url
stringlengths 31
279
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
194
| category
stringlengths 16
3.67k
⌀ | ingress
stringlengths 12
19.1k
⌀ | article
stringlengths 15
310k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.02k
⌀ | id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Trygve_Ryens_vei_(Oslo) | 2023-02-04 | Trygve Ryens vei (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Østensjø'] | Trygve Ryens vei (1–35, 2–44) er en vei på Ryen i bydel Østensjø i Oslo. Den går som blindvei vestover fra Høgdaveien og ender i en snuplass nær Sandstuveien etter å ha dreid mot nord.
Veien fikk navn i 1965 etter Trygve Ryen (1877–1942), som eide Ryen gård fra 1924.
Bebyggelsen i veien er rekkehus i Høgdaveien borettslag (OBOS).
| Trygve Ryens vei (1–35, 2–44) er en vei på Ryen i bydel Østensjø i Oslo. Den går som blindvei vestover fra Høgdaveien og ender i en snuplass nær Sandstuveien etter å ha dreid mot nord.
Veien fikk navn i 1965 etter Trygve Ryen (1877–1942), som eide Ryen gård fra 1924.
Bebyggelsen i veien er rekkehus i Høgdaveien borettslag (OBOS).
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Trygve Ryens vei». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 581. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (T)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 26. oktober 2014. Besøkt 7. november 2015. | Trygve Ryens vei (1–35, 2–44) er en vei på Ryen i bydel Østensjø i Oslo. Den går som blindvei vestover fra Høgdaveien og ender i en snuplass nær Sandstuveien etter å ha dreid mot nord. | 201,000 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Trygve_Str%C3%B8mbergs_vei_(Oslo) | 2023-02-04 | Trygve Strømbergs vei (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Søndre Nordstrand'] | Trygve Strømbergs vei (3A–45, 2A–52B) er en vei i Prinsdal i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Den går som blindvei østover fra Nedre Prinsdal vei.
Veien fikk navn i 1982 etter Trygve Strømberg, som var første formann i Prinsdal velforening.
| Trygve Strømbergs vei (3A–45, 2A–52B) er en vei i Prinsdal i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Den går som blindvei østover fra Nedre Prinsdal vei.
Veien fikk navn i 1982 etter Trygve Strømberg, som var første formann i Prinsdal velforening.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Trygve Strømbergs vei». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 581. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (T)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 26. oktober 2014. Besøkt 7. november 2015. | Trygve Strømbergs vei (3A–45, 2A–52B) er en vei i Prinsdal i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Den går som blindvei østover fra Nedre Prinsdal vei. | 201,001 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tryms_vei_(Oslo) | 2023-02-04 | Tryms vei (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Nordre Aker'] | Tryms vei (1–13, 2–14) er en vei på Lofthus i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går som blindvei på nordsiden av Frennings vei.
Veien fikk navn i 1935 etter jotnen Trym.
| Tryms vei (1–13, 2–14) er en vei på Lofthus i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går som blindvei på nordsiden av Frennings vei.
Veien fikk navn i 1935 etter jotnen Trym.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Tryms vei». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 581. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (T)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 26. oktober 2014. Besøkt 7. november 2015. | Tryms vei (1–13, 2–14) er en vei på Lofthus i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går som blindvei på nordsiden av Frennings vei. | 201,002 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tuengveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Tuengveien (Oslo) | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Vestre Aker'] | Tuengveien (1–25C, 2–30) er en vei på Borgen i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går fra Borgenbakken til Heggelibakken.
Navnet ble vedtatt i 1935.
Veien har villabebyggelse.
| Tuengveien (1–25C, 2–30) er en vei på Borgen i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går fra Borgenbakken til Heggelibakken.
Navnet ble vedtatt i 1935.
Veien har villabebyggelse.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Tuengveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 583. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (T)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 26. oktober 2014. Besøkt 7. november 2015. | | navn = Tuengveien | 201,003 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tunfaret_(Oslo) | 2023-02-04 | Tunfaret (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Vestre Aker'] | Tunfaret (1–11, 2–12) er en vei på Vinderen i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går Ivar Aasens vei til Vindernveien.
Navnet ble vedtatt i 1937 og henger sammen med at veien går over det tidligere tunet ved Vinderen gård. Veien inngikk tidligere i veien fra Blindernveien (den delen som nå er Rasmus Winderens vei) til Borgen. Det tidligere våningshuset ved gården er i nr. 11, og blokken i nr. 12 står der den gamle inngangen til gården var.
| Tunfaret (1–11, 2–12) er en vei på Vinderen i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går Ivar Aasens vei til Vindernveien.
Navnet ble vedtatt i 1937 og henger sammen med at veien går over det tidligere tunet ved Vinderen gård. Veien inngikk tidligere i veien fra Blindernveien (den delen som nå er Rasmus Winderens vei) til Borgen. Det tidligere våningshuset ved gården er i nr. 11, og blokken i nr. 12 står der den gamle inngangen til gården var.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Tunfaret». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 584. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (T)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 26. oktober 2014. Besøkt 7. november 2015. | Tunfaret (1–11, 2–12) er en vei på Vinderen i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går Ivar Aasens vei til Vindernveien. | 201,004 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tungebr%C3%A5tveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Tungebråtveien (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Nordstrand (delområde)', 'Kategori:Veier på Nordstrand (strøk)'] | Tungebråtveien (3–13, 2–16) er en vei på Nordstrandshøgda i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Ekebergveien til Ole Moes vei.
Veien fikk navn i 1926 etter gården Tungebråten.
| Tungebråtveien (3–13, 2–16) er en vei på Nordstrandshøgda i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Ekebergveien til Ole Moes vei.
Veien fikk navn i 1926 etter gården Tungebråten.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Tungebråtveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 584. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (T)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 26. oktober 2014. Besøkt 7. november 2015. | Tungebråtveien (3–13, 2–16) er en vei på Nordstrandshøgda i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Ekebergveien til Ole Moes vei. | 201,005 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dominik_Baldauf | 2023-02-04 | Dominik Baldauf | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Østerrike under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2015', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2017', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2019', 'Kategori:Dopingsaker i langrenn', 'Kategori:Fødsler i 1992', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Operasjon Årelating', 'Kategori:Personer fra Bregenz', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Østerrikske langrennsløpere'] | Dominik Baldauf (født 23. april 1992 i Bregenz) er en østerriksk langrennsløper.
| Dominik Baldauf (født 23. april 1992 i Bregenz) er en østerriksk langrennsløper.
== Karriere ==
Baldauf ble østerriksk juniormester på sprint i 2009, og han kom på 5.-plass i Alpencup dette året. I European Youth Olympic Festival 2009 kom han på 18.-plass på sprinten.
I junior-VM 2010 kom han på 58.-plass på 10 km klassisk. Året etter kom han på 12.-plass på sprinten og 39.-plass på 10 km fri teknikk i junior-VM 2011. I tillegg deltok han på det østerrikske laget som kom på 6.-plass på stafetten.
Han deltok igjen i junior-VM 2012, der han kom på 41.-plass på skiathlon og 23.-plass på sprinten. Han fullførte ikke 10 km klassisk. På stafetten kom Østerrike på 14.-plass.
I 2013 deltok han i U23-VM på ski i Liberec, der han kom på 27.-plass på sprinten og 51.-plass på skiathlon. I U23-VM 2014 i Val di Fiemme kom han på 45.-plass på sprinten, 40.-plass på 15 km klassisk og 26.-plass på skiathlon.
Baldauf deltok i Ski-VM 2015 i Falun, der han fikk 24. beste tid i prologen, men kom på 4.-plass i sin kvartfinale, og ble slått ut. Han endte dermed på 19.-plass på sprinten.I VM 2019 i Seefeld ble Baldauf pågrepet, mistenkt for doping. Østerriksk politi bekreftet at Baldauf, hans lagkamerat Max Hauke og kasakhstanske Aleksej Poltoranin hadde erkjent bloddoping.
== Se også ==
Operasjon Årelating
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Dominik Baldauf – Olympedia
(en) Dominik Baldauf – FIS (langrenn)
(de) Profil hos Sportservice Vorarlberg | | fødested = Bregenz, Østerrike | 201,006 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stiklestadgata_(Oslo) | 2023-02-04 | Stiklestadgata (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tidligere veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Gamle Oslo'] | Stiklestadgata var en gate på Grønland i bydel Gamle Oslo. Den gikk vestover fra Platous gate. Navnet ble vedtatt i 1866 og viser til Slaget på Stiklestad.
Gaten er bortregulert og skiltene tatt ned. Det gjenstår imidlertid en liten stump fra Platous gate og inn i det boligområdet som gjerne kalles Stiklestadkvartalet.
| Stiklestadgata var en gate på Grønland i bydel Gamle Oslo. Den gikk vestover fra Platous gate. Navnet ble vedtatt i 1866 og viser til Slaget på Stiklestad.
Gaten er bortregulert og skiltene tatt ned. Det gjenstår imidlertid en liten stump fra Platous gate og inn i det boligområdet som gjerne kalles Stiklestadkvartalet.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Stiklestadgata». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 536. ISBN 978-82-573-1760-7. | Stiklestadgata var en gate på Grønland i bydel Gamle Oslo. Den gikk vestover fra Platous gate. | 201,007 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Atypisk_hemolytisk-uremisk_syndrom | 2023-02-04 | Atypisk hemolytisk-uremisk syndrom | ['Kategori:Syndromer'] | Atypisk hemolytisk-uremisk syndrom (atypisk HUS) er en sjelden, alvorlig, systemisk og livstruende sykdom med dårlig prognose. Atypisk HUS rammer både barn og voksne og er assosiert med trombotisk mikroangiopati (TMA). TMA er dannelse av blodpropper i små blodårer i hele kroppen, noe som kan føre til systemiske organkomplikasjoner. Atypisk HUS er hovedsakelig forårsaket av kronisk, ukontrollert aktivering av komplementsystemet, en del av kroppens immunsystem som bekjemper infeksjoner og fungerer som endogent rydde maskineri for døde celler. Normalt er komplementsystemet selvregulerende ved hjelp av visse proteiner som hemmer systemets destruktive virkning, men ved atypisk HUS er denne reguleringen svekket – hovedsakelig på grunn av mutasjoner i komplementsystemets regulatoriske proteiner. Forstyrrelser i disse kontrollmekanismene kan føre til overaktivering av komplementsystemet, som deretter fører til skade på kroppens eget vev. Hurtig diagnose og tidlig oppstart av riktig behandling forbedrer utfallet og reduserer muligens risikoen som er forbundet med TMA og påfølgende livstruende komplikasjoner som nyresvikt, hjerneslag eller hjerteinfarkt.
| Atypisk hemolytisk-uremisk syndrom (atypisk HUS) er en sjelden, alvorlig, systemisk og livstruende sykdom med dårlig prognose. Atypisk HUS rammer både barn og voksne og er assosiert med trombotisk mikroangiopati (TMA). TMA er dannelse av blodpropper i små blodårer i hele kroppen, noe som kan føre til systemiske organkomplikasjoner. Atypisk HUS er hovedsakelig forårsaket av kronisk, ukontrollert aktivering av komplementsystemet, en del av kroppens immunsystem som bekjemper infeksjoner og fungerer som endogent rydde maskineri for døde celler. Normalt er komplementsystemet selvregulerende ved hjelp av visse proteiner som hemmer systemets destruktive virkning, men ved atypisk HUS er denne reguleringen svekket – hovedsakelig på grunn av mutasjoner i komplementsystemets regulatoriske proteiner. Forstyrrelser i disse kontrollmekanismene kan føre til overaktivering av komplementsystemet, som deretter fører til skade på kroppens eget vev. Hurtig diagnose og tidlig oppstart av riktig behandling forbedrer utfallet og reduserer muligens risikoen som er forbundet med TMA og påfølgende livstruende komplikasjoner som nyresvikt, hjerneslag eller hjerteinfarkt.
== Nomenklatur ==
Atypisk HUS er en form for HUS (hemolytisk-uremisk syndrom) som hos barn bare representerer 5–10 % av tilfellene, mens de fleste voksne HUS pasienter får atypisk HUS. Flertallet av HUS-tilfeller blant barn er forårsaket av infeksjon med Shiga toksin-produserende Escherichia coli-bakterier, og denne formen kalles STEC-HUS (noen ganger også D+ HUS). I noen publikasjoner er atypisk HUS kalt diaré-negativ hemolytisk-uremisk syndrom (D-HUS). Denne nomenklaturen kan imidlertid anses som misvisende, ettersom opp til 30 % av pasienter med atypisk HUS har diaré. Det har vært antydet at begrepet D- HUS bør tas ut av bruk.
== Epidemiologi ==
Atypisk HUS kan være sporadisk eller familiær, og ser ikke ut til å variere med rase, kjønn eller geografisk område. Som forventet med sjeldne sykdommer er data om forekomsten av atypisk HUS begrenset. Et europeisk register som omfatter 167 pediatriske pasienter dokumenterte 3,3 tilfeller per million barn, med lavere rate hos voksne. En fersk studie av 214 pasienter med atypisk HUS indikerer lignende forekomst blant barn (41,6 %) og voksne (58,4 %). Nettstedet Orphanet (en portal for sjeldne sykdommer og legemidler til disse) melder om en prevalens på 1–9 per million mennesker.
== Patogenese ==
Atypisk HUS induseres av kronisk, ukontrollert komplementaktivering som fører til skade på endotel og målorganer. Hos friske individer er komplementsystemet ansvarlig for å angripe og ødelegge patogener som bakterier, virus eller endrede kroppsceller samt fjerne avfall fra cellene. Det består av 3 ulike signalveier: klassisk, lektin- og alternativ signalvei. Mens de to første signalveiene oppstår som et resultat av hhv. immunkompleks- eller mikroorganismebinding, er den alternative signalveien konstant aktiv og bevirker derved en vedvarende indusering av membranangrepskompleks (MAC) med cellelyse. Derfor er det nødvendig for kroppen å regulere komplementsystemet riktig for å hindre det i å skade friskt vev og friske organer. Genetiske mutasjoner av komplementsystemets regulatoriske proteiner (for eksempel CFH, CFB, CFI, MCP, CFHR 1/3 og trombomodulin) forstyrrer den hårfine balansen mellom komplementsignalveier ved atypisk HUS. Kontinuerlig, ukontrollert komplementsystemaktivitet fører til skade på endotelceller (celler som omslutter blodkar). Den påfølgende vedvarende aktiveringen av blodplater og hvite blodlegemer fører til TMA og følgelig iskemi, betennelse i blodårene som utvikler seg til irreversibel vevsskade, multiorgansvikt og ofte død. De fleste mutasjoner har en penetrans på ca. 50 %, og miljøfaktorer synes også å spille en viktig rolle i patogenesen.
== Klinisk presentasjon ==
Atypisk HUS gir ofte uspesifikke symptomer som ubehag og tretthet. Mer enn halvparten av pasientene opplever nyreskade, inkludert terminal nyresykdom (ESRD). Vanlige tegn og symptomer er forhøyet kreatininnivå, oliguri,ødem hypertensjon senket estimert glomerulær filtrasjonshastighet (eGFR) eller proteinuri.
Andre systemer, unntatt nyrer, kan gi symptomer som inkluderer prodromale sykdommer:
En tredjedel av pasientene opplever trombotiske hendelser utenfor nyrene
ca. én av to pasienter har tegn og symptomer relatert til hjerne og nervesystem: forvirring, hjerneslag,slag, eller encefalopati
kardiomyopati forekommer hos opptil 43 % av pasienter med atypisk HUS; hjerteinfarkt hypertensjon (høyt blodrtrykk), or diffus vaskulopati er også rapportert.
Fordøyelsessystemet: 37 % av pasientene opplever gastrointestinale tegn og symptomer: kolitt, magesmerter, pankreatitt, oppkast, gastroenteritt, levernekrose eller diaré
Synskomplikasjoner: øyeokklusjon (øyeslag)
hudforandring, sår, petekialt utslett
LungekomplikasjonerNoen forhold gjør at pasienter med atypisk HUS har høy risiko for TMA-manifestasjoner. Pasienter med atypisk HUS opplever TMA under forhold som for eksempel:
Diaré/gastroenteritt
Infeksjoner i øvre luftveier
Graviditetsassosiert TMA
Ondartet hypertensjon
Transplantatassosiert TMA
Glomerulopati
Systemiske sykdommer, f.eks systemisk lupus erythematosus (SLE) og sklerodermi
Malignitet
== Prognose ==
Pasienter med atypisk HUS har en dårlig langsiktig prognose. Opptil 79 % av pasienter med atypisk HUS dør eller får permanent nyreskade innen 3 år til tross for støttebehandling.Nyretransplantasjon for atypisk HUS-pasienter med ESRD vurderes sjelden på grunn av en høy forekomst av tilbakefall av sykdommen og graftsvikt hos opptil 90 % av pasienter ved ny TMA. Følgelig vil de fleste pasienter med atypisk HUS med ESRD gjennomgå kronisk dialyse, som er assosiert med dårlig prognose. Kombinert lever-/nyretransplantasjon har vært forsøkt hos pasienter med atypisk HUS, selv om denne komplekse prosedyren har en høy dødelighet (ett av to tilfeller).
== Diagnose ==
Atypisk HUS manifesteres med de kliniske kjennetegnene på TMA (trombocytopeni, mikroangiopatisk hemolyse og symptomer på organdysfunksjon). Imidlertid er atypisk HUS ikke den eneste sykdommen som forårsaker systemisk TMA, noe som gjør differensialdiagnose avgjørende. Den andre viktige TMA er trombotisk trombocytopenisk purpura (TTP) og Shiga-toksin-produserende Escherichia coli hemolytisk-uremisk syndrom (STEC-HUS).
Etter bekreftelse på TMA på grunnlag av laboratorieverdier for trombocytopeni, mikroangiopatisk hemolyse og symptomer på organdysfunksjon, er det avgjørende å diagnostisere den underliggende årsaken til sykdommen. En ADAMTS13-aktivitetstest kan bekrefte TTP eller atypisk HUS, mens en Shiga-toksintest kan påvise STEC-HUS:
ADAMTS13-aktivitet på 5 % eller mindre gir bekreftelse på en TTP-diagnose
Shiga-toksin-positiv test i avføringsprøver og evidens for STEC-infeksjon i serologiske prøver bekrefter STEC-HUS-diagnose
ADAMTS13-aktivitet på 5 % og mer samt fravær av Shiga-toksiner i avføringsprøver øker sannsynligheten for en positiv atypisk HUS-diagnoseI fravær av ADAMTS13-resultater kan serumkreatinin (SCR) og trombocytter brukes til å forutsi ADAMTS13-aktivitet hos pasienter med TMA. Et serumkreatininnivå >150-200 µmol/l (>1,7–2,3 mg/dl) hos voksne eller blodplateantall på >30 000/mm3 eliminerer på det nærmeste en diagnose med alvorlig ADAMTS13-svikt og følgelig også TTP.
Selv om atypisk HUS i hovedsak er en genetisk sykdom, trenger 30–50 % av pasientene ikke ha en identifiserbar genetisk mutasjon. Genetisk testing er derfor et upålitelig alternativ for diagnostisering av sykdommen. Ikke alle kjente genetiske mutasjoner har prognostiske implikasjoner. Det sistnevnte, sammen med begrensede muligheter for genetisk testing på grunn av høye kostnader og langvarig analyse av resultatene, gjør det uegnet for innledende vurdering og kontroll av atypisk HUS.
== Behandling ==
=== Plasmautskiftning/-infusjon (PE/PI) ===
Selv om plasmautskiftning/-infusjon ofte anvendes, er det ingen kontrollerte studier som viser sikkerhet eller effekt ved atypisk HUS. Noen pasienter opplevde bedring i hematologisk utfall. Imidlertid vedvarte feilregulering i komplementsystemet og TMA til tross for innledning av plasmautskiftning/-infusjon hos andre pasienter. Dette kan skyldes at plasmautskiftning/-infusjon ikke er tilstrekkelig til å fjerne mutante komplementfaktorer eller erstatte mangelfulle faktorer, noe som tyder på at plasmautskiftning/-infusjon gir begrenset klinisk respons.
American Society for Apheresis har gitt en anbefaling i klasse 2C / «svak» for behandling av atypisk HUS med plasmautskiftning/-infusjon, på grunn av lav eller svært lav kvalitet på dokumentasjon som gir støtte for bruken.
=== Kronisk dialyse ===
Pasienter med atypisk HUS som har ESRD henvises generelt til dialyse, noe som innebærer en 5-års overlevelsesrate på rundt 50 %. Siden systemisk og ukontrollert komplementaktivering fortsetter hos pasienter med atypisk HUS i dialyse, har de mer uttalt komplementaktivitet sammenlignet med pasienter uten atypisk HUS. Dialysepasienter med atypisk HUS er fortsatt utsatt for TMA i andre organer.
=== Transplantasjon ===
Til tross for en historikk med bruk på pasienter med atypisk HUS, avhjelper nyretransplantasjon ikke den ukontrollerte komplementaktiveringen som fører til progressiv, systemisk TMA. Avhengig av den genetiske mutasjonen opplever opptil 90 % av pasienter med atypisk HUS sykdommen på nytt etter nyretransplantasjon. Etter nyretransplantasjon forårsaker den vedvarende, ukontrollerte komplementaktiveringen assosiert med atypisk HUS til grafttap som hos de fleste pasienter ikke kan reddes av plasmautskiftning/-infusjon. Kombinert lever-/nyretransplantasjon er kun aktuelt for svært få pasienter, på grunn av den begrensede tilførselen av faste organer. I tillegg fortsetter betennelse og TMA i andre organer, og det foreligger en betydelig risiko for død, som mange leger og pasienter kan vurdere som overdrevet.
=== Eculizumab ===
Eculizumab er et humanisert, monoklonalt antistoff som binder komplementkomponent C5, som er ansvarlig for aktivering av membranangrepskompleks (MAC) og dermed hemmer ukontrollert terminal komplementaktivitet. I dag er Eculizumab den eneste komplementhemmeren som godkjent for behandling av atypisk HUS hos voksne og barn i EU.
== Referanser == | Atypisk hemolytisk-uremisk syndrom (atypisk HUS) er en sjelden, alvorlig, systemisk og livstruende sykdom med dårlig prognose. Atypisk HUS rammer både barn og voksne og er assosiert med trombotisk mikroangiopati (TMA). | 201,008 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ski-VM_2017_%E2%80%93_50_kilometer_fri_teknikk_menn | 2023-02-04 | Ski-VM 2017 – 50 kilometer fri teknikk menn | ['Kategori:Langrenn under Ski-VM 2017'] | Ski-VM 2017 – 50 kilometer fri teknikk menn avholdes 5. mars 2017 i Lahtis i Finland.I likhet med kvinnenes tremil dagen ble det et stort samlet felt gjennom hele løpet. Riktignok stakk Anders Gløersen av tidlig og gikk alene i front en mil tidlig i løpet, men han ble hentet inn igjen. Mot slutten var det rundt 20 utøvere igjen i tetgruppen, blant disse var gode spurtere som Sergej Ustjugov, Alex Harvey og Petter Northug, sistnevnte som tittelforsvarer. I frykt for hva som ville vente i en massespurt prøvde derfor Martin Johnsrud Sundby å rykke på den siste runden. Mange måtte da slippe teten, deriblant Northug, men Sundby klarte ikke å distansere hele feltet. Han ledet fortsatt i Lahti-svingen ned mot stadion, men i rygg kom Harvey i stor fart og kjørte forbi ham. Ingen klarte å tukte canadieren, og han spurtet inn til sitt første individuelle VM-gull foran Ustjugov og finske Matti Heikkinen. Sundby ble på oppløpet også slått av britiske Andrew Musgrave og ble beste nordmann på femteplass.Med tiden 1:46:28.9 ble dette gikk Harvey også tidenes raskeste femmil.
| Ski-VM 2017 – 50 kilometer fri teknikk menn avholdes 5. mars 2017 i Lahtis i Finland.I likhet med kvinnenes tremil dagen ble det et stort samlet felt gjennom hele løpet. Riktignok stakk Anders Gløersen av tidlig og gikk alene i front en mil tidlig i løpet, men han ble hentet inn igjen. Mot slutten var det rundt 20 utøvere igjen i tetgruppen, blant disse var gode spurtere som Sergej Ustjugov, Alex Harvey og Petter Northug, sistnevnte som tittelforsvarer. I frykt for hva som ville vente i en massespurt prøvde derfor Martin Johnsrud Sundby å rykke på den siste runden. Mange måtte da slippe teten, deriblant Northug, men Sundby klarte ikke å distansere hele feltet. Han ledet fortsatt i Lahti-svingen ned mot stadion, men i rygg kom Harvey i stor fart og kjørte forbi ham. Ingen klarte å tukte canadieren, og han spurtet inn til sitt første individuelle VM-gull foran Ustjugov og finske Matti Heikkinen. Sundby ble på oppløpet også slått av britiske Andrew Musgrave og ble beste nordmann på femteplass.Med tiden 1:46:28.9 ble dette gikk Harvey også tidenes raskeste femmil.
== Resultat ==
== Referanser == | Ski-VM 2015 – 10 kilometer fri teknikk menn kvalifisering ble holdt den 18. februar 2015. | 201,009 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ski-VM_2017_%E2%80%93_50_kilometer_fri_teknikk_menn | 2023-02-04 | Ski-VM 2017 – 50 kilometer fri teknikk menn | ['Kategori:Langrenn under Ski-VM 2017'] | Ski-VM 2017 – 50 kilometer fri teknikk menn avholdes 5. mars 2017 i Lahtis i Finland.I likhet med kvinnenes tremil dagen ble det et stort samlet felt gjennom hele løpet. Riktignok stakk Anders Gløersen av tidlig og gikk alene i front en mil tidlig i løpet, men han ble hentet inn igjen. Mot slutten var det rundt 20 utøvere igjen i tetgruppen, blant disse var gode spurtere som Sergej Ustjugov, Alex Harvey og Petter Northug, sistnevnte som tittelforsvarer. I frykt for hva som ville vente i en massespurt prøvde derfor Martin Johnsrud Sundby å rykke på den siste runden. Mange måtte da slippe teten, deriblant Northug, men Sundby klarte ikke å distansere hele feltet. Han ledet fortsatt i Lahti-svingen ned mot stadion, men i rygg kom Harvey i stor fart og kjørte forbi ham. Ingen klarte å tukte canadieren, og han spurtet inn til sitt første individuelle VM-gull foran Ustjugov og finske Matti Heikkinen. Sundby ble på oppløpet også slått av britiske Andrew Musgrave og ble beste nordmann på femteplass.Med tiden 1:46:28.9 ble dette gikk Harvey også tidenes raskeste femmil.
| Ski-VM 2017 – 50 kilometer fri teknikk menn avholdes 5. mars 2017 i Lahtis i Finland.I likhet med kvinnenes tremil dagen ble det et stort samlet felt gjennom hele løpet. Riktignok stakk Anders Gløersen av tidlig og gikk alene i front en mil tidlig i løpet, men han ble hentet inn igjen. Mot slutten var det rundt 20 utøvere igjen i tetgruppen, blant disse var gode spurtere som Sergej Ustjugov, Alex Harvey og Petter Northug, sistnevnte som tittelforsvarer. I frykt for hva som ville vente i en massespurt prøvde derfor Martin Johnsrud Sundby å rykke på den siste runden. Mange måtte da slippe teten, deriblant Northug, men Sundby klarte ikke å distansere hele feltet. Han ledet fortsatt i Lahti-svingen ned mot stadion, men i rygg kom Harvey i stor fart og kjørte forbi ham. Ingen klarte å tukte canadieren, og han spurtet inn til sitt første individuelle VM-gull foran Ustjugov og finske Matti Heikkinen. Sundby ble på oppløpet også slått av britiske Andrew Musgrave og ble beste nordmann på femteplass.Med tiden 1:46:28.9 ble dette gikk Harvey også tidenes raskeste femmil.
== Resultat ==
== Referanser == | Ski-VM 2015 – 5 kilometer fri teknikk kvinner kvalifisering ble holdt den 18. februar 2015. | 201,010 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Oslo | 2023-02-04 | Oslo | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Havnebyer i Norge', 'Kategori:Opprydning 2023-02', 'Kategori:Oslo', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med kildemaler som har overflødige parametre', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Trenger oppdatering', 'Kategori:Utmerkede artikler', 'Kategori:Valgdistrikter ved Stortingsvalg', 'Kategori:Vertsbyer for vinter-OL'] | Oslo (tidligere Christiania eller Kristiania) (sørsamisk: Oslove) er Norges hovedstad, minste fylke i areal og mest folkerike by. Fylket og bykommunen ligger i det sentrale østlandsområdet, innerst i Oslofjorden. Oslo kommune har 707 531 innbyggere (per 3. kvartal 2022). Sammen med deler av elleve nærliggende kommuner har Oslo som tettsted en befolkning på 1 064 235 per 1. januar 2022. Hele Stor-Osloregionen hadde 1 546 706 innbyggere (per 1. januar 2021). Nabokommunene er Bærum og Ringerike i vest, Lunner i nord, Nittedal, Lillestrøm, Lørenskog og Enebakk i øst, og Nordre Follo og Nesodden i sør. Oslo er, som eneste norske kommune, også et fylke, og står dermed i en spesiell stilling med hensyn til lokal forvaltning. Det moderne Oslo omfatter to historiske kommuner, den historiske kjøpstaden Oslo/Christiania, og den tidligere landkommunen Aker som før sammenslåingen i 1948 var 27 ganger større enn datidens Oslo og som dermed utgjør det meste av den moderne byens territorium. Oslo/Christiania var hovedby i Akershus slottslen og Akershus stiftamt, som omfattet det meste av Østlandet, frem til det ble skilt ut som eget underamt i 1842, og har fortsatt å være administrasjonssenter for underamtet/fylket Akershus som byen tidligere tilhørte. Den moderne kommunen tok navn etter middelalderbyen Oslo i 1925; før 1925 betegnet Oslo et langt mindre område, nå kjent som Gamlebyen, som til slutten av 1800-tallet var et landlig område i Aker utenfor byen.
Oslo preges av nærhet til skog og mark og av et rikt plante- og dyreliv. Omkring 2⁄3 av kommunens areal utgjøres av skog, grøntområder og vann utenfor selve bybebyggelsen, noe som gir en befolkningstetthet på rundt 5 000 innbyggere per km² i den bebygde delen av kommunen. Den tetteste delen av byen ligger i en gryte omkranset av grønne åser. Elver som Alnaelva, Akerselva og Lysakerelva renner fra åsene gjennom Oslogryta og ut i fjorden. En kilometer øst for Oslo sentralstasjon ligger Ekebergskråningen med naturreservat og med steinalderminner fra opptil 10 400 år tilbake i tid. Marka er en kort T-banetur unna bykjernen.
Øst for Bjørvika, innunder Ekeberg, ligger Gamlebyen, i arkeologikretser omtalt som Nordens Pompeii grunnet tykke kulturlag under bakken. Ifølge arkeologene var Oslo etablert med bystruktur omkring år 1000. Gamlebyens kjerneområde er Nord-Europas største middelalderbyområde etter Visby, og i sin helhet fredet. I kong Håkon Magnussons tid var middelalderbyen på sitt største. Håkon utvidet byen østover med blant annet Oslo fransiskanerkloster. På motsatt side av Bjørvika anla han Akershus slott og festning som residens, og i 1314 ble makten konsentrert i Oslo. Etter at Norge fikk felles konge med Danmark, ble København residensby og sete for statsadministrasjonen. Oslo beholdt enkelte hovedstadsfunksjoner gjennom dansketiden, og ble omtalt som Hoved-Staden.Oslo var det området i Norge som ble hardest rammet av svartedauden. Deretter fulgte 1400- og 1500-årene med ytterligere nedgang, befolkningsmessig og økonomisk. Reformasjonen gjorde at Oslo også tapte kirken som en betydelig arbeidsplass. Etter den tre dager lange bybrannen i 1624 bestemte kong Christian IV, mot byborgernes vilje, at byen skulle bygges opp igjen på motsatt side av Bjørvika ved Akershus festning. Byen skulle bygges opp med brannsikre hus i murverk for adelen og de rike, mens jevne borgere kunne bygge i utmurt bindingsverk. Byen fikk en byplan med rette gater og rektangulære kvartaler etter renessansens idealer, og den fikk navnet Christiania etter kongen. Det eldste Christiania er i dag kjent som Kvadraturen.
Ved oppløsningen av den dansk-norske unionen i 1814 var byen opplagt som hovedstad i den selvstendige staten Norge. Oslo var en mindre by etter europeisk målestokk til ut på 1800-tallet, men etter industrialiseringen skjøt veksten fart. Omkring år 1900 var byen et veletablert industrisentrum med nesten 250 000 innbyggere. I 1925 fikk hovedstaden navnet Oslo etter gamle bydannelsen under Ekebergåsen. I 1948 ble Aker kommune innlemmet, og flere av Akergårdene ble bygget ut til drabantbyer. Oslo er etter en periode med relativt stabilt innbyggertall igjen i sterk vekst og vokser raskere enn andre nordiske hovedsteder. Det stigende folketallet skyldes i all hovedsak innvandring fra utlandet. Per 1. januar 2012 er 23 prosent av Oslos befolkning innvandrere, med norsk-svensker og norsk-pakistanere som de største minoritetsgruppene.
| Oslo (tidligere Christiania eller Kristiania) (sørsamisk: Oslove) er Norges hovedstad, minste fylke i areal og mest folkerike by. Fylket og bykommunen ligger i det sentrale østlandsområdet, innerst i Oslofjorden. Oslo kommune har 707 531 innbyggere (per 3. kvartal 2022). Sammen med deler av elleve nærliggende kommuner har Oslo som tettsted en befolkning på 1 064 235 per 1. januar 2022. Hele Stor-Osloregionen hadde 1 546 706 innbyggere (per 1. januar 2021). Nabokommunene er Bærum og Ringerike i vest, Lunner i nord, Nittedal, Lillestrøm, Lørenskog og Enebakk i øst, og Nordre Follo og Nesodden i sør. Oslo er, som eneste norske kommune, også et fylke, og står dermed i en spesiell stilling med hensyn til lokal forvaltning. Det moderne Oslo omfatter to historiske kommuner, den historiske kjøpstaden Oslo/Christiania, og den tidligere landkommunen Aker som før sammenslåingen i 1948 var 27 ganger større enn datidens Oslo og som dermed utgjør det meste av den moderne byens territorium. Oslo/Christiania var hovedby i Akershus slottslen og Akershus stiftamt, som omfattet det meste av Østlandet, frem til det ble skilt ut som eget underamt i 1842, og har fortsatt å være administrasjonssenter for underamtet/fylket Akershus som byen tidligere tilhørte. Den moderne kommunen tok navn etter middelalderbyen Oslo i 1925; før 1925 betegnet Oslo et langt mindre område, nå kjent som Gamlebyen, som til slutten av 1800-tallet var et landlig område i Aker utenfor byen.
Oslo preges av nærhet til skog og mark og av et rikt plante- og dyreliv. Omkring 2⁄3 av kommunens areal utgjøres av skog, grøntområder og vann utenfor selve bybebyggelsen, noe som gir en befolkningstetthet på rundt 5 000 innbyggere per km² i den bebygde delen av kommunen. Den tetteste delen av byen ligger i en gryte omkranset av grønne åser. Elver som Alnaelva, Akerselva og Lysakerelva renner fra åsene gjennom Oslogryta og ut i fjorden. En kilometer øst for Oslo sentralstasjon ligger Ekebergskråningen med naturreservat og med steinalderminner fra opptil 10 400 år tilbake i tid. Marka er en kort T-banetur unna bykjernen.
Øst for Bjørvika, innunder Ekeberg, ligger Gamlebyen, i arkeologikretser omtalt som Nordens Pompeii grunnet tykke kulturlag under bakken. Ifølge arkeologene var Oslo etablert med bystruktur omkring år 1000. Gamlebyens kjerneområde er Nord-Europas største middelalderbyområde etter Visby, og i sin helhet fredet. I kong Håkon Magnussons tid var middelalderbyen på sitt største. Håkon utvidet byen østover med blant annet Oslo fransiskanerkloster. På motsatt side av Bjørvika anla han Akershus slott og festning som residens, og i 1314 ble makten konsentrert i Oslo. Etter at Norge fikk felles konge med Danmark, ble København residensby og sete for statsadministrasjonen. Oslo beholdt enkelte hovedstadsfunksjoner gjennom dansketiden, og ble omtalt som Hoved-Staden.Oslo var det området i Norge som ble hardest rammet av svartedauden. Deretter fulgte 1400- og 1500-årene med ytterligere nedgang, befolkningsmessig og økonomisk. Reformasjonen gjorde at Oslo også tapte kirken som en betydelig arbeidsplass. Etter den tre dager lange bybrannen i 1624 bestemte kong Christian IV, mot byborgernes vilje, at byen skulle bygges opp igjen på motsatt side av Bjørvika ved Akershus festning. Byen skulle bygges opp med brannsikre hus i murverk for adelen og de rike, mens jevne borgere kunne bygge i utmurt bindingsverk. Byen fikk en byplan med rette gater og rektangulære kvartaler etter renessansens idealer, og den fikk navnet Christiania etter kongen. Det eldste Christiania er i dag kjent som Kvadraturen.
Ved oppløsningen av den dansk-norske unionen i 1814 var byen opplagt som hovedstad i den selvstendige staten Norge. Oslo var en mindre by etter europeisk målestokk til ut på 1800-tallet, men etter industrialiseringen skjøt veksten fart. Omkring år 1900 var byen et veletablert industrisentrum med nesten 250 000 innbyggere. I 1925 fikk hovedstaden navnet Oslo etter gamle bydannelsen under Ekebergåsen. I 1948 ble Aker kommune innlemmet, og flere av Akergårdene ble bygget ut til drabantbyer. Oslo er etter en periode med relativt stabilt innbyggertall igjen i sterk vekst og vokser raskere enn andre nordiske hovedsteder. Det stigende folketallet skyldes i all hovedsak innvandring fra utlandet. Per 1. januar 2012 er 23 prosent av Oslos befolkning innvandrere, med norsk-svensker og norsk-pakistanere som de største minoritetsgruppene.
== Navn og etymologi ==
Navnet «Oslo» ble opprinnelig brukt om tettbebyggelsen på stedet som fra 1925 kalles Gamlebyen. I middelalderen ble navnet skrevet på norrønt blant annet Anslo, Ásló og Ósló (kjent første gang 1225). På nedertysk ble det også skrevet Anslo, trolig for å gjengi en nasal uttale. Peder Claussøn Friis skrev navnet som Opslo.Navnet har vært forklart på ulike måter gjennom tidene og navnets alder er uvisst. Peder Claussøn Friis skrev i Norriges beskrivelse, utgitt i 1613, at «Oslo» kommer av «Loens os». Forklaringen har vært skolelektyre i lang tid. To forhold skaper tvil om den drøyt fire hundre år gamle teorien: For det første er det tidligste skriftlige belegg for elvenavnet «Loen» å finne i hans egen Norriges beskrivelse fra 1613; i middelalderkildene heter elva «Oln» eller «Eln», senere «Alna» eller «Elna». For det andre er sammenstillingen av leddene ifølge språkforskerne feil. Skulle Oslo ha kommet av «Loens os» måtte byen ha hatt navnet Loaros, jevnfør Nidaros og Røros.Siste leddet i navnet tolkes vanligvis i lys av det norrøne lo i betydningen slette, engslette eller elveslette. Det som i dag er Grønland var langgrunt sumpig område og strandlinjen på stedet var flere titalls meter lenger inne. Første leddet har etter alt å dømme sammenheng med det norrøne áss i betydningen høydedrag, eller i betydningen gud. Tolkningene er dermed «åssletta» (sletta under åsen) eller «gudesletta» (gudenes slette). Den siste tolkningen begrunnes også med at å i betydningen gud hadde den urnordiske formen «*ansuR», og Oslo ble skrevet «Anslo» på eldre nedertysk og nederlandsk, og på latin «Ansloa» eller «Ansloia». Ifølge Frode Korslund er «Ósló» en yngre from av «Ásló» som tolkes som «sletta under åsen», Korslund mener sammenligning med lignende stedsnavn og topografi støtter denne tolkningen. Vokalene ó og á ble i middelalderen uttalt nokså likt, og overgangen fra Ásló til Ósló har ifølge Korslund skjedd ved vokalassimilasjon.På 1700- og 1800-tallet var den vanlige skrivemåten Opslo eller Opsloe. Barent Langenes' kart fra 1602 skriver Anslou, Janssonius' kart fra 1658 angir Obslo (i tillegg til Christiania), Baleus kart (1662) har Opslo og Sansons kart (1668) har Obslo og Anslo.En tolkning har vært «sletten ved Alna» av Alnslo, som ble til Anslo (med nasalert A) og Oslo. Denne teorien er avvist fordi Alna er et hunkjønnsnavn som ville blitt til «Alnar» eller «Alnu» i sammenstillingen. Elvenavnet Alna antas å være svært gammelt.
=== Etter 1624 ===
Etter storbrannen i 1624 og gjenoppbyggingen på vestsiden av Bjørvika fikk byen navnet Christiania etter kong Christian IV. Fra slutten av 1800-tallet ble også skrivemåten Kristiania tatt i bruk, først i statlige sammenhenger fra 1877, og i kommunale fra 1897. Det ble aldri tatt noen formell beslutning om å gå over til K, og private kunne skrive navnet på byen slik de ville. Navnet ble forkortet Chr., Chra, Chria og Xania, i tråd med at bokstaven X var mye brukt som forkortelse for «christ(i)-»/«krist(i)-», også i personnavn i kirkebøker. Oslo forble navnet på det tidligere byområdet øst for Akerselva, utenfor selve Christiania. Det grunne havneområdet utenfor ble kalt Oslobukta.Fra 1860-årene begynte enkelte fremstående kvinner og menn å bruke Oslo i stedet for Christiania, blant andre malerinnen og kvinnesaksforkjemperen Aasta Hansteen. Etter unionsoppløsningen i 1905 ble ideen om navnebytte mer aktuell. Kristianias handelsstand var negative til ideen om navnebytte, og hadde flertallet i bystyret på sin side. Den 11. juli 1924 slo Stortinget fast ved lov at Norges hovedstad skulle hete Oslo fra og med 1. januar 1925. Siden Oslo den gangen var navnet på bydelen som omfattet middelalderbyen og takmarkene – et område som tidligere lå i Aker og som havnet innenfor bygrensen ved byutvidelsene i henholdsvis 1859 og 1878 – måtte dette sognet få nytt navn. Man valgte da det uoffisielt innarbeidede navnet på det gamle Oslo, Gamlebyen.I 2009 gikk flertallet i bystyrets Kultur- og utdanningskomité inn for å kalle Oslo sentrum for Kristiania, etter forslag fra Venstre og med støtte fra byrådspartiet Høyre og ordfører Fabian Stang. Dette vakte motstand fra Høyres koalisjonspartner Fremskrittspartiet og fra deler av opposisjonen (Rødt og Arbeiderpartiet), før det kom til behandling i bystyret. Forslaget ble dermed aldri vedtatt.Oslo blir også kalt Tigerstaden. Utgangspunktet for tilnavnet er etter alt å dømme Bjørnstjerne Bjørnsons dikt «Siste sang» fra Digte og Sange (1870). I diktet brukes «tiger» symbolsk for et ubarmhjertig storbysamfunn (underforstått Christiania) som angriper en «landsens hest» (underforstått Bjørnson) under ovasjoner fra «folket». Diktet kårer ingen vinner, men fastslår at «kampen har ej ende». Oslo kommune brukte tiger som logo da byen feiret sitt 1000-årsjubileum i 2000, noe som fikk blandet mottagelse i Oslo.
I 2010-årene ble Oslove foreslått som et offisielt navn på sørsamisk. Navnet har vært i brukt blant sørsamer siden senest tidlig 1900-tallet, men er også inspirert av betydningen det får som teleskopord på engelsk («Oslokjærlighet»); Oslo ligger ikke selv i det sørsamiske språkområdet som har tyngdepunkt i Trøndelag og Helgeland. Blant kvener i Troms og Finnmark har Uslu vært brukt om byen.
== Historie ==
=== Tidslinje ===
Området som utgjør Oslo inngår på 800–900-tallet i Viken, den nordligste danske provinsen; kontrollen veksler senere mellom danske og norske konger, og Danmark gjør krav på området til 1241
Oslo bispesete stiftes i 1070.
Byen brannskattes av Erik Emune (dansk konge) i 1137.
Inge Krokrygg dør i kamp mot Håkon Herdebrei på isen under Ekeberg i 1161.
Bagler og birkebeiner kjemper i 1197.
Birkebeiner kjemper mot bønder fra Viken, på isen i Bjørvika i 1200.
Slaget i Oslo mellom hertug Skule og kong Håkon Håkonsson i 1240.
Akershus festning motstår Hertug Erik av Sveriges angrep i 1308.
Kongemakten i Norge blir sentralisert i Oslo fra 1314.
Akershus festning angripes av Karl Knutsson i 1449.
Kong Jakob VI av Skottland og prinsesse Anna av Danmark gifter seg i Oslo i 1589.
Oslo gjenreises vest for Akerselva etter bud fra kong Christian IV i 1624. Før bybrannen dette året lå byen øst for elva.
Etter reformering av den sivile forvaltningen under eneveldet var Christiania del av Akershus stiftamt.
Karl XII inntok byen i 1716.
Folketelling holdes for første gang i 1769, og den teller 7 469 innbyggere i byen.
Christiania ble skilt ut fra Akershus som eget amt (fylke) i 1842.
Aker herred blir innlemmet i Oslo kommune i 1948.
=== Eldste registrerte bosetning ===
De eldste registrerte spor av bosetning i Oslo-området befinner seg ved Elgsrudtjernet i Sørmarka, og er omtrent 11 000 år gamle. Ekebergområdet har også vært tett bebodd allerede i steinalderen. De eldste sporene på Ekeberg er av Riksantikvaren datert til å være omtrent 10 400 år gamle. Her er også rike forekomster av bronsealder- og jernalderminner.
=== Vikingtiden og høymiddelalderen ===
I vikingtiden var området som utgjør det moderne Oslo del av Viken, som da utgjorde den nordligste danske provinsen. Det senere Oslo lå for eksempel innenfor Harald Blåtanns danske kongedømme. Den første norske kongen til å ta kontroll over Viken, kan ha vært Olav Tryggvason (norsk konge ca. 995–1000), men danske konger fortsatte å gjøre krav på Viken til og med kong Valdemar Seier, som døde i 1241.
=== Gamle Oslo ===
Kaupstaden Oslo ble ifølge Snorres kongesaga grunnlagt rundt år 1048 av kong Harald Hardråde. Arkeologiske utgravninger i 1970-årene har påvist at Oslo hadde en tidlig bystruktur allerede rundt år 1000. I 1070 ble Oslo bispesete. Byens domkirke Sankt Hallvardskatedralen, ble reist på høyden ved Oslo torg på begynnelsen av 1100-tallet. Oslo skole, også kjent som Oslo katedralskole, ble grunnlagt i 1153.
Slaget i Oslo i 1240, ble kjempet av styrkene til hertug Skule mot kong Håkon Håkonssons.
I løpet av høymiddelalderen ble innbyggertallet fordoblet, anslagsvis til 3 500. I tiårene rundt år 1300 var middelalderbyen Oslo på sitt største. Håkon Magnussons, hertug over Øst-Norge mot slutten av 1200-tallet, satte i gang en rekke byggeaktiviteter, blant annet ble Mariakirken utvidet og Akershus slott og festning påbegynt. Da Håkon skulle overta kongekronen i 1299 etter broren Eirik IIs død, valgte han Oslo som kroningsby. I 1314 ble makten sentralisert til Oslo, blant annet ved at prosten i Mariakirken ble utnevnt til rikets kansler for evig tid. Den nyutnevnte rikskansleren fikk oppgaven å oppbevare kongens segl og være fremstemann i et riksråd.Det gamle Oslo ble rammet av gjentatte branner. Blant annet ble byen plyndret og brent av hertug Erik av Södermanland i 1308. Den ennå uferdige festningen stod imot beleiringen, og byen ble gjenreist på de gamle tomtene. Under svartedauden ble innbyggertallet redusert med omkring en tredjedel. I unionstiden med Danmark mistet byen sin status og stagnerte økonomisk. Reformasjonen reduserte kirkens betydning som økonomisk maktfaktor, og tapet av arbeidsplasser bidro til byens tilbakegang. Reformasjonen gjorde de fleste av byens mange kirker og klostre overflødige, og de ble derfor stående til forfall og plyndring etter bybrannene.Under den svenske beleiringen i 1567 satte borgerne selv byen i brann, for så å bygge den opp igjen. Oslo hadde dertil et velutdannet akademisk miljø tilknyttet katedralen og skolen. De såkalte Oslohumanistene var en lærd krets med en betydelig litterær produksjon. Gjennom sitt virke gjorde de Oslo til landets kulturelle sentrum mellom 1580 og 1610.
=== Christiania fra 1624 ===
Den tre dager lange bybrannen i august 1624 ble skjebnesvanger. Av byens monumentalbygg var det kun to som overlevde brannen: Hallvardskatedralen og Oslos daværende bispegård. (Oslobispen hadde i kjølvannet av reformasjonen flyttet over i det tidligere Olavsklosterets østfløy som i 1623 ble påbygd til en mer moderne bispegård). Den ødeleggende brannen førte til at byen ble nyanlagt på motsatt side av Bjørvika etter krav fra kong Christian IV. Samtidig fikk byen navnet Christiania etter kongen.
På Stortorget i Oslo står en statue av Christian IV, laget av Carl Ludvig Jacobsen.
Christiania ble reist som en befestet by omgitt av voller med bastioner og med Akershus som citadell. Reguleringsplanen etter renessansens idealer, med rette og brede gater rundt rettvinklede kvartaler, skulle hindre fremtidige branner. Det ortogonale gatenettet var opphavet til det særnorske ordet kvartal, som ikke kjennes med denne betydning i andre nordiske språk. Det opprinnelige Christiania innenfor vollene med sine fire bydeler eller kvarterer ble derfor kalt kvartalerne, inntil man på 1900-tallet begynte å bruke betegnelsen Kvadraturen om dette området.
Christian IV innførte også murtvang som brannforebyggende tiltak. Han påbød at adel og formuende borgere skulle bygge i murverk, mens jevne borgere kunne bygge i utmurt bindingsverk. Bindingsverk ble den vanligste byggemåten; ved den første branntakseringen i 1766 var ca. 50 % av forhusene oppført i bindingsverk. Men mange trosset murtvangen og bygget hus av lafteverk. Det ble motstrebende godtatt av myndighetene, og fra 1657 ble det tillatt å bygge laftehus i de nye kvartalene på oppfylt strandgrunn i Bjørvika. Etter en stor bybrann som i 1686 raserte kvartalene vest for Christiania torv ble de fleste husene gjenreist i lafteverk, og først etter neste storbrann i 1708 ble murtvangen gjennomført. Laftehusene utgjorde i 1766 ca. 30 % av bebyggelsen og murhusene bare 20 % .
Rundt byen vest for Akerselva fikk innbyggerne et 4,5 kvadratkilometer stort område som bymark, felles mark til bruk som beite og til dyrking, og der hver eiendom i byen kunne få et stykke å gjerde inn som egen løkke. Både på bymarken og øst for Akerselva oppsto mer selvgrodde forsteder, hvor mange arbeidsfolk slo seg ned i rimeligere trehus, men uten rett til å drive egen næring. Etter brannen i 1686 ble vollene rundt byen nedlagt og byens nye domkirke reist utenfor. I 1736 ble torghandelen flyttet etter Domkirken, til det nåværende Stortorget. Forstadsbebyggelsen begynte nå å ekspandere nordover. 1700-årene ble en økonomisk oppgangstid med betydelig vekst i skipsfart og trelasteksport, og folketallet økte mot slutten av unionstiden.
Middelalderens byråd som besto av borgermester og rådmenn ble i 1661 omdannet til eneveldets bystyringsorgan, magistraten, et kollegium av kongens embetsmenn. Borgerinnflytelsen skjedde gjennom et svakt byting og fra 1730 «de tolv eligerede menn», et valgt organ med en viss innflytelse på bystyringen.
I enevoldstiden besto oppfatningen av Christiania som hovedstad for Norge, selv om byen etter hvert mistet sin særstilling. Rådstueskriver Kastberg fra Trondheim beskrev i 1686 Christiania som landets hovedstad når det gjaldt politikk og rettsvesen, mens Bergen var landets hovedstad med hensyn til handel. Bergen var også en langt større by. Mellom 1625 og 1644 ble det avholdt ellevere herredager i Norge, halvparten av disse på Akershus, fire i Bergen og en i Trondheim. Stenderforsamlingene som ble avholdt på Akershus ble avskaffet i enevoldstiden. Saker som gjaldt mineralutvinning ble avgjort ved bergamtet på Kongsberg.
