url
stringlengths 31
279
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
194
| category
stringlengths 16
3.67k
⌀ | ingress
stringlengths 12
19.1k
⌀ | article
stringlengths 15
310k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.02k
⌀ | id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Hva_var_vel_livet_uten_deg%3F | 2023-02-04 | Hva var vel livet uten deg? | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sanger fra 1951'] | «Hva var vel livet uten deg?» er en norsk sang med melodi av svenske Ernfrid Ahlin og tekst av Gunnar Kaspersen.
Den ble fremført av Henki Kolstad og Astrid Herseth i spillefilmen Vi gifter oss (1951). Herseth dubbet Inger Marie Andersens stemme.
| «Hva var vel livet uten deg?» er en norsk sang med melodi av svenske Ernfrid Ahlin og tekst av Gunnar Kaspersen.
Den ble fremført av Henki Kolstad og Astrid Herseth i spillefilmen Vi gifter oss (1951). Herseth dubbet Inger Marie Andersens stemme.
== Plateutgivelser (i utvalg) ==
Den ble også brukt som kjenningssang i TV-serien Fredrikssons fabrikk, hvor den ble fremført av Brit Elisabeth Haagensli, Elsa Lystad, Anne Marie Ottersen og Aud Schønemann.
== Referanser == | Gunnar Kaspersen (født 21. januar 1907, død 24. | 199,400 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alpespolebusk | 2023-02-04 | Alpespolebusk | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Spolebuskfamilien', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Alpespolebusk (Euonymus latifolius) er en løvfellende busk eller lite tre i spolebuskfamilien.
Den blir én–fem meter høy og er ganske lik slektningen spolebusk (Euonymus europaeus). Forskjeller er blant annet at unge kvister ikke er grønne og firkantede; bladene er bredere og lengre, blomsterstanden har flere blomster og blomstene har som regel fem kronblad. Arten vokser i fjellskoger på kalkgrunn i sørlige Mellom-Europa, Sør-Europa, Nord-Afrika og Sørvest-Asia. Den mangler på Den iberiske halvøy. Plantene i Kaukasia skilles av og til ut som en egen art, Euonymus leiophloeus.
Alpespolebusk dyrkes som hagebusk i Norge og er funnet forvillet noen få steder.
| Alpespolebusk (Euonymus latifolius) er en løvfellende busk eller lite tre i spolebuskfamilien.
Den blir én–fem meter høy og er ganske lik slektningen spolebusk (Euonymus europaeus). Forskjeller er blant annet at unge kvister ikke er grønne og firkantede; bladene er bredere og lengre, blomsterstanden har flere blomster og blomstene har som regel fem kronblad. Arten vokser i fjellskoger på kalkgrunn i sørlige Mellom-Europa, Sør-Europa, Nord-Afrika og Sørvest-Asia. Den mangler på Den iberiske halvøy. Plantene i Kaukasia skilles av og til ut som en egen art, Euonymus leiophloeus.
Alpespolebusk dyrkes som hagebusk i Norge og er funnet forvillet noen få steder.
== Galleri ==
== Kilder ==
«Euonymus latifolius alpespolebusk». FremmedArt2012. Artsdatabanken. Besøkt 22. januar 2015.
H. Meusel og E.J. Jäger (1989). «Ecogeographical differentiation of the Submediterranean deciduous forest flora». Plant Syst. Evol. 162 (1): 315–329. ISSN 0378-2697. JSTOR 23643021. doi:10.1007/BF00936924.
Günther's Site – Photos of European Plants – Euonymus latifolius Besøkt 22. januar 2015.
Pflanzenbilder Gerhard Nitter – Euonymus latifolius Besøkt 22. januar 2015.
== Eksterne lenker ==
(en) Alpespolebusk i Global Biodiversity Information Facility
(no) Alpespolebusk hos Artsdatabanken
(sv) Alpespolebusk hos Dyntaxa
(en) Alpespolebusk hos NCBI
(en) Alpespolebusk hos The International Plant Names Index
(en) Alpespolebusk hos Tropicos
(en) Kategori:Euonymus latifolius – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Euonymus latifolius – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Euonymus latifolius – detaljert informasjon på Wikispecies | Alpespolebusk (Euonymus latifolius) er en løvfellende busk eller lite tre i spolebuskfamilien. | 199,401 |
https://no.wikipedia.org/wiki/L%E2%80%99Humanit%C3%A9 | 2023-02-04 | L’Humanité | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Aviser etablert i 1904', 'Kategori:Franske aviser'] | L'Humanité (IPA: [lymaniˈte], oversatt fra fransk: «menneskeligheten») er en dagsavis som utgis i Paris i Frankrike. Avisen har et kommunistisk grunnsyn og nære bånd til Parti communiste français, som den tidligere var hovedorgan for. L'Humanité ble etablert i 1904 av politikere og intellektuelle som Jean Jaurès, Lucien Herr, René Viviani og Aristide Briand. Dets slagord er fortsatt: «I en ideell verden ville L'Humanite ikke eksistere».Avisen ble forbudt under Nazi-Tysklands okkupasjon av Frankrike, men fortsatte likevel å bli utgitt i hemmelighet fram til frigjøringen av Paris. Det har vært spekulert siden 2001 om L'Humanité ville opphøre som dagsavis, men i motsetning til de fleste andre franske aviser økte opplaget for en tid til rundt 75 000. I 2006 opprettet avisen en ukeutgave, L'Humanité dimanche. Det samme året hadde avisen et opplag på 52 800. I 2008 ble hovedkvarteret solgt grunnet finansielle problemer og etterspurte donasjoner. Mer enn 2 million euro ble samlet inn ved slutten av 2008. Avisen organiserer en årlig festival, Fête de l'Humanité, som et virkemiddel for å samle inn penger for fortsatt drift.
| L'Humanité (IPA: [lymaniˈte], oversatt fra fransk: «menneskeligheten») er en dagsavis som utgis i Paris i Frankrike. Avisen har et kommunistisk grunnsyn og nære bånd til Parti communiste français, som den tidligere var hovedorgan for. L'Humanité ble etablert i 1904 av politikere og intellektuelle som Jean Jaurès, Lucien Herr, René Viviani og Aristide Briand. Dets slagord er fortsatt: «I en ideell verden ville L'Humanite ikke eksistere».Avisen ble forbudt under Nazi-Tysklands okkupasjon av Frankrike, men fortsatte likevel å bli utgitt i hemmelighet fram til frigjøringen av Paris. Det har vært spekulert siden 2001 om L'Humanité ville opphøre som dagsavis, men i motsetning til de fleste andre franske aviser økte opplaget for en tid til rundt 75 000. I 2006 opprettet avisen en ukeutgave, L'Humanité dimanche. Det samme året hadde avisen et opplag på 52 800. I 2008 ble hovedkvarteret solgt grunnet finansielle problemer og etterspurte donasjoner. Mer enn 2 million euro ble samlet inn ved slutten av 2008. Avisen organiserer en årlig festival, Fête de l'Humanité, som et virkemiddel for å samle inn penger for fortsatt drift.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Loupan, Victor & Lorrain, Pierre (1994): L'Argent de Moscou. L'histoire la plus secrete du PCF, Paris.
== Eksterne lenker ==
(fr) Offisielt nettsted
(en) L'Humanité – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | L'Humanité (, oversatt fra fransk: «menneskeligheten») er en dagsavis som utgis i Paris i Frankrike. Avisen har et kommunistisk grunnsyn og nære bånd til Parti communiste français, som den tidligere var hovedorgan for. | 199,402 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vesltela | 2023-02-04 | Vesltela | ['Kategori:10,9°Ø', 'Kategori:11°Ø', 'Kategori:62°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Tolga', 'Kategori:Glommavassdraget'] | Vesltela (også skrevet Vesletela) er ei elv i Tolga kommune i Innlandet. Den er ei sideelv til Glåma og har utspring på vestsida av Tverrhøa (1 115 moh). Herfra renner elva mot vest til den munner ut i Glåma rundt to kilometer nordøst for Telneset. Elva er 11,3 km lang, og har et nedbørfelt på rundt 25,0 km².
I nedbørfeltet ligger Telvanglia naturreservat og også en del av Gammeldalen naturreservat. Begge reservatene er opprettet for å verne viktige kvartærgeologiske formasjoner som eskere, terrasser og dødisgroper.
| Vesltela (også skrevet Vesletela) er ei elv i Tolga kommune i Innlandet. Den er ei sideelv til Glåma og har utspring på vestsida av Tverrhøa (1 115 moh). Herfra renner elva mot vest til den munner ut i Glåma rundt to kilometer nordøst for Telneset. Elva er 11,3 km lang, og har et nedbørfelt på rundt 25,0 km².
I nedbørfeltet ligger Telvanglia naturreservat og også en del av Gammeldalen naturreservat. Begge reservatene er opprettet for å verne viktige kvartærgeologiske formasjoner som eskere, terrasser og dødisgroper.
== Referanser == | | munning = Samløp med Glåma | 199,403 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bret_Harte | 2023-02-04 | Bret Harte | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Diplomater fra USA', 'Kategori:Forfattere fra USA', 'Kategori:Gruvearbeidere', 'Kategori:Journalister fra USA', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Albany', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Francis Bret Harte (født 25. august 1836, død 5. mai 1902) var en amerikansk forfatter og poet, hovedsakelig husket for korte fortellinger om gruvearbeidere, kortspillere, gamblere, og andre romantiske figurer fra gullrushet i California. Harte hadde en rekke ulike jobber, blant annet gruvearbeider, lærer, budbringer og journalist før han ble forfatter på fulltid. Han hadde flyttet til California i 1853 og tilbrakte tid i gruvearbeiderleiren i nærheten av Humboldt Bay (dagens by Arcata) som ga ham materiale og inspirasjon til flere av hans verker. Hans «The Luck of Roaring Camp», utgitt 1868, gjorde ham kjent over hele USA og skaffet ham en forfatterkontrakt med en utgiver i 1871. I en karriere som strakte seg over mer enn fire tiår skrev han poesi, skjønnlitteratur, skuespill, forelesninger, bokomtaler, lederartikler, og magasinskisser. Da han flyttet fra California og til den amerikanske østkysten og deretter til Storbritannia, ble han inspirert til å skrive om nye emner og figurer i sine fortellinger, men hans fortellinger fra gullrushet har blitt oftest gjenopptrykt, tilpasset og beundret. Han var en samtidig venn med Mark Twain, men vennskapet surnet.
| Francis Bret Harte (født 25. august 1836, død 5. mai 1902) var en amerikansk forfatter og poet, hovedsakelig husket for korte fortellinger om gruvearbeidere, kortspillere, gamblere, og andre romantiske figurer fra gullrushet i California. Harte hadde en rekke ulike jobber, blant annet gruvearbeider, lærer, budbringer og journalist før han ble forfatter på fulltid. Han hadde flyttet til California i 1853 og tilbrakte tid i gruvearbeiderleiren i nærheten av Humboldt Bay (dagens by Arcata) som ga ham materiale og inspirasjon til flere av hans verker. Hans «The Luck of Roaring Camp», utgitt 1868, gjorde ham kjent over hele USA og skaffet ham en forfatterkontrakt med en utgiver i 1871. I en karriere som strakte seg over mer enn fire tiår skrev han poesi, skjønnlitteratur, skuespill, forelesninger, bokomtaler, lederartikler, og magasinskisser. Da han flyttet fra California og til den amerikanske østkysten og deretter til Storbritannia, ble han inspirert til å skrive om nye emner og figurer i sine fortellinger, men hans fortellinger fra gullrushet har blitt oftest gjenopptrykt, tilpasset og beundret. Han var en samtidig venn med Mark Twain, men vennskapet surnet.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Han ble født i Albany i delstaten New York i 1836. Han ble døpt Francis Brett Hart etter sin oldefar, Francis Brett. Da han var ung endret hans far Henry stavingen av familienavnet fra Hart til Harte. Francis kom senere til å fortrekke å bli kjent med sitt mellomnavn som han stavet med en t.
Henrys far – Brets bestefar – var Bernard Hart, en ortodoks jødisk immigrant som var vellykket som handelsmann og ble en av grunnleggerne av New York-børsen. Hans bestefar Bernard Hart forlot Henry og hans mor for å gifte seg med en annen kvinne. Henry ble således oppdratt som kristen i den nederlandske reformerte kirke. Henrys hustru, og Brets mor, var Elizabeth Rebecca Ostrander Hart, og hadde engelsk og nederlandsk bakgrunn. Ikke mye er kjent om henne annet at hun var en kulturell kvinne fra middelklassen. Foreldrene møttes under et besøk i Henrys hjem og de ble gift i 1930. Bret ble født seks år senere.Som en ivrig leser som gutt fikk han utgitt sin første tekst kun 11 år gammel. Det var et satirisk dikt kalt «Autumn Musings» (Høstgrubling), nå tapt. Framfor å få ros og oppmuntring ble diktet latterliggjort av familien. Som voksen betrodde han til en venn: «Slikt et sjokk var deres latterliggjøring for meg at jeg lurte på om jeg noen gang ville skrive en linje med poesi.»Hans utdannelse hadde blitt avbrutt gjentatte ganger da familien flyttet rundt for å unngå å betale de høye kostnadene til undervisning. Hans far døde mens han var ung. En gang rundt 1845 flyttet hans mor Elizabeth familien til Brooklyn. Hans formelle skoleutdannelse ble avsluttet da han var 13 år i 1849. Her fikk han i ung alder ulike jobber på et advokatkontor og i et apotek. Til tross for sin unge alder forsørget han seg selv i femtenårsalderen. I løpet av denne tiden hadde hans bror Henry vervet seg i hæren og skrev hyppige brev fra sine opplevelser i den meksikansk-amerikanske krigen (1846–1848) og deretter krigen i California. Moren flyttet til California i 1853 og giftet seg med en av den avdøde ektemannens tidligere klassekamerater fra gymnaset. I slutten av 1854 kom Bret og hans søster Margaret til familien i California. De reiste den lange veien med dampbåt, en sjøreise som involverte en rekke ulykker, storm, revolusjon og skipsforlis, hendelser som siden fargela hans forfatterskap.
=== I California ===
Hans første år i California var ikke enkle. Han bodde hos familien noen måneder, men søkte etter betalt arbeid hvor han måtte finne det. Han dro fra jobb til jobb før han fant seg fast bosted. Han arbeidet som gruvearbeider, lærer for barn til gårdbrukere, diligencevakt, budbringer og journalist. Hele tiden skrev han dagbok og poesi. I nordlige California ved kystbyen Union (i dag Arcata), en bosetning ved Humboldt Bay som fungerte som senter for forsyninger for gruvedriften i innlandet. Han fikk han arbeid i et trykkeri og kunne trykke sine egne dikt enkelte ganger.Wiyot-massakren i 1860 på mellom 80 og 200 indianere, hovedsakelig kvinner og barn, i det fredelige wiyotfolket er godt dokumentert historisk, og ble rapportert i San Francisco og New York av Harte. Da han fungerte som assisterende redaktør for avisen Northern Californian skrev Harte redaksjonelle ledere om drapene mens hans sjef, Stephen G. Whipple, var midlertidig fraværende, og ga Harte lederansvaret for avisen. Harte publiserte en detaljert redegjørelse som fordømte hendelsen: «en mer sjokkerende og opprørende skue har aldri blitt vist for øynene til et kristent og sivilisert folk. Gamle kvinner rynkete og utslitte lå veltet i blod, deres hjerner slått ut og dynket i deres lange grå hår. Småbarn knapt et spenn lange med deres ansikter kløvd av økser og deres kropper fryktelige med sår.» Etter at han publiserte den redaksjonelle lederen ble han truet på livet og ble tvunget til å flykte en måned senere. Harte sa opp jobben og flyttet til San Francisco, hvor et anonymt brev trykket i en avis er blitt tilskrevet ham. Det anklaget at samfunnet i det store og hele ga sin godkjennelse til massakren. I tillegg var det ingen som noen gang ble ført for retten, til tross for bevisene av et planlagt angrep og referanser til bestemte personer, inkludert en rancher ved navn Larabee og andre medlemmer av en uoffisiell milits som kalte seg Humboldt Volunteers. I 1850 var det rundt 2000 av wiyotfolket som bodde i deres tradisjonelle område. Etter 1860 er det beregnet at det var kun rundt 200 igjen.
=== Ekteskap ===
Harte giftet seg med Anna Griswold den 11. august 1832 i San Rafael i California. Hun var eldre enn ham og godt etablert i sin egen musikalske karriere. Ingen av de respektive familiene godkjente ekteskapet.Ekteskapet var vanskelig fra begynnelsen. En omtale av forfatteren mente at hun var hemmet av en ekstrem sjalusi mens en annen biograf, Henry C. Merwin, privat hadde konkludert at hun var «bortimot umulig å leve med». Det er nok ikke så langt unna sannheten: til tross for de var gift i nær førti år bodde paret sammen i kun seksten år. Anna Bret Harte, som hun siden ble kjent som, døde i 1920, og overlevde ham med atten år. De fikk likevel fire barn sammen: Griswold (1863), Francis (1865), Jessamy (1873), og Ethel (1875).
=== Tematikk og tendens ===
Harte var misfornøyd med den påvirkningen som sivilisasjonen hadde på den amerikanske villmarken. Han var misfornøyd med de effektene som jernbanen brakte med seg, og han mislikte sterkt den måten den hvite mann behandlet minoritetene som indianere, kinesere, og meksikanere som sto nederst på samfunnsstigen i bosetningen av ville vesten. Han avskydde rasisme. I diktet «Plain Language from Truthful James» ble hvite som forsøkte å svindle en kineser bedratt av sin egen selvgodhet. Likevel førte det populære diktet, som han selv kalte «det verste jeg noen gang har skrevet», til rasistisk antipati mot asiater i California.Disse temaene preget hans forfatterskap, og samtidig som han var tiltrukket av dem, bidro hans framstillinger også til å gjøre ham populær som forfatter. Han hadde på samme tid et sentimentalt og uromantisk forhold til sine emner. Hans omtaler av massakren på wiyotfolket førte til at han mistet jobben i avisen han arbeidet for. Han var lidenskapelig i sin omtaler av det han så på som urett og overgrep. En annen tekst er hans «California's Golden Age» hvor han beskrev gullrushet som «en form for korstog uten et kors, et exodus uten en profet. Det er ikke en pen fortelling... det er et liv som kanskje best kan bli sagt ikke eksisterer lenger.»Hartes første litterære forsøk, både prosa og poesi, ble trykt i The Californian, et tidlig litterært tidsskrift som ble redigert av forfatteren Charles Henry Webb. I løpet av den amerikanske borgerkrigen skrev han 22 dikt. I 1868 ble han selv redaktør av The Overland Monthly, et annet litterær magasin, og dette tidsskriftet var langt mer samstemt med pionererånden i begeistringen i California. Bladets logo, sporet av en bjørnelabb over togskinner, ble skapt av Harte selv.Hans fortelling «The Luck of Roaring Camp» ble trykket i bladets andre utgave, og gjorde ham kjent i de litterære sirkler i USA. Harte visste å underholde sine lesere ved å gi dem det de forventet. I 1860 skrev han fortellinger over tematikken flukt og illusjoner. «My Metamorphosis» fortalte om en mann som ble overrasket mens han badet, og deretter skjulte seg blant statuene i hagen for å skjule sin nakenhet. Hans skrivestil var preget av lokalfarge slik at leserne følte at de fikk et rikt inntrykk av det stedet som han så rikelig beskrev. Hans ord malte bilder, de romantiske fortellingene var fylt med sentimentale figurer og usannsynlige helter. I «The Luck of Roaring Camp» endret en gruppe gråsprengte gruvearbeidere deres grove væremåte for å oppfostre et foreldreløst barn. I «Brown of Calaveras» rømte en landstryker seg fra en kvinnes kjærlighet framfor å skade hennes sosiale posisjon. Hans kanskje mest kjente fortelling, «The Outcasts of Poker Flat», forteller om fire «upassende personer» — en gambler, en tyv, og to prostituerte — som ble fordrevet fra gruveleiren av selvrettferdig folk. De fire ble fanget i en snøstorm på fjellet, tre av dem dør, men de møtte døden med mot og verdighet. I de to nevnte fortellingene la han grunnlaget for den litterære oppskrift som kom til å bli gjentatt av andre. «Disse to fortellinger benyttet en listig fortellerstrategi som sikret deres suksess hos de fasjonabel lesere. Fortellingene argumenterer at samfunnets utstøtte, enten det er gamblere, gullgravere, prostituerte eller arbeidsløse cowboyer, de har alle et hjerte av gull.» Hartes forfatterskap var instrumental i populariseringen av ville vesten og i etableringen av arketypene og karaktertrekkene til western-sjangeren slik den er kjent i dagens populærlitteratur og filmer. I sine beste fortellinger blandet han realistiske beskrivelser, dialekt og karakterisering med sentimental handlingsgang. Hans fortellerteknikk var synsvinkelen til den upartiske tredjeperson.«Som forfatter var Harte en talentfull humorist som kunne ta en rimelig ordinær oppskrift på en historie og gi den ny kraft og iscenesetting. Hans bakgrunn som journalist ga ham en livlig stil og en særskilt dyktighet i å beskrive folk, deres væremåte og dialog.» Han skaffet seg nasjonal hyllest for sin fortellinger og utgivelser fra ville vesten. Han skrev jevnlig for magasiner, utga to skuespill, og skrev også bokomtaler, skjønt hans barske kritikk gjorde ham lite populær blant andre forfattere. Hans fortellinger om ville vesten solgte bra i både USA og i Europa. Han flyttet til østkysten i 1871 hvor han aksepterte en stilling i magasinet Atlantic Monthly i Boston som innebar han skulle skrive et dikt eller en novelle hver måned i et års tid. Magasinet betalte ham den til da uovertrufne betalingen av 10 000 dollar (tilsvarende 100 000 dollar i dag). Han dro aldri tilbake til California, men fortsatte å skrive fortellinger om gullrushet resten av livet.
Da nyheten om Charles Dickens' død nådde Harte i juli 1870 sendte han straks beskjed til San Francisco om å holde igjen utgivelsen av magasinet i de neste tjuefire timene slik at hun kunne skrive sin poetiske hyllest, «Dickens in Camp». Det handlet om å lytte til en gammel og skrinn gullgraver som leste høyt fra Dickens' «The Old Curiosity Shop» rundt et sprakende leirbål i Sierra Madre-fjellene, og med Dickens død, «lost is that camp, and wasted all its fire.» Diktet i all sin høystemte sentimentalitet er betraktet av hans beundrere som et av hans fremste, for dens oppriktighet og følsomhet.
=== Mark Twain ===
På omtrent samme tid som Dickens død ble han kjent med Mark Twain (Samuel Langhorne Clemens), antagelig i California. Selv om Mark Twain var et år eldre enn Harte har Twain kreditert den andre for å være den som lærte ham å skrive. Twain fortalte Thomas Aldrich Bailey i 1871 at «Harte har trenet og skolert ham så tålmodig at han forandret meg fra en klossete utgyter av groteskheter til en forfatter av avsnitt og kapitler som har funnet en bestemt gunst i øyne til en del av de meget anstendige menneskene i landet.»I 1876 besluttet Harte og Tawin å skrive et skuespill sammen, titulert Ah Sin. Det hadde handling lokalisert i gullgruveleir i Calaveras County i California med en «kinamann» ved navn Ah Sin som hovedperson. Samarbeidet dem imellom var i utgangspunktet en oppskrift på suksess, også antatt økonomisk. De var hver på sin kant meget populære forfattere. Ettersom Harte allerede i 1870 hadde skrevet et dikt om en kinesisk figur ved navn Ah Sin, publisert som «Plain Language from Truthful James», men siden kjent som «The Heathen Chinee», tyder det på at forslaget om samarbeid kom fra Harte.Det var et melodrama, skrevet med tanke på skuespilleren Charles T. Parsloe i hovedrollen. Emnet for et drama om en «kinamann» var tidsriktig, selv om betegnelsen «kinamann» på kinesere er i dag med god grunn betraktet som nedlatende. Store mengder kinesiske immigranter hadde først kommet til California på 1850-tallet for å arbeide gruvene og tiåret etter var rundt 90 prosent av arbeidsstokken som bygde jernbanene kinesere. I 1871 var det mange voldelige rasistiske angrep på kineserne, men i henhold til en folketelling av 1880 utgjorde de ingen «fare», kun 0,002 prosent av hele den amerikanske befolkningen. Stykket ble satt opp i Washington D.C. på National Theater den 7. mai 1877. Det hadde da lenge blitt omtalt i avisene og forfatternes berømmelse sikret et stort publikum. Twain kunne ikke komme på premieren grunnet et brått anfall av bronkitt. Isteden sendte han et humoristisk telegram for å bli lest ved teppefall: «Jeg har forberedt to taler; en til å bli avlevert i tilfelle fiasko, og en annen i tilfelle suksess. Vær så snill å fortelle meg hvilket jeg skal sende.» Stykket ble også satt opp i New York, men vekket liten entusiasme blant teateranmelderne. I henhold til Albert Paine, Mark Twains litterære eksekutor, dro stykket siden på turné, «på provinsielle reiser uten noen særlig prestisje utover omdømmet til dets forfattere, og det ville synes at dette ikke var nok, for det feilet å selge, og alle parter involvert oppga det til sin skjebne og det ble aldri hørt mer om siden.»Mark Tawin hevdet at stykket var i egne ord didaktisk: «Hele hensikten med stykket er å tillate en mulighet for å belyse denne karakter. Kinamannen vil bli et jevnlig skue over hele Amerika litt etter litt, og et vanskelig politisk problem også. Det synes derfor bra å la publikum studere ham litt på scenen på forhånd...» Begge forfattere hadde tidligere skrevet om kinesere i Amerika og nådeløst angrepet diskriminering og vold mot dem, og særlig Harte hadde uttrykkelig fordømt stereotyper av «kinamannen». Dette stykket klarte ikke bidra til økt forståelse for kinesernes sak, først og fremst for at det ikke var et særlig godt teaterstykke, men for det andre for at Ah Sin med sin «shreiking and gibbering Chinese» ble framstilt som en komisk stereotyp framfor som et sympatisk eller fullendt menneske.Den 13. august 1877, samtidig som Ah Sin ble spilt i New York, foreslo senatet i California en meget særskilt «løsning» på problemet med kineserne, «moralsk, det mest nedverdige folk på jordens overflate» og krevde «at de skulle ikke få lov til å bosette seg på vår jord». Den amerikanske kongressen vedtok Chinese Exclusion Act i 1882, loven som forbød all innvandring særskilt fra Kina.
Stykket og samarbeidet førte til at deres langvarige vennskap gikk i stykker. Alle brev fra Twain til Harte, unntatt ett, er gått tapt. I det gjenværende er tonen god og han gratulerte sin venn med fødselen av datteren Susy og foreslo at familiene tilbrakte sommeren sammen. Da Henry James en gang spurte Twain om han var kjent med Bret Harte, skal han ha svart, «Joda jeg kjenner den horesønnen». I et intervju i 1895 omtalte Twain sin tidligere som «Jeg avskyr ham, fordi jeg synes hans arbeid er dårlig. Han har ikke noe hjerte, unntatt i sitt navn, og jeg mener at han produsert ingenting som er ekte.» Om deres felles teaterstykke som ødela vennskapet, klarte Twain å redusere til «Vel, Bret kom ned fra Hartford og snakket om det, og deretter skrev Bret det mens jeg spilte biljard, skjønt jeg måtte selvfølgelig gå over det og få dialekten riktig. Bret visste aldri noe om dialekt.» Albert Paine kommenterte at Twains kommentar var urettferdig; begge forfatterne hadde jobbet hardt med stykket.Da Mark Twain skrev sin selvbiografi fire år etter Hartes død var han fortsatt bitter. Han karakterisert den tidligere vennen og hans forfatterskap som falsk. Han kritiserte dialekten som hans gruvearbeidere benyttet og hevdet at den ikke eksisterte utenfor Hartes fantasi. I tillegg anklaget han Harte for å låne penge fra sine venner uten å ha til hensikt å betale tilbake og finansielt forlate sin hustru og barn. Twain refererte til Bret Hart som «The Immortal Bilk» (Den umoralske snylter).
=== Siste år ===
Universitetet i California tilbød Harte en professorstilling i nyere skjønnlitteratur, men han avslo. Han fikk også tilbud om stillinger som redaktør eller spaltist. Til sist tok han imot en posisjon som USAs konsul i den tyske byen Krefeld. Tynget av gjeld til venner og medarbeidere forlot familien i 1878 og reiste over Atlanterhavet. Etter to år fant han ut at Tyskland ikke var noe for ham, og dro til Glasgow i Skottland i 1880. Fem år senere bosatte han seg i London. I løpet av den tiden han tilbrakte i Europa fortsatte han skrive og støttet seg fortsatt på den type fortellinger som hadde gjort ham populær. Han bodde sammen med en diplomat og hans familie på ni barn. Hans hustru og barn reiste etter Harte til London i 1898, men på den tiden hadde han allerede oppvarte en diplomatenke i noen år. Han ble aldri forsont med sin hustru. Han fortsatte å skrive, skjønt uten større offentlig anerkjennelse, fram til han døde av strupekreft i 1902. Han er gravlagt i den engelske byen Frimley. Mark Twain overlevde Harte med åtte år.
Til hans minne har venner i San Francisco installert en tre meter høy plakett av bronse på Bohemian Club som står den dag i dag ved krysset av Taylor Street og Post Street. Flere av Hartes fortellinger ble filmet som stumfilmer. Selv om han ble bortimot glemt på 1900-tallet (mens Mark Twains har fått et varig omdømme), har han blitt anerkjent som en innflytelsesrik bidragsyter til amerikansk litteratur. Han huskes best i California hvor tallrike barne- og videregående skoler er navngitt etter ham. Det er samme er en rekke skoler. I 1987 ble han æret med frimerke i serien av «Store amerikanere. Byen Twain Harte i California er navngitt etter både Mark Twain og Bret Harte.
== Bibliografi (utvalg) ==
Se eksterne lenker for fullstendig bibliografi
«Tennessee's Partner», novelle, første gang utgitt i The Overland Monthly i 1869
The Tales of the Argonauts, novellesamling utgitt i 1875
«Plain Language from Truthful James», første gang utgitt i The Overland Monthly i 1870 som The Heathen Chinee, en satire på rasistiske fordommer i nordlige California, men ble misforstått av det amerikanske publikum som en latterliggjøring av kinesiske innvandrere, og bidro til å forme anti-kinesiske holdninger mer enn noe annet tekst på denne tiden.
The Crusade of the Excelsior, første gang utgitt i 1887.
The Stolen Cigar-Case, med mesterdetektiven «Hemlock Jones», lovpriset av Ellery Queen som «antagelig den beste parodien på Sherlock Holmes noen gang skrevet».
The Society upon the Stanislaus, et tragikomisk dikt, akkurat som «Plain Language from Truthful James» er lokalisert i nordlige California i gruveleirene, og fortalt av den samme fortelleren, «Truthful James».
Nord-Amerika, seine Städte und Naturwunder, sein Land und seine Leute var forfattet av østerrikske Ernst von Hesse-Wartegg, med bidrag fra andre skribenter, blant annet Harte.
Bret Harte, Selected Stories and Sketches, et utvalg av hans tekster, redigert av David Wyatt og utgitt i serie Oxford World's Classics, 1995.
== Dramatiske og musikalske tilpasninger ==
«The Outcasts of Poker Flat» har blitt filmatisert en rekke ganger, inkludert i 1937 med Preston Foster og en annen i 1952 med Dale Robertson.
Tennessee's Partner (1955) med John Payne og Ronald Reagan var basert på fortellingen av samme navn.
Paddy Chayefskys utgave av filmen Paint Your Wagon synes å ha lånt fra «Tennessee's Partner»: to nære venner – en hetende «Pardner» – deler samme kvinne. Den italienske spaghetti-western Four of the Apocalypse er basert på «The Outcasts of Poker Flat» og «The Luck of Roaring Camp».
Den sovjetiske filmen Вооружён и очень опасен («Bevæpnet og meget farlig») fra 1977 er basert på Gabriel Conroy og en annen av Hartes fortellinger.
Operaer som er basert på «The Outcasts of Poker Flat» er gjort av blant Samuel Adler og av Stanford Beckler.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Barnett, Linda Diz (1980): Bret Harte. A reference guide. G. K. Hall, Boston. ISBN 0-8161-8197-7
Brooks, Noah (September 1902): «Bret Harte: A Biographical And Critical Sketch». Overland Monthly, og Out West Magazine (Roman) XL (3): 201–207
Duckett, Margaret (1964): Mark Twain and Bret Harte. University of Oklahoma Press, Norman.
Haferkamp, Bertel (1985): Das Kind in der anglo-amerikanischen Literatur. Von Bret Harte zu William Golding. Gilles u. Francke, Duisburg. (Duisburger Studien; 11) ISBN 3-921104-96-3
Nissen, Axel (2000): Bret Harte. Prince and Pauper. University Press of Mississippi, Jackson, Mississippi. ISBN 1-578-06253-5
Scharnhorst, Gary (1995): Bret Harte: A Bibliography, Lanham, MD: Scarecrow Press. Den lister opp bøker, dikt, forelesninger, og prosaartikler, skisser, fortellinger og bokomtaler av Harte, inkludert kjente opptrykk og oversettelser.
== Eksterne lenker ==
(en) Bret Harte – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Bret Harte – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Bret Harte på Internet Movie Database
(en) Bret Harte hos The Movie Database
(en) Bret Harte hos Internet Broadway Database
(en) Bret Harte hos American National Biography
(en) Tekster av Bret Harte hos WikiSource
(en) Sitater av Bret Harte hos WikiQuote
(en) Verker av Bret Harte i Prosjekt Gutenberg
(en) Complete bibliography, komplett biografi
(en) Online Bret Harte bibliography, bibliografi online
(en) Bret Harte Etexts, ebøker av Bret Hart
(en) Works by Bret Harte hos LibriVox (lydbøker)
(en) Guide to the Bret Harte Collection hos The Bancroft Library | | fsted = Albany, New York | 199,404 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nilufar_Usmonova | 2023-02-04 | Nilufar Usmonova | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere i Tyrkvisjonens sangkonkurranse', 'Kategori:Fødsler 6. april', 'Kategori:Fødsler i 1987', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Pages using div col with unknown parameters', 'Kategori:Personer fra Tasjkent', 'Kategori:Skuespillere', 'Kategori:Usbekiske sangere'] | Nilufar Ibrohimovna Usmonova (født 6. april 1987 i Tasjkent i Den usbekiske sosialistiske sovjetrepublikken)
er en usbekisk vokalist og skuespiller. Hun er datter til vokalisten og skuespilleren Julduz Usmonova og musikeren Ibrahima Tsjakimova.
I en alder av ti år, ble Usmonova ble sendt til Storbritannia der hun gikk på Vinehall-skolen fra 1996 til 1999 og Sherbornes internasjonale college fra 1999 til 2000. Mellom 2004 og 2006 gikk hun på Tasjkent Ulugbek internasjonale skole, og i 2013 ble hun uteksaminert etter en advokatutdannelse fra Tasjkents statlige universitet.I 2013 representerte Usmonova hjemlandet i den første utgaven av Tyrkvisjonens sangkonkurranse med melodien «Unutgin», som ble nummer elleve i finalen.
| Nilufar Ibrohimovna Usmonova (født 6. april 1987 i Tasjkent i Den usbekiske sosialistiske sovjetrepublikken)
er en usbekisk vokalist og skuespiller. Hun er datter til vokalisten og skuespilleren Julduz Usmonova og musikeren Ibrahima Tsjakimova.
I en alder av ti år, ble Usmonova ble sendt til Storbritannia der hun gikk på Vinehall-skolen fra 1996 til 1999 og Sherbornes internasjonale college fra 1999 til 2000. Mellom 2004 og 2006 gikk hun på Tasjkent Ulugbek internasjonale skole, og i 2013 ble hun uteksaminert etter en advokatutdannelse fra Tasjkents statlige universitet.I 2013 representerte Usmonova hjemlandet i den første utgaven av Tyrkvisjonens sangkonkurranse med melodien «Unutgin», som ble nummer elleve i finalen.
== Diskografi ==
== Referanser ==
== Kilder ==
Nilofar Usmanovas hjemmeside. Musikk (arkivert side). (ru)
== Eksterne lenker ==
(en) Nilufar Usmonova på Internet Movie Database | Nilufar Ibrohimovna Usmonova (født 6. april 1987 i Tasjkent i Den usbekiske sosialistiske sovjetrepublikken)Nilofar Usmonovas hjemmeside. | 199,405 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Saudi-Arabia | 2023-02-04 | Saudi-Arabia | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:1932 i Asia', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Saudi-Arabia', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1932'] | Kongeriket Saudi-Arabia (arabisk: المملكة العربية السعودية, al-Mamlaka al-ʻArabiyya as-Suʻūdiyya; egentlig det suʻūdiske kongedømmet Arabia, arabisk kortform as-Suʻūdiyya), vanligvis omtalt som Saudi-Arabia, er et land med geografisk beliggenhet i Midtøsten, og det største landet på Den arabiske halvøy. Landet grenser mot Jordan i nordvest, Irak i nord og nordøst, Kuwait, Qatar, Bahrain og De forente arabiske emirater i øst, Oman i sørøst og Jemen i sør. Landet grenser også mot Persiabukten i nordøst, og Rødehavet mot vest. Saudi-Arabia har anslagsvis 29,2 millioner innbyggere,
og et areal på omtrent 2 149 690 km².
Kongeriket Saudi-Arabia er et eneveldig monarki, og autoritært regime sådan. Landets monark er kong Salman, dog er hans sønn, kronprins Mohammad, regnet som landets egentlige hersker, da kongen er meget gammel og ved svak helse. Kongefamilien utøver effektiv kontroll over all politikk, og har omfattende kontroll over samfunnsliv og media. Fengsling, tortur og henrettelser av kritiske journalister, menneskerettsaktivister og opposisjonelle forekommer stadig. Sensur er omfattende. Landet praktiserer også Sharia-lov, og beskrives ofte som ultrakonservativt. Kvinner anses for å ha svært mangelfulle rettigheter, og kjønnssegregering er meget utbredt. Menneskerettighetsorganisasjoner, som Amnesty International og Human Rights Watch, har gjentatte ganger uttrykt bekymringer angående menneskerettigheter i Saudi-Arabia, dog er bekymringene blitt avfeid av den saudiske regjeringen.Saudi-Arabia er det landet i verden som eksporterer mest olje, og denne eksporten smører den saudiske økonomien. Olje står for over 90 % av landets eksportinntekter og nesten 75 % av de statlige inntektene. Dette danner grunnlaget for en velferdsstat, som regjeringen har hatt problemer med å opprettholde i perioder med lav oljepris.
| Kongeriket Saudi-Arabia (arabisk: المملكة العربية السعودية, al-Mamlaka al-ʻArabiyya as-Suʻūdiyya; egentlig det suʻūdiske kongedømmet Arabia, arabisk kortform as-Suʻūdiyya), vanligvis omtalt som Saudi-Arabia, er et land med geografisk beliggenhet i Midtøsten, og det største landet på Den arabiske halvøy. Landet grenser mot Jordan i nordvest, Irak i nord og nordøst, Kuwait, Qatar, Bahrain og De forente arabiske emirater i øst, Oman i sørøst og Jemen i sør. Landet grenser også mot Persiabukten i nordøst, og Rødehavet mot vest. Saudi-Arabia har anslagsvis 29,2 millioner innbyggere,
og et areal på omtrent 2 149 690 km².
Kongeriket Saudi-Arabia er et eneveldig monarki, og autoritært regime sådan. Landets monark er kong Salman, dog er hans sønn, kronprins Mohammad, regnet som landets egentlige hersker, da kongen er meget gammel og ved svak helse. Kongefamilien utøver effektiv kontroll over all politikk, og har omfattende kontroll over samfunnsliv og media. Fengsling, tortur og henrettelser av kritiske journalister, menneskerettsaktivister og opposisjonelle forekommer stadig. Sensur er omfattende. Landet praktiserer også Sharia-lov, og beskrives ofte som ultrakonservativt. Kvinner anses for å ha svært mangelfulle rettigheter, og kjønnssegregering er meget utbredt. Menneskerettighetsorganisasjoner, som Amnesty International og Human Rights Watch, har gjentatte ganger uttrykt bekymringer angående menneskerettigheter i Saudi-Arabia, dog er bekymringene blitt avfeid av den saudiske regjeringen.Saudi-Arabia er det landet i verden som eksporterer mest olje, og denne eksporten smører den saudiske økonomien. Olje står for over 90 % av landets eksportinntekter og nesten 75 % av de statlige inntektene. Dette danner grunnlaget for en velferdsstat, som regjeringen har hatt problemer med å opprettholde i perioder med lav oljepris.
== Historie ==
Saudi-Arabia ble grunnlagt i 1902 av Abdul-Aziz bin Saud, hvis offensiv startet i 1902 med gjenerobringen av Al-Saud-familiens forfedres hjemby Riyadh, og kulminerte i 1932 med kunngjøringen og anerkjennelsen av Kongeriket Saudi-Arabia.
Mellom 1902 og 1927 gjennomførte Ibn Saud en rekke erobringer. I 1932 ble navnet på statsdannelsen kongeriket Saudi-Arabia. Kong Faisal (regjerte 1964—1975) avskaffet slaveriet og gjennomførte en rekke reformer innen undervisning og helsestell.
Okkupasjonen av Al-Haram i 1979 var en av de mest dramatisk episodene i Saudi-Arabias moderne historie.
Landet har vært politisk knyttet til Storbritannia og USA. Landet deltok på alliert side i Gulfkrigen mot Irak i 1991, og hadde allierte baser på sitt territorium. Irak angrep hovedstaden Riyadh med Scud-raketter under krigen. Det amerikanske militære nærværet har siden blitt sterkt redusert, og landet har fått et mer anspent forhold til USA.
Kong Fahd Ibn Abdel-Aziz al Saud var statsoverhode og statsminister fra 1982 til sin død i 2005, da halvbroren Abdullah bin Abdul Aziz al-Saud overtok. Abdullahs ble selv etterfulgt av sin halvbror Salman bin Abdul Aziz Al-Saud i 2015.
=== Flagget ===
Saudi-Arabias flagg er et symbol for de arabiske ørkenfolkene. Grønt skal ha vært profeten Muhammeds foretrukne farge.
== Politikk ==
Saudi-Arabia bygger på eneveldig monarki, med kong Salman som monark. Landet følger den hellige muslimske sharia-loven, som også er den eneste loven kongen må styre etter. I 1993 fikk Saudi-Arabia et konsultativt råd, med 150 medlemmer. Disse sitter i en fireårsperiode, og er valgt av kongen.
=== Menneskerettigheter ===
Saudi-Arabia har dødsstraff for homofili.
== Geografi ==
Den arabiske halvøy består for det meste av et vidstrakt høyland. Platåets bratte kant i vest løper parallelt med Rødehavets kyst og i nordvest finnes det nesten ikke kystland. De høyeste fjelltoppene ligger i sydvest i Asirfjellene. I øst skråner høylandet sakte ned mot den grunne Persiabukta, hvor kysten består av sumptrakter og saltområder. Høylandet består i stor grad av sandørken med noen områder av kun vulkansk stein. Den stora ørkenen Rub al Khali, «den tomme fjerdedelen», strekker seg over hele den sydlige delen av landet. Det høyeste fjellet er Jabal Sawda', 3 133 meter høyt.
=== Klima ===
Et av verdas største ørkenområder utgjør store deler av Saudi-Arabia, og klimaet er deretter, tørt og varmt — i det minste mellom mai og oktober. På vestsiden, langs kysten av Rødehavet hvor byene Mekka og Jidda ligger, er det trykkende varme om sommeren med høy relativ fukt. I de sørvestligste områdene, nær Jemen, kan enkelte tordenbyer i korte avbrekk fra den trykkende varmen.
Rub al-Khali er svært varm, men slipper unna den sørlige shamalvinden som fører fuktig luft inn over den sørlige kysten av Arabia. Om sommeren er dette et av de få områdene i verden der temperaturer opp mot 50 ℃ ikke er uvanlig.
Når vinteren setter inn kan enkelte lavtrykk passere over de nordlige områdene av landet. Disse kan føre med seg både kraftig vind og av og til tordenvær, særlig når det nærmer seg vår. Områdene rundt Persiabukta har temperaturer rundt 25 ℃ i vintermånedene. Ørkenområdene er litt varmere, men i forbindelse med passerende kaldfronter kan temperaturen nærme seg 0 ℃. Kysten av Rødehavet holder seg derimot varm og fuktig året rundt.
=== Administrativ inndeling ===
Saudi-Arabia er delt inn i tretten provinser som i sin tur er delt inn i 118 guvernementer.
== Økonomi ==
== Forsvar ==
Landet har et forholdsvis moderne forsvar og har siden etterkrigstiden kjøpt mye materiell fra USA. I perioden 1951-2006 kjøpte de utstyr fra USA alene for ca. 500 mrd kroner. I 2010 inngikk de en avtale med USA om kjøp av våpenutstyr til en anslått verdi på 335 mrd. kroner. Dette inkluderer 85 F-15 kampfly, 70 Apache-helikoptere, 36 Little Bird-helikoptrere og 72 Black Hawk-helikoptre. Våpenavtalen skal strekke seg over 15-20 år.
== Samfunn ==
Alle saudiske kvinner, uansett alder, har en mannlig juridisk verge, som ofte er faren, en bror eller en sønn. Kvinnene trenger vergens tillatelse hvis de ønsker å søke om pass, reise utenlands, gifte seg, åpne en bankkonto, opprette visse bedrifter, forlate fengslet eller ha ikke-livstruende kirurgiske inngrep, og noen ganger hvis de ønsker å arbeide eller bruke helsetjenester. Ved et kongelig dekret fikk saudiske kvinner lov å søke om bilsertfikat den 26. september 2017. De trenger ikke tillatelse av en mannlig verge til å søke om bilsertifikat og må heller ikke ha noen verge med seg i bilen når de kjører. Men en mannlig verge kan fortsatt nekte en kvinne å kjøre bil eller forlate huset, for eksempel. I rettssaker er én manns vitneutsagne verdt to kvinners vitneutsagn.Landet blir noen ganger referert til som «De to hellige moskeers land», da med tanke på Mekka og Medina, som er muslimenes to helligste byer. Disse byer er gjenstand for stor turistvirksomhet på grunnlag av pilegrimsreisende muslimer.
== Oppføring på UNESCOs lister ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.
Al-Hijr arkeologiske utgravninger i Madâin Sâlih
At-Turaifdistriktet i ad-Dir'iyah
Kulturområdet i Hima ved Najran (2021)Historiske Jeddah, porten til MekkaBergkunst i Ha’il-regionen
Al-Ahsa oasen, kulturlandskapMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv
Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
2015 – Alardah Alnajdiyah, dans, tromming og poesi
2016 – Almezmar, trommer og danser med pinner
2016 – Falkoneri
2019 – Daddelpalme, kunnskap, ferdigheter, tradisjoner og praksis
2020 – Tradisjonell veving av Al Sadu. (Sammen med Kuwait)
2021 – Arabisk kalligrafi: kunnskap, ferdigheter og praksis
== Se også ==
Liste over land med store petroleumsreserver
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Statistikk og andre data om Saudi-Arabia i FN-sambandets nettsted Globalis.no | | nasjonalitet = | 199,406 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stortela | 2023-02-04 | Stortela | ['Kategori:10,9°Ø', 'Kategori:11°Ø', 'Kategori:62°N', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Tolga', 'Kategori:Elver i Tynset', 'Kategori:Glommavassdraget'] | «Tela» omdirigerer hit. Se også Vesltela.Stortela er ei elv i Tolga og Tynset kommuner i Innlandet. Den er ei sideelv til Glåma og har utspring fra Telsjøen. Herfra renner elva mot sør, så vest og sør igjen, før den snur mot nordvest til den munner ut i Glåma ved Telneset. Elva er 28,5 km lang, og har et nedbørfelt på 88,25 km². Middelvannføringen ved munningen er 1,05 m³/s.
| «Tela» omdirigerer hit. Se også Vesltela.Stortela er ei elv i Tolga og Tynset kommuner i Innlandet. Den er ei sideelv til Glåma og har utspring fra Telsjøen. Herfra renner elva mot sør, så vest og sør igjen, før den snur mot nordvest til den munner ut i Glåma ved Telneset. Elva er 28,5 km lang, og har et nedbørfelt på 88,25 km². Middelvannføringen ved munningen er 1,05 m³/s.
== Referanser == | | munning = Samløp med Glåma | 199,407 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hoplopelidnota | 2023-02-04 | Hoplopelidnota | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1904', 'Kategori:Praktskarabider', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Hoplopelidnota er en slekt av biller som hører til gruppen praktskarabider (Rutelinae) i familien skarabider (Scarabaeidae).
| Hoplopelidnota er en slekt av biller som hører til gruppen praktskarabider (Rutelinae) i familien skarabider (Scarabaeidae).
== Utseende ==
En middelsstor (ca. 20 millimeter), grønt metallisk skarabide med bronsefargede bein. Arten kjennes lett på at hver dekkvinge har en skarp pigg nær bakkanten. Pronotum er svært tett punktert og har jevnt rundede sider.
== Utbredelse ==
Artene er utbredt i Sør-Amerika (Fransk Guyana).
== Systematisk plassering ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien praktskarabider, (Rutelinae) MacLeay, 1819
Stammen Rutelini
Understammen Pelidnotina
Slekten Hoplopelidnota F. Bates, 1904
Hoplopelidnota metallica (Laporte de Castelnau, 1840)
== Eksterne lenker ==
Bilde av Hoplopelidnota metallica
Bilde av Hoplopelidnota metallica
(en) Hoplopelidnota i Global Biodiversity Information Facility | Hoplopelidnota er en slekt av biller som hører til gruppen praktskarabider (Rutelinae) i familien skarabider (Scarabaeidae). | 199,408 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Xenopelidnota | 2023-02-04 | Xenopelidnota | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1904', 'Kategori:Praktskarabider', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Xenopelidnota er en slekt av biller som hører til gruppen praktskarabider (Rutelinae) i familien skarabider (Scarabaeidae).
| Xenopelidnota er en slekt av biller som hører til gruppen praktskarabider (Rutelinae) i familien skarabider (Scarabaeidae).
== Utseende ==
Middelsstore, kraftige, blankt svarte skarabider.
== Utbredelse ==
Artene er utbredt i Vestindia (blant annet på St. Vincent).
== Systematisk plassering ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien praktskarabider, (Rutelinae) MacLeay, 1819
Stammen Rutelini
Understammen Pelidnotina
Slekten Xenopelidnota F. Bates, 1904
Xenopelidnota anomala (Burmeister, 1844)
Xenopelidnota bolivari Soula, 2009
Xenopelidnota fuscoaenea (Blanchard, 1851)
Xenopelidnota pittieri Soula, 2009
== Eksterne lenker ==
Bilder av puppe og voksen Xenopelidnota anomala
(en) Xenopelidnota i Global Biodiversity Information Facility | Xenopelidnota er en slekt av biller som hører til gruppen praktskarabider (Rutelinae) i familien skarabider (Scarabaeidae). | 199,409 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mesomerodon | 2023-02-04 | Mesomerodon | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1905', 'Kategori:Praktskarabider', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Mesomerodon er en slekt av biller som hører til gruppen praktskarabider ((Rutelinae)) i familien skarabider (Scarabaeidae).
| Mesomerodon er en slekt av biller som hører til gruppen praktskarabider ((Rutelinae)) i familien skarabider (Scarabaeidae).
== Utseende ==
Middelsstore, ovale, lyst okergule skarabider. Dekkvingene er tett punktert med antydning til punktrader.
== Utbredelse ==
Slekten lever i Sør-Amerika (Ecuador, Peru).
== Systematisk plassering ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien praktskarabider, (Rutelinae) MacLeay, 1819
Stammen Rutelini
Understammen Pelidnotina
Slekten Mesomerodon Ohaus, 1905
Mesomerodon gilletti Soula, 2008
Mesomerodon spinipenne Ohaus, 1905
== Eksterne lenker ==
Bilde av Mesomerodon sp.
(en) Mesomerodon i Encyclopedia of Life
(en) Mesomerodon i Global Biodiversity Information Facility
(en) Kategori:Mesomerodon – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons | Mesomerodon er en slekt av biller som hører til gruppen praktskarabider ((Rutelinae)) i familien skarabider (Scarabaeidae). | 199,410 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Let_Me_Go,_Lover! | 2023-02-04 | Let Me Go, Lover! | ['Kategori:Ann-Margret-sanger', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sanger fra 1954', 'Kategori:Singler fra 1954'] | «Let Me Go, Lover!» er en sang skrevet av Jenny Lou Carson og Al Hill, under et pseudonym som ble brukt av Fred Wise, Kathleen Twomey og Ben Weisman.
Ann-Margret spilte inn sangen og ga den ut på albumet On the Way Up i 1962.
| «Let Me Go, Lover!» er en sang skrevet av Jenny Lou Carson og Al Hill, under et pseudonym som ble brukt av Fred Wise, Kathleen Twomey og Ben Weisman.
Ann-Margret spilte inn sangen og ga den ut på albumet On the Way Up i 1962.
== Referanser == | «Let Me Go, Lover!» er en sang skrevet av Jenny Lou Carson og Al Hill, under et pseudonym som ble brukt av Fred Wise, Kathleen Twomey og Ben Weisman. | 199,411 |
https://no.wikipedia.org/wiki/My_Last_Date_(with_You) | 2023-02-04 | My Last Date (with You) | ['Kategori:Ann-Margret-sanger', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Sanger fra 1960', 'Kategori:Singler fra 1960'] | My Last Date (with You) er en sang skrevet av Boudleaux Bryant, Floyd Cramer og Skeeter Davis som ble spilt inn og gitt ut på singel med Skeeter Davis i 1960. Sangen ble også gitt ut på albumet Here's the Answer i 1961.
Ann-Margret spilte inn sangen og ga den ut på albumet On the Way Up i 1962. På Ann sitt albumet ble sangen skrvet slik; My Last Date with You. | My Last Date (with You) er en sang skrevet av Boudleaux Bryant, Floyd Cramer og Skeeter Davis som ble spilt inn og gitt ut på singel med Skeeter Davis i 1960. Sangen ble også gitt ut på albumet Here's the Answer i 1961.
Ann-Margret spilte inn sangen og ga den ut på albumet On the Way Up i 1962. På Ann sitt albumet ble sangen skrvet slik; My Last Date with You. | My Last Date (with You) er en sang skrevet av Boudleaux Bryant, Floyd Cramer og Skeeter Davis som ble spilt inn og gitt ut på singel med Skeeter Davis i 1960. Sangen ble også gitt ut på albumet Here's the Answer i 1961. | 199,412 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Maria_Navarro_Skaranger | 2023-02-04 | Maria Navarro Skaranger | ['Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Forfatterstubber', 'Kategori:Fødsler 27. april', 'Kategori:Fødsler i 1994', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Norske romanforfattere', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stubber 2022-12', 'Kategori:Vinnere av Bjørnsonstipendet'] | Maria Navarro Skaranger (født 27. april 1994 i Oslo) er en norsk forfatter, oppvokst på Romsås i Groruddalen i Oslo.
Hun debuterte i 2015 med romanen Alle utlendinger har lukka gardiner, utgitt på Forlaget Oktober. For romanen ble Navarro Skaranger nominert til Tarjei Vesaas' debutantpris. Romanens handling er lagt til hennes oppvekstmiljø, det flerkulturelle Romsås, med karakterer som er muslimer, «gulinger», somaliere og
«poteter» – etniske nordmenn. Språket i boka karakteriseres som «kebabnorsk». I 2018 kom hun med boka Bok om sorg (fortellingen om Nils i skogen), også utgitt på Oktober. I 2021 kom Emily Forever.
Maria Navarro Skaranger ble i 2019 tildelt Den norske bokhandlerforenings stipend Bjørnsonstipendet.I 2020 ble hun tildelt EUs Litteraturpris. Høsten 2021 ble Skaranger hedret som del av veggmaleriet «Romsås Wall of Fame» på Romsås senter, sammen med 10 andre kjente lokale helter. I 2022 ble hun ble tildelt Bonnierprisen Savnet Stemme.
Navarro Skaranger gikk på Foss videregående skole i Oslo og på Nansenskolen på Lillehammer.
| Maria Navarro Skaranger (født 27. april 1994 i Oslo) er en norsk forfatter, oppvokst på Romsås i Groruddalen i Oslo.
Hun debuterte i 2015 med romanen Alle utlendinger har lukka gardiner, utgitt på Forlaget Oktober. For romanen ble Navarro Skaranger nominert til Tarjei Vesaas' debutantpris. Romanens handling er lagt til hennes oppvekstmiljø, det flerkulturelle Romsås, med karakterer som er muslimer, «gulinger», somaliere og
«poteter» – etniske nordmenn. Språket i boka karakteriseres som «kebabnorsk». I 2018 kom hun med boka Bok om sorg (fortellingen om Nils i skogen), også utgitt på Oktober. I 2021 kom Emily Forever.
Maria Navarro Skaranger ble i 2019 tildelt Den norske bokhandlerforenings stipend Bjørnsonstipendet.I 2020 ble hun tildelt EUs Litteraturpris. Høsten 2021 ble Skaranger hedret som del av veggmaleriet «Romsås Wall of Fame» på Romsås senter, sammen med 10 andre kjente lokale helter. I 2022 ble hun ble tildelt Bonnierprisen Savnet Stemme.
Navarro Skaranger gikk på Foss videregående skole i Oslo og på Nansenskolen på Lillehammer.
== Bibliografi ==
Alle utlendinger har lukka gardiner – roman, Oktober forlag (2015) ISBN 978 82 495 1494 6
Bok om sorg (fortellingen om Nils i skogen) roman, Oktober forlag (2018) ISBN 978 82 495 1975 0
Emily forever, Oktober forlag (2021) ISBN 9788249523870
== Referanser ==
== Kilder ==
«Fjortisfabel på kebabnorsk», side 22-23, Klassekampen 23. januar 2015
Presentasjon av Maria Navarro Skaranger i Forfatterkatalogen på Forfattersentrums nettsider
== Eksterne lenker ==
(en) Maria Navarro Skaranger på Internet Movie Database
(no) Om Maria Navarro Skaranger på Forlaget Oktobers nettsider | Maria Navarro Skaranger (født 27. april 1994 i Oslo) er en norsk forfatter, oppvokst på Romsås i Groruddalen i Oslo. | 199,413 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Martin_Canning | 2023-02-04 | Martin Canning | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Clydebank FC', 'Kategori:Fotballspillere for Gretna FC', 'Kategori:Fotballspillere for Hamilton Academical FC', 'Kategori:Fotballspillere for Hibernian FC', 'Kategori:Fotballspillere for Peterhead FC', 'Kategori:Fotballspillere for Ross County FC', 'Kategori:Fødsler 3. desember', 'Kategori:Fødsler i 1981', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Glasgow', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skotske fotballspillere'] | Martin Canning (født 3. desember 1981 i Glasgow) er en skotsk fotballspiller som for tiden er forsvarsspiller og spillende trener i den skotske klubben Hamilton Academical.
Canning ble fungerende trener 9. januar 2015 da Alex Neil forlot klubben til å bli trener i Norwich City.
| Martin Canning (født 3. desember 1981 i Glasgow) er en skotsk fotballspiller som for tiden er forsvarsspiller og spillende trener i den skotske klubben Hamilton Academical.
Canning ble fungerende trener 9. januar 2015 da Alex Neil forlot klubben til å bli trener i Norwich City.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Martin Canning – Transfermarkt
(en) Martin Canning – Transfermarkt (manager)
(en) Martin Canning – Soccerbase.com
(en) Martin Canning – Soccerbase.com (manager)
(en) Martin Canning – FBref | Martin Canning (født 3. desember 1981 i Glasgow) er en skotsk fotballspiller som for tiden er forsvarsspiller og spillende trener i den skotske klubben Hamilton Academical. | 199,414 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Wendy | 2023-02-04 | Wendy | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kvinnenavn', 'Kategori:Sider som bruker Timeline'] | Wendy er et kvinnenavn med flere opprinnelser, blant annet fra skuespillet Peter Pan fra 1904.
| Wendy er et kvinnenavn med flere opprinnelser, blant annet fra skuespillet Peter Pan fra 1904.
