Datasets:

ltg

/

norec_document

like 0

Follow

Language Technology Group (University of Oslo) 37

706284

Et høydepunkt i bokåret 2018 Kjersti Annesdatter Skomsvold skriver tett opp mot eget liv, og da er hun på sitt aller sterkeste - en av vår tids største forfattere. Umuligheten ved å elske Kjersti Annesdatter Skomsvold: Barnet. Forlaget Oktober. 128 sider. Kjersti Annesdatter Skomsvold er en av vår tids største forfattere, og aller sterkest er hun når hun skriver tett opp mot eget liv. Det gjør hun i sin nyeste roman “Barnet”, en sår fortelling om ensomhet og å tørre å bryte ut av den for å stole på kjærligheten, nok en gang. Rammen for “Barnet” minner om Knausgårds årstidsromaner, hvor han skriver til sitt ufødte barn. Men der Knausgård er en far som skriver til sitt barn om verden, møter vi i denne romanen en mor som skriver for å fortelle om sitt liv, hvordan hun møtte barnets far og hvorfor det ble de to. På den måten skal barnet forstå hvordan det selv ble til. Moren forteller om sykdommen hun har hatt, ensomheten hun kjente på, år på skriveskoler, tidligere forhold og en ekskjærestens død. Flere av hendelsene kjenner vi igjen fra “Monstermenneske”, Skomsvolds selvbiografiske, kritikerroste roman fra 2012. Derfor kan en anta at også dette er selvbiografisk - uten at det egentlig er spesielt relevant. Uansett hvor mye av dette som er tuftet på virkeligheten, kan en trygt si at Skomsvold har skrevet en sterk roman. Nok en gang skriver Skomsvold fram et menneskes erfaringer på en måte som gjør at jeg som leser føler meg mindre alene. God litteratur gjør private opplevelser allmenngyldige, og det er nettopp det som skjer i denne romanen. Her tematiseres det dypt eksistensielt utfordrende ved å virkelig knytte seg til et annet menneske, ved å gjøre seg avhengig av en annen. "Jeg trodde kjærlighet innebar å oppdage et nytt menneske, men det er å oppdage seg selv, og det er smertefullt", står det et sted, der hovedpersonen reflekterer over hvor sjalu hun plutselig er blitt. Hvorfor satse på kjærligheten, velge å stole på et nytt menneske og tillate seg å være sårbar, når en har erfart hvor vondt et kjærlighetstap er? Romanen kretser rundt slike spørsmål. Med en utforskende fortellerstemme som søker og som gransker seg selv og omgivelsene, utfordrer Kjersti Annesdatter Skomsvolds roman “Barnet” tosomhetens vilkår.

706285

Musikk med melankoli, vårlig friskhet og humor KONSERT: En kvartett av Haydn går helt inn til kjernen i hva kammermusikk er. Onsdagens kveldskonsert i domkirken begynte med Debussy som det i år er 100 år siden døde. Sonaten med den uvanlige besetningen fløyte, bratsj og harpe er en slags kvintessens av hva vi forbinder med det franske i musikken: Gjennomskinnelige melodier, klanglig subtilitet, temaer som bare antydes, atmosfæren av noe artifisielt. Som mange andre av Debussys verker er dette poesi som er blitt til klang, til ren instrumentalmusikk. På alle måter solid Annaleena Jämsä på fløyte, Eivind Holtsmark Ringstad på bratsj og den fabelaktige Marie-Pierre Langlamet på harpe tryllet frem en atmosfære som Debussy selv betegnet som «skrekkelig melankolsk. Jeg vet ikke om man her skal le eller gråte. Kanskje begge deler samtidig?» Instrumentene her spiller ofte to og to. Bratsjens buestrøk føyer seg inn i fløytens toner, og når den spiller pizzicato (knipsing på strengene), berikes den av harpens knipsing. Og harpen lar kaskader av toner sildre ut i rommet. Beethovens fiolinsonate nr. 5 i F-fur, den såkalte «Vårsonaten», ble fremført av Jan Bjøranger og Ihle Hadland. Det var på alle måter en solid fremføring. Jeg kunne ha ønsket meg en større tone i fiolinen, slik at balansen mellom fiolin og klaver ble bedre, men ellers ble karakteren i de ulike satsene ivaretatt på beste måte. Intet mindre enn nydelig var fiolinens tone i den neddempede langsomme satsen. Og det var en friskhet over tolkningen som helhet som rettferdiggjør assosiasjoner til våren, selv om tittelen «Vårsonaten» ikke stammer fra Beethoven selv. I kammermusikkens hjerte Vi har ikke i de siste årene vært godt forspent med strykekvartetter. Desto hyggeligere at Maxwell Quartet deltar på årets festival, og denne kveld med strykekvartettens far, Haydn. De unge musikerne i den lovende skotske kvartetten hadde en utpreget sans for Haydns vidd og humor, noe vi også kunne lese i musikernes ansikter. Vi hørte i denne gode fremføringen tydelig hvordan Haydn i sin kvartett i Ess-dur op. 71 nr. 3 introduserer førstesatsen med en dramatisk gest, ja, én eneste akkord. Det skaper forventninger! Og variasjonene i den langsomme satsen gled over i hverandre inntil det ugjenkjennelige. I menuetten var dansekarakteren så å si borte, slik det skal være i en god tolkning av denne kvartetten. Fortjent var applausen som til slutt gjallet gjennom kirkerommet.

706286

Svensk balkongbygger i Oslo BOK: Sanselig om stillasarbeid, barndomstraumer og brutt ensomhet. Guro Hoftun: Svensken. Roman. 198 sider. Cappelen Damm. Guro Hoftun, født 1970 og kjent som featurejournalist i VG Helg, debuterte skjønnlitterært i 2011 med utroskapsromanen «Anfall» og har siden gitt ut både «Storbarnsliv» (2015), Bragepris-nominert i sakprosaklassen, og ungdomsboka «Ord på S» (2015). Årets roman gir ordet til den 41-årige stillasarbeideren Jens Persson, er lagt til 2011 og tegner et troverdig, psykologisk-realistisk portrett av en svenske som sammen med rundt 30.000 landsmenn har søkt jobb i krøsusrike Norge, der en balkongbyggende stillasarbeider i løpet av snaue fire arbeidsdager tjener mer enn en sivilingeniør med seks års utdannelse gjør i kriserammede Sverige. Vi hører om høydeskrekken som ligger på lur når jeg-fortelleren sammen med Patrick, Nico og Lars - tre andre selvproletariserte svensker, med ulik bakgrunn og forskjellige personligheter - balanserer på smale stillasbord flere etasjer over bakken, i ferd med å banke hull i vegger, mure, pusse, male, snekre og skru slik at gamle bygninger i Oslo blir utstyrt med balkonger. Skildringen av denne krevende arbeidsprosessen topper seg i en dramatisk hending mot slutten av boka og understreker at mange av jobbene gjestearbeiderne utfører, er så farefulle og lite forlokkende at nordmenn søker andre arbeidsoppdrag i sin uendelig rike, «late» ulandstilværelse, slik svenskene i polemisk-satirisk stil liker å karakterisere situasjonen. Mens de tre kollegaene drar hjem til familie og venner i Sverige hver torsdag, forblir Jens oftest i Oslo i stedet for å besøke mora som bor på den svenske vestkysten. Gradvis og i glimt får vi vite hvorfor, en demaskeringsprosess som er både stilsikkert og medrivende utført. Når Jens foretrekker å tilbringe helgene i Oslo, i rommet sitt på et nedlagt solarium, uten vinduer og bare utstyrt med en seng, et bord og et skap, i ly av løgner og etter sigende fordi han «prøver å like å være alene», har det å gjøre med en uavklart, problematisk fortid. Den avdøde faren hadde et alkoholproblem som sønnen nå synes å videreføre. For klokka fem hver fredag begynner den litt beskjedne, tafatte Jens – som må holde seg edru i hverdagen som stillasarbeider - å drikke så mye øl at han får vansker med å omgås mennesker uten å overskride grensene for det som blir regnet som akseptabel atferd. Viktigere er det likevel at jeg-fortelleren ni år gammel opplevde at bestevennen Pelle døde på dramatisk vis mens de to lekte i skogen. Dette førte til at Jens, som lærte seg de latinske navnene på dyr og planter han gjorde seg kjent med, siden la bort planene om å bli biolog eller zoolog og begynte i snekkerlære i stedet. Den dårlige samvittigheten og traumet knyttet til kameratens bortgang har Jens aldri klart å kvitte seg med. Først nå antyder kommentarene til hans kreftsyke mor at det kan være et sprik mellom den ensomme, lett snublende fortellerens minner og det som faktisk hendte den gangen, i en fjern fortid. Ellers er dette enda en roman om kropp og kjærlighet, sosial angst og lengsel etter nærhet. Da Jens noen år tidligere jobbet som vaktmester på et hotell på Geilo, opplevde han at det intense forholdet til den svenske resepsjonisten Linda brått tok slutt. Han prøvde å drukne sorgen over bruddet i alkohol. Det førte til at han mistet en finger mens han brukte en sag i fylla. Bedre går det trolig (eller kanskje?) med det forholdet han nå nølende, full av emosjonell ambivalens, innleder til den frodige, matglade, Tjorven-alluderende læreren Katrine. Iallfall klinger romanen ut med følgende kloke, oppløftende utsagn: «Vender jeg meg bort, er jeg alene. Snur jeg meg, ser jeg henne.» «Svensken» er ikke spesielt dristig i formspråk eller stoffvalg. Men den rommer mange sensuelle scener, virker målbevisst strukturert, satser på en åpen slutt og er absolutt leseverdig.

706287

Americana med flotte harmonier Det har tatt dem lang tid å nå ut. Til gjengjeld er musikken slitesterk. Cordovas: "That Santa Fe Channel" (ATO/Border) Cordovas' første og selvtitulerte album fra 2012 ble oversett, men de fortsatte turneringen på kryss og tvers. I fjor plukket det svenske selskapet Rootsy opp platen og ga den ut på ny, og dermed begynte hjulene omsider å rulle. Plateselskapet ATO ga dem deretter en sjanse, med Kenneth Pattengale fra Milk Carton Kids som produsent. Musikken kan spores tilbake den gang Grateful Dead, The Band og Allman Bothers visket ut grensene mellom rock, country og folk. I dag kaller vi det americana. De holder hus i Nashville, mens bandleder Joe Firstman er fra North Carolina og har bodd mye av livet i California. Vinteren tilbringer bandet i Todos Santos i Mexico, der nye sanger skrives og konserter arrangeres. Denne miksen og tid og sted er konsentrert ned til ni sanger. Med spilletid rundt en halv time bør det helst ikke være mye dødtid, og det er det da heller ikke. Firstman forsøkte seg opprinnelig som soloartist med albumet "War of women" utgitt på Atlantic i 2003. Det ble ingen salgssuksess, og han fikk seg jobb som musikalsk leder på et tv-show. Han ga ut nye plater for egen regning, før han fikk med seg en gjeng som kunne dele på vokal og harmonier. I Cordovas har han nå med seg gitaristene Lucca Soria og Toby Weaver, trommis Graham Spillman og keyboardist Sevans Henderson. Hvilken småby Firstman sikter til med åpningslinjen this town's a drag, no drugs, er ikke godt å si, men i fjor spilte de i hvert fall en serie konserter i Norge. Uansett er "This town's a drag" er fin låt, mens "Selfish loner" viser hva harmonier kan gjøre med en sang. Tidløs country med steelgitar og et piano med løse tøyler, før den elektriske gitaren viser hvem som er sjefen. "Talk to me" er en kjærlighetssang til noen som ikke gjengjelder følelsene. Stalking? Fascinerende nok har sangen et par sekunder som likner refrenget i Tommy og Tigerens "Kongen på besøg". "I'm the one who needs you tonight" er albumets vakreste 2 minutter og 50 sekunder, med et vers ikke langt unna Bob Dylans "Girl from The North Country". På den annen side stjal Dylan selv deler fra den britiske folkesangen "Scarborough Fair". Slik går ting i arv, og det er ikke noe galt i det. Gjenbruk er tingen. "Frozen rose" ble plukket ut som singel, men er langt fra det beste kuttet her. Dårlig er det likevel ikke, så lenge harmoniene er på plass. De bærer også "Santa Fe" trygt av sted, en sang av det myke slaget. Standin’ on the porch with a gun in his hand, just because he can, heter det i blues- og boogie woogie-aktige "Standin' on the porch". Med tanke på den opphetede våpendebatten i USA, kunne det utviklet seg til en politisk sang, men det gjør det ikke. "Your town" bygger på det bandet kan best: fine melodier og myke harmonier. De slipper seg noe mer løs i avslutningen "Step back Red", uten at vi snakker om musikk som setter en støkk i noen. Gitaren og pianoet får likevel lov til å leke seg. Det har vært en lang reise for Firstman og Cordovas, men de har holdt ut. Godt er det. Beste spor: "This town's a drag", "Selfish loner", "I'm the one who needs you tonight", "Santa Fe".

706289

Hun er helt unik som krimforfatter KRIM: Karin Fossum skriver krim som ingen andre. Hun er mer interessert i menneskene enn forbrytelsen. Derfor er hun mer spennende å følge enn noen annen norsk krimforfatter. Karin Fossum: Formørkelsen. Roman. 333 sider. Cappelen Damm. Det gjør fysisk vondt å lese dette. Det smerter i sjelen. Det er nesten så jeg har lyst å legge boken fra meg etter de første sidene. Karin Fossum åpner nemlig sin nye roman «Formørkelsen» med en skildring av enhver forelders verste frykt, tapet av et barn: En far slipper sin 15 år gamle sønn ut fra sjuende etasje mens moren ser på. Men jeg leser videre, og Karin Fossum demonstrerer sitt mesterskap enda en gang. Hun utforsker hendelsen, hun lar den kloke etterforskeren Konrad Sejer bruke all sin kløkt og all sin menneskelighet og all den tid han trenger for å finne en sannhet i det som bare er en dyp, dyp tragedie. Det er nemlig ikke sikkert at første versjon, morens versjon, er sann . Det kan tenkes at farens fortelling slår sprekker i det hun har fortalt. Og snart er dette et drama som på typisk fossumsk vis er større enn en krimgåte - igjen dykker hun dypt inn i menneskene hun løfter framfra fantasien sin og inn i en realisme vi tror på, føler på, har medlidenhet med, rystes over. Dermed blir jakten på hva som egentlig skjedde, også et forsøk på å forstå hvordan hun og han levde sine liv, hvordan de ble trukket mot hverandre og hvordan de etterhvert ødela hverandre. Hvordan alkoholismen river henne i stykker, hvordan depresjonen spenner beina under ham, hvordan hatet driver henne videre, hvordan hans fortid i Serbia kaster skygger. Hvordan den hverdagen de må inn i hver for seg blir truende fordi alle deres valg blir tolket av deres omgivelser, og hvordan hverdagen blir trøst fordi det er den eneste de har. Og midt oppi dette leter Konrad Sejer etter den versjonen, den forklaringen som holder. I denne romanen er han i skyggene, han er tilbaketrukket og dempet - men han er like sterk som før, like farget av melankoli og like full av erfaring som sier at det er synd på menneskene.

706291

Livstruende litteratur BOK: Kristian Klausen tar den hemningsløse fortell-alt-mammutfortellingen helt ut. Kristian Klausen: Dagbøkene 1996-2018. Roman. 173 sider. Cappelen Damm. Det er overproduksjon av bøker. Vi orker ikke å svelge unna de tusenvis av titler som årlig blir sendt ut på «markedet», som det heter, og det pågår en uavlatelig kamp om revir, oppmerksomhet, lesere, kunder, som samtidig dreier seg om hvilke temaer, fortellinger og holdinger som bør komme til uttrykk og prioriteres. (Og som det offentlige anmelderiet er en del av). Kristian Klausen (1971, debut 2008) er en lett gjenkjennelig forfattarer i stil og tone, topografi og karakterer. Han er også en kamplysten deltaker i revirstriden – både i den større klassifiseringen av verdenslitteraturens uendelighet av forfatterskap og den som i hans eget biotop, med basis i Drammen, utkjempes på det vesle norske parnasset. Bøkene hans er pakket med forfattere, bøker og titler, f.eks. «Mitt liv var et hett bibliotek», som en av romanene hans heter, og handler om en sosialt mistilpasset mann som imidlertid blomstrer og trives blant bøkene han leser og som heller vil utøve sin bibliotekargjerning i kjellermagasinene enn blant publikum. Klausen med ham ser ut til å leve og puste gjennom bøker. Han har også vært ute med spitord mot en og annen skriver han ikke uten videre lar seg imponere av. I årets roman tar han det helt ut: I en morsom og sorgfull parodi går han til et gevaltig angrep på den oppblåste, hemnings- og hensynsløse ego-litteraturen der «elefantsyke er den nye vinen». Her er det ikke nødvendig å nevne forfatternavn: Når redaktøren til Klausens jeg-forteller går bananas da han kommer med sine kartonger med dagbøker gjennom 22 år og ber henne hjelpe seg med å lese og redigere, plukke gullkorn så å si - for her må vel være stoff til en roman her? - vil hun utgi hele dritten under ett, urørt som det står, til sammen 13.000 sider i 13 bind. Det vil i utgangspunktet ikke dagbokskriveren, som innvender at råmaterialet hans er ikke er kunst og litteratur slik det ligger i sine skoesker. Men hun overtaler ham, for penger og kjendiseri – om herostratisk – trumfer alt. Riktignok gjør han før utgivelsen noen forsøk på å få tidligere kjærester og den eneste nære mannlige vennen han har hatt, til å se på prosjektet. Det har stoff i seg til å drepe. Kristian Klausen viser i all hverdagslig enkelthet hva selvtekt i form av en hensynsløs opphevelse av sjangerskillene mellom fiksjons- og saklitteratur uvegerlig må føre til.

706292

Sterke låter, fullt trøkk og tøft som bare det Hold ut, du er ikke alene, lyder budskapet. The Interrupters: "Fight the good fight" (Epitaph/Playground) For sju år siden slo Aimee Allen seg sammen med Van Nyus-brødrene Kevin, Justin og Jesse Bivona og dannet The Interrupters. Gitarist Kevin har en Grammy på hylla for studioarbeidet sammen med Tim Armstrong da legendariske Jimmy Cliff gjorde et sterkt comeback med "Rebirth" for seks år siden. Han kan altså sin reggae, noe som må til i et skapønk-band. Aimee, som koret på Cliff-plata, har på sin side en stemme du lett kan tro kommer fra en fjerde bror. Nevnte Armstrong er produsent, og han tar med seg bandet sitt Rancid på allsangen "Got each other": We don't have much, but we got each other. Albumet åpner med "Title holder": Fight like a title holder/Stand like a champion/Live like a warrior/And never let 'em break you down. Herfra og ut er albumet en revitalisering av sjangeren oppsto da London møtte Jamaica for 40 år siden. Sterke låter, fullt trøkk og tøft som bare det. Beste spor: "Title holder", "So wrong", "She's kerosene", "Broken world", "Got each other", "Gave you everything".

706294

Er det her Gud bor? UTSTILLING: Finsk foto står sterkt i samtidskunsten. Den som besøker Kannik, forstår hvorfor. BGE Contemporary Art Projects: Ola Kolehmainen, Hellige rom, fotografi. T.o.m. 16. september. Finsk fotografi har de senere årene etablert en sterk posisjon i samtidskunsten. Besøker du BGE-galleriet i Kannik nå, vil du se én av grunnene til denne styrken: Ola Kolehmainens utstilling «Hellige rom» er en intrikat mosaikk av rom, lys og tid som får de tre religionene som springer ut av Abraham til å møtes i en felles kunstnerisk visjon. Det er et omfattende prosjekt; Kolehmainen har over en femårsperiode besøkt 15 europeiske byer og fotografert mer enn 50 gudshus – kirker, synagoger og moskéer – med et spenn på 1500 års arkitektur- og kulturhistorie. I galleriet viser han denne monumentale arkitekturen dels som en materialisert teologi, dels som redigert lys, og dels som en komposisjon sett gjennom et modernistisk filter. Det er de to første aspektene som umiddelbart slår meg her; men etter hvert som den nærmest overveldende storheten og de særegne fargene synker inn, og jeg går nærmere, trer et rutemønster fram i bildene. Noen ganger nærmest umerkelig subtilt, andre ganger grovere, tydeligere. Sammenføyd Det viser seg at Kolehmainens fotografier som oftest er satt sammen av flere eksponeringer, under til dels vekslende lysforhold. Noen ganger, som i «Pantheon 128 AD II, Roma», består helheten av 12 separate fotografier, adskilt med smale horisontale og vertikale veggstriper. Andre ganger, som i «Apollinare Nuovo 504 AD Cappella I, Ravenna», er sporene av de ulike fotoopptakene nesten umerkelig integrert i helheten. I flere av bildene er sammenføyningene av de ulike eksponeringene med vilje lett «unøyaktige», som for å vise kunstnerens teknikk, virkemidler og komposisjonsprinsipper. Resultatet er slående prismatisk, nærmest kaleidoskopisk, for Kolehmainen rykker de hellige rom ut av en rent beskrivende fotografisk sfære henimot en ekstra dimensjon som også rommer konseptuelle meta-referanser: rutemønsteret refererer åpenbart til modernismens grid, slik vi finner det, i sin reneste form, i Mondrians malerier, og også i andre former i mye modernistisk kunst. Når sammenføyningene ikke alltid er geometrisk renskårne i disse bildene, men tvert imot en smule skakke og irregulære, antydes her en modernisme som ikke lenger kan, eller er verdt, å opprettholdes som noe renhetsideal. Kunstens egen kraft Det er da spørsmålet melder seg: er det her Gud bor, i disse lysfylte rommene? Én og samme, inkluderende guddom, eller tre ganske ulike, ekskluderende makter? Kolehmainen leter imidlertid ikke etter noen gudsbekreftelse i disse rommene; det er som om han i stedet sier at vi kan søke en åndelig opplevelse uten guddommen, i selve kunstens vesen, slik modernismen på sitt vis erstattet religionen som åndelig opplevelse. Lyset fyller troens rom, viser han oss, men det er først og fremst en tro på kunstens egen kraft, det artifisielle ved dens konstruksjon og visualitet. Så finner jeg i disse bildene en dobbel iscenesettelse av lyset: først arkitektenes og byggmestrenes, i konstruksjonen av de hellige bygningene, dernest i kunstnerens, i konstruksjonen av fotografiske puslespill. Han fragmenterer det han ser gjennom ulike fotografiske eksponeringer, for deretter å bygge opp en ny helhet, på egne premisser. Da er Guds hånd erstattet av kunstnerens hånd, og den rykker troens rom ut av historien og skaper sitt eget lysfylte, kaleidoskopiske rom i galleriet.

706295

Stavangersk science fiction ROMAN: Veldreid, lekent, underholdende, smått satirisk og tankevekkende science fiction. Stig Beite Løken: Drømmelinsene. Roman. 276 sider. Cappelen Damm. Den teknologiske utviklingen opptar mange forfattere for tiden. I Stig Beite Løkens (f. 1983) kanskje beste utgivelse hittil, ”Drømmelinsene”, kan man ikke bare kjøpe drømmen man ønsker, men også besøke andres drømmer og invitere andre inn i egne drømmer. Vi befinner oss i en høyteknologisk virkelighet der menneske og maskin er sammenføyd, kredittkortet et implantat og underbevisstheten online, i et Stavanger anno 2042 som synes modellert etter siste utkast til ny sentrumsplan, der Helgø er erstattet med Carrefour og der Gamle Stavanger, som brant ned i 2028, har blitt til Ydstebøkvartalet. Hovedpersonen er den 41-årige, lettere desillusjonerte Jonas Høller, som jobber i Øglitz Eiendom, bor i en liten loftsleilighet i Niels Juels gate, lever på Fjordlands ferdigmiddager og jevnlig tiltvinger seg fellatio fra firmaets robotresepsjonist. Men når Høllers sjef, inspirert av at kinesiske offentlige ansatte bedriver saksbehandling i søvne, kommer på at også boligvisninger kan foregå i drømme, er det duket for visse komplikasjoner på ulike virkelighetsnivåer. Under en søvnvisning møter Høller Mathilde, som etter alt å dømme er en eldre versjon av den syttenårige Mathilde vi møtte i ”Skogen i tapetet” (2015), og snart planlegger de to å flytte sammen i drømmevisningshuset på Eiganes, altså bokstavelig talt et drømmeliv, som somnonauter, søvn- og drømmereisende. Men dette er en verden som krakelerer. Også i debutboken (2012) kombinerte Løken det alminnelige med det fantastiske, og teknikken med å sammenblande det vanlige og tilforlatelige med det fremmede, uforklarlige og uhyggelige, er også en klar styrke ved denne romanen, som ellers er elegant gjennomført, holder et høyt språklig nivå og har en fin balanse mellom de ulike stiltoner og stemningsleier. I forhold til tidligere utgivelser tillater forfatteren seg her å være mer leken, og han gir sitt uomtvistelige fortellertalent friere tøyler. Nå skal man kanskje ikke lenger enn til Stokkavannet og Sjernarøyene før Star Wars bare blir tåpelig. Men for alle som liker en intelligent, tankevekkende og godt fortalt historie, er ”Drømmelinsene” en sann svir.

706296

Vakkert om vonde år Det er lov å feile, som fru Solberg sier. Kunsten er å komme seg på føttene igjen. Cullen Omori: "The diet" (Sub Pop/Playground) Livet har ikke alltid gått på skinner for Cullen Omori, men framtiden så lys ut i 2011. Da var han med i Chicago-bandet Smith Westerns og fikk en varm mottakelse for andrealbumet "Dye it blonde". To år senere var begeistringen ikke den samme da "Soft will" kom ut. Brødrene Cullen og Cameron sluttet å snakke sammen, og gitarist Max Kakacek ville ikke mer. Året etter var det slutt, etter sju år og tre plater. Omori gikk fortsatt på high school da han dannet bandet og tok visstnok bruddet hardt. I hvert fall forlot han hele sirkuset og fikk seg en jobb på sykehus. Men en sirkushest glemmer aldri lukten av sagflis, og på fritiden gjorde han ferdig påbegynte sanger. Nye sanger kom også til, og i 2016 vendte han tilbake til manesjen som soloartist med albumet "New misery". Dermed var han i gang igjen, men på kjærlighetsfronten gikk ting i stå. Generelt var han så langt nede at det eneste han hadde et overskudd av, var negative følelser og selvforakt. Men alt kan kanaliseres og brukes, og det gode er at han hadde noe å skrive sanger om. Attpåtil fikk han seg en ny kjæreste som han kunne slippe til i låtskrivingen. "Happiness reigns" er skrevet av paret sammen, og det er blitt en sommerlett poplåt om den livreddende kjærligheten – selv om det også synges om blomster av uran. En annen ting som fikk hjulene til å rulle igjen, var flyttingen fra Chicago til Los Angeles. Der møtte han artisten og produsenten Taylor Locke, som tok kontakt etter det Omori selv følte var en katastrofal konsert i Los Angeles. Sammen har de fått ting til å fungere i studio. Albumet åpner med "Four years", en retrolåt med disig slør og et refreng skrevet i pophimmelen. En på alle måter nydelig sang, selv om teksten ikke er fullt så harmonisk. Han går sjelden direkte på sak og holder heller tekstene mer kryptiske. Det lyder likevel selvutleverende når han synger: The boy is left, trying to sort through all the mess Became so attached to feeling like a piece of trash Heldigvis har sangen med en kvinnelig skikkelse også, og det virker som om det er håp. "Borderline friends" og "All by yourself" stiger ikke like høyt, men er snekret av samme solide materiale. Til gjengjeld har nevnte "Happiness reigns" refrengene disse mangler. Den vanlige oppbygningen med vers og refreng er for øvrig noe Omori har forsøkt å løsrive seg fra denne gang. Det fungerer bra, selv om han er en kløpper på refreng. Han befinner seg i skjæringspunktet mellom 60- og 70-tallet, ikke så rart for en som nevner T-Rex og John Cale blant sine favoritter. Beatles og sen-Lennon ligger vel nærmere hans egen musikk, noe som stemmer med hans visjon for "Happiness reigns"; å bringe kjærlighetssangene til Beatles og Rolling Stones inn i det 21. århundre. Omori holder seg til det klassiske popformatet, og "Master eyes" og "Natural woman" er de eneste kuttene som så vidt sniker seg over fire minutter her. Fine sanger begge to. I det hele tatt er det ikke noe som føles overflødig. 12 kutt og rundt 40 minutter passerer uten at det skurrer, selv om Omoris eget liv har skurret både her og der. Beste spor: "Four years", "Happiness reigns", "Master eyes", "Natural woman", "A real you".

706297

Utrolig moro 2 FILM: Moro for store og små - om store og små - i «De utrolige 2». FILM De utrolige 2. Originaltittel: The Incredibles 2. Sjanger: Animasjon, Barnefilm, Familiefilm. Norske stemmer: Atle Antonsen, Lisa Tønne, Jeppe Beck Laursen. Regi: Brad Bird. Nasjonalitet: USA, 2018. Språk: Norsk. Lengde: 2 t. 5 min. Noko av det du får med på kjøpet som forelder på 2000-talet, er alle dei barne- og familiefilmane du blir nøydd til å sjå. Det har opp gjennom åra bydd på varierande grader av underhaldning, for å seia det sånn. Men éin ting har jamt over vore ei stor glede i heile familien: Dei påkosta animasjonsfilmane frå Pixar (og Blue Sky Studios, som bl a har laga «Istid»-filmane.) For her kombinerer ein altså cutting edge animasjonsteknologi med historier og humor som treff både store og små. «De utrolige 2» er ein ny slik film. Oppfølgjaren kjem 14 år etter den første «De utrolige». Det var ikkje meininga at det skulle koma ein film nummer to, men med den suksessen den første fekk, har det nok vore eit visst press på regissør og manusforfattar Brad Bird, ja. Som i mellomtida har laga filmar som «Rottatouille» og «Mission Impossible - Ghost Protocol». «De utrolige 2» startar der den første slutta. Det er blitt forbode med superheltar, men eit rikt søskenpar vil prøva å løfta dei fram i lyset igjen. Dei har bestemt seg for å satsa på Fru Utrolig, også kjent som Elastika, mens Hr. Utrolig må stella heime, ta seg av ei tenåringsjente, ein irriterande veslebror og ein baby som også viser seg å ha superkrefter. Her er mykje å gleda seg over for alle som kjenner historia om då far skulle stella heime, for alle foreldre som har barn, og for alle barn som har foreldre. Men ute i den store verda er det altså fullt av skurkar og fartsfylte oppdrag, og det er eigentleg bare å bøya seg i støvet over animasjonen, actionen, overskotet og kreativiteten i forteljinga. Det heile ser rett og slett fantastisk ut. Kanskje er filmen litt i overkant lang, med sine meir enn to timar, kanskje kunne ein knipe litt i dei roligare partia, men jamt over er dette utrolig moro. Til og med forfilmen «Domee Shis Bao» er nydeleg. «De utrolige 2» sette ny innteningsrekord for ein animasjonsfilm i opningshelga i USA i sommar. Mange har tydelegvis venta lenge på denne oppfølgaren. Dei blir ikkje skuffa.

706298

Komisk alvor om 1980-talet TEATER: Statsteatrets norgeshistorieprosjekt blir betre og betre jo tettare det kjem på vår eiga tid. «1980 - Aker Brygge» er tragedien som får deg til å le. TEATER Rogaland teater: 1980 - Aker Brygge. Av: Yngve Sundvor og StatsTeatret. Regissør: Yngve Sundvor. Dramaturg: Morten Kjerstad. Med: Per Kjerstad, Kim Sørensen, Cato Skimten Storengen, Gard Bjørnstjerne Eidsvold. Lengd: 1 time 30 min. Eigentleg er forteljinga om det glade 1980-talet ei trist historie. Jappetid, børskrakk, boligboble, fest og bakrus (og litt under middels estetisk smak) er strengt tatt til å grina av. Men Statsteatret spelar sin tragedie «1980 - Aker Brygge» ut som komedie - men samtidig ikkje utan alvor og varme. Dette er teater som både får deg til å le, bli blank i blikket, varm i hjartet, vond i magen og ettertenksam i hovudet. Det er godt gjort, særleg med tanke på kor enkelt det er gjort. Eller, forresten. Det er jo supervanskeleg å gjera dette enkelt. Då Statsteatret lanserte seg for 8–9 år sidan, sa dei at dei ville vera som eit band: Ein gjeng som laga teater med så enkle verkemiddel at dei kunne pakka det dei trengte i ein bandbil, kjøra vidare til neste stad, pakka opp og opptre. Skal slikt nakent teater fungera, fire folk på ein scene, med særs enkel scenografi, er du avhengig av gode idear, gode tekstar og særs flinke skodespelarar. Alt dette byr Statsteatret på i «1980 - Aker Brygge». Bare tanken på å laga underhaldande teater om ting som deregulering, boligbobler, bankkrise, derivat og HVPU-reforma, ville teke knekken på dei fleste. Regissør/manusforfattar Yngve Sundvor og hans trupp gjer som dei tidlegare har gjort, nemleg å fortelja den store historia gjennom å gå tett på éin familie og fortelja deira vesle historie. Familien Kielland frå Grefsen består av ei lektormor (Per Kjerstad), Wilhelm (Kim Sørensen) som har ei høg stilling i Kredittkassen, Alexander (Cato Skimten Storengen) som vil vera investor og bli rik, og Einar (Gard Bjørnstjerne Eidsvold) som har spesielle behov og bur på institusjon. Alexander vil investera pengar han ikkje har i gigantprosjektet Aker Brygge. Og når «greed is good» er det ingen grenser for kva du vil gjera for å få tak i millionane, og prøva å redda di eiga ræv når det går i dass. Skodespelarane gneistrar i rollene, både i hovudrollene og i alle siderollene dei går inn og ut av - og skaper særs god kontakt med salen. Den einaste scenografien på scenen, er ein beige skinnsofa, som til gjengjeld spelar rolla som alt frå likkiste, sofa, japansk restaurant og gamblingbord. Dei øvrige sceniske verkemidla er litt lys, litt skrift og skuggar på bakveggen og effektfull musikk frå det famøse tiåret. Alt blir styrt av ensemblet sjølv, me ser alt som blir gjort på og frå scenen, men kjøper likevel illusjonen. Både ensemblet og publikum har ein fordel i denne episoden av norgeshistoria som ikkje var der i dei første. Ingen av oss har opplevd slaget ved Stamford Bridge («1066») eller Svartedauen («1349»). Men me har opplevd 1980-talet. Det gir ekstra gjenkjenning både til historia og detaljane i stykket, frå den tre kilos «mobiltelefonen» til menyen til «Peppes pizza». Di tettare Statsteatret kjem på vår eiga tid i prosjektet med å fortelja norgeshistoria frå 1066 til 2066, di tettare kjem me som publikum på historiene deira/våre. Særleg den lette tilbakeståande Einar spelar ei viktig (og klassisk) rolle, som den som stiller dei tilsynelatande naive, men grunnleggjande spørsmåla rundt dei grådige brørnes handlingar. Samtidig tilfører han eit nødvendig alvor og har si eiga historie i stykket. Det flotte sluttbiletet gjer at du går ut frå denne komiske tragedien med ei kjensle av vemod.

