url
stringlengths 31
212
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
182
⌀ | category
stringlengths 14
4.92k
⌀ | ingress
stringlengths 13
11.2k
⌀ | article
stringlengths 13
359k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.01k
| id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Kina | 2023-02-04 | Kina | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Folkerepublikken Kina', 'Kategori:Kina', 'Kategori:Opplysninger som trenger oppdatering', 'Kategori:Republikker', 'Kategori:Sentral-Asia', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Kina, offisielt Folkerepublikken Kina, er det største landet i Øst-Asia og verdens mest folkerike land.
Kina hadde i september 2019 en befolkning på om lag 1 398 864 000 innbyggere. Landet har et landareal på 9 388 211 km², og grenser til 14 land: Mongolia, Russland, Nord-Korea, India, Nepal, Pakistan, Afghanistan, Tadsjikistan, Kirgisistan, Kasakhstan, Bhutan, Myanmar, Laos og Vietnam.
Kina er verdens eldste fortsatt eksisterende sivilisasjon. Landets historie kjennetegnes av gjentatte delinger og gjenforeninger mellom skiftende perioder av fred og krig, og voldelige dynastiske skifter. Makten var gjerne konsentrert i den kinesiske keiserens hender, men skiftet noen ganger til mektige embedsmenn og regionale krigsherrer. Landets territoriale utbredelse har variert i historien. I mange århundrer, særlig fra det 7. århundre til og med det 14. århundre, gjaldt Kina som verdens mest avanserte sivilisasjon og var Øst-Asias dominerende kulturelle sentrum.
På 1800- og 1900-tallet var landet for svakt til å slå tilbake europeisk kolonialisme og japansk invasjon, og perioden var preget av stadig ufred og økonomisk stagnasjon. Etter en blodig krig med Japan fra 1937 til 1945 fortsatte stridighetene i form av en borgerkrig mellom nasjonalister og kommunister, og etter Mao Zedong og kommunistenes seier ble Folkerepublikken Kina etablert på fastlandet, mens den tapende part trakk seg tilbake til øya Taiwan der de fortsatte å styre som Republikken Kina. Folkerepublikken Kina er derfor i en viss forstand bare den ene av to kinesiske stater.
Økonomien i Kina har tradisjonelt vært kjennetegnet av en forholdsvis fattig jordbrukssektor med 800 millioner bønder, samtidig som de store byene langs kysten gjennomgår en forrykende rask eksportledet industrialisering. Etter år 2000 har Kina i stadig sterkere grad markert seg som en teknologisk og økonomisk stormakt.
| Kina, offisielt Folkerepublikken Kina, er det største landet i Øst-Asia og verdens mest folkerike land.
Kina hadde i september 2019 en befolkning på om lag 1 398 864 000 innbyggere. Landet har et landareal på 9 388 211 km², og grenser til 14 land: Mongolia, Russland, Nord-Korea, India, Nepal, Pakistan, Afghanistan, Tadsjikistan, Kirgisistan, Kasakhstan, Bhutan, Myanmar, Laos og Vietnam.
Kina er verdens eldste fortsatt eksisterende sivilisasjon. Landets historie kjennetegnes av gjentatte delinger og gjenforeninger mellom skiftende perioder av fred og krig, og voldelige dynastiske skifter. Makten var gjerne konsentrert i den kinesiske keiserens hender, men skiftet noen ganger til mektige embedsmenn og regionale krigsherrer. Landets territoriale utbredelse har variert i historien. I mange århundrer, særlig fra det 7. århundre til og med det 14. århundre, gjaldt Kina som verdens mest avanserte sivilisasjon og var Øst-Asias dominerende kulturelle sentrum.
På 1800- og 1900-tallet var landet for svakt til å slå tilbake europeisk kolonialisme og japansk invasjon, og perioden var preget av stadig ufred og økonomisk stagnasjon. Etter en blodig krig med Japan fra 1937 til 1945 fortsatte stridighetene i form av en borgerkrig mellom nasjonalister og kommunister, og etter Mao Zedong og kommunistenes seier ble Folkerepublikken Kina etablert på fastlandet, mens den tapende part trakk seg tilbake til øya Taiwan der de fortsatte å styre som Republikken Kina. Folkerepublikken Kina er derfor i en viss forstand bare den ene av to kinesiske stater.
Økonomien i Kina har tradisjonelt vært kjennetegnet av en forholdsvis fattig jordbrukssektor med 800 millioner bønder, samtidig som de store byene langs kysten gjennomgår en forrykende rask eksportledet industrialisering. Etter år 2000 har Kina i stadig sterkere grad markert seg som en teknologisk og økonomisk stormakt.
== Etymologi ==
=== «Zhōngguó» ===
Kineserne kaller landet sitt Zhōngguó, normalt oversatt til «Riket i midten» eller «Landet i sentrum». Men bruken av betegnelsen har ikke vært geografisk entydig, og har også sine kulturelle og politiske sider. I Vår- og høstperioden ble den benyttet kun om de relativt høyt utviklede statene rundt om Huáng Hés midterste løp, og kulturelt mindre utviklede stater, som Chu og Qín var ikke medregnet. Senere ble sydligere områder medregnet, slik at regionene omkring Chángjiāng (Yangze) – og Perlefloden var med. På Táng-dynastiets tid var også «barbariske» regimer som Xianbei og Xiōngnú inne.
Før og i Hàn-dynastiets regjeringstid hadde Zhōngguó tre spesifikke betydninger:
Området omkring hovedstaden, dvs. keiserens egne områder.
Området under de sentrale styrkenes direkte kontroll. I Shǐjì heter det: «Åtte fjell er vidgjetne i riket. Tre er hos Man- og Yi-barbarene. Fem er i Zhōngguó».
Området som nå kalles det nordkinesiske slettelandet.Da Kina ble brutt opp i en rekke mindre stater etter Hàn-dynastiet gjennomgikk Zhōngguó-begrepet forandringer, ikke minst som følge av de nomadiske gruppene som trengte inn fra nord. Dette gjaldt desto mer etter at den kinesiske sivilisasjons vugge, områdene langs Huáng Hé, ble overtatt av disse inntrengerne. For eksempel begynte Xianbei-folket å omtale riket sitt, Det nordlige Wei, som Zhōngguó for å skille det fra Sørdynastiene, som de kalte Yi (夷, som betyr barbarene). Sørdynastiene på sin side, som bestod av folk som hadde blitt presset sørover av inntrengerne, kalte det nordlige Wei for Lu (虏, som betyr «forbrytersk» eller «fange». På denne måten ble Zhōngguó mer en kvalitetsbetegnelse som innebar politisk legitimitet.
Begrepet ble brukt fra 900-tallet av de respektive konkurrerende Liao-, Jin- og Sòng-dynastiene. Begrepet Zhōngguó ble da relatert til geografisk, kulturell og politisk identitet, og ikke lengre fortrinnsvis om etnisk opprinnelse.
Republikken Kina og senere Folkerepublikken Kina har brukt Zhōngguó om alle de områder og folk som var innenfor deres politiske kontroll. På dette grunnlaget fremholdes det at alle de 56 anerkjente etniske grupper er Zhōngguó rén (中國人), altså Zhōngguó-folk.
=== «Kina» ===
Det norske ordet «Kina» og den sjeldnere latinske forstavelse «sino-», er sannsynligvis avledet fra «Qín» (uttales som halvveis mellom skinn og tsin, og med stigende tonefall). Andre tror at «Kina» kan komme fra et av de kinesiske ordene for te ( 茶 chá) eller silke (kinesisk 丝 sī). Uansett har ordet «Kina» gått gjennom mange fremmedspråk langs Silkeveien før det til slutt nådde frem til Europa. Vestens betegnelse «Kina» har senere vandret tilbake til Japan, men har der utviklet et nedsettende ord, shina.
I snever forstand kan «Kina» bety «det egentlige Kina», eller sedvanlig «det egentlige Kina» samt Mandsjuria, Indre Mongolia, Tibet og Xīnjiāng. De nevnte regionenes grenser sammenfaller ikke nødvendigvis med de moderne provinsgrensene. I mange sammenhenger siktes det med «Kina» til Folkerepublikken Kina (eller Fastlands-Kina), mens «Táiwān» benyttes sidestilt om «Republikken Kina». I den engelsktalende forretningsverden finnes begrepet «the Greater China region» (eller på kinesisk 大中華地區) om Kina på en litt uavgrenset og inkluderende måte.
Sinologer benytter ordet «Kina» på en måte som er omtrent like avgrenset som den klassiske kinesiske bruken av Zhōngguó, eller avgrenset til den hàn-kinesiske etniske gruppen som utgjør 92 % av den kinesiske befolkningen.
== Naturgeografi ==
Folkerepublikken Kina grenser til Tadsjikistan, Kirgisistan, Kasakhstan, Russland, Mongolia, Nord-Korea, Gulehavet, Øst-Kina-havet, Formosastredet, Sør-Kina-havet, Vietnam, Laos, Myanmar, Bhutan, Nepal, India, Pakistan og Afghanistan.
Kina har mange forskjellige landskap, med fjell og fjellplatåer som dominerer i vest, og lavland i øst. De viktigste elvene flyter fra vest til øst (Chang Jiang (Yangtze), Huang He, Amur) og noen ganger mot sør (Perlefloden, Mekong, Brahmaputra).
Meget av Kinas jordbruksland ligger i områdene rundt de to viktigste elvene, Chang Jiang (Yangtze) og Huáng Hé, og rundt de elvene finner man den kinesiske kulturs og sivilisasjons vugge.
I øst er store og tett befolkede elvesletter ved Gulehavet og Østkinahavet; kysten mot Sørkinahavet er mer kupert. Hele det sørlige Kina er kupert med en rekke lave fjellpartier.
I vest er det et stort sletteland og sør for det et stadig stigende høydedrag som etter hvert blir til fjell og til de mektige Himalayafjellene. Høyeste topp er Mount Everest. Det nordvestre hjørne er det også tørre ørkenlandskap som Taklamakan og Gobiørkenen.
I lange tider har Kinas sørvestre grense vært markert av de høye fjell og dype daler i Yunnan-provinsen. Hinsides fjellene ligger de moderne stater India og Myanmar.
=== Klima ===
Kinas klima er svært variert på grunn av de varierende topografiske og geografiske forholdene i landet. Et av de viktigste klimatiske trekkene er monsunen. Den årlige syklusen av regntid og tørke utgjør en svært viktig del av livet til den tette befolkningen i den østlige halvdelen av landet. Selv om Kina ligger ved Stillehavet, er det fra Indiahavet fuktet kommer når monsunen starter sent på våren. Steder som knapt nok ser en dråpe vann eller et eneste snøflak i januar kan bli overskylla av vann i august. Alvorlige flommer kan berøre de store elvene, særlig Chang Jiang, og på 1900-tallet alene mistet hundretusenvis av mennesker livet. I september når kald nordlig vind trenger seg sørover begynner monsunen å trekke seg tilbake.
Enkelte områder kan få svært store temperaturforskjeller gjennom året, særlig i de indre, østlige områdene. Her har vinteren svært lave temperaturer, mens sommeren er varm og trykkende. Temperaturvariasjonen fra dag til dag er nokså liten, og årstidene er vanligvis presise hvert år. Kaldlufta fra Sibir presser seg sørover i Øst-Kina, og kan trenge inn i de sørøstlige områdene. Hongkong er en av de få kystbyene i tropene som kan få temperaturer ned mot 0 °C. Selv om det er kaldt fører den tørre luften til at det kommer lite snø. De nordøstlige områdene kan derimot få snø, og her blir snøen som regel liggende over lang tid.
Vinteren i Kina er kanskje overraskende kald for såpass lave breddegrader, men sommeren er like varm og fuktig som man kan forvente. Den mest behagelige tiden i Kina er kanskje i oktober da man har lange perioder med sol og behagelige temperaturer.
De vestlige områdene av Kina har et annet vær-regime. Her finner man Gobiørkenen på grensen mellom Kina og Mongolia ved siden av Tarimbekkenet, som tidligere rommet en enorm innsjø av brevann. Både ørkenen og bekkenet får svært høye temperaturer og tørre forhold om sommeren. Lenger nord er klimaet mer som i Sibir, med iskalde og tørre vintre og kjølige somre med enkelte regnbyger. Det store Tibetplatået er en egen meteorologisk verden, og mye av dette er uutforsket.
=== Flora og fauna ===
Det vestlige Kina domineres av gressmarker og ørkenområder, mens det østlige Kina har skog. Tidligere dekket skogen landskapet, men i moderne tider er bare en åttendedel av landet skogen bevart. Mesteparten av disse skogsområdene er i nordøst, men det er også noe i sør og på østsiden av det tibetanske platået. Dette området har også rododendron i dalsidene. Nord for elven Chang Jiang finnes løvfellende skog som går over i nåletrær lenger nord, mens sør for Chang Jiang finnes det eviggrønn storblandet skog som går over i tropisk regnskog enda lenger sør. I utkanten av ørkenområdene i nordvest finnes det skogsterreng som går over i steppe- og ørkenkratt.På samme måte som for plantelivet varierer også dyrelivet stort mellom de forskjellige regionene. Et av stedene med unikt dyreliv er Tibet, som har jak og takin. Skogene i Tibet og Sichuan er også det eneste stedet i verden hvor det bor rødpanda. Kjempepandaen finnes bare i Sichuan, og bor i bambusskog. Andre sjeldne arter i Kina er kjempesalamanderen vest i landet, kinesisk alligator, spadestør og den funksjonelt utdødde kinesiske elvedelfinen i Chang Jiang.Nord og vest i Kina har dyrelivet mye til felles med resten av det sentrale og nordlige Asia, og her har man asiatisk villesel, gaselle, ulv og baktriakamel. I sørøst finner man leopard, tiger, vannbøffel, desmerkatt og aper.
== Demografi ==
Det har vært over hundre forskjellige etniske befolkningsgrupper i Kina. Hàn-kineserne er tallmessig overlegne. I løpet av historien har mange etniske grupper blitt assimilert, eller forsvunnet uten spor. Flere tidligere etnisiteter er blitt sinisert (kinesiskpreget) og blitt Hàn-kinesere. Dette har ført til at antall Hàn-kinesere har økt dramatisk. I flere av Kinas (sentrale og sørlige) provinser er forskjellene i talemålet ofte så store at de må ty til «riksmålet» Mandarin eller skriftspråket (som er felles) for å gjøre seg forstått. Utenom Hàn-etnisiteten anerkjenner myndighetene i Folkerepublikken Kina til sammen 55 etniske minoriteter.Kinas totale befolkningstall, som er verdens største, er 1,4 milliarder. Befolkningsveksten i 2007 var på 0,606 prosent. Ettersom den totale verdensbefolkning er rundt 7 milliarder, utgjør Kinas befolkning 20 % av verdens befolkning. Denne andelen kommer til å synke dramatisk i tiårene som kommer, ettersom landet fra 1979 håndhevet en streng ettbarnspolitikk, mens land som for eksempel India ikke har gjennomført tilsvarende barnebegrensningstiltak. Ifølge FNs befolkningsprognoser (pr. 2017) kommer derfor India til å overta Kinas plass som verdens mest folkerike stat omkring 2024.Den demografiske situasjon er svært ubalansert. De to viktigste problemene, som av mange demografer beskrives som tikkende bomber, er at barnetallene er svært lave i forhold til den eldre befolkning, og at kjønnsfordelingen blant barn på grunn av selektive tiltak, blant annet ved kjønnsseleksjon ved hjelp av abort eller spedbarnsdrap, er slik at man er på vei inn i en situasjon med et betydelig kvinneunderskudd.
=== Språk ===
Kinesisk er et tonespråk i den sino-tibetiske språkfamilien. Hvis det regnes som et enkelt språk (slik kineserne selv gjør), ikke en språkfamilie (som vestlige lingvister ofte mener) er det verdens mest talte. Kinesisk har et klarere skille mellom skrift- og talespråk enn i de fleste andre språk, og det er mange ord og språklige mønstre som er vanlige muntlig, men ikke skriftlig, og motsatt.
==== Kinesisk skriftspråk ====
Skriftspråket kan følges 3500 år tilbake. Det ble opprinnelig brukt til spådomskunst og administrasjon ved hoffet under Shāng-dynastiet. Skrifttegnene var opprinnelig bilder (piktogrammer) av naturfenomener, men senere under Zhōu-dynastiet begynte en å bruke dem fonetisk ved at ideogrammer som rimte ble lånt for å skape tegn for abstrakte fenomen. Fra da av ble de fleste nye tegn skapt ved å sammensette en del som kategoriklassifiserte tegnet, «en radikal», med et tegn som gav et hint om uttalen, «et fonetikum». Omkring 90 % av alle kinesiske skrifttegn er rent abstrakte sammensetninger av radikal-element og fonetikum. Derfor er det en utbredt myte å tro at kinesiske tegn er forvanskede bilder av fenomener i virkeligheten. (Selv om under 10 % av tegn opprinnelig har vært bilder. Som for eksempel 口 kǒu, munn; 人 rén, menneske; 女 nǚ, kvinne.)
Rundt 500 f.Kr. hadde det i området rundt Huang He (Den gule flod) i Nord-Kina utviklet seg et språk som nå er kjent som klassisk kinesisk. Dette er språket som ble skrevet og talt av Konfucius og Mencius, og som er forfaren til alle moderne kinesiske dialekter. Muntlig fortsatte kinesisk å utvikle seg, men datidens skriftlige kinesisk (kjent som Gǔwén) endret seg lite før 1900-tallet. Det var under Qín-dynastiet på 210-tallet f.Kr. at tegnene ble standardisert. Tegnene fikk da navn etter det neste dynastiet, Hàn-dynastiet og heter i dag Hànzì-tegn («Hàn-folkets skrifttegn»).
I en reform på slutten av 1950-tallet ble antall strøk redusert etter modell fra vanlige håndskriftformer. Praktisk talt alt som utgis i Folkerepublikken Kina er skrevet med disse forenklede skrifttegnene, mens Taiwan (og til en viss grad Singapore, Hongkong og de eksilkinesiske miljøer) har holdt fast på de tradisjonelle skrifttegnene. Hànzi-tegn er også utgangspunkt for det japanske skriftspråket Kanji.
Kalligrafi er en viktig kunstart i Kina, på linje med malerkunst og musikk.
En utbredt misforståelse er at et skrifttegn alltid står for et ord. Et skrifttegn står alltid for én stavelse, ikke nødvendigvis for et ord. De fleste ord har to stavelser, noen kun én og enkelte tre eller fire.
==== Kinesisk talemål ====
Selv om skriftspråket er felles for Kina (små unntak for kantonesisk), er talespråket – spesielt i Sør-Kina – ofte så forskjellig at det er gjensidig uforståelig. I Folkerepublikken Kina kalles talespråket Hànyǔ («Hàn-folkets talemål»), mens dialektene omtales som navn på stedet + huà (for eksempel Shànghǎihuà = Shànghǎi-snakk = Shànghǎi-dialekt).
I 1913 bestemte den nyopprettede Republikken Kina seg for å innføre et felles riksspråk, som et ledd i nasjonsbyggingen. Riksspråket var i datidens språkbruk kjent som Guóyǔ, og var basert på dialekten i Běijīng-området i Nord-Kina, som i Vesten kalles mandarin. Etter kommunistenes maktovertagelse i 1949 fortsatte politikken med å promotere mandarin som riksspråk, nå under betegnelsen Pǔtōnghuà. Skolesystemet og TV har ført til at nesten alle kinesere behersker riksspråket.
At kinesisk er et tonefallspråk vil si at tonefallet er like viktig for ordets betydning som sammensetningen av vokaler og konsonanter. Når kinesisk transkriberes til latinske bokstaver etter pīnyīn-standarden angis tonefallet med et aksenttegn. (Dette er ikke samme slag aksenter som man kjenner for eksempel fra fransk).
Standard kinesisk har fire toner.
1. tone: høyt vedvarende tonefall (ā)
2. tone: stigende (á)
3. tone: synkende og så stigende (ǎ)
4. tone: raskt fallende (à).For personer med kinesisk som morsmål er tonefallet så opplagt at det sjelden skrives når pīnyīn benyttes, noe som fører til at vestlige personers forsøk på uttale kinesiske ord på det grunnlag gjerne blir fullstendig uforståelig for kinesisktalende.
=== Religion ===
Forskjellige filosofiske retninger har hatt en svært markant innflytelse på kinesisk kultur. De tre eldste hovedretninger utgikk fra konfutsianismen, taoismen og til sist buddhismen.
Kinas religiøse tradisjoner er svært sammensatte. Blant de religioner eller trossystemer som assosieres med Kina er forfedrekult, buddhisme, kinesisk folkereligion med røtter i eldgamle myter, konfutsianismen, taoismen og islam.
De fleste kinesere – 59 % av befolkningen, eller ca. 767 millioner mennesker – sier selv at de ikke er religiøse. Men ritualer og religion – særlig den tradisjonelle troen på konfutsianismen, taoismen og buddhismen – spiller en viktig del i manges liv. Ca. 33 % av befolkningen følger en blanding av trosretninger som benevnes i statistikkene som «tradisjonell tro» eller bare «annet».
Ca. 8 % av befolkningen er buddhister. Regjeringen har anslått antallet kristne til 16 millioner. En uavhengig undersøkelse av East China Normal University i 2007 kom frem til at det er 40 millioner kristne i Kina, noe som er mye mer enn regjeringens tall, men samtidig lavere enn hva noen utenlandske observatører har kommet frem til. Senere undersøkelser viser at antall kristne er sterkt økende og kan komme opp mot 247 millioner i 2030.Pr. 2016 var det mer enn det er 20 millioner muslimer i Kina.
=== Befolkningspolitikk ===
Grunnet en befolkning på over 1,3 milliarder mennesker og en estimert vekstrate på 0,57 % er Kinas regjering bekymret over og oppmerksom på sin befolkningsvekst og har med blandet hell forsøkt forskjellige typer familieplanleggingspolitikk. Fra 1979 var regelen at hver familie kun fikk lov til å ha ett barn, med enkelte unntak for etniske minoriteter og for bønder på landsbygda dersom den førstefødte var en jente.Myndighetenes fødselspolitikk møtte folkelig motstand, særlig i landsbruksområder hvor det var bruk for arbeidskraft og fordi man i Kina tradisjonelt alltid ønsker seg sønner. Folk som ikke overholdt ettbarnspolitikken gav ofte uriktige opplysninger om antall familiemedlemmer under folketellinger.Offisiell politikk forbyr bruk av tvangsaborter eller tvangssterilisering, men det fremkommer jevnlig beskyldninger om at lokale embedsmenn tar drastiske midler i bruk for å nå befolkningsmålsetninger. Kinesiske demografers anslag over Kinas fødselsrate varierer fra 1,5 til 2,0. Regjeringen er særlig bekymret for at det vil bli født langt flere gutter enn piker fordi familier tradisjonelt foretrekker gutter, og det er derfor forbudt å bruke ultralyd til kjønnsbestemmelse og etterfølgende abort av pikefostre.
Den omstridte ettbarnspolitikken tok slutt i 2015, og siden den tid har gifte par anledning til å få to barn.
== Historie ==
Den kinesiske sivilisasjon oppstod langs Huáng Hé-elva i Nord-Kina. Kineserne deler oftest opp historien i herskerdynastier, ettersom dynastiskiftene ofte innebar skifte av styreform, herskerklasse og hovedstad. Under Shāng-dynastiet ble skriftspråket, spådomskunst og litteratur som Yijing skapt. Zhōu-dynastiet var en periode preget av borgerkrig og splittelse på den ene siden og kulturell blomstring innen filosofi og litteratur på den annen side. Under Zhōu-dynastiet oppsto konfusianismen og taoismen, og litteratur og filosofi fra denne epoken ble grunnlaget for kinesisk kultur de neste 2000 år.
Alle smårikene ble samlet under keiser Shǐhuángdì i 221 f.Kr., og slik oppstod Qín-dynastiet. I Qín-årene ble byggingen av Den kinesiske mur igangsatt, et byggeprosjekt som med pauser pågikk i 1800 år. Etter at landet ble samlet av Qín-herskerne fulgte omkring 13 andre såkalte dynastier. Mange av dem omfattet et system med underlagte kongedømmer, fyrstedømmer, hertugdømmer, grevskap osv., men etter hvert nøt keiseren en reell sentralmakt. Keiserne hadde forskjellige former for regjeringer med statsminister og andre ministre, og i kortere perioder lå den reelle makten i embetsverkets, keiserslektens eller hoffevnukkenes hender.
Qíns skrekkvelde brøt sammen etter kort tid og gav plass til Hàn-dynastiet. I denne perioden ble konfusianismen forvandlet til en statsfilosofi, og Zhōu-tidens kultur fikk status som ideal. Under Suí-dynastiet ble det gigantiske byggeprosjektet Keiserkanalen oppført for å forsyne troppene ved muren. Táng-dynastiet blir av de fleste kinesere regnet som landets kulturelle gullalder, hvor kalligrafi og poesi nådde sitt høyeste nivå noensinne.
For det meste var de kinesiske hovedsteder beliggende i den østlige del av riket. De fire byene som oftest eller lengst var hovedsteder, var Nanjing, Beijing, Chang'an (i dag Xi'an) og Luoyang.
=== Yuán-, Míng- og Qing-dynastiene ===
Mongolene brøt gjennom muren på 1200-tallet og grunnla Yuán-dynastiet. De ble etter kort tid assimilert i den kinesiske kultur, og ble styrtet og etterfulgt av Míng-dynastiet. I Míng-perioden ble hovedstaden flyttet til Beijing der Den forbudte by ble oppført. Kinesiske oppdagere la ut på oppdagelsesferder til andre kontinenter, en virksomhet som tok slutt rett før europeerne for første gang nådde Kina med sine handelsskip.
Fra 1644 regjerte Qing-dynastiet (også kjent som Mandsju-dynastiet). Inntil 1700-tallet hadde Kina et klart teknologisk fortrinn i forhold til folkene i Sentral-Asia, men sakket samtidig akterut i forhold til Europa. Dette la grunnlaget for 1800-tallets defensive avvisning fra kinesernes side til den europeiske imperialisme, samtidig som Kina selv ekspanderte innover mot Sentral-Asia. Kina tapte på denne tiden flere kriger mot europeere og naboland, slik som opiumkrigene (1839–1842 og 1856–1860), den fransk-kinesiske krig (1883–1885) og den første kinesisk-japanske krig (1894–1895).
=== Kina på 1900-tallet ===
I 1912 gikk det mandsju-dominerte Qing-dynastiet under, og ble erstattet av republikansk statsstyre i landet. Sun Yat-sen ble utropt til president. Men snart tvang Yuan Shikai, en Qing-general som hadde gått over til de revolusjonæres side, Sun til å tre tilbake og overlate presidentskapet til ham selv. Det tok ikke lang tid før Yuan prøvde å få seg selv kåret til keiser, men han ble raskt avsatt.
Etter general Yuans fall gjenstod Kina som politisk fragmentert; riktignok satt det en internasjonalt anerkjent regjering i Beijing, men den var så å si maktesløs utover landet der lokale krigsherrer var de virkelige maktutøvere.
Mot slutten av 1920-tallet klarte Kuomintang (KMT) under Chiang Kai-shek å gjenforene landet og bringe det under sin effektive kontroll. Hovedstaden ble da flyttet til Nanjing, og KMT begynte å iverksette et moderniseringsprogram i henhold til Sun Yat-sens tanker om landet som en moderne og demokratisk stat. Men fordi man likevel mente at tiden ikke var helt moden for demokratiet, ble dette Kina en ettpartistat.
Under massakren i Nanjing i 1937 drepte japanerne anslagsvis over 300 000 kinesere i løpet av kun seks uker. Mennesker ble kokt levende, brent i hel, overkjørt av stridsvogner og ved andre forferdelige metoder. Forholdet mellom Japan og Kina er fortsatt anstrengt som en delvis følge av det som skjedde i Kina før og under den andre verdenskrig, og måten Japan har behandlet dette på i ettertid. Mens tyskerne har betalt milliarder i erstatning, bygd minnesmerker og bedt om unnskyldning, mener mange at Japan fornærmer sine ofre med å tilbe krigsforbrytere som guder.
=== Folkerepublikken blir opprettet ===
Folkerepublikken Kina ble opprettet 1. oktober 1949 av kommunistpartiet etter at partiet hadde gått seirende ut av den kinesiske borgerkrig. Nasjonalist-partiet Kuomintang, som hadde tilkjempet seg regjeringsmakten i Republikken Kina etter Qīng-keiserdømmets fall i 1911, evakuerte da til øya Táiwān. Under ledelse av partiets eneveldige leder Máo Zédōng ble det igangsatt et program for å oppnå et klasseløst kommunistisk samfunn. Staten skulle skapes etter sovjetisk modell, men til forskjell fra nylig industrialiserte Sovjet, ønsket partileder Máo å bygge sin makt på bondebefolkningen, ikke industriarbeiderne. Landets offisielle ideologi ble maoismen, en variant av marxismen-leninismen som la vekt på folkelig mobilisering, oppvurdering av jordbruket, anti-tradisjonalisme og fiendtlig innstilling til vestlig innflytelse. Regimet igangsatte omfordeling av landbruksjorda, utryddelse av jordeierklassen og utdanningsreformer.
Troen på industrialisering gjennom massemobilisering førte til at partiet lanserte «det store spranget» (Dàyuèjìn), et storstilt forsøk på å ta igjen USA og Sovjet i stålproduksjon ved å bygge et smelteverk i nesten hver eneste landsby. Planen slo feil og førte til det som regnes for er verdenshistoriens største hungerkatastrofe. Antall ofre er ukjent, men anslagsvis mellom 20 til 30 millioner mennesker «mangler» ifølge landets befolkningsstatistikk. Etter «det store spranget» begynte Máo å føle sin posisjon i partiet truet. Dessuten brøt den tidligere alliansen med kommunistiske Sovjet sammen etter at den nye partiledelsen i Sovjet skiftet politisk kurs.
I 1966 ble kulturrevolusjonen (Wéngé) igangsatt. Denne innebar at kommunistenes ungdomsbevegelse, millioner av rødegardister (Hóng wèi bīng), i realiteten fikk politimyndighet og nærmest ubegrensede fullmakter til å arrestere, forhøre og straffe personer som rødegardistene oppfattet som klassefiender. Millioner av mennesker, fremfor alt partifunksjonærer og intellektuelle ble tvunget til omskolering gjennom arbeid (Láojiào), det vil si straffearbeid i jordbruket. Skoler og universiteter ble stengt for at elevene og studentene skulle kunne benytte tiden til politiske massemøter og dugnadsarbeid. Tusenvis av kulturminnesmerker ble ødelagt for å fjerne symboler for landets førkommunistiske kultur. Sitatboken med politiske aforismer av formann Máo ble på kort tid den boka i hele verden med nest største opplag. I samtiden regnet regimets tilhengere kulturrevolusjonen for å være en nødvendig reaksjon mot illojalitet og byråkratisering av partiapparatet. Kritikerne og ofrene har påpekt at kulturrevolusjonen kastet landet ut i flere år med lovløshet, vilkårlig vold og økonomisk stillstand.
I 1972 gjorde USAs president Nixon et uventet skifte i utenrikspolitikken; hans besøk til landet var innledningen til normalisering av forbindelsene til Folkerepublikken Kina. USA og Folkerepublikken gjorde dette skiftet fordi begge statene anså Sovjetunionen som en større trussel enn hverandre. Folkerepublikken ble anerkjent som Kinas legitime regjering av FN, inntil da hadde republikken på Táiwān hatt Kinas plass i FN og sikkerhetsrådet.
I 1976 døde Máo Zédōng. Etter et kort interregnum der Máos enke og tidligere lederkrets kontrollerte partiet, gikk makten over til Dèng Xiǎopíng. Dèng igangsatte reformer for å gradvis innføre markedsøkonomi og tone ned persondyrkingen som hadde preget kulturrevolusjonen. Dèng og hans støttespillere var imidlertid nøye med ikke å svekke kommunistpartiets maktmonopol, og å unngå at ulønnsom statsindustri ble nedlagt så raskt at det kunne føre til massearbeidsledighet.
Kombinasjonen av fastholdelse av kommunistisk ettpartistat samtidig som markedsliberale reformer har blitt innført har ført til at vestlige kommentatorer har benyttet betegnelsen markeds-leninismen på landets styreform. Staten beholder utstrakt kontroll over pressen, partiet og politiet, men på grunn av landets størrelse har myndighetene i Beijing begrenset oversikt over de lokale maktelitene. Siden reformene i 1978 har Folkerepublikken Kina blitt en av verdens største eksportører av industrivarer. I stor grad har de fått tilgang til teknologi ved å inngå samarbeid med vestlige selskaper (joint-ventures).
== Politikk og administrasjon ==
Folkerepublikken er en sosialistisk republikk og en (ikke-føderal) sentralstat. Landet regjeres på grunnlag av forfatningen fra 1982. Kinas nåværende president (pr. 2019) er Xi Jinping og nåværende statsminister er Li Keqiang.
I tråd med Formann Mao Zedongs lære om det revolusjonære partiets status som mobiliserende representant for bønders og arbeideres objektive klasseinteresser, har Kinas kommunistparti politisk maktmonopol og det er uklar skillelinjer og en glidende overgang mellom Kommunistpartiet og statens myndighetsorganer. Statssystemet består derfor av to parallelle, hierarkiske strukturer for utforming og gjennomføring av politikk – den formelle statsstrukturen med Den Nasjonale Folkekongress, Regjering og President på nasjonalt nivå, og den tilsvarende parallelle partistrukturen med Partikongressen, Sentralkomiteen/Politbyrået og Generalsekretæren.
Mens Kinas økonomi ble liberalisert etter Deng Xiaopings maktovertakelse på 1980-tallet, har ikke det politiske system blitt tilsvarende demokratisert. Det er en viss grad av demokrati på lokalpolitisk nivå, og Kina har siden slutten av 1980-årene hatt valg til kommunestyrer. Pr. 2008 hadde 900 millioner kinesere fått brukt stemmeretten sin. Velgerne kan imidlertid ikke velge mellom flere partier, og Kommunistpartiets lokalavdelinger kontrollerer at de folkevalgte kommunepolitikerne ikke forlater partilinjen. På nasjonalt nivå har man ingen politiske valg, og det politiske ledersjiktet supplerer seg selv. Da Hu Jintaos etterfølger som landets øverste leder skulle utpekes i 2012 var det formelt partikongressen som skulle fatte vedtaket, men Politbyråets stående komité hadde allerede på forhånd utpekt Xi Jinping til etterfølger som generalsekretær. Året etter ble han også valgt til Kinas president av landets folkekongress, i et valg som var en ren formalitet.De som jobber for å innføre et flerpartisystem blir straffeforfulgt av myndighetene. Hongkong, som ble innlemmet i Folkerepublikken Kina i 1997, er et unntak fra dette systemet, og har fortsatt flerpartidemokrati. Likevel kan myndighetene i Beijing gripe inn i Hongkongs politiske liv og forby regimekritiske partier, for eksempel de som kjemper for selvstendighet. Kina har sterke restriksjoner på organisasjonsfrihet, ytringsfrihet, forsamlingsfrihet, rett til å få barn, og religionsfrihet. Det politiske liv har tidvis vært preget av korrupsjon, til tross for synlige og offisielt prioriterte kampanjer med harde straffer for korrupte ledere. En høyt profilert rettssak endte i 2013 med domfellelse for Bo Xilai, partisjef i Chongqing-provinsen.Det politiske liv foregår primært innenfor kommunistpartiet, selv om det har vært forsøk på å etablere alternative politiske bevegelser. Myndighetene anser Falun Gong-bevegelsen for å være en konkurrerende samfunnsorganisasjon, og forfølger medlemmene. Studenter i Beijing gjennomførte demonstrasjoner for demokrati i 1989, men protestene ble brutalt slått ned av landets militære styrker. Fagbevegelsen i Kina hadde 137 millioner medlemmer i 2006, men har i liten grad mulighet til å representere medlemmene: I det regulerte samarbeidet mellom partene i Kinas arbeidsliv har fagbevegelsen en stilling som er underordnet partiet og arbeidsgiverne.
=== Administrativ inndeling ===
Folkerepublikken Kina er inndelt i 23 provinser (medregnet øya Taiwan), fem autonome regioner, fire bykommuner på provinsnivå, og to spesielle administrative regioner. Dessuten består Folkerepublikken av 56 forskjellige offisielle nasjonaliteter.
=== Forsvars- og utenrikspolitikk ===
Folkerepublikken Kinas militærstyrker kalles Folkets frigjøringshær, og ble opprettet i forbindelse med Nanchangopprøret i 1927. Folkets frigjøringshær består av fem forsvarsgrener: Bakkestyrkene, Marinen, Luftforsvaret, Missilstyrkene og de strategiske støttestyrkene (cyberkrigføring og krigføring i verdensrommet). Landet er en atommakt, og har anslagsvis 260 kjernefysiske stridshoder (pr. 2015) fordelt på ICBMer, sjøbaserte ballistiske missiler og bombefly. Totalt omfatter Folkets frigjøringshær rundt to millioner soldater i aktiv tjeneste, samt en halv million reservister. Forsvarsbudsjettet er på ca. 175 milliarder amerikanske dollar. Folkerepublikken Kina har i prinsippet verneplikt, men et stort antall frivillige gjør at de klarer å fylle mannskapsbehovene uten å ta i bruk vernepliktige soldater.Kina har diplomatiske relasjoner med de fleste større land i verden. Sverige anerkjente, som det første vestlige land, Folkerepublikken Kina den 9. mai 1950. Folkerepublikken Kina overtok i 1971 Republikken Kina (Taiwan) sin plass som representant for Kina og ble en av de fem permanente medlemmer av sikkerhetsrådet. Kina er også observatør i Organisasjonen av alliansefrie nasjoner.
Kina fører Ett-Kina-politikk, som betyr at Kina kun vil ha diplomatiske forbindelser med land som anerkjenner Kinas krav på Taiwan og som ikke har diplomatiske forbindelser med Taiwan. Den kinesiske regjering er også kraftig imot at taiwanske politikere som Lee Teng-hui og Chen Shui-bian eller kontroversielle personer som Tenzin Gyatso (Tibets Dalai Lama) mottas offisielt av noen land.
Japan og Kina har innimellom hatt et anstrengt forhold til hverandre blant annet fordi at det i noen japanske skolebøker er benektelser av overgrep begått av japanske soldater i Kina under andre verdenskrig. En annen grunn er at japanske toppolitikere med jevne mellomrom har besøkt Yasukuni-helligdommen, der de minnes japanske soldater falt i strid, inkludert militære ledere dømt for krigsforbrytelser etter andre verdenskrig. Uenighet rundt eierskapet til Senkakuøyene i Øst-Kina-havet bidrar også til det anstrengte forholdet mellom Japan og Folkerepublikken.
=== Menneskerettigheter ===
Bruk av sensur er utbredt, og kommunistpartiet undertrykker enhver organisasjon som det anser for å være en trussel imot dets makt – som det var tilfellet med demonstrasjonene på Den himmelske freds plass i 1989. Kina er det landet i verden som idømmer og iverksetter flest dødsstraffer, både relativt sett og i absolutte tall. Myndighetene holder tallet på henrettede hemmelig, men Amnesty International anslår at Kina henretter flere tusen mennesker hvert år.I forkant av Sommer-OL 2008 laget Amnesty International en rapport om Kinas brudd på menneskerettigheter. Sentralt i rapporten stod undertrykkelsen av befolkningen i Tibet, fengsling av menneskerettighetsforkjempere, urimelig bruk av tvangsmidler slik som omskoleringsleirer mot de som ønsker å fremme sin sak for myndighetene, og begrensninger for journalister og sensur på internett.Siden Jiang Zemins lederperiode på 1990-tallet har Publisitetsdepartementet til Kinas kommunistparti kontrollert alle kinesiske medier. Etter at Hu Jintao overtok i 2002 ble det i noen år myket noe opp, og mediene kunne på denne tiden skrive om sosiale problemer og kritisere korrupsjon i lokalforvaltningen. Fra 2005 til 2006 ble linjen igjen hardere, og kritiske aviser og publikasjoner ble stemplet som ulovlige og stengt ned. Samtidig innførte myndighetene streng kontroll over Internett-trafikk, og gjennom systemet kjent som «Den kinesiske brannmur» blokkerer de utenlandske nettsteder, samt overvåker og sensurerer kinesiske internettbrukeres private kommunikasjon og aktivitet i sosiale medier. Rundt 2010 var det igjen blitt åpnere forhold der bloggere kunne skrive om sosiale og politiske reformer og kinesiske brukere kunne nå internasjonale nettsteder, men etter at Xi Jinping overtok makten i 2012 har det blitt innført nye teknologiske sperrer og lover som hindrer ytringsfriheten på Internett i Kina.I 2014 innførte myndighetene en stor nasjonal database der innbyggerne rangeres etter Kommunistpartiets mål for pålitelighet og troverdighet, og denne informasjonen brukes til både å straffe og premiere folk alt ettersom hvordan de har oppført seg i trafikken, på kollektivtransport, på Internett, og ellers i samfunnet. Personer som får dårlig poengscore i dette «sosial kreditt»-systemet kan få dårligere jobbmuligheter, dårligere Internett-tilgang, nektes skoleplass, eller nektes å reise.
=== Forholdet til Norge ===
Norge etablerte en utenriksstasjon i Beijing i 1919, og denne ble akkreditert hos Chiang Kai-sheks nasjonalistiske regjering i Nanjing i 1930. Etter at Folkerepublikken Kina var blitt formelt opprettet brøt Norge forbindelsene med nasjonalistene i 1950, og i 1954 fikk Norge en ambassade i Beijing da det ble opprettet formelle diplomatiske forbindelser med Folkerepublikken. Kinas ambassade i Oslo ligger i Tuengen allé vest i byen.
Forholdet mellom Norge og Kina var lenge på frysepunktet etter at den opposisjonelle Liu Xiaobo fikk Nobels fredspris 2010. Etter seks år uten politisk kontakt ble forholdet normalisert igjen fra november 2016, da landene gjenopptok forhandlinger om en frihandelsavtale.
== Økonomi og næringsliv ==
Kina er pr. 2017 verdens nest største økonomi med et bruttonasjonalprodukt (BNP) på 12 237 milliarder amerikanske dollar. Fra landet åpnet seg opp for utenlandske investeringer og handel i 1979 og frem til 2017 har den gjennomsnittlige årlige økningen i BNP vært på hele 9,5 % (justert for inflasjon). Denne økningen blir av Verdensbanken beskrevet som «den raskest sammenhengende veksten av en større økonomi gjennom tidene». Lønnsnivået i Kina var i 2017 begynt å nærme seg nivået i Sør-Europa, etter å ha doblet seg de siste ti årene. Kinesiske industriarbeidere tjente da i overkant av 30 kroner i timen, noe som var fem ganger så mye som en indisk industriarbeider.I 2009 ble Kina verdens største eksportnasjon med en vareeksport på 1 200 milliarder dollar. I 2015 var vareeksporten økt til 2 420 milliarder dollar, en dobling av eksportverdien i løpet av ni år. Importen var samme år 2 017 milliarder dollar, som gir et handelsoverskudd på 303 milliarder dollar i 2015. Hovedeksporten består av tekstiler, elektroniske produkter, olje og oljeprodukter, kjemikalier, lettere industrivarer, og våpen. Også servicenæringen har vokst kraftig og utgjør mer enn 40 % av BNP.
Grunnenheten for valuta i Kina kalles yuan (元), mens den formelle betegnelsen på valutaen som har vært i bruk i Folkerepublikken Kina siden 1949 er rénmínbì (RMB, 元, «folkets penger»). En yuan deles opp i 10 jiǎo (角), som igjen deles opp i 100 fēn (分), selv om de senere tiårs prisstigning gjør at jiǎo og fēn sjeldnere er i bruk. Yuan og jiǎo er skriftlige og formelle former, og i muntlig tale brukes gjerne ordene kuài («spenn») og máo for henholdsvis yuan og jiǎo. Den største enheten er 100 yuan og den minste er 1 fēn. I vesten forkortes valutaen til CNY og ¥ eller Ұ brukes som symbol.
=== Reformer fra 1980-årene ===
De økonomiske reformene som startet i andre halvdel av 1980-tallet, tok sikte på å effektivisere landbruket og overflytte arbeidskraft fra bygda til mer produktiv industri og tjenesteyting i byene. Det ble i starten opprettet spesielle økonomiske soner (SEZ) hvor det ble innført markedsmekanismer, privat eiendomsrett og åpen utenrikshandel, for å få i gang eksponeringen av produksjonen mot konkurranse. Fortsatt er om lag ¾ av befolkningen sysselsatt i jordbruket, men landbrukssektoren utgjør bare 13 % av BNP. Landet er en stor industrinasjon med egenproduksjon av biler, fly, IT-utstyr og andre kapital- og forbruksvarer. Guangdong-provinsen har stor lisensproduksjon av IT-utstyr og elektronikk, med basis i vekstbyene Shenzhen og Guangzhou.
Kina ble i 2001 medlem av Verdens handelsorganisasjon. Det er opprettet børser i Beijing og Shanghai, i tillegg til den eldre Hang Seng-børsen i Hongkong. Aksjemarkedene er likevel umodne, myndighetene tillater ikke større fluktuasjoner og griper ofte inn overfor svingninger i aksjekursene. Bankmarkedet er også umodent, noe som har bidratt til framveksten av et grått lånemarked hvor ikke-finansielle bedrifter og privatpersoner låner ut penger. Kina har lenge hatt en fundamental ubalanse i økonomien med høye investeringer og eksport, mens privat forbruk har vært beskjedent. Vestlige land med USA i spissen har anklaget Kina for å administrere en kunstig svak valuta for å styrke egen eksport på verdensmarkedet. Samlet utenriksgjeld har blitt redusert til om lag 12 prosent av BNP, mens statens totale gjeld inklusive innenriks fordringer er økende og har passert 60 prosent av BNP.
=== Industri, naturressurser og energi ===
Kina er rikt på naturressurser som blant annet kull og jernmalm, samt en betydelig andel av verdensreservene av sjeldne jordarter (rare earths). Landet utnytter olje- og gassforekomster i sør, men er blant verdens største importører av olje.
=== Turisme ===
Med 60,7 millioner utenlandske besøkende i 2017 var Kina det fjerde største turistmålet i verden. Flesteparten av de utenlandske besøkende er imidlertid kinesere fra Taiwan, Hongkong og Macao, og hvis disse holdes utenfor mottok landet 26 millioner utenlandske turister i 2014. De fleste utenlandske turister kommer fra andre land i Asia, og landene med flest antall turister til Kina er Sør-Korea, Japan, Russland, USA, Vietnam, Malaysia og Mongolia. Omtrent 20 % av turister til Kina er europeere, og omtrent halvparten av disse er russere.
=== Større kinesiske foretak ===
Kinas næringsliv domineres av statseide bedrifter, og mange av disse hører blant verdens største konsern i sine bransjer. Alle de store bankene er statlige, og det samme gjelder samtlige fire lisenshavere innenfor telekommunikasjoner. Også de største energiselskapene er statseide, både innenfor oljeproduksjon (CNPC, CNOOC, Sinopec, PetroChina), og innenfor vannkraft- og kullkraftproduksjonen (State Grid, CPIC). En del større private selskaper er registrert i Hongkong, og noen større private selskap i Fastlands-Kina har særlig vokst fram innenfor IT-industrien (Lenovo, Huawei, Alibaba).
== Samfunn ==
=== Kalender ===
Den kinesiske kalender er en lunisolarkalender. I Kina benytter man i dag den gregorianske kalenderen, men den kinesiske kalender brukes fremdeles til markering av tradisjonelle helligdager, for eksempel kinesisk nyttår, Duanwu-festivalen og Månefesten. Den brukes også til å velge en gunstig dag for brylluper eller for innvielse av en ny bygning. Ettersom en måned i den kinesiske kalender er like lang som månens omløpstid, forteller kalenderen også noe om månens faser.
Den kinesiske kalender har også gitt navn til årene. De følger en syklus på tolv forskjellige år i denne rekkefølgen: rotte, okse, tiger, hare, drage, slange, hest, sau, ape, hane, hund, og gris. 5. februar 2019 begynner grisens år, mens rottens år begynner 25. januar 2020.
=== Utdanning og forskning ===
Det kinesiske skolesystemet er fullt ut drevet av staten og organisert under det kinesiske utdanningsdepartementet. Det er ni års obligatorisk skolegang, vanligvis fordelt på seks år med barneskole (fra seks eller syvårsalderen) og tre år med ungdomsskole (for elever fra tolv til femten år). Noen provinser opererer også med modellen med fem års barneskole og fire års ungdomsskole. Etter ungdomsskolen er det mulighet for å gå tre år på videregående skole.
Opptaksprøven til høyere utdanning kalles Gaokao, og har spesielt fokus på elevenes kunnskaper i kinesisk, matematikk og fremmedspråk. Eksamenen er regnet som vanskelig, og bare 40 % av eksaminandene består. Resultatene ved denne prøven danner grunnlaget for hvilken høyere utdanningsinstitusjon man blir tilbudt studieplass ved.I 2016 hadde landet omtrent 2 600 høyere utdanningsinstitusjoner, en økning fra 1071 i 1999. I samme periode økte studentpopulasjonen fra 8,8 millioner til 29 millioner. Årlig uteksamineres 15 000 ingeniører med ph.d.-grad, noe som er det høyeste antallet på verdensbasis. Blant de mest kjente universitetene er Tsinghuauniversitetet og Pekinguniversitetet (begge i Beijing), og Fudanuniversitetet i Shanghai.I 2016 passerte Kina USA som verdens mest publiserende forskningsland innenfor teknologi og naturvitenskap. Rundt to prosent av BNP brukes til forskning pr. 2015, noe som er en fordobling siden 2001. Kina har også hatt en sterk økning i publiserte artikler i verdens høyest rangerte vitenskapelig tidsskrifter. Kinesernes satsing på vitenskap og teknologi er imidlertid ikke bare av nyere dato, og historisk sett har kinesernes tekniske oppfinnelser omfattet for eksempel kompasset, boktrykkerkunsten, papiret, den orientalske abakus, kruttet, armbrøsten og rustningen. Den kinesiske matematiker Zu Chongzhi klarte på 400-tallet å regne ut tallet π (pi) med syv desimaler. Alkymi er taoistisk kjemi, svært forskjellig fra moderne kjemi. Kineserne drev det tidlig langt innen biologi og urtelære, blant annet om medisinale planter. Likeså var kineserne tidlig ute med kirurgi, og er fremdeles helt i tet hva gjelder akupunktur.
=== Massemedier ===
Kinas største fjernsynsselskap er China Central Television (CCTV), som er statseid og underlagt Publisitetsdepartementet til Kinas kommunistparti. CCTV har 24 kanaler og når én milliard mennesker. De internasjonale kanalene til CCTV ble i 2016 skilt ut under merkenavnet China Global Television Network (CGTN), og CGTN driver kanaler på engelsk, arabisk, fransk, spansk og russisk.Folkerepublikken Kinas største dagsavis er Folkets dagblad, som er organ for kommunistpartiet. Landet har også to engelskspråklige aviser: Beijing-baserte China Daily og Shanghai-baserte Shanghai Daily. Den kinesiske regjeringen står også bak nyhetsbyrået Xinhua.
Kina har liten eller ingen grad av pressefrihet, og organisasjonen Reportere uten grenser rangerer landet nær bunnen i sine årlige oversikter over pressefrihet i verdens land. Kinesiske medier er under streng statlig kontroll, og det er vanskelig for utenlandske journalister å arbeide i landet. Myndighetene overvåker også av hva folk poster på internett, i chat-rom og i sosiale medier, og journalister og bloggere som kritiserer myndighetene risikerer fengselsstraff. Kinas sosiale kredittsystem effektiviserer overvåkningen og gir kinesiske innbyggere sosial kreditt (poeng) basert på oppførselen deres.
=== Urbanitet ===
Kina kjennetegnes av en stor indre migrasjon fra land til by, der fattige migranter forlater hjemplassene sine for å søke arbeid i de store og mellomstore byene. Denne personstrømmen går i hovedsak fra landets indre områder til kyststrøkene, og fra det vestlige og sentrale Kina til det østlige Kina. Ifølge offisielle tall hadde Kina i 2009 totalt 230 millioner migrantarbeidere, og omtrent 60 % av disse arbeider i industrien eller i byggenæringen.I 2012 gikk bybefolkningen i Kina forbi landbefolkningen, da 680 millioner mennesker – 51,27 % av befolkningen – bodde i byer. Denne andelen er forventet å øke til 75 % i løpet av den neste tyveårsperioden.
== Kultur ==
Kinas kultur er en av verdens eldste. Landet hadde et utviklet samfunnssystem allerede for 4 000 år siden og det er i Kina mange store oppfinnelser har sett dagens lys, for eksempel papiret og boktrykkerkunsten, porselen, krutt og kompasset. Keiserdynastiene varte i mer enn 2 500 år og omfattet både epoker med stabilitet og med revolusjonerende forandring.
=== Musikk, dans og drama ===
Kineserne utviklet et stort antall musikkinstrumenter, blant annet zheng, xiao og erhu. Musikkinstrumentet sheng fikk en rekke arvtakere i Vesten.
Dragedans og Løvedans er kjente kinesiske former for fremvisningsdans.
=== Litteratur og skriftkultur ===
Kinesisk litteratur har en lang og rik historie, delvis tilskyndet av oppdagelsen av trykkekunsten under Song-dynastiet. Forut for den tid var de klassiske og religiøse manuskripter nettopp «manuskripter» – håndskrevne, med blekkpensel. Det dreide seg for det meste om konfutsianske, taoistiske og buddhistiske verker. For å granske disse tekstene opprettet de lærde et stort antall akademier. Noen av akademiene var finansiert av herskerdynastiene, og de kongelige kunne selv ta aktivt del i diskusjonene der. Av dokumenter forfattet på denne tidlige tid er titusener blitt bevart. Kinesiske filosofer, forfattere og diktere har for det meste nydt stor respekt i samfunnet, og spilt en viktig rolle som kulturbærere.
=== Kunst, verdensarv og museer ===
I Kina har man alltid satt billedkunsten høyt, og de eldste bevarte maleriene er fra 200-tallet f.Kr. Fra ca. 400-tallet e.Kr. ble det å lage tegninger med tusj og pensel vanlig blant embedsmenn og andre i eliten, og det at kinesisk kalligrafi også har høy status som kunstform henger sammen med at det var den skrivekyndige klassen som begynte med billedkunst. Fra Song-dynastiets tid ca. rundt år 1000 skjedde det en stor utvikling i kinesisk landskapsmaleri, og i denne epoken kom også fugle- og blomstermalerier som kunstform. Et format som er vanlig for kinesisk billedkunst er de lange, strimmelformede billedrullene, såkalte «horisontalbilder». Dette formatet er meget gammelt i bruk til fortellende figurfremstillinger, men fra Song-tiden og utover ble de også brukt til panoramautsyn over elve- og fjellandskap.Fra Yuan-dynastiet (1271–1368) tok billedkunsten en mer personlig retning. Den største kinesiske maleren på denne tiden var Zhao Mengfu, kjent for sine hestemalerier. Blant andre kjente kunstnere fra denne epoken er Wang Meng og Ni Zan. Under Ming-dynastiet (1368–1644) fikk kunsten en tilbakeskuende tendens, der man så til gamle mestere for inspirasjon. Kjente kunstnere fra Ming-tiden er Shen Zhou og etterfølgeren Wen Zhengming. Kunsten under Qing-dynastiet (1644–1912) begynte med en motreaksjon mot tilbakeskuingen under Ming, med de tre malende munkene Zhu Da, Shitao og Kun Can som sentrale aktører. Senere i Qing-perioden var det ingen overordnet trend i kinesisk billedkunst, og alle malere hadde hver sin stil. På 1800-tallet var kinesisk billedkunst preget av nedgang, på grunn av de sosiale og økonomiske problemene i landet.Det finnes eksempler på kinesisk skulpturkunst helt tilbake til Yangshaokulturen og fra bronsealderen, men det var først med buddhismen] inntog i landet at skulpturer i større format ble vanlig. Buddha-statuene begynte å ta menneskelig form i det første århundre etter Kristus, og med utviklingen av ulike retninger innenfor buddhismen ble det også stort spenn i fremstillingen av Buddha. Felles for de fleste var imidlertid at de var veldig statiske todimensjonale, og var ment å sees rett forfra. Fra 500-tallet ble kinesisk skulpturkunst mer tredimensjonal, og fra 600-tallet ble skulpturene nesten overdrevet kroppslige. Senere i kinesisk kunsthistorie har man beholdt formspråket fra 400–700-årene, og stort sett gjentatt eller variert over stilen med overdrevne former.
Kineserne har aldri skilt skarpt mellom kunst og kunsthåndverk, og retninger innenfor sistnevnte har periodevis hatt stor prestisje. Kinesisk keramikk har røtter tilbake til steinalderen, og fra 600-tallet e.Kr. slo porselenet igjennom. Dette ble snart en viktig handelsvare som ble eksportert vestover til Midtøsten og Europa. Fra 1300-tallet begynte kinesiske porselenskunstnere å eksperimentere med å male med blå koboltfarge over hvit porselen, og Jingdezhen ble senter for landets porselensproduksjon. Porselensteknikkene utviklet seg videre i Ming- og Qing-periodene, og siden 1700-tallet har kinesisk blåhvitt og emaljedekorert porselen vært inspirasjonskilde og forbilde også for keramikere i vesten.Edelmetaller har aldri spilt noen sentral rolle i kinesisk kunsthåndverk, men fra Shang-dynastiet (ca. 1550–1045 f.Kr.) kjenner man avanserte metoder for støping av bronse. Utgravinger har fått for dagen store mengder bronsegjenstander fra landets tidlige historie, der spesielt bronsekar brukt til ofringer til forfedres ånder er unike. Ved siden av bronsen har også jade vært spesielt for Kinas kunsthåndverk, og fra Han-dynastiet (202 f.Kr.–220 e.Kr.) finner man hele drakter av jadeplater. Fra senere perioder har man småskulpturer i elfenben, blant annet fra Ming-dynastiet. Spesielt fra kinesisk kunsthåndverkstradisjon er også bruken av horn fra neshorn, blant annet til vinbegere.Siden Folkerepublikken Kina ratifiserte UNESCOs konvensjon om beskyttelse av kultur- og naturarven i 1985 har landet fått 53 oppføringer på listen over Verdens kultur- og naturarvsteder, noe som er nest flest i verden. Blant de mest kjente verdensarvstedene i Kina er Den forbudte by i Beijing, Den kinesiske mur, Potalapalasset i Tibet og Terrakottahæren ved Qin Shi Huangdis mausoleum.
=== Mat og drikke ===
Mat er en viktig del av kinesisk kultur. Stort sett all mat er knyttet til en eller annen effekt på helsen. Det kinesiske kjøkken har opphav i de forskjellige provinsene og det finnes uendelig mange retter.
Det spises med pinner. Maten serveres i felles skåler på bordet og alle spiser av alle rettene som er på bordet. I Sør-Kina er ris det dominerende tilbehøret, men i nord er det mer basert på brød laget av korn. Kineserne bruker en langt større del av sin inntekt på mat enn man gjør i Norge. De er langt mer oppmerksom på smak, kvalitet og viktigheten av å spise sunt og variert.
=== Idrett ===
Kina er blant de tidligste steder i verden hvor man begynte å drive med sport. Det finnes bevis for at Kina er det sted i verden der en form for fotball først ble spilt. Andre populære sportsgrener i Kina: kampsport, bordtennis, badminton, svømming, basketball og i den senere tiden golf og rugby. Brettspill som go, xiangqi (kinesisk sjakk) og mahjong (májiàng) og i den senere tiden sjakk er populære spill i Kina.
I kinesisk kultur anses det som viktig å være fysisk aktiv, og man kan se eldre trene qigong og tai chi i parker om morgenen og studenter som gjør uttøyningsøvelser på skolens område. Den profesjonelle amerikanske basketball-ligaen NBA har mange unge tilhengere i Kina og Yao Ming er et stort idol for dem.
Sommer-OL 2008 ble avholdt i Beijing og andre byer i Kina.
== Oppføring på UNESCOs lister ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.
