url
stringlengths 31
279
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
194
| category
stringlengths 16
3.67k
⌀ | ingress
stringlengths 12
19.1k
⌀ | article
stringlengths 15
310k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.02k
⌀ | id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Exoptenomela | 2023-02-04 | Exoptenomela | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 2002', 'Kategori:Praktskarabider', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Exoptenomela er en slekt av biller som hører til undergruppen praktskarabider (Rutelinae) i den store familien skarabider (Scarabaeidae).
| Exoptenomela er en slekt av biller som hører til undergruppen praktskarabider (Rutelinae) i den store familien skarabider (Scarabaeidae).
== Utseende ==
Middelsstore (ca. 20 millimeter) skarabider.
== Levevis ==
Larvene lever i råtten ved.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt i Sør-Amerika (Venezuela...).
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien Praktskarabider, (Rutelinae) MacLeay, 1819
Stammen Rutelini MacLeay, 1819
Gruppen Anticheirina - 43 slekter
Slekten Exoptenomela Soula, 2002
Exoptenomela punctata (Waterhouse, 1881)
Exoptenomela sigwaldi Soula, 2002
== Kilder ==
Generic Guide to New World Scarab Beetles - Exoptenomela [1]
== Eksterne lenker ==
(en) Exoptenomela i Global Biodiversity Information Facility | * se Systematisk inndeling | 199,800 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ballastvaktjournal | 2023-02-04 | Ballastvaktjournal | ['Kategori:Havner'] | Ballastvaktjournal er en oversikt over fartøyers ballastskyting ved ankomst til havnen, ført av havnevesenets ballastvakt.
Et fartøy må ha tyngdepunktet lavt for å unngå velt, spesielt var dette viktig for seilskuter med høy rigg og seil. De lastet derfor fast ballast som jord, sand, grus og stein i lasterommet.
Når varer skulle lastes, måtte fartøyet kvitte seg med ballasten. Som regel skjedde dette i sjøen ved såkalt ballastskyting. Ukontrollert dumping kunne føre til at havner og innløp ble for grunn. Derfor ble det etter hvert innført diverse reglement, lover og forordninger angående ballastskyting. Bestemmelsene fastslo at ballastplasser skulle anvises av havnemyndighetene, og havnefogden måtte på egen bekostning sette opp og vedlikeholde ballastmerkene. Ballastskyting kunne skje først etter melding til Havnekontoret. Havnefogden eller havnelosen skulle lede fartøyet til ballaststedet, og en ballastvakt ble sendt om bord for å føre tilsyn med skytingen. Steinballast som kunne ødelegge ankerbunnen, måtte legges på land. Annen ballast kunne også bli tatt i land og brukt som fyllmasse. Skippere som ikke fulgte reglementet, og havnefogder og loser som ikke anmeldte overtredelser, ble bøtelagt.
Ballastvaktjournaler gir informasjon om navn på ballastvakten, på fartøyets navn, anvist fortøyningsplass, dato for ankomst og avgang, og antall timer fartøyet lå ved kai. Ved overgangen fra seil til damp fikk ballasttrafikken etter hvert mindre betydning.
Ballast som ble losset over høyvannsnivået hadde gjerne ned seg frø og smådyr. Noen av disse har klart seg enkelte steder, og regnes som ballastplanter.
| Ballastvaktjournal er en oversikt over fartøyers ballastskyting ved ankomst til havnen, ført av havnevesenets ballastvakt.
Et fartøy må ha tyngdepunktet lavt for å unngå velt, spesielt var dette viktig for seilskuter med høy rigg og seil. De lastet derfor fast ballast som jord, sand, grus og stein i lasterommet.
Når varer skulle lastes, måtte fartøyet kvitte seg med ballasten. Som regel skjedde dette i sjøen ved såkalt ballastskyting. Ukontrollert dumping kunne føre til at havner og innløp ble for grunn. Derfor ble det etter hvert innført diverse reglement, lover og forordninger angående ballastskyting. Bestemmelsene fastslo at ballastplasser skulle anvises av havnemyndighetene, og havnefogden måtte på egen bekostning sette opp og vedlikeholde ballastmerkene. Ballastskyting kunne skje først etter melding til Havnekontoret. Havnefogden eller havnelosen skulle lede fartøyet til ballaststedet, og en ballastvakt ble sendt om bord for å føre tilsyn med skytingen. Steinballast som kunne ødelegge ankerbunnen, måtte legges på land. Annen ballast kunne også bli tatt i land og brukt som fyllmasse. Skippere som ikke fulgte reglementet, og havnefogder og loser som ikke anmeldte overtredelser, ble bøtelagt.
Ballastvaktjournaler gir informasjon om navn på ballastvakten, på fartøyets navn, anvist fortøyningsplass, dato for ankomst og avgang, og antall timer fartøyet lå ved kai. Ved overgangen fra seil til damp fikk ballasttrafikken etter hvert mindre betydning.
Ballast som ble losset over høyvannsnivået hadde gjerne ned seg frø og smådyr. Noen av disse har klart seg enkelte steder, og regnes som ballastplanter.
== Se også ==
Ballast
Bryggebok
Bøyebok
Havnevesen
== Eksterne lenker ==
Ballastvaktjournal - oppslagsverket oVe, artikkel av Ragnhild Botheim, Bergen Byarkiv. | Ballastvaktjournal er en oversikt over fartøyers ballastskyting ved ankomst til havnen, ført av havnevesenets ballastvakt. | 199,801 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Exothyridium | 2023-02-04 | Exothyridium | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 2002', 'Kategori:Praktskarabider', 'Kategori:Sør-Amerikas insekter', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Exothyridium er en slekt av biller som hører til undergruppen praktskarabider (Rutelinae) i den store familien skarabider (Scarabaeidae).
| Exothyridium er en slekt av biller som hører til undergruppen praktskarabider (Rutelinae) i den store familien skarabider (Scarabaeidae).
== Utseende ==
Middelsstore, litt brede, skinnende metallisk grønne skarabider.
== Levevis ==
Larvene lever i råtten ved.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt i Sør-Amerika.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien Praktskarabider, (Rutelinae) MacLeay, 1819
Stammen Rutelini MacLeay, 1819
Gruppen Anticheirina - 43 slekter
Slekten Exothyridium Soula, 2002
Exothyridium caucanum (Ohaus, 1905)
Exothyridium duponti Soula, 2002
Exothyridium filippii Soula, 2002
Exothyridium marginicolle (Ohaus, 1905)
Exothyridium mercieri Soula, 2002
Exothyridium orsuccii Soula, 2002
Exothyridium punctiventre (Waterhouse, 1881)
== Kilder ==
Generic Guide to New World Scarab Beetles - Exothyridium [1]
== Eksterne lenker ==
Bilde av Exothyridium filippii
(en) Exothyridium i Global Biodiversity Information Facility | * se Systematisk inndeling | 199,802 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Heterochlorota | 2023-02-04 | Heterochlorota | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 2002', 'Kategori:Praktskarabider', 'Kategori:Sør-Amerikas insekter', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Heterochlorota er en slekt av biller som hører til undergruppen praktskarabider (Rutelinae) i den store familien skarabider (Scarabaeidae).
| Heterochlorota er en slekt av biller som hører til undergruppen praktskarabider (Rutelinae) i den store familien skarabider (Scarabaeidae).
== Levevis ==
Larvene lever i råtten ved.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt i Sør-Amerika (Ecuador...).
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien Praktskarabider, (Rutelinae) MacLeay, 1819
Stammen Rutelini MacLeay, 1819
Gruppen Anticheirina - 43 slekter
Slekten Heterochlorota Soula, 2002
Heterochlorota colini Soula, 2008
Heterochlorota mathildae (Ohaus, 1908)
== Kilder ==
Generic Guide to New World Scarab Beetles - Heterochlorota [1]
== Eksterne lenker ==
(en) Heterochlorota i Global Biodiversity Information Facility | * se Systematisk inndeling | 199,803 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Minidorysthetus | 2023-02-04 | Minidorysthetus | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 2002', 'Kategori:Praktskarabider', 'Kategori:Sør-Amerikas insekter', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Minidorysthetus er en slekt av biller som hører til undergruppen praktskarabider (Rutelinae) i den store familien skarabider (Scarabaeidae).
| Minidorysthetus er en slekt av biller som hører til undergruppen praktskarabider (Rutelinae) i den store familien skarabider (Scarabaeidae).
== Utseende ==
Middelsstore, skinnende grønne skarabider.
== Levevis ==
Larvene lever i råtten ved.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt i Sør-Amerika.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien Praktskarabider, (Rutelinae) MacLeay, 1819
Stammen Rutelini MacLeay, 1819
Gruppen Anticheirina - 43 slekter
Slekten Minidorysthetus Soula, 2002
Minidorysthetus bleuzeni Soula, 2002
Minidorysthetus bolivianus (Ohaus, 1908)
Minidorysthetus durantoni Soula, 2002
Minidorysthetus escalonai Soula, 2006
Minidorysthetus gravidus (Ohaus, 1930)
Minidorysthetus hoehnei (Ohaus, 1914)
Minidorysthetus iodiellus (H.W. Bates, 1888)
Minidorysthetus marqueti Soula, 2002
Minidorysthetus planipennis (Kirsch, 1871)
Minidorysthetus solisi Soula, 2002
Minidorysthetus tingomariaensis Soula, 2006
Minidorysthetus ucayaliensis Soula, 2006
Minidorysthetus vandemergheli Soula, 2002
== Kilder ==
Generic Guide to New World Scarab Beetles - Minidorysthetus [1]
== Eksterne lenker ==
Bilde av Minidorysthetus vandemergheli
(en) Minidorysthetus i Global Biodiversity Information Facility | * se Systematisk inndeling | 199,804 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jos%C3%A9_Pedro_Varela_(Uruguay) | 2023-02-04 | José Pedro Varela (Uruguay) | ['Kategori:33°S', 'Kategori:54°V', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Lavalleja', 'Kategori:Sider med kart'] | José Pedro Varela er en by i Lavalleja-departementet i det østlige Uruguay. Byen har om lag 5 332 innbyggere.
| José Pedro Varela er en by i Lavalleja-departementet i det østlige Uruguay. Byen har om lag 5 332 innbyggere.
== Befolkning ==
José Pedro Varela har 5 332 innbyggere (Beregning 2004)
Kilde:
== Kommune ==
Byens ordfører (alcalde) er Darío Amaro.
== Transport ==
Ruta 14 forbinder Varela med Mercedes / Trinidad / Durazno / Sarandí del Yí / José Batlle y Ordóñez (vest) og Lascano / Ruta (øst).
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Lavalleja, offisielle sider (spansk)
Kart over José Pedro Varela (INE) | | status = Kommune (municipio) | 199,805 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bel%C3%A9n_(kommune) | 2023-02-04 | Belén (kommune) | ['Kategori:2010 i Uruguay', 'Kategori:30°S', 'Kategori:57°V', 'Kategori:Artikler hvor kart er samme som bilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner etablert i 2010', 'Kategori:Kommuner i Salto', 'Kategori:Sider med kart'] | Belén er en kommune (spansk: municipio) i Salto-departementet i det nordvestlige Uruguay. Hovedstaden heter Belén.
| Belén er en kommune (spansk: municipio) i Salto-departementet i det nordvestlige Uruguay. Hovedstaden heter Belén.
== Byer ==
== Historie ==
Belén ble grunnlagt i 15. mars 2010.
== Regjeringen ==
Ordføreren (alcalde) i kommunen er Gustavo Viera (2010-2015).
== Referanser == | | status = Kommune (municipio) | 199,806 |
https://no.wikipedia.org/wiki/S%C3%B8r-Tverrfjordelva | 2023-02-04 | Sør-Tverrfjordelva | ['Kategori:21°Ø', 'Kategori:70°N', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Loppa'] | Sør-Tverrfjordelva (nordsamisk: Bártnavuonjohka) er ei elv i Loppa kommune i Finnmark. Den renner fra nordsida av Langfjordjøkelen til munningen i Langfjorden ved bygda Sør-Tverrfjord. Elva er 9,9 km lang og har et nedbørfelt på 31,95 km². Middelvannføringen ved munningen er 1,31 m³/s.Fra Langfjordjøkelen faller elva ganske bratt ned mot hoveddalen, med en rekke små innsjøer i den flate dalbunnen. Mellom sjøene går elva i stryk. Dalbunnen er myrlendt, og i dalsidene vokser det bjørkeskog. Med unntak av bebyggelsen i Sør-Tverrfjord ved munningen er nedbørfeltet helt uten inngrep. Vassdraget er attraktivt for friluftsliv, og da spesielt sportsfiske, ettersom elva er ei god sjøørretelv.Elva ble vernet mot kraftutbygging i supplering av Verneplan for vassdrag i 2005. Vernet ble begrunnet med vassdragets urørthet, med store verdier knyttet til naturmangfold.
| Sør-Tverrfjordelva (nordsamisk: Bártnavuonjohka) er ei elv i Loppa kommune i Finnmark. Den renner fra nordsida av Langfjordjøkelen til munningen i Langfjorden ved bygda Sør-Tverrfjord. Elva er 9,9 km lang og har et nedbørfelt på 31,95 km². Middelvannføringen ved munningen er 1,31 m³/s.Fra Langfjordjøkelen faller elva ganske bratt ned mot hoveddalen, med en rekke små innsjøer i den flate dalbunnen. Mellom sjøene går elva i stryk. Dalbunnen er myrlendt, og i dalsidene vokser det bjørkeskog. Med unntak av bebyggelsen i Sør-Tverrfjord ved munningen er nedbørfeltet helt uten inngrep. Vassdraget er attraktivt for friluftsliv, og da spesielt sportsfiske, ettersom elva er ei god sjøørretelv.Elva ble vernet mot kraftutbygging i supplering av Verneplan for vassdrag i 2005. Vernet ble begrunnet med vassdragets urørthet, med store verdier knyttet til naturmangfold.
== Referanser == | | munning = Langfjorden ved Sør-Tverrfjord | 199,807 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Colonia_Lavalleja | 2023-02-04 | Colonia Lavalleja | ['Kategori:2010 i Uruguay', 'Kategori:31°S', 'Kategori:57°V', 'Kategori:Artikler hvor kart er samme som bilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Colonia Lavalleja', 'Kategori:Kommuner etablert i 2010', 'Kategori:Sider med kart'] | Colonia Lavalleja er en kommune (spansk: municipio) i Salto-departementet i det nordvestlige Uruguay. Hovedstaden heter Pueblo Lavalleja.
| Colonia Lavalleja er en kommune (spansk: municipio) i Salto-departementet i det nordvestlige Uruguay. Hovedstaden heter Pueblo Lavalleja.
== Byer ==
== Historie ==
Colonia Lavalleja ble grunnlagt i 15. mars 2010.
== Regjeringen ==
Ordføreren (alcalde) i kommunen er Wilson Sena (2010-2015).
== Referanser == | | status = Kommune (municipio) | 199,808 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Europamesterskapet_i_vektl%C3%B8fting | 2023-02-04 | Europamesterskapet i vektløfting | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:EM i vektløfting', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1896'] | Europamesterskapet i vektløfting ble arrangert første gang i 1896 i Rotterdam, og arrangeres hvert år. Fra 1988 til 1997 ble det avholdt et eget mesterskap for kvinner, og etter 1998 er de to blitt avholdt sammen.
| Europamesterskapet i vektløfting ble arrangert første gang i 1896 i Rotterdam, og arrangeres hvert år. Fra 1988 til 1997 ble det avholdt et eget mesterskap for kvinner, og etter 1998 er de to blitt avholdt sammen.
== Mesterskap ==
== Eksterne lenker ==
European Weightlifting Federation Arkivert 12. mars 2015 hos Wayback Machine.
IWRP - database | ]] | 199,809 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mataojo_(kommune) | 2023-02-04 | Mataojo (kommune) | ['Kategori:2010 i Uruguay', 'Kategori:31°S', 'Kategori:56°V', 'Kategori:Artikler hvor kart er samme som bilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner etablert i 2010', 'Kategori:Kommuner i Salto', 'Kategori:Sider med kart'] | Mataojo er en kommune (spansk: municipio) i Salto-departementet i det nordvestlige Uruguay. Hovedstaden heter Fernández.
| Mataojo er en kommune (spansk: municipio) i Salto-departementet i det nordvestlige Uruguay. Hovedstaden heter Fernández.
== Byer ==
== Historie ==
Mataojo ble grunnlagt i 15. mars 2010.
== Regjeringen ==
Ordføreren (alcalde) i kommunen er María Alejandra Fagúndez (2010-2015).
== Referanser == | | status = Kommune (municipio) | 199,810 |
https://no.wikipedia.org/wiki/T%C3%9CRKSOY | 2023-02-04 | TÜRKSOY | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Asiatiske organisasjoner', 'Kategori:Europeiske organisasjoner', 'Kategori:Organisasjoner etablert i 1993', 'Kategori:TÜRKSOY'] | TÜRKSOY, eller Uluslararası Türk Kültürü Teşkilatı (tyrkisk), (engelsk:
International Organization of Turkic Culture, norsk oversettelse: Den internasjonale organisasjonen for tyrkisk kultur), tidligere Türk Kültür ve Sanatları Ortak Yönetimi, er en internasjonal kulturorganisasjon med medlemsland som har en tyrkisk befolkning med et tyrkisk språk. TÜRKSOY er en forkortelse for det tidligere navnet på organisasjonen, men også en sammensetning av de to ordene türk, som betyr «tyrkisk», og soy, som betyr «opphav». Organisasjonen har sitt hovedkontor i Ankara i Tyrkia.
| TÜRKSOY, eller Uluslararası Türk Kültürü Teşkilatı (tyrkisk), (engelsk:
International Organization of Turkic Culture, norsk oversettelse: Den internasjonale organisasjonen for tyrkisk kultur), tidligere Türk Kültür ve Sanatları Ortak Yönetimi, er en internasjonal kulturorganisasjon med medlemsland som har en tyrkisk befolkning med et tyrkisk språk. TÜRKSOY er en forkortelse for det tidligere navnet på organisasjonen, men også en sammensetning av de to ordene türk, som betyr «tyrkisk», og soy, som betyr «opphav». Organisasjonen har sitt hovedkontor i Ankara i Tyrkia.
== Historie ==
I 1992 ble det foretatt møter i Baku og Istanbul hvor kulturministrene fra Aserbajdsjan, Kasakhstan, Kirgisistan, Turkmenistan, Tyrkia og Usbekistan var til stede, hvor det ble enighet om å inngå et kulturelt samarbeid. Den 12. juli 1993 ble TÜRKSOY etablert ved underskrift av en avtale i Almaty.I 1996 ble det etablert et offisielt samarbeid med gjensidig dialog og konsultasjon mellom TÜRKSOY og UNESCO. Siden 2012 har organisasjonen tildelt en by statusen som kulturhovedstad i den tyrkiske delen av verden for en periode på ett år.I november 2015 sendte det russiske kulturdepartementet ut melding til de seks russiske regionene som er medlem av TÜRKSOY om å avslutte sitt forhold til organisasjonen som følge av den politiske situasjonen som oppsto mellom Den russiske føderasjon og Tyrkia etter Tyrkia skjøt ned et russisk kampfly 24. november. Altaj, Basjkortostan, Khakasia, Sakha Tatarstan og Tuva meldte at de ville avslutte samarbeidet med organisasjonen de påfølgende dagene.
== Medlemmer ==
Per 2015 har TÜRKSOY seks selvstendige medlemsland: Aserbajdsjan, Kasakhstan, Kirgisistan, Turkmenistan, Tyrkia og Usbekistan.
To ikke-selvstendige regioner har observatørstatus i organisasjonen: Altaj, Basjkortostan, Gagaus, Khakasia, Nord-Kypros, Sakha, Tatarstan og Tuva.
== Ledere ==
1994–2006: Polad Bülbüloğlu (tidligere kulturminister i Aserbajdsjan)
2006–2008: Ad interim
2008– > : Düysen Kaseyinov
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(ru) Offisielt nettsted
(en) TÜRKSOY – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | TÜRKSOY, eller Uluslararası Türk Kültürü Teşkilatı (tyrkisk), (engelsk: | 199,811 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Thorbj%C3%B8rn_Egner | 2023-02-04 | Thorbjørn Egner | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Blå skilt i Oslo', 'Kategori:Dødsfall 24. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1990', 'Kategori:Fødsler 12. desember', 'Kategori:Fødsler i 1912', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske barnebokforfattere', 'Kategori:Norske illustratører', 'Kategori:Norske låtskrivere', 'Kategori:Norske oversettere', 'Kategori:Norske salmediktere', 'Kategori:Norske tegnere', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Thorbjørn Egner', 'Kategori:Vinnere av Cappelenprisen', 'Kategori:Vinnere av Spellemannprisen', 'Kategori:Vinnere av bokkunstprisen', 'Kategori:Vinnere av kulturdepartementets barnebokpriser'] | Thorbjørn Egner (født 12. desember 1912 i Oslo, død 24. desember 1990 samme sted) var en norsk forfatter, illustratør, billedkunstner, reklametegner, visedikter, komponist og lesebokredaktør.
Han er kjent i flere land for sine fortellinger for barn, særlig de tre hovedverkene Karius og Baktus (1949), Klatremus og de andre dyrene i Hakkebakkeskogen (1953) og Folk og røvere i Kardemomme by (1955), som han selv bearbeidet og framførte i flere medier: i Barnetimen i NRK, i bokform, som dukketeater, som dukkefilm og som sceneteater. Selv regnet han de 16 bindene av Thorbjørn Egners lesebøker (1950–72) som sitt hovedverk, og som det viktigste han hadde gjort. Egner var også visebokredaktør, stilte ut tresnitt og tegninger på Høstutstillingen og ga ut to kulturhistoriske reiseskildringer for voksne, fra Vågå og Rauland.
Forfatterskapet har to poler. På den ene siden var Egner, slik det ble påpekt i en biografi til 100-årsjubileet, «en dannelsesagent, en nasjonal strateg som produserte den samme ideologien for den oppvoksende slekt, som Arbeiderpartiet presenterte for de voksne», som fremhevet flid og samarbeid. Dette kommer særlig til uttrykk i Hakkebakkeskogen og Kardemomme by. På den annen side var det sentralt for ham å understreke kunstens egenverdi, og nytten ved skjønnheten og det unyttige, synliggjort i den bohemaktige hovedpersonen Klatremus i Hakkebakkeskogen, og i det siste verket Musikantene kommer til byen (1978).
Bøkene og platene hans solgte i store opplag, og er blitt oversatt til en rekke språk. Han mottok St. Olavs Orden i 1972, særlig for arbeidet med lesebøkene. I Kristiansand Dyrepark ble Kardemomme by bygget i full skala og åpnet i 1991, og i 2015 åpnet anlegget Hakkebakkeskogen.
| Thorbjørn Egner (født 12. desember 1912 i Oslo, død 24. desember 1990 samme sted) var en norsk forfatter, illustratør, billedkunstner, reklametegner, visedikter, komponist og lesebokredaktør.
Han er kjent i flere land for sine fortellinger for barn, særlig de tre hovedverkene Karius og Baktus (1949), Klatremus og de andre dyrene i Hakkebakkeskogen (1953) og Folk og røvere i Kardemomme by (1955), som han selv bearbeidet og framførte i flere medier: i Barnetimen i NRK, i bokform, som dukketeater, som dukkefilm og som sceneteater. Selv regnet han de 16 bindene av Thorbjørn Egners lesebøker (1950–72) som sitt hovedverk, og som det viktigste han hadde gjort. Egner var også visebokredaktør, stilte ut tresnitt og tegninger på Høstutstillingen og ga ut to kulturhistoriske reiseskildringer for voksne, fra Vågå og Rauland.
Forfatterskapet har to poler. På den ene siden var Egner, slik det ble påpekt i en biografi til 100-årsjubileet, «en dannelsesagent, en nasjonal strateg som produserte den samme ideologien for den oppvoksende slekt, som Arbeiderpartiet presenterte for de voksne», som fremhevet flid og samarbeid. Dette kommer særlig til uttrykk i Hakkebakkeskogen og Kardemomme by. På den annen side var det sentralt for ham å understreke kunstens egenverdi, og nytten ved skjønnheten og det unyttige, synliggjort i den bohemaktige hovedpersonen Klatremus i Hakkebakkeskogen, og i det siste verket Musikantene kommer til byen (1978).
Bøkene og platene hans solgte i store opplag, og er blitt oversatt til en rekke språk. Han mottok St. Olavs Orden i 1972, særlig for arbeidet med lesebøkene. I Kristiansand Dyrepark ble Kardemomme by bygget i full skala og åpnet i 1991, og i 2015 åpnet anlegget Hakkebakkeskogen.
== Biografi ==
=== Inn i livet; 1912–30 ===
Egner ble født som det siste av tre søsken i en kjøpmannsfamilie på Kampen i Oslo; han var 12 og 14 år yngre enn søsknene. Faren Magnus Egner drev kolonialforretning, og hadde sin slektsbakgrunn fra en gårdbruker- og landhandelfamilie i Sørum på Romerike. Moren Anna var fra Frogn. I arbeiderbydelen Kampen var Egners kjøpmannsfamilie forholdsvis velstående. Familien var også musikalsk: faren og broren spilte fiolin, Thorbjørn og søsteren spilte piano, og alle sang. Han tok også med seg musikken ut til vennene i gata, og startet bakgårdsorkester med fløyte, trommer, horn og seg selv på banjo. Som kjøpmannssønn var det naturlig at han arbeidet som visergutt i barndommen.
Da Thorbjørn var barn, hadde onkelen Olaf overtatt den ene av Egner-gårdene og dens landhandel. Somrene tilbragte han ofte hos farens søster Louise og hennes familie på gården Vølner i Sørum. Erfaringene fra oppveksten som vekslet mellom Kampen og Sørum, har satt preg på forfatterskapet. Selv har han skrevet at «Minner fra guttedagene i byen og somrene i Sørum har nok vært en inspirasjonskilde til mye av det jeg senere har skrevet og tegnet i årenes løp», og biograf Anders Heger har pekt på at «Egner støpte norsk barndom i de former hans eget liv hadde avsatt»: lesebøkenes Humlegata lignet Kampen på 1920-tallet, og gården til Ola-Ola Heia i den samme leseboken minnet om Sørum i Egners barndom. Senere skulle Egnerfamiliens ferieerfaringer fra Gismerøya sommeren 1950 bli førende for fremstillingen av Sørlandet i den femte av lesebøkene.
=== Inn i arbeidslivet; 1930–40 ===
15 år gammel fikk han i august 1928 kontorjobb som hjelpegutt i firmaet «A. Nilson & Co, Coal Agents». Samtidig begynte han på kveldsundervisning på Oslo kommunale handelsskole som ledet fram til handelsbrev høsten 1930. På handelsskolen møtte han den jevngamle Annie Eliasen, som han giftet seg med i 1937. I 1930 byttet han jobb, til «A/S Standard-Ost», hvor han fikk utfolde en viss kreativ interesse som reklametegner. Han var også elev ved «Oslo Børs reklameskole» i en periode.I disse årene var han engasjert i ulike typer kulturarbeid. Han sendte inn melodien «Aftenvind» til «Aftenpostens Slagerkonkurranse 1930», uten å bli premiert. Han underviste i drama og teaterkunnskap på «Studentersamfundets Fri Undervisnings Teatersirkel» ca. 1930–33, og satte opp sommerrevyen «BIFF-revyen» på Nesodden i 1933. Det samme året gjorde han en fjelltur i Jotunheimen som året etter resulterte i artikkelen «For første gang i Jotunheimen» i Den norske turistforenings årbok 1934. I 1934 fikk han også solgt en sketsj fra BIFF-revyen til Chat Noir.
Han sluttet hos «A/S Standard-Ost» våren 1934, samtidig som han 1933–35 var elev i tegneklassen ved Statens kunst- og håndverkskole, med Eivind Nielsen og Per Krohg som lærere. Fra 1934 var han ansatt i landets største reklamebyrå Høydahl Ohme, hvor Sigurd Winsnes og Ivar Mauritz-Hansen var direktører. Egner tok høsten 1935 videre utdanning i reklametegning ved Reimann-skolen i Berlin, oppkalt etter dens lærer Albert Reimann. Egner arbeidet siden noen år i Høydahl Ohmes underbruk «A/S Dek.Rek.», som arbeidet med store reklameinstallasjoner: varemesser og butikkdekorasjoner. Et av oppdragene i denne stillingen var et veggrelieff i finér med historiske tablåer til Sarpsborgs bys 100-årsjubileum.Han sluttet i reklamebransjen i 1940, for siden å livnære seg som forfatter og kunstner. Da var familiens eldste barn Bjørn halvannet år gammel, og nummer to var på vei. Det unge ekteparet Egner hadde i 1937/1938 bosatt seg i Hammerstads gate på Majorstuen, nær Kringkastingshuset.
=== Inn i barnelitteraturen; 1938–1955 ===
Fra høsten 1939 hadde Egner en fast barneside med figurene «Truls og Kari» i ukebladet Illustrert Familieblad. Siden ble til en viss grad skrevet sammen med hans sjef fra reklamebyrået, Sigurd Winsnes. Winsnes var også medforfatter da Egner bokdebuterte i 1940 med Barneboka 1940. Året etter var begge oppført som forfattere av Den nye barneboka og i 1942 var Egner alene forfatter for Småfolk. Barneboka nr. 3. Egners forfatterskap i krigsårene var preget av «småbøker om Truls og Kari fra Illustrert, malebøker der han introduserte figuren malermester Klattiklatt, og flere billedbøker», herunder noen tellebøker.
Under krigen skrev og illustrerte han bøker for et voksent publikum, et arbeid som han etterhvert måtte legge til side for å prioritere arbeidet med barnebøker og lesebøker. I 1942 laget han – anonymt – en serie på 12 postkort med nissemotiv, et tema som på denne tiden var forbudt. Okkupasjonsmyndigheten anså røde nisseluer som en demonstrasjon mot de nye makthaverne. Særlig oppsikt vakte et kort med en barhodet nisse, som kunne se ut som om han lurte på hvem som hadde tatt lua hans. Motivene på kortene var basert på Egners skisser fra Vågå, Rauland og familiens sommerferier på Hadeland.På 1940-tallet engasjerte han seg også i andre retninger: han var med på å stifte Visens venner i 1944, var styremedlem og styreleder i Tegnerforbundet og redigerte Unge Kunstneres Samfunds julehefte Juleglede i årene 1948–53. I november–desember 1945 oppholdt han seg i København for å lære litografi hos Christian Sørensen, der ble han kjent med kunstnere som Robert Jacobsen, Richard Mortensen, Rudolf Broby-Johansen og Asger Jorn. Han deltok også på Høstutstillingen noen år, og ble innkjøpt av Nasjonalgalleriet, det danske Statens Museum for Kunst og det svenske Nasjonalmuséet.Fra 1946 leverte Egner bidrag til NRKs radioprogram Barnetimen, hvor Lauritz Johnson var redaksjonsleder. Han var aldri ansatt i NRK, men har en frilanserrolle. I Barnetimen utviklet Egner både viser, hørespill og fortellinger. I en særklasse står den månedlige programposten «Malerklubben», hvor Egner og NRK lyktes med å snakke om og undervise i et så visuelt emne som malerkunst på radio. Klubben fikk raskt 10 000 medlemmer, og vokste etterhvert videre til et slikt omfang at den måtte legges ned. NRK hadde ikke kapasitet til å ta imot tegninger og sende ut medlemskort og graderingskort til de unge tegnerne. Mange av Egners visuelt orienterte viser, slik som «Den uheldige mannen» og «Dyrene i Afrika», ble skrevet for å gi lytterne av Malerklubben inntrykk som kunne brukes i maleoppgaver.
Et særtilfelle i Egners forfatterskap er ungdomsromanen Stormen (1946), som er beskrevet som «et tydelig skolepolitisk innspill» og «en skoleroman i tradisjonen etter Alexander Kiellands Gift.», med et pedagogisk ståsted som i påfallende grad lignet på de tankene reformpedagogen Olav Storstein la frem i boken Fremtiden sitter på skolebenken samme år, og Storsteins tidligere Barn 1932 (1932). Hovedpersonen i boken er ungdomsskolelæreren Kleppe, som er en reformpedagog som er opptatt av å gi elevene frihet, ansvar og tillit.
Fra februar til april 1949 var Egner på en studiereise til Fez i Marokko, en reise som gikk sørover gjennom Italia og Frankrike. Inntrykkene her ble først gjengitt i en artikkel i UKS' julehefte Juleglede 1949, og ble gjennom senere bearbeidinger grunnlaget for miljøet i Kardemomme by.De fleste av de ideene som Egner kom til å bearbeide videre resten av sitt liv, ble gjort kjent og presentert i sin første, uferdige form i løpet av 1940-tallet, og innen 1955 var alle tre hovedverkene både presentert i radio og utgitt i bokform. Det meste av hans senere karriere kom til å dreie seg om videreutvikling av hans tre mest kjente fortellinger for stadig nye medier, format og versjoner; videreutviklingen kunne for eksempel skje ved at teaterversjonene krevde nye sanger som siden ble tilføyd i nye utgaver av bøkene.
=== Inn i skolen – ut i verden; 1950–1990 ===
Våren 1946 ble Egner oppringt av Cappelen forlags direktør Henrik Groth, som spurte om Egner kunne tenke seg å bidra til en revisjon av forlagets leseverk Heime og ute fra 1921. Egner svarte at det kunne han dessverre ikke, for han arbeidet med et helt nytt leseverk. Hvilket forlag? Spør Groth. Nei, ikke noe bestemt forlag, svarte han. Dermed ble det avtalt at leseverket skulle utgis på Cappelen forlag. Arbeidet med dette leseverket, som kom til å bli hetende Thorbjørn Egners lesebøker, skulle ta det meste av hans arbeidstid og oppmerksomhet i de kommende årene, fra det forberedende komitearbeidet som ble innledet i januar 1947 til det første bindet forelå i juni 1950, og til det siste bindet for ungdomsskolen forelå i 1972. Arbeidet ble opprinnelig startet som et komitéarbeid hvor Egner skulle samarbeide med lærerinnene Helene Kløvstad og Karen Jacobsen, men etter at de første fire bindene – to for hvert av årene, for andre og tredje klasse – var utgitt, fortsatte Egner som eneansvarlig for resten av verket. Verket ble i flere omganger forsinket på grunn av Egners andre engasjement, men vant likevel stor utbredelse.
Gjennom venneforeningen Visens venner samarbeidet Egner med Kåre Siem, Alf Prøysen og Yukon Gjelseth om å redigere et trebindsverk av visebøker: Den første store viseboka (1954), Den andre store viseboka (1955) og Den gule store viseboka (1970). De to første ble senere gjenutgitt med titlene Den røde viseboka og Den blå viseboka. Selv om arbeidet opprinnelig skulle være et likeverdig lagarbeid med fire redaktører, påtok Egner seg, på sedvanlig vis, et meransvar for arrangement, illustrasjoner på hvert oppslag og layout.I løpet av 1950-tallet ble Egners fortellinger fra Barnetimen overført til nye medier; først til bokform, deretter til teater og film. Ivo Caprinos dukkefilm Karius og Baktus hadde premiere i 1955, mens Folk og røvere i Kardemomme by som hans første teaterstykke ble oppført på Nationaltheatret i 1956. Fortellingen om Klatremus og de andre dyrene i Hakkebakkeskogen ble først oppført som dukketeater hos Oslo Nye Teater og Riksteatret i 1959–60 og som teaterforestilling på Tjodleikhusid i Reykjavík og Det ny Teater i København i 1962. Teaterstykkene ble raskt populære i flere land, og en opptelling i 1972 viste at Kardemomme by til da var spilt i 14 andre land, Hakkebakkeskogen i 8 land og Musikantene kommer til byen (premiere 1967) i tre andre land. Det var barnebokforfatteren Halfdan Rasmussen som oversatte Egners bøker til dansk.Fra desember 1963 til mai 1964 dro hele familien Egner, med voksne barn og et svigerbarn – sju i alt – på et halvt års ferie eller «studiereise» til Marokko og andre middelhavsland. Reisen gikk med bil gjennom Europa, og var delvis finansiert ved et stipend fra Fondet for dansk-norsk samarbeid.Etter at Egner i 1972 hadde fullført arbeidet med lesebøkene, brukte han tid på å bearbeide og gjenutgi sine egne barnebøker på ny; «nye format, omarbeiding og utvidelse av tekstene – og ny gjennomillustrering». Nyillustrasjonene av alle verkene viser overgangen fra 40-årenes forsøk med silketrykk og fargesterke fargetresnitt, over til «det uttrykk han hadde utviklet og standardisert gjennom de 20 årene han hadde vært mer redaktør og administrator enn tegner og forfatter»: en omriss-strek i tynn sort tusj, fylt med mindre jevne fargeflater utført i akvarell eller fettstift.
I løpet av 1970- og 1980-årene hadde han også flere fjernsynsprogrammer: «Muntre musikanter i teatervognen» (1972) og «Den glade familie» (1973) var «små visekabareter med skuespillere og egne kulisser og kostymer», mens «I billedbokland» (1976) og «Folk og røvere i Kardemomme by» (1985) var opplesninger til Egners tegninger.
Egner deltok fra 1987 i arbeidet med å planlegge en Kardemomme by i Kristiansand Dyrepark, men rakk aldri å se den ferdig. Han ble brått syk, og døde julaften 1990.
== Forfatterskap ==
=== Barnetimen for de minste ===
Fra 1946 hadde Egner en rekke oppgaver i NRKs radioprogram Barnetimen og etterhvert også i Barnetimen for de minste. Her utviklet han både de sangene og fortellingene han er kjent for, i tillegg til noen som ikke er utgitt i bokform. Egner skrev også teksten til Barnetimens kjenningsmelodi «Nå kommer Barnetimen»; melodien var ved den danske pianisten og komponisten Eric Christiansen (1910–1969).Hans første hørespill her var Da Per var ku og Karius og Baktus (høsten 1946) og Ole Jacob på bytur og Prinsesse Vilikke (1947). Alle disse fire ble senere utviklet til bokform: Fortellingen om andrikken Ole Jacob på bytur ble til billedbok i 1948, det samfunnsoppdragende hørespillet Prinsesse Vilikke kom senere tilbake som skuespillmanus i en av lesebøkene og Karius og Baktus kom som bok i 1949.
Et annet hørespill fra 1946/1947 var Julenissens verksted, som ble en reprisefavoritt i mange år, men som aldri er utgitt i bokform. Historien er bygget opp i en reportasjeaktig form, hvor en hallomann og hans assistent reiser til «Hakkadalen» for å undersøke hva Nissen og hans hjelpere gjorde i dagene før jul. I de bærende rollene var Einar Vaage «Gamlenissen» mens Turid Haaland og Kari Diesen var smånissene «Fjompen» og «Stompen».Sangene fra hørespillene og fra Malerklubben ble utgitt i Tretten viser fra barnetimen (1951) og senere samlinger.Arbeidet i Barnetimen førte også til at Egner fant fram til utenlandske barneboktekster som han kunne oversette eller fritt gjenfortelle. Det dreier seg om Ole Brumm av A. A. Milne, Lillebror og Karlsson på taket av Astrid Lindgren, Tommy og elefanten av H.G. Wells og Doktor Dyregod av Hugh Lofting. For de to siste fortellingenes vedkommende laget Egner også nye illustrasjoner da fortellingene ble utgitt i bokform på norsk. For Karlssons del laget Egner nye sanger, og det var hans scenetekst og sanger som ble brukt da Karlsson skulle vises på Folkteatern i Göteborg i 1956.
=== Karius og Baktus ===
Den første versjonen av fortellingen om Karius og Baktus finnes i boka Den nye barneboka (1941). Tanntrollene Karius (oppkalt etter tannsykdommen karies) og Baktus (etter bakterier) bodde i tennene til gutten Jens. Fortellingen ble senere brukt som hørespill i Barnetimen i 1946 med Kari Diesen og Alfred Solaas i rollene som tanntroll. Senere skulle Turid Haaland overta rollen som Karius.
Egner skriver at historien hadde bakgrunn i hans oppvekst, hvor foreldrene drev butikk, og hvor han «fikk gjerne en karamell eller en liten sjokolade for å holde meg borte fra butikken. Og jeg holdt meg borte mange ganger hver dag. På den måten kom jeg tidlig i kontakt med slike småinger som siden skulle bli døpt Karius og Baktus, og jeg var allerede som gutt en flittig gjest hos tannlegen. […] Da vi fikk barn, ble altså 'Karius og Baktus' til – for å glede og more, men også være til nytte og ihukommelse for både far og barn.»Den utvidede historien kom i bokform i 1949. Historien ble en klassiker også internasjonalt, mye takket være Ivo Caprinos dukkefilm Karius og Baktus, som hadde premiere i desember 1955, og som ble vist på Cannes filmfestival i 1956 og vant Filmkritikerprisen i 1956. Thorbjørn Egner hadde laget dreiebokskisser til filmen og hadde selv fortellerstemmen i filmen.
Egner bearbeidet fortellingen og tegningene for hver ny versjon; i bokversjonen fra 1949 hadde begge rødt hår, mens den karakteristiske kontrasten mellom rødt og sort kom med dukkefilmen og ble hentet inn i den nye bokversjonen i 1958. Sluttscenen, som opprinnelig endte med at tanntrollene ble skylt ut i vasken, ble etterhvert endret, slik at fortellingen slutter med de to i en flåte på åpent hav.
=== Hakkebakkeskogen ===
Alle dyrene i skogen må være venner.
Ingen får lov til å spise hverandre.
Den som er doven og ikke finner mat selv, må ikke ta mat fra andre.
De første kimene til fortellingen Klatremus og de andre dyrene i Hakkebakkeskogen var fortellingen om «De to små jegerne» fra Den nye barneboka (1941) og sangen «Bamsens fødselsdag», som første gang ble framført i Barnetimen den 15. januar 1952. Sangen ble raskt spilt inn med Kringkastingsorkestret og Frank Robert, til bruk i Ønskekonserten. Den neste delen som ble offentliggjort, var sketsjen om pepperkakene, som ble sendt i Barnetimen i desember 1952. Egner sa selv om dette at «Jeg hadde laget visen om Bamsens fødselsdag som jeg selv ble meget glad i – og så hadde jeg lyst til å dikte mer om Bamsefars verden og blir bedre kjent med dyrene i skogen hans.» Hele radiofortellingen ble første gang sendt i Barnetimen for de minste i 1953, og ble også utgitt i bokform 1953. Det er vanlig å regne Milnes Ole Brumm som en av de viktigste inspirasjonskildene til fortellingen, men også de norske folkeeventyrene har vært nevnt.Egner har sagt om fortellingen at «Hakkebakkeskogen er en diktet liten verden som på mange måter kan minne om vår egen store verden. Dyrene i skogen er fantasiskikkelser som låner litt i sin karakter av både dyr og mennesker. […] I Hakkebakkeskogen finnes, likesom hos oss, en lengsel etter fred og trygghet og respekt for hverandre.»Fortellingen regnes sammen med Kardemomme by som Egners mest samfunnsdidaktiske verk: «Hakkebakkeskogens grunnidé dreier seg om sosialisering, om å underordne seg den felles lov. Slik sett speilet de sin tid.»Stykket hadde premiere som dukketeater i 1959, og som realteater i 1962, først i København. Erfaringene fra dramatiseringen gjorde at den nye utgaven av boken i 1978 hadde fått poengtert stoffet, utdypet dialogen og tilført nye sanger. Figurene fra Hakkebakkeskogen ble i 1955 brukt i Egners/Caprinos film Klatremus i knipe, som er reklame for sparebankene.
=== Kardemomme by ===
Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre som man vil
Folk og røvere i Kardemomme by er Egners mest ambisiøse verk, og samtidig det med de mest interessante typegalleriet – fra den outrert komiske Tante Sofie til den nærmest mytiske Tobias i tårnet, og de mest velformede replikkene.
Fortellingen ble første gang framført i Barnetimen for de minste i oktober–november 1953, med en full gjennomspilling i romjula 1953. Historien kom i bokform i 1955, og ble første gang framført på scenen i 1956, med samtidige premierer på Nationaltheatret, Trøndelag teater og Den Nationale Scene i Bergen. Blant forarbeidene til fortellingen og miljøet kan nevnes Egners studiereise til Fez i 1949, og fortellingen «Huset oppe på den høye toppen» i Barneboka 1940, som beskriver en gammel mann som passer på været. Den karakteristiske runde tårnformen med veranda rundt hadde Egner brukt flere ganger, første gang på «Truls og Kari»-siden i 1939.Livet i den oppdiktede byen Kardemomme preges av harmoni og den imøtekommende Kardemommeloven, og det eneste som forstyrrer idyllen er tre røvere som bor sammen med en løve i utkanten av byen. Egner sa selv at historien hadde utspring i ideen bymiljøet, «en liten fantasiby med et høyt tårn og små hus omkring […] inspirert av inntrykk fra små landsbyer i landene rundt Middelhavet». Andre har pekt på at byen fremstår «som en blanding av dansk småby og nordafrikansk landsby».
Plottet i fortellingen «ligger nær det vi finner i Hakkebakkeskogen: Harmonien blir brutt og skal gjenopprettes, avvikerne må behandles.» Og på samme måte som med Reven i Hakkebakkeskogen vinner de tre røverne tilbake sosial anseelse gjennom tapper opptreden i en farlig situasjon.
Samfunnsidealet ser ut til å være «sosialdemokratiets politiske blandingsfilosofi. Full individuell frihet, men innenfor en ramme der selv sinnelaget var lovregulert: 'Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre som man vil'.» Egner sa selv om moralen i fortellingen at «Det var ikke min mening eller plan at røverne skulle bli så bra på slutten. Men de ble det likevel – og av seg selv – eller rettere sagt: De ble det kanskje på grunn av politimester Bastians utrolige tillitsfullhet og naturlige vennlighet. Derfor kan jeg trygt si at den gode moral bak hendelsene i boken ble som den ble, og var ikke planlagt. […] Og det synes jeg nå etterpå kan være den gode moral i 'Folk og røvere': Ingen er bare helter og ingen er bare skurker, og litt forskjellige må man respektere at menneskene er.»På grunnlag av arbeidet med teateroppsetningen, hvor han selv hadde hatt ansvar for scenografien, utga han en revidert og nyillustrert utgave av boken i 1980. Filmen Folk og røvere i Kardemomme by kom i 1988 i Bente Erichsens regi. Radiofortellingen, boken og teateroppsetningene ga inspirasjon til byggingen av temaparken Kardemomme by i Kristiansand Dyrepark i 1991.
=== Lesebøkene ===
Thorbjørn Egners lesebøker, som utkom i 16 bind fra 1950 til 1972, var lesebøker for klassetrinnene 2. til 9. klasse, med to bøker for hvert klassetrinn. Bøkene ble utgitt av Cappelen forlag, som gradvis ble Egners faste forlag for de fleste av hans utgivelser. Verket vokste gradvis; først ble småskolebøkene fullført, siden ble verket utvidet til å dekke den sjuårige skolen, og til slutt, etter utvidelsen av grunnskolen i 1960-årene, til å dekke hele den nye, niårige skolen.
Egner sa ved flere anledninger at han «regnet lesebøkene som det viktigste han har gjort». I motsetning til de fleste andre lesebokverk både før og senere var verket i svært stor grad skrevet av én hovedforfatter og redaktør. Riktignok trakk Egner inn klassiske tekster fra kulturarven, og han spesialbestilte tekster fra mange samtidige forfattere, men i overveiende grad var lesebokverket én manns verk.
I de to første bindene introduseres to miljøer av gjennomgangsfigurer, som etterhvert møter hverandre. Fra gårds- og bygdemiljø møter leserne Ola-Ola Heia, som Egner først hadde skrevet om i boka Ola-Ola som alle dyra var så glad i (1942). Det andre miljøet var Humlegata i «byen», hvor søsknene Petter og Kari og Brumle Grønn bor. Barna fra de to miljøene møtes etterhvert. Familien Grønn kommer tilbake i femte bind, hvor de reiser på ferie til Sørlandet.
Lesebokverket ble meget godt mottatt, og mange oppfattet det som arvtageren etter Jensens lesebok fra 1863 og Nordahl Rolfsens Lesebok for Folkeskolen fra 1892, hva angår vilje til en ny, samlende og moderne forståelsen av barndom og pedagogisk metode: «de ble omtalt som innvarslingen av en ny tid, en annen oppdragelse, en annen lærdom» og det er sagt at «Med sitt leseverk har Egner gjennomført den tredje store omveltning i den norske leseboks historie.» Bøkene fikk også godt skussmål som litteratur og for den gjennomarbeidede formgivningen og, ble nominert til prisen Årets vakreste Bøker. Bøkene ble i stor grad også anmeldt som litteratur i samtidens aviser, og Dagbladets barnebokkritiker Sonja Hagemann mente at «De er demokratiske i den utpreget norske forstand av ordet: Miljøet er preget av trygghet og tillit, det er familien i de helt alminnelige kår.»Verket ble i liten grad kritisert offentlig i sin samtid, men medarbeideren Halldis Moren Vesaas bemerket i private brev at det var en «bybok», og biograf Heger peker i ettertid på at «Egners beskrivelser av livet på landet bar preg av hans egne nostalgiske minner fra Sørum mens århundret var ungt. Det var landbruk uten traktor, det var høyonn med ljå og bryne.» Andre har pekt på at «realismen er heller stilisert og med en tidskoloritt like mye fra forfatterens barndom som fra leserens.»Egners lesebokverk var skrevet i den gamle leseboktradisjonen, hvor leseboka både skulle inspirere til å praktisere den nyervervede leseferdigheten, og dessuten skape et felles kunnskapsrepertoar av allmenndannelse innenfor historie, geografi, samfunnsfag, litterære klassiske tekster og litteratur- og kunsthistorie. Det er et paradoks at Egner sluttførte sitt verk samtidig med at den nye Mønsterplan for grunnskolen fra 1974 gikk bort fra tanken om en bred allmenndannende lesebok, og dette var en stor skuffelse for Egner personlig. Bøkene ble likevel brukt til inn på 1980-tallet, og bøkene for småskolen ble sist revidert så sent som i 1981–82.
