Datasets:

norkart
/

lovdata

id stringlengths 12 86	doc_type stringlengths 5 37	publish_year int64 1.88k 2.02k	lang_fasttext stringlengths 2 3	lang_fasttext_conf stringlengths 3 5	text stringlengths 6 1M
lovdata_cd_15366	lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005	2,021	no	0.455	Forskrift om midlertidig vern av Tjøstøl barskogreservat, Aremark kommune, Østfold. Direktoratet for naturforvaltnings vedtak av 29. mars 1990.
lovdata_cd_47157	lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005	2,021	no	0.871	Institusjonen på bostedet eller oppholdsstedet skal, innen tre dager etter at den arbeidsløse har henvendt seg til den, underrette den kompetente institusjon sykepenger og for arbeidsløshetstrygd samt den institusjon den arbeidsløse er tilmeldt som arbeidssøker, jf. blankett E 303/3 og E 119. Underretningen skal inneholde opplysninger om tidspunktet for arbeidsuførhetens inntreden og opphør. Det må krysses av i rubrikk 10 (og ikke i rubrikk 9) da folketrygden ikke forskutterer kontantytelser som en arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende har krav på fra et annet EØS-land.
lovdata_cd_51954	lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005	2,021	no	0.655	Forskrift om merking mv av næringsmidler. Fastsatt av Sosial- og helsedepartementet 21. desember 1993 med hjemmel i lov av 19. desember 2003 nr. 124 om matproduksjon og mattrygghet mv. (matloven) §33 første ledd, jf. §36 andre ledd, jf. delegeringsvedtak av 19. desember 2003 nr. 1790. Jf. EØS-avtalen vedlegg II kap. XII nr. 18 (direktiv 2000/13/EF, direktiv 94/54/EF, direktiv 96/21/EF, direktiv 2001/101/EF, direktiv 2003/89/EF), nr. 33 (direktiv 83/463/EØF), nr. 41 (direktiv 87/250/EØF), nr. 47 (direktiv 89/108/EØF), nr. 54 (forordning (EF) nr. 608/2004, direktiv 2004/77/EF), nr. 54x (direktiv 1999/2/EF) og nr. 54zza (direktiv 2002/67/EF). Endret 4 april 1995 nr. 329, 6 april 1995 nr. 356, 18 feb 1996 nr. 202, 26 feb 1996 nr. 219, 20 april 1996 nr. 378, 15 jan 1997 nr. 76, 17 aug 1998 nr. 844, 22 okt 1998 nr. 997, 23 des 1999 nr. 1496, 23 april 2001 nr. 431, 27 aug 2002 nr. 940 (som endret 20 jan 2003 nr. 48), 22 mars 2002 nr. 300 (som endret 10 okt 2002 nr. 1147), 28 jan 2003 nr. 74, 22 mars 2003 nr. 424, 15 jan 2004 nr. 236 (bl.a hjemmel), 26 okt 2004 nr. 1424, 18 feb 2005 nr. 185, 18 feb 2005 nr. 186. Kapittel I. Omfang og definisjoner m v. Denne forskrift omfatter næringsmidler bestemt til omsetning, og gir bestemmelser om merking og visse aspekter ved presentasjon av, og reklame, for disse. Forskriften gjelder så langt annet ikke er bestemt i eller i medhold av lov. 0 Endret ved forskrift 15 jan 2004 nr. 236. Forskriftens formål er å sikre forbrukerne tilstrekkelig og korrekt informasjon med hensyn til næringsmidlers art, sammensetning og egenskaper. 1. merking: enhver opplysning, produkt- eller varemerke, bilde eller symbol som gjelder et næringsmiddel og som er angitt på emballasje, dokumenter, skilt, etiketter eller halsetiketter av enhver art som følger, eller som viser til næringsmidlet. 2. omsetning: besittelse av næringsmidler med henblikk på salg, herunder utbud for salg eller hver annen form for overdragelse med eller uten vederlag, samt selve salget, distribusjonen og de andre formene for overdragelse. 3. storhusholdning: restauranter, sykehus, kantiner og andre lignende virksomheter som tilbereder og/eller omsetter mat. 4. ferdigpakket næringsmiddel: den salgsenhet som er bestemt til omsetning og som består av et næringsmiddel og den emballasje det er pakket inn i før omsetning, når emballasjen dekker varen helt, eller delvis, men likevel på en slik måte at innholdet ikke kan endres uten at emballasjen åpnes eller endres. 5. ingrediens: enhver bestanddel, herunder tilsetningsstoff, som anvendes ved fremstilling eller tilberedning av et næringsmiddel og som fortsatt er til stede i det ferdige produkt, eventuelt i endret form. Dersom en ingrediens i et næringsmiddel er fremstilt av flere ingredienser, skal disse anses som ingredienser i næringsmidlet. Som ingrediens anses ikke: d) stoffer som anvendes i strengt nødvendige mengder som oppløsnings- eller bæremiddel for tilsetningsstoffer og aromagivende bestanddeler. e) Stoffer som anvendes som teknologiske hjelpemidler og som er tilstede i det ferdige produkt i samme eller endret form. 0 Endret ved forskrifter 15 jan 2004 nr. 236, 26 okt 2004 nr. 1424 (i kraft 25 nov 2004, se note 2 til §29). Kapittel II. Generelle krav til merking. Næringsmidler skal ved omsetning merkes med: 8. alkoholinnhold som bestemt i §23. Med mindre annet er bestemt i denne forskriften, gjelder ikke merkeplikten i første ledd for næringsmidler som ved omsetning til forbruker ikke er ferdigpakkede. Foretas likevel frivillig merking av disse, skal denne være i samsvar med de krav som følger av denne forskriften. 0 Endret ved forskrifter 23 april 2001 nr. 431 (i kraft 1 mai 2001), 15 jan 2004 nr. 236, 26 okt 2004 nr. 1424 (i kraft 25 nov 2004, se note 2 til §29). Ved omsetning av næringsmidler som ikke er ferdigpakkede gjelder følgende: 1. Frisk frukt, bær, grønnsaker og poteter skal ledsages av opplysninger om varebetegnelse og opprinnelsesland. For epler, pærer, plommer, kirsebær og jordbær skal dessuten sort angis. 2. Alle næringsmidler skal ledsages av opplysninger om tilsetningsstoffer som bestemt i §13. 3. Bestrålte næringsmidler skal ledsages av opplysninger som bestemt i §10a. 0 Tilføyd ved forskrift 28 jan 2003 nr. 74 (i kraft 15 feb 2003). Endret ved forskrift 15 jan 2004 nr. 236. Merkingen skal ikke villede kjøper med hensyn til næringsmidlets egenskaper, særlig med hensyn til dets art, identitet, kvalitet, sammensetning, mengde, holdbarhet, opprinnelse eller opphavssted, fremstillings- eller produksjonsmåte. Det er ikke tillatt å: 4. bruke ordene «dietetisk», «til diett» eller lignende, enten alene eller i tilknytning til andre ord, med mindre dette er tillatt i henhold til forskrift om næringsmidler beregnet til bruk ved spesielle ernæringsmessige behov eller forskrift om utvinning og omsetning mv. av naturlig mineralvann. Bestemmelser i denne paragraf gjelder også reklame og presentasjon av næringsmidler, næringsmidlenes eller emballasjens form eller utseende, det materiale som anvendes til emballasje og den måte næringsmidlene presenteres på. Merkingen skal være på norsk eller et språk som i stavemåten ligner norsk. Kravet til språk kan fravikes dersom brukeren på andre måter er sikret den informasjon som kreves. Bestemmelsene i første ledd er ikke til hinder for at det merkes på flere språk. Næringsmidler skal være merket på pakningen eller på etikett festet til pakningen. Merkingen skal være lett synlig, lett leselig og uutslettelig. Merkingen skal under ingen omstendigheter være skjult, tildekket eller adskilt på grunn av andre angivelser eller bilder. Merkingen skal om mulig gis samlet. Varebetegnelse, nettoinnhold, holdbarhetsdato og alkoholinnhold skal alltid gis i samme synsfelt. Det er tilstrekkelig at merkingen gis i handelsdokumenter dersom disse er kjøper i hende senest samtidig med vareleveransen, og merkingen etter §4 nr. 1, 4 og 6 i tillegg gis på den ytre emballasje næringsmidlet frambys i, for følgende: 1. Næringsmidler som er bestemt til forbruker, men omsatt i et tidligere ledd enn detaljleddet. 2. Næringsmidler bestemt til storhusholdninger hvor de skal tilberedes videre. 3. Råvarer og halvfabrikata som ikke er bestemt til forbruker. Opplysningene i §4a nr. 1-2 gis på skilt, oppslag eller lignende. I tidligere omsetningsledd enn ved omsetning til forbruker kan opplysningene gis i handelsdokumentene eller på den ytre emballasje næringsmidlet omsettes i. Ved omsetning over disk, på restaurant, catering og lignende kan opplysningene gis i menyen eller muntlig på forespørsel. 0 Endret ved forskrifter 28 jan 2003 nr. 74 (i kraft 15 feb 2003), 15 jan 2004 nr. 236. For emballasje med største enkeltflate mindre enn 10 cm2, og for glassflasker som er ment til gjenbruk og har en uutslettelig merking og som verken har etikett, halsetikett eller lignende, er det tilstrekkelig å merke med varebetegnelse, nettoinnhold og holdbarhetsdato. For glassflasker er det ikke nødvendig at disse opplysningene gis samlet. Kapittel III. Innhold i merkingen. Varebetegnelsen angis med den betegnelse som er fastsatt i eller i medhold av lov, eller som følger av sedvane. I mangel av slik varebetegnelse skal det brukes en alminnelig kjent betegnelse eller en beskrivelse av næringsmidlet og om nødvendig av dets bruk, som er så nøyaktig at kjøperen får forståelse av næringsmidlets egenart og kan skille det fra produkter som det ellers vil kunne forveksles med. For epler, pærer, plommer, kirsebær og jordbær skal dessuten sort angis. Et produkt- eller varemerke, eller et fantasinavn kan ikke erstatte varebetegnelsen. Lovlig varebetegnelse i et EØS-land hvor næringsmidlet produseres og omsettes, kan brukes med mindre denne varebetegnelse er å anse som villedende. I så fall skal varebetegnelsen følges av en beskrivelse som nevnt i første ledd. Lovlig varebetegnelse i et EØS-land kan ikke brukes dersom det næringsmiddel som betegnes, i forhold til et næringsmiddel som er kjent under samme navn, er så annerledes med hensyn til sammensetning eller fremstillingsmåte at en beskrivelse i henhold til første ledd ikke er tilstrekkelig til å forhindre villedning. 0 Endret ved forskrifter 23 des 1999 nr. 1496 (se note 1 til §29), 28 jan 2003 nr. 74 (i kraft 15 feb 2003), 15 jan 2004 nr. 236. Varebetegnelsen skal omfatte eller følges av en opplysning om næringsmidlets fysiske tilstand eller den særlige behandlingen som næringsmidlet har fått (f eks «i pulverform», «frysetørret», «konsentrert», «røkt»), i de tilfeller der utelatelse av en slik opplysning vil kunne skape tvil hos kjøperen. Dypfryste næringsmidler, unntatt spiseis, skal i tillegg til varebetegnelsen merkes «dypfryst». Næringsmidler som er tilsatt ett eller flere søtstoffer skal i tilknytning til varebetegnelsen merkes med «inneholder søtstoff(er)». Næringsmidler som er tilsatt sukker og ett eller flere søtstoffer skal i tilknytning til varebetegnelsen merkes med «inneholder én eller flere typer sukker samt søtstoffer». Næringsmidler som inneholder aspartam (E951) skal merkes med «inneholder en fenylalaninkilde». Varebetegnelsen på bordsøtningsmiddel skal inneholde betegnelsen «.....-basert bordsøtningsmiddel», hvor navnet på det aktuelle søtstoffet må inngå. Næringsmidler som er tilsatt mer enn 10% sukkeralkoholer (polyoler) skal merkes med «kan virke avførende ved stort inntak». Når drikkevarer som er ment til konsum uten videre bearbeidelse eller etter rekonstruksjon av konsentrert eller tørket produkt inneholder koffein, uansett kilde, i mengder som overstiger 150 mg/l, skal opplysningen «Høyt koffeininnhold» stå i samme synsfelt som varebetegnelsen. Opplysningen skal ledsages av en parentes hvor faktisk koffeininnhold angis i mg/100ml. Bestemmelsen i forrige ledd omfatter ikke produkter basert på kaffe, te eller kaffe- eller teekstrakt, dersom «kaffe» eller «te» fremgår av varebetegnelsen. 0 Endret ved forskrifter 17 aug 1998 nr. 844, 23 april 2001 nr. 431 (i kraft 1 mai 2001), 22 mars 2002 nr. 300 som endret ved forskrift 10 okt 2002 nr. 1147 (i kraft 1 nov 2002). 1 Emballasje merket i strid med fjerde, femte, sjette og syvende ledd og som er bestilt før 17 aug 1998 kan benyttes inntil emballasjen er oppbrukt. Bestrålte næringsmidler som er beregnet for omsetning til forbruker og storhusholdning skal i tilknytning til varebetegnelsen merkes med betegnelsen «bestrålt» eller «behandlet med ioniserende stråling». For næringsmidler som inneholder bestrålte ingredienser, skal opplysningen i første ledd gis i tilknytning til den aktuelle ingrediens i ingredienslisten. For bestrålte næringsmidler som ved omsetning ikke er ferdigpakket, skal opplysningen i første ledd gis på skilt, oppslag e.l. ved salgsstedet. For næringsmidler som ved omsetning ikke er ferdigpakket og som inneholder bestrålte ingredienser, skal opplysningen i første ledd gis sammen med varebetegnelsen på den aktuelle ingrediens. Tredje ledd gjelder tilsvarende. Dersom en bestrålt ingrediens inngår i en sammensatt ingrediens, skal opplysningen gis selv om den sammensatte ingrediensen utgjør mindre enn 25% av det ferdige produkt. 0 Tilføyd ved forskrift 23 april 2001 nr. 431 (i kraft 1 mai 2001). Endret ved forskrifter 22 mars 2002 nr. 300 som endret ved forskrift 10 okt 2002 nr. 1147 (i kraft 1 nov 2002), 15 jan 2004 nr. 236. §10b. Bestrålte næringsmidler og bestrålte ingredienser som ikke er beregnet for omsetning til forbruker og storhusholdning skal merkes som bestemt i §10a første ledd. I tillegg skal navn og adresse på bestrålingsanlegget eller dets registreringsnummer angis. Opplysninger om at bestråling har funnet sted skal dessuten alltid angis i de dokumenter som følger eller vedrører næringsmidlet eller ingrediensen. 0 Tilføyd ved forskrift 23 april 2001 nr. 431 (i kraft 1 mai 2001). Endret ved forskrift 15 jan 2004 nr. 236. 1. Ingredienslisten skal omfatte alle ingrediensene i næringsmidlet. Disse skal angis i fallende orden etter vekt på fremstillingstidspunktet. Listen skal innledes av en tekst hvor ordet «ingrediens» inngår. 2. Ingrediensene skal angis med varebetegnelse i henhold til §9, med de unntak som følger av §12 og §13. 3. Tilsatt vann og flyktige ingredienser som overstiger 5 vektprosent i det ferdige produkt, skal angis i listen etter sin vekt i det ferdige produkt. Mengden vann tilsatt som ingrediens i et næringsmiddel, bestemmes ved at det fra det ferdige produkts samlede nettoinnhold fratrekkes den samlede mengde av de øvrige ingrediensene. 4. Ingredienser som anvendes i konsentrert eller tørket form, og som rekonstitueres under fremstillingen, kan angis i ingredienslisten etter vekt før konsentrering eller tørking. 5. Ingrediensene i konsentrerte eller tørkede næringsmidler som skal tilsettes vann, kan angis etter mengdeforholdet i det rekonstituerte produkt, dersom ingredienslisten tilføyes en opplysning som «ingredienser i det rekonstituerte produkt» eller «ingredienser i det spise-/drikkeferdige produkt». 6. Angivelse av vann er ikke obligatorisk når vann under fremstillingsprosessen utelukkende brukes til å rekonstituere en konsentrert eller tørket ingrediens, eller når det inngår i en lake som vanligvis ikke konsumeres. 7. Kinin og/eller koffein brukt som aroma i produksjon og tilberedelse av næringsmidler må nevnes med navn i ingredienslisten rett etter ordet aroma. 8. Ingredienser som utgjør mindre enn 2% av ferdig vare kan angis i tilfeldig rekkefølge etter de øvrige ingrediensene. 9. Ingredienser som kan erstatte hverandre uten å endre næringsmiddelets sammensetning, art eller oppfattet verdi kan angis i ingredienslisten med angivelsen «inneholder .... og/eller ...». Dette gjelder kun ingredienser som utgjør mindre enn 2% av ferdigvaren hvor minst én av maksimum to ingredienser forekommer i den ferdige varen. Denne bestemmelsen omfatter ikke tilsetningsstoffer eller ingrediensene som er oppført i Vedlegg IV. 10. Alle ingredienser og stoffer som er tilstede i det ferdige produkt i samme eller endret form, og som omfattes av Vedlegg IV, skal angis i ingredienslisten med en klar angivelse av ingrediensen eller ingrediensen den er fremstilt av. Produkter omfattet av §14 og som inneholder ingredienser som omfattes av Vedlegg IV skal ha en angivelse av disse ingrediensene. Angivelsen skal omfatte ordet «inneholder» etterfulgt av angivelse av ingrediensen eller ingrediensen den er fremstilt av. Angivelsen i henhold til første og annet ledd er ikke nødvendig dersom varebetegnelsen klart angir den aktuelle ingrediens. 11. Sukkervarer og drikkevarer som inneholder glysirrisinsyre eller ammoniumssalt av denne, tilsatt som dette i næringsmiddelet eller er tilsatt lakrisrot fra planten glyzyrrhiza glabra, skal ha følgende merking i tilknytning til ingredienslisten relatert til næringsmiddelets art og inngående mengde: Sukkervarer og drikkevarer med 100 mg/kg eller 10 mg/l eller mer merkes med: «inneholder lakris». Merkingen er ikke nødvendig dersom ordet «lakris» allerede fremgår av varebetegnelsen eller ingredienslisten. Sukkervarer som inneholder 4 g/kg eller mer merkes med: «inneholder lakris, personer med høyt blodtrykk bør unngå for stort inntak». Drikkevarer som inneholder 50 mg/l eller mer merkes med: «inneholder lakris, personer med høyt blodtrykk bør unngå for stort inntak». Drikkevarer med mer enn 1,2 volumprosent alkohol skal ha tilsvarende merking som foregående ledd dersom mengden glysirrisinsyre eller ammoniumssalt av denne overstiger 300 mg/l eller mer i ferdig drikk. «Mengdeforholdet skal beregnes ut i fra drikkeferdig produkt». Opplysningene gis i tilknytning til varebetegnelsen dersom produktet ikke har ingrediensliste. 0 Endret ved forskrifter 22 mars 2003 nr. 424, 26 okt 2004 nr. 1424 (i kraft 25 nov 2004, se note 2 til §29), 18 feb 2005 nr. 186 (i kraft 20 mai 2005. Inntil 20. mai 2006 tillates omsetning av produkter i samsvar §11 slik den lød før tilføyelse av nytt nr. 11. Omsetning av produktet merket før 20. mai 2006 er tillatt inntil lagrene er brukt opp.) 1. Sammensatte ingredienser kan angis i ingredienslisten med sin varebetegnelse dersom denne er fastsatt i medhold av lov, følger av sedvane eller er alminnelig kjent. Den sammensatte ingrediensen angis etter sin vekt i produktet umiddelbart fulgt av en oppregning av ingrediensene. Oppregningen etter annet ledd er ikke obligatorisk: a) når sammensetningen er fastsatt i forskrift, forutsatt at ingrediensen utgjør mindre enn 2% av ferdig vare. b) for sammensatte ingredienser av krydderblandinger og/eller krydderurter som utgjør mindre enn 2% av ferdig vare. c) når den sammensatte ingrediensen er et næringsmiddel som det ikke kreves ingrediensliste for. Disse unntakene omfatter ikke tilsetningsstoffer eller ingrediensene som fremgår av Vedlegg IV. 2. Frukt, grønnsaker eller sopp kan grupperes under betegnelsene «frukt», «grønnsaker» eller «sopp» i ingredienslisten når de anvendes blandet som ingredienser i et næringsmiddel og ingen komponent vektmessig utgjør en hovedbestanddel. Betegnelsen skal umiddelbart etterfølges av en oppregning av de aktuelle frukter, grønnsaker eller sopp samt angivelsen «i variabelt mengdeforhold». Blandingen skal i slike tilfeller angis i ingredienslisten på grunnlag av den samlede vekten av frukt, grønnsaker eller sopp. 3. For ingredienser i krydder- eller krydderurtblandinger, der ingen krydder eller krydderurt i særlig grad vektmessig utgjør en hovedbestanddel, kan angivelse i fallende orden fravikes, dersom det tilføyes en opplysning som «i variabelt mengdeforhold». 4. Ingredienser som hører inn under en av de samlebetegnelser som er oppført i vedlegg I, kan angis med navnet på denne samlebetegnelsen. Brukes samlebetegnelsen «stivelse» og ingrediensen kan inneholde gluten, må den vegetabilske opprinnelse til ingrediensen angis. 0 Endret ved forskrifter 23 des 1999 nr. 1496 (se note 1 til §29), 26 okt 2004 nr. 1424 (i kraft 25 nov 2004, se note 2 til §29). Tilsetningsstoffer skal angis med klassebetegnelse i henhold til vedlegg II, etterfulgt av spesifikt navn eller E-nr. Hører tilsetningsstoffet inn under flere klassebetegnelser, brukes den klassebetegnelse som svarer til tilsetningsstoffets hovedfunksjon i det aktuelle næringsmidlet. Brukes klassebetegnelsen «modifisert stivelse» og tilsetningsstoffet kan inneholde gluten, skal den vegetabilske opprinnelsen til tilsetningsstoffet angis. 0 Endret ved forskrift 23 des 1999 nr. 1496 (se note 1 til §29). §13a. Næringsmidler som har fått forlenget holdbarhet ved bruk av emballasjegass, som nevnt i vedlegg II til forskrift av 21. desember 1993 nr. 1378 om tilsetningsstoffer til næringsmidler, skal merkes med «pakket i beskyttende atmosfære»1 . 1 Produkter som ikke er merket med «pakket i beskyttende atmosfære» før 1. januar 1997 kan frambys inntil lageret er oppbrukt. 0 Tilføyd ved forskrift 17 aug 1998 nr. 844, endret ved forskrift 22 okt 1998 nr. 997. Produkter oppført i pkt. 1-6 er unntatt fra kravet om ingrediensliste. Dette unntaket gjelder ikke produkter som inneholder ingredienser omfattet av Vedlegg IV. Følgende produkter er unntatt fra kravet om ingrediensmerking: 1. Frisk frukt, friske grønnsaker og poteter, som ikke er skrelt, snittet eller behandlet på lignende måte. 2. Vann tilsatt kullsyre, dersom dette fremgår av varebetegnelsen. 3. Eddik fremstilt ved gjæring, dersom den er fremstilt av en enkelt basisråvare og ikke er tilsatt andre ingredienser. 4. Ost, smør, fermentert melk eller fløte, dersom disse ikke er tilsatt andre ingredienser enn melkeprodukter, enzymer og kulturer av mikroorganismer som er nødvendige for fremstillingen, eller det salt som er nødvendig for fremstilling av annen ost enn fersk ost eller smelteost. 5. Produkter som består av en enkelt ingrediens hvor varebetegnelsen er identisk med navnet på ingrediensen, eller ingrediensens art klart kan utledes av varebetegnelsen. 6. Drikkevarer med mer enn 1,2 volumprosent alkohol. Glysirrisinsyre skal merkes etter §11 nr. 11 femte ledd. 0 Endret ved forskrifter 23 des 1999 nr. 1496 (se note 1 til §29), 26 okt 2004 nr. 1424 (i kraft 25 nov 2004, se note 2 til §29), 18 feb 2005 nr. 186 (i kraft 20 mai 2005. Inntil 20. mai 2006 tillates omsetning av produkter i samsvar med §14 nr. 6 slik den lød før tilføyelse av nytt annet punktum. Omsetning av produktet merket før 20. mai 2006 er tillatt inntil lagrene er brukt opp.) Mengden av en ingrediens eller en kategori av ingredienser som er benyttet ved fremstilling eller tilberedning av et næringsmiddel, skal angis dersom denne/disse: 3. er av betydning for å karakterisere næringsmidlet og kunne skille det fra andre næringsmidler som det vil kunne forveksles med på grunn av varebetegnelse eller utseende. Mengden skal angis som den prosentvise andel ingrediensen(-ene) utgjorde på produksjonstidspunktet og skal plasseres i varebetegnelsen, i umiddelbar nærhet av denne eller i forbindelse med den aktuelle ingrediens. Følgende tilfeller er unntatt fra bestemmelsene i §15: 1. når netto drenet vekt er angitt som bestemt i §16 nr. 6. der hvor eksakt mengde av en ingrediens eller kategori av ingredienser følger av særforskrift, uten at angivelse i merkingen kreves. Følgende tilfeller er unntatt fra bestemmelsene i §15 første ledd nr. 1 og 2: 1. Der hvor angivelsen «inneholder søtstoff(er)» eller «inneholder en eller flere typer sukker samt søtstoffer» følger varebetegnelsen til et næringsmiddel, jf. §10 fjerde og femte ledd. 2. Produkter tilsatt vitaminer og mineraler og som er merket i samsvar med gjeldende forskrift for deklarasjon av næringsinnhold. 0 Tilføyd ved forskrift 23 des 1999 nr. 1496 (se note 1 til §29). §15b. Unntak fra krav om prosentvis angivelse på produksjonstidspunktet (beregningsmåte) Følgende tilfeller er unntatt fra bestemmelsen i §15 annet ledd: 1. For næringsmidler som har hatt væsketap som følge av varmebehandling eller lignende behandling, skal den mengde som angis tilsvare mengden av ingrediensen (-ne), beregnet i forhold til ferdigvaren. Mengde skal angis i prosent. Dersom mengden av den angitte ingrediens eller den totale mengde av alle angitte ingredienser overstiger 100 prosent, skal den prosentangivelse erstattes med vektangivelse. Mengde ved fremstillingen av 100 g ferdig vare skal da angis. 2. Mengden av flyktige ingredienser angis etter vekt i ferdigvaren. 3. Mengden av ingredienser som er brukt i konsentrert eller tørket form og som rekonstitueres under fremstillingen, kan angis etter deres vekt før konsentrering eller tørring. 4. Ingrediensene i konsentrerte eller tørkede næringsmidler som skal tilsettes vann, kan angis etter mengde i det rekonstituerte produktet. 1. Nettoinnhold skal angis med volum i liter, centiliter eller milliliter for flytende produkter, og med vekt i kilogram eller gram for andre produkter. 2. Næringsmidler i fast form i en lake skal også merkes med netto drenet vekt, dersom laken ikke er avgjørende for kjøpet. Med lake menes følgende produkter eller blandinger av disse: vann, vandige løsninger av salter, saltlake, vandige løsninger av syrer, eddik, sukkerlake, vandige løsninger av sukkerarter, vandige løsninger av andre søtstoffer, og frukt- eller grønnsakssafter når det gjelder frukt eller grønnsaker. 3. For ferdigpakning bestående av to eller flere enkeltpakninger som inneholder samme mengde av samme produkt, skal nettoinnhold angis ved det samlede antall enkeltpakninger og nettoinnholdet i én enkelt pakning. Dette krav kan fravikes dersom det samlede antall enkeltpakninger og minst én angivelse av nettoinnholdet i enkeltpakningene, er klart synlig i samleemballasjen. 4. For ferdigpakning bestående av to eller flere enkeltpakninger som ikke anses som salgsenheter, skal nettoinnhold angis ved det samlede nettoinnhold og det samlede antall enkeltpakninger. Unntatt fra krav om å merke med nettoinnhold er: 3. næringsmidler, unntatt krydder og krydderurter, med nettoinnhold under 5 g eller 5 ml. Næringsmidler som fra et mikrobiologisk synspunkt er lett bedervelige og som derfor etter kort tid kan utgjøre en umiddelbar fare for menneskers helse, skal merkes med «Siste forbruksdag ...», fulgt av selve datoen eller en henvisning til det sted på pakningen datoen er påført. Datoen skal angis med dag, måned og eventuelt år i denne rekkefølge. Datoangivelsen skal følges av en oppbevaringsanvisning. Næringsmidler som ikke er lett bedervelige, skal merkes med datoen som næringsmidlet bevarer sine spesielle egenskaper til, forutsatt riktig oppbevaring, ved «Best før ...» når datoen angir dagen, og «Best før utgangen av ...» i andre tilfeller. Angivelsene skal følges av selve datoen eller en henvisning til det sted på pakningen datoen er påført. Dato i henhold til første ledd skal angis med dag, måned og år i denne rekkefølge med følgende unntak: 1. For næringsmidler med kortere holdbarhet enn 3 måneder er det tilstrekkelig å angi dag og måned. 2. For næringsmidler med holdbarhet over 3 måneder er det tilstrekkelig å angi måned og år. 3. For næringsmidler med holdbarhet over 18 måneder er det tilstrekkelig å angi år. Datoangivelsen skal følges av en angivelse av oppbevaringsmåte, dersom denne er av betydning for næringsmidlets holdbarhet. Dypfryste næringsmidler, unntatt spiseis, som i uendret stand er beregnet på omsetning til forbruker og storhusholdning, skal i tillegg til holdbarhetsdato merkes med anbefalt oppbevaringstid ved andre aktuelle oppbevaringstemperaturer. Følgende produkter er unntatt fra krav om å merke med holdbarhetsdato: 1. Frisk frukt, friske grønnsaker og poteter som ikke er skrelt, snittet eller behandlet på lignende måte. Dette unntak gjelder ikke spirende frø og lignende produkter, f eks skudd av belgfrukter. 2. Viner, sterkviner, musserende viner, aperitiffviner og lignende produkter, som er fremstilt av andre frukter enn druer, samt drikkevarer som hører inn under posisjon 22.06 i den felles tolltariff, og som er fremstilt av druer eller druesaft. 3. Drikkevarer med mer enn 10 volumprosent alkohol. 4. Beholdere på mer enn 5 liter, med ikke-alkoholholdige leskedrikker, fruktsaft, fruktnektar og alkoholholdige drikkevarer, bestemt til storhusholdning. 5. Baker- eller konditorvarer, som på grunn av sin art normalt forbrukes innen 24 timer etter fremstilling. 6. Eddik. 7. Koksalt. 8. Sukker i fast form. 9. Sukkervarer som nesten utelukkende består av aromatiserte og/eller fargede sukkerarter. 10. Tyggegummi og lignende tyggeprodukter. 11. Spiseis i individuelle porsjoner. Navn eller firmanavn, og adresse til enten produsent, pakkevirksomhet eller en forhandler som er etablert innen EØS, skal angis. Opprinnelses- eller opphavssted skal angis i de tilfeller utelatelse av en slik opplysning kan villede forbrukeren med hensyn til næringsmidlets virkelige opprinnelse eller opphavssted. Frisk frukt, bær, grønnsaker og poteter skal merkes med opplysninger om varebetegnelse og opprinnelsesland. 0 Endret ved forskrift 28 jan 2003 nr. 74 (i kraft 15 feb 2003). Dersom det er nødvendig for at næringsmidlet skal kunne brukes på en hensiktsmessig måte, skal næringsmidlet ha bruksanvisning. Dypfryste næringsmidler, unntatt spiseis, som omsettes til forbruker eller storhusholdning, skal merkes med «Bør ikke fryses på nytt etter opptining». Drikkevarer med mer enn 1,2 volumprosent alkohol, skal merkes med faktisk alkoholinnhold angitt i volumprosent. Alkoholinnholdet angis med høyst en desimal, etterfulgt av symbolet «% vol»; betegnelsen «alkohol» eller forkortelsen «alk» kan settes foran. Tillatte toleransegrenser er angitt i vedlegg III. EØS-avtalen vedlegg II forordning (EF) nr. 608/2004 av 31. mars 2004 om merking av næringsmidler og næringsmiddelingredienser som er tilsatt fytosteroler, fytosterolestere, fytostanoler og/eller fytostanolestere gjelder som forskrift med de tilpasninger som følger av vedlegg II, protokoll 1 til avtalen og avtalen for øvrig. 0 Tilføyd ved forskrift 18 feb 2005 nr. 185. 0 Endret ved forskrifter 4 april 1995 nr. 329, 18 feb 1996 nr. 202, 15 jan 2004 nr. 236, 18 feb 2005 nr. 185 (tidligere §24). 0 Endret ved forskrifter 4 april 1995 nr. 329, 15 jan 1997 nr. 76, 15 jan 2004 nr. 236, 18 feb 2005 nr. 185 (tidligere §25). 0 Endret ved forskrifter 15 jan 2004 nr. 236, 18 feb 2005 nr. 185 (tidligere §26). §28. (Opphevet ved forskrift 22 okt 1998 nr. 997, tidligere §27.) Samtidig oppheves generell forskrift av 25. september 1986 nr. 1917 for merking mv. av ferdigpakkede næringsmidler. 0 Endret ved forskrift 18 feb 2005 nr. 185 (tidligere §28). 1 Inntil 1. januar 2001 tillates omsetning av produkter i samsvar med forskrift av 21. desember 1993 nr. 1385 slik den lød før ikrafttredelse av endringene i forskrift av 23. desember 1999 nr. 1496. Produkter merket før nevnte dato kan dog omsettes så lenge disse produkter fortsatt finnes på lager. (Gjelder §9, §12, §13, §14, §15, §15a og §15b.) 2 Inntil 25. november 2005 tillates omsetning av produkter i samsvar med forskrift 21. desember 1993 nr. 1385 slik den lød før ikrafttredelse av endringene av 26. oktober 2004 nr. 1424 (gjelder for §3 nr. 5 bokstav e, §4 nr. 2, §11 nr. 8, 9 og 10, §12 nr. 1 og 2 samt §14 nr. 6). Omsetning av produkter som er merket før 25. november 2005 er tillatt inntil lagrene er brukt opp.