706299

Nordmenn på sitt verste og beste SAKPROSA: Livet som flyktning er ikkje lett. Heller ikkje for nordmenn i Stockholm under krigen. Alf Skjeseth: Nordens Casablanca. Nordmenn i Stockholm under krigen. 288 sider. Spartacus. Mot slutten av krigen var det registrert snaut 43.000 norske flyktningar i Sverige, 7200 av dei i Stockholm. Det norske eksilsamfunnet i nabolandet var på storleik med ein godt over middels stor norsk by. Hovudstaden i det nøytrale Sverige var møteplass for diplomatar og spionar, eksilpolitikarar og forretningsfolk, eventyrarar og spekulantar, motstandsfolk som kvilte ut mens dei venta på ordre om nye aksjonar, og nazistar som forsøkte å infiltrera det norske miljøet. «Nordens Casablanca» er såleis ingen dum tittel på journalist Alf Skjeseths bok om nordmenn i Stockholm under krigen. Den legendariske filmen frå den marokkanske spionreiret, med Ingrid Bergman og Humphrey Bogart i hovudrollene, var forresten ein av dei store kinosuksessane i den svenske hovudstaden i 1943. Men Stockholms eige ry som samlingspunkt for agentar var faktisk så stort at ein del av handlinga i den første James Bond-boka, Casino Royale, er lagt dit. Agent 007 likviderer blant anna ein norsk dobbeltagent. Intrigar og maktkamp For fleirtalet av nordmennene i Stockholm, for ikkje å snakka om resten av Sverige, var tilværet mindre glamorøst. Venting, uvisse og uro for familie, venner og kampfellar i heimlandet var kvardagen for mange. «Rapportene fra norske flyktningmottak og forlegninger (har) slående likheter med frustrasjonen som står som damp opp fra dagens asylmottak og flyktningleirer,» påpeikar Skjeseth. Det er eit liv som lett får fram dei verste sidene hos folk. Forfattaren skildrar eit miljø der altfor mange brukte kreftene på sladder, intrigar og maktkamp. Negative karakteristikkar av andre sat ofte laust. Willy Brandt, som gjorde ein stor innsats for Norges sak i Stockholm, vart utsett for giftig mistenkeleggjering fordi han var tyskar. Eit anna grovt eksempel er den mektige Ap-politikaren Martin Tranmæls baksnakking av den norske diplomaten Niels Chr. Ditleff, ein mann som ifølgje Tranmæl heller «burde være ekspeditør i en parfymebutikk». Ditleff vart seinare, med den svenske grev Folke Bernadotte som alliert og frontfigur, pådrivar for å organisera «dei kvite bussane», som berga 20.000 menneske ut av dei tyske konsentrasjonsleirane mot slutten av krigen. Boka til Skjeseth manglar altså på ingen måte heltar, heller ikkje dei fargerike personane som gjerne kjem til sin rett under ekstreme forhold. «Nordens Casablanca» er derfor blitt både spennande og underhaldande. Boka innheld få nye og oppsiktsvekkjande opplysningar, men Skjeseth har samla stoff frå svært mange bøker og andre kjelder, og til saman gir dette eit bilde av det norske miljøet i Stockholm som er eit viktig tilskot til krigshistoria. Ikkje minst interessant er det å følgja dei politiske manøvreringane i det norske Stockholms-miljøet, der Arbeidarpartiet peika seg klart ut som dei dyktigaste maktstrategane. Svik eller solidaritet? I ei slik bok er det også på sin plass at Skjeseth drøftar den offisielle svenske politikken under krigen, som ennå i dag kan vera noko av ein verkebyll. Så seint som i 2016 gav NRK-journalisten Eirik Veum ut boka «Det svenske sviket» med hard kritikk av Sveriges tilpassing til tyske krav. Gjorde Sverige knefall for Hitler-Tyskland, eller var landet tvert om ein solidarisk og nødvendig støttespelar for den norske motstandskampen? Skjeseths svar, etter ein nøktern gjennomgang, er ja og ja. Det kjem an på tidspunktet. «Si ham: at så lenge jeg lever og ånder så skal aldrig Sverige bli betraktet som en del av Norden, men som en rakkerknekt som står i Tysklands tjeneste,» skreiv statsminister Johan Nygaardsvold frå London nyttårsaftan 1940 til ein nordmann som skulle møta den svenske statsministeren Per Albin Hansson. Nygaardsvold kunne saktens vera rasande. Svenskane hadde gitt løyve til transitt av tyske troppar, mange norske flyktningar var blitt avviste på grensa, framståande svenskar hadde håna nordmennene som «feige» i motsetning til dei heroiske finske soldatane. Det skulle bli verre før det vart betre. Det tyske angrepet på Sovjetunionen i juni 1941 fekk brikkene til å falla på plass for tyskvennlege og antikommunistiske krefter i det svenske samfunnet. Også utanriksminister Christian Günther meinte at Sovjetunionen var ein større trussel enn Nazi-Tyskland, og innretta politikken etter det. Svensk politi gjekk ikkje av vegen for å utlevera norske kommunistiske motstandsfolk til torturistane og bødlane i Gestapo. Vendepunkt: Jødane og Stalingrad Omslaget kom ved årsskiftet 1942/43. To hendingar var avgjerande. Slaget ved Stalingrad viste at Tyskland sannsynlegvis kom til å tapa krigen. Og deportasjonen av dei norske jødane i november 1942 avslørte Nazi-Tysklands sanne ansikt for dei som måtte ha vore i tvil. Ei undersøking i slutten av 1942 synte at inga sak det året hadde gjort djupare inntrykk på svenskane. I tillegg til at den kynisk-realistiske utanrikspolitikken måtte peika i ei anna retning, stod den svenske regjeringa nå under eit sterkt moralsk press frå opinionen for å tona flagg mot barbariet og hjelpa eit broderfolk. Heretter gjekk brota på nøytralitetspolitikken den andre vegen. 15.000 nordmenn vart opplærte som politisoldatar på svensk jord, klare til kamp om det skulle bli nødvendig. Historia fekk, som me alle veit, ein lykkeleg slutt med fred, jubel og norske og svenske flagg i gatene i Stockholm i maidagane 1945. Men elles er «harmoni» eit nokså malplassert ord i Alf Skjeseths velskrivne og velredigerte krigssoge frå Stockholm.

706300

Når presidenten gjør ting han ikke kan SPENNING: Hva skjer når Bill Clinton plutselig blir action-forfatter? Han blir veldig opptatt av å skildre en flott amerikansk president. Bill Clinton og James Patterson: Presidenten er savnet. Oversatt av Inge Ulrik Gundersen. 539 sider. Gyldendal. Dette er en dobbel historie om presidenten som gjør ting han ikke kan: Presidenten skriver spenningsroman om presidenten som rykker ut av Det hvite hus for å berge hele USA og halve verden fra historiens verste terrorangrep. Vi snakker om actionromanen som superselger James Patterson har skrevet sammen med Bill Clinton, USAs president fra 1993 til 2001 og mannen til Hillary Clinton som tapte forrige presidentvalg mot Donald Trump. Resultatet er en streit spenningsfortelling, enda en av disse historiene fra det indre liv i Det hvite hus med helter og forrædere og en trussel mot nasjonen som overgår alt siden andre verdenskrig. Du finner enormt mange sånne storyer i bokhyller, på kinolerreter og i strømmetjenester - og det er ingenting spesielt med Clinton/Patterson sin versjon. Bortsett fra to ting, kanskje: Det meste av handlingen her foregår utenfor Det hvite hus, ettersom presidenten selv stikker av for å avverge et gigantisk hackerangrep som vil sende USA (og store deler av verden) tilbake til steinalderen, altså tiden før internett. Dernest: Clintons klo ser ut til å ha bidratt til å skildre presidentens gode vilje på en måte som nesten blir parodisk. Her er balanserte tanker om den frie presse, vi får grublinger om å ha makt over liv og død, vi får erklæringer om dyp kjærlighet, og vi får vite hvor forferdelig usaklige presidentens politiske motstandere er. Det er nesten som om Clinton har hatt behov for å skrive et forsvarsskrift. Og det er slett ikke sikkert det er klokt å pakke inn i action-formatet. Men som thriller funker det noenlunde. Patterson er en rutinert og bestselgende veteran, og han vet å drive fortellingen framover ved å fordele spenning i passe porsjoner selv om klisjeene fyker veggimellom og skildringene av folk og scener er høyst ordinære. Men presidenten kommer godt fra dette - i boken blir han en helt, og i virkeligheten kunne det nok gått atskillig verre.

706301

Det gjelder å berøre mer enn å imponere BOK: Lars Saabye Christensen innfrir igjen. I «Byens spor -Maj» skriver han medrivende om gledene og påkjenningene ved å leve. Lars Saabye Christensen: Byens spor - Maj. Roman. 540 sider. Cappelen Damm. Slutten på andre bind av den annonserte trilogien om oslogutten Jesper Kristoffersen, hans familie og ulike bekjente knytter an til prologen i «Byens spor», bind I, og understreker at allsidige Lars Saabye Christensen (f. 1953, debut 1974) fortsatt er en vital og formbevisst forteller av det psykologisk-realistiske slaget, oftest med full kontroll over sitt mangslungne stoff og i stand til å lokke fram stadig nye poetiske, aforistisk klingende formuleringer som suger næring både fra latteren og gråten, drømmen, hverdagslivet og døden. Årets roman tar for seg tidsrommet august 1956 til september 1957, teksten er gjennomgående holdt i tredje person, med allvitende synsvinkel - riktignok med et par overrumplende meta-kommentarer fra et forfatternært dikter-jeg underveis - og handlingen utspiller seg stort sett i Oslo, helst i velkjent Saabye-terreng rundt Kirkeveien og Majorstua, samtidig som vi blir med Jesper, født 1941, på utflukter til København og Hurdal, før han kort omtales i bokas sluttord, signert Fagerborg Avdeling av Oslo Krets av Norges Røde Kors. Teksten kan leses på flere plan. Vi står fortsatt overfor en øm, dramatisk ladd familiesaga knyttet til den pianospillende outsideren Jesper, han som begynner i første real på Fagerborg skole, har sluttet å falle om nettene, får legeerklæring på at han er følsom, håper på en musikerkarriere og skaffer seg ressurssterke, sympatiske Trude som kjæreste. På hjemmebane må han forholde seg til den omsorgsfulle mora Maj som er ubetalt kasserer i det lokale Røde Kors-laget, får seg sekretærjobb i reklamebyrået Dek-Rek, beviser at hun er initiativrik og drar på fordekt Roma-ferie, samt til den vakre veslesøsteren Stine som begynner i første klasse, ikke klarer å si R og aldri har med seg venninner hjem. Der gigantromanen «Magnet» (2015) først og fremst dveler ved fotografiet som kunstart, tar årets bok for seg amatørpianisten som med en finger kan spille «En C som får deg til å gråte», som nærmer seg Satie, Sæverud og Oscar Peterson, og lærer at «Det finnes usanne toner og falske tanker». Instrumentet må yte motstand, for at kunsten skal kunne «bevege». Å dyrke teknikken og det feilfrie for å «imponere» blir en artistisk snubletråd som må unnflys. Samtidig er Jesper tenåringen som blir kysset fort og flyktig i nakken, og vet: «Det holder. Det holder i lange baner og et stykke til.» Men noen ganger blir alle ord «feil, uansett hvor riktige de er». Verden står brått fram som «ustemt», vemodet – «en slags sorg med gåsehud» - griper om seg, og en innsikt avtegner seg: «Samvittigheten er den mest nidkjære, plagsomme og tyngste av alle følelser, verre enn forelskelsen, misunnelsen og sjalusien til sammen.» Portrettet av Jesper er nyansert og lyttende og overskrider alle sjablonger klistret til forestillingen om den ambivalente tenåringen - som vekselvis jubler og lider, er mutt og euforisk - i møtet med den obligatoriske drømmejenta som kommer inn i livet hans med alle sine emosjoner og drifter, sitt alvor og sitt ufravikelige sannhetskrav. I det hele tatt – både Maj, Stine og Trude skildres på et hjertevarmt vis som fascinerer, berører, vekker undring og ettertanke. Mesterlig er også skildringen av Jostein, Jespers eneste venn, den snublende, døvhørte slaktersønnen og anti-helten som slipper løs en gris, har en panne full av kviser, lærer seg lønnsforhandlingenes edle kunst og vil bli millionær. Lytefri er denne massive, temmelig tradisjonelle teksten definitivt ikke. Den allvitende fortelleren blir av og til for pratsom, belærer for mye, antyder for lite, står i fare for å tømme stoffet for indre spenning og tegner et litterært oslokart som kan romme pedantisk mange gatenavn. Spesielt elegante er heller ikke overtydelige forsikringer av typen: «Maj kjenner en ømhet for gutten sin, ikke at hun ikke har gjort det før, men akkurat nå blir det nesten for mye.» Og likevel – dette er en rørende roman som fortjener mange lesere, full av stramme scener og kjappe, underfundige dialoger, gjennomstrømmet av bluestoner og lovsang, ensomhet, klasseskiller, fellesskap, sødme, sårbarhet, skam, skyld og sorg, forelskete og fortvilte mennesker i dødens, selvmordets og abortens skygge, utstrakt mellom vare kjærtegn og brutal vold, moralsk tyngde og dobbeltmoral, med Jesper i hverdagsorkanenes sentrum der han ustøtt vakler videre gjennom skoletimer, pianoundervisning og forelskelsens faser, møter et landsens søskenpar, sviker og kjører motorsykkel lik «en Glenn Gould som bryter fartsgrensene i Hurdal-variasjonene» - en ferd med fatale følger.

706302

Frykt og avsky i eventyrland UTSTILLING: Det er søtt som illustrasjoner til en barnebok, men samtidig urovekkende. Marit Victoria Wulff Andreassen er blant de store norske tegnerne, ifølge vår anmelder. Skur 2: Marit Victoria Wulff Andreassen: Premonition. Tegninger, penn og farbeblyant. Til 4. september. Allerede fra første blikk blir man lokket inn i Wulff Andreassens umiskjennelige univers. Med sine sarte, fine linjer i sukkersøte nyanser av rosa og vårgrønt suges man med barnlig entusiasme inn mot de vakre tegningene, som en møll mot flammene. Hennes bilder har en umiddelbar behagende estetikk. Med symmetri og stiliserte motiver og lett tilgjengelige format selger de seg inn, som søte, snille illustrasjoner man kan finne i barnebøker. Det er først når man kommer nær dem at deres sanne identitet kommer til syne. For som utstillingstittelen røper ligger det en forutaning om noe urovekkende under overflaten, kamuflert av de vakre formene og deres innbydende pallett. Videreutvikling Da Wulff Andreassen i 2015 gjennomførte sin første store separatutstilling, Through the Woods ved Stavanger Kunstmuseum, presenterte hun verk med hardtslående og utilslørte motiver med et sterkt fokus på kjønn, seksualitet og identitet. Med eksponerte kjønnsorganer og alt annet enn tilbakeholdne titler plasserte hun seg i terrenget blant de store tegnerne, lokalt og nasjonalt. Gjennom store deler av sitt kunstnerskap har Wulff Andreassens vært konsekvent mot sitt uttrykk og sin tematikk. Utstillingen Premonition er intet unntak, og den representerer samtidig en videreutvikling av de samme tendenser, med en dypere og nærmest filosofisk tilnærming til tematikken. De før omtalte kjønnsorganene er ikke lenger like påtrengende. Snarere insinueres deres nærvær, tidvis som noe skjult, gjengrodd, eller som forestående gjennombrudd, voksende ut av organiske materialer som planter eller hår. Oppvåkning Gjennom sine tablåer maner hun frem løfter om en kommende oppvåkning. Som i verket Promised Land, hvor det inne blant blant vegetasjon og hårtuster, i et rede, ikke befinner seg egg, men snarere to sart-rosa, myke testikkel lignende organer. Eller verket Faith, hvor en annen redelignende konstruksjon som i farge og utforming gir assosiasjoner til buktende innvoller og tarmer ut av hvilke det vokser de sarteste vårblomster. Denne motivmessig gjentagende metamorfosen, transformasjoner mellom menneskeorganer og natur, er kan hende overførbar til den gryende utvikling- og utforskning av ens identitet og selvet. Kanskje er det nettopp dette udefinerbare og ukjente som skaper uroen i bildene, men ubehaget befestes yterligere gjennom Wulff Andreassens tilbakevendende bruk av hår i sine motiver. Hår som tradisjonelt symbol på en kvinnes skjønnhet, ofte som noe erotisk, tar en helt ny og forstyrrende betydning i Wulff Andreassens strek der det dukker opp i former som er både upassende og naturstridige. Stedvis tar det form som flammene fra et bål, eller som i verket Last Call hvor planter og hår vekselvis vokser sammen og helt omslutter noe som danner konturen av en menneskekropp. Sterkt inntrykk oppnås i verket Ikon, hvor mengder av gyldent hår bukter og tvinner seg og antar formen av en vulva, med kjønnslepper og en vagina dryppende av sekreter. Frastøtende Den bulgarsk franske filosofen Julia Kristeva introduserte i sin tid begrepet abjektet. Dette forkastede som ikke lenger er en del av kroppen. Hår, ekskreter og sekreter som i sin naturlige form kan forbindes med nytelse og nytte, betraktes som noe frastøtende og avskyelig i det øyeblikk det ikke lenger tilhører legemet. Det rokker ganske enkelt ved menneskers behov for forutsigbarhet, kontroll og orden. Med sine surrealistiske, drømmeaktige, til dels marerittaktige små scener, og hele tiden med dette underliggende udefinerbare, åpner kunstneren for refleksjoner langt forbi hennes unektelig store tegneferdigheter. Selve utstillingen er gjennomtenkt og delikat presentert, og danner en innbydende og kjærkommen oase mot høstregnet utenfor. Det er beklagelig at den kun skal stå til 4. september.

706303

Søstersjalusi i fjellheimen BOK: Høvrings nye roman har en både forstandig og egensindig klang. Mona Høvring: Fordi Venus passerte en alpefiol den dagen jeg blei født. Roman. 136 sider. Oktober Ella og søsteren Martha tar inn på et høyfjellshotell i noe som skal forestille Alpene. Egentlig er det bare en norsk bygd, siden Martha i tillegg til andre syndromer antagelig lider av flyskrekk, men fortelleren Ella har drømt seg bort i brosjyrer og gamle Heidi-filmer, kanskje for å holde ut oppdraget hun usagt har fått av foreldrene med å ta seg av søsteren en stund. Martha lider psykisk, er nettopp utskrevet etter en innleggelse, og kan være krevende reisefølge. Søskensjalusien melder seg så snart de begynner å forholde seg til omverdenen. Martha tåler dårlig å ikke være begivenhetenes sentrum, og forlater hotellet midlertidig i krenket majestet. Deres joviale far gjør også en gjesteopptreden, men virker fornøyd med å gjøre visitten så kort som mulig. Midt oppi familieståheien rekker Ella å flørte litt med hotellets kvinnelige personale og gjøre noen intime erfaringer. Slutten antyder at det helst er en kjærlig morsskikkelse hun savner. Men som Ella selv medgir til slutt: ”Jeg veit at dersom Martha hadde fortalt om disse hendelsene, om denne reisa vår, hadde fortellinga blitt annerledes. (…) Kanskje hadde Martha si sannhet vist seg å være stikk i strid med mi, og kanskje hadde en mer forstandig klang kvilt i skrifta.” Som både sitatet og tittelen røper, må man iallfall gå med på en egensindig klang i forfatterens ”samnorske” skrift. Men Mona Høvring (f. 1962, deb. 1998) er som alltid – uansett sjanger – Poeten Høvring: sjarmfull, søkende, sårbar, vâr. Elegant på sine helt egne premisser, med noen små knudrete ujevnheter: Det lange engelskspråklige sitatet fra en førtitallsfilm virker både innlimt og utenpåklistret. I motsetning til referansene til Stefan Zweig som både åpner og avslutter boken, og som kan gi perspektiv – i det minste til nostalgien, lengselen som svir gjennom tomheten og retningsløsheten. For disse unge kvinnene er ikke bare, eller først og fremst, følelsesmessig forvirret. For dem er kanskje Zweigs ”Verden av i går” snarere ”Verden av i forgårs”, og fremstår derfor som desto mer forlokkende.

706304

Verden er blitt råere, så Tasjan følger etter Et Amerika der skillet mellom løgn og sannhet viskes ut. Aaron Lee Tasjan: «Karma for cheap» (New West/Border) 11 år gammel lærte Aaron Lee Tasjan seg å spille gitar ved å lytte til Beatles, Oasis og Tom Petty. Siden takket han nei til Berklee college og dro heller til Brooklyn og dannet bandet Semi Precious Weapons. Tasjan hoppet av etter ett album i 2008 og begynte å spille med legendariske New York Dolls. Så dannet han The Madison Square Gardeners, og det ble én plate med dem også. For fem år siden flyttet han til Nashville for å starte en solokarriere. Han er også medlem av Los Angeles-bandet Everest, som for tiden ligger i dvale. Nå tar 32-åringen et skritt vekk fra de folk-pregede soloalbumene. Tilfør en dose California-pop fra 70-tallet, litt glam og en vedvarende svakhet for Beatles og Tom Petty, og du har en viss idé om veien han nå befinner seg på. Selv kaller kan musikken råere enn noe han gjort før. Råere musikk for en råere verden. På "Set you free" synger han it’s a smokescreen scene and nobody knows what’s real. Tittelen er hentet fra Bibelens gamle ord om at sannheten skal sette deg fri, men sannheten er noe det stadig er vanskeligere å få øye på i dagens USA. Han åpner med "If not now when" der platetittelen finnes i teksten: All of your friends are asleep and you can't buy karma for cheap. Også denne sangen handler om at det er vanskelig å få et grep om ting: You tried to pin a tail on the wind But you didn't know where to begin And the room is starting to spin Han fortsetter med "The truth is so hard to believe", før vi får "The rest is yet to come". Tasjan har ønsket å skrive en plate som kan gi trøst, mot og håp, men det er vanskelig å skjønne her. Sangen er tvert imot en erkjennelse av at det verste gjenstår: It's a rainy parade But the rest is yet to come And the colors all fade 'Cause they have nowhere to run Vi lever alle alene i denne verden, synger han i "Heart slows down", sangen der Petty og Beatles bryter overflaten samtidig. Noen som husker The Traveling Wilburys? George Harrison og Tom Petty var med der, og senere på platen etterlikner han Roy Orbison også. Pluss en produksjon som minner om det Jeff Lynne drev med. Da gjenstår bare Bob Dylan, og han finner du spor av i tekstene. På de mykere "Dream dreamer" og "Strange shadows" ligger Tasjan et sted mellom Everly Brothers og nevnte herr Orbison, et sted han trives bra. Til gjengjeld får vi sumpblues-aktige "Crawling at your feet", med evil on your heels. "End of the day" handler om hun som traded her heart for a mansion on Music Row. Mot slutten kommer fine "Song bird", med årets første julerefreng: Christmas bells are ringing Here comes the girl next door Something feels right That never has felt right before Det handler mer om nabojenta enn om jula, men fint er det likevel. To bonuskutt er det også blitt plass til, og det er ikke rart de er tatt med. "City of angeles" og "My whole life is over" er noe av det beste her. Beste spor: "Song bird" og "End of the day", pluss bonuskuttene "City of angels" og "My whole life is over".

706306

Kammermusikkfestivalen:Musikalsk mangfold på lunsjkonserten Lunsjkonserten i Skur 2 onsdag ble en demonstrasjon på det mangfold som preger årets festival. Verk av Grieg, Janácek + skotsk folkemusikk Om festivalens kunstneriske leder, Christian Ihle Hadland, ikke deltok på åpningskonserten, så var han desto sterkere tilstede på lunsjkonserten onsdag. Han presenterte verkene med velvalgte ord og spilte de seks lyriske stykkene op. 43 av Grieg. Noen av de mest kjente klaverstykkene av Grieg finnes her, slik som «Sommerfugl», «Liten fugl» og «Til våren». «Sommerfugl» ble, som forventet av denne pianisten, fremført luftig og elegant. Jeg merket meg ellers «Liten fugl», der de hurtige notene var som triller og vi kunne se fuglen for oss i forskjellige positurer; ikke som etterligning av en fugl, men musikkens bliven-fugl som den franske filosofen Gilles Deleuze ville ha sagt. I det tredje stykket, «I hjemmet», var intimiteten i uttrykket til å ta og føle på. Oslo kammerakademi fremførte så Janáceks «Mládi» (Ungdom), en suite for blåsesekstett, skrevet kort tid etter at komponisten var 70. Det karakteristiske motivet som Janácek tok fra språkmelodien til tre tsjekkiske ord som betyr «ungdom, gylne ungdom», er kimen for de fire satsene: For det lekende barnet i første sats, for den ettertenksomme andresatsen der vi hører fuglestemmer, for den dansende scherzoen og for finalen, som sprudler av innfall. Alt ble det virtuost utført av Oslo kammerakademi. Den unge skotske Maxwell-kvartetten vartet så opp med et knippe skotsk folkemusikk, med et par avstikkere til eldre irske folketoner. Å koble folkemusikk med kunstmusikk er både fruktbart og interessant, ikke minst fordi det er en kjensgjerning at f.eks. Haydn og Beethoven mottok mange impulser fra folkemusikk og folkelige melodier. Arrangementene som Maxwell-kvartetten brukte, var like spennende som de var iørefallende. De fire musikerne mottok da også stor applaus for sitt spill. Mer fra Kammermusikkfestivalen:

706307

Tresnitt i full prakt UTSTILLING: Det er mye musikk i Magne Furuholmen, også kjent fra popbandet a-ha, sine bilder. Vår anmelder Trond Borgen er imponert. Haugesund kunstforening, Haugesund Billedgalleri og Den norske filmfestivalen: Magne Furuholmen, ICON, tresnitt, monotypi, etsning. T.o.m. 16. september. Fargene smeller i rommet; formene snur og vrir seg i rytmisk driv. Som frosset musikk, som en dans som virker løssluppen, men likevel er tøylet av en stram hånd som føyer det enkelte motivet inn i mønstre som kan gjenkjennes i helheten. Magne Furuholmen er årets festivalutstiller i Haugesund. Han fyller billedgalleriets store sal med store, fargerike tresnitt og monotypier, noen ganger med flere varianter av samme motiv. Det er blitt et svært energifylt rom. Bildene kan beskrives som nonfigurative, skjønt de også rommer bokstaver, brokker av tekster, som f.eks. fra Beatles-sanger («Norwegian Wood», «Glass Onion», «Helter Skelter»). Bokstavene er speilvendte; det er som om jeg står foran et speil og ser inn i noe jeg ikke helt kan gripe; for det jeg ser, er ikke mitt eget ansikt, men en bevissthetsstrøm av assosiasjoner og følelser. En rent subjektiv fantasiverden, som sett av Alice Through the Looking Glass. Monumentalt Furuholmen har gjenopptatt sitt arbeid med tresnittet, etter flere års pause. Det er en god ting, for det er ofte her han er sterkest som kunstner. I utstillingen han viste i Galleri Sølvberget i 1995 var tresnittene rått og primitivt skåret, med grovt redskap, fulle av spontane innfall og styrt av eksplosive rytmer. De nye tresnittene, og monotypiene, trykket på lerret, har mye av den samme nerven, men de virker mer kontrollerte, mer avklarte i komposisjonene. Fargene samler seg i større flater, og de snakker til og mot hverandre i et lett lesbart formspråk. Resultatet er tresnitt som ikke lenger kun har en ekspressiv kvalitet, med linjer tilbake bl.a. til Munch, de tyske ekspresjonistene og Asger Jorn, men som også har et åpenbart dekorativt preg. Furuholmen nærmer seg det innsmigrende billeduttrykket, men han vet å stanse akkurat i tide. Resultatet er monumentale bilder, samlet i seriene «Norwegian Wood» og «Sorgenfrei»; som opptar i seg deler av tresnittets historie snarere enn å være banebrytende nyskapende. Det er tresnittet i full prakt som utfolder seg i Haugesund, skapt av en mester i faget. Som for å aksentuere rytmene på veggen, har han plassert to gråe skulpturer ute på golvet. De er formet i steingods, med bokstaver preget inn i leiren. Jeg leser: «No succinct sensual constrictions», men må etter hvert gi opp å tyde resten. Det er som om fragmenter av viten og sivilisasjon i sin tid ble bevart på disse søylene – disse minnepinnene – men nå kanskje er i ferd med å gå tapt. De to skulpturene, kalt «Literary constructs», virker litt forlorne her, fordi de nok mangler en større og bedre kontekst å fungere i. Skogen Iscenesettelsen av utstillingen er ellers enkel, men effektiv: jeg svinger rundt hjørnet, inn i neste sal, og der er uttrykket ganske annerledes. Serien «Stigma I – VI» er tresnitt utført kun i gråtoner, med treets årringer som dominerende i flaten. Det er som om skogen, utgangspunktet for alle tresnitt, som var rimelig fjern i storsalens fargeprakt, nå kommer meg nær og blir håndfast og konkret. Her balanserer Furuholmen formspråket mellom naturens eget avtrykk og kulturens spor i form av enkle former som flyter utenpå naturen. Det er former som i sin enkelhet nærmest blir symboler og diagrammer for menneskets virke. Bakenfor og rundt disse sees treets årringer, som teller tiden i en ganske annen målestokk enn menneskets korte tid på jorden. Dette er tid og evighet mesterlig konsentrert i et dempet spill av gråtoner. Musikk Denne utstillingen kan gjerne oppleves som musikk som brer seg fra rom til rom, i ulike forløp og klanger, fra den rytmisk drivende førstesatsen til den rolige andresatsen. Her er også det jeg vil kalle en coda: et tillegg, en avslutning på den godt komponerte helheten. En avrunding, beslektet med rytmenes spill i tresnittene, likevel med ny innfallsvinkel til papiret: serien kalt «Spina I – X» er etsninger i lite format, inspirert av ryggvirvler, knokler og nervetråder, i fri flyt på det hvite papiret. Her går jeg tett på. Det er som om åndedrettet, snart heftig pulserende, snart rolig flytende, nå kan hvile ut i små upretensiøse snirkler, stille hviskende i sitt uttrykk. Slik spenner Furuholmens kunst fra det monumentale til det intime, fra de store følelsesmessige utbrudd til den stilleste pust. Når han kaller utstillingen «ICON», vrenger han på den tradisjonelle betydningen: hellig bilde. Han peker ikke på noen metafysisk erfaring eller religiøs forståelse av ikonet; snarere dyrker han kunsten selv nærmest som et hellig sted, en åndelig erfaring som er verdt å feire.

706308

En iherdig multikunstner om 1990-åra ROMAN: Sympatisk minnealbum av det detaljerte, omfattende slaget. Ketil Bjørnstad: Verden som var min - Nittitallet. Roman. 768 sider. Aschehoug. Maurflittige Ketil Bjørnstad (f. 1952,debut 1972), suksessombrust musiker og forfatter, gir i år ut fjerde bok av en varslet romansyklus i seks bind der han tar sikte på å fange «Historien om et liv. Historien om en tid.» Med stort alvor og tidvis svært detaljorientert beretter han kronologisk om 1990-tallet slik han insisterer på å ha opplevd det. Resultatet er en mastodont av en erindringsroman, ikke bare om de «levende», men også om de «døde», en «beretning om frigjøring, undergang og håp», skrevet av en ganske sky, lite oppmerksomhetssøkende kunstner (hevder han) som heller vil bli nummer fem enn nummer en når premiene deles ut, for slik å kunne unngå det røffe mediekjøret som alltid blir seierherren til del. Beskjeden? Neppe! Denne smålåtenheten passer likevel ikke helt. For viljen til å brette ut livet sitt over tusenvis av sider, gjennom seks tiår, er formidabel, og den litt pralende påstanden om at «Verden som var min» er skapt i forlengelsen av mesterverk som «Ulysses» og «På sporet av den tapte tid» vitner knapt om manglende selvbevissthet eller trang til å stille seg i bakgrunnen. At han mener å følge opp hovedmotivet til Fellini i «Amacord» ved å «minnes de menneskene som var der, som fikk meg til å le, til å gråte og til å elske den gangen», sier også sitt. Så dette er en passe ambisiøs, ikke spesielt avansert form for moteriktig, egosentrert virkelighetsdiktning som sies å lene seg på geniene i bøkenes og filmens verden. Noe som ikke akkurat plasserer multikunstneren Ketil Bjørnstad i en anonym observatørrolle, langt borte fra mediesirkusets malstrøm, nesten uten kunstneriske pretensjoner. Her trer han uten nøling inn på hovedscenen og flagger ivrig med stadig nye bøker og plateinnspillinger, med sin omfattende turné- og reisevirksomhet, sine mange vennskapsforhold i kulturkjendisenes brokete reservat og – særlig - møtet med sitt livs store kjærlighet - den gløgge, vakre VG-journalisten C(atharina Jacobsen) som får ham til å flytte fra Sandøya og den andre, keramikeren han etter mer enn femten års samliv giftet seg med i 1989. Syk av presset En så hektisk, energitappende runddans i litteraturens, musikkens og driftenes tjeneste gjør at selv den hyperproduktive arbeidsnarkomanen Ketil Bjørnstad til slutt blir syk av presset, viser det seg. Det er lett å finne svakheter ved dette episke gigantprosjektet. Den språklige utformingen av stoffet er ikke alltid like imponerende. Detaljene blir ofte for mange. Bagateller kan blåses opp til å bli verdenshistoriske sensasjoner. Og det hender informasjonstettheten virker utmattende, ja, nærmest forsert der teksten streifer innom likt og ulikt på sin urolige ferd gjennom tid og rom. Lar meg sjarmere Men i det store og hele lar jeg meg sjarmere og underholde av forfatteren som er raus og rosende i sin omtale av ulike kunstnere og andre han støter på gjennom livet, som går tett på viktige begivenheter i tida, ikke minst ulykker eller kriger, og som uavlatelig minner oss på mye av det vi ikke bør tillate oss å glemme i spennet mellom John Donne, den tyske plateprodusenten Manfred Eichner, Lill Lindfors, Terje Rypdal, Ole Paus, Åse-Marie Nesse, Lynni Treekrem, Kari Bremnes, Randi Stene, Erik Hillestad, Edvard Munch og Stein Mehren (osv., osv.), for ikke å si attentatet på William Nygaard og EU-avstemmingen i 1994, folkemordet i Rwanda, fattigdommen i Bangladesh, et toårig opphold i Paris sammen med C og stadig nye konfrontasjoner med «Smerten, tapet, savnet, angsten» - dvs. «Forutsetningen for det meste av den store kunsten». Befriende Dessuten velger hyggelige, passe selvkritiske Ketil Bjørnstad stadig å utlevere seg selv framfor å gå i strupen på andre mens han målbevisst og grundig søker å skrive sitt turbulente kunstnerliv. Det føles befriende. Selv om alvoret og patosen dominerer framstillingen, fins det denne gangen også en del lattermilde scener, som når forfatteren begir seg på skitur til Kikut, eller når han havner i Paris-leiligheten til sex-orakelet Shere Hite og får panikk. Men vakrest og mest ujålet er teksten når han minner oss om nærheten han har fått oppleve i møte med barnehjemsbarn i Bangladesh: «En varm, liten jentehånd i hans egen store, hvite.»

706309

Kygo:Spektakulær heismusikk Det koker godt på Kygos minnepinnefest, men stor kunst er det ikke. Kygo kommer inn til Imagine Dragons-flørten «Born to be Yours». Vår mann fra Bergen blir snart borte i et hav av flammer, røyk og effekter, og man tenker «ja, ja, det var jo...greit, men det kommer vel mer?». Nei, det gjør ikke det, og ganske umiddelbart begynner tankene å svirre: Er det fair å anmelde dette som en «vanlig» konsert? Hva er det Kygo vil oppnå? Er det noen ambisjoner her utover å lage feststemning? Fenomenet er interessant. Disse klubb-dj-ene har tatt steget ut og opp på arenaene, steder som tidligere var reservert for mannerock og madonnapop. Nå kommer horder av produsenter og stiller seg opp, roper navnet på byen, teller til fire og så er gymtimen i gang. LES OGSÅ: Slik blir lørdagen på Utopia Det virkelig vanskelige med Kygo, som det var med Guetta i fjor, og som det er med alle disse DJ slæsj produsentene, er om vi skal bruke de «vanlige» kriteriene for en konsertanmeldelse på det som egentlig er en enorm fest. I alt det musikalske rauaraddelet på Utopia var det én ting som overskygget alt: Det funker jo. Det blir fest av det. Folk storkoser seg. De hopper når Kygo sier hopp. De brøler når han spør - for syttende gang - om det er god stemning. Når du kjenner pyroen 70 meter unna, når du blir dekka i konfetti og ser rakettene farge himmelen rosa og lilla, de har han strengt tatt oppnådd det han vil, i alle fall langt på vei. Det er absolutt ingenting å si på stemningen. Likevel knirker det. Kyrre Gørvell-Dahll virker som er framifrå trivelig type. Han har åpenbart talent, både musikalsk og med bisniss. Det pussige er at han, og hans mange DJ slæsj produsent-kollegaer virker nokså uinteressert i å legge personlighet, nerve og formidling i potten, kvaliteter vi tradisjonelt har holdt som positive for en artist. Og hvorfor skal de bale med det når det de gjør fungerer så godt som det gjør? Ja, si det. Et slags svar på det fikk vi på siste låt fredag kveld, rett før fyrverkeriet og dopapiret og konfettien ble tømt. Da rigget de seg til med et flygel og krakker til strykere. Ut kom vokalist Justin Jesso, Kygo satte seg ved det hvite flygelet og strykerne spente buen. De to-tre minuttene med akustiske «Firestone» er kanskje ikke balladespilling i verdenstoppen, men det ga en slags følelse av at mennesket trumfer maskin, for å være litt pompøs. Plutselig var det mennesker der som sang, spilte, formidlet, kunne risikere å spille feil og noe sto faktisk på spill. Dette mangler i resten av settet til Kygo, og det er muligens gammaldags å kreve at han skal ta sånne sjanser. Hvorfor ikke heller lene seg på edb-en og gjøre det perfekt? Bruke energien til noen lette zumba-bevegelser, si at folk skal løfte hendene og gjennomføre meningsmålinger på stemningen i salen? Vel, fordi flawless ikke nødvendigvis er det mest spennende, og fordi det helt åpenbert er potensial til noe langt mer her enn en mann som vifter med hendene til lyden av innspilt musikk. Å redusere musikken til «var det god stemning?» blir for veikt. Folk storkoste seg. De sang med. De hoppet og danset og drakk og snofla rundt. Ingen betviler det, og de lunkne anmeldelsene Kygo får handler ikke om å degradere folks kjekke kvelder. Spørsmålet er om det holder at en kar kommer på scenen og - for en stor del - bare setter på sanger han har laget, brekker litt rundt på «Sweet Dreams» og lener seg til det visuelle fiksfakseriet. Er det en god utnyttelse av konsertformatet? Svaret på det er et rungende NEI. Det er flott når han hyller avdøde Avicii med «Without You». I en annen tid ville vi hørt på hans versjon, lyttet til hvordan han tolket sangen, hva han la inn av seg selv i den og så videre. Her spilles låten av som den er. Hmmm. Javel. Ok. Tidvis føltes Kygo-konserten som halvgode sanger som var flott pynta, en slags spektakulær heismusikk, for å være litt kvass. Tropical house-partiene, med sin behagelig lave bpm og syntetiske blåselyder, er ganske traurige. Kygo fikk opp dampen litt på sin siste plate, og noen ganger klarte han å mose ut litt trøkk fra sin pidestall utenfor Konserthuset. Han har laget noen ok sanger, noen ganske gode og mange som ikke setter djupe spor. Disse spiller han, eller han spiller dem av, og det lager vitterlig fyr i teltet. Men det forandrer ikke det underliggende problemet her, at det lukter minnepinne, autopilot og sikkerhetsnett av nesten alt han gjør. Man kan lage en heidundrande, heseblesende fest på den måten, men målt etter gammaldagse regler er den musikalske og kunstneriske verdien så som så. Og ja, det føles litt som at en sedat voksenperson rakker ned på ungdomsmusikken. Det er aldri vakkert. Men å bare kaste seg på «god stemning»-bølga, fordi russpluss-generasjonen omfavner den, det er jeg heller ikke med på. Hvis du først skal være musiker, så får du bjuda på litt. Noen nye ideer, litt personlighet, ta noen sjanser, bryt litt land og vær litt djerv. Man skal ha respekt for folk som gjør det som fungerer. Danseband gjør det, coverband gjør det, bryllupssangere gjør det og Kygo gjør det. Kanskje er det i bunn og grunn det dette er: Bruksmusikk. Means to an end. Man gjør A for å oppnå B. Ingenting galt med det, men stor kunst er det ikke.