=== Hovedstaden Christiania ===
Da Norge ble skilt fra Danmark i 1814, ble Christiania hovedstad i den selvstendige staten Norge. Ved riksforsamlingen på Eidsvoll ble det ikke uttrykkelig fastsatt hvor landets hovedstad skulle være. Nicolai Wergelands forslag nevnte at Stortinget skulle ha sine møter i Christiania og underforstått at dette var hovedstaden. Mangelen på videre diskusjon tyder på at det for forsamlingen på Eidsvoll var selvsagt at Christiania var eller skulle være hovedstad. Christiania var på den tiden ikke en storby, den var på størrelse med Trondheim og halvparten så stor som Bergen. Drammen var landets største eksporthavn, Bergen var generelt den viktigste handelsbyen og Trondheim var det tradisjonelle kirkelig sentrum. Christian Fredrik selv anså Bergen som det meste passende møtested for Stortinget.Før riksforsamlingen på Eidsvoll snakket man om flere hovedsteder i Norge, stiftshovedstedene Christiania, Kristiansand, Bergen og Trondheim som var hovedbyene i hver landsdel og hvert bispedømme. Ifølge historiker Jacob Maliks innebar grunnloven en sentralisert enhetsstat der makten ble samlet i Christiania. Før 1814 var det til dels ulik lovgivning for stiftamtene, militæret var i organisert omkring stiftshovedstedene, og der var også forvaltningen av offentlige finanser som fikk tilsyn direkte fra København. Fra stiftoverretten kunne det ankes direkte til Høiesterett i København. Med unntak av Zahlkassen ble ingen sentrale institusjoner i Norge opprettet før 1814. Da det ble fremmet ønske om eget universitet i Norge var Kristiansand, Kongsberg (der Bergseminaret allerede var), Kristiania og Hamar aktuelle. Stattholderembetet ble nedlagt i 1771. Ifølge Knut Mykland hadde Norge ved inngangen til 1800-tallet ikke en egen sentraladministrasjon. Stiftamtene var den viktigste administrative funksjonen og disse regionene var relativt avsondret fra hverandre.I 1800 var København Norges hovedstad, men Christiania og Bergen var større enn noen danske provinsbyer. Medregnet forstedene hadde Christiania vel 12 000 innbyggere i 1814, mens Bergen hadde 17 000, og København til sammenligning over 100 000 innbyggere. De neste byene i selve Danmark var Helsingør, Odense, Ålborg, Randers og Århus med hver 5 000–6 000 innbyggere, og i hertugdømmene Flensborg med 13 000, Altona med 23 000, Kiel og Rendsborg med hver 7 000 og Glückstadt med 5 000.
Under Napoleonskrigene fra 1807 ble sjøveien mellom Norge og Danmark utrygg. For å ivareta styringen av Norge i kongens sted ble en regjeringskommisjon og en del andre offentlige organer satt opp i Christiania under ledelse av prins Christian August. Herman Wedel-Jarlsberg og Enevold Falsen kom også inn i kommisjonen. Riksforsamlingen bestemte at stortinget skulle møtes i rikets hovedstad, uten å angi navnet på byen. Nicolai Wergeland foreslo «Christiania Bye» i stedet for Rigets Hovedstad i § 68.Statsadministrasjonen og de nasjonale institusjonene som ble etablert skapte forutsetningene for ny vekst. Offentlige tjenestemenn med god kjøpekraft og oppbygging av nasjonale institusjoner med sine bygninger stimulerte etterspørselen. En enda sterkere vekstfaktor var industrialiseringen som for alvor skjøt fart etter 1840. 1800-tallet ble en tid med sterk ekspansjon for byen, og mange offentlige bygninger ble reist – Slottet, Universitetsbygningene, Stortingsbygningen, Nationaltheatret og mange flere. De offentlige bygningene vest for Kvadraturen ble oppført på tomter i den nye bydelen som ble planlagt av Slottets arkitekt Linstow i 1838, med Karl Johans gate som hovedakse. Kvartalene her trakk til seg bedrestilte lag av befolkningen som bosatte seg i leiegårder og senere også i villastrøk som Homansbyen. Hovedtyngden av industriutbyggingen foregikk samtidig langs Akerselva på østsiden av byen, og arbeiderne slo seg ned så nær fabrikkene som mulig. Dette førte til det sosiale skillet mellom østkant og vestkant som siden har kjennetegnet byen. På slutten av 1830-årene passerte Christiania Bergen som landets største by. I 1840-årene var omkring halvparten av Christianias befolkning knyttet til funksjonen som hovedstad, inkludert de mange byggearbeidene som hovedstadsfunksjonen medførte.I andre halvdel av 1800-tallet vokste nye bydeler frem for å gi husrom til innflytterne som skulle bemanne de nye fabrikkene. 1. januar 1859 ble Bymarken og en del av Aker kommune med 9 551 innbyggere innlemmet i Christiania. 1. januar 1878 ble ytterligere deler av Aker (med 18 970 innbyggere) overført til hovedstaden. Bakgrunnen for disse byutvidelsene var at man ønsket å få regulert de sosiale og bygningsmessige forholdene i forstedene og innføre murtvang for å redusere brannfaren. I 1880- og 1890-årene var det høykonjunktur med en etter hvert hektisk byggeaktivitet, hvor mye av det som i dag kalles murbyen med leiegårder ble reist. Etter krakket i 1899 falt byggeaktiviteten sterkt, og fra 1905 ble det nesten stillstand frem til 1910/1911, da kommunen begynte å engasjere seg i boligbyggingen.
=== Storbyen Oslo ===
Veksten fortsatte i noe langsommere tempo gjennom 1900-tallet. En storstilt reguleringsplan fra 1930-årene for Etterstad var delvis virkeliggjort, men arbeidet ble stoppet av krigen. Området ble overført fra Aker til Oslo i 1946 i forbindelse med utbygging etter ny plan. I 1948 økte arealet og folketallet betydelig da de resterende delene av Aker kommune i Akershus ble innlemmet i hovedstaden. Aker kommune var da 27 ganger større enn Oslo i geografisk utstrekning og hadde rundt 133 000 innbyggere. Byens nye rådhus sto ferdig i 1950 etter å ha vært under bygging siden 1931.
I 1950-årene ble det gjennomført en storstilt utbygging av drabantbyer i det tidligere Østre Aker for å løse boligmangelen i Oslo. Grefsen og Kjelsås ble også bygget ut, i det vesentligste med villaer og tomannsboliger. Drabantbyene rundt Østensjøvannet hadde hatt bytrikkforbindelse med byen siden mellomkrigstiden, men denne ble vesentlig opprustet da T-banen ble åpnet i 1966 og knyttet også Groruddalen til byens sentrum. De vestlige og østlige banene ble knyttet sammen i 1993 med Fellestunnelen.Byens 1000-årsjubileum ble feiret i 2000, bare 50 år etter byens 900-årsjubileum. Dette ble begrunnet med at nyere arkeologiske utgravninger påviste at Oslo hadde en bystruktur allerede rundt år 1000; Kulturhistorisk museum uttalte i 2011 at «den eldste bymessige bebyggelsen som hittil er blitt utgravd i Gamlebyen går tilbake til ca. 1025».Det tidligere 900-årsjubileet ble begrunnet med at Snorre i Heimskringla forteller at Oslo ble grunnlagt rundt år 1048 av kong Harald Hardråde.
== Naturgitte forhold ==
=== Geologi ===
Oslo danner en forsenkning i terrenget, Oslogryta, som ble dannet etter den geologiske tidsperioden perm. Nedsynkingen medførte at eldre bergarter ble bevart, og vulkansk aktivitet ga karakteristiske syenitter og rombeporfyrer.
De sentrale delene av Oslo ligger på et underlag av skifer og knollekalk. Sistnevnte danner rygger i bylandskapet, slik som St. Hanshaugen, mens skiferen ligger i senkningene mellom ryggene. Under dette finnes alunskifer, som også inneholder noe uran. Alunskiferen skaper problemer, da den kan ese ut og skade infrastruktur og bygningsfundamenter. Øst for sentrum ligger Ekeberg med 1–2 milliarder år gammelt grunnfjell – gneiser og granitter fra prekambriumtiden. Nord for sentrum ligger åser som Grefsenåsen, Holmenkollen og Tryvannshøyden; disse består i all hovedsak av magmatiske bergarter. Her finnes blant annet den kjente nordmarkitten, brukt blant annet i Stortingsløvene.Isen smeltet og trakk seg tilbake fra Oslogryta for omkring 9 000 år siden. Alt land i Oslo som nå ligger lavere enn 210 meter over havet lå den gang under havoverflaten. Isen førte med seg store mengder sand, som i dag ligger som rygger i landskapet, blant annet på Linderud og ved vannene i Nordmarka. Flere av slettene i byen, blant annet ved Ullevaal Stadion og på Majorstuen, var tidligere fast leirbunn i sjøen som oppsto da Oslofeltet sank ned i permtiden. I disse områdene siver saltvann fortsatt bort, noe som gjør at leiren kan forandre karakter og rase ut. Dette vanskeliggjør blant annet bolig- og T-banebygging.
=== Klima ===
Oslo har et fuktig kontinentalt klima med fire klart definerte årstider. Somrene i Oslo er som regel varme med temperaturer på 20–23 °C på dagtid og 12–15 °C på natten. Oslo har landets varmeste gjennomsnittlige sommertemperatur i perioden juni til august, og maksimumstemperaturer på over 25 °C er svært vanlig i sommermånedene. Vintrene er som regel kjølige med en middeltemperatur på –2 °C i januar, men er betydelig mildere enn lenger inn i landet. Årsaken til det gunstige klimaet er byens geografiske plassering, skjermet av åser på alle kanter, samt fjordens modererende effekt. Dette gir innslag av både innlands- og kystklima. Grunnet sin nordlige beliggenhet har Oslo om lag 18 timer med solskinn i månedsskiftet juni/juli, men bare 6 timer i slutten av desember. Årsnedbøren i Oslo (Blindern) er 763 mm fordelt på 166 nedbørdøgn, der vintrene er noe tørrere enn somrene. Snøfall fordeler seg jevnt utover vintermånedene, og i gjennomsnitt er det mer enn 25 cm snø i 30 dager hvert år. Oslo har snaut 1 700 soltimer årlig.Den høyeste temperaturen målt i Oslo er 35,0 °C 21. juli 1901 på Observatoriet. Dette er samtidig også norgesrekord for høyeste temperatur i juli. Siden 1937 er værobservasjonene for Oslo foretatt på universitetsområdet på Blindern. Den høyeste temperaturen målt på Blindern er 34,6 grader 27. juli 2018. Den laveste temperaturen målt i Oslo by er –26,0 grader på Blindern 3. januar og 19. januar 1941.
Temperaturnivået har tendert til å være noe høyere de seneste år, særlig i vintermånedene. Ser man på gjennomsnittet for årene 1991–2020 har middeltemperaturene for januar og juli økt sammenlignet med den forrige normalperioden (1961–1990). Middeltemperaturen er på 7 grader i den nye normalen (1991–2020), opp fra 5,6 i perioden 1961–1990.
=== Geografi ===
Oslos fastland og øyer utgjør 454 km2 og det er 27 km2 innsjøoverflate i kommunen. Skog dekker 289 km2 og dyrket mark 8 km2. Til Oslo hører også 27 km2 av Oslofjorden.Oslo har ut fra sin geografiske beliggenhet innerst i Oslofjorden vært et naturlig knutepunkt mellom sjøen, de store landområdene nord for byen og landeveien sørfra over Ekeberg. Både fjorden og åsene omkring er populære mål for friluftsliv og rekreasjon. I nord er Nordmarka et område av skog og vann, der særlig Bogstadvannet, Sognsvann og Maridalsvannet er kjent for utenomverdenen. Østmarka avgrenser byen mot øst, og er samtidig et viktig rekreasjonsområde for befolkningen i de østlige bydelene. Høyeste punkt i Oslo kommune er Kjerkeberget, 629 moh. Dette er for øvrig også Oslos nordligste punkt.
Byen er delt opp av en rekke elver som renner fra Marka ut i fjorden. Oslos opprinnelige byelv Alna (Loelva), er omtalt i sagaer og andre middelalderkilder. Alna definerte det gamle Oslos østgrense mot takmarkene frem til slutten av 1200-tallet, da man utvidet bybebyggelsen over på østsiden av Alna. Oslos første teglverk ble anlagt rundt 1290 ved Alnaэelvas utløp. På 1200-tallet var det også møllebruk i tilknytning til fossene på Kværner. På 1500-tallet kom oppgangssaga. På 1700-tallet var det hele 10 sagbruk oppover Alna. Alna er i dag et satsingsområdet for gjenåpning i og med Kommunedelplan for Alna miljøpark.
Akerselva (også kjent under navnet Frysja) regnes i dag som byelva der den flyter drøyt 8 kilometer fra Maridalsvannet til Bjørvika. Det meste av Akerselva er i dag oppe i dagen, og det arbeides med gjenåpning av det nedre strekket mellom Vaterland og Bjørvika. Akerselvas tallrike fosser har betydd mye for byens industrielle utvikling. I dag er rekreasjonsverdien den største verdien ved elva.
Andre viktige elver er Lysakerelva, Ljanselva og Hovinbekken. Dessuten finnes en rekke bekker som nå i lange partier går under jorda. For flere av disse foreligger det planer om å åpne deler av de gamle bekkeløpene. Også i Oslomarka renner et stort antall elver og bekker. Nordmarksvassdraget er forløperen til Akerselva ovenfor Maridalsvannet, mens Sørkedalselva er en forløper til Lysakerelva ovenfor Bogstadvannet.
=== Plante- og dyreliv ===
Oslo har, i norsk målestokk, et svært rikt planteliv. Det er fire hovedårsaker til dette. For det første er klimaet gunstig og byen er nordgrense for en del varmekjære planter. For det andre er geologien variert med surt grunnfjell, syenitt og alunskifer, og mye basisk kalkstein og leirstein. Dette gir flere slags vekstforhold. For det tredje har innførsel av nyttevekster i middelalderen og senere til Botanisk hage gitt spredning av eksotiske arter, spesielt i de indre, østlige bydeler. Og endelig har den livlige skipsfarten gitt spredning av ballastplanter fra fjerne strøk.
Oslo er blant de nordligste steder for bøk, og det er edelløvskog for eksempel på Ola Narr og på Bogstad. Oslos fylkesblomst, bakkekløver, er en varmekjær art som trolig kom i varmeperioden i bronsealderen og bare etterlot én bestand – på Hovedøya. Munker og nonner etterlot hunderot, skvallerkål, legepestrot, kattemynte og bulmeurt. Senere, sjeldne, søreuropeiske arter inkluderer klistersvineblom, lodnefiol, taggsalat og smaltimotei. Kalkfjellet gir grobunn for sjeldne arter som markmalurt, piggeple, hunderot, ekte malurt, byreseda og smørbukk, og unike Oslo-arter som hjorterot og oslosildre, som nå er på retur. Langs havneanlegg forekommer hirse og villdurra en sjelden gang. Byens elver fører til at skogsarter som vasshøymol, sverdlilje, skogsivaks og brunrot kan trives, og langs Akerselva alene finnes over 200 plantearter. I Botanisk hage er en representativ Oslo-flora bygget opp på den såkalte «Osloryggen».
Dyre- og fuglelivet er rikest langs Lysakerelva og Akerselva, i tillegg til Nordmarkas bestander med elg og rådyr. Tettbebyggelsen skjuler grevling, ekorn, piggsvin og streifende rødrev. Elvene har bever, fossekall og langt sjeldnere grønnspett, og mange slags insekter som bidrar til å pollinere unike planteslag. Noen ganger observeres sel i fjorden.
== Bylandskap ==
=== Indre og ytre by, østkant og vestkant ===
Av Oslo kommunes areal på 454 kvadratkilometer utgjør området med bybebyggelse, kalt byggesonen, 147 kvadratkilometer, mens øyene og Marka dekker resten.
Byggesonen er delt i indre og ytre by. Indre by, sentrum og den tette bybebyggelsen i et to til fire kilometers belte med boligstrøk rundt sentrum, utgjør i areal 16–17 000 dekar og har cirka 190 000 beboere. Bybildet preges av gater, plasser, parker og kvartaler med bygårder. Befolkningstettheten er om lag tre ganger så høy som i ytre by. Sentrum er området på begge sider av Karl Johans gate, der forretninger, kontorer og offentlige bygninger dominerer. Resten av byggesonen er ytre by med for det meste frittliggende bygninger i drabantbyer, villastrøk og næringsområder.
Siden slutten av 1800-tallet har byen vært delt i østkant og vestkant, som er en økonomisk og sosial todeling som fremdeles gir seg uttrykk i forskjeller i inntekt, utdanning, levealder m.m. mellom den mer velstående tredelen av befolkningen på vestkanten, og folk på østkanten. Både indre og ytre by er delt i øst og vest (indre øst, indre vest, ytre vest). Ytre øst, der det bor mer enn 250 000, består av Groruddalen mot nordøst og mot sørøst bydelene Østensjø, Søndre Nordstrand, og Nordstrand (med strøkene Nordstrand, Bekkelaget, Ljan og flere som utgjør unntaket fra det økonomiske øst-vestskillet).
=== Strøk og nabolag ===
==== Oslo sentrum ====
Oslo sentrum strekker seg fra Slottet og Slottsparken i vest til Oslo sentralstasjon og Vaterland i øst. Her ligger det Christiania som ble reist etter bybrannen i 1624, som nå kalles Kvadraturen. Sør for Kvadraturen ligger Akershus festning, et festningsverk som har sin opprinnelse fra slutten av 1200-tallet under hertug Håkon Magnusson (fra 1299 kong Håkon V).
Oslos hovedgate, Karl Johans gate, går i retning sørøst-nordvest gjennom sentrum. Langs Karl Johans gate finnes flere av hovedstadens mest kjente bygninger, blant andre Oslo domkirke, Stortingsbygningen, Grand Hotel, de gamle universitetsbygningene og Nationaltheatret. Like sør for Karl Johan finnes Oslo rådhus, oppført 1931–50 og innviet i forbindelse med feiringen av byens 900-årsjubileum. Nord for Karl Johan ligger blant annet Tullinløkka med sine muséer. Sentrums østlige deler, Vaterland, ble revet omtrent i sin helhet fra slutten av 1950-årene. Området er i dag bebygd med høyhusene Postgirobygget og Oslo Plaza, flerfunksjonsarenaen Oslo Spektrum og kjøpesentre som Oslo City og Byporten.
==== Indre vest ====
Vest og sørvest for slottet ligger byens ambassadestrøk. Dette strekker seg gjennom bydel Frogner og strøk som Skillebekk, Skarpsno, Frogner og mot den tidligere bygrensen mot Skøyen. Størstedelen av bydelen består av klassiske leiegårder med store leiligheter, hvorav Gimle er regnet som de mest eksklusive. Deler av området har også strøk med store villaer i mur og tre, blant annet den historiske villaforstaden Homansbyen. Denne og det senere villastrøket Gimle er regulert til bevaringsområde. Andre nabolag i området er Uranienborg og Briskeby, og dessuten Majorstuen med handlegata Bogstadveien som er blant landets dyreste når det gjelder utleiepriser for forretningslokaler.Området St. Hanshaugen har fått sitt navn fra parken med samme navn som ligger nord/nordøst for Slottet. Området består i stor grad av leiegårder. Bislett og Bislett stadion ligger vest i bydelen, og lenger øst ligger Gamle Aker kirke, Oslos eldste bygning. NRKs hovedkvarter ligger på Marienlyst. Lovisenberg og Ullevål sykehus ligger også i bydelen. I de mer sentrumsnære delene av bydelen ligger arbeiderbevegelsens bastion Youngstorget og Hammersborg med sine mange kirker. Lenger nord ligger strøket Ila.
==== Ytre vest ====
Bydel Ullern er i hovedsak preget av villabebyggelse og danner den sørvestre delen av Oslo med grense mot Bærum. Denne grensen går langs Lysakerelva. Andre strøk i området er Montebello, Bestum og Lilleaker. Ved fjorden ligger halvøya Bygdøy med blant annet Kongsgården, Oscarshall og Folkemuseet. Bygdøy hører administrativt til Bydel Frogner. Bydelsadministrasjonen for Bydel Ullern ligger på søndre Huseby (Montebello/Smestad).
Bydel Vestre Aker er også i stor grad preget av villabebyggelse og strekker seg nordover til Nordmarka. Røa, Vinderen, Slemdal og Holmenkollen er blant områdene som ligger i denne bydelen, i tillegg til vestkantens eneste drabantby, Hovseter. Et av Oslos mest kjente landemerker, Holmenkollbakken, assosieres med Vestre Aker, men ligger strengt tatt i Nordmarka rett innenfor markagrensa. Tryvannstårnet og Bogstad gård er også kjente steder i området, begge rett innenfor markagrensen. Bogstad ligger ved inngangen til Sørkedalen, som danner det nordvestre hjørnet av Oslo. På jordene til Bogstad gård ligger også Oslo Golfklubb og Bogstad Camping. Bydelsadministrasjonen for Bydel Vestre Aker ligger på nordre Huseby (ved gardeleiren).
==== Oslo nord ====
Oslos nordlige del er samlet i Bydel Nordre Aker. Vest i bydelen ligger Universitetet på Blindern, med Rikshospitalet på Gaustad like i nærheten. Øst for Universitetet ligger det nå dyre boligstrøket Ullevål Hageby, opprinnelig reist som «hus for småkårsfolk», og ved Sognsveien ligger Ullevaal Stadion. Nord for Ring 3 ligger Sogn studentby, bygget som deltakerlandsby til OL i 1952.I de sentrale delene ligger boligområdene Tåsen, Berg, Korsvoll og Nordberg. Mot Akerselva ligger Nydalen, et tidligere industriområde som nå har en av Norges største tettheter for IT-virksomheter og også huser Handelshøyskolen BI. Øst for elva ligger Disen, Kjelsås og Grefsen, opprinnelig arbeiderklassestrøk som nå i lang tid har vært regnet som meget attraktive boligstrøk.Oslo nord grenser til Nordmarka, med mange innfallsporter for friluftsliv. Det populære badevannet Sognsvann ligger like over markagrensen fra Kringsjå, ikke langt unna Kringsjå studentby. Noe lenger øst er Kjelsås innfallsporten til Maridalen, der Maridalsvannet fungerer som kilde til drikkevann for 90 % av byen.I Maridalen er det flere mindre grender, som Sandermosen, Snippen og Movatn, som alle har stasjoner til Gjøvikbanen.
==== Groruddalen ====
Mal:Utdyepnde
Oslos nordøstlige bydeler består av drabantbyer utbygget etter andre verdenskrig, og omtales gjerne bare som Groruddalen. Groruddalen består i hovedsak av industriområder i dalbunnen og boligstrøk i åssidene.
Området består av de administrative bydelene Bjerke, Alna, Grorud og Stovner. Groruddalen dekkes av 3 hovedveier som kommer inn fra nord til Oslo. I vest går Trondheimsveien (riksvei 4) som går fra Sinsenkrysset nordøstover forbi blant annet Grorud og Stovner. Litt lenger øst går Østre Aker vei (riksvei 163) fra Økern forbi Veitvet til Lørenskogveien og E6 i Lørenskog. Litt øst for denne kommer E6 fra Ring 3 og svinger nordover dalen fra Ulven og passerer Alnabru, Furuset og Kalbakken på sin vei til Lørenskog i Akershus. Dagens E6 erstattet Strømsveien som innfartsvei til Oslo. Strømsveien snegler seg rundt E6 og har felles trasé nord ved grensen. Kollektivtilbudet i dalen består av buss, T-bane og tog. Til vest i dalen går Grorudbanen til Vestli, mens i øst går Furusetbanen til Ellingsrudåsen. Nede i dalen går jernbanens hovedbane.
Vest i Groruddalen ligger Bydel Bjerke. Boligbebyggelsen i bydelen ligger i hovedsak langs Trondheimsveien. Langs Østre Aker veis søndre del er det industri- og næringsvirksomhet. Aker universitetssykehus og Bjerke Travbane ligger i bydelen. Krigsskolen ligger i nord, mot Lillomarka.
Bydel Grorud ligger i det nordøstre hjørnet av Groruddalen. Grorud gård som har gitt navn til bydelen ligger langs riksvei 4. Bydelen består av områder som Ammerud, Grorud, Kalbakken, Rødtvet, Nordtvet og Romsås. Mange av disse områdene forbindes ofte med store områder med blokkbebyggelse, men de har også en betydelig småhusbebyggelse. Bydelen grenser til Lillomarka.
Oslos østligste bydel er Bydel Stovner. Mye av bydelen domineres av blokkbebyggelse fra 1960- og 70-årene; dette gjelder blant annet områdene Fossum, Rommen, Vestli og Tokerud. Lenger sør i bydelen ligger områder som Gamle Stovner, Høybråten og Haugenstua; disse ble utparsellert fra ca. 1910 og består i større grad av eldre villabebyggelse. Bydelen ligger tett inntil Gjelleråsmarka.
På sørsiden av Groruddalen ligger Bydel Alna. Denne betjenes av Furusetbanen, og her ligger strøk som Tveita, Haugerud, Lindeberg, Furuset og Ellingsrud. Bydelen har fått sitt navn fra Alna gård som sannsynligvis har fått navn fra Alnaelva som renner gjennom området. Alna har også en av Oslos større godsterminaler, samt kjøpesentre som Alna Senter og IKEA på Furuset.
==== Indre øst ====
Som indre øst regnes vanligvis de administrative bydelene Gamle Oslo, Grünerløkka og Sagene. Bydel Gamle Oslo har sitt navn etter Gamlebyen, som var stedet der det opprinnelige Oslo lå i middelalderen. Etter at byen ble flyttet til motsatt side av Bjørvika under navnet Christiania, fortsatte imidlertid enkelte å bo i Gamlebyen, spesielt rundt Oslo Hospital. Området ble igjen innlemmet i byen i 1859. I Gamle Oslo ligger også den gamle forstaden Grønland og deler av Tøyen, kjent som multikulturelle bydeler, selv om områdene i dag opplever synkende andel innvandrere. Lenger øst ligger blant annet Enerhaugen, Jordal, Vålerenga, Ensjø og Helsfyr.
Den administrative bydelen Grünerløkka har fått navn etter strøket Grünerløkka. Dette gamle arbeiderklassestrøket ble gentrifisert tidlig i 1990-årene og har utviklet seg til å bli et «hipt» strøk med mange kafeer. Grünerløkka er også kjent for sitt pulserende kulturliv, med blant annet steder som Parkteatret og Blå. Øst for den egentlige Grünerløkka ligger gamle industristrøk som Sofienberg og Dælenenga, og Rodeløkka med sin bevaringsverdige trehusbebyggelse. Enda lenger øst ligger nabolag som Hasle og Carl Berner.
Nord for Grünerløkka ligger flere tradisjonsrike arbeiderklassestrøk. Øst for Akerselva ligger Torshov, skildret i Oskar Braatens fortellinger og skuespill. Like over elva ligger Sagene, som helt siden sagbruksdriften på 1500-tallet har vært knyttet til industri. I grenselandet mellom Sagene og Torshov lå blant annet Myrens Verksted, med fabrikklokaler nå tatt i bruk av NRK Østlandssendingen. Nord for Torshov og Sagene ligger henholdsvis Sandaker og Bjølsen.
==== Sørøst ====
I bydel Nordstrand i Oslo sørøst ligger åsen Ekeberg, der Norway Cup arrangeres på Ekebergsletta hver sommer. Områdene rundt, som Bekkelaget og Nordstrand, preges av velstående villabebyggelse og kalles ofte «østkantens vestkant». Området ble bygget ut i mellomkrigstiden etter at Ekebergbanen gjorde det mulig å pendle inn til byen. Lenger sør i bydelen ligger Ljan og Ljabru. Øst for disse ligger Karlsrud og Lambertseter, landets første drabantby, bygget ut av OBOS fra 1951.
Øst for høyderyggen med Lambertseter og Karlsrud ligger bydel Østensjø. Denne bydelen har fått navn etter Østensjøvannet, som danner et naturlig midtpunkt i området. Vest for vannet ligger Abildsø, Ryen og Manglerud, og i nord Høyenhall, Bryn og Godlia. Øst for Østensjøvannet ligger drabantbyene Oppsal, Bøler og Bogerud i rolige omgivelser ved inngangen til Østmarka. Med unntak av en god del eldre villabebyggelse enkelte steder ble alle disse områdene bygget ut i stor skala i etterkrigstiden, og preges av en god blanding av rekkehus og blokkbebyggelse.
Oslos sørligste og største bydel er Søndre Nordstrand, som strekker seg mellom fjorden og Østmarka. Dette er også den nyeste delen av Oslo. Utbyggingen av området startet i 1980-årene, med nye nabolag som Mortensrud, Lofsrud, Holmlia, Prinsdal og Bjørndal. Bydelen er det området i Oslo som har de største arealene som fremdeles er tilgjengelig for ytterligere ekspansjon. Bydel Søndre Nordstrand har også betydelige friarealer, blant annet det populære badestedet Hvervenbukta. Bydelen huser også Grønmo Golfklubb og Klemetsrud energigjenvinningsanlegg.
=== Parker og grøntområder ===
Oslo er en grønn by. Byens lave tetthet er utnyttet til treplanting i gatene, forhager, og små grøntanlegg der anledningen byr seg. Et nett av turveier binder parkene sammen og knytter byen til marka.
Fra byens vekst skjøt fart tidlig på 1800-tallet ble det etablert parker, fra 1860-årene tok kommunen ansvaret, og i indre by finnes i dag mer enn 50 parker. Østkanten har vært politisk prioritert ved nyanlegg fra slutten av 1800-tallet og har mange store parker, mens deler av den tette byen på vestkanten har mindre god parkdekning. Av byens befolkning er det vel 5 % som ikke har et grønt område innen 300 meter fra bolig.
Ytre by er kjent for villaområder med hager, og for drabantbyer med god dekning av grøntområder og turveier og unik nærhet til marka, det store skogområdet som omkranser Oslo. Akerselvas bredder er siden 1915 opparbeidet som et sammenhengende belte med park og turveier. Halvøya Bygdøy og noen av øyene nærmest sentrum er offentlig tilgjengelige og tilbyr parkskog og badeplasser. Fjordbyen, som skal erstatte havneanlegg langs sjøkanten i de mest sentrale byområdene, vil gi enda bedre tilgang til fjorden, blant annet gjennom en sammenhengende havnepromenade.
== Kultur og underholdning ==
=== Turisme ===
En rekke av Norges mest populære turistmål ligger i Oslo. Innovasjon Norge regner Frognerparken som Norges mest populære attraksjon, og anslår at anlegget har mer enn én million årlige besøkende. Likevel er ikke Frognerparken med på Innovasjon Norges liste over de 50 mest besøkte attraksjonene i Norge, da besøkstallene er usikre. Den ordinære topp 50-listen toppes av Holmenkollen og Skimuseet, som hadde 686 857 besøkende i 2006. Holmenkollbakken var en av de mest kjente hoppbakkene i verden og et landemerke i Oslo, før den ble revet høsten 2008 for å gjenoppstå før Ski-VM 2011.
På niendeplass er Vikingskipshuset på Bygdøy, med 314 560 besøkende. Dette museet rommer arkeologiske skipsfunn fra Vikingtiden, Tuneskipet, Gokstadskipet og Osebergskipet, og gjenstander funnet ved utgravningen av dem. På tolvteplass er Nasjonalgalleriet, et kunstmuseum med en særlig god samling av norsk nasjonalromantikks malerkunst og av Edvard Munchs bilder. På henholdsvis syttendeplass og tyvendeplass følger Frammuseet og Kon-Tiki Museet [sic], som sammen med Norsk Maritimt Museum utgjør de tre kjente museene på Bygdøynes.
På 23.-plass ligger Norsk Folkemuseum, landets største kulturhistoriske museum, og det eneste som har landsdekkende samlinger fra 1500-tallet og til i dag. På 24.-plass ligger Akershus slott og festning, en middelaldersk kongeborg og renessanseslott omgitt av en bastionfestning. I tillegg er fornøyelsesparken Tusenfryd med på listen på en fjerdeplass med 501 235 besøkende, selv om denne ligger like utenfor bygrensen i Ås kommune.Tall fra 1999 viser at Oslo har 7,7 millioner overnattinger og over 700 000 dagsbesøkende, noe som skaper en omsetning på om lag 10 milliarder koner. De besøkendes forbruk skaper ca. 12 000 arbeidsplasser, noe som tilsvarer 4,3 % av sysselsettingen i privat sektor i Oslo. I 2012 mottok Oslo 166 cruiseskip med omkring 300 000 passasjerer på dagsbesøk (i 2013 var det 159 anløp), dette gjør Oslo til landets tredje største cruisehavn bak Bergen og Geiranger.
=== Kulturvern ===
Etter kulturminneloven er kulturminner fra oldtiden og middelalderen (inntil år 1537), samt stående bygg fra før 1650, automatisk fredet. I Oslo gjelder dette en stor mengde helleristninger, gravhauger, rester av gruver og veifar, bygningsruiner og liknende både i byen og i Marka. Av hele bygninger finnes Gamle Aker kirke, deler av Akershus slott og festning, de eldste bygningene i Kvadraturen og en del hus fra andre kanter av landet som er flyttet til Norsk Folkemuseum på Bygdøy. Noen av dagens hus står på kjellere som er fredet etter denne bestemmelsen.
Hele den såkalte murbyen, det vil si bybebyggelsen oppført før Kristianiakrakket i 1899, er av kommunen regulert til bevaring. I tillegg er flere bygninger og fasader i Oslo fredet av Riksantikvaren. Disse, og en rekke andre bygninger, er oppført på Byantikvarens gule liste. Oppføringene på den gule listen er kategorisert etter 3 kriterier: fredet, vernet (spesialområde), og bevaringsverdig. Dette gir uttrykk for hvor sterkt de er beskyttet. Fredet er kategorien som gir det sterkeste vernet. Fredning vedtas i henhold til kulturminneloven av staten ved Riksantikvaren. Kategorien vernet omfatter områder og bygninger som kommunen har regulert til spesialområde for bevaring i henhold til plan- og bygningslovens § 25.6. Bevaringsverdig er kategorien av objekter som kulturvernmyndighetene og plan- og bygningsetaten kan ta særskilte hensyn til, idet de betraktes som verneverdige uten at det er fattet noe formelt vedtak etter §§ 74.2 og 92 i plan- og bygningsloven. Per mai 2009 er det 11 722 objekter på den gule listen.Akershus festning står oppført med 54 objekter på den gule listen. De fleste ble betraktet som fredet ifølge et statlig direktiv av 1934, men en del objekter er listeført så sent som 14. april 2004. I 2006 ble femten kvartaler på Grünerløkka områdefredet under betegnelsen Birkelunden kulturmiljø. Dette var det første bykulturmiljøet i Norge som fikk slikt vern.
Eksempler på fasade- eller skjermbevaring er Paleet shoppingsenter på Karl Johans gate 37–43. Ved fornyelsen som ble fullført i 1990 ble fasadene mot Karl Johans gate bevart eller gjenreist som kopier, mens hele innmaten i bygningene ble revet og gjenreist med moderne konstruksjoner. Det samme har skjedd med «Gyldendalhuset» på Sehesteds gate 4, hvor arkitekt Sverre Fehn står for nybygget fra 2007 bak de gamle fasadene.
En del bygninger er flyttet til Folkemuseet. Flere mindre bolighus i lafteverk eller bindingsverk kommer fra forstedene Enerhaugen, Vaterland, Vålerenga og Hammersborg. Fra Kvadraturen kommer Garmanngårdens bakbygning (Hans Nielsen Hauges fengsel), Collettgården fra Kirkegata 16, Bokbindergården fra Tollbugata 14, Generalitetsgården fra Dronningens gate 15, leiegården fra Wessels gate 15 og flere andre.
Oslos fylkes tusenårssted er Middelalderbyen. Enkelte av bydelene har også sine egne tusenårssteder: Gamle Bydel Bjerke hadde Økernparken, mens den tidligere Bydel Uranienborg–Majorstuen hadde Valkyrie plass.
=== Scenekunst ===
Oslos teaterhistorie regnes gjerne tilbake til 1780, da byens Dramatiske Selskab ble stiftet. I 1837 åpnet Christiania Theater, og i 1899 dennes direkte fortsettelse Nationaltheatret. Siden 1990 arrangerer Nationaltheatret Ibsenfestivalen hvert eller annethvert år. Nationaltheatret har i dag underavdelingen Torshovteatret.
Det norske teatret har siden 1912 satt opp dramatikk på nynorsk og norske dialekter. Teatret fikk i 1985 sitt eget bygg i Kristian IVs gate. Byens tredje institusjonsteater, Oslo Nye Teater ble opprettet i 1959, da Det Nye Teater (stiftet 1929) og Folketeatret (åpnet 1952) slo seg sammen. Teatret holder i dag til i Det Nyes funkisbygning i Rosenkrantz' gate.
Hovedstaden er sete for Statens teaterhøgskole, som nå er en del av Kunsthøgskolen i Oslo. Her utdannes skuespillere og instruktører. Etter hvert har det kommet til flere private scenekunstskoler, blant annet Nordisk Institutt for Scene og Studio (NISS) og Nordic Black Theatre.
Den Norske Opera hadde sin første forestilling i Folketeatret ved Youngstorget i februar 1959. Operaen flyttet i 2008 til et eget operabygg i Bjørvika, og har opplevd en kraftig økende interesse for virksomheten. Operabygningen har blitt et viktig turistmål, og i den første sesongen i nytt bygg ble det solgt 285 000 billetter, noe som utgjorde 99,6 prosent av de tilgjengelige setene. Et profesjonelt ballettensemble var en del av operaen, da den startet i 1959. I 1993 fikk dette navnet Nasjonalballetten, og etter innflyttingen i nytt hus heter institusjonen Den Norske Opera & Ballett.
Statens operahøgskole og Statens balletthøgskole er nå begge integrert i Kunsthøgskolen i Oslo. Norges dansehøyskole er en separat institusjon som trekker linjene tilbake til Jorunn Kirkenærs ballettskoler. En annen skole innen sang og dans er Bårdar Akademiet, som gir tilbud mer rettet mot moderne musikkteateroppsetninger.
=== Musikk ===
Oslo-Filharmonien er byens profesjonelle symfoniorkester. Det ble stiftet i 1919 under navnet Filharmonisk Selskaps Orkester, og holder nå til i Oslo Konserthus i Vika. Orkesteret vant internasjonal anerkjennelse under Mariss Jansons' ledelse (1979–2002), og det har beholdt det høye nivået også under André Previn (2002–2006) og Jukka-Pekka Saraste (2006–). Andre større profesjonelle orkestre i byen er Operaorkesteret og Kringkastingsorkestret, mens Oslo Symfoniorkester er basert på amatørmusikere.
Oslo har en rekke kor av høy kvalitet. Operakoret, med nærmere 60 sangere, er Norges eneste helprofesjonelle kor. Det Norske Solistkor, består av 26 håndplukkede frilanssangere som alle er potensielle solister i ulike sjangere. Oslo Filharmoniske Kor (med rundt 100 sangere) er knyttet til Oslo Filharmoniske Orkester, men har også egne produksjoner. Andre kjente Oslo-kor er Oslo Kammerkor, Grex Vocalis, Schola Cantorum, Kammerkoret NOVA, Den norske studentersangforening, Oslo Domkor, Sølvguttene (NRKs guttekor), Det norske jentekor (tidligere NRKs jentekor), St. Hallvard-guttene og Oslo Domkirkes Guttekor – og tidligere Olavsguttene og Sanct Johannes-Guttene. Oslo Gospel Choir er en nyere etablering (fra 1988) med over 20 plateutgivelser og stor suksess. Oslo har videre en rekke amatørkor, ofte knyttet til menigheter og organisasjoner.
Jazzen ser ut til å ha kommet til Oslo (og Norge) i eller like før 1920. Musikkformen ble raskt populær, blant annet som en følge av Louis Armstrongs besøk i 1934. Oslo Jazzfestival arrangeres hvert år i august siden 1986.
Oslo har et rikt konserttilbud innen rock og pop. De aller mest populære artistene opptrer gjerne på kombinerte arenaer som Oslo Spektrum, Valle Hovin stadion og Vallhall. På nivået under ligger de som klarer å fylle reine konsertlokaler som Rockefeller Music Hall og Sentrum Scene (som tidligere var den ovennevnte kinoen). De viktigste festivalene i byen innen populærmusikk er Norwegian Wood i Frognerparken og Øya i Middelalderparken.
Norges Musikkorps Forbund har om lag 120 medlemskorps i Oslo, herav 2⁄3 skolekorps. Kampen Janitsjarorkester, stiftet 1929, regnes som byens fremste voksenkorps. Viktig er også Gardemusikken, som består av vernepliktige og har omtrent 80 deltakere.
=== Kino ===
Oslos første kino var Kinematograf-Teatret i Stortingsgata 12, som åpnet i 1904. De følgende tiårene ble det etablert mer enn tjue kinoer i byen, alle private. I 1918 vedtok imidlertid bystyret at det skulle være kommunalt kinomonopol (Oslo kinematografer), og dette var et faktum fra 1926.
Den kanskje mest kjente Oslo-kinoen er Colosseum, som er verdens største THX-kino med 978 seter. Andre kjente kinoer er Saga, Eldorado og Klingenberg.
Filmens hus ligger i Dronningens gate 16. Det har en rekke leietakere i filmbransjen, blant annet Norsk filminstitutt. Her er også Filmmuseet og spesialkinoen Cinemateket.
=== Bildekunst ===
Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design ligger i Oslo. Det er resultatet av fusjon i 2003 mellom Nasjonalgalleriet (etablert 1842, i nåværende bygg på Tullinløkka fra 1882), Museet for samtidskunst (etablert 1988), Kunstindustrimuseet (etablert 1876) og Arkitekturmuseet (etablert 1975). Sistnevnte flyttet inn i nye lokaler i Kvadraturen i 2008, mens de tre øvrige er planlagt samlokalisert i et nytt bygg bak Vestbanen.
Oslo kommune har store egne kunstsamlinger. Mye av dette vises i Munchmuseet på Tøyen, og tidligere i det nå stengte Stenersenmuseet i Vika. Disse museene skal samlokaliseres i et nybygg ved siden av Operaen i Bjørvika, som er planlagt ferdigstilt i 2020.
Det største private kunstgalleriet er Astrup Fearnley Museet. Oslos mest kjente kunstanlegg i friluft er Vigelandsanlegget med 214 av Gustav Vigelands skulpturer.
=== Utmerkelser ===
Den helt klart mest prestisjefylte prisen som deles ut i Oslo er Nobels fredspris. Fredsprisen ble for første gang delt ut i 1901, og har med noen få unntak blitt delt ut hvert år siden. Prisen deles ut til en person og/eller organisasjon som har arbeidet for «reduksjon av militærstyrker», «arrangering av fredskongresser» eller «nasjonenes forbrødring». Under den to dager lange prisutdelingen er verdens øyne rettet mot Oslo og Norge, og seremonien i Oslo rådhus er alltid en mediebegivenhet som får stor oppmerksomhet i inn- og utland.
Oslo er også tilholdssted for den årlige fredskonferansen Oslo Freedom Forum, konferansen er blitt omtalt av The Economist som «on its way to becoming a human-rights equivalent of the Davos economic forum».Oslo kommune har delt ut Oslo bys kulturpris hvert år siden 1966. Denne prisen går til «en person som gjennom lengre tid har gjort en særlig fremragende innsats innen kunst, vitenskap eller annet kulturarbeid i byens eller landets kulturliv», og deles ut samtidig som Oslo bys kunstnerpris. Kommunen tildeler også Oslo bys kulturstipend, som regel etter innstilling fra kunstnerorganisasjonene.
I 2017 ble Oslo kåret til Europas miljøhovedstad 2019 av Europakommisjonen som følger av kommunens ambisiøse klima- og miljøpolitikk. Oslo vant i konkurranse mot andre byer som Gent, Lahtis, Tallinn, og Lisboa.
=== Idrett og friluftsliv ===
Oslo var vertskapsby for Vinter-OL 1952 som ble arrangert i tidsrommet 15.–25. februar. Bortsett fra utfor, som ble arrangert på Norefjell, ble alle øvelsene gjennomført innenfor bygrensen. Åpning- og avslutningsseremonien ble holdt på Bislett stadion, som i senere tid har blitt mer kjent for sitt årlige friidrettsstevne, Bislett Games, som inngår som en del av IAAF Diamond League.
Holmenkollen Skifestival er et tradisjonsrikt arrangement hver vinter. Holmenkollen har også arrangert flere verdensmesterskap i nordiske grener, og i 2011 ble det for fjerde gang arrangert ski-VM der.
Fotballklubben Vålerenga spiller i Eliteserien i fotball for menn, og har Intility Arena som hjemmebane. Ullevaal Stadion er tilholdsstedet til Norges Fotballforbund, og brukes også som hjemmearena for herrelandslaget. Oslo-laget Lyn har også en lang historie i norsk toppfotball, men spiller nå i lavere divisjoner. På kvinnesiden har Oslo tre lag i Toppserien: Røa Dynamite Girls, Vålerenga Fotball Damer og Lyn Fotball Damer. Innenfor breddefotballen er Norway Cup en av verdens største fotballturneringer, og har siden 1972 hver sommer blitt avholdt på Ekebergsletta.
Ishockey er populært på byens østkant, og Oslo har flere kjente lag. Vålerenga Ishockey spiller på Jordal Amfi, og har hele 26 norgesmesterskap. Manglerud/Star spiller også på øverste nivå, mens Hasle-Løren og Furuset har lange tradisjoner.
Oslo har også flere kjente håndballag. På kvinnesiden er Bækkelaget og Nordstrand de mest kjente, mens Oppsal og Vestli er kjente klubber i herrehåndball.
=== Kjente personer fra Oslo ===
Mange kjente personer i Norge har en eller annen gang i livet bodd i Oslo, på grunn av byen er landets hovedstad. Mange av kulturpersonlighetene med opphold i Oslo kan likevel kalles «Oslo-forfattere», «Oslo-musikere» og så videre, på grunn av den sterke Oslo-tematikken i verkene deres. Blant de kjente forfattere som har lagt handlingen i bøkene sine til Oslo er Oskar Braaten, som skildret arbeidermiljøet i byen ved inngangen til 1900-tallet, Rudolf Nilsen med sine Oslo-dikt, Tove Nilsen med romanene om å vokse opp på Bøler i 1960-årene, Lars Saabye Christensen med sine Frogner-romaner, og Johan Borgen med sin Lillelord-trilogi.
Kjente Oslo-musikere inkluderer bandet deLillos, som i alle fall i begynnelsen av sin karriere i 1980-årene var et typisk Oslo-band, og Joachim «Jokke» Nielsen og Valentinerne, som skildret et liv med rusmidler på Oslos østkant. Det finnes også en lang rekke kjente sanger som priser eller beskriver forskjellige deler av og miljøer fra Oslo. Disse var gjerne opprinnelig revyviser, og omfatter blant annet Arvid Nilssens «På Enerhaugen», Jens Book-Jenssens «Når kastanjene blomstrer i Bygdø Allé», Kalle Fürsts «I en sprukken rønne nedi Vika» og Vilhelm Dybwads «Hovedøen» og «Akerselva, du gamle og grå». En annen klassisk Oslo-musiker er Lillebjørn Nilsen, blant annet kjent for Oslo-sangene «Bysommer» og «Far har fortalt».
== Næringsliv ==
Christiania ble for alvor en industriby fra midten av 1800-tallet, da det vokste opp spinnerier og veverier for tekstiler langs Akerselva. Det var de mange fossene som gjorde denne utviklingen mulig, men etter at jernbanen kom til byen i 1855 ble det også mulig med industrisamfunn andre steder i det som den gang var Aker kommune. Skøyen, Bryn, Sollerud og Grorud hadde alle industri på denne tiden. Christiania hadde også de to store skipsverftene Nylands- og Akers Mek.Den gryende industriutbyggingen fikk også ringvirkninger i andre bransjer, og førte også til flere arbeidsplasser i blant annet håndverksnæringene. I 1890 var 17,2 % av byens voksne menn i arbeid i fabrikkindustrien, 26,8 % i håndverksindustrien, og 8,5 % arbeidet i bank eller handel. Ut på 1900-tallet økte andelen industriarbeidere, og i 1946 var 40,5 % av Oslos menn sysselsatt i industrivirksomheter. Dette endret seg imidlertid kraftig i etterkrigstiden, og i 1999 var antallet sysselsatt i industrien nede i kun 8,1 % , mens varehandel-, hotell- og restaurantnæringene sysselsatte 20,2 % . Oslo er derfor i liten grad en industriby i nyere tid. Det som gjenstår av industri i Oslo er i hovedsak plassert i Groruddalen fra Bryn til Rommen. Det er imidlertid fremdeles industribedrifter i Oslo sentrum. Freia sjokoladefabrikk ligger på Rodeløkka, mens Mills, som blant annet lager pålegg, holder til på Sofienberg.
Fra 1960- og inn i 70-årene flyttet stadig større deler av industri- og handelsnæringen over bygrensen og inn i nabokommunene, og fra 1970- og 80-årene så man den samme trenden med kontorbedriftene. Industrien flyttet til Lørenskog og Skedsmo, mens den såkalte «Vestkorridoren» langs E18 ut i Bærum og Asker har blitt til et senter for store tjeneste- og teknologibedrifter. Dette omfatter blant annet Norsk Hydro, som plasserte sin oljedivisjon i Sandvika og hovedkvarteret på Vækerø, Det Norske Veritas som flyttet til Høvik, Kværner Engineering, Norconsult, Norwegian Contractors, Schlumberger og en rekke andre bedrifter i IKT-, petroleum- og ingeniørvirksomhet. På Lysaker ligger hovedkvarterene til Statkraft, Microsoft og Pfizer, og rundt Lysakerlokket like over grensen til Bærum finner vi Oracle, Computas, SAP, Cisco, PGS og Nokia. Svært mange Oslo-borgere jobber også på Fornebu, der er det i alt mer enn 10 000 ansatte i Norske Skog, Aker, Norwegian, Telenor og i småbedriftene på IT Fornebu.
Sør for byen fikk man en mellomting mellom de østlige og vestlige nabokommunene, der teknologibedrifter som Kodak og IBM slo seg ned på Mastemyr i Oppegård kommune mens den mer tradisjonelle industrien flyttet ut langs jernbanen mellom Kolbotn og Ski. Nedleggelsen av Oslo lufthavn, Fornebu har også resultert i utflytting av næringsliv. Telenor har samlet seg på Fornebu. Posten Norges sorteringssentral som tidligere lå ved Oslo S flyttet til nybygg på Lørenskog.
Industridøden har åpnet opp for en massiv byfornyelse. De tidligere industrilokalene langs Akerselva og på vestkanten er erstattet av kontorlandskap, mens gamle Akers mekaniske har blitt til det eksklusive strøket Aker Brygge. Gamle Frydenlund Bryggerier har blitt til Høgskolen i Oslo, mens kornsiloen til Nedre Foss mølle på Grünerløkka har blitt til studenthjem. Kornsiloen på Sinsen og fabrikkbygningene til Lilleborg har blitt leiligheter. I Nydalen er det laget en ny bydel, hvor en rekke mediebedrifter, og Handelshøyskolen BI, holder til. Denne trenden begynte faktisk så tidlig som i 1920-årene, da Peik sjokoladefabrikk i St. Hallvards gate ble omgjort til eldrehjem.
Parallelt med nedbyggingen og utflyttingen av industrien har Oslo blitt en serviceby. Mange av disse arbeidsplassene ligger i offentlig sektor, og i 1998 hadde byen 50 000 statlige arbeidsplasser. På samme tid hadde Oslo kommune ca. 55 000 ansatte. I privat sektor domineres Oslo av administrasjon, og flertallet av landets største bedrifter holder til enten i eller nær byen. Oslo er også stor på ting som logistikk og handel, i tillegg til «nye» bransjer som markedsføring, IKT og juridiske- og finansielle tjenester.Byen er også hjem for Oslo Børs, som ble opprettet i 1819. Utviklingen på børsen følger i stor grad utenlandske børser som New York-børsen og FTSE Group i London, men er særlig vár for endringer i oljeprisen. Det var tidligere en også rekke lokale børser rundt om i landet, men alle disse er nå samlet i Oslo.