lovdata_cd_28946	lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005	2,021	no	0.689	a) For driftsbygninger for jord- eller skogbruk skal foruten reglene i bygningslovens §81 første ledd, også gjelde bygningslovens §66, §74 nr. 2, §77, §93, §94, §95, §96 §98 og §109, videre kapitlene VI og XVI. b) For husvær til seterbruk og skogdrift skal - med unntak av §74 nr. 1, §97 §99 - bygningslovens bestemmelser gjelde fullt ut i hele kommunen - herunder bestemmelsene i §81 første ledd. Før byggetillatelse gis for husvær til seterbruk og skogshusvære skal det være fremlagt uttalelse fra landbruksnemnda om det av hensyn til driften av seter- eller skogseiendom er behov for omsøkte husvær. Husvær for seterbruk og skogsdrift må ikke plasseres nærmere vassdrag (bekk, elv, tjern sjø e.l.) enn 50 m, målt horisontalt fra strandlinjen ved gjennomsnittlig flommvannstand. Fra samme tid oppheves vedtekt til bygningslovens §81 for Engerdal kommune stadfestet av departementet 18. juni 1967. Rettelse av vedtekten til §81 er tatt inn i Norsk Lovtidend, avd. II, nr. 14/75, side 686. (II 1984 s 516) 28. jan. 1986 nr. 258.
lovdata_cd_33325	lovdata_cd_norgeslover_2005	2,021	no	0.769	§27. Næringsdrivende som driver omsetning1 som går inn under denne lovs kap. IV eller den som er avgiftspliktig etter §10, annet, tredje, fjerde og femte ledd, §11 og §12, fjerde ledd, skal2 uoppfordret og uten opphold sende skriftlig melding om virksomheten til avgiftsmyndigheten3 i det fylke hvor han har sitt forretningssted eller sitt hjemsted når han ikke har noe forretningssted. Slik melding skal også gis når virksomheten opphører. Ved konkurs og offentlig skifte av dødsbo hvor avdødes gjeld ikke er overtatt,4 skal henholdsvis bostyreren og tingretten melde fra om åpning og avslutning av bobehandlingen. Departementet5 kan gi nærmere forskrifter6 om meldeplikten og hvem den skal påhvile når virksomheten opphører. Proklama7 som utstedes i bo er uten innflytelse på avgiftskrav etter denne lov. Departementet5 kan likeledes gi forskrifter6 om hva en melding skal inneholde. 0 Endret ved lover 11 juni 1971 nr. 60, 20 des 1974 nr. 61, 4 mars 1977 nr. 9, 8 juni 1979 nr. 27, 3 mars 1989 nr. 7, 30 aug 2002 nr. 67 (i kraft 1 jan 2003 iflg. res. 30 aug 2002 nr. 938). Endres ved lov 17 juni 2005 nr. 67 (i kraft fra den tid Kongen bestemmer). 7 Jfr. sl. kap. 12. §28. Registrering skal skje når den næringsdrivendes omsetning1 og avgiftspliktige uttak2 av varer3 og tjenester til sammen har oversteget kr 50.000 i en periode på 12 måneder. For veldedige og allmennyttige organisasjoner inntrer registreringsplikten etter første punktum når omsetning og avgiftspliktig uttak av varer og tjenester til sammen har oversteget kr 140.000 i en periode på 12 måneder.4 Registreringspliktige etter lov om registrering av foretak5 må være registrert i Foretaksregisteret før registrering kan skje etter første og annet punktum. Avgiftsmyndighetene6 kan samtykke i at registrering skjer før det tidspunkt som er nevnt i første, annet og tredje punktum når særlige forhold foreligger. Registrert virksomhet skal forbli registrert i minst 2 hele kalenderår etter registreringen eller etter at omsetning og avgiftspliktig uttak er sunket under den beløpsgrense som er nevnt i første ledd, med mindre virksomheten er opphørt eller fylkesskattesjefen av særlige grunner finne å kunne slette den. Den næringsdrivende skal sende inn omsetningsoppgaver8 og betale avgiften9 selv om omsetning og uttak ikke overstiger minstegrensen. Departementet11 kan gi forskrifter12 om avgrensing og utfylling av bestemmelsene i første ledd. 0 Endret ved lover 4 mars 1977 nr. 9, 8 juni 1979 nr. 27, 14 mai 1982 nr. 21, 3 mars 1989 nr. 7, 10 jan 1992 nr. 1, 26 juni 1992 nr. 71, 8 jan 1993 nr. 2 (i kraft 1 jan 1997), 5 des 1997 nr. 92, 12 des 2003 nr. 102 (i kraft 1 jan 2004). 4 Sml. sktl. §2-32. 6 Jfr. kap. II. 7 Jfr. §28a. 8 Jfr. kap. VIII. 9 Jfr. kap. IX. 10 Femte ledd ble opphevet ved lov 8 jan 1993 nr. 2 uten at det ble bestemt at sjette ledd skulle være nytt femte ledd. §28a. Departementet1 kan fastsette regler om at næringsdrivende som omsetter andre tjenester enn som nevnt i kap. IV kan registreres etter søknad og kan herunder fastsette de nærmere vilkår for den frivillige registrering. Departementet1 kan ved fastsettelsen av reglene for frivillig registrering fravike vilkåret i §28, første ledd, når særlige forhold foreligger. Frivillig registrerte næringsdrivende skal svare avgift av omsetning2 av tjenester som omfattes av den frivillige registrering med mindre annet bestemmes av departementet. 0 Tilføyd ved lov 19 des 1969 nr. 95, endret ved lover 11 juni 1971 nr. 60, 8 juni 1973 nr. 42.
lovdata_cd_55190	lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005	2,021	no	0.683	6.1 Avleveringslisten skal være ordnet systematisk og normalt følge eget arkivskjema (vedlegg 1). Hvert arkivstykke (hvert bind, hver arkiveske eller lignende) føres opp særskilt og gis fortløpende nummerering. Dersom et arkivstykke inneholder flere mapper, angis innhold og tidsperiode for hver mappe. 6.2 I merknadsrubrikken skal det opplyses om arkivmateriale som skal være unntatt fra offentlighet, med henvisning til hjemmelen for dette. Ved gradert materiale angis gradering. Det skal føres egen liste for dette materiale. 6.3 Avleveringsblanketten skal ha de nødvendige opplysninger om organet, arkivskapende enhet og arkivmaterialet, jf. fellesblankett X-0063. Et eksemplar av de arkivnøkler som har vært i bruk ved arkivdanningen skal følge saksarkivet ved avleveringen, jf. arkivforskriften §5-4, fjerde ledd. 6.4 Ved avlevering av mikrofilm skal opptaksprotokollen vedlegges.
lovdata_cd_17325	lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005	2,021	no	0.911	Forskrift om avvikende åpningstider iverksettes straks.
lovdata_cd_41592	lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005	2,021	no	0.641	Trygdeavtaler med andre land har i mange tilfeller regler som gir fortsatt rett til uføreytelser ved bosetting i avtalelandet utover det som følger av folketrygdlovens regler. Slike regler finnes i EØS-avtalens trygdedel, i Nordisk konvensjon om trygd og i en rekke andre trygdeavtaler. Se rundskriv til de enkelte avtalene.
lovdata_cd_62645	lovdata_cd_somb_rundskriv_2005	2,021	no	0.781	Publisert: Somb-1981-9 (1981 30) Sammendrag: Avskjedsgrunnlag - distriktsjordmor i dobbeltstilling. Saksgang: (Sak 1603/80.) A klaget 19. desember 1980 til ombudsmannen over at en fylkeskommune uten oppsigelse stoppet utbetaling av distriktsjordmorlønn med virkning fra 28. februar 1979. A ble 10. august 1968 tilsatt som distriktsjordmor i X jordmordistrikt. Fra 14. mai 1972 har hun arbeidet som jordmor også ved sykehuset i X. Fylkesrevisjonen gjorde ved årskiftet 1978- - 79 fylkeslegen oppmerksom på dette forhold. I brev 17. januar 1979 til A ba fylkeslegen opplyst hvor mange fvdsler hun hadde betjent i distriktet utenom institusjon i tidsrommet 1972- - 1979, og eventuelle andre oppdrag som distriktsjordmor. A opplyste 27. januar 1979: «I 1971 var fødehjemmet i X stengt i juli måned, og da hadde jeg 7 fødsler ute i distriktet. Senere er ingen ført i min protokoll. Dessuten fulgte jeg i denne perioden 8 pasienter fra X til sykestuen i Y som var det nærmeste sted for å motta fødende. Videre hadde jeg i 1971 en pasient som jeg hentet på Z, og som fødte like etter ankomst til fødehjemmet i X. I tillegg har jeg etter 1971 hatt endel hjemmebesøk hos mødre som etter hjemkomst fra fødeavdelingen har hatt behov for hjelp i forbindelse med fødsler. I tiden 1977/78 har jeg hatt 2 svangerskapskurs. Fylkesrådmannen skrev 20. februar 1979 til A: «Etter de opplysninger fylkesrådmannen har fått, synes det som om De fra De ble ansatt ved sykehuset i X har hevet 2 lønninger fra fylkeskommunen. Det er nå gitt stoppordre på distriktsjordmorlønnen og spørsmålet om inndraging av stillingen er tatt opp med Sosialdepartementet. I brev 1. mars 1979 til fylkesrådmannen skrev A: «Fra omkring 1964 arbeidet jeg som kontorsøster hos daværende distrikslege, og etter å ha diskutert saken med ham, søkte jeg stillingen som distriktsjordmor. Da han flyttet fra X i 1968, fikk jeg omgående forespørsel fra en annen lege, her, om å flytte over til ham i tilsvarende stilling. Dette tilbudet godtok jeg, også da med det forbehold at jeg skulle kunne ivareta stillingen som distriktsjordmor. Sommeren 1971 var det store problemer med avviklingen av ferier ved fødehjemmet som derfor måtte stenge. Da arbeidet jeg ute i distriktet. De samme vanskeligheter meldte seg også i 1972. Daværende fylkeslege henvendte seg 2 ganger til meg om å begynne på fødehjemmet. Dette kunne jeg ikke si meg villig til, ettersom jeg hadde en stilling hos dr. - - - som jeg var meget fornøyd med. Imidlertid var situasjonen ved fødehjemmet særdeles prekær, og da jeg fikk den 3. henvendelsen fra fylkeslegen, samtykket jeg i å gå over til fødehjemmet. Overgangen skjedde på dagen. Vikar hos dr. - - - skaffet jeg selv - tanken var jo at ordningen skulle være midlertidig. Så sterkt jeg kan, må jeg få presisere at når jeg har mottatt 2 lønninger, er det selvsagt i god tro. Jeg kan heller ikke skjønne at fylkeskommunen ikke på et langt tidligere tidspunkt har vært klar over at jeg hadde 2 stillinger. Et annet spørsmål er om fylkeskommunen uten videre kan stoppe utbetaling av lønn når man er fast ansatt og ikke er oppsagt og heller ikke har sagt opp selv. Fylkesrådmannen uttalte i brev 2. januar 1980 til A at fylkeskommunen ikke kunne akseptere at en tilsatt fikk lønn for to stillinger i fylkeskommunen. Rådmannen foreslo en minnelig ordning hvoretter distriktsjordmorstillingen skulle anses opphørt fra 28. februar 1979 da lønnen ble stoppet, og det skulle utbetales feriepenger fra 1. mai 1978 til opphøret. I brev 28. januar 1980 til fylkesrådmannen fastholdt A at fylket ikke kunne stoppe utbetaling av lønn uten forutgående oppsigelse, og minnet om at hun «ble sterkt anmodet om å begynne på sykehuset i X, da mangelen på hjelp der var prekær». A tok deretter saken opp med Den Norske Jordmorforening. A viste i brev 26. mars 1980 til fylkesrådmannen til uttalelse fra jordmorforeningens advokat og ba om «omgående oppsigelse fra distriktsjordmorstillingen», og forutsatte «at endelig oppgjør må bli foretatt i samsvar med dette». Fylkesrådmannen uttalte 1. august 1980 at det ikke eksisterte «et distriktsjordmorarbeidsforhold å si opp». I klagen til ombudsmannen skrev A: «I 1970 døde min mann og jeg ble alene med 2 barn under utdannelse. Det var for meg, da anmodning om å arbeide ved sykehuset kom, mange hensyn å ta. Det var ca. 1/2 år etter at jeg mistet min mann. Jeg mener det ville vært riktig at jeg allerede på det tidspunkt ble oppsagt fra distriktsjordmorstillingen, eller blitt gjort oppmerksom på at jeg ikke kunne fortsette ved sykehuset i X pga. dobbeltstillingen. Noen forespørsel om dette fikk jeg heller ikke. At kontakten mellom fylkeskommunen og sykehuset i X i dette tilfelle har vært mangelfull, må være meg uvedkommende. Mitt spørsmål er da: Har man ikke krav på vanlig oppsigelsestid fra en offentlig stilling og da med lønn? Ombudsmannen ba opplyst om det forelå reglement, instruks e.l. som hindret en stillingskombinasjon som den foreliggende. Fylkesrådmannen svarte 13. februar 1981: «A, født desember 1919, ble tilsatt som distriktsjordmor i X jordmordistrikt 10. august 1968. Fra 14. mai 1972 har hun vært ansatt ved sykehuset i X. Distriktsjordmødres lønn utredes av fylkeskommunen. Grunnlønnen er for tiden 50 % av lønnstrinn 17. Lønnen til distriktsjordmødrene blir utbetalt av fylkeskassererkontoret. I likhet med de øvrige fylkeskommunalt eide sykehusene i fylket har også sykehuset i X eget lønningskontor som foretar utbetaling av lønn til de tilsatte. Bakgrunnen for fylkeslegens anmodning om å stoppe videre lønnsutbetaling, var at fylkeslegen var blitt oppmerksom på at A i realiteten ikke hadde fungert i stillingen som distriktsjordmor siden ansettelsen ved sykehuset i X. Etter fylkeslegens vurdering innebar også en fast ansettelse ved sykehuset at det ikke var mulig å oppfylle den særskilte beredskapsplikten som påhviler en distriktsjordmor. Den grunnlønnen distriktsjordmødre får utbetalt, er et vederlag bl.a. for de byrder denne beredskapsplikten fører med seg. standpunkt at det ikke eksisterer et distriktsjordmorarbeidsforhold å si opp. A fremholder at hun begynte å arbeide på fødehjemmet ved sykehuset i X etter flere anmodninger fra fylkeslegen. Fylkesrådmannen forstår dette dithen at hun mener at det foreligger et slags samtykke fra fylkeslegen om at et arbeidsforhold ved fødehjemmet ikke ville medføre at godtgjørelsen som distriktsjordmor falt bort. Fylkeslegen bekrefter riktigheten av at A ble anmodet om å ta vakter ved fødehjemmet i X, og at det var en forutsetning at dette ikke skulle medføre fradrag i jordmorgodtgjøringen. Fylkeslegen har imidlertid presisert at det ikke var tale om fast ansettelse ved fødehjemmet, og at en ved fylkeslegens kontor ikke har vært kjent med at A har hatt fast ansettelse ved sykehuset før saken ble tatt opp i begynnelsen av 1979. Uansett hvilke subjektive oppfatninger A måtte ha hatt om dette da hun ble fast ansatt ved sykehuset i X, mener fylkesrådmannen at hun kan klandres for ikke selv å ha tatt opp spørsmålet om berettigelsen av å motta lønn uten å utføre noe arbeid for den. Til forespørselen i ombudsmannens brev kan opplyses at det ikke foreligger reglement, instruks eller lignende som hindrer en slik stillingskombinasjon det her er tale om. Men bl.a. på grunn av den generelle beredskap som knytter seg til en distriktsjordmorstilling, er en slik stilling ikke forenelig med en full jordmorstilling ved et sykehus med faste vaktordninger. A fremholdt 24. mars 1981: «Min stilling som distriktsjordmor har jeg betraktet som en beredskapsstilling. Jeg har den hele tid tatt det som en selvfølge - når det måtte være nødvendig - at jeg skulle ivareta min beredskapsstilling, feks dersom fødehjemmet måtte stenge i feriene, hvilket flere ganger har vært på tale. Dersom fylket hadde ment noe annet burde dette kommet frem da jeg begynte på fødehjemmet. Fylkesrådmannens synspunkt om at jeg kan klandres for forholdet med mine 2 stillinger kan jeg ikke skjønne all den stund det ikke var snakk om noen fast ansettelse ved sykehusets fødehjem da jeg begynte, og jeg har ennå ikke noe tilsettingsbevis for min stilling ved sykehuset. Jeg har bare glidd inn i stillingen med mine faste vakter all den stund det ikke har vært behov for meg i distriktshelsetjenesten. Om distriktsjordmorens arbeidsoppgaver og omfanget av beredskapsplikten når fødehjemmet var ute av drift, har fylkesrådmannen opplyst i brev 2. juni 1981 til ombudsmannen: «Rammene for de plikter som kan pålegges distriktsjordmødre, framgår av lov av 19. desember 1898 om jordmødre, jfr. særlig §4 §13. På bakgrunn av den utbyggingen som de siste 10-årene har funnet sted innen institusjons- og primærhelsetjenesten og forbedringene av kommunikasjonene, blir behovet for særskilte distriktsjordmødre stadig mindre. Distriktsjordmorens ansvar er å assistere ved hjemmefødsler for de som ønsker det og ledsage fødekvinner til nærmeste fødested. I tillegg er hun forpliktet til å utføre de oppgaver som ellers framgår av §13. I dette ansvaret ligger det en særskilt beredskapsplikt som andre jordmødre ikke har. Denne beredskapsplikten er særskilt understreket i lovens §13, 2. ledd. Det er bl.a. de ulemper denne beredskapsplikten påfører, som den faste distriktsjordmorlønnen skal være en godtgjøring for. I jordmordistrikt der denne tjenesten fungerer, viser erfaringen at fødekvinner fra ytterdistriktene venter lenger med å reise til fødestua når de vet at de vil bli ledsaget av jordmor. Slik situasjonen nå er i X, hender det at fødekvinner må tilbringe noen døgn på sykehusets fødeavdeling i påvente av at fødselen kommer skikkelig i gang. Dersom distriktsjordmortjenesten i X hadde fungert, hadde oppholdstiden på fødeavdelingen sannsynligvis blitt noe redusert for fødekvinner fra de mer fjerntliggende stedene i jordmordistriktet. Til A's brev av 24. mars d.å., bemerkes: Gjennom administrasjonssjefen ved sykehuset i X har en prøvd å bringe klarhet i om det «har vært på tale» å stenge fødehjemmet feriene. Administrasjonssjefen, som har vært ansatt som sådan fra 1973, mener at det ikke har vært rimelig grunn til å frykte stenging av fødeavdelingen fra og med 1975. En annen sak er at ferieavviklingen ved avdelingen og sommerstenging av fødeklinikker i Q kunne føre til press på sykehusets fødeavdeling. Administrasjonssjefen har ikke kunnet få noen bekreftelse på at A's distriktsjordmortilknytning har fått noen betydning for ferieavviklingen ved fødeavdelingen. Hvilken subjektive tro A har hatt om sin beredskapsplikt, kan en derfor vanskelig ha noen sikker formening om. Administrasjonssjefen mener imidlertid at fra man tok det nye sykehusbygget i bruk i begynnelsen av 1977, har det ikke vært til stede forhold som med rimelighet burde gi A grunn til å forvente en situasjon som kunne aktualisere denne siden av beredskapsplikten. Etter fylkesrådmannens mening har det skjedd en «glipp» på arbeidsgiversiden i denne saken. Man burde for mange år siden tatt opp spørsmålet om inndragning av distriktsjordmorstillingen i X. På den annen side må A bebreides for sin passivitet. På et eller annet tidspunkt, senest i 1977 og sannsynsligvis tidligere, må det ha blitt klart for A at hun mottok en godtgjørelse som manglet et hvert rimelig grunnlag. På denne bakgrunn mener fylkesrådmannen at de hensynene som ligger bak oppsigelsesreglene i lov om jordmødre ikke er til stede. Det avgjørende er at A i mange år har vært tilsatt i en stilling som ikke er forenelig med en distriktsjordmorstilling med normal aktivitet. En ting er at forholdene kan tilsi at dette må kunne aksepteres for et begrenset tidsrom, annerledes blir det når det blir klart at forholdet har blitt varig. Aldeles uakseptabel blir situasjonen når det ikke lenger foreligger en teoretisk mulighet for at den stillingen man mottar lønn for, kan påføre en plikter. lønn når det er blitt rimelig klart at grunnlaget for lønnsvederlaget har falt fullstendig bort. I avsluttende brev 20. juli 1981 til fylkeskommunen uttalte jeg: «Fylkeskommunen har fremholdt at det ikke eksisterte «et distriktsjordmor-arbeidsforhold å si opp». - Det er opplyst at A ble tilsatt som distriktsjordmor 10. august 1968. Da hun ikke har sagt opp eller blitt oppsagt/ avskjediget av fylkeskommunen, må legges til grunn at A var tilsatt i distriktsjordmorstillingen da lønnen ble stoppet 28. februar 1979. Lov av 19. desember 1898 (nr. 2) om Jordmødre §12 tredje ledd lyder: «En offentlig ansatt jordmor kan med departementets samtykke sies op med seks måneders varsel når hennes stilling anses overflødig eller nedlegges. Har jordmor, som blir sagt op i henhold hertil, vært fast ansatt i minst tre år, kan hun kreve lovbestemt lønn i inntil 2 år efter sin fratreden. Retten til lønn faller bort, hvis jordmoren uten rimelig grunn nekter å overta annen offentlig jordmorstilling som blir tilbudt henne. Det forhold at det ikke var behov for distriktsjordmor kunne således ikke gi fylkeskommunen grunnlag for å stanse A's lønn uten forutgående oppsigelse. Avgjørende for om fylkeskommunen kunne stoppe lønnen uten oppsigelse, måtte derimot være om det forelå grunnlag for avskjed. - Distriktsjordmorstillingen er en fylkeskommunal stilling, og forholdet må vurderes etter lov av 4. februar 1977 nr. 4 om arbeidervern og arbeidsmiljø m.v. §66 nr. 1 første punktum. Bestemmelsen lyder: Spørsmålet blir om A's arbeid på sykehuset i X må anses som «grovt pliktbrudd eller annet vesentlig mislighold av arbeidsavtalen» i distriktsjordmorstillingen. Fylkesrådmannen har opplyst at det ikke foreligger reglement, instruks eller lignende som hindrer en stillingskombinasjon som den foreliggende. Imidlertid hevder fylkeskommunen at distriktsjordmorstillingen ikke er forenlig med full jordmorstilling ved et sykehus med faste vaktordninger, bl.a. på grunn av den generelle beredskap som knytter seg til distriktsjordmorstillingen. Fylkeskommunen har vist til distriktsjordmorens plikter etter jordmorloven §4 og §13 og at beredskapsplikten er særskilt understreket i loven §13 annet ledd. Det er videre vist til at dersom distriktsjordmortjenesten i X hadde fungert, ville oppholdstiden på fødeavdelingen «sannsynligvis» blitt noe redusert for fødende kvinner fra de mer fjerntliggende stedene i jordmordistriktet. Etter fylkeskommunens mening må A bebreides for sin passivitet. Hennes lojalitetsplikt burde tilsi at hun tok opp spørsmålet om berettigelsen av å motta når det var rimelig klart at grunnlaget for lønnsvederlaget var falt bort. A På sin side har fremholdt at hun betraktet distriktsjordmorstillingen som en beredskapsstilling som kunne medføre arbeid, f.eks. dersom fødehjemmet måtte stenge i feriene. Etter det foreliggende kan jeg ikke se at A's arbeid på sykehuset i X eller hennes unnlatelse av å ta opp spørsmålet om distriktsjordmorstiliingens berettigelse kan karakteriseres som «vesentlig mislighold», jfr. arbeidsmiljøloven §66 nr. 1 første punktum. Da det således ikke forelå grunnlag for avskjed, måtte A i alle tilfelle ha krav på oppsigelse, og det må kritiseres at fylkeskommunen stoppet lønnen uten forutgående oppsigelse. Det presiseres at ombudsmannen ikke har tatt stilling til rettmessigheten av en eventuell oppsigelse. Klageren og fylkesrådmannen kom etter dette fram til følgende ordning som fylkesutvalget godkjente i mote 15. desember 1981: «Fylkesutvalget samtykker i at A tilbys 50 % av ltr. 17 i tiden 1.3.- - 31.5.1979 samt opptjente feriepenger som endelig oppgjør for distriktsjordmorstillingen. Somb-1981-8 Tjenestefrihet for lektor til husbygging.