706311

En av de beste bluessangerne blir stadig bedre Hun er med på å fornye bluesen. Shemekia Copeland: "America's child" (Alligator/Border) Shemekia Copeland anklager ikke noen. 39-åringen fra New York mener bare at vi i vårt korte liv ikke har tid for hat. Dessuten slår hun fast at USA er et land for alle uansett tro, hudfarge, kultur og legning. Ta det politisk, den som vil. Når verden blir for mye, søker hun tilbake til "Smoked ham and peaches" mens Rhiannon Giddens fra Carolina Chocolate Drops spiller banjo. På "Great rain" fra 1991 møter hun opphavsmannen John Prine, og Emmylou Harris, Mary Gauthier og Steve Cropper er andre navn på platen. Hun er ikke så nøye på om soul, americana eller rock siver inn, og hun låner den gamle Kinks-låten "I’m not like everybody else". Copeland vet å bruke den mektige stemmen kontrollert, som i balladen "Promised myself" skrevet av hennes avdøde far Johnny Copeland. Selv er hun blitt mor siden sist og avslutter med en vuggesang. En flott artist som stadig blir bedre. Beste spor: "Ain't got time for hate", "Great rain", "Smoked ham and peaches", "Promised myself", "Such a pretty flame".

706312

Folkehjemmets vekst og fall BOK: Sosialdemokratiets solnedgang skildret gjennom én familie i flott roman med stor overføringsverdi. Lena Andersson: Sveas sønn. Roman. 251 sider oversatt av Bodil Engen. Gyldendal. Lena Andersson (1970) er et formidabelt navn i svensk litteratur og debatt. Etter to romaner om nevrotiske Ester Nilssons forvrøvlede kjærlighetsliv («Rettsstridig forføyning» og «Uten personlig ansvar», på norsk 2014 og 2015), er «Sveas sønn» en bok om og for alle. Selv om kjønnsvinklingen er viktig også her, favner den alle på kryss og tvers av kjønn: Gjennom tre generasjoner, mor, bestemor og husmor Svea med ektemann, vognmann Gunnar, lærersønnen og idrettstreneren Ragnar Johansson med forsikringsselskapsansatte frue og deres to barn, Erik og Elsa, skildrer Lena Andersson på eksemplarisk vis sosialdemokratiets vekst og fall, folkhemmets storhetsdager og falmende glans, en hel epokes holdninger og erfaringer utspilt i en liten kjernefamilie. Den omsorgsfulle, alltid arbeidende husmoren Svea som uopphørlig koker og baker, sylter og safter, er familiens serviceorgan, rotfast i gamletida. Sønnen Ragnar ser ned på henne. Han er lærer i praktiske fag, en fin sportsmann i unge år. Han vil nok alt til beste for alle, men vil også bestemme hva som er best for dem, en samtidig omtenksom men stivsinnet nevrotiker med et gevaltig sinne som med sin livslange følelse av utilstrekkelighet forsøker å gi sin umåtelige ærgjerrighet utløp gjennom barna, som han vil gjøre til idrettsmestrenes mestre, mens han selv forblir en underyter. Med en uoppslitelig tiltro til det han ser som rasjonelt, praktisk og effektivt - selv alltid «identisk med sin framtoning» - er Ragnar folkhemmets og sosialdemokratiets fanebærer og forsvarer. Men nå fornemmer han at på samme vis som han ser på sin mor som forhistorisk, er tiden i ferd med å løpe fra ham. På makronivå ser han det sosialdemokratiske samfunn bli oppspist av forfall i skolen, flyktninger og innvandrere, og da barna hans i det private hopper av idrettskarusellen og den folkelige (uakademiske) veien til suksess, ære og rikdom, sitter han tomhendt igjen, overflødig og ensom. Han forstår ikke helt hva som har har truffet ham, mens Lena Andersson bygger inn en snikende fornemmelse av hele velferdstatens underklasseløftende likskapsprosjekt som dømt til undergang idet hun lar unge Elsa oppslukes av akademia og teoretikernes heldekkende tale. Slik sender Lena Anderssons kommenterende forteller med «Sveas sønn» en hel epoke ad undas.

706314

Fange i natt og tåke ROMAN: Det er noe av en begivenhet at Hilsenraths debutroman nå er tilgjengelig på norsk! Edgar Hilsenrath: Natt. Roman. Oversatt av Sverre Dahl. 596 sider. Aschehoug Som det også fremgår av etterordet til ”Natt”, har tyskjødiske Edgar Hilsenrath (f. 1926) med bakgrunn i personlige erfaringer omdannet selvbiografi til fiksjon, og bygd et forfatterskap omkring temaene folkemord og rasehat. Men selv om han er oversatt til 18 språk og har solgt mer enn fem millioner bøker, har han egentlig aldri blitt omfavnet i hjemlandet, kanskje fordi romanene hans kan oppfattes som altfor grusomme, direkte og vulgære. Debutromanen ”Natt” kom derfor først ut i USA i 1954, på tysk 1964; og ”Nazisten og frisøren” utkom først i USA i 1971, på tysk i 1977 – og på norsk i 1987 (Samlaget). Men nå flesker altså Aschehoug til med begge. ”Nazisten og frisøren” ble av Heinrich Böll omtalt som en grotesk og obskøn roman, og det er i sannhet en bisarr fortelling om massemorderen og SS-soldaten Max Schulz, som en vårdag i 1945 slenger en sekk med jødiske gulltenner på ryggen, vandrer gjennom de polske skoger, tar identiteten Itzig Finkelstein og fortsetter livet som jødisk frisør i Israel, mens han forteller om alle sine forbrytelser. Perspektivet ligger hos forbryteren, boken er sterkt satirisk. Tonen er en annen i den mørke og melankolske mursteinen av en roman, ”Natt”, kyndig oversatt av Sverre Dahl, som er dels naturalistisk, dels ekstremt realistisk i skildringen av livet i den jødiske Prokow-gettoen i Ukraina under den andre verdenskrigen, et trist og trøstesløst gjørmehull, der gehenna stiger opp fra boksidenes mørke, monotone og minutiøse beskrivelser. Gettoen befinner seg på rumensk område, ikke tysk, som visstnok ville vært verre. Men folkene som bor der er likefullt magre, dødssyke og knapt i live. Dagene tilbringes med å lete etter husly og mat. Fortelleren er Ranek, vår Vergil på denne ørkesløse vandring gjennom natt og gater, horehus og nattasyl, latriner og stablene av kadavre, et helvete av døde og halvdøde mennesker. Den unge kvinnen Sara knytter seg til ham, og senere kommer også svigerinnen Debora, som så Raneks foreldre dø. Selv om de i gettoen forsøker å bevare en sivilisasjonsrest ved å tiltale hverandre i høflig form og opprettholde en slags forretningsskikk, er det den sterkestes rett som råder. Den enes død er den annens brød, og det blir nesten bare komisk når personene forhandler om bytteforholdet mellom utslitte sko og gammelt kjøtt. Når det kommer til krita, eier de færreste verken skam eller anstendighet, og verdigheten har de for lengst gitt avkall på. Menn selger sine kvinner eller kvinnene selger seg selv for et harskt stykke brød, og man avstår ikke engang fra å plyndre døende mennesker. Mening finnes ikke mer, bare minner. Det er tidvis som å befinne seg i Becketts univers, men helt uten humor. ”Natt” skildrer denne håpløsheten på en langsom, men ladet måte, og levner liten tvil om den universelle forstands- og kulturformørkelse som tittelen sikter til. Dette er sterk, rystende og realistisk litteratur, antakelig så tett opp til virkeligheten som det i skrift er mulig å komme. Det er vel også lov å håpe at Aschehoug i fortsettelsen utgir ”Historien om den siste tanke” (1989), om folkemordet i Armenia i 1915, som Hilsenrath selv vurderer som sin beste.

706315

Dødelig spenning?Nei, drepende kjedelig KRIM: Danske Jens Henrik Jensen lanseres fortsatt med stjerner og snakk om suksess. Det hjelper ikke, andre bok om antihelten Oxen er enda kjedeligere enn den første. Jens Henrik Jensen: Oxen - mørke menn. Andre av tre romaner. 581 sider. Oversatt av Henning Kolstad. Aschehoug. Hvor skal vi starte? I det snille hjørnet, bare for å være grei: Oxen er en dansk antihelt, en ex-elitesoldat med posttraumatisk stress og et intenst ønske om å holde seg skjult og i live. Det er ikke alltid like enkelt, i alle fall ikke når etterretningen stadig vekk trenger ham, og når en mystisk og hemmelig forening av mektige kvinner og menn forsøker å fjerne ham. Han vet nemlig altfor mye om dem, deres historie og deres ugjerninger. Men han kjenner ikke alle medlemmene, så hvem kan han egentlig stole på? Kan det tenkes at ondskapsklubben har medlemmer i politi og etterretning? Virkelig? Vi snakker altså om en ganske tradisjonell helt, eller antihelt, om du vil. Og vi snakker om en standard konspirasjonsfortelling. Her er dusinet allerede overfylt, og det skal godt gjøres å løfte historien slik at den skiller seg ut. Jensen lykkes ikke. Han hamrer av gårde og strever med å gjøre «Mørke menn» til en selvstendig fortsettelse av «Hengte hunder». Han bruker masse plass til å gjenfortelle - muligens nødvendig for nye lesere, men det ender i laaange transportetapper som bremser tempoet og fjerner spenning. Mange krimromaner er 100 sider for lange - her burde en brutal redaktør fjernet 200 sider. Minst. Språklig er det også middels, knapt nok. Vi skal gjennom 82 kapitler før vi forstår at hensikten med bok 2 er å skape et slags oppspill til tredje roman, og kapitlene er påfallende monotone i sin oppbygning. Første kapittel åpner slik: «Rotta satt i kanten av månen, feit og snørrviktig». Senere åpnes kapittel etter kapittel med uelegante naturskildringer: «Den mørkegrå flua danset lett som et fnugg på vannflaten» eller «Det hvite, blomsterprydete skipet ble båret ut, klart til å sjøsettes på denne vidunderlige sommerdagen...». Det gir virkelig ingenting. Andre kapittelåpninger introduserer uidentifiserte «hun» eller «han», av typen «Han satte seg opp i sengen...» og «Grøssene løp ned langs ryggen og fikk ham til å skutte seg...» Antakelig skal det ligge en slags spenning i at vi ikke får vite hvem «han» eller «hun» er før lenger uti kapittelet, men det er bare irriterende og like banalt som skummel bak-treet-filming i billige tv-serier som «Mord og mysterier». Det svikter altså både på overordnet idé og i språklig gjennomføringsevne. Dette er altså ikke dansk, dødelig spenning - dette er bare drepende kjedelig.

706316

Sørgelige tider blir bra sanger Med full pakke i studio er dette blitt deres beste plate. Milk Carton Kids: "All the things that I did and all the things that I didn't do" (Anti/Playground) Vil du være slem mot Milk Carton Kids, kan det sies at Kenneth Pattengale og Joey Ryan på sitt beste er en noe kjipere versjon av Simon & Garfunkel. Hør bare "Younger years". Flott låt, men forbildene kaster skygge. Samtidig har de sin egen identitet, og med sitt femte album tar de et langt steg framover. Pattengale har flyttet til fra Los Angeles til Nashville, og albumet er spilt inn der med ringreven Joe Henry som produsent. For første gang har de fått med seg et band, og de kler fele, saksofon, klarinett, orgel, steelgitar, cello, korister og resten av pakka. Siden "Monterey" i 2015 har Pattengale vært gjennom både samlivsbrudd og kreft, mens Ryan misliker hva som skjer med hjemlandet. Slik blir det ofte bra sanger av. Flotte "Mourning in America" har sin klare adresse, mens oppbruddssangen "I've been loving you" er et ekko av Every Brothers. Beste spor: "Younger years", "Mourning in America", "Big time", "I've been loving you".

706317

Selvmord som raserer alt Pia Tjelta er hjerteskjærende formidabel som plaget mamma til tenåringsjente som har forsøkt å ta livet av seg. Men det var en tabbe å filme «Blindsone» i ene eneste lang tagning. Blindsone Sjanger: Drama. Nasjonalitet: Norge 2018. Regi og manus: Tuva Novotny. Skuespillere: Pia Tjelta, Anders Baasmo Christiansen, Nora Mathea Øien, Per Frisch, Marianne Krogh, Oddgeir Thune. Lengde: 1 time 38 min. Aldersgrense: 15 år. Kinopremiere: 25. august. – Men Thea var jo alltid glad! Var hun ikke? Theas foreldre Maria (Pia Tjelta) og Anders (Anders Baasmo Christiansen) er knuste. Redde. Rasende. Hysteriske. De venter og venter på beskjed om tilstanden til datteren Thea på intensiven. Den lille kjernefamilien, der alt tilsynelatende var så fint og hverdagslig og koselig og fylt av kjærlighet til hverandre. Nå er de rammet av en for dem helt ubegripelig tragedie: Tenåringsdatteren Thea kjemper for livet etter et selvmordsforsøk. Selv må de bare vente på svar de kanskje aldri får. Og tenke på hva det er de ikke har plukket opp. Hva som befant seg i blindsonen av det gode hverdagslivet. Det er en sterk og vond historie Tuva Novotny vil fortelle med «Blindsone»: Det er ikke alle psykiske lidelser som synes utenpå. Når noen svarer «fint» på spørsmålet om hvordan de har det, er det ikke alltid sant. Mye å tenke på Men hvordan skal vi i travelheten vår se signalene bak «fint»? Og hvorfor greier noen ikke å sette ord på følelsene sine? Er det fordi en ikke vil gjøre andre bekymret og lei seg? Eller er det fordi det ikke finnes ord for dem? Noe å tenke på for alle og enhver. «Blindsone» stiller spørsmålene, men det blir for enkelt at svaret bare er «vi må snakke mer åpent om det». Og her kommer også filmens problem inn: Formen. Å spille inn en film på 1 time og 38 minutter i en eneste lang tagning, er selvsagt en filmteknisk imponerende bragd som krever et helt spesielt forarbeid. Det er gjort før, blant annet i «En natt i Berlin» (2015). Denne formen er dessverre malplassert for «Blindsone», som ikke har mye ytre handling. Derfor blir summen av gåing, kjøring, grining og uvirksom venting ødeleggende for både konsentrasjon og engasjement. Det gjør filmen tidvis både langdryg og kjedelig. I tillegg er en scene der kamera forlater familien og i stedet følger en sykepleier, et forstyrrende brudd med stilen og illusjonen. Om målet var å skape en realisme publikum skal bli en del av og føle på kroppen, så lykkes heller ikke det. I stedet får vi en følelse av å være utenforstående kikkere inn i andres tragedie. Den følelsen kan ha et poeng i at vi selv blir vekket til å se etter i blindsonen, men den får vi jo også gjennom tematikken. Formidable skuespillere Skuespillerne er helt formidable, spesielt når en tenker på den formen og rammen de skal agere innenfor. Pia Tjelta får virkelig vist fram et rikt nyanseregister, hun er ekstremt realistisk i alle karakterens faser. Aller mest gripende er hun i den tause slutten av filmen. Også Anders Baasmo Christiansen gir et sterkt og troverdig portrett av en knust og rasende far. Og Nora Mathea Øien er perfekt som Thea. Filmen starter i håndballhallen, der Thea er på trening. Etterpå er vi med i garderoben og den lange veien hjem sammen med en venninne. Praten er hverdagslig: lekser, håndball, litt sladring om andre elever. Thea er av den rolige, skikkelige og pliktoppfyllende typen. De som ikke stikker seg fram og utagerer. Sånne som ofte blir oversett fordi de har det så «fint» og ikke lager drama. Etterpå er det så en får vondt av at en syntes halvtimen med henne var kjedelig og uinteressant. Så om «Blindsone» kunne gitt oss litt mer innsikt i Thea enn den ytre, kunne faktisk også alt i en tagning-formen vært mer relevant.

706321

Slankt og veldreid trekantdrama ROMAN: Lysters romandebut holder balansen mellom det sagte og det usagte – så vidt. Janne-Camilla Lyster: Mørke dyr. 139 sider. Tiden. Denne slanke, veldreide romandebuten åpner med at fortelleren er på ferie i Italia sammen med barndomsvenninnen Karin og sin egen kjæreste, Viktor, deres felles venn fra oppveksten i et lite bygdesamfunn. Under en togreise forsvinner Karin sporløst og dukker aldri opp igjen. Hun blir meldt savnet, og paret drar hjem med en følelse av begynnende avstand seg imellom. Den skal komme til å øke. De glir fra hverandre og forfølger hver sine karriereveier, han som arkitekt hjemme i Norge, hun som ballettdanser i Luzern, Paris, Reykjavik, Berlin. Karin blir paradoksalt nok mer nærværende etter sitt forsvinningsnummer, iallfall for Viktor (og oss lesere som bare opplever henne i tilbakeblikk), mens hovedpersonen synes å slites mellom ufrivillige minner og en flukt fra fortiden, fra oppvekstmiljøet og fra den hun selv har vært i forhold til sine nærmeste. Janne-Camilla Lyster (f. 1981, deb. 2005) har tidligere utgitt fem diktsamlinger og ett scenisk verk. Som poet har hun oppvist en kresen språkbevissthet, og det merkes også i hennes fortellende prosa denne gangen. Iblant kunne nok dramaturgien vært mer drivende, og med den antydende stilen kan dette halvt uuttalte trekantdramaet av et kammerspill forekomme litt vel underspilt: Den allerede noe spinkle handlingstråden risikerer å ryke og la leseren dingle i løse luften, idet selve ”intrigen” gjør et forsvinningsnummer, og også fortellerstilen kan synes å lide av en viss berøringsangst. Det blir tidvis, kanskje særlig mot slutten, lite kontaktflater mellom nåtidshandlingen og tilbakeblikkene – noe som muligens er tilsiktet, som et poeng i seg selv, en formmessig illustrasjon av fremmedgjøring eller fortrengning. Denne leseren ble iallfall mer nysgjerrig på forhistorien og mindre interessert i fortsettelsen underveis. Det er en dans på stram line, men den minimalistiske regien sørger for at fallhøyden aldri blir altfor stor. Et fenomen man kan tolke som bakkenær stilsikkerhet eller et litt feigt sikkerhetsnett, alt etter som.

706322

Reflektert om terror og traumer ROMAN: Reflektert om terrorens og traumenes årsak og virkning, skader og følgeskader. Birger Emanuelsen: Jeg skal beskytte deg. Roman. 317 sider. Tiden. Tittelen på Birger Emanuelsens (f. 1982) roman kan gi assosiasjoner i ulike retninger, bl.a. til Fosnes Hansens ennå ikke helt utgravde beretninger om beskyttelse, men henspiller først og fremst på relasjoner som far-sønn, mann-kone osv, etter som det gradvis tegnes et sammensatt portrett av den engstelige og utilstrekkelige jeg-fortelleren Jon, som er lærer, gift med Vilje og far til Andreas på fem, og som innledningsvis gjør seg noen tanker om skuddene i Sarajevo og Gavrilo Princip, i lys av de i rammefortellingen nylige terrorhendelsene i Paris 2015. Det viser seg at Jon har tilsvarende terrorerfaringer fra sin tid som hjelpearbeider i Zimbabwe, en hendelse som ga ham hull i cv`en, stadig fyller ham med angst og i perioder formørker hans tilværelse, og der kona blir en buffer som skal beskytte ham. Etter Afrika er Jon alltid engstelig og i konstant alarmberedskap. Det viser seg også at han har visse utfordringer med temperamentet og synspunkter som ofte heller mot en forakt for svakhet, men han sjenerer seg sjelden for å slippe løs sentimentale tårer. I relativt korte og konsise kapitler veksler fremstillingen mellom nåtid og Paris-terror, den traumatiske og ødeleggende opplevelsen i Afrika, som er temmelig trist og tragisk, og levner mennesket lite håp og ære, dessuten minner om far og bestefar, som ved sin uskikkethet belyser arvesynden, og med enkelte innlagte pek til religion, som også er det betydeligste hinderet for en fredelig sameksistens i Zimbabwe, der fremstillingen og den litterære kvaliteten kan minne litt om den afrikanske virkeligheten som f.eks. Coetzee og Ejersbo har skildret så overbevisende. Utover i romanen fremstår Jon som stadig mer ustabil og utilregnelig, og når han og sønnen i siste del av boken drar på telttur, etableres en foruroligende stemning som forplanter seg som uhygge i leseren og antyder at faren kanskje kommer til å gjøre sønnen noe vondt. Selv om slutten etter min smak kanskje er i åpneste laget, må det slås fast at Emanuelsen igjen har levert en strukturelt, språklig og tematisk sterk historie, som også byr på nye innsikter.

706323

Nær en perfekt spilleliste for nachspielet Lett å la seg forføre av Travis Scott. Travis Scott: "Astroworld" (Epic/Sony) Travis Scott ser en stund ut til å levere en av årets aller sterkeste hiphop-plater, før han brenner av mye av kruttet. Den 26 år gamle rapperen og produsenten fra Houston i Texas ble for mange kjent som samarbeidspartneren til Kanye og for enda flere kjent som faren til Kylie Jenners barn. Scott viser med sitt tredje album at han er en kløktig kurator. Lydbildet er mørkt og drømmende, produksjonen tett og eksperimentell. Men han har aldri vært den sterkeste rapperen. Få andre samler derimot så mange store navn. Høydepunktet «Stop trying to be God» har med Stevie Wonder på munnspill og James Blake på vokal. Vakre «Skeletons» har signaturen til Tame Impala og vokal fra The Weekend. «Carousel» gir oss Frank Ocean, mens «Sicko Mode» gjestes av Drake. Med en slik åpning gjør Scott det vanskelig for seg selv å holde koken hele veien, særlig når albumet er hele 17 spor tungt. Likevel, jeg lar meg forføre av «Astroworld». Beste spor: «Stop trying to be God», «Sicko Mode», «No bystanders».

706325

Sterkt og gripende om lovens sjel En rettsavgjørelse om en 17-årings rett til å nekte å motta blodoverføring, får store eksistensielle konsekvenser både for dommeren og 17-åringen i dette sterke dramaet. En dommers dilemma Originaltittel: The children act. Sjanger: Drama. Nasjonalitet: USA/Storbritannia 2018. Regi: Richard Eyre. Manus: Ian McEwan, basert på egen roman. Skuespillere: Emma Thompson, Stanley Tucci, Fionn Whitehead, Ben Chaplin, Jason Watkins. Lengde: 1 time 45 min. Aldersgrense: 6 år. Kinopremiere: 24. august. Siamesiske tvillinger er født. Enten dør begge, eller så må én dø for at den andre skal leve. Men vil ikke det være mord? - La Gud bestemme, sier foreldrene og opinionen. Men den som skal bestemme, er høyesterettsdommer Fiona Maye. Hun må forholde seg til loven, ikke følelser og moral. Neste sak! Mellom alle de store og vanskelige avgjørelsene den pliktoppfyllende dommeren må ta, blir det storm på hjemmebane. Ektemannen sier klart fra om hva han synes om å bli så fullstendig oversett av sin overarbeidede kone. Så kommer neste sak: en 17 år gammel gutt, altså mindreårig, er alvorlig syk. Det som kan redde ham er en blodoverføring. Men gutten og foreldrene er Jehovas vitner. De mener at sjelen er i blodet, og blodet tilhører Gud. Derfor nekter de blodoverføring. For første gang beveger Fiona seg utenfor rettsalen, og oppsøker Adam på sykehuset før hun tar sin avgjørelse. Det skal få store konsekvenser for mange mennesker. «En dommers dilemma» er ikke et sånt rettsdrama der vi får kjennelsen til slutt, til jubel eller fortvilelse i salen. Filmen tar for seg hva som skjer etter avgjørelsen. Om det å få blodoverføring er å «forurense» sin egen sjel, får Fiona erfare at dommene hun avsier også kan «forurense» både hennes evne til å holde seg strengt til loven og hennes sjel. Det er bankende hjerter bak loven, og denne gangen krever de mer av henne enn bare å være «blind gudinne». Emma Thompson er strålende striks som den pliktoppfyllende dommeren, som åpenbart har brukt for mye tid med nesen i lovsamlingen og for lite på sitt eget sjeleliv. Stanley Tucci er strålende sterk i rollen som oftest er besatt av en kvinne: den oversette ektefellen. Fionn Whitehead er strålende følsom og poetisk som Adam. Sammen skaper de et gripende drama, moralsk og eksistensielt, om både hvordan en enkel avgjørelse gir ny erkjennelse. På både godt og vondt.

706327

Alvor mellom latterkulene når Drangsholt innfrir igjen ROMAN: «Winterkrigen» er like morsom som de to første bøkene om Ingrid Winter. Men her er også et dypere alvor mellom latterkuler og feelgood-elementer. Janne S. Drangsholt: Winterkrigen. 346 sider. Tiden. Utgangspunktet for Janne S. Drangsholts (f. 1974) tredje bok om Ingrid Winter er Tolstojs utsagn i ”Anna Karenina” om forskjellen på lykkelige og ulykkelige familier. Winter forstår ikke ”disse menneskene som klarer å tilbringe en hel dag i hengekøyen, blottet for dødsangst”. For selv er hun jo fanget i tidsklemme og hverdagsstress, og med en febril hjerne som aldri tar pause. Hun er to artikler fra å bli professor ved UiS, men veileder masterstudenter som skal skrive oppgave om forfattere de aldri har lest et ord av. Venninnen Katti skriver bloggen ”Brusemamma. En idébank for livsnytende småbarnsforeldre”. Den yngste datteren Alva er opptatt av Kardashians og ”feer som redder verden iført sexy haute couture”, misliker å ta på papir og hører muligens hjemme i autismespektrumet. Som om ikke dette er utfordringer nok, sendes hun på fotballtrening i Tottenham-shorts (hvor er barnevernet?) ”Ingen med barn kan sannferdig nekte for at familieprosjektet av og til likner en lavbudsjett skrekkfilm”. Og så er det de evinnelige new public management-konfliktene og akademikerintrigene på Ullandhaug med innføring av åpent kontorlandskap og seminarer om formidling og kommunikasjon, og opplæring i Vortex og edgy pitching. Ingrid Winter skal bli innovativ, konstruktiv og synergisk. Og så kom alvoret... Den åpenbart inkompetente instituttlederen har derfor også innledet et samarbeid med Kapittel-festivalen, som dette året har temaet Virkelighet. Men Ingrid Winter hater virkelighet og virkelighetslitteratur. For selv om mye av dette, som i tidligere bøker, er til å le seg skakk av, er det kommet et alvor inn i livet hennes. Hun går og kjenner etter på en kul i nakken som hun frykter kan være kreft, og lever med en tiltakende bekymring for at hele livet er en løgn. Hun er en moden kvinne som oppsummerer livet sitt og sammenstiller det med sine forventninger, og konklusjonene er vel ikke bare hyggelige. ”Alt det jeg elsket. Alt det som var min egen Alderaan. Snart borte,” heter det et sted, med henvisning til Star Wars. Film, musikk, litteratur For her er selvsagt referanser til både film, musikk, litteratur og akademiske avhandlinger, mens Ingrid Winters mann stadig oftere stirrer ”tanketomt foran seg med et blikk som fikk ham til å likne en religionsviter”, og i store deler av romanen fremstår som mer gretten enn Alan Rickman i julefilmen ”Love Actually”. Når det kommer til stykket, koker ”Winterkrigen” ned til et kaotisk juleselskap som Ingrid Winters mor begynner å planlegge allerede i august, og bare krangelen om hvem som skal inviteres, hvem som skal være kokk, og om det skal serveres ribbe eller pinnekjøtt, er i seg selv verdt et studium. What the Foucault? Drangsholt har et åpenbart talent for komikk, og er fremragende til å finne riktige virkemidler og den rette balansen mellom dem. Hun veksler utvungent mellom høyt og lavt, letthet og tyngde, humor og alvor, fra fløgstadske ordleker som ”What the Foucault?” og ”Suck my Balzac!” til vemodet over tiden som går, det Ingrid Winter kaller Proust-traumatisk stress, og fra morsom metaforikk til mørk melankoli. I likhet med f.eks. Erlend Loes vittige naivisme og Tore Renbergs underholdende Teksas-syklus, eller for den del filmen ”Love Actually”, rommer også ”Winterkrigen” et dypere alvor, alle latterkuler og feelgood-elementer til tross.

706328

Et mesterverk om eget liv BOK: Jan Grue fortsetter sitt vekselbruk mellom sak og skjønn. Jan Grue: Jeg lever et liv som ligner deres. En levnetsbeskrivelse. 168 sider. Gyldendal. Jan Grue (1981) er fortsatt i trettiårene, men kan allerede framvise en imponerende cv. Siden 2016 er han professor i kvalitativ metode på Institutt for spesialpedagogikk ved Universitetet i Oslo. Han har doktorgrad i lingvistikk, samtidig som han har allehånde praktisk tilnærming til skriving via forfatter- og sakprosaskole, som litteraturkritiker, og som tillitsvalgt (arbeidsutvalget for litteratur) i Norsk kritikerlag – og med et stort og variert forfatterskap siden debuten i 2010. Dét begynte med tre flotte novellesamlinger (med en barnebok imellom), fortsatte med fagbøker («Kroppsspråk», «Teori i praksis. Analysestrategier i akademisk arbeid» - disse også punktuert med en barnebok), før han ga ut en ny novellesamling og roman i 2015 og 16. Det demonstrerer til sammen en enorm arbeidskapasitet og gigantiske ambisjoner. Det har ikke kommet av seg selv. Liv i motgang Dette siste handler hans nyeste bok om, der dikteren og fabulatoren Jan Grue – med en mengde litterære henvisninger fra Shakespeare via T.S. Eliot og Borges til Joan Didion - opphever distansen mellom det fiksjonslitterære, skriften, diktingen og hans egen person: «Jeg lever et liv som ligner deres. En levnetsbeskrivelse» er en klar, ryddig, gjennomorganisert og -redigert bok om mulighetene og begrensningene i et liv, en skildring, et referat og en utviklingshistorie til en person med medfødt muskelsykdom (spinal muskelatrofi) og som ikke lar seg stoppe av hindringer av noen art. Den er Jan Grues selvbiografi og selvframstilling. Det er alt annet enn gitt at livet hans skulle arte seg og falle på plass som det har gjort: Fra barndommen av var han så fysisk hemmet, tidlig avhengig av rullestol, så skrøpelig at jevnaldrende og gamle klassekamerater ikke alltid har kunnet holde tilbake forbausete reaksjoner som nok betydde «lever du da, Jan», når de har støtt på ham senere i livet. Eksepsjonell begavelse Men jernærgjerrighet og ukuelig vilje, støttet av foreldre og søster, siden også av ektefellen, kjempet han seg til utdannelse (ved de mest velrenommerte utdanningsinstitusjoner i inn- og utland), fikk med seg sin uhamselige rullestol, skaffet seg bolig og transport over alt, slik at han til slutt med boktittelen kan si at «Jeg lever et liv som ligner deres». Mens han insisterte på sine rettigheter, på å bruke sin eksepsjonelle begavelse, og overvinne den ensomheten som «en kropp som ingen vil vite av», også var seg bevisst. Han kjenner på bitterhet, ensomhet, sorg, nok også en ikke uttalt misunnelse. Med sine nærmestes oppbakking har Jan Grue tatt ut det ytterste av sine fysiske og mentale krefter, og slik sprengt grenser for hva som får anses for mulig. Og fortsetter med det, mens han kjenner på trettheten «når hverdagen er en idrettsgren» - og formidler den, men ikke fysiske smerter verdt å dvele særlig ved. For familien er han sønnen, ektefellen og faren, for alle andre er både mannen Jan Grue og verket hans imponerende: Det er åpenbart at hele hans livshistorie og erfaringsgrunnlag avspeiler seg i skriften hans; den er til gjengjeld strukturert, klar, veloverveid og karakterfast: «Jeg lever et liv som ligner deres. En levnetsbeskrivelse» er slik et mesterverk i egenframstilling.

706329

60 år og like blid Sanger om selve livet, uten noen form for bitterhet. Henning Kvitnes: "60 runder rundt sola" (Song Harbour) Henning Kvitnes er en av dem som alltid har vært der. Først med ungdommelig nyveiv i Young Lords, siden med amerikansk voksenrock og nå som visesanger på norsk. Etter "Jada, vi elsker..." i 2014 vurderte han å gi seg, men skrivelysten vendte tilbake etter deltakelsen i tv-programmet "Hver gang vi møtes". I mai rundet han 60 år, noe som ofte får artister til å se fram mot livets slutt. For Kvitnes er det motsatt. Han kommer med en plate full av livslyst, for som han sier det i omslaget: Det går fort å bli gammel. I hvert fall 60. Mener jeg var 35 for noen måneder siden. Det er slett ingen bitter, gammel mann vi møter i tittelkuttet "60 runder rundt sola": Jeg har det bedre enn jeg fortjener Og den terskelen er lav Sangen er omtrent så tung som Kvitnes tillater seg å bli, og refrenget kunne vært sunget av Åge Aleksandersen. Samarbeidet på forrige plate satte spor. Han er mykere på "Svevende", som en visesanger på 70-tallet. Det er biter her jeg kan sverge på at jeg har hørt før, men før Ralph McTell, Glen Campbell, Ulf Lundell eller andre klikker på plass, skifter Kvitnes kurs. Smart gjort og fin koring av Maria Moe Grude. "Brukne grener" er en akustisk vise med en tekst som tar varmt imot deg: Kom innenfor døra, tørk ditt hår. Livet ble litt ekstra vått i år. Kvitnes har sin egen måte å uttrykke seg på. Leser du tekstene, kan de virke knotete og klisjéaktige, men hører du ham synge ordene, lyder det langt bedre. I kjærlighetssangen "I hjertet mitt" leverer han et refreng som burde sikre et langt liv på radio. La meg fange deg i en solnedgang. Kjærligheten i "Kjærlighetens tid" er av det mer utvidete slaget, til venner og medmennesker, til brødre og søstre. Teksten likner det som en hærskare amerikanske artister har kommet med de siste to årene: Vi skal lute oss mot vinden fra ondskap og hat. Introen ligner derimot norsk folkemusikk, eller rettere sagt svensk siden melodien er skrevet av Magnus Stinnerbom. Svenske musikere stiller opp. "Solskinn nok til alle" handler også om å stå sammen, pluss noen leveregler: Vi kan la hverandre få skinne Og bli blenda av kraft og lys Aldri la smålighet få vinne Og gi noe tilbake når noe bys Kvitnes er allerede representert på Aftenbladets liste over 150 klassiske sommersanger, med "Ut å vekke sola". Hvis ikke ville "Blå respet" vært en sterk kandidat. Vi ønsker oss alle en kopp med kaffe på ei værbitt brygge og mild vind over sommerhengekøyeseng. "Når morgenfugler flyr" er en tidløs ballade med Kvitnes på elektrisk gitar. La sorger bli til falne løv, synger han. Samtidig klarer han ikke å fri seg for tanken på den han en gang forlot. "Gla i den du er" er en duett med Unni Wilhelmsen. Han finner lykken med en som er glad i den han er. Samtidig står skoene klare ved utgangsdøra. En varm og vakker kjærlighetssang, men med et "men". Til slutt får vi "Juli regn" med en tekst av Iain Matthews, oversatt til norsk av Kvitnes. En stillferdig avslutning. En distanse lik 20 runder rundt ekvator i bil i løpet av 40 år på veien, og et liv som har passert 60 runder rundt sola. Kvitnes har gjort sitt, men han skrev langt flere sanger enn han fikk plass til på platen. Det lover godt for fortsettelsen. Beste spor: "Svevende", "I hjertet mitt", "Solskinn nok til alle", "Blå respet", "Gla i den du er".