== Demografi ==
Oslo kommune har et areal på 454 km² og 707 531 innbyggere (per 3. kvartal 2022). Dette gir en folketetthet på over 1 643 innbyggere per km². Tettstedet Oslo, som definert av Statistisk sentralbyrå, hadde 1 064 235 innbyggere per 2022, og stor-Osloregionen hadde 1 546 706 innbyggere (per 1. januar 2021). Tettstedet Oslo hadde i 2017 23% av Norges innbyggere i tettsteder. Tettstedet Oslo dekker et areal på 270 km² og hadde i 2017 en befolkningstetthet på nær 3 700 per km². Av Oslo kommunes areal på 454 km² er 287 km² dekket av skog, i tillegg er det 28 km² i den bebygde delen av kommunen. I den utbyggbare delen av byen var befolkningstettheten 4458 personer/km², der indre by har 6640 personer/km2 og ytre by 2950. I 1999 ble Oslos tettstedsareal oppgitt til 131,8 km2.Oslo kommune hadde per. 1. januar 2009 29,9 % av innvandrerbefolkningen i Norge, 9,9 % av den etnisk norske befolkningen, og til sammen 12,0 % av den totale folkemengden i landet. Oslo er det mest folkerike fylket i Norge og det fylket med flest innvandrere, mens Vestland og Viken har flere etniske nordmenn.Antallet Oslo-beboere vokser stadig. Fra 1990 til 2005 økte folketallet med 17 prosent. Den 16. januar 2011 skal osloborger nummer 600 000 ha blitt født. Fra 2010 til 2020 økte folketallet i byen med 100 000 og ventes å passere 700 000 i løpet av 2021. Veksten skyldes blant annet fødselsoverskudd (antall fødte minus antall døde) som var på 58 000 fra 2010 til 2020. Det er mange tilflyttere fra Bærum og samtidig litt flere som flyttet fra Oslo til Bærum. Det er totalt flere som har flyttet til Akershus fra Oslo enn omvendt.Ifølge «Befolkningsfremskrivning for Oslo 2013–2030» fremlagt av Oslo kommune i mai 2012 ventes befolkningen etter hovedalternativet å øke til 834 000 innbyggere i 2030.
=== Sysselsetting ===
Syv av ti Oslofolk i aldersgruppen 16–74 er i arbeid, byen sett under ett. Dette er som i resten av landet. Det er imidlertid variasjoner innad i Oslo; i Bydel St. Hanshaugen er over tre firedeler i arbeid, mens det i Bydel Stovner er mindre enn to tredeler. Generelt sett er sysselsettingen lavere for kvinner enn for menn, for ikke-vestlige innvandrere enn for etniske nordmenn og for dem som har lavere utdanning enn høyere utdanning. Oslo står også for mange arbeidsplasser som kommer folk i nabokommunene til gode; 279 000 av Oslos innbyggere er i jobb, mens 383 000 personer arbeider i Oslo.
=== Innvandring ===
Oslo er kommunen i Norge med tredje størst andel innvandrere med 25,39 % pr 1. januar 2021, men har den høyeste andelen hvis barn av innvandrere regnes med. Når barn av innvandrere blir inkludert blir andelen 33,75 % . Til sammenligning utgjorde innvandrere 14,84 % av Norges totale befolkning. Når barn av innvandrere regnes med blir andelen 18,51 % .
=== Talespråk ===
Talemålet i Oslo kan deles inn i to distinkte varianter av norsk. Den ene vikamålet, folkemålet som har fått navn etter den tidligere bydelen Pipervika. Denne dialekten ligger omtrent midt imellom kystmål og innlandsmål, og har retrofleks flapp («małing»), ofte trykk på første stavelse («sosial», «avis»), a-endelser i fortid av svake verb («banka») og a-endelser i bestemt form flertall («gutta»).
Den andre typiske Oslo-varianten av norsk har sine røtter i et dansk-norsk blandingsspråk, og er tett knyttet til riksmålet. Denne språkformen har bare to kjønn (intetkjønn og felleskjønn), verb i kaste-klassen har -et i fortid («banket»), og diftonger har i stor grad blitt til monoftonger («røyk» → «røk»). Riksmålsvarianten har sine røtter i den gamle embedsmannsstanden, og står sterkest på Oslos vestkant og i høyere sosiale lag. Det er også slik at de to talemålsvariantene griper noe over i hverandre, og det er rom for individuell og situasjonsbestemt variasjon innenfor begge varianter.De senere årene har det foregått en tilnærming av talespråket i Oslo. A-endelser i hunkjønn og i verb i fortid brukes nå av syv av ti på vestkanten, i tillegg til av praktisk talt alle på østkanten. Samtidig er tradisjonelle østkantkonstruksjoner som «a'Kari» og «n'Per» i ferd med å dø ut.Uttaleformen /uʃlu/ («Osjlo»), som tidligere var typisk for byens østkant, er i ferd med å erobre hele byen. De fleste Oslofolk under 25 år sier nå /uʃlu/, og også i aldersgruppen 25–50 bruker nesten alle i øst og et stort flertall i vest denne formen. Blant personer over 50 i vest holder fortsatt omtrent halvparten på /uslu/-varianten, mens kun 10 prosent av menn og knappe 30 prosent av kvinnene på østkanten gjør det samme.
=== Religion og livssyn ===
Den norske kirke har bispesete i Oslo. Dette omfatter i tillegg til Oslo også Akershus-kommunene Asker og Bærum. Innen Oslo kommune ligger fem av bispedømmets seks territorialprostier: Domprostiet, Søndre Aker, Østre Aker, Nordre Aker og Vestre Aker. 48,7 % av befolkningen i Oslo er medlemmer i Den norske kirke (2018).Det største kristne kirkesamfunnet utenom Den norske kirke er Den katolske kirke med over 35 000 katolikker, som utgjør 5,51 % av befolkningen. Deretter kommer Pinsebevegelsen. Andre kristne trossamfunn i hovedstaden er Den evangelisk-lutherske frikirke, Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn, Baptistsamfunnet, Oslo Kristne Senter, Den anglikanske kirke, og mange flere.
I 2012 var nesten 50 000 Oslo-innbyggere med i ulike muslimske trossamfunn, en andel som er relativt stabil. Per 1. januar 2012 var 3 375 buddhister fordelt på fem menigheter. I tillegg var det en andel hinduer og sikher.
I 2012 var nær 17 900 Oslo-borgere registrert i ikke-religiøse livssynssamfunn; et overveldende flertall av disse tilhører Human-Etisk Forbund. 19 % av befolkningen var per 2008 ikke med i noe tros- eller livssynssamfunn.
== Politikk og administrasjon ==
=== Stortingsrepresentanter ===
Oslo har 20 stortingsrepresentanter i perioden 2021–2025:
Se også Stortingsvalget 2013 i Oslo og Stortingsvalget 2017 i Oslo.
Historisk representasjon på Stortinget fra Oslo siden 1973:
=== Partioppslutning ===
Prosentvis oppslutning ved stortingsvalg i Oslo siden 1973:
I 1973 stilte SV som Sosialistisk Valgforbund og Fremskrittspartiet som Anders Langes parti.
I 1973 hadde Venstre og Senterpartiet fellesliste i Oslo. Denne fikk 3,6 prosent.
I 1977 hadde Det Nye Folkepartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet fellesliste i Oslo. Denne fikk 8,7 prosent.
I 1989 deltok Rød Valgallianse i alliansen Fylkeslistene for miljø og solidaritet. Tallet gjelder denne lista. Partiet stilte som Rødt fra 2009.
=== Sittende statsråder ===
Etter valget i 2021 kommer statsministeren og én statsråd fra Oslo:
=== Norges hovedstad ===
Som Norges hovedstad er Oslo landets politiske maktsentrum. Byen huser de fleste statlige forvaltningsorganer, i tillegg til Kongehuset, Storting, regjering og høyesterett.
Stortinget holder til i Stortingsbygningen ved Karl Johan. Nasjonalforsamlingen har holdt til i Oslo helt siden opprettelsen i 1814, først i Katedralskolens lokaler på hjørnet av Prinsens gate og Dronningens gate, og deretter i Universitetets Gamle festsal. Dagens Stortingsbygning er tegnet av arkitekt Emil Victor Langlet og ble innviet 5. mars 1866. Inngangsplatået utenfor voktes av to løver i grorudgranitt, noe som har gitt stedet tilnavnet Løvebakken. Av Stortingets 150 distriktsrepresentanter (Stortinget har totalt 169 representanter, 19 av dem er såkalte utjevningsrepresentanter) kommer 17 fra Oslo.
Regjeringen er spredt flere steder i byen. Hovedvekten ligger likevel på Regjeringskvartalet, der Statsministerens kontor og flertallet av departementene ligger. Kvartalet ble utsatt for et bombeangrep hvor en rekke mennesker omkom den 22. juli 2011. Utenriksdepartementet ligger på Victoria terrasse i Vika, mens Forsvarsdepartementet og Klima- og miljødepartementet holder til i Myntgata i Kvadraturen.
Høyesterett holder til like ved Regjeringskvartalet i en nyrenessanse-bygning tegnet av Hans Jacob Sparre og oppført 1898–1903. Tidligere holdt også lagmannsretten og byretten til i bygget, men disse har etter 1994 flyttet til egne bygninger.
Det kongelige slott ligger vest i sentrum, omgitt av Slottsparken. Det ble tegnet av Hans Linstow, og stod klart i 1849, i regjeringstiden til kong Oscar I. Slottet eies av staten og stilles til disposisjon for landets statsoverhode. Bygningen ble nærmest totalrenovert på 1990-årene, og har nå en brutto grunnflate på 3 320 kvadratmeter.
Alle ambassader i Norge ligger i Oslo. Det store flertallet av disse ligger i området fra Slottet til Olav Kyrres plass, spesielt langs Drammensveien og Bygdøy allé og gatene rundt.
Norges Banks hovedkontor ligger på Bankplassen i Oslo. Bankens tidligere bygning lå like ved, og er nå gjort om til museum. Mange statlige aktører holder også til i Bryn/Helsfyr-området øst for sentrum; disse omfatter blant annet Skatteetaten, Kripos og Statens vegvesen.
=== Lokalpolitikk ===
Oslo har som eneste kommune i Norge både kommunale og fylkeskommunale funksjoner og oppgaver. Kommunen styres etter en parlamentarisk styringsmodell, der den utøvende makten ledes av et byråd. Byrådet består av åtte medlemmer og ledes av en byrådsleder. Byrådet springer ut av bystyret, som velges i vanlige kommunevalg hvert fjerde år. Bystyret består av 59 representanter, og har i perioden 2015–2019 et rødgrønt flertall. Ordføreren er bystyrets leder og byens fremste representant.
I 2015 overtok en rødgrønn koalisjon byrådsmakten etter 18 år med byrådsledere fra Høyre. Raymond Johansen leder et byråd bestående av Arbeiderpartiet, Miljøpartiet De Grønne og Sosialistisk Venstreparti, med støtte fra Rødt. Ordfører er SVs Marianne Borgen.
=== Administrativ inndeling ===
Oslo kommune er delt inn i 15 bydeler. Hver bydel styres politisk av et bydelsutvalg på 15 medlemmer. Disse ble tidligere oppnevnt av bystyret. Som en prøveordning ble fire av utvalgene i 1995 og 1999 valgt direkte av befolkningen. Ved kommunestyrevalget i 2007 gikk man over til direkte valg av samtlige bydelsutvalg.
Bydelenes oppgaver er i hovedsak knyttet til omsorgstjenester i hjem og institusjon, barnehager, barnevern, forebyggende helsetjenester og en del nærmiljøtiltak. Bydelene har videre – i samarbeid med NAV – ansvaret for sosialtjenestene, herunder tildeling av økonomisk sosialhjelp. Bydelene utfører dels tjenester med eget personell, dels har de bestillerfunksjon. Bydelene er også høringsinstans i en del saker, for eksempel ved reguleringsplaner og ved tildeling av skjenke- og salgsbevillinger for alkohol.
Bydelene har egne bydelsadministrasjoner, som forbereder saker for bydelspolitikerne og som iverksetter det som besluttes.
=== Etater og kommunale foretak ===
Oslo kommune har en rekke etater og kommunale foretak (KF) som ivaretar kommunens samlede tjenestetilbud. Oslos største etat er Utdanningsetaten, som har ansvar for 176 skoler, ca. 11 000 lærere og 65 000 elever fra førsteklasse i grunnskolen og ut videregående. Utdanningsetaten ledes av Astrid Søgnen.
Blant kommunens øvrige virksomhetene finner vi Vann- og avløpsetaten med 600 ansatte som forvalter vann- og avløpsinfrastruktur til en verdi av ca 100 milliarder kroner, Oslo brann- og redningsetat med 410 ansatte, og åtte brannstasjoner rundt om i byen. Hovedbrannstasjonen ligger på Hammersborg, mens de andre er spredt rundt i bydelene. Disse omfatter blant annet Briskeby brannstasjon, Grorud brannstasjon og Bryn brannstasjon. Helseetaten har om lag 850 ansatte og har ansvar for folkehelse i Oslo og operative tjenester som offentlig legevakt og tannlegevakt. Oslos byantikvaren ble opprettet i 1956 som landets første byantikvarembete. Byantikvaren holder til i Maridalsveien 3, der de holder til i gamle industrilokaler sammen med Oslo byarkiv. Oslo har også flere kommunale foretak. Oslo Havn KF står for driften av havna, mens Boligbygg Oslo er et kommunalt foretak som eier og forvalter boliger på vegne av kommunen. Det er derimot Undervisningsbygg Oslo KF som er Oslos største eiendomsforvalter, gjennom eierskap og drift av et hundreogsyttitalls skoler.
=== Segl og flagg ===
Oslos byvåpen er en omtegning av byens segl fra middelalderen, med delvis forandret innhold. Det er ikke et våpen i heraldisk forstand, men et mangefarget segl. Byene Oslo, Bergen og Tønsberg bruker tegninger av segl som våpen, Trondheim gjør det samme, men har plassert seglets innhold i et skjold og gitt det heraldiske farger. Også for Oslo/Kristiania er det flere ganger tegnet uoffisielle «byvåpen» med seglets innhold innsatt i et skjold.Flere avtrykk av det opprinnelige seglet fra ca. 1300 er bevart. Det er sirkelrundt med en innskrift på latin som forteller at det er osloborgernes merke. Billedfeltet viser byens skytshelgen St. Hallvard med sine attributter – de tre pilene han ble drept med, og kvernsteinen som drapsmennene bandt rundt halsen hans for å senke liket i Drammensfjorden. Ved hans føtter ligger en utydelig figur som i tidens løp er blitt feiltolket. Den forestiller en kriger i ringbrynje og våpenskjorte, og bildet symboliserer Hallvards triumf over den onde fiende han har beseiret.St. Hallvard var byens seglmotiv gjennom hele middelalderen og overlevde byens flytting og nyanlegg under navnet Christiania. På 1600-tallet fikk byen et motto som ble brukt som randinnskrift på seglet: «Unanimiter et constanter» – enig og standhaftig. Men i senere versjoner ble seglets innhold misforstått og fremstilt som en tronende kvinne – lykkens gudinne Fortuna eller den personifiserte Christiania. På 1800-tallet gjenoppdaget man hvem hovedpersonen var, men nå var det figuren nederst som ble feiltolket som den kvinnen Hallvard forsøkte å redde.13. januar 1892 vedtok formannskapet i Kristiania en ny autorisert utforming av seglet og kalte det «byvåpen». Her er kvinnen ved Hallvards føtter anstendig påkledd. Ved byjubileet i 1924 fikk våpenet en ny offisiell utforming, tegnet ved byarkitektens kontor. Kvinnen var fortsatt med i bildet, og nå helt naken. Denne utformingen har Oslo kommune siden fastholdt, og den er senest stadfestet av bystyret ved utarbeidelsen av «Designhåndbok for Oslo» i 1990-årene.
Ved jubileet i 1924 innførte Oslo kommune også et byflagg. Det fikk fire vannrette striper – blått, hvitt, blått og hvitt. Fargene var formodentlig hentet fra byseglet, siden versjonen fra 1892 ofte ble fremstilt i blått og hvitt. Dette flagget ble merkelig nok aldri formelt vedtatt av bystyret, og det ble heller ikke søkt om godkjennelse, slik lov av 29. juni 1933 om flagging på kommunenes offentlige bygninger krever. I 1996 ble blåfargen offisielt normert.
Ved det seneste byjubileet i 2000 innførte kommunen et helt nytt flagg. Det viser byseglet fra 1924 i mangefarget utgave på blå duk. Dette flagget er heller ikke godkjent av staten, og bruken er dermed ulovlig på kommunale bygninger.
== Samfunn ==
=== Utdanning ===
Oslo er vert for en lang rekke forskjellige universiteter og høgskoler. Universitetet i Oslo (UiO) er landets eldste og tradisjonelt største universitet, og ble grunnlagt i 1811. UiO holder til flere steder i byen, med hovedcampus i Blindern- og Gaustad-området, og med Det juridiske fakultet i de gamle universitetsbygningene i sentrum. Universitetet har ca. 28 000 studenter og ca. 7 000 vitenskapelige ansatte (2018).Oslomet – storbyuniversitetet fikk universitetsstatus i 2018 og er en videreføring av Høgskolen i Oslo og Akershus og en lang rekke tidligere høyskoler i Oslo og omegn; denne institusjonen har tradisjonelt fokus på mer praktiske utdannelser, og holder til på Bislett (i tillegg til Kjeller ved Lillestrøm). Oslomet har rundt 20 000 studenter. Handelshøyskolen BI holder til i Nydalen, og tilbyr økonomisk utdanning på alle nivåer. Andre kjente institusjoner for høyere utdanning i Oslo er Arkitektur- og designhøgskolen, Kunsthøgskolen, Høyskolen Kristiania, NITH, Norges veterinærhøgskole, Norges musikkhøgskole, Krigsskolen og Menighetsfakultetet. Også Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet har planer om å etablere seg i Oslo.Oslo har en lang rekke videregående skoler i stort sett alle deler av byen. Disse omfatter ca. 15 000 skoleplasser, fordelt på et tyvetalls skoler. Inntil halvparten av plassene på hver skole fordeles til søkere fra regionen skolen tilhører, mens den andre halvparten av plassene tilfaller søkere fra hele byen, basert på karakterer. Skoler i ytre by, som Ullern, Nordstrand, Lambertseter, Stovner, Persbråten og Bjørnholt, har mellom 82 og 87 prosent opptatte fra egen region, mens sentrumsskoler som Elvebakken, Fagerborg, Foss, Hartvig Nissen, Oslo handelsgymnasium og Oslo katedralskole alle har ca. 50 % inntatte fra egen region.Det er store ulikheter i Oslo når det gjelder rekrutteringen til videregående utdanning. Elever med høy sosial bakgrunn velger langt oftere studiespesialisering enn elever med lav sosial bakgrunn. Siden nittitallet har det imidlertid vært en avtagende geografisk segregering der elever fra østkanten og vestkanten i større grad enn før går på samme skoler. Likevel er det slik at elever fra vestkanten i liten eller ingen grad ønsker å gå på østkantskolene, mens elever fra østkanten ofte ønsker å gå på skoler på vestkanten.
=== Forsvaret og Oslo ===
Forsvaret har et aktivt nærvær i Oslo. Hans Majestet Kongens Garde holder til i Huseby leir, og står for vakthold på blant annet Det kongelige slott og Akershus festning og er den norske konges livgarde. Garden er også en del av beredskapsstyrken kalt hovedstadsforsvaret.
Oslo hører til Oslo og Akershus Heimevernsdistrikt 02, som holder til på Lutvann leir øst i byen. Denne styrken har 5 500 soldater, i tillegg til Innsatsstyrken Derby med 580 mann fordelt på 14 tropper. Forsvarets etterretningshøgskole og Etterretningstjenesten holder også til på Lutvann.
Oslo huser også Akershus kommandantskap (AK), med hovedkvarter på Akershus festning. AK har ansvaret for alle soldater i støttefunksjoner i osloområdet, samt planlegging og gjennomføring av parader og arrangementer i militær regi. På Akershus festning er også Forsvarsstaben og Forsvarsdepartementet, samt flere mindre militæravdelinger (Forsvarets høgskole, Forsvarsmuseet, Feltprestkorpset, Forsvarets militærgeografiske tjeneste og Forsvarets mediesenter), lokalisert. I tillegg holder også Forsvarets logistikkorganisasjon til i området.
Krigsskolen holder til på Linderud leir i Groruddalen.
=== Medier ===
Som Norges hovedstad har Oslo en dominerende stilling i det norske mediemarkedet. De store Osloavisene er Norges største, og disse omfatter Aftenposten (opplag 236 000 morgen og 102 000 kveld), VG (opplag 212 000) og Dagbladet (opplag 99 000). Andre dagsaviser som kommer ut i Oslo er Dagens Næringsliv (opplag 83 000), Finansavisen (opplag 25 000), Dagsavisen (opplag 25 000), Vårt Land (opplag 24 000), Klassekampen (opplag 15 000) og Nationen (opplag 13 000; alle tall er avrundet til nærmeste tusen og hentet fra Mediebedriftenes Landsforening, for 2011).Oslo har også flere lokalaviser. Akers Avis Groruddalen har som navnet antyder fokus på Groruddalen i nordøst, og har en historie som strekker seg tilbake til 1928. Nordstrands Blad ble grunnlagt i 1925 og er delvis gratisavis og delvis en abonnementsavis. Avisen dekker Oslos tre sørøstligste bydeler. Siden 2006 har Nordstrands Blad vært en del av Lokalavisene Oslo, som også utgir fem andre lokalaviser i ulike deler av byen: Østkantavisa (Gamle Oslo, Grünerløkka og Sagene), Lokalavisen Groruddalen (Alna, Bjerke, Grorud og Stovner), Lokalavisen Frogner/St. Hanshaugen (Frogner og St. Hanshaugen), Nordre Aker Budstikke (Nordre Aker) og Ullern Avis/Akersposten (Vestre Aker og Ullern).
NRK og TVNorge har sine hovedkvarterer i Oslo. NRK Marienlyst er spesielt kjent, og dette nabolaget vest i byen har nesten blitt synonymt med statskanalen. TV 2 har også studioer i Oslo, men da kanalen fikk konsesjon ble den pålagt å legge hovedkvarteret utenfor hovedstaden. TV8 Oslo er hovedstadens kommersielle lokal-TV-kanal og sender 24 timer i døgnet. Sendingene består av lokale nyheter, sport, vær og aktuelle programmer.
En rekke lokalradiostasjoner sender i Oslo. disse omfatter blant andre Radio 1, Radio Tango, radiOrakel og Radio Nova. NRK Østlandssendingen dekker Oslo og Akershus og holder til i det tidligere Myrens Verksted på Sagene.
== Samferdsel ==
I Oslo har Samferdselsetaten ansvaret for langsiktig samferdselsplanlegging, trafikk- og gatebruksplaner, trafikksikkerhet og planer for fremkommelighetstiltak for kollektivtrafikken.
=== Veinett ===
Veinettet i Oslo er utbygget med tre ringveier for å avlaste sentrumsgatene for gjennomgangstrafikk: Ring 1, Ring 2 og Ring 3 (Store Ringvei). I tillegg går E18 i tunnel under bykjernen, mens E6 går igjennom flere av de østlige bydelene.
Av ringveiene var Store Ringvei den første ringveien som gikk rundt sentrumskjernen. En ytre ringvei ble også påbegynt, men den er ikke blitt fullført. Den går mellom Skullerud og Alnabru.
Oslo har også en rekke veier som går i tunneler. Ring 3 har tre tunneler; Brynstunnelen, Tåsentunnelen og Granfosstunnelen. Det arbeides med en ny tunnel ved Økern også. Ring 2 har ingen tunneler, mens Ring 1 har Hammersborgtunnelen. E18 går igjennom Festningstunnelen og senketunnelen Bjørvikatunnelen. Fra denne vil man kunne komme til E6 via Ekebergtunnelen og Svartdalstunnelen (sørover) eller Vålerengtunnelen (nordover). Brynstunnelen er den eldste av hovedveitunnelene. Den ble bygget samtidig med Store ringvei.
=== Kollektivtransport ===
Kollektivtransporten ble introdusert i Oslo i 1875 da Kristiania Sporveisselskap opprettet hestesporvogn mellom Stortorvet, Homansbyen, Vestbanen og Gamlebyen. I 1894 startet Kristiania Elektriske Sporvei Briskebylinjen, Skandinavias første elektriske sporveislinje. Fire år senere åpnet også Holmenkollbanen med trafikk mellom Majorstuen og Holmenkollen. De første forsøk med selvdrevne busser var i 1897 og 1912–14, men det var ikke før med opprettelsen av Norsk Trafikk A/S i 1918 og ruten mellom sentrum og Østensjø at byen fikk moderne, permanent rutebildrift.
I årene som fulgte økte kollektivtilbudet stadig. I 1927 fikk byen sin første busslinje. I 1928 fikk Oslo ordentlig tunnelbane, da Undergrunnsbanen mellom Majorstuen og Nationaltheatret åpnet. I løpet av 1920-årene var også Lilleakerbanen blitt bygget ut helt til Kolsås i Bærum. I 1935 ble Smestadbanen forlenget og omdøpt til Røabanen, ett år etter Sognsvannsbanens åpning. På østkanten begynte Østensjøbanen som trikkelinje i 1926, og Lambertseterbanen i 1957. I 1960-årene ble disse bygget om til T-bane, samtidig som Grorudbanen og Furusetbanen åpnet i henholdsvis 1966 og 1970. I 1987 ble de vestlige og østlige nettene knyttet sammen ved Stortinget stasjon, og tidlig i 2000-årene kom også T-baneringen for å betjene bydelene nord for sentrum.
Oslo Sporveier ble dannet i 1925 da kommunen overtok de private sporveisselskapene. Siden har det vært kommunens driftsselskap for trikk og buss og T-bane, før disse ble satt ut til det nystartede selskapet Kollektivtransportproduksjon. Navnet «Oslo Sporveier» ble videreført i et administrasjonsselskap, som i 2008 ble slått sammen med Stor-Oslo Lokaltrafikk AS til det nye selskapet Ruter.
Kollektivnettet i Oslo består per 2009 av trikk, buss, T-bane, NSB lokaltog og båt. Trikken hadde i 2008 39,7 millioner reisende, og opererte seks linjer. Bussene hadde på samme tid 68,7 millioner reisende. T-banen har (per 2016) fem linjer og (per 2014) 88 millioner reisende. I kollektivnettet inngår også flere båtlinjer. Norled har ruten mellom Nesoddtangen og Aker Brygge og har ca. 2,7 millioner årlige passasjerer, i tillegg kommer to rushtidsruter. I sommerhalvåret kjøres det ruter til øyene langs Nesoddkysten og videre til Håøya og Drøbak, i tillegg til sommerbåter fra Rådhusbryggene til Bygdøy. Helårs båttrafikk til øyene i havnebassenget går fra 21. mars 2015 fra Rådhusbrygge 4 (flyttet fra Vippetangen).
=== Jernbane og luftfart ===
Jernbanetrafikken i Oslo er sentrert rundt Oslo sentralstasjon (Oslo S), som ligger ved Jernbanetorget øst i sentrum. Oslo S er landets travleste stasjon, og har forbindelser til hele jernbanenettet i Norge, samt til Sverige og Danmark og videre sørover i Europa. Oslo S åpnet i 1980, etter at den nye Oslotunnelen gjorde den gamle Vestbanestasjonen overflødig. Oslo har også lokaltrafikk på Østfoldbanen, Hovedbanen, Gjøvikbanen og Drammenbanen.
Oslo lufthavn, Gardermoen ligger i Ullensaker kommune ca. fem mil nord for byen. Den er Norges største flyplass og åpnet i 1998. Gardermoen har høyhastighetsforbindelse til Drammen med Flytoget, som bruker 19 minutter til Oslo sentralstasjon. Gardermoen overtok som hovedflyplass etter den nå nedlagte Oslo lufthavn, Fornebu, som lå i Bærum vest for Oslo og åpnet i 1939.
Oslo har i tillegg en sekundær lufthavn: Sandefjord lufthavn, Torp. Noen flyselskaper, deriblant Ryanair, markedsfører flyplassen som Oslo, selv om de ligger langt unna og ingen av dem har god offentlig transport til og fra byen. Torp ligger over dobbelt så langt vekk fra Oslo som Gardermoen.
=== Havnetrafikk ===
Oslo Havn deles inn i to deler, Vesthavna og Sydhavna. Vesthavna omfatter blant annet Hjortnes, Filipstad, Rådhusbryggene og kaiene rundt Akershus festning, mens Sydhavna begynner ved Østre Akerselvkai i Bjørvika og strekker seg ned forbi Grønlia, Kongshavn, Sjursøya og ned til Ormsund. Vesthavna og Sydhavna har til sammen en total kailengde på 10 296 meter, og havneanleggene dekker et areal på 1 207 967 kvadratmeter (2007).I 2008 hadde Oslo Havn en samlet godsomsetning på 5 919 tusen tonn, hvorav 3 681 tusen tonn var utenrikshandel og 2 238 tusen tonn var innenriks. Både for innenriks- og utenrikstrafikken losses det betydelig mer enn det lastes; mens det ble importert 2 968 tusen tonn i 2008 ble det kun eksportert 713 tusen tonn. Innenriks var tallene henholdsvis 1 897 og 341 tusen tonn for inngående og utgående godsomsetning.Oslo har hatt havnetrafikk i alle år, men det var først i 1735 at det etter kongelig forordning ble nedsatt en havnekommisjon for å organisere og ha oppsyn med trafikken. I takt med byens vekst vokste også havna, og fra 1885 til 1915 vokste havna fra 5 000 til 9 000 meter kai. Aktiviteten var så stor under første verdenskrig at Grev Wedels plass og Tordenskiolds plass ble brukt som lagringsplass. Det var på denne tiden at Oslo Havnelager ble bygget, som med sine 32 000 kvadratmeter var blant Europas største lagerbygninger.
== Samarbeidsbyer og -regioner ==
=== Samarbeidsbyer ===
Göteborg, Sverige
Shanghai, Kina
St. Petersburg, Russland
Vilnius, Litauen
Warszawa, Polen
=== Samarbeidsregioner ===
Schleswig-Holstein i Tyskland
Provinshovedstaden Mbombela
== Se også ==
Plasser i Oslo
Strøk i Oslo
Verneområder i Oslo
Badeplasser i Oslo
Liste over Oslos høyeste bygninger
Oslo-avtalen
== Fotnoter ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
Synnøve Veinan Hellerud og Jan Messel: Oslo : tusen års historie, 2000. ISBN 82-03-22347-8
Sivert Langholm m.fl. (red.): Oslo bys historie, 1990–94, 5 b. ISBN 82-02-09146-2
Arnved Nedkvitne og Per G. Norseng: Middelalderbyen ved Bjørvika. Oslo 1000–1536, 2000. ISBN 82-02-19100-9
Nils Petter Thuesen: Kongens nye by : Christiania 1624–1648, 1998. ISBN 82-530-1926-2
Knut Are Tvedt (red.): Oslo byleksikon, 4. utg., 2000 ISBN 82-573-0815-3
Yngvar Ustvedt (red.): Oslo. 1000 år i ord og bilder. Andresen og Butenschøn. Oslo 1999. ISBN 82-7694-045-5
Åse Wetås (2000): Namneskiftet Kristiania – Oslo. – Novus forlag, Oslo. ISBN 82-7099-325-5.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Oslo – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Oslo – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Oslo hos Wikivoyage(no) Oslo kommunes nettsted. Besøkt 17.2.2020
(no) Oslo Byleksikon på nett. Besøkt 17.2.2020
(no) Oslo kommunes interaktive tur- og løypekart for Oslo
(no) Bymiljøetatens temakart. Besøkt 19. august 2016.
(no) Folkemengde i Oslo i alt og etter bydel.
(no) Værvarsel og -kart for Oslo
(no) Trafikanten
(no) SSBs Faktaark
(no) Statistisk årbok for Oslo, utarbeidet av Utviklings- og kompetanseetaten i Oslo kommune
(no) VisitOslo.com
(en) Kart over Oslo 1797
=== Historie ===
(no) Oslo byarkiv – byens hukommelse
(no) Oslo Bymuseum
(no) oslobilder.no, søkbar database med 75 000 foto fra Oslo Museum og Oslo byarkiv
(no) Historiske oslofoto, søkbar database i Oslo byarkiv (denne databasen blir ikke lenger oppdatert; alle fotoene publiseres på oslobilder.no)
(no) Oslofilm, historiske oslofilmer
(no) Oslofilm på YouTube
(no) Gamle fotografier fra Kristiania i Nasjonalbibliotekets arkiv (søk på stikkord)
(no) Gamle fotografier fra Oslo i Nasjonalbibliotekets arkiv
(da) Fyldig artikkel om «Oslo» i Salmonsens konversationsleksikon fra 1930
Historiske turtips i Oslo | Østre strete var et gateløp i middelalderens Oslo. Det gikk mellom Kongsgården og Hallvardskatedralen, og skal ha krysset Clemensalmenningen (eller Klemetsallmenningen) like ved Clemenskirken. | 201,011 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ski-VM_2015 | 2023-02-04 | Ski-VM 2015 | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Ski-VM 2015'] | Ski-VM 2015 var et verdensmesterskap i nordiske grener som ble arrangert fra 18. februar til 1. mars 2015 i Falun i Sverige.
Beste nasjon ble Norge med 11 gull, 4 sølv og 5 bronse. Det ble konkurrert i 21 øvelser, og totalt 78 utøvere tok medalje i mesterskapet. Den beste kvinnelige langrennsutøver under mesterskapet ble Therese Johaug fra Norge med to individuelle gull og ett stafettgull. Nordmannen Petter Northug ble beste mannlige langrennsutøver med to individuelle gull og to stafettgull. I hoppbakken, ble Carina Vogt fra Tyskland beste kvinnelige hopper ble med ett individuelt gull og ett laggull, mens nordmannen Rune Velta ble beste mannlige hopper med ett individuelt gull, ett laggull, ett sølv i mikslag og én individuell bronsemedalje. Den beste kombinertutøveren ble tyske Johannes Rydzek, med ett individuelt gull, ett laggull, ett sølv i lagsprint og én individuell bronsemedalje.
| Ski-VM 2015 var et verdensmesterskap i nordiske grener som ble arrangert fra 18. februar til 1. mars 2015 i Falun i Sverige.
Beste nasjon ble Norge med 11 gull, 4 sølv og 5 bronse. Det ble konkurrert i 21 øvelser, og totalt 78 utøvere tok medalje i mesterskapet. Den beste kvinnelige langrennsutøver under mesterskapet ble Therese Johaug fra Norge med to individuelle gull og ett stafettgull. Nordmannen Petter Northug ble beste mannlige langrennsutøver med to individuelle gull og to stafettgull. I hoppbakken, ble Carina Vogt fra Tyskland beste kvinnelige hopper ble med ett individuelt gull og ett laggull, mens nordmannen Rune Velta ble beste mannlige hopper med ett individuelt gull, ett laggull, ett sølv i mikslag og én individuell bronsemedalje. Den beste kombinertutøveren ble tyske Johannes Rydzek, med ett individuelt gull, ett laggull, ett sølv i lagsprint og én individuell bronsemedalje.
== Arrangørby ==
På FIS-kongressen i Antalya i Tyrkia 3. juni 2010 ble Falun tildelt mesterskapet i konkurranse med Lahtis i Finland, Zakopane i Polen og Oberstdorf i Tyskland. Alle søkerbyene har arrangert Ski-VM tidligere.
== Stadion, arenaer og program ==
== Medaljevinnere ==
=== Langrenn ===
==== Menn ====
==== Kvinner ====
=== Hopp ===
==== Menn ====
==== Kvinner ====
==== Mikslag ====
=== Kombinert ===
== Medaljestatistikk ==
== Deltagere ==
Omkring 700 deltagere fra 55 land deltok i mesterskapet.
=== Norges tropp ===
==== Langrenn ====
31. januar tok Norges Skiforbund ut 23 utøvere, elleve kvinner og tolv menn. Ifølge landslagssjef Vidar Løfshus stilte Norge med «medaljekandidater på alle distanser», og satte en målsetting om å bli beste nasjon.
===== Menn =====
1 Deltok kun i sprint, med Sondre Turvoll Fossli som reserve. | Ski-VM 2015 – Hopp normalbakke kvinner kvalifisering ble avholdt den 19. februar 2015. | 201,012 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Filosofgangen_(Oslo) | 2023-02-04 | Filosofgangen (Oslo) | ['Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Tidligere veier i Oslo', 'Kategori:Veier i Oslo sentrum'] | Filosofgangen var en gate i Pipervika i Oslo. Før 1866 het den Pipervigsveien. Den gikk sørover fra Stortingsgata som en forlengelse av Universitetsgata, men med et annet løp enn søndre del av dagens Roald Amundsens gate. Gaten lå på nordøstsiden av Tivoli. I sørøst endte den i Bakkegata like før denne munnet ut i Tordenskiolds plass.
Navnet skal komme av at det i sin tid bodde studenter her, og kan ha blitt brukt som folkelig økenavn før det ble offisielt vedtatt.
Gateløpet forsvant med saneringen av området i anledning oppførelsen av Oslo rådhus.
| Filosofgangen var en gate i Pipervika i Oslo. Før 1866 het den Pipervigsveien. Den gikk sørover fra Stortingsgata som en forlengelse av Universitetsgata, men med et annet løp enn søndre del av dagens Roald Amundsens gate. Gaten lå på nordøstsiden av Tivoli. I sørøst endte den i Bakkegata like før denne munnet ut i Tordenskiolds plass.
Navnet skal komme av at det i sin tid bodde studenter her, og kan ha blitt brukt som folkelig økenavn før det ble offisielt vedtatt.
Gateløpet forsvant med saneringen av området i anledning oppførelsen av Oslo rådhus.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Filosofgangen». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 165. ISBN 978-82-573-1760-7. | | navn = Filosofgangen | 201,013 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lars_Musland | 2023-02-04 | Lars Musland | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 28. april', 'Kategori:Dødsfall i 2011', 'Kategori:Fødsler 16. februar', 'Kategori:Fødsler i 1925', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske malere', 'Kategori:Personer fra Tysvær kommune'] | Lars Musland (født 16. februar 1925 på Nedstrand i Tysvær, død 28. april 2011 på Karmøy) var en norsk landskapsmaler.
Han fikk sin kunstutdannelse ved Studieatelieret i Stavanger under ledelse av den danske maleren Boye Giskov. I 1971 begynte han som elev hos maleren Reidar Berge. Motivene fant han for det meste i hjemfylket Rogaland. Disse ble ofte skildret under ulike lysforhold og til ulike årstider.Mellom 1975 og 2007 hadde han 13 separatutstillinger.
| Lars Musland (født 16. februar 1925 på Nedstrand i Tysvær, død 28. april 2011 på Karmøy) var en norsk landskapsmaler.
Han fikk sin kunstutdannelse ved Studieatelieret i Stavanger under ledelse av den danske maleren Boye Giskov. I 1971 begynte han som elev hos maleren Reidar Berge. Motivene fant han for det meste i hjemfylket Rogaland. Disse ble ofte skildret under ulike lysforhold og til ulike årstider.Mellom 1975 og 2007 hadde han 13 separatutstillinger.
== Referanser == | Lars Musland (født 16. februar 1925 på Nedstrand i Tysvær, død 28. | 201,014 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Cuchilla_Alta | 2023-02-04 | Cuchilla Alta | ['Kategori:1932 i Sør-Amerika', 'Kategori:34°S', 'Kategori:55°V', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1932', 'Kategori:Byer i Canelones', 'Kategori:Sider med kart'] | Cuchilla Alta er en by i kommunen La Floresta i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Byen har 527 innbyggere.
| Cuchilla Alta er en by i kommunen La Floresta i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Byen har 527 innbyggere.
== Geografi ==
Byen ligger sør i Canelones i Costa de Oro, ved bredden av Río de la Plata.
== Historie ==
Byen ble grunnlagt i 1932.
== Befolkning ==
Cuchilla Alta har 527 innbyggere (beregning 2011).
Kilde:
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Canelones, offisielle sider (spansk)
Kart over Cuchilla Alta
www.cuchillaalta.com.uy | | kommune = La Floresta | 201,015 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Riksdagsutskott | 2023-02-04 | Riksdagsutskott | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sveriges riksdag'] | Et riksdagsutskott er en organisatorisk enhet i den svenske riksdagen, med 17 riksdagsrepresentanter (svensk: riksdagsledamöter) og en administrasjon (svensk: kansli) i hvert utskott. Det er totalt 15 riksdagsutskott.
| Et riksdagsutskott er en organisatorisk enhet i den svenske riksdagen, med 17 riksdagsrepresentanter (svensk: riksdagsledamöter) og en administrasjon (svensk: kansli) i hvert utskott. Det er totalt 15 riksdagsutskott.
== Utskottenes historie ==
Systemet med utskott i riksdagen har eksistert siden 1600-tallet. Utskott nevnes først i lovverket i regeringsformen (loven) av 1719 artikkel tolv (sekreta utskottet), og 37. I artikkel tolv fastslås sekreta utskottets sammensettning: «ridderskapet och adelen gör ett utskott af tjugufyra personer, presterskapet af tolv och sammaledes borgareståndet af tolf deras ledamöter» I det sekreta utskottet hadde representanter for bøndene (bondestanden) vanligvis ikke tiltrede.
Utskottenes funksjon var opprinnelig å samle riksdagsmenn på tvers av standsgrensene for å behandle saker av særlig ømtålig karakter.
== Organisering av riksdagsutskott ==
Blant de riksdagsrepresentantene (svensk: riksdagsledamöterna) som er valgt inn i et riksdagsutskott velges ordfører og viseordfører, vanligvis med akklamasjon og vervene pleier å fordeles mellom regjeringspartiet og opposisjonen. Ifølge sedvane fordeles ordførerpostene mellom riksdagens partier i forhold til det antall mandater de har i riksdagen og i samråd med ledelsen for partiene. Partifordelingen av medlemmene avspeiler så langt som mulig de respektive partiers riksdagsmandater. I hvert riksdagsutskott er det 17 folkevalgte riksdagsrepresentanter.
Riksdagens forvaltning velger sekretær, og til hvert utskott finnes et sekretariat av ansatte tjenestemenn som hjelper representantene (svensk: ledamöterna) å skrive proposisjoner (svensk: betänkanden). Ansettelsene er uavhengig av valgene til riksdagen og tjenestemennene beholder sine stillinger selv ved en forandret mandatfordeling etter riksdagsvalg.
== Arbeidet i utskottene ==
Riksdagsutskottenes oppgaver bestemmes av Regeringsformen og Riksdagsordningen (to svenske lover) som oppgir at de skal avgi innstillinger (svensk: betänkande) i saker som henvises dit, bl.a. regjeringens proposisjoner, og at de har rett til å legge frem forslag for riksdagen, såkalte utskottsinitiativ. Innen riksdagen fatter en beslutning tar utskottene stilling etter å ha utredet saken. Ofte begynner utskottsarbeidet med at regjeringen har skrevet en proposisjon som utskottets representanter tar opp i sine respektive partigrupper, og skriver innstillinger om (svensk: följdmotioner).
Utskottene har møter på tirsdager och torsdager. Møtene er stengt for almenheten og massemedia. Ved møtene presenterer en tjenestemann saken, og rikdsagsrepresentantene diskuterer proposisjonen og relevante innstillinger (svensk: motioner). Ofte behøves det flere møter innen representantene kan bli enig om et forslag til beslutning i riksdagen, og ofte reserverer minoriteten (opposisjonen) i utskottet seg i innstillingene (svensk: betänkandena). Innstillingene er offentlige. Etter innstillingene er avgitt føres det opp på liste over innstillinger (svensk: kammarens föredragningslista).
I den senere tid har utskottene begynt å følge opp riksdagens beslutninger og vurdere resultatet. Utskottene avholder også åpne utspørringer, der eksperter og relevante representanter for saken svarer på riksdagsrepresentantenes spørsmål så de kan få en dypere innsikt i sakskomplekset.
De ulike riksdagutskott er:
Arbetsmarknadsutskottet
Civilutskottet
Finansutskottet
Försvarsutskottet
Justitieutskottet
Konstitutionsutskottet
Kulturutskottet
Miljö- och jordbruksutskottet
Näringsutskottet
Skatteutskottet
Socialförsäkringsutskottet
Socialutskottet
Trafikutskottet
Utbildningsutskottet
Utrikesutskottet
== Eksterne lenker ==
«Så arbetar utskotten», informasjon fra riksdagens nettsted (svensk) | Et riksdagsutskott er en organisatorisk enhet i den svenske riksdagen, med 17 riksdagsrepresentanter (svensk: riksdagsledamöter) og en administrasjon (svensk: kansli) i hvert utskott. Det er totalt 15 riksdagsutskott. | 201,016 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norsk_institutt_for_styremedlemmer | 2023-02-04 | Norsk institutt for styremedlemmer | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Norske interesseorganisasjoner', 'Kategori:Organisasjoner etablert i 2009'] | Norsk Institutt for Styremedlemmer er en forening for medlemmer av styrer og nominasjonskomiteer i norske børsnoterte og statseide selskaper. Foreningen har kontor på Lysaker i Oslo.
Foreningen har som formål å fremme verdiskaping gjennom god eierstyring og selskapsledelse. Foreningen arrangerer temamøter og konferanser hvor styremedlemmer kan utveksle erfaringer om styrearbeid. Den utarbeider beskrivelser av beste praksis for styrearbeid, gjennomfører selv undersøkelser på temaer av relevans for medlemmene og samarbeider om annen forskning for å styrke kunnskapsgrunnlaget for norsk styrefaglig arbeid.
Per 1. januar 2015 består styret av styreleder Grace Reksten Skaugen og styremedlemmene Dag Opedal, Tore Olaf Rimmereid og Olaug Svarva. Gro Brækken er daglig leder for foreningen.
| Norsk Institutt for Styremedlemmer er en forening for medlemmer av styrer og nominasjonskomiteer i norske børsnoterte og statseide selskaper. Foreningen har kontor på Lysaker i Oslo.
Foreningen har som formål å fremme verdiskaping gjennom god eierstyring og selskapsledelse. Foreningen arrangerer temamøter og konferanser hvor styremedlemmer kan utveksle erfaringer om styrearbeid. Den utarbeider beskrivelser av beste praksis for styrearbeid, gjennomfører selv undersøkelser på temaer av relevans for medlemmene og samarbeider om annen forskning for å styrke kunnskapsgrunnlaget for norsk styrefaglig arbeid.
Per 1. januar 2015 består styret av styreleder Grace Reksten Skaugen og styremedlemmene Dag Opedal, Tore Olaf Rimmereid og Olaug Svarva. Gro Brækken er daglig leder for foreningen.
== Historie ==
Norsk Institutt for Styremedlemmer ble stiftet 24. mars 2009 av Grace Skaugen, Turid E. Solvang, Svein Rennemo, Harald Norvik og Olaug Svarva.
Selskapene Equinor, Telenor, Norsk Hydro, Statkraft, DNB, Orkla, Veidekke, Storebrand, Entra og Schibsted er Founding Members av foreningen.
== Medlemmer ==
Foreningen tilbyr bedriftsmedlemskap og personlig medlemskap til styremedlemmer og medlemmer av nominasjonskomiteer i børsnoterte, privateide og statseide selskaper med forretningsmessig mål. Styremedlemmer i private selskaper kan tegne assosiert medlemskap. Foreningen har ca. 600 medlemmer, hvorav ca. 40 % kvinner og 60 % menn.
== Internasjonalt samarbeid ==
Foreningen er Norges representant i European Confederation of Directors Associations (ecoDA), som arbeider for å fremme god eierstyring i europeiske selskaper. ecoDA samler 12 nasjonale styreinstitutter som representerer 60 000 styremedlemmer. Turid E. Solvang er styremedlem i ecoDA.
Foreningen har også bidratt til å starte European Women on Boards (EWOB), et initiativ som skal bidra til at flere godt kvalifiserte kvinner blir styremedlemmer. EWOB ble etablert i 2013 med hovedkontor i Brussel.
== Foreningens arbeid ==
En av foreningens viktigste oppgaver er å bidra til beste praksis styrearbeid. Foreningen gjennomfører årlig en kartlegging av styrehonorarer i norske børsnoterte og statseide selskaper.
Gjennom arrangementer, spørreundersøkelser mm. bidrar Norsk Institutt for Styremedlemmer også til å sette styrefaglige temaer på samfunnsagendaen. En viktig sak gjennom foreningens fem første år har vært å styrke kompetanse og mangfold i norske styrer.
Møtene og konferansene foreningen arrangerer gir medlemmene arenaer for å diskutere styrefaglige temaer, utveksle erfaringer og bygge kompetanse- og kontaktnettverk.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | | tilholdssted = Oslo | 201,017 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Per_Winge | 2023-02-04 | Per Winge | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 7. september', 'Kategori:Dødsfall i 1935', 'Kategori:Fødsler 27. august', 'Kategori:Fødsler i 1858', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske dirigenter', 'Kategori:Norske komponister', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Per Carl Winge (1858–1935) var en norsk orkester- og korleder, musikkpedagog og komponist.
| Per Carl Winge (1858–1935) var en norsk orkester- og korleder, musikkpedagog og komponist.
== Liv og karriere ==
Winge vokste opp i et musikkinteressert miljø. Faren, børskommissær Axel Winge (1827–1893), var en god amatørcellist. Moren, Elisabeth Marie Lasson (1832–1918), kom fra kunstnerslekten Lasson og var kusine av Halfdan Kjerulf. Per Winge var bror av pianisten og pianolæreren Lizzie Winge, fetter av komponisten Per Lasson, kabaretartisten Bokken Lasson, maleren Oda Lasson Krogh og psykiateren Paul Winge.
Etter avlagt examen artium ved Christiania katedralskole i 1875, begynte Per Winge å studere jus ved universitetet, men var samtidig en svært aktiv musiker i studentmiljøet. Han fikk opplæring i klaverspill av Edmund Neupert og Otto Winter-Hjelm, og studerte musikkteori med Johan Svendsen. Tilslutt valgte han å gjøre hobbyen til karrierevei, og studerte musikk i Leipzig fra 1883 til 1884 og deretter i Berlin til 1886.
Etter endt musikkutdanning ble han i 1886 dirigent for Musikselskabet Harmoniens orkester i Bergen og fra 1888 organist i Bragernes kirke i Drammen. Fra 1893 vikarierte han for Iver Holter som dirigent for Musikforeningen i Kristiania til han året etter ble Johan Hennums etterfølger i posten som kapellmester ved Christiania Theater. Da dette teatret ble omgjort til den nye Nationaltheatret, ble Johan Halvorsen foretrukket i kapellmesterstillingen, og Winge ble i stedet kapellmester ved Centralteatret fra 1899 til 1902. Han var lærer ved Musik-Konservatoriet fra 1895, organist i Grønland kirke fra 1908 til 1928 og ledet Kvindelige Studenters Sangforening fra 1912 til 1928. Sent i livet gjorde han en stor pedagogisk innsats.
I 1920 ble Per Winge tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull.
== Musikk ==
Viktigst av Winges verk er rundt 60 romanser, men han skrev også en god del scenemusikk, sanger for kvinne- og mannskor, en klavertrio i F-dur (1884), fire duetter for to fioliner og klaver, en sonatine for fiolin og klaver, og en 17. mai-kantate for baryton solo, blandakor og orgel.
Mye av scenemusikken er skrevet for lystspill og lettere stykker, og har derfor et utpreget folkelig tilsnitt. Eksempler på stykker han skrev scenemusikk for er Barbra Rings eventyrkomedie Kongens hjerte (1910), Ludvig Müllers Den nye Lensmanden, Holger Drachmanns Tusind og een Nat, Sofokles' Kong Ødipus og Hans Wiers-Jenssens operette No. 333 – som er en bearbeidelse av Louis-Benoît Picard og Jean-Baptiste Radets lystspill Nummer 777.
Sammen med Agathe Backer-Grøndahl, Christian Sinding og Eyvind Alnæs hører Winge til Norges betydeligste romansekomponister rundt århundreskiftet. Winges romanser preges av en utarbeidet harmonikk og melodikk, og er gjerne gjennomkomponerte eller på variert strofisk form. Mange av sangene for barn er visepreget og med en strofisk oppbygging, eksempler er Vuggevise for Lille-gutt og Jeg synger for min lille ven – begge fikk en viktig plass i den norske musikkarven og regnes til hans mest kjente komposisjoner.
Stilistisk tilhører Winge seinromantikken, selv om en hyppig bruk av forstørrede treklanger til en viss grad kan sies å peke framover mot impresjonismen.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Per Winge i Nils Grinde: Norsk musikkhistorie s. 249 f. Universitetsforlaget ISBN 82-00-05639-2
(sv) Winge, Per i Nordisk familjebok (2. utgave, 1921)
== Eksterne lenker ==
(en) Per Winge på Discogs
(en) Per Winge på MusicBrainz
(no) Per Winge i Norsk biografisk leksikon
(en) Fritt tilgjengelige noter av Per Winge i International Music Score Library Project | Per Carl Winge (1858–1935) var en norsk orkester- og korleder, musikkpedagog og komponist. | 201,018 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jaureguiberry | 2023-02-04 | Jaureguiberry | ['Kategori:1937 i Uruguay', 'Kategori:34°S', 'Kategori:55°V', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1937', 'Kategori:Byer i Canelones', 'Kategori:Sider med kart'] | Jaureguiberry er en by i kommunen La Floresta i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Byen har 458 innbyggere.
| Jaureguiberry er en by i kommunen La Floresta i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Byen har 458 innbyggere.