De gamle landsbyene Xidi og Hongcun sør i Anhui
Yīnxū (Yin-ruinene), restene etter den siste hovedstaden under Shang-dynastiet, i Henan
Verneområdene for kjempepandaer i Sichuan
Fujian Tulou, som er 46 særegne jordhus i ti landsbyer i det sørøstlige Fujian
Verneområdet De tre parallelle elver i Yunnan
Den kinesiske mur
Taishanfjellet i Shandong-provinsen
Huang Shan-fjellene i Anhui-provinsen
Mogaogrottene i Gansu-provinsen
Utgravningsstedet for «Pekingmannen» i Zhoukoudian (Beijing)
Nasjonalparken Lushan i Jiangxi
Gamlebyen i Lijiang i Yunnan
Gamlebyen i Ping Yao i Shanxi
Jiuzhaigoudalen i Sichuan-provinsen
Huanglongområdet i Sichuan
Wulingyuanområdet i Hunan-provinsen
De klassiske hager i Suzhou i Jiangsu
Fjellrefugiet og dets omliggende templer ved Chengde i Hebei-provinsen
Steinfigurene i Dazu fylke i Chongqing
Potalapalassets historiske kompleks i Lhasa i Tibet
Qinchengfjellet og irrigasjonsanlegget i Dujiangyan i Sichuan
Wuyifjellene i Fujian
Konfucius' tempel og mausoleum, og Kong-familiens sete i Qufu i Shandong-provinsen
Gammele bygningsanlegg i Wudangfjellene i Hubei-provinsen
Emeifjellet med kjempebuddhaen i Leshan i Sichuan
Longmengrottene ved Luoyang i Henan
Sommerpalasset og de keiserlige hager i Beijing
Himmeltempelet, et keiserlig offeralter i Beijing
Keisermausoleene fra Ming- og Qingdynastiene (Minggravene, De vestlige Qinggravene og De østlige Qinggravene)
Yunganggrottene i Datong i Shanxi
Ming-dynastiets keiserpalass i Beijing og Qing-dynastiets keiserpalass i Shenyang
Goguryeokongedømmets hovedsteder og mausoleer
Historiske senteret i Macao
Mausoleet til den første Qin-keiseren i Xi'an i Shaanxi-provinsen (1987)
Diaolouene i Kaiping andre landsbyer i Guangdongdistriktet
Karst-topografien i Sør-Kina
Sanqingshan nasjonalpark
Fjellet Wutaishan
Fjellpartiet Danxiashan
Historiske monumenter i Dengfeng
Quanzhou – emporiet fra song- og yuan-periodenHovedstad og graver i det gamle Koguryo riket
West Lake kulturlandskap i HangzhouChengjiang område med fossiler
Området XanaduKulturlandskap, Honghe Hani risterrasser
Xinjiang TianshanSilkeveienCanal Grande
Tusi områdetHubei Shennongjia
Zuojiang Huashan bergkunst kulturlandskapKulangsu, en historisk internasjonal bosetning
Qinghai Hoh XilFanjingshan
Arkeologiske ruiner av Liangzhu
Trekkfuglreservater langs kysten av Gulehavet BohaibuktaMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv
Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
2001 – Kunqu-operaen
2003 – Musikken med Guqin (Soloframføring med siter)
2005 – Den uiguriske musikkformen Muqam i den kinesiske regionen Xinjiang
2009 – Gravering
2009 – Gravert blokktrykkteknikk
2009 – Kinesisk kalligrafi
2009 – Papirklipping
2009 – Dragebåtfestival
2009 – Dans av Kinas koreanske etniske gruppe
2009 – Tradisjonelt arkitektonisk håndverk, tømmerstrukturer
2009 – Brokade fra Nanjing Yunjin
2009 – Gesar episk tradisjon
2009 – Sang av den etniske gruppen Dong
2009 – Hua’er
2009 – Manas
2009 – Mazu tro og skikker
2009 – Khoomei, mongolsk sang
2009 – Nanyin
2009 – Regong kunst
2009 – Silkehåndverk
2009 – Tibetan opera
2009 – Yueju opera
2009 – Tradisjonell fyringsteknologi fra Longquan celadon
2009 – Tradisjonelt håndverk, Xuanpapir
2009 – Xi’an blåse- og perkusjonsensemble
2010 – Akupunktur og moxibustion, tradisjonell kinesisk medisin
2010 – Pekingopera
2011 – Hezhen Yimakan skyggedukker
2013 – Zhusuan, kuleramme
2016 – De tjuefire solfasene
2018 – Lum, tibetansk medisinsk bading
2020 – Ong Chun/Wangchuan/Wangkang-seremoni, ritualer relatert til forbindelsen mellom mennesket og havet (Sammen med Malaysia)
2020 – Taijiquan, indre kampsport praktisert for dens helsemessige fordeler
== Litteratur ==
Alison Bailey; Ronald G. Knapp; Peter Neville-Hadley; m.fl.: Kina. folk, landskap, kultur, historie. Pegasus forlag 2008. ISBN 9788244200400
Erling Borgen. Rød Drøm: mitt møte med Kina Oslo, 1998 ISBN 82-03-22292-7
Elisabeth S. Eide. Vårt skjeve blikk på kineserne. Aschehoug, 1995
Torbjørn Færøvik. Kina : en reise på livets elv. Oslo, 2004 ISBN 82-02-23517-0, h.
Torbjørn Færøvik: Midtens Rike: En vandring i Kinas historie. Oslo, 2009, ISBN 978-82-02-27269-2
Jung Chang. Ville Svaner: Tre Døtre av Kina. Oslo, 1993 ISBN 82-05-27065-1. Slektshistorie og selvbiografi om tre generasjoner kinesiske kvinners livserfaringer 1900-1980.
Kubler, Cornelius C. (2014). Basic Spoken Chinese: An Introduction to Speaking and Listening for Beginners. Tuttle Publishing. ISBN 9781462914814.
Kenneth G. Lieberthal og David M. Lampton, red. (1992). Bureaucracy, Politics, and Decision Making in Post-Mao China (Studies on China). University of California Press. ISBN 978-0520073562.
Cecilia Lindqvist: Tegnenes rike, en beretning om kineserne og skrifttegnene deres. Oslo, 1993
Trygve Løtveit: Den gule keiser, og andre historiske fortellinger fra det gamle Kina. Huitfeldt, 1995
Kevin Sinclair: Kina, en kulinarisk reise, autentiske oppskrifter fra verdens største land. Oslo, 2000
Jonathan D. Spence og Annping Chin (1996). Kinas århundre. Gyldendal. ISBN 8205243395.
Verden i dag : Kina og Taiwan. Bonniers Specialmagasiner / Illustrert Vitenskaps Bibliotek. 1996. ISBN 8277480253.
Kinesisk kunst gjennom 3000 år. Nasjonalgalleriet. 1977.
== Fotnoter ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Offisielt nettsted
(en) Offisielt nettsted
(en) People's Republic of China – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) 中华人民共和国 – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
CIAs fakta om Folkerepublikken Kina Arkivert 13. februar 2007 hos Wayback Machine.
Lonely Planets omtale av Folkerepublikken Kina
Den kinesiske ambassaden i Norge (engelsk)
FN-sambandet om Kina | Kina,|p=Zhōngguó|l=Midtens rike}}}} offisielt Folkerepublikken Kina, er det største landet i Øst-Asia og verdens mest folkerike land. | 1,500 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hovedstad | 2023-02-04 | Hovedstad | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bebyggelsestyper', 'Kategori:Hovedsteder'] | En hovedstad er den byen i en stat, eller en annen politisk enhet, der den politiske sentraladministrasjonen holder til. Hovedstaden er ofte, men ikke alltid, den største og viktigste byen i den aktuelle enheten.
Et land kan ha flere hovedsteder som i Sør-Afrika der parlamentet holder til i Cape Town, regjeringen i Pretoria, høyesterett i Bloemfontein og forfatningsdomstolen i Johannesburg. Statusen som hovedstad kan gå på omgang mellom flere byer.
Amsterdam er Nederlands hovedstad og økonomisk og kulturelle sentrum, mens regjeringen, nasjonalforsamling og høyesterett holder til i Haag.Hovedstaden i Norge er Oslo. Norges Grunnlov § 68 fastslår at Stortinget skal møtes i rikets hovedstad om ikke spesielle omstendigheter krever noe annet.Hovedstaden har ikke eksistert i alle tider og samfunn. Middelalderens reisekongedømme var mye mer vanlig inntil moderne tid.
| En hovedstad er den byen i en stat, eller en annen politisk enhet, der den politiske sentraladministrasjonen holder til. Hovedstaden er ofte, men ikke alltid, den største og viktigste byen i den aktuelle enheten.
Et land kan ha flere hovedsteder som i Sør-Afrika der parlamentet holder til i Cape Town, regjeringen i Pretoria, høyesterett i Bloemfontein og forfatningsdomstolen i Johannesburg. Statusen som hovedstad kan gå på omgang mellom flere byer.
Amsterdam er Nederlands hovedstad og økonomisk og kulturelle sentrum, mens regjeringen, nasjonalforsamling og høyesterett holder til i Haag.Hovedstaden i Norge er Oslo. Norges Grunnlov § 68 fastslår at Stortinget skal møtes i rikets hovedstad om ikke spesielle omstendigheter krever noe annet.Hovedstaden har ikke eksistert i alle tider og samfunn. Middelalderens reisekongedømme var mye mer vanlig inntil moderne tid.
== De ni største hovedstedene i verden ==
De ni største hovedstedene etter befolkningstall
Tokyo (Japan) (inkluderer Yokohama og Kawasaki) 34 200 000
Mexico by (Mexico) (inkluderer Nezahualcóytl, Ecatepec og Naucalpan) 22 800 000
Seoul (Sør-Korea) (inkluderer Bucheon, Goyang, Incheon, Seongnam og Suwon) 22 300 000
Jakarta (Indonesia) (inkluderer Bekasi, Bogor, Depok og Tangerang) 16 550 000
Kairo (Egypt) (inkluderer Al Jizah og Shubra al-Khaymah) 15 600 000
Manila (Filippinene) (inkluderer Kalookan og Quezon by) 14 950 000
Moskva (Russland) 13 750 000
Buenos Aires (Argentina) (inkluderer San Justo og La Plata) 13 450 000
Dhaka (Bangladesh) 13 250 000
== Se også ==
Liste over hovedsteder etter land
Forbundshovedstad i føderale stater
== Referanser == | En hovedstad er den byen i en stat, eller en annen politisk enhet, der den politiske sentraladministrasjonen holder til. Nynorskordboka|besøksdato=2018-09-26|verk=ordbok. | 1,501 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Areal | 2023-02-04 | Areal | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:2 (tall)', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Elementær geometri', 'Kategori:Overflater', 'Kategori:Størrelse'] | Areal, flatemål eller flateinnhold er et mål på størrelsen på overflaten til en gjenstand.
Areal kan måles med den SI-avledede enheten kvadratmeter (m²). En kvadratkilometer (km²) tilsvarer en million m².
| Areal, flatemål eller flateinnhold er et mål på størrelsen på overflaten til en gjenstand.
Areal kan måles med den SI-avledede enheten kvadratmeter (m²). En kvadratkilometer (km²) tilsvarer en million m².
== Nyttige formler ==
== Se også ==
lengde
mål (enhet)
volum
Arealberegning av bygninger | Areal, flatemål eller flateinnhold er et mål på størrelsen på overflaten til en gjenstand. | 1,502 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Taiwan_(%C3%B8y) | 2023-02-04 | Taiwan (øy) | ['Kategori:120°Ø', 'Kategori:23°N', 'Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2019-07', 'Kategori:Omstridte områder', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Øyer på Taiwan'] | Taiwan (tradisjonelle kinesiske tegn: 臺灣 eller 台灣; forenklede: 台湾; pinyin: Táiwān; taiwansk hokkien: Tâi-oân/Tāi-oân, tidligere kjent i Vesten som Formosa etter det portugisiske: Ilha formosa, eller som det ble notert på latin på gamle kart: Formosa Insula, «vakker øy») er en øy øst for det kinesiske fastland som utgjør størstedelen av Republikken Kina. Det tidligere navnet Formosa ble gitt av portugisiske sjøfarende. En person fra Taiwan kalles taiwaner.
Den mandelformede øya er på 36 000 kvadratkilometer. Den vestlige delen er en bred kystslette som gradvis stiger og går over til skogdekte platåer og den fjellkjeden som strekker seg fra nord til sør langs øyas lengderetning. De høyeste fjelltoppene når opp i rundt 4 000 meters høyde. Østenfor går det bratt nedover med kløfter og strie elver og strømmer ned til Stillehavet.
Befolkningen er på over 23 millioner, hvorav rundt 600 000 hører til den taiwanske urbefolkningen. Om lag halvparten av de sistnevnte folkegruppene har i løpet av 1900-tallet latt seg sinifisere i utstrakt grad; taler kinesisk og har overtatt kinesiske skikker. De øvrige rundt ti stammer holder fast på sine språk og skikker, selv om de også lærer kinesisk på skolen.
De første kinesiske innvandrere kom til Taiwan mellom 900-tallet og 1200-tallet; de var hakkaer (kèjiā). Andre kinesere kom senere, blant dem mange minnan-talende, det vil si kinesere fra den halvdelen av den fastlandskinesiske provinsen Fujian som ligger sør for elven Min. Disse kineserne bosatte seg i kystlandet, og kalles ofte Bwunshinlang for å skille dem fra de mange kinesere (kalt waishinlang) som strømmet over til øya i 1949/1950 og fremover for å flykte unna det kommunistiske regime som hadde etablert seg på fastlandet. Også Kinas nasjonalistregjering (Kuomintang), som hadde regjert hele Kina siden 1911, flyktet til Taiwan i 1949, etter at de var blitt slått av kommunistene i den kinesiske borgerkrig.
| Taiwan (tradisjonelle kinesiske tegn: 臺灣 eller 台灣; forenklede: 台湾; pinyin: Táiwān; taiwansk hokkien: Tâi-oân/Tāi-oân, tidligere kjent i Vesten som Formosa etter det portugisiske: Ilha formosa, eller som det ble notert på latin på gamle kart: Formosa Insula, «vakker øy») er en øy øst for det kinesiske fastland som utgjør størstedelen av Republikken Kina. Det tidligere navnet Formosa ble gitt av portugisiske sjøfarende. En person fra Taiwan kalles taiwaner.
Den mandelformede øya er på 36 000 kvadratkilometer. Den vestlige delen er en bred kystslette som gradvis stiger og går over til skogdekte platåer og den fjellkjeden som strekker seg fra nord til sør langs øyas lengderetning. De høyeste fjelltoppene når opp i rundt 4 000 meters høyde. Østenfor går det bratt nedover med kløfter og strie elver og strømmer ned til Stillehavet.
Befolkningen er på over 23 millioner, hvorav rundt 600 000 hører til den taiwanske urbefolkningen. Om lag halvparten av de sistnevnte folkegruppene har i løpet av 1900-tallet latt seg sinifisere i utstrakt grad; taler kinesisk og har overtatt kinesiske skikker. De øvrige rundt ti stammer holder fast på sine språk og skikker, selv om de også lærer kinesisk på skolen.
De første kinesiske innvandrere kom til Taiwan mellom 900-tallet og 1200-tallet; de var hakkaer (kèjiā). Andre kinesere kom senere, blant dem mange minnan-talende, det vil si kinesere fra den halvdelen av den fastlandskinesiske provinsen Fujian som ligger sør for elven Min. Disse kineserne bosatte seg i kystlandet, og kalles ofte Bwunshinlang for å skille dem fra de mange kinesere (kalt waishinlang) som strømmet over til øya i 1949/1950 og fremover for å flykte unna det kommunistiske regime som hadde etablert seg på fastlandet. Også Kinas nasjonalistregjering (Kuomintang), som hadde regjert hele Kina siden 1911, flyktet til Taiwan i 1949, etter at de var blitt slått av kommunistene i den kinesiske borgerkrig.
== Industri ==
Taiwans industri er i hovedsak bygget opp siden 1960/70, og er i dag meget viktig for den internasjonale elektronikkindustrien. De største firmaene er meget kjent i vesten, selv om vi ofte ikke er klar over at de er fra Taiwan. Verdt å nevne er HTC (solgt til Google), Acer, Asus, BenQ mobiltelefoner/pad, Logitech tastaturer, UMC og TSMC semiconductors og Foxconn som produserer produkter for firmaer som Apple og Microsoft. Men, samtidig eier firmaer som japanske Sharp. Taiwanske firmaer produserer alle tenkelig produkter innen de fleste sektorer. En stor andel av Tesla-bilenes deler er for eksempel produsert i Taiwan.
== Historie fra 1600 ==
Tidlig på 1600-tallet slo handelsfolk fra Japan, Spania og Holland seg ned på forskjellige deler av øya. I 1642 ble nederlenderne enerådende, men de ble kastet ut tyve år etter av en kinesisk korsar fra Amoy, Koxinga (Zheng Changgong), som var lojal overfor det styrtede Ming-dynastiets etterfølgere som forsøkte å organisere seg til motstand og gjenerobring av det nå for det meste Qing-styrte Kina. I 1683 klarte Qing-dynastiet å overta makten, og regjerte nå Taiwan som en del av provinsen Fujian. Dette kom til opphør i 1895, da øya etter det kinesiske nederlaget under den første sino-japanske krig måtte avstå Taiwan til Japan i Shimonosekitraktaten.
De nye japanske makthavere knuste løsrivelsesbevegelsen der, som hadde som mål å etablere en selvstendig taiwansk stat. Taiwan ble en japansk provins.
Under Kairoavtalen av 1943 ble de allierte stater enige om at etter krigen måtte Japan gi opp kontroll av Taiwan. De sa ikke hvem som skulle få kontrollen. (Japan oppgav endelig alle formelle krav på området i 1952.)
Nasjonalistregjeringen (Kuomintang) ble til å begynne med hilst velkommen av den lokale taiwankinesiske befolkning. Styresettet vakte snart motstand, og i 1947 fulgte den såkalte 28. februar-hendelsen som endte med blodig undertrykkelse fra de nye makthaverne, og minst 20 000 døde.
Nasjonalistene styrte med militære unntakslover fra 1949 til 1987. Dette har antakelig vært med på styrke de separatistiske krefter innen den taiwanske opposisjon.
I 1949 klarte kommunistene under Maos ledelse å beseire Kuomintang på fastlandet i Kina, og deres leder, Jiang Jieshi (Chiang Kai-shek)
flyktet til Taiwan. Her var han president for et nasjonalistisk styre fram til sin død. Siden 1949 har derfor Taiwan vært en motstandsbastion mot kommunistene. Kuomintangregjeringen og restene av nasjonalisthæren fra fastlandet administrerte Taiwan etter Sun Yat-sens «Folkets tre prinsipper».
En kombinasjon av gunstige omstendigheter muliggjorde rask økonomisk ekspansjon: en betydelig kapitalflukt fra Fastlands-Kina; amerikansk støtte, den avanserte infrastruktur som japanerne hadde bygd opp og etterlot seg, disiplinerte arbeidsvaner grunnlagt på konfutsianismens prinsipper, en meget vellykket landreform som ble gjennomført de første få årene etter Kuomintangregjeringen kom til makt, store utviklingsprosjekter som ble entusiastisk gjennomført av store deler av arbeidsstokken, og et nettverk av meget profesjonelle internasjonale kontakter, både politiske og kommersielle, og som er blitt opprettholdt selv etter Beijings diplomatiske seirer etter 1971.
Både Republikken Kina (som kontrollerer øya) og Folkerepublikken Kina hevder suverenitet over øya Taiwan. På Tross av at Taiwan ikke er på FNs offisielle liste over land i verden er Taiwan et velfungerende demokratisk land med to store politiske partier og noen små. Det er på grunn av den politisk situasjonen mellom Folkerepublikken Kina og Republikken Kina/Taiwan at Taiwan deltar i OL som Kinesisk Taipei og ikke har status som selvstendig stat i FN.
=== Taiwans historie ===
Taiwan, tidligere kjent som Formosa, var i all hovedsak bosatt av taiwanske urfolk frem til den nederlandske koloniseringen i oppdagelsestiden på 1600-tallet. På samme tid immigrerte etniske kinesere, og Qing-dynastiet erobret Taiwan i 1683. Da Taiwan ble avstått til Japan i 1895, var flertallet i Taiwans befolkning han-kinesere gjennom herkomst eller assimilering. Den japanske kulturelle innflytelse på øya ble påtakelig under tiden frem til 1945, og er i dag noe av det som gjør folk fra at folk fra Taiwan oppleves svært forskjellig fra folk fra Kina innen for eksempel måten man gjør forretninger på.
== Se også ==
Taiwansk uavhengighet
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Taiwan Island – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Republikken Kina | 1,503 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Preu%C3%9Fisches_Herrenhaus | 2023-02-04 | Preußisches Herrenhaus | ['Kategori:13°Ø', 'Kategori:52°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Berlin', 'Kategori:Lister over presidenter for lovgivende forsamlinger', 'Kategori:Parlamentsbygninger', 'Kategori:Preussen', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tyske delstatsparlamenter'] | Preussisches Herrenhaus (norsk: De prøyssiske herrers (i betydningen herskeres) hus) var fra 1855 navnet på førstekammeret i tokammersystemet til den prøyssiske landdagen. Andrekammeret ble kalt Preussisches Abgeordnetenhaus.
| Preussisches Herrenhaus (norsk: De prøyssiske herrers (i betydningen herskeres) hus) var fra 1855 navnet på førstekammeret i tokammersystemet til den prøyssiske landdagen. Andrekammeret ble kalt Preussisches Abgeordnetenhaus.
== Historie ==
=== Førstekammeret 1848 - 1854 ===
Førstekammeret i det prøyssiske parlamentet besto ifølge forfatningen fra 1848 av 180 valgte medlemmer. Valgbare var alle mannlige prøyssiske statsborgere over 30 år med seks måneders botid i valgkommunen. Videre var det vilkår at kandidatene hadde betalt åtte Taler per år i skatt eller hadde inntekt på minst 500 Taler eller en formue på minst 5000 Taler.
Etter forfatningsendringen av 1850 ble bare en del av medlemmene til førstekammeret valgt. Førstekammeret besto da av:
myndige prinser av den fyrstelige familien Hohenzollern
overhodene for (til 1806) adelige hus i Preussen
overhodene for familier som hadde blitt tildelt arvelig rett på sete og stemme i førstekammeret (retten gjaldt ikke mens personene var mindreårige, i tjenesteforhold til en ikke-tysk stats regjering og under utenlandsopphold, og var knyttet til grunnbesittelse)
medlemmer utnevnt av Kongen på livstid (antallet livstidspairs kunne ikke overstige en tiendedel av antallet Hohenzollern-prinser, overhoder for tidligere riksumiddelbare adelige hus og arvelige medlemmer).
90 valgte medlemmer, valgt i valgkretser av de borgere som betalte mest i skatt
30 medlemmer valg av bystyrene i de store byene i landet
=== Herrenhaus 1854 - 1918 ===
Etter en forfatningsendring i 1853 ble ingen av medlemmene til førstekammeret valgt, forøvrig etter forbildet til det britiske House of Lords. I 1855 ble navnet Herrenhaus innført. Etter en kongelig forordning i 1854 skulle Herrenhaus bestå av
prinser oppnevnt av kongen. Kongen gjorde imidlertid aldri bruk av oppnevningsretten.
Medlemmer av familier utvalgt av kongen og
personer utnevnt for livstid eller som representant for samfunnsinstitusjonerMedlemmene av Herrenhaus blir i historisk forskning som en henvisning til overhusene i England og Frankrike også kalt pairs. Herrenhaus ble oppløst i 1918.
== Bygningen Herrenhaus ==
Bygningen ble oppført i 1904 av Friedrich Schulze i Leipziger Strasse i Berlin. Den er idag sete for det tyske forbundsrådet.
== Presidenter ==
== Eksterne lenker ==
(en) Prussian House of Lords – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Preussisches Herrenhaus (norsk: De prøyssiske herrers (i betydningen herskeres) hus) var fra 1855 navnet på førstekammeret i tokammersystemet til den prøyssiske landdagen. Andrekammeret ble kalt Preussisches Abgeordnetenhaus. | 1,504 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rotes_Rathaus | 2023-02-04 | Rotes Rathaus | ['Kategori:13°Ø', 'Kategori:52°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Mitte', 'Kategori:Rådhus i Berlin', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Rotes Rathaus (det røde rådhuset) er det mest brukte, men uoffisielle, navnet på Berlins rådhus som offisielt heter Berliner Rathaus. Rådhuset ligger i Rathausstraße i bydelen Mitte og er kontor for Berlins regjerende borgermester. Navnet Rotes Rathaus henviser til bygningens fasade. Rådhuset er 99,2 meter langt, 87,9 meter dypt og tårnet er 74 meter høyt. Bygningen er fredet.
| Rotes Rathaus (det røde rådhuset) er det mest brukte, men uoffisielle, navnet på Berlins rådhus som offisielt heter Berliner Rathaus. Rådhuset ligger i Rathausstraße i bydelen Mitte og er kontor for Berlins regjerende borgermester. Navnet Rotes Rathaus henviser til bygningens fasade. Rådhuset er 99,2 meter langt, 87,9 meter dypt og tårnet er 74 meter høyt. Bygningen er fredet.
== Historie ==
Bygningen ble oppført mellom 1861 og 1869 av Hermann Friedrich Waesemann. Det arkitektoniske forbildet er rådhuset i Toruń i Polen, som på det tidspunktet var en del av tyske Preussen. Det 74 meter høye tårnet er inspirert av katedralen i Laon i Frankrike. Rådhuset erstattet flere bygninger fra middelalderen og samlet administrasjonen i én bygning. Under andre verdenskrig ble omkring 50 % av bygningen ødelagt, men bygningen ble gjenoppført og ombygd i årene 1950–1958. Fra 1948 til 1991 fungerte Rotes Rathaus som rådhus for Øst-Berlin, mens Rathaus Schöneberg fungerte som rådhus for Vest-Berlin.
2. desember 1990 fant det første frie valget for det samlede Berlin sted for første gang på 44 år. CDU ble da det største partiet med 40,3 % oppslutning, og 24. januar 1991 valgte Berlins parlament Eberhard Diepgen som borgermester i det gjenforente Berlin og Rotes Rathaus ble igjen byens rådhus.
== Bildegalleri ==
== Eksterne lenker ==
(en) Rotes Rathaus – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Rotes Rathaus – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Rotes Rathaus (det røde rådhuset) er det mest brukte, men uoffisielle, navnet på Berlins rådhus som offisielt heter Berliner Rathaus. Rådhuset ligger i Rathausstraße i bydelen Mitte og er kontor for Berlins regjerende borgermester. | 1,505 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ulvik | 2023-02-04 | Ulvik | ['Kategori:60°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tidligere fergesteder i Hordaland', 'Kategori:Ulvik'] | Ulvik herad er en kommune i Vestland fylke. Den grenser i vest til Voss herad, i nord til Aurland, i øst til Hol, i sør til Eidfjord, i sørvest til Ullensvang kommuner. Ullensvang ligger i landskapet Hardanger og var del av Hordaland fylke inntil sammenslåingen til Vestland fylke i 2020.
| Ulvik herad er en kommune i Vestland fylke. Den grenser i vest til Voss herad, i nord til Aurland, i øst til Hol, i sør til Eidfjord, i sørvest til Ullensvang kommuner. Ullensvang ligger i landskapet Hardanger og var del av Hordaland fylke inntil sammenslåingen til Vestland fylke i 2020.
== Geografi ==
Bygda ligger omkring Hardangerfjordens nordøstlige armer Osafjorden og Ulvikfjorden, og strekker seg langt inn på Hardangervidda, slik at det nordligste av Hardangerjøkulen, det vestligste av Hallingskarvet og Finse og Hallingskeid er innenfor kommunegrensene.
Tettstedet Ulvik med Brakanes som sentrum har 514 innbyggere per 1. januar 2022, og ligger nesten innerst i Ulvikfjorden med trevare- og møbelindustri og 4 hoteller. Jordbruket er preget av frukt- og bærdyrking og sauehold.
Riksvei 7 og riksvei 13 går gjennom Ulvik. En strekning av Bergensbanen, med banens høyest beliggende stasjon, Finse stasjon, går gjennom kommunen.
== Politikk ==
=== Kommunestyrevalget 2019 ===
=== Kommunestyrevalget 2015 ===
Ved kommunestyrevalget 2015 var det 887 stemmeberettigede i kommunene. Avgitte stemmer: 644 (72,8% oppslutning). Kommunestyret hadde 17 representanter. I perioden 2015-2019 var fem partier representert:
Arbeiderpartiet - 5 mandater (26,7 prosent)
Venstre - 4 mandater (25,3 prosent)
Senterpartiet - 4 mandater (22,3 prosent)
Høyre - 2 mandater (13,5 prosent)
Sosialistisk Venstreparti - 2 mandater (12,1 prosent)Hans Petter Thorbjørnsen (Ap) var ordfører og Jens Olav Holven (Sp) var varaordfører.
Kilde: valgresultat.no
== Kultur ==
Ulvik poesifestival blir arrangert hvert andre år og for niende gangen i 2016.
=== Tusenårssted ===
Kommunens tusenårssted er allmenningen.
== Kjente ulvikjer ==
Marcus Schnabel (1744-1780), prest og språkforsker
Olav H. Hauge (1908–1994), lyriker
Sigbjørn Bernhoft Osa (1910-1990), spelemann (hardingfele)
Lars Sponheim (1957-), stortingsrepresentant 1993-2009, leder av Venstre 1996-2009, statsråd, fylkesmann i Hordaland
Terje Breivik (1965-), stortingsrepresentant (V) 2013-2021
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(nn) Offisielt nettsted
(en) Ulvik – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Arkivkatalogen til Ulvik herad Arkivert 5. oktober 2017 hos Wayback Machine.
(no) Ulvik herad sine arkiver | Ulvik herad er en kommune i Vestland fylke. Den grenser i vest til Voss herad, i nord til Aurland, i øst til Hol, i sør til Eidfjord, i sørvest til Ullensvang kommuner. | 1,506 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dag_og_Tid | 2023-02-04 | Dag og Tid | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Aviser etablert i 1962', 'Kategori:Aviser i Oslo', 'Kategori:Mottakere av Fritt Ords Pris', 'Kategori:Norske riksdekkende aviser', 'Kategori:Sider som bruker Timeline', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Ufullstendige lister'] | Dag og Tid er en norsk ukeavis. Utgiverstedet er Oslo med adresse Pilestredet 8.
Avisen kom med første prøvenummer i 1962, med den kjente NRK-profilen Arthur Klæbo som redaktør. Det skulle imidlertid gå seks år før avisa klarte å etablere stabil drift med ukentlige utgivelser. Det skjedde fra 1968. Dag og Tid hadde et oppsving i forbindelse med EF-striden og folkeavstemningen i 1972. I siste halvdel av 1970-årene kom avisa med to nummer i uka. I 1996 kom Dag og Tid med egne nettsider.Dag og Tid politisk uavhengig, men med en klar motstrøms og målpolitisk profil. Den legger vekt på stoff om kultur og politikk, og gir plass for innlegg og artikler som dekker et bredt spekter av samfunnsoppfatninger. Eierskapet er fordelt på rundt 1200 aksjonærer.
Kjente navn i Dag og Tid opp gjennom historia har blant annet vært Herbjørn Sørebø, Ivar Eskeland, Per Øyvind Heradstveit, Daniel Liseth, Olav Rytter, Jon Hustad, og Agnes Ravatn.
Avisen vant Fritt Ords pris i 2017. Redaktør Gjerdåker sa i takketalen at Dag og Tid ikke skal være redd for ta opp vanskelige tema. Han sa også at språket skal være dempet og saklig, og avisen ønsker ikke sammenblanding av reklame og redaksjonelt stoff.Dag og Tid er blant de avisene som mottar mest i pressestøtte i forhold til opplagstallet for en ukeavis. Produksjonstilskuddet for 2018 var på 4,9468 millioner kroner med et opplag på 11720.
| Dag og Tid er en norsk ukeavis. Utgiverstedet er Oslo med adresse Pilestredet 8.
Avisen kom med første prøvenummer i 1962, med den kjente NRK-profilen Arthur Klæbo som redaktør. Det skulle imidlertid gå seks år før avisa klarte å etablere stabil drift med ukentlige utgivelser. Det skjedde fra 1968. Dag og Tid hadde et oppsving i forbindelse med EF-striden og folkeavstemningen i 1972. I siste halvdel av 1970-årene kom avisa med to nummer i uka. I 1996 kom Dag og Tid med egne nettsider.Dag og Tid politisk uavhengig, men med en klar motstrøms og målpolitisk profil. Den legger vekt på stoff om kultur og politikk, og gir plass for innlegg og artikler som dekker et bredt spekter av samfunnsoppfatninger. Eierskapet er fordelt på rundt 1200 aksjonærer.
Kjente navn i Dag og Tid opp gjennom historia har blant annet vært Herbjørn Sørebø, Ivar Eskeland, Per Øyvind Heradstveit, Daniel Liseth, Olav Rytter, Jon Hustad, og Agnes Ravatn.
Avisen vant Fritt Ords pris i 2017. Redaktør Gjerdåker sa i takketalen at Dag og Tid ikke skal være redd for ta opp vanskelige tema. Han sa også at språket skal være dempet og saklig, og avisen ønsker ikke sammenblanding av reklame og redaksjonelt stoff.Dag og Tid er blant de avisene som mottar mest i pressestøtte i forhold til opplagstallet for en ukeavis. Produksjonstilskuddet for 2018 var på 4,9468 millioner kroner med et opplag på 11720.
== Bakgrunn ==
Bladet hever seg over det ideologiske myrlandskapet. Det har greid å beholde sin frie stil og uavhengige plattform i politikk og livssyn gjennom årene. Det gir seg i dag utslag i det noen kanskje vil kalle en sprikende profil. Og dette er utvilsomt meningen. Det er høyt under taket i Dag og Tid for både ansatte journalister og skribenter utenfra.
Initiativet til avisen kom fra enkeltpersoner i Bondeungdomslaget BUL, Noregs Mållag og Kringkastingsringen. De ønsket en ny riksdekkende avis på nynorsk (men ikke først og fremst om nynorsk som tema) for å styrke nynorskens stilling. I 1960-årene var avisene i Norge partiaviser og Dag og Tid ble et uavhengig alternativ. Det skulle være en fri ukeavis med autoritets- og samfunnskritikk. Arthur Klæbo var redaktør for et prøvenummer i 1962. Etter seks år ble det stabil drift med ukentlige utgivelser og ordnet økonomi. I 1970 ble spalten «Nei takk!» opprettet der debattinnlegg refusert av andre aviser, særlig Oslo-aviser, ble trykket.
== Redaktører ==
Arthur Klæbo 1962
Olav Maaland
Tor Gabrielsen / Kjell Snerte 1967-
Bjarne Myrstad 1974-1979
Kjetil Tandstad 1976-1980
Helge Arild Bolstad 1976-1985
Asgeir Olden 1986-1990
Arnhild Skre 1990-1993
Audun Skjervøy 1993-2001
Svein Gjerdåker 2001-dd
== Opplag ==
Bekreftede netto opplagstall fra Mediebedriftenes Landsforening:
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Dag og Tid | Dag og Tid er en norsk ukeavis. Utgiverstedet er Oslo med adresse Pilestredet 8. | 1,507 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sosialistisk_Venstreparti | 2023-02-04 | Sosialistisk Venstreparti | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Politiske partier etablert i 1975', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sosialistisk Venstreparti', 'Kategori:Sosialistiske partier'] | SV – Sosialistisk Venstreparti er et norsk politisk parti som ifølge sitt arbeidsprogram definerer seg som «et sosialistisk parti, et miljøparti, et fredsparti og et antirasistisk parti». SVs ungdomsorganisasjon er Sosialistisk Ungdom (SU).
Partiet ble stiftet i 1975, men har røtter i Sosialistisk Folkeparti (SF), som ble etablert i 1961, og i valgsamarbeidet Sosialistisk Valgforbund (1973–1975), som i tillegg til SF omfattet NKP og en liten gruppe venstreutbrytere fra Arbeiderpartiet. Bakgrunnen for at SF og senere SV ble etablert var misnøye med Arbeiderpartiets vestlig-orienterte utenrikspolitikk under den kalde krigen. Fra 1960- til 1980-tallet stod utenrikspolitikken, spesielt arbeidet for vennskapelige forbindelser med østblokken og opposisjon mot Norges NATO-medlemskap, sentralt i SFs og SVs politikk. Under Erik Solheims og Kristin Halvorsens ledelse, siden 1987, har partiet utviklet seg i en reformatorisk retning med større vekt på innenrikspolitiske saker. Partiet var nær ved å splittes i 1999, da partiledelsen og stortingsgruppen støttet NATOs krig mot Jugoslavia. Fra 2005 til 2013 deltok partiet i en regjering ledet av Arbeiderpartiet og Jens Stoltenberg.
I stortingsvalget 2017 fikk partiet 6,0 % oppslutning og partiets stortingsgruppe består av 11 representanter. Ved kommunestyre- og fylkestingsvalget 2015 fikk partiet henholdsvis 4,1 og 4,0 % oppslutning, og én ordfører (i Oslo). Audun Lysbakken er partileder og parlamentarisk leder. I det politiske landskapet står partiet til venstre for Arbeiderpartiet, men ikke så langt til venstre som Rødt.
| SV – Sosialistisk Venstreparti er et norsk politisk parti som ifølge sitt arbeidsprogram definerer seg som «et sosialistisk parti, et miljøparti, et fredsparti og et antirasistisk parti». SVs ungdomsorganisasjon er Sosialistisk Ungdom (SU).
Partiet ble stiftet i 1975, men har røtter i Sosialistisk Folkeparti (SF), som ble etablert i 1961, og i valgsamarbeidet Sosialistisk Valgforbund (1973–1975), som i tillegg til SF omfattet NKP og en liten gruppe venstreutbrytere fra Arbeiderpartiet. Bakgrunnen for at SF og senere SV ble etablert var misnøye med Arbeiderpartiets vestlig-orienterte utenrikspolitikk under den kalde krigen. Fra 1960- til 1980-tallet stod utenrikspolitikken, spesielt arbeidet for vennskapelige forbindelser med østblokken og opposisjon mot Norges NATO-medlemskap, sentralt i SFs og SVs politikk. Under Erik Solheims og Kristin Halvorsens ledelse, siden 1987, har partiet utviklet seg i en reformatorisk retning med større vekt på innenrikspolitiske saker. Partiet var nær ved å splittes i 1999, da partiledelsen og stortingsgruppen støttet NATOs krig mot Jugoslavia. Fra 2005 til 2013 deltok partiet i en regjering ledet av Arbeiderpartiet og Jens Stoltenberg.
I stortingsvalget 2017 fikk partiet 6,0 % oppslutning og partiets stortingsgruppe består av 11 representanter. Ved kommunestyre- og fylkestingsvalget 2015 fikk partiet henholdsvis 4,1 og 4,0 % oppslutning, og én ordfører (i Oslo). Audun Lysbakken er partileder og parlamentarisk leder. I det politiske landskapet står partiet til venstre for Arbeiderpartiet, men ikke så langt til venstre som Rødt.
== Politisk plattform ==
SV definerer seg som et sosialistisk, feministisk og antirasistisk miljø- og fredsparti. Partiet er tilhenger av radikal omfordeling, tiltak mot klimaendringer, likestilling mellom kjønnene, nedrustning, avkriminalisering av ulovlige rusmidler og antirasisme. Partiet er motstander av oljeboring i Lofoten og Vesterålen, privatisering og konkurranseutsetting, og norsk medlemskap i NATO, EU og EØS. I regjering har partiet prioritert arbeidet med barnehagereformen. Under Russlands invasjon av Ukraina 2022 var SV motstander av å støtte Ukraina med våpen, men åpnet for å revurdere holdningen til NATO-medlemskap.I prinsipprogrammet beskrives fem hovedmål for partiets politikk:
«Et Norge som deler godene»
«Frihet for alle, ikke for de få»
«En økologisk bærekraftig økonomi»
«Feminisme – frigjøring og likestilling»
«Global rettferdighet»
== Stortingsrepresentanter ==
SV har 13 stortingsrepresentanter i perioden 2021–2025.
== Ordførere ==
Marianne Borgen i Oslo (fra 2015)
Aase Refsnes i Steigen (fra 2019)
Yvonne Wold i Rauma (fra 2019)
Jan Olsen i Nordkapp (fra 2019)
Alf Normann Hansen i Gamvik (fra 2019)
Bjørnar Tollan Jordet i Tolga (fra 2019)
== Historie ==
SVs forhistorie startet for en stor del i Arbeiderpartiet. Arbeiderpartiets historie inneholder en rekke ideologiske splittelser, blant annet i kjølvannet av den russiske revolusjon. Internasjonale spørsmål, slik som forholdet til Sovjetunionen, og verdispørsmål, slik som partiets rolle i forhold til det individuelle partimedlem, var sentrale konfliktsaker. Etter andre verdenskrig ble Norge medlem av NATO og inngikk i den USA-allierte vestblokken, som stod i motsetning til den Sovjet-allierte østblokken. NATO-medlemskapet aksentuerte de utenrikspolitiske konfliktene i Arbeiderpartiet. Denne opposisjonen kom særlig til uttrykk i kretsen rundt ukeavisen Orientering. Denne grupperingen lanserte det de kalte «det tredje standpunkt»: Et ønske om mest mulig uavhengighet fra både USA og Sovjetunionen. I 1961 ble de som var medlemmer av Arbeiderpartiet i Orienterings-kretsen ekskludert fra partiet. Eksklusjonen ga startskuddet til etableringen av Sosialistisk Folkeparti (SF).SF etablerte seg som en radikal utenrikspolitisk opposisjon til Vietnamkrigen, USA og NATO, og ble også samlingspunkt for politisk opposisjon til venstre for Arbeiderpartiet. Partiets to stortingsrepresentanter etter stortingsvalget i 1961, med Finn Gustavsen i spissen, valgte å stemme sammen med de borgerlige partiene i Kings Bay-saken, og felte dermed Einar Gerhardsen som statsminister. I andre spørsmål sto partiet for en radikal, sosialistisk politikk.
EF-striden fra 1970-72 skapte turbulens i det norske politiske systemet. Dette ga som resultat at Sosialistisk Valgforbund, bestående av SF, NKP, Demokratiske Sosialister (AIK) og flere uavhengige sosialister ved stortingsvalget i 1973 gjorde et godt valg, og fikk 16 mandater. Sosialistisk Valgforbund ble etablert som eget politisk parti under navnet Sosialistisk Venstreparti på samlingskongressen i Trondheim i mars 1975. Det nye partiet besto av Sosialistisk Folkeparti (SF), Demokratiske Sosialister (AIK) (deler av Arbeiderpartiets nei-side), Norges Kommunistiske Parti (NKP) og uavhengige sosialister. På sitt landsmøte i oktober samme år vedtok (NKP) at partiet ikke kunne oppløses eller trappe ned sin virksomhet og trakk seg ut av samarbeidet. NKPs formann Reidar T. Larsen og hans støttespillere forlot da landsmøtet og sluttet seg til det nye partiet SV. AIKs leder Berit Ås ble ved partidannelsen valgt til SVs første partileder. Avisen Orientering gikk inn i Ny Tid fra samme tid, og begge avisene var heleid av henholdsvis SF og SV, fram til Ny Tid ble solgt til forlaget Damm i 2006. SVs medlemsavis i dag heter Venstre Om.
Gjennom 1970- og 80-tallet markerte partiet seg innen kvinnesak, fred, motstand mot atomvåpen og miljø. Partiets oppslutning ved stortingsvalgene svingte, med valget i 1989 som neste høydepunkt, etter 1973. I 1985 ble «Del godene» for første gang brukt som slagord i valgkampen. Det var jappetid og for SV var det viktig å bekjempe arbeidsledighet og økonomiske forskjeller. Fram mot folkeavstemningen om EU i 1994 sto SV sentralt i motstanden mot norsk medlemskap i EU.Mot slutten av 90-tallet tok SV i bruk slagordet «Barn og unge først». SV gjorde svært gode valg i 2001 og 2003 (12,5 og 13 %), og partileder Kristin Halvorsens popularitet økte. Valget i 2005 ble historisk, ved at SV, Arbeiderpartiet og Senterpartiet dannet en rødgrønn flertallsregjering, til tross at SV gikk kraftig tilbake i valget.
=== Forholdet til østblokken ===
Sosialistisk Venstrepartis forløper, Sosialistisk Folkeparti (SF), ble dannet på grunn av Arbeiderpartiets utenrikspolitikk som innebar at Norge ble en del av Vestblokken. SF arbeidet å fremme vennskap med Østblokken og mange medlemmer var involvert i organisasjoner som Sambandet Norge-Folkedemokratiene. Overvåkingspolitiet oppfattet SF som en de facto videreføring av Norges Kommunistiske Parti, og Overvåkingspolitiet hadde mistanke om at SF ble brukt som et redskap for Sovjetunionen. Frem til 1964 ble det derfor opprettet politisak på alle SFs kandidater, dvs. registrering i Overvåkingspolitiets register over politiske ekstremister, og det ble fortsatt opprettet slike observasjonssaker frem til 1970-tallet.Ved stiftelsen av SV i 1975 het det i programmet at «arbeidarrørsla må bryta med klassesamarbeidet og setja strevet for å utvikla og kjempe fram revolusjonære reformer». Partiet erklærte at det ville kjempe for marxismen. I et studiehefte gitt ut av partiet heter det: «SVs standpunkt må være at borgerlige dogmer ikke duger i vurderingen av sosialistiske land». Under arbeidet med stiftelsen av SV arbeidet NKP og flere partiløse for å erklære SV som et revolusjonært klassekampparti og avvise parlamentarismen som utgangspunkt for å skape et sosialistisk samfunn. I partiets utenrikspolitiske program formulert i 1977 het det at partiet arbeidet for «full avvæpning av militærmakta i Norge» og «norsk utmelding av NATO». Overvåkningspolitiet foretok tildels registreringer av hvem som hadde tillitsverv i SV på 1970-tallet.I tiden etter den kalde krigen har det versert flere debatter om norsk venstresides forhold til de autoritære og totalitære kommunistiske regimene i øst. Mens det ser ut til å være nær konsensus om at AKP (ml) ga ukritisk støtte til venstreekstreme diktaturer, er det fortsatt uenighet om hvordan SVs arbeid under den kalde krigen skal vurderes. I en studie gjort av Kåre Dahl Martinsen og Pål Veiden om SVs forhold til østblokken, publisert i Arbeiderhistorie (Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek 2007), pekes det på hvordan Berit Ås, SVs første leder, beskrev Sovjetunionen som «en fredspioner» i 1977. Historikeren Einar Kr. Steffenak har hevdet at AKP (ml)s støtte til venstreekstreme diktaturer og den påfølgende kritikk av denne, har skygget for det faktum at også SV har støttet eller latt være å kritisere sosialistiske diktaturer. SVs forhenværende nestleder, Bård Vegar Solhjell, er enig i denne kritikken, samtidig som han har anført at debatten etter hans syn bør ta et generelt oppgjør med både høyre- og venstresidens forsømmelser under den kalde krigen.
=== Jugoslavia-krigen ===
I 1999 var partiet nær ved å splittes i forbindelse med partiledelsens og Stortingsgruppas støtte til NATOs krig mot Jugoslavia (Kosovokrigen), og blant andre den tidligere stortingsrepresentanten Reidar T. Larsen forlot partiet i forbindelse med denne saken. Debatten i SV hadde sine paralleller i flere andre europeiske venstrepartier. Samtidig markerte standpunktet partiet endte opp med på Jugoslaviakrigen et skifte i partiets utenrikspolitikk, gjennom en støtte til NATO som partiet ble dannet for å bekjempe, og til norsk offisiell utenrikspolitikk.
=== Deltagelse i Regjeringen Jens Stoltenberg II ===
I forkant av stortingsvalget i 2005 inngikk partiet en avtale om regjeringssamarbeid med Arbeiderpartiet, under ledelse av Jens Stoltenberg. Valget ble en skuffelse for SV, som endte opp med en oppslutning på 8,8 %, tilbake fra 12,5 % ved forrige stortingsvalg. Likevel fikk Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet til sammen et knapt flertall og kunne danne regjering (Jens Stoltenbergs andre regjering). I regjering har bl.a. deltagelsen i krigen i Afghanistan vært en vanskelig sak for partiet, som har møtt partiintern kritikk.
Ved stortingsvalget i 2009 fikk partiet 6,2 % av stemmene og 11 mandater på Stortinget, en ytterligere tilbakegang fra 2005 og mer enn en halvering siden 2001. Til tross for tilbakegangen fikk regjeringspartiene til sammen et knapt flertall og kunne fortsette i regjering.
Ved kommunestyre- og fylkestingsvalget 2011 gjorde SV sitt dårligste valg noensinne med et resultat på 4,1 og 4,3 %, og Kristin Halvorsen varslet samme dag at hun ville trekke seg som partileder ved det kommende landsmøtet. Audun Lysbakken, Bård Vegar Solhjell og Heikki Holmås lanserte sine kandidaturer til å bli ny partileder, men Solhjell trakk seg raskt. 5. mars 2012 måtte Lysbakken forlate regjeringen etter den såkalte Lysbakken-saken, hvor han hadde bevilget penger til en organisasjon hvor han satt i styret i strid med habilitetsreglene. Lysbakken ble imidlertid valgt som partileder på landsmøtet noen uker senere, og leder partiet fra sin plass på Stortinget. I forbindelse med lederkandidaturet uttalte han samtidig at han ikke lenger var revolusjonær og marxist.
Ved Stortingsvalget 2013 oppnådde SV 4,1 %, og var nær ved å falle under sperregrensa for utjevningsmandater. Tilbakegang for regjeringspartnerne Arbeiderpartiet og Senterpartiet gjorde at de rødgrønne ikke klarte å fornye stortingsflertallet, og SV fortsetter derfor i opposisjon etter det dårligste stortingsresultatet i partiets historie.
== Sosialistisk Venstrepartis ledere ==
Audun Lysbakken 2012-
Kristin Halvorsen 1997–2012
Erik Solheim 1987–1997
Theo Koritzinsky 1983–1987
Berge Furre 1976–1983
Berit Ås 1975–1976
== Parlamentariske ledere ==
Audun Lysbakken 2012 -
Bård Vegar Solhjell 2009 – 2012
Inge Ryan 2005–2009
Kristin Halvorsen 1997–2005
Kjellbjørg Lunde 1989–1997
Hanna Kvanmo 1977–1989For perioden 1975–1977, se Sosialistisk Valgforbund.
== Partisekretærer ==
Audun Herning 2017–
Kari Elisabeth Kaski 2015–2017
Silje Schei Tveitdal 2009–2015
Edle Daasvand 2005–2009
Bård Vegar Solhjell 2001–2005
Turid Leirvoll 1993–2001
Bente Sandvig 1989–1993
Hilde Vogt 1985–1989
Erik Solheim 1981–1985
Liss Schanche 1979–1981
Lasse Jahnsen 1977–1979
Rune Fredh 1975–1977
== Valghistorikk ==
Representanters navn som er uthevet med fet skrift markerer at partiet har fått et utjevningsmandat.
== Litteratur ==
Frank Rossavik SV fra Kings Bay til Kongens bord (SVs historie fra 1961 til 2011) Spartacus 2011 ISBN 9788243004955
Derek W. Urwin The Norwegian Party System from the 1880s to the 1990s i Strøm, Kaare og Lars Svåsand (red.): Challenges to Political Parties. The Case of Norway. Ann Arbor: University of Michigan Press 1997 ISBN 0-472-10680-5
Bernt O. Aardal og Henry Valen The Storting Elections of 1989 and 1993: Norwegian Politics in Perspective i Strøm, Kaare og Lars Svåsand (red.): Challenges to Political Parties. The Case of Norway. Ann Arbor: University of Michigan Press 1997 ISBN 0-472-10680-5
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(se) Offisielt nettsted
(en) Sosialistisk Venstreparti – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
SU – Sosialistisk Ungdom
Valgresultater for SV i kommune- og fylkestingsvalget 2007 (NRK)
Artikkelen har ingen egenskaper for sosiale medier i Wikidata | | bilde = Sosialistisk Venstreparti logo.svg | 1,508 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Folkvang | 2023-02-04 | Folkvang | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norrøn mytologi'] | Folkvang («krigerhærens felt») er i den norrøne mytologien Frøyas bosted i Åsgard. En av salene her er den veldige salen Sessrymne («rik på seter»).
Hit til Folkvang kommer halvparten av de krigerne som valkyriene henter når krigerne har dødd i strid. Den andre halvparten kommer til Valhall for å bli einherjer. Frøya har rett til å velge selv hvem som skal komme til henne, og de er som oftest mer ærbare og mindre blodtørstige enn de som blir ført til Valhall.
I Snorres Edda, i Grimnismål (Grimnes tale) står det:
| Folkvang («krigerhærens felt») er i den norrøne mytologien Frøyas bosted i Åsgard. En av salene her er den veldige salen Sessrymne («rik på seter»).
Hit til Folkvang kommer halvparten av de krigerne som valkyriene henter når krigerne har dødd i strid. Den andre halvparten kommer til Valhall for å bli einherjer. Frøya har rett til å velge selv hvem som skal komme til henne, og de er som oftest mer ærbare og mindre blodtørstige enn de som blir ført til Valhall.
I Snorres Edda, i Grimnismål (Grimnes tale) står det:
== Referanser == | Folkvang («krigerhærens felt») er i den norrøne mytologien Frøyas bosted i Åsgard. En av salene her er den veldige salen Sessrymne («rik på seter»). | 1,509 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fr%C3%B8ya_(gudinne) | 2023-02-04 | Frøya (gudinne) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kjærlighets- og vellystgudinner', 'Kategori:Krigsgudinner', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Vaneguder'] | For andre betydninger av navnet, se Frøya.Frøya (fra norrønt: Freyja, avledet betydning frue) er krigs-, fruktbarhets- og kjærlighetsgudinnen i norrøn mytologi og moderne åsatro. Hun ble påkalt i kjærlighetsspørsmål, ved graviditet og under fødsler. Hun hadde også makt over vekst i naturen. Hun var likevel også en krigs- og dødsgudinne. Frøya var den vakreste av åsynjene.
Navnet hennes har ifølge Snorre Sturlasons Gylvaginning gitt opphav til hedersnavnet «Frue» som brukes om gjeve hustruer. Navnet kan bety frue eller i overført betydning herskerinne.
Frøya er av vaneslekt og er sammen med broren Frøy barn av Njord (Njǫrðr) fra Nòatun. Hun ble opptatt blant æsene som en del av fredspakten etter den store vanekrigen (krigen mellom æser og vaner).
| For andre betydninger av navnet, se Frøya.Frøya (fra norrønt: Freyja, avledet betydning frue) er krigs-, fruktbarhets- og kjærlighetsgudinnen i norrøn mytologi og moderne åsatro. Hun ble påkalt i kjærlighetsspørsmål, ved graviditet og under fødsler. Hun hadde også makt over vekst i naturen. Hun var likevel også en krigs- og dødsgudinne. Frøya var den vakreste av åsynjene.
Navnet hennes har ifølge Snorre Sturlasons Gylvaginning gitt opphav til hedersnavnet «Frue» som brukes om gjeve hustruer. Navnet kan bety frue eller i overført betydning herskerinne.
Frøya er av vaneslekt og er sammen med broren Frøy barn av Njord (Njǫrðr) fra Nòatun. Hun ble opptatt blant æsene som en del av fredspakten etter den store vanekrigen (krigen mellom æser og vaner).
== Od ==
Frøya var gift med Od (Óðr), tilsvarende figur eller et annet navn for Odin, og med ham fikk hun døtrene Hnoss/Noss («klenodium») og Gjerseme/Gersemi («dyrbarhet»). De var svært vakre. Derfor ble alt det som er vakkert og dyrebart kalt Hnossir (nosser). Od forlot Frøya for å reise til fremmede land, og kom ikke tilbake. Frøya gråter over dette med tårer av rødt gull. Gull ble av den grunn en kjenning som «Frøyas gråt».
== Folkvang ==
Frøyas bolig i Åsgard het Folkvang. Hit kom halvparten av de som falt i strid. Den andre halvparten kommer til Odins Valhall for å bli einherjer.
== Eiendeler ==
I en kilde er Frøya beskrevet med en vogn som blir trukket av to hannkatter. Når hun kjører rundt, er det helt lydløst. Hun har også en fjærdrakt som hun kan fly rundt i verden med. Hun eier det flotte brystsmykket Brisingamen (Brisingasmykket). Smykket er smidd av fire dvergbrødre (brisinger).
Hun har i likhet med Frøy en magisk gris, som heter Hildisvina. En kilde, som Skaldskaparmål, antyder at Hildisvin er en Adils' hjelm. Hildisvin kalles her Hildigalt. Hildi betyr strid.
Som mange guder i norrøn mytologi har Frøya mange navn. Det generelle navnet Vanadis har hun fordi hun er av vaneslekt. En gang hun reiste ut i verden for å finne Od, brukte hun flere navn; Mardoll, Hørn, Gjevn og Syr. Disse navnene gjenspeiler ulike sider av Frøya, men også at skaldediktningen krevde variasjon i påkallelsen av gudene.
Mardoll – «den som lyser over havet».
Hørn – fra horr = lin, siden hun også var gudinne over planten lin som hadde en sakral betydning
Gjevn – «giversken», gjenspeiler hennes rolle som fruktbarhetsgudinne.
Syr – «suggen», galten.
Vanadis – «Vane + gudinne».
== Frøya i tidlig kristen tid ==
Hun hadde en sterk posisjon i åsatroen og var sterkt mislikt av de kristne da kristningen av Norge begynte. Den islandske høvdingen Hjalte Skjeggson ble lyst fredløs og måtte rømme landet i år 999 etter at han hånet Frøya i et dikt.
== Frøya i Trymskvadet ==
I Trymskvadet (Trymskvida) i Snorres Edda fortelles det om Tor som mister hammeren sin (Trym hadde stjålet den), og at Loke låner fjærhammen til Frøya for å fly rundt og se etter hammeren.
== Frøya og Frigg ==
Frøya og Frigg tolkes i noen sammenhenger for å ha vært samme gudinne, eller å ha samme opphav. Foruten den opplagte likheten i navnene hadde de begge en del til felles:
De var gift med henholdsvis Od og Odin.
Begge er fruktbarhetsgudinner.
Begge ble påkalt i forbindelse med fødsler.Det var også forskjeller som at Frøya er av vane-ætt, mens Frigg er åsynje.
== Litteratur ==
Gro Steinsland Norrøn religion - Myter, riter, samfunn Pax 2005 ISBN 978-82-530-2607-7 | Frøya (fra norrønt: Freyja, avledet betydning frue) er krigs-, fruktbarhets- og kjærlighetsgudinnen i norrøn mytologi og moderne åsatro. Hun ble påkalt i kjærlighetsspørsmål, ved graviditet og under fødsler. | 1,510 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Od | 2023-02-04 | Od | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Æser'] | Od (norrønt: Oðr) er i den norrøne mytologien gift med Frøya og far til Hnoss.
Od er en skikkelse som det vites lite om, og han tolkes i mange sammenhenger som Odin selv, eller som hans dobbeltgjenger.
Noe av bakgrunnen for usikkerheten rundt Od, er at Frøya og Frigg i noen sammenhenger tolkes som samme gudinne, eller at de har samme opphav. Frigg var gift med Odin, og Frøya med Od. De har svært mange likhetstrekk, som:
De var gift med henholdsvis Od og Odin
Begge reiser av og til bort
Begge er fruktbarhetsguder
Begge ble påkalt i forbindelse med fødslerNoe som taler imot at Frøya og Frigg er samme gudinne er at Frøya er av vane-ætt, mens Frigg er en åsynje.
| Od (norrønt: Oðr) er i den norrøne mytologien gift med Frøya og far til Hnoss.
Od er en skikkelse som det vites lite om, og han tolkes i mange sammenhenger som Odin selv, eller som hans dobbeltgjenger.
Noe av bakgrunnen for usikkerheten rundt Od, er at Frøya og Frigg i noen sammenhenger tolkes som samme gudinne, eller at de har samme opphav. Frigg var gift med Odin, og Frøya med Od. De har svært mange likhetstrekk, som:
De var gift med henholdsvis Od og Odin
Begge reiser av og til bort
Begge er fruktbarhetsguder
Begge ble påkalt i forbindelse med fødslerNoe som taler imot at Frøya og Frigg er samme gudinne er at Frøya er av vane-ætt, mens Frigg er en åsynje.
== Referanser == | Od (norrønt: Oðr) er i den norrøne mytologien gift med Frøya og far til HnossRudolf Simek, Dictionary of Northern Mythology, 1993, s 249Jf. også henvisning til Frøy som «Ods møy» i Voluspå, vers 27. | 1,511 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rudolf_Schuster | 2023-02-04 | Rudolf Schuster | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Den hvite ørns orden', 'Kategori:Fødsler 4. januar', 'Kategori:Fødsler i 1934', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Personer fra Košice', 'Kategori:Politikerstubber', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Slovakiske presidenter', 'Kategori:Stubber 2022-01'] | Rudolf Schuster (født 4. januar 1934) var Slovakias president fra 1999 til 2004.
Schuster stammer fra en karpat-tysk familie, og arbeidet først som ingeniør. Fra 1983-86 var han overborgermester i fødebyen Košice (tysk Kaschau). Da revolusjonen mot kommunistdiktaturet brøt ut i 1989 sluttet han seg til opposisjonen, og ble leder av det slovakiske nasjonalrådet (parlamentet).
Fra 1990 til 1992 var han tsjekkoslovakisk ambassadør i Canada, deretter igjen overborgermester i Košice. I 1998/99 var han grunnlegger og formann for Partiet for borgerlig forståelse, og ble som kandidat for den forente opposisjonen valgt til president for en femårsperiode den 29. mai 1999. Han ble innsatt i embedet 15. juni samme år, og gikk av i 2004.
Schuster mottok i 2002 Den hvite ørns orden fra Polens president.
| Rudolf Schuster (født 4. januar 1934) var Slovakias president fra 1999 til 2004.
Schuster stammer fra en karpat-tysk familie, og arbeidet først som ingeniør. Fra 1983-86 var han overborgermester i fødebyen Košice (tysk Kaschau). Da revolusjonen mot kommunistdiktaturet brøt ut i 1989 sluttet han seg til opposisjonen, og ble leder av det slovakiske nasjonalrådet (parlamentet).
Fra 1990 til 1992 var han tsjekkoslovakisk ambassadør i Canada, deretter igjen overborgermester i Košice. I 1998/99 var han grunnlegger og formann for Partiet for borgerlig forståelse, og ble som kandidat for den forente opposisjonen valgt til president for en femårsperiode den 29. mai 1999. Han ble innsatt i embedet 15. juni samme år, og gikk av i 2004.
Schuster mottok i 2002 Den hvite ørns orden fra Polens president.