706330

Hun er noe av det beste Nashville har å by på Det er billigere å skrive sanger enn å gå i terapi, mener Amanda Shires. Amanda Shires: "To the sunset" (Thirty Tigers/Border) Amanda Shires var ikke mer enn 15 år da hun begynte å spille fiolin i Texas Playboys, det tidligere backingbandet til Bob Wills. Hun ga ut sitt første soloalbum i 2005, og hun spiller med Jason Isbell & the 400 Unit. I sistnevnte traff hun sin kommende mann. Hun giftet seg med Isbell i 2013, og de fikk datteren Mercy Rose i 2015. Det kan være travelt med en toåring løpende rundt, og Shires begynte å teipe fast på veggen det hun likte fra sine gamle notisbøker. Resten endte i komposten. Dessuten snakket hun med John Prine, som mente at sangene blir sannere når man bruker ting som har hendt deg selv. Dermed begynte platen å ta form. "To the sunset" kan høres ut som en depressiv tittel, men den er ment som et håp for den nye dagen som vil komme. Produsent er som sist Dave Cobb, og Isbell bidrar på gitar. Cobb produserte også fjorårets Isbell-album, der Shires deltok med fele og koring. Lydbildet er i samme nabolag, kalt americana og alternativ country. Rent geografisk heter det Nashville. Forholdet mellom Isbell og Shires har vært av det trøblete slaget, der hun blant annet måtte gripe inn og få ham lagt inn til avrusning. Det er grunn til å tro at hun har fulgt skriverådet til Prine i åpningen "Parking lot pirouette": Last night, you walked me to my car You said, ‘You won’t be getting far before you turn around’ I did a parking lot pirouette I said, ‘You’re right, I’m not done with you yet' Sangen er blant platens beste, og hun lar den bli fulgt av vakre "Swimmer" og poplette "Leave it alone". "Charms" fester seg både på grunn av den søte melodien, Shires' flotte vokal og den såre teksten. Sangen er stilet til hennes egen datter: My mom gave me her gold charm bracelet when she left me on my own/I can't remember what the charms were or the color of the stone/I still hate your father for sellin' what was never his to pawn. Derfra går vi over i sørstatsrockende "Eve's daughter", om å hive seg inn i nye forhold – happy forever and ever and ever and ever again. Et av høydepunktene er "Break out the champagne", om å møte undergangen ved å sprette champagnen. Let's get on with the shitshow, synger Shires. Her finner vi også kjærligheten som forlater henne og trøsten som så melder seg: I'm rock 'n' roll and you're golf. Det er greit å bryte sammen, men ikke la mørket ta deg, synger hun i "Take on the dark". "White feather" viser hva hun er god for som tekstforfatter, kombinert med et refreng som huskes: Could be learned behavior, to fold and call it failure. I det hele tatt er albumet fylt med linjer som fester seg, som refrenget i "Mirror, mirror", en sang om å føle seg stusselig i forhold til andre: Mirror, mirror in my head show me something different than the mirror on the wall Hun avslutter med "Wasn't I paying attention?", om en regular morning, no red flags or warnings, der vennen John låner bilen, kjører til byen og setter fyr på seg selv. En uvanlig slutt på en uvanlig plate. Hun kunne lett havnet i skyggen av ektemannen, men Amanda Shires er for øyeblikket noe av det beste Nashville har å by på. Beste spor: "Parking lot pirouette", "Charms", "Break out the champagne", "White feather".

706331

Spennende urfremførelse på avslutningskonserten Kvintetten ble en slags musikalsk samtale. Vokalmusikk fra 1500-tallet, verk av Stravinskij, Per Arne Glorvigen, Schubert. Div. utøvere Domkirken søndag kveld Som åpning hørte vi vokalensemblet New York Polyphony i sanger fra 1500-tallet. Det lød herlig i katedralen. Deretter spilte Daniela Braun fiolin, Pierre Xhonneux klarinett og Yejin Gil klaver et lite utdrag fra Stravinskijs «Historien om en soldat». De tre dansene tango, vals og rag fikk den rette fandenivoldske utforming. En urfremføring sto så på programmet av ingen ringere enn bandoneon–fenomenet Per Arne Glorvigen: «Shantid». Ordet inneholder «tid», men spiller på det indiske shanti som T.S. Eliot i «The waste land» (Det golde landet) gjentar tre ganger som slutten på diktet. Glorvigen Trio og harpisten Marie–Pierre Langlamet banket først på instrumentene som et slags «Sesam, sesam, lukk deg opp!» Hviskinger og plystring, stavelser og ord fulgte lydene fra instrumentene, inntil det gikk over i tale og talesang. Strofer fra Eliots dikt ble fremført og mot slutten reflekterte komponisten over om eller hvordan hans verk skulle slutte. Det var en forrykende forestilling, med mye sort humor og en pendling mellom pessimisme og munterhet. Et livfullt avslutningsverk Som avslutning på hele festivalen fikk vi Schuberts kvintett i A-dur, «Ørretkvintetten», med Anders Nilsson fiolin, Eivind Holtsmark Ringstad bratsj, Øyvind Gimse cello, Arnulf Ballhorn kontrabass og Ihle Hadland klaver. Ihle Hadland fikk ørreten til å glinse i vannet allerede i første sats med sitt glassklare spill i diskanten, og i en av variasjonene på sangen «Ørreten» (Die Forelle) i fjerde sats la vi merke til den nydelige tonen i celloen. Musikerne var eksepsjonelt lydhøre overfor hverandre, ja kvintetten ble en slags musikalsk samtale mellom fire, noe blikk-kontakt og ansiktsuttrykk også viste. En gledelig nyhet Det var en gledelig nyhet å se at den danske cellisten Andreas Brantelid sammen med Ihle Hadland skal lede kammermusikkfestivalen fremover. Da kan det allerede store kontaktnettet som Ihle Hadland har, bli enda større. Det vil bringe flere internasjonale stjerner og unge begavelser til festivalen og stimulere publikum ytterligere. Fremtiden er altså lys for festivalen, særlig hvis sponsorene følger opp.

706332

Fransk åpning av Kammermusikkfestivalen Ravels klavertrio var høydepunktet under åpningskonserten tirsdag kveld. Fransk musikk var dominerende på åpningskonserten, men den åpnet med et lite spilt verk av Beethoven, kalt Parthia op.103. Men tittel og opusnummer er villedende. Beethoven var 22 år da han skrev denne oktetten for blåsere, som ikke akkurat peker fremover mot den giganten Beethoven ble blant komponister. Med unntak av noen typisk beethoven’ske innfall i menuetten, er dette lødig underholdningsmusikk som kunne vært skrevet av mange andre rundt 1780. Men det flotte blåserensemblet Oslo Kammerakademi spilte de fire satsene med fynd og klem slik at festivalen formelig ble blåst i gang. Etter åpningstalen fikk vi Debussys Danse sacrée og danse profane for harpe og strykere. Harpen er et gjennomgangsinstrument i årets festival og få kan traktere dette instrumentet så virtuost som Marie-Pierre Langlamet. Harpen er alle strykeinstrumenters arketyp og kan fremtrylle ulike atmosfærer som Debussy var en av de fremste til det å utnytte. Etter pause fikk vi gjenhør med vokalensemblet New York Polyphony. Ensemblet har en utsøkt balanse mellom stemmene, med en vakker klang i de svake partiene. Men ikke uventet var det de to sangene fra 1500-tallet som virket sterkest, mens nyere sanger og et par fra vår egen samtid ikke hadde samme uttrykkskraft. Mesterlig spill Det desiderte høydepunkt denne kvelden ble siste verk, Ravels klavertrio. Ravel sa til venner som spurte om trioen snart var ferdig, at ja, den er ferdig, det er bare temaene som mangler. Selv om det er mange koloristiske virkninger i dette verket, særlig i strykerne, dominerer linjen mer over fargen, melodien over klangen enn i tidligere verk. Å kalle Ravels musikk «impresjonistisk» forkludrer denne komponistens egenart. De tre musikerne, Håkon Austbø klaver, Anders Nilsson fiolin, Øyvind Gimse cello spilte dette verket på et nivå man sjelden hører under en festival. Austbø, som kjenner fransk musikk ut og inn, ledet an både i det raffinert melodiske, det rytmisk uregelmessige og besettende og i det kraftfulle. Ravel, som selv var en habil pianist, skal ha sagt at han selv var ute av stand til å spille den vanskelige klaverdelen. Men Austbø mestret denne delen med bravur. I den raske andresatsen, Pantoum (et uttrykk fra malaysisk diktning), gikk det like vilt som presist for seg. I den langsomme satsen, en passacaglia, hørte vi tydelig hvordan melodien først opptrer i klaveret, så i celloen og til slutt i fiolinen, mens det skjer i omvendt orden mot slutten. Musikken åpner rom I sin korte og velformulerte åpningstale fikk Janne Stigen Drangsholt fint frem hvordan musikk kan åpne et rom. Ja, tidskunsten musikk kan åpne andre rom, kaste oss ut i det som er blitt kalt en heterotopi (et annet-rom). Dette er også et semiotisk rom, det vil si et rom vi bare må bruke språket for å beskrive, men samtidig se hvordan verbalspråket kommer til kort.

706333

Andreboka - en seig affære Førsteboka var bra, men oppfølgeren er en seig affære - full av metaforer, besjelinger og tunge skildringer. Frederik Svindland: Engelsk tåke. Cappelen Damm. 91 sider. Frederik Svindlands andre roman “Engelsk tåke” handler om et aldrende ektepars forsøk på å tilpasse seg en ny pensjonisttilværelse. Gjennom deres sønns følsomme blikk fortelles en historie om to mennesker på vei inn i livets siste fase, som hverken moren, faren eller sønnen vet hvordan de skal håndtere. Debutromanen til Svindland, “Pelargonia” (2016), ble godt mottatt som en forfriskende debut om barndom, foreldre og naturen. Det han nå følger opp med, er mindre vellykket. Denne gangen er blikket vendt mot alderdom, språket er fortsatt lyrisk og billedlig, men det fungerer ikke like godt i en roman denne gangen. “Engelsk tåke” begynner med en beskrivelse av hovedpersonens far, en forhenværende lege, som har blitt tvunget til å førtidspensjonere seg som en konsekvens av nedskjæringer på sykehuset. Han blir altså tilsidesatt, og det er en tøff erkjennelse. Videre følger skildringer av naturen, foreldrene, forholdet deres, skogen, veier og dyr. Her er det i det hele tatt lite handling, og mye skildring av ulike kvalitet. Litt for ofte er skildringene lange og billedtunge, for eksempel her: “Det er en særskilt lydighet i morgentimene, en lempelig avstand til lyset. Rundt hver sving venter noe som kan lindre. Nyansene som oppstår, alle de ulike temperaturene, de stryker rundt husene med luft og skumring, streker opp et rom av sobre linjer. Mellom bygningene finnes det stillhet som får meg til å tenke at jeg har et og annet å lære om ubestikkelighet”. Et rom av sobre linjer? En lempelig avstand til lyset? Hva er det som egentlig sies her? Dette språket fjerner meg fra det som foregår i romanen og skygger over fortellingen. Skildringene av foreldrene og deres utfordringer er derimot fine. Her får Svindland fram hvor sterk og sårbar faren er på samme tid, hvor usikre de begge er i møte med den nye fremtiden. Men dette overskygges av alle metaforene, besjelingene og de tunge skildringene, og dermed blir Frederik Svindlands andre roman “Engelsk tåke” en seig affære.

706335

Fjollete og flau liksomfeminisme Det som nok var ment som en varm, feministisk sex og singelliv-film om og for modne kvinner, ender i stedet med å nesten fornærme sitt publikum med barnslige tåpeligheter. Book Club Sjanger: Komedie. Nasjonalitet: USA 2018. Regi: Bill Holderman. Manus: Bill Holderman og Erin Simms. Skuespillere: Diane Keaton, Jane Fonda, Candice Bergen, Mary Steenburgen, Alicia Silverstone, Don Johnson, Andy Garcia, Ed Begley jr. Richard Dreyfuss. Lengde: 1 time 43 min. Aldersgrense: Tillatt for alle. Diane (Diane Keaton) har nylig blitt enke etter 40 års lykkelig ekteskap. Hennes to døtre er konstant bekymret for henne, og vil at hun skal flytte til byen der de bor. Vivian (Jane Fonda) er en suksessrik hotellgründer, som trives best som fri og uavhengig. Den føderale dommeren Sharon (Candice Bergen) ble skilt for 18 år siden, men irriterer seg nå over at eksmannen har farget håret og skal gifte seg med en ungjente han har truffet på nettet. Stjernekokken Carol (Mary Steenburgen) er fortsatt gift med sin store kjærlighet etter 35 år. Men sexlivet er ikke hva det en gang var. Til tross for at livene deres har tatt forskjellig retning, har de fire venninnene i 60-årene holdt sammen siden studiedagene gjennom sin månedlige bokforening. Etter tur velger medlemmene en boktittel som skal leses til neste gang. Da blir den diskutert og analysert, over vin og tapas. Erotikk på bokmenyen Vivian velger den kontroversielle, erotiske romanen «Fifty shades of Grey», til store protester fra de andre. Skulle ikke bokforeningen stimulere intellektet? Men romanlesingen får overraskende konsekvenser for de fire. Glemte glør blusser opp igjen, og setter på hver sin måte de fire kvinnene på nye tanker om hvordan de vil leve og hva som mangler i livene deres. «Book club» prøver hardt å være en film om en ofte oversett gruppe, eldre kvinner, med feministisk klo: Alle hovedpersonene er velutdannede, sterke og uavhengige - de trenger ikke en mann til å ta seg av dem. Det vil ha bra sex, ikke romantikk. Og ingen skal fortelle en voksen, uavhengig kvinne hva som passer seg og ikke passer seg å gjøre. Så hvorfor får en da etter en stund en følelse av å se en tv-episode av en Frustrerte Fruer-aktig tenåringsserie? Fordi det skal være morsomt. Regissør Holdermann tør bare ikke å ta temaet på alvor, det hadde blitt for smalt. Så her skal vi underholdes av flauser av typen snuble over stilig mann på flyet, glemme å skru av lyden på nettdatingsiden, tjuvbade i fontene og få kjeft av en vakt. Og en stadig tiltakende hysterisk stemning med mer og mer snakk om menn, usikkerhet og følelser. På toppen av det hele får vi en uutholdelig kjedelig og pinlig sidehistorie om to hysteriske voksne småbarnsmødre som behandler sin mor som en hjelpeløs småunge. Som finner seg i det! Frustrerte fruer fortjener film Hvor ble det av bokforeningen? Hvor ble det av kvinnene som liksom var så tenkende og uavhengige? Det er nesten flaut å se på hvordan disse rollefigurene utvikler seg. Det skorter ikke på talent og appell på skuespillersiden. Fire anerkjente, kvinnelige skuespillere i hovedroller, og aldrende Hollywood-kjekkaser som Andy Garcia og Don Johnson på sidelinjen. Hele ensemblet gjør nok sitt beste med det manuset de har å jobbe med, men den eneste som virkelig rører og imponerer er Candice Bergen som Sharon. Hun er faktisk troverdig i rollen som dommer med stor autoritet, med jordnærhet og tørr humor. Det er også fine øyeblikk her, særlig i skildringen av vennskapet mellom de fire kvinnene. Og frustrasjonene er lette å identifisere seg med. Sånne frustrerte fruer finnes det jo flust av, det er ikke det. De fortjener også en film. Men ikke lat som om det er et feministisk budskap her, da!

706340

Sanselig, slurpende filmnytelse «Ramen shop» er en vakker og rørende historie om forsoning og søken etter sine røtter. Innhyllet i nytelse og duftende damp fra de lekreste matretter. Ramen Shop Originaltittel: Ramen Teh. Sjanger: Drama. Nasjonalitet: Frankrike, Japan og Singapore 2018. Regi: Eric Khoo. Skuespillere: Takumi Saitoh, Mark Lee, Jeanette Aw, Tsuyoshi Ihara, Tetsuya Bessho, Beatrice Chien, Seiko Matsuda. Lengde: 1 time 30 min. Aldersgrense: Tillatt for alle. Kinopremiere: 21. september. Å se mennesker lage og nyte god mat på film, kan også være en kulinarisk nytelse for oss som bare ser på. Særlig når filmen er så sanselig at du nesten kan lukte og smake maten. Men kokekunsten i «Ramen shop» er ikke bare sanselig presentert, den forteller også både mørke og lyse historier fra en svunnen tid. Jakter oppskrifter Etter at begge foreldrene hans er døde, forlater den unge Ramen-kokken Masato familierestauranten i Japan. Turen går til Singapore, der moren opprinnelig kommer fra, og der han har fått kontakt med en matblogger. Mål: å spore opp morens familie for å lære oppskriftene til alle de lekre rettene fra barndommen som har gitt så mange gode minner. Men også for å utforske hva som ligger bak en vond konflikt i familien. Matbloggeren viser seg å være en ung alenemor. Ikke bare tar hun med seg Masato til stedene som byr på det beste av det beste av Singapores matkultur, hun setter også matrettene i en både mat- og kulturhistorisk sammenheng. Til stor glede for både Masato og oss. Nag fra krigen Smeltedigelen Singapore har en matkultur med både asiatisk og europeisk innflytelse. Under andre verdenskrig var bystaten okkupert av Japan. At innbyggerne fortsatt bærer nag til alt japansk, får Masato merke på kroppen. Oppholdet i Singapore blir en berg-og-dalbane av følelser for Masato. Gjennom tilbakeblikk til både egen oppvekst og foreldrenes kjærlighetshistorie, åpenbarer det seg en sårvakker saga. «Ramen shop» er både velspilt og vellaget, men det er først og fremst kjærligheten til maten og alle de sanselige og visuelle opplevelsene den fører med seg, som gjør filmen til en herlig nytelse.

706347

Euforisk debut som blåser bort høstdepresjonen Elektronisk eskapisme fra den Paris-baserte duoen. The Blaze: "Dancehall" (Columbia/Sony) The Blaze gjorde seg bemerket med sin piano-house-elektro da de slapp ep-en «Territory» i fjor, hvor tittelkuttet fikk selskap av en intens, prisvinnende musikkvideo. De to søskenbarna Guillaume og Jonathan Alric står selv for regien; de produserer lyd og bilde samtidig. Begge steder står følelsene sentralt, men det skjer med en kledelig tilbakeholdenhet og med en mørk kant. Her er det eufori og frustrasjon samtidig, i nær perfekt balanse over ti låter. Allerede på andre låt, «Heaven», dras jeg med, bort fra skitne kaffekopper og stappfulle skittentøyskurver. You dance so well, messer de i den mer lettbente «Places», og «Dancehall» innbyr til dans. Med «Rise» heves armene i været, øynene lukkes, pulsen slår. I samme ånd får vi «Breath», to spor senere. Her! Akkurat her vil jeg være. I et øyeblikk glemmer jeg at jeg befinner meg alene på mitt eget stuegulv og ikke i et mørkt klubblokale, sammen med andre som føler som jeg. Det er godt gjort. Beste spor: «Heaven», «Breath», «Queens».

706349

Herlig hyllest til Nelson Mandela Stemmer kommer og går, blir avløst og fletter seg sammen. Soweto Gospel Choir: "Freedom" (Shanachie/Border) 18. juli ville Nelson Mandela (1918-2013) ha fylt 100 år. I den anledning har Soweto Gospel Choir tatt for seg sanger fra frigjøringskampen i Sør-Afrika. Koret er kanskje ikke like kjent som Ladysmith Black Mambazo, men også de har grammypriser å vise til. Dessuten er Soweto et sterkt navn, stedet som ble et vendepunkt etter at skoleungdommer ble skutt og drept av politiet under en protestmarsj. Her er sanger av veteraner som Miriam Makeba, Letta Mbulu og Harry Belafonte, og en bit av Peter Gabriels "Biko" dukker opp. De tar også noen sidespor, som å inkludere "Hallelujah", en av de få hørbare versjonene utenom Leonard Cohens egen. De oversetter sangen til ett av de seks – av 11 – sørafrikanske offisielle språkene de behersker. Flott er det i hvert fall, ikke minst på grunn av stemmevekslingen som går igjen på hele platen. De er snaut 50, men har styrken til et helt land. Beste spor: "Sabshiya Abazahli/Sabela/Thula Mtanami", "Ibambeni Webafana", "Bawo Thixo Somandla", "Freedom medley: Jikijela/Rolihlahla Mandela".

706351

Kjedelig kodekrim KRIM: Hvis du først skal lese kodekrim, finnes det hyllemetre som er mye bedre enn Tom Egelands åttende om den kjedelige arkeologen Bjørn Beltø. Tom Egeland: Codex. Krim. 479 sider. Capitana. Egentlig er det utrolig, i og for seg imponerende, at Tom Egeland klarer å selge haugevis av bøker når han skriver som dette: «Chifferet ble dechiffrert av verdens fremste kryptografer og en kvantedatamaskin ved MIT i Cambridge, Massachusetts. Jeg skal ikke engang forsøke å forklare chifferets matematiske fundament, men chifferet har i seg elementer av et polyalfabetisk vigenechiffer, som først ble utviklet på femtenhundretallet, av det mer primitive cæsarchifferet, og en kompleks form for matematisk steganografi.» Tom Egeland er trygt etablert som Norges fremste forfatter av kodekrim, bøker fra landskapet rundt Dan Brown. Sjangren bygger på forestillinger om eldgamle kunnskaper som har vært holdt hemmelig i århundrer og årtusener før de nå plutselig truer med å snu opp ned på verden slik vi kjenner den. Noen er villige til å drepe for å stanse kunnskapen, andre for å løfte den fram. Og midt i denne suppa av kvasivitenskap, mytologi og forbrytelser dukker det opp en hardygutt forkledd som forsker. Fargeløs helt Hos Egeland heter han Bjørn Beltø, er arkeolog, og fullstendig fargeløs - ikke bare fordi forfatteren har skapt ham som albino. Beltø er kjedelig, pregløs og grunn. Han forteller historiene sine i jeg-form, men det er ingenting i hans personlighet som drar leseren fra side til side. Da må vi stole på at Egeland denne gang har kokt sammen en neglebiter av en røverhistorie, og han spenner i alle fall opp et stort nok lerret: «Codex» handler om det som skjer etter at arkeologer i Roma finner Jesus sin tornekrone og et ukjent evangelium som forteller den sanne historien om mannen fra Nasaret. Det fører til raske forflytninger mellom europeiske hovedsteder, arabiske bakspillere, svartebørshandlere og brutale drapsmenn. Vi får også med oss noen oppstyltede etterretningsnotater underveis, samt en krimromantisk story fra 1940-tallet. Foredrag? Hmmm... Det er så vidt det hele henger sammen, og Egeland må stadig legge miniforedrag i munnen på sine personer - om teologi, arkeologi, historie og andre fag - for å skape en slags indre logikk. Dessverre funker disse mer som bremseklosser enn spenningstopper. Dramaet ligger i jakten på tornekronen og evangeliet, som blir borte underveis, surprise!, og lesernes forsøk på å forstå hvem som egentlig representerer hva i denne fortellingen. For det finnes jo noen skumle katolikker som bruker alle midler for å skjule sannheten, ikke sant? Og noen rabiate islamister som endelig tror de kan bevise at Jesus ikke er Gud? Og noen vitenskapsfolk som ikke er helt gode, de heller? Og noen elskerinner som kanskje ikke er hva de utgir seg for? Slett ikke originalt Ingen overraskelser, med andre ord, ingen oppfinnsomme påfunn, ingen originale grep. Bare enda en formelroman som er nesten-like-bra-som... Språklig er det heller ikke oppsiktsvekkende sprekt. Egeland traver traust av gårde i langt over hundre korte kapitler, effektive og lettleste (bortsett fra noen av de mer leksikalske partiene), men også tilgjorte. Når han innleder et av dem, nummer 56, slik, er det først og fremst jålete: «En eneste bokstav skiller ordene eske og veske. En v. Uanselig, nesten usynlig. Men selv de minste detaljer kan få enorme konsekvenser.» OK. Sånn rent bortsett fra at bokstaven v og stavemåten av de to ordene ikke har noen som helst betydning for handlingen.

706358

Det utskjelte 80-talet slår tilbake SAKPROSA: Åttitalsnostalgikarane har endeleg fått ei bok å gå til. Ole-Martin Ihle: Da He-Man kom til Norge. En fortelling om å vokse opp på åttitallet. 311 sider. Kagge Forlag. 1980-talet har blitt sitjande igjen med eit dårleg rykte. For sekstiåttargenerasjonen representerte tiåret Det Store Forfallet: politisk høgrevri, kommersialisering og fordumming. Og for ironikarane på nittitalet var det takknemleg å harsellera over hockeysveis, pastellmote og pompøse powerballadar. Men nå begynner åttitalsnostalgikarane å koma ut av skapet. «Da He-Man kom til Norge» av Ole-Martin Ihle er eit underhaldande tilbakeblikk på tiåret frå ein som hadde sin barndom og tidlege ungdom på åttitalet. Med andre ord: ein verkeleg ekspert. For i 1980-åra fekk den hyperkommersielle amerikanske barnekulturen sitt store gjennombrot i Norge. Landet vart aldri det same etter det. «Jeg kan egentlig ikke forestille meg at det har vært en mer spennende tid å vokse opp i. Det var et tiår da Norge åpnet dørene til verden, og vi som var små, sto måpende og så på det som åpenbarte seg,» mimrar forfattaren. Loven vest for elva Men boka handlar ikkje berre om tid, men også om stad. Nærmare bestemt Oslo Vest – med Norges mest einsretta, brutalt ekskluderande og sosialt kontrollerande oppvekstmiljø. Nåde den stakkaren som ikkje hadde dei rette, dyre merkekleda eller dei nyaste in-leikene! Eit så disiplinerande miljø blir ein effektiv, revolusjonær murbrekkar for alt som er nytt – og etter kvart trendsettar for resten av landet. Samstundes var det lommar av motstand også her. Blant anna Ole-Martins foreldre, radikale sekstiåttarar med ein inngrodd skepsis til alt som smaka av amerikansk kulturimperialisme. Kulturkampen i barndomsheimen er herleg skildra. Det toppar seg når den håplaust velmeinande faren til Ole-Martin vil koma sonen i møte med å laga He-Man-figurar av papp! Derimot hadde ein anonym, men lett gjenkjenneleg Rogalands-forfattar i Oslo-eksil i nabolaget lenge stor suksess med å la ungane leika hopprenn i ein heimelaga bakke i stova. Men papphopparane hans overlevde ikkje møtet med Bokløv-stilen, på same måte som far til Ole-Martin måtte konstatera at treskia tapte for den unorske og uekte glassfiberen. Sprelsk skribent Ole-Martin Ihle skriv friskt og lett, med sprelske formuleringar som «tegningene hans så ut som om de hadde vært åsted for et brutalt gjengopprør mellom fargestiftene» og «huset så ut som et asylmottak for dorullnisser». Han tar tidsånda på kornet, han kan le av seg sjølv, og legg for dagen stor kunnskap om populærkulturen på åttitalet. Framfor alt filmen – dansefilmar, karatefilmar, Rambo og Star Wars: «Jeg tror ikke noe uttrykte tiårets ukuelige optimisme – den ironiløse, vinnerglade stå-på-ånden – tydeligere enn disse filmene.» Så får ein heller bera over med at det står lite om at åttitalet også hadde andre sider som ikkje passar heilt med «dum og deilig»-ettermælet: glasnost, Murens fall og slutten på den kalde krigen, framveksten av ei ny miljørørsle og gjennombrotet for likestilling under Gro. Dette er jo ikkje faghistorie, men ei personleg, upretensiøs minnebok. Boka taper seg likevel litt på slutten, når Ihle blir i overkant konsentrert om sin eigen, kortvarige karriere som rockemusikar. Det får så vera. Eg vil tru at alle som opplevde gleda ved å stå med eitt bein i Norge og eitt i USA – og mange av dei bekymra gamlingane som i ettertid kan trøysta seg med at det vart folk av den generasjonen òg – vil mora seg over gjensynet med det utskjelte, ukompliserte tiåret.

706359

Jærbu i eksil En rogalending som setter pris på Oslo, er ikke vanlig. Baardsen: "Sopp under fasaden" (Norsk Paa Plate/Out Of The City ) Trond Helge Bårdsen, med bakgrunn i Klepp-bandet Watershed, kommer med en hyllest til Oslo i "Tigerstaden" og synger at det er hans by etter å ha bodd i 20 år der. Det var vel såpass som skulle til. Dette er hans andre album som Baardsen. 43-åringen åpner intimt med piano på to kutt, før han tar noen avstikkere som bringer variasjon. Forrige plate var fin, men manglet låtene jeg husket etterpå. Denne gang setter de dypere spor etter seg. Han starter sterkt med tittelkuttet "Sopp under fasaden", om fasaden som spises opp innenfra. "Perfekt" er en søt pianoballade der teksten grenser til det naive, men Bårdsen synger som om han mener det. 1995 er pur nostalgi. "Eg gjekk rett forbi" jobber i motvind, mens "Ambassadør" er Kaizers på sirkus. "Håpet" er velment, før vi får en vakker avslutning i duetten "Sånn som du gjorde før" med Hanne Fjeldstad. Det gjør alltid godt å høre henne, og sammen lyder de flott. Andre medlemmer av bandet Baardsen er Henning Brøvig Hanssen, Stian Føyen og Anders Møller. Beste spor: "Sopp under fasaden", "Tigerstaden", "Sånn som du gjorde før".

706360

Verken komedie eller tragedie TEATER: Utfordringa med å prøva å laga komedie og tragedie på éin gong, er at du risikerer å ikkje gjera nokon av delene. Riksteatrets «Stein i lomma» er sympatisk, men hamnar litt i den fella. Stein i lomma Riksteatret: Turnépremiere Spira, Flekkefjord. Regi: Erik Poppe. Av: Marie Jones. Omsett og omarbeida av Ragnar Olsen. Med: Hallvard Holmen og Øystein Martinsen. Blir spelt i Egersund 27. sep, Sandnes kulturhus 28. sep og Tysværtunet i Aksdal 30. sep. «Stein i lomma» er ein moderne klassikar. Den irske skodespelaren og dramatikaren Marie Jones skreiv stykket i 1996, det hadde sitt store gjennombrot på Fringe-festivalen i Edinburgh i 1999. Sidan er det spelt på utallige pubscener og teater over heile verda - også fleire gonger i Norge. I Stavanger gjekk «Stones in his pockets» i 2009 - med Rogaland Teaters Øystein Martinsen som den eine av dei to skodespelarane. Martinsen er også med i Riksteatrets versjon, nå i teaterdebutant Erik Poppes regi. Invasjon «Stein i lomma» handlar om den vesle landsbyen som blir invadert av ei brautande, stor filminnspeling. I originalen ligg landsbyen i Irland, der kua har vore viktigaste næringsveg. I Riksteatrets versjon ligg bygda i Nord-Norge, og viktigaste næringsveg har vore fisk. Referansane er oppdaterte og fornorska - men her sørpå kan det kjennast ganske eksotisk og langt unna likevel. Hovudkarakterane er to statistar som begge drøymer om å gjera det stort i film. Dei observerer ei rekkje eksentriske filmfolk som kjem og går, samt ulike lokale karakterar som på ulikt vis blir involvert i filminnspelinga. Det spesielle er at alle dei 15 rollene blir spelt av dei to skodespelarane, som dermed er på scenen kvart sekund i hundre minutt i strekk. Kraftprestasjon Det er i seg sjølv ein skodespelarmessig kraftprestasjon å gjennomføra dette løpet, skifta frå ein karakter til ein annan i løpet av eit sekund, utan andre ytre hjelpemiddel enn eit hovudplagg som kan takast av eller på eller setjast på snei. Resten må fiksast gjennom kroppshaldning, meir og mindre subtile karaktertrekk, stemmeleie og dialektar. Best fungerer det etter mitt syn i den subtile enden, som Martinsens nydelege framstilling av den nervøse innspelingsassistenten Anne. Men dessverre blir andre karakterar litt for karikerte - og ikkje like språkleg på plass. Som når Holmen skal snakka dansk eller bergensk. Eg blir sitjande og lura på om det er meininga at me skal le av rar dansk, av ein karikatur - revy-humor, liksom - eller om det er meininga at me skal tru på denne karakteren og le av de han seier, i all sin pretensiøsitet. Stykkets #metoo-scene, der den svenske filmdivaen Helena Löfgren (Holmen) elgar seg innpå statisten (Martinsen) er til gjengjeld kosteleg. Dyrkar alvoret? Ifølgje Poppe - som til dagleg er kjent som ein av landets fremste filmregissørar og som har skapt mange fantastiske, og ganske så alvorlege filmar - er Marie Jones lei av at stykket hennar blir framført som farse. Jones skreiv stykket i sinne, og bak komikken ligg det ei tragedie, eit sjølvmord. Poppe har ønska å løfta fram dette alvoret i sin versjon. Problemet er at det blir like mykje verken-eller som både-og. Det blir verken hylande morosamt eller skikkeleg emosjonelt tragisk. Det blir litt humring. Det blir litt trist. Men det er vanskeleg å koma under huda på 15 karakterar, setja seg emosjonelt inn i tragedien, føla med. Og om Jones´meining var å skriva eit politisk stykke, er det vanskeleg å få auge på kva som er dei politiske årsakene til både tragedien og komikken i denne versjonen. I staden er «Stein i lomma» ganske streit og hjartevarmt feelgood-teater. Du kjem til å bli imponert over dei to skodespelarane i alle rollene, du kjem sikkert til å hygga deg, kanskje fella ei lita tåre mot slutten. Men så er det ganske fort gløymt.

706361

Stemmen som ingen hørte SAKPROSA: Tyrkia-saken er en verkebyll i Stavanger kommune. Smerten blir ikke mindre av denne boken. David Selim Dundar: Fanget i Tyrkia. Fortalt til Bjørn Arild Ersland. Hertervig forlag. I den årelange striden om de to guttene som Stavanger kommune smuglet ut av Tyrkia, har to røster manglet. Barnevernet, fosterforeldrene, barnas biologiske foreldre og slektninger, kommunens ledelse, privatetterforsker Ola Thune, alle har de fått gi sine versjoner. Dommer har falt, påstander om korrupsjon er fremmet og benektet. Lyden har til tider vært øredøvende. Men de to guttene har vært tause. Når den største av dem, David Selim Dundar, endelig snakker, går fortellingen hans rett i magen. Den lille boken er et sjokkerende anklageskrift mot et system som overlot to barn til en mann som senere ble dømt for besittelse av barnepornografi og for overgrep mot en 12 år gammel jente. Samtidig er den en sår minnebok om et barn som slites mellom flere lojaliteter og som til slutt drives til desperate handlinger for å komme ut av krysspresset. Sterke forhold Sterkest er forholdet til faren, en lokal kriminell. «Folk snur seg når de ser ham i Pedersgata i Stavanger. Alle kan se at han ikke passer inn. Han er for tøff for en så liten by». Foreldrene er uskikket. Så langt ser det ut til at de fleste instanser er enige. Men faren gir også den styrken og kjærligheten som den lille gutten trenger. Den arbeidsløse fosterfaren hadde lite å gi. «Jeg og lillebroren min var arbeidet hans. Fostermora jobbet på pleiehjem, mens fosterfaren satt hjemme foran pc-en». Den pc-en hvor både David og politiet fant barneporno. David Selim Dundar har fått mesterlig hjelp til å formulere seg. Bjørn Arild Ersland har skrevet en lang rekke bøker for barn, og demonstrerer en evne til å finne barnets perspektiv. Det er som om teksten er skrevet i knehøyde. David forteller, i et kortfattet og suggererende språk, om hvordan han og broren kryper sammen på rommet når de voksne bråker. «Jeg merket ristingen av gråten hans. Så lå vi helt tett og etter en stund sluttet han å skjelve.» Ersland har klart det han innledningsvis føler seg usikker på: Å gi stemme til en virkelig person. En viktig del av sannheten «Fanget i Tyrkia» er et vitnesbyrd, avlagt 11 år i etterkant. Det er en ung voksen som gjenforteller traumatiske opplevelser fra situasjoner barnet ikke hadde oversikt over. Teksten må derfor leses som det den er: En subjektiv skildring som ganske sikkert er påvirket av alt som har skjedd i etterkant. Men de andre stemmene som har deltatt i debatten om hva Stavanger kommune gjorde eller ikke gjorde, som har diskutert lovbrudd og embetsforsømmelser, har også vært subjektive. De har også utelatt noe og forsterket noe annet. Det er derfor helt legitimt at barnet får fortelle. Boken bør ikke leses som sannheten om det som skjedde i Tyrkia i 2006, men den er definitivt en viktig del av sannheten.