== Etymologi ==
Wendy er:
en variant av Wendi, en kortform av Wendela, som har opprinnelse i mannsnavnet Wendel dannet av gammelhøytyske Wendel, «vandre».
et fantasinavn oppfunnet av J. M. Barrie til bruk i skuespillet Peter Pan fra 1904. Han lagde navnet utfra kallenavnet Fwendy-Wendy, «venn», som han selv ble kalt av en ung bekjent.
relatert til det walisiske navnet Gwendolen, og andre navn basert på navneleddet gwen, «hvit, lys».
en variant av det polske navnet Wanda, som har usikker opprinnelse. Det er muligens basert på gammelhøytyske Wendel, «vandre».
== Utbredelse ==
Navnet er kjent brukt i USA og England fra slutten av 1800-tallet. Wendy var et populært navn i England fra 1940-årene til 1960-årene.
I USA var navnet mest brukt på 1960- og 1970-tallet.
På kinesisk betyr wen-di (文帝) «keiser». Kinesiske kvinner med navn basert på liknende tegn bruker ofte Wendi eller Wendy som anglifiserte versjoner av navnet sitt.
Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til kvinnenavnet Wendy og varianter av dette i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig.
== Kjente personer med navnet ==
Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår.
Wendy Hiller (1912–2003), engelsk skuespiller
Wendy Wasserstein (1950–2006), amerikansk dramatiker
G. Wendy Wiger (født 1953), norsk sanger
Wendy Artin (født 1963), amerikansk maler
Wendy Williams (født 1964), amerikansk skuespiller og komiker
Wendy Whelan (født 1967), amerikansk danser
Wendi Deng Murdoch (f. 1968), kinesisk-amerikansk forretningskvinne
Wendy Briner, fagbokforfatter
Wendy Kweh, singaporsk-engelsk skuespiller
== Annen bruk av navnet ==
Wendy er et opprinnelig tysk barneblad om hester.
Wendy’s, hurtigmatkjede
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Behind the Name: Wendy
(en) Think Baby Names: Wendy | Wendy er et kvinnenavn med flere opprinnelser, blant annet fra skuespillet Peter Pan fra 1904. | 199,415 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Slottet_i_Gola_Dzier%C5%BConiowska | 2023-02-04 | Slottet i Gola Dzierżoniowska | ['Kategori:16°Ø', 'Kategori:50°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Kursteder', 'Kategori:Schlesien', 'Kategori:Sider med kart'] | Slottet i Gola Dzierżoniowska er et slott i Polen. Den ble bygget i siste halvdel av 1500-tallet i byen Gola Dzierżoniowska i voivodskap og Nedre Schlesien i den sørvestlige delen av landet.
| Slottet i Gola Dzierżoniowska er et slott i Polen. Den ble bygget i siste halvdel av 1500-tallet i byen Gola Dzierżoniowska i voivodskap og Nedre Schlesien i den sørvestlige delen av landet.
== Historie ==
Slottet i Gola Dzierżoniowska ble bygd av Leonard von Rohnau i 1580.
Renovasjonen begynte for fullt på 2000-tallet. | Slottet i Gola Dzierżoniowska er et slott i Polen. Den ble bygget i siste halvdel av 1500-tallet i byen Gola Dzierżoniowska i voivodskap og Nedre Schlesien i den sørvestlige delen av landet. | 199,416 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fr%C3%B8ken_Julie | 2023-02-04 | Frøken Julie | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:August Strindbergs skuespill', 'Kategori:Skuespill fra 1888', 'Kategori:Tragedier'] | For filmene, se Frøken Julie (1951) og Frøken Julie (2014).
Frøken Julie (svensk: Fröken Julie) er en tragedie av August Strindberg fra 1888.
Stykket er et kammerspill som foregår natten og tidlig om morgenen en sankthansnatt på en greves gods. Denne natten utvikler forholdet mellom grevens datter Julie og tjeneren Jean seg raskt til et intenst kjærlighetsforhold, og gjennom stykket foregår det en darwinistisk kamp mellom de to om hvem som er sterkest og dermed har livets rett. I denne kampen mot tjeneren Jean går den mistilpassede overklassekvinnen Julie under.
| For filmene, se Frøken Julie (1951) og Frøken Julie (2014).
Frøken Julie (svensk: Fröken Julie) er en tragedie av August Strindberg fra 1888.
Stykket er et kammerspill som foregår natten og tidlig om morgenen en sankthansnatt på en greves gods. Denne natten utvikler forholdet mellom grevens datter Julie og tjeneren Jean seg raskt til et intenst kjærlighetsforhold, og gjennom stykket foregår det en darwinistisk kamp mellom de to om hvem som er sterkest og dermed har livets rett. I denne kampen mot tjeneren Jean går den mistilpassede overklassekvinnen Julie under.
== Historikk ==
Stykket hadde urpremiere i København 14. mars 1889, med Strindbergs hustru Siri von Essen i tittelrollen. I hjemlandet Sverige var det vanskelig å få oppført stykket, og fikk premiere der først i 1906 på Akademiska Föreningens teater i Lund. Da hadde stykket i mellomtiden blitt satt opp i både Tyskland og Frankrike. Stykket har også blitt oppført en rekke ganger i Norge.Stykket er filmatisert flere ganger, i 1912 med regi av Anna Hofman-Uddgren, 1951 med regi av Alf Sjöberg, i 1999 med regi av Mike Figgis og i 2014 med regi av Liv Ullmann med Jessica Chastain i tittelrollen og Colin Farrell som Jean. Stykket er også framført som en ballett av Birgit Cullberg med musikk av Ture Rangström, og er også framført som opera med musikk av Philippe Boesmans og libretto av Luc Bondy og Marie-Louise Bischofberger. En norsk operaversjon med musikk av Antonio Bibalo ble fremført ved Den Norske Opera i 1976.
== Roller ==
Fröken Julie: Grevens datter. Hun ble oppdratt av sin mor til å tenke og handle som en mann, noe samtiden ikke liker. De stadige motsetningene har gjort henne til en svært forvirret person, som på den ene siden vet hvordan hun skal kunne få alt hun vil ha, men på den andre siden ikke vet hva hun vil ha.
Jean: Tjener hos greven. Han hevder at han ofte så Frøken Julie da han var ung, og drømte om henne. Senere har han reist mye rundt i Europa og har hatt ulike jobber, og etter hvert funnet ut hva han vil, nemlig å komme seg opp i samfunnet, med en plan om å starte sitt eget hotell. Han kommer tilbake til grevens gård, og det tar da ikke lang tid før Frøken Julie blir en del av hans planer. Han er bereist, med gode manerer og belest, og han manipulerer henne skånselsløst dit han vil, både gjennom å være snill, og å være kald mot henne.
Kristin: Kokken i grevens husholdning. Hun er svært religiøs og forlovet med Jean. Hun symboliserer stabilitet og den som er på rett sted og i den naturlige tilstanden for en kvinne. Hennes stablitet framhever Jean og Julies ustabilitet og svingninger.
Greven: Han sees aldri i stykket, men hans hansker og støvler som står på scenen viser hans store innflytelse på Frøken Julie og Jean.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Miss Julie – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Frøken Julie av Strindberg i Libris
Frøken Julie på Dramawebben | Frøken Julie (svensk: Fröken Julie) er en tragedie av August Strindberg fra 1888. | 199,417 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ikhwan | 2023-02-04 | Ikhwan | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Islam', 'Kategori:Religiøse organisasjoner', 'Kategori:Saudi-Arabias historie', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Ikhwan var et muslimsk religiøst brorskap i det som i dag er Saudi-Arabia som utgjorde Ibn Sauds wahhabittiske militære kjernestyrker ved erobringen av Den arabiske halvøy.
En vekkelsesbevegelse med gjenopplivelse av de religiøse reformer som ble forkynt av Muhammad ibn Abd al-Wahhab på 1700-tallet (wahhabismen) begynte å gjøre seg gjeldende i begynnelsen av 1900-tallet i området rundt oasen al-Artawiya 250 km nordvest for Riyadh i det indre av Den arabiske halvøy.
Der ble det omkring 1912 dannet en wahhabittisk sammenslutning som ble kjent som ikhwan, brorskapet. Medlemmene som bestod av beduiner betraktet seg som Guds soldater. De var krigere og fryktet ikke døden, men tørstet etter ærr når de misjonerte og preket den eneste sanne vei til frelse i sin hellige krig. Deres metoder med tvangsomvendelser var ofte hardhendte ved at man helt enkelt slo ihjel dem som ikke ville slutte seg til bevegelsen. Bevegelsen mente også at nomadelivet var uforenlig med etterlevelse av islam och ville derfor få beduinene til å bli bofaste rundt kildene og oasene. Nye ikhwankolonier med bosteder, skoler, jordbruk med jordbruksredskap, lager for våpen og ammunisjon vokste frem i årene 1912-1918 rundt om i Najd, og samfunnenes beboere levde i stadig militær beredskap. De bevegelsen stod på sitt høydepunkt fantes det over 200 slike bosetninger med sannsdynligvis omkring 60.000 mann i våpenfør alder.
Det var dette wahhabittiske brorskap som utgjorde kjernestyrkene i Ibn Sauds armé 1919-28 og som blant annet hjalp ham å beseire rashidene i Ha'il i Najd og hashimittene i Hijaz, noe som så etterhvert førte til opprettelsen av riket Saudi-Arabia.
Senere gjorde ikhwan opprør da Ibn Saud forbød medlemmane å foreta raid inn i nabostatene Irak og Kuwait. Etter erobringen av Hijaz da Ibn Saud hadde kontroll over landet var han nå i konflikt med deler av brorskapet. Han beseiret disse ved en strid på Sabillasletten ikke langt fra al-Artawiya i 1929, og året etter hadde han helt krust opprøret. De ikhwaner som hadde vært lojale mot Ibn Saud fortsatte livet i sine samfunn og utgjorde fortsatt en innflytelserik religiøs militær styrke som etterhvert innfikk i den saudiarabiske nasjonalgarde.
| Ikhwan var et muslimsk religiøst brorskap i det som i dag er Saudi-Arabia som utgjorde Ibn Sauds wahhabittiske militære kjernestyrker ved erobringen av Den arabiske halvøy.
En vekkelsesbevegelse med gjenopplivelse av de religiøse reformer som ble forkynt av Muhammad ibn Abd al-Wahhab på 1700-tallet (wahhabismen) begynte å gjøre seg gjeldende i begynnelsen av 1900-tallet i området rundt oasen al-Artawiya 250 km nordvest for Riyadh i det indre av Den arabiske halvøy.
Der ble det omkring 1912 dannet en wahhabittisk sammenslutning som ble kjent som ikhwan, brorskapet. Medlemmene som bestod av beduiner betraktet seg som Guds soldater. De var krigere og fryktet ikke døden, men tørstet etter ærr når de misjonerte og preket den eneste sanne vei til frelse i sin hellige krig. Deres metoder med tvangsomvendelser var ofte hardhendte ved at man helt enkelt slo ihjel dem som ikke ville slutte seg til bevegelsen. Bevegelsen mente også at nomadelivet var uforenlig med etterlevelse av islam och ville derfor få beduinene til å bli bofaste rundt kildene og oasene. Nye ikhwankolonier med bosteder, skoler, jordbruk med jordbruksredskap, lager for våpen og ammunisjon vokste frem i årene 1912-1918 rundt om i Najd, og samfunnenes beboere levde i stadig militær beredskap. De bevegelsen stod på sitt høydepunkt fantes det over 200 slike bosetninger med sannsdynligvis omkring 60.000 mann i våpenfør alder.
Det var dette wahhabittiske brorskap som utgjorde kjernestyrkene i Ibn Sauds armé 1919-28 og som blant annet hjalp ham å beseire rashidene i Ha'il i Najd og hashimittene i Hijaz, noe som så etterhvert førte til opprettelsen av riket Saudi-Arabia.
Senere gjorde ikhwan opprør da Ibn Saud forbød medlemmane å foreta raid inn i nabostatene Irak og Kuwait. Etter erobringen av Hijaz da Ibn Saud hadde kontroll over landet var han nå i konflikt med deler av brorskapet. Han beseiret disse ved en strid på Sabillasletten ikke langt fra al-Artawiya i 1929, og året etter hadde han helt krust opprøret. De ikhwaner som hadde vært lojale mot Ibn Saud fortsatte livet i sine samfunn og utgjorde fortsatt en innflytelserik religiøs militær styrke som etterhvert innfikk i den saudiarabiske nasjonalgarde.
== Litteratur ==
Encyclopædia Britannica
Robert Lacey, The Kingdom, Saudiernas rike (1982, på svenska 1984) ISBN 91-582-0553-5 | Ikhwan var et muslimsk religiøst brorskap i det som i dag er Saudi-Arabia som utgjorde Ibn Sauds wahhabittiske militære kjernestyrker ved erobringen av Den arabiske halvøy. | 199,418 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pseudogeniates | 2023-02-04 | Pseudogeniates | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1910', 'Kategori:Praktskarabider', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Pseudogeniates er en slekt av biller som hører til gruppen praktskarabider (Rutelinae) i familien skarabider (Scarabaeidae).
| Pseudogeniates er en slekt av biller som hører til gruppen praktskarabider (Rutelinae) i familien skarabider (Scarabaeidae).
== Utseende ==
Middelsstore (12-19 millimeter), avlange, brunlige skarabider. Pronotum er avrundet, hvelvet med kraftig, tverr-rynket mikroskulptur. Dekkvingene har fine punktrader. Slekten ligner på slekten Geniates, men er ikke i nær slekt med denne.
== Levevis ==
Disse billene holder til i tørre områder. De voksne billene er aktive om natten og kommer til lys. Slitasjen på forbeina tyder på at disse blir brukt til graving, og at larvene lever i jorda.
== Utbredelse ==
Slekten lever bare i Argentina.
== Systematisk plassering ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien praktskarabider, (Rutelinae) MacLeay, 1819
Stammen Rutelini
Understammen Pelidnotina
Slekten Pseudogeniates Ohaus, 1910
Pseudogeniates cordobaensis Soula, 2009
Pseudogeniates intermedius Ohaus, 1914
Pseudogeniates richterianus Ohaus, 1910
== Kilder ==
Jameson, M.L. og Ocampo, F. (2012): Synopsis of the Argentinian scarab genus Pseudogeniates Ohaus (Coleoptera, Scarabaeidae, Rutelinae). Zookeys 2012 (241): 33–53. [1]
== Eksterne lenker ==
(en) Pseudogeniates i Global Biodiversity Information Facility
(en) Kategori:Pseudogeniates – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Pseudogeniates – detaljert informasjon på Wikispecies | Pseudogeniates er en slekt av biller som hører til gruppen praktskarabider (Rutelinae) i familien skarabider (Scarabaeidae). | 199,419 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Muliggj%C3%B8rende_teknologier | 2023-02-04 | Muliggjørende teknologier | ['Kategori:Teknologi'] | Muliggjørende teknologier er teknologier som viser seg å bli så gjennomgripende at de fører til store endringer i samfunnet. De gir også grunnlag for mange andre, nye teknologier. Historiske eksempler er trykkekunst, jernbane, dampmaskiner, elektrisitet og moderne masseproduksjon. Europakommisjonen ser på de muliggjørende teknologiene som den viktigste driveren for modernisering av europeisk industri og overgangen til et kunnskapsbasert lavutslippssamfunn.
I stortingsmeldingen «Vilje til forskning» fra 2005 har norske myndigheter prioritert tre teknologiområder de mener har særlig stor samfunnsmessig betydning:
Informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT)
Bioteknologi
Nye materialer/nanoteknologiMuliggjørende teknologier griper ofte inn i hverandre og bidrar til hverandres utvikling. De kombinerer forskjellige kunnskapsområder og er avhengige av sterk tverrfaglig interaksjon. Utvikling av muliggjørende teknologier krever ofte betydelige investeringer i laboratorier. Samfunnsmessig avkastning er ofte vesentlig høyere enn bedriftsøkonomisk avkastning.
| Muliggjørende teknologier er teknologier som viser seg å bli så gjennomgripende at de fører til store endringer i samfunnet. De gir også grunnlag for mange andre, nye teknologier. Historiske eksempler er trykkekunst, jernbane, dampmaskiner, elektrisitet og moderne masseproduksjon. Europakommisjonen ser på de muliggjørende teknologiene som den viktigste driveren for modernisering av europeisk industri og overgangen til et kunnskapsbasert lavutslippssamfunn.
I stortingsmeldingen «Vilje til forskning» fra 2005 har norske myndigheter prioritert tre teknologiområder de mener har særlig stor samfunnsmessig betydning:
Informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT)
Bioteknologi
Nye materialer/nanoteknologiMuliggjørende teknologier griper ofte inn i hverandre og bidrar til hverandres utvikling. De kombinerer forskjellige kunnskapsområder og er avhengige av sterk tverrfaglig interaksjon. Utvikling av muliggjørende teknologier krever ofte betydelige investeringer i laboratorier. Samfunnsmessig avkastning er ofte vesentlig høyere enn bedriftsøkonomisk avkastning.
== Referanser == | Muliggjørende teknologier er teknologier som viser seg å bli så gjennomgripende at de fører til store endringer i samfunnet.«Muliggjørende teknologier» Meld. | 199,420 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Montpellier | 2023-02-04 | Montpellier | ['Kategori:3°Ø', 'Kategori:43°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Hérault', 'Kategori:Montpellier', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Montpellier er hovedstad (fransk: préfecture) i det franske departementet Hérault. Den ligger i regionen Occitanie. Byen ble grunnlagt i 985 e.Kr. og er en kontrastfylt universitetsby med gammel og ny arkitektur om hverandre. Den er den åttende største byen i Frankrike og den tredje største middelhavsbyen, etter Marseille og Nice.
| Montpellier er hovedstad (fransk: préfecture) i det franske departementet Hérault. Den ligger i regionen Occitanie. Byen ble grunnlagt i 985 e.Kr. og er en kontrastfylt universitetsby med gammel og ny arkitektur om hverandre. Den er den åttende største byen i Frankrike og den tredje største middelhavsbyen, etter Marseille og Nice.
== Geografiske forhold ==
Montpellier ligger omtrent ti kilometer fra kysten av Middelhavet. Byen ligger mellom to elver, Lez (le Lez), som forsyner byen med vann, og Mosson (la Mosson). Landskapet består av mange høyder, som også kan ha gitt sitt navn til byen. De største nabobyene er i vestlig retning Toulouse (ca. 244 km), mot øst Nîmes (ca. 55 km) og Marseille (ca. 170 km), og mot nord Lyon (ca. 302 km) og Paris (ca. 760 km). Det nærmeste fjellet er Le Mont Aigoual som ligger 75 km fra Montpellier.
== Klima ==
Gjennomsnittstemperatur: 15,2 °C (Frankrike: 12,2 °C)
Antall soltimer per dag: 7 timer og 22 minutter (Frankrike: 4 timer og 46 minutter)
Antall soldager i året: 300
== Historie ==
I år 985 dukket navnet Montpellier opp i et dokument. Fra 1204 til 1349 lå byen under Kong Aragóns krone. Etter dette ble den en del av kongeriket Frankrike.
Produksjon og salg av vin på 1800-tallet akselererte byens vekst, hvor det ble konstruert bygninger i haussmansk stil. Men vinen var ikke nok til å holde byen i vekst, og fra begynnelsen av 1900-tallet og 50 år videre stagnerte den som en liten provinsby uten særlig omfang...
Men med 60-årene kom store bedrifter som skulle transformere Montpellier til en europeisk teknopol.
=== Kirker og katedraler ===
Katedral Saint Pierre ble opprinnelig bygget som en kirke i gotisk stil, ved siden av klosteret Saint-Benoît. Det var først i 1536 at kirken ble en katedral. (Klosteret ble omgjort til det kjente medisinfakultetet etter den franske revolusjonen.)
Église Sainte Anne ligger midt i écusson og har huset et galleri for samtidskunst, le carré Sainte Anne, siden 1991.
Église Saint Roch ble bygget til ære for Saint Roch, pilegrimenes skytshelgen, og er en etappe på pilegrimsruta mot katedralen Santiago de Compostela, nordvest i Spania.
=== Toponymi/etymologi ===
Ingen vet med sikkerhet hva navnet Montpellier betyr. Dette har ledet til mange forskjellige teorier, men etter den mest anerkjente hypotesen betyr stedsnavnet «pastellblåhøyden» («mont» betyr høyde eller ås, og «pellier» er et gammelt ord for pastellblå). Bykjernen Écusson, som har eksistert siden middelalderen, ligger på en høyde hvor den den korsblomstrede planten Isatis tinctoria (vaid) vokste før byen ble til. Denne planten trives i høyereliggende strøk og ble før i tiden brukt for å lage blått fargestoff.
Ifølge andre teorier kommer navnet fra den strategiske posisjonen til høyden kalt Mont du verrou («verrou» betyr lås eller bolt). Det originale navnet er Monspessulanus. Ut fra dette navnet kommer teoriene om mont pelé som betyr «den nakne høyden», på grunn av den sparsomme vegetasjonen, eller le mont de la colline som betyr «høyden av haugen».
== Bydeler, plasser og parker ==
Montpellier er som alle andre franske byer delt opp i kvarterer/bydeler. Det er 23 av dem, og de ligger i tre ringer rundt bysenteret Écusson. Lengst inn mot midten ligger Les Beaux Arts, La Pompignane, Antigone, Gares, Gambetta og Les Arceaux. Utenfor disse ligger Aiguelongue, Millénaire, Port Marianne, Prés d'Arènes, Croix d'Argent, Pas du Loup, La Chamberte, Les Cevennes og Hôpitaux Facultés. Helt i ytterkant av byen finner man Parc Agropolis, Odysseum, La Martelle, Celleneuve, Mosson, Hauts de Massane, Malbosc og Parc Euromédicine.
=== Écusson ===
Écusson er det historiske bysenteret i Montpellier. Det har eksistert siden middelalderen, og navnet har det fått etter formen på området sett fra lufta, og at byen før var omringet av en festning. ”Écusson” kommer nemlig av det gammelfranske ordet for femkant, og betyr våpenskjold. Av festningen står svært lite igjen. Bare to av de 25 tårnene: la tour des pins og la tour de la Babotte, samt noen porter og små rester av selve festningen.
=== Antigone ===
Antigone er et kvarter i Montpellier bygget etter ønske fra den daværende ordføreren av Montpellier, Georges Frêche. Byggingen ble påbegynt i 1978, og avsluttet i 2000. De fleste av bygningene er bygget i neo-gresk stil og hovedarkitekten er spanske Ricardo Bofill.
Kvarteret befinner seg sørøst for Montpelliers middelaldersentrum Écusson, i området ”polygone” som i sin tid var militærbase. I dag er Polygone et kjøpesenter som markerer begynnelsen av kvarteret som strekker seg 900 meter, helt til elven le Lez. På den andre siden av elven finnes rådhuset for den tidligere regionen Languedoc-Roussillon som også er tegnet av Ricardo Bofill i samme stil som Antigone.
Området omfatter tre store bygninger; la Piscine Olympique (det olympiske svømmebasseng), la médiathèque centrale Émile Zola (bibliotek), og krysses av både trikkelinje nummer 1 og 2. Bygningene i Antigone er boliger (bl.a. trygdeboliger), butikker og diverse firmaer som lege, tannlege osv. Sett fra lufta har kvarteret form som en nøkkel, fulgt av et stort amfiteater, en halvsirkelformet bygning som tilsvarer Bofills båge ved Medborgarplatsen på Södermalm i Stockholm.
=== Place de la Comédie ===
Place de la Comédie er den største og mest sentrale plassen i Montpellier, faktisk en av de største fotgjengerplassene i hele Europa. Plassen er lokalisert sørøst for middelalderbyens sentrum, Écusson. Esplanaden Charles de Gaulle er forlengelsen av plassen på nordsiden og strekker seg til Corum, en stor bygning som er konstruert av Claude Vasconi og som brukes til konferanser, opera med videre.
Plassen nevnes først i 1755 og er oppkalt etter teateret som ligger der. På midten av 1900-tallet ble hovedjernbanestasjonen Gare Saint Roch bygget ca. 200 meter sør for Place de la Comédie, og det nå nedlagte lille toget Le Petit Train, som gikk til stranden (Palavas-les-Flots), hadde endeholdeplass på plassen, noe som gjorde Place de la Comédie til den mest sentrale plassen i byen.
På plassen finnes fontenen Les Trois Grâces (de tre gratier) som forestiller Aglaé, Euphrosyne og Thalie. Den ble konstruert i 1790 av skulptøren Étienne d’Antoine. Originalen ble satt på Fabre-museet i 1989, men ble under oppussingsarbeidet flyttet til operaen Comédie som også befinner seg på plassen.
=== Le Parc du Peyrou ===
”Grunnlagt” i 1689 og ligger midt i hjertet av Montpelliers historiske sentrum. Før inngangen til parken står en triumfbue, bygget på slutten av 1600-tallet på byens høyeste punkt til ære for Ludvig XIV. Midt i parken står en statue av ham, reist på 1700-tallet.
I den andre enden, også fra det 18. århundre, ligger et ”vannslott” (Château d’eau) og ut fra dette strekker det seg en lang akvedukt, akvedukt Saint Clément, gjennom kvarteret Les Arceaux (”buene”, etter buene i akvedukten).
=== Jardin des plantes ===
Ligger ikke langt fra medisinfakultetet og katedralen, på boulevard du Peyrou. Det er den eldste botaniske hagen i Frankrike, opprettet i 1593 etter lovbestemmelse fra Henrik IV, i forbindelse med medisinstudiet. Her fantes planter for bruk i medisiner og undervisning av leger og farmasøyter.
=== Zoo du Lunaret ===
Nord i Montpellier ligger dyrehagen Zoo du Lunaret. Parken har gratis inngang, og 52 forskjellige innhengninger langs til sammen 11 km med sti. Der finner man over 400 dyr av 90 forskjellige arter fra hele verden.
== Utdanning i Montpellier ==
Montpellier er en studentby med tre store universiteter. Universitetet i Montpellier ble formelt grunnlagt av pave Nikolas IV i 1289, men dets historie strekker seg lenger tilbake i tid enn som så, uten at man vet eksakt når universitetet oppsto. Det regnes for å være et av de eldste universitetene i Frankrike. Blant dem som har studert ved universitetet er Nostradamus og François Rabelais. Montpellier er kjent for å ha særlig mange internasjonale studenter. Det totale studenttallet, rundt 70 000, utgjør ¼ av byens befolkning, og av disse er 10-12% utenlandske.
E-Artsup
École pour l'informatique et les nouvelles technologies
École nationale de l'aviation civile
Montpellier Business School
Université Montpellier 1 er fakultetet for jus, økonomi, farmasi, medisin og odontologi, som huser 21 226 studenter.
Université Montpellier 2 er det tekniske og naturvitenskapelige fakultetet som har et studenttall på 12 190.
Université Paul Valéry, Montpellier 3 er fakultetet for språk og litteratur, humaniora og kunst og har 18 501 studenter.
=== Medisinfakultetet ===
Medisinfakultetet (Faculté de Médecine) har eksistert siden 1220 og er det eldste medisinske fakultetet i verden som fremdeles eksisterer. I 1340 åpnet et anatomistudium som gjorde universitetet kjent over hele Europa. Dette var viktig for byen da det førte til at mange studenter fra hele Europa bosatte seg i Montpellier. I tilknytning til universitetet var det en botanisk hage med planter til medisinsk bruk og forskning. Denne hagen, Jardin de Plantes, eksisterer den dag i dag. Mange kjente leger og kirurger har sin utdanning fra dette universitetet, som også i dag er et svært anerkjent medisinfakultet.
== Kultur ==
=== Musée Fabre ===
Bygget i 1828 etter ønske fra den neoklassissistiske maleren François-Xavier Fabre. Museet var stengt på grunn av oppussing, utbygging og reorganisering fra 2003 til 2007. Arbeidene kostet 62,7 millioner euro. Det er 9200 kvadratmeter stort, over 3 etasjer, og regnes som et av de vakreste i Frankrike og resten av Europa. Museets samling består av nærmere 1800 malerier, 4000 tegninger, 1500 graveringer og flere hundre skulpturer. Etter gjenåpningen er utstillingskapasiteten på rundt 800 verker; 300 mer enn før.
=== Operaen ===
Det første teateret Opéra Comédie i Montpellier stod ferdig i 1755, men brant ned i 1785. Det samme gjaldt for dets etterfølger som stod fra 1787 til 1881, før det ble totalskadd i brann. Bygningen som i dag står på Place de la Comédie stod ferdig i 1888. I 2001 ble Operaen i Montpellier også Opéra National.
Corum huser både et konferansesenter med 6000 kvadratmeter plass, og den andre operaen, Opéra Berlioz som har plass til 2010 personer. Bygningen er designet av Claude Vasconi, dekket av rosa marmor og åpnet i 1988.
=== Festivaler ===
Festival International du Cinéma Méditerrannéen – kinofestival 10 dager i slutten av oktober/begynnelsen av november.
Festival Attitude – festival dedikert til hiphop-kulturen, med graffiti, dans og musikk. I midten av mai.
Festival des sports extrêmes FISE – femdagers festival med de beste utøverne innen wake board, ski, snow board, roller, skate og BMX.
Festival international Montpellier Danse – 15 dager med alle former for dans på forskjellige steder i Montpellier.
Montpellier Swing Festival – 4 dager i begynnelsen av februar. Konserter, helaftener og demonstrasjoner med swing, lindy-hop, boogie-woogie osv.
Festival de Radio France et Montpellier – ca. 2 uker midt i juli. Et hundretall konserter med all mulig forskjellig musikk.
Festival international de musique sacrée – i april. Musikk i forbindelse med de store religionene som har sine utspring rundt Middelhavet: kristendommen, jødedommen og islam.
Les Internationales de la Guitare – et par uker i oktober, med forskjellig gitarmusikk. Jazz, flamenco, klassisk gitar, tango, chanson francaise osv.
Printemps des Comédiens – teaterfestival i juni.
Saperlipopette, voila enfantillages! – i mai. Teater, musikk, danse, sirkus og gateartister – alt for barn.
=== Idrett ===
Fotballklubben Montpellier Hérault Sport Club ble dannet i 1919 og spiller i Ligue 1, det øverste nivå i fransk fotball. Hjemmekampene spilles på Stade de la Mosson, som har plass til 32 939 tilskuere. Klubbens mest meritterte spiller er Laurent Blanc som spilte 251 kamper for klubben mellom 1983 og 1991.
== Transport ==
=== Trikken ===
Montpellier fikk sin første trikkelinje (eller tramway) i slutten av 1897, og allerede i begynnelsen av 1898 var ytterligere fire linjer på plass. Men bilens utvikling og opprettelsen av rutebusser utkonkurrerte disse første trikkene som ble lagt ned 31. januar 1949.
I juli 2000 åpnet den første av de nye trikkelinjene, linje 1, som går mellom Mosson i nordvest og Oddysseum i sørøst. Linjen er 15,2 km lang og har 27 stasjoner, med en gjennomsnittsavstand på 560 meter mellom hver stasjon. Trikkene går fra klokken fem om morgenen til klokken ett om natten, og transporterer mer enn 100 000 reisende hver dag.
Linje 2 åpnet i desember 2006. Den strekker seg fra Jacou i nordøst til Saint Jean de Védas i sørvest. Linjen er 19 km lang og har 33 stasjoner.
Planene er allerede klare for en tredje trikkelinje som skal gå fra Juvignac i vest til kysten (Lattes og Pérols) i sørøst. Den skal etter planen åpnes i 2010, og vognene er designet av moteskaperen Christian Lacroix.
Alle tre linjene vil møtes utenfor togstasjonen Gare Saint Roch.
Se også : Trikken i Montpellier
== Vennskapsbyer ==
Montpellier har per i dag (2007) seks vennskapsbyer fordelt over hele verden:
Louisville (Kentucky, USA), siden 1955.
Heidelberg (Baden-Württemberg, Tyskland), siden 1961.
Barcelona, Spania), siden 1963.
Chengdu (Sichuan, Kina), siden 1981.
Tiberias (Israel), siden 1983.
Fez (Marokko), siden 2003.
== Befolkningsutvikling ==
Antall innbyggere i kommunen Montpellier
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
Offisielt nettsted
(en) Montpellier – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Montpellier – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Kommunedata INSEE | Université de Montpellier er et offentlig universitet i Montpellier i Frankrike. | 199,421 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eremophygus | 2023-02-04 | Eremophygus | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1910', 'Kategori:Praktskarabider', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Eremophygus er en slekt av biller som hører til gruppen praktskarabider (Rutelinae) i familien skarabider (Scarabaeidae).
| Eremophygus er en slekt av biller som hører til gruppen praktskarabider (Rutelinae) i familien skarabider (Scarabaeidae).
== Utseende ==
Middelsstore (10-15 millimeter), ovale, gul- eller brunaktige skarabider, ganske matte. Oversiden har kraftig mikroskulptur.
== Levevis ==
I alle fall noen av artene lever i høytliggende områder (ca. 4000 meter over havet).
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt i det sørlige Sør-Amerika (Bolivia, Argentina).
== Systematisk plassering ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien praktskarabider, (Rutelinae) MacLeay, 1819
Stammen Rutelini
Understammen Pelidnotina
Slekten Eremophygus Ohaus, 1910
Eremophygus bicolor (Gutiérrez, 1951)
Eremophygus calvus Gutiérrez, 1952
Eremophygus lasiocalinus Ohaus, 1915
Eremophygus leo Gutiérrez, 1951
Eremophygus pachyloides Ohaus, 1925
Eremophygus pereirai Martinez, 1960
Eremophygus philippii Ohaus, 1910
== Kilder ==
Smith, A. og Jameson, M.L. (2001): Eremophygus bicolor (Gutiérrez) (Coloeptera: Scarabaeidae: Rutelinae: Rutelini): a New tribal and generic placement for the Bolivian scarab Platycoelia bicolor (Gutiérrez) (Anoplognathini). The Coleopterists Bulletin 55(1):103–106. [1]
== Eksterne lenker ==
(en) Eremophygus i Global Biodiversity Information Facility
(en) Kategori:Eremophygus – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Eremophygus – detaljert informasjon på Wikispecies | Eremophygus er en slekt av biller som hører til gruppen praktskarabider (Rutelinae) i familien skarabider (Scarabaeidae). | 199,422 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gauss-eliminasjon | 2023-02-04 | Gauss-eliminasjon | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Numerisk lineær algebra', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Gauss-eliminasjon er en algoritme til å løse et sett med lineære ligninger. Samles koeffisientene til de ukjente i en matrise, kan denne omformes slik at den blir triangulær og har trappeform. Etter denne omskrivningen kan de ukjente i ligningene løses ut direkte. Metoden ble systematisk benyttet av den tyske matematiker Carl Friedrich Gauss, men var kjent blant kinesiske matematikere for snart nitten hundre år siden. Gauss videreutviklet metoden senere sammen med geologen Wilhelm Jordan slik at matrisen kunne omskrives på en redusert trappeform. For mange problem er dette en fordel. Dette gjelder spesielt ved svært store ligningssett hvor numeriske metoder må benyttes. Metoden kalles da Gauss-Jordan-reduksjon.
Den samme algoritmen kan også benyttes til å beregne nullrommet og rangen til en matrise. Er matrisen kvadratisk, kan Gauss-eliminasjon også benyttes til å finne den inverse matrisen.
| Gauss-eliminasjon er en algoritme til å løse et sett med lineære ligninger. Samles koeffisientene til de ukjente i en matrise, kan denne omformes slik at den blir triangulær og har trappeform. Etter denne omskrivningen kan de ukjente i ligningene løses ut direkte. Metoden ble systematisk benyttet av den tyske matematiker Carl Friedrich Gauss, men var kjent blant kinesiske matematikere for snart nitten hundre år siden. Gauss videreutviklet metoden senere sammen med geologen Wilhelm Jordan slik at matrisen kunne omskrives på en redusert trappeform. For mange problem er dette en fordel. Dette gjelder spesielt ved svært store ligningssett hvor numeriske metoder må benyttes. Metoden kalles da Gauss-Jordan-reduksjon.
Den samme algoritmen kan også benyttes til å beregne nullrommet og rangen til en matrise. Er matrisen kvadratisk, kan Gauss-eliminasjon også benyttes til å finne den inverse matrisen.
== Gauss-algoritme ==
Metoden kan enklest forklares ved å betrakte et konkret eksempel med et lineært ligningssystem med tre variable x1, x2 og x3.
Generelt kan det skrives som
a
11
x
1
+
a
12
x
2
+
a
13
x
3
=
b
1
,
a
21
x
1
+
a
22
x
2
+
a
23
x
3
=
b
2
,
a
31
x
1
+
a
32
x
2
+
a
33
x
3
=
b
3
.
{\displaystyle {\begin{array}{rcrcrcl}a_{11}x_{1}&+&a_{12}x_{2}&+&a_{13}x_{3}&=&b_{1},\\a_{21}x_{1}&+&a_{22}x_{2}&+&a_{23}x_{3}&=&b_{2},\\a_{31}x_{1}&+&a_{32}x_{2}&+&a_{33}x_{3}&=&b_{3}.\end{array}}}
Er alle leddene på høyre side av ligningene lik null, er ligningssettet homogent. I det følgende vil det være et viktig spesialtilfelle. Rekkefølgen til ligningene spiller ingen rolle. Hver ligning kan multipliseres med et tall uten at de mister noe av innholdet. Det skjer heller ikke om man adderer og eller trekker to ligninger fra hverandre. På den måten oppstår følgende elementære operasjoner:
1: Man kan bytte om to ligninger.
2: Man kan multiplisere hver ligning med et tall forskjellig med null.
3: Man kan addere et multiplum av en ligning til en annen.Med disse operasjonene kan man nå skrive om formen til ligningssettet slik at de ukjente kan løses direkte ut. Dette kan gjøres på forskjellige måter i detalj, men tilsvarer at:
1) I første ligning antar man at koeffisienten a11 ikke er lik null. Skulle den være det, bytter man bare om på ligningene.
2) Multipliseres nå denne første ligningen med et passende tall og trekkes fra de nedenstående ligningene, kan den ukjente x1 elimineres i disse.
3) På samme måte kan nå andre ligning brukes til å eliminere x2 i ligningene under. Og så videre med de resterende ukjente i de neste ligningene.De tre gitte ligningene vil på denne måten dermed bli omformet til et ekvivalent ligningssett på formen
a
~
11
x
1
+
a
~
12
x
2
+
a
~
13
x
3
=
b
~
1
a
~
22
x
2
+
a
~
23
x
3
=
b
~
2
a
~
33
x
3
=
b
~
3
.
{\displaystyle {\begin{array}{rcrcrcl}{\tilde {a}}_{11}x_{1}&+&{\tilde {a}}_{12}x_{2}&+&{\tilde {a}}_{13}x_{3}&=&{\tilde {b}}_{1}\\&&{\tilde {a}}_{22}x_{2}&+&{\tilde {a}}_{23}x_{3}&=&{\tilde {b}}_{2}\\&&&&{\tilde {a}}_{33}x_{3}&=&{\tilde {b}}_{3}.\end{array}}}
Det opprinnelige ligningsystemet er dermed bragt over på triangulær form. Fra den siste ligningen kan nå x3 finnes direkte. Settes dette inn i den andre ligningen, gir den igjen x2. Med disse to verdiene finnes så x1 fra den første ligningen, og alle de ukjente er blitt bestemt. Ligningssettet er løst.
=== Matriseform ===
Mer generelle ligningsett kan skrives på kompakt form ved bruk av matriser. Med n ukjente i m ligninger samler man de ukjente sammen i en kolonnevektor x = (x1, x2, ..., xn)T og likedan de inhomogene leddene i kolonnevektoren b = (b1, b2, ..., bm)T slik at ligningssystemet kan skrives som Ax = b. Her er nå A en m × n matrise med elementer bestående av koeffisientene aij til ligningssettet. Tar man med de inhomogene leddene, kan alle koeffisientene i ligningssettet samles i den utvidete matrisen
(
A
|
b
)
=
[
a
11
a
12
⋯
a
1
n
b
1
a
21
a
22
⋯
a
2
n
b
2
⋮
⋮
⋮
⋮
⋮
a
m
1
a
m
2
⋯
a
m
n
b
m
]
{\displaystyle (A|\mathbf {b} )=\left[{\begin{array}{cccc|c}a_{11}&a_{12}&\cdots &a_{1n}&b_{1}\\a_{21}&a_{22}&\cdots &a_{2n}&b_{2}\\\vdots &\vdots &\vdots &\vdots &\vdots \\a_{m1}&a_{m2}&\cdots &a_{mn}&b_{m}\\\end{array}}\right]}
som inneholder informasjonen fra hele ligningssettet. De tillatte elementæroperasjonene på de enkelte ligningene tilsvarer nå operasjoner på radene i denne utvidete matrisen.
=== Eksempel ===
Som en enkel illustrasjon av algoritmen kan man betrakte et ligningssett med tre ligninger og 3 ukjente:
x
1
+
2
x
2
+
x
3
=
8
x
1
+
x
2
+
x
3
=
6
4
x
1
−
x
2
+
2
x
3
=
8
{\displaystyle {\begin{array}{cccccc}x_{1}&+&2x_{2}&+&x_{3}&=8\\x_{1}&+&x_{2}&+&x_{3}&=6\\4x_{1}&-&x_{2}&+&2x_{3}&=8\\\end{array}}}
I den utvidete matrisen kan x1 elimineres fra andre rad ved ganske enkelt å ta differensen mellom denne og den første. Likedan kan x1 elimineres fra den neste raden ved å trekke 4 ganger den første raden fra den tredje. Det gir:
(
A
|
b
)
=
[
1
2
1
8
1
1
1
6
4
−
1
2
8
]
⟶
[
1
2
1
8
0
−
1
0
−
2
0
−
9
−
2
−
24
]
{\displaystyle (A|\mathbf {b} )=\left[{\begin{array}{ccc|c}1&2&1&8\\1&1&1&6\\4&-1&2&8\\\end{array}}\right]\longrightarrow \left[{\begin{array}{ccc|c}1&2&1&8\\0&-1&0&-2\\0&-9&-2&-24\\\end{array}}\right]}
Her kan man nå skifte fortegn på alle leddene i andre og tredje rad. Det tilsvarer å multiplisere hver av dem med -1. Til slutt kan x2 elimineres fra siste rad ved å multiplisere andre rad med 9 og trekke resultatet fra tredje rad. På den måten kommer man frem til
[
1
2
1
8
0
1
0
2
0
9
2
24
]
⟶
[
1
2
1
8
0
1
0
2
0
0
2
6
]
{\displaystyle \left[{\begin{array}{ccc|c}1&2&1&8\\0&1&0&2\\0&9&2&24\\\end{array}}\right]\longrightarrow \left[{\begin{array}{ccc|c}1&2&1&8\\0&1&0&2\\0&0&2&6\\\end{array}}\right]}
Nederste rad tilsvarer nå 2x3 = 6 eller x3 = 3. I andre rad opptrer ikke x3 slik at man også fra denne raden kan lese direkte ut at x2 = 2. Settes disse to resultatene inn i første ligning, gir den til slutt at x1 = 1. Så løsningen til det fulle ligningssettet er gitt ved punktet x0 = (1,2,3)T i vektorrommet R3. I dette enkle tilfellet kunne løsningen bli funnet direkte fra den inverse til matrisen A ved å benytte at x = A-1b . For større ligningssytem er det vanligvis mer beregningskrevende enn bruk av Gauss-eliminasjon.
Geometrisk kan man forstå denne løsningen ved å benytte at hver ligning beskriver et plan i et tredimensjonalt rom. To av dem vil da ha løsninger som ligger på skjæringslinjen mellom de tilsvarende planene. Det tredje planet vil så skjære over denne linjen i et punkt som gir den entydige løsningen. Hvis to av planene er parallelle, vil det ikke være noen løsninger og ligningssystemet er inkonsistent. Et annet, spesielt tilfelle opptrer hvis den siste ligningen beskriver et plan som går gjennom skjæringslinjen til de to første planene. Da vil alle punktene på denne linjen være en løsning. Man har da ubestemte løsninger som tilsvarer et uendelig stort løsningsrom. I dette tilfellet er ikke de tre ligningene lenger uavhengige av hverandre.
== Gauss-Jordan-reduksjon ==
Denne gjennomføres med de samme, elementære radoperasjonene som tidligere, men slik at hver rad begynner med et 1-tall etter nullene. Raden har da en ledende ener. I tillegg benyttes så denne raden til å fremskaffe nuller i samme kolonne i radene over dette 1-tallet. Denne prosessen foretas igjen ovenfra og nedover i matrisen. Da er matrisen blitt redusert til standard Gauss-Jordan-form.
Utføres denne reduksjonen på matrisen som ble funnet i forrige eksempel, gir den :
[
1
2
1
8
0
1
0
2
0
0
2
6
]
⟶
[
1
0
1
4
0
1
0
2
0
0
1
3
]
⟶
[
1
0
0
1
0
1
0
2
0
0
1
3
]
{\displaystyle \left[{\begin{array}{ccc|c}1&2&1&8\\0&1&0&2\\0&0&2&6\\\end{array}}\right]\longrightarrow \left[{\begin{array}{ccc|c}1&0&1&4\\0&1&0&2\\0&0&1&3\\\end{array}}\right]\longrightarrow \left[{\begin{array}{ccc|c}1&0&0&1\\0&1&0&2\\0&0&1&3\\\end{array}}\right]}
I første steg har man laget en ledende ener i tredje rad ved å dele denne raden med 2. Samtidig er 2 ganger andre rad trukket fra første rad for å fjerne 2-tallet over den ledende ener i andre rad. På samme vis i siste steg er 1-tallet fjernet i første rad over den ledende ener i tredje rad. I dette enkle eksemplet er nå den reduserte matrisen blitt diagonal i den venstre A-delen slik at man kan lese løsningene direkte ut fra b-delen i siste kolonne til høyre. Så enkelt er det vanligvis ikke. Men løsningene kan alltid systematisk finnes fra denne reduserte formen ved å starte bestemmelsen av de ukjente i de nederste radene og så nøste ut de andre fra radene over.
=== Ubestemte løsninger ===
I samme eksempel som over kan man modifisere den tredje ligningen slik at den utvidete matrisen for ligningssettet blir
(
A
|
b
)
=
[
1
2
1
8
1
1
1
6
1
0
1
4
]
⟶
[
1
2
1
8
0
1
0
2
0
0
0
0
]
⟶
[
1
0
1
4
0
1
0
2
0
0
0
0
]
{\displaystyle (A|\mathbf {b} )=\left[{\begin{array}{ccc|c}1&2&1&8\\1&1&1&6\\1&0&1&4\\\end{array}}\right]\longrightarrow \left[{\begin{array}{ccc|c}1&2&1&8\\0&1&0&2\\0&0&0&0\\\end{array}}\right]\longrightarrow \left[{\begin{array}{ccc|c}1&0&1&4\\0&1&0&2\\0&0&0&0\\\end{array}}\right]}
Første steg har bragt matrisen på triangulær form og til slutt er den redusert til Gauss-Jordan-form. Siste raden har bare nuller og derfor ikke noen ledende ener. Den ukjente x3 kan derfor ikke bestemmes og er en fri variabel. Kaller man den for s, så er altså x3 = s. Fra andre rad finner man tilsvarende at x2 = 2, mens første rad gir x1 + x3 = 4. Det betyr at heller ikke den ukjente x1 er bestemt, men varierer som x1 = 4 - s. Løsningene er derfor ikke lenger fullstendig entydige, men danner et uendelig stort løsningsrom.
Det geometriske innholdet av disse løsningene kan finnes ved å skrive løsningene på vektorfrom som
x
=
[
x
1
x
2
x
3
]
=
[
4
−
s
2
s
]
=
[
4
2
0
]
+
s
[
−
1
0
1
]
{\displaystyle \mathbf {x} ={\begin{bmatrix}x_{1}\\x_{2}\\x_{3}\end{bmatrix}}={\begin{bmatrix}4-s\\2\\s\end{bmatrix}}={\begin{bmatrix}4\\2\\0\end{bmatrix}}+s{\begin{bmatrix}-1\\0\\1\end{bmatrix}}}
eller x = xp + s v. Her er vektoren v = (-1, 0, 1)T og x0 = (4, 2, 0)T angir et punkt i vektorrommet R3. Løsningene ligger altså på en rett linje gjennom dette punktet med retning gitt ved vektoren v. Dette skyldes at de tre opprinnelige ligningene ikke lenger er lineært uavhengig av hverandre.
== Homogene ligninger ==
I dette siste eksemplet er vektoren v en løsning av den homogene ligningen Ax = 0,
[
1
2
1
1
1
1
1
0
1
]
[
−
1
0
1
]
=
[
0
0
0
]
{\displaystyle {\begin{bmatrix}1&2&1\\1&1&1\\1&0&1\\\end{bmatrix}}{\begin{bmatrix}-1\\0\\1\end{bmatrix}}={\begin{bmatrix}0\\0\\0\end{bmatrix}}}
En slik løsning tilhører nullrommet eller kjernen til matrisen A og bidrar på en sentral måte til bestemmelsen av løsningsrommet for inhomogene ligninger. Derfor er kjennskap til løsningene av det homogene ligningssystemet viktig.
=== Rang og nullitet ===
I det generelle tilfellet vil det finnes flere slike nulløsninger. Antall slike nulløsninger er lik dimensjonen eller nulliteten null(A) til dette vektorrommet. Fra eksemplet over ser man at nulløsningen er forbundet med den ene, frie variabel som ble funnet. Og denne oppsto på grunn av at den siste raden den Gauss-Jordan-reduserte matrisen ikke hadde et ledende 1-tall.
Innsikten fra dette eksemplet kan generaliseres til en mer alminnelig situasjon hvor man har m ligninger med n ukjente. Hvis man så etter Gauss-Jordan-reduksjonen ender opp med et visst antall kolonner uten ledende enere, er dette også antall frie variable i problemet som igjen er lik nulliteten til matrisen. Antall gjenværende kolonner, de med ledende enere, kalles rangen rang(A) til matrisen A. Da man i alt har n kolonner i matrisen, har man derfor det viktige resultatet
n
=
null
(
A
)
+
rang
(
A
)
{\displaystyle n={\text{null}}(A)+{\text{rang}}(A)}
Denne dimensjonsformelen kan bevises generelt og heter rang-nullitet-setningen. Da antall kolonner er lik antall ukjente i problemet, sier den også hvor mange avhengige variable man har i problemet. Det er igjen lik antallet med lineært uavhengige ligninger i det opprinnelige ligningssettet eller antall rader i den Gauss-reduserte matrisen som ikke består av bare nuller. I det første eksemplet over var rang(A) = 3 og nullrommet ikke noe annet enn den trivielle nullvektoren 0 med null dimensjon. I det andre eksemplet var rang(A) = 2, og dimensjonen til nullrommet var null(A) = 1 som tilsvarer linjen i retning av vektoren v.
=== Eksempel ===
For å illustrere denne systematikken, kan man betrakte et homogent ligningssett med fem ukjente beskrevet ved matrisen
A
=
[
−
2
−
5
8
0
−
17
1
3
−
5
1
5
3
11
−
19
7
1
1
7
−
13
5
−
3
]
⟶
[
1
3
−
5
1
5
0
1
−
2
2
−
7
0
0
0
1
−
5
0
0
0
0
0
]
{\displaystyle A={\begin{bmatrix}-2&-5&8&0&-17\\1&3&-5&1&5\\3&11&-19&7&1\\1&7&-13&5&-3\end{bmatrix}}\longrightarrow {\begin{bmatrix}1&3&-5&1&5\\0&1&-2&2&-7\\0&0&0&1&-5\\0&0&0&0&0\end{bmatrix}}}
og dens triangulære form etter Gauss-eliminasjon. På den formen har den tre rader med ledende enere. Rangen til matrisen er derfor rang(A) = 3.
Nulliteten kan bestemmes etter en Gauss-Jordan-reduksjon. Den gir
A
=
[
1
3
−
5
1
5
0
1
−
2
2
−
7
0
0
0
1
−
5
0
0
0
0
0
]
⟶
[
1
0
1
0
1
0
1
−
2
0
3
0
0
0
1
−
5
0
0
0
0
0
]
{\displaystyle A={\begin{bmatrix}1&3&-5&1&5\\0&1&-2&2&-7\\0&0&0&1&-5\\0&0&0&0&0\end{bmatrix}}\longrightarrow {\begin{bmatrix}1&0&1&0&1\\0&1&-2&0&3\\0&0&0&1&-5\\0&0&0&0&0\end{bmatrix}}}
Her er tredje og femte kolonne uten ledende enere. Nulliteten til matrisen er dermed null(A) = 2, og de tilsvarende ukjente x3 og x5 vil være frie variable. Rang-nullitet-setningen er derfor oppfylt.
Dimensjonen til nullrommet i dette eksemplet er to. Det er derfor utspent ved to lineært uavhengige vektorer. De kan finnes fra det reduserte ligningssettet som nå kan leses diekte ut fra Gauss-Jordan-matrisen. Fra tredje rad fås x4 - 5x5 = 0. Setter man den frie variable x5 = s, er altså x4 = 5s. Andre rad gir x2 - 2x3 + 3x5 = 0. Skriver man den fri variable x3 = t, betyr det at x2 = 2t - 3s. Tilslutt, fra første rad følger at x1 + x3 + x5 = 0 slik at x1 = - s - t.
Løsningsrommet inneholder to frie parametre s og t som tilsvarer at det er 2-dimensjonalt. Skrives disse løsningene på vektorform som i det tidligere eksemplet, kan de sammenfattes som x = s v1 + t v2. Dette er vektorer i det 5-dimensjonale rommet R5 hvor de to homogene løsningene v1 = (-1, -3, 0, 5, 1)T og v2 = (-1, 2, 1, 0, 0)T utspenner et 2-dimensjonalt plan som inneholder alle løsningene.
== Inhomogene ligninger ==
Det inhomogene ligningssettet Ax = b vil ha løsninger når vektoren b er konsistent med m × n matrisen A med rang r på en måte som kan belyses ved Gauss-eliminasjon. Hvis det er tilfelle, og man finner en eller annen partikulær løsningen x0 av ligningssettet, vil da i allminnelighet alle løsningene kunne skrives på formen
x
=
x
0
+
λ
1
v
1
+
λ
2
v
2
+
…
+
λ
p
v
p
{\displaystyle \mathbf {x} =\mathbf {x} _{0}+\lambda _{1}\mathbf {v} _{1}+\lambda _{2}\mathbf {v} _{2}+\ldots +\lambda _{p}\mathbf {v} _{p}}
Her er λi frie parametre som tilsvarer løsningene vi av den homogene ligningen AvI = 0, mens p = n - r er dimensjonen til nullrommet for matrisen A. Denne formen på den generelle løsningen verifiseres ved å skrive den som x = x0 + v. Da blir Ax = Ax0 + Av = b da Av = 0 og den partikulære løsningen oppfyller den inhomogene ligningen Ax0 = b.
Det geometriske innholdet av det generelle løsningsrommet kan man tenke seg å være nullrommet utspent av vektorene vi , som flyttes bort fra origo i vektorrommet Rn med vektoren x0 som representerer den partikulære løsningen. Løsningsmengden er derfor et affint rom med dimensjon gitt ved nulliteten til matrisen A.
=== Kolonnevektorer og konsistens ===
For å finne ut om disse løsningene virkelig eksisterer, kan man undersøke vektorrommet som utspennes av kolonnevektorene til A. Er denne en m × n matrise, vil disse være vektorer med m komponenter,
A
i
=
[
A
1
i
A
2
i
⋮
A
m
i
]
{\displaystyle \mathbf {A} _{i}={\begin{bmatrix}A_{1i}\\A_{2i}\\\vdots \\A_{mi}\end{bmatrix}}}
Da det inhomogene ligningssettet kan nå skrives som
∑
i
=
1
n
x
i
A
i
=
b
,
{\displaystyle \sum _{i=1}^{n}x_{i}\mathbf {A} _{i}=\mathbf {b} ,}
må vektoren b være en lineærkombinasjon av disse kolonnevektorene. Matrisen A inneholder i alt n slike vektorer som tilhører vektorrommet Rm. Hvis antall ukjente n i ligningssystemet er mindre enn antall ligninger m, vil kolonnevektorene til A utspenne et vektorrom som maksimalt har dimensjon n. Da vektoren b ligger i Rm med dimensjon m > n, vil det i alminnelighet ikke være noen løsninger i dette tilfellet. Ligningssettet er overbestemt.
I det motsatte tilfellet m < n, er det færre ligninger enn ubestemte. Ligningssettet sies å være underbestemt. For at det i dette tilfellet skal finnes en løsning av det inhomogene ligningssettet, må de lineært uavhengige kolonnevektorene til A kunne utspenne et vektorrom med samme dimensjon som Rm. Det betyr at betingelsen rang(A) = m må være oppfylt.
På samme måte er betingelsen for å ha en løsning i det spesielle tilfellet m = n, at alle kolonnevektorene til A er lineært uavhengige av hverandre. Det betyr at determinanten det(A) ≠ 0 slik at matrisen har en inverse A-1. Løsningen til ligningssettet er da x = A-1b . Gauss-eliminasjon kan også benyttes til å beregne den inverse matrisen.
== Beregning av den inverse matrise ==
Når det lineære ligningsettet består av like mange ligninger som ukjente, er matrisen A kvadratisk og det kan løses ved bruk av Cramers regel. Det tilsvarer å beregne den inverse matrisen A-1. Den man alternativt også finnes ved Gauss-eliminasjon hvor man utvider n × n matrisen A til en n × 2n matrise ved å utvide den med n × n enhetsmatrisen i høyre del. Når denne utvidete matrisen så skrives om ved Gauss-eliminasjon slik at den samme enhetsmatrisen fremstår der matrisen A opprinnelig stod, vil man finne den inverse matrisen A-1 der enhetsmatrisen opprinnelig ble satt inn.
Som en illustrasjon av metoden, kan man igjen betrakte den opprinnelige 3 × 3 matrisen A som inngikk i det aller første eksemplet. Utvides denne med 3 × 3 enhetsmatrisen, får man en 3 × 6 matrise. Ved Gauss-eliminasjon skrives nå denne om slik at venstre del først blir triangulær. I neste skritt fjernes så på venstre side de ikke-diagonale leddene på samme måte. Det gir
(
A
|
I
)
=
[
1
2
1
1
0
0
1
1
1
0
1
0
4
−
1
2
0
0
1
]
⟶
[
1
2
1
1
0
0
0
1
0
1
−
1
0
0
0
1
−
5
/
2
9
/
2
−
1
/
2
]
⟶
[
1
0
0
3
/
2
−
5
/
2
1
/
2
0
1
0
1
−
1
0
0
0
1
−
5
/
2
9
/
2
−
1
/
2
]
{\displaystyle {\begin{aligned}(A|I)&=\left[{\begin{array}{ccc|ccc}1&2&1&1&0&0\\1&1&1&0&1&0\\4&-1&2&0&0&1\\\end{array}}\right]\longrightarrow \left[{\begin{array}{ccc|ccc}1&2&1&1&0&0\\0&1&0&1&-1&0\\0&0&1&-5/2&9/2&-1/2\\\end{array}}\right]\\&\longrightarrow \left[{\begin{array}{ccc|ccc}1&0&0&3/2&-5/2&1/2\\0&1&0&1&-1&0\\0&0&1&-5/2&9/2&-1/2\\\end{array}}\right]\\\end{aligned}}}
Den inverse matrisen A-1 kan nå leses ut på høyre side. Løsningen av ligningssettet er dermed x = A-1b eller
[
x
1
x
2
x
3
]
=
[
3
/
2
−
5
/
2
1
/
2
1
−
1
0
−
5
/
2
9
/
2
−
1
/
2
]
[
8
6
8
]
=
[
1
2
3
]
{\displaystyle {\begin{bmatrix}x_{1}\\x_{2}\\x_{3}\end{bmatrix}}={\begin{bmatrix}3/2&-5/2&1/2\\1&-1&0\\-5/2&9/2&-1/2\\\end{bmatrix}}{\begin{bmatrix}8\\6\\8\end{bmatrix}}={\begin{bmatrix}1\\2\\3\end{bmatrix}}}
som stemmer med hva som ble tidligere funnet.