== Referanser == | Rudolf Schuster (født 4. januar 1934) var Slovakias president fra 1999 til 2004. | 1,512 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Helge_Seip | 2023-02-04 | Helge Seip | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Dødsfall 29. januar', 'Kategori:Dødsfall i 2004', 'Kategori:Fødsler 5. mars', 'Kategori:Fødsler i 1919', 'Kategori:Ledere i Det Liberale Folkepartiet (1972–1988)', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske embets- og tjenestemenn', 'Kategori:Norske kommunalministre', 'Kategori:Norske sosialliberalister', 'Kategori:Norske statsråder etter 1945', 'Kategori:Personer fra Surnadal kommune', 'Kategori:Redaktører for Dagbladet', 'Kategori:Redaktører for Dagens Næringsliv eller forløpere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:St. Olavs Orden', 'Kategori:Statsråder i Regjeringen Borten', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1954–1957', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1958–1961', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1965–1969', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1969–1973', 'Kategori:Stortingsrepresentanter for Oslo', 'Kategori:Stortingsrepresentanter fra DLF', 'Kategori:Stortingsrepresentanter fra Venstre', 'Kategori:Stubber 2022-09', 'Kategori:Venstre-statsråder', 'Kategori:Venstres ledere'] | Helge Lunde Seip (født 5. mars 1919 i Surnadal, død 29. januar 2004) var en norsk jurist, redaktør og politiker (Venstre). Han var Norges kommunalminister i Borten-regjeringen 1965–1970 og mangeårig stortingsrepresentant for Oslo.
Han ble ansatt som økonomisk journalist i Dagbladet i 1945 og var sjefredaktør der fra 1954 til 1965.Seip var leder av utbrytergruppen som splittet Venstre og dannet Det Nye Folkepartiet i 1972. Splittelsen førte til en sterk svekkelse av den politiske retningen Venstre stod for i Norge. Seip var Datatilsynets første direktør, og mottok i 1999 Rosingakademiets hederspris for dette.
Seip mottok også en rekke andre utmerkelser for sitt virke. I 1989 ble han utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden. Han var innehaver av Kong Haakon VIIs 100-årsmedalje og ble i 1983 tildelt Jacob Letterstedt-medaljen for å ha gjort en særskilt framtredende innsats for å fremme det nordiske samarbeidet.
| Helge Lunde Seip (født 5. mars 1919 i Surnadal, død 29. januar 2004) var en norsk jurist, redaktør og politiker (Venstre). Han var Norges kommunalminister i Borten-regjeringen 1965–1970 og mangeårig stortingsrepresentant for Oslo.
Han ble ansatt som økonomisk journalist i Dagbladet i 1945 og var sjefredaktør der fra 1954 til 1965.Seip var leder av utbrytergruppen som splittet Venstre og dannet Det Nye Folkepartiet i 1972. Splittelsen førte til en sterk svekkelse av den politiske retningen Venstre stod for i Norge. Seip var Datatilsynets første direktør, og mottok i 1999 Rosingakademiets hederspris for dette.
Seip mottok også en rekke andre utmerkelser for sitt virke. I 1989 ble han utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden. Han var innehaver av Kong Haakon VIIs 100-årsmedalje og ble i 1983 tildelt Jacob Letterstedt-medaljen for å ha gjort en særskilt framtredende innsats for å fremme det nordiske samarbeidet.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Helge Seip – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Helge Seip på Internet Movie Database
(no) Helge Seip hos Stortinget
(no) Helge Seip hos Norsk senter for forskningsdata
(no) Helge Seip i Liberaleren | Helge Lunde Seip (født 5. mars 1919 i Surnadal, død 29. | 1,513 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Et_dukkehjem | 2023-02-04 | Et dukkehjem | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Henrik Ibsens skuespill', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Skuespill fra 1879'] | Et dukkehjem er et drama av Henrik Ibsen utgitt i 1879. Stykket hadde premiere på Det kongelige Teater i København, 21. desember 1879. Stykket var en bitende kritikk av de tradisjonelle rollene til menn og kvinner i det viktorianske ekteskapet.
«Et dukkehjem» skapte furore da det utkom, og i Tyskland måtte Ibsen til og med skrive en alternativ slutt, hvor Nora blir for barnas skyld.
Sigurd Ibsen og hans kone Bergliot Ibsen fikk en datter i 1905. De var enige om at barnet skulle oppkalles etter Nora, men da innvendte Ibsen at Nora bare var et kjælenavn, så barnet måtte oppkalles riktig og døpes Eleonora, selv om dette navnet aldri blir nevnt i skuespillet.
| Et dukkehjem er et drama av Henrik Ibsen utgitt i 1879. Stykket hadde premiere på Det kongelige Teater i København, 21. desember 1879. Stykket var en bitende kritikk av de tradisjonelle rollene til menn og kvinner i det viktorianske ekteskapet.
«Et dukkehjem» skapte furore da det utkom, og i Tyskland måtte Ibsen til og med skrive en alternativ slutt, hvor Nora blir for barnas skyld.
Sigurd Ibsen og hans kone Bergliot Ibsen fikk en datter i 1905. De var enige om at barnet skulle oppkalles etter Nora, men da innvendte Ibsen at Nora bare var et kjælenavn, så barnet måtte oppkalles riktig og døpes Eleonora, selv om dette navnet aldri blir nevnt i skuespillet.
== Rollene ==
Nora Helmer – Torvalds kone, trebarnsmor, er først en vanlig 1800-talls dame, men forlater familien sin på slutten
Torvald Helmer – Noras mann, nylig forfremmet til sjef i aksjebanken, kontrollerer og dominerer Nora
Dr. Rank – venn av familien, velstående og enslig, døende av en ikke navngitt sykdom
Kristine Linde – gammel venninne av Nora, oppsøker familien i håp om at Nora kan skaffe henne en jobb gjennom Torvald
Sakfører Krogstad – jobber i banken med Torvald, finner ut at Nora har forfalsket faren sin signatur for å få penger
Barna (til Nora og Torvald) – Ivar, Bob og Emmy
Anne-Marie (barnepike hos Helmers) – pleide å være Noras barnepike, er nå barnepike til Nora og Torvald sine barn
Stuepiken – Helene
Et bybud – leverer et juletre til familien i begynnelsen av skuespillet
== Handlingen ==
Nora forlater sin ektemann på leting etter seg selv, etter å ha innsett at han ikke var den edle personen hun hadde trodd. Hennes rolle i ekteskapet var som en dukke, hennes hjem et dukkehjem og hennes ektemann Torvald refererer stadig til henne som hans lille «lerkefugl» eller «ekorn». Hun får ikke engang ha en nøkkel til postkassen. Når hun så blir utpresset på grunn av en forbrytelse hun gjorde for å redde sin manns liv (hun forfalsket sin fars signatur på et gjeldsbrev), vil hennes mann sende henne bort. Hans eneste bekymring er hans eget rykte, selv om det var kjærligheten til ham som drev henne til det.
Når så utpresseren angrer, ville det hele vært over i et tradisjonelt viktoriansk drama. For Torvald og Nora er det for sent til å gå tilbake til slik det var. Hennes illusjoner om ekteskapet er knust, og hun bestemmer seg for å forlate ham og deres barn, forlate «dukkehjemmet» for å finne sitt egentlige selv. For den viktorianske verden var dette skandaløst. Ekteskapet var regnet som en av samfunnets grunnpilarer, og å portrettere det på en slik måte var fullstendig uakseptabelt. Noen teatre, spesielt i Tyskland, nektet å spille stykket, så Ibsen ble presset til å skrive en alternativ slutt der Nora blir. Dette plaget ham veldig, og han ville av og til i siste minutt gi en «rettelse» til skuespillerne på åpningsdagen.
I tilblivelsesprosessen skjerpet Ibsen karakteristikkene, slik som i siste akt, da brevet fra Krogstad kommer med tilbakekallelse av truslene om å avsløre Nora som dokumentfalskner. I utkastet står det:
Helmer: Ja, det er fra ham. Se der.
Nora: Les du.
Helmer leser og utstøter et gledesskrik: Nora! ... Du er frelst, Nora, du er frelst!I den trykte teksten står det:
Helmer: Ja det er fra ham. Du får det ikke, jeg vil selv lese det.
Nora: Les du.
Helmer leser og utstøter et gledesskrik: Nora!... Jeg er frelst! Nora, jeg er frelst!
Nora: Og jeg?
Helmer: Du også, naturligvis. Vi er frelste begge to, både du og jeg.
== Alternative versjoner ==
Den tyske urpremieren fant sted i Flensburg 6. februar 1880 med alternativ slutt der Nora blir med Torvald, men må be om unnskyldning for sin oppførsel. Forestillingen fikk gode anmeldelser. I tyske storbyer ble stykket spilt med den kjente tyske skuespillerinnen Hedwig Niemann-Raabe som Nora. Hun var blant de som presset igjennom den alternative slutten, med den begrunnelsen at hun ikke selv kunne reist fra barna sine på en slik måte. Oppsetningen ble spilt i Hamburg, Hannover og Berlin, men uten suksess. Ved Residenztheater i Berlin kom det til åpne protester mot forvrengingen av stykket. Truppen ga etter for presset og besluttet å spille stykket med den opprinnelige slutten, slik at Nora faktisk går.
Skuespillets to versjoner ble oppført side om side ved flere teatre i Europa og USA. Omkring ti år efter de første oppførelsene ble Ibsen bedt om å godkjenne en italiensk versjon av den alternative slutten. Denne gangen nektet han, og skrev: «Jeg kan næsten sige, at netop for slutningsscenens skyld er det hele stykke skrevet.» Går vi til manuskriptmaterialet til Et dukkehjem, finner vi enda en versjon. I et tidlig utkast til stykket heter det at det er mennenes lover som gjelder i samfunnet. Den kvinnelige hovedpersonen har en annen oppfatning av rett og galt, og det antydes at hun til sist velger å ta livet sitt.Ibsens oldebarn, skuespilleren Joen Bille, fortalte til Johannes Møllehaves kone at Ibsen i den første versjonen av stykket faktisk lot Nora bli hos Helmer, etter at Helmer hadde trukket henne inn på barneværelset og vist henne de sovende barna. Ibsens kone Suzannah var imidlertid helt uenig i at dette skulle holde Nora tilbake i et så sørgelig ekteskap. «Nora går!» ropte hun. «Nora blir!» skal Ibsen have ropt, og slik skal det ha fortsatt i to uker, til Suzannah ropte: «Enten går Nora, eller så går JEG!» Og da lot Ibsen Nora gå.
== Film- og fjernsynsversjoner ==
A Doll's House, en am. kortfilm fra 1911, med William Russell
A Doll's House, en am. film fra 1917, regi Joe De Grasse
A Doll's House, en am. film fra 1918, regi Maurice Tourneur
Et dukkehjem, en am. film fra 1922, regi Charles Bryant
Casa de muñecas, en argentinsk film fra 1943, regi Ernesto Arancibia
Casa de muñecas, en meksikansk film fra 1954
Ett Dockhem, en svensk TV-film (fjernsynsteater) fra 1958, regi Åke Falck
A Doll's House, en am. TV-film fra 1959, regi George Schaefer
Ett Dockhem, en svensk TV-film (fjernsynsteater) fra 1970, regi Per Sjöstrand
Het Poppenhuis, en belgisk TV-film fra 1972, regi Adrian Brine
Et dukkehjem, en norsk TV-film (fjernsynsteater) fra 1973, regi Arild Brinchmann
Et dukkehjem, en britisk film fra 1973, regi Patrick Garland
Et dukkehjem, en fransk-britisk film fra 1973, regi Joseph Losey. Med Jane Fonda i hovedrollen.
Nora Helmer, en tysk TV-film fra 1974, regi Rainer Werner Fassbinder
A Doll's House (1992 film), en britisk TV-film fra 1992, regi David Thacker
Sara, en iransk film fra 1993, regi Dariush Mehrjui
Et Dukkehjem, en dansk TV-film, regi Peter Reichhardt
== Sitater ==
«Takk for ilden, Nora.» (Doktor Rank, 2. akt)
«Død og pine, Nora Helmer.» (1. akt)
«Men kjæreste beste Nora, du danser jo som det gikk på livet løs!» (Helmer) «Det gjør det jo også.» (Nora, 2. akt)
«Da jeg var hjemme hos pappa, så fortalte han mig alle sine meninger, og så havde jeg de samme meninger; og hvis jeg havde andre, så skjulte jeg det; for det vilde han ikke have likt. Han kaldte mig sit dukkebarn, og han legte med mig, som jeg legte med mine dukker.» (Nora, siste scene)
«Av med maskeradedrakten!» Nora
== Kuriosa ==
Den kjente danske forfatteren og foredragsholderen Laura Kieler (1849–1932), som Ibsen kjente vel og som mottok kunstnerlønn, anses som inspirasjonskilden til Nora-figuren. Kieler lånte penger uten mannens viten for å få råd til behandling av hans tuberkulose, men ikke på noen falsk veksel. Da sannheten kom for en dag, forlangte Victor Kieler separasjon og nektet henne samværsrett til barna. Laura fikk et sammenbrudd og var innlagt psykiatrisk sykehus i en måned. Et par år senere tok mannen henne tilbake, noe hun aksepterte for å få være sammen med barna sine. Siden Laura Kieler var så kjent, kunne folk lett kjenne igjen skjebnen hennes i Et dukkehjem. Hun ba derfor Ibsen om å benekte at hun var modell for Nora. Det ville han ikke, noe som gjorde Laura Kielers liv enda vanskeligere.På kinesisk er feminisme oppkalt etter Ibsens Nora og heter nuola zhuyi - direkte oversatt «noraisme».The Beatles huskes blant annet for The White Album. Platens arbeidstittel var A Doll's House etter Ibsens skuespill, men navnet ble besluttet endret da gruppen Family i juli 1968 utga sitt debut-album Music In A Doll's House. Et fargerikt cover ble også designet.
== Parodier og pendanter ==
Martin Johannes Bugge: "Hvorledes Nora kom hjem igjen. Et efterspil". Alb. Cammermeyer. Kristiania 1881. [«Omarbeidelse af en Feuilleton i Vaaren 1880.»]
Søren Petersen: ’’Et Dukkehjem. Børnevrøvl med Sange’’. Kjøbenhavn 1881.
Harald Hjalmar Schmidt: Det Vidunderligste eller 4de Akt af ”Et Dukkehjem”, Spøg i I Akt med Sange. 1880. "Studenterkomedier af S". Kristiania 1883.
August Strindberg: Ett dockhem (novelle), Giftas. 1884
Elfriede Jelinek: Hva skjedde etter at Nora hadde forlatt sin mann; eller Samfunnets støtter (skuespill), 1979
== Referanser ==
== Litteratur ==
Runeberg.org Teksten til stykket
Utgaven fra 1899 | 1991 hos Nasjonalbiblioteket
Originalmanuskriptet hos Nasjonalbiblioteket
Kirsti Boger og Inge S. Kristiansen: Nora, Du lyver! En studie i Henrik Ibsens Et dukkehjem Les i fulltekst
Kirsti Boger og Inge S. Kristiansen: «Det vidunderlige» som verdibærende begrep i Et dukkehjem
Kirsti Boger og Inge S. Kristiansen: Bibelmytologiske motiver i Et dukkehjem
(en) A Doll's House, gratis tilgjengelig i Prosjekt Gutenberg (engelsk)
(en) A Doll's House, gratis tilgjengelig i Prosjekt Gutenberg (engelsk, alternativ versjon)
== Eksterne lenker ==
Et dukkehjem (førsteutgave, 1879, Gyldendalske Boghandels Forlag)
NRK Nett-TV: Et dukkehjem Fjernsynsteatret (1973) Tilgjengelig for norske IP-adresser
Digitalt fortalt: "Tre versjoner av Et dukkehjem" (skrevet av Stine Brenna Taugbøl, Henrik Ibsens skrifter) (besøkt 13. april 2011) | Et dukkehjem er et drama av Henrik Ibsen utgitt i 1879. Stykket hadde premiere på Det kongelige Teater i København, 21. | 1,514 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hjemmebrent | 2023-02-04 | Hjemmebrent | ['Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2021-03', 'Kategori:Brennevin', 'Kategori:Lovbrudd', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Hjemmebrent, også kalt himkok, hemmbrent, heimbrent, heimert eller HB, refererer i dag til brennevin som er fremstilt utenfor ordinære, lovlige produksjonsanlegg. Navnet henspiller på produksjon hjemme hos privatpersoner, men uttrykket omfatter også ulovlig profesjonell produksjon i større skala.
| Hjemmebrent, også kalt himkok, hemmbrent, heimbrent, heimert eller HB, refererer i dag til brennevin som er fremstilt utenfor ordinære, lovlige produksjonsanlegg. Navnet henspiller på produksjon hjemme hos privatpersoner, men uttrykket omfatter også ulovlig profesjonell produksjon i større skala.
== Lovreguleringer ==
Frem til 1750-tallet var hjemmebrenning både tillatt og utbredt i Norge. I 1756 ble det forbudt, da kongen mente at de små kornavlingene man fikk under Den lille istid, måtte brukes til mat og ikke til drikke. Dette første forbudet gjaldt i ca. 40 år, da brenning igjen ble tillatt i byer. I 1816 ble lovligheten utvidet til å omfatte alle brukere og besittere av matrikulert jord, og produksjonen økte vesentlig. Lov av 1. juli 1816 slapp hjemmebrenningen helt fri offisielt, men i praksis hadde den vært fri i årevis og oppmuntret av myndighetene, som mente den tjente til å utnytte kornproduksjonen effektivt. Til overmål vedtok Stortinget samme år importforbud for utenlandsk brennevin. I 1845 kom restriksjoner på hjemmebrenning, og antall destillasjonsanlegg falt raskt fra ca. 10 000 til 40. De som drev videre, var først og fremst fabrikkanlegg. I praksis ble hjemmebrenning i småskala forbudt i Norge med lovbestemmelsene fra 1845, ettersom anleggene måtte ha en minimumsproduksjon på 200 potter (193 liter).I dag er det forbudt i de fleste land å destillere brennevin uten særskilt løyve, selv til eget bruk. I Norge er dette hjemlet i Lov om omsetning av alkoholholdig drikk m.v., der det står at man må ha bevilling for å produsere alkoholholdig drikk. Denne loven gir imidlertid adgang til brygging av øl og vin. Årsakene til at det er straffbart å brenne hjemme ligger i myndighetenes ønske om å regulere konsumet av alkohol, samt at hjemmebrenten kan ha helseskadelige urenheter som kan fanges opp i internkontrollen til profesjonelle destillerier. Sist, men ikke minst har brennevinssalg en fiskal side. Brannfare og eksplosjonsfare er også betydelig.
Hjemmebrenning brukes gjerne som et eksempel på at lovens bokstav er i konflikt med folks rettsfølelse. Mange kjenner noen som brenner hjemme. I noen få land, som New Zealand, har det vært tillatt å brenne hjemme i flere år. I Irland ble hjemmebrent, kalt poteen, sett som en del av opprøret mot de britiske myndighetene, og fikk dermed en politisk dimensjon. Man får nå kjøpt fabrikkprodusert poteen på en del irske flyplasser. Selve brennevinet er av dårlig kvalitet, og det er historikken bak som gjør det til en attraktiv suvenir blant annet for mange irsk-amerikanske turister.
Det engelske ordet for hjemmebrent er moonshine (= måneskinn), som henspiller til produksjon ute i natten, hvor en kun hadde måneskinn som belysning.
Under andre verdenskrig ble poteter brukt til mat, så brennevinet var «plankesprit» laget på sulfitt, et biprodukt fra celluloseproduksjonen. Tilgjengelig akevitt ble kalt «nakkeskudd», oppkalt etter hodepinen den ga. Hårvann ble omsatt i store mengder. Hjemmebrennere kom snart i beit for sukker og gjær som var strengt rasjonert, men for kvegbønder fantes en utvei. Mangel på kraftfôr førte til at cellulose ble brukt som dyrefôr, men ifølge bøndene måtte cellulosen søtes med melasse før kveget var villig til å spise den. Snart kom det hjemmebrent fremstilt ved hjelp av melasse ment for kuene. Drikken var kjent som «Dagros Blend».
== Produksjon ==
Tradisjonelt lages hjemmebrent av sats: råstoff som er blandet og satt til gjæring. Mange slags råvarer kan brukes i satsen, men ofte en blanding av vann, sukker og gjær. Det finnes flere spesialproduserte gjærtyper til dette formålet. Ved å bruke spesialgjær vil man kunne få sats av høyere kvalitet, og dermed også mer destillat per liter sats. Satsen destilleres, men ofte med en kvalitet som gir for store mengder fusel og brennevinet renses derfor omhyggelig med kullfilter. Ferdig korrekt hjemmebrent er nesten ren alkohol (95,6 % og lavere). Rester av fusel er forøvrig det som gir karakteristisk smak til forskjellige typer brennevin, og det å kontrollere hva som blir igjen av rester er en omfattende vitenskap.
I nyere tid har hjemmebrent blitt mer raffinert, man kan fjerne mer av fusel-oljene, og dermed forbedret kvaliteten på brennevinet betydelig. Mange hjemmebrennere har lært dette så bra at de lager brennevin som har tilsvarende eller bedre kvalitet enn kommersielt produsert brennevin. Dette skyldes mer raffinerte hjemmebrentapparat som gjør renere «kutt» enn kommersielle destilleri.
Hjemmebrentapparat finnes stort sett i to varianter; Pot, og Reflux. En «Pot-Still» er det minst avanserte apparatet, og består stort sett av et kokekar med en kondenseringsannordning på. Disse apparatene tar med seg store deler av smak og aroma fra satsen, og brukes til å lage konjakk, whisky og annet, smakfullt brennevin.
En mer avansert modell er en «Reflux-Still», som fungerer ved at den kondenserer noe av alkoholdampen i en kolonne fylt med et materiale med stor overflate (kobber-/stålskrubber er mest brukt). Når dampen siver gjennom kolonne-fyllet tar den til seg mer etanol fra væsken som allerede er kondensert..(mange mini destillasjoner.) Dermed blir resultatet sterkere brennevin. De mest populære modellene av disse apparatene er VM og LM, Vapor Management og Liquid Management.
VM fungerer ved at man har to kondensatorer, en i toppen av kolonnen, og en som er koblet til kolonnen via et rør med en kran på rett under der kondensatoren i kolonnen begynner. Mengden med reflux bestemmes ved å styre hvor mye damp som kommer over til den andre kondensatoren.
LM fungerer ved at man har en stor kondensator, og ventiler som styrer hvor stor mengde av brennevinet som skal returneres til kolonnen.En annen og forholdsvis ny type apparat som er introdusert på markedet er «plastbrenneren». Navnet kommer av at komponentene i apparatet består i all hovedsak av plast. Destillasjonen foregår, til forskjell fra de klassiske apparatene, etter fordampningsprinnsippet, hvor en varmer satsen opp til en temperatur mellom 45 og 50 grader. Den lave temperaturen gjør at man unngår å få med mye av fuselen som kommer med i større utstrekning ved koking av satsen. På den andre siden vil man ikke få noen skarpe skiller i forhold til det som kommer ut på de forskjellige stadier i prosessen. Alkoholdampen ledes i neste omgang fra oppvarmingsenheten og ut i en lukket beholder hvor dampen kondenseres på overflatene i beholderen, som gjerne har en lavest mulig temperatur. Dette gjør at prosessen ofte utføres utendørs, og da helst på vinterstid. Prosessen er langsom, men til gjengjeld krever den lite tilsyn med hensyn til eksplosjonsfare og diverse «cuts» som bør foretas ved destillasjon med et ordinært kolonne-apparat. I tillegg vil produksjonsmengden på et slikt system, være så begrenset at det ikke vil appellere til de som skulle ønske å tjene penger på illegal salg av sprit.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Home-distilling – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Heimbrent til jul, nrk.no
Lovdata: Lov om omsetning av alkoholholdig drikk m.v., §6
Lovlig heimebrentkoking i Drevja i 2005 Arkivert 11. august 2013 hos Wayback Machine.
Homedistiller.org, Side med mye informasjon om hjemmebrenning | Hjemmebrent, også kalt himkok, hemmbrent, heimbrent, heimert eller HB, refererer i dag til brennevin som er fremstilt utenfor ordinære, lovlige produksjonsanlegg. Navnet henspiller på produksjon hjemme hos privatpersoner, men uttrykket omfatter også ulovlig profesjonell produksjon i større skala. | 1,515 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Brunost | 2023-02-04 | Brunost | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Norske oster', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Brunost, raudost, geitost eller mysost (dansk også myseost, svensk: mesost) er en samlebetegnelse på mysoster som har en brunlig farge og som har myse som hovedbestanddel. Den omfatter blant annet geitost, fløtemysost og gudbrandsdalsost.
Brunostene fra TINE produseres i dag på ysteriene i Lom og Skjåk, Elnesvågen, Byrkjelo, Tretten, Ørsta og Storsteinnes.
Tidligere var brunost tilsatt jern, men den 1. september 2001 inntrådte et forbud mot tilsetning av jern i brunost. Noen år senere ble det åpnet for unntak fra dette forbudet.
| Brunost, raudost, geitost eller mysost (dansk også myseost, svensk: mesost) er en samlebetegnelse på mysoster som har en brunlig farge og som har myse som hovedbestanddel. Den omfatter blant annet geitost, fløtemysost og gudbrandsdalsost.
Brunostene fra TINE produseres i dag på ysteriene i Lom og Skjåk, Elnesvågen, Byrkjelo, Tretten, Ørsta og Storsteinnes.
Tidligere var brunost tilsatt jern, men den 1. september 2001 inntrådte et forbud mot tilsetning av jern i brunost. Noen år senere ble det åpnet for unntak fra dette forbudet.
== Beskrivelse ==
Ettersom ost lages av ostestoff og brunost av myse, det som er igjen av melka etter at ostestoffet er brukt til hvitost, er brunost egentlig ikke en ost hvis man definerer ost som det som lages av ostestoff. Definerer man derimot ost som det som i hverdagen omtales som ost, er brunost en ost. Brunost blir også kalt for geitost; også det er feil hvis man definerer geitost som ost som kun lages av geitemelk, for brunost lages både av myse fra kumelk og geitemelk, enten hver for seg eller i blanding. Velkjente typer av brunost er fløtemysost, gudbrandsdalsost og ekte geitost. Brunosten er halvfast og har smaksnyanser som sjokolade og karamell. I Sverige er ostetypen kjent som mesost.
Brunost er mye brukt som pålegg på brødskiver, men den kan også brukes i sauser for å gi en svak karamellsmak, ofte sammen med einerbær. Brunost brukes også som pålegg på vafler og pannekaker.
Hos Den norske Sjømannsmisjon har brunosten vært et fast innslag på vaflene i alle sjømannskirkene rundt omkring i verden. Rundt 30 % av all ost som spises i Norge er brun mysost.
== Produksjon ==
Myse er restproduktet etter osteproduksjon, den inneholder hovedsakelig vann, myseprotein og laktose (melkesukker). Mysa kokes inn til den når et tørrstoffinnhold på omkring 80-82 %. Brunfargen kommer av Maillardreaksjon.
De fleste brunoster lages av myse fra en blanding av kumelk og geitemelk. Noen varianter lages kun på én av delene. Smaken av brunost er ofte både kraftigere og skarpere enn vanlig hvit eller gul ost. Brunosten er halvfast.
Man lager hvitost ved å tilsette osteløpe i spenevarm melk (omtrent 37 °C), noe som gjør at ostemassen koagulerer og får puddingkonsistens. Når den skjæres opp, skiller mysen seg fra ostekornene. Mysen, som er et biprodukt, blir så kokt forsiktig i flere timer slik at mye av vannet fordamper og massen kokes inn til karamellaktig konsistens. Brunost er ofte svært søt, men lite proteinrik sammenlignet med hvitost.
Dersom man avbryter kokingen før osten er ferdig, får man en myk, smørbar brunost som kalles prim. Opprinnelig ble både fast og bløt brunost kalt prim.
== Historie ==
Brunost og prim laget av innkokt myse må ha vært laget og brukt langt bakover i historien. I sin opprinnelige variant var brunosten mer som prim, altså mindre innkokt. Petter Dass skrev i Den Nordske Dale-Viise (1683) «Saa gjennom Granskov og Furru/Kom jeg til en heeder Gurru/ Gav mig Møsse-Brømme...». Myse har altså vært kokt til prim lenge før Anne Hov laget sin variant. I 1805 skrev Ole Olsen Evenstad fra Stor-Elvdal sitt ostemanuskript: Om Brug af Myse og dens Indkogning til Myssmør, men Evenstad nevner verken geitemelk eller fløte som tilsetning.
Det er budeia Anne Hov fra Gudbrandsdalen som får æren av produktutviklingen. Oppfinnelsen med å tilsette fløte eller rømme til avkoket av myse, og dermed å ha skapt feitost, skriver seg etter sigende fra da hun var budeie på Solbråsetra i Sør-Fron kommune. Feitost ble forløperen til dagens gudbrandsdalsost, som bidro til å forbedre økonomien i Gudbrandsdalen på 1880-tallet. Senere ble også geitemelk tilsatt. I 1933, da Anne Hov var 87 år, ble hun tildelt Kongens fortjenstmedalje i sølv.
Ettersom mysen tradisjonelt ble kokt på gårdene i jerngryter, var brunost også en viktig jernkilde i norsk kosthold. Ifølge Den norske legeforening tilsvarte jerninnholdet 16 mg jern pr. 100 gram brunost. Med bruk av aluminiums- og stålkar i moderne produksjon falt det til under 0,5 mg jern pr. 100 gram. For igjen å øke befolkningens jerntilskudd ble brunosten fra 1944 beriket med jern som forebyggende medisin. Denne praksisen varte fram til den 1. september 2001 da Statens næringsmiddeltilsyn besluttet at berikingen ikke lenger var nødvendig. Etter noen år fikk noen produsenter tillatelse til å tilsette jern til henholdsvis én type prim og én type brunost; begge disse produktene hadde barn og ungdom som målgruppe. Årsaken til oppmykningen var at helsemyndighetene hadde avdekket økende forekomst av jernmangel i de yngre årskullene.
== Litteratur ==
Espelund, Arne. Brunosten, historien til et godt næringsemne gjennom 300 år. Trondheim: Arketype forlag, 1998. Med faksimile av Evenstads «Om Brug af Myse og dens indkogning til Myssmør» (Stor-Elvdal/København, 1805) ISBN 82-992430-2-5
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
TINE om brunosten
Synnøve Finden om brunosten
Hvor gammel er brunosten? | Brunost, raudost, geitost eller mysost (dansk også myseost, svensk: mesost) er en samlebetegnelse på mysoster som har en brunlig farge og som har myse som hovedbestanddel. Den omfatter blant annet geitost, fløtemysost og gudbrandsdalsost. | 1,516 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ask | 2023-02-04 | Ask | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Europas flora', 'Kategori:Karplanter på norsk rødliste', 'Kategori:Medisinplanter', 'Kategori:Norske trær', 'Kategori:Oljetrefamilien', 'Kategori:Planter formelt beskrevet av Carl von Linné', 'Kategori:Planter formelt beskrevet i 1753', 'Kategori:Røde blomster', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tresorter'] | Ask (Fraxinus excelsior) er et blomstrende løvtre. Fruktene er små nøtter. Barken er gråaktig. Bladsammenstillingen er lik, men noe større enn hos rogn. Hver bladsamling består av 9 eller flere enkeltblad, oddetall, sammensatt parvis på en egen stilk. Treet blir 20-30 meter høyt.
| Ask (Fraxinus excelsior) er et blomstrende løvtre. Fruktene er små nøtter. Barken er gråaktig. Bladsammenstillingen er lik, men noe større enn hos rogn. Hver bladsamling består av 9 eller flere enkeltblad, oddetall, sammensatt parvis på en egen stilk. Treet blir 20-30 meter høyt.
== Ask i tro og sagn ==
I sitt verk Arbeid og dager beskriver Hesiod menneskehetens fem tidsaldre. Hesiods tredje alder kalte han «bronsealderen», der Zeus ifølge hans beretning skapte mennesker av ask, som er et hardt tre brukt til spydskaft. Bronsealdermennene var krigerske, fæle og sterke. Rustningene og husene deres var av bronse, og de spiste ikke brød, men levde bare av kjøtt. Dette var de menneskene som ble utradert av oversvømmelsen i Deucalions tid, og forsvant ned i underverdenen.
Plinius hevder at ask har fått sin berømmelse fordi Akilles’ spyd var laget av askeved. Han forteller videre om at en slange heller løper inn i ilden enn i en sprekk i et asketre. Derfor skulle askeblader være virksomme mot ormebitt.
Tidligere tiders sommervær-spådom: Eik før ask gir plask, ask før eik gir steik.
I norrøn mytologi er treet ask (Ask) stamfar og alm (Embla) stammor til alle mennesker (se Ask og Embla).
Et annet sagn forteller om asken (eller barlinden) Yggdrasil, verdenstreet som strakte kronen sin ut over hele jorden. Den første mannen Askr ble skapt av Odin av en grein fra et asketre.
Gamle oversettelser av nordiske sagn forteller at Yggdrasil, verdenstreet som strakte kronen sin ut over hele jorden, var en ask. (F.R. Schröder har foreslått at treet kan ha vært en barlind, der første stavelsen viser til *igwja = barlind.)
== Ask som medisinplante ==
Ask har hatt stor betydning i tidligere tiders medisin. Barken har vært brukt til å stoppe blødninger fordi den har en adstringerende virkning. Askeblader har blitt brukt i avførende og urindrivende midler. Apoteker Christian Magnus Zetlitz som drev Stavanger apotek fra omkring 1880, skar iblant smågrener av trær og laget askeavkok, som han med farmasiopplæring fra København holdt for å være den beste medisin mot de fleste sykdommer.Askeavkok skulle hjelpe mot det meste på 1970-tallet, og ble solgt i store mengder over hele landet. Avkok av veden eller morknede greiner skulle hjelpe mot kreft. Ask i alle former ble kokt, og apotekene kunne ikke skaffe nok. Fra en omsetning av tørkede askeblader (folium fraxini) på 68 kg i 1976 steg den til 4,3 tonn to år seinere, for så raskt å gå tilbake til det normale. Nyere forskning har vist at det ikke finnes holdepunkter for at ask kan helbrede kreft.
== Trevirke ==
Som trevirke er ask motebetinget benyttet innen fremstilling av møbler, innredninger, parkett, men også til skaft på redskaper og årer. Askens ved er sterk, hard og seig og har særlig god bruddstyrke ved sjokkbelastning. Dette gjør at ask egner seg godt til redskaper og verktøyskaft, spesielt til slagverktøy. Tidligere ble ask også brukt til ski og meier på grunn av treets seighet og styrke. Det er et lyst materiale med grov struktur, pene store årrings-tegninger i tangentielt skåret virke, og ganske rettlinjet med 3-4 mm årringsavstand i radielt skåret virke. Ask er litt utsatt for mørkere flekker: falsk kjerne. Virket har ellers ingen synlig kjerneved, men er ensartet i farge. Ask er et varmekjært treslag som får best vekst på dyp, kalkholdig og moldrik jord med frisk fuktighet. Ask er spesielt ømtålig for frost som ung. Ung ask er skyggetålende, mens arten blir lyskrevende som gammel. Trærne må stå tett i ung alder bl.a. for å unngå ”gaffelvekst” men må tynnes som eldre om man ønsker kraftige trær med god diameterutvikling.
== Ask i kulturlandskapet ==
Askeløv var godt fôr for husdyra. I det gamle jordbruket ble enkelte asketrær brukt på en spesiell måte ved at de med noen års mellomrom ble kyllet, dvs. at greinene ble skåret tilbake, og kvistene ble bundet sammen til laukjerver for å brukes som vinterfor til husdyra. På Vestlandet ventet en helst til våren før en styvet, for å få med mest mulig næring fra sevje og nye skudd.
Mange ulike treslag ble benyttet på denne måten, men der ask kunne vokse og gro ble dette treslaget foretrukket. I det gamle kulturlandskapet hørte disse markante kyllede trærne hjemme. De var gjerne 3 – 5 meter høye, og hadde gjerne ei krone med noen korte tykke greiner. En styvar eller styving kunne et slikt tre kalles. Asker som ble behandlet på denne måten ble gjerne hole innvendig, og de kunne bli meget gamle, trolig 150-200 år. En slik hol trestamme kunne være sjølvokst emneved for beholdere til korn og mel, eller til mindre beholdere. Det påståes at ordet eske er avledet av trenavnet ask.
== Rødlistevurdering ==
Generasjonstida er satt til 33 år, dvs. en vurderingsperiode på 100 år. Ask er et viktig innslag i skog nord til Møre, med spredte forekomster videre til Nærøy. Lenger nord er den forvillet fra dyrking nord til Troms.
Ask er et av de dominerende treslagene i flere typer edellauvskog og sumpskog og er fortsatt i ekspansjon nordover, spesielt i Trøndelag og som forvillet i Nordland. Utbredelsesområdet er stort, ca. 240 000 km2 som hjemlig, og forekomstarealet på minst 20 000 km2. Utbredelsen er i hovedsak europeisk, men strekker seg sammenhengende fra Middelhavsområdet til Midt-Norge. Arten er rammet av en soppsykdom, askeskuddsyke, som først ble påvist i Norge i 2008. Sykdommen er forårsaket av en introdusert asiatisk sopp, askeskuddbeger Hymenoscyphus fraxineus og fører til nekroser i veden og til at skudd visner. Det er sporet en bestandsreduksjon som gjelder betydelige deler av artens norske populasjon (på Østlandet, Sørlandet og Vestlandet).
Sykdommen har spredt seg raskt og ble påvist på store deler av Østlandet og Sørlandet i 2008, den ble påvist på Vestlandet i 2009, og spredte seg raskt fra sør i Rogaland til nord for Sognefjorden i 2012 og til Stryn kommune i 2012. Det har muligens vært flere introduksjoner med hageplanter som vektor på Vestlandet. I 2018 ble askeskuddsyke funnet i det som ofte omtales som verdens nordligste askeskog i Hindrum naturreservat i Indre Fosen kommune i 2018. Denne sykdommen er svært alvorlig i Norge, og trær i alle aldersklasser er utsatte og dødeligheten er høy. En tilbakegang (dødelighet) på 100% kan ikke utelukkes innen 30 år, men en tilbakegang mellom 50-70% innen 30 år er mer sannsynlig basert på tilgjengelige data.
På lengre sikt kan resistente trær spre seg, slik at man i fremtiden kan få friske bestander med ask, men det er ikke mulig å vurdere omfanget av dette. Díaz-Yáñez et al. (2020) har brukt data fra Landsskogtakseringen, og estimerer 74% større dødelighet enn forventet hos ask. I og med at vurderingsperioden for treslag er lang, for ask 100 år, er det rimelig å anta at bestanden vil kunne gå svært dramatisk tilbake innen denne perioden. Tollefsrud mener det i noen områder vil være 100% dødelighet (særlig i fuktige områder med mye honningsopp), men at situasjonen vil være bedre i tørr og lysåpen skog.
To andre, mer lokale trusler er nedbeiting av hjortedyr og konkurranse med platanlønn, spesielt på Vestlandet. Artsdatabanken estimerer derfor en samlet tilbakegang av ask de neste 100 år til å ligge et sted mellom 65 og 85%, noe som gir en beregnet tilbakegang på 79%.
Ask vurderes i 2021 som sterkt truet (EN) på grunn av en kraftig forventet fremtidig populasjonsnedgang på oppunder 80% i kommende vurderingsperiode, på grunn av soppen askeskuddbeger. Dette er en oppgradering fra sårbar (VU) i forrige rødlistevurdering fordi akseskuddsyken har ført til mye høgere dødelighet enn tidligere forventet. Bortfall av ask vil kunne ha store negative konsekvenser for det norske skogbildet også når det gjelder naturmangfold.
== Referanser ==
== Se også ==
Mannaask, Fraxinus ornus
Askeskuddsyke
== Litteratur ==
Høeg, Ove Arbo m.fl. Våre medisinske planter : trollskap, tradisjon og legekunst, Oslo : Det Beste, 1984, ISBN 82-7010-156-7
Lindgren, John: Läkemedelsnamn : ordförklaring och historik, Lund : Gleerupska universitetsbokhandeln, 1918
== Eksterne lenker ==
(en) ask i Encyclopedia of Life
(en) ask i Global Biodiversity Information Facility
(no) ask hos Artsdatabanken
(sv) ask hos Dyntaxa
(en) ask hos ITIS
(en) ask hos NCBI
(en) ask hos The International Plant Names Index
(en) ask hos Tropicos
(en) Kategori:Fraxinus excelsior – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Fraxinus excelsior – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Fraxinus excelsior – detaljert informasjon på Wikispecies
Uteskoleveven: Ask
Ask - planteslekt hos Store norske leksikon | Ask kan vise til: | 1,517 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fiksstjerne | 2023-02-04 | Fiksstjerne | ['Kategori:Artikler i astronomiprosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Astrometri'] | En fiksstjerne er nesten det samme som en stjerne. Før i tiden bruktes ordet stjerne ofte både om planetene – vandrestjernene – og om de egentlige stjernene – fiksstjernene – som alltid står i ro i forhold til hverandre, slik at de danner visse «uforanderlige figurer», som kalles stjernebilleder eller «konstellasjoner». Den eneste stjernen som ikke er en fiksstjerne er solen, idet denne, sett fra Jorden, beveger seg langs en storsirkel over hele stjernehimmelen en gang i året. Denne storsirkelen heter ekliptikken.
Før det heliosentriske system ble alminnelig akseptert, observerte man både stjerner og planeter bevege seg over nattehimmelen. Forskjellen bestod i at stjernenes bevegelse var helt regelmessig, mens planetenes bevegelse var uregelmessig. Derfor kaltes planetene for «vandrere».
Sett fra Jorden er det jo enda slik at både stjerner og planeter går opp i øst, og ned i vest. En stjerne kulminerer imidlertid alltid i den samme høyden over horisonten i sør, mens en planets kulminasjonshøyde varierer fra dag til dag. Videre har de ytre planetene den egenskapen at de av og til snur, og går baklengs, eller retrograd, i forhold til den bakenforliggende fiksstjernehimmelen, der deres bevegelse stort sett følger ekliptikken. De indre planetene har den egenskapen at de, sett fra Jorden, alltid befinner seg mer eller mindre i nærheten av Solen, og ligger de vest for Solen så opptrer de som morgenstjerner, men ligger de øst for Solen, er de aftenstjerner.
I dag vet man at «fiksstjernene» også er i bevegelse. De er imidlertid så langt borte, at selv om mange har en meget stor hastighet, blir deres vinkelhastighet sett fra jorden meget liten, slik at fiksstjernenes relative posisjon på himmelkulen, slik den ser ut for oss jordboere, forandrer seg meget lite fra år til år.
Den fiksstjernen som er nærmest vårt solsystem er Alpha Centauri. Denne, vår nærmeste nabostjerne, befinner seg i en avstand av ca.4,3 lysår fra vår jord. En annen stjerne som er meget nær, er Sirius, som er kun 8,6 lysår borte, og er vår nattehimmels klareste stjerne.
I Isaac Newtons himmelmekanikk tenkte man seg at det var fiksstjernene som utgjorde verdensaltets inertialsystem. Men idag, efter at det har blitt etablert at ingen fiksstjerner egentlig er i ro, har man måttet forlate denne idéen om at fiksstjernene samlet sett danner et inertialsystem. Over astronomiske avstander mener man idag også at den newtonske himmelmekanikken bør erstattes av Einsteins gravitasjonsteori, som gir en riktigere beskrivelse av tyngdekraftens virkning i verdensrommet, selv om Newtonmekanikken gir en utmerket beskrivelse av for eksempel satellittbevegelse innenfor solsystemet. | En fiksstjerne er nesten det samme som en stjerne. Før i tiden bruktes ordet stjerne ofte både om planetene – vandrestjernene – og om de egentlige stjernene – fiksstjernene – som alltid står i ro i forhold til hverandre, slik at de danner visse «uforanderlige figurer», som kalles stjernebilleder eller «konstellasjoner». Den eneste stjernen som ikke er en fiksstjerne er solen, idet denne, sett fra Jorden, beveger seg langs en storsirkel over hele stjernehimmelen en gang i året. Denne storsirkelen heter ekliptikken.
Før det heliosentriske system ble alminnelig akseptert, observerte man både stjerner og planeter bevege seg over nattehimmelen. Forskjellen bestod i at stjernenes bevegelse var helt regelmessig, mens planetenes bevegelse var uregelmessig. Derfor kaltes planetene for «vandrere».
Sett fra Jorden er det jo enda slik at både stjerner og planeter går opp i øst, og ned i vest. En stjerne kulminerer imidlertid alltid i den samme høyden over horisonten i sør, mens en planets kulminasjonshøyde varierer fra dag til dag. Videre har de ytre planetene den egenskapen at de av og til snur, og går baklengs, eller retrograd, i forhold til den bakenforliggende fiksstjernehimmelen, der deres bevegelse stort sett følger ekliptikken. De indre planetene har den egenskapen at de, sett fra Jorden, alltid befinner seg mer eller mindre i nærheten av Solen, og ligger de vest for Solen så opptrer de som morgenstjerner, men ligger de øst for Solen, er de aftenstjerner.
I dag vet man at «fiksstjernene» også er i bevegelse. De er imidlertid så langt borte, at selv om mange har en meget stor hastighet, blir deres vinkelhastighet sett fra jorden meget liten, slik at fiksstjernenes relative posisjon på himmelkulen, slik den ser ut for oss jordboere, forandrer seg meget lite fra år til år.
Den fiksstjernen som er nærmest vårt solsystem er Alpha Centauri. Denne, vår nærmeste nabostjerne, befinner seg i en avstand av ca.4,3 lysår fra vår jord. En annen stjerne som er meget nær, er Sirius, som er kun 8,6 lysår borte, og er vår nattehimmels klareste stjerne.
I Isaac Newtons himmelmekanikk tenkte man seg at det var fiksstjernene som utgjorde verdensaltets inertialsystem. Men idag, efter at det har blitt etablert at ingen fiksstjerner egentlig er i ro, har man måttet forlate denne idéen om at fiksstjernene samlet sett danner et inertialsystem. Over astronomiske avstander mener man idag også at den newtonske himmelmekanikken bør erstattes av Einsteins gravitasjonsteori, som gir en riktigere beskrivelse av tyngdekraftens virkning i verdensrommet, selv om Newtonmekanikken gir en utmerket beskrivelse av for eksempel satellittbevegelse innenfor solsystemet. | En fiksstjerne er nesten det samme som en stjerne. Før i tiden bruktes ordet stjerne ofte både om planetene – vandrestjernene – og om de egentlige stjernene – fiksstjernene – som alltid står i ro i forhold til hverandre, slik at de danner visse «uforanderlige figurer», som kalles stjernebilleder eller «konstellasjoner». | 1,518 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ask_og_Embla | 2023-02-04 | Ask og Embla | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Personer fra norrøn mytologi', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Ask og Embla er i norrøn mytologi de første menneskene på jorda.
Ifølge Snorre Sturlasons framstilling i Gylvaginning av den norrøne mytologien, ble de to første menneskene skapt ved at gudene, Bors sønner, Odin, Vilje og Ve, fant to trestokker på en strand, og ga dem menneskelige egenskaper. Gudene kalte mannen Ask og kvinnen Embla. Fra disse to menneskene nedstammer alle de mennesker som bor i Midgard. I Eddakvadet Voluspå fortelles det imidlertid i strofene 17 og 18 at guden Odin ikke var sammen med Vile (Vilje) og Ve, men de to gudene Høne og Lodur, da de fant mannen Ask og kvinnen Embla på stranda som to trestokker, og at det var disse tre som ga dem de gudeliknende, menneskelige egenskapene.Den trestammen som ble til mannen, Ask, er uten tvil stammen av et asketre, slik det framgår av ordet selv, og av at treet ask kunne benyttes i skaldekunsten som kjennetegn på mann eller på kriger, slik Snorre Sturlason gir eksempler på i Skaldskaparmål i sin «Edda». Han forteller også blant annet at menn kan kjennetegnes i skaldediktningen ved bruk av mannlige trenavn, og kvinner ved kvinnelige trenavn.
Kvinnenavnet Embla har vært forsøkt forklart på ulike måter, også som vinranke. Flere, blant dem Sophus Bugge, har foreslått almetreet ut fra at ordet «Embla» og ordet «alm» kunne ha hatt et felles opphav en gang i tiden, og muligheten har også vært holdt åpen for at Embla ikke refererer seg til en reell vekst i det hele tatt. Bokstavrimet Ask/Embla mot Bibelens Adam og Eva kan tyde på at dikteren henviser til den bibelske skapelsesmyten.
| Ask og Embla er i norrøn mytologi de første menneskene på jorda.
Ifølge Snorre Sturlasons framstilling i Gylvaginning av den norrøne mytologien, ble de to første menneskene skapt ved at gudene, Bors sønner, Odin, Vilje og Ve, fant to trestokker på en strand, og ga dem menneskelige egenskaper. Gudene kalte mannen Ask og kvinnen Embla. Fra disse to menneskene nedstammer alle de mennesker som bor i Midgard. I Eddakvadet Voluspå fortelles det imidlertid i strofene 17 og 18 at guden Odin ikke var sammen med Vile (Vilje) og Ve, men de to gudene Høne og Lodur, da de fant mannen Ask og kvinnen Embla på stranda som to trestokker, og at det var disse tre som ga dem de gudeliknende, menneskelige egenskapene.Den trestammen som ble til mannen, Ask, er uten tvil stammen av et asketre, slik det framgår av ordet selv, og av at treet ask kunne benyttes i skaldekunsten som kjennetegn på mann eller på kriger, slik Snorre Sturlason gir eksempler på i Skaldskaparmål i sin «Edda». Han forteller også blant annet at menn kan kjennetegnes i skaldediktningen ved bruk av mannlige trenavn, og kvinner ved kvinnelige trenavn.
Kvinnenavnet Embla har vært forsøkt forklart på ulike måter, også som vinranke. Flere, blant dem Sophus Bugge, har foreslått almetreet ut fra at ordet «Embla» og ordet «alm» kunne ha hatt et felles opphav en gang i tiden, og muligheten har også vært holdt åpen for at Embla ikke refererer seg til en reell vekst i det hele tatt. Bokstavrimet Ask/Embla mot Bibelens Adam og Eva kan tyde på at dikteren henviser til den bibelske skapelsesmyten.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Simek, Rudolf. 1996. Dictionary of Northern Mythology. Cambridge: D.S. Brewer. ISBN 0-85991-513-1
Snorres Edda : översetning från isländskan och innledning av Karl G. Johansson och Mats Malm. Stockholm 1997: Fabel bokförlag. ISBN 91-7842-217-5
Lindholm, Dan (1987). Innsyn i nordiske gudesagn. Dreyer. s. 32-36. ISBN 8209104357. | Embla har flere betydninger: | 1,519 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ask_og_Embla | 2023-02-04 | Ask og Embla | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Personer fra norrøn mytologi', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Ask og Embla er i norrøn mytologi de første menneskene på jorda.
Ifølge Snorre Sturlasons framstilling i Gylvaginning av den norrøne mytologien, ble de to første menneskene skapt ved at gudene, Bors sønner, Odin, Vilje og Ve, fant to trestokker på en strand, og ga dem menneskelige egenskaper. Gudene kalte mannen Ask og kvinnen Embla. Fra disse to menneskene nedstammer alle de mennesker som bor i Midgard. I Eddakvadet Voluspå fortelles det imidlertid i strofene 17 og 18 at guden Odin ikke var sammen med Vile (Vilje) og Ve, men de to gudene Høne og Lodur, da de fant mannen Ask og kvinnen Embla på stranda som to trestokker, og at det var disse tre som ga dem de gudeliknende, menneskelige egenskapene.Den trestammen som ble til mannen, Ask, er uten tvil stammen av et asketre, slik det framgår av ordet selv, og av at treet ask kunne benyttes i skaldekunsten som kjennetegn på mann eller på kriger, slik Snorre Sturlason gir eksempler på i Skaldskaparmål i sin «Edda». Han forteller også blant annet at menn kan kjennetegnes i skaldediktningen ved bruk av mannlige trenavn, og kvinner ved kvinnelige trenavn.
Kvinnenavnet Embla har vært forsøkt forklart på ulike måter, også som vinranke. Flere, blant dem Sophus Bugge, har foreslått almetreet ut fra at ordet «Embla» og ordet «alm» kunne ha hatt et felles opphav en gang i tiden, og muligheten har også vært holdt åpen for at Embla ikke refererer seg til en reell vekst i det hele tatt. Bokstavrimet Ask/Embla mot Bibelens Adam og Eva kan tyde på at dikteren henviser til den bibelske skapelsesmyten.
| Ask og Embla er i norrøn mytologi de første menneskene på jorda.
Ifølge Snorre Sturlasons framstilling i Gylvaginning av den norrøne mytologien, ble de to første menneskene skapt ved at gudene, Bors sønner, Odin, Vilje og Ve, fant to trestokker på en strand, og ga dem menneskelige egenskaper. Gudene kalte mannen Ask og kvinnen Embla. Fra disse to menneskene nedstammer alle de mennesker som bor i Midgard. I Eddakvadet Voluspå fortelles det imidlertid i strofene 17 og 18 at guden Odin ikke var sammen med Vile (Vilje) og Ve, men de to gudene Høne og Lodur, da de fant mannen Ask og kvinnen Embla på stranda som to trestokker, og at det var disse tre som ga dem de gudeliknende, menneskelige egenskapene.Den trestammen som ble til mannen, Ask, er uten tvil stammen av et asketre, slik det framgår av ordet selv, og av at treet ask kunne benyttes i skaldekunsten som kjennetegn på mann eller på kriger, slik Snorre Sturlason gir eksempler på i Skaldskaparmål i sin «Edda». Han forteller også blant annet at menn kan kjennetegnes i skaldediktningen ved bruk av mannlige trenavn, og kvinner ved kvinnelige trenavn.
Kvinnenavnet Embla har vært forsøkt forklart på ulike måter, også som vinranke. Flere, blant dem Sophus Bugge, har foreslått almetreet ut fra at ordet «Embla» og ordet «alm» kunne ha hatt et felles opphav en gang i tiden, og muligheten har også vært holdt åpen for at Embla ikke refererer seg til en reell vekst i det hele tatt. Bokstavrimet Ask/Embla mot Bibelens Adam og Eva kan tyde på at dikteren henviser til den bibelske skapelsesmyten.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Simek, Rudolf. 1996. Dictionary of Northern Mythology. Cambridge: D.S. Brewer. ISBN 0-85991-513-1
Snorres Edda : översetning från isländskan och innledning av Karl G. Johansson och Mats Malm. Stockholm 1997: Fabel bokförlag. ISBN 91-7842-217-5
Lindholm, Dan (1987). Innsyn i nordiske gudesagn. Dreyer. s. 32-36. ISBN 8209104357. | Ask og Embla er i norrøn mytologi de første menneskene på jorda. | 1,520 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Peter_I_av_Russland | 2023-02-04 | Peter I av Russland | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor barn forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dannebrogordenen', 'Kategori:Den hvite ørns orden', 'Kategori:Dødsfall 28. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1725', 'Kategori:Elefantordenen', 'Kategori:Fødsler 30. mai', 'Kategori:Fødsler i 1672', 'Kategori:Medlemmer av Det franske vitenskapsakademiet', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Moskva', 'Kategori:Russiske monarker', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Peter den store, Pjotr Aleksejevitsj Velikij eller Pjotr Aleksejevitsj Romanov (født 30. maijul./ 9. juni 1672greg., døde 28. januarjul./ 8. februar 1725greg.), tsar av Russland, ble født i Moskva som sønnesønn av Mikhail Romanov, tsar fra 1613. Han ble kronet til tsar av Russland den 27. april 1682, snaut 10 år gammel. På grunn av politiske omstendigheter kom han til å regjere sammen med sin halvbror Ivan og under ledelse av sin halvsøster Sofia.
I 1689 ble Sofia tvunget fra makten, og da Ivan døde i 1696 ble Peter enehersker.
| Peter den store, Pjotr Aleksejevitsj Velikij eller Pjotr Aleksejevitsj Romanov (født 30. maijul./ 9. juni 1672greg., døde 28. januarjul./ 8. februar 1725greg.), tsar av Russland, ble født i Moskva som sønnesønn av Mikhail Romanov, tsar fra 1613. Han ble kronet til tsar av Russland den 27. april 1682, snaut 10 år gammel. På grunn av politiske omstendigheter kom han til å regjere sammen med sin halvbror Ivan og under ledelse av sin halvsøster Sofia.
I 1689 ble Sofia tvunget fra makten, og da Ivan døde i 1696 ble Peter enehersker.
== Barndom ==
Peter var sønn av tsar Aleksej I Michajlovitj og hans andre hustru Natalja Narysjkina. Med sin første hustru hadde Aleksej fått fem sønner og åtte døtre, men kun to sønner levde da Peter ble født. Da Aleksej I døde tok hans eldste overlevende sønn Fjodor III over makten, men da han døde barnløs i 1682 mente bojarene at den seksten år gamle broren Ivan V og den tiårige halvbroren Peter sammen skulle bli hans etterfølgere. Peter og Ivan var samregenter fram til Ivans død i 1696.
Fra tidlig alder ble Peters unike utdanning (bestilt av tsar Aleksej I) lagt i hendene på flere lærere, blant andre Nikita Zotov, Patrick Gordon og Paul Menesius. I den sykelige Fjodor IIIs regjeringsperiode ble Russland i stor grad styrt av Artamon Matvejev, en venn av Aleksej, politisk overhode for Narysjkin-familien og en av Peters fremste velgjørere i barndommen. Dette endret seg da Fjodor døde seks år senere i 1682. Da Fjodor ikke etterlot seg noen barn oppstod en feide mellom familiene Narysjkin og Miloslavskij om hvem som skulle arve tronen. Peters andre halvbror, Ivan V, stod for tur til å ta over tronen, men han var kronisk syk og tilbakestående. Følgelig valgte bojar-dumaen Peter til tronarving, og hans mor til regent fram til Peter ble gammel nok. Denne beslutningen ble lagt fram for folket i Moskvas, som tradisjonen krevde, og folket godkjente den. Men en av Aleksejs døtre fra hans første ekteskap, Sofia Aleksejevna, ledet et opprør blant Russlands elitesoldater, streltserne. I den påfølgende konflikten ble et antall av Peters slektninger og venner drept, deriblant Matvejev, og Peter ble øyenvitne til disse politiske voldsomhetene.
== Ungdom ==
Streltseropprøret i april-mai 1682 åpnet opp for at Sofia, Miloslavskijs (Ivans familie) og deres allierte kunne kreve at Peter og Ivan ble utropt til samregenter, med Ivan som den eldste og fremste. Sofia hadde den egentlige makten. En bemerkelsesverdig detalj var det store hullet som ble skåret ut i den dobbeltsetede tronen som Peter og Ivan benyttet. Sofia satt bakom tronen og lyttet når Peter samtalte med adelen, og ga ham informasjon og svar på spørsmål og problemer. Denne tronen kan i dag ses i Kreml-museet i Moskva. Sofia regjerte i sju år som enehersker.
Peter brydde seg ikke så mye om at andre styrte i hans navn. Hans tidsfordriv var båtbyggeri og seiling, og han likte å lede liksomslag med sin leketøysarmé.
Sommeren 1689 planla Peter å ta makten fra sin halvsøster Sofia da hennes posisjon hadde blitt svekket av to lite fruktbare felttog på Krim. Da hun forsto planene hans begynte Sofia å konspirere med lederne for streltserne, som hele tiden skapte uro og mistro mot tsaren. Dessverre for Sofia ble Peter advart av streltserne. Han flyktet midt på natten til det uinntagelige klosteret Troitse-Sergijeva Lavra, der han langsomt samlet sine tilhengere, aristokrater og andre som forsto at han kunne vinne maktkampen. Sofia ble dermed styrtet og Peter I og Ivan V kunne fortsette å samregjere. Peter tvang Sofia til å gå i kloster der hun ga avkall på sitt navn og sin posisjon som medlem av tsarfamilien.
Peter kunne riktignok ikke ta kontroll over Russlands anliggender. Makten ble i stedet utøvd av hans mor, Natalja Naryshkina. Det var først da hun døde i 1694 at Peter ble en uavhengig hersker. Formelt var Ivan fortsatt samregent, men uten å utøve noen faktisk makt. Peter ble regent alene da Ivan døde i 1696.
Peter ble svært høy som voksen, spesielt etter den tidens mål. Med sine 200 cm var den russiske tsaren bokstavelig talt et hode høyere enn sine samtidige, både i Russland og Europa forøvrig. Peter hadde likevel ikke en vekt og et omfang som tilsvarte høyden. Både hans hender og føtter var små og skuldrene relativt smale. Hodet var også lite i forhold til høyden. Dessuten hadde han tydelige ansiktsrykninger og, hvis man kan stole på beskrivelser som har overlevd fra den tiden, kan han ha lidt av absenser, en form for epileptiske anfall.Filippo Baltari, en ung italiener som besøkte Peters hoff, skrev:
Tsar Peter var lang og smal, snarere enn kraftig. Hans hår var tykt, kort og mørkebrunt; han hadde store øyne, svarte med lange vipper, en velskapt munn, men underleppen var lettere deformert... For sin store høyde virket føttene svært smale. Hans hode rykket iblant til høyre.
== Moderniseringsbestrebelser ==
Peter var meget oppsatt på å modernisere Russland og gjennomførte reformer for å utvikle landet til en europeisk stormakt. Han inviterte de beste ingeniører, skipsbyggere, arkitekter og håndverkere til å komme til Russland. Likeledes sendte han hundrevis av unge russere til Europa for å lære.