== Geografi ==
Byen ligger sør i Canelones i Costa de Oro, ved bredden av Río de la Plata.
== Historie ==
Byen ble grunnlagt i 1937 av Miguel Jaureguiberry.
== Befolkning ==
Jaureguiberry har 458 innbyggere (beregning 2011).
Kilde:
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Jaureguiberry – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Canelones, offisielle sider (spansk)
Kart over Jaureguiberry | | kommune = La Floresta | 201,019 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Maicol_Rastelli | 2023-02-04 | Maicol Rastelli | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Italia under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Deltakere for Italia under Vinter-OL 2022', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2015', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2019', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2021', 'Kategori:Fødsler i 1991', 'Kategori:Italienske langrennsløpere', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 2022', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Sondalo', 'Kategori:Personer fra provinsen Sondrio', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Maicol Rastelli (født 28. april 1991 i Sondalo) er en italiensk langrennsløper.
| Maicol Rastelli (født 28. april 1991 i Sondalo) er en italiensk langrennsløper.
== Karriere ==
Som junior kom han på 38.-plass på 20 km jaktstart ved junior-VM 2011. Her kom Italia på 7.-plass på stafetten. Han deltok også ved U23-VM i 2012, der han kom på 24.-plass på sprinten og 25.-plass på 15 km klassisk. På 15+15 km skiathlon kom han på 30.-plass. Ved U23-VM i 2013 kom han på 7.-plass på sprinten. Hans landsmann Frederico Pellegrino vant denne sprinten. Året etter deltok han igjen ved U23-VM i Val di Fiemme, der han kom på 4.-plass på sprinten og 5.-plass på 15 km klassisk. På 15+15 km skiathlon kom han denne gangen på 12.-plass.
Rastelli deltok i sitt første verdenscuprenn 16. februar 2013 i Davos, der han kom på 33.-plass. Han første pallplass i et verdenscuprenn fikk han i Drammen i mars 2014, da han kom på 3.-plass på klassisk sprint.
Han deltok ved Ski-VM 2015 i Falun, der han fikk 27. beste tid i prologen, men kom på 3.-plass i sin kvartfinale, og ble slått ut. Han endte dermed på 15.-plass på sprinten.Under Vinter-OL 2022 i Beijing, ble han nummer 51 på sprinten.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Maicol Rastelli – Olympedia
(en) Maicol Rastelli – FIS (langrenn)
(it) Profil hos FISI.org | | fødested = Sondalo, Italia | 201,020 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tocama | 2023-02-04 | Tocama | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1903', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Tocama er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
| Tocama er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
== Utseende ==
Middelsstore til ganske store (14-30 millimeter), avlangt ovale, rødbrune til svartbrune oldenborrer. Oversiden er mer eller mindre kledt med små, ovale, lyse skjell.
== Levevis ==
Artene finnes opptil 1900 meter over havet. De voksne er nattaktive og kommer til lys. Ulikt de fleste andre oldenborrer er de voksne billene aktive i den kalde og tørre årstiden.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt i Sørøst-Asia (Indokina, det østlige Kina og Taiwan).
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819
Stammen Melolonthini Samouelle, 1819
Slekten Tocama Reitter, 1903
Tocama formosana (Yu, Kohabayashi & Chu, 1998)
Tocama hebeiensis Keith & Sabatinelli, 2012
Tocama laevipennis (Blanchard, 1851)
Tocama laosensis Li & Keith, 2012
Tocama procera Li & Keith, 2012
Tocama rubiginosa (Fairmaire, 1889)
Tocama siamensis Keith, 2006
Tocama similis Li & Wang, 2015
Tocama tonkinensis (Moser, 1913)
Tocama varimaculata Li & Yang, 2015
Tocama zhangia Wang & Li, 2015
== Kilder ==
Li, C.L., Wang, C.C., Keith, D. & Yang, P.S. (2012) One the genus Tocama Reitter (Coleoptera, Scarabaeidae, Melolonthinae), with descriptions of two new species from Indochina. ZooKeys 177: 37-48. [1]
Wang, C.C., Yang, P.S. & Li, C.L. (2015) Synopsis of the Genus Tocama (Coleoptera: Scarabaeidae: Melolonthinae). Annals of the Entomological Society of America 108(1): 89-108 [2]
== Eksterne lenker ==
(en) Tocama i Global Biodiversity Information Facility
Tocama – detaljert informasjon på Wikispecies | Tocama er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). | 201,021 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Biarritz_(Uruguay) | 2023-02-04 | Biarritz (Uruguay) | ['Kategori:34°S', 'Kategori:55°V', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Canelones', 'Kategori:Sider med kart'] | Biarritz er en by i kommunen La Floresta i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Byen har 57 innbyggere.
| Biarritz er en by i kommunen La Floresta i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Byen har 57 innbyggere.
== Geografi ==
Byen ligger sør i Canelones i Costa de Oro, ved bredden av Río de la Plata.
== Befolkning ==
Biarritz har 57 innbyggere (beregning 2011).
Kilde:
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Canelones, offisielle sider (spansk)
Kart over Biarritz Arkivert 14. november 2013 hos Wayback Machine. | | kommune = La Floresta | 201,022 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ski-VM_2017 | 2023-02-04 | Ski-VM 2017 | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Ski-VM 2017'] | Ski-VM 2017 ble arrangert i Lahtis i Finland fra 22. februar til 5. mars 2017 på Lahtis stadion og i Salpausselkä-bakkene. Det var syvende gang Lahtis arrangerte verdensmesterskapet på ski, nordiske grener, etter tidligere å ha arrangert mesterskapet i 1926, 1938, 1958, 1978, 1989 og 2001. Utøverlandsbyen var lokalisert 25 kilometer unna Lahtis i Vierumäki.
| Ski-VM 2017 ble arrangert i Lahtis i Finland fra 22. februar til 5. mars 2017 på Lahtis stadion og i Salpausselkä-bakkene. Det var syvende gang Lahtis arrangerte verdensmesterskapet på ski, nordiske grener, etter tidligere å ha arrangert mesterskapet i 1926, 1938, 1958, 1978, 1989 og 2001. Utøverlandsbyen var lokalisert 25 kilometer unna Lahtis i Vierumäki.
== Arrangørby ==
31. mai 2012 ble Lahtis tildelt mesterskapet under FIS-kongressen i Kangwonland i Sør-Korea, i konkurranse med Oberstdorf i Tyskland, Planica i Slovenia og Zakopane i Polen. Alle utenom Planica søkte også om å få arrangere Ski-VM 2015.
== Stadion, arenaer og program ==
Alle klokkeslett er i østeuropeisk tid, lokal tid i Finland (UTC+02.00).
== Medaljevinnere ==
=== Langrenn ===
==== Menn ====
==== Kvinner ====
=== Hopp ===
==== Menn ====
==== Kvinner ====
==== Mikslag ====
=== Kombinert ===
== Medaljestatistikk ==
== Dopingspøkelset fra Lahtis ==
Forrige gang Ski-VM ble arrangert i Lahtis, endte det med langrennsportens største dopingskandale der store deler av det finske laget ble dopingtatt på hjemmebane. Blant disse var Mika Myllylä, Jari Isometsä og Harri Kirvesniemi, som alle hadde habile internasjonale karrierer bak seg. For Myllyläs del ble avsløringene inngangen til et hardt liv med alkoholmisbruk, og han ble funnet død i sitt hjem i 2011. Ikke alle syntes det var en god idé da man en måned før VM proklamerte at det var planlagt en statue av Myllylä i hans hjemby Haapajärvi. Tildelingen av mesterskapet til Lahtis ble oppfattet som en anerkjennelse av at finsk skisport nå var endelig rehabilitert for ukulturen som hadde ført til dopingavsløringene under mesterskapet i 2001.I forkant av mesterskapet var det rettet sterke mistanker mot russisk idrett gjennom den såkalte McLaren-rapporten hvor det ble hevdet at det var iscenesatt et omfattende statlig dopingprogram fra russisk side med over 1000 involverte utøvere og særlig fokus på OL i Sotsji i 2014 hvor russiske langrennsløpere gjorde det meget bra. I desember 2016 kunngjorde Den internasjonale olympiske komité (IOC) at 28 russiske idrettsutøvere ville bli midlertidig suspendert. Blant disse var langrennsløperne Aleksandr Legkov, Maksim Vylegzjanin, Jevgenij Belov, Julija Ivanova, Aleksej Petukhov og Jevgenija Sjapovalova. IOC mente å ha beviser på at dopingprøvene til disse utøverne under Sotsji-OL var blitt tuklet med. De russiske langrennsløperne bedyret sin uskyld og prøvde å få omgjort utestengelsen slik at de kunne delta i Tour de Ski og Ski-VM i Lahtis, men fikk ikke gehør for dette.VM i Lahtis var det første mesterskapet etter de to store norske dopingsakene knyttet til Martin Johnsrud Sundby og Therese Johaug. Sundby hadde sonet ferdig sin utestengelse, mens Johaug var fortsatt suspendert og kunne ikke delta i mesterskapet. På pressekonferansen i starten av VM kom landslagssjef Vidar Løfshus med en kraftsalve der han gikk langt i å gi mediene skylden for Johaugs dopingsak. Budskapet ble ikke tatt vel imot, og fra norsk hold ble Løfshus bedt om å trekke uttalelsene. Da mesterskapet var ferdig, kom også Petter Northug med kraftig kritikk av Løfshus.Det vakte også reaksjoner da Marit Bjørgen i sitt intervju etter gullet på 15 km skiathlon proklamerte at hun delte seieren med Therese Johaug. Sergej Ustjugov uttrykte også i sitt seiersintervju etter 30 km skiathlon at han ikke kunne forstå hvorfor hans russiske lagkamerater var suspendert fra mesterskapet. Mange reagerte på at han i oppladningen til mesterskapet hadde fått hjelp fra dopingdømte Jevgenij Dementjev. Da Iivo Niskanen vant 15 km klassisk, uttalte han at Mika Myllylä hadde vært hans store helt og inspirasjon, og at han nå måtte få hvile i fred.
== Norges tropp ==
=== Langrenn ===
4. februar tok Norges Skiforbund ut 20 utøvere, åtte kvinner og tolv menn, med Hans Christer Holund, Silje Øyre Slind og Marthe Kristoffersen som hjemmeværende reserver. Petter Northug ga senere fra seg sin plass i troppen til Holund, og gikk kun sprinten og femmila, siden han var regjerende mester og dermed hadde friplass.
==== Kvinner ====
==== Menn ====
=== Kombinert ===
31. januar tok Norges Skiforbund ut fire utøvere, som ifølge sportssjef Ivar Stuan er friske etter en «trøblete (…) sesong med skader og sykdom». Mikko Kokslien fikk den femte og siste plassen på laget 11. februar, etter 3.- og 4.-plass under verdenscuprennene i Sapporo.
=== Skihopping ===
17. februar tok Norges Skiforbund ut ni utøvere, tre kvinner og seks menn. Ifølge sportssjef Clas Brede Bråthen stiller Norge «i utfordrerrollen», med Maren Lundby og Daniel-André Tande på 3.-plass i verdenscupen sammenlagt. Landslagstrener for menn, Alexander Stöckl, fikk hjelp fra Andreas Vilberg, Roy Myrdal og Magnus Brevig til å velge utøverne som var i best form. Kvinnelandslagstrener Christian Meyer uttalte en målsetting om å kjempe i toppen både i den individuelle konkurransen, samt i mikslagkonkurransen.
==== Menn ====
==== Kvinner ====
== Se også ==
U23-VM på ski 2017
Junior-VM på ski 2017
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) FIS Nordic World Ski Championships 2017 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Introducing FIS Nordic World Ski Championships 2017 – Candidates:Lahti
FIS Resultatside langrenn hos FIS-Ski.com
FIS Resultatside hopp hos FIS-Ski.com
FIS Resultatside kombinert hos FIS-Ski.com
== Kilder ==
2017 World Championships hos skisport365.com | Ski-VM 2015 – Kombinert normalbakke/10 kilometer ble holdt den 20. februar. | 201,023 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Santa_Ana_(Canelones) | 2023-02-04 | Santa Ana (Canelones) | ['Kategori:34°S', 'Kategori:55°V', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Canelones', 'Kategori:Sider med kart'] | Santa Ana er en by i kommunen La Floresta i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Byen har 273 innbyggere.
| Santa Ana er en by i kommunen La Floresta i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Byen har 273 innbyggere.
== Geografi ==
Byen ligger sør i Canelones i Costa de Oro, ved bredden av Río de la Plata.
== Befolkning ==
Santa Ana har 273 innbyggere (beregning 2011).
Kilde:
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Canelones, offisielle sider (spansk)
Kart over Santa Ana | | kommune = La Floresta | 201,024 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Uruguay | 2023-02-04 | Uruguay | ['Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:De søramerikanske lands union', 'Kategori:Republikker', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1825', 'Kategori:Uruguay'] | Uruguay, offisielt Republikken øst for Uruguay (på spansk: República Oriental del Uruguay), er en republikk i den sørlige kjegle i Sør-Amerika, og grenser til Brasil i nord, Atlanterhavet i sør og sørøst, og Argentina i vest. Landet har omtrent 3 415 920 innbyggere, og et areal på 176 220 km². Landets hovedstad og største by er Montevideo (deretter følger Salto og Ciudad de la Costa), hvis forsteder og omkringliggende områder på sørvestkysten er hjemsted til to tredjedeler av landets befolkning. Spansk er de facto språk i landet.
Uruguay er et demokrati organisert som en enhetsstatlig presidentiell republikk. Uruguay er en enhetsstat, med to administrative nivå under staten: departementer (departamentos) og kommuner (municipios). Landet var en del av det spanske koloniriket frem til 1821, da Brasil annekterte landet. Uruguay ble selvstendig i 1828. Uruguay er rangert som nr. 1 blant de latinamerikanske landene i livskvalitet, demokrati-indeksen, mangel på korrupsjon, fredsindeks, pressefrihet og e-regjeringen. Uruguay er også det tredje beste landet i Latin-Amerika i menneskelig utvikling.Uruguay er en betydelig bidragsyter i De forente nasjoner (FN), og har deltatt med soldater i flere utenlandsoperasjoner med mandat fra FN. Uruguay er blant statene som har vært med fra grunnleggelsen av FN, Mercosur, ALADI, Organisasjonen av amerikanske stater (OAS), Verdens handelsorganisasjon og De søramerikanske lands union.
| Uruguay, offisielt Republikken øst for Uruguay (på spansk: República Oriental del Uruguay), er en republikk i den sørlige kjegle i Sør-Amerika, og grenser til Brasil i nord, Atlanterhavet i sør og sørøst, og Argentina i vest. Landet har omtrent 3 415 920 innbyggere, og et areal på 176 220 km². Landets hovedstad og største by er Montevideo (deretter følger Salto og Ciudad de la Costa), hvis forsteder og omkringliggende områder på sørvestkysten er hjemsted til to tredjedeler av landets befolkning. Spansk er de facto språk i landet.
Uruguay er et demokrati organisert som en enhetsstatlig presidentiell republikk. Uruguay er en enhetsstat, med to administrative nivå under staten: departementer (departamentos) og kommuner (municipios). Landet var en del av det spanske koloniriket frem til 1821, da Brasil annekterte landet. Uruguay ble selvstendig i 1828. Uruguay er rangert som nr. 1 blant de latinamerikanske landene i livskvalitet, demokrati-indeksen, mangel på korrupsjon, fredsindeks, pressefrihet og e-regjeringen. Uruguay er også det tredje beste landet i Latin-Amerika i menneskelig utvikling.Uruguay er en betydelig bidragsyter i De forente nasjoner (FN), og har deltatt med soldater i flere utenlandsoperasjoner med mandat fra FN. Uruguay er blant statene som har vært med fra grunnleggelsen av FN, Mercosur, ALADI, Organisasjonen av amerikanske stater (OAS), Verdens handelsorganisasjon og De søramerikanske lands union.
== Etymologi ==
Navnet Uruguay kan være satt sammen av de tupianske ordene uru, som betyr fugl, og guay, som betyr hale, som også er navnet på en fugleart som var svært vanlig i landet.
I kolonitiden ble området kalt Banda Oriental del Uruguay, det vil si østbredden av elva Uruguay.
Det offisielle spanske navnet på republikken, República Oriental del Uruguay, kan bli oversatt med både Den orientalske republikken Uruguay, Den østlige republikken Uruguay og Republikken øst for Uruguay, skjønt det kun er Republikken øst for Uruguay som er betydningsmessig korrekt, da det fremdeles refereres til beliggenheten øst for Uruguay-elva.
== Naturgeografi ==
Hele den sørlige delen av Uruguay består av lavland. Innlandet består for det meste av småkupert bakkeland som ligger 200–300 meter over havet. Den høyeste toppen ligger 540 meter over havet. Det meste av landet er dekket av gresslette, som også kalles pampas. Langs elvebreddene vokser spredt skog, og i de sørligste områdene finnes enkelte områder med savanne.Uruguay har et mildt og fuktig subtropisk klima med nedbør i alle årstider. Den kaldeste måneden er juli, med en gjennomsnittstemperatur på 10–13 grader, mens den varmeste er januar med en gjennomsnittstemperatur på 22–25 grader. Årsnedbøren varierer mellom 900 og 1300 millimeter.
== Demografi ==
Uruguays folketall var 3 286 314 i 2011, med en årlig befolkningsvekst på 0,8 % fra 1994 til 1999. Gjennomsnittlig levealder er 79,2 år for kvinner og 72,7 år for menn (1999). Det er tettest bosetning omkring Montevideo.I 1995 kunne 97,3 % av befolkningen over 15 år lese og skrive. 90 % av befolkningen er av europeisk, mest spansk og italiensk herkomst.
=== Språk ===
Spansk (Español rioplatense eller «Rioplatense spansk») er det offisielle (de facto) språket i Uruguay. Uruguayanske spansk er påvirket av italiensk språk på grunn av tidlig innvandring i det 20. århundre. Det er noen lyder og ord hentet fra italiensk. Det spanske språket som snakkes i Uruguay er lik den spansk som snakkes i Buenos Aires, Argentina. Det er bare små forskjeller mellom argentinsk spansk og uruguayansk spansk. Begge varianter bruker voseo og yeísmo. Det er mange forskjeller mellom uruguayansk spansk og spansk som snakkes i Spania.
Portugisisk er det andre språket i landet og blir undervist i skolen. En blanding av spansk og portugisisk (portuñol riverense eller misturado) snakkes i nord, øst og nordøst, nær grensen til Brasil.Engelsk er obligatorisk i videregående skoler. Fransk og italiensk er også viktige språk.
=== Religion ===
Uruguay har ingen offisiell religion; kirke og stat er offisielt skilt. Religionsfrihet er garantert. Uruguay ble en sekulær nasjon i 1903 etter reformer av president José Batlle y Ordóñez (1903-1911). Skilsmisse ble legalisert i 1907 og religion ble forbudt i offentlige skoler i 1909. Fullstendig skille mellom kirke og stat skjedde i 1917.
Senatet i Uruguay legaliserte likekjønnet ekteskap den 12. desember 2012. Abort ble lovlig samme år.Per 1. januar 2011 er 45,3 % av befolkningen medlemmer i den katolske kirken. Andre kristne trossamfunn utgjør cirka 10 %. 14 % av befolkningen er ateist eller agnostiker, 0,6 % er umbander og 0,4 % er jøder.
=== Største tettsteder ===
Uruguay er i dag et urbant land, der nærmere 80 % av Uruguays befolkning bor i tettsteder.
== Historie ==
=== Kolonisering ===
Spanjolene var de første europeerne som kom til området som i dag heter Uruguay i 1516. Indianere som bodde der fra før motsatte seg spansk erobring, og kombinert med at det var lite gull og sølv å finne i området, begrenset spanjolenes interesse for området seg i løpet av det 16. og 17. århundre. Uruguay ble midtpunktet for en rekke stridigheter mellom det spanske og det portugisiske imperiet. I 1603 begynte spanjolene å innføre storfe til området, som ble en kilde til rikdom i regionen.
Byen Montevideo ble grunnlagt av spanjolene på begynnelsen av det 18. århundre som en militær festning som skulle hindre inntrengere og fiender fra å komme til området. I 1806 og 1807, forsøkte den britiske hæren å ta kontroll over Buenos Aires og Montevideo som en del av Napoleonskrigene. Som et resultat av dette ble Montevideo okkupert av britiske soldater fra februar til september 1807. I 1811 lanserte José Gervasio Artigas, som ble utnevnt til Uruguays nasjonalhelt, en vellykket revolusjon mot de spanske myndighetene og beseiret de spanske styrkene den 18. mai 1811 i slaget ved Las Piedras. I 1816 ble området angrepet fra Portugal som invaderte Banda Oriental fra Brasil; de tok kontroll over Montevideo i januar 1817. Uruguay forble en del av det spanske koloni-riket frem til 1821, da Brasil annekterte landet. Uruguay fikk sin selvstendighet i 1828.
=== Uavhengighetskrig (1811-1830) ===
I andre halvdel av 1800-tallet var det stor innvandring til Uruguay. Flertallet av innvandrerne kom fra Italia og Spania. I 1857 ble Uruguays første bank åpnet. Mellom 1860 og 1868 økte antallet sauer fra tre millioner til sytten millioner. Hovedgrunnen til denne økningen i antall sauer lå fremfor alt i de forbedrede metodene for husdyrhold som ble introdusert i Uruguay av de mange europeiske innvandrerne. Montevideo ble et økonomisk sentrum i området. På grunn av en store havn i Montevideo ble byen brukt som base for handel som Uruguay hadde med naboland som Argentina, Brasil og Paraguay.
=== 20. århundre ===
Rundt 1900 var barnedødeligheten i Uruguay blant verdens laveste, noe som indikerer en meget sunn befolkning på denne tiden. Men dette tallet har steget mer i den senere tid. Under første verdenskrig, tok Uruguay parti mot Tyskland og brøt alle diplomatiske forbindelser med landet. Uruguay spilte ingen stor rolle i kamphandlinger på noe tidspunkt under første verdenskrig. I 1930 ble Uruguay valgt som vertsland for verdens aller første fotball-VM. Selv om dette arrangementet var mye mindre den gang enn konkurransene som avholdes i dag, førte arrangementet til en enorm nasjonal stolthet da hjemmelaget vant turneringen over nabolandet Argentina.
Slaget ved Río de la Plata var det første større sjøslaget under den andre verdenskrig og fant sted utenfor kysten av Argentina og Uruguay mellom britiske krigsskip og det tyske Admiral Graf Spee. I kampen ble det britiske skipet HMS Exeter alvorlig skadet og måtte trekke seg vekk fra kampen, mens to andre britiske skip fikk mindre skader. Den tyske kapteinen Hans Langsdorff, som styrte skipet, valgte å senke Admiral Graf Spee i stedet for å seile ut av havnen i Montevideo og møte det han feilaktig antok var en fullstendig overlegen alliert styrke. Få dager senere begikk kapteinen selvmord i Buenos Aires.
På slutten av 1950-tallet, delvis på grunn av en nedgang i etterspørselen etter landbruksprodukter på verdensmarkedet, begynte Uruguay å få store økonomiske problemer, som inkluderte inflasjon, voksende arbeidsledighet, og en bratt nedgang i levestandarden for Uruguays befolkning. Dette førte til store militante grupperinger som Tupamaros-geriljaen og uro blant arbeidere og studenter. Tupamaros-geriljaen ble grunnlagt på begynnelsen av 1960-tallet; først ranet de banker og butikker for så å distribuere mat og penger i fattige nabolag. Deretter begynte de med politiske kidnappinger, attentat og angrep på militæret og sikkerhetsstyrker.
Uruguays daværende president, Jorge Pacheco Areco, erklærte unntakstilstand i 1968, og dette ble etterfulgt av ytterligere svekkelse av borgerrettighetene i 1972 av hans etterfølger, president Juan María Bordaberry. President Juan Bordaberry beordret hæren til å bekjempe Tupamaros-geriljaen som lenge ble ledet av Raúl Sendic. Etter å i stor grad ha beseiret Tupamaros-geriljaen, grep de militære makten i Uruguay i 1973. Tortur og terror mot egne borgere var utbredt praksis under det uruguayanske diktaturet på 1980-tallet.
Uruguay hadde på et tidspunkt det høyeste antallet politiske fanger per innbygger i hele verden. Bordaberry ble fjernet som president i 1976. Et nytt formannskap bestående av militære ledere ble snart innsatt. I 1984 brøt det ut massive protester mot militærdiktaturet. Etter en 24 timers generalstreik begynte forhandlingene, og de væpnede styrkene kunngjorde en plan for å innføre et sivilt demokratisk styre i landet. Nøyaktig hvor mange sivile som ble drept under det tolv år lange militærstyret i Uruguay mellom 1973 og 1985 er ikke gjort offentlig kjent. Et stort antall av de drepte er aldri blitt funnet igjen.
Nye økonomiske reformer som ble innført, med fokus på å få inn utenlandsk handel og kapital, oppnådde en viss suksess og stabiliserte økonomien på 1970-og 1980-tallet. Luis Alberto Lacalle vant presidentvalget i 1989 og satt ved makten frem til 1995. President Lacalle innførte blant annet store økonomiske strukturelle reformer, og var en forkjemper for liberalisering av tidligere handelsreformer. Til tross for større økonomisk vekst i løpet av Lacalle sitt presidentskap, provoserte de store justeringene det private næringslivet og den politiske opposisjonen, og noen reformer ble veltet gjennom folkeavstemninger.
=== 21. århundre ===
José Mujica, tidligere gerilja-kriger i Tupamaros, ble valgt til president i Uruguay og innsatt i embetet 1. mars 2010.
I 2012 legaliserte Uruguay abort og likekjønnet ekteskap. I 2013 ble Uruguay det første landet i verden som legaliserte marihuana.I 2014 ble den sosialistiske kandidaten Tabaré Vázquez (2005-2010) valgt til president for en 5-års periode, fra 2015 til 2020. Han ble i 2020 etterfulgt av Luis Alberto Lacalle Pou.
== Politikk og administrasjon ==
=== Administrativ inndeling ===
Uruguay er delt inn i 19 departementer (spansk: departamentos), som fungerer som landets nest øverste forvaltningsenheter.
=== Rettsvesen ===
Som førsteinstansrett fungerer en fredsdommer i hver av de 224 lokale domsområdene. Videre er det separate sivil- og strafferettslige domstoler, ungdomsdomstoler og arbeidsretter.
Hvert departements hovedstad, samt noen andre byer, har en egen departements-domstol. Det er sju apellretter, alle med tre dommere. Den øverste justisdomstol er den høyeste allmenne domstol. Den har original jurisdiksjon i blant annet forfatningsrettslige saker, og hører ellers appeller fra appelldomstolene. Den har fem dommere, alle er valgt for ti år av kongressen. En egen valgkomite presenterer en liste over kandidater kongressen kan vurdere.
Den øverste justisdomstols dommere utpeker dommere til appellrettene, senatet må godkjenne alle valgene. Det er egne forvaltningsdomstoler, med den øverste administrative domstol som sisteinstans. Det er også en egen valgdomstol.
I 1980 ble det åpnet adgang til fri advokathjelp for dem som selv ikke kan betale for advokattjenester.
== Næringsliv ==
I Uruguay var det 3004 km med jernbanespor i 1993. Veinettets totale lengde var på 52 000 km, hvorav 23 % er asfaltert. Handelsflåten består av 88 skip. Og det finnes en flyplass med regulær trafikk.
Næringslivet består hovedsakelig av jordbruk med stort husdyrhold i tillegg til en del fiske. Det dyrkes korn, mais, ris, linfrø, tobakk og sitrusfrukter.
Viktige eksportvarer er levende dyr og matvarer, tekstiler, klær, gummivarer og plastvarer. Viktige importvarer er petroleum, maskiner, transportutstyr, kjemikalier, metaller og metallvarer. Viktige handelspartnere er Brasil, Argentina, USA og Tyskland.
== Kultur ==
Uruguayanske kultur blander søreuropeiske (spansk og italiensk), afrikanske og søramerikanske elementer. Gaucho er en viktig del av folklore i både Uruguay og Argentina.
== Oppføring på UNESCOs lister ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.
Historiske deler av byen Colonia del Sacramento
Atlántida-kirkenFray BentosMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv
Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
2009 – Candombe, trommeorkestre som har gitt opphavet til musikalsk sjanger
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(es) Offisielt nettsted
(en) Uruguay – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Uruguay – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Statistikk og andre data om Uruguay i FN-sambandets nettsted Globalis.no
The World Factbook om Uruguay | | kommune = La Floresta | 201,025 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Suntemnonycha | 2023-02-04 | Suntemnonycha | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1904', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Suntemnonycha er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
| Suntemnonycha er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
== Utbredelse ==
Arten lever i Zimbabwe.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819
Stammen Melolonthini Samouelle, 1819
Slekten Suntemnonycha Péringuey, 1904
Suntemnonycha collusor Péringuey, 1904
== Eksterne lenker ==
(en) Suntemnonycha i Encyclopedia of Life
(en) Suntemnonycha i Global Biodiversity Information Facility
Suntemnonycha collusor – detaljert informasjon på Wikispecies | Suntemnonycha er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). | 201,026 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sebakue | 2023-02-04 | Sebakue | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1904', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Sebakue er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
| Sebakue er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
== Utbredelse ==
Arten lever i Zambia.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819
Stammen Melolonthini Samouelle, 1819
Slekten Sebakue Péringuey, 1904
Sebakue coriacea Péringuey, 1904
Sebakue urunguensis Decelle
== Eksterne lenker ==
(en) Sebakue i Encyclopedia of Life
(en) Sebakue i Global Biodiversity Information Facility
Sebakue – detaljert informasjon på Wikispecies | Sebakue er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). | 201,027 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Costa_Azul_(Canelones) | 2023-02-04 | Costa Azul (Canelones) | ['Kategori:34°S', 'Kategori:55°V', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Canelones', 'Kategori:Sider med kart'] | Costa Azul er en by i kommunen La Floresta i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Byen har 965 innbyggere.
| Costa Azul er en by i kommunen La Floresta i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Byen har 965 innbyggere.
== Geografi ==
Byen ligger sør i Canelones i Costa de Oro, ved bredden av Río de la Plata.
== Befolkning ==
Costa Azul har 965 innbyggere (beregning 2011).
Kilde:
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Canelones, offisielle sider (spansk)
Kart over Costa Azul | | kommune = La Floresta | 201,028 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Romanse_(musikk) | 2023-02-04 | Romanse (musikk) | ['Kategori:Musikksjangre', 'Kategori:Sang'] | Romanse ( romance, romanza, Romanze, hhv. engelsk/fransk/spansk, italiensk/spansk, tysk) er i musikken et begrep med en vid og uklar betydning; en musikkform uten fastlagte formprinsipper. Ofte brukes begrepet om lyrisk-romantiske musikkstykker med en personlig eller øm karakter.
| Romanse ( romance, romanza, Romanze, hhv. engelsk/fransk/spansk, italiensk/spansk, tysk) er i musikken et begrep med en vid og uklar betydning; en musikkform uten fastlagte formprinsipper. Ofte brukes begrepet om lyrisk-romantiske musikkstykker med en personlig eller øm karakter.
== Romanse i romantikken ==
I romantikken var romanse oftest en solosang til en lyrisk tekst, gjerne et sentrallyrisk dikt, men også sangbare instrumentalstykker ble kalt romanser. Denne romansetradisjonen har først og fremst sine røtter i Tyskland, der genren blomstret i 1800-tallets borgerlige kultur. En nærliggende tysk sjangerbetegnelse er Lieder, men dette er blitt en spesialbetegnelse for mer gjennomarbeidede sanger. På norsk brukes ordet lieder iblant om romanser i tysk tradisjon.
Romanser kan være strofiske, men er oftere variert strofiske eller gjennomkomponerte, og sangen understøttes vanligvis av et gjennomarbeidet pianoakkompagnement, senere ble også større orkestre brukt. Musikken karakteriseres ikke sjelden av en vel avveid balanse mellom ord og tone, der både melodi og akkompagnement kan bære like mye uttrykk og innhold som teksten. En intim og øm stemning blir ofte underforstått.Kjente romanser av norske romatiske komponister på dansk/norsk språk er Edvard Griegs Jeg elsker Dig (H.C. Andersen), Per Winges Jeg synger for min lille ven (Rolfsen), Sigurd Lies Sne (Rode), Agathe Backer-Grøndahls Til mit Hjertes Dronning (Shelley, til dansk av Caralis), Halfdan Kjerulfs Nøkken (Welhaven).
Eksempler på instrumentalstykker er Beethovens Violinromanze Nr. 1 G-Dur, op. 40, Johannes Brahms' Romanze in F-Dur nr. 5 fra 6 Klavierstücke, op. 118 (1893) og Johan Svendsens Romanse for fiolin og orkester, op. 26 (1881).
== Betydelige romansekomponister ==
== Litteratur ==
Karl Clausen: Dansk folkesang gennem 150 år, 1958
Niels Martin Jensen: Den danske romance 1800-1850 og dens musikalske forudsætninger, 1964
== Referanser og noter ==
== Eksterne lenker ==
(no) Romanse - sangkomposisjon i Store norske leksikon
(no) Romanse - instrumentalkomposisjon i Store norske leksikon
Oppslaget «romance» i Den Store Danske Encyklopædi | Romanse ( romance, romanza, Romanze, hhv. engelsk/fransk/spansk, italiensk/spansk, tysk) er i musikken et begrep med en vid og uklar betydning; en musikkform uten fastlagte formprinsipper. | 201,029 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vaskebrett_(vei) | 2023-02-04 | Vaskebrett (vei) | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Veier'] | Vaskebrett er en populær betegnelse på grusveier som etter en tids bruk får en heller bølgete overflate. Slike veier blir vanligvis rettet ut med en veihøvel, eller veiskrape. Fenomenet er ubehagelig for trafikanten, og kan i enkelte tilfeller, ved høy fart føre til at føreren mister kontroll over bilen.
| Vaskebrett er en populær betegnelse på grusveier som etter en tids bruk får en heller bølgete overflate. Slike veier blir vanligvis rettet ut med en veihøvel, eller veiskrape. Fenomenet er ubehagelig for trafikanten, og kan i enkelte tilfeller, ved høy fart føre til at føreren mister kontroll over bilen.
== Hvordan oppstår vaskebrett ==
Vaskebrett oppstår ved kjøring på tørr grusvei ved en fart på minst 10 km/t. Det starter med små riller tvers over veibanen. Ved gjentatt trafikk vokser disse ritilene til mindre humper.
== Se også ==
Steinsprut
== Eksterne lenker ==
(Kjøring på vaskebrett, video) | Vaskebrett er en populær betegnelse på grusveier som etter en tids bruk får en heller bølgete overflate. Slike veier blir vanligvis rettet ut med en veihøvel, eller veiskrape. | 201,030 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bill_Browder | 2023-02-04 | Bill Browder | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Forretningsfolk fra USA', 'Kategori:Fødsler 23. april', 'Kategori:Fødsler i 1964', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Chicago', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | William Felix «Bill» Browder er grunnlegger av og direktør for Hermitage Capital Management, som var det største utenlandske investorselskapet i Russland frem til 2005. Da ble Browder nektet adgang til landet, etter å ha avslørt korrupsjon. Siden 2009, da advokaten hans Sergei Magnitskij, ble drept i forvaring av det russiske politiet, har han ledet en global kampanje for å avsløre korrupsjon og misbruk av menneskerettigheter. Som en konsekvens av dette ble «Sergei Magnitsky Rule of Law Accountability Act» innført i USA i 2012, og Browder jobber med å få loven godkjent i Europa.
Bill Browder har skrevet boken Red Notice, der han beskriver hvordan han ble en av Vladimir Putins største fiender. Boken kom ut på norsk i februar 2015, under navnet Min krig med Putin.
I 2016 bestemte Kortfilmfestivalen i Grimstad å ikke vise filmen The Magnitsky Act; Media skrev at «Browder har nemlig satt advokater på saken og sendt et 12-siders notat med mange hundre siders bilag der en visning vil bli rettsforfulgt med de grusomste utsikter for festivalen og for styret som også vil stå ansvarlig privat».Stavanger tingrett avfeide kort tid etter Bill Browders begjæring om rettslig forføyning da Browders krav var i strid med grunnloven. Filmen ble deretter offentlig vist på Filmens Hus i Oslo og på en rekke filmfestivaler i Norden.
| William Felix «Bill» Browder er grunnlegger av og direktør for Hermitage Capital Management, som var det største utenlandske investorselskapet i Russland frem til 2005. Da ble Browder nektet adgang til landet, etter å ha avslørt korrupsjon. Siden 2009, da advokaten hans Sergei Magnitskij, ble drept i forvaring av det russiske politiet, har han ledet en global kampanje for å avsløre korrupsjon og misbruk av menneskerettigheter. Som en konsekvens av dette ble «Sergei Magnitsky Rule of Law Accountability Act» innført i USA i 2012, og Browder jobber med å få loven godkjent i Europa.
Bill Browder har skrevet boken Red Notice, der han beskriver hvordan han ble en av Vladimir Putins største fiender. Boken kom ut på norsk i februar 2015, under navnet Min krig med Putin.
I 2016 bestemte Kortfilmfestivalen i Grimstad å ikke vise filmen The Magnitsky Act; Media skrev at «Browder har nemlig satt advokater på saken og sendt et 12-siders notat med mange hundre siders bilag der en visning vil bli rettsforfulgt med de grusomste utsikter for festivalen og for styret som også vil stå ansvarlig privat».Stavanger tingrett avfeide kort tid etter Bill Browders begjæring om rettslig forføyning da Browders krav var i strid med grunnloven. Filmen ble deretter offentlig vist på Filmens Hus i Oslo og på en rekke filmfestivaler i Norden.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Dagbladet: Han står bak årets mest kontroversielle dokumentar - nå er åpen høring om filmen utsatt på ubestemt tid
Offisielt nettsted
(en) Bill Browder – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | William Felix «Bill» Browder er grunnlegger av og direktør for Hermitage Capital Management, som var det største utenlandske investorselskapet i Russland frem til 2005. Da ble Browder nektet adgang til landet, etter å ha avslørt korrupsjon. | 201,031 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Beriqua | 2023-02-04 | Beriqua | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1904', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Beriqua er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
| Beriqua er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
== Utbredelse ==
Arten er utbredt i Sør-Afrika (Kapp-provinsen).
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819
Stammen Melolonthini Samouelle, 1819
Slekten Beriqua Péringuey, 1904
Beriqua modesta Péringuey, 1904
== Eksterne lenker ==
(en) Beriqua i Encyclopedia of Life
(en) Beriqua i Global Biodiversity Information Facility
Beriqua modesta – detaljert informasjon på Wikispecies | Beriqua er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). | 201,032 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ubok | 2023-02-04 | Ubok | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norsk barnelitteratur', 'Kategori:Norske nettsteder', 'Kategori:Publikasjoner etablert i 2011', 'Kategori:Ungdomslitteratur'] | Ubok (også omtalt som ubok.no) er en uavhengig, norsk plattform for ungdom der en kan lese om ungdomsbøker, diskutere og dele leseopplevelser. Ubok har eksistert siden 2011, tidligere under navnet ungdomsbøker.no. Siden ble lagt ned i 2017, men skal gjenopplives i 2022.
| Ubok (også omtalt som ubok.no) er en uavhengig, norsk plattform for ungdom der en kan lese om ungdomsbøker, diskutere og dele leseopplevelser. Ubok har eksistert siden 2011, tidligere under navnet ungdomsbøker.no. Siden ble lagt ned i 2017, men skal gjenopplives i 2022.
== Innhold ==
Ubok.no skal inneholde en bokbase med bøker som er utgitt for ungdom på norsk. På Ubok sine kanaler på Instagram (ubok_no) og TikTok (ubok) kan du få lesetips, nyheter, forfattermøter, konkurranser og mye mer som har med ungdomsbøker å gjøre.
Uboks bokbase inneholder en oversikt over ungdomsbøker. I februar 2015 omfattet den nesten 2800 nye og gamle bøker på bokmål, nynorsk, svensk og engelsk. Bøkene er sortert etter temaer og sjangre og merket med hashtagger (emneord). Antall stjerner viser lesernes vurdering av hver bok.
== Redaksjon og drift ==
Initiativtaker og leder for Ubok er lektor og redaktør Nina Aalstad (født 1981). Nettsida blir laget våren 2023 av elev på Røyken videregående. Ubok drives av en redaksjon bestående av elever på Røyken videregående og etterhvert også flere fra hele landet. Ubok har fått støtte fra Kulturrådet i 2022 til å starte opp igjen i samarbeid med Røyken videregående skole.
== Eksterne lenker ==
Ubok.no
Uboks Facebook-side | Ubok (også omtalt som ubok.no) er en uavhengig, norsk plattform for ungdom der en kan lese om ungdomsbøker, diskutere og dele leseopplevelser. | 201,033 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Herman_Bruserud | 2023-02-04 | Herman Bruserud | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Fødsler 1. november', 'Kategori:Fødsler i 1976', 'Kategori:Førsteamanuenser ved Universitetet i Oslo', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske jurister'] | Herman Bruserud (født 1. november 1976) er en norsk jurist og førsteamanuensis ved juridisk fakultet ved Universitetet i Oslo.
Bruserud er utdannet cand. jur. fra Universitetet i Oslo, og tok i 2010 doktorgrad i juss samme sted. Han har tidligere arbeidet i Justisdepartementets Lovavdeling, samt advokatfirmaene Kluge og Haavind. Bruseruds virke er hovedsakelig innen obligasjonsrett og entrepriserett.
Fra våren 2015 er Herman Bruserud styreleder i Stiftelsen Lovdata.
| Herman Bruserud (født 1. november 1976) er en norsk jurist og førsteamanuensis ved juridisk fakultet ved Universitetet i Oslo.
Bruserud er utdannet cand. jur. fra Universitetet i Oslo, og tok i 2010 doktorgrad i juss samme sted. Han har tidligere arbeidet i Justisdepartementets Lovavdeling, samt advokatfirmaene Kluge og Haavind. Bruseruds virke er hovedsakelig innen obligasjonsrett og entrepriserett.
Fra våren 2015 er Herman Bruserud styreleder i Stiftelsen Lovdata.
== Utgivelser (utdrag) ==
Bruserud, Herman (2010). Hardshipklausuler. Bergen: Fagbokforlaget. ISBN 9788245010275.
Hagstrøm, Viggo; Herman Bruserud (2013). Entrepriserett. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 9788215019192.
Hagstrøm, Viggo (2015). Kjøpsrett (2 utg.). Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 9788215022475. [2. utgave ved Herman Bruserud]
== Eksterne lenker ==
(no) Publikasjoner av Herman Bruserud i forskningsdokumentasjonssystemet CRIStin
(no) Publikasjoner av Herman Bruserud i BIBSYS
Herman Bruserud, UiO Hjemmeside | Herman Bruserud (født 1. november 1976) er en norsk jurist og førsteamanuensis ved juridisk fakultet ved Universitetet i Oslo. | 201,034 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pierre_Varignon | 2023-02-04 | Pierre Varignon | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsstudenter hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor institusjoner hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 23. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1722', 'Kategori:Franske jesuitter', 'Kategori:Franske katolske prester', 'Kategori:Franske matematikere', 'Kategori:Fødsler i 1654', 'Kategori:Medlemmer av Det franske vitenskapsakademiet', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Caen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Pierre Varignon (født 1654 i Caen, død 23. desember 1722 i Paris) var en fransk prest, fysiker og matematiker. Han vokste opp i en familie hvor faren var byggmester og fikk på den måten interesse for praktisk arbeid. Likevel begynte han å studere ved en jesuittskole i Caen hvor han ble kjent med verkene til Euklid og Descartes. Denne interessen for geometri fulgte han resten av livet.
| Pierre Varignon (født 1654 i Caen, død 23. desember 1722 i Paris) var en fransk prest, fysiker og matematiker. Han vokste opp i en familie hvor faren var byggmester og fikk på den måten interesse for praktisk arbeid. Likevel begynte han å studere ved en jesuittskole i Caen hvor han ble kjent med verkene til Euklid og Descartes. Denne interessen for geometri fulgte han resten av livet.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
I 1683 var han ferdig utdannet i teologi og ble ordinert til prest for jesuittordenen. Han reiste i 1686 til Paris for å studere matematikk ved Collège Mazarin, en del av Universitetet i Paris. Fem år senere ble han innvalgt i det franske vitenskapsakademiet.
=== Vitenskapelige bidrag ===
I sine forelesninger der utledet han en generell egenskap ved firkanter som siden er blitt kalt Varignons teorem. Fra 1704 var han også professor ved Collège de France. I 1713 ble han innvalgt i det prøyssiske vitenskapsakademiet i Berlin og ble i 1718 medlem av Royal Society i London.
Varignon arbeidet på samme tid som differensialregningen ble etablert av Isaac Newton og Gottfried Leibniz og var en viktig forkjemper for denne i Frankrike. Han var en venn av begge to og gjorde bruk av denne nye matematikken spesielt innen mekanikk og hydrodynamikk. Praktiske anvendelser fant han i mekaniske urverk og vannklokker. I denne sammenheng formulerte han også setningen om hvordan mekaniske krefter kan adderes ved bruk av kraftparallellogram.
Hans forelesninger i matematikk ved Collège Mazarin ble publisert i 1731, ni år etter hans død. Der viste han at i en generell firkant vil det alltid oppstå et parallellogram når midtpunktene til hver av sidene forbindes med rette linjer. Dette enkle resultatet er senere blitt kjent som Varignons teorem.
== Referanser ==
== Litteratur ==
R. Gowing, Pierre Varignon and the measurement of time, Revue d'histoire des sciences, 50, no. 3, pp. 361-368 (1997).
== Eksterne lenker ==
Pierre Varignon, biografi fra St. Andrews University. | Pierre Varignon (født 1654 i Caen, død 23. desember 1722 i Paris) var en fransk prest, fysiker og matematiker. | 201,035 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ski-VM_2015 | 2023-02-04 | Ski-VM 2015 | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Ski-VM 2015'] | Ski-VM 2015 var et verdensmesterskap i nordiske grener som ble arrangert fra 18. februar til 1. mars 2015 i Falun i Sverige.
Beste nasjon ble Norge med 11 gull, 4 sølv og 5 bronse. Det ble konkurrert i 21 øvelser, og totalt 78 utøvere tok medalje i mesterskapet. Den beste kvinnelige langrennsutøver under mesterskapet ble Therese Johaug fra Norge med to individuelle gull og ett stafettgull. Nordmannen Petter Northug ble beste mannlige langrennsutøver med to individuelle gull og to stafettgull. I hoppbakken, ble Carina Vogt fra Tyskland beste kvinnelige hopper ble med ett individuelt gull og ett laggull, mens nordmannen Rune Velta ble beste mannlige hopper med ett individuelt gull, ett laggull, ett sølv i mikslag og én individuell bronsemedalje. Den beste kombinertutøveren ble tyske Johannes Rydzek, med ett individuelt gull, ett laggull, ett sølv i lagsprint og én individuell bronsemedalje.
| Ski-VM 2015 var et verdensmesterskap i nordiske grener som ble arrangert fra 18. februar til 1. mars 2015 i Falun i Sverige.
Beste nasjon ble Norge med 11 gull, 4 sølv og 5 bronse. Det ble konkurrert i 21 øvelser, og totalt 78 utøvere tok medalje i mesterskapet. Den beste kvinnelige langrennsutøver under mesterskapet ble Therese Johaug fra Norge med to individuelle gull og ett stafettgull. Nordmannen Petter Northug ble beste mannlige langrennsutøver med to individuelle gull og to stafettgull. I hoppbakken, ble Carina Vogt fra Tyskland beste kvinnelige hopper ble med ett individuelt gull og ett laggull, mens nordmannen Rune Velta ble beste mannlige hopper med ett individuelt gull, ett laggull, ett sølv i mikslag og én individuell bronsemedalje. Den beste kombinertutøveren ble tyske Johannes Rydzek, med ett individuelt gull, ett laggull, ett sølv i lagsprint og én individuell bronsemedalje.
== Arrangørby ==
På FIS-kongressen i Antalya i Tyrkia 3. juni 2010 ble Falun tildelt mesterskapet i konkurranse med Lahtis i Finland, Zakopane i Polen og Oberstdorf i Tyskland. Alle søkerbyene har arrangert Ski-VM tidligere.
== Stadion, arenaer og program ==
== Medaljevinnere ==
=== Langrenn ===
==== Menn ====
==== Kvinner ====
=== Hopp ===
==== Menn ====
==== Kvinner ====
==== Mikslag ====
=== Kombinert ===
== Medaljestatistikk ==
== Deltagere ==
Omkring 700 deltagere fra 55 land deltok i mesterskapet.
=== Norges tropp ===
==== Langrenn ====
31. januar tok Norges Skiforbund ut 23 utøvere, elleve kvinner og tolv menn. Ifølge landslagssjef Vidar Løfshus stilte Norge med «medaljekandidater på alle distanser», og satte en målsetting om å bli beste nasjon.
===== Menn =====
1 Deltok kun i sprint, med Sondre Turvoll Fossli som reserve. | Ski-VM 2015 – Hopp normalbakke kvinner ble avholdt 20. februar 2015. | 201,036 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Raoul_Ponchon | 2023-02-04 | Raoul Ponchon | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 3. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1937', 'Kategori:Franske forfattere', 'Kategori:Fødsler 30. desember', 'Kategori:Fødsler i 1848', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra departementet Vendée', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Raoul Ponchon (født 30. desember 1848 i La Roche-sur-Yon i Frankrike, død 2. desember 1937 i Paris) var en fransk dikter.
Han var venn av Arthur Rimbaud, og en av de kun «syv kjente mottakere» av første utgave av Une Saison en enfer («En årstid i helvete»; Rimbaud gav de andre til sin mor, Paul Verlaine, Ernest Delahaye, Jean-Louis Forain, Jean Richepin og Ernest Millot.
Han var bidragsyter til det satiriske ukeblad Le Courrier français.
Om Raoul Ponchon er det skrevet: «Han spiste frokost alle dager i uken på Café de Cluny. Han kom tilbake om ettermiddagen for å ta et glass absint.»
| Raoul Ponchon (født 30. desember 1848 i La Roche-sur-Yon i Frankrike, død 2. desember 1937 i Paris) var en fransk dikter.
Han var venn av Arthur Rimbaud, og en av de kun «syv kjente mottakere» av første utgave av Une Saison en enfer («En årstid i helvete»; Rimbaud gav de andre til sin mor, Paul Verlaine, Ernest Delahaye, Jean-Louis Forain, Jean Richepin og Ernest Millot.
Han var bidragsyter til det satiriske ukeblad Le Courrier français.
Om Raoul Ponchon er det skrevet: «Han spiste frokost alle dager i uken på Café de Cluny. Han kom tilbake om ettermiddagen for å ta et glass absint.»
== Referanser ==
== Litteratur ==
Graham Robb: Rimbaud, W.W. Norton & Co, New York, 2000, ISBN 978-0330482820 | Raoul Ponchon (født 30. desember 1848 i La Roche-sur-Yon i Frankrike, død 2. | 201,037 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ski-VM_2015 | 2023-02-04 | Ski-VM 2015 | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Ski-VM 2015'] | Ski-VM 2015 var et verdensmesterskap i nordiske grener som ble arrangert fra 18. februar til 1. mars 2015 i Falun i Sverige.
Beste nasjon ble Norge med 11 gull, 4 sølv og 5 bronse. Det ble konkurrert i 21 øvelser, og totalt 78 utøvere tok medalje i mesterskapet. Den beste kvinnelige langrennsutøver under mesterskapet ble Therese Johaug fra Norge med to individuelle gull og ett stafettgull. Nordmannen Petter Northug ble beste mannlige langrennsutøver med to individuelle gull og to stafettgull. I hoppbakken, ble Carina Vogt fra Tyskland beste kvinnelige hopper ble med ett individuelt gull og ett laggull, mens nordmannen Rune Velta ble beste mannlige hopper med ett individuelt gull, ett laggull, ett sølv i mikslag og én individuell bronsemedalje. Den beste kombinertutøveren ble tyske Johannes Rydzek, med ett individuelt gull, ett laggull, ett sølv i lagsprint og én individuell bronsemedalje.
| Ski-VM 2015 var et verdensmesterskap i nordiske grener som ble arrangert fra 18. februar til 1. mars 2015 i Falun i Sverige.