For større matriser kan denne metoden vise seg å være numerisk unøyaktig, og den inverse matrisen må beregnes med en mer stabil metode.
== Litteratur ==
K. Hoffman and R. Kunze, Linear Algebra, Prentice - Hall, Inc., New Jersey (1971). ISBN 0-13-536821-9.
G. Fisher, Lineare Algebra, Springer Spektrum, Wiesbaden (2008). ISBN 978-3-658-03944-8.
== Eksterne lenker ==
A. Beezer, Systems of Linear Equations, web-versjon av lærebok i lineær algebra. | Gauss-eliminasjon er en algoritme til å løse et sett med lineære ligninger. Samles koeffisientene til de ukjente i en matrise, kan denne omformes slik at den blir triangulær og har trappeform. | 199,423 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Heteropelidnota | 2023-02-04 | Heteropelidnota | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1912', 'Kategori:Praktskarabider', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Heteropelidnota er en slekt av biller som hører til gruppen praktskarabider (Rutelinae) i familien skarabider (Scarabaeidae).
| Heteropelidnota er en slekt av biller som hører til gruppen praktskarabider (Rutelinae) i familien skarabider (Scarabaeidae).
== Utbredelse ==
== Systematisk plassering ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien praktskarabider, (Rutelinae) MacLeay, 1819
Stammen Rutelini
Understammen Pelidnotina
Slekten Heteropelidnota Ohaus, 1912
Heteropelidnota cribrata Ohaus, 1913
Heteropelidnota kuhnti Ohaus, 1912
Heteropelidnota rostrata (Burmeister, 1844)
Heteropelidnota ustarani Martinez, 1967 - bør kanskje regnes til slekten Pelidnota
== Eksterne lenker ==
(en) Heteropelidnota i Global Biodiversity Information Facility | Heteropelidnota er en slekt av biller som hører til gruppen praktskarabider (Rutelinae) i familien skarabider (Scarabaeidae). | 199,424 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Parhoplognathus | 2023-02-04 | Parhoplognathus | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1915', 'Kategori:Praktskarabider', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Parhoplognathus er en slekt av biller som hører til gruppen praktskarabider (Rutelinae) i familien skarabider (Scarabaeidae).
| Parhoplognathus er en slekt av biller som hører til gruppen praktskarabider (Rutelinae) i familien skarabider (Scarabaeidae).
== Utseende ==
Middelsstore (12-14 millimeter), avlange, rødbrune skarabider. Dekkvingene har tydelige punktrader.
== Utbredelse ==
== Systematisk plassering ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien praktskarabider, (Rutelinae) MacLeay, 1819
Stammen Rutelini
Understammen Pelidnotina
Slekten Parhoplognathus Ohaus, 1915
Parhoplognathus bousqueti Soula, 2008
Parhoplognathus limbatipennis (Ohaus, 1905)
Parhoplognathus maculatus (Gory, 1833)
Parhoplognathus mexicanus (Ohaus, 1905)
Parhoplognathus parvulus (Ohaus, 1905)
Parhoplognathus rubripennis Soula
== Eksterne lenker ==
Bilde av Parhoplognathus mexicanus
(en) Parhoplognathus i Encyclopedia of Life
(en) Parhoplognathus i Global Biodiversity Information Facility | Parhoplognathus er en slekt av biller som hører til gruppen praktskarabider (Rutelinae) i familien skarabider (Scarabaeidae). | 199,425 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Parhomonyx | 2023-02-04 | Parhomonyx | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1915', 'Kategori:Praktskarabider', 'Kategori:Sør-Amerikas insekter', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Parhomonyx er en slekt av biller som hører til gruppen praktskarabider (Rutelinae) i familien skarabider (Scarabaeidae).
| Parhomonyx er en slekt av biller som hører til gruppen praktskarabider (Rutelinae) i familien skarabider (Scarabaeidae).
== Utbredelse ==
Arten er utbredt i det sørlige Sør-Amerika.
== Systematisk plassering ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien praktskarabider, (Rutelinae) MacLeay, 1819
Stammen Rutelini
Understammen Pelidnotina
Slekten Parhomonyx Ohaus, 1915
Parhomonyx fuscoaeneus (Ohaus, 1905)
== Eksterne lenker ==
(en) Parhomonyx i Global Biodiversity Information Facility | Parhomonyx er en slekt av biller som hører til gruppen praktskarabider (Rutelinae) i familien skarabider (Scarabaeidae). | 199,426 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ingolf_Asp%C3%A5s | 2023-02-04 | Ingolf Aspås | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P7717 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 28. august', 'Kategori:Dødsfall i 1943', 'Kategori:Fødsler 10. juli', 'Kategori:Fødsler i 1909', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske partisaner', 'Kategori:Personer fra Tromsø kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Ingolf Andreas Meyer Aspås (født 10. juli 1909 i Tromsø, død 28. august 1943 på Arnøya) var en norsk motstandsmann og partisan, drept i kamp med tyske styrker i 1943.
Aspås bodde i Tromsø, der han blant annet hadde vært formann for den lokale avdelingen i det røde International Seamen and Harbour Workers Union, ISH.
I de siste par årene før krigen økte den tyske aktiviteten og agentvirksomheten merkbart i nord, og i desember 1938 kunne Aspås melde fra til politikammeret i byen om hvordan den tyske militære agenten Erich Reder hadde forsøkt å infiltrere kommunistpartiet, og at han var tysk spion.
Fra sommeren og utover høsten 1940 flyktet rundt 50 mennesker fra Finnmark og andre deler av Nord-Norge til Sovjet, blant dem flere kommunister. Ingolf Aspås flyktet sammen med tvillingbroren Leonard, som var NKP-sekretær i Tromsø.Brødrene ble pågrepet av russiske styrker 7. oktober 1940. Russerne tok i utgangspunktet høyde for at nordmennene kunne være spioner, og begge ble overført til NKVD i Murmansk. Derfra ble de løslatt 18. april 1941. Broren
Leonard endte opp i Moskva, der han arbeidet med de norske sendingene i Radio Moskva og i den såkalte Folkesenderen Norges Frihet. Ingolf reiste imidlertid tilbake til Norge som partisan, og etablerte en senderstasjon ved Årviksand på Arnøy. Stasjonen fikk blant annet avgårde meldinger om det tyske slagskipet «Tirpitz».
Tyskerne kom imidlertid på sporet av senderen. En i gruppa ble arrestert i Tromsø, og tvunget til å vise vei mot hulen der sendingene foregikk. Han kom seg unna, men Gestapo klarte å finne fram ved hjelp av en skisse tegnet av en angiver. De som var i hulen ble drept ved hjelp av tyske flammekastere.På Tromsdalen kirkegård er det reist en bauta over Aspås og de andre som ofret livet i forbindelse med Arnøy-saken.
| Ingolf Andreas Meyer Aspås (født 10. juli 1909 i Tromsø, død 28. august 1943 på Arnøya) var en norsk motstandsmann og partisan, drept i kamp med tyske styrker i 1943.
Aspås bodde i Tromsø, der han blant annet hadde vært formann for den lokale avdelingen i det røde International Seamen and Harbour Workers Union, ISH.
I de siste par årene før krigen økte den tyske aktiviteten og agentvirksomheten merkbart i nord, og i desember 1938 kunne Aspås melde fra til politikammeret i byen om hvordan den tyske militære agenten Erich Reder hadde forsøkt å infiltrere kommunistpartiet, og at han var tysk spion.
Fra sommeren og utover høsten 1940 flyktet rundt 50 mennesker fra Finnmark og andre deler av Nord-Norge til Sovjet, blant dem flere kommunister. Ingolf Aspås flyktet sammen med tvillingbroren Leonard, som var NKP-sekretær i Tromsø.Brødrene ble pågrepet av russiske styrker 7. oktober 1940. Russerne tok i utgangspunktet høyde for at nordmennene kunne være spioner, og begge ble overført til NKVD i Murmansk. Derfra ble de løslatt 18. april 1941. Broren
Leonard endte opp i Moskva, der han arbeidet med de norske sendingene i Radio Moskva og i den såkalte Folkesenderen Norges Frihet. Ingolf reiste imidlertid tilbake til Norge som partisan, og etablerte en senderstasjon ved Årviksand på Arnøy. Stasjonen fikk blant annet avgårde meldinger om det tyske slagskipet «Tirpitz».
Tyskerne kom imidlertid på sporet av senderen. En i gruppa ble arrestert i Tromsø, og tvunget til å vise vei mot hulen der sendingene foregikk. Han kom seg unna, men Gestapo klarte å finne fram ved hjelp av en skisse tegnet av en angiver. De som var i hulen ble drept ved hjelp av tyske flammekastere.På Tromsdalen kirkegård er det reist en bauta over Aspås og de andre som ofret livet i forbindelse med Arnøy-saken.
== Referanser == | Ingolf Andreas Meyer Aspås (født 10. juli 1909 i Tromsø, død 28. | 199,427 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ectinoplectron | 2023-02-04 | Ectinoplectron | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1915', 'Kategori:Mexicos insekter', 'Kategori:Praktskarabider'] | Ectinoplectron er en slekt av biller som hører til gruppen praktskarabider (Rutelinae) i familien skarabider (Scarabaeidae).
| Ectinoplectron er en slekt av biller som hører til gruppen praktskarabider (Rutelinae) i familien skarabider (Scarabaeidae).
== Utseende ==
En middelsstor (20-24 millimeter), avlang, mørkt brunrød skarabide.
== Utbredelse ==
Arten lever i Mexico.
== Systematisk plassering ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien praktskarabider, (Rutelinae) MacLeay, 1819
Stammen Rutelini
Understammen Pelidnotina
Slekten Ectinoplectron Ohaus, 1915
Ectinoplectron oryctoides (Ohaus, 1905)
== Eksterne lenker ==
(en) Ectinoplectron i Global Biodiversity Information Facility
(en) Ectinoplectron hos ITIS
Bilde av arten | Ectinoplectron er en slekt av biller som hører til gruppen praktskarabider (Rutelinae) i familien skarabider (Scarabaeidae). | 199,428 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rutela | 2023-02-04 | Rutela | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1802', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Pierre André Latreille', 'Kategori:Praktskarabider', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Rutela er en slekt av biller som hører til undergruppen praktskarabider (Rutelinae) i den store familien skarabider (Scarabaeidae).
| Rutela er en slekt av biller som hører til undergruppen praktskarabider (Rutelinae) i den store familien skarabider (Scarabaeidae).
== Utseende ==
Middelsstore (10-20 millimeter), kraftige, blanke skarabider. De er vanligvis svarte med gule eller røde tegninger, med sine kontrastrike tegninger skiller de seg fra de fleste andre skarabider.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt i Sør-Amerika og Karibia.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien Praktskarabider, (Rutelinae) MacLeay, 1819
Stammen Rutelini MacLeay, 1819
Gruppen Rutelina
Slekten Rutela Latreille, 1802 - 17 arter
Rutela cryptica Jameson, 1997
Rutela dimorpha Ohaus, 1903
Rutela dorcyi (Olivier, 1789)
Rutela formosa Burmeister, 1844
Rutela glabrata (Fabricius, 1781)
Rutela heraldica Perty, 1832
Rutela histrio Sahlberg, 1823
Rutela histrioparilis Jameson, 1997
Rutela howdeni Jameson, 1997
Rutela laeta (Weber, 1801)
Rutela lineola (Linnaeus, 1767)
Rutela pygidialis Ohaus, 1905
Rutela sanguinolenta Waterhouse, 1874
Rutela striata (Olivier, 1789)
Rutela tricolorea Ohaus, 1905
Rutela versicolor Latreille, 1833
Rutela vetula Ohaus, 1913
== Eksterne lenker ==
Bilde av Rutela formosa
Bilder av Rutela laeta
(en) Rutela i Encyclopedia of Life
(en) Rutela i Global Biodiversity Information Facility
(en) Rutela hos ITIS
(en) Rutela hos NCBI
(en) Kategori:Rutela – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Rutela – detaljert informasjon på Wikispecies | * se Systematisk inndeling | 199,429 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Regien_Cox | 2023-02-04 | Regien Cox | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Aust-Agder fylkes kunstnerstipend', 'Kategori:Fødsler i 1977', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Nordmenn født i Nederland', 'Kategori:Norske billedkunstnere', 'Kategori:Norske tekstilkunstnere'] | Regien Catharina J. M. Cox (født 17. august 1977 i Nederland) er en nederlandsk/norsk tekstil-, objekt- og installasjonskunstner, bosatt på Saltrød i Arendal kommune. Hun arbeider med objekter i ulike materialer og uttrykk.
Cox har utdannelse fra Kunsthøgskolen i Bergen, med hovedfag i tekstil (1996-2001). Etter endt utdanning, bosatte hun seg i Arendal hvor hun har eget atelier. Av separatutstillinger kan nevnes Hordaland kunstnersenter i Bergen (2004), Bomuldsfabriken Kunsthall, Arendal (2010), Soft galleri, Oslo (2012), Galleri Parken, Risør (2013), Kristiansand Kunsthall (2014) og KRAFT Bergen (2014). Hun har også en rekke gruppe/kollektivutstillinger i inn- og utland bak seg, og har blant annet deltatt på Sørlandsutstillingen (2010), Kunstindustrimuseet i Oslo (1999), Carte Blanch, Galerie Triangle Bleu, Belgia (2007), Gustavsberg Konsthall (2013) og KODE og Kunstmuseene i Bergen (2014-2015).
I november 2014 var Regien Cox kunstkurator ved Adventsutstillingen på Sørlandets kunstmuseum i Kristiansand. Oppgaven bestod i iscenesettelse av en stor og stemningsfull installasjon sammen med barnhagebarn og skoleelever. Tema for utstillingen var fossiler, som et stille rom der tiden stopper opp og ting er pakket inn i hvite klumper. Over 500 lekebiler ble pakket inn i leirer av barn til kunstprosjektet.
Cox er innkjøpt av KODE, Kunstmuseene i Bergen (2013) og Nordenfjeldske kunstindustrimuseum (2014). I 2010 mottok hun Aust-Agder fylkeskommunes kunstnerstipend. I 2013 vant hun en utsmykningskonkurranse i Rommensletta skulpturpark med installasjonen «Portalen, piren og Skyggen av en gravemaskin»..
Regien Cox er medlem i Norske billedkunstnere (NBK) og Norske Tekstilkunstnere (NTK). I 2015 var hun jurymedlem i Sørlandsutstillingen..
| Regien Catharina J. M. Cox (født 17. august 1977 i Nederland) er en nederlandsk/norsk tekstil-, objekt- og installasjonskunstner, bosatt på Saltrød i Arendal kommune. Hun arbeider med objekter i ulike materialer og uttrykk.
Cox har utdannelse fra Kunsthøgskolen i Bergen, med hovedfag i tekstil (1996-2001). Etter endt utdanning, bosatte hun seg i Arendal hvor hun har eget atelier. Av separatutstillinger kan nevnes Hordaland kunstnersenter i Bergen (2004), Bomuldsfabriken Kunsthall, Arendal (2010), Soft galleri, Oslo (2012), Galleri Parken, Risør (2013), Kristiansand Kunsthall (2014) og KRAFT Bergen (2014). Hun har også en rekke gruppe/kollektivutstillinger i inn- og utland bak seg, og har blant annet deltatt på Sørlandsutstillingen (2010), Kunstindustrimuseet i Oslo (1999), Carte Blanch, Galerie Triangle Bleu, Belgia (2007), Gustavsberg Konsthall (2013) og KODE og Kunstmuseene i Bergen (2014-2015).
I november 2014 var Regien Cox kunstkurator ved Adventsutstillingen på Sørlandets kunstmuseum i Kristiansand. Oppgaven bestod i iscenesettelse av en stor og stemningsfull installasjon sammen med barnhagebarn og skoleelever. Tema for utstillingen var fossiler, som et stille rom der tiden stopper opp og ting er pakket inn i hvite klumper. Over 500 lekebiler ble pakket inn i leirer av barn til kunstprosjektet.
Cox er innkjøpt av KODE, Kunstmuseene i Bergen (2013) og Nordenfjeldske kunstindustrimuseum (2014). I 2010 mottok hun Aust-Agder fylkeskommunes kunstnerstipend. I 2013 vant hun en utsmykningskonkurranse i Rommensletta skulpturpark med installasjonen «Portalen, piren og Skyggen av en gravemaskin»..
Regien Cox er medlem i Norske billedkunstnere (NBK) og Norske Tekstilkunstnere (NTK). I 2015 var hun jurymedlem i Sørlandsutstillingen..
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Regien Cox' hjemmesider | Regien Catharina J. M. | 199,430 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Macraspis | 2023-02-04 | Macraspis | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1819', 'Kategori:Praktskarabider', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Macraspis er en slekt av biller som hører til undergruppen praktskarabider (Rutelinae) i den store familien skarabider (Scarabaeidae).
| Macraspis er en slekt av biller som hører til undergruppen praktskarabider (Rutelinae) i den store familien skarabider (Scarabaeidae).
== Utseende ==
Middelsstore (10-20 millimeter), kraftige, mer eller mindre metallisk blanke skarabider. Oversiden er glatt og blank, litt avflatet. Scutellum er påfallende stort og trekantet.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt i Sør-Amerika.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien Praktskarabider, (Rutelinae) MacLeay, 1819
Stammen Rutelini MacLeay, 1819
Gruppen Rutelina
Slekten Macraspis MacLeay, 1819
Macraspis andicola Burmeister, 1844
Macraspis assimilis Ohaus, 1908
Macraspis aterrima (Waterhouse, 1881)
Macraspis bicincta Burmeister, 1844
Macraspis bouchardi Soula, 1998
Macraspis catomelaena (Dohrn, 1885)
Macraspis chalcea Burmeister, 1844
Macraspis chloraspis Laporte de Castelnau, 1840
Macraspis chrysis (Linnaeus, 1764)
Macraspis cincta (Drury, 1782)
Macraspis clavata (Olivier, 1789)
Macraspis costaricensis Soula, 1998
Macraspis cribrata (Waterhouse, 1881)
Macraspis cupripes (Kirsch, 1870)
Macraspis dechambrei Soula, 1998
Macraspis desmaresti (Waterhouse, 1881)
Macraspis dichroa Mannerheim, 1829
Macraspis dottaxi Soula, 2005
Macraspis faurei Soula, 2006
Macraspis festiva Burmeister, 1844
Macraspis forsteri Soula, 1998
Macraspis gagatina (Waterhouse, 1881)
Macraspis grossii Soula, 1998
Macraspis guyanensis Soula, 1998
Macraspis hirtiventris (Bates, 1888)
Macraspis jamesi Soula, 1998
Macraspis laevicollis (Waterhouse, 1881)
Macraspis lateralis (Olivier, 1789)
Macraspis lepiouffi Soula, 1998
Macraspis lucida (Olivier, 1789)
Macraspis maculata Burmeister, 1844
Macraspis maculicollis Ohaus, 1905
Macraspis maesi Soula, 2005
Macraspis magnoi Soula, 2002
Macraspis martinezi Soula, 1998
Macraspis melanaria (Blanchard, 1851)
Macraspis morio Burmeister, 1844
Macraspis nazareti Soula, 1998
Macraspis nitidissima Burmeister, 1844
Macraspis oblonga Burmeister, 1844
Macraspis olivieri (Waterhouse, 1881)
Macraspis patriciaae Soula, 2005
Macraspis pauliani Soula, 2005
Macraspis peruviana Ohaus, 1898
Macraspis plagiicollis Ohaus, 1898
Macraspis plicipennis Ohaus, 1922
Macraspis pseudochrysis Landin, 1956
Macraspis pubiventris (Blanchard, 1851)
Macraspis ratcliffi Soula, 2005
Macraspis rufonitida Burmeister, 1844
Macraspis smithi Soula, 2005
Macraspis xanthosticta Burmeister, 1844
== Eksterne lenker ==
Bilde av Macraspis chrysis
Bilde av Macraspis sp.
(en) Macraspis i Global Biodiversity Information Facility
(en) Kategori:Macraspis – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Macraspis Macleay – detaljert informasjon på Wikispecies | * se Systematisk inndeling | 199,431 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Erling_Storrusten | 2023-02-04 | Erling Storrusten | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltagermedaljen', 'Kategori:Dødsfall 10. juni', 'Kategori:Dødsfall i 2018', 'Kategori:Fødsler 28. september', 'Kategori:Fødsler i 1923', 'Kategori:Kongens fortjenstmedalje i gull', 'Kategori:Medlemmer av Milorg', 'Kategori:Medlemmer av XU', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske forretningsfolk', 'Kategori:Norske reiselivsledere', 'Kategori:Personer fra Øyer kommune', 'Kategori:Personer tilknyttet SAS Group', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Erling Storrusten (født 28. september 1923 på Tretten, død 10. juni 2018) var en norsk forretningsmann og reiselivsmann.
Storrusten vokste opp på farens arbeidssted på Brennhaug stasjon og fullførte examen artium på Lillehammer skole i 1943. Under krigen deltok han i motstandsbevegelsen som kurér for Milorg i deres 23. distrikt i Gudbrandsdalen og spion for XU med fokus på Wehrmachts militære hovedkvarter på Lillehammer. I mars 1945 ble han tvunget til å flykte til Sverige via Engerdal. I 1946 ble Storrusten ansatt som assistent i trafikkavdelingen hos Det Norske Luftfartselskap (DNL). Han gikk videre til planleggingsavdelingen i 1947, og ble forfremmet til bookingsjef hos DNL i 1948. Han ble med i selskapsfusjonen over til Scandinavian Airlines System (SAS) og fortsatte som bookingsjef først i København i 1949, og deretter i Stockholm i 1950. I 1954 ble han sjef for salgsopplæring, og deretter distriktsjef i SAS for Kairo og Libya i 1958.I 1960 ble Storrusten ansatt som kontorsjef hos Landslaget for Reiselivet i Norge, før han i perioden 1963 til 1970 fungerte som administrerende direktør. Fra 1971 til 1984 var han administrerende direktør i Norges Automobil-Forbund (NAF), med en medlemsmasse som doblet seg under hans ledelse fra drøyt 200 000 medlemmer i 1971 til 400 000 medlemmer i 1979. Storrusten var med på å bygge opp NAF som en slagkraftig forbrukerorganisasjon med produkter og tjenester som bilistene selv etterspurte. Etter at han gikk av som direktør for NAF ble han redaktør av NAFs veibok.Storrusten mottok Deltagermedaljen. I 1983 ble han tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull.
| Erling Storrusten (født 28. september 1923 på Tretten, død 10. juni 2018) var en norsk forretningsmann og reiselivsmann.
Storrusten vokste opp på farens arbeidssted på Brennhaug stasjon og fullførte examen artium på Lillehammer skole i 1943. Under krigen deltok han i motstandsbevegelsen som kurér for Milorg i deres 23. distrikt i Gudbrandsdalen og spion for XU med fokus på Wehrmachts militære hovedkvarter på Lillehammer. I mars 1945 ble han tvunget til å flykte til Sverige via Engerdal. I 1946 ble Storrusten ansatt som assistent i trafikkavdelingen hos Det Norske Luftfartselskap (DNL). Han gikk videre til planleggingsavdelingen i 1947, og ble forfremmet til bookingsjef hos DNL i 1948. Han ble med i selskapsfusjonen over til Scandinavian Airlines System (SAS) og fortsatte som bookingsjef først i København i 1949, og deretter i Stockholm i 1950. I 1954 ble han sjef for salgsopplæring, og deretter distriktsjef i SAS for Kairo og Libya i 1958.I 1960 ble Storrusten ansatt som kontorsjef hos Landslaget for Reiselivet i Norge, før han i perioden 1963 til 1970 fungerte som administrerende direktør. Fra 1971 til 1984 var han administrerende direktør i Norges Automobil-Forbund (NAF), med en medlemsmasse som doblet seg under hans ledelse fra drøyt 200 000 medlemmer i 1971 til 400 000 medlemmer i 1979. Storrusten var med på å bygge opp NAF som en slagkraftig forbrukerorganisasjon med produkter og tjenester som bilistene selv etterspurte. Etter at han gikk av som direktør for NAF ble han redaktør av NAFs veibok.Storrusten mottok Deltagermedaljen. I 1983 ble han tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull.
== Bibliografi ==
Hurtigruten - verdens vakreste sjøreise. Hurtigruten ved Ofotens og Vesteraalens Dampskibsselskap. Narvik, 1994. ISBN 82-993154-0-9
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Publikasjoner av Erling Storrusten i BIBSYS
Erling Storrusten hos NSD Norsk senter for forskningsdata | Erling Storrusten (født 28. september 1923 på Tretten, død 10. | 199,432 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_s%C3%B8rlige_kjegle | 2023-02-04 | Den sørlige kjegle | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Sørlige Kjegle'] | Den sørlige kjegle (spansk: Cono Sur; portugisisk: Cone Sul) er tradisjonelt et begrep for den geografiske regionen som utgjøres av de tre republikkene i det sørlige Sør-Amerika: Argentina, Chile og Uruguay. Den kollektive betegnelsen «sørlige kjegle» reflekterer den kulturelle likheten og de sterke historiske og sosiale bånd som knytter disse landene sammen til tross for hvert lands politiske selvstendighet. Spansk er det offisielle språket. De søramerikanske landene Paraguay og Brasil (Sul og São Paulo) blir iblant ansett som deler av den sørlige kjegle.Chile, Uruguay og Argentina har den høyeste HDI i Latin-Amerika og høyest forventet levealder. Uruguay er kjent for sine avanserte utdannings- og velferdssystemer. Chile og Uruguay er de minst korrupte landene i Latin-Amerika.
| Den sørlige kjegle (spansk: Cono Sur; portugisisk: Cone Sul) er tradisjonelt et begrep for den geografiske regionen som utgjøres av de tre republikkene i det sørlige Sør-Amerika: Argentina, Chile og Uruguay. Den kollektive betegnelsen «sørlige kjegle» reflekterer den kulturelle likheten og de sterke historiske og sosiale bånd som knytter disse landene sammen til tross for hvert lands politiske selvstendighet. Spansk er det offisielle språket. De søramerikanske landene Paraguay og Brasil (Sul og São Paulo) blir iblant ansett som deler av den sørlige kjegle.Chile, Uruguay og Argentina har den høyeste HDI i Latin-Amerika og høyest forventet levealder. Uruguay er kjent for sine avanserte utdannings- og velferdssystemer. Chile og Uruguay er de minst korrupte landene i Latin-Amerika.
== Landområder og byområder ==
== Definisjoner ==
Blant land utenfor den sørlige kjegle, og kanskje spesielt på spansk og engelsk, blir den sørlige kjegle ofte oppfattet som synonymt med Mercosur, det vil si at man i tillegg til de tre republikkene Chile, Argentina og Uruguay også inkluderer Paraguay og Brasil (Sul og São Paulo). Disse landene har begge en lang historisk og kulturell tilknytning til Argentina, Chile og Uruguay, og deler av Brasil er også en del av den sørlige kjegle.
Paraguay har både spansk og guarani som offisielle språk. Guarani er ubeslektet med språkene som snakkes i de andre sørlige landene.
== Demografi og etnografi ==
Den sørlige kjegle har en befolkning på over 60 millioner innbyggere (67 % i Argentina, 28 % i Chile og 5 % i Uruguay). De fleste av innbyggerne har europeisk opphav, hovedsakelig fra Spania, Italia og Portugal, men også fra Storbritannia, Tyskland, Polen, Armenia, Ukraina, Russland, Sveits og Frankrike.Det finnes også etterkommere av afrikanske slaver, mestiser og amerikanske urfolk og stammefolk (aymara, mapuche og guarani).
== Statshistorie ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Southern Cone – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Den sørlige kjegle (spansk: Cono Sur; portugisisk: Cone Sul) er tradisjonelt et begrep for den geografiske regionen som utgjøres av de tre republikkene i det sørlige Sør-Amerika: Argentina, Chile og Uruguay. Den kollektive betegnelsen «sørlige kjegle» reflekterer den kulturelle likheten og de sterke historiske og sosiale bånd som knytter disse landene sammen til tross for hvert lands politiske selvstendighet. | 199,433 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alien:_Oppstandelsen | 2023-02-04 | Alien: Oppstandelsen | ['Kategori:Alien', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Engelskspråklige filmer', 'Kategori:Filmer fra 1997', 'Kategori:Filmer lagt til verdensrommet', 'Kategori:Filmer om romfart', 'Kategori:Filmer satt i fremtiden', 'Kategori:Oppfølgerfilmer', 'Kategori:Science fiction-filmer fra USA', 'Kategori:Science fiction grøssere fra USA', 'Kategori:Skrekkfilmer fra USA'] | Alien: Oppstandelsen (originaltittel: Alien: Resurrection) er en amerikansk science fiction-grøsser fra 1997, regissert av Jean-Pierre Jeunet. Manuset ble skrevet av Joss Whedon.
| Alien: Oppstandelsen (originaltittel: Alien: Resurrection) er en amerikansk science fiction-grøsser fra 1997, regissert av Jean-Pierre Jeunet. Manuset ble skrevet av Joss Whedon.
== Handlingsreferat ==
I år 2379, 200 år etter hendelsene til Alien 3, opprettet forskere på romfartøyet USM Auriga en klone av Ellen Ripley, som kallenavnet Ripley 8, ved hjelp av DNA fra blod-prøver tatt før hennes død. Xenomorph-dronningens DNA blir blandet inn med Ripleys blod, så klonen vokser opp med et embryo inni seg. Forskerne trekker ut embryoet, og samler eggene mens de holder Ripley 8 i live for videre studier. Som et resultat av Xenomorph-DNA inne i henne, har klonen forbedret styrke og reflekser, og en psykisk kobling med Xenomorphs. I tillegg tillater Xenomorphs genetiske minne at klonen beholder noen av Ripleys tidligere minner.
En gruppe leiesoldater bestående av Elgyn, Johner, Christie, Vriess, Hillard og Call ankommer Auriga med romfartøyet Betty. De leverer flere kidnappede mennesker som forskerne bruker som vert for romvesenene, og de oppdrar flere voksne Xenomorphs for videre studier. Xenomorphene, etter å ha modnet, unnslipper fangenskap, og dreper Dr. Jonathan Gediman og en annen forsker. Forsker Dr. Wren avslører at skipets standardkommando i en nødsituasjon er å returnere til jorden. Men dette risikerer å slippe Xenomorphs løs på jorden. Underveis oppdager Ripley 8 et laboratorium som inneholder groteske resultater fra de forrige syv mislykkede forsøkene på å klone Ellen Ripley.
Gruppen tar seg gjennom det nå ødelagte skipet, svømmer gjennom et oversvømmet kjøkken, og blir jagd av to Xenomorphs. Den ene blir drept, mens den andre dreper flere ansatte. En annen ansatt, Christie, ofrer seg selv for å drepe en Xenomorph slik at de andre kan unnslippe. Call blir avslørt som en auton, en forbedret versjon av et menneske produsert av syntetiske stoffer. Ved å bruke sin evne til å samarbeide med Aurigas datasystemer, setter Call skipet på kollisjonskurs med jorden, i håp om å ødelegge Xenomorphs i et voldsomt krasj. Alien Queen, som har utviklet en livmor som et resultat av hennes genetiske blanding med Ripley 8, føder en Xenomorph med åpenbart menneskelige egenskaper. En hybrid av Xenomorph anerkjenner Ripley 8 som sin mor.
== Medvirkende ==
Sigourney Weaver som Ellen Ripley (8)
Winona Ryder som Call
J.E. Freeman som Dott. Wren
Dominique Pinon som Vriess
Ron Perlman som Johner
Gary Dourdan som Christie
Dan Hedaya som Gen. Perez
Brad Dourif som Dott. Gediman
Raymond Cruz som DiStefano
Michael Wincott som Elgyn
Kim Flowers som Hillard
Leland Orser som Larry Purvis
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Alien: Oppstandelsen på Internet Movie Database
(no) Alien: Oppstandelsen hos Filmfront
(sv) Alien: Oppstandelsen i Svensk Filmdatabas
(da) Alien: Oppstandelsen i Danmark Nationale Filminstitut
(fr) Alien: Oppstandelsen på Allociné
(nl) Alien: Oppstandelsen på MovieMeter
(en) Alien: Oppstandelsen på AllMovie
(en) Alien: Oppstandelsen på Turner Classic Movies
(en) Alien: Oppstandelsen på Rotten Tomatoes
(en) Alien: Oppstandelsen på Metacritic | | manus = Joss Whedon | 199,434 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tolja | 2023-02-04 | Tolja | ['Kategori:10,9°Ø', 'Kategori:62°N', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Tolga', 'Kategori:Glommavassdraget'] | Tolja er ei elv i Tolga kommune i Innlandet. Den er ei sideelv til Glåma, og renner fra Øver Tallsjøen via Nedre Tallsjøen til munningen i Glåma ved Tolga sentrum. Elva er 14,4 km lang, og har et nedbørfelt på 41,69 km². Middelvannføringen ved munningen er 0,29 m³/s.Elvas fjerneste kilde er Letjønna, i skog- og myrområdene øst for Milskiftet. Herfra renner Letjønnbekken mot vest og møter Milskiftbekken, som fortsetter mot vest til den løper sammen med Storolåa og Veslolåa og danner Olåa. Olåa renner mot sør gjennom myrområdet Olafloen til den munner ut i Øver Tallsjøen. For å verne myrområdene nord for Øver Tallsjøen ble Olafloen naturreservat opprettet i 2001. Tolja renner ut fra østenden av sjøen, og strekningen ned til Nedre Tallsjøen går i et krokete og ganske rolig løp. Fra Nedre Tallsjøen er elva ganske stri på det første stykket, før den snur mor sør og renner rolig gjennom jordbruksområdene ned mot Glåma. Før munningen renner elva gjennom bebyggelsen i tettstedet Tolga, og faller her sterkere igjen på de siste par hundre meterne.
| Tolja er ei elv i Tolga kommune i Innlandet. Den er ei sideelv til Glåma, og renner fra Øver Tallsjøen via Nedre Tallsjøen til munningen i Glåma ved Tolga sentrum. Elva er 14,4 km lang, og har et nedbørfelt på 41,69 km². Middelvannføringen ved munningen er 0,29 m³/s.Elvas fjerneste kilde er Letjønna, i skog- og myrområdene øst for Milskiftet. Herfra renner Letjønnbekken mot vest og møter Milskiftbekken, som fortsetter mot vest til den løper sammen med Storolåa og Veslolåa og danner Olåa. Olåa renner mot sør gjennom myrområdet Olafloen til den munner ut i Øver Tallsjøen. For å verne myrområdene nord for Øver Tallsjøen ble Olafloen naturreservat opprettet i 2001. Tolja renner ut fra østenden av sjøen, og strekningen ned til Nedre Tallsjøen går i et krokete og ganske rolig løp. Fra Nedre Tallsjøen er elva ganske stri på det første stykket, før den snur mor sør og renner rolig gjennom jordbruksområdene ned mot Glåma. Før munningen renner elva gjennom bebyggelsen i tettstedet Tolga, og faller her sterkere igjen på de siste par hundre meterne.
== Referanser == | | fjerneste_kilde = Letjønna | 199,435 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kausen | 2023-02-04 | Kausen | ['Kategori:10,3°Ø', 'Kategori:59,2°N', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Verneområder i Færder', 'Kategori:Øyer i Færder'] | Kausen er ei øy like utafor Øra på vestkysten av Nøtterøy i Færder kommune i Vestfold. Den har et areal på rundt 1,5 dekar. På øya står det ei fyrlykt, med fyrnummer 380.
Øya og et lite område rundt utgjør Kausen biotopvern, som til sammen dekker 3,8 dekar. Det ble oppretta i 2009 for å beskytte sjøfugl i hekketida.
| Kausen er ei øy like utafor Øra på vestkysten av Nøtterøy i Færder kommune i Vestfold. Den har et areal på rundt 1,5 dekar. På øya står det ei fyrlykt, med fyrnummer 380.
Øya og et lite område rundt utgjør Kausen biotopvern, som til sammen dekker 3,8 dekar. Det ble oppretta i 2009 for å beskytte sjøfugl i hekketida.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Naturbase – Kausen | Kausen er ei øy like utafor Øra på vestkysten av Nøtterøy i Færder kommune i Vestfold. Den har et areal på rundt 1,5 dekar. | 199,436 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jard%C3%ADn_Ram%C3%B3n_L%C3%B3pez_Velarde | 2023-02-04 | Jardín Ramón López Velarde | ['Kategori:19°N', 'Kategori:99°V', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Parker i Mexico by'] | Jardín Ramón López Velarde er en park i Mexico by. Den befinner seg i den sørøstlige enden av Colonia Roma, foran Centro Médico Siglo XXI. Parken ble oppført på stedet hvor den tidligere Estadio Nacional sto fra 1923 til 1949, og deretter et leilighetskompleks fra 1949 fram til dette ble ødelagt av jordskjelvet i 1985.
Parken er oppkalt etter poeten Ramón López Velarde (1888–1921). | Jardín Ramón López Velarde er en park i Mexico by. Den befinner seg i den sørøstlige enden av Colonia Roma, foran Centro Médico Siglo XXI. Parken ble oppført på stedet hvor den tidligere Estadio Nacional sto fra 1923 til 1949, og deretter et leilighetskompleks fra 1949 fram til dette ble ødelagt av jordskjelvet i 1985.
Parken er oppkalt etter poeten Ramón López Velarde (1888–1921). | Jardín Ramón López Velarde er en park i Mexico by. Den befinner seg i den sørøstlige enden av Colonia Roma, foran Centro Médico Siglo XXI. | 199,437 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Chasmodia | 2023-02-04 | Chasmodia | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1819', 'Kategori:Praktskarabider', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Chasmodia er en slekt av biller som hører til undergruppen praktskarabider (Rutelinae) i den store familien skarabider (Scarabaeidae).
| Chasmodia er en slekt av biller som hører til undergruppen praktskarabider (Rutelinae) i den store familien skarabider (Scarabaeidae).
== Utseende ==
Middelsstore, nokså brede, blanke skarabider. Oversiden er naken og glatt. I likhet med slekten Macraspis har disse artene et påfallende stort scutellum, men ulikt de fleste Macraspis-artene har de ikke antydning til metalliske farger.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt i Sør-Amerika.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien Praktskarabider, (Rutelinae) MacLeay, 1819
Stammen Rutelini MacLeay, 1819
Gruppen Rutelina
Slekten Chasmodia MacLeay, 1819
Chasmodia aequatorialis
Chasmodia amazona Thunberg, 1822
Chasmodia andicola
Chasmodia anophrys
Chasmodia badia
Chasmodia bipunctata MacLeay, 1819
Chasmodia boliviana
Chasmodia brunnea
Chasmodia cachectica
Chasmodia ciliata
Chasmodia circumdata
Chasmodia collaris (Blanchard, 1851)
Chasmodia dilatata
Chasmodia divisa
Chasmodia elinguis
Chasmodia emarginata
Chasmodia frontalis
Chasmodia jamesonae
Chasmodia lateralis
Chasmodia mystacophora
Chasmodia peruana
Chasmodia puncticeps
Chasmodia scutellaris
Chasmodia steinbachi
Chasmodia tibialis
Chasmodia tridentata
Chasmodia venezolana
Chasmodia wiengreeni
Chasmodia vitticollis
Chasmodia zikani
== Eksterne lenker ==
Bilde av Chasmodia amazonica
Bilde av Chasmodia circumdata
Bilde av Chasmodia collaris
(en) Chasmodia i Encyclopedia of Life
(en) Chasmodia i Global Biodiversity Information Facility | * se Systematisk inndeling | 199,438 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Otto_von_Schlieben | 2023-02-04 | Otto von Schlieben | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Dødsfall 22. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1932', 'Kategori:Fødsler 14. januar', 'Kategori:Fødsler i 1875', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Lubin fylke', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske finansministre'] | Hans August Otto von Schlieben (født 14. januar 1875 i Groß-Rinnersdorf i Landkreis Lüben i Schlesien, død 22. juli 1932 i Halle) var en tysk jurist og politiker (Deutschkonservative Partei og senere Deutschnationale Volkspartei). Han var i 1925 Tysklands riksfinansminister. Den Schlieben-Popitzske finansreform ble utviklet i hans periode som minister. Johannes Popitz var von Schleiens statssekretær.
| Hans August Otto von Schlieben (født 14. januar 1875 i Groß-Rinnersdorf i Landkreis Lüben i Schlesien, død 22. juli 1932 i Halle) var en tysk jurist og politiker (Deutschkonservative Partei og senere Deutschnationale Volkspartei). Han var i 1925 Tysklands riksfinansminister. Den Schlieben-Popitzske finansreform ble utviklet i hans periode som minister. Johannes Popitz var von Schleiens statssekretær.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Internettside Leman, med bilde | Hans August Otto von Schlieben (født 14. januar 1875 i Groß-Rinnersdorf i Landkreis Lüben i Schlesien, død 22. | 199,439 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sjammar | 2023-02-04 | Sjammar | ['Kategori:Arabiske grupper', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Irak', 'Kategori:Kuwait', 'Kategori:Saudi-Arabia', 'Kategori:Syria'] | Sjammar (arabisk: شمّر) eller shammar er en av de største stammene i Nejd i Saudi-Arabia, med anslagsvis fire millioner medlemmer i Irak, Saudi-Arabia, Kuwait og Syria og et ukjent antall i det nordligste Jordan.
Gruppen stammer fra Jemen og vandret derfra nordover. Emiratet Jabal Shammar, med sitt hovedsete i byen Ha'il, ble annektert i 1921 av Abd al-Aziz Ibn Sa'ud og ble dermed del av Saudi-Arabia.
I Irak tilhører nesten halvparten av den arabiske befolkning stammegruppen sjammar, det vil si over 30 prosent. Noen av storfamiliene blant dem har utgjort Iraks sosiale elite, såvel som under osmanene, britene og under Saddam Hussein. Der den tradisjonelle levemåte fremdeles holdes i hevd, regnes sjammarene blant de rikeste og mer konservative folkegrupper. For det meste er de sunnier, men det er også mange sjiitter og en liten kristen minoritet.
| Sjammar (arabisk: شمّر) eller shammar er en av de største stammene i Nejd i Saudi-Arabia, med anslagsvis fire millioner medlemmer i Irak, Saudi-Arabia, Kuwait og Syria og et ukjent antall i det nordligste Jordan.
Gruppen stammer fra Jemen og vandret derfra nordover. Emiratet Jabal Shammar, med sitt hovedsete i byen Ha'il, ble annektert i 1921 av Abd al-Aziz Ibn Sa'ud og ble dermed del av Saudi-Arabia.
I Irak tilhører nesten halvparten av den arabiske befolkning stammegruppen sjammar, det vil si over 30 prosent. Noen av storfamiliene blant dem har utgjort Iraks sosiale elite, såvel som under osmanene, britene og under Saddam Hussein. Der den tradisjonelle levemåte fremdeles holdes i hevd, regnes sjammarene blant de rikeste og mer konservative folkegrupper. For det meste er de sunnier, men det er også mange sjiitter og en liten kristen minoritet.
== Litteratur ==
Amer Aladhadh: A comprehensive history of Shammar
Abbas Alazzawi: The Tribes of Iraq
Alfudaily: The Days of the Arabs before Islam
== Referanser == | Sjammar (arabisk: شمّر) eller shammar er en av de største stammene i Nejd i Saudi-Arabia, med anslagsvis fire millioner medlemmer i Irak, Saudi-Arabia, Kuwait og Syria og et ukjent antall i det nordligste Jordanhttp://www.ufppc. | 199,440 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ha%E2%80%99il | 2023-02-04 | Ha’il | ['Kategori:27°N', 'Kategori:41°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Saudi-Arabia', "Kategori:Provinsen Ha'il", 'Kategori:Sider med kart'] | Ha'il (arabisk: حائل, Ḥā'il), også transkribert Hail, Ha'yel eller Hayil, er en oaseby i Saudi-Arabia, midt på Den arabiske halvøy, cirka 640 kilometer nordvest for hovedstaden Riyadh.
Byen er administrativ hovedstad for provinsen ved samme navn, og hadde 310 897 innbyggere ved folketellingen i 2010. Den ligger ved pilegrimsveien mellom Bagdad og Mekka, og har en gammel bymur med befestninger.
Befolkningen har tradisjonelt beskjeftiget seg primært med landbruk, særlig korn, dadler og frukt.
Ha'il var frem til tidlig på 1900-tallet hovedstad for en viktig del av stammen sjammar under Beni Rashid. Så ble området med krigsmakt integrert i erkefiendens områder, og ble slik innlemmet i Saudi-Arabia.
| Ha'il (arabisk: حائل, Ḥā'il), også transkribert Hail, Ha'yel eller Hayil, er en oaseby i Saudi-Arabia, midt på Den arabiske halvøy, cirka 640 kilometer nordvest for hovedstaden Riyadh.
Byen er administrativ hovedstad for provinsen ved samme navn, og hadde 310 897 innbyggere ved folketellingen i 2010. Den ligger ved pilegrimsveien mellom Bagdad og Mekka, og har en gammel bymur med befestninger.
Befolkningen har tradisjonelt beskjeftiget seg primært med landbruk, særlig korn, dadler og frukt.
Ha'il var frem til tidlig på 1900-tallet hovedstad for en viktig del av stammen sjammar under Beni Rashid. Så ble området med krigsmakt integrert i erkefiendens områder, og ble slik innlemmet i Saudi-Arabia.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Ha'il – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Ha'il (arabisk: حائل, Ḥā'il), også transkribert Hail, Ha'yel eller Hayil, er en oaseby i Saudi-Arabia, midt på Den arabiske halvøy, cirka 640 kilometer nordvest for hovedstaden Riyadh. | 199,441 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Krumgata_(Oslo) | 2023-02-04 | Krumgata (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:St. Hanshaugen', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel St. Hanshaugen'] | Krumgata (1A–7, 2–10) er en gate på Bislett i bydel St. Hanshaugen i Oslo. Den går fra Dovregata til Sofies gate. I enden mot Dovregata er det gatetun.
Navnet ble vedtatt i 1896 og henspiller på gatens form.
Gaten går over et høydedrag der hovedhuset på løkkeeiendommen Dauelsbergløkken lå i sin tid. Denne har gitt navn til Dalsbergstien. Gaten har leiegårdsbebyggelse.
| Krumgata (1A–7, 2–10) er en gate på Bislett i bydel St. Hanshaugen i Oslo. Den går fra Dovregata til Sofies gate. I enden mot Dovregata er det gatetun.
Navnet ble vedtatt i 1896 og henspiller på gatens form.
Gaten går over et høydedrag der hovedhuset på løkkeeiendommen Dauelsbergløkken lå i sin tid. Denne har gitt navn til Dalsbergstien. Gaten har leiegårdsbebyggelse.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Krumgata». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 320. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (K)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Krumgata (1A–7, 2–10) er en gate på Bislett i bydel St. Hanshaugen i Oslo. | 199,442 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dvergspolebusk | 2023-02-04 | Dvergspolebusk | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Spolebuskfamilien', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Dvergspolebusk (Euonymus nanus) er en løvfellende busk i spolebuskfamilien.
Den har en krypende eller opprett vekst og blir én til to meter høy. Kvistene er grønne og firkantede. Bladene er nåleformede til lansettformede. Blomstene er firetallige og hvitgrønne. Arten vokser i skyggefulle skoger i Kina, Mongolia, Sentral-Asia og vestover til de østlige Karpatene, Kaukasus og Tyrkia. Den dyrkes som hagebusk i Norge og er funnet forvillet noen få steder.
| Dvergspolebusk (Euonymus nanus) er en løvfellende busk i spolebuskfamilien.
Den har en krypende eller opprett vekst og blir én til to meter høy. Kvistene er grønne og firkantede. Bladene er nåleformede til lansettformede. Blomstene er firetallige og hvitgrønne. Arten vokser i skyggefulle skoger i Kina, Mongolia, Sentral-Asia og vestover til de østlige Karpatene, Kaukasus og Tyrkia. Den dyrkes som hagebusk i Norge og er funnet forvillet noen få steder.
== Kilder ==
«Euonymus nanus dvergspolebusk». FremmedArt2012. Artsdatabanken. Besøkt 23. januar 2015.
«Euonymus nanus». Flora of China. Besøkt 23. januar 2015.
«Euonymus nanus». Germplasm Resources Information Network. Besøkt 23. januar 2015.
«Intra-Carpathian elongated sedge alder swamp woods». EUNIS. Besøkt 24. januar 2015.
«Intra-Carpathian grey willow carrs». EUNIS. Besøkt 24. januar 2015.
«Moldavian spindle oak-hornbeam forests». EUNIS. Besøkt 24. januar 2015.
== Eksterne lenker ==
(en) Dvergspolebusk i Encyclopedia of Life
(en) Dvergspolebusk i Global Biodiversity Information Facility
(no) Dvergspolebusk hos Artsdatabanken
(sv) Dvergspolebusk hos Dyntaxa
(en) Dvergspolebusk hos ITIS
(en) Dvergspolebusk hos NCBI
(en) Dvergspolebusk hos The International Plant Names Index
(en) Dvergspolebusk hos Tropicos
(en) Kategori:Euonymus nanus – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Euonymus nanus – detaljert informasjon på Wikispecies | Dvergspolebusk (Euonymus nanus) er en løvfellende busk i spolebuskfamilien. | 199,443 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Cnemida | 2023-02-04 | Cnemida | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1827', 'Kategori:Praktskarabider', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Cnemida er en slekt av biller som hører til undergruppen praktskarabider (Rutelinae) i den store familien skarabider (Scarabaeidae).
| Cnemida er en slekt av biller som hører til undergruppen praktskarabider (Rutelinae) i den store familien skarabider (Scarabaeidae).
== Utseende ==
Middelsstore (8-17 millimeter), mørke, blanke skarabider, dekkvinger, bakkropp og bein kan være gulbrune. Kroppen er høyt hvelvet og omtrent så høy som bred. Pronotum er mye smalere enn dekkvingene, ved bakkanten er det trukket ut til to utskudd som omrammer det kileformede scutellum. Dekkvingene har markerte lengdefurer og dekker ikke de bakerste bakkroppsleddene. Baklårene er kraftige.
== Levevis ==
De voksne billene finnes ofte på blomster og annen vegetasjon. De kan legge seg ned på siden og ligner da på planterester eller rusk. Larvene lever i råtnende ved.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt i Sør- og Mellom-Amerika, fra det midtre Mexico i nord til det sørlige Brasil og nordligste Argentina i sør.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien Praktskarabider, (Rutelinae) MacLeay, 1819
Stammen Rutelini MacLeay, 1819
Gruppen Rutelina
Slekten Cnemida Kirby, 1827
Cnemida aterrima Bates, 1888
Cnemida ephippiata Ohaus, 1912
Cnemida gigantea Jameson, 1996
Cnemida intermedia Bates, 1888
Cnemida lacerata (Germar, 1824)
Cnemida leprieuri Arrow, 1899
Cnemida retusa (Fabricius, 1801)
Cnemida tristriata Jameson, 1996
== Kilder ==
Jameson, M.L. (1996): Revision and Phylogeny of the Neotropical genus Cnemida (Coleoptera: Scarabaeidae: Rutelinae). Insecta Mundi 10: 285-315. [1] Arkivert 5. mars 2016 hos Wayback Machine.
== Eksterne lenker ==
Bilde av Cnemida lacerata
Bilde av Cnemida retusa
Bilde av Cnemida sp.
(en) Cnemida i Encyclopedia of Life
(en) Cnemida i Global Biodiversity Information Facility
(en) Kategori:Cnemida – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Cnemida – detaljert informasjon på Wikispecies | * se Systematisk inndeling | 199,444 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Oskar_Veldeman | 2023-02-04 | Oskar Veldeman | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 24. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1942', 'Kategori:Estiske skihoppere', 'Kategori:Fødsler 8. desember', 'Kategori:Fødsler i 1912', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Motorsyklister', 'Kategori:Personer fra Viljandimaa', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Oskar Veldeman (også skrevet Veldemann, født 8. desember 1912 i Viljandi, død 24. desember 1942 i Gorkij oblast, Russland) var en estisk skihopper og motorsportsutøver.
Han ble i 1933 første estiske mester i skihopping, og vant det nasjonale mesterskapet også i 1936, 1937 og 1940. Han forbedret den estiske rekorden i skihopping seks ganger mellom 1931 og 1936, sist til 38,5 meter. Veldeman deltok i Lahtisspelen i 1934, da han falt og skadet kneet, og i 1937. I VM i 1938, også det i Lahtis, hoppet han 50 og 52,5 meter, men falt i begge omgangene og ble bare nummer 90 av de 97 som deltok.
Veldeman var en dyktig motorsykkelracer. Han ble blant annet estisk mester i speedway i 1934 og 1935, og vant et internasjonalt, estisk landeveisløp foran ca. 20 000 tilskuere i 1934 og 1938. Han satte flere estiske fartsrekorder, og ble kåret til Årets motorsykkelkjører i Estland i 1934, 1935 og 1938.
Av yrke var han sportsjournalist og karikaturtegner i avisa Rahvaleht, under pseudonymet Ove. Etter at Sovjetunionen okkuperte Estland i juni 1940, viste Veldeman sin motstand mot okkupantene, blant annet etter en fotballandskamp 18. juli mellom Estland og Latvia på Kadriorg stadion i Tallinn, da han kjørte på motorsykkel rundt fotballbanen og viftet til publikum med et estisk flagg. Han ble arrestert 3. september 1940 og anklaget for å ha drevet kontrarevolusjonær virksomhet.
Veldeman satt en tid i Lasnamäe-fengselet i Tallinn, men ble i 1941 sendt til Russland, der han 16. desember 1941 ble dømt til 10 års straffarbeid. Han døde i en arbeidsleir i Gorkij oblast 24. desember 1942.
| Oskar Veldeman (også skrevet Veldemann, født 8. desember 1912 i Viljandi, død 24. desember 1942 i Gorkij oblast, Russland) var en estisk skihopper og motorsportsutøver.
Han ble i 1933 første estiske mester i skihopping, og vant det nasjonale mesterskapet også i 1936, 1937 og 1940. Han forbedret den estiske rekorden i skihopping seks ganger mellom 1931 og 1936, sist til 38,5 meter. Veldeman deltok i Lahtisspelen i 1934, da han falt og skadet kneet, og i 1937. I VM i 1938, også det i Lahtis, hoppet han 50 og 52,5 meter, men falt i begge omgangene og ble bare nummer 90 av de 97 som deltok.
Veldeman var en dyktig motorsykkelracer. Han ble blant annet estisk mester i speedway i 1934 og 1935, og vant et internasjonalt, estisk landeveisløp foran ca. 20 000 tilskuere i 1934 og 1938. Han satte flere estiske fartsrekorder, og ble kåret til Årets motorsykkelkjører i Estland i 1934, 1935 og 1938.
Av yrke var han sportsjournalist og karikaturtegner i avisa Rahvaleht, under pseudonymet Ove. Etter at Sovjetunionen okkuperte Estland i juni 1940, viste Veldeman sin motstand mot okkupantene, blant annet etter en fotballandskamp 18. juli mellom Estland og Latvia på Kadriorg stadion i Tallinn, da han kjørte på motorsykkel rundt fotballbanen og viftet til publikum med et estisk flagg. Han ble arrestert 3. september 1940 og anklaget for å ha drevet kontrarevolusjonær virksomhet.
Veldeman satt en tid i Lasnamäe-fengselet i Tallinn, men ble i 1941 sendt til Russland, der han 16. desember 1941 ble dømt til 10 års straffarbeid. Han døde i en arbeidsleir i Gorkij oblast 24. desember 1942.
== Referanser ==
== Kilder ==
Maaleht: Mees, kes tõi Eestisse suusahüpped (skrevet av Tiit Lääne, 7. desember 2012, besøkt 23. januar 2015)
Veldemani Puhkemaja: Oskar Veldemani visiitkaardiks oli hulljulgus (skrevet av Tiit Lääne, 12. desember 2007, besøkt 23. januar 2015, opprinnelig publisert på Neljas)
Eesti Spordi Biograafiline Leksikon: Oskar Veldemann (31. desember 2010, besøkt 23. januar 2015)
Sport24: Oskar Veldemann (resultater, besøkt 23. januar 2015)
Lahden Kaupunginmuseo (Lahtis bymuseum): Salpausselän kisat - Lahti Ski Games Arkivert 10. november 2013 hos Wayback Machine. (resultater, hopp, VM 1938)
== Eksterne lenker ==
Eesti filmi andmebaas: Film fra det estiske mesterskapet i skihopping i Tallinn i 1937 | Oskar Veldeman (også skrevet Veldemann, født 8. desember 1912 i Viljandi, død 24. | 199,445 |
https://no.wikipedia.org/wiki/N%C3%A6ringskyst | 2023-02-04 | Næringskyst | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kyst- og havlandformer'] | Næringskyst er en kysttype som karakteriseres av bratte klipper (næringer) som ender rett i havet. I Norge er kysttypen vanlig i Finnmark, men den finnes også på Senja i Troms og på Nordvestlandet. Den dannes på kyststrekninger som ligger åpent mot havet og hvor bølgene fritt kan bryte mot land. Berggrunnen på havnivå brytes ned av marin abrasjon, det overhengende fjellet raser ut og etterlater en bratt skrent. Det utraste materialet males opp og fjernes av bølgene og havbunnen utenfor næringen blir derfor relativt grunn.
| Næringskyst er en kysttype som karakteriseres av bratte klipper (næringer) som ender rett i havet. I Norge er kysttypen vanlig i Finnmark, men den finnes også på Senja i Troms og på Nordvestlandet. Den dannes på kyststrekninger som ligger åpent mot havet og hvor bølgene fritt kan bryte mot land. Berggrunnen på havnivå brytes ned av marin abrasjon, det overhengende fjellet raser ut og etterlater en bratt skrent. Det utraste materialet males opp og fjernes av bølgene og havbunnen utenfor næringen blir derfor relativt grunn.
== Referanser == | Næringskyst er en kysttype som karakteriseres av bratte klipper (næringer) som ender rett i havet.Harald Duklæt i Steinkjer kunnskapsportal besøkt 24. | 199,446 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Elin_Wedege | 2023-02-04 | Elin Wedege | ['Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 7. april', 'Kategori:Dødsfall i 2016', 'Kategori:Fødsler 13. mars', 'Kategori:Fødsler i 1921', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske organisasjonsledere', 'Kategori:Personer fra Oslo'] | Elin Jebsen Wedege (født 13. mars 1921, død 7. april 2016) var en norsk organisasjonsarbeider som var leder av Norges Husmorforbund fra 1969 til 1977.Elin Wedege ble født i Berlin der faren, legen Lauritz Stoltenberg var volontærassistent ved Kaiserin Augusta Victoriahaus. Hun tok artium i 1939 og giftet seg i 1942 med Nils Petter Wedege. Hun engasjerte seg i husmorlaget og ble lagleder i Holmen Husmorlag 1962-67 og leder for Husmødrenes Barnehager 1968-69. Fra 1972 var hun også leder for Nordisk Husmorforbund.
| Elin Jebsen Wedege (født 13. mars 1921, død 7. april 2016) var en norsk organisasjonsarbeider som var leder av Norges Husmorforbund fra 1969 til 1977.Elin Wedege ble født i Berlin der faren, legen Lauritz Stoltenberg var volontærassistent ved Kaiserin Augusta Victoriahaus. Hun tok artium i 1939 og giftet seg i 1942 med Nils Petter Wedege. Hun engasjerte seg i husmorlaget og ble lagleder i Holmen Husmorlag 1962-67 og leder for Husmødrenes Barnehager 1968-69. Fra 1972 var hun også leder for Nordisk Husmorforbund.