Selv hadde han reist inkognito med sveitseren Lefort i 1697–1698 på en studiereise til Vest-Europa, hvor han blant annet arbeidet som skipstømmermann i Nederland, studerte matematikk og astronomi, handlet inn verktøy og instrumenter og engasjerte mange engelske og nederlandske håndverkere og teknikere.Han innførte fransk språk og vestlig klesdrakt ved hoffet, og påla alle offentlige ansatte, herunder offiserer å barbere bort skjegg og ha en vestlig klesstil. I september 1698 ble det forbudt for alle å ha skjegg, med mindre man betalte skjeggskatt, han reformerte alfabetet og innførte ny kalender, riktignok juliansk kalender. Tidligere hadde tidsregningen startet med en antatt tidspunkt for jordens skapelse. Videre sørget han for å få oversatt utenlandsk litteratur til russisk, og at landets første avis ble gitt ut i 1703. Han moderniserte hæren etter moderne prinsipper, og sørget for at alle kunne avansere i rang, uansett sosial bakgrunn: Han holdt fast på at noen posisjoner bare kunne innehas av adelige, noe som førte til at enkelte dyktige offiserer fra «små kår» fikk adelskap. han drømte om å gjøre Russland til en sjømilitær stormakt. Hans reformer møtte stor motstand mot dette hjemme, men han slo hard ned alle opprør mot hans styre, herunder opprøret i Astrakhan som var det største.
Peters siktemål var å gjøre Russland til en europeisk stormakt, og dette forutsatte en sterk statsmakt. Hele samfunnet ble militarisert og den sivile administrasjonen fikk en tilsvarende hierarkisk oppbygging som den militære. Det ble innført en verneplikt, som innebar at hvem som helst kunne bli innkalt til 25 års militærtjeneste. Enhver motstand ble slått hardt ned, også hans egen sønn Aleksej ble ofret for statens skyld da han skulle ha deltatt i et komplott mot tronen. Peter lot ham fengsle og torturere til døde. Etter at han ble keiser i 1721, omorganiserte han hæren til Den keiserlige russiske hær.
Selv avla han flere besøk i Europa og besøkte for eksempel København i 1716. Slik la han grunnlaget for den kommende intelligentsiaen i landet.
== Militær aktivitet ==
=== Adgang til Svartehavet ===
Første selvstendige skritt av den unge tsaren var et forsøk å innta festningen Azov i 1695. Denne festningen hadde en viktig betydning, ikke bare som utgang til hav, men først og fremst for å sikre Sør-Russland mot streiftog av Krim-tatarer. Den første Azovfelttoget mislyktes da den russiske hæren ikke klarte å innta festningen. Russerne hadde ingen flåte, mens den tyrkiske garnisonen fikk forsyninger via sjø, og Peters tropper kunne ikke forhindre dette. Vinter og vår 1696 i Voronezj arrangerte Peter elveflåtebygging. Etter at flotiljen var ferdig bygget, endret Peter hærens kommando og gjentok angrepene. 19. juli 1696 ga Azovs garnison opp.
Bare noen dager senere ble Taganrog grunnlagt på kysten av Azovhavet. Den første borgermester i Taganrog var nordmannen Cornelius Cruys (Nils Olsen), skreddersønn fra Skagen i Stavanger.
Ved den tyrkisk-russiske fredsavtalen i Konstantinopel i 1700 fikk Russland adgang til Svartehavet.
=== Den store nordiske krig ===
Peters første krig var mot Det osmanske rike for å oppnå adgang til Svartehavet, og for første gang vant en russisk flåte et slag. Etter fredsslutning med tyrkerne 3. juli 1700 i Konstantinopel var tyrkerne og russerne enige om 30 års våpenstillstand, og Peter fikk da ryggen fri til å konsentrere seg om svenskene som blokkerte tilgangen til Østersjøen. Peters største ambisjon var å skaffe Russland adgang til Østersjøen. I 1698 inngikk han en avtale med August II av Polen, og denne sammen med fredsavtalen med tyrkerne gjorde at han allerede i 1700 startet han den store nordiske krig mot Sverige. Krigen startet med russisk nederlag i slaget ved Narva 30. november 1700, men da den svenske kong Karl XII deretter vendte seg mot Polen, fikk Peter et pusterom til å konsolidere sin stilling i østersjøprovinsene. Krigen varte i 21 år, men Sveriges nederlag ble antagelig avgjort allerede ved seieren ved Poltava i 1709.Etter nederlaget ved Poltava hadde den sårede svenske kong Karl XII lyktes å flykte med hjelp fra Østerrike og Frankrike fra slagmarken og søke tilflukt ved hoffet hos den osmanske herskeren Ahmed III, som han overtalte til å gå til krig mot Russland 20. november 1710. Denne krigen endte med traktaten fra Prut av 21. juli, som ble en stor skuffelse for Karl XII da den konkluderte med at Det osmanske riket skulle trekke seg ut av den store nordiske krig, mot at Azov ble returnert til osmanene og Taganrog og en rekke russiske militære festninger demolert og havner tilbakelevert til osmanene Tsaren måtte love å ikke blande seg inn i forholdene i Det polsk-litauiske samvelde.
Den store nordiske krig ble avsluttet gjennom en fredsavtale undertegnet i Nystad 10. september 1721. Denne gjorde at Russland overtok de østlige svenske Østersjøbesittelser, som deler av Viborgs og Kexholms län og hele Ingermanland, Estland (med øyene Ösel og Dagö) samt Livland. Den russiske overtakelsen av de tidligere finske områdene tett ved St. Petersburg var viktig da han hadde gjort byen til sin hovedstad i 1712.Etter at krigen mot Sverige ble avsluttet lot Peter seg utnevne til russisk keiser den 22. oktober 1721.
== St. Petersburg ==
I 1703 grunnla Peter St. Petersburg ved Neva-elvens munning på et sumpmessig våtmarksområde som hittil hadde vært under svensk kontroll. Etter å ha jaget bort den lille svenske garnisonen, startet han et omfattende drenerings- og kanaliseringsarbeid for å gjøre det mulig å bygge en by i området. I tillegg ble det slått ned tømmer i grunnen og det ble fylt ut med jord og stein som ble fraktet fra områder lenger inn i landet. I mai samme år ble også Peter-Paulus-festningen grunnlagt og bygget etter Domenico Trezzinis tegninger i perioden 1706-1740..
Flere titalls tusen arbeidere ble tvangsutskrevet til arbeide på oppbyggingen av byen og mange tusen døde i arbeidet, både av utmattelse, sykdom, matmangel og kulde.
Peter den store kommanderte folk fra alle samfunnslag til å flytte til byen, også adelige. Det ble forbudt å bygge i stein i andre deler av landet, slik at det bare var i den nye byen hvor det fantes arbeid for murer og steinhuggere. St. Petersburg utviklet seg hurtig til en driftig havneby, og i 1712 flyttet Peter hovedstaden hit fra Moskva. Ved Peter den stores død i 1725 hadde St. Petersburg 75 000 innbyggere.
Peter den store døde 8. februar 1725 og ble begravet i Peter- og Pauluskatedralen i tilknytning til Peter-Paulus-festningen i St. Petersburg. Han hadde forsømt å utnevne en etterfølger og ble derfor etterfulgt av sin hustru Katarina I.
Det norske biland i Antarktis, Peter 1.s øy er oppkalt etter ham.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Peter I of Russia – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Peter I of Russia – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Peter den store, Pjotr Aleksejevitsj Velikij eller Pjotr Aleksejevitsj Romanov (født , døde ), tsar av Russland, ble født i Moskva som sønnesønn av Mikhail Romanov, tsar fra 1613. Han ble kronet til tsar av Russland den 27. | 1,521 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Moskva | 2023-02-04 | Moskva | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:37°Ø', 'Kategori:55°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1147', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Uheldig URL', 'Kategori:Hovedsteder i Europa', 'Kategori:Moskva', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Sider med kart'] | Moskva (russisk: Москва́) er Russlands hovedstad. Byen ble hovedstad etter den russiske revolusjon i 1918, og var også hovedstad før 1712. Byen er med sine 12,6 millioner innbyggere (2021) Russlands og Europas største by. Byen er en føderal by, omkranset av Moskva oblast i Den sentrale føderasjonskrets i den vestlige delen av Den russiske føderasjon.
Moskva var hovedstad i Storfyrstedømmet Moskva og Tsar-Russland, før hovedstaden ble flyttet til St. Petersburg i forbindelse med etableringen av Det russiske keiserdømmet tidlig på 1700-tallet. Ved etableringen av Den russiske sovjetiske føderative sosialistrepublikk i 1917 ble hovedstaden flyttet tilbake til Moskva, og byen var også hovedstad i Sovjetunionen.
Den røde plass i sentrum av Moskva er utgangspunkt for de brede gatene som går ut i alle retninger, og disse er igjen forbundet med et system av ringgater. Gjennom sentrum av byen renner Moskvaelven. Blant byens mest kjente bygninger er Vasilijkatedralen, Leninmausoleet, Kreml og Bolsjojteateret. Moskvas metro er et av verdens travleste metro-systemer, og kjent verden over for sin punktlighet.
De olympiske leker for sommeren 1980 gikk av stabelen her.
| Moskva (russisk: Москва́) er Russlands hovedstad. Byen ble hovedstad etter den russiske revolusjon i 1918, og var også hovedstad før 1712. Byen er med sine 12,6 millioner innbyggere (2021) Russlands og Europas største by. Byen er en føderal by, omkranset av Moskva oblast i Den sentrale føderasjonskrets i den vestlige delen av Den russiske føderasjon.
Moskva var hovedstad i Storfyrstedømmet Moskva og Tsar-Russland, før hovedstaden ble flyttet til St. Petersburg i forbindelse med etableringen av Det russiske keiserdømmet tidlig på 1700-tallet. Ved etableringen av Den russiske sovjetiske føderative sosialistrepublikk i 1917 ble hovedstaden flyttet tilbake til Moskva, og byen var også hovedstad i Sovjetunionen.
Den røde plass i sentrum av Moskva er utgangspunkt for de brede gatene som går ut i alle retninger, og disse er igjen forbundet med et system av ringgater. Gjennom sentrum av byen renner Moskvaelven. Blant byens mest kjente bygninger er Vasilijkatedralen, Leninmausoleet, Kreml og Bolsjojteateret. Moskvas metro er et av verdens travleste metro-systemer, og kjent verden over for sin punktlighet.
De olympiske leker for sommeren 1980 gikk av stabelen her.
== Geografi ==
=== Geografisk plassering ===
Moskva ligger i Russlands europeiske del ved Moskvaelven som er en bielv til elveen Oka. De geografiske koordinatene er 37,62 østlig lengde og 55, 75 nordlig bredde, og byen ligger 156 moh. Landskapet er kupert og Teplostanskaya er byens høyeste punkt, 255 moh. Sentrale Moskva avgrenses i hovedsak av en 109 km lang motorvei som ble anlagt på 1960-tallet. Den meandrende Moskvaelven skaper iblant høye skråninger. Elvens lengde gjennom byen er omtrent 80 km og bredden varierer mellom 115 og 200 meter. Den 128 km lange Moskvakanalen begynner i byens vestra del og binder sammen Moskvaelven med elven Volga. Det går 49 broer over Moskvas elver og kanaler.
=== Klima ===
Moskva har innlandsklima og ligger i den tempererte klimasonen. Kjennetegn på dette er kalde vintre og varme somre med korte vår- og høstperioder. Årsmiddeltemperaturen er 4,4 °C og den gjennomsnittlige nedbørsmengden 575 millimeter.
Vinterstid ligger middeltemperaturen mellom -8° og -10 °C. Medregnet i middeltemperaturen er kortvarige kuldeperioder hvor temperaturen kan synke under -30 °C. Takket være lav vindhastighet og tørr luft er det likevel disse temperaturene til å leve med. Sommeren er ofte varm og solrik, til tider svært varm med temperaturer over 35 °C.
I midten av mars begynner snødekket å smelte og i april bryter Moskvaelvens is opp. De første minusgradene etter sommeren måles som regel i midten av september og i slutten av oktober inntreffer ofte det første snøfallet. Regioner i utkanten av byen er i gjennomsnitt to til tre grader kaldere enn i Moskvas sentrum.
Den høyeste temperaturen som er målt var på +38,2 °C, den 29. juli 2010.
Den laveste -42,2 °C, den 17. januar 1940.
== Historie ==
De første referanser til Moskva kan dateres tilbake til 1147, da Jurij Dolgorukij oppfordret fyrsten av Republikken Novgorod til å komme til ham, da byen var en liten provinsby. Ni år senere, i 1156, beordret fyrst Jurij Dolgorukij at det skulle bygges en tremur rundt Moskva. I perioden 1237–1238 brente mongolene ned byen og drepte innbyggerne. Moskva kom over dette og ble hovedstad i et selvstendig fyrstedømme i 1327. Byens gode plassering ved Volgaelva gjorde at byen kunne utvikle seg.
Under Ivan I erstattet Moskva byen Tver som hovedstad i Vladimir-Suzdal og ble eneinnsamler av skatt for de mongolske herskerne. Ved å betale en høy tributt fikk Ivan et viktig gode fra khanen. Motsatt av andre fyrstedømmer ble Moskva ikke delt mellom hans sønner, men ble overdratt til den eldste. I 1380 ledet fyrst Dmitrij Donskoj av Moskva en forenet russisk hær til en viktig seier over mongolene i slaget ved Kulikovo. Etter slaget fikk Moskva en ledende rolle i befrielsen av Russland fra mongolsk overherredømme. I 1480 vant Ivan III endelig frihet fra tatarernes kontroll ved Det store møte ved Ugraelva, hvilket tillot Moskva å bli sentrum for all makt i Russland. Hovedstaden i Russland, som tidligere hadde skiftet mellom Kiev og Vladimir, ble ved slutningen av hans regjeringstid endelig fastlagt til Moskva.
I det 17. århundre var det mange folkeopprør som befrielsen av Moskva fra polsk invasjon (1612), Saltopprøret (1648), Kobberopprøret (1662) og Moskvaopprøret i 1682. Byen opphørte med å være Russlands hovedstad i 1712 etter grunnleggelsen av St. Petersburg ved Østersjøen av Peter den store i 1703. Da Napoléon invaderte Russland i 1812 evakuerte moskovittene byen og brente den av, da Napoléons tropper nærmet seg den 14. september. Napoléons hær, som var plaget av sult, kulde og dårlige forsyningslinjer, ble da tvunget til hurtig å trekke seg tilbake.
I januar 1905 ble Alexander Adrianov utnevnt til Moskvas første offisielle borgermester. Etter den russiske revolusjon ble Moskva den 12. mars 1918 hovedstad i Føderasjonen av russiske sosialistiske sovjetrepublikker, som mindre enn fem år senere ble til Sovjetunionen.
Under den store fedrelandskrigen (det russiske navnet for østfronten under andre verdenskrig) var hovedkvarteret for forsvaret og generalstaben for Den røde armé plassert i Moskva. I 1941 ble 16 divisjoner (over 160 000 personer), 25 bataljoner (18 800 personer) og fire ingeniørregimenter dannet ut av frivillige moskovitter. I november 1941 ble den tyske Senterarmé stoppet i byens forsteder og dernest drevet ut under slaget om Moskva. Mange fabrikker ble evakuert sammen med mye av sentraladministrasjonen, og fra den 20. oktober ble byen erklært under beleiring. De tilbakeværende innbyggerne bygde og bemannet panservernvåpen-forsvarsverker, mens byen ble bombardert fra luften. Det er verdt å merke at Josef Stalin nektet å forlate byen, hvilket betydde at den øverste militære ledelsen også forble. Til tross for beleiringen og bombingene fortsatte byggingen av Moskvas metro, som begynte tidlig på 1930-tallet, og ved krigens slutt åpnet flere nye metrolinjer. Den 1. mai ble en medalje: For forsvaret av Moskva 1944 stiftet, og i 1947 ble en annen medalje innstiftet – Til minne om Moskvas 800-årsjubileum. For å feire 20 år siden seieren under andre verdenskrig ble Moskva den 8. mai 1965 sammen med elleve andre byer utnevnt til helteby.
I 1991 ble Moskva rammet av et kuppforsøk fra regjeringsmedlemmer imot Mikhail Gorbatsjovs reformer. I august 1991 ble det statskupp i Sovjetunionen. President Gorbatsjov ble arrestert, og landet ble styrt av en ortodoks militærjunta. Det ble portforbud. Kuppmakerene ble pågrepet og fengslet. Glasnost-og perestrojka-politikken til Gorbatsjov fortsatte. Da Sovjetunionen ble oppløst samme år fortsatte Moskva med å være hovedstad, nå i Russland. President Gorbatsjov oppløste etterhvert Sovjetunionen til mindre selvstendige land. Boris Jeltsin utnyttet kuppet til å bli ny president etter Gorbatsjov sin avsettelse. Allerede 1992 ble president Jeltsin syk, og i 1996 ble han hjerteoperert. Siden 1991 er det utviklet en markedsøkonomi som har skapt en eksplosjon i vestlige forretninger, servicetilbud, arkitektur og livsstil. I 1993 ble det erklært flere selvstendige republikker i det tidligere Sovjetunionen. Den tidligere sovjetiske utenriksminister Edvard Sjevardnaze ble president i republikken Georgia. Han arbeidet for at Georgia skulle samarbeide med Russland i alliansen SUS. Statsminister Primakov ønsket å overta presidentembetet fordi han mente at Boris Jeltsin var for syk i 1998. Statsminister Primakov stoppet reformpolitikken. Fra august 1999 hadde president Boris Jeltsin utnevnt Vladimir Putin til statsminister. Den nye statsministeren uttalte i russisk fjernsyn at Tsjetsjenia var russisk territorium. Statsminister Putin innførte planøkonomi i Russland for å regulere markedsøkonomien. Tsjetsjenere sa at Jeltsin og Putin var løgnere. Statsminister Putin påtok seg ansvaret for krigen i Tsjetsjenia. Nyttårsaften 1999/2000 kom melding om at Boris Jeltsin ønsket trekke seg som president, og statsminster Vladimir Putin ble etterkommeren til Jeltsin. Og 10. januar utnevnte Putin en ny regjering. Han ville vinne krigen i Tsjetsjenia for å vinne valget 26. mars 2000. Det skulle avholdes presidentvalg i Russland i mars år 2000. President Putin vant valget med 52,4 % og hans stormaktsvisjon for Russland begynte. Og i mai ble finansminister Kasianov utnevnt til statsminister.
== Politikk og administrasjon ==
Moskva er hovedstaden i Den russiske føderasjon. I sentrum av byen, i den sentrale administrative okrugen, ligger Kreml, der Russlands president og store deler av statsadministrasjonen holder til. Dette inkluderer også flere militære hovedkvarter og hovedkvarteret i Moskva militære distrikt. Som alle andre hovedsteder huser også Moskva alle utenlandske ambassader og diplomater som er utplassert i Russland.
Moskva har status som én av landets to føderale byer (sammen med St. Petersburg). Blant Russlands 83 føderasjonssubjekter er Moskva den minste i areal, men samtidig den største i befolkning. Moskva er også plassert i den sentrale økonomiske regionen, en av tolv spesielle økonomiske regioner i Russland.
Hele byen ledes av én ordfører (Sergej Sobjanin). Byen er delt inn i ti administrative okruger og 123 distrikter. Ett av de administrative distriktene, byen Zelenograd (nummer 1 på kartet under), ligger et stykke utenfor resten av byen.
Alle administrative okruger og distrikter har egne våpenskjold, flagg og valgte ledere av lokaladministrasjonen.
I tillegg til distriktene har Moskva territorielle enheter med spesiell status. Disse omfatter vanligvis områder med liten eller ingen fast bosetning, som for eksempel Det allrussiske utstillingssenteret, Moskvas botaniske hage, større parker og industriområder. I de senere år har enkelte territorier blitt slått sammen med distrikter.
Det er ingen spesielle etniske nabolag i Moskva. Som i de fleste andre byer er det deler av byen som anses som finere enn andre; faktorer som bestemmer dette er ofte nærhet til sentrum, nærhet til metro-stasjoner og tilgangen til grøntarealer.
Moskva er det administrative senteret i Moskva oblast, selv om byens status som føderal by gjør at den har sin egen lokaladministrasjon og dermed ikke er underlagt oblasten.
== Arkitektur ==
Moskvas arkitektur er verdensberømt. Byen er kjent for Vasilijkatedralen med sine elegante løkkupler, i tillegg til Frelseren Kristus-katedralen og De syv søstre. Patriarken av Moskva, som holder til i Danilov-klosteret, er overhode i Den russisk-ortodokse kirke. Moskva var også vertsby for Sommer-OL 1980. I lang tid var byen dominert av ortodokse kirker. Dette endret seg i sovjettiden, spesielt under Josef Stalin, der det ble iverksatt store tiltak for å modernisere byen. Stalin introduserte mange store byggeprosjekter og fikk bygget store boulevarder (mange på mer enn ti felter), men sørget også for rivningen av mange kulturhistoriske minnesmerker. Blant annet ble Sukharev-tårnet, Kazan-katedralen og Frelseren Kristus-katedralen alle revet i Stalins tid som leder. De to sistnevnte ble imidlertid bygget opp igjen på 1990-tallet.
Arkitekten Vladimir Sjukhov stod ansvarlig for byggingen av flere av Moskvas landemerker fra den tidlige sovjet-perioden. Sjukhov-tårnet, ett av mange hyperbolske tårn tegnet av Sjukhov, ble bygget mellom 1919 og 1922 som sendetårn for den russiske kringkastingen. Sjukhov etterlot seg også en varig arv til den sovjetrussiske konstruktivismen. Han designet store, langstrakte varemagasiner, der GUM i Moskva er det mest kjente.
Stalin er også kjent for De syv søstre, syv katedral-lignende skyskrapere som distinkt preger byens skyline. Skyskrapernes storslagne form er påstått å være inspirert av Manhattan Municipal Building i New York, og stilen deres – med et intrikat eksteriør og et høyt, sentralt spir – kalles ofte stalinistisk gotisk arkitektur. Alle syv tårn er synlige fra store deler av byen, og de utgjør sammen med Ostankinotårnet de høyeste byggene i det sentrale Moskva. Ostankino-tårnet var da det sto ferdig i 1967 verdens høyeste frittstående byggverk, og er fortsatt tredje høyest etter Burj Khalifa i Dubai og CN Tower i Toronto.
Sovjetisk boligpolitikk var preget av stor offentlig boligbygging. Den raske veksten i Moskvas befolkning i sovjet-tiden førte til en massiv utbygging av store, monotone boligblokker. Disse skiller seg fra nabolag til nabolag, og de forskjellige typene boligblokker kan inndeles etter alder, materialene som ble brukt og stilen. Flesteparten av disse kom etter Stalin-epoken, og stilartene er ofte oppkalt etter han som satt ved makten ved byggetidspunktet (Bresjnev, Khrustsjov, etc.). Mange av disse boligkompleksene er i dag nedslitt og dårlig vedlikeholdt.
Byggene i Stalin-stil ligger stort sett i sentrum, og er massive konstruksjoner ofte med ornamenter med sosialist-realistiske motiver som imiterer klassiske byggverk. Moskva har imidlertid også mange mindre kirker spredt utover byen som gir innblikk i en svunnen tid. Arbat, en populær turist-gate som en gang var hjertet i et bohemsk strøk, har fått beholde flesteparten av sine bygninger fra før nittenhundretallet. Mange bygninger utenfor hovedgatene i sentrum er også eksempler på borgerlig dekadanse fra tsar-tiden. Ostankino, Kuskovo, Uzkoe og andre gods like utenfor byen tilhørte opprinnelig adelen fra før revolusjonen, og enkelte kloster, både i og utenfor byen, er åpne for både moskovitter og for turister.
Det gjøres stadig forsøk på å restaurere og gjenoppbygge mange av byens eksempler på før-sovjetisk arkitektur. De nybygde og nyoppussede bygningene er lette å kjenne igjen på de lyse, nye farvene og de perfekte fasadene. Det finnes også eksempler på tidlige sovjetiske avant-garde bygninger, som for eksempel huset til arkitekten Konstantin Melnikov i Arbat-området. Mange av de gjenoppbygde bygningene har blitt kritisert for manglende tanke på autentisitet. Fasadisme er også vanlig. Senere eksempler på interessant sovjetisk arkitektur kjenner man vanligvis igjen på størrelsen og den semi-modernistiske stilen. Et eksempel på dette er Novyj Arbat-prosjktet, beryktet for sin omfattende ødeleggelse av et bevaringsverdig område i Moskva sentrum.
Som i Oslo og London – bare i enda større skala – er det satt opp skilt på fasadene til mange bygninger som opplyser om kjente personer som har bodd der. Ofte gjelder skiltene berømtheter fra sovjet-perioden, og disse er ofte lite kjent utenfor Russlands grenser. Mange tidligere boliger er også gjort om til museer, dette gjelder typisk hjemmene til kjente russiske forfattere, komponister og kunstnere.
== Demografi ==
I folketellingen i 2002 hadde Moskva et innbyggertall på 10 382 754. Dette tallet tar imidlertid ikke høyde for folk som ikke er folkeregistrert i byen.
Moskva har vært Russlands største by i flere hundre år. Etter Sovjetunionens fall har det gått nedover med mange byer i Sibir og andre steder i landet, så Moskvas dominans over andre russiske byer har økt de senere årene.
På grunn av lave fødselstall og høy mortalitet har Russlands befolkning minket med 700 000 årlig siden Sovjetunionens fall. I 2003 oversteg antallet dødsfall antall fødsler med omtrent 49 400. De senere årene har antallet barnefødsler økt noe, men gjennomsnittsalderen på Moskvas befolkning øker stadig.
Et relativt stort antall innflyttere til Moskva gjør at byens befolkning stadig øker, i motsetning til i mange andre byer i Russland der utviklingen går motsatt vei. Innflytterne tiltrekkes av Moskvas sterke økonomiske situasjon, som står i sterk kontrast til stagnasjonen mange andre steder i landet. For å regulere befolkningsveksten har Moskvas myndigheter innført et system som forbyr ikke-fastboende å oppholde seg i hovedstaden i mer enn 90 dager uten å registrere seg.
== Annet ==
Per 2017 hadde byen ca. 146 000 overvåkningskameraer i bruk.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Moscow – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Москва – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Moskva hos Wikivoyage | | annetnavn = B | 1,522 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vladimir_Putin | 2023-02-04 | Vladimir Putin | ['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser mangler oversettelse', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Fødsler 7. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1952', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Opprydning 2023-02', 'Kategori:Personer fra Sankt Petersburg', 'Kategori:Russiske judoka', 'Kategori:Russiske politikere', 'Kategori:Russiske presidenter', 'Kategori:Russiske statsministre', 'Kategori:Sider med Webarchive-mal som lenker til Wayback Machine', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder datofeil', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Vladimir Vladimirovitsj Putin (født 7. oktober 1952) er en russisk politiker. Han var Russlands statsminister fra 1999 til 2000, deretter Russlands president fra 2000 til 2008, statsminister igjen fra 2008 til 2012, og president fra 2012 til nåværende.
I sin første presidentperiode ledet Putin Russland til seier i Den andre Tsjetsjenia-krigen, som førte til at den russiske staten vant tilbake kontrollen over utbryterrepublikken Tsjetsjenia. I den økonomiske politikken har Putin satset sterkt på oljesektoren og som følge av utnyttelsen av landets naturressurser har Russland opplevd stor økonomisk vekst. Putin har blitt kritisert av vestlige land og menneskerettighetsorganisasjoner for å undergrave demokrati og menneskerettigheter i Russland. I Demokrati-indeksen i 2011 het det at Russland har vært i en «langvarig prosess av tilbakefall som har kulminert med at landet har tatt skrittet fra et hybridregime til et autoritært regime» under Putins styre, og amerikanske diplomater og statsvitere har beskrevet landet som en «mafiastat». I tråd med veksten i den russiske økonomien tidlig i hans presidentperiode ble Putin relativt populær blant mange russere, samtidig som han møtte økende protester fra opposisjonen; fra 2011 var det store protester mot Putin i Russland. Vestlige eksperter og medier har i økende grad omtalt Putin som en diktator, i likhet med Belarus’ president Aleksandr Lukasjenko. I 2014 annekterte Russland deler av Ukraina, og i 2022 startet han en full invasjon av landet. En rekke land iverksatte som følge av dette omfattende sanksjoner mot Russland og Putin personlig. En rekke stater og folkerettsjurister har tatt til orde for å straffeforfølge Putin som krigsforbryter, og Den internasjonale straffedomstolen har åpnet etterforskning av mulige russiske krigsforbrytelser. EU erklærte Russland som en statssponsor av terrorisme i november 2022.
| Vladimir Vladimirovitsj Putin (født 7. oktober 1952) er en russisk politiker. Han var Russlands statsminister fra 1999 til 2000, deretter Russlands president fra 2000 til 2008, statsminister igjen fra 2008 til 2012, og president fra 2012 til nåværende.
I sin første presidentperiode ledet Putin Russland til seier i Den andre Tsjetsjenia-krigen, som førte til at den russiske staten vant tilbake kontrollen over utbryterrepublikken Tsjetsjenia. I den økonomiske politikken har Putin satset sterkt på oljesektoren og som følge av utnyttelsen av landets naturressurser har Russland opplevd stor økonomisk vekst. Putin har blitt kritisert av vestlige land og menneskerettighetsorganisasjoner for å undergrave demokrati og menneskerettigheter i Russland. I Demokrati-indeksen i 2011 het det at Russland har vært i en «langvarig prosess av tilbakefall som har kulminert med at landet har tatt skrittet fra et hybridregime til et autoritært regime» under Putins styre, og amerikanske diplomater og statsvitere har beskrevet landet som en «mafiastat». I tråd med veksten i den russiske økonomien tidlig i hans presidentperiode ble Putin relativt populær blant mange russere, samtidig som han møtte økende protester fra opposisjonen; fra 2011 var det store protester mot Putin i Russland. Vestlige eksperter og medier har i økende grad omtalt Putin som en diktator, i likhet med Belarus’ president Aleksandr Lukasjenko. I 2014 annekterte Russland deler av Ukraina, og i 2022 startet han en full invasjon av landet. En rekke land iverksatte som følge av dette omfattende sanksjoner mot Russland og Putin personlig. En rekke stater og folkerettsjurister har tatt til orde for å straffeforfølge Putin som krigsforbryter, og Den internasjonale straffedomstolen har åpnet etterforskning av mulige russiske krigsforbrytelser. EU erklærte Russland som en statssponsor av terrorisme i november 2022.
== Oppvekst og skolegang ==
Putin ble født 7. oktober 1952 i Leningrad (nå St. Petersburg). Han var sønn av Vladimir Spiridonovitsj Putin (1911–1999) og Marija Ivanovna Sjelomova (1911–1998). Faren var vernepliktig i den sovjetiske marine og arbeidet senere på togfabrikk. Moren hadde forskjellige manuelle jobber blant annet som vakt og som vaskehjelp. Faren fikk varige men etter skade i kampene om Leningrad og moren holdt på å dø av sult under beleiringen av Leningrad. Begge foreldrene hadde passert 41 år da han ble født og lite er kjent om barndommen hans, noe som har ført til rykter om at han ble adoptert 9–10 år gammel. Han hadde to eldre brødre, som begge døde i ung alder. Den ene døde kun måneder etter fødselen i 1933, mens den andre døde av difteri under beleiringen av Leningrad.
Putins bestefar, Spiridon Ivanovitsj Putin, (1879–1965) jobbet på Vladimir Lenins datsja i Gorkij som kokk. Etter Lenins død i 1924 fortsatte han å jobbe som kokk for Lenins enke, Nadezjda Krupskaja. Senere jobbet han som Stalins kokk i en av datsjaene hans ved Moskva. Unge Putin fikk ofte besøke sin bestefar og herfra begynte hans første møte med det politiske Russland.I Putin-biografien Ot Pervogo Litsa forteller Putin selv om barndomsårene i en kommunal leilighet i Leningrad. Den 1. september 1960 begynte han på den lokale skolen, kun få meter fra leiligheten. I femte klasse var han en av de få i klassen som ikke var medlem av Komsomol. I sjette klasse begynte han med sport i form av sambo og senere judo.
Putin fullførte jusstudiene ved Universitetet i Leningrad (nå Statsuniversitetet i St. Petersburg) i 1975, med hovedfagsoppgave i folkerett, hvor han skrev om «bestevilkårsprinsippet» innen handel i internasjonal rett. Det var på universitetet at han ble medlem av Sovjetunionens kommunistiske parti. Dette var et medlemskap Putin beholdt frem til oppløsningen av Sovjetunionen i 1991. Det var også på universitetet han møtte Anatolij Sobtsjak, en person som kom til å spille en viktig rolle i Putins senere karriere.
== Karrieren i KGB ==
Putin gikk inn i KGB i 1975 rett etter universitetet. Etter grunntreningen var han først ansatt i avdelingen for kontraspionasje, men ble senere overført til avdelingen for overvåkning av utenlandske diplomater i Leningrad. Ifølge russiske historikere jobbet også Putin med å slå ned på politiske opprørere i Sovjetunionen.
Fra 1985 til 1990 hadde Putin fått et godt rykte innad i KGB og ble overført til Dresden i det daværende Øst-Tyskland. Han nådde graden oberstløytnant i KGB, en grad som tydet på at han ikke utmerket seg. En tidligere KGB-offiser hevdet at Putin bare nådde graden major i KGB og løy om at han var oberstløytnant. Etter at DDR-staten kollapset ble Putin tilbakekalt til hjemlandet hvor han i 1991 fikk en stilling ved Statsuniversitetet i Leningrad. Denne jobben inkluderte både det å holde øye med studentrådet og det å se etter potensielle rekrutter til KGB. På denne tiden knyttet han også vennskapsbånd til Anatolij Sobtsjak, daværende ordfører i Leningrad. Flere venner og kollegaer fra KGB-tiden ble senere viktig i Putins virke som politiker blant annet som rådgivere.Putin gikk offisielt av fra stillingen den 20. august 1991, under det KGB-støttede kuppet mot Sovjetunionens generalsekretær Mikhail Gorbatsjov.
== Tidlig politisk karriere ==
I mai 1990 oppnevnte Sobtsjak Putin som rådgiver for internasjonale hendelser. Den 28. juni 1991 ble han St. Petersburgs «utenriksminister», og fikk ansvar for å promotere byen for utenlandske turister og investeringer. Han beholdt stillingen frem til 1996. I løpet av perioden ble Putin etterforsket for korrupsjon, uten at etterforskningen kom frem til noe konkret.
I 1996 tapte Anatolij Sobtsjak ordførervalget i St. Petersburg og ble etterfulgt av Vladimir Jakovlev. Putin dro da til Moskva hvor han overtok stillingen som nestsjef for avdelingen for presidentembetets eiendommer. Denne stillingen hadde han frem til mars 1997, da president Boris Jeltsin forfremmet Putin til nestsjef for presidentens stab, en stilling som han hadde frem til 1998.
Den 25. juli 1998 overtok Putin sjefstolen i FSB (etterfølgeren etter KGB). Putin ble fast medlem av Russlands sikkerhetsråd 1. oktober 1998 og deretter rådets sekretær fra 29. mars 1999. Putin satt i FSB-sjefsstolen frem til september 1999.
== Statsminister (1999) ==
Den 9. august 1999 ble Putin én av Russlands tre visestatsministere. Senere samme dag ble Sergej Stepasjins regjering avsatt, og Putin ble da utnevnt til konstituert statsminister av Jeltsin. Det skjedde i forbindelse med den andre Tsjetsjenia-krigen og Putin ga hæren frie tøyler i Tsjetsjenia. Jeltsin uttalte også at han foretrakk Putin som sin arvtager.
Den 16. august samme år godkjente statsdumaen Putin som statsminister. Den nye statsministeren trengte et simpelt flertall, normalt 226 stemmer for å godkjennes. Putin ble godkjent med 233 stemmer for, 84 mot og 17 som avsto fra å stemme. Da han begynte embetsgjerningen ventet de fleste at han skulle sitte like kort i statsministerstolen som sine forgjengere. Putin klarte imidlertid å beholde stillingen etter at han økte sin personlige popularitet ved å kjøre en hard linje mot opprørene i Tsjetsjenia og ved å ta harde midler i bruk mot kriminaliteten i landet.
Som statsminister besøkte blant annet Putin de russiske troppene i Tsjetsjenia. Han sendte også styrker til å beskytte delrepublikken Dagestan, som hadde blitt invadert av tsjetsjenske styrker.
Selv om Putin offisielt var partiuavhengig, støttet han det da nylig etablerte partiet Forent Russland i Duma-valget i 1999. Ved valget ble dette partiet det største partiet i Dumaen, og Forent Russland svarte med å støtte Putin under presidentvalget året etter.
== Første presidentskap ==
=== Første periode (2000–2004) ===
Putin overtok som president 31. desember 1999 da Boris Jeltsin trakk seg med umiddelbar virkning. Hans første embetshandling var å gi Jeltsin og hans familie full immunitet mot alle korrupsjonsanklager. To år senere, den 12. februar 2001, signerte han en lov som garanterte samme immunitet til alle fremtidige russiske statsoverhoder og deres familier.
Motstanderne hadde regnet med et valg i juni 2000, men Jeltsins avgang førte til at valget ble fastsatt til mars. Putin vant i første valgrunde. Den 7. mai 2000 ble Putin offisielt tatt i ed som Den russiske føderasjons president.
Putins første periode ble preget av store endringer i den russiske administrasjonen. Blant annet endret han den føderale strukturen til 89 distrikter som igjen var en del av syv regioner. Dumaen ga også Putin rett til å avsette guvernører i disse distriktene.
Han innførte omfattende reformer innen rettsvesenet i landet, særlig inenfor eiendomsskatt og skattelovene. Dette var en prosess som hadde gått tregt under Jeltsin, blant annet på grunn av kommunistisk og oligarkisk motstand. I begynnelsen av 2000 begynte de globale oljeprisene å øke, noe som førte til at statsbudsjettet for året gikk i pluss. Regjeringen under Putin benyttet anledningen til å reformere skattesystemet i landet. Skattenivået ble satt til et flatt nivå på 13 prosent, mens skattereguleringene ble kuttet kraftig ned for å promotere økonomisk vekst. Nye jordreformer som gjorde det mulig å kjøpe å selge land fritt ble innført for første gang siden revolusjonen i 1917.
I slutten av 2000 ble Sovjetunionens nasjonalsang gjeninnført med ny lyrikk og obligatoriske flaggdager ble kunngjort.
Putins første utenlandsreise som president gikk til London, hvor han førte samtaler med statsminister Tony Blair. Sommeren 2000 ga Putin ordre om å stenge militærbaser i Vietnam og Cuba som landet hadde arvet fra Sovjetunionen.
Den første seriøse utfordringen Putin stod overfor, var «Kursk»-katastrofen, hvor han ble kraftig kritisert av russere for hvordan han håndterte denne krisen.
I tillegg ble Putins renommé ytterligere svekket av terrorangrepet mot Dubrovka-teateret i Moskva i 2002 hvor over 130 gisler ble drept. Internasjonal presse advarte da mot at Putins popularitet ville lide under hans håndtering av krisen. Dette skjedde imidlertid ikke.
=== Andre periode (2004–2008) ===
Den 14. mars 2004 ble Putin gjenvalgt som president med over 71 % av stemmene. Den første utfordringen i hans andre periode var et terrorangrep på en skole i Beslan. I likhet med det som skjedde etter angrepet mot Dubrovka-teateret i 2002 ble ikke Putins popularitet svekket av utfallet av krisen, selv om mange offentlige kilder ga Putin personlig ansvaret for blodbadet.Putin uttalte i en tale i 2005 at «Sovjetunionens sammenbrudd var det 20. århundrets største geopolitiske katastrofe».I mai 2006 annonserte Putin i sin årlige tale ordninger for fødselpermisjon og graviditet. Dette var et tiltak for å få bukt med synkende fødseltall, fattigdom og boligmangel. Samtidig økte han budsjettene i både helse- og skolesektoren, og moderniserte utstyret i begge disse i 2007. Videre overførte han ansvaret for føderale fengsler til Justisdepartementet fra Innenriksdepartementet.
Putins viktigste utfordrere var likevel de russiske oligarkene. Mikhail Khodorkovskij, YUKOSs president, ble arrestert for svindel og skatteunndragelse. Dette ble sett positivt med folkelige russiske øyne, som i stor grad så oligarkene som tyver som hadde stjålet Russlands rikdommer. I internasjonal presse ble det derimot spekulert om at Putin stilnet den politiske opposisjonen. Khodorkovskij var en kjent kritikker av Putins regime.I 2008 invaderte Russland under Putins ledelse Georgia.
== Statsminister (2008–2012) ==
I henhold til den russiske grunnloven kunne ikke Putin stille til gjenvalg som president etter å ha sittet i to perioder. Putins personlige popularitet gjorde at det var knyttet stor spenning til hvem han ville støtte som sin etterfølger. Det ble også spekulert i om Putin ville endre grunnloven.
Putin støttet Dmitrij Medvedev fra partiet Forent Russland som kandidat til å etterfølge ham i presidentembetet. Medvedev vant valget, og ble tatt i ed som president etter Putin i en seremoni i Kreml 7. mai 2008. Bare noen timer etter utnevnelsen og som en av sine første offisielle embetshandlinger, nominerte han Putin som kandidat til statsminister i Russland. Putin ble dagen etter valgt til ny statsminister av statsdumaen.Putin beholdt flere av sine kjente ministere i sin nye regjering: Sergej Lavrov fortsatte som utenriksminister, Aleksej Kudrin som finansminister, og Anatolij Serdjukov arbeidet videre som forsvarsminister. Igor Setsjin fikk tittelen som visestatsminister, og Putins tidligere administrasjonssjef som president, Sergej Sobjanin ble utpekt til Putins stabssjef.I august 2008 anklaget Putin USA for å provosert frem krigen i Sør-Ossetia, med begrunnelse i at amerikanske borgere var i Georgia for å påvirke presidentvalget. Den 9. juni 2009 trakk Russland seg fra forhandlinger med World Trade Organization og i stedet startet uavhengige forhandlinger med Belarus og Kasakhstan. Putin oppga grunnen at de var lei av å vente på at Vesten skulle godta dem som medlemmer av organisasjonen.
Som statsminister ble han av mange fortsatt betraktet som landets sterke mann og reelle overhode. Presidenten og statsministeren ble sett på som et tospann, der presidenten, Medvedev, som var en god venn og håndplukket av Putin til presidentvervet, var det milde, liberale ansikt utad mot omverdenen, mens Putin sto for de tøffe avgjørelser.
== Annet presidentskap ==
=== Tredje periode (2012–2018) ===
I mars 2012 ble Putin gjenvalgt som president. Ettersom grunnloven ble endret i 2011 ble presidentperioden utvidet med to år. Valget ble kritisert av internasjonale valgobservatører for uregelmessigheter, for stor statlig favorisering av Putins kandidatur og for å ikke ha reelle motkandidater.Medvedev, som var president fra 2008 til 2012, ble straks utnevnt som statsminister. Han hadde allerede før utvelgelsen av presidentkandidat for det statsbærende partiet erklært at han ikke var kandidat, og selv anbefalt at Putin skulle velges på ny. Kritikere av Putin-Medvedev-konstellasjonen antyder at dette var en avtale i mellom dem allerede i 2008. Både ved utvelgelsen av Putin som presidentkandidat, og ved erklæringen av Putin som seierherre ved presidentvalget, var det store folkelige protester. De store demonstrasjonene mot Putin kom som en stor overraskelse, men førte til en mengde arrestasjoner. Siden er det blitt innført en rekke strenge lover som skal hindre opposisjonell massemønstring og vanskeliggjøre protestbevegelsenes arbeid. Kritikere av regimet omtaler Putins styre som et «mykt diktatur», der opposisjonelle blir rettslig forfulgt på grunn av alvorlige anklager om økonomiske misligheter, eller for «hat mot kirken» (se dommen mot Pussy Riot).
I 2012 opplevde Russland 92 skogbranner, hvor tusenvis av familier mistet hjem og alt de eide. Putin satte opp et fond for å kompensere dem.
Senere etterga han Cuba en gjeld på 32 millioner dollar og signerte en lov som gjorde det forbudt for USA å adoptere russiske barn.
I 2014 invaderte russiske styrker deler av Ukraina.Blant kjernepolitikken etter sanksjonene i kjølvannet av Krim-anneksjonen var å bygge opp en russisk matproduksjonssektor som var stor nok til å gjøre landet uavhengig av matimport fra utlandet.
Han signerte en lov som gjorde landet mer sentralisert og fortsatte den militære oppbygningen som startet etter Medvedevs styre.
=== Fjerde periode (2018–2024) ===
Putin ble gjenvalgt som president for fjerde gang 28. mars 2018, med 76,9 prosent av stemmene. Han erklærte seg selv som kandidat for valget 6. desember 2017 etter måneder med spekulasjoner om hvorvidt han ville stille til valg. I motsetning til tidligere valg, bestemte Putin seg denne gang for å være en uavhengig kandidat, i stedet for å bli nominert av partiet Forent Russland. Hans fjerde periode begynte den 7. mai 2018, hvor han samme dag inviterte Dmitrij Medvedev til å danne ny regjering som statsminister. Putin har uttalt at han vil ikke stille til valg igjen som president i 2024.Putin utnevnte 15. januar 2020 Mikhail Misjustin som Russlands statsminister etter Dmitrij Medvedev.I 2018, i Putins fjerde periode som president, ble Krim-broen åpnet og fotball-VM arrangert i Russland.
Det ble avdekket mange brudd på dopingreglementet i forbindelse med vinter-OL 2014 i Sotsji. Russland ble derfor utestengt som arrangør og ledere og utøvere som representerer det russiske idrettsforbundet ble utestengt fra deltakelse i både vinter- og sommeridretters verdensmesterskap, olympiske leker og paralympiske leker i to år fra 17. desember 2020.I 2021–2022 foretok Russland en styrkeoppbygging ved grensen mot Ukraina. Den 21. februar 2022 anerkjente Russland offisielt de to utbryterrepublikkene Donetsk og Lugansk som uavhengige stater og sendte militære styrker til Donbas, det østligste området i Ukraina. To dager senere, natt til 24. februar 2022 gikk Russland til krig mot Ukraina. Putin sa i TV-tale samme natt at en militær operasjon var i gang.FNs sikkerhetsråd formulerte et forslag som fordømte Russlands aggresjon mot Ukraina, men Russland som for øvrig hadde formannskapet i sikkerhetsrådet i februar 2022, brukte sin vetorett som forhindret at forslaget kunne vedtas. Kina, India og De forente arabiske emirater avholdt seg fra å stemme, alle andre medlemmer i sikkerhetsrådet, inkludert Norge, støttet forslaget.
== Kontroverser ==
Putin har også vært gjenstand for mye negativ kritikk. Flere avgjørelser tatt av Putin har blitt betegnet som udemokratiske av både uavhengige russiske medier og vestlige regjeringer. Human Rights Watch sin årlige rapport for 2008 hadde Russland som egen seksjon. Der skrev de at valgene i 2007 og 2008 var kraftig påvirket av Putins lover, hvor han nektet friheten å samle seg fredelig og å ytre seg. I tillegg trakk de frem at grove brudd på menneskerettighetene i Tsjetsjenia. Organisasjonen kalte Putin en diktator på linje med Robert Mugabe og daværende president i Pakistan, Pervez Musharraf.Putin er også anklaget for å ha stått bak mordet på Anna Politkovskaja og mordforsøket på Viktor Jusjtsjenko. Politkovskaja var kjent for å være en sterk kritiker av Putin, og hennes død skapte internasjonal fordømmelse. Putin ble anklaget av Vesten å ikke ha beskyttet frie russiske medier. Putin svarte med at Anna Politkovskajas død var mye mer ødeleggende for Putin enn hva hennes bøker var. Mange russiske journalister som har enten dekket krigen i Tsjetsjenia, avslørt korrupsjon i det offentlige eller vært regimekritiske, har blitt drept etter at Putin overtok makten.I 2017 undertegnet Putin en ny russisk lov som avkriminaliserte visse typer vold i hjemmet. Resultatet er at den russiske straffeloven ikke lenger inkluderer fysisk vold mot familiemedlemmer (inkludert kone og barn) og slektninger. Kvinne- og menneskerettighetsgrupper i Russland har reagert med avsky, og frykter at svake individer og grupper vil bli utnyttet og mishandlet.Putin vitser ofte om andre, mens mange personer som har vitset om Putin, er blitt fengslet.
== Militær politikk ==
I oktober 2008 annonserte forsvarsminister Anatolij Eduardovitsj Serdjukov omfattende endringer som begynte i 2009. Noe av grunnen til denne restruktureringen var at erfaringene fra krigen i Sør-Ossetia viste at det russiske forsvaret ikke var effektivt nok i å oppnå sine strategiske mål. Reformene var hovedsakelig implementert i Medvedjevs presidentperiode, under oppsyn av Putin som hadde ansvaret i form av å være statsminister.
Målet med reformene var å redusere forsvaret og samtidig gjøre det mer effektivt til å utføre oppgaver innenfor korte tidsrammer. Offiserkorpset ble kraftig slanket og utdanningen sentralisert. Militærdistrikter ble kuttet ned til fire regioner, verneplikten ble kuttet til ett år fra to, hovedsakelig for å stoppe den brutale trakasseringstradisjonen dedovsjina i hæren.
Putin har også fokusert på å øke Russlands nærvær i den arktiske regionen, og har etablert flere baser i regionen.
== Internasjonal politikk ==
Putin har ofte uttalt seg kritisk overfor USA og vesten, i det han har kalt vestlig aggresjon mot Russland og andre ikke vestlige stater. Særlig har han kritisert USAs utenrikspolitikk. I februar 2007 under en sikkerhetskonferanse i München anklaget han USA for å drive en utenrikspolitikk som ikke tok hensyn til allierte nasjoner. Han mente at USA brukte sin makt på en måte som gjorde at «internasjonal lover ikke var effektive, og dermed var ingen trygge».Putin har uttalt at han støtter en sterkere internasjonal lovgiving og en mer demokratisk styreform. Da USA invaderte Irak i 2003, var Putin imot Washingtons beslutning om å invadere landet uten FNs støtte. Da George W. Bush ba FN fjerne restriksjonene mot Irak etter at krigen var avsluttet, støttet Putin en gradvis oppheving av restriksjonene. Han begrunnet dette med at FN måtte få tid til å lete etter masseødeleggelsesvåpen før dette skjedde.
Han var imot både USAs rakettskjold-planer og militarisering av det ytre rom. Etter 11. september la Putin seg på en svært samarbeidsvillig linje ovenfor NATO og tillot baser i deres maktsfære i Sentral-Asia. Dette møtte motstand hos russiske nasjonalister som var imot amerikanske baser på tidligere sovjetisk jord. Han foreslo for George Bush 7. juni 2007 å bruke en tidligere sovjetisk radarbase i Aserbajdsjan istedenfor en planlagt ny base i Polen. I tillegg ville han at USA skulle legge systemet lengre sør, til Tyrkia eller Irak.Den 4. juni 2007 uttalte Putin at det kunne bli aktuelt å rette atomraketter mot vestlige land dersom eventuelle amerikanske raketter ble lagt i Tsjekkia.Selv om forholdet mellom Russland og USA var kjølig, var det personlige forholdet mellom Putin og Bush ganske vennlig. Putin var imot Kosovos løsrivelse fra Serbia, og anerkjente ikke den nye statsdannelsen. Han kalte all støtte for løsrivelse «umoralsk» og ulovlig. I tillegg mente han at Kosovos løsrivelse ville slå tilbake mot Vesten.
=== Storbritannia-Russland krisen ===
På slutten av 2006 ble det diplomatiske forholdet mellom Storbritannia og Russland sterk forverret. Dette skyldtes hovedsakelig den russiske innblandingen i forgiftningen av Aleksandr Litvinenko. Russland nektet å utlevere en mistenkt i saken, Andrej Lugovoj. Storbritannia svarte med å utvise fire russiske diplomater fra landet. Begrunnelsen for Putins avgjørelse var at den russiske grunnloven ikke tillot å utlevere russiske borgere til land som personen ikke har noe tilknytning til. Storbritannias utenriksminister David Miliband uttalte i henhold til saken «this situation is not unique, and other countries have amended their constitutions, for example to give effect to the European Arrest Warrant». I Russland ble utsagnet tolket som om britene ville endre Russlands grunnlov og stemningen ble hisset opp. Putin uttalte at saken ikke var ute av kontroll og at Russland og Storbritannia snart ville gjenoppta gamle diplomatiske bånd igjen. Likevel ble britiske diplomater utvist fra Russland kort tid etter.
=== Krigen i Sør-Ossetia 2008 ===
I august 2008 var Putin statsminister i Dmitrij Medvedevs presidentperiode, men markerte seg likevel som en av de førende aktørene under krigen i Sør-Ossetia 2008. I krigens første fase besøkte Putin de russiske troppene ved frontlinjene rett etter å ha kommet hjem fra OL i Beijing.
=== Annekteringen av Krim ===
Den 26. februar 2014 brøt det ut protester i den regionale hovedstaden i Krim, Simferopol. Utenfor det lokale parlamentet ble det konfrontasjoner mellom russere og krimtatarer. Den samme natten beordret Russlands forsvarsminister Sergej Shoigu fallskjermssoldater fra Pskov til Krim, hvor de tok over den lokale flyplassen og stengte luftrommet over halvøya. Senere tok soldatene over parlamentsbygningen og reiste det russiske flagget. Soldatene hadde på seg uniformer uten militære kjennetegn, noe som ga dem kallenavnet «små grønne menn».
Avgjørelsen om å annektere Krim ble tatt av Putin klokken 07:00 om natten 23. februar 2014. Ideen hadde ikke vært ny. I 2008 hadde Putin under NATO-møtet i Bucaresti sagt at hvis Ukraina ville bli medlem av NATO, ville det være uten Krim og de østlige regionene. Russland hadde hatt sin Svartehavsflåte stasjonert i Sevastapol siden 1991.
=== Krig mot Ukraina ===
Kremls nettside publiserte 12. juli 2021 essayet «Den historiske enhet mellom russere og ukrainere» av Putin. Han argumenterer der for at «virkelig suverenitet» for Ukraina bare er mulig i partnerskap med Russland. Putin understreker at «muren» som har vokst frem mellom de to landene er stor ulykke og tragedie, og at dette delvis er resultat av bevisste tiltak fra krefter som alltid har ønsket å undergrave enheten. Halvor Tjønn skriver i en kommentar at essayet er et ideologisk forsvar for angrepet på Ukraina i februar 2022. Tjønn skriver at Putins fremstilling av historiske forhold ikke er gal, Putin «lyver ikke så mye», men han utelater mange vesentlige historiske fakta. Tjønn skriver at i Russlands mange hundreårige historie har det aldri vært klart hvor Russland slutter og Ukraina begynner, men at de politiske lederne i 1991 lovet å respektere de daværende grensene.Den 24. februar 2022 gikk Russland til krig mot Ukraina.
== Mulige krigsforbrytelser og straffeforfølgelse ==
Den internasjonale straffedomstolen har åpnet etterforskning av mulige russiske krigsforbrytelser i Ukraina, etter at en rekke land, deriblant Norge, ba domstolen starte etterforskning. En rekke stater, folkerettsjurister og kommentatorer har tatt til orde for å straffeforfølge Putin som krigsforbryter. Mulige krigsforbrytelser omfatter blant annet angrep på sivile i Ukraina. I en tale i Underhuset sa den britiske statsministeren Boris Johnson at Putin kunne bli straffeforfulgt som krigsforbryter, og sammenlignet ham med Slobodan Milošević; Johnson sa også at Storbritannia støtter etableringen av et særskilt krigsforbrytertribunal for å dømme de som er ansvarlige for krigsforbrytelser i Ukraina. Også Keir Starmer støtter et eget straffetribunal for å dømme Putin og hans «kriminelle medsammensvorne». Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa godkjente 3. mars 2022 planer for å dokumentere russiske krigsforbrytelser med tanke på straffeforfølgelse. Flere stater som USA og Tyskland har også åpnet etterforskning av russiske krigsforbrytelser. USAs president Joe Biden har uttalt at Putin er en krigsforbryter. Folkerettsjurist Hanne Sophie Greve anser det som svært sannsynlig at noen fra russisk side blir dømt for krigsforbrytelser, og uttaler at tiltaler mot både Vladimir Putin og de russiske oligarkene kan være aktuelt. Professor i internasjonal strafferett Terje Einarsen mener det er sannsynlig at Putin kan bli tiltalt av ICC.
== Privatliv og familie ==
Den 28. juli 1983 giftet Putin seg med Ljudmila Sjkrebneva, som på denne tiden var student ved den spanske delen av det filologiske avdelingen på Universitetet i Leningrad. Hun hadde tidligere vært flyvertinne for Aeroflot.
Paret har to døtre. Marija Putina, også omtalt som Marija Vorontsova, (født 28. april 1985 i St. Petersburg) og Jekaterina Putina (født 31. august 1986 i Dresden). Døtrene vokste opp i Øst-Tyskland og gikk på en tysk skole i Moskva helt til Putin ble statsminister. Marija Vorontsova er genforsker med spesialisering i sjeldne sykdommer hos barn. Deretter studerte de internasjonal økonomi på finansakademiet i Moskva.
I april 2014 bekreftet Putins tallsmann at paret hadde gått fra hverandre etter 30 års ekteskap.Alina Kabajeva blir omtalt som Putins elskerinne og det antas at hun har født hans barn.Putin hadde en svart labrador retriever ved navn Koni. Hunden fulgte ofte ham på internasjonale reiser og besøk frem til sin bortgang på grunn av høy alder. Senere har han adoptert flere hunder, blant annet en Sentralasiatisk ovtcharka som han fikk som gave fra presidenten i Turkmenistan, Gurbanguly Berdimuhammedov.
Putin snakker flytende tysk og skal også ha tatt engelsktimer etter han ble president. Han holdt en tale på flytende engelsk i Guatemala by etter at Sotsji hadde fått Vinter-OL 2014. Han behersker engelsk muntlig og forstår engelsk godt, men bruker russisk og tolk i offisielle samtaler og forhandlinger. Han behersker engelsk godt nok til å korrigere tolkene. I tyskspråklige land kan han slå over på tysk.
== Kampsport ==
Putin har drevet med judo fra ungdomsårene og ble i 2000 tildelt det røde og hvite beltet (sjette dan) da han besøkte Kodokan i Tokyo. Putin startet med sambo, men byttet til judo da han var fjorten. Han har vunnet flere konkurranser i St. Petersburg og er den første statslederen som har oppnådd høyere avansement i sporten. Han har også skrevet en bok om judo som er blitt utgitt i både Russland og USA.Putin ble utnevnt til ærespresident i internasjonale judoforbundet, men tittelen ble suspendert som en følge av Russlands invasjon av Ukraina 2022.Putin fikk sort belte i tawkwondo i 2013, men i forbindelse med invasjonen av Ukraina ble beltet trukket tilbake. Russiske og belarusiske utøvere får ikke delta i konkurranser i regi av det internasjonale taekwondoforbundet.
== Vurderinger ==
Ifølge planer offentliggjort av den russiske regjeringen ønsker Putin å skape et «Stor-Russland» ved å underlegge seg både Ukraina og Belarus. Da Boris Jeltsin planla å gå av begynte letingen etter noen til å ta over og dette måtte være en som ikke ville straffeforfølge Jeltsin. Jeltsins medarbeider Boris Berezovskij så seg ut KGB-agenten Putin som Berezovskij antok var lett formbar og uten egeninteresse. Gjenoppretting av Moskvas autoritet ble etterhvert sentralt i Putins perspektiv.