lovdata_cd_11880	lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005	2,021	no	0.758	Godkjenning av våpen og flagg, Rissa kommune, Sør-Trøndelag. Fastsatt ved kgl.res. av 23. januar 1987. Fremmet av Kommunal- og arbeidsdepartementet.
lovdata_cd_6020	lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005	2,021	no	0.379	I medhold av lov om naturvern av 19. juni 1970 nr. 63, §8, jfr. §10 og §21, §22 og §23, er øya Skydskjær med omkringliggnede skjær og sjøarealer i avstand av ca. 50 m fra land fredet som naturreservat ved kgl.res. av 2. oktober 1981 under betegnelsen «Skydskjær naturresevat».
lovdata_cd_18715	lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005	2,021	nn	0.639	2. Rydding av vegetasjon m.v. når det ikkje strir mot føremålet med vernet, eller er i samsvar med godkjent forvaltningsplan.
lovdata_cd_49717	lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005	2,021	no	0.857	Formålet med fredningen er å verne om en av de viktigste hvileplasser for hvalross på Svalbard og tilhørende plantesamfunn, fugler og pattedyr.
lovdata_cd_27487	lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005	2,021	no	0.672	Forskrift etter konsesjonsloven §7 om nedsatt konsesjonsgrense, Kragerø kommune, Telemark. Fastsatt av Landbruksdepartementet 14. mai 2004 med hjemmel i lov 28. november 2003 nr. 98 om konsesjon ved erverv av fast eiendom (konsesjonsloven) mv. §7 første ledd, jf. delegeringsvedtak 28. november 2003 nr. 1401.
lovdata_cd_32393	lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005	2,021	nn	0.603	1. Inntil generalplan med stadfesta vedtekter, stadfesta reguleringsplan eller godkjendt fjell-/strandplan ligg føre, er det i kommunen ikkje tillate å frådela tomt eller føra opp hytter, sommarhus, kolonihagehys o.l. bygningar som berre er tenkt nytta i kortare tidsrom, eller tilhøyrande uthus m.v. 2. Etter at generalplan med stadfesta vedtekter ligg føre, kan frådeling av tomt for eller oppføring av bygningar som nemnd under nr. 1 berre skje etter stadfesta reguleringsplan, godkjend fjell-/strandplan eller disposisjonsplan som er handsama av bygningsrådet og godkjend av fylkesmannen. Fylkesmannen kan etter forslag frå bygningsrådet frita for eller gje utsetjing med disposisjonsplan. 3. Bygningsrådet kan, etter fråsegn frå generalplannemnda, gjere unntak for einskildhytter når særlege grunnar talar for det. 4. For bygningar som nemnde under nr. 1 skal forutan bygningslova kap. III, IV og §65 også gjelda §63, §66 nr. 1, §70, §71, §72, §73, §74 nr. 2, §93, §94 og §109 og kap. XV og XVI. 5. For hyttegrender, hyttekonsentrasjonar, skal også §66 nr. 2 og §75 i bygningslova gjelda. Etter at kommunen har hatt høve til å uttale seg, avgjer fylkesmannen i tvilstilfelle om ei samling av hytter er av slik storleik at det er hyttegrend, hyttekonsentrasjon, etter denne vedtekt. 6. Bygningsrådet kan utferda nærmare reglar for hyttebygging i kommunen. (II 1976 s 444)
lovdata_cd_54634	lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005	2,021	no	0.759	11 Skipsføreren, offiserer og mannskaper skal være klar over de alvorlige virkningene av forurensning av det marine miljøet som skyldes skipets drift eller uhell, og skal ta alle mulige forholdsregler for å hindre slik forurensning, særlig innenfor rammen av relevante internasjonale regler og havneregler.
lovdata_cd_22926	lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005	2,021	no	0.621	Orkdal kommune har vedtatt forskrift 25. september 1998 nr. 1030 for forsøk med alternativ rapportering av økonomi og tjenestedata (KOSTRA - kommune stat rapportering). Denne erstatter forskrift av 27. oktober 19931 for kommunale og fylkeskommunale budsjetter.
lovdata_cd_47454	lovdata_cd_rundskriv_lovavdeling_2005	2,021	no	0.82	Sammendrag: Forvaltningsrett Forvaltningsloven §13. Offentlighetsloven §5a og §6. Vi viser til brev 26. mars 2001, der det tas opp en del spørsmål om fortolkningen av offentlighetsloven og arkivforskriften som reiser seg i Helsetilsynets og fylkeslegenes tilsynssaker. Vi beklager at vi ikke har svart tidligere. Det framgår av Helsetilsynets brev at dokumenter som helt eller delvis unntas fra offentlighet, hovedsakelig unntas med hjemmel i offentlighetsloven §5a, jf. forvaltningsloven §13 og offentlighetsloven §6 første ledd nr. 5. Innledningsvis vil vi nevne at disse unntaksbestemmelsene er av forskjellig karakter, selv om de har et overlappende anvendelsesområde. Offentlighetsloven §5a gir ikke myndighetene bare en adgang, men også en plikt til å unnta opplysninger. Videre er unntaksadgangen knyttet til opplysninger, og utgangspunktet er at resten av dokumentet skal gjøres kjent. I motsetning til offentlighetsloven §5a gir offentlighetsloven §6 første ledd nr. 5 myndighetene en rett, men ingen plikt til å unnta dokumenter fra offentlighet. I tillegg gir den hjemmel til å unnta hele dokumentet fra offentlighet, ikke bare opplysninger som er forholdet etter §5a. Når man vurderer å unnta et dokument etter offentlighetsloven §6 første ledd nr. 5, vil man ha plikt til å vurdere hel eller delvis meroffentlighet. Så vidt vi kan se reiser brevet følgende fem spørsmål: 1. I hvilken grad har myndighetene plikt til å unnta dokumenter eller opplysninger i et dokument for å unngå at taushetsbelagte opplysninger røpes ved at opplysninger i dokumentet holdes opp mot opplysninger utenfor dokumentet som allerede er kjent eller som vil bli kjent senere (koblingsfare)? 2. I hvilken utstrekning gir offentlighetsloven §6 første ledd nr. 5 adgang til å gjøre unntak fra offentlighet i tilsynssaker rettet mot enkeltpersoner? 3. I hvilken utstrekning er det adgang eller plikt til å unnlate å journalføre navn på helsepersonell i tilsynssaker? 4. I hvilken utstrekning er det adgang til å unnta dokumenter i tilsynssaker som retter seg mot helseinstitusjoner? 5. I hvilken utstrekning kan fylkeslegenes foreløpige rapporter i forbindelse med systemrevisjoner unntas fra offentlighet? 1.1 Den første problemstillingen som reises, er om det etter offentlighetsloven §5a, jf. forvaltningsloven §13 er plikt til å unnta opplysninger om taushetsbelagte forhold når vedkommende opplysningene gjelder, ikke kan identifiseres ut fra selve dokumentet fordi navn, stedsnavn og lignende identifiserende opplysninger er sladdet. Helsetilsynet peker i denne forbindelse på at de berørte personer, særlig på små plasser, ofte vil kunne identifiseres selv om slike opplysninger utelates i dokumentene. Etter forvaltningsloven §13a nr. 2 er taushetsplikt etter §13 ikke til hinder for at opplysningene brukes når behovet for beskyttelse må anses varetatt ved at individualiserende kjennetegn utelates (anonymisering). Det er bare i den utstrekning beskyttelsesbehovet kan varetas gjennom anonymisering at §13a nr. 2 gjør unntak fra taushetsplikten, og anonymiseringen må i tilfelle foretas i en slik utstrekning at beskyttelsesbehovet oppfylles. Det avgjørende for om et dokument som inneholder taushetsbelagte opplysninger kan gis ut i anonymisert form, er om mulighetene for å knytte opplysningene til personen de gjelder derved reelt er fjernet, jf. Frihagen: Taushetsplikt etter forvaltningsloven (1979) side 98. Ved denne vurderingen kan det ikke bare ses hen til hvorvidt de berørte personer vil kunne identifiseres ut fra opplysninger i det aktuelle dokumentet isolert sett. Det må også tas i betraktning at opplysninger i dokumentet kan knyttes til den de gjelder ved at opplysningene sammenholdes med opplysninger utenfor dokumentet som allerede er kjent (koblingsfare). Det vil derfor være relevant å legge vekt på at opplysningene gjelder personer med tilknytning til et mindre sted hvor de lettere vil kunne identifiseres, jf. Woxholth: Forvaltningsloven (3. utg., 1999) side 219. 1.2 Helsetilsynet reiser dernest spørsmål om hvordan dette stiller seg hvis koblingsfaren ikke knytter seg til opplysninger utenfor dokumentet som foreligger på tidspunktet da innsynsbegjæringen skal avgjøres, men til opplysninger utenfor dokumentet som først vil bli kjent på et senere tidspunkt. Helsetilsynet peker som eksempel på at den som taushetsbelagte opplysninger i tidligere brev i saken gjelder, kan bli identifisert ved at opplysningene kobles med meldingen som går ut til berørte instanser hvis saken ender med tilbakekall av autorisasjon eller rekvireringsrett. Lovavdelingen antar at det i første rekke vil være aktuelt å vurdere om kobling mot opplysninger som allerede er kjent, vil føre til at det gis ut opplysninger underlagt taushetsplikt. Det vil ofte være usikkert hvilke opplysninger som vil kunne bli kjent i fremtiden, og det knytter seg derfor betenkeligheter ved en slik kobling. Vi presiserer imidlertid at en koblingsfare i forhold til taushetsbelagte opplysninger som er offentliggjort i anonymisert stand tidligere i saken, vil kunne gi plikt til å unnta opplysninger i senere dokumenter i saken, i den utstrekning opplysninger i senere dokumenter kan identifisere vedkommende de tidligere offentliggjorte anonymiserte opplysningene gjelder. I slike tilfeller vil koblingsfaren knytte seg til opplysninger som allerede er kjent. I forhold til den problemstillingen Helsetilsynet nevner vil det f.eks. kunne være nødvendig å opprette en ny sak når det gis melding til berørte instanser om tilbakekall av autorisasjon, slik at tilbakekallelse ikke kan kobles til tidligere opplysninger i saken ved saksnummeret i journalen. Vi vil imidlertid ikke utelukke at det kan tas hensyn til framtidige opplysninger, dersom det er sikkert at det vil forligge nye opplysninger i nær fremtid som vil ha betydning for vurderingen av taushetsplikten. Dette vil bl.a. gjøre det mulig å utøve et bredere skjønn i vurderingen av hvilke opplysninger (opplysninger i det nye eller det gamle dokumentet) det kan gis innsyn i. Offentlighetsloven §6 første ledd nr. 5 gir adgang til å unnta "anmeldelse, rapport og annet dokument om lovovertredelse". Bestemmelsen omfatter bare dokumenter som direkte omhandler og er skrevet som en direkte følge av en konkret lovovertredelse, for eksempel for å klarlegge, stoppe eller sanksjonere den. Det forhold at et dokument inneholder opplysninger om en overtredelse, er altså ikke nok til å unnta det fra offentlighet etter §6 første ledd nr. 5. Det er ikke noe vilkår at lovovertredelsen er straffbar. Bestemmelsen omfatter også lovovertredelser som bare er undergitt administrative sanksjoner, som for eksempel tilbakekall av autorisasjon eller rekvireringsrett. Det må imidlertid være tale om et lovbrudd i betydningen brudd på formell lov eller forskrift fastsatt med hjemmel i slik lov. Handlinger som bare strider mot for eksempel yrkesetiske normer som ikke er regulert i lov eller forskrift, vil derfor ikke omfattes av bestemmelsen. Det er antatt at bestemmelsen ikke bare omfatter dokumenter om fullbyrdede lovovertredelser, men også dokumenter i saker hvor det er uklart om det foreligger en lovovertredelse. Muligheten for at det er begått en lovovertredelse må likevel ikke være for fjern eller usikker. Hvis tilsynssaken har sitt utgangspunkt i en mulig lovovertredelse, vil for eksempel brev hvor den mulige lovovertrederen bes om å uttale seg om saken og brev hvor det innhentes opplysninger fra andre berørte, for eksempel pasienter og helseinstitusjoner, omfattes av offentlighetsloven §6 første ledd nr. 5. Etter offentlighetsloven §6 første ledd nr. 5 kan dokumenter som omfattes av bestemmelsen unntas fra offentlighet i sin helhet. Vi presiserer imidlertid at forvaltningsorganet har plikt til å vurdere om dokumentet likevel skal gjøres helt eller delvis kjent, jf. offentlighetsloven §2 tredje ledd. Det må vurderes om det foreligger et saklig og reelt behov for å nekte innsyn, og i den utstrekning dette ikke gjør seg gjeldende, bør det gis innsyn i dokumentet. I vurderingen må det både tas hensyn til de hensyn som begrunner unntakshjemmelen, og til de hensyn som taler for offentlighet. Hensynet til å unngå spredning av sensitive opplysninger om helsepersonell og pasienter vil være et moment som taler mot offentlighet, selv om opplysningene ikke er så sensitive at de er taushetsbelagte. Det samme vil gjelde hvis det, for eksempel fordi saksbehandlingen er på et tidlig stadium hvor saken er dårlig/ensidig opplyst, er nærliggende fare for at dokumentet gir et skjevt eller uriktig bilde av saken. Vi gjør for øvrig oppmerksom på at korrespondanse mellom påtalemyndighet/politi og Helsetilsynet vil kunne unntas fra offentlighet etter §1 tredje ledd, da saker på dette stadiet behandles etter straffeprosessloven. 3. I hvilken utstrekning er det adgang til å unnlate å journalføre navn på helsepersonell og pasienter i tilsynssaker? 3.1 Etter forskrift 11. desember 1998 nr. 1193 om offentlige arkiv (arkivforskriften) §2-7 første ledd annet punktum bokstav c og d, er utgangspunktet ved registrering av et dokument i journalen at blant annet navn på sender og mottager og "opplysningar om sak, innhald eller emne" skal føres inn i journalen. Bestemmelsene i bokstav c og d fremstår som en presisering av hovedregelen i forskriften §2-7 første ledd om at innføring i journalen skal skje på en måte som gjør det mulig å identifisere dokumentet. Vi antar at dokumentene vil la seg identifisere uten at andre navn enn mottagerens og avsenderens tas inn i journalen. Etter arkivforskriften vil det derfor ikke være noe krav om at navn på helsepersonell eller pasienter som tilsynssaken knytter seg til, må føres inn i journalen i andre tilfeller enn der helsepersonell eller pasienter er avsender eller mottager av det aktuelle brevet, forutsatt at saken lar seg identifisere på annen måte. Vi antar imidlertid at identifisering pga. navn på helsepersonell er den enkleste måten å identifisere en tilsynssak, og at dette vil lette Helsetilsynets egen mulighet til å gjenfinne saken senere. Etter forskriften §2-7 første ledd første punktum gjelder plikten til å identifisere dokumentet bare så langt dette kan skje uten å røpe taushetsbelagte opplysninger eller opplysninger som kan unntas fra offentlighet etter offentlighetsloven §5 eller §6 . 3.2 Forskriften §2-7 tredje ledd regulerer adgangen/plikten til å skjerme opplysninger på kopien eller utskriften av journalen, som allmennheten har innsyn i. I forskriften §2-7 tredje ledd første punktum presiseres det at det bare kan brukes nøytrale kjennetegn, utelatelser eller overstrykninger i journalen dersom det ellers ikke er mulig å registrere dokumentet uten å røpe taushetsbelagte opplysninger eller opplysninger som kan unntas fra offentlighet. Om det er adgang til å utelate eller erstatte navn på dette grunnlag må avgjøres konkret. Generelt peker vi imidlertid på at det må ses hen til hvilke opplysninger som allerede er kjent, for eksempel ved at det er gitt helt eller delvis innsyn i tidligere dokumenter i saken. Det må videre vurderes om det gjennom opplysningene om saken som tas inn i journalen, jf. §2-7 første ledd første punktum bokstav d, røpes taushetsbelagte opplysninger eller opplysninger som kan unntas fra offentlighet hvis opplysningene om saken kobles med avsenderens eller mottagerens navn. Hvis taushetsbelagte opplysninger eller opplysninger unntatt fra offentlighet kan røpes gjennom å koble opplysningene om saken som tas inn i journalen med avsenderens eller mottagerens navn, og dette kan unngås ved at enten opplysningene om saken eller navn utelates, antar vi at det som hovedregel vil være riktig å utelate navn og beholde opplysningene om saken fordi opplysninger om saken som oftest vil være best egnet som identifikasjonsgrunnlag. 3.3 I denne sammenheng vil vi også nevne at man allerede ved journalføringen bør vurdere sammenhengen mellom opplysningene i journalen, og i det underliggende dokument. Hvordan journalføringen har skjedd, kan ha betydning for i hvilken grad det kan gis innsyn i dokumentet, dersom det begjæres innsyn i dette. Hvis for eksempel pasientens eller helsepersonellets navn fremgår av den offentlige journalen, vil sladding av navnet i dokumentet ikke føre til at personen anonymiseres. Føring av navn i journalen vil dermed kunne begrense adgangen til å gi innsyn i dokumenter som inneholder taushetsbelagte opplysninger. Også angivelse av avsender/mottaker vil kunne føre til at det blir lettere å identifisere personen eller på annen måte føre til at taushetsbelagte opplysninger blir røpet. Etter vårt syn vil det være best i tråd med offentlighetslovens prinsipper å vise varsomhet når man journalfører dokumenter som inneholder taushetsbelagte opplysninger, for eksempel slik at dokumentet i den offentlige journalen bare angis med dokumentnummer og hva saken gjelder. På denne måten vil det bli lettere å gi innsyn i dokumentet i sladdet stand senere. Dette får forvaltningsorganet likevel avveie mot eventuelle ulemper dersom en slik journalføring gjør det vanskeligere å finne igjen dokumenter for organets saksbehandling. 4.1 Brevet inneholder i liten grad opplysninger om hva som særpreger tilsynssaker som retter seg mot helseinstitusjoner i forhold til tilsynssaker som retter seg mot helsepersonell. Vi legger imidlertid til grunn at det i tilsynssaker som retter seg mot institusjoner i mindre grad vil være tale om å knytte lovovertredelser eller andre uregelmessigheter til bestemte ansatte i institusjonen. Vi ser imidlertid ikke bort fra at dokumenter i slike saker vil kunne inneholde opplysninger av en slik art at de vil være taushetsbelagte hvis de knyttes til bestemte ansatte. Hvis det ikke er fare for at slike opplysninger kan knyttes til bestemte ansatte, og det heller ikke foreligger fare for at dette kan skje ved at opplysningene kobles med opplysninger utenfor dokumentet som allerede er kjent, jf. punkt 1.1 ovenfor, vil ikke slike opplysninger kunne unntas i medhold av offentlighetsloven §5a jf. forvaltningsloven §13. Inneholder dokumentene taushetsbelagte opplysninger som kan knyttes til bestemte pasienter, vil slike opplysninger kunne unntas uavhengig av om tilsynssaken retter seg mot institusjonen som sådan eller mot bestemte ansatte. 4.2 I de tilfeller hvor tilsynssaken mot helseinstitusjonen har sin bakgrunn i en lovovertredelse foretatt av institusjonen som sådan eller av helsepersonell som ikke har latt seg identifisere, kan dokumenter som direkte omhandler og er skrevet som en direkte følge av lovovertredelsen, for eksempel for å klarlegge, stoppe eller sanksjonere den, unntas etter offentlighetsloven §6 nr. 5 jf. ovenfor under punkt 2. Siden hensynet til å verne bestemte ansatte formodentlig ikke vil gjøre seg så sterkt gjeldende der tilsynssaken retter seg mot helseinstitusjoner, understreker vi imidlertid at det vil være mer nærliggende å praktisere meroffentlighet etter offentlighetsloven §2 tredje i slike saker enn i tilsynssaker som retter seg mot helsepersonell. 4.3 Etter offentlighetsloven §4 er vilkårene for å beslutte utsatt offentlighet i en sak strenge. Bestemmelsen krever at de foreliggende dokumenter antas å gi et direkte misvisende bilde av saken og at offentlighet derfor kan skade åpenbare samfunnsmessige eller private interesser. Det er dokumentene selv som må gi et direkte misvisende bilde av saken. En fare for at utenforstående gir en skjev fremstilling av saken uavhengig av hva som fremgår av dokumentene, kan ikke tas i betraktning. Det må videre være tale om et direkte misvisende bilde. At dokumentene kan gi et ensidig bilde, inneholde uklarheter eller enkelte feil er ikke tilstrekkelig. Det må dessuten foreligge noenlunde klare holdepunkter for at bildet dokumentene gir er misvisende. En potensiell fare uten særlige holdepunkter vil ikke være nok. Når det gjelder det annet vilkår, bemerker vi at faren for skade må være noenlunde konkret og reell, og at det må være tale om en skade av et visst omfang. Vi antar at offentlighetsloven §4 særlig vil kunne være aktuell der saken bygger på alvorlige beskyldninger fra en pasient mot bestemte ansatte uten at det foreligger andre holdepunkter for beskyldningenes riktighet enn pasientens egne utsagn. For ordens skyld nevner vi at dette selvsagt også vil kunne gjelde der tilsynssaker retter seg mot helsepersonell. I saker hvor eventuelle beskyldninger ikke er knyttet til bestemte ansatte, men til institusjonen som sådan, vil det neppe kunne være grunnlag for å beslutte utsatt offentlighet etter offentlighetsloven §4. Det opplyses ikke i brevet hvilke opplysninger slike rapporter vanligvis inneholder. Vi legger imidlertid til grunn at systemrevisjonene er av mer generell karakter, og at hovedformålet ikke bare er å avdekke lovbrudd, men har et videre siktemål, f.eks. å avdekke svikt i fastsatte rutiner generelt. Inneholder rapportene taushetsbelagte opplysninger om helsepersonell eller pasienter, skal disse på vanlig måte unntas fra offentlighet. Vi nøyer oss her med å vise til det ovenstående (punkt 1, 3 og 4.1). Det er som nevnt bare når dokumentet direkte omhandler, og er skrevet som en direkte følge av en konkret lovovertredelse at det er anledning til å unnta dokumentet fra offentlighet med hjemmel i §6 første ledd nr. 5. Dersom det i løpet av systemrevisjonen oppdages mulige lovbrudd og rapportene konkret omhandler dette, vil det imidlertid være adgang til å unnta dokumentet fra offentlighet. Forutsatt at rapportene i de fleste tilfeller ikke inneholder sensitive opplysninger som kan knyttes til bestemte ansatte, minner vi om at det nok ofte vil være grunn til praktisere meroffentlighet i forhold til slike rapporter og det bør utvises meroffentlighet i de deler av dokumentet som ikke viser til lovbruddet. Idet vi forutsetter at de foreløpige rapportene bygger på undersøkelser/kontroller fra fylkeslegene, antar vi at det ikke vil være grunnlag for å utsette offentliggjøring av rapportene i medhold av offentlighetsloven §4, jf. punkt 4.3 ovenfor. JDLOV-2001-2870 Sammenslutningsrett Aksjeloven og allmennaksjeloven §1-4.