=== Musikantene kommer til byen ===
Da Musikantene kommer til byen utkom i bokform i 1978, var det siste etappe i en for Egner karakteristisk serie av ulike versjoner for ulike medier. Historien hadde opprinnelig vært et hørespill i Barnetimen, og ble utviklet til teaterstykke i 1967, med premiere på Riksteatret samme høst. I hørespillversjonen hadde Leif Juster spilt rollen som landstrykeren Andersen.Egner har sagt at «Tanken bak de muntre musikanter, er at de på sin ferd fra sted til sted skal få både store og små til å oppdage gleden ved musikk og visesang.» Andre har fortalt at historien har utsping i Egners opplevelse av gatemusikanter som ble møtt med bifall i Syd-Italia, sett i kontrast til den nordiske oppfatningen av gatemusikk: «sang noen på gaten ble det oppfattet som tegn på beruselse og det var likefrem forbudt å spille på gaten. […] Stykkets moral blir derfor: Vi trenger sang og musikk i hverdagen, på gater og torv – overalt! Musikken utløser kontakt og glede og medmenneskelighet.»Biografen Heger peker på at «den autoritetsskepsis som hadde vært antydningsvis til stede – i alle fall som postulater – i hans tidligere verk, var blitt eksplisitt», og på at stykket hadde premiere i hippietidens «Summer of love».
=== Illustrasjoner og bøker for voksne ===
Det er deilig å komme til et sted hvor husene så hjertelig deler tegnerens forakt for de rette linjer. Her lener låven seg utover bakken, og stabburet bøyer seg mot en i venlig gjestfrihet
I 1940-årene, etter at han hadde han sluttet i reklamebyrået, arbeidet han i flere år som grafiker, tegner og forfatter på heltid. Dette var i en periode da karrieren som barnebokkunstner bare var en av flere muligheter for ham. Han laget to kulturhistoriske reise- og reportasjebøker fra Vågå og Rauland som er gjennomillustrert med hans egne tegninger, og en produksjon på 33 flerfargede tresnitt og noen få ensfargede tresnitt. De fleste tresnittene er laget som illustrasjon til tekster som ble utgitt i bokform i «privattrykk», dvs små opplag og med originaltresnitt klebet inn i boken. Alle disse illustrasjonsarbeidene ble utført og publisert mellom 1942 og 1947, og Egner ble i samtiden regnet som en del av retningen omtalt som den norske fargetresnittskolen.
Vågå og RaulandEgner besøkte Vågå i Gudbrandsdalen somrene 1938 og 1942, og utga i 1943 boken Gamle hus i Vågå. Han besøkte Rauland i Telemark somrene 1940 og 1944, den siste gangen sammen med familien, og utga i 1945 boken Gamle hus i Rauland. Bøkene har blitt beskrevet som «Ikke bare vanlige folkelivsskildringer. Nok en gang hadde han skapt sin egen genre, tuftet på et samspill mellom tekst og bilder – reiseskildring, folkesagn og fortellinger blandet med en omhyggelig, men likevel kunstnerisk fri gjengivelse av århundregammel arkitektur» og «på en personlig måte kombinerer Egner billedkunstnerens, etnologens, folkloristens, skribentens og kulturturistens innfallsvinkel». Den første av bøkene er ytterligere særpreget ved at den er trykket «med en håndskrevet tekst, med håndskrevne trykkbokstaver. De er formet med en ledighet som fremhever håndskriftaspektet. (Dette ble forøvrig Egners 'offisielle' håndskrift!)». Rauland-boka er imidlertid satt med vanlig trykksats.
TresnittFor Bordklubben, en liten klubb av boksamlere, laget han i 1943 en mappe med 12 innklebede fargetresnitt til tre utvalgte eventyr fra P.Chr. Asbjørnsens Lystige historier. På grunn av det vovede, erotiske innholdet var Lystige historier fremdeles upublisert, og heller ikke Egners utgave inneholder eventyrtekstene. I stedet ledsages tresnittene av sitater hentet fra de partiene av eventyrene som tresnittene illustrerer. Mappen ble produsert i 50 eksemplarer. Egner har gjennomgående valgt å fremstille «tekkelige situasjoner» fra eventyrene, og illustrasjonene er «gjennomført med en enhetlig og egenartet billedkarakter. Nærbilde av en figurgruppe, så trangt plassert i billedutsnittet at figurene innimellom støter mot eller overskjærer billedkanten, er en typisk komposisjonsform.»Egners neste prosjekt for Bordklubben var et privattrykk i et begrenset opplag på 100 eksemplarer av et utvalg av fire av Hans E. Kincks (1865–1926) noveller under tittelen Hvitsymre i utslaatten. Dette prosjektet, med 11 fargetresnitt, ble overrakt oppdragsgiverne 11. desember 1944. Boken inneholdt de fire novellene «Hvitsymre i utslaatten», «Den nye kapellanen», «De to fromme i Apalledalen» og «Høstnætter»; Egner var svært opptatt av Kinck, og hadde selv valgt ut de fire novellene. Boken er beskrevet som «Egners mesterverk både som grafiker og bokkunstner», og den ble året etter gjenutgitt for allmennmarkedet i offsettrykk, til Kincks 80-årsdag 11. oktober 1945. Egner hadde planer om å videreføre sitt engasjement for forfatteren Kinck med flere arbeider i tresnitt, og var i kontakt med Aschehoug forlag med planer om en tresnitt-illustrert utgave av Kincks 700-sidersroman Sneskavlen brast, men disse planene ble etterhvert lagt bort til fordel for andre oppgaver, mest tydelig leseboka. Egner gjenbrukte motiver fra Hvitsymre i utslaatten i en mappe med fem litografier som den danske litografen J.Chr. Sørensen utga i København omkring nyttår 1946.Egner laget også ensfargede tresnitt til to andre bøker, som begge ble utgitt i 1946: Optegnelser efter A.E. Vang, inneholdende to eventyr, seks sagn, samt et vers og en vise efter Langlegen og Johan Jornes krigsfangememoarer Det hendte ikke noe.
== Budskap og idéinnhold ==
I sine egenpresentasjoner la Egner vekt på å fremstille sitt forfatterskap som trygt, barnetilpasset og oppbyggende:
Så er det da opp til oss som skriver for barn, at vi ikke misbruker denne tillit fra barnas side ved å la tomme effekter, hat og voldsbruk dominere innholdet for spenningens skyld – men at vi har en positiv mening med det vi skriver for barn – og at vi forsøker å skape tillit til mennesker, forståelse for og samhørighet med barn fra andre land for eksempel. […] Jeg vil gjerne at mine bøker og skuespill både skal more og skape spenning, men jeg håper jo at både store og små, bak den spøkefulle handling, for eksempel i Kardemomme by, også vil finne en dypere mening: at «ingen er bare helter og ingen er bare skurker, og litt forskjellige må vi godta at mennesker er, og prøve å forstå hverandre». Den enkleste form for toleranse.
Først og fremst håper jeg jo at bøkene skal more og glede og berike – helst både barn og voksne. Jeg må tilstå at jeg gjerne ser at alt ender godt i bøkene – både for rever og røvere. Dessuten har jeg tro på verdien av humor og underfundighet. […] gi næring til barnas egen utfoldelse og skaperglede, inngi tillit til og tro på livet – og en positiv forståelse og respekt for både dyr og mennesker. Og helst også oppøve evnen til å glede seg over det som er verdifullt og pent – og morsomt. At de liksom Klatremus kan komme til å forstå nytten av det unyttige.
Biografen Anders Heger peker på at i hørespillene Ole Jakop på bytur og Prinsesse Vilikke (begge 1946) har den overtydelige pedagogikken tatt overhånd. Tydeligst var tendensen i Prinsesse Vilikke, «der den kjekke prins Løvehjerte ved stykkets dramatiske vending høres mest ut som en landsmøtetale av gjenreisningsminister Oscar Torp: 'I landet vårt gjør alle nytte for seg. Alle hjelper hverandre, og alle hjelper til å bygge landet, så det skal bli godt å bo i'.» Heger finner en «kammertone som klang under hele hans forfatterskap, mer eller mindre hørbart: Både Karius og Baktus, Ole Jakop på bytur, Petter Grønn, Ola-Ola, prinsesse Vilikke og innbyggerne i den nye byen hadde samme hovedutfordring: å tre inn i et fellesskap, å ta hensyn til sine omgivelser, å lære seg respekt for hverandre. Alternativet var tanntrollenes skjebne: utstøtelsen.» Heger drøfter idéinnholdet i Hakkebakkeskogen: motsetningen mellom Mortens snusfornuft og Klatremus' uansvarlige snylterholdning er et lite problem sammenlignet med revens rovdyradferd, som truer selve samfunnets stabilitet. Reven må derfor tvinges til å endre sin natur. I Kardemomme by finner Heger «den stikk motsatte ideologi. Røverne ble sosialisert ikke ved å tvinges til å bli noe annet enn de var, men rett og slett ved at man hentet fram hva de egentlig hadde vært hele tiden, innerst inne: nyttige samfunnsborgere. […] Reven måtte utvikles til sin egen motsetning for å bli akseptert. Kasper, Jesper og Jonatan måtte bare bli seg selv.»Barnelitteraturhistorien peker på at lesebøkene bærer fram etterkrigstidas idealer om toleranse og samhold.
Barnebokforskeren Karin Beate Vold har likevel også sagt at «spillemannen og poeten Egner selv undergraver en forenklet lesemåte av hans tekster. De blir noe langt mer enn sosialdemokratiske oppdragerprosjekter.» Siri Meyer mener at Egners forfatterskap selv undergraver alle entydige lesemåter, enten de vil se bare sosialiseringsprosjekt, bare moralske fabler om det gode samfunn eller bare speiling av sosialdemokratiet på 1950-tallet; «den poetiske språkdimensjonen i Hakkebakkeskogen er et eksempel på det som unndrar seg konvensjon, kommunikasjon og den entydige mening.»Andre peker på at Egners forfatterskap er «skapt ut fra barnas egen premisser, og av en kunstner som står på barnas side, og som hevder nytten av det unyttige, hevder den ikke-konformes plass i samfunnet. […] Klatremus vil evig gå rundt og synge en trall, være en hippie i Hakkebakkeskogen, heller enn den flittige mus.» Også forfatteren Johan Borgen ser en hippie-tendens i Egners bøker: «Kardemomme by er et sted der tingene er stilt, om ikke på hodet, så iallfall litt på skjeve. Det er liksom ikke opplagt at det bare er strev og fremad marsj som fører til noe her i verden, det […] er plass for tøys og moro også.»
== Arven etter Egner ==
Thorbjørn Egner mottok St. Olavs Orden «for fortjenstfull kulturell innsats» i 1972 og Cappelenprisen i 1979. Han vant tre Spellemannpriser i klassen barneplate: Spellemannprisen 1975 for Ole Brumm og vennene hans, Spellemannprisen 1977 for Folk og røvere i Kardemomme by og Spellemannprisen 1982 for De beste Egner-viser.
Egners barnebøker er oversatt til mer enn tjue språk, og det er særlig sceneversjonene av fortellingene hans som har bidratt til den internasjonale utbredelsen.
Filmen Folk og røvere i Kardemomme by hadde premiere i 1988. Bente Erichsen var regissør, og et bredt stjernelag av norske og svenske skuespillere sto på rollelisten. Egners kontrollbehov gjorde at filmen etter manges mening ble svakere enn nødvendig. Egner hadde på sin side hatt «forventinger om å delta i filmarbeidet med råd og innspill og ble skuffet over ikke å bli tatt med i arbeidet med å gi filmen de kvaliteter teateroppføringene hadde hatt.» Hans skuffelse over disse avvikene fra hans versjon gjorde at Egner ikke tillot noen videoutgivelse.I Kristiansand Dyrepark ble det fra 1989 til 1991 bygget en Kardemomme by i full målestokk etter Thorbjørn Egners modell i 1:50 og etter arbeidstegninger av sønnen, sivilarkitekt Bjørn Egner. Byen ble åpnet 8. juni 1991 av enken Annie Egner. På Egners 100-årsdag 12.12.12 vil grunnsteinen bli lagt til et nytt Egner-land i Dyreparken: Hakkebakkeskogen er under arbeid, og forventes åpnet i 2014.Egners verk ble først gjengitt på norske frimerker i 1984 med fire motiv: Karius og Baktus på flåten, Klatremus med gitar, trikken i Kardemomme by og politimester Bastian. Ved 100-årsjubileet i 2012 utkom to nye frimerker: et fotografisk portrett av Egner, og et bymiljø fra Kardemomme by.I den uautoriserte biografien Tigergutt kan alt! (2000) av Christopher Hals Gylseth var det lagt ensidig vekt på Egners kontrollbehov over eget verk. Egners kontrollbehov hadde også vært omtalt tidligere, blant annet i flere av tekstene i boken om ham fra 1972.Egners viser ble gjenstand for debatt i 2006, da Cappelen forlag valgte å utelate barnesangen Visen om vesle Hoa fra den nye utgaven av visesamlingen Kaptein Sorte Bill og 40 andre Egnerviser. Sangen handler om «en negergutt som hette Vesle Hoa» som redder stammen sin fra angrep av nabostammen, og beskrivelsene i teksten ble omtalt som rasisme og eksotifisering. Det var en videreføring av en lignende diskusjon om presentasjonen av Pippis far som «negerkonge». Egner gav også ut maleboka Klattiklatt drar til negerland i 1943.
Til 100-årsjubileet i 2012 utkom Anders Hegers biografi Egner, en norsk dannelseshistorie. Hegers hovedidé er at Egner var en «dannelsesagent, en nasjonal strateg som produserte den samme ideologien for den oppvoksende slekt som Arbeiderpartiet presenterte for de voksne».
== Oversikt over forfatterskapet ==
=== Barnebøker ===
1940 – Barneboka 1940, skrevet sammen med Sigurd Winsnes.
1940 – Malermester Klattiklatt dypper kosten – og tar fatt
1941 – Den nye barneboka, skrevet sammen med Sigurd Winsnes.
1941 – Hesten, kua og de andre. Ny utgave 1945
1941 – Truls og Kari, en liten bok for store og små
1941 – Klattiklatt: malebok med bilder og vers
1942 – Truls og Kari kommer til den store byen
1942 – Ola-Ola som alle dyra var så glad i
1942 – Småfolk. Barneboka nr. 3
1942 – Malermester Klattiklatt gjør vinter til sommer
1943 – Klattiklatt drar til negerland
1943 – Truls og Kari i den store digre skauen
1943 – Hva sier dyra?
1943 – Lekene mine
1943 – Svarten
1943 – Store og små er ute og kjører
1943 – Jumbo som dro ut i verden. Ny utgave 1976
1943 – 1–2–3: Telleboka. Ny utgave 1976
1945 – Klattiklatt i hjemmefronten
1946 – Da Per var ku. Ny utgave 1976
1946 – Stormen, ungdomsroman
1948 – Ole Jakop på bytur. Ny utgave 1976
1949 – Karius og Baktus. Ny utgave 1958
1951 – Tretten viser fra barnetimen (sangbok)
1952 – Nye viser fra barnetimen (sangbok)
1953 – Klatremus og de andre dyrene i Hakkebakkeskogen. Ny utgave 1978
1955 – Folk og røvere i Kardemomme by. Ny utgave 1980
1971 – Bamsefar og andre viser fra barnetimen (sangbok)
1973 – Kaptein Sorte Bill og andre viser (sangbok). Ny utvidet utgave 2007
1978 – Musikantene kommer til byen
1987 – Gode venner. (Tekster fra lesebøkene)
2000 – Barna i Humlegata. (Tekster fra lesebøkene)
2000 – Ola-Ola Heia. (Tekster fra lesebøkene)
2000 – Ola-Ola i byen. (Tekster fra lesebøkene)
2000 – Sommer på Heia. (Tekster fra lesebøkene)
=== Bøker for voksne ===
1943 – Gamle hus i Vågå
1945 – Gamle hus i Rauland. Ny utgave 1970
1945 – Hans E. Kinck. Hvitsymre i utslaatten og tre andre noveller. Med illustrasjoner etter fargetresnitt av Thorbjørn Egner. Ny utgave 1972
2001 – Thorbjørn Egner, et selvportrett
=== Oversettelser / gjenfortellinger ===
1952 – A.A. Milne: Ole Brumm – originaltittel: Winnie-the-Pooh, 1926.
1953 – A. A. Milne: Ole Brumm og vennene hans – originaltittel: The house at Pooh Corner, 1928.
1954 – Hugh Lofting: Doktor Dyregod – originaltittel: Doctor Doolittle, 1920. Sangene i boka er skrevet av Egner med melodi av Christian Hartmann. Nyillustrert av Egner.
1956 – Astrid Lindgren: Lillebror og Karlsson på taket – originaltittel: Lillebror och Karlsson på taket, 1955.
1958 – H.G. Wells: Tommy og elefanten – originaltittel: The Adventures of Tommy, 1929. Nyillustrert av Egner.
1961 – Astrid Lindgren: Lilibet sirkusbarn – originaltittel: Lilibet, cirkusbarn, 1960.
1975 – Egon Mathiesen: Katten med de blå øynene – originaltittel: Mis med de blå øjne, 1951.
=== Diskografi ===
1955 – Kardemommeviser
1955 – Doktor Dyregod
1957 – Karius og Baktus
1957 – Egner-viser
1957 – Kardemommefesten
1957 – Kasper og Jesper og Jonatan
1966 – Klatremus og de andre dyrene i Hakkebakkeskogen
1970 – Karius og Baktus
1970 – Kardemommubærinn
1973 – Kardemommefesten
1973 – Verkstæði jólasveinanna
1974–76 – Ole Brumm og vennene hans (tre plater), med Yukon Gjelseth
1974 – Nora i Egnerland, med Nora Brockstedt
1975 – Folk og røvere i Kardemomme by
1982 – De seksten beste Egnerviser – Pluss Karius og Baktus
1993 – Musikantene kommer til byen
1997 – Gode gamle Egnerviser
2002 – Thorbjørn Egners viser fra Barnetimen
2005 – Tommy og Elefanten – Karius & Baktus – Ole Jakop på bytur – Da Per var ku
2012 – Muntre musikanter – Karius & Baktus møter Dyrene i Afrika
2012 – Vi har den ære – en hyllest til Thorbjørn Egner
== Referanser ==
== Litteratur ==
Bøker og noen fagartikler om Egners liv og diktning; ordnet kronologisk for å synliggjøre forskningshistorikkenEn bok om Thorbjørn Egner. Redigert av Harald L. Tveterås og Fredrik Matheson. Cappelen, 1972. ISBN 82-02-02639-3Inneholder 16 artikler til/om Egner, av blant andre Johan Borgen, Chrix Dahl, Lauritz Johnson, Frits von der Lippe, Kåre Siem, Halldis Moren Vesaas og Ole Sarvig.
Jahn Thon og Live Slang. «En trygg verden : Anne-Cath Vestlys og Thorbjørn Egners barnebøker». I: Profil; nr 4, 1978
Gunnar Gjengset. «Og forøvrig kan man gjøre hva man vil : om frihet og kontroll i Kardemomme by – et kritisk blikk på om Thorbjørn Egner egner seg for barn». I: Vinduet, nr 4, 1982
Bjørn Egner. Kardemomme by i Kristiansand dyrepark. Cappelen, 1992. ISBN 82-02-13809-4 (ebok)
Marianne Koch Knudsen. «Ole Brumm – oversettelsenes historie». I: Brummboken 94. Redigert av Tor Åge Bringsværd. Gyldendal, 1994. ISBN 82-05-22557-5. (ebok)
Øystein Sjaastad. Symposiet i Kardemommebakkeskogen : en filosofisk fest i Thorbjørn Egners ånd. Huitfeldt forlag, 1998. ISBN 82-7003-196-8. (ebok)
Nina Moe. Barnet i radio : Thorbjørn Egner og Alf Prøysen som radiokunstnere og visediktere i 1950-åra. Universitetet i Oslo, 1998. ISBN 82-90954-09-3. Hefte nr 2 i Rapportserie fra forskningsprosjektet Etableringen av den norske barndommen.
Nina Moe. «Thorbjørn Egner og Alf Prøysen, to radiokunstnere for barn». I: Norsk barndom i to etapper. Redigert av Harald Bache-Wiig. Fagbokforlaget, 1999. ISBN 82-7674-484-2
Erle Stokke og Astrid Hagen Krog. Thorbjørn Egner. Biblioteksentralen, 1999. ISBN 82-7022-240-2 – (ebok)
Christopher Hals Gylseth: Thorbjørn Egner. Tigergutt kan alt!, 2000. ISBN 82-516-1790-1
Thorbjørn Egner. Thorbjørn Egner, et selvportrett. Cappelen, 2001. ISBN 82-02-21079-8. Opprinnelig skrevet som egenpresentasjon i Norsk årbok for barne- og ungdomslitteratur, 1984. I bokform supplert med skisser og illustrasjoner, redigert av sønnen Bjørn Egner.
Marianne Viermyr. Tusenkunstneren Thorbjørn Egner. Damm, 2003. ISBN 82-04-08648-2. Barnebok
Stian Bromark. «Egners hemmelighet, Folk og røvere i Kardemomme by» I: Levende historie, nr 4, 2008. Om Kardemomme bys marokkanske forbilder
Aasta Marie Bjorvand Bjørkøy. «Da Hoa og negermann forsvant, om revisjon av Egner og neger». I: Nytt Norsk Tidsskrift, nr 2, 2011
Aasta Marie Bjorvand Bjørkøy. «Fra Pinocchio-småinger til tanntroll, Karius og Baktus fra 1941 til 1958». I: Edda. Nordisk tidsskrift for litteraturforskning, nr 2, 2012
Anders Heger. Egner, en dannelseshistorie. Cappelen Damm, 2012. ISBN 978-82-02-39997-9
Karsten Alnæs. «Thorbjørn Egner: Hverdagens Oslo» I: St. Hallvard, nr 3, 2012
Sidsel Helliesen. Thorbjørn Egner, tresnitt og tegninger av gamle hus. Cappelen Damm, 2012. ISBN 978-82-02-39006-8
== Eksterne lenker ==
(en) Thorbjørn Egner – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Thorbjørn Egner på Internet Movie Database
(no) Thorbjørn Egner hos Sceneweb
(sv) Thorbjørn Egner i Svensk Filmdatabas
(da) Thorbjørn Egner på Filmdatabasen
(en) Thorbjørn Egner hos The Movie Database
(en) Thorbjørn Egner på Discogs
(en) Thorbjørn Egner på MusicBrainz
(en) Thorbjørn Egner på Spotify
(no) Thorbjørn Egner på Rockipedia
(no) Thorbjørn Egner i Norsk biografisk leksikon (Av Karin Beate Vold)
(no) NRK: Lydfil med Thorbjørn Egner
(no) Thorbjørn Egner i Cappelen Forlag
(no) Omtale av Egners musikk og plater i Norsk pop- og rockleksikon fra 2005
(no) Digitaliserte bøker av Egner i Nasjonalbiblioteket. | De seksten beste Egnerviser – pluss Karius og baktus er et musikkalbum fra 1982. Som inneholder seksten låter som ble innspilt mellom 1952 og 1973. | 199,812 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Europamesterskapet_i_rytmisk_gymnastikk | 2023-02-04 | Europamesterskapet i rytmisk gymnastikk | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:EM i rytmisk gymnastikk'] | Europamesterskapet i rytmisk gymnastikk ble arrangert første gang i 1978 i Madrid, og arrangeres hvert år (tidligere annenhvert år). Det konkurreres i lag og individuelt.
| Europamesterskapet i rytmisk gymnastikk ble arrangert første gang i 1978 i Madrid, og arrangeres hvert år (tidligere annenhvert år). Det konkurreres i lag og individuelt.
== Mesterskap ==
== Medaljestatistikk ==
Per 2019
== Eksterne lenker ==
European Union of Gymnastics
Tidslinje | |EM ]] | 199,813 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Europamesterskapet_i_padling | 2023-02-04 | Europamesterskapet i padling | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:EM i padling'] | Europamesterskapet i padling ble arrangert første gang i 1933 i Praha, men kom ikke tilbake etter andre verdenskrig før 1957. Mesterskapet tok også pause fra 1969 til 1997. Fra og med 2004 har mesterskapet blitt arrangert hvert år, og det arrangeres konkurranser både i kajakk og kano, mens slalåm-padling har sitt eget mesterskap.
| Europamesterskapet i padling ble arrangert første gang i 1933 i Praha, men kom ikke tilbake etter andre verdenskrig før 1957. Mesterskapet tok også pause fra 1969 til 1997. Fra og med 2004 har mesterskapet blitt arrangert hvert år, og det arrangeres konkurranser både i kajakk og kano, mens slalåm-padling har sitt eget mesterskap.
== Vertsbyer ==
Kilde:
== Medaljetabell (1997 - 2017) ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
European Canoe Association | Europamesterskapet i padling ble arrangert første gang i 1933 i Praha, men kom ikke tilbake etter andre verdenskrig før 1957. Mesterskapet tok også pause fra 1969 til 1997. | 199,814 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Helge_Sollies_vei_(Oslo) | 2023-02-04 | Helge Sollies vei (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Oppsal'] | Helge Sollies vei er en vei på Oppsal i bydel Østensjø i Oslo. Den går sørøstover fra Vetlandsveien og ender som blindvei øst for Kampheimveien.
Veien het tidligere Velhusveien, og fikk sitt nåværende navn i 2006 etter Helge Sollie (1925–2005), som var leder i Oppsal Vel i mange år. Dette skjedde etter søknad fra Oppsal Vel.Ingen hus har adresse Helge Sollies vei.
| Helge Sollies vei er en vei på Oppsal i bydel Østensjø i Oslo. Den går sørøstover fra Vetlandsveien og ender som blindvei øst for Kampheimveien.
Veien het tidligere Velhusveien, og fikk sitt nåværende navn i 2006 etter Helge Sollie (1925–2005), som var leder i Oppsal Vel i mange år. Dette skjedde etter søknad fra Oppsal Vel.Ingen hus har adresse Helge Sollies vei.
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Velhusveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 611. ISBN 978-82-573-1760-7. | Helge Sollies vei er en vei på Oppsal i bydel Østensjø i Oslo. Den går sørøstover fra Vetlandsveien og ender som blindvei øst for Kampheimveien. | 199,815 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Karl_Johans_gate | 2023-02-04 | Karl Johans gate | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Karl Johans gate', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Skjøter i Monopol (norsk utgave)', 'Kategori:Veier i Oslo oppkalt etter menn'] | Karl Johans gate (1–47, 2–26), uformelt også omtalt som «Karl Johan», er oppkalt etter kong Karl III Johan og regnes som hovedgaten i Oslo. Den strekker seg nå fra Oslo sentralstasjon i sydøst til Slottet i nordvest. Gaten er nå gågate fra Oslo Sentralstasjon til Stortingsbygningen. Langs gaten ligger kjente institusjoner som Oslo domkirke, Basarene med Brannvakten, Stortingsbygningen, Nationaltheatret og Universitetsbygningene.
| Karl Johans gate (1–47, 2–26), uformelt også omtalt som «Karl Johan», er oppkalt etter kong Karl III Johan og regnes som hovedgaten i Oslo. Den strekker seg nå fra Oslo sentralstasjon i sydøst til Slottet i nordvest. Gaten er nå gågate fra Oslo Sentralstasjon til Stortingsbygningen. Langs gaten ligger kjente institusjoner som Oslo domkirke, Basarene med Brannvakten, Stortingsbygningen, Nationaltheatret og Universitetsbygningene.
== Historie ==
== Oppussing ==
I forkant av 100-årsmarkeringen av Unionsoppløsningen i 2005 ble vestre del Karl Johans gate pusset opp som en del av Hovedstadsaksjonen. Kjørebanen langs den bebygde strekningen ble innsnevret så den nå er smalere enn normalbredden for byens gater, og smalere enn forlengelsen i bakken opp mot Slottet. Dette ble gjort ved å utvide fortauet på sørsiden mot Studenterlunden og Eidsvolls plass, tilsvarende utvidelsen av nordsidens fortau i 1972. Gatens midtlinje er dermed på hele strekningen blitt sammenfallende med en linje perpendikulært på midtpunktet i Slottets fasade. Gaten fikk nye lyktestolper som tilnærmete kopier av stolpene fra 1920-årene, parvis oppstilt. Kjørebanen ble brolagt med ekstremt stor gatestein, og fortauene ble belagt med store granittheller og fikk ny kantstein med bredde 60 cm. I 2006 var det hundre år siden Henrik Ibsen døde, og Oslo markerte dette med en serie sitater fra hans verker innlagt i fortausdekket på strekningen fra Frederiks gate til Grand Hotel, som Ibsen tilbakela hver dag i 1890-årene på vei fra hjemmet i Arbins gate til sin stamkafé.
== Bygninger ==
DFDS-gården, Karl Johans gate 1.
Svea-gården, Karl Johans gate 6.
Koppgården, Stortorvet 2.
Svaneapotekgården, Karl Johans gate 13.
Forretningsgården til Hans Gulbranson. På folkemunne kalt «Slottet» på slutten av 1800-tallet. Senere «Hovedkontor for Postverket og Telegrafverket» (1869). Deretter «Wattgården», Karl Johans gate 14.
Sandakergården, Stortorvet 5.
Robsahmgården, Karl Johans gate 15. Brant i februar 1959. Senere revet for å gi plass til Kreditkassens nye bygg 1970.
Dopheidegården, Karl Johans gate 21.
Hattemakergården, Karl Johans gate 23.
Halléngården, Øvre Slottsgate 14.
Horngården, Øvre Slottsgate 21.
David-Andersengården, Karl Johans gate 20.
Tostrupgården, Karl Johans gate 25.
Grand hotel, Karl Johans gate 31.
Norlandia Karl Johan Hotell , Karl Johans gate 33.
Groschgården, Karl Johans gate 45.Se også egen artikkel om Karl Johan-kvartalet, som blant annet omfatter Karl Johans gate 33–45.
== Gateliv ==
Først og fremst er Karl Johans gate Norges paradegate nummer 1, og fylles fortrinnsvis av turister og tilreisende. 17. mai er Karl Johan full av barn som går i tog, og som går opp forbi Slottet, hvor kongefamilien står og vinker.
Karl Johans gate er et av de viktigste stedene for gateartister å opptre, sammen med Rådhusplassen. Gjøglere, musikere og andre opptredende er en viktig del av gatebildet, enten de er norske eller utenlandske. Sesongen for å opptre på gaten er fra mai til oktober.
En del tiggere har tilholdssted på Karl Johans gate. En del selger også magasinet =Oslo.
== Bilder ==
== Eksterne lenker ==
(en) Karl Johans gate, Oslo – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) «Oslo kommune – Bydelsoversikt (K)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015.
(no) Gata som arbeidsplass. Masteroppgave av Camilla Lied Arkivert 11. november 2006 hos Wayback Machine.
Edvard Munch: Aften på Karl Johan
(en) Edvard Munch filmer på Karl Johan
(no) Edvard Munch Maler på Karl Johan
(no) Norsk Folkemuseum: Bilder fra Karl Johan 17. mai
(no) Ville ha skyskrapere på Karl Johan
(no) Foran og bak fasaden – Aftenposten 21. januar 2008
(no) Arc! Arkitektur og historie i Oslo – Promenade langs Karl Johans gate
== Litteratur ==
Christensen, Arne Lie. (2007). Karl Johans fasader - Et kulturhistorisk nærbilde. Oslo: Pax Forlag AS. ISBN 9788253030487. | | navn = Karl Fossums vei | 199,816 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Karl_Johans_gate | 2023-02-04 | Karl Johans gate | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Karl Johans gate', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Skjøter i Monopol (norsk utgave)', 'Kategori:Veier i Oslo oppkalt etter menn'] | Karl Johans gate (1–47, 2–26), uformelt også omtalt som «Karl Johan», er oppkalt etter kong Karl III Johan og regnes som hovedgaten i Oslo. Den strekker seg nå fra Oslo sentralstasjon i sydøst til Slottet i nordvest. Gaten er nå gågate fra Oslo Sentralstasjon til Stortingsbygningen. Langs gaten ligger kjente institusjoner som Oslo domkirke, Basarene med Brannvakten, Stortingsbygningen, Nationaltheatret og Universitetsbygningene.
| Karl Johans gate (1–47, 2–26), uformelt også omtalt som «Karl Johan», er oppkalt etter kong Karl III Johan og regnes som hovedgaten i Oslo. Den strekker seg nå fra Oslo sentralstasjon i sydøst til Slottet i nordvest. Gaten er nå gågate fra Oslo Sentralstasjon til Stortingsbygningen. Langs gaten ligger kjente institusjoner som Oslo domkirke, Basarene med Brannvakten, Stortingsbygningen, Nationaltheatret og Universitetsbygningene.
== Historie ==
== Oppussing ==
I forkant av 100-årsmarkeringen av Unionsoppløsningen i 2005 ble vestre del Karl Johans gate pusset opp som en del av Hovedstadsaksjonen. Kjørebanen langs den bebygde strekningen ble innsnevret så den nå er smalere enn normalbredden for byens gater, og smalere enn forlengelsen i bakken opp mot Slottet. Dette ble gjort ved å utvide fortauet på sørsiden mot Studenterlunden og Eidsvolls plass, tilsvarende utvidelsen av nordsidens fortau i 1972. Gatens midtlinje er dermed på hele strekningen blitt sammenfallende med en linje perpendikulært på midtpunktet i Slottets fasade. Gaten fikk nye lyktestolper som tilnærmete kopier av stolpene fra 1920-årene, parvis oppstilt. Kjørebanen ble brolagt med ekstremt stor gatestein, og fortauene ble belagt med store granittheller og fikk ny kantstein med bredde 60 cm. I 2006 var det hundre år siden Henrik Ibsen døde, og Oslo markerte dette med en serie sitater fra hans verker innlagt i fortausdekket på strekningen fra Frederiks gate til Grand Hotel, som Ibsen tilbakela hver dag i 1890-årene på vei fra hjemmet i Arbins gate til sin stamkafé.
== Bygninger ==
DFDS-gården, Karl Johans gate 1.
Svea-gården, Karl Johans gate 6.
Koppgården, Stortorvet 2.
Svaneapotekgården, Karl Johans gate 13.
Forretningsgården til Hans Gulbranson. På folkemunne kalt «Slottet» på slutten av 1800-tallet. Senere «Hovedkontor for Postverket og Telegrafverket» (1869). Deretter «Wattgården», Karl Johans gate 14.
Sandakergården, Stortorvet 5.
Robsahmgården, Karl Johans gate 15. Brant i februar 1959. Senere revet for å gi plass til Kreditkassens nye bygg 1970.
Dopheidegården, Karl Johans gate 21.
Hattemakergården, Karl Johans gate 23.
Halléngården, Øvre Slottsgate 14.
Horngården, Øvre Slottsgate 21.
David-Andersengården, Karl Johans gate 20.
Tostrupgården, Karl Johans gate 25.
Grand hotel, Karl Johans gate 31.
Norlandia Karl Johan Hotell , Karl Johans gate 33.
Groschgården, Karl Johans gate 45.Se også egen artikkel om Karl Johan-kvartalet, som blant annet omfatter Karl Johans gate 33–45.
== Gateliv ==
Først og fremst er Karl Johans gate Norges paradegate nummer 1, og fylles fortrinnsvis av turister og tilreisende. 17. mai er Karl Johan full av barn som går i tog, og som går opp forbi Slottet, hvor kongefamilien står og vinker.
Karl Johans gate er et av de viktigste stedene for gateartister å opptre, sammen med Rådhusplassen. Gjøglere, musikere og andre opptredende er en viktig del av gatebildet, enten de er norske eller utenlandske. Sesongen for å opptre på gaten er fra mai til oktober.
En del tiggere har tilholdssted på Karl Johans gate. En del selger også magasinet =Oslo.
== Bilder ==
== Eksterne lenker ==
(en) Karl Johans gate, Oslo – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) «Oslo kommune – Bydelsoversikt (K)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015.
(no) Gata som arbeidsplass. Masteroppgave av Camilla Lied Arkivert 11. november 2006 hos Wayback Machine.
Edvard Munch: Aften på Karl Johan
(en) Edvard Munch filmer på Karl Johan
(no) Edvard Munch Maler på Karl Johan
(no) Norsk Folkemuseum: Bilder fra Karl Johan 17. mai
(no) Ville ha skyskrapere på Karl Johan
(no) Foran og bak fasaden – Aftenposten 21. januar 2008
(no) Arc! Arkitektur og historie i Oslo – Promenade langs Karl Johans gate
== Litteratur ==
Christensen, Arne Lie. (2007). Karl Johans fasader - Et kulturhistorisk nærbilde. Oslo: Pax Forlag AS. ISBN 9788253030487. | Karl Staaffs vei (1–75, 2–82) er en vei på Ulven i bydel Alna i Oslo. Den går som blindvei vestover fra Ulvenveien vest for Østre Aker kirkegård. | 199,817 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Karlsrudveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Karlsrudveien (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Nordstrand'] | Karlsrudveien (3–5, 2–4B) er en vei på Karlsrud i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Bernt Knudsens vei til Oberst Rodes vei (men er enveiskjørt i motsatt retning). Veien gikk tidligere inn til Lambertseter gård.
Veien fikk navn i 1928 etter husmannsplassen Kolsrud (Karlsrud).
| Karlsrudveien (3–5, 2–4B) er en vei på Karlsrud i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Bernt Knudsens vei til Oberst Rodes vei (men er enveiskjørt i motsatt retning). Veien gikk tidligere inn til Lambertseter gård.
Veien fikk navn i 1928 etter husmannsplassen Kolsrud (Karlsrud).
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Karlsrudveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 296. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (K)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Karlsrudveien (3–5, 2–4B) er en vei på Karlsrud i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Bernt Knudsens vei til Oberst Rodes vei (men er enveiskjørt i motsatt retning). | 199,818 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gulldusk | 2023-02-04 | Gulldusk | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norges flora', 'Kategori:Nøkleblomfamilien', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Gulldusk (Vitenskapelig navn Lysimachia thyrsiflora) er en plante i nøkleblomfamilien -
thyrsiflora betyrat blomstene likner på thyrsosstaven. Den hadde en furukongle i enden og var symbolet til Dionysos.
| Gulldusk (Vitenskapelig navn Lysimachia thyrsiflora) er en plante i nøkleblomfamilien -
thyrsiflora betyrat blomstene likner på thyrsosstaven. Den hadde en furukongle i enden og var symbolet til Dionysos.
== Utseende ==
Høyden kan være 30 til 70 cm. Stengelen er uten greiner, og med lite eller ingen hår. Nederst er bladene skjellformete, på midten er de motsatte og øverst er de samlet i en dusk.Blomstene vokser i klaser midt på stengelen, og de er 7-tallige og små med gul krone.Rotstokken forgrener seg slik at gulldusk kan formere seg vegativt over et helt vokseområde .
== Bilder ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Gulldusk i Encyclopedia of Life
(en) Gulldusk i Global Biodiversity Information Facility
(no) Gulldusk hos Artsdatabanken
(sv) Gulldusk hos Dyntaxa
(en) Gulldusk hos ITIS
(en) Gulldusk hos NCBI
(en) Gulldusk hos The International Plant Names Index
(en) Gulldusk hos Tropicos
(en) Kategori:Lysimachia thyrsiflora – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Lysimachia thyrsiflora – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Lysimachia thyrsiflora – detaljert informasjon på Wikispecies | Artsportalen | 199,819 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Karoline_Kristiansens_vei_(Oslo) | 2023-02-04 | Karoline Kristiansens vei (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Gamle Oslo'] | Karoline Kristiansens vei (1–9, 2–8) er en vei på Helsfyr i bydel Gamle Oslo. Den går nordover fra Svovelstikka i det gamle fabrikkområdet til Bryn-Halden & Nitedals Tændstiksfabrik, som nedla driften i 1967.
Veien fikk navn i 1989 etter Karoline Kristiansen (1871–1972), som arbeidet på fabrikken i 62 år. Hun var i 1889 med og stiftet Fyrstikkarbeidernes fagforening og stod i spissen for en streik samme år.
Bydelssenteret Fyrstikktorget er i nr. 1–10, og i nr. 8 holder Oslo Voksenopplæring Servicesenter til.
| Karoline Kristiansens vei (1–9, 2–8) er en vei på Helsfyr i bydel Gamle Oslo. Den går nordover fra Svovelstikka i det gamle fabrikkområdet til Bryn-Halden & Nitedals Tændstiksfabrik, som nedla driften i 1967.
Veien fikk navn i 1989 etter Karoline Kristiansen (1871–1972), som arbeidet på fabrikken i 62 år. Hun var i 1889 med og stiftet Fyrstikkarbeidernes fagforening og stod i spissen for en streik samme år.
Bydelssenteret Fyrstikktorget er i nr. 1–10, og i nr. 8 holder Oslo Voksenopplæring Servicesenter til.
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Karoline Kristiansens vei». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 296. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (K)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | | navn = Karoline Kristiansens vei | 199,820 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Karlsborgveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Karlsborgveien (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Gamle Oslo'] | Karlsborgveien (1A–5; ingen partallsadresser) er en vei ved Grønlia i bydel Gamle Oslo. Den går fra Mosseveien til Kongsveien. Opprinnelig var dette nedre del av gårdsveien fra Kongshavn til Jomfrubråten.
Veien fikk navn i 1879 etter Karlsborg løkke, som lå ved Ekebergrestauranten og hadde adresse Kongsveien 21.
I nr. 1 er det en stor tømmervilla i dragestil. Sjømannshjemmet er i nr. 5. Ved siden av veien er det et felt med helleristninger. Flere adresser som tidligere var knyttet til Karlsborgveien, er overført til Kongsveien.
| Karlsborgveien (1A–5; ingen partallsadresser) er en vei ved Grønlia i bydel Gamle Oslo. Den går fra Mosseveien til Kongsveien. Opprinnelig var dette nedre del av gårdsveien fra Kongshavn til Jomfrubråten.
Veien fikk navn i 1879 etter Karlsborg løkke, som lå ved Ekebergrestauranten og hadde adresse Kongsveien 21.
I nr. 1 er det en stor tømmervilla i dragestil. Sjømannshjemmet er i nr. 5. Ved siden av veien er det et felt med helleristninger. Flere adresser som tidligere var knyttet til Karlsborgveien, er overført til Kongsveien.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Karlsborgveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 295. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (K)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | | navn = Karlsborgveien | 199,821 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kastanjeveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Kastanjeveien (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Grefsen'] | Kastanjeveien (1–23, 2–32) er en vei på Grefsen i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går fra Morells vei til Kapellveien.
Navnet ble vedtatt i 1915.
| Kastanjeveien (1–23, 2–32) er en vei på Grefsen i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går fra Morells vei til Kapellveien.
Navnet ble vedtatt i 1915.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Kastanjeveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 296. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (K)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Kastanjeveien (1–23, 2–32) er en vei på Grefsen i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går fra Morells vei til Kapellveien. | 199,822 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kastellbakken_(Oslo) | 2023-02-04 | Kastellbakken (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Nordstrand (delområde)', 'Kategori:Veier på Nordstrand (strøk)'] | Kastellbakken (1–13B, 2–12) er en vei på Kastellet i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Ekebergveien til Solveien. I enden mot førstnevnte krysser den Ekebergbanen. Veien har navn etter Kastellet gård.
| Kastellbakken (1–13B, 2–12) er en vei på Kastellet i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Ekebergveien til Solveien. I enden mot førstnevnte krysser den Ekebergbanen. Veien har navn etter Kastellet gård.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Kastellbakken». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 296. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (K)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Kastellbakken (1–13B, 2–12) er en vei på Kastellet i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Ekebergveien til Solveien. | 199,823 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kastellhagen_(Oslo) | 2023-02-04 | Kastellhagen (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Bekkelaget', 'Kategori:Veier på Nordstrand (strøk)'] | Kastellhagen (1–11B, 2–6B) er en vei på Kastellet i bydel Nordstrand i Oslo. Den går som blindvei nordover fra Birger Olivers vei.
Navnet ble vedtatt i 1952.
| Kastellhagen (1–11B, 2–6B) er en vei på Kastellet i bydel Nordstrand i Oslo. Den går som blindvei nordover fra Birger Olivers vei.
Navnet ble vedtatt i 1952.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Kastellhagen». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 296. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (K)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Kastellhagen (1–11B, 2–6B) er en vei på Kastellet i bydel Nordstrand i Oslo. Den går som blindvei nordover fra Birger Olivers vei. | 199,824 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nordheimbakken_(Oslo) | 2023-02-04 | Nordheimbakken (Oslo) | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Ullern'] | Nordheimbakken (5–33, 8–32) er en vei på Montebello i bydel Ullern i Oslo. Den går fra Sondrevegen til Smithsvingen.
Veien fikk navn i 1951 etter Sondre Norheim, og flere andre veier i området, der Husebybakken i sin tid lå, har navn knyttet til skisport.
Veien har villabebyggelse. Den i nr. 10 er tegnet av Arnstein Arneberg.
| Nordheimbakken (5–33, 8–32) er en vei på Montebello i bydel Ullern i Oslo. Den går fra Sondrevegen til Smithsvingen.
Veien fikk navn i 1951 etter Sondre Norheim, og flere andre veier i området, der Husebybakken i sin tid lå, har navn knyttet til skisport.
Veien har villabebyggelse. Den i nr. 10 er tegnet av Arnstein Arneberg.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Nordheimbakken». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 387. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (N)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Nordheimbakken (5–33, 8–32) er en vei på Montebello i bydel Ullern i Oslo. Den går fra Sondrevegen til Smithsvingen. | 199,825 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nordlisletta_(Oslo) | 2023-02-04 | Nordlisletta (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Grorud'] | Nordlisletta (1A–13, 2–28) er en vei på Nordtvet i bydel Grorud i Oslo. Den går fra Nordtvetveien til Gangstuveien. Navnet ble vedtatt i 1951.
| Nordlisletta (1A–13, 2–28) er en vei på Nordtvet i bydel Grorud i Oslo. Den går fra Nordtvetveien til Gangstuveien. Navnet ble vedtatt i 1951.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Nordlisletta». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 388. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (N)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Nordlisletta (1A–13, 2–28) er en vei på Nordtvet i bydel Grorud i Oslo. Den går fra Nordtvetveien til Gangstuveien. | 199,826 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nordlisvingen_(Oslo) | 2023-02-04 | Nordlisvingen (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Grorud'] | Nordlisvingen (1–5; ingen partallsadresser) er en gangvei på Nordtvet i bydel Grorud i Oslo. Den går fra Gangstuveien til Stanseveien. Navnet ble vedtatt i 1951.
| Nordlisvingen (1–5; ingen partallsadresser) er en gangvei på Nordtvet i bydel Grorud i Oslo. Den går fra Gangstuveien til Stanseveien. Navnet ble vedtatt i 1951.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Nordlisvingen». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 388. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (N)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Nordlisvingen (1–5; ingen partallsadresser) er en gangvei på Nordtvet i bydel Grorud i Oslo. Den går fra Gangstuveien til Stanseveien. | 199,827 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nordlitoppen_(Oslo) | 2023-02-04 | Nordlitoppen (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Grorud'] | Nordlitoppen (1–3B, 2–6) på Nordtveti bydel Grorud i Oslo. Den går nordøstover fra Nordtvetbakken og ender som blindvei like etter at den har krysset Nordlisletta. Navnet ble vedtatt i 1951.
| Nordlitoppen (1–3B, 2–6) på Nordtveti bydel Grorud i Oslo. Den går nordøstover fra Nordtvetbakken og ender som blindvei like etter at den har krysset Nordlisletta. Navnet ble vedtatt i 1951.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Nordlitoppen». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 388. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (N)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Nordlitoppen (1–3B, 2–6) på Nordtveti bydel Grorud i Oslo. Den går nordøstover fra Nordtvetbakken og ender som blindvei like etter at den har krysset Nordlisletta. | 199,828 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rinc%C3%B3n_de_Valent%C3%ADn_(kommune) | 2023-02-04 | Rincón de Valentín (kommune) | ['Kategori:2010 i Uruguay', 'Kategori:31°S', 'Kategori:57°V', 'Kategori:Artikler hvor kart er samme som bilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner etablert i 2010', 'Kategori:Kommuner i Salto', 'Kategori:Sider med kart'] | Rincón de Valentín er en kommune (spansk: municipio) i Salto-departementet i det nordvestlige Uruguay. Hovedstaden heter Rincón de Valentín.
| Rincón de Valentín er en kommune (spansk: municipio) i Salto-departementet i det nordvestlige Uruguay. Hovedstaden heter Rincón de Valentín.
== Byer ==
== Historie ==
Rincón de Valentín ble grunnlagt i 15. mars 2010.
== Regjeringen ==
Ordføreren (alcalde) i kommunen er Miguel Dalmao (2010-2015).
== Referanser == | | status = Kommune (municipio) | 199,829 |
https://no.wikipedia.org/wiki/San_Antonio_(kommune_i_Salto) | 2023-02-04 | San Antonio (kommune i Salto) | ['Kategori:2010 i Uruguay', 'Kategori:31°S', 'Kategori:57°V', 'Kategori:Artikler hvor kart er samme som bilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner etablert i 2010', 'Kategori:San Antonio (Salto)', 'Kategori:Sider med kart'] | San Antonio er en kommune (spansk: municipio) i Salto-departementet i det nordvestlige Uruguay. Hovedstaden heter San Antonio.
| San Antonio er en kommune (spansk: municipio) i Salto-departementet i det nordvestlige Uruguay. Hovedstaden heter San Antonio.
== Byer ==
== Historie ==
San Antonio ble grunnlagt i 15. mars 2010.
== Regjeringen ==
Ordføreren (alcalde) i kommunen er Fernando Ferrari (2010-2015).
== Referanser == | | status = Kommune (municipio) | 199,830 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Villa_Constituci%C3%B3n_(kommune) | 2023-02-04 | Villa Constitución (kommune) | ['Kategori:2010 i Uruguay', 'Kategori:31°S', 'Kategori:57°V', 'Kategori:Artikler hvor kart er samme som bilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner etablert i 2010', 'Kategori:Kommuner i Salto', 'Kategori:Sider med kart'] | Villa Constitución er en kommune (spansk: municipio) i Salto-departementet i det nordvestlige Uruguay. Hovedstaden heter Constitución.
| Villa Constitución er en kommune (spansk: municipio) i Salto-departementet i det nordvestlige Uruguay. Hovedstaden heter Constitución.
== Byer ==
== Historie ==
Villa Constitución ble grunnlagt i 15. mars 2010.
== Regjeringen ==
Ordføreren (alcalde) i kommunen er Sergio García Da Rosa (2010-2015).
== Referanser == | | status = Kommune (municipio) | 199,831 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Quebracho_(kommune) | 2023-02-04 | Quebracho (kommune) | ['Kategori:2010 i Uruguay', 'Kategori:31°S', 'Kategori:57°V', 'Kategori:Artikler hvor kart er samme som bilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner etablert i 2010', 'Kategori:Kommuner i Paysandú', 'Kategori:Sider med kart'] | Quebracho er en kommune (spansk: municipio) i Paysandú-departementet i det nordvestlige Uruguay. Hovedstaden heter Quebracho.
| Quebracho er en kommune (spansk: municipio) i Paysandú-departementet i det nordvestlige Uruguay. Hovedstaden heter Quebracho.