Pavel Baev ved PRIO mener Putin bør anses som «en svært farlig krigsforbryter» etter angrepet på Ukraina. Journalisten Jonathan Littell skriver i The Guardian at Putin er en god taktiker med små evner til å tenke strategisk. Littell tror at isolasjonen under koronapandemien har forsterket hans paranoide og ny-imperialistiske tenkemåte. Putins tenkemåte kan ha blitt forvrengt etter mange år med uhemmet maktutøvelse, skrev psykologiprofessor Ian H. Robertson i Psychology Today i 2014. Isolasjon og tiltagende hybris kan ifølge Robertson svekket realitetsorienteringen. Ifølge Robertson har personer med stor makt en tendens til å undervurdere risiko blant annet fordi det blir en narsissistisk overvurdering av egne beslutninger. Robertson tror at Putin egentlig er redd og føler seg sårbar. Jakub Godzimirski, ved NUPI, tror at Putin er grunnleggende redd for et folkeopprør. Lars Peder Haga, ved Luftkrigsskolen, mener at Putin er virkelighetsfjern og drevet av ideologi.General Sverre Diesen mener at Putin i forbindelse med invasjonen av Ukraina i 2022 gjorde grove feilvurderinger av den militære situasjonen og av omverdenens reaksjoner, noe som ifølge Diese tyder på svekket realitetsorientering.Den russisk/amerikanske journalisten Masha Gessen skriver i biografien om Putin (The Man Without a Face: The Unlikely Rise of Vladimir Putin, 2012; norsk utgave Putin: Mannen uten ansikt, Gyldendal) at Putin som barn fysisk angrep enhver som fornærmet ham. Gessen arbeidet som journalist i Russland i 1990-årene. Ifølge Gessen svindlet Putin til seg flere millioner gjennom offentlige kontrakter og senere fikk penger fra oligarker til å bygge et palass ved Svartehavet. Gessen mener Putin har en sykelig trang å ville ha det andre har. Gessen beskriver Putin som sosialt kompetent med evne til å sjonglere ulike roller. Gessen hevder at Putin (eller hans kamerater) utførte terrorhandlinger i 1990-årene for å gjøre ham mer populær. Gessen mener at Putin er en KGB-ramp som ble omstilt til mafiagudfar som ikke skilte mellom statens interesser og egne private interesser. David Satter hevdet i Darkness at Dawn. The Rise of the Russian Criminal State (Yale University Press, 2004) at FSB under Putins ledelse iscenesatte flere terroraksjoner med flere hundre døde. Terroraksjonene tilskyndet den andre krigen i Tsjetsjena under Putins ledelse.Informasjon om Putins privatliv, perspektiv og personlighet har vært preget av usikkerhet. Clifford Gadd og Fiona Hill (Hill var medlem av USAs nasjonale sikkerhetsråd under Donald Trump; Hill og Gadd ga i 2013 ut boken Putin. Operative in the Kremlin) mener at Putins verdenssyn er preget av erfaringen som KGB-offiser og viseborgermester i St. Petersburg. Gadd og Hill mener det er seks sentrale kjennetegn ved Putin: Han vil ha en sterk stat; han er betatt av russisk historie; han er opptatt av å overleve det verst tenkelig; han er en outsider (han var en outsider i KGB og gjorde ikke særlig karriere); han er tilhenger av fritt marked; han lærte som KGB-offiser å samle og utnytte informasjon blant annet for å kontrollere agenter og informasjonskilder. Gadd og Hill anså Putins anstrengelser for å gjøre Russlands økonomi mer robust og å undertrykke opposisjonen som en langsiktig forberedelse til konfrontasjon med vestlige land.Aage Borchgrevink skriver at Putins regime kan beskrives som kleptokrati og at Putins politikk dermed kan analyseres som støtte for den økonomiske skjevfordelingen og korrupsjonen i landet. Borchgrevink skriver at Putin er en slags populist ved at han appellerer til helt ulike grupper (alt fra vestlige politiske ledere til ortodoks prester) med motstridende budskap. Budskapet har med tiden blitt mer konspiratorisk og reaksjonært. Putins essay «Om den historiske enhet mellom russere og ukrainere» (publisert av Kreml sommeren 2021) fremsto ifølge Borchgrevink som nasjonalistisk og delvis komisk propaganda; essayet er fullt av faktafeil og utelatelser. Essayet er en paranoid historie om at Russland og Ukraina har blitt splittet av krefter som forsøker å undergrave Russlands autoritet.The Economist skriver at Putin allerede etter tiltredelsen i 2000 ga til kjenne hvem han er blant at han er hårsår for fornærmelser. Putin uttalte i 2005 at han anså oppløsningen av Sovjetunionen som en katastrofe.Putin fremstilles i litteraturen som opprinnelig grå og en som få kjente personlig. Han hadde satt få spor etter seg i St. Petersburg i 1990-årene før han nådde toppledelsen i Moskva, først som leder i FSB og deretter som Jeltsins etterfølger. Andrew Jack predikerte i 2004 at det demokratiske tilbakeslaget og autoritære utviklingen under Putin ville være i strid med økonomisk utvikling. I The New Tsar (Steve Lee Myers, 2015) beskrives Oransjerevolusjonen (2004) i Ukraina som den avgjørende hendelsen for Putin som begynte å frykte massene og demokratiet; fra Putins perspektiv var det uakseptabelt at Ukraina kunne vende seg mot vest og avvise Russland.Arkadij Rotenberg er en ungdomsvenn av Putin og regnes som en av Putins nærmeste venner. De ble kjent på judoskolen i Leningrad da Putin var 12 år. Rotenberg og hans bror Boris Rotenberg tjente seg etter oppløsning av Sovjetunionen (særlig etter 2000) svært rike på leveranser til olje- og gassindustrien samt på anleggsvirksomhet. Mange av de store prosjektene var på oppdrag av regjeringen og for eksempel i 2015 tjente Rotenberg nær 8 milliarder dollar på slike oppdrag. Rotenbergs bedrift bygget blant annet Kertsjbroen etter okkupasjonen av Krim i 2014. Aleksej Navalnyj ble arrestert i 2021 og han sørget for at video Putins antatte palass ved Svartehavet straks ble publisert. Putin nektet for at det var hans palass og Rotenberg uttalte at han er eier av palasset. Rotenberg ble etter invasjonen ilagt sanksjoner av EU, Storbritannia, USA, Japan og Sveits.Timothy Snyder beskriver Putins regime som fascistisk etter tre kriterier: Personkult omkring lederen, dyrkingen av de døde i tidligere kriger (særlig andre verdenskrig) og myten om en gullalder som kan gjenreises militært. Den russiske historikeren Grigorij Golosov mener at Putins regime mangler noe som de tyske og italienske fascistene hadde: en bred mobilisering av befolkningen gjennom mange forskjellige organisasjoner inkludert partiet selv. Ifølge Golosov er Putins regime et personlig diktatur som Hitlers og Mussolinis, men for Putin er partiet (Forent Russland) relativt uviktig.
=== Ideologi og verdenssyn ===
I Putins «Russkij Mir»-verdenssyn og det 21. århundrets russiske identitet er det en forestilling om en egen distinkt russisk sivilisasjon. Et Russkij Mir eller Russisk verden, og forbundet med det ideen om å beskytte russisktalende i Eurasia. Selv om sikkerhetshensyn i forhold til NATOs ekspansjon klart er viktig for Kreml, er den politisk-kulturelle rollen som Ukraina spiller i samtidens russiske ideologi viktigere i Putins langsiktige visjon om en revitalisert «russisk verden», ifølge kommentatoren B.R. Young på nettstedet Foreignpolicy.com. Begrepet forbindes vidt bl.a med en Russkij mir-stiftelse (i samarbeid med den ortodokse kirken), legitimering av annekteringen av Krim i 2014 og behovet for å prestere godt i utviklingen av høynivå-teknologi for å kunne bevare denne sivilisasjonen. Samarbeidet mellom den russiske staten og den russisk-ortodokse kirken er både en utadrettet diplomatisk aktivitet, og brukt inn imot staten for å helligjøre denne. En gjensidig legitimering, men også egnet til å opparbeide en nasjonal bevissthet utover statens grenser, som kan gjøres om til nasjonalisme når det egne samfunnet blir truet. Den russisk-ortodokse kirken er transnasjonal og ikke bundet av statsgrensene til Den russiske føderasjon. Den politiske kommentatoren I. Zevelev fra CSIS mener at forestillingen om den russiske verden reflekterer spenningen imellom de faktiske statsgrensene i Russland og det mentale kartet over «russiskhet» som eksisterer i hodet til mange russere. For majoriteten av den ukrainske befolkning, og for hele den politiske klassen, er ideen om den russiske verden synonymt med krig. I februar 2021 uttalte Putins talsmann Peskov at Ukraina er en del av Russkij Mir.Filosofen Ivan Iljin (1883–1954) antas å ha innflytelse på Putins nasjonalisme. Det er reist motforestillinger imot dette som en for forenklet fremstilling. Den russiske presidentadministrasjonen dyrker frem sammensatte og flerfoldige doktriner, ifølge forskeren Marlene Laruelle.En som fremstilles som Kremls ideolog er Vladislav Surkov som med Russlands annektering av Krim i 2014 oppfatter et veivalg som markerer «slutten på Russlands episke reise til Vesten, opphøret av gjentatte og fruktløse forsøk på å bli en del av den vestlige sivilisasjonen». Denne slutten innebærer også en begynnelse på hva han omtaler som «Fra det 14. året og utover strekker det seg en uendelig lang ny tid, epoken 14+, der vi vil ha hundre (to hundre? Tre hundre?) år med geopolitisk ensomhet.» Han forbindes med fremveksten av begreper som Suverent demokrati, og peker i et 2019-utspill på både Putinismen og eksportpotensialet til den russiske modellen. I 2020, etter avgangen fra det russiske maktapparatet, uttaler han om Ukraina «Kraftfull tvang for broderlige forhold, dette er den eneste metoden som historisk har vist seg effektiv når det gjelder Ukraina. Jeg tror ikke at noen annen vil bli oppfunnet.»
Professor Jardar Østbø mener at Putin i bunn og grunn ikke har noen ideologi eller filosofi, men at Putin overfor omverdenen bare driver et kynisk stormaktsspill.
== Fotnoter ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
Aage Storm Borchgrevink Kreml – Putin og hans tid Kagge forlag 2022 ISBN 9788248930051
Hans-Wilhelm Steinfeld Putin [biografi] Cappelen Damm 2020 ISBN 9788202682231
Masha Gessen Putin: mannen uten ansikt oversatt av Gunnar Nyquist originalutgave The man without a face: the unlikely rise of Vladimir Putin 2012 ISBN 978-82-05-42478-4
Jens Petter Nielsen (2017). ««Å skape mening i konsolideringens navn». Den russiske revolusjonens hundreårsjubileum». Arbeiderhistorie. Årbok for Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek. Oslo: Universitetsforlaget. ISSN 2387-5879.
== Se også ==
Putins palass
Putinversteher
== Eksterne lenker ==
(ru) Offisielt nettsted
(en) Offisielt nettsted
(en) Vladimir Putin – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Владимир Владимирович Путин – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Vladimir Putin på Internet Movie Database
(en) Vladimir Putin hos Rotten Tomatoes
(en) Vladimir Putin hos The Movie Database
(en) Vladimir Putin på MusicBrainz
(ru) Vladimir Putin på Twitter
(en) Vladimir Putin på Twitter
Vladimir Putin på Instagram
(ru) Vladimir Putin på YouTube
Vladimir Putin på Telegram
Vladimir Putin på Telegram
(en) Vladimir Putin – Olympedia
(en) BBC News: Profile: Vladimir Putin
(en) BBC News: In pictures: Putin's presidency Wikiquote: Vladimir Putin – sitater | | fsted = Leningrad i Sovjetunionen | 1,523 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Urd | 2023-02-04 | Urd | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norner', 'Kategori:Tids- og skjebnegudinner'] | For ukebladet Urd, se Urd (ukeblad)Urd (Urðr) er i henhold til norrøn mytologi en av nornene, det vil si som rår med menneskenes skjebner.
Hun er den ene av de tre skjebnegudinnene (Urd, Skuld og Verdande) som sitter ved brønnen Urdarbrunn under verdenstreet Yggdrasil og spinner på skjebnesveven, som viser skjebnen til alle mennesker og æser. Urdarbrunn er oppkalt etter Urd. Nornene er alltid til stede når et barn fødes, og bestemmer dets skjebne.
Det er flere norner i den norrøne mytologien, også kalt njörun, eksempelvis Draumnjörun, men disse tre har en særskilt stilling.
De tre skjebnegudinnene representerer henholdsvis fortid, eller opphav (Urd), fremtid, eller det kommende (Skuld) og nåtid eller det værende (Verdande).
| For ukebladet Urd, se Urd (ukeblad)Urd (Urðr) er i henhold til norrøn mytologi en av nornene, det vil si som rår med menneskenes skjebner.
Hun er den ene av de tre skjebnegudinnene (Urd, Skuld og Verdande) som sitter ved brønnen Urdarbrunn under verdenstreet Yggdrasil og spinner på skjebnesveven, som viser skjebnen til alle mennesker og æser. Urdarbrunn er oppkalt etter Urd. Nornene er alltid til stede når et barn fødes, og bestemmer dets skjebne.
Det er flere norner i den norrøne mytologien, også kalt njörun, eksempelvis Draumnjörun, men disse tre har en særskilt stilling.
De tre skjebnegudinnene representerer henholdsvis fortid, eller opphav (Urd), fremtid, eller det kommende (Skuld) og nåtid eller det værende (Verdande).
== Referanser == | Urd (Urðr) er i henhold til norrøn mytologi en av nornene, det vil si som rår med menneskenes skjebner. | 1,524 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pattedyr | 2023-02-04 | Pattedyr | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Pattedyr'] | Pattedyr (mammalia) er en delgruppe av virveldyrene som består av mer enn 5 000 arter, men systematikere er langt i fra enige om et eksakt antall arter eller slektskapet mellom mange grupper og arter som inngår i gruppen. Bedre og mer nøyaktige metoder og nye funn endrer dessuten forståelsen av mange undergrupper fra tid til annen.
| Pattedyr (mammalia) er en delgruppe av virveldyrene som består av mer enn 5 000 arter, men systematikere er langt i fra enige om et eksakt antall arter eller slektskapet mellom mange grupper og arter som inngår i gruppen. Bedre og mer nøyaktige metoder og nye funn endrer dessuten forståelsen av mange undergrupper fra tid til annen.
== Mangfold ==
Pattedyr varierer sterkt i både størrelse og livsform. De minste artene kan veie under 2 gram (pygméspissmus) og de største opptil 190 tonn (blåhval). Noen kan fly, glidefly, svømme, løpe eller klatre, andre hopper rundt eller tilbringer hele eller store deler av livet i vann.
Pattedyrene deler tre særegne fysiologiske karakteristikker, ikke funnet hos andre dyr: Alle pattedyr har tre ben i mellomøret, hårvekst, og melkeproduksjon via omdannede svettekjertler kalt patter. Så vidt man vet er blåhvalen det største pattedyret som noen gang har levd på Jorden. Pattedyr lever normalt i 1-70 år, avhengig av arten. Det er kjent at grønlandshval kan bli opp mot 200 år gammel. Som en hovedregel kan man hevde at små arter lever kortere enn store arter, men det finnes også eksempler på annet, for eksempel flaggermus (Chiroptera), som kan bli mer enn 10 år gamle i vill tilstand.
De land i verden som har størst mangfold av pattedyrarter er Indonesia (670 arter), Brasil (648 arter), Kina (551 arter, inkludert Hongkong og Macao), Mexico (523 arter), og Peru (467 arter). Til sammenligning har Norge 75 arter, Sverige 72 arter, Danmark 65 arter, og Finland 62 arter.
== Atferd ==
Pattedyras atferd varierer mellom de mange ulike artene. Alle pattedyrhunner har en eller annen form for brunst, der egg utvikles og klargjøres for befruktning. En fundamental komponent er dessuten hunnenes utvida omsorg for eget avkom, som følge av den påfølgende dietiden etter nedkomst. Som varmblodige dyr kan man dessuten hevde at pattedyr generelt har et større energibehov enn kalblodige dyr av samme størrelse har, herunder også som regel en betydelig mer energikrevende atferd.
== Egenskaper ==
Pattedyr er kjennetegnet av en hel rekke evolusjonære nyvinninger som forekommer som homologier i alle gruppens medlemmer:
Pattedyr er jevnvarme (homoioterme) eller «varmblodige» (endoterme). Denne egenskapen er de ikke alene om (også fugler er f.eks. likevarme), men den er ervervet uavhengig av andre grupper. Fordelen ved likevarmhet er at pattedyr kan «ta i bruk» flere habitater, og at de kan opprettholde et høyt aktivitetsnivå uavhengig av temperaturen. I sammenheng med enten likevarmheten eller det høye aktivitetsnivået har pattedyr:
pels (som varmeisolasjon og værhår),
svettekjertler (til varmereguleringen),
beina forskjøvet under kroppen (ikke ved siden av kroppen, som hos amnioter for øvrig; resultatet er bedre bevegelighet),
et hjerte som er fullstendig delt i et venstre og et høyre hjertekammer (fordi et høyere nivå på stoffskifteaktiviteten trenger et hjerte som kan dele oksygenrikt fra ‑fattig blod). Som en videre konsekvens av dette har pattedyr mistet den høyre aortabuen. (Fugler, hvis sirkulasjonssystem gjennomgikk lignende tilpasninger da deres stamart ble likevarm, har også redusert en aortabue. Men hos fuglene var dette den venstre.)
Pattedyr har yngelpleie. Dette kan være en av grunnene til at de måtte opprettholde et så høyt aktivitetsnivå i utgangspunktet. En unik egenskap som står i sammenheng med yngelpleien, er
melkekjertler hos hunnene (som oppstod som en «videreutvikling» av de nevnte svettekjertlene).
Pattedyr har en såkalt sekundær kjeve. Dette betyr at kjeveleddet utgjøres av knokler som opprinnelig ikke inngikk i dette leddet. (I stamarten til amniotene var kjeveleddet en kontakt mellom kvadratbeinet og leddbeinet, hos pattedyr mellom dentale og squamosum.) De opprinnelige kjeveknoklene, som derfor ikke lenger trengtes i kjeven, gjennomgikk et unikt funksjonsskifte og ble til knokler i mellomøret:
kvadratbeinet har blitt til ambolten (incus),
leddbeinet har blitt til hammeren (malleus),
angularet har blitt til trommebeinet (tympanum);
sammen med stigbøylen (stapes, som allerede oppstod i amniotenes stamart) forbedret disse knoklene hørselen enormt. En videre forbedring ble oppnådd ved evolusjonen av øremuslingen og dannelsen av sneglehuset (cochlea) i det indre øret.
Pattedyr har en «arbeidsdeling» mellom tennene (heterodonti): Stamarten hadde fem fortenner, én hjørnetann, fire premolarer og fire jeksler. Antallet ble redusert i mange av delgruppene. Samtidig med arbeidsdelingen oppstod tannskiftet med to «tanngenerasjoner». Det dannes altså ikke lenger nye tenner gjennom hele livet.
De røde blodlegemene (erytrocytter) mister hos pattedyr sin cellekjerne.
Hjernen ble betydelig forstørret i pattedyrenes stamart. Spesielt forhjernen (og her igjen spesielt neopallium) ble videreutviklet.
== Delgrupper ==
Pattedyrenes opprinnelse ligger blant de pattedyrliknende krypdyrene tilbake i jura. Siste felles stamart mellom de nålevende pattedyrene delte seg for ca. 150 millioner år siden opp i to arter.
Den ene ga opphav til kloakkdyrene (Monotremata), den andre til de egentlige pattedyrene (Theria).
Kloakkdyrene har bevart mange av egenskapene som også pattedyrenes stamart hadde.
For eksempel legger kloakkdyrene egg og er utstyrt med en kloakk, som vil si at endetarmen, urinleder og egg- eller sædleder har en felles åpning.
I de egentlige pattedyrenes stamart oppstod flere egenskaper som man vanligvis forbinder med pattedyr generelt, men som altså ikke er til stede hos kloakkdyr:
Vivipari, som vil si at moren føder «levende» unger istedenfor å legge egg. Dette medfører flere forandringer:
eggeskallet er tapt, bare fosterhinnene (chorion og serosa) er bevart,
plommesekken mangler plomme,
hunnen utviklet livmorer og skjeder (opprinnelig to av hver).
Melkekjertlene ligger konsentrert i patter.
Endetarmsåpningen blir atskilt fra åpningen til urinleder og skjeden/sædlederen.De egentlige pattedyrene består igjen av to delgrupper, de placentale pattedyrene (med de fleste arter) og pungdyrene (med bl.a. kenguruer, koalaen osv.).
== Fylogeni ==
=== Forfedre ===
=== Nålevende pattedyr ===
==== Alternativ inndeling ====
Den videre inndelingen av både placentale pattedyr og pungdyr er fremdeles usikker.
Pattedyrenes radiasjon skjedde såpass fort i slutten av krittperioden, at evolusjonære slektskapsanalyser så langt ikke har klart å besvare alle spørsmål.
Den følgende listen, som gjengir slektskapsforholdene i hierarkisk skrivemåte, gir en oversikt over det som er klarlagt per i dag:
Kloakkdyr (Monotremata)
Nebbdyret (Ornithorhynchus anatinus)
Maurpiggsvin (Tachyglossidae)
Egentlige pattedyr (Theria)
Pungdyr (Marsupialia)
Placentale pattedyr (Eutheria)
Gomlere (Xenarthra)
Beltedyr (Dasypodidae)
Dovendyr (Folivora)
Maurslukere (Myrmecophagidae)
Afrotheria
Børstepinnsvin (Tenrecidae)
Gullmoldvarper (Chrysochloridae)
Jordsvin (Orycteropus afer)
Springspissmus (Macroscelididae)
Paenungulata
Elefanter (Elephantidae)
Klippegrevlinger (Procaviidae)
Sjøkyr (Sirenia)
Boreoeutheria
Euarchontoglires
Primater (Primates)
Skjermflygere (Cynocephalus)
Trespissmus (Tupaiidae)
Glires
Gnagere (Rodentia)
Haredyr (Lagomorpha)
Laurasiatheria
Flaggermus (Chiroptera)
Insektetere (Eulipotyphla)
Fereuungulata
hovdyr (Perissodactyla)
Hvaler og klovdyr (Cetartiodactyla)
Drøvtyggere (Ruminantia)
Flodhester (Hippopotamidae)
Hvaler (Cetacea)
Kameldyr (Camelidae)
Svinedyr (Suidae)
Ostentatoria
Rovpattedyr (Carnivora)
Skjelldyr (Manis)
== Bevaringsstatus ==
I løpet av de siste fem hundre årene har minst 82 arter med pattedyr blitt utryddet. Ifølge IUCN er dessuten omkring 22 prosent, mer enn 1 200 arter, enten truet av utryddelse i en eller annen grad eller også utryddet på verdensbasis. Årsakene hevdes blant annet å være tap av habitat, gjennom ødeleggelser og fragmentering, introduksjon av fremmede arter og andre menneskeskapte problemer som truer pattedyrenes eksistensgrunnlag.
== Se også ==
Liste over pattedyr i Norge
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) pattedyr – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) pattedyr i Encyclopedia of Life
(en) pattedyr i Global Biodiversity Information Facility
(no) pattedyr hos Artsdatabanken
(sv) pattedyr hos Dyntaxa
(en) pattedyr hos Fauna Europaea
(en) pattedyr hos Fossilworks
(en) pattedyr hos ITIS
(en) pattedyr hos NCBI
(en) Kategori:Mammalia – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Mammalia – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Animal Diversity Web om pattedyr (engelsk) | * kloakkdyr | 1,525 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Warszawa | 2023-02-04 | Warszawa | ['Kategori:21°Ø', 'Kategori:52°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Hovedsteder i Europa', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Warszawa'] | Warszawa ( [varˈʂava] ; historisk norsk Varsjava og Warschau) er hovedstad og største by i Polen. Byen har status som distriktsnivåby, og er et viktig senter for kultur, vitenskap, politikk og industri. Warszawa ligger ved elven Wisła, cirka 350 km sør for Østersjøen like langt nord for Karpatene. Sammen med omkringliggende områder utgjør den Warszawa-agglomerasjonen med 2 900 000 innbyggere. Byen, som også er hovedstaden i det masoviske voivodskap, er hjemstedet for rundt 66 institusjoner for høyere utdannelse (blant annet Uniwersytet Warszawski og Politechnika Warszawska), over 30 teatre (Nasjonalteateret, Nasjonaloperaen og Nasjonalfilharmonien), samt mange industriselskaper innen blant annet stålproduksjon, elektroteknikk og bilindustri. Warszawas gamleby er skrevet inn på UNESCOS liste over verdens kulturarv.
Byen er internasjonalt kjent for å ha gitt navnet til Warszawapakten, Warszawakonvensjonen og Warszawatraktaten.
| Warszawa ( [varˈʂava] ; historisk norsk Varsjava og Warschau) er hovedstad og største by i Polen. Byen har status som distriktsnivåby, og er et viktig senter for kultur, vitenskap, politikk og industri. Warszawa ligger ved elven Wisła, cirka 350 km sør for Østersjøen like langt nord for Karpatene. Sammen med omkringliggende områder utgjør den Warszawa-agglomerasjonen med 2 900 000 innbyggere. Byen, som også er hovedstaden i det masoviske voivodskap, er hjemstedet for rundt 66 institusjoner for høyere utdannelse (blant annet Uniwersytet Warszawski og Politechnika Warszawska), over 30 teatre (Nasjonalteateret, Nasjonaloperaen og Nasjonalfilharmonien), samt mange industriselskaper innen blant annet stålproduksjon, elektroteknikk og bilindustri. Warszawas gamleby er skrevet inn på UNESCOS liste over verdens kulturarv.
Byen er internasjonalt kjent for å ha gitt navnet til Warszawapakten, Warszawakonvensjonen og Warszawatraktaten.
== Historie ==
Navnet Warszawa kommer fra eiendomsformen til navnet Warsz (kortformen til navnet Warcisław), altså Warszowa eller Warszewa. Folkeetymologi avleder derimot navnet fra fiskeren Wars og Wisła-sirenen Sawa, kjent fra en populær legende.
Warszawa gjør seg gjeldende blant Europas hovedsteder ikke for sin størrelse, alder eller skjønnhet, men snarere for sin uforgjengelighet. Byen sammenlignes ofte med en føniks som gang på gang har gjenoppstått fra askene. Etter å ha lidd enorm skade under krigene med Sverige og Preussen 1655–1656, ble den igjen overfalt i 1794, da den russiske armeen massakrerte bydelen Pragas befolkning. Warszawas mest bemerkelsesverdige overlevelse var allikevel gjenoppstandelsen etter nærmest fullstendig ødeleggelse under andre verdenskrig.
Byen fikk byrettigheter (Magdeburg-rettigheter) i 1334. Den ble sete for hertugen av Masovia, og i 1596 ble den hovedstad for det svenske Vasa-dynastiet som hersket over Polen-Litauen. Byen har gjennom historien vært okkupert av mange naboland, deriblant Sverige, Tyskland og Russland.
Under andre verdenskrig var Warszawa skueplass for Warszawaoppstanden i 1944 som varte i 63 dager, der den polske undergrunnshæren kjempet for å befri hovedstaden fra de tyske okkupantene. Den første uken gikk det hardest ut over forstedene Wola og Ochota på vestsiden av byen, enda de var uten militær betydning og bestod av boligkvarterer med innslag av fabrikker, offentlige bygg og sykehus. Under fremrykningen til SS-brigade «Dirlewanger» og Kaminski mot sentrum, gikk disse løs på sivilbefolkningen i stedet for på hjemmestyrkene som faktisk beskjøt dem. I 5-6 dager ble sivile i et antall av minst 40 000 drept – noen slept ut på gaten og stukket i hjel med bajonetter; en stor flokk ble jagd inn på en kirkegård og meid ned med maskingevær; sykehuspasientene ble drept i sengene sine; gravide kvinner buksprettet og partert; barna hakket i småbiter. Husene ble deretter brent ned.Etter massiv gjengjeldelse fra tyskerne og deres allierte tropper, mistet over 250 000 mennesker livet, hvoretter byen ble systematisk ødelagt. Den sovjetisk Røde armé unnlot med hensikt å unnsette byen, historikeren Norman Davies beskriver det som «i bunn og grunn var den et sent eksempel på et de facto samarbeid mellom nazister og sovjetere». Den gjenlevende polske befolkning ble internert i tyske leirer frem til en ny okkupasjon i Den røde armés regi. Mange av de historiske gatene, bygningene og kirkene er siden blitt gjenoppbygd.
== Bygninger ==
Gamlebyen i Warszawa (polsk Stare Miasto) er det eldste historiske distriktet i den polske hovedstaden, og en av byens viktigste turistattraksjoner. Gamlebyen ble skrevet inn på UNESCOs liste over verdens kulturarv i 1980, som et eksempel på en nesten fullstendig gjenoppbygning av et historisk kulturminneområde, etter ødeleggelsene under andre verdenskrig.
De viktigste severdighetene i Gamlebyen er Slottsplassen med Kongeslottet, Sigismundsøylen og Kobbertakspalasset, Gamlebytorget med mursteinshus, Bymurene med Portfestningen, St. Johannes døperens katedral, Jesuittkirken og St. Martin kirke.
Noen øvrige kirker i Warszawa er St. Florian og St. Mikael katedralbasilika, St. Anna kirke, og St. Aleksander kirke. St. Aleksander Nevskij-katedralen var en katedral som stod kun 15 år før den ble revet ned i 1924-1926. En av de rikeste magnatresidenser i Warszawa var Branicki-palasset i nærheten av Kongeslottet.
== Transport ==
Byen betjenes av to flyplasser:
Frédéric Chopin lufthavn Warszawa-Okęcie, i bydelen Okęcie i Warszawa, åpnet i 1934
Warszawa-Modlin lufthavn ble åpnet i juli 2012
== Vennskapsbyer ==
Astana
Berlin
Budapest
Chicago
Düsseldorf
Groznyj
Haag
Hamamatsu
Hanoi
Harbin
Île-de-France
Kyiv
Moskva
Rio de Janeiro
Riga
Saint-Étienne
St. Petersburg
Seoul
Istanbul
Taipei
Tel Aviv-Jaffa
Toronto
Vilnius
Wien
== Kjente personer fra Warszawa ==
Mordechai Anielewicz (1919–1943?), leder for oppstanden i Warszawas ghetto
Eugeniusz Bodo (1899–1943?), sanger og skuespiller
Zbigniew Brzeziński (1928-2017), politisk rådgiver for USAs president Jimmy Carter
Fryderyk Chopin (1810–1849), pianist og komponist
Maria Skłodowska-Curie (1867–1934), kjemiker, fysiker, to ganger nobelprisvinner
Lucyna Ćwierczakiewiczowa (1829–1901), kokk og forfatter (de populære polske kokebøker)
Edward Flatau (1868–1932), grunnlegger av den polske neurologi
Witold Gombrowicz (1904–1969), forfatter og dramatiker
Abraham Joshua Heschel (1907–1972), jødisk teolog og filosof
Agnieszka Holland (1948-), filmregissør
Adam Jarzębski (1590–1649), forfatter (første Warszawaguide)
Jacek Kaczmarski (1957–2004), dikter og forfatter
Lech Kaczyński (1949–2010), president og politiker
Ryszard Kapuściński (1932–2007), forfatter og journalist
Krzysztof Kieślowski (1941–1996), filmregissør
Krzysztof Komeda (1931–1969), komponist, pioner innen frijazz
Janusz Korczak (1879–1942), forfatter, jurist
Ryszard Kukliński (1930–2004), CIA-spion under den kalde krigen
Kazimierz Kuratowski (1896–1980), matematiker
Janusz Kusociński (1907–1940), atlet, olympisk mester
Tamara de Lempicka (1898–1980), maler
Witold Lutosławski (1913–1994), komponist
Benoît Mandelbrot (1924-), matematiker
Icchok Lejb Perec (1851–1915), jiddisk forfatter og dikter
Wlasyslaw Pilars de Pilar (1874–1952), dikter, professor i litteratur
Bolesław Prus (1847–1912), forfatter
Adam Michnik (1946-), redakør for avisen Gazeta Wyborcza
Władysław Reymont (1867–1925), forfatter, nobelprisvinner
Jerzy Rybicki (1953-), bokser, olympisk mester
Wacław Sierpiński (1882–1969), matematiker
Isaac Bashevis Singer (1902–1991), forfatter, nobelprisvinner
Antoni Słonimski (1895–1976), dikter
Stefan Starzyński (1893–1943?), Warszawas president 1934-1939, drept i tysk konsentrasjonsleir i Dachau
Stanisław Staszic (1755–1826), geistlig, filosof, forfatter, tolk
Władysław Szpilman (1911–2000), komponist
Stanisław Ignacy Witkiewicz (Witkacy) (1885–1939), forfatter og maler
Janusz Zajdel (1938–1995), science-fiction-forfatter
Ludwik Zamenhof (1859–1917), oppfinneren av språket Esperanto
== Se også ==
Warszawa-gettoen
== Referanser ==
== Kilder ==
Davies, Norman: Europa i krig : 1939-1945 : ingen enkel seier, Gyldendal, 2008, ISBN 978-82-05-38330-2
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Warsaw – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Warszawa – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Warszawa hos Wikivoyage | | ordfører = Hanna Gronkiewicz-Waltz | 1,526 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_julianske_kalenderen | 2023-02-04 | Den julianske kalenderen | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Kalendere', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Den julianske kalenderen, som var en reformert versjon av den romerske kalender, ble innført av Julius Cæsar i år 46 f.Kr. Den begynte 1. januar år 45 f.Kr. Kalenderen hadde 365 dager, pluss én skuddårsdag hvert fjerde år, det vil si en årlig gjennomsnittlengde på 365¼ døgn = 365,25 døgn. Romerne brukte kunnskapen fra egypterne om at året var ca. ¼ døgn mer enn 365 dager, derfor innførte Cæsar én ekstra kalenderdag hvert fjerde år. Det var den greske astronomen og matematikeren Sosigenes som foreslo dette for Cæsar i år 47 f.Kr.
| Den julianske kalenderen, som var en reformert versjon av den romerske kalender, ble innført av Julius Cæsar i år 46 f.Kr. Den begynte 1. januar år 45 f.Kr. Kalenderen hadde 365 dager, pluss én skuddårsdag hvert fjerde år, det vil si en årlig gjennomsnittlengde på 365¼ døgn = 365,25 døgn. Romerne brukte kunnskapen fra egypterne om at året var ca. ¼ døgn mer enn 365 dager, derfor innførte Cæsar én ekstra kalenderdag hvert fjerde år. Det var den greske astronomen og matematikeren Sosigenes som foreslo dette for Cæsar i år 47 f.Kr.
== Beskrivelse ==
For romerne ble den nye kalenderen litt for komplisert i begynnelsen, de hadde i en periode skuddårsdag hvert tredje år i stedet hvert fjerde. Julius Cæsars etterfølger, Augustus, ordnet opp i dette og bestemte at det skulle hoppes over tre skuddår og at det første skuddåret skulle være i år 8 e.Kr. Romerne forholdt seg ikke til Kristi fødsel, de regnet ut fra grunnleggelsen av Roma, den mente de hadde skjedd i 753 f.Kr. Augustus krevde altså at 760 skulle være skuddår (år 0 finnes ikke) og deretter skuddår hvert fjerde år. Det er bare tilfeldigheter at det ble år 8 i den moderne kalenderen, og dermed delelig med 4.
Siden denne kalenderen er 0,00778935 døgn (11 minutter og 13 sekunder) lengre enn det tropiske året, som årstidene følger, utgjør dette en feil på litt over ett døgn i løpet av 128 år. Ett tropisk år varer 365,24221065 døgn (epoke J2000.0). I 1582 rettet pave Gregor XIII opp mesteparten av denne forskjellen med en kalenderreform, som populært blir kalt den gregorianske kalender. I katolske land korrigerte man for et avvik på ti døgn. Dagen etter torsdag 4. oktober 1582 ble dermed fredag 15. oktober 1582. Det er denne kalenderen som brukes i mesteparten av verden. I Norge og Danmark ble den julianske kalender brukt til og med søndag 18. februar 1700. Ved midnatt «hoppet» kalenderen frem til mandag 1. mars, som ble den første datoen i den gregorianske kalenderen i disse landene.Den julianske kalenderen gjentar seg etter nøyaktig én solsyklus (dvs. 28 år, 336 måneder, 1461 uker = 10 227 døgn). Dermed kommer skuddagene med samme ukedag og samme dato får samme ukedag etter et likt mønster med 28 års mellomrom. I løpet av en slik solsyklus er det 7 skuddår og 21 normalår. Påsken i den julianske kalenderen gjentar seg derimot med 532 års mellomrom (eksakt) (= (28 × 19) år = én solsyklus × én Metons syklus).
Ukedagene er ikke avhengige av kalenderen, de følger etter hverandre uavbrutt; faktisk var dette et krav til kalenderreformen. Så en dato i den julianske kalenderen har alltid samme ukedag som den tilsvarende datoen i den gregorianske kalenderen siden begge datoene viser til samme tidspunkt. For eksempel var 5. oktober 1582 en fredag i den julianske kalenderen. På det tidspunktet lå den julianske kalenderen 10 døgn «etter» den gregorianske. Ved å telle 10 døgn fremover, kommer man til 15. oktober 1582 som i den gregorianske kalenderen også var en fredag.
I en skikkelig juliansk kalender ville 1. januar år 1 ha vært en lørdag, så søndagsbokstaven for år 1 ville ha vært B.Den julianske kalenderen videreførte den romerske kalenderens benevning av dagene. Romerne benyttet seg av en heller innviklet måte å navngi dagene på. De hadde tre spesielle dager, Kalendae, Nonae og Idus. Den første dagen i hver måned ble kalt Kalendae. I noen måneder ble den 5. dagen kalt Nonae mens den falt på den 7. i andre måneder. Tilsvarende falt Idus på den 13. eller 15. De andre dagene ble navngitt ved at man tellet ned til den neste av disse tre spesielle dagene, der dag 1 var dagen selv. I Ianuarius (januar) faller Nonae på den 5. 2. januar ble da kalt Dag IV før Nonae i Januar (ANTE DIEM IV NONAS IANVARII). I tillegg hadde romerne dagen Pridie. Dette var dagen før de spesielle dagene Kalendae, Nonae og Idus. Slik ble 4. januar ble kalt Pridie Nonae i Januar i stedet for Dag II før Nonae i Januar.
Siden romerne tellet dagene ned mot Kalendae, Nonae og Idus, kunne ikke skuddårsdagen legges til siste februar, men til den sjette dag før Kalendae Martius, det vil si 25. februar.
Den julianske kalenderen må ikke forveksles med den julianske dagkalenderen som er en kalender benyttet av astronomer for å tidfeste astronomiske begivenheter. I denne kalenderen, som har en syklus på 7980 år, har hver dag sitt unike nummer. 1. januar kl. 12:00 middag (Greenwich tid) i år 4713 før Kristi fødsel blir betegnet JD 0. Neste dag er JD 1, og så videre. 1. januar 1900 kl. 0:00 har således JD 2415020,5. Denne kalenderen ble utviklet av Joseph Justus Scaliger (1540 – 1609).
== «Gammel stil»/«ny stil» ==
Overgangen fra den gamle til den nye kalenderen ble gjennomført på forskjellige tidspunkter i forskjellige land. Det er derfor nødvendig å angi hvilken kalender som brukes i historiske tidsangivelser. I Norge og Danmark ble datoer som fulgte den julianske kalenderen ofte betegnet som «gammel stil», forkortet g.s. eller gs, og datoer som fulgte den gregorianske kalenderen som «ny stil», forkortet n.s. eller ns. I Sverige kunne datoer i henhold til den julianske kalenderen bli betegnet som en dato i «den gamla stilen», og datoer i henhold til den gregorianske kalenderen som en dato i «den nya stilen». Dette så man gjerne i eldre almanakker. De tilsvarende latinske uttrykkene er «stili veteris» (forkortet st.v.) og «stili novi» (forkortet st.n.). På fransk brukes også «ancien style» (forkortet a.s.) og «nouveau style» (forkortet n.s.), og på tysk «alten Stils» (forkortet a.St.) og «neuen Stils» (forkortet n.St.). På engelsk ble tilsvarende «Old Style» (forkortet O.S.) og «New Style» (forkortet N.S.) benyttet.
== Se også ==
År
Påskeformelen
Søndagsbokstav
Solsyklus
Gyldentall
== Referanser ==
== Litteratur ==
Blackburn, Bonnie; Holford-Strevens, Leofranc (2003): The Oxford Companion to the Year, Oxford University Press, nytrykk med rettelser.
Brind'Amour, Pierre (1983): Le Calendrier romain: Recherches chronologiques. Ottawa University Press.
Feeney, Dennis (2007): Caesar's Calendar: Ancient Time and the Beginnings of History. Berkeley: University of California Press.
Rüpke, Jörg (2011): The Roman Calendar from Numa to Constantine: Time, History and the Fasti. Wiley.
Richards, E. G (1998): Mapping time: the calendar and its history. Oxford University Press. ISBN 978-0-19-286205-1.
Richards, E. G. (2013): Explanatory Supplement to the Astronomical Almanac, 3. utg. Mill Valley, Calif: University Science Books. ISBN 978-1-891389-85-6.
Stern, Sacha (2012): Calendars in Antiquity: Empires, States and Societies. Oxford University Press.
== Eksterne lenker ==
(en) Julian calendars – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Julian calendar – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Walker, John (2009): «Calendar Converter», konverterer mellom flere kalendere, eksempelvis gregorianske, julianske, mayakalenderen, persiske, og hebraiske
Calendars through the ages hos WebExhibits
Calendar FAQ, spørsmål og svar
Roman Dates
The Roman Calendar | Den julianske kalenderen, som var en reformert versjon av den romerske kalender, ble innført av Julius Cæsar i år 46 f.Kr. | 1,527 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_gregorianske_kalenderen | 2023-02-04 | Den gregorianske kalenderen | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Kalendere', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Sider som bruker Timeline'] | Den gregorianske kalenderen er internasjonalt den mest brukte kalenderen. Den ble innført i Roma i 1582 av pave Gregor XIII (pave fra 1572 til 1585). Kalenderen er en reform av den julianske kalenderen som Julius Cæsar innførte i 46 f.Kr.
Først i 1700 ble den gregorianske kalender-reformen innført i Norge og Danmark ved at man sløyfet de elleve datoene mellom søndag 18. februar og mandag 1. mars (1700 var skuddår i den julianske kalenderen).
| Den gregorianske kalenderen er internasjonalt den mest brukte kalenderen. Den ble innført i Roma i 1582 av pave Gregor XIII (pave fra 1572 til 1585). Kalenderen er en reform av den julianske kalenderen som Julius Cæsar innførte i 46 f.Kr.
Først i 1700 ble den gregorianske kalender-reformen innført i Norge og Danmark ved at man sløyfet de elleve datoene mellom søndag 18. februar og mandag 1. mars (1700 var skuddår i den julianske kalenderen).
== Bakgrunn ==
Den nye kalenderen skulle korrigere for at den julianske kalenderen var 0,00 778 935 døgn (tilsvarer 11 minutter og 13 sekunder) lengre enn det tropiske året, som årstidene følger. Ett tropisk år varer 365,24 221 065 døgn (epoke J2000.0) i gjennomsnitt. Ved overgangen fra den julianske kalenderen i 1582 var det oppstått et avvik på nesten 10 døgn ((1582 − 325) × 0,00 778 935) fra året 325. Man ville endre kalenderen slik at vårjevndøgn alltid faller på eller nær 21. mars slik konsilet i Nikea forutsatte i 325. Ved innføringen av den nye kalenderberegningen korrigerte man forskjellen mellom gregoriansk og juliansk kalender ved at datoen etter torsdag 4. oktober 1582 ble fredag 15. oktober 1582. Den gregorianske kalenderen startet altså etter at man hadde «hoppet over» de ti datoene fra og med 5. til og med 14. oktober 1582.
== Ansatser og utvikling ==
Den katolske kirke hadde lenge vært misfornøyd med hvordan den julianske kalenderen sprikte stadig mer i forhold til det astronomiske (tropiske) året. På 1400-tallet ivret den tyske kardinalen Nikolaus av Cusa for utviklingen av et nytt system. Kardinal Marco Vigerio della Rovere fremla et konkret opplegg for kalender-reform for det femte Laterankonsil i 1512. Konsilet godtok riktignok ikke hans forslag til kalender-reform, men han forsket videre på saken. Dette var lenge før Aloysius Lilius (Luigi Lilio) tok opp de samme tankene.Pave Gregor XIIIs bulle, Inter gravissimas (datert 24. februar 1582), om innføringen av den nye kalenderen, nevner uttrykkelig den syditalienske legen og kronologen Aloysius Lilius som opphavsmann. Hans opplegg var imidlertid blitt lett modifisert av den tyske jesuittpresten og astronomen Christophorus Clavius. Han hadde nyttiggjort seg observasjoner fra Vatikanets stjerneobservatorium, Vindenes Tårn, som var blitt innrettet nettopp med tanke på revisjon av kalenderen.
En drøy måned etter at han hadde forordnet at reformen skulle innføres innen kirken og i Kirkestaten gav paven med et skriv av 3. april 1582 Antonio Lilio, bror av Luigi Lilio, eneretten til å publisere kalenderen for en periode på ti år. Lunario Novo secondo la nuova riforma trykt av Vincenzo Accolti, en av de første kalendere trykt i Roma etter reformen, anfører nederst at den var undetegnet med pavelig autorisasjon og av Lilio (Con licentia delli Superiori... et permissu Ant(onii) Lilij). Det pavelige skrivet ble tilbakekalt allerede 20. september 1582, fordi det viste seg at Antonio Lilio ikke var i stand til å imøtekomme det voldsomme behovet for kalendere.
== Beskrivelse ==
Den gregorianske kalenderen har 365 døgn i ett år, pluss skuddår hvert fjerde år, bortsett fra år som er delelige med 100 unntatt år som er delelige med 400 som likevel er skuddår. Det vil si at år 1992, 1996, 2000, 2004 og 2008 var skuddår, mens 1700 (første hundreår som ikke var skuddår), 1800 og 1900 ikke var skuddår; 2100, 2200 og 2300 blir heller ikke skuddår. Gjennomsnittlig årslengde er da
(365 + 1⁄4 − 1⁄100 + 1⁄400) døgn = (365 + 1⁄4 − 3⁄400) døgn = 36597⁄400 døgn = 365,2425 døgn
= 52,1775 uker = 52 uker 1,2425 døgn.
Så det gregorianske året er 25 sekunder lengre enn det tropiske; i løpet av 3456 år blir dette til ett døgn (men i løpet av den tiden er det tropiske året blitt rundt 18,3 sekunder kortere).Den gregorianske kalenderen gjentar seg etter nøyaktig 400 år (dvs. 4 800 måneder, 20 871 uker = 146 097 døgn). Dermed kommer skuddagene på samme måte og samme dato får samme ukedag etter et likt mønster med 400 års mellomrom. I løpet av en slik 400 års periode er det 97 skuddår og 303 normalår. Påsken i den gregorianske kalenderen gjentar seg derimot med 5 700 000 års mellomrom (eksakt):
((4 × 25 × 100 × 30 × 19) år
(solsyklus × månesyklus × ett århundre × antall epakter × Metons syklus)
(dvs. 68 400 000 måneder, 297 411 750 uker = 2 081 882 250 døgn)).
Hvor mange døgn en gregoriansk dato ligger «foran» den tilsvarende julianske datoen kan beregnes ved:
((år div 100) − (år div 400) − 2) døgn
hvor
år er et årstall, og div betyr heltallsdivisjon (dvs. at resten etter en divisjon tas ikke med).
Et negativt resultat betyr at en juliansk dato lå «foran» den tilsvarende gregorianske (det vil si før 1. mars år 200 (gregoriansk); så dette har aldri hendt i virkeligheten). I den gregorianske kalenderen vil forskjellen i antall døgn endres ved midnatt mellom 28. februar og 1. mars i de tre hundreårene som ikke er skuddår i en gregoriansk 400-års periode:
Ukedagene er ikke avhengige av kalenderen, de følger etter hverandre uavbrutt; faktisk var dette et krav til kalender-reformen. Så en dato i den gregorianske kalenderen har alltid samme ukedag som den tilsvarende datoen i den julianske kalenderen siden begge datoene viser til samme tidspunkt. For eksempel var 1. mars 1700 en mandag i den gregorianske kalenderen da denne ble innført i Norge og Danmark. På det tidspunktet lå den gregorianske kalenderen 11 døgn «foran» den julianske. Ved å telle 11 døgn bakover, kommer man til den tilsvarende datoen i den julianske kalenderen, 19. februar 1700 som også var en mandag. (1700 var et skuddår i den julianske kalenderen, men ikke i den gregorianske.)
I den gregorianske kalenderen ville 1. januar år 1 ha vært en mandag, så søndagsbokstaven for år 1 ville ha vært G.
== Innføring ==
Romerkirken innførte endringene i 1582, og lot torsdag 4. oktober umiddelbart bli etterfulgt av fredag 15. oktober 1582.
=== Norden ===
I Norge og Danmark ble den julianske kalender brukt til og med søndag 18. februar 1700. Ved midnatt «hoppet» kalenderen frem til mandag 1. mars, som ble den første datoen i den gregorianske kalenderen i disse landene.På Island og Færøyene ble den nye kalenderen innført noe senere, ved at lørdag 16. november ble etterfulgt av søndag 28. november.Sverige (og dermed Finland) forsøkte en gradvis overgang med den svenske kalenderen. Man sløyfet skuddagen i 1700 og planla å utelate skuddagen i de neste førti år, men utelatelsen av skuddagen i 1704 og 1708 ble aldri gjennomført, som følge av den store nordiske krig, og i 1711 besluttet kong Karl XII at man skulle gå tilbake til den julianske kalenderen. Det gjorde man ved å la februar 1712 ha tredve dager. Først i 1753 gikk Sverige over til den gregorianske kalenderen, ved å hoppe fra onsdag 17. februar til torsdag 1. mars. Likevel brukte Sverige de gamle julianske reglene for å fastslå påsken helt frem til 1844.I Norden ble 2000 det første hundreåret som var skuddår i den gregorianske kalenderen. Forrige hundreår som var skuddår, var 1600, men da var den julianske kalenderen i bruk i Norden. Neste hundreår som blir skuddår i den gregorianske kalenderen, er 2400.
=== Tider for innføring ===
== «Gammel stil»/«ny stil» ==
Overgangen fra den gamle til den nye kalenderen ble gjennomført på forskjellige tidspunkter i forskjellige land. Det er derfor nødvendig å angi hvilken kalender som brukes i historiske tidsangivelser. I Norge og Danmark ble datoer som fulgte den julianske kalenderen ofte betegnet som «gammel stil», forkortet g.s. eller gs, og datoer som fulgte den gregorianske kalenderen som «ny stil», forkortet n.s. eller ns. I Sverige kunne datoer i henhold til den julianske kalenderen bli betegnet som en dato i «den gamla stilen», og datoer i henhold til den gregorianske kalenderen som en dato i «den nya stilen». Dette så man gjerne i eldre almanakker. De tilsvarende latinske uttrykkene er «stili veteris» (forkortet st.v.) og «stili novi» (forkortet st.n.). På fransk brukes også «ancien style» (forkortet a.s.) og «nouveau style» (forkortet n.s.), og på tysk «alten Stils» (forkortet a.St.) og «neuen Stils» (forkortet n.St.). På engelsk ble tilsvarende «Old Style» (forkortet O.S.) og «New Style» (forkortet N.S.) benyttet.
== Se også ==
År
Påskeformelen
Søndagsbokstav
Solsyklus
Gyldentall
== Andre kjente kalendere ==
Den franske republikanske kalender
Egyptisk kalender
Den romerske kalender
Mayakalenderen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
The Beauty of the Gregorian Calendar
Heiner Lichtenberg and Peter H. Richter (November 1998). | Den gregorianske kalenderen er internasjonalt den mest brukte kalenderen.Introduction to Calendars . | 1,528 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eiktyrne | 2023-02-04 | Eiktyrne | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr i norrøn mytologi'] | Eiktyrne (nor. Eikþyrnir) er i den norrøne mytologien en hjort som sammen med geita Heidrun gikk på taket av Valhall og spiste av greinene til treet Lærad.
Av hornene hans dryppet det dråper ned i brønnen Kvergjelme i Nivlheim. Derfra renner en rekke elver ut i verden. Disse ramses opp i Grimnesmål.
| Eiktyrne (nor. Eikþyrnir) er i den norrøne mytologien en hjort som sammen med geita Heidrun gikk på taket av Valhall og spiste av greinene til treet Lærad.
Av hornene hans dryppet det dråper ned i brønnen Kvergjelme i Nivlheim. Derfra renner en rekke elver ut i verden. Disse ramses opp i Grimnesmål.
== Referanser == | Eiktyrne (nor. Eikþyrnir) er i den norrøne mytologien en hjort som sammen med geita Heidrun gikk på taket av Valhall og spiste av greinene til treet Lærad. | 1,529 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kvergjelme | 2023-02-04 | Kvergjelme | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norrøn mytologi'] | Kvergjelme (norrønt: Hvergelmir) er i den norrøne mytologien den brønnen som ligger under den ene av røttene til Yggdrasil.Ifølge kvadet Gylfaginning drypper det dråper fra hornene til hjorten Eiktyrne ned i brønnen, og her blir dråpene til elvene Sval, Gunntra, Fjorm, Fimbultul, Slid og Rig, Sylg og Ylg, Vid og Leipt. Ifølge kvadet Grimnismål er Kvergjelme opphavet til alt vann.
I Kvergjelme kryr det av ormer, den ene er Nidhogg. Den ligger og gnager på Yggdrasils rot.
| Kvergjelme (norrønt: Hvergelmir) er i den norrøne mytologien den brønnen som ligger under den ene av røttene til Yggdrasil.Ifølge kvadet Gylfaginning drypper det dråper fra hornene til hjorten Eiktyrne ned i brønnen, og her blir dråpene til elvene Sval, Gunntra, Fjorm, Fimbultul, Slid og Rig, Sylg og Ylg, Vid og Leipt. Ifølge kvadet Grimnismål er Kvergjelme opphavet til alt vann.
I Kvergjelme kryr det av ormer, den ene er Nidhogg. Den ligger og gnager på Yggdrasils rot.
== Referanser == | Kvergjelme (norrønt: Hvergelmir) er i den norrøne mytologien den brønnen som ligger under den ene av røttene til Yggdrasil.Snorre Sturlason, Gylvaginning (Den yngre Edda), Norrøne Bokverk 42 (Samlaget, 1973) | 1,530 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nidhogg | 2023-02-04 | Nidhogg | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr i norrøn mytologi'] | Nidhogg (norrønt: Níðhǫggr) er i den norrøne mytologien den ormen som bor under den ene av røttene til verdenstreet Yggdrasil. Nidhogg er omtalt i Voluspå og Grimnesmål i Den eldre Edda og hos Snorre Sturlason i Gylvaginning i Den yngre Edda.
Nidhogg er en diger orm som ustanselig forsøker å gnage istykker den delen av Yggdrasils rot som ligger over brønnen Kvergjelme (Hvergelme), slik at treet skal råtne og dø. Men hver kveld øser nornene Urd, Verdande og Skuld vann fra Urdarbrønnen over sårene på røttene etter Nidhoggs bitt, slik at treet ikke råtner. Ormen livnærer seg på «lik av daude». Men til tross for Nidhoggs stadige gnaging og bitt, og til tross for at vær og vind river i bark og grener og blader, har Yggdrasil en egen livskraft som gjør at treet gjennom all tid står oppreist og sterkt.
Ekornet Ratatosk farer opp og ned i treet Yggdrasil og formidler hatske ord mellom Nidhogg og ørnen som sitter i toppen av treet.
Mytologiforskeren Hilda Ellis Davidson hevder at Nidhogg «kanskje bare er en ny forestilling om den store ormen i dypet, Midgardsormen»
| Nidhogg (norrønt: Níðhǫggr) er i den norrøne mytologien den ormen som bor under den ene av røttene til verdenstreet Yggdrasil. Nidhogg er omtalt i Voluspå og Grimnesmål i Den eldre Edda og hos Snorre Sturlason i Gylvaginning i Den yngre Edda.
Nidhogg er en diger orm som ustanselig forsøker å gnage istykker den delen av Yggdrasils rot som ligger over brønnen Kvergjelme (Hvergelme), slik at treet skal råtne og dø. Men hver kveld øser nornene Urd, Verdande og Skuld vann fra Urdarbrønnen over sårene på røttene etter Nidhoggs bitt, slik at treet ikke råtner. Ormen livnærer seg på «lik av daude». Men til tross for Nidhoggs stadige gnaging og bitt, og til tross for at vær og vind river i bark og grener og blader, har Yggdrasil en egen livskraft som gjør at treet gjennom all tid står oppreist og sterkt.
Ekornet Ratatosk farer opp og ned i treet Yggdrasil og formidler hatske ord mellom Nidhogg og ørnen som sitter i toppen av treet.
Mytologiforskeren Hilda Ellis Davidson hevder at Nidhogg «kanskje bare er en ny forestilling om den store ormen i dypet, Midgardsormen»
== Referanser ==
== Litteratur ==
Voluspå (Den eldre Edda), vers 42 og 66
Grimnesmål (Den eldre Edda), vers 32
Snorre Sturlasson, Gylvaginning (Den yngre Edda)
== Eksterne lenker ==
Nidhogg, Store norske leksikon
Nidhogg, Norse Mythology | Nidhogg (norrønt: Níðhǫggr) er i den norrøne mytologien den ormen som bor under den ene av røttene til verdenstreet Yggdrasil. Nidhogg er omtalt i Voluspå og Grimnesmål i Den eldre Edda og hos Snorre Sturlason i Gylvaginning i Den yngre Edda. | 1,531 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nanna | 2023-02-04 | Nanna | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Åsynjer'] | Nanna Nepsdatter er i den norrøne mytologien en av åsynjene (gudinnene) og guden Balders hustru.
Ifølge Den yngre Edda bodde de i Breidablik, og sammen fikk de sønnen Forsete. Nanna var den mest trofaste av alle kvinner.
Nanna døde av sorg da Balder døde. Hjertet brister av sorg når hun ser Balder blir lagt på båten i bålferden sin. Da ble hun lagt på båten sammen med Balder. Selv om Hermod rir til Hel for å forsøke å få Balder tilbake til livet, lykkes han ikke, og Nanna og Balder må forbli i dødsriket.
I Saxo Grammaticus' Gesta Danorum er Nanna datter av kong Gevar og gift med Balders banemann, den blinde Hod. I denne versjonen blir Balder forelsket i Nanna og drapet på Balder er et resultat av Hods sjalusi.
| Nanna Nepsdatter er i den norrøne mytologien en av åsynjene (gudinnene) og guden Balders hustru.
Ifølge Den yngre Edda bodde de i Breidablik, og sammen fikk de sønnen Forsete. Nanna var den mest trofaste av alle kvinner.
Nanna døde av sorg da Balder døde. Hjertet brister av sorg når hun ser Balder blir lagt på båten i bålferden sin. Da ble hun lagt på båten sammen med Balder. Selv om Hermod rir til Hel for å forsøke å få Balder tilbake til livet, lykkes han ikke, og Nanna og Balder må forbli i dødsriket.
I Saxo Grammaticus' Gesta Danorum er Nanna datter av kong Gevar og gift med Balders banemann, den blinde Hod. I denne versjonen blir Balder forelsket i Nanna og drapet på Balder er et resultat av Hods sjalusi.
== Referanser == | thumb|Nanna, skulptur av H. W. | 1,532 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_intertropiske_konvergenssonen | 2023-02-04 | Den intertropiske konvergenssonen | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Meteorologi'] | Den intertropiske konvergenssonen eller ITCZ (engelsk forkortelse for InterTropical Convergence Zone), er et lavtrykksbelte som omkranser jorda ved ekvator. Som navnet antyder, blir den dannet ved at varm, fuktig luft fra breddegradene over og under ekvator konvergerer (møtes).
Luft blir dratt inn i ITCZ på grunn av Hadley-celler, en mesoklimatisk atmosfærisk egenskap som er del av planetens distribusjonsystem for varme og fuktighet. Den blir dratt opp av den konvektive effekten til tordenstormer. Regioner under ITCZ mottar nedbør mer enn 200 dager i året.
Plasseringen til ITCZ varierer over tid ettersom den flytter seg fram og tilbake over ekvator, etter hvor sola er i senit. Den har også en daglig syklus der cumulusskyer utvikler seg rundt middag og utvikler seg til tordenskyer fra midten til slutten av ettermiddagen.
Variasjon i plasseringen av ITCZ har stor effekt på nedbøren i store områder omkring ekvator, noe som resulterer i våte og tørre årstider i stedet for varme og kalde, som er vanlig rundt høyere breddegrader. Langtidsendringer av ITCZ kan føre til alvorlig tørke eller oversvømmelse i nærliggende områder.
På grunn av styrken til Hadley-cellene på hver side, kan det ikke utvikle seg værsystemer som er vanligere på høyere breddegrader. Resultatet er at det ikke utvikler seg vind. Horisontal bevegelse er bare et resultat av luft som på grunn av konveksjon stiger opp og blir erstattet, noe som er en treg prosess.
Tidlige seilere kalte dette rolige beltet for the doldrums (engelsk for å være nedstemt, dyster, deprimert eller ha stagnert) på grunn av vindmangelen. Å befinne seg i denne regionen kunne bety døden når vind var den eneste måten å forflytte seg på.
| Den intertropiske konvergenssonen eller ITCZ (engelsk forkortelse for InterTropical Convergence Zone), er et lavtrykksbelte som omkranser jorda ved ekvator. Som navnet antyder, blir den dannet ved at varm, fuktig luft fra breddegradene over og under ekvator konvergerer (møtes).
Luft blir dratt inn i ITCZ på grunn av Hadley-celler, en mesoklimatisk atmosfærisk egenskap som er del av planetens distribusjonsystem for varme og fuktighet. Den blir dratt opp av den konvektive effekten til tordenstormer. Regioner under ITCZ mottar nedbør mer enn 200 dager i året.
Plasseringen til ITCZ varierer over tid ettersom den flytter seg fram og tilbake over ekvator, etter hvor sola er i senit. Den har også en daglig syklus der cumulusskyer utvikler seg rundt middag og utvikler seg til tordenskyer fra midten til slutten av ettermiddagen.
Variasjon i plasseringen av ITCZ har stor effekt på nedbøren i store områder omkring ekvator, noe som resulterer i våte og tørre årstider i stedet for varme og kalde, som er vanlig rundt høyere breddegrader. Langtidsendringer av ITCZ kan føre til alvorlig tørke eller oversvømmelse i nærliggende områder.
På grunn av styrken til Hadley-cellene på hver side, kan det ikke utvikle seg værsystemer som er vanligere på høyere breddegrader. Resultatet er at det ikke utvikler seg vind. Horisontal bevegelse er bare et resultat av luft som på grunn av konveksjon stiger opp og blir erstattet, noe som er en treg prosess.
Tidlige seilere kalte dette rolige beltet for the doldrums (engelsk for å være nedstemt, dyster, deprimert eller ha stagnert) på grunn av vindmangelen. Å befinne seg i denne regionen kunne bety døden når vind var den eneste måten å forflytte seg på.
== Se også ==
Passatvind
== Eksterne lenker ==
Kort NASA-artikkel med satellittbilde | Den intertropiske konvergenssonen eller ITCZ (engelsk forkortelse for InterTropical Convergence Zone), er et lavtrykksbelte som omkranser jorda ved ekvator. Som navnet antyder, blir den dannet ved at varm, fuktig luft fra breddegradene over og under ekvator konvergerer (møtes). | 1,533 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kuomintang | 2023-02-04 | Kuomintang | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Nasjonalkonservative partier', 'Kategori:Politiske partier etablert i 1912', 'Kategori:Politiske partier i Kina', 'Kategori:Politiske partier på Taiwan'] | Kuomintang, eller Kinas nasjonalistparti, er et politisk parti i Republikken Kina på Taiwan. Partiet bygger på Folkets tre prinsipper, formulert av grunnleggeren Sun Yat-sen.
Partiet ble formelt stiftet i 1912, men kan føre sin historie tilbake til Sun Yat-sens Tongmenghui fra 1894. Partiet ble dannet like etter Xinhai-revolusjonen, som styrtet Qing-dynastiet. Chiang Kai-shek overtok som partileder etter Sun Yat-sens død i 1925, og satt frem til sin egen død i 1975.