lovdata_cd_41507	lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005	2,021	no	0.819	- Reduksjon kap 12/§25-13. - Uføregrader fra 95 prosent og ned til 20 prosent. - Informasjon om friinntekt hovedregel gradert med restinntektsevne/hovedregel gradert uten restinntektsevne/varig skjermet attføringstiltak/tidsbegrenset attføringstiltak/uføregrad under 50 % etter forsøksordningen. - Hvilende pensjonsrett ordinært arbeid/lønnet arbeidstrening. UP 07 - Opphør av uførepensjon (sakstype R - resultat O)
lovdata_cd_11020	lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005	2,021	no	0.705	Deling av Tune prestegjeld, Sarpsborg prosti, Borg bispedømme, Østfold.. Fastsatt ved kgl.res. av 27. september 1985. Fremmet av Kirke- og undervisningsdepartementet.
lovdata_cd_47319	lovdata_cd_rundskriv_lovavdeling_2005	2,021	no	0.721	Sammendrag: Forvaltningsloven §36. Saksomkostninger etter fvl §36 når en domstol har tatt stilling til saksomkostninger etter tvml §176. Antatt at det her dreier seg om to forskjellige dekningssystemer med forskjellig virkeområde, jf. uttalelsene jnr. 1291/79 og jnr. 15768/99. Forvaltningen må altså ta stilling til kravet om saksomkostninger etter forvaltningsloven §36 uavhengig av rettens vurdering av saksomkostningsspørsmålet etter tvistemålsloven. Saksomkostninger tilkjent av retten i den samme saken vil kunne trekkes fra ved en eventuell utmåling av saksomkostninger etter forvaltningsloven §36. Saksgang: 2004/04000 EO ØR/KG/an. Det vises til brev fra Fiskeridepartementet 3. mars 2004 med spørsmål om Lovavdelingens forståelse av forvaltningsloven §36 om rett til dekning av saksomkostninger når en domstol har tatt stilling til omkostningsspørsmålet i en forutgående rettssak. 1. Saksforholdet fremgår av Bergen tingretts dom 5. november 2003 og etterfølgende korrespondanse mellom Fiskeridepartementet og Roaldnes AS. Av betydning for saken slik den foreligger for Lovavdelingen nevnes følgende: Eierne av to fiskefartøy, Nordnes AS og Roaldnes AS, reiste sak ved Bergen tingrett mot staten v/Fiskeridepartementet med påstand om at et vedtak fattet av departementet 27. februar 2003 måtte kjennes ugyldig. Retten ga saksøkerne medhold i dom 5. november 2003. Staten ble pålagt å betale saksøkernes saksomkostninger, jf. tvistemålsloven §172 første ledd. Ved utmålingen etter tvistemålsloven §176 ble de omkostninger saksøkerne hadde hatt under den forutgående saksbehandling i forvaltningen også tatt i betraktning. Retten avkortet imidlertid saksøkernes krav om dekning av advokatsalær med omtrent halvparten. Fiskeridepartementet omgjorde sitt vedtak av 27. februar 2003, i tråd med Bergen tingretts dom. Deretter krevde Roaldnes AS den delen av saksomkostningskravet som ikke ble tilkjent av tingretten dekket av Fiskeridepartementet etter forvaltningsloven §36. Departementet avslo dette, med den begrunnelse at retten allerede hadde tatt stilling til det samlede omkostningskrav. Departementet mente at det ikke var «grunnlag for å overprøve rettens konkrete vurdering av omkostningskravet og hvilke kostnader som har vært nødvendige». Roaldnes AS hevder i brev 27. februar 2004 at departementets standpunkt innebærer feilaktig anvendelse av forvaltningsloven §36, som det hevdes må vurderes uavhengig av regelen om dekning av saksomkostninger i tvistemålsloven §172, jf §176. Det ble anmodet om at departementet revurderte sitt standpunkt. 2. Spørsmålet er således om departementet har anledning til å tilkjenne saksomkostninger etter forvaltningsloven §36, når en domstol allerede har tatt stilling til det samlede omkostningskravet i saken etter tvistemålsloven §172, jf. §176. Det forutsettes at omkostningskravet er det samme og skriver seg fra de samme omkostninger i rettssaken og forvaltningssaken. For at en part skal få tilkjent saksomkostninger etter forvaltningsloven §36, må vilkårene i paragrafens første ledd, eventuelt annet ledd, være oppfylt. Disse vilkårene er uttømmende i den forstand at dersom vedtaket har blitt «endret til gunst», og parten har pådratt seg «vesentlige» utgifter som har vært «nødvendige for å få endret vedtaket», så «skal» klageren få dekket slike omkostninger. Klageren har altså rettskrav på å få dekket saksomkostningene dersom vilkårene i §36 første ledd er oppfylt. Forvaltningsloven §36 må i utgangspunktet vurderes uavhengig av tvistemålslovens regler om dekning av saksomkostninger i forbindelse med rettssak. Lovavdelingen har tidligere antatt - i noe andre sammenhenger - at det her dreier seg om to forskjellige dekningssystemer med forskjellig virkeområde, jf. uttalelsene jnr. 1291/79 og jnr. 15768/99 ( JDLOV-1999-15768 ). Det utelukker imidlertid ikke at retten kan ta i betraktning kostnader påløpt under behandlingen av en forutgående forvaltningssak, der denne har hatt betydning for saksutredningen i rettssaken, jf. bl.a. Woxholth: Forvaltningsloven (3. utg., Oslo 1999) s. 455. Et slikt syn er også lagt til grunn av Sivilombudsmannen. I Sivilombudsmannens årsmelding 2000 s. 24 heter det: Ettersom retten har vurdert saksomkostningsspørsmålet etter regler med et annet innhold, må forvaltningen her ta stilling til kravet om sakskostnader etter §36 uavhengig av rettens vurdering etter tvistemålsloven. Slik vi ser det, tok Bergen tingrett i dommen 5. november 2003 kun stilling til omkostningsspørsmålet etter tvistemålsloven §172, og utmålte omkostningene etter tvistemålsloven §176. Den tok ikke stilling til omkostningsspørsmålet etter forvaltningsloven §36. Som nevnt er dette et selvstendig rettsgrunnlag for dekning av saksomkostninger. Forvaltningen plikter derfor å vurdere om vilkårene for å tilkjenne en part saksomkostninger etter forvaltningsloven §36 er oppfylt, dersom den etter rettssaken endrer sitt opprinnelige vedtak «til gunst» for parten. Saksomkostninger tilkjent av retten i den samme saken vil naturligvis kunne trekkes fra ved en eventuell utmåling av saksomkostninger etter forvaltningsloven §36, jf. bl.a. Sivilombudsmannens årsmelding 2000 s. 24. 3. Dette utelukker selvfølgelig ikke at forvaltningen, ved vurderingen av krav om saksomkostninger etter forvaltningsloven §36, kan komme til det samme resultat som retten allerede har falt ned på ved behandlingen av et tilsvarende saksomkostningskrav etter tvistemålsloven §176. Det sentrale kriteriet når det gjelder utmåling av saksomkostninger er i begge bestemmelsene at kostnadene må ha vært «nødvendige» for å få saken betryggende utført (tvistemålsloven) eller for å få endret vedtaket (forvaltningsloven). Denne vurderingen vil i praksis stille seg tilnærmet likt i de to tilfellene. Når retten allerede har tatt stilling til hva som må anses som «nødvendige» kostnader for en betryggende gjennomføring av rettssaken, vil det til en viss grad være retningsgivende for forvaltningens vurdering av hvilke kostnader som må anses som «nødvendige» for å få endret vedtaket. JDLOV-2004-3743 Statsrett. Forvaltningsrett. Grunnloven §97. Forvaltningsloven §39.
altaposten_null_null_20161227_48_249_1_MODSMD_ARTICLE9	newspaper_ocr	2,016	no	0.714	STRENGERE: Jon-Vegar Nilsen (th) og Sten Are Berg i kommunens parkeringstjeneste varsler strengere straff for de som ikke bryr seg om parkeringsreglene. (Foto: Magne Kveseth) Bryter du skiltfor skriftene må du ut med 900 kroner et ter nyttår, en økning på 400 kroner. Bakgrunnen for denne øk ningen er at kommunen fra første januar innfører en ny parkeringsforskrift, forklarer avdelingsleder for kommunal parkering, Jon-Vegar Nilsen. Han og Sten Are Berg orienterer om de nye forskriftene som de mener folk bør sette seg inn i, om så gjennom å lese seg opp på lovdata.no. Tre satser pluss «bot» Forskriftene om parkering som trer i kraft fra nyttår, skal i føl ge regjeringen gjøre det enkle re og mer brukervennlig å for stå regelverk rundt en tjeneste som parkering. det parkeringsgebyr, eller par keringsbot som folk flest kaller det. Denne øker fra 500 til 900 kroner fra første januar og blir eksempelvis ilagt dersom man har parkert utenfor lovlig opp stillingsplass eller i strid med vegtrafikklovens paragrafer 3 og 17 som omhandler skiltforskrif ter. - Dagens ordning med tilleggs avgift og kontrollavgift fjernes. Den erstattes med en felles kon trollsanksjon. Størrelsen på den ne er basert på overtredelsen og har satsene kr. 300, 600 og 900 kroner, forteller Jon-Vegar Nil sen. man bilen stå på plass hvor man har brutt skiltvedtektene kan man risikere ekstra bøtelegging og kostnader for å få tauet vekk bilen.
lovdata_cd_54602	lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005	2,021	no	0.605	Forskrift om forbud, inntil videre, mot import av toskallete bløtdyr, pigghuder, sekkedyr og sjølevende snegler med opprinnelse i Mauretania. Fastsatt av Statens næringsmiddeltilsyn 26. mars 1999 med hjemmel i lov 19. mai 1933 nr. 3 om tilsyn med næringsmidler m.v. §6 første ledd, jf. §4 åttende ledd, jf. kgl. res. 29. april 1988 nr. 312 om myndighetsoverføring til Statens næringsmiddeltilsyn m.v., jf. EØS-avtalens vedlegg I del I (Kvedtak 96/293/EF med endringer). §1. Det er forbudt å importere toskallete bløtdyr, pigghuder, sekkedyr og sjølevende snegler i enhver form med opprinnelse i Mauretania. 1999 Forskrift om fiskeriprod.
lovdata_cd_38539	lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005	2,021	no	0.816	Folketrygden yter ikke stønad til allmennlegehjelp til beboere i alders- og sykehjem. Det er kommunens ansvar å dekke utgifter til helsetjenester som går inn under kommunens ansvarsområde etter lov om helsetjenesten i kommunene, herunder til beboere i alders- og sykehjem. Når det gjelder fylkeskommunale tjenester, spesialisthelsetjenster, yter imidlertid folketrygden stønad også for beboere i alders- og sykehjem. Institusjonen skal dekke eventuelle egenandeler.
lovdata_cd_26934	lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005	2,021	no	0.58	Forskrift om fredning av kulturmiljøet Kongsberg Sølvverk, Kongsberg kommune, Buskerud. Fastsatt ved kgl.res. 15. mai 2003 med hjemmel i lov av 9. juni 1978 nr. 50 om kulturminner §20, jf. §16, §17, §18 og §21. Fremmet av Miljøverndepartementet.
lovdata_cd_61654	lovdata_cd_somb_rundskriv_2005	2,021	no	0.825	Publisert: Sombu-1994-1 (1994 s 10) Sammendrag: 1. Saksbehandlingsreglene for granskingsutvalg. Departementets rundskriv G-18/75 av 4. mars 1975 «Regler for granskingskommisjoner» inneholder veiledende regler om saksbehandlingen for granskingsutvalg oppnevnt i statlig regi, herunder bestemmelser om rettigheter til dem som får sitt forhold gransket av granskingsutvalget. Klagesaker som ombudsmannen har hatt til behandling har imidlertid vist at det er behov for en gjennomgang og klargjøring av saksbehandlingsreglene. Særlig gjelder det hvilke krav som skal stilles til kontradiksjon og partsoffentlighet. En sak som er referert i årets melding (kap. VI 35), gjaldt et granskingsutvalg som var nedsatt av Forsvaret for å undersøke påstander om omfattende misligheter i forbindelse med innhenting av anbud og utførte taktekkingsarbeid ved Vestlandet Sjøforsvarsdistrikt. Selv om mandatet for utvalgets arbeid i utgangspunktet var rettet mot Forsvarets interne forhold og tjenestemennenes handlemåte, fant utvalget grunn til å vurdere A's ansvarsforhold nærmere. A var tilsatt i et firma som hadde inngått kontrakter med Forsvaret. I granskingsutvalgets rapport ble A kritisert, og det ble også gitt en anbefaling om anmeldelse til påtalemyndigheten. Jeg fant grunn til å kritisere granskingsutvalgets og Forsvarsdepartementets saksbehandling, idet de krav som må stilles til kontradiksjon, ikke var fulgt i tilstrekkelig grad. A var ikke blitt gjort kjent med eller gitt mulighet til å imøtegå det grunnlag/beviser utvalget bygget sin sterke kritikk på. Videre fant jeg grunn til å kritisere departementet for å ha offentliggjort en politianmeldelse i saken. De opplysninger som tilfløt offentligheten, gjorde det klart at A var politianmeldt og forholdet måtte således anses å være i strid med taushetspliktsbestemmelsene i forvaltningsloven §13 første ledd nr. 1 og god forvaltningsskikk. En annen klagesak som er refert i årets melding (kap. VI 44), gjaldt Smith- utvalgets gransking av påståtte misligheter i Olso kommune. I utvalgets avsluttende rapporter ble en ledende person (A) i kommunens politiske ledelse utsatt for sterk kritikk. Saken ble behandlet av setteombudsmann. Han konkluderte med at utvalget kom på kollisjonskurs med partsoffentlighetsreglene i Justisdepartementets rundskriv om saksbehandlingsregler for granskingsutvalg, når A ikke fikk anledning til å være til stede under samtaler hvor hennes forhold ble tatt opp, samtidig som hennes anmodning om innsyn i de protokollerte referatene av samtalene ble gjort betinget av samtalepartnerens skriftlige samtykke. Det som har kommet frem i klagesakene for ombudsmannen, viser at det hersker stor usikkerhet når det gjelder den nærmere tolkingen og anvendelsen av de saksbehandlingsprinsippene som er nedfelt i rundskrivet. Klagesakene har bl.a. vist at det er uklart overfor hvem, og hvor langt, reglene om kontradiksjon og innsyn gjelder, og i hvilken utstrekning det er adgang til å gjennomføre fortrolige samtaler for å få et saksforhold belyst. På denne bakgrunn har jeg tatt et initiativ overfor Justisdepartementet og bedt departementet vurdere behovet for en gjennomgang og klargjøring av regelverket som gjelder for granskingsutvalg. Justisdepartementet opplyste i brev 27. oktober 1995 følgende om arbeidet med nye regler for granskingsutvalg: «- - - Justisdepartementet arbeider fortsatt med å vurdere omfanget og arten av de spørsmål som bør berøres i en gjennomgang av regelverket. Den nærmere fremgangsmåten eller tidsperspektivet er det dessverre fortsatt for tidlig å si noe om. Vi vil orientere ombudsmannen så snart det er avgjort om saken skal videreføres som departementsutredning eller ved nedsettelse av et utredningsutvalg. Sombu-1994-2 2. Saksbehandlingsrutiner og rettssikkerhet i ligningsforvaltningen.
lovdata_cd_1578	lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005	2,021	no	0.686	Forskrift om grannegjerde, Lund kommune, Rogaland.
lovdata_cd_35655	lovdata_cd_odelsting_2005	2,021	no	0.739	Publisert: Ot.prp.nr.26 (1993-1994) Tittel: Om lov om endringer i straffeprosessloven (telefonkontroll i narkotikasaker) I proposisjonen fremmer Justisdepartementet forslag om noen mindre endringer i straffeprosessloven kapittel 16 a om telefonavlytting i narkotikasaker. Det foreslås en viss utvidelse av kretsen av personer som skal ha kompetanse til å treffe beslutning i saker om telefonkontroll. Videre foreslås det en adgang til å utvide antallet medlemmer og varamedlemmer i telefonkontrollutvalget i forhold til etter gjeldende rett. Departementet går videre inn for å lovfeste opplysningsplikten overfor telefonkontrollutvalget. Det foreslås også noen mindre endringer av terminologisk karakter. Det vil også - når forslaget her er ferdigbehandlet - bli fremmet en kongelig resolusjon med forslag til forskrift i medhold av straffeprosessloven § 216 k. Forskriften vil avløse forskrift 19 januar 1979 nr 7 om telefonkontroll. Departementet sendte 22 desember 1992 ut et høringsnotat med forslag til endringer i straffeprosessloven kapittel 16 a med forskrift (telefonkontroll i narkotikasaker). Notatet ble sendt på høring til følgende instanser: Høringsfristen var 22 mars 1993. Følgende instanser avga uttalelse: straffeprosessloven kapittel 16 a. Forslaget til forskrift vil i liten grad bli omtalt. Generelt sett er høringsinstansene positive både til lovendringsforslagene og til forskriftsutkastet. De fleste av høringsinstansene har bare merknader til forskriften. Det vil bli gjort nærmere rede for høringsinstansenes syn på forslagene til lovendring i forbindelse med behandlingen av de spørsmålene uttalelsene tar opp. Departementet hadde under arbeidet med høringsnotatet nær kontakt med Riksadvokaten og Kontrollutvalget for telefonkontroll i narkotikasaker. Kontrollutvalget har ingen ytterligere bemerkninger i sin høringsuttalelse, mens Riksadvokaten har enkelte mindre merknader. Til overskriften i straffeprosessloven kapittel 16 a: I utkastet til forskrift har departementet konsekvent brukt «telefonkontroll» som en fellesbetegnelse på telefonavlytting og annen telefonkontroll. Uttrykket «telefonkontroll» er videre enn «telefonavlytting». og dekker både avlytting etter § 216a og andre former for kontroll som er hjemlet i § 216b. Denne terminologien er stort sett også brukt i straffeprosesslovens regler om telefonkontroll. Overskriften til kapittel 16 a benytter imidlertid uttrykket «Telefonavlytting». og § 216 i og § 216 j bruker både uttrykket «telefonavlytting"/"avlyttingen» og «telefonkontroll». til tross for at meningen alle steder er at også kontroll etter § 216b skal omfattes. Departementet foreslo i høringsnotatet å endre «avlytting» til «kontroll» i § 216 j. Det ble imidlertid oversett at også overskriften i straffeprosessloven kapittel 16 a og § 216 i burde endres samtidig. Ingen av høringsinstansene har hatt innvendinger til endringen i terminologi. Departementet foreslår derfor at overskriften i kapittel 16 a og § 216 i og § 216 j endres, slik at språkbruken blir ensartet i så vel lov som forskrift. «Telefonavlytting» vil dermed bare bli brukt i de tilfeller hvor det bare er tale om ren avlytting, jf § 216a, og ikke for andre former for kontroll, jf § 216b. Endringen i terminologi medfører ikke noen endring i realiteten. Til § 216d: Ved lov 5 juni 1992 nr 52 ble kretsen av dem som kan be om rettens tillatelse til telefonkontroll og gi ordre om kontroll i hastesaker, utvidet. Etter straffeprosessloven § 216d andre ledd kan, i tillegg til politimesteren, visepolitimesteren treffe slike avgjørelser. Hvis politimesteren er fraværende, kan dessuten hans eller hennes faste stedfortreder treffe avgjørelsene. Oslo politikammer er organisert med tre store operative avdelinger: ordensavdelingen, kriminalavdelingen og forvaltningsavdelingen. Visepolitimesterstillingen er for tiden ikke besatt, og eldste fagsjef fungerer ved politimesterens fravær. Men alle de tre fagsjefene er jourhavende politimester en uke av gangen. Oslo politikammer er Norges største politikammer, og det er dette kammeret som foretar flest telefonkontroller. Ved brev 24 september 1992 har Oslo politikammer bedt om at de tre fagsjefene blir gitt kompetanse til å avgjøre om det skal bes om rettens tillatelse til telefonkontroll og til å gi ordre om telefonkontroll i hastesaker, slik at den som til enhver tid er jourhavende politimester, har denne kompetansen. Departementet sa seg i høringsnotatet enig i at det kan være et praktisk behov for en ordning som Oslo politikammer foreslår. Det sies videre: « Fagsjefstillingene er normalt besatt av personer med lang erfaring fra politiet. Fagsjefene vil kunne ha vesentlig lenger erfaring enn politimesterens faste stedfortreder ved en del mindre politikamre. Etter departementets syn er det derfor ikke betenkelig å gi fagsjefene samme kompetanse som politimesterens faste stedfortreder. Andre store politikamre kan ha et tilsvarende behov som det Oslo politikammer har. På den andre siden bør det ikke generelt åpnes for at andre enn politimester, visepolitimester og politimesterens faste stedfortreder får kompetanse i telefonkontrollsaker. Det bør vurderes i det enkelte tilfelle. § 216d andre ledd foreslås på denne bakgrunnen utvidet slik at departementet etter en konkret vurdering kan gi enkelte politiembetsmenn i ledende stillinger samme kompetanse som politimesterens faste stedfortreder til å avgjøre om det skal bes om rettens tillatelse til telefonkontroll og til å gi ordre om telefonkontroll i hastesaker. Departementet vil i tilfelle bare delegere kompetanse når det foreligger et stort praktisk behov for det. Ingen av høringsinstansene har hatt innvendinger mot en slik utvidelse av kompetansen etter § 216d. Lensmannsetatens Landslag (LE L) sier i sin høringsuttalelse at man går sterkt inn for den oppmykningen departementet foreslår, og oppfordrer departementet til ikke å legge opp til en så restriktiv praksis som skissert i høringsnotatet. Etter Lensmannsetatens Landslags mening er det ikke betenkelig å utvide ytterligere kretsen av tjenestemenn som gis kompetanse til å kreve telefonkontroll. Landsforening uttaler at foreningen ville ha foretrukket at det ble tillagt politimesteren i særlige tilfelle å gi andre enn politimesteren/fast stedfortreder kompetanse til å begjære telefonkontroll. Etter en nærmere vurdering er departementet kommet til at det bør være politimesteren med samtykke fra førstestatsadvokaten som skal kunne gi bestemte polititjenestemenn i ledende stillinger den samme kompetansen som politimesterens faste stedfortreder. Dette er den samme løsningen som er valgt i forbindelse med endringen av straffeprosessloven som ble gjennomført ved lov 11 juni 1993 nr 79 (delegasjon av påtalekompetanse), og den nærmere bestemmelsen i påtaleinstruksen § 22-2 etter endringen ved kongelig resolusjon 27 august 1993. Det er gode grunner som taler for å velge den samme løsningen her. Dette er en avgjørelse som det etter sin art kan være naturlig at påtalemyndigheten selv tar. Det er den enkelte politimesteren som er den nærmeste til å vurdere behovet ved sitt kammer. Departementet foreslår derfor at beslutningen skal treffes av politimesteren, men at førstestatsadvokaten skal gi sitt skriftlige samtykke. Som det ble gitt uttrykk for i høringsnotatet, er det departementets oppfatning at kompetanse i telefonkontrollsaker ikke bør delegeres mer enn strengt nødvendig. Departementet vil oppfordre politimestrene til å opptre restriktivt, og bare gi myndighet til flere polititjenestemenn enn dem som uttrykkelig er nevnt i straffeprosessloven § 216d, der det er et stort praktisk behov for det. Når førstestatsadvokaten skal samtykke til utvidelsen av kompetansen, sikrer det etter departementets oppfatning at kompetansespørsmålet blir grundig vurdert, og at det i større grad vil bli en ensartet vurdering av behovet ved forskjellige politikamre. I høringsnotatet benyttet departementet uttrykket «politiembetsmenn i ledende stillinger». Flere av høringsinstansene har pekt på at «politiembetsmenn» er et for snevert uttrykk. Uttrykket brukes i dagligtale vanligvis både om de «egentlige» embetsmenn i grunnlovens forstand, og om andre polititjenestemenn med juridisk embetseksamen. Departementet foreslår derfor å endre uttrykket til «påtalemyndighetens tjenestemenn i ledende stillinger». Dette vil korrespondere med språkbruken i straffeprosessloven § 55. Til § 216h: I straffeprosessloven § 216h er det gitt bestemmelser om arbeidsoppgavene og sammensetningen av telefonkontrollutvalget. Utvalget skal føre kontroll med politiets og påtalemyndighetens behandling av saker om telefonkontroll. Det består i dag av tre medlemmer og ett varamedlem. Telefonkontrollutvalget har overfor departementet gitt uttrykk for at det er behov for å øke antallet medlemmer i utvalget. I høringsnotatet sa departementet seg enig i at loven ikke bør stenge for å få flere medlemmer i utvalget hvis dette ellers anses hensiktsmessig, og foreslo derfor å endre § 216h i samsvar med dette. Det ble også foreslått at det skulle være mulig å oppnevne flere varamedlemmer. Høringsinstansene har enten uttrykkelig støttet forslaget eller ikke hatt innvendinger til forslaget. Departementet opprettholder derfor forslaget om at utvalget skal bestå av minst tre medlemmer, og at det kan oppnevnes ett eller flere varamedlemmer. Reglene om taushetsplikt er i dag regulert i lov, jf straffeprosessloven § 216 i, mens reglene om opplysningsplikt overfor telefonkontrollutvalget er gitt i forskrift, jf forskrift 19 januar 1979 nr 7 § 14. Departementet uttalte i høringsnotatet at reglene om opplysningsplikt er så viktige at de bør gå direkte fram av loven. Det ble derfor foreslått å endre straffeprosessloven § 216h slik at bestemmelsen får regler om opplysningsplikt. Forslaget innebærer ingen realitetsendring. Ingen av høringsinstansene har innvendinger til at reglene om opplysningsplikt overfor telefonkontrollutvalget blir lovfestet. Departementet opprettholder forslaget om å lovfeste opplysningsplikten. Gjeldende § 216h har bare ett ledd. Reglene om opplysningsplikt bør imidlertid tas inn som to separate ledd. Samtidig foreslås det en ytterligere oppsplitting av bestemmelsen, slik at den totalt får fem ledd. Til § 216i: Gjeldende § 216 i inneholder reglene om taushetsplikt for alle som har opplysninger i telefonkontrollsaker. Som omtalt ovenfor, foreslås det å lovfeste reglene om opplysningsplikt overfor telefonkontrollutvalget i § 216h. I høringsnotatet ble det samtidig foreslått å endre § 216 i slik at det også går fram av denne at taushetsplikten ikke er til hinder for å gi opplysninger til telefonkontrollutvalget. Endringen innebærer ingen realitetsendring i forhold til det som til nå har gått fram av forskriften, jf forskriften § 17. Ingen av høringsinstansene har innvendinger til forslaget. Departementet opprettholder på denne bakgrunn forslaget. punktum bruker uttrykket «avlyttingen». I samsvar med det som er sagt i merknaden til endringen i overskriften til kapittel 16 a, foreslås dette uttrykket endret til «kontrollen». Til § 216j: Den foreslåtte endringen er av terminologisk art, og det vises til det som er sagt i merknaden til endringen i overskriften til kapittel 16 a. Det foreslås at lovendringen trer i kraft straks. Straffeprosessloven § 216 j er imidlertid foreløpig ikke trådt i kraft. Bestemmelsen vil bli foreslått satt i kraft samtidig med den nye forskriften om telefonkontroll. Endringene som her foreslås i § 216 j, kan tidligst tre i kraft fra samme tidspunkt. At Deres Majestet godkjenner og skriver under et utkast til proposisjon til Stortinget om lov om endringer i straffeprosessloven (telefonkontroll i narkotikasaker). Stortinget blir innbudt til å gjøre vedtak om lov om endringer i straffeprosessloven (telefonkontroll i narkotikasaker). § 216d andre ledd nytt siste punktum skal lyde: Politimesteren kan, med skriftlig samtykke fra førstestatsadvokaten, bestemme at også andre av påtalemyndighetens tjenestemenn i ledende stillinger skal ha samme kompetanse som politimesterens faste stedfortreder. Utvalget kan innkalle til avhør enhver av politiets og påtalemyndighetens tjenestemenn, og dessuten andre offentlig ansatte som bistår ved telefonkontroll. Tjenestemennene har plikt til å forklare seg for utvalget uten hensyn til taushetsplikt. § 216 i første ledd siste punktum skal lyde: Taushetsplikten er ikke til hinder for at opplysningene brukes som ledd i etterforskningen av straffbare forhold, herunder i avhør av de mistenkte, eller for å gi opplysninger til telefonkontrollutvalget. § 216 i tredje ledd siste punktum skal lyde: Det kan heller ikke føres vitner om de opplysningene som er fremkommet ved kontrollen. § 216 j første og andre ledd skal lyde: Enhver skal på begjæring gis underretning om hvorvidt han eller hun har vært undergitt telefonkontroll i narkotikasak etter dette kapitlet. Underretning kan bare gis om telefonkontroller besluttet etter at denne bestemmelsen er trådt i kraft. Underretning kan gis tidligst ett år etter at kontrollen er avsluttet. Underretning skal ikke gis dersom det er tatt ut tiltale som ikke er frafalt. Lovendringen trer i kraft straks. Endringen i § 216 j første og andre ledd trer likevel tidligst i kraft fra det tidspunkt lov 5 juni 1992 nr 52 trer i kraft for straffeprosessloven § 216 j's vedkommende. Ot.prp.nr.25 (1993-1994) Om lov om gjennomføring av Konvensjonen om forbod mot utvikling, produksjon, lagring og bruk av kjemiske våpen samt øydelegging av dei.