706362

Godfølelsen fra 70-tallet Ikke et comeback, men det føles sånn. Graham Parker: "Cloud symbols" (100 % Records/Border) Graham Parker var en av de store heltene på 70-tallet, i hvert fall for noen av oss. Albumene "Howlin' wind" og "Heat treatment" gikk på tung rotasjon, og "Hotel chambermaid" var fast oppladning før festen. Det var ikke helt det samme da Anne Grete Preus sang oversettelsen "Rockegitarist" i Veslefikk, men det er en tøff sang uansett. Salgsmessig ble 80-tallet det beste tiåret for Parker, med klatring på de amerikanske listene. London-gutten nådde likevel aldri særlig høyt, og han forsvant han ut av syne etter "Struck by lightning" i 1991. Han ble droppet av RCA og deretter av Capitol, men fortsatte å gi ut plater. Det var fine ting innimellom, og på de to forrige albumene var han gjenforent med backingbandet The Rumour. Nå har han et nytt selskap i ryggen, London-baserte 100 % Records, som også har signert Moby, OMD og Dexys. Noen må jo redde dem. Spiren til platen ble sådd mens Parker for to år siden turnerte med Brinsley Schwarz. De var begge sentrale blant Londons pubrockere tidlig på 70-tallet, med musikk som var med på å legge grunnlaget for pønken. Parker ble spurt av tv-produsent Judd Apatow om han hadde noen sanger til overs. Etter å ha tenkt seg om, tilbød Parker uferdige "Love comes". Han hadde skilt lag med The Rumours igjen, men følte at Martin Belmont måtte med på denne. Belmont hyrte inn bassist Simon Edwards og trommis Roy Dodds. Dermed så The Goldtops dagens lys med Geraint Watkins på tangenter. Belmont er en garantist for det klassiske lydbildet. Gitaristen koblet inn produsent Neil Brockbank, som har jobbet med Nick Lowe – en annen av de store pubrockerne. De gikk i gang med "Love comes", som ble brukt i HBO-serien "Crashing". Parker hadde funnet lyden han lette etter. Han skrev mer, og "Dreamin'" endte opp på Netflix-serien "Love". Parker fortsatte å skrive, men underveis døde Brockbank av kreft. Han assistent Tuck Nelson førte arbeidet videre, og Parker har tilegnet platen Brockbank. Parker mener at platen har en musikalsk signatur som går tilbake til debuten, og det er ikke vanskelig å si seg enig når han åpner med blåserne i "Girl in need", en låt han kunne spilt for 40 år siden. I hans tilfelle er det en god ting. Parker har hatt innflytelse på folk som Elvis Costello og Paul Weller. Mens disse har utforsket nye ting, er Parker best når han står stille. Synes du det lyder som tidlig Costello, er det fordi tidlig Costello lød som Parker. Det finnes unntak, men de er ikke så store. På "Maida Hill" og "Is the sun out anywhere" slipper han løs crooneren, mens "Every saturday night" har et lyst popstrøk og viser hans gamle kjærlighet til soul. "Love comes" er slentrende med Watkins på melodica. De faller likevel under Parker-paraplyen, som holdes åpen av sanger som "Girl in need", "What happens when her beauty fades" og "Nothin' from you". Parker var en sint, ung mann. Nå fyller han snart 68 år og mimrer mildt i "Ancient past" om frimerkesamlingen med merker fra Belgisk Kongo, it wasn't very long ago we used to called it that. Things seem to have moved on It only took a moment A moment of indecision And I was left behind Han føler seg gammel, men som han synger i "Dreamin'": At least I'm not in my basement screamin'. Beste spor: "Girl in need", "Every saturday night", "What happens when her beauty fades", "Love comes".

706363

Flott stemme med gospelvarme og soulfølelse Med salige Levon Helm fra The Band som far, har Amy Helm mye å leve opp til. Amy Helm: "This too shall light" (Yep Roc/Border) Amy Helm var med på starte bandet Ollabelle og har sunget på plater med artister som Mercury Rev, Donald Fagen og Linda Thompson. "Didn’t it rain" i 2015 var solodebuten, og nå viser hun igjen hva stemmen er god for. Skriver du ikke selv, gjelder det å plukke de rette låtene. Tittelkuttet "This too shall light" er skrevet til henne av MC Taylor alias Hiss Golden Messenger. Blandingen av folk, soul og gospel er noe hun behersker til fingerspissene, og det er ikke fjernt for hva opphavet drev med. Hun kommer mer enn bra fra Milk Carton Kids' "Michigan", Rod Stewarts "Mandolin wind", Allen Toussaints "Freedom for the Stallion", Sam Phillips' "River of love" og T Bone Burnetts "River of love". "The stones I throw" stammer fra 1965 da The Band het Levon and The Hawks. Amy Helm har en kraftig stemme med gospelvarme og soulfølelse, og 47-åringen ivaretar arven etter faren på flott vis. Beste spor: "This too shall light", "Michigan", "Freedom for the Stallion", "The stones I throw", "River of love".

706366

SSO med storartet Bruckner-fremføring Den tyske dirigenten Markus Stenz viste seg som en musikkfremstiller av rang. Schumann: Konsertstykke for fire horn og orkester Bruckner: Symfoni nr. 7 German Hornsound, hornkvartett SSO, dir.: Markus Stenz Konserthuset, torsdag kveld Schumanns konsertstykke for fire horn og orkester er nærmest en raritet og sjeldent å høre i konsertsalen. Dette romantiske stykke stiller store krav til hornistene som danner en solo-kvartett. Etter de innledende fanfarer merket vi oss det nyanserte fargespillet mellom horn-kvartetten German Hornsound og orkesteret. I den langsomme romansen var det igjen det rike klangfargespekteret som fanget oppmerksomheten, mens siste sats, igjen med fanfarer, ble spilt med vidd og fantasi slik vi ellers kjenner det fra Schumanns klaverstykker. Så stor var begeistringen i salen at de fire hornistene ga et ekstranummer: en Bruckner-koral. En begivenhet Det første vi merket oss da SSO gikk i gang med Bruckners Syvende, var den enorme dynamikken. Det gikk fra det nesten uhørlige (i begynnelsen) til det øredøvende sterke. Hovedtemaet i denne satsen er som fra en annen verden – Bruckner selv sa at han hadde drømt det; en venn av ham hadde plystret det for ham. Temaet utstråler en slags overjordisk herlighet, som også er frihet. Under ledelse av den dyktige dirigenten ble vi lyttere vitne til en klangaura som gikk ut over det rent musikalske og ble til bilder ladet av betydning og emosjonalitet. Det stiger ofte til det monumentale i denne symfonien, der SSO viste en beundringsverdig god balanse mellom de forskjellige instrumentgruppene. I adagioen ble vi med på flukten opp mot det ekstatiske (og berømte) bekkenslaget. Da Bruckner var kommet hit i utskrivingen av satsen, var Wagner død (13.2.1883). Rystet i sitt innerste forvandlet da Bruckner mot slutten adagiomelodien til en klagesang. Etter den raske scherzoen, som ble spilt med en rekke fine detaljer, kom så finalen der det var det kromatisk-koralaktige som fascinerte. Som helhet var SSOs og Markus Stenz’ tolkning av dette verket en begivenhet av de store. Aldri tidligere har jeg hørt SSO på dette nivået i en Bruckner-symfoni.

706367

Han overgår de fleste BOK: «Krigen er ikke over, kamerat. Den tok seg bare en blund.» José Eduardo Agualusa: Ufrivillige drømmeres forening. Roman. 282 sider oversatt av Christian Rugstad. Bokvennen. I fjor kom angolanske José Eduardo Agualusas virtuose og betagende roman «Allmenn teori om glemsel» om kolonialismens uutslettelige sår på norsk, og nå gir Bokvennen allerede ut Agualusas ikke mindre elegante, fjorårsferske roman «Ufrivillige drømmeres forening», også den i Christian Rugstads fine oversettelse. Med sine faktiske, selvopplevde og drømte hendelser, nåtidige, fortidige og framtidige, utspiller den seg i Angola, med avstikkere til Cuba og Sør-Amerika, omtrent fra tiden da Portugal måtte oppgi sine afrikanske kolonier på 1970-tallet, gjennom påfølgende år med borgerkrig og utenlandsk innblanding, fram til dagens korrumperte og undertrykkende hverdager med fravær av frihet og velstand for flertallet i oljenasjonen (der vi også deltar). Det er som om diktets fortettete ord om at fortid og nåtid kanskje begge er presente i framtid og framtiden rommet i fortiden (T.S. Eliot: «Burnt Norton») i «Ufrivillige drømmeres forening» blir orkestrert, utspilt og visualisert i fullt romanformat. Det sørger de to jeg-fortellerne for. Den ene er den 55-årige, lakonisk distanserte, journalisten Daniel Benchimot, med forsvinningssaker som spesiale, som vekkes til hektisk politisk deltakelse da hans unge datter blir fengslet for revolusjonært oppvigleri mot regimet. Den andre er den pensjonerte offiseren Hossi Apolónio Kaley, som i mange år sloss med imperialistene, med støtte av sør-afrikanske rasister, og i borgerkrigen for makthaverne, men som nå har byttet side, i begynnelsen passivt fra sitt lille kysthotell. Meget mot sin vilje går han igjen i mange menneskers drømmer. Om de to mennene ikke forstår hva disse drømmene består i og betyr, så forstår de hverandre. «Ufrivillige drømmeres forening» utvikler seg finurlig og med stor skrivekunst til en bevegende blanding av surrealisme og den mest brutale naturalisme, fra den lyrisk ømmeste kjærlighetsfortelling til tortur og undertrykkelse i et tropisk lys og mørke, i tilskikkelser de fleste av oss på våre kanter trolig må til litteraturen for å medloppleve, og som bare de færreste forfattere makter å formidle: Blant tusentalls habile forfattere og fortellere er det bare et fåtall som også er diktere; José Eduardo Agualusa (1960) er blant dem. I hans selskap får «ånden strekke litt på bena».

706369

Monster-mamma knuser alle Et hevndrama kan antakelig ikke bli mer klisjéfylt enn «Peppermint». Peppermint Sjanger: Action / Drama / Thriller Skuespillere: Jennifer Garner, Richard Cabral, John Gallagher Jr. Regi: Pierre Morel USA, 2018 Lengde: 1 t. 42 min. Aldersgrense: 15 år Hadde den ikke vært så tragisk på alle måter, kunne man vært fristet til å le litt av «Peppermint»s innledning, så full av klisjéer og overdrivelser er den: To gode og snille foreldre strever med å få endene til å møtes, ingen kommer i den 10 år gamle datterens bursdag, overdrevent tatoverte, meksikanske gangstere plaffer ned den lille familien, fra en bil som kjører i sakte film forbi åstedet, bare fordi far har vurdert å bli med på et idiotisk opplegg for å lure en narkoboss. Det blir verre: En enten udugelig eller korrupt dommer frikjenner de skyldige, og så prøver politiet å tvangsinnlegge moren, som overlevde skytingen, og som nå naturlig nok er blitt litt hissig. Så hvis noen virkelig trengte å få det inn med teskjeer, så kunne det ikke vært gjort stort mer grundig enn her. Mor er forbanna, og med god grunn. Jennifer Garner spiller rollen som den stormannsgale hevnerinnen med en innbitthet man bare må beundre henne for når man tar det elendige manuset i betraktning. Rollefiguren hennes klarer egenhendig å rulle opp et kriminelt nettverk, lure både skurkene og politiet og flere lands myndigheter i en årrekke, samt å etablere lov og orden og fred og fordragelighet i det som tidligere var et av byens mest belastede strøk. I tillegg treffer hun alle hun skyter på (det er ganske mange) og ingen treffer henne. Imponerende. Det er sikkert meningen at vi innimellom all volden skal få noen små glimt av smerten hun føler over å ha mistet mann og datter, men disse glimtene er like klisjéfylte og overtydelige som resten av filmen, så det blir mest av alt dumt og kleint og forutsigbart. Regissør Pierre Morel lener seg tungt på et stort antall elleville actionscener, men de fleste av dem er i beste fall forglemmelige, lite kreative og på alle måter gjennomsnittlige. Styr unna.

706371

Magien uteblir i hekse-drama «A Discovery of Witches» er sikkert gøyal for «Twilight»-fansen. Men det er ikke til å komme bort fra at den framstår som sørgelig utdatert. A Discovery of Witches Britisk fantasy/drama Premiere på HBO Nordic lørdag 15. september I billedskjønne Oxford, hvor de fortsatt benytter rørpost på universitetet og bare antrekkene røper at man ikke har havnet på voksen-versjonen av Hogwarts, bor det en hel drøss med overnaturlige skapninger. De ser til forveksling ut som helt vanlige folk, og den jevne muggle aner ikke at de har litt andre krefter enn det som er normalen. Dette er bakgrunnen for handlingen i «A Discovery of Witches», en serie produsert av britiske Sky, basert på Deborah Harkness’ bestselgende bøker. Hovedpersonen er den unge historikeren Diana Bishop, en heks som fornekter kreftene sine og som ikke vil henge med de andre heksene når de holder på med heksegreier. Men når hun helt ufrivillig ramler over en spesielt magisk bok på biblioteket, blir hun plutselig oppsøkt av andre hekser og trollmenn, samt en kjekk vampyr. Alle vil ha klørne i boka, av ulike grunner som ikke skal røpes her. Det hele framføres med et gravalvor som ikke slipper igjennom så mye som en bitteliten vittighet. Det er en veldig pen serie, om ikke annet. Bildene fra Oxford og den britiske landsbygda er gjennomført nydelige, det samme er scenene fra dekorative Venezia. Men så er det handlingen og dialogen, da. Serieskaperne lar karakterene gi oss bakgrunnsinformasjonen vi trenger gjennom samtaler som er så oppstyltede at man nesten må le. «Å nei, snakket du med en vampyr, alle vet jo at vi hekser og vampyrer hater hverandre». «Ja, her sitter vi, en vampyr og en demon». I tillegg klarer en av nattens skapninger det kunststykket det er å ha sex midt på dagen, midt på åpen gate i Venezia, uten at noen kommer forbi og oppdager det. I en by med 30 millioner årlige turister. Bra jobba. Serien er laget for en kanal som legger inn flere reklamepauser i løpet av hver episode. Det er på ingen måte optimalt når serien skal vises av en strømmetjeneste. Det fører til mange oppstyltede og unødvendige cliffhangere, samt en god porsjon slitsomme repetisjoner. Det gir også serien en form som framstår som temmelig utdatert i 2018.

706373

Tamt om tilgivelse En skikkelig positiv, inspirerende drittfilm om tilgivelsens kraft. «I Can Only Imagine», drama, USA. med J. Michael Finley, Dennis Quaid, Madeline Carroll. Regi: Jon Erwin og Andrew Erwin. 1 t. 50 min. 9 år. Historien om verdens mest solgte kristne sang kunne faktisk blitt til en god film, men «I Can Only Imagine» viser at veien til...vel, daffe filmer, er brolagt med gode intensjoner. Bart Millard, gosselig og temperaturløst spilt av J. Michael Finley, vokser opp med en far som mishandler ham fysisk og mentalt. Barts oppvekt fortelles i hopp og sprett og tjo og hei. Han har det litt vondt, litt godt, litt vanskelig og har en litt uklar drøm som faren (Dennis Quaid) sier han ikke kan tjene penger på. I bakgrunnen et sted ligger Jesus og venter på at folk skal finne ham, for da er problemene løst. Filmen forteller bare at det er sånn, ikke hvorfor det er sånn. Ikke ekte Intensjonen med «I Can Only Imagine» er å forkynne tilgivelsens kraft og at ingen er for langt unna Guds kjærlighet. Det er flott og fint. Som en visuell, kristen preken er det ikke så ille, men som film - som kunstverk - er det langt, langt under pari. Klisjeene i alt fra lyssetting og musikk til dialog og klipping er over alt. Men det verste er at denne sanne historien ikke føles sann. Bart Millard skrev til slutt sangen «I Can Only Imagine», den mest solgte kristne sangen noensinne. Filmen forteller om hvordan den sangen ble til, altså Bart Millards livshistorie. Det går ikke så veldig godt. Ikke ekte «Det føles ikke ekte», får Bart beskjed om fra bandets manager, og nettopp dette er problemet til filmen. Ingenting her føles ekte. De dype, menneskelige problemene blir løst ved å hoppe i historien. Dype kutt i relasjonene blir behandla som overflatesår. Alt er løst hvis man skriver en sang, finner Jesus eller bare venter noen år. Denne forsiktige prikingen i det vonde, pluss litt sweet, american love og follow your dream blir sausa sammen til en stor klump middelmådighet. Skuespillere, regi, budsjett og intensjon får dele skylden. Patos og inderlighet er det nok av. Det som mangler er alt det andre. "I Can Only Imagine" kan fungere som en massasjestol for dem som vil se en oppløftende, positiv inspirasjonsfilm med et tydelig kristent budskap. Hvis du likte «Heaven Is For Real», eller nikker inderlig til navn som Amy Grant og Michael W. Smith, go to church. Men som kunstverk er dette en paddeflat, ambisjonsløs film.

706374

Rørende vakre sanger Forholdet er slutt, men musikken fortsetter. The Stray Birds: "Let it pass" (Yep Roc/Border) At Maya de Vitry og Oliver Craven gikk fra hverandre, kunne betydd slutten på The Stray Birds. I det minste burde det ført til en oppbruddsplate a la det Abba, Fleetwood Mac, Richard & Linda Thompson og andre par-band har gitt oss. Stray Birds går isteden motsatt vei. Mens de pleide å skrive sangene hver for seg, har paret nå jobbet tett sammen om dem, i lag med tredjemann Charlie Muench. Det resulterer i et budskap om at livet er hardt, men at det går videre. Hvor er ikke godt å si, men det vil bli bedre. Åpningen "The bridge" er en nydelig sang om nettopp dette, om å føre krig, bygge murer og bryte avtaler, men at alt til syvende og sist er vann under broa. Med et nytt steg i retning rock og med harmoniene intakt, kunne refrenget tilhørt salige The Band. Den Nashville-bosatte folk-trioen gir oss rørende vakre sanger som rister av seg asken og løfter hodet. Beste spor: "The bridge", "Light as a fire", "Nothing to say about it now", "If time is not enough", "Sleep with my window open".

706376

Blut & Boden BOK: Språklig spenstig, kraftfullt inntrengende og følelsesdyrkende «romantisk barbari». Simon Strauss: Syv netter. Roman. 127 sider. Oversatt av Gina Tandberg. Pelikanen. På Hundvåg var det for noen år siden en butikk som het Bravo. Den gikk konkurs, men gjenoppsto som Nye Bravo, som også gikk inn. For tredje gang åpnet så butikken dørene, denne gangen under navnet Nye Nye Bravo, som også gikk dukken. Omtrent sånn oppleves i grunnen den nye romantiske orienteringen i tysk litteratur. En av denne nye nyromantikkens toneangivende figurer er historiker og journalist Simon Strauss (f. 1988), som i likhet med sin noe mer berømte far, Botho Strauss (f. 1944), har måttet tåle både skepsis og brunskvetting for sine reaksjonære standpunkter. Men selv om debutromanen «Syv netter» flommer over av fordommer og fordømmelser, er det en bok som har umiddelbar appell i kraft av språk, intensitet og ungdommelig energi. Det var forlagsredaktør Tom Müller som oppfordret Strauss til å skrive en bok om de syv dødssyndene på syv netter. I romanen er Müller den fremmede T som på beste Faust-vis inngår en pakt med jeg-fortelleren S, i en litterær atmosfære som også bringer tankene til Bulgakov og Kafka, tar opp i seg deler av Heideggers tenkning og Rilkes poetikk, og inneholder spor av filosofiske nøtter som Nietzsche og Kraus. Hovedpersonen fikk operaabonnementet i fødselsgave, han har bestått alle eksamener og holdt alle avtaler, forrådt sitt hjerte og egentlig aldri måttet kjempe for noe. Nå står han på terskelen til voksenlivet, og frykter at han om noen år skal komme til å se tilbake på sitt liv som grått, tomt, alminnelig og betydningsløst. Det som deretter følger er et hundre sider langt samfunns- og kulturkritisk utbrudd, der jeg-fortelleren sparker i alle retninger. Han utkjemper en følelsenes kamp for en generasjon som «mangler ilden og motet,» i en verden der enighet aldri har stått høyere i kurs enn i dag. Strauss har unektelig en del poenger, men for det meste blir dette unyanserte påstander og postulater, liksom et foredrag han holder for leseren, uten egentlig å anstrenge seg nevneverdig for å pakke det inn i en mer konvensjonell romanhandling. Det er likevel noe besnærende og imponerende ved denne materien. Strauss skriver dystert og aggressivt, elegisk og klisjéfylt, ærlig og ekte og som i gåter, ofte med en patetisk poetisk-filosofisk klang, han skriver med autoritet og overbevisning, med en stemme like inntrengende som den søvnløse og desillusjonerte jeg-fortelleren i Palahaniuks «Fight Club», og fortelleren i Noréns «Filosofiens natt». S tenker: «Verden trenger meg så sårt. Jeg må bare komme til makten.» Men den maktutøvelsen han ser for seg, der han bl.a. vil innføre en variant av det romerske clientela-systemet, minner ubehagelig om en form for totalitarisme. Det hele er imidlertid såpass raffinert gjort at det er umulig å gå i rette med romanen uten samtidig å bekrefte dens påstand om at alle tenker likt og vil det samme, og at ethvert avvik fra den gjengse mening er en avsporing og uhyrlighet. Det kan synes som om Strauss forfekter en nasjonalkonservativ, tradisjonsbevisst motbevegelse med utspring i den tyske felleskulturen og røtter i det politiske høyre, men det er ikke dermed sagt at han ender opp i det som Thomas Mann i sin tid omtalte som «romantisk barbari», eller at han blir et talerør for «Alternative für Deutschland», slik enkelte kommentatorer har bebreidet ham. Mye av dette er temmelig patetisk, men så er det også mer patos forfatteren etterlyser, «et nytt, mer romantisk språk å snakke om Europa på». Og «Syv netter» byr vel kanskje først og fremst på nettopp det, i tillegg til en forsøksvis spissformulert diagnose. Simon Strauss deltar på Kapittel torsdag og fredag.

706378

Kirkeklokker, trekantdrama, bygdeliv BOK: Sanselig og systematisk om et bygdesagn, sjalusi og sorg. Lars Mytting: Søsterklokkene. Roman. 445 sider. Gyldendal. Den fjerde romanen til Lars Mytting (f. 1968) - han som folk flest trolig mest forbinder med sakprosautgivelsen «Hel ved» (2011), og som har solgt over en million bøker på 18 språk – er en frodig historisk roman med den forviklingsrike hovedhandlingen lagt til en fiktiv bygd i Gudbrandsdalen rundt 1880. Teksten er konsekvent nøstet sammen og full av hverdagsrealistisk stoff ispedd magiske, melodramatiske elementer knyttet til sagn og overtro, kjærlighetens veier og avveier, moralsk svik, sykdom, savn og død. Det viktigste ledemotivet i romanen er de malmfulle Søsterklokkene i bygdas forfalne stavkirke fra 1170. De ble støpt da storbonden på Hekle-gården mistet sine to siamesiske tvillinger, sammenvokst fra hoftene og ned. Han ofret hele slektens sølvbestikk i støpen, noe som resulterte i at de to klokkene ga fra seg en makeløs klang, ofte uten at klokkeren var i kirken når de ringte. Slik appellerte Søsterklokkene både til sansene, sterke følelser, kollektiv overtro. Dette folkloristiske motivet er godt turnert og knyttes tett sammen med den dramatiske kjærlighetshistorien til Astrid Hekne, den 20-årige eldstedatteren på gården som flere hundreår tidligere sørget for at Søsterklokkene ble bygd. Hun har sagt nei til to respektable friere da hun forelsker seg i Kai Schweigaard, bygdas nyankomne prest, for deretter å falle for Gerhard Schönauer, den tyske arkitekten som har fått i oppdrag å tegne den lokale stavkirken som skal rives, fraktes til Dresden og gjenoppbygges på sachsisk jord. Da Astrid får vite at også Søsterklokkene skal fjernes fra bygda, legger hun en plan som får skjebnetunge konsekvenser for både henne selv, presten og den tegnende arkitekten. Utfallet av trekantdramaet og det tyskstyrte prosjektet, inspirert av maleren I. C. Dahl og hans interesse for norske stavkirker, bør ikke røpes, men den historien som utfolder seg, er et historisk forankret melodrama som garantert vil kunne appellere til mange lesere. Mye er ømt og heftig formidlet, fantastiske elementer veksler med beinhard realisme, livet i en fattig bygd mot slutten av 1800-tallet avdekkes i detalj, teksten er elegant komponert, og dikterspråket fengsler med sin blanding av standard bokmål, ledig dialekt, tysk og oppdiktete begreper med magisk, fantasieggende klang. Da får en heller bære over med dikterens hang til det romantisk svermeriske.

706380

Du kjem til å grina av denne filmen.Og det er bra FILM: Herlig usentimentalt og rørande om kor, kameratskap - og døden. For vi er gutta Sjanger: Drama. Medvirkende: Ivar Krogh Hovd, Prepple Houmb, Geir Schau, Gunnar Martinsen, Terje Rangnes, Jo Raknes, Knut Akselsen, Nils Andersen, Svein Bjørge, Ivar Eidem, Rune Gokstad, Ivar Nergaard, Torkil Torsvik, Thomas Hagen mfl. Regi: Petter Sommer, Jo Vemund Svendsen. Nasjonalitet: Norge, 2018. Lengde: 1 t. 14 min. Aldersgrense: For alle. Det er ikkje ofte eg sit aleine i mørkret og grin på kino. Men «For vi er gutta» hadde den effekten på meg. Tårene rann. Starten på filmen skulle ikkje tilseia at det gjekk sånn. «Mannskoret» blei starta i 2002 av Prepple Houmb (DumDumBoys), Geir Schau, Espen Thoresen og Atle Antonsen. Det er eit eksklusivt kor av ganske kjende fjes frå musikk og media som møtest kvar tysdag bak lukka dører for å synga, drikka øl og preika. Og her startar altså filmen, med ei ganske klisjémessig framstilling om korleis menn er når dei er saman. Dei syng songar om sprit og asshole og kvifor det svir når dei pissar, dei vitsar om fitte og puling. Det er ganske stusslige greier og moderat morosamt. Og det ville vore ein uuthaldeleg tanke om poenget med filmen var å følgja øvinga til eit middels mannskor av halvkjendisar i Oslo fram mot den usannsynlege spelejobben som oppvarming for Black Sabbath på Tons of Rock i Halden. Siste gong Men så snur det. Ein av gutta har nemleg fått beskjed av legen om at han har tre månader igjen å leva. Nå har han levd i to. Sjølv meiner han kroppen har meir i seg enn 30 dagar til på denne jorda. Men, som han seier, han kan jo ikkje vita det, sidan han ikkje har noko erfaring med å døy av kreft. Så nå tenkjer han stadig at han gjer ting for siste gong. Han har kjøpt sine siste sokkar og underbukser. Han kjører sin siste motorsykkeltur. Han seier det slik. Ganske nøkternt. Konstaterande. Trist, men utan sentimentalitet. Men dermed har historia om «Mannskoret» fått ein emosjonell tyngde som gir filmen ny retning og koret ei ny rolle. Plutseleg har orda om kameratskap, om å bety noko for kvarandre, fått eit heilt anna og viktig innhald. Spøken dei skreiv inn i statuttane ved etableringa, om at koret skulle synga i gravferda til kormedlemmene etter kvart som dei døyr, er plutseleg blitt alvor. Korleis skal den dødssjuke leva sine siste dagar? Korleis skal koret følgja han på vegen ut av livet? Dette er altså ein dokumentarfilm - som illustrerer at du ikkje får sterkare historier enn dei du finn i den verkelege verda, dei som handlar om ekte menneske. Men det er også eit krevjande materiale å handtera. Korleis koma nær - men halda respektfull avstand? Korleis bli personleg, men ikkje privat? Korleis balansera sorga og gråten med latteren og gleda? Korleis unngå å vippa over i sentimentaliteten, i klissete føleri? Korleis takla døden? Det er her gutta - både regissørane Petter Sommer og Jo Vemund Svendsen og korfolket - viser fram det flotte i heilt vanlege, middelmådige, middelaldrande menn som møter livets store drama. For råskapen, rølpen, rock´n roll-attityden, humøret og varmen som har bunde dei saman i glade dagar, bind dei også saman i sorga. Dei betyr faktisk noko for sin døyande venn. Han betyr faktisk noko for dei. Kanskje er det fordi eg sjølv er blitt ein middelaldrande, middelmådig mann. Kanskje er det fordi eg sjølv har sett kameratar døy av kreft. Men «For vi er gutta» traff meg altså rett i magen. Og då må eg bare bøya meg. Og la tårene renna.

706383

Salig sci fi-røre FILM: Blodsprut, sci fi og forsøk på vera både tøff, emo og morosam på éin gong. Kan det gå bra? Nei. PREDATOR Sjanger: Spenning, Thriller, Action, Sci-Fi. Med: Boyd Holbrook, Trevante Rhodes, Jacob Tremblay, Keegan-Michael Key, Olivia Munn, Alife Allen, Thomas Jane, Augusto Aguilera, Sterling K. Brown. Regi: Shane Black. Nasjonalitet: USA 2018. Lengde: 1 t. 47 min. Aldersgrense: 15 år. Så er han her. Den fjerde filmen i Predator-serien, som starta med Arnold Schwarzenegger i 1987 - og som dessverre legg opp til endå fleire etter årets film, sidan Hollywood tener masse dollars på dette rolset. Kva «handlar» det om? Vel, predatorar frå det ytre rom, som ser ei blanding av skumle og komiske ut, med alle sine tenner og rastafletter, kjem til jorda. Dei er tilsynelatande usårlege og drep alt og alle med eit knips med klørne sine. Men nokon må jo redda familien og menneskeslekta, og det blir skarpskyttar og kaptein Quinn McKenna (Boyd Holbrook) - saman med eit lag avskilta soldatar med diverse mentale problem. Denne gjengen vekslar mellom bestialsk dreping og forsøk på humor som denne meldaren ikkje lo av éin einaste gong. Karakterane er djupe som eit blankt A4-ark. Humor og vald kan kombinerast med stort hell, som i Quentin Tarantinos filmar. Men i tilfellet «Predator» er effekten at du utviklar null kjenslemessig tilknyting til karakterane, og dermed null sympati og at du aldri lurer på korleis det ender. Pluss at humoren ikkje fungerer når far til dømes har skote ein amerikansk soldat i auget med ei pil, og så, totalt uberørt, slår av ein vits til din åtte år gamle son, som forresten også er heilt uberørt. Sonen har jo forresten asbergers syndrom, som i dette tilfellet betyr at han kjapt lærer seg utanomjordisk språk og teikn. Ingen døyr utan grotesk blodsprut, avkutta hovud og armar, eller med tarmane dinglande. Det ligg kanskje i sjangeren, men det blir mest teit og - etter kvart - ganske kjedeleg. Aller verst er det likevel når regissør Shane Black prøver å vera emo, midt i alt action- og humorrolset. Når soldatens kone forklarer kva slags helt han er eller når sonen snakkar filosofisk med faren om forskjellen på ein soldat og ein drapsmann. Alt til klissete, sentimental musikk. Ingenting positivt? Jo. Det ser jo smashing ut, flott filma og med CGI-effektane du kan forventa i 2018.

706386

Musikk, bilder og ord for alle sanser I kveld hadde SSO en dirigent som får musikerne til å yte opp mot sitt beste. Verk av Wagner og Kaija Saariaho. Konsert: La Chambre aux échos. Konserthuset: Torsdag 13.09.2018 Manus og regi: Aleksi Barrière. Lysdesign: Étienne Exbrayat. Skuespiller: Thomas Keller. Musiker: Peter Herresthal, fiolin SSO, dirigent: Clément Mao-Takacs. Forspillet til operaen Lohengrin av Wagner var opprinnelig satt på programmet torsdag kveld, siden gral-motivet her er bærende og konsertens hovedverk, Saariahos fiolinkonsert Graal Théâtre, har dette i sin tittel. I stedet fikk vi høre Wagners Waldweben, et arrangement Wagner gjorde for rent orkester, der vi hører fragmenter fra andre akten i Siegfried: Siegfried kan her, etter drapet av dragen, tyde fuglenes sang og hva de sier til ham. Det passet for så vidt også godt, siden usikkteaterkompaniet La chambre aux échos (Ekkorommet) fremstilte natur på tre skjermer – vegetasjon, planter, blomster. Også skuespillerens ord dreiet seg mye om natur. Saarihos Graal théâtre (1994) skal ha blitt inspirert av Beethovens fiolinkonsert, da Saariaho hørte Gidon Kremer fremføre den. Hun skrev så denne konserten for Kremer. Torsdag var det Peter Herresthal som var solisten, en glimrende fiolinist som også har spilt inn Saariahos verk. Det er et verk som i den ene ende refererer til noe indre, den hellige gral, i den andre til noe ekstrovert, dramatisk. Verket rommer et motsetningspar, en sats med overskriften «Delicato», lyrisk i karakter og med en lineær kontinuitet, den andre «Impetuoso» med kontraster og konflikt. Klangflater, harmonikk, tekstur og dynamikk dominerer verket som har en egen romlighet som SSO utfoldet på beste måte. Saariaho sier selv at hennes verker ofte inneholder en organisk impuls, som utfolder seg i rom og tid, og en arkitektonisk, som liksom danner skulpturer i rommet. Det ekspressive og det energiske er også to poler i Graal Théâtre, glimrende tolket av Herresthal og orkesteret. Forspillet til Wagners Tristan og Isolde, musikkdramaet om den dødelige kjærlighet, befinner seg på terskelen til moderne musikk. De svevende dissonanser, pauser fylt av uendelighet, den lengselsfulle kromatiske melodikken – alt ble det spilt under høyromantisk trykk av et særdeles velopplagt SSO. Det var tydelig at dirigenten, Clement Mao-Takacs, var inspirerende, og han utmerket seg ved særdeles presis og nyansert tegngiving. Saariahos. Vers Toi Qui Es Si Loin (Henimot deg, som er så langt unna) for fiolin og orkester og komponert nå i år, lot så fiolinen skinne i det øverste register. Herresthal, som stykket er skrevet til, formet det sammen med orkesteret på en usedvanlig vakker måte. At Saariaho er forankret i fransk musikk, og ikke i finsk tradisjon, hørte vi både her og i orkesterstykket Lumière et Pesenteur (Lys og tyngde), et utdrag av et oratorium skrevet for den franske filosofen Simone Weil. I Wagners Tannhäuser-ouverture, som kom til slutt, viste SSO igjen hvor mye de kan få ut av Wagner når de har en dirigent som får musikerne til å yte opp mot sitt beste.

706387

Atkinson er løyen, men det hjelper ikke Mr. Bean møter inspector Closeau på sparebluss i den tredje Johnny English-filmen. Johnny English strikes again Sjanger: Action / Eventyr / Komedie Skuespillere: Rowan Atkinson, Emma Thompson, Olga Kurylenko, Ben Miller, Jake Lacy Regi: David Kerr Storbritannia, 2018 Lengde 1 t. 28 min. Aldersgrense 6 år Å låne ideer fra andre filmer kan ofte fungere bra, hvis det gjøres med en viss grad av finesse. Det kan man vanskelig beskylde den tredje «Johnny English»-filmen for å ha spesielt mye av. Den framstår i stedet som en lang kavalkade av oppbrukte sketsjer og et enkelt, underliggende plott blottet for enhver original tanke eller overraskende vri. Bakgrunnen for handlingen er denne: Et hackerangrep avslører identiteten til alle de hemmelige agentene i England. Dermed hentes den på alle måter udugelige Johnny English (Rowan Atkinson) fram igjen fra glemselen, og settes til å utforske saken og stoppe galningen som er i ferd med å infiltrere systemene til all infrastruktur i landet. Etterforskningen bringer ham til vakre Sør-Frankrike, hvor han får kløne rundt litt på samme måte som i «Mr. Beans ferie» fra 2007. Han lar seg etterhvert sjarmere av en vakker russisk agent, får cocktail-paraplyen i nesen, setter fyr på ting ved et uhell, snakker Closeau-fransk og så videre. Det kan til tider virke som om manuset er såpass tilrettelagt for at Atkinson skal få vise fram elastisiteten til gummitrynet sitt at alt annet kommer i andre rekke. Hadde det nå enda dukket opp noen sketsjer vi ikke hadde sett før. Eller noen overraskelser. Eller noe som man kunne karakterisere som bittelitt vågalt. Eller bare et lite snev av humoristiske ambisjoner. For all del, det er lett å le av et humortalent som Rowan Atkinson. Men selv han sliter med å få ting til å henge sammen når manuset framstår som noe dramagruppa på en hvilken som helst ungdomsskole kunne ha komponert.