Nasjonalistene kjempet mot Beiyang-krigsherrer og Det kinesiske kommunistiske parti i den kinesiske borgerkrigen, men led nederlag og måtte trekke seg tilbake til Taiwan i 1949. Kuomintang styrte Republikken Kina, lenge bare kalt «Nasjonalist-Kina», på Taiwan med unntakslovgivning og ingen lovlig opposisjon frem til 1987, men gjennomførte så rettstatsprinsipper og demokratiske reformer.
Kuomintang er det dominerende partiet i «den pan-blå koalisjonen», som holder fast ved ett-Kina-politikken og i praksis status quo, mens «den pan-grønne koalisjonen» ønsker taiwansk uavhengighet.
| Kuomintang, eller Kinas nasjonalistparti, er et politisk parti i Republikken Kina på Taiwan. Partiet bygger på Folkets tre prinsipper, formulert av grunnleggeren Sun Yat-sen.
Partiet ble formelt stiftet i 1912, men kan føre sin historie tilbake til Sun Yat-sens Tongmenghui fra 1894. Partiet ble dannet like etter Xinhai-revolusjonen, som styrtet Qing-dynastiet. Chiang Kai-shek overtok som partileder etter Sun Yat-sens død i 1925, og satt frem til sin egen død i 1975.
Nasjonalistene kjempet mot Beiyang-krigsherrer og Det kinesiske kommunistiske parti i den kinesiske borgerkrigen, men led nederlag og måtte trekke seg tilbake til Taiwan i 1949. Kuomintang styrte Republikken Kina, lenge bare kalt «Nasjonalist-Kina», på Taiwan med unntakslovgivning og ingen lovlig opposisjon frem til 1987, men gjennomførte så rettstatsprinsipper og demokratiske reformer.
Kuomintang er det dominerende partiet i «den pan-blå koalisjonen», som holder fast ved ett-Kina-politikken og i praksis status quo, mens «den pan-grønne koalisjonen» ønsker taiwansk uavhengighet.
== Historie ==
Partiet har sine røtter i den revolusjonære organisasjon Sun Yat-sen grunnla i 1894 for å styrte det herskende Qing-dynastiet. Den formelle etableringen som politisk parti skjedde rett før Qing-dynastiet ble styrtet av Xinhai-revolusjonen i 1911. Partiet vant det første parlamentsvalget i Kina i 1913, men republikkens første president, Yuan Shikai, oppløste parlamentet, og partiets ledere måtte leve i landflyktighet. Etter Yuans død i 1916 ble sentralregjeringen i Beijing svekket, og forskjellige krigsherrer fikk økt makt ute i provinsene. Sun Yat-sen skapte da en maktbase i Guangzhou med sovjetisk støtte, og forberedte en militærekspedisjon for å forene Kina.
I 1925 døde Sun, og året etter innledet hans etterfølger, Chiang Kai-shek, den såkalte Nordekspedisjonen, som skulle ende med Kinas forening. Han samarbeidet da med Det kinesiske kommunistiske parti. I samband med at Chiang erobret Shanghai, brøt han imidlertid alliansen med kommunistene, og beordret massakre på kommunister og fagforeningsmedlemmer. I 1928 hadde han klart å konsolidere sin kontroll over det sentrale Kina, og gjorde Nanjing til landets hovedstad.
Partiet ble drevet ut av landet i 1949 som følge av den kommunistiske maktovertagelsen. Over to millioner partimedlemmer flyktet til øya Taiwan, hvor Republikken Kina ble videreført, og hvor Kuomintang frem til 1991 var det eneste politiske parti. Etter Chiang Kai-sheks død i 1975 overtok sønnen Chiang Ching-kuo som statssjef og partileder, men påbegynte samtidig demokratiske reformer. Gjennom 1980- og 1990-årene slakket partiet sitt grep om makten. I valget i 2000 tapte partiet makten for første gang, men gjenvant presidentvervet med Ma Ying-jeou i 2008. Skjønt Kuomintang har beholdt mye av sin folkelige støtte, har det vokst frem et topartisystem med Demokratisk fremskrittsparti som hovedmotstander.
== Ledere ==
Eric Chu 2021–d.d.
Johnny Chiang 2020–2021
Wu Den-yih 2017–2020
Hung Hsiu-chu 2016–2017
Eric Chu 2015–2016
Wu Den-yih 2014–2015
Ma Ying-jeou 2009–2014
Wu Po-hsiung 2007–2009
Ma Ying-jeou 2005–2007
Lien Chan 2000–2005
Lee Teng-hui 1988–2000
Chiang Ching-kuo 1975–1988
Chiang Kai-shek 1938–1975 (generaldirektør)
Wang Jingwei 1931–1933 (formann i arbeidsutvalget)
Hu Hanmin 1925–1931 (formann i arbeidsutvalget)
Sun Yat-sen 1913–1925
Song Jiaoren 1912–1913
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(zh) Offisielt nettsted
(en) Kuomintang – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) 中國國民黨 – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | forenklet kinesisk: pinyin: Zhōnggúo Gúomíndăng | 1,534 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hu_Jintao | 2023-02-04 | Hu Jintao | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 21. desember', 'Kategori:Fødsler i 1942', 'Kategori:Hu-Wen-administrasjonen', 'Kategori:Kinas presidenter', 'Kategori:Kinesiske ingeniører', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Taizhou i Jiangsu', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Hu Jintao (forenklet kinesisk: 胡锦涛; tradisjonell kinesisk: 胡錦濤; pinyin: Hú Jǐntāo, født 21. desember 1942 i Jiangyan i Taizhou i provinsen Jiangsu i Kina) er en kinesisk kommunistisk politiker. Han var generalsekretær i det kinesiske kommunistpartiet mellom november 2002 og november 2012, og var dessuten Folkerepublikken Kinas president fra den 15. mars 2003 til den 14. mars 2013. Fra 2005 til 2012 var han også leder for den sentrale militærkommisjon. Hans signaturteori var vitenskapelig syn på utvikling.
| Hu Jintao (forenklet kinesisk: 胡锦涛; tradisjonell kinesisk: 胡錦濤; pinyin: Hú Jǐntāo, født 21. desember 1942 i Jiangyan i Taizhou i provinsen Jiangsu i Kina) er en kinesisk kommunistisk politiker. Han var generalsekretær i det kinesiske kommunistpartiet mellom november 2002 og november 2012, og var dessuten Folkerepublikken Kinas president fra den 15. mars 2003 til den 14. mars 2013. Fra 2005 til 2012 var han også leder for den sentrale militærkommisjon. Hans signaturteori var vitenskapelig syn på utvikling.
== Bakgrunn, tidlig karriere ==
Hu Jintaos hjemstavn i Kina er fylket Jixi i provinsen Anhui.
Hu Jintao er utdannet som hydraulisk ingeniør fra det prestisjefulle Tsinghuauniversitetet i Beijing i 1964 og ble medlem av kommunistpartiet. Politisk er han moderat og forsiktig. Han tilbrakte mesteparten av sin tidligere karriere i de fattigere provinsene, og var derfor ukjent for vestlige analytikere før han uventet ble president.
Mellom 1974 og 1982 ble Hu Jintao sendt til Gansu-provinsen under kulturrevolusjonen og ble visepresident for provinsens konstruksjonskomité. I 1981–1982 gikk han på Den Sentrale Partiskolen, der han ble kjent med Deng Xiaopings datter. Fra 1982 til 1984 var han president i Kinas ungdomsføderasjon.
== Partisekretær i Guizhou, så Tibet ==
Fra 1985 til 1988 var han partisekretær i Guizhou-provinsen. I 1987 brøt det ut studentprotester der; de håndterte han med nennsomhet.
Fra 1988 til 1992 var han partisekretær for Tibets kommunistparti. Han slo hardt ned mot demonstrasjoner og innførte unntakstilstand i 1989. Hundrevis av mennesker ble anholdt og et titalls ble drept. I 1993 ble han president for Den sentrale partiskolen.
== Medlem av Politbyrået ==
Fra 1992 var Hu medlem av Det kinesiske kommunistpartis politbyrås stående komite. I 1993 ble han leder for Sentralkomiteens partiskole. Samtidig arbeidet han i Politbyråets sekretariat og beskjeftiget seg dermed med organets daglige virke. Han hadde særlig med offentlighetsarbeidet å gjøre, med ansvar for hvordan presidenten ble presentert i massemediene.
Da medlemmene for den såkalte annen ledelsesgenerasjon innen kommunistpartiet, som for eksempel Deng Xiaoping, forberedte å overlate makten til en ny generasjon, begynte man også å rådslå om hvem som kunne forberedes til den etterfølgende ledelsesetappen også. Slik ble Hu allerede i 1992 blinket ut av Deng (på forslag av Song Ping), som partilederemne. Også Hu Yaobang var for dette, og dermed ble Hu Jintaos vei til det øverste ledelsesskikt gjort jevn.
I 1998 ble Hu utnevnt til visepresident. Ettersom den daværende president Jiang Zemin ønsket at Hu skulle spille en viktigere rolle i utenrikspolitikken, ble det Hu som i 1999 uttalte seg mot den amerikanske bombingen av den kinesiske ambassade i Beograd.
Hu ble den 15. november 2002 valgt til kommunistpartiets generalsekretær.
== Presidentskap ==
Den 15. mars 2003 ble Hu Jintao valgt til president for Folkerepublikken Kina av Den nasjonale folkekongress. Dermed ble han ubestridt Kinas sentrale og øverste leder. I 2004 ble Hu i tillegg leder for Folkets frigjøringshærs sentrale militærkommisjon.
I 2004 beordret Hu Jintao oppføring av «Den store muren i luften», som skulle hindre kineserne i utenlandsk radiolytting. I 2006 slo han ned på demonstrasjoner i Tibet. Han beordret kontroll av liberal presse og satte 32 journalister i fengsel. En journalist ble drept av kinesisk politi. Hu Jintao ble i 2006 den første kinesiske president som besøkte India på ti år.
I en programmatisk tale i forbindelse med det kinesiske kommunistpartis 17. nasjonale partikongress den 14. oktober 2007 gikk Hu Jintao in for en mer rettferdig velstandsfordeling og en satsing innen miljøvern.
Den 15. mars 2008 ble Hu gjenvalgt til statspresident av Den 11. nasjonale folkekongress med 99,7 % av stemmene, som vanlig var det ingen motkandidater.I november 2010 rangerte Forbes Magazine ham som verdens mektigste person.
== Personlig ==
Hu er gift med Liu Yongqing, som han møtte på Tsinghuauniversitetet. De har to barn, Hu Haifeng og Hu Haiqing. Hu er den første topplederen for Folkerepublikken Kina som taler standardkinesisk uten særlig regional aksent. Han anses å ha fotografisk hukommelse, noe som ble lagt merke til i skoletiden.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Wu-ueh Chang and Chien-min Chao: Managing Stability in the Taiwan Strait: Non-Military Policy towards Taiwan under Hu Jintao,In:Journal of Current Chinese Affairs 3/2009, s. 99-118, ISSN 1868-1026.
Jean-Pierre Cabestan:China´s Foreign-and Security-policy Decision-making Processes under Hu Jintao,In:Journal of Current Chinese Affairs 3/2009, s. 63-97, ISSN 1868-1026.
Heike Holbig:Remaking the CCP´s Ideology: Determinants, Progress, and Limits under Hu Jintao, i : Journal of Current Chinese Affairs 3/2009, s. 35-61, ISSN 1868-1026.
== Eksterne lenker ==
(en) Hu Jintao – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) 胡锦涛 – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Hu Jintao på Internet Movie Database
(en) Hu Jintao hos The Movie Database
(en) Hu Jintao – Olympedia
(en) Hu Jintao hos China Vitae | Hu Jintao (forenklet kinesisk: 胡锦涛; tradisjonell kinesisk: 胡錦濤; pinyin: Hú Jǐntāo, født 21. desember 1942 i Jiangyan i Taizhou i provinsen Jiangsu i Kina) er en kinesisk kommunistisk politiker. | 1,535 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mekka | 2023-02-04 | Mekka | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:21°N', 'Kategori:39°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Saudi-Arabia', 'Kategori:Islams hellige byer', 'Kategori:Provinsen Mekka', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Sider med kart'] | Mekka er en by i Saudi-Arabia og det helligste stedet i islam. Det var fødestedet til profeten Muhammed, som senere ble Allahs sendebud. Muslimer vender seg mot Mekka i bønn, og å besøke byen er en viktig del av religionen. Under hadsj kommer to til tre millioner pilegrimer til Mekka.
I Mekka ligger Kaba, helligdommen som inneholder den svarte steinen, på den andre plassen inne i moskéen Al-haram. I byen ligger også verdens tredje høyeste bygning per 2021, den 609 meter høye Abraj Al Bait.
| Mekka er en by i Saudi-Arabia og det helligste stedet i islam. Det var fødestedet til profeten Muhammed, som senere ble Allahs sendebud. Muslimer vender seg mot Mekka i bønn, og å besøke byen er en viktig del av religionen. Under hadsj kommer to til tre millioner pilegrimer til Mekka.
I Mekka ligger Kaba, helligdommen som inneholder den svarte steinen, på den andre plassen inne i moskéen Al-haram. I byen ligger også verdens tredje høyeste bygning per 2021, den 609 meter høye Abraj Al Bait.
== Etymologi ==
Mekka har i lang tid vært den norske stavemåten for islams hellige by. Ordet er transkribert fra arabisk og har blitt en del av det norske språket.
Ordet Mekka brukes i dag ikke bare for byen i Saudi-Arabia. Mekkas rolle som den viktigste byen innenfor islam har gjort at navnet benyttes som begrep også for å beskrive andre steder av stor betydning innen ulike emneområder. Las Vegas beskrives for eksempel som «et Mekka for gamblere», og Nashville kalles «countrymusikkens Mekka».I et forsøk på å unngå slike sammenligninger med den hellige byen besluttet den saudiske regjeringen på 1980-tallet å bestemme at en ny transkripsjon skulle anvendes som offisielt navn, 'Makkah al-Mukarramah', noe som også ligger nærmere arabisk. Makkah har hittil ikke fått særlig gjennomslag i norske medier eller i norsk språkbruk.
== Historie ==
Mekka ligger i Hijaz-ørkenen ikke langt fra Rødehavet. Også før Muhammeds tid var den en viktig by. Den lå langs den arabiske handelsveien for krydder og røkelse som gikk sørfra til Egypt, Jidda, Persiabukta og Mesopotamia.
Muslimsk tradisjon forteller at kjøpmannen Mohammed så engelen Gabriel i ørkenen utenfor Mekka for første gang i 609. Han tok til å preke den nye religionen islam, men få av de som bodde i Mekka lot seg lokke. Til slutt måtte han flykte herfra til Medina. I 630 kom Mohammed tilbake som lederen for en muslimsk hær på omkring 10 000 mann. Byen overgav seg raskt uten kamphandlinger. Innbyggerne ble mildt behandlet, og Mohammed krevde kun at de hedenske gudebildene ved Kaba skulle fjernes. Byens tidligere leder, Abu Sufyan, valgte selv å konvertere til islam, og størstedelen av innbyggerne fulgte hans eksempel.
== Geografi ==
Mekka ligger på en høyde av 280 m over havet, og omtrent 80 km inn i landet fra Rødehavet. Det sentrale Mekka ligger i en forsenkning mellom to fjellkjeder. Området inneholder dalen Al Taneem, Bakkahdalen og dalen Abqar. Dette fjellandskapet har definert den moderne utvidelsen av byen. Sentrum i byen ligger i Masjid al-Haram-området, som ligger noe lavere enn resten av byen. Området rundt moskeen utgjør gamlebyen, hvor de viktigste gatene er Al-Mudda'ah og Sūq al-Layl nord for moskeen, og As-Sūg Assaghīr i sør. Da saudiaraberne utvidet den store moskeen i sentrum av byen ble det som en gang var hundrevis av hus erstattet med brede avenyer og torg. Tradisjonelle boliger er bygget av lokal stein og er generelt to til tre etasjer høye. Det totale arealet av Mekka i dag er 1 200 km².
=== Klima ===
Mekka har et ekstremt tørt klima. I motsetning til andre saudiarabiske byer beholder Mekka den varme temperaturen også om vinteren, som kan variere fra 20 °C ved midnatt til 40 °C om ettermiddagen. Sommertemperaturene anses som ekstremt varme og kan komme opp i 50 °C om ettermiddagen og 30 °C på kvelden. Det kan falle små mengder regn, som oftest mellom november og januar.
== Demografi ==
Mekka har en høy befolkningstetthet og den bofaste befolkningen lever først og fremst i gamlebyen og arbeider i næringer knyttet til de besøkende pilegrimene. Pilegrimene som besøker byen har en blandet bakgrunn og kommer i stor grad fra Afrika, Midtøsten, Sørøst-Asia og Europa. Mange pilegrimer har slått seg ned i Mekka, dette har gjort at byen har en mer blandet befolkning enn andre deler av Saudi-Arabia. I tillegg har oljeboomen i etterkrigstiden ført til en stor andel gjestearbeidere.
== Mekka og islam ==
Mekka er siden denne tiden blitt den viktigste byen i islam. Siden hendelsene i Mekka stammer fra tiden før skillet mellom sjia- og sunniislam er den hellig for begge retningene. Al-haram-moskeen blir regnet som det helligste stedet i verden.
En av de fem søylene i religionen er å besøke Mekka minst én gang i livet, under hadj. Muslimer som har råd kan besøke byen årlig, men innreisen til landet er blitt begrenset de siste årene for å hindre for store folkemengder.
En pilegrimsreise til Mekka utenfor hadj-måneden dhu al-hidja er også en hellig handling som blir kalt umra. De fleste som foretar reisen foretrekker å dra i løpet av Hadj.
I Mekka besøker pilegrimene Kaba, regnet som Guds hus, og den hellige zamzamkilden. De drar også gjerne til landsbyen Mina og Arafatåsen i nærheten.
== Mekka og ikke-muslimer ==
Mekka blir regnet som så hellig at byen er forbudt område for ikke-muslimer. Likevel har flere slike lurt seg inn forkledd som muslimer. En av de best kjente er den engelske eventyreren Richard Burton, som tok seg inn i byen i 1835. Han fortalte senere om opplevelsene sine i Personal Narrative of a Pilgrimage to Al Madinah and Meccah.
Ettersom bilde og fjernsynsoverføringer fra byen er blitt vanlige, har flere ikke-muslimer fått innblikk i de tidligere så hemmelige ritualene.
== Tragedier ==
Flere dødsulykker har funnet sted i forbindelse med de store menneskemengdene som samler seg i Mekka under hadj. Den verste skjedde i 1990 da 1 426 ble trampet i hjel i en tunnel. Liknende ulykker i 1994, 1998 og 2004 drepte 270, 180 og 251 hver. Myndighetene i Saudi-Arabia prøver å hindre flere slike hendelser ved å sette grenser for hvor mange som får besøke landet og overvåke folkemassene under hadj. Likevel kan det stadig skje ulykker, som i 2006, da et blokkhus falt sammen og drepte 76.
Mekka har også vært utsatt for terrorisme og religionspolitiske demonstrasjoner. I 1989 drepte bomber i Al-haram-moskeen én pilegrim mens sammenstøt mellom antivestlige demonstranter og saudiarabiske sikkerhetsstyrker førte til at rundt 400 døde.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Mecca – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Mekka er en by i Saudi-Arabia og det helligste stedet i islam. Det var fødestedet til profeten Muhammed, som senere ble Allahs sendebud. | 1,536 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kaba | 2023-02-04 | Kaba | ['Kategori:21°N', 'Kategori:39°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Islam', 'Kategori:Islamsk arkitektur', 'Kategori:Provinsen Mekka'] | For det sveitsiske selskapet Kaba, se Kaba (selskap)
Kaba er islams sentrale helligdom. Det er en enkel, firkantet steinbygning tildekket med svart klede som ligger i hovedmoskéen Masjid al Haram i Mekka i Saudi-Arabia. Kaba ble ifølge Koranen opprinnelig reist som et gudshus av Ibrahim (Abraham). Helligdommen er målet for den muslimske pilegrimsreisen hajj, og qibla – den retningen alle muslimer vender seg når de ber.
Kaba er muslimenes viktigste helligdom sammen med al-Masjid an-Nabawi (profeten Muhammeds moské) i Medina i Saudi-Arabia og al-Aqsa-moskéen i Jerusalem.
| For det sveitsiske selskapet Kaba, se Kaba (selskap)
Kaba er islams sentrale helligdom. Det er en enkel, firkantet steinbygning tildekket med svart klede som ligger i hovedmoskéen Masjid al Haram i Mekka i Saudi-Arabia. Kaba ble ifølge Koranen opprinnelig reist som et gudshus av Ibrahim (Abraham). Helligdommen er målet for den muslimske pilegrimsreisen hajj, og qibla – den retningen alle muslimer vender seg når de ber.
Kaba er muslimenes viktigste helligdom sammen med al-Masjid an-Nabawi (profeten Muhammeds moské) i Medina i Saudi-Arabia og al-Aqsa-moskéen i Jerusalem.
== Bakgrunn og beskrivelse ==
Ordet kaba er arabisk al-ka'ba («terningen»)). Kaba er en stor, kubisk bygning med vegger av stein og tak av tre. Bygningen er 12 meter lang, 10 meter bred og 15 meter høy. Veggene er rundt én meter tykke og døren inn er to meter oppe på veggen. Det innvendige rommet er tomt, og inneholder bare et bord og tre søyler som bærer taket.
Ifølge islam skal det ha eksistert et gudshus i Mekka siden Adams tid. Dette gudshuset som kalles bayt al-haram (det hellige hus) eller bayt al-atiq (det gamle hus) ble først bygget av Adam. Det ble senere gjenreist av Ibrahim og Ismail, Muhammed deltok i en gjenoppbygging da han var 40 år gammel. Kort tid senere, i år 64 hijri (683 e.Kr.) ble bygningen revet av angrepsstyrker, og deretter gjenoppbygget. I de påfølgende årene skjedde noen endringer, men forut for den siste rekonstruksjonen i 1996 hadde bygget stått uendret i 400 år.
I det sørøstre hjørnet av helligdommen finnes Den svarte steinen (al-hajar al-aswad). Steinen består i dag av sju fragmenter i en ramme av sølv, innmurt i veggen, 1,5 m over bakken. Ifølge islamsk tradisjon skal steinen ha blitt bragt til jorden av engelen Gabriel. Steinen var eid av Adam, og ble gjenfunnet av Ibrahim da han gjenreiste Kaba. Steinen ble delt i flere biter etter en brann i 683, den ble stjålet fra Mekka av den revolusjonære gruppen qarmatene i 930 og tilbakeført i 951. Steinen oppfattes som et symbol på evigheten og på guds enhet. Ifølge tradisjonen regnes bønner og løfter som gis ved steinen for å ha spesielt stor virkning. Islams mystiske tradisjon ser steinen som et symbol på indre fattigdom og tilintetgjørelse av jeg'et, en forutsetning for å erfare Gud.
I byggets vesthjørne er en rødlig sten murt inn: Lykkens stein (hajar al-asad) hilses av pilegrimene, men de berører den ikke.
Bygningen er dekket av kiswa, et svart teppe av bomull og silke med den islamske trosbekjennelsen innvevd. Teppet blir skiftet ut hvert år, ved innledningen til pilegrimstiden. I forbindelse med dette blir hele kaba rituelt vasket.
Under den obligatoriske pilegrimsreisen skal hver muslim gå syv ganger rundt Kaba og helst berøre eller kysse steinen.
=== Gamle bilder ===
=== I dag ===
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Kaaba – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Kaaba – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
qibla.com
islam.no om Kaba21°25′21,22″N 39°49′34,06″Ø | Kaba er islams sentrale helligdom. Det er en enkel, firkantet steinbygning tildekket med svart klede som ligger i hovedmoskéen Masjid al Haram i Mekka i Saudi-Arabia. | 1,537 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gudshus | 2023-02-04 | Gudshus | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Religion'] | Gudshus er bygninger brukt til religionsutøvelse: gudstjenester, bønn, seremonier, ritualer, andaktsmøter og tilbedelse.
De ulike religionene har hver sine navn og funksjon for de ulike bygningene:
Bahai - Tilbedelsens Hus, med ni innganger, Mashriqu'l-Adhkár.
Buddhismen - Stupa, pagode, caitya
Hinduismen - Tempel
Islam - Moské
Jødedom - Synagoge, tempel
Kristendom- Kirke, stavkirke, kirkebygning, kapell, katedral, tempel, basilika
Sikhismen - Gurdwara, tempel
Shintoismen - Jinja | Gudshus er bygninger brukt til religionsutøvelse: gudstjenester, bønn, seremonier, ritualer, andaktsmøter og tilbedelse.
De ulike religionene har hver sine navn og funksjon for de ulike bygningene:
Bahai - Tilbedelsens Hus, med ni innganger, Mashriqu'l-Adhkár.
Buddhismen - Stupa, pagode, caitya
Hinduismen - Tempel
Islam - Moské
Jødedom - Synagoge, tempel
Kristendom- Kirke, stavkirke, kirkebygning, kapell, katedral, tempel, basilika
Sikhismen - Gurdwara, tempel
Shintoismen - Jinja | Gudshus er bygninger brukt til religionsutøvelse: gudstjenester, bønn, seremonier, ritualer, andaktsmøter og tilbedelse. | 1,538 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Caligula | 2023-02-04 | Caligula | ['Kategori:Adopterte', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 41', 'Kategori:Fødsler i 12', 'Kategori:Herskere på 0-tallet', 'Kategori:Julo-claudiske dynasti', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Romerske keisere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Gaius Julius Caesar Augustus Germanicus (født 12, død 41 e.Kr.), mest kjent som Caligula, var den tredje keiseren av Romerriket, i fire år fra 37 til 41.
| Gaius Julius Caesar Augustus Germanicus (født 12, død 41 e.Kr.), mest kjent som Caligula, var den tredje keiseren av Romerriket, i fire år fra 37 til 41.
== Tidlig liv ==
Caligula ble født som Gaius Julius Caesar Germanicus den 31. august, år 12 i Antium, som den tredje av de seks overlevende barna til Augustus' adopterte barnebarn, Germanicus, og Augustus' datterdatter, Agrippina den eldre. Germanicus var sønn av Nero Claudius Drusus og Antonia den yngre. Han var nevø av den senere keiser Claudius. Agrippina var datter av Marcus Vipsanius Agrippa og Julia den eldre (Augustus' eneste datter).Som liten gutt var han med sine foreldre på militærkampanjer i Germania, der han ble maskoten for farens legioner. Soldatene ble underholdt hver gang Agrippina kledte sønnen sin i miniatyrsoldatklær, og han ble tidlig tildelt navnet Caligula, som betyr «lille caliga» (soldat)støvel), etter de små millitærsandalene han brukte som en del av utkledningen.
== Keiser ==
Hans karriere og bemerkelsesverdige atferd kan kort sammenfattes slik: Han kom til makten etter Tiberius fordi han i løpet av noen uker utmanøvrerte og drepte sin rival Tiberius Gemellus. Det første året han satt ved makten var vellykket og rolig. Men i hans videre regjeringstid forekom en rekke handlinger som ble oppfattet både som latterlige, skremmende og av noen som uttrykk for galskap. Under et felttog i nordområdene opptrådte han svært kritikkløst og udisiplinert. Hans ordrer var kaotiske og motstridende. Han degraderte flere av de beste generalene uten grunn. Ved en anledning da han ikke fant motstanderens soldater der han forventet, kledde han ut noen av sine egne soldater slik at de så ut som de var fiender.
Han utviklet etter hvert forestillinger om egen storhet, som ga seg uttrykk blant annet ved at han gjorde krav på guddommelig status for seg selv og sin favorittsøster Drusilla. I tillegg til dette kom i økende grad impulsive seksuelle utskeielser, incest, vanærende behandling av hellige steder og en ordre om å reise en statue av ham i templet i Jerusalem. Blant det aller mest ekstreme var hans plan om å utnevne sin egen hest Incitatus til konsul. Men noe av beskrivelsene savner bevis. Påstanden om incest og utnevnelsen av en hest til konsul er blant disse. Utnevnelsen av hesten var like trolig ikke ment alvorlig; det var et pek mot konsulene, som han anså for udugelige. [1]
== Attentatet ==
Det dukket snart opp planer om å få ryddet ham av veien. Etter knapt fire år lyktes dette av en allianse mellom medlemmer av livgarden og noen senatorer. Han ble stukket ned i en korridor i palasset 28 år gammel.
== Arv og kontroverser ==
Det er flere kilder fra hans samtid som angir at han på grunn av den atferd som er referert, ble oppfattet som «gal». Blant disse er filosofen Seneca (ca. 4 f.Kr. – 40 e.Kr.) og historikeren Tacitus (ca. 56 – 120 e.Kr.) Suetonius (ca. 70 – 120), som bl.a. var sekretær for keiser Hadrian og er kjent for sine biografier om de 11 første romerske keiserne, er helt klar i sin oppfatning av at Caligula var sinnssyk. Han henviser til flere hendelser og karaktertrekk som omfatter krampeanfall, impulsiv atferd preget av ekstrem brutalitet og Caligulas eiendommelige blanding av to motsatte egenskaper. På den ene side var han overdrevent selvsikker – i andre situasjoner uhyre redd og vettskremt.
Det har i ettertid vært atskillig diskusjon både om hvor «gal» Caligula egentlig var og om arten av hans galskap. Når det gjelder arten av hans mentale forstyrrelse, har det vært fremkastet flere teorier, som også inkluderer somatiske lidelser. R.S. Katz argumenterer for at Caligula hadde en overproduksjon av skjoldbruskkjertelhormon og baserer seg på beskrivelser av en konstellasjon av fysiske fenomener som ledsager denne lidelsen (utstående øyne, avmagring på tross av stor appetitt). Andre sykdommer som har vært nevnt, er epilepsi med utgangspunkt i hjernens tinninglapp. Benediktson hevder dette ut fra beskrivelsen av Caligulas krampeanfall og fordi han hadde de personlighetstrekk som noen ganger finnes som et permanent mønster hos pasienter med denne sjeldne type epilepsi.
Noen har anført at beskrivelsene av hans irrasjonelle atferd er overdrevet og at de er blitt unødig fremhevet av hans fiender som ville sverte hans rykte. Men selv om man kan diskutere hvor patologisk Caligulas atferd egentlig var, er det ikke til å komme forbi at flere ulike kilder fra hans samtid var av den oppfatning at han var «gal». Det virker utvilsomt noe søkt at dette skulle være ren konstruksjon fra hans fiender.
At teoriene om arten av hans «galskap» vil forbli kontroversielle, må man nok fortsatt regne med. På tross av noe usikkerhet om kildematerialet er Caligulas korte regime et klassisk eksempel på hva som kan skje når en diktator utvikler symptomer preget av vrangforestillinger om omverdenen og storhetsideer om seg selv og samtidig klarer å beholde makten. Da blir den politiske beslutningsprosess preget av irrasjonelle momenter, noe som gir undersåttene mange rasjonelle grunner til å frykte det verste.
== Referanser ==
== Kilder ==
(no) Caligula i Store norske leksikon
Suetonius (Sveton) (2001). Kejsarbiografier (svensk). Oversatt av Ingemar Lagerström. Lund: Wahlströms och Widsands klassikerserie. ISBN 91-46-18238-1.
Johan Peter Weisse (1942). Romerske keisere. Oslo: P. F. Steensballe.
== Eksterne lenker ==
(en) Caligula – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Gaius Iulius Caesar Germanicus Caligula – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Gaius Julius Caesar Augustus Germanicus (født 12, død 41 e.Kr. | 1,539 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bertolt_Brecht | 2023-02-04 | Bertolt Brecht | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 14. august', 'Kategori:Dødsfall i 1956', 'Kategori:Fødsler 10. februar', 'Kategori:Fødsler i 1898', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mottakere av Lenins fredspris', 'Kategori:Opposisjonelle under det tredje rike', 'Kategori:Personer fra Augsburg', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske dramatikere', 'Kategori:Tyske lyrikere', 'Kategori:Tyskere i eksil'] | Bertolt Brecht (født Eugen Berthold Friedrich Brecht 10. februar 1898 i Augsburg, død 14. august 1956 i Øst-Berlin) var en tysk dramatiker og poet. Brecht ble i ung alder sosialradikal, noe han forble til sin død. Han dro i eksil da nasjonalsosialistene kom til makten i 1933. Under den kalde krigen slo han seg ned i DDR og ble den mest fremtredende kunstneren i landet.
| Bertolt Brecht (født Eugen Berthold Friedrich Brecht 10. februar 1898 i Augsburg, død 14. august 1956 i Øst-Berlin) var en tysk dramatiker og poet. Brecht ble i ung alder sosialradikal, noe han forble til sin død. Han dro i eksil da nasjonalsosialistene kom til makten i 1933. Under den kalde krigen slo han seg ned i DDR og ble den mest fremtredende kunstneren i landet.
== Liv og verk ==
Under første verdenskrig ble Brecht mobilisert som sanitetssoldat. Han avsluttet ikke medisinstudiet, men skreiv sitt første teaterstykke, Baal, i 1918. I 1920 ble han dramaturg ved Kammerspiele i München. I 1922 giftet han seg med Marianne Zoff. I 1924 slo han seg ned i Berlin, samarbeidet med Piscator, Kurt Weill med mange flere. I 1928 inngikk han et nytt ekteskap med skuespillerinna Helene Weigel.Brecht skrev blant annet teksten til stykket Tolvskillingsoperaen (Dreigroschenoper). Han utviklet en ny teaterteknikk kalt episk teater (Episches Theater). I 1933 måtte han rømme landet og begynte en lang periode i eksil i Danmark, Sverige, Finland og til slutt USA, der han i oktober 1947 ble innkalt til å møte for Komiteen for uamerikansk virksomhet. Som bevis for kommunistsympatier brukte kongressmennene utsnitt av dikt og skuespill han hadde skrevet. I høringene uttalte Brecht imidlertid at han aldri hadde vært medlem av noe kommunistparti. Han forlot landet 31. oktober 1947.Han slo seg først ned i Zürich, men ble nektet permanent opphold både i Sveits og Vest-Tyskland. Han pendlet mellom Øst-Berlin og Sveits. Etter å ha skaffet seg østerriksk statsborgerskap, slo han seg ned i DDR for godt høsten 1949. I Berlin ble et helt teater stilt til hans disposisjon, og Berliner Ensemble ble grunnlagt. Åpningsforestillingen var Puntila og tjeneren hans, Matti den 8. november 1949. Oppstanden i 1953 førte ikke til at han brøt med DDRs regime. 26. mai 1955 mottok han Stalins Fredspris i Moskva.Brecht fikk i 1944 en sønn med forfatteren Ruth Berlau. Gutten som ble kalt Michel døde få dager etter fødselen i USA. Han døde selv av hjerteinfarkt 14. august 1956.
== Fremmedgjøring – Verfremdungseffekten ==
Brecht skrev ikke bare dramaer, men arbeidet også med regi. Verfremdungseffekten, som er beslektet med Skjlovkijs fremmedgjøringsprinsipp, er et virkemiddel han brukte for å fremme stykkenes agenda. Stykkene hans er såkalte lærestykker med politisk innhold. Brechts hensikt var å fremme budskapet ved å skape illusjonsbrudd. Teknikken søkte å forhindre at publikum levde seg inn i personene og lot følelsene ta over for tankevirksomhet. Derfor skapte han ulike utradisjonelle virkemidler som brøt med konvensjonene fra det klassiske dramaet. Tidsforløpet kunne for eksempel strekke seg over ti år. Han var også opptatt av å vise at forestillingen ikke bare skjer på scenen. Brecht hadde åpne sceneskift, der scenearbeiderne kom inn på scenen og forandret den foran tilskuernes øyne.Brecht gjenopptok bruken av kor fra det antikke drama tilbake, men i hans dramatikk og dramaturgi representerer det ikke den allmenne mening, men fungerer som veileder.
== Verk ==
=== Dramatiske verk ===
=== Andre arbeider (utvalg) ===
Forretningene til Herr Julius Caesar (Die Geschäfte des Herrn Julius Caesar)
Om tidens teater (Schriften zum Theater). Gyldendal, København 1966.
== Litteratur ==
Grip, Johann (red.): Brecht på norsk. Den norske lyrikklubben 1999. ISBN 82-525-3666-2
Dieter Lattmann: Kennen sie Brecht. Reclam-Verlag, Stuttgart 1988, ISBN 3-15-008465-2 – en god innføring til Brecht
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Bertolt Brecht – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Bertolt Brecht – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Bertolt Brecht på Internet Movie Database
(no) Bertolt Brecht hos Nationaltheatret
(no) Bertolt Brecht hos Sceneweb
(sv) Bertolt Brecht i Svensk Filmdatabas
(da) Bertolt Brecht på Filmdatabasen
(fr) Bertolt Brecht på Allociné
(en) Bertolt Brecht på AllMovie
(en) Bertolt Brecht hos The Movie Database
(en) Bertolt Brecht hos Internet Broadway Database
(en) Bertolt Brecht på Apple Music
(en) Bertolt Brecht på Discogs
(en) Bertolt Brecht på MusicBrainz
(en) Bertolt Brecht på Songkick
(en) Bertolt Brecht på AllMusic
(en) Bertolt Brecht hos American National Biography
(no) Verfremdungseffekt; fra Bibliotekarstudentens nettleksikon om litteratur og medier (pdf-fil) | Bertolt Brecht (født Eugen Berthold Friedrich Brecht 10. februar 1898 i Augsburg, død 14. | 1,540 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Forsete | 2023-02-04 | Forsete | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Rettferdsguder', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Æser'] | Forsete er i den norrøne mytologien rettferdighetsguden. Han var sønnen til Balder og Nanna.
Navnet Forsete - han som fører forsetet blant dommerne - er en forvanskning av navnet til den frisiske hovedguden Fosite, og opptrer i stedsnavnet Forsetalundr på Onsøy som knyttes til den tidlige handelsforbindelsen med friserne. Adam av Bremen hevdet at Helgoland var Fosites hellige øy, noe som gjør det påfallende at han aldri nevnes av Saxo Grammaticus.Forsete var ugift og bodde i borgen Glitne som hadde tak av sølv og søyler av gull. Han satt ved gudenes hoff og fungerte som lovgiver og dommer i vanskelige saker. Både guder og mennesker henvender seg til ham med sine rettslige problemer. Han greide som regel å skape forlik i alle vanskelige saker. Han eide også en gyllen øks.
Kvadet Gylfaginning i Snorres Edda siterer Grimnismål som omtaler Forsete slik:
Glitne er den tiande,
av gullstolpar boren,
med sølv, er taket tekt;
der Forsete bur
dei fleste dagar
og stiller alle stridsmål.
| Forsete er i den norrøne mytologien rettferdighetsguden. Han var sønnen til Balder og Nanna.
Navnet Forsete - han som fører forsetet blant dommerne - er en forvanskning av navnet til den frisiske hovedguden Fosite, og opptrer i stedsnavnet Forsetalundr på Onsøy som knyttes til den tidlige handelsforbindelsen med friserne. Adam av Bremen hevdet at Helgoland var Fosites hellige øy, noe som gjør det påfallende at han aldri nevnes av Saxo Grammaticus.Forsete var ugift og bodde i borgen Glitne som hadde tak av sølv og søyler av gull. Han satt ved gudenes hoff og fungerte som lovgiver og dommer i vanskelige saker. Både guder og mennesker henvender seg til ham med sine rettslige problemer. Han greide som regel å skape forlik i alle vanskelige saker. Han eide også en gyllen øks.
Kvadet Gylfaginning i Snorres Edda siterer Grimnismål som omtaler Forsete slik:
Glitne er den tiande,
av gullstolpar boren,
med sølv, er taket tekt;
der Forsete bur
dei fleste dagar
og stiller alle stridsmål.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Grimnismål, til norsk ved G. A. Gjessing, heimskringla.no | Forsete er i den norrøne mytologien rettferdighetsguden. Han var sønnen til Balder og Nanna. | 1,541 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Glitne | 2023-02-04 | Glitne | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norrøn mytologi'] | Glitne («Den lysende») er i den Norrøne mytologien boligen til Forsete i Åsgard.Salen hadde tak av sølv og søyler av gull. Det sies at Forsete fikk den av sin far, Balder. Noe overraskende kalles Hel av Tjodolv den kvinværske for Glitnes Gnå
| Glitne («Den lysende») er i den Norrøne mytologien boligen til Forsete i Åsgard.Salen hadde tak av sølv og søyler av gull. Det sies at Forsete fikk den av sin far, Balder. Noe overraskende kalles Hel av Tjodolv den kvinværske for Glitnes Gnå
== Referanser == | thumb|Forseti i Glitnir. | 1,542 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Paris_Hilton | 2023-02-04 | Paris Hilton | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 17. februar', 'Kategori:Fødsler i 1981', 'Kategori:Hilton', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Modeller fra USA', 'Kategori:Personer fra New York City', 'Kategori:Personer fra USA av norsk opphav', 'Kategori:Personer fra USA av tysk opphav', 'Kategori:Razzie-vinnere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skuespillere fra USA', 'Kategori:Sosietetsdamer'] | Paris Whitney Hilton (født 17. februar 1981) er en amerikansk modell og skuespiller og er en av arvingene til Hilton-formuen. Hun vokste opp i toppetasjen på Waldorf-Astoria Hotel på Manhattan. Hun er datter av Richard Hilton og Kathy Hilton, og har blant annet en yngre søster, Nicky, født 1983.
Paris Hiltons oldefar, Conrad Hilton var sønn av August Halvorson «Gus» Hilton som utvandret til USA fra slektsgården Hilton søndre ved Kløfta på Romerike i 1870. Han ble født i New Mexico i 1887 og er kjent som grunnleggeren av hotellkjeden Hilton Hotels Corporation (1946). Hun har ellers hovedsakelig tysk opprinnelse.
Paris har fullført High School og begynte som modell etter dette. Sammen med Nicole Richie, datter av Lionel Richie, hadde hun reality-showet The Simple Life.
Det har også vært mye oppmerksomhet rundt en hjemmevideotape som har havnet på Internett med navnet 1 Night in Paris, hvor hun hadde sex med sin daværende kjæreste Rick Solomon.Den 5. mai 2007 ble hun idømt 45 dagers fengsel for å ha kjørt bil selv om hun allerede tidligere var blitt fradømt førerrett. Straffen ble senere redusert til 23 dager. Etter å ha sonet tre dager i fengsel ble dommen omgjort til husarrest. I ettertid har hun blitt kalt tilbake til fengselet.
I tillegg er hun kjent for å ha bidratt til kjendistrenden med såkalte teacuphunder, hunder som er så små at de får «plass i en tekopp». Først hadde hun Tinkerbell, så kom Bambi. Begge av miniatyrhunderasen chihuahua.
| Paris Whitney Hilton (født 17. februar 1981) er en amerikansk modell og skuespiller og er en av arvingene til Hilton-formuen. Hun vokste opp i toppetasjen på Waldorf-Astoria Hotel på Manhattan. Hun er datter av Richard Hilton og Kathy Hilton, og har blant annet en yngre søster, Nicky, født 1983.
Paris Hiltons oldefar, Conrad Hilton var sønn av August Halvorson «Gus» Hilton som utvandret til USA fra slektsgården Hilton søndre ved Kløfta på Romerike i 1870. Han ble født i New Mexico i 1887 og er kjent som grunnleggeren av hotellkjeden Hilton Hotels Corporation (1946). Hun har ellers hovedsakelig tysk opprinnelse.
Paris har fullført High School og begynte som modell etter dette. Sammen med Nicole Richie, datter av Lionel Richie, hadde hun reality-showet The Simple Life.
Det har også vært mye oppmerksomhet rundt en hjemmevideotape som har havnet på Internett med navnet 1 Night in Paris, hvor hun hadde sex med sin daværende kjæreste Rick Solomon.Den 5. mai 2007 ble hun idømt 45 dagers fengsel for å ha kjørt bil selv om hun allerede tidligere var blitt fradømt førerrett. Straffen ble senere redusert til 23 dager. Etter å ha sonet tre dager i fengsel ble dommen omgjort til husarrest. I ettertid har hun blitt kalt tilbake til fengselet.
I tillegg er hun kjent for å ha bidratt til kjendistrenden med såkalte teacuphunder, hunder som er så små at de får «plass i en tekopp». Først hadde hun Tinkerbell, så kom Bambi. Begge av miniatyrhunderasen chihuahua.
== Filmografi ==
=== Som skuespiller ===
1993 – Wishman – Jente på stranden
2000 – Sweetie Pie – Ukjent rolle
2002 – Nine Lives – Jo
2002 – QIK2JDG – Modell
2003 – L.A. Knights – Sadie
2003 – The Wonderland Murders – Barbie
2003 – The Cat In The Hat – Klubbjente
2004 – Las Vegas (TV-serie) – Madison
2004 – Things That Go Jump in the Night (Tv-serie) – Madison
2004 – George Lopez (TV-serie) – Ashley
2004 – Jason Tutors Max (TV-serie) – Ashley
2004 – The O.C.(TV-serie)-Kate
2004 – The L.A.(TV-serie)-Kate
2004 – Raising Helen – Amber
2004 – The Hillz – Heather Smith
2004 – Veronica Mars (TV-serie) – Catilin Ford
2004 – Credit Where Credit's Due (TV-serie) – Catilin Ford
2005 – American Dreams (TV-serie) – Barbara Eden
2005 – California dreamin' (TV-serie) – Barbara Eden
2005 – House of Wax – Paige Edwards
2006 – Bottom's Up – Lisa Mancini
2006 – Pledge This! – Victoria English
2008 – The Hottie and the Nottie – Cristabel Abbott
2008 – Repo! The Genetic Opera – Amber Sweet
=== Som produsent ===
2005 – The Simple Life (Sesong 1-6)
2006 – Pledge This!
2008 – The Hottie And The Nottie
2008 – Paris Hilton's My New BFF
2011 – Paris Hilton's BFF Dubai
2013 - Paradise Hotel 2013 Norway
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Paris Hilton – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Paris Hilton – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Paris Hilton på Internet Movie Database
(sv) Paris Hilton i Svensk Filmdatabas
(da) Paris Hilton på Scope
(fr) Paris Hilton på Allociné
(en) Paris Hilton på AllMovie
(en) Paris Hilton hos Turner Classic Movies
(en) Paris Hilton hos Rotten Tomatoes
(en) Paris Hilton hos TV Guide
(en) Paris Hilton hos The Movie Database
(en) Paris Hilton hos Behind The Voice Actors
(en) Paris Hilton på Apple Music
(en) Paris Hilton på Discogs
(en) Paris Hilton på MusicBrainz
(en) Paris Hilton på Spotify
(en) Paris Hilton på Songkick
(en) Paris Hilton på Last.fm
(en) Paris Hilton på Last.fm
(en) Paris Hilton på Genius — sangtekster
(en) Paris Hilton på AllMusic
(en) Paris Hilton på Twitter
(en) Paris Hilton på Facebook
(en) Paris Hilton på Instagram
(en) Paris Hilton på YouTube
(en) Paris Hilton på Myspace
(en) Paris Hilton på TikTok
Paris Hilton på Snapchat
(en) Paris Hilton hos The Peerage | Paris Whitney Hilton (født 17. februar 1981) er en amerikansk modell og skuespiller og er en av arvingene til Hilton-formuen. | 1,543 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nicole_Richie | 2023-02-04 | Nicole Richie | ['Kategori:Adopterte fra USA', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 21. september', 'Kategori:Fødsler i 1981', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Berkeley', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skuespillere fra USA', 'Kategori:Sosietetsdamer', 'Kategori:TV-personligheter fra USA'] | Nicole Richie (født Nicole Camille Escovedo 21. september 1981) er en amerikansk skuespiller, forfatter, sanger og TV-personlighet. Hun er adoptert av soul-sangeren Lionel Richie, og er kanskje best kjent som rollen hun hadde i reality-showet The Simple Life, sammen med kjendisvenn Paris Hilton. Hun har en datter, Harlow Winter Kate Richie Madden og en sønn Sparrow James Midnight Madden, med kjæresten Joel Madden.
| Nicole Richie (født Nicole Camille Escovedo 21. september 1981) er en amerikansk skuespiller, forfatter, sanger og TV-personlighet. Hun er adoptert av soul-sangeren Lionel Richie, og er kanskje best kjent som rollen hun hadde i reality-showet The Simple Life, sammen med kjendisvenn Paris Hilton. Hun har en datter, Harlow Winter Kate Richie Madden og en sønn Sparrow James Midnight Madden, med kjæresten Joel Madden.
== Filmografi ==
2005: Kids In America
2003-2007: The Simple Life
2004: Eve
2004: Rock Me Baby
2004: American Dreams
2005: 8 Simple Rules
2008: Chuck
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Nicole Richie – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Nicole Richie på Internet Movie Database
(fr) Nicole Richie på Allociné
(en) Nicole Richie på AllMovie
(en) Nicole Richie hos The Movie Database
(en) Nicole Richie på MusicBrainz
(en) Nicole Richie på Genius — sangtekster
(en) Nicole Richie på Twitter
(en) Nicole Richie på Facebook
(en) Nicole Richie på Instagram
(en) Nicole Richie på TV.com | Nicole Richie (født Nicole Camille Escovedo 21. september 1981) er en amerikansk skuespiller, forfatter, sanger og TV-personlighet. | 1,544 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Samnorsk | 2023-02-04 | Samnorsk | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norsk', 'Kategori:Samnorsktematikk', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Samnorsk var en tenkt, fremtidig norsk skriftnorm der nynorsk og bokmål skulle være smeltet sammen til ett språk «på norsk folkemåls grunn». Den såkalte «tilnærmingspolitikken», som hadde som formål å skrittvis avskaffe forskjellene mellom bokmål og nynorsk, dominerte norsk språkpolitikk fra ca. 1917 til 1966. På grunn av massiv motstand, først og fremst fra riksmålssiden på Østlandet, men også fra betydelige deler av nynorsksiden, ble Vogt-komitéen opprettet i 1964. På grunnlag av innstillingen fra komiteen i 1966 ble planen om en fellesnorsk målform i praksis forlatt.
Samnorsktanken holdes i dag i hevd av Landslaget for språklig samling. I 1966 lanserte de det første fullstendige forslag til en samnorsknormal eller samlenormal, men denne fikk aldri noen stor betydning.Ordet «samnorsk» ble først brukt av Arne Garborg i 1877, men det er tradisjonelt Moltke Moe som har blitt regnet som opphavsmann etter at han (re)introduserte ordet i en artikkel i 1909.«Samnorsk» blir også brukt nedsettende om det radikale bokmålet som ble innført ved rettskrivningsreformen av 1938, og da særlig den nynorsknære varianten som preget skolens lærebøker i 1940- og 50-årene, og utløste foreldreaksjonen mot samnorsk. Språkreformen i 1839 gjorde de valgfrie formene fra 1917-reformen obligatoriske. Halvdan Koht innrømmet, at da han mange år tidligere utformet programmet for Noregs Mållag, havde han sørget for ordlyden «det norske folkemål skulle bli Norges eneste riksmål». Han lyktes i en slik grad at Oslos skolestyre vedtok å foretrekke de radikale formene, også på bokmål. Dermed ble forlagene nødt til å trykke lærebøkene med den nye rettskrivningen, for skolebøkene måtte godkjennes av departementet om de skulle bli solgt. Til langt ut på 1950-tallet ble norske skoleelever utstyrt med lærebøker med slike nyord:
I Arne Bergsgårds Verdenshistorie 1815-1945 var opplysningstiden omdøpt til «klokskapstida».
I Agvald Gjelsviks Matematisk geografi var himmellegemer omdøpt til «himmelkropper»; en solformørkelse var en «mørking»; og stjerneskudd var omdøpt til «stjernerap».Spesielt merkbar var tvungen a-endelse i mer enn tusen hunkjønnsord. I Bergen der hunkjønnsord ikke brukes overhodet, opplevde folk at skriftspråket deres var forbudt fra 1938 frem til språkreformen i 2005.Samnorsken ble offisielt oppgitt i 2002, da Odelstinget vedtok å oppheve paragraf 1b i Lov om Norsk språkråd. Her het det at Språkrådet skal «følge utviklingen av norsk skriftspråk og talespråk og på dette grunnlag fremme samarbeid i dyrkingen og normeringen av våre to målformer og støtte opp om utviklingstendenser som på lengre sikt fører målformene nærmere sammen». Bokmålsreformen i 2005 bekrefter dette ved at en del lite brukte tilnærmingsformer ble strøket og skillet mellom hovedformer og sideformer opphevet slik at flere tradisjonelle former igjen kunne brukes i lærebøker og offentlig språk.
| Samnorsk var en tenkt, fremtidig norsk skriftnorm der nynorsk og bokmål skulle være smeltet sammen til ett språk «på norsk folkemåls grunn». Den såkalte «tilnærmingspolitikken», som hadde som formål å skrittvis avskaffe forskjellene mellom bokmål og nynorsk, dominerte norsk språkpolitikk fra ca. 1917 til 1966. På grunn av massiv motstand, først og fremst fra riksmålssiden på Østlandet, men også fra betydelige deler av nynorsksiden, ble Vogt-komitéen opprettet i 1964. På grunnlag av innstillingen fra komiteen i 1966 ble planen om en fellesnorsk målform i praksis forlatt.
Samnorsktanken holdes i dag i hevd av Landslaget for språklig samling. I 1966 lanserte de det første fullstendige forslag til en samnorsknormal eller samlenormal, men denne fikk aldri noen stor betydning.Ordet «samnorsk» ble først brukt av Arne Garborg i 1877, men det er tradisjonelt Moltke Moe som har blitt regnet som opphavsmann etter at han (re)introduserte ordet i en artikkel i 1909.«Samnorsk» blir også brukt nedsettende om det radikale bokmålet som ble innført ved rettskrivningsreformen av 1938, og da særlig den nynorsknære varianten som preget skolens lærebøker i 1940- og 50-årene, og utløste foreldreaksjonen mot samnorsk. Språkreformen i 1839 gjorde de valgfrie formene fra 1917-reformen obligatoriske. Halvdan Koht innrømmet, at da han mange år tidligere utformet programmet for Noregs Mållag, havde han sørget for ordlyden «det norske folkemål skulle bli Norges eneste riksmål». Han lyktes i en slik grad at Oslos skolestyre vedtok å foretrekke de radikale formene, også på bokmål. Dermed ble forlagene nødt til å trykke lærebøkene med den nye rettskrivningen, for skolebøkene måtte godkjennes av departementet om de skulle bli solgt. Til langt ut på 1950-tallet ble norske skoleelever utstyrt med lærebøker med slike nyord:
I Arne Bergsgårds Verdenshistorie 1815-1945 var opplysningstiden omdøpt til «klokskapstida».
I Agvald Gjelsviks Matematisk geografi var himmellegemer omdøpt til «himmelkropper»; en solformørkelse var en «mørking»; og stjerneskudd var omdøpt til «stjernerap».Spesielt merkbar var tvungen a-endelse i mer enn tusen hunkjønnsord. I Bergen der hunkjønnsord ikke brukes overhodet, opplevde folk at skriftspråket deres var forbudt fra 1938 frem til språkreformen i 2005.Samnorsken ble offisielt oppgitt i 2002, da Odelstinget vedtok å oppheve paragraf 1b i Lov om Norsk språkråd. Her het det at Språkrådet skal «følge utviklingen av norsk skriftspråk og talespråk og på dette grunnlag fremme samarbeid i dyrkingen og normeringen av våre to målformer og støtte opp om utviklingstendenser som på lengre sikt fører målformene nærmere sammen». Bokmålsreformen i 2005 bekrefter dette ved at en del lite brukte tilnærmingsformer ble strøket og skillet mellom hovedformer og sideformer opphevet slik at flere tradisjonelle former igjen kunne brukes i lærebøker og offentlig språk.
== Referanser ==
== Se også ==
Norsk språk
Landslaget for språklig samling
Foreldreaksjonen mot samnorsk
== Eksterne lenker ==
Landslaget for språklig samlings nettsider (samnorsk.no) | Samnorsk var en tenkt, fremtidig norsk skriftnorm der nynorsk og bokmål skulle være smeltet sammen til ett språk «på norsk folkemåls grunn». Den såkalte «tilnærmingspolitikken», som hadde som formål å skrittvis avskaffe forskjellene mellom bokmål og nynorsk, dominerte norsk språkpolitikk fra ca. | 1,545 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vespasian | 2023-02-04 | Vespasian | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 79', 'Kategori:Flaviske dynasti', 'Kategori:Fødsler i 9', 'Kategori:Herskere på 0-tallet', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Romerske keisere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Titus Flavius Vespasianus eller Vespasian (født 9, død 79 e.Kr.) var romersk keiser i perioden 69–79 e.Kr. Han ble født i Falacrina i år 9 e.Kr. som sønn av Flavius Sabinus (en vellykket skatteinnkrever og bankier) og Vespasia Polla.
Vespasian kom til makten etter Neros selvmord (juni, 68 e.Kr.) og etter en kort og kaotisk borgerkrig. De øvrige deltakerne i borgerkrigen var Sulpicius Galba (68–69), Marcus Salvius Otho (69) og Aulus Vitellius (69) som også utropte seg til keisere, men som i motsetning til Vespasian manglet tilstrekkelig militær støtte og politisk velvilje i senatet.
Under borgerkrigen oppholdt general Vespasian seg i Midtøsten, der de romerske legionærene i Judea og Egypt utropte ham til keiser i juli 69. Legionærene hadde stor tillit til Vespasian og oppfattet hans rival Aulus Vitellius – som også var Neros nære venn – som dekadent, umoralsk og militært udugelig. Vespasian ble ved sin post i Judea mens hans løytnant Antonius Primus invaderte Italia og erobret Roma med hjelp av tropper fra Pannonia og Balkan.
Med Vespasian begynte en epoke på vel 150 år med en rekke sterke og framsynte keisere som bidro til å skape Romerrikets absolutte glansperiode. I kjølvannet etter Neros vanstyre gjenopprettet han fred og stabilitet i hele riket, og etablerte det såkalte Flaviske dynasti som eneste legitime arvtaker til keisertronen.
Sammenliknet med Nero framstår Vespasian som en rasjonell og praktisk orientert leder, «skreddersydd» for et samfunn med store sosiale og økonomiske skiller, der de rike og mektige ikke ønsket vesentlige endringer i gjeldende samfunnsorden. Vespasians prinsipper som leder synes å ha vært orden, disiplin og stabilitet – noe som ikke minst kom til syne i hans håndtering av jødeopprøret (71–73 e.Kr) som truet rikets sikkerhet i øst. Til skrekk og advarsel for andre som måtte true Romerrikets orden og stabilitet, lot han i alt 6 000 av de opprørske slavene korsfeste langs veiene inn til Roma.
Under de tre flaviske keiserne, Vespasian og hans to sønner, Titus (79–81) og Domitian (81–96), opplevde Roma en litterær og kulturell blomstringstid. Vespasian stanset bygningsarbeidene som Nero hadde igangsatt for å bygge et enormt keiserpalass, og bygde i stedet et amfiteater (Colosseum) med plass til 50 000 tilskuere. Colosseum ble imidlertid først fullført etter hans død og innviet av hans sønn (Titus) med 100 dagers festleker.
I den flaviske perioden vokste det private skolesystemet i utbredelse og det regnes med at rundt hver tiende innbygger kunne lese og skrive, eller cirka fire millioner personer i hele imperiet, et svært høyt tall for et førmoderne samfunn. I denne sammenhengen kom det nok godt med at Vespasian innførte offentlig avlønning av lærere i latinsk og gresk retorikk.
Sett i et økonomisk perspektiv er han kjent for å ha rettet opp rikets økonomi via god forvaltning og innføring av en rekke former for skattlegging. En morsom anekdote er at hans sønn Titus anklaget ham for å legge avgift på de offentlige pissoarene i Roma, hvorpå Vespasian svarte: «Non olet» (Penger lukter ikke). I moderne tid er vespasienne brukt om pissoarer i Paris.
Vespasian økte antallet legioner i østre del av Middelhavet. Han fortsatte ekspansjonen av imperiet ved å erobre Wales og nordre deler av England, og ved å gjøre framstøt mot Skottland og i Sørvest-Tyskland i området mellom Rhinen og Donau. Vespasian fortsatte også spredningen av latinske bosettinger utenfor Italia, særlig i Spania, der han ga «alle» innbyggere rettigheter som romerske borgere, og slik bidro til en rask «romanisering» av denne provinsen i det romerske imperiet.
I motsetning til mange av sine forgjengere døde Vespasian på en udramatisk måte nær sitt fødested etter en kortvarig sykdom. På sitt dødsleie spøkte Vespasian med den guddommeliggjørelsen som Augustus ble gjenstand for etter sin død. Han bad først de tilstedeværende om å reise ham opp, så han som gammel soldat kunne dø stående. Da han merket at døden nærmet seg, sa han: «Jeg merker at jeg holder på å bli en gud!»
| Titus Flavius Vespasianus eller Vespasian (født 9, død 79 e.Kr.) var romersk keiser i perioden 69–79 e.Kr. Han ble født i Falacrina i år 9 e.Kr. som sønn av Flavius Sabinus (en vellykket skatteinnkrever og bankier) og Vespasia Polla.
Vespasian kom til makten etter Neros selvmord (juni, 68 e.Kr.) og etter en kort og kaotisk borgerkrig. De øvrige deltakerne i borgerkrigen var Sulpicius Galba (68–69), Marcus Salvius Otho (69) og Aulus Vitellius (69) som også utropte seg til keisere, men som i motsetning til Vespasian manglet tilstrekkelig militær støtte og politisk velvilje i senatet.