lovdata_cd_55868	lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005	2,021	no	0.487	Ved innrapportering av tekniske data etter forskrift av 20. januar 1997 nr. 79, skulle overførings- og reguleringsanlegg førast under kap. 3 Overførings- og reguleringsanlegg. Inntaksanlegg og driftsvassveger skulle førast under kap. 4. Inntak/driftsvassveg, jf. grupperinga i punkt 3 foran. Nokre kraftforetak har ikkje rapportert etter desse forutsetningane, slik at overførings- og reguleringsanlegg kan være ført til kap. 4 og inntaksanlegg kan være ført til kap. 3. I slike høve er det naudsynt med manuell kontroll av kva for anlegg som er reguleringsanlegg og som skal fordelast på dei kraftverk som ligg nedanfor. Tilløpstunnelar som også er senkingstunnelar (for kraftverk som ligg nedanfor og som har nytte av reguleringa) skal handsamast anten som reguleringsanlegg eller vassveg til kraftstasjonen, avhengig av korleis det vart innrapportert ved GAV-berekninga. I nokre døme har selskapa ført på ein passande andel av tilløpstunnelen som reguleringsanlegg. Ved reguleringsanlegg er det oppført bl.a. lukestyringsanlegg og vasstandsmålarar. Reguleringsforeningar som svarer for reine reguleringar, fekk ved innrapportering av tekniske data etter forskrift av 20. januar 1997 nr. 79 ikkje tilgang til kap. 5 der verdet av slike anleggsdeler er berekna. Dette medførte at slike anleggsdeler vart kommentert i «post 1.8 Kommentarer». For å få berekna GAV for slike anleggsdelar vart det oppretta eit eige driftsmiddel, som vart lagt under post 3.5. Ved berekning av kommunefordelinga skal slike anleggsdeler inkluderast i reguleringsanlegget.
lovdata_cd_24082	lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005	2,021	no	0.218	Det verna området omfattar heile eller delar av følgjande gnr/bnr: Bykle: 1/1,2,3,4,6,7,8,10, 2/1,2,4,8, 4/2,3,5,8, 5/1, 6/1,4,5,7,8,10,14, 7/1,2, 8/1,2, 9/1,4,5, 10/1,2,3,4, 11/1,2,4, 12/1,2, 20/2,3,4, 22/1. Valle: 21/1,5,7,8,11, 26/1,2,3,4,7, 27/1,2,5,11, 47/3, 48/3,4,5,6,13,16, 50/1,3,5,6,7,8,9,10,17,18, 51/1,3,4,6, 55/2, 60/1,2,3,4,5,6,30,35, 61/1, 62/1,2,3,4,5,6,7,8,12,13,14,28, 63/1,3,5,6,7,8,10,19,20, 64/1,2,5,7, 68/1,2,5,6,7,8,12,18,33,35,36,37,38,39,40,43,54,61,65,66,67,90, 70/1,2,3,4,5,6,9,20,54, 71/1,2,3,9. Bygland: 2/1,2,3,4,5,7,12,14,16,17,20,21,24,26,27,28,29,30,31,32,33,36, 3/1,2,3,4,5,9,10,11,12,13, 4/1,2,3,4,5,6,12,13,18,22,23,24,25,26,27, 5/1,2,9,12,18, 6/1, 9/15. Åseral: 1,2,3,4,6,7,10,11,12,13,26, 2/1,3,4,5,6,7,8,9,10,14,15,16,18,19,22,23,24,52,59, 5/1,2,5, 6/1,3,4,6,11,13,14,15,16,17, 7/1,3,4,5,6,7,8,11,13,15,16,65, 8/1,2,7. Hægebostad: 101/4,7,9, 102/1,2,3,4,5,6,8, 106/1,3,4. Kvinesdal: 191/1,2,4,5,6,7, 221/1,2. Sirdal: 1/1,2,3,4,6,7,8,10,17,18,19,20,21,23,25, 2/2,3,4,5,6,7,8, 14,15,16,17,18,19,20,21,22,23,24,25,26,27,28,29,30,31,32,33,34,35,36,37, 38,39,40,41,42,43,44,45,46,47, 48,49,50,51,52,53,54,55,56,57,58,59,60,61,62, 63,64,65,66,67,68,69,70,71,72,73,74,75,76,85, 3/2,4,5,6,11, 4/1,2,4,5, 5/1,3,5, 9/1,2,3,4,5,6,7,9,10,11,12,14,22,91, 10/1,2,3,4,6,9,11,12,13,28,29. Forsand: 23/1,2,3,4,5,6,7,8,9,11,12,13,14,15,44, 24/1,2,3,4,5,6,8,9. Landskapsvernområdet dekker eit areal på 2.346,7 km 2 . Grensene for landskapsvernområdet framgår av kart i målestokk 1:80.000, datert Miljøverndepartementet mars 2000. Kart og verneforskrift blir oppbevarte i dei berørte kommunane, hjå fylkesmennene i Aust-Agder, Vest-Agder og Rogaland, i Direktoratet for naturforvaltning og i Miljøverndepartementet. Dei nøyaktige grensene for landskapsvernområdet skal merkast opp i marka etter nærare tilvising frå forvaltingsstyresmakta. Knekkpunkta skal koordinatfestast. Innafor landskapsvernområdet er det særskilde kalvingssoner og trekksoner for villrein med ferdslereguleringar. Grensene for desse sonene er tekna inn på kartet. Direktoratet for naturforvaltning kan ved forskrift oppheve ferdslereguleringane eller endre grensene for desse sonene.
lovdata_cd_42476	lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005	2,021	no	0.742	- stønad til barnetilsyn når omsorgen for barn må overlates til andre bl.a. - tilskudd til dekning av flytteutgifter når flytting er nødvendig for å komme i arbeid. Ytelsene har som formål å sikre inntekt til enslig mor eller far som er alene om omsorgen for små barn. Ytelsene skal også være en hjelp til å kunne forsørge seg selv ved eget arbeid ved at det gis stønad til barnetilsyn og utdanningsstønad når dette er nødvendig for å oppnå tilfredsstillende arbeidsmuligheter. §15-2 Forutgående medlemskap. § 15-2. Forutgående medlemskap. Vilkåret i første ledd gjelder ikke for en flyktning (se § 1-7) som er medlem i trygden.
lovdata_cd_61027	lovdata_cd_somb_rundskriv_2005	2,021	no	0.895	Publisert: Somb-2000-9 (2000 s 76) Sammendrag: Innsyn i opplysninger i skogbruksplaner - offentlighet, Grunnloven og EØS. ( Offentlighet i forvaltningen, journalføring ) Naturvernforbundet i Oslo og Akershus henvendte seg til ombudsmannen i en sak om innsyn i opplysninger om nøkkelbiotoper m.v. i skogbruksplaner. Forbundet anførte bl.a. at det utstrakte hemmeligholdet som ble praktisert av skogbruksmyndighetene, vanskeliggjorde de frivillige naturvernorganisasjonenes arbeid. Ombudsmannen uttalte at forskriften om tilskudd til skogbruksplanlegging ikke uttømmende regulerte innsynsspørsmålet. De aktuelle opplysningene var bare taushetsbelagte dersom dette fulgte av forvaltningsloven §13 flg. Reglene i Grunnloven §110b annet ledd og i EUs rådsdirektiv om miljøinformasjon måtte tas i betraktning ved vurderingen av spørsmålene om taushetsplikt og meroffentlighet. Saksgang: (Sak 2000-0208) Naturvernforbundet i Oslo og Akershus henvendte seg til ombudsmannen i en sak om informasjon om nøkkelbiotoper m.v. i skogbruksplaner. Forbundet anførte bl.a. at det utstrakte hemmeligholdet som praktiseres av skogbruksmyndighetene vanskeliggjør de frivillige naturvernorganisasjonenes arbeid. Det ble spesielt bedt om at ombudsmannen vurderte innsynsspørsmålet i lys av Grunnloven §110b annet ledd og Norges internasjonale forpliktelser. I brev herfra ble det deretter stilt enkelte spørsmål i saken til Landbruksdepartementet. Det ble vist til departementets uttalelser i et brev 7. april 1999 til Fylkesmannen i Østfold. Her var det uttalt at informasjon om nøkkelbiotoper som er fremskaffet i forbindelse med skogbruksplanlegging, ikke kan utleveres eller brukes til andre formål eller i andre sammenhenger enn det som fremgår av §5-1 i forskriften om tilskudd til skogbruksplanlegging fra [22.] april 1994. I brevet til Landbruksdepartementet ble det videre vist til opplysninger om at forskriften opprinnelig ble fastsatt med hjemmel i Stortingets årlige budsjettvedtak, men at hjemmelen nå er jordloven 12. mai 1995 nr. 23 §18. Etter denne bestemmelsen kan departementet fastsette forskrifter om fordeling og vilkår for utbetaling av tilskudd etter jordbruksavtalen eller lignende tilskudd. I forarbeidene synes det ikke å være drøftet i hvilken grad §18 gir hjemmel til å gi bestemmelser om innsynsrett m.v., mens det er lagt til grunn at de (tidligere) forskriftsregler som §18 skulle være hjemmelsgrunnlag for, ikke trengte hjemmel i lov, jf. Ot.prp.nr.72 (1993-1994) s. 114. Det ble i brevet til departementet vist til at forskriftens regler om utlevering av opplysninger kan hevdes å gripe inn i de rettigheter som offentlighetsloven gir, jf. lovens §2, der det fremgår at hovedregelen er at forvaltningens saksdokumenter er offentlige. Videre følger det av Grunnloven §110b annet ledd at borgerne er «berettigede til Kundskab om Naturmilieuets Tilstand og om Virkningerne af planlagte og iværksatte Ingreb i Naturen». I forarbeidene til bestemmelsen er det uttalt at regelen om miljøinformasjon er en rettighet for den enkelte borger både overfor det offentlige og private, jf. Innst.S.nr.163 (1991-1992) s. 6. I brevet til departementet ble det også vist til at det følger av EUs rådsdirektiv 90/313, som inngår i EØS-avtalen, at offentlige myndigheter - med de unntak som direktivet oppstiller - har en plikt til å stille miljøinformasjon til rådighet for enhver fysisk eller juridisk person som anmoder om dette, uten at vedkommende må godtgjøre sin interesse, jf. art. 3 nr. 1. En slik plikt kan også følge av art. 4 i århuskonvensjonen om tilgang til miljøinformasjon, som Norge undertegnet 25. juni 1998, men som ifølge Utenriksdepartementet ennå ikke var trådt i kraft. Det ble for øvrig også vist til St.prp.nr.56 (1992-1993) s. 9, der det er understreket at arbeidet med bevaring av det biologiske mangfold er et aspekt ved de aller fleste arbeidsfeltene innen miljø og utvikling. I lys av det ovennevnte - og av det forhold at innsynsbestemmelser ikke syntes å være omtalt i forarbeidene til jordloven §18 - ble Landbruksdepartementet bedt om å opplyse om bestemmelsen og §5-1 i forskriften kunne anses for å gi tilstrekkelig hjemmel for å unnta opplysninger om nøkkelbiotoper i skogbruksplaner fra offentlighet. I så fall ble departementet bedt om å gi en nærmere begrunnelse for dette, der det bl.a. ble redegjort for om bestemmelsene kunne antas å være i samsvar med Grunnloven §110b annet ledd og rådsdirektiv 90/313. Departementet ble videre bedt om å utdype hva slags type informasjon som finnes i skogbruksplanene og skogoversiktene - og som det er lagt begrensninger på - jf. §5-1 fjerde ledd første og annet punktum i forskriften. Departementet ble også bedt om å redegjøre nærmere for om - og i tilfelle i hvilken grad - de aktuelle opplysninger som er unntatt fra offentlighet etter §5-1 i forskriften er underlagt taushetsplikt, jf. forvaltningsloven §13. til at både Grunnloven §110b og internasjonale forpliktelser som Norge er bundet av, kan ha betydning tetfor tolkingen av reglene om taushetsplikt. Landbruksdepartementet viste til at ombudsmannen ved en tidligere anledning (i 1989-90) hadde behandlet spørsmål om utlevering av opplysninger knyttet til skogplaner (den gang kalt driftsplaner), og at det i denne forbindelse var gitt en utfyllende redegjørelse for de forhold som begrenser det offentlige i å utlevere opplysninger som fremkommer i forbindelse med registreringer og takster knyttet til utarbeidelsen av skogbruksplaner. Departementet fremhevet videre at skogbruksplanlegging er en privat virksomhet som det gis offentlig tilskudd til, og at utarbeidelse av skogplaner er et sentralt virkemiddel i skogpolitikken. Videre ble det gjort rede for forskriften om tilskudd til skogbruksplanlegging og for en del faktiske forhold knyttet til slik planlegging. Det ble også vist til at forholdene ikke hadde endret seg vesentlig på de ti år som var gått siden departementets brev 28. november 1989 til ombudsmannen, bortsett fra utviklingen i EDB-teknologien. Departementet viste videre til at det for å få statlig tilskudd settes som vilkår at landbruksmyndigheten får tilgang til de data som innhentes, jf. forskriftens §5-1 annet ledd. Det ble opplyst at landbruksmyndigheten kunne bruke dataene i sitt arbeid med planlegging, rådgivning og lov- og tilskuddsforvaltning, og at dataene gir et godt grunnlag for å vurdere aktuelle tiltak for å sette skogpolitikken ut i livet i kommuner og på fylkesnivå. Departementet viste for øvrig til den redegjørelse som var gitt til ombudsmannen i 1989 av spørsmålet om taushetsplikt. Her var det bl.a. vist til at en driftsplan normalt vil blottlegge eiendommens totale økonomi og trekke opp strategier for eierens næringsutøvelse, og at planen kunne brukes til å analysere konkurransemessige forhold. Departementet opplyste at taushetsplikten på nytt ble vurdert i forhold til behovet for offentlighet da forskriften av 1994 ble fastsatt, og at resultatet ble de begrensninger som nå fremgår av §5-1 i forskriften. I denne forbindelse viste departementet til at det var nødvendig med en konkret bestemmelse om hvordan de tilsatte i landbruksforvaltningen skulle forholde seg til henvendelser om innsyn. Det ble opplyst at forholdet til grunnloven §110b og til EU/EØS-forpliktelser og andre internasjonale forpliktelser ikke ble vurdert ved fastsettelsen av forskriften. Departementet hadde her forholdt seg til at de data som fremkommer i forbindelse med skogbruksplanlegging ikke er offentlig eiendom, og at de er underlagt taushetsplikt. For øvrig viste departementet til at det i Skogmeldingen ( St.meld.nr.17 (1998-1999)) var varslet at det skulle foretas en gjennomgang av ulike forhold knyttet til bruk og utveksling av data i skogbruket, og av rutinene for utveksling av data i det samlede opplegget for miljøinformasjon. I mitt avsluttende brev til Landbruksdepartemenuttalte jeg: «Saken gjelder innsyn i skogbruksplaner, jf. et brev 7. april 1999 fra Landbruksdepartementet til fylkesmannen. I brevet ble det uttalt at det i forskrift om tilskudd til skogbruksplanlegging av 22. april 1994 er gitt uttømmende bestemmelser om hva som kan utleveres av opplysninger fra data knyttet til planleggingen. Det ble videre vist til at bestemmelsene inntil videre skal praktiseres strengt, og at informasjon om nøkkelbiotoper som er fremskaffet i forbindelse med skogbruksplanlegging ikke kan utleveres eller brukes til andre formål eller i andre sammenhenger enn det som fremgår av §5-1 i forskriften. Forskriften er gitt i medhold av jordloven 12. mai 1995 nr. 23 §18. Regelen gir departementet etter retningslinjer av Stortinget hjemmel til å fastsette forskrifter om fordeling og vilkår for utbetaling av tilskudd etter jordbruksavtalen eller lignende tilskudd. I forarbeidene til bestemmelsen synes det ikke å være drøftet i hvilken grad §18 gir hjemmel for bestemmelser om taushetsplikt m.v., sml. bl.a. Ot.prp.nr.72 (1993-1994) s. 114. Videre viser forarbeidene til at de gjeldende forskriftsregler som jordloven §18 ble innført som rettslig grunnlag for, var av en slik karakter at de ikke krevde hjemmel i lov. Jeg kan etter dette ikke se at ordlyden eller forarbeidene gir holdepunkter for at departementet i forskriftene skulle kunne gi unntak fra de alminnelige regler om taushetsplikt og innsynsrett i forvaltningsloven og offentlighetsloven. I lys av dette deler jeg ikke departementets standpunkt om at forskriften uttømmende regulerer hva som kan utleveres av opplysninger. Tvert imot må utgangspunktet være at de aktuelle opplysninger bare kan anses som taushetsbelagte når dette følger av de alminnelige regler i forvaltningsloven §13 flg. I de tilfeller der det ikke foreligger taushetsplikt, må spørsmålet om innsyn/utlevering for organisasjoner som Naturvernforbundet vurderes etter offentlighetsloven (så lenge forbundet ikke er part i den aktuelle sak). I en tidligere klagesak hit (sak 89-0645) ble det ikke funnet grunnlag for å kritisere Landbruksdepartementet for den praksis det ble redegjort for i departementets brev 28. november 1989 angående såkalte driftsplaner. Disse planene tilsvarer etter det opplyste det som nå kalles skogbruksplaner. Jeg vil imidlertid understreke at rettsstillingen på dette feltet har endret seg i løpet av de siste ti årene gjennom vedtakelsen av Grunnloven §110b annet ledd og ved Norges tilslutning til internasjonale avtaler om miljøinformasjon. Etter Grunnloven §110b annet ledd er borgerne berettigede til kunnskap om «Naturmilieuets Tilstand og om Virkninger af planlagte og iværksatte Indgreb i Naturen». er det forutsatt at den skal gi en rett for borgerne, både overfor det offentlige og private, jf. Innst.S.nr.163 (1991-1992) s. 6. Etter Grunnloven §110b tredje ledd kan staten imidlertid gi nærmere bestemmelser til gjennomføring av grunnsetningene i første og annet ledd, og forarbeidene synes å legge til grunn at bestemmelsen i annet ledd bare skal anvendes i forbindelse med miljøinformasjon som lovgiverne ikke har tatt stilling til, jf. op.cit. Ved vurderingen av innsyn i offentlige saksdokumenter vil betydningen av Grunnloven §110b annet ledd derfor være at bestemmelsen utgjør et viktig moment ved tolkingen av forvaltningsloven og offentlighetsloven. EUs rådsdirektiv 90/313, som inngår i EØS-avtalen, gir videre offentlige myndigheter en plikt til å stille miljøinformasjon til rådighet for enhver fysisk eller juridisk person som anmoder om dette, uten at vedkommende må godtgjøre sin interesse, jf. art. 3 nr. 1. Direktivet anses gjennomført i norsk rett, jf. St.prp.nr.100 (1991-1992) s. 272. Her er det vist til forvaltningsloven, men da direktivet også forutsetter at det gis rettigheter til andre enn sakens parter, må også offentlighetsloven inngå i det rettslige gjennomføringsgrunnlaget. Direktivet inneholder visse unntak fra innsynsretten, bl.a. i tilfeller der de aktuelle opplysninger er taushetsbelagte, jf. art. 3 nr. 2. I denne forbindelse er det viktig å merke seg at det ved vurderingen av om taushetsplikt foreligger, må tas hensyn til eventuelle miljøskadelige egenskaper ved de aktuelle stoffer, sml. Fredrik Sejersted, Rådsdirektiv 90/313 og retten til miljøinformasjon i norsk rett, TfR-1999-s. 148 flg. (på s. 180-81). Tilsvarende må gjelde når bestemmelsene om taushetsplikt tolkes i lys av Grunnloven §110b annet ledd, sml. St.meld.nr.32 (1997-1998) s. 84. Departementet kan derfor ikke nøye seg med å vise til forskriftens ordlyd når det vurderer en innsynsbegjæring. Det må undersøkes konkret om de opplysningene det bes om, er taushetsbelagte etter forvaltningsloven §13. Dette vil bare være tilfelle for de opplysninger i planen som det er av konkurransemessig betydning å hemmeligholde, jf. dog offentlighetsloven §5a annet ledd. Videre vil Grunnloven §110b annet ledd og (tolkingen av) direktiv 90/313 være av betydning dersom det er bedt om innsyn i miljøinformasjon etter disse reglene, jf. ovenfor. Hvis departementet kommer til at det ikke foreligger taushetsplikt, må det ved krav om innsyn i slik miljøinformasjon vurderes om det etter Grunnloven §110b annet ledd eller direktivet foreligger en plikt til å utvise meroffentlighet, sml. St.meld.nr.32 (1997-1998) s. 84 og Backer, Domstolene og miljøet, Lov-og R-tt 1993 s. 451 flg. (på s. 459). Dette gjelder selv om opplysningene er gitt til det offentlige av private, og selv om departementet da forskriften ble gitt synes å ha ønsket å legge strenge grenser for når det kan gis innsyn i skogbruksplaner gjennom forskriften. Jeg vil anbefale at de ovennevnte synspunkter blir lagt til grunn ved fremtidige begjæringer om innsyn i ulike opplysninger i skogbruksplaner. Videre bør departementet utrede hvilke praktiske konsekvenser synspunktene vil ha for innsynsretten i planene etter §5-1 fjerde ledd i forskriften. Jeg vil også anbefale at Landbruksdepartementet gir ny informasjon til fylkesmennene om hvordan innsynsspørsmål i skogbruksplaner skal vurderes. Landbruksdepartementet opplyste deretter: «Landbruksdepartementet har tatt til etterretning Sivilombudsmannens anvisning på at eventuelle innsynsspørsmål knyttet til skogbruksplaner må vurderes etter reglene i forvaltningsloven og offentlighetsloven - og behandles konkret - jf. Sivilombudsmannens brev av 6. april 2001. Departementet har etter dette arbeidet videre med spørsmål om innsyn knyttet til skogbruksplaner og miljøregistreringer på mer generelt grunnlag med sikte på å utvikle egnede bestemmelser vedrørende innsamling, lagring og forvaltning av data og informasjon som samles inn gjennom skogbruksplanleggingen. Dette arbeidet inngår som en viktig del av den samlede revisjon av forskriften om tilskudd til skogbruksplanlegging. Den samlede revisjonen har tatt lenger tid enn opprinnelig antatt fordi man har måttet gå nærmere inn i ulike spørsmål knyttet til bl.a personvernlovgivningen (ny lov om personvern med nye bestemmelser som er relevante for skogbruksplanleggingen), skatte- og avgiftslovgivningen (nye bestemmelser om merverdiavgift på tjenester, herunder bestemmelser med konsekvenser for skogbruksplanleggingen) og spørsmål knyttet til åpenhet omkring sensitive miljødata. De registreringer som hittil er foretatt etter den metodikk som ble utviklet gjennom det landsomfattende prosjektet Miljøregistreringer i Skog (MiS-prosjektet) er nå under bearbeidelse; dvs omarbeiding fra rådata til operativ informasjon. Dette utgjør meget store mengder data og informasjon, og departementet legger opp til at denne informasjonen skal gjøres tilgjengelig hos de instanser som har samlet inn og bearbeidet dataene. Departementet legger videre opp til at deler av denne informasjonen etter hvert skal kunne bli tilgjengelig gjennom Internett-løsninger. I denne forbindelse må departementet løpende avvente de vurderinger som gjøres av miljøvernmyndighetene vedrørende tilgang til sensitiv miljøinformasjon om miljøverdier som er sårbare for ødeleggelser. Det er i denne forbindelse avholdt møter med Datatilsynet og de berørte institusjoner som utfører og oppbevarer registreringene. De løsninger som blir valgt ut fra både politiske og praktiske vurderinger vil bli nedfelt i en ny forskrift om tilskudd til skogbruksplanlegging. Departementet regner med at denne vil bli sendt ut på høring i løpet av første halvår 2002, og fastsatt før et nytt årsskifte. Landbruksdepartementet opplyste i brev 6. januar 2003 til ombudsmannen at det 23. desember 2002 hadde sendt utkast til forskrift om tilskudd til skogbruksplanlegging på bred høring. Det fremgår av utkastets §4-2 andre ledd at nærmere retningslinjer for forvaltning og bruk av data fra skogbruksplanleggingen, herunder allmennhetens tilgang til miljøinformasjon, vil bli gitt i et eget rundskriv. Av utkastet til rundskriv fremgår det blant annet at informasjon fra miljøregistreringene skal være tilgjengelig for gjennomsyn hos takstinstitusjonene. Somb-2000-8 Behandlingstiden for begjæring om dokumentinnsyn. ( Offentlighet i forvaltningen, journalføring )