Beste nasjon ble Norge med 11 gull, 4 sølv og 5 bronse. Det ble konkurrert i 21 øvelser, og totalt 78 utøvere tok medalje i mesterskapet. Den beste kvinnelige langrennsutøver under mesterskapet ble Therese Johaug fra Norge med to individuelle gull og ett stafettgull. Nordmannen Petter Northug ble beste mannlige langrennsutøver med to individuelle gull og to stafettgull. I hoppbakken, ble Carina Vogt fra Tyskland beste kvinnelige hopper ble med ett individuelt gull og ett laggull, mens nordmannen Rune Velta ble beste mannlige hopper med ett individuelt gull, ett laggull, ett sølv i mikslag og én individuell bronsemedalje. Den beste kombinertutøveren ble tyske Johannes Rydzek, med ett individuelt gull, ett laggull, ett sølv i lagsprint og én individuell bronsemedalje.
== Arrangørby ==
På FIS-kongressen i Antalya i Tyrkia 3. juni 2010 ble Falun tildelt mesterskapet i konkurranse med Lahtis i Finland, Zakopane i Polen og Oberstdorf i Tyskland. Alle søkerbyene har arrangert Ski-VM tidligere.
== Stadion, arenaer og program ==
== Medaljevinnere ==
=== Langrenn ===
==== Menn ====
==== Kvinner ====
=== Hopp ===
==== Menn ====
==== Kvinner ====
==== Mikslag ====
=== Kombinert ===
== Medaljestatistikk ==
== Deltagere ==
Omkring 700 deltagere fra 55 land deltok i mesterskapet.
=== Norges tropp ===
==== Langrenn ====
31. januar tok Norges Skiforbund ut 23 utøvere, elleve kvinner og tolv menn. Ifølge landslagssjef Vidar Løfshus stilte Norge med «medaljekandidater på alle distanser», og satte en målsetting om å bli beste nasjon.
===== Menn =====
1 Deltok kun i sprint, med Sondre Turvoll Fossli som reserve. | Ski-VM 2015 – Hopp normalbakke menn kvalifisering ble avholdt den 20. februar 2015. | 201,038 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bjarne_R%C3%A5sberg | 2023-02-04 | Bjarne Råsberg | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 19. september', 'Kategori:Dødsfall i 1942', 'Kategori:Fødsler 1. juni', 'Kategori:Fødsler i 1900', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fotografer', 'Kategori:Personer fra Hyllestad kommune'] | Bjarne Råsberg (født 1. juni 1900 i Hyllestad, død 19. september 1942) var en norsk fotograf.
Råsberg er mest kjent for sine landskapsbilder og portretter, og var en meget benyttet fotograf i Sogn og Fjordane fra 1920-tallet og fremover. Hans samlinger ble levert Nasjonalbiblioteket i 1983, og er videre å finne hos Fylkesarkivet i Sogn og Fjordane, Hyllestad kommune og nasjonalt fotomuseum Preus Museum. I de senere årene har hans samfunnsrealistiske bilder fått mer fokus, der disse bidrar til innsikt i datidens samfunnsliv, veiarbeid, gårdsdrift og fiskeri. Råsberg var også fotograf under dokumenteringen av Havørn-ulykken, Norges første flyulykke.
Den norske fotohistorikeren Susanne Bonge studerte Råsbergs arbeider, og fant disse kulturhistorisk interessante.
| Bjarne Råsberg (født 1. juni 1900 i Hyllestad, død 19. september 1942) var en norsk fotograf.
Råsberg er mest kjent for sine landskapsbilder og portretter, og var en meget benyttet fotograf i Sogn og Fjordane fra 1920-tallet og fremover. Hans samlinger ble levert Nasjonalbiblioteket i 1983, og er videre å finne hos Fylkesarkivet i Sogn og Fjordane, Hyllestad kommune og nasjonalt fotomuseum Preus Museum. I de senere årene har hans samfunnsrealistiske bilder fått mer fokus, der disse bidrar til innsikt i datidens samfunnsliv, veiarbeid, gårdsdrift og fiskeri. Råsberg var også fotograf under dokumenteringen av Havørn-ulykken, Norges første flyulykke.
Den norske fotohistorikeren Susanne Bonge studerte Råsbergs arbeider, og fant disse kulturhistorisk interessante.
== Litteratur ==
Bonge, Susanne: Fotoopplysninger fra Sogn og Fjordane, 1978.
Skrifter fra Fylkesarkivet, nr. 2 1987.
Østevik, Elin: Råsberg-samlinga, 2013.
Sogeskrift frå Hyllestad Nr 28 - 2022.
== Eksterne lenker ==
[1] Råsberg-samlingene på nett
(no) Bjarne Råsberg i Fotografregisteret. | Bjarne Råsberg (født 1. juni 1900 i Hyllestad, død 19. | 201,039 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Farmannsveien_(T%C3%B8nsberg) | 2023-02-04 | Farmannsveien (Tønsberg) | ['Kategori:10,4°Ø', 'Kategori:59,2°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Tønsberg'] | Farmannsveien (1-45, 2-48) er en 1,3 km lang gate som går fra sentrum til Kjelle i Tønsberg. Gaten er oppkalt etter Bjørn Farmann og fikk sitt navn i 1882. Deler av veien tilhører fylkesveiene 466 og 468.
| Farmannsveien (1-45, 2-48) er en 1,3 km lang gate som går fra sentrum til Kjelle i Tønsberg. Gaten er oppkalt etter Bjørn Farmann og fikk sitt navn i 1882. Deler av veien tilhører fylkesveiene 466 og 468.
== Bygninger ==
Farmannsveien 2 er Frelsesarméens lokale.
Nummer 3, Kristinakvarteret, er et forretningsbygg fra 1983.
Nummer 18 ble bygget som politistasjon i 1978. Politiet flyttet ut i 1994.
Farmannsveien 24 er en bygård fra 1890.
Den såkalte Rusomsorgen (Tønsberg Bo- og treningssenter) i nummer 26 drives av Frelsesarméen.
Nummer 28 er oppført i 1939 og senere utvidet rundt 1961 og 1984.
Nummer 30 er Vestfold fylkesmuseum bygget i 1959.
Farmannsveien 36 kalles Løkken. Huset er oppført i 1870 av seilskutereder Johan Henrik Christiansen. Utvidet 1954, 1980 og 2002. Eiendommen på nesten 10 mål ble kjøpt av Vestfold fylkeskommune og Tønsberg kommune i 2009.
I Olav Trygvasons gate 4 ut mot Farmannsveien ligger bygningene etter tidligere Tønsberg Skofabrik, Nasko (Norsk-Amerikansk Skotøifabrik, 1916-1972). Senere ble bygget brukt av Vestfold Hullkortsentral, Vest-Viken EDB-sentral, Norsk Informasjonsteknologi (NIT) og IBM. Det er i dag kontorlokaler for flere bedrifter.
I krysset Farmannsveien/Olav Trygvasons gate ligger Mormonerkirken.
Den tidligere Tønsberg Smørfabrik (1898-1964) ligger i Anton Jensens gate 11 ut mot Farmannsveien. Senere ble dette Farmann Fabrikker som flyttet herfra i 1981. I dag er bygningene en del av Statens Park.
== Bildegalleri ==
== Referanser == | Farmannsveien (1-45, 2-48) er en 1,3 km lang gate som går fra sentrum til Kjelle i Tønsberg. Gaten er oppkalt etter Bjørn Farmann og fikk sitt navn i 1882. | 201,040 |
https://no.wikipedia.org/wiki/De_Fryske_Marren | 2023-02-04 | De Fryske Marren | ['Kategori:52°N', 'Kategori:5°Ø', 'Kategori:Artikler hvor våpenbilde er samme som på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med flaggbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner etablert i 2014', 'Kategori:Kommuner i Friesland', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | De Fryske Marren (nederlandsk: De Friese Meren) er en kommune i den nederlandske provinsen Friesland. Kommunen ble til i 2013 ved en sammenslåing av de tidligere kommunene Gaasterlân-Sleat, Lemsterland, Skarsterlân og en del av Boornsterhem. Kommunenavnet viser til området med 24 store og små innsjøer, som sammen utgjør området kalt «De frisiske sjøene». Kommunestyre besluttet i 2014 å skifte det offisielle navnet på kommunen (fra det nederlandske navnet) til det vestfrisiske De Fryske Marren.
| De Fryske Marren (nederlandsk: De Friese Meren) er en kommune i den nederlandske provinsen Friesland. Kommunen ble til i 2013 ved en sammenslåing av de tidligere kommunene Gaasterlân-Sleat, Lemsterland, Skarsterlân og en del av Boornsterhem. Kommunenavnet viser til området med 24 store og små innsjøer, som sammen utgjør området kalt «De frisiske sjøene». Kommunestyre besluttet i 2014 å skifte det offisielle navnet på kommunen (fra det nederlandske navnet) til det vestfrisiske De Fryske Marren.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(nl) Offisielt nettsted
(en) De Fryske Marren – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | De Fryske Marren (nederlandsk: De Friese Meren) er en kommune i den nederlandske provinsen Friesland. Kommunen ble til i 2013 ved en sammenslåing av de tidligere kommunene Gaasterlân-Sleat, Lemsterland, Skarsterlân og en del av Boornsterhem. | 201,041 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ferwerderadiel | 2023-02-04 | Ferwerderadiel | ['Kategori:53°N', 'Kategori:5°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med flaggbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med våpenbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Friesland', 'Kategori:Kommuner opphørt i 2019', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Ferwerderadiel (nederlandsk: Ferwerderadeel) var en kommune i den nederlandske provinsen Friesland. 1. januar 2019 ble den slått sammen med kommunene Dongeradeel og Kollumerland en Nieuwkruisland til den nye kommunen Noardeast-Fryslân.
| Ferwerderadiel (nederlandsk: Ferwerderadeel) var en kommune i den nederlandske provinsen Friesland. 1. januar 2019 ble den slått sammen med kommunene Dongeradeel og Kollumerland en Nieuwkruisland til den nye kommunen Noardeast-Fryslân.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kommunens nettside | Ferwerderadiel (nederlandsk: Ferwerderadeel) var en kommune i den nederlandske provinsen Friesland. 1. | 201,042 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Franekeradeel | 2023-02-04 | Franekeradeel | ['Kategori:53°N', 'Kategori:5°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med flaggbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med våpenbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tidligere kommuner i Friesland'] | Franekeradeel (vestfrisisk: Frjentsjeradiel) er en kommune i den nederlandske provinsen Friesland.
| Franekeradeel (vestfrisisk: Frjentsjeradiel) er en kommune i den nederlandske provinsen Friesland.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kommunens nettside | Franekeradeel (vestfrisisk: Frjentsjeradiel) er en kommune i den nederlandske provinsen Friesland. | 201,043 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Harlingen_(kommune) | 2023-02-04 | Harlingen (kommune) | ['Kategori:53°N', 'Kategori:5°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med flaggbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med våpenbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Friesland', 'Kategori:Sider med kart'] | Harlingen (vestfrisisk: Harns) er en by og kommune i den nederlandske provinsen Friesland.
| Harlingen (vestfrisisk: Harns) er en by og kommune i den nederlandske provinsen Friesland.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kommunens nettside | Harlingen (vestfrisisk: Harns) er en by og kommune i den nederlandske provinsen Friesland. | 201,044 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pete_Howard | 2023-02-04 | Pete Howard | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – biografi', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Britiske trommeslagere', 'Kategori:Fødsler i 1960', 'Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame (gruppemedlem)', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Musikkstubber', 'Kategori:Personer fra Bath', 'Kategori:Personer fra London', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2019-10', 'Kategori:The Clash'] | Peter Anthony Howard (født i Bath) er en britisk trommer kjent for deltakelse i punkbandet The Clash fra 1983 til sin separasjon i 1986. Han senere medlem av alternativ rock gruppen Queen Adreena i 2002 og tidligere medlem og Eat i 1986 til 1995. | Peter Anthony Howard (født i Bath) er en britisk trommer kjent for deltakelse i punkbandet The Clash fra 1983 til sin separasjon i 1986. Han senere medlem av alternativ rock gruppen Queen Adreena i 2002 og tidligere medlem og Eat i 1986 til 1995. | Peter Anthony Howard (født i Bath) er en britisk trommer kjent for deltakelse i punkbandet The Clash fra 1983 til sin separasjon i 1986. Han senere medlem av alternativ rock gruppen Queen Adreena i 2002 og tidligere medlem og Eat i 1986 til 1995. | 201,045 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bakkegata_(Oslo) | 2023-02-04 | Bakkegata (Oslo) | ['Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Tidligere veier i Oslo', 'Kategori:Vika'] | Bakkegata (tidligere Bakkegaden og Bakkegaten) var en gate i Pipervika i Oslo. Den gikk fra Tordenskiolds plass i øst til Ruseløkkveien i vest, på sørsiden av området med Tivoli. Vestre del av gateløpet lå i omtrent samme område som deler av dagens Haakon VIIs gate.
Nedre del av gaten ble bortregulert i forbindelse med den saneringen av strøket som fant sted i 1930-årene da Oslo rådhus ble oppført. Øvre del forsvant i løpet av 1950-årene da Haakon VIIs gate ble anlagt i omtrent samme trasé.
| Bakkegata (tidligere Bakkegaden og Bakkegaten) var en gate i Pipervika i Oslo. Den gikk fra Tordenskiolds plass i øst til Ruseløkkveien i vest, på sørsiden av området med Tivoli. Vestre del av gateløpet lå i omtrent samme område som deler av dagens Haakon VIIs gate.
Nedre del av gaten ble bortregulert i forbindelse med den saneringen av strøket som fant sted i 1930-årene da Oslo rådhus ble oppført. Øvre del forsvant i løpet av 1950-årene da Haakon VIIs gate ble anlagt i omtrent samme trasé.
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Bakkegaten». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 64. ISBN 978-82-573-1760-7. | | navn = Bakkegata | 201,046 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Flisberget_(Oslo) | 2023-02-04 | Flisberget (Oslo) | ['Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Tidligere veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Gamle Oslo'] | Flisbjerget eller Flisberget eller Flisberggaden var en gate på Enerhaugen i Oslo. Den gikk mellom Enerhauggata og Langleiken, omtrent fra vest mot øst.
Gaten ble bortregulert ved saneringen i 1960-årene. Nr. 2 er imidlertid gjenoppført på Norsk Folkemuseum på Bygdøy.
| Flisbjerget eller Flisberget eller Flisberggaden var en gate på Enerhaugen i Oslo. Den gikk mellom Enerhauggata og Langleiken, omtrent fra vest mot øst.
Gaten ble bortregulert ved saneringen i 1960-årene. Nr. 2 er imidlertid gjenoppført på Norsk Folkemuseum på Bygdøy.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Flisberget». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 169. ISBN 978-82-573-1760-7.
Ole Daniel Bruun (2008). Arkitektur i Oslo (2. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 39. ISBN 978-82-573-1945-8.
== Eksterne lenker ==
Kart fra 1900 hos Oslo byarkiv | | navn = Flisberget | 201,047 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Per_Fredrik_Kj%C3%B8lner | 2023-02-04 | Per Fredrik Kjølner | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – biografi', 'Kategori:Fødsler 14. februar', 'Kategori:Fødsler i 1953', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske musikere'] | Per Fredrik Kjølner (født 14. februar 1953 i Tønsberg, Vestfold) er en norsk gitarist, produsent og låtskriver. Han er gift med krimforfatter Lene Lauritsen Kjølner.
Han startet sin musikerkarriere i bandet Wasa i Tønsberg i 1969. Da Kjølner flyttet til Bergen i 1973 startet han opp bandet After Eight sammen med Jørn Kalvik (vokal), Tarjei Flotve (trommer) og Stein Pedersen (bass). Dette bandet ble oppløst i 1976. Kjølner var med på å starte rockebandet Tornerose samme år, og de holdt det gående til 1981. Bandet kom blant annet på 2.-plass i NM i rock i 1979. Kjølner flyttet etter hvert hjem til Tønsberg og startet da Big Spenders, et band bestående av Jørn Kalvik, Per Eriksen og Terje Brendsrød. I 1988 kom Håvard Hervik inn som vokalist og overtok etter Kalvik. Bandet ga ut to LP-er - én med Kalvik og én med Hervik fram til det ble oppløst i 1989. Kjølner ga ut CD-en Hook, Line and Sinker som et soloprosjekt, men under Big Spenders' navn. I 2012 gjenoppsto Big Spenders med Jørn Kalvik på vokal, Halvard Olsen på bass og Håkon Hansen på trommer.
Kjølner har opp gjennom årene jobbet med en rekke prosjekter, blant annet flere barneplater. Han var involvert i Den lille traktoren Gråtass, der han skrev og produserte musikk i en periode på ti år. Han utga fire CD-er og musikk til en spillefilm. Han har vært deltaker i Melodi Grand Prix ved to anledninger, i 1994 og 1995 med henholdsvis sjette- og femteplass. Han har jobbet med den norske countrysangerinnen Bente Bøe. og ga i den forbindelse ut flere CD-er på Texas-baserte Comstock Records. En av låtene vant en pris i spansk radio. Av andre prosjekter kan nevnes Rubbel & Beat, Lilleby Brannstasjon og Kråketinget.
I 1984 startet Kjølner lydstudioet «House of Hits». Det har senere skiftet navn til «Lyd- og Tekstmakeriet». I forbindelse med studiodriften har han jobbet med, og vært tekniker ved, flere produksjoner, blant annet for Lars Martin Myhre, Arild Nyquist, Odd Børretzen, Anita Hegerland og Louis Jacoby.
Kjølner har låtskriverkontrakt med Sony Publishing i Stockholm. Han har utarbeidet lydillustrasjoner og låter til Lene Lauritsen Kjølners krimbøker, låtene «Olivias tema» og «Vals fra Ankerholmen». Høsten 2014 deltok han på NRK i programserien The Hit med låten «Precious Mary Wilson».
Han var i årene 2014-2019 leadgitarist i bandet Norwegian Eagles. De drev utstrakt konsertvirksomhet over hele landet.
Fra og med vinteren 2016-2017 har han også gått inn som gitarist i ny besetning av bandet The Beatniks, der han også bidrar med enkelte låter og produserte albumet som kom i 2020. Øvrige medlemmer her er: Svein Finjarn, Jensen Bjørn, Bjørnar Strøm, Per Bakkelund og Tom Arild Andersson. Bandet har 60-årsjubileum og skal ut på en storstilt turné fra og med høsten 2021.
| Per Fredrik Kjølner (født 14. februar 1953 i Tønsberg, Vestfold) er en norsk gitarist, produsent og låtskriver. Han er gift med krimforfatter Lene Lauritsen Kjølner.
Han startet sin musikerkarriere i bandet Wasa i Tønsberg i 1969. Da Kjølner flyttet til Bergen i 1973 startet han opp bandet After Eight sammen med Jørn Kalvik (vokal), Tarjei Flotve (trommer) og Stein Pedersen (bass). Dette bandet ble oppløst i 1976. Kjølner var med på å starte rockebandet Tornerose samme år, og de holdt det gående til 1981. Bandet kom blant annet på 2.-plass i NM i rock i 1979. Kjølner flyttet etter hvert hjem til Tønsberg og startet da Big Spenders, et band bestående av Jørn Kalvik, Per Eriksen og Terje Brendsrød. I 1988 kom Håvard Hervik inn som vokalist og overtok etter Kalvik. Bandet ga ut to LP-er - én med Kalvik og én med Hervik fram til det ble oppløst i 1989. Kjølner ga ut CD-en Hook, Line and Sinker som et soloprosjekt, men under Big Spenders' navn. I 2012 gjenoppsto Big Spenders med Jørn Kalvik på vokal, Halvard Olsen på bass og Håkon Hansen på trommer.
Kjølner har opp gjennom årene jobbet med en rekke prosjekter, blant annet flere barneplater. Han var involvert i Den lille traktoren Gråtass, der han skrev og produserte musikk i en periode på ti år. Han utga fire CD-er og musikk til en spillefilm. Han har vært deltaker i Melodi Grand Prix ved to anledninger, i 1994 og 1995 med henholdsvis sjette- og femteplass. Han har jobbet med den norske countrysangerinnen Bente Bøe. og ga i den forbindelse ut flere CD-er på Texas-baserte Comstock Records. En av låtene vant en pris i spansk radio. Av andre prosjekter kan nevnes Rubbel & Beat, Lilleby Brannstasjon og Kråketinget.
I 1984 startet Kjølner lydstudioet «House of Hits». Det har senere skiftet navn til «Lyd- og Tekstmakeriet». I forbindelse med studiodriften har han jobbet med, og vært tekniker ved, flere produksjoner, blant annet for Lars Martin Myhre, Arild Nyquist, Odd Børretzen, Anita Hegerland og Louis Jacoby.
Kjølner har låtskriverkontrakt med Sony Publishing i Stockholm. Han har utarbeidet lydillustrasjoner og låter til Lene Lauritsen Kjølners krimbøker, låtene «Olivias tema» og «Vals fra Ankerholmen». Høsten 2014 deltok han på NRK i programserien The Hit med låten «Precious Mary Wilson».
Han var i årene 2014-2019 leadgitarist i bandet Norwegian Eagles. De drev utstrakt konsertvirksomhet over hele landet.
Fra og med vinteren 2016-2017 har han også gått inn som gitarist i ny besetning av bandet The Beatniks, der han også bidrar med enkelte låter og produserte albumet som kom i 2020. Øvrige medlemmer her er: Svein Finjarn, Jensen Bjørn, Bjørnar Strøm, Per Bakkelund og Tom Arild Andersson. Bandet har 60-årsjubileum og skal ut på en storstilt turné fra og med høsten 2021.
== Diskografi ==
The BeatniksHere's to you, Tylden, 2020.
LP-er med Tornerose
Welcome to the City, Talent, 1980
Elevator, Talent, 1981
Singler med TorneroseKeep the Music Livin/Rock is Back, Talent, 1979
Prisoners/Welcome to the City, Talent, 1980
Når du våkner opp igjen, Talent, 1980
Slipp ikke taket nå/Vi vil ikke, Talent, 1981
Alle vil vi bli no'/Hvor lenge går det an? Lyn og Torden, 1981
Spøkelser/En gang er nok for meg, Lyn og Torden, 1982
LP-er med Big Spenders:Shark Lookin, Big Tip Records, 1987
Snack Dab in the Middle, Big Tip Records, 1988
Hook, Line and Sinker, Big Tip Records, 1998 - ""cd""Rubbel og Beat:Ta en bit, Prosjektinformasjon, 1994
Grilldilla, Solskiva/NOPA, 1995USA-utgivelser/country-singler med Bente Bøe:Something So Good, Comstock Records, 1996
Somebody Else's Baby, Comstock Records, 1996
All The Love in the World, Comstock Records, 1997Den lille traktoren Gråtass - CD-er:Den lille traktoren Gråtass, Barneselskapet, 2000
Jul med Den lille traktoren Gråtass, Barneselskapet, 2001
Gråtass - Livet på gården, Barneselskapet, 2003
Hemmeligheten på gården, Barneselskapet, 2004Filmmusikk - spillefilm/Den lille traktoren Gråtass:Hemmeligheten på gården, 2004Lilleby Brannstasjon-CD:Lilleby Brannstasjon, Lilleby Musikk, 2006Kjølner & co:Best om sommer'n, Big Tip Records, 2007Musikk til Ski-NM 2010:NM-gli, Big Tip Records, 2010
== Eksterne lenker ==
(en) Per Fredrik Kjølner på Discogs | Per Fredrik Kjølner (født 14. februar 1953 i Tønsberg, Vestfold) er en norsk gitarist, produsent og låtskriver. | 201,048 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Langleiken_(Oslo) | 2023-02-04 | Langleiken (Oslo) | ['Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Tidligere veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Gamle Oslo'] | Langleiken eller Langeleiken eller Langleksgaden var en gate på Enerhaugen i Oslo. Den gikk nordover fra Enerhauggata til litt forbi Stupinngata.
Gaten ble bortregulert ved saneringen av Enerhaugen i 1960-årene.
Forskjellige skrivemåter er brukt for navnet. I Enerhaugen-avdelingen på Norsk Folkemuseum står imidlertid skriveformen «Langleiken» på et gateskilt.
| Langleiken eller Langeleiken eller Langleksgaden var en gate på Enerhaugen i Oslo. Den gikk nordover fra Enerhauggata til litt forbi Stupinngata.
Gaten ble bortregulert ved saneringen av Enerhaugen i 1960-årene.
Forskjellige skrivemåter er brukt for navnet. I Enerhaugen-avdelingen på Norsk Folkemuseum står imidlertid skriveformen «Langleiken» på et gateskilt.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Langleiken». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 328. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
Kart fra 1900 hos Oslo byarkiv | | navn = Langleiken | 201,049 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stupinngata_(Oslo) | 2023-02-04 | Stupinngata (Oslo) | ['Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Tidligere veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Gamle Oslo'] | Stupinngata, eller Stupindgaten eller Stupindgaden, var en gate på Enerhaugen i Oslo. Den gikk nordover fra Flisberget og så mot øst til Langleiken.
Gateløpet forsvant med saneringen av området tidlig på 1960-tallet, men nr. 10 er gjennoppført på Folkemuseet på Bygdøy.
| Stupinngata, eller Stupindgaten eller Stupindgaden, var en gate på Enerhaugen i Oslo. Den gikk nordover fra Flisberget og så mot øst til Langleiken.
Gateløpet forsvant med saneringen av området tidlig på 1960-tallet, men nr. 10 er gjennoppført på Folkemuseet på Bygdøy.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Stupinngata». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 547. ISBN 978-82-573-1760-7. | Stupinngata, eller Stupindgaten eller Stupindgaden, var en gate på Enerhaugen i Oslo. Den gikk nordover fra Flisberget og så mot øst til Langleiken. | 201,050 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gi_meg_noe_sterkt_%C3%A5_drikka_verden_med | 2023-02-04 | Gi meg noe sterkt å drikka verden med | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkalbum fra 2015', 'Kategori:Wunderkammer-album'] | Gi meg noe sterkt å drikka verden med er et musikkalbum med Wunderkammer, utgitt i 2015 etter tolv års opphold. Det er deres første album med norske tekster.
| Gi meg noe sterkt å drikka verden med er et musikkalbum med Wunderkammer, utgitt i 2015 etter tolv års opphold. Det er deres første album med norske tekster.
== Sporliste ==
«Ottoman surf»
«Tårer i en stein»
«Le mens du ennå tror»
«Lenger opp enn ner»
«Neven traff»
«Yiddischflamenko surf»
«Rop i skogen»
«Skål i brennvin skål»
«Idiot»
«God natt»
«Slå rot»
«Sigøyner surf»
«Gi meg noe sterkt å drikka verden med»
== Band ==
Pål Jackman – vokal, gitar, trompet
Gjertrud Økland - fiolin / strykeinstrument
Johan Egdetveit - trekkspill
John Lilja - oud, balalaika, mandolin, bass
Per Zanussi - bass, sag, trompet
Børge Fjordheim - perkusjon, piano
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Gi meg noe sterkt å drikka verden med på Discogs
(en) Gi meg noe sterkt å drikka verden med på MusicBrainz | Gi meg noe sterkt å drikka verden med er et musikkalbum med Wunderkammer, utgitt i 2015 etter tolv års opphold.Petter Lønningen: «Heseblesende gjensyn» i Bergens Tidende 20. | 201,051 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Charles_de_Suremain | 2023-02-04 | Charles de Suremain | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1835', 'Kategori:Fransk adel', 'Kategori:Franske generaler', 'Kategori:Fødsler i 1762', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Svenske generaler', 'Kategori:Sverdordenen'] | Charles Jean Baptiste de Suremain (født 9. oktober 1762 i Bourgogne, død 24. september 1835 i Dijon), var en fransk-svensk offiser aktiv under revolusjonskrigene og Napoleonskrigene.
Charles de Suremain tilhørte en adelsfamilie fra Bourgogne. Etter utbruddet av den franske revolusjon gjorde adelens stilling vanskelig emigrerte han i 1792, han var da kaptein i artilleriet, og tjenestegjorde ved emigranthæren. Etter anbefaling av prins Henrik av Preussen ble han i 1794 guvernør for to unge friherrer av slekten De Geer på Finspång. Samme år ble han også kaptein i det svenske artilleriet og lærer i krigsvitenskap for Gustaf IV Adolf, fra 1795 med majors rang. Snart egnet han seg helt til tjeneste ved hoffet og synes å ha vært et slags muntrasjonsråd hos hertug Karl. Han formidlet også hemmelige møter mellom denne og den sveitsiske eventyreren Christin våren 1796, som arbeidet for den russiske ambassaden.
Under finskekrigen i 1808 deltok han som oberstløytnant og adjutant hos øverstkommanderende, ble såret i slaget ved Oravais og ble deretter utnevnt til oberst. Etter statskuppet i Sverige i 1809 ble han i mars samme år sendt i et hemmelig oppdrag til Frankrikes hersker Napoléon for å overlevere informasjon om statskuppet og anmode om hans hjelp til å få avsluttet krigstilstanden mellom de to land. de Suremain fikk ikke treffe den franske keiseren da han var vekk fra Paris på et felttog. Han foretok en ny hemmelig reise til Frankrike i perioden juli 1809 til mai 1810. Etter eget forslag og på oppdrag fra kong Karl XIII forsøkte han å få lettelser for Sverige i fastlandssperringen, men den franske utenriksministeren kunne ikke ordne audiens for han hos keiser Napoléon, på tross av at han var kongens generaladjutant.
Etter Svensk Pommern ble besatt av franske styrker i 1812 fortsatte Suremain i svensk tjeneste på det vilkår at han skulle slippe å gå i direkte strid mot franske styrker. Til tross for mindre uenigheter mellom han og kronprins Karl Johan ble han samme år utnevnt til generalinspektør ved artilleriet og i 1813 til generalmajor, hvorpå han som øverstkommanderende ved det svenske artilleriet deltok i Nordarméens felttog i Tyskland. Når svenskene etter Kielfreden i 1814 skulle delta i invasjonen av Frankrike begjærte Suremain avskjed. Han ble så utnevnt til militærguvernør over Lübeck, som da var den svenske arméens viktigste by for forsyninger og kontakt med Sverige.
Som generaladjutant for artilleriet ledet han i 1814 under den svenske invasjonen av Norge beleiringen av Fredrikshald (i dag Halden), men kom i konflikt med kronprins Karl Johan. Etter felttoget i Norge fikk han fri fra tjenesten for å reise til Frankrike i private ærend. Ved tilbakekomste i 1815 fant han at kronprins Karl Johan beordret han til Pommern. Oppdraget var å inspisere festningsverk, men Suremain anså det som en slags landsforvisning. Han tok da avskjed med rang av generalløytnant, en grad han også fikk beholde i Frankrike. Etter en kortere tids tjenestegjøring der tok han avskjed også fra den franske arméen i 1817.
Han giftet seg med general Jean Baptiste Eblés enke og tilbrakte resten av sitt liv som godseier i sin hjemtrakt Bourgogne, sysselsatt med å forfatte sine memoarer. Boken er basert på Suremains dagbok og utmerker seg ved nøyaktig og upartisk informasjon samt overbærenhet med Karl XIII.
| Charles Jean Baptiste de Suremain (født 9. oktober 1762 i Bourgogne, død 24. september 1835 i Dijon), var en fransk-svensk offiser aktiv under revolusjonskrigene og Napoleonskrigene.
Charles de Suremain tilhørte en adelsfamilie fra Bourgogne. Etter utbruddet av den franske revolusjon gjorde adelens stilling vanskelig emigrerte han i 1792, han var da kaptein i artilleriet, og tjenestegjorde ved emigranthæren. Etter anbefaling av prins Henrik av Preussen ble han i 1794 guvernør for to unge friherrer av slekten De Geer på Finspång. Samme år ble han også kaptein i det svenske artilleriet og lærer i krigsvitenskap for Gustaf IV Adolf, fra 1795 med majors rang. Snart egnet han seg helt til tjeneste ved hoffet og synes å ha vært et slags muntrasjonsråd hos hertug Karl. Han formidlet også hemmelige møter mellom denne og den sveitsiske eventyreren Christin våren 1796, som arbeidet for den russiske ambassaden.
Under finskekrigen i 1808 deltok han som oberstløytnant og adjutant hos øverstkommanderende, ble såret i slaget ved Oravais og ble deretter utnevnt til oberst. Etter statskuppet i Sverige i 1809 ble han i mars samme år sendt i et hemmelig oppdrag til Frankrikes hersker Napoléon for å overlevere informasjon om statskuppet og anmode om hans hjelp til å få avsluttet krigstilstanden mellom de to land. de Suremain fikk ikke treffe den franske keiseren da han var vekk fra Paris på et felttog. Han foretok en ny hemmelig reise til Frankrike i perioden juli 1809 til mai 1810. Etter eget forslag og på oppdrag fra kong Karl XIII forsøkte han å få lettelser for Sverige i fastlandssperringen, men den franske utenriksministeren kunne ikke ordne audiens for han hos keiser Napoléon, på tross av at han var kongens generaladjutant.
Etter Svensk Pommern ble besatt av franske styrker i 1812 fortsatte Suremain i svensk tjeneste på det vilkår at han skulle slippe å gå i direkte strid mot franske styrker. Til tross for mindre uenigheter mellom han og kronprins Karl Johan ble han samme år utnevnt til generalinspektør ved artilleriet og i 1813 til generalmajor, hvorpå han som øverstkommanderende ved det svenske artilleriet deltok i Nordarméens felttog i Tyskland. Når svenskene etter Kielfreden i 1814 skulle delta i invasjonen av Frankrike begjærte Suremain avskjed. Han ble så utnevnt til militærguvernør over Lübeck, som da var den svenske arméens viktigste by for forsyninger og kontakt med Sverige.
Som generaladjutant for artilleriet ledet han i 1814 under den svenske invasjonen av Norge beleiringen av Fredrikshald (i dag Halden), men kom i konflikt med kronprins Karl Johan. Etter felttoget i Norge fikk han fri fra tjenesten for å reise til Frankrike i private ærend. Ved tilbakekomste i 1815 fant han at kronprins Karl Johan beordret han til Pommern. Oppdraget var å inspisere festningsverk, men Suremain anså det som en slags landsforvisning. Han tok da avskjed med rang av generalløytnant, en grad han også fikk beholde i Frankrike. Etter en kortere tids tjenestegjøring der tok han avskjed også fra den franske arméen i 1817.
Han giftet seg med general Jean Baptiste Eblés enke og tilbrakte resten av sitt liv som godseier i sin hjemtrakt Bourgogne, sysselsatt med å forfatte sine memoarer. Boken er basert på Suremains dagbok og utmerker seg ved nøyaktig og upartisk informasjon samt overbærenhet med Karl XIII.
== Bibliografi ==
Sverige på franska republikens och kejsardömets tid: Generallöjtnant de Suremains minnen från hans anställning i svensk tjänst 1794-1815, utgitt 1902
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Suremain, Charles Jean Baptiste de i Nordisk familjebok (2. utgave, 1918) | | dsted = Dijon i Frankrike | 201,052 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norge_i_Eurovision_Song_Contest | 2023-02-04 | Norge i Eurovision Song Contest | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Land i Eurovision Song Contest'] | Norge i Eurovision Song Contest begynte med deltakelsen i 1960, og landet har deltatt hvert år siden, unntatt i 1970 og 2002. Norge har vunnet Eurovision Song Contest tre ganger, men samtidig kommet på sisteplass i en finale elleve ganger – mer enn noe annet land. Norge har i tillegg fått null poeng fire ganger, bare Østerrike har like mange. Den lange rekken med dårlige plasseringer i 1960- og 1970-årene tok brått slutt i 1985, da Bobbysocks sikret Norges første seier i konkurransen med «La det swinge». Siden fulgte en ny seier i 1995 med Secret Garden og «Nocturne», og sist i 2009 med Alexander Rybaks «Fairytale». Norge har arrangert konkurransen tre ganger: Grieghallen i Bergen i 1986, Oslo Spektrum i 1996 og Telenor Arena i 2010. Det er NRK som sender konkurransen i Norge, og som står bak den nasjonale sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Vinneren får representere Norge i Eurovision Song Contest.
Etter år 2000 har Norges resultater i Eurovision Song Contest fortsatt å svinge, med tre sisteplasser, én seier og ytterligere tre plasseringer i topp fem. Etter innføringen av semifinaler i 2004 har Norge blitt slått ut i semifinalen tre ganger: i 2007, 2011 og 2016. Siden 2013 har imidlertid Norge kommet fem ganger blant de ti beste, senest med sjetteplassen til KEiiNO og «Spirit in the Sky» i 2019. Norge vant også telefonavstemningen dette året.
| Norge i Eurovision Song Contest begynte med deltakelsen i 1960, og landet har deltatt hvert år siden, unntatt i 1970 og 2002. Norge har vunnet Eurovision Song Contest tre ganger, men samtidig kommet på sisteplass i en finale elleve ganger – mer enn noe annet land. Norge har i tillegg fått null poeng fire ganger, bare Østerrike har like mange. Den lange rekken med dårlige plasseringer i 1960- og 1970-årene tok brått slutt i 1985, da Bobbysocks sikret Norges første seier i konkurransen med «La det swinge». Siden fulgte en ny seier i 1995 med Secret Garden og «Nocturne», og sist i 2009 med Alexander Rybaks «Fairytale». Norge har arrangert konkurransen tre ganger: Grieghallen i Bergen i 1986, Oslo Spektrum i 1996 og Telenor Arena i 2010. Det er NRK som sender konkurransen i Norge, og som står bak den nasjonale sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Vinneren får representere Norge i Eurovision Song Contest.
Etter år 2000 har Norges resultater i Eurovision Song Contest fortsatt å svinge, med tre sisteplasser, én seier og ytterligere tre plasseringer i topp fem. Etter innføringen av semifinaler i 2004 har Norge blitt slått ut i semifinalen tre ganger: i 2007, 2011 og 2016. Siden 2013 har imidlertid Norge kommet fem ganger blant de ti beste, senest med sjetteplassen til KEiiNO og «Spirit in the Sky» i 2019. Norge vant også telefonavstemningen dette året.
== Historikk ==
NRK har ansvaret med å velge ut det norske bidraget, og har senderettighetene til Eurovision Song Contest i Norge. Det norske bidraget kåres gjennom den årlige, nasjonale sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Per 2022 har Norge deltatt 60 ganger i Eurovision Song Contest.
Norge debuterte i Eurovision Song Contest i 1960, nesten et halvt år før den offisielle åpningen av fjernsynet i Norge. Landet fikk en god start da Nora Brockstedt sang Norge inn til fjerdeplass med «Voi Voi». De to neste årene holdt Norge seg på topp ti, men i 1963 kom den første sisteplassen, da Anita Thallaug fikk 0 poeng med «Solhverv».
=== Nøkternhet og fagjuryer ===
I 1960- og 1970-årene holdt NRK fast på sin ikke-kommersielle innstilling til konkurransen. Fokuset skulle ligge på melodi og tekst, ikke show og koreografi, noe som preget de norske finalene og sangene i mange år. I 1979 gikk NRK så langt at de strippet hele studio for kulisser og ba artister og musikere stille i hverdagsklær. Poenget var å rette oppmerksomheten mot sangen, ikke all innpakningen rundt. Denne gjennomgående holdningen, kombinert med skepsis i det norske musikkmiljøet, var trolig medvirkende til at Norge endte opp med bidrag som ikke slo an hos de europeiske juryene. Heller ikke hos tv-seerne ble de norske bidragene noen slagere, for eksempel dukket bare tre av de norske vinnerlåtene opp på VG-lista i perioden 1961–1976.Norges svake innsats og låtenes manglende suksess har blitt forklart på ulike måter. I 1975 uttalte Terje Rypdal til VG: «På meg kan det virke som om folk binder seg fullstendig når det blir snakk om Melodi Grand Prix. Da tenker man akkurat som man har gjort de siste årene. Nytenkning virker nesten uhørt.» sa Rypdal. Veteranen Kirsti Sparboe mente arrangøren selv måtte ta skylden: «NRK vet ikke hva Norge vil. Vingler og vakler, leter etter løsninger.» Hun mente også at fagjuryene var motvillige og forutinntatte: «Det er for publikum melodiene lages, ikke for jurymedlemmer med varierende bakgrunn og interesse … og antipatier», fortalte hun i sin biografi fra 1984. Også Melodi Grand Prix-ekspert Kato M. Hansen peker på de norske ekspertjuryene som en av årsakene til Norges dårlige plasseringer i 1970-årene. Ikke minst fordi fagjuryene bedømte de norske sangene ut fra sine ekspertpremisser: «Det var hovedgrunnen til at Norge gjorde det så dårlig utover i 1970-årene. Ikke at bidragene i seg selv var dårlige, men de ble kastet til ulvene når de så kom ut i Europa og skulle konkurrere på helt andre premisser enn i Norge», sa Hansen i NRK-programmet Tidsvitne i 2013.
=== Skiftet i 1980-årene ===
Utover i 1980-årene endret NRK innstilling til konkurransen, og de norske Eurovision-bidragene ble «lettere» og med mer koreografi. Ekspertjuryene ble også byttet ut med regionale folkejuryer fra 1982, og finalene ble sendt direkte – og ikke i opptak som tidligere. Holdningsskiftet ga resultater. I 1982 ble Norge nummer tolv, i 1983 nummer ni, og i 1985 skjedde det som nærmest hadde fått status som en umulighet: Norge vant Eurovision Song Contest med Bobbysocks og «La det swinge». Flere gode resultater fulgte etter seieren, med en niendeplass i 1987 og en femteplass året etter. I årene 1989–1992 gikk Norge inn i en svak periode igjen, blant annet med en ny sisteplass i 1990.
I 1993 innledet Norge sin beste periode i konkurransen. Silje Vige ble nummer fem i 1993, før Elisabeth Andreassen og Jan Werner Danielsen fulgte opp med en sjetteplass året etter. I 1995 vant Norge sin andre seier med Secret Gardens «Nocturne», mens Elisabeth Andreassen sikret Norge en andreplass på hjemmebane i 1996. Rekken av gode plasseringer fikk imidlertid en brå slutt i 1997, da Tor Endresens «San Francisco» endte sist i Dublin uten poeng.
Etter årtusenskiftet har Norge hatt varierende resultater. Tre ganger har landet endt opp på sisteplass, og i 2002 måtte Norge for første gang ufrivillig stå utenfor konkurransen. I tillegg kvalifiserte ikke Norge seg til finalene i 2007, 2011 og 2016. Men i samme periode har også Norge vunnet konkurransen én gang, da Alexander Rybak vant en suveren seier med «Fairytale» i 2009. Seieren er fremdeles en av de mest overlegne gjennom historien. Norge har i tillegg fått to fjerdeplasser og én femteplass etter 2000.
=== Fravær ===
Siden debuten i 1960 har Norge stått over konkurransen ved to anledninger – i 1970 og i 2002. I 1970 trakk Norge seg fra Eurovision Song Contest sammen med blant andre Sverige og Finland. Bakgrunnen var at fire land hadde delt seieren i konkurransen året før. Men en like viktig årsak var nok den økende norske misnøyen og kritikken mot konkurransen, en misnøye som nådde sitt klimaks etter den norske finalen i Melodi Grand Prix 1969. Da Norge valgte å boikotte Eurovision Song Contest i 1970 og ikke arrangere Melodi Grand Prix 1970, sa NRKs programdirektør Otto Nes til Aftenposten: «Det har forekommet en del misnøye med arrangementet, fordi man mener at det ikke har svart til de forventninger man stilte – nemlig at man gjennom denne melodikonkurranse i Eurovisjonen skulle høyne slagernivået i Europa».I 2002 var ikke Norge kvalifisert til konkurransen, på grunn av sisteplassen året før. Dette var første gang Norge ufrivillig måtte stå over Eurovision Song Contest. Etter innføringen av semifinaler i 2004 har Norge blitt slått ut i semifinalene på tre av femten forsøk: 2007, 2011 og 2016. Norge var direktekvalifisert til finalene i 2004, 2006 og 2010.
Ulrikke Brandstorp skulle ha representert Norge i 2020 med sangen «Attention», men konkurransen ble avlyst på grunn av koronaviruspandemien. Dette var første gang siden begynnelsen i 1956 at konkurransen ble avlyst. «Attention» var også den andre Melodi Grand Prix-vinneren som ikke fikk representere Norge i Eurovision Song Contest. Den første var «Jeg har aldri vært så glad i noen som deg» som vant Melodi Grand Prix 1968. På grunn av plagiatbeskyldninger trakk låtskriver Kari Diesen d.y, låten, og andreplassen «Stress» representerte Norge i stedet.
== Popularitet ==
Utover i 1960-årene vokste det frem en økende misnøye mot konkurransen i Norge, og hvert eneste år dukket spørsmålet opp om Norge burde trekke seg. I 1967 trakk Danmark seg fra konkurransen i elleve år, fordi Danmarks Radios nye underholdningssjef, Niels Jørgen Kaiser, mente konkurransen ikke holdt høy nok «kulturell verdi». Tross dette valgte NRK å fortsette i konkurransen sammen med finske Yle og svenske SVT. Unntaket var 1970, da Norden trakk seg i protest mot den firedelte seieren året før.
Tross kritikk og dårlige resultater har Eurovision Song Contest likevel alltid vært et populært tv-program i Norge, med bred medieomtale og høye seertall. Flere ganger har den internasjonale finalen vært det mest sette programmet på norsk tv i løpet av året. Seerandelen for konkurransen har enkelte år også ligget så høyt som 90 prosent.I 1992 kom moderne tv-metermålinger, og siden da har seertallene stort sett ligget rundt 1,5 millioner seere. Rekorden ble satt i 1996 med 2,03 millioner seere, da Norge arrangerte finalen. Like bak kommer Rybak-året 2009 med 2,01 millioner seere, og avstemningen ble fulgt av hele 2,3 millioner på det meste. Finalen fra Bærum i 2010 ble sett av 1,99 millioner nordmenn. Finalen i 2021 ble sett av nærmere 1,5 millioner seere og hadde en markedsandel på 86 prosent.
Den minst sette finalen var i 2007, da bare 573 000 nordmenn fulgte sendingen fra Helsingfors i Finland. Finalen gikk imidlertid av stabelen uten Norge, siden Guri Schanke ble slått ut i semifinalen. Det er imidlertid gjort flere endringer i målemetoden siden 1992, senest i 2018. Det er derfor ikke mulig å sammenligne alle tallene direkte. Blant annet er tallene fra og med 2018 jevnt over lavere enn årene før på grunn av den nye målemetoden.
=== Norske seertall for finalene 1993–2022 ===
== Sisteplass-landet ==
Norge har mildt sagt hatt varierende suksess i Eurovision Song Contest. Siden 1960 har Norge vunnet tre ganger og kommet på topp fem ytterligere åtte ganger. Men Norge er nok langt mer kjent for sine elleve sisteplasser – flere enn noe annet land. Tar en med semifinaler også, tangerer Finland denne rekorden med ni sisteplasser i en finale og to i en semifinale. Norge har også endt opp uten poeng fire ganger: 1963, 1978, 1981 og 1997. Bare Østerrike har like mange nullpoengere.Den første sisteplassen kom allerede på Norges fjerde forsøk, i 1963. Men det er perioden 1969–1981 som er den definitivt svakeste i norsk Eurovision-historie. I denne perioden deltok Norge tolv ganger – og fem av dem endte med sisteplass (1969, 1974, 1976, 1978 og 1981). I tillegg kom Norge nest sist to ganger (1971 og 1975). Bare én gang i denne perioden kom landet på øvre halvdel av resultatlisten: I 1973, da Bendik Singers kom på syvendeplass med «It's Just a Game».
I 1978 ble Jahn Teigen den første til å få null poeng etter at poengsystemet ble endret i 1975. Jumboplasseringen skapte enorm oppmerksomhet i Norge, men også i flere andre land. Sisteplassen ble imidlertid en stor suksess for Jahn Teigen, og taperlåten «Mil etter mil» er fremdeles en av de mest solgte Melodi Grand Prix-vinnerne gjennom tidene i Norge. Bare tre år senere fikk Norge null poeng igjen, denne gang med Finn Kalvik og «Aldri i livet». De mange sisteplassene fikk britene til å spekulere på om Norge faktisk gikk inn for å få null poeng i konkurransen.I 1990 kom Norge sist for syvende gang, og heller ikke de siste årene har Norge sluppet unna jumboplasseringene. Også i 1997, 2001, 2004 og 2012 kom Norge sist.
== Deltakere ==
Under er en liste over Norges deltakere, plasseringer og poeng i konkurransen siden debuten i 1960.██ Vinner
██ Andreplass
██ Tredjeplass
██ Sisteplass
Noter
== Låtskrivere og listeplasseringer ==
Under er en oversikt over de norske bidragenes låtskrivere. Kolonnen ESC viser bidragets plassering i Eurovision Song Contest, mens kolonnen NO viser låtens høyeste plassering på Topplista, Norges offisielle singelliste. Tankestrek i NO-kolonnen betyr at låten ikke kom inn på Topplista. De første tiårene var singellisten en topp 10-liste, men den ble utvidet til topp 20 i 1995, og videre til topp 40 høsten 2014.
== Dirigenter for Norge ==
Frem til og med 1998 ble bidragene fremført med orkester, og hvert land hadde sin egen dirigent som dirigerte orkesteret. Utover i 1990-årene tok ferdiginnspilt musikk i større grad over, og i 1999 ble orkesteret avskaffet. De nåværende reglene krever at all musikk og instrumenter på scenen skal være forhåndsinnspilt. Under er en oversikt over dirigentene for Norge i årene 1960–1998.
== Stemmehistorikk ==
=== Poeng fra Norge ===
Tabellene under omfatter norske poeng gitt og mottatt i finaler. Poeng i semifinaler er ikke inkludert i tallene. Poengene er delt i fire tabeller for å vise utviklingen i stemmemønsteret. Den første tabellen omfatter alle poeng siden Norges debut i 1960 og frem til i dag. Tabell nummer to omfatter alle år siden 1975, da poengsystemet med 1–8, 10 og 12 poeng ble innført. Tabell nummer tre omfatter alle år siden 1998, da telefonavstemning ble innført for fullt. Siste tabell omfatter alle år fra 2009, da ordningen med kombinert jury- og telefonavstemning ble innført. Siden 2016 har hvert land gitt to sett med 1–8, 10 og 12 poeng: ett sett fra fagjuryen og ett sett basert på resultatet av telefonavstemningen. Ved like mange poeng, rangeres landene etter hvor mange prosent de har gitt av høyeste mulige oppnåelige totalscore.
=== Poeng til Norge ===
== Eurovision Song Contest i Norge ==
=== Konkurranser avholdt i Norge ===
=== Andre Eurovision-arrangementer i Norge ===
== Galleri ==
== Kommentatorer og poengopplesere ==
== Noter ==
== Se også ==
Melodi Grand Prix
Eurovision Song Contest
Norge i Junior Eurovision Song Contest
Norge i Eurovision Choir of the Year
== Referanser ==
== Kilder ==
Hansen, Kato og Jostein Pedersen (2010). Melodi Grand Prix. Oslo: Schibsted. ISBN 978-82-516-3615-5.
Johnsen, Geir (1986). Norge i Melodi Grand Prix. Oslo: Atheneum. ISBN 8273341232.
Norsk rikskringkasting: Melodi Grand Prix – offisiell side, nrk.no
Pedersen, Jostein (1996). Historien om Melodi Grand Prix. Oslo: Bladkompaniet. ISBN 8250934679.
Pedersen, Jostein: Om Melodi Grand Prix 1960–80, Ballade.no
== Eksterne lenker ==
Den europeiske kringkastingsunion: Offisiell nettside for Eurovision Song Contest
Den europeiske kringkastingsunion: Norge i Eurovision Song Contest | Spania debuterte i Junior Eurovision Song Contest i 2003 i København i Danmark med sangen «Desde el cielo», framført på spansk av Sergio. Bidragene ble valgt gjennom den nasjonale finalen Eurojunior, arrangert av den spanske kringkasteren TVE. | 201,053 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Karasjok | 2023-02-04 | Karasjok | ['Kategori:25°Ø', 'Kategori:69°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Karasjok', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Sider med kart'] | Karasjok (nordsamisk: Kárášjohka, kvensk og finsk: Kaarasjoki) er en kommune i Finnmark i Norge. Den er landets nest største kommune i utstrekning med et areal på 5 464 km². Kommunen grenser til Finland (Utsjok i øst og Enare i sørøst), og i Norge til Kautokeino i vest og sørvest, Alta i nordvest, Porsanger i nord og Tana i nordøst. Kommunens administrasjonssted og eneste tettsted er Karasjok, (1 768 innbyggere 1. januar 2022). Kommunens høyeste punkt er Vuorji 1024 moh på grensa til Porsanger i nordvest.Norges største sammenhengende villmarksområde, sørøstre Finnmarksvidda (4417 kvadratkilometer), deles av Karasjok og Kautokeino kommuner.Viktige næringer er bl.a. reindrift og jordbruk med tillegg av utmarksnæringer som jakt og fiske. I dag er det kvartærnæring (offentlig forvaltning, tjenesteyting m.v.) som sysselsetter flest arbeidstakere i kommunen.