Under borgerkrigen oppholdt general Vespasian seg i Midtøsten, der de romerske legionærene i Judea og Egypt utropte ham til keiser i juli 69. Legionærene hadde stor tillit til Vespasian og oppfattet hans rival Aulus Vitellius – som også var Neros nære venn – som dekadent, umoralsk og militært udugelig. Vespasian ble ved sin post i Judea mens hans løytnant Antonius Primus invaderte Italia og erobret Roma med hjelp av tropper fra Pannonia og Balkan.
Med Vespasian begynte en epoke på vel 150 år med en rekke sterke og framsynte keisere som bidro til å skape Romerrikets absolutte glansperiode. I kjølvannet etter Neros vanstyre gjenopprettet han fred og stabilitet i hele riket, og etablerte det såkalte Flaviske dynasti som eneste legitime arvtaker til keisertronen.
Sammenliknet med Nero framstår Vespasian som en rasjonell og praktisk orientert leder, «skreddersydd» for et samfunn med store sosiale og økonomiske skiller, der de rike og mektige ikke ønsket vesentlige endringer i gjeldende samfunnsorden. Vespasians prinsipper som leder synes å ha vært orden, disiplin og stabilitet – noe som ikke minst kom til syne i hans håndtering av jødeopprøret (71–73 e.Kr) som truet rikets sikkerhet i øst. Til skrekk og advarsel for andre som måtte true Romerrikets orden og stabilitet, lot han i alt 6 000 av de opprørske slavene korsfeste langs veiene inn til Roma.
Under de tre flaviske keiserne, Vespasian og hans to sønner, Titus (79–81) og Domitian (81–96), opplevde Roma en litterær og kulturell blomstringstid. Vespasian stanset bygningsarbeidene som Nero hadde igangsatt for å bygge et enormt keiserpalass, og bygde i stedet et amfiteater (Colosseum) med plass til 50 000 tilskuere. Colosseum ble imidlertid først fullført etter hans død og innviet av hans sønn (Titus) med 100 dagers festleker.
I den flaviske perioden vokste det private skolesystemet i utbredelse og det regnes med at rundt hver tiende innbygger kunne lese og skrive, eller cirka fire millioner personer i hele imperiet, et svært høyt tall for et førmoderne samfunn. I denne sammenhengen kom det nok godt med at Vespasian innførte offentlig avlønning av lærere i latinsk og gresk retorikk.
Sett i et økonomisk perspektiv er han kjent for å ha rettet opp rikets økonomi via god forvaltning og innføring av en rekke former for skattlegging. En morsom anekdote er at hans sønn Titus anklaget ham for å legge avgift på de offentlige pissoarene i Roma, hvorpå Vespasian svarte: «Non olet» (Penger lukter ikke). I moderne tid er vespasienne brukt om pissoarer i Paris.
Vespasian økte antallet legioner i østre del av Middelhavet. Han fortsatte ekspansjonen av imperiet ved å erobre Wales og nordre deler av England, og ved å gjøre framstøt mot Skottland og i Sørvest-Tyskland i området mellom Rhinen og Donau. Vespasian fortsatte også spredningen av latinske bosettinger utenfor Italia, særlig i Spania, der han ga «alle» innbyggere rettigheter som romerske borgere, og slik bidro til en rask «romanisering» av denne provinsen i det romerske imperiet.
I motsetning til mange av sine forgjengere døde Vespasian på en udramatisk måte nær sitt fødested etter en kortvarig sykdom. På sitt dødsleie spøkte Vespasian med den guddommeliggjørelsen som Augustus ble gjenstand for etter sin død. Han bad først de tilstedeværende om å reise ham opp, så han som gammel soldat kunne dø stående. Da han merket at døden nærmet seg, sa han: «Jeg merker at jeg holder på å bli en gud!»
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Vespasianus – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Vespasian – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Titus Flavius Vespasianus eller Vespasian (født 9, død 79 e.Kr. | 1,546 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Brage | 2023-02-04 | Brage | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Kunstguder', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Æser'] | Brage er i den norrøne mytologien guden for diktning og skaldekunst. Rollen som diktergud deler han med Odin. Brage var meget klok og veltalende.
Brage er sønn av Odin og gift med Idunn. Han er også kjøkkenmesteren i Valhall. Han var klok og veltalende, men har en relativt anonym plass i mytologien. Dette kan tolkes dithen at Brage simpelthen er en av Odins mange skikkelser. Kanskje stammer han fra skalden Brage den gamle (ca. 790 – 850), som var skald ved Kong Hjørs hoff?
Snorre omtaler Brage i Æges gjestebud, når Loke dreper Fimafeng, Æges tjener under ølgildet der. Loke blir jagd bort, men kommer tilbake. Æsene ble tause da de fikk se at Loke torde å komme tilbake. Loke spurte hvorfor ingen sa noe, da svarte Brage:
Gi deg en plass
her i gildet nå,
det vil æsene aldri,
for æsene vet
hvem de ønsker å be
som gjest i sitt store gilde Navnet Brage er beslektet med ordet bragd. Når man planlegger en stordåd, skal man fortelle det høyt og tydelig mens mange personer er samlet til fest og man har begynt å skåle. Dette kalles å ta en Brage-skål. Faktisk er det slik at rus vekker Brages skaperånd. Loke foraktet Brage.
I den utstrekning han hadde en rolle i kulten var det ved kongelige begravelser da brageløftet ble avgitt og store nye dåder ble erklært.
| Brage er i den norrøne mytologien guden for diktning og skaldekunst. Rollen som diktergud deler han med Odin. Brage var meget klok og veltalende.
Brage er sønn av Odin og gift med Idunn. Han er også kjøkkenmesteren i Valhall. Han var klok og veltalende, men har en relativt anonym plass i mytologien. Dette kan tolkes dithen at Brage simpelthen er en av Odins mange skikkelser. Kanskje stammer han fra skalden Brage den gamle (ca. 790 – 850), som var skald ved Kong Hjørs hoff?
Snorre omtaler Brage i Æges gjestebud, når Loke dreper Fimafeng, Æges tjener under ølgildet der. Loke blir jagd bort, men kommer tilbake. Æsene ble tause da de fikk se at Loke torde å komme tilbake. Loke spurte hvorfor ingen sa noe, da svarte Brage:
Gi deg en plass
her i gildet nå,
det vil æsene aldri,
for æsene vet
hvem de ønsker å be
som gjest i sitt store gilde Navnet Brage er beslektet med ordet bragd. Når man planlegger en stordåd, skal man fortelle det høyt og tydelig mens mange personer er samlet til fest og man har begynt å skåle. Dette kalles å ta en Brage-skål. Faktisk er det slik at rus vekker Brages skaperånd. Loke foraktet Brage.
I den utstrekning han hadde en rolle i kulten var det ved kongelige begravelser da brageløftet ble avgitt og store nye dåder ble erklært.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Gro Steinsland Norrøn religion - Myter, riter, samfunn Pax 2005 ISBN 978-82-530-2607-7 | Brage er i den norrøne mytologien guden for diktning og skaldekunst. Rollen som diktergud deler han med Odin. | 1,547 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Brage | 2023-02-04 | Brage | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Kunstguder', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Æser'] | Brage er i den norrøne mytologien guden for diktning og skaldekunst. Rollen som diktergud deler han med Odin. Brage var meget klok og veltalende.
Brage er sønn av Odin og gift med Idunn. Han er også kjøkkenmesteren i Valhall. Han var klok og veltalende, men har en relativt anonym plass i mytologien. Dette kan tolkes dithen at Brage simpelthen er en av Odins mange skikkelser. Kanskje stammer han fra skalden Brage den gamle (ca. 790 – 850), som var skald ved Kong Hjørs hoff?
Snorre omtaler Brage i Æges gjestebud, når Loke dreper Fimafeng, Æges tjener under ølgildet der. Loke blir jagd bort, men kommer tilbake. Æsene ble tause da de fikk se at Loke torde å komme tilbake. Loke spurte hvorfor ingen sa noe, da svarte Brage:
Gi deg en plass
her i gildet nå,
det vil æsene aldri,
for æsene vet
hvem de ønsker å be
som gjest i sitt store gilde Navnet Brage er beslektet med ordet bragd. Når man planlegger en stordåd, skal man fortelle det høyt og tydelig mens mange personer er samlet til fest og man har begynt å skåle. Dette kalles å ta en Brage-skål. Faktisk er det slik at rus vekker Brages skaperånd. Loke foraktet Brage.
I den utstrekning han hadde en rolle i kulten var det ved kongelige begravelser da brageløftet ble avgitt og store nye dåder ble erklært.
| Brage er i den norrøne mytologien guden for diktning og skaldekunst. Rollen som diktergud deler han med Odin. Brage var meget klok og veltalende.
Brage er sønn av Odin og gift med Idunn. Han er også kjøkkenmesteren i Valhall. Han var klok og veltalende, men har en relativt anonym plass i mytologien. Dette kan tolkes dithen at Brage simpelthen er en av Odins mange skikkelser. Kanskje stammer han fra skalden Brage den gamle (ca. 790 – 850), som var skald ved Kong Hjørs hoff?
Snorre omtaler Brage i Æges gjestebud, når Loke dreper Fimafeng, Æges tjener under ølgildet der. Loke blir jagd bort, men kommer tilbake. Æsene ble tause da de fikk se at Loke torde å komme tilbake. Loke spurte hvorfor ingen sa noe, da svarte Brage:
Gi deg en plass
her i gildet nå,
det vil æsene aldri,
for æsene vet
hvem de ønsker å be
som gjest i sitt store gilde Navnet Brage er beslektet med ordet bragd. Når man planlegger en stordåd, skal man fortelle det høyt og tydelig mens mange personer er samlet til fest og man har begynt å skåle. Dette kalles å ta en Brage-skål. Faktisk er det slik at rus vekker Brages skaperånd. Loke foraktet Brage.
I den utstrekning han hadde en rolle i kulten var det ved kongelige begravelser da brageløftet ble avgitt og store nye dåder ble erklært.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Gro Steinsland Norrøn religion - Myter, riter, samfunn Pax 2005 ISBN 978-82-530-2607-7 | Brage den gamle eller Brage Boddason (norrønt: Bragi hinn gamli for å skille ham fra den yngre Brage Hallsson) var en norsk skald, og levde sannsynligvis fra rundt 800 til 850. Han er den eldste skalden vi har overlevert skaldekvad fra. | 1,548 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pisa | 2023-02-04 | Pisa | ['Kategori:10,4°Ø', 'Kategori:43°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor provins hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Pisa', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Pisa er en by i Toscana, Italia, ved elva Arno. Den har 89 512 innbyggere (2018). Pisa er en betydelig handels- og sjøfartsby med stor turisttrafikk, mye på grunn av det spesielle skjeve tårnet som befinner seg der.
Pisa har også et svært kjent universitet, Università di Pisa, grunnlagt 1343, som særlig har hevdet seg innen det juridiske området.
I middelalderen var Pisa en av de fire maritime republikkene (de andre var Genova, Amalfi og Venezia). Dessuten var byen et stort handelssted.
| Pisa er en by i Toscana, Italia, ved elva Arno. Den har 89 512 innbyggere (2018). Pisa er en betydelig handels- og sjøfartsby med stor turisttrafikk, mye på grunn av det spesielle skjeve tårnet som befinner seg der.
Pisa har også et svært kjent universitet, Università di Pisa, grunnlagt 1343, som særlig har hevdet seg innen det juridiske området.
I middelalderen var Pisa en av de fire maritime republikkene (de andre var Genova, Amalfi og Venezia). Dessuten var byen et stort handelssted.
== Se også ==
Galileo Galilei
Italia
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Pisa – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Pisa – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
A virtual travel to Pisa and the leaning tower (ing/ita)
Bilder | Pisa er en by i Toscana, Italia, ved elva Arno. Den har 89 512 innbyggere (2018). | 1,549 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Landslaget_for_spr%C3%A5klig_samling | 2023-02-04 | Landslaget for språklig samling | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1959', 'Kategori:Norske språkorganisasjoner', 'Kategori:Samnorsktematikk'] | Landslaget for språklig samling (stiftet 1959) er en norsk språkpolitisk organisasjon som ønsker å få ett felles norsk skriftspråk i Norge (samnorsk). Organisasjonen søker å oppnå dette målet ved å oppfordre folk til å skrive mest mulig dialektnært.
Foreningen gir ut bladet Språklig Samling fire ganger i året.
Foreningen har hatt en viss innflytelse i kraft av at den har hatt to representanter i Norsk språkråd, én i bokmålsseksjonen og én i nynorskseksjonen.
| Landslaget for språklig samling (stiftet 1959) er en norsk språkpolitisk organisasjon som ønsker å få ett felles norsk skriftspråk i Norge (samnorsk). Organisasjonen søker å oppnå dette målet ved å oppfordre folk til å skrive mest mulig dialektnært.
Foreningen gir ut bladet Språklig Samling fire ganger i året.
Foreningen har hatt en viss innflytelse i kraft av at den har hatt to representanter i Norsk språkråd, én i bokmålsseksjonen og én i nynorskseksjonen.
== Ledere ==
Arne Kielland 1959–60
Svein Hofseth 1960–63
Rakel Seweriin 1963–71
Ivar Grotnæss 1971–73
Ivar Hundvin 1973–75
Magne Aksnes 1975–76
Geirr Wiggen 1976–78
Thore A. Roksvold 1978–80
Reidunn Guldal 1980–81
Lars S. Vikør 1981–85
Svein Lie 1985–87
Rolf Theil Endresen 1987–89
Arne Torp 1989–93
Helge Gundersen 1993–95
Pål Styrk Hansen 1995–03
Vanja Røkkum Jahnsen 2003–09
Ingunn Indrebø Ims 2009–13
Andreas Drolsum Haraldsrud 2013–15
Thomas Hoel 2015–17
Hans-Christian Holm 2017–18
Thomas Hoel 2018–
== Se også ==
Språklig samlings litteraturpris
Noregs Mållag
Riksmålsforbundet
== Eksterne lenker ==
Landslaget for språklig samling – offisiell side (sprakligsamling.no) | Landslaget for språklig samling (stiftet 1959) er en norsk språkpolitisk organisasjon som ønsker å få ett felles norsk skriftspråk i Norge (samnorsk). Organisasjonen søker å oppnå dette målet ved å oppfordre folk til å skrive mest mulig dialektnært. | 1,550 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Polyteisme | 2023-02-04 | Polyteisme | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Religion'] | Polyteisme er troen på, eller dyrkelsen av, flere guder. Ordet er konstruert fra greske polytheia, fra polys, «mange», og theos, «gud». Det motsatte er monoteisme, troen på en eneste gud.Polyteisme er en form for teisme. Innenfor teismen står polyteismen i kontrast med monoteismen, troen på én Gud. Polyteister tilber ikke alltid alle gudene likt, men kan være henoteister, som tilber én bestemt guddom uten å fornekte at det finnes andre.
Polyteisme var den vanligste formen for religion i bronsealderen og jernalderen, opp til aksetiden og den gradvise utviklingen av monoteisme eller panteisme og ateisme. Det er godt dokumentert i historiske religioner antikken, særlig gresk polyteisme og romersk polyteisme, og senere i germansk paganisme og slavisk mytologi.
Flere ulike polyteistiske religioner praktiseres i dag, for eksempel hinduisme, shintoisme, kinesisk folkereligion, thelema, wicca, taoisme, åsatru og candomblé. Hinduisme er den mest utbredte polyteistiske religionen i dag.
| Polyteisme er troen på, eller dyrkelsen av, flere guder. Ordet er konstruert fra greske polytheia, fra polys, «mange», og theos, «gud». Det motsatte er monoteisme, troen på en eneste gud.Polyteisme er en form for teisme. Innenfor teismen står polyteismen i kontrast med monoteismen, troen på én Gud. Polyteister tilber ikke alltid alle gudene likt, men kan være henoteister, som tilber én bestemt guddom uten å fornekte at det finnes andre.
Polyteisme var den vanligste formen for religion i bronsealderen og jernalderen, opp til aksetiden og den gradvise utviklingen av monoteisme eller panteisme og ateisme. Det er godt dokumentert i historiske religioner antikken, særlig gresk polyteisme og romersk polyteisme, og senere i germansk paganisme og slavisk mytologi.
Flere ulike polyteistiske religioner praktiseres i dag, for eksempel hinduisme, shintoisme, kinesisk folkereligion, thelema, wicca, taoisme, åsatru og candomblé. Hinduisme er den mest utbredte polyteistiske religionen i dag.
== Noen polyteistiske religioner ==
Egyptisk mytologi
Gresk mytologi
Hinduisme
Romersk mytologi
Shintoisme
Sumerisk mytologi
Åsatro
== Referanser == | Polyteisme er troen på, eller dyrkelsen av, flere guder.«Polyteisme», Bokmålsordboka Ordet er konstruert fra greske polytheia, fra polys, «mange», og theos, «gud». | 1,551 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mena_Suvari | 2023-02-04 | Mena Suvari | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 13. februar', 'Kategori:Fødsler i 1979', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Charleston i Sør-Carolina', 'Kategori:Personer fra Newport i Rhode Island', 'Kategori:Personer fra USA av estisk opphav', 'Kategori:Personer fra USA av gresk opphav', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skuespillere fra USA'] | Mena Alexandra Suvari (født 13. februar 1979) er en amerikansk skuespiller av estisk herkomst, er best kjent for rollen sin i American Beauty (1999) og de første to American Pie-filmene.
Suvari ble født i Newport i Rhode Island, og begynte i 12–13-årsalderen å stå modell og spille inn reklamefilmer.
Suvari giftet seg med kameramannen Robert Brinkmann 18. mars 2000.
| Mena Alexandra Suvari (født 13. februar 1979) er en amerikansk skuespiller av estisk herkomst, er best kjent for rollen sin i American Beauty (1999) og de første to American Pie-filmene.
Suvari ble født i Newport i Rhode Island, og begynte i 12–13-årsalderen å stå modell og spille inn reklamefilmer.
Suvari giftet seg med kameramannen Robert Brinkmann 18. mars 2000.
== Filmografi (utvalg) ==
1999 – American Pie
2002 – Spun
2002 – American Pie 2
2005 – Beauty Shop
2008 – Day of the Dead
2012 – American Pie: Reunion
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Mena Suvari – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Mena Suvari – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Mena Suvari på Internet Movie Database
(sv) Mena Suvari i Svensk Filmdatabas
(da) Mena Suvari på Filmdatabasen
(da) Mena Suvari på Scope
(fr) Mena Suvari på Allociné
(en) Mena Suvari på AllMovie
(en) Mena Suvari hos Rotten Tomatoes
(en) Mena Suvari hos The Movie Database
(en) Mena Suvari hos Behind The Voice Actors
(en) Mena Suvari på Twitter
(en) Mena Suvari på Instagram | Mena Alexandra Suvari (født 13. februar 1979) er en amerikansk skuespiller av estisk herkomst, er best kjent for rollen sin i American Beauty (1999) og de første to American Pie-filmene. | 1,552 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ehud_Barak | 2023-02-04 | Ehud Barak | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 12. februar', 'Kategori:Fødsler i 1942', 'Kategori:Israelske offiserer', 'Kategori:Israelske politikerstubber', 'Kategori:Israelske statsministre', 'Kategori:Israelske utdanningsministre', 'Kategori:Israelske utenriksministre', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Personer fra Sentraldistriktet i Israel', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stubber 2023-01'] | Ehud Barak (אהוד ברק) (født 12. februar 1942 i Palestinamandatet) er en israelsk politiker og yrkesmilitær som i perioden 1999-2001 var den 10. statsministeren i Israel. Han var fram til 2011 leder i det israelske arbeiderpartiet.
Barak vervet seg i den israelske hæren i 1959 og tjenestegjorde i 35 år. Da han forlot militæret hadde han graden generalløytnant (den høyeste i det israelske forsvaret).
Han satset på en politisk karriere på 1990-tallet og ble i 1995 innenriksminister, og i perioden 1995-96 utenriksminister. Han ble valgt inn i Knesset i 1996 og ble medlem i utenriks- og forsvarskomiteen. Han ble samme år valgt til leder for det israelske arbeiderpartiet og den 17. mai 1999 ble han valgt til statsminister i Israel. Han forlot statsministerposten 7. mars 2001 etter å tapt valget mot Ariel Sharon.
| Ehud Barak (אהוד ברק) (født 12. februar 1942 i Palestinamandatet) er en israelsk politiker og yrkesmilitær som i perioden 1999-2001 var den 10. statsministeren i Israel. Han var fram til 2011 leder i det israelske arbeiderpartiet.
Barak vervet seg i den israelske hæren i 1959 og tjenestegjorde i 35 år. Da han forlot militæret hadde han graden generalløytnant (den høyeste i det israelske forsvaret).
Han satset på en politisk karriere på 1990-tallet og ble i 1995 innenriksminister, og i perioden 1995-96 utenriksminister. Han ble valgt inn i Knesset i 1996 og ble medlem i utenriks- og forsvarskomiteen. Han ble samme år valgt til leder for det israelske arbeiderpartiet og den 17. mai 1999 ble han valgt til statsminister i Israel. Han forlot statsministerposten 7. mars 2001 etter å tapt valget mot Ariel Sharon.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Ehud Barak – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Ehud Barak – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Ehud Barak på Internet Movie Database
(en) Ehud Barak hos The Movie Database
Ehud Barak på Twitter
Ehud Barak på Facebook | | verv = Israels statsminister | 1,553 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mac_OS | 2023-02-04 | Mac OS | ['Kategori:Artikkelnavn som lett kan forveksles med andre artikkelnavn', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Mac OS'] | Mac OS er Apples operativsystem for Macintosh-datamaskiner. Mac OS var det første kommersielle suksessrike operativsystem som brukte et grafisk brukergrensesnitt. Apple har hevdet en stund at Microsoft plagierte deres konsept da de utviklet Windows-systemet, men Apple var ikke selv de som oppfant et grafisk brukergrensesnitt.
Begrepet Mac OS ble først lansert i 1996 med Mac OS 7.6. Tidligere var programvaren kjent som Mac System Software – eller for enkelte versjoner System Software eller bare System – etterfulgt av versjonnummeret, for eksempel System 7. Forkortelsen «OS» står for «operativsystem».
| Mac OS er Apples operativsystem for Macintosh-datamaskiner. Mac OS var det første kommersielle suksessrike operativsystem som brukte et grafisk brukergrensesnitt. Apple har hevdet en stund at Microsoft plagierte deres konsept da de utviklet Windows-systemet, men Apple var ikke selv de som oppfant et grafisk brukergrensesnitt.
Begrepet Mac OS ble først lansert i 1996 med Mac OS 7.6. Tidligere var programvaren kjent som Mac System Software – eller for enkelte versjoner System Software eller bare System – etterfulgt av versjonnummeret, for eksempel System 7. Forkortelsen «OS» står for «operativsystem».
== Mac OS og Mac OS X ==
Mac OS kan inndeles i to generasjoner:
Det klassiske Mac OS ble lansert i 1984, og kulminerte med versjon 9.2.2 i 2001. Apple har nå sluttet helt med support for Mac OS 9.
Det nyere Mac OS X – også kalt OS X eller Mac OS 10 – som kjører med BSD og Mach-kjerne i bunnen. Dette ble kommersielt lansert den 24. mars 2001, og er et langt mer kraftig, kompatibelt og stabilt system. Den nyeste versjonen av operativsystemet er, per november 2017, Mac OS X High Sierra 10.13.
== Historie ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Macintosh operating systems – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Apple.no | Mac OS er Apples operativsystem for Macintosh-datamaskiner. Mac OS var det første kommersielle suksessrike operativsystem som brukte et grafisk brukergrensesnitt. | 1,554 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Det_greske_alfabetet | 2023-02-04 | Det greske alfabetet | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Alfabeter', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Gresk', 'Kategori:Skriftsystemer fra Europa'] | Det greske alfabetet er alfabetet som brukes til å skrive gresk. Ordet alfabet kommer fra de to første bokstavene i det greske alfabetet; alfa og beta.
Det greske alfabetet ble utviklet fra et semittisk alfabet en gang før år 700 f. Kr., riktignok med visse endringer og tilføyelser. Tidligere hadde gresk blitt skrevet med det historikere kaller mykensk skrift (Se Linear B). Trolig ble grekerne kjent med alfabetet gjennom fønikerne. For eksempel er bokstaven alfa hentet fra bokstaven alef, bokstaven beta er hentet fra bet, delta fra dalet, og det samme gjelder flere av de andre bokstavene. På fønikisk stod imidlertid bokstaven alef ikke for en vokal, men for en strupelyd. På gresk ble bokstaven brukt som vokal og stod for lyden a.
Bokstavene gjennomgikk etter hvert noen endringer. Noen bokstaver som hørte til alfabetet i tidligere tider, gikk senere ut av bruk. Dette gjelder bokstaver som digamma og qoppa.
Det greske alfabetet gav senere opphav til nyere alfabet som det latinske og det kyrilliske.
Lydverdien til flere av bokstavene i det greske alfabetet har endret seg noe siden oldtiden. På moderne gresk gjengis noen bokstaver annerledes enn på oldtidsgresk.
Mange av tegnene i det greske alfabetet brukes i dag som symboler i matematikk, fysikk og tilstøtende fag.
| Det greske alfabetet er alfabetet som brukes til å skrive gresk. Ordet alfabet kommer fra de to første bokstavene i det greske alfabetet; alfa og beta.
Det greske alfabetet ble utviklet fra et semittisk alfabet en gang før år 700 f. Kr., riktignok med visse endringer og tilføyelser. Tidligere hadde gresk blitt skrevet med det historikere kaller mykensk skrift (Se Linear B). Trolig ble grekerne kjent med alfabetet gjennom fønikerne. For eksempel er bokstaven alfa hentet fra bokstaven alef, bokstaven beta er hentet fra bet, delta fra dalet, og det samme gjelder flere av de andre bokstavene. På fønikisk stod imidlertid bokstaven alef ikke for en vokal, men for en strupelyd. På gresk ble bokstaven brukt som vokal og stod for lyden a.
Bokstavene gjennomgikk etter hvert noen endringer. Noen bokstaver som hørte til alfabetet i tidligere tider, gikk senere ut av bruk. Dette gjelder bokstaver som digamma og qoppa.
Det greske alfabetet gav senere opphav til nyere alfabet som det latinske og det kyrilliske.
Lydverdien til flere av bokstavene i det greske alfabetet har endret seg noe siden oldtiden. På moderne gresk gjengis noen bokstaver annerledes enn på oldtidsgresk.
Mange av tegnene i det greske alfabetet brukes i dag som symboler i matematikk, fysikk og tilstøtende fag.
== Det greske alfabetet ==
=== Ytterligere bokstaver ===
== Se også ==
Arkaiske greske alfabeter
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Unicode for det greske alfabetet [PDF] | Det greske alfabetet er alfabetet som brukes til å skrive gresk. Ordet alfabet kommer fra de to første bokstavene i det greske alfabetet; alfa og beta. | 1,555 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Irrasjonalt_tall | 2023-02-04 | Irrasjonalt tall | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Irrasjonale tall', 'Kategori:Matematikkstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-12'] | Et irrasjonalt tall er et reelt tall som ikke kan skrives som en brøk av to heltall. Navnet kommer av at ordet for brøk på engelsk heter ratio. Et irrasjonalt tall har ingen periodisk desimalutvikling. Eksempler på slike tall er π, e og
2
{\displaystyle {\sqrt {2}}}
(kvadratroten av 2).
| Et irrasjonalt tall er et reelt tall som ikke kan skrives som en brøk av to heltall. Navnet kommer av at ordet for brøk på engelsk heter ratio. Et irrasjonalt tall har ingen periodisk desimalutvikling. Eksempler på slike tall er π, e og
2
{\displaystyle {\sqrt {2}}}
(kvadratroten av 2).
== Eksterne lenker ==
(en) Eric W. Weisstein, Irrational Number i MathWorld. | Et irrasjonalt tall er et reelt tall som ikke kan skrives som en brøk av to heltall. Navnet kommer av at ordet for brøk på engelsk heter ratio. | 1,556 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rasjonalt_tall | 2023-02-04 | Rasjonalt tall | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Rasjonale tall'] | Et rasjonalt tall er et tall som kan skrives som en brøk hvor telleren og nevneren er heltall. Mengden av rasjonale tall noteres i matematikken som Q eller
Q
{\displaystyle \mathbb {Q} }
(tysk Quotient).
Disse tallene har en endelig eller periodisk desimalutvikling, f.eks:
1
3
=
0
,
3333333...
=
0
,
3
¯
{\displaystyle {1 \over 3}=0,\!3333333...=0,\!{\bar {3}}}
1
4
=
0
,
25
{\displaystyle {1 \over 4}=0,\!25}
9
22
=
0
,
4090909...
=
0
,
4
09
¯
{\displaystyle {9 \over 22}=0,\!4090909...=0,\!4{\overline {09}}}
Mengden av rasjonale tall er tellbar uendelig, slik som mengden heltall er.
Bruken av ordet "rasjonalt" her har bakgrunn i ordet "ratio", altså hvor mange ganger ett tall går opp i et annet, altså en type brøk.
| Et rasjonalt tall er et tall som kan skrives som en brøk hvor telleren og nevneren er heltall. Mengden av rasjonale tall noteres i matematikken som Q eller
Q
{\displaystyle \mathbb {Q} }
(tysk Quotient).
Disse tallene har en endelig eller periodisk desimalutvikling, f.eks:
1
3
=
0
,
3333333...
=
0
,
3
¯
{\displaystyle {1 \over 3}=0,\!3333333...=0,\!{\bar {3}}}
1
4
=
0
,
25
{\displaystyle {1 \over 4}=0,\!25}
9
22
=
0
,
4090909...
=
0
,
4
09
¯
{\displaystyle {9 \over 22}=0,\!4090909...=0,\!4{\overline {09}}}
Mengden av rasjonale tall er tellbar uendelig, slik som mengden heltall er.
Bruken av ordet "rasjonalt" her har bakgrunn i ordet "ratio", altså hvor mange ganger ett tall går opp i et annet, altså en type brøk.
== Eksterne lenker ==
(en) Eric W. Weisstein, Rational Number i MathWorld. | Et rasjonalt tall er et tall som kan skrives som en brøk hvor telleren og nevneren er heltall. Mengden av rasjonale tall noteres i matematikken som Q eller \mathbb{Q} (tysk Quotient). | 1,557 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Reelt_tall | 2023-02-04 | Reelt tall | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Reelle tall'] | Reelle tall (R eller
R
{\displaystyle \mathbb {R} }
) betegnes i matematikken alle tall som kan representere punkter på en uendelig lang tallinje. De reelle tallene utgjør en kropp, og inkluderer alle rasjonale tall (
Q
{\displaystyle \mathbb {Q} }
) og alle irrasjonale tall. Den reelle tallinjen kan tenkes på som en del av det komplekse planet, og de reelle tallene som en del av de komplekse tallene.
| Reelle tall (R eller
R
{\displaystyle \mathbb {R} }
) betegnes i matematikken alle tall som kan representere punkter på en uendelig lang tallinje. De reelle tallene utgjør en kropp, og inkluderer alle rasjonale tall (
Q
{\displaystyle \mathbb {Q} }
) og alle irrasjonale tall. Den reelle tallinjen kan tenkes på som en del av det komplekse planet, og de reelle tallene som en del av de komplekse tallene.
== Se også ==
Irrasjonalt tall
Imaginært tall
Perfekt tall
== Litteratur ==
Adams, Robert (2003). Calculus : a complete course (english). Toronto, Ont. Addison-Wesley. ISBN 0-201-79131-5.
Clapham, C.; Nicholson, J. (2009). The Concise Oxford Dictionary of Mathematics. Oxford Quick Reference. OUP Oxford. ISBN 978-0-19-157976-9. Besøkt 30. august 2016.
Lindstrøm, T. (2006). Kalkulus (norsk). Universitetsforlaget. ISBN 978-82-15-00977-3. Besøkt 30. august 2016.
Lindström, S.B. (2013). Matematisk ordbok för högskolan: engelsk-svensk, svensk-engelsk: (svensk). Stefan B. Lindström. ISBN 978-91-981287-0-3. Besøkt 30. august 2016.
== Eksterne lenker ==
(en) Eric W. Weisstein, Real Number i MathWorld. | Reelle tall (R eller \mathbb{R}) betegnes i matematikken alle tall som kan representere punkter på en uendelig lang tallinje. De reelle tallene utgjør en kropp, og inkluderer alle rasjonale tall (\mathbb{Q}) og alle irrasjonale tall. | 1,558 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Breidablik | 2023-02-04 | Breidablik | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norrøn mytologi'] | Breidablik (Molde) – villa i MoldeBreidablik er i den norrøne mytologien boligen til Balder og Nanna i Åsgard.
Breidablik var alltid ren, og vakrere sted finnes ikke. Intet uhellig kan være her. Døren hit er alltid åpen, og Balder og sønnen Forsete sitter om kveldene og diskuterer, flinke med ord som de begge er.
| Breidablik (Molde) – villa i MoldeBreidablik er i den norrøne mytologien boligen til Balder og Nanna i Åsgard.
Breidablik var alltid ren, og vakrere sted finnes ikke. Intet uhellig kan være her. Døren hit er alltid åpen, og Balder og sønnen Forsete sitter om kveldene og diskuterer, flinke med ord som de begge er.
== Referanser == | * Breidablik (Molde) – villa i Molde | 1,559 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bakterier | 2023-02-04 | Bakterier | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Bakterier', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Eksplisitt bruk av m.fl.', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Mikrobiologi', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sider som bruker magiske PMID-lenker', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Utmerkede artikler'] | Bakterier (gresk βακτήριον [bakterion] = «liten stav») er encellede mikroorganismer. De er typisk bare noen få mikrometer lange og kan ha mange forskjellige former, eksempler på disse fasongene er stavbakterier, kokker og spiriller. Studien av bakterier er en gren av mikrobiologien. Bakterier er allestedsnærværende på jorden og kan leve i alle slags miljøer. De har blitt påvist i jordsmonn, radioaktiv væske og varme kilder for å nevne noen. Det er om lag 40 millioner bakterieceller i et gram jord og én million bakterieceller i en milliliter ferskt vann; i hele verden er det omtrent fem kvintillioner (5×1030) bakterier. Bakterier spiller en vital rolle i resirkulering av næringsstoffer, og mange prosesser er avhengige av bakterier, slik som fiksering av nitrogen fra atmosfæren.
Flesteparten av disse bakteriene har imidlertid ikke blitt beskrevet, og kun halvparten av stamtreet har arter som kan bli dyrket frem i laboratoriet.
Det kan være mange flere bakterieceller enn menneskeceller i en menneskekropp, med høyest innhold på huden og i endetarmen. Likevel er majoriteten av disse bakteriene uskadelige, men heller fordelaktig for «naturens husholdning» og de forskjellige livsprosessene. Noen få bakterier er patogene for mennesker, eksempel på sykdommer som blir fremkalt av bakterier er kolera, syfilis, miltbrann og svartedauden. De mest fatale infeksjonssykdommene er de som hemmer åndedrettssystemet, med tuberkulose som alene dreper omtrent to millioner mennesker per år.Ukritisk bruk av antibiotika til å behandle bakterielle infeksjoner og i forskjellige jordbruksprosesser har gjort at antibiotikaresistens har blitt et stort problem, både i industrialiserte land og i utviklingsland. Restriktiv bruk av antibiotika bl.a. i Norge gjør at det her har vært et noe mindre problem. Forebygging, hygieniske tiltak og ikke-medikamentell behandling blir dermed viktigere, for eksempel vil mange bakterier hemmes eller drepes av sølv.
Bakterier er også viktig i industrien, de blir blant annet benyttet til å behandle avfallsvann, produksjon av ost og yoghurt, de blir også anvendt i produksjon av antibiotika og andre kjemikalier.Bakterier er prokaryoter. Ulikt dyreceller og andre eukaryoter, inneholder bakteriecellene ingen cellekjerne og har sjelden membran-bundet organeller. Likeledes inkluderer begrepet bakterier tradisjonelt alle prokaryoter, den vitenskapelige nomenklaturen etter oppdagelsen av prokaryotisk liv består av to forskjellige typer av organismer som utviklet seg uavhengig av hverandre fra samme stamfar. Disse evolusjonære områdene blir kalt bakterier og archaea.
| Bakterier (gresk βακτήριον [bakterion] = «liten stav») er encellede mikroorganismer. De er typisk bare noen få mikrometer lange og kan ha mange forskjellige former, eksempler på disse fasongene er stavbakterier, kokker og spiriller. Studien av bakterier er en gren av mikrobiologien. Bakterier er allestedsnærværende på jorden og kan leve i alle slags miljøer. De har blitt påvist i jordsmonn, radioaktiv væske og varme kilder for å nevne noen. Det er om lag 40 millioner bakterieceller i et gram jord og én million bakterieceller i en milliliter ferskt vann; i hele verden er det omtrent fem kvintillioner (5×1030) bakterier. Bakterier spiller en vital rolle i resirkulering av næringsstoffer, og mange prosesser er avhengige av bakterier, slik som fiksering av nitrogen fra atmosfæren.
Flesteparten av disse bakteriene har imidlertid ikke blitt beskrevet, og kun halvparten av stamtreet har arter som kan bli dyrket frem i laboratoriet.
Det kan være mange flere bakterieceller enn menneskeceller i en menneskekropp, med høyest innhold på huden og i endetarmen. Likevel er majoriteten av disse bakteriene uskadelige, men heller fordelaktig for «naturens husholdning» og de forskjellige livsprosessene. Noen få bakterier er patogene for mennesker, eksempel på sykdommer som blir fremkalt av bakterier er kolera, syfilis, miltbrann og svartedauden. De mest fatale infeksjonssykdommene er de som hemmer åndedrettssystemet, med tuberkulose som alene dreper omtrent to millioner mennesker per år.Ukritisk bruk av antibiotika til å behandle bakterielle infeksjoner og i forskjellige jordbruksprosesser har gjort at antibiotikaresistens har blitt et stort problem, både i industrialiserte land og i utviklingsland. Restriktiv bruk av antibiotika bl.a. i Norge gjør at det her har vært et noe mindre problem. Forebygging, hygieniske tiltak og ikke-medikamentell behandling blir dermed viktigere, for eksempel vil mange bakterier hemmes eller drepes av sølv.
Bakterier er også viktig i industrien, de blir blant annet benyttet til å behandle avfallsvann, produksjon av ost og yoghurt, de blir også anvendt i produksjon av antibiotika og andre kjemikalier.Bakterier er prokaryoter. Ulikt dyreceller og andre eukaryoter, inneholder bakteriecellene ingen cellekjerne og har sjelden membran-bundet organeller. Likeledes inkluderer begrepet bakterier tradisjonelt alle prokaryoter, den vitenskapelige nomenklaturen etter oppdagelsen av prokaryotisk liv består av to forskjellige typer av organismer som utviklet seg uavhengig av hverandre fra samme stamfar. Disse evolusjonære områdene blir kalt bakterier og archaea.
== Bakterienes plassering ==
Bakterier regnes innenfor tradisjonell systematikk som et av «rikene» av liv innenfor biologien. Man deler ofte bakteriene inn i ekte bakterier og arkebakterier. Ofte opererer man med følgende evolusjonære hovedgrupper eller «riker» i den taksonomiske systematikken:
Prokaryoter:
Bakterier (Bacteria, Eubacteria)
Arkebakterier (Archaea)
Eukaryoter:
Protister (Protista)
Planter (Plantae)
Sopp (Fungi)
Flercellede dyr (Metazoa)Dette systemet med «riker» er fortsatt omstridt. Den svenske Nationalnyckeln till Sveriges flora och fauna opererer med 5 riker, mens en gruppe europeiske biologer observerer 3 basale grupper hvor bakterier og arkebakterier utgjør to, og den siste gruppen av eukaryoter siden gir opphav til protister, planter, sopp og dyr. Systematikkens «riker» representerer et forsøk på å forene behovet for oversikt med behovet for å dele livsformene opp i mest mulig naturlige grupper.
== Bakteriologiens historie ==
Nederlenderen Anton van Leeuwenhoek var den som først oppdaget bakteriene (1674). Louis Pasteur og Robert Koch forsket videre på bakterier, og grunnla en egen bakteriologisk vitenskap.
. . . mitt arbeid, som jeg har holdt på med i lengre tid, ble ikke forfulgt for å nå den anerkjennelse jeg nå nyter men hovedsakelig som et begjær etter kunnskap, som jeg merker jeg har mer av enn de fleste andre menn. Og følgelig, når jeg har funnet ut noe bemerkelsesverdig, har jeg sett det som min plikt å nedtegne på papir min oppdagelse, så alle oppfinnsomme mennesker kan informeres om dette.
Robert Koch var den første til å dyrke bakterier på et fast medium. Koch benyttet gelatin som løsemiddel for næringsløsningene han brukte til å dyrke frem patogene (skadelige) bakterier og utviklet med det en metode for å dyrke frem bakterier på en fast plate som var fri for forurensing. Han la et sylteglass eller et glass over platen for å unngå kontaminasjon.
Gelatin var fantastisk for å dyrke frem bakterier i et kulturmedium. Gelatin hadde likevel sine ulemper, da gelatin ikke er i fast form ved kroppstemperatur (37 °C), den optimale temperaturen for dyrking av patogene bakterier for mennesker. Det måtte finnes et mer allsidig vekstmedium, og dette viste seg å være agar.
Agar er et polysakkarid som utvinnes fra røde alger. Walter Hesse var den første til å bruke agar som vekstmedium. Ideen om å bruke agar som vekstmedium kom fra Hesses kone, Fannie. Fannie Hesse brukte agar for å tilberede syltetøy og når Walter prøvde det ut som vekstmedium fungerte det utmerket. Walter skrev til Robert Koch om oppdagelsen og Koch bestemte seg raskt for å bruke agar i sine egne studier.
I 1887 publiserte Julius Richard Petri en artikkel som omhandlet en modifikasjon av Kochs plate. Petris innblanding viste seg å være av stor betydning. Den nye metoden gjorde det mulig å sterilisere separat fra mediet og flytte kolonier fra en mindre plate til for eksempel to større. Den originale ideen om platen er ikke forandret den dag i dag og platen har blitt oppkalt etter Petri. En Petri plate er laget av enten glass som blir sterilisert av varme eller laget av plast som blir sterilisert av etylenoksid. Denne nye platen hadde stor betydning for den videre forskningen på mikroorganismer.
Koch oppdaget at forskjellige kolonier som hadde utviklet seg på en kontaminert plate hadde forskjellig form (farge, morfologi, størrelse). Disse forskjellene i koloniform gjorde at man klarte å skille ulike bakterier fra hverandre på platen. Man klarte også å skille forskjellige celler i mikroskopet, og ved hvilke temperaturer og næringsstoffer de trives i.
Alle bakterier som beholder de trekk som differensierer en fra en annen når de blir kultivert på samme medium og under samme forhold, bør ansees som arter, varianter, former eller andre passende betegnelser
Kochs oppdagelser av kulturmedium og iver etter å dyrke rene bakteriekulturer gikk langt utover hva man kunne forvente på den tiden. Verden står i stor takk til Robert Koch og hans medhjelpere for deres innsats innenfor bakteriologi og mikrobiologi.
== Opphav og tidlig evolusjon ==
Stamfaren til nåtidens bakterier var encellede mikroorganismer som var den første formen for liv på vår jord for omtrent fire milliarder år siden. For ca. 3 milliarder år siden var alle organismer mikroskopiske, og bakterier og archaea var den dominerende formen for liv. Det har blitt funnet fossiler av bakterier som stromatoliter, men mangelen på morfologi gir oss liten nytte for å studere deres evolusjon eller å datere deres tidsløp. Det er mulig å bruke genteknologi til å rekonstruere deres fylogenetikk, og disse undersøkelsene tyder på at bakteriene har et opphav fra to ulike organismer, erkebakterien og eubakterien. Den siste stamfaren til bakterier og archaea var sannsynligvis en hypertermofil som levde rundt 2,5-3,2 milliarder år siden.
=== Eldste bevis for liv ===
Det eldste beviset man har for liv på jorden er nylig avdekte mikrofossiler funnet i Nunavik i Quebec, Canada. Funnet (som ble publisert 1. mars 2017) dateres cirka 3 770 millioner år tilbake i tid. Før denne oppdagelsen var det eldste beviset mikrofossiler funnet i Vest-Australia, datert cirka 3 460 millioner år tilbake.Det var en internasjonal forskergruppe, under ledelse av University College London, som gjorde funnet. Det besto av en fossil bakterie som levde på jern, og funnet ble gjort i et lag med kvarts. Gruppen av forskere besto av folk fra flere land og organisasjoner, blant annet fra Norges geologiske undersøkelser.
== Morfologi og stamtre ==
Bakterienes systematiske inndeling er fortsatt debattert.
Dette kommer av at «klassiske» metoder for slektskapsrekonstruksjon, som tar utgangspunkt i morfologi, har få holdepunkt å gå etter, fordi bakterieceller er så enkelt bygd.
Molekylære metoder har derfor revolusjonert bakterie-systematikken, men gir sprikende resultater. Grunnene er at bakterier kan utveksle gener mellom ulike bakteriearter, til og med mellom nokså fjernt beslektede. Blant kandidatene til den mest basale grenen i bakterienes stamtre er for eksempel både Planctomycetes, Thermotoga maritima og Aquificae. Delgruppene som er nevnt i boksen øverst til høyre, er basert på den nyeste kunnskapen (per 2004). Man vil likevel måtte forvente en del endringer i fremtiden, både grunnet bedre fylogenetiske analysemetoder og fordi nye arter vil bli beskrevet.
Andre vanlige inndelinger er etter utseende, levevis eller celleveggens bygning, men de færreste av disse peker ut naturlige slektskapsgrupper.
=== Inndeling etter utseende ===
På samme måte som ulike planter og dyr har forskjellig utseende (morfologi) har bakterier ulikt utseende, både på makroskopisk og mikroskopisk nivå. For bakteriologer/mikrobiologer er det viktig å kunne skille de ulike bakterieartene. Dette kan gjøres ved å undersøke deres koloniutseende på forskjellige vekstmedia for så å definere koloniens morfologi.
I tillegg til dette har ulike bakterier forskjellig mikroskopisk utseende og deles da gjerne inn i klasser i henhold til fremtoning. En bakterie som er kuleformet eller sirkulær i utseende kalles kokk. Kokker kan igjen grupperes avhengig av om de vokser i par, kjeder eller fire og fire, eller i klaser. En avlang eller sylinderformet bakterie kalles stav. Det finnes også mer sjeldne morfologiske typer spiralformede og filamentære bakterier.
kokker (kuleformede)
staver (stavformede; jf. bakterienes navn)
vibrioner (kommaformede)
spirochæter (skrueformede)
spiriller (spiralformede)
=== Inndeling etter levevis ===
saprofytter – som lever av dødt materiale
parasitter – som snylter på andre levende organismer
symbionter – som lever i et gjensidig nytteforhold med andre organismer
autotrofe – som er selvforsynt med energi vha. kjemo- eller fotosynteseFordelt på utseende er det kun tre typer som er patogene (dvs. parasittiske):
Staver kan gi for eksempel difteri, kikhoste, spedalskhet, stivkrampe, tuberkulose og tyfoidfeber
Kokker kan gi for eksempel blodforgiftning, hjernehinnebetennelse, lungebetennelse og skarlagensfeber
Spirochæter kan gi for eksempel syfilis, borrelia og flekktyfus
=== Nanobakterier ===
Noen mikrobiologer har foreslått en type veldig små bakterier i naturen, celler som blir kalt for nanobakterier på grunnlag av svært små bakterieliknende strukturer som kan dukke opp i stein. Størrelsen på slike nanobakterier er antatt til å være under 0,1 µm for kokkeformet strukturer. Skeptikere mener nanobakterier er enkle mekanismer av kjemiske eller geokjemiske reaksjoner av ikke-levende materiale. De peker på at de minste bakteriene vi kjenner til er betydelig større enn disse antatte nanobakteriene. Et annet viktig argument er at de er for små til å inneholde essensielle biomolekyler for liv. Det er høyst usannsynlig at disse molekylene kan eksistere i et volum av 0,1 µm eller mindre. Spørsmålet om nanobakterier er liv eller geologi er ikke klarlagt, det samme gjelder spørsmålet om den nedre grensen for størrelsen på levende organismer. Blir nanobakterier påvist vil de være den minste formen for liv vi kjenner til.
== Cellestruktur ==
Bakterier kan inndeles i to hovedgrupper, Gram-positive (G+) og Gram-negative (G-). Dette kommer originalt fra en spesiell metode som benevnes gramfarging (Gram stain). Når denne metoden benyttes får cellene ulik farge avhengig om det er G+ eller G-. Det er forskjell i oppbygningen i celleveggen som er årsaken til dette. G- cellenes vegger har en komplisert oppbygging i flere lag, mens mens G+ har ett enkelt tykt lag av peptidoglycan.
=== Ekstracellulær struktur ===
Konsentrasjonen av oppløste stoffer i bakterieceller er høy, dette gjør at det blir et høyt trykk inne i cellen. En typisk Escherichia coli har et trykk på 2 atm. Det er celleveggens jobb å motstå dette trykket. Prokaryoters cellevegg består hovedsakelig av peptidoglycan og er vanskelig å se i et lysmikroskop, men kan bli sett i et elektronmikroskop.
Celleveggen ligger utenfor den cytoplasmatiske membranen. Stivheten og styrken til celleveggen kommer hovedsakelig av innholdet i peptidoglycan. Den er også hovedårsak til hvilken form bakterier får. Peptidoglycan blir også kalt for murein i eldre kilder.
==== Peptidoglykan ====
Peptidoglykan finnes både hos Gram-positive og Gram-negative bakterier, men hos Gram-negative er det flere lag av andre stoffer utenpå dette stive laget (se bilde). Peptidoglycan består av to sukkerderivater, N-acetylglukosamin og N-acetylmuraminsyre og en liten gruppe av aminosyrer. Det finnes over 100 variasjoner av oppbygningen av peptidoglykan og de mest vanlige aminosyrene er: L-alanin, D-alanin, D-glutaminsyre og lysin eller diaminopimelsyre (DAP). Disse bestanddelene er koblet sammen i en repetert struktur som kalles glykan tetrapeptide.Strukturen til peptidoglykan er koblet sammen i flak hvor glykankjeder som blir dannet fra sukker blir koblet sammen av peptid-kryssbindinger som er dannet av aminosyrer. Glykogenet som binder sammen sukkeret i kjedene er veldig sterkt, men disse kjedene alene er ikke nok til å gi ubøyelighet/stivhet i alle retninger. Peptidoglykanets fulle styrken kommer først når det blir kryssbundett av aminosyrene. Kryssbindeingen er karakteristisk for de forskjellige bakteriene. Jo mer stiv en bakterie er jo mer kompleks krysslinking.
I Gram-negative bakterier blir dette gjort ved direkte linking av aminogruppen diaminopimelsyre til karboksylgruppen i D-alanin. Gram-positive krysbindes av en peptidbru som varierer hos forskjellige bakteriegrupper. Hos gule stafylokokker (Staphylococcus aureus), en godt studert G+ bakterie, er peptidbruen koblet sammen av fem aminosyrer.
Peptidoglykan er bare påvist i bakterier. Det har ikke blitt påvist i Archaea (arkebakterier eller urbakterier) eller eukaryote organismer (Eukarya). Likevel har ikke alle bakterier DAP i sitt peptidoglykan. Denne aminosyren er påvist i alle Gram-negative og i noen få Gram-positive bakterier. Kokkeformede G+ bakterier har lysin i stedet for DAP, og noen få G+ har andre aminosyrer. En annen bemerkelsesverdig ting med celleveggen er at alle aminosyrene har D-konfigurasjon (se stereoisomeri). Aminosyrer som er byggesteiner for proteiner har alltid L-konfigurasjon hos mennesker.
==== Yttermembran til Gram-negative ====
Utenom peptidoglycan består Gram-negative celler et lag utenfor som består av lipopolysakkarid. Dette laget er et effektivt bilag, men består ikke utelukkende av fosforlipider, som den cytoplasmatiske membranen gjør. I stedet er den oppbygd av polysakkarider og proteiner. Lipid og polysakkaridet er inngående lenket i det ytre laget til den ytre membran, ved å danne spesifikke lipopolysakkaridstrukturer. På grunn av tilstedeværelsen av lipopolysakkarid, blir dette laget kalt for lipopolysakkarid laget, eller LPS. Et annet utbredt begrep er «den ytre membran».
Hovedfunksjonen til den ytre membran er strukturen, men en viktig biologisk funksjon er at den ofte er giftig (endotoksisk) for mennesker og pattedyr. Av denne grunnen er Gram-negative bakterier patogene ovenfor mennesker og andre pattedyr. Årsaken til dette er lipopolysakkaridet som består av en bestanddel Lipid A. Noen eksempler på Gram-negative bakterier som er patogene for mennesker er Salmonella, Shigella og Escherichia m.f.
=== Intracellulær struktur ===
Bakteriecellene er omgitt av en lipid membran, eller cellemembran som omringer innholdet av cellen og fungerer som en barriere. Næringsstoffer og andre stoffer som er viktige for cellen kan gå igjennom og på samme måte kan avfallsstoffer og andre celleprodukter gå ut. Ettersom bakterier er prokaryoter har de ikke membran-bundete organeller i cytoplasma og inneholder bare noen få intracellulære strukturer. Bakterier mangler mitokondrier, cellekjerne, kloroplast og andre organeller som eukaryotiske celler har, som for eksempel endoplasmatisk retikulum, og golgiapparatet.Mange viktige biokjemiske reaksjoner, slik som energiutvikling, skjer ved at konsentrasjonen stiger tvers over membranen og lager en potensialforandring som et batteri.
DNA er ikke organisert i en cellekjerne, men cellen har i stedet et enkelt, ringformet kromosom. Ofte finner man i tillegg såkalte plasmider, dvs. DNA som ikke er organisert i kromosomer. Som alle levende organismer inneholder bakterier ribosomer for produksjon av proteiner, men strukturen til bakterie ribosomene er forskjellig fra eukaryotiske- og archaea celler.
=== Endosporer ===
Bestemte typer bakterier produserer i dårlige tider spesielle strukturer som kalles endosporer (endo: inne) i cellene (se bilde til høyre). Prosessen kalles sporulation. Sporer er celler som er veldig resistent mot varme. De er også resistente ovenfor sterke kjemikalier. I jord er det rikelig med bakterier som danner sporer, og en hvilken som helst jordprøve vil inneholde endosporer. Slektene staver/bacillus og Clostridium er de best studerte artene som danner sporer.Funnet av endosporer var en viktig oppdagelse fordi det er viktig å vite om varmeresistente former for bakterier ved sterilisering av utstyr. Det er ikke bare bakterier som danner sporer, men de bakterielle sporene er unik i at de tåler høye temperaturer. Foruten å tåle varme, tåler endosporene tørking, radioaktivitet, syrer og andre sterke kjemikalier. De kan være uvirksomme sporer i ekstremt lang tid.Strukturen til sporene er overveldende forskjellig fra selve cellen. Denne er mye mer kompleks i det at de har flere lag som man ikke finner i cellen. En kjemisk substans som er karakteristisk for endosporer er dipicolinsyre som ligger i "kjernen" av sporen. Dette finnes ikke i bakteriecellene. Dette stoffet har blitt funnet i alle endosporene som har blitt undersøkt. Sporene har også en høy konsentrasjon av kalsium ioner som er kombinert med dipicolinsyren. Denne kalsium-dipicolinsyren står for omtrent 10 % av tørrvekten til sporene.
==== Forskjeller fra endosporer og vegetabilske celler ====
(Tabellen er hentet fra Michael T. Madigan, John M. Martinko, Jack Parker (2003) Brock Biology of Microorganisms, Tenth Edition)
== Metabolisme ==
Til forskjell fra høyere organismer, har bakterier en stor variasjon av metabolismer. En nøkkelfunksjon til cellene er deres mulighet til å omsette kjemiske reaksjoner og organisere molekyler til spesifikke strukturer. Bakteriene er fleksible ved at de kan skifte metabolisme avhengig av omgivelsene. Hovedproduktet av dette er vekst (replikasjon). Før dette kan skje må en rekke kjemiske reaksjoner i gang som samlet blir kalt for metabolisme. Metaboliske reaksjoner er enten energifrigivende (katabolisk reaksjon) eller energikrevende (anabolisk reaksjon).Cellene består hovedsakelig av makromolekyler (som igjen består av monomerer) og vann. Cellenes oppgave er å skaffe disse næringsstoffene til å lage monomerer. Forskjellige organismer trenger forskjellige sett med næringsstoffer og de får disse molekylene i en eller annen form. Ikke alle næringsstoffene trengs i lik grad, de som trengs i størst skala blir kalt «makronæringsstoffer» og de i minst skala «mikronæringsstoffer».Mange prokaryoter trenger organiske komponenter som deres kilde til karbon. Studier viser at bakteriene kan benytte ulike typer organiske molekyler som kilde til nytt cellemateriale. Aminosyrer, fettsyrer, organiske syrer, sukker, nitrogen baser, aromatiske komponenter og et uendelig hav av andre molekyler som blir brukt som næringsstoff av ulike bakterier. Noen typer bakterier er autostrofer som betyr at de klarer å bygge organiske komponenter fra karbondioksid (CO2). Energien får de fra enten lys eller uorganiske molekyler. Karbon er det viktigste grunnstoffet til bakterier, og en typisk bakteriecelle består av om lag 50 % karbon (tørrvekt).
Etter karbon er nitrogen det viktigste næringsstoffet for bakterier. En typisk bakteriecelle består av ca. 12 % nitrogen (tørrvekt). Nitrogen er et viktig element i proteiner, nukleinsyrer og en rekke andre komponenter i cellen. Grunnstoffet finnes i både organisk og uorganisk form i naturen. Hovedmassen av nitrogen finnes i uorganisk form som ammoniakk, nitrat eller nitrogengass. De fleste bakteriene klarer å nære seg av ammoniakk alene, men mange andre kan også bruke nitrat. En spesiell type nitrogenfikserende bakterier kan livnære seg på nitrogengass.Fosfor forekommer i naturen i form av organisk- og uorganiske forbindelser. Dette grunnstoffet er viktig ved syntetisering av nukleinsyre og fosforlipider. Svovel er viktig for strukturelle roller i aminosyrene cystein og metionin. Det blir også brukt i forskjellige vitaminer og koenzym A. Hovedsakelig får cellene svovel fra sulfat (SO42-) og sulfid (HS-). Kalium er nødvendig for alle typer organismer. En stor variasjon av enzymer og spesielt de som deltar i proteinsyntesen trenger kalium. Magnesium fungerer som en stabilisator for ribosomer, cellemembran og nukleinsyrer. Det er og nødvendig for aktiviteten til enzymer. Kalsium er ikke et nødvendig næringsstoff for celler, men spiller en viktig rolle i varmestabilisering i endosporer.
== Vekst og reproduksjon ==
Bakteriecellene har evnen til å kopiere seg selv. Ved denne syntetiseringen skjer det rundt 2000 forskjellige kjemiske reaksjoner av ulike slag. Noen av reaksjonene involverer transport av energi. Andre av disse reaksjonene er omforming av energi og andre involverer biosyntetisering av små molekyler (byggesteiner for makromolekyler). Før cellen kan dele seg må nytt DNA syntetiseres, etter dette må andre cellekomponenter som cytoplasmatisk membran, flageller, ribosomer etc. lages.
I de fleste prokaryoter fortsetter veksten av en individuell celle til to nye celler har blitt dannet. Denne prosessen kalles binær fisjon (binær fordi én celle blir til to). I en vekstkultur av stavformede bakterier, som for eksempel Escherichia coli vokser staven til det dobbelte av sin egen lengde. Etter dette deler den seg til to datterceller. Denne prosessen blir kalt for septum og skjer ved at den cytoplasmatiske membranen blir dratt innover til midten i cellen slik at den deles i to. Under vektsyklusen øker alle cellekomponentene slik at dattercellene får egne sett av kromosomer, makromolekyler, monomerer og uorganiske ioner for å kunne leve selvstendig.
Tiden det tar før en celle deler seg er høyst variabel og avhenger av en rekke forhold, både næringsstoffer, temperatur og genetiske faktorer. Når E.coli har gunstige forhold klarer den å dele seg på ca. 20 minutter, noen få bakterier klarer å dele seg raskere enn dette, men de fleste deler seg saktere.
En rekke proteiner har blitt påvist å være viktige i celledelingen. Disse kalles Fts proteiner. (Fts står for filamentous temperature sensitive) FtsZ er et nøkkelprotein i gruppen og er godt undersøkt i E.coli og en rekke andre bakterier. Fts proteiner finnes i alle prokaryoter inkludert arkebakterier. Ftp-Z type proteiner har også blitt funnet i mitokondrier og kloroplast. Proteinet har og en struktur som er lik tubulin som er et viktig protein i celledelingen hos eukaryoter. Disse funnene og likhetene tyder på at eukaryoter kan stamme fra prokaryoterFtps proteiner påvirker hverandre til å danne et deleapparat som kalles divisome. Dannelsen av divisomet begynner med å sette fast molekyler av FtsZ i en ring rundt cellesylinderen i midten av cellen. Her blir cellen delt i to. FtsZ molekylene polymerer og danner en intakt ring og ringen blir festet av andre fts proteiner. DNA replikasjon skjer før FtsZ ringen blir dannet og fungerer som et signal for dannelse av denne ringen.
=== Fordelen av å være liten ===
Små celler har bedre tilgang til næringsstoffer enn store. Det ser vi ved at alle næringsstoffer cellen trenger må transporteres gjennom cellemembranen. Arealet av denne er proporsjonal med kvadratet av cellens diameter. Samtidig er cellens behov for næringsstoffer bestemt av volumet til cellen, som er proporsjonalt med diameteren i tredje potens. Forholdet mellom overflaten og volumet er altså omvendt proporsjonalt med cellens diameter.