lovdata_cd_35856	lovdata_cd_odelsting_2005	2,021	no	0.895	Publisert: Ot.prp.nr.34 (1991-1992) Tittel: Om lov om endring i lov 8 juni 1984 nr 59 om fordringshavernes dekningsrett (dekningsloven) Justisdepartementet fremmer med dette forslag om å endre lov 8 juni 1984 nr 59 om fordringshavernes dekningsrett (dekningsloven) § 1-3, slik at loven får en bestemmelse om hva som skal regnes som «fristdag» når aksjeselskaper tvangsoppløses etter konkurslovens regler på grunn av manglende innsending av årsoppgjør og revisjonsberetning til Regnskapsregisteret. Reglene om slik tvangsoppløsning ble innført ved lov 20 juni 1991 nr 37. Hensikten med den nye loven var å sørge for bedre overholdelse av regelen om at alle aksjeselskaper hvert år skal sende inn årsoppgjør og revisjonsberetning til Regnskapsregisteret. Etter de gamle reglene kunne aksjeselskaper bryte denne plikten tre år på rad før de risikerte tvangsoppløsning - og noen annen sanksjon ble knapt brukt i praksis, selv om unnlatt innlevering rammes av aksjelovens straffebestemmelse (§ 17-1). Etter de nye reglene blir styreformannen i selskapet personlig ilagt et løpende forsinkelsesgebyr dersom årsoppgjør og revisjonsberetning ikke er kommet inn til Regnskapsregisteret innen 1 august i året etter regnskapsåret. Hvis disse dokumentene senest 6 måneder etter denne fristen fortsatt ikke er kommet inn til Regnskapsregisteret, skal det kunngjøres i Norsk Lysingsblad og i en avis som er alminnelig lest på stedet der selskapet holder til, at selskapet kan bli tvangsoppløst etter konkurslovens regler dersom årsoppgjør og revisjonsberetning ikke er sendt inn innen en frist som er fastsatt i kunngjøringen. Oversittes også denne fristen, blir skifteretten i den rettskrets selskapet holder til, varslet. Skifteretten går deretter frem etter aksjeloven § 13-4, noe som leder til tvangsoppløsning etter konkurslovens regler dersom selskapet etter en ny oppfordring fra skifteretten fortsatt ikke sender inn årsoppgjør og revisjonsberetning. Erfaringene med nyordningen så langt er meget gode. Ved utgangen av 1991 var det 3.800 aksjeselskaper av ialt 88.000 som ikke hadde sendt inn årsoppgjør og revisjonsberetning for 1990. Ved utgangen av 1990 hadde 14.000 av ialt 81.000 aksjeselskaper ikke sendt inn årsoppgjør og revisjonsberetning for 1989. Nyordningen innebærer at skifterettene i praksis vil begynne å tvangsoppløse de selskapene som fortsatt ikke har sendt inn årsoppgjør og revisjonsberetning, tidligst i slutten av mars 1992. I denne forbindelse er departementet blitt oppmerksom på at man i forbindelse med innføringen av de nye reglene ifjor kom i skade for å overse at dekningsloven må få en ny regel som bestemmer hva som skal regnes som «fristdag» når selskapene blir tvangsoppløst etter konkurslovens regler. «Fristdagen» er bl.a utgangspunktet for beregning av omstøtelsesfrister, dvs. hvor lang tid før konkursen en kreditorskadelig disposisjon må være foretatt før konkursboet ikke lenger kan omstøte disposisjonen og kreve verdiene inndradd i boet. «Fristdagen» har også betydning i enkelte andre sammenhenger. Dekningsloven § 1-1, § 1-2 § 1-3 har detaljerte regler for hva som skal regnes som «fristdag» ved gjeldsforhandling, konkurs og offentlig skifte av insolvent dødsbo. Ingen av disse reglene kan uten videre anvendes ved tvangsoppløsning av aksjeselskaper. Departementet foreslår på denne bakgrunn at fristdagen ved tvangsoppløsning av aksjeselskaper etter konkurslovens regler settes til den dag da Regnskapsregisterets kunngjøring som nevnt ovenfor stod i Norsk Lysingsblad. Dette gjør det lett for alle å finne ut hva fristdagen er. Det er også praktisk at fristdagen blir den samme for alle selskaper som skal tvangsoppløses på grunn av manglende årsoppgjør og revisjonsberetning i det enkelte år. Side:2 dager i Norsk Lysingblad.) Videre er det viktig å velge en dag som selskapet ikke selv kan påvirke, slik at selskapet ikke kan manipulere omstøtelsesfrister m.v. Departementet foreslår at den nye bestemmelsen settes inn som et nytt annet ledd i dekningsloven § 1-3, som i så fall vil gå over fra å være en regel som bare gjelder «fristdagen ved offentlig skifte av insolvent dødsbo», til å bli en bestemmelse om «fristdagen i andre tilfelle». Nåværende annet ledd i § 1-3 foreslås gjort til nytt annet punktum i første ledd. Departementet har ikke hatt tid til å sende forslaget på normal høring, men forslaget bygger på et forslag som departementet har mottatt fra Oslo skifterett. Departementet har dessuten hatt underhåndskontakt med enkelte andre berørte instanser. Forslaget har ikke økonomiske eller administrative konsekvenser ut over at det er nødvendig for at de nye reglene om tvangsoppløsning av aksjeselselskaper skal virke etter sin hensikt. Proposisjonen fremmes i forståelse med Finansdepartementet. At Deres Majestet godkjenner og skriver under et utkast til proposisjon til Stortinget om lov om endring i lov 8 juni 1984 nr 59 om fordringshavernes dekningsrett (dekningsloven). Stortinget blir innbudt til å gjøre vedtak om lov om endring i lov 8 juni 1984 nr 59 om fordringshavernes dekningsrett (dekningsloven). I lov 8 juni 1984 nr 59 om fordringshavernes dekningsrett (dekningsloven) gjøres følgende endring: Fristdagen ved tvangsoppløsning av aksjeselskaper etter konkurslovens regler i medhold av aksjeloven § 13-2 første ledd nr 3 er dagen da kunngjøring som nevnt i aksjeloven § 11-14 tredje ledd stod i Norsk Lysingsblad for vedkommende selskap. Ot.prp.nr.33 (1991-1992) Om lov om endringer i lov av 19. juni 1969 nr. 57 om sykehus m.v.
lovdata_cd_23951	lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005	2,021	no	0.851	Forskrift om politivedtekt, Nittedal kommune, Akershus. Fastsatt av Nittedal kommunestyre 30. august 1999 med hjemmel i lov av 4. august 1995 nr. 53 om politiet §14. Stadfestet av Justis- og politidepartementet 25. januar 2000. §1. Med offentlig sted forstås i denne vedtekt gate, vei, herunder fortau, sti, park, torg, plass, bru, brygge, kai, strand, anlegg eller annet sted som er alminnelig beferdet eller bestemt for alminnelig ferdsel. §2. Plikter i denne vedtekt som er lagt på eier av hus eller grunn, hviler også på den som fester, bruker, leier eller bestyrer hus eller grunn. §3. På eller i umiddelbar nærhet av offentlig sted må ingen delta i oppløp, sammenstimling, eller lage larm eller bråk som forstyrrer den alminnelige orden eller ferdsel. §4. Den som på eller ut mot offentlig sted vil framføre sang eller musikk, stelle til oppvisning eller fremvisning eller gjøre bruk av høyttaler, må sende melding til politiet. På eller i nærheten av offentlig sted må ingen uten å gi melding til politiet dele ut eller spre opprop, annonser, reklame e.l., eller gjøre bruk av gående, kjørende eller flygende reklame. §5. På, ut over eller i umiddelbar nærhet av offentlig sted er det forbudt: 5. å grise til med maling, tusj, sprayprodukter el. §6. På eller ut over offentlig sted er det forbudt å sette eller henge noe som kan være til hinder eller ulempe for ferdselen. Markiser, skilt, oppslag, flaggstenger, utstillingskasser el. som vender ut mot offentlig sted, skal være forsvarlig fastgjort. Markiser skal være anbragt så høyt at underkanten er minst 2,5 m over bakken. §7. På fortau må ingen bære, trekke eller på annen måte føre med seg gjenstander som kan være til hinder eller ulempe for ferdselen. §8. Politiet kan forby aking og enhver annen form for sport, lek eller spill på bestemt offentlig sted når dette er påkrevet av hensyn til ferdselen eller den alminnelige orden. §9. Er det påkrevet på grunn av byggearbeid e.l. at en gate, vei eller et annet offentlig sted blir helt eller delvis sperret for et begrenset tidsrom, må det innhentes tillatelse fra politiet. Politiet kan fastsette nærmere vilkår for å tillate avsperringen. §10. Sprengningsarbeid på eller i umiddelbar nærhet av offentlig sted skal på forhånd meldes til politiet, som kan påby særskilte sikkerhetstiltak. §11. Oppføring, nedriving eller reparasjon av bygning, graving eller annet arbeid på eller ut mot offentlig sted som kan medføre fare for ferdselen, skal på forhånd meldes til politiet. Politiet kan bestemme hvorledes arbeidsstedet skal holdes avsperret og påby andre sikkerhetstiltak. §12. Ved rensing av tak, maling av hus eller utføring av annet mindre arbeid eller ved oppheising og nedfiring av varer på eller ut mot offentlig sted plikter ansvarshavende for arbeidet å sette opp avvisere som gjør det tydelig at ferdselen er forbundet med fare eller ulempe. §13. Når snø eller is truer med å falle fra hustak mot offentlig sted, skal eieren straks sette opp avvisere som gjør det tydelig at ferdselen er forbundet med fare eller ulempe og snarest sørge for at taket blir ryddet. §14. Avsperringer, avvisere, stiger e.l. fjernes når det arbeid som er nevnt i §10 og §11 er utført eller den fare eller ulempe som er nevnt i §12 ikke lenger er til stede. §15. Politiet kan forby eller gi regulerende bestemmelser for ferdselen på islagt vann eller sjø. §16. Eier av hus eller grunn mot offentlig sted plikter å sørge for rengjøring av lys- og luftegraver i umiddelbar tilknytning til eiendommen. §17. Snø og is fra gårdsplass, tomt eller hage må ikke kastes på offentlig sted uten etter avtale. §18. Eier av hus eller grunn mot offentlig sted skal sørge for at vannavløp i fortau, rennestein, grøft e.l. holdes åpne. §19. Den som driver salg fra portrom, kiosk e.l., eller driver annen lignende næringsvirksomhet på eller ut mot offentlig sted, skal sørge for at området ikke skjemmes eller tilsmusses av virksomheten. Eieren plikter å sørge for at det blir satt opp et tilstrekkelig antall kurver for papir og avfall. §20. Kunngjøringer og plakatoppsett er forbudt på offentlig sted uten politiets tillatelse. Forbudet gjelder ikke oppslag på tavler el. som er godkjent av kommunale myndigheter til slik bruk. Det gjelder heller ikke oppslag på en eiendom om noe som bare vedkommer eiendommen eller næringsvirksomheten til dem som bor der. Det er forbudt å rive ned, skade eller skjemme oppslag som er lovlig satt opp. Oppslag skal fjernes når de er foreldet. §21. På kirkegård er det forbudt å sykle og ake eller å drive sport, lek, spill eller annet som ikke sømmer seg der. §24. På offentlig sted er det forbudt å la tispe gå løs i løpetiden. Hund skal være utstyrt med halsbånd med navn, adresse og telefonnummer til eieren eller den som har ansvaret for hunden eller være lovlig merket på annen måte. §25. Eier eller den som har ansvar for hund plikter straks å fjerne ekskrementer som hunden etterlater seg på offentlig sted. §26. Politiet kan ta i forvaring hund som går løs i strid med bestemmelsene i §23 og §24. Unnlater eier eller besitter av hunden å hente hunden innen en uke etter at han eller hun er varslet personlig eller ved kunngjøring i pressen, kan politiet la hunden selges eller avlives. §27. Den som på offentlig sted vil holde arrangement som overveiende er av underholdningsmessig, kunstnerisk, selskapelig eller kommersiell art, og som har et omfang som åpenbart vil medføre behov for betydelige ferdselsreguleringer eller vakthold, må innen en frist som politiet setter søke om dette. Politiloven §11 får tilsvarende anvendelse. §28. Den som vil holde et arrangement som er allment tilgjengelig, må sende melding i god tid til politiet selv om arrangementet ikke skjer på offentlig sted, når dets art eller størrelse gjør det sannsynlig at politioppsyn blir nødvendig av hensyn til ro og orden eller avvikling av trafikken. §29. Barn under 15 år har ikke adgang til offentlig dans eller lignende allment tilgjengelig tilstelning uten i følge med foreldre eller andre foresatte. Politiet kan for sammenkomster som nevnt under første ledd gjøre unntak fra aldersgrensen for særskilte arrangementer, men ikke lavere enn 12 år. §30. Unnlater noen å utføre det vedkommende har plikt til etter denne vedtekt eller pålegg gitt med hjemmel i vedtekten, kan politiet la det utføre på vedkommendes bekostning. §31. Overtredelse av vedtekten eller pålegg gitt i medhold av vedtekten straffes etter politiloven §30 nr. 4, hvis ikke forholdet går inn under en strengere straffebestemmelse. §32. Denne forskrift trer i kraft 1 måned etter at den er stadfestet av Justis- og politidepartementet. Fra samme tid oppheves forskrift av 24. september 1965 nr. 4598 om politivedtekt, Nittedal kommune, Akershus. Gjelder for: Gjerdrum kommune, Akershus.
lovdata_cd_52400	lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005	2,021	no	0.733	(1) Fastsettelse av gjennomsnittsindeks (fixingverdi) foretas av indeksombudsmannen i samråd med indeksberegneren. Fastsettelsen skal skje første børsdag for svenske derivatkontrakter etter bortfallsdag med endelig og bindende virkning for alle børs- og clearingmedlemmer tilknyttet LEC-samarbeidet og deres sluttkunder, og kan ikke bestrides ved søksmål. Fixingverdien distribueres via EMP. (2) Ved beregning av gjennomsnittsindeks skal kursen for indeksaksjene utgjøre omsetning i SEK på Stockholms Fondbörs for indeksaksjen delt på antall omsatte aksjeinstrument for indeksaksjen (volumveid gjennomsnittskurs). Kun omsetninger på eller innenfor kursintervallet for beste kjøper- og selgerkurs på slutningstidspunktet hensyntas i gjennomsnittsberegningen for indeksaksjen. (3) Kan indeksberegner ikke beregne gjennomsnittskurs på grunn av manglende omsetningsgrunnlag, skal nærmeste forutgående dag med omsetninger anvendes som grunnlag i beregningen. (4) Er kursen på en indeksaksje etter indeksberegners vurdering påvirket slik at representativ gjennomsnittskurs ikke kan beregnes, kan indeksberegner isteden anvende gjennomsnittskurs fra nærmeste forutgående dag. Dette gjennomføres kun etter indeksombudsmannens godkjennelse og skal meddeles gjennom indeksmeddelande etter reglene i pkt 5.12.10. (5) Er elektronisk datatilgang fra Stockholms Fondbörs etter indeksberegnerens vurdering helt eller delvis umulig av tekniske eller andre årsaker, eller om slik kursinformasjon vanskeliggjøres eller ikke avspeiler indeksaksjens verdiutvikling, kan indeksberegneren anvende andre informasjonskilder og dermed tillempe andre prinsipper for beregning av gjennomsnittsindeks enn det som ellers fremgår av disse vilkår. (6) Kan beregning av gjennomsnittsindeks kun gjennomføres for deler av en dag skal beregningen likevel foretas etter ovennevnte prinsipper. (7) Er samtlige aksjeinstrument som inngår i indeksgruppen suspendert fra kursnotering på bortfallsdagen, skal fixingverdien beregnes utfra kursgrunnlag nærmeste forutgående børsdag, jf (2).
lovdata_cd_8783	lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005	2,021	no	0.824	Formålet med fredningen er å bevare et rikt og interessant fugleliv og en viktig trekklokalitet for vannfugl.
lovdata_cd_38985	lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005	2,021	no	0.902	Regional oppgjørsenhet kan på bakgrunn av sine kontrollstrategier foreta en utvidet kontroll av psykologens krav. Siktemålet med en utvidet kontroll er å undersøke om psykologens krav er i samsvar med gjeldende regelverk. Trygdemyndighetene har rett til å få de opplysninger av psykologen som er nødvendig for å kunne påse at avtalen praktiseres i samsvar med dens innhold og øvrige opplysninger av betydning for trygden, jf. folketrygdloven §21-4. Innsynsretten omfatter også nødvendig innsyn i journal. Psykologen skal uten ugrunnet opphold underrettes om resultat av den utvidede kontroll, og gis anledning til å redegjøre nærmere for sine krav dersom Regional oppgjørsenhet har reagert på enkelte sider ved psykologens takstbruk. Dersom psykologen etter en utvidet kontroll har fått underretning om at Regional oppgjørsenhet ikke har merknader til psykologens krav, kan omgjøring eventuelt bare skje dersom vilkårene i forvaltningsloven §35 er oppfylt.
lovdata_cd_717	lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005	2,021	no	0.343	Med hjemmel i §15 i lov av 12. februar 1932 om skogvern har Landbruksdepartementet 28. juli 1956 stadfestet vedtak av 23. juli 1956 av Lesja herredstyre om at havning med geit i skogmark i Lesja herred, Oppland fylke, er forbudt unntatt i tiden fra og med 1. juli til 1. september.
lovdata_cd_39346	lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005	2,021	no	0.871	[Endret 6/00, 10/00, 11/00, 3/02, 8/02, 2/03, 2/04, 7/04, 6/05. Stønadssatsene er fastsatt av Helsedepartementet og gjelder fra og med 1. januar 2005. Vær oppmerksom på rett antall godkjente sengeplasser ved Bakke, Jeløy og Skogli. II Opptreningsinstutisjoner Gruppe II:
maalfrid_6c2f574b821768606f57317190bc79b3ec052715_38	maalfrid_uib	2,021	no	0.749	Source: regjeringen.no, lovdata.