== Byer ==
== Historie ==
Quebracho ble grunnlagt i 15. mars 2010.
== Regjeringen ==
Ordføreren (alcalde) i kommunen er Mario Bandera (2010-2015).
== Referanser == | | status = Kommune (municipio) | 199,832 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jean_Moulin | 2023-02-04 | Jean Moulin | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 8. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1943', 'Kategori:Franske motstandsfolk fra andre verdenskrig', 'Kategori:Fødsler 20. juni', 'Kategori:Fødsler i 1899', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer drept i andre verdenskrig', 'Kategori:Personer fra departementet Hérault', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Torturofre'] | Jean Moulin (født 20. juni 1899 i Béziers i Frankrike, død 8. juli 1943 i nærheten av Metz) var en fremstående fransk motstandsmann under andre verdenskrig. Han var leder for det nasjonale motstandsrådet Conseil national de la résistance.
Moulin vervet seg til den franske hæren i 1918, men første verdenskrig tok slutt før Moulin kunne bli med og kjempe mot sentralmaktene.
I 1940 var Moulin prefekt i departementet Eure-et-Loir med kontor i Chartres. Etter den tyske invasjonen tok to tyske soldater seg til rette i et hus i landsbyen Luray og skjøt ned en gammel kone som hyttet etter dem med neven. De surret den døde til et tre og sa til datteren hennes at der fikk moren hennes bli stående. Moulin ringte til det lokale tyske hovedkvarteret og protesterte. Han ble innkalt og fikk seg forelagt en offentlig erklæring som hevdet at fransk-senegalesiske infanterister hadde foretatt en massakre på deler av lokalbefolkningen. Moulin hadde ikke hørt om noen slik hendelse og nektet å sette navnet sitt under. Han ble da rundjult og slengt inn i en celle. Av redsel for ytterligere tortur skar han over halsen sin med en glassbit - like under kjeven slik at han blødde mye, men ikke ramte arterien. Han ble innlagt på sykehus og løslatt etterpå. Noen måneder senere ble han oppsagt fra stillingen sin han som prefekt av Vichy-regimet, og flyttet tilbake til hjemtraktene sine ved Avignon.Moulin arbeidet for å forene Charles de Gaulles bevegelse Frie Frankrike og la résistance. Han advarte om at motstandsbevegelsen ellers kom i hendene på kommunistene. Under kodenavnet «Max» reiste han rundt i Frankrike, på vakt overfor Gestapo og Vichy-regimets milits. Hans største bragd var opprettelsen av Motstandsbevegelsens nasjonalråd 27. mai 1943, et råd med 16 medlemmer som representerte ialt åtte motstandsgrupper, fem politiske partier og to fagforeninger. På et hemmelig møte i Paris var rådets første beslutning å anerkjenne de Gaulle som anfører for en provisorisk fransk regjering. Sommeren 1943 ble Moulin avslørt som leder for la résistance og arrestert av Gestapo i Lyon, der han ble forhørt og torturert i tre uker av SS-offiseren Klaus Barbie. Med mellomrom viste Barbie den bevisstløse Moulin til andre tilfangetatte motstandsledere for å skremme dem. Under de brutale forhørene røpet Moulin ingenting.Moulin døde den følgende måned i nærheten av Metz; dødsårsaken er ikke endelig påvist.
Jean Moulin ble først begravet på Père-Lachaise, men 19. desember 1964 ble hans levninger overført til Panthéon.
| Jean Moulin (født 20. juni 1899 i Béziers i Frankrike, død 8. juli 1943 i nærheten av Metz) var en fremstående fransk motstandsmann under andre verdenskrig. Han var leder for det nasjonale motstandsrådet Conseil national de la résistance.
Moulin vervet seg til den franske hæren i 1918, men første verdenskrig tok slutt før Moulin kunne bli med og kjempe mot sentralmaktene.
I 1940 var Moulin prefekt i departementet Eure-et-Loir med kontor i Chartres. Etter den tyske invasjonen tok to tyske soldater seg til rette i et hus i landsbyen Luray og skjøt ned en gammel kone som hyttet etter dem med neven. De surret den døde til et tre og sa til datteren hennes at der fikk moren hennes bli stående. Moulin ringte til det lokale tyske hovedkvarteret og protesterte. Han ble innkalt og fikk seg forelagt en offentlig erklæring som hevdet at fransk-senegalesiske infanterister hadde foretatt en massakre på deler av lokalbefolkningen. Moulin hadde ikke hørt om noen slik hendelse og nektet å sette navnet sitt under. Han ble da rundjult og slengt inn i en celle. Av redsel for ytterligere tortur skar han over halsen sin med en glassbit - like under kjeven slik at han blødde mye, men ikke ramte arterien. Han ble innlagt på sykehus og løslatt etterpå. Noen måneder senere ble han oppsagt fra stillingen sin han som prefekt av Vichy-regimet, og flyttet tilbake til hjemtraktene sine ved Avignon.Moulin arbeidet for å forene Charles de Gaulles bevegelse Frie Frankrike og la résistance. Han advarte om at motstandsbevegelsen ellers kom i hendene på kommunistene. Under kodenavnet «Max» reiste han rundt i Frankrike, på vakt overfor Gestapo og Vichy-regimets milits. Hans største bragd var opprettelsen av Motstandsbevegelsens nasjonalråd 27. mai 1943, et råd med 16 medlemmer som representerte ialt åtte motstandsgrupper, fem politiske partier og to fagforeninger. På et hemmelig møte i Paris var rådets første beslutning å anerkjenne de Gaulle som anfører for en provisorisk fransk regjering. Sommeren 1943 ble Moulin avslørt som leder for la résistance og arrestert av Gestapo i Lyon, der han ble forhørt og torturert i tre uker av SS-offiseren Klaus Barbie. Med mellomrom viste Barbie den bevisstløse Moulin til andre tilfangetatte motstandsledere for å skremme dem. Under de brutale forhørene røpet Moulin ingenting.Moulin døde den følgende måned i nærheten av Metz; dødsårsaken er ikke endelig påvist.
Jean Moulin ble først begravet på Père-Lachaise, men 19. desember 1964 ble hans levninger overført til Panthéon.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Henri Frenay: L'Enigme Jean Moulin, 1977, Robert Laffont
Patrick Marnham: Jean Moulin: ledare för den franska motståndsrörelsen. Stockholm 2004.
== Eksterne lenker ==
(en) Jean Moulin – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Jean Moulin – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(fr) Dossier Jean Moulin
(fr) Tale av André Malraux ved Panthéon den 19. desember 1964 | Jean Moulin (født 20. juni 1899 i Béziers i Frankrike, død 8. | 199,833 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kildals_vei_(Oslo) | 2023-02-04 | Kildals vei (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Østensjø'] | Kildals vei (1–39, 2–28) er en vei på Høyenhall i bydel Østensjø i Oslo. Den går fra Høyenhallveien (men en bom hindrer trafikk til og fra denne) til Lundveien.
Veien fikk navn i 1917 etter Peter Wessel Wind Kildal, som i 1852 anla landets største frukthage på sin eiendom Høienhal.
| Kildals vei (1–39, 2–28) er en vei på Høyenhall i bydel Østensjø i Oslo. Den går fra Høyenhallveien (men en bom hindrer trafikk til og fra denne) til Lundveien.
Veien fikk navn i 1917 etter Peter Wessel Wind Kildal, som i 1852 anla landets største frukthage på sin eiendom Høienhal.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Kildals vei». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 298. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (K)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | | navn = Kildals vei | 199,834 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kildeveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Kildeveien (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Bjerke'] | Kildeveien (5–43B, 2–42) er en vei på Årvoll i bydel Bjerke i Oslo. Den begynner som en fortsettelse av Årrundveien og ender som blindvei litt øst for Selvbyggerveien. Nær begynnelsen av veien er det en arm som går til Mons Søviks plass, men en veibom som bare slipper bussen igjennom, hindrer alminnelig trafikk til og fra denne.
Navnet ble vedtatt i 1932.
| Kildeveien (5–43B, 2–42) er en vei på Årvoll i bydel Bjerke i Oslo. Den begynner som en fortsettelse av Årrundveien og ender som blindvei litt øst for Selvbyggerveien. Nær begynnelsen av veien er det en arm som går til Mons Søviks plass, men en veibom som bare slipper bussen igjennom, hindrer alminnelig trafikk til og fra denne.
Navnet ble vedtatt i 1932.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Kildeveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 298. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
Oslo kommunes bydelsoversikt | | navn = Kildeveien | 199,835 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kirkeg%C3%A5rdsbakken_(Oslo) | 2023-02-04 | Kirkegårdsbakken (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Grefsen'] | Kirkegårdsbakken er en vei på Grefsen i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går fra Kapellveien til Grefsen kirkegård. Sistnevnte gav navn til veien i 1915. 5 er eneste nummer i bruk.
| Kirkegårdsbakken er en vei på Grefsen i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går fra Kapellveien til Grefsen kirkegård. Sistnevnte gav navn til veien i 1915. 5 er eneste nummer i bruk.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Kirkegårdsbakken». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 302. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (K)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Kirkegårdsbakken er en vei på Grefsen i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går fra Kapellveien til Grefsen kirkegård. | 199,836 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arkont | 2023-02-04 | Arkont | ['Kategori:Antikkens Hellas', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Greske ord og uttrykk', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Arkont (gresk: ἄρχων arkhon; flertall ἄρχοντες) er en gresk betegnelse som har betydningen «hersker» eller «herre», hyppig brukt som tittelen på en særskilt offentlig høyere myndighetsperson. Det er hankjønn av presens partisipp av verbstammen ἀρχ-, i betydningen «å herske», avledet fra samme rotord som monark.
| Arkont (gresk: ἄρχων arkhon; flertall ἄρχοντες) er en gresk betegnelse som har betydningen «hersker» eller «herre», hyppig brukt som tittelen på en særskilt offentlig høyere myndighetsperson. Det er hankjønn av presens partisipp av verbstammen ἀρχ-, i betydningen «å herske», avledet fra samme rotord som monark.
== Antikkens Hellas ==
I antikkens Hellas var den øverste øvrighetsperson i ulike greske bystater (polis) kalt for arkont. Begrepet ble også benyttet gjennom gresk historie i mer generell betydning, fra «klubbleder» til «bordets herre» ved syssitia (fellesmåltidet for menn og unge gutter i religiøse sammenhenger).
I Athen utviklet det et republikansk system med ni samtidige arkonter, ledet av tre respektive områder: borgerne, militæret og religiøse affærer. Det tre posisjonene var kjent som eponymos arkont (Ἐπώνυμος ἄρχων; «navnherskeren», som ga sitt navn til året som hadde posisjonen); polemark («krigsherskeren»); og arkont basileus («kongeherskeren»). De seks andre var thesmothétai (lovmenn eller juridisk offiserer). Opprinnelige ble disse posisjonen rekruttert fra de rikere samfunnsklassene ved valg hvert tiende år. I løpet av denne perioden var den eponymiske arkont den øverste myndighetspersonen, polemark var leder av de væpnede styrker, og arkont basileus var ansvarlig for en del av de religiøse oppleggene i polis og for overvåkingen av en del større rettssaker i domstolene. Etter 683 f.Kr. ble posisjonene begrenset for kun ett år, og de enkelte år var navngitt etter arkhōn epōnymos (men mange antikke kalendersystemer var ikke konsekvente i nummereringen av deres år).
Etter 487 f.Kr. ble posisjonen som arkont utpekt ved loddtrekning til en hvilken som helst borger, hovedsakelig fra en gruppe av hundre tidligere valgte kandidater, og polemarks militære plikter ble overtatt av en ny klasse av hærførere kalt for strategoi. De ti strategoi (en per stamme) ble valgt, og posisjonen som polemark ble rotert blant dem på daglig basis. Disse fikk deretter kun mindre religiøse plikter og kun i navnet sto de over strategoi. Arkhōn epōnymos forble en titulær statsoverhode under demokratiet, men med svært redusert betydning. Arkontene ble assistert av en for underarkonter som ble kalt for thesmothétai (Θεσμοθέται, «stiftere»). Etter 457 f.Kr. ble tidligere arkonter automatisk innrullert som livsvarige medlemmer av Areopagos (Areios Pagos, Ἄρειος Πάγος, «Ares' høyde»), i klassisk tid fungerte denne som den viktigste domstolen i Athen i saker som hadde med mord å gjøre, men denne forsamlingen var ikke lenger viktig politisk på denne tiden.
== Det bysantinske rike ==
Bysantinske historikere beskrev vanligvis utenlandske herskere som arkonter. Herskerne av bulgarne, sammen med deres egne titler, hadde ofte tittelen «Arkont plassert av Gud» i greske inskripsjoner.
Innenfor riket kunne begrepet bli benyttet for å referere til enhver mektig adelsmann eller magnat, men i teknisk forstand ble den benyttet for en klasse av provinsguvernører. På 700- og 800-tallet var disse guvernører av en del mer fjerntliggende provinser underlegen i status i themata (det bysantinske forvaltningssystem): Dalmatia, Kefallinia, Kreta og Kypros. Arkonter fikk også ansvaret for en del marinebaser og handelsstasjoner, foruten også delvis selvstyrte slaviskbebodde områder (sclaviniae) under bysantinsk overherredømme. På 900- og 1100-tallet ble arkonter også nevnt som guvernører av særskilte byer. Området til en arkonts jurisdiksjon ble kalt for en arkhontia (ἀρχοντία). Tittelen ble også benyttet for flere ulike finansielle posisjoner, slikt som overhodet av myntvesenet (ἄρχων τῆς χαραγῆς), foruten også direktører av ulike keiserlige arbeidsplasser, verksteder, våpenlagre og lignende.Tittelen megas arkhon («storarkont») er også attestert som en oversettelse av utenlandske titler som «storfyrste». På midten av 1200-tallet ble betegnelsen også etablert som en særskilt rang ved det keiserlige hoff, holdt av den øverst rangerte myndighetsperson i keiserens selskap. Det eksisterte gjennom hele perioden til det Palaiologiske dynasti, men hadde ingen særskilte funksjoner.
== Den økumeniske patriark av Konstantinopel ==
Fra tid til tid har lekfolk i den ortodokse kirke i kommunion med patriarken av Konstantinopel blitt gitt tittelen arkont av den økumeniske patriarkat for å ære deres tjenester til kirken. I 1963 ble arkontene organisert i et samfunn dedisert den hellige Andreas. Denne statusen er ikke en del av kirkehierarkiet og er kun en æresbevisning. Arkonten sverger en ed på å forsvare og fremme kirkens tro og tradisjon. Også menneskerettigheter og kirkens generelle velferd er del av de tradisjonelle oppgavene til denne posisjonen.
== Gnostisisme ==
I senantikken ble begrepet arkont benyttet av gnostikere for å referere til flere tjenere av Demiurg, det vil si «skaperguden» eller «verdensskaperen», det som var plassert mellom menneskene på den ene siden og den transcendente Gud på andre siden, og som kunne bare bli oppnådde via gnosis («kunnskap»). I denne sammenhengen hadde arkontene rollene til engler og demoner fra Det gamle testamente. De ga sitt navn til en sekt kalt for arkontikker (Arkhontiki). Disse oppsto mot slutten av 100-tallet e.Kr. i Palestina og Armenia.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Liddell & Scott: A Greek-English Lexicon, ISBN 0-19-864226-1
The Oxford Companion to Classical Literature, ISBN 0-19-866121-5.
== Eksterne lenker ==
Ordbokdefinisjon av «arkont» hos Wiktionary | Arkont (gresk: ἄρχων arkhon; flertall ἄρχοντες) er en gresk betegnelse som har betydningen «hersker» eller «herre», hyppig brukt som tittelen på en særskilt offentlig høyere myndighetsperson. Det er hankjønn av presens partisipp av verbstammen ἀρχ-, i betydningen «å herske», avledet fra samme rotord som monark. | 199,837 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Juku_Pent | 2023-02-04 | Juku Pent | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Tyskland under Vinter-OL 1952', 'Kategori:Dødsfall 16. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1991', 'Kategori:Estiske langrennsløpere', 'Kategori:Fødsler 20. november', 'Kategori:Fødsler i 1918', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 1952', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mottakere av Jernkorset (1939)', 'Kategori:Personer fra Lääne-Virumaa', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tysk militærpersonell (Hæren i Wehrmacht)', 'Kategori:Tyske langrennsløpere', 'Kategori:Tyskere fra andre verdenskrig'] | Johannes «Juku» Pent (født 20. november 1918 i Jäneda i Estland, død 16. oktober 1991 i Sonthofen i Tyskland) var en estisk-tysk langrennsløper.
Han deltok i det estiske juniormesterskapet på ski i årene 1937–39. Under annen verdenskrig kjempet han for Tyskland, og ble for krigsinnsatsen tildelt Jernkorset av første og andre klasse. Etter krigen slo han seg ned i Vest-Tyskland. Han vant sitt første av fire vesttyske mesterskap på 50 km i 1950, og ble vesttysk stafettmester på 4 × 10 km i 1952. Som representant for det fellestyske laget i OL i Oslo i 1952 ble han nummer 26 av 36 deltakere på 50 km.
Pent jobbet for firmaet Loba-Holmenkol-Chemic KG, der han i 1951 utviklet en kjemisk skismøring. Han var smører for det tyske langrennslaget under OL i 1956 og 1964, og Vest-Tyskland i 1968. Under OL i Sapporo i 1972 var han medlem av teknisk komité for langrenn.
| Johannes «Juku» Pent (født 20. november 1918 i Jäneda i Estland, død 16. oktober 1991 i Sonthofen i Tyskland) var en estisk-tysk langrennsløper.
Han deltok i det estiske juniormesterskapet på ski i årene 1937–39. Under annen verdenskrig kjempet han for Tyskland, og ble for krigsinnsatsen tildelt Jernkorset av første og andre klasse. Etter krigen slo han seg ned i Vest-Tyskland. Han vant sitt første av fire vesttyske mesterskap på 50 km i 1950, og ble vesttysk stafettmester på 4 × 10 km i 1952. Som representant for det fellestyske laget i OL i Oslo i 1952 ble han nummer 26 av 36 deltakere på 50 km.
Pent jobbet for firmaet Loba-Holmenkol-Chemic KG, der han i 1951 utviklet en kjemisk skismøring. Han var smører for det tyske langrennslaget under OL i 1956 og 1964, og Vest-Tyskland i 1968. Under OL i Sapporo i 1972 var han medlem av teknisk komité for langrenn.
== Referanser ==
== Kilder ==
Eesti Spordi Biograafiline Leksikon: Juku Pent (13. desember 2013, besøkt 30. januar 2015)
Postimees: Ka väliseestlased on võistelnud valgetel olümpiatel (5. februar 1998, besøkt 30. januar 2015)
Sports Reference: Juku Pent Arkivert 17. april 2020 hos Wayback Machine. (olympiaresultater, besøkt 30. januar 2015)
== Eksterne lenker ==
(en) Juku Pent – Olympedia
(en) Juku Pent – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) | Johannes «Juku» Pent (født 20. november 1918 i Jäneda i Estland, død 16. | 199,838 |
https://no.wikipedia.org/wiki/H%C3%A5kon_Kahrs_Sund | 2023-02-04 | Håkon Kahrs Sund | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 10. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1954', 'Kategori:Fødsler 21. juli', 'Kategori:Fødsler i 1896', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norges Kommunistiske Parti'] | Håkon Kahrs Sund (født 21. juli 1896 i Drammen, død 10. februar 1954 i Moskva) var norsk-sovjetisk NKP-medlem, sentral i Nansenhjelpen på 1920-tallet og medarbeider i Radio Moskvas norske sendinger under den andre verdenskrig.
Han vokste opp i et bedrestilt, borgerlig hjem på vestkanten i Oslo. Der gikk han på Frogner gymnas før han dro til USA og tok noe videreutdanning på en handelsskole i Minneapolis.
Som ung fikk han jobb i Moskva, først for det tyske transportfirmaet Fa. E. Garbell Transport und Spedition, deretter for et dansk firma. Han befant seg derfor i den russiske hovedstaden fra 1916 og i revolusjonsåret 1917. Hans bidrag til verdensbegivenheten var relativt beskjedent, han var vakt for gatekomiteen i huset der han bodde. Opplevelsene i Russland skulle imidlertid knytte ham til landet for resten av livet.
| Håkon Kahrs Sund (født 21. juli 1896 i Drammen, død 10. februar 1954 i Moskva) var norsk-sovjetisk NKP-medlem, sentral i Nansenhjelpen på 1920-tallet og medarbeider i Radio Moskvas norske sendinger under den andre verdenskrig.
Han vokste opp i et bedrestilt, borgerlig hjem på vestkanten i Oslo. Der gikk han på Frogner gymnas før han dro til USA og tok noe videreutdanning på en handelsskole i Minneapolis.
Som ung fikk han jobb i Moskva, først for det tyske transportfirmaet Fa. E. Garbell Transport und Spedition, deretter for et dansk firma. Han befant seg derfor i den russiske hovedstaden fra 1916 og i revolusjonsåret 1917. Hans bidrag til verdensbegivenheten var relativt beskjedent, han var vakt for gatekomiteen i huset der han bodde. Opplevelsene i Russland skulle imidlertid knytte ham til landet for resten av livet.
== Nansenhjelpen ==
I 1921-1922 deltok han i den såkalte Nansenhjelpen, en storstilt hjelpeaksjon for den russiske befolkningen, som var rammet av hungersnød på grunn av borgerkrigen. Sund var representant for det norske Røde Kors i arbeidet under Nansen-paraplyen. Han ledet først en av Nansens hjelpeekspedisjoner ved Volga, høsten 1922 en lignende ekspedisjon i Øst-Turkestan. Hans kunnskaper i russisk var viktige i det norske hjelpearbeidet.
Sunds oppdrag var langt fra farefritt. Også bistandspersonell ble offer, da dødelige sykdommer spredte seg. Tolv av Nansen-paraplyens medarbeidere fikk flekktyfus, åtte av dem døde. Sund skrev i april 1922 til Nansen og fortalte hvordan de «bader i petroleum», et middel for å drepe lusa som spredte sykdommene.Innsatsen i Nansen-hjelpen skulle senere i livet være god å vise til når Sund arbeidet i Sovjetsamfunnet. Dels fordi Sovjet verdsatte hjelpen høyt. Dels fordi det var opportunt for Sovjet-staten å framheve akkurat den norske innsatsen. Det var USA som hadde gjort mest for å begrense sultkatastrofen, men det var enklere å peke på hjelpen fra et lite naboland, enn fra den mektige makta i vest.
== Sovjet-borger ==
I 1921 meldte Sund seg inn i det norske Arbeiderpartiet, der han snart skulle følge de Komintern-lojale inn i Norges Kommunistiske Parti ved den store partisplittelsen i 1923. Fra 1923 var han også knyttet til den sovjetiske handelslegasjonen i Kristiania, ledet av Aleksandra Kollontaj.
Nå var det heller ikke bare partitilhørighet og arbeid som knyttet ham til Sovjet. Under oppholdet ved Volga hadde han truffet russiske Vera Dundina, og i 1923 fikk de en datter sammen. Han fikk familien til Norge, der jentungen Ksenia begynte på Majorstuen skole. Ekteskapet ble imidlertid oppløst. Vera slo seg i lag med en diplomat ved den sovjetiske ambassaden.
I 1933 fikk Sund nok en gang jobb i Sovjet, nå ved Folkekommisariatet for utenlandshandel (Narkomunexjtorg). Denne jobben som statstjenestemann forutsatte imidlertid at han måtte være sovjetisk statsborger, og 37 år gammel fikk han nytt pass.
Gjennom siste halvdel av 1930-tallet og i krigsårene kom dette til å være mer enn en formalitet. Mot slutten av 1930-tallet var Sundt blant de mange som ble gransket med skepsis, da Sovjet-ledelsen i skyggen av et stadig mer truende Europa utviklet mistenksomheten mot utendingene som var bosatt i Sovjet. Han gikk fri for alvorlige mistanker, men mistet likevel en tid jobben sin.
I 1938 ble han til slutt reddet, eller forvist, da han fikk arbeid som bestyrer for et feriehjem Folkekommisariatet hadde på øya Khortytsia i elva Dnjepr ved byen Zaporozje.
== Radio Moskva ==
Det tyske angrepet på Sovjet sommeren 1941 endret det meste i det russiske samfunnet, også for Sund. I Radio Moskva fikk man brått presserende behov for norsktalende som kunne sikre sendinger til det okkuperte Norge. Statstjenestemannen og feriehjemsbestyreren begynte nå som radiomedarbeider. Flere nordmenn og norsktalende ble på ulikt vis tilknyttet disse radiosendingene, blant andre Jelena Aspås, Leonard Aspås, Solveig Berg, Anna Dalland, Gotfred Hølvold, Hildur Hølvold og Håkon Sneve. I det lille norske miljøet i Moskva Radio var Sunds bakgrunn nokså atypisk. De fleste var norske statsborgere, politikere og fagforeningsfolk på flukt fra de nazistiske okkupantene. Sund var altså sovjetisk statsborger, med bakgrunn fra handelsliv og aner fra norsk vestkant.
Sunds radiovirksomhet varte bare til 1943, da han gikk over i ny jobb i nyhetsbyrået TASS, senere i Forlaget for fremmede språk. I 1942 begynte imidlertid Sunds da nitten år gamle datter i radioen. Hennes radiorøst skulle bli mer kjent enn farens. De norske røttene og årene i norsk barneskole kom til å sikre Ksenia Sund Aleksandrova jobb i Moskva Radio i mer enn 50 år. Med tid og stunder skulle hun også få oppgaven som tolk når statslederne møttes.Alle endringene ved krigens slutt i 1945 innebar problemer for Sund, som fikk beskjed om at det ikke var brukt for ham på arbeidsplassen lenger. Bedre ble det ikke av at en av hans forbindelser ved handelsavdelingen ble arrestert, mistenkt for spionasje for England. Til slutt fikk imidlertid femtiårige Sund beholde både jobb og inntekt.
I 1949 ble han også far igjen, da han fikk en sønn med Beatric Drakonova. Sund døde fem år senere, da han falt sammen på gaten på vei hjem.
== Referanser == | Håkon Kahrs Sund (født 21. juli 1896 i Drammen,Folketelling 1910 for 0301 Kristiania kjøpstad død 10. | 199,839 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arbutus_andrachne | 2023-02-04 | Arbutus andrachne | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Lyngfamilien'] | Arbutus andrachne er en eviggrønn plante i lyngfamilien.
Den er et lite tre og blir opptil fem meter høyt. Barken er rødoransje og faller av i store flak, som etterlater store gulrosa flekker. Bladene er spredte, omvendt eggformede og helrandete. Unge skudd har tannete blad og kan forveksles med jordbærtre (A. unedo). Blomstene er hvite og sitter i opprette, tette klaser. Frukten er mindre og glattere enn hos jordbærtre.
Arten vokser i skogkanter, kratt og på steinete steder. Den er viktig del av maquis-vegetasjonen i det østlige middelhavsområdet og vokser fra Albania østover til Israel, inkludert Kreta og Kypros. Den finnes også langs Tyrkias svartehavskyst og på Krim.
| Arbutus andrachne er en eviggrønn plante i lyngfamilien.
Den er et lite tre og blir opptil fem meter høyt. Barken er rødoransje og faller av i store flak, som etterlater store gulrosa flekker. Bladene er spredte, omvendt eggformede og helrandete. Unge skudd har tannete blad og kan forveksles med jordbærtre (A. unedo). Blomstene er hvite og sitter i opprette, tette klaser. Frukten er mindre og glattere enn hos jordbærtre.
Arten vokser i skogkanter, kratt og på steinete steder. Den er viktig del av maquis-vegetasjonen i det østlige middelhavsområdet og vokser fra Albania østover til Israel, inkludert Kreta og Kypros. Den finnes også langs Tyrkias svartehavskyst og på Krim.
== Galleri ==
== Litteratur ==
M. Blamey og C. Grey-Wilson (2004). Wild Flowers of the Mediterranean (2 utg.). London: A & C Black. s. 166. ISBN 0-7136-7015-0.
A. Mitchell, oversatt av I. Gjærevoll (1977). Trær i skog og hage. Tiden. s. 375. ISBN 82-10-01282-7.
O. Polunin og A. Huxley, norsk utgave P. Sunding (1978). Middelhavsflora. NKI-Forlaget. s. 136. ISBN 82-562-0490-7.
«Arbutus andrachne». Flora Europaea. Besøkt 30. januar 2015.
Wild Flowers of Israel – Arbutus andrachne Besøkt 31. januar 2015.
== Eksterne lenker ==
(en) Arbutus andrachne i Encyclopedia of Life
(en) Arbutus andrachne i Global Biodiversity Information Facility
(en) Arbutus andrachne hos NCBI
(en) Arbutus andrachne hos The International Plant Names Index
(en) Arbutus andrachne hos Tropicos
(en) Kategori:Arbutus andrachne – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Arbutus andrachne – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Arbutus andrachne – detaljert informasjon på Wikispecies | Arbutus andrachne er en eviggrønn plante i lyngfamilien. | 199,840 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Europamesterskapet_i_roing | 2023-02-04 | Europamesterskapet i roing | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:EM i roing', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall'] | Europamesterskapet i roing ble arrangert første gang i 1893 i Ortasjøen i Italia, og arrangeres hvert år. Mesterskapet tok en stor pause fra 1973 til 2007, og har siden reintroduseringen konkurrert i de båtene som det konkurreres i under OL.
| Europamesterskapet i roing ble arrangert første gang i 1893 i Ortasjøen i Italia, og arrangeres hvert år. Mesterskapet tok en stor pause fra 1973 til 2007, og har siden reintroduseringen konkurrert i de båtene som det konkurreres i under OL.
== Vertsbyer ==
1893 Ortasjøen, Italia
1894
1895
1896
1897
1898
1899 Oostende, Belgia
1900
1901
1902
1903
1904
1905
1906
1907
1908 Luzern, Sveits
1909
1910
1911 Como, Italia
1912
1913 Gent, Belgia
1920
1921 Amsterdam, Nederland
1922 Barcelona, Spania
1923
1924
1925 Praha, Tsjekkoslovakia
1926 Luzern, Sveits
1927 Como, Italia
1928
1929 Bydgoszcz, Polen
1930 Liège, Belgia
1931 Paris, France
1932 Beograd, Jugoslavia
1933 Budapest, Ungarn
1934 Luzern, Sveits
1935 Berlin, Tyskland
1937 Amsterdam, Nederland
1938 Milano, Italia
1947 Lucerne, Sveits
1948
1949 Amsterdam, Nederland
1950 Milano, Italia
1951 Mâcon, Frankrike
1952
1953 København, Danmark
1954 Amsterdam, Nederland
1955 Gent, Belgia (Kvinner: București, Romania)
1956 Bled, Jugoslavia
1957 Duisburg, Vest-Tyskland
1958 Poznań, Polen
1959 Mâcon, France
1960 (Kvinner) London, Storbritannia
1961 Praha, Tsjekkoslovakia
1962 (Kvinner) Øst-Berlin, Øst-Tyskland
1963 København, Danmark (Kvinner: Moskva, Sovjetunionen)
1964 Amsterdam, Nederland
1965 Duisburg, Vest-Tyskland
1966 (Kvinner) Amsterdam, Nederland
1967 Vichy, Frankrike
1968 (Kvinner) Berlin, Tyskland
1969 Klagenfurt, Østerrike
1970 (Kvinner) Tata, Ungarn
1971 København, Danmark
1972 (Kvinner) Brandenburg, Øst-Tyskland
1973 Moskva, Sovjetunionen
== Medaljestatistikk (2007–2019) ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) European Rowing Championships – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Europamesterskapet i roing ble arrangert første gang i 1893 i Ortasjøen i Italia, og arrangeres hvert år. Mesterskapet tok en stor pause fra 1973 til 2007, og har siden reintroduseringen konkurrert i de båtene som det konkurreres i under OL. | 199,841 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Patrick_Andersson | 2023-02-04 | Patrick Andersson | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Helsingborgs IF', 'Kategori:Fotballspillere for IFK Trelleborg', 'Kategori:Fotballspillere for Malmö FF', 'Kategori:Fotballspillere for Trelleborgs FF', 'Kategori:Fødsler 16. juli', 'Kategori:Fødsler i 1970', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Trelleborgs kommun', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenske fotballspillere'] | Må ikke forveksles med fotballspilleren Patrik AnderssonPatrick Andersson (født 16. juli 1970) er en svensk tidligere fotballspiller. Andersson, som var midtbanespiller, spilte 56 kamper og scoret ti mål for Malmö FF i Allsvenskan fra 1990 til 1993.Mens han spilte for Malmö ble han gitt tilnavnet «Trelleborg» etter stedet han kommer fra, for å unngå sammenblanding med lagkamerat og navnebror Patrik Andersson som på sin side fikk tilnavnet «Bjärred».
| Må ikke forveksles med fotballspilleren Patrik AnderssonPatrick Andersson (født 16. juli 1970) er en svensk tidligere fotballspiller. Andersson, som var midtbanespiller, spilte 56 kamper og scoret ti mål for Malmö FF i Allsvenskan fra 1990 til 1993.Mens han spilte for Malmö ble han gitt tilnavnet «Trelleborg» etter stedet han kommer fra, for å unngå sammenblanding med lagkamerat og navnebror Patrik Andersson som på sin side fikk tilnavnet «Bjärred».
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Patrick Andersson – FBref
Svenska Fotbollförbundet
== Litteratur ==
Alsiö, Martin (2011). 100 år med Allsvensk fotboll (svensk). Idrottsförlaget. ISBN 978-91-977326-7-3. | Patrick Andersson (født 16. juli 1970) er en svensk tidligere fotballspiller. | 199,842 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Peter_J%C3%B6nsson | 2023-02-04 | Peter Jönsson | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Malmö FF', 'Kategori:Fødsler i 1965', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Svenske fotballspillere'] | Peter Jönsson (født 5. november 1965) er en svensk tidligere fotballspiller. Jönsson, som var forsvarsspiller, spilte 56 kamper og scoret fire mål for Malmö FF i Allsvenskan fra 1986 til 1993.
| Peter Jönsson (født 5. november 1965) er en svensk tidligere fotballspiller. Jönsson, som var forsvarsspiller, spilte 56 kamper og scoret fire mål for Malmö FF i Allsvenskan fra 1986 til 1993.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Alsiö, Martin (2011). 100 år med Allsvensk fotboll (svensk). Idrottsförlaget. ISBN 978-91-977326-7-3. | | fsted = | 199,843 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Europamesterskapet_i_fekting | 2023-02-04 | Europamesterskapet i fekting | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:EM i fekting', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall'] | Europamesterskapet i fekting ble arrangert første gang i 1981 i Foggia, og arrangeres hvert år.
| Europamesterskapet i fekting ble arrangert første gang i 1981 i Foggia, og arrangeres hvert år.
== Vertsbyer ==
1981: Foggia
1982: Mödling
1983: Lisboa
1991: Wien
1992: Lisboa
1993: Linz
1994: Kraków
1995: Keszthely
1996: Limoges
1997: Gdańsk
1998: Plovdiv
1999: Bolzano
2000: Funchal
2001: Koblenz
2002: Moskva
2003: Bourges
2004: København
2005: Zalaegerszeg
2006: Izmir
2007: Gent
2008: Kiev
2009: Plovdiv
2010: Leipzig
2011: Sheffield
2012: Legnano
2013: Zagreb
2014: Strasbourg
2015: Montreux
2016: Toruń
2017: Tbilisi
2018: Novi Sad
2019: Düsseldorf
2020: Minsk
2021: Plovdiv
2022: Sotsji
== Medaljestatistikk ==
etter Düsseldorf 2019
== Eksterne lenker ==
European Fencing Confederation (EFC), offisiell hjemmeside | Europamesterskapet i fekting ble arrangert første gang i 1981 i Foggia, og arrangeres hvert år. | 199,844 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bengt_Fr%C3%B6jd | 2023-02-04 | Bengt Fröjd | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Malmö FF', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Svenske fotballspillere'] | Bengt Fröjd er en svensk tidligere fotballspiller. Fröjd, som var spiss, spilte 56 kamper og scoret tre mål for Malmö FF i Allsvenskan fra 1956 til 1963.
| Bengt Fröjd er en svensk tidligere fotballspiller. Fröjd, som var spiss, spilte 56 kamper og scoret tre mål for Malmö FF i Allsvenskan fra 1956 til 1963.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Alsiö, Martin (2011). 100 år med Allsvensk fotboll (svensk). Idrottsförlaget. ISBN 978-91-977326-7-3. | Bengt Fröjd er en svensk tidligere fotballspiller. Fröjd, som var spiss, spilte 56 kamper og scoret tre mål for Malmö FF i Allsvenskan fra 1956 til 1963. | 199,845 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Triatlon | 2023-02-04 | Triatlon | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Mangekamp', 'Kategori:Opprydning-statistikk', 'Kategori:Opprydning 2022-07', 'Kategori:Triatlon'] | Triatlon er en multisport som består av svømming, sykling og løping. Distansene for hver disiplin varierer, men de avvikles alltid i denne rekkefølgen. Konkurransen foregår på tid og med fellesstart. Konkurransen foregår kontinuerlig fra starten av svømming til man er ferdig med løpingen, og tiden man bruker i skiftesonene mellom overgang fra svømming til sykling og sykling til løping teller med i totaltiden. Idretten drives med et eget internasjonalt forbund, ITU, og i Norge med Norges Triathlon Forbund som eget særforbund under Norges Idrettsforbund. Triatlon for damer og herrer kom på det olympiske programmet i Sydney i 2000 og miksstafett kom på det olympiske programmet i Tokyo 2020.
| Triatlon er en multisport som består av svømming, sykling og løping. Distansene for hver disiplin varierer, men de avvikles alltid i denne rekkefølgen. Konkurransen foregår på tid og med fellesstart. Konkurransen foregår kontinuerlig fra starten av svømming til man er ferdig med løpingen, og tiden man bruker i skiftesonene mellom overgang fra svømming til sykling og sykling til løping teller med i totaltiden. Idretten drives med et eget internasjonalt forbund, ITU, og i Norge med Norges Triathlon Forbund som eget særforbund under Norges Idrettsforbund. Triatlon for damer og herrer kom på det olympiske programmet i Sydney i 2000 og miksstafett kom på det olympiske programmet i Tokyo 2020.
== Historie ==
Normalt regner man at sporten har sitt opphav på Hawaii i 1978, da en liten gruppe marinesoldater kranglet om hvem av de som var den best trente idrettsmannen. Commander John Collins foreslo at den beste måte å avgjøre det på var å kombinere svømmekonkurransen Waikiki Rough (3,8 km), deretter sykkelløpet Around Oahu (180 km) og til sist Honolulu maraton på 42,2 km.Fortsatt holdes Ironman-verdensmesterskapet hvert år på Hawaii, men nå er det svært vanskelig bare å bli blant de 1700 kvalifiserte til dette stevnet. Det er mange forskjellige distanser, 1500 m svømming, 40 km sykling og 10 km løp var første gang på OL-programmet i Sydney. Det avholdes også konkurranser over kortere distanser.
== Organisering ==
Det Internasjonale Triathlonforbundet (ITU) sorterer under den internasjonale idrettsbevegelsen. Norges Triathlonforbund er medlemsforbund i ITU. Olympisk leker i triathlon sorterer under ITU. Det finnes også en World Cup serie og VM som arrangeres i ITU regi. Her brukes normalt Sprint, Normal og Langdistanser.
Ironman er et registrert varemerke hos det amerikanske kommersielle privateide selskapet World Triathlon Corporation (WTC). De lisensierer ut Ironman navnet til stevner på Ironman og halv Ironman distanse. Fra sesongen 2011 vil WTC også arrangere stevner over Normaldistanse. WTC arrangerer verdensmesterskap på Ironman og halv Ironman distanse. Man kvalifiserer seg til Ironman VM gjennom kvalifiseringsplasser på de resterende stevnene i Ironman serien.
Challenge er en konkurrerende kommersiell arrangør av stevner over Ironman distanse gjennom Challenge-serien. Verdens raskeste tid på Ironman distansen for både kvinner og menn er satt på Challenge Roth, men det er omdiskutert hvorvidt Challenge Roth holder korrekt distanse.
== Regler ==
Konkurransene kan utføres med start i vann eller på strand. Under svømmingen er det lov å ligge i bakevjen av foranliggende svømmer, og hos dyktige triatleter ser man ofte taktisk svømming. Om temperaturen tilsier det kan deltakerne bli pålagt å svømme i våtdrakt (i kaldt vann), fritt velge om de vil bruke våtdrakt (i normalt vann) eller forbys å bruke våtdrakt (i varmt vann). Temperaturgrensene for når våtdrakt er påbudt eller forbudt varierer med distanse og hvilken klasse man konkurrerer i. Det er normalt ikke lov å bruke våtsokker. Hansker er ikke tillatt å bruke.
Etter svømmingen kommer man inn i skiftesone 1, eller transition 1 (ofte kalt bare T1). Alle har sin tildelte plass i skiftesonene. I skiftesone 1 skal man skifte fra svømming til sykkel. Hjelm er påbudt, og man har ikke lov å begynne å sykle før man er ute av skiftesonen. Skiftesonen skal lages slik at alle utøverne har like lang vei gjennom skiftesonen for å ikke gi noen en fordel. Man skal heller ikke forhindre andre deltakere i skiftesonen, og man kan for eksempel bli straffet om man ikke setter fra seg sitt utstyr på anvist plass, slik at henslengt utstyr kan hindre andre deltakere.
På syklingen er det i noen konkurranser ikke lov å ligge i dragsuget av andre syklister. Da må man ligge 10m (I noen konkurranser 7m) bak foranliggende syklist til envher tid. En forbikjøring skal skje i løpet av 30 sekunder, og da er det den forbikjørte syklist som har ansvar for at det holdes lovlig avstand til rytter foran. Man kan tildeles tidstraff eller en «stop and go» for uregelmessig sykling. En «Stop and go» straff medfører normalt at man må stoppe, gå av sykkelen og løfte denne over hodet eller opp fra bakken, før man kan fortsette. Noen konkurranser tillater at man sykler i dragsuget av andre ryttere. Å ligge i dragsuget omtales ofte som å drafte etter det engelske ordet drafting. Dette er blant annet lov i Olympiske leker. Det fører ofte til at syklingen blir et taktisk spill, der ingen ønsker å ødsle med kreftene for å kjøre fra et felt som kan samarbeide om å kjøre fortere. I konkurranser der det er lov å drafte blir det derfor viktig å nå ut av skiftesone 1 sammen med lederfeltet. Sterke svømmere som har fått en luke på svømmingen blir ofte kjørt inn på syklingen.
Etter syklingen står skiftesone 2, eller T2, for tur. Man må gå av sykkelen før man kommer inn i skiftesonen, og hjelmen må være på til man har satt fra seg sykkelen på sin plass i skiftesonen. Dersom man har pådratt seg tidstraff for uregelmessig sykling er det ofte en tidstraff boks ved inngangen til skiftesone 2 der pålagt tidsstraff skal sones.
På løpingen som gjenstår etter skiftesone 2 er det fritt frem å løpe i følge med andre i klynger og felt.
Normalt har man ikke lov å motta hjelp fra andre deltakere eller tilskuere underveis. Om man punkterer e.l. på sykkelen må man selv ordne problemet før man fortsetter. Noen konkurranser som Norseman gjør unntak fra denne regelen.
Uten spesielle unntak er det ikke lov å bruke mobiltelefon eller annet kommunikasjonsutstyr underveis.
Iført drakt skal dekke torso under løping og sykling.
== Utstyr og teknikk ==
Utstyret man trenger til triatlon er selvsagt utstyr for svømming, sykling og løping. Mosjonsutøvere vil ofte ikke investere i spesialutstyr, og det går godt an å bruke helt vanlig svømmetøy, en hverdagssykkel og en short, bomulls T-skjorte og joggesko.
For de som ønsker å det finnes det en rekke optimaliseringer og spesialutstyr likevel.
For svømmingen er det vanlig å bruke våtdrakt av neopren. Denne gir mindre varmetap til vann, og i kaldt vann vil det ofte være nødvendig å ha en slik våtdrakt. Våtdraktene finnes i hel modell og en overall modell (Også kalt Long John; altså en modell uten armer og skuldre). Våtdrakten vil i tillegg til isolering mot kaldt vann også gi en oppdriftsfordel. Noen som deltar på triatlon som et engangsstunt velger å bruke en rimeligere vannsportsvåtdrakt, ment for surfing, vannski o.l. aktiviteter, i stedet for å kjøpe en modell spesifikt for triatlon og svømming. Det som skiller disse er at en vannsportsmodell ikke er like tettsittende som en triatlonmodell. Dette gjør at vannsports våtdrakten har større motstand i vannet. Den er heller ikke nødvendigvis konstruert med tanke på bevegelsene i svømming. Spesielt på crawl trenger man godt og lett bevegelighet i skulderpartiet. Triatlonmodeller er derfor ofte laget med tynnere stoff i armhulen, knehasen og andre steder der man trenger god og uhindret bevegelse. Triatlonvåtdraktmodellene finnes i forskjellige kvaliteter og de dyrere draktene har ofte større bruk av variert stofftykkelse i drakten for nettopp å bedre bevegeligheten. Toppmodellene har ofte også en neopren av en mykere og lettere kvalitet, og de kan ha en overflatecoating som skal være med å redusere motstanden i vannet. De vil derfor gjerne også være lettere utsatt for rifter og slitasje enn rimeligere nybegynnermodeller. Nybegynnermodellene er ofte også laget for mindre øvede svømmere og kan derfor være laget for å gi mer hjelp til å få riktig flytestilling i vannet under crawlsvømming, samt å være lettere å svømme bryst med enn det toppmodellene ofte er.
Et moment i triatlonsvømming som er forskjellig fra svømming innendørs er at man ofte trenger å navigere seg frem. I stedet for et kort strekk i basseng med siktelinje i bunn på hver bane, skal man svømme lengre distanser ofte uten å kunne se bunn. Mange velger derfor en litt annen type svømmebrille som gir større og bredere synsfelt enn en vanlig svømmebrille. Mange ønsker også en brille som sitter bedre på ansiktet enn en bassengtypisk svømmebrille, fordi man ofte kommer i kontakt med andre svømmere underveis, og ikke vil ha en brille som løsner om en annen svømmers fot eller arm kommer i veien. Utvalg av modeller er stor, fra de som ligner dykkermaske til små konkurransebriller for bassengsvømming. Valg av brille vil ofte avhenge av ansiktsform og hvilke brille som sitter godt, samt hvor stort synsfelt man trenger for å føle seg komfortabel og kunne navigere som ønsket.
Svømmehettene er normalt helt standard svømmehetter av silikon eller latex. For kaldere vann finnes det svømmehetter i neopren med hakestropp som isolerer bedre. Neoprensokker og -hansker finnes også for bruk i kaldt vann, men disse er normalt ikke lov å bruke i konkurranser.
Syklene som brukes i triatlon er ofte laget noe annerledes. Dersom det ikke er lov å drafte på andre syklister på sykkeldelen, er ofte syklene laget med tanke på å redusere luftmotstanden. Hensyn til lav vekt er da ikke så fremtredende som for racersykler, spesielt ikke om sykkelløypen ikke er veldig kupert. En triathlonsykkel er stort sett lik en temposykkel for konkurransesykling og de fleste fabrikanter bruker samme modeller til både triatlon- og temposyklingsmarkeder. Triatlon har vært en pådriver i utviklingen av aerodynamisk sykkel og utstyr, og temposyklingen innunder ordinær sykkelsport har arvet mye av utviklingen fra triatlonsykler. Men det er noen mindre forskjeller i regelverk som gjør at noen få sykkelmodeller kan være tillatt brukt i triatlon, men ikke i temposyklingsetapper og ritt. Hovedforskjellene i dette regelverket er at tuppen av setet på en temposykkel skal være minimum 5 cm bak loddlinjen gjennom senter av krankakslingen, mens en triatlonsykkel skal ha setetuppen bak selve loddlinjen. Det tillates med andre ord en sitteposisjon lenger frem på sykkelen i triatlon enn på temposykling. Bakgrunnen for ønske om å sitte langt foran er at man ved å flytte hoften fremover kan man senke overkroppen mer ned og sykle med mindre tverrsnittsareal mot fartsvinden uten at man får større leddutslag i hofteleddsbøyermusklene. Et for stort utslag i hofteleddsbøyermusklene vil gi mindre kraft i tråkket, slik at gevinsten i redusert luftmotstand går tapt i mindre effektfullt tråkk. En annen forskjell på tempo og triatlonsykkel er at internasjonale sykkelforbundet UCI som bestemmer reglene for temposykling ikke tillater at lengde: bredde forhold på rørene som utgjør ramme, setepinne og styre ikke skal overgå 3:1, mens det Internasjonale Triathlonforbundet (ITU) ikke har denne begrensningen. Man kan derfor se triatlonspesifikke sykler med mer fri utforming av rammerørene. ITU krever heller ikke at rammegeometrien utgjøres av det tradisjonelle «dobbelt triangel»-oppsettet som normale sykler har, og en del triatlonspesifikke sykler kan derfor ha mer fri utforming av rammen, for eksempel uten seterør slik at hele rammen blir et trapes, eller som fabriantens TREK sin nå utgåtte Y-foil ramme. På triatlonkonkurranser der det er lov å sykle i felt og drafte på hverandre, brukes normalt vanlige racersykler med noen mindre tempobøyler på styret i tillegg.
Konkurransedrakten som brukes på sykling og løping i triatlon, og ofte også under våtdrakten eller som svømmedrakt på svømmingen, lages som en kombinasjon av svømme-, sykkel- og løpetøy. Stoffet er som oftest av en hurtigtørkende kvalitet med lite motstand i vannet under svømming. Bare skuldre er vanlig. Korte ben er vanlig på herremodellene, og høy skjæring som på badedrakter for damer er vanlig. Putene som er vanlig i sykkelshorts finnes ofte ikke eller er av en minimal utforming i forhold til sykkeldrakter. Noen triatlon drakter har en eller to små lommer for medbringing av sportsernæring underveis, eventuelt ingen lommer i det hele tatt.
Sykkelhjelm er påbudt og envher godkjent hjelm kan brukes. Konkurranseutøvere vil, spesielt på konkurranser der drafting på syklingen ikke er lov, velge en aerodynamisk utformet hjelm. Disse er normalt tettere og varmere enn en vanlig sykkelhjelm, så under varme forhold kan man likevel se noen velge en vanlig sykkelhjelm.