== Genetikk ==
De fleste bakteriene har bare ett kromosom, som er sirkulært, dvs at DNAet ligger i en lukket sløyfe istedenfor en åpen «lineær» streng som hos mennesket. Dette varierer i størrelse fra 160 000 basepar i bakterien Candidatus Carsonella ruddii, til 12 200 000 basepar i Sorangium cellulosum. Noen bakterier, som Borrelia bakterien Borrelia burgdorferi, som er årsaken til borreliose (lyme sykdom), inneholder ett lineært kromosom. Bakterier kan også inneholde plasmider, dette er små ekstra-kromosome DNA som kan replikere seg uavhengig av resten av DNAet i cellen. Det er kjent at disse kan overføres mellom bakterier i såkalt horisontal genoverføring. Hvis plasmidene inneholder gener for for eksempel antibiotikaresistens, er det en fare for at disse genene kan spres til andre arter av bakterier. Andre typer av bakteriell DNA er integrerte virus (bakteriefager). Mange typer av bakteriefager finnes, noen enkle smitter og ødelegger bakterien, mens andre infiserer bakteriens kromosom. En bakteriefag kan inneholde gener som kan tilføres til en bakteries fenotype. Et eksempel er evolusjonen til Escherichia coli O157:H7 og Clostridium botulinum. Giftgenene hos disse stammer fra en integrert bakteriefage som gjorde en ufarlig forfader-bakterie til en dødelig en.Bakterier har ikke noe kjønn, de arver identiske kopier av sine foreldres gener (dvs. de er klonet). Likevel kan bakterier ha en evolusjon, gjennom naturlig utvalg og mutasjoner, samt horisontal genoverføring.
Mutasjoner varierer fra art til art og til og med fra kloner innenfor en enkelt art av bakteriene. Mutasjoner kommer enten av tilfeldig forandringer i DNAet ved deling eller «stress-styrt mutasjon», hvor genene er innblandet i en særskilt vekst-begrensning som øker sjansene for mutasjoner.Overføring av DNA mellom bakterier kan skje på tre ulike måter. Først, kan bakterier ta opp gener fra miljøet rundt, i en prosess som kalles transformation (norsk: omforming). Gener kan også bli overført ved hjelp av virus, såkalt transduction og når integreringen av en bakteriefag introduserer fremmed DNA til kromosomene. Den tredje og siste måten er genoverføring ved bakteriell konjugasjon, hvor DNA blir overført med direkte kontakt. Denne genoverføringen fra en bakterie eller fra miljøet rundt blir kalt for horisontal genoverføring og kan være vanlig under naturlige omstendigheter.
== Bevegelse ==
Mange prokaryotiske celler kan bevege seg. Dette gjøres ved hjelp av en spesiell struktur i eller utenfor cellen. Bestemte celler kan bevege seg på faste overflater ved gliding og bestemte vannlevende mikroorganismer kan bevege seg i vann ved hjelp av gass-blærer. Den vanligste måten å bevege seg på er ved hjelp av flageller. Bevegelse gjør at cellen kan nå andre regioner i miljøet sitt. I kampen for å overleve er dette viktig ved at bakterien kan forflytte seg til et nytt område med nye ressurser og muligheter. Bakteriene beveger seg ved at motoren til flagellen roterer og kan nå flere 100 Hz, slik at bakteriecellene kan bevege seg flere kroppslengder per sekund. Dette er en ressurskrevende prosess.
=== Bakterieflageller ===
Utdypende artikkel: FlagellBakterieflagellen er en lang og tynn tilføyelse til bakteriecellen. Den er så tynn (ca. 20 nm) at man ikke kan se den direkte i lysmikroskop. Ved å tilsette en spesiell farge klarer man å øke diameteren til flagellen slik at den kan sees i lysmikroskop.
Flageller er arrangert forskjellig avhengig av type bakterie. I polar flagellisjon er flageller bundet til en eller begge endelsene (bilde: figur A og C) til bakterien. Av og til kan flagellene bli arrangert som en «gruppe» på enden til cellen (bilde: figur B), dette kalles lofotrikk (lopho betyr «gruppe», thrix «hår»). Peritrikk flagellisjon (peri betyr «rundt») er flagellene festet forskjellige steder rundt bakterien (bilde: figur D). Type flagell brukes i klassifikasjonen av bakterier.
=== Flagellstruktur ===
Bakterieflagellene er en av de mest komplekse organellene i bakterien. Prosessen av transkripsjon og montering er ikke fullstendig forstått.Flagellen er ikke rett, men spiralformet. Når de ligger flatt vises en konstant avstand fra omkringliggende kurver som kalles bølgelengde. Denne bølgelengden er konstant for en bestemt organisme. Fiberet i flagellen består av subenheter av et protein kalt for flagellin. Basisstrukturen til flagellene varierer lite fra de ulike typene av bakterier.
Fundamentet er forskjellig fra fiberet i flagellen. Det er et bredere område på fundamentet som kalles «kroken». Kroken består av et enkelt protein og funksjonen er å koble sammen «motoren» til fiberet. Motoren er festet til den cytoplasmatiske membran og celleveggen, motoren består av en liten sentral stang som passerer gjennom et system av ringer. I Gram-negative bakterier er en ytre ring forankret i lipopolysakkaridlaget og en annen i peptidoglycanlaget av celleveggen. En annen ring er og lokalisert inne i det cytoplasmatiske membranen. Gram-positive bakterier (som mangler lipopolysakkaridlaget) inneholder bare et par ringer som er festet i den cytoplasmatiske membranen. Der hvor disse ringene omkranser den indre ringen er et par av proteiner som kalles Mot. Disse proteinene fungerer som vridningsmoment for motoren og gjør at fiberet roterer. Et siste protein som kalles Fli virker som en avbryter og reverserer rotasjonen av flagellen fra intracelluare signaler.
Flageller fra en unik gruppe av bakterier, spirochaetes, er funnet mellom to membraner i det periplasmiske rommet.
== Samspill med andre organismer ==
Til tross for sin tilsynelatende enkelhet kan bakterier ha komplekse samspill med andre organismer. Denne symbiotiske foreningen kan bli delt inn i parasittisme, mutualisme og kommensialisme På grunn av deres lille størrelse, lever bakteriene på samme måte på dyr og planter som på hvilken som helst overflate. Likevel kan deres vekst påvirkes av varme og svette. Store populasjoner av disse organismene på mennesker forårsaker svettelukt.
=== Mutualisme ===
Bestemte bakterier danner nære romlige bånd mellom hverandre, som er absolutt nødvendig for deres overlevelse. Ett eksempel på et slikt mutualistisk bånd kalles «interart hydrogen transport». Dette oppstår mellom klynger med anaerobe bakterier som konsumerer organiske syrer som smørsyre og propansyre og danner hydrogen, og de metanfikserende Aechaea som konsumerer hydrogen. De anaerobe bakteriene greier ikke å forbruke de organiske syrene på grunn av dette reaksjonen danner hydrogen som hoper seg opp i miljøet rundt. Hydrogen-konsumerende Archaea holder konsentrasjonen av hydrogen lav og slik klarer bakteriene å leve og å dele seg.
I den delen av jordsmonnet som kalles rhizosfæren, (en sone i jordvolumet som blir påvirket av planterotens tilstedeværelse) holder det til nitrogen-fikserende bakterier som konverterer nitrogen til nitrogenholdige komponenter. Dette tilfører mange planter en lett absorberbar form av nitrogen som de ikke klarer å lage selv. Mange andre bakterier lever i symbiose med mennesket og andre organismer. For eksempel lever over 1 000 bakteriearter i normalfloraen i tarmen og kan bidra til immunitet, syntetisering av vitaminer som folsyre, vitamin K og biotin, konvertering av melkeproteiner til melkesyre, og til å gjære komplekse ufordøybare karbohydrater. Tilstedeværelsen av denne normalfloraen forhindrer også vekst av potensielle patogene bakterier (hovedsakelig gjennom «å ta opp plass» i vevet) og disse gunstige bakteriene blir solgt som probiotika, kosttilskudd av bakterier.
=== Patogener ===
Hvis en bakterie har et parasittisk samspill med andre organismer, klassifiseres de som patogener. Patogene bakterier er en stor årsak til menneskedød og sykdom og forårsaker infeksjoner slik som tetanus, tyfoidfeber, difteri, syfilis, kolera, matforgiftning, spedalskhet og tuberkulose. En patogenisk årsak til en kjent sykdom kan bli oppdaget mange år etter kontaminering av bakterien, et eksempel på en slik hendelse er Helicobacter pylori og magesår. Sykdommer forårsaket av bakterier er også viktig innen jordbruk med bakterier som årsak av pærebrann, wilt (en sykdom som får planter til å visne), bladflekksyke, og Johnes sykdom, brystkjertel infeksjon, salmonella og miltbrann i husholdningsdyr.
Hver art av patogener har sin egen karakteristikke spektrum av interaksjoner hos sin vert. Noen organismer, som Staphylococcus eller Streptococcus, kan gi årsak til hudinfeksjoner, lungebetennelse, hjernehinnebetennelse (meningitt) og blodforgiftning, en systematisk inflammatorisk respons som forårsaker sjokk, feber og en massiv vasodilatasjon og død. Likevel er disse organismene en del av normalfloraen og lever vanligvis på huden eller i nesen uten å gi årsak til sykdom. Andre organismer forårsaker alltid sykdommer hos mennesket, slik som Rickettsia, som infiserer cellen og kan kun vokse og reprodusere seg innen celler hos andre organismer. En art av Rickettsia forårsaker tyfoidfeber, mens andre er årsak til flekkfeber (eng, «Rocky Mountain spotted fever»). Klamydia, en annen rekke som infiserer andre celler, inneholder arter som er årsak til lungebetennelse, urinveisinfeksjon og kan være en årsak til koronar hjertesykdom. Noen bakterier som Pseudomonas aeruginosa, Burkholderia cenocepacia, og Mycobacterium avium er opportunistiske patogener, som betyr at de forårsaker sykdom kun når immunforsvaret er svekket eller ved cystisk fibrose.Bakterielle infeksjoner kan bli behandlet med antibiotika, som er klassifisert som baktericid når de dreper bakterier, eller bakteriostatisk hvis de forhindrer vekst. De ulike typene antibiotika forhindrer forskjellige mekanismer hos de ulike patogene bakteriene. Et eksempel på hvordan antibiotika produserer selektiv toksisitet er kloramfenikol og puromycin, som forhindrer bakterielle ribosomers arbeid, men påvirker ikke det strukturelt ulike eukaryotiske ribosomet. Antibiotika blir benyttet til å behandle sykdom både hos mennesker og dyr. Overforbruk av antibiotika er en årsak til at bakterier blir resistente overfor det.
Infeksjoner forhindres ved å bruke antiseptiske metoder som sterilisering av huden ved bruk av sprøyter og til å rense sår. Kirurgisk- og tannlegeutstyr blir også sterilisert for å unngå forurensing og infeksjon av bakterier. Desinfeksjon av overflater blir benyttet til å drepe bakterier og andre patogener for å redusere risikoen for infeksjon.
== Bakterier i industri ==
Bakterier, ofte Lactobacillus i kombinasjon med mugg- og gjærsopp har blitt brukt i over tusen år til fremstilling av gjæret mat som ost, soyasaus, surkål, eddik og yoghurt.
Bakterier blir brukt til å bryte ned avfall på grunn av deres ferdighet til å bryte ned en stor variasjon av organisk materiale. Bakteriene har også den muligheten at de kan bryte ned hydrokarboner i petroleumsprodukter og blir ofte benyttet til å rydde opp i oljesøl. Kunstgjødsel ble brukt på strender i Prince William-sundet i et forsøk på å påskynde vekst av en naturlig voksende bakterie etter det beryktede Exxon Valdez-oljesølet i 1989. Dette var effektivt på de strendene som ikke var for tilsølet med olje. Bakterier blir også brukt til å bryte ned andre farlige kjemikalier. De er også viktig innen kjemisk industri i produksjon av rene kjemikalier som blir brukt innen legemidler eller kjemikalier brukt i landbruket.Ofte blir bakterier benyttet i pesticid i biologisk kontroll av skadedyr. Bacillus thuringiensis (også kalt BT) er mest vanlig, som er en Gram-positive bakterie som er vanlig i jord. Delarterr av denne bakterien blir brukt som et sommerfugl-spesifiskt insektmiddel under forskjellige varemerker som for eksempel Dipel og Thuricide. På grunn av deres spesifikke egenskap, er disse pesticidene ikke sett på som skadelig på miljøet og med liten eller ingen effekt på mennesker, dyr eller fordelaktige insekter.Bakteriene er arbeidshestene i områdene mikrobiologi, genetikk og biokjemi på grunn av deres enkle oppbygning og evnen til å vokse raskt. Ved å lage mutasjoner i bakterienes DNA og ved å undersøke de resulterende fenotyper, kan forskere avgjøre funksjoner av gener, enzymer og metabolske gangstier, og for så å anvende denne kunnskapen på høyere organismer.
== Gramfarging ==
En annen inndeling av bakteriene er mellom grampositive og gramnegative bakterier. Denne baserer seg på en fargeteknikk som kalles gramfarging og som indikerer forskjeller i celleveggens oppbygning. Denne metoden ble oppkalt etter dansken Hans Christian Gram. Gram oppfant metoden i slutten av forrige århundre der han jobbet med å utvikle en prosedyre for å identifisere bakterieinfiserte dyreceller. Gramfarging utføres i flere trinn med forskjellige fargevæsker. Etter prosedyren blir bakteriene enten røde eller blå. Grampositive blir blåfiolette og gramnegative blir røde/rosa.
== Se også ==
Arkebakterier
Virus
Vaksine
Antibiotika
Immunforsvar
Bioteknologi
Penicillin
== Fotnoter og referanser ==
== Litteratur ==
=== Norsk ===
Tjade, Trygve (2002). Medisinsk mikrobiologi og infeksjonssykdommer. Fagbokforlaget.
Jessica Lönn-Stensrud (2019) Vi må snakke om bakterier. Dine viktigste venner ISBN 9788248924258
Jessica Lönn-Stensrud (2016) Bakterienes forunderlige verden ISBN 9788215024967
=== Engelsk ===
Alcamo, I. Edward. Fundamentals of Microbiology. 6th ed. Menlo Park, California: Benjamin Cumming, 2001. ISBN
Atlas, Ronald M. Principles of Microbiology. St. Louis, Missouri: Mosby, 1995. ISBN
Michael T. Madigan, John M. Martinko, Jack Parker (2003). Brock Biology of Microorganisms, Tenth Edition. Pearson Education, Inc. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Glazer, A.N. & Nikaido, H. (1995) Microbial biotechnology. Fundamentals of Applied Microbiology. W.H.Freeman & Company.
Holt, John. G. Bergey's Manual of Determinative Bacteriology. 9th ed. Baltimore, Maryland: Williams and Wilkins, 1994.
Hugenholtz P, Goebel BM, Pace NR (1998). «Impact of culture-independent studies on the emerging phylogenetic view of bacterial diversity». J Bacteriol. 180 (18): 4765–74. PMID. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Madigan, Michael and Martinko, John. Brock Biology of Microorganisms. 11th ed. Prentice Hall, 2005. ISBN
Tortora, Gerard; Funke, Berdell; Case, Christine. Microbiology: An Introduction. 8th ed. Benjamin Cummings, 2003.
Witzany G. "Bio-Communication of Bacteria and their Evolutionary Roots in Natural Genome Editing Competences of Viruses." Open Evolution Journal 2: 44-54, 2008.
== Eksterne lenker ==
(en) bakterier i Encyclopedia of Life
(en) bakterier i Global Biodiversity Information Facility
(no) bakterier hos Artsdatabanken
(sv) bakterier hos Dyntaxa
(en) bakterier hos ITIS
(en) bakterier hos MycoBank
(en) bakterier hos NCBI
(en) Kategori:Bacteria – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Bacteria – detaljert informasjon på Wikispecies
Nettdoktor.no – «Helseråd om virus og bakterier»
UiO Biologi – «Bakterier»
UMB – «Bakterier – våre gode hjelpere»
Universitetet i Tromsø, Institutt for biologi, «mer om metabolisme»
UiO Biologi – Evolusjon
Tidsskrift for Den norske lægeforening - «Hva gjør bakterier patogene?»
«Bakterier og virus» av Halvor Aarnes (2003) (PDF-fil)
Hva er bakterier? - artikkel fra forskning.no 12.7.02
(engelsk) Bacteriamuseum Arkivert 10. juni 2007 hos Wayback Machine.
(engelsk) Biology of Microorganisms, Eighth Edition. «On-line study guide»
(engelsk) Brock Biology of Microorganisms, 10th edition. «Animated Tutorials»
(engelsk) «Bacterial Nomenclature Up-To-Date» fra DSMZ Arkivert 29. september 2007 hos Wayback Machine.
(engelsk) Video av bakterier «svømmer» og av deres bevegelse m.m.
(engelsk) «Planet of the Bacteria» av Stephen Jay Gould
(engelsk) «The largest bacteria» Arkivert 11. desember 2012 hos Wayback Machine.
Høgskolen i Oslo, Laboratoriekurs, modul 1, mikrobiologi | * Actinobacteria | 1,560 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Irlands_historie | 2023-02-04 | Irlands historie | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Irlands historie', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Irlands historie begynner i forhistorisk tid, rundt 33 000 år siden, med ytterligere funn som daterer tilstedeværelsen av homo sapiens, de første menneskene, til rundt 10 500 til 7 000 f.Kr. Istidens tilbakegang etter den yngre dryas kalde fasen av kvartærtiden rundt 9700 f.Kr., varslet begynnelsen av det forhistoriske Irland, som omfatter de arkeologiske periodene kjent som mesolittisk tid, det vil si yngre steinalder fra ca. 4000 f.Kr. og kobberalder som begynner rundt 2500 f.Kr. ankomsten av klokkebegerkulturen (etter formen på keramikken). Den egentlige irske bronsealderen begynner rundt 2000 f.Kr. og ebber ut med ankomsten av den keltiske hallstattkulturens jernalder, som begynner rundt 600 f.Kr. Den påfølgende La Tène-kulturen brakte nye stiler og praksis innen 300 f.Kr. Denne utviklingen var ikke enestående for øya Irland, men felles for hele vestlige Europa.
Antikkens greske og romerske forfattere gir litt informasjon om Irland i løpet av den klassiske perioden da øya kan kalles «gælisk Irland». På slutten av 300-tallet e.Kr. hadde kristendommen begynt å gradvis underordne eller erstatte den tidligere keltiske polyteismen (troen på flere guder) gjennom sankt Patrick og en rekke andre misjonærer. Innen år 600 hadde det oppstått en keltisk form for kristendom, som inneholdt en rekke elementer fra keltisk mytologi. Kristendommen har siden spilt en betydelig rolle i Irlands kulturelle og politiske utvikling. På slutten av 600-tallet hadde skriftkulturen blitt innført sammen med keltisk, klosterpreget kirke. Vikingtokt og norrøn bosetting nordfra fra slutten av 800-tallet e.Kr. resulterte i omfattende kulturell utveksling, samt innovasjon innen militær- og transportteknologi. Mange av Irlands byer ble grunnlagt på denne tiden da nordboernes handelsposter og mynter dukket opp for første gang. Vikingenes inntrenging av det irske innlandet var begrenset og var konsentrert langs kyster og elver, og sluttet å være en stor trussel mot irsk-gælisk kultur etter slaget ved Clontarf i 1014. Normannernes invasjon fra England i 1169 resulterte igjen i en delvis erobring av øya og markerte begynnelsen på mer enn 800 år med engelsk politisk og militært engasjement på Irland. Selv om normannerne innledningsvis hadde framgang fikk de normanniske overherrene tilbakegang i påfølgende århundrer med en irsk-gælisk gjenoppblomstring som gjenopprettet gælisk kulturell framtreden over det meste av landet, bortsett fra de befestede byene og området rundt Dublin kjent som The Pale.Redusert til kontroll over små lommer, gjorde den engelske kronen ikke et nytt forsøk på å erobre øya før etter rosekrigene var avsluttet (1488). Det frigjorde ressurser og arbeidskraft for oversjøisk ekspansjon, fra begynnelsen av 1500-tallet. Irlands desentraliserte politiske organisering i små territorier (kjent som túatha), kamptradisjoner, vanskelig terreng og klima og mangel på urban infrastruktur, gjorde imidlertid at forsøkene på å hevde den engelske kronens myndighet var langsomme og kostbare. Forsøk på å påtvinge den nye protestantiske troen var lite vellykket, og i stor grad motstått av både gæliske og normannisk-irske. Den nye politikken førte til opprøret til den normannisk-irske jarlen av Kildare, Silken Thomas, i 1534, opptatt av å forsvare sin tradisjonelle selvstyre og katolisisme, og markerte begynnelsen på Tudortidens langvarige erobringen av Irland som varte fra 1534 til 1603. Henrik VIII utropte seg selv til konge av Irland i 1541 for å lette prosjektet. Irland ble en potensiell slagmark for de europeiske religionskrigene mellom den protestantisk reformasjonen og den katolsk motreformasjonen.
Englands forsøk på å enten erobre eller assimilere både normannisk-irske herredømmene og de irsk-gæliske territoriene i kongeriket Irland ga drivkraften til pågående krigføring, bemerkelsesverdige eksempler er det første desmond-opprøret, det andre desmond-opprøret og niårskrigen. Denne perioden var preget av den engelske kronens politikk med først å overgi og ettergi rettigheter, og senere bosetning, som involverte ankomsten av tusenvis av engelske og skotske protestantiske nybyggere, og tvangsforflytningen av både irsk-normannerne og de innfødte katolske grunneierne. Med engelske kolonier tilbake til 1550-årene, var Irland uten tvil det første engelske og deretter britiske territoriet kolonisert av en adelsgruppe kjent som West Country Men (menn fra West Country i England). Det gæliske Irland ble til slutt beseiret i slaget ved Kinsale i 1601, som markerte sammenbruddet av det gæliske systemet og begynnelsen på Irlands historie som en fullstendig del av det engelske og senere det britiske imperiet.
I løpet av 1600-tallet ble denne splittelsen mellom en protestantisk landholdende minoritet og en katolsk majoritet fratatt landeiendommer intensivert, og konflikten mellom dem skulle bli et tilbakevendende tema i irsk historie. Dominansen over Irland av den protestantiske herredømmet ble forsterket etter to perioder med religiøs krig, de irske forbundskrigene i 1641–1652 og vilhelmskrigen i 1689–1691. Den politiske makten hvilte deretter nesten utelukkende i hendene på en protestantisk minoritet, mens katolikker og medlemmer av avvikende protestantiske kirkesamfunn led alvorlige politiske og økonomiske nød under straffelovene (Penal Laws; en rekke lover pålagt i et forsøk på å tvinge irske katolikker og i mindre grad protestantiske dissentere og kvekere til å akseptere den etablerte anglikanske irske kirken).Den 1. januar 1801, i kjølvannet av det republikanske opprøret i 1798, ble det irske parlamentet avskaffet og Irland ble en del av et nytt forente kongerike av Storbritannia og Irland dannet ved Unionsloven av 1800. Katolikker ble ikke gitt fulle rettigheter før katolikk frigjøring i 1829, oppnådd av Daniel O'Connell. Katastrofen med den store hungersnøden rammet Irland i 1845 og resulterte i over en million dødsfall fra sult og sykdom og en million flyktninger som flyktet fra landet, hovedsakelig til Amerika. Irske forsøk på å løsrive seg fortsatte med Charles Stewart Parnells Irske parlamentariske parti som fra 1880-tallet forsøkte å oppnå selvstyre (Home Rule) gjennom den parlamentariske konstitusjonelle bevegelsen, og til slutt vant fram med loven om selvstyre i 1914 (Home Rule Act), selv om denne loven ble satt på vent ved utbruddet av første verdenskrig. I 1916 lyktes påskeopprøret å snu opinionen mot det britiske etablissementet etter at lederne ble henrettet av britiske myndigheter. Det overskygget også selvstyrebevegelsen. I 1922, etter at den irske uavhengighetskrigen løsrev det meste av Irland seg fra Storbritannia for å bli Den uavhengige irske fristaten, men under den anglo-irske traktat, forble de seks nordøstlige fylkene, siden kjent som Nord-Irland, i Storbritannia, og skapte delingen av Irland. Traktaten ble motarbeidet av mange; motstanden deres førte til utbruddet av den irske borgerkrigen, der militære styrker fra Fristaten, eller «pro-traktaten», viste seg å seire.
Historien til Nord-Irland har siden vært dominert av delingen av samfunnet langs sekteriske forkastninger og konflikt mellom (hovedsakelig katolske) irske nasjonalister og (hovedsakelig protestantiske) britiske unionister. Disse splittelsene brøt ut i problemer (The Troubles) på slutten av 1960-tallet, etter at borgerrettighetsmarsjer ble møtt med motstand fra de britiske myndighetene. Volden eskalerte etter utplasseringen av den britiske hæren for å opprettholde autoritet førte til sammenstøt med nasjonalistiske samfunn. Volden fortsatte i tjueåtte år fram til en urolig, men stort sett vellykket fred ble endelig oppnådd med langfredagsavtalen i 1998.
| Irlands historie begynner i forhistorisk tid, rundt 33 000 år siden, med ytterligere funn som daterer tilstedeværelsen av homo sapiens, de første menneskene, til rundt 10 500 til 7 000 f.Kr. Istidens tilbakegang etter den yngre dryas kalde fasen av kvartærtiden rundt 9700 f.Kr., varslet begynnelsen av det forhistoriske Irland, som omfatter de arkeologiske periodene kjent som mesolittisk tid, det vil si yngre steinalder fra ca. 4000 f.Kr. og kobberalder som begynner rundt 2500 f.Kr. ankomsten av klokkebegerkulturen (etter formen på keramikken). Den egentlige irske bronsealderen begynner rundt 2000 f.Kr. og ebber ut med ankomsten av den keltiske hallstattkulturens jernalder, som begynner rundt 600 f.Kr. Den påfølgende La Tène-kulturen brakte nye stiler og praksis innen 300 f.Kr. Denne utviklingen var ikke enestående for øya Irland, men felles for hele vestlige Europa.
Antikkens greske og romerske forfattere gir litt informasjon om Irland i løpet av den klassiske perioden da øya kan kalles «gælisk Irland». På slutten av 300-tallet e.Kr. hadde kristendommen begynt å gradvis underordne eller erstatte den tidligere keltiske polyteismen (troen på flere guder) gjennom sankt Patrick og en rekke andre misjonærer. Innen år 600 hadde det oppstått en keltisk form for kristendom, som inneholdt en rekke elementer fra keltisk mytologi. Kristendommen har siden spilt en betydelig rolle i Irlands kulturelle og politiske utvikling. På slutten av 600-tallet hadde skriftkulturen blitt innført sammen med keltisk, klosterpreget kirke. Vikingtokt og norrøn bosetting nordfra fra slutten av 800-tallet e.Kr. resulterte i omfattende kulturell utveksling, samt innovasjon innen militær- og transportteknologi. Mange av Irlands byer ble grunnlagt på denne tiden da nordboernes handelsposter og mynter dukket opp for første gang. Vikingenes inntrenging av det irske innlandet var begrenset og var konsentrert langs kyster og elver, og sluttet å være en stor trussel mot irsk-gælisk kultur etter slaget ved Clontarf i 1014. Normannernes invasjon fra England i 1169 resulterte igjen i en delvis erobring av øya og markerte begynnelsen på mer enn 800 år med engelsk politisk og militært engasjement på Irland. Selv om normannerne innledningsvis hadde framgang fikk de normanniske overherrene tilbakegang i påfølgende århundrer med en irsk-gælisk gjenoppblomstring som gjenopprettet gælisk kulturell framtreden over det meste av landet, bortsett fra de befestede byene og området rundt Dublin kjent som The Pale.Redusert til kontroll over små lommer, gjorde den engelske kronen ikke et nytt forsøk på å erobre øya før etter rosekrigene var avsluttet (1488). Det frigjorde ressurser og arbeidskraft for oversjøisk ekspansjon, fra begynnelsen av 1500-tallet. Irlands desentraliserte politiske organisering i små territorier (kjent som túatha), kamptradisjoner, vanskelig terreng og klima og mangel på urban infrastruktur, gjorde imidlertid at forsøkene på å hevde den engelske kronens myndighet var langsomme og kostbare. Forsøk på å påtvinge den nye protestantiske troen var lite vellykket, og i stor grad motstått av både gæliske og normannisk-irske. Den nye politikken førte til opprøret til den normannisk-irske jarlen av Kildare, Silken Thomas, i 1534, opptatt av å forsvare sin tradisjonelle selvstyre og katolisisme, og markerte begynnelsen på Tudortidens langvarige erobringen av Irland som varte fra 1534 til 1603. Henrik VIII utropte seg selv til konge av Irland i 1541 for å lette prosjektet. Irland ble en potensiell slagmark for de europeiske religionskrigene mellom den protestantisk reformasjonen og den katolsk motreformasjonen.
Englands forsøk på å enten erobre eller assimilere både normannisk-irske herredømmene og de irsk-gæliske territoriene i kongeriket Irland ga drivkraften til pågående krigføring, bemerkelsesverdige eksempler er det første desmond-opprøret, det andre desmond-opprøret og niårskrigen. Denne perioden var preget av den engelske kronens politikk med først å overgi og ettergi rettigheter, og senere bosetning, som involverte ankomsten av tusenvis av engelske og skotske protestantiske nybyggere, og tvangsforflytningen av både irsk-normannerne og de innfødte katolske grunneierne. Med engelske kolonier tilbake til 1550-årene, var Irland uten tvil det første engelske og deretter britiske territoriet kolonisert av en adelsgruppe kjent som West Country Men (menn fra West Country i England). Det gæliske Irland ble til slutt beseiret i slaget ved Kinsale i 1601, som markerte sammenbruddet av det gæliske systemet og begynnelsen på Irlands historie som en fullstendig del av det engelske og senere det britiske imperiet.
I løpet av 1600-tallet ble denne splittelsen mellom en protestantisk landholdende minoritet og en katolsk majoritet fratatt landeiendommer intensivert, og konflikten mellom dem skulle bli et tilbakevendende tema i irsk historie. Dominansen over Irland av den protestantiske herredømmet ble forsterket etter to perioder med religiøs krig, de irske forbundskrigene i 1641–1652 og vilhelmskrigen i 1689–1691. Den politiske makten hvilte deretter nesten utelukkende i hendene på en protestantisk minoritet, mens katolikker og medlemmer av avvikende protestantiske kirkesamfunn led alvorlige politiske og økonomiske nød under straffelovene (Penal Laws; en rekke lover pålagt i et forsøk på å tvinge irske katolikker og i mindre grad protestantiske dissentere og kvekere til å akseptere den etablerte anglikanske irske kirken).Den 1. januar 1801, i kjølvannet av det republikanske opprøret i 1798, ble det irske parlamentet avskaffet og Irland ble en del av et nytt forente kongerike av Storbritannia og Irland dannet ved Unionsloven av 1800. Katolikker ble ikke gitt fulle rettigheter før katolikk frigjøring i 1829, oppnådd av Daniel O'Connell. Katastrofen med den store hungersnøden rammet Irland i 1845 og resulterte i over en million dødsfall fra sult og sykdom og en million flyktninger som flyktet fra landet, hovedsakelig til Amerika. Irske forsøk på å løsrive seg fortsatte med Charles Stewart Parnells Irske parlamentariske parti som fra 1880-tallet forsøkte å oppnå selvstyre (Home Rule) gjennom den parlamentariske konstitusjonelle bevegelsen, og til slutt vant fram med loven om selvstyre i 1914 (Home Rule Act), selv om denne loven ble satt på vent ved utbruddet av første verdenskrig. I 1916 lyktes påskeopprøret å snu opinionen mot det britiske etablissementet etter at lederne ble henrettet av britiske myndigheter. Det overskygget også selvstyrebevegelsen. I 1922, etter at den irske uavhengighetskrigen løsrev det meste av Irland seg fra Storbritannia for å bli Den uavhengige irske fristaten, men under den anglo-irske traktat, forble de seks nordøstlige fylkene, siden kjent som Nord-Irland, i Storbritannia, og skapte delingen av Irland. Traktaten ble motarbeidet av mange; motstanden deres førte til utbruddet av den irske borgerkrigen, der militære styrker fra Fristaten, eller «pro-traktaten», viste seg å seire.
Historien til Nord-Irland har siden vært dominert av delingen av samfunnet langs sekteriske forkastninger og konflikt mellom (hovedsakelig katolske) irske nasjonalister og (hovedsakelig protestantiske) britiske unionister. Disse splittelsene brøt ut i problemer (The Troubles) på slutten av 1960-tallet, etter at borgerrettighetsmarsjer ble møtt med motstand fra de britiske myndighetene. Volden eskalerte etter utplasseringen av den britiske hæren for å opprettholde autoritet førte til sammenstøt med nasjonalistiske samfunn. Volden fortsatte i tjueåtte år fram til en urolig, men stort sett vellykket fred ble endelig oppnådd med langfredagsavtalen i 1998.
== Forhistorie (10 500 f.Kr.–600 f.Kr.) ==
Hovedartikkel: Irlands tidlige historie
=== Steinalder til bronsealder ===
Det som er kjent om det førkristne Irland kommer fra referanser i gresk og romerske skrifter, irsk poesi, myter og arkeologi. Mens noen mulige paleolittiske verktøy er funnet, er ingen av funnene overbevisende for paleolittisk bosetning i Irland.De tidligste innbyggerne kom omkring 8000 f.Kr., i mesolittisk tid, da klimaet hadde blitt varmere ettersom isen hadde trukket seg tilbake. De var jegere og sankere. Imidlertid kan et bjørnebein funnet i 1903 i Alice og Gwendoline-grotten i grevskapet Clare føre til at den eldste menneskelige bosetningen på Irland må tilbake til 10 500 f.Kr. Beinet viser tydelige tegn til kuttmerker med steinredskaper og er radiokarbondatert til 12 500 år siden.Det er mulig at de første mennesker til Irland krysset en landbro i varmeperioden, omtalt som Bølling-Allerød-oppvarmingen, som varte for mellom 14 700 og 12 700 år siden mot slutten av siste istid, og tillot gjenbebyggelse av Nord-Europa. En plutselig tilbakevending til fryseforhold kjent som yngre dryas, som varte fra 10 900 f.Kr. til 9700 f.Kr., kan ha avfolket Irland. Under kuldefasen yngre dryas fortsatte havnivået å stige og ingen isfri landbro mellom Storbritannia og Irland kom noen gang tilbake.
De tidligste bekreftede innbyggerne i Irland var mesolitiske jeger-samlere, som ankom en gang rundt 7900 f.Kr. Mens noen forfattere mener at en landbro som knyttet Irland sammen med Storbritannia fortsatt eksisterte på den tiden, indikerer nyere studier at Irland ble skilt fra Storbritannia med ca. 14 000 f.Kr. da klimaet fortsatt var kaldt og lokale iskapper vedvarte i deler av landet. Folket forble jeger-samlere til rundt 4000 f.Kr. Det hevdes at dette var da de første tegnene på jordbruk begynte å vise seg, noe som førte til etableringen av en neolittisk kultur (bodesteinalderen), preget av særskilt utformet keramikk, polerte steinverktøy, rektangulære trehus, megalittiske graver og domesiserte (tamme) sauer og storfe. Noen av disse gravene, som ved Knowth og Dowth, er enorme steinmonumenter, og mange av dem, som ganggravene ved Newgrange, er rettet inn astronomisk. Fire hovedtyper av irske megalittiske graver er identifisert: dysser, gravrøyser, ganggraver og kileformede gallerigraver (på fransk kalt allée couverte). I Leinster og Munster ble individuelle voksne menn gravlagt i små steinstrukturer, kalt hellekister, under jordhauger og ble ledsaget av særegen dekorert keramikk. Denne kulturen hadde tilsynelatende framgang, og øya ble tettere befolket. Nær slutten av yngre steinalder utviklet det seg nye typer steinmonumenter, som sirkulære innfelte innhegninger og tømmer-, stein- og stolpe- og gropsirkler.
Céide-feltene er et arkeologisk sted på den nordlige Mayo-kysten i det vestlige Irland, omtrent 7 kilometer nordvest for Ballycastle. Dette stedet er det mest omfattende neolittiske området i Irland og inneholder det eldste kjente feltsystemer (samling av felt) i verden. Ved å bruke forskjellige dateringsmetoder, ble det oppdaget at etableringen og utviklingen av Céide-markene går tilbake rundt fem og et halvt tusen år (~3500 f.Kr.).Den kortvarige irske kobberalderen og den påfølgende bronsealderen, som kom til Irland rundt 2000 f.Kr., førte til produksjon av forseggjorte gull- og bronsepynt, våpen og verktøy. Det skjedde en bevegelse bort fra byggingen av felles megalittiske graver til begravelsen av de døde i små steinkister eller enkle groper, som kunne ligge på gravplasser eller i sirkulære jord eller steinbygde gravhauger. Etter hvert som perioden gikk, ga jordfesting vei til kremasjon, og i den midtre bronsealderen ble levninger ofte plassert under store gravurner. I løpet av sen bronsealder var det en økning i lagrede våpen, noe som har blitt tatt som bevis for større krigføring. Myrlik, døde mennesker senket ned i myrer, dukket også opp på denne tiden, og fortsetter inn i jernalderen.
== Jernalder (600 f.Kr.–400 e.Kr.) ==
=== Keltere og romere ===
Jernalderen i Irland begynte rundt 600 f.Kr. Perioden mellom begynnelsen av jernalderen og den historiske perioden (431 e.Kr.) besto av den gradvise infiltrasjonen av små grupper av keltisktalende mennesker i Irland, med gjenstander av den kontinentale keltiske La Tène-stilen som ble funnet i i det minste den nordlige delen av den irske øya rundt 300 f.Kr. Resultatet av en gradvis blanding av keltiske og urfolkskulturer ville resultere i framveksten av irsk-gælisk kultur innen 400-tallet. Det er også i løpet av 400-tallet at de viktigste kongerikene In Tuisceart, Airgíalla, Ulaid, Míde, Laigin, Mumhain og Cóiced Ol nEchmacht begynte å framstå (se Historiske kongedømmer i Irland). Innenfor disse kongedømmene blomstret en rik kultur. Samfunnet i disse kongedømmene ble dominert av en overklasse bestående av aristokratiske krigere og lærde mennesker, som muligens også omfattet druider.
Språkforskere innså fra 1600-tallet og utover at språket som ble snakket av disse menneskene, de goidelske språkene, var en gren av de keltiske språkene. Dette er vanligvis forklart som et resultat av invasjoner av keltere fra kontinentet. Imidlertid har annen forskning postulert at kulturen utviklet seg gradvis og kontinuerlig, og at introduksjonen av keltisk språk og elementer av keltisk kultur kan ha vært et resultat av kulturell utveksling med keltiske grupper i det sørvestlige kontinentale Europa fra yngre steinalder til bronsealderen. Hypotesen om at de innfødte innbyggerne i sen bronsealder gradvis absorberte keltiske påvirkninger har siden blitt støttet av nyere genetisk forskning.I 60 e.Kr. forteller romerske kilder at romerne invaderte Anglesey i Wales. Dette angrepet skal ha forårsaket bekymringer over Irskehavet, men det er en få eller ingen kontrovers om romerne i det hele tatt satte foten inn på Irland. Det nærmeste Roma kom å erobre Irland var i 80 e.Kr., da «Túathal Techtmar, sønn av en avsatt overkonge, som sies å ha invadert Irland langveisfra for å gjenvinne sitt rike omtrent på denne tiden».Romerne omtalte Irland som Hibernia, «vinterens land», ved den romerske historikeren Tacitus, rundt 100 e.Kr. Ptolemaios, i 100 e.Kr., registrerte Irlands geografi og stammer. Irland var aldri en del av Romerriket, men romersk innflytelse ble ofte projisert langt utenfor dets grenser. Tacitus skriver at en irsk fyrste, den nevnte Túathal Techtmar, var med Agricola i det romerske Britannia og ville komme tilbake for å ta makten i Irland. Juvenalis forteller oss at romerske «våpen hadde blitt tatt utenfor Irlands kyster». I de siste årene har noen eksperter antatt at romersk-sponsede gæliske styrker (eller kanskje til og med romerske regulære tropper) utførte en slags invasjon rundt 100 e.Kr., men det nøyaktige forholdet mellom Roma og folkene i Hibernia er fortsatt uklart. Det er svært få arkeologiske spor etter romere i Irland, som like gjerne kan være fra tilfeldige sjøfarende.Irske forbund (scoti) og ulike barbariske stammer angrep romerne nordfra samlet og koordinert i år 367 i hva romerne kalte for Conspiratio barbarica, «den barbariske konspirasjonen». I særdeleshet hadde irene kontakt over det smale eidet til Skottland og i særdeleshet slo irske stammer seg ned i det vestlige Skottland og de vestlige øyene. Her opprettet de et kongerike kalt Dál Riata.
== Det tidlige kristne Irland (400–800) ==
Mellom 400 og 800 f.Kr. utgjorde store endringer i Irland. Politisk sett hadde det som ser ut til å ha vært en forhistorisk vektlegging av stammetilhørighet blitt erstattet på 800-tallet av patrilineære dynastier (slektskapslinjene på farssiden) som styrte øyas ulike kongeriker. Mange tidligere mektige riker og folkeslag forsvant. Irske pirater slo til over hele kysten av sørlige Skottland, Wales og vestlige delen av England på samme måte som vikingene senere skulle angripe Irland. Noen av disse bosatte seg også (også tilsvarende med hva norrøne nordboere senere gjorde i Irland), grunnla helt nye riker i Piktland og, i mindre grad i deler av Cornwall, Wales og Cumbria. En gruppe eller stammesammenslutning som romerne kalte attacotti, og som både ble rekruttert som romerske legionærer, samtidig som de bidro til å plyndre romersk Britannia mellom 364 og 368, sammen med andre folk som piktere, saksere, romerske militærdesertører og andre. I tidlig moderne tid og framfor har en del historikere (som Charles O'Conor og John O'Donovan) spekulert om det kan knyttes en irsk forbindelse til attacottiene. Dette var basert på den oppfattede likheten mellom latinske Attacotti og det gammelirske begrepet aithechthúatha, en generisk betegnelse for visse irske befolkningsgrupper, vanligvis oversatt med «leiebetalende stammer», sett i sammenheng med med godt attesterte irske angrep på vestkysten av Britannia i den sene romerske perioden. Den irske sammenhengen er fortsatt kontroversiell blant historikerne.
Kanskje var det noen av de sistnevnte som vendte hjem som rike leiesoldater, kjøpmenn eller slaver stjålet fra Britannia eller Gallia, som først brakte den kristne troen til Irland. Noen tidlige kilder indikerer at det var misjonærer aktive i Sør-Irland lenge før den hellige Patrick. Uansett rute, og det var sannsynligvis mange, skulle denne nye troen ha den dypeste effekten på irene.
Tradisjonen hevder at i 432 e.Kr. ankom Patrick til øya og i årene som fulgte arbeidet han for å konvertere irene til kristendommen. Det er mye uklart i Patricks kronologi og liv, men synes at han var en romersk-britonsk fra et ukjent sted mellom elvene Clyde og Severn, og har fått ry på seg som den alene konverterte Irland og ble landets nasjonalhelgen. Hans selvbiografi, Confessio, skrevet på latin, er det eldste irske historiske dokumentet. På den annen side, ifølge Prosper Tiro av Aquitaine, en samtidig skribent, ble Palladius sendt til Irland av paven i 431 som «første biskop til irerne som tror på Kristus», noe som viser at det allerede bodde kristne i Irland. Palladius ser ut til å ha arbeidet rent som biskop for irske kristne i kongedømmene Leinster og Meath, mens Patrick – som kan ha kommet så sent som i 461 – først og fremst jobbet som misjonær mot de hedenske irerne, i de mer avsidesliggende kongedømmene i Ulster og Connacht.
Patrick er tradisjonelt kreditert med å bevare og kodifisere irske lover og endre bare de som var i konflikt med kristen praksis. Han er også kreditert for å ha introdusert det latinske alfabetet, som gjorde det mulig for irske munker å bevare deler av den omfattende muntlige litteraturen av omfattende irske myter og sagn. Historisiteten til disse påstandene er fortsatt gjenstand for debatt, og det er ingen direkte bevis som forbinder Patrick med noen av disse prestasjonene. «Myten om Patrick», som lærde refererer til den, ble utviklet i århundrene etter hans død.
Se Keltisk kristendomIrske lærde utmerket seg i studiet av latinlæring og kristen teologi i klostrene som blomstret kort tid etter. Misjonærer fra Irland til England og det europeiske fastlandet spredte nyheten om blomstringen av lærdom, og lærde fra andre nasjoner kom til irske klostre. Disse klostrenes fortreffelighet og isolasjon bidro til å bevare latinsk læring under tidlig middelalder. Perioden med insulær kunst, hovedsakelig innen illuminerte manuskripter, metallbearbeiding og skulptur, blomstret og produserte slike skatter som Kellsboken, Ardagh Chalice (forråd med kostbare metallarbeider) og de mange utskårne steinkorsene som er spredt over Irland. Insulær stil ble en vesentlig ingrediens i dannelsen av de romanske og gotiske stilene i hele Vest-Europa.
Den irske historikeren Francis John Byrne har beskrivet effekten av epidemiene som skjedde i løpet av denne epoken:
Pestene på 660- og 680-tallet hadde en traumatisk effekt på det irske samfunnet. Helgenenes gullalder var over, sammen med generasjonen av konger som kunne oppildne av en sagaforfatters fantasi. Den litterære tradisjonen ser tilbake til styret til sønnene til Áed Sláine (Diarmait og Blathmac, som døde i 665) som til slutten av en epoke. Oldtidsgjenstander, brehoner (lovmenn), slektsforskere og hagiografer, følte behov for å samle gamle tradisjoner før de ble totalt glemt. Mange ble faktisk slukt av glemselen; når vi undersøker skriften til Tírechán, møter vi obskure referanser til stammer som er ganske ukjente for den senere genealogiske tradisjonen. Lovene beskriver et ... samfunn som var foreldet, og betydningen og bruken av ordet moccu dør ut med arkaisk gammelirsk ved begynnelsen av det nye århundret.
Det første engelske engasjementet i Irland fant sted i denne perioden. De angelsaksiske klostrene Tullylease, Rath Melsigi og Maigh Eo na Saxain (senere Mayo) ble grunnlagt av 670 for angelsaksiske studenter fra England som ønsket å studere eller bo i Irland. Sommeren 684 angrep en angelsaksisk hærstyrke sendt av den northumbriske kong Ecgfrith det irske småkongedømmet Brega nord for Dublin.
== Tidlig middelalder (800–1169) ==
Hovedartikkel: Irland i tidlig middelalder
=== Vikingtiden ===
Det første registrerte vikingangrepet i irsk historie skjedde i 795 e.Kr. da vikinger fra Norge plyndret øya navngitt som Rechru i irske annaler, som kan være enten Rathlin nord for Irland eller Lambay, mindre sannsynlig, utenfor dagens Dublin. Disse første vikingangrep var generelt fartsfylte og små i omfang. Disse tidlige angrepene avbrøt gullalderen til kristen irsk kultur og markerte begynnelsen på to århundrer med periodisk krigføring, med bølger av vikingangripere som plyndret klostre og byer over hele Irland. Noen av disse norrøne nordboere kom antagelig fra Vestlandet i Norge, skjønt det gir større geografisk mening at de hovedsakelig kom fra norrøne øyene lengre nord, Orknøyene, Shetland og Hebridene, hvilket gjorde sjøreisen sørover relativt kort til angrep i 794 på den hellige øya Iona på vestkysten av dagens Skottland. I 795 seilte de ned vestkysten av Irland og angrep klostrene på øyene Inishbofin i Donegal og Inishmurray i Sligo. I 798 seilte de inn i Irskesjøen, i henhold til Ulster-annalene: «Brenningen av Inis Pátaic av hedningene og storfe i områdene ble tatt, og helligdommen St. Do-chonna ble brutt av dem...»Dette var en tid med økonomisk vekst i vestlige Europa med oppblomstrende handelsstasjoner, men også en tid med politiske endringer hvor småkongeriker vokste store riker som omfattet store territorier med voksende bysentra. Irland manglet den urbane arven på europeiske fastlandet, men hadde omfattende kirkesamfunn som utgjorde en form for urbane samfunn mens mektige dynastier som Uí Néill i nord og midtre Irland, og Uí Dúnlainge i Leinster (østlige Irland), foruten en rekke andre småkongeriker, som utgjorde resten av den irske smeltedigelen. Mens irene tidligere hadde søkt ut til landene rundt, møtte de nå for første gang fremmede som oppsøkte dem. De norrøne vikingene var dyktige seilere i langskip som krysset hav, men samtidig var fleksible nok til å seile opp trange elver. Langskipene var teknologisk avanserte, og nordboerne innså antagelig at deres dyktighet i skipsbygning og sjømannskap ga dem fordeler. Vikingene bygde vinterbosetninger flere steder, de fleste nær havet, og disse ble etter hvert permanente. Skriftlige beretninger fra denne tiden (tidlig til midten av 840-tallet) viser at vikingene beveget seg lenger inn i landet for å angripe (ofte ved bruk av elver) og deretter trekke seg tilbake til sine hovedkvarter ved kysten. De skriftlige kildene var i kirkesamfunn som fokuserte på «hedningenes raseri» med stadige angrep og plyndring av kirker og klostre, men mellom 800 og 820 var det kun 7 år av 20 hvor vikingangrep ble nedtegnet i annalene, noe som ikke bekrefter den populære framstillingen av at Irland var oversvømmet av vikingenes terror. Historikeren Ailbhe MacShamhrain kommenterte at
Heller ikke var vikingene de eneste som plyndret kirkesteder i Irland. Gjennom det meste av det 8. århundre, som nedtegnelsene viser, hadde religiøse steder vært involvert i såkalte ’klosterkamper’. Tilsynelatende ble kirker og kirkeeiendom behandlet som ’legitime mål’ i krigføringen. I 815 ble eksempelvis Cluain Crema (nær Elphin i Roscommon) ødelagt og asylsøkere drept innenfor helligdommens eiendom av menn fra Bréifne (et grensekongerike mellom Connacht og Ulster). I 833 ble Clonmacnoise plyndret av kongen i Cashel, Fedelmid mac Crimthainn, som selv var biskop. Dog var den sterkeste fordømmelsen forbeholdt vikingene.
Nordboerne drev ikke utelukkende med drap, plyndring, slavehandel, utpressing med gisler, men drev også handel og utnyttet naturlige ressurser. De jaktet også på seler og niser, hvilket ble rapportert ved Ciannachta mellom Balbriggan og Drogheda i 828. De lokale mislikte åpenbart konkurransen om de verdifulle naturressursene, og ni år senere angrep menn fra Ciannachta nordboerne, og deres høvding, en mann ved navn Saxolb (Soxulfr), ble drept.I 852 gikk vikingene i land i Dublinbukten og etablerte en festning. Dublin ble sentrum for handel med mange varer, særskilt den innbringende slavehandelen, som nordboerne overtok etter at irene selv hadde drevet den i minst to århundrer tidligere, eksempelvis kom sankt Patrick kom til Irland første gangen som slave. Av de naturlige ressursene som Irland eksporterte i tidlig middelalder var kveg, tømmer og folk. Det er ingen direkte informasjon om omfanget av eksporten, men det er en kilde om dyreskinn fraktet til franske Poitou og et skip funnet i Roskilde i Danmark var bygd av irsk eik, enten ble tømmer fraktet dit eller skipet ble bygd på Irland.Det var antagelig en mindre bosetning ved Dublin før nordboerne, sannsynligvis også et kirkesamfunn. På 900-tallet ble det bygget jordvoller med palisader rundt Dublin med en andre større jordvoll bygget utenfor den på 1000-tallet. I det indre av byen har en omfattende rekke forsvarsanlegg blitt gravd ut ved Fishamble Street. Området inneholdt ni jordverker, blant annet to mulige tidevannsvoller under vikingtiden. De første vollene var av begrenset verdi som forsvarsanlegg med en høyde på knappe én meter, og det er usikkert hvor mye av stedet de omkranset.
Den andre bølgen av vikinger bygde stasjoner på vinterbaser som irlenderne kalte longphuirt (entall longphort) (beskyttet område for skipene) som fungerte som senter til å ha en lokalisert hærstyrke på øya over tid. Den tredje bølgen i 917 etablerte urbane sentre som ikke bare var leirer for kontrollere omgivelsene, men også som handelsbyer for å gå inn i irsk økonomi og i det større Vest-Europa. Da de kom tilbake til Dublin, opprettet de en markedsby. Ved å bringe tilbake nye ideer og motivasjoner, begynte de å bosette seg mer permanent. De norrøne brakte Irland inn i sitt omfattende system for internasjonal handel, i tillegg til å popularisere en sølvbasert økonomi med lokal handel. De var norrøne nordboere i Irland som innførte en pengebasert økonomi med den første myntpregingen i 997. En av kongene av Dublin, Sigtrygg Silkeskjegg, preget egne mynter. . I løpet av det neste århundret var det en stor periode med økonomisk vekst som spredte seg over det pastorale landet. Etter flere generasjoner oppsto en gruppe med blandet irsk og norrøn etnisk bakgrunn, gall-gælere, hvor gall er det gammelirske ordet for fremmed. Senere ble også betegnelsen ostmen, «østmenn», benyttet for å skille dem fra andre fra Skandinavia.
I 902 slo Máel Finnia mac Flannacain av Brega og Cerball mac Muirecáin av Leinster seg sammen for å gå til krig mot Dublin, og i henhold til Ulster-annalene ble «Hedningene ble fordrevet fra Áth Cliath», det vil si fra festningen (longphort) i Dublin. Nordboerne seilte over Irskesjøen og bosette seg i Wirralhalvøya i England, men kom senere for å ta Dublin tilbake.Vikingene oppnådde aldri total herredømme over Irland, og kjempet ofte for og mot ulike irske konger. De ulike norrøne byene kjempet tidvis innbyrdes og mot hverandre. Nordboerne i Dublin omdirigert jevnlig fra Irland grunnet deres ambisjoner og sterke interesser i York, noe som antagelig forstyrret alvorlige forsøk på å underlegge seg hele Irland. Samtidig var den irske motstanden stor, men irsk uenighet og manglende evne til samarbeid førte til at de norrøne områdene overlevde såpass lenge som de gjorde. Den store overkongen av Irland (irsk: Ardrí na hÉireann), Brian Boru, beseiret nordboerne og deres irske allierte fra Leinster i slaget ved Clontarf i 1014, rett utenfor Dublin. Selv om Brians styrker vant, ble Brian selv drept, det samme ble sønnen Murchad mac Briain og hans sønnesønn Toirdelbach. Leinster-kongen Máel Mórda og vikinghøvdingene Sigurd Lodvesson og Broder fra Man ble også drept. Etter slaget ble makten til nordboerne og kongeriket Dublin stort sett brutt, men byene som de hadde grunnlagt fortsatte å blomstre, og handel ble en viktig del av den irske økonomien. Etter Brians død ved Clontarf, ble den politiske situasjonen mer kompleks med rivalisering om overkongedømmet fra flere klaner og dynastier. Brians etterkommere klarte ikke å opprettholde en enhetlig trone, og regional krangel om territorium førte indirekte til invasjonen av normannerne under Richard de Clare i 1169.Det har vært en etablert oppfatning at Irlands befolkning har vokst jevnlig fra forhistorisk tid og fram til den store sultkatastrofen i årene 1845 til 1852 da befolkning dalte med 20–25%, enkelte steder mer, og med stor utvandring på minst 2 millioner som direkte følge. En undersøkelse fra Queens University Belfast i 2019 har påvist at den irske befolkningen hadde en klar nedgang i tre århundrene, fra 700-tallet til 900-tallet, før de norrøne vikingene kom til Irland. Ved å benytte karbondatering og en database av arkeologiske steder var det mulig å modellere populasjonstrender tilbake til forhistorisk tid. En gang rundt år 700 gikk befolkningen på Irland i en merkbar nedgang av ulike årsaker, det være krig, sult, sykdom eller politisk uro, og antagelig av flere samspillende årsaker. Da nordboerne på 900-tallet slo seg ned under den irske nedgangsperioden synes de ha hatt større suksess i øke sin befolkningsandel på Irland, til tross for at de utgangspunktet var få.Tidligere DNA-analyser antydet at de norrøne ikke satte sitt genetiske avtrykk i den irske befolkningen, og at de således forlot Irland. Nyere DNA-analyser, som blir mer og presis jo mer data som legges til, har genetiske bevis antydet at norrøne spor faktisk har satt spor etter seg. To adskilte vitenskapelig undersøkelser i 2017 og 2017 viser at irlenderne har betydelig mer norrøn DNA en tidligere antatt: Et DNA-kart fra Royal College of Surgeons of England avslørte at genetiske signaturer som ble funnet i Irland er mest lik de fra nord og vest i Norge, hvor også de som dro i viking var mest aktive. Forskere fra Trinity College i Dublin avdekket 23 nye genetiske klynger med norrønt DNA i Irland som ikke tidligere var identifisert. Gitt disse funnene antyder det at nordboerne bidro positivt til å snu den negative befolkningstrenden i Irland i tidlig middelalder.
=== Overkonge av Irland ===
Brian Boru, ved mer eller mindre å forene Irland, endret det overkongedømmet på den måten at overkongen nå ville ha mer makt og kontroll over landet og kunne styre landets anliggender. Dette førte til velstand for Irland i løpet av de neste årene. Den irske økonomien vokste etter hvert som internasjonal handel ble mer vanlig. Byene (Limerick, Cork, Waterford, Wexford og Dublin) som ble grunnlagt av nordboerne fortsatte å vokse og trives som sentre for irsk handel og finans. Det forblir de den dag i dag.
Til tross for at den norrøne makten ble brutt på Irland, opprettholdt de norrøne fortsatt kontrollen over kongeriket Dublin. Selv om kongen av Leinster krevde skatt fra norrøne, grep de sjelden direkte inn i bystatens anliggender, da det brakte handel til området. Dette endret seg imidlertid da Diarmait mac Maíl na mBó, kongen av Leinster, erobret Dublin i 1052. Dette ga irene større tilgang til kongedømmet Mann og Øyene (øya Man, de ytre øyene i vestlige Skottland og Hebridene. Diarmuit greide å bli anerkjent som overkonge av Irland, og etter hans død var det O’Brien-ætten som styrte Irland, og irsk innflytelse i det irske havområdet økte dramatisk i løpet av de neste få tiår, særlig under overkonge Muirchertach Ua Briain, oldebarn av Brian Boru, som ble kjent for sin interesse for utenrikssaker.
Kanskje var det Muircherteachs økende makt og innflytelse over de ytre øyene, tradisjonelt norsk skattland, som førte til at Magnus Berrføtt, konge av Norge, ledet hærtokt mot irene i 1098 og igjen i 1102 for å bringe norrøne områder tilbake under norsk kontroll, samtidig som han med suksess angrep flere områder på de britiske øyer. Selv om direkte konflikt med kongeriket Norge virket nært forestående, synes Magnus og «Myrkjartan», som norske kilder kalte Muircherteach, å finne et felles interesseområde og de drev krigføring i fellesskap på øya, særlig i Ulster. Muirchertach trengte Magnus’ støtte i å nedkjempe en irsk rival, Domnall Ua Lochlainn, konge av Ailech, og aksepterte i motytelse at den norske kongen kontrollerte norrøne Dublin. Alliansen ble formelt knyttet tettere sammen ved at Muircherteachs datter Blathmin Ua Briain ble trolovet til Magnus’ unge sønn Sigurd. Da Magnus mente at han hadde kontroll over Irskesjøen, ville han seile nordover i 1103, men gikk i land for å skaffe ferskt storfekjøtt til ferden, og ble angrepet i et bakhold av irene og drept. Det er fullt mulig at Muircherteach selv sto bak for å kvitte seg med en farlig konkurrent. Sigurd forlot sin irske forlovede og seilte videre nordover til Norge. Muircherteach var også politisk involvert i kongedømmene Skottland og England, samt Wales.På 1100-tallet var det irsk-gælisk Irland bestående av flere kongeriker med konger, som hver omfattet flere mindre kongedømmer. På toppen var overkongen, som mottok hyllest fra de andre kongene, men som ikke styrte Irland som en enhetlig stat, selv om den irske staten hadde en felles kultur og rettssystem. De fem havnebyene Dublin, Wexford, Waterford, Cork og Limerick var bebodd av norrøn-irerne som hadde sine egne herskere.
En av de mest velstående styrene til noen overkongene var regjeringen til Toirdelbach Ua Conchobhair, som hadde makten i Muircherteach og delt Munster i 1118. Han var konge av Connacht nordvest i Irland og deretter overkonge av hele Irland, om enn med en del opposisjon. I hans tid gikk landet gjennom en periode med modernisering og økt tilknytting til den europeiske sfæren. Han endret Connacht og konsoliderte slektens posisjon (og den til hans kirkelige allierte) ved en rekke innovative militære og politiske grep som inkluderte bygging av en rekke festninger (caisdeoil), en betydelig flåte og fysisk flytting av hans maktbase til hjertet av Connacht rundt sletten Mag Seóla i Roscommon. Han bygde også en flåtebase og en festning ved Dún Gaillimhe i 1124. En bosetning vokste rundt denne festningen som skulle vokse til å bli dagens by Galway. Han var en dyktig militær kommandant, noe som bidro til at han kunne beholde kontrollen over Irland ved hjelp av sine utbygde festninger og flåten. Han hadde også kommersielle og politiske forbindelser med herskerne i Frankrike, Spania og England, og økte Irlands internasjonale tilstedeværelse som brakte mer handel til øya. Hans regjeringstid varte i mer enn 50 år.En av Tairrdelbachs sønner, Ruadhrí, skulle senere fortsette med å være overkonge. Han var uten tvil den første overkongen uten motstand og direkte opposisjon, men han hadde den ulykke