maalfrid_b69fe940591a59eceebcaa8f98b97e23af0d0ebf_0	maalfrid_nasjonalparkstyre	2,021	de	0.255	Dato FOR-2005-04-29-389 Publisert II 2005 hefte 2 Ikrafttredelse 29.04.2005 Sist endret FOR-2013-03-15-284 fra 01.07.2013 Endrer Gjelder for Etne, Kvinnherad, Odda, Jondal og Ullensvang kommune,r, Hordaland. Hjemmel LOV-1970-06-19-63-§3, LOV-1970-06-19-63-§4, LOV-1970-06-19-63-§21, LOV-1970-06-19-63-§22, LOV-1970-06-19-63-§23 jf LOV-2009-06-19-100-§77 Kunngjort 04.05.2005 Rettet Korttittel Forskrift om Folgefonna nasjonalpark Fastsett ved Kronprinsreg.res. 29. april 2005 med heimel i lov 19. juni 1970 nr. 63 om naturvern § 3, jf. § 4 og § 21, § 22 og § 23. Fremma av Miljøverndepartementet. Endra med forskrift 15 mars 2013 nr. 284 (i kraft 1 juli 2013). Nasjonalparken gjeld følgjande statsallmenningar: Etne kommune: 151/1 Kvinnherad kommune: 285/1 Jondal kommune: 38/1 Odda kommune: 51/5 Ullensvang herad: 156/1 Nasjonalparken gjeld følgjande gnr./bnr.: Etne kommune: 98/1, 98/2, 99/1, 99/3, 100/1, 101/1, 101/2, 101/5, 101/6, 101/7, 101/8, 102/1, 102/2, 102/3, 103/1, 104/1, 104/64. Kvinnherad kommune: 55/1, 55/2, 55/3, 55/4, 55/5, 55/6, 57/1, 57/2, 57/4, 57/5, 58/1, 58/2, 59/1, 59/2, 59/4, 59/6, 59/10, 59/11, 59/12, 60/1, 60/2, 60/3, 60/4, 60/5, 60/6, 61/1, 62/1, 62/2, 63/1, 63/2, 63/6, 64/1, 64/2, 64/3, 64/4, 64/5, 64/6, 64/7, 64/8, 64/9, 64/10, 64/11, 64/12, 64/13, 64/14, 64/16, 66/1, 66/3, 68/1, 69/1, 71/1, 71/2, 71/9, 72/1, 72/2, 73/1, 73/2, 74/1, 75/1, 75/2, 75/3, 75/4, 76/1, 76/2, 77/1, 77/2, 78/1, 78/2, 78/3, 84/1, 84/2, 84/3, 85/1, 85/2, 85/3, 85/7, 85/4, 85/5, 85/6, 85/8, 85/9, 85/10, 85/11, 85/12, 85/13, 85/14, 85/15, 85/16, 85/17, 85/18, 85/19, 85/20, 85/21, 85/28, 85/30, 86/1, 86/2, 86/4, 86/5, 87/1, 87/2, 87/3, 87/4, 87/7, 87/11, 87/12, 87/13, 87/14, 87/15, 87/21, 89/1, 89/2, 89/3, 89/4, 89/16, 90/1, 90/2, 90/3, 90/4, 90/5, 90/7, 90/8, 90/9, 90/11, 90/12, 90/13, 90/14, 90/15, 91/1, 91/2, 91/3, 91/4, 91/5, 91/10, 91/12, 92/1, 92/2, 92/3, 92/4, 92/5, 92/6, 93/1, 93/2, 93/3, 93/4, 93/5, 93/6, 93/7, 93/8, 93/9, 93/13, 93/14, 93/16, 94/1, 94/2, 94/3, 94/4, 94/5, 94/8, 94/6, 94/7, 94/9, 104/2, 251/2. Odda kommune: 36/1, 36/2, 37/1, 37/2, 37/3, 45/1, 46/1, 47/1, 47/2, 48/3, 48/4, 49/1, 49/2, 49/3, 49/4, 49/5, 49/6, 50/1, 50/2, 50/3, 51/1, 51/2, 51/3, 51/4, 51/5, 52/1, 52/2, 52/3, 52/4, 52/5, 52/6, 52/7, 52/8, 53/1, 53/2, 60/2, 60/6, 61/11, 62/1, 63/1, 63/2, 63/3, 63/4, 63/5, 64/2, 64/3, 64/5, 64/60, 64/294, 65/1, 65/2, 65/4, 66/1, 66/2, 66/3, 67/1, 68/1, 68/2, 68/3, 69/1, 69/2, 70/1, 70/2. Ullensvang herad: 47/1, 47/2, 47/3, 47/4, 47/5, 47/6, 47/8, 48/1, 49/1, 50/1, 50/2, 50/3, 50/4, 51/1, 51/3, 51/4, 51/6, 51/7, 52/1, 52/2, 52/3, 52/4, 53/1, 53/2, 53/3, 53/4, 53/5, 54/1, 54/2, 54/3, 54/4, 54/5, 54/6, 54/7, 54/8, 54/9, 56/1, 56/2, 56/3. Det samla arealet er om lag 545,2 km² . Grensene for nasjonalparken går fram av kart i målestokk 1:120.000, datert Miljøverndepartementet april 2005. Dei nøyaktige grensene for nasjonalparken skal merkast av i marka. Knekkpunkta skal bli koordinatfesta. Kartet og verneforskrifta finst i kommunane, hos Fylkesmannen i Hordaland, i Direktoratet for naturforvaltning og i Miljøverndepartementet. Lovdata - Forskrift om vern av Folgefonna nasjonalpark, Etne, Kvinnher... http://lovdata.no/dokument/MV/forskrift/2005-04-29-389?q=folgefonna... 1 of 4 09.01.2014 15:
lovdata_cd_60347	lovdata_cd_skatt_rundskriv_2005	2,021	no	0.824	Sammendrag: Nye forskrifter og forskrifter om endring av forskrifter gitt i tiden 1. mars - 30. april 1996. Nye forskrifter og forskrifter om endring av forskrifter gitt i tiden 1. mars - 30. april 1996. I denne melding inntas nye forskrifter og forskrifter om endring av forskrifter som er gitt i tiden 1. mars - 30. april 1996. Eventuelle ytterligere forskrifter gitt i dette tidsrom vil bli tatt med i senere meldinger. - Forskrift av 29. mars 1996 om endring av forskrift av 5. - Forskrift av 17. april 1996 om endring av forskrift av 30. - Forskrift av 17. april 1996 om endring av forskrift av 2. - Forskrift av 29. mars 1996 om delvis ikrafttredelse av forskrift av 13. I denne meldingen inntas nye forskrifter og forskrifter om endring av forskrifter som er gitt i tiden 1. mars - 30. april 1996. Eventuelle ytterligere forskrifter gitt i dette tidsrom vil bli tatt med i senere meldinger. Fastsatt av Skattedirektoratet med hjemmel i lov av 13. juni 1980 nr 24 om ligningsforvaltning (ligningsloven) §6-13 nr 4, jf §6-16 bokstav c og Finansdepartementets delegeringsvedtak av 25. januar 1996. Trygdeetatens innkrevingssentral og Statens Innkrevingssentral skal, når de krever inn underholdsbidrag som gir rett til fradrag for den bidragspliktige etter skatteloven §44 første ledd bokstav e, uoppfordret levere oppgaver etter bestemmelsene i denne forskrift. Det skal gis en oppgave for hver bidragspliktig over bidrag som er periodisert i inntektsåret og eventuell gjeld eller tilgodehavende pr 1. januar året etter inntektsåret. 3. Samlet gjeld eller tilgodehavende pr 1. Oppgavene skal leveres samlet til Skattedirektoratet innen 20. jaunar året etter inntektsåret. Forskriften trer i kraft med virkning for oppgaver som skal leveres for inntektsåret 1996. Fastsatt ved kgl res med hjemmel i lov av 21. november 1952 nr 2 om betaling og innkreving av skatt (skattebetalingsloven) §31 nr 2. I forskrift av 5. juni 1970 nr. 4 om rentegodtgjørelse ved tilbakebetling av skatt gjøres følgende endringer: b. Ved tilbakebetaling av tilleggsforskudd som er innbetalt i inntektsåret, og av tilleggsforskudd og utskrevet forskuddsskatt som er innbetalt senest 30. april i året etter inntektsåret, godtgjøres renter med 1,2 pst. av beløpet. For skattepliktige som i medhold av ligningsloven §4-2 nr. 6 er lignet etter forenklet selvangivelse og som er omfattet av ordinær utlegging av skattelisten for denne gruppen skattepliktige, skal tilbakebetalt tilleggs-forskudd og utskrevet forskuddsskatt som nevnt, godtgjøres renter med 0,5 pst. av beløpet. d. Ved anvendelse av reglene under a og b regnes forskudd på skatt som nevnt under b som tilbakebetalt før innbetalinger som nevnt under a. Beløp som er innbetalt senere enn 30. april i året etter inntektsåret, anses tilbakebetalt først. Forhåndsskatt og tilleggsskatt til forhåndsskatt som er innbetalt etter 30. april i året etter inntektsåret, regnes som tilbakebetalt før slik skatt og slikt tillegg innbetalt innen nevnte dato. I forskrift av 30. april 1958 nr. 9990 om gjennomføring av avregning gjøres følgende endringer: Når det foreligger deposisjon av forskott på skatt etter skattebetalingsloven §39, jf §40, og det ikke innen 30. april i likningsåret er avgjort i hvilken kommune skattlegging skal skje, skal beløp som er godskrevet den skattepliktiges konto som forskott i en annen kommune enn den som han mener han er skattepliktig til, snarest mulig overføres til sistnevnte kommune. Endringene trer i kraft straks med virkning fra og med skatteoppgjøret for inntektsåret 1995. Fastsatt av Skattedirektoratet med hjemmel i lov av 21. november 1952 nr 2 om betaling og innkreving av skatt (skattebetalingsloven) §56, jf Finansdepartementets delegeringsvedtak av 13. I forskrift av 2. august 1972 nr. 9200 om føringen av skatteregnskapet gjøres følgende endring: Endringen trer i kraft straks med virkning fra og med skatteoppgjøret for inntektsåret 1995. Finansdepartementet fremmet i St.prp. nr. 51 (1994-95) forslag om endring av normalrentesatsen for rimelige lån i arbeidsforhold. Satsen ble foreslått endret fra 6,5 prosent til 6 prosent. I Innst.S. nr. 220 (1994-95) sluttet finanskomiteen seg til dette forslaget og Stortinget gjorde 19. juni 1995 vedtak i samsvar med denne innstilling. Forskrift av 13. februar 1992 nr. 88 om avgrensning m.v. vedrørende kretsen av sjømenn som skal ha fradrag i inntekten etter skatteloven §44 syttende ledd, trer i kraft fra og med 1. april 1996 for oppjekkbare produksjonsplattformer der oljeproduksjonen er igangsatt etter 1. januar 1996. SKM-1996-18 Nye forskrifter og forskrifter om endring av forskrifter gitt i tiden 1. januar - 29.
lovdata_cd_51180	lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005	2,021	no	0.417	Lov 24. juni 1988 nr. 64 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven) trer i kraft 1. januar 1991.
lovdata_cd_22013	lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005	2,021	no	0.362	0 Endret ved forskrift 26 feb 1998 nr. 212.
lovdata_cd_33637	lovdata_cd_norgeslover_2005	2,021	no	0.648	1 Jfr. lov 19 juni 1931 nr. 18. For bevilling til salg av alkoholholdig drikk1 med høyst 4,7 volumprosent alkohol og til skjenking2 av alkoholholdig drikk2 skal det betales et årlig bevillingsgebyr som beregnes i forhold til forventet omsatt mengde alkoholholdig drikk. Departementet3 gir forskrifter4 om gebyrsatser og innbetaling av gebyret. For bevilling som gjelder skjenking ved en enkelt bestemt anledning og ambulerende bevilling, kan departementet bestemme en særskilt gebyrsats. Bevillingsmyndigheten fastsetter gebyret. Gebyret tilfaller kommunen, med unntak av gebyr for bevilling etter §5-2 og §5-3 annet ledd, som tilfaller staten. 0 Endret ved lover 4 des 1992 nr. 131 (i kraft 1 jan 1993), 8 jan 1993 nr. 23, 23 juni 1995 nr. 42 (i kraft 1 jan 1996), 16 mai 1997 nr. 28 (i kraft 1 jan 1998), 17 des 2004 nr. 86 (i kraft 1 juli 2005 iflg. res. 17 juni 2005 nr. 599). 3 Sosialdepartementet iflg. res. 22 sep 1989 nr. 947. §7-2. Vinmonopolavgiften. AS Vinmonopolet1 betaler hvert år en avgift til statskassen. Avgiften betales av nettoformuen ved utgangen av siste inntektsår og av nettoinntekten i samme år. Ved ansettelse av formue og inntekt følges reglene i skattelovene2 og avgiften beregnes etter satsene i den kommunen der selskapets hovedadministrasjon ligger. 0 Endret ved lov 17 des 2004 nr. 86 (i kraft 1 juli 2005 iflg. res. 17 juni 2005 nr. 599). 2 Nå lov 26 mars 1999 nr. 14. §7-3. Statens andel av AS Vinmonopolets overskudd. I forbindelse med statsbudsjettet fastsetter Stortinget hvert år en andel av AS Vinmonopolets1 netto-overskudd som overføres til statskassen. §8-1. Forbud mot tilvirking og omdestillering av brennevin. Det er forbudt1 å foreta tilvirking eller omdestillering av brennevin2 for andre enn de som har tillatelse til det. 1 Se kap. 10. 2 Se §1-3 fjerde ledd. Det er forbudt1 å forvare eller lagre brennevin2 som er ulovlig tilvirket eller omdestillert, og å forvare eller lagre alkoholholdig drikk3 som antas å ha vært eller skulle være gjenstand for ulovlig omsetning. 0 Endret ved lov 16 mai 1997 nr. 28 (i kraft 1 juli 1997). §8-2a. Det er forbudt1 å kjøpe brennevin som er ulovlig tilvirket eller omdestillert. 0 Tilføyd ved lov 16 mai 1997 nr. 28 (i kraft 1 juli 1997). §8-3. Forbud mot tilvirking, oppbevaring og omsetning av gjærende eller gjæret udestillert væske. Overdragelse mot vederlag av væske som nevnt, er forbudt selv om den er bestemt til framstilling av alkoholholdig drikk2 som nevnt under nr. 1. §8-4. Preparater som anvendes til alkoholholdig drikk. Departementet1 kan utferdige bestemmelser om kontroll med og forbud2 mot innførsel og omsetning av druesaft, maltekstrakt, preparater og andre varer som hovedsakelig anvendes ved tilvirking av eller som tilsetning til alkoholholdig drikk. §8-5. Forbud mot apparater for tilvirking av brennevin m.v. Uten tillatelse av departementet1 er det forbudt2 å ha i besittelse, innføre eller omsette apparater, herunder deler og utstyr, som er bestemt for eller som finnes tjenlige for tilvirking eller omdestillering av sprit eller brennevin. 0 Endret ved lov 10 des 2004 nr. 77 (i kraft 1 juli 2005 iflg. res. 17 juni 2005 nr. 599 ). Det er forbudt1 å auksjonere bort eller bruke alkoholholdig drikk2 som gevinst eller premie, og å la dette skje. 0 Endret ved lov 16 mai 1997 nr. 28 (i kraft 1 jan 1998, med unntak av annet ledd, som trådte i kraft 1 jan 2001 iflg. res. 21 des 2000 nr. 1345). §8-6a. Det er forbudt1 å dele ut alkoholholdig drikk2 til forbruker i markedsføringsøyemed. §8-7. (Opphevet ved lov 16 mai 1997 nr. 28 (i kraft 1 jan 1998).) §8-8. Ulovlig kjøp. Det er forbudt1 å kjøpe alkoholholdig drikk2 med 22 volumprosent alkohol eller mer på vegne av noen som er under 20 år eller annen alkoholholdig drikk2 for noen som er under 18 år. Det er forbudt1 å drikke eller servere alkohol med mindre det foreligger bevilling til dette, og selv om dette skjer uten vederlag: 0 Endret ved lov 16 mai 1997 nr. 28 (i kraft 1 jan 1998 iflg. res. 19 des 1997 nr. 1315). §8-10. (Opphevet ved lov 16 mai 1997 nr. 28 (i kraft 1 jan 1998).) Det er forbudt1 å selge2 eller skjenke3 alkoholholdig drikk4 til personer som er åpenbart påvirket av rusmidler, eller skjenke alkoholholdig drikk på en slik måte at vedkommende må antas å bli åpenbart påvirket. 2 Se §1-4 første ledd. 4 Se §1-3. §8-12. Forbud mot omsetning med rabatt. Det er forbudt1 for innehavere2 av salgsbevilling å gi spesielle rabattilbud ved omsetning av alkoholholdig drikk. Det er forbudt1 å skjenke, selge eller omsette en gros brennevin2 som inneholder over 60 volumprosent alkohol. Det er videre forbudt å innføre slikt brennevin til landet uten tilvirkningsbevilling, jf. §6-1. Departementet3 kan likevel bestemme at enkelte særlige sorter brennevin som måtte ha et høyere alkoholinnhold skal være unntatt fra denne bestemmelsen. 0 Endret ved lov 16 mai 1997 nr. 28 (i kraft 1 jan 1998). 2 Jfr. §1-3 fjerde ledd. §9-1. Reklame for tilvirkingsmidler for alkoholholdig drikk. Uten tillatelse fra departementet1 er det forbudt2 i aviser, blad o.l., ved utstilling i butikker eller på annen måte å reklamere for apparater - herunder deler og utstyr - som er bestemt for eller som finnes tjenlige for tilvirking eller omdestillering av sprit, brennevin eller isopropanol. Det er forbudt2 gjennom bøker, skrifter, annonser i pressen eller på annen måte å oppfordre til ulovlig tilvirking eller omdestillering av sprit, brennevin eller isopropanol eller å gi veiledning som ved sin form framtrer som egnet til å fremme slik tilvirking eller omdestillering blant almenheten eller en større krets av personer. Det er videre forbudt2 å reklamere for stoffer som særskilt er beregnet for, eller i reklamen betegnes som egnet til, tilsetning til alkoholholdig drikk.3 Det samme gjelder reklame for emner, tilvirkingsbeskrivelser, apparater og andre midler til å framstille slike drikker. Departementet4 kan gi forskrifter5 om avgrensing, utfylling og gjennomføring av første, annet og tredje ledd. Departementet4 kan gjøre unntak fra forbudet i tredje ledd når særlige grunner foreligger. §9-2. Reklame for alkoholholdig drikk. Reklame for alkoholholdig drikk1 er forbudt.2 Forbudet gjelder også reklame for andre varer med samme merke eller kjennetegn som drikk som inneholder over 2,50 volumprosent alkohol. Slike varer må heller ikke inngå i reklame for andre varer eller tjenester. Departementet3 gir forskrifter4 om avgrensing, utfylling, gjennomføring av og unntak fra bestemmelsene i første ledd. Departementet kan gjøre ytterligere unntak fra forbudene når særlige grunner foreligger. Samtidig med at pålegg om retting gis, kan tvangsmulkt1 fastsettes. Mulkten løper fra oversittelse av fristen for retting, og kan fastsettes i form av engangsmulkt eller dagmulkt. Mulkten tilfaller staten. Vedtak etter §9-4 kan påklages til Markedsrådet. §10-1. Alminnelige bestemmelser om straff. Den som forsettlig eller uaktsomt overtrer eller medvirker til overtredelse av bestemmelser gitt i eller i medhold av denne lov, straffes med bøter1 eller fengsel2 inntil 6 måneder. Dersom overtredelsen er særlig grov, er straffen bøter1 eller fengsel2 inntil 2 år.3 Ved avgjørelsen legges vekt på om overtredelsen har stort omfang eller om det foreligger andre omstendigheter av særlig skjerpende art. Ved overtredelse av §2-1, §3-1, §8-1, §8-2 og §8-3 som gjelder et meget betydelig kvantum alkoholholdig drikk, kan fengsel inntil 6 år3 anvendes. Gjelder overtredelsen tilvirking, omdestillering eller overdragelse mot vederlag, av brennevin4 eller væske som beskrevet i §8-3, skal alltid fengselsstraff anvendes med mindre særlig formildende omstendigheter foreligger. Forsøk5 på forseelse er også straffbart. 0 Endret ved lov 15 mars 1991 nr. 5. 4 Se §1-3 fjerde ledd. §10-2. Straff ved gjentatt overtredelse. Dersom den skyldige tidligere er straffet etter bestemmelser gitt i eller i medhold av denne lov eller alkoholloven av 5. april 1927, kan bøter1 eller fengsel2 inntil 2 år3 anvendes. §10-3. Tilintetgjøring av alkoholholdig drikk m.v. Dersom vilkårene for inndragning etter straffeloven1 er oppfylt, kan påtalemyndigheten beslutte at ulovlig tilvirket brennevin2 og gjærende eller gjæret udestillert væske, tilintetgjøres. Det samme gjelder annen alkoholholdig drikk3 når den er skjenket i glass eller finnes i opptrukket flaske. 1 Lov 22 mai 1902 nr. 10 (strl.), se dens §35 flg. §10-4. Beslag til statskassen. Alkoholholdig drikk1 som antas å ha vært gjenstand for eller antas bestemt for overtredelse av denne lov, og hvis eier og besitter ikke kjennes, tilfaller statskassen såframt eier ikke har meldt seg innen 1 måned etter at varen kom i det offentliges besittelse. Kapittel 11. Lovens ikrafttredelse. §11-1. Lovens ikrafttredelse. 1 Fra 1 jan 1990 iflg. res. 22 sep 1989 nr. 947. Bestemmelsen i §1-6 får for brennevinsutsalgenes vedkommende anvendelse etter utløpet av bevillingsperioden den 31. desember 1991. Bestemmelsen i §4-1 får for brennevinsskjenkingens vedkommende den betydning at A/S Vinmonopolets skjenkebestyrere blir bevillingsinnehavere fra lovens ikrafttredelse. Bestemmelsen i §4-2 annet ledd får for kommunale bevillinger anvendelse etter utløpet av inneværende bevillingsperiode. For statlige bevillinger får bestemmelsen anvendelse 9 måneder etter lovens ikrafttredelse. 0 Endret ved lov 8 jan 1993 nr. 23. §11-3. Oppheving av andre lover. §11-4. Endringer i andre lover. 1989 Pliktavleveringslova - avlvl. Lov om avleveringsplikt for allment tilgjengelege dokument. Jfr. tidlegare anordn. 25 april 1732 og 10 jan 1781, res. 21 feb. 1815, lover 15 juli 1839 §89, 20 juni 1882 og 9 juni 1939 nr. 2. Føremålet med denne lova er å tryggja avleveringa av dokument1 med allment tilgjengeleg informasjon til nasjonale samlingar, slik at desse vitnemåla om norsk kultur og samfunnsliv kan verta bevarte og gjorde tilgjengelege som kjeldemateriale for forsking og dokumentasjon. Kongen kan fastsetja at lova òg skal gjelda for Svalbard1 og den norske delen av kontinentalsokkelen. 2 Sjå lov 21 juni 1963 nr. 12 §1 andre punktum. - informasjonen i dokumentet vert gjord tilgjengeleg utanfor ein privat krins gjennom framføring, framsyning, kringkasting,3 direktekopling e.l. 1 Jfr. lov 19 juni 1970 nr. 69 §3 første leden andre punktum. 2 Sml. lov 12 mai 1961 nr. 2 §2 tredje leden og §8 første leden. 3 Sjå lov 4 des 1992 nr. 127. Dokument1 som er gjort tilgjengeleg for allmenta1 skal2 avleverast slik: - Dokument av papir eller papirliknande medium,1 mikroformer og fotografi3 i sju eksemplar. - Lydfesting, film,4 videogram,4 edb-dokument og kombinasjonar av desse dokumenttypane i to eksemplar. - Opptak av kringkastingsprogram5 i eitt eksemplar. Dokument1 laga i utlandet skal berre avleverast dersom det er laga for norsk utgjevar1 eller særskilt tilpassa allmenta i Noreg. Kongen6 kan gjera unnatak frå eller avgrensa avleveringsplikta og gje særskilde føresegner7 om kva form eller kvalitet avleveringseksemplar skal ha og om kva opplysningar som skal følgja dokumentet. 3 Jfr. lov 12 mai 1961 nr. 2 §1 andre leden nr. 6 og §43a. 4 Sml. lov 15 mai 1987 nr. 21 §1. 6 Kultur- og kirkedepartementet, etter res. 25 mai 1990 nr. 366. §5. Kven som skal avlevera m.m. Avleveringsplikt kan påleggjast utgjevar,1 produsent1 og importør1 av dokument1 som vert gjort tilgjengeleg for allmenta,1 og dessutan den som i kraft av lov eller konsesjon har rett til å driva kringkasting. Dokument1 skal avleverast utan vederlag. Når avleveringseksemplara representerer ein svært stor kostnad for den avleveringspliktige, kan mottaksinstitusjonen etter søknad gje heil eller delvis refusjon for produksjonskostnadene. Sending av dokument1 til mottaksinstitusjonen skal kostast av den avleveringspliktige. Kongen3 fastset nærare reglar4 om kven som har avleveringsplikt, kvar avleveringspliktig dokument skal sendast, tidspunktet for innsending og korleis sendinga skal skje. 2 Jfr. lov 4 des 1992 nr. 127 §2-1. 3 Kultur- og kirkedepartementet, etter res. 25 mai 1990 nr. 366. Ved konkurs1 eller død skal buet oppfylla avleveringsplikta. 1 Sjå lov 8 juni 1984 nr. 58 (kkl.) kap. VIII flg. Kongen2 kan påleggja påtalemakta3 å syta for avleveringa, dersom avleveringspliktig dokument1 vert inndrege. 2 Kultur- og kirkedepartementet, etter res. 25 mai 1990 nr. 366. 3 Sjå strpl. kap. 6. 4 Sjå strl. §35 flg. 1 Jfr. tvangsl. §13-2 første ledd jfr. §13-8. 0 Fra 1 juli 1990 iflg. res. 25 mai 1990 nr. 366. 1989 Eiendomsmeglingsloven - emgll. Jfr. tidligere lover 19 juni 1931 nr. 7 og 24 juni 1938 nr. 13. 4. omsetning av parter i selskap, jf. selskapsloven9 §1-2 første ledd bokstav a, eller aksjer i aksjeselskap10 eller allmennaksjeselskap11 som ikke er børsnoterte,12 dersom omsetningen hovedsakelig tar sikte på overdragelse av eiendom eller rettighet som nevnt i nr. 1 til 3. 5. omsetning av tidsparter som faller inn under lov av 13. juni 1997 nr. 37 om salg av tidsparter i fritidsbolig (tidspartloven). (3) Som eiendomsmegling regnes ikke formidling av avtale om utleie av hytte eller privatbolig eller rom i slike til fritidsformål, samt formidling av rom i hoteller,13 herberger m.v. for overnatting eller opphold. Unntaket omfatter ikke tidsparter som faller inn under lov av 13. juni 1997 nr. 37 om salg av tidsparter i fritidsbolig (tidspartloven). (5) Kongen kan bestemme at loven skal gjelde for Svalbard14 og Jan Mayen. 0 Endret ved lover 24 juni 1994 nr. 28, 13 juni 1997 nr. 37, 13 juni 1997 nr. 44 (i kraft 1 jan 1999 iflg. res. 17 juli 1998 nr. 615), 23 april 1999 nr. 20 (i kraft 1 jan 2000 iflg. vedtak 26 mai 1999 nr. 439), 6 juni 2003 nr. 39 (i kraft 15 aug 2005 iflg. res. 17 juni 2005 nr. 603). 1 Jfr. §1-2 (2) annet punktum og §3-9 (1) nr. 4. 3 Jfr. lov 23 mai 1997 nr. 31. 6 Jfr. lov 26 mars 1999 nr. 17. 7 Jfr. asl. §3-1 (2), asal. §3-1 (2). 8 Jfr. lov 4 feb 1960 nr. 3 kap. 4, lov 6 juni 2003 nr. 39 kap. 4. 9 Lov 21 juni 1985 nr. 83. 10 Jfr. lov 13 juni 1997 nr. 44 (asl.). 11 Jfr. lov 13 juni 1997 nr. 45 (asal.). 12 Jfr. lov 17 nov 2000 nr. 80. 13 Jfr. lov 13 juni 1997 nr. 55. 14 Se lov 17 juli 1925 nr. 11 §1 annet ledd, jfr. §2. §1-2. Retten til å drive eiendomsmegling. 2. i medhold av norsk advokatbevilling, når advokaten har stilt sikkerhet etter domstolloven3 §222. (2) Dette gjelder likevel ikke for eiendomsmegling som skjer i enkelttilfelle i forbindelse med varetagelse av andre økonomiske anliggender for oppdragsgiveren. Dette gjelder heller ikke for banker4 som forestår oppgjør som nevnt i §1-1 første ledd. 0 Endret ved lover 4 juli 1991 nr. 44, 23 april 1999 nr. 20 (i kraft 1 jan 2000 iflg. vedtak 26 mai 1999 nr. 439). 4 Jfr. lover 24 mai 1961 nr. 1 og nr. 2. §1-3. Rekkevidden av kap. 2 til 5. (1) Hvor ikke annet er sagt eller fremgår av sammenhengen, gjelder bestemmelsene i kap. 2 til 5 for enhver som driver eiendomsmegling i medhold av §1-2 første ledd. Kap. 2. Bevilling, sikkerhetsstillelse, tilsyn m.m.
maalfrid_6ddf06c309a707ed93393b9dc5c398376de02623_48	maalfrid_fylkesmannen	2,021	nn	0.323	Alle dokument finn du på Stortingsmeldingen http://www.midt-telemark.no/mtraadet/images/Ressursfiler/lifjell/Kommunestrrelse%20og%20lokaldemokrati%20ny.pdf Modell for våre kommunar http://www.nykommune.no/#!kommuner/132-133-137-136-127-134 Berekning av nye inntektsrammer etter KS modellen http://www.midt-telemark.no/mtraadet/images/Ressursfiler/lifjell/BeregningKS_Lifjell%20rundt.pdf Kommunale avgifter http://www.midt-telemark.no/mtraadet/images/Ressursfiler/lifjell/Kommunale%20avgifter%20Lifjell%20rundt_alle.pdf Inndelingslova http://lovdata.no/dokument/NL/lov/2001-06-15-70?q=inndelingslov Vegleiar frå regjeringa http://www.midt-telemark.no/mtraadet/images/Ressursfiler/lifjell/Veien_mot_en_ny_kommune.pdf Intern kartlegging av samarbeid http://www.midt-telemark.no/mtraadet/images/Ressursfiler/lifjell/Interkommunale%20samarbeid%20Lifjell%20rundt.pdf Kommunelova §7 pkt. 2 http://lovdata.no/dokument/NL/lov/1992-09-25-107#KAPITTEL_2 Reiseavstandar http://www.midt-telemark.no/mtraadet/images/Ressursfiler/lifjell/Tettsteder%20folketall%20og%20kjrelengder.pdf Rapport frå KS - Kva skjer med lokaldemokratiet og den lokale identiteten http://www.midt-telemark.no/mtraadet/images/Ressursfiler/lifjell/Kommunestrrelse%20og%20lokaldemokrati%20ny.