Sykkelsko spesiallaget for triatlon er veldig like vanlige sykkelsko, med stiv såle og kleat under sålen til å klikke skoen fast i pedalene. Triatlonskoene er ofte laget med bedre drenering av vann ut enn en vanlig sykkelsko. En hurtigere lukkemekanisme og en hempe på hælkappen for hjelpe rask påsetting og stramming av skoen er vanlig. Ofte ser man også at utøverne klikker skoene i pedalene og løper barfot ut av skiftesonen med sykkelen og tar på seg skoene på syklingens første meter. Man binder da ofte opp pedaler og sko slik at de står vannrett med skoene i posisjon kl 3 og 9 ved å bruke en tynn ulltråd eller strikk fra hempen i hælkappen på skoen til pedalarm og ramme for å lettere få på seg skoen i fart på sykkel. Strikk eller ulltråd vil ryke når man begynner å sykle.
På løpingen brukes vanlige løpesko av den type hver enkel utøver foretrekker. Det finnes spesielle triatlonmodeller som skal drenere fuktighet bedre, samt redusere plager med gnagsår ved løping uten sokker. For å spare tid er det vanlig at triatleter sykler og løper uten sokker, siden det er vanskelig og tidkrevende å ta på seg sokker på en fuktig fot etter svømming eller sykling. Mange bruker også hurtiglisser eller strikklisser som ikke trenger å knytes for å spare tid i skiftesone 2.
Studentbedriften Smart-kit.no gjennomførte høsten 2014 markedsundersøkelser som var med på å kartlegge hvilket utstyr som er mest ønsket blant norske triatleter. Undersøkelsene hadde en begrensning ved at utstyret ikke skulle koste mer enn 500 kr.
Elastiske skolisser
Startnummerbelte
Bodyglide
Tempobøyler
Multiverktøy
== Konkurransedistanser ==
Konkurransene kan i prinsippet foregå over helt vilkårlige distanser, men noen er standardiserte. Disse er:
Supersprint: 400 m svømming, 10 km sykling, 2,5 km løp
Sprint: 750 m svømming, 20 km sykling, 5 km løp
Normaldistanse: 1.500 m svømming, 40 km sykling, 10 km løp
Halv Ironman: 1.930 m svømming, 90 km sykling, 21,1 km (halvmaraton) løp
Ironman: 3.860 m svømming, 180 km sykling, 42,195 km løp (maraton)
Langdistanse: 3.000 m svømming, 80 km sykling, 20 km løp
Langdistanse: 4.000 m svømming, 120 km sykling, 30 km løpOlympisk distanse er typisk 1.500 m svømming, 40 km sykling og 10 km løp.
== Internasjonale mesterskap ==
Triatlon under sommer-OL har vært arrangert siden Sommer-OL 2000 i Sydney. Triatlon har også vært en del av Ungdoms-OL siden det første Sommer-OL for ungdom i 2010.
Verdensserien i triatlon (World Triathlon Series) arrangeres som en serie stevner, med et avsluttende Grand Final, der vinneren sammenlagt blir kåret til verdensmester. Verdenscupen i triatlon arrangeres etter samme modell, men er for utøvere på nivået under Verdensserien. Det arrangeres ikke noe VM i triatlon normaldistanse, men det arrangeres blant annet VM i miksstafett, og VM i ulike typer øvelser som kortdistanse og langdistanse, terrengtriatlon og terrengduatlon, Iron man, Utraman, m.m. Det arrangeres også regionale mesterskap som afrikamesterskap, europamesterskap, asiamesterskap, balkanmesterskap og nordisk mesterskap.
Paratriatlon ble første gang arrangert som en paralympisk øvelse under Paralympiske sommerleker 2016. Verdensmester i paratriatlon kåres gjennom Verdensserien i paratriatlon, på samme måte som hos funksjonsfriske utøvere, og det arrangeres også verdenscup i paratriatlon.
== Triathlon i Norge ==
(Her trengs input på eksempelvis
Norges eldste triatlonklubb
Stifting av Norges Triathlonforbund
Første Norske konkurranse
Norgesmesterskap første gang
Kongepokaler)
=== Triathlon i vekst ===
Triathlon i Norge har opplevd en solid vekst de senere årene. I 2011 var det 4000 påmeldte deltakere i norske triathlonkonkurranser. I 2014 hadde tallet steget til snaue 10 000 påmeldte. Veksten gjenspeiles også i økningen av antall triathlonklubber. I 2013 var det 80 registrerte klubber, mens i begynnelsen av 2015 var det 142. Norges triatlonforbund forventer ytterligere stigning i fremtiden. Den store interessen har gjort at både medier og kommersielle aktører har fått øyene opp for sporten. Det blir gitt bedre dekning av de ulike arrangementene og triathlon-spesifikt sportsutstyr blir stadig mer tilgjengelig i sportsbutikkene.
Etableringen av Haugesund Ironman 70.3 i 2012 har vært en påvirkende årsak til den solide veksten sammen med Haugesund Triathlon Klubb som ble etablert januar samme år. Åtte måneder etter etableringen ble klubben erklært Norges største og har siden den gang hatt over 400 medlemmer.
== Norske konkurranser ==
Norseman Xtreme Triathlon er internasjonalt anerkjent som verdens hardeste triatlon-konkurranse over Ironman distansen, og arrangeres i Norge. Denne består av 3,8 km svømming i Hardangerfjorden, 180 km på sykkel fra Eidfjord til Tessungdalen og 42,2 km løp via Rjukan til Gaustadtoppen. Totalt er konkurransen på 226 km og har en høydeforskjell på rundt 5.000 meter. Konkurransen har et tak på antall deltakere på 200, og disse kommer til Norge fra hele verden.
Aurlandsfjellet Xtreme Triathlon er internasjonalt anerkjent som verdens hardeste triatlon-konkurranse over halv Ironman distansen. Den går i Aurlandsfjorden, til Lærdal og tilbake (vei 243) og har løp oppfor Aurlandsdalen til Østerbø, med høydeforskjell på rundt 4.000 meter.
Oslo Triathlon er Norges eldste, nåværende konkurranse. Den arrangeres over normaldistanse med svømming i Sognsvann i Oslo.
Bergen Voss Triathlon ble arrangert i 2008 og 2009 koordinert med sykkelrittet Bergen-Voss. I 2010 ble den erstattet av Bergen Triathlon
Trollveggen Triathlon ble første gang arrangert i 2009 i en spektakulær løype med svømming i Isfjorden, sykling opp Trollstigen og avslutning med løp opp til toppen av trollveggen.
HoveTri ble arrangert 1. gang i 2009 med 276 påmeldte deltakere. Hove Tri gjennomføres i vakre omgivelser på Hove (hvor Hovefestivalen også arrangeres) i Arendal kommune.
Fra 2012 kom Ironman og WTC konsernet til Norge og konkurransen Haugesund Ironman 70.3 ble første gang arrangert i juli 2012.
Haugesund Triatlon er et av få komplette triatlonarrangement i Norge hvor triatlon leker og -konkurranser for Barn, Ungdom og Voksne er inkludert. Haugesund Triatlon ble første gang arrangert august 2014. I 2014 og 2015 ble Ungdomsmesterskap arrangert under Haugesund Triatlon som i 2016 står som arrangør av NM Sprint for Voksne. Haugesund Triatlon arrangeres hvert år i slutten av august av Haugesund Triathlon Klubb.
Det vil bli arrangert om lag 40 triathlonkonkurranser i 2016.
== Norske landslagsutøvere 2020 ==
OL gruppa:
Kristian Blummenfelt, 1994, TIF Viking
Gustav Iden, 1996, Åsane CK
Casper Stornes, 1997, TIF Viking
Lotte Miller, 1996, Bryne TriatlonklubbWorldcuplaget:
Jørgen Gundersen, 1995, Ullensaker CK
Endre Espedal, 1998, Haugesund Triathlon Klubb
Stine Dale, 1998, Åsane CK
Vetle Bergsvik Thorn, 1999, Åsane CK
Solveig Natvig Løvseth, 1999, Trondheim triatlonklubbJuniorlaget:
Cedrik Bakke Christophersen, 2001, Tønsberg Triathlonklubb
Erik Nygaard Madsen, 2002, Haugesund Triathlon Klubb
Sebastian Wernersen, 2002, Tønsberg Triathlonklubb
Sara Magndal, 2004, Nittedal Triathlonklubb
Henrik Eliassen, 2004, Åsane Cykle Klubb
== Norgesmesterskap ==
== Norske triathlonstevner ==
Følgende stevner over Ironman-distanse har vært arrangert i Norge
== Nordmenn på Hawaii ==
Norske rekorder på Hawaii:
Herrer: Lars Petter Stormo, 8:37:27 (13.10.2018)
Kvinner: Lisbeth Kenyon, 10:01:30 (09:10.2010)
(Her trengs oversikt over norske deltager på Ironman VM på Hawaii gjennom tidene)
== Terminologi ==
En del vanlige uttrykk i triatlonsammenheng:
Body Glide = En voks eller salve som brukes for å unngå gnaging av våtdrakt i nakken eller langs ermer og ben for at den skal skli lettere av i skiftesonen. Silikonbaserte produkter som vaselin bør unngås da de degraderer neoprengummien i våtdrakten.
Dolphining = En spesialteknikk som brukes for å forsere grunt vann i strandsonen, der man sparker fra i bunnen med bena til et stup over vann. Gjerne koordinert mot bølger slik at man «dykker under» strøm mot land i en bølge
Drafte eller drafting = Ligge i dragsug bak en annen utøver på enten det er på svømming eller sykling
T1 = Skiftsone nr. 1 (etter engelsk «transition»)
T2 = Skiftesone nr. 2
== Se også ==
Duatlon
Triatlon under sommer-OL
Triathlon Youth European Championships Festival 2017
Triatlon under Bolivarianske leker 2017
Triatlon under Middelhavslekene 2018
Triatlon under Sentralamerikanske leker 2017
U23-EM i triatlon 2018
U23-VM i triatlon 2017
U23-asiamesterskapet i triatlon 2018
USA-mesterskapet i triatlon 2018
Sentralamerikansk og karibisk mesterskap i triatlon 2018
Sentralamerikansk og karibisk mesterskap i triatlon for junior og ungdom 2018
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Haugesund Triathlon Klubb (HTK)
Triathlonforbundet
Aurlandsfjellet Xtreme Triathlon
Norseman Xtreme Triathlon
Bergen Triathlon Club
Bergen Triathlon
Os Triathlon
Oslo Triathlon
Oslofjord Triatlon
Arendal Triathlon
Hove Tri | ]] | 199,846 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kaaresuvanto | 2023-02-04 | Kaaresuvanto | ['Kategori:22°Ø', 'Kategori:68°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Finland', 'Kategori:Enontekis'] | Kaaresuvanto, også skrevet Karesuvanto (nordsamisk: Gárasavvon, på svensk også Karesuando) er et tettsted i Enontekis kommune i Lappland i Finland. Det ligger ved Muonioälven og Europavei 8 og har rundt 140 innbyggere. På andre siden av elva ligger det svenske tettstedet Karesuando, og de to stedene er knyttet sammen med ei bru og en grenseovergang. Man kan si at de er et og samme tettsted (med 450 innbyggere), ettersom de ligger svært nær hverandre geografisk og har en felles historie. På svensk brukes adskilte navn, mens de finskspråklige bruker det finske navnet om begge stedene.
| Kaaresuvanto, også skrevet Karesuvanto (nordsamisk: Gárasavvon, på svensk også Karesuando) er et tettsted i Enontekis kommune i Lappland i Finland. Det ligger ved Muonioälven og Europavei 8 og har rundt 140 innbyggere. På andre siden av elva ligger det svenske tettstedet Karesuando, og de to stedene er knyttet sammen med ei bru og en grenseovergang. Man kan si at de er et og samme tettsted (med 450 innbyggere), ettersom de ligger svært nær hverandre geografisk og har en felles historie. På svensk brukes adskilte navn, mens de finskspråklige bruker det finske navnet om begge stedene.
== Eksterne lenker ==
(en) Kaaresuvanto – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Kaaresuvanto, også skrevet Karesuvanto (nordsamisk: Gárasavvon, på svensk også Karesuando) er et tettsted i Enontekis kommune i Lappland i Finland. Det ligger ved Muonioälven og Europavei 8 og har rundt 140 innbyggere. | 199,847 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vagle_Skofabrikk | 2023-02-04 | Vagle Skofabrikk | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kultur i Sandnes', 'Kategori:Museer i Rogaland', 'Kategori:Næringsliv i Sandnes', "Kategori:Sandnes' historie"] | Sandnes var i begynnelsen av 1900-tallet en handelsby hvor det oppsto flere fabrikker. En av dem var den skofabrikken, som senere kom til å hete Vagle skofabrikk.
| Sandnes var i begynnelsen av 1900-tallet en handelsby hvor det oppsto flere fabrikker. En av dem var den skofabrikken, som senere kom til å hete Vagle skofabrikk.
== Historien om Vagle skofabrikk ==
Den første skofabrikken på Sandnes ble opprettet som aktieselskap i 1896 av blant annet Peder Jensen Lunde. Denne skofabrikken ble i 1902 overtatt av et annet aktieselskap med navnet Sandnes nye Skofabrikk AS i 1902.
Sandnes nye Skofabrikk AS ble grunnlagt i 1902 som aktieselskap i Sandnes av Olaus Vagle (født 4. mars 1873, død 1956), Svend Svendsen og deres felles læremester P. Mandius Braastein, alle tre var skomakere. Også Th. H. Idland og Konrad Hetland investerte i den nye skofabrikken. Olaus Vagle og Svend Svendsen ble begge ledere av fabrikken. De begynte i et hus nær Krossen. I 1905 hadde de et ganske bra resultat, de produserte for 26.000 kr og hadde 11 tilsatte. I 1909 var antall tilsette steget til 26 og resultatet til 26.000 kr.I 1913 flyttet fabrikken inn i et 3-etasjers bakhus på hjørnet av Kirkegate og Langgata i Sandnes. Forhuset hadde i lang tid vært skobutikk.Olaus Vagle overtok i perioden frem til 1920 flere og flere av aktiene i fabrikken og var eneeier i årene 1920-1956. Sønnen overtok driften etter hans død. Da endret skofabrikken navn til Vagle skofabrikken. Vagle Skofabrikk var den siste skofabrikk i Sandnes og gjenstander fra skofabrikken inngår i Byhistorisk utstilling på Vitenfabrikken.
I 1918 ble fabrikken utvidet og flyttet til en 4-etasjers bygning i Fintergate i Sandnes overfor skobutikken. I 1930 åpner fabrikken skobutikk i Kirkegate 3 i Sandnes.Etter endt læretid dro Svend Svendsen til København for videreutdanning og da han dro seg ut av aktieselselskapet Sandnes nye skofabrikk opprettet han Svend Svendsens Skofabrikk. Svend Svendsens Skofabrikk overtok en større fabrikksbygning (tidligere trevarefabrikk) i Gjesdalsveien, og denne skofabrikken ble med tiden den største skofabrikken mellom Skien og Bergen med 50 tilsatte.
== Utstillingen om Vagle skofabrikk ==
Utstillingen på Vagle skofabrikk ble lagt på Sandnes Museum, nå Vitenfabrikken, i 19xx. Utstillingen ble tatt ned i begynnelsen av 2015 pga. renovering av Solaveien 10.
== Litteratur ==
Sandnes. Stavanger: Dreyer bok. 1998. s. 35 + 60. ISBN 8270963143.
Eggebø, Aksel (1996). Slik bygde dei byen: historisk ABC om næringsliv og samferdsel i Sandnes. Sandnes: A. Eggebø. s. 138-140. ISBN 8299250927.
Jonasen, J. Schanche (1965). Sandnes gjennom 100 år: trekk av byens historie. Sandnes: Sandnes kommune. s. 190.
== Referanser == | Sandnes var i begynnelsen av 1900-tallet en handelsby hvor det oppsto flere fabrikker. En av dem var den skofabrikken, som senere kom til å hete Vagle skofabrikk. | 199,848 |
https://no.wikipedia.org/wiki/King_Olav_V_Chair_in_Scandinavian-American_Studies | 2023-02-04 | King Olav V Chair in Scandinavian-American Studies | ['Kategori:Norsk-amerikansk kultur'] | King Olav V Chair in Scandinavian-American Studies er en stilling på St. Olaf College i USA. Stillingen ble opprettet i 1992 gjennom en bevilgning fra den norske regjering og fra NAHA gjennom Kenneth O. Bjork Endowment Fund. Formålet er å sikre studier av Skandinavia og skandinavisk-amerikansk historie.
Stillingens innehaver er også redaktør for utgivelsene til Norwegian-American Historical Association (NAHA). Til nå er det kommet nesten hundre bøker i serien.Den første som hadde stillingen, var Odd Lovoll, professor i historie og norsk, som hadde stillingen til 2001. Etter ham fulgte Todd W. Nichol, tidligere professor i kirkehistorie på Luther Seminary og ekspert på menighets- og kirkeliv til norsk-amerikanske innvandrere.Ved opprettelsen av King Olav V Chair in Scandinavian-American Studies ble det 6.-7. november 1982 holdt en konferanse på St. Olaf College. Foredragene fra konferansen kan leses i boka Nordics in America : the future of their past, redigert av Odd Lovoll.
| King Olav V Chair in Scandinavian-American Studies er en stilling på St. Olaf College i USA. Stillingen ble opprettet i 1992 gjennom en bevilgning fra den norske regjering og fra NAHA gjennom Kenneth O. Bjork Endowment Fund. Formålet er å sikre studier av Skandinavia og skandinavisk-amerikansk historie.
Stillingens innehaver er også redaktør for utgivelsene til Norwegian-American Historical Association (NAHA). Til nå er det kommet nesten hundre bøker i serien.Den første som hadde stillingen, var Odd Lovoll, professor i historie og norsk, som hadde stillingen til 2001. Etter ham fulgte Todd W. Nichol, tidligere professor i kirkehistorie på Luther Seminary og ekspert på menighets- og kirkeliv til norsk-amerikanske innvandrere.Ved opprettelsen av King Olav V Chair in Scandinavian-American Studies ble det 6.-7. november 1982 holdt en konferanse på St. Olaf College. Foredragene fra konferansen kan leses i boka Nordics in America : the future of their past, redigert av Odd Lovoll.
== Referanser == | King Olav V Chair in Scandinavian-American Studies er en stilling på St. Olaf College i USA. | 199,849 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Enrico_Rava | 2023-02-04 | Enrico Rava | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 20. august', 'Kategori:Fødsler i 1939', 'Kategori:Italienske jazzmusikere', 'Kategori:Jazztrompetister', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Trieste', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Enrico Rava (født 20. august 1939 i Trieste i Italia) er en jazztrompetist.
Han begynte i sin tid med å spille trombone før han byttet til trompet etter at han hadde hørt Miles Davis spille. Hans første kommersielle arbeid var som medlem av Gato Barbieris italienske kvintett på midten av 1960-tallet. Han flyttet til New York i 1967, og ble der medlem av Steve Lacys gruppe. Han har spilt sammen med kunstnere som for eksempel Carla Bley, Jeanne Lee, Paul Motian, Lee Konitz og Roswell Rudd.
På 1970- og 80-tallet arbeidet han sammen med Pat Metheny, Michel Petrucciani, John Abercrombie, Joe Henderson, Richard Galliano, Miroslav Vitouš, Andrea Centazzo, Joe Lovano, Gil Evans og Cecil Taylor.
Sammen med jazztrompetisten Paolo Fresu, spilte Rava inn fire CD-er som var inspirert henholdsvis av Bix Beiderbecke, Louis Armstrong, Chet Baker, og Miles Davis (Bix, Pop, Shades of Chet, Play Miles Davis). Også verdt å merke er albumene Rava, L'Opera Va' og Carmen; som er hans egne fortolkninger av operaarier og ouverturer. I 2001 dannet han en ny kvintett sammen med pianisten Stefano Bollani. Han turnerte også i 2001 med Gato Barbieri and Aldo Romano. I trioen Europeans spiller han sammen med den tyske bassisten Eberhard Weber og den sveitsiske perkusjonisten Reto Weber.
I 2002 mottok han den danske Jazzpar Prize.
| Enrico Rava (født 20. august 1939 i Trieste i Italia) er en jazztrompetist.
Han begynte i sin tid med å spille trombone før han byttet til trompet etter at han hadde hørt Miles Davis spille. Hans første kommersielle arbeid var som medlem av Gato Barbieris italienske kvintett på midten av 1960-tallet. Han flyttet til New York i 1967, og ble der medlem av Steve Lacys gruppe. Han har spilt sammen med kunstnere som for eksempel Carla Bley, Jeanne Lee, Paul Motian, Lee Konitz og Roswell Rudd.
På 1970- og 80-tallet arbeidet han sammen med Pat Metheny, Michel Petrucciani, John Abercrombie, Joe Henderson, Richard Galliano, Miroslav Vitouš, Andrea Centazzo, Joe Lovano, Gil Evans og Cecil Taylor.
Sammen med jazztrompetisten Paolo Fresu, spilte Rava inn fire CD-er som var inspirert henholdsvis av Bix Beiderbecke, Louis Armstrong, Chet Baker, og Miles Davis (Bix, Pop, Shades of Chet, Play Miles Davis). Også verdt å merke er albumene Rava, L'Opera Va' og Carmen; som er hans egne fortolkninger av operaarier og ouverturer. I 2001 dannet han en ny kvintett sammen med pianisten Stefano Bollani. Han turnerte også i 2001 med Gato Barbieri and Aldo Romano. I trioen Europeans spiller han sammen med den tyske bassisten Eberhard Weber og den sveitsiske perkusjonisten Reto Weber.
I 2002 mottok han den danske Jazzpar Prize.
== Diskografi ==
1966 - Steve Lacy: Sortie
1967 - Steve Lacy: The Forest and the Zoo
1968 - Lee Konitz: Stereokonitz
1971 - Carla Bley/Michael Mantler: Escalator over the Hill (JCOA)
1972 - Il Giro Del Giorno in 80 Mondi (Black Saint)
1973 - Quotation Marks. JAPO.
1975 - The Pilgrim and the Stars. ECM.
1976 - The Plot. ECM.
1978 - Enrico Rava Quartet. ECM, med Roswell Rudd
1981 - Opening Night. ECM.
1983 - Andanada. Soul Note.
1984 - String Band. Soul Note.
1985 - Nexus Meets Enrico Rava. Four Leaf Clover.
1986 - Secrets. Soul Note.
1986 - Volver. ECM, med Dino Saluzzi
1987 - Animals. Inak.
1993 - Nausicaa. EGEA, med Enrico Pieranunzi
1993 - Rava, L'Opera Va. Blue.
1994 - For Bix and Pops. Philology.
1994 - Electric Five. Soul Note, med Gianluigi Trovesi
1996 - Italian Ballads. Music Masters, med Richard Galliano
1997 - Noir. JMS.
1997 - Carmen. Label Bleu.
1998 - Certi Angoli Segreti. Label Bleu.
1999 - Shades of Chet. Via Veneto Jazz.
1999 - Rava Plays Rava. Philology.
2000 - Live at Birdland Neuberg. Challenge Records.
2000 - Duo en Noir. Between the Lines, med Ran Blake
2002 - Beyond Fellini. WEA/Warner.
2003 - Renaissance. Venus Jazz.
2003 - Happiness Is.... Stunt Records.
2003 - Full of Life. CamJazz.
2004 - Easy Living. ECM.
2004 - Montreal Diary/A: Plays Miles Davis. Label Bleu.
2004 - Montréal Diary/B. Label Bleu, med Stefano Bollani
2005 - Tati. ECM, med Stefano Bollani and Paul Motian
2006 - Chanson. Duck Records.
2006 - What a Day. Duck Records.
2006 - Quatre. Duck Records.
2007 - The Words and the Days. ECM.
2007 - The Third Man. ECM.
2007 - Live at JazzBo '90. Philology.
2009 - New York Days (ECM)
2010 - Tribe (ECM)
2012 - Rava on the Dance Floor (ECM)
2013 - The Monash Sessions (Jazzhead)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Enrico Rava – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Enrico Rava – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Enrico Rava på Internet Movie Database
(en) Enrico Rava hos The Movie Database
(en) Enrico Rava på Discogs
(en) Enrico Rava på MusicBrainz
(en) Enrico Rava på Spotify
(en) Enrico Rava på Songkick
(en) Enrico Rava på Last.fm
(en) Enrico Rava på AllMusic
Enrico Rava på Twitter
EnricoRava.com, offisiell hjemmeside
Review of The Words and the Days at JazzChicago.net | Enrico Rava (født 20. august 1939 i Trieste i Italia) er en jazztrompetist. | 199,850 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Myrtis_fra_Anthedon | 2023-02-04 | Myrtis fra Anthedon | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Greske kvinner fra oldtiden', 'Kategori:Greske poeter fra oldtiden', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Myrtis fra Anthedon (gresk: Μυρτίς; virksom 500-tallet f.Kr.) var antikk gresk poet og den påståtte læreren av Pindaros av Theben og Korinna av Tanagra. Forskere antar at hun var den første i rekken av lyriske poeter som kom fra området Boiotia. Hennes hjemby Anthedon var en liten by i dette distriktet som grenset mot Attika i nordvest.Av hennes poesi er alt som kjent er hva som kan bli antatt fra Plutarks parafrase fra et av hennes prosadikt. Plutark, som selv kom fra Boiotia, siterer Myrtis som kilden for fortellingen som forklarte hvorfor kvinner hadde forbud mot å sette foten i den hellige lund som var dedikert til en lokal helt, Eunostos, i byen Tanagra. Øyensynlig fortalte Myrtis' dikt om hvordan en kvinne ved navn Okna, kusine av Eunostos, ble avvist av ham, og i raseri og desperasjon over ikke gjengjeldte kjærlighet, fortalte hun sine brødre at Eunostos hadde voldtatt henne. Brødrene drepte Eunostos, men de ble deretter tatt til fange av hans far Elievs, sønn av Kifisos. Okna fikk medlidenhet for brødrene sine og tilsto at hun hadde løyet. Brødrene ble løslatt, men måtte gå i landflyktighet mens Okna avsluttet sitt liv ved å kaste seg utenfor en klippe.
I henhold til bysantinske Suda ble Myrtis kalt for «søtklingende», av Antipatros fra Thessalonike, og «klarlydende» av Korinna. Velklingende eller melodisk ville vi kanskje ha sagt i dag. Tilsynelatende skal Korinna også ha kritisert Myrtis, som en kvinne, for å ha dristet seg til å konkurrere med Pindaros. Tatianus, en reisende retoriker og kristen apologet fra siste halvdel av 100-tallet e.Kr., skal ha sagt at en bronsestatue av Myrtis ble framstilt av skulptøren Boiskos, men det er ellers ukjent.
| Myrtis fra Anthedon (gresk: Μυρτίς; virksom 500-tallet f.Kr.) var antikk gresk poet og den påståtte læreren av Pindaros av Theben og Korinna av Tanagra. Forskere antar at hun var den første i rekken av lyriske poeter som kom fra området Boiotia. Hennes hjemby Anthedon var en liten by i dette distriktet som grenset mot Attika i nordvest.Av hennes poesi er alt som kjent er hva som kan bli antatt fra Plutarks parafrase fra et av hennes prosadikt. Plutark, som selv kom fra Boiotia, siterer Myrtis som kilden for fortellingen som forklarte hvorfor kvinner hadde forbud mot å sette foten i den hellige lund som var dedikert til en lokal helt, Eunostos, i byen Tanagra. Øyensynlig fortalte Myrtis' dikt om hvordan en kvinne ved navn Okna, kusine av Eunostos, ble avvist av ham, og i raseri og desperasjon over ikke gjengjeldte kjærlighet, fortalte hun sine brødre at Eunostos hadde voldtatt henne. Brødrene drepte Eunostos, men de ble deretter tatt til fange av hans far Elievs, sønn av Kifisos. Okna fikk medlidenhet for brødrene sine og tilsto at hun hadde løyet. Brødrene ble løslatt, men måtte gå i landflyktighet mens Okna avsluttet sitt liv ved å kaste seg utenfor en klippe.
I henhold til bysantinske Suda ble Myrtis kalt for «søtklingende», av Antipatros fra Thessalonike, og «klarlydende» av Korinna. Velklingende eller melodisk ville vi kanskje ha sagt i dag. Tilsynelatende skal Korinna også ha kritisert Myrtis, som en kvinne, for å ha dristet seg til å konkurrere med Pindaros. Tatianus, en reisende retoriker og kristen apologet fra siste halvdel av 100-tallet e.Kr., skal ha sagt at en bronsestatue av Myrtis ble framstilt av skulptøren Boiskos, men det er ellers ukjent.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Plant, Ian Michael (2004): Women Writers of Ancient Greece and Rome: An Anthology. University of Oklahoma Press, Norman, ISBN 0806136219, s. 36–37. | Myrtis fra Anthedon (gresk: Μυρτίς; virksom 500-tallet f.Kr. | 199,851 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Henri_Frenay | 2023-02-04 | Henri Frenay | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 6. august', 'Kategori:Dødsfall i 1988', 'Kategori:Franske forretningsfolk', 'Kategori:Franske offiserer', 'Kategori:Franske politikere', 'Kategori:Fødsler 19. november', 'Kategori:Fødsler i 1905', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Médaille de la Résistance française', 'Kategori:Personer fra Lyon', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Henri Frenay Sandoval (født 11. november 1905 i Lyon i Frankrike, død 8. august 1988 i Porto Vecchio på Korsika) var en fransk offiser og medlem av den franske motstandsbevegelse.
Han kom fra en katolsk familie med sterk militær bakgrunn. Han studerte germanske språk ved Universitetet i Strasbourg. Deretter ble han soldat, som sin far, og studerte ved Saint Cyr og l'Ecole Superieure de Guerre og fikk kapteins grad i 1934. Ved utbruddet av annen verdenskrig gjeninntrådte han i militær tjeneste. Det tyske Wehrmacht tok ham til fange i Vosges. Han klarte å rømme fra fangeleiren i Alsace, og ankom Marseille 27. juni 1940.
Til å begynne med støttet Frenay Vichy-regimet men ble raskt skuffet av Pétain-styrets pro-nazistiske tendens, og dannet den franske motstandsgruppen Mouvement de Liberation Nationale i 1940. Han ble en av redaktørene av undergrunnsaviser som Verités og var med på dannelsen av Combat i november 1941.
I 1943 deltok hans gruppe i dannelsen av Conseil National de la Résistance, leder av Jean Moulin, men Frenay ble nektet plass i rådet på grunn av uenighet over adgang av politiske partier i rådet.
Da Gestapo tok Jean Moulin til fange, flyktet Frenay til Alger. I bovember 1943 møtte han de Gaulle, som utnevnte ham til minister for fanger, flyktninger og deporterte.
Etter krigen var Frenay med i de Gaulles første provisoriske regjering. Etterpå trakk han seg fra politikken, og ble forretningsmann.
| Henri Frenay Sandoval (født 11. november 1905 i Lyon i Frankrike, død 8. august 1988 i Porto Vecchio på Korsika) var en fransk offiser og medlem av den franske motstandsbevegelse.
Han kom fra en katolsk familie med sterk militær bakgrunn. Han studerte germanske språk ved Universitetet i Strasbourg. Deretter ble han soldat, som sin far, og studerte ved Saint Cyr og l'Ecole Superieure de Guerre og fikk kapteins grad i 1934. Ved utbruddet av annen verdenskrig gjeninntrådte han i militær tjeneste. Det tyske Wehrmacht tok ham til fange i Vosges. Han klarte å rømme fra fangeleiren i Alsace, og ankom Marseille 27. juni 1940.
Til å begynne med støttet Frenay Vichy-regimet men ble raskt skuffet av Pétain-styrets pro-nazistiske tendens, og dannet den franske motstandsgruppen Mouvement de Liberation Nationale i 1940. Han ble en av redaktørene av undergrunnsaviser som Verités og var med på dannelsen av Combat i november 1941.
I 1943 deltok hans gruppe i dannelsen av Conseil National de la Résistance, leder av Jean Moulin, men Frenay ble nektet plass i rådet på grunn av uenighet over adgang av politiske partier i rådet.
Da Gestapo tok Jean Moulin til fange, flyktet Frenay til Alger. I bovember 1943 møtte han de Gaulle, som utnevnte ham til minister for fanger, flyktninger og deporterte.
Etter krigen var Frenay med i de Gaulles første provisoriske regjering. Etterpå trakk han seg fra politikken, og ble forretningsmann.
== Verker ==
Combat, 1946, Denoël
La Nuit finira, 1973, Robert Laffont
Volontaires de la Nuit, 1975, Robert Laffont
L'Enigme Jean Moulin, 1977, Robert Laffont
== Referanser == | Henri Frenay Sandoval (født 11. november 1905 i Lyon i Frankrike, død 8. | 199,852 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kontorhuskvarteret | 2023-02-04 | Kontorhuskvarteret | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Hamburgs geografi', 'Kategori:Hamburgs historie'] | Kontorhuskvarteret (tysk: Kontorhausviertel) er et område sørøst i Hamburg-Altstadt, en delbydel av Hamburg-Mitte. Kontorbygningene er oppført eller renovert hovedsakelig på 1920- og 1930-tallet, etter amerikansk forbilde. Bygningene ble oppført i armert betong og fasaden kledd med klinkerstein. Stilen er ekspresjonistisk (klinkersteinsekspresjonisme, tysk: Klinkerexpressionismus). En sentral plass i bydelen er Burchardplatz. Zollkanal (Tollkanalen) skiller Kontorhuskvarteret fra Speicherstadt. Kontorhuskvarteret ble i 2015 oppført på UNESCOs liste over verdensarven i Tyskland.
| Kontorhuskvarteret (tysk: Kontorhausviertel) er et område sørøst i Hamburg-Altstadt, en delbydel av Hamburg-Mitte. Kontorbygningene er oppført eller renovert hovedsakelig på 1920- og 1930-tallet, etter amerikansk forbilde. Bygningene ble oppført i armert betong og fasaden kledd med klinkerstein. Stilen er ekspresjonistisk (klinkersteinsekspresjonisme, tysk: Klinkerexpressionismus). En sentral plass i bydelen er Burchardplatz. Zollkanal (Tollkanalen) skiller Kontorhuskvarteret fra Speicherstadt. Kontorhuskvarteret ble i 2015 oppført på UNESCOs liste over verdensarven i Tyskland.
== Etymologi ==
Det tyske begrepet som ble anvendt på bygningene var Kontorhaus. Det tyske ordet Kontor har flere betydninger. I en foreldet versjon ble ordet brukt om det fysiske arbeidslokalet til en handelsmann. Ordet Kontor var i bruk i hansatiden, på tysk så vel som på norsk. I moderne tysk språkbruk anvendes gjerne ordet Büro dersom man skal omtale et kontor i konkret, fysisk betydning.
== Historie ==
Kontorhuskvarteret i Hamburg er oppført i nærheten av byens eldste bosettinger. Borgen Hammaburg antas å ha ligget der hvor man i dag finner gaten Speersort, i kort avstand fra sentrum i Kontorhuskvarteret. Ved den daværende St. Petri kirke oppsto fra ca. 830 en kjøpmanns- og håndverkerbosetting, og denne utviklet seg videre til dagens Hamburg. Ved St. Jakobi kirke dannet det seg på 1200-tallet et arbeiderstrøk, som gjennom århundrene utviklet seg til en labyrint av små gater og streder. Da koleraen brøt ut i Hamburg i 1892 ble 16 596 mennesker i dette området syke og 8 605 av dem døde av sykdommen.
Hamburgs senat vedtok i 1890-årene et stort saneringsprogram for denne del av byen og rivningene medførte at 30 000 mennesker mistet sine boliger. Planen var at det skulle oppføres nye boliger i det samme området. Etter den første verdenskrigen ble planene endret og det ble stedet oppført kontorbygg.
Ideen til oppføring av kontorbygningene kom fra USA, hvor det mot slutten av 1800-tallet ble oppført en rekke kontorbygninger for utleie. I tysk utforming ble bygningene symbol på en hanseatisk handelstradisjon. Samtlige var utstyrt med moderne innretninger som telefonledninger og paternosterheiser. Fasaden er representativt utsmykket i klinkerstein.
== Bildegalleri ==
== Referanser == | Kontorhuskvarteret (tysk: KontorhausviertelUNESCOs tentativliste 18. januar 2015) er et område sørøst i Hamburg-Altstadt, en delbydel av Hamburg-Mitte. | 199,853 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Robert_%C3%85hman-Persson | 2023-02-04 | Robert Åhman-Persson | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for AIK', 'Kategori:Fotballspillere for CF Os Belenenses', 'Kategori:Fotballspillere for FC Väsby United', 'Kategori:Fotballspillere for IK Sirius FK', 'Kategori:Fotballspillere for Malmö FF', 'Kategori:Fotballspillere for Viborg FF', 'Kategori:Fotballspillere for Örebro SK', 'Kategori:Fødsler i 1987', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Uppsala kommun', 'Kategori:Svenske fotballspillere'] | Robert Hans Folke Åhman Persson (født 26. mars 1987) er en svensk tidligere fotballspiller.
Åhman-Persson har ett svensk seriemesterskap med Malmö FF fra 2010.
| Robert Hans Folke Åhman Persson (født 26. mars 1987) er en svensk tidligere fotballspiller.
Åhman-Persson har ett svensk seriemesterskap med Malmö FF fra 2010.
== Landslagskarriere ==
Åhman-Persson har sammenlagt spilt elleve kamper for Sveriges U19-lag, og tolv kamper og en scoring for U21-laget.
== Meritter ==
=== AIK ===
Superettan: 2005
=== Malmö FF ===
Allsvenskan: 2010
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Robert Åhman-Persson – UEFA
(en) Robert Åhman-Persson – Transfermarkt
(en) Robert Åhman-Persson – WorldFootball.net
(en) Robert Åhman-Persson – FootballDatabase.eu
(en) Robert Åhman-Persson – Soccerway
(sv) Robert Åhman-Persson – Sveriges fotballforbund
(en) Robert Åhman-Persson – FBref
(es) Robert Åhman-Persson – as.com
«Robert Åhman Persson», profil på Örebro SKs hjemmeside (sv) | | fsted = Uppsala, Sverige | 199,854 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Biman_Bangladesh_Airlines | 2023-02-04 | Biman Bangladesh Airlines | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bangladeshiske flyselskaper', 'Kategori:Flyselskaper etablert i 1972', 'Kategori:Luftfartstubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2016-11'] | Biman Bangladesh Airlines er det nasjonale flyselskap i Bangladesh. Det ble opprettet i 1972, kun få måneder etter at landet ble selvstendig som følge av løsrivelsen fra Pakistan.
Selskapet startet med en enkel Douglas DC-3 og rute til Chittagong, Jessore og Sylhet. Frem til 1996 hadde Biman en eksklusiv rett til å betjene innenlandsmarkedet, hvor det stort sett ble benyttet Fokker F27 Friendship.
Selskapets internasjonale flyvninger startet med en rute til Kolkata i India og etterhvert utvidet med flyvninger til land i Persiabukta og London. På det meste hadde Biman 28 internasjonale destinasjoner, som omfattet både Tokyo og New York.
Med unntak av Douglas DC-10, som ble kjøpt fra Douglas Aircraft Corporation, har Biman benyttet seg av materiell leiet eller kjøpt brukt fra andre selskaper.
| Biman Bangladesh Airlines er det nasjonale flyselskap i Bangladesh. Det ble opprettet i 1972, kun få måneder etter at landet ble selvstendig som følge av løsrivelsen fra Pakistan.
Selskapet startet med en enkel Douglas DC-3 og rute til Chittagong, Jessore og Sylhet. Frem til 1996 hadde Biman en eksklusiv rett til å betjene innenlandsmarkedet, hvor det stort sett ble benyttet Fokker F27 Friendship.
Selskapets internasjonale flyvninger startet med en rute til Kolkata i India og etterhvert utvidet med flyvninger til land i Persiabukta og London. På det meste hadde Biman 28 internasjonale destinasjoner, som omfattet både Tokyo og New York.
Med unntak av Douglas DC-10, som ble kjøpt fra Douglas Aircraft Corporation, har Biman benyttet seg av materiell leiet eller kjøpt brukt fra andre selskaper.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Biman Bangladesh Airlines – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Biman Bangladesh Airlines – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Biman Bangladesh Airlines er det nasjonale flyselskap i Bangladesh. Det ble opprettet i 1972, kun få måneder etter at landet ble selvstendig som følge av løsrivelsen fra Pakistan. | 199,855 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arbutus_canariensis | 2023-02-04 | Arbutus canariensis | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kanariøyenes endemiske flora', 'Kategori:Lyngfamilien', 'Kategori:Sårbare arter på IUCNs rødliste'] | Arbutus canariensis er en plante i lyngfamilien.
Arten er endemisk for fire av Kanariøyene: Tenerife, La Gomera, Hierro og Gran Canaria. Den vokser i kanarifuruskog og lyngheier oppe i fjellene sammen med trelyng og Morella faya.
| Arbutus canariensis er en plante i lyngfamilien.
Arten er endemisk for fire av Kanariøyene: Tenerife, La Gomera, Hierro og Gran Canaria. Den vokser i kanarifuruskog og lyngheier oppe i fjellene sammen med trelyng og Morella faya.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Arbutus canariensis i Encyclopedia of Life
(en) Arbutus canariensis i Global Biodiversity Information Facility
(en) Arbutus canariensis hos NCBI
(en) Arbutus canariensis hos The International Plant Names Index
(en) Arbutus canariensis hos Tropicos
(en) Kategori:Arbutus canariensis – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Arbutus canariensis – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Arbutus canariensis – detaljert informasjon på Wikispecies | | rødlistereferanse=}} | 199,856 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Porvenir_(kommune) | 2023-02-04 | Porvenir (kommune) | ['Kategori:2010 i Uruguay', 'Kategori:32°S', 'Kategori:57°V', 'Kategori:Artikler hvor kart er samme som bilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner etablert i 2010', 'Kategori:Kommuner i Paysandú', 'Kategori:Sider med kart'] | Porvenir er en kommune (spansk: municipio) i Paysandú-departementet i det nordvestlige Uruguay. Hovedstaden heter Porvenir.
| Porvenir er en kommune (spansk: municipio) i Paysandú-departementet i det nordvestlige Uruguay. Hovedstaden heter Porvenir.
== Byer ==
== Historie ==
Porvenir ble grunnlagt i 15. mars 2010.
== Regjeringen ==
Ordføreren (alcalde) i kommunen er Silvia Scarboni (2010-2015).
== Referanser == | | status = Kommune (municipio) | 199,857 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Setesdalslaget_i_Amerika | 2023-02-04 | Setesdalslaget i Amerika | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1909', 'Kategori:Norsk-amerikansk kultur'] | Setesdalslaget i Amerika var et av de mange norske bygdelag i Amerika. Laget ble stiftet 30. juni 1909 i Grand Forks, Nord-Dakota. Tanken om å stifte et bygdelag som kunne organisere en samling for setesdøler hadde mange hatt, men initiativet til stiftelsen var det Anend Rysstad som tok ved å sette en annonse inn i avisa Nordmanden.Bjørgulv D. Bjøraraa ble valgt som Setesdalslaget i Amerikas første president, det vervet hadde han i 32 år. Han var allerede vel kjent blant immigrantene for sine artikler og dikt. På de årlige møtene hadde de taler, opplesning, musikk, folkedans, film fra Norge og annen underholdning.
| Setesdalslaget i Amerika var et av de mange norske bygdelag i Amerika. Laget ble stiftet 30. juni 1909 i Grand Forks, Nord-Dakota. Tanken om å stifte et bygdelag som kunne organisere en samling for setesdøler hadde mange hatt, men initiativet til stiftelsen var det Anend Rysstad som tok ved å sette en annonse inn i avisa Nordmanden.Bjørgulv D. Bjøraraa ble valgt som Setesdalslaget i Amerikas første president, det vervet hadde han i 32 år. Han var allerede vel kjent blant immigrantene for sine artikler og dikt. På de årlige møtene hadde de taler, opplesning, musikk, folkedans, film fra Norge og annen underholdning.
== Referanser == | Setesdalslaget i Amerika var et av de mange norske bygdelag i Amerika. Laget ble stiftet 30. | 199,858 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Guich%C3%B3n_(kommune) | 2023-02-04 | Guichón (kommune) | ['Kategori:2010 i Uruguay', 'Kategori:32°S', 'Kategori:57°V', 'Kategori:Artikler hvor kart er samme som bilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner etablert i 2010', 'Kategori:Kommuner i Paysandú', 'Kategori:Sider med kart'] | Guichón er en kommune (spansk: municipio) i Paysandú-departementet i det nordvestlige Uruguay. Hovedstaden heter Guichón.
| Guichón er en kommune (spansk: municipio) i Paysandú-departementet i det nordvestlige Uruguay. Hovedstaden heter Guichón.
== Byer ==
== Historie ==
Guichón ble grunnlagt i 15. mars 2010.
== Regjeringen ==
Ordføreren (alcalde) i kommunen er Lourdes Suárez (2010-2020) fra Partido Nacional.
== Referanser == | | status = Kommune (municipio) | 199,859 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Execration | 2023-02-04 | Execration | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Heavy metal-bandstubber', 'Kategori:Norske death metal-band', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-04', 'Kategori:Vinnere av Spellemannprisen'] | Execration er et norsk death metal-band startet i 2004.
Bandet fikk Spellemannprisen 2014 i klassen metal for sitt tredje album; Morbid Dimensions.
| Execration er et norsk death metal-band startet i 2004.
Bandet fikk Spellemannprisen 2014 i klassen metal for sitt tredje album; Morbid Dimensions.
== Medlemmer ==
Cato Syversrud: slagverk
Chris Johansen: gitar, vokal
Jørgen Maristuen: gitar, vokal
Jonas Helgemo: bass
=== Tidligere medlem ===
Christopher Konings: bass
== Diskografi ==
Language of the Dead (2007, Entartete Musik) - EP
Syndicate of Lethargy (2008, Vendlus Records)
Oslo We Rot (2010, Unborn Productions) - split-album med Diskord, Obliteration og Lobotomized
Odes of the Occult (2011, Duplicate Records)
Morbid Dimensions (2014, Duplicate Records)
Return to the Void (2017, Metal Blade)
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | Execration er et norsk death metal-band startet i 2004. | 199,860 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Paso_de_los_Toros_(kommune) | 2023-02-04 | Paso de los Toros (kommune) | ['Kategori:2010 i Uruguay', 'Kategori:Artikler hvor kart er samme som bilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Kommuner etablert i 2010', 'Kategori:Paso de los Toros'] | Paso de los Toros er en kommune (spansk: municipio) i Tacuarembó-departementet i det nordlige Uruguay. Hovedstaden heter Paso de los Toros.
| Paso de los Toros er en kommune (spansk: municipio) i Tacuarembó-departementet i det nordlige Uruguay. Hovedstaden heter Paso de los Toros.
== Byer ==
== Historie ==
Paso de los Toros ble grunnlagt i 15. mars 2010.
== Regjeringen ==
Ordføreren (alcalde) i kommunen er Juan José López Sánchez (2010-2015).
== Referanser == | | status = Kommune (municipio) | 199,861 |
https://no.wikipedia.org/wiki/San_Gregorio | 2023-02-04 | San Gregorio | ['Kategori:Pekere'] | Santo Gregorio har flere betydninger:
DS «San Gregorio», et flytende hvalkokeri tilhørende det norske selskapet A/S Antarctic
San Gregorio al Celio, en kirke i Roma
San Gregorio (Uruguay), en by i San José-departementet i det sørlige Uruguay
San Gregorio de Polanco, en by (villa) i Tacuarembó-departementet i det sentrale Uruguay
San Gregorio de Polanco (kommune), en kommune i Tacuarembó-departementet i det nordlige Uruguay
| Santo Gregorio har flere betydninger:
DS «San Gregorio», et flytende hvalkokeri tilhørende det norske selskapet A/S Antarctic
San Gregorio al Celio, en kirke i Roma
San Gregorio (Uruguay), en by i San José-departementet i det sørlige Uruguay
San Gregorio de Polanco, en by (villa) i Tacuarembó-departementet i det sentrale Uruguay
San Gregorio de Polanco (kommune), en kommune i Tacuarembó-departementet i det nordlige Uruguay
== Se også ==
Gregorio | | status = Kommune (municipio) | 199,862 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Anya_Jenkins | 2023-02-04 | Anya Jenkins | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Buffy, vampyrenes skrekk', 'Kategori:Kvinner'] | Anyanka «Anya» Christina Emmanuella Jenkins er en karakter fra TV serien Buffy, Vampyrenes skrekk (org. tittel: Buffy the Vampire Slayer) (1997-2003). I serien er hun spilt av skuespilleren Emma Caulfield. I sesong 3 og 4 hadde hun en gjesterolle, men i sesong 5, 6 og 7 er hun en av hovedrollene.
Anya var opprinnelig menneske, men tilbrakte over tusen år som hevndemonen Anyanka.
| Anyanka «Anya» Christina Emmanuella Jenkins er en karakter fra TV serien Buffy, Vampyrenes skrekk (org. tittel: Buffy the Vampire Slayer) (1997-2003). I serien er hun spilt av skuespilleren Emma Caulfield. I sesong 3 og 4 hadde hun en gjesterolle, men i sesong 5, 6 og 7 er hun en av hovedrollene.
Anya var opprinnelig menneske, men tilbrakte over tusen år som hevndemonen Anyanka.
== Biografi ==
=== Historie ===
Anya var født med navnet Aud i det 9. århundre i Sjornjost, en liten skandenavisk by. Hun vokste opp mens hun avlet kaniner, og ble en "outsider" i samfunnet hun levde i, fordi mange syntes hun var rar og hadde uvanlige ideer. Hun ble forelsket i en viking med navn Olaf. Han likte å jakte troll og å drikke. I 880 blir Aud rasende når hun finner ut at Olaf har vært utro mot henne med en servitør som het Rannveig. Hun tar derfor hevn på han med å bruke magi for å gjøre ham til et troll. Dette var ikke første gang Aud brukte magi som hevn, men denne gangen tiltrekker hun oppmerksomheten til demonen D'Hoffryn, som tilbyr å gjøre henne til en hevndemon som skal hjelpe kvinner som har blitt behandlet urett av menn. D'Hoffryn gir Aud et nytt navn, Anyanka, Helgen til Hånede Kvinner (org: Anyanka, Patron Saint Of The Women Scorned) og et smykke som gir henne kraft til å oppfylle ønsker.
Anyanka ankommer Sunnydale High i 1998 (i episoden "The Wish") som en student med navn Anya Emerson. Hun kommer til Sunnydale som en respons til Cordelia Chase sin nød, som er sint etter at kjæresten hennes, Xander Harris, har kysset vennen deres Willow Rosenberg. Etter de har snakket en stund sier Cordelia: "Jeg kunne ønske Buffy Summers aldri hadde kommet til Sunnydale". Anya viser sitt sanne demon ansikt og sier "Gjort." og med det endres hele verden. Nå er de i et alternativ univers hvor Buffy aldri kom til Sunnydale, og vampyr innbyggerne har blitt stor, og har makten i byen. Rupert Giles møter Cordelia før hun dør, og finner ut hva som har skjedd. Han tilkaller Anyanka og ødelegger smykket hennes. Resultatet er at Anya blir til menneske og verden blir normal igjen.