706388

Pedofilt, incestuøst BOK: Ingegerd Henriksen smører vel tjukt på i sin lettleste, enkle og ubehagelige første roman. Ingegerd Henriksen: I min fars hus. Roman. 299 sider. Juritzen. Hvis formålet med lesningen er å kose seg med en god roman, skal man styre langt unna Ingegerds Henriksens debut, «I min fars hus», for den inneholder ikke stort annet enn gru, bigotteri og grotesk mishandling av mange slag. Helt uavhengig av sitt tema, er den heller ikke en særlig vellykket romankonstruksjon. Det går slik: Tid og sted er like etter annen verdenskrig i og omkring Oslo, med trangboddhet og materiell knapphet, tydelige – også tydelig uttalte - klassemotsetninger i inntekt, status og språk, der man («folk flest») blir holdt på plass av sosiale, politiske og religiøse underkuingsmekanismer i en fortielsenes vedvarende, forskremte dressur. Her lar forfatteren den femårige Catharin selv, og i jeg-form, fortelle hvordan dagene og nettene hennes arter seg fram mot seksårsdagen hun frykter hun ikke får oppleve. De domineres av hennes far, en straffende hustyrann som banker sin kone og voldtar sin lille datter i lystens, Guds og Hallesbys navn: Igjen og igjen får vi lese hvordan han kler av både seg og datteren, til å begynne med sammen med sin kollega, «onkel» Gunstein – som etterhvert bare forsvinner ut av fortellingen, mens mora bokstavelig talt ser en annen vei. Den bigotte, snobbete mora er bare opptatt av at mannen en dag skal bli ferdig med prestestudiet slik at hun selv blir prestefrue. I mellomtida innprenter hun jentungen at hun må være snill og lydig og at far har det så strevsomt, og ellers holde seg borte fra nabobarna. De er arbeiderunger og sikkert kommunister; snakker fælt gjør de også. Forfatteren smører tjukt og repetitivt på, mens den traumatiserte, bleike, undervektige og isolerte femåringen med hodepine forteller det hele i sitt eget språk, med en vrimmel av barnlige «snill» og «slem», «stygg», «trist», «pent», «redd», «glad i stemmen». Fordi romanen skal bæres av et lite barns stemme, er teksten sånn sett uten litterære pretensjoner. Men det betyr ikke at den vel voksne forfatteren kan frita seg fra å gi den 300 sider historien en kunstferdigere dreis. Men ett sted svinger det. Da tenker Catharin: «Jeg visste ikke om jeg ville bli voksen. Kanskje det var verre enn å være barn.» Hun lever alt «en skjebne verre enn døden.»

706389

Vemodig jakt på fullstendig frihet Far og datter vil leve et asketisk og avsondret liv i skogen. Hvorfor kan de ikke bare få lov av sosialtjenesten til å leve slik de vil? Leave no trace Sjanger: Drama. Nasjonalitet: USA 2018. Regi: Debra Granik. Skuespillere: Ben Foster, Thomasin McKenzie. Lengde: 1 time 48 min. Aldersgrense: 6 år. Kinopremiere: 14. september. USA. Land of the free. Individets rettigheter til å leve sitt liv som man ønsker, er selve grunnmuren i nasjonen. Men hvor fri og uavhengig går det an å bli i et samfunn? Og når blir trangen til frihet og uavhengighet en tvangstrøye? «Leave no trace» gir både inspirerende, vemodige og tankevekkende innblikk i livet til et par outsidere som ønsker å leve i fred. Tenåringsjenta Tom og faren Will bor i en liten leir i stort skogsområde utenfor Portland, Oregon. Dagene går med til sanking, fiksing, matlaging, sjakk. Will er krigsveteran, tydelig traumatisert. Men livet er godt den dagen da sosialtjenesten kommer og tar hånd om dem. Velmenende skaffer de bolig, jobb og skole. Mens Tom gradvis trives i sitt nye liv, blir støyen, kravene, byråkratiet og takknemlighetsgjelden snart for mye for Will. Hva nå? Rørende samspill Regissør Debra Granik er også kvinnen bak «Winter’s bone» (2010), som sørget for Jennifer Lawrences store gjennombrudd. Denne gangen kan det samme skje for Thomasin McKenzie, som gir et knallsterkt portrett av den tøffe, selvstendige Tom. En tenåringsrolle ikke ulik den Lawrence spilte i «Winter’s bone»: styrke og ro hentet ut av ekstreme omstendigheter. Samspillet hennes med Ben Foster er rørende, de fyller hvert øyeblikk med sin felles stillhet, ro, kamp og tilfredshet i pakt med dryppende våt og frodig skog. Mennesker som føler seg fri bare når de er avsondret fra samfunnet, er et tema som også ble sterkt belyst i Sean Penns nydelige «Into the wild» (2007). Nyansert frihet «Leave no trace» romantiserer i utgangspunktet det asketiske livet i pakt med naturen, og latterliggjør samfunnets konvensjonelle krav til å være og tenke som andre. Men etter hvert kommer nyansene, og gir næring til både sterke følelser og nye tanker. Med en slags poetisk realisme, malt i den dype skogens palett, får vi ta del i et både vakkert og vemodig stykke menneskelig virkelighet.

706392

Hun gjør gull av gråstein UTSTILLING: Arbeidet er monotont, utmattende, frustrerende, hardt. Men årets Stavangerkunstner, Anna Ihle, gjør gull av gråstein. Rogaland kunstsenter: Anna Ihle, Lysende framtidsutsikter, video, installasjon, silketrykk. T.o.m. 4. nov. Uvirksomme hender, bok 2018. Kanskje er det ikke gull alt som glitrer. Men når det forvandles til kunst, kan det glitre likevel. Se bare på Anna Ihles harde liv som gullgraver; det er mye strev, men lite utbytte. Likevel er den kunsten hun har skapt av dette verdt et grundig blikk, der den vises som videoinstallasjon i kunstsenteret på Nytorget. Utbytte kan måles i ulike verdier. Ikke bare i kroneverdi pr. gram gull. Ihle og hennes tre gullgraverkamerater leter etter gull i Nordland, men finner så ørsmå mengder at det ikke er snakk om noen fortjeneste – de finner helst «grus og sorpa», som det heter i filmen. Det kunstneriske utbyttet av hennes gullskjerping blir derimot godt fordi hun både makter å gi den en sterk form og å sette den inn i en interessant konseptuell sammenheng. Årets stavangerkunstner Som årets stavangerkunstner ha hun brukt egne erfaringer fra det å vende tilbake til sin barndoms by etter endt kunstutdanning. Oljebyen, som hadde så lysende framtidsutsikter, var da inne i en krisetid pga. sterkt fallende oljepris; og for henne blir videoen hvor hun leter etter gull (2016) en frisk metafor for oljeletingens usikre verdiskaping. Perspektivet utvides, imidlertid, for Ihle vil også undersøke arbeidets vesen: hva er arbeid, og arbeidsmoral? Hvordan håndterer mennesket uvirksomhet, kjedsomhet, tomt arbeid? Dette er spørsmål hun har vært opptatt av i hele hennes unge kunstnerskap, slik det dokumenteres og kommenteres i boken «Uvirksomme hender», utgitt i forbindelse med utstillingen. Den henter sin tittel fra en stor skulptur hun laget i 2014: fragmenter av en engel (med forelegg i kirkekunsten), med hendene som framtredende elementer, hengende fra taket. Har engelen uvirksomme hender, må mennesket selv trø til med nødvendig arbeid. Gullgraver Det gjør Ihle ved å iscenesette seg selv som gullgraver. Som i kunsten hennes for øvrig, skaper hun her en situasjon med klare føringer og begrensninger, motsatt av det vi tradisjonelt forbinder med kunstneren som den frie skaperkraften helt uten bindinger. Det er dette Merete Jonvik kaller anti-overskridende virksomhet i sitt innsiktsfulle essay i boken. Slik blir denne selv-iscenesettelsen bl.a. et bilde på arbeidets monotoni, utmattelse, frustrasjon. Dette siste ser vi når samarbeidet mellom de fire i teamet knirker og gnisser, med Ihle selv, som arbeidsleder, i en kritisk kommentatorrolle. Filmen er redigert som et reality-show i fjernsynet. Vi ser en gjeng med amatører som prøver å mestre et felt de i utgangspunktet ikke har peiling på. De lærer etter hvert, men gjør ikke det store varpet. Filming, klipp og redigering holder et høyt nivå, utført av Kjartan Trana og Kai Arne Svanæs-Soot; og musikken på lydsporet, av Jens Borge, er mildt suggererende, men etter hvert ensformig, akkurat som det arbeidet den speiler. Gull av gråstein I utstillingen for øvrig finnes noen kontorskillevegger med silketrykk, plassert på golvet, og tre silketrykk på vegg. Alle har tittelen «Mot Suksess», med det underliggende spørsmålet om suksess kan skapes inne i båser og rammer, men også hva suksess egentlig er. Disse utstillingselementene er knapt mer enn oppskriftsmessige standardelementer innen konseptkunstens sfære; de bidrar ikke vesentlig til forståelsen av hennes prosjekt. Når Anne Ihles utstilling likevel er så god og interessant, er det fordi hun, i sin iscenesettelse av tilsynelatende fåfengt arbeid, sier noe om kunstnerens rolle i dagens samfunn. For hun lager gull av gråstein. I filmen «Lysende framtidsutsikter» blir hun en Sisyfos som finner seg selv som alkymist.

706395

TV: Våpeneksport?!Er det også galt nå? Svenskspråklige «Conspiracy of silence» er nok en nordisk serie som later som den er både viktig og spennende, men som er en eneste lang sjangerklisjé. Conspiracy of Silence Strømme-tv. 8 episoder. Sesong 1 Sjanger: Politisk thriller. Nasjonalitet: Sverige 2018. Kanal: Viaplay. Regi: Charlotte Brandström. Skuespillere: Jens Hultén, Vera Vitali, Henning Mestad, Mick Fletcher, Krister Henriksson, Halina Reijn, Henrik Rafaelsen. Premiere: 14. september. I et skinn av samfunnsengasjement, byr Viasat på en svensk politisk thriller som er for gravalvorlig, for konvensjonell og altfor lite engasjerende. Plottet er interessant nok - på papiret: En skjeggete fyr med palestinaskjerf, Robert Kastell, vender hjem til Sverige, etter at alle har trodd at han er død i over 30 år. Motivet er hevn. Målet er våpenmegleren Anders Speths, spilt av norske Henrik Mestad og «hele den dobbeltmoralske, svenske våpenindustrien». Motivet er - noe uklart. Men det har noe med at de begge tidligere jobbet med med våpeneksport, og at Robert «har noe på» Anders. Så er det en alkoholisert eks-journalist, konspiratorisk besatt av svensk våpenindustri. Han forsvinner. Så er det en stor våpenhandel med Indonesia som betyr vinn eller forsvinn for en stor hjørnesteinsbedrift. Og et par døtre som etter hvert blir innblandet i våpenfloken på hver sin kant. Gravalvorlig «viktighet» Det skorter ikke på gode skuespillere og miljøskildringer. Manus og karakterutvikling er det verre med. Mye verre. Følelsen av å ha sett dette før, sniker seg inn etter bare noen minutter: gravalvorlige skandinaver på «viktige» oppdrag med halvkvedede viser. Noe går galt. Etter første episode erkjenner du at det ligger en tåke av (skandinaviske, særlig svenske) politisk korrekte forutsetninger, sauset inn i all verdens klisjeer, over det hele: Kvinner er sterke. Våpenindustri er fy-fy. Menn i dress og hus med utsikt over sjøen er den personifiserte ondskap. Eks-journalister med besettelse har alltid rett. Menn som plutselig bruker lebestift og dameklær er helt dagligdags. Likevel kunne dette blitt en severdig serie. Hadde det ikke vært for alle «hemmelighetene» rollefigurene går og bærer på. Etter to episoder er det klart at det ikke er noen karakterer som vekker noe engasjement. De er for mange, og for mange brikker og minst én dimensjon mangler. Og her er altfor mange tilfeldigheter til at historien er troverdig. Blir ikke hekta Og når du etter tredje episode fortsatt lurer på hva det er som står på spill her, og hvorfor, er det klart at serieskaperne har gjort en fatal tabbe i dagens knallharde strømmeseriemarked: Har du ikke hektet seerne etter to-tre episoder, hjelper det ingenting hvor fantastisk fortsettelsen blir. Da velger vi noe annet. Det finnes utrolig mye bra å velge mellom. Det multinasjonale tv-konsernet Modern Times Group (MTG) står bak både Viaplay og TV3, som også skal vise «Conspiracy of silence» etter hvert. De satser stort på nordiske produksjoner framover. Anmeldelsen er basert på de tre første episodene.

706397

Visesang av beste slag Vakre viser som ikke fikk plass på albumet. Iron & Wine: "Weed garden" (Sub Pop/Playground) Det tok fire år mellom det femte og sjette soloalbumet til Sam Beam, alias Iron & Wine. I mellomtiden ga han ut en plate sammen med Ben Bridwell og en med Jessice Hoop, men da han kom til fjorårets "Beast epic" hadde han sanger til overs. Resultatet er en ep på seks kutt. Han har gjort ferdig sangene som ble liggende i fjor, i tillegg til å inkludere "Waves of Galveston". Det er sang han har spilt på konserter og som har sirkulert i bootleg-markedet. Den står fint sammen med "Autumn town leaves" og "Talking to fog", to sanger som enhver fan av Iron & Wine bør lytte til. Ikke bare dem, forresten. "Autumn town leaves" er klassisk visesang med røtter til Paul Simon, Don McLean, Bob Dylan og den gjengen der. "Talking fog" er ikke like umiddelbar, men har de samme kvaliteter. Dessuten er "What hurts worse" en nydelig åpning med sin bønn om let's become the lovers we need. Beste spor: "Autumn town leaves", "Waves of Galveston".

706398

Sorg, savn og omsorg i båtflyktningenes skygge BOK: Poetisk innkretsing av personlige traumer i vår kriseridde verden. Hilde Lindset: Bare de levende trenger å bli husket. Roman. 383 sider. Tiden. La det være sagt innledningsvis, rett fram og uten forbehold: Hilde Lindset (f. 1978, debut 2012), med fire formfullendte novellesamlinger i bagasjen å vise til, framstår som en strålende stilist også i sin første roman, en følsom tekst som satser på intime, poetiske klanger, tilbakevendende refleksjoner, glupe paradokser, aforistisk klingende visdomsord, finurlige antydninger – og ikke på en aristotelisk, salgbar dramaturgi basert på en klar begynnelse, et velordnet midtparti og en skakende slutt – når hun i samtidsmosaikken «Bare de levende trenger å bli husket» legger handlingen til O, en øy uti havet, lar oss møte den tilreisende, sorgtunge Louise, en liten, navnløs gutt som hun redder fra drukningsdøden, legen Sivert og forfatteren Lilja som i en rekke kursiverte avsnitt utformet i «du»-form kommenterer at hun i hovedfortellingen bruker flyktningkatastrofen som ramme for det intrikate, fascinerende flettverket av en personlig forankret kriseroman hun velger å utfordre leseren med. Bare det at mange av boksidene er utformet som klassiske prosadikt med ujevn høyremarg, uten enderim, understreker at Hilde Lindset her satser på et formspråk som avviker sterkt fra det man finner i realistiske romaner av det fortellende, tradisjonelle slaget. Tidlig får vi vite at (dikteren) Louise leser om båtflyktningene som driver i land på øya O. Hun har vært mye alene de siste årene, bryter opp fra et trist liv og drar sørover, usikker på om det primært er for å hjelpe nødstilte. Men hun blir den de lokale redningsarbeiderne tror hun er, tar hånd om en liten gutt som må ha opplevd at foreldrene druknet på havet, viser omsorg og får kontakt gjennom lek og andre aktiviteter, men plages av tanken på at hennes hjelp kanskje først og fremst handler om egen smerte, egen sorg, eget savn. Kanskje trenger hun guttens traumatiske sorg – som han til hennes undring ikke lar komme til uttrykk – for å vite at hun kan oppleve en slags lykke i hverdagen. For Louise er tatovert i hjertet av en tragisk kjærlighetshistorie hun ikke blir kvitt. På øya kommer hun i kontakt med den litt yngre, idealistiske legen Sivert. Også han er lenket til emosjonelle minner han ikke klarer å viske ut. Polske Anna gikk ut av drømmen hans, og han er usikker på om han noensinne vil våge å si «Jeg elsker deg» igjen – i visshet om at for han er ikke sex nok, for han gjelder bare kvinner som satser på «kjærligheten» og en felles framtid. Når også skriver-du’et Lilja baler med et kjærlighetstraume hun ikke har klart å hanskes med, får man et tett, tredelt drama med mange åpne eller skjulte lidenskaper, mye undertekst og en rekke motivisk-tematiske paralleller. Original eller stram er ikke intrigen. Men her bæres den fram av et rytmisk pulserende språk som imponerer med mange treffende bilder, perspektivrike formuleringer, elegante fyndord. Her er pusten til gutten «en ekstra dyne, en lett vinge», mens «Luften er mange hunder som løper rundt og vokter over høsten». Ellers lyder spørsmålet: «Er et minne et dikt vi alltid dikter på?», vi får vite at «Mistet og tapt er ikke det samme som savnet», og i samtalene på øya «sparker en setning fra ham løs en setning fra henne». Bak orda deres ligger «de som har kommet, de som skal komme (---)de som drukner, eller mister noen.» Mesterlig og øm er scenen der Louise og Sivert havner sammen i en sovesofa, og glimtene av flyktningene de prøver å hjelpe, er alltid såpass sanselige at de vider seg ut mot en viktig innsikt, et sentralt ledemotiv: «Alle bærer sin historie på ryggen».

706399

Sterke sanger smidd i uvær Lyn og torden skaper ti myke sanger. Mutual Benefit: "Thunder follows the light" (Transgressive/Border) Platen ble unnfanget under en storm i New England, med Jordan Lee sittende ved pianoet og lytte til pausen mellom lyn og torden. Det gir oss flotte "Written in lightning", et godt navn på en åpningslåt. Påfølgende "New history" er like bra. Sett fra gruvebyene, mener Ohio-mannen at USA aldri har vært great. Det har bare handlet om å overleve. Teller du med digitale utgivelser, er dette Lees niende plate som Mutual Benefit. Det første fysiske albumet kom i 2013, og "Love's crushing diamond" fikk mye skryt. Oppfølgeren "Skip a sinking stone" sank derimot som en stein, så nå vender han tilbake til start. Musikken ligner det Sufjan Stevens og Bon Iver gjorde før, og Lee lager sanger tåler denne sammenligningen. Besetningen skifter etter behov og byen han for tiden bor i. Fiolinist Jake Falby er en gammel kjenning, mens vokalist Johanne Swanson fra Yohuna er et nytt og velkomment bekjentskap for folksangeren. Beste spor: "Written in lightning", "Mountains shadow", Thunder follows".

706400

Storslått krigsseilersekstett fullført BOK: Med smittende entusiasme og hellig vrede om skjebnen til norske krigsseilere. Jon Michelet: Krigerens hjemkomst. Roman. 571 sider. Oktober. Fredag 1. november 2013. Et forventningsfullt Sting-publikum sitter som tente lys idet Jon Michelet entrer scenen og oppglødd utbryter at nå ser han jaggu fram til å køle på for å formidle smakebiter fra «Skytteren» - bind to i romanserien «En sjøens helt» - til det han kaller Norges mest lydhøre, «rocka» festivaltilhørere. Og han skuffet ikke. I et overfylt lokale, ivrig og med karakteristisk trøkk, brettet han ut scener fra livet til unggutten Halvor Skramstad fra Rena i Østerdalen, han som ble matros og skytter på diverse handelsskip, og som for alltid kommer til å illustrere det marerittet norske krigsseilere gikk igjennom i løpet av seks år i ulike farvann over hele kloden - et maritimt Michelet-drama som både har høstet fortjent kritikerros og hatt en formidabel leserappell. Stolt kunne dikteren mot slutten av livet konstatere at hans miks av dokumentarisk materiale og fantasi ikke bare innbrakte honnørord fra anmelderne og salgstall som kun enkelte bestselgere i krimbransjen kunne måle seg med. Krigsseilerserien hans ble også belønnet med Norske sjøoffiserers hederspris og skapte en unik kontakt med det sjømannsmiljøet han så målbevisst reiste et litterært minnesmerke over. Fjorten dager før den kreftsyke forfatteren gikk bort i april i år, etter å ha «kjempet seg ferdig, bokstav for bokstav» (Dag Solstad), møtte forlagsredaktør Cathrine Narum den dødsmerkte dikteren og mottok de siste håndskrevne sidene av den teksten som ifølge hennes godt avstemte etterord nå foreligger som «Krigerens hjemkomst», det sjette bindet av det giganteposet som garantert vil bli stående som et sentralt referanseverk om våre krigsseilere og den skamløse uretten de ble utsatt for av det offentlige Norge i fredstid. Årets posthume roman dekker perioden fra lille julaften 1944 til august 2011 og pendler mellom ulike geografiske, historiske, sosiale miljøer. Synsvinkelen veksler fra Halvor Skramstads dagboksnotater i jeg-form til den anonyme fortellerstemmens framstilling av hovedkarakterens opplevelser og tanker i tredje person. Samtidig som handlingen skrider framover måned for måned, år etter år, fra krigens Ny-Guinea og Stillehavet til fredstilværelsen som kranfører i Fredrikstad, gis instruktive tilbakeblikk på den dramatikken hovedpersonen har opplevd tidligere – ofte iblandet morsomme anekdoter eller leksikalske miniforedrag knyttet til stoffet som behandles. Så målet er fortsatt å gi eksakt kunnskap om skip, faktiske steder, historiske skikkelser, dramatiske hendelser i en fiktiv ramme som åpner for sterke emosjoner, rappkjefta replikker, slangprega vendinger. Slik kan dikteren la solidaritetens og indignasjonens flamme frese heftig og hett på vegne av alle de uteseilerne som kjempet for freden, men som døde etter å ha blitt utsatt for miner, torpedoer, bomber og selvmorderiske kamikazeflygere, eller som overlever, fysisk og psykisk skadd for livet, sjøheltene som ender som arbeidsløse uteliggere, angstdrevne tiggere, alkoholiserte nervevrak, krigsofre som skriker i søvne, begår selvmord eller nektes penger fra Nortrashipfondet slik de var blitt lovet da de våget livet på de nesten 1000 norske skipene som i konvoifart og på annet vis gjorde det mulig for de allierte å vinne krigen. Jon Michelet var ingen finlitterær modernist som satset på undertekst og finurlige, fikse finter. Han var en entusiastisk, realistisk forteller med romantiske gener, en frisk fabulator og flittig kunnskapssentral som satte problemer under debatt og omfavnet sine skikkelser med ømhet, varme, moralsk harme. Der noen fiksjonsfigurer i det maritime makthierarkiet tråkker over anstendighetens grenser, og navngitte politikere refses for sin rolle i Nortrashipssaken, står Krigskors-mottakeren Halvor Skramstad - omsider gift med den irske sykepleiersken Muriel Shannon - fram som romanseriens fremste proletære helt, riktignok ikke uten at også personlig feighet og livstruende alkoholmisbruk avtegner seg i dette forviklingsrike avslutningsbindet i det som er blitt forfatterens hovedverk. Men vil du vite mer om det å bestyre en bar i tropene, høre om kampene på Iwo Jima og Okinawa, bli vitne til en harakiriscene, informeres om bruken av napalm eller eksistensen av kokosnøttkrabber, svippe innom Mærradalen på Oslo vestkant, møte bestekompisen som blir hallik, ta innover deg Gerhardsens Kråkerøytale, besøke kvekerkirkegården i Sauda, bli kjent med Ap-pampen Ingvald Haugen, se konturene av redere som sender underbetalte sjøfolk ut for å kjempe og dø, være vitne til en mobbende mattelærer på Oslo Sjømannsskole eller bli minnet om Ravensbrück, ja, da må du lese «Krigerens hjemkomst», forfatterens femtiende bokutgivelse som er både underholdende, informativ og perspektivrik.

706403

Ingenting slår en vaskeekte skandale Britene kan dette med skandaler, og BBC kan tv-drama. Dette, kombinert med strålende skuespillerprestasjoner, gjør «Ein engelsk skandale» til en skikkelig innertier. «Ein engelsk skandale» Britisk dramaserie i tre deler. BBC/Amazon Alle de tre episodene er tilgjengelige på NRK TV, mens serien har premiere på linært tv på NRK 1 mandag 11. november. I en tid hvor det er alment akseptert, ikke minst blant politikere, å heise regnbueflagget, er det lett å glemme at situasjonen for homofile - også i vår del av verden - var radikalt annerledes for bare få år siden. Den påminnelsen får vi rett i fleisen i «Ein engelsk skandale», en BBC-serie i tre deler basert på historien om den helt virkelige skandalen omkring den engelske politikeren Jeremy Thorpe. Thorpe var parlamentsmedlem i England i 20 år, og var også i en periode parlamentsleder i det liberale partiet. Karrieren tok brått slutt da han i 1976 måtte møte i retten, tiltalt for å ha bestilt drapet på sin tidligere elsker Norman Scott, noe han ble frikjent for. Hugh Grant er ganske enkelt fabelaktig i rollen som den tilsynelatende følelseskalde og kalkulerende, men muntre, munnrappe og omgjengelige Thorpe. Scenene som viser forholdet mellom ham selv og Scott, som spilles av den på alle måter fantastiske Ben Whishaw, er til tider hjerteskjærende. Grant levner ikke Thorpe mye ære, og framstiller ham som en mann med svært begrensede evner til å elske noen, selv ikke mannen som så åpenbart forguder ham. Noe av tragedien ligger selvsagt i tiden hendelsene fant sted i. Homofili var ulovlig, og Thorpe risikerte mye ved å leve ut legningen sin. Da han så sviktet elskeren sin, fant sistnevnte det for godt å prøve seg på en form for utpressing, og snart var begge fanget i en nedadgående spiral hvor mange ble tatt med i dragsuget. Til tross for den overordnede tragedien i saken, har BBCs dramatisering rikelig med glimt i øyet og mange små lommer fylt med den sedvanlige britiske humoren. Scenene hvor verdens mest ubrukelige leiemordere kludrer det til for seg selv og alle andre involverte, er kostelige. Whishaw skildrer på sin side Scott på en måte som gjør at vi aldri blir helt sikre på om han er grenseløst naiv eller en ekstremt kalkulert sjarmør, eller om det faktisk går an å være begge deler på en gang. Denne balansen mellom tungt og lett gjør serien til en fryd å se på, en sårvakker skildring av hvordan ting var dømt til å gå galt, fordi samfunnet var som det var, og fordi hensynsløse folk har en tendens til å få det som de vil.

706405

Det vanskelige barnet BOK: Rått og hjerteskjærende om overgrep og omsorgssvikt. Maria Kjos Fonn: Kinderwhore. Roman. 231 sider. Aschehoug. «Jeg tror jeg kunne blitt lagt fram i retten som bevismateriale, for jeg er resultatet av en forbrytelse,» sier nittenårige Charlotte Jacobsen i Maria Kjos Fonns (f. 1990) brutale portrett av henne. I korte, episodiske tekster skildres en marerittaktig oppvekst uten trygghet og forutsigbarhet. Moren sliter med angst og ensomhet, vil stort sett bare sove, og styres av pillemisbruket og programoversikten i tv. Både mor og datter kler seg i Kinderwhore-kjoler («Mamma dyrket en dame som skreik mer enn hun sang, Courtney Love var min vuggesang»), og stefedrene kommer og går. Tolv år gammel kommer så den mannen inn i Charlottes liv som ødelegger det med regelmessige nattlige voldtekter mens moren ligger i pillerus i naborommet. Heretter blir alt en nedadgående spiral av dop og rus, prostitusjon og promiskuitet, overdose og selvmordsforsøk. «Livet var en lek, og jeg var leketøyet». Femten år gammel er hun et psykiatrisk kasus, uten at verken læreren, skolebibliotekaren, barnevernet, morens venninne eller andre voksne skjønner at adferdsforstyrrelsene er et rop om hjelp og de psykososiale vanskene en ren nødvergehandling. Dette er svært ubehagelig, rystende lesning. Ingen av dem som burde ha fanget det opp og grepet inn, gjør noe med det. Charlotte blir det vanskelige barnet som møtes med tvang. Sånn sett minner historien litt om «Glassjenta» som Aftenbladet skrev om for en tid tilbake. Selv om det ikke er direkte uttalt, må det kunne sies at «Kinderwhore» også er en skarp kritikk av de som tillater dette å skje, enda de har både midler og myndighet til å få stanset det. For til syvende og sist er det Charlotte selv som må bryte den destruktive spiralen, med hjelp fra en god venninne, som siden også blir hennes kjæreste. Sammen får de omsider utrettet det som lærerne, sosionomene, terapeutene og psykiaterne burde ha gjort for lenge siden. Det er jo oppløftende at forfatteren mot slutten viser så stor tiltro til det norske rettsvesenet at den skyldige blir straffet for sine forbrytelser, men det generelle inntrykket er vel det motsatte, altså at overgrep av denne typen sjelden fører til domfellelse på grunn av bevisets stilling. Og moralen? «La meg ha det lille livet mitt i fred!»

706408

Kvalmende framtidsfabel BOK: DNs anmelder kalte den «Avskyelig!», jeg syns den er septiktank full av piss. Gert Nygårdshaug: Zoo Europa. Mino-serien 5. Framtidsroman. 507 sider. Cappelen Damm. Piss som i pisspreik. Men ok, jeg skal prøve å puste med magen, Gert Nygårdshaug har gitt meg mange gode stunder i årevis, så så galt kan det vel ikke være? Vi er i England, cirka år 2050 og alt har gått til helvete. Samfunnet har brutt sammen, det er alle mot alle. Men den svært turvante nordmannen Karl Iver klarer seg godt. Han er skytterkonge og veterinær, bor i telt, plaffer ned dyr og spiser dem. Karl Iver og noen kumpaner prøvde å utslette 80 prosent av menneskeheten ved å spre et dødelig virus på verdens største flyplasser. De mente det var bra å drepe «alle», fordi det ville redde kloden fra miljøgrisene. Hvorfor gikk det galt? Nuvel: Hvorfor gikk alt til helvete med Europa? Det er umulig å skjønne: Javel Brexit, javel innvandring, javel økonomisk krise, men samfunnet går da ikke i oppløsning av sånne ting. Det skal uendelig sterkere lut til. Karl Iver treffer professor Lillith som bor i et finfint hobbithus med egen strømforsyning og gigantisk vinkjeller. Men plutselig dekkes hele landet av en ny skog, skogen sprer seg som en rasende brann. Det er Mino som har vært på ferde. Han har samme idé som Karl Iver; utslett menneskeheten for å redde redd planeten. Denne Mino er en svært irriterende jeg-er-en-Gud-som-vet-bedre-enn-alle-andre hippie-profet. Så du drepte menneskeheten og er megastolt av det? Javel, ingen likes fra meg. Den nye skogen forgifter også vannet, så de fleste dør av det. Bare ikke våre helter, de skjønner sammenhengen, pluss Liliths sønner i Italia, pluss Karl Ivers kjærste i Afrika. Disse menneskene vandrer fornøyd rundt i verden, og finner alltid mengder av vin de kan belme. At heltene alltid har nok mat og vin er det mest irriterende. Her gir Nygårdshaug avkall på mye spenning. I post-apokalyptiske klassikere som «The Road» går mye av spenningen på å finne mat – her blir det aldri noe problem. Heller ikke ville dyr eller andre naturlige farer skaper spenning. Hallo hippiehimmel! Det blir i det hele tatt ekstremt lite spenning, mest idyll. «Våre helter» blir bare gladere og gladere. Til sist spyr den aggressive skogen ut et narkotisk pollen som får alle til å roe seg helt ned. De begynner å diskutere folkemord og nazisme uten å hisse seg opp. Hallo hippiehimmel! Bare nazisten Niels liver opp. Endelig en som kan skape litt konflikt i feelgood-hippe-smørja! Du vet du har problemer med en bok, når du begynner å heie på nazisten. Jeg fikk sympati for Hitleren bare fordi «heltene» var så ekstremt irriterende! Kom igjen, du og hunden Terboven! Men selvsagt blir nazisten fort en del av den Den Store Lykkelige Familien Den eneste «spenningen» går på om de som er glade i hverandre vil møtes igjen (spoiler alert: Ja!). Den første boka i denne serien var «Mengele Zoo», som ble kåret til tidenes beste norske bok av NRK og Dagbladet i 2007. «Zoo Europa» er om ikke den verste, så i hvert fall en av de mest plagsomme. Zoo Europa» hyller som helter de som dreper menneskeheten i miljøets navn – det er kvalmende. Boken har i tillegg mange irriterende personer og den er alt for lang. Det verste er likevel at den er så kjeeeedelig.

706409

Kan noe være sant selv om det aldri har skjedd? ROMAN: Kan noe være sant selv om det aldri har skjedd? Tor Åge Bringsværd har alltid ment det. Derfor skriver han flotte bøker. Tor Åge Bringsværd: Når du minst venter det. Fragmentroman. 208 sider. Cappelen Damm. En av mine aller største leseopplevelser var i møte med Tor Åge Bringsværds fantastiske Gobi-serie (1985–1997). Der fulgte han barnekorstogene fra Europa til Midtøsten, sendte sine hovedpersoner videre langs silkeveien, vi møtte både Marco Polo og Mongolias herskere - og en endeløs rekke myter, fortellinger og anekdoter. Alt i et poetisk språk som lå helt på siden av det norske forfattere leverte. Nå gir Bringsværd ut en slags spin-off-roman. «Når du minst venter det» er nemlig fortalt av Marco Polos tjener, og den berører Gobi-serien på så mange vis at det nesten kunne vært seriens sjette bok, eller en epilog. I tillegg kan romanen, som forfatteren selv kaller en fragmentroman, stå som et slags dikterisk manifest. Jeg-fortelleren sier for eksempel at alle fortellingers innerste kjerne er «at ting slett ikke er usanne fordi om de aldri har hendt». Dette har Bringsværd insistert på gjennom hele forfatterskapet, i ulike sjangre, fordi han oppriktig mener at myter og forestillinger bærer like mye sannhet, eller muligheter for innsikt, i seg som den sosialrealismen han aldri har vært en del av. Så også her: I historien om Pietro (som egentlig er fra de mongolske stepper, men fikk italiensk navn av Marco) og hunden hans (også et favorittgrep hos Bringsværd) sendes vi fra drøm til myte, fra eventyr til anekdote, fra overdrivelser til løgn. Men alt dreier seg om denne mannen som i sin alderdom sitter i Persia og henter fram minner om livet sitt - i Mongolia, på reise til Venezia, og på vei hjem igjen. Han vet at «minner er ikke en kopi av det som har skjedd» og at «om natten forhandler drømmene våre med alt vi har av minner». Men han forteller også om dagene der og da, om røvere som angriper og rivaler som truer - og litt om en forsiktig kjærlighet som stillferdig dukker opp når han minst venter det. Dette er en vakker, liten bok. Springende, men full av nydelige formuleringer og observasjoner. Og den kan funke som en forrett til den vidunderlige Gobi-serien. Eller som en dessert. Tor Åge Bringsværd deltar på Kapittel onsdag kl. 19 og torsdag kl. 13.30.