Rundt 80 % av kommunens innbyggere er samisktalende. Samisk og norsk er likestilte som forvaltningsspråk.
Kommunen har fått navnet etter elva som renner gjennom kommunen, Karasjohka (Kárášjohka). Navnet johka er samisk og betyr elv. Navnet karas kommer trolig fra samisk og betyr trefat, eller fra finsk (kara) som betyr buktende - den buktende elva. Bygda vokste fram fra den gamle vinterleiren Ávjuvárri, som lå ca. 4 mil fra det som idag er Karasjok sentrum.
Karasjok var i likhet med Kautokeino svensk kirkesogn inntil Danmark-Norge overtok området ved Strømstadtraktaten i 1751. Frem til 1866 var Karasjok del av Kistrand kommune.
Karasjok er en av flere kulturelle og sosiale arenaer for samer i Norge. Viktige samiske institusjoner er lagt hit, som f.eks Sámediggi/Sametinget, NRK Sápmi, det nasjonale museet De Samiske Samlinger, Samisk spesialistlegesenter, Samisk kunstnersenter, Indre Finnmark prosti, Samisk spesialbibliotek, Indre-Finnmark rettshjelpskontor og Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk. (kilde: Karasjok kommune)
De tre bålene i kommunevåpenet symboliserer tre stammers fredelige møte: Samer, finner og nordmenn.
Nærmeste flyplass er Lakselv lufthavn, Banak, 75 km nord for Karasjok.
| Karasjok (nordsamisk: Kárášjohka, kvensk og finsk: Kaarasjoki) er en kommune i Finnmark i Norge. Den er landets nest største kommune i utstrekning med et areal på 5 464 km². Kommunen grenser til Finland (Utsjok i øst og Enare i sørøst), og i Norge til Kautokeino i vest og sørvest, Alta i nordvest, Porsanger i nord og Tana i nordøst. Kommunens administrasjonssted og eneste tettsted er Karasjok, (1 768 innbyggere 1. januar 2022). Kommunens høyeste punkt er Vuorji 1024 moh på grensa til Porsanger i nordvest.Norges største sammenhengende villmarksområde, sørøstre Finnmarksvidda (4417 kvadratkilometer), deles av Karasjok og Kautokeino kommuner.Viktige næringer er bl.a. reindrift og jordbruk med tillegg av utmarksnæringer som jakt og fiske. I dag er det kvartærnæring (offentlig forvaltning, tjenesteyting m.v.) som sysselsetter flest arbeidstakere i kommunen.
Rundt 80 % av kommunens innbyggere er samisktalende. Samisk og norsk er likestilte som forvaltningsspråk.
Kommunen har fått navnet etter elva som renner gjennom kommunen, Karasjohka (Kárášjohka). Navnet johka er samisk og betyr elv. Navnet karas kommer trolig fra samisk og betyr trefat, eller fra finsk (kara) som betyr buktende - den buktende elva. Bygda vokste fram fra den gamle vinterleiren Ávjuvárri, som lå ca. 4 mil fra det som idag er Karasjok sentrum.
Karasjok var i likhet med Kautokeino svensk kirkesogn inntil Danmark-Norge overtok området ved Strømstadtraktaten i 1751. Frem til 1866 var Karasjok del av Kistrand kommune.
Karasjok er en av flere kulturelle og sosiale arenaer for samer i Norge. Viktige samiske institusjoner er lagt hit, som f.eks Sámediggi/Sametinget, NRK Sápmi, det nasjonale museet De Samiske Samlinger, Samisk spesialistlegesenter, Samisk kunstnersenter, Indre Finnmark prosti, Samisk spesialbibliotek, Indre-Finnmark rettshjelpskontor og Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk. (kilde: Karasjok kommune)
De tre bålene i kommunevåpenet symboliserer tre stammers fredelige møte: Samer, finner og nordmenn.
Nærmeste flyplass er Lakselv lufthavn, Banak, 75 km nord for Karasjok.
== Politikk ==
Se også utfyllende artikkel: Kommunestyrevalg i Karasjok.
=== Kommunestyrevalget 2019 ===
== Klima ==
Klimaet på Finnmarksvidda er mer kontinentalt og tørt enn ved kysten. Karasjok har den laveste målte temperaturen i Norge, −51,4 °C, målt 1. januar 1886. Høyeste temperatur som er målt i Karasjok er 32,4 °C. Forskjellen mellom høyest målte og lavest målte temperatur er altså 83,8 °C, og det er den nest største forskjellen noe sted i Norge. Kautokeino har den høyest målte temperaturen i Nord-Norge på 34,3 °C den 23. juni 1920. Kulderekorden i Kautokeino er -50,3 °C, målt 27. januar 1999, som gir et temperaturspenn på 84,6 °C.
== Tusenårssted ==
Oalgevárri ble 3. november 1999 av formannskapet valgt som symbol for tusenårsmarkeringen. Det ble også vedtatt at Oalgevárri skulle tilrettelegges for kulturaktiviteter og formidling.
I tillegg er også Karasjok gamle kirke, Finnmarks eldste trekirke, valgt som tusenårssted.
== Kjente karasjokinger ==
Ole Nilsen Ravna (1841–1906), krysset Grønland med Fridtjof Nansen i 1888
Samuel Balto (1861–1921), krysset Grønland med Fridtjof Nansen i 1888
Matti Aikio (1872–1929), forfatter
Kirsten Svineng (1891–1980), Mamma Karasjok
Iver Jåks (1932–2007), billedkunstner og skulptør
Kjell Harald Sæther (f. 1948). ordfører (Ap) i Karasjok i 24 år
Egil Olli (f. 1949), samisk politiker
Mari Boine (f. 1956), artist
Frode Fjellheim (f. 1959), komponist, vokste opp i Karasjok
Sverre Porsanger (f. 1963), skuespiller
Tor Mikkel Wara, (f. 1964), politiker (FrP), justis- og beredskapsminister 2018-2019
Laila Somby Sandvik (f. 1942), første samiske barnehageombud/Finnmark
Jan Egil Brekke (f. 1974), fotballspiller
Hans Norbye (f. 1987), fotballspiller
Susanne Næss Guttorm (f. 1996), Frøken Norge 2018
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(se) Offisielt nettsted
(en) Karasjok – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Kommunefakta Karasjok - Statistisk sentralbyrå
(no) Karasjok kommune - nøkkeltall - Statistisk sentralbyrå
(no) Karasjok i Store norske leksikon
(no) De Samiske Samlinger Karasjok
(no) Samisk senter for samtidskunst (SDG) | NRK Karasjok er hovedbase for divisjonen NRK Sápmi, som er en av fem divisjoner i NRK. Adressen er Mari Boine geaidnu 12. | 201,054 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ture_Rangstr%C3%B6m | 2023-02-04 | Ture Rangström | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 11. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1947', 'Kategori:Fødsler 30. november', 'Kategori:Fødsler i 1884', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenske dirigenter', 'Kategori:Svenske komponister'] | Anders Johan Ture Rangström (1884–1947) var en svensk komponist, dirigent, sanglærer og musikkritiker.
| Anders Johan Ture Rangström (1884–1947) var en svensk komponist, dirigent, sanglærer og musikkritiker.
== Liv ==
Ture Rangström var sønn av lærhandleren Johan Rangström og Charlotta Andersson. Han hadde to søstre, Herta og Ingrid, hvorav sistnevnte ble mor til forfatteren Lars Gyllensten.
I 1903 og 1904 var Rangström en kort tid elev av Johan Lindegren i Stockholm, i 1905 og 1906 av Hans Pfitzner i Berlin, og tok fra 1905 til 1907 sangundervisning hos Julius Hey. Likevel var Rangström i stor grad en musikalsk autodidakt.
I årene 1910, 1911, 1913 og 1915 fikk han et statlig komponiststipend. Han var sanglærer og musikkritiker i ulike stockholmske tidsskrift og fra 1922 også dirigent, først i Göteborg. Fra 1930 til 1936 var han presseattaché ved den Stockholmsoperaen. Han døde av strupekreft i 1947.
Rangström huskes først og fremst for sine romanser, han skrev rundt 300 og regnes som en av Sveriges mest betydelige romansekomponister. En av hans favorittpoeter var Bo Bergman, og Rangström skrev selv dikt, blant annet teksten til Wilhelm Stenhammars kantate Sången (1920–21).
Rangström skrev fire symfonier og to store operaverk, Kronbruden (1915, tekst av August Strindberg) og Gilgames (skrevet i 1943-44 og med sluttført orkestrering av John Fernström etter Rangströms død).
Sammen med Kurt Atterberg, Natanael Berg og Oskar Lindberg utgjorde Rangström en komponistgruppe som ble kalt Spillran.
== Verk i utvalg ==
=== Operaer ===
Kronbruden etter Strindberg, 1915, uroppført 1919 i Stuttgart
Medeltida, 1918 (uroppført i Stockholm 1921)
Gilgamesj, 1943/44 (Orkestrering fullført av John Fernström)
=== Orkesterverk ===
Dithyramb, 1909
Divertimento elegiaco for strykeorkester, 1918
Symfoni nr. 1, August Strindberg in memoriam, i ciss-moll, 1914
Symfoni nr. 2, Mitt land i d-moll, 1919
Symfoni nr. 3, Sång under stjärnorna i Dess-dur, 1929
Symfoni nr. 4, Invocatio, i d-moll, 1936
=== Vokalmusikk ===
ca. 300 Lieder og romanser for sangstemme og klaver, hvorav ca. 60 også er orkestrert. 24 av sangene med egen tekst.
=== Kammermusikk ===
Strykekvartett, Ein Nachtstück in E.Th.A. Hoffmanns Manier, 1909
== Referanser ==
== Litteratur ==
Helmer, Axel: Ture Rangström, 1999
Sohlmans Musiklexikon Bind 5. Sohlmans förlag AB, 1979
== Eksterne lenker ==
(en) Ture Rangström (composer) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Ture Rangström på Internet Movie Database
(en) Ture Rangström på Discogs
(en) Ture Rangström på MusicBrainz
(en) Ture Rangström på Spotify
(en) Ture Rangström på Songkick
(en) Ture Rangström på AllMusic | Anders Johan Ture Rangström (1884–1947) var en svensk komponist, dirigent, sanglærer og musikkritiker. | 201,055 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_liguriske_republikk | 2023-02-04 | Den liguriske republikk | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1797', 'Kategori:Stater og territorier opphørt i 1805'] | Den liguriske republikk var en kortvarig fransk søsterrepublikk. Republikken ble opprettet av Napoleon den 14. juni 1797, og bestod av den gamle adelsrepublikken Genova, som dekket mesteparten av området Liguria i Nordvest-Italia, samt de små keiserlige lenene eid av Huset Savoy inne i området. Grunnloven ble nedskrevet den 22. desember i 1797, og innførte en direktorial republikk.
Republikken var i en kort periode okkupert av østerrikske styrker i 1800, men Napoleon gjenopprettet fort kontroll da han returnerte til området med sin hær. En ny grunnlov ble nedtegnet i 1801 og etablerte institusjoner mer lignende den foregående republikken Genova, med en hertug som president for senatet.
I juni 1805 ble området annektert av Frankrike som departementene Apennins, Gênes, og Montenotte. Etter Napoleons fall i 1814 ble republikken i en kort periode mellom 28. april og 28. juli gjenopprettet. Etter Wien-kongressen ble området gitt til Kongeriket Sardinia, og ble annektert den 3. januar 1815. Den liguriske republikken brukte det tradisjonelle Genovesiske flagget, et rødt kors med hvit bakgrunn.
| Den liguriske republikk var en kortvarig fransk søsterrepublikk. Republikken ble opprettet av Napoleon den 14. juni 1797, og bestod av den gamle adelsrepublikken Genova, som dekket mesteparten av området Liguria i Nordvest-Italia, samt de små keiserlige lenene eid av Huset Savoy inne i området. Grunnloven ble nedskrevet den 22. desember i 1797, og innførte en direktorial republikk.
Republikken var i en kort periode okkupert av østerrikske styrker i 1800, men Napoleon gjenopprettet fort kontroll da han returnerte til området med sin hær. En ny grunnlov ble nedtegnet i 1801 og etablerte institusjoner mer lignende den foregående republikken Genova, med en hertug som president for senatet.
I juni 1805 ble området annektert av Frankrike som departementene Apennins, Gênes, og Montenotte. Etter Napoleons fall i 1814 ble republikken i en kort periode mellom 28. april og 28. juli gjenopprettet. Etter Wien-kongressen ble området gitt til Kongeriket Sardinia, og ble annektert den 3. januar 1815. Den liguriske republikken brukte det tradisjonelle Genovesiske flagget, et rødt kors med hvit bakgrunn.
== Se også ==
Napoleonskrigene
Genova
== Referanser == | {{Infoboks tidligere land2 | 201,056 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norge_i_Eurovision_Song_Contest | 2023-02-04 | Norge i Eurovision Song Contest | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Land i Eurovision Song Contest'] | Norge i Eurovision Song Contest begynte med deltakelsen i 1960, og landet har deltatt hvert år siden, unntatt i 1970 og 2002. Norge har vunnet Eurovision Song Contest tre ganger, men samtidig kommet på sisteplass i en finale elleve ganger – mer enn noe annet land. Norge har i tillegg fått null poeng fire ganger, bare Østerrike har like mange. Den lange rekken med dårlige plasseringer i 1960- og 1970-årene tok brått slutt i 1985, da Bobbysocks sikret Norges første seier i konkurransen med «La det swinge». Siden fulgte en ny seier i 1995 med Secret Garden og «Nocturne», og sist i 2009 med Alexander Rybaks «Fairytale». Norge har arrangert konkurransen tre ganger: Grieghallen i Bergen i 1986, Oslo Spektrum i 1996 og Telenor Arena i 2010. Det er NRK som sender konkurransen i Norge, og som står bak den nasjonale sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Vinneren får representere Norge i Eurovision Song Contest.
Etter år 2000 har Norges resultater i Eurovision Song Contest fortsatt å svinge, med tre sisteplasser, én seier og ytterligere tre plasseringer i topp fem. Etter innføringen av semifinaler i 2004 har Norge blitt slått ut i semifinalen tre ganger: i 2007, 2011 og 2016. Siden 2013 har imidlertid Norge kommet fem ganger blant de ti beste, senest med sjetteplassen til KEiiNO og «Spirit in the Sky» i 2019. Norge vant også telefonavstemningen dette året.
| Norge i Eurovision Song Contest begynte med deltakelsen i 1960, og landet har deltatt hvert år siden, unntatt i 1970 og 2002. Norge har vunnet Eurovision Song Contest tre ganger, men samtidig kommet på sisteplass i en finale elleve ganger – mer enn noe annet land. Norge har i tillegg fått null poeng fire ganger, bare Østerrike har like mange. Den lange rekken med dårlige plasseringer i 1960- og 1970-årene tok brått slutt i 1985, da Bobbysocks sikret Norges første seier i konkurransen med «La det swinge». Siden fulgte en ny seier i 1995 med Secret Garden og «Nocturne», og sist i 2009 med Alexander Rybaks «Fairytale». Norge har arrangert konkurransen tre ganger: Grieghallen i Bergen i 1986, Oslo Spektrum i 1996 og Telenor Arena i 2010. Det er NRK som sender konkurransen i Norge, og som står bak den nasjonale sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Vinneren får representere Norge i Eurovision Song Contest.
Etter år 2000 har Norges resultater i Eurovision Song Contest fortsatt å svinge, med tre sisteplasser, én seier og ytterligere tre plasseringer i topp fem. Etter innføringen av semifinaler i 2004 har Norge blitt slått ut i semifinalen tre ganger: i 2007, 2011 og 2016. Siden 2013 har imidlertid Norge kommet fem ganger blant de ti beste, senest med sjetteplassen til KEiiNO og «Spirit in the Sky» i 2019. Norge vant også telefonavstemningen dette året.
== Historikk ==
NRK har ansvaret med å velge ut det norske bidraget, og har senderettighetene til Eurovision Song Contest i Norge. Det norske bidraget kåres gjennom den årlige, nasjonale sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Per 2022 har Norge deltatt 60 ganger i Eurovision Song Contest.
Norge debuterte i Eurovision Song Contest i 1960, nesten et halvt år før den offisielle åpningen av fjernsynet i Norge. Landet fikk en god start da Nora Brockstedt sang Norge inn til fjerdeplass med «Voi Voi». De to neste årene holdt Norge seg på topp ti, men i 1963 kom den første sisteplassen, da Anita Thallaug fikk 0 poeng med «Solhverv».
=== Nøkternhet og fagjuryer ===
I 1960- og 1970-årene holdt NRK fast på sin ikke-kommersielle innstilling til konkurransen. Fokuset skulle ligge på melodi og tekst, ikke show og koreografi, noe som preget de norske finalene og sangene i mange år. I 1979 gikk NRK så langt at de strippet hele studio for kulisser og ba artister og musikere stille i hverdagsklær. Poenget var å rette oppmerksomheten mot sangen, ikke all innpakningen rundt. Denne gjennomgående holdningen, kombinert med skepsis i det norske musikkmiljøet, var trolig medvirkende til at Norge endte opp med bidrag som ikke slo an hos de europeiske juryene. Heller ikke hos tv-seerne ble de norske bidragene noen slagere, for eksempel dukket bare tre av de norske vinnerlåtene opp på VG-lista i perioden 1961–1976.Norges svake innsats og låtenes manglende suksess har blitt forklart på ulike måter. I 1975 uttalte Terje Rypdal til VG: «På meg kan det virke som om folk binder seg fullstendig når det blir snakk om Melodi Grand Prix. Da tenker man akkurat som man har gjort de siste årene. Nytenkning virker nesten uhørt.» sa Rypdal. Veteranen Kirsti Sparboe mente arrangøren selv måtte ta skylden: «NRK vet ikke hva Norge vil. Vingler og vakler, leter etter løsninger.» Hun mente også at fagjuryene var motvillige og forutinntatte: «Det er for publikum melodiene lages, ikke for jurymedlemmer med varierende bakgrunn og interesse … og antipatier», fortalte hun i sin biografi fra 1984. Også Melodi Grand Prix-ekspert Kato M. Hansen peker på de norske ekspertjuryene som en av årsakene til Norges dårlige plasseringer i 1970-årene. Ikke minst fordi fagjuryene bedømte de norske sangene ut fra sine ekspertpremisser: «Det var hovedgrunnen til at Norge gjorde det så dårlig utover i 1970-årene. Ikke at bidragene i seg selv var dårlige, men de ble kastet til ulvene når de så kom ut i Europa og skulle konkurrere på helt andre premisser enn i Norge», sa Hansen i NRK-programmet Tidsvitne i 2013.
=== Skiftet i 1980-årene ===
Utover i 1980-årene endret NRK innstilling til konkurransen, og de norske Eurovision-bidragene ble «lettere» og med mer koreografi. Ekspertjuryene ble også byttet ut med regionale folkejuryer fra 1982, og finalene ble sendt direkte – og ikke i opptak som tidligere. Holdningsskiftet ga resultater. I 1982 ble Norge nummer tolv, i 1983 nummer ni, og i 1985 skjedde det som nærmest hadde fått status som en umulighet: Norge vant Eurovision Song Contest med Bobbysocks og «La det swinge». Flere gode resultater fulgte etter seieren, med en niendeplass i 1987 og en femteplass året etter. I årene 1989–1992 gikk Norge inn i en svak periode igjen, blant annet med en ny sisteplass i 1990.
I 1993 innledet Norge sin beste periode i konkurransen. Silje Vige ble nummer fem i 1993, før Elisabeth Andreassen og Jan Werner Danielsen fulgte opp med en sjetteplass året etter. I 1995 vant Norge sin andre seier med Secret Gardens «Nocturne», mens Elisabeth Andreassen sikret Norge en andreplass på hjemmebane i 1996. Rekken av gode plasseringer fikk imidlertid en brå slutt i 1997, da Tor Endresens «San Francisco» endte sist i Dublin uten poeng.
Etter årtusenskiftet har Norge hatt varierende resultater. Tre ganger har landet endt opp på sisteplass, og i 2002 måtte Norge for første gang ufrivillig stå utenfor konkurransen. I tillegg kvalifiserte ikke Norge seg til finalene i 2007, 2011 og 2016. Men i samme periode har også Norge vunnet konkurransen én gang, da Alexander Rybak vant en suveren seier med «Fairytale» i 2009. Seieren er fremdeles en av de mest overlegne gjennom historien. Norge har i tillegg fått to fjerdeplasser og én femteplass etter 2000.
=== Fravær ===
Siden debuten i 1960 har Norge stått over konkurransen ved to anledninger – i 1970 og i 2002. I 1970 trakk Norge seg fra Eurovision Song Contest sammen med blant andre Sverige og Finland. Bakgrunnen var at fire land hadde delt seieren i konkurransen året før. Men en like viktig årsak var nok den økende norske misnøyen og kritikken mot konkurransen, en misnøye som nådde sitt klimaks etter den norske finalen i Melodi Grand Prix 1969. Da Norge valgte å boikotte Eurovision Song Contest i 1970 og ikke arrangere Melodi Grand Prix 1970, sa NRKs programdirektør Otto Nes til Aftenposten: «Det har forekommet en del misnøye med arrangementet, fordi man mener at det ikke har svart til de forventninger man stilte – nemlig at man gjennom denne melodikonkurranse i Eurovisjonen skulle høyne slagernivået i Europa».I 2002 var ikke Norge kvalifisert til konkurransen, på grunn av sisteplassen året før. Dette var første gang Norge ufrivillig måtte stå over Eurovision Song Contest. Etter innføringen av semifinaler i 2004 har Norge blitt slått ut i semifinalene på tre av femten forsøk: 2007, 2011 og 2016. Norge var direktekvalifisert til finalene i 2004, 2006 og 2010.
Ulrikke Brandstorp skulle ha representert Norge i 2020 med sangen «Attention», men konkurransen ble avlyst på grunn av koronaviruspandemien. Dette var første gang siden begynnelsen i 1956 at konkurransen ble avlyst. «Attention» var også den andre Melodi Grand Prix-vinneren som ikke fikk representere Norge i Eurovision Song Contest. Den første var «Jeg har aldri vært så glad i noen som deg» som vant Melodi Grand Prix 1968. På grunn av plagiatbeskyldninger trakk låtskriver Kari Diesen d.y, låten, og andreplassen «Stress» representerte Norge i stedet.
== Popularitet ==
Utover i 1960-årene vokste det frem en økende misnøye mot konkurransen i Norge, og hvert eneste år dukket spørsmålet opp om Norge burde trekke seg. I 1967 trakk Danmark seg fra konkurransen i elleve år, fordi Danmarks Radios nye underholdningssjef, Niels Jørgen Kaiser, mente konkurransen ikke holdt høy nok «kulturell verdi». Tross dette valgte NRK å fortsette i konkurransen sammen med finske Yle og svenske SVT. Unntaket var 1970, da Norden trakk seg i protest mot den firedelte seieren året før.
Tross kritikk og dårlige resultater har Eurovision Song Contest likevel alltid vært et populært tv-program i Norge, med bred medieomtale og høye seertall. Flere ganger har den internasjonale finalen vært det mest sette programmet på norsk tv i løpet av året. Seerandelen for konkurransen har enkelte år også ligget så høyt som 90 prosent.I 1992 kom moderne tv-metermålinger, og siden da har seertallene stort sett ligget rundt 1,5 millioner seere. Rekorden ble satt i 1996 med 2,03 millioner seere, da Norge arrangerte finalen. Like bak kommer Rybak-året 2009 med 2,01 millioner seere, og avstemningen ble fulgt av hele 2,3 millioner på det meste. Finalen fra Bærum i 2010 ble sett av 1,99 millioner nordmenn. Finalen i 2021 ble sett av nærmere 1,5 millioner seere og hadde en markedsandel på 86 prosent.
Den minst sette finalen var i 2007, da bare 573 000 nordmenn fulgte sendingen fra Helsingfors i Finland. Finalen gikk imidlertid av stabelen uten Norge, siden Guri Schanke ble slått ut i semifinalen. Det er imidlertid gjort flere endringer i målemetoden siden 1992, senest i 2018. Det er derfor ikke mulig å sammenligne alle tallene direkte. Blant annet er tallene fra og med 2018 jevnt over lavere enn årene før på grunn av den nye målemetoden.
=== Norske seertall for finalene 1993–2022 ===
== Sisteplass-landet ==
Norge har mildt sagt hatt varierende suksess i Eurovision Song Contest. Siden 1960 har Norge vunnet tre ganger og kommet på topp fem ytterligere åtte ganger. Men Norge er nok langt mer kjent for sine elleve sisteplasser – flere enn noe annet land. Tar en med semifinaler også, tangerer Finland denne rekorden med ni sisteplasser i en finale og to i en semifinale. Norge har også endt opp uten poeng fire ganger: 1963, 1978, 1981 og 1997. Bare Østerrike har like mange nullpoengere.Den første sisteplassen kom allerede på Norges fjerde forsøk, i 1963. Men det er perioden 1969–1981 som er den definitivt svakeste i norsk Eurovision-historie. I denne perioden deltok Norge tolv ganger – og fem av dem endte med sisteplass (1969, 1974, 1976, 1978 og 1981). I tillegg kom Norge nest sist to ganger (1971 og 1975). Bare én gang i denne perioden kom landet på øvre halvdel av resultatlisten: I 1973, da Bendik Singers kom på syvendeplass med «It's Just a Game».
I 1978 ble Jahn Teigen den første til å få null poeng etter at poengsystemet ble endret i 1975. Jumboplasseringen skapte enorm oppmerksomhet i Norge, men også i flere andre land. Sisteplassen ble imidlertid en stor suksess for Jahn Teigen, og taperlåten «Mil etter mil» er fremdeles en av de mest solgte Melodi Grand Prix-vinnerne gjennom tidene i Norge. Bare tre år senere fikk Norge null poeng igjen, denne gang med Finn Kalvik og «Aldri i livet». De mange sisteplassene fikk britene til å spekulere på om Norge faktisk gikk inn for å få null poeng i konkurransen.I 1990 kom Norge sist for syvende gang, og heller ikke de siste årene har Norge sluppet unna jumboplasseringene. Også i 1997, 2001, 2004 og 2012 kom Norge sist.
== Deltakere ==
Under er en liste over Norges deltakere, plasseringer og poeng i konkurransen siden debuten i 1960.██ Vinner
██ Andreplass
██ Tredjeplass
██ Sisteplass
Noter
== Låtskrivere og listeplasseringer ==
Under er en oversikt over de norske bidragenes låtskrivere. Kolonnen ESC viser bidragets plassering i Eurovision Song Contest, mens kolonnen NO viser låtens høyeste plassering på Topplista, Norges offisielle singelliste. Tankestrek i NO-kolonnen betyr at låten ikke kom inn på Topplista. De første tiårene var singellisten en topp 10-liste, men den ble utvidet til topp 20 i 1995, og videre til topp 40 høsten 2014.
== Dirigenter for Norge ==
Frem til og med 1998 ble bidragene fremført med orkester, og hvert land hadde sin egen dirigent som dirigerte orkesteret. Utover i 1990-årene tok ferdiginnspilt musikk i større grad over, og i 1999 ble orkesteret avskaffet. De nåværende reglene krever at all musikk og instrumenter på scenen skal være forhåndsinnspilt. Under er en oversikt over dirigentene for Norge i årene 1960–1998.
== Stemmehistorikk ==
=== Poeng fra Norge ===
Tabellene under omfatter norske poeng gitt og mottatt i finaler. Poeng i semifinaler er ikke inkludert i tallene. Poengene er delt i fire tabeller for å vise utviklingen i stemmemønsteret. Den første tabellen omfatter alle poeng siden Norges debut i 1960 og frem til i dag. Tabell nummer to omfatter alle år siden 1975, da poengsystemet med 1–8, 10 og 12 poeng ble innført. Tabell nummer tre omfatter alle år siden 1998, da telefonavstemning ble innført for fullt. Siste tabell omfatter alle år fra 2009, da ordningen med kombinert jury- og telefonavstemning ble innført. Siden 2016 har hvert land gitt to sett med 1–8, 10 og 12 poeng: ett sett fra fagjuryen og ett sett basert på resultatet av telefonavstemningen. Ved like mange poeng, rangeres landene etter hvor mange prosent de har gitt av høyeste mulige oppnåelige totalscore.
=== Poeng til Norge ===
== Eurovision Song Contest i Norge ==
=== Konkurranser avholdt i Norge ===
=== Andre Eurovision-arrangementer i Norge ===
== Galleri ==
== Kommentatorer og poengopplesere ==
== Noter ==
== Se også ==
Melodi Grand Prix
Eurovision Song Contest
Norge i Junior Eurovision Song Contest
Norge i Eurovision Choir of the Year
== Referanser ==
== Kilder ==
Hansen, Kato og Jostein Pedersen (2010). Melodi Grand Prix. Oslo: Schibsted. ISBN 978-82-516-3615-5.
Johnsen, Geir (1986). Norge i Melodi Grand Prix. Oslo: Atheneum. ISBN 8273341232.
Norsk rikskringkasting: Melodi Grand Prix – offisiell side, nrk.no
Pedersen, Jostein (1996). Historien om Melodi Grand Prix. Oslo: Bladkompaniet. ISBN 8250934679.
Pedersen, Jostein: Om Melodi Grand Prix 1960–80, Ballade.no
== Eksterne lenker ==
Den europeiske kringkastingsunion: Offisiell nettside for Eurovision Song Contest
Den europeiske kringkastingsunion: Norge i Eurovision Song Contest | Latvia debuterte i Junior Eurovision Song Contest i 2003 i København i Danmark med sangen «Tu esi vasarā», framført på latvisk av Dzintars Čīča. Bidragene ble valgt gjennom den nasjonale finalen Bērnu Eirovīzija i 2003 til 2005, og Balss Pavēlnieks i 2010 og 2011. | 201,057 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Det_suverene_fyrsted%C3%B8mmet_Nederland | 2023-02-04 | Det suverene fyrstedømmet Nederland | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1813', 'Kategori:Stater og territorier opphørt i 1815', 'Kategori:Tidligere fyrstedømmer'] | Det suverene fyrstedømmet Nederland (nederlandsk: Souvereine Vorstendom der Verëenigde Nederlanden) var et kortvarig fyrstedømme, og forgjengeren til det forente kongeriket Nederlandene, som det sammen med Sør-Nederland ble forent til i 1815. Fyrstedømmet ble kunngjort i 1813 da seierherrene i Napoleonskrigene omorganiserte Europa politisk, noe som senere ble fullført av Wien-kongressen.
| Det suverene fyrstedømmet Nederland (nederlandsk: Souvereine Vorstendom der Verëenigde Nederlanden) var et kortvarig fyrstedømme, og forgjengeren til det forente kongeriket Nederlandene, som det sammen med Sør-Nederland ble forent til i 1815. Fyrstedømmet ble kunngjort i 1813 da seierherrene i Napoleonskrigene omorganiserte Europa politisk, noe som senere ble fullført av Wien-kongressen.
== Se også ==
Nederlands historie | {{Infoboks tidligere land2 | 201,058 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norge_i_Eurovision_Song_Contest | 2023-02-04 | Norge i Eurovision Song Contest | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Land i Eurovision Song Contest'] | Norge i Eurovision Song Contest begynte med deltakelsen i 1960, og landet har deltatt hvert år siden, unntatt i 1970 og 2002. Norge har vunnet Eurovision Song Contest tre ganger, men samtidig kommet på sisteplass i en finale elleve ganger – mer enn noe annet land. Norge har i tillegg fått null poeng fire ganger, bare Østerrike har like mange. Den lange rekken med dårlige plasseringer i 1960- og 1970-årene tok brått slutt i 1985, da Bobbysocks sikret Norges første seier i konkurransen med «La det swinge». Siden fulgte en ny seier i 1995 med Secret Garden og «Nocturne», og sist i 2009 med Alexander Rybaks «Fairytale». Norge har arrangert konkurransen tre ganger: Grieghallen i Bergen i 1986, Oslo Spektrum i 1996 og Telenor Arena i 2010. Det er NRK som sender konkurransen i Norge, og som står bak den nasjonale sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Vinneren får representere Norge i Eurovision Song Contest.
Etter år 2000 har Norges resultater i Eurovision Song Contest fortsatt å svinge, med tre sisteplasser, én seier og ytterligere tre plasseringer i topp fem. Etter innføringen av semifinaler i 2004 har Norge blitt slått ut i semifinalen tre ganger: i 2007, 2011 og 2016. Siden 2013 har imidlertid Norge kommet fem ganger blant de ti beste, senest med sjetteplassen til KEiiNO og «Spirit in the Sky» i 2019. Norge vant også telefonavstemningen dette året.
| Norge i Eurovision Song Contest begynte med deltakelsen i 1960, og landet har deltatt hvert år siden, unntatt i 1970 og 2002. Norge har vunnet Eurovision Song Contest tre ganger, men samtidig kommet på sisteplass i en finale elleve ganger – mer enn noe annet land. Norge har i tillegg fått null poeng fire ganger, bare Østerrike har like mange. Den lange rekken med dårlige plasseringer i 1960- og 1970-årene tok brått slutt i 1985, da Bobbysocks sikret Norges første seier i konkurransen med «La det swinge». Siden fulgte en ny seier i 1995 med Secret Garden og «Nocturne», og sist i 2009 med Alexander Rybaks «Fairytale». Norge har arrangert konkurransen tre ganger: Grieghallen i Bergen i 1986, Oslo Spektrum i 1996 og Telenor Arena i 2010. Det er NRK som sender konkurransen i Norge, og som står bak den nasjonale sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Vinneren får representere Norge i Eurovision Song Contest.
Etter år 2000 har Norges resultater i Eurovision Song Contest fortsatt å svinge, med tre sisteplasser, én seier og ytterligere tre plasseringer i topp fem. Etter innføringen av semifinaler i 2004 har Norge blitt slått ut i semifinalen tre ganger: i 2007, 2011 og 2016. Siden 2013 har imidlertid Norge kommet fem ganger blant de ti beste, senest med sjetteplassen til KEiiNO og «Spirit in the Sky» i 2019. Norge vant også telefonavstemningen dette året.
== Historikk ==
NRK har ansvaret med å velge ut det norske bidraget, og har senderettighetene til Eurovision Song Contest i Norge. Det norske bidraget kåres gjennom den årlige, nasjonale sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Per 2022 har Norge deltatt 60 ganger i Eurovision Song Contest.
Norge debuterte i Eurovision Song Contest i 1960, nesten et halvt år før den offisielle åpningen av fjernsynet i Norge. Landet fikk en god start da Nora Brockstedt sang Norge inn til fjerdeplass med «Voi Voi». De to neste årene holdt Norge seg på topp ti, men i 1963 kom den første sisteplassen, da Anita Thallaug fikk 0 poeng med «Solhverv».
=== Nøkternhet og fagjuryer ===
I 1960- og 1970-årene holdt NRK fast på sin ikke-kommersielle innstilling til konkurransen. Fokuset skulle ligge på melodi og tekst, ikke show og koreografi, noe som preget de norske finalene og sangene i mange år. I 1979 gikk NRK så langt at de strippet hele studio for kulisser og ba artister og musikere stille i hverdagsklær. Poenget var å rette oppmerksomheten mot sangen, ikke all innpakningen rundt. Denne gjennomgående holdningen, kombinert med skepsis i det norske musikkmiljøet, var trolig medvirkende til at Norge endte opp med bidrag som ikke slo an hos de europeiske juryene. Heller ikke hos tv-seerne ble de norske bidragene noen slagere, for eksempel dukket bare tre av de norske vinnerlåtene opp på VG-lista i perioden 1961–1976.Norges svake innsats og låtenes manglende suksess har blitt forklart på ulike måter. I 1975 uttalte Terje Rypdal til VG: «På meg kan det virke som om folk binder seg fullstendig når det blir snakk om Melodi Grand Prix. Da tenker man akkurat som man har gjort de siste årene. Nytenkning virker nesten uhørt.» sa Rypdal. Veteranen Kirsti Sparboe mente arrangøren selv måtte ta skylden: «NRK vet ikke hva Norge vil. Vingler og vakler, leter etter løsninger.» Hun mente også at fagjuryene var motvillige og forutinntatte: «Det er for publikum melodiene lages, ikke for jurymedlemmer med varierende bakgrunn og interesse … og antipatier», fortalte hun i sin biografi fra 1984. Også Melodi Grand Prix-ekspert Kato M. Hansen peker på de norske ekspertjuryene som en av årsakene til Norges dårlige plasseringer i 1970-årene. Ikke minst fordi fagjuryene bedømte de norske sangene ut fra sine ekspertpremisser: «Det var hovedgrunnen til at Norge gjorde det så dårlig utover i 1970-årene. Ikke at bidragene i seg selv var dårlige, men de ble kastet til ulvene når de så kom ut i Europa og skulle konkurrere på helt andre premisser enn i Norge», sa Hansen i NRK-programmet Tidsvitne i 2013.
=== Skiftet i 1980-årene ===
Utover i 1980-årene endret NRK innstilling til konkurransen, og de norske Eurovision-bidragene ble «lettere» og med mer koreografi. Ekspertjuryene ble også byttet ut med regionale folkejuryer fra 1982, og finalene ble sendt direkte – og ikke i opptak som tidligere. Holdningsskiftet ga resultater. I 1982 ble Norge nummer tolv, i 1983 nummer ni, og i 1985 skjedde det som nærmest hadde fått status som en umulighet: Norge vant Eurovision Song Contest med Bobbysocks og «La det swinge». Flere gode resultater fulgte etter seieren, med en niendeplass i 1987 og en femteplass året etter. I årene 1989–1992 gikk Norge inn i en svak periode igjen, blant annet med en ny sisteplass i 1990.
I 1993 innledet Norge sin beste periode i konkurransen. Silje Vige ble nummer fem i 1993, før Elisabeth Andreassen og Jan Werner Danielsen fulgte opp med en sjetteplass året etter. I 1995 vant Norge sin andre seier med Secret Gardens «Nocturne», mens Elisabeth Andreassen sikret Norge en andreplass på hjemmebane i 1996. Rekken av gode plasseringer fikk imidlertid en brå slutt i 1997, da Tor Endresens «San Francisco» endte sist i Dublin uten poeng.
Etter årtusenskiftet har Norge hatt varierende resultater. Tre ganger har landet endt opp på sisteplass, og i 2002 måtte Norge for første gang ufrivillig stå utenfor konkurransen. I tillegg kvalifiserte ikke Norge seg til finalene i 2007, 2011 og 2016. Men i samme periode har også Norge vunnet konkurransen én gang, da Alexander Rybak vant en suveren seier med «Fairytale» i 2009. Seieren er fremdeles en av de mest overlegne gjennom historien. Norge har i tillegg fått to fjerdeplasser og én femteplass etter 2000.
=== Fravær ===
Siden debuten i 1960 har Norge stått over konkurransen ved to anledninger – i 1970 og i 2002. I 1970 trakk Norge seg fra Eurovision Song Contest sammen med blant andre Sverige og Finland. Bakgrunnen var at fire land hadde delt seieren i konkurransen året før. Men en like viktig årsak var nok den økende norske misnøyen og kritikken mot konkurransen, en misnøye som nådde sitt klimaks etter den norske finalen i Melodi Grand Prix 1969. Da Norge valgte å boikotte Eurovision Song Contest i 1970 og ikke arrangere Melodi Grand Prix 1970, sa NRKs programdirektør Otto Nes til Aftenposten: «Det har forekommet en del misnøye med arrangementet, fordi man mener at det ikke har svart til de forventninger man stilte – nemlig at man gjennom denne melodikonkurranse i Eurovisjonen skulle høyne slagernivået i Europa».I 2002 var ikke Norge kvalifisert til konkurransen, på grunn av sisteplassen året før. Dette var første gang Norge ufrivillig måtte stå over Eurovision Song Contest. Etter innføringen av semifinaler i 2004 har Norge blitt slått ut i semifinalene på tre av femten forsøk: 2007, 2011 og 2016. Norge var direktekvalifisert til finalene i 2004, 2006 og 2010.
Ulrikke Brandstorp skulle ha representert Norge i 2020 med sangen «Attention», men konkurransen ble avlyst på grunn av koronaviruspandemien. Dette var første gang siden begynnelsen i 1956 at konkurransen ble avlyst. «Attention» var også den andre Melodi Grand Prix-vinneren som ikke fikk representere Norge i Eurovision Song Contest. Den første var «Jeg har aldri vært så glad i noen som deg» som vant Melodi Grand Prix 1968. På grunn av plagiatbeskyldninger trakk låtskriver Kari Diesen d.y, låten, og andreplassen «Stress» representerte Norge i stedet.
== Popularitet ==
Utover i 1960-årene vokste det frem en økende misnøye mot konkurransen i Norge, og hvert eneste år dukket spørsmålet opp om Norge burde trekke seg. I 1967 trakk Danmark seg fra konkurransen i elleve år, fordi Danmarks Radios nye underholdningssjef, Niels Jørgen Kaiser, mente konkurransen ikke holdt høy nok «kulturell verdi». Tross dette valgte NRK å fortsette i konkurransen sammen med finske Yle og svenske SVT. Unntaket var 1970, da Norden trakk seg i protest mot den firedelte seieren året før.
Tross kritikk og dårlige resultater har Eurovision Song Contest likevel alltid vært et populært tv-program i Norge, med bred medieomtale og høye seertall. Flere ganger har den internasjonale finalen vært det mest sette programmet på norsk tv i løpet av året. Seerandelen for konkurransen har enkelte år også ligget så høyt som 90 prosent.I 1992 kom moderne tv-metermålinger, og siden da har seertallene stort sett ligget rundt 1,5 millioner seere. Rekorden ble satt i 1996 med 2,03 millioner seere, da Norge arrangerte finalen. Like bak kommer Rybak-året 2009 med 2,01 millioner seere, og avstemningen ble fulgt av hele 2,3 millioner på det meste. Finalen fra Bærum i 2010 ble sett av 1,99 millioner nordmenn. Finalen i 2021 ble sett av nærmere 1,5 millioner seere og hadde en markedsandel på 86 prosent.
Den minst sette finalen var i 2007, da bare 573 000 nordmenn fulgte sendingen fra Helsingfors i Finland. Finalen gikk imidlertid av stabelen uten Norge, siden Guri Schanke ble slått ut i semifinalen. Det er imidlertid gjort flere endringer i målemetoden siden 1992, senest i 2018. Det er derfor ikke mulig å sammenligne alle tallene direkte. Blant annet er tallene fra og med 2018 jevnt over lavere enn årene før på grunn av den nye målemetoden.
=== Norske seertall for finalene 1993–2022 ===
== Sisteplass-landet ==
Norge har mildt sagt hatt varierende suksess i Eurovision Song Contest. Siden 1960 har Norge vunnet tre ganger og kommet på topp fem ytterligere åtte ganger. Men Norge er nok langt mer kjent for sine elleve sisteplasser – flere enn noe annet land. Tar en med semifinaler også, tangerer Finland denne rekorden med ni sisteplasser i en finale og to i en semifinale. Norge har også endt opp uten poeng fire ganger: 1963, 1978, 1981 og 1997. Bare Østerrike har like mange nullpoengere.Den første sisteplassen kom allerede på Norges fjerde forsøk, i 1963. Men det er perioden 1969–1981 som er den definitivt svakeste i norsk Eurovision-historie. I denne perioden deltok Norge tolv ganger – og fem av dem endte med sisteplass (1969, 1974, 1976, 1978 og 1981). I tillegg kom Norge nest sist to ganger (1971 og 1975). Bare én gang i denne perioden kom landet på øvre halvdel av resultatlisten: I 1973, da Bendik Singers kom på syvendeplass med «It's Just a Game».
I 1978 ble Jahn Teigen den første til å få null poeng etter at poengsystemet ble endret i 1975. Jumboplasseringen skapte enorm oppmerksomhet i Norge, men også i flere andre land. Sisteplassen ble imidlertid en stor suksess for Jahn Teigen, og taperlåten «Mil etter mil» er fremdeles en av de mest solgte Melodi Grand Prix-vinnerne gjennom tidene i Norge. Bare tre år senere fikk Norge null poeng igjen, denne gang med Finn Kalvik og «Aldri i livet». De mange sisteplassene fikk britene til å spekulere på om Norge faktisk gikk inn for å få null poeng i konkurransen.I 1990 kom Norge sist for syvende gang, og heller ikke de siste årene har Norge sluppet unna jumboplasseringene. Også i 1997, 2001, 2004 og 2012 kom Norge sist.
== Deltakere ==
Under er en liste over Norges deltakere, plasseringer og poeng i konkurransen siden debuten i 1960.██ Vinner
██ Andreplass
██ Tredjeplass
██ Sisteplass
Noter
== Låtskrivere og listeplasseringer ==
Under er en oversikt over de norske bidragenes låtskrivere. Kolonnen ESC viser bidragets plassering i Eurovision Song Contest, mens kolonnen NO viser låtens høyeste plassering på Topplista, Norges offisielle singelliste. Tankestrek i NO-kolonnen betyr at låten ikke kom inn på Topplista. De første tiårene var singellisten en topp 10-liste, men den ble utvidet til topp 20 i 1995, og videre til topp 40 høsten 2014.
== Dirigenter for Norge ==
Frem til og med 1998 ble bidragene fremført med orkester, og hvert land hadde sin egen dirigent som dirigerte orkesteret. Utover i 1990-årene tok ferdiginnspilt musikk i større grad over, og i 1999 ble orkesteret avskaffet. De nåværende reglene krever at all musikk og instrumenter på scenen skal være forhåndsinnspilt. Under er en oversikt over dirigentene for Norge i årene 1960–1998.
== Stemmehistorikk ==
=== Poeng fra Norge ===
Tabellene under omfatter norske poeng gitt og mottatt i finaler. Poeng i semifinaler er ikke inkludert i tallene. Poengene er delt i fire tabeller for å vise utviklingen i stemmemønsteret. Den første tabellen omfatter alle poeng siden Norges debut i 1960 og frem til i dag. Tabell nummer to omfatter alle år siden 1975, da poengsystemet med 1–8, 10 og 12 poeng ble innført. Tabell nummer tre omfatter alle år siden 1998, da telefonavstemning ble innført for fullt. Siste tabell omfatter alle år fra 2009, da ordningen med kombinert jury- og telefonavstemning ble innført. Siden 2016 har hvert land gitt to sett med 1–8, 10 og 12 poeng: ett sett fra fagjuryen og ett sett basert på resultatet av telefonavstemningen. Ved like mange poeng, rangeres landene etter hvor mange prosent de har gitt av høyeste mulige oppnåelige totalscore.
=== Poeng til Norge ===
== Eurovision Song Contest i Norge ==
=== Konkurranser avholdt i Norge ===
=== Andre Eurovision-arrangementer i Norge ===
== Galleri ==
== Kommentatorer og poengopplesere ==
== Noter ==
== Se også ==
Melodi Grand Prix
Eurovision Song Contest
Norge i Junior Eurovision Song Contest
Norge i Eurovision Choir of the Year
== Referanser ==
== Kilder ==
Hansen, Kato og Jostein Pedersen (2010). Melodi Grand Prix. Oslo: Schibsted. ISBN 978-82-516-3615-5.
Johnsen, Geir (1986). Norge i Melodi Grand Prix. Oslo: Atheneum. ISBN 8273341232.
Norsk rikskringkasting: Melodi Grand Prix – offisiell side, nrk.no
Pedersen, Jostein (1996). Historien om Melodi Grand Prix. Oslo: Bladkompaniet. ISBN 8250934679.
Pedersen, Jostein: Om Melodi Grand Prix 1960–80, Ballade.no
== Eksterne lenker ==
Den europeiske kringkastingsunion: Offisiell nettside for Eurovision Song Contest
Den europeiske kringkastingsunion: Norge i Eurovision Song Contest | Hellas debuterte i Junior Eurovision Song Contest i 2003 i København i Danmark med sangen «Fíli gia pánta», framført på gresk av Nikólas Ganópoulos. Han er den yngste sangeren som har deltatt i Junior Eurovision Song Contest, med alder på åtte år. | 201,059 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Une_Saison_en_enfer | 2023-02-04 | Une Saison en enfer | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bøker fra 1873', 'Kategori:Dikt', 'Kategori:Fransk litteratur'] | En Årstid i Helvete (originaltittel Une Saison en enfer) er et dikt skrevet i 1873 av den franske forfatter Arthur Rimbaud.
Verket, som er den eneste bok utgitt av Rimbaud selv, ble skapt under et opphold på en bondegård i Roché i Ardennene i perioden april-august 1873. Senere fikk boken en betydelig innflytelse på senere kunstnere og poeter, for eksempel på surrealistene.
Boken ble utgitt på norsk av Bokvennen forlag i 2002, i Haakon Dahlens oversettelse.
| En Årstid i Helvete (originaltittel Une Saison en enfer) er et dikt skrevet i 1873 av den franske forfatter Arthur Rimbaud.
Verket, som er den eneste bok utgitt av Rimbaud selv, ble skapt under et opphold på en bondegård i Roché i Ardennene i perioden april-august 1873. Senere fikk boken en betydelig innflytelse på senere kunstnere og poeter, for eksempel på surrealistene.
Boken ble utgitt på norsk av Bokvennen forlag i 2002, i Haakon Dahlens oversettelse.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Atle Kittang: Ord, bilete, tenking: artiklar om fiksjonar : Kapittel 7. Ettertankens aporiar. Om Arthur Rimbauds «Une saison en enfer», Gyldendal, 1998. Digital utgave på Nasjonalbibliotekets nettsider - besøkt 19. juli 2018. | thumb|Førsteutgaven | 201,060 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Caf%C3%A9_de_Flore | 2023-02-04 | Café de Flore | ['Kategori:2°Ø', 'Kategori:48°N', 'Kategori:6. arrondissement i Paris', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Byggverk i Paris', 'Kategori:Etableringer i 1887', 'Kategori:Kafeer i Paris', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Café de Flore er en kafé ved Saint-Germain-des-Prés i 6. arrondissement i Paris. Kaféen ligger på hjørnet av boulevard Saint-Germain og rue Saint-Benoît.
Kaféen åpnet i 1887 og er oppkalt etter en skulptur av gudinnen Flora på den andre side av gaten. På slutten av 1800-tallet bodde Charles Maurras i andre etasje der han laget boken Au signe de Flore.
Interiøret er i klassisk art deco-stil med røde stoler, mahogni og speil. Det har nesten ikke vært endret siden andre verdenskrig. Som hos konkurrenten og naboen, Les Deux Magots, har dette vært en møteplass for intellektuelle etter krigen, blant annet Jean-Paul Sartre og Simone de Beauvoir som møttes her for å diskutere sin eksistensialismefilosofi.Café de Flore har vært møteplass for kunstnere og forfattere som dannet surrealist-bevegelsen, eksistensialister som Albert Camus og senere filmskaperne som skapte den franske nye bølge.
| Café de Flore er en kafé ved Saint-Germain-des-Prés i 6. arrondissement i Paris. Kaféen ligger på hjørnet av boulevard Saint-Germain og rue Saint-Benoît.
Kaféen åpnet i 1887 og er oppkalt etter en skulptur av gudinnen Flora på den andre side av gaten. På slutten av 1800-tallet bodde Charles Maurras i andre etasje der han laget boken Au signe de Flore.
Interiøret er i klassisk art deco-stil med røde stoler, mahogni og speil. Det har nesten ikke vært endret siden andre verdenskrig. Som hos konkurrenten og naboen, Les Deux Magots, har dette vært en møteplass for intellektuelle etter krigen, blant annet Jean-Paul Sartre og Simone de Beauvoir som møttes her for å diskutere sin eksistensialismefilosofi.Café de Flore har vært møteplass for kunstnere og forfattere som dannet surrealist-bevegelsen, eksistensialister som Albert Camus og senere filmskaperne som skapte den franske nye bølge.