=== Livet som menneske ===
Anya får følelser for Xander, og spør om han vil dra på skoleballet med henne. De drar sammen, men det blir deres siste date før Anya rømmer fra Sunnydale i frykt for den kommende apokalypsen. Hun prøver å få Xander til å bli med henne, men han nekter å forlate vennene sine.
Tidlig i den fjerde sesong kommer hun tilbake til Sunnydale. I episoden "The Harsh Light og Day" forfører hun Xander, og de blir kjærester. Hennes mangel på erfaring med mennesker gjør at hun er veldig direkte, og ikke er redd for å si akkurat det som faller henne inn.
I den femte sesongen blir hun en av hovedrollene. Når hun og vennene spiller brettspillet The Game of Life oppdager hun sin kjærlighet for penger og kapitalisme. Hun blir ansatt som ekspeditør i butikken til Giles.
Under en apokalypse i sesong fem frir Xander til Anya, og de er forlovet i mesteparten av sesong seks. Men Xander begynner å tvile, og episoden "Hell's Bells" ender med at han forlater henne ved alteret. I dyp sorg er hun sårbar, og D'Hoffryn gjør henne til en hevndemon igjen.
=== Hevndemon ===
I episoden "Entropy" (sesong seks) kommer Anya tilbake til Sunnydale. Publikumet får raskt vite at hun har blitt hevndemon igjen, men de andre karakterene er ikke klar over dette før i episoden i "Villains". Anya ønsker å hevne seg på Xander, men kan ikke oppfylle et ønske for seg selv, og leter derfor etter noen som vil ønske hevn på Xander for henne. I letingen etter denne personen ender hun opp med å drikke seg full med Spike, og de har sex. Dette skaper mange konflikter i gruppen, i og med at hun sårer Buffy, som har en hemmelig affære med Spike, og Xander. Spike ønsker nesten hevn for Xander, men Anya stopper han.
I sesong syv oppfyller Anya et ønske om hevn på en gruppe college gutter, og hun setter en Grimslaw demon etter dem, som dreper dem alle. Dette resulterer i at Buffy bestemmer at Anya må dø, siden hun har blitt en stor trussel mot mennesker. Xander prøver å stoppe henne, men det funker ikke. Buffy og Anya sloss helt til de blir avbrutt av Willow, som tilkaller D'Hoffryn. Han spør Anya hva hun vil, og hun ber ham reversere hevnen hun gjorde på guttene. D'Hoffryn forteller henne at han bare gjør dette i bytte mot livet til en hevndemon, og Anya er godtar vilkårene, troende at det er hun som kommer til å død. Men istede for å drepe henne tilkaller han Halfrek, demon vennen til Anya, og dreper henne. Etter dette tar han kreftene til Anya, som gjør henne til menneske igjen.
=== Menneske igjen ===
Anya kommer til konklusjonen at hun har vært for avhengig av andre, og bestemmer seg for å finne en uavhengig mening med livet. Hun blir med i vennegjengen til Buffy igjen, og hjelper dem forberedere seg til den store kampen i slutten av serien. Hun blir etterhvert venn med Xander, men selv om de fremdeles elsker hverandre gjenopptar de aldri forholdet deres.
I siste episode av serien sloss Anya side om side med de andre karakterene. Hun blir brutalt drept bakfra, torsoen kuttet i to med et sverd.Etter at Sunnydale har falt sammen og slaget er over forteller Andrew Xander at hun døde mens hun reddet livet hans. | Anyanka «Anya» Christina Emmanuella Jenkins er en karakter fra TV serien Buffy, Vampyrenes skrekk (org. tittel: Buffy the Vampire Slayer) (1997-2003). | 199,863 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Minas_de_Corrales_(kommune) | 2023-02-04 | Minas de Corrales (kommune) | ['Kategori:2010 i Uruguay', 'Kategori:31°S', 'Kategori:55°V', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner etablert i 2010', 'Kategori:Kommuner i Uruguay', 'Kategori:Rivera (departement)', 'Kategori:Sider med kart'] | Minas de Corrales er en kommune (spansk: municipio) i Rivera-departementet i det nordlige Uruguay. Hovedstaden heter Minas de Corrales.
| Minas de Corrales er en kommune (spansk: municipio) i Rivera-departementet i det nordlige Uruguay. Hovedstaden heter Minas de Corrales.
== Historie ==
Minas de Corrales ble grunnlagt i 15. mars 2010.
== Regjeringen ==
Ordføreren (alcalde) i kommunen er Jesús Cuadro (2010-2015).
== Referanser == | | status = Kommune (municipio) | 199,864 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tranqueras_(kommune) | 2023-02-04 | Tranqueras (kommune) | ['Kategori:2010 i Uruguay', 'Kategori:31°S', 'Kategori:55°V', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner etablert i 2010', 'Kategori:Kommuner i Uruguay', 'Kategori:Rivera (departement)', 'Kategori:Sider med kart'] | Tranqueras er en kommune (spansk: municipio) i Rivera-departementet i det nordlige Uruguay. Hovedstaden heter Tranqueras.
| Tranqueras er en kommune (spansk: municipio) i Rivera-departementet i det nordlige Uruguay. Hovedstaden heter Tranqueras.
== Historie ==
Tranqueras ble grunnlagt i 15. mars 2010.
== Regjeringen ==
Ordføreren (alcalde) i kommunen er Milton Gómez (2010-2015).
== Referanser == | | status = Kommune (municipio) | 199,865 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Advokatn%C3%A6vnet | 2023-02-04 | Advokatnævnet | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Danske myndigheter', 'Kategori:Juridiske organisasjoner'] | Advokatnævnet er en dansk nevnd som kan behandle klager over medlemmer av Advokatsamfundet. Alle advokater i landet må være medlem av Advokatsamfundet.Advokatnævnet er en lovbestemt og uavhengig nevnd, opprettet av Advokatsamfundet etter reglene i retsplejeloven.Advokatnævnet behandler klager over advokaters salærer og adferd («god advokatskikk»).
| Advokatnævnet er en dansk nevnd som kan behandle klager over medlemmer av Advokatsamfundet. Alle advokater i landet må være medlem av Advokatsamfundet.Advokatnævnet er en lovbestemt og uavhengig nevnd, opprettet av Advokatsamfundet etter reglene i retsplejeloven.Advokatnævnet behandler klager over advokaters salærer og adferd («god advokatskikk»).
== Eksterne lenker ==
Advokatnævnets hjemmeside | Advokatnævnet er en dansk nevnd som kan behandle klager over medlemmer av Advokatsamfundet. Alle advokater i landet må være medlem av Advokatsamfundet. | 199,866 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vichadero_(kommune) | 2023-02-04 | Vichadero (kommune) | ['Kategori:2010 i Uruguay', 'Kategori:31°S', 'Kategori:54°V', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner etablert i 2010', 'Kategori:Kommuner i Uruguay', 'Kategori:Rivera (departement)', 'Kategori:Sider med kart'] | Vichadero er en kommune (spansk: municipio) i Rivera-departementet i det nordlige Uruguay. Hovedstaden heter Vichadero.
| Vichadero er en kommune (spansk: municipio) i Rivera-departementet i det nordlige Uruguay. Hovedstaden heter Vichadero.
== Historie ==
Vichadero ble grunnlagt i 15. mars 2010.
== Regjeringen ==
Ordføreren (alcalde) i kommunen er Carlos Ney Romero (2010-2015).
== Referanser == | | status = Kommune (municipio) | 199,867 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sarand%C3%AD_del_Y%C3%AD_(kommune) | 2023-02-04 | Sarandí del Yí (kommune) | ['Kategori:2010 i Uruguay', 'Kategori:33°S', 'Kategori:55°V', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Durazno (departement)', 'Kategori:Kommuner etablert i 2010', 'Kategori:Kommuner i Uruguay', 'Kategori:Sider med kart'] | Sarandí del Yí er en kommune (spansk: municipio) i Durazno-departementet i det sentrale Uruguay. Hovedstaden heter Sarandí del Yí.
| Sarandí del Yí er en kommune (spansk: municipio) i Durazno-departementet i det sentrale Uruguay. Hovedstaden heter Sarandí del Yí.
== Historie ==
Sarandí del Yí ble grunnlagt i 15. mars 2010.
== Regjeringen ==
Ordføreren (alcalde) i kommunen er Mario César Pereyra (2010-2015).
== Referanser == | | status = Kommune (municipio) | 199,868 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Villa_del_Carmen_(kommune) | 2023-02-04 | Villa del Carmen (kommune) | ['Kategori:2010 i Uruguay', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Durazno (departement)', 'Kategori:Kommuner etablert i 2010', 'Kategori:Kommuner i Uruguay'] | Villa del Carmen er en kommune (spansk: municipio) i Durazno-departementet i det sentrale Uruguay. Hovedstaden heter Villa del Carmen.
| Villa del Carmen er en kommune (spansk: municipio) i Durazno-departementet i det sentrale Uruguay. Hovedstaden heter Villa del Carmen.
== Historie ==
Villa del Carmen ble grunnlagt i 15. mars 2010.
== Regjeringen ==
Ordføreren (alcalde) i kommunen er Nuber Omar Medina (2010-2015).
== Referanser == | | status = Kommune (municipio) | 199,869 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norges_H%C3%B8yesterett | 2023-02-04 | Norges Høyesterett | ['Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2020-07', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Høyesteretter', 'Kategori:Norges Høyesterett'] | Norges Høyesterett er landets øverste domstol og har hele landet som sin rettskrets. Det følger av Grunnloven § 88 første ledd første punktum at «Høyesterett dømmer i siste instans». Av det følger at Høyesterett er landets øverste domstol i alle typer rettssaker; både straffesaker, sivile saker, forvaltningssaker og forfatningssaker (grunnlovsspørsmål). Høyesteretts hovedoppgave er gjennom sine avgjørelser å bidra til rettsavklaring og rettsutvikling innenfor de rammene som følger av Grunnloven og lov.
Høyesterett er en ren ankedomstol som bare behandler anker over avgjørelser truffet av lagmannsrettene. I spesielle tilfeller kan en sak ankes direkte inn fra tingretten. Norge har ikke egen forfatningsdomstol, og Høyesterett må derfor også ta stilling til om lover og forskrifter er i strid med Grunnloven eller internasjonale konvensjoner som Norge er bundet av.
Høyesterett begynte sin virksomhet i 1815. Høyesterett holder til i Høyesteretts hus (den gamle Justisbygningen) i Oslo. Domstolen ledes av høyesterettsjustitiarius, og har i tillegg 19 dommere. Nåværende høyesterettsjustitiarius er Toril Marie Øie.
Per 2020 hadde Høyesterett 20 dommere og 50 administrativt ansatte.
| Norges Høyesterett er landets øverste domstol og har hele landet som sin rettskrets. Det følger av Grunnloven § 88 første ledd første punktum at «Høyesterett dømmer i siste instans». Av det følger at Høyesterett er landets øverste domstol i alle typer rettssaker; både straffesaker, sivile saker, forvaltningssaker og forfatningssaker (grunnlovsspørsmål). Høyesteretts hovedoppgave er gjennom sine avgjørelser å bidra til rettsavklaring og rettsutvikling innenfor de rammene som følger av Grunnloven og lov.
Høyesterett er en ren ankedomstol som bare behandler anker over avgjørelser truffet av lagmannsrettene. I spesielle tilfeller kan en sak ankes direkte inn fra tingretten. Norge har ikke egen forfatningsdomstol, og Høyesterett må derfor også ta stilling til om lover og forskrifter er i strid med Grunnloven eller internasjonale konvensjoner som Norge er bundet av.
Høyesterett begynte sin virksomhet i 1815. Høyesterett holder til i Høyesteretts hus (den gamle Justisbygningen) i Oslo. Domstolen ledes av høyesterettsjustitiarius, og har i tillegg 19 dommere. Nåværende høyesterettsjustitiarius er Toril Marie Øie.
Per 2020 hadde Høyesterett 20 dommere og 50 administrativt ansatte.
== Historie ==
Etter § 89 i Grunnloven av 17. mai 1814 skulle det så snart som mulig organiseres en høyesterett i Norge. Den skulle bestå av en justitiarius og seks andre dommere, og den skulle dømme i siste instans, det vil si være landets høyeste domsmyndighet. Høyesterett trådte i funksjon i første halvår 1815, etter provisorisk anordning fra Kongen, og avsa sin første kjennelse 30. juni samme år.
I den første tid var det strid om hvorvidt rettsforhandlingene skulle foregå muntlig eller skriftlig. Blant annet på grunn av dette varte det helt til 12. september 1818 før en egen lov om Høyesterett ble sanksjonert. Etter denne loven skulle forhandlingene foregå muntlig, med unntak av i kompliserte regnskapssaker eller i saker hvor kun én av partene møtte.
15. juli 1839 fikk man en ny lov om Høyesterett, som innførte en ordning med skriftlige utdrag i muntlige forhandlinger. Disse skulle være for sakens parter og rettens medlemmer. Denne ordningen varte frem til 4. februar 1905, da en lovendring åpnet for å sløyfe utdragene i relativt enkle saker. For å effektivisere saksbehandlingen i Høyesterett åpnet loven også for at retten kunne deles i to avdelinger når saksmengden gjorde dette ønskelig. Høyesteretts kjæremålsutvalg ble ikke innført før i 1887. Kjæremålsutvalget er nå erstattet av Høyesteretts ankeutvalg som i motsetning til kjæremålsutvalget ikke er en egen domstol.
=== Annen verdenskrig ===
Norges Høyesterett var ute av funksjon under store deler av annen verdenskrig. I innledningsfasen – etter at regjering og storting var flyktet – spilte Høyesterett en viktig og svært tvilsom rolle ved å opprette Administrasjonsrådet 15. april 1940. Så lenge dette rådet fungerte, kunne også Høyesterett fungere normalt fordi rådet holdt seg innenfor de grenser for en okkupasjonsmakts myndighetsområde som fulgte av Den fjerde Haag-konvensjon av 1907. Deretter fulgte Høyesteretts aksept 24. april 1940 for innføringen av den såkalte Førerforordningen. I mai 1940 aksepterte administrasjonsrådet inndragelse av jødenes radioapparater, hvor en hel befolkningsgruppe i Norge mistet sitt rettsvern.Men da Josef Terbovens kommissariske statsråder tiltrådte, fikk de myndighet til å gi forordninger i strid med nevnte folkerettslige regler og Terboven hadde uttalt at gyldigheten av disse forordninger ikke kunne prøves av Høyesterett eller noen annen norsk domstol. Siden dette var i strid med norsk konstitusjonell rett, som gav alle domstoler rett og plikt til å prøve lovligheten, oppstod det strid mellom regjeringen og Høyesterett som ledet til et brev til Justisdepartementet av 12. desember 1940 der samtlige høyesterettsdommere uttalte: «Vi kan ikke følge det syn på domstolenes myndighet som Reichskommissars brev gir uttrykk for, uten å handle i strid med våre plikter som dommere i Norges Høyesterett. Vi finner derfor ikke å kunne fortsette i vår embeter.» Samtlige dommere fratrådte sine stillinger 21. desember 1940. I januar 1941 utnevnte regjeringen nye høyesterettsdommere som aksepterte okkupasjonsmaktens syn og denne domstol omtales gjerne som den kommissariske «høyesterett». Den ble ledet av Jacob Andreas Mohr som inntil da hadde vært dommer i Oslo byrett.
Jusprofessor Hans Petter Graver har undersøkt den kommissariske høyesterett og fant at den ikke ble boikottet som ventet. Saker ble anket fra lavere domstol i omtrent samme hyppighet som tidligere. Ifølge Graver nedla de lovlig høyesterettsdommerne sin virksomhet samlet etter at Paal Berg hadde hørt at Sverre Riisnæs ville skifte dem ut enkeltvis ved å avskjedige de som var over 65 år. For å komme dette i forkjøpet var Berg rask og sørget for at alle trakk seg.Etter frigjøringen 8. mai 1945 kom Høyesterett i virksomhet igjen allerede 14. mai 1945. Ved en provisorisk anordning av London-regjeringen, var regelen om høyesterettsdommeres aldersgrense blitt opphevet slik at retten bestod av de høyesterettsdommere som var utnevnt før den tyske okkupasjonen. Stortingets presidentskap rettet en forespørsel til Høyesterett, slik Grunnloven § 83 åpner for, om hvorvidt det 89. Storting, valgt i 1936, kunne sammenkalles etter valgperiodens utløp. Høyesterett besvarte spørsmålet bekreftende.
== Organisering ==
Høyesterett behandler både sivile saker og straffesaker. Det er likevel slik at i straffesaker, tar Høyesterett ikke stilling til skyldspørsmålet. I sivile saker kan Høyesterett prøve alle sider ved saken – også bevisbedømmelsen. Men det skjer ingen direkte bevisførsel (vitneforklaring m.m.) under den muntlige ankeforhandlingen i Høyesterett. Under de muntlige forhandlingene møter bare prosessfullmektigene, som må være advokater med møterett for Høyesterett. For å få møterett, må advokatene først ha bestått to prøvesaker.
=== Ankeutvalget ===
Høyesteretts ankeutvalg er en del av Høyesterett, og alle saker som ankes inn for Høyesterett, blir først behandlet i ankeutvalget. Ankeutvalget er en silingsinstans. Det betyr at ved anke over dom, blir ingen anke fremmet for Høyesterett uten ankeutvalgets samtykke. Dersom anken ikke blir fremmet, blir dommen fra lagmannsretten stående. Dersom anken blir fremmet, må partene argumentere for sitt syn i muntlige forhandlinger før Høyesterett endelig avgjør saken. I tillegg avgjør ankeutvalget anker over kjennelser og beslutninger, det som tidligere ble kalt kjæremål.
Ankeutvalget settes med tre høyesterettsdommere. Saksbehandlingen i ankeutvalget er skriftlig, mens saker som behandles i en avdeling nesten uten unntak prosederes muntlig.
=== Avdeling og forsterket rett ===
I den enkelte sak blir retten satt med fem dommere. Av hensyn til saksavviklingen arbeider Høyesterett i to parallelle avdelinger, en ordning som ble innført i 1905. Med plenumsloven av 1926 ble det innført en ordning med at særlig viktige saker skal behandles av Høyesterett i plenum, dvs. at alle dommerne deltar i avgjørelsen. Det gjaldt saker der to eller flere dommere ville fravike en tidligere høyesterettsdom, der to eller flere dommere ville bygge avgjørelsen på at en lov var i strid med Grunnloven, og også i andre tilfeller der særlige grunner gjorde plenumsbehandling ønskelig.
Fordi en plenumssak legger beslag på store ressurser, foreslo Tvistelovutvalget (NOU 2001:32) en enklere ordning for å få avgjort viktige saker. Samtidig var det registrert at Høyesterett i avdeling med fem dommere, stadig oftere avsa dommer med dissens. Særlig der det var tre mot to dommere var det mulig at flertallets syn ikke var delt av flertallet av samtlige dommere, jf. NOU s. 372. Fra 2008 åpnet Tvisteloven adgangen til å behandle viktige saker i storkammer. Da settes retten med elleve dommere, jf. domstolloven § 6. Saker «av særlig viktighet» kan nå behandles i storkammer med elleve dommere, og slik behandling vil komme i stedet for plenumsbehandling i en rekke tilfeller.
I særdeles viktige saker kan Høyesterett fremdeles settes i plenum. Dette skjer om lag én til to ganger i året, for eksempel da det i 2010 var spørsmål om juryordningen i Norge var i strid med Den europeiske menneskerettskonvensjon ved at juryer i Norge ikke begrunner sin avgjørelse, men kun svarer ja eller nei på skyldspørsmålet (Høyesterett svarte benektende på dette). Plenumsbehandling benyttes hovedsakelig hvis det skal avgjøres om nye lover strider mot Grunnloven eller internasjonale traktater som Norge er bundet av.
I perioden 2008-2018 avsa Høyesterett elleve plenumsdommer - altså én plenumsdom i året - blant annet om manglende begrunnelse i jurysaker (Rt. 2009 s. 750 og Rt. 2009 s. 773), om rederibeskatning og tilbakevirkningsforbudet i grunnloven (Rt. 2010 s. 143), om tilbakevirkning i straffesak mot krigsforbrytere (Rt. 2010 s. 1445), og to saker om utvisning og forholdet til barnekonvensjonen (Rt. 2012 s. 1985 og Rt. 2012 s. 2039).
Antallet storkammersaker i den samme perioden er noenlunde det samme - omtrent en i året. I 2020 og 2021 ble det derimot behandlet hele seks barnevernsaker i storkammer. I 2020 ble det klimasøksmålet (HR-2020-2472-P) behandlet i plenum. I 2021 ble NAV-saken behandlet i storkammer (HR-2021-1453-S). I tillegg avga Høyesterett, for første gang på 75 år, en plenumsbetenkning etter Grunnloven § 83 i Acer-saken (HR-2021-655-P).
=== Rettsendrende virksomhet ===
Høyesterett har gjennom sine avgjørelser bidratt til å presisere og i visse tilfelle endre lovfestet og ulovfestet rett (prejudikater). Innen mange rettsområder, særlig innen privatretten, er det opp gjennom årene blitt lagt grunnlag for mye ulovfestet rett. Blant annet har Høyesterett bidratt til å bringe rettstilstanden à jour med samfunnsutviklingen og den alminnelige rettsoppfatning, også i tilfeller der dette til en viss grad har vært i strid med gjeldende lovverk. Et eksempel på slik rettsendrende virksomhet er objektivt ansvar innenfor erstatningsretten. Slike endringer er i mange tilfeller blitt kodifisert av lovgiver i ettertid, mens andre er forblitt ulovfestet rett. Det er sikker rett i Norge at høyesterettsavgjørelser kan skape en presedens for rettstilstanden. Dette har gjort seg særlig gjeldende der lovgiver har overlatt det til domstolene å tolke innholdet av for eksempel en rimelighetsstandard.
Siden 2008 har Norges Høyesterett vært en prejudikatdomstol som gjennom Ankeutvalget selv velger hvilke anker den vil fremme til realitetsbehandling i avdeling under sitt mandat om rettsavklaring og rettsutvikling. Rettshistorikeren Jørn Øyrehagen Sunde skriver at «dess meir silingsreglar set ein domstol i stand til sjølv å velja ut dei sakene den skal
handsama, dess meir kjem den i same situasjon som lovgjevar».Alle Høyesteretts avgjørelser publiseres av Lovdata. Frem til og med 2015 ble de aller fleste avgjørelsene trykket i Norsk Retstidende som første gang ble utgitt i 1836. Siden 2000 ligger også alle avgjørelser på Høyesterett sin egen hjemmeside.
=== Høyesteretts utredningsenhet ===
Høyesteretts juridiske utredningsenhet består i 2021 av 27 ansatte. I tillegg til lederen og to nestledere består enheten av 21 utredere, to protokollsekretærer og en studentutreder. Utrederne er tilsatt på åremål på syv år.Høyesteretts juridiske utredningsenhet arbeider først og fremst for ankeutvalget. Når en anke kommer til Høyesterett, blir den tildelt en utreder som må skrive et utredernoatet. Ved anke over dom tar utredningen sikte på å avklare om saken reiser prinsipielle spørsmål som bør behandles av Høyesterett. Dersom ankeutvalget tillater anken fremmet, bistår utreder forberedende dommer under saksforberedelsen. Ved anke over kjennelse og beslutning blir saken utredet med sikte på ankeutvalgets endelig avgjørelse i saken. I 2015 fikk Høyesterett tre nye utredere. Økningen i utrederkapasiteten åpnet for at utredere kunne bistå dommernes arbeid gjennom muntlige forhandlinger, være til stede under domskonferansen og eventuelt assistere under domsskrivningen. Denne utvidelsen gjaldt spesielt for arbeidet med sivile saker. Protokollsekretærene er knyttet til Høyesteretts to avdelinger. De bistår dommerne og prosessfullmektigene under avviklingen av ankeforhandlingene. I tillegg gjennomfører de blant annet real- og verbalkorrektur på rettsavgjørelsene.
== Høyesterettsdommere ==
Norges Høyesterett har 20 faste dommere, inkludert justitiarius.
=== Kvalifikasjoner ===
For å kunne bli dommer i Høyesterett må man være fylt 30 år (Grunnloven § 91), ha norsk statsborgerskap (Grunnloven § 114, i likhet med andre embedsmenn) og ha juridisk embedseksamen eller mastergrad i rettsvitenskap (domstolloven § 54). Det kreves førsteklasses juridiske kunnskaper og en lengre yrkeserfaring for å bli utnevnt som høyesterettsdommer. Det er Kongen i statsråd som utnevner dommerne, og som embetsmenn er de uavsettelige. Høyesterettsdommere må tre av når de fyller 70 år, men gis normalt avskjed i nåde og beholder tittel og rang som høyesterettsdommer.
=== Innstillingsrådet ===
Siden 2002 har Innstillingsrådet for dommere vurdert og rangert søkerne. Under ellers like vilkår i vurderingen av søkerne til en dommerstilling i Høyesterett, kan Innstillingsrådet ta hensyn til at det bør være et mangfold blant dommerne.
Innstillingsrådet er et selvstendig og frittstående råd som ikke kan instrueres. Innstillingsrådet består av syv medlemmer, etter domstollovens § 55; tre dommere, én advokat, én jurist ansatt i det offentlige og to allmenne medlemmer som ikke er jurister. Kongen oppnevner rådet, og også dets leder.Innstillingsrådets hovedoppgave er å vurdere søkerne og rangere inntil tre søkere. Innstillingsrådet leverer sin anbefaling til Justisdepartementet. Siden 2002 har Kongen i statsråd alltid fulgt Innstillingsrådets rangering og utnevnt dommeren Innstillingsrådet, eller et flertall av Innstillingsrådet, rangerte på førsteplass.
=== Kjønnsfordeling ===
I 1968 tok Lilly Bølviken sete som den første kvinnelige høyesterettsdommer. Dette medførte at man måtte endre på måten man tiltalte Høyesterett når man åpnet forhandlingene i en sak. Tidligere ville prosessfullmektigen åpne med: «Høyst ærverdige herrer, rikets øverste dommere.» Dette ble endret til den kjønnsnøytrale tiltaleformen man har i dag: «Høyst ærverdige rett, rikets øverste dommere.»
Høyesterett har per januar 2022 åtte kvinnelige dommere. I september 2004 ble en sak i Høyesterett for første gang satt med fem kvinnelige dommere. Høyesterett fikk i 2016 sin første kvinnelige justitiarius, da Toril Marie Øie ble utnevnt. Da embetet som justitiarius ble utlyst i 2015 var det åtte søkere, hvorav syv menn.
=== Lønn ===
Høyesterettsdommeres lønn fastsettes av Stortinget. Høyesterettsdommerne hadde i 2021 en lønn på kr 1 915 352. Høyesterettsjustitiarius hadde i 2021 en lønn på kr 2 220 624.
=== Konstituering av dommere ===
Enkelte ganger kan det oppstå ledighet blant dommerne. Det kan skje når en dommer fratrer og ikke umiddelbart blir erstattet eller når en av dommerne har permisjon. I slike kortere perioder kan Høyesterett be regjeringen om å oppnevne en midlertidig, eller konstituert, dommer. Etter krigen har det vært vanlig å utnevne førstelagmenn, lagmenn eller juridiske professorer som konstituerte dommere. På grunn av tyngden og nærheten av de juridiske miljøene i Oslo og de kortvarige konstitueringene, har det vært vanlig å rekkruttere konstituerte dommere fra Oslo-området. Likevel, den siste dommerene som har vært konstituert for et halvt år, var førstelagmann Sven-Jørgen Lindsetmo i Frostating Lagmannsrett.
=== Høyesterettsdommere pr. 1. april 2022 ===
=== Dommernes bakgrunn ===
Alle de 20 faste dommerne i Høyesterett har bakgrunn i minst to ulike juristprofesjoner. De aller fleste har vært dommer eller dommerfullmektig tidligere. De fleste har også vært advokater i det private, i det offentlige, eller begge deler. Justisdepartementet (særlig lovavdelingen) har tradisjonelt vært godt representert. De fleste dommerne har også mesteparten av sin bakgrunn fra Oslo-området.
== Litteratur ==
Tidsskrift for rettsvitenskap 1945: «Norges Høyesterett 21. desember og 14. mai 1945»
Nils Rune Langeland: Siste ord. Høgsterett i norsk historie 1814–1965. Bind I, 1814–1905, Cappelen, Oslo 2005
Erling Sandmo: Siste ord. Høyesterett i norsk historie 1814–1965. Bind II, 1905–1965, Cappelen, Oslo 2005
Arnfinn Bårdsen: Anketillatelse til Norges Høyesterett, Lov og Rett 2014, 53(9): 529-549.
Tore Schei: Norges Høyesterett ved 200-årsjubileet. I: Tore Schei, Jens Edvin A. Skoghøy og Toril M. Øie (red): Lov, sannhet, rett. Høyesterett 200 år (sidene 1-42). Universitetsforlaget Oslo 2015.
Jørn Øyrehagen Sunde: Høgsteretts Historie. 1965–2015, Fagbokforlaget, Bergen 2015
Gunnar Grendstad, William R. Shaffer and Eric N. Waltenburg: Policymaking in an Independent Judiciary. The Norwegian Supreme Court, ecpr, Colchester 2015
Tore Schei, Jens Edvin A. Skoghøy og Toril M. Øie: Lov Sannhet Rett. Norges Høyesterett 200 år, Universitetsforlaget, Oslo 2015
Gunnar Grendstad, William R. Shaffer, Jørn Øyrehagen Sunde and Eric N. Waltenburg: Proactive and Powerful. Law Clerks and the Institutionalization of the Norwegian Supreme Court, Eleven International Publishing, The Hague 2020
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(nn) Offisielt nettsted
(se) Offisielt nettsted
(en) Offisielt nettsted
(en) Supreme Court of Norway – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Nyere høyesterettsavgjørelser hos Lovdata
Skannete voteringsprotokoller 1815-1864 på Digitalarkivet | | navn = Høyesteretts hus | 199,870 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ismael_Cortinas_(kommune) | 2023-02-04 | Ismael Cortinas (kommune) | ['Kategori:2010 i Uruguay', 'Kategori:33°S', 'Kategori:57°V', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Flores (departement)', 'Kategori:Kommuner etablert i 2010', 'Kategori:Kommuner i Uruguay', 'Kategori:Sider med kart'] | Ismael Cortinas er en kommune (spansk: municipio) i Flores-departementet i det sørlige Uruguay. Hovedstaden heter Ismael Cortinas.
| Ismael Cortinas er en kommune (spansk: municipio) i Flores-departementet i det sørlige Uruguay. Hovedstaden heter Ismael Cortinas.
== Historie ==
Ismael Cortinas ble grunnlagt i 15. mars 2010.
== Regjeringen ==
Ordføreren (alcalde) i kommunen er Luz Echande (2010-2015).
== Referanser == | | status = Kommune (municipio) | 199,871 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Cloaca_Maxima | 2023-02-04 | Cloaca Maxima | ['Kategori:Antikkens Roma', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Malaria', 'Kategori:Romersk arkitektur'] | Cloaca Maxima (også kalt Maxima Cloaca) – «hovedkloakken» – er et av verdens tidligste avløpssystemer. Den var hovedkloakken i Roma. Cloaca Maxima ble bygget av etruskerne på 5–600-tallet f.Kr.
| Cloaca Maxima (også kalt Maxima Cloaca) – «hovedkloakken» – er et av verdens tidligste avløpssystemer. Den var hovedkloakken i Roma. Cloaca Maxima ble bygget av etruskerne på 5–600-tallet f.Kr.
== Bygningen av Cloaca Maxima ==
Ifølge Livius var det Tarquinius Priscus' ingeniører som var dem som gjorde Forum Romanum mulig ved å drenere det myrlendte området. Først senere på 100-tallet ble hvelvingene i Cloaca Maxima bygget. Forum Romanum var sentrum for det offentlige og politiske livet i antikkens Roma.
Forum Romanum lå mellom Palatinhøyden, Kapitolhøyden, Esquilinhøyden og Quirinalhøyden. Cloaca Maxima gikk tvers gjennom Forum Romanum og drenerte området. Vannet ble ført ut i Tiberelven nær den gamle broen, Ponto Rotto.Også Plinius den eldre beskriver Cloaca Maxima i en av sine bøker (36. bok): «I det indre kjemper vannets forskjellige krefter, og likeved står det solide byggverket usvikelig imot; under branner slår nedstyrtende biter mot hvelvingene, bakken ristes av jordskjelv, og likefullt har byggverket gjennom nesten 700 år vist seg uforgjengelig».Cloaca Maxima var bygd som tønnehvelv, hvor høyden var 4,20 meter og bredden var 3,20 meter. Hvelvingene var bygget i 3 lag med tilhugne, kjegleformet tuffstein.Ellers var de fleste andre avløpsledninger i gatene utført som åpne steinsatte grøfter, som senere ble dekket med steinheller.
Kloakkene i Roma ble brukt til å ta opp avfall fra de første etasjene og fra de offentlige latrinene, som lå langs ledningsstrekkene. Det var også derfor at de rike foretrakk å bo i førsteetasjene, hvis de bodde i en insula. De fattigere folkene måtte oppsøke de offentlige latrinene, hvor de mot en mindre avgift til conductores foricarum, kunne bruke dem til deres behov. Vi finner så mange av disse conductores foricarum i regionskatalogene, at det tyder på at det var stor etterspørsel. Hvis de ikke hadde råd til denne avgiften, måtte de ta til takke med en gjødselshaug.
== Gudinnen Cloacina ==
Gudinnen Cloacina, som menes å ha forbinnelse til Venus, var den antatte guddommelige beskytter av Cloaca Maxima. Det var bygget et lite tempel til henne på Forum Romanum, muligens som takk for at hun var med til å skape Forum Romanum gjennom drenering.
== Betydningen av Cloaca Maxima ==
Da etruskerne bygget Cloaca Maxima og drenerte sumpene, må det ha skjedd en sideeffekt. Selv om de ikke selv kjente til sammenhengen mellom malaria og mygg, så reduserte de malariamyggenes levesteder ved å fjerne sumpområdene. Det må ha redusert malaria og andre mygg-spredte sykdommer betydelig. Malaria var en av de viktigste dødsårsakerne i Antikkens Roma.
== Litteratur ==
Calder, Ritchie (1970). Fra magi til medisin. Tiden. s. 33.
Perowne, Stewart (1986). Romersk mytologi. [Stabekk]: Den norske bokklubben. s. 21-23. ISBN 8252511147.
== Bilder av Cloaca Maxima ==
Bjøl, Erling (1918-) (1983). Romerriket. [Oslo]: Cappelen. s. 25. ISBN 8202049210.
Nordhagen, Per Jonas (1981). Henrik Ibsen i Roma: 1864-1868. [Oslo]: Cappelen. s. 20. ISBN 8202048230.
Undset, Ingvald (1925). Fra Akershus til Akropolis: erindringer fra arkæologiske studiereiser. Oslo: Aschehoug. s. 97.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Cloaca Maxima: article in Platner's Topographical Dictionary of Ancient Rome
«The Cloaca Maxima and the Monumental Manipulation of Water in Archaic Rome» (PDF), The Waters of Rome, av John N.N. Hopkins | Cloaca Maxima (også kalt Maxima Cloaca) – «hovedkloakken» – er et av verdens tidligste avløpssystemer. Den var hovedkloakken i Roma. | 199,872 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dolores_(kommune) | 2023-02-04 | Dolores (kommune) | ['Kategori:2010 i Uruguay', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Kommuner etablert i 2010', 'Kategori:Kommuner i Uruguay', 'Kategori:Soriano (departement)'] | Dolores er en kommune (spansk: municipio) i Soriano-departementet i det sørvestlige Uruguay. Hovedstaden heter Dolores.
| Dolores er en kommune (spansk: municipio) i Soriano-departementet i det sørvestlige Uruguay. Hovedstaden heter Dolores.
== Historie ==
Dolores ble grunnlagt i 15. mars 2010.
== Regjeringen ==
Ordføreren (alcalde) i kommunen er Javier Utermark (2010-2015).
== Referanser == | | status = Kommune (municipio) | 199,873 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Cardona_(kommune) | 2023-02-04 | Cardona (kommune) | ['Kategori:2010 i Uruguay', 'Kategori:33°S', 'Kategori:57°V', 'Kategori:Artikler hvor flaggbilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor våpenbilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Kommuner etablert i 2010', 'Kategori:Kommuner i Uruguay', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Soriano (departement)'] | Cardona er en kommune (spansk: municipio) i Soriano-departementet i det sørvestlige Uruguay. Hovedstaden heter Cardona.
| Cardona er en kommune (spansk: municipio) i Soriano-departementet i det sørvestlige Uruguay. Hovedstaden heter Cardona.
== Historie ==
Cardona ble grunnlagt i 15. mars 2010.
== Regjeringen ==
Ordføreren (alcalde) i kommunen er Rául Bertinat (2010-2015).
== Referanser == | | status = Kommune (municipio) | 199,874 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Samveldet_av_uavhengige_staters_kulturhovedstad | 2023-02-04 | Samveldet av uavhengige staters kulturhovedstad | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 2012', 'Kategori:Kulturhovedsteder (SUS)'] | Samveldet av uavhengige staters kulturhovedstad (russisk: Культурной столицей СНГ, engelsk: CIS Cultural Capital) er en status som blir tildelt av medlemsstatene i Samveldet av uavhengige stater (SUS) til en eller flere byer for en periode på ett år.
Avgjørelsen om å etablere en kulturhovedstad ble tatt av SUS' statsledere på et møte i Moskva den 20. desember 2011. Målet med utnevnelsene er å bygge og utbre de kulturelle relasjonene mellom medlemslandene, og Astana og Mary ble som et prøveprosjekt utpekt som de to første kulturhovedstedene for 2012.
| Samveldet av uavhengige staters kulturhovedstad (russisk: Культурной столицей СНГ, engelsk: CIS Cultural Capital) er en status som blir tildelt av medlemsstatene i Samveldet av uavhengige stater (SUS) til en eller flere byer for en periode på ett år.
Avgjørelsen om å etablere en kulturhovedstad ble tatt av SUS' statsledere på et møte i Moskva den 20. desember 2011. Målet med utnevnelsene er å bygge og utbre de kulturelle relasjonene mellom medlemslandene, og Astana og Mary ble som et prøveprosjekt utpekt som de to første kulturhovedstedene for 2012.
== Liste over kulturhovedsteder ==
== Se også ==
Europeisk kulturhovedstad
Den tyrkiske verdens kulturhovedstad
== Referanser == | Samveldet av uavhengige staters kulturhovedstad (russisk: Культурной столицей СНГ, engelsk: CIS Cultural Capital) er en status som blir tildelt av medlemsstatene i Samveldet av uavhengige stater (SUS) til en eller flere byer for en periode på ett år. | 199,875 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kongsberg | 2023-02-04 | Kongsberg | ['Kategori:59,6°N', 'Kategori:9°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde fra Wikidata også brukes utenfor infoboks', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kongsberg', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med kildemaler som bruker besøksdato og mangler URL', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Kongsberg (opprinnelig Konningsberg) er en bykommune og historisk bergstad i landskapet Buskerud i nåværende Viken fylke. Den ligger øverst i Lågendalen og nederst i Numedal. Den grenser i nord til Flesberg, i øst mot Øvre Eiker og Holmestrand, i sør mot Skien, Siljan og Larvik, og i vest mot Notodden og Midt-Telemark kommuner. Kongsberg har 27 013 innbyggere (pr. 1. januar 2016). Nabobyene er Rjukan, Notodden, Hokksund og Drammen.
Kongsberg ble etablert som industriby med utgangspunkt i sølvgruver som ble etablert i 1623; fra 1683 var Kongsberg en av to bergsteder i Norge (ved siden av Røros). Kongsberg ble innlemmet i Buskerud amt i 1760. Kongberg var Norges største bergverkssamfunn og landets eldste industriby, og var ved midten av 1700-tallet Norges nest største by. Tradisjonene fra Kongsberg Våpenfabrikk har gitt byen betydelige fagmiljøer innen produksjon av høyteknologivåpen, bildeler og utstyr til skipsfart, luftfart og olje- og gassindustrien. Kongsbergindustrien omsetter årlig for nær 40 milliarder NOK . De største selskapene er Kongsberg Gruppen (Kongsberg Defence & Aerospace og Kongsberg Maritime), FMC Technologies og Kongsberg Automotive.Numedalslågen deler byen i to. Vestsiden ('Vestsia') er den eldste og mest opprinnelige delen av bergverksstaden, med den unike barokk-kirken som et landemerke ragende over den øvrige bebyggelse. Østsiden (Nymoen) har et mer moderne sentrumspreg med handlegater, skoler, hoteller og buss- og jernbanestasjon.
Til tross for sin industri har Kongsberg store naturområder med skog og fjell. Mot sør ser man Skrimfjell, mot nord ligger Blefjell. Et alpinanlegg og velutbygget skiløypenett ligger rett ved bykjernen. Den historiske gruveåsen med Jonsknuten mot vest er et fredet kulturlandskap som med sin særegne natur og mange kulturminner fra bergverkstiden er et populært friluftsområde hele året.
| Kongsberg (opprinnelig Konningsberg) er en bykommune og historisk bergstad i landskapet Buskerud i nåværende Viken fylke. Den ligger øverst i Lågendalen og nederst i Numedal. Den grenser i nord til Flesberg, i øst mot Øvre Eiker og Holmestrand, i sør mot Skien, Siljan og Larvik, og i vest mot Notodden og Midt-Telemark kommuner. Kongsberg har 27 013 innbyggere (pr. 1. januar 2016). Nabobyene er Rjukan, Notodden, Hokksund og Drammen.
Kongsberg ble etablert som industriby med utgangspunkt i sølvgruver som ble etablert i 1623; fra 1683 var Kongsberg en av to bergsteder i Norge (ved siden av Røros). Kongsberg ble innlemmet i Buskerud amt i 1760. Kongberg var Norges største bergverkssamfunn og landets eldste industriby, og var ved midten av 1700-tallet Norges nest største by. Tradisjonene fra Kongsberg Våpenfabrikk har gitt byen betydelige fagmiljøer innen produksjon av høyteknologivåpen, bildeler og utstyr til skipsfart, luftfart og olje- og gassindustrien. Kongsbergindustrien omsetter årlig for nær 40 milliarder NOK . De største selskapene er Kongsberg Gruppen (Kongsberg Defence & Aerospace og Kongsberg Maritime), FMC Technologies og Kongsberg Automotive.Numedalslågen deler byen i to. Vestsiden ('Vestsia') er den eldste og mest opprinnelige delen av bergverksstaden, med den unike barokk-kirken som et landemerke ragende over den øvrige bebyggelse. Østsiden (Nymoen) har et mer moderne sentrumspreg med handlegater, skoler, hoteller og buss- og jernbanestasjon.
Til tross for sin industri har Kongsberg store naturområder med skog og fjell. Mot sør ser man Skrimfjell, mot nord ligger Blefjell. Et alpinanlegg og velutbygget skiløypenett ligger rett ved bykjernen. Den historiske gruveåsen med Jonsknuten mot vest er et fredet kulturlandskap som med sin særegne natur og mange kulturminner fra bergverkstiden er et populært friluftsområde hele året.
== Areal og befolkning ==
I 1964 ble Kongsberg, Øvre Sandsvær, Ytre Sandsvær, Jondalen i Flesberg og Øvre Jondalen i Gransherad slått sammen til den nye Kongsberg kommune. Kommunen har et areal på 792,0 km², og 1. april 2010 var det 24 738 innbyggere. De fleste innbyggerne bor i tilknytning til bykjernen, eller i de omkringliggende områdene Heistadmoen, Skollenborg, Saggrenda, Hvittingfoss og Passebekk.
Kongsberg er Norges 6. største innlandsby, det vil si uten kystlinje. Den er som innlandsby kun forbigått av Sarpsborg, Skien, Lillehammer, Hamar og Gjøvik hva gjelder folketall. De største boligområdene i Kongsberg er Gamlegrendåsen, Madsebakken/Hindtåsen og Raumyr. Tettstedet Kongsberg har 22 568 innbyggere og et areal på 13,73 km² per 1. januar 2022.
=== Gater og veier ===
Se utdypende artikkel Liste over Kongsbergs gater
== Historie ==
I vikingtiden lå stedet der byen Kongsberg senere ble grunnlagt helt i ytterkanten av Vestfold, et av fylkene som da utgjorde Viken (eller Vika). Fra middelalderen lå området i Akershus len, som fra 1600-tallet ble videreført som Akershus stiftamt frem til 1919. Kongsberg ble i 1760 innlemmet i Buskerud amt, et underamt til Akershus.
=== 1600-tallet ===
Kongsberg ble grunnlagt av kong Christian IV i 1624 etter at det var blitt funnet sølv der året før. Bergstaden Konningsberg og kongelig sølvverk ble anlagt året etter. Den offisielle historien vil ha det til at det var gjeterbarna Jacob Grosvold og Helga Værp som oppdaget sølvet en sommerdag i 1623. Senere forskning har funnet indikasjoner på at det også før dette var lokal kjennskap til eksistensen av edle metaller i traktene.Til Kongsberg Sølvverk hentet Christian IV tyskere fra sølvgruvene i Sachsen og Harz. I tillegg kom det tyskere fra andre gruver i Norge. Tyskerne kom for å bistå med essensiell kunnskap om gruvedrift, og dette var spesielt viktig i oppstartfasen for bergstaden Kongsberg. Før 1623 var området der byen nå ligger utmark for gårder i storbygda Sandsvær.
Fire år etter grunnleggelsen av Sølvverket var de fleste av de 150 arbeiderne og funksjonærene ennå tyskere. Nordmenn fikk gradvis innpass i arbeidsstokken, og ble ansatt som arbeidsledere (stigere). I 1636 arbeidet 137 tyskere og 160 nordmenn ved verket, i 1648 150 tyskere og 240 nordmenn. Gruvene skiftet eiere de første årene, i andre halvdel av 1600-tallet drev for eksempel hertugdømmet Kurland i dagens Latvia gruver på Kongsberg og Eidsvoll. Det var under denne perioden Kongsberg fikk kallenavnet "Koenig" av de tyske arbeiderne.I 1683 ble Sølvverket statens eiendom for godt. Rask utbygging gjorde at antallet arbeidere mot slutten av 1600-tallet steg betraktelig. Andelen nordmenn i arbeidsstokken økte, men funksjonærstillingene fortsatte lenge å være tyskdominerte. Kongsberg ble nærmest et lite stykke Tyskland i Norge: Gruvene fikk tyske navn, gudstjenesten var først kun på tysk, senere både på tysk og på dansk. På Kongsberg rettet man seg dessuten etter den tyske bergrettsordningen. Juridisk innebar dette at byen ble styrt etter forordninger som delvis fristilte bergverkssamfunnet fra landets øvrige lovgivning. Tyskerne brakte med seg en egen bergmannsdrakt og en sosial ordning (Knappschaft) med bl.a. gratis legehjelp, pensjonsordninger, sykelønn for arbeiderne og lørdagsfri. Kongsbergs særegne løkkejordbruk var trolig også inspirert fra Tyskland. Det ga status å være ikke-norsk. Michael Heltzen, Sølvverkets første norske direktør (Oberberghauptmann) ledet verket i dets storhetstid. Han hadde opprinnelig et norsk navn, men da han som ung dro på dannelsesreise til tyske bergverk, forandret han sitt egentlige navn Mikkel Hellesen til Michael Heltzen.
Inntektene fra Sølvverket gav verdifulle tilskudd til den slunkne danske statskassen. Det er blitt hevdet at Danmark-Norge i vesentlig grad finansierte de stadige krigene mot Sverige med sølv fra Kongsberg. Det edle metallet ble dessuten stadig viktigere i den dansk-norske statens valutaproduksjon. For å komme nærmere råvarekilden ble derfor Den Kongelige Mynt i 1686 flyttet fra Akershus til Kongsberg.
=== 1700-tallet ===
Under den store nordiske krig var byen i 1716 et hovedmål for Karl XIIs felttog som ble stanset ved Gjellebekk skanse på Lierskogen og ved Norderhov på Ringerike.
Kongsberg var med 8.086 innbyggere ved Folketellingen 1769 Norges nest største by etter Bergen, og arbeiderne utgjorde rundt 90 % av byens befolkning. I 1770 sysselsatte Sølvverket 4.200 mann. Kongsberg var i denne perioden et tydelig sosialt hierarki, der majoriteten bestod av arbeidere ved Sølvverket, organisert i et strengt rangsystem basert på ulike yrkestitler og ansvarsmengde tilknyttet gruvedriften. I tillegg omfattet bergverksamfunnet også den lokale bondestand, håndverkere og en mer eksklusiv krets med borgerskap og den dansk-norske statens embetsmenn. Formet etter Christian IVs ordre om kvartalform fikk bysentrumet sin konsentrasjon på vestsiden av Numedalslågen. Her lå arbeiderboliger, staselige patrisierhus, smelteverk og Den Kongelige Mynt. En latinskole ble opprettet i 1719, og i 1757 ble Bergseminaret etablert, Norges første høyere utdanningsinstitusjon.
Ned- og oppgangstider i Sølvverket gjorde at innbyggertallet svingte tilsvarende gjennom årene. 1750-årene og 1760-årene var de virkelig gode årene. Den vakre Kongsberg kirke, innviet 1761, vitner om den velstand og fremtidstro som preget byen i denne tiden. Dens størrelse, byggkvalitet og rike utsmykninger viser at den var beregnet på en kommende storby.