706413

Avslørende bok om Trump:Gir et fascinerende innblikk som neppe blir gjort bedre eller mer troverdig før historikerne får sjansen om mange år. Marcus Rubin har lest Watergate-journalisten, Bob Woodwards bok; «Fear. Trump in the White House», som han gir fem av seks hjerter i denne anmeldelsen. Marcus Rubin, Politikens tidligere USA-korrespondent, er kjent for Aftenbladets lesere gjennom flere år. Med base i New York og Washington D.C. har Marcus Rubin fulgt amerikansk politikk på nært hold. Han har også vært stasjonert i Midtøsten i fire år. Å skrive en bok om Donald Trump er opplagt, men samtidig ekstremt vanskelig. Den 45. presidenten Helt siden han ble valgt til USAs 45. president har Donald Trump dominert den globale nyhetsstrømmen, og i dag er han antakelig verdens mest kjente person. Samtidig er Trump i stor grad et mål i bevegelse. Hele tiden skjer det noe nytt – en sprø tweet, en ny skandale, eller en oppsiktsvekkende eller bisarr tale. Så hvordan skriver man en bok om en person som virker relevant og interessant når nyhetsstrømmen til stadighet kjører i høygir om ham? Bob Woodwards svar er å ta ett skritt tilbake og gjøre det på klassisk journalistisk vis, og snakke med så mange kilder som mulig for å tegne et så presist og veldokumentert bilde som mulig, uten å la seg distrahere av alt som har skjedd etter Trumps første år i Det hvite hus. For nesten uansett hvor mye man har vært oppslukt av Trump dukker det stadig opp nye opplysninger og detaljer. Saftige anektorer Mange av de saftigste nyhetene og anekdotene i Woodwards bok har allerede blitt lekket til offentligheten, som en slags opptakt til bokas utgivelse. Likevel virker ikke denne forkunnskapen forstyrrende når man leser boka. Sammenlignet med Michael Wolffs bok, «Fire and Fury», er Bob Woodward langt mindre fokusert på skandaler og mer opptatt av å vise hvordan Trumps hvite hus fungerer og – i stor grad – ikke fungerer. Som Woodward oppsummerer situasjonen på tampen av boka er «kaos og uro» alt for milde beskrivelser av det voldsomme anarkiet som hersker i hjertet av den amerikanske regjeringen. Under Trump er det vitterlig alle mot alle. Det er populisten Steve Bannon mot presidentens datter, Ivanka. Det er Ivanka mot stabssjef Reince Priebus, og det er utenriksminister Rex Tillerson mot den nasjonale sikkerhetsrådgiveren H. R. McMaster. Og så videre, og så videre. Kun interessert i seg selv og sitt image Trump selv svever nærmest over det hele, og ser ut til å fremprovosere en konstant kamp om hans gunst og interesse. Igjen og igjen viser Woodward hvordan Trump reelt kun er interessert i seg selv og sitt image, og hvordan han ser alt som en maktkamp som noen per definisjon skal vinne og andre tape. Presidenten fremstår ikke som dum, men som sta, skamløs, intellektuelt doven og uten empati eller reell interesse for omverdenen. Samtidig tegner Woodward et bilde av Trump som nesten ubegripelig utakknemlig og illojal. Han forventer total lojalitet fra andre, men gir reelt ingen lojalitet tilbake. Etter at New Yorks tidligere borgermester, Rudy Giuliani, tar turen rundt i amerikanske medier og forsvarer Trump i forskjellige prateprogrammer etter «Grab them by the pussy»-opptaket, som nesten avsporet hele Trumps valgkamp, blir Giuliani takket med de groveste fornærmelser fra Trump. «Rudy, du er en baby. De skiftet bleia på deg nå nettopp», sier Trump da de to møtes på flyet etter TV-programmene. «Du er svak, Rudy», sier Trump mens Steve Bannon forgjeves forsøker å forsvare Giuliani. Sparket via Twitter I en annen del av boka skriver Woodward om hvordan Trump forteller Gary Cohn, tidligere leder for investeringsbanken Goldman Sachs, at han burde bli USAs finansminister – en bemerkning som ble levert foran Steven Mnuchin, som Trump da allerede hadde lovet samme jobb. Mnuchin reagerer i panikk ved å lekke til mediene at han har blitt valgt som finansminister. Cohn blir i stedet Trumps økonomiske rådgiver, og er senere personen som fjerner et brev om oppsigelse av frihandelsavtalen med Sør-Korea fra Trumps skrivebord for å unngå at det blir signert. Og slik er det igjen og igjen. Trump kaller Priebus for «en rotte», og gir ham sparken via Twitter få minutter etter at de to har blitt enige om å planlegge en verdig fratreden for Priebus. Det er uforståelig at enkelte mennesker kan finne seg i slik behandling, og det er også beskrivende at flere – inkludert Trumps nåværende stabssjef John Kelly – reelt ikke ble spurt om han ville ha jobben, men ganske enkelt ansatt gjennom en av presidentens Twitter-meldinger. Et avgjørende spørsmål som man må stille seg selv som leser er naturligvis: Kan man stole på dette? Svaret er med rimelig stor sikkerhet ja. En rekke av de villeste anekdotene har allerede blitt offentliggjort eller i det minste blitt spekulert i av en rekke andre medier. I tillegg kommer det faktum at Bob Woodward gjennom flere tiår har vært en av USAs mest kjente og anerkjente journalister. LES OGSÅ: 40 sider med kilder Woodward er respektert som grundigheten selv, og har skrevet et utall tidligere bøker om amerikanske presidenter som ikke har hatt noen vesentlige feil ved seg. Og ganske visst er de aller fleste kildene til boka om Trump anonyme, men som Woodward skriver i forordet er stort sett alle intervjuene som boken er basert på blitt foreviget med båndopptaker, og han kan dermed potensielt bevise at han har kilder til påstandene og anekdotene. Kildehenvisningene fyller dessuten over 40 sider. I tillegg tegner ikke Woodward kun et negativt bilde av Trump. Ifølge boka har presidenten et godt og kjærlig forhold til sin kone Melania, og de mange ryktene om et kaldt fornuftsekteskap ser dermed ikke ut til å holde vann. Gjennom hele boka blander Woodward også intervjuene og fortellingen med sine egne helt personlige opplevelser og refleksjoner, som ikke alltid er kritiske overfor Trump. Woodward mener for eksempel at det var galt og skadelig at amerikanske etterretningstjenester presenterte Trump for beskyldningene om at han hadde fått en gruppe russiske prostituerte til å urinere foran ham på et hotell i Moskva. Slik Woodward ser det undergravde de ondsinnede ryktene hele det overordnede budskapet – at etterretningstjenestene var veldig sikre og enige om at Russland hadde forsøkt å påvirke presidentvalget. Forfriskende ærlig Trump Samtidig er det noe forfriskende ærlig omkring Trump som også skinner gjennom i Woodwards beskrivelse. Trump sier tydeligvis akkurat hva han mener. For eksempel på dagen før valget i 2016, da han til på et valgmøte sa at det ville ha vært «den mest bortkastede bruken av tid, penger og energi noensinne» om han ikke vant valget. Ikke noe vrøvl om demokratiet eller om å ha hatt en god opplevelse, eller om hvor viktig prosessen er. Bare at han ville være potte sur og angre på det hele. Det er noe man aldri ville hørt fra en profesjonell politiker, og da særlig ikke før valget. Noe av den samme forfriskende ærligheten kommer til syne i debattene rundt USAs strategi i Afghanistan, som Woodward referer til. «Hva gjør vi egentlig i Afghanistan», sier Trump til generalene igjen og igjen. Et godt spørsmål fra presidenten, som også har fått nyss i et Pakistan ikke nødvendigvis er den gode vennen man alltid vil ha det til. Samtidig er Trumps meldinger på Twitter mer strategiske og gjennomtenkte enn de umiddelbart fremstår. Trump kaller Twitter for sin «megafon», og tenker mye på hvordan han kan bruke dette verktøyet best mulig. Han sørger for eksempel for å få en utskrift av tweets som har fått mer enn 200.000 «likes», slik at han kan studere dem og skjønne hvorfor de traff så godt. Dysfunksjonell regjering Samlet sett er det imidlertid ingen tvil om at Woodward tegner et bilde av en fullstendig dysfunksjonell amerikansk regjering, og en president uten noe moralsk kompass. Trumps tilgang til tilværelsen ser ut til å være best oppsummert i rådet som han ifølge Woodward har gitt til en venn om forholdet til kvinner: «Du må benekte, benekte, benekte». «Du må benekte alt som blir sagt om det. Innrøm aldri noe», sier Trump. En stor del av boka tar for seg tidligere FBI-direktør Robert Muellers granskning av Russlands innblanding i valget og Trump-kampanjens eventuelle samarbeid med russiske elementer. Granskningen henger som et damoklessverd over Trump og gjør ham helt ekstremt rasende. Slik Woodward beskriver det føler Trump at det er helt ekstremt urettferdig og urimelig, og raseriet dette fremkaller minner aller mest om Nixons siste dager. Bør du lese boka? Ja, hvis du interesserer deg for USA og retningen supermakten tar. Den gir et fascinerende innblikk som neppe blir gjort bedre eller mer troverdig før historikerne får sjansen om mange år. Trump er en fascinerende skikkelse, og Woodward gjør leseren litt klokere på hva det er for en merkverdig og farlig figur som amerikanerne har valgt til president. MARCUS RUBIN ADRESSEAVISEN/POLITIKEN

706415

Pretensiøst inkjevetta BOK: Jostein Gaarder med ambisiøst prosjekt i hjelpeløs stil og konstruksjon. Jostein Gaarder: Akkurat passe. En liten fortelling om nesten alt. 136 sider. Roman. Aschehoug. Med «Akkurat passe» sender Jostein Gaarder og forlaget hans i høst ut en så stilistisk og litterært hjelpeløs roman at det er forunderlig. Den åpner med at den aldrende Albert en arbeidsdag etter endt undervisning med påfølgende besøk hos sin lege, i hui og hast, uten et ord til noen, bare med en sammenrasket bærepose proviant for ett døgn, drar av gårde til den avsidesliggende hytta ved et tjern langt inni skauen. Leseren forstår at han har kommet ut av sin lektorale form, og at legen nok har gitt ham en beskjed ingen vil ha. Vi får høre om en stadig mer kraftløs venstrehånd, før diagnosen endelig kommer, midtveis i Alberts jeg-skriverier: ALS, amyotrofisk lateralsklerose, med snarlig død som prognose. Nå har han gitt seg ett døgn til å gjøre opp skriftlig status før han bestemmer seg for å ta livet av seg eller leve videre til han, under stadig større lidelser og bry for familien, dør av seg selv. Den romanen leseren nå sitter med, er de sidene Albert skriver inn i siste bind av hyttebøkene (altså fellesminnet til kone, barn og barnebarn), og er et kokihop av betraktninger, like bemerkelsesverdige for det de tar opp som det de utelater. Uten synlig ironi har «Akkurat passe» undertittelen «En liten fortelling om nesten alt», mens han i selve teksten hevder å skrive «på vegne av hele universet», for «jeg er en representant for menneskeheten». Den handler imidlertid om Albert selv - og universet, elementene og det forunderlige at det akkurat på denne kloden finnes liv, fordi forholdene er «akkurat passe» - med «akkurat passe» gjentatt som mantra i mange sammenhenger romanen igjennom (24, 37, 51, 54, 82, 84, 90 to ganger, 92, 95, 98, 101, 136 – siste ord). I dette «herværende skriftstykket» «skinner (solen) fra en skyfri himmel», og «nå» kalles i «skrivende stund» (39, 51, 54, 83, 136 – siste side). Albert og kona oppdaget hverandre første gang ved semesteråpning på Universitetet i Oslo i september (av alle år) 1972, et pangmøte han vender tilbake til. Nå som den gang er han uten bevissthet om at disse dagene for de fleste andre var de til da mest turbulente i norsk politisk historie siden 2. verdenskrig. Dét er akkurat passe ironisk: Mellom Alberts ego, hans jeg, meg, mitt og sfærene kommer ingenting imellom.

706418

Erotikk mellom lærar og elev FILM: Andrea Bræing Hovig glitrar i si første hovudrolle i ein norsk langfilm. En affære Sjanger: Erotisk thriller. Med: Andrea Bræin Hovig, Tarjei Sandvik Moe, Anneke von der Lippe, Carsten Bjørnlund, Agnes Kittelsen, Mads Ousdal, Mattis Herman Nyquist, Lea Meyer. Regi: Henrik Martin Dahlsbakken. Nasjonalitet: Norge, 2018. Lengde 1 t. 32 min. Aldersgrense 15 år. Henrik Martin Dahlsbakken må vera norsk films mest produktive mann. Sidan kortfilmdebuten i 2010 står han oppført som regissør av sju kortfilmar og seks langfilmar - og to filmar i postproduksjon. Sjølvlærte Dahlsbakken set bare i gang og gjer ting, i stor grad uavhengig av institusjonar og offentlege støtteordningar. I tillegg liker han å utforska stadig nye sjangrar, og etter fjorårets roadmovie «Rett vest» og naturthrilleren «Cave» året før, kjem han nå med den erotiske thrilleren «En affære». Erotisk thriller, ja. Det har du ikkje sett så mange av på norsk før. Anita (Andrea Bræin Hovig) er gammal turnar som får jobb som gymlærar på ein vidaregåande skule i ein særs velståande del av Oslo. Heime i det fancy funkishuset har den danske advokatektemannen Hasse (Carsten Bjørnlund) slutta å røra henne, når han ein sjeldan gong ikkje er på jobbreise. På sin nye jobb skal ho blant anna ha den særs sjølvsikre 17-åringen Markus (Tarjei Sandvik Moe). Og så skjer det som sjølvsagt ikkje skal skje: Dei to innleier ein affære. (Eg skal aldri gløyma den første filmen eg såg om ein affære mellom kvinneleg lærar og mannleg elev, Bo Widerbergs «Å leve, det er å elske» frå 1995.) Svært mykje av «En affære» kviler på Andrea Bræing Hovig, som her gjer si første hovudrolle i ein norsk langfilm. Det gjer ho med bravur. Både i framstillinga av frustrasjonen heime og med sin kalde ektemann, forsøket på å undertrykka kjenslene som dukkar opp i møtet med Markus - og dei heftige kjenslene som veltar fram når demninga brest og ho gir seg over, på godt og vondt. Men noko av det som også bidreg til at denne filmen treff, er skodespelarprestasjonane også i dei mindre rollene. Dahlsbakken har fått med seg eit topplag av norske skodespelarar. Som Anneke von der Lippe som Markus si mor. Eller Mattis Herman Nyquist som kollegaen. Eller Mads Ousdal som spørjande fembarnsfar. Også Sandvik Moe, som mange vil kjenna att som Isak frå «Skam» gjer ei fin framstilling av Markus. Av ein 17 år gammal gut som er ei blanding av fjern, frekk, flørtete, kåt, tankelaus - og sårbar. Det einaste eg ikkje heilt kjøper, er at ein 17-åring er så sjølvsikker og dristig i møte med lærerinna si. Og kva skulle me sagt om denne filmen om læraren var mann og eleven jente? #metoo?

706419

Søvndyssende kjedelig Veien har gått fra CSN&Y til CSW&L. David Crosby: "Here if you listen" (BMG) I løpet av alle konserter jeg har vært på gjennom årene, tror jeg bare det er én jeg har sovnet skikkelig på. Det var på Elvis Costello i London, under hans skjeggete periode da han satt klimprende på en krakk. Det kunne fort blitt én til. Hvis David Crosbys konsert i Stavanger på sensommeren hørtes ut som den nye platen, er jeg glad jeg ikke gikk. Snorkingen kunne ødelagt mye av stemningen i konserthuset. 77-åringen har med seg Becca Stevens, Michelle Willis og Michael League, også som komponister og produsenter. De tar ofte styringen. Er akustiske vokalgrupper med jazztilsnitt hva du ønsker, er dette kanskje velkomment. Er det derimot Crosby fra Crosby, Stills, Nash & Young du hadde håpet på, er det nærmeste en nyinnspilling av "Woodstock". Han børster også støv av demoene "1974" og "1967", men noen låtskriver har han aldri vært. Sanger fra fortiden, skrevet av andre, reddet trolig turneen. Her er det bare "Your own ride" skrevet til sønnen Django, som likner et vellykket håndverk. Beste spor: "Your own ride".

706420

Klanglig rus og orkesterprakt Orgelet gjør heller lite av seg i Saint-Saëns’ 3. symfoni. Webern orkestrerte en fuge (Ricercata) fra Bachs Musikalisches Opfer i 1934/35. Den er blitt berømt fordi den satte en ny målestokk for slike orkestreringer. I SSOs fine fremføring hørte vi hvordan den sekstemmige fugen ikke instrumenteres kompakt, men ytterst differensiert og nyansert i de enkelte linjene. Og linjene løses opp i sine motivdeler gjennom vekslende klangfarger som med Weberns karakteristiske pointillistiske teknikk (med fargeprikker) lar dem oppstå på nytt som det han kalte «klangfargemelodier». Klangfargen for øret går her over i fargeklang for øyet. Maurice Duruflé var en fremtredende organist og en kresen komponist som etterlot seg få verk, de aller fleste for orgel. Av disse er hans suite fra 1933 et av de mest kjente. Den slutter med en gnistrende Toccata som den selvkritiske komponisten siden forkastet, men som organisten og komponisten Pieter-Jelle de Boer hadde med i sin orkestrering for stort orkester (uten orgel). Dette var ikke en versjon av Duruflés suite, men en forvandling, ja, en slags gjenkomponering med store effekter og en bombastisk slutt. Metamorfoser Kveldens hovedverk var Camille Saint-Saëns’ 3. symfoni, urettmessig kalt Orgelsymfonien (1886). Saint-Saëns er mest kjent for «Dyrenes karneval», men denne komponisten, som var et vidunderbarn, skrev over 300 verk i så å si alle sjangre, bl.a. tre symfonier, fem klaverkonserter, tre fiolinkonserter, to cellokonserter. Symfoni nr. 3 i c-moll er viet Liszt og bruker, som en slags musikalsk hyllest, fremgangsmåten med tematransformasjoner som Liszt hadde utviklet i sine symfoniske dikt. Samtlige temaer i symfonien er dannet av en eneste tonefølge som gjennom rytmisk gestaltning, harmonisk kontekst og satsenes affekter blir forandret og individualisert. Den gregorianske Dies irae-sangen kommer frem flere ganger gjennom verket, tydelig noen ganger, andre ganger gjennom metamorfoser. Kjempeoppbud av instrumenter Orgelet setter egentlig bare inn i 2. og 4. sats og tjener klangforsterkningen og klangberikelsen til kjempeoppbudet av andre instrumenter. Vi har å gjøre med en utvidet tre- og messingblåserbesetning og et rikelig slagverk sammen med et klaver spilt firhendig. Vakkert klang oboen i åpningen med det lengselsfulle oppadstigende motiv på fire toner som gjentas i hovedtemaet med pulserende hurtige toner. Dette ble spilt med den rette uro. I den langsomme delen blandet myke orgelklanger seg med melodien fra strykerne som sømløst gikk over i horn og tromboner. Den hurtige tredje delen spilte SSO med stor presisjon og dynamikk. Orgelet kommer først igjen i strålende C-dur i sluttavsnittet som inneholder hymniske og koralaktige elementer, virkningsfullt båret frem av orkesteret. Mot slutten blir det nesten for mye av det gode: tromboner og harper, orgel og klaver forbindes med de øvrige instrumentene i en klanglig rus, en umåtelig klangprakt som ikke skyr gjentatte sluttakkorder med altfor stort ettertrykk. Men SSO, ledet av den fremragende nederlandske dirigenten Antony Hermus, la ingen demper på seg. Det skulle de da heller ikke gjøre.

706422

Overspent oppvekstroman BOK: Gine Cornelia Pedersens tredje roman overbeviser ikke. Gine Cornelia Pedersen: Vår i det hinsidige. Roman. 152 sider. Cappelen Damm. En tredje roman, en tredje utforsking av sjangeren. Gine Cornelia Pedersens siste roman “Vår i det hinsidige” er en oppvekstroman om en jente med navn Vår. Pedersen fikk Tarjei Vesaas´ debutantpris for romanen “Null” (2013), en intens roman om et grenseløst menneske. I 2015 kom “Kjærlighetshistorie eller utenom og hjem eller en roman i to akter”, et slags undersøkende epos der Peer Gynt lurer i bakgrunnen. Høstens roman er en tredje type fortelling, og mye kan tyde på at Gine Cornelia Pedersen fortsatt ikke helt har funnet formen. “Vår i det hinsidige” starter med at Vår blir født, og fortsetter videre til skolebarn og inn i ungdomsårene. Først skal hun lære om verden, så skal hun erfare dens brutalitet i det hun forelsker seg, våkner seksuelt og mennesker plutselig dør. Vår møter det hele med fullstendig åpenhet, hun er sterk og sårbar på samme tid, og går ubeskyttet ut i verden. Denne blottleggelsen er typisk for Pedersens romaner, og kjennetegner sammen med drivet i fortellingene hennes forfatterskap. Historien veksler mellom å bli fortalt av Vår selv og i tredjeperson, uklart hvorfor, da det ikke påvirker hvordan Vårs erfaringer formidles. Men romanens største svakhet ligger i språket, som er overspent poetisk med mange svulstige, slitte sammenligninger. “Den klarsynte ser rett inn i Vår med de underlige øynene, nesten gjennomsiktige, avlange, som en islagt innsjø, en katt, en slange”. Vår selv er “myk som plastelina”, regnet treffer vinduet “som små ømme beskjeder med hver dråpe” og “vinteren troner inn som en hær til hest, uten forvarsel, trærne rekker ikke engang kaste bladene sine – det er tapt”. Romanen nærmer seg stadig vekk poesien, og Pedersens språk er for ujevnt til å tåle det. Til tross for at Gine Cornelia Pedersen nå har bytta forlag, heller ikke “Vår i det hinsidige” overbeviser som roman.

706424

Er det rart det blir krig i verda? FILM: Libanesisk Oscar-kandidat tek storpolitikken ned på gatenivå, der altfor stolte og stae menn møtest. Fornærmelsen Originaltittel: L´insulte. Sjanger: Drama. Med: Adel Karam, Kamel El Basha, Camille Salameh. Regi: Ziad Doueiri. Nasjonalitet: Libanon, 2017. Språk: Arabisk. Lengde: 1 t. 53 min. Aldersgrense 12 år. Du har sannsynlegvis ikkje sett så mange libanesiske filmar, men «Fornærmelsen» kan du trygt sjå. Det er ikkje så ofte libanesisk film ender opp som den eine av fem nominerte til Oscar for beste framandspråklege film, men det blei altså «Fornærmelsen». Filmen startar, bokstaveleg talt, på gateplan i Beirut, i eit nabolag av kristne arabarar. Eit arbeidslag under leiing av den palestinske ingeniøren Yasser skal fiksa opp bygningar og infrastruktur, og oppdagar at balkongen til den kristne mekanikaren Toni er ureglementert. Yasser vil gjerne fiksa balkongen, men i staden for å sleppa han til og vera takksam, blir Toni rasande. Fornærminga og konflikten som så følgjer av denne bagatellen, ender til slutt opp i rettssalen - og i storpolitikken i eit land og område av verda med lang og, eh, rik historie på konfliktfronten. Skulle nokon sett seg ned og gitt deg eit foredrag om Libanons og Midt-Austens kompliserte historie og konfliktar, ville du raskt blitt glassaktig og fjern i blikket. Men regissør Ziad Doueiris måte å gjera det på, og dyktige skodespelarar, får deg til å følgja med. I staden for å fortelja i fugleperspektiv, går han tett på dei varmblodige mennene ute i gata. To menn som på kvart sitt vis er urimelege stabukkar, samtidig som du til ei viss grad får sympati med dei. Rettssalsdramaet som følgjer forsterkar dette biletet, når to veltalande advokatar skal argumentera for kvar side. Først snakkar den eine - du får sympati for hans klient. Så snakkar den andre - og du får sympati med motstandaren. Samtidig veks dramaet ut av den stadig fullare rettssalen. Ut i gatene, der dette er blitt politikk, slik tilsynelatande bagatellar er blitt blåste opp så mange gonger, der det ikkje er grenser for kva som kan opplevast som krenkande, om den politiske, religiøse og kulturelle miksen er til stades. Heilt opp til presidentens kontor, går konflikten. I ei slik verd er det sanneleg ikkje rart det blir krig. Og hadde dette vore Hollywood og amerikansk sentimentalitet, så ville nok alt gått opp til slutt, på lett forståeleg vis. Men dette er altså Libanon.

706426

Når voldtektstraumet gjør kroppen til et åsted BOK: Intenst, røft og sårbart om det å overleve som voldtektsoffer. Kathrine Nedrejord: Forvandlinga. Roman. 256 sider. Oktober. Paris, vinteren 2017, klokka sju om morgenen. Hun sitter kald og våt og fortvila i trappa utafor leiligheta si, uten husnøkkel, fratatt mobil og bankkort, med «Kåpa og buksa tulla sammen i en bylt på fanget». Bloduttredelse på kinnet, kloremerker på magen, ryggen, i nakken. Nummen, «løst fra kroppen sin», ute av stand til å ta innover seg det unevnelige, det skamfulle - hun er et voldtektsoffer, overfalt på åpen gate, midt på natta, av en fremmed mann. Det dreier seg om K., en trettiårig romanforfatter og dramatiker, oppvokst i Finnmark og med samiske røtter på morssida, ikke ulik Kathrine Nedrejord, født 1987 i Kjøllefjord, dikterdebut 2010, tidvis bosatt i Paris, med to romaner, et par skuespill og ei ungdomsbok å vise til da hun i 2018 etterfulgte Johan Harstad og Arne Lygre som husdramatiker ved Nationaltheatret og nå kommer med sin tredje voksenroman. De biografiske informasjonene som gradvis og i glimt knyttes til K., tyder på at vi igjen har å gjøre med en tidstypisk form for virkelighetsdiktning med tette bånd mellom forfatteren og hennes fiktive hovedkarakter - uten at man bør spekulere videre langs dette sjølbiografiske sporet. Viktigere er det å slå fast at «Forvandlinga» - utforma på et radikalt, muntlig bokmål - er blitt en knallsterk roman som med voldsomt retorisk trøkk, panisk pulserende mellom det råe og det ømme, dyptborende, kvernende tanker og stramme sceniske opptrinn, griper fatt i ei unge kvinne som lærer leksa si: «Det gjør vondt å fortelle, men enda vondere er det å tie.» Først prøver hun å stue bort de kaotisk flimrende minnene om Han, den ukjente, sammen med de skitne klærne. Men taushet er ingen løsning. Vennen Julien, som ikke fulgte henne hjem den famøse natta, får dårlig samvittighet og vil sone, innvies i voldtekten. Fransk rettsvesen har dårlig rykte og er noe K. i utgangspunktet frykter, men allerede dagen etter det inntrufne følger Julien henne til tre ulike politistasjoner, fire avhør og gynekologisk undersøkelse slik at anmeldelsen kan avleveres, jakten på gjerningsmannens DNA iverksettes. K. er ikke til stede i kroppen sin. Distanserer seg. Vrir på et Descartes-sitat og slår fast: «Jeg kjenner ikke, altså er jeg ikke», blir utstyrt med angrepiller og HIV-medisin og drar til Oslo, melder forfall til et forfatterseminar, flytter inn hos foreldrene på Bislett, redd for hudkontakt og plaga av emosjonell ambivalens, med veslehunden som den store trøsteren i hverdagen. Etter et par måneder returnerer hun til Paris, gjenopptar kontakten med venner og venninner, fyller ti søppelsekker med ting som hun - paranoid, traumatisert, gråtkvalt, nærmest i ørska – velger å knytte til Han, skaffer seg ny leilighet og spør seg sjøl, dødssliten og desperat: «Hva er det hun ikke orker. Å snakke. Å bruke ord. Å være menneske. Å være voldtatt.» På handlingsplanet skjer det ikke all verdens, kanskje. Den gamle K. var så mye, den nye K. er så lite. Hun vakler videre i den hverdagen som ikke lenger fins, må lære å leve på nytt, konstaterer at kroppen er et åsted, skjelver og hulker og kjenner seg igjen i Kafka og hans møte med Systemet som i en eventuell rettssak garantert vil komme til å saumfare livet hennes i et byråkratspråk som ikke er hennes. For hun er en forfatter som «sprenger ut personlige tekster» og «trur på fortellingas magiske kraft», «trur på litteraturen som medisin». I stedet for å forbli i den passiviserende offerrollen, låst fast i forestillinga om at hun er evig defekt, griper den nye K. fatt i livet og språket sitt, slik at det intime i romanteksten som kjempes fram kan kommenteres gjennom meta-utsagn av typen: «Jeg skriver ikke om voldtekt, jeg skriver ikke om overgrep, jeg skriver om min, den ene, voldtekta, og ingen andres.» Samtidig minner teksten om typiske «Me too»-episoder i fortida til K., åpner opp for den klasseprega voldtektshistoria til den samiske tippoldemora og betoner at K. alltid har følt seg heime i utafor-følelsen – det å være samisk i fiskeværet nordpå, nordnorsk i Oslo, norsk i Paris. Traumet hun prøver å kvitte seg med gjennom intense, rytmisk insisterende ord skal ikke få knekke henne. Vendepunktet kommer da også og heter Brice. Men akkurat hva han innebærer eller hvordan den åpne slutten på soga arter seg, bør ikke røpes. Her gjenstår bare dette – les «Forvandlinga», den fortjener det.

706427

«Kul katt fra Philly» Ingenting haster når han spiller gitar. Kurt Vile: "Bottle it in" (Matador/Playground) Parkeringsvakter gjør bare jobben sin, og jeg vet personlig at det finnes flotte folk blant dem. Men likevel. Om ikke annet koste jeg meg da Kurt Vile ga ut singelen "Loading zones" og en video med hans ignorering av parkeringsvaktene i Philadelphia. Uansett er dette det friskete innslaget her. Ensomhet og usikkerhet er gjengangere på platen, slik det lett blir for artister på turné. Han holder fast ved kursen som ble staket ut den gang han lyttet til Pavement og Neil Young. Sangene er tilbakelente, og noen likner hverandre. Eller som han synger i "One trick ponies": I've always had a soft spot for repetition. Det er likevel ikke helt riktig, for lydbildet preges av skeiv og skiftende instrumentering, med innslag som den forvrengte gitaren til Kim Gordon i "Mutinies". Vile tar seg god tid. Tittelkuttet nærmer seg 11 minutter, og andre er ikke langt unna. Kanskje en av grunnene til at fanskaren er trofast, men ikke så stor. Beste spor: "Loading zones", "Bassackwards", "One trick ponies", "Mutinies".

706428

Ensom, snakkesalig, udisiplinert flakkende BOK: Snubletekst mellom dilldall, gravalvor og skeive smil. Kristine Næss: Mens jeg husker det. Roman. 359 sider. Oktober. Noen romaner er handlingsorientert, andre karakterdrevet – som «Mens jeg husker det» av Kristine Næss (f. 1964, debut 1996) hvor det ikke først og fremst er hva den skilte, febrile jeg-fortelleren Ingeborg gjør eller opplever, men det hun tenker og føler og håper som teksten synes å ville formidle. Dessverre er ikke den kjærlighetssøkende, gråtende hovedkarakteren – som sies å være både «snart» og «over» femti år - så interessant at hun kan bære en så lang, handlingsfattig, løst komponert fortelling som dette der hun uavlatelig lar seg skuffe av gifte, homofile, teite, for gamle, for unge menn. Hun har riktignok for snart ti år siden gitt ut to romaner, den ene med en viss suksess, er nå deltidsarbeider i et bemanningsbyrå, bor sammen med hunden sin i en leilighet ved en park, har besøkt psykolog tre ganger i uka og tenker stadig på den voksne, idealistiske datteren som er i Canada. I sin ensomhet har hun en plan om å søke doktorgradsstipend for å skrive en filosofisk avhandling om den østerrikske dikteren Ingeborg Bachmann, men hun har verken bachelor- eller mastergrad og står knapt fram som et akademisk talent i sin ordrike, vidløftige, monologiske plapring om egne glupe ideer, innsikter, tanker. Som når hun slår fast at «tankene tilhører den naturlige verden. De skiller seg ikke fra gress og himmel, tallerkener, bilhjul», «bevissthetenes rikdom er kolonialisert av klassebegrepet» eller «De eiende eier en styreløs tilstand.» Ufrivillig komisk blir det ellers når fortelleren igjen og igjen og igjen uthever visse ord og uttrykk gjennom kursivskrift, som om leseren er evig tungnem og trenger å bli gjort oppmerksom på særlig viktige eller geniale poeng. Best er teksten når den nøyer seg med å fortelle, ikke formidler hobbyfilosofisk snikksnakk. Skildringen av et akademisk seminar i Bergen har ironisk-satirisk snert, visse barndomsminner fra et svensk torp er både sanselige og såre. Men at romanen bruker rundt 40 sider på å skildre forberedelsene til en middag Ingeborg avslutningsvis arrangerer for venninner, kolleger og en schizofren nabo og ytterligere 66 sider på avviklingen av middagen blir i meste laget – til tross for at en del situasjoner og dialoger underveis framstår som både lattermilde og satirisk avslørende i all sin flakkende taletrengthet.

706430

Lykken var kort for Varg Veum Gunnar Staalesen fortsetter å fornye seg, men Varg Veum er den samme gamle bergenske grinebiteren. Hvor mye juling skal en mann tåle, mens han avleverer mer eller mindre vellykkede one-linere inspirert av mester Chandler og Phillip Marlowe? Staalesen har trofast levert gjennom snart femti år. Han tok den utslitte sjangeren med privatdetektiv og greidde mot alle odds å gjøre den til en norsk, for ikke å si ultra-bergensk variant med stort hell. Kjartan Fløgstad mente en gang at det var Nord-Jæren og oljepengene som ville lokke fram en norsk variant av Phillip Marlowe. Den gang ei. Ære være våre lokale helter, måtte det være Kolbjørn Hauge eller Lars Helle, men det er Staalesen som har stålgrepet om språket, intrigene og den litt desillusjonerte fortelleren med et halvt øye til akevittflasken i kontorskuffa og et halvt øye til jomfruen i nød. Her er det ellers langt mellom jomfruene. Staalesen leverer utrolig syrlige portrett av de fleste kvinnene her, inkludert hun som låner ut datteren til pornofilm. For «Utenfor er hundene» er en direkte oppfølger til «Storesøster». Varg Veum er offisielt frikjent, men for alltid merket av pedofil-mistanken. Han lurer på sannheten om faren, han trøbler med kjærligheten. Noen prøver å kjøre ham ned. Samtidig er andre medtiltalte i pedofil-saken i ferd med å dø. En ekstra bonus for oss som liker norsk krim er Veums Tønsberg-besøk der han får avgjørende hjelp fra en stammende, men staut advokat. Norsk krims svar på det interaktive Marvel-universet. Tidvis blir det i overkant latterlig med barnemisbrukere som ramler inn fra alle kanter og ikke helt troverdig, men totalt sett ror Staalesen intrigen i havn. «Storesøster» var bedre, men «Utenfor er hundene» toner ut i beste veumsk ånd: Det er lite håp, vi gjør vårt beste. Tar heisen opp til de sju fjell, går på ski, puster. Puster.

706432

Prisen for å bli ei stjerne FILM: Enkelte historier toler å bli fortalt igjen og igjen. Som «A Star is Born», nå med Lady Gaga. A Star is Born Sjanger: Drama, musikkfilm. Med: Bradley Cooper, Sam Elliott, Anthony Ramos, Bonnie Somerville, Lady Gaga. Regi: Bradley Cooper. Nasjonalitet: USA, 2018. Lengde: 2 t. 15 min. Aldersgrense: 9 år Du har høyrt denne historia mange, mange gonger før. Du har høyrt henne fortalt om verkelege personar (Edit Piaf, Janis Joplin, Jim Morrison, Curt Cobain, Amy Winehouse, Chris Cornell). Og du har kanskje til og med sett ein av dei tre tidlegare versjonane av «A Star is Born», den frå 1937, den frå 1954 eller den frå 1976, med Kris Kristoffersen og Barbara Streisand. Men til alle tider er dette tilsynelatande ei historie som fascinerer - om den talentfulle, ukjende som blir oppdaga og så blir stor stjerne. Og om prisen berømminga har. 2018-versjonen av «A Star is Born» er Bradley Coopers debut som regissør. I tillegg har han den eine hovudrolla, som den forfylla og slitne countryrockstjerna Jackson Maine. Filmen startar der, med ein rusa og uinspirert gitargud og songar på scenen. Me blir med han ut i bilen, gjennom kaos og skrikande fans, der han finn fram spritflaska, som nesten er tom. For å få påfyll, stoppar han ved ein tilfeldig bar. Der opptrer Ally (Gaga), som har gitt opp musikkdraumen og i staden jobbar som servitør, der ho syng «La Vie en Rose» av Edit Piaf. Og så oppdagar Maine henne - både som artist og kvinne - slik Piaf i si tid blei oppdaga der ho song på gata i Paris. Sidan skal det gå ei blanding av bratt oppover og nedover. Ho skal bli berømt - men til kva pris, når den vanlege jenta plutseleg er utstyrt med oransje hår, glossy dansarar og ein kynisk manager? På si side er Jack allereie i full gang med å betala for dette livet, med piller, sprit, tinnitus og indre demonar. Dei to blir eit par. Det blir ikkje enkelt. Feil fortalt, blir ei slik historie bare ein klisjé. Rett fortalt, som her, blir det både fint og rørande. Melodramatisk, ja, men godt melodrama er bra. Sjølv om to timar og 15 minutt strengt tatt er for lenge for ein film. Cooper er overtydande som den herja stjerna. Men minst like mykje imponerer superstjerna Lady Gaga, heilt frå ho er heilt ukjent, usminka og «vanlig» til ho er så styla og utspjåka at ho kommenterer at ho ikkje ein gong liknar på seg sjølv. Og dette er altså ein musikkfilm, der musikken og songane heldigvis får skina mellom kjærleikshistoria og stjernereisa. Det er skikkeleg tøft og trøkk når Jack tek fram gitaren. Men når Lady Gaga set seg til pianoet og syng - og når dei to syng saman - er det bare å gjera seg klar for gåsehud og ståpels og la det stå til.