== Litteratur ==
Christophe Durand-Boubal, Café de Flore : Mémoire d'un siècle, Indigo & Côté femmes, coll. « Prémices », Paris, 1993, 174 p. ISBN 2-907883-66-6
Christophe Boubal, Café de Flore : L'esprit d'un siècle, Fernand Lanore, coll. « Littératures », 2004, 204 p. ISBN 2-85157-251-2
== Eksterne lenker ==
(ja) Offisielt nettsted
(en) Café de Flore – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Café de Flore er en kafé ved Saint-Germain-des-Prés i 6. arrondissement i Paris. | 201,061 |
https://no.wikipedia.org/wiki/De_sju_%C3%B8yers_republikk | 2023-02-04 | De sju øyers republikk | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:De joniske øyer', "Kategori:Hellas' historie", 'Kategori:Historiske stater', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1800', 'Kategori:Stater og territorier opphørt i 1815'] | De sju øyers republikk (gresk: Ἑπτάνησος Πολιτεία, italiensk: Repubblica Settinsulare, osmantyrkisk: جزاييرى صباى موجتميا جومهورو, Cezayir-i Seb'a-i Müctemia Cumhuru), også omtalt som Den septinsulære republikk, var en øyrepublikk som kortvarig eksisterte fra 1800 til 1807 under nominell russisk og osmansk kontroll. Øystaten ble opprettet etter å ha vært tre fransk departementer i Hellas (fransk: Départements français de Grèce) som ble opprettet av den første franske republikk etter å ha annektert øyene i 1797. Med republikken var det første gang siden Det bysantinske rikets fall at grekere var blitt gitt begrenset, selvråderett fra det muslimske osmanske rike i Konstantinopel (Istanbul). Fra 1807 var øyene underlagt Frankrike og ble de kalt République Septinsulaire eller République des Sept-Îles. Etter at øyene Zakynthos, Kefallinia og Kythira ble tatt av den britisk hæren, og deretter de øvrige øyene, og til sist Korfu i 1814, ble alle de sju øyene et britisk protektorat i 1815 som ble kalt De joniske øyers forente stater.
| De sju øyers republikk (gresk: Ἑπτάνησος Πολιτεία, italiensk: Repubblica Settinsulare, osmantyrkisk: جزاييرى صباى موجتميا جومهورو, Cezayir-i Seb'a-i Müctemia Cumhuru), også omtalt som Den septinsulære republikk, var en øyrepublikk som kortvarig eksisterte fra 1800 til 1807 under nominell russisk og osmansk kontroll. Øystaten ble opprettet etter å ha vært tre fransk departementer i Hellas (fransk: Départements français de Grèce) som ble opprettet av den første franske republikk etter å ha annektert øyene i 1797. Med republikken var det første gang siden Det bysantinske rikets fall at grekere var blitt gitt begrenset, selvråderett fra det muslimske osmanske rike i Konstantinopel (Istanbul). Fra 1807 var øyene underlagt Frankrike og ble de kalt République Septinsulaire eller République des Sept-Îles. Etter at øyene Zakynthos, Kefallinia og Kythira ble tatt av den britisk hæren, og deretter de øvrige øyene, og til sist Korfu i 1814, ble alle de sju øyene et britisk protektorat i 1815 som ble kalt De joniske øyers forente stater.
== De sju øyene ==
De sju øyene som utgjorde republikken var:
Kérkyra (Korfu)
Paxos (eller Paxi)
Lefkada (Leucada/Santa Maura)
Kefallinia (Kefalonia)
Ithaka (Ithaki)
Zakynthos (Zante)
Kythira (Cerigo)
== Bakgrunn ==
På slutten av 1700-tallet hadde De joniske øyer vært under republikken Venezias kontroll i århundrer. Med fredsavtalen i Leoben den 18. april 1797 fikk den første franske republikk øyene, en handling som ble endeliggjort med freden i Campo Formio i 1797 som formelt oppløste den venetianske staten.Øyene ble under Frankrike formelt en del av departementene Mer-Égée, Ithaque og Corcyre. Ankomsten av franskmennene ble entusiastisk tatt imot av øyboerne, og ble markert med handlinger som å brenne Libro d'Oro (italiensk for «den gylne bok»), en adelsbok for det italienske aristokratiet, opphevelse av adelens privilegier, og godkjenning av den franske konstitusjon av 1795.
Franskmennene fortsatte med å styrke forsvaret av Korfu. Ved slutten av 1700-tallet hadde Korfu den sterkeste festningen i Europa med mer enn ett tusen franske kanoner stasjonert langs festningsmurene.
Til tross for flere progressive virkemidler som ble tilpasset av den franske administrasjonen, førte hard skattelegging, og samtidig ubehøvlet og udisiplinert oppførsel fra de franske soldatene til at det franske styret ble fremmedgjort og mislikt av den greske befolkningen. Denne misnøyen ble utnyttet av en felles russisk-osmansk styrke under admiral Fjodor Usjakov til å forvise franskmennene fra de greske øyene.
I mars 1799 falt byen Korfu etter en fire måneder lang beleiring og avsluttet således det franske styret. Det ble begynnelsen på den septinsulære republikk.
== Administrasjon ==
I 1800 ble den såkalt «bysantinske» konstitusjonen godkjent i Istanbul av den osmanske sultan, og det etablerte den septinsulære republikk som en skattskyldig stat underlagt Det osmanske rike. Den bevingede løve til sankt Markus på republikkens flagg indikerte at den var ment å være en etterfølgerstat til republikken Venezia, nylig oppløst av Napoléon Bonaparte. Republikken skulle betale en treårig tributt på 75 000 osmanske guruş og en status lik den republikken Ragusa (kystregionen av dagens Dubrovnik i Kroatia) hadde. Høyporten (sentralregjeringen i Det osmanske rike) sammen med Russland skulle garantere republikkens selvstendighet fra utenlandske angrep og samtidig forhindre at muslimer bosatte seg på øyene.Den nye republikken hadde flere problemer fra fødselen av. I henhold til første punkt i konstitusjonen skulle den være «forent og aristokratisk», original tekst: La Repubblica delle Sette Isole Unite è una, ed Aristocratica. Adelen på øyene var levningene av det venetianske aristokratiet som sto i motsetning til det store flertallet av greske bønder. Det var også en religiøs dimensjon; mens det var enighet om faren av å slippe til muslimsk innflytelse, sto den italienske katolske adelen i et motsetningsforhold til den gresk-ortodokse landsbygda. Russerne så på seg selv som beskytter av den ortodokse tro og bidro til å forsterke indignasjonen og forbitrelsen mot adelen som igjen var favorisert av den osmanske rike. Det var stor uro og flere bondeopprør. Til sist ble russerne bedt om slå ned på opptøyene, hvilket var i overensstemmelse med avtalen om felles beskyttelse med osmanene. Med en sterk russisk garnison på Korfu og med hæravdelinger på de andre øyene, ble spenningen dempet, men republikken ble samtidig underlagt de facto okkupasjon av Russland.Republikken eksisterte således som et russisk protektorat ettersom befolkningen så på russerne som et folk av samme religion, det vil si den ortodokse kirke. Den politiske erfaringen med å administrere republikken var av stor betydning for den unge greker Ioannis Kapodistrias, som derigjennom skaffet seg russisk beskyttelse og senere ble den første guvernør i det uavhengige Hellas. Stemmerett i republikken var begrenset til menn av legitim kristen fødsel på øyene som ikke eide en butikk eller praktiserte noen form for mekanisk fag og som kunne lese og skrive. De krevde også et minstemål på årlig inntekt, men denne varierte mellom øyene, fra 1800 dukater på Korfu til 315 dukater på Ithaka.I hemmelig artikler under fredsavtalene i Tilsit i 1807 gikk Russland med på å avstå de greske øyene til Napoléon Bonapartes franske keiserdømme. En ekspedisjonsstyrke ledet av general César Berthier tok kontroll over øyene i august 1807. I motsetning til naboene ved Adriaterhavet, de illyriske provinsene, ble de sju øyene ikke annektert av Frankrike, men beholdt sine administrative organer og det joniske senatet under okkupasjonen av de franske styrkene ledet av guvernørene, først general Louis-Alexandre Berthier og deretter, etter mars 1808, av general François-Xavier Donzelot.
== Språk ==
Det offisielle språket var først italiensk og først i 1803 ble gresk, sammen med italiensk, et av de to offisielle språkene i republikken. I den venetianske perioden ble italiensk benyttet til offisielle og administrative formål på øyene, men ble ellers kun snakket i byene mens på bondelandet fortsatte folk å snakke sitt morsmål gresk. Den eneste øya hvor den venetianske dialekten av italiensk ble ytterligere utbredt var Kefallinia hvor et større antall mennesker gikk over til venetianske som sitt førstespråk.Konstitusjonen til den septinsulære republikk ble trykt på gresk av det ortodokse patriarkatets trykkeri i Istanbul (tidligere Konstantinopel). Oversettelsen benyttet mange lånord fra italiensk for tekniske begreper, men den nye konstitusjonen som ble godkjent i 1803 ble skrevet på italiensk. Teksten til konstitusjonen hadde et forord av komiteen som skrev den hvor det ble slått fast at «adelen, de rike og den harmoniske greske dialekten, etter å ha blitt forvist av venetianerne, burde bli tilbakekalt av selvstyret og bli språket til administrasjonen og fortolket av de aktive borgerne.» Denne saken ble betraktet av en slik viktighet at den ble gitt et egen punkt, artikkel 211, i konstitusjonen. I henhold til dette var gresk bestemt å erstatte italiensk som arbeidsspråk i offentlige handlinger i år 1820. Av uoffisielle språk eksisterte judæo-italiensk og judæo-gresk, særegne dialekter av både italiensk og gresk med hebraiske ord som ble snakket internt av jødene. Begge varianter hadde lang historie som strakk seg flere århundrer tilbake i tid.
== Religion ==
De fleste beboerne på øynene i denne perioden var kristne, og med et lite antall jøder på Korfu, Zakynthos og enda færre på Kefallinia. Flertallet var gresk-ortodokse kristne, men det var et betydelig antall katolikker grunnet de dominerende århundrene under republikken Venezia, særlig på Korfu, Zakynthos og Kefallinia. Konstitusjonen av 1803 anerkjente den gresk-ortodokse som den dominerende troen, men slo fast at den romersk-katolske tro også var anerkjent og beskyttet. Konstitusjonen ga også i lovbestemmelse som definerte privilegiene til jødene som bodde i republikken.
== Ettervirkning ==
I 1809–1810 erobret Storbritannia alle joniske øyene, unntatt Korfu hvor en fransk garnison holdt ut fram til 1814.
Grekerne hadde ønsket britene velkommen. Siden 1700-tallet hadde De joniske øyer vært et område hvor både republikken Venezia og britene hadde tevlet om økonomisk herredømme. Da republikken Venezia falt sammen i 1797 hadde øyene gått inn i en urolig og turbulent periode hvor Frankrike, Russland og Storbritannia kjempet om å få overtaket. Beboerne av Zakynthos og Kefallinia var meget oppmerksom på hvor avhengig de var av det britiske markedet og ønsket sterkere tilknytning i håp om at de vil gi bedre kommersielle framtidsutsikter. Da fredsavtalen i Tilsit i 1807 overga øyene til Frankrike, henga Zakynthos og Kefallinia seg rett og slett etter et par år til Storbritannia. Kun Korfu forble fransk fram til 1815 da alle de sju øyene ble et britisk protektorat. Under protektoratet ble imidlertid sammenfallet av økonomiske interesser som hadde vært avgjørende for øyene, av mindre interesse for britene. Det som var viktig for Storbritannia var at øyene utgjorde en viktig strategisk lokalisering for de britiske planene om overherredømme over Middelhavet, slik det fortiden også hadde vært det for Venezia.De sju øyene ble et britisk protektorat kalt for De joniske øyers forente stater i 1815 og forble britiske fram til 1864 da de ble avgitt en gave til den nykronede greske konge, Georg I, i den selvstendige staten Hellas.
== Referanser ==
== Se også ==
Hellas' historie
== Eksterne lenker ==
Den andre konstitusjonen til republikken (1803) (italiensk)
Den andre konstitusjonen til republikken (gresk) | Hellas | 201,062 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Caf%C3%A9_de_la_Paix | 2023-02-04 | Café de la Paix | ['Kategori:2°Ø', 'Kategori:48°N', 'Kategori:9. arrondissement i Paris', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1962', 'Kategori:Kafeer i Paris'] | Café de la Paix er en kjent kafé i Paris ved Place de l'Opéra. Kaféen er tegnet av Charles Garnier som også tegnet den nærliggende Opéra Garnier. Caféen kalles også for «Verdens navle» ettersom det der ble samlet mennesker fra hele verden.
| Café de la Paix er en kjent kafé i Paris ved Place de l'Opéra. Kaféen er tegnet av Charles Garnier som også tegnet den nærliggende Opéra Garnier. Caféen kalles også for «Verdens navle» ettersom det der ble samlet mennesker fra hele verden.
== Historie ==
Café de la Paix ble åpnet 30. juni 1862 som en del av hotellet Grand-Hôtel de la Paix som har fått sitt navn etter den nærliggende gaten Rue de la Paix. Nærheten til Opéra Garnier lokket mange kjente gjester som Jules Massenet, Émile Zola og Guy de Maupassant. Kaféen er beskrevet i diktet «The Absinthe Drinker» av den kanadiske dikteren Robert W. Service.I belle époque ble kafeen besøkt av Sergej Djagilev og den kommende kong Edvard VII av Storbritannia.
Den 22. august 1975 utså den franske regjeringen kaféen til et historisk minnesmerke.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Café de la Paix (Paris) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Café de la Paix er en kjent kafé i Paris ved Place de l'Opéra. Kaféen er tegnet av Charles Garnier som også tegnet den nærliggende Opéra Garnier. | 201,063 |
https://no.wikipedia.org/wiki/H%C3%A5rknute | 2023-02-04 | Hårknute | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Hårfrisyrer'] | Hårknute er en frisyre der langt hodehår blir samlet i en knute, gjerne bolleformet og plassert i nakken eller som en hårtopp. Håret kan danderes og snurres på ulike måter, også flettes før det rulles sammen, eventuelt i kringleform på hver side av hodet. En kan også lage en «ballerinafrisyre» med overdreven stor hårknute lagt omkring en smultringformet skumgummi. Hårknuter kan være stramme og løse, kunstferdige og enkle. Frisyrer med ulike varianter av hårknuter blir i Vesten nesten bare båret av kvinner.
| Hårknute er en frisyre der langt hodehår blir samlet i en knute, gjerne bolleformet og plassert i nakken eller som en hårtopp. Håret kan danderes og snurres på ulike måter, også flettes før det rulles sammen, eventuelt i kringleform på hver side av hodet. En kan også lage en «ballerinafrisyre» med overdreven stor hårknute lagt omkring en smultringformet skumgummi. Hårknuter kan være stramme og løse, kunstferdige og enkle. Frisyrer med ulike varianter av hårknuter blir i Vesten nesten bare båret av kvinner.
== Historikk ==
Ulike varianter av hårknuter har vært vanlig mote i mange samfunn og historiske perioder.
Etter perserkrigene forlot oldtidas grekere orientalske moter med blant annet langt, kunstferdig krøllet hår. Kvinnefrisyrene ble da forholdsvis enkle, med rett nedhengende, halvlange krøller eller fletter, i klassisk tid og seinere med enkelt oppsatt hår, midtskill, knute i nakken, hårbånd og spinkle diademer.Fra 1860-tallet fikk vestlig damefrisyren chignon i nakken, hårpung i nett, som regel løshår. Dette ble sløyfet i 1880-åra da frisyren ble satt opp med knute i nakken, og pannehår ble moderne. Etter hvert ble knuten flyttet helt opp på hodet med stramt oppstrøket nakkehår, og håret vridd til en vertikal rull fra nakken til issen.
=== Varianter ===
Chignon (uttales omtrent «sjin'jång, fransk ord for «nakke») er en hårpung eller oppsatt hårknute som er holdt fast av et hårnett eller en kam.
==== I gammel og ikke-vestlig mote ====
==== I nyere, vestlig mote ====
== Se også ==
Flette
Hårtopp
Hårnett
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Bun hairstyle – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Hårknute er en frisyre der langt hodehår blir samlet i en knute, gjerne bolleformet og plassert i nakken eller som en hårtopp. Håret kan danderes og snurres på ulike måter, også flettes før det rulles sammen, eventuelt i kringleform på hver side av hodet. | 201,064 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Shoalwater_Bay | 2023-02-04 | Shoalwater Bay | ['Kategori:150°Ø', 'Kategori:22°S', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Bukter i Oseania', 'Kategori:Queensland'] | Shoalwater Bay er en større bukt langs Capricorn Coast i Queensland i Australia 100 kilometer nord for kystbyen Yeppoon og 628 nord for delstadshovedstaden Brisbane. Det australske forsvaret har brukt området som øvingsområde siden 1966. Bukta er også et viktig dugonghabitat og del av Great Barrier Reef Marine Park.Navnet Shoalwater Bay ble gitt av James Cook 28. mai 1770. Fra 1853 begynte den første europeiske bosettingen i området og fra 1860 ble aboriginene gradvis fjernet fra området.Under Vietnamkrigen var Shoalwater Bay øvingsområde for australske soldater før de ble sendt til Vietnam, og stedet er blant annet nevnt i sangen I Was Only Nineteen av gruppa Redgum.
| Shoalwater Bay er en større bukt langs Capricorn Coast i Queensland i Australia 100 kilometer nord for kystbyen Yeppoon og 628 nord for delstadshovedstaden Brisbane. Det australske forsvaret har brukt området som øvingsområde siden 1966. Bukta er også et viktig dugonghabitat og del av Great Barrier Reef Marine Park.Navnet Shoalwater Bay ble gitt av James Cook 28. mai 1770. Fra 1853 begynte den første europeiske bosettingen i området og fra 1860 ble aboriginene gradvis fjernet fra området.Under Vietnamkrigen var Shoalwater Bay øvingsområde for australske soldater før de ble sendt til Vietnam, og stedet er blant annet nevnt i sangen I Was Only Nineteen av gruppa Redgum.
== Referanser == | Shoalwater Bay er en større bukt langs Capricorn Coast i Queensland i Australia 100 kilometer nord for kystbyen Yeppoon og 628 nord for delstadshovedstaden Brisbane. Det australske forsvaret har brukt området som øvingsområde siden 1966. | 201,065 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Metro_(TV-program) | 2023-02-04 | Metro (TV-program) | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske TV-serier fra 1990-årene', 'Kategori:Norske musikkprogrammer på TV', 'Kategori:Norske ungdomsprogrammer på TV', 'Kategori:TV-produksjoner på norsk TV 2'] | Metro var et norsk direktesendt musikkprogram som gikk på TV 2 i 1996. Programmet ble ledet av Gunilla Holm og Thorbjørn Harr og var rettet mot ungdom. Metro besto i hovedsak av aktuell popmusikk, men inneholdt også noe debatt samt besøk av aktuelle gjester. Totalt 26 episoder ble sendt på tirsdager og torsdager etter skoletid, fra TV 2s lokaler i Karl Johans gate i Oslo.Programmet ble i 1997 etterfulgt av Hit40.no med Gunilla Holm som programleder.
| Metro var et norsk direktesendt musikkprogram som gikk på TV 2 i 1996. Programmet ble ledet av Gunilla Holm og Thorbjørn Harr og var rettet mot ungdom. Metro besto i hovedsak av aktuell popmusikk, men inneholdt også noe debatt samt besøk av aktuelle gjester. Totalt 26 episoder ble sendt på tirsdager og torsdager etter skoletid, fra TV 2s lokaler i Karl Johans gate i Oslo.Programmet ble i 1997 etterfulgt av Hit40.no med Gunilla Holm som programleder.
== Mottakelse og seertall ==
Premieren fikk lunken mottakelse av Aftenpostens TV-anmelder.Basert på sendetidspunkt var programmet en publikumssuksess. Høsten 1996 lå det gjennomsnittlige seertallet på 52 000, noe som utgjorde 34 % av de som så på TV etter skoletid. Til sammenligning så 22 % på NRKs NRQ-programmer.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Metro hos Filmfront | Metro var et norsk direktesendt musikkprogram som gikk på TV 2 i 1996. Programmet ble ledet av Gunilla Holm og Thorbjørn Harr og var rettet mot ungdom. | 201,066 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Misogyni | 2023-02-04 | Misogyni | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker hvor P373 sin verdi lokalt er lik med Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker med P373 fra Wikidata men verdi lokalt', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Filosofi', 'Kategori:Forskjellsbehandling', 'Kategori:Kjønn', 'Kategori:Psykologi', 'Kategori:Sosiologi'] | Misogyni er hat eller sterke fordommer mot kvinner. Ordet kommer fra det greske ordet μῖσος (misos, «hat») og γυνή (gynē, «kvinne»). I feministisk teori anses misogyni for å være en politisk ideologi, på samme måte som rasisme eller antisemitisme, som rettferdiggjør og opprettholder undertrykkelse av kvinner.
Den amerikanske filosofen Kate Manne hevder at misogyni bør defineres bredere som uvilje mot kvinner som bryter reglene for et patriarkalsk samfunn, for eksempel mot kvinner som ikke velger tradisjonelle omsorgsroller.Hat eller sterke fordommer mot menn kalles misandri.
| Misogyni er hat eller sterke fordommer mot kvinner. Ordet kommer fra det greske ordet μῖσος (misos, «hat») og γυνή (gynē, «kvinne»). I feministisk teori anses misogyni for å være en politisk ideologi, på samme måte som rasisme eller antisemitisme, som rettferdiggjør og opprettholder undertrykkelse av kvinner.
Den amerikanske filosofen Kate Manne hevder at misogyni bør defineres bredere som uvilje mot kvinner som bryter reglene for et patriarkalsk samfunn, for eksempel mot kvinner som ikke velger tradisjonelle omsorgsroller.Hat eller sterke fordommer mot menn kalles misandri.
== Misogyni i filosofi og historie ==
Innen en del filosofi og religiøs litteratur kan man finne elementer av misogyni.
På 1500-tallet skrev den skotske protestantiske reformisten John Knox en bok ved navn The First Blast of the Trumpet Against the Monstrous Regiment of Women, hvor han argumenterte mot kvinners evne til å styre.Arthur Schopenhauer er kjent for sitt essay «Om kvinner» (Über die Weiber), hvor han uttrykker sin opposisjon til det han kaller «germansk-kristen dumhet» om kvinnelige anliggender. Han hevdet at «kvinner er av natur ment til å adlyde.» Essayet har imidlertid to komplimenter: at «kvinner definitivt har en sunnere beslutningsprosess enn menn» og at de har mer sympati for andres lidelser.
Nietzsche er kjent for å ha argumentert at enhver form for høyere sivilisasjon har hatt streng kontroll over kvinner [Hinsides godt og ondt, 7:238]; han skrev ofte nedsettende om kvinner, og er i den sammenheng kjent for frasene «Kvinner anses som dype. Hvorfor? Fordi vi ikke aner deres dybde. Men kvinner er ikke engang grunne.» , «Kvinnen var Guds andre feiltagelse», og «Skal du til kvinnen? Ikke glem pisken!».Filosofen Otto Weininger karakteriserte i sin bok Geschlecht und Charakter («Kjønn og karakter») fra 1903 den «kvinnelige» delen av hvert individ som egentlig «ingenting», uten noen egentlig eksistens, uten noen reell samvittighet eller rasjonalitetssans. Weininger sier «Ingen mann som tenker dypt om kvinner har høy anseelse for dem; menn enten forakter kvinner eller så har de aldri tenkt seriøst på dem.» August Strindberg hyllet Weininger for sannsynligvis å ha løst det vanskeligste av alle problemer, «kvinneproblemet».
== Eksempler på kvinnehat i samfunnet ==
Misogyny kan ligge til grunn for kjønnsdiskriminering, vold i nære relasjoner, æresdrap, voldtektskulturer, voldtekt i krig og annet. I mildere grad kan kvinneforakt være årsaken til holdninger og handlinger som forsterker eller normaliserer objektiviseringen og nedvurderingen av kvinner ved å påføre dem skam eller utelukke dem fra muligheter, aktiviteter og fellesskap.
I moderne populærkultur kan kvinnehat komme til uttrykk i for eksempel gangsta rap og voldspornografi.
== Se også ==
Antifeminisme
Vold i nære relasjoner
Misandri, hat mot menn
Misantropi, hat eller mistro overfor menneskeheten eller andre mennesker.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Misogyny – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Misogyni er hat eller sterke fordommer mot kvinner. Ordet kommer fra det greske ordet μῖσος (misos, «hat») og γυνή (gynē, «kvinne»). | 201,067 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jomfrudalselva | 2023-02-04 | Jomfrudalselva | ['Kategori:22°Ø', 'Kategori:70°N', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Loppa'] | Jomfrudalselva er ei elv i Loppa kommune i Finnmark. Den har utspring i vest for Skatviktinden og renner derfra mot nordvest gjennom en rekke små vatn i Jomfrudalen. Etter Jomfruvatnet faller elva bratt ned mot den mindre men lavereliggende Skavdalen, før den munner ut i Nuvsfjorden like øst for Nuvsvåg. Elva er 5,2 km lang, og har et nedbørfelt på 14,53 km². Middelvannføringen ved munningen er 0,60 m³/s.
| Jomfrudalselva er ei elv i Loppa kommune i Finnmark. Den har utspring i vest for Skatviktinden og renner derfra mot nordvest gjennom en rekke små vatn i Jomfrudalen. Etter Jomfruvatnet faller elva bratt ned mot den mindre men lavereliggende Skavdalen, før den munner ut i Nuvsfjorden like øst for Nuvsvåg. Elva er 5,2 km lang, og har et nedbørfelt på 14,53 km². Middelvannføringen ved munningen er 0,60 m³/s.
== Referanser == | | munning = Nuvsfjorden 1 km øst for Nuvsvåg | 201,068 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tormods_vei_(Oslo) | 2023-02-04 | Tormods vei (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Nordstrand', 'Kategori:Veier på Bekkelaget'] | Tormods vei (1A–19B, 2A–24) er en vei på Bekkelagshøgda i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Sandstuveien til Granstuveien.
Veien fikk navn i 1926 etter den islandske skalden Tormod Kolbrunarskald.
| Tormods vei (1A–19B, 2A–24) er en vei på Bekkelagshøgda i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Sandstuveien til Granstuveien.
Veien fikk navn i 1926 etter den islandske skalden Tormod Kolbrunarskald.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Tormods vei». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 572. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (T)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 26. oktober 2014. Besøkt 7. november 2015. | Tormods vei (1A–19B, 2A–24) er en vei på Bekkelagshøgda i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Sandstuveien til Granstuveien. | 201,069 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Torsborgveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Torsborgveien (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Bekkelaget'] | Torsborgveien (1–13, 2–8) er en vei på Holtet i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Holtveien til Solveien.
Veien fikk navn i 1929 etter villaen Thorsborg i Holtveien 19.
| Torsborgveien (1–13, 2–8) er en vei på Holtet i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Holtveien til Solveien.
Veien fikk navn i 1929 etter villaen Thorsborg i Holtveien 19.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Torsborgveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 572. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (T)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 26. oktober 2014. Besøkt 7. november 2015. | Torsborgveien (1–13, 2–8) er en vei på Holtet i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Holtveien til Solveien. | 201,070 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Trasoppterrassen_(Oslo) | 2023-02-04 | Trasoppterrassen (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Østensjø'] | Trasoppterrassen (1A–81, 2–20B) er en vei på Trasop i bydel Østensjø i Oslo. Den går sørover fra Trolldalsveien og ender i en snuplass sør for Trollåsveien.
Veien fikk navn i 1944 etter husmannsplassen Trasop.
Veien har for det meste villabebyggelse.
| Trasoppterrassen (1A–81, 2–20B) er en vei på Trasop i bydel Østensjø i Oslo. Den går sørover fra Trolldalsveien og ender i en snuplass sør for Trollåsveien.
Veien fikk navn i 1944 etter husmannsplassen Trasop.
Veien har for det meste villabebyggelse.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Trasoppterrassen». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 575. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (T)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 26. oktober 2014. Besøkt 7. november 2015. | Trasoppterrassen (1A–81, 2–20B) er en vei på Trasop i bydel Østensjø i Oslo. Den går sørover fra Trolldalsveien og ender i en snuplass sør for Trollåsveien. | 201,071 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Trasoppveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Trasoppveien (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Østensjø'] | Trasoppveien (1A–49, 2A–18) er en vei på Trasop i bydel Østensjø i Oslo. Den går fra Stordamveien til Hellerudveien og utgjør en del av Ytre Ringvei.
Veien fikk navn i 1933 etter husmannsplassen Trasop.
| Trasoppveien (1A–49, 2A–18) er en vei på Trasop i bydel Østensjø i Oslo. Den går fra Stordamveien til Hellerudveien og utgjør en del av Ytre Ringvei.
Veien fikk navn i 1933 etter husmannsplassen Trasop.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Trasoppveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 575. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (T)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 26. oktober 2014. Besøkt 7. november 2015. | Trasoppveien (1A–49, 2A–18) er en vei på Trasop i bydel Østensjø i Oslo. Den går fra Stordamveien til Hellerudveien og utgjør en del av Ytre Ringvei. | 201,072 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Treskeveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Treskeveien (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Østensjø'] | Treskeveien (1–103, 2–96) er en vei på Manglerud i bydel Østensjø i Oslo. Den går fra Rugveien til Plogveien.
Navnet ble vedtatt i 1955, og i området finnes også en rekke andre veier med landbruksrelaterte navn.
Veien har blokker og rekkehus i OBOS-borettslagene Abellund, Treskeveien og Manglerudsletta.
| Treskeveien (1–103, 2–96) er en vei på Manglerud i bydel Østensjø i Oslo. Den går fra Rugveien til Plogveien.
Navnet ble vedtatt i 1955, og i området finnes også en rekke andre veier med landbruksrelaterte navn.
Veien har blokker og rekkehus i OBOS-borettslagene Abellund, Treskeveien og Manglerudsletta.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Treskeveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 576. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (T)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 26. oktober 2014. Besøkt 7. november 2015. | Treskeveien (1–103, 2–96) er en vei på Manglerud i bydel Østensjø i Oslo. Den går fra Rugveien til Plogveien. | 201,073 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Trestegveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Trestegveien (Oslo) | ['Kategori:10,9°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Stovner'] | Trestegveien (1–3B, 2–10) er en vei på Høybråten i bydel Stovner i Oslo. Det er en blindvei som går nordovergår fra Bekkevollveien til Høybråten idrettsplass.Navnet ble vedtatt i 1952.
| Trestegveien (1–3B, 2–10) er en vei på Høybråten i bydel Stovner i Oslo. Det er en blindvei som går nordovergår fra Bekkevollveien til Høybråten idrettsplass.Navnet ble vedtatt i 1952.
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Trestegveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 576. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (T)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 26. oktober 2014. Besøkt 7. november 2015. | Trestegveien (1–3B, 2–10) er en vei på Høybråten i bydel Stovner i Oslo. Det er en blindvei som går nordovergår fra Bekkevollveien til Høybråten idrettsplass. | 201,074 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Trettebakken_(Oslo) | 2023-02-04 | Trettebakken (Oslo) | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Røa'] | Trettebakken (1–13, 2–26) er en vei på Røa i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går fra Ekraveien til Sørkedalsveien.
Veien fikk navn i 1955 etter Trettejordet.
| Trettebakken (1–13, 2–26) er en vei på Røa i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går fra Ekraveien til Sørkedalsveien.
Veien fikk navn i 1955 etter Trettejordet.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Trettebakken». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 576. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (T)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 26. oktober 2014. Besøkt 7. november 2015. | Trettebakken (1–13, 2–26) er en vei på Røa i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går fra Ekraveien til Sørkedalsveien. | 201,075 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Trimveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Trimveien (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Nordre Aker'] | Trimveien (4–8; ingen oddetallsadresser) er en vei på Blindern i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går sørover fra Torgny Segerstedts vei ved Universitetskrysset og mot Vestgrensa.
Navnet ble vedtatt i 1996 og henspiller på at Domus Athletica (idrettsbygget) er i nr. 4. Nr. 6–8 er Vestgrensa studenby. Nr. 6 (Sverre Steens hus) ble oppført i 1999 og nr. 8 i 2011.
| Trimveien (4–8; ingen oddetallsadresser) er en vei på Blindern i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går sørover fra Torgny Segerstedts vei ved Universitetskrysset og mot Vestgrensa.
Navnet ble vedtatt i 1996 og henspiller på at Domus Athletica (idrettsbygget) er i nr. 4. Nr. 6–8 er Vestgrensa studenby. Nr. 6 (Sverre Steens hus) ble oppført i 1999 og nr. 8 i 2011.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Trimveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 577. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (T)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 26. oktober 2014. Besøkt 25. oktober 2015.
Universitetet i Oslo om Domus Athletica
Studensamskipnaden i Oslo om Vestgrensa studentby | | navn = Trimveien | 201,076 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Trolldalsveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Trolldalsveien (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Alna', 'Kategori:Veier i bydel Østensjø'] | Trolldalsveien (12–44; ingen oddetallsadresser) er en vei på Hellerud i bydel Alna i Oslo. Den går sørøstover fra Stordamveien og dreier så øst, krysser Hellerudveien og dreier sørøst igjen. Den ender som blindvei ut mot skogen.
Navnet er et gammelt lokalnavn som ble offisielt vedtatt i 1933.
Veien har villabebyggelse.
| Trolldalsveien (12–44; ingen oddetallsadresser) er en vei på Hellerud i bydel Alna i Oslo. Den går sørøstover fra Stordamveien og dreier så øst, krysser Hellerudveien og dreier sørøst igjen. Den ender som blindvei ut mot skogen.
Navnet er et gammelt lokalnavn som ble offisielt vedtatt i 1933.
Veien har villabebyggelse.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Trolldalsveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 579. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (T)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 26. oktober 2014. Besøkt 7. november 2015. | Trolldalsveien (12–44; ingen oddetallsadresser) er en vei på Hellerud i bydel Alna i Oslo. Den går sørøstover fra Stordamveien og dreier så øst, krysser Hellerudveien og dreier sørøst igjen. | 201,077 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tverrveiene_(Oslo) | 2023-02-04 | Tverrveiene (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tidligere veier i Oslo', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Grefsen'] | Tverrveiene (Tverrvei 1, Tverrvei 2, Tverrvei 3 og Tverrvei 4) er fire veier på Grefsen (Lillo terrasse) i bydel Nordre Aker i Oslo. De går som blindveier vestover fra Skolebakken (Betzy Kjelsbergs vei for nr. 4).
Tverrvei 1–3 fikk navn i 1915 og Tverrvei 4 i 1935. Tverrvei 1 er siden faset ut som navn og er for bortregulert å betrakte. Veiløpet ligger der imidlertid fortsatt, og husene i veien har adresse Skolebakken.
I tillegg til de offisielle tverrveibetegnelsene har veiene folkelige navn. Tverrvei 1 ble kalt «Skolegata», siden gamle Nydalen bruksskole lå der. Tverrvei 2 kalles også «Blommegata», Tverrvei 3 kalles «Haugerudgata», og Tverrvei 4 kalles «Jonasgata».
I veiene ble det oppført arbeiderboliger i tre for ansatte ved industribedriftene i Nydalen på slutten av 1800-tallet. Enkelte ble oppført og eid av Nydalens Compagnie.
| Tverrveiene (Tverrvei 1, Tverrvei 2, Tverrvei 3 og Tverrvei 4) er fire veier på Grefsen (Lillo terrasse) i bydel Nordre Aker i Oslo. De går som blindveier vestover fra Skolebakken (Betzy Kjelsbergs vei for nr. 4).
Tverrvei 1–3 fikk navn i 1915 og Tverrvei 4 i 1935. Tverrvei 1 er siden faset ut som navn og er for bortregulert å betrakte. Veiløpet ligger der imidlertid fortsatt, og husene i veien har adresse Skolebakken.
I tillegg til de offisielle tverrveibetegnelsene har veiene folkelige navn. Tverrvei 1 ble kalt «Skolegata», siden gamle Nydalen bruksskole lå der. Tverrvei 2 kalles også «Blommegata», Tverrvei 3 kalles «Haugerudgata», og Tverrvei 4 kalles «Jonasgata».
I veiene ble det oppført arbeiderboliger i tre for ansatte ved industribedriftene i Nydalen på slutten av 1800-tallet. Enkelte ble oppført og eid av Nydalens Compagnie.
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 586. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (T)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 26. oktober 2014. Besøkt 7. november 2015. | Tverrveiene (Tverrvei 1, Tverrvei 2, Tverrvei 3 og Tverrvei 4) er fire veier på Grefsen (Lillo terrasse) i bydel Nordre Aker i Oslo. De går som blindveier vestover fra Skolebakken (Betzy Kjelsbergs vei for nr. | 201,078 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Topp%C3%A5sveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Toppåsveien (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Søndre Nordstrand'] | Toppåsveien (17A–83B, 8–64) er en vei i Prinsdal i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Den går fra en snuplass et stykke nord for Høgåsveien og sørover til kommunegrensen. I Nordre Follo kommune fortsetter den som Fjellveien.
Navnet ble vedtatt i 1952.
| Toppåsveien (17A–83B, 8–64) er en vei i Prinsdal i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Den går fra en snuplass et stykke nord for Høgåsveien og sørover til kommunegrensen. I Nordre Follo kommune fortsetter den som Fjellveien.
Navnet ble vedtatt i 1952.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Toppåsveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 570. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (T)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 26. oktober 2014. Besøkt 7. november 2015. | Toppåsveien (17A–83B, 8–64) er en vei i Prinsdal i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Den går fra en snuplass et stykke nord for Høgåsveien og sørover til kommunegrensen. | 201,079 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Torbj%C3%B8rns_vei_(Oslo) | 2023-02-04 | Torbjørns vei (Oslo) | ['Kategori:10,9°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Stovner'] | Torbjørns vei (1–19, 2A–6) er en vei på Høybråten i bydel Stovner i Oslo. Den går fra Bikuben til Granliveien.
Navnet ble vedtatt i 1932 og skyldes en feil, ettersom man antok at Granliveien var oppkalt etter Torbjørn Granlien i Bjørnstjerne Bjørnsons bondefortelling Synnøve Solbakken.
| Torbjørns vei (1–19, 2A–6) er en vei på Høybråten i bydel Stovner i Oslo. Den går fra Bikuben til Granliveien.
Navnet ble vedtatt i 1932 og skyldes en feil, ettersom man antok at Granliveien var oppkalt etter Torbjørn Granlien i Bjørnstjerne Bjørnsons bondefortelling Synnøve Solbakken.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Torbjørns vei». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 570. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (T)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 26. oktober 2014. Besøkt 7. november 2015. | Torbjørns vei (1–19, 2A–6) er en vei på Høybråten i bydel Stovner i Oslo. Den går fra Bikuben til Granliveien. | 201,080 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tores_vei_(Oslo) | 2023-02-04 | Tores vei (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Østensjø'] | Tores vei (1–13, 2–10B) er en vei på Ulsrud i bydel Østensjø i Oslo. Den går som blindvei nordøstover fra Ulsrudveien. Før den ender, krysser den Motbakkene.
Navnet ble vedtatt i 1933.
| Tores vei (1–13, 2–10B) er en vei på Ulsrud i bydel Østensjø i Oslo. Den går som blindvei nordøstover fra Ulsrudveien. Før den ender, krysser den Motbakkene.
Navnet ble vedtatt i 1933.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Tores vei». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 571. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (T)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 26. oktober 2014. Besøkt 7. november 2015. | | navn = Tores vei | 201,081 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Torjusbakken_(Oslo) | 2023-02-04 | Torjusbakken (Oslo) | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Ullern'] | Torjusbakken (1–19J, 2A–20J) er en vei på Huseby i bydel Ullern i Oslo. Den går fra Husebybakken til Hemmestveitbakken.
Veien fikk navn i 1951 etter skiløperen Torjus Hemmestveit.
| Torjusbakken (1–19J, 2A–20J) er en vei på Huseby i bydel Ullern i Oslo. Den går fra Husebybakken til Hemmestveitbakken.
Veien fikk navn i 1951 etter skiløperen Torjus Hemmestveit.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Torjusbakken». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 572. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (T)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 26. oktober 2014. Besøkt 7. november 2015. | Torjusbakken (1–19J, 2A–20J) er en vei på Huseby i bydel Ullern i Oslo. Den går fra Husebybakken til Hemmestveitbakken. | 201,082 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tormod_Knutsons_vei_(Oslo) | 2023-02-04 | Tormod Knutsons vei (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Grorud'] | Tormod Knutsons vei (4–10; ingen oddetallsadreser) er en vei Grorud (bydel Grorud) i Oslo. Den går fra Grorudveien til Rasmusbakken, et stykke vest for Grorud kirkegård.
Veien fikk navn i 1955 etter Tormod Knutson (1863–1955), som var overlærer ved Grorud skole i 1913–34.
| Tormod Knutsons vei (4–10; ingen oddetallsadreser) er en vei Grorud (bydel Grorud) i Oslo. Den går fra Grorudveien til Rasmusbakken, et stykke vest for Grorud kirkegård.
Veien fikk navn i 1955 etter Tormod Knutson (1863–1955), som var overlærer ved Grorud skole i 1913–34.
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Tormod Knutsons vei». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 572. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (T)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 26. oktober 2014. Besøkt 7. november 2015. | Tormod Knutsons vei (4–10; ingen oddetallsadreser) er en vei Grorud (bydel Grorud) i Oslo. Den går fra Grorudveien til Rasmusbakken, et stykke vest for Grorud kirkegård. | 201,083 |
https://no.wikipedia.org/wiki/P.A._Holms_vei_(Oslo) | 2023-02-04 | P.A. Holms vei (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Nordstrand'] | P.A. Holms vei (17–37, 18–30) er en vei på Munkerud i bydel Nordstrand i Oslo. Den går nordover som en forlengelse av Brattvollveien og ender i en snuplass sør for Nordstrandveien. Det er gangveiforbindelse til sistnevnte.
Veien utgjorde tidligere østre del av Breiens vei, men fikk i 1968 navn etter advokaten og kommunepolitikeren Peder Adolf Holm (1871–1956).
| P.A. Holms vei (17–37, 18–30) er en vei på Munkerud i bydel Nordstrand i Oslo. Den går nordover som en forlengelse av Brattvollveien og ender i en snuplass sør for Nordstrandveien. Det er gangveiforbindelse til sistnevnte.
Veien utgjorde tidligere østre del av Breiens vei, men fikk i 1968 navn etter advokaten og kommunepolitikeren Peder Adolf Holm (1871–1956).
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «P.A. Holms vei». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 442. ISBN 978-82-573-1760-7. | P.A. | 201,084 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Edvard_Munch | 2023-02-04 | Edvard Munch | ['Kategori:Alumni fra Oslo katedralskole', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor felt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Blå skilt i Oslo', 'Kategori:Dødsfall 23. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1944', 'Kategori:Edvard Munch', 'Kategori:Fødsler 12. desember', 'Kategori:Fødsler i 1863', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske malere', 'Kategori:Personer avbildet på norske pengesedler', 'Kategori:Personer begravet på Vår Frelsers gravlund', 'Kategori:Personer fra Løten kommune', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:St. Olavs Orden', 'Kategori:Wikipedia semibeskyttede sider'] | Edvard Munch (født 12. desember 1863 i Løten, død 23. januar 1944 i Aker) var en norsk maler, grafiker, tidlig representant for ekspresjonismen, og den internasjonalt best kjente norske bildende kunstner.
Munch debuterte i 1883 og produserte store mengder hele livet, rundt 28 000 arbeider finnes etter Munch og han er med det trolig en av verdens mest produktive bildekunstnerne. Han testamenterte rundt 20 000 arbeider til Oslo kommune. Munchmuseet på Tøyen åpnet i 1963, nytt museum åpnet i Bjørvika i 2021.
| Edvard Munch (født 12. desember 1863 i Løten, død 23. januar 1944 i Aker) var en norsk maler, grafiker, tidlig representant for ekspresjonismen, og den internasjonalt best kjente norske bildende kunstner.
Munch debuterte i 1883 og produserte store mengder hele livet, rundt 28 000 arbeider finnes etter Munch og han er med det trolig en av verdens mest produktive bildekunstnerne. Han testamenterte rundt 20 000 arbeider til Oslo kommune. Munchmuseet på Tøyen åpnet i 1963, nytt museum åpnet i Bjørvika i 2021.
== Barndom og bakgrunn ==
=== Slekt ===
Edvard Munchs far, Christian Munch, nedstammet fra marineoffiseren Søren Rasmussen Munch (død 1748), som deltok i slaget i Dynekilen i 1716. Hans sønn, Christian Munchs farfar, Peter Munch (1740–1802), var sogneprest i Vågå og Land, og gift med en halvsøster av dikteren Edvard Storm.
Peter Munch hadde to sønner. Den ene var Johan Storm Munch, som ble biskop i Kristiansand og var far til dikteren Andreas Munch. Den andre var stiftsprost i Christiania Edvard Storm Munch (1780–1847), far til historikeren Peter Andreas Munch og legen Christian Munch, maleren Edvard Munchs far. Stiftsprost Munch beskrives som en «fin, beleven, kundskabsrig mand». Han hadde vært huslærer hos presten Abraham Pihl i Vang og hos amtmann Severin Løvenskiold på Fossum, før han ble språklærer ved Krigsskolen i Christiania og i 1810 giftet seg med den 16 år gamle Johanne Sophie Hofgaard (1791–1860), en datter av Andreas Hofgaard, tidligere sogneprest i Ål i Hallingdalen og eier av gården Fornebu i Bærum. Christian og P. A. Munchs mor skildres som «en ualmindelig begavet natur», med et «fremragende konversationstalent» og en sterkt utviklet humoristisk sans. Christian Munch hadde elleve søsken, blant hvilke tre brødre og fire døtre vokste opp.Edvard Munchs slekt på morssiden er fra Fredrikstad i Østfold, og noen mener at hans kunstneriske evner først og fremst stammer fra morens slekt. Munch-biografen Atle Næss har pekt på hvordan dette er blitt underkommunisert i litteraturen om Munchs kunstneriske gener.Det er ulike meninger om uttalen av etternavnet. Ifølge ordbokredaktøren Bjarne Berulfsen «insisterte Edvard Munch på at hans familienavn ble uttalt med u». Andre oppgir at han selv uttalte navnet med o.
=== Familie ===
Edvard Munch ble født på Løten i Hedmark, som sønn av Christian Munch fra Christiania og Laura Cathrine Munch (født Bjølstad) fra Fredrikstad. Faren var da militærlege ved militærforlegningen Tofsrudmoen i Løten. I 1864 flyttet familien til Christiania fordi faren fikk stillingen som korpslege ved Akershus slott og festning.
Onkelen P.A. Munch døde før Edvard ble født.
I Christiania flyttet de inn i et hus like ved festningen. Edvards yngre søsken ble født her. De fikk navnene Peter Andreas (1865), Laura Cathrine (1867) og Inger Marie (1868). Han hadde også en eldre søster, Johanne Sophie. Moren var syk, og etter fødslene forventet hun ikke at hun skulle overleve. Den 12. januar 1868 skrev hun et avskjedsbrev til familien. Brevet er til hennes eldste datter, og hun skrev at «vi alle, som Gud så nøye har bundet til hinannen, måtte samles i Himmelen for aldri mer at skilles». Dette brevet ble ofte lest høyt blant de nærmeste i familien.
I 1868 flyttet familien Munch til en ny og bedre leilighet i Pilestredet 30, som den gang lå i utkanten av byen. Her døde Laura Munch den 29. desember 1868. Edvards siste minne om moren var fra dagligstuen hjemme. «Rundt omkring henne stod alle fem. Far gikk opp og ned på gulvet og satte seg og så bort til henne i sofaen. Hun smilte og tårer rant ned kinnene.»
Laura Munchs yngre søster, Karen Bjølstad, som hadde bodd hos familien Munch tidligere, flyttet etter dette inn hos dem.
I 1875 flyttet familien på nytt, denne gang til Grünerløkka. Det var den gang en ny bydel på østkanten, som hovedsakelig ble befolket av industriarbeidere. Faren slet med inntektene, og «at familiens økonomi til tider var svært dårlig, skyldtes nok også korpslegens manglende økonomiske sans, samt at hans bløte hjerte tiet overfor ubemidlede pasienter».
Karen Bjølstad styrte huset, og familien greide å opprettholde en borgerlig standard. Hushjelp var en selvfølge, og familien led heller ingen direkte materiell nød.
I 1877 ble det et nytt dødsfall. Det eldste barnet Johanne Sophie døde av tuberkulose. Selv var Edvard ofte syk i barneårene. Han led av kronisk astmatisk bronkitt og hadde alvorlige anfall av giktfeber og revmatisk feber. På grunn av dette ble det lite skolegang på ham. Om vinteren måtte han i lange perioder holde seg innendørs, og «hjemmet» ble et viktig tema i hans kunst.
== Liv og virke ==
I november 1880 kom Munch inn på Den kongelige tegneskole, og utpå våren 1881 begynte han på linjen for frihåndstegning, men først samme høst begynte han å følge undervisningen jevnt. Senere kom han inn i modellklassen og fikk der billedhuggeren Julius Middelthun som lærer. Allerede året etter sluttet Munch på tegneskolen, og sammen med en gruppe unge kolleger leide han et atelier ved Karl Johans gate.
Som 19-åring kom Munch inn i bohemmiljøet i Kristiania. I 1882-1883 gikk han på malerskolen til Christian Krohg. På samme tid deltok han også på «Friluftsakademiet» ved Haugfoss i Modum, initiert av Frits Thaulow. Munch malte i denne tiden i en naturalistisk stil, lik mange av malerne han pleide å omgås, men etter hvert brøt han med naturalismen.
I 1883 debuterte Munch med et maleri på Industri- og Kunstutstillingen, og samme år stilte han ut på Kunstnernes Høstutstilling i Kristiania. Høsten 1884 var han sammen med Halfdan Strøm og Jørgen Sørensen på Modum, der han malte «Morgen» (også kalt «Piken på sengekanten»), som ble vist på Høstutstillingen samme år. Bildet ble kjøpt av Frits Thaulow, men befinner seg i dag i Rasmus Meyers Samlinger (Bergen Kunstmuseum).
Munch beundret Vincent van Gogh både når det gjaldt uttrykksform og arbeidsglød. Det kunstneriske fellestrekket mellom de to ble nevnt på 1890-tallet. Munch eksperimenterte mer enn van Gogh som stort sett brukte olje på lerret. Til forskjell fra van Gogh ble Munch anerkjent nesten umiddelbart. Den sveitsiske kunstkritikeren William Ritter var en «motvillig beundrer» av Munch og stilte spørsmål om Munchs verker kunne regnes som kunst. Ritter skrev etter å ha besøkt den store Munch-utstillingen i Praha 1905 at utstillingslokalet «dunster likhus og apotek, (...) sinnssykdom og delirium tremens».Munch var seks år eldre enn Gustav Vigeland, og det fantes en viss gjensidig interesse og inspirasjon mellom de to. Vigeland skal ha arbeidet med en skrikende figur ett år før Munch laget «Skrik». Munch arbeidet lenge med motivet Menneskeberget som har likhetstrekk med Vigelands monolitt. De to var i Berlin samtidig og bodde flere måneder på samme hotell.Advokaten og kunstsamleren Harald Nørregaard var en viktig støttespiller for Munch gjennom store deler av livet, og var også Munchs advokat, nære venn og en viktig tidlig samler av Munchs malerier. Nørregaard var gift med maleren Aase Nørregaard, som også stod Munch nær. Begge ble flere ganger portrettert av Munch.
=== Første utenlandsreise ===
Maleren Frits Thaulow hadde øye for Munchs talent som maler og gav ham et privat stipend. I 1886 malte han «Det syke barn», «Pubertet» og «Dagen derpå». De to sistnevnte gikk begge tapt i brann, men motivene ble gjentatt i 1890-årene. Våren 1889 arrangerte han sin egen utstilling i Kristiania, sin første separatutstilling som var en sjelden større retrospektiv separatutstilling med 109 malerier og tegninger i Studentersamfundets lille sal i Universitetsgata, som dokumenterte hans utvikling i studietiden. Den var bakgrunnen for at han fikk Statens kunstnerstipendium for å studere modelltegning i Paris.
Det var likevel først noen år senere han begynte å få en liten skare tilhengere. Hans utstilling i Berlin høsten 1892 vakte stor forargelse og oppsikt. I 1894 kom den første boka om Munch, av Stanisław Przybyszewski, Meier-Graefe, Willy Pastor og dr. Frantz Servaes. I 1899 kjøpte Nasjonalgalleriet «Vår» for kr. 2 500.
Et omfattende alkoholforbruk og utagerende oppførsel over tid, førte til at han til slutt fikk et nervøst sammenbrudd med syns- og hørselshallusinasjoner. Han lot seg da innlegge på dr. Daniel Jacobsens nerveklinikk i København i 1908, var der i seks måneder og ble helt avvendt fra alkohol og tobakk.