Imidlertid var kirkegården helt utilstrekkelig i forhold til byens innbyggertall. Den danskfødte legen Hans Rosted (1761–1816), som var virksom som bergmedicus (bergverkslege) på Kongsberg i tiårsperioden 1792-1802, skrev: «Der var sammenpakket så mange Liig, at de døde, som skulde jordes, undertiden næppe kom halvanden alen dybt i jorden.» Kirkens nabolag var derfor sterkt plaget av likstank på varme sommerdager.Berglegen Rosted så en nød og elendighet blant arbeiderne som rystet ham, og som han beskrev i Forsøg til en medicinsk topographie over bergstaden Kongsberg, utgitt i København i 1814. Kongsbergs større og konkurransen med andre byer drev prisene på matvarer i været, selv om byens øvighet hadde satt makspriser som ikke måtte overskrides. Markeder og torgdager skulle sikre rimelige vareleveranser, men de fleste arbeiderne opparbeidet likevel gjeld hos leverandørene. Kostholdet var ensidig og dårlig. Mot slutten av 1700-tallet ble poteter og sild vanlig, men ennå var melmat og vassvelling det det ble spist mest av. Kjøtt var sjeldent, fisk enda sjeldnere. Om vinteren kom det iblant en slede med torsk fanget i fjorden. Berglegen nevner skjørbuk, diaré, forstoppelse og parasitter som de vanligste sykdommene ved siden av «brystsvakhet» og yrkesskader. Rosted skrev at bergverksarbeideren mer lignet «en vandrende skygge enn et menneske». Barna var bleke og gustne, med oppblåste mager.1600-tallets selvforsyning var ikke lenger mulig. De små inngjerdede løkkene der bergmannsfamiliene hadde avlet litt korn og nok høy til en ku som skaffet frisk melk, var solgt eller pantsatt til leverandørene for å gjøre opp gjeld. Byens borgerskap satt på det meste av jorden og satte opp sommerhus på løkkene. Slik kunne de unnslippe den usunne byluften i sommervarmen. Røyk hang over byen når ertsen ble røstet. Røstingen skjedde i åpne ovner med malm og trekull lagt lagvis over veden nederst. Slik drev man svovelen ut av malmen. Den svovelholdige røyken herdet tømmeret og gjorde husene holdbare, men var plagsom for folk med luftveissykdommer. Arbeiderfamiliene trykket seg sammen i ettroms boliger der våte klær ble tørket foran ovnen, med utlufting kun gjennom døren. Dysenteri og tyfoidfeber tok livet av mange, siden arbeiderne alt var så svekket av underernæring og usunne boligforhold. Hans Rosted bebreidet kvinnene for urensligheten og vanstellet han så i hjemmene. Ettersom løkkejordbruket var borte, hadde de ikke annet å ta seg til enn matlaging, klesvask og barnepass, og Rosted opplevde å komme inn i en tømmerstue og se tre koner sitte rundt bordet, opptatt med et kortspill de knapt så opp fra. Ofte tok de med seg barna som tilskuere ved vielser og begravelser. Men guttebarna ble tidlig satt i arbeid. Nedre grense for sysselsetting i gruvene var 12 år; men en kunne se 8-9-åringer opptatt med «ertsskjeiding» (utskillelse av erts fra bergmasse) og i pukkverkene. Barnas lønn kom vel med i de fattige hjemmene, og en 12-åring tjente 1,75 riksdaler i måneden og steg årlig i lønn til han som 17-åring tjente 3,5 riksdaler. Tidlige ekteskap var dermed vanligere på Kongsberg enn i bygdene. Hans Rosted påpekte på de triste konsekvensene av unge mødre: Svakelige barn og store barneflokker. Kongsberg ble en lukket verden der arbeidet gikk i arv fra far til sønn, og få søkte seg ut.
=== Barnedødelighet og sultkatastrofen i 1773 ===
I 1770 kostet en tønne rug knapt 3 riksdaler på Kongsberg, men året etter sviktet avlingene i Norden, og rugprisen doblet seg i 1772/73. Men på Kongsberg stod lønningene stille, og ble i en periode bare delvis utbetalt. Sultedøden ble en reell trussel for befolkningen, og i 1772 steg antallet døde i byen til 400. I 1773 toppet det seg med 768, dvs. at hver tiende innbygger i Kongsberg omkom. Samtidig falt fødselstallet voldsomt. I april 1773 steg antallet begravelser fra rundt 40 i et normalår til 100, og denne overdødeligheten holdt seg til august 1773, da det nærmet seg normalen igjen. Kirkebøkene meldte om en koppeepidemi fra mai 1773 og ut året. 84 omkom, derav 77 yngre enn fem år. I 1767/77 døde hver tredje baby på Kongsberg i sitt første leveår. Men i 1773 døde mer enn halvparten i sitt første leveår. Selv internasjonalt teller Kongsberg blant de med den aller høyeste barnedødeligheten på 1700-tallet. I 1773 står det «meget fattig» ved siden av navnet til svært mange av de døde. Krisen sammenfaller med månedene da fjorårets matforsyninger slapp opp før ny innhøstning, i mindre grad med koppeepidemien. Det er snakk om en sultkatastrofe. Sølvverket fikk igjennom at begravelser bare fikk foregå om lørdagen, for å redusere arbeidsfraværet. Berglegen Hans Rosted forklarte: «Naar der hos fattige Folk døe Børn eller halv-voxne, søge Forældrene, for at spare Begravelsesomkostninger, at faa eet eller to af disse lagt i Kisten hos et andet Liig. På denne måde jordes undertiden 2-3 Liig i en og samme Kiste.» Rosted deltok ved en slik tredobbel gravferd. Presten utførte da jordpåkastelsen tre ganger etter hverandre fordi det lå tre døde i kisten.
=== 1800-tallet og fremover ===
Men tidene endret seg. I 1802 fikk byen fulle kjøpstadsrettigheter. Begynnelsen av 1800-tallet ble likevel spesielt vanskelig for Kongsberg. Sølvverkets fallende produksjon og stigende driftsunderskudd, kombinert med Danmark-Norges alvorlige økonomiske og politiske problemer, gjorde situasjonen prekær. I 1805 ble verket nedlagt og mesteparten av gruvedriften innstilt. Krisen forverret seg ytterligere ved den store bybrannen i 1810. Det ble stor nød, og folketallet falt drastisk.
I 1814 ble Kongsberg Våpenfabrikk grunnlagt for å bøte på arbeidsløsheten og gjøre den nyetablerte norske staten selvforsynt med våpen. I 1816 ble gruvedriften gjenopptatt. I tiårene som fulgte, fant man uventet store sølvforekomster i det såkalte Overberget. I 1830-årene finansierte inntektene fra Kongsbergs gruvedrift om lag 10 % av Norges statsbudsjett. Produksjonen nådde en topp med 10-12 tonn sølv pr år, men utover på 1900-tallet bar det nedover med lønnsomheten. Da Sølvverket ble endelig nedlagt i 1958, var totalt 1.350 tonn rent sølv hentet ut.1. januar 1964 ble Kongsberg bykommune, Øvre og Ytre Sandsvær herredskommuner, samt enkelte andre arealer, slått sammen til én bykommune.[2],[3]
Etter andre verdenskrig utviklet Kongsberg Våpenfabrikk (KV) seg til å bli et internasjonalt industrikonsern. I tillegg til våpenproduksjonen utviklet og leverte KV datasystemer, gassturbiner, utstyr til oljeindustrien, navigasjonsutstyr, samt fly- og bildeler. På midten av 1980-tallet opplevde selskapet en dramatisk finansiell krise og var i teknisk forstand konkurs. Samtidig ble det anklaget for brudd på CoCom-reglene ved salg av sensitiv teknologi til Østblokken. I 1987 ble fabrikken som en konsekvens delt opp og dels solgt til private investorer, dels omorganisert under statlig eierskap. I dag lever store deler av virksomheten videre, og utgjør en sentral høyteknologisk industriklynge i Norge. Kongsberg Gruppen og Kongsberg Automotive er børsnoterte selskap.
Den 13. oktober 2021 fant massedrapet på Kongsberg sted, da Espen Andersen Bråthen drepte fem mennesker og skadet tre andre, med stikkvåpen og pil og bue.
== Næring ==
Næringslivet på Kongsberg var opprinnelig basert på sølvgruvedrift. I dag er det ennå sølv i fjellene rundt Kongsberg, men metallprisene på verdensmarkedet og det norske kostnadsnivået har ikke gjort forekomstene drivverdige så langt. Gruveåsen har dessuten status som fredet kulturminne. I 2011/12 ble det imidlertid meldt om ny interesse for gamle felt som ligger mot Flesberg. Våren 2013 viste nye prøver at berget ennå kan inneholde betydelige sølvmengder. Kongsberg har også andre verdifulle mineraler. Berget inneholder bl.a. kobberkis, kobolt og blyglans. Det har nylig vært på tale å starte opp igjen utvinning av flusspat.
Etter at sølvgruvedriften ble lagt ned, har annen industri tatt over. Den mest kjente er KV (Kongsberg våpenfabrikk) som etterhvert utviklet seg til Kongsberggruppen og KDA (Kongsberg Defence and Aerospace). Kongsberggruppen består av flere store, internasjonale bedrifter, inkludert KDA. Blant det som lages og/eller utvikles på Kongsberg, kan nevnes raketteknologi, avanserte smartmissiler som NSM, NASAMS2 og Penguin, våpensystemer som CROWS, deler til F-35 (JSF), robotteknologi, jetmotorproduksjon, bildeler og offshore-teknologi (FMC Technologies). Byen omtaler ofte seg selv som teknologibyen Kongsberg.
== Politikk ==
=== Kommunestyrevalget 2019 ===
=== Kommunestyrevalget 2015 ===
=== Ordførere ===
Se utdypende artikkel, Liste over ordførere i Kongsberg
== Samfunn ==
=== Kongsberg Brann- og Redningstjeneste ===
Kongsberg Brann- og Redningstjeneste drives av kommunen og har to aktive brannstasjoner, Kongsberg brannstasjon og Hvittingfoss brannstasjon.
== Severdigheter ==
Museer
Norsk Bergverksmuseum
Kongsberg Sølvverk
Lågdalsmuseet
Vassdragsmuseet Labro
Kongsberg Kirke
Kronene i Håvet
== Kultur ==
Byen er kjent for sine skitradisjoner, teknologibedrifter og den internasjonale Kongsberg Jazzfestival, som har blitt arrangert hvert år siden 1964. To nye festivaler har også blitt startet på Kongsberg på 2000-tallet: Glogerfestspillene (fra 2001) og Kongsberg Krim (fra 2004). Musikkhuset EnergiMølla er Kongsbergs musikk- og kulturscene. Her arrangerer flere av byens kulturforeninger forestillinger året rundt.
Kongsbergmarken har vært en sentral kulturbegivenhet i byens liv siden 1633. Her har norske folkemusikere møtt hverandre jevnlig siden 1700-tallet.
Etter en årelang prosess med tildels opphetet diskusjon blant kommunens innbyggere og politikere, stod «Krona» ferdig i 2015. Dette er Kongsbergs Kunnskaps- og Kultursenter (KKP).
== Idrett ==
Utøvere fra Kongsberg har i lang tid utmerket seg innen vinteridretter som skihopp, skiskyting og snowboard. Eksempler på kjente vintersportutøvere fra distriktet er Birger Ruud, Sigmund Ruud, Asbjørn Ruud, Daniel-André Tande, Silje Norendal, Stian Sivertzen og Erlend Bjøntegaard.
Kongsberg har også Norges beste eliteserielag i basketball, Kongsberg Miners, som har vunnet to seriegull og to NM-gull i BLNO de siste årene.
Det er også et stort motorsportmiljø på Basserudåsen Motorsenter, som ligger på veg mot Kongsberg fra Drammen før man kjører ned mot byen. Der er det blant annet anlegg for bilcross, motocross, gokart, supermotard og speedway. Det er NMK Kongsberg som driver senteret.Kongsberg Idrettsforening (KIF) satser også på cheerleading som konkurranseidrett, og har oppnådd gode resultater både som lag og med individuelle utøvere. Blant annet tok et av lagene fra KIF sølvmedalje i EM i cheerleading i 2017. KIF har også kvalifisert seg til VM i cheerdance.
== Tusenårssted ==
Kommunens tusenårssted er Kirketorget, som ligger sentralt på Vestsida. Torget ble opprustet og «reåpnet» i 2003 og er idag kommunal storstue.
== Verneområder ==
Verneområder i Kongsberg kommune (alfabetisk):
Barmen naturreservat, opprettet 2. september 2005, 15 567 da
Eikermoen naturminne, opprettet 29. januar 1951, punktobjekt
Finnvolldalen naturreservat, opprettet 24. april 1992, 1 958 da
Haugene naturreservat, opprettet 24. april 1992, 534 da
Kolknuten naturreservat, opprettet 22. desember 2006, 6 586 da
Krona naturreservat, opprettet 24. april 1992, 21 da
Muggerudkleiva naturminne, opprettet 15. januar 1988, 8 da
Mysutjernene naturreservat, opprettet 24. april 1992, 97 da
Rosstjern naturreservat, opprettet 24. april 1992, 34 da
Rønningsfossene naturreservat, opprettet 15. januar 1988, 48 da
Sandågjelet naturreservat, opprettet 24. april 1992, 28 da
Sandågrotta naturreservat, opprettet 24. april 1992, 25 da
Skrimfjella landskapsvernområde, opprettet 8. november 2002, 32 1557 da
Skrim og Sahueradfjella naturreservat, opprettet 19. desember 2008, 123643 da
Sondalsfjell naturreservat, opprettet 9. juli 1993, 14 163 da
Ullebergåsen naturreservat, opprettet 24. april 1992, 1 113 da
== Undervisning ==
Kongsberg har 11 barneskoler (hvorav en er privat og en er barne- og ungdomsskole), tre ungdomsskoler samt videregående skole og Universitet.
Se her for oversikt over skolene i Kongsberg.
=== Videregående skoler ===
Alle de fire videregående skolene i Kongsberg er slått sammen til en.Se utdypende artikkel om Kongsberg videregående skole
=== Høyere utdanning ===
Bergseminaret på Kongsberg, som ble opprettet 19. september 1757, regnes som Norges første høyskole. Det var også Europas første undervisningsanstalt for høyere utdanning innen bergvitenskap.
Universitetet i Sørøst-Norge har ett av sine åtte campuser i byen. I tillegg til teknologi/ingeniørfag og økonomi- og ledelsefag, tilbys her landets eneste utdanning innen optometri.
== Forsvaret ==
Forsvaret opprettholder aktivitet på Heistadmoen, men aktiviteten har blitt trappet kraftig ned de siste årene.
== Kjente personer fra Kongsberg ==
Se utdypende artikkel kjente personer fra KongsbergChristian Sinding (1856–1941), komponist
Erik Brofoss (1908–1979), statsråd og sentralbanksjef
Birger Ruud (1911–1998), skihopper
Per Theodor Haugen (1931–2018), skuespiller
Anne Marie Ottersen (1945–), skuespiller
Roar Flaathen (1950–), LO-leder
Morten Harket (1959–), sanger og låtskriver
Daniel-André Tande (1994–), skihopper
== Vennskapsbyer ==
Køge
Kristianstad
Esbo
Skagafjörður
Gouda
Red Wing
Chitose
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Kongsberg – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Kongsberg – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Kongsberg i Store norske leksikon
(no) Kongsberg på NLIs Lokalhistoriewiki.
(no) Tall om Kongsberg (SSB)
(no) Portal for Kongsbergs innbyggere og innpendlere
(no) Historiske bilder av byen
(no) Laagendalsposten, lokalavis
(no) Kultur i Kongsberg kommune på kart fra Kulturnett.no
(no) nasjonalbibliotekets historiske fotografier fra Kongsberg ca. 1880-1948
(no) Historiske arkiver etter nåværende Kongsberg kommune (1964-) på Arkivportalen
(no) Historiske arkiver etter tidligere Kongsberg kommune (1837-1963) på Arkivportalen
(no) Historiske arkiver etter tidligere Ytre Sandsvær kommune (1837-1963) på Arkivportalen
(no) Historiske arkiver etter tidligere Øvre Sandsvær kommune (1908-1963) på Arkivportalen | Krona er Kongsbergs Kunnskaps- og kulturpark var ferdig bygd i juli 2015. | 199,876 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tertium_quid | 2023-02-04 | Tertium quid | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Latinske ord og uttrykk'] | Tertium quid sikter til et uidentifisert tredje element som er i kombinasjon med to kjente. Uttrykket er kjent særlig fra alkymien. Det er latin for «tredje [ting]», som igjen kommer fra gresk tríton ti (τρίτον τι).Det greske uttrykket ble benyttet av Platon (360 f.Kr.), og av Irenæus (c. 196 e.Kr.).Det eldste latinske eksempel er fra Tertullian (c. 220), som benyttet uttrykket for å beskrive en blandet substans med sammensatte egenskaper som for eksempel elektrum, - dette er en noe annerledes forståelse enn den som brukes i moderne tid.
| Tertium quid sikter til et uidentifisert tredje element som er i kombinasjon med to kjente. Uttrykket er kjent særlig fra alkymien. Det er latin for «tredje [ting]», som igjen kommer fra gresk tríton ti (τρίτον τι).Det greske uttrykket ble benyttet av Platon (360 f.Kr.), og av Irenæus (c. 196 e.Kr.).Det eldste latinske eksempel er fra Tertullian (c. 220), som benyttet uttrykket for å beskrive en blandet substans med sammensatte egenskaper som for eksempel elektrum, - dette er en noe annerledes forståelse enn den som brukes i moderne tid.
== Referanser == | Tertium quid sikter til et uidentifisert tredje element som er i kombinasjon med to kjente."Tertium quid", Online Etymological Dictionary Uttrykket er kjent særlig fra alkymien. | 199,877 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Opus_incertum | 2023-02-04 | Opus incertum | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Romersk arkitektur'] | Opus incertum (Latin: usikker arbeid) var en romersk konstruksjonsteknikk - en dekorativ murtype, som besto av små stein av ulik størrelse formet som kjegler, som ble satt med spissen inn i muren.
| Opus incertum (Latin: usikker arbeid) var en romersk konstruksjonsteknikk - en dekorativ murtype, som besto av små stein av ulik størrelse formet som kjegler, som ble satt med spissen inn i muren.
== Referanser == | Opus incertum (Latin: usikker arbeid) var en romersk konstruksjonsteknikk - en dekorativ murtype, som besto av små stein av ulik størrelse formet som kjegler, som ble satt med spissen inn i muren. | 199,878 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fredrik_Vogt | 2023-02-04 | Fredrik Vogt | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 26. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1970', 'Kategori:Fødsler 23. desember', 'Kategori:Fødsler i 1892', 'Kategori:Kommandører av St. Olavs Orden', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nordmenn fra andre verdenskrig', 'Kategori:Nordstjerneordenen', 'Kategori:Norske embets- og tjenestemenn', 'Kategori:Norske ingeniører', 'Kategori:Norske professorer i teknologiske fag', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Personer fra svensketrafikken 1940–1945', 'Kategori:Professorer ved NTH', 'Kategori:Rektorer ved NTH', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Utmerkede artikler'] | Fredrik Vogt (født 23. desember 1892 i Kristiania, død 26. januar 1970 i Oslo) var en norsk ingeniør og professor. Han var rektor ved Norges Tekniske Høgskole (NTH) og generaldirektør i Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen.
Han ble opptatt ved NTH i 1910 og tilhørte dermed det første kullet av studenter. Etter noen år i arbeidslivet tok han doktorgrad med en avhandling om svingekamre, en viktig komponent i vannveien i vannkraftverker. I 1930 ble han professor i mekanikk ved NTH. Vogt ble valgt til rektor i 1936 og hadde denne stillingen til han ble presset til å forlate NTH av den tyske okkupasjonsmakten i 1941. På grunn av sin deltagelse i motstandsbevegelsen forlot han Norge i 1943, og kom seg over til London via Sverige. I London var han tilknyttet London-regjeringen (den norske eksilregjeringen) og engasjerte seg i arbeid for Industrikomiteen med planlegging av kraftforsyning og industrireisning etter krigen.
Vogt fortsatte som rektor etter andre verdenskrig til han i 1947 ble utnevnt til generaldirektør i NVE etter at industriminister Lars Evensen hadde håndplukket ham. Her var han en sentral strateg i oppbyggingen av elektrisitetsforsyning for kraftkrevende industri og alminnelig forbruk.
Vogt hadde stor arbeidskapasitet, i tillegg hadde han gode evner til å kombinere detaljkunnskap som forsker, praktisk innsikt som ingeniør, og administrasjon som leder. Han hadde et stort kontaktnett som var viktig for strategisk planlegging. Han var regnet som en av de fremste fagpersoner innenfor vannkraftutbygging i Norge, noe som førte til at han også fikk stillinger i internasjonale organer.
| Fredrik Vogt (født 23. desember 1892 i Kristiania, død 26. januar 1970 i Oslo) var en norsk ingeniør og professor. Han var rektor ved Norges Tekniske Høgskole (NTH) og generaldirektør i Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen.
Han ble opptatt ved NTH i 1910 og tilhørte dermed det første kullet av studenter. Etter noen år i arbeidslivet tok han doktorgrad med en avhandling om svingekamre, en viktig komponent i vannveien i vannkraftverker. I 1930 ble han professor i mekanikk ved NTH. Vogt ble valgt til rektor i 1936 og hadde denne stillingen til han ble presset til å forlate NTH av den tyske okkupasjonsmakten i 1941. På grunn av sin deltagelse i motstandsbevegelsen forlot han Norge i 1943, og kom seg over til London via Sverige. I London var han tilknyttet London-regjeringen (den norske eksilregjeringen) og engasjerte seg i arbeid for Industrikomiteen med planlegging av kraftforsyning og industrireisning etter krigen.
Vogt fortsatte som rektor etter andre verdenskrig til han i 1947 ble utnevnt til generaldirektør i NVE etter at industriminister Lars Evensen hadde håndplukket ham. Her var han en sentral strateg i oppbyggingen av elektrisitetsforsyning for kraftkrevende industri og alminnelig forbruk.
Vogt hadde stor arbeidskapasitet, i tillegg hadde han gode evner til å kombinere detaljkunnskap som forsker, praktisk innsikt som ingeniør, og administrasjon som leder. Han hadde et stort kontaktnett som var viktig for strategisk planlegging. Han var regnet som en av de fremste fagpersoner innenfor vannkraftutbygging i Norge, noe som førte til at han også fikk stillinger i internasjonale organer.
== Bakgrunn og utdannelse ==
Fredrik Vogt tilhørte slekten Vogt som innvandret fra Danmark på siste halvdel av 1600-tallet. Han var sønn av professor Johan Herman Lie Vogt og Martha Johanne Abigael Kinck. Den 4. juli 1916 ble han gift med Signe Fjalstad, født den 17. februar 1891 og datter av sogneprest i Stavanger John Fjalstad og Joraand Sitje. Vogts far ble utnevnt til professor i metallurgi og teknologi ved Universitetet i Oslo i 1886. Betingelsen for denne utnevnelsen var at han ved en eventuell opprettelse av en teknisk høyskole måtte være villig til å flytte over til denne, og i 1912 ble han professor ved NTH.Vogt vokste opp i Kristiania (dagens Oslo) og tok examen artium i 1910. Som 18-åring ble han opptatt ved NTH Trondheim som da var nyopprettet. Han tok eksamen med innstilling i 1914. I studietiden i Trondheim var Vogt styremedlem og formann i den lokale avdeling av Norske studenters kristelig avholdsforening. Etter noen år i arbeidslivet tok han den første doktorgrad (dr. technicae) ved NTH i 1924. Manus til doktoravhandlingen gikk tapt da huset han bodde i brant ned. Han måtte skrive avhandlingen på nytt, imidlertid sa han selv at han mer fornøyd med «sin andre doktorgrad».Vogt hadde en bror, Johan Vogt, som var professor i samfunnsøkonom, og en annen bror, Jørgen Vogt, som var politiker og journalist. Jørgen Vogt var internert fra 1941 og resten av andre verdenskrig. Også Johan Vogt var internert en kortere periode. Broren Thorolf Vogt etterfulgte faren som professor i geologi ved NTH. Deres svoger var Martin Linge som blant annet ledet Kompani Linge.Vogt tok seg over til England i januar 1943 hvor han var tilknyttet London-regjeringen. Han utførte utredninger for regjeringen og forskningsarbeid ved Royal Aircraft Establishment i Farnborough.
== Arbeid og virke ==
Vogt begynte i arbeidslivet da de første store vannkraftutbyggingene ble gjennomførte i Norge tidlig på 1900-tallet, som Vemork kraftverk og Sauda. I begynnelsen av 1920-årene ble han interessert i mer vitenskapelig arbeid på NTH, hvor han avla en doktorgrad med relasjon til en spesiell problemstilling i vannkraftverk. Deretter fulgte forskerstillinger, og i 1931 ble han professor i mekanikk. Senere ble han også rektor ved NTH. I 1947 ble han utnevnt til generaldirektør i Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen (NVE). Han ble deretter en ledende strateg for kraftutbygging og industrireisning i Norge etter andre verdenskrig.
=== Tidlig yrkesliv ===
Vogt forente i sjelden grad kombinasjonen av praktisk ingeniør – videnskapsmann – administrator, en kombinasjon som også satte sitt sterke preg på hans undervisning. Han forente en skapende fantasi med en enestående arbeidskraft og må betegnes som en av de mest fremragende ingeniører Norge har fostret.
Etter eksamen ved NTH arbeidet Vogt noen år med vannkraftutbygging. I årene 1914–1915 arbeidet han i Ingeniør Kincks Vannbygningskontor, i 1915–1916 ved A/S Saudefaldene og i 1916–1918 igjen hos Ingeniør Kinck (Johan Jørgen Kinck var hans onkel). I Sauda var han med på byggingen av den første kraftstasjonen der. Etter dette arbeidet han i Tromsø Elektrisitetsverk fra 1918 til 1922 der han planla og ledet byggingen av Skarsfjord kraftverk og utvidelse av Simavik kraftverk.
=== Forskning ===
Vogt var en kort tid i 1916 tilknyttet NTH som vitenskapelig assistent i «vandbyggning» for professor Olav Heggstad, og i 1922 begynte hans vitenskapelige karriere som assistent i mekanikk.I 1924 avla Vogt doktorgraden ved NTH med en avhandling som hadde tittelen Berechnung und Konstruktion des Wasserschlosses, som på norsk blir Beregning og konstruksjon av svingekamre. Svingekamre er en viktig komponent i et vannkraftverk. Det er et vannfylt kammer (tank med forbindelse mot friluft) plassert mellom den horisontale tilløpstunnelen fra inntaksdammen og starten på selve trykksjakten (eller rørene) ned til kraftstasjonen. Hensikten med svingekammeret er som navnet sier å ta opp svingninger i vannmassene ved endringer av vannturbinens pådrag. Dette for å forhindre store trykksvingninger til turbinen, som igjen leder til elektriske pendlinger i kraftnettet.
Vogt stilte opp fem alternative løsninger. I doktorgraden ga han en generell analyse av alternativene og sammenfattet dem i beregnings- og konstruksjonregler. Analysen dreide seg om strømningsteoretiske forhold der vannhastighet, friksjon, tverrsnitt, belastningsendringer og turbinregulering spilte inn. Problemstillingen og løsningen på denne ville kunne gi store besparelser fordi svingekamre svært ofte er innsprengt i fjell. O mindre volum utsprengt fjell ble en del av løsningen for et optimalt fungerende svingekammer ville dette være økonomisk gunstig. Vogt fant løsninger på denne optimaliseringen og hans doktorgrad ble oversatt til tysk og utgitt som bok i Tyskland.
Fra 1924 til 1927 var han vikar for professoratet i mekanikk, og fikk tittelen høiskolestipendiat for studieåret 1927/1928. Han fikk permisjon fra NTH for å ta et studieopphold i USA hvor han vesentlig arbeidet ved U.S. Bureau of Reclamation i Colorado. Her ledet han et forskningsprosjekt for å finne sammenhengen mellom modellforsøk og beregninger for hvelvdemninger. Dette skjedde ved å gjøre målinger på en nedskalert demning i et laboratorium. Med arbeidet fikk en større forståelse av spenningsfordelingen i denne typer konstruksjoner. Resultatene fra prosjektet fikk betydning for konstruksjonen av Boulder dam i Coloradoelven som til da var verdens høyeste dam. Vogt publiserte en del av sine resultater i en avhandling med tittel: Über die Berechnung der Fundamentdeformation.Da han vendte tilbake til NTH fikk han et dosentur i bygningsstatikk for studieåret 1929/1930. Den 1. januar 1930 ble han utnevnt til dosent, men han hadde få utsikter til noe professorat da han fikk denne vitenskapelig stillingen. Bare to professorstillinger ville vært relevante, nemlig i vassbygging og i mekanikk. Disse professoratene hadde henholdsvis Olav Heggstad som var 53 år og Hans Henrik Rode som var 45 år. Omstendighetene førte til at Rode døde i en ulykke, dermed måtte en se seg om etter en ny kandidat, og Vogt kom i søkelyset.
=== Professor i mekanikk ===
Den 1. april 1931 ble Vogt professor i mekanikk ved NTH etter Rodes dødsfall. Vogt var den eneste professor i mekanikk ved NTH og skulle derfor undervise alle avdelinger i temaene statikk, fasthetslære og hydromekanikk. Dette krevde stor arbeidsinnsats av professoren som hadde stillingen. Han var professor i bare fem år før han ble valgt til rektor.
=== Rektor ved NTH ===
For den som betrakter sine studier avsluttet med eksamen, er Norges Tekniske Høgskole like så litt som andre høyskoler noen tilfredsstillende undervisningsanstalt. For dem som betrakter studiene ved Høyskolen som en innledning til det en senere skal lære som praktiserende ingeniør, viser erfaringene at vår Høyskole gir et godt grunnlag. Våre gutter har vist seg å være i høy grad konkurransedyktige hele verden over, og litt av dette kan de sikkert også takke Høyskolen for.
Fra 1. juni 1936 ble Vogt valgt til rektor ved NTH og senere ble han gjenvalgt for perioden 1940 til 1943. Fra den 8. oktober 1941 fikk han innvilget søknad om tjenestefri, men den 25. mai 1944 ble han avskjediget av ministerpresident Vidkun Quisling.Da Vogt ble valgt til rektor ved NTH var institusjonen 25 år gammel. Første halvdel av NTHs eksistens hadde vært viet oppbygging, siste halvdel hadde derimot vært en stagnasjonsperiode. I mellomkrigstiden hadde mange ressurssterke ungdommer reist til USA, men på slutten av 1930-årene var det tendenser til økonomisk oppgang og færre som reiste ut. Vogt ønsket som rektor å arbeide for en utvidelse av høyskolen, som nå ikke lenger hadde kapasitet til å ta imot antallet søkere. I 1937 var det 446 søkere til 160 studieplasser. Opinionen og politikerne støttet etter hvert tanken om en utvidelse, blant annet skrev Arbeiderbladet den 5. november 1938 en artikkel med denne overskriften: «Norges Tekniske Høyskole må reises på nytt».
=== Andre verdenskrig ===
==== Motstandskamp ====
Den tid vi lever i har et særlig bud til dere, som her skal motta samfundets høyeste utdannelse. Det kreves ikke bare rent faglige tekniske kunnskaper av dere, men at dere følger godt med i tidens problemer, kulturelt, sosialt og politisk. Vi lever i en tid, hvor den frihet vår nordiske kultur bygger på, tråkkes under fot i det ene land etter det annet, og hvor vold, krig og elendighet følger i diktaturets fotspor. Vi må søke å hevde vår kultur, våre frie folkestyrte samfunn, ved å yte vårt beste. Det ligger et særlig ansvar på den ungdom som etter hvert overtar ledelsen.
Den tyske krysseren «Admiral Hipper» og flere jagere ankret opp utenfor Trondheim klokken 04:30 om morgenen den 9. april 1940 og satte i land 1100 soldater. Da folk våknet til en ny dag stod tyske soldater på post over hele byen. Skolene i Trondheim ble raskt rekvirert til soldatene, det samme skjedde med NTH. Vogt tok raskt kontakt med den tyske befalhavende for å unngå at Gløshaugen skulle bli full av soldater. Han lyktes med dette og den 10. april ble følgende oppslag satt opp i hovedbygningen: «Professorutvalget går ut fra som en selvfølge at Høyskolens tjenestemenn og studenter unngår enhver friksjon med de tyske tropper.» Avtalen med befalhaverens var altså at soldatene fant andre steder å slå leir mot at studentene ikke agiterte eller organiserte motstand. Imidlertid var det mange studenter fra NTH som dro andre steder i Trøndelag for om mulig å kjempe mot den fremmede krigsmakten.Vogt fikk raskt innført et forbud mot all politisk virksomhet på NTH. Hensikten var først og fremst å blokkere nazistisk propaganda på skolen. For øvrig var det kun Nasjonal samling som under krigen kunne drive åpenlyse politiske diskusjoner eller spre sitt budskap. Frontene ble raskt skjerpet mellom dem som var nazister og de som var motstandere. NTH-professorene Ragnar Skancke og Hans Skarphagen var profilerte nazister og statsråder i NS-regjeringen. Også en del studenter tok klar stilling for den nazistiske nyordningen og ble selv medlemmer av NS. Rett etter krigen ga dette NTH en dårlig start i gjenoppbyggingsfasen på grunn av svekket renommé.
Vogt og mange andre av professorene og studentene var lite interessert i samarbeid med de nye myndigheter, men ønsket allikevel å holde virksomhet i gang. I 1941 kom en stor nazifiseringsbølge og Vogt ble utsatt for press fra statsråd Skancke om å fratre som rektor. Han søkte om tjenestefri, noe som ble innvilget i oktober 1941. Mange ved NTH var nå oppbrakt over at departementet hadde bestemt at søkere om opptak som hadde tjenestegjort i Regiment Nordland, Den Norske Legion og SS skulle få fortrinnsrett til studiene.Minister Skancke hadde innkalt til et møte for studenter og professorer ved Universitetet i Oslo den 11. september 1941. Tysk sikkerhetspoliti var tilsted og rektor Didrik Arup Seip ble avsatt og kollegiet ble oppløst. Seip ble sendt til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen. Vogt hadde samarbeidet og diskutert med Seip hvordan de skulle forholde seg til okkupasjonsmakten i de institusjonene som de ledet. Vogt hadde sannsynligvis tenkt over situasjonen og kommet til at også han kunne være i faresonen.
==== Opphold i London ====
En kort periode etter at han forlot NTH arbeidet Vogt i Norsk Hydro i Oslo. Han tok seg over til Sverige fra Elverum i januar 1943, sammen med sin datter gikk han på ski over grensen. Før han flyktet ga han beskjed via kontakter i hjemmefronten om at sjefen for tungtvannsproduksjonen på Vemork, kjemiprofessor Jomar Brun, skulle forlate Rjukan og komme seg over til England. I april 1943 kom så Vogt til England.I Vogts fravær tok Olav Heggstad over som rektor den 19. februar 1942. Han var først og fremst interessert i et administrativt samarbeid, men ble gitt eneveldig makt etter førerprinsippet. NTH var nå delt inn i to grupperinger der den ene gikk inn for samarbeid, mens de som var motstandere gikk under jorden. Det oppstod et hemmelig professorråd som fra høsten 1943 holdt kontakt med hjemmefrontens ledelse. Vogt og Leif Tronstad var blant de ledende motstandsfolk som dro til England
==== Industrikomiteen ====
Industrikomiteen ble nedsatt av Forsyningsdepartementet i London sommeren 1943, og Vogt ble valgt som leder av komiteen. Andre viktige medlemmer var juristen og økonomen Erik Brofoss og byråsjef Konrad Nordahl, samt Nicolai Stephansen fra Norsk Hydro. Vogt arbeidet med en kartlegging av vannkraftutbygginger som den tyske okkupasjonsmakten hadde satt i gang. Han utarbeidet flere notater der anvendelsen av disse kraftverkene etter krigen ble drøftet. Anleggene måtte brukes til produksjon av lettmetall eller annen storindustri etter krigen mente Vogt. Selv om NVE tidligere i sine planer før krigen hadde planlagt at Mår og Aura kraftverk skulle prioriteres for alminnelig kraftforsyning, mente Vogt at disse måtte brukes for kraftintensiv industri. Han mente videre at det var opplagt at Glomfjord kraftverk med sin avsidesliggende beliggenhet måte prioriteres for industri, enten til lettmetall på stedet eller med kraftoverføring til et påtenkt jernverk i Nordland.
=== Rektor etter andre verdenskrig ===
Den 8. mai 1945 tok Gudmund Sundby over som rektor i noen dager til Vogt var tilbake den 19. mai 1945 For tredje gang ble han valgt til rektor, men gikk av i januar 1947 for å tiltre stillingen som generaldirektør i NVE.Vogt arbeidet med å få ekstraordinære opptak av norske studenter ved utenlandske universiteter. Både før og etter krigen var kapasiteten ved NTH for liten i forhold til samfunnets behov. Statistikken viste at mellom 1914 til 1938 ble det utdannet 3284 ingeniører som arbeidet i Norge, dette vil si et årlig gjennomsnitt på 131. Av disse hadde 21 % tatt sin utdannelse i utlandet. I 1939 hadde NTH tatt opp 170 studenter, men Vogts analyse av behovet viste at kapasiteten måtte økes til 220–240 studenter per år.Høsten 1940 startet han et utredningsarbeid med å finne behovet for en utvidelse av NTH. Dette ledet til en generalplan for NTH som han arbeidet videre med for regjeringen i London og som allerede i 1945 kunne tas frem. Blant annet ble det etter hans plan startet bygging av Metallurgisk institutt og utvidelse av Hovedbiblioteket ved NTH.Krigen hadde ført til et frafall av vitenskapelige ansatte, ved at flere fikk landssvikdommer etter 1945. Flere vitenskapelige miljøer var sterkt svekket, og gamle rivaliseringer mellom avdelingene gjorde ikke ting lettere.
=== Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Forskningsråd ===
Vogt ble valgt til formann for utvalget som skulle utrede organiseringen av norsk industriell forskning. Miljøet ved NTH følte seg tilsidesatt av den modellen for styring av industrirelatert forskning som ble valgt etter krigen. En gruppe av industriorienterte personer stod i ledelsen for organiseringen. Disse var folk fra hjemmefronten og var ideologisk motstandere av mange av de planene utefronten som var dominert av personer fra Arbeiderpartiet hadde lagt. Industrigruppen var lite begeistret for Arbeiderpartiets planøkonomiske ideer. Vogt hadde vært positivt innstilt til en modell der forskningen ble ledet av et direktorat, som spesielt Arbeiderpartiets folk mente trengtes for overordnet styring.Høsten 1945 fikk Vogt i oppdrag lede en komite for å utrede «den tekniske forskningens organisasjon». Komiteen la frem sitt resultat i april 1946, og gå dette prinsipielle synet på forskningsbasert industri: «Mer demonstrativt enn noensinne før har krigen vist at den organiserte tekniske forskingen er avgjørende for den industrielle utnyttelse av grunnvitenskapene og dermed for seieren i en teknisk krig. Men den vil nødvendigvis bli like avgjørende i den fredelige kappestrid som nå kommer. Den som ikke holder mål, vil automatisk synke ned i økonomisk avhengighet». Komiteen som Vogt ledet arbeidet hurtig og kom industrigruppen i møte. Regjeringen viste seg velvillig og Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Forskningsråd (NTNF) så dagens lys i oktober 1946. Forskningsrådet var representert av folk fra forskning og næringsliv, samt departementene. Rådet skulle være et rådgivende organ for myndighetene med hensyn på bevilgninger og prioriteringer.Imidlertid ble forskningen ikke styrt via et eget direktorat, men en modell som et annet komitemedlem, Alf Ihlen foreslo, nemlig at den teknisk-industrielle forskningen skulle organiseres som et frittstående forskningsråd. Dermed fikk industrien sterk innflytelse over NTNF, med finansiering både fra det offentlig og fra industrien selv. Ihlen var formann i NTNF fra 1946 til 1952, og rådet ble et møtested for teknokratiske industrialiser fra både offentlige organer og privat næringsliv.
=== Generaldirektør for NVE ===
NVE var i løpet av mellomkrigstiden blitt en etat med svekket politisk legitimitet, det hadde vært et langt opphold i byggingen av nye kraftverk, samt avsetningsvansker for den statlige kraften. Det ble endog besluttet å selge det store statseide kraftverket Nore, men da det oppstod uenighet om salgsprisen under forhandlingene ble det ikke til noe salg.Etaten var redusert til et minimum antall ingeniører og alderen på disse var høy. NVE var en konservativ organisasjon som hadde vansker med å ta inn over seg landets nye politiske ledelses krav om en aktiv statlig kraftutbygging. Ikke minst ønsket om statlig kraftproduksjon til storindustri var vanskelig å akseptere. Med Vogt som leder ble NVE i løpet av få år Arbeiderpartiets viktigste verktøy for elektrifisering og storindustri.
==== Planlegging av Aura kraftverk ====
Vogt tiltrådte som generaldirektør i NVE den 5. april 1947 og tok da over etter Olaf Rogstad. Han ble regnet som Norges fremste autoritet på vannkraftutbygging, og ble håndplukket av industriminister Lars Evensen. En av de første saker han måtte ta innstilling til var utbyggingen av Auravassdraget, og dette ble tatt opp i Hovedstyret 29. juli 1947. Denne saken hadde også vært oppe i hovedstyret noen måneder før mens Rogstad var generaldirektør, men da blitt nedstemt. Da saken var oppe til behandling i juli ble den godkjent. Allerede 1. oktober 1947 ble utbyggingen vedtatt enstemmig i stortinget. Det politiske samarbeidet mellom Møre og Romsdal og Trøndelag, som hadde behov for økt kraftforsyning, hadde fungert godt. Politikerne her sendte sine takksigelser for rask behandling i NVE og i resten av embetsverket.Grunnen til at hovedstyret tidligere hadde avvist utbyggingen av Aura var at de mente at kraften ville bli for dyr. På denne tiden var det vanlig at kraften som NVE produserte ble solgt til selvkost, en mente at kraftverket kun ville kunne bli lønnsomt om kraften ble solgt til en pris høyere enn dette. Kostnadskalkylene og planene for prosjektet var utført av kraftverksjef Holt i NVE og Kincks Vannbyggingskontor, som igjen hadde basert seg på Nordags (kortform av «Nordische Aluminium Aktiengesellschaft» som var stiftet av den tyske okkupasjonsmakten under krigen) planer. Vogt gikk kritisk gjennom disse planene og var skeptisk til at tyskerne hadde villet «presse frem en utbygging til full ytelse på en gang». Han mente at planene ikke var tilpasset en trinnvis utbygging, dessuten at forarbeidet var for dårlig og at planlegging med hensyn på det egentlige behovet ville være mer optimalt. Det såkalte «Aura-utvalget» hadde anslått behovet for elektrisk kraft til 22 MW i 1947, økende til 45 MW i løpet av 25–30 år. Aura kraftverk var derimot planlagt til 220 MW. Vogt som var bygningsingeniør kunne se andre alternativer enn Holst som var elektroingeniør. Blant annet anså han at i første byggetrinn burde Aursjøen demmes opp først som hovedmagasin til kraftverket, mens den vanskeligere tilgjengelige Litledalselva kunne tas i et senere byggetrinn.Industridepartementet hadde andre planer enn bare forsyning til alminnelig kraftbehov. Det en så for seg at en stort kraftverk her også ville kunne passe for storindustri. Vogt fant også etterhvert ut at Aura-reguleringen ville passe utmerket godt for kraftkrevende industri.Etter andre verdenskrig var det bred politisk oppslutning om vannkraftutbygging for metallproduksjon og elektrokjemisk industri, samt elektrifisering av de deler av landet som fremdeles var uten elektrisitet. Oppfatningen var at vannkraften kunne gi god ressursutnyttelse, og ikke minst raske inntekter i form av fremmed valuta. Denne strategien skulle også gi arbeidsplasser distriktene. Av alle bruttoinvesteringer i Norge på 2 milliarder kroner i 1947 var 20 % avsatt til elektrisitetsutbygging og industrireisning. Bare materialer, arbeidskraft og valutasituasjonen satte begrensninger for intensiteten i kraftutbyggingen. I 1947 var hele 60 kraftverk under utbygging, der de største var Mår, Aura og Hol kraftverk.
==== Vogt leder NVE inn i sin gullalder ====
I perioden fra 1945 til 1960 økte Norges vannkraftproduksjon sterkt, med en årsproduksjon i 1945 på ca. 10 TWh som i 1960 hadde økt til 28 TWh. NVE bygget i denne perioden egne kraftverker og behandlet konsesjonssøknader for alle utbyggingsaker som ble fremlagt. I 1945 var Statskraftverkenes installerte ytelse rundt 300 MVE og i 1960 var samlet ytelse rundt 1400 MVA. Vogt var engasjert i utbygginger som Tokke kraftverk, Aura kraftverk, Osbu kraftverk, Svorka kraftverk, kraftverkene i Øvre Namsen, Nedre Røssåga kraftverk, Øvre Røssåga kraftverk, Langvatn kraftverk og Innset kraftverk.Vogt var godt kjent i Norge og deltok aktivt i prosjekteringen av nye kraftverk, med befaringer, kartstudier og utredninger. Han både organiserte arbeidsoppgavene og gjorde beregninger i en etat som rett etter krigen var sterkt underbemannet. Han dimensjonerte vanntunneler, maskininstallasjoner, magasiner og demninger. Vogt ble en faglig inspirator og læremester for nyutdannede ingeniører, samtidig som de fleste viktige valg ble kontrollert av ham. Etter at professor i vassbygging Olav Heggstad gikk av i 1945 ble ikke dette professoratet besatt før etter tolv år. I denne tiden var det NVE med Vogt i spissen som var «institutt for vassbygging».
==== Vogts syn på NVEs rolle ====
...staten skal nødig befri distriktene fra plikten til selv å ta initiativ. Selv bortsett fra at det ville bringe umåtelige overgangsproblemer, tror jeg for min part det ville være uheldig om staten skulle overta hele elektrisitetsforsyningen. I et land med vår geografi og våre avstander ville det bli ytterst komplisert. Og det ville fremme kravmentalitet med «hain stat betale».
I de første årene etter 1945 var NVEs virksomhet sterkt knyttet til utbygging av kraftproduksjon for storindustri, men utover i 1960-årene forsynte statens kraftverk i stor grad også fylkeskommunale, interkommunale og kommunale elverk med elektrisitet. Rundt 1965 produserte NVEs kraftverker halvparten av den elektriske kraften til disse. NVE var i stor grad engasjert med å sørge for alminnelig forsyning, mens industriministeren og politikerne generelt var lite opptatt av å formalisere statens rolle i dette. Imidlertid var Vogt og industriminister Evensen sentrale i å forme statkraftengasjementet. I det interne magasinet til NVE Fossekallen formulerte Vogt et innlegg som kunne ligne på et program for statens engasjement. Han skrev at NVE skulle ha som sin oppgave å legge til rette for storindustriell vekst, teknisk-økonomisk rasjonell utbygging av kraftsystemet og bistå distrikter som selv ikke kunne greie å bygge ut kraftforsyning på egen hånd. Det siste skulle skje både med kraftutbygging og bygging av kraftlinjer. Vogt mente også at kommunene og fylkene skulle være ledende når det gjaldt alminnelig forsyning.Vogt engasjerte seg sterkt for elektrifisering av hele landet. I 1945 var det 640 000 personer uten tilknytning til elektrisitet i Norge. I 1960 var dette tallet sunket til 40 000. En annen sak han arbeidet for var å få bygget et overføringsnett som dekket hele Norge. Allerede i 1919 ble Elektrisitetsforsyningskommisjonen satt ned med det for øye å se på mulighetene for et sammenhengende kraftsystem. Dette var neppe teknisk mulig i 1919, men i 1960 ville ikke dette være noen teknisk umulighet.
==== Samkjøring ====
NVE og Vogt hadde klare ønsker om å få til større grad av samkjøring mellom kraftverkene. Vogt tok initiativ til et møte i 1949 der de større kraftselskapene i det potensielle forsyningsområdet til Aura var invitert. Særlig Trondheim Elektrisitetsverk var skeptisk til dette. De ville nødig kjøpe kraft fra Aura kraftverk, og med Aura-utbyggingen ville de få vansker med å få tillatelse til å bygge ut egne kraftverk. Stortinget hadde nemlig bestemt at så lenge Aura var under bygging skulle det ikke prioriteres å bygge ut nye kraftverk i distriktet før hele kapasiteten til dette kraftverket var utnyttet. En annen ting som ble fryktet var at Trondheim Elektrisitetsverk måtte dele sin kraft med andre kommuner, noe som var tilfelle for Foreningen Samkjøringen på Østlandet etter krigen.Etter press fra Vogt ble det i 1952 dannet en komite der spørsmålet om samarbeid skulle diskuteres, samt at en skulle komme frem til en plan for samkjøring. Året etter kom det til enighet og Norges andre samkjøringsorganisasjon så dagens lys. Denne fikk navnet Nordenfjelske Kraftsamband.
==== Stigende energipriser og uenighet om prissetting ====
Når en ser på utviklingen etter etter krigen med hensyn på produksjon av elektrisk energi, så kommer en til den nokså oppsiktsvekkende resultatet at jo større kraftproduksjonen blir jo større vanskeligheter er det med å dekke det alminnelige forbruk og unngå rasjonering.
Etter krigen var det bred enighet om at strømprisene skulle være lave. Selv om myndighetene i siste halvdel av 1950-årene begynte å justere ned på prisreguleringene, steg ikke energiprisene nevneverdig. Både kommunene som eide mange kraftstasjoner og NVE selv holdt lave priser. Dette fikk imidlertid forbruket av elektrisitet til å øke så kraftig at selv tidens store kraftprosjekter ikke greide å møte behovet. Dette førte til tiltak for å redusere husholdningens forbruk, og på Østlandet var det i realiteten strømrasjonering gjennom hele 1950-årene. NVE mente at kraftprisene ikke reflekterte produksjonskostnadene, samt at den lave strømprisen førte til sløsing. Politisk ble problemene oppfattet, men tiltak var vanskelige å gjennomføre. NVE mente at i 1953 at prisene måtte dobles eller tredobles for å skape balanse mellom produksjon og forbruk.Et forhold som det ikke var bred politisk enighet om var statens rolle når det gjaldt billig strømforsyning til den kraftintensive industrien. Uenighetene stod både om prioriteringen av den kraftintensive industrien på bekostning av andre forbruksgrupper, samt prisfastsettelsen. Her var NVE ikke enige om å holde lave kraftpriser, mens Industridepartementet og maktsentrum i Arbeiderpartiet hadde motsatt syn. Staten hadde langtidskontrakter på levering av billig energi til store industriforetak som Norsk Hydro, Årdal og Sunndal Verk, Norsk Jernverk og Elkem. I 1960-årene kom også aluminiumsverkene på Søral, Husnes og Lista.Vogt var sterkt imot prispolitikken for statskraftverkenes energisalg. I 1955 sendte han flere brev til Industridepartementet, industriministeren og regjeringen, der han argumenterte mot de lave kraftprisene. Han mente at de lave prisene kunne undergrave NVEs økonomi, ved at de fikk en rekke med langtidskontrakter for subsidiert kraftsalg. En annen ting var at energiprisen i sammenlignbare industrier utenlands var langt høyere. Han mente at om ikke bedriftene kunne betale selvkostpris for elektrisk kraft kunne det være mer riktig for samfunnet om energien eksporteres. Videre mente Vogt at en måtte bort fra prisfastsettelse etter gjennomsnittskostnadskriteriet. Det vil si at prisen bestemmes ut fra kostnadene for produksjonen i både nye og eksisterende kraftverk. Han mente at en måtte over til marginalprinsippet. Det vil si at prisen fastsettes ut fra kostnadene for å bygge ut et kraftverk ved et gitt tidspunkt. Vogt hadde her studert hvordan prisspørsmålet ble løst i andre land, og spesielt var det det franske statsselskapet Electricité de France som hadde utviklet marginalprinsippet.Vogt vant ikke frem med sitt syn på prisfastsettelsen. Industridepartementet var ikke interessert i å følge noen standardvilkår for NVEs kontrakter. De mente at særegenheter med visse selskaper måtte åpne for egen kontrakter og mulighet for kontrakter med klausuler om prisjusteringer. I Stortinget ble prisspørsmålet behandlet og Arbeiderpartiets representanter mente at storindustrien som ble etablert på steder i landet med stor arbeidsløshet og liten annen industri måtte få gunstige vilkår. De borgerlige politikerne mente at statens kraftproduksjon måtte skje etter forretningsmessige prinsipper, altså at kraftverkene ikke skulle gå med underskudd. Uansett ville kraftprisene i Norge være svært gunstige i forhold til hva den var i andre land mente de. Arbeiderpartiet hadde rent flertall og prisfastsettelsen for industribedriftene ble slik som de ønsket. Utover i 1960-årene begynte NVE å gå med stadig større underskudd, som Vogt hadde fryktet.