== Referanser == | Elin Jebsen Wedege (født 13. mars 1921, død 7. | 199,447 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Harun_al-Rashid | 2023-02-04 | Harun al-Rashid | ['Kategori:Arabisk litteratur', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor referanser mangler oversettelse', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 24. mars', 'Kategori:Dødsfall i 809', 'Kategori:Fødsler 7. mars', 'Kategori:Fødsler i 763', 'Kategori:Fødsler i 766', 'Kategori:Kalifer', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Rayy', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Harun al-Rashid (arabisk: هارون الرشيد, født 17. mars 763, død 24. mars 809) var en kalif i Bagdad av abbasidedynastiet. Han er berømt som en hovedperson i Tusen og en natt. Harun var en yngre sønn av kalifen Al-Mahdi. Han kom til makten etter at hans bror Al-Hadi døde i 786. Da hans regjeringstid var et høydepunkt i kalifatets historie, er det mange fortellinger om hans gjerninger, blant annet om barmakidenes fall og hans ambassade til Karl den store.
| Harun al-Rashid (arabisk: هارون الرشيد, født 17. mars 763, død 24. mars 809) var en kalif i Bagdad av abbasidedynastiet. Han er berømt som en hovedperson i Tusen og en natt. Harun var en yngre sønn av kalifen Al-Mahdi. Han kom til makten etter at hans bror Al-Hadi døde i 786. Da hans regjeringstid var et høydepunkt i kalifatets historie, er det mange fortellinger om hans gjerninger, blant annet om barmakidenes fall og hans ambassade til Karl den store.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn, oppvekst, tidlig virke ===
Harun var sønn av den tredje abbasidiske kalif, Muhammad ibn Mansur al-Mahdi, og en jemenittisk slavinne. Hans mor fikk stor innflytelse i statsstyret og påvirket Harun sterkt.
Harun ledet allerede som prins i vellykkede felttog mot Bysants der han herjet Anatolia årene 780 og 782, og nådde til og med Bosporus, der han og hans hær kunne skue over til Konstantinopel. Han hadde imidlertid ikke til hensikt å prøve å erobre den sterkt befestede bysantinske hovedstaden, men ville demonstrere kalifatets styrke. Bysants ble imidlertid pålagt å betale tributt til kalifen. Fire år senere avbrøt den bysantinske keiserinne Irene å betale tributten, og åpen krig brøt ut igjen. Bysantinerne erobret den befestede by Hadath i Kilikia og hadde flere seirer i innledningsfasen. Samme år besteg Harun kalifatets trone og tok initiativet i krigen, som ble avsluttet til fordel for abbasidene i 798.
=== Kalif ===
Harun al-Rashid grunnla det store biblioteket i Bagdad, Visdommens hus, og gjorde byen til et litterært og akademisk sentrum. Biblioteket skulle få sine glansdager under Haruns sønn, kalif Al-Mamun. I Harun al Rashids tid ved makten nådde det abbasidiske kalifat sitt høydepunkt både politisk, økonomisk og kulturelt. I 796 flyttet Harun hele kalifatets administrasjon fra Bagdad til ar-Raqqah ved elven Eufrats strand.
Han opprettet gode forbindelser med Tangdynastiet i Kina, og dette banet vei for økt handel og kunnskapsutveksling. Han var også en samtidig med Karl den store, som han utvekslet sendemenn og gaver med. Blant de gaver som Harun ga til Karl den store fremheves gjerne en vannklokke og den asiatiske elefanten Abul-Abbas.Den politiske stabiliteten ble sikret under bamarkidiske vesirer, og handelsforbindelser med Kina (Haruns sendebud i Xian), India og Europa ble videreført. På samme måte som sin umayyadiske forgjenger kalif Umar II forordnet Harun i 807 at alle kristne og jøder skulle bære et særskilt kjennetegn på klærne. Jøder skulle bære et gult og kristne et blått belte.
=== Opprør og splittelse ===
Abbasidekalifatet var ved begynnelsen av Haruns regjeringstid relativt sentralstyrt, men en stor skattebyrde skapte sosiale spenninger. Dette bidro til begynnelsen på en splittelse av det veldige riket. Særlig gjaldt dette de nordafrikanske vasallene, som oppnådde total uavhengighet. Det muhallabidiske herskerdynastiet i Ifriqiya (Tunis) brøt sammen, og det nye aghlabidiske dynasti ble bare nominelt underordnet kalifen. Idrisidene i dagens Marokko brøt helt med det sunnimuslimske kalifatet og opprettet et uavhengig sjiamuslimsk dynasti i det vestlige Maghreb. Også i Egypt var det opprør på grunn av overbeskatningen.
=== Krig med Bysants ===
I 802 ble Bysants´keiserinne Irene styrtet, og Nikeforos I ble ny keiser. Han sluttet umiddelbart å betale tributt til Harun. Dette førte til en ny krig mellom det abbasidiske kalifatet og Det bysantinske rike. Etter å innledningsvis ha beseiret araberne i flere slag, ble Anatolia invadert i 806 av en hær på over 130 000 mann under ledelse av Harun, og ble på ny herjet av muslimene. Nikeferos måtte i 807 slutte fred, og gjenopptok tributten til kalifatet.
=== Død ===
Harun al-Rashid døde i år 809 i byen Tus i Khorasan under et felttog mot opprørere i Transoksania. Allerede i år 802 hadde han delt opp sitt rike mellom sine sønner Al-Amin og Al-Mamun. Denne beslutning kom til å lede til en tronfølgekrise som ble etterfulgt av borgerkrig. Selv om Al-Mamun seiret over sin eldre bror i år 813, fortsatte borgerkrigen frem til år 827 og svekket kalifatet kraftig.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Clot, André (1988): Harun al Raschid. Kalif von Bagdad. München: Artemis, ISBN 3-7608-1918-4.
Gabrieli, F. (1926–28): «La successione di Harun al-Rashid e la guerra fra al-Amin e al-Ma"mun». i: Rivista degli studi orientali (RSO). Bind 11, ISSN 0392-4866, s. 341–397.
Jokisch, Benjamin (2007): Islamic Imperial Law. Harun-Al-Rashid's Codification Project. Berlin: Walter de Gruyter, ISBN 978-3-11-019048-9 (Studien zur Geschichte und Kultur des islamischen Orients NF 19).
Kennedy, Hugh (2004): The Prophet and the Age of the Caliphates. the Islamic Near East from the sixth to the eleventh Century. 2. opplag. Harlow: Pearson Longman, ISBN 0-582-40525-4 (A history of the Near East).
Kennedy, Hugh (2005): When Baghdad ruled the Muslim world. The rise and fall of Islam's greatest dynasty. Cambridge MA: Da Capo Press, ISBN 0-306-81435-8.
The Byzantine Revival, 780–842. Stanford, California: Stanford University Press. 1988. ISBN 0-8047-1462-2.
The History of Al-Tabari, Volume XXIX: Al-Mansur and Al-Mahdi. Albany, New York: State University of New York Press. 1990. ISBN 0-7914-0142-1.
== Eksterne lenker ==
(en) Harun al-Rashid – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Al Rashid, huset Rashid, var et wahhabitisk dynasti i Jabal Shammar i Najd, og nedstammet fra Abdullah ibn Ali al-Rashid, som i 1835 bemektiget seg Najd av wahhabitenes overhode emir Faisal i Riyadh, og som ble anerkjent som emir over Jabal Shammar med hovedstaden Ha'il. Rashidene styrte riket frem til 1921. | 199,448 |
https://no.wikipedia.org/wiki/X_Games | 2023-02-04 | X Games | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:X Games'] | X Games er en årlig sportskonkurranse innen en rekke grener kategorisert som ekstremsport, som er kontrollert og arrangert av den amerikanske sportskanalen ESPN. I 1995 ble det første årlige Sommer-X Games avholdt i Rhode Island. X Games er delt opp i sommer- og vinterkonkurranser, der Vinter-X Games holdes i januar eller februar, og Sommer-X Games vanligvis holdes i august.Vinter-X Games holdes i Aspen i Colorado, mens Sommer-X Games holdes i Los Angeles i California. X Games har også internasjonale konkurranser og demoer rundt om i verden, slik som Vinter-X Games Europa i Tignes i Frankrike.
Fra 2016 er europeiske konkurranser holdt i Norge. Den aller første konkurransen i Norge ble kalt X Games Oslo. I 2017 ble arrangementet omdøpt til X Games Norway og ble holdt i mars i Hafjell Alpinsenter. Målet for X Games Norway 2020 er å kombinere både sommer- og vinteridretter.
Vinter-X Games er en konkurranse sammensatt av de største vinterekstremsportene i verden. Konkurransen har dags- og kveldsarrangementer som ski, snowboard og snøscooter. Siden 2002 har Buttermilk Mountain i Aspen i Colorado vært arrangør for Vinter-X Games.
Snowboard og ski konkurrerer i 4 forskjellige grener Superpipe, Slopestyle, Knuckle Huck og Big Air. Vinter X Games i Aspen varer i 3 dager med kvalifisere, semifinale og finale.
| X Games er en årlig sportskonkurranse innen en rekke grener kategorisert som ekstremsport, som er kontrollert og arrangert av den amerikanske sportskanalen ESPN. I 1995 ble det første årlige Sommer-X Games avholdt i Rhode Island. X Games er delt opp i sommer- og vinterkonkurranser, der Vinter-X Games holdes i januar eller februar, og Sommer-X Games vanligvis holdes i august.Vinter-X Games holdes i Aspen i Colorado, mens Sommer-X Games holdes i Los Angeles i California. X Games har også internasjonale konkurranser og demoer rundt om i verden, slik som Vinter-X Games Europa i Tignes i Frankrike.
Fra 2016 er europeiske konkurranser holdt i Norge. Den aller første konkurransen i Norge ble kalt X Games Oslo. I 2017 ble arrangementet omdøpt til X Games Norway og ble holdt i mars i Hafjell Alpinsenter. Målet for X Games Norway 2020 er å kombinere både sommer- og vinteridretter.
Vinter-X Games er en konkurranse sammensatt av de største vinterekstremsportene i verden. Konkurransen har dags- og kveldsarrangementer som ski, snowboard og snøscooter. Siden 2002 har Buttermilk Mountain i Aspen i Colorado vært arrangør for Vinter-X Games.
Snowboard og ski konkurrerer i 4 forskjellige grener Superpipe, Slopestyle, Knuckle Huck og Big Air. Vinter X Games i Aspen varer i 3 dager med kvalifisere, semifinale og finale.
== Grener ==
Konkurransene består av en rekke grener:
Sommer X GamesRullebrett
Surfing
BMX
Motocross
RallyVinter X GamesSki
Snøbrett
Snøscooter
Snowskate
== Arrangementer ==
=== Sommer ===
1995: Providence & Newport, Rhode Island & Mount Snow, Vermont (24. juni – 1. juli 1995)
1996: Providence & Newport, Rhode Island (1996)
1997: San Diego, California (20.-28. juni 1997)
1998: San Diego, California (juni 1998)
1999: Pier 30 & 32, San Francisco, California (25. juni – 3. juli 1999)
2000: Pier 30 & 32, San Francisco, California (17.-22. august 2000)
2001: First Union Center, Philadelphia, Pennsylvania (17.–22. august 2001)
2002: First Union Center, Philadelphia, Pennsylvania (15-19. august 2002)
2003: Staples Center & LA Coliseum, Los Angeles, California (14-17. august 2003)
2004: Staples Center, Home Depot Center, Long Beach Marine Stadium, Los Angeles, California (5.–8. august 2004)
2005: Staples Center, Los Angeles, California (4.-7. august 2005)
2006: Staples Center, Home Depot Center & Long Beach Marine Stadium, Los Angeles, California (3.–6. august 2006)
2007: Staples Center, Home Depot Center & Long Beach Marine Stadium, Los Angeles, California (2.–5. august 2007)
2008: Los Angeles, California (31. juli – 3. august 2008 )
2009: Los Angeles, California (30. juli – 2. august 2009)
2010: Los Angeles, California (29. juli – 1. august 2010)
2011: Los Angeles, California (28.–31. juli 2011)
2012: Los Angeles, California (28. juni – 1. juli 2012)
2013: Los Angeles, California (1.–4. august 2013)
2014: Austin, Texas (5.–8. juni 2014)
2015: Austin, Texas (4.–7. juni 2015)
2016: Austin, Texas (2.–5. juni 2016)
2017: Minneapolis, Minnesota (13.–16. juli 2017)
2018: Minneapolis, Minnesota (19.–22. juli 2018)
2019: Minneapolis, Minnesota (1.– 4. august 2019)
2020: Minneapolis, Minnesota
=== Vinter ===
1997: Snow Summit Mountain Resort, Big Bear Lake, California (30. januar – 2. februar 1997)
1998: Crested Butte, Colorado (1998)
1999: Crested Butte, Colorado (1999)
2000: Mount Snow, Vermont (3.–6. februar 2000)
2001: Mount Snow, Vermont (2001)
2002: Aspen, Colorado (1.–5. februar 2002)
2003: Aspen, Colorado (30. januar – 5. februar 2003)
2004: Aspen, Colorado (22.–25. januar 2004)
2005: Aspen, Colorado (29. januar – 1. februar 2005)
2006: Aspen, Colorado (28.–31. januar 2006)
2007: Aspen, Colorado (25.–28. januar 2007)
2008: Aspen, Colorado (24.–27. januar 2008)
2009: Aspen, Colorado (22.–25. januar 2009)
2010: Aspen, Colorado (28.–31. januar 2010)
2011: Aspen, Colorado (27.–30. januar 2011)
2012: Aspen, Colorado (26.–29. januar 2012)
2013: Aspen, Colorado (24.–27. januar 2013)
2014: Aspen, Colorado (23.–26. januar 2014)
2015: Aspen, Colorado (21.–25. januar 2015)
2016: Aspen, Colorado (28.–31. januar 2016)
2017: Aspen, Colorado (26.–29. januar 2017)
2018: Aspen, Colorado (25.–28. januar 2018)
2019: Aspen, Colorado (24.–27. januar 2019)
2020: Aspen, Colorado
2021: Aspen, Colorado
2022: Aspen, Colorado
2023: Aspen, Colorado
=== Vinter-X Games Europa ===
2010: Tignes, Frankrike (10.–12. mars 2010)
2011: Tignes, Frankrike (16.–18. mars 2011)
2012: Tignes, Frankrike (14.–16. mars 2012)
2013: Tignes, Frankrike (20.–22. mars 2013)
=== X Games Norway ===
2016: Oslo (24.–28. februar 2016)
2017: Hafjell (8.–11. mars 2017)
2018: Bærum og Oslo (18.–20. mai 2018)
2019: Bærum (31. august 2019)
2020: Hafjell (7.–8. mars 2020)
== Se også ==
Norske deltagere i X Games
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) X Games – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) X Games på NRK TV
(en) X Games – Encyclopedia of Surfing | | arena = Buttermilk | 199,449 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fjordelva_(Loppa) | 2023-02-04 | Fjordelva (Loppa) | ['Kategori:22°Ø', 'Kategori:70°N', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Loppa'] | Fjordelva er ei elv i Loppa kommune i Finnmark. Den renner fra nordsida av Øksfjordjøkelen til Nuvsfjorden rundt tre kilometer sør for Nuvsvåg. Elva er 6,7 km lang og har et nedbørfelt på 18,48 km². Middelvannføringen ved munningen er 1,05 m³/s.Vassdraget ble vernet mot kraftutbygging i Verneplan IV for vassdrag i 1993.
| Fjordelva er ei elv i Loppa kommune i Finnmark. Den renner fra nordsida av Øksfjordjøkelen til Nuvsfjorden rundt tre kilometer sør for Nuvsvåg. Elva er 6,7 km lang og har et nedbørfelt på 18,48 km². Middelvannføringen ved munningen er 1,05 m³/s.Vassdraget ble vernet mot kraftutbygging i Verneplan IV for vassdrag i 1993.
== Referanser == | | munning = Nuvsfjorden | 199,450 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Oslo | 2023-02-04 | Oslo | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Havnebyer i Norge', 'Kategori:Opprydning 2023-02', 'Kategori:Oslo', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med kildemaler som har overflødige parametre', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Trenger oppdatering', 'Kategori:Utmerkede artikler', 'Kategori:Valgdistrikter ved Stortingsvalg', 'Kategori:Vertsbyer for vinter-OL'] | Oslo (tidligere Christiania eller Kristiania) (sørsamisk: Oslove) er Norges hovedstad, minste fylke i areal og mest folkerike by. Fylket og bykommunen ligger i det sentrale østlandsområdet, innerst i Oslofjorden. Oslo kommune har 707 531 innbyggere (per 3. kvartal 2022). Sammen med deler av elleve nærliggende kommuner har Oslo som tettsted en befolkning på 1 064 235 per 1. januar 2022. Hele Stor-Osloregionen hadde 1 546 706 innbyggere (per 1. januar 2021). Nabokommunene er Bærum og Ringerike i vest, Lunner i nord, Nittedal, Lillestrøm, Lørenskog og Enebakk i øst, og Nordre Follo og Nesodden i sør. Oslo er, som eneste norske kommune, også et fylke, og står dermed i en spesiell stilling med hensyn til lokal forvaltning. Det moderne Oslo omfatter to historiske kommuner, den historiske kjøpstaden Oslo/Christiania, og den tidligere landkommunen Aker som før sammenslåingen i 1948 var 27 ganger større enn datidens Oslo og som dermed utgjør det meste av den moderne byens territorium. Oslo/Christiania var hovedby i Akershus slottslen og Akershus stiftamt, som omfattet det meste av Østlandet, frem til det ble skilt ut som eget underamt i 1842, og har fortsatt å være administrasjonssenter for underamtet/fylket Akershus som byen tidligere tilhørte. Den moderne kommunen tok navn etter middelalderbyen Oslo i 1925; før 1925 betegnet Oslo et langt mindre område, nå kjent som Gamlebyen, som til slutten av 1800-tallet var et landlig område i Aker utenfor byen.
Oslo preges av nærhet til skog og mark og av et rikt plante- og dyreliv. Omkring 2⁄3 av kommunens areal utgjøres av skog, grøntområder og vann utenfor selve bybebyggelsen, noe som gir en befolkningstetthet på rundt 5 000 innbyggere per km² i den bebygde delen av kommunen. Den tetteste delen av byen ligger i en gryte omkranset av grønne åser. Elver som Alnaelva, Akerselva og Lysakerelva renner fra åsene gjennom Oslogryta og ut i fjorden. En kilometer øst for Oslo sentralstasjon ligger Ekebergskråningen med naturreservat og med steinalderminner fra opptil 10 400 år tilbake i tid. Marka er en kort T-banetur unna bykjernen.
Øst for Bjørvika, innunder Ekeberg, ligger Gamlebyen, i arkeologikretser omtalt som Nordens Pompeii grunnet tykke kulturlag under bakken. Ifølge arkeologene var Oslo etablert med bystruktur omkring år 1000. Gamlebyens kjerneområde er Nord-Europas største middelalderbyområde etter Visby, og i sin helhet fredet. I kong Håkon Magnussons tid var middelalderbyen på sitt største. Håkon utvidet byen østover med blant annet Oslo fransiskanerkloster. På motsatt side av Bjørvika anla han Akershus slott og festning som residens, og i 1314 ble makten konsentrert i Oslo. Etter at Norge fikk felles konge med Danmark, ble København residensby og sete for statsadministrasjonen. Oslo beholdt enkelte hovedstadsfunksjoner gjennom dansketiden, og ble omtalt som Hoved-Staden.Oslo var det området i Norge som ble hardest rammet av svartedauden. Deretter fulgte 1400- og 1500-årene med ytterligere nedgang, befolkningsmessig og økonomisk. Reformasjonen gjorde at Oslo også tapte kirken som en betydelig arbeidsplass. Etter den tre dager lange bybrannen i 1624 bestemte kong Christian IV, mot byborgernes vilje, at byen skulle bygges opp igjen på motsatt side av Bjørvika ved Akershus festning. Byen skulle bygges opp med brannsikre hus i murverk for adelen og de rike, mens jevne borgere kunne bygge i utmurt bindingsverk. Byen fikk en byplan med rette gater og rektangulære kvartaler etter renessansens idealer, og den fikk navnet Christiania etter kongen. Det eldste Christiania er i dag kjent som Kvadraturen.
Ved oppløsningen av den dansk-norske unionen i 1814 var byen opplagt som hovedstad i den selvstendige staten Norge. Oslo var en mindre by etter europeisk målestokk til ut på 1800-tallet, men etter industrialiseringen skjøt veksten fart. Omkring år 1900 var byen et veletablert industrisentrum med nesten 250 000 innbyggere. I 1925 fikk hovedstaden navnet Oslo etter gamle bydannelsen under Ekebergåsen. I 1948 ble Aker kommune innlemmet, og flere av Akergårdene ble bygget ut til drabantbyer. Oslo er etter en periode med relativt stabilt innbyggertall igjen i sterk vekst og vokser raskere enn andre nordiske hovedsteder. Det stigende folketallet skyldes i all hovedsak innvandring fra utlandet. Per 1. januar 2012 er 23 prosent av Oslos befolkning innvandrere, med norsk-svensker og norsk-pakistanere som de største minoritetsgruppene.
| Oslo (tidligere Christiania eller Kristiania) (sørsamisk: Oslove) er Norges hovedstad, minste fylke i areal og mest folkerike by. Fylket og bykommunen ligger i det sentrale østlandsområdet, innerst i Oslofjorden. Oslo kommune har 707 531 innbyggere (per 3. kvartal 2022). Sammen med deler av elleve nærliggende kommuner har Oslo som tettsted en befolkning på 1 064 235 per 1. januar 2022. Hele Stor-Osloregionen hadde 1 546 706 innbyggere (per 1. januar 2021). Nabokommunene er Bærum og Ringerike i vest, Lunner i nord, Nittedal, Lillestrøm, Lørenskog og Enebakk i øst, og Nordre Follo og Nesodden i sør. Oslo er, som eneste norske kommune, også et fylke, og står dermed i en spesiell stilling med hensyn til lokal forvaltning. Det moderne Oslo omfatter to historiske kommuner, den historiske kjøpstaden Oslo/Christiania, og den tidligere landkommunen Aker som før sammenslåingen i 1948 var 27 ganger større enn datidens Oslo og som dermed utgjør det meste av den moderne byens territorium. Oslo/Christiania var hovedby i Akershus slottslen og Akershus stiftamt, som omfattet det meste av Østlandet, frem til det ble skilt ut som eget underamt i 1842, og har fortsatt å være administrasjonssenter for underamtet/fylket Akershus som byen tidligere tilhørte. Den moderne kommunen tok navn etter middelalderbyen Oslo i 1925; før 1925 betegnet Oslo et langt mindre område, nå kjent som Gamlebyen, som til slutten av 1800-tallet var et landlig område i Aker utenfor byen.
Oslo preges av nærhet til skog og mark og av et rikt plante- og dyreliv. Omkring 2⁄3 av kommunens areal utgjøres av skog, grøntområder og vann utenfor selve bybebyggelsen, noe som gir en befolkningstetthet på rundt 5 000 innbyggere per km² i den bebygde delen av kommunen. Den tetteste delen av byen ligger i en gryte omkranset av grønne åser. Elver som Alnaelva, Akerselva og Lysakerelva renner fra åsene gjennom Oslogryta og ut i fjorden. En kilometer øst for Oslo sentralstasjon ligger Ekebergskråningen med naturreservat og med steinalderminner fra opptil 10 400 år tilbake i tid. Marka er en kort T-banetur unna bykjernen.
Øst for Bjørvika, innunder Ekeberg, ligger Gamlebyen, i arkeologikretser omtalt som Nordens Pompeii grunnet tykke kulturlag under bakken. Ifølge arkeologene var Oslo etablert med bystruktur omkring år 1000. Gamlebyens kjerneområde er Nord-Europas største middelalderbyområde etter Visby, og i sin helhet fredet. I kong Håkon Magnussons tid var middelalderbyen på sitt største. Håkon utvidet byen østover med blant annet Oslo fransiskanerkloster. På motsatt side av Bjørvika anla han Akershus slott og festning som residens, og i 1314 ble makten konsentrert i Oslo. Etter at Norge fikk felles konge med Danmark, ble København residensby og sete for statsadministrasjonen. Oslo beholdt enkelte hovedstadsfunksjoner gjennom dansketiden, og ble omtalt som Hoved-Staden.Oslo var det området i Norge som ble hardest rammet av svartedauden. Deretter fulgte 1400- og 1500-årene med ytterligere nedgang, befolkningsmessig og økonomisk. Reformasjonen gjorde at Oslo også tapte kirken som en betydelig arbeidsplass. Etter den tre dager lange bybrannen i 1624 bestemte kong Christian IV, mot byborgernes vilje, at byen skulle bygges opp igjen på motsatt side av Bjørvika ved Akershus festning. Byen skulle bygges opp med brannsikre hus i murverk for adelen og de rike, mens jevne borgere kunne bygge i utmurt bindingsverk. Byen fikk en byplan med rette gater og rektangulære kvartaler etter renessansens idealer, og den fikk navnet Christiania etter kongen. Det eldste Christiania er i dag kjent som Kvadraturen.
Ved oppløsningen av den dansk-norske unionen i 1814 var byen opplagt som hovedstad i den selvstendige staten Norge. Oslo var en mindre by etter europeisk målestokk til ut på 1800-tallet, men etter industrialiseringen skjøt veksten fart. Omkring år 1900 var byen et veletablert industrisentrum med nesten 250 000 innbyggere. I 1925 fikk hovedstaden navnet Oslo etter gamle bydannelsen under Ekebergåsen. I 1948 ble Aker kommune innlemmet, og flere av Akergårdene ble bygget ut til drabantbyer. Oslo er etter en periode med relativt stabilt innbyggertall igjen i sterk vekst og vokser raskere enn andre nordiske hovedsteder. Det stigende folketallet skyldes i all hovedsak innvandring fra utlandet. Per 1. januar 2012 er 23 prosent av Oslos befolkning innvandrere, med norsk-svensker og norsk-pakistanere som de største minoritetsgruppene.
== Navn og etymologi ==
Navnet «Oslo» ble opprinnelig brukt om tettbebyggelsen på stedet som fra 1925 kalles Gamlebyen. I middelalderen ble navnet skrevet på norrønt blant annet Anslo, Ásló og Ósló (kjent første gang 1225). På nedertysk ble det også skrevet Anslo, trolig for å gjengi en nasal uttale. Peder Claussøn Friis skrev navnet som Opslo.Navnet har vært forklart på ulike måter gjennom tidene og navnets alder er uvisst. Peder Claussøn Friis skrev i Norriges beskrivelse, utgitt i 1613, at «Oslo» kommer av «Loens os». Forklaringen har vært skolelektyre i lang tid. To forhold skaper tvil om den drøyt fire hundre år gamle teorien: For det første er det tidligste skriftlige belegg for elvenavnet «Loen» å finne i hans egen Norriges beskrivelse fra 1613; i middelalderkildene heter elva «Oln» eller «Eln», senere «Alna» eller «Elna». For det andre er sammenstillingen av leddene ifølge språkforskerne feil. Skulle Oslo ha kommet av «Loens os» måtte byen ha hatt navnet Loaros, jevnfør Nidaros og Røros.Siste leddet i navnet tolkes vanligvis i lys av det norrøne lo i betydningen slette, engslette eller elveslette. Det som i dag er Grønland var langgrunt sumpig område og strandlinjen på stedet var flere titalls meter lenger inne. Første leddet har etter alt å dømme sammenheng med det norrøne áss i betydningen høydedrag, eller i betydningen gud. Tolkningene er dermed «åssletta» (sletta under åsen) eller «gudesletta» (gudenes slette). Den siste tolkningen begrunnes også med at å i betydningen gud hadde den urnordiske formen «*ansuR», og Oslo ble skrevet «Anslo» på eldre nedertysk og nederlandsk, og på latin «Ansloa» eller «Ansloia». Ifølge Frode Korslund er «Ósló» en yngre from av «Ásló» som tolkes som «sletta under åsen», Korslund mener sammenligning med lignende stedsnavn og topografi støtter denne tolkningen. Vokalene ó og á ble i middelalderen uttalt nokså likt, og overgangen fra Ásló til Ósló har ifølge Korslund skjedd ved vokalassimilasjon.På 1700- og 1800-tallet var den vanlige skrivemåten Opslo eller Opsloe. Barent Langenes' kart fra 1602 skriver Anslou, Janssonius' kart fra 1658 angir Obslo (i tillegg til Christiania), Baleus kart (1662) har Opslo og Sansons kart (1668) har Obslo og Anslo.En tolkning har vært «sletten ved Alna» av Alnslo, som ble til Anslo (med nasalert A) og Oslo. Denne teorien er avvist fordi Alna er et hunkjønnsnavn som ville blitt til «Alnar» eller «Alnu» i sammenstillingen. Elvenavnet Alna antas å være svært gammelt.
=== Etter 1624 ===
Etter storbrannen i 1624 og gjenoppbyggingen på vestsiden av Bjørvika fikk byen navnet Christiania etter kong Christian IV. Fra slutten av 1800-tallet ble også skrivemåten Kristiania tatt i bruk, først i statlige sammenhenger fra 1877, og i kommunale fra 1897. Det ble aldri tatt noen formell beslutning om å gå over til K, og private kunne skrive navnet på byen slik de ville. Navnet ble forkortet Chr., Chra, Chria og Xania, i tråd med at bokstaven X var mye brukt som forkortelse for «christ(i)-»/«krist(i)-», også i personnavn i kirkebøker. Oslo forble navnet på det tidligere byområdet øst for Akerselva, utenfor selve Christiania. Det grunne havneområdet utenfor ble kalt Oslobukta.Fra 1860-årene begynte enkelte fremstående kvinner og menn å bruke Oslo i stedet for Christiania, blant andre malerinnen og kvinnesaksforkjemperen Aasta Hansteen. Etter unionsoppløsningen i 1905 ble ideen om navnebytte mer aktuell. Kristianias handelsstand var negative til ideen om navnebytte, og hadde flertallet i bystyret på sin side. Den 11. juli 1924 slo Stortinget fast ved lov at Norges hovedstad skulle hete Oslo fra og med 1. januar 1925. Siden Oslo den gangen var navnet på bydelen som omfattet middelalderbyen og takmarkene – et område som tidligere lå i Aker og som havnet innenfor bygrensen ved byutvidelsene i henholdsvis 1859 og 1878 – måtte dette sognet få nytt navn. Man valgte da det uoffisielt innarbeidede navnet på det gamle Oslo, Gamlebyen.I 2009 gikk flertallet i bystyrets Kultur- og utdanningskomité inn for å kalle Oslo sentrum for Kristiania, etter forslag fra Venstre og med støtte fra byrådspartiet Høyre og ordfører Fabian Stang. Dette vakte motstand fra Høyres koalisjonspartner Fremskrittspartiet og fra deler av opposisjonen (Rødt og Arbeiderpartiet), før det kom til behandling i bystyret. Forslaget ble dermed aldri vedtatt.Oslo blir også kalt Tigerstaden. Utgangspunktet for tilnavnet er etter alt å dømme Bjørnstjerne Bjørnsons dikt «Siste sang» fra Digte og Sange (1870). I diktet brukes «tiger» symbolsk for et ubarmhjertig storbysamfunn (underforstått Christiania) som angriper en «landsens hest» (underforstått Bjørnson) under ovasjoner fra «folket». Diktet kårer ingen vinner, men fastslår at «kampen har ej ende». Oslo kommune brukte tiger som logo da byen feiret sitt 1000-årsjubileum i 2000, noe som fikk blandet mottagelse i Oslo.
I 2010-årene ble Oslove foreslått som et offisielt navn på sørsamisk. Navnet har vært i brukt blant sørsamer siden senest tidlig 1900-tallet, men er også inspirert av betydningen det får som teleskopord på engelsk («Oslokjærlighet»); Oslo ligger ikke selv i det sørsamiske språkområdet som har tyngdepunkt i Trøndelag og Helgeland. Blant kvener i Troms og Finnmark har Uslu vært brukt om byen.
== Historie ==
=== Tidslinje ===
Området som utgjør Oslo inngår på 800–900-tallet i Viken, den nordligste danske provinsen; kontrollen veksler senere mellom danske og norske konger, og Danmark gjør krav på området til 1241
Oslo bispesete stiftes i 1070.
Byen brannskattes av Erik Emune (dansk konge) i 1137.
Inge Krokrygg dør i kamp mot Håkon Herdebrei på isen under Ekeberg i 1161.
Bagler og birkebeiner kjemper i 1197.
Birkebeiner kjemper mot bønder fra Viken, på isen i Bjørvika i 1200.
Slaget i Oslo mellom hertug Skule og kong Håkon Håkonsson i 1240.
Akershus festning motstår Hertug Erik av Sveriges angrep i 1308.
Kongemakten i Norge blir sentralisert i Oslo fra 1314.
Akershus festning angripes av Karl Knutsson i 1449.
Kong Jakob VI av Skottland og prinsesse Anna av Danmark gifter seg i Oslo i 1589.
Oslo gjenreises vest for Akerselva etter bud fra kong Christian IV i 1624. Før bybrannen dette året lå byen øst for elva.
Etter reformering av den sivile forvaltningen under eneveldet var Christiania del av Akershus stiftamt.
Karl XII inntok byen i 1716.
Folketelling holdes for første gang i 1769, og den teller 7 469 innbyggere i byen.
Christiania ble skilt ut fra Akershus som eget amt (fylke) i 1842.
Aker herred blir innlemmet i Oslo kommune i 1948.
=== Eldste registrerte bosetning ===
De eldste registrerte spor av bosetning i Oslo-området befinner seg ved Elgsrudtjernet i Sørmarka, og er omtrent 11 000 år gamle. Ekebergområdet har også vært tett bebodd allerede i steinalderen. De eldste sporene på Ekeberg er av Riksantikvaren datert til å være omtrent 10 400 år gamle. Her er også rike forekomster av bronsealder- og jernalderminner.
=== Vikingtiden og høymiddelalderen ===
I vikingtiden var området som utgjør det moderne Oslo del av Viken, som da utgjorde den nordligste danske provinsen. Det senere Oslo lå for eksempel innenfor Harald Blåtanns danske kongedømme. Den første norske kongen til å ta kontroll over Viken, kan ha vært Olav Tryggvason (norsk konge ca. 995–1000), men danske konger fortsatte å gjøre krav på Viken til og med kong Valdemar Seier, som døde i 1241.
=== Gamle Oslo ===
Kaupstaden Oslo ble ifølge Snorres kongesaga grunnlagt rundt år 1048 av kong Harald Hardråde. Arkeologiske utgravninger i 1970-årene har påvist at Oslo hadde en tidlig bystruktur allerede rundt år 1000. I 1070 ble Oslo bispesete. Byens domkirke Sankt Hallvardskatedralen, ble reist på høyden ved Oslo torg på begynnelsen av 1100-tallet. Oslo skole, også kjent som Oslo katedralskole, ble grunnlagt i 1153.
Slaget i Oslo i 1240, ble kjempet av styrkene til hertug Skule mot kong Håkon Håkonssons.
I løpet av høymiddelalderen ble innbyggertallet fordoblet, anslagsvis til 3 500. I tiårene rundt år 1300 var middelalderbyen Oslo på sitt største. Håkon Magnussons, hertug over Øst-Norge mot slutten av 1200-tallet, satte i gang en rekke byggeaktiviteter, blant annet ble Mariakirken utvidet og Akershus slott og festning påbegynt. Da Håkon skulle overta kongekronen i 1299 etter broren Eirik IIs død, valgte han Oslo som kroningsby. I 1314 ble makten sentralisert til Oslo, blant annet ved at prosten i Mariakirken ble utnevnt til rikets kansler for evig tid. Den nyutnevnte rikskansleren fikk oppgaven å oppbevare kongens segl og være fremstemann i et riksråd.Det gamle Oslo ble rammet av gjentatte branner. Blant annet ble byen plyndret og brent av hertug Erik av Södermanland i 1308. Den ennå uferdige festningen stod imot beleiringen, og byen ble gjenreist på de gamle tomtene. Under svartedauden ble innbyggertallet redusert med omkring en tredjedel. I unionstiden med Danmark mistet byen sin status og stagnerte økonomisk. Reformasjonen reduserte kirkens betydning som økonomisk maktfaktor, og tapet av arbeidsplasser bidro til byens tilbakegang. Reformasjonen gjorde de fleste av byens mange kirker og klostre overflødige, og de ble derfor stående til forfall og plyndring etter bybrannene.Under den svenske beleiringen i 1567 satte borgerne selv byen i brann, for så å bygge den opp igjen. Oslo hadde dertil et velutdannet akademisk miljø tilknyttet katedralen og skolen. De såkalte Oslohumanistene var en lærd krets med en betydelig litterær produksjon. Gjennom sitt virke gjorde de Oslo til landets kulturelle sentrum mellom 1580 og 1610.
=== Christiania fra 1624 ===
Den tre dager lange bybrannen i august 1624 ble skjebnesvanger. Av byens monumentalbygg var det kun to som overlevde brannen: Hallvardskatedralen og Oslos daværende bispegård. (Oslobispen hadde i kjølvannet av reformasjonen flyttet over i det tidligere Olavsklosterets østfløy som i 1623 ble påbygd til en mer moderne bispegård). Den ødeleggende brannen førte til at byen ble nyanlagt på motsatt side av Bjørvika etter krav fra kong Christian IV. Samtidig fikk byen navnet Christiania etter kongen.
På Stortorget i Oslo står en statue av Christian IV, laget av Carl Ludvig Jacobsen.
Christiania ble reist som en befestet by omgitt av voller med bastioner og med Akershus som citadell. Reguleringsplanen etter renessansens idealer, med rette og brede gater rundt rettvinklede kvartaler, skulle hindre fremtidige branner. Det ortogonale gatenettet var opphavet til det særnorske ordet kvartal, som ikke kjennes med denne betydning i andre nordiske språk. Det opprinnelige Christiania innenfor vollene med sine fire bydeler eller kvarterer ble derfor kalt kvartalerne, inntil man på 1900-tallet begynte å bruke betegnelsen Kvadraturen om dette området.
Christian IV innførte også murtvang som brannforebyggende tiltak. Han påbød at adel og formuende borgere skulle bygge i murverk, mens jevne borgere kunne bygge i utmurt bindingsverk. Bindingsverk ble den vanligste byggemåten; ved den første branntakseringen i 1766 var ca. 50 % av forhusene oppført i bindingsverk. Men mange trosset murtvangen og bygget hus av lafteverk. Det ble motstrebende godtatt av myndighetene, og fra 1657 ble det tillatt å bygge laftehus i de nye kvartalene på oppfylt strandgrunn i Bjørvika. Etter en stor bybrann som i 1686 raserte kvartalene vest for Christiania torv ble de fleste husene gjenreist i lafteverk, og først etter neste storbrann i 1708 ble murtvangen gjennomført. Laftehusene utgjorde i 1766 ca. 30 % av bebyggelsen og murhusene bare 20 % .
Rundt byen vest for Akerselva fikk innbyggerne et 4,5 kvadratkilometer stort område som bymark, felles mark til bruk som beite og til dyrking, og der hver eiendom i byen kunne få et stykke å gjerde inn som egen løkke. Både på bymarken og øst for Akerselva oppsto mer selvgrodde forsteder, hvor mange arbeidsfolk slo seg ned i rimeligere trehus, men uten rett til å drive egen næring. Etter brannen i 1686 ble vollene rundt byen nedlagt og byens nye domkirke reist utenfor. I 1736 ble torghandelen flyttet etter Domkirken, til det nåværende Stortorget. Forstadsbebyggelsen begynte nå å ekspandere nordover. 1700-årene ble en økonomisk oppgangstid med betydelig vekst i skipsfart og trelasteksport, og folketallet økte mot slutten av unionstiden.
Middelalderens byråd som besto av borgermester og rådmenn ble i 1661 omdannet til eneveldets bystyringsorgan, magistraten, et kollegium av kongens embetsmenn. Borgerinnflytelsen skjedde gjennom et svakt byting og fra 1730 «de tolv eligerede menn», et valgt organ med en viss innflytelse på bystyringen.
I enevoldstiden besto oppfatningen av Christiania som hovedstad for Norge, selv om byen etter hvert mistet sin særstilling. Rådstueskriver Kastberg fra Trondheim beskrev i 1686 Christiania som landets hovedstad når det gjaldt politikk og rettsvesen, mens Bergen var landets hovedstad med hensyn til handel. Bergen var også en langt større by. Mellom 1625 og 1644 ble det avholdt ellevere herredager i Norge, halvparten av disse på Akershus, fire i Bergen og en i Trondheim. Stenderforsamlingene som ble avholdt på Akershus ble avskaffet i enevoldstiden. Saker som gjaldt mineralutvinning ble avgjort ved bergamtet på Kongsberg.
=== Hovedstaden Christiania ===
Da Norge ble skilt fra Danmark i 1814, ble Christiania hovedstad i den selvstendige staten Norge. Ved riksforsamlingen på Eidsvoll ble det ikke uttrykkelig fastsatt hvor landets hovedstad skulle være. Nicolai Wergelands forslag nevnte at Stortinget skulle ha sine møter i Christiania og underforstått at dette var hovedstaden. Mangelen på videre diskusjon tyder på at det for forsamlingen på Eidsvoll var selvsagt at Christiania var eller skulle være hovedstad. Christiania var på den tiden ikke en storby, den var på størrelse med Trondheim og halvparten så stor som Bergen. Drammen var landets største eksporthavn, Bergen var generelt den viktigste handelsbyen og Trondheim var det tradisjonelle kirkelig sentrum. Christian Fredrik selv anså Bergen som det meste passende møtested for Stortinget.Før riksforsamlingen på Eidsvoll snakket man om flere hovedsteder i Norge, stiftshovedstedene Christiania, Kristiansand, Bergen og Trondheim som var hovedbyene i hver landsdel og hvert bispedømme. Ifølge historiker Jacob Maliks innebar grunnloven en sentralisert enhetsstat der makten ble samlet i Christiania. Før 1814 var det til dels ulik lovgivning for stiftamtene, militæret var i organisert omkring stiftshovedstedene, og der var også forvaltningen av offentlige finanser som fikk tilsyn direkte fra København. Fra stiftoverretten kunne det ankes direkte til Høiesterett i København. Med unntak av Zahlkassen ble ingen sentrale institusjoner i Norge opprettet før 1814. Da det ble fremmet ønske om eget universitet i Norge var Kristiansand, Kongsberg (der Bergseminaret allerede var), Kristiania og Hamar aktuelle. Stattholderembetet ble nedlagt i 1771. Ifølge Knut Mykland hadde Norge ved inngangen til 1800-tallet ikke en egen sentraladministrasjon. Stiftamtene var den viktigste administrative funksjonen og disse regionene var relativt avsondret fra hverandre.I 1800 var København Norges hovedstad, men Christiania og Bergen var større enn noen danske provinsbyer. Medregnet forstedene hadde Christiania vel 12 000 innbyggere i 1814, mens Bergen hadde 17 000, og København til sammenligning over 100 000 innbyggere. De neste byene i selve Danmark var Helsingør, Odense, Ålborg, Randers og Århus med hver 5 000–6 000 innbyggere, og i hertugdømmene Flensborg med 13 000, Altona med 23 000, Kiel og Rendsborg med hver 7 000 og Glückstadt med 5 000.
Under Napoleonskrigene fra 1807 ble sjøveien mellom Norge og Danmark utrygg. For å ivareta styringen av Norge i kongens sted ble en regjeringskommisjon og en del andre offentlige organer satt opp i Christiania under ledelse av prins Christian August. Herman Wedel-Jarlsberg og Enevold Falsen kom også inn i kommisjonen. Riksforsamlingen bestemte at stortinget skulle møtes i rikets hovedstad, uten å angi navnet på byen. Nicolai Wergeland foreslo «Christiania Bye» i stedet for Rigets Hovedstad i § 68.Statsadministrasjonen og de nasjonale institusjonene som ble etablert skapte forutsetningene for ny vekst. Offentlige tjenestemenn med god kjøpekraft og oppbygging av nasjonale institusjoner med sine bygninger stimulerte etterspørselen. En enda sterkere vekstfaktor var industrialiseringen som for alvor skjøt fart etter 1840. 1800-tallet ble en tid med sterk ekspansjon for byen, og mange offentlige bygninger ble reist – Slottet, Universitetsbygningene, Stortingsbygningen, Nationaltheatret og mange flere. De offentlige bygningene vest for Kvadraturen ble oppført på tomter i den nye bydelen som ble planlagt av Slottets arkitekt Linstow i 1838, med Karl Johans gate som hovedakse. Kvartalene her trakk til seg bedrestilte lag av befolkningen som bosatte seg i leiegårder og senere også i villastrøk som Homansbyen. Hovedtyngden av industriutbyggingen foregikk samtidig langs Akerselva på østsiden av byen, og arbeiderne slo seg ned så nær fabrikkene som mulig. Dette førte til det sosiale skillet mellom østkant og vestkant som siden har kjennetegnet byen. På slutten av 1830-årene passerte Christiania Bergen som landets største by. I 1840-årene var omkring halvparten av Christianias befolkning knyttet til funksjonen som hovedstad, inkludert de mange byggearbeidene som hovedstadsfunksjonen medførte.I andre halvdel av 1800-tallet vokste nye bydeler frem for å gi husrom til innflytterne som skulle bemanne de nye fabrikkene. 1. januar 1859 ble Bymarken og en del av Aker kommune med 9 551 innbyggere innlemmet i Christiania. 1. januar 1878 ble ytterligere deler av Aker (med 18 970 innbyggere) overført til hovedstaden. Bakgrunnen for disse byutvidelsene var at man ønsket å få regulert de sosiale og bygningsmessige forholdene i forstedene og innføre murtvang for å redusere brannfaren. I 1880- og 1890-årene var det høykonjunktur med en etter hvert hektisk byggeaktivitet, hvor mye av det som i dag kalles murbyen med leiegårder ble reist. Etter krakket i 1899 falt byggeaktiviteten sterkt, og fra 1905 ble det nesten stillstand frem til 1910/1911, da kommunen begynte å engasjere seg i boligbyggingen.
=== Storbyen Oslo ===
Veksten fortsatte i noe langsommere tempo gjennom 1900-tallet. En storstilt reguleringsplan fra 1930-årene for Etterstad var delvis virkeliggjort, men arbeidet ble stoppet av krigen. Området ble overført fra Aker til Oslo i 1946 i forbindelse med utbygging etter ny plan. I 1948 økte arealet og folketallet betydelig da de resterende delene av Aker kommune i Akershus ble innlemmet i hovedstaden. Aker kommune var da 27 ganger større enn Oslo i geografisk utstrekning og hadde rundt 133 000 innbyggere. Byens nye rådhus sto ferdig i 1950 etter å ha vært under bygging siden 1931.
I 1950-årene ble det gjennomført en storstilt utbygging av drabantbyer i det tidligere Østre Aker for å løse boligmangelen i Oslo. Grefsen og Kjelsås ble også bygget ut, i det vesentligste med villaer og tomannsboliger. Drabantbyene rundt Østensjøvannet hadde hatt bytrikkforbindelse med byen siden mellomkrigstiden, men denne ble vesentlig opprustet da T-banen ble åpnet i 1966 og knyttet også Groruddalen til byens sentrum. De vestlige og østlige banene ble knyttet sammen i 1993 med Fellestunnelen.Byens 1000-årsjubileum ble feiret i 2000, bare 50 år etter byens 900-årsjubileum. Dette ble begrunnet med at nyere arkeologiske utgravninger påviste at Oslo hadde en bystruktur allerede rundt år 1000; Kulturhistorisk museum uttalte i 2011 at «den eldste bymessige bebyggelsen som hittil er blitt utgravd i Gamlebyen går tilbake til ca. 1025».Det tidligere 900-årsjubileet ble begrunnet med at Snorre i Heimskringla forteller at Oslo ble grunnlagt rundt år 1048 av kong Harald Hardråde.
== Naturgitte forhold ==
=== Geologi ===
Oslo danner en forsenkning i terrenget, Oslogryta, som ble dannet etter den geologiske tidsperioden perm. Nedsynkingen medførte at eldre bergarter ble bevart, og vulkansk aktivitet ga karakteristiske syenitter og rombeporfyrer.
De sentrale delene av Oslo ligger på et underlag av skifer og knollekalk. Sistnevnte danner rygger i bylandskapet, slik som St. Hanshaugen, mens skiferen ligger i senkningene mellom ryggene. Under dette finnes alunskifer, som også inneholder noe uran. Alunskiferen skaper problemer, da den kan ese ut og skade infrastruktur og bygningsfundamenter. Øst for sentrum ligger Ekeberg med 1–2 milliarder år gammelt grunnfjell – gneiser og granitter fra prekambriumtiden. Nord for sentrum ligger åser som Grefsenåsen, Holmenkollen og Tryvannshøyden; disse består i all hovedsak av magmatiske bergarter. Her finnes blant annet den kjente nordmarkitten, brukt blant annet i Stortingsløvene.Isen smeltet og trakk seg tilbake fra Oslogryta for omkring 9 000 år siden. Alt land i Oslo som nå ligger lavere enn 210 meter over havet lå den gang under havoverflaten. Isen førte med seg store mengder sand, som i dag ligger som rygger i landskapet, blant annet på Linderud og ved vannene i Nordmarka. Flere av slettene i byen, blant annet ved Ullevaal Stadion og på Majorstuen, var tidligere fast leirbunn i sjøen som oppsto da Oslofeltet sank ned i permtiden. I disse områdene siver saltvann fortsatt bort, noe som gjør at leiren kan forandre karakter og rase ut. Dette vanskeliggjør blant annet bolig- og T-banebygging.
=== Klima ===
Oslo har et fuktig kontinentalt klima med fire klart definerte årstider. Somrene i Oslo er som regel varme med temperaturer på 20–23 °C på dagtid og 12–15 °C på natten. Oslo har landets varmeste gjennomsnittlige sommertemperatur i perioden juni til august, og maksimumstemperaturer på over 25 °C er svært vanlig i sommermånedene. Vintrene er som regel kjølige med en middeltemperatur på –2 °C i januar, men er betydelig mildere enn lenger inn i landet. Årsaken til det gunstige klimaet er byens geografiske plassering, skjermet av åser på alle kanter, samt fjordens modererende effekt. Dette gir innslag av både innlands- og kystklima. Grunnet sin nordlige beliggenhet har Oslo om lag 18 timer med solskinn i månedsskiftet juni/juli, men bare 6 timer i slutten av desember. Årsnedbøren i Oslo (Blindern) er 763 mm fordelt på 166 nedbørdøgn, der vintrene er noe tørrere enn somrene. Snøfall fordeler seg jevnt utover vintermånedene, og i gjennomsnitt er det mer enn 25 cm snø i 30 dager hvert år. Oslo har snaut 1 700 soltimer årlig.Den høyeste temperaturen målt i Oslo er 35,0 °C 21. juli 1901 på Observatoriet. Dette er samtidig også norgesrekord for høyeste temperatur i juli. Siden 1937 er værobservasjonene for Oslo foretatt på universitetsområdet på Blindern. Den høyeste temperaturen målt på Blindern er 34,6 grader 27. juli 2018. Den laveste temperaturen målt i Oslo by er –26,0 grader på Blindern 3. januar og 19. januar 1941.
Temperaturnivået har tendert til å være noe høyere de seneste år, særlig i vintermånedene. Ser man på gjennomsnittet for årene 1991–2020 har middeltemperaturene for januar og juli økt sammenlignet med den forrige normalperioden (1961–1990). Middeltemperaturen er på 7 grader i den nye normalen (1991–2020), opp fra 5,6 i perioden 1961–1990.
=== Geografi ===
Oslos fastland og øyer utgjør 454 km2 og det er 27 km2 innsjøoverflate i kommunen. Skog dekker 289 km2 og dyrket mark 8 km2. Til Oslo hører også 27 km2 av Oslofjorden.Oslo har ut fra sin geografiske beliggenhet innerst i Oslofjorden vært et naturlig knutepunkt mellom sjøen, de store landområdene nord for byen og landeveien sørfra over Ekeberg. Både fjorden og åsene omkring er populære mål for friluftsliv og rekreasjon. I nord er Nordmarka et område av skog og vann, der særlig Bogstadvannet, Sognsvann og Maridalsvannet er kjent for utenomverdenen. Østmarka avgrenser byen mot øst, og er samtidig et viktig rekreasjonsområde for befolkningen i de østlige bydelene. Høyeste punkt i Oslo kommune er Kjerkeberget, 629 moh. Dette er for øvrig også Oslos nordligste punkt.
Byen er delt opp av en rekke elver som renner fra Marka ut i fjorden. Oslos opprinnelige byelv Alna (Loelva), er omtalt i sagaer og andre middelalderkilder. Alna definerte det gamle Oslos østgrense mot takmarkene frem til slutten av 1200-tallet, da man utvidet bybebyggelsen over på østsiden av Alna. Oslos første teglverk ble anlagt rundt 1290 ved Alnaэelvas utløp. På 1200-tallet var det også møllebruk i tilknytning til fossene på Kværner. På 1500-tallet kom oppgangssaga. På 1700-tallet var det hele 10 sagbruk oppover Alna. Alna er i dag et satsingsområdet for gjenåpning i og med Kommunedelplan for Alna miljøpark.
Akerselva (også kjent under navnet Frysja) regnes i dag som byelva der den flyter drøyt 8 kilometer fra Maridalsvannet til Bjørvika. Det meste av Akerselva er i dag oppe i dagen, og det arbeides med gjenåpning av det nedre strekket mellom Vaterland og Bjørvika. Akerselvas tallrike fosser har betydd mye for byens industrielle utvikling. I dag er rekreasjonsverdien den største verdien ved elva.
Andre viktige elver er Lysakerelva, Ljanselva og Hovinbekken. Dessuten finnes en rekke bekker som nå i lange partier går under jorda. For flere av disse foreligger det planer om å åpne deler av de gamle bekkeløpene. Også i Oslomarka renner et stort antall elver og bekker. Nordmarksvassdraget er forløperen til Akerselva ovenfor Maridalsvannet, mens Sørkedalselva er en forløper til Lysakerelva ovenfor Bogstadvannet.
=== Plante- og dyreliv ===
Oslo har, i norsk målestokk, et svært rikt planteliv. Det er fire hovedårsaker til dette. For det første er klimaet gunstig og byen er nordgrense for en del varmekjære planter. For det andre er geologien variert med surt grunnfjell, syenitt og alunskifer, og mye basisk kalkstein og leirstein. Dette gir flere slags vekstforhold. For det tredje har innførsel av nyttevekster i middelalderen og senere til Botanisk hage gitt spredning av eksotiske arter, spesielt i de indre, østlige bydeler. Og endelig har den livlige skipsfarten gitt spredning av ballastplanter fra fjerne strøk.
Oslo er blant de nordligste steder for bøk, og det er edelløvskog for eksempel på Ola Narr og på Bogstad. Oslos fylkesblomst, bakkekløver, er en varmekjær art som trolig kom i varmeperioden i bronsealderen og bare etterlot én bestand – på Hovedøya. Munker og nonner etterlot hunderot, skvallerkål, legepestrot, kattemynte og bulmeurt. Senere, sjeldne, søreuropeiske arter inkluderer klistersvineblom, lodnefiol, taggsalat og smaltimotei. Kalkfjellet gir grobunn for sjeldne arter som markmalurt, piggeple, hunderot, ekte malurt, byreseda og smørbukk, og unike Oslo-arter som hjorterot og oslosildre, som nå er på retur. Langs havneanlegg forekommer hirse og villdurra en sjelden gang. Byens elver fører til at skogsarter som vasshøymol, sverdlilje, skogsivaks og brunrot kan trives, og langs Akerselva alene finnes over 200 plantearter. I Botanisk hage er en representativ Oslo-flora bygget opp på den såkalte «Osloryggen».
Dyre- og fuglelivet er rikest langs Lysakerelva og Akerselva, i tillegg til Nordmarkas bestander med elg og rådyr. Tettbebyggelsen skjuler grevling, ekorn, piggsvin og streifende rødrev. Elvene har bever, fossekall og langt sjeldnere grønnspett, og mange slags insekter som bidrar til å pollinere unike planteslag. Noen ganger observeres sel i fjorden.
== Bylandskap ==
=== Indre og ytre by, østkant og vestkant ===
Av Oslo kommunes areal på 454 kvadratkilometer utgjør området med bybebyggelse, kalt byggesonen, 147 kvadratkilometer, mens øyene og Marka dekker resten.
Byggesonen er delt i indre og ytre by. Indre by, sentrum og den tette bybebyggelsen i et to til fire kilometers belte med boligstrøk rundt sentrum, utgjør i areal 16–17 000 dekar og har cirka 190 000 beboere. Bybildet preges av gater, plasser, parker og kvartaler med bygårder. Befolkningstettheten er om lag tre ganger så høy som i ytre by. Sentrum er området på begge sider av Karl Johans gate, der forretninger, kontorer og offentlige bygninger dominerer. Resten av byggesonen er ytre by med for det meste frittliggende bygninger i drabantbyer, villastrøk og næringsområder.
Siden slutten av 1800-tallet har byen vært delt i østkant og vestkant, som er en økonomisk og sosial todeling som fremdeles gir seg uttrykk i forskjeller i inntekt, utdanning, levealder m.m. mellom den mer velstående tredelen av befolkningen på vestkanten, og folk på østkanten. Både indre og ytre by er delt i øst og vest (indre øst, indre vest, ytre vest). Ytre øst, der det bor mer enn 250 000, består av Groruddalen mot nordøst og mot sørøst bydelene Østensjø, Søndre Nordstrand, og Nordstrand (med strøkene Nordstrand, Bekkelaget, Ljan og flere som utgjør unntaket fra det økonomiske øst-vestskillet).
=== Strøk og nabolag ===
==== Oslo sentrum ====
Oslo sentrum strekker seg fra Slottet og Slottsparken i vest til Oslo sentralstasjon og Vaterland i øst. Her ligger det Christiania som ble reist etter bybrannen i 1624, som nå kalles Kvadraturen. Sør for Kvadraturen ligger Akershus festning, et festningsverk som har sin opprinnelse fra slutten av 1200-tallet under hertug Håkon Magnusson (fra 1299 kong Håkon V).
Oslos hovedgate, Karl Johans gate, går i retning sørøst-nordvest gjennom sentrum. Langs Karl Johans gate finnes flere av hovedstadens mest kjente bygninger, blant andre Oslo domkirke, Stortingsbygningen, Grand Hotel, de gamle universitetsbygningene og Nationaltheatret. Like sør for Karl Johan finnes Oslo rådhus, oppført 1931–50 og innviet i forbindelse med feiringen av byens 900-årsjubileum. Nord for Karl Johan ligger blant annet Tullinløkka med sine muséer. Sentrums østlige deler, Vaterland, ble revet omtrent i sin helhet fra slutten av 1950-årene. Området er i dag bebygd med høyhusene Postgirobygget og Oslo Plaza, flerfunksjonsarenaen Oslo Spektrum og kjøpesentre som Oslo City og Byporten.
==== Indre vest ====
Vest og sørvest for slottet ligger byens ambassadestrøk. Dette strekker seg gjennom bydel Frogner og strøk som Skillebekk, Skarpsno, Frogner og mot den tidligere bygrensen mot Skøyen. Størstedelen av bydelen består av klassiske leiegårder med store leiligheter, hvorav Gimle er regnet som de mest eksklusive. Deler av området har også strøk med store villaer i mur og tre, blant annet den historiske villaforstaden Homansbyen. Denne og det senere villastrøket Gimle er regulert til bevaringsområde. Andre nabolag i området er Uranienborg og Briskeby, og dessuten Majorstuen med handlegata Bogstadveien som er blant landets dyreste når det gjelder utleiepriser for forretningslokaler.Området St. Hanshaugen har fått sitt navn fra parken med samme navn som ligger nord/nordøst for Slottet. Området består i stor grad av leiegårder. Bislett og Bislett stadion ligger vest i bydelen, og lenger øst ligger Gamle Aker kirke, Oslos eldste bygning. NRKs hovedkvarter ligger på Marienlyst. Lovisenberg og Ullevål sykehus ligger også i bydelen. I de mer sentrumsnære delene av bydelen ligger arbeiderbevegelsens bastion Youngstorget og Hammersborg med sine mange kirker. Lenger nord ligger strøket Ila.