lovdata_cd_9733	lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005	2,021	no	0.773	1. Alle inngrep som vesentleg endrar karakteren til landskapet er forbodne, som t.d. oppføring av bygningar, anlegg og faste innretningar, opplag av båt, framføring av luftleidningar, jordkablar og kloakkleidningar, bygging av vegar, drenering og annan form for tørrlegging, uttak, oppfylling, planering og lagring av masse, ny utføring av kloakk eller andre konsentrerte forureiningstilførslar, attlegging av avfall, gjødsling og bruk av kjemiske middel. Opplistinga er ikkje fullstendig. 2. Oppdyrking eller endring i samansetnaden av treslag ved skogkultur er forbode.
lovdata_cd_41087	lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005	2,021	no	0.855	Alle utgifter til høreapparat, reparasjon og godtgjørelser mv. føres på konto 249. Dette gjelder utgifter i sin helhet (brutto) selv om brukeren skal betale noe selv, jf. nedenfor. Utgifter til reparasjon av høreapparater, samt utgifter til service føres på konto 249.1000. Når brukeren skal betale differansen mellom apparatets pris og prisgrensen krediteres tilbakebetalingen (fra leverandør) på konto 249.2000. Det er kun denne differansen som føres på denne kontoen.
lovdata_cd_2532	lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005	2,021	no	0.657	Forskrift om forbud mot bruk av sildesnurpenot, Veisfjorden, Storfjorden, Vinjefjorden, Nordfjorden, Stjørnfjorden, Sør-Trøndelag. I medhold av §26 i lov av 25. juni 1937 om sild- og brislingfiskeriene og kgl.res. av 17. januar 1964 har Fiskeridepartementet bestemt:
lovdata_cd_10219	lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005	2,021	no	0.863	Konsesjonsfriheten for bebygd eiendom inntil 20 dekar som er eller har vært i bruk som helårsbolig settes ut av kraft for Lesja kommune.
lovdata_cd_52177	lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005	2,021	no	0.626	Delegering av myndighet etter lov om ligningsforvaltning (ligningsloven) §6-6 nr. d og e. Fastsatt av Finans- og tolldepartementet 20. oktober 1994 med hjemmel i lov av 13. juni 1980 nr. 24 om ligningsforvaltning (ligningsloven) §6-6 nr. d og e.
lovdata_cd_59382	lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005	2,021	no	0.601	Målestørrelsen er den gitte størrelsen som skal måles. De tillatte driftsbetingelser er de verdier av målestørrelsen og påvirkende størrelser som utgjør varmemålerens normale driftsbetingelser. Når produsenten har oppgitt de tillatte driftsbetingelsene for varmemåleren, så er en forstyrrende størrelse de verdier som ligger utenfor de oppgitte driftsbetingelser, men innenfor de spesifikke krav som er gitt i vedlegg 2. Den kritiske endring i en påvirkende størrelse er den endring som resulterer i en uønsket endring i måleresultatet. Det klimatiske miljø er de omgivelser hvor varmemåleren kan benyttes.
lovdata_cd_36626	lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005	2,021	no	0.71	Bestemmelsen sikrer medlemmenes rettigheter mot disposisjoner fra medlemmet selv og fra arbeidsgiver. Vi sier at loven er preseptorisk, den kan ikke fravikes. Bestemmelsen kan ses i sammenheng med Lov om rettergangsordningens ikrafttræden av 14. august 1918 nr. 4 §12. Her er hovedregelen at uforfalt fordring på trygdeytelser mv. ikke rettsgyldig kan overdras eller pantsettes. Unntak gjelder for pensjonsinnretning, arbeidsgiver eller offentlig myndighet som yter lønn eller stønad til underhold for samme tidsrom. Prinsippet i unntaket er lagt til grunn i folketrygdloven §22-3 og i sosialtjenesteloven §5-9.
lovdata_cd_59301	lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005	2,021	no	0.767	Sametinget er vedkommende myndighet etter følgende bestemmelser i forskrift 9. februar 1979 nr. 8785, med senere endringer: Kap. 1 §1 nr. 2 og §3. Miljøverndepartementet delegerer myndighet etter kulturminneloven til Sametinget etter følgende bestemmelse i ovennevnte forskrift: Kap. 3 §12 nr. 2.
lovdata_cd_26210	lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005	2,021	no	0.704	1. Det bestemmes at del av Tydal kommune avgrenset til RV 705 på strekningen Moen Bru over Tya - parkeringsplass ved Ysteosen (Stugudalen) skal regnes som typisk turiststed og således unntas fra de alminnelige åpningstidene i åpningstidsloven §2. 2. Godkjenningen som typisk turiststed gjelder i perioden 15. mars - 30. september. 3. Forskriften trer i kraft straks.
maalfrid_a5c36acb4492248317fd2d6868c30da2f2d383a9_8	maalfrid_justervesenet	2,021	no	0.805	Følgende redskaper er unntatt fra lov om mål og vekt § 9 første ledd bokstav a om generell justerplikt for alle måle- og vektredskaper som brukes i handel og vandel: 16. Kruttvekter inntil 20 gram. 17. Personvekter (vekter til veiing av personer) som selges til annet bruk enn på sykehus, sykehjem eller lignende offentlige eller private institusjoner. Disse ujusterte vekter må i bruk forsynes med angivelsen «Vekten er ikke justert. Ulovlig ved kjøp og salg» på et iøynefallende sted. 18. Redskaper for måling av hektolitermasse av korn, i den utstrekning redskapen ikke benyttes ved eksport av korn til et annet land som er part i EØS-avtalen. 19. Måle- og vektredskaper som ikke kan justeres før de er montert på bruksstedet dersom selgeren har forvisset seg om at redskapene er justerbare og sørger for justering så snart de er montert. 20. Metriske lengdemål hvis konstruksjon iøynefallende avviker fra de som er tillatt til bruk i handel og vandel, samt metriske vedmål. 21. Febertermometre. 22. Kvadrantvekter som brukes til bestemmelse av vekten pr. flateenhet for papir eller papp dersom de bærer angivelsen «Ulovlig ved kjøp og salg» på et iøynefallende sted. 23. Måleredskaper som framvises på messer, utstillinger, demonstrasjoner og lignende, forutsatt at et synlig skilt klart angir at måleredskapet ikke er i samsvar med fastsatte krav og ikke kan gjøres tilgjengelig på markedet og/eller tas i bruk før det er brakt i samsvar med de kravene som gjelder for det aktuelle måleredskapet. 0 Endret ved forskrifter 27 mai 2002 nr. 496 (i kraft 1 juli 2002), 3 juni 2002 nr. 846 (i kraft 1 jan 2003), 26 april 2006 nr. 471 (i kraft 30 okt 2006). 1. Postverkets lengdemål til bruk ved fastsetting av portoen for postpakker. 2. Klaver med faste eller bevegelige nebb, målebånd av metall eller innvevet metalltråd, målekjeder, målestenger og målestokker som nyttes ved tømmermåling iht. lov om skogbruk og skogvern av 21. mai 1965 dersom hver måleforenings sjef drar omsorg for at det skjer en effektiv og tilstrekkelig kontroll med riktigheten av de av måleforeningen nyttede måleredskaper. Kontrollen skal skje ved hjelp av justerte kontrollredskaper. Dessuten skal målelagets medlemmer føre daglig kontroll med sine måleredskaper. 3. Måleredskaper som nyttes ved landmåling dersom redskapenes riktighet kontrolleres av den som utfører landmålingen ved hjelp av justerte redskaper. 4. Transportkasser med metriske betegnelser for kalk, mørtel og lignende varer i samme prisklasse dersom disse redskapers brukere framviser en av dem innhentet skriftlig erklæring fra Justervesenet om at det samtykker i redskapenes bruk i ujustert stand. De vilkår som måtte være fastsatt i Justervesenets vedtak må overholdes. 5. Faststående måletanker for brenselolje på minst 1000 liter og tanker som er fastmontert på jernbanevogner. 6. Måleapparater for vann. 7. Måler til måling av reaktiv elektrisk energi. Side 9 av 11 FOR 1999-08-24 nr 964: Forskrift om justering. 07.01.2008 http://www.lovdata.no/cgi-wift/wiftldrens?/usr/www/lovdata/for/sf/nh/xh-19990824-0...
lovdata_cd_32637	lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005	2,021	nl	0.408	(II 1993 32) 7. nov. 1984 nr.
lovdata_cd_47913	lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005	2,021	da	0.405	Forskrift om flyredningstjenesten. Utdrag fra Samferdselsdepartmentets forskrift om flyredningstjenesten. Se sjøsikkerhetskonvensjonens kapittel V regel 16. Endret 1. februar 1978, 28. februar 1978. Utdrag fra forskrifter om flyredningstjenesten.
lovdata_cd_56389	lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005	2,021	no	0.831	Forskrift om fastlønnstilskudd til delvis dekning av kommunenes utgifter til fysioterapitjenesten. Fastsatt av Sosial- og helsedepartementet 25. mai 2001 med hjemmel i lov av 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven) §5-21. Endret 24 juni 2002 nr. 726, 11 nov 2002 nr. 1263, 19 juni 2003 nr. 723, 25 juni 2004 nr. 1037, 21 juni 2005 nr. 667. Folketrygden yter tilskudd til kommunene for fastlønnsstillinger for fysioterapeuter (fastlønnstilskudd). Slikt fastlønnstilskudd gis i stedet for refusjon etter forskrift om stønad til dekning av utgifter til fysikalsk behandling, gitt i medhold av folketrygdloven §5-8 femte ledd. Fastlønnstilskuddet dekker også tilfeller der folketrygden gir full godtgjørelse, jf. §3 i nevnte forskrift. I øvrige tilfeller kan medlemmet avkreves de egenandeler som framkommer som differansen mellom honorartakst og refusjonstakst i nevnte forskrift. Fastlønnstilskudd gis også for turnuskandidater. 0 Endret ved forskrift 11 nov 2002 nr. 1263. Det er et vilkår for fastlønnstilskudd at stillingen utgjør mer enn 1/3 av full stilling og er tillagt kurative oppgaver utenfor institusjon. Fastlønnstilskudd til deltidsstilling fastsettes i forhold til stillingens omfang. Det gis ikke fastlønnstilskudd hvis administrative, kommunale gjøremål utgjør mer enn halvparten av stillingens omfang. Det gis ikke fastlønnstilskudd til deltidsstilling dersom innehaveren av stillingen i tillegg har avtale med kommunen om driftstilskudd. Sammen med krav om fastlønnstilskudd skal kommunen legge fram for trygdekontoret tjenesteplan for de fysioterapistillingene det kreves tilskudd for. Trygdekontoret godkjenner hvorvidt vilkår for utbetaling av fastlønnstilskudd er oppfylt. Trygdekontoret kan kreve regnskap for fastlønnsstillingene, herunder oversikt over utbetalt lønn, inntektsførte egenandeler mv. Krav om fastlønnstilskudd kan fremmes overfor trygdekontoret for hvert halvår. Fastlønnstilskuddet utbetales etterskuddsvis. Ved tilskudd til nye stillinger legges den dato da stillingen ble besatt til grunn for beregningen. Ved ledighet i stilling reduseres fastlønnstilskuddet forholdsmessig. Tilskuddet reduseres likevel ikke dersom ledigheten maksimalt utgjør to måneder av oppgjørsperioden. Dersom kommunen har fått skriftlig melding om tildeling av turnuskandidat, men kandidaten ikke møter, gis likevel fastlønnstilskudd for inntil to måneder. Fullt fastlønnstilskudd for perioden 1. januar 2005 til 31. desember 2005 er 134.300 kroner. 0 Endret ved forskrifter 24 juni 2002 nr. 726, 19 juni 2003 nr. 723, 25 juni 2004 nr. 1037, 21 juni 2005 nr. 667. Forskriften her trer i kraft 1. juni 2001.
lovdata_cd_25921	lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005	2,021	nn	0.614	1.1 SIMAS handsamar alle gebyrsaker i samsvar med desse forskriftene. 1.3 SIMAS kan i særskilde høve gje dispensasjon frå dette reglementet og inngå særavtaler med einskilde abonnentar. 1.4 Der kommunane ynskjer det, skal abonnentane kunne få handsaming av kurante saker via det kommunale servicetorget. Hovudregelen er imidlertid at abonnentane skal henvende seg til SIMAS.
lovdata_cd_63430	lovdata_cd_somb_rundskriv_2005	2,021	no	0.912	Publisert: Somb-1969-16 (1969 43) Sammendrag: Urimelig lang behandlingstid av sak om blilighetserstatning. Saksgang: (Sak 840/68). Enken etter en ingeniør som forulykket i februar 1958 under arbeid for Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen, klaget i 1968 over at spørsmålet om billighetserstatning til hennes tre barn ennå ikke var behandlet av fagadministrasjonen. Hun opplyste at hun allerede kort tid etter ulykken var blitt informert av høyere funksjonærer i Vassdragsvesenet om at spørsmålet om billighetserstatning av Stortinget var tatt opp av administrasjonen. Etter mer enn 5 år anmodet Vassdragsvesenet henne i brev av april 1964 om å sende inn skriftlig søknad om erstatning. Dette ble gjort i juni s.å. Da hun innga klage 8. november 1968, lå saken fremdeles til forberedelse i Industridepartementet. Hun hadde flere ganger henvendt seg til departementet telefonisk og skriftlig, men uten resultat. Klagen ble forelagt for Industridepartementet, soni bekreftet at saken hadde ligget ubehandlet i departementet siden august/september 1964. Departementet beklaget meget den oppståtte forsinkelse, og opplyste at saken var blitt liggende hos vedkommende saksbehandler og at den på en uforklarlig måte ikke var kommet med på restanseoppgavene. Etter at klagen var mottatt, tok departementet straks saken opp og oversendte den til Finans- og tolldepartementet 7. desember 1968. Hensett til at saken var blitt liggende i administrasjonen hele denne lange tiden, ba jeg Finans- og tolldepartement søke behandlingen påskyndet mest mulig. Etter at det var innhentet nye ligningsattester og saken hadde vært forelagt for Sosialdepartementet, oversendte Finans- og tolldepartementet den til Billighetserstatningsutvalget i juli 1969. I utvalgets møte 15. oktober s.å. ble det tilrådd at hvert av klagerens tre barn fikk en erstatning på kr. 10.000. Finans- og tolldepartementet opplyste at saken ville bli tatt med i den proposisjon som samme høst skulle fremsettes til Stortinget om billighetserstatninger fra statskassen. Da klagen ble inngitt, var det gått over 10 år siden klagerens ektefelle forulykket og omtrent like lenge siden hun hadde fått opplyst at spørsmålet om erstatning var tatt opp av administrasjonen. Etter det som forelå hadde saksforløpet vært følgende: I årene 1955-58 hadde det vært behandlet en del søknader om billighetserstatning fra etterlatte etter arbeidere og tjenestemenn som var forulykket i Norges vassdrags- og elektrisitetsvesens tjeneste. oppgave over samtlige dødsulykker som var inntruffet i NVE etter 1945. Om sakens videre skjebne uttalte NVE: «Ifølge opplysninger som i henhold hertil ble innhentet fra de forskjellige anlegg viste det seg at det i alt var inntruffet 18 dødsulykker i den nevnte periode. Samtidig ble det innhentet opplysninger om de etterlattes oppholdssteder, deres økonomiske og familiære forhold og om ulykkenes hendelsesforløp og de forsikrings- og pensjonsytelser som ble utbetalt i anledning ulykkene. Dette viste seg, for enkelte av de etterlattes vedkommende, å være et temmelig omfattende arbeid. Saksbehandlingen ble lagt opp med sikte på at spørsmålet om billighetserstatning skulle legges frem for hovedstyret i form av en felles tilråing vedkommende alle de etterlatte som ikke hadde søkt om billighetserstatning. Saken ble for øvrig noe forsinket ved at flere av de saksbehandlere som etterhvert ble satt til å forestå behandlingen, sluttet etter meget kort tid i tjenesten. Det ble ikke gitt underretning til noen av de etterlatte om at billighetserstatningsspørsmålet var tatt opp til behandling før deres søknad/samtykke ble innhentet i 1964. Imidlertid går en ut fra at i alle fall noen av dem var kjent med at NVE innhentet opplysninger om deres formuesforhold m.v. og på den måten ble kjent med at spørsmålet var under behandling.» Den tilråding som er nevnt ble først lagt frem for hovedstyret i møte 27. september 1963. Hovedstyret tilrådde at det ble gitt erstatning bl.a. i klagerens sak, og saken ble oversendt til Industridepartementet 22. oktober 1963. Etter konferanse med Finansog tolldepartementet sendte imidlertid Industridepartementet saken tilbake til NVE 11. november 1963, og ba om at det ble innhentet søknader og ligningsattester fra de etterlatte. Som nevnt sendte klageren så sin søknad inn i juni 1964. Etter at også de andre søknader med nødvendige opplysninger var innkommet, ble saken igjen sendt Industridepartementet ved NVE's ekspedisjoner av 18. august og 8. september 1964. Industridepartementet opplyste at det var flere uheldige omstendigheter som sammen hadde forårsaket at saken deretter ble liggende ubehandlet i departementet til klagen forelå. Den saksbehandler som hadde latt saken ligge hos seg, gjorde ikke sine overordnede kjent hverken med dette eller med de muntlige og skriftlige purringer han hadde fått. Saken hadde opprinnelig vært ført opp på departementets restanseliste for 3. kvartal 1964, og etter gjeldende retningslinjer skulle den vært tatt med også på de senere restanselister. Dette var imidlertid ikke gjort, og departementet kunne nå ikke gi noen forklaring på forholdet eller på grunnen til at dette ikke kom for dagen. Klageren hadde etterlyst saken i brev av 31. januar 1966 til NVE, som i brev av 18. februar s.å. gjorde Industridepartementet kjent med purringen. NEV's brev var journalført i deartementet og var levert vedkommende saksbehandler. Etter gjeldende ordning skulle brevet ha vært ført opp i restanselisten, men det ble ikke gjort. Heller ikke denne svikt i ordningen kunnne departententet nå gi noen forklaring på. Klagerens øvrige muntlige og skriftlige purringer hadde vært rettet direkte til saksbehandleren, og departementet var ikke gjort kjent med dem. Om sin befatning med saken uttalte vedkommende saksbehandler bl.a.: «Saken er - - - kommet inn på ny i august 1964, uten at jeg har merket meg det. Saken er kommet blant uvedkommende dokumenter. Det kan være meg som av vanvare har lagt den til side, men det er i alle fall ikke bevisst, og jeg har ingen erindring om det. Noe ytterligere skriftlig, herunder purring, er ikke kommet til meg, og jeg har følt meg sikker på at jeg ikke hadde saken til behandling. Saken har ikke vært nevnt i restanselistene. Jeg vil ikke benekte at fru - - - (klageren) har ringt flere ganger, jeg husker i alle fall et par anledninger. Første gang - det er flere år siden - gikk jeg gjennom de sakene jeg hadde til behandling, men med negativt resultat. Da jeg ringte tilbake det oppgitte telefonnummer ble det svart at jeg var kommet til Dikemark. Det kan ha influert på mitt svar og min opptreden. Skriftlige eller muntlige purringer i forbindelse med de andre forhold som er omhandlet i saken, er ikke kommet til meg. Til uttalelsen knyttet departementet bl.a. følgende bemerkninger: «Da - - - (saksbehandleren) fikk denne sak tilbake burde den vært velkjent for ham. Departementet kan derfor vanskelig tro at han har mottatt saken uten å ha merket seg det, og at den av vanvare er lagt til side blant uvedkommende dokumenter, slik han selv nå forklarer. Saken består av en betydelig pakke dokumenter. Departementet finner heller ikke grunn til å tvile på at - - - (saksbehandleren) har mottatt de personlige purringer som fru - - - (klageren) opplyser om, og man kan ikke skjønne annet enn at han må ha vært på det rene med at han satt med saken. Han har fortiet purringene innen departe,entet, hva han neppe ville gjort hvis han ikke hadde visst hvor saken var. Da han ble forelagt ombudsmannens skrivelse av 11. november f.å. kunne han også straks peke på hvor saken var, og var fullt orientert om at han hadde hatt den liggende i omlag 4 år. Han fikk da pålegg om å ta saken straks, hva han beredvillig lovet som vanlig. ikke hadde behandlet saken ble den fratatt ham og overlatt en annen. Dette er ingen vanskelig sak, men det er øyensynlig en av dem som - - - (saksbehandleren) av uforståelige grunner er ute av stand til å gjøre noe med, selv med sin beste vilje. Han kan ikke selv gi noen fornuftig forklaring på forholdet. Det er ikke riktig når han opplyser at saken ikke har vært nevnt i restanselistene. Saken er ført opp i listen for 3. kvartal 1964 med - - - som saksbehandler og bemerkning om at den har måttet utstå av hensyn til andre mer presserende saker. Denne utsettelse er det intet å si på. Arbeidspresset har vært og er urimelig sterkt, og en stor del av sakene er underkastet frister som må overholdes. Saken skulle vært ført opp igjen i senere lister, men dette er ikke skjedd, og det er ingen som nå kan gi noen forklaring på hvorfor. Det er ikke kommet noen purring til departementetfra - - - (klageren) eller noen annen som er involvert i saken. En purring til departementet ville ledet til oppdagelse av det beklagelige forhold. Med den ekstra kontroll som ble etablert for et par år siden skulle en gjentagelse være utelukket. Om behandlingstiden i NVE bemerket jeg at det, ikke minst her hvor det gjaldt tap av forsørger, var uheldig og beklagelig at saksforberedelsen hadde tatt så uforholdsmessig lang tid som over 5 år. Spesielt var det beklagelig at det på tross av denne lange tid, viste seg nødvendig å innhente ytterligere opplysninger før saken kunne fremmes. Som det er anført i klagen, måtte det vekke skuffelse og overraskelse hos klageren, da hun etter ca. 6 års ventetid fikk brev med anmodning om å sette opp skriftlig søknad. De forhold som NVE hadde pekt på - de relativt omfattende undersøkelser som måtte foretas og at flere saksbehandlere sluttet - kunne ikke gi tilfredsstillende forklaring på at behandlingstiden måtte bli så urimelig lang. Industridepartementet uttalte i et brev av 23. april 1969 til vedkommende saksbehandler: «Ombudsmannen tok saken opp med departementet i brev av 11. november s.å., og i denne forbindelse ble omhandlede sak sammen med 5 lignende saker funnet på Deres kontor. Sakene, som var mottatt med NVE's ekspedisjon av 18. august 1964 var overlatt Dem til behandling, men intet ble gjort med sakene. Dette til tross for skriftlig purring fra NVE i brev av 18. februar 1966. Det kan i denne forbindelse nevnes at De overfor NVE's saksbehandler bekreftet at saken berodde hos Dem, men at den hadde måttet utstå på grunn av mer presserende arbeid. Heller ikke på dette tidspunkt ble saken fulgt opp. Senere er De, ifølge - - - (klageren), purret på saken telefonisk 24. mai og 20. september 1967, skriftlig 26. oktober s.å. til Dem personlig og på nytt telefonisk 6. mai og 6. november 1968. Heller ikke disse purringer, som departementet ikke har grunn til å betvile har funnet sted som anført av - - - (klageren), fikk Dem til å foreta Dem noe med saken. De underrettet heller ikke Deres foresatte eller foretok Dem noe med saken på annen måte. Departementet anser dette for grov tjenesteforsømmelse som det burde reageres meget strengt overfor, og flere disiplinære forføyninger har i denne forbindelse vært vurdert. Sett på bakgrunn av Deres alder og at De har gitt uttrykk for at De for fremtiden vil gjøre Deres beste for at lignende forsømmelser ikke skal forekomme, har departementet funnet å kunne begrense seg til å gi Dem en advarsel denne gang. Departementet vil imidlertid presisere at hvis lignende eller andre graverende forsømmelser forekommer heretter, vil departementet måtte overveie å gi Dem avskjed. Jeg var enig med departementet i at saksbehandleren ved sitt forhold hadde utvist grov tjenesteforsømmelse, og når ansettelsesmyndigheten fant å kunne nøye seg med den alvorlige advarsel som var gitt, var dette iallfall ikke for streng reaksjon. Det ble opplyst at det nå var gjennomført spesiell kontroll med behandlingen av vedkommende saksbehandlers saker. Også den kontrollsvikt som hadde foreligget i departementet, og som departementet hadde beklaget, ga grunn til kritikk. Etter departementets uttalelse var det senere innført en alminnelig kontrollordning som måtte antas å utelukke gjentagelse av forhold som det foreliggende. Klagerens billighetserstatningssøknad ble behandlet av Stortinget i møte 26. februar 1970. I samsvar med Justiskomitéens innstilling ble hennes tre barn innvilget erstatning med kr. 15.000,- hver. Somb-1969-15 Refusjon av sjømannsskatt på grunn av uriktig klasseansettelse. Tlibakevlrkning av vedtak om refusjon.
lovdata_cd_30367	lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005	2,021	no	0.934	1. Boligbebyggelse skal ha oppstillingsplass på egen tomt eller på felles areal for flere tomter for 1 bil pr. bolig, pluss 0,25 bil pr. bolig for besøkende. For hybelbygg kreves tilsvarende for annenhver hybel. Uttalelse om behovet er dekket og om inn- og utkjøringsforholdene skal innhentes fra sakkyndig før godkjenning av planene. 4. Institusjoner, hoteller, restauranter, forsamlingslokaler, teater, skoler, universiteter, idrettsanelgg, sykehus og andre bygningsanlegg hvor spesielle forhold gjør seg gjeldende, skal ha oppstillingsplass for biler og forsvarlige ut- og innkjøringsforhold. (I 1973 s 525)

End of preview. Expand in Dataset Viewer.

This dataset has been curated from the NbAiLab/NCC dataset. The extracted file adheres to the NLOD 2.0 license. Within this dataset, one can find Norway's legislative enactments, alongside select proceedings from the Norwegian Parliament (Stortinget). Notably, this compilation comprises a substantial volume of juridical content in the Norwegian language.

Downloads last month: 37

Size of downloaded dataset files:

509 MB

Size of the auto-converted Parquet files:

248 MB

Number of rows:

55,506