==== Krafteksport ====
Allerede Elektrisitetsforsyningskommisjonen av 1919 hadde tatt diskutert mulighetene for eksport av elektrisitet, ikke bare mellom regioner i Norge, men også til utlandet. Selv det mindre ambisiøse forslaget om samkjøring mellom distrikter og regioner i Norge ga politisk dårlig gjenklang når dette ble foreslått lovfestet. En mente at en slik lov ville gi staten «fullstendig enevoldsherredømme». Den utvikling som loven la opp til ville på sikt gi statlig kraftforsyning, og virke mot lokaldemokrati og selvstyre, ble det sagt. Imidlertid viste det seg at Elektrisitetsforsyningskommisjonens eget tekniske utvalg ikke støttet denne delen av loven, fordi de var skeptiske til at omfattende samkjøring med mange kraftstasjoner var teknisk mulig.I Danmark hadde det i krigsårene vært store problemer med kraftproduksjonen fordi denne var basert på kullkraftverker og importert kull hadde blitt meget kostbart. Også etter krigen var kull dyrt. I Norge ble det rett etter andre verdenskrig stemning i opinionen og politisk for å eksportere elektrisk kraft til Danmark. Danskene fikk store forventninger til at elektrisitet kunne eksporteres i rikt monn fra Norge. Vogt hadde uformelle diskusjoner med representanter for dansk kraftforsyning, hvor han måtte dempe deres forventninger. Stramt arbeidsmarked i Norge og presset leverandørindustri ville gjøre det vanskelig å prioritere kraftutbygninger for eksport. Dessuten informerte han om at kraftkrevende industriproduksjon var noe regjeringen gikk sterkt inn for. Vogt holdt et foredrag på de Nordiske elektrisitetsverkers fellesmøte i København under tittelen «Kraftbalansen i Norden». Dette redegjorde for norske beveggrunner for tilbakeholdenhet med å love noen krafteksport innenfor den tidshorisont som danskene så for seg. Foredraget ga stor skuffelse i Danmark, men var klarert på høyeste politiske nivå i Norge.Saken om krafteksport fortsatte mot slutten av 1940-årene og en felles kraftutvekslingsavtale mellom Norge, Sverige og Danmark kom på dagsordenen. Det ble fra svensk hold argumentert med at kraftutveksling mellom Norge og Sverige ville gi gjensidige reserver, samt at hydrologiske forskjeller mellom de to land ville kunne utnyttes til et samlet stort utbytte. Vogt var imidlertid mer interessert i å få bygget en kraftlinje mellom Vestlandet og Østlandet for å få utnyttet de hydrologiske forskjellene innenlands. Selv om en del av kraften i Norge ville bli brukt til elektrokjeller for sentralvarme i husholdninger og industri ville dette være mer lønnsomt, mente Vogt. Han vurderte dette slik i et brev til den danske ingeniøren Sigurd Rump i 1951: «Med de priser danskene regner som topp for levering herfra lønner det seg med de nåværende brenselpriser bedre å fyre opp hver eneste kWh i kjeleanleggene enn å sende dem ut av landet». Videre sier han at «...det faktiske forhold er, at vi har et umettelig energibehov som vi ikke er i stand til å dekke, selv med en meget intens utbyggingsvirksomhet...Rundt om i landet forberedes nå på ny detaljene for kommende vinters rasjonering. Stemningen er derfor temmelig amper.»
Handelsminister Erik Brofoss var våren 1953 bekymret for et underskudd i betalingsbalansen med utlandet. Et tiltak kunne være å få svenskene til å investere i Norge. Brofoss trakk frem et prosjekt som hadde vært drøftet i flere år, nemlig utbyggingen av Nea kraftverk i Trøndelag og en kraftlinje til Stockholm. Et slikt prosjekt ville også skaffe elektrisitet til Trondheim og Trøndelag. Det var Trondheim Elektrisitetsverk som ville finansiere Nea kraftverk sammen med Stockholm by. Dette var Vogt sterk motstander av, fordi han mente Sverige snart ville ha realisert alle billige utbyggingsprosjekter. Om en i Norge ventet til 1960-årene ville svenske kraftpriser være betydelig større, dermed ville Norge stå i en betydelig bedre posisjon for å eksportere energi. NVEs hovedstyre var også overveiende negative til dette da saken ble behandlet i 1954. Regjeringen med Brofoss arbeidet intenst for å få en avtale om krafteksport med Sverige for å få investeringer i Norge og skaffe kapital. Brofoss la frem en skisse til omfattende kraftsamarbeid der svenskene i løpet av 10-15 år kunne få bygge ut kraftverker for omfattende eksport. Vogt ble bevisst hold utenfor disse forhandlingene.
I 1955 fikk Trondheim elektrisitetsverk reguleringskonsesjon for bygging av Nea kraftverk med en avtale om eksport av 330 GWh som en årsmiddel over 15 år. Det ble gjort endringer i kontraktene etter påtrykk fra Vogt. Det ble også laget kontrakter for tre andre kraftverk basert på eksportavtaler, dette var Heggsetfoss, Linnvasselv og Tunnsjødal. I sum omfattet alle avtalene til sammen 980 GWh i årlig middelverdi, noe som utgjorde mindre enn 10 % av Brofoss' opprinnelige ønske. Vogt var etterhvert mer positiv til disse prosjektene og forbauset over at det ble undertegnet for «...oss overmåte gunstige kontrakter». Dog var Vogt mest interessert krafteksport til landene med overveiende varmekraftverker, det vil i første rekke si Danmark, men også Tyskland. Her kunne en selge toppkraft til meget gunstige priser. Han hadde også samtaler med danske og tyske kraftselskaper.I november 1959 hadde Nordisk råd blitt enige om at de Nordiske landene skulle arbeide for mer omfattende utveksling av elektrisk kraft. Nå var også Finland og Island med i planene om et slikt samarbeidsorgan. Vogt sørget for å få satt en stopper for dette som noe av det siste han gjorde som generaldirektør i NVE. I dette organet skulle også private og kommunale kraftverker være representert. Norge med sin billige vannkraft ville bli presset til å senke prisene om norske kraftselskaper ble uttatt for konkurranse seg imellom, advarte Vogt. I Norge burde en heller tenke på sin nasjonale industri og staten burde derfor ha full kontroll over eksport og prisavtaler. Norges offisielle syn tok hensyn til Vogts innvendige, og det ble i første omgang ikke noen av den nordiske organisasjonen som spesielt svenskene ivret for. Imidlertid ble forhandlingene raskt gjenopptatt etter at Vogt gikk av, og den 9. mai 1963 ble Nordel konstituert i København. Etter dette ble kraftnettet i Norden ofte omtalt som Nordel-nettet.
Vogt fratrådte fra NVE den 30. juni 1960 i en alder av 67 år. Hans etterfølger ble Halvard Roald Etter dette arbeidet han med konsulentoppdrag bede for NVE og ved internasjonale prosjekter.
=== Andre verv ===
Norge ble medlem av OEEC (i dag kjent som Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling – OECD) og som norsk delegat til det første møte i Elektrisitetskomiteen i OEEC ble Vogt valgt. Han deltok på sitt første møte i februar 1950. I 1954 ble han viseformann i komiteen og fra 1954 til 1957 var han formann. I et utenriksministermøte i Messina i juni 1955 der Belgia, Frankrike, Vest-Tyskland, Italia, Luxemburg og Nederland deltok ble tettere europeisk integrasjon for energisamarbeid tatt opp. Spesielt var en opptatt av større grad av kraftutveksling, billigere energi og utbygging av kjernekraft. Disse tankene ble tatt opp i OEEC og det ble bestemt å danne Energikomiteen. Vogt var en sentral skikkelse i saker som handlet om kraftforsyning i Europa.Vogt var også engasjert i Verdensbanken og medlem av en komite for å holde oppsyn med kraftanlegg finansiert av denne. Fra 1948 til 1960 var Vogt president for Den norske komité for verdenskraftkonferanser. Han deltok ved skriving av bøkene Norske kraftverker bind I og II, som var et slags leksikon over alle norske vannkraftanlegg.
== Æresbevisninger ==
Vogt var medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab fra 1927, av Det Norske Videnskaps-Akademi fra 1936, Norges Tekniske Vitenskapsakademi fra 1955, Kungliga Ingenjörsvetenskapsakademien i Stockholm og Akademiet for de Tekniske Videnskaber i København. Han ble æresdoktor ved Kungliga Tekniska högskolan i Stockholm i 1949 og ved Tekniska Högskolan i Helsinki samme år. Han ble utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden i 1947 og var også kommandør av Nordstjerneordenen. Han ble tildelt Sam Eydes pris for fremragende bygningsingeniørarbeider.
== Bibliografi ==
Utgitte artikler, avhandlinger og bøker i utvalg. Diskusjoner i tidsskrifter, leserinnlegg og mindre bidrag er i hovedsak ikke tatt med.
Fredrik Vogt (1922). Spændinger i fjeldet ved trykktunneler. Norges geologiske undersøkelse.
Fredrik Vogt (1922). «Doktoravhendling». Berechnung und Konstruktion des Wasserschlosses. Trondheim: NTH.
Fredrik Vogt (1924). Die hauptsächlichsten Gerichtspunkte für die Anlage von Wasserschlissern. Oslo: Det norske Videnskaps-akademi.
Fredrik Vogt (1925). Über die Berechnung der Fundamentdeformation. Det norske Videnskaps-akademi.
Fredrik Vogt (1925). Om torsionsspændinger i skipsskrog. Skipsbygging.
Fredrik Vogt (1928). Method of Multipel Pressure Grouting Devised for Arch Type Dams. Hydraulic Enginering.
Fredrik Vogt (1929). Economical Design in Buttresses for High Dams of Cellular Gravity Dams. Trondheim: Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab.
Fredrik Vogt (1930). Fundamental Views in the Analysis of Arch Dams. WPC.
Fredrik Vogt (1930). Design Features of High Arch Dams. The Canadian Engineer.
Fredrik Vogt, m.fl. (1931). Test of Models of Arch Dams. Arch Dam Investigation Vol. 11.
Fredrik Vogt (1932). Koblede fordelingsbassenger med overløp. Trondheim: Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab.
Fredrik Vogt (1935). Hvori består en dampmaskins frie tanker. NTH: Under Dusken.
Fredrik Vogt (1935). Die Verbundwirkung von Haupt- und Querträgern bei Brücken mit zwei Hauptträgern. Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab.
Fredrik Vogt (1935). The Strength of Air-Dried Cement Mortar in Relations to the Remaining Water Content. Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab.
Fredrik Vogt (1940). Behovet for arkitekter og ingeniører i Norge. Trondheim: F. Brun.
Fredrik Vogt (1947). The Effect of Shrinkage on the Deformation of Concrete under Sustained Loads. Trondheim: Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab.
Fredrik Vogt (1948). Kraftbalancen i Norden, energikilder, kraftoverfirning og kraftutveksling. Elektroteknikeren.
Fredrik Vogt (1948). Kraftproblemer. Statsøkonomisk tidsskrift.
Fredrik Vogt (1952). Kraftutbyggingen i Nord-Norge. Studieselskapet for nord-norsk næringsliv.
Fredrik Vogt (1952). Munn og skovelsyke. Elektroteknisk Tidsskrift.
Fredrik Vogt (1952). Kraften og den gode jord. Stavanger turistforenings årbok for 1952.
Fredrik Vogt (1954). Kraftforsyning og krafteksport. Statsøkonomisk tidsskrift.
Fredrik Vogt (1959). Ødsler vi med elektrisiteten. Elektroteknisk tidsskrift.
Fredrik Vogt (1961). Vannkraftens plass i vår økonomi. Bergen: Norges handelshøyskole.
Fredrik Vogt og Arne Solem (1966). Norske kraftverker. II. Oslo: Teknisk ukeblads forlag.
== Referanser ==
== Litteraturliste ==
Arne Selberg (1977). «Fredrik Vogt». I Jonas Jansen m.fl. Norsk biografisk leksikon (norsk). XVIII, Vig-Wergeland, Henrik. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203089739. Knut Endresen m.fl. (1992). Vår vidunderlige vannkraft – Fredrik Vogt og norsk vannkraftutbygging. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 82-00-21583-0. Olaf Devik (1960). N.T.H. Femti år - Norges Tekniske Høgskoles virksomhet 1910-1960 (norsk). Teknisk ukeblad. John Berg (1995). Knut Alming m.fl., red. Holdningskamp og motstandsvilje – NTH under krigen 1940-1945 (norsk). Tapir. ISBN 82-519-1186-9. Tore Jørgen Hanisch og Even Lange (1985). Vitenskap for industrien. NTH – En høyskole for utvikling gjennom 75 år (norsk). Universitetsforlaget. ISBN 82-00-07507-9. Johan Vogt (1971). Elektrisitetslandet Norge – Fra norsk vassdrags- elektrisitetsvesens historie. Universitetsforlaget. Lars Thune (2006). Statens Kraft 1890-1947 – Kraftutbygning og samfunnsutvikling. I (2 utg.). Universitetsforlaget. ISBN 978-82-15-01054-0. Dag Ove Skjold (2006). Statens Kraft 1947-1965 – For velferd og industri. Universitetsforlaget. ISBN 978-82-15-01084-7.
== Eksterne lenker ==
Fredrik Vogts privatarkiv finnes ved NTNU Universitetsbiblioteket | Fredrik Vogt (født 23. desember 1892 i Kristiania, død 26. | 199,879 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Working_Girl | 2023-02-04 | Working Girl | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dramakomedier fra USA', 'Kategori:Engelskspråklige filmer', 'Kategori:Filmer fra 1988', 'Kategori:Filmer regissert av Mike Nichols', 'Kategori:Golden Globe for beste musikal eller komedie', 'Kategori:Romantiske dramafilmer fra USA', 'Kategori:Romantiske komedier fra USA', 'Kategori:Utmerkede artikler'] | Working Girl er en amerikansk romantisk dramakomedie fra 1988. Filmen er regissert av Mike Nichols, og skrevet av Kevin Wade og produsert av Douglas Wick.
Filmen handler om sekretæren Tess McGill (Melanie Griffith), en ambisiøs forretningskvinne som vil opp og frem i arbeidslivet. McGill er lei de griske mannssjefene og får endelig et kvinnelig forbilde med den nye sjefen Katharine Parker (Sigourney Weaver). Parker stjeler imidlertid McGills store forretningsidé. Når Parker brekker beinet under en skiferie, tar McGill over jobben og forelsker seg i hennes kjæreste, Jack Trainer (Harrison Ford).
Idéen til filmen ble til da Wade og Wick var i New York sammen og observerte mylderet av karrièrekvinner som pendlet til jobbene sine i tennissko samtidig som de bar på høyhælte sko. Mesteparten av innspillingen foregikk i New York, men én scene ble spilt inn i New Jersey. Carly Simon og Rob Mounsey skrev og komponerte musikken til filmen. Simon skrev åpningsmelodien «Let the River Run» på egen hånd.
Filmen ble godt mottatt av kritikerne og ble en publikumssuksess med en totalomsetning på cirka 103 millioner dollar i billettinntekter. Simon vant Oscar for beste sang for «Let the River Run». Foruten denne ble Working Girl nominert i ytterligere seks kategorier, blant annet for beste film (Wick), beste regi (Nichols) og beste kvinnelige hovedrolle (Griffith). Den vant også fire Golden Globes; beste musikal eller komedie, beste kvinnelige hovedrolle i en musikal eller komedie (Griffith), beste kvinnelige birolle (Weaver) og beste sang (Simon). Filmen blir stadig analysert, blant annet for kvinneskikkelsene og for måten arbeidslivet i New York er skildret.
| Working Girl er en amerikansk romantisk dramakomedie fra 1988. Filmen er regissert av Mike Nichols, og skrevet av Kevin Wade og produsert av Douglas Wick.
Filmen handler om sekretæren Tess McGill (Melanie Griffith), en ambisiøs forretningskvinne som vil opp og frem i arbeidslivet. McGill er lei de griske mannssjefene og får endelig et kvinnelig forbilde med den nye sjefen Katharine Parker (Sigourney Weaver). Parker stjeler imidlertid McGills store forretningsidé. Når Parker brekker beinet under en skiferie, tar McGill over jobben og forelsker seg i hennes kjæreste, Jack Trainer (Harrison Ford).
Idéen til filmen ble til da Wade og Wick var i New York sammen og observerte mylderet av karrièrekvinner som pendlet til jobbene sine i tennissko samtidig som de bar på høyhælte sko. Mesteparten av innspillingen foregikk i New York, men én scene ble spilt inn i New Jersey. Carly Simon og Rob Mounsey skrev og komponerte musikken til filmen. Simon skrev åpningsmelodien «Let the River Run» på egen hånd.
Filmen ble godt mottatt av kritikerne og ble en publikumssuksess med en totalomsetning på cirka 103 millioner dollar i billettinntekter. Simon vant Oscar for beste sang for «Let the River Run». Foruten denne ble Working Girl nominert i ytterligere seks kategorier, blant annet for beste film (Wick), beste regi (Nichols) og beste kvinnelige hovedrolle (Griffith). Den vant også fire Golden Globes; beste musikal eller komedie, beste kvinnelige hovedrolle i en musikal eller komedie (Griffith), beste kvinnelige birolle (Weaver) og beste sang (Simon). Filmen blir stadig analysert, blant annet for kvinneskikkelsene og for måten arbeidslivet i New York er skildret.
== Bakgrunn og forarbeid ==
Ideen til filmen ble til i 1984 da manusforfatteren Kevin Wade og produsenten Douglas Wick besøkte New York og observerte mylderet av karrièrekvinner som pendlet til arbeid i tennissko samtidig som de bar høyhælte sko. Skuespilleren Melanie Griffith hadde lest manuset et halvannet år før Mike Nichols ble valgt til å regissere, og selv om hun allerede da viste stor interesse for rollen, var det ikke før Nichols ble valgt, hun kunne prøvespille. Nichols holdt på med innspillingen av komedien Biloxi Blues da han fikk høre om prosjektet, og ville ikke gjøre det uten Griffith i hovedrollen. Griffith fikk slutt rollen som Tess McGill etter at både Harrison Ford og Sigourney Weaver hadde blitt valgt, for å sikre noen kjente skuespillere til prosjektet.
== Handling ==
Tess McGill (Melanie Griffith) er en ambisiøs forretningskvinne som drar til New York for å arbeide i aksjeselskapet Petty Marsh. Hun blir avvist fra selskapet, men får en ny sjanse når veilederen David Lutz (Oliver Platt) anbefaler kollegaen Bob Speck (Kevin Spacey), som arbeider i selskapets arbitrasjesektor. Tess innser imidlertid at Bob heller vil ha sex enn å tilby henne en stilling. Hun omplasseres til en ny stilling, med Katharine Parker (Sigourney Weaver) som sjef. Parker er hyggelig og oppfordrer Tess til å dele ideene sine med henne. Tess foreslår at en av selskapets klienter, Trask Industries, bør investere i radio for å få et fotfeste i media. Katharine hører på henne og lover å fortelle det videre. Senere forteller hun Tess at forslaget ble nedstemt.
Når Katharine brekker beinet under en skitur i Europa, ber hun Tess ta over arbeidet. Tess oppdager at Katharine planlegger å stjele den store forretningsideen hennes. Ting blir verre når hun tar kjæresten Mick Dugan (Alec Baldwin) på fersken med en av vennene hennes (Elizabeth Whitcraft). Hun er lei av å være andreprioritet, og bestemmer seg for å bli sin egen sjef. Tess takker ja til et møte med forretningsmannen Jack Trainer (Harrison Ford), tar på seg Katharines navn og låner leiligheten hennes. Hun håper å få møte Jack under en fest før møtet, og kler seg i Katharines kjole. Bestevenninnen Cynthia (Joan Cusack) tilbyr henne valiumpiller for å roe henne ned. Tess møter Jack på festen uten å vite at det er han, og han lar seg fascinere av selvstendigheten hennes. Kombinasjonen av piller og alkohol gir utslag, og Tess våkner opp i Jacks seng.
Tess drar før Jack våkner, men blir overrasket når hun ser ham igjen på møtet. Hun prøver å argumentere for forretningsideen sin, men føler at det går dårlig. Jack kommer innom kontoret og sier de er interessert i forslaget. Senere bestemmer de seg for å fremme ideen til Oren Trask (Philip Bosco) selv ved å besøke datterens bryllup. Trask er interessert og takker ja til et møte. Tess og Jack tilbringer en ny natt i seng med hverandre. Tess ønsker å fortelle sannheten til Jack – at hun arbeider ulovlig i sjefens navn – men når hun får vite at Jack har vært i et forhold med Katharine, holder hun det tilbake.
Katharine kommer hjem på dagen med møtet med Trask. Tess overhører Katharine som etterspør en kjærlighetserklæring fra Jack, men han unngår spørsmålet. Tess drar, men glemmer avtaleboken på Jacks seng. Katharine leser den og får vite alt Tess har drevet med i hennes navn. Møtet med Trask går bra helt til Katharine stormer inn og anklager Tess for å ha stjålet forretningsideen hennes. Tess protesterer, men gir seg etter kort tid.
Noen dager senere rydder hun pulten sin og møter Jack, Katharine og Trask foran heisen. Tess konfronterer Katharine og forteller sin side av saken. Katharine vifter det bort, men Jack sier at han tror på henne. Trask er i tvil og lar Tess forklare seg. Tess forteller Trask hvordan hun kom på ideen, og Trask bli overbevist om at det faktisk er hennes idé. Trask konfronterer Katharine og spør henne om hvordan hun kom på ideen. Katharine har ikke noe ordentlig svar å komme med, og det blir klart at hun har løyet. Hun sparkes på stedet, og Tess får en ny jobb i selskapet. På sin første dag i sin nye jobb møter hun en kvinne (Amy Aquino) hun antar er sin nye sjef. Det viser seg imidlertid at dette er sekretæren hennes, og at Tess har fått en større jobb enn forventet. Tess insisterer på at de jobber sammen som kolleger, og viser en annen tilnærming til arbeidslivet enn Katharine. Hun ringer Cynthia fra kontoret og forteller henne at hun har fått drømmejobben, idet kameraet zoomer ut til et bilde av det yrende bylivet i Manhattan.
== Medvirkende ==
Melanie Griffith som Tess McGill, en ambisiøs forretningskvinne som vil opp og frem. Blir ansatt under Parkers ledelse.
Sigourney Weaver som Katharine Parker, Tess' nye sjef. Hun er en stilfull, men ondsinnet person som stjeler Tess' store forretningsidé
Harrison Ford som Jack Trainer, Katharines kjæreste som etter hvert forelsker seg i McGill.
Joan Cusack som Cynthia, Tess' bestevenninne som senere tar på seg jobben som assistenten hennes.
Alec Baldwin som Mick Dugan, Tess' kjæreste som ikke forstår ønsket om å klare seg i forretningslivet.
Philip Bosco som Oren Trask, direktøren av Trask Industries som kan videreutvikle Tess' forretningsidé.
Nora Dunn som Ginny, en venn av Katharine som hjelper henne med å holde et cocktailselskap for avdelingen.
Oliver Platt som David Lutz, Tess' veileder som hjelper henne med å finne jobber.
James Lally som Turkel, Davids trofaste kollega.
Kevin Spacey som Bob Speck, Davids vellystige og utsvevende kollega som prøver seg på McGill.
Elizabeth Whitcraft som Doreen DiMucci, en av Tess' venner som har sex med Mick.
Jeffrey Nordling som Tim Rourke, en av Trasks ansatte. Working Girl var Nordlings filmdebut.
Robert Easton som herr Armbrister, sjefen til radioselskapet Metro Radio Network som vil inngå en avtale med Trask Industries.
Olympia Dukakis som Tess' personalsjef. Hun hjelper Tess med å finne nye jobber som kan passe henne.
Amy Aquino som Alice Baxter, Tess' nye personlige sekretær.
David Duchovny som Tess' venn på bursdagsselskapet. Working Girl var Duchovnys filmdebut.
== Produksjon ==
=== Innspilling og design ===
Innspillingen av Working Girl begynte 16. februar 1988, og den tok hovedsakelig sted i New York, bortsett fra skiscenen, som ble spilt inn i New Jersey. Fire bygninger skulle illustrere kontorene til aksjeselskapet Petty Marsh: 1 State Street Plaza (Katharine Parkers avdeling), Midday Club (klubbrommet), 7 World Trade Center (lobbyen) og L. F. Rothschild. Tollstasjonen Alexander Hamilton U.S. Custom House i Manhattan skulle illustrere kontorene til Trask Industries, og to herskapshus på Fifth Avenue var lokalet for bryllupet til Trasks datter. En privat bolig på Irving Place var Katharine Parkers byhus. Innspillingen endte 27. april 1988 med innspillingen av åpningsscenen på Staten Island Ferry. Griffith og Weaver tilbrakte tid på meglerforetak i New York for å forberede seg til rollene. De deltok i møter og jobbskygget lederne. Griffith møtte med ansatte hos Bear Stearns, mens Weaver tilbrakte tid med porteføljeforvalteren Elaine Garzarelli på det Manhattan-baserte firmaet Shearson, Drexel. Liam Dalton ved Bear Stearns var teknisk rådgiver for filmen. Ann Roth stod for kostymene, og beskrev dem som «80-årene med en smak av Staten Island».
=== Musikk ===
Lydsporet til filmen ble komponert av Rob Mounsey og Carly Simon. Simon komponerte og skrev imidlertid åpningsmelodien «Let the River Run» selv. Med den ble hun den første kvinnen i historien til å vinne en Grammy Award, en Golden Globe og en Oscar for beste sang for en låt hun komponerte og skrev på egen hånd. «Let the River Run» er dessuten stemt fram av det amerikanske filminstituttet som filmhistoriens 91. beste filmlåt. Albumet Working Girl (Original Soundtrack Album) ble utgitt 29. august 1989, og inneholdt i tillegg til lydsporet sanger fra Chris de Burgh og Pointer Sisters, samt instrumentale versjoner av «The Man That Got Away» og «Poor Butterfly». Både musikkalbumet og singelen «Let the River Run» ble salgsuksesser i USA, spesielt etter Simons Oscar-seier.Følgende er sporlisten til musikkalbumet Working Girl (Original Soundtrack Album). Artisten eller artistene som fremfører låten står i parentes.
«Let the River Run» – 3:42 (Carly Simon)
«In Love» (instrumental) – 3:55 (Carly Simon)
«The Man That Got Away» (instrumental) – 2:49 (Rob Mounsey, George Young, Chip Jackson, Grady Tate)
«The Scar» (instrumental) – 1:24 (Carly Simon)
«Let the River Run» – 3:03 (The St. Thomas Choir Of Men And Boys)
«Lady in Red» – 4:17 (Chris De Burgh)
«Carlotta's Heart» – 4:18 (Carly Simon)
«Looking Through Katherine's House» – 2:07 (Carly Simon)
«Poor Butterfly» (instrumental) – 6:05 (Sonny Rollins)
«I'm So Excited» – 5:39 (Pointer Sisters)
== Utgivelse ==
Working Girl hadde premiere i Los Angeles 20. desember 1988, og kinopremiere i USA 21. desember. Filmen fikk aldersgrensen R i USA, som vil si at alle under 17 år måtte ha følge av en foresatt for å kunne se filmen. Den fikk 15 års-aldersgrense i Storbritannia av British Board of Film Classification, og 10 års-aldersgrense i Norge av Statens Filmkontroll. Filmen ble en kassasuksess, og tjente i underkant av 103 millioner dollar på verdensbasis i billettinntekter. Working Girl ble den 11. mest innbringende filmen det året i Nord-Amerika, og tjente 714 484 dollar i Norge.Filmen ble markedsført med taglinen «For alle som noen gang har vunnet. For alle som noen gang har tapt. Og for alle som fortsatt prøver.» (For anyone who's ever won. For anyone who's ever lost. And for everyone who's still in there trying.). Filmselskapet 20th Century Fox markedsførte filmen ved å sende ut blyanter og jakkemerker til tusenvis av sekretærer i 30 storbyer i USA. På jakkemerkene sto det, «Working Girl – There’s more to life than smiling, filing, and dialing.». 20th Century Fox forberedte også en julepremiere 19. desember 1988 på filmstudioet. Den amerikanske TV-kanalen NBC produserte en situasjonskomedie som var basert på filmen. TV-serien Working Girl gikk i åtte episoder fra 16. april til 30. juli 1990. Sandra Bullock spilte hovedrollen som Tess McGill.
=== Anmeldelser ===
Filmen fikk god kritikk. Den amerikanske nettsiden Rotten Tomatoes anslo at 84 % av totalt 32 anmeldelser var positive. Mye av den positive tilbakemeldingen gikk til Sigourney Weaver og Melanie Griffiths rolleskildringer, samt Michael Ballhaus' kinematografi. Filmkritikeren Roger Ebert fra Chicago Sun-Times gav filmen 4 av 4 stjerner, og skrev at «handlingen i Working Girl er satt sammen som et urverk. Den bærer deg gjennom når du ser på den, men hvis du bygger den opp igjen etterpå, ser du håndverket bak». Han konkluderte med at Mike Nichols var tilbake i form.Janet Maslin fra The New York Times skrev at Working Girl er morsom gjennom hele filmen, «selv på sitt mest fjollete». Hun roste filmfotograf Michael Ballhauss «skarpe, visuelle sans» for styrerommene, og birollene for «å bære filmens klasseskiller utover enkel karikatur». Maslin påpekte spesielt Alec Baldwin og Joan Cusack. Hun stusset imidlertid på noen logiske feil ved filmen, som at Weaver og Griffith ikke bruker samme klesstørrelse, og at ingen i sektoren legger merke til at Tess bruker Katharines klær og tar i bruk kontoret hennes. Angie Errigo fra Empire skrev at Working Girl tidvis ble naivt fortalt, men kalte det samtidig «et vittig og givende innblikk i asfaltjungelens økosystem». Han roste også Griffith for å være engasjerende uten å bli søtladen eller irriterende.
=== Priser og nominasjoner ===
Working Girl ble nominert til seks Oscar-priser under utdelingen i 1989. Carly Simon vant Oscar for beste sang for låten «Let the River Run». Filmen ble i tillegg nominert til beste regi (Mike Nichols), beste kvinnelige hovedrolle (Melanie Griffith), beste kvinnelige birolle (både Joan Cusack og Sigourney Weaver) og beste film (Douglas Wick). Filmen vant fire av seks Golden Globe-priser: beste musikal eller komedie (Wick), beste kvinnelige hovedrolle i en musikal eller komedie (Griffith), beste kvinnelige birolle (Weaver) og beste sang (Simon). Working Girl ble også nominert til tre British Academy Film Awards, én Directors Guild of America Award og én Writers Guild of America Award. Simon vant en Grammy Award for arbeidet på sangen «Let the River Run».
=== Video ===
Working Girl ble utgitt på VHS i Norge for utleie i 1990, og for salg i 1996. DVD-versjonen av filmen ble utgitt i USA 17. april 2001. Bonusmaterialet på discen var blant annet to filmtrailere og tre TV-reklamer. 6. januar 2015 ble filmen utgitt på Blu-ray med det samme bonusmaterialet som i DVD-discen.
== I ettertid ==
=== Anerkjennelse ===
Working Girl har dukket opp på flere av det amerikanske filminstituttets lister. Filmen ligger på 91.-plass på listen «AFI's 100 Years…100 Passions», en oversikt over de 100 beste amerikanske kjærlighetsfilmene. Den ligger på 87.-plass på listen «AFI's 100 Years…100 Cheers», en oversikt over de 100 mest inspirerende filmene fra USA. Sangen «Let the River Run» ligger på 91.-plass på oversikten «AFI's 100 Years…100 Songs», en liste over de beste filmlåtene. Både Tess McGill og Katharine Parker ble nominert til listen «AFI's 100 Years...100 Heroes & Villains», en liste over filmhistoriens 100 beste filmpersonligheter, henholdsvis som helt og skurk. Ingen av dem nådde opp. Replikken «I have a head for business and a body for sin.», som Tess sier til Jack under festen, ble nominert til en plass på listen over filmhistoriens beste filmsitater, men nådde heller ikke opp i kåringen. Filmen ble også nominert til listen over romantiske komedier på «AFI's 10 Top 10».
=== Analyser ===
Working Girl blir stadig analysert av feminister som mener at filmen er et eksempel på hvordan kvinner kan klare seg i arbeidslivet. Monika Bartyzel skrev en artikkel for magasinet The Week hvor hun kalte det en moderne Askepott-fortelling, «men i stedet for å følge en uheldig kvinnes oppgave betynget med ensomhet og trelldom, er vår heltinne en profesjonell og fokusert kvinne som går i lykkens glassko og forvandler seg selv til en ny kvinne. Hun imponerer folket med sitt nye potensial, men får fremdeles prinsen.» Feministen Deborah Orr skrev artikkelen «Mike Nichols made films about women – sadly a rarity in Hollywood» for The Guardian, om de feministiske filmene til Mike Nichols. Hun skrev at til tross for rollefiguren Tess, som baner vei i amerikansk aksjeindustri, ble Working Girl også kritisert fordi Tess' ondskapsfulle sjef Katharine var en kvinne. Hun skrev:
Dette er å gå glipp av poenget. Det fine med Working Girl var at kvinnene – Melanie Griffith, Sigourney Weaver, Joan Cusack – hadde nok slagkraft til å la mennene – Harrison Ford og Alec Baldwin – bli den romantiske interessen, i motsetning til hva den vanlige filmdynamikken tilsier. Working Girl er en frigjørende film fordi den handler om kvinner, ikke fordi den skildrer kvinner som gode og menn som onde. (...) Den handler om kvinner – og de er ikke bare pene ansikter. I Nichols' filmer var de aldri det.
David Shariatmadari skrev en annen artikkel for The Guardian, «Why Working Girl offers the real deal». Shariatmadari kalte den siste scenen hvor Tess besøker det nye kontoret sitt «et foruroligende motstykke til den solfylte begynnelsen». Nichols skepsis til det amerikanske arbeidslivet kommer til syne. Kameraet zoomer ut og viser at Tess' kontor bare er en liten del av et enormt konsern. «Hun er mer som en arbeidsmaur enn en romantisk heltinne. Etter én morgen i USA kommer en annen, så en til, og enda en, alt i dollarens tjeneste. Og er ikke det fremdeles definisjonen på en arbeidskvinne (...)?»
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Working Girl på Internet Movie Database
(no) Working Girl hos Filmfront
(sv) Working Girl i Svensk Filmdatabas
(da) Working Girl i Danmark Nationale Filminstitut
(fr) Working Girl på Allociné
(nl) Working Girl på MovieMeter
(en) Working Girl på AllMovie
(en) Working Girl på Turner Classic Movies
(en) Working Girl på Rotten Tomatoes
(en) Working Girl på Metacritic | | lengde = 114 | 199,880 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tydal_Idrettslag | 2023-02-04 | Tydal Idrettslag | ['Kategori:1920 i Norge', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballag etablert i 1920', 'Kategori:Fotballag i Trøndelag', 'Kategori:Fotballstubber', 'Kategori:Idrettslag etablert i 1920', 'Kategori:Idrettslag i Trøndelag', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Skiklubber i Norge', 'Kategori:Sport i Tydal', 'Kategori:Stubber 2021-10', 'Kategori:Trøndelagstubber'] | Tydal Idrettslag (stiftet i 1920) er et idrettslag fra Tydal i Trøndelag, som driver med fotball, håndball, orientering og skiidrett.
| Tydal Idrettslag (stiftet i 1920) er et idrettslag fra Tydal i Trøndelag, som driver med fotball, håndball, orientering og skiidrett.
== Idretter ==
=== Fotball ===
A-laget i fotball for menn rykket etter 2010-sesongen ned fra 4. divisjon. Fra 2015 spiller Tydal på nytt i 4. divisjon, etter å ha rykket opp fra 5. divisjon etter 2014-sesongen.
== Kjente utøvere ==
Kent Ove Clausen, langrenn
Niklas Dyrhaug, langrenn
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | Tydal Idrettslag (stiftet i 1920) er et idrettslag fra Tydal i Trøndelag, som driver med fotball, håndball, orientering og skiidrett. | 199,881 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ciudad_del_Plata_(kommune) | 2023-02-04 | Ciudad del Plata (kommune) | ['Kategori:2010 i Uruguay', 'Kategori:34°S', 'Kategori:56°V', 'Kategori:Artikler hvor kart er samme som bilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner etablert i 2010', 'Kategori:Kommuner i Uruguay', 'Kategori:San José (departement)', 'Kategori:Sider med kart'] | Ciudad del Plata er en kommune (spansk: municipio) i San José-departementet i det sørlige Uruguay. Hovedstaden heter Ciudad del Plata.
| Ciudad del Plata er en kommune (spansk: municipio) i San José-departementet i det sørlige Uruguay. Hovedstaden heter Ciudad del Plata.
== Historie ==
Ciudad del Plata ble grunnlagt i 15. mars 2010.
== Regjeringen ==
Ordføreren (alcalde) i kommunen er Jesús Cenández (2010-2015).
== Referanser == | | status = Kommune (municipio) | 199,882 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Libertad_(kommune) | 2023-02-04 | Libertad (kommune) | ['Kategori:2010 i Uruguay', 'Kategori:34°S', 'Kategori:56°V', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner etablert i 2010', 'Kategori:Kommuner i Uruguay', 'Kategori:San José (departement)', 'Kategori:Sider med kart'] | Libertad er en kommune (spansk: municipio) i San José-departementet i det sørlige Uruguay. Hovedstaden heter Libertad.
| Libertad er en kommune (spansk: municipio) i San José-departementet i det sørlige Uruguay. Hovedstaden heter Libertad.
== Historie ==
Libertad ble grunnlagt i 15. mars 2010.
== Regjeringen ==
Ordføreren (alcalde) i kommunen er Sergio Valverde (2010-2015).
== Referanser == | | status = Kommune (municipio) | 199,883 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%98ystre_Slidre_Idrettslag | 2023-02-04 | Øystre Slidre Idrettslag | ['Kategori:1904 i Norge', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Fotballag etablert i 1904', 'Kategori:Fotballag i Oppland', 'Kategori:Fotballstubber', 'Kategori:Idrettslag etablert i 1904', 'Kategori:Idrettslag i Oppland', 'Kategori:Innlandetstubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Skiklubber i Norge', 'Kategori:Sport i Øystre Slidre', 'Kategori:Stubber 2022-11'] | Øystre Slidre Idrettslag (stiftet i 1904) er et idrettslag i Øystre Slidre kommune i Innlandet. Det driver mellom annet med fotball, friidrett, håndball, karate, langrenn, turn og volleyball. ØSIL står også for arrangement som Beitosprinten og Fjellmaraton.
| Øystre Slidre Idrettslag (stiftet i 1904) er et idrettslag i Øystre Slidre kommune i Innlandet. Det driver mellom annet med fotball, friidrett, håndball, karate, langrenn, turn og volleyball. ØSIL står også for arrangement som Beitosprinten og Fjellmaraton.
== Idretter ==
=== Fotball ===
Fotballgruppa hadde under 2011-sesongen et samarbeidslag med Rogne Idrettslag i 5. divisjon, men laget endte sist i sin avdeling med kun én seier.
==== Tabellen ====
== Kjente utøvere ==
Anita Håkenstad Evertsen, friidrett
Eivind Bakkene, langrenn
Mari Eide, langrenn
Sverre Rotevatn, kombinert
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | Øystre Slidre Idrettslag (stiftet i 1904) er et idrettslag i Øystre Slidre kommune i Innlandet. Det driver mellom annet med fotball, friidrett, håndball, karate, langrenn, turn og volleyball. | 199,884 |
https://no.wikipedia.org/wiki/The_Cheaters | 2023-02-04 | The Cheaters | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bandstubber', 'Kategori:Norske rockegrupper', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-09', 'Kategori:Vinnere av Spellemannprisen'] | The Cheaters er et norsk rockeband, opprinnelig fra Tønsberg.
Bandet har gitt ut to album. Det andre albumet, Rites of Spring ble gitt ut i 2014 og produsert av Erlend Mokkelbost. For albumet vant de Spellemannprisen 2014 i klassen rock.
| The Cheaters er et norsk rockeband, opprinnelig fra Tønsberg.
Bandet har gitt ut to album. Det andre albumet, Rites of Spring ble gitt ut i 2014 og produsert av Erlend Mokkelbost. For albumet vant de Spellemannprisen 2014 i klassen rock.
== Medlemmer ==
Øyvind Skarsbø: gitar og vokal
Henrik Width Kristiansen: slagverk
Mats With Greger: bass
=== Tidligere medlemmer ===
Andreas Frøland: bass
Kristian Hodnesdal: bass
== Diskografi ==
You Want More?! (2006, Big Dipper) - EP
The Cheaters (2007, Big Dipper)
Rites of Spring (2014, Division Records)
=== Deltakelse på samlealbum ===
The Come Again? Rock'n'roll Sessions - Volume 1 (2006, Mother Ocean Records)
Scandinavian Friends - A Tribute To Roky Erickson (2007, Big Dipper)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | The Cheaters er et norsk rockeband, opprinnelig fra Tønsberg. | 199,885 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Simone_Bolelli | 2023-02-04 | Simone Bolelli | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Italia under Sommer-OL 2008', 'Kategori:Fødsler 8. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1985', 'Kategori:Italienske tennisspillere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Bologna', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tennisspillere under Sommer-OL 2008'] | Simone Bolelli (født 8. oktober 1985 i Bologna) er en profesjonell italiensk tennisspiller.
| Simone Bolelli (født 8. oktober 1985 i Bologna) er en profesjonell italiensk tennisspiller.
== Grand Slam-titler ==
Australian Open
Double herrer – 2015 (sammen med Fabio Fognini)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Simone Bolelli – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Simone Bolelli – Olympedia
(en) Simone Bolelli – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Simone Bolelli – ATP-touren
(en) Simone Bolelli – ITF Tennis
(en) Simone Bolelli – Davis-cupen | | singlekarriere = 123-164 (43%) | 199,886 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Castillos_(kommune) | 2023-02-04 | Castillos (kommune) | ['Kategori:2010 i Uruguay', 'Kategori:34°S', 'Kategori:53°V', 'Kategori:Artikler hvor kart er samme som bilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner etablert i 2010', 'Kategori:Kommuner i Uruguay', 'Kategori:Rocha (departement)', 'Kategori:Sider med kart'] | Castillos er en kommune (spansk: municipio) i Rocha-departementet i det sørøstlige Uruguay. Hovedstaden heter Castillos.
| Castillos er en kommune (spansk: municipio) i Rocha-departementet i det sørøstlige Uruguay. Hovedstaden heter Castillos.
== Byer ==
== Historie ==
Castillos ble grunnlagt i 15. mars 2010.
== Regjeringen ==
Ordføreren (alcalde) i kommunen er José Servetto (2010-2015).
== Referanser == | | status = Kommune (municipio) | 199,887 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Spondyloartritt | 2023-02-04 | Spondyloartritt | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Opprydning-statistikk', 'Kategori:Opprydning 2022-07', 'Kategori:Sykdommer'] | Spondyloartritt og spondylartropati refererer til en familie av sykdommer som deler visse sykdomstrekk. Det mest fremtredende er betennelse i ledd i ryggen, særlig iliosacralleddene, asymmetrisk betennelse i ett eller noen få ledd (oligoartritt) – særlig i bena, og reaktiv artritt. Det innebærer betennelse på steder der leddbånd eller sener fester til ben.
Andre trekk kan være utslett og betennelser i øyne, som uveitt eller iridocyklitt (regnbuehinnebetennelse). Spondyloartrittpasientene kan også ha betennelse i tarm og en sterk kobling til funn av faktoren humant leukocyttantigen (HLA-B27) i blodet.
Det har kommet nye muligheter for å sette diagnosen spondyloartritt, basert på mer enn bare røntgenbilder, ifølge Spondyloartrittforbundet Norge. Spondyloartritter kan generelt føre med seg en rekke tilleggslidelser. Disse kan også være med på å avgjøre diagnosen. Det kan blant annet være betennelser i senefester og leddbånd (entesitt), øyeplager, hovne og ømme ledd, hjertesykdom, magesmerter og utmattelse (fatigue).
| Spondyloartritt og spondylartropati refererer til en familie av sykdommer som deler visse sykdomstrekk. Det mest fremtredende er betennelse i ledd i ryggen, særlig iliosacralleddene, asymmetrisk betennelse i ett eller noen få ledd (oligoartritt) – særlig i bena, og reaktiv artritt. Det innebærer betennelse på steder der leddbånd eller sener fester til ben.
Andre trekk kan være utslett og betennelser i øyne, som uveitt eller iridocyklitt (regnbuehinnebetennelse). Spondyloartrittpasientene kan også ha betennelse i tarm og en sterk kobling til funn av faktoren humant leukocyttantigen (HLA-B27) i blodet.
Det har kommet nye muligheter for å sette diagnosen spondyloartritt, basert på mer enn bare røntgenbilder, ifølge Spondyloartrittforbundet Norge. Spondyloartritter kan generelt føre med seg en rekke tilleggslidelser. Disse kan også være med på å avgjøre diagnosen. Det kan blant annet være betennelser i senefester og leddbånd (entesitt), øyeplager, hovne og ømme ledd, hjertesykdom, magesmerter og utmattelse (fatigue).
== Sykdomsårsak ==
Det er begrenset med kjennskap til hvordan spondylartropatier oppstår. Det ser ut til at det er en arvelig komponent. Koblingen til HLA-B27 er den sterkeste kjente genetiske risikofaktoren.
== Spondylartropatifamilien ==
=== Ankyloserende spondylitt (Bekhterevs sykdom) ===
Tidligere het diagnosen Bekhterevs sykdom. Nå kalles den som regel ankyloserende spondylitt (AS), eller radiografisk aksial spondyloartritt. Det er en kronisk betennelsesaktig leddsykdom som hovedsakelig angriper bekkenet, ryggen og brystkassen, men også perifere ledd kan rammes. Diagnostiseringen har gjerne vært basert på menns symptomer, derfor er kvinner gjerne underdiagnostisert, da de ofte har et litt annet sykdomsbilde.
Forstadiet til Bekhterevs sykdom betegnes som ikke-radiografisk spondyloartritt. Da har man typiske bekhterevsymptomer, men det er ingen synlige forandringer på røntgen. Diagnosen kan imidlertid settes ved at man gjør en MR-undersøkelse og ser på andre tegn og symptomer som er typiske for denne sykdommen.
=== Udifferensiert spondyloartritt ===
Benevnelsen udifferensiert spondyloartritt blir benyttet om spondyloartritt der man ennå ikke kan stadfeste hva slags type det er. Behandlingsprinsippene for de ulike spondyloartrittene er i stor grad like.
=== Psoriasisartritt ===
Psoriasisartritt er en form for leddgikt der man samtidig har hudsykdommen psoriasis. Psoriasisartritt utvikler seg ofte langsomt med hevelse, ømhet og nedsatt bevegelse i de leddene som blir angrepet. Omtrent 70 prosent av de som får psoriasisartritt har allerede diagnosen psoriasis. Hovedandelen av de som har psoriasisartritt har betennelser i de ytterste leddene i hender og føtter, mens omtrent 30 prosent har hovedproblemene fra rygg- og bekkenledd.
=== Crohns sykdom ===
Det er kjent at pasienter med Bekhterevs sykdom har en større risiko for å utvikle kroniske inflammatoriske tarmsykdommer. Ved Crohns sykdom har man kronisk betennelse i mage-tarmkanalen. Sykdommen kan ramme alle deler av tarmsystemet fra leppene til endetarmsåpningen. Den vanligste delen av tarmsystemet som er påvirket er overgangspartiet mellom tynntarmen og tykktarmen. Betennelse i tarmen medfører at tarmen ikke kan utføre sin normale funksjon, noe som kan føre til diaré. Andre symptomer er tilbakevendende magesmerter, oppblåsthet, kvalme, nedsatt matlyst og vekttap.
=== Ulcerøs kolitt ===
Ulcerøs kolitt har mange likhetstrekk med Crohns sykdom, men forskjellen er at ulcerøs kolitt bare angriper tykktarmen og har et annet betennelsesmønster. Betennelsen finnes først og fremst i tarmens slimhinne hvor det danner seg sår (ulcerøs betyr sårdannende). Symptomer kan være magesmerter og blodig diaré, og i tillegg slapphet, vekttap, dårlig matlyst, blødning fra endetarmen og generelt tap av næringsstoffer.
=== Reaktiv artritt ===
En reaktiv artritt er en leddbetennelse som oppstår i kjølvannet av en gjennomgått infeksjon. Som regel er det ett eller noen få ledd som angripes. Betennelsen kan for eksempel oppstå etter seksuelt overførbare sykdommer som klamydia og gonokokker eller etter tarminfeksjoner.
Symptomer på reaktiv artritt kan være følelse av å være syk, tretthet, feber, vekttap og nedsatt matlyst. Reaktiv artritt starter ofte med akutt hevelse, ømhet, varme, rødhet og nedsatt bevegelighet i ett eller flere store ledd. Det er også vanlig med smerter ved senefester, særlig der hælsenen fester seg og er festet til bindevevshinnen under foten.
En undergruppe av de reaktive artrittene er Reiters syndrom, der det ofte er betennelse i urinrøret, leddbetennelse og betennelse i øyets ytterhinne.