=== Bofast på Ekely ===
Fra 1913 til 1916 bodde Munch på Grimsrød på Jeløya i nåværende Moss kommune. Flere malerier kan geografisk stedfestes til Jeløya og andre steder i Østfold. I 1916 kjøpte han eiendommen Ekely i Aker, et tidligere gartneri utskilt fra gården Huseby, nå Jarlsborgveien 14 i Oslo. Der ble Edvard Munch boende til sin død i 1944. Huset og hagen på Ekely var sentrale i hans senere virke som kunstner. Hans eget hus er bakgrunn for mange av hans malerier, og han malte ofte utsikten fra eiendommen, for eksempel «Stjernenatt» (1922–24). Mange selvportretter er malt inne i huset på Ekely, mest kjent er kanskje «Mellom klokken og sengen» fra hans siste år. Det røde uthuset på eiendommen går igjen på mange malerier, og hagen og «skogen» utnyttet han gjerne som motiv eller som bakgrunn for bilder.
Oslo kommune overtok eiendommen i 1946 og foresto oppførelsen av 44 boliger for kunstnere. Edvard Munchs eget hjem gjennom 28 år ble revet i 1960.
På sin 70-årsdag i 1933 ble Munch tildelt storkorset av St. Olavs Orden.
=== Maleren ===
Munchs virke som maler strekker seg over mer enn 60 år, en periode som er karakterisert som det store hamskiftet i den europeiske kunst. Munch hadde tidligere i sitt liv en realistisk periode, men ble i omkring 1890 påvirket av moderne, antinaturalistiske retninger. Han ble sterkt influert av syntetismen, som ble utviklet av Gauguin og kretsen rundt ham. Rent innholdsmessig er syntetismen nært beslektet med symbolismen. Maleriene var synteser av de sentrale ideene til opphavsmannen, og man arbeidet for en stilisering av formen ved å benytte store uvarierte flater, samtidig som den intense farven ble det avgjørende. Munchs motivkrets er også nært forbundet med hans egne barndomsopplevelser og med hans heftige bohemliv. Det som karakteriserer maleriene hans er en ladet, konsentrert uttrykkskraft.
=== Somrene i Åsgårdstrand ===
I 1897 kjøpte Edvard Munch sommersted Nygårdsgrunn i Åsgårdstrand, en enkel fiskerhytte fra slutten av 1700-tallet, med en stor hage vendt ned mot Oslofjorden. Hit kom Munch tilbake nesten hver sommer i mer enn 20 år.«Å gå i Åsgårdstrand er som å gå blant bildene mine - Jeg får slik lyst til å male når jeg er i Åsgårdstrand».Verker som «Pikene på broen» (1901), «Melankoli» (1892), «Stemmen» (1892), «Sjalusi» (1895) og mange flere er malt i eller har motiver fra Åsgårdstrand.
Fiskerhytten ble overtatt av Åsgårdstrand kommune i 1944 og fungerer idag som et eget Munchmuseum. Både huset og inventaret er beholdt slik han selv holdt det.
Det planlegges i tillegg et større Munchsenter et annet sted i Åsgårdstrand. Det blir sannsynligvis plassert i Kiøsterudgården, det store huset i bakgrunnen i maleriet «Pikene på broen».
== Verk ==
=== Billedkunst ===
Jeg gik bortover veien med to venner - så gik solen ned - himmelen ble pludselig blodrød - jeg stanset, lænet mig til gjærdet træt til døden - over den blåsvarte fjord og by lå blod og ildtunger - mine vænner gik videre og jeg stod igjen skjælvende av angst - og jeg følte at det gik et stort uendelig skrig gjennem naturen.
«Skrik» (1893; opprinnelig kalt «Fortvilelse»), er trolig Munchs mest kjente maleri og blir ansett som ikonet på eksistensiell angst. Som med så mange av verkene hans, malte han flere versjoner av det. Skrik er blant en hel rekke verk i en serie med tittelen Livsfrisen, som Munch satte sammen rundt århundreskiftet. Den berører temaene kjærlighet, frykt, død og melankoli.
Alle disse temaene dukker stadig opp igjen i Munchs verker, i malerier som «Det syke barn» (1886), «Vampyr» (1892–94), «Aske» (1894) og «Pikene på broen». Sistnevnte viser svake figurer med ubestemmelige og skjulte ansikter som stod på broen i Åsgårdstrand. Munch portretterte ofte kvinner som sanselige og lidende, eller som uhyggelige, livsoppslukende vampyrer.
=== Skrivekunst ===
Munch skrev både dikt og dramatiske tekster.
Hans diktergjerning fikk oppmerksomhet i nyere tid da musikeren Kari Bremnes i 1993 ga ut platen Løsrivelse (Tekster av Edvard Munch) på plateselskapet Kirkelig Kulturverksted. Komponisten Ketil Bjørnstad hadde tonesatt diktene som ble fremført av Bremnes. Bjørnstad og Bremnes utga en ny plate med Munchs dikt i 2013; den nye platen bar tittelen Sunrise.I 2017 hadde stykket Den fri kjærlighets by premiere som figurteater. Produksjonen var den første teateroppsetningen overhodet av Edvard Munchs teaterstykke fra 1904, som hverken ble utgitt eller iscenesatt i kunstnerens levetid. Oppsetningen fra 2017 ble regissert av scenografen Tormod Lindgren, og var Lindgrens regidebut. Lindgren hadde for øvrig også laget dukkene som ble benyttet i forestillingen. Musikken til forestillingen var ved Rolf Gupta.
Skuespillet ble aldri gitt ut eller iscenesatt i Munchs levetid, og originalteksten viser et utkast av en satire, ikke et ferdig manus. Til dette prosjektet har poet Aina Villanger bearbeidet og utvidet manuskriptet. Munch skildrer datidens overfladiske søken etter sex og maktkonstellasjoner, og satiren stikker dypt. Karakterene bærer navn som Svinet, Sportselskerinnen, Moderne Moses og Bidronningen. Dette var kallenavn på noen av Munchs samtidige, som vanket i Kristiania-bohemen. For de som kjenner sin historie (eller gjør et Googlesøk, som undertegnede), vet man at Svinet er Gunnar Heiberg som var en berykta rundbrenner, Dollarprinsessen er bygd på Tulla Larsen, og Moderne Moses skal forestille Christian Krohg. Man trenger likevel ikke kjennskap til menneskene bak kallenavnene for å oppfatte hvor Munch vil hen med sin skildring av samtiden – oppgjøret med bohemene er tydelig.
== Arven etter Edvard Munch ==
Edvard Munch er begravet på Æreslunden på Vår Frelsers gravlund i Oslo. Arne Durban har utformet bysten på graven. I november 2004 ble hodet på bysten stjålet, men var på plass igjen 14 dager senere. Det antas at det var et «kunststunt». På Krist kirkegård like ved ligger Munchs foreldre begravet, og dessuten søsteren Sofie, som døde da Munch var 14 år gammel.
Etter Edvard Munchs død 23. januar 1944 viste testamentet fra 1940 at hele hans kunstneriske produksjon og alle hans litterære arbeider skulle tilfalle Oslo kommune, mens søsteren Inger skulle arve brevsamlingen og hundre trykk etter eget valg. Hun og en niese fikk også etter datidens målestokk store pengebeløp. Testamentet nevnte intet om eiendommen Ekely eller om innbo og løsøre i husene, og alt dette tilfalt derfor arvingene. Ekely ble solgt til Oslo kommune i 1946.
=== Til Oslo kommune ===
Opprinnelig ønsket han å testamentere kunsten til staten. Etter den tyske invasjonen i 1940 var han bekymret for at okkupasjonsmakten dermed skulle overta arven. Han kontaktet advokat, og 18. april 1940 testamenterte han arven i stedet til Oslo kommune. I januar 1944, kort før han døde, skal han ha forsøkt å endre testamentet etter at Oslo kommune var overtatt av nazister. På den tiden var det vanlig at en takstnemnd skulle gjennomgå boet. Sorenskriveren utnevnte blant andre Jean Heiberg og Sigurd Willoch til nemnden, begge var antinazister, mens Søren Onsager ble fortørnet over å bli vraket. Etter takseringen ble bildene fraktet til Dikemark sykehus der de ble oppbevart til krigen var over. Det er uvisst om Terboven kjente til evakueringen.Flere ledende tyskere, blant annet Joseph Goebbels, likte Munchs kunst, selv om den offisielt ikke var i nazistenes stil; noen av Munchs havnet i 1937 i utstillingen av «entartet» kunst. Munchs bilder svarte ikke til idealet om «germansk» kunst. Før krigen hadde han avvist tilnærmelser fra NS, og under okkupasjonen avviste han Tore Hamsuns fremstøt på vegne av okkupasjonsmakten. Vinteren 1940 ble kunsten i Nasjonalgalleriet evakuert av frykt for krig, mens bilder Munch hadde hånd sto tilfeldig rundt omkring i huset på Ekely.Tanken om et Munch-museum på eiendommen var tidlig fremme, men huset ble i stedet revet i 1960 for å anlegge en parkeringsplass. Han fikk i stedet sitt museum i Tøyengata 53 på Tøyen i Oslo, ferdig til hans hundreårsjubileum i 1963.
Munchs testamentariske gave til Oslo omfattet rundt 1 100 malerier, 15 500 grafiske blad, 4 700 tegninger og seks skulpturer, hans grafiske trykkplater, foruten en del andre gjenstander. Disse gikk inn i samlingene til Munchmuseet og utgjør mer enn halvparten av Munchs samlede produksjon. Nåverdien av hans gave er anslått til flere titalls milliarder kroner. I museets magasiner oppbevares rundt 900 malerier som sjelden blir fremvist fordi de er i dårlig forfatning, er lite etterspurt fordi de er varianter av mer kjente versjoner av samme motiv, eller er av skissemessig, uferdig karakter.
=== Forskning ===
Edvard Munchs etterlatte skriftlige materiale, deriblant brev, notater, utstillingslisteer og litterære tekster er tilgjengeliggjort på internett.Omfanget av tekstmaterialet etter Edvard Munch beregnes til ca. 13 000 sider tekst og består av alt fra litterære dagbøker, brev og brevutkast til utstillingslister og notater. Munch-museet eier ca. 90 % av dette materialet.
=== Andre minner ===
Foruten Arne Durbans byste på gravplassen, er Norges hittil eneste statue av Edvard Munch reist i Kragerø i 1998, på det stedet der Munch malte «Solen». Statuen, utført av Per Elsdorf, er i bronse og viser Munch i helfigur. Munch har fått Edvard Munchs vei oppkalt etter seg på Ellingsrud i Oslo. I 2015 åpnet Edvard Munch videregående skole i Oslo.
Ni av Munchs verk er gjengitt på norske frimerker. Først fire litografi i anledning hans 100-årsjubileum i 1963. Ved 150-årsjubileet i 2013 ble utsnitt fra 4 malerier gjengitt sammen med et utsnitt fra veggmaleriet «Solen» i Universitetets aula. De fire maleriene var «Selvportrett foran husveggen», «Det syke barn», «Madonna», og «Skrik».
=== Filmer ===
Edvard Munch, (1974) av Peter Watkins tar for seg Edvard Munchs ungdomstid og tidlige karriere.
Det var en gang en gutt som het Edvard, (1989/1990) av Sverre Krüger og Ingrid Bjørnstad tar for seg Edvard Munchs gutteår.
== Litteratur ==
Jens Thiis (1933): Edvard Munch og hans samtid, Gyldendal Norsk Forlag
Rolf Stenersen (1945) (nyutg. 1994): Edvard Munch. Nærbilde av et geni, Sem og Stenersen
Ragna Stang (1977). Edvard Munch, mennesket og kunstneren. Aschehoug.
Lande, Marit (1992). «- for aldrig meer at skilles -» : fra Edvard Munchs barndom og ungdom i Christiania. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 82-00-21534-2.
Marit Lande (1996): Edvard Munch – Mannen bak mytene
Gerd Woll (2001): Edvard Munch. The Complete Graphic Works, Harry N. Abrams / Munch-Museet
Arne Eggum (2003): Edvard Munch: Malerier, Skisser Og Studier, J. M. Stenersens forlag (Rikt illustrert)
Magne Bruteig (2004): Munch – Tegneren, Aschehoug
Bodil Stenseth (2004): Pakten. Munch - en familiehistorie, H. Aschehoug & Co
Woll, Gerd m.fl. (2008): Edvard Munch. Samlede malerier, Cappelen Damm
Åse Krogsrud (2012): Munchs første strek. Dokumentasjon om barne- og ungdomsår på «Engelhaug», Orpheus Publishing
Stein Erik Lunde: Biografien om Edvard Munch: livets dans illustrert av Steffen Kverneland, 2013 ISBN 978-82-05-43590-2
Steffen Kverneland: Munch, tegneseriebiografi utgitt 2013
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Edvard Munch – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Edvard Munch – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Edvard Munch hos Sceneweb
(no) Munchmuseet
(no) eMunch.no - Edvard Munchs tekster digitalt arkiv
(en) Oversikt over gallerier og museer som har Munchs bilder
(no) Edvard Munch - Fjernsynsfilm i to deler fra 1974, i NRK TV | P.A. | 201,085 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pans_vei_(Oslo) | 2023-02-04 | Pans vei (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i bydel Nordstrand'] | Pans vei (1A–13, 2–12) er en vei på Ulvøya i bydel Nordstrand i Oslo. Den går som blindvei sørvestover fra Vargveien parallelt med Måkeveien.
Navnet ble vedtatt i 1934.
I nr. 6 er en villa tegnet av Knut Knutsen og oppført i 1967, der Haakon Lie bodde frem til sin død.
| Pans vei (1A–13, 2–12) er en vei på Ulvøya i bydel Nordstrand i Oslo. Den går som blindvei sørvestover fra Vargveien parallelt med Måkeveien.
Navnet ble vedtatt i 1934.
I nr. 6 er en villa tegnet av Knut Knutsen og oppført i 1967, der Haakon Lie bodde frem til sin død.
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Pans vei». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 443. ISBN 978-82-573-1760-7. | Pans vei (1A–13, 2–12) er en vei på Ulvøya i bydel Nordstrand i Oslo. Den går som blindvei sørvestover fra Vargveien parallelt med Måkeveien. | 201,086 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pareliusveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Pareliusveien (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Bekkelaget'] | Pareliusveien (1A–45, 2–44B) er en vei på Bekkelagshøgda i Oslo. Den går fra Kongsveien til Midttunveien.
Veien fikk navn i 1917 etter fabrikkeier Annæus Benedictus Leth Parelius (1833–90), som i 1872 grunnla A. Parelius Mineralvannfabrikk.
Villa Trikkestien i nr. 3G ble nominert til Oslo kommunes arkitekturpris i 2016.
| Pareliusveien (1A–45, 2–44B) er en vei på Bekkelagshøgda i Oslo. Den går fra Kongsveien til Midttunveien.
Veien fikk navn i 1917 etter fabrikkeier Annæus Benedictus Leth Parelius (1833–90), som i 1872 grunnla A. Parelius Mineralvannfabrikk.
Villa Trikkestien i nr. 3G ble nominert til Oslo kommunes arkitekturpris i 2016.
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Pareliusveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 443. ISBN 978-82-573-1760-7. | Pareliusveien (1A–45, 2–44B) er en vei på Bekkelagshøgda i Oslo. Den går fra Kongsveien til Midttunveien. | 201,087 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vanja_Terentieff | 2023-02-04 | Vanja Terentieff | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byråder i Tromsø', 'Kategori:Fødsler i 1968', 'Kategori:Høyre-politikere i Finnmark', 'Kategori:Høyre-politikere i Troms', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Lokalpolitikere i Vardø', 'Kategori:Personer fra Vardø kommune'] | Vanja Terentieff (født 1968 i Vardø) er en norsk politiker, som representerer Høyre. Hun var fra januar 2020 politisk rådgiver for fiskeri - og sjømatminister Odd Emil Ingebrigtsen i Solberg-regjeringen.Fra september 2019 - 2023 er Terentieff medlem i kommunestyret og formannskapet i Tromsø.
Fra september 2015 - 2019 ble hun valgt inn som fast medlem i kommunestyret og komitéleder for kultur og idrett.
Fra 18. februar 2015 var hun medlem av byrådet i Tromsø med ansvar for næring, kultur og idrett.
Terentieff har flere perioder bak seg som medlem av kommunestyret og formannskapet i hjembyen Vardø. Fra 2007 til 2012 var hun fylkessekretær for Nordland Høyre. Hun ble så daglig leder for Høyres Nord-Norge-kontor i Tromsø. I januar 2014 fikk hun permisjon fra denne stillinga for å tiltre som politisk rådgiver for Tromsøs byrådsleder Øyvind Hilmarsen. I 2015 fikk hun så plass i byrådet.
Terentieff har årsstudium i prosjektledelse og bachelorgrad i økonomi og ledelse.
| Vanja Terentieff (født 1968 i Vardø) er en norsk politiker, som representerer Høyre. Hun var fra januar 2020 politisk rådgiver for fiskeri - og sjømatminister Odd Emil Ingebrigtsen i Solberg-regjeringen.Fra september 2019 - 2023 er Terentieff medlem i kommunestyret og formannskapet i Tromsø.
Fra september 2015 - 2019 ble hun valgt inn som fast medlem i kommunestyret og komitéleder for kultur og idrett.
Fra 18. februar 2015 var hun medlem av byrådet i Tromsø med ansvar for næring, kultur og idrett.
Terentieff har flere perioder bak seg som medlem av kommunestyret og formannskapet i hjembyen Vardø. Fra 2007 til 2012 var hun fylkessekretær for Nordland Høyre. Hun ble så daglig leder for Høyres Nord-Norge-kontor i Tromsø. I januar 2014 fikk hun permisjon fra denne stillinga for å tiltre som politisk rådgiver for Tromsøs byrådsleder Øyvind Hilmarsen. I 2015 fikk hun så plass i byrådet.
Terentieff har årsstudium i prosjektledelse og bachelorgrad i økonomi og ledelse.
== Referanser ==
== Kilder ==
«Tromsøs nye byråd», i Nordlys 19. februar 2015.
Presentasjon på Tromsø kommunes nettsted; besøkt 21. februar 2015.
Thuen, Inger Præsteng (25. januar 2020). «(+) Hun blir rådgiver i regjeringen: - Jeg har jobbet på lodda, og jeg har pillet reker». Nordlys (norsk). Besøkt 28. september 2021. | Vanja Terentieff (født 1968 i Vardø) er en norsk politiker, som representerer Høyre. Hun var fra januar 2020 politisk rådgiver for fiskeri - og sjømatminister Odd Emil Ingebrigtsen i Solberg-regjeringen. | 201,088 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Parkdammen_(Oslo) | 2023-02-04 | Parkdammen (Oslo) | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Vestre Aker'] | Parkdammen (2–6) er en vei på Holmen i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går som blindvei på østsiden av Holmendammen terrasse.
Navnet ble vedtatt i 1939.
Veien har villabebyggelse.
| Parkdammen (2–6) er en vei på Holmen i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går som blindvei på østsiden av Holmendammen terrasse.
Navnet ble vedtatt i 1939.
Veien har villabebyggelse.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Parkdammen». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 443. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (P)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Parkdammen (2–6) er en vei på Holmen i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går som blindvei på østsiden av Holmendammen terrasse. | 201,089 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Parkenga_(Oslo) | 2023-02-04 | Parkenga (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Grorud'] | Parkenga (1–19, 2A–20) er en vei på Ammerud i bydel Grorud i Oslo. Den går fra Alunsjøveien til Alundamveien.
Navnet ble vedtatt i 1935
| Parkenga (1–19, 2A–20) er en vei på Ammerud i bydel Grorud i Oslo. Den går fra Alunsjøveien til Alundamveien.
Navnet ble vedtatt i 1935
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Parkenga». Oslo byleksikon (5 utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 443. ISBN 978-82-573-1760-7. | Parkenga (1–19, 2A–20) er en vei på Ammerud i bydel Grorud i Oslo. Den går fra Alunsjøveien til Alundamveien. | 201,090 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pasoplia_(Oslo) | 2023-02-04 | Pasoplia (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Søndre Nordstrand'] | Pasoplia (1–11, 2–36) er en vei på Brenna i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Den går som blindvei sørvestover fra Brennaveien, nær enden av denne.
Veien fikk navn i 1987 etter Bratli gård, som opprinnelig het Pasop.
| Pasoplia (1–11, 2–36) er en vei på Brenna i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Den går som blindvei sørvestover fra Brennaveien, nær enden av denne.
Veien fikk navn i 1987 etter Bratli gård, som opprinnelig het Pasop.
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Pasoplia». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 444. ISBN 978-82-573-1760-7. | Pasoplia (1–11, 2–36) er en vei på Brenna i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Den går som blindvei sørvestover fra Brennaveien, nær enden av denne. | 201,091 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pasopsvingen_(Oslo) | 2023-02-04 | Pasopsvingen (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Søndre Nordstrand'] | Pasopsvingen (1–19, 2–10) er en vei på Brenna i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Den går som blindvei sørvestover fra Brennaveien like sør for Bratli gård.
Veien fikk navn i 1987 etter Bratli gård, som opprinnelig het Pasop.
| Pasopsvingen (1–19, 2–10) er en vei på Brenna i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Den går som blindvei sørvestover fra Brennaveien like sør for Bratli gård.
Veien fikk navn i 1987 etter Bratli gård, som opprinnelig het Pasop.
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Pasopsvingen». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 444. ISBN 978-82-573-1760-7. | Pasopsvingen (1–19, 2–10) er en vei på Brenna i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Den går som blindvei sørvestover fra Brennaveien like sør for Bratli gård. | 201,092 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pasopveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Pasopveien (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Søndre Nordstrand'] | Pasopveien (1–49, 2–58) er en vei på Brenna i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Den går nordover fra Brennaveien og deler seg i flere grener i boligfeltet.
Veien fikk navn i 1987 etter Bratli gård, som opprinnelig het Pasop.
| Pasopveien (1–49, 2–58) er en vei på Brenna i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Den går nordover fra Brennaveien og deler seg i flere grener i boligfeltet.
Veien fikk navn i 1987 etter Bratli gård, som opprinnelig het Pasop.
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Pasopveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 444. ISBN 978-82-573-1760-7. | Pasopveien (1–49, 2–58) er en vei på Brenna i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Den går nordover fra Brennaveien og deler seg i flere grener i boligfeltet. | 201,093 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pearl_Engens_vei_(Oslo) | 2023-02-04 | Pearl Engens vei (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i bydel Nordstrand'] | Pearl Engens vei (1, 2A–8D) er en gangvei på Nordseter i bydel Nordstrand i Oslo. Den går som blindvei sørover fra Lambertseterveien.
Veien fikk navn i 1984 etter kommunepolitikeren Pearl Ebro Engen (1895–1982).
| Pearl Engens vei (1, 2A–8D) er en gangvei på Nordseter i bydel Nordstrand i Oslo. Den går som blindvei sørover fra Lambertseterveien.
Veien fikk navn i 1984 etter kommunepolitikeren Pearl Ebro Engen (1895–1982).
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Pearl Engens vei». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 444. ISBN 978-82-573-1760-7. | Pearl Engens vei (1, 2A–8D) er en gangvei på Nordseter i bydel Nordstrand i Oslo. Den går som blindvei sørover fra Lambertseterveien. | 201,094 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Peter_Aas%E2%80%99_vei_(Oslo) | 2023-02-04 | Peter Aas’ vei (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Østensjø'] | Peter Aas’ vei (1–35, 2–42) er en vei på Nordre Skøyen i bydel Østensjø i Oslo. Den begynner som blindvei like før Hellerud T-banestasjon og går sørover øst for Nordre Skøyen hovedgård og vest for villabebyggelsen, før den ender som blindvei litt sør for Promenaden, på nordsiden av tennisbanene.
Veien fikk navn i 1917 etter Peter Nikolai Aas (1836–91), som eide Nordre Skøyen hovedgård fra 1884.
| Peter Aas’ vei (1–35, 2–42) er en vei på Nordre Skøyen i bydel Østensjø i Oslo. Den begynner som blindvei like før Hellerud T-banestasjon og går sørover øst for Nordre Skøyen hovedgård og vest for villabebyggelsen, før den ender som blindvei litt sør for Promenaden, på nordsiden av tennisbanene.
Veien fikk navn i 1917 etter Peter Nikolai Aas (1836–91), som eide Nordre Skøyen hovedgård fra 1884.
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Peter Aas' vei». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 446. ISBN 978-82-573-1760-7. | Peter Aas’ vei (1–35, 2–42) er en vei på Nordre Skøyen i bydel Østensjø i Oslo. Den begynner som blindvei like før Hellerud T-banestasjon og går sørover øst for Nordre Skøyen hovedgård og vest for villabebyggelsen, før den ender som blindvei litt sør for Promenaden, på nordsiden av tennisbanene. | 201,095 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pionerstien_(Oslo) | 2023-02-04 | Pionerstien (Oslo) | ['Kategori:10,9°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Alna'] | Pionerstien (1, 8–12) er en gangvei i Ellingsrudåsen i bydel Alna i Oslo. Den går fra Dragonstien til Skansestien.
Navnet ble vedtatt i 1979 og har sammenheng med kampene mellom norske styrker og Karl XIIs styrker ved Bakås skanse i 1716.
Veien har blokk- og småhusbebyggelse i Frydenlund borettslag (OBOS).
| Pionerstien (1, 8–12) er en gangvei i Ellingsrudåsen i bydel Alna i Oslo. Den går fra Dragonstien til Skansestien.
Navnet ble vedtatt i 1979 og har sammenheng med kampene mellom norske styrker og Karl XIIs styrker ved Bakås skanse i 1716.
Veien har blokk- og småhusbebyggelse i Frydenlund borettslag (OBOS).
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Pionerstien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 449. ISBN 978-82-573-1760-7. | Pionerstien (1, 8–12) er en gangvei i Ellingsrudåsen i bydel Alna i Oslo. Den går fra Dragonstien til Skansestien. | 201,096 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Planetveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Planetveien (Oslo) | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Vestre Aker'] | Planetveien (1–9, 2–16E) er en vei i Vettakollen i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går som blindvei nordvestover fra Stjerneveien.
Navnet ble vedtatt i 1952.
Veien har villabebyggelse, og det er funkis (og nyfunkis) som dominerer. Nummer 1 er en enebolig oppført i 1953 for Ingeborg og Otto Fodstad, arkitekt Birger Lambertz-Nilssen. I nr. 8 er fire fireetasjers eneboliger tegnet av Christopher Adams og Henriette Salvesen og oppført i 1999 rundt et gårdsrom. I nr. 10A–14 er en flermannsbolig fra 1954 tegnet av Arne Korsmo og Christian Norberg-Schultz. Korsmo bodde selv i nr. 12.
| Planetveien (1–9, 2–16E) er en vei i Vettakollen i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går som blindvei nordvestover fra Stjerneveien.
Navnet ble vedtatt i 1952.
Veien har villabebyggelse, og det er funkis (og nyfunkis) som dominerer. Nummer 1 er en enebolig oppført i 1953 for Ingeborg og Otto Fodstad, arkitekt Birger Lambertz-Nilssen. I nr. 8 er fire fireetasjers eneboliger tegnet av Christopher Adams og Henriette Salvesen og oppført i 1999 rundt et gårdsrom. I nr. 10A–14 er en flermannsbolig fra 1954 tegnet av Arne Korsmo og Christian Norberg-Schultz. Korsmo bodde selv i nr. 12.
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Planetveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 450. ISBN 978-82-573-1760-7. | | navn = Planetveien | 201,097 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Peder_Gr%C3%B8ns_vei_(Oslo) | 2023-02-04 | Peder Grøns vei (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Korsvoll'] | Peder Grøns vei (1–9, 2–16) er en vei på Korsvoll i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går som blindvei nordøstover fra Skjoldveien.
Veien het tidligere Brekkesvingen, men fikk dagens navn i 1969 etter kjøpmann Peder Eriksen Grøn (1682–1737), som eide store deler av Nordmarka, som da gjerne ble kalt «Grøns skog».
| Peder Grøns vei (1–9, 2–16) er en vei på Korsvoll i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går som blindvei nordøstover fra Skjoldveien.
Veien het tidligere Brekkesvingen, men fikk dagens navn i 1969 etter kjøpmann Peder Eriksen Grøn (1682–1737), som eide store deler av Nordmarka, som da gjerne ble kalt «Grøns skog».
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Peder Grøns vei». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 445. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
Oslo kommunes bydelsoversikt | Peder Grøns vei (1–9, 2–16) er en vei på Korsvoll i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går som blindvei nordøstover fra Skjoldveien. | 201,098 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Peer_Gynt | 2023-02-04 | Peer Gynt | ['Kategori:1867 i Norge', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Edvard Grieg', 'Kategori:Henrik Ibsens skuespill', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Skuespill fra 1867'] | Peer Gynt er et dramatisk dikt av Henrik Ibsen, skrevet i 1867 og uroppført som skuespill på Christiania Theater i Christiania 24. februar 1876 med musikk av Edvard Grieg. Det er det mest kjente norske teaterstykket gjennom tidene, og blir fremdeles spilt over hele verden, både i klassisk nasjonalromantiske og i kunstnerisk eksperimentelle oppsetninger.
Dikteposet inneholder psykologi og symbolikk, men har allikevel en tilgjengelig ytre handling. I det «filmatiske manuset smelter poesi sammen med samfunnssatire og realistiske scener sammen med surrealistiske». Både fortellingen, som delvis foregår i et norsk bondemiljø på 1800-tallet, og beskrivelsen av hovedpersonen, storløgneren Peer Gynt, har vært med på å forme bildet av tradisjonell norsk kultur og nordmenns oppfatning av seg selv og det typisk norske, enten det er sneversyn eller utferdstrang.
| Peer Gynt er et dramatisk dikt av Henrik Ibsen, skrevet i 1867 og uroppført som skuespill på Christiania Theater i Christiania 24. februar 1876 med musikk av Edvard Grieg. Det er det mest kjente norske teaterstykket gjennom tidene, og blir fremdeles spilt over hele verden, både i klassisk nasjonalromantiske og i kunstnerisk eksperimentelle oppsetninger.
Dikteposet inneholder psykologi og symbolikk, men har allikevel en tilgjengelig ytre handling. I det «filmatiske manuset smelter poesi sammen med samfunnssatire og realistiske scener sammen med surrealistiske». Både fortellingen, som delvis foregår i et norsk bondemiljø på 1800-tallet, og beskrivelsen av hovedpersonen, storløgneren Peer Gynt, har vært med på å forme bildet av tradisjonell norsk kultur og nordmenns oppfatning av seg selv og det typisk norske, enten det er sneversyn eller utferdstrang.
== Bakgrunn ==
Hovedpersonen er basert på sagnfiguren Per Gynt, og Ibsen kunne trekke veksler på mange inspirasjonskilder. Spesielt stor innflytelse hadde vennen Paul Botten-Hansens fortellinger, Ibsens egne erfaringer fra stipendreisen gjennom Gudbrandsdalen i 1862 og sist, men ikke minst Peter Chr. Asbjørnsens Norske Huldre-Eventyr og Folkesagn. Ibsen brukte også sin egen familie som bakgrunn for figurer i dette og andre skuespill; hovedpersonens far, Jon Gynt, anses å være basert på hans egen far Knud Ibsen – «sønnens dom over farens ødselhet lyder her både streng og bitter» – mens den respekterte Rasmus Gynt låner navn fra Ibsen-slektens egen stamfar, Rasmus Ibsen. I et brev til Georg Brandes bekreftet Ibsen at han hadde brukt sin egen familie og barndomserindringer «som en slags modell ved skildringen af livet i den rige Jon Gynts hus», mens han i et brev til Peter Hansen avslørte at hans egen mor, Marichen Altenburg, «med fornødne overdrivelser har afgivet modellen til Mor Åse». I portrettet av moren som Mor Åse bekrefter han søsteren Hedvigs «beskrivelse av en oppofrende og selvutslettende kvinne». En nærliggende tolkning av at Jon Gynt og Mor Åse er basert på hans foreldre, er at Peer Gynt er Ibsen selv; figuren har da også visse likhetstrekk med Ibsen i hans selvvalgte og årelange eksil, og dikteriske skaperkraft.
Peer Gynt ble skrevet i Roma, på Ischia og i Sorrento og ble utgitt 14. november 1867 i København. Førsteutgaven ble trykt i et opplag på 1 250, men etter fjorten dager ble ytterligere 2 000 eksemplarer trykt. Dette store salget skyldtes først og fremst den suksessen skuespillet Brand hadde oppnådd.
Peer Gynt var det siste av Ibsens skuespill som var skrevet på rim. Ibsen ga det selv undertittelen et dramatisk dikt, og de fem aktene kalles handlinger. Det er skrevet som et lesedrama, og var i første omgang ikke beregnet til oppføring på scenen. Stykket har fantastiske elementer – i motsetning til de senere realistiske skuespillene til Ibsen. Det har blitt hevdet at først med fremveksten av moderne filmkunst vil det være mulig å yte dramaet rettferdighet på en måte som ikke kan oppnås på en teaterscene.
Stykket tok et oppgjør med en mentalitet Ibsen mente å kjenne igjen i den typiske nordmann. Slutten regnes som problematisk, men det har vært fremholdt at Solveig representerer verdier i den norske mentaliteten det kan være verdt å ta vare på, framfor de verdiene Peer viser når han er seg selv nok. Stykkets posisjon i Ibsens forfatterskap, og hvordan det representerer hans holdning til nasjonalromantikken, debatteres fortløpende.
== Roller ==
== Handlingen ==
=== Første handling ===
Peer, en tjue år gammel gardmannssønn, blir tuktet av moren sin, Åse, fordi han har kommet tilbake fra reinsdyrjakt etter seks uker «uten børse, uten vilt». Peer kvitterer med å gi en sprudlende skildring av «bukkerittet» han har utført på fjellet. Åse er bare måtelig begeistret. Hun vet Peer er flink til å dikte ihop, men lite tess til annet enn å «ligge i gruen, rote rundt i kull og emmer». Han er en typisk askeladd-figur med dikterisk begavelse. Faren, Jon Gynt, satte formuen over styr, og endte på landeveien som kramkar. Åses ønske er at Peer skal løfte arven etter faren, noe han ikke er særlig interessert i. Åse minner ham på at Ingrid på Hægstad gård gjerne ville hatt ham, om han hadde villet det, og Peer slår til, selv om bryllupet med Mads Moen skal stå dagen etter. Han reiser til Hægstad med Åse i hælene. Hun vil hindre ham i å skjemme seg helt ut.
På Hægstad viser det seg at Ingrid har stengt seg inne på stabburet, og Mads, brudgommen, klynker og klager over det. Til gårds er det også kommet en innflytterfamilie fra Hedalen. De er haugianere, og har to døtre, Solveig og lille Helga. Peer blir oppmerksom på Solveig og byr henne opp, men da hun forstår hvem han er, trekker hun seg skremt. Ryktet har gått foran ham. Peer har aldri sett ei jente som Solveig, og vil gjerne snakke mer med henne. Hun trekker seg unna, og Peer tar til takke med brennevin istedenfor, og når Solveig kommer igjen er han full. Brudgommen kommer tilbake og spør Peer om hjelp med Ingrid, og Peer svarer med å røve bruden til fjells, mens bonden sverger hevn.
=== Annen handling ===
Peer vraker Ingrid etter en natt med henne, og nå er det hun som sverger hevn. Peer vil ikke ha henne, og sammenligner henne med Solveig – til slutt er det bare hun som holder mål: «Djevlen stå i alle kvinner, uten én!» Solveig, mor Åse og Solveigs foreldre leter etter ham, mens Peer ser at han er jaget av hele bygda. Mens han er der oppe får han selskap av tre seterjenter som lokker ham med seg til en vill natt i selet, og dagen etter er han i tung bakrus. Han hallusinerer, og slår seg i svime mot et fjellstykke.
Resten av akten er en drøm Peer har. Han møter en grønnkledd kvinne (huldra), som sier hun er datter av Dovregubben. Peer slår frampå med at han er kongssønn, og sammen rir de inn i Dovregubbens hall. Her krever Dovregubben at han skal bli som en av dem, et troll, og Peer går med på mange av kravene trollkongen stiller. Et av dem er at han skal være seg selv – nok! Dette er trollenes slagord og våpenmerke. Peer trekker seg imidlertid i siste liten da han skjønner han må gjøre et endelig valg (å la seg snitte i øyet slik at han ikke lenger kan skjelne rett fra galt). Da krever Dovregubben at han skal ta ansvar for det barnet datteren hans bærer på – skapt av begjær (Peer har ikke rørt henne). Peer nekter og avslører seg som den han er, og blir nærpå drept av småtrollene, inntil klokkene kimer etter ham. Trollene rømmer, og han våkner i stummende mørke, og i kamp med et vesen som kaller seg «meg selv» eller «den store bøygen». Peer finner ikke form på det, og blir stadig tvunget til å «gå utenom», noe han gjentar for seg selv gjennom resten av stykket. Til slutt roper han på Solveig, og klokkene ringer etter ham. Bøygen forsvinner, og Peer våkner utenfor en seterbø. Lille Helga er kommet med mat til ham, og Solveig har sendt henne. Peer gir henne en sølvknapp til minne om seg.
=== Tredje handling ===
Peer er fredløs på fjellet. Han bygger en hytte han kan bo i, og mens han arbeider med det, kommer Solveig til ham, og sier at hun har brutt med sin familie og valgt å være hos ham resten av livet. Peer blir jublende glad for dette, og ber henne gå inn i hytta. Med det samme hun er innenfor, kommer en «gammelaktig kvinne» til ham med en stygg guttunge i hånda. Hun presenterer seg som den grønnkledte, og sier Peer skal ta ansvar for ungen, som har vokst ganske raskt. Hun truer ham og sier hun kommer til å være der hver gang han er sammen med Solveig. Dette kan Peer ikke fri seg fra, og han minnes de andre jentene han har hatt. Han velger straks å «gå utenom», det vil si å rømme. Når Solveig spør, svarer han at han har noe tungt å hente. Men han ber henne vente på ham, og det sier hun seg villig til.
Peer rekker såvidt ned igjen til Åses dødsleie, og dikter en visjon av noe han tror er Paradiset, før han reiser ut av landet.
=== Fjerde handling ===
Peer er blitt en holden forretningsmann med et kobbel av internasjonale venner. Han har slått seg opp fra ingenting, og har drevet med slavehandel, misjonering, salg av gudebilder, etc. Han lever etter regelen om at «den som ei gjør ondt, gjør godt», og holder alltid med den som ser ut til å vinne. Han er opportunistisk og kynisk, og vennene svikter ham til slutt, og lar ham stå igjen på stranda uten skip. Han ser imidlertid skipet gå i lufta og forsvinne i havet.
Peer finner de stjålne klærne etter en beduinhøvding, og blir mottatt som den gjenkomne profet når han viser seg for de lokale stammene. Han prøver å forføre Anitra, høvdingens datter, men lykkes bare måtelig, før han blir ranet igjen, og står der som den han var. Da bestemmer han seg for å bli historiker i stedet, og reiser til Egypt, mens han postulerer at «kvinnene, de er en skrøpelig slekt» (rett etter denne replikken kommer Solveigs sang).
I Egypt hører han Memnon-støtten synge, og møter Sfinksen i Giza. Han spør sfinksen som han spurte Bøygen, «hvem er du», og straks møter han Begriffenfeldt, forstanderen for dårekisten i Kairo. Her, får han vite, skal han utropes til keiser på «selvets fundament» fordi han har løst sfinksens gåte. Han bryter sammen til slutt, og roper etter «alle dårers formynder», dvs. Gud.
=== Femte handling ===
Peer er på vei hjem til Norge etter mange års utlendighet. Han er blitt en gjerrig og gretten gammel knark, med lite annet enn menneskeforakt i seg. På båten møter han den fremmede Passasjer, som ønsker å låne liket hans når han er død. Det blåser opp til storm og skipet forliser. Peer redder seg i land på bekostning av livet til skipskokken: Den hvelvede livbåten bærer bare en.
Vel hjemme kommer Peer først til en begravelse hvor presten beretter om en mann som sviktet nasjonen ved å unndra seg krigen, men som på den andre siden gjorde en livsinnsats for å berge sin familie. Så kommer Peer til Hægstad hvor det er auksjon. Ingrid er død, og han møter igjen Mads Moen og smeden Aslak, som giftet seg med Ingrid etter at hun kom ned fra fjellet. Peer auksjonerer bort fantasielementer fra sitt eget liv. Han får høre ryktene om at Peer Gynt er hengt i utlandet. Ingen kjenner ham igjen.
Oppe på heia blir han plaget av røster som minner ham på det han ikke gjorde med livet sitt: Sanger han ikke sang, verker han ikke øvde, tårer han aldri felte, spørsmål han aldri stilte. Han møter også mor Åse igjen, som anklager ham fordi hans paradisvisjon var lite annet enn en gal vei til himmelen. Deretter møter han Knappestøperen, som forteller ham at han har forspilt livet sitt, og må smeltes om, fordi «Mester», altså Gud, ikke vil la åndelig materiale («metallverdi») gå til spille. Han har verken vært dydig eller syndig nok til å få et hinsidig liv i henholdsvis himmelen eller helvete. Peer ber om henstand, han vil dokumentere, gjennom vitners attester, at han har vært seg selv. Han møter Dovregubben på pengejakt, og ber ham om en slik attest, men Dovregubben mener bestemt at Peer har levd livet som et bergtroll, en egoist. Han blir skrytt opp i været av trollenes aviser, som snakker om «det trollelig-nasjonale»: «Vårt nok gir trollets stempel til mannen, og så nevner han deg som eksempel».
Peer går tilbake på det med å være seg selv, og når Knappestøperen møter han igjen «på en korsvei», ber han om lov til å finne en prest, slik at han kan bekjenne sine synder. Han møter en presteskikkelse som imidlertid viser seg å være djevelen. Djevelen forteller ham at han er «halvt utvisket», og ikke skikket til å komme til Helvete. Peer lurer ham, og kommer gradvis nærmere Solveigs hytte, som han selv har bygd. Han finner en løk, og skreller den for å finne kjernen, men den er ikke å finne – han skjønner han selv er uten kjerne, og begynner å erkjenne at livet hans er bortkastet. Han har ikke gjort noe alvorlig, alt var halvveis. Til slutt forstår han at det bare er Solveig som kan gi ham «synderegistret». Han går endelig tvers igjennom, til henne, og krever at hun skal tilgi ham det gale han har gjort. Men Solveig har tatt vare på bildet av den han skulle ha vært, og det er det hun forholder seg til. «Intet har du syndet, min kjæreste gutt». Peer forstår ikke og tror han er fortapt. Til slutt stiller han endelig gåten: «Hvor var jeg som den hele, den sanne? Hvor var jeg, med Guds stempel på min panne?» Solveig svarer: «I min tro, i mitt håp, i min kjærlighet». Peer synker til slutt sammen i armene hennes, mens hun synger over ham.
Bak veggen står fremdeles knappestøperen og venter på ham ved den siste korsveien. «Og så får vi se om – jeg sier ikke mer».
== Peer Gynt på scenen ==
Peer Gynt hadde urpremiere på Christiania Theater 24. februar 1876, med Henrik Klausen som Peer. Senere er stykket oversatt til en lang rekke språk og er blitt oppført på scener over hele verden. Det er fortsatt et av verdens mest spilte teaterstykker.
Den mest kjente versjonen av Peer Gynt er de årlige oppførelsene under Peer Gynt-stemnet ved Gålåvatnet i Gudbrandsdalen. Forestillingene ved Gålåvatnet var i regi av Svein Sturla Hungnes fra 1988 til 2013, og ble spilt for siste gang på sitt 25-årsjubileum i august 2013. I 2014 var det en ny forestilling ved Gålåvatnet, med Erik Ulfsby som regissør og Mads Ousdal som Peer Gynt.
Ibsens Peer Gynt har også flere ganger vært oppført av Agder teater i et steinbrudd i Fjæreheia ved Grimstad, i regi av Bentein Baardson.
Repertoardatabasen på ibsen.nb.no har pr. 17. mars 2014 registrert 9 670 oppsetninger av Peer Gynt fra urpremieren i 1876 og frem til i dag.
=== Musikk ===
Da Peer Gynt ble uroppført på teater i 1876, var det til Edvard Griegs musikk. Grieg var likevel ikke den første til å sette musikk til Ibsens drama. I slutten av 1860-årene skrev svenske August Söderman (1832–1876) en rekke stykker for sang og klaver til verket.
Harald Sæverud (1897–1992) komponerte i 1947 scenemusikk (opus 28) til Hans Jacob Nilsens nyinnstudering av Peer Gynt. Den ble uroppført på Det norske teatret 2. mars 1948. Tolv av stykkene fra scenemusikken ble tilrettelagt for fullt symfoniorkester og i 1950 utgitt som en konsertversjon av scenemusikken. Noen år senere delte Sæverud disse stykkene inn i to orkestersuiter og la i tillegg inn satsen «Peer-ludium» som han hadde komponert i 1954. De to suitene (opus 28 I og opus 28 II) ble utgitt i 1957.
Andre norske komponister som har skrevet scenemusikk til Peer Gynt er Arne Nordheim (1931–2010) i 1969 og Håkon Berge (født 1954) i 1978.
I 1938 skrev den tyske komponisten Werner Egk (1901–1983) en opera med tittelen Peer Gynt. Etter oppføringen av Egks versjon, som ble uroppført i november 1938, skrev propagandaminister Joseph Goebbels i sin dagbok 1. februar 1939 «Jeg er svært begeistret og det samme er Føreren. En nyoppdagelse for oss begge.»I 1979 tonesatte dessuten den sovjetrussiske komponisten Alfred Schnittke (1934–1998) Ibsens stykke som ballett.Den nye teaterproduksjonen av Peer Gynt ved Gålåvatnet i 2014 hadde også fått et nytt musikalsk uttrykk. Kjetil Bjerkestrand skrev musikken. Mens tidligere forestillinger har hatt et orkester, komponerte Bjerkestrand for et ensemble på syv musikere som er en mer integrert del av forestillingen. Blant musikerne på scenen i 2014 var blant annet Arve Tellefsen.
I 2014 fikk Ibsens dramatiske historie ny tekst i en samtidsopera med musikk og libretto skrevet av den estiske komponisten Jüri Reinvere (født 1971). Hans versjon hadde urpremiere på Den Norske Opera & Ballett 29. november dette året. Den tyske originalteksten ble gjendiktet til norsk av Tor Tveite. Oppsetningen av Reinvere-operaen fikk blandet kritikk.
=== Filmatisering ===
Peer Gynt er filmatisert flere ganger:
USA, 1915 – stumfilm
Tyskland, 1918 – stumfilm
Tyskland, 1934 – med Hans Albers som Peer
USA, 1941 – med Charlton Heston som Peer
Norge, 1993 – Fjernsynsteatret, med Paul Ottar Haga som Peer
== Annet ==
=== Inspirasjonskilde i Gudbrandsdalen ===
Henrik Ibsen skriver i et brev til forleggeren sin i København, 8. august 1867:
Hvis det kan interessere Dem at vide, saa er Peer Gynt en virkelig Person der har levet i Gudbrandsdalen, rimeligvis i Slutningen af forrige eller i Begyndelsen af dette Aarhundre. Hans Navn er endnu godt kjendt blandt Almuen deroppe.
Bakgrunnen er at Henrik Ibsen vandret gjennom dalen i 1862, og fikk høre sagn og historier om skikkelsen Per Gynt, som angivelig hadde et svært godt lag med de underjordiske. I tillegg var han en dugelig skytter og fisker.Peder Olsen Hågå (1732-85) fra Vinstra ble utpekt som modell for Ibsens Peer Gynt, og 16. mai 1932, på hans 200-årsdag, ble det avduket en minnestein over Hågå utenfor Sødorp kapell; men i ettertid er Per Laurissen Hågå fra 1600-tallet utpekt som en vel så sannsynlig kandidat. Flere sagn ble fortalt av Per Åsmundstad til bygdehistorikeren Pål Kluften rundt 1920:
En gang var Per Gynt i gjestebud på Skoe. Han fikk øye på en pen jente og hvisket til henne: «Vipp inn silkevippen din.» Det var da taglet på huldrehalen som stakk frem under stakken hennes, og piken skal ha takket ham for tipset.
En annen gang skal en huldren ha prøvd å ta livet av ham. Hun la seg over ljoren så han nesten ble kvalt. Men per visste at huldren ikke tåler brødrøyk, så han kastet brødet sitt på ilden, og huldren forsvant. Uten brød fikk han koke seg litt suppe. Da hørte han det gikk i døren. «Ser du nasen er føre,» sa huldren som steg inn. «Ser du suppen er røre,» svarte Per og kastet en øse med kokvarm suppe i ansiktet på henne. Da skrattlo det i haugene rundt: «Guro suppetryne!» ropte det.
En dag fikk Per en bjørn i siktet. «Guro, Guro, nå skyt'n Per galten din,» ropte det fra haugene. Huldren svarte pytt, Per hadde jo ikke vasket seg. Da tisset Per kort på hånden sin, dro det over ansiktet og skjøt bjørnen. «Tvi, jeg visste ikke at du hadde vannbaljen din mellom beina,» ropte huldren fra haugen.
Bøygen traff han da han fisket i Atnossjøen. Foran fiskebuen gikk han inn i noe stort og sleipt og kaldt, og spurte hvem det var. «Det er Bøygen,» var svaret. Bøygen nektet å flytte seg, og til sist skjøt Per tre kuler inn i den. «Skyt en gang til, du,» sa Bøygen. Da skjønte Per at et fjerde skudd ville felle ham selv, så han og hundene slepte Bøygen unna trammen. Da skrattet det fra haugene: «Per dro mye, men hundene dro mye mer!»
Per Gynt bodde på Hågå i Sødorp. På nabogården bodde en løytnant som hadde begått et drap. Han ville redde seg ved å rømme til Røros som angivelig var fristad. Per Gynt kjente alle stiene i fjellet og fulgte ham dit som veiviser.Det første Peer Gynt-stemnet fant sted i 1928, og siden 1967 har stemnet vært arrangert årlig, som en feiring av den lokale Per Gynt i møte med Ibsens Peer Gynt. Under stemnet vises blant annet en friluftsoppsetning av skuespillet, og Årets Peer Gynt blir delt ut.
Peer Gynt-gården, Hågå, består av 15 gamle hus. Fra Vinstra starter dessuten «Peer Gyntveien» over Gålå til Gausdal og «Peer Gynts setervei» via Rondablikk til Kvam.
=== Peer Gynt-parken ===
Peer Gynt-parken er en skulpturpark på Løren i Oslo, anlagt for å hedre Henrik Ibsen. Peer Gynt-parken er en monumental presentasjon av skuespillet, akt for akt. Peer Gynt-parken ble etablert i Ibsenåret 2006 av Selvaag, selskapet som står bak boligbyggingen i Løren-området. Enkelte av skulpturene i parken er bestillingsverk, mens de fleste er et resultat av en internasjonal skulpturkonkurranse.
=== Peer Gynt-skolen i Oslo ===
Byrådet i Oslo vedtok 14. desember 2006 at en ny kombinert ungdoms- og videregående skole på Bjørndal i Oslo skulle hete «Peer Gynt-skolen». Navnevalget var kontroversielt, da elever, det lokale bydelsutvalget, navnerådet, ungdomsrådet og eldrerådet ønsket et navn med lokal tilhørighet. Etter lang tids diskusjon gikk Bystyret den 28. mars 2007 imot dette navnevalget, og ba byrådet gjøre om avgjørelsen. Siden 2016 er skolen delt i Bjørnholt skole og Bjørnholt videregående skole.
== Se også ==
Per Gynt, hovedperson i sagn nedskrevet av Peter Christen Asbjørnsen
Peer Gynt, opus 23, scenemusikk av Edvard Grieg
Peer Gynt, opus 28, scenemusikk av Harald Sæverud
Peer Gynt-stemnet ved Gålåvatnet
Årets Peer Gynt, Peer Gynt-prisen
Dovregubben
Bøygen
== Litteratur ==
Otto Hageberg (red) 1967: Omkring Peer Gynt (viktige artikler om Peer Gynt)
Daniel Haakonsen 1967: Henrik Ibsens Peer Gynt
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Peer Gynt – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
=== Teksten ===
Peer Gynt (førsteutgave, 1867, Gyldendalske Boghandel; hos Nasjonalbiblioteket)
Peer Gynt i elektronisk utgave, fra Prosjekt Runeberg
HTML- og PDF-versjon av Peer Gynt basert på 1898-utgaven
Utgaven fra 1991 hos Nasjonalbiblioteket
=== Annet ===
Om Ibsens reise i 1862 Arkivert 15. april 2005 hos Wayback Machine.
Om Peer Gynt-stemnet
NRK TV: Peer Gynt-kveld (serie fra 2017) Tilgjengelig for norske IP-adresser | Per Gynts vei (1–5, 2–6) er en vei i Ullevål hageby i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går fra Eventyrveien til Tyrihansveien. | 201,099 |
Subsets and Splits