==== Ytre vest ====
Bydel Ullern er i hovedsak preget av villabebyggelse og danner den sørvestre delen av Oslo med grense mot Bærum. Denne grensen går langs Lysakerelva. Andre strøk i området er Montebello, Bestum og Lilleaker. Ved fjorden ligger halvøya Bygdøy med blant annet Kongsgården, Oscarshall og Folkemuseet. Bygdøy hører administrativt til Bydel Frogner. Bydelsadministrasjonen for Bydel Ullern ligger på søndre Huseby (Montebello/Smestad).
Bydel Vestre Aker er også i stor grad preget av villabebyggelse og strekker seg nordover til Nordmarka. Røa, Vinderen, Slemdal og Holmenkollen er blant områdene som ligger i denne bydelen, i tillegg til vestkantens eneste drabantby, Hovseter. Et av Oslos mest kjente landemerker, Holmenkollbakken, assosieres med Vestre Aker, men ligger strengt tatt i Nordmarka rett innenfor markagrensa. Tryvannstårnet og Bogstad gård er også kjente steder i området, begge rett innenfor markagrensen. Bogstad ligger ved inngangen til Sørkedalen, som danner det nordvestre hjørnet av Oslo. På jordene til Bogstad gård ligger også Oslo Golfklubb og Bogstad Camping. Bydelsadministrasjonen for Bydel Vestre Aker ligger på nordre Huseby (ved gardeleiren).
==== Oslo nord ====
Oslos nordlige del er samlet i Bydel Nordre Aker. Vest i bydelen ligger Universitetet på Blindern, med Rikshospitalet på Gaustad like i nærheten. Øst for Universitetet ligger det nå dyre boligstrøket Ullevål Hageby, opprinnelig reist som «hus for småkårsfolk», og ved Sognsveien ligger Ullevaal Stadion. Nord for Ring 3 ligger Sogn studentby, bygget som deltakerlandsby til OL i 1952.I de sentrale delene ligger boligområdene Tåsen, Berg, Korsvoll og Nordberg. Mot Akerselva ligger Nydalen, et tidligere industriområde som nå har en av Norges største tettheter for IT-virksomheter og også huser Handelshøyskolen BI. Øst for elva ligger Disen, Kjelsås og Grefsen, opprinnelig arbeiderklassestrøk som nå i lang tid har vært regnet som meget attraktive boligstrøk.Oslo nord grenser til Nordmarka, med mange innfallsporter for friluftsliv. Det populære badevannet Sognsvann ligger like over markagrensen fra Kringsjå, ikke langt unna Kringsjå studentby. Noe lenger øst er Kjelsås innfallsporten til Maridalen, der Maridalsvannet fungerer som kilde til drikkevann for 90 % av byen.I Maridalen er det flere mindre grender, som Sandermosen, Snippen og Movatn, som alle har stasjoner til Gjøvikbanen.
==== Groruddalen ====
Mal:Utdyepnde
Oslos nordøstlige bydeler består av drabantbyer utbygget etter andre verdenskrig, og omtales gjerne bare som Groruddalen. Groruddalen består i hovedsak av industriområder i dalbunnen og boligstrøk i åssidene.
Området består av de administrative bydelene Bjerke, Alna, Grorud og Stovner. Groruddalen dekkes av 3 hovedveier som kommer inn fra nord til Oslo. I vest går Trondheimsveien (riksvei 4) som går fra Sinsenkrysset nordøstover forbi blant annet Grorud og Stovner. Litt lenger øst går Østre Aker vei (riksvei 163) fra Økern forbi Veitvet til Lørenskogveien og E6 i Lørenskog. Litt øst for denne kommer E6 fra Ring 3 og svinger nordover dalen fra Ulven og passerer Alnabru, Furuset og Kalbakken på sin vei til Lørenskog i Akershus. Dagens E6 erstattet Strømsveien som innfartsvei til Oslo. Strømsveien snegler seg rundt E6 og har felles trasé nord ved grensen. Kollektivtilbudet i dalen består av buss, T-bane og tog. Til vest i dalen går Grorudbanen til Vestli, mens i øst går Furusetbanen til Ellingsrudåsen. Nede i dalen går jernbanens hovedbane.
Vest i Groruddalen ligger Bydel Bjerke. Boligbebyggelsen i bydelen ligger i hovedsak langs Trondheimsveien. Langs Østre Aker veis søndre del er det industri- og næringsvirksomhet. Aker universitetssykehus og Bjerke Travbane ligger i bydelen. Krigsskolen ligger i nord, mot Lillomarka.
Bydel Grorud ligger i det nordøstre hjørnet av Groruddalen. Grorud gård som har gitt navn til bydelen ligger langs riksvei 4. Bydelen består av områder som Ammerud, Grorud, Kalbakken, Rødtvet, Nordtvet og Romsås. Mange av disse områdene forbindes ofte med store områder med blokkbebyggelse, men de har også en betydelig småhusbebyggelse. Bydelen grenser til Lillomarka.
Oslos østligste bydel er Bydel Stovner. Mye av bydelen domineres av blokkbebyggelse fra 1960- og 70-årene; dette gjelder blant annet områdene Fossum, Rommen, Vestli og Tokerud. Lenger sør i bydelen ligger områder som Gamle Stovner, Høybråten og Haugenstua; disse ble utparsellert fra ca. 1910 og består i større grad av eldre villabebyggelse. Bydelen ligger tett inntil Gjelleråsmarka.
På sørsiden av Groruddalen ligger Bydel Alna. Denne betjenes av Furusetbanen, og her ligger strøk som Tveita, Haugerud, Lindeberg, Furuset og Ellingsrud. Bydelen har fått sitt navn fra Alna gård som sannsynligvis har fått navn fra Alnaelva som renner gjennom området. Alna har også en av Oslos større godsterminaler, samt kjøpesentre som Alna Senter og IKEA på Furuset.
==== Indre øst ====
Som indre øst regnes vanligvis de administrative bydelene Gamle Oslo, Grünerløkka og Sagene. Bydel Gamle Oslo har sitt navn etter Gamlebyen, som var stedet der det opprinnelige Oslo lå i middelalderen. Etter at byen ble flyttet til motsatt side av Bjørvika under navnet Christiania, fortsatte imidlertid enkelte å bo i Gamlebyen, spesielt rundt Oslo Hospital. Området ble igjen innlemmet i byen i 1859. I Gamle Oslo ligger også den gamle forstaden Grønland og deler av Tøyen, kjent som multikulturelle bydeler, selv om områdene i dag opplever synkende andel innvandrere. Lenger øst ligger blant annet Enerhaugen, Jordal, Vålerenga, Ensjø og Helsfyr.
Den administrative bydelen Grünerløkka har fått navn etter strøket Grünerløkka. Dette gamle arbeiderklassestrøket ble gentrifisert tidlig i 1990-årene og har utviklet seg til å bli et «hipt» strøk med mange kafeer. Grünerløkka er også kjent for sitt pulserende kulturliv, med blant annet steder som Parkteatret og Blå. Øst for den egentlige Grünerløkka ligger gamle industristrøk som Sofienberg og Dælenenga, og Rodeløkka med sin bevaringsverdige trehusbebyggelse. Enda lenger øst ligger nabolag som Hasle og Carl Berner.
Nord for Grünerløkka ligger flere tradisjonsrike arbeiderklassestrøk. Øst for Akerselva ligger Torshov, skildret i Oskar Braatens fortellinger og skuespill. Like over elva ligger Sagene, som helt siden sagbruksdriften på 1500-tallet har vært knyttet til industri. I grenselandet mellom Sagene og Torshov lå blant annet Myrens Verksted, med fabrikklokaler nå tatt i bruk av NRK Østlandssendingen. Nord for Torshov og Sagene ligger henholdsvis Sandaker og Bjølsen.
==== Sørøst ====
I bydel Nordstrand i Oslo sørøst ligger åsen Ekeberg, der Norway Cup arrangeres på Ekebergsletta hver sommer. Områdene rundt, som Bekkelaget og Nordstrand, preges av velstående villabebyggelse og kalles ofte «østkantens vestkant». Området ble bygget ut i mellomkrigstiden etter at Ekebergbanen gjorde det mulig å pendle inn til byen. Lenger sør i bydelen ligger Ljan og Ljabru. Øst for disse ligger Karlsrud og Lambertseter, landets første drabantby, bygget ut av OBOS fra 1951.
Øst for høyderyggen med Lambertseter og Karlsrud ligger bydel Østensjø. Denne bydelen har fått navn etter Østensjøvannet, som danner et naturlig midtpunkt i området. Vest for vannet ligger Abildsø, Ryen og Manglerud, og i nord Høyenhall, Bryn og Godlia. Øst for Østensjøvannet ligger drabantbyene Oppsal, Bøler og Bogerud i rolige omgivelser ved inngangen til Østmarka. Med unntak av en god del eldre villabebyggelse enkelte steder ble alle disse områdene bygget ut i stor skala i etterkrigstiden, og preges av en god blanding av rekkehus og blokkbebyggelse.
Oslos sørligste og største bydel er Søndre Nordstrand, som strekker seg mellom fjorden og Østmarka. Dette er også den nyeste delen av Oslo. Utbyggingen av området startet i 1980-årene, med nye nabolag som Mortensrud, Lofsrud, Holmlia, Prinsdal og Bjørndal. Bydelen er det området i Oslo som har de største arealene som fremdeles er tilgjengelig for ytterligere ekspansjon. Bydel Søndre Nordstrand har også betydelige friarealer, blant annet det populære badestedet Hvervenbukta. Bydelen huser også Grønmo Golfklubb og Klemetsrud energigjenvinningsanlegg.
=== Parker og grøntområder ===
Oslo er en grønn by. Byens lave tetthet er utnyttet til treplanting i gatene, forhager, og små grøntanlegg der anledningen byr seg. Et nett av turveier binder parkene sammen og knytter byen til marka.
Fra byens vekst skjøt fart tidlig på 1800-tallet ble det etablert parker, fra 1860-årene tok kommunen ansvaret, og i indre by finnes i dag mer enn 50 parker. Østkanten har vært politisk prioritert ved nyanlegg fra slutten av 1800-tallet og har mange store parker, mens deler av den tette byen på vestkanten har mindre god parkdekning. Av byens befolkning er det vel 5 % som ikke har et grønt område innen 300 meter fra bolig.
Ytre by er kjent for villaområder med hager, og for drabantbyer med god dekning av grøntområder og turveier og unik nærhet til marka, det store skogområdet som omkranser Oslo. Akerselvas bredder er siden 1915 opparbeidet som et sammenhengende belte med park og turveier. Halvøya Bygdøy og noen av øyene nærmest sentrum er offentlig tilgjengelige og tilbyr parkskog og badeplasser. Fjordbyen, som skal erstatte havneanlegg langs sjøkanten i de mest sentrale byområdene, vil gi enda bedre tilgang til fjorden, blant annet gjennom en sammenhengende havnepromenade.
== Kultur og underholdning ==
=== Turisme ===
En rekke av Norges mest populære turistmål ligger i Oslo. Innovasjon Norge regner Frognerparken som Norges mest populære attraksjon, og anslår at anlegget har mer enn én million årlige besøkende. Likevel er ikke Frognerparken med på Innovasjon Norges liste over de 50 mest besøkte attraksjonene i Norge, da besøkstallene er usikre. Den ordinære topp 50-listen toppes av Holmenkollen og Skimuseet, som hadde 686 857 besøkende i 2006. Holmenkollbakken var en av de mest kjente hoppbakkene i verden og et landemerke i Oslo, før den ble revet høsten 2008 for å gjenoppstå før Ski-VM 2011.
På niendeplass er Vikingskipshuset på Bygdøy, med 314 560 besøkende. Dette museet rommer arkeologiske skipsfunn fra Vikingtiden, Tuneskipet, Gokstadskipet og Osebergskipet, og gjenstander funnet ved utgravningen av dem. På tolvteplass er Nasjonalgalleriet, et kunstmuseum med en særlig god samling av norsk nasjonalromantikks malerkunst og av Edvard Munchs bilder. På henholdsvis syttendeplass og tyvendeplass følger Frammuseet og Kon-Tiki Museet [sic], som sammen med Norsk Maritimt Museum utgjør de tre kjente museene på Bygdøynes.
På 23.-plass ligger Norsk Folkemuseum, landets største kulturhistoriske museum, og det eneste som har landsdekkende samlinger fra 1500-tallet og til i dag. På 24.-plass ligger Akershus slott og festning, en middelaldersk kongeborg og renessanseslott omgitt av en bastionfestning. I tillegg er fornøyelsesparken Tusenfryd med på listen på en fjerdeplass med 501 235 besøkende, selv om denne ligger like utenfor bygrensen i Ås kommune.Tall fra 1999 viser at Oslo har 7,7 millioner overnattinger og over 700 000 dagsbesøkende, noe som skaper en omsetning på om lag 10 milliarder koner. De besøkendes forbruk skaper ca. 12 000 arbeidsplasser, noe som tilsvarer 4,3 % av sysselsettingen i privat sektor i Oslo. I 2012 mottok Oslo 166 cruiseskip med omkring 300 000 passasjerer på dagsbesøk (i 2013 var det 159 anløp), dette gjør Oslo til landets tredje største cruisehavn bak Bergen og Geiranger.
=== Kulturvern ===
Etter kulturminneloven er kulturminner fra oldtiden og middelalderen (inntil år 1537), samt stående bygg fra før 1650, automatisk fredet. I Oslo gjelder dette en stor mengde helleristninger, gravhauger, rester av gruver og veifar, bygningsruiner og liknende både i byen og i Marka. Av hele bygninger finnes Gamle Aker kirke, deler av Akershus slott og festning, de eldste bygningene i Kvadraturen og en del hus fra andre kanter av landet som er flyttet til Norsk Folkemuseum på Bygdøy. Noen av dagens hus står på kjellere som er fredet etter denne bestemmelsen.
Hele den såkalte murbyen, det vil si bybebyggelsen oppført før Kristianiakrakket i 1899, er av kommunen regulert til bevaring. I tillegg er flere bygninger og fasader i Oslo fredet av Riksantikvaren. Disse, og en rekke andre bygninger, er oppført på Byantikvarens gule liste. Oppføringene på den gule listen er kategorisert etter 3 kriterier: fredet, vernet (spesialområde), og bevaringsverdig. Dette gir uttrykk for hvor sterkt de er beskyttet. Fredet er kategorien som gir det sterkeste vernet. Fredning vedtas i henhold til kulturminneloven av staten ved Riksantikvaren. Kategorien vernet omfatter områder og bygninger som kommunen har regulert til spesialområde for bevaring i henhold til plan- og bygningslovens § 25.6. Bevaringsverdig er kategorien av objekter som kulturvernmyndighetene og plan- og bygningsetaten kan ta særskilte hensyn til, idet de betraktes som verneverdige uten at det er fattet noe formelt vedtak etter §§ 74.2 og 92 i plan- og bygningsloven. Per mai 2009 er det 11 722 objekter på den gule listen.Akershus festning står oppført med 54 objekter på den gule listen. De fleste ble betraktet som fredet ifølge et statlig direktiv av 1934, men en del objekter er listeført så sent som 14. april 2004. I 2006 ble femten kvartaler på Grünerløkka områdefredet under betegnelsen Birkelunden kulturmiljø. Dette var det første bykulturmiljøet i Norge som fikk slikt vern.
Eksempler på fasade- eller skjermbevaring er Paleet shoppingsenter på Karl Johans gate 37–43. Ved fornyelsen som ble fullført i 1990 ble fasadene mot Karl Johans gate bevart eller gjenreist som kopier, mens hele innmaten i bygningene ble revet og gjenreist med moderne konstruksjoner. Det samme har skjedd med «Gyldendalhuset» på Sehesteds gate 4, hvor arkitekt Sverre Fehn står for nybygget fra 2007 bak de gamle fasadene.
En del bygninger er flyttet til Folkemuseet. Flere mindre bolighus i lafteverk eller bindingsverk kommer fra forstedene Enerhaugen, Vaterland, Vålerenga og Hammersborg. Fra Kvadraturen kommer Garmanngårdens bakbygning (Hans Nielsen Hauges fengsel), Collettgården fra Kirkegata 16, Bokbindergården fra Tollbugata 14, Generalitetsgården fra Dronningens gate 15, leiegården fra Wessels gate 15 og flere andre.
Oslos fylkes tusenårssted er Middelalderbyen. Enkelte av bydelene har også sine egne tusenårssteder: Gamle Bydel Bjerke hadde Økernparken, mens den tidligere Bydel Uranienborg–Majorstuen hadde Valkyrie plass.
=== Scenekunst ===
Oslos teaterhistorie regnes gjerne tilbake til 1780, da byens Dramatiske Selskab ble stiftet. I 1837 åpnet Christiania Theater, og i 1899 dennes direkte fortsettelse Nationaltheatret. Siden 1990 arrangerer Nationaltheatret Ibsenfestivalen hvert eller annethvert år. Nationaltheatret har i dag underavdelingen Torshovteatret.
Det norske teatret har siden 1912 satt opp dramatikk på nynorsk og norske dialekter. Teatret fikk i 1985 sitt eget bygg i Kristian IVs gate. Byens tredje institusjonsteater, Oslo Nye Teater ble opprettet i 1959, da Det Nye Teater (stiftet 1929) og Folketeatret (åpnet 1952) slo seg sammen. Teatret holder i dag til i Det Nyes funkisbygning i Rosenkrantz' gate.
Hovedstaden er sete for Statens teaterhøgskole, som nå er en del av Kunsthøgskolen i Oslo. Her utdannes skuespillere og instruktører. Etter hvert har det kommet til flere private scenekunstskoler, blant annet Nordisk Institutt for Scene og Studio (NISS) og Nordic Black Theatre.
Den Norske Opera hadde sin første forestilling i Folketeatret ved Youngstorget i februar 1959. Operaen flyttet i 2008 til et eget operabygg i Bjørvika, og har opplevd en kraftig økende interesse for virksomheten. Operabygningen har blitt et viktig turistmål, og i den første sesongen i nytt bygg ble det solgt 285 000 billetter, noe som utgjorde 99,6 prosent av de tilgjengelige setene. Et profesjonelt ballettensemble var en del av operaen, da den startet i 1959. I 1993 fikk dette navnet Nasjonalballetten, og etter innflyttingen i nytt hus heter institusjonen Den Norske Opera & Ballett.
Statens operahøgskole og Statens balletthøgskole er nå begge integrert i Kunsthøgskolen i Oslo. Norges dansehøyskole er en separat institusjon som trekker linjene tilbake til Jorunn Kirkenærs ballettskoler. En annen skole innen sang og dans er Bårdar Akademiet, som gir tilbud mer rettet mot moderne musikkteateroppsetninger.
=== Musikk ===
Oslo-Filharmonien er byens profesjonelle symfoniorkester. Det ble stiftet i 1919 under navnet Filharmonisk Selskaps Orkester, og holder nå til i Oslo Konserthus i Vika. Orkesteret vant internasjonal anerkjennelse under Mariss Jansons' ledelse (1979–2002), og det har beholdt det høye nivået også under André Previn (2002–2006) og Jukka-Pekka Saraste (2006–). Andre større profesjonelle orkestre i byen er Operaorkesteret og Kringkastingsorkestret, mens Oslo Symfoniorkester er basert på amatørmusikere.
Oslo har en rekke kor av høy kvalitet. Operakoret, med nærmere 60 sangere, er Norges eneste helprofesjonelle kor. Det Norske Solistkor, består av 26 håndplukkede frilanssangere som alle er potensielle solister i ulike sjangere. Oslo Filharmoniske Kor (med rundt 100 sangere) er knyttet til Oslo Filharmoniske Orkester, men har også egne produksjoner. Andre kjente Oslo-kor er Oslo Kammerkor, Grex Vocalis, Schola Cantorum, Kammerkoret NOVA, Den norske studentersangforening, Oslo Domkor, Sølvguttene (NRKs guttekor), Det norske jentekor (tidligere NRKs jentekor), St. Hallvard-guttene og Oslo Domkirkes Guttekor – og tidligere Olavsguttene og Sanct Johannes-Guttene. Oslo Gospel Choir er en nyere etablering (fra 1988) med over 20 plateutgivelser og stor suksess. Oslo har videre en rekke amatørkor, ofte knyttet til menigheter og organisasjoner.
Jazzen ser ut til å ha kommet til Oslo (og Norge) i eller like før 1920. Musikkformen ble raskt populær, blant annet som en følge av Louis Armstrongs besøk i 1934. Oslo Jazzfestival arrangeres hvert år i august siden 1986.
Oslo har et rikt konserttilbud innen rock og pop. De aller mest populære artistene opptrer gjerne på kombinerte arenaer som Oslo Spektrum, Valle Hovin stadion og Vallhall. På nivået under ligger de som klarer å fylle reine konsertlokaler som Rockefeller Music Hall og Sentrum Scene (som tidligere var den ovennevnte kinoen). De viktigste festivalene i byen innen populærmusikk er Norwegian Wood i Frognerparken og Øya i Middelalderparken.
Norges Musikkorps Forbund har om lag 120 medlemskorps i Oslo, herav 2⁄3 skolekorps. Kampen Janitsjarorkester, stiftet 1929, regnes som byens fremste voksenkorps. Viktig er også Gardemusikken, som består av vernepliktige og har omtrent 80 deltakere.
=== Kino ===
Oslos første kino var Kinematograf-Teatret i Stortingsgata 12, som åpnet i 1904. De følgende tiårene ble det etablert mer enn tjue kinoer i byen, alle private. I 1918 vedtok imidlertid bystyret at det skulle være kommunalt kinomonopol (Oslo kinematografer), og dette var et faktum fra 1926.
Den kanskje mest kjente Oslo-kinoen er Colosseum, som er verdens største THX-kino med 978 seter. Andre kjente kinoer er Saga, Eldorado og Klingenberg.
Filmens hus ligger i Dronningens gate 16. Det har en rekke leietakere i filmbransjen, blant annet Norsk filminstitutt. Her er også Filmmuseet og spesialkinoen Cinemateket.
=== Bildekunst ===
Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design ligger i Oslo. Det er resultatet av fusjon i 2003 mellom Nasjonalgalleriet (etablert 1842, i nåværende bygg på Tullinløkka fra 1882), Museet for samtidskunst (etablert 1988), Kunstindustrimuseet (etablert 1876) og Arkitekturmuseet (etablert 1975). Sistnevnte flyttet inn i nye lokaler i Kvadraturen i 2008, mens de tre øvrige er planlagt samlokalisert i et nytt bygg bak Vestbanen.
Oslo kommune har store egne kunstsamlinger. Mye av dette vises i Munchmuseet på Tøyen, og tidligere i det nå stengte Stenersenmuseet i Vika. Disse museene skal samlokaliseres i et nybygg ved siden av Operaen i Bjørvika, som er planlagt ferdigstilt i 2020.
Det største private kunstgalleriet er Astrup Fearnley Museet. Oslos mest kjente kunstanlegg i friluft er Vigelandsanlegget med 214 av Gustav Vigelands skulpturer.
=== Utmerkelser ===
Den helt klart mest prestisjefylte prisen som deles ut i Oslo er Nobels fredspris. Fredsprisen ble for første gang delt ut i 1901, og har med noen få unntak blitt delt ut hvert år siden. Prisen deles ut til en person og/eller organisasjon som har arbeidet for «reduksjon av militærstyrker», «arrangering av fredskongresser» eller «nasjonenes forbrødring». Under den to dager lange prisutdelingen er verdens øyne rettet mot Oslo og Norge, og seremonien i Oslo rådhus er alltid en mediebegivenhet som får stor oppmerksomhet i inn- og utland.
Oslo er også tilholdssted for den årlige fredskonferansen Oslo Freedom Forum, konferansen er blitt omtalt av The Economist som «on its way to becoming a human-rights equivalent of the Davos economic forum».Oslo kommune har delt ut Oslo bys kulturpris hvert år siden 1966. Denne prisen går til «en person som gjennom lengre tid har gjort en særlig fremragende innsats innen kunst, vitenskap eller annet kulturarbeid i byens eller landets kulturliv», og deles ut samtidig som Oslo bys kunstnerpris. Kommunen tildeler også Oslo bys kulturstipend, som regel etter innstilling fra kunstnerorganisasjonene.
I 2017 ble Oslo kåret til Europas miljøhovedstad 2019 av Europakommisjonen som følger av kommunens ambisiøse klima- og miljøpolitikk. Oslo vant i konkurranse mot andre byer som Gent, Lahtis, Tallinn, og Lisboa.
=== Idrett og friluftsliv ===
Oslo var vertskapsby for Vinter-OL 1952 som ble arrangert i tidsrommet 15.–25. februar. Bortsett fra utfor, som ble arrangert på Norefjell, ble alle øvelsene gjennomført innenfor bygrensen. Åpning- og avslutningsseremonien ble holdt på Bislett stadion, som i senere tid har blitt mer kjent for sitt årlige friidrettsstevne, Bislett Games, som inngår som en del av IAAF Diamond League.
Holmenkollen Skifestival er et tradisjonsrikt arrangement hver vinter. Holmenkollen har også arrangert flere verdensmesterskap i nordiske grener, og i 2011 ble det for fjerde gang arrangert ski-VM der.
Fotballklubben Vålerenga spiller i Eliteserien i fotball for menn, og har Intility Arena som hjemmebane. Ullevaal Stadion er tilholdsstedet til Norges Fotballforbund, og brukes også som hjemmearena for herrelandslaget. Oslo-laget Lyn har også en lang historie i norsk toppfotball, men spiller nå i lavere divisjoner. På kvinnesiden har Oslo tre lag i Toppserien: Røa Dynamite Girls, Vålerenga Fotball Damer og Lyn Fotball Damer. Innenfor breddefotballen er Norway Cup en av verdens største fotballturneringer, og har siden 1972 hver sommer blitt avholdt på Ekebergsletta.
Ishockey er populært på byens østkant, og Oslo har flere kjente lag. Vålerenga Ishockey spiller på Jordal Amfi, og har hele 26 norgesmesterskap. Manglerud/Star spiller også på øverste nivå, mens Hasle-Løren og Furuset har lange tradisjoner.
Oslo har også flere kjente håndballag. På kvinnesiden er Bækkelaget og Nordstrand de mest kjente, mens Oppsal og Vestli er kjente klubber i herrehåndball.
=== Kjente personer fra Oslo ===
Mange kjente personer i Norge har en eller annen gang i livet bodd i Oslo, på grunn av byen er landets hovedstad. Mange av kulturpersonlighetene med opphold i Oslo kan likevel kalles «Oslo-forfattere», «Oslo-musikere» og så videre, på grunn av den sterke Oslo-tematikken i verkene deres. Blant de kjente forfattere som har lagt handlingen i bøkene sine til Oslo er Oskar Braaten, som skildret arbeidermiljøet i byen ved inngangen til 1900-tallet, Rudolf Nilsen med sine Oslo-dikt, Tove Nilsen med romanene om å vokse opp på Bøler i 1960-årene, Lars Saabye Christensen med sine Frogner-romaner, og Johan Borgen med sin Lillelord-trilogi.
Kjente Oslo-musikere inkluderer bandet deLillos, som i alle fall i begynnelsen av sin karriere i 1980-årene var et typisk Oslo-band, og Joachim «Jokke» Nielsen og Valentinerne, som skildret et liv med rusmidler på Oslos østkant. Det finnes også en lang rekke kjente sanger som priser eller beskriver forskjellige deler av og miljøer fra Oslo. Disse var gjerne opprinnelig revyviser, og omfatter blant annet Arvid Nilssens «På Enerhaugen», Jens Book-Jenssens «Når kastanjene blomstrer i Bygdø Allé», Kalle Fürsts «I en sprukken rønne nedi Vika» og Vilhelm Dybwads «Hovedøen» og «Akerselva, du gamle og grå». En annen klassisk Oslo-musiker er Lillebjørn Nilsen, blant annet kjent for Oslo-sangene «Bysommer» og «Far har fortalt».
== Næringsliv ==
Christiania ble for alvor en industriby fra midten av 1800-tallet, da det vokste opp spinnerier og veverier for tekstiler langs Akerselva. Det var de mange fossene som gjorde denne utviklingen mulig, men etter at jernbanen kom til byen i 1855 ble det også mulig med industrisamfunn andre steder i det som den gang var Aker kommune. Skøyen, Bryn, Sollerud og Grorud hadde alle industri på denne tiden. Christiania hadde også de to store skipsverftene Nylands- og Akers Mek.Den gryende industriutbyggingen fikk også ringvirkninger i andre bransjer, og førte også til flere arbeidsplasser i blant annet håndverksnæringene. I 1890 var 17,2 % av byens voksne menn i arbeid i fabrikkindustrien, 26,8 % i håndverksindustrien, og 8,5 % arbeidet i bank eller handel. Ut på 1900-tallet økte andelen industriarbeidere, og i 1946 var 40,5 % av Oslos menn sysselsatt i industrivirksomheter. Dette endret seg imidlertid kraftig i etterkrigstiden, og i 1999 var antallet sysselsatt i industrien nede i kun 8,1 % , mens varehandel-, hotell- og restaurantnæringene sysselsatte 20,2 % . Oslo er derfor i liten grad en industriby i nyere tid. Det som gjenstår av industri i Oslo er i hovedsak plassert i Groruddalen fra Bryn til Rommen. Det er imidlertid fremdeles industribedrifter i Oslo sentrum. Freia sjokoladefabrikk ligger på Rodeløkka, mens Mills, som blant annet lager pålegg, holder til på Sofienberg.
Fra 1960- og inn i 70-årene flyttet stadig større deler av industri- og handelsnæringen over bygrensen og inn i nabokommunene, og fra 1970- og 80-årene så man den samme trenden med kontorbedriftene. Industrien flyttet til Lørenskog og Skedsmo, mens den såkalte «Vestkorridoren» langs E18 ut i Bærum og Asker har blitt til et senter for store tjeneste- og teknologibedrifter. Dette omfatter blant annet Norsk Hydro, som plasserte sin oljedivisjon i Sandvika og hovedkvarteret på Vækerø, Det Norske Veritas som flyttet til Høvik, Kværner Engineering, Norconsult, Norwegian Contractors, Schlumberger og en rekke andre bedrifter i IKT-, petroleum- og ingeniørvirksomhet. På Lysaker ligger hovedkvarterene til Statkraft, Microsoft og Pfizer, og rundt Lysakerlokket like over grensen til Bærum finner vi Oracle, Computas, SAP, Cisco, PGS og Nokia. Svært mange Oslo-borgere jobber også på Fornebu, der er det i alt mer enn 10 000 ansatte i Norske Skog, Aker, Norwegian, Telenor og i småbedriftene på IT Fornebu.
Sør for byen fikk man en mellomting mellom de østlige og vestlige nabokommunene, der teknologibedrifter som Kodak og IBM slo seg ned på Mastemyr i Oppegård kommune mens den mer tradisjonelle industrien flyttet ut langs jernbanen mellom Kolbotn og Ski. Nedleggelsen av Oslo lufthavn, Fornebu har også resultert i utflytting av næringsliv. Telenor har samlet seg på Fornebu. Posten Norges sorteringssentral som tidligere lå ved Oslo S flyttet til nybygg på Lørenskog.
Industridøden har åpnet opp for en massiv byfornyelse. De tidligere industrilokalene langs Akerselva og på vestkanten er erstattet av kontorlandskap, mens gamle Akers mekaniske har blitt til det eksklusive strøket Aker Brygge. Gamle Frydenlund Bryggerier har blitt til Høgskolen i Oslo, mens kornsiloen til Nedre Foss mølle på Grünerløkka har blitt til studenthjem. Kornsiloen på Sinsen og fabrikkbygningene til Lilleborg har blitt leiligheter. I Nydalen er det laget en ny bydel, hvor en rekke mediebedrifter, og Handelshøyskolen BI, holder til. Denne trenden begynte faktisk så tidlig som i 1920-årene, da Peik sjokoladefabrikk i St. Hallvards gate ble omgjort til eldrehjem.
Parallelt med nedbyggingen og utflyttingen av industrien har Oslo blitt en serviceby. Mange av disse arbeidsplassene ligger i offentlig sektor, og i 1998 hadde byen 50 000 statlige arbeidsplasser. På samme tid hadde Oslo kommune ca. 55 000 ansatte. I privat sektor domineres Oslo av administrasjon, og flertallet av landets største bedrifter holder til enten i eller nær byen. Oslo er også stor på ting som logistikk og handel, i tillegg til «nye» bransjer som markedsføring, IKT og juridiske- og finansielle tjenester.Byen er også hjem for Oslo Børs, som ble opprettet i 1819. Utviklingen på børsen følger i stor grad utenlandske børser som New York-børsen og FTSE Group i London, men er særlig vár for endringer i oljeprisen. Det var tidligere en også rekke lokale børser rundt om i landet, men alle disse er nå samlet i Oslo.
== Demografi ==
Oslo kommune har et areal på 454 km² og 707 531 innbyggere (per 3. kvartal 2022). Dette gir en folketetthet på over 1 643 innbyggere per km². Tettstedet Oslo, som definert av Statistisk sentralbyrå, hadde 1 064 235 innbyggere per 2022, og stor-Osloregionen hadde 1 546 706 innbyggere (per 1. januar 2021). Tettstedet Oslo hadde i 2017 23% av Norges innbyggere i tettsteder. Tettstedet Oslo dekker et areal på 270 km² og hadde i 2017 en befolkningstetthet på nær 3 700 per km². Av Oslo kommunes areal på 454 km² er 287 km² dekket av skog, i tillegg er det 28 km² i den bebygde delen av kommunen. I den utbyggbare delen av byen var befolkningstettheten 4458 personer/km², der indre by har 6640 personer/km2 og ytre by 2950. I 1999 ble Oslos tettstedsareal oppgitt til 131,8 km2.Oslo kommune hadde per. 1. januar 2009 29,9 % av innvandrerbefolkningen i Norge, 9,9 % av den etnisk norske befolkningen, og til sammen 12,0 % av den totale folkemengden i landet. Oslo er det mest folkerike fylket i Norge og det fylket med flest innvandrere, mens Vestland og Viken har flere etniske nordmenn.Antallet Oslo-beboere vokser stadig. Fra 1990 til 2005 økte folketallet med 17 prosent. Den 16. januar 2011 skal osloborger nummer 600 000 ha blitt født. Fra 2010 til 2020 økte folketallet i byen med 100 000 og ventes å passere 700 000 i løpet av 2021. Veksten skyldes blant annet fødselsoverskudd (antall fødte minus antall døde) som var på 58 000 fra 2010 til 2020. Det er mange tilflyttere fra Bærum og samtidig litt flere som flyttet fra Oslo til Bærum. Det er totalt flere som har flyttet til Akershus fra Oslo enn omvendt.Ifølge «Befolkningsfremskrivning for Oslo 2013–2030» fremlagt av Oslo kommune i mai 2012 ventes befolkningen etter hovedalternativet å øke til 834 000 innbyggere i 2030.
=== Sysselsetting ===
Syv av ti Oslofolk i aldersgruppen 16–74 er i arbeid, byen sett under ett. Dette er som i resten av landet. Det er imidlertid variasjoner innad i Oslo; i Bydel St. Hanshaugen er over tre firedeler i arbeid, mens det i Bydel Stovner er mindre enn to tredeler. Generelt sett er sysselsettingen lavere for kvinner enn for menn, for ikke-vestlige innvandrere enn for etniske nordmenn og for dem som har lavere utdanning enn høyere utdanning. Oslo står også for mange arbeidsplasser som kommer folk i nabokommunene til gode; 279 000 av Oslos innbyggere er i jobb, mens 383 000 personer arbeider i Oslo.
=== Innvandring ===
Oslo er kommunen i Norge med tredje størst andel innvandrere med 25,39 % pr 1. januar 2021, men har den høyeste andelen hvis barn av innvandrere regnes med. Når barn av innvandrere blir inkludert blir andelen 33,75 % . Til sammenligning utgjorde innvandrere 14,84 % av Norges totale befolkning. Når barn av innvandrere regnes med blir andelen 18,51 % .
=== Talespråk ===
Talemålet i Oslo kan deles inn i to distinkte varianter av norsk. Den ene vikamålet, folkemålet som har fått navn etter den tidligere bydelen Pipervika. Denne dialekten ligger omtrent midt imellom kystmål og innlandsmål, og har retrofleks flapp («małing»), ofte trykk på første stavelse («sosial», «avis»), a-endelser i fortid av svake verb («banka») og a-endelser i bestemt form flertall («gutta»).
Den andre typiske Oslo-varianten av norsk har sine røtter i et dansk-norsk blandingsspråk, og er tett knyttet til riksmålet. Denne språkformen har bare to kjønn (intetkjønn og felleskjønn), verb i kaste-klassen har -et i fortid («banket»), og diftonger har i stor grad blitt til monoftonger («røyk» → «røk»). Riksmålsvarianten har sine røtter i den gamle embedsmannsstanden, og står sterkest på Oslos vestkant og i høyere sosiale lag. Det er også slik at de to talemålsvariantene griper noe over i hverandre, og det er rom for individuell og situasjonsbestemt variasjon innenfor begge varianter.De senere årene har det foregått en tilnærming av talespråket i Oslo. A-endelser i hunkjønn og i verb i fortid brukes nå av syv av ti på vestkanten, i tillegg til av praktisk talt alle på østkanten. Samtidig er tradisjonelle østkantkonstruksjoner som «a'Kari» og «n'Per» i ferd med å dø ut.Uttaleformen /uʃlu/ («Osjlo»), som tidligere var typisk for byens østkant, er i ferd med å erobre hele byen. De fleste Oslofolk under 25 år sier nå /uʃlu/, og også i aldersgruppen 25–50 bruker nesten alle i øst og et stort flertall i vest denne formen. Blant personer over 50 i vest holder fortsatt omtrent halvparten på /uslu/-varianten, mens kun 10 prosent av menn og knappe 30 prosent av kvinnene på østkanten gjør det samme.
=== Religion og livssyn ===
Den norske kirke har bispesete i Oslo. Dette omfatter i tillegg til Oslo også Akershus-kommunene Asker og Bærum. Innen Oslo kommune ligger fem av bispedømmets seks territorialprostier: Domprostiet, Søndre Aker, Østre Aker, Nordre Aker og Vestre Aker. 48,7 % av befolkningen i Oslo er medlemmer i Den norske kirke (2018).Det største kristne kirkesamfunnet utenom Den norske kirke er Den katolske kirke med over 35 000 katolikker, som utgjør 5,51 % av befolkningen. Deretter kommer Pinsebevegelsen. Andre kristne trossamfunn i hovedstaden er Den evangelisk-lutherske frikirke, Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn, Baptistsamfunnet, Oslo Kristne Senter, Den anglikanske kirke, og mange flere.
I 2012 var nesten 50 000 Oslo-innbyggere med i ulike muslimske trossamfunn, en andel som er relativt stabil. Per 1. januar 2012 var 3 375 buddhister fordelt på fem menigheter. I tillegg var det en andel hinduer og sikher.
I 2012 var nær 17 900 Oslo-borgere registrert i ikke-religiøse livssynssamfunn; et overveldende flertall av disse tilhører Human-Etisk Forbund. 19 % av befolkningen var per 2008 ikke med i noe tros- eller livssynssamfunn.
== Politikk og administrasjon ==
=== Stortingsrepresentanter ===
Oslo har 20 stortingsrepresentanter i perioden 2021–2025:
Se også Stortingsvalget 2013 i Oslo og Stortingsvalget 2017 i Oslo.
Historisk representasjon på Stortinget fra Oslo siden 1973:
=== Partioppslutning ===
Prosentvis oppslutning ved stortingsvalg i Oslo siden 1973:
I 1973 stilte SV som Sosialistisk Valgforbund og Fremskrittspartiet som Anders Langes parti.
I 1973 hadde Venstre og Senterpartiet fellesliste i Oslo. Denne fikk 3,6 prosent.
I 1977 hadde Det Nye Folkepartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet fellesliste i Oslo. Denne fikk 8,7 prosent.
I 1989 deltok Rød Valgallianse i alliansen Fylkeslistene for miljø og solidaritet. Tallet gjelder denne lista. Partiet stilte som Rødt fra 2009.
=== Sittende statsråder ===
Etter valget i 2021 kommer statsministeren og én statsråd fra Oslo:
=== Norges hovedstad ===
Som Norges hovedstad er Oslo landets politiske maktsentrum. Byen huser de fleste statlige forvaltningsorganer, i tillegg til Kongehuset, Storting, regjering og høyesterett.
Stortinget holder til i Stortingsbygningen ved Karl Johan. Nasjonalforsamlingen har holdt til i Oslo helt siden opprettelsen i 1814, først i Katedralskolens lokaler på hjørnet av Prinsens gate og Dronningens gate, og deretter i Universitetets Gamle festsal. Dagens Stortingsbygning er tegnet av arkitekt Emil Victor Langlet og ble innviet 5. mars 1866. Inngangsplatået utenfor voktes av to løver i grorudgranitt, noe som har gitt stedet tilnavnet Løvebakken. Av Stortingets 150 distriktsrepresentanter (Stortinget har totalt 169 representanter, 19 av dem er såkalte utjevningsrepresentanter) kommer 17 fra Oslo.
Regjeringen er spredt flere steder i byen. Hovedvekten ligger likevel på Regjeringskvartalet, der Statsministerens kontor og flertallet av departementene ligger. Kvartalet ble utsatt for et bombeangrep hvor en rekke mennesker omkom den 22. juli 2011. Utenriksdepartementet ligger på Victoria terrasse i Vika, mens Forsvarsdepartementet og Klima- og miljødepartementet holder til i Myntgata i Kvadraturen.
Høyesterett holder til like ved Regjeringskvartalet i en nyrenessanse-bygning tegnet av Hans Jacob Sparre og oppført 1898–1903. Tidligere holdt også lagmannsretten og byretten til i bygget, men disse har etter 1994 flyttet til egne bygninger.
Det kongelige slott ligger vest i sentrum, omgitt av Slottsparken. Det ble tegnet av Hans Linstow, og stod klart i 1849, i regjeringstiden til kong Oscar I. Slottet eies av staten og stilles til disposisjon for landets statsoverhode. Bygningen ble nærmest totalrenovert på 1990-årene, og har nå en brutto grunnflate på 3 320 kvadratmeter.
Alle ambassader i Norge ligger i Oslo. Det store flertallet av disse ligger i området fra Slottet til Olav Kyrres plass, spesielt langs Drammensveien og Bygdøy allé og gatene rundt.
Norges Banks hovedkontor ligger på Bankplassen i Oslo. Bankens tidligere bygning lå like ved, og er nå gjort om til museum. Mange statlige aktører holder også til i Bryn/Helsfyr-området øst for sentrum; disse omfatter blant annet Skatteetaten, Kripos og Statens vegvesen.
=== Lokalpolitikk ===
Oslo har som eneste kommune i Norge både kommunale og fylkeskommunale funksjoner og oppgaver. Kommunen styres etter en parlamentarisk styringsmodell, der den utøvende makten ledes av et byråd. Byrådet består av åtte medlemmer og ledes av en byrådsleder. Byrådet springer ut av bystyret, som velges i vanlige kommunevalg hvert fjerde år. Bystyret består av 59 representanter, og har i perioden 2015–2019 et rødgrønt flertall. Ordføreren er bystyrets leder og byens fremste representant.
I 2015 overtok en rødgrønn koalisjon byrådsmakten etter 18 år med byrådsledere fra Høyre. Raymond Johansen leder et byråd bestående av Arbeiderpartiet, Miljøpartiet De Grønne og Sosialistisk Venstreparti, med støtte fra Rødt. Ordfører er SVs Marianne Borgen.
=== Administrativ inndeling ===
Oslo kommune er delt inn i 15 bydeler. Hver bydel styres politisk av et bydelsutvalg på 15 medlemmer. Disse ble tidligere oppnevnt av bystyret. Som en prøveordning ble fire av utvalgene i 1995 og 1999 valgt direkte av befolkningen. Ved kommunestyrevalget i 2007 gikk man over til direkte valg av samtlige bydelsutvalg.
Bydelenes oppgaver er i hovedsak knyttet til omsorgstjenester i hjem og institusjon, barnehager, barnevern, forebyggende helsetjenester og en del nærmiljøtiltak. Bydelene har videre – i samarbeid med NAV – ansvaret for sosialtjenestene, herunder tildeling av økonomisk sosialhjelp. Bydelene utfører dels tjenester med eget personell, dels har de bestillerfunksjon. Bydelene er også høringsinstans i en del saker, for eksempel ved reguleringsplaner og ved tildeling av skjenke- og salgsbevillinger for alkohol.
Bydelene har egne bydelsadministrasjoner, som forbereder saker for bydelspolitikerne og som iverksetter det som besluttes.
=== Etater og kommunale foretak ===
Oslo kommune har en rekke etater og kommunale foretak (KF) som ivaretar kommunens samlede tjenestetilbud. Oslos største etat er Utdanningsetaten, som har ansvar for 176 skoler, ca. 11 000 lærere og 65 000 elever fra førsteklasse i grunnskolen og ut videregående. Utdanningsetaten ledes av Astrid Søgnen.
Blant kommunens øvrige virksomhetene finner vi Vann- og avløpsetaten med 600 ansatte som forvalter vann- og avløpsinfrastruktur til en verdi av ca 100 milliarder kroner, Oslo brann- og redningsetat med 410 ansatte, og åtte brannstasjoner rundt om i byen. Hovedbrannstasjonen ligger på Hammersborg, mens de andre er spredt rundt i bydelene. Disse omfatter blant annet Briskeby brannstasjon, Grorud brannstasjon og Bryn brannstasjon. Helseetaten har om lag 850 ansatte og har ansvar for folkehelse i Oslo og operative tjenester som offentlig legevakt og tannlegevakt. Oslos byantikvaren ble opprettet i 1956 som landets første byantikvarembete. Byantikvaren holder til i Maridalsveien 3, der de holder til i gamle industrilokaler sammen med Oslo byarkiv. Oslo har også flere kommunale foretak. Oslo Havn KF står for driften av havna, mens Boligbygg Oslo er et kommunalt foretak som eier og forvalter boliger på vegne av kommunen. Det er derimot Undervisningsbygg Oslo KF som er Oslos største eiendomsforvalter, gjennom eierskap og drift av et hundreogsyttitalls skoler.
=== Segl og flagg ===
Oslos byvåpen er en omtegning av byens segl fra middelalderen, med delvis forandret innhold. Det er ikke et våpen i heraldisk forstand, men et mangefarget segl. Byene Oslo, Bergen og Tønsberg bruker tegninger av segl som våpen, Trondheim gjør det samme, men har plassert seglets innhold i et skjold og gitt det heraldiske farger. Også for Oslo/Kristiania er det flere ganger tegnet uoffisielle «byvåpen» med seglets innhold innsatt i et skjold.Flere avtrykk av det opprinnelige seglet fra ca. 1300 er bevart. Det er sirkelrundt med en innskrift på latin som forteller at det er osloborgernes merke. Billedfeltet viser byens skytshelgen St. Hallvard med sine attributter – de tre pilene han ble drept med, og kvernsteinen som drapsmennene bandt rundt halsen hans for å senke liket i Drammensfjorden. Ved hans føtter ligger en utydelig figur som i tidens løp er blitt feiltolket. Den forestiller en kriger i ringbrynje og våpenskjorte, og bildet symboliserer Hallvards triumf over den onde fiende han har beseiret.St. Hallvard var byens seglmotiv gjennom hele middelalderen og overlevde byens flytting og nyanlegg under navnet Christiania. På 1600-tallet fikk byen et motto som ble brukt som randinnskrift på seglet: «Unanimiter et constanter» – enig og standhaftig. Men i senere versjoner ble seglets innhold misforstått og fremstilt som en tronende kvinne – lykkens gudinne Fortuna eller den personifiserte Christiania. På 1800-tallet gjenoppdaget man hvem hovedpersonen var, men nå var det figuren nederst som ble feiltolket som den kvinnen Hallvard forsøkte å redde.13. januar 1892 vedtok formannskapet i Kristiania en ny autorisert utforming av seglet og kalte det «byvåpen». Her er kvinnen ved Hallvards føtter anstendig påkledd. Ved byjubileet i 1924 fikk våpenet en ny offisiell utforming, tegnet ved byarkitektens kontor. Kvinnen var fortsatt med i bildet, og nå helt naken. Denne utformingen har Oslo kommune siden fastholdt, og den er senest stadfestet av bystyret ved utarbeidelsen av «Designhåndbok for Oslo» i 1990-årene.
Ved jubileet i 1924 innførte Oslo kommune også et byflagg. Det fikk fire vannrette striper – blått, hvitt, blått og hvitt. Fargene var formodentlig hentet fra byseglet, siden versjonen fra 1892 ofte ble fremstilt i blått og hvitt. Dette flagget ble merkelig nok aldri formelt vedtatt av bystyret, og det ble heller ikke søkt om godkjennelse, slik lov av 29. juni 1933 om flagging på kommunenes offentlige bygninger krever. I 1996 ble blåfargen offisielt normert.
Ved det seneste byjubileet i 2000 innførte kommunen et helt nytt flagg. Det viser byseglet fra 1924 i mangefarget utgave på blå duk. Dette flagget er heller ikke godkjent av staten, og bruken er dermed ulovlig på kommunale bygninger.
== Samfunn ==
=== Utdanning ===
Oslo er vert for en lang rekke forskjellige universiteter og høgskoler. Universitetet i Oslo (UiO) er landets eldste og tradisjonelt største universitet, og ble grunnlagt i 1811. UiO holder til flere steder i byen, med hovedcampus i Blindern- og Gaustad-området, og med Det juridiske fakultet i de gamle universitetsbygningene i sentrum. Universitetet har ca. 28 000 studenter og ca. 7 000 vitenskapelige ansatte (2018).Oslomet – storbyuniversitetet fikk universitetsstatus i 2018 og er en videreføring av Høgskolen i Oslo og Akershus og en lang rekke tidligere høyskoler i Oslo og omegn; denne institusjonen har tradisjonelt fokus på mer praktiske utdannelser, og holder til på Bislett (i tillegg til Kjeller ved Lillestrøm). Oslomet har rundt 20 000 studenter. Handelshøyskolen BI holder til i Nydalen, og tilbyr økonomisk utdanning på alle nivåer. Andre kjente institusjoner for høyere utdanning i Oslo er Arkitektur- og designhøgskolen, Kunsthøgskolen, Høyskolen Kristiania, NITH, Norges veterinærhøgskole, Norges musikkhøgskole, Krigsskolen og Menighetsfakultetet. Også Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet har planer om å etablere seg i Oslo.Oslo har en lang rekke videregående skoler i stort sett alle deler av byen. Disse omfatter ca. 15 000 skoleplasser, fordelt på et tyvetalls skoler. Inntil halvparten av plassene på hver skole fordeles til søkere fra regionen skolen tilhører, mens den andre halvparten av plassene tilfaller søkere fra hele byen, basert på karakterer. Skoler i ytre by, som Ullern, Nordstrand, Lambertseter, Stovner, Persbråten og Bjørnholt, har mellom 82 og 87 prosent opptatte fra egen region, mens sentrumsskoler som Elvebakken, Fagerborg, Foss, Hartvig Nissen, Oslo handelsgymnasium og Oslo katedralskole alle har ca. 50 % inntatte fra egen region.Det er store ulikheter i Oslo når det gjelder rekrutteringen til videregående utdanning. Elever med høy sosial bakgrunn velger langt oftere studiespesialisering enn elever med lav sosial bakgrunn. Siden nittitallet har det imidlertid vært en avtagende geografisk segregering der elever fra østkanten og vestkanten i større grad enn før går på samme skoler. Likevel er det slik at elever fra vestkanten i liten eller ingen grad ønsker å gå på østkantskolene, mens elever fra østkanten ofte ønsker å gå på skoler på vestkanten.
=== Forsvaret og Oslo ===
Forsvaret har et aktivt nærvær i Oslo. Hans Majestet Kongens Garde holder til i Huseby leir, og står for vakthold på blant annet Det kongelige slott og Akershus festning og er den norske konges livgarde. Garden er også en del av beredskapsstyrken kalt hovedstadsforsvaret.
Oslo hører til Oslo og Akershus Heimevernsdistrikt 02, som holder til på Lutvann leir øst i byen. Denne styrken har 5 500 soldater, i tillegg til Innsatsstyrken Derby med 580 mann fordelt på 14 tropper. Forsvarets etterretningshøgskole og Etterretningstjenesten holder også til på Lutvann.
Oslo huser også Akershus kommandantskap (AK), med hovedkvarter på Akershus festning. AK har ansvaret for alle soldater i støttefunksjoner i osloområdet, samt planlegging og gjennomføring av parader og arrangementer i militær regi. På Akershus festning er også Forsvarsstaben og Forsvarsdepartementet, samt flere mindre militæravdelinger (Forsvarets høgskole, Forsvarsmuseet, Feltprestkorpset, Forsvarets militærgeografiske tjeneste og Forsvarets mediesenter), lokalisert. I tillegg holder også Forsvarets logistikkorganisasjon til i området.
Krigsskolen holder til på Linderud leir i Groruddalen.
=== Medier ===
Som Norges hovedstad har Oslo en dominerende stilling i det norske mediemarkedet. De store Osloavisene er Norges største, og disse omfatter Aftenposten (opplag 236 000 morgen og 102 000 kveld), VG (opplag 212 000) og Dagbladet (opplag 99 000). Andre dagsaviser som kommer ut i Oslo er Dagens Næringsliv (opplag 83 000), Finansavisen (opplag 25 000), Dagsavisen (opplag 25 000), Vårt Land (opplag 24 000), Klassekampen (opplag 15 000) og Nationen (opplag 13 000; alle tall er avrundet til nærmeste tusen og hentet fra Mediebedriftenes Landsforening, for 2011).Oslo har også flere lokalaviser. Akers Avis Groruddalen har som navnet antyder fokus på Groruddalen i nordøst, og har en historie som strekker seg tilbake til 1928. Nordstrands Blad ble grunnlagt i 1925 og er delvis gratisavis og delvis en abonnementsavis. Avisen dekker Oslos tre sørøstligste bydeler. Siden 2006 har Nordstrands Blad vært en del av Lokalavisene Oslo, som også utgir fem andre lokalaviser i ulike deler av byen: Østkantavisa (Gamle Oslo, Grünerløkka og Sagene), Lokalavisen Groruddalen (Alna, Bjerke, Grorud og Stovner), Lokalavisen Frogner/St. Hanshaugen (Frogner og St. Hanshaugen), Nordre Aker Budstikke (Nordre Aker) og Ullern Avis/Akersposten (Vestre Aker og Ullern).
NRK og TVNorge har sine hovedkvarterer i Oslo. NRK Marienlyst er spesielt kjent, og dette nabolaget vest i byen har nesten blitt synonymt med statskanalen. TV 2 har også studioer i Oslo, men da kanalen fikk konsesjon ble den pålagt å legge hovedkvarteret utenfor hovedstaden. TV8 Oslo er hovedstadens kommersielle lokal-TV-kanal og sender 24 timer i døgnet. Sendingene består av lokale nyheter, sport, vær og aktuelle programmer.
En rekke lokalradiostasjoner sender i Oslo. disse omfatter blant andre Radio 1, Radio Tango, radiOrakel og Radio Nova. NRK Østlandssendingen dekker Oslo og Akershus og holder til i det tidligere Myrens Verksted på Sagene.
== Samferdsel ==
I Oslo har Samferdselsetaten ansvaret for langsiktig samferdselsplanlegging, trafikk- og gatebruksplaner, trafikksikkerhet og planer for fremkommelighetstiltak for kollektivtrafikken.
=== Veinett ===
Veinettet i Oslo er utbygget med tre ringveier for å avlaste sentrumsgatene for gjennomgangstrafikk: Ring 1, Ring 2 og Ring 3 (Store Ringvei). I tillegg går E18 i tunnel under bykjernen, mens E6 går igjennom flere av de østlige bydelene.
Av ringveiene var Store Ringvei den første ringveien som gikk rundt sentrumskjernen. En ytre ringvei ble også påbegynt, men den er ikke blitt fullført. Den går mellom Skullerud og Alnabru.
Oslo har også en rekke veier som går i tunneler. Ring 3 har tre tunneler; Brynstunnelen, Tåsentunnelen og Granfosstunnelen. Det arbeides med en ny tunnel ved Økern også. Ring 2 har ingen tunneler, mens Ring 1 har Hammersborgtunnelen. E18 går igjennom Festningstunnelen og senketunnelen Bjørvikatunnelen. Fra denne vil man kunne komme til E6 via Ekebergtunnelen og Svartdalstunnelen (sørover) eller Vålerengtunnelen (nordover). Brynstunnelen er den eldste av hovedveitunnelene. Den ble bygget samtidig med Store ringvei.
=== Kollektivtransport ===
Kollektivtransporten ble introdusert i Oslo i 1875 da Kristiania Sporveisselskap opprettet hestesporvogn mellom Stortorvet, Homansbyen, Vestbanen og Gamlebyen. I 1894 startet Kristiania Elektriske Sporvei Briskebylinjen, Skandinavias første elektriske sporveislinje. Fire år senere åpnet også Holmenkollbanen med trafikk mellom Majorstuen og Holmenkollen. De første forsøk med selvdrevne busser var i 1897 og 1912–14, men det var ikke før med opprettelsen av Norsk Trafikk A/S i 1918 og ruten mellom sentrum og Østensjø at byen fikk moderne, permanent rutebildrift.
I årene som fulgte økte kollektivtilbudet stadig. I 1927 fikk byen sin første busslinje. I 1928 fikk Oslo ordentlig tunnelbane, da Undergrunnsbanen mellom Majorstuen og Nationaltheatret åpnet. I løpet av 1920-årene var også Lilleakerbanen blitt bygget ut helt til Kolsås i Bærum. I 1935 ble Smestadbanen forlenget og omdøpt til Røabanen, ett år etter Sognsvannsbanens åpning. På østkanten begynte Østensjøbanen som trikkelinje i 1926, og Lambertseterbanen i 1957. I 1960-årene ble disse bygget om til T-bane, samtidig som Grorudbanen og Furusetbanen åpnet i henholdsvis 1966 og 1970. I 1987 ble de vestlige og østlige nettene knyttet sammen ved Stortinget stasjon, og tidlig i 2000-årene kom også T-baneringen for å betjene bydelene nord for sentrum.
Oslo Sporveier ble dannet i 1925 da kommunen overtok de private sporveisselskapene. Siden har det vært kommunens driftsselskap for trikk og buss og T-bane, før disse ble satt ut til det nystartede selskapet Kollektivtransportproduksjon. Navnet «Oslo Sporveier» ble videreført i et administrasjonsselskap, som i 2008 ble slått sammen med Stor-Oslo Lokaltrafikk AS til det nye selskapet Ruter.
Kollektivnettet i Oslo består per 2009 av trikk, buss, T-bane, NSB lokaltog og båt. Trikken hadde i 2008 39,7 millioner reisende, og opererte seks linjer. Bussene hadde på samme tid 68,7 millioner reisende. T-banen har (per 2016) fem linjer og (per 2014) 88 millioner reisende. I kollektivnettet inngår også flere båtlinjer. Norled har ruten mellom Nesoddtangen og Aker Brygge og har ca. 2,7 millioner årlige passasjerer, i tillegg kommer to rushtidsruter. I sommerhalvåret kjøres det ruter til øyene langs Nesoddkysten og videre til Håøya og Drøbak, i tillegg til sommerbåter fra Rådhusbryggene til Bygdøy. Helårs båttrafikk til øyene i havnebassenget går fra 21. mars 2015 fra Rådhusbrygge 4 (flyttet fra Vippetangen).
=== Jernbane og luftfart ===
Jernbanetrafikken i Oslo er sentrert rundt Oslo sentralstasjon (Oslo S), som ligger ved Jernbanetorget øst i sentrum. Oslo S er landets travleste stasjon, og har forbindelser til hele jernbanenettet i Norge, samt til Sverige og Danmark og videre sørover i Europa. Oslo S åpnet i 1980, etter at den nye Oslotunnelen gjorde den gamle Vestbanestasjonen overflødig. Oslo har også lokaltrafikk på Østfoldbanen, Hovedbanen, Gjøvikbanen og Drammenbanen.
Oslo lufthavn, Gardermoen ligger i Ullensaker kommune ca. fem mil nord for byen. Den er Norges største flyplass og åpnet i 1998. Gardermoen har høyhastighetsforbindelse til Drammen med Flytoget, som bruker 19 minutter til Oslo sentralstasjon. Gardermoen overtok som hovedflyplass etter den nå nedlagte Oslo lufthavn, Fornebu, som lå i Bærum vest for Oslo og åpnet i 1939.
Oslo har i tillegg en sekundær lufthavn: Sandefjord lufthavn, Torp. Noen flyselskaper, deriblant Ryanair, markedsfører flyplassen som Oslo, selv om de ligger langt unna og ingen av dem har god offentlig transport til og fra byen. Torp ligger over dobbelt så langt vekk fra Oslo som Gardermoen.
=== Havnetrafikk ===
Oslo Havn deles inn i to deler, Vesthavna og Sydhavna. Vesthavna omfatter blant annet Hjortnes, Filipstad, Rådhusbryggene og kaiene rundt Akershus festning, mens Sydhavna begynner ved Østre Akerselvkai i Bjørvika og strekker seg ned forbi Grønlia, Kongshavn, Sjursøya og ned til Ormsund. Vesthavna og Sydhavna har til sammen en total kailengde på 10 296 meter, og havneanleggene dekker et areal på 1 207 967 kvadratmeter (2007).I 2008 hadde Oslo Havn en samlet godsomsetning på 5 919 tusen tonn, hvorav 3 681 tusen tonn var utenrikshandel og 2 238 tusen tonn var innenriks. Både for innenriks- og utenrikstrafikken losses det betydelig mer enn det lastes; mens det ble importert 2 968 tusen tonn i 2008 ble det kun eksportert 713 tusen tonn. Innenriks var tallene henholdsvis 1 897 og 341 tusen tonn for inngående og utgående godsomsetning.Oslo har hatt havnetrafikk i alle år, men det var først i 1735 at det etter kongelig forordning ble nedsatt en havnekommisjon for å organisere og ha oppsyn med trafikken. I takt med byens vekst vokste også havna, og fra 1885 til 1915 vokste havna fra 5 000 til 9 000 meter kai. Aktiviteten var så stor under første verdenskrig at Grev Wedels plass og Tordenskiolds plass ble brukt som lagringsplass. Det var på denne tiden at Oslo Havnelager ble bygget, som med sine 32 000 kvadratmeter var blant Europas største lagerbygninger.
== Samarbeidsbyer og -regioner ==
=== Samarbeidsbyer ===
Göteborg, Sverige
Shanghai, Kina
St. Petersburg, Russland
Vilnius, Litauen
Warszawa, Polen
=== Samarbeidsregioner ===
Schleswig-Holstein i Tyskland
Provinshovedstaden Mbombela
== Se også ==
Plasser i Oslo
Strøk i Oslo
Verneområder i Oslo
Badeplasser i Oslo
Liste over Oslos høyeste bygninger
Oslo-avtalen
== Fotnoter ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
Synnøve Veinan Hellerud og Jan Messel: Oslo : tusen års historie, 2000. ISBN 82-03-22347-8
Sivert Langholm m.fl. (red.): Oslo bys historie, 1990–94, 5 b. ISBN 82-02-09146-2
Arnved Nedkvitne og Per G. Norseng: Middelalderbyen ved Bjørvika. Oslo 1000–1536, 2000. ISBN 82-02-19100-9
Nils Petter Thuesen: Kongens nye by : Christiania 1624–1648, 1998. ISBN 82-530-1926-2
Knut Are Tvedt (red.): Oslo byleksikon, 4. utg., 2000 ISBN 82-573-0815-3
Yngvar Ustvedt (red.): Oslo. 1000 år i ord og bilder. Andresen og Butenschøn. Oslo 1999. ISBN 82-7694-045-5
Åse Wetås (2000): Namneskiftet Kristiania – Oslo. – Novus forlag, Oslo. ISBN 82-7099-325-5.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Oslo – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Oslo – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Oslo hos Wikivoyage(no) Oslo kommunes nettsted. Besøkt 17.2.2020
(no) Oslo Byleksikon på nett. Besøkt 17.2.2020
(no) Oslo kommunes interaktive tur- og løypekart for Oslo
(no) Bymiljøetatens temakart. Besøkt 19. august 2016.
(no) Folkemengde i Oslo i alt og etter bydel.
(no) Værvarsel og -kart for Oslo
(no) Trafikanten
(no) SSBs Faktaark
(no) Statistisk årbok for Oslo, utarbeidet av Utviklings- og kompetanseetaten i Oslo kommune
(no) VisitOslo.com
(en) Kart over Oslo 1797
=== Historie ===
(no) Oslo byarkiv – byens hukommelse
(no) Oslo Bymuseum
(no) oslobilder.no, søkbar database med 75 000 foto fra Oslo Museum og Oslo byarkiv
(no) Historiske oslofoto, søkbar database i Oslo byarkiv (denne databasen blir ikke lenger oppdatert; alle fotoene publiseres på oslobilder.no)
(no) Oslofilm, historiske oslofilmer
(no) Oslofilm på YouTube
(no) Gamle fotografier fra Kristiania i Nasjonalbibliotekets arkiv (søk på stikkord)
(no) Gamle fotografier fra Oslo i Nasjonalbibliotekets arkiv
(da) Fyldig artikkel om «Oslo» i Salmonsens konversationsleksikon fra 1930
Historiske turtips i Oslo | Myra var en vei i grenseområdet mellom Sagene og Torshov i Oslo. Den gikk langs østsiden av Akerselva fra Vøyenbrua og nordover, i det parkområdet som kalles Myraløkka. | 199,451 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tvillinghjul | 2023-02-04 | Tvillinghjul | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Hjul'] | Tvillinghjul er to hjul som er montert tett sammen på samme aksling. Avstanden mellom senter av de to hjulenes berøringsflater med bakken skal være maksimalt 460 mm for at de skal kalles tvillinghjul, i henhold til EUs bestemmelser. Felgenes design forhindrer at det blir kontakt mellom de to dekkene under belastning. Lastebiler og busser har ofte tvillinghjul på én eller flere bakaksler. Tilhengere på lastebiler har også ofte tvillinghjul. Traktorer og andre landbruksmaskiner kan ha tvillinghul. Racerbiler med tvillinghjul forekom på 1930-tallet.
| Tvillinghjul er to hjul som er montert tett sammen på samme aksling. Avstanden mellom senter av de to hjulenes berøringsflater med bakken skal være maksimalt 460 mm for at de skal kalles tvillinghjul, i henhold til EUs bestemmelser. Felgenes design forhindrer at det blir kontakt mellom de to dekkene under belastning. Lastebiler og busser har ofte tvillinghjul på én eller flere bakaksler. Tilhengere på lastebiler har også ofte tvillinghjul. Traktorer og andre landbruksmaskiner kan ha tvillinghul. Racerbiler med tvillinghjul forekom på 1930-tallet.
== Fordeler med tvillinghjul ==
Med tvillinghjul fordeles kjøretøyets vekt over et større areal. Ved kjøring på vei vil dette forbedre kjøretøyets lasteevne, fordi ett enkelt hjul har fysiske begrensninger når det gjelder styrke, fleksibilitet og friksjon. Med tvillinghjul forbedres også framkommeligheten på glatte vinterveier. På traktorer og andre terrengående maskiner er formålet å fordele kjøretøyets masse over en større flate for at unngå jordpakking og at kjøretøyet synker ned under løse eller våte forhold. Med tvillinghjul kan man også lettere unngå å sette spor, det kan være spesielt ønskelig ved f.eks. gressklipping på idrettsanlegg, golfbaner og i parker. Traktorer og andre landbruksmaskiner kan til og med ha trillinghjul (tre dekk på hver side av hver aksling).
På traktorer er de ytterste dekkene ofte beregnet på å avmonteres når det ikke er bruk for dem.
== På racerbiler ==
Tvillinghjul ble brukt i motorsport i 1930-årene for å absorbere de økte sidekreftene. Eugen Bjørnstad var den første som kjørte med tvillinghjul i bilrace da han deltok med sin Alfa Romeo i Italias Grand Prix i 1937. Også Auto Union og ERA prøvde tvillinghjul. I 1970-årene eksperimenterte Ferrari med tvillinghjul på sin 312T6.
== Fotnoter og referanser ==
== Litteratur ==
Kjell Mangerud (1989). Hjulutstyr for landbruksmaskiner. [Oslo]: Landbruksforlaget. ISBN 8252913342.
== Eksterne lenker ==
(en) Twin tires – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Tvillinghjul er to hjul som er montert tett sammen på samme aksling. Avstanden mellom senter av de to hjulenes berøringsflater med bakken skal være maksimalt 460 mm for at de skal kalles tvillinghjul, i henhold til EUs bestemmelser. | 199,452 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Minowademningen | 2023-02-04 | Minowademningen | ['Kategori:138°Ø', 'Kategori:1992 i Japan', 'Kategori:35°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Demninger fullført i 1992', 'Kategori:Demninger i Japan', 'Kategori:Energistubber', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2015-12'] | Minowademningen (japansk: 箕輪ダム) er en demning i prefekturet Nagano, Japan, som ble fullført i 1992.
| Minowademningen (japansk: 箕輪ダム) er en demning i prefekturet Nagano, Japan, som ble fullført i 1992.
== Referanser == | | region = Nagano | 199,453 |
https://no.wikipedia.org/wiki/S%C3%B8ren_Christian_Sommerfelt_(1794%E2%80%931838) | 2023-02-04 | Søren Christian Sommerfelt (1794–1838) | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 29. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1838', 'Kategori:Fødsler 9. april', 'Kategori:Fødsler i 1794', 'Kategori:Medlemmer av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab', 'Kategori:Medlemmer av Kungliga Vetenskapsakademien', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske botanikere', 'Kategori:Norske lutherske prester', 'Kategori:Personer fra Østre Toten kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Søren Christian Sommerfelt (født 9. april 1794 på gården Sukkestad i Toten, død 29. desember 1838 på Ringebu) var en norsk prest og botaniker som spesielt gjorde omfattende kartlegging av sporeplanter (kryptogamer). Sommerfelt hadde stor interesse for botanikk helt fra barndommen. Allerede som 15-åring ble han sendt til København for å studere. I første del av 1800-tallet ble han regnet for å være en av Norges dyktigste botanikere, til tross for at kun hadde anledning til å drive med forskning ved siden av prestegjerningen sin. Sommerfelt regnes for å være den siste norske botanikeren med like god kjennskap til alle grupper av høyere og lavere planter.
Hans omfattende beskrivelse av geografi, geologi, klima, folkeliv, kultur og næringsveier i Saltdal i 1820-årene gir en unikt tidsbilde av et nord-norsk bygdesamfunn. Spesielt er kombinasjonen av gårdsbruk, fiske og båtbygging som var vanlig i Saltdal, utførlig beskrevet.
Allerede som student i København ble Sommerfelt forespeilet en stilling ved det nyopprettede universitetet i Kristiania, men unionsoppløsningen og andre omstendigheter førte til at han ikke fikk dette. Han studerte heller teologi, ble prest og arbeidet utrettelig med botanikken ved siden av. Planter som bærer hans navn, er Aphaenogaster sommerfeldti og Pertusaria sommerfeltii.
| Søren Christian Sommerfelt (født 9. april 1794 på gården Sukkestad i Toten, død 29. desember 1838 på Ringebu) var en norsk prest og botaniker som spesielt gjorde omfattende kartlegging av sporeplanter (kryptogamer). Sommerfelt hadde stor interesse for botanikk helt fra barndommen. Allerede som 15-åring ble han sendt til København for å studere. I første del av 1800-tallet ble han regnet for å være en av Norges dyktigste botanikere, til tross for at kun hadde anledning til å drive med forskning ved siden av prestegjerningen sin. Sommerfelt regnes for å være den siste norske botanikeren med like god kjennskap til alle grupper av høyere og lavere planter.
Hans omfattende beskrivelse av geografi, geologi, klima, folkeliv, kultur og næringsveier i Saltdal i 1820-årene gir en unikt tidsbilde av et nord-norsk bygdesamfunn. Spesielt er kombinasjonen av gårdsbruk, fiske og båtbygging som var vanlig i Saltdal, utførlig beskrevet.
Allerede som student i København ble Sommerfelt forespeilet en stilling ved det nyopprettede universitetet i Kristiania, men unionsoppløsningen og andre omstendigheter førte til at han ikke fikk dette. Han studerte heller teologi, ble prest og arbeidet utrettelig med botanikken ved siden av. Planter som bærer hans navn, er Aphaenogaster sommerfeldti og Pertusaria sommerfeltii.
== Liv ==
Sommerfelt var sønn av amtmann Christian Sommerfelt og Anna Sophia Hagerup og vokste opp på gården Sukkestad i Toten. Sommerfelt-slekten er for øvrig en dansk-norsk slekt der en rekke medlemmer var embetsmenn. Allerede som gutt fikk han sterk interesse for naturvitenskap via sin far. Han fikk også sterke impulser fra deres nabo, presten Hieronymus Heyerdahl. Heyerdahl ble hans lærer i ungdomstiden og livslange venn.Da Sommerfelt fylte 15 år, ble han sendt til København, hvor han ble student ved Københavns Universitet høsten 1811. Allerede det første året under sin Examen philosophicum gikk kan på forelesninger i naturvitenskapelige emner hos professorene Jens Wilken Hornemann, Jens Rathke og Gregers Wad.Sommerfelts opprinnelige plan var å studere teologi, men da han fikk et løfte om en vitenskapelig stilling ved det nyopprettede Det Kongelige Frederiks Universitet i Kristiania, gikk han over til naturvitenskapen. Imidlertid kom unionsoppløsningen i 1814, universitetet kom under en ny administrasjon og lovnaden til Sommerfelt ble ikke holdt. Han reiste til Kristiania og fortsatte med sitt teologiske studium og avla teologisk embetseksamen i 1816. Den 12. februar 1818 ble han utnevnt til sogneprest i Saltdal.
=== Sogneprest i Saltdal ===
Søren Christian Sommerfelt giftet seg med Jørgine Maria Krohn (datter av Johan Jørgen Krohn) på Land 28. mai 1818. Rett etter bryllupet tiltrådte han stillingen som sogneprest i Saltdal juni 1818. I Saltdal oppdaget han stedets uvanlige flora og gjorde mange observasjoner som etter hvert ble til et meget stort vitenskapelig verk. Av spesiell interesse for historikere er hans beskrivelse av kultur og folkelivet i Saltdal på denne tiden. Hans beskrivelser er betegnet som den beste beskrivelsen av et nord-norsk bygdesamfunn på denne tiden og kan brukes til å forstå forholdende også andre steder i landsdelen.Selv om han arbeidet svært mye med botaniske observasjoner i Saltdal, var han også en dyktig prest. Biskopen over Nordlandene og Finmarken Mathias Bonsach Krogh ga ham sitt beste skussmål for prestegjerningen da han forlot Saltdal i 1824.
=== Konflikt med Jens Rathke ===
På Sommerfelts tid blir det opprettet et professorat i biologi, og Christen Smith (1785–1816) ble utnevnt til professor i «statsøkonomie og botanikk» i 1814. Imidlertid får aldri Smith anledning til å tiltre som professor, siden han omkom under en vitenskapelig ekspedisjon på Kongofloden. Universitetets andre botaniker, lektor Martin Richard Flor, døde i 1820. Etter dette ble det en stagnasjon innen botanikken i Norge. Undervisningen ved universitetet og ledelsen av Botanisk hage blir overtatt av professor i zoologi Jens Rathke. Denne var Norges eneste lærer i botanikk i tiden frem til Matthias Numsen Blytt i 1828 ble lektor og i 1837 professor.Etter Smiths død ble Rathke direktør for botanisk hage, og han benytter gasjen etter Flor til «forøkelse av den botaniske haves bibliotek og nasjonalmuseet». Sommerfelt kom sannsynligvis tidlig i konflikt med Rathke på grunn av hard kritikk. Han kritiserer Rathke for å ikke anskaffe spesiallitteratur til undervisningen i botanikk, samt vanskjøtsel av Botanisk hage. Sommerfelt klaget over at det heller ikke var ansatt en botanikkr til å bestyre den botaniske hagen. Han mente at dette var årsaken til at navngivingen (etikettene) på plantene var forvirrende, og han nevner spesielt at en og samme planteart kunne ha opptil 17 forskjellige navn. Sommerfelt påsto attpåtil at botanikkstudentene neppe kunne hente noen kunnskap fra hagen. Denne kritikken gjorde Rathke neppe velvillig innstilt overfor Sommerfelt, og hans ønsker om en stilling ved universitetet ble ikke styrket som følge av dette.Professor Jens Holmboe skrev i sitt hundreårsminne over Sommerfelt i 1938 at det må ha vært en bitter skuffelse for ham aldri å få en akademisk stilling som botaniker. Videre skrev Holmboe at Sommerfelts arbeid ved siden av prestegjerningen ga ham «plass blant sitt århundres høiest fortjente norske botanikere».
=== Videre prestegjerning og sykdom ===
Den 24. februar 1824 ble han residerende kapellan i Asker prestegjeld og i 1827 ble han sogneprest i Ringebu prestegjeld. Samme år som han ble sogneprest i Ringebu hadde han vært på en studiereise på Vestlandet og pådratt seg tyfoidfeber. Dette førte til varig svekket helse og dårlig syn. Til tross for sykdommen fortsatte han med botaniske studier frem til han døde bare 44 år gammel. To år før sin død samlet han ledende skandinaviske botanikere på Ringebu.Sommerfelt og hans kone fikk ti barn sammen, fem jenter og fem gutter. Da han døde, var hun svanger med det tiende barnet. Hun måtte oppdra barna alene og hadde ingen stor pensjon å leve av. Allikevel fikk flere av barna høyere utdannelse, blant annet Christian Sommerfelt, prest, ordfører og stortingsmann, og Carl Linne Sommerfelt, som ble rektor ved Kristiansand katedralskole.
== Vitenskapelig arbeid ==
Sommerfelt hadde stor kjennskap til hele planteriket, og han regnes som å være den siste norske botaniker med like god kjennskap til alle grupper av høyere og lavere planter. Sommerfelt var imidlertid mest opptatt av de lavere plantene. De første botanikerne som kartla sopp i Norge på 1800-tallet, var Göran Wahlenberg (1780–1851) og Sommerfelt. Wahlenberg studerte planter i Nord-Norge, og da spesielt sopp. Hans hovedverk heter da også Flora Lapponica (1812).
=== Physisk-oeconomisk Beskrivelse over Saltdalen i Nordlandene ===
Sommerfelts beskrivelse av Saltdalen er en fargerik beretning om etnografiske og økonomiske forhold, samt naturvitenskapelige forhold. Tittelen på beskrivelsen er «Physisk-oeconomisk Beskrivelse over Saltdalen i Nordlandene» og ble utgitt i 1827. Saltdalsamfunnet er beskrevet i detalj uten subjektive eller fordomsfulle kommentarer til det han beretter om. Spesielt oppdager han det unike plantelivet i Junkerdalen og Junkerdalsura. I dage er det opprettet Junkerdalsura naturreservat, som ligger i tilknytning til Junkerdal nasjonalpark.
=== Supplementum Florae Lapponicae ===
Supplementum Florae Lapponicae (1812) er Sommerfelts mest betydningsfulle verk, og tittelen viser til at han betraktet det som et tillegg til Wahlenbergs Flora Lapponica. Med dette verket og Saltdalsbeskrivelse kartla han 400 sopp og slimsopp. Det sier sitt om økningen av antall kjente sopper i Norge at Johan Ernst Gunnerus (1718–1773) tidligere hadde kartlagt rundt 80 arter av sopp. I verket beskrives en rekke plantearter som var ny for vitenskapen. Avhandlingen økte antall registrerte planter i Nord-Norge med flere hundre. Sommerfelts herbariemateriale eksisterer fremdeles, og hans Supplementum Florae Lapponicae blir fremdeles brukt fra tid til annen av mykologer rundt om i verden.
=== Andre arbeider ===
I 1827 gjennomførte Sommerfelt en større studiereise på Vestlandet, og resultatet ble hans tredje store avhandling. Som den første gir han en beskrivelse av floraen på Vestlandet sin egenart med milde vintre og kjølige somre. Sommerfelt påviser at det er dette, ikke stor nedbør, som gir floraen her sin egenart. På denne turen påviser han for første gang i Norge den fiolette soppen Pulcherricium caeruleum og gelésoppen Tremiscus helvelloides. I Asker, etter at han har forlatt Saltdal, studerte han lavere plantearter og utga verket «Centuria prima et secunda plantarum cryptogamarum Norvegivarum». På Ringebu beskrev han den svært sjeldne bregnen Russeburkne (Athyrium Crenatun).
== Æresbevisninger ==
Sommerfelt var medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondheim fra 1822, av Kungliga Physiographiska Sällskapet i Lund fra 1827, av Royal Medico-Botanical Society i London fra 1828 og Kungliga Vetenskapsakademien i Stockholm fra 1829.
== Referanser ==
== Litteratur ==
(no) Søren Christian Sommerfelt (1794–1838) i Norsk biografisk leksikon
Finn-Egil Eckblad (1962). «Sommerfeldt». Norsk biografisk leksikon (norsk). Bind XIV. Oslo: Aschehoug.
Finn-Egil Eckblad (1962). Mykologiens historie i Norge (norsk). Ås: Soppkonsulenten A/S. ISBN 82-991301-6-6. | Søren Christian Sommerfelt (født 9. april 1794 på gården Sukkestad i Toten, død 29. | 199,454 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fjordelva | 2023-02-04 | Fjordelva | ['Kategori:Pekere'] | Fjordelva eller Fjordselva kan vise til flere elver i Norge:
Fjordelva (Loppa) – i Loppa kommune i Finnmark
Fjordelva (Kvænangen) (Kanaselva) – i Kvænangen kommune i Troms
Fjordselva (Gulen) (Storelva) – i Gulen kommune i Sogn og Fjordane
Fjordselva (Høyanger) (Førdeelva) – i Høyanger kommune i Sogn og Fjordane | Fjordelva eller Fjordselva kan vise til flere elver i Norge:
Fjordelva (Loppa) – i Loppa kommune i Finnmark
Fjordelva (Kvænangen) (Kanaselva) – i Kvænangen kommune i Troms
Fjordselva (Gulen) (Storelva) – i Gulen kommune i Sogn og Fjordane
Fjordselva (Høyanger) (Førdeelva) – i Høyanger kommune i Sogn og Fjordane | Fjordelva eller Fjordselva kan vise til flere elver i Norge: | 199,455 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Herman_Wouk | 2023-02-04 | Herman Wouk | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 17. mai', 'Kategori:Dødsfall i 2019', 'Kategori:Fødsler 27. mai', 'Kategori:Fødsler i 1915', 'Kategori:Hundreåringer', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra New York City', 'Kategori:Pulitzer-vinnere innen skjønnlitteratur', 'Kategori:Romanforfattere fra USA', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Herman Wouk (født 27. mai 1915 i bydelen The Bronx i New York, død 17. mai 2019 i Palm Springs i California) var en amerikansk forfatter som er kjent for blant annet Mytteriet på Caine (The Caine Mutiny), samt de to trebinds romanverkene Krigens vinder (The Winds of War) og Krig og erindring (War and Remembrance). I 1952 mottok Wouk Pulitzerprisen for romanen Mytteriet på Caine, som siden ble filmatisert med Humphrey Bogart i hovedrollen. Han skrev også manus til tv-serien Krig og erindring fra 1988, som bygger på romansyklusen av samme navn.
| Herman Wouk (født 27. mai 1915 i bydelen The Bronx i New York, død 17. mai 2019 i Palm Springs i California) var en amerikansk forfatter som er kjent for blant annet Mytteriet på Caine (The Caine Mutiny), samt de to trebinds romanverkene Krigens vinder (The Winds of War) og Krig og erindring (War and Remembrance). I 1952 mottok Wouk Pulitzerprisen for romanen Mytteriet på Caine, som siden ble filmatisert med Humphrey Bogart i hovedrollen. Han skrev også manus til tv-serien Krig og erindring fra 1988, som bygger på romansyklusen av samme navn.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Herman Wouk ble født i New York i en jødisk familie som hadde emigrert fra Russland. Etter barndom og ungdomsår i The Bronx og studier ved Townsend Harris High School, studerte han ved Columbia University fra 1934.
Deretter arbeidet han ved radio i fem år.
=== Forfatter ===
Hans første roman, The Man in the Trenchcoat, ble utgitt i 1941.
Wouk tjenstegjorde i USAs flåte som offiser på to forskjellige minesveipere, USS «Zane» og USS «Southard».
Han ble forfatter på heltid i 1946. Han hadde påbegynt sin andre roman, Aurora Dawn, på fritiden som oppstod ombord. Romanen ble utgitt i 1947. Hans tredje roman, City Boy, ble en kommersiell skuffelse da den ble utgitt i 1948.
Hans neste roman, The Caine Mutiny (1951), som vant Pulitzerprisen for skjønlitteratur i 1952 og ble en bestselger, behandler hans krigserfaringer ombord på minesveipere under andre verdenskrig. The Caine Mutiny ble omarbeidet til et Broadwayskuespill, The Caine Mutiny Court Martial, og ble filmatisert i 1954 med Humphrey Bogart som Lt. Commander Philip Francis Queeg, kaptein på den fiktiva DMS Caine.
Han giftet seg med Betty Sarah Brown i 1945, og de fikk tre sønner. Hans førstefødte sønn, Abraham Isaac Wouk, døde i en ulykke som barn og Wouk dediserte romanen War and Remembrance (1978) til ham.
Hans romaner etter The Caine Mutiny er blant andre Marjorie Morningstar (1955), Youngblood Hawke (1962) og Don't Stop the Carnival (1965). Wouks første verk av ikkefiktiv natur This is My God ble utgitt i 1959 og er en beskrivelse av ortodoks jødedom.
I 1970-årene utgav Wouk sine to mest ambisiøse romaner, The Winds of War (1971) og War and Remembrance (1978). Begge romaner ble filmatiserte som fremgangsrike miniserier. Begge serier ble regisserte av Dan Curtis og i begge spilte Robert Mitchum hovedrollen som Victor «Pug» Henry.
Wouk døde i sitt hjem i Palm Springs i California 17. mai 2019. Han ble 103 år gammel.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Herman Wouk – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Herman Wouk på Internet Movie Database
(en) Herman Wouk hos The Movie Database
(en) Herman Wouk hos Internet Broadway Database | Herman Wouk (født 27. mai 1915 i bydelen The Bronx i New York, død 17. | 199,456 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Science_fiction | 2023-02-04 | Science fiction | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Engelske ord og uttrykk', 'Kategori:Science fiction', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Verifiserbarhet'] | Science fiction (engelsk for «vitenskapsdiktning» eller «vitenskapsfantasi») er en sjangerbetegnelse for bøker, filmer, tegneserier og teater som skildrer en tenkt framtid eller verden med fantastisk teknikk og spennende vitenskapelige fenomener.
| Science fiction (engelsk for «vitenskapsdiktning» eller «vitenskapsfantasi») er en sjangerbetegnelse for bøker, filmer, tegneserier og teater som skildrer en tenkt framtid eller verden med fantastisk teknikk og spennende vitenskapelige fenomener.
== Definisjon ==
Begrepet skal først ha blitt brukt av den amerikanske forfatteren og redaktøren Hugo Gernsback i 1929, i det første nummeret av hans magasin Science Wonder Stories. Som definisjon på hva science fiction egentlig betyr, viste Gernsback selv senere til 1959-utgaven av Webster's New World Dictionary:
«SCIENCE FICTION: Fantasirike romaner og historier sentrert om en eller annen påstått, ofte utrolig, vitenskapelig nyvinning.»Tidligere hadde Gernsback introdusert begrepet «scientifiction» (1926), som han beskrev som «(...) historier som de Jules Verne, H. G. Wells og Edgar Allan Poe skrev ... sjarmerende fortellinger blandet med vitenskapelige fakta og profetiske visjoner (...) ».
Gernsback og andre mente i senere år at begrepet science fiction ble utvannet ved at det også brukes om historier som inneholdt pseudovitenskap og fantasi. Dette førte til en lang og resultatløs debatt om avgrensningen mellom science fiction og fantasy, og forsøk på å introdusere nye begreper som «speculative fiction», «science fantasy», «fabelprosa» og så videre.
== Historie ==
=== Forløpere ===
Den egentlige science fiction kunne først oppstå med utviklingen i vitenskap og teknikk. I alle kulturer har det eksistert sagaer, eventyr og fantastiske overleveringer. Med disse som bakgrunn oppsto det i Europa i opplysningstiden litterære verker som fritt spekulerte omkring hvilken ny viten, hvilke oppdagelser mennesker kunne komme til å gjøre på jorden eller i himmelrommet, hvilke nye samfunnsformer som kunne finnes i fjerne strøk eller tenkes i fremtiden. Etter at teleskopet ble oppfunnet, ble det kjent at månen er et utstrakt himmellegeme, og i oppdagelsesreisenes tidsalder drømte man derfor straks om å reise dit.
Slike historier ga rike muligheter for satire over forhold i samtiden, slik det først ses hos den romerske forfatteren Lukian (ca 120 - ca 190). I En sannferdig historie parodierte han noen underlige historier hos Homer i Odysseen og noen fantasier populære i Lukians samtid. Han foregriper her nyere fiktive temaer som reiser til månen, utenomjordisk liv og krig mellom planetene. Lukian kan dermed kalles far til science fiction, selv om han ikke gjør noe forsøk på å forklare sine flygende skip vitenskapelig.Andre forløpere for science fiction:
Thomas More: Utopia (1516)
Johannes Kepler: Somnium, (1634, norsk tittel: Drømmen)
Cyrano de Bergerac: L’histoire comique contenant les états et empires de la lune (1656)
Margaret Cavendish: The Blazing World (1666)
Daniel Defoe: The Consilidator (1705)
Jonathan Swift: Gullivers reiser (1726)
Ludvig Holberg: Nils Klims reise til den underjordiske verden (1741)
Voltaire: Micromégas (1752)
=== Tidlige verk ===
I 1593 skrev Johannes Kepler med hjelp fra sin venn Christoph Besold en kort avhandling, der han forestilte seg hvordan jorden ville ta seg ut for mennesker bosatt på månen. Den ble revidert flere ganger i løpet av Keplers liv, og til sist utgitt posthumt under titelen Somninum. Avhandlingen var ment å skulle forklare Kopernikus' idé om at jorden beveger seg raskt, og at den roterer mens den sirkler rundt solen, uten at menneskene på jorden merker noe til alt dette. Fra jorden ser vi månen og dens bevegelser, så sett fra månen ville vel jordens bevegelser være synlige på samme vis? Kepler ønsket å forsvare avhandlingen i en disputas, men dette ble forhindret av overordnede.Mary Shelley betraktes av mange som grunnleggeren av science fiction. Hennes roman Frankenstein (1818) hevdes av blant andre Brian Aldiss å være den første spekulative roman som ikke kunne ha eksistert uten den industrielle revolusjon og vitenskapelig metode. Fra midten av det 19. århundre finnes det elementer fra science fiction også hos Edgar Allan Poe og E.T.A. Hoffmann. I Nathaniel Hawthornes «Dr Heideggers eksperiment» fra 1837 byr hovedpersonen på en smak av vannet fra ungdomskilden (nevnt allerede av Herodot) som viser seg bare å ha midlertidig effekt.I siste halvdel av århundret oppsto den egentlige science fiction som sjanger. Jules Verne begynte fra 1860-tallet å publisere sine vitenskapelig-romantiske eventyrromaner.
H. G. Wells publiserte fra 1890-årene det han kalte «vitenskapelige romanser», teknisk-samfunnskritiske verk.
Rundt århundreskiftet var verden i omveltning både teknologisk og sosialt. Uroen som kulminerte i den russiske revolusjon og truende stormaktskonflikter satte sitt preg også på litteraturen om fremtiden. Advarende romaner om fryktelige truende kriger florerte. I 1907 publiserte Jack London sin krasse dystopi The Iron Heel om en kommende konflikt mellom kapitalister og arbeidere i USA. Karel Čapek introduserte i 1920 ordet «robot» i sitt skuespill R.U.R., hvor menneskene skaper en underklasse av mekaniske arbeidere som senere gjør opprør og utrydder dem.
Parallelt med at science fiction utviklet seg som et redskap for samfunnskommentarer, ble den også for alvor et medium for eskapisme. Edgar Rice Burroughs publiserte i 1912 A Princess of Mars, fremdeles av mange regnet som den ultimate dagdrømsromanen med sine fantastiske landskaper, lettkledde («oviparøse»!) prinsesser i fare, sverdsvingende helter og skumle marsboere.
Også velkjente forfattere som Rudyard Kipling og C. S. Lewis bidro til sjangeren. Andre eksempler som tidlig bidro til å definere sjangeren:
Restif de la Bretonne, franskmann og opphav til Les Posthumes (1802), hvor skikkelsen grev de Multipliandre er i stand til å overføre sitt sinn til andre mennesker, andre planeter og fremtiden, et konsept som også ble benyttet av H.P. Lovecraft i The Shadow Out of Time.
Jean-Baptiste Cousin de Grainville, en annen fransk forfatter som skrev Le Dernier Homme («Det siste mennesket») i 1805. Handlingen utspiller seg blant Palmyras ruiner ved en avsides hule, sterkt fryktet av den syriske befolkningen som kaller den «dødens hule».
Jane C. Loudon, engelsk forfatterinne som med boka The Mummy!: Or a Tale of the Twenty-Second Century (1827) forestilte seg England i år 2126.
Louis Geoffroy (1803–58) presenterte et tidlig eksempel på kontrafaktisk historie med It Histoire de la Monarchie universelle: Napoléon et la conquête du monde (1812–1832) (1836), hvor Napoleon Bonaparte invaderer og erobrer både Russland og Storbritannia.
Fitz-James O'Brien (1828-62) er kjent for novellen «The Diamond Lens» der en vitenskapsmann finner opp et supermikroskop, og oppslukes av en vakker kvinne han får øye på i en bitteliten verden synlig i mikroskopet; og «The Wondersmith», trykt i oktober 1859 i Atlantic Monthly, der han beskriver en hær bestående av miniatyr-roboter.
Charlemagne-Ischir Defontenay, en fransk lege som har vært beskrevet som oppfinneren av plastisk kirurgi, lagde en tidlig versjon av space opera med verket Star ou Psi de Cassiopée (1854). Et objekt fra himmelen som lander i Himalaya, viser seg å inneholde et metallskrin med papirmanuskripter som beskriver fremmede samfunn og humanoide raser i stjernebildet Kassiopeia.
Edward S. Ellis skapte i 1868 historien The Steam Man of the Prairies, en tidlig forløper for roboter, idet en av hovedpersonene bygger en mekanisk mann.
Edward Everett Hale utgav i 1869 novellen The Brick Moon, det første litterære eksempelet på utskytingen av en satellitt i bane rundt jorda.
Edward Bulwer-Lytton, en engelskmann som forfattet boken The Coming Race (1871), om en åndelig og teknologisk høyt utviklet underjordisk sivilisasjon og deres mystiske energikilde kalt Vril.
Edward Page Mitchell (1852–1927), en amerikansk forfatter som blant annet skrev fortellinger om cyborger, teleportering, usynlighet og tidsreiser.
Edward Bellamy, amerikaneren bak den populære romanen Looking Backward (1888), om en mann som våkner opp til en utopisk verden i år 2000.
Edwin A. Abbott, skaperen av Flatland (1884), en roman om oppdagelsen av en todimensjonal verden og dens innbyggere.
Percy Greg, forfatter av romanen Across the Zodiac (1880), om interplanetariske reiser i romskip, antigravitasjon, giftgasspistoler og elektriske traktorer.
Camille Flammarion, astronom som var lidenskapelig opptatt av liv på andre planeter. I Les Terres du Ciel (1884) dør en mann og en kvinne på toppen av et fjell, bare for å finne seg selv reinkarnert på Mars, hvor planetens flora og fauna deretter skildres.
J.-H. Rosny aîné, som blant annet står bak novellen «Les Xipehuz» (1887), hvor jorden får besøk av uorganiske og ikke-menneskelige romvesener det viser seg å være umulig å kommunisere med, og «Le Cataclysme» (1896), der et område av Frankrike opplever at naturlovene endrer seg.
Robert Potter, irsk-australier som stod bak The Germ Growers (1892), en fortelling om invasjon fra rommet, bortføring av romvesener og biologisk krigføring.
Kurd Lasswitz (1848-1910), tysk forfatter av Auf zwei Planeten (1897), en fortelling hvor mennesker oppdager en base på Nordpolen, bebodd av marsboere. Lasswitz har fått en pris oppkalt etter seg.
E. M. Forster forutså med The Machine Stops (1909) en verden hvor alle var forbundet via et nettverk, og levde og jobbet hele livet inne i små leiligheter.
William Hope Hodgson, en engelsk horror-forfatter som beskrev livet i en fjern fremtid på en døende jord, med fremmed teknologi og nye arter mennesker, i boka The Night Land (1912)
E. E. Smith, kjemiker og innflytelsesrik pulp-forfatter og skaper av The Skylark of Space, skrevet mellom 1915 og 1921, en klassiker innen stjernekrigssjangeren.
Milo Hastings, forfatter Children of Kultur (1919), som var den opprinnelige inspirasjonen til Fritz Langs Metropolis.
David Lindsay, en skotte som stod bak den kjente og filosofiske sci-fi-romanen A Voyage to Arcturus (1920), der en mann havner på en fremmed planet med eksotiske skapninger og det er vanlig å gro og kvitte seg med indre organer.
Ray Cummings (1887–1957) omtales som en av grunnleggerne av pulp science fiction-sjangeren, og kjent for sine historier om mikroskopiske verdener, særlig The Girl in the Golden Atom (1922), der en vitenskapsmann studerer sin mors giftering under mikroskopet og krymper seg selv for å kunne besøke en slik mini-verden.
Olaf Stapledon (1886 – 1950), en britisk filosof og forfatter som med utgivelser som Star Maker, Last and First Men og Odd John hadde en stor innflytelse på senere forfattere.
Philip Gordon Wylie (1902-71) var skaper av Gladiator (1930), en roman som skulle vise seg å være en forløper for superheltsjangeren. Wylie var skeptisk til å fremstille en moralsk overlegen skikkelse som kontrast til vanlige mennesker, og introduserte derfor den høyst menneskelige skikkelsen Clark Kent som motvekt til Supermann.
=== Science fiction som triviallitteratur ===
I 1926 startet amerikaneren Hugo Gernsback publisering av science fiction i magasinform med sitt Amazing Stories. Dette var det amerikanerne kaller et pulp eller «billig»-magasin – etter den dårlige papirkvaliteten, ansett som et kjennetegn på at innholdet var masseprodusert og av dårlig kvalitet. Publiseringsformatet sammen med Amazing Stories og dets etterfølgeres suksess gjorde at science fiction snart ble assosiert med «dårlig litteratur», og har medvirket til at det har vært vanskelig for sjangeren å bli akseptert som seriøs litteratur.
=== USAs Golden Age ===
SF ble oppgradert da John W. Campbell, Jr. ble utgiver av Astounding Science Fiction.
Han gav ut noveller av forfattere (Isaac Asimov, Arthur C. Clarke, Robert Heinlein) som senere ble verdenskjente. Alt i alt ble sjangeren sterkt påvirket av amerikanske forfattere på denne tiden.
En hel rekke forfattere som egentlig ikke skrev science fiction, eksperimenterte med sjangeren og ga på den måten SF et mer seriøst image (Karel Čapek, Aldous Huxley, Karin Boye, Clive Staples Lewis, Ray Bradbury, Kurt Vonnegut, George Orwell, Gore Vidal, Doris Lessing, Margaret Atwood).
=== Den nye bølgen ===
Begrepet new wave ble fra slutten av 60-tallet brukt av litteraturkritikere som en fellesnevner for en «bølge» av science fiction-forfattere som søkte bort fra idélitteraturen i retning skjønnlitteratur. Den nye bølgen ble kjennetegnet av litterære eksperimenter og en affinitet med 70-årenes «motkultur». Bøker assosiert med denne retningen befatter seg gjerne med den nære framtid, er dystopiske, har et desillusjonert menneskesyn, men er ikke sjelden gjennomført med adskillig fandenivoldskhet. Den nye bølgen ble en parentes i science fictions historie, men førte til at sjangeren fikk en viss positiv oppmerksomhet fra skjønnlitterære miljøer. Den hadde også en fornyende effekt på sjangeren, som ved midten av 60-tallet hadde vist tegn til å stivne i form så vel som idé. Noen forfattere som gjerne assosieres med denne perioden – med eller mot eget ønske – er J.G. Ballard, Frank Herbert, Michael Moorcock, Thomas M. Dish, Harlan Ellison, Samuel R. Delany, Joanna Russ og Norman Spinrad.
I Norge var særlig Jon Bing og Tor Åge Bringsværd på 70-tallet entusiastiske eksponenter for den nye retningen.
== Science fiction i Norge ==
Det har alltid vært noe oversatt science fiction på det norske markedet. H. G. Wells, Jules Verne og Edgar Rice Burroughs' fantasier ble alle tidlig oversatt – Den Hemmelighedsfulde Ø (1876), Den usynlige Mand (1901) og Prinsessen av Mars (1924) – og har etter alle solemerker hatt gode salgstall. Allers Familie-Journal publiserte føljetonger om blant annet ballongreiser til månen, på sider man kunne ta ut og selv binde inn til bøker.
Det har imidlertid vært påfallende liten interesse for science fiction eller «fremtidsromaner» som sjanger. Dette til tross for at science fiction utgjør en meget vesentlig andel av salget av fremmedspråklig litteratur solgt i Norge. I våre naboland Sverige og Danmark er forholdet et helt annet, med et betydelig antall oversettelser hvert år foruten innenlandsk produksjon.
I første halvdel av femtitallet var det et blaff av forlagsmessig interesse for sjangeren. En del ble utgitt som guttebøker for aldersgruppen 12–16 år, mellom dem noen av Robert Heinleins juveniles. Gyldendal startet i 1954 pocketbok-serien Gyldendals fremtidsromaner som introduserte Heinlein, Isaac Asimov, A.E. van Vogt, og John Wyndham for mer voksne lesere. Serien ble lagt ned etter fem utgivelser, men er i ettertid blitt ettertraktet blant nostalgiske samlere. Fire år etter, i 1958, prøvde billigbokforlaget Romanforlaget seg med serien Science Fiction. For sikkerhets skyld med forklarende lydskrift på baksiden («uttales saiens fiksjen»). Kjente science fiction-forfattere som Poul Anderson og Arthur C. Clarke ble presentert. Men igjen – etter tre utgivelser var det slutt. Samme forlag hadde forøvrig tidligere utgitt to romaner av A.E. van Vogt i en mer generelt innsiktet billigbokserie (Kronebøkene, 1954).
Utover dette har det stort sett vært tale om spredte utgivelser som ikke først og fremst henvendte seg til sjanger-publikumet i annonsering eller innpakning. Falken Forlag gjorde for eksempel på 1980-tallet en prisverdig innsats ved å oversette bøker av Strugatskij-brødrene og Ivan Jefremov, men da ut fra det perspektiv at dette var sovjetiske forfattere. Men med unntak av en kort periode fra siste halvdel av 1960-årene og ut i 1970-årene, har det sjelden vært noe som kan minne om en bevisst forlagssatsing på science fiction som sjanger i Norge. Aventura prøvde seg med to titler av Asimov: Keiserrikets fall (Foundation) i 1985, oversatt av Arne Treholt 34 år etter den amerikanske utgaven. Erobreren (Foundation and Empire) kom året etter – men siste bind i trilogien lar fortsatt vente på aeg.
Våren 1965 ble studentenes science fiction-forening, Aniara, stiftet på Universitetet i Oslo. På dette stiftelsesmøtet møttes Jon Bing og Tor Åge Bringsværd, som skulle vise seg å bli noen av de viktigste personlighetene innen norsk science fiction. B&B greide kunststykket å introdusere sjangeren på bred front for det norske publikumet på slutten av 60-tallet til starten av 70-tallet. De fikk utgitt en rikt utstyrt og mye omtalt tre-binds antologi/innføring i sjangeren i «kaffebord-format» på Den norske Bokklubben (Østenfor sol, Vestenfor måne og Stella Polaris). De fulgte opp med en serie lange temaprogrammer om science fiction i beste sendetid lørdag kveld på NRK tv. Disse programmene omfattet også dramatiseringer av klassiske noveller.
Bing & Bringsværd debuterte som dramatikere på Det Norske Teateret med et science fiction-skuespill, Å miste et romskip. De tok også initiativet til en rekke oversettelser i Gyldendals serie Lanterne science fiction. Denne billigbokserien introduserte også nye, norske forfattere som Ingar Knudtsen og Åsmund Forfang.
Noen mindre forlag hadde i mellomtiden kastet seg på med utgivelser av mer tradisjonell science fiction. Billigbokforlaget Fredhøis Forlag utga i perioden 1971–1974 hele 41 science fiction-bøker. Utvalget var hummer og kanari, men omfattet også klassikere som Ray Bradbury og Robert Bloch, samt oversettelser av relativt ferske romaner fra Poul Anderson, Philip K. Dick, Harlan Ellison og svensken Sam Lundwall. Også en ny norsk forfatter, Dag Ove Johansen, fikk slippe til. Fan-forlaget STOWA utga bøker av nye norske skribenter, blant dem Øyvind Myhre og Per G. Olsen som senere fikk slippe til på Cappelen og Gyldendal.
I en kort periode var interessen for science fiction påtagelig blant litteraturinteresserte nordmenn, men det hele dabbet av utover 70-tallet. For det store publikum ble science fiction i denne perioden synonymt med Bing & Bringsværd og den såkalte «nye bølgen» i britisk/amerikansk science fiction. Denne vinklingen var trolig i lengden ikke nok til å holde på en bred interesse.
Bing og Bringsværd har selv vært produktive som forfattere av noveller, romaner, hørespill og tv-serier innen SF-sjangeren – sammen og hver for seg. Totalt sett er det imidlertid gitt ut forholdsvis lite norsk science fiction. Blant unntakene er nevnte Øyvind Myhre, Ingar Knudtsen og Dag Ove Johansen. Disse tre forfatterne har alle omfattende forfatterskap bak seg, og deler en bakgrunn i SF-magasinet Nova på 1970-tallet.
En del forfattere har gitt ut noen få lovende bøker, i de fleste tilfellene novellesamlinger med både science fiction og annen fantastisk litteratur. Her kan Trond Buland, Einar Gjærevold, Reidar Jensen og Erik Braathen nevnes. Flere av disse debuterte på enmannsforlaget Bok og Magasinforlaget, som mot alle odds holdt det gående fra slutten av 1970-tallet inntil eieren Terje Wanberg døde i 2006. En del mainstream-forfattere med mer eller mindre uttalt interesse for science fiction har også hatt gjestespill innen sjangeren, som Axel Jensen, Elin Brodin og Eirik Austey (Tron Øgrim).
=== Se også ===
Liste over norske science fiction-bøker
== Kjente science fiction-filmer ==
Sciencefictionfilmer har en lang og rik tradisjon i populærkulturen:
Fritz Lang: Metropolis (1927)
Ettore Scola: Terrassen (1963)
Stanley Kubrick: Dr. Strangelove (1964)
Roger Vadim: Barbarella (1968)
Franklin J. Schaffner: Apeplaneten (1968)
Stanley Kubrick: 2001: En romodysse (1968)
Stanley Kubrick: A Clockwork Orange (1971)
Andrej Tarkovskij: Solaris (1972)
Steven Spielberg: Nærkontakt av 3. grad (1977)
George Lucas og andre: Star Wars (1977)
Ridley Scott: Alien (1979)
Ridley Scott: Blade Runner (1982)
Steven Spielberg: E.T. (1982)
James Cameron: Terminator (1984)
Terry Gilliam: Brazil (1985)
James Cameron: Aliens (1986)
Paul Verhoeven: Total Recall (1990)
James Cameron: Terminator II - Dommens dag (1991)
Kenneth Branagh: Mary Shelley's Frankenstein (1994)
Terry Gilliam: Twelve Monkeys (1995)
Andy Wachowski og Larry Wachowski: The Matrix (1999)
Richard Kelly: Donnie Darko (2001)
Steven Spielberg: A.I.: kunstig intelligens (2001)
Steven Spielberg: Minority Report (2002)
Suzanne Collins: The Hunger Games (2012)
== Fotnoter ==
== Eksterne lenker ==
Fabelprosa
Fandom.no
Oslo Science Fiction-Festival
sf.kjempekjekt.com – norsk blog dedikert til science fiction
Science fiction-litteratur; fra Bibliotekarstudentens nettleksikon om litteratur og medier (pdf-fil)
Science fiction-film; fra Bibliotekarstudentens nettleksikon om litteratur og medier (pdf-fil) | thumb|200px|right|Tarzan er blitt selve in-begrepet på Pulp Fiction. | 199,457 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Uruguayanske_pass | 2023-02-04 | Uruguayanske pass | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Pass', 'Kategori:Uruguay'] | Det uruguayanske passet (spansk: pasaporte uruguayo) utstedes til statsborgere av Uruguay. Passet kan brukes til utenlandsreiser og fungerer også som bevis på uruguayansk statsborgerskap. Passet er gyldig i ti år og er utformet på samme måte som de fleste av Mercosur-landenes pass.
| Det uruguayanske passet (spansk: pasaporte uruguayo) utstedes til statsborgere av Uruguay. Passet kan brukes til utenlandsreiser og fungerer også som bevis på uruguayansk statsborgerskap. Passet er gyldig i ti år og er utformet på samme måte som de fleste av Mercosur-landenes pass.
== Fakta ==
Uruguays riksvåpen er trykket på framsiden henhold ordene «República Oriental del Uruguay» (spansk): «Republikken øst for Uruguay». Ordene «PASS» og «PASAPORTE» er trykket under landets navn. De nye uruguayanske, maskinlesbare passene har et biometri (e-pass) symbol nederst.
=== Indentitetsinformasjon ===
Et uruguayansk pass inneholder følgende data:
Bilde av passets eier
Type (P)
Landskode (URU)
Passnummer
Etternavn
Fornavn
Nasjonalitet
Fødselsdato
Fødselsnummer
Kjønn
Fødselssted
Utstedende myndighet
Utstedelsesdato
Passets eiers signatur
Passets gyldighetstid
== Språk ==
Informasjonssiden er trykket på spansk, portugisisk og engelsk.
== Referanser == | Det uruguayanske passet (spansk: pasaporte uruguayo) utstedes til statsborgere av Uruguay. Passet kan brukes til utenlandsreiser og fungerer også som bevis på uruguayansk statsborgerskap. | 199,458 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gedimino_prospektas | 2023-02-04 | Gedimino prospektas | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Gamlebyen i Vilnius', 'Kategori:Gater i Vilnius'] | Gedimino Prospektas er en hovedgate i Litauens hovedstad Vilnius. Gaten er oppkalt etter storhertug Gediminas går fra Katedralplassen og forbinder Gamlebyen i Vilnius med bydelen Žvėrynas med broen over Neris.
Langs Gedimino prospektas ligger mange av de viktigste rikspolitiske institusjonene, som parlamentet, regjeringskontorer, forfatningsdomstolen, samt kulturinstitusjoner som nasjonalteateret, musikk- og teaterakademiet, og Litauens nasjonalbibliotek Martynas Mažvydas.
På 1800-tallet het gaten Šventoljo Jurgio («St. Georgsgaten»), da byen var under polsk kontroll (1920 - 1939) het den Ulica Mickiewicza (etter Adam Mickiewicz), under den tyske okkupasjonen under andre verdenskrig fikk gaten navnet Adolf-Hitler-Strasse. Under den sovjetiske okkupasjonen gaten først - Stalino prospektas og senere Lenino prospektas. Dagens navn ble tatt etter at Litauen ble selvstendig.
| Gedimino Prospektas er en hovedgate i Litauens hovedstad Vilnius. Gaten er oppkalt etter storhertug Gediminas går fra Katedralplassen og forbinder Gamlebyen i Vilnius med bydelen Žvėrynas med broen over Neris.
Langs Gedimino prospektas ligger mange av de viktigste rikspolitiske institusjonene, som parlamentet, regjeringskontorer, forfatningsdomstolen, samt kulturinstitusjoner som nasjonalteateret, musikk- og teaterakademiet, og Litauens nasjonalbibliotek Martynas Mažvydas.
På 1800-tallet het gaten Šventoljo Jurgio («St. Georgsgaten»), da byen var under polsk kontroll (1920 - 1939) het den Ulica Mickiewicza (etter Adam Mickiewicz), under den tyske okkupasjonen under andre verdenskrig fikk gaten navnet Adolf-Hitler-Strasse. Under den sovjetiske okkupasjonen gaten først - Stalino prospektas og senere Lenino prospektas. Dagens navn ble tatt etter at Litauen ble selvstendig.
== Eksterne lenker ==
(en) Gediminas Avenue – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Gedimino Prospektas er en hovedgate i Litauens hovedstad Vilnius. Gaten er oppkalt etter storhertug Gediminas går fra Katedralplassen og forbinder Gamlebyen i Vilnius med bydelen Žvėrynas med broen over Neris. | 199,459 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Louie_Vito | 2023-02-04 | Louie Vito | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltagere fra USA i X Games', 'Kategori:Deltakere for USA under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Deltakere for USA under Vinter-OL 2022', 'Kategori:Fødsler i 1988', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Personer fra Columbus i Ohio', 'Kategori:Snøbrettkjørere fra USA', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2022', 'Kategori:Snøbrettstubber', 'Kategori:Stubber 2022-02'] | Louis «Louie» Vito (født 20. mars 1988 i Columbus i Ohio) er en amerikansk snøbrettkjører som konkurrerer i halfpipe. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2010 i Vancouver, der han ble nummer 5.
| Louis «Louie» Vito (født 20. mars 1988 i Columbus i Ohio) er en amerikansk snøbrettkjører som konkurrerer i halfpipe. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2010 i Vancouver, der han ble nummer 5.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Louie Vito – Olympics.com
(en) Louie Vito – Olympedia
(en) Louie Vito – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Louie Vito – USAs olympiske komité
(en) Louie Vito – X Games
(en) Louie Vito – FIS (snøbrett) | | fødested = Columbus, Ohio, USA | 199,460 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sterling-ulykken_i_Teheran | 2023-02-04 | Sterling-ulykken i Teheran | ['Kategori:35°N', 'Kategori:51°Ø', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Flyulykker i 1974', 'Kategori:Flyulykker i Iran', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Ulykker og hendelser med Sud Aviation Caravelle'] | Sterling-ulykken i Teheran inntraff 15. mars 1974 da Sterling Airways med Super Caravelle OY-STK kom i brann på Mehrabad internasjonale lufthavn i Teheran med tap av 15 passasjerer.
Flyet som kom fra Colombo på Sri Lanka hadde mellomlandet i Teheran for drivstoff og var klarert for avgang til Københavns lufthavn med 96 passasjerer og fire manns besetning. Under taxing brøt understellet på høyre side sammen, vingen knakk og flyet kom i brann. Evakuering ble iverksatt, 81 passasjerer og besetningen ble reddet gjennom nødutgangene på venstre side.
15 personer omkom i ulykken, mens 37 personer pådro seg skader under evakueringen.
| Sterling-ulykken i Teheran inntraff 15. mars 1974 da Sterling Airways med Super Caravelle OY-STK kom i brann på Mehrabad internasjonale lufthavn i Teheran med tap av 15 passasjerer.
Flyet som kom fra Colombo på Sri Lanka hadde mellomlandet i Teheran for drivstoff og var klarert for avgang til Københavns lufthavn med 96 passasjerer og fire manns besetning. Under taxing brøt understellet på høyre side sammen, vingen knakk og flyet kom i brann. Evakuering ble iverksatt, 81 passasjerer og besetningen ble reddet gjennom nødutgangene på venstre side.
15 personer omkom i ulykken, mens 37 personer pådro seg skader under evakueringen.
== Se også ==
Sterling-ulykken i Dubai
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Informasjon om ulykken hos Aviation-safety.net | | Dato = 15. mars 1974 | 199,461 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%98stdalsveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Østdalsveien (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Østensjø'] | Østdalsveien (1, 2A–8) er en vei på Abildsø i bydel Østensjø i Oslo. Den går som blindvei sørover fra Abildsøveien.
Veien fikk navn etter den tidligere husmannsplassen Østdal (Lambertseterveien 74A) i 1928.
| Østdalsveien (1, 2A–8) er en vei på Abildsø i bydel Østensjø i Oslo. Den går som blindvei sørover fra Abildsøveien.
Veien fikk navn etter den tidligere husmannsplassen Østdal (Lambertseterveien 74A) i 1928.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Østdalsveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 636. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (Ø)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Østdalsveien (1, 2A–8) er en vei på Abildsø i bydel Østensjø i Oslo. Den går som blindvei sørover fra Abildsøveien. | 199,462 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%98stre_Aker_vei_(Oslo) | 2023-02-04 | Østre Aker vei (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Referanser til Ev6', 'Kategori:Referanser til Rv150', 'Kategori:Referanser til Rv191', 'Kategori:Referanser til Rv4', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Bjerke', 'Kategori:Veier i bydel Grorud', 'Kategori:Veier i bydel Stovner'] | Østre Aker vei (17-103, 203-243, 253-255, 18-100, 202-214, 256-400) er en av hovedveiene gjennom Groruddalen i Oslo. Østre Aker vei er fortsettelsen av Økernveien sørvest for Økernsenteret og er del av riksvei 163. Like før veien krysser inn i Akershus splittes den i to og den ene delen blir til Lørenskogveien, mens den andre delen fortsetter inn på Europavei 6 i nordgående retning. Veien har fire felt, er avkjørselsregulert og med to-plans kryss, men er ikke motorvei.
Østre Aker vei er ingen "tradisjonell" vei i historisk betydning, det meste av veien ble bygget fra 1950-tallet og fremover i en helt ny trasé, selv om den enkelte steder følger traséen til eldre veier. Veien følger dalbunnen i Groruddalen oppover og går langsmed jernbanen det meste av veien. Veien ble bygget i parseller gjennom 1960- og 70-tallet og sluttet lenge på Stovner, hvor den ble penset inn på den nåværende Brolandsveien; det var først i 1979 at veien ble forbundet med E6 og Lørenskog.
| Østre Aker vei (17-103, 203-243, 253-255, 18-100, 202-214, 256-400) er en av hovedveiene gjennom Groruddalen i Oslo. Østre Aker vei er fortsettelsen av Økernveien sørvest for Økernsenteret og er del av riksvei 163. Like før veien krysser inn i Akershus splittes den i to og den ene delen blir til Lørenskogveien, mens den andre delen fortsetter inn på Europavei 6 i nordgående retning. Veien har fire felt, er avkjørselsregulert og med to-plans kryss, men er ikke motorvei.
Østre Aker vei er ingen "tradisjonell" vei i historisk betydning, det meste av veien ble bygget fra 1950-tallet og fremover i en helt ny trasé, selv om den enkelte steder følger traséen til eldre veier. Veien følger dalbunnen i Groruddalen oppover og går langsmed jernbanen det meste av veien. Veien ble bygget i parseller gjennom 1960- og 70-tallet og sluttet lenge på Stovner, hvor den ble penset inn på den nåværende Brolandsveien; det var først i 1979 at veien ble forbundet med E6 og Lørenskog.
== Kommuner og knutepunkter ==
=== Oslo ===
Europavei 6 Tangerudkrysset, bare fra Oslo mot nord
Europavei 6 Tangerudkrysset, bare fra nord mot Oslo
Fossumveien til Stovner og Rommen → Riksvei 4
Sigurd Astrups vei til Haugenstua, bare i østlig retning
Haavard Martinsens vei til Rommen, bare i vestlig retning
Vestbyveien til Grorud / Jernkroken til Haugenstua
Grorudveien til Grorud → Riksvei 4 og Furuset → Europavei 6, i vestlig retning bare mot Oslo
Stanseveien, bare fra øst
Bedriftsveien fra Nyland til Bredtvet
Riksvei 191 Nedre Kalbakkvei / Veitvetveien Veitvet
Bomstasjon Østre Aker vei, bare i vestlig retning
privatvei til Schibsted og Siemens, bare i vestlig retning
Lunden fra Vollebekk til Brobekk, bare i vestlig retning
Brobekkveien fra Risløkka til Brobekk og til Alna
Risløkkalleen, bare i vestlig retning
Haraldrudveien til Økern næringspark og Hotell 33, bare i østlig retning
Risløkkveien til Økern næringspark og Økern stasjon
Lørentunnelen rampe mot vest til Smestad, Økerntunnelen → Riksvei 150 Svinger rundt Økernsenteret mot sørvest til Økernveien
== Referanser ==
== Litteratur ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Østre Aker vei». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 639-640. ISBN 978-82-573-1760-7. | | navn = Østre vei | 199,463 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%98streheimsveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Østreheimsveien (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Bjerke'] | Østreheimsveien (1–29, 2–50) er en vei på Årvoll i bydel Bjerkei Oslo. Den begynner og slutter i Årvollveien, som den går dels parallelt med idet den krysser Kildeveien og Stølsvegen.
Veien fikk navn i 1932 etter kafeen Østreheim, som ble drevet av det lokale skytterlaget.
Ved krysset mellom Østreheimveien og Årvollveien står minnebautaer over Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm, som ble skutt av tyskerne på skytebanen her i 1941. Minnesmerkene ble utført av Nic Schiøll i 1946. Det er også gjort oldtidsfunn i området.
| Østreheimsveien (1–29, 2–50) er en vei på Årvoll i bydel Bjerkei Oslo. Den begynner og slutter i Årvollveien, som den går dels parallelt med idet den krysser Kildeveien og Stølsvegen.
Veien fikk navn i 1932 etter kafeen Østreheim, som ble drevet av det lokale skytterlaget.
Ved krysset mellom Østreheimveien og Årvollveien står minnebautaer over Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm, som ble skutt av tyskerne på skytebanen her i 1941. Minnesmerkene ble utført av Nic Schiøll i 1946. Det er også gjort oldtidsfunn i området.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Østreheimsveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 640. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (Ø)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Østreheimsveien (1–29, 2–50) er en vei på Årvoll i bydel Bjerkei Oslo. Den begynner og slutter i Årvollveien, som den går dels parallelt med idet den krysser Kildeveien og Stølsvegen. | 199,464 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%98stvangveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Østvangveien (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Bjerke'] | Østvangveien (1A–29, 2A–26) er en vei på Årvoll i bydel Bjerke i Oslo. Den går som blindvei nordvestover fra Lofthusveien like ved dennes kryss med Årvollveien.
Veien fikk navn i 1951 etter eiendommen Østvang.
| Østvangveien (1A–29, 2A–26) er en vei på Årvoll i bydel Bjerke i Oslo. Den går som blindvei nordvestover fra Lofthusveien like ved dennes kryss med Årvollveien.
Veien fikk navn i 1951 etter eiendommen Østvang.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Østvangveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 640. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (Ø)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Østvangveien (1A–29, 2A–26) er en vei på Årvoll i bydel Bjerke i Oslo. Den går som blindvei nordvestover fra Lofthusveien like ved dennes kryss med Årvollveien. | 199,465 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%98vre_Ljanskoll_vei_(Oslo) | 2023-02-04 | Øvre Ljanskoll vei (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i bydel Nordstrand', 'Kategori:Veier på Ljan'] | Øvre Ljanskoll vei (1–35B, 2–34) er en vei på Øvre Ljanskoll i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Kronveien til Storåsveien.
Navnet ble vedtatt i 1947.
| Øvre Ljanskoll vei (1–35B, 2–34) er en vei på Øvre Ljanskoll i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Kronveien til Storåsveien.
Navnet ble vedtatt i 1947.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Øvre Ljanskoll vei». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 640. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (Ø)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Øvre Ljanskoll vei (1–35B, 2–34) er en vei på Øvre Ljanskoll i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Kronveien til Storåsveien. | 199,466 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%98vre_Myrhaugen_(Oslo) | 2023-02-04 | Øvre Myrhaugen (Oslo) | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Røa'] | Øvre Myrhaugen (3–17, 6–14) er en vei på Røa i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går som blindvei sørvestover fra Ostadalsveien.
Veien ble tidligere regnet som en del av Myrhaugen og fikk sitt nåværende navn i 1981.
| Øvre Myrhaugen (3–17, 6–14) er en vei på Røa i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går som blindvei sørvestover fra Ostadalsveien.
Veien ble tidligere regnet som en del av Myrhaugen og fikk sitt nåværende navn i 1981.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Øvre Myrhaugen». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 640. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (Ø)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | | navn = Øvre Myrhaugen | 199,467 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%98stre_Holmensvingen_(Oslo) | 2023-02-04 | Østre Holmensvingen (Oslo) | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Holmen (Oslo)'] | Østre Holmensvingen (1A–17, 2–22) er en vei på Østre Holmen i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går fra Helleveien til Tråkka.
Veien fikk navn i 1952 etter Østre Holmen gård. Den har villabebyggelse.
| Østre Holmensvingen (1A–17, 2–22) er en vei på Østre Holmen i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går fra Helleveien til Tråkka.
Veien fikk navn i 1952 etter Østre Holmen gård. Den har villabebyggelse.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Østerdalsgata». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 640. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (Ø)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Østre Holmensvingen (1A–17, 2–22) er en vei på Østre Holmen i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går fra Helleveien til Tråkka. | 199,468 |
https://no.wikipedia.org/wiki/There%E2%80%99ll_Be_Some_Changes_Made | 2023-02-04 | There’ll Be Some Changes Made | ['Kategori:Ann-Margret-sanger', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sanger fra 1921'] | «There'll Be Some Changes Made» er en sang skrevet av Benton Overstreet og William Blackstone som ble gitt ut i 1921.
Ann-Margret spilte inn sangen og ga den ut på albumet The Vivacious One i 1962. | «There'll Be Some Changes Made» er en sang skrevet av Benton Overstreet og William Blackstone som ble gitt ut i 1921.
Ann-Margret spilte inn sangen og ga den ut på albumet The Vivacious One i 1962. | «There'll Be Some Changes Made» er en sang skrevet av Benton Overstreet og William Blackstone som ble gitt ut i 1921. | 199,469 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%98sterlisvingen_(Oslo) | 2023-02-04 | Østerlisvingen (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i bydel Nordstrand'] | Østerlisvingen (1–9, 2–8) er en vei på Lambertseter i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Østerliveien til Gina Krogs vei.
Veien fikk navn i 1955 etter plassen Østli (under Abildsø). Den har blokkbebyggelse (ark. Byarkitektens kontor, fullført 1954–56) i Nylænde borettslag.
| Østerlisvingen (1–9, 2–8) er en vei på Lambertseter i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Østerliveien til Gina Krogs vei.
Veien fikk navn i 1955 etter plassen Østli (under Abildsø). Den har blokkbebyggelse (ark. Byarkitektens kontor, fullført 1954–56) i Nylænde borettslag.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Østerlisvingen». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 638. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (Ø)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Østerlisvingen (1–9, 2–8) er en vei på Lambertseter i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Østerliveien til Gina Krogs vei. | 199,470 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Make_You_Feel_My_Love | 2023-02-04 | Make You Feel My Love | ['Kategori:Adele-sanger', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Singler fra 1997', 'Kategori:Singler fra 2008'] | «Make You Feel My Love» er en kjærlighetssang skrevet og sunget av Bob Dylan. Han skrev den for sitt album Time Out of Mind fra 1997. En versjon sunget av Billy Joel, ble utgitt tidligere samme år med tittelen «To Make You Feel My Love».
Senere fikk Bob Dylan utgitt sangen som singel.
Mange artister har spillt inn cover-versjoner senere, som Clare Dunn, Adele, Garth Brooks, Shane Filan, Bryan Ferry, Kelly Clarkson, Ane Brun og Nick Knowles.
| «Make You Feel My Love» er en kjærlighetssang skrevet og sunget av Bob Dylan. Han skrev den for sitt album Time Out of Mind fra 1997. En versjon sunget av Billy Joel, ble utgitt tidligere samme år med tittelen «To Make You Feel My Love».
Senere fikk Bob Dylan utgitt sangen som singel.
Mange artister har spillt inn cover-versjoner senere, som Clare Dunn, Adele, Garth Brooks, Shane Filan, Bryan Ferry, Kelly Clarkson, Ane Brun og Nick Knowles.
== Adeles versjon ==
«Make You Feel My Love» er Adeles siste singel til hennes debutalbum 19. Sangen er også hennes første cover, og ble originalt sunget og skrevet av Bob Dylan. Hennes versjon ble utgitt 27. oktober 2008.
=== Formater ===
Digital nedlasting (versjon 1)
«Make You Feel My Love» – 3:32Digital nedlasting (versjon 2)
«Make You Feel My Love» – 3:32
«Make You Feel My Love» (video) – 3:32CD-singel
«Make You Feel My Love» – 3:32
«Painting Pictures» – 3:3319 versjon
«Make You Feel My Love» – 3:32«19 Deluxe version»
«Make You Feel My Love» (live at Hotel Cafe) – 3:52Chimes of Freedom live versjon
«Make You Feel My Love» (sunget live på WXPN) – 4:04Live at the Royal Albert Hall live versjon
«Make You Feel My Love (Live)» - 3:48
=== Mediabruk og livefremføringer ===
Adeles versjon av sangen ble brukt i tv-serier som Lipstick Jungle, Brothers & Sisters, Ghost Whisperer, One Tree Hill, Parenthood, Hellcats og Bones. Ellers ble også sangen sunget av Lea Michele under tributepisoden til avdøde Cory Monteith i femte sesong av Glee.
Låten ble benyttet i An Evening With Adele, Adele Live og iTunes Live from SoHo. Under konserten hun holdt i Royal Albert Hall dedikerte hun sangen til Amy Winehouse, og sa at hun sang sangen hver kveld siden hun døde til minne for henne. Hun fremførte også sangen live på prateprogrammet The Late Show with David Letterman.
== Norske versjoner ==
Eigil Berg sang «Min kjærlighet til deg» (gjendikting av Erik Lie), med New Jordal Swingers på albumet «Indigo» i 2001.
Bjarte Hjelmeland gjendiktet og spilte inn sin versjon («Fordi jeg elsker deg») i 2008. Wenche Myhre spilte sangen på showet En aften med Wenche og Anders.
Anne Grete Preus skrev en norsk tekst til sangen til sitt album Nesten alene fra 2010, med tittelen «Fylt av min kjærlighet».
Ingebjørg Bratland gav sangen nynorsk språkdrakt med «Fordi eg elskar deg» på sitt album Månesinn (2015). Bratlands tekst er basert på Bjarte Hjelmelands gjendiktning fra 2008.
Marja Mortensson gav sangen sørsamisk språkdrakt med "Mov gieriesvoetine" i NRK-serien De neste i 2021. Sangen ble utgitt som nedlastbar single.
== Referanser == | «Make Love to Me» er en sang skrevet av Bill Norvas, Alan Copeland, Leon Rappolo, Paul Mares, Ben Pollack, George Brunies, Mel Stitzel og Walter Melrose som ble gitt ut i 1954. | 199,471 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%98stvollveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Østvollveien (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Nordstrand (delområde)', 'Kategori:Veier på Nordstrand (strøk)'] | Østvollveien (1A–21, 4A–20) er en vei på Nordstrand (bydel Nordstrand) i Oslo. Den går sørover fra Tungebråtveien og ender som blindvei sør for Bakketoppen.
Veien fikk navn i 1927 etter eiendommen Østvoll (i Tungebråtveien 1).
| Østvollveien (1A–21, 4A–20) er en vei på Nordstrand (bydel Nordstrand) i Oslo. Den går sørover fra Tungebråtveien og ender som blindvei sør for Bakketoppen.
Veien fikk navn i 1927 etter eiendommen Østvoll (i Tungebråtveien 1).
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Østvollveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 640. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (Ø)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Østvollveien (1A–21, 4A–20) er en vei på Nordstrand (bydel Nordstrand) i Oslo. Den går sørover fra Tungebråtveien og ender som blindvei sør for Bakketoppen. | 199,472 |
https://no.wikipedia.org/wiki/J%C3%B8rg-Fr._Ellertsen | 2023-02-04 | Jørg-Fr. Ellertsen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 19. april', 'Kategori:Fødsler i 1932', 'Kategori:Impresarioer', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske platedirektører', 'Kategori:Personer fra Bergen kommune', 'Kategori:Personer tilknyttet Dizzie Tunes', 'Kategori:Personer tilknyttet Vazelina Bilopphøggers', 'Kategori:Revy'] | Jørg-Fr. Ellertsen, fødenavn Jørg-Fredrik Heinichen Ellertsen, (født 19. april 1932 i Bergen) er en norsk impresario, manager, sceneprodusent og teatersjef. Han har blant annet arbeidet tett med aktører som Wenche Myhre, Dizzie Tunes, Grethe Kausland, Benny Borg, Vazelina Bilopphøggers, Øivind Blunck, Hege Schøyen, Øystein Sunde og Gitarkameratene.Ellertsen begynte sin karriere i Bergen som impresario, for blant annet Johnny Bergh, og utgiver av en jazzavis, før han i 1958 ble hentet til Egil Monn-Iversen A/S i Oslo. Dette selskapet ble seks år senere tatt over av Arne Bendiksen, og Ellertsen svarte da med å starte sitt eget platemerke og produksjonsselskap, Troll. Blant de første artistene her var Dizzie Tunes, Lars Bjune, Arild Bjørk, The Zodiacs, Laila og Lasse, Jan Hørtun og Inge Stordahl. Troll ble ett av de største norske platemerkene utover på 60-tallet, og hadde på høyden en singelutgivelse i uken.Dizzie Tunes var sentrale i Troll, og gruppen skulle også danne utgangspunktet da Ellertsen på 70-tallet startet med teater- og revyoppsetninger. Sammen gjorde de Dizzie Tunes til én av de viktigste musikalske gjøglertruppene i sin samtid, i tradisjonen fra The Monn Keys.
I 1990 overtok Jørg-Fr. Ellertsen utestedet Humla i Oslo, som under navnet Dizzie Showteater ble Dizzie Tunes' egen scene, hovedsakelig brukt av andre artister i Ellertsens stall, som Øivind Blunck, Hege Schøyen og Øystein Sunde.
Ellertsen er æresmedlem av Den norske impresario forening (DENIF).
Han fikk fagprisen i Komiprisen 2005, og Leif Justers ærespris i 2006.
| Jørg-Fr. Ellertsen, fødenavn Jørg-Fredrik Heinichen Ellertsen, (født 19. april 1932 i Bergen) er en norsk impresario, manager, sceneprodusent og teatersjef. Han har blant annet arbeidet tett med aktører som Wenche Myhre, Dizzie Tunes, Grethe Kausland, Benny Borg, Vazelina Bilopphøggers, Øivind Blunck, Hege Schøyen, Øystein Sunde og Gitarkameratene.Ellertsen begynte sin karriere i Bergen som impresario, for blant annet Johnny Bergh, og utgiver av en jazzavis, før han i 1958 ble hentet til Egil Monn-Iversen A/S i Oslo. Dette selskapet ble seks år senere tatt over av Arne Bendiksen, og Ellertsen svarte da med å starte sitt eget platemerke og produksjonsselskap, Troll. Blant de første artistene her var Dizzie Tunes, Lars Bjune, Arild Bjørk, The Zodiacs, Laila og Lasse, Jan Hørtun og Inge Stordahl. Troll ble ett av de største norske platemerkene utover på 60-tallet, og hadde på høyden en singelutgivelse i uken.Dizzie Tunes var sentrale i Troll, og gruppen skulle også danne utgangspunktet da Ellertsen på 70-tallet startet med teater- og revyoppsetninger. Sammen gjorde de Dizzie Tunes til én av de viktigste musikalske gjøglertruppene i sin samtid, i tradisjonen fra The Monn Keys.
I 1990 overtok Jørg-Fr. Ellertsen utestedet Humla i Oslo, som under navnet Dizzie Showteater ble Dizzie Tunes' egen scene, hovedsakelig brukt av andre artister i Ellertsens stall, som Øivind Blunck, Hege Schøyen og Øystein Sunde.
Ellertsen er æresmedlem av Den norske impresario forening (DENIF).
Han fikk fagprisen i Komiprisen 2005, og Leif Justers ærespris i 2006.
== Diskografi ==
(ufullført)
The Key Brothers: Marianna/Fjerne land (1962)
The Key Brothers: Jessica/Caterina (1962)
Åshild Helgevold: Mamma, er det virkelig sant?/Pølser og polka (1962)
Wenche Myhre: Wenche Myhre (1963)
Jan Hørtun: Gi meg ditt svar/Kun for deg (1964)
Al Bishop med Dizzie Tunes: When It's Springtime in the Rockies (1964)
Al Bishop med The Troll Keys: Anna Marie/Where (1964)
The Troll Keys: Norwegian Singsongs (1964)
Tore Løvgreens Kvartett: Gay Norwegian Tunes In the Old Norwegian Style (1965)
The Troll Keys: Norwegian Singsongs (1965)
Liz Baxter & The Troll Keys: Du stjal mitt unge hjerte/En dør står åpen for min venn (1965)
Al Bishop med The Troll Keys: Fire of Midnight/In the Chapel In the Moonlight (1965)
The Key Brothers: Brød med smør på/Brønnen der hjemme (1965)
Jan Erik Berntsen: Fremmede havner/Ditt hjerte svek (1965)
Erling Volden: Ave Maria/Romantica (1965)
Lars Bjune: Hvileløs Tramp/Når kjærligheten flytter (1965)
The Key Brothers & The Quivers: Og så... kom helgenen frem (1965)
The Key Brothers & The Quivers: I lust och nød/Mina førsta barndomsår (1965)
Jan Hørtun: Hør på meg/Hun jeg var glad i forlot meg (1965)
Liz Baxter: Vær så snill og lær hva jeg heter/Vekk meg om hundre år (1965)
The Key Brothers & The Quivers: Så kom "helgenen" frem/Kriminaltango (1965)
Dizzie Tunes: Du er min skygge/Susse-bassa mi (1965)
Billy Strange: The James Bond Theme/007 Theme (1965)
Joe & Eddie: Gabrielle/He's Got the Whole WorldIn His Hands (1965)
Billy Strange: Thunderball/9th Man Theme (1965)
Group Impertinent: Always It's You/Sue (1966)
The Quivers: Greensleeves/Ständchen (1966)
Laila Granum: Love and Kisses/Det er ikke no' for meg (1966)
Robert Dell: En gång fanns/Jimmy Brown (1966)
Direksjonsmusikken/Svæveru'-koret: "Tøffe Tom" presents Direksjonsmusikken/Svæveru-koret (1966)
The Arrows: Why Are You Crying/Down the Line (1966)
Robert Dell: Døden i bot/How Can You Say (1966)
The Young Norwegians: Plenty Nothingness and Love/Det står ein friar uti garde (1966)
Gjermund Eggen med Dizzie Tunes: Engerdal-valsen/Senorita i Engerdal (1967)
Baptistkirkens Musikkforening Risør: Himlen er mitt hjem (1967)
Dizzie Tunes: Don't Go Breaking My Heart/Uncle Johnny (1967)
Tor L. Rønneberg: Min himmelske far (1967)
Lind-Arnold Solstad: Inga stora bevingade ord/Du gamle jord (1967)
Dizzie Tunes: Små nära ting/Jag känner en flicka (1967)
Gjermund Eggen: Gull-gutten/Lenge leve friheten (1967)
Al Bishop: Al Bishop (1967)
Jay Epae: The Creep/Hold on Tight (1967)
Troll: Memories of Bergen (1967)
Anders Heimtun: Lær meg be mitt fadervår (1967)
Dizzie Tunes: I Napoli/Vägen till morgonstad (1967)
Anders Heimtun med Hermund Tronviks orkester: Hvit som sne (1967)
Dizzie Tunes: God Jul (1967)
Ole Ivars: Regnets rytme/En stjernenatt (1968)
Michelles: You've Got Love/I Don't Want to Spoil the Party (1968)
Ole Ivars: Har jeg sagt deg alt jeg ville si deg?/Line (1968)
Dizzie Tunes: Et bitte lite miniskjørt/En friers dagbok (1968)
Michelles: You've Got Love/I Don't Want to Spoil the Party (1968)
Linn Arnold and the Dukes: Har jeg sagt deg alt jeg ville si deg?/Jeg venter på ditt svar (1968)
Ole Ivars: Hun er atten år i dag/Det hjelper slettes ikke (1968)
Ole Ivars: Ole Ivars (1968)
Michelles: Hvor er du/Kom tilbake (1968)
Michelles: Du må tro/Fatter (1969)
Vestlandsduoen: Ingen veit/Huset på haugen (1969)
Dizzie Tunes: 12 x Dizzie Tunes (1969)
Vidar Sandbeck: Vidar synger Sandbeck (1969)
Ole Ivars: Jeg vil se deg smile (1969)
Kjell Haave med Revykvartetten: Sjakkmatt (Uken 70) (1970)
Ole Ivars: Sjømannen og stjernen/Min gamle gule flymaskin (1970)
Grethe Kausland & Dizzie Tunes: Hei-hå hei-hå (1973)
Dizzie Tunes: Den aller siste Ra-ta-ta-ta-ta (1973)
Grethe Kausland & Dizzie Tunes: Norsklåt (1973)
Grethe Kausland & Dizzie Tunes: Folk i nord (1973)
Dizzie Tunes & Grethe Kausland: Tut og kjør/En bitteliten funklende stjerne (1974)
Irene Vang: En sommerferie/Før eller siden (1977)
Uncle Albins: Uncle Albins (1977)
Halvard Kauslands Kvintett: Gammeldansfavoritter (1977)
IFPI: Sett fra lydsiden (1977)
Dizzie Tunes: Glad jul (1977)
Grethe Kausland: A Taste of Grethe Kausland (1978)
Spellemannprisen: 16 prisvinnere med en gave i toner (1979)
Grethe Kausland: Grethe synger Lille Grethe (1979)
Trygve Ingebretsen og hans orkester: Fiin gammel (glade låter i nygamle takter) (1980)
Benny Borg: Benny Borg synger Elvis (1980)
Harald Heide-Steen jr. & Totto Osvold: Tyristsjef Ottmar X Johannesen (1983)
Tore Holm/Beep: Frister meg/Kamuflering (1984)
Bitten/Totenschlager: Bitten-kassetten (1988)
Den akustiske gitarliga: Den akustiske gitarliga presenterer (1988)
Wenche Myhre: La meg være ung – Komplett 1960–1965 (1993)
Vazelina Bilopphøggers: Gammel Oppland (1994)
Wenche Myhre: Wenches beste 1960-97 (1997)
Dizzie Tunes: Dizzie Tunes 40 beste (1999)
Wenche Myhre: Wenche Myhre in Concert (2008)
Dizzie Tunes: Nå er det jul igjen (2009)
Hovedøen Social Club: Salsa til folket! (2015)
Troll: Trollkrem – Troll Records 1964–1974 (2015)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Jørg-Fr. Ellertsen på Discogs | Jørg-Fr. Ellertsen, fødenavn Jørg-Fredrik Heinichen Ellertsen, (født 19. | 199,473 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%98verliveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Øverliveien (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Søndre Nordstrand'] | Øverliveien (1–89B, 2–88) er en vei på Klemetsrud i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Det er en blindvei på nordsiden fra Enebakkveien.
Navnet ble vedtatt i 1978 etter eiendommen Øverli, øverst i veien. Den var opprinnelig en husmannsplass kalt Gjerdsrudlia, men ble ombygget til villa og fikk nytt navn i 1890-årene.
| Øverliveien (1–89B, 2–88) er en vei på Klemetsrud i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Det er en blindvei på nordsiden fra Enebakkveien.
Navnet ble vedtatt i 1978 etter eiendommen Øverli, øverst i veien. Den var opprinnelig en husmannsplass kalt Gjerdsrudlia, men ble ombygget til villa og fikk nytt navn i 1890-årene.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Øverliveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 640. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (Ø)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Øverliveien (1–89B, 2–88) er en vei på Klemetsrud i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Det er en blindvei på nordsiden fra Enebakkveien. | 199,474 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Please_Don%E2%80%99t_Talk_About_Me_When_I%E2%80%99m_Gone | 2023-02-04 | Please Don’t Talk About Me When I’m Gone | ['Kategori:Ann-Margret-sanger', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sanger fra 1930'] | «Please Don't Talk About Me When I'm Gone» er en sang skrevet av Sam H. Stept og Sidney Clare som ble gitt ut i 1930.
Ann-Margret spilte inn sangen og ga den ut på albumet The Vivacious One i 1962.
| «Please Don't Talk About Me When I'm Gone» er en sang skrevet av Sam H. Stept og Sidney Clare som ble gitt ut i 1930.
Ann-Margret spilte inn sangen og ga den ut på albumet The Vivacious One i 1962.
== Eksterne lenker ==
(en) Please Don't Talk About Me When I'm Gone på MusicBrainz | «Please Don't Talk About Me When I'm Gone» er en sang skrevet av Sam H. Stept og Sidney Clare som ble gitt ut i 1930. | 199,475 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%98vre_Lunden_(Oslo) | 2023-02-04 | Øvre Lunden (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Bjerke'] | Øvre Lunden (1–15, 2–10) er en vei på Linderudi bydel Bjerke i Oslo. Den går som blindvei sør- og østover fra nær enden av Økernveien.
Den har navn etter Lunden kloster (i nr. 3–5).
| Øvre Lunden (1–15, 2–10) er en vei på Linderudi bydel Bjerke i Oslo. Den går som blindvei sør- og østover fra nær enden av Økernveien.
Den har navn etter Lunden kloster (i nr. 3–5).
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Øvre Lunden». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 640. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (Ø)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | | navn = Øvre Lunden | 199,476 |
https://no.wikipedia.org/wiki/M6 | 2023-02-04 | M6 | ['Kategori:Pekere', 'Kategori:Pekersider som kombinerer tall og bokstaver', 'Kategori:Tobokstavsord'] | M6 eller M-6 kan vise til:
BMW M6, en sportsbil basert på BMW 6-serien
M6 (Berlins sporvei), en sporveilinje i Berlin
M6 (Ungarn), en motorvei i Ungarn
M6 Linebacker, et amerikansk selvdrevet luftvernsystem
Ingram M6, en amerikansk maskinpistol som ble produsert fra 1949 til 1952
M-6, kallenavn på M-621, en lastebil med flatkasse som var i bruk i det norske Forsvaret fra 1960-tallet til den ble utrangert på 1990-tallet
M6, skruer og muttere med metriske gjenger i dimensjonen 6 mm, se Gjenge#Standarder
M6, en metrolinje under bygging i Istanbul, se Istanbuls metro#M6
M6, IATA-flyselskapskode for det amerikanske flyselskapet Amerijet International
M6 (tv-kanal), en fransk tv-kanal | M6 eller M-6 kan vise til:
BMW M6, en sportsbil basert på BMW 6-serien
M6 (Berlins sporvei), en sporveilinje i Berlin
M6 (Ungarn), en motorvei i Ungarn
M6 Linebacker, et amerikansk selvdrevet luftvernsystem
Ingram M6, en amerikansk maskinpistol som ble produsert fra 1949 til 1952
M-6, kallenavn på M-621, en lastebil med flatkasse som var i bruk i det norske Forsvaret fra 1960-tallet til den ble utrangert på 1990-tallet
M6, skruer og muttere med metriske gjenger i dimensjonen 6 mm, se Gjenge#Standarder
M6, en metrolinje under bygging i Istanbul, se Istanbuls metro#M6
M6, IATA-flyselskapskode for det amerikanske flyselskapet Amerijet International
M6 (tv-kanal), en fransk tv-kanal | M6 eller M-6 kan vise til: | 199,477 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Festningens_gymnastikksal | 2023-02-04 | Festningens gymnastikksal | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Akershus festning', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk fullført i 1861', 'Kategori:Byggverk i Oslo'] | Festningens gymnastikksal er en bygning i det ytre festningsområde av Akershus festning, Oslo. Bygningen ble oppført i 1861 av arkitektene A.F.W. von Hanno og H.E. Schirmer. Den fikk et tilbygg i 1891 og ble ombygget i 1954 til 1955. Bygningen er i det vesentlige fredet.
| Festningens gymnastikksal er en bygning i det ytre festningsområde av Akershus festning, Oslo. Bygningen ble oppført i 1861 av arkitektene A.F.W. von Hanno og H.E. Schirmer. Den fikk et tilbygg i 1891 og ble ombygget i 1954 til 1955. Bygningen er i det vesentlige fredet.
== Møte- og konsertlokale ==
Gymnastikksalen ble på 1800-tallet også brukt som møte- og konsertlokale. C.J. Hambro forteller i en tale i Universitetets Aula i 1938, om et stort folkemøte i 1863 i og utenfor gymnastikksalen. Møtet vedtok en støtteresolusjon for Polen i landets kamp for løsrivelse fra Russland. Resolusjonen som ifølge Hambro «ble vedtatt med den mest bestemte tilslutning», lød slik:
Det polske Folk er, uden at have krænket eller udfordret sine Naboer, ved deres Overmagt berøvet Uafhængigheden paa en retløs Maade, som truer enhver mindre Stat med de største Farer.
Under en konsert søndag den 3. november 1889 ble det holdt konsert i Festningens gymnastikksal til støtte for de streikende fyrstikkarbeiderne. Gymnastikksalen var stilt gratis til disposisjon av Akershus' kommandant. Under konserten opptrådte Agathe Backer Grøndahl, Gina Oselio og ekteparet Mally og Thorvald Lammers. Etter denne konserten ble 1000 kroner overlevert til streikekomiteen.
Festningens gymnastikksal ble på 1880-tallet relativt ofte brukt som konsertlokale, blant annet av Musikforeningen og Cæciliaforeningen.
== Referanser == | Festningens gymnastikksal er en bygning i det ytre festningsområde av Akershus festning, Oslo. Bygningen ble oppført i 1861 av arkitektene A. | 199,478 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%98sterliveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Østerliveien (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i bydel Nordstrand'] | Østerliveien (1–57B, 2–66B) er en vei på Brattlikollen og Lambertseter i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Sandstuveien til Lambertseterveien.
Navnet ble vedtatt i 1926.
I nr. 9A er Berg (gnr./bnr. 160/18), et småbruk som ble utskilt fra Abildsø i 1906. Lambertseter alders- og sykehjem er i nr. 42. I nr. 56 er en boligblokk som ble oppført i 1950–51 og går for å være landets første drabantbyblokk.
| Østerliveien (1–57B, 2–66B) er en vei på Brattlikollen og Lambertseter i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Sandstuveien til Lambertseterveien.
Navnet ble vedtatt i 1926.
I nr. 9A er Berg (gnr./bnr. 160/18), et småbruk som ble utskilt fra Abildsø i 1906. Lambertseter alders- og sykehjem er i nr. 42. I nr. 56 er en boligblokk som ble oppført i 1950–51 og går for å være landets første drabantbyblokk.
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Østerliveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 638. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (Ø)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Østerliveien (1–57B, 2–66B) er en vei på Brattlikollen og Lambertseter i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Sandstuveien til Lambertseterveien. | 199,479 |
https://no.wikipedia.org/wiki/V%C3%A5ghalsen_(Oslo) | 2023-02-04 | Våghalsen (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Sagene'] | Våghalsen (1–9, 2–14) er en vei på Ila i bydel Sagene i Oslo. Den går fra Maridalsveien til Sagveien.
Veien fikk navn i 1983 etter en eldre, men bortregulert gate som lå på omtrent samme sted. Denne igjen hadde navn etter fossen Våghalsen i Akerselva (nedenfor Beierbrua).
I nr. 2–12 er det trehusbebyggelse, for det meste vertikaldelte tomannsboliger, oppført i 1983–85, men tilpasset områdets gamle trehusbebyggelse.
| Våghalsen (1–9, 2–14) er en vei på Ila i bydel Sagene i Oslo. Den går fra Maridalsveien til Sagveien.
Veien fikk navn i 1983 etter en eldre, men bortregulert gate som lå på omtrent samme sted. Denne igjen hadde navn etter fossen Våghalsen i Akerselva (nedenfor Beierbrua).
I nr. 2–12 er det trehusbebyggelse, for det meste vertikaldelte tomannsboliger, oppført i 1983–85, men tilpasset områdets gamle trehusbebyggelse.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Våghalsen». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 627. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
Oslo kommunes bydelsoversikt | Våghalsen (1–9, 2–14) er en vei på Ila i bydel Sagene i Oslo. Den går fra Maridalsveien til Sagveien. | 199,480 |
https://no.wikipedia.org/wiki/V%C3%A6ringkleiva_(Oslo) | 2023-02-04 | Væringkleiva (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Gamle Oslo'] | Væringkleiva (1–3, 2–6) er en vei i bydel Gamle Oslo. Den går ned Ekebergskrenten mot Kværner, fra Ryenbergveien til Konows gate.
Veien fikk navn i 1914 etter væringene.
| Væringkleiva (1–3, 2–6) er en vei i bydel Gamle Oslo. Den går ned Ekebergskrenten mot Kværner, fra Ryenbergveien til Konows gate.
Veien fikk navn i 1914 etter væringene.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Væringskleiva». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 626. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
Oslo kommune – Bydelsoversikt | Væringkleiva (1–3, 2–6) er en vei i bydel Gamle Oslo. Den går ned Ekebergskrenten mot Kværner, fra Ryenbergveien til Konows gate. | 199,481 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Von_%C3%98tkens_vei_(Oslo) | 2023-02-04 | Von Øtkens vei (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Ljan'] | Von Øtkens vei (1–5B, 2–14) er en vei på Ljan i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Gladvollveien til Ljansbakken.
Veien fikk navn i 1917 etter generalmajor Johan Wilhelm von Øtken (1668–1733), som en periode var sjef for Nordenfjeldske Dragonregiment, og som eide Nedre Ljan i 1712–22.
| Von Øtkens vei (1–5B, 2–14) er en vei på Ljan i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Gladvollveien til Ljansbakken.
Veien fikk navn i 1917 etter generalmajor Johan Wilhelm von Øtken (1668–1733), som en periode var sjef for Nordenfjeldske Dragonregiment, og som eide Nedre Ljan i 1712–22.
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Von Øtkens vei». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 625. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (V)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Von Øtkens vei (1–5B, 2–14)Basert på kartverk, da veien ved en feil ikke er oppført i Oslo kommunes bydelsoversikt. er en vei på Ljan i bydel Nordstrand i Oslo. | 199,482 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Volvat_terrasse_(Oslo) | 2023-02-04 | Volvat terrasse (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder ISBN-feil', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Ullern'] | Volvat terrasse (1–21, 2–20) er en vei på Volvat i bydel Ullern i Oslo. Den går som blindvei sørvestover fra Sørkedalsveien like øst for Vestre gravlund.
Navnet ble vedtatt i 1939. I nr. 10 er våningshuset på Store Frøen..
| Volvat terrasse (1–21, 2–20) er en vei på Volvat i bydel Ullern i Oslo. Den går som blindvei sørvestover fra Sørkedalsveien like øst for Vestre gravlund.
Navnet ble vedtatt i 1939. I nr. 10 er våningshuset på Store Frøen..
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2000). «Volvat terrasse». Oslo byleksikon (4. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 483. ISBN 978-82-573-0815-3.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (V)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Volvat terrasse (1–21, 2–20) er en vei på Volvat i bydel Ullern i Oslo. Den går som blindvei sørvestover fra Sørkedalsveien like øst for Vestre gravlund. | 199,483 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Torgny_Segerstedts_vei_(Oslo) | 2023-02-04 | Torgny Segerstedts vei (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Nordre Aker', 'Kategori:Veier i bydel Vestre Aker'] | Torgny Segerstedts vei er en del av Ring 3 i Oslo. Navnet betegner stykket fra Holmenveien i vest til Sognsveien i øst. Det vil si nedenfor Rikshospitalet, Gaustad sykehus og Blindern videregående skole (tidligere Sogn videregående skole) og ovenfor Forskningsparken og Sogn hagekoloni. Den vestre fortsettelsen heter Viggo Hansteens vei og den østre Kaj Munks vei.
Veien fikk navn i 1945 etter Torgny Segerstedt, som gjorde en stor innsats for Norge under den andre verdenskrig.
Eneste veinummer i bruk er 11 (McDonald's).
| Torgny Segerstedts vei er en del av Ring 3 i Oslo. Navnet betegner stykket fra Holmenveien i vest til Sognsveien i øst. Det vil si nedenfor Rikshospitalet, Gaustad sykehus og Blindern videregående skole (tidligere Sogn videregående skole) og ovenfor Forskningsparken og Sogn hagekoloni. Den vestre fortsettelsen heter Viggo Hansteens vei og den østre Kaj Munks vei.
Veien fikk navn i 1945 etter Torgny Segerstedt, som gjorde en stor innsats for Norge under den andre verdenskrig.
Eneste veinummer i bruk er 11 (McDonald's).
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Torgny Segerstedts vei». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 572. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (T)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 26. oktober 2014. Besøkt 7. november 2015. | | navn = Torgny Segerstedts vei | 199,484 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alkestis | 2023-02-04 | Alkestis | ['Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dramaer av Evripides', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Alkestis (gresk: Ἄλκηστις, Alkēstis) er en athensk tragedie eller drama av tvetydig sjanger av den antikke greske dramatikeren Evripides. Den ble første gang satt opp og framført ved byfestivalen Dionysia i 438 f.Kr. Dikteren presenterte det som den siste delen av en tetralogi av skuespill som ikke hadde innbyrdes sammenheng i tragedietevlingen hvor han vant andreprisen. Dette opplegget var utenom det vanlige da den fjerde delen var normalt et satyrspill. Stykkets tvetydig, tragikomiske tone — som kan vurderes som en «munter romanse» eller «bitter ironisk» — har gitt teaterstykket betegnelsen «problemdrama». Alkestis er, muligens med unntak av Rhesos, den eldste bevarte drama av Evripides, skjønt på den tiden da stykket ble satt opp hadde dikteren allerede skrevet skuespill i 17 år.Stykket forteller om Alkestis, Pelias' datter, som påtok seg å dø for sin ektemann Admetos, ble reddet under helten Herakles' opphold i Thessalia da han overvant underverdens guder og tvang dem til å gi Alkestis tilbake. Sofokles vant førsteprisen foran Evripides' tetrelogi med De kretiske kvinner, Alkemeon i Psofis, Telefos og Alkestis.
| Alkestis (gresk: Ἄλκηστις, Alkēstis) er en athensk tragedie eller drama av tvetydig sjanger av den antikke greske dramatikeren Evripides. Den ble første gang satt opp og framført ved byfestivalen Dionysia i 438 f.Kr. Dikteren presenterte det som den siste delen av en tetralogi av skuespill som ikke hadde innbyrdes sammenheng i tragedietevlingen hvor han vant andreprisen. Dette opplegget var utenom det vanlige da den fjerde delen var normalt et satyrspill. Stykkets tvetydig, tragikomiske tone — som kan vurderes som en «munter romanse» eller «bitter ironisk» — har gitt teaterstykket betegnelsen «problemdrama». Alkestis er, muligens med unntak av Rhesos, den eldste bevarte drama av Evripides, skjønt på den tiden da stykket ble satt opp hadde dikteren allerede skrevet skuespill i 17 år.Stykket forteller om Alkestis, Pelias' datter, som påtok seg å dø for sin ektemann Admetos, ble reddet under helten Herakles' opphold i Thessalia da han overvant underverdens guder og tvang dem til å gi Alkestis tilbake. Sofokles vant førsteprisen foran Evripides' tetrelogi med De kretiske kvinner, Alkemeon i Psofis, Telefos og Alkestis.
== Hendelsene forut for dramaets begynnelse ==
Lenge før hendelsene som er stykkets begynnelse var kong Admetos blitt bønnhørt av skjebnegudinnene moirene den gunst å få leve forbi den tildelte tid av hans død. Moirene ble overtalt til å tillate dette av guden Apollon (som hadde fått dem fulle). Denne uvanlige byttehandelen ble gjort etter at Apollon var blitt forvist fra Olympos for ni år og tilbrakte tiden i tjeneste hos kongen i Thessalia, en mann kjent for sin gjestemildhet og som behandlet Apollon godt. Guden ønsket derfor å komme med en gjenytelse og tilbød Admetos friheten fra døden. Gaven kom imidlertid med en ulempe; Admetos måtte finne en som kunne ta hans plass da Døden kom for å kreve ham.
Da tiden kom for Admetos å dø og han hadde fortsatt ikke funnet en som kunne erstattet ham. Hans far Feres var ikke villig til å ofre seg for sin sønn og mente at det var latterlig at han skulle bli bedt om å gi opp sitt liv som han var vel tilfreds med for denne merkelig avtalen. Til sist sa Admetos' oppofrende hustru Alkestis seg villig til å dø for at hennes ektemann skulle få leve ettersom hun ikke ville la sine barn bli farløse. Ved begynnelsen av skuespillet er hun nær ved å dø.
== Personer ==
Apollon
Thanatos
Admetos, konge av Ferai
Alkestis, hans hustru
Eumelos, deres sønn
Feres, Admetos' far
Herakles
En tjenerinne
En tjener
Andre tjenestefolk
Kor av eldre fra Ferai
== Handling ==
I stykkets prolog kommer guden Apollon ut av Admetos' hus i Ferai (dagens by Velestino i Magnesia), kledd i hvitt og bærer sin gylne bue, med den hensikt å forsøke å bli merket av den umiddelbare døden til Alkestis som ble trøstet innenfor. Han gir en redegjørelse av hendelsene som har ført fram til dette øyeblikket. Han hilser ankomsten til Thanatos (Døden) da han kommer, kledd i svart og bærende på et sverd. Han er der i rollen som psykopomp for å frakte Alkestis til underverden. Thanatos utfordret Apollons åpenbare forsvar av Alkestis og anklaget ham for «vridende lureri» da han hjalp Admetos å bedra døden i første omgang. Apollon beroliget ham og i et avsnitt med raske og godmodig utveksling, stikomyti, foreslår han å utsette Admetos' død, noe som blir sarkastisk avvist. «For en gangs skyld,» konkluderer Thanatos, «kan du ikke få hva som ikke er ditt.» beseiret forlater Apollon scenen rasende, men spår at en mann (Herakles) vil bryte Alkestis ut av Dødens klør. Alene med publikum advarer Thanatos at «dette var en gud av mange ord; men ord er ikke nok» før han dytter døren opp med spissen av sverdet og går langsomt inn i Admetos' palass.Ankomsten til koret, eller sekvensen parodos, følger: et kor på femten menn fra Ferai, ledet av en korleder, koryphaios, ankommer teaterets sirkulære scene, orkestra. Korlederen klager på at de er i en tilstand av uvisshet, uvitende om de skal framføre sørgeritualer for deres dronning eller ikke. Korets lyriske sang, som de danser til mens de synger, består av i to parvise versestrofer og antistrofe. De syner om stillheten som møter deres søken for tegn på sorg, beviset på Alkestis' død. «Når godheten død,» klager de, «lider alle gode menn også.» Korlederen avslutter med å avslutte korets søken for håp: "Kongen har tømt alle ritualer."Den første episode begynner med en tjenestepike som kommer ut av palasset i tårer. Da korlederen presser henne for nyheter gir hun et forvirrende svar: «Hun lever. Og er død.» Alkestis står, forklarer hun, i dette øyeblikk på terskelen mellom liv og død. Korlederen bekrefter ivrig at alle vanlige forberedelser har blitt gjort for hennes begravelse. Tjenestepiken forener seg med korlederen i å prise Alkestis' dyder. Hun gir en lang beskrivelse av Alkestis' bønner og forberedelser for å dø framfor å sørge da Alkestis gråt over at brudesengen ville ødelegge henne, omfavnet sine gråtende barn, og sa farvel til alle. Hun beskrev hvordan Admetos holdt den gråtende Alkestis i sine armer mens øyne klamret seg til synet av solens siste stråler. Tjenestepiken ønsket korlederen velkommen til palasset og går inn for å fortelle Admetos om deres ankomst.
Alkestis på sin dødsseng ba om i bytte for sitt offer at Admetos aldri giftet seg igjen, heller ikke glemte henne eller plasserte en fornærmet stemor med ansvaret for deres barn. Admetos samtykket til dette og lovte også å føre et liv i høytidelighet til hennes ære, avstå fra den glede og moro som var en tett del av hans hus. Deretter dør Alkestis.
Kort tid etterpå ankommer Admetos' gamle venn Herakles til huset, men har ingen ide om den sorg som hviler over stedet. Ikke villig til å avvise en gjest besluttet kongen å ikke belaste Herakles med de sørgelige nyhetene og instruerer tjenerne om å ønske ham velkommen og holde munn. Ved å gjøre dette brøt Admetos sitt løfte til Alkestis om å avholde seg fra glede og moro i tiden etter hennes død. Herakles er sorgløs og blir full, noe som irriterer tjenerne som elsker sin husfrue og bitter over at de ikke kan si noe og sørge over henne. Til sist er det en av tjenerne som glemmer seg og forteller irritert gjesten over hvor upassende han oppfører seg i sorgens hus.
Herakles er dypt skamfull over sin dårlige oppførsel og besluttet å overfalle og konfrontere Døden når gravofringene er gjort ved Alkestis' grav. Da han kommer tilbake fører han med seg en tildekket kvinne som han forteller Admetos at han har vunnet i en brytetevling. Han ber sin vert om å ta seg av henne og passe på henne mens Herakles borte for å gjøre sine dåder. Admetos verger seg og etter mye diskusjon tvinger han til sist en tilbakeholden Admetos om ta hendene hennes. Da han løfter sløret hennes, oppdaget han at kvinnen er Alkestis, tilbake fra de døde. Herakles har kjempet med Døden og tvunget ham til å oppgi Alkestis. Hun kan ikke snakke i tre dager, og da blir renset og er helt restituert for livet.
== Tolkning ==
Litteraturforskere har et mangfoldig syn på hvordan å kategorisere dramaets sjanger. Det har både tragiske som komiske elementer og ble framført istedenfor det konvensjonelle satyrspillet da det første gang ble satt opp. Ved dens blanding av tragiske og komiske elementer er det mer et satyrspill enn tragedie, men det er heller ikke et renskåret satyrspill som vanligvis er en kort og grov farse karakterisert av et kor av satyrer. Dog har Herakles satyrens rolle i stykket.Det synes klart at Evripides har strukket de konvensjonelt forståtte grensene for sjangrene: Alkestis er på samme tid tragisk, tragikomisk, romantisk, fantastisk, komisk, realistisk, og ironisk. Figurene er tvetydig og inkonsekvente. Admetos er tragisk, from, dydig, selvopptatt, men også edel og gjestemild. Alkestis er en mønstergyldig hustru, naiv, selvoppofrende, og uvirkelig, i sentrum av dramaet samtidig som hun er ubetydelig for handlingen, men heller ikke Admetos styrer handlingen. Alketis både elsker sin ektemann og elsker ham ikke; Admetos elsker sin hustru, men også seg selv.Den lykkelige slutt er ironisk ettersom hva som har skjedde mellom paret kan de aldri bli lykkelige igjen, men de vil påbegynne livet på nytt og ha muligheten til lykke ettersom de åpenbart har fortjent det. Dikteren endrer naturlovene: mennesker dør og deretter er de ikke døde. Han opphever de moralske prinsipper: lojalitet til en person er avhengig av en annens svik. Han underminerer oppfatningen av sannhet: likheten med sannheten er sannere enn sannheten selv. Koret undrer seg: «Så sikkert? Jeg kjenner intet. Hvordan kan du være sikker?»Alkestis er også interessant for kvinneforskningen. Kritikere har indikert at dramaets sentrale fokus er Admetos framfor Alkestis og forskere har studert stykkets patriarkalske aspekter. Alkestis' heroisme og retorikk bærer tradisjonelle mannlige kvaliteter som forstått av athenerne på 400-tallet f.Kr. Disse kvalitetene gjør henne til «mer mannlig» enn Admetos som lar henne dø i sitt sted. Åpenbart viser stykket i Alkestis' uselviske ofring av sitt eget liv for å redde sin ektemann i hvilken grad den greske moral i antikken og kvinners rolle i det gresk samfunn er svært forskjellig fra dagens Hellas.Erfaringen med døden, både for den døende og for de etterlatte, er en prosess i en bestemt form og kontinuitet. Grekerne konstruerte deres møte med døden på et lignende vis og markerte sorgens stadier i rituelle former. Homers Iliaden forteller i detaljer hvordan Akilles bevegde seg fra sjokk til mulig selvmorderisk sorg ved Patroklos' død og videre til raseri. Admetos gjennomgår en lignende prosess som endrer ham, men ikke i samme grad og omfatning som Akilles, men viser at døden er en overgangspassasje for både den døde som de etterlatte, og en nødvendighet for gresk drama.Alkestis kan således vurderes som en selvreflekterende tragedie hvor Evripedes underminerer de 'fakta' han selv presenterer, det vil si at Alkestis dør og deretter vender tilbake til livet og således fokuserer på de emner som er fundamentale for den dramatiske og poetiske representasjon: språket og den visuelle oppfatning.
== Moderne oversettelser ==
Stykket er oversatt til norsk ved Egil Kraggerud:
Kraggerud, Egil (1987): Alkestis, med kommentarer og etterord. E-bok hos Nasjonalbiblioteket.Det finnes i flere oversettelser til engelsk, blant annet:
Richard Aldington (1930): Alcestis, i prosa og poesi.
Fitts, Dudley & Fitzgerald, Robert (1960): Alcestis, i poesi.
Kovacs, David (1994): Alcestis, i poesi.
Theodoridis, George (2008): Alcestis, i prosa.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Banham, Martin, red. (1998): The Cambridge Guide to Theatre. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 0-521-43437-8.
Brockett, Oscar G. & Hildy, Franklin J. (2003): History of the Theatre. 9. utg, intern. utg. Boston: Allyn and Bacon. ISBN 0-205-41050-2.
Fitts, Dudley, red. (1960): Four Greek Plays. New York: Harcourt, Brace & World. ISBN 0-15-602795-X.
Fitts, Dudley (1960): «Introduction» i: Fitts, Dudley: (1960): Four Greek Plays, s. 143–145).
Fitts, Dudley, & Fitzgerald, Robert (1960): The Alcestis of Euripides. By Euripides i: Fitts, Dudley: (1960): Four Greek Plays, s. 149-199.
Weber, Carl, red. & overs. (1989): Explosion of a Memory: Writings by Heiner Müller. Av Heiner Müller. New York: Performing Arts Journal Publications. ISBN 1-55554-041-4.
== Eksterne lenker ==
Verker og tekster relatert til Alkestis'' hos Wikisource
Ἄλκηστις på gresk, hos Wikisource | Alkestis (gresk: Ἄλκηστις, Alkēstis) er en athensk tragedie eller drama av tvetydig sjanger av den antikke greske dramatikeren Evripides. Den ble første gang satt opp og framført ved byfestivalen Dionysia i 438 f. | 199,485 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Abha | 2023-02-04 | Abha | ['Kategori:18°N', 'Kategori:42°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Saudi-Arabia', 'Kategori:Provinsen Asir', 'Kategori:Sider med kart'] | Abha (arabisk: أبها) er en by i det sørvestlige Saudi-Arabia, med et innbyggertall (pr. 2006) på cirka 451.000. Byen er hovedstad i landets Asir-provins.
| Abha (arabisk: أبها) er en by i det sørvestlige Saudi-Arabia, med et innbyggertall (pr. 2006) på cirka 451.000. Byen er hovedstad i landets Asir-provins.
== Eksterne lenker ==
(en) Abha – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | thumb | 199,486 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Euonymus_verrucosus | 2023-02-04 | Euonymus verrucosus | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Spolebuskfamilien', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Euonymus verrucosus er en løvfellende busk i spolebuskfamilien.
Den blir opptil tre meter høy. Kvistene og stammen er grågrønne til gråbrune og tett dekket av vorter. Bladene er ovalt elliptiske eller avlangt elliptiske med bølgende rand. Blomstene er firetallige. Arten vokser i skog og skogsteppe fra Østerrike og Tsjekkia i nordvest sørover til Hellas, Tyrkia og Transkaukasia og østover til Kina, Korea og Japan.
| Euonymus verrucosus er en løvfellende busk i spolebuskfamilien.
Den blir opptil tre meter høy. Kvistene og stammen er grågrønne til gråbrune og tett dekket av vorter. Bladene er ovalt elliptiske eller avlangt elliptiske med bølgende rand. Blomstene er firetallige. Arten vokser i skog og skogsteppe fra Østerrike og Tsjekkia i nordvest sørover til Hellas, Tyrkia og Transkaukasia og østover til Kina, Korea og Japan.
== Galleri ==
== Kilder ==
«Euonymus verrucosus». Flora of China. Besøkt 24. januar 2015.
«Euonymus verrucosus». Flora Europaea. Besøkt 24. januar 2015.
«Euro-Siberian steppic woods with Quercus spp». EUNIS. Besøkt 24. januar 2015.
«Pannonian karst white oak low woods». EUNIS. Besøkt 24. januar 2015.
== Eksterne lenker ==
(en) Euonymus verrucosus i Encyclopedia of Life
(en) Euonymus verrucosus i Global Biodiversity Information Facility
(sv) Euonymus verrucosus hos Dyntaxa
(en) Euonymus verrucosus hos NCBI
(en) Euonymus verrucosus hos The International Plant Names Index
(en) Euonymus verrucosus hos Tropicos
(en) Kategori:Euonymus verrucosus – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Euonymus verrucosus – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Euonymus verrucosus – detaljert informasjon på Wikispecies | Euonymus verrucosus er en løvfellende busk i spolebuskfamilien. | 199,487 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Serieanalyse | 2023-02-04 | Serieanalyse | ['Kategori:Analytisk kjemi', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av'] | Serieanalyse er et sett av prosedyrer innen kjemiske analyser. De blir inndelt i kvalitativ analyse og kvantitativ analyse. I en kvalitativ analyse blir det undersøkt hvilke stoff som er tilstede, mens i en kvantitativ analyse blir det undersøkt om hvor mye en har av dette stoffet. En serieanalyse kan enten være kvalitativ eller kvantitativ. Hovedprinsippet går ut på at analysen skal skje ut i fra en prosedyre. Denne prosedyren bygger rundt ett spesifikt system, og ikke rundt flere systemer. Eksempler på dette kan være forskjellige titreringer. | Serieanalyse er et sett av prosedyrer innen kjemiske analyser. De blir inndelt i kvalitativ analyse og kvantitativ analyse. I en kvalitativ analyse blir det undersøkt hvilke stoff som er tilstede, mens i en kvantitativ analyse blir det undersøkt om hvor mye en har av dette stoffet. En serieanalyse kan enten være kvalitativ eller kvantitativ. Hovedprinsippet går ut på at analysen skal skje ut i fra en prosedyre. Denne prosedyren bygger rundt ett spesifikt system, og ikke rundt flere systemer. Eksempler på dette kan være forskjellige titreringer. | Serieanalyse er et sett av prosedyrer innen kjemiske analyser. De blir inndelt i kvalitativ analyse og kvantitativ analyse. | 199,488 |
https://no.wikipedia.org/wiki/X_Games | 2023-02-04 | X Games | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:X Games'] | X Games er en årlig sportskonkurranse innen en rekke grener kategorisert som ekstremsport, som er kontrollert og arrangert av den amerikanske sportskanalen ESPN. I 1995 ble det første årlige Sommer-X Games avholdt i Rhode Island. X Games er delt opp i sommer- og vinterkonkurranser, der Vinter-X Games holdes i januar eller februar, og Sommer-X Games vanligvis holdes i august.Vinter-X Games holdes i Aspen i Colorado, mens Sommer-X Games holdes i Los Angeles i California. X Games har også internasjonale konkurranser og demoer rundt om i verden, slik som Vinter-X Games Europa i Tignes i Frankrike.
Fra 2016 er europeiske konkurranser holdt i Norge. Den aller første konkurransen i Norge ble kalt X Games Oslo. I 2017 ble arrangementet omdøpt til X Games Norway og ble holdt i mars i Hafjell Alpinsenter. Målet for X Games Norway 2020 er å kombinere både sommer- og vinteridretter.
Vinter-X Games er en konkurranse sammensatt av de største vinterekstremsportene i verden. Konkurransen har dags- og kveldsarrangementer som ski, snowboard og snøscooter. Siden 2002 har Buttermilk Mountain i Aspen i Colorado vært arrangør for Vinter-X Games.
Snowboard og ski konkurrerer i 4 forskjellige grener Superpipe, Slopestyle, Knuckle Huck og Big Air. Vinter X Games i Aspen varer i 3 dager med kvalifisere, semifinale og finale.
| X Games er en årlig sportskonkurranse innen en rekke grener kategorisert som ekstremsport, som er kontrollert og arrangert av den amerikanske sportskanalen ESPN. I 1995 ble det første årlige Sommer-X Games avholdt i Rhode Island. X Games er delt opp i sommer- og vinterkonkurranser, der Vinter-X Games holdes i januar eller februar, og Sommer-X Games vanligvis holdes i august.Vinter-X Games holdes i Aspen i Colorado, mens Sommer-X Games holdes i Los Angeles i California. X Games har også internasjonale konkurranser og demoer rundt om i verden, slik som Vinter-X Games Europa i Tignes i Frankrike.
Fra 2016 er europeiske konkurranser holdt i Norge. Den aller første konkurransen i Norge ble kalt X Games Oslo. I 2017 ble arrangementet omdøpt til X Games Norway og ble holdt i mars i Hafjell Alpinsenter. Målet for X Games Norway 2020 er å kombinere både sommer- og vinteridretter.
Vinter-X Games er en konkurranse sammensatt av de største vinterekstremsportene i verden. Konkurransen har dags- og kveldsarrangementer som ski, snowboard og snøscooter. Siden 2002 har Buttermilk Mountain i Aspen i Colorado vært arrangør for Vinter-X Games.
Snowboard og ski konkurrerer i 4 forskjellige grener Superpipe, Slopestyle, Knuckle Huck og Big Air. Vinter X Games i Aspen varer i 3 dager med kvalifisere, semifinale og finale.
== Grener ==
Konkurransene består av en rekke grener:
Sommer X GamesRullebrett
Surfing
BMX
Motocross
RallyVinter X GamesSki
Snøbrett
Snøscooter
Snowskate
== Arrangementer ==
=== Sommer ===
1995: Providence & Newport, Rhode Island & Mount Snow, Vermont (24. juni – 1. juli 1995)
1996: Providence & Newport, Rhode Island (1996)
1997: San Diego, California (20.-28. juni 1997)
1998: San Diego, California (juni 1998)
1999: Pier 30 & 32, San Francisco, California (25. juni – 3. juli 1999)
2000: Pier 30 & 32, San Francisco, California (17.-22. august 2000)
2001: First Union Center, Philadelphia, Pennsylvania (17.–22. august 2001)
2002: First Union Center, Philadelphia, Pennsylvania (15-19. august 2002)
2003: Staples Center & LA Coliseum, Los Angeles, California (14-17. august 2003)
2004: Staples Center, Home Depot Center, Long Beach Marine Stadium, Los Angeles, California (5.–8. august 2004)
2005: Staples Center, Los Angeles, California (4.-7. august 2005)
2006: Staples Center, Home Depot Center & Long Beach Marine Stadium, Los Angeles, California (3.–6. august 2006)
2007: Staples Center, Home Depot Center & Long Beach Marine Stadium, Los Angeles, California (2.–5. august 2007)
2008: Los Angeles, California (31. juli – 3. august 2008 )
2009: Los Angeles, California (30. juli – 2. august 2009)
2010: Los Angeles, California (29. juli – 1. august 2010)
2011: Los Angeles, California (28.–31. juli 2011)
2012: Los Angeles, California (28. juni – 1. juli 2012)
2013: Los Angeles, California (1.–4. august 2013)
2014: Austin, Texas (5.–8. juni 2014)
2015: Austin, Texas (4.–7. juni 2015)
2016: Austin, Texas (2.–5. juni 2016)
2017: Minneapolis, Minnesota (13.–16. juli 2017)
2018: Minneapolis, Minnesota (19.–22. juli 2018)
2019: Minneapolis, Minnesota (1.– 4. august 2019)
2020: Minneapolis, Minnesota
=== Vinter ===
1997: Snow Summit Mountain Resort, Big Bear Lake, California (30. januar – 2. februar 1997)
1998: Crested Butte, Colorado (1998)
1999: Crested Butte, Colorado (1999)
2000: Mount Snow, Vermont (3.–6. februar 2000)
2001: Mount Snow, Vermont (2001)
2002: Aspen, Colorado (1.–5. februar 2002)
2003: Aspen, Colorado (30. januar – 5. februar 2003)
2004: Aspen, Colorado (22.–25. januar 2004)
2005: Aspen, Colorado (29. januar – 1. februar 2005)
2006: Aspen, Colorado (28.–31. januar 2006)
2007: Aspen, Colorado (25.–28. januar 2007)
2008: Aspen, Colorado (24.–27. januar 2008)
2009: Aspen, Colorado (22.–25. januar 2009)
2010: Aspen, Colorado (28.–31. januar 2010)
2011: Aspen, Colorado (27.–30. januar 2011)
2012: Aspen, Colorado (26.–29. januar 2012)
2013: Aspen, Colorado (24.–27. januar 2013)
2014: Aspen, Colorado (23.–26. januar 2014)
2015: Aspen, Colorado (21.–25. januar 2015)
2016: Aspen, Colorado (28.–31. januar 2016)
2017: Aspen, Colorado (26.–29. januar 2017)
2018: Aspen, Colorado (25.–28. januar 2018)
2019: Aspen, Colorado (24.–27. januar 2019)
2020: Aspen, Colorado
2021: Aspen, Colorado
2022: Aspen, Colorado
2023: Aspen, Colorado
=== Vinter-X Games Europa ===
2010: Tignes, Frankrike (10.–12. mars 2010)
2011: Tignes, Frankrike (16.–18. mars 2011)
2012: Tignes, Frankrike (14.–16. mars 2012)
2013: Tignes, Frankrike (20.–22. mars 2013)
=== X Games Norway ===
2016: Oslo (24.–28. februar 2016)
2017: Hafjell (8.–11. mars 2017)
2018: Bærum og Oslo (18.–20. mai 2018)
2019: Bærum (31. august 2019)
2020: Hafjell (7.–8. mars 2020)
== Se også ==
Norske deltagere i X Games
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) X Games – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) X Games på NRK TV
(en) X Games – Encyclopedia of Surfing | | arena = Buttermilk | 199,489 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gymnosporia_senegalensis | 2023-02-04 | Gymnosporia senegalensis | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Spolebuskfamilien', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Gymnosporia senegalensis er en busk i spolebuskfamilien. Arten er mer kjent som Maytenus senegalensis. Den blir opptil to meter høy og har torner og læraktige blad. Blomstene er femtallige, grønnhvite og fire–seks millimeter brede.
Underarten G. senegalensis subsp. senegalensis er utbredt i halvtørre områder i Afrika sør for Sahara fra Senegal til Sør-Afrika. Underarten finnes også på Madagaskar, sørlige deler av Den arabiske halvøy og i Iran, Afghanistan, Pakistan, India og Bangladesh.
Underarten G. senegalensis subsp. europaea er utbredt i Nord-Afrika og Sør-Spania. I Spania finnes den ved kysten i provinsene Málaga, Granada, Almería og Murcia. Her vokser den i krattvegetasjon sammen med blant annet Rhamnus lycioides, dvergpalme og av og til balearbuksbom.
| Gymnosporia senegalensis er en busk i spolebuskfamilien. Arten er mer kjent som Maytenus senegalensis. Den blir opptil to meter høy og har torner og læraktige blad. Blomstene er femtallige, grønnhvite og fire–seks millimeter brede.
Underarten G. senegalensis subsp. senegalensis er utbredt i halvtørre områder i Afrika sør for Sahara fra Senegal til Sør-Afrika. Underarten finnes også på Madagaskar, sørlige deler av Den arabiske halvøy og i Iran, Afghanistan, Pakistan, India og Bangladesh.
Underarten G. senegalensis subsp. europaea er utbredt i Nord-Afrika og Sør-Spania. I Spania finnes den ved kysten i provinsene Málaga, Granada, Almería og Murcia. Her vokser den i krattvegetasjon sammen med blant annet Rhamnus lycioides, dvergpalme og av og til balearbuksbom.
== Kilder ==
M. Blamey og C. Grey-Wilson (2004). Wild Flowers of the Mediterranean (2 utg.). London: A & C Black. s. 128. ISBN 0-7136-7015-0.
«Maytenus». Flora Europaea. Besøkt 24. januar 2015.
«Maytenus brushes». EUNIS. Besøkt 24. januar 2015.
«Gymnosporia senegalensis». Germplasm Resources Information Network. Besøkt 24. januar 2015.
«Maytenus senegalensis subsp. europaea» (PDF). Consejería de Medio Ambiente de la Junta de Andalucía. Besøkt 24. januar 2015.
== Eksterne lenker ==
(en) Gymnosporia senegalensis i Encyclopedia of Life
(en) Gymnosporia senegalensis i Global Biodiversity Information Facility
(en) Gymnosporia senegalensis hos NCBI
(en) Gymnosporia senegalensis hos The International Plant Names Index
(en) Gymnosporia senegalensis hos Tropicos
(en) Kategori:Gymnosporia senegalensis – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Gymnosporia senegalensis – detaljert informasjon på Wikispecies | Gymnosporia senegalensis er en busk i spolebuskfamilien. Arten er mer kjent som Maytenus senegalensis. | 199,490 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kvantitativ_metode | 2023-02-04 | Kvantitativ metode | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Kvantitativ metode', 'Kategori:Sosiologi', 'Kategori:Vitenskapelig metode', 'Kategori:Vitenskapsteori'] | Kvantitative metoder er forskningsmetoder som befatter seg med tall og det som er målbart (kvantifiserbart) og skiller seg således fra kvalitative metoder. Telling, måling og kalkulasjoner er vanlige former for kvantitative metoder og resulterer ofte i statistikker med ulike variabler som kan fremstilles i form av tabeller og grafer. Ved hjelp av deskriptiv statistikk og sannsynlighetsteori kan man analysere dataen sin og gjøre rede for omfanget av et fenomen, årsakssammenhenger eller teste hypoteser.
| Kvantitative metoder er forskningsmetoder som befatter seg med tall og det som er målbart (kvantifiserbart) og skiller seg således fra kvalitative metoder. Telling, måling og kalkulasjoner er vanlige former for kvantitative metoder og resulterer ofte i statistikker med ulike variabler som kan fremstilles i form av tabeller og grafer. Ved hjelp av deskriptiv statistikk og sannsynlighetsteori kan man analysere dataen sin og gjøre rede for omfanget av et fenomen, årsakssammenhenger eller teste hypoteser.
== Historie ==
=== Naturvitenskapene og teknologi ===
Før 1600-tallet ble kvantitative metoder lite brukt innen naturvitenskapene og systematisk måling ble nesten utelukkende brukt innen astronomi. Barometeret og termostatet gjorde at måling etterhvert ble mer vanlig innen meteorologien. Teleskopet gjorde det mulig å utføre mer nøyaktige astronomiske, så vel som kartografiske, målinger. Isaac Newton oppdaget at tyngdekraften kunne beskrives ved hjelp av matematiske formler, de såkalte Newtons bevegelseslover. Antoine Lavoisier la grunnlaget for mye av den moderne kjemien gjennom kvantitative eksperimenter, og oppdagelsen av Ohms lov gjorde at også elektrisitet kunne beregnes og gis en presis størrelse. Teknologiske nyvinninger gav også flere typer sensorer som har gjort det mulig å måle flere fenomener på flere måter.
=== Internasjonal samhandling og standardisering ===
Utvikling av transport- og kommunikasjonsteknologi gjorde at det ble et økende behov for objektivisert kunnskap ettersom nettverk mellom mennesker ble mer anonyme enn de hadde vært tidliger når informasjon i større grad ble utvekslet i små uformelle nettverk. Utvikling av felles standardiserte måleenheter som Det Metriske System, Greenwich Mean Time og Gullstandarden var grunnleggende for utvikling av økt internasjonal handel og samhandling. Samfunnsøkonomien vokste frem som en vitenskap som kvantifiserte menneskelig atferd i form av penger. Standardiserte målesystemer ble senere også svært viktig for utvikling av datamaskiner som i dag er et grunnleggende hjelpemidler ved nærmest all bruk av kvantitative metoder i samtlige fagfelt. Fremveksten av HTTP-standarden og internett har gjort innsamling og utveksling av data enklere og raskere.
=== Samfunnsvitenskapene og byråkratisering ===
Gjennom det moderne byråkratiet ble det etterhvert samlet inn mer og mer demografisk data over befolkningen som et administrativt verktøy. Sverige pionerte med folketellingen i 1749 etterfulgt av Frankrike, USA og Storbritannia. I Norge ble første folketelling gjennomført i 1769. Gjennom 1800-tallet forsøkte man typisk å telle befolkningen så mye som mulig, men etter hvert ble representative sannsynlighetsutvalg favorisert da dette var raskere og billigere. Befolkningen ble kategorisert i forhold til biologiske kjennetegn slik som alder og kjønn, men også juridisk og sosial status slik som ekteskap, arbeidsledighet, inntekt og kriminalitet.
Adolphe Quetelet pionerte med å kombinere sannsynlighetsteori på statistisk materiale i forsøk på å avdekke sosiale lover og flere fulgte ham i å bruke byråkratisk ansamlet data i forsøk på å utvikle sosiale teorier; Karl Marx prøvde i bokverket Kapitalen (først bok utgitt i 1867) å avdekke bevegelseslovene for det moderne samfunnet gjennom en kritikk av kapitalismen på bakgrunn av hovedsakelig offisiell britisk økonomisk statistikk. Émile Durkheim prøvde i boken Selvmordet (utgitt 1897) å undersøke regelmessigheter mellom selvmord, religion og ekteskap, ved hjelp av offisielle statistikker fra flere europeiske land. Den norske statistikeren Anders Nicolai Kiær pionerte med å bruke utvalgsundersøkelser i 1890-årene.
Med fremveksten av samfunnsvitenskapene på universitetene fra rundt 1880 var det en utbredt tro på at man gjennom måling og beregninger kunne få en sosial vitenskap med presisjon på linje med naturvitenskapene.
Evolusjonsteorien inspirerte også utviklingen av eugenikk og raselære, og antropologer målte systematisk hodeskaller for å skille mellom forskjellige antatte raser i forsøk på å beregne deres utviklingsnivå. Flere eugnetikere utviklet sentrale statistiske metoder; Francis Galton introduserte på slutten av 1860-tallet standardavviket og utviklet mot slutten av 1888 konseptet om korrelasjon. Karl Pearson og hans studenter introduserte korrelasjonskoeffisienten og Kjikvadrattesten i 1900. Ronald Fisher introduserte i 1935 signifikanstest, og idealet for eksperimenter med bruk av tilfeldighetsutvalg og kontrollgrupper
.
I 1908 redgjorde William Sealy Gosset under pseudonymet Student i for Students t-fordeling.
Innen psykologien ble IQ et mål på individers mentale evner og brukt som et verktøy for å sortere grupper som studenter og soldater. Utover 1930-tallet ble det utstrakt bruk av eksperimenter med kontrollgrupper innen psykologien og medisinen og kunnskapen ble brukt til utdanningspolitiske eller folkehelsemessige råd.
=== Positivismestriden ===
Antagelsen om at samfunnsvitenskapene kan og bør leve opp til naturvitenskapens idealer kalles positivisme og ble etterhvert sterkt kritisert gjennom den såkalte Positivismestriden. Bruken av kvantitative metoder innen samfunnsvitenskapene ble et kontroversielt tema, spesielt innen sosiologi, sosialantropologi og psykologi. En av grunnene er at det aldri er blitt oppdaget noen sosiale lover som kan predikere samfunnets gang slik flere naturlover kan predikere naturfenomener. En annen grunn er at forsøk på å styre samfunn etter slike antatte lover, for eksempel gjennom nazismen, sovjetunionen og eugenikken, har ført til enorme menneskelige tragedier.
En av dem som tidlig påpekte likhetene mellom byråkratisk og vitenskapelig rasjonalitet var Max Weber. Han var kritisk til at samfunn og mennesker skulle forklares som objekter, altså masser av mennesker, og mente man burde bruke kvalitative metoder for å forklare samfunnsforhold gjennom å forstå menneskers forestillinger, holdninger og intensjoner, og denne kritikken ble sentral gjennom positivismestriden.
Tilhengere av kvantitative metoder har hevdet at bare ved å bruke slike metoder kan samfunnsvitenskapelige fag bli vitenskapelige. Tilhengere av kvalitative metoder hevdet på den annen side at de kvantitative metodene har en tendens til å tilsløre virkeligheten av de sosiale fenomener man studerer. Den moderne tendensen i de samfunnsvitenskapelige fagene er en eklektisk tilnærming mellom kvantitative og kvalitative metoder da disse kan utfylle hverandre og triangulere resultatet: Ved å bruke kvalitative metoder blir det ofte mulig å forstå bedre tallene fra kvantitative metoder, og ved å bruke kvantitative metoder er det mulig å gi et presist og falsifiserbart uttrykk for kvalitative ideer.
== Forskningsdesign ==
Vanlige former for kvantitative forskningsdesign er tverrsnittstudie, longitudinell studie, tidsseriestudie og eksperimentelle studier. Alle metodene har sine styrker og svakheter, men eksperimenter regnes som best egnet til å gi sikre resultater da andre også kan gjenta og verifisere resultatet. I tillegg er eksperimenter best egnet til å avklare årsaksrelasjoner mellom variabler. Innen naturvitenskapene er det en utstrakt bruk av eksperimenter, mens dette av praktisk, økonomiske og etiske årsaker ofte ikke er mulig å gjennomføre innen samfunnsvitenskapene.
=== Regelverk og etikk ===
Personvern og etiske hensyn legger en del begrensninger på hva slags data som er mulig å innhente om personer, og disse problemstillingene er sentrale innen samfunnsvitenskapelig, medisinsk og bioteknologisk forskning. All forskning som involverer bruk av personopplysninger må forhåndsgodkjennes av Norsk senter for forskningsdata. All forskning på medisin, helse og biologisk materiale må forhåndsgodkjennes av De regionale komiteer for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk.
=== Operasjonalisering ===
Ved kvantitative studier er hovedprinsippet nøyaktighet. Man ønsker presise problemstillinger som kan operasjonaliseres, altså gjøres målbare. Problemstillingen peker mot hvem og hva vi ønsker å måle. Målenivået angir hvilken informasjon man kan lese ut av dataen og hvilke statistiske analyser det er meningsfylt å utføre på dem. Vi må altså passe på at vi måler eller innhenter data som gir oss mulighet til å besvare forskningsspørsmålet. Begrepsvaliditet handler om hvorvidt man har klart å operasjonalisere det man ønsker å finne ut av.
=== Innhenting av data ===
Man kan samle inn egne data eller benytte seg av sekundærdata.
Om man skal produsere egne data gjennom for eksempel en spørreundersøkelse eller et eksperiment er opplegget i det store og hele fastlagt før datainnsamlingen begynner. Forskeren har på forhånd bestemt hvilke utvalgte aspekter ved kildene som skal undersøkes, gjerne med henblikk på å bekrefte eller avkrefte hypoteser eller påstander. Forskningsdesign for å innhente kvantitativ data blir ofte mer rigid enn ved bruk av kvalitativ metode. Ved bruk av stordata hvor store mengder data kan samles inn automatisk stiller saken seg annerledes da forskningsspørsmålet like godt kan dukke opp i etterkant av datainnsamlingen etterhvert som man får oversikt over strukturen i datasettet.
Reabilitet handler om hvorvidt datainnsamlingen er gjennomført på en god måte.
Man ønsker gjerne å kunne generaliseres resultatene fra undersøkelsen sin, altså gi det ekstern validitet. For å gjøre dette må man ha data fra hele populasjonen (altså gruppen man ønsker å studere), eller man må ha data fra et tilfeldighetsutvalg hvor det er like stor sjanse for at alle i populasjonen kan bli en observasjonsenhet i studiet. Eventuelt kan man foreta et strategisk utvalg hvor man først deler populasjonen inn i undergrupper man ønsker å sikre at er representert for så å trekke tilfeldig fra undergruppene. Jo større utvalget er jo mindre er feilmarginene, og jo sikrere kan man være på at resultatet kan generaliseres, men man kan aldri være helt sikker på at et utvalg er representativt. Om man gjennomfører et eksperiment kan også resultatene ha begrenset ekstern validitet da man har testet under en konstruert situasjon som kanskje ikke er overførbar til naturlige situasjoner..
=== Analysering av data ===
Det er hovedsakelig to former for analyse av kvantitativ data: analyse av enkeltvariabler og sammenhengen mellom variablene.
==== Frafall ====
Man bør undersøke frafallet sitt; altså observasjonsenheter man ikke fikk innhentet data fra eller dem man fikk ufullstendige opplysninger fra. Om variablene i innsamlet data skiller seg mye fra variabler man allerede kjenner til i populasjonen (som kjønn eller alder) kan det tyde på at utvalget ikke er representativt. Om frafallet er systematisk må man være svært varsom med å konkludere på bakgrunn av resultatene man har fått.
==== Statistisk usikkerhet ====
Når vi skal analysere et datamateriale innhentet fra et sannsynlighetsutvalg må vi undersøke feilmarginene, altså hvor stor usikkerhet det er knyttet til resultatet. Jo større utvalget er jo mindre blir feilmarginene: om vi foredobler utvalget vil feilmarginene halveres. Om utvalget er svært lite kan det da være at resultatet kommer av rene tilfeldigheter, resultatet har da altså lav konklusjonsvaliditet.
Vi kan beregne feilmarginene ved å finne standardfeilen, eller vi kan bruke en test som heter kji-kvadrat og beregne et konfidensintervall for resultatet. Ved utvlag under 50 personer må vi regne med frihetsgrader.
==== Analyse av enkeltvariabler ====
For å få oversikt over spredningen av en variabel vil man typisk utarbeide en frekvensfordeling med ulike kvantiler som så kan fremstilles i en tabell eller et histogram. Når vi kan se fordelingen grafisk kan vi få et inntrykk av om fordelingen er normalfordelt eller skjevfordelt. Om verdiene er normalfordelt (fordelt symetrisk) vil gjennomsnittet og medianen være ca det samme. Sentralgrenseteoremet forteller oss at variabler som er skapt gjennom uavhengige og sjanselike hendelser (for eksempel terningskast) vil tendere mot en normalfordeling.
Det mest brukte mål på spredning er standardavvik. Standardavviket er kvadratroten av variansen og er en matematisk modell av fordelingen. Ved bruk av standardavvik og gjennomsnitt kan man regne om resultatet til en normalfordeling. Fordelen med dette er at man kan bryte ned fordelingen til kun 2 tall som gjør videre analyse enkelere. Ulempen er at standardavvik ikke gir inntrykk av fordelingens form (skjevhet) og er følsom for ekstremverdier.
Når vi vet standardavviket og gjennomsnittet kan vi bruke z-skår til å beregne hvor stor del av populasjonen som ligger innenfor et vist intervall i fordelingen, for eksempel over eller under en viss verdi.
==== Analyse av to eller flere variabler ====
Når vi undersøker sammenhenger mellom to variabler leter vi ofte etter korrelasjoner. Det er viktig å huske at korrelasjon kan oppstå som et resultat av spuriøse sammenhenger eller rene tilfeldigheter og derfor ikke trenger å bety årsakssammenhenger. På samme måte betyr ikke fravær av korrelasjon at det ikke er en sammenheng da tilfeldigheter eller bakenforliggende variabler kan gjøre at resultatet ikke korrelerer til tross for at det finnes en årsakssammenheng.
For å avklare om vi står ovenfor spuriøse sammenhenger kan vi gjennomføre forskjellige multivariate analyser, som er en samlebetegnelse for en rekke analyseteknikker. Vi vil da bruke eliminasjonsmetoden og kontrollere for variabler vi mistenker kan påvirke resultatet vårt, men ettersom vi ikke kan være sikker på at vi har oversikt over alle disse variablene, kan vi aldri være sikker på at vi har gjort alle nødvendige kontroller. Oppdagelse av spuriøse sammenhenger og bakenforliggende variabler en av de største utfordringene ved bruk av kvantitative metoder. Man trenger altså en god teoretisk forståelse av de fenomener man ønsker å anvende kvantitative metoder på.
Hvis begge variablene har høyt målenivå (altså intervall- eller forholdstallnivå) kan vi beregne korrelasjonskoeffisienten for å studere retningen og styrken på sammenhengen. Korrelasjonskoeffisient forteller oss kun hvor sterkt grad variablene samvarierer, men ikke noe om retningen til årsakssammenhengen.
Vi skiller mellom avhengige og uavhengige variabler; den avhengig variablen er det fenomenet vi ønsker å vite noe om, mens den uavhengige variablen er det fenomenet som eventuelt kan påvirke den avhengige variablen. Intern validitet angir hvorvidt vi klarer å fortolke årsaksrelasjoner fra data på en korrekt måte og økologisk feilslutning er et eksempel på at man ikke klarer dette.
Vi kan undersøke hvordan disse variablene samvarierer ved bruk av en krysstabell. For å si noe om årsakssammenhenger bør vi ha data over tid som kan vise oss hvordan data samvarierer over et tidsrom. Vi kan da undersøke trender eller sesongmønstre.
Ved høyt målenivå (altså intervall- eller forholdstallnivå) kan vi gjennomføre en regresjonsanalyse som kan forteller oss i hvor stor grad den avhengige variablen endres når den uavhengige variablen endres.
Andre multivariate modeller er Lineær regresjon og Logistisk regresjon, men regresjonsanalyse er den mest bruke.
Når vi skal analysere sammenhenger må vi gjøre gjennomføre en hypotesetesting hvor vi både tester en nullhypotese (det er ikke en sammenheng) og en alternativ hypotese (at det er en sammenheng). Vi kan teste og forkaste hypoteser ved å gjennomføre en signifikanstest. Vi må da velge et signifikansnivå, altså grad av sikkerhet for at resultatet er korrekt, ofte blir grensen lagt til 95% eller 99%. Jo mer alvorlig et feil resultat vil være jo høyere signifikansnivå bør man velge. Det finnes da to typer feil man kan gjøre; At man forkaster nullhypotesen og beholder den alternative hypotesen, mens nullhypotesen er korrekt. Eller at man beholder nullypotesen, mens den alternative hypotesen er korrekt. Begge typer feil er alvorlige, men det alvroligste regnes å være at man påstår at det finnes en sammenheng der hvor den ikke finnes.
== Ulemper ved bruk av kvantitative metoder ==
Kvantitative metoder kan ofte bedre svarer på spørsmål som starter med hva og hvor mange enn spørsmål som starter med hvordan og hvorfor. Vi kan få mye overflateinformasjon, men må ofte ty til kvalitative metoder når vi ønske mer tykke beskrivelser av et felt.
Kvantitative metoder vil gi blindsoner for de deler av virkeligheten man ikke har utarbeidet variabler for.
Man kan aldri vite helt sikker om man har kontrollert for alle mulige alternative hypotser som kan påvirke resultatet.
Kvantitative metoder kan forenkle virkelighetens kompleksitet i for stor grad.
Flere fenomener kan være vanskelige å operasjonaliere, altså gjøres målbare, for eksempel; hvordan måle solidaritet eller engasjement?
Kvantitative metoder antar muligens i for store grad et deterministisk menneskesyn.
Resultater fra eksperimenter gjennomført i kontrolerte omgivelser kan vise seg å ikke være overførbare til naturlige omgivelser
Deltagerne i en spørreundersøkelse kan oppgi gal informasjon, for eksempel for å fremstille seg selv på en fordelaktig måte. Eller de kan bli bedt om å oppi retrospektiv informajson som de kanskje ikke husker godt.
Måling av sosiale kategorier kan være problematisk da sosiale kategorier ofte ikke bare er beskrivende, men også preformative; kategorisering av folk på bakgrunn av etnisitet kan styrke etniske følelser, diagnostisering kan gjøre friske folk syke, kategorisering av profitt er avhengig av de prosessene som måler og regulerer økonomiske aktiviteter. Måling av sosiale størrelser kan altså påvirke det man prøver å måle. Valgdagsmålinger er et eksempel på dette, den såkalte Hawthorneeffekten er et annet eksempel.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Quantitative research – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Kvantitative analyser brukes i kjemien til å analysere hvor mye som er til stede av et stoff i en løsning. Eksempler på dette kan være titreringer som redokstitrering, syre-basetitrering, fellingstitrering og komplekstitrering | 199,491 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Auteurteori | 2023-02-04 | Auteurteori | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Film', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder datofeil'] | Auteurteori er en analysemetode innen filmteori som fokuserer på regissøren som den individuelle kreative skaperen av filmen. Begrepet kommer fra det franske ordet auteur, som betyr forfatter.
| Auteurteori er en analysemetode innen filmteori som fokuserer på regissøren som den individuelle kreative skaperen av filmen. Begrepet kommer fra det franske ordet auteur, som betyr forfatter.
== Opprinnelse og utvikling i Frankrike ==
=== Kameraet som penn ===
I 1948 lanserte Alexandre Astruc konseptet «kameraet som penn» i sitt essay «Du Stylo à la caméra et de la caméra au stylo». Han skrev at film var i ferd med å utvikle seg til å bli et middel for individuelt uttrykk, der regissøren artikulerte sin særegne personlighet ved å skrive med kameraet på samme måte som forfattere skriver med sine penner.
=== La politique des Auteurs i Cahiers du cinéma ===
Auteurteorien ble formulert og utviklet i det franske filmmagasinet Cahiers du cinéma.
François Truffaut etablerte la politique des Auteurs i essayet «Une certaine tendance du cinéma français» («En viss tendens i fransk film»). Essayet var i hovedsak en kraftig kritikk av datidens franske filmindustri, som Truffaut mente var for personlighetsløs og litterær. Han argumenterte for at filmer måtte regisseres av film-personer som bidro med sitt unike visuelle uttrykk, i stedet for av litterære personer som la all vekt på manuset og filmet dette på en formulaisk og uttrykksløs måte. Han opprettet et skille mellom det han kalte en «metteur-en-scéne», en teknisk filmregissør som ikke bidro med egen personlighet eller visuell stil, og en «auteur».
La politique des Auteurs ble grunnlaget for mye av filmkritikken i Cahiers. Kritikerne påsto at den dårligste filmen til en «auteur» alltid ville være mer interessant enn den beste filmen til en «metteur-en-scéne».
==== Intern kritikk av auteurteorien i Cahiers ====
André Bazin, redaktør og grunnlegger av Cahiers, skrev i 1957 et essay der han adresserte La politique des Auteurs. Bazin kritiserte teorien som hadde blitt så populær blant de yngre kritikerne i magasinet hans. Han skrev at han fryktet at det ville utvikle seg en personlighetskult der noen utvalgte regissører ble dyrket, mens alle de som ikke ble gitt auteur-status ville bli forkastet. I essayet beskrev han også hvordan det hadde utviklet seg en kultur i magasinet der de nye filmene til en rekke regissører bare ble anmeldt av den kritikeren som likte regissøren best. Hvis det for eksempel ble gitt ut en ny film av Hitchcock ville den kritikeren som hadde størst engasjement for Hitchcock umiddelbart uttrykke sin nærmest ukritiske forkjærlighet for både regissøren og filmen, mens de mer kritiske anmelderne ville holde sine meninger tilbake av frykt for å støte den engasjerte kollegaen.
== Auteurteorien i USA ==
=== Sarris amerikaniserer teorien ===
En ny tilnærming til auteurteorien ble formulert av Andrew Sarris i essayet «Notes on the Auteur Theory in 1962». I første del av essayet kritiserte Sarris «skogkritikerne» som ikke evnet å se detaljene til hvert enkelte tre, og som hyllet dokumentarfilmer og avant-garde som bedre enn kommersielle fiksjonsfilmer.
I andre del av essayet adresserte han auteurteorien direkte. Han påsto at auteurer ikke kunne eksistere utenfor Hollywoods industrielle produksjonssystem fordi regissørens geni kom til uttrykk gjennom det anspente forholdet mellom filmregissørens kreativitet og Hollywoods strenge konvensjoner. En regissør som Bergman, for eksempel, ville ikke kunne være en auteur fordi han ikke hadde noe system som jobbet mot den kreative utfoldelsen hans. Vincent Minnelli, derimot, kvalifiserte som auteur.
Sarris delte regissørrollen inn i tre sirkler: en ytre, en i midten og en indre sirkel. Den ytre sirkelen var regissørens tekniske ferdigheter, sirkelen i midten representerte regissørens personlige stil, og den indre sirkelen sto for den indre meningen som regissøren kommuniserte gjennom filmen sin. Ifølge Sarris skulle en ekte auteur helst beherske alle de tre sirklene.
=== Kael kritiserer Sarris ===
Kort tid etter at Sarris hadde publisert sin amerikaniserte utgave av auteurteorien ble han kraftig kritisert av Pauline Kael i et essay hun kalte «Circles and Squares». Kael var uenig i alt Sarris hadde skrevet, og gikk metodisk igjennom argumentene hans. Kael var uenig i at den ytre sirkelen, teknisk kompetanse, var nødvendig for at noen skulle kunne betegnes som en stor regissør. Ifølge Kael var det heller slik at de største kunstnerne innen ulike kunstformer brøt fullstendig med de etablerte konvensjonene for teknisk kvalitet, og hun trakk fram Antonioni som et eksempel på en regissør som hadde skapt fantastiske filmer som L'Avventura, men likevel ville være ute av stand til å lage en teknisk kompetent film etter Hollywood-standarder.
Om den midtre sirkelen skrev Kael at hvor lett gjenkjennelig en personlig stil var ikke burde være et kriterium for kvalitet, og påpekte sarkastisk at lukten til et stinkdyr var lettere gjenkjennelig enn duften av en rose, uten at det gjorde den noe bedre. Når det kom til filmens indre mening var hun direkte uenig i at denne ble skapt i spenningen mellom regissøren og det arbeidet han fikk produsere, slik Sarris påsto. Hun påpekte at denne tanken dekvalifiserte alle regissører som skrev sine egne manus, og mente heller at det var omvendt: At det var de regissørene som hadde full kreativ kontroll over prosjektet sitt som lettest kunne kontrollere hva slags indre mening filmen kom til å ha.
== Strukturalistisk auteurteori ==
Den strukturalistiske filmteoretikeren Peter Wollen skrev et kapittel om auteurteorien i boka Signs and Meaning in the Cinema i 1969, der han beskrev den debatten som hadde vært om emnet og fremmet sin egen utgave av teorien. Han påsto at det var umulig at det kunne eksistere en auteur i den forstanden som hadde blitt beskrevet før ham, fordi filmproduksjon var en komplisert samarbeidsprosess der det var umulig at ett enkelt individ kunne ha full kreativ kontroll. Likevel mente han at teorien hadde noe for seg, men bare som en måte å strukturere filmer på. Wollen skilte mellom menneskene Ford, Bergman og Hitchcock og de strukturelle filmkategoriene «Ford», «Bergman» og «Hitchcock». Slik assimilerte han teorien inn i det strukturalistiske verdensbildet sitt.
== Referanser == | Auteurteori er en analysemetode innen filmteori som fokuserer på regissøren som den individuelle kreative skaperen av filmen. Begrepet kommer fra det franske ordet auteur, som betyr forfatter. | 199,492 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jacques_Paul_Migne | 2023-02-04 | Jacques Paul Migne | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 24. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1875', 'Kategori:Dødsfall i 1876', 'Kategori:Franske forleggere', 'Kategori:Franske katolske prester', 'Kategori:Franske katolske teologer', 'Kategori:Fødsler 5. september', 'Kategori:Fødsler i 1800', 'Kategori:Latinister', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Patristikere', 'Kategori:Personer fra departementet Cantal', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Jacques Paul Migne (født 25. oktober 1800 i Saint-Flour i Cantal, død 24. oktober 1876 i Paris) var en fransk katolsk prest, teolog, forlegger og utgiver av kirkefedrenes skrifter.
| Jacques Paul Migne (født 25. oktober 1800 i Saint-Flour i Cantal, død 24. oktober 1876 i Paris) var en fransk katolsk prest, teolog, forlegger og utgiver av kirkefedrenes skrifter.
== Liv ogvirke ==
=== Bakgrunn ===
Jacques Paul Migne studerte teologi i Orléans, og virket så i bispedømmet Orléans i menigheten i Puiseaux i bispedømmet Orléans. Der ble hans kompromissløse ultrakatolske roialisme ikke vel mottatt av de stelige lokalpatrioter og av dem som støttet den nye regjering under Louis Philippe, «borgerkongen».Han kom deretter til erkebispedømmet Paris, der han startet et teologisk tidsskrift, L'Univers religieux (senere, under neste redaktør kalt L'Univers).
=== Forleggervirksomhet, patristikk ===
I 1836, i pariserkvarteret Petit Montrouge (da en forstad), grunnla han Imprimerie Catholique, et bokforlag med boktrykkeri som skulle bli umåtelig betydningsfullt for den katolske patristikken. Mignes hovedverk ble utgivelsen av kirkefedrene og kirkelærerne, Patrologiae cursus completus.
I årene 1844-1865 utkom i 217 bind de latinske Series latina, fra Tertullianus til pave Innocens III, samt fire bind Indices. I årene 1857-1866 utkom Series graeca i 166 bind, som omfatter den greske kirkelige litteraturen fra de apostoliske fedre til konsilet i Firenze. Denne siste serie foreligger i to utgaver; den ene, fullstendige, gir den greske teksten med latinsk oversettelse på motstående side; den andre gir kun latinsk oversettelse. Også her finnes index. Mignes samlingsverk i patristikk regnes til de klassiske verker i emnet - Patrologia Latina og Patrologia Graeca hører sammen med Monumenta Germaniae Historica til de mest omfattende bidrag fra 1800-tallet til patrologien. Mange av tekstene ble ved sisse utgivelser nå for første gang tilgjengelige for den alminnelige katolske klerus.
Migne utga også en hel del andre gigantiske samlingsverk, blant annet et dogmatisk bibliotek, Theologice cursus completus (28 bind, 1840-1845), en samling berømte prekener, Collection intégrale et universelle des orateurs sacrés (102 bind, 1844-1866), samt Encyclopédie théologique, en teologisk encyklopedi i 171 bind.
Vekten av forlagets store produksjon førte til at hans konkurrenter i andre forlag med avtaler med kirkene ble forarget; de mistet deler av sitt klientell. Erkebiskopen av Paris, Georges Darboy (som senere ble skutt av kommunardene), forbød Migne å bedrive sine forretningsforetak. På grunn av hans angivelige militante ultrakatolisisme ble han også forbudt å feire messen.
Forlaget hadde også verksteder for orgelbygg, religiøs maleri med flere virksomheter, og ble et av de største privateide forlagene i Frankrike.
I 1868 ødela en brann hele foretaket, men han oppsatte en ny forretning. En stor del av Mignes samlinger ble ødelagt ved brannen, men firmaet Garnier Fréres, som i 1879 kjøpte hans opplag, forsøkte å bøte på tapet.
== Utgitte samlinger av Migne ==
Scripturae Sacrae Cursus Completus (28 bind, 1840-1845)
Theologiae Cursus Completus (28 bind, 1840-1845)
Démonstrations Evangéliques (20 bind, 1842-1852)
Collection Intégrale et Universelle des Orateurs Sacrés (102 bind, 1844-1866)
Summa Aurea de Laudibus Beatae Mariae Virginis, coll. J.J. Bourassé (13 bind, 1866-1868)
Encyclopédie Théologique (171 bind, 1844-1866)
Patrologia
Patrologiae Latinae Cursus Completus (217 bind, sammenlagt, 1844-1855), fire bind index (bind 218-221, 1862-1864)
Patrologiae Graecae Cursus Completus (latinsk oversettelse 81 bind, 1856-1861; gresk og latin 166 bind, 1857-1866))
Samlede verker av blant andre Thomas av Aquino, Teresa av Avila, Joseph de Maistre, Louis de Bonald, Pierre de Bérulle
Oppslagsverk i forskjellige emner
== Referanser ==
== Litteratur ==
Ralph Howard Bloch: God's Plagiarist. Being an Account of the Fabulous Industry and Irregular Commerce of the Abbé Migne . Univ. of Chicago Press, Chicago, Ill. 1994, ISBN 0-226-05970-7.
Umberto Eco: Mein Migne und der andere. I: U.Eco: Die Kunst des Bücherliebens. Carl Hanser Verlag, München 2009, ISBN 978-3-446-23293-8, S. 93–96. Einführung zu folgenden Ausgaben von R. H. Blochs God's plagiarist:
fransk utgave: La plagiaire de Dieu. La fabuleuse industrie de l'Abbé Migne. DuSeuil, Paris 1996, ISBN 2-02-021881-X.
italiensk utgave: Il Plagiario di Dio. Sylvestre Bonnard, Mailand 2002, ISBN 88-86842-52-X.
== Eksterne lenker ==
"Jacques Paul Migne", The Catholic Encyclopedia, Volume X, 1911
Noen av hans verker, digitalisert | Jacques Paul Migne (født 25. oktober 1800 i Saint-Flour i Cantal, død 24. | 199,493 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Willy_Valentinsen | 2023-02-04 | Willy Valentinsen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P7717 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Dødsfall 5. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1944', 'Kategori:Fødsler 11. februar', 'Kategori:Fødsler i 1926', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske motstandsfolk under andre verdenskrig', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2019-02'] | Willy Vallentinsen (født 11. februar 1926 i Bergen, død 5. desember 1944 samme sted) var en norsk mekanikerlærling og motstandsmann under andre verdenskrig. Han var bosatt på Laksevåg.Han ble skutt på Nøstetorget under en razzia i Bergen 5. desember 1944.Willy Valentinsens vei i Bergen er oppkalt etter ham.
| Willy Vallentinsen (født 11. februar 1926 i Bergen, død 5. desember 1944 samme sted) var en norsk mekanikerlærling og motstandsmann under andre verdenskrig. Han var bosatt på Laksevåg.Han ble skutt på Nøstetorget under en razzia i Bergen 5. desember 1944.Willy Valentinsens vei i Bergen er oppkalt etter ham.
== Referanser == | Willy Vallentinsen (født 11. februar 1926 i Bergen, død 5. | 199,494 |
https://no.wikipedia.org/wiki/David_Vik%C3%B8ren | 2023-02-04 | David Vikøren | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 28. mars', 'Kategori:Dødsfall i 2022', 'Kategori:Finlands løves orden', 'Kategori:Fødsler 26. september', 'Kategori:Fødsler i 1926', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske organisasjonsledere', 'Kategori:Personer fra Gjøvik kommune', 'Kategori:Personer fra Haugesund kommune', 'Kategori:Riddere av 1. klasse av St. Olavs Orden', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | David Vikøren (født 26. september 1926 i Haugesund, død 28. mars 2022 i Oslo) var administrerende direktør i Norges Rederforbund fra 1977 til 1992.
Han var cand.oecon. fra Universitetet i Oslo (1951) og arbeidet deretter i et år i Statistisk sentralbyrå før han ble knyttet til Norges Rederiforbund i 1952. Han var assisterende direktør fra 1964 og var administrerende direktør i Rederiforbundet fra 1977 til 1991. Han hadde en rekke offentlige verv og styreverv i norske og internasjonale bedrifter. og var også rådgiver ved norske delegasjoner til OECD og UNCTAD.Han hadde også en rekke sentrale verv i norsk kulturliv som styreleder i Oslo Filharmonien, i Venneforeningen til Det Norske Kammerorkester og styremedlem i Dronning Sonjas Internasjonale Musikkonkurranse.
Hans far, Olav Vikøren (1884–1964), var folkehøgskolerektor og forfatter og var blant annet rektor på Nordhordland folkehøgskole. I 1928 flyttet familien til Gjøvik hvor han ble rektor på Viken folkehøgskole.
| David Vikøren (født 26. september 1926 i Haugesund, død 28. mars 2022 i Oslo) var administrerende direktør i Norges Rederforbund fra 1977 til 1992.
Han var cand.oecon. fra Universitetet i Oslo (1951) og arbeidet deretter i et år i Statistisk sentralbyrå før han ble knyttet til Norges Rederiforbund i 1952. Han var assisterende direktør fra 1964 og var administrerende direktør i Rederiforbundet fra 1977 til 1991. Han hadde en rekke offentlige verv og styreverv i norske og internasjonale bedrifter. og var også rådgiver ved norske delegasjoner til OECD og UNCTAD.Han hadde også en rekke sentrale verv i norsk kulturliv som styreleder i Oslo Filharmonien, i Venneforeningen til Det Norske Kammerorkester og styremedlem i Dronning Sonjas Internasjonale Musikkonkurranse.
Hans far, Olav Vikøren (1884–1964), var folkehøgskolerektor og forfatter og var blant annet rektor på Nordhordland folkehøgskole. I 1928 flyttet familien til Gjøvik hvor han ble rektor på Viken folkehøgskole.
== Verv ==
Styreleder for Filharmonisk Selskaps Orkester og Hardanger Musikkfest
Styremedlem i Fridtjof Nansens Institutt og Sjøfartsmuseet
== Heder ==
Kommandør av Finlands løves orden
Ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden (1986)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
David Vikøren - Store norske leksikon
NSD Forvaltningsdatabasen - David Vikøren | David Vikøren (født 26. september 1926 i Haugesund, død 28. | 199,495 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Monrad_Mjelde | 2023-02-04 | Monrad Mjelde | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P7717 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P8269 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Dødsfall 1. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1945', 'Kategori:Fødsler 7. mars', 'Kategori:Fødsler i 1902', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske motstandsfolk under andre verdenskrig', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2020-08'] | Monrad Mjelde (født 7. mars 1902 i Bergen, død 1. februar 1945 i Breslau) var en norsk kommuneingeniør og motstandsmann.Mjelde arbeidet illegalt under krigen, og hjalp blant annet flyktninger til England. Han ble arrestert 7. november 1941 og satt i Bergen kretsfengsel til han 24. november ble overført til Ulven fangeleir. Derfra ble han sendt til Tyskland og tyske fangeleire, via Kiel til Rendsburg, deretter Sonnenburg og til slutt Breslau. Han døde i fangenskap det siste krigsåret, 1. februar 1945.Monrad Mjeldes vei i Bergen er oppkalt etter ham.
| Monrad Mjelde (født 7. mars 1902 i Bergen, død 1. februar 1945 i Breslau) var en norsk kommuneingeniør og motstandsmann.Mjelde arbeidet illegalt under krigen, og hjalp blant annet flyktninger til England. Han ble arrestert 7. november 1941 og satt i Bergen kretsfengsel til han 24. november ble overført til Ulven fangeleir. Derfra ble han sendt til Tyskland og tyske fangeleire, via Kiel til Rendsburg, deretter Sonnenburg og til slutt Breslau. Han døde i fangenskap det siste krigsåret, 1. februar 1945.Monrad Mjeldes vei i Bergen er oppkalt etter ham.
== Referanser == | Monrad Mjelde (født 7. mars 1902 i Bergen, død 1. | 199,496 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Andreas_S._Oksvold | 2023-02-04 | Andreas S. Oksvold | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 2. september', 'Kategori:Dødsfall i 1914', 'Kategori:Fødsler 22. mars', 'Kategori:Fødsler i 1862', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske kjøpmenn', 'Kategori:Norske pedagoger', 'Kategori:Ordførere i Steinkjer', 'Kategori:Personer fra Steinkjer kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1904–1906', 'Kategori:Stortingsrepresentanter for Nord-Trøndelag', 'Kategori:Stortingsrepresentanter fra Venstre', 'Kategori:Venstre-ordførere i Nord-Trøndelag'] | Andreas Sakariassen Oksvold (født 22. mars 1862 på Sparbu i Nord-Trøndelag, død 2. september 1914 i Steinkjer) var en norsk lærer, kjøpmann og politiker (V).
| Andreas Sakariassen Oksvold (født 22. mars 1862 på Sparbu i Nord-Trøndelag, død 2. september 1914 i Steinkjer) var en norsk lærer, kjøpmann og politiker (V).
== Familie og yrkesliv ==
Han ble født på husmannsplassen Høgsveet under gården Oksvoll på Sparbu som sønn av Sakarias Johannessen Oksvold og Marta Larsdatter Haugdal. Han mistet faren som toåring, og moren ble gift på nytt med enkemannen Jørgen Oksvold, og ryddet plassen Jørnplassen. Andreas S. Oksvold giftet seg med Mette Gurine Nilsdatter Trøite fra Hegra, som han fikk fire barn med. Oksvolds svoger var ordfører og stortingsmann Johan Peter Trøite.
Etter eksamen ved Klæbu seminar i 1882 var han huslærer på Lund i Egge og lærer i Hegra og Egge de neste to årene. Deretter var han handelsbetjent hos kjøpmann Berg i Vallersund på Fosen. Oksvold ble handelsbetjent hos kjøpmann Carl Vodahl i Steinkjer i 1887, ekspeditør for Indtrøndelagens Dampbåtsamlag i 1889 og bestyrer ved Aktie Handelsforeningen Bien i 1891. I 1895 gikk Oksvold sammen med Robert Hermannsen om å etablere firmaet Hermannsen & Oksvold, som drev handel med «kolonialvarer, jernvarer, fargehandel, glass og steintøy samt kortevarer.» Etter bybrannen i 1900 drev Oksvold handel i eget navn frem til 1906. I 1906 overtok han som kasserer i Stod og Stenkjær Sparebank etter Ole Andreas Sæther.
== Politisk arbeid ==
Oksvold var medlem av Steinkjer bystyre fra 1896, medlem av formannskapet i flere perioder og ordfører 1902–1903. Han var valgmann, og var vararepresentant til Stortinget fra Nordre Trondhjems amt (Nord-Trøndelag) 1901–1906. Oksvold møtte på Stortinget for Hans Konrad Foosnæs fra april 1904 og ut året, senere fast for statsråd Harald Bothner 1905–1906. Oksvold var medlem av Stortingets landbrukskomité i 1904 og Stortingets konstitusjonskomité 1905–1906.Oksvold kom i kontakt med avholdsbevegelsen som huslærer på Lund, og ble medlem av godtemplarlosjen Ølver i Steinkjer. Da han kom tilbake til byen som handelsbetjent i 1887, gikk han inn i Stenkjær og omegns totalavholdsforening, som var tilknyttet DNT, og satt periodevis som formann. Han var formann i Inntrøndelagen fylke av DNT 1891–1894, 1896–1898, 1899–1901 og 1909–1912. Fylkesorganisasjonen hadde over 2 800 medlemmer ved etableringen i 1891.
== Død ==
Han døde av tuberkulose i 1914, 52 år gammel, og ble begravet fra Steinkjer kirke.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Andreas S. Oksvold hos Norsk senter for forskningsdata | Andreas Sakariassen Oksvold (født 22. mars 1862 på Sparbu i Nord-Trøndelag, død 2. | 199,497 |
https://no.wikipedia.org/wiki/X_Games | 2023-02-04 | X Games | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:X Games'] | X Games er en årlig sportskonkurranse innen en rekke grener kategorisert som ekstremsport, som er kontrollert og arrangert av den amerikanske sportskanalen ESPN. I 1995 ble det første årlige Sommer-X Games avholdt i Rhode Island. X Games er delt opp i sommer- og vinterkonkurranser, der Vinter-X Games holdes i januar eller februar, og Sommer-X Games vanligvis holdes i august.Vinter-X Games holdes i Aspen i Colorado, mens Sommer-X Games holdes i Los Angeles i California. X Games har også internasjonale konkurranser og demoer rundt om i verden, slik som Vinter-X Games Europa i Tignes i Frankrike.
Fra 2016 er europeiske konkurranser holdt i Norge. Den aller første konkurransen i Norge ble kalt X Games Oslo. I 2017 ble arrangementet omdøpt til X Games Norway og ble holdt i mars i Hafjell Alpinsenter. Målet for X Games Norway 2020 er å kombinere både sommer- og vinteridretter.
Vinter-X Games er en konkurranse sammensatt av de største vinterekstremsportene i verden. Konkurransen har dags- og kveldsarrangementer som ski, snowboard og snøscooter. Siden 2002 har Buttermilk Mountain i Aspen i Colorado vært arrangør for Vinter-X Games.
Snowboard og ski konkurrerer i 4 forskjellige grener Superpipe, Slopestyle, Knuckle Huck og Big Air. Vinter X Games i Aspen varer i 3 dager med kvalifisere, semifinale og finale.
| X Games er en årlig sportskonkurranse innen en rekke grener kategorisert som ekstremsport, som er kontrollert og arrangert av den amerikanske sportskanalen ESPN. I 1995 ble det første årlige Sommer-X Games avholdt i Rhode Island. X Games er delt opp i sommer- og vinterkonkurranser, der Vinter-X Games holdes i januar eller februar, og Sommer-X Games vanligvis holdes i august.Vinter-X Games holdes i Aspen i Colorado, mens Sommer-X Games holdes i Los Angeles i California. X Games har også internasjonale konkurranser og demoer rundt om i verden, slik som Vinter-X Games Europa i Tignes i Frankrike.
Fra 2016 er europeiske konkurranser holdt i Norge. Den aller første konkurransen i Norge ble kalt X Games Oslo. I 2017 ble arrangementet omdøpt til X Games Norway og ble holdt i mars i Hafjell Alpinsenter. Målet for X Games Norway 2020 er å kombinere både sommer- og vinteridretter.
Vinter-X Games er en konkurranse sammensatt av de største vinterekstremsportene i verden. Konkurransen har dags- og kveldsarrangementer som ski, snowboard og snøscooter. Siden 2002 har Buttermilk Mountain i Aspen i Colorado vært arrangør for Vinter-X Games.
Snowboard og ski konkurrerer i 4 forskjellige grener Superpipe, Slopestyle, Knuckle Huck og Big Air. Vinter X Games i Aspen varer i 3 dager med kvalifisere, semifinale og finale.
== Grener ==
Konkurransene består av en rekke grener:
Sommer X GamesRullebrett
Surfing
BMX
Motocross
RallyVinter X GamesSki
Snøbrett
Snøscooter
Snowskate
== Arrangementer ==
=== Sommer ===
1995: Providence & Newport, Rhode Island & Mount Snow, Vermont (24. juni – 1. juli 1995)
1996: Providence & Newport, Rhode Island (1996)
1997: San Diego, California (20.-28. juni 1997)
1998: San Diego, California (juni 1998)
1999: Pier 30 & 32, San Francisco, California (25. juni – 3. juli 1999)
2000: Pier 30 & 32, San Francisco, California (17.-22. august 2000)
2001: First Union Center, Philadelphia, Pennsylvania (17.–22. august 2001)
2002: First Union Center, Philadelphia, Pennsylvania (15-19. august 2002)
2003: Staples Center & LA Coliseum, Los Angeles, California (14-17. august 2003)
2004: Staples Center, Home Depot Center, Long Beach Marine Stadium, Los Angeles, California (5.–8. august 2004)
2005: Staples Center, Los Angeles, California (4.-7. august 2005)
2006: Staples Center, Home Depot Center & Long Beach Marine Stadium, Los Angeles, California (3.–6. august 2006)
2007: Staples Center, Home Depot Center & Long Beach Marine Stadium, Los Angeles, California (2.–5. august 2007)
2008: Los Angeles, California (31. juli – 3. august 2008 )
2009: Los Angeles, California (30. juli – 2. august 2009)
2010: Los Angeles, California (29. juli – 1. august 2010)
2011: Los Angeles, California (28.–31. juli 2011)
2012: Los Angeles, California (28. juni – 1. juli 2012)
2013: Los Angeles, California (1.–4. august 2013)
2014: Austin, Texas (5.–8. juni 2014)
2015: Austin, Texas (4.–7. juni 2015)
2016: Austin, Texas (2.–5. juni 2016)
2017: Minneapolis, Minnesota (13.–16. juli 2017)
2018: Minneapolis, Minnesota (19.–22. juli 2018)
2019: Minneapolis, Minnesota (1.– 4. august 2019)
2020: Minneapolis, Minnesota
=== Vinter ===
1997: Snow Summit Mountain Resort, Big Bear Lake, California (30. januar – 2. februar 1997)
1998: Crested Butte, Colorado (1998)
1999: Crested Butte, Colorado (1999)
2000: Mount Snow, Vermont (3.–6. februar 2000)
2001: Mount Snow, Vermont (2001)
2002: Aspen, Colorado (1.–5. februar 2002)
2003: Aspen, Colorado (30. januar – 5. februar 2003)
2004: Aspen, Colorado (22.–25. januar 2004)
2005: Aspen, Colorado (29. januar – 1. februar 2005)
2006: Aspen, Colorado (28.–31. januar 2006)
2007: Aspen, Colorado (25.–28. januar 2007)
2008: Aspen, Colorado (24.–27. januar 2008)
2009: Aspen, Colorado (22.–25. januar 2009)
2010: Aspen, Colorado (28.–31. januar 2010)
2011: Aspen, Colorado (27.–30. januar 2011)
2012: Aspen, Colorado (26.–29. januar 2012)
2013: Aspen, Colorado (24.–27. januar 2013)
2014: Aspen, Colorado (23.–26. januar 2014)
2015: Aspen, Colorado (21.–25. januar 2015)
2016: Aspen, Colorado (28.–31. januar 2016)
2017: Aspen, Colorado (26.–29. januar 2017)
2018: Aspen, Colorado (25.–28. januar 2018)
2019: Aspen, Colorado (24.–27. januar 2019)
2020: Aspen, Colorado
2021: Aspen, Colorado
2022: Aspen, Colorado
2023: Aspen, Colorado
=== Vinter-X Games Europa ===
2010: Tignes, Frankrike (10.–12. mars 2010)
2011: Tignes, Frankrike (16.–18. mars 2011)
2012: Tignes, Frankrike (14.–16. mars 2012)
2013: Tignes, Frankrike (20.–22. mars 2013)
=== X Games Norway ===
2016: Oslo (24.–28. februar 2016)
2017: Hafjell (8.–11. mars 2017)
2018: Bærum og Oslo (18.–20. mai 2018)
2019: Bærum (31. august 2019)
2020: Hafjell (7.–8. mars 2020)
== Se også ==
Norske deltagere i X Games
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) X Games – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) X Games på NRK TV
(en) X Games – Encyclopedia of Surfing | | arena = Buttermilk | 199,498 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Johan_Martin_Ferner | 2023-02-04 | Johan Martin Ferner | ['Kategori:Artikler hvor barn forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Dødsfall 24. januar', 'Kategori:Dødsfall i 2015', 'Kategori:Fødsler 22. juli', 'Kategori:Fødsler i 1927', 'Kategori:Kommandører av St. Olavs Orden', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske seilere', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i seiling', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Seilere under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Johan Martin Ferner (født 22. juli 1927 i Oslo som Johan Martin Jacobsen, død 24. januar 2015 samme sted) var en norsk forretningsmann. Han var mest kjent som prinsesse Astrids ektemann, men gjorde seg også bemerket som idrettsmann og vant sølvmedalje i seiling under Sommer-OL 1952.
| Johan Martin Ferner (født 22. juli 1927 i Oslo som Johan Martin Jacobsen, død 24. januar 2015 samme sted) var en norsk forretningsmann. Han var mest kjent som prinsesse Astrids ektemann, men gjorde seg også bemerket som idrettsmann og vant sølvmedalje i seiling under Sommer-OL 1952.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Johan Martin Ferner var sønn av skreddermester i Oslo Ferner Jacobsen (født 20. juni 1885, død 7. juli 1964) og Ragnhild Olsen (født 1889, død 23. desember 1966). De ble gift 14. august 1912. Han hadde en søster, Inger (født 13. mai 1913), som giftet seg med den britiske majoren Donald H. Robson. Broren, Finn Christian Ferner, giftet seg med amerikanerinnen Charlotte «Monk» Donald fra Boston og fikk fire barn med henne.
Etternavnet Ferner var opprinnelig farens fornavn, som Johan Martin og hans søsken tok i 1927. Ferner Jacobsen var sønn av los Johan Martin Jacobsen (1850–1907) fra Tjøme, sønn av smed Jacob Andreas Knudsen (1819–1868).
=== Ekteskap ===
Johan Martin Ferner ble gift første gang 20. januar 1953, med billedkunstner Ingeborg «Bitte» Hesselberg-Meyer (9. juli 1931 – 22. juli 1997), og skilt i 1956. (Bitte ble senere gift med journalist Bernhard Rostad, sønn av bondelagslederen Arne Rostad. De fikk tre barn; blant dem filmregissør Arne B. Rostad.)
Johan Martin Ferner ble 12. januar 1961 gift i Asker kirke med prinsesse Astrid. Paret fikk fem barn sammen:
Cathrine Ferner (født 22. juli 1962)
Benedikte Ferner (født 27. september 1963)
Alexander Ferner (født 15. mars 1965)
Elisabeth Ferner (født 20. mars 1969)
Carl-Christian Ferner (født 22. oktober 1972)
=== Utdannelse og forretningsvirksomhet ===
Ferner tok artium i 1947 og tok deretter videre handelsutdannelse i Norge og utlandet. Fra 1949 til 1950 studerte han ved London Polytechnic Institute, deretter 1950 til 1951 ved Bradford Technical College. Studiene ble deretter fortsatt i Frankrike, der Ferner fra 1951 til 1952 studerte ved Universitetet i Lyon. Han hadde også praksis ved londonfirmaet Harrods.
Fra 1964 ledet og utviklet Ferner, sammen med sin bror Finn Christian Ferner, familiefirmaet Ferner Jacobsen AS. Han var lenge disponent i dette firmaet, som driver i konfeksjonsbransjen.
=== Seiling ===
Ferner var med på den norske båten «Elisabeth X» som i sommer-OL i 1952 kom på andreplass i 6-metersklassen bak den amerikanske båten «Llanoria». Seilingene ble avviklet i perioden 20. til 28. juli 1952. Mannskapet på «Elisabeth X» besto av Finn Ferner, Erik Heiberg, Tor Arneberg, Johan Martin Ferner og Carl Mortensen.
=== OL-medaljer ===
1952 Helsingfors – Sølv i seiling, 6-metersklassen (Norge)
=== Utmerkelser ===
Kongen utnevnte i 2011 Ferner til kommandør av St. Olavs Orden.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Johan Ferner – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Johan Martin Ferner på Internet Movie Database
(en) Johan Martin Ferner hos The Peerage
(en) Johan Martin Ferner – Olympedia
(en) Johan Martin Ferner – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Johan Martin Ferner – databaseOlympics.com (arkivert)
(no) Ferner Jacobsen sin hjemmeside
(no) Ferner (fra Nøtterøy) (slekt) (Slektshistoriewiki) | Ferner Jacobsen AS er en familieeid bedrift for eksklusive klær med tre butikker, én i Oslo på Karl Johans gate, én i Fredrikstad og én på Fornebu. | 199,499 |
Subsets and Splits
No saved queries yet
Save your SQL queries to embed, download, and access them later. Queries will appear here once saved.