706434

«22 July»:Sterk, relevant og aktuell Med sin 22. juli-film ønsker briten Paul Greengrass å vise verden hvordan fredelige Norge håndterte en grusom terrorhandling. Til inspirasjon og ettertanke. 22 July Sjanger: Drama. Regi: Paul Greengrass. Manus: Paul Greengrass. Basert på Åsne Seierstads bok «En av oss». Med: Jonas Strand Gravli, Andreas Danielsen Lie, Jon Øigarden, Maria Bock, Thorbjørn Haarr, Seda Witt, Isak Bakli Aglen, Eindride Eidsvold m. fl. Lengde: 2 timer 24 min. Kanal: Netflix. Det har ikke manglet på norske motforestillinger om Paul Greengrass’ Netflix-finansierte spillefilm «22 July» om den mørkeste dagen i nyere norsk historie: Hvorfor må de norske skuespillerne, som besetter alle rollene, snakke engelsk? Hvorfor skal monsteret Anders Behring Breivik få en såpass stor rolle? Og kunne ikke sårene fått gro mer før en slik film kommer? Britiske Greengrass er en anerkjent regissør med både journalistisk og dokumentarisk bakgrunn, og med samfunnsaktuelle filmer som «Bloody Sunday» og «United 93» på CV-en. Hans tilnærming til hendelsene i Norge 22. juli 2011 er ikke først og fremst selve terrorhandlingen som i «Utøya 22. juli», men konsekvensene den fikk etterpå. For enkeltmennesker, men også for det norske samfunnet. Og for de universelle verdiene ytringsfrihet, rettssikkerhet og demokrati. Skjer stadig igjen For oss nordmenn, som i størst grad har hendelsene og dekningen av 22. juli under huden, kan det nok gå litt fort i svingene av og til. Filmen forteller altså ikke hele historien, men Greengrass har likevel lyktes i å få fram sitt universelle budskap om en hendelse som stadig skjer igjen i forskjellige nyanser. Som i Åsne Seierstads bok, som filmen er basert på, er tidslinjen brukt som et sterkt dramaturgisk fortellergrep i den første delen, som omhandler selve terrorhandlingen. Gradvis flyttes fokuset til enkeltskjebnene. Unge Viljar, som ble livstruende skadet foran øynene på sin yngre bror, er fantastisk spilt av Jonas Strand Gravli. Vi følger ham gjennom umenneskelige kampen tilbake til livet, og konsekvensene det har for hans nærmeste. Hans lavmælte vitnemål i rettssaken er et av filmens aller mest gripende øyeblikk. Andreas Lie Danielsen er også god som Anders Behring Breivik med det han har å spille på: det ytre bildet vi allerede har av massemorderen. Inspirerende På en skrudd måte er «22 july» faktisk også en oppløftende og inspirerende film. Når dommen er falt, og Behring Breivik sier til sin advokat at «det vil komme noen etter meg og fullføre det jeg startet», svarer Lippestad: «Da vil vi, våre barn og deres barn kjempe imot og vinne over dem også». I «22 July» viser Greengrass for hele verden at den grusomme dagen fikk nordmenn til å stå samlet mot terroristen og det han sto for. Rettsprosessen viser at både ytringsfriheten og det norske demokratiet kom styrket ut, nettopp fordi Behring Breivik fikk en arena der han ble til de grader motsagt. I en tid der Breivik-tankegrums får stadig større fotfeste, er dette et viktig budskap å nå ut med gjennom gigantkanalen Netflix. For målgruppen er ikke bare norske seere: Med engelsk tale og uten teksting når den nok ut til enda flere. Ikke en dag for tidlig.

706435

Så intense følelser, så trange utløp BOK: Per Petterson er forlengst hinsides alle diskusjoner om virkelighetslitteratur. Per Petterson: Menn i min situasjon. Roman. 297 sider. Oktober. Når romanresultatet av en forfatters bruk av seg selv blir som i Per Pettersons siste roman, «Menn i min situasjon», er det ikke lenger bryet verdt å anvende krefter på å drøfte og dømme den såkalte virkelighetslitteraturen som sjanger eller hvor mye en forfatter bruker, eller har «lov» til å bruke sitt eget, families og alle andre bekjentskapers liv skjønnlitterært. Heller enn å konstatere at, er det imidlertid fortsatt interessant å se og annamme hvordan en forfatter gjør det. Per Petterson (1952, debut 1987) gjør det med stil og eleganse. Årets roman, «Menn i min situasjon» - den første siden «Jeg nekter» i 2012, er sentrert omkring gjenkjennelige, bokstavelig talt familiære, temakretser i Pettersons forfatterskap, også denne med forfatteren Arvid Jansen som hovedperson, Per Pettersons skjønnlitterære andre jeg. Den åpner en søndagsmorgen i september 1992 da romanens fraflyttede kone Turid panikktelefonerer ham for å få hjelp – han er den eneste hun «har». Da er Arvid en mann på Pettersons egen alder, og utover i romanen legges det så mange, og gjentatte, markører at «Menn i min situasjon» nødvendigvis også leses selvbiografisk, særlig med de mange stedene det refereres til «skipet» (virkelighetens «Scandinavian Star» som brant i en skandaløs skipskatastrofe 1. april 1990, og blant 159 mennesker også tok livet av hans aller næreste familiemedlemmer), og som Petterson viser til både i og utenfor bøkene sine. I romanens litterære, konstruerte virkelighet har det da gått et år siden kona kort tid før skipet forulykket tok barna med seg og dro. Da telefonen kommer, har forfatteren Arvid Jansen bak seg et fortvilet og forvrøvlet år med drikking på byen og tilhørende mislykkete engangs kvinnesamkvem, samt utallige måfå-bilturer på kvelds- og nattetid. Han bruker tida til mer av det samme, samtidig som han minnes, skildrer dagene sine, reflekterer over sin egen person og alle sine utilfredsstillende forhold til andre – og som alt sammen blir til romanen «Menn i min situasjon». Den ensomme Arvid er «ikke alene, men forlatt» etter at Turid tok med seg de tre jentene deres og dro, som Arvid også omskriver til «Turids abdisering», «Turids sorti», «Turids frafall» der han harper på et femten års kjærlighetsforhold som nå er kuttet over. Men samme hva ord han setter på det, vet han at forklaringen er han selv, hans egen tilknappete person, «murt inne i mitt eget», i «forknytt taushet», mannen som «aldri ga alt jeg hadde». Han holder alltid igjen: Så når en person et sted uttrykker at noe var «deilig», synes Arvid at «det var å ta i». Han kan altså være sarkastisk morsom, men enda mer er han en alvorstynget rapportør med frapperende evne til å skildre situasjoner og forhold, som når han sier om Turid og ham at «vi var som to sykkelhjul i en trikkeskinne». Eller oppsøker familiegravstedet på en ødslig kirkegård i Oslo og «gjør døden permanent», slik navnene på dem han savner så intenst, er meislet i stein. Men, som han sier, har han - «en mann i min situasjon» - aldri kunnet gi seg hen (bare når han reflekterer og skriver, tør Arvid risikere en slik ordbruk). Tittelens formular, «menn/en mann i min situasjon», er gjentatt med ujevne mellomrom mange ganger i romanen (fra side 19 til 288), og er ikke bare treffende for historien til Arvid Jansen, men signaliserer pretensjoner om representativitet. Jeg skulle tro at mange, ikke bare mannlige, lesere av «Menn i min situasjon» kan gjøre en beryktet landsmanns ord til sine: «Om blodet er aldri så tynt, man kjenner seg dog i slekt med Peer Gynt». Og Arvid Jansen. Per Pettersons lommekjente revir i «Menn i min situasjon» er Oslo med omegn. Her skildrer han gjennom romanens første fem, av seks, avdelinger en retur til barndommens Veitvet, forflytter seg i flere sentrale bydelers leiligheter og senger, kneiper og en fargehandel, nattlige kaiscener og lyriske overnattingsturer i marka, ikke-planlagt henting av barn som utarter til slapstick slåsscene, søte møter med kvinner som kan og vil mer enn ham – så hvert underkapittel lyser, formidlet av en hovedperson som kanskje har som sitt aller såreste punkt at han aldri opplever en annen han helt ut ut kan dele sin kjærlighet til litteraturen med. Det er strålende. Men sjette og siste avdeling, fire år etter romanens hovedkropp, kan virke påhengt.

706436

Portrett av et sønderrevet land Den amerikanske drømmen lever fortsatt, men for mange er den blitt vond. Thor Steinhovdens bok «Det amerikanske marerittet» maler et godt portrett av dagens USA og vever et dystopisk bakteppe for framtiden. Thor Steinhovden: Det amerikanske marerittet. Sakprosa. 254 sider. Res Publica. «Det er ikke Trump som har skapt dagens kaos, det er kaoset som har skapt Trump», skriver Steinhovden. Sidene er spekket med skarpe og velformulerte observasjoner som sammen med spennende episoder drar oss gjennom USAs moderne, politiske historie og til slutt ender opp i en trailerpark. Der møter vi den amerikanske drømmens siste håpefulle: De ulovlige immigrantene som tar seg over grensen fra Mexico. Skurken i boka heter Newt Gingrich, mannen som var leder for Republikanerne i kongressen fra 1995 til 1999 og som systematisk bidro til å forverre forholdet mellom Demokratene og Republikanerne, slik at amerikansk politikk ikke lenger handler om hva de to partiene er uenige om, men om hvordan de er uenige. Forfatteren forklarer pedagogisk hvordan dette samarbeidsvakuumet er blitt større og større og i verste fall har fått hele statsapparatet til å gå i stå. Negativ utvikling Han får også fram hvordan USAs traumatiske 1960-tall fortsatt dikterer dagens politikk. Borgerrettighetskampen rev Demokratene i stykker og overlot Sørstatene til Republikanerne. Steinhovden illustrerer dette med Alabama-guvernør George Wallace sitt «segregering i dag, segregering i morgen, segregering for alltid». Den konservative sørstatsdemokraten prøvde å stanse immatrikuleringen av svarte studenter ved University of Alabama i 1963, bare for å bli nedkjempet av sin egen president Kennedy. Wallace var en klassisk New Deal-demokrat som også, vil denne anmelderen mene, var reinspikket rasist. Steinhovden trekker tråder fra sørstatsdemokratene som var konservative til beinet, men tilhengere av et velfungerende statsapparat, til vår tids populister. Han trekker spesielt fram Marine Le Pen og ikke minst - når det kommer til strategi - Donald Trump. Slik forklarer Steinhovden hvordan dagens polariserte USA er et resultat av prosesser som har fått lov til å utvikle seg over flere tiår. Ikke minst peker han på utviklingen innen media, der framveksten av alternative (høyreorienterte) kanaler på nettet har bidratt til å svekke den felles virkelighetsforståelsen. Som en av Steinhovdens mange kilder forteller: «Bestefars (republikanske) parti eksisterer ikke lenger. Det ble kidnappet av ekstreme evangeliske kristne og Tea Party-bevegelsen. Det ble infiltrert av antisemitter og rasister i samme slengen». Når forfatteren drar linjene tilbake til Tyskland på slutten av 1920-tallet og 1930-tallet maler han ettertrykkelig fanden på veggen. Nasjonens idé Alt er heldigvis ikke like negativt. Et stort flertall av innbyggerne i USA mener at den amerikanske drømmen er oppnåelig for dem. Dette er et sentralt poeng i USAs nasjonale idé: Friheten til selv å velge hvordan man vil leve og muligheten til å skape sin egen framtid. Kanskje det som gjør den amerikanske drømmen til nettopp en drøm, er at den ikke lover noe bestemt utfall. Steinhovden lar førsteamanuensis Hilde Restad ved Bjørknes Høyskole si det slik: - Den amerikanske drømmen er et håp og en tro som skal fullbyrdes en gang i framtiden. Slik kan drømmen om Amerika tillegges en religiøs dimensjon. Fra vondt til verre I en nasjon der lederne for de 350 største selskapene har inntekter som er 300 ganger høyere enn gjennomsnittsinntekten til de ansatte i bedriftene de jobber for, er det vanskelig å se at den amerikanske drømmen skal være like oppnåelig for alle. Forskjellene øker og øker på alle vis og områder, og reduserer samtidig den sosiale mobiliteten. Med Trump i Det hvite hus er USA i ferd med å gå fra vondt til verre. Steinhovden viser hvordan USA ikke bare er i ferd med å bli Republikanerne mot Demokratene, men by mot land, svarte mot hvite og liberale mot konservative. «Det amerikanske marerittet» anbefales til alle som er interessert i USA. Steinhovden skriver godt og har levert en bok som fortjener å bli lest langt utenfor amerikansk-politikk-nerdesegmentet. Den er lettforståelig og lesevennlig. Og så er jo timingen den beste - like før tidenes viktigste mellomvalg i USA.

706437

Gi denne mannen en Grammy, takk Helt siden 70-tallet har han gitt ut flott musikk. John Hiatt: "The eclipse sessions" (New West/Border) Når John Hiatt nå mener at den nye platen hører hjemme side om side med to av de bedre, er det grunn til å lytte. "Bring the family" (1987) ble spilt inn på fire dager mens Hiatt trodde karrieren var over, og "Crossing muddy waters" (2000) ble lagd på sparket. Hans nye studioalbum, det 23. i rekken, oppsto på samme måte: Ikke planlagt og med et resultat som overrasket ham. Det er gått fire år siden sist, og det var ikke gitt at Hiatt ville komme med en ny plate etter en skammelig oversett karriere. Han åpner med flotte "Cry to me", og melankolske "Aces up your sleeve" er nydelig. Strøken americana og rock følger. I'm over the hill, synger Hiatt. Platetittelen er en formørkelse. Han tar farvel med vakre "Robber's highway", men platen føles ikke slik. 66-åringen fra Indiana lyder revitalisert, og etter ni Grammy-nominasjoner er det på tide at han får en pris å sette på hylla. Beste spor: "Cry to me", "Aces up our sleeve", "Nothing in my sleeve", "Hide your tears", "Robber's highway".

706438

Nabolagsidyll fra helvete Når du trodde at den mørke fortiden var tilbakelagt og du endelig har senket skuldrene. Da viser fascinerende og spennende «Kielergata» hvor fort og grotesk alt kan snu. Kielergata TV-serie i 10 deler. Premiere på TV 2 og TV 2 Sumo torsdag 18. oktober. Sjanger: Drama/thriller. Nasjonalitet: Norge 2018. Regi: Patrik Syversen og Cecilie Mosli. Manus: Patrik Syversen, Jesper Sundnes og Stig Frode Henriksen. Skuespillere: Thorbjørn Harr, Andrea Bræin Hovig, Ylva Lyng Fuglerud, Nicolai Cleve Broch, Ingrid Bolsø Berdal, Johan Rheborg, Alexandra Rapaport, Kyrre Haugen Sydness, Anneke von der Lippe, Sigurd Myhre, Kyrre Hellum, Nader Khademi, Pihla Viitala, Janne Heltberg, Cecilie Mosli, Iselin Shumba m.fl. Småstedet Slusvik et sted i Norge sies å være Nordens minst kriminelle sted. Her ligger Kielergata. En tilsynelatende typisk norsk middelklassegate, med fine, store hus, velstelte hager og grill på terrassen. Kielergata er en sånn familiegate der naboene går på grillfest til hverandre og hjelper hverandre der det trengs. Tilsynelatende. Hovedpersonen er Jonas Shulman, som er ny både på stedet og i gata. Han har en enkel jobb, og et tilbakelagt alkoholproblem. Familielivet er trygt og A4. Utpressing-sjokk Helt til den dagen en ny bekjent prøver å presse Jonas for ting han har funnet ut om fortiden hans. På et øyeblikk rakner idyllen han omgir seg med, og avløses av et mareritt av den paranoide typen. Men så viser det seg at det ikke bare er Jonas i gata som har en skjult, mørk fortid. Å starte et helt nytt liv, for eksempel gjennom vitnebeskyttelse, og så bli innhentet av fortiden, er langt fra et ukjent grep i populærkulturen. Likevel føles «Kielergata» både original, og ikke minst befriende norsk i uttrykket. Lange tagninger og dvelende nærbilder i all hverdagsligheten får oss til å til å se menneskene på en engasjerende og intim måte. Så brytes hverdagsligheten av sjokkartede hendelser og handlinger på en svært så uforutsigbar måte. Overflaten revner Jonas, kona Elin og datteren Sofie spilles av glimrende og troverdig av Thorbjørn Harr, Andrea Bræin Hovig og Ylva Lyng Fuglerud. I seriens første episoder er det først og fremst dem vi blir godt kjent med. Historien hopper fram og tilbake i tid, og pusles gradvis sammen med nye biter. Og jo flere brikker vi får, dess flere innser vi at vi mangler. «Kielergata» bæres fram av fiffige, og ofte sjokkerende og groteske kontraster mellom idyllisk småbyfamilieliv på skinner og beksvarte fortidshemmeligheter. Og når revnene i overflaten blir større, bare stiger spenningen og fascinasjon for både gata, menneskene som befolker den og alle hemmelighetene de omgir seg med. «Kielergata» ligger an til å bli en super serie å følge utover høsten! Anmeldelsen er basert på de to første episodene.

706439

Må en bli ond for å befri oss fra det onde? «Dogman» er en fascinerende studie i kontraster. Mellom herlig situasjonskomikk og ekkel vold. Og mellom godhet og onde gjerninger. Dogman Sjanger: Drama/thriller. Nasjonalitet: Italia 2018. Regi: Matteo Garrone. Manus: Ugo Chiti, Massimo Gaudioso og Matteo Garrone. Skuespillere: Marcello Fonte, Edoardo Pesce, Nunzia Schiano, Adamo Dionisi, Francesco Acquaroli, Alida Baldari Calabria, Gianluca Gobbi, Aniello Arena. Lengde: 1 time 42 min. Aldersgrense: 15 år. Kinopremiere: 26. oktober. Innehaver Marcello av dyrefrisørsalongen Dogman er en herlig, godhjertet fyr. Selv den argeste kamphund blir til slutt en malende pusekatt når Marcello klipper, føner og godsnakker. Han forguder datteren sin, og utstråler varme og omsorg. At han på si driver litt kriminalitet, får oss likevel ikke til å mislike ham. Men i den lite pene kystbyen han bor i, er det machobiffen Simone som styrer. Den aggressive tidligere bokseren, med fullt utviklet sosiopati, terroriserer bydelen med trusler og grusom vold. Selv om han også er en mammagutt, er han den personifiserte ondskap. «Alle» vil bli kvitt ham. Vennskap i ubalanse «Vennskapet» mellom Marcello og Simone er bygd på frykt og undertrykkelse. Marcello tør ikke å stå opp mot ham, noe som gir ham store problemer. For å kunne ta et oppgjør med Simones krav og trakassering, må Marcello gå i seg selv og gjøre noe med sin egen konfliktskyhet, naivitet og lojalitet. Han må bli ondere. «Dogman» er en studie i kontraster og i personlighetsutviklingen til en enkel og god mann, nydelig og troverdig spilt av Marcello Fonte. Scenene fra hundesalongen er fulle av varm situasjonskomikk. Møtene mellom Marcello og Simone er fulle av skrekk og ubehag, noe som forsterkes av en ekstremt realistisk stil og skuespill. Skikkelig godbit Filmen bruker god tid på å bygge opp til sitt klimaks, men er hele tiden en tankevekkende godbit som byr på flere moralske dilemmaer. Marcello Fonte fikk prisen for beste skuespiller i Cannes i år. Regissør Matteo Garrone er også mannen bak filmen «Gomorra» (2008). «Dogman» er også Italias offisielle Oscar-bidrag.

706440

Sober type i det mest spektakulære menneskeheten noensinne har gjort FILM: En oppsiktsvekkende normal mann i en spektakulær historie. Biografi/drama, USA, med Ryan Gosling, Jon Bernthal, Claire Foy. Regi: Damien Chazelle. Lengde 2 t. 21 min. 12 år. «First man» forteller historien om astronauten Neil Armstrong og den legendariske romferden som førte til at han 20. juli 1969 ble første mann som satte sin fot på månen. Ryan Gosling står med ett bein i det største teknologiske dramaet menneskeheten har vært med på. Det andre beinet er plassert i en veldig normal familie der det lille som er av drama spinner rundt at han mistet datteren som bare var ett år gammel. Den delen av filmen som handler om romfarten er strålende. De klaustrofobiske oppholdene i romfartøyene, knirkingen, lyden, ristingen og dramatikken på vei mot månen er glimrende show- don’t-tell-film. Et haraball det ene øyeblikket, blikkstille det neste. «First man» er mindre pompøs enn mange tidligere astronaut-filmer, men tillater seg noen store ord og bilder for å markere anledningen. Kontrasten til (noe av) det største menneskeheten har oppnådd ligger i privatlivet til Neil Armstrong, som var en rolig og sindig type. Regissør Damien Chazelle («La La Land») lar ham nesten bli en anti-helt. Han sier lite og lar et veldig begrensa følelsesregister komme til uttrykk. Gosling er god til å spille «vanlig». Claire Foy («The Crown») gjør ikke all verdens inntrykk som kone og hjemmelim, men hun har heller ikke fått all verdens å jobbe med. Familielivet fungerer godt som en motvekt til de enorme oppgavene på jobb og understreker filmens grunnsetning: Måneferden var vanlige folk som gjorde helt uvanlige ting. Det som virkelig setter seg i magen i «First Man» er de mange scenene der kamera settes inne i de trange rommene astronautene brukte på sin ferd mot det ukjente. Vi blir blant annet minnet på at det var skruer og bolter som skilte mellom liv og død da astronautene ble sendt ut. Kombinert med et knallgodt lydfølge, både i musikk, effekter og stillhet, er det disse intense sekvensene som gjør en ellers sober film til et spektakulært eventyr.

706441

Stepper løs på trommene Tøffe sanger med kreativ trommelyd. Kolars: "Kolars" (KOLARecords/Border) Det er ikke lett å finne opp noe nytt i rocken, men det er dem som prøver. Lauren Brown stepper på en basstromme mens hun samtidig dunker løs på et stående trommesett. Et stilig sceneshow, og den dansende trommingen skaper samtidig en varm lyd. Hun kommer fra folk-gruppen He's My Brother She's My Sister fra Los Angeles. Den var det Rob Kolar som stiftet, og ekteparet utgjør nå Kolars. Musikken er kalt desert disco, space blues og glamabilly, og den lyder som en miks av dette. Den selvtitulerte debuten kom i fjor, og de følger opp med et album fylt med åtte flotte kutt. I tillegg får vi sangene én gang til som instrumentaler. Et kreativt påfunn, det også. Høydepunktene sitter tett, fra den slentrende ørkenrockeren "Bullett on the run" til glaminnslagene i "Dangerous", via Velvet Underground-pregede "Dizzy" og slackerballaden "Change your mind". "One more thrill" kunne vært låten White Stripes ikke rakk å spille inn. Beste spor: "Bullett on the run", "Change your mind", "Dangerous", "Dizzy", "One more thrill".

706442

Grotesk-vakker kjærlighetshistorie Grotesk, morsom, rørende, tankevekkende og original. Svenske «Grensen» er en både vakker og beksvart kjærlighetshistorie. Grensen Originaltittel: Gräns. Sjanger: Drama/fantasy. Nasjonalitet: Sverige 2018. Regi: Ali Abbasi. Manus: Ali Abbasi og Isabella Eklöf. Basert på John Ajvide Lindquists novelle. Skuespillere: Eva Melander, Eero Milonoff, Viktor Åkerblom. Lengde: 1 time 41 min. Aldersgrense: 15 år. Kinopremiere: 19. oktober. John Ajvide Lindquist, altså. Den svenske skrekkforfatteren bak romaner som «La den rette komme inn» og «Håndtering av udøde» er en mester i å skildre menneskelig utenforskap og annerledeshet gjennom sin miks av grøss, fantasy og sosialrealisme. Før har han gjort det med vampyrer og zombier. I «Gräns» gjør han det samme med vesener fra nordisk folklore. Denne sensasjonelt originale filmen oser av Lindquists fantasifulle ånd. I tillegg til utrolige skuespillerprestasjoner og ekstraordinær maskering, er det nettopp Lindquists fascinerende karakterer som gjør filmen så besnærende. Brusende begjær Tollinspektøren Tina har kanskje et snodig og litt skremmende utseende, men ingen andre greier å lukte seg fram til smuglere slik hun gjør. Så god er hun, at hun også blir bedt om å bistå politiet i flere vanskelige saker. Så kommer Vore gjennom tollen med en merkelig last. Vore likner henne selv, og både luktesans og følelser kommer i ulage hos Tina. For første gang bruser begjærets blod gjennom henne. De to innleder et intenst og lekent forhold. Gradvis Tina at hun og Vore er like, men en «rase» for seg selv. Og at livet hennes hittil er basert på en løgn. Mens Tina helst vil gli inn hos menneskene, ønsker Vore å være seg selv helt ut og i tillegg hevne seg på dem som har forsøkt å temme ham. Kan de da leve sammen? Uforutsigbar uhygge Visuelt er «Grensen» både sær og helt ekstraordinær, ofte langt over grensen til det groteske. Teknisk briljant, men det er fantasiverdenen som imponerer mest. Og om den ikke akkurat kan karakteriseres som en skrekkfilm, tar «Grensen» nok uhyggelige og uforutsigbare vendinger til at du aldri får slappet helt av. «Grensen» vant Un Certain Regard under Cannes-festivalen i år, og også juryprisen på Filmfestivalen i Haugesund. Der er også Sveriges Oscar-kandidat.

706443

En krimroman der det meste er feil SPENNING: Hvis noen tror det er lett å skrive en krim- eller spenningsroman, skal de lese Kjell Reianes sin debut, «Bomben». Den viser hvor lett det er å gjøre alt feil. Kjell Reianes: Bomben. Spenningsroman. 307 sider. Jæren forlag. Om det er forfatteren eller forlaget som har sviktet mest, vet jeg ikke. Men «Bomben», debutromanen til arkitekt og musiker Kjell Reianes, burde ikke vært gitt ut. Årsaken er at Reianes og forlaget ikke har jobbet godt nok - verken med hovedideen, med strukturen, med persongalleriet eller med språket. Boken vitner derfor om en grunnleggende mangel på respekt og forståelse for håndverket. Vi får ta det ovenfra og ned: 1. Handlingen Selve ideen er muligens god. «Bomben» handler om Willy fra Stavanger som reiser til USA som 20-åring, blir agent for CIA og farter jorda rundt på hemmelige oppdrag. Han er tilfeldigvis hjemme i Stavanger når terrorister truer med å sprenge Domkirken 17. mai. Med stramme grep kunne dette blitt en underholdende røverroman. Men i «Bomben» er ingenting stramt. I stedet for å følge én hovedhandling, åpner forfatteren for all verdens påfunn underveis. Boken begynner med en oversikt over fem generasjoner i Stavanger, et typisk oppspill til en historisk slektsroman. Deretter gir Reianes oss et slags kjærlighetsdrama rundt hovedpersonens bestefar, fortsetter med en familiefeide og en bitter skilsmisse i generasjonen etter, og ender i en konflikt mellom helteonkel og terrornevø som knapt kjenner hverandre. Antakelig har Reianes en tanke om at det nære slektskapet mellom motstanderne skal gi en ekstra dimensjon til fortellingen, men det motsatte skjer. Det historiske og familiære bakteppet blir bare distraksjoner, på samme måte som de talløse bihistoriene blir blindveier. 2. Strukturen Det finnes mange eksempler på krim- og spenningsromaner der ulike handlingstråder, flere tidsplan og sammensatte persongallerier elegant knyttes sammen til en hovedhandling som kulminerer i et fortettet siste-scene-drama. Det forutsetter en ekstremt bevisst komposisjon der alle løse tråder kuttes bort. Og det krever at bipersonene får klare funksjoner og at beskrivelsene av dem er relevante. Sannsynligvis har Reianes forsøkt å skrive en puslespillroman der de ulike bitene skal gi mening når de samles. I stedet har han levert en roman der bitene knapt hører sammen fordi folk og hendelser fyker forbi uten at de peker fram mot en samlende spenningstopp. Det blir altså retningsløst, ikke fortettet. Et konkret eksempel er at CIA på side 80 finner ut at terroristen vil bombe Domkirken i Stavanger. 125 sider senere leser vi at terroristen endelig har funnet målet sitt; Domkirken i Stavanger. Det er selvsagt fullt mulig å bryte kronologien, men da må ikke spenningen spoleres så hjelpeløst som her. Og oppdragene som sender Willy verden rundt, skal nok gi oss et bilde av en profesjonell og nådeløs agent, men er helt uten språklig og dramaturgisk oppbygging. Derfor blir de bare rekker av hendelser som knapt har noe med hverandre å gjøre. 3. Folka På samme måte som enkelthendelser kan bygge opp under en hovedhandling, kan selvsagt et persongalleri være med på å tegne en hovedperson og et miljø. Da må bipersonene ha klare funksjoner: De bør ha betydning utover de episodene de deltar i, og de bør beskrives på en måte som gjør at de er interessante i seg selv. Reianes klarer ikke dette på noe vis. Willys rival dukker opp både i judokonkurranser og i CIA, men han forsvinner ut igjen på dramatisk måte uten at det gir dybde til fortellingen eller klangbunn til hovedpersonen. Det samme gjelder alle personene i Willys historie - de er der bare som pregløse faktapåstander. Mange av dem er innom i en eneste scene, men likevel gir forfatteren dem navn. Og av en eller annen merkelig grunn er han opptatt av hvor høye de er - som om det har en skjult betydning. 4. Slurv, slurv På toppen av alt kommer en masse slurv - både i språk og på annet vis. Det begynner allerede på første side. Her møter vi Valter Ness som på neste side heter Viktor. Vi introduseres for Rigmor Galta (som vi aldri hører mer til - kanskje dukker hun opp i bind to eller tre?) som på neste side kalles Regine. Sånt er det masse av: Er det mor eller søster som er kjempehøy? Er tvillingene født med 30 eller 3 minutters mellomrom? Og hva med alle språkfeilene? Det heter ikke «I følge den norske kameraten...», det heter «Ifølge». Det heter ikke «Bort sett fra...», det heter «Bortsett fra». Det heter ikke «... smilet som han kjente så alt for godt», det heter «så altfor godt». USAs tidligere president heter ikke Barak Obama, han heter Barack Obama. Og så videre, og så videre. Tegnsettingen orker jeg ikke begynne på en gang. Men den leseren som vil finne en side uten språkfeil, må jobbe godt. Konklusjonen er altså at dette er altfor svakt - i alle ledd. Toer på terningen skyldes at det kanskje finnes en god fortelling her et sted, hvis forfatter og forlag tar krimfaget på alvor neste gang.

706444

Deilige countryduetter Ung countrystemme møter 45 år eldre hvisking. Kendel Carson: "The lost tapes of Suzanna Hamilton/The Calgary sessions" (Last Train) 78 år gamle Chip Taylor er en av de beste visesangerne vi har, og han samarbeider også godt. På 2000-tallet ga han ut plater sammen med Carrie Rodriguez, før han senere samarbeidet med en annen kvinnelig vokalist og felespiller; Kendel Carson fra Calgary. Det var Carson han hadde i tankene da han jobbet med manuset til en film om en countrysanger fra 70-tallet. Taylor og Carson spilte inn sanger til lydsporet, før de senere gikk i studio på nytt og spilte inn flere. Filmen "The lost tapes of Suzanna Hamilton" så aldri dagens lys, men nå gis musikken ut sammen med de påfølgende opptakene kalt "The Calgary sessions", 17 kutt i alt. Sangene står utmerket på egenhånd, og duettene er nydelige. Jeg skulle ønske det var blitt noe av filmen, for musikken er flott. Beste spor: "Make me a microphone", "The burning of Suzanna", "Fighting soldier", "Paint me a cowboy", "That's the way it is about true love", "Waiting for dreams", "Anyway the wind blows".

706445

For lettvint fortelling BOK: Prableen Kaurs skjønnlitterære debut er ikke på høyden med hennes sakprosa. Prableen Kaur: Ferdig med ting. Roman. 141 sider. Cappelen Damm Prableen Kaur har lenge vært en stemme i offentligheten. Hun sitter i bystyret i Oslo for Arbeiderpartiet, skriver for Aftenposten og ga ut den selvbiografiske boka «Jeg er Prableen» i 2012. «Ferdig med ting» er hennes skjønnlitterære debut, og mye kan tyde på at hun ikke helt har funnet formen. I et svært liketil språk tar Kaur opp temaer som grensesetting og identitet. Ilone sliter med traumer fra måten hun ble behandlet på av ekskjæresten Thomas. Samtidig møter hun Benjamin, en snill og åpen fyr som er en sånn type hun bør bli sammen med. Men spørsmålet er om hun kan det, når hun ikke klarer å slutte å tenke på Thomas. Det er altså to historier som fortelles parallelt her. Den dominerende historien er i nåtid, der Ilone lever et vanlig studentliv med trening, fest, studier, venner og etter hvert Benjamin. Den andre historien handler om Ilones fortid med Thomas. Disse historiene er trykket i lilla skrift, slik at skillet blir tydelig. Her får vi gjennom ulike episoder vite hvordan ekskjæresten herser med henne. Han kjefter på henne fordi hun pakker dagligvarer feil i poser eller fordi hun lukter rart, han bestemmer hva hun skal spise på restaurant og han tvinger henne til å ha sex. Disse episodene kommer plutselig i fortellingen, kanskje nettopp slik det oppleves for Ilone også. Men fortellingen blir for lettvint. Lite overlates til leseren når Ilone forklarer seg selv med setninger som «Jeg smiler tilbake og tenker at dette kun kan gå en vei, nemlig ned. Det er mest min egen feil, for jeg tåler ikke at det går bra med meg». Disse selvanalyserende tolkningene blir for enkle og overtydelige. I tillegg kommer hun med banale innsikter som «vi tror vi lever frie liv og kan gjøre som vi vil, men sannheten er at de færreste av oss gjør det vi vil» eller «jeg tror vi mennesker lettere får tillit når vi kan speile oss i hverandre». Slike observasjoner serveres til stadighet, og de kommer i veien for selve fortellingen. «Ferdig med ting» blir derfor ingen høydare fra en ellers skarp skribent.

706446

Livet er for kjipt BOK: Lang dags fåfengt ferd mot natt, ferskt brød og klar fiskesuppe. Per Schreiner: Dagen før halv tre. Roman. 126 sider. Tiden. På få år har Per Schreiner (f. 1965) utgitt fire bøker som foruten å utmerke seg ved stilistisk finesse og en halvtørr, resignert humor, ofte har en sørgmodig middelaldrende mann som omdreiningspunkt. I «Dagen før halv tre», som er det klokkeslettet da romanen ender og dessuten signaliserer at romanens nåtid er dagen etter, står jeg-fortelleren opp og går på badet kl. 9.27. Han har to oppgaver denne dagen: Kjøpe brød og lage fiskesuppe. Før han etter en del om og men omsider kommer seg ut dørene kl. 10.44, har vi fått en inngående beskrivelse av leiligheten og omgivelsene, som også indirekte skildrer hovedpersonen og parforholdet han lever i. Det er samboeren som betaler det meste, leiligheten og alle tingene i den er hennes, og det er lenge siden de hadde gjester. «Etter som tiden har gått, er det tydelig at vi ikke planlegger noen fremtid sammen». Han er blant disse triste, grå og litt stusslige eksistenser som holder det gående uten synlig glede. Selv om han omtaler mange ting med ordet «behagelig», er hovedinntrykket likevel en mild melankoli. Når så brødet han har satt seg fore å kjøpe, ikke er kommet, går det i stå for ham. Fordi han ville kjøpe brød først og så kaffe, blir han nå ute av stand til å kjøpe kaffe, siden han ikke fikk kjøpt brødet først. Det er altså en viss Elling-faktor ved ham også. I påvente av nye brødforsyninger blir han deretter gående omkring i gatene. Han skildrer gater og bygninger, mennesker og hendelser, steder han har bodd, barndomsminner og butikker: «Butikken selger klær for eldre kvinner, de som trenger farger for å orke å se seg i speilet», og gamle kjærester: «Allerede da hadde hun et ansikt som pekte mot en voksen og litt skuffet dame,» alt med et våkent øye for detaljer, gehør for stemninger og komisk brodd: «En mann i elektrisk rullestol passerer meg, og jeg unngår blikket hans i tilfelle han er selskapssyk». Et uventet møte med en gammel venn tilbyr en nøkkel til forståelsen: «Det er en deprimerende tanke. At det handler om å holde ut.» For alt romanen ytre sett handler om, er en mann som skal ut og kjøpe ferskt brød som han skal servere til en klar fiskesuppe, og samtidig får Schreiner sagt så uendelig mye mer enn dette i sitt portrett av denne i bunn og grunn dypt ensomme, melankolsk misantropiske mannen. Det er noe ved forfatterens grunntone, den korthugde, skarpe prosaen, humoren og skråblikket, som ikke bare fanger og holder på interessen, men også inviterer til meddiktning og videre refleksjon.

706447

Costello i god, gammel form Han ville ikke mer, men er tilbake likevel. Elvis Costello and The Imposters: "Look now" (Universal) Det er gått fem år siden forrige album fra Elvis Costello og ti år siden han hadde med seg The Imposters. Steve Nieve, Davey Faragher og Pete Thomas garanterer godlyden. Dessuten henter han inn orkester og korsangere. "Unwanted number" er tidløs Costello-rock, mens "Stripping paper" er en av balladene han gjør så suverent. En fornyelse av det 20 år gamle samarbeidet med Burt Bacharach har resultert i lavmælte "Don’t look now" og "Photographs can lie" med Bacharach på piano, mens Carole King er med på å skrive "Burnt sugar is so bitter". Egentlig hadde Costello tatt farvel med hele plateindustrien, men ubrukte låter lokket ham utpå. Ønsket har vært å gjenskape noe av lyden fra "Imperial bedroom" og "Painted from memory". Det har han klart. "Look now" lukter av klassisk Costello, og det holder i lange baner selv om den røde tråden mangler. Hør også pianoballaden "Isabelle in tears" fra de luxe-versjonen. Beste spor: "Under lime", "Stripping paper", "Unwanted number", "I let the sun go down".