=== Spondylartropatier hos barn ===
Spondylartropatier hos barn (juvenil spondylartropati) er en gruppe kroniske inflammatoriske sykdommer der betennelsen angriper ledd (artritt) og senefester (entesitt). Sykdommen rammer oftest ledd og senefester i bena, og noen ganger leddene mellom bekkenet og nederste del av ryggen. Leddene i ryggraden kan også angripes, men dette er sjelden i begynnelsen av sykdommen. I noen tilfeller utløses symptomene første gang av bakterieinfeksjoner (reaktiv artritt). Pasienter med barneleddgikt (JIA), regnes med i gruppen juvenil spondylartropati. Sykdommen er vanligere blant gutter enn jenter, og den begynner som oftest mellom 10 og 15 års alder. Genetikk er en medvirkende faktor.
Sykdommen kalles juvenil spondylartropati hvis den starter før barnet er 16 år gammelt, artritten varer i mer enn seks uker, og symptomene passer inn i diagnosebeskrivelsen, ifølge nettsiden printo.it, et internasjonalt nettverk innen barnerevmatologi.
De vanligste symptomene er hovne og smertefulle ledd, noe som fører til begrenset bevegelse i leddene. Ofte er fire eller færre ledd angrepet og det er for det meste de større leddene i bena, som knær, ankler, føtter og hofter, som er mest utsatt. Noen barn kan ha artritt i ledd i armene, særlig skuldrene.
== Spafo Norge ==
Spondyloartrittforbundet Norge (Spafo Norge) er en landsdekkende, frivillig interesseorganisasjon. Arbeidet i forbundet er basert på frivillig basis. Spafo Norge har som oppgave å bedre livskvaliteten og levekår for mennesker med nedsatt funksjonsevne i samfunnet som følge av spondyloartritt og spondyloartrittlignende sykdommer. Forbundets hovedoppgave er å drive informasjons-, opplysnings-, og påvirkningsarbeid, samt å ha en likepersontjeneste.
Spafo Norge har historie over 30 år tilbake innenfor bekhterev- og spondyloartrittarbeidet i Norge og har jobbet med pasientrettet informasjonsarbeid hele tiden. Det frivillige arbeid til forbundet består av å dele kunnskap og jobbe interessepolitisk via kanaler som medlemsbladet Spondylitten, nettsiden spondylitten.no og i sosiale medier.
Forbundet har også en hjelpetelefon: Spafo Hjelper Deg!
Spafo Norge har gitt ut et gratis informasjonshefte om spondyloartritt. Det inneholder informasjon om alle de ulike spondyloartrittdiagnosene og følgesykdommer. Heftet kan lastes ned fra forbundets hjemmeside.
== Spondylitten ==
Spondylitten er et landsdekkende magasin som kommer ut fire ganger i året til forbundets medlemmer og en rekke abonnenter. Der finner man informasjon om nytt vedrørende spondyloartritter og bladet holder leserne oppdatert når det gjelder saker som gjelder de med inflammatoriske revmatiske sykdommer. Bladet het tidligere Bekhterever’n.
Noen av de temaene bladet tar for seg er forskning, medisiner, behandlingsformer, rettigheter, interessepolitikk/sosialpolitikk, arbeidsliv, nytt fra forvaltningen, samt revmatikerarbeid nasjonalt og internasjonalt.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Spondyloartrittforbundet Norge (Spafo Norge)
Spondylitten
NHI
Norsk Revmatikerforbund | Spondyloartritt og spondylartropati refererer til en familie av sykdommer som deler visse sykdomstrekk. Det mest fremtredende er betennelse i ledd i ryggen, særlig iliosacralleddene, asymmetrisk betennelse i ett eller noen få ledd (oligoartritt) – særlig i bena, og reaktiv artritt. | 199,888 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Chuy_(kommune) | 2023-02-04 | Chuy (kommune) | ['Kategori:2010 i Uruguay', 'Kategori:33°S', 'Kategori:53°V', 'Kategori:Artikler hvor flaggbilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kart er samme som bilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor våpenbilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Kommuner etablert i 2010', 'Kategori:Kommuner i Uruguay', 'Kategori:Rocha (departement)', 'Kategori:Sider med kart'] | Chuy er en kommune (spansk: municipio) i Rocha-departementet i det sørøstlige Uruguay. Hovedstaden heter Chuy.
| Chuy er en kommune (spansk: municipio) i Rocha-departementet i det sørøstlige Uruguay. Hovedstaden heter Chuy.
== Byer ==
== Historie ==
Chuy ble grunnlagt i 15. mars 2010.
== Regjeringen ==
Ordføreren (alcalde) i kommunen er Mary Urse (2010-2015).
== Referanser == | | status = Kommune (municipio) | 199,889 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Svend_Brinkmann | 2023-02-04 | Svend Brinkmann | ['Kategori:Alumni fra Aarhus Universitet', 'Kategori:Ansatte ved Aalborg Universitet', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P1960 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske psykologer', 'Kategori:Fødsler i 1975', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Svend Brinkmann (født 1975) er en dansk psykolog og sakprosaforfatter. Han er professor i allmenpsykologi og kvalitative metoder på Det Humanistiske Fakultet på Aalborg Universitet
Brinkmann er utdannet cand.psych fra Aarhus Universitet og har studert psykologi og filosofi i Århus og Oxford. Han ble i 2010 utnevnt til professor ved Aalborg Universitet. Han har skrevet flere bøker om kvalitativ forskningsmetode, og har skrevet introduksjon til pedagogen John Dewey. I 2014 ble han kjent for boka Stå fast, som var en kombinert parodi og kritikk av litteratursjangeren selvhjelpslitteratur skrevet som en selvhjelpsbok hvor hvert kapittel er lagt opp «som trinn på veien til ny innsikt».
Brinkmann 7 antiselvhjelpstips
Slutt å kjenne etter i deg selv
Fokuser på det negative i livet ditt
Ta på deg nei-hatten
Undertrykk følelsene dine
Si opp coachen din
Les romaner – ikke selvhjelpsbøker
Dvel ved fortiden
| Svend Brinkmann (født 1975) er en dansk psykolog og sakprosaforfatter. Han er professor i allmenpsykologi og kvalitative metoder på Det Humanistiske Fakultet på Aalborg Universitet
Brinkmann er utdannet cand.psych fra Aarhus Universitet og har studert psykologi og filosofi i Århus og Oxford. Han ble i 2010 utnevnt til professor ved Aalborg Universitet. Han har skrevet flere bøker om kvalitativ forskningsmetode, og har skrevet introduksjon til pedagogen John Dewey. I 2014 ble han kjent for boka Stå fast, som var en kombinert parodi og kritikk av litteratursjangeren selvhjelpslitteratur skrevet som en selvhjelpsbok hvor hvert kapittel er lagt opp «som trinn på veien til ny innsikt».
Brinkmann 7 antiselvhjelpstips
Slutt å kjenne etter i deg selv
Fokuser på det negative i livet ditt
Ta på deg nei-hatten
Undertrykk følelsene dine
Si opp coachen din
Les romaner – ikke selvhjelpsbøker
Dvel ved fortiden
== Referanser ==
== Bibliografi ==
2015 Svend Brinkmann Stå imot: si nei til selvutviklingen ISBN 978-82-328-0002-5
2013 Svend Brinkmann John Dewey: science for a changing world i serien History and theory of psychology ISBN 978-1-4128-5273-9
2012 Svend Brinkmann og Lene Tanggaard (red.) Kvalitative metoder : empiri og teoriutvikling (dansk original Kvalitative metoder : en grundbog) ISBN 978-82-05-40815-9
2009 Steinar Kvale og Svend Brinkmann Det kvalitative forskningsintervju ISBN 978-82-05-38529-0
== Eksterne lenker ==
Hjemmeside hos Aalborg Universitet
(no) Publikasjoner av Svend Brinkmann i BIBSYS | Svend Brinkmann (født 1975) er en dansk psykolog og sakprosaforfatter. Han er professor i allmenpsykologi og kvalitative metoder på Det Humanistiske Fakultet på Aalborg Universitet | 199,890 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Morella_faya | 2023-02-04 | Morella faya | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Porsfamilien'] | Morella faya er en plante i porsfamilien. Den var tidligere kjent som Myrica faya.
Den er en eviggrønn busk eller lite tre og blir som regel 3–8 meter høy, men kan bli opptil 18 meter. De læraktige bladene sitter spredt og er 4–11 cm lange og 1–2,5 cm brede. Bladranden er innrullet, og ytre halvdel er ofte sagtannet. Blomstene er enkjønnede, og hann- og hunnblomster sitter på ulike planter. De gule blomstene sitter i blomsterstander på årsskuddene. Frukten er en mørkerød eller svart steinfrukt som er 6 mm i diameter. Frøene spres med fugler.Arten er naturlig utbredt på Kanariøyene, Madeira og Azorene. Der vokser den i laurbærskog, kanarifuruskog og lyngheier (fayal-brezal), ofte sammen med trelyng.Det er usikkert om arten vokser naturlig i Portugal, eller om den er innført av mennesker. Her vokser den nært havet på fuktige steder i gamle sanddyner sammen med blant annet jordbærtre, trelyng, Phillyrea angustifolia, Corema album, Daphne gnidium, Rubia peregrina, laurbærkrossved, Ruscus aculeatus, Smilax aspera, kermeseik, laurbær, mastikstre, Rhamnus alaternus, oliven, einstape, strandfuru, Rubus ulmifolius, Cistus salvifolius, røsslyng og Dioscorea communis. Mange av disse plantene er eviggrønne uten å ha sklerofylle blader. De betraktes som relikter fra laurbærskogene som vokste i Sør-Europa i tertiær.Morella faya er innført til Australia, New Zealand, Florida og Hawaii. På Hawaii er den en svært skadelig invaderende art. Den har bakterier i utvekster på røttene som fikserer nitrogen fra lufta. Dette fører til store endringer i stoffomsetningen i økosystemet. Arten gjør også skade ved å danne tette bestander der ingen andre planter kan vokse. Morella faya er tatt med i Verdens naturvernunions liste over de 100 mest skadelige invaderende artene i verden.
| Morella faya er en plante i porsfamilien. Den var tidligere kjent som Myrica faya.
Den er en eviggrønn busk eller lite tre og blir som regel 3–8 meter høy, men kan bli opptil 18 meter. De læraktige bladene sitter spredt og er 4–11 cm lange og 1–2,5 cm brede. Bladranden er innrullet, og ytre halvdel er ofte sagtannet. Blomstene er enkjønnede, og hann- og hunnblomster sitter på ulike planter. De gule blomstene sitter i blomsterstander på årsskuddene. Frukten er en mørkerød eller svart steinfrukt som er 6 mm i diameter. Frøene spres med fugler.Arten er naturlig utbredt på Kanariøyene, Madeira og Azorene. Der vokser den i laurbærskog, kanarifuruskog og lyngheier (fayal-brezal), ofte sammen med trelyng.Det er usikkert om arten vokser naturlig i Portugal, eller om den er innført av mennesker. Her vokser den nært havet på fuktige steder i gamle sanddyner sammen med blant annet jordbærtre, trelyng, Phillyrea angustifolia, Corema album, Daphne gnidium, Rubia peregrina, laurbærkrossved, Ruscus aculeatus, Smilax aspera, kermeseik, laurbær, mastikstre, Rhamnus alaternus, oliven, einstape, strandfuru, Rubus ulmifolius, Cistus salvifolius, røsslyng og Dioscorea communis. Mange av disse plantene er eviggrønne uten å ha sklerofylle blader. De betraktes som relikter fra laurbærskogene som vokste i Sør-Europa i tertiær.Morella faya er innført til Australia, New Zealand, Florida og Hawaii. På Hawaii er den en svært skadelig invaderende art. Den har bakterier i utvekster på røttene som fikserer nitrogen fra lufta. Dette fører til store endringer i stoffomsetningen i økosystemet. Arten gjør også skade ved å danne tette bestander der ingen andre planter kan vokse. Morella faya er tatt med i Verdens naturvernunions liste over de 100 mest skadelige invaderende artene i verden.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Morella faya i Encyclopedia of Life
(en) Morella faya i Global Biodiversity Information Facility
(sv) Morella faya hos Dyntaxa
(en) Morella faya hos ITIS
(en) Morella faya hos NCBI
(en) Morella faya hos The International Plant Names Index
(en) Morella faya hos Tropicos
(en) Kategori:Morella faya – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Morella faya – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Morella faya – detaljert informasjon på Wikispecies | Morella faya er en plante i porsfamilien. Den var tidligere kjent som Myrica faya. | 199,891 |
https://no.wikipedia.org/wiki/La_Paloma_(kommune) | 2023-02-04 | La Paloma (kommune) | ['Kategori:2010 i Uruguay', 'Kategori:34°S', 'Kategori:54°V', 'Kategori:Artikler hvor kart er samme som bilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner etablert i 2010', 'Kategori:Kommuner i Uruguay', 'Kategori:Rocha (departement)', 'Kategori:Sider med kart'] | La Paloma er en kommune (spansk: municipio) i Rocha-departementet i det sørøstlige Uruguay. Hovedstaden heter La Paloma.
| La Paloma er en kommune (spansk: municipio) i Rocha-departementet i det sørøstlige Uruguay. Hovedstaden heter La Paloma.
== Byer ==
== Historie ==
La Paloma ble grunnlagt i 15. mars 2010.
== Regjeringen ==
Ordføreren (alcalde) i kommunen er Alcides Perdomo (2010-2015).
== Referanser == | | status = Kommune (municipio) | 199,892 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Madrona | 2023-02-04 | Madrona | ['Kategori:Arter formelt beskrevet i 1813', 'Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Canadas flora', 'Kategori:Lyngfamilien', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:USAs flora'] | Madrona (Arbutus menziesii) er en plante i lyngfamilien.
Den er et eviggrønt tre som blir 6–30 m høyt og som ofte har flere stammer. Barken er purpurfarget og faller av i store flak, som etterlater store gulrosa flekker. Bladene er spredte, læraktige og helrandete. Blomstene er hvite og sitter i opprette, endestilte klaser. Bærene er små, én cm i diameter, og dekket av små vorter.
Arten er utbredt langs den nordamerikanske stillehavskysten over en strekning på 1880 km fra nord til sør. Nordgrensen er på østkysten av Vancouver Island og fastlandet innenfor i den kanadiske provinsen Britisk Columbia, og sørgrensen er Palomar Mountain i San Diego County. Den er ganske sjelden i California sør for San Luis Obispo County og Calaveras County.
I vestlige Britisk Columbia, Washington og Oregon vokser madrona sammen med douglasgran, vestamerikansk hemlokk, oregoneik, rødor, oregonlønn og Cornus nuttallii. Lenger sør kommer flere arter inn som gullfuru, Notholithocarpus densiflorus, sukkerfuru, coloradogran, lawsonsypress, redwood, californialaurbær, Quercus chrysolepis, Quercus agrifolia, Quercus kelloggii og andre løvfellende og eviggrønne eikearter.
I undervegetasjonen er det mange arter av små trær og busker, blant annet vinlønn, Morella californica, taggblåhegg, Rhododendron macrophyllum, Cornus nuttallii, alaskakornell, vier, hyll, nebbhassel, melbær og andre Arctostaphylos-arter, Ceanothus, klaseberglyng, asalspirea, Toxicodendron diversilobum, nutkabjørnebær og prydbringebær.
| Madrona (Arbutus menziesii) er en plante i lyngfamilien.
Den er et eviggrønt tre som blir 6–30 m høyt og som ofte har flere stammer. Barken er purpurfarget og faller av i store flak, som etterlater store gulrosa flekker. Bladene er spredte, læraktige og helrandete. Blomstene er hvite og sitter i opprette, endestilte klaser. Bærene er små, én cm i diameter, og dekket av små vorter.
Arten er utbredt langs den nordamerikanske stillehavskysten over en strekning på 1880 km fra nord til sør. Nordgrensen er på østkysten av Vancouver Island og fastlandet innenfor i den kanadiske provinsen Britisk Columbia, og sørgrensen er Palomar Mountain i San Diego County. Den er ganske sjelden i California sør for San Luis Obispo County og Calaveras County.
I vestlige Britisk Columbia, Washington og Oregon vokser madrona sammen med douglasgran, vestamerikansk hemlokk, oregoneik, rødor, oregonlønn og Cornus nuttallii. Lenger sør kommer flere arter inn som gullfuru, Notholithocarpus densiflorus, sukkerfuru, coloradogran, lawsonsypress, redwood, californialaurbær, Quercus chrysolepis, Quercus agrifolia, Quercus kelloggii og andre løvfellende og eviggrønne eikearter.
I undervegetasjonen er det mange arter av små trær og busker, blant annet vinlønn, Morella californica, taggblåhegg, Rhododendron macrophyllum, Cornus nuttallii, alaskakornell, vier, hyll, nebbhassel, melbær og andre Arctostaphylos-arter, Ceanothus, klaseberglyng, asalspirea, Toxicodendron diversilobum, nutkabjørnebær og prydbringebær.
== Kilder ==
A. Mitchell, oversatt av I. Gjærevoll (1977). Trær i skog og hage. Tiden. s. 376. ISBN 82-10-01282-7.
Flora of British Columbia: Arbutus menziesii Besøkt 5. mars 2015.
Silvics of North America: Arbutus menziesii Besøkt 5. mars 2015.
== Eksterne lenker ==
(en) Madrona i Encyclopedia of Life
(en) Madrona i Global Biodiversity Information Facility
(en) Madrona hos ITIS
(en) Madrona hos NCBI
(en) Madrona hos The International Plant Names Index
(en) Madrona hos Tropicos
(en) Kategori:Arbutus menziesii – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Arbutus menziesii – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Arbutus menziesii – detaljert informasjon på Wikispecies | Madrona (Arbutus menziesii) er en plante i lyngfamilien. | 199,893 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lascano_(kommune) | 2023-02-04 | Lascano (kommune) | ['Kategori:2010 i Uruguay', 'Kategori:33°S', 'Kategori:54°V', 'Kategori:Artikler hvor kart er samme som bilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner etablert i 2010', 'Kategori:Kommuner i Uruguay', 'Kategori:Rocha (departement)', 'Kategori:Sider med kart'] | Lascano er en kommune (spansk: municipio) i Rocha-departementet i det sørøstlige Uruguay. Hovedstaden heter Lascano.
| Lascano er en kommune (spansk: municipio) i Rocha-departementet i det sørøstlige Uruguay. Hovedstaden heter Lascano.
== Byer ==
== Historie ==
Lascano ble grunnlagt i 15. mars 2010.
== Regjeringen ==
Ordføreren (alcalde) i kommunen er Ricardo Rodríguez (2010-2015).
== Referanser == | | status = Kommune (municipio) | 199,894 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Henry_Morgenthau_sr. | 2023-02-04 | Henry Morgenthau sr. | ['Kategori:Ambassadører fra USA', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 25. november', 'Kategori:Dødsfall i 1946', 'Kategori:Forretningsfolk fra USA', 'Kategori:Fødsler 26. april', 'Kategori:Fødsler i 1856', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Mannheim', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:USAs ambassadører til Det osmanske rike', 'Kategori:USAs ambassadører til Tyrkia'] | Henry Morgenthau (født 26. april 1856, død 25. november 1946) var en advokat, forretningsmann, politiker og amerikansk ambassadør i Det osmanske rike under den første verdenskrigen. Som ambassadør ble Morgenthau kjent som den fremste talsmannen av de som fordømte folkemordet på armenerne. Han arbeidet også for grekernes og assyrernes sak.
Morgenthau var far til politikeren Henry Morgenthau d.y. Blant hans barnebarn er Robert M. Morgenthau, statsadvokat for Manhattan i 35 år, og Barbara Tuchman, kjent forfatter og historiker.
| Henry Morgenthau (født 26. april 1856, død 25. november 1946) var en advokat, forretningsmann, politiker og amerikansk ambassadør i Det osmanske rike under den første verdenskrigen. Som ambassadør ble Morgenthau kjent som den fremste talsmannen av de som fordømte folkemordet på armenerne. Han arbeidet også for grekernes og assyrernes sak.
Morgenthau var far til politikeren Henry Morgenthau d.y. Blant hans barnebarn er Robert M. Morgenthau, statsadvokat for Manhattan i 35 år, og Barbara Tuchman, kjent forfatter og historiker.
== Liv og karriere ==
=== Tidlige år ===
Morgenthau ble født i Mannheim i det daværende storhertugdømmet Baden i hva som er dagens Tyskland. Han var det niende av elleve barn i en askenasiske jødisk familie som sønn av Lazarus og Babette Morgenthau. Hans far var en vellykket sigarprodusent med egne fabrikker i Mannheim, Lorsch og Heppenheim, og med så mange som rundt 1000 ansatte, noe som er mye i en by som Mannheim med en befolkning på rundt 21 000 på denne tiden. Etter å ha fått et betydelig økonomisk tilbakeslag i løpet av den amerikanske borgerkrigen grunnet sigartollen på import i 1862, noe som stengte all tysk tobakkeksport til USA for alltid, utvandret familien til New York i 1866. Der hadde hans far problemer med å etablere seg på nytt, til tross for at han satt på penger. Hans utviklingsprosjekter og markedsføringer av ulike oppfinnelser og investeringer i andre forretninger var mislykket. Lazarus Morgenthau klarte likevel å komme seg videre og stabilisere sine inntekter ved å bli den som skaffet bidrag til jødiske synagoger.
Henry Morgenthau gikk på City College i New York hvor han skaffet seg en akademisk grad (BA) og senere tok en juridisk eksamen fra Columbia Law School. Han begynte sin karriere som advokat, men skaffet seg samtidig en betydelig formue i kloke investeringer i fast eiendom. Han giftet seg med Josephine Sykes i 1882 og de fikk fire barn sammen: Helen, Alma, Henry Jr. og Ruth. Morgenthau bygget seg en suksessfull karriere som advokat og fungerte som leder av det reformerte jødiske samfunnet i New York.
=== Det demokratiske parti ===
Morgenthaus karriere gjorde det mulig for ham å bidra betydelig til president Woodrow Wilsons valgkampanje i 1912. Han hadde første gang møtt Wilson i 1911 ved en middagsfeiring for den fjerde årsdag av grunnleggelsen av Stephen Wises synagoge i Manhattan. De to mennene «synes å ha knyttet bånd», og det markerte et «vendepunkt i Morgenthaus politiske karriere». Hans rolle i amerikansk politikk vokste tydelig i de neste månedene, men hans ønske om bli formann av finanskomiteen ble ikke virkeliggjort. Han håpet også forgjeves på en plass i kabinettet. Wilson tilbød ham da posisjonen som ambassadør til Det osmanske rike (det senere Tyrkia).
=== Amerikansk ambassadør ===
Som en tidlig støttespiller for president Wilson hadde Morgenthau håpet på en posisjon i kabinettet, men den nye presidenten hadde andre planer. Som andre framtredende amerikanere av jødisk bakgrunn før ham, Oscar Straus og Solomon Hirsch, ble Morgenthau posisjonert som ambassadør i Det osmanske rike. Wilson hadde en forventning og en antagelse at jøder på et vis representerte en bro mellom muslimske tyrkere og kristne amerikanere. Wilson forsikret ham at Høyporten i Istanbul (den osmanske sentralregjeringen) «var punktet hvor amerikanske jøder kan fokusere på velferden til jøder i Palestina». Selv om Morgenthau ikke var sionist selv, var han sterkt opptatt av skjebnen til jødene i Midtøsten. Morgenthau hadde innledningsvis avslått posisjonen som ambassadør, men etter en reise til Europa og til Det hellige land, og med oppmuntring fra sin pro-sionistiske venn, rabbineren Stephen Wise, ombestemte han seg og aksepterte Wilsons tilbud. Han ble utpekt til amerikansk ambassadør til Det osmanske rike i 1913 og fungerte i denne posisjonen fram til 1916.
Selv om tryggheten til amerikanske borgere, hovedsakelig kristne misjonærer, men også jøder, var av viktighet for Det osmanske rike tidlig i hans tid som ambassadør, uttalte Morgenthau at en sak han ble mest opptatt av var det armenske spørsmål. Etter at den første verdenskrigen brøt ut fortsatte USA forholde seg nøytrale, men den amerikanske ambassaden i Istanbul, og ved dens forlengelse, også Morgenthau, representerte mange av de alliertes interesser overfor osmanene ettersom de allierte hadde trukket tilbake sine diplomater på grunn av krigen. Da de osmanske myndighetene begynte etniske utryddelse av armenierne i 1914–1915, ble Morgenthaus kontor oversvømmet med rapporter nær hver eneste time fra amerikanske konsuler som bodde i ulike deler av Det osmanske rike. De dokumenterte massakrene og deportasjonsmarsjene som skjedde. Ansikt til ansikt med de akkumulerende bevisene informerte Morgenthau den amerikanske regjeringen om aktivitetene til den osmanske regjeringen og ba USA om intervenere.Den amerikanske regjering ønsket imidlertid ikke å bli blandet inn og forble en nøytral statsmakt i konflikten på denne tiden og kom med liten offisiell reaksjon. Morgenthau hadde møter på høyt nivå med lederne i Det osmanske rike for å løfte opp posisjonen til armenerne, men hans protester ble avvist og oversett. I Morgenthaus berømte advarsel til den osmanske innenriksminister Talaat Pasha uttalte han at «Vårt folk vil aldri glemme disse massakrene!» Da massakrene fortsatte med uforminsket styrke, besluttet Morgenthau og flere andre amerikanere å dannet et offentlig veledighetsorganisasjon som kunne hjelpe armenerne; Committee on Armenian Atrocities (senere omdøpt til Near East Relief), og skaffet over 100 millioner dollar i støtte, tilsvarende av 1 milliard dollar i dag. Via hans vennskap med Adolph Ochs, utgiver av avisen The New York Times, sikret han også at massakrene fortsatte å bli omtalt i Vesten med gjentatte artikler, bare i 1915 var det 145 artikler alene. Forbitret over sitt forhold til den osmanske regjeringen gikk han av fra sin posisjon som ambassadør i 1916. Da han så tilbake på denne beslutningen i sin bok The Murder of a Nation («Mordet på en nasjon»), skrev han at han hadde kommet til å se på Tyrkia som «skrekkens sted. Jeg hadde nådde slutten på mine ressurser. Jeg fant det utålelig med ytterligere daglig assosiasjon med menn, uansett hvor elskverdig og imøtekommende... som var fortsatt tilsmusset med blodet til bortimot en million mennesker.» Hans samtaler med de osmanske lederne og hans redegjørelse av folkemordet på armenerne ble senere utgitt i en bok i 1918 under tittelen Ambassador Morgenthau's Story.I 1918 ga ambassadør Morgenthau offentlige taler i USA hvor han advarte om at grekere og assyrere var utsatt for de «samme metoder» med deportasjon og fullstendige «massakrer» som armenierne, og at to millioner armenere, grekere, og assyrere hadde allerede omkommet. I juni 1917 fulgte Felix Frankfurter ham som en representant for det amerikanske krigsdepartementet på en hemmelig reise for å overtale Tyrkia til forlate sentralmaktene i krigen, men den uttale hensikten for reisen ble sagt å være «å forbedre forholdene til de jødiske samfunnene i Palestina».
=== Mellomkrigstiden ===
Etter krigen var det mye interesse og forberedelser innenfor det jødiske samfunnet for den kommende fredskonferansen i Paris av grupper som både støttet og som motsatte seg opplegget med et jødisk hjemland i Palestina. I mars 1919, mens president Woodrow Wilson var i ferd med å forlate konferansen, var Morgenthau blant de 31 framtredende amerikanske jødene som signerte et antisionistisk opprop som ble gitt til kongressmedlem Julius Kahn. Morgenthau og andre framtredende jødiske representanter hadde deltatt i konferansen. Morgenthau fungerte som rådgiver i spørsmål angående Øst-Europa og Midtøsten, og senere arbeidet han med krigsrelaterte veldedighetsarbeid, inkludert Flyktningekomiteen for Midtøsten, Kommisjonen for greske flyktningebosetning, og amerikanske Røde Kors. I 1919 ledet han en amerikansk regjeringsnedsatt kommisjon for å etablere fakta om forfølgelsen av jøder i Polen som resulterte i en rapport som bar hans navn, Morgenthau-rapporten. I 1933 var han amerikansk representant ved Flåtekonferansen i Genève hvor hensikten var å diskutere begrensninger i flåtebevæpning.
=== Død ===
Morgenthau døde i 1946 som følge av hjerneblødning i New York City og ble gravlagt i Hawthorne i New York. Han sønn Henry Morgenthau, d.y., var USAs finansminister. Hans datter, Alma Wertheim, ble mor til historikeren Barbara Tuchman.
== Bibliografi ==
Morgenthau utga flere bøker. Kongressens bibliotek oppbevarer rundt 30 000 dokumenter fra hans personlige arkiv.
Ambassador Morgenthau's Story (1918). Garden City, N.Y.: Doubleday.
The Secrets of the Bosphorus (1918) dekke samme periode.
The Morgenthau Report (3. oktober 1919) angående den påståtte dårlige behandlingen og forfølgelsen av jøder i Polen.
All In a Lifetime (Garden City, New York: Doubleday, Page & Co, 1925)
I was sent to Athens (1929) om hans arbeid med greske flyktninger.
The Murder of a Nation (1974). Med forord av W. N. Medlicott. New York: Armenian General Benevolent Union of America.Offisielle dokumenterSarafian, Ara, red. (2004): United States Official Records On The Armenian Genocide. 1915-1917, Gomidas Institute, Princeton & London ISBN 1-903656-39-7
== Referanser ==
== Litteratur ==
Balakian, Peter (2003): The Burning Tigris: The Armenian Genocide and America's Response. New York: HarperCollins.
Morgenthau III, Henry (1991): Mostly Morgenthaus: A Family History. New York: Ticknor & Fields.
Oren, Michael B. (2007): Power, Faith, and Fantasy: America in the Middle East 1776 to the Present. New York: W. W. Norton & Co.
Power, Samantha (2002): A Problem from Hell: America and the Age of Genocide. New York: Basic Books.
Tuchman, Barbara (Mai 1977): «The Assimilationist Dilemma: Ambassador Morgenthau's Story» i: Commentary. No. 5, 63.
== Eksterne lenker ==
(en) Henry Morgenthau, Sr. – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Henry Morgenthau, Sr. hos Flickr Commons
Ambassador Morgenthau's Story. En digital kopi av hans bok, hos World War I Document Archive.
Ambassador Morgenthau's Story. Med oversettelser i fransk, tysk og tyrkisk
I was sent to Athens. En digital kopi av Morgenthaus bok om behandlingen av de greske flyktningene av Det osmanske rike i tiden 1913-1929.
Native Christians Massacred: The Ottoman Genocide of the Assyrians during World War I. Beskriver ambassadør Morgenthaus forsøk på informere den amerikanske offentligheten om folkemordene på armenere, grekere og assyrere. | Henry Morgenthau (født 26. april 1856, død 25. | 199,895 |
https://no.wikipedia.org/wiki/TUI | 2023-02-04 | TUI | ['Kategori:52°N', 'Kategori:9°Ø', 'Kategori:Artikler hvor admdir hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor daglig leder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor datterselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier av hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produkt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor styreleder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater hentet fra P159', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:TUI'] | TUI AG (av Touristik Union International Aktiengesellschaft) er et multinasjonalt reiselivskonsern med hovedkontor i Hannover og Berlin. Det er det største fritids- og reiselivsselskapet i verden, og eier reisebyråer, hoteller, flyselskaper, cruiseskip og butikker. Konsernet eier seks europeiske flyselskaper med over 130 fly.TUI Norge, inntil 1. november 2016 Star Tour, og TUI Sverige, inntil 1. november 2016 Fritidsresor, inngår i konsernet.
TUI er notert på Frankfurt-børsen og London-børsen og inngår der i indeksen FTSE 100. Selskapet har sin opprinnelse i gruveselskapet Preussag AG.
| TUI AG (av Touristik Union International Aktiengesellschaft) er et multinasjonalt reiselivskonsern med hovedkontor i Hannover og Berlin. Det er det største fritids- og reiselivsselskapet i verden, og eier reisebyråer, hoteller, flyselskaper, cruiseskip og butikker. Konsernet eier seks europeiske flyselskaper med over 130 fly.TUI Norge, inntil 1. november 2016 Star Tour, og TUI Sverige, inntil 1. november 2016 Fritidsresor, inngår i konsernet.
TUI er notert på Frankfurt-børsen og London-børsen og inngår der i indeksen FTSE 100. Selskapet har sin opprinnelse i gruveselskapet Preussag AG.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) TUI – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | TUI AG (av Touristik Union International Aktiengesellschaft) er et multinasjonalt reiselivskonsern med hovedkontor i Hannover og Berlin. Det er det største fritids- og reiselivsselskapet i verden, og eier reisebyråer, hoteller, flyselskaper, cruiseskip og butikker. | 199,896 |
https://no.wikipedia.org/wiki/X_Games | 2023-02-04 | X Games | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:X Games'] | X Games er en årlig sportskonkurranse innen en rekke grener kategorisert som ekstremsport, som er kontrollert og arrangert av den amerikanske sportskanalen ESPN. I 1995 ble det første årlige Sommer-X Games avholdt i Rhode Island. X Games er delt opp i sommer- og vinterkonkurranser, der Vinter-X Games holdes i januar eller februar, og Sommer-X Games vanligvis holdes i august.Vinter-X Games holdes i Aspen i Colorado, mens Sommer-X Games holdes i Los Angeles i California. X Games har også internasjonale konkurranser og demoer rundt om i verden, slik som Vinter-X Games Europa i Tignes i Frankrike.
Fra 2016 er europeiske konkurranser holdt i Norge. Den aller første konkurransen i Norge ble kalt X Games Oslo. I 2017 ble arrangementet omdøpt til X Games Norway og ble holdt i mars i Hafjell Alpinsenter. Målet for X Games Norway 2020 er å kombinere både sommer- og vinteridretter.
Vinter-X Games er en konkurranse sammensatt av de største vinterekstremsportene i verden. Konkurransen har dags- og kveldsarrangementer som ski, snowboard og snøscooter. Siden 2002 har Buttermilk Mountain i Aspen i Colorado vært arrangør for Vinter-X Games.
Snowboard og ski konkurrerer i 4 forskjellige grener Superpipe, Slopestyle, Knuckle Huck og Big Air. Vinter X Games i Aspen varer i 3 dager med kvalifisere, semifinale og finale.
| X Games er en årlig sportskonkurranse innen en rekke grener kategorisert som ekstremsport, som er kontrollert og arrangert av den amerikanske sportskanalen ESPN. I 1995 ble det første årlige Sommer-X Games avholdt i Rhode Island. X Games er delt opp i sommer- og vinterkonkurranser, der Vinter-X Games holdes i januar eller februar, og Sommer-X Games vanligvis holdes i august.Vinter-X Games holdes i Aspen i Colorado, mens Sommer-X Games holdes i Los Angeles i California. X Games har også internasjonale konkurranser og demoer rundt om i verden, slik som Vinter-X Games Europa i Tignes i Frankrike.
Fra 2016 er europeiske konkurranser holdt i Norge. Den aller første konkurransen i Norge ble kalt X Games Oslo. I 2017 ble arrangementet omdøpt til X Games Norway og ble holdt i mars i Hafjell Alpinsenter. Målet for X Games Norway 2020 er å kombinere både sommer- og vinteridretter.
Vinter-X Games er en konkurranse sammensatt av de største vinterekstremsportene i verden. Konkurransen har dags- og kveldsarrangementer som ski, snowboard og snøscooter. Siden 2002 har Buttermilk Mountain i Aspen i Colorado vært arrangør for Vinter-X Games.
Snowboard og ski konkurrerer i 4 forskjellige grener Superpipe, Slopestyle, Knuckle Huck og Big Air. Vinter X Games i Aspen varer i 3 dager med kvalifisere, semifinale og finale.
== Grener ==
Konkurransene består av en rekke grener:
Sommer X GamesRullebrett
Surfing
BMX
Motocross
RallyVinter X GamesSki
Snøbrett
Snøscooter
Snowskate
== Arrangementer ==
=== Sommer ===
1995: Providence & Newport, Rhode Island & Mount Snow, Vermont (24. juni – 1. juli 1995)
1996: Providence & Newport, Rhode Island (1996)
1997: San Diego, California (20.-28. juni 1997)
1998: San Diego, California (juni 1998)
1999: Pier 30 & 32, San Francisco, California (25. juni – 3. juli 1999)
2000: Pier 30 & 32, San Francisco, California (17.-22. august 2000)
2001: First Union Center, Philadelphia, Pennsylvania (17.–22. august 2001)
2002: First Union Center, Philadelphia, Pennsylvania (15-19. august 2002)
2003: Staples Center & LA Coliseum, Los Angeles, California (14-17. august 2003)
2004: Staples Center, Home Depot Center, Long Beach Marine Stadium, Los Angeles, California (5.–8. august 2004)
2005: Staples Center, Los Angeles, California (4.-7. august 2005)
2006: Staples Center, Home Depot Center & Long Beach Marine Stadium, Los Angeles, California (3.–6. august 2006)
2007: Staples Center, Home Depot Center & Long Beach Marine Stadium, Los Angeles, California (2.–5. august 2007)
2008: Los Angeles, California (31. juli – 3. august 2008 )
2009: Los Angeles, California (30. juli – 2. august 2009)
2010: Los Angeles, California (29. juli – 1. august 2010)
2011: Los Angeles, California (28.–31. juli 2011)
2012: Los Angeles, California (28. juni – 1. juli 2012)
2013: Los Angeles, California (1.–4. august 2013)
2014: Austin, Texas (5.–8. juni 2014)
2015: Austin, Texas (4.–7. juni 2015)
2016: Austin, Texas (2.–5. juni 2016)
2017: Minneapolis, Minnesota (13.–16. juli 2017)
2018: Minneapolis, Minnesota (19.–22. juli 2018)
2019: Minneapolis, Minnesota (1.– 4. august 2019)
2020: Minneapolis, Minnesota
=== Vinter ===
1997: Snow Summit Mountain Resort, Big Bear Lake, California (30. januar – 2. februar 1997)
1998: Crested Butte, Colorado (1998)
1999: Crested Butte, Colorado (1999)
2000: Mount Snow, Vermont (3.–6. februar 2000)
2001: Mount Snow, Vermont (2001)
2002: Aspen, Colorado (1.–5. februar 2002)
2003: Aspen, Colorado (30. januar – 5. februar 2003)
2004: Aspen, Colorado (22.–25. januar 2004)
2005: Aspen, Colorado (29. januar – 1. februar 2005)
2006: Aspen, Colorado (28.–31. januar 2006)
2007: Aspen, Colorado (25.–28. januar 2007)
2008: Aspen, Colorado (24.–27. januar 2008)
2009: Aspen, Colorado (22.–25. januar 2009)
2010: Aspen, Colorado (28.–31. januar 2010)
2011: Aspen, Colorado (27.–30. januar 2011)
2012: Aspen, Colorado (26.–29. januar 2012)
2013: Aspen, Colorado (24.–27. januar 2013)
2014: Aspen, Colorado (23.–26. januar 2014)
2015: Aspen, Colorado (21.–25. januar 2015)
2016: Aspen, Colorado (28.–31. januar 2016)
2017: Aspen, Colorado (26.–29. januar 2017)
2018: Aspen, Colorado (25.–28. januar 2018)
2019: Aspen, Colorado (24.–27. januar 2019)
2020: Aspen, Colorado
2021: Aspen, Colorado
2022: Aspen, Colorado
2023: Aspen, Colorado
=== Vinter-X Games Europa ===
2010: Tignes, Frankrike (10.–12. mars 2010)
2011: Tignes, Frankrike (16.–18. mars 2011)
2012: Tignes, Frankrike (14.–16. mars 2012)
2013: Tignes, Frankrike (20.–22. mars 2013)
=== X Games Norway ===
2016: Oslo (24.–28. februar 2016)
2017: Hafjell (8.–11. mars 2017)
2018: Bærum og Oslo (18.–20. mai 2018)
2019: Bærum (31. august 2019)
2020: Hafjell (7.–8. mars 2020)
== Se også ==
Norske deltagere i X Games
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) X Games – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) X Games på NRK TV
(en) X Games – Encyclopedia of Surfing | | arena = | 199,897 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norske_bygdelag_i_Amerika | 2023-02-04 | Norske bygdelag i Amerika | ['Kategori:Norsk-amerikansk kultur'] | Norske bygdelag i Amerika var i vesentlig grad sosiale organisasjoner som samlet immigranter fra samme område i Norge, for det meste norske bygder. Det første bygdelaget ble etablert i 1899, da immigranter fra Valdres møttes i Minneapolis. I årene etter dette ble det stiftet om lag 50 norske bygdelag i Amerika. Mange av bygdelagene ga ut sine egne publikasjoner, noen av dem kom årlig i en årrekke. I 1916 etablerte de Bygdelagenes Fellesraad for å ivareta oppgaver av felles interesse.
| Norske bygdelag i Amerika var i vesentlig grad sosiale organisasjoner som samlet immigranter fra samme område i Norge, for det meste norske bygder. Det første bygdelaget ble etablert i 1899, da immigranter fra Valdres møttes i Minneapolis. I årene etter dette ble det stiftet om lag 50 norske bygdelag i Amerika. Mange av bygdelagene ga ut sine egne publikasjoner, noen av dem kom årlig i en årrekke. I 1916 etablerte de Bygdelagenes Fellesraad for å ivareta oppgaver av felles interesse.
== Liste over bygdelagene ==
En liste over de norske bygdelagene i Amerika finnes i artikkelen Norwegian-American Bygdelags and their Publications av Jacob Hodnefield, utgitt i serien av publikasjoner som Norwegian-American Historical Association har gitt ut (Volume 18: Page 215)
Agderlaget
Bergenslaget
Fitjarlaget
Flekkefjordlaget
Gudbrandsdalslaget
Hadelandslaget
Hallinglaget
Hardangerlaget
Hedalslaget
Hjørundfjordlaget
Hurdalslaget
Kongsberglaget
Landingslaget
Leksviklaget
Mjøsenlaget
Modum-Eikerlaget
Møre og Romsdal fylkes lag
Namdalslaget
Nedstrandlaget
Nordfjordlaget
Nordhordlandslaget
Nordlandslaget
Nordmørlaget
Numedal, Kongsberg og omegn lag
Numedalslaget
Opdalslaget
Oslolaget
Østerdalslaget
Østfoldlaget
Ringerikslaget
Romsdalslaget
Selbulaget
Setesdalslaget i Amerika
Sigdalslaget
Snaasalaget
Sognalaget
Solørlaget
Solunglaget
Stavanger amt lag
Sunndalslaget
Sunnfjordlaget
Sunnhordlandslaget
Telelaget
Totenlaget
Trønderlaget
Tysneslaget
Valdris Samband
Vestfoldlaget
Viknalaget
Vinger, Eidskog og Odalen bygdelag
Vosselaget
== Referanser == | Norske bygdelag i Amerika var i vesentlig grad sosiale organisasjoner som samlet immigranter fra samme område i Norge, for det meste norske bygder. Det første bygdelaget ble etablert i 1899, da immigranter fra Valdres møttes i Minneapolis. | 199,898 |
https://no.wikipedia.org/wiki/X_Games | 2023-02-04 | X Games | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:X Games'] | X Games er en årlig sportskonkurranse innen en rekke grener kategorisert som ekstremsport, som er kontrollert og arrangert av den amerikanske sportskanalen ESPN. I 1995 ble det første årlige Sommer-X Games avholdt i Rhode Island. X Games er delt opp i sommer- og vinterkonkurranser, der Vinter-X Games holdes i januar eller februar, og Sommer-X Games vanligvis holdes i august.Vinter-X Games holdes i Aspen i Colorado, mens Sommer-X Games holdes i Los Angeles i California. X Games har også internasjonale konkurranser og demoer rundt om i verden, slik som Vinter-X Games Europa i Tignes i Frankrike.
Fra 2016 er europeiske konkurranser holdt i Norge. Den aller første konkurransen i Norge ble kalt X Games Oslo. I 2017 ble arrangementet omdøpt til X Games Norway og ble holdt i mars i Hafjell Alpinsenter. Målet for X Games Norway 2020 er å kombinere både sommer- og vinteridretter.
Vinter-X Games er en konkurranse sammensatt av de største vinterekstremsportene i verden. Konkurransen har dags- og kveldsarrangementer som ski, snowboard og snøscooter. Siden 2002 har Buttermilk Mountain i Aspen i Colorado vært arrangør for Vinter-X Games.
Snowboard og ski konkurrerer i 4 forskjellige grener Superpipe, Slopestyle, Knuckle Huck og Big Air. Vinter X Games i Aspen varer i 3 dager med kvalifisere, semifinale og finale.
| X Games er en årlig sportskonkurranse innen en rekke grener kategorisert som ekstremsport, som er kontrollert og arrangert av den amerikanske sportskanalen ESPN. I 1995 ble det første årlige Sommer-X Games avholdt i Rhode Island. X Games er delt opp i sommer- og vinterkonkurranser, der Vinter-X Games holdes i januar eller februar, og Sommer-X Games vanligvis holdes i august.Vinter-X Games holdes i Aspen i Colorado, mens Sommer-X Games holdes i Los Angeles i California. X Games har også internasjonale konkurranser og demoer rundt om i verden, slik som Vinter-X Games Europa i Tignes i Frankrike.
Fra 2016 er europeiske konkurranser holdt i Norge. Den aller første konkurransen i Norge ble kalt X Games Oslo. I 2017 ble arrangementet omdøpt til X Games Norway og ble holdt i mars i Hafjell Alpinsenter. Målet for X Games Norway 2020 er å kombinere både sommer- og vinteridretter.
Vinter-X Games er en konkurranse sammensatt av de største vinterekstremsportene i verden. Konkurransen har dags- og kveldsarrangementer som ski, snowboard og snøscooter. Siden 2002 har Buttermilk Mountain i Aspen i Colorado vært arrangør for Vinter-X Games.
Snowboard og ski konkurrerer i 4 forskjellige grener Superpipe, Slopestyle, Knuckle Huck og Big Air. Vinter X Games i Aspen varer i 3 dager med kvalifisere, semifinale og finale.
== Grener ==
Konkurransene består av en rekke grener:
Sommer X GamesRullebrett
Surfing
BMX
Motocross
RallyVinter X GamesSki
Snøbrett
Snøscooter
Snowskate
== Arrangementer ==
=== Sommer ===
1995: Providence & Newport, Rhode Island & Mount Snow, Vermont (24. juni – 1. juli 1995)
1996: Providence & Newport, Rhode Island (1996)
1997: San Diego, California (20.-28. juni 1997)
1998: San Diego, California (juni 1998)
1999: Pier 30 & 32, San Francisco, California (25. juni – 3. juli 1999)
2000: Pier 30 & 32, San Francisco, California (17.-22. august 2000)
2001: First Union Center, Philadelphia, Pennsylvania (17.–22. august 2001)
2002: First Union Center, Philadelphia, Pennsylvania (15-19. august 2002)
2003: Staples Center & LA Coliseum, Los Angeles, California (14-17. august 2003)
2004: Staples Center, Home Depot Center, Long Beach Marine Stadium, Los Angeles, California (5.–8. august 2004)
2005: Staples Center, Los Angeles, California (4.-7. august 2005)
2006: Staples Center, Home Depot Center & Long Beach Marine Stadium, Los Angeles, California (3.–6. august 2006)
2007: Staples Center, Home Depot Center & Long Beach Marine Stadium, Los Angeles, California (2.–5. august 2007)
2008: Los Angeles, California (31. juli – 3. august 2008 )
2009: Los Angeles, California (30. juli – 2. august 2009)
2010: Los Angeles, California (29. juli – 1. august 2010)
2011: Los Angeles, California (28.–31. juli 2011)
2012: Los Angeles, California (28. juni – 1. juli 2012)
2013: Los Angeles, California (1.–4. august 2013)
2014: Austin, Texas (5.–8. juni 2014)
2015: Austin, Texas (4.–7. juni 2015)
2016: Austin, Texas (2.–5. juni 2016)
2017: Minneapolis, Minnesota (13.–16. juli 2017)
2018: Minneapolis, Minnesota (19.–22. juli 2018)
2019: Minneapolis, Minnesota (1.– 4. august 2019)
2020: Minneapolis, Minnesota
=== Vinter ===
1997: Snow Summit Mountain Resort, Big Bear Lake, California (30. januar – 2. februar 1997)
1998: Crested Butte, Colorado (1998)
1999: Crested Butte, Colorado (1999)
2000: Mount Snow, Vermont (3.–6. februar 2000)
2001: Mount Snow, Vermont (2001)
2002: Aspen, Colorado (1.–5. februar 2002)
2003: Aspen, Colorado (30. januar – 5. februar 2003)
2004: Aspen, Colorado (22.–25. januar 2004)
2005: Aspen, Colorado (29. januar – 1. februar 2005)
2006: Aspen, Colorado (28.–31. januar 2006)
2007: Aspen, Colorado (25.–28. januar 2007)
2008: Aspen, Colorado (24.–27. januar 2008)
2009: Aspen, Colorado (22.–25. januar 2009)
2010: Aspen, Colorado (28.–31. januar 2010)
2011: Aspen, Colorado (27.–30. januar 2011)
2012: Aspen, Colorado (26.–29. januar 2012)
2013: Aspen, Colorado (24.–27. januar 2013)
2014: Aspen, Colorado (23.–26. januar 2014)
2015: Aspen, Colorado (21.–25. januar 2015)
2016: Aspen, Colorado (28.–31. januar 2016)
2017: Aspen, Colorado (26.–29. januar 2017)
2018: Aspen, Colorado (25.–28. januar 2018)
2019: Aspen, Colorado (24.–27. januar 2019)
2020: Aspen, Colorado
2021: Aspen, Colorado
2022: Aspen, Colorado
2023: Aspen, Colorado
=== Vinter-X Games Europa ===
2010: Tignes, Frankrike (10.–12. mars 2010)
2011: Tignes, Frankrike (16.–18. mars 2011)
2012: Tignes, Frankrike (14.–16. mars 2012)
2013: Tignes, Frankrike (20.–22. mars 2013)
=== X Games Norway ===
2016: Oslo (24.–28. februar 2016)
2017: Hafjell (8.–11. mars 2017)
2018: Bærum og Oslo (18.–20. mai 2018)
2019: Bærum (31. august 2019)
2020: Hafjell (7.–8. mars 2020)
== Se også ==
Norske deltagere i X Games
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) X Games – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) X Games på NRK TV
(en) X Games – Encyclopedia of Surfing | | arena = | 199,899 |
Subsets and Splits
No saved queries yet
Save your SQL queries to embed, download, and access them later. Queries will appear here once saved.