut albumet Siste Stikk
Vazelina Bilopphøggers – Bedre hell' all medisin!
Audioslave – Out Of Exile
Øystein Sunde – Sånn er'e bare
The All-American Rejects Gir ut albumet Move Along
deLillos – Festen er ikke over … det er kake igjen, Suser avgårde (deluxe edition) og Før var det morsomt med sne (deluxe edition)
Circus Maximus gir ut albumet The 1st Chapter
== Sport ==
VM i alpint i Bormio i Italia.
Norge tar i alt 19 medaljer (7 gull, 5 sølv og 7 bronse) i VM i nordiske grener på ski i Oberstdorf i Tyskland.
Team SandHaug blir dannet som et samarbeidslag mellom Sandnes Turnforening og Haugesund Turnforening.
Curling-VM for damer arrangeres i Skottland; Sverige vinner foran USA.
Curling-VM for herrer arrangeres i Canada; Canada vinner foran Skottland.
Curling-EM for herrer og kvinner arrangeres i Tyskland
Tsjekkia vinner Ishockey-VM 2005 foran Canada.
Spania vinner håndball-VM 2005 for menn, foran Kroatia.
16. februar – 2004-05-sesongen i NHL (ishockey) avlyses på grunn av arbeidskonflikt.
20. mars – Bjørn Einar Romøren setter ny verdensrekord i skiflyging med 239 m i Planica, Slovenia.
Shaun Murphy vinner verdensmesterskapet i snooker etter å ha slått Matthew Stevens 18–16 i finalen.
17. april – Aalesunds FKs nye stadion, Color Line Stadion, blir innviet. Motstander er Odd Grenland, og Aalesund vinner kampen 2–1.
18. mai – CSKA Moskva vinner finalen i UEFA-cupen foran Sporting Lisboa.
21. mai – Arsenal vinner FA-cupen foran Manchester United.
25. mai – Liverpool vinner finalen av Mesterligaen i fotball for menn på straffespark over AC Milan. Finalen ble spilt i Istanbul, Tyrkia.
Fernando Alonso vinner førermesterskapet i Formel 1, Renault vinner konstuktørmesterskapet.
22. oktober – Kolbotn blir seriemester i fotball for kvinner.
29. oktober – Vålerenga blir norsk seriemester i fotball for menn.
5. november – Asker vinner NM i fotball for damer med 4–0 over Strømmen i finalen.
6. november – Molde vinner NM i fotball for herrer med 4–2 over Lillestrøm i finalen.
5. desember – Henrik Bjørnstad blir den første nordmann noensinne som kvalifiserer seg for spill på PGA-touren i golf.
== Litteratur ==
16. juli lanseres Harry Potter og Halvblodsprinsen av J.K. Rowling i Storbritannia. Den norske oversettelsen, som vanlig ved Torstein Bugge Høverstad, lanseres 19. november.
Bokhandlerprisen 2005 tildeles Anne B. Ragde for boken Eremittkrepsene
Amalie Skram-prisen tildeles Margaret Skjelbred
Aschehougprisen tildeles Hans Herbjørnsrud
Brageprisen
Barnebok – Arne Svingen for boken Svart elfenben
Fagbok – Odd Karsten Tveit for boken Krig og diplomati – Oslo-Jerusalem 1978-96
Skjønnlitteratur – Marita Fossum for boken Forestill deg
Hedersprisen – Jon Fosse
Melsom-prisen tildeles Knut Olav Åmås
Sokneprest Alfred Andersson-Ryssts fond tildeles Aðalsteinn Ásberg Sigurðsson og Anna Pálina
Pulitzerprisen
Historie – David Hackett Fischer for boken Washington's Crossing
Dikt – Ted Kooser for Delights & Shadows
Fiksjon – Marilynne Robinson for novellen Gilead
Biografi eller selvbiografi – Mark Stevens og Annalyn Swan for de Kooning: An American Master
Generell «non fiction» – Steve Coll for boken Ghost Wars
The National Book Awards (USA)
Fiksjon – William T. Vollmann for boken Europe Central
«Non fiction» – Joan Didion for boken The Year of Magical Thinking
Dikt – W. S. Merwin for boken Migration
Ungdomslitteratur – Jeanne Birdsall for boken The Penderwicks: A Summer Tale of Four Sisters, Two Rabbits, and a Very Interesting Boy
The Man Booker Prize (Storbritannia) tildeles John Banville for boken The Sea
P2-lytternes romanpris tildeles Tore Renberg for romanen Kompani Orheim
Lars Saabye Christensen gir ut romanen Modellen
Johan Harstad gir ut romanen Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet?
Erlend Loe gir ut romanen Volvo lastvagnar
Bjørn Sortland gir ut ungdomsromanen Ærlighetsminuttet
== Nobelprisvinnere ==
Fred – Mohamed ElBaradei, Egypt og Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA)
Fysikk – Roy Glauber, USA, Theodor Hänsch, Tyskland og John L. Hall, USA
Kjemi – Yves Chauvin, Frankrike, Robert H. Grubbs og Richard R. Schrock, begge USA
Medisin – Barry Marshall og Robin Warren, begge Australia
Litteratur – Harold Pinter, Storbritannia
Sveriges Riksbanks pris i økonomisk vitenskap til minne om Alfred Nobel – Thomas Schelling, USA og Robert Aumann, Israel
== Kalender for året 2005 ==
Norsk kalender for året 2005
== Referanser == | 2005 (MMV) i den gregorianske kalenderen var et år uten skuddag som begynte på en lørdag. 2005 var Verdens fysikkår. | 2,469 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1290 | 2023-02-04 | 1290 | ['Kategori:1290'] | null |
== Fødsler ==
8. februar – Kong Alfonso IV av Portugal
== Dødsfall ==
Dronning Margrete av Skottland (f. 1283)
18. desember – Magnus I av Sverige, konge av Sverige (f. 1275) | == Fødsler == | 2,470 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1516 | 2023-02-04 | 1516 | ['Kategori:1516'] | null |
== Begivenheter ==
Mars – Etter Ferdinand II av Aragons død ble hans barnebarn Karl av Gent konge av Spania under navnet Carlos I.
23. april – Renhetsloven for brygging av øl ble innført i Bayern.
Juli – Selim I av Det osmanske rike erklærte krig mot mamelukkene og invaderte Syria.
13. august – Med Noyontraktaten ble det fred mellom Frankrike og Spania.
24. august – I slaget ved Merj-Dabik slo osmanene mamelukkene, som oppgav Syria.
28. oktober – I slaget ved Yaunis Khan, nær Gaza, slo osmanene under storvesir Sinan Pasja mamelukkene.
4. desember – Med Brüsseltraktaten ble det fred mellom Frankrike og Det tysk-romerske rike.
Pedro de Solis oppdaget elven La Plata.
== Fødsler ==
18. februar – Dronning Maria I av England, (d. 1558)
== Dødsfall ==
23. januar – Ferdinand II av Aragon
13. desember – Johannes Trithemius, forsker og kryptograf
== Referanser ==
== Litteratur ==
Thomas More – Utopia
Ludovico Ariosto – Orlando Furioso | == Begivenheter == | 2,471 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1556 | 2023-02-04 | 1556 | ['Kategori:1556'] | null |
== Begivenheter ==
16. januar – Karl V av det tysk-romerske rike abdiserte som keiser og som konge av Spania. Hans sønn Filip II ble konge av Spania, og hans bror Ferdinand ble keiser.
23. januar – Det dødligste jordskjelvet i historisk tid rammet Shanxi, Kina. 830 000 mennesker omkommer.
Februar – Våpenhvilene i Vaucelles førte til midlertidig stand i krigen mellom Frankrike og Spania.
14. februar – Thomas Cranmer, erkebiskop av Canterbury, ble erklært for å være en kjetter.
21. mars – Thomas Cranmer ble brent på bålet i Oxford for høyforræderi.
November – Våpenhvilen i Vaucelles kollapset, og krigen mellom Henrik II av Frankrike og Filip II av Spania brøt ut igjen.
10. mai − Jordskjelv i Konstantinopel.
5. november – I det andre slaget ved Panipat, 80 km nord for Delhi, slo mogulhær en hindustyrke, og sikret Akbar den store makten i India.
Lorenzo Priuli ble doge i Venezia.
Kongen av Spania tok kontroll over Flandern, inkludert Nord i Frankrike.
Den falske Martin Guerre begynte sin svindel i den franske landsbyen Artigat.
Kong Johan III av Sverige ble hertug av Finland.
Ivan den grusomme erobret Astrakhan, og åpnet dermed Volga for russisk trafikk og handel.
== Fødsler ==
8. januar – Uesugi Kagekatsu, japansk samurai og krigsherre
31. mai – Jerzy Radziwiłł, polsk-litauisk kardinal, (d. 1600)
Adriaen de Vries, nederlandsk skulptør
Guillaume du Vair, fransk statsmann og filosof
Giovanni Gabrieli, italiensk komponist (antatt fødselsår)
== Dødsfall ==
21. mars – Thomas Cranmer, erkebiskop av Canterbury, (f. 1489)
31. juli – St. Ignatius av Loyola, grunnlegger av Jesuittordenen, (f. 1491)
Lorenzo Lotto, italiensk renessansemaler
Tullia d'Aragona, italiensk kurtisane og forfatter
Saito Dosan, japansk daimyo
Nicholas Udall, engelsk dramatiker
Grev Miklós Zrínyi, kroatisk-ungarsk krigshelt
Luigi Alamanni, italiensk dikter
Martin Agricola, tysk komponist
Jacob Clemens non Papa, flamsk komponist | == Begivenheter == | 2,472 |
null | 2023-02-04 | Motto | null | null | null | Motto, også kalt valgspråk og devise, er en kort setning som likner på et ordspråk og som beskriver en grunninnstilling til en oppgave. Mottoer er knyttet til personer, en sosial gruppe, en organisasjon, et geografisk område eller andre enheter. | 2,473 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1440 | 2023-02-04 | 1440 | ['Kategori:1440'] | null |
== Begivenheter ==
Karl Knutsson Bonde avgikk som valgt regent i Sverige.
== Fødsler ==
22. januar – Storhertug Ivan III, av Moskva (d. 1505)
== Dødsfall == | == Begivenheter == | 2,474 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kartago | 2023-02-04 | Kartago | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Arkeologiske steder i Tunisia', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Tunisia', 'Kategori:Karthago', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Verdensarven i Tunisia'] | Kartago (også skrevet Karthago, fra punisk/kartagisk: 𐤒𐤓𐤕•𐤇𐤃𐤔𐤕, Qart-ḥadašt, «Nybyen»; latin: Carthāgō, arabisk: قرطاج, Qarṭāj) var en oldtidsby ved kysten av Nord-Afrika øst for Tunis-sjøen, i dagens Tunisia, etter tradisjonen anlagt av fønikere fra Tyr på 800-tallet f.Kr. Den var hovedstaden i den kartagiske sivilisasjonen som romerne knuste. Den senere småbyen av samme navn (قرطاج /Qartāj) er sammenvokst til en forstad til Tunis og ligger tett ved de gamle ruiner.
Byen utviklet seg fra en fønikisk koloni til hovedstaden til den kartagiske sivilisasjonen, et oldtidsrike som utfordret Romerriket om dominansen i Middelhavet. Den legendariske dronning Dido er tradisjonelt forstått som byens grunnlegger, skjønt hennes historiske korrekthet er betvilt. I henhold til redegjørelsene til Timaios fra Tauromenion kjøpte hun fra en lokal stamme det landområde som en oksehud kunne omfavne. Hun fikk kuttet oksehuden opp i striper, la ut sitt krav og grunnla et rike som under punerkrigene var den store trusselen mot Romerriket fram til ankomsten av vandalene flere århundrer senere.Byen skal i sin glanstid ha hatt opptil 700 000 innbyggere. Byen, som var en betydelig sjømakt, ble ødelagt av den romerske republikk etter punerkrigene i 146 f.Kr. Den ble siden gjenoppbygget og utviklet til romerske Kartago som ble en betydelig by i den romerske provinsen Africa. I keisertiden var byen den viktigste i Nord-Afrika ved siden av egyptiske Alexandria. I 439 ble den vandalenes hovedstad, i 533 kom den under bysantinsk styre og i 698 ble den ødelagt av den muslimske invasjonen. Den ble forlatt da den regionale makten ble endret til Medinaen i Tunis i middelalderen fram til tidlig på 1900-tallet da den begynte å utvikle seg til forstad ved kysten til Tunis, hovedstaden i Tunisia, og lagt inn som kommune under guvernementet Tunis i 1919.
Det arkeologiske stedet ble første gang undersøkt i 1830 av den danske konsul, Christian Tuxen Falbe. Mer systematiske utgravninger ble gjort på andre halvdel av 1800-tallet av Charles Ernest Beulé og ved Alfred Louis Delattre. Kartago nasjonalmuseum ble grunnlagt i 1875 av kardinal Charles Lavigerie. Utgravninger utført av franske arkeologer på 1920-tallet fikk seg ekstraordinær oppmerksomhet grunnet bevis på barneofringer; i gresk-romersk og bibelsk tradisjon assosiert med den kanaanittiske guden Baal-Hammon. Friluftsmuseet for urkristendom i Kartago har utstillinger av gjenstander gravd ut på stedet, beskyttet av UNESCO fra 1975 til 1984.
| Kartago (også skrevet Karthago, fra punisk/kartagisk: 𐤒𐤓𐤕•𐤇𐤃𐤔𐤕, Qart-ḥadašt, «Nybyen»; latin: Carthāgō, arabisk: قرطاج, Qarṭāj) var en oldtidsby ved kysten av Nord-Afrika øst for Tunis-sjøen, i dagens Tunisia, etter tradisjonen anlagt av fønikere fra Tyr på 800-tallet f.Kr. Den var hovedstaden i den kartagiske sivilisasjonen som romerne knuste. Den senere småbyen av samme navn (قرطاج /Qartāj) er sammenvokst til en forstad til Tunis og ligger tett ved de gamle ruiner.
Byen utviklet seg fra en fønikisk koloni til hovedstaden til den kartagiske sivilisasjonen, et oldtidsrike som utfordret Romerriket om dominansen i Middelhavet. Den legendariske dronning Dido er tradisjonelt forstått som byens grunnlegger, skjønt hennes historiske korrekthet er betvilt. I henhold til redegjørelsene til Timaios fra Tauromenion kjøpte hun fra en lokal stamme det landområde som en oksehud kunne omfavne. Hun fikk kuttet oksehuden opp i striper, la ut sitt krav og grunnla et rike som under punerkrigene var den store trusselen mot Romerriket fram til ankomsten av vandalene flere århundrer senere.Byen skal i sin glanstid ha hatt opptil 700 000 innbyggere. Byen, som var en betydelig sjømakt, ble ødelagt av den romerske republikk etter punerkrigene i 146 f.Kr. Den ble siden gjenoppbygget og utviklet til romerske Kartago som ble en betydelig by i den romerske provinsen Africa. I keisertiden var byen den viktigste i Nord-Afrika ved siden av egyptiske Alexandria. I 439 ble den vandalenes hovedstad, i 533 kom den under bysantinsk styre og i 698 ble den ødelagt av den muslimske invasjonen. Den ble forlatt da den regionale makten ble endret til Medinaen i Tunis i middelalderen fram til tidlig på 1900-tallet da den begynte å utvikle seg til forstad ved kysten til Tunis, hovedstaden i Tunisia, og lagt inn som kommune under guvernementet Tunis i 1919.
Det arkeologiske stedet ble første gang undersøkt i 1830 av den danske konsul, Christian Tuxen Falbe. Mer systematiske utgravninger ble gjort på andre halvdel av 1800-tallet av Charles Ernest Beulé og ved Alfred Louis Delattre. Kartago nasjonalmuseum ble grunnlagt i 1875 av kardinal Charles Lavigerie. Utgravninger utført av franske arkeologer på 1920-tallet fikk seg ekstraordinær oppmerksomhet grunnet bevis på barneofringer; i gresk-romersk og bibelsk tradisjon assosiert med den kanaanittiske guden Baal-Hammon. Friluftsmuseet for urkristendom i Kartago har utstillinger av gjenstander gravd ut på stedet, beskyttet av UNESCO fra 1975 til 1984.
== Etymologi ==
Navnet Kartago er avledet fra latinske Carthāgō og Karthāgō, sammenlign med greske Καρχηδών, Karkhēdōn og etruskiske *Carθaza, som kommer fra punisk/kartagisk qrt-ḥdšt (𐤒𐤓𐤕 𐤇𐤃𐤔𐤕) «Nybyen», noe som antyder at det var en «ny Tyr». Det latinske adjektivet pūnicus i betydningen «føniker», men i overført betydning til kartager, benyttes i sammenheng med Romerriket og punerkrigene.
Den moderne arabiske formen قرطاج, Qarṭāj, er en tilpasning fra franske Carthage og erstattet en eldre lokal stedsnavn rapportert som Cartagenna som var en direkte fortsettelse av det latinske navnet.
== Topografi og beskrivelse ==
Kartago ble bygget på et nes med en bukt i nord og sør. Byens plassering gjorde at byen sto sentralt i Middelhavets maritime handel. Alle skip som krysset havet måtte passere mellom Sicilia og kysten av Tunisia hvor Kartago ble bygget, noe som ga stedet stor makt og innflytelse. To store, kunstige havneanlegg ble bygget innenfor byen, en for byens enorme marine på 220 krigsskip, og den andre for merkantil handel. Et befestet tårn overvåket begge havnene. Byen hadde store forsvarsmurer, 37 km lange, lengre enn murene til noen annen sammenlignbar by. Det meste forsvarsmurene lå langs kysten, men Kartagos kontroll over havet gjorde angrep derfra uansett vanskelig. Murene langs eidet i vest, rundt 4,0 til 4,8 km, var særdeles massive og ble aldri gjennomhullet. Byen hadde en stor nekropolis (gravsted), religiøst område, markedsplasser, rådhus, tårn og et teater, og var delt inn i fire like store boligområder med samme arkitektoniske utforming. Omtrentlig midt i byen sto en høy festning kalt for Byrsa.
Kartago var en av de største byene i antikken og senere i hellenistisk tid, og var en av de største byene i førindustriell historie. Ved år 14 e.Kr. hadde Roma minst 750 000 innbyggere og kan ha nådd en million ved neste århundre, mens byene Alexandria og Antiokia hadde kun noen få hundre tusener eller mindre. I henhold til de ikke alltid pålitelige historiske tekstene til Herodianus, rivaliserte Kartago Alexandria for å være på andre plass i Romerriket.
På toppen av høyden Byrsa, lokaliseringen av et romersk forum, var det et boområde fra siste århundre f.Kr. av den førromerske byen. Det ble utgravd av den franske arkeologen Serge Lancel. Nabolaget med dets hus, butikker, og private områder er betydningsfullt for hva det har avslørt om dagliglivet for over 2100 år siden.Levningene har blitt bevart under fyllingene av det senere romerske forum, hvor fundamentet til dette ligger i hauger over distriktet. Husblokkene er adskilt av en nettverk av rette gater som er rundt 6 meter brede med en kjørebane bestående av leire, trappetrinn in situ for å utjevne høydens skråning. Konstruksjonen av denne typen forutsetter organisering og politisk vilje, og har inspirert det moderne navnet på nabolaget, «Hannibal-distriktet», en referanse til den legendariske kartagiske hærføreren Hannibal på begynnelsen av 200-tallet f.Kr.
Boligområdets gater ble ofte benyttet som fasader for butikkene, sisterner ble installert i kjellerne for å samle vann for hjemlig bruk, og en lang korridor på høyre side av hvert bolighus førte til en gårdsplass som inneholdt en pumpesump, og rundt denne var det ulike elementer. På en del steder var bakken dekket av mosaikker som ble kalt for punica-fortau, tidvis benyttet en karakteristisk rød mørtel.
Etter hvert ble det omliggende landsbygda brakt inn under omkretsen til de kartagiske urbane sentrene, først kommersielt, deretter politisk. Direkte forvaltning over landbruket i områdene av kartagiske landeiere fulgte. Et verk på 28 bind (eller skriftruller) om jordbruk ble skrevet på kartagisk av en pensjonert hærfører ved navn Mago i tiden rundt 300 f.Kr. De originale teksten er gått tapt, men det ble oversatt til gresk og latin og fragmenter av disse tekstene har overlevd. Oliventrær (poding), frukttrær (granatepler, mandel, fiken, dadler), vitikultur, bier, storfe, tamsauer, fjærkre, redskaper, og gårdsforvaltning var blant de antikke emner som Mago diskuterte. Han tok også opp produksjon av vin, inkludert en form for sherry.I kartagisk landbruk, i henhold til Mago, var de små jordeierne de fremste produsentene. De var ikke fraværende jordeiere, men «mestre av en relativ beskjeden eiendom som han ved stor personlig anstrengelse fikk maksimal avkastning.» Mago rådet den rurale landeieren at han for hans egen ’utilitaristiske’ interesser å behandle deres forpaktere og landbruksarbeidere, eller deres oppsynsmenn og slaver godt. Andre steder antydes det landbrukseiere ga også ny maktbase blant byens adel for de som bodde i deres villaer på landsbygda. Blant mange av adelen ble landbruk som på som en alternativ bestrebelse til urban forretning. Mer ofte var det urbane handelsmenn i Kartago som eide landbruksjord som ga en del profitt, og som også trakk seg tilbake dit under den varmeste tiden om somrene. Det kan synes som om Mago forventet en slik mening fra lesningen av sin tekst, og i stedet ga det motsatte rådet (sitert av den romerske forfatteren Columella): «Mannen som kjøper som en eiendom må selge sitt hus, om han ikke foretrekker å bo i byen framfor på landsbygda. Enhver som foretrekker å bo i en by har ikke noe behov for en eiendom på landet.» Og «En som har kjøpt land burde selge sitt byhus slik at han ikke har noe behov for å dyrke husgudene i byen framfor de på landet; mannen som har stor glede av sin bolig i byen har ikke noe behov for en landeiendom.»Problemer med forvaltning av landbrukseiendommer avdekker også underliggende trekk ved det kartagiske samfunn, dets struktur og samfunnsmessige lagdeling. Ansatte arbeidere er betraktet som det «rurale proletariat», trukket fra de stedegne berbere. Om det var gjenværende berbiske landeiere ved siden av de kartagiske er uklart. En del berbere ble leietakere som ga fra seg en del av avlingen som leieavgift. Slaver som ble benyttet som landbruksarbeidere var ofte krigsfanger. I land som var utenfor kartagisk kontroll var det uavhengige berbere som kultiverte korn og avlet hester på egen jord. Dog innenfor kartagisk herredømme som omga bystaten Kartago var det etniske inndelinger i tillegg til det vanlige kvasi-føydale forskjellene mellom herre og bonde, eller herre og livegne. Den iboende ustabiliteten på landsbygda trakk til seg uønsket oppmerksomhet fra mulige utenlandske angripere. Til tross for disse motsetningene klarte Kartago i lange perioder å håndtere de sosiale og samfunnsmessige vanskelighetene.Det er funnet mange amforaer med kartagiske merkinger rundt kystbosetningene i Middelhavet som vitner om kartagisk handel i lokalt framstilt olivenolje og vin. Kartagos landbruksproduksjon var høyt verdsatt i antikken og den kartagiske produksjon og handel av olivenolje var en rival til den romerske. Under romersk styre var det derimot kornproduksjonen, hvete og bygg, som ble viktig, og eksporten økte dramatisk i nordlige Afrika, men minsket igjen da romerske Egypts korneksport ble viktig. Deretter ble olivenlunder og vingårder igjen etablert rundt Kartago. Besøkende til de rurale områdene rundt byen skrev beundrende om frodige, grønne hager, frukthager, marker, irrigasjonskanaler, hekker (som grensemarkeringer), foruten de mange velstående landsbyene over det rurale landskapet.I henhold til den greske forfatteren Diodorus Siculus på 100-tallet f.Kr., som hadde tilgang til antikke skrifter som senere har gått tapt, og som han baserte sine egne skrifter på, beskrev landbruksområdene rundt byen Kartago i tiden rundt 310 f.Kr.: «Det var inndelt i markedshager og frukthager med alle slags frukttrær, med mange vannkanaler som irrigerte hver eneste del. Det var bondegårder alle steder, overdådige bygget og dekket med stukkatur. (...) Deler av landet var plantet med vinstokker, deler med oliventrær, og andre av produktive trær. Bortenfor disse gresset kyr og sauer på slettene, og det var gressenger med beitende hester.»
Chora (Kartagos landbruksland) utgjorde et begrenset område: den nordlige kysthøyden, den nedre elvedalen Medjerda (innlandet til Utica), Kapp Bon, og det tilstøtende området på østkysten. Kartagisk kultur her utnyttet innføringen av landbrukskunnskap som først ble utviklet i Midtøsten, og ble tilpasset de lokale nordafrikanske forholdene.Kartagos urbane landskap er kjent delvis fra antikke forfattere, utvidet av moderne utgravninger og undersøkelser utført av arkeologer. Den første urbane kjernen er datert til 600-tallet f.Kr. i et område på rundt 10 hektar og var tilsynelatende lokalisert på lavtliggende land ved kysten, nord for det senere havneområdet. Som bekreftet av arkeologi var Kartago en «skapelse ex nihilo», bygget på jomfruelig land, og beliggende på en enden av en halvøya (i henhold til kystlinjen i antikken). Blant murer av murstein og leirgulv har det også blitt funnet omfattende gravsteder som hadde gravgods som leirmasker. Allerede på 700-tallet f.Kr. hadde produksjon av farging av tekstiler kommet i gang, påvist av knuste skjell fra purpursnegler (fra hvor fønikisk purpurfarge ble framstilt, og som ga det latinske navnet puner). Kun et blekt bilde av det kulturelle livet fra den eldste tiden i byen kan bli avledet, og lite om boligene, monumentene og forsvarsverkene. Den romerske poeten Vergil (70–19 f.Kr.) forestilte seg et eldre Kartago i sitt episke verk Æneiden da hans litterære figur, den legendariske helten Aineias kom seilende fra Troja til Kartago. Uten selv å ha besøkt Kartago framstilte Vergil hvordan Aineias fikk se der hvor det hadde vært hytter, flotte bygninger, porter og brosteinsbelagte veier, og hvor innbyggerne arbeidet hardt for rulle opp steiner for å bygge borgen, festningsmurer, og mudret havnene, la fundament for et teater og hogde ut enorme steinsøyler…De to indre havneanleggene, på kartagisk kalt for cothon, var lokalisert i sørøst; den ene for handelsskip og den andre for krigsskip. Hvordan de var utformet er ikke fullstendig kjent, men antagelig for konstruksjon, utrustning, eller reparasjon av skip, kanskje også for lasting og lossing av handelsskip. Større skipsplasser eksisterte i nord og sør for byen. Nord og vest for cothon var det flere industrielle områder, det vil si metallarbeid og keramiske verksteder, og som kunne betjene både de indre havneanleggene og skip ankret opp sør for byen.Det er begrenset informasjon om Byrsa, borgen og dens område i nord, til tross for dens betydning. Ved dens høyde var det innbitte kamper under romernes intense ødeleggelsen av byen i 146 f.Kr. Det har blitt fortalt at tempelet for legeguden Esjmun var ved Byrsa, lokalisert på toppen av en trapp med seksti trinn. Et tempel for gudinnen Tanit, dyrket som en beskytter av Kartago, sto antagelig på skråningen til Byrsa umiddelbart i øst, som strekker seg nedover mot havet. Adelen hadde også sine luksuriøse hjem på Byrsas område.Sør for borgen og nær havneanleggene var det gamle gravområdet, som da det ble anlagt lå utenfor bymurene. Dette anlegget kalles tofet, et gammeltestamentlig begrep som har fått arkeologisk betydning grunnet urner med barnelik. Her var helligdommen til Tanit lokalisert, ikke et tempel, men et område for å reise steinsteler. Disse var hovedsakelig korte og stående, utskåret i gravhensikt. Tilstedeværelsen av barnelik her kan indikere tilstedeværelsen av barneofring, som indikert i Bibelen og som kommentert av antikke greske forfattere. Det er betydelig akademisk debatt om tolkningen av disse, om barna faktisk ble ofret eller om heller var tidlig døde. Antagelig var gravområdene «dedikert ved en tidlig dato, kanskje av de første bosetterne.»Mellom det kommersielle havneanlegget og Byrsa-høydene lå den sentrale markedsplassen, eller agora som grekerne kalte. Det var også et offentlig område hvor folket samlet seg formelt eller for festivaler. Det var område for religiøse helligdommer og lokaliseringen for administrative bygninger. Her banket hjertet for det sivile livet. Antagelig var det i dette området hvor bystaten ble styrt, rådet for de eldre, tribunalet for de 104 møttes, og hvor domstolen holdt rettssaker i friluft.Tidlig boligområder samlet seg rundt Byrsa fra sør til nordøst. Husene var vanligvis hvitkalket og blanke mot gaten, men innenfor var det gårdsplass uten tak. I disse nabolagene ble det senere vanlig med hus i flere etasjer, en del opp til seks etasjer høye, i henhold til en antikk gresk forfatter. Flere arkitektoniske planløsninger av bolighusene har blitt avslørt av nyere utgravninger, foruten også den generelle formgivningen av flere byblokker. Steintrapper ble bygget i gatene, og kloakksystem var planlagt i form av en tørrbrønn som lekket til sandfylt grunn. Langs den sørlige skråningen av Byrsa var det en del av fine eldre hjem, men også mange av de aller eldste gravplassene, sammenstilt i mindre områder, ispedd med dagliglivet.Verksteder for kunst og håndverk var lokalisert nord og vest for havneanleggene. Lokaliseringen av tre metallverksteder, beviselig fra jernslegger og andre redskaper, er funnet tilknyttet de to havneanleggene, og ytterligere to andre var høyere opp skråningen mot Byrsa. Det har også blitt identifisert steder med keramikkovner, mellom markedsplassen og havneanleggene, og ytterligere nord. Keramikkproduktene benyttet ofte greske modeller og forbilder. En tekstilbutikk som bearbeidet ullprodukter med tovinglå lengre vest og sør, den gangen ved enden av byen. Kartago produserte også mer raffinerte produkter. I løpet av 300- og 200-tallet f.Kr. ble det framstilt relieffer på sarkofager som ble kunstverk. Bronsegravering og steinhogging nådde et kunstnerisk høydepunkt.Høyden på landet ved odden mot kysten i nordøst (nå kalt for Sidi Bou Saïd) var dobbel så høy som havnivået var ved Byrsa, henholdsvis 100 og 50 meter. Mellom disse lå en rygg som flere steder var også 50 meter høy. Den fortsatte nordvest langs kysten, og danner enden av et platålignende område mellom Byrsa og havet. I disse nordlige distriktene var det nyere urban utvikling, særlig i romersk tid.Rundt Kartago var det forsvarsmurer «av stor styrke», etter sigende opp til 13 meter høye enkelte steder, og var bortimot 10 meter tykke, i henhold til antikkens forfattere. I vest ble det bygget tre parallell murer. Forsvarsmurene gikk rundt 33 km for sirkle om byen. Byrsa var i tillegg befestet og var det siste området som bukket under for romerne i 146 f.Kr. Opprinnelig hadde romerne landsatt deres hær på en stripe land som strakte seg sørover fra byen.
== Livet i Kartago ==
=== Handel ===
Det tidlige handelsimperiet til Kartago var svært avhengig av handelen med Tartessos og andre byer på Den iberiske halvøya. Her skaffet de seg store mengder sølv, og enda viktigere, tinnmalm, som var avgjørende for produksjon av bronse-gjenstander. Kartago fulgte handelsrutene som allerede var etablert av moderbyen Tyr. Da Tartessos falt, gikk kartagerne direkte til primærkildene etter tinn, i den nordvestlige seksjonen av Iberia og lenger nord, i Cornwall på De britiske øyer. Andre kartagiske skip gikk sørover langs vestkysten av Afrika og kom tilbake med gull fra Senegal. En beretning forteller om et katagisk handelsfartøy som utforsket Nigeria. Dette inkluderte identifisering av bestemte geografiske trekk som en vulkan ved kysten, og møte med gorillaer. (Se Hanno sjøfareren.) Handelsrelasjoner som ikke var permanente ble etablert så langt vest som Madeira og Kanariøyene, og så langt sør som det sørlige Afrika.
Våre samtidige kilder om kartagerne går gjennom episk diktning i Hellas og romerske historikere. I det greske teateret ble kartageren ofte portrettert som en morsom skurk, en relativt fredelig og fargerik handelsmann som var fast bestemt på å skaffe seg profitt og svindle edle, men uskyldige grekere for enhver sparemynt de hadde. Arkeologiske utgravninger viser alle slags bytter, og enorme mengder tinn som de bronse-baserte sivilisasjonene trengte til tekstiler, keramikk og finere metallarbeider. Før og mellom krigene var kartagerne i alle havner ved Middelhavet, de kjøpte og solgte, etablerte varehus der de kunne, eller forhandlet i friluftsmarkeder etter å ha losset sine skip.
Det etruskiske språket er enda ikke blitt desifret, men arkeologiske utgravninger av etruskiske byer viser at den etruskiske sivilisasjonen i flere århundrer var kunder og støttespillere av Kartago, lenge før Romas vekst. De etruskiske bystatene var, til tider, både kommersielle partnere og militære allierte av Kartago.
=== Styreform ===
Kartagos styre var et oligarki, ikke ulikt det i Roma, men få detaljer er kjent. Romerske forfattere henviser til statsoverhodet som reges, «konger». Puniske inskripsjoner og gresk-romerske beretninger viser at begrepet var Sōfetīm, «dommere», det samme navnet som tidlige herskere ble gitt i bibelen. Dette kan også ha vært tittelen på byens guvernør, innsatt av moderbyen Tyrus. Senere ble en sōfet eller to sōfetêm, som er antatt å ha utøvd dømmende og utøvende (men ikke militære) funksjoner, valgt årlig fra de mest velstående og innflytelsesrike familiene. Disse aristokratiske familiene var representert i et øverste råd tilsvarende det romerske senatet, som hadde vidtrekkende makt. Men det er ikke kjent om disse sōfetīm var valgt av rådet eller av en forsamling av folket. Selv om byens administrasjon var sterkt kontrollert av oligarkene, hadde den også innslag av demokratiske elementer. Kartago hadde valgte lovgivere, handelsunioner og bymøter. Der var et system av kontroll og balanse i tillegg til offentlig redegjørelse. Ledelsen for flåten måtte betale med livet for militære nederlag.
Eratosthenes, leder for det greske biblioteket i Alexandria, noterte at grekerne hadde tatt feil i å beskrive alle ikke-grekere som barbarer, siden kartagerne liksom romerne hadde en grunnlov. Aristoteles skrev også om kartagernes grunnlov i sin politikk (Bok II, kapittel 11).
=== Religiøs praksis ===
Kartago var beryktet blant sine naboer for barneofring. Plutark, Tertullianus, Orosius og Diodorus Siculus nevner praksisen, men Titus Livius og Polybios gjør det ikke. Moderne arkeologiske utgravninger kan trolig bekrefte Plutark.
I en enkelt barnegrav kalt Tofet er det anslått at rundt 20 000 urner med forbrente ben av nyfødte og i noen tilfeller av fostre og toåringer ble plassert. Dette skal ha skjedd mellom 400 f.Kr. og 200 f.Kr., og praksisen fortsatte til de tidlige årene av kristen tid. Beinrestene har blitt tolket dithen at i tilfeller av dødfødte spedbarn, ville foreldrene ofre sitt yngste barn. Det er en klar sammenheng mellom antallet ofringer og byens tilstand. I dårlige tider (krig, dårlige avlinger) ble ofringer vanligere, noe som indikerte en økende fortvilelse for å blidgjøre gudene.
Noen forskere hevder derimot at disse kroppene kun var kremerte rester av barn som døde naturlig, men i lys av andre kanaanittiske funn, ser dette mindre sannsynlig ut. De få kartagiske tekstene som har overlevd nevner overhodet ikke barneofringer. Noen moderne forskere har argumentert for at bevisene for kartagernes barneofringer i beste fall er uklare og at det er mye mer sannsynlig at ryktene var en del av romersk propaganda mot kartagerne for å rettferdiggjøre sin erobring og ødeleggelse. Debatten pågår fremdeles blant moderne arkeologer og andre eksperter på antikken.
De overlevende kartagiske tekstene er detaljerte nok til å gi et portrett av en velorganisert klasse av tempelprester og hjelpere som utførte forskjellige funksjoner til ulike priser.
Kartago hadde mange guder. Det øverste guddommelige paret var Tanit og Ba'al Hammon. Prestene var barberte, i motsetning til de fleste menn i befolkningen. I de første århundrene av byens historie foregikk rituelle feiringer med rytmisk dansing som var avledet fra fønikiske tradisjoner. Gudinnen Astarte ser ut til å ha vært populær på denne tiden. På høyden av sin kosmopolitiske periode ser det ut til at Kartago var hjem til en mengde guddommer fra nabosivilisasjonene Hellas, Egypt og de etruskiske bystatene.
== Historie ==
Se hovedartikkel, Kartagos historie
=== Opphavsmyte ===
Kartago ble grunnlagt en gang på 800-tallet f.Kr. på kysten av Nord-Afrika i hva som i dag er Tunisia. Byen begynte som en av flere fønikiske bosetninger i vestlige Middelhavet for å tilrettelegge handel fra byen Tyr på kysten av hva som nå er Libanon. De fleste fønikiske byer hadde færre enn 1000 innbyggere, men Kartago og noen få andre utviklet seg til store, selvforsørgende og uavhengige byer. Grunnleggelsen av Kartago har i antikke kilder blitt ulikt oppgitt som en gang mellom 1215 og 1234 f.Kr., men moderne undersøkelser har datert opprinnelsen til en gang mellom 846 og 813 f.Kr. Gresk-romerske kilder er enige om at det var tette forbindelser mellom Kartago og Tyr, knyttet sammen ved felles dyrkelse av guden Melqart, «konge (MLK) av byen QRT)», og Diodorus Siculus hevdet at kartagerne sendte årlig en tidende av sine inntekter til Tyr. Det er mulig at Kartago i begynnelsen ble styrt av en guvernør fra Tyr, som grekerne identifiserte som en «konge». Når Kartago ble en uavhengig makt kan ikke bli fastsatt, men fønikisk innflytelse fra Asia minsket mens Kartago til sist befant seg som hovedstaden av et handelsimperium.
Forbindelsen mellom Kartago og Tyr er også framhevet ved dens opphavsmyte. Filistos, en gresk historiker på Sicilia, skrev på første halvdel av 300-tallet f.Kr. at byen ble grunnlagt av Azoros og Karkhēdón før trojakrigen. Disse navnene er basert på henholdsvis Tyr og Kartago. På begynnelsen av 200-tallet f.Kr. fortalte en annen gresk historiker på Sicilia, Timaios fra Tauromenion, en annen annen variant av opphavstradisjonen: Kong Pygmalion av Tyr drepte ektemannen til sin søster Elissa, og hun flyktet fra byen med en rekke borgere, først til Kypros, og deretter til Afrika, reiser som i henhold til Timaios ga henne epitetet D(e)ido, «vandreren». I nordlige Afrika grunnla hun byen Kartago, men nektet å giftet seg med den lokale høvdingen Hiarbas, og kastet seg isteden på et gravbål.Den senere forfatteren Appian fra Alexandria hevdet at denne fortellingen var den som ble fortalt i Kartago: «Fønikerne grunnla Kartago i Afrika femti år før Troja ble erobret. Dets grunnleggere var enten Zorus og Karkhēdón, eller som romerne og kartagerne selv tror, Dido, en tyrisk kvinne, hvis ektemann Pygmalion, herskeren av Tyr, hadde myrdet og deretter skjult udåden.» Grunnfortellingen synes å ha en fønikisk opprinnelse, muligens også understøttet av at legenden ble fremmet på kartagiske mynter, en tetradrakme av sølv som ble preget på Sicilia rundt 320 f.Kr. har en avbildning av en kvinne med en frygisk tiara. Men andre aspekter synes å være av gresk opprinnelse, slik detaljene at Dido skaffet seg landet hvor Kartago ble grunnlagt ved å lure den lokale høvding til å selge seg det land som en oksehud kunne dekke. Hun skar oksehuden opp i strimler og strakte den rundt den høyden som ble kalt for Byrsa, hjertet i Kartago. Bursa er et gresk ord for hud/skinn.
=== Ekspansjon ===
Ved slutten av 600-tallet f.Kr. hadde Kartago bli en av de ledende kommersielle sentrene i den vestlige delen av Middelhavet. Kartago etablerte egne kolonier, befolket eldre fønikiske, kom til forsvar av andre kartagiske byer som var truet av innfødte og grekere, og ekspanderte sine territorier ved erobringer.
Kartagos tidlige år var preget av langvarig rivalisering mellom maritime og landeierfamilier. På grunn av byens avhengighet av den maritime handelen, kontrollerte den maritime fraksjonen styret, og i løpet av 500-tallet f.Kr. begynte Kartago å skaffe seg dominans over det vestlige Middelhavet. Handelsmenn og oppdagelsesreisende etablerte et omfattende handelsnettverk og brakte velstand og makt til bystaten. Tidlig på 500-tallet f.Kr. skal Hanno sjøfareren ha seilt ned den afrikanske kysten helt til Nigeria, hvor flere kartagiske byer ble bygget. Imens begynte Kartago en systematisk erobring av det afrikanske indre og kystlandene.
Kartago og Roma signerte i 509 f.Kr. en traktat som bestemte en fordeling av deres respektive innflytelse og kommersiell aktivitet. Det er den første kjente kilden som indikerer at Kartago hadde skaffet seg kontroll over Sicilia og Sardinia. Innen begynnelsen av 400-tallet f.Kr. var Kartago det kommersielle senteret i regionen, en posisjon den beholdt inntil nederlaget for den romerske republikk. Byen hadde erobret de gamle fønikiske territoriene som Hadrumetum, Utica og Kerkouane og de libyske stammene. De hadde kontroll langs hele kysten av Nord-Afrika, fra dagens Marokko til Egypts grenser. Byens innflytelse hadde også spredt seg inn i Middelhavet med kontroll over Sardinia, Malta, Balearene og den vestlige halvdelen av Sicilia. Kolonier hadde også blitt etablert i Iberia.
Greske byer på Sicilia motsatte seg Kartagos ekspansjon, noe som endte i de sicilianske kriger (eller gresk-kartagiske kriger), og pyrrhoskrigen over Sicilia. Deretter utkjempet Roma og Romerriket tre store kriger mot Kartago, kjent som punerkrigene. Punere, , puniceus, var romersk/latin for kartagerne i betydningen «fønikere» som var kjent for fargen purpur. Fønikerne ble av grekerne kalt «det lilla folk», φοινίκη, phoiniki, ettersom de solgte et kostbart lilla fargestoff. De tre krigene varte fra 264 f.Kr. og fram til 146 f.Kr. I sin tid var de noen av de største krigene som noen gang hadde skjedd. De endte med den totale ødeleggelsen av Kartago.
=== Den kartagiske republikk ===
Den kartagiske republikk var en av de største statene og som varte lengst i antikken. Det var flere kriger med den greske bystaten Siracusa på Sicilia og til sist med Roma, som førte til Kartagos nederlag og endelige ødeleggelse i tredje punerkrig. Kartagerne var fønikiske bosettere fra Midtøsten som snakket et kanaanittisk språk, som igjen var et semittiske språk, og de fulgte en lokal variant av oldtidens kanaanittisk religion.
Kartagos fall kom mot slutten av tredje punerkrig i 146 f.Kr. i slaget om Kartago. Til tross for store romerske flåtetap i begynnelsen og romersk gjenoppbygging fra å være på kanten av totalt nederlag etter femten år med okkupasjon av det meste av Italia ved den kartagiske hærføreren Hannibal, førte en rekke av kriger til slutten på kartagisk makt og fullstendig ødeleggelse av byen ved den romerske hærføreren Scipio Aemilianus. Romerne trakk kartagiske krigsskip ut av havnen og brente dem før de stormet Kartagos bymur, gikk fra hus til hus og drepte innbyggerne, og de som ikke ble drept på stedet, ble samlet sammen og solgt som slaver. Det hevdes at rundt 50 000 av innbyggerne ble solgt i slaveri. Byen ble satt i brann og rasert ned til grunnen, etterlot den fullstendig i ruiner og grus. Etter at Kartago var falt annekterte Roma de fleste av de kartagiske koloniene, inkludert andre i Nord-Afrika, som Volubilis, Lixus, Shalla, og Mogador helt vest.Ulike tekster hevdet at etter at Kartago ble erobret beordret den romerske generalen Scipio Aemilianus Africanus at byen ble plyndret, tvang de overlevende innbyggerne i slaveri, pløyde den over og sådde bakken med salt. Imidlertid er det ingen antikke tekster som direkte bekrefter saltingen. Elementet med saltingen er derfor antagelig en moderne oppfinnelse, kanskje modellert på den bibelske fortellingen om Sikem i Dommernes bok 9:45. Ritualet med symbolsk å salte jorden for en ødelagt by er nevnt i antikke kilder, men ikke særskilt for Kartago. I henhold til R.T. Ridley er den eldste kilden til denne påstanden tilskrevet B.L. Hallwards kapittel i Cambridge Ancient History, utgitt i 1930
=== Romersk Kartago ===
Da Kartago falt, ble dens nærliggende rival Utica, en romersk alliert, gjort til hovedstad for regionen og erstattet Kartago som det ledende senter for handelen i regionen. Den hadde en fordelaktig posisjon ved å være beliggende ved utløpet av elven Medjerda, Tunisias eneste elv som renner året rundt. Imidlertid førte kultiveringen av korn i de tunisiske fjellene til at store mengder med silt eroderte ut i elven og silten samlet seg i havnen til den ble ubrukbar. Romerne ble derfor tvunget til å gjenoppbygge Kartago.
Ved 122 f.Kr. opprettet Gaius Gracchus en kortvarig colonia som etter det latinske navnet på den kartagiske gudinnen Tanit, Iuno Caelestis, ble kalt for Colonia Iunonia. Hensikten var å skaffe dyrkbar land for de utarmede bøndene. Senatet avskaffet kolonien en tid senere for underminere Gracchus’ autoritet. Etter dette ulykkelige forsøket ble nye Kartago bygd på samme land av Julius Cæsar mellom 49 og 44 f.Kr. Ved 100-tallet e.Kr. hadde den allerede vokst til å bli den nest største byen i den vestlige halvdelen av Romerriket med en befolkningen på opptil 500 000 innbyggere. Den var senteret for den romerske provinsen Africa, som ble den fremste brødkurven for Italia. Blant dens fremste monument var et amfiteater.
Kartago ble et senter for tidlig kristendom og ble et bispesete. I en første av en rekke kirkeråd i Kartago noen få år senere, var ikke færre enn 70 biskoper tilstede, om enn dårlig dokumentert. Teologen Tertullianus brøt senere med hovedstrømningen som var økende representert i Vesten ved at biskopen av Roma (paven) fikk forrang, men en langt mer alvorlig splid blant kristne var kontroversen med donatisterne, som Augustin av Hippo benyttet mye tid og pergament for argumentere imot. Ved kirkemøtet i Kartago i 397 ble den bibelske kanon, den samling av bøker i Bibelen som regnes av troende som hellige, bekreftet for den vestlige kirken.
På 400-tallet ble Kartago og andre sentre i Nord-Afrika erobret av vandalene, ledet av Geiserik, som beseiret den romerske general Bonifacius og gjorde byen til hovedstad i vandalenes kongerike. Geiserik var betraktet som en kjetter, ettersom han var tilhenger av ariansk kristendom, som var avskyelig for katolske (rettroende) kristne. Etter et mislykket forsøk på å gjenerobre Kartago greide Østromerriket endelig å overvinne vandalene i vandalkrigen 533–534. Kort tid etter ble Kartago gjort til sete for det pretorianske prefekturet Afrika (praefectura praetorio Africae), som ble gjort til et eksarkat, en militær forvaltningsenhet, under keiser Maurikios’ styre, slik som eksarkatet Ravenna var det på den italienske halvøy. De to eksarkatene var det vestlige brystvernet for Østromerriket, alt som var igjen av dens militære makt i Vesten. Tidlig på 600-tallet veltet Herakleios den eldre, eksark av Kartago, den østromerske keiser Fokas, hvorpå hans sønn Herakleios overtok keisertronen i Konstantinopel.
=== Islamsk herredømme ===
Den romerske eksarkatet i Afrika var ikke stand til å stå imot den muslimske erobringen av Maghreb (Nord-Afrika) på 600-tallet. Det umajjadiske dynasti under Abd al-Malik sendte i 686 en hær ledet av Zuhayr ibn Qais. Han vant et slag over romere og berbere ledet av Kusaila, konge av Altava, på sletten ved Kairouan, men han kunne følge opp seieren. I 695 erobret Hasan ibn al-Nu'man Kartago og fortsatte videre inn i Atlasfjellene. En keiserlig flåte kom og befridde Kartago, men i 698 kom Hasan ibn al-Nu'man tilbake og beseiret keiser Tiberios III i 698 under slaget ved Kartago. Den romerske keiserhæren trakk seg ut av Nord-Afrika, unntatt Ceuta. Romerske Kartago ble ødelagt, dens murer ble revet ned, den vannforsyning ble stengt, og dens havneanlegg ble gjort ubrukbar. Ødeleggelsen av eksarkatet Afrika markerte den endelige slutten på den østromerske innflytelsen i regionen.
Medinaen i Tunis, opprinnelig en berbisk bosetning, ble etablert som det nye regionale senteret under Umajjadekalifatet tidlig på 700-tallet. Under aġlabidene gjorde folket i Tunisia opprøre gjentatte ganger, men byen profitterte fra den økonomiske utviklingen og ble den nest viktigste i kongeriket. Den ble kortvarig hovedstaden fra slutten av styret til Ibrahīm II i 902 og fram til 909 da sjiaislamske berbere tok over Ifriqiya og opprettet Fatimidekalifatet.
Kartago forble et bispesete fram til høymiddelalderen, omtalt i to brev fra pave Leo IX datert 1053, skrevet som svar på konsultering angående en konflikt mellom biskopene i Kartago og Gummi. I hver av de to brevene erklærte paven at etter biskopen i Roma (som var paven), var den første erkebiskopen og øverste metropolittbiskop for hele Afrika var biskopen av Kartago. Senere ble Cyriacus, erkebiskop av Kartago, fengslet av de muslimske herskerne, og pave Gregor VII skrev et trøstende brev til ham, gjentok håpefulle forsikringer om kirken i Kartagos forrang, «hvorvidt kirken i Kartago burde fortsatte ligge øde eller igjen reise seg ærefullt.» Ved 1076 ble Cyriacus satt fri, men da var det bare en annen biskop igjen i provinsen. Disse er de siste som er nevnt i historien til bispesetet.
=== Moderne historie ===
Kartago ligger rundt 15 km øst-nordøst for Tunis. Bosetningene nærmest til Kartago er byen Sidi Bou Said i nord og landsbyen Le Kram i sør. Sidi Bou Saint var en landsby som hadde vokst rundt graven til en muslimsk sufihelgen (som har gitt navn til stedet) og som døde i 1231. Den utviklet seg til en by under osmansk styre på 1700-tallet. Le Kram, som navnet antyder, utviklet seg på slutten av 1800-tallet under fransk administrasjon som en bosetning nær havnen La Goulette.
I 1881 ble Tunisia et fransk protektorat (Protectorat français de Tunisie) og i det samme året ble Charles Lavigerie, erkebiskop av Algerie, apostolisk administrator av vikariatet Tunis. I det påfølgende året ble Lavigerie opphøyd til kardinal. Han «så på seg selv som fornyer av oldtidens kristne kirke i Afrika, kirken til Cyprianus i Kartago», og den 10. november 1884 greide å han fullføre sin store ambisjon i å gjenopprette det metropolittiske setet i Kartago, og med seg selv som den første erkebiskop. Pave Leo XIII anerkjente det nyopprettede erkebispedømmet Kartago som det fremste sete i Afrika og Lavigerie som den øverste primas. Acropolium i Kartago (Cathédrale Saint-Louis de Carthage) ble reist på Byrsa i 1884.
I 1964 ble erkebispesete i Kartago av-etablert igjen grunnet et kompromiss som ble inngått med regjeringen til Habib Bourguiba, som tillot den katolske kirke i Tunisia med en prelat nullius
=== Det arkeologiske stedet ===
Den danske konsulen Christian Tuxen Falbe utførte den første undersøkelse av topografien av det arkeologiske stedet og publiserte sine resultater i 1832 og 1833. Interessen for oldtidsstedet økte betydelig med utgivelsen av Gustave Flauberts historiske roman Salammbô (1862). Charles Ernest Beulé utførte en del preliminære utgravninger av de romerske levningene på Byrsa i 1860. En mer systematisk under av de både de kartagiske og romerske levningene ble gjort av arkeologen og misjonæren Alfred Louis Delattre, som ble sent til Tunis av kardinal Charles Lavigerie i 1875 på både en kirkelig og en arkeologisk misjon.Auguste Audollent delte området til romerske Kartago inn i fire kvartaler: Cartagenna, Dermèche, Byrsa og La Malga. De to førstnevnte tilsvarer den nedre byen, inkludert stedet for kartagiske Kartago. Byrsa er knyttet til den høyereliggende byen som i kartagisk tid besto av en borg med festningsverk over havnen. La Malga er knyttet til de mer fjernere delene av den øverste byen i romersk tid. Franske utgravninger av Kartago begynte i 1921 og fra 1923 ble det rapportert funn av store mengde med urner som inneholdt en blanding av bein fra dyr og fra menneskelige barn. René Dussaud identifiserte en stele fra 300-tallet f.Kr. funnet i Kartago som en avbildning av en barneofring.Et tempel ved Amman (1400–1250 f.Kr.) i Jordan ble utgravd og rapportert av J.B. Hennessy i 1966. Det viste muligheten a ofring med ild av både dyr og mennesker. Mens bevisene for barneofring i Kanaan er emne for akademisk uenighet, er det en del forskere som argumenterer for at barnegravene som har blitt avdekket i Kartago, blandingen av beinrester fra både dyr og barn foruten også tilknyttet epigrafiske bevis involvert, nevner mlk førte til en konsensus at, i det minste i Kartago, at barneofring faktisk var en vanlig praksis.Josephine Quinn har gjort seg til talskvinne for at en kult med barneofring ble oppfattet som religiøs ekstremisme av ikke bare grekere, men også av andre fønikere, og kan således være en årsak til utvandring fra Midtøsten og til Nord-Afrika. En parallell er engelske puritaneres utvandring til Amerika.I 2016 ble kartager som utgravd fra en grav på Byrsa. Undersøkelser av hans DNA viste at han tilhørte den sjeldne U5b2c1 maternale haplogruppe. Prøvene fra den unge mannen på Byrsa er datert fra slutten av 500-tallet f.Kr., og hans avstamning er antatt å representere en tidlig flyt av gener fra Iberia og til nordlige Afrika.
== Kartago i skjønnlitteraturen ==
Gustave Flauberts Salammbô (1862), utgitt på norsk som Salammbo (1945), en roman om leiesoldatenes krig, som fant sted da Kartago ikke kunne betale de oppløste militære arméene etter den første punerkrig. Tittelfiguren Salammbô er Hannibals søster.
John Maddox Roberts' Hannibal's Children, en alternativ historie-roman, om kartagerne utgitt i 2002.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Antikke kilderDiodorus Siculus: Bibleoteca
Polybios: The Histories, Cambridge: oversatt fra latin av W.R. Paton for Harvard University Press fra 1922 til 1927.
Polybios: «Rome at the End of the Punic Wars», History, Book VI, Milwaukee: oversatt fra latin av Oliver J. Thatcher for University Research Extension Co. i 1907.Moderne kilderAubet, Maria Eugenia (1987): The Phoenicians and the West: Politics, Colonies, and Trade, Cambridge: Cambridge University Press.
Bath, Tony (1981): Hannibal's Campaigns, New York: Barnes & Noble Books.
Beschaouch, Azedine (1993): La légende de Carthage, Découvertes Gallimard, 172, Paris: Gallimard.
Brown, Shelby (1991): Late Carthaginian Child Sacrifice and Sacrificial Monuments in their Mediterranean Context, Sheffield Academic Press.
Charles-Picard, Gibert; et al. (1958): La vie quotidienne à Carthage au temps d'Hannibal, Paris: Hachette. Engelsk utgave: Daily Life in Carthage at the Time of Hannibal, 1961
Freed, J. (2011): Bringing Carthage Home: The Excavations of Nathan Davis, 1856–1859.
Harden, Donald Benjamin (1962): The Phoenicians, 2. utg. 1963, Thames and Hudson,
Lancel, Serge (1992): Carthage. A History, Paris: Arthème Fayard; Oxford: Blackwell 1995
Lipinski, Edward (2004): Itineraria Phoenicia, Leuven: Uitgeverij Peeters en Department Oosterse Studies.
Miles, Richard (2011): Carthage Must Be Destroyed: The Rise and Fall of an Ancient Civilization, Viking.
Quinn, Josephine (2018): In Search of the Phoenicians, Princeton, ISBN 978-0-691-17527-0
Raven, Susan (2002): Rome in Africa, 3. utg., Routledge
Soren, David; et al. (1990): Carthage: Uncovering the Mysteries and Splendors of Ancient Tunisia, New York: Simon & Schuster.
Warmington, B.H. (1960): Carthage, London: Robert Hale; opptrykk Penguin 1964
Audollent, Auguste (1901): Carthage Romaine, 146 avant Jésus-Christ — 698 après Jésus-Christ, Paris.
Babelon, Ernest (1896): Carthage, Paris.
== Eksterne lenker ==
(en) Carthage – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Kartago«Rettskrivningsvedtak 1962–2003», Språkrådet«Kar-tago», Bokmålsordboka (også skrevet Karthago, fra punisk/kartagisk: 𐤒𐤓𐤕•𐤇𐤃𐤔𐤕, Qart-ḥadašt, «Nybyen»; latin: Carthāgō, , Qarṭāj) var en oldtidsby ved kysten av Nord-Afrika øst for Tunis-sjøen, i dagens Tunisia, etter tradisjonen anlagt av fønikere fra Tyr på 800-tallet f.Kr. | 2,475 |
null | 2023-02-04 | Ponni | null | null | null | Ponni er betegnelse på en småvokst hestetype med en mankehøyde på opp til 148 cm. Ponnier deles inn i kategoriene 1-4, hvor kategori 1 er de høyeste. | 2,476 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Svalbard | 2023-02-04 | Svalbard | ['Kategori:15°Ø', 'Kategori:78°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder ISBN-feil', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sider som inneholder lenker som krever abonnement', 'Kategori:Svalbard'] | Svalbard er en norsk øygruppe i Arktis. Øygruppen ligger nord for Fastlands-Europa, omtrent midt mellom Fastlands-Norge og Nordpolen.
Navnet Svalbard er av norrøn opprinnelse, og er blitt utlagt som «kjølig kant»; «kjølig side» eller «den kalde kysten». Ordet finnes i flere islandske årbøker fra 1100-tallet.Svalbard består av alle øyer, holmer og skjær mellom 74° og 81° nordlig bredde og 10° og 35° østlig lengde. Den største øya er Spitsbergen, etterfulgt av Nordaustlandet, Edgeøya og Barentsøya. Longyearbyen er administrasjonssenter for øygruppen. Andre bebyggelser, i tillegg til forskningsstasjoner, er det russiske gruvesamfunnet i Barentsburg, forskningssamfunnet i Ny-Ålesund og bebyggelse i forbindelse med gruvedriften ved Sveagruven. Hele øygruppen administreres av Sysselmesteren på Svalbard.
Øyene ble først tatt i bruk som en hvalfangstbase i det 17. og 18. århundre, men ble etter hvert forlatt. I begynnelsen av det 20. århundre begynte gruvedriften etter kull, noe som førte til at flere samfunn ble etablert på øygruppen. Svalbardtraktaten av 9. februar 1920 anerkjenner norsk suverenitet, og med Svalbardloven av 1925 ble øygruppen en fullstendig del av kongeriket Norge. Grunnlaget for innlemmelsen av Svalbard i Norge var de mangeårige ekspedisjonene til øygruppen ledet av Adolf Hoel. Svalbardloven etablerte også Svalbard som en økonomisk frisone og en demilitarisert sone. I dag er Store Norske Spitsbergen Kulkompani og det russiske Trust Arktikugol de eneste gjenværende gruveselskapene som driver kulldrift på Svalbard. Forskning og turisme har blitt viktige tilleggsnæringer i tillegg til Universitetssenteret på Svalbard og Svalbard globale frøhvelv. Ingen veier forbinder bosettingene, og det blir i stedet brukt snøskuter, fly og båter som transportmiddel. Svalbard lufthavn, Longyear er den viktigste kommunikasjonsporten til resten av verden.
Øygruppen har et arktisk klima, men med betydelig høyere temperaturer enn andre områder på samme breddegrad. Floraen drar nytte av den lange perioden med midnattssol for å kompensere for mørketiden. Svalbard er yngleplass for store mengder sjøfugl, men er også hjem for isbjørn, fjellrev, reinsdyr og marine pattedyr. Sju nasjonalparker og tjuetre naturreservat dekker to tredeler av øygruppen, og beskytter i stor grad den urørte og veldig skjøre naturen som preger Svalbard. Seksti prosent av øygruppen er dekt av isbreer, og øyene har mange fjell og fjorder.
| Svalbard er en norsk øygruppe i Arktis. Øygruppen ligger nord for Fastlands-Europa, omtrent midt mellom Fastlands-Norge og Nordpolen.
Navnet Svalbard er av norrøn opprinnelse, og er blitt utlagt som «kjølig kant»; «kjølig side» eller «den kalde kysten». Ordet finnes i flere islandske årbøker fra 1100-tallet.Svalbard består av alle øyer, holmer og skjær mellom 74° og 81° nordlig bredde og 10° og 35° østlig lengde. Den største øya er Spitsbergen, etterfulgt av Nordaustlandet, Edgeøya og Barentsøya. Longyearbyen er administrasjonssenter for øygruppen. Andre bebyggelser, i tillegg til forskningsstasjoner, er det russiske gruvesamfunnet i Barentsburg, forskningssamfunnet i Ny-Ålesund og bebyggelse i forbindelse med gruvedriften ved Sveagruven. Hele øygruppen administreres av Sysselmesteren på Svalbard.
Øyene ble først tatt i bruk som en hvalfangstbase i det 17. og 18. århundre, men ble etter hvert forlatt. I begynnelsen av det 20. århundre begynte gruvedriften etter kull, noe som førte til at flere samfunn ble etablert på øygruppen. Svalbardtraktaten av 9. februar 1920 anerkjenner norsk suverenitet, og med Svalbardloven av 1925 ble øygruppen en fullstendig del av kongeriket Norge. Grunnlaget for innlemmelsen av Svalbard i Norge var de mangeårige ekspedisjonene til øygruppen ledet av Adolf Hoel. Svalbardloven etablerte også Svalbard som en økonomisk frisone og en demilitarisert sone. I dag er Store Norske Spitsbergen Kulkompani og det russiske Trust Arktikugol de eneste gjenværende gruveselskapene som driver kulldrift på Svalbard. Forskning og turisme har blitt viktige tilleggsnæringer i tillegg til Universitetssenteret på Svalbard og Svalbard globale frøhvelv. Ingen veier forbinder bosettingene, og det blir i stedet brukt snøskuter, fly og båter som transportmiddel. Svalbard lufthavn, Longyear er den viktigste kommunikasjonsporten til resten av verden.
Øygruppen har et arktisk klima, men med betydelig høyere temperaturer enn andre områder på samme breddegrad. Floraen drar nytte av den lange perioden med midnattssol for å kompensere for mørketiden. Svalbard er yngleplass for store mengder sjøfugl, men er også hjem for isbjørn, fjellrev, reinsdyr og marine pattedyr. Sju nasjonalparker og tjuetre naturreservat dekker to tredeler av øygruppen, og beskytter i stor grad den urørte og veldig skjøre naturen som preger Svalbard. Seksti prosent av øygruppen er dekt av isbreer, og øyene har mange fjell og fjorder.
== Naturgeografi ==
Svalbard er en øygruppe mellom Polhavet, Barentshavet, Grønlandshavet og Norskehavet, som utgjør den nordligste delen av Norge. Svalbardtraktaten definerer Svalbard som alle øyer, holmer og skjær mellom 74° og 81° nordlig bredde, og mellom 10° og 35° østlig lengde. Det totale landarealet er 61 022 km², og domineres av øya Spitsbergen som utgjør mer enn halvparten av øygruppen, etterfulgt av Nordaustlandet og Edgeøya. Alle bosetningene ligger på Spitsbergen, med unntak av meteorologiske stasjoner på Bjørnøya og Hopen. Etter at Svalbardtraktaten trådte i kraft, gjorde den norske stat krav på alle landområder som ikke tidligere var gjort krav på, hele 95,2 % av øygruppen. Store Norske Spitsbergen Kulkompani eier 4 %, det russiske gruveselskapet Trust Arktikugol eier 0,4 %, mens private eier 0,4 %. Fiskevernsonen ved Svalbard utgjør 803 993 km².
Svalbard ligger i det nordvestlige hjørnet av den eurasiske platen. I sør og øst er havbunnen relativt grunn, med 200–300 meter, mens i nord og vest faller havdybden til om lag 4 000 meter. Nord for Svalbard finner man pakk-is og nordpolen. Den russiske øygruppen Franz Josefs land og Novaja Semlja ligger i øst, mens Grønland ligger vest for Svalbard.
Plasseringen nord for polarsirkelen gjør at Svalbard opplever både midnattssol om sommeren og mørketid om vinteren. Ved 74° nord varer midnattssolen 99 dager og mørketiden 84 dager, mens ved 81° nord er de respektive tallene 141 og 128 dager. Longyearbyen har midnattssol fra 20. april til 23. august, mens mørketiden varer fra 26. oktober til 15. februar. Om vinteren kan fullmåne, i kombinasjon med lys reflektert fra snø, gi ekstra lys.Isbreene på Svalbard dekker 36 502 km², eller 60 %, mens 30 % er bart fjell og 10 % er vegetasjon. Den største isbreen er Austfonna (8 412 km²) på Nordaustlandet, fulgt av Olav V Land og Vestfonna. Om sommeren er det mulig å stå på ski fra Sørkapp i sør, til nordsiden av Spitsbergen, med bare få flekker som ikke er dekket av snø eller isbre. Kvitøya er 99,3 % dekket av isbreer.Landformene på Svalbard har blitt til etter gjentatte istider, der isbreene kuttet det tidligere platået opp i fjorder, daler og fjell. Den høyeste fjelltoppen er Newtontoppen (1713 m), etterfulgt av Perriertoppen (1712 m), Ceresfjellet (1675 m), Chadwickryggen (1640 m) og Galileotoppen (1637 m). Den lengste fjorden er Wijdefjorden (108 km), fulgt av Isfjorden (107 km), Van Mijenfjorden (83 km), Woodfjorden (64 km) og Wahlenbergfjorden (46 km). Svalbard er en del av «High Arctic Large Igneous Province», og ble den 6. mars 2009 utsatt for det kraftigste jordskjelvet som er registrert i Norge. Skjelvet målte 6,5 på Richters skala.
=== Geologi ===
Svalbard har en nesten komplett lagrekke av bergarter fra jordens oldtid og frem til i dag.
Spitsbergen lå fra kambrium via devon og videre klemt mellom Laurentia og Siberia, og ble formet av den kaledonske fjellkjedefolding. Den kaledonske foldingen skjedde trolig for 450 – 440 millioner år siden, altså i sen ordovicium, basert på studier av Ny-Friesland og Nordaustlandet. Hele vest- og nordkysten er preget av denne foldingen (her kalt Hecla-Hoek-provinsen), med noe nyere, mulig variskisk fjellkjedefolding i sørøst. De kaledonske fjellene tilhører antakelig den Laurentiske kontinentalplaten. Fjellene i øst er høyest. Midtpartiet, et 100 km bredt belte fra sør til nord på øya, er en graben som sank ned under platetektonisk aktivitet i devon-perioden. Den nordlige delen av grabenen forble devonsk, mens den sørlige delen fra Isfjorden og nedover ble dekket av hav og yngre sedimenter langt senere, mange av dem fra kvartær og tertiær. Bockfjorden, som er en sidefjord av Woodfjorden i nordvest, har varme kilder som en rest av tidligere tiders vulkanisme. Området ligger i forkastningsgrensen mellom det vestlige Hecla Hoek-beltet og den devonske grabenen.
Det er rikelig med fossiler i midtpartiet, bl.a 135 millioner år gamle musling- og blekksprutskall fra jura, 100 millioner år gamle avtrykk av dinosaurer, og 65 millioner år gamle plantefossiler og kull fra tertiær. Fossiler av dinosaurer er funnet i f.eks Festningen geotopvernområde som ligger ytterst ved Isfjorden på grensen mellom de yngre midtmassene og de kaledonske dekkene i vestbeltet.
I midtbeltet er det dannet kull av plantemateriale - forkullet sumpskog fra kritt, og forkullet torv fra tertiær som er ca. 65 millioner år gammel. Dette er blant de yngste kulleiene vi kjenner til (kull forbindes andre steder oftest med det langt eldre karbon-perioden). I dagens kullfelt er det lag fra kritt og jura som utnyttes (rose og rødt på kartet til høyre), mens gruveforekomsten i Pyramiden tilhørte langt eldre lag fra karbon (lys grønt på kartet til høyre). Kullagene er horisontale ved Longyearbyen som ligger midt i grabenen, men vertikale ved Barentsburg og Sveagruva som ligger i hnhv vest- og østgrensen av grabenen. Det har vært leting etter olje siden 1960-tallet, men det er ikke gjort drivverdige funn.
=== Klima ===
Svalbard har tundraklima med et sterkt maritimt preg. En liten gren av Golfstrømmen holder vestkysten av Spitsbergen åpen for skipsfart i sommersesongen, og gjør dette til det nordligste isfrie området i verden. Om sommeren ligger temperaturen stort sett på plussiden, med en gjennomsnittstemperatur på 6 ℃. Det er lite nedbør, men fuktig luft fra havet kan gi tåke og lett duskregn. De indre fjordområdene har et svært tørt klima; Svalbard lufthavn har lavest normal årsnedbør av norske nedbørstasjoner med kun 190 mm i året. Vinteren på Svalbard er mild, beliggenheten tatt i betraktning. Februar er vanligvis den kaldeste måneden med en gjennomsnittstemperatur på −12 til −17 ℃. Bjørnøya, som også regnes som del av Svalbard, har gjennomsnittstemperatur på bare −8 ℃ i kaldeste måned. De seneste årene har vært betydelig mildere, opp til 5 ℃ varmere årsgjennomsnitt. Svalbard er dermed den delen av Norge hvor temperaturen stiger raskest, noe som stemmer med klimaforskernes modeller for framtidens klima. I Longyearbyen er det midnattssol fra 19. april til 22. august, og mørketid fra 27. oktober til 15. februar.
=== Flora ===
Svalbard har arktisk natur og et relativt sett artsfattig planteliv. Golfstrømmen fra sør sørger for et klima som i det hele tatt muliggjør plantedekke, og det er om lag 165-170 karplanter på øygruppen - mange av dem rundt Isfjorden samt mer generelt i vest og sør. Av karplantene er 50 på rødlista, hvorav 17 arter er kritisk truet og ytterligere 20 arter truet eller sårbare. Det er videre om lag 370 arter moser, 700 sopparter, 600 arter av lav og 750 alger på land og i vann. Det finnes ikke trær på Svalbard, men det finnes dvergbjørk, polarvier og musøre, som regnes som lave tresorter.
På østsida av Barentsøya og Edgeøya er det sjelden mosetundra. I Colesbukta vokser multe, som er truet på Svalbard. Det var tidligere to plantevernområde på Spitsbergen, et ved Longyearbyen og et fra Bünsow Land og nordover Dickson Land, men disse er ikke lengre verneregulert. Det er sjeldne torvmoser nederst i Reindalen, som er frodig, men har sur jord. Det kanskje sjeldneste plantemiljøet finner vi i Wijdefjorden, hvor det er Europas eneste høyarktiske steppe-vegetasjon, med bl.a stepperørkvein, sabinegras, svalbardgras og myrtust.Viktige arter er svalbardvalmue, fjellflokk, rødsildre, trådsildre, tuemure, marinøkkel og småsøte. I et møte i Svalbardrådet den 26. april 1989 vedtok rådet med 13 mot 2 stemmer å gå inn for svalbardvalmue som «fylkesblomst» for øygruppen. Sysselmannen hadde ingen innvendinger mot valget, men fant det ikke riktig å fatte noe formelt vedtak da det ikke var hjemmel for det.
=== Fauna ===
Det er åtte arter med sjøpattedyr som er stedegne for Svalbardområdet og tilbringer hele sin livssyklus der. Det er de fire selartene hvalross, grønlandssel, ringsel og steinkobbe. De tre hvalartene hvithval, grønlandshval og narhval. Og isbjørn. Dette er arter som i større eller mindre grad påvirkes av sjøisens varierende utbredelse, både i tid og rom. I tillegg frekventerer en rekke andre sjøpattedyr i disse næringsrike farvannene.
=== Naturvern ===
Det finnes en rekke verneområder på Svalbard, og mesteparten av landområdene og kyststrøkene er vernet. To store naturreservater og sju nasjonalparker dominerer områdevernet. I tillegg finnes en rekke mindre naturreservater der (som regel med benevnelsen fuglereservat), samt et geotopvernområde.
De to store naturreservatene omfatter hele det østlige Svalbard, Nordaust-Svalbard naturreservat i nord med vel 55 000 km² og Søraust-Svalbard naturreservat i sør med nær 22 000 km².
==== Nasjonalparker ====
Sør-Spitsbergen nasjonalpark
Nordenskiöld Land nasjonalpark
Sassen-Bünsow Land nasjonalpark
Nordre Isfjorden nasjonalpark
Forlandet nasjonalpark
Indre Wijdefjorden nasjonalpark
Nordvest-Spitsbergen nasjonalpark
==== Naturreservater ====
Bjørnøya naturreservat
Hopen naturreservat
Søraust-Svalbard naturreservat
Nordaust-Svalbard naturreservatSørkapp fuglereservat
Dunøyane fuglereservat
Isøyane fuglereservat
Olsholmen fuglereservat
Kapp Linné fuglereservat
Boheman fuglereservat
Gåsøyane fuglereservat
Forlandsøyane fuglereservat
Plankeholmane fuglereservat
Hermansenøya fuglereservat
Kongsfjorden fuglereservat
Blomstrandhamna fuglereservat
Guissezholmen fuglereservat
Moseøya fuglereservat
Skorpa fuglereservatOssian Sars naturreservat
Moffen naturreservat
==== Geotopvernområder ====
Festningen geotopvernområde (FG)
== Demografi ==
Øygruppen befolkes av i hovedsak nordmenn (2 459 er bosatt i Longyearbyen og Ny-Ålesund, mai 2021) i Longyearbyen og slavere – i hovedsak ukrainere og russere (ca. 500) – i Barentsburg, hvorav de fleste overvintrer. Likevel er 40 nasjonaliteter representert i Longyearbyen. I Hornsund er det en polsk forskningsstasjon.
Bortsett fra bosetningene på Spitsbergen er det også fast bosetning i form av norsk meteorologisk personell på Bjørnøya og Hopen.
== Historie ==
Svalbard er første gang nevnt i islandske annaler fra 1194. I den islandske landnåmsboken fra 1200-tallet er Svalbard også nevnt, men det er usikkert om dette er det samme som dagens Svalbard. I 1596 gjenoppdaget frisisk-nederlandske Willem Barents øyene, men Danmark-Norges overhøyhet ble respektert og forsvart. I 1671 gjorde den tyske legen Friedrich Martens nøyaktige observasjoner av øygruppens flora og fauna.
Fra 1890-årene da Norge ble bedt om å gjøre krav på øygruppen, tok det 30 år før Norges regjering tildels motvillig til slutt godtok et fransk utkast til traktat ved Paris-konferansen i 1920. Den 17. juli 1925 ble loven om Svalbard sanksjonert av Kongen i statsråd, og 14. august samme år ble øygruppen Svalbard offisielt overtatt av Norge. En av grunnene til at dette lyktes, var at norske forhandlere kunne vise blant annet til forskningsinnsatsen til den unge realfagstudenten Hanna Resvoll-Holmsen. I 1907 og 1908 utførte hun et pionerarbeid om plantelivet på Svalbard. En som spesielt støttet henne, var fyrst Albert I av Monaco, som inviterte henne til åpningen av det oseanografiske museum i Monaco i 1910. Her ble hennes Svalbard-forskning også publisert. Resvoll-Holmsen ble senere professor ved universitetet i Oslo, og var avgjørende for fredningen av Sjoa og Gjende.Flere av polarekspedisjonene brukte Svalbard som utgangspunkt, blant annet de som ble ledet av Roald Amundsen og Umberto Nobile.
På slutten av 1930-tallet gjennomgikk den norske bergdriften en omfattende utbygging og Svalbard-budsjettet gikk med årvise overskudd. Det vitenskapelige forskningsarbeidet ble videreført. Likevel ble det ikke funnet midler til isbryter for øygruppen.
Etter Tysklands angrep på Sovjetunionen den 22. juni 1941 ble alle mennesker evakuert fra Svalbard med britiske krigsskip, russerne til Russland og nordmennene til Storbritannia. Samtidig ble alle strategiske objekter (bl.a. kull- og oljelagre, kraftstasjoner, radiostasjoner) destruert. Norske styrker ble stasjonert i Longyearbyen, Barentsburg og Svea. 8. september 1943 ble den beskjedne norske garnisonen på Svalbard angrepet av en massivt overlegen tysk styrke anført av slagskipet Tirpitz. Det kom til et kort, men kraftig slag ved Barentsburg der en liten gruppe norske soldater ytet et innbitt forsvar. Ni nordmenn ble drept i trefningen, én døde under fangetransport til Tyskland. I alt falt 25 nordmenn i tjeneste på Svalbard under den 2. verdenskrig.
Sovjetunionen fremsatte i 1944 krav om at Svalbard skulle bli et norsk-sovjetisk kondominium (felleseie) og at Bjørnøya skulle bli sovjetisk. Senere ble kravene avstått.
Den 1. juni 1973 vedtok regjeringen å opprette tre nasjonalparker, to større naturreservater og 15 fuglereservater på øygruppen. Norges miljøengasjement på Svalbard har vært svært omfattende.
Byggingen av rullebanen ved Svalbard lufthavn, Longyear startet i 1973, og det første flyet landet på flyplassen den 14. september 1974. Lufthavna åpnet offisielt den 2. september 1975.
I desember 1978 ble Svalbard tilknyttet det automatiske rikstelefonnettet. NRK TV startet den 22. desember 1984 som det første europeiske kringkastingsselskap ordinære direktesendinger av et riksdekkende TV-program ved å knytte Svalbard til riksnettet over satellitt.
Den 29. august 1996 inntraff Operafjell-ulykken, da et russisk Tupolev Tu-154-fly styrtet på Operafjellet 14 km øst for Svalbard lufthavn, Longyear i forbindelse med innflyging. Ulykken kostet 141 mennesker livet og er den største flyulykken i Norge noensinne.
I november 2001 ble det første lokalstyret på Svalbard valgt.
Den 1. februar 2004 ble Svalbard tilknyttet fastlandet via to fiberoptiske sjøkabler. Bakgrunnen for legging av kablene var Norsk romsenters ønske om å tilby kundene en bedre, raskere forbindelse mellom satellittstasjonen SvalSat og resten av verden.
De to 1 400 km lange, uavhengige strekkene som ble lagt langs havbunnen mellom Longyearbyen og Harstad i tidsrommet 21. juli til 15. august 2003, består av til sammen 32 fiberoptiske enkeltkabler med 40 forsterkere og en samlet kapasitet på 40 Gbits/s.
Norge ratifiserte den 2. juni 2006 en traktat med Danmark for delelinjen av kontinentalsokkelen og fiskerisonene mellom Grønland og Svalbard.
Den 20. mars 2015 kl 11:11 på formiddagen, var det total solformørkelse over det meste av Svalbard. Unntatt var østlige halvpart av Edgeøya, Kong Karls land, Hopen og Kvitøya. Bjørnøya falt også utenfor totalskyggen. Sentrallinjen krysset innover Svalbard ved Kapp Linné ytterst i Isfjorden, gikk nordøstover og krysset omtrent ved midten av Wijdefjorden og gikk deretter ut i havet ved Hinlopenrenna. Denne formørkelsen var ellers total bare over Færøyene, resten av totalsonen gikk over hav eller over pol-isen omtrent til Nordpolen.
Sommeren 2015 ble Per Gustav Porsanger sammen med sine to newzealandske venner, Tara Mulvany og Jaime Sharp, de første som noensinne har padlet i kajakk rundt Spitsbergen, Nordaustlandet, Barentsøya og Edgeøya i løpet av én sammenhengende tur.
21. desember 2018 ble SpareBank 1 Nord-Norges filial i Longyearbyen ranet av en 29 år gammel russisk turist. Gjerningsmannen ble pågrepet i sentrum av Longyearbyen kort tid etter. Han var bevæpnet med en rifle under ranet og fikk med seg 70 000 kroner. Han skal ha beklaget seg til de ansatte under ranet og hevdet at de ville få tilbake pengene.
== Svalbardtraktaten ==
Svalbard er en fullverdig del av Norge, har ikke selvstyre og er ikke et biland. Sysselmesteren er statens øverste representant på Svalbard og utøver også politimyndighet. Etter svalbardloven § 2 gjelder norsk privatrett, strafferett og prosessrett på Svalbard, når ikke annet er fastsatt i loven. Norske offentligrettslige lover gjelder ikke med mindre loven bestemmer dette. Svalbard har ingen kommuner og utgjør ingen del av et fylke, men det er innført lokalstyre i Longyearbyen. Derfor har Svalbard ingen valgkretser for fylkes- og stortingsvalg, og velgerne må derfor stemme ut fra sin tilhørighet på fastlandet.
Svalbard har eget Skattekontor, og egen Skatteklagenemnd valgt av Lokalstyret. Skatt Nord i Tromsø er hovedkontor. Skattlegging på Svalbard skjer etter SvalbardskattelovenDomsmyndighet på Svalbard er tillagt Nord-Troms tingrett og lagmannsretten for Troms lagsogn.
=== Svalbardtraktatens begrensninger ===
Svalbardtraktaten slår fast Norges suverenitet, men at alle traktatparter skal ha lik rett til fiske og fangst i disse områdene og i deres territoriale farvann, men likevel bare innenfor territorialgrensen på tolv nautiske mil. Hensikten med traktaten er å sikre Svalbards utvikling og en fredelig utnyttelse av naturressursene der.
Et viktig moment ved suverenitetsbegrepet er den betydning det tillegges ved tolkning av internasjonale avtaler. Det er således et vanlig akseptert prinsipp for traktatfortolkning at bestemmelser som innebærer en begrensning av suvereniteten skal tolkes innskrenkende. Ved Svalbard-traktaten er Norges suverenitet over Svalbard anerkjent en gang for alle. De traktatbestemmelser som på visse punkter gir påbud om hvordan Norge skal utøve denne suverenitet, skal prinsipalt fortolkes etter sin rimelige ordlyd. I tvilstilfelle skal den forståelse som innebærer den minste begrensning på norsk myndighetsutøvelse gjelde. De vilkår som er fastsatt i traktaten, er å regne som unntak fra hovedbestemmelsen om full og uinnskrenket suverenitet.
Svalbardtraktatens artikkel 1 gir Norge den fulle og uinnskrenkede suverenitet over øygruppen, og traktaten gir ikke grunnlag for noen generell innskrenkning av Norges suverenitet. Der ikke annet er særskilt fastslått i traktaten, har Norge full rådighet i samsvar med folkerettens alminnelige regler.
Norges suverenitet er begrenset på en slik måte at enhver fysisk eller juridisk person fra statene som har undertegnet Svalbardtraktaten har rett til å drive næringsvirksomhet, jakt og fiske på øyene og i deres territorialfarvann. Traktaten kan derfor på disse områdene sammenlignes med avtalen som gir nordiske borgere rett til å flytte innen de nordiske land, avtalen om fri flyt av arbeidskraft innen Den europeiske union, Schengenavtalen og avtalen mellom USA og De forente nasjoner om FN-bygningen i New York. Svalbardtraktaten er derfor ikke unik i verdenssammenheng.
Kun stater som har tiltrådt traktaten kan kreve særlige rettigheter for sine borgere, selskaper o.l. Stater som ikke er part til traktaten og deres private rettssubjekter har ikke rettigheter etter traktaten.
=== Ikke-diskriminering ===
Svalbardtraktaten medfører visse nærmere angitte begrensninger for norsk myndighetsutøvelse, særlig med sikte på ikke-diskriminering på enkelte områder mellom borgere og selskaper av stater som er part i traktaten.
Bestemmelser om ikke-diskriminering finnes i artikkel 2 om lik rett til fiske og jakt på Svalbard, artikkel 3 om lik rett til adgang og opphold på Svalbard uansett formål og til uhindret å drive all slags maritim-, industri-, bergverks- og handelsvirksomhet på like fot, samt artikkel 7 om likebehandling når det gjelder erverv, utnytting og utøvelse av eiendomsrett og bergverksrettigheter.
Kravet til likebehandling medfører forbud mot diskriminering på de nevnte områder begrunnet i nasjonalitet og nasjonal tilhørighet. Det vil si at andre traktatparters borgere, selskaper o.l. ikke må stilles dårligere enn norske borgere. Det kan heller ikke diskrimineres mellom borgere av andre traktatparter. Bare den stat som mener å være utsatt for en krenkelse, kan gjøre noe krav eller klage gjeldende på folkerettslig grunnlag.
Vilkåret om ikke-diskriminering på grunnlag av nasjonalitet («like rett») er ikke til hinder for forbud mot og regulering av aktiviteter. Vilkåret innebærer heller ikke noe forbud mot forskjellsbehandling begrunnet i andre objektive kriterier enn nasjonalitet.
Norge har som suverenitetsinnehaver på Svalbard både en oppfordring og en rett til å forvalte området i tråd med traktatens prinsipper bl.a. om forvaltning av plante- og dyrelivet. Svalbardtraktaten forutsetter at Norge benytter sin alminnelige lovgivningsmyndighet også når det gjelder saksområder der traktaten stiller særlige vilkår for visse typer næringsvirksomhet, og setter etterlevelse av stedlige lover og forskrifter som betingelse for utøvelsen av de rettighetene som er fastsatt i traktaten.
Vilkåret om ikke-diskriminering gjelder for de næringsgrener som er særlig oppregnet i traktaten. Når det gjelder annen form for virksomhet, gir ikke traktaten noen særlige rettigheter til andre traktatparters borgere. Dette innebærer at tiltak på områder som ikke er særskilt oppregnet i traktaten og som tilgodeser norske borgere eller på annen måte skiller mellom traktatparters borgere, kan gjennomføres uten hinder av Svalbardtraktaten.
Traktatpartenes borgere og selskaper har i dag etter Svalbardtraktaten ingen særstilling til å drive forskning på Svalbard. Traktatens artikkel 5 annet ledd fastsetter at det ved overenskomst skal kunne treffes bestemmelser om vilkårene for å drive vitenskapelig forskning på Svalbard. Slik overenskomst foreligger ikke. Så lenge slik overenskomst ikke foreligger, er det norske myndigheter som i kraft av suverenitetsutøvelsen treffer bestemmelser om forskning.
=== Skatter, gebyr og avgifter ===
Svalbard har et lavere skattenivå enn Fastlands-Norge, og heller ikke merverdiavgift. Den norske stat har ikke anledning til å overføre skatteinntekter på Svalbard til fastlandet, og alle inntekter må derfor brukes på øyene. Skattenivået skal kun dekke Svalbards behov, og kan ikke være høyere enn at disse behovene blir dekket.Som en følge av den lave skatten er en del varer betydelig rimeligere i butikkene på Svalbard sammenlignet med fastlandet. Matvarer er imidlertid ofte dyrere enn på fastlandet på grunn av høye transportkostnader.
Betaling for offentlig tjenestetilbud omfattes ikke av begrensningen i Svalbardtraktaten artikkel 8 annet og tredje ledd. For offentlig tjenestetilbud kan det kreves betaling når det foreligger hjemmel for dette. Privat tjenestetilbud omfattes heller ikke og betaling kan kreves i henhold til avtale.
=== Militær utnyttelse av Svalbard ===
I henhold til Svalbardtraktaten artikkel 9 har Norge forpliktet seg til ikke å opprette eller tillate opprettet noen flåtebase på Svalbard eller å anlegge noen befestning der og Svalbard må aldri nyttes i krigsøyemed.Bestemmelsen hindrer bare oppretting av faste flåtebaser eller befestninger. Under annen verdenskrig var en norsk garnison stasjonert på Svalbard, uten at dette var i strid med bestemmelsene i traktaten. Garnisonen skulle forhindre at andre nasjoner handlet i strid med forbudet om bruk av Svalbard i krigsøyemed. Etter krigen har norske krigsfartøy og militærfly besøkt Svalbard, men det har ikke vært stasjonert noen fast militær styrke der siden. Traktaten innebærer ikke noe totalforbud mot norsk militær aktivitet på Svalbard, og avholdelse av sesjon i forbindelse med militærtjeneste eller besøk av uniformert materiell eller personell er tillatt. Norge er imidlertid ikke avskåret fra å forsvare Svalbard i krig, og har full rett til å ivareta sin suverenitet over øygruppen.
Norges forvalting av Svalbardtraktaten fremgår også av en note til Sovjetunionen fra 30. november 1951, der Norge svarer på sovjets protest mot innlemmelse av Svalbard i NATOs forsvarsstruktur. Norge skriver her,
«I samsvar med de forpliktelser som Norge har påtatt seg gjennom (Svalbard)traktaten har den norske regjering ikke opprettet og den vil heller ikke opprette noen som helst militær befestning eller base innenfor Svalbardøygruppen eller Bjørnøya. Den vil heller ikke tillate at noen annen stat gjør dette.»
Norsk politikk har fokusert på en korrekt overholdelse av Svalbardtraktaten, og har en restriktiv praksis når det gjelder norsk militær virksomhet på Svalbard. I praksis vil dette si at momenter som hyppighet, varighet, enhetens karakter og det reelle behovet for militær aktivitet må belyses og vurderes før tillatelse gis.
Svalbard lufthavn, Longyear, kan kun benyttes til sivil luftfart. Dette er en selvpålagt restriksjon i form av en erklæring fra 1971, Norge sendte til alle parter i Svalbardtraktaten, i forbindelse med bygging av flyplassen. I praksis blir flygingens formål vurdert, men fly med militære oppgaver får ikke benytte flyplassen. Erklæringen utelukker allikevel ikke at militære fly kan bruke flyplassen i forbindelse med sivile oppdrag.
Alle traktatparter og deres borgere har anledning til å benytte flyplassen, etter nærmere avtale med norske luftfartsmyndigheter. Norge og Sovjetunionen inngikk i 1974 en avtale om sovjetiske luftfartøyers bruk av flyplassen. Denne avtalen er fortsatt i kraft mellom Norge og Russland, etter oppløsingen av Sovjetunionen.
Forbudet i traktaten er ikke til hinder for hyppige anløp av kystvaktfartøy på øygruppen. Det er heller ingen innvendinger mot at kystvaktens behov tas med i en totalvurdering av det fremtidige infrastrukturbehovet på Svalbard. Problemstillingen må ses i sammenheng med behovet for en ytterligere utbygging av beredskapen i Barentshavet og i områdene ved Svalbard. Nordområdene har fått økt betydning i ressurspolitisk, miljømessig og forskningsmessig sammenheng. For eksempel er forurensningsfaren i områdene økende. Kystvaktskipet KV Svalbard, som stort sett opererer i Barentshavet, ivaretar kystvaktberedskapen på Svalbard.
Utenlandske militære enheter kan ikke komme til Svalbard uten særskilt tillatelse. Dette følger av alminnelige folkerettsregler og er ikke særskilt omtalt i traktaten.
== Næringsliv og energi ==
Den viktigste virksomheten på Svalbard i dag er forskning, knyttet til Universitetsstudiene på Svalbard (UNIS), Norsk Polarinstitutt, EISCAT, og internasjonale forskningsstasjoner i Longyearbyen og Ny-Ålesund. Det forskes innen blant annet miljøovervåking, klima, økosystemer, meteorologi, glaciologi, arkeologi og geologi.
Svalbard er kjent for store forekomster av kull og både nordmenn og russere har drevet utvinning av kull her siden tidlig på 1900-tallet. I Longyearbyen er det et kullkraftverk som forbruker om lag halvparten av kullet som nå brytes i Gruve 7. Et russisk-holdt kullkraftverk forsyner Barentsburg med strøm. Kullgruvedriften er i dag tredelt: ved Sveagruva er det turnusdrift hvor bare ytterst få bor i selve tettstedet, resten pendler opp og ned fra Longyearbyen eller fastlandet med fly. I Longyearbyen er gruvedriften langt mindre, og de ansatte bor i selve Longyearbyen med familier. I Barentsburg er de ansatte fastboende på stedet, stort sett menn uten medbragt familie. Dette gir ulik grad av ringvirkninger og vekstmuligheter basert på gruvedriften på de tre stedene.
Det er også lokalisert forekomster av jern, asbest og sinkblende. Leteboringer etter olje og gass har særlig funnet sted innerst i Billefjorden, med funn på nesten en kilometers dyp. Funnene er inntil videre ikke ansett som drivverdige.
Turisme er viktig for Svalbard, om lag 60 000 turister fra hele verden besøker øygruppen hvert år med håp om å oppleve bl.a. midnattssol, isbjørn og det værharde klimaet. I den senere tid har den kjente eventyreren Stein P. Aasheim hatt flere turer til Svalbard og også overvintret med familien i en fangsthytte på Austfjordneset (Spitsbergen). Turismen er i sterk vekst, med blant annet Hurtigruten, Spitsbergen Travel og Basecamp Spitsbergen som sentrale aktører. I 2011 ble det vedtatt et skjerpet vernereglement for turismen. De mest besøkte stedene er Longyearbyen, Kongsfjorden og Magdalenefjorden. Det går sommerstid noen cruisefarter rundt hele øygruppen.
Energiforsyningen er todelt: Longyearbyen får all sin energi og elektrisitet fra Bydrift sitt kullkraftverk på Skjæringa – Longyear Energiverk. Dette får kullet sitt fra Gruve 7 ved Longyearbyen. Det er også etablert et kullkraftverk i Barentsburg. De andre tettstedene har kun kraftforsyning gjennom bruk av dieselaggregater.
Skattereglene med lav selskapsskatt har ellers medført oppretting av en del pro-forma-selskaper og eierselskaper for ulik forretningsdrift som ikke skjer på øygruppen, en utvikling som har skutt fart de siste årene.
== Samfunn ==
=== Samferdsel, post og tele ===
Svalbard lufthavn er den internasjonale flyplassen ved Longyearbyen. Den har ruteflytrafikk til Oslo, Tromsø og Murmansk/Moskva.
Longyearbyen har både cruisehavn og stykkgodshavn, sistnevnte med rutetrafikk for gods til og fra Tromsø med M/S «Norbjørn». Det er også kullhavn i Longyearbyen og Svea for eksport til Kontinentet.
I 2003 bygde Norsk romsenter en 20 Gbit/s fiberkabel fra Harstad til Longyearbyen, og denne driftes av Telenor. Videre har Telenor doble 30–155 Mbit/s radiolinjeforbindelser til Barentsburg, Ny-Ålesund, Svea, Svalsat og Isfjord Radio. Kabelen gir grunnlag for fullt tilbud av internett og IPTV i Longyearbyen og Ny-Ålesund, samt mobiltelefoni, mobilt bredbånd, fjernsyn og radiosendinger over hele den bebodde delen av øygruppen.
Det er mobildekning inkludert 3G-kapasitet i Longyearbyen, Barentsburg og i store deler av Isfjorden og Adventdalen, Todalen, Reindalen og rundt Svea. I Longyearbyen finnes også dekning for 4G. Det er derimot ikke dekning i Ny-Ålesund. Det er ved forskrift radiotaushet innenfor en radius av 20 km fra Ny-Ålesund sentrum, fordi det kan gi interferens for vitenskapelige måleapparater. I Barentsburg har både det russiske mobilselskapet Megafon og Telenor bygd ut dekning.
Maritim Radio har kystradiostasjoner på Bjørnøya, Hopen, Isfjord Radio, Kongsvegpasset (Kongsfjorden) og ved Bjørndalen like nord for Longyearbyen. Ved stasjonen på Isfjord radio ble det 18.september 2011 satt opp en ny sender som formidler isvarsler og værmeldinger for hele havområdet nord til Nordpolen.
=== Polarforskning ===
Forskningsstasjonen Zeppelinobservatoriet ligger på Zeppelinfjellet, 474 meter over havet, overfor Ny-Ålesund i Kongsfjorden. Stasjonsbygningen eies av Norsk Polarinstitutt mens NILU - Norsk institutt for luftforskning er ansvarlig for den vitenskapelige virksomheten på stasjonen. Zeppelinstasjonen er sentral i overvåkingen av det globale atmosfæriske miljøet. Data som samles inn har stor betydning for kartleggingen av klimaendringer, endringer i stratosfærisk ozon og UV, miljøgifter, og langtransporterte luftforurensninger.
Universitetssenteret på Svalbard (UNIS) er et statlig selskap som skal gi studietilbud og drive forskning med utgangspunkt i Svalbards plassering i det høyarktiske området. Universitetssenteret er sammen med andre forskningsinstitusjoner lokalisert i Svalbard Science Center.
Svalbard globale frøhvelv er et lagringssted inne i fjellet i nærheten av Longyearbyen, som rommer inntil tre millioner forskjellige typer frø fra hele verden. Svalbard globale frøhvelv ble åpnet i februar 2007.
Svalbard har en viktig rolle i Norges forskning og måling av klimagassene og klimaendringene vi står overfor i dag.
== Se også ==
Liste over bergmestere for Svalbard
Liste over Svalbards grunneiere
== Referanser ==
== Litteratur ==
Arlov, Thor B. (1996). Svalbards historie (norsk). Oslo: Aschehoug. ISBN 82-03-22171-8.
Arlov, Thor B. og Arne O. Holm (2001). Fra company town til folkestyre (norsk). Longyearbyen: Svalbard Samfunnsdrift. ISBN 82-996168-0-8.
Fjærli, Eystein (1979). Krigens Svalbard. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.
Fløgstad, Kjartan (2007). Pyramiden: portrett av ein forlaten utopi (norsk). Oslo: Spartacus. ISBN 82-430-0398-9.
Grøneng, Aud Elsa (206). Frå Svalbard til Odessa. Oslo: Det Norske Samlaget. *Tjomsland, Audun and Wilsberg, Kjell (1995). Braathens SAFE 50 år: Mot alle odds. Oslo. ISBN 82-990400-1-9. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Stange, Rolf (2017): Svalbard: Norge nærmest Nordpolen. Omfattende guidebok på norsk. ISBN 978-3-937903-31-6.
Torkildsen, Torbjørn et. al. (1984). Svalbard: vårt nordligste Norge (norsk). Oslo: Forlaget Det Beste. ISBN 82-7010-167-2.
Umbreit, Andreas (2005). Guide to Spitsbergen. Bucks: Bradt. ISBN 1-84162-092-0.
Totland, Per Arne: KALDFRONT. Konfliktområdet Svalbard gjennom 100 år (Cappelen Damm, 2016) ISBN 978-82-02-49871-9
== Kilder ==
For «Lov og rett»:
St.meld. nr. 39 (1974–75) Vedrørende Svalbard
St.meld. nr. 40 (1985–86) Svalbard
St.meld. nr. 9 (1999–2000) Svalbard
== Eksterne lenker ==
(en) Svalbard – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Svalbard – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Sysselmesteren på Svalbard
Miljøstatus i Norge: Informasjon om miljøtilstanden på Svalbard
TopoSvalbard – Interaktivt kart over Svalbard, fra Norsk Polarinstitutt
Stedsnavn på Svalbard – søkbar database hos Norsk Polarinstitutt
St.meld. nr. 9 (1999) Svalbard
Spitzbergen Detaljert bakgrunn med seksjoner om dyre- og planteliv, historie, litteratur mm. (engelsk / tysk)
Geologisk studie av kaledonsk fjellkjededannelse og platetektonikk i devon (engelsk)
SvalbardFlora.net
Andøy Historielag om overvintringsfangst på øygruppen | | zoom = 3 | 2,477 |
null | 2023-02-04 | Sammensatt tall | null | null | null | Et sammensatt tall er et naturlig tall som er større enn 1 og som ikke er et primtall. Alle sammensatte tall er et produkt av to eller flere primtall. | 2,478 |
null | 2023-02-04 | Fender Stratocaster | null | null | null | Fender Stratocaster er en elektrisk gitarmodell designet av Leo Fender, George Fullerton og Freddie Tavares som fra 1954 fram til i dag produseres av Fender Musical Instruments Corporation.Ed Mitchell: IN PRAISE OF: The Fender Stratocaster, musicradar. | 2,479 |
https://no.wikipedia.org/wiki/David_Gilmour | 2023-02-04 | David Gilmour | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:David Gilmour', 'Kategori:Engelske gitarister', 'Kategori:Engelske låtskrivere', 'Kategori:Engelske sangere', 'Kategori:Fødsler 6. mars', 'Kategori:Fødsler i 1946', 'Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame (gruppemedlem)', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Order of the British Empire (CBE)', 'Kategori:Personer fra Cambridge', 'Kategori:Pink Floyd', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | David Jon Gilmour (født 1946) er en britisk gitarist, vokalist og låtskriver særlig kjent fra Pink Floyd hvor han bidro med en vesentlig del av bandets repertoar. Gilmour har i tillegg en karriere som solomusiker. Han ble utnevnt til kommandør av Order of the British Empire i 2003 og ble i 2011 rangert som nummer 14 på «Rolling Stones liste over 100 største gitarister gjennom tidene». Etter at Gilmour erstattet Syd Barrett i Pink Floyd utviklet bandet en progressiv space-sound basert særlig på Gilmours elektriske gitar. På 1970-tallet var han en av stilskaperne på elektrisk gitar. Bandet er at av de sentrale innenfor progressiv rock og utviklet seg rundt 1970 fra et undergrunnsband til et av rockehistoriens betydeligste band.På 1970-tallet fikk han via bekjentskaper en demotape med musikk av den 14 år gamle Kate Bush. Gilmour betalte et par år senere for hennes prøveinnspilling i Abbey Road Studios. Gilmour ledet selv prøveinnspillingen som ledet til platekontrakt med EMI da hun var 17 år gammel.
| David Jon Gilmour (født 1946) er en britisk gitarist, vokalist og låtskriver særlig kjent fra Pink Floyd hvor han bidro med en vesentlig del av bandets repertoar. Gilmour har i tillegg en karriere som solomusiker. Han ble utnevnt til kommandør av Order of the British Empire i 2003 og ble i 2011 rangert som nummer 14 på «Rolling Stones liste over 100 største gitarister gjennom tidene». Etter at Gilmour erstattet Syd Barrett i Pink Floyd utviklet bandet en progressiv space-sound basert særlig på Gilmours elektriske gitar. På 1970-tallet var han en av stilskaperne på elektrisk gitar. Bandet er at av de sentrale innenfor progressiv rock og utviklet seg rundt 1970 fra et undergrunnsband til et av rockehistoriens betydeligste band.På 1970-tallet fikk han via bekjentskaper en demotape med musikk av den 14 år gamle Kate Bush. Gilmour betalte et par år senere for hennes prøveinnspilling i Abbey Road Studios. Gilmour ledet selv prøveinnspillingen som ledet til platekontrakt med EMI da hun var 17 år gammel.
== Bakgrunn ==
Gilmour ble født 6. mars 1946 i Cambridge i England. Han vokste oppp i det velstående området Grantchester Meadows i Cambridge. Hans far, Douglas Gilmour, hadde doktorgrad og var førsteamanuensis (senior lecturer) i zoologi og genetikk ved Cambridge University, og hans mor, Sylvia, var filmklipper. Moren flyttet til USA da David var 12 år gammel og hun sendte ham Bob Dylans første album som akkurat kom ut, og dette albumet gjorde David interessert i rock. Gilmour fikk gitar som ung fordypet seg i kopiering The Shadows' instrumental «Apache». Han var stillferdig som gutt.Gilmour gikk på Perse School i Hills Road, Cambridge, og møtte Syd Barrett, som gikk ved Hills Road Sixth Form College i samme gate. Gilmour ble tidlig en god gitarist og medvirket i lokale band i Cambridge. Her studerte han språk, og i lunsjpausene spilte han gitar sammen med Barrett. Gilmour var en teknisk mye bedre gitarist lærte Barrett å spille gitar. Gilmour, Barrett og Roger Waters gikk alle tre på Cambridge High School for gutter. Alle tre flyttet til London. I 1963 dannet Gilmour bandet Joker's Wild som han tildels reiste rundt i Europa sammen med. Gilmour var deretter en tid i Frankrike for å lære språket og han arbeidet der en periode som modell. Gilmour forlot imidlertid bandet i 1966 og reiste rundt i Spania og Frankrike som gatesanger sammen med noen venner. De hadde lite suksess og levde fra hånd til munn, og Gilmour havnet til slutt på sykehus på grunn av feilernæring. I 1967 returnerte de til England i en van, med bensin stjålet fra en byggeplass i Frankrike.
== Pink Floyd ==
I januar 1968 ble han invitert til å bli med i Pink Floyd, da hans barndomsvenn og bandets daværende frontfigur, gitarist og vokalist, Syd Barrett, ble stadig mer ustabil trolig som følge av et overdrevent forbruk av hallusinogene stoffer. På denne tiden lå Gilmours band, Joker's Wild, an til å gjøre det omtrent like bra som Pink Floyd. Pink Floyd spilte opprinnelig coverversjoner av rhythm and blues og begynte sent i 1966 å spille Barretts komposisjoner. Bandets første album ble gitt ut av EMI i august 1967.Gilmour ble offisielt med i Pink Floyd 18. februar 1968. Barrett var vanskelig å ha med på konserter og de håpet å kunne beholde ham som komponist. Før han ble med i Pink Floyd jobbet Gilmour både som modell og som budbilsjåfør for et designfirma. David Gilmour viste seg som en god vokalist og teknisk god gitarist med sans for harmoniske og lange gitarsoloer. Kort tid etter at Gilmour ble med, sluttet Barrett i bandet etter oppfordring fra de andre, men Gilmour var hovedprodusent og bassist på Barretts to soloalbum The Madcap Laughs og Barrett. I mars 1968 ble Barrett bedt om å forlate gruppa. På Pink Floyds andre album, A Saucerful of Secrets innspilt i Abbey Road Studio, medvirket Barrett på tre låter og David på fire. Barrett sto som komponist for en av låtene. Albumet nådde 9. plass på britiske platelister og bandet reiste på stor turne i USA sammen med The Who og Soft Machine. Albumet Ummagumma (1969) var eksperimentelt og uvanlig innenfor popmusikk, og nådde 5. plass på britiske salgslister. Albumet Atom Heart Mother var det første som nådde til topps på salgslistene. Etter en omfattende turne i Europa og USA 1970-1971, produserte bandet Meddle der Gilmour hadde en mer fremtredende rolle. I 1975 etter en omfattende turne begynte Waters å arbeide med en ny komposisjon basert på et firenoters motiv spilt av Gilmour. Resultatet ble den lange «Shine on You Crazy Diamond» som fylte store deler av Wish You Were Here.Sammen med de opprinnelige bandmedlemmene Roger Waters, Nick Mason og Richard Wright var Gilmour med på å utvikle Pink Floyd fra et undergrunnsband til en av 1970-tallets supergrupper. De storslåtte konsertene deres var attraksjoner og i 1970 var 100.000 til stede under konserten i Hyde Park i London. På konsertscenen har de visuelle effektene og avansert lydteknikk dominert mens bandmedlemmene gjorde lite av seg. Turneen med Atom Heart Mother i 1970 inkluderte kor og orkester. Musikkutgivelser som The Dark Side of the Moon og The Wall regnes blant hovedverk i rockehistorien. Musikken til The Dark Side of the Moon ble fremført på konsert første gang i Rainbow Theatre i London 17. februar 1972, ett år før albumet kom ut. Sceneshowet var på den tiden uvanlig omfattende med 9 tonn utstyr som det tok seks timer å sette opp. Bootleg-album fra konserten på Rainbow Theatre solgte i 120.000 kopier. Med Dark Side of the Moon viste bandet en vesentlig utvikling i sin evne til å komponere med mer vekt på melodi, fyldigere arrangementer, og mer konsise og strukturerte komposisjoner. Albumet hadde mer avanserte tekster med sammenhengende tema. Det var dette albumet som gjorde Pink Floyd store og er at de mest solgte rockealbum. Fire album fra og med Dark Side of the Moon til og med The Wall er høydepunktene i Pink Floyds historie.Etter Wish You Were Here tok Waters styringen over bandets virksomhet. I 1978 presenterte Waters to nye ideer hvorav den ene ble The Wall (som ble at tidenes mest solgte album) og den andre Pros and Cons of Hitchhiking. The Wall-turneen var bandets mest omfattende produksjon til da. Forholdet mellom Waters og Gilmour begynte etterhvert å bli ganske anstrengt, og etter utgivelsen av The Final Cut i 1983 som Roger Waters styrte absolutt alt på, var forholdet mellom de to ødelagt. Waters forlot formelt Pink Floyd i 1985, men Gilmour, Richard Wright og Nick Mason bestemte seg for å fortsette å gi ut musikk under navnet Pink Floyd. Etter et søksmål fra Waters, ble det i 1986 inngått et forlik som ga Gilmour og de andre lov til å bruke navnet Pink Floyd, mens Waters beholdt alle rettighetene til The Wall. Etter dette utgjorde Gilmour og Mason kjernen i bandet, mens Wright ble leid som studiomusiker. I juli 1990 gjennomførte Waters en stor The Wall-konsert i Berlin (etter Berlinmurens fall) med inviterte bidragsytere som Sinéad O'Connor og uten Gilmour og de andre fra Pink Floyd.
=== Etter Waters ===
I 1994 kom Pink Floyd med albumet The Division Bell hvor Gilmour sto for det meste av musikken. Wright var formelt innleid musiker, men ble kreditert som komponist på fem spor. Albumet nådde til topps på platelistene i USA og Storbritannia.Midt på 1980-tallet tok Gilmour over den musikalske ledelsen av Pink Floyd. Gilmour anerkjente i 1995 Waters for engasjementet og de «briljante» teksten, men mente at Waters ikke er en spesielt god musiker. Han fikk ikke et normalt forhold til Waters igjen før i 2005 da Pink Floyd ble gjenforent under Live 8 2. juli.Barrett døde i 2006 og Wright i 2008. I 2014 ga Gilmour og Mason ut albumet The Endless River dedisert til Wright med noe av musikken laget av Wright. Deler av materialet ble innspilt før Wright døde blant annet i forbindelse med Division Bell. Albumet er hovedsakelig instrumentalt med innslag av tekst fra Polly Samson, Gilmours kone. Rolling Stone skriver albumet er preget av Gilmours karakteristiske gitarsolo. The Guardian ga albumet god omtale og mente det var en fin måte å avslutte Pink Floyd. The Independent kaller albumet kjedelig og skuffende. Albumet solgte godt i mange land og nådde 3. plass på platelistene i USA.
== Solokarriere ==
Ved siden av karrieren i Pink Floyd har David Gilmour jobbet som studiomusiker, produsent og lydtekniker på konserter. I 1974 produserte han albumet Blue Pine Trees for det britiske bandet Unicorn.Han har samarbeidet med Roy Harper, Kate Bush, The Dream Academy, Grace Jones, Arcadia, Bryan Ferry, Robert Wyatt, John Martyn, Hawkwind, Paul McCartney, Sam Brown, Jools Holland, Propaganda, Pete Townshend, The Who og Queen.
I 1984 medvirket Gilmoure på Paul McCartneys Give My Regards to Broad Street låten «No More Lonely Nights»; i 1999 på McCarnetys Run Devil Run; i 1979 på Back to the Egg av Wings. I 2003 medvirket på han på Ringo Starrs Ringo Rama.Han har gitt ut tre soloalbum. Det første, David Gilmour, som kom i 1978 (innspilt i Super Bear Studios i Frankrike), var et prosjekt som han mange år i forveien hadde avtalt å gi ut i samarbeid med gamle kolleger i bandene han spilte i før han ble med i Pink Floyd, Joker's Wild og Flowers. Det er demoinnspillingen til dette albumet musikken til «Comfortably Numb» stammer fra. I mars 1984 ga Gilmour ut About Face som fikk bedre kritikker enn Waters' album på den tiden, men solgte ikke særlig. I 1985 medvirket han som vokalist på Nick Masons andre soloalbum sammen med Maggie Reilly. Gilmour slet med å sette sammen et nytt album fra Pink Floyd uten Waters. I 1987 kom med A Momentary Lapse of Reason som ble godt mottatt av platekjøperne og bandet innledet en kommersielt vellykket verdensturne som varte i tre år.Det finnes også en EP med innspillinger av coverlåter gjort av Joker's Wild. Denne finnes i svært få eksemplarer og er et meget ettertraktet samleobjekt.
I 2001 og 2002 holdt Gilmour en rekke konserter som førte til utgivelsen av DVD-en David Gilmour in Concert. Denne utgivelsen var en blanding av Pink Floyd-klassikere, andre sanger Gilmour likte og den nye låten «Smile». Med et akustisk lydbilde ispedd elektrisk gitar på enkelte av sporene, mente enkelte kritikere at Gilmour hadde oppfunnet stilarten kammerrock.
I november 2003 ble han tildelt kommandørgraden av ordenen Order of the British Empire for filantropi og sine bidrag til musikken. Gilmour har i motsetning til svært mange andre filantroper ikke gjort noe nummer ut av sin giverglede, og de fleste av hans bidrag er ukjente. Men i 2003 ble det kjent at han gav hele salgssummen av et hus han eide i London til organisasjonen Crisis, som driver veldedig arbeid blant hjemløse i Storbritannia. Gilmour ble senere visepresident i organisasjonen. Etter opptredenen på Live 8 i 2005 ble det en midlertidig økning i salget på 1343% av platen Echoes: The Best of Pink Floyd, og Gilmour sendte ut et opprop der han ba alle som hadde fått økte inntekter som følge av økt platesalg etter den verdensomspennende konserten, om å gi bort dette til veldedige formål.Gilmour er også en erfaren pilot og hadde sitt eget flyfirma i «Interpic Aviation», før han solgte seg ut. Dessuten har han en viss interesse for racerbiler, om enn ikke like lidenskapelig som bandkollega Nick Mason.
På Gilmours 60-årsdag, 6. mars 2006, kom det hittil siste soloalbumet On an Island. Der har han blant annet samarbeidet med Richard Wright, Caroline Dale, Graham Nash, David Crosby, Guy Pratt, Phil Manzanera, Jools Holland, Bob Klose og Robert Wyatt. For å promotere albumet la han ut på en relativt kort turné i Europa og Amerika. Han spilte tre konserter i Royal Albert Hall som ble filmet til DVD-utgivelsen Remember That Night i september 2007. Denne DVD-en fikk svært god omtale. Den 6. og 15. september ble et utdrag fra konserten, en spørsmål og svar-runde og en live-sang vist på kinoer rundt om i Europa og Amerika. Alt dette ble overført til kinoene via satellitt. Etter utgivelsen uttalte Gilmour at han nå ville tilbake til sin «jobb», nemlig å være familiefar, men han så ikke bort fra at et nytt studioalbum kunne bli aktuelt. 22. september 2008 ble livealbumet Live in Gdańsk utgitt i fem ulike versjoner. Samtidig lanserte Fender signaturmodellen av Gilmours svarte gitar i to ulike versjoner.
== Musikkstil ==
I wanted a bright, powerful lead guitar tone that would basically rip your face off.
Gilmour er kjent for presise soloer med røtter i blues selv om Pink Floyd sjelden spilte blues. Soloene hans er kjent for å være velkomponerte, sparsommelige, lyriske og emosjonelle. Gilmour har forklart at det han manglet på teknikk og fart, måtte han ta igjen på melodi. I tillegg har han eksperimentert mye og laget nye effekter ved hjelp av forsterkere. Han var tidlig ute med bruk av ekko inspirert av Syd Barrett. Gitaren som er mest knyttet til Gilmour, er en Fender Stratocaster, men Gilmours lydbilde kommer mer som et resultat av valg av toner og spillestill fremfor utstyr. En av hans mest kjente soloer («Another Brick in the Wall Part II») ble for eksempel spilt på en Gibson Les Paul.
Selv om han er mest kjent som gitarist, spiller Gilmour også bass (som han gjorde på mange Pink Floyd-sanger), trommer, tangentinstrumenter og, i det siste, saksofon. Da Pink Floyd måtte spille «Money» inn på nytt, for samlealbumet A Collection of Great Dance Songs, ble dette gjort av Gilmour alene på alle instrumentene, bortsett fra saksofon.
== Gitarer ==
Fender
Svart Stratocaster; Nåværende og 1970-tallets hovedgitar
Rød Stratocaster; Hovedgitar på slutten av 80-tallet og 90-tallet.
Stratocaster; serienummer #0001.
Telecaster
Esquire
Gibson
En Gibson Les Paul
Gretsch Duo-Jet
Ovation og Martin akustisk
Taylor akustisk
Jedsen lap steel
== Trivia ==
David Gilmour er eier av den første serieproduserte Fender Stratocaster.
David Gilmour sluttet tvert å røyke etter at han hørte hostinga på starten av «Wish You Were Here».
== Soloutgivelser ==
Studioalbum
1978 – David Gilmour
1984 – About Face
2006 – On an Island
2015 – Rattle That LockKonsertalbum
2002 – In Concert (DVD)
2007 – Remember That Night (live DVD)
2008 – Live in Gdańsk
2017 - Live at Pompeii
== Referanser ==
== Litteratur ==
Holm, Kurt E (1995). Gjennom lydmuren: Pink Floyd 30 år. Leknes: S-forlaget. ISBN 8278100004.
Marcussen, Tor og Morten Jørgensen (1988). Historien om rock, 11: The Who og Pink Floyd. Stabekk: Den norske bokklubben. ISBN 8252518117.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) David Gilmour – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) David Gilmour – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) David Gilmour på Internet Movie Database
(en) David Gilmour hos Rotten Tomatoes
(en) David Gilmour hos The Movie Database
(en) David Gilmour hos Internet Broadway Database
(en) David Gilmour på Apple Music
(en) David Gilmour på Discogs
(en) David Gilmour på MusicBrainz
(en) David Gilmour på Encyclopaedia Metallum
(en) David Gilmour på Spotify
(en) David Gilmour på Songkick
(en) David Gilmour på Last.fm
(en) David Gilmour på Genius — sangtekster
(en) David Gilmour på AllMusic
David Gilmour på Twitter
David Gilmour på Facebook
David Gilmour på Instagram
David Gilmour på YouTube
David Gilmour på Myspace | David Jon Gilmour (født 1946) er en britisk gitarist, vokalist og låtskriver særlig kjent fra Pink Floyd hvor han bidro med en vesentlig del av bandets repertoar. Gilmour har i tillegg en karriere som solomusiker. | 2,480 |
https://no.wikipedia.org/wiki/The_Doors | 2023-02-04 | The Doors | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Band etablert i 1965', 'Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame', 'Kategori:Opphør i 1973', 'Kategori:Rockegrupper fra USA'] | For den amerikanske filmen fra 1991 om bandet, se The Doors (film)The Doors var et amerikansk rockeband, dannet i 1965 i Los Angeles av keyboardisten Ray Manzarek, vokalist Jim Morrison, trommeslager John Densmore, og gitarist Robby Krieger. Bandet har solgt mellom 80 og 100 millioner album på verdensbasis. De var også en av de mest kontroversielle bandene på slutten av 1960- og begynnelsen av 1970-tallet, mest på grunn av Morrisons kryptiske tekster og uforutsigbare sceneopptredener.
| For den amerikanske filmen fra 1991 om bandet, se The Doors (film)The Doors var et amerikansk rockeband, dannet i 1965 i Los Angeles av keyboardisten Ray Manzarek, vokalist Jim Morrison, trommeslager John Densmore, og gitarist Robby Krieger. Bandet har solgt mellom 80 og 100 millioner album på verdensbasis. De var også en av de mest kontroversielle bandene på slutten av 1960- og begynnelsen av 1970-tallet, mest på grunn av Morrisons kryptiske tekster og uforutsigbare sceneopptredener.
== 1965–1968 ==
=== Begynnelsen ===
The Doors ble dannet etter at Jim Morrison og Ray Manzarek møttes på Venice Beach i Los Angeles i juli 1965. Morrison fortalte at han skrev låter og ble overtalt av Manzarek til å synge en tidlig versjon av «Moonlight Drive». Manzarek ble imponert og ville at de skulle starte et band sammen. I august 1965 kom John Densmore med og i september fikk de med seg Robby Krieger. Bandet tok navnet etter Aldous Huxley's bok, The Doors of Perception.
Bandet spilte konserter på klubben London Fog, og ble senere hus-band på Whisky a Go Go. 18. august 1966 signerte bandet platekontrakt med Elektra Records etter at plateselskapets president Jac Holzman og plateprodusenten Paul A. Rothchild hadde sett dem spille. Senere i august fikk bandet sparken fra Whisky a Go Go etter fremføringen av «The End», der Morrisons vågale opptreden og ødipale avslutning av sangen ble for mye for klubbens eier. Senere ble gruppens tekster, blant annet «The End», sensurert på gruppens debutalbum The Doors. Morrisons utfordrende sceneopptreden vakte også mye oppsikt og ga bandet en del problemer senere.
=== The Doors og Strange Days ===
Bandet spilte inn sitt debutalbum The Doors i løpet av seks dager, fra 24. august til 31. august 1966. Singelen «Break on Through (To the Other Side)» ble utgitt 1. januar 1967, med 126.-plass som høyest på singellistene i USA. Den andre singelen, «Light My Fire» gikk til topps på Billboard Hot 100 og ble bandets store gjennombrudd.
Bandet spilte fra mai til august 1967 inn sitt andre album, Strange Days, og det ble utgitt 25. september. Strange Days ble av bandet sett på som en kreativ triumf, og de var skuffet over det relativt dårlige salget. En av årsakene til den manglende kommersielle suksessen, var at det ikke ble utgitt noen singel fra albumet. Til tross for dette inneholder albumet flere klassiske The Doors-låter. På albumet finnes blant andre tittellåten «Strange Days», «People Are Strange», «Love Me Two Times» og «Moonlight Drive».
=== Arrestert i New Haven ===
9. desember 1967 ble Morrison arrestert under en konsert i New Haven i Connecticut, da han etter en angivelig konfrontasjon med politiet før konserten gikk på scenen og skjelte ut politiet etter noter. Morrison ble hentet ned fra scenen av politiet og siktet for «offentlig uanstendig adferd».
=== Waiting for the Sun ===
Innspillingen av bandets tredje album, Waiting for the Sun, ble preget av Jim Morrisons tiltagende alkoholproblemer og narkotikamisbruk. Allikevel fikk de 1.-plass på singellistene med «Hello, I Love You», men det ble påpekt at melodien var påfallende lik The Kinks' hit «All Day and All of the Night». The Kinks' gitarist Dave Davies tok med en snutt av «Hello, I Love You» under en solofremføring av «All Day...», med en påfølgende sarkastisk kommentar: «Jeg har aldri forstått hvorfor ingen har tatt opp dette noen gang. Men en kan vel ikke si noe sånt om The Doors. Det er jo ikke lov... ».Albumet inneholder flere The Doors-klassikere, som blant andre «Five to One», «Spanish Caravan» og «The Unknown Soldier». Sangen «Waiting for the Sun» ble ikke utgitt før et og et halvt år senere, på albumet Morrison Hotel i 1970.
== 1969–1971 ==
=== The Soft Parade ===
The Doors' fjerde album, The Soft Parade, ble utgitt i juli 1969. Det inneholder mere popinspirert musikk, komplekse arrangementer og det benyttes flere instrumenter, som for eksempel saksofon på «Touch Me». Det tok lang tid å ferdigstille albumet, da Morrison ble vanskeligere å samarbeide med. Han nektet blant annet å synge Robby Kriegers tekst til «Tell All the People», og han ble mer og mer ustabil på grunn av sitt rusmisbruk. Alt tok lengre tid, og studiokostnadene ble etterhvert enorme. Bandet var nær ved å oppløses, men til tross for alle problemene ble albumet en suksess. Morrison bidro mindre enn normalt med låtskriving, og Robby Krieger er kreditert for halvparten av sangene.
=== Arrestert i Miami ===
Under en konsert i Miami i Florida 1. mars 1969 gjorde Morrison sin mest kontroversielle opptreden. Han virket uinteressert i å synge og begynte å skrike og skjelle ut publikum, kom med uærbødige kommentarer om «det meste» og hadde flere følelsesmessige utbrudd på scenen. Fire dager senere ble en arrestordre gitt, der Morrison ble siktet for blotting etter å ha vist sin penis på scenen, i tillegg til «offentlig uanstendig adferd». Han ble senere dømt til seks måneder i fengsel og fikk en bot på 500 dollar. Morrison anket, men han døde før ankesaken ble avgjort.
=== Morrison Hotel, Absolutely Live og L.A. Woman ===
I november 1969 startet The Doors innspillingen av albumet Morrison Hotel, som ble utgitt i februar 1970. Musikken på albumet var en dreining mot bluesrock, og Morrison var tilbake som bandets hoved-låtskriver. Selv uten en hitsingel solgte albumet godt, og kom på 4.-plass på Billboard 200. Dette ble også det albumet som plasserte seg høyest på UK Albums Chart i Storbritannia, med en 12.-plass.
I juli 1970 kom The Doors' første konsertalbum, Absolutely Live, som ifølge produsent Paul A. Rothchild ble et lappeteppe av et album. Enkelte sanger ble «klippet og limt» sammen fra flere forskjellige konsertopptak, da Rothchild prøvde å skape «den perfekte The Doors-konsert». Bandet reiste igjen ut på turné, og til tross for Morrisons rettssak i Miami i august 1970 spilte de under Isle of Wight-festivalen 29. august.
I desember 1970 var bandet tilbake i studio. Bluesrock-stilen ble videreført på The Doors' neste album, L.A. Woman, med sanger som blant andre tittellåten «L.A. Woman», «Love Her Madly» og den stemningsfulle «Riders on the Storm». Albumet ble utgitt i april 1971, og regnes som både et av bandets beste og som et av tidenes beste.
=== Morrisons død ===
The Doors ga sine to siste konserter i desember 1970. Morrison var helt klart ute av stand til å gjennomføre konserter uten å bryte sammen, og de bestemte seg for å slutte å spille offentlig. Innspillingene av L.A. Woman ble avsluttet i januar 1971, og 16. mars flyttet Morrison til Paris i Frankrike. Han fortsatte med sitt misbruk av alkohol og narkotika. 3. juli 1971 ble Jim Morrison funnet død i sin leilighet i Paris, sittende i et badekar.
== 1971–1973 til nåtid ==
Etter Morrisons død i 1971 ga de ut to album, men brøt så opp. De kom sammen igjen i 1978 for å spille inn musikk til diktopplesninger som Jim Morrison hadde lest inn på sin 27-årsdag 8. desember 1970, An American Prayer.
De gjenlevende medlemmene begynte å spille sammen igjen på 1990-tallet, blant annet på VH1-programmet Storytellers. Trommeslager John Densmore forlot gruppen tidlig på 2000-tallet på grunn av indre stridigheter i gruppa. Ray Manzarek og Robbie Krieger fortsatte med ulike vokalister, først under bandnavnet Riders on the Storm og senere som Manzarek-Krieger ettersom Densmore nektet dem å bruke navnet The Doors. Ray Manzarek døde 20. mai 2013 av gallegangskreft.
== Bandmedlemmer ==
Jim Morrison – sang, munnspill, slagverk (1965–1971; død 1971)
Ray Manzarek – keyboard, sang, bakgrunnssang (1965–1973, 1978; død 2013)
Robby Krieger – gitar, sang, bakgrunnssang (1965–1973, 1978)
John Densmore – trommer, slagverk, bakgrunnssang (1965–1973, 1978)
Patty Sullivan – bassgitar (1965)
== Diskografi ==
=== Studioalbum ===
1967 The Doors
1967 Strange Days
1968 Waiting for the Sun
1969 The Soft Parade
1970 Morrison Hotel
1971 L.A. Woman
1971 Other Voices (uten Jim Morrison)
1972 Full Circle (uten Jim Morrison)
1978 An American Prayer (Morrison leser dikt, tonesatt av The Doors)
=== Konsertalbum ===
1970 Absolutely Live
1983 Alive, She Cried
1987 Live at the Hollywood Bowl
1991 In Concert
2012 Live at the Bowl '68 (Utvidet versjon av Live at the Hollywood Bowl)
=== Samlealbum (utvalg) ===
1972 Weird Scenes Inside the Gold Mine
1980 Greatest Hits
1985 The Best of The Doors
1991 The Doors (soundtrack fra filmen The Doors)
2000 The Best of The Doors (2000)
2001 The Very Best of The Doors
2007 The Very Best of The Doors (2007)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) The Doors – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) The Doors på Internet Movie Database
(en) The Doors på Apple Music
(en) The Doors på Discogs
(en) The Doors på MusicBrainz
(en) The Doors på SoundCloud
(en) The Doors på Spotify
(en) The Doors på Songkick
(en) The Doors på Last.fm
(en) The Doors på Genius — sangtekster
(en) The Doors på AllMusic
The Doors på Twitter
The Doors på Facebook
The Doors på Instagram
The Doors på YouTube
The Doors på Myspace
The Doors på Tumblr
The Doors på TikTok
The Doors tabulatur | The Doors var et amerikansk rockeband, dannet i 1965 i Los Angeles av keyboardisten Ray Manzarek, vokalist Jim Morrison, trommeslager John Densmore, og gitarist Robby Krieger. Bandet har solgt mellom 80 og 100 millioner album på verdensbasis. | 2,481 |
null | 2023-02-04 | John Lyng | null | null | null | Johan (John) Daniel Fürstenberg Lyng (født 22. august 1905 i Trondhjem, død 18. | 2,482 |
https://no.wikipedia.org/wiki/19._%C3%A5rhundre | 2023-02-04 | 19. århundre | ['Kategori:1800-tallet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Århundrer'] | Det 19. århundre dekker årene 1801–1900, mens attenhundretallet dekker årene 1800–1899.
| Det 19. århundre dekker årene 1801–1900, mens attenhundretallet dekker årene 1800–1899.
== Viktige hendelser ==
Norges Grunnlov blir underskrevet på Riksforsamlingen på Eidsvold (1814)
Den spanske inkvisisjonen tar offisielt slutt (1834)
Britiske kolonister nådde New Zealand (1840)
Den lille istid opphører (rundt 1850)
Suezkanalen åpnes (1869)
== Årstall ==
== Se også ==
Århundre | Det 19. århundre dekker årene 1801–1900, mens attenhundretallet dekker årene 1800–1899. | 2,483 |
https://no.wikipedia.org/wiki/18._%C3%A5rhundre | 2023-02-04 | 18. århundre | ['Kategori:1700-tallet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Århundrer'] | Det 18. århundre varte fra 1. januar 1701 til 31. desember 1800 i den gregorianske kalenderen.
I det 18. århundre hadde opplysningstiden en stor innvirkning på samfunnet, og både den franske revolusjonen og den amerikanske revolusjonen fant sted i denne perioden. Filosofi og vitenskap hadde i denne perioden økt betydning i forhold til tidligere. Filosofene i det 18. århundre drømte om lysere tider. Denne drømmen ble til virkelighet med den franske revolusjonen, selv om det ble senere svekket av frykten for Maximilien Robespierre. Ved det første omfavnet monarkier i Europa opplysningstidens idealer, men med den franske revolusjonen fryktet de å miste sin makt og opprettet kontrarevolusjonen.
Det osmanske riket var i en langvarig nedgang, det klarte ikke å holde tritt med de teknologiske fremskrittene i Europa. Det 18. århundre markerte også slutten av den polsk-litauiske samveldet som en selvstendig stat. Det en gang så store og mektige riket, som en gang var i stand til å erobre Moskva og beseire den store ottomanske hæren, kollapset under mange invasjoner. Det semi-demokratiske regjeringssystemet var ikke effektivt nok til rivaliserende monarkiske nabolandene Preussen, Russland og Østerrike som delte Commonwealth territorier blant dem, noe som endret den sentraleuropeiske politikken for de neste hundre årene.
Storbritannia ble en stormakt i verden med Frankrikes nederlag i Amerika, i 1760-årene og erobringen av store deler av India. Men Storbritannia mistet mange av sin nordamerikanske kolonier etter den amerikanske revolusjonen, som var aktivt hjulpet av den franske. Den industrielle revolusjon startet i Storbritannia rundt 1770 med produksjon av den forbedrede dampmaskinen. Til tross for sin beskjedne begynnelse i det 18. århundre, ville det radikalt endre samfunnet og miljøet.
| Det 18. århundre varte fra 1. januar 1701 til 31. desember 1800 i den gregorianske kalenderen.
I det 18. århundre hadde opplysningstiden en stor innvirkning på samfunnet, og både den franske revolusjonen og den amerikanske revolusjonen fant sted i denne perioden. Filosofi og vitenskap hadde i denne perioden økt betydning i forhold til tidligere. Filosofene i det 18. århundre drømte om lysere tider. Denne drømmen ble til virkelighet med den franske revolusjonen, selv om det ble senere svekket av frykten for Maximilien Robespierre. Ved det første omfavnet monarkier i Europa opplysningstidens idealer, men med den franske revolusjonen fryktet de å miste sin makt og opprettet kontrarevolusjonen.
Det osmanske riket var i en langvarig nedgang, det klarte ikke å holde tritt med de teknologiske fremskrittene i Europa. Det 18. århundre markerte også slutten av den polsk-litauiske samveldet som en selvstendig stat. Det en gang så store og mektige riket, som en gang var i stand til å erobre Moskva og beseire den store ottomanske hæren, kollapset under mange invasjoner. Det semi-demokratiske regjeringssystemet var ikke effektivt nok til rivaliserende monarkiske nabolandene Preussen, Russland og Østerrike som delte Commonwealth territorier blant dem, noe som endret den sentraleuropeiske politikken for de neste hundre årene.
Storbritannia ble en stormakt i verden med Frankrikes nederlag i Amerika, i 1760-årene og erobringen av store deler av India. Men Storbritannia mistet mange av sin nordamerikanske kolonier etter den amerikanske revolusjonen, som var aktivt hjulpet av den franske. Den industrielle revolusjon startet i Storbritannia rundt 1770 med produksjon av den forbedrede dampmaskinen. Til tross for sin beskjedne begynnelse i det 18. århundre, ville det radikalt endre samfunnet og miljøet.
== Europa ==
Den spanske arvefølgekrigen (1701-1714) rørte store deler av Europa. Den polske arvefølgekrigen (1733-1738) berørte Polen, Rhinland og Nord-Italia. Den Østerrike arvefølgekrigen (1740–1748) og sjuårskrigen (1756–1763) omfattet nesten alle stormaktene i Europa.
Storbritannia, som var blitt dannet gjennom en union mellom England og Skottland i 1707, mistet herredømet over USA, men ble likevel en stormakt gjennom å ha seiret over Frankrike i Amerika og gjennom kolonier i India, Sør-Afrika og Australia. England fikk sine første dagsaviser i begynnelsen av århundre med The Daily Courant og The Norwich Post. South Sea-bobla, en tidlig finansboble, sprakk i 1720 og ruinerte mange briter. Det britisk-styrte Irland opplevde en hungersnød som drepte rundt en tidel av innbyggerne.
Russland tok over fra Sverige som den viktigste makten i Baltikum etter den store nordiske krigen 1700-21. Peter den store reformerte kirken i 1721 og opphevet slaveriet i 1723 — slavene ble i stedet livegne.
Kongedømmet Preussen oppstod i 1701 og vokste gjennom de schlesiske krigene og delingene av Polen. Hungersnød i Øst-Preussen i 1708-09 drepte en tredel av innbyggerne.
Camisard-opprøret mot fransk undertrykking av hugenottene fant sted i Frankrike fra 1702 til 1715. Rákóczi-opprøret mot Habsburg-styret fant sted i Ungarn fra 1703 til 1711. Kosakkopprøret, det største bondeopprøret i Russland, utspilte seg i 1774-75. Den franske revolusjonen, som gjorde Frankrike til republikk, brøt ut i 1789. Det irske opprøret i 1789 klarte ikke å gjøre slutt på det britiske styret.
Jordskjelvet i Lisboa i 1755 drepte tusentalls og fikk innvirkning på politikk, kunst og filosofi.
== Se også ==
Århundre | Det 18. århundre varte fra 1. | 2,484 |
https://no.wikipedia.org/wiki/20._%C3%A5rhundre | 2023-02-04 | 20. århundre | ['Kategori:1900-tallet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Århundrer'] | «1900-tallet» omdirigeres hit, men kan også referere til 1900-årene.
Det 20. århundre dekker årene 1901–2000, mens nittenhundretallet dekker årene 1900–1999.
| «1900-tallet» omdirigeres hit, men kan også referere til 1900-årene.
Det 20. århundre dekker årene 1901–2000, mens nittenhundretallet dekker årene 1900–1999.
== Viktige hendelser ==
Verdens første motodrevne fly tar av 1903
Første verdenskrig 1914 – 1918
Folkeforbundet grunnlagt 1919, oppløst 1946
Andre verdenskrig 1939 – 1945
Z3, verdens første programmerbare datamaskin, 1941
FN etablert 1945
Den kalde krigen 1945 – 1991
Sputnik 1, den første kunstige satellitten, 1957
Månelandingen 1969
=== Oppdagelser og nyskapninger ===
Den spesielle relativitetsteorien 1905
Den generelle relativitetsteorien 1916
Moderne raketteknologi 1926
Penicillin 1928
Turingmaskinen 1936
Evolusjonsbiologi 1937
P-pille 1951
DNA 1953
== Årstall ==
== Eksterne lenker ==
Søkbar digitalkopi av Simon Adams' og Robin Cross' Damms illustrerte : Det 20. århundre (1998) | Det 20. århundre dekker årene 1901–2000, mens nittenhundretallet dekker årene 1900–1999. | 2,485 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Str%C3%B8msgodset_Toppfotball | 2023-02-04 | Strømsgodset Toppfotball | ['Kategori:10,2°Ø', 'Kategori:59,7°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater hentet fra P159', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballag etablert i 1907', 'Kategori:Fotballag i Drammen', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Strømsgodset Idrettsforening'] | Strømsgodset Toppfotball (stiftet 10. februar 1907) er en norsk fotballklubb fra Gulskogen i Drammen, som er en del av allianseidrettslaget Strømsgodset Idrettsforening. Laget spiller sine hjemmekamper på Marienlyst stadion. Strømsgodset har tilsammen vunnet to seriemesterskap og fem norgesmesterskap. Supporterklubben kalles Godsetunionen. Lagets drakter består av marineblå trøyer, hvite kortbukser og hvite strømper.
| Strømsgodset Toppfotball (stiftet 10. februar 1907) er en norsk fotballklubb fra Gulskogen i Drammen, som er en del av allianseidrettslaget Strømsgodset Idrettsforening. Laget spiller sine hjemmekamper på Marienlyst stadion. Strømsgodset har tilsammen vunnet to seriemesterskap og fem norgesmesterskap. Supporterklubben kalles Godsetunionen. Lagets drakter består av marineblå trøyer, hvite kortbukser og hvite strømper.
== Eliteserien 2023 ==
== Historie ==
=== 1907-1920 ===
Den 10. februar 1907 ble Strømsgodset Idrettsforening stiftet. Beboerne som sognet til Gulskogen fikk et sted hvor de idrettsinteresserte kunne samles. «Banen» ble et kjent begrep for de fotballinteresserte i området. Om sommeren var fotball hovedidretten i Strømsgodset, om vinteren spilte man bandy. Etter hvert begynte SIF å danne seg et navn innen langrenn og hopp.
=== 1920-1945 ===
Ved inngangen til 1920-årene fikk Strømsgodset sin egen bane, «Gamle Grus», og laget forbedret seg betraktelig som fotballag. Klubben vant flere kamper. I 1922 beseiret Strømsgodset kretsens storlag Mjøndalen to ganger, og i 1924 avanserte klubben til 4. runde, hvor den tapte 1-0 mot Brann. I 1925 kom SIF til 3. runde, slått ut av Odd. Sportsbladet «Idrettsliv» skrev at SIF tilhørte landets toppklasse. I 1926 ble det 0-2-tap i 3. runde for IF Urædd, men i 1927 avanserte Strømsgodset helt til 5. runde, der det ble 3-0 tap mot Larvik Turn. I 1938 rykket SIF opp til datidens eliteserie, nemlig den såkalte Norgesserien. Serien var delt inn i åtte regioner, som igjen bestod av én eller to avdelinger. De forskjellige regionene kåret hver sin vinner, som igjen møtte hverandre i cupspill for selve seriemesterskapet. Da krigen kom i 1940 ble det slutt på fotball i hele landet.
=== 1945-1961 - Bydelsklubb ===
Fra krigens slutt og utover 1950-tallet var Strømsgodset en bydelsklubb med brukbare resultater. I 1948 endret Norges Fotballforbund Norgesserien til Hovedserien. Nå ble regionene fjernet, og det ble en landsomfattende serie bestående av to avdelinger, hver på åtte lag. De to avdelingsvinnerne møttes i en finale for å avgjøre seriemesterskapet. I denne perioden ble serien spilt høst-vår, med en lang vinterpause.
I 1950 flyttet Strømsgodset hjemmebane fra «Gamle grus» til Gulskogen idrettspark. Godset klarte aldri å rykke opp til hovedserien, men i 1952 greide laget å spille seg opp til datidens lokale 1. divisjon. Der holdt klubben ut til 1954, da den igjen rykket ned til 2. divisjon. I 1959 ble det 3. divisjonspill, og i 1961 endte laget i 4. divisjon. En av spillerne som gjorde seg spesielt bemerket i etterkrigstiden var Per Åge Nyberg, som scoret mange mål.
=== 1961-1966 - Fra bydelsklubb til topplag ===
I 1961 bestemte NFF seg for å endre hovedserien fra to avdelinger til én. Denne serien skulle bestå av ti lag, og rett og slett gå under navnet 1. divisjon. Sesongen 1961/62 ble dermed en overgangssesong, hvor de 16 lagene som ellers var fordelt på to avdelinger i hovedserien, spilte i én divisjon gjennom ett og et halvt år for å komme med i den nye ti-klubbserien. Året 1963 var altså det første året hvor alle eliteklubbene var samlet i én avdeling, og demed i én divisjon - 1. divisjon.
I 1961 og 1962 lå SIF i 4. divisjon, men spillere som Steinar Pettersen, Tor Alsaker-Nøstdahl og Inge Thun, som gikk i samme klasse på Rødskog skole, fikk sine debuter. Godset gikk ubeseiret gjennom 4. divisjon i 1963, holdt plassen i 3. divisjon 1964, og rykket opp til 2. divisjon i 1965 - på målforskjell. I 1966 rykket Strømsgodset opp til 1. divisjon - igjen på målforskjell. Klubben hadde gått fra 4. til 1. divisjon på bare fire sesonger. Nå besluttet Drammen kommune at kampene skulle spilles på Marienlyst stadion, også kjent som Gamle Gress, og dette har vært Strømsgodsets hjemmebane siden.
=== 1967-1975 - De første gullårene ===
I 1967 var Strømsgodset klar for eliteseriespill i 1. divisjon, ti-klubbserien, i dag kjent som Tippeligaen. Den første hjemmekampen var mot regjerende seriemester Skeid, i en kamp SIF til slutt vant 3-1. Godset berget plassen i toppdivisjonen på målforskjell.
1968-sesongen endte med 4.-plass i elitedivisjonen, etter blant annet en 10-1-seier over Lyn. Rekorden står fortsatt for Strømsgodset som den største seieren klubben har gjennom alle tider.
Nå begynte det å lukte fugl av Strømsgodset, og det var på tide å jakte etter trofeer. 1969 ble et vanvittig festår, der Godset hadde sin beste sesong så langt med bronse i serien, klubbrekord på Marienlyst med 16 687 betalende tilskuere i 0-0-kampen mot Rosenborg, og de ble Norgesmester for første gang etter 5-3 i omkampen mot Fredrikstad
1970 er Strømsgodsets beste sesong noensinne, da laget vant både seriegull og cupgull (4-2 mot Lyn), og tok dermed «The double». Dette året debuterte også SIF i Europacupen mot franske Nantes, der Nantes vant 5-0 på Marienlyst, men Godset tok en sterk bortetriumf og slo Nantes 3-2 på bortebane.
I 1971 vant ikke Strømsgodset noe, men i Europacupen møtte de selveste Arsenal. Publikumsinteressen var så stor til hjemmekampen at Strømsgodset måtte spille på Ullevaal Stadion der 22 000 tilskuere så Arsenal slå Strømsgodset 3-1. Returkampen på Highbury tapte Strømsgodset 4-0. I 1972 endte Godset på en 3.-plass, før laget i 1973 vant kongepokalen i Norgesmesterskapet med 1-0-seier over Rosenborg. Steinar Pettersen scoret på straffe. I 1973 gjestet Leeds Norge, og igjen var publikumsinteressen så stor at SIF flyttet kampen fra Marienlyst til Ullevaal Stadion. Kampen endte 1-1 etter scoring av Odd Arild Amundsen. På Elland Road tapte Strømsgodset 1-6.
I 1974 ble det en 5.-plass i serien. Strømsgodset var igjen i Europacupen, og denne gangen var det Liverpool som var motstander. Strømsgodset tapte 0-11 på Anfield. Dette er Strømsgodsets største tap på toppfotballnivå. Returkampen på Ullevaal endte med 0-1. I 1975 la Steinar Pettersen opp i en alder av 29 år. Laget endte igjen på 5.-plass i serien.
=== 1976-1986 - Nedturen ===
I 1976 rykket Godset ned til 2. divisjon. Strømsgodset satset på opprykk i 1977-sesongen, men det mislyktes. I 1978 rykket laget ned i 3. divisjon, og var med det ute av norsk toppfotball for en tid. I 1982 rykket Strømsgodset opp til nest øverste. Der holdt Godset seg til 1986, da SIF rykket ned til 3. divisjon og klubbhuset brant ned til grunnen.
=== 1987-1995 - Heislag og cupgull ===
Strømsgodset klarte å rykke opp igjen året etter. Ulf Camitz var kaptein og toppscorer. Camitz står som en legende i klubbens historie fordi han ble med videre etter marerittåret 1986, da det så ut som verst for klubben. Strømsgodset beholdt plassen i 1988 og rykket opp til eliteserien i 1989 med spissduoen Halvor Storskogen og Odd Johnsen. I 1990 var det klart for toppseriespill for første gang siden 1976, og denne sesongen ble svært vanskelig. Klubben reddet plassen på grunn av at toppserien ble utvidet med to lag og skiftet navn til dagens «Tippeligaen».
1991 ble et år med både nedrykk og cupgull. Odd Johnsen scoret to mål i semifinalen mot Mjøndalen på Marienlyst foran 14 500 tilskuere. I tillegg scoret han to mål i cupfinalen mot Rosenborg, hvor Strømsgodset vant 3-2.
1992-sesongen endte med en 4.-plass i 1. divisjon, og intet opprykk. 1993 ble en god sesong resultatmessig, og tidligere assistentrener Dag Vidar Kristoffersen overtok nå jobben som hovedtrener. Han bygde opp laget rundt noen rutinerte spillere, og fylte på med lokale unggutter som Kenneth Karlsen, Hans Erik Ødegaard og Thomas Andre Ødegaard. Da høsten kom kjempet om opprykk, og det sto om kongepokal på Ullevaal Stadion. Det ble 0-2-tap for Bodø/Glimt, men Godset rykket opp igjen i Tippeligaen etter en 2-0-seier i kvalifiseringskamp mot Molde. Laget hadde ikke de kvaliteter som skulle til for å møte Tippeligaen, og ti strake tap førte til nedrykk. Da 95-sesongen gikk mot slutten ble det igjen spilt kvalifikasjonskamp for Tippeligaspill. Etter en 3-1-seier på over Sogndal på Marienlyst stadion holdt det med 0-0 på Fosshaugane. Dag Vidar Kristoffersen ble første SIF-trener som hadde rykket opp til Tippeligaen to ganger.
=== 1996-2006 - En supersesong før en lang nedtur ===
1996 ble Jostein Flo hentet til Strømsgodset. Sportslig sleit SIF gjennom hele sesongen, mye på grunn av Flos lange skadeavbrekk, og ikke minst på grunn av en svært vanskelig keepersituasjon. Seks målvakter ble skadet for SIF dette året. SIF kjempet mot nedrykk. Før siste serierunde måtte Strømsgodset vinne med fire mål mot Start borte, og Moss og Vålerenga måtte tape sine kamper. Da det gjenstod 20 minutter av serierunden rotet Moss og Vålerenga bort sine ledelser, og da hele sesongen var på overtid, trengte Strømsgodset kun ett mål for å berge plassen. Da scoret Krister Isaksen, og Strømsgodset befant seg foertsatt i Tippeligaen. 1997-sesongen skulle bli den beste sesongen siden 1972. Spillere som Lasse Olsen og Rune Hagen ble hentet inn, og da sesongen var over satt Strømsgodset igjen med bronsemedaljer og cupfinale. Cupfinalen endte i tap for Vålerenga, men Godset hadde tatt sin første medalje i eliteserien på 25 år.
Strømsgodset styrket spillerstallen betydelig foran 1998-sesongen. Laget presterte ikke desto mindre langt under forventningene, og måtte kjempe for å overleve i Tippeligaen. I 1. runde i Euroapacupen møtte laget Aston Villa. SIF ledet lenge 2-0 mot den engelske serielederen, etter mål av Christer George og Anders Michelsen, men tapte til slutt 2-3. Trener Dag Vidar Kristoffersen fikk sparken som hovedtrener for klubben. Jens Martin Støten ble satt inn som ny hovedtrener, og SIF reddet tilslutt plassen i Tippeligaen.
I 1999-sesongen spilte Strømsgodset kvalifisering mot Start. Det ble 2-2 i Kristiansand, og alt skulle avgjøres på Marienlyst. Etter 92 spilte minutter stod det 0-0, et resultat som Godset ville klart seg utmerket med. Men Strømsgodset tapte 0-1 hjemme og var igjen klar for Adeccoligaen. Jens Martin Støten ble løst fra sin stilling, og Arne Dokken tok over som trener.
2001 endte nok en gang med nedrykk med minst mulig margin. Strømsgodset klarte ti uavgjorte kamper. Etter sesongen ble klubben omorganisert, og fotballvirksomheten ble splittet ut som en egen organisasjon, Strømsgodset Toppfotball, som del av allianseidrettslaget Strømsgodset Idrettsforening. Nå gikk klubben inn flere sesonger på rad da Strømsgodset lå på nedre halvdel av Adeccoligaen. Like etter sesongslutt i 2005 fikk Strømsgodset hjelp av lokale investorer, med Atle Kittelsen i spissen, til igjen å satse mot Tippeligaen. Da var klubben i realiteten konkurs, og hadde millionunderskudd. Jostein Flo ble ansatt som sportssjef, og han igjen ansatte en ny trener, Dag-Eilev Fagermo. I løpet av 2006-sesongen kom 17 nye spillere til, blant dem kaptein Øyvind Leonhardsen, assistentrener og forsvarsspiller Ronny Deila, og spissen Mattias Andersson. Sesongen ble en parademarsj uten sidestykke. Strømsgodset vant Adeccoligaen, og var tilbake i Tippeligaen.
=== 2007-2013 - Fra opprykk til cupgull og seriemesterskap ===
I 2007 feiret Strømsgodset hundre år som klubb, og var klar for eliteseriespill. Laget styrket stallen med blant annet André Bergdølmo og Alexander Aas - som senere ble kaptein. Strømsgodset endte på 10.-plass i jubileumsåret. I januar 2008 ble det klart at Ronny Deila skulle ta over hovedtreneransvaret etter at Dag Eilev Fagermo heller ville trene Odd Grenland. 2008-sesongen endte med en 11.-plass, nær nedrykk, og foran 2009-sesongen styrket Strømsgodset stallen med spillere som Øyvind Storflor og spissen Marcus Pedersen fra Ham-Kam. Pedersen og scoret ti mål i løpet av året. Da serien nærmet seg slutten lå Strømsgodset i nedrykkstriden, men etter en 2-1-seier over Viking 25. oktober var fortsatt spill i Tippeligaen sikret.
I 2010 endte Strømsgodset på 7.-plass i Tippeligaen, Marcus Pedersen ble solgt til den nederlandske klubben Vitesse for 12 millioner kroner, og klubben tok seg til finalen i cupen etter å ha slått Odd Grenland 2-0 etter ekstraomganger på Marienlyst i semifinalen. På Ullevål tok Strømsgodset sitt 5. cupgull etter å ha slått laget Follo 2-0, etter scoringer av Ola Kamara og Glenn Andersen.
Foran 2011-sesongen forsterket Strømsgodset stallen med midtbanespillerne Anders Konradsen og Stefan Johansen, begge fra Bodø Glimt. På grunn av cupgullet året før var det endelig tid for Godset til å prøve seg i Europacupen igjen, og det var ingen ringere enn det spanske storlaget Atlético de Madrid som stod på motsatt banehalvdel. Strømsgodset spilte to meget gode kamper mot Atlético, med 2-1 tap i Madrid etter mål av Øyvind Storflor, og 2-0-tap på Marienlyst. Motstanderne vant til slutt cupen. I serien endte klubben på 8.-plass, men var med i medaljekampen til siste slutt.
Tippeligaen 2012 skulle bli Strømsgodsets beste sesong siden 1970, hvor klubben ledet serien mesteparten av sesongen, og endte på en 2.-plass i Tippeligaen, etter 3-1-seier over Stabæk. Strømsgodset hadde dermed tatt sitt første seriesølv noensinne. Péter Kovács blei toppscorer i Tippeligaen 2012 med 14 mål. Øyvind Storflor ble ligaens assistkonge med ti målgivende pasninger. I januar 2013 ble Anders Konradsen solgt til den franske klubben Rennes for 15 millioner kroner.Strømsgodset fulgte opp sølvsesongen i 2012 med å ta seriegull i 2013. Etter en sesong der Strømsgodset og Rosenborg skiftet på å lede serien, vant Strømsgodset til slutt med ett poeng mer enn trønderne. Strømsgodset og Rosenborg fikk ganske tidlig en luke ned til lagene bak seg, og i realiteten var det kun to lag som kjempet om gullet. Da Strømsgodset i siste serierunde slo Haugesund 4-0, var det første seriegullet siden 1970 sikret.
=== 2014- - En ny nedtur ===
Den 6. juni 2014 ble klubbens hittil lengstsittende trener, Ronny Deila, presentert som ny trener for Celtic. Assisterende trener, David Nielsen, overtok som hovedtrener og førte klubben til en fjerdeplass som sikret europacupspill neste sesong. Klubben satte dessuten en ny tippeligarekord denne sesongen, med 46 strake hjemmekamper på rad uten tap. Den som allikevel stjal de aller fleste overskriftene dette året, var den 15 år gamle unggutten Martin Ødegaard, (sønn av tidligere Godset-spiller Hans Erik Ødegaard). I 2014 ble Martin Ødegaard tidenes yngste tippeligaspiller, målscorer, landslagsspiller og den yngste spiller noensinne i en EM-kvalifiseringskamp. Han scoret 5 mål og hadde 7 assist for Strømsgodset. Den 22. januar 2015 ble han solgt til Real Madrid for 35 millioner kroner.Da Strømsgodset kom på 7.-plass i Tippeligaen i 2016 satte de samtig klubbrekord med tanke på antall sesonger sammenhengende i øverste divisjon. Storlaget fra 70-tallet spilte ti år sammenhengende i daværende 1.divisjon fra 1967 til 1976. Neste sesong endte klubben på 4.-plass kun ett poeng bak bronsemedaljen, en medaljekamp som ble avgjort ved at Strømsgodset slapp inn to baklengsmål på slutten av bortekampen mot Aalesund i siste serierunde. Når sesongen 2018 startet spilte Strømsgodset altså sin 12. strake sesong i den øverste divisjonen.
== Marienlyst stadion (Gamle gress) ==
Strømsgodsets første bane, «Gamle grus», ble benyttet fra rundt 1918 til 2. juli 1950. Etter det flyttet klubben all aktivitet ned til Gulskogen idrettspark, også kjent som bare «Banen», og blei der helt fram til 1966. Kamper mot Raufoss, Gjøvik Lyn og Ham-Kam ble utkjempet på Gulskogen, og interessen var stor. Tusenvis av mennesker møtte fram og så Strømsgodsets oppgjør i disse årene. På slutten av 60-tallet ble interessen for Strømsgodsets kamper så stor at Drammen kommune forlangte at kampene ble flyttet til kommunale Marienlyst stadion. Siden da har Strømsgodsets hjemmebane vært Marienlyst, populært kalt «Gamle Gress». Likevel har området rundt «Banen» vært klubbens samlingssted siden. Her er det reist et klubbhus for klubbens tilhengere. I dag er dekket på Marienlyst kunstgress, og stadionet har også flomlysanlegg, varmekabler og kunstis.
Den 28. april 1967 debuterte Strømsgodset i eliteserien mot Skeid. 6 478 tilskuere fikk se Skeid ta ledelsen 0-1 på straffespark. Thorodd Presberg scoret SIFs aller første seriemål hjemme på Marienlyst da han utlignet til 1-1. Steinar Pettersen scoret så to ganger, og dermed vant Strømsgodset debutkampen på Gamle Gress 3-1. Marienlyst stadion ble fort for liten og gammeldags, og allerede i 1970 sto en ny hovedtribune klar med sitteplass til 3 400 mennesker. Strømsgodsets publikumsrekord ble satt 20. mai 1969, da 16 687 tilskuere så Strømsgodset spille 0-0 mot Rosenborg. Den første internasjonale kampen på Marienlyst sto mot Nantes i 1970. Da slo det franske laget hjemmelaget 5-0.
Etter påtrykk fra Strømsgodset og nye krav fra NFF vedrørende fasiliteter startet Drammen kommune en stor utbygging av området i 1995/96. Det ble anlagt en helt ny gressmatte med undervarme, det ble satt opp fire lysmaster og bygget tribune med kontorlokaler bak målet mot byen. I 1996 spilte derfor Strømsgodset sine hjemmekamper på Nedre Eiker Stadion første halvdel av sesongen.
Før sesongen 2003 sto den nye hovedtribunen (i dag Nextgentel-tribunen) ferdig med plass til 2 270 tilskuere. Strømsgodset inngikk en leieavtale av hele 3. etasje i det nye bygget, og dette sikret klubben lokaler og fasiliteter for sponsorer og samarbeidspartnere. I de senere år har Marienlyst stadion også vært benyttet av Norges U21-landslag.
I 2014 gav Drammen kommune grønt lys for taktribuneutbygging i klokkesvingen på Marienlyst stadion for at Strømsgodset kunne tilfredsstille UEFAs krav på minimum 8000 sitteplasser til Europacup og Mesterligaspill. Da utbyggingen var ferdig økte kapasiteten på Marienlyst Stadion fra omtrent 7500 tilskuere til en maksimumkapasitet på 8935 plasser.
== Spillerstall ==
Oppdatert 2. februar 2023.
=== Utlånte spillere ===
== Støtteapparat ==
== Meritter ==
=== Eliteserien ===
Seriegull (2): 1970, 2013.
Seriesølv (2): 2012, 2015.
Seriebronse (3): 1969, 1972, 1997.
=== Norgesmesterskap ===
NM-gull (5): 1969, 1970, 1973, 1991 og 2010
NM-sølv (3): 1993, 1997 og 2018
== Sesong for sesong ==
== Godset i Europa ==
1) Strømsgodset videre etter seier 4–2 i straffesparkkonkurransen.
2) Strømsgodset videre på flere bortemål.
== Statistikk og rekorder på toppfotballnivå (treningskamper utelatt) ==
=== Største seire ===
10–1 mot Lyn (1968)
11–3 mot Lillestrøm (1966)
10–2 mot Byåsen (2000)
=== Største tap ===
0–11 mot Liverpool (1974)
0–7 mot Rosenborg (1994)
0–7 mot Start (1994)
=== Antall hjemmekamper på rad uten tap i eliteserien ===
46 (16. juni 2011 – 19. juli 2014) Tippeligarekord
21 (1968–1970)
== Flest mål scoret for Strømsgodset ==
== Flest kamper for Strømsgodset ==
=== Maratontabell ===
Maratontabellen i Eliteserien regnes ut fra sesongen Hovedserien 1948-49 da det var den første sesongen det ble spilt en landsomfattende liga i Norge. Regner man med de to sesongene Strømsgodset hadde i Norgesserien i 1938-39 og 1939-40 har klubben tilsammen spilt 27 sesonger i eliteserien. Fra 1948-49 - 2013 har Strømsgodset spilt 25 sesonger i eliteserien, og innehar med det 13.-plass på maratontabellen. Dagens poengsystem med 3 poeng for seier er brukt for hele perioden.
== Spillerprofiler i Strømsgodset ==
Steinar Pettersen 1962-1975
Inge Thun 1962-1977
Tor Alsaker-Nøstdahl 1962–1977
Thorodd Presberg 1963-1973
Ole Johnny Friise 1965-1970
Ingar Pettersen 1966-1980
Egil Olsen 1967-72, 1975
Odd Arild Amundsen 1968-1975
Bjørn Odmar Andersen 1969-1973
Helge Widemann Karlsen 1973-84
Arne Dokken 1975-1977
Kai Arild Lund 1979-1983
Ulf Camitz 1986-1993
Odd Johnsen 1988-1995
Jan Madsen 1983-1984
Jostein Flo 1996-2002
Lasse Olsen 1997-2004
Rune Hagen 1997-99, 2002-2004
Erik Hagen 1998-1999
Erland Johnsen 1998-1999
Robert Holmen 2000-2006
Thomas Finstad 2005-2007
Øyvind Leonhardsen 2006-2007
André Bergdølmo 2007-2008
Fredrik Winsnes 2007-2009
Alexander Aas 2007-2012
Marcus Pedersen 2009-2010, 2015-
Øyvind Storflor 2009-2016
== Hovedtrenere siden 1960 ==
Kåre Nielsen (1960)
Erling Carlsen (1961)
Gunnar Hovde (1962)
Einar Larsen (1963–66)
Ragnar Larsen (1967)
Åsmund Sandli (1968)
Einar Larsen (1969–70)
Steinar Johannessen (1971)
Knut Osnes (1972)
Erik Eriksen (1973–74)
Einar Larsen (1975)
Thorodd Presberg (1976–77)
Arild Mathisen (1978)
Steinar Pettersen (1979)
Terje Dokken (1980–82)
Einar Sigmundstad (1983–84)
Bjørn Odmar Andersen (1985)
Erik Eriksen (1986)
Terje Dokken (1987–88)
Einar Sigmundstad (1989–90)
Tor Røste Fossen (1991)
Hallvar Thoresen (1992)
Dag Vidar Kristoffersen (1993–98)
Jens Martin Støten (1999)
Arne Dokken (2000–02)
Vidar Davidsen (2003–04)
Anders Jacobsen (2005)
Dag-Eilev Fagermo (2006-2007)
Ronny Deila (2008-2014)
David Nielsen (2014-2015)
Bjørn Petter Ingebretsen (2015-2016)
Tor Ole Skullerud (2016-2018)
Bjørn Petter Ingebretsen (2018-2019)
Henrik Pedersen (2019-2021)
Bjørn Petter Ingebretsen og Håkon Wibe-Lund (2021-)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted
(en) Strømsgodset – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
GodsetUnionens hjemmesider
Marienlyst Stadion - Nordic Stadiums | | mål = Steinar Pettersen 220 | 2,486 |
null | 2023-02-04 | Marienlyst stadion | null | null | null | ( sitteplasser) | 2,487 |
null | 2023-02-04 | Studentersamfundet i Trondhjem | null | null | null | Studentersamfundet i Trondhjem, ofte forkortet til Samfundet eller Samf, er en organisasjon for studenter i Trondheim. Det ble stiftet 1. | 2,488 |
null | 2023-02-04 | Jostein Flo | null | null | null | | klubber = LierseSheffield UnitedTotalt | 2,489 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Egil_Olsen | 2023-02-04 | Egil Olsen | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Ekspertkommentatorer (sport)', 'Kategori:Fotballspillere for Frigg Oslo FK', 'Kategori:Fotballspillere for Sarpsborg FK', 'Kategori:Fotballspillere for Vålerenga Fotball', 'Kategori:Fotballtrenere for Aalesunds FK', 'Kategori:Fotballtrenere for FK Lyn', 'Kategori:Fotballtrenere for Fredrikstad FK', 'Kategori:Fotballtrenere for Vålerenga Fotball', 'Kategori:Fotballtrenere for Wimbledon FC', 'Kategori:Fødsler 22. april', 'Kategori:Fødsler i 1942', 'Kategori:Lagspillerinfobokser med klubboppføringer etter gammel metode', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske bandyspillere', 'Kategori:Norske fotballspillere', 'Kategori:Norske fotballtrenere', 'Kategori:Norske landslagsspillere i fotball for herrer', 'Kategori:Personer fra Fredrikstad kommune', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Trenere for Iraks herrelandslag i fotball', 'Kategori:Trenere for Norges herrelandslag i fotball', 'Kategori:Trenere for norske fotballandslag', 'Kategori:Trenere i Fotball-VM 1994', 'Kategori:Trenere i Fotball-VM 1998', 'Kategori:Vinnere av Kniksenprisen'] | Egil Roger Olsen (født 22. april 1942 på Sellebakk i nåværende Fredrikstad), kjent som Drillo, er en norsk tidligere landslagsspiller i fotball og tidligere fotballtrener, blant annet for Norges herrelandslag i to perioder. Med han som trener kvalifiserte Norge seg til VM i 1994 og i 1998. I 1994 ble Norge slått ut i gruppespillet, i 1998 kom Norge til åttendedelsfinalen. Olsen har også vært landslagstrener for Irak og en rekke klubblag og har en lang karriere som ekspertkommentator i radio og TV.
Som trener for det norske landslaget ble han svært populær. Dette skyldtes ikke bare landslagets resultater, men også Olsens personlige stil. Blant annet tok han av og til hunden sin med på landslagstreninger, og han var ofte iført sine karakteristiske gummistøvler (eller «pæler»). Pælene til Olsen står i dag på utstilling på museum i sveitsiske Zürich i regi av FIFA. Isfabrikanten Diplom-Is lanserte en ispinne kalt «Drillo» på 1990-tallet da fotballtrenerens kallenavn jevnlig figurerte i media.
| Egil Roger Olsen (født 22. april 1942 på Sellebakk i nåværende Fredrikstad), kjent som Drillo, er en norsk tidligere landslagsspiller i fotball og tidligere fotballtrener, blant annet for Norges herrelandslag i to perioder. Med han som trener kvalifiserte Norge seg til VM i 1994 og i 1998. I 1994 ble Norge slått ut i gruppespillet, i 1998 kom Norge til åttendedelsfinalen. Olsen har også vært landslagstrener for Irak og en rekke klubblag og har en lang karriere som ekspertkommentator i radio og TV.
Som trener for det norske landslaget ble han svært populær. Dette skyldtes ikke bare landslagets resultater, men også Olsens personlige stil. Blant annet tok han av og til hunden sin med på landslagstreninger, og han var ofte iført sine karakteristiske gummistøvler (eller «pæler»). Pælene til Olsen står i dag på utstilling på museum i sveitsiske Zürich i regi av FIFA. Isfabrikanten Diplom-Is lanserte en ispinne kalt «Drillo» på 1990-tallet da fotballtrenerens kallenavn jevnlig figurerte i media.
== Karriere som spiller ==
Som spiller var Olsen aktiv for Fredrikstad-laget Østsiden, Oslo-lagene Vålerenga, Frigg og Hasle-Løren, og Sarpsborg. Som aktiv fikk han også 16 landskamper. I tillegg var han aktiv bandyspiller i blant annet Frigg. Tilnavnet «Drillo» fikk han i sin tid som spiller i Vålerenga. Det skyldtes hans stadige iver etter å drible.
== Trenerutdanning ==
Olsen har Norges høyest mulige trenerutdannelse, UEFA Pro Lisens, og har i tillegg til herrelandslaget trent en rekke klubb- og aldersbestemte landslag. Olsen har hovedfag i idrett fra Norges idrettshøgskole (NIH), og har siden han avsluttet sine studier i 1974 undervist på NIH, med noen korte avbrekk grunnet treneroppdrag. Han har sagt at det laget som får flest baller inn i motstanderens sekstenmeter i løpet av en kamp, vil vinne den, og dette er noe av bakgrunnen for den såkalte «Drillo-stilen».
Olsen var en av initiativtakerne da Norsk Fotballtrenerforening (NFT) ble stiftet 9. november 1986, og han hadde i perioden 1986–1990 vervet som tiltaksleder i styret til NFT.
== Karriere som trener ==
=== De første årene som trener ===
Drillo startet som trener i 1972, da som spillende trener i Frigg sammen med Per Pettersen. Frigg spilte i 2. divisjon, nest øverste nivå. Frigg vant avdeling B og rykket opp i 1. divisjon, som tilsvarer Eliteserien. Frigg ble tredje sist og rykket ned igjen. Ledelsen i Frigg avsluttet da Drillos trenerengasjement og tilbød han å fortsette bare som spiller. Olsen ble likevel med og ledet treningene i løpet av sin siste sesong som Frigg-spiller.I sin siste hele sesong som spiller, i 1975, var Olsen spillende trener i Hasle-Løren i 4. divisjon. De neste sesongene trente han Østsiden, og av og til spilte han, som innbytter. I 1978 ble Olsen også igjen trener for Frigg, som da spilte i 2. divisjon. Frigg knivet med Rosenborg om førsteplass i avdeling B som ville sikret opprykk, men måtte til slutt ta til takke med tredjeplassen, da Hamkam kom på andreplass. Olsen fortsatte som trener også i sesongen 1979. Samtidig var han også trener for U-landslaget.Olsen var lærer på Skjeberg Folkehøyskole skoleåret 1980/81 og samtidig var han landslagstrener for U-landslaget. I 1981 ble Olsen ansatt som amanuensis ved Idrettshøgskolen, og begynte da også å trene Frigg igjen. I 1983 trente han også femtedivisjonslaget Fossum. Etter 1983-sesongen gav Olsen seg som trener i Frigg og fortsatte i Fossum.Mens Olsen var trener for U21-landslaget var han for første gang sidekommentator i radio. Det skjedde ved en tilfeldighet da Olsen før kampen Danmark–Norge i 1984, der Norge tapte 1–0, tilfeldigvis traff den legendariske radiokommentatoren Bjørge Lillelien i Idrætsparken før kampen, og Lillelien spurte om Olsen kunne komme opp i boksen til han og være med og kommentere. Både Olsen og Lillelien var fornøyd med samarbeidet, og Olsen fortsatte som sidekommentator når han hadde anledning. Olsen fortsatte samarbeidet også med Lilleliens etterfølger Dag Lindebjerg i 1987.
=== Lyn ===
Olsen var trener for Lyn i perioden 1985 til 1988. Da Olsen overtok ansvaret for Lyn lå de i den daværende tredjedivisjon. Under Olsen rykket Lyn opp til andredivisjon i 1986, før det ble kvalifiseringsspill i 1987. Kvalifiseringen endte med tap mot Djerv 1919 og uavgjort mot Ham-Kam, og dermed intet opprykk.I 1988 var Olsen og Lyn ambisiøse, og satset på opprykk til førstedivisjon. Lyn kjempet lenge i toppen, men endte til slutt på fjerdeplass blant annet etter tap 2-7 hjemme mot Eik i siste serierunde.Mot slutten av 1988 bestemte Olsen seg for å forlate Lyn, da han ønsket å bli fotballtrener på heltid. Han vurderte å gå til både Lillestrøm og Aalesund, og endte til slutt opp med å undertegne en ettårskontrakt med Aalesund.
=== Aalesund ===
Olsen fikk en tung start i Aalesund. Laget tapte kamp etter kamp, og med bare tre poeng på de ni første kampene kom det sinte leserbrev i lokalavisen som krevde at Olsen satte seg på første fly tilbake til Oslo. Spillet tok seg imidlertid opp utover sesongen, og klubben endte trygt unna nedrykk. Olsen bestemte seg for å la det bli med ett år på Sunnmøre, og ønsket å vende tilbake til en trenerjobb i Oslo.
=== OL-landslaget ===
Etter Aalesundkontraktens utløp ble det spekulert i media om hvor Olsen kom til å gå. Lyn hadde hatt en kaotisk trenersituasjon hele 1989-sesongen, og da Olsen hadde vært én av 50 tilskuere på Ullevaal Stadion i kampen der Lyn reddet plassen ble det spekulert i at han ville gå tilbake til sin gamle klubb. Samtidig hadde han fått tilbud om å overta kvinnelandslaget, og bekreftet til avisene at han var interessert.Olsen endte til slutt opp som trener for OL-landslaget. Han skulle lede laget frem mot OL i Barcelona, gjennom kvalifiseringen i 1990-91. Nytt foran denne kvalifiseringen var at FIFA hadde satt aldersgrense for deltagelse i OL, noe som gjorde at han i praksis kom til å trene U23-landslaget.Med spillere som Øyvind Leonhardsen, Lars Bohinen, Roger Nilsen og Claus Eftevaag på laget fikk Drillo gode resultater med OL-landslaget. I slutten av 1990 ledet laget kvalifiseringsgruppen sin, og NFF hadde mål om å vinne gruppen. De gode resultatene gjorde at Drillo tok over A-landslaget da Ingvar Stadheim trakk seg høsten 1990. Olsen ble erstattet av Benny Lennartsson som OL-landslagstrener.
=== Landslaget ===
Olsen fikk tidlig gode resultater med landslaget. Den første indikasjonen på at Norge hadde noe stort på gang kom i EM-kvalifiseringskampen mot Italia 5. juni 1991, hvor Norge vant 2-1 etter scoringer av Tore André Dahlum og Lars Bohinen. Norge kom ikke til EM, men Norge hang med i gruppa helt til siste kamp og endte til slutt på en respektabel tredjeplass, bak Sovjetunionen og Italia.
==== VM i 1994 ====
==== Kvalifisering ====
I kvalifiseringen til 1994-VM havnet Norge i gruppe med England, Nederland og Polen – en tilsynelatende umulig oppgave. Norge åpnet kvaliken med å slå miniputtstaten San Marino hele 10-0. Denne kampen ble fulgt av en overraskende seier over Nederland, og da Norge også klarte uavgjort borte mot England takket være et drømmetreff av Kjetil Rekdal fra 35 meter begynte man for alvor å tro på VM-billett.
Veien til VM fortsatte i 1993 da Norge vant over Tyrkia og deretter over England i en hjemmekamp på Ullevaal Stadion. Deretter spilte det norske landslaget 0-0 mot Nederland på bortebane. Norge vant deretter mot Polen med 3-0 i Poznań etter scoringer av Jostein Flo, Jan Åge Fjørtoft og Ronny Johnsen, og var klare for VM-sluttspill for første gang siden 1938. For prestasjonene i kvalifiseringskampene frem mot VM fikk landslaget tildelt Sportsjournalistenes statuett som «Årets idrettsnavn», dette er forøvrig første og eneste gang prisen er gitt til et helt lag.
==== Mesterskapet ====
I sluttspillet var Norge preget av den sterke varmen, og muligens også av stundens alvor. Turneringen begynte med seier over Mexico i en kamp hvor innbytter Kjetil Rekdal ble matchvinner. Denne kampen ble fulgt av et 1-0-tap for Italia, hvilket betød at alle lagene i gruppen hadde tre poeng etter to kamper, og at Norge ville gå videre med seier over Irland – og også med uavgjort hvis kampen mellom Mexico og Italia fikk en vinner. Det endte imidlertid målløst mot Irland i en svært lite velspilt kamp, og da også Mexico-Italia endte uavgjort var Norge slått ut med minste mulige margin. Etter turneringen begynte for første gang kritiske røster å heve seg mot Olsens spillestil, men denne kritikken falt snart til ro – i alle fall hjemme i Norge.
Norge så lenge ut til å kvalifisere seg til EM i 1996, men snublet i de siste kampene mot Tsjekkia og Nederland, og måtte dermed bli hjemme. To andre nye fjes i neste VM-kvalifisering var de unge spissene Tore André Flo og Ole Gunnar Solskjær. Sistnevnte ble tomålsscorer da Norge vant 5-0 over Aserbajdsjan. Flo fikk sitt store gjennombrudd da han lagde to mål i seieren over Brasil på Ullevaal i en privatlandskamp, og fikk kallenavnet «Flonaldo» for innsatsen. VM-billettene ble sikret da Norge vant 1-0 borte over Aserbajdsjan to runder før slutt.
==== VM i 1998 ====
===== Innledende kamper =====
Akkurat som 60 år tidligere var Norge klare for Fotball-VM 1998, som fant sted i Frankrike. Norge spilte relativt svakt i de to første kampene i mesterskapet. Både kampen mot Marokko og kampen mot Skottland endte uavgjort, og dermed måtte Norge måtte slå regjerende verdensmestere Brasil for å komme videre i mesterskapet. Kampen mellom Brasil og Norge fant sted den 23. juni 1998 i Marseille. Brasil dominerte gjennom store deler av kampen, og etter 78 minutter scoret Bebeto et mål som gav brasilianerne ledelsen. Få minutter senere utlignet Tore André Flo for Norge. To minutter før kampen skulle blåses av ble Flo lagt i bakken av motspillerne, og Norge fikk straffespark. Kjetil Rekdal scoret på straffesparket, Norge vant kampen og gikk videre til åttendedelsfinale.
===== Åttendedelsfinale =====
Også åttendedelsfinalen fant sted i Marseille. Norge møtte Italia i denne kampen. Italia tok en tidlig ledelse da Christian Vieri scoret et mål, og kampen endte med at Norge tapte mot Italia og var slått ut av VM.
==== Olsens avgang fra trenerjobben ====
Olsen hadde før VM 1998 annonsert at han kom til å gi seg som trener etter VM. Nils Johan Semb ble ansatt som Olsens etterfølger. Olsen hadde ledet fotballandslaget gjennom 88 kamper over åtte år. Resultatet var 46 seire, 26 uavgjorte og 16 tap.
=== Vålerenga ===
Etter Vålerengas cupgull og opprykk i 1997 var optimismen stor i Oslo før comebacket i Tippeligaen. Laget var blitt forsterket med blant annet svensken Pascal Simpson, og klubbledelsen snakket om at Vålerenga skulle bli Norges beste klubb.
Sesongen startet imidlertid katastrofalt, og Vålerenga røk ut mot svake Skeid i cupen. Etter tap 1-5 mot Lillestrøm hjemme på Bislett og 0-3 mot Brann i Bergen lå VIF nederst på tabellen, og klubbledelsen måtte gjøre noe drastisk. Svaret ble å hente inn Egil Olsen, som i utgangspunktet skulle lede laget de ni siste kampene i 1998-sesongen. Olsen la om lagets spillestil radikalt, og med stram defensiv organisering fikk VIF en god høstsesong der de vant syv av ni kamper og reddet plassen.Olsen ledet også Vålerenga med stor suksess i Cupvinnercupen. Rapid București ble slått i første runde med 2-2 (b) og 0-0 (h), før tyrkiske Beşiktaş ventet i neste runde. VIF vant 1-0 hjemme, noe som gjorde at returkampen i Istanbul ville bli tøff. Allerede ved pause i Istanbul ledet Beşiktaş 3-0, og VIF var i store problemer. På slutten av kampen snudde imidlertid alt, og med scoringer av Knut Henry Haraldsen, Kjell Roar Kaasa og John Carew gikk Vålerenga videre til kvartfinalen. I avisene stilte VGs Truls Dæhli spørsmålet «har Drillo kontakt med høyere makter?», mens Dagbladet mente at kampen var «Drillos største mirakel».Olsen lot seg overtale til å fortsette i Vålerenga etter den sterke høstsesongen, og undertegnet en treårsavtale. 1999-sesongen begynte med Europacupspill mot det engelske topplaget Chelsea, der VIF egentlig var sjanseløse. VIF tapte 3-0 borte, og 3-2 hjemme. Tippeligasesongen begynte imidlertid bra, og Vålerenga ledet serien etter fire runder. Trenden snudde imidlertid fort, og VIF var snart på vei nedover på tabellen. Samtidig fikk Olsen et godt tilbud fra Sam Hammam og den engelske Premier League-klubben Wimbledon, og benyttet seg i juni av en klausul i kontrakten som gav ham mulighet til å dra utenlands.
=== Wimbledon ===
Wimbledon var på denne tiden eid av nordmennene Kjell Inge Røkke og Bjørn Rune Gjelsten. Røkke og Gjelsten bygde sammen med Olsen opp et norsk miljø i klubben. I tillegg til Lars Tjernås som assistenttrener ble de fem norske spillerne Trond Andersen, Andreas Lund, Kjetil Wæhler, Martin Andresen og Tore Pedersen hentet inn.
Olsen ukonvensjonelle klesstil og holdninger gjorde ham til et yndet tema i britisk presse. Han var allerede kjent som «The Mad Professor» i de britiske tabloidene, og presset ble ikke noe mindre da han overtok «The Crazy Gang».
99/00-sesongen begynte greit for Wimbledon. Olsens debutkamp endte med seier 3-2 borte mot Watford, og i september greide Wimbledon 1-1 borte mot Manchester United. I oktober gikk det tyngre, blant annet med tap 5-1 mot bunnlaget Sheffield Wednesday. Etter tretten kamper hadde laget to seire, sju uavgjorte og fire tap, og lå med det på en femtendeplass i Premier League.Utover 2000 begynte det å gå virkelig dårlig for Olsen og Wimbledon. Det kom enkelte lyspunkter som 2-0 hjemme mot Newcastle og uavgjort borte mot Arsenal, men laget falt stadig på tabellen. I slutten av februar solgte Sam Hammam, Wimbledon-eier gjennom 22 år, sine siste aksjer til Røkke og Gjelsten, og klubben ble helnorsk. Samtidig begynte det å bli åpenlyst bråk i spillergruppen, og Jason Euell ba om å bli solgt. Dessuten kritiserte stjernene Carl Cort og John Hartson Olsen åpenlyst.Etter åtte strake tap var Wimbledon kommet under nedrykksstreken. Styreformann Gjelsten måtte handle, og valgte å sparke Olsen. Samtidig la Gjelsten skylden for den vanskelige situasjonen på mediene, og holdt fast på at det var riktig å ansette Olsen i sin tid. Drillos Wimbledon-karrière endte med syv seire, elleve uavgjort og atten tap, og en målforskjell på 44-70.
Tidligere assistent Terry Burton ble ny manager i Wimbledon etter Olsen, med to kamper igjen å spille. Burton mislyktes med å holde klubben oppe, og klubben rykket ned etter tap 2-0 mot Southampton i den avgjørende kampen. Dette overrasket den nylig sparkede Olsen, som trodde klubben skulle overleve.
=== Fredrikstad ===
På slutten av 2004 ville Fredrikstad-trener Knut Torbjørn Eggen trappe ned, og Egil Olsen ble hentet inn som erstatter. Eggen fortsatte imidlertid som assistenttrener. Olsen fikk toårskontrakt med Fredrikstad, med opsjon om å hoppe av etter ett.Fredrikstad fortsatte å kjempe i bunnen også under Olsen, og endte til slutt på 11.-plass i 2005. Mot tampen av sesongen ble også Eggen sidestilt med Olsen som hovedtrener, etter en del interne stridigheter i spillegruppen. Blant annet gikk Dagfinn Enerly ut mot Olsens treningsmetoder i boken «Dagfinn Enerly - Så fort kan livet snu».Olsen bestemte seg for å forlate Fredrikstad etter én sesong. Dette begrunnet han med lang reisevei mellom Oslo og Fredrikstad.
=== Tilbake i Vålerenga ===
Egil «Drillo» Olsen var i 2006 ansatt som video- og analysesjef i Vålerenga.
=== Irak ===
I september 2007 ble Olsen ansatt som landslagssjef for Irak på en treårskontrakt. Irakerne var nybakte asiamestre, men Olsen ønsket likevel å endre spillestilen ved å legge om til rendyrket soneforsvar. Samtidig viste det seg at kulturforskjeller gjorde jobben vanskeligere, da fasten under ramadan gjorde at laget ikke kunne trene som planlagt.Irak tapte 2-3 mot Qatar samme dag som Olsen var der for å signere kontrakt med Irak. Deretter ventet to kamper mot Pakistan, der Irak enkelt vant 7-0 borte og gikk igjennom en formalitet av en 0-0-kamp i returkampen. 24. februar 2008 meldte det irakiske fotballforbundet overraskende at Olsen hadde fått sparken.
=== FK Zebra ===
Fra juli til oktober 2008 trente Olsen «nerdelaget» FK Zebra i et realityprogram med samme navn.
=== Tilbake for Norge ===
Det var i januar 2009 at det ble kjent at Egil Olsen gjorde comeback som landslagstrener for Norge etter at Åge Hareide trakk seg, og at han skulle lede herrelandslaget i privatlandskampene mot Tyskland (borte 11. februar), Sør-Afrika (borte 28. mars) og Finland (hjemme 1. april), med opsjon på å lede laget ut VM-kvalifiseringen 2010.
Mange var skeptiske til at «Drillo» kom tilbake, men han fikk støtte fra bl.a Per-Mathias Høgmo «Drillo-effekten» slo imidlertid til i den aller første kampen ledet av Olsen, og Norge endte opp med å slå storlaget Tyskland 1-0 borte i Düsseldorf den 11. februar 2009, etter en skåring av Christian Grindheim. «Drillo» ble umiddelbart hyllet etter kampen, og eks-trener Åge Hareide var en av de som roste han opp i skyene med å si «Det var utrolig viktig! Selvsagt var det viktig for Egil, men også for laget og hele fotballnasjonen. 2008 ble et uår på alle fronter for norsk fotball, både for landslaget og for klubbene i europacup. En seier som den i går gir både spillere, personene rundt, og publikum troen på norsk fotball tilbake». Olsen selv repliserte på all hyllesten med å si «Noen Gud er jeg ikke. Ikke tror jeg på ham heller».Den andre kampen, mot Sør-Afrika den 28. mars, ble ingen god affære, og endte med et 2-1 tap for Norge. Olsen selv uttalte til TV2 at han gjerne hadde sett hele kampen avlyst. Men trass i tapet valgte NFF like etter hjemkomsten fra det sørlige Afrika å forlenge kontrakten med treneren ut kvalifiseringskampene, og dersom Norge også gikk videre til selve VM. Den 1. april fortsatte Olsen sin rekke av ubeseirede kamper på Ullevaal med å slå Finland 3-2 etter et sent mål av Morten Gamst Pedersen i det 93. minutt.Den 3. november 2009 ble det etter lengre tids spekulasjoner offentliggjort at Olsen skulle fortsette som trener for landslaget frem til den ønskede fremtidige kandidaten, FCKs trener Ståle Solbakken, ble ledig på markedet i 2012. Solbakken ble ansatt for perioden 2012-2015, med mulighet for forlengelse til etter EM-sluttspillet i 2016 dersom Norge skulle kvalifisere seg. Etter at Solbakken i stedet ble ansatt som trener i FC Köln begynte NFF prosessen med å finne en erstatter for Drillo på nytt. Media spekulerte en stund i muligheten for at han ville fortsette som trener, og dette ble bekreftet 25. august 2011. Den 27. september 2013 ble Olsen erstattet av Per-Mathias Høgmo som trener for herrelandslaget.
=== Internasjonal statistikk ===
* statistikk oppdatert 16. oktober 2013
== Politisk engasjement ==
Jeg er mer bekymret for markedsliberalismens frammarsj i Europa.
Olsens oppvekstmiljø på Østsiden i Fredrikstad var et typisk arbeiderklassemiljø, i et strøk som lokalt var kjent som «Lille Moskva», og fra gammelt av en bastion for NKP. Han sluttet seg tidlig til den politiske venstresiden, den nye ml-bevegelsen og AKP(m-l). Midt på 1970-tallet ledet han idrettsdagen på bevegelsens sommerleire og satt i partiets idrettsutvalg, der målet var å utvikle en rød idrettspolitikk. Han har i sin tid som landslagstrener stått fram i media med støtte til RV, Erling Folkvords stortingskandidatur og senere Rødt.Hans politiske ståsted har gjort ham omstridt, og det har vært spekulert i om det var politiske grunner til at han ble holdt utenfor landslaget på 1960-tallet, i landslagsleder Wilhelm Kments tid.
== Geografiinteresse ==
Da han gikk på skolen var Drillo geografiinteressert, og han pugget alle verdens hovedsteder. Det var ikke fler enn i underkant av 200, så han fortsatte med delstatene i USA og i Brasil, og han lærte seg også navnet på alle hovedstedene i de den gang 90 departementene i Frankrike. Drillo har benyttet seg av geografikunnskapen i mange sammenhenger, bl.a. ved å lage quiz. I flere år hadde han en fast quizspalte i Dagbladet, og han har gitt ut quizbøker. Han har også reist rundt og holdt quiz sammen med Arne Scheie – Scheie med fotballspørsmål og Drillo med geografispørsmål.
== Bibliografi ==
Effektiv fotball (sammen med Nils Johan Semb og Øyvind Larsen), Gyldendal (1994) ISBN 82-05-22293-2
Eventyret Drillos (sammen med Jan Holm, Øivind Larsen, Sjur Natvig og Einar Sigmundstad), Schibsted (1998) ISBN 82-516-1734-0
Drillos verden. Fakta om alle verdens land, Kagge Forlag (2002) ISBN 82-489-0244-7
Drillos verdensatlas, Kagge forlag (2011) ISBN 9788248911043
Jorda rundt med Drillo, Scientia Forlag (2019)
== Referanser ==
== Litteratur ==
Alfred Fidjestøl (2020). Mine kamper : Biografien om Drillo. Gyldendal.
== Eksterne lenker ==
(en) Egil Olsen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Egil Olsen på Internet Movie Database
(de) Egil Olsen – Munzinger Sportsarchiv
(en) Egil Olsen – Transfermarkt
(en) Egil Olsen – Transfermarkt (manager)
(en) Egil Olsen – national-football-teams.com
(en) Egil Olsen – WorldFootball.net
(en) Egil Olsen – EU-Football.info
(no) Egil Olsen – Norges Fotballforbund | | år = 1958–196519641966–19671968–19711972–19741975 | 2,490 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1066 | 2023-02-04 | 1066 | ['Kategori:1066'] | null |
== Begivenheter ==
6. januar – Harold Godwinson blir kronet til konge av England.
20. mars – Halleys komet er på sitt nærmeste til Solen og ble avbildet på Bayeuxteppet.
20. september – Slaget ved Fulford.
25. september – Slaget ved Stamford Bridge.
28. september – Vilhelm av Normandie steg i land ved Pevensey i England.
14. oktober – Slaget ved Hastings, det første slaget i normannernes erobring av England.
25. desember – Vilhelm I av England ble kronet.
Magnus II ble kronet til konge av Norge.
I Granadamassakren ble det meste av Granadas jødiske befolkning drept av en muslimsk mobb.
== Dødsfall ==
5. januar – Edvard Bekjenneren angelsaksisk konge av England
25. september – Harald III (Hardråde), falt i slaget ved Stamford Bridge
25. september – Toste Godwinson, falt ved Stamford bru
14. oktober – Harold II av England, falt i slaget ved Hastings
14. oktober – Leofwine Godwinson, falt ved Hastings
14. oktober – Gyrth Godwinson, falt ved Hastings
10. november – Johannes Scotus, biskop av Mecklenburg | == Begivenheter == | 2,491 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Thorodd_Presberg | 2023-02-04 | Thorodd Presberg | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballdommere som har dømt cupfinalen', 'Kategori:Fotballspillere for Ski- og Ballklubben Drafn', 'Kategori:Fotballspillere for Strømsgodset TF', 'Kategori:Fødsler 18. januar', 'Kategori:Fødsler i 1944', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norgesmestere i fotball', 'Kategori:Norske bandydommere', 'Kategori:Norske bandyspillere', 'Kategori:Norske fotballdommere', 'Kategori:Norske fotballspillere', 'Kategori:Norske landslagsspillere i fotball for herrer', 'Kategori:Personer fra Drammen kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Thorodd Presberg (født 18. januar 1944) er en idrettspersonlighet fra Drammen kjent for sin spiller-, trener- og dommerkarriere i både fotball og bandy.
| Thorodd Presberg (født 18. januar 1944) er en idrettspersonlighet fra Drammen kjent for sin spiller-, trener- og dommerkarriere i både fotball og bandy.
== Fotball ==
Presberg spilte fotball for Drafn i perioden 1954–1962 og Strømsgodset i perioden 1963–1973. For Strømsgodset fikk han 202 obligatoriske kamper og scoret 125 mål. Han var med på å vinne tre norske mesterskap og ett seriemesterskap. Han fikk også fire kamper og scoret ett mål for det norske landslaget. Han ble senere fotballdommer på elitenivå. Presberg var dessuten tapende finalist i juniorfinalen for Drafn i 1960 etter omkamp mot Fredrikstad 1–2.
== Bandy ==
Presberg har seks norske mesterskap i bandy. Fem for Strømsgodset: 1963, 1965, 1967, 1968 og 1970. Ett for Drafn i 1961. Han har også representert Bragerøen i flere sesonger på 1970-tallet.
74 mål for Godset i serien.
29 A-landskamper, 5 landslagsmål. Sølvmedaljør i VM i bandy 1965. Presberg scoret ett av målene i 2–2-kampen mot Sverige.
== Dommer ==
Fotballdommer:
Kretsdommer 1969
Forbundsdommer: 1978
FIFA-dommer: 1981–1991
Finaledommer NM: 1983 Vålerenga – Moss og 1988, omkamp Brann – RosenborgBandydommer:
Kretsdommer: 1977
Forbundsdommer: 1978
IBF dommer: 1985–1991
Finaledommer NM: 1987 Stabæk – Drafn
VM-dommer i 1989 og 1991
== Trener/spiller/dommer ==
Presberg er alene om å ha trent eliteserielag, vært internasjonal dommer, landslagsspiller, norgesmester og seriemester i både fotball og bandy. I 1970 tok han dobbel i fotball og ble norgesmester i bandy (trippelmester).
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Thorodd Presberg – Transfermarkt
(en) Thorodd Presberg – WorldFootball.net
(en) Thorodd Presberg – EU-Football.info
(no) Thorodd Presberg – Norges Fotballforbund | Thorodd Presberg (født 18. januar 1944) er en idrettspersonlighet fra Drammen kjent for sin spiller-, trener- og dommerkarriere i både fotball og bandy. | 2,492 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vin | 2023-02-04 | Vin | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Vin'] | For stedsnavnet, se Vin (stedsnavn)
Vin (fra latin vinum) er en alkoholholdig drikk som fremstilles ved gjæring av druesaft. Druer vokser på klatreplanten ekte vinranke (Vitis vinifera).
Vin laget på annen frukt eller bær enn drue kalles fruktvin.
Vin er en økende del av norsk drikkekultur. Ifølge norsk lov er aldersgrensen for å kjøpe vin 18 år.
| For stedsnavnet, se Vin (stedsnavn)
Vin (fra latin vinum) er en alkoholholdig drikk som fremstilles ved gjæring av druesaft. Druer vokser på klatreplanten ekte vinranke (Vitis vinifera).
Vin laget på annen frukt eller bær enn drue kalles fruktvin.
Vin er en økende del av norsk drikkekultur. Ifølge norsk lov er aldersgrensen for å kjøpe vin 18 år.
== Historie ==
Dyrking av vindruer spredte seg fra Den fruktbare halvmåne og Svartehavet til Middelhavet og Romerriket i tidlig historisk tid. De fleste druesorter kommer opprinnelig fra Italia og Sicilia og noe av Middelhavet.
== Vinifikasjon - Fremstilling av vin ==
=== Fremstillingsprosessen ===
I og med at vin lages av druer, er det druen som i stor grad bestemmer vinens smak og farge.
Noen rødvinsdruer kan også brukes til produksjon av hvitvin. Da fjernes drueskallet før fargen har begynt å slippe ut i mosten, mens fruktkjøtt og saft gjæres.
Druene høstes og sorteres. Råtne druer fjernes. Enkelte vinmakere er mer nøye på dette enn andre.
Druene sendes til produksjonslokalet. Druene bearbeides tidligst mulig og knuses i en vinpresse tilpasset druesorten og vintypen.
Gjæring (også kalt fermentering). Ved rødvinsproduksjon gjæres most og skall sammen for å gi vinen farge. Fargeuttrekk kalles maserasjon. Ved hvitvinsproduksjon gjæres bare den fraskilte mosten, mens skall og stilker fjernes. Gjærsoppen, som sitter rett innenfor drueskallet, blir aktivert når druen moses og soppen kommer i kontakt med saften.
Filtrering. Etter at vinen er lagret ferdig blir den silt for grums.
Lagring. Hovedregelen er at kvalitetsviner lagres en tid slik at de kan utvikle aroma. Størsteparten av all vin lagres likevel kun kort tid, gjerne på ståltanker. For kvalitetsvin er lagring i eiketønner vanlig. Mest brukt er amerikansk og fransk eik. Den amerikanske er kjent for å gi en karakteristisk vaniljepreget aroma. Eik tilfører kompleksitet til vinen.
=== Momenter med betydning for vinens kvalitet ===
Terroir er en betegnelse franskmennene og vinbøndene bruker om vinmarkene sine. Ordet omhandler alt som har med vekstbetingelsene til en vinmark å gjøre. Altså jordsmonnets karakter, vær og temperatur, druetrærnes alder, druetrærnes plantningstetthet. Kort sagt miljøet rundt drueplantene.
Hvilke druesorter som benyttes, og blandingsforholdet mellom dem.
Modningsgrad ved høstingen
Gjæringstemperatur, og jevn kvalitet på druer ved innhøsting.
Lagringsmåte
Eik (eller ikke), og hvilken skog/region eika eventuelt er hentet fra.
Malolaktisk gjæring (rødviner gjennomgår alltid malolaktisk gjæring, om ikke smaker de beskt).
=== De viktigste vindruene ===
Se også: Liste over vindruerSelv om ikke alle typer druer gir vin, finnes det et stort antall typer vindruer. Ulike druesorter kan blandes sammen for å variere aroma, smak og kvalitet.
Blå druesorterCabernet sauvignon
Gamay
Merlot
Nebbiolo
Pinot noir
Primitivo
Syrah/shiraz
ZinfandelGrønne druesorterChardonnay
Chenin blanc
Grüner veltliner
Muskatell
Pinot blanc
Riesling
Sauvignon blanc
=== Vintyper ===
Rødvin, laget av blå druer
Hvitvin, laget av grønne/gule druer, eller blå der drueskallet er blitt fjernet etter at gjæringen har startet.
Rosévin kan blandes av vin fra grønne og blå druer, eller ved å bruke blå druer der drueskallet fjernes når gjæringen har vart en tid.
Musserende vin, vin med kullsyre. Både hvit, rosé og grønn kan være musserende
Sterkvin, også kalt hetvin, med litt høyere alkoholinnhold enn øvrige viner, herunder portvin, sherry og madeira
Fruktvin, herunder eplesider
=== Alkoholprosent ===
Vin kan være hvit, rosa eller rød, og deles videre i tre kategorier: tørr, halvtørr eller søt. Jo høyere sukkerinnhold etter gjæring, jo søtere blir vinen.
For å fremstille en volumprosent alkohol forbrukes omkring 17 gram sukker per liter væske. For å oppnå en alkoholstyrke på 14 volumprosent kreves det derfor cirka 240 gram sukker per liter. I denne sukkermengden inngår både opprinnelig sukkerinnhold og tilsatt sukker. Det er uvanlig med drueviner sterkere enn 14 volumprosent alkohol, men fruktviner kan oppnå en alkoholstyrke på omkring 18 volumprosent. Vin som inneholder mellom 15 og 22 volumprosent alkohol kalles hetvin.
== Vinproduserende land ==
Se også: Liste over vinproduserende landTradisjonelt er det blitt produsert vin i Frankrike, Italia, Spania, Portugal og Tyskland med flere, innbefattet land som befant seg bak «Jernteppet». Fra 1990-tallet er disse landene i stigende grad blitt utfordret av nye vinproduserende land som Australia, Chile, Sør-Afrika og Argentina. De sistnevnte landene går under betegnelsen «Den nye verden». Asiatiske land som Kina begynner også gradvis å gjøre seg bemerket som vinland. De ikke-europeiske vinene tilbyr ofte en kombinasjon av sødmefull smak, lave priser og lettfattelig kommunikasjon – en kombinasjon, som har vist seg å være en alvorlig utfordring for de europeiske vinbøndene.
De største vinproduserende landFrankrikes vindistrikter
Italias vindistrikter
Spanias vindistrikter
Tysklands vindistrikter
Portugals vindistrikter
Australias vindistrikter
Chiles vindistrikter
Sør-Afrikas vindistrikter
== Servering av vin ==
=== Glass ===
Vinglass bør krumme innover slik at duften konsentreres i glasset. Dessuten bør de være klare, så man kan se vinens farge tydelig. Glassene bør fylles ca. en tredjedel. Da blir det plass til at duften kan samles i glasset, og til å rotere vinen i glasset slik at ekstra duft utvikles. Glasset bør ha stett som man kan holde i, slik at vinen ikke blir varmet opp av hånden. Det finnes mange fasonger å velge i, spesielt laget for å fremheve ulike vintypers smak og aroma.
=== Serveringstemperatur ===
Tallene er hentet fra Vinbladet og er ment som en generell veiledning for drikketemperaturer på ulike vinstiler og vintyper. En lavere temperatur vil framheve friskhet og syrlighet i vinen mens en høyere temperatur vil framheve fylde og kompleksitet. Tommelfingerregelen er, at til dyrere og mer kompleks vin, til høyere temperatur tåler den. Servering av vin i romtemperatur er tabu ifølge Ken Canaiolo Engebretsen og må aldri forekomme da dette ødelegger vinen uansett prisklasse .
Temperaturen i et kjøleskap ligger på rundt 4 ℃. En vin fra kjøleskapet holder ca. 8 ℃ etter 20 minutter i romtemperatur. Settes en rødvin som holder 24 ℃ inn i kjøleskapet, holder den ca. 18 ℃ etter 30 minutter.
=== Vinetiketter ===
Årgangsviner får alltid oppgitt navn etter vingård eller produsent. Normalt er distriktet nevnt på etiketten hvis det ikke dreier seg om en enkel, «folkelig» blandingsvin. Vinmonopolets «femkronersrødvin» er i så måte en klassiker. Enkeltdruevin har alltid druesort oppgitt på etiketten. Det samme gjelder vin laget av en blanding av to druesorter. Hvis det er flere druer i blandingen, finner man ofte opplysninger bak på flasken. Druen som det er størst andel av står nevnt først, og de andre deretter.
=== Dekantering ===
Dekantering betyr omhelling.
Som hovedregel er det ikke nødvendig å dekantere vin. Noen viner utvikler med tiden bunnfall. Dette er ikke farlig og ødelegger ikke vinen, men det kan være udelikat å få i glasset og drikke. Derfor dekanteres eldre kvalitetsvin ofte før servering. Ved å avslutte omhellingen på riktig tidspunkt, kan man sortere bunnfallet før vinen blir servert. Unge, kraftige viner kan via dekantering få en mer avrundet smak og utvikle en bedre duft.
== Lagring av vin ==
Noen viner kan, og enkelte bør, lagres for å få ut hele sitt potensial. Vinen kan lagres i et vinskap, en vinkjeller eller et kjølig rom. Da unngår en også kvalitetsforringelse på grunn av sollys. Hvis temperaturen er høy eller vinen er eksponert for mye lys, risikerer en at vinen eldes raskere. De fleste viner er anbefalt lagret i 13 til 15 grader celsius og i luftfuktighet på over 50 % slik at korken holder seg fuktig. Er luften for tørr kan korken tørke, og oksygen når inn til vinen.
== Vinsmaking ==
HistorikkI antikkens Athen feiret man den årlig nye vinen med festivalen Anthesteria. Ved vårens komme ble templene stengt og sperret av med tau, og folk smurte dørene sine med tjære og holdt seg innendørs mens de smakte på vinen. Alle fra treårsalderen og oppover, også slavene, fikk blomsterkrans i håret og måtte tømme hver sin kanne ny vin. Aristofanes forsikrer at «de hadde alt»: Sofaer, puter, dyner, parfyme, prostituerte, småretter og kaker, dansere og sangere. Imidlertid fryktet athenerne at keres (= skrømt som holdt til utenfor bymurene) streifet rundt i gatene, og først ved solnedgang, når den nye vinen var behørig smakt, turte de å åpne dørene og rope: «Bort med dere, keres, for Anthesteria er over!»
== Statistikk ==
Tallene er hentet fra Vinbladet
I EU fremstilles vinen av mer en 2,4 millioner vinhus som tilsammen eier 3,6 millioner hektar vinmarker. Dette er et areal som dekker 2 % av EUs totale landbruksområde.
Frankrike, Spania og Italia er verdens største vinproduserende land, og står for 80 % av det totale vinmark-arealet i EU.
60 % av all vin som fremstilles i verden, blir drukket av europeere.
Hvert år siden 1996 har import av vin til EU steget med 10 %.
I perioden 1999–2004 ble vineksporten fra Australia og Chile fordoblet.
Produksjonen av vin i de ikke-europeiske vinlandene har steget kraftig de siste 10 årene. New Zealand topper med en stigning på hele 360 %. I EU har produksjonen i samme periode falt med 15 %.
Sør-Afrika eksporterer omtrent 85 % av sin produksjon til EU.
=== Liste over vinproduksjon ===
Verdens vinproduksjon i millioner hektoliter (ikke inkludert juice og most). Tall fra 2017 er estimater. Listet alle land med en rapportert produksjon over 1 million hektoliter i 2017 :
== Se også ==
Naturvin
Ønologi
Vinifikasjon
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Vinmonopolet
Forskjellen mellom rødvin og hvitvin - artikkel fra forskning.no 29.10.02 | Vin (fra latin vinum) er en alkoholholdig drikk som fremstilles ved gjæring av druesaft. Druer vokser på klatreplanten ekte vinranke (Vitis vinifera). | 2,493 |
null | 2023-02-04 | Steinar Pettersen | null | null | null | Steinar Pettersen (født 29. april 1945) er en tidligere fotballspiller fra Drammen. | 2,494 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ingar_Pettersen | 2023-02-04 | Ingar Pettersen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Strømsgodset TF', 'Kategori:Fotballspillerstubber', 'Kategori:Fødsler 29. november', 'Kategori:Fødsler i 1948', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norgesmestere i fotball', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Norske bandydommere', 'Kategori:Norske bandyspillere', 'Kategori:Norske fotballspillere', 'Kategori:Personer fra Drammen kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stubber 2018-05'] | Ingar Pettersen (født 29. november 1948 i Drammen) er en norsk tidligere fotball- og bandyspiller. Han er yngre bror av Steinar Pettersen. Ingar Pettersen spilte for Strømsgodset i perioden 1966 til og med 1980. Han spilte 227 obligatoriske kamper og scoret 99 mål. Han hadde som spesiale å utnytte frispark fra 18-25 meter med sin venstrefot.
Pettersen var med på å vinne tre Norgesmesterskap (1969, 1970 og 1973), samt ett seriemesterskap i 1970 (The Double). Han skåret til sammen fire mål i Strømsgodsets cupfinaler. Han fikk også ett NM i bandy (1967), men valgte deretter å bli dommer i denne grenen. Han har flere ganger dømt den norske bandyfinalen.
| Ingar Pettersen (født 29. november 1948 i Drammen) er en norsk tidligere fotball- og bandyspiller. Han er yngre bror av Steinar Pettersen. Ingar Pettersen spilte for Strømsgodset i perioden 1966 til og med 1980. Han spilte 227 obligatoriske kamper og scoret 99 mål. Han hadde som spesiale å utnytte frispark fra 18-25 meter med sin venstrefot.
Pettersen var med på å vinne tre Norgesmesterskap (1969, 1970 og 1973), samt ett seriemesterskap i 1970 (The Double). Han skåret til sammen fire mål i Strømsgodsets cupfinaler. Han fikk også ett NM i bandy (1967), men valgte deretter å bli dommer i denne grenen. Han har flere ganger dømt den norske bandyfinalen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Ingar Pettersen – Transfermarkt | Ingar Pettersen (født 29. november 1948 i Drammen) er en norsk tidligere fotball- og bandyspiller. | 2,495 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1030 | 2023-02-04 | 1030 | ['Kategori:1030'] | null |
== Begivenheter ==
29. juli – slaget ved Stiklestad
En fredsperiode blir innledet i Norge med samkongedømmer (til ca. 1130)
== Dødsfall ==
29. juli – Olav Haraldsson (Olav den hellige) faller i slaget ved Stiklestad
29. juli – Torstein Knarresmed faller i slaget ved Stiklestad etter, ifølge Snorre, å ha vært den første til å skade Olav Haraldsson | == Begivenheter == | 2,496 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_forente_familie | 2023-02-04 | Den forente familie | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1954', 'Kategori:Religion i Sør-Korea', 'Kategori:Religiøse organisasjoner'] | Den forente familie (engelsk Unification Church, derav også det norske navnet Enhetskirken) er en nyreligiøs bevegelse som ble grunnlagt av Sun Myung Moon i Korea i 1954. Bevegelsen har siden vokst og blitt verdensomfattende. Det er antatt at bevegelsen i dag teller fra rundt 250 000 til 3 000 000 medlemmer i mer en 180 land, skjønt hovedmengden er i Sør-Korea eller i Japan. Bevegelsen er blant annet kjent for å gjennomføre massebryllup.I 1954 ble gruppen formelt etablert i Seoul, Sør-Korea som The Holy Spirit Association for the Unification of World Christianity (HSA-UWC), og reflekterte således Moons opprinnelige visjon om en økumenisk bevegelse. I møte med opposisjon fra de etablerte kristne kirkesamfunn ble den ikke innlemmet blant øvrige kristne, men utviklet seg som en uavhengig bevegelse som ble kjent som Den forente familie.
I løpet av 1990-tallet begynte Moon å etablere flere ulike fredsorganisasjoner, inkludert Family Federation for World Peace and Unification som overtok mye av den åndelige og organiserte funksjonen til kirken. I mange deler av verden ble bevegelsen kjent som HSA-UWC, hvilket er det navnet som går igjen i offisielle papirer.
I Norge er Familieforbundet for verdensfred og enhet registrert som trossamfunn. Det hadde 112 medlemmer i 2022.
| Den forente familie (engelsk Unification Church, derav også det norske navnet Enhetskirken) er en nyreligiøs bevegelse som ble grunnlagt av Sun Myung Moon i Korea i 1954. Bevegelsen har siden vokst og blitt verdensomfattende. Det er antatt at bevegelsen i dag teller fra rundt 250 000 til 3 000 000 medlemmer i mer en 180 land, skjønt hovedmengden er i Sør-Korea eller i Japan. Bevegelsen er blant annet kjent for å gjennomføre massebryllup.I 1954 ble gruppen formelt etablert i Seoul, Sør-Korea som The Holy Spirit Association for the Unification of World Christianity (HSA-UWC), og reflekterte således Moons opprinnelige visjon om en økumenisk bevegelse. I møte med opposisjon fra de etablerte kristne kirkesamfunn ble den ikke innlemmet blant øvrige kristne, men utviklet seg som en uavhengig bevegelse som ble kjent som Den forente familie.
I løpet av 1990-tallet begynte Moon å etablere flere ulike fredsorganisasjoner, inkludert Family Federation for World Peace and Unification som overtok mye av den åndelige og organiserte funksjonen til kirken. I mange deler av verden ble bevegelsen kjent som HSA-UWC, hvilket er det navnet som går igjen i offisielle papirer.
I Norge er Familieforbundet for verdensfred og enhet registrert som trossamfunn. Det hadde 112 medlemmer i 2022.
== Historie ==
=== Sun Myung Moon ===
Sun Myung Moon ble født i 1920 i det nordvestlige hjørne av den koreanske halvøy og vokste opp i en prestbyteriansk familie. Han hevdetat Jesus Kristus viste seg for ham da han var 15 år gammel og spurte om han ville fullføre arbeidet Jesus selv hadde påbegynt. Etter dette skal Moon ifølge egne påstander ha hatt stadig åndelig kontakt med Moses, Buddha, Abraham og igjen Jesus. Etter å ha begynt å forkynne, grunnla han sin første kirke «Broad Sea Church» i 1946. På den tiden var Kim Il-sung diktator i Nord-Korea og styrte et anti–religiøst samfunn. Kort tid etter at Sun Myung Moon grunnla sin første kirke ble han sendt til en konsentrasjonsleir, hvor han satt i tre år. Han ble befridd av FN-soldater i et motangrep etter at Kim Il-sung hadde angrepet Sør-Korea den 25. juni 1950 og dermed startet Koreakrigen. Etter løslatelsen dro Moon til Sør-Korea og i 1954 etablerte han Enhetskirken (Den Forente Familie).
=== Den Forente Families historie ===
Etter at Moon hevdet å ha møtt Jesus og andre religiøse figurer skal han i tiårsperioden fra 1935-45 ha mottatt en lang rekke åpenbaringer. En oversikt over disse ble i 1957 utgitt på koreansk som «En forklaring av Prinsippene». I 1966 kom «En redegjørelse for Prinsippene» (Exposition of the Divine Principle). Denne boken ble oversatt til mange forskjellige språk. Begge disse bøkene ble først og fremst skrevet for et kristent publikum. Moon kom selv fra en kristen bakgrunn og henvendte seg lenge først og fremst til kristne.
Moons lære går ut på at mennesket ikke har oppfylt det ansvar Gud ga det, og at verden derfor ikke ble slik Gud hadde tenkt seg. Adam og Eva skulle ha blitt en fullkommen mann og kvinne og fått sitt ekteskap velsignet av Gud. Når de så fikk barn, ville Guds arvelinje ha blitt til her på jorden. Himmelriket ville ha blitt virkelighet. I stedet forførte Satan Eva (på det åndelige plan), slik at hun ikke kunne bli menneskehetens Sanne mor. Hun forførte så Adam, slik at han mistet kvalifikasjonen til å bli menneskeslektens Sanne far. Av den grunn skapte de første to mennesker en ond, fallen verden, der menneskene er atskilt fra Gud. Gud sendte så en ny Adam-skikkelse, Jesus, etter en tusener av år lang gjenoppreisningshistorie, for at han skulle realisere det Adam ikke hadde greid. Derfor skulle Jesus sammen med en kvinne utvalgt av Gud («Eva nr 2») inngå et ekteskap velsignet av Gud. Da ville den falne menneskeheten ha fått Sanne foreldre. Alle mennesker kunne dermed ha blitt gjenfødt og blitt kvitt arvesynden. Jesus fikk imidlertid aldri den nødvendige støtte fra jødefolket og nøkkelpersoner som døperen Johannes. Dermed fortsatte menneskene å tilhøre den falne arvelinje. Gjennom Jesus og Den hellige ånd ble kun en åndelig gjenfødelse mulig. Det ble nødvendig for Gud å sende en ny Adam-skikkelse, en tredje Adam. Han må realisere det som ikke lot seg realisere verken gjennom Adam eller Jesus. Den tredje Adam må derfor inngå et ekteskap velsignet av Gud. Derfor må en kvinne oppfylle kriteriene for å bli den tredje Eva, slik at den falne meneskeslekten kan få Sanne foreldre. Basert på dem kan en ny tid begynne da vi mennesker mister vår tilhørighet til den falne arvelinje. Ved at arvesynden blir fjernet, kan all synd etter hvert elimineres. Vi mennesker kan da litt etter litt bli Guds sønner og døtre. Himmelriket på jorden vil dermed vokse frem.
Den forente familie mener at Sun Myung Moon er den tredje Adam Messias eller Frelser. Han bruker selv oftest tittelen «Sann far».
Den forente familie kan for mange se ut til å være en kristen bevegelse. Både moralsyn og begrepsapparat har mye til felles med den kristne lære. Kristne begreper som «syndefallet», «frelse», «Messias», «gjenfødelse», «oppstandelse», «endetiden» og «synd» har en sentral plass i dr. Moons lære. Den store forskjellen er selvsagt at Den Forente Families lære er basert på den tredje Adam. Læren har dessuten en detaljert forklaring av hvordan Gud har arbeidet de siste 2000 år, og spesielt i det 20. århundre. I tillegg til kristne ideer har Moons budskap elementer fra både konfutsianisme og daoisme (yin og yang-læren).
Den forente families ytre mål er å skape en harmonisk verdensfamilie basert på fred, likhet, frihet og ikke minst kjærlighet. Den forente familie mener også at det er umulig å skape harmoniske familier og samfunn så lenge menneskeheten bare er opptatt med en individuell frelse. Sun Myung Moon viser selv et eksempel gjennom sitt ekteskap. Bryllupet fant sted i 1960 og regnes for å være en monumental begivenhet i Guds tusener av år lange frelsesarbeid. Sun Myung Moon ønsker ikke bare å bidra til hvert individs individuelle frelse, slik Jesus, Buddha, Muhammed har gjort, men ønsker å gjøre tilgjengelig en frelse på familieplan, det nasjonale og globale plan. Hans ekteskap til Hak Ja Han ga menneskeheten «Sanne foreldre». Siden bryllupet har Moon velsignet flere millioner par i bevegelsens store massebryllup, der ofte flere tusen par gifter seg samtidig og inngår ekteskap velsignet av Gud.
Selv om Den forente familie ofte blir kalt en sekt, mener de selv at begrepet passer meget dårlig på en bevegelse som tror at alle religioner har deler av sannheten, og at Gud arbeider på mange forskjellige måter.
Sun Myung Moon døde 2. september 2012 i Sør-Korea like før kl 19:00 norsk tid (3. september lokal koreansk tid). Dødsårsaken var komplikasjoner som oppsto på grunn av lungebetennelse.
I 2008 utpekte dr. Moon sin yngste sønn Hyung Jin Moon som den som skulle overta bevegelsens åndelige lederskap. Ledelsen for forretningsvirksomheten i Sør-Korea ble overdratt til sønn nummer fire, Kook Jin Moon. Det meste av denne virksomheten er samlet under Enhetsstiftelsen (Tongil Foundation). Imidlertid har Moons hans enke Hak-ja Han (1943–) vært øverste leder av Enhetsbevegelsen, siden Hyung Jin Moon opprettet sitt eget trossamfunn.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
=== Positivt syn ===
«Den norske Enhetsbevegelsens nettsted»: Nettsted redigert av den norske Enhetsbevegelsen med informasjon om en lang rekke organisasjoner og prosjekter startet av dr Sun Myung Moon*
«Unification Home Page»: Nettsted redigert av Damian Anderson med et stort utvalg av høyst uoffisielle versjoner av Sun Myung Moons taler og annet materiale om Familieforbundet for verdensfred og enhet eller Den forente familie
True Parents organization: Nettsted redigert av medlemmer av den amerikanske Unification Church.
Family Federation for World Peace: Nettsted for Familieforbundet for verdensfred og enhet i USA
=== Opposjonelt syn ===
Education and information on the cult phenomenon and Addiction: Allen Woods nettsted med detaljer om hans reise inn i, gjennom, og ut av Den forente familie
«Unification Church» på RickRoss.com: Nettsted som har både et negativt som positivt syn, men mer av det første.
Mooniverse – artikler av journalist John Gorenfeld
Ex-member Craig Maxim's website – tidligere medlem, nå ganske fiendtlig innstilt
Freedom of Mind – Steve Hassans nettsted
Unification Church: Christian or Cult? – meningsartikkel i lys av Bibelen
Cult Ownership Of The Press ....06.02.00
An Apologetics Index research resource on the Unification Church
Judgments against the Unification Church by the Supreme Court of Japan
Moonwebs: Journey into the mind of a cult ved Josh Freed
Heartbreak and Rage: Ten Years Under Sun Myung Moon, A Cult Survivor's Memoir – a memoir of 10 years in the Unification Church, by K. Gordon Neufeld
=== Balansert syn ===
An introduction to Unificationism (Sun Myung Moon's Unification Church) inkluderer både støtte og kritikk fra nåværende og tidligere medlemmer
Unification Church, founded by Sun Myung Moon ved ReligiousTolerance.org, et nettsted som hevder religiøs toleranse
Beliefnet.com UC discussion board - diskusjonsforum | Den forente familie (engelsk Unification Church, derav også det norske navnet Enhetskirken) er en nyreligiøs bevegelse som ble grunnlagt av Sun Myung Moon i Korea i 1954. Bevegelsen har siden vokst og blitt verdensomfattende. | 2,497 |
null | 2023-02-04 | Daft Punk | null | null | null | Daft Punk var en fransk elektronisk musikk duo dannet i Paris i 1993, bestående av Guy-Manuel de Homem-Christo og Thomas Bangalter. Daft Punk Musique Vol. | 2,498 |
null | 2023-02-04 | Keira Knightley | null | null | null | Keira Christina Knightley (født 26. mars 1985 i Teddington i England) er en britisk skuespiller. | 2,499 |
Subsets and Splits
No saved queries yet
Save your SQL queries to embed, download, and access them later. Queries will appear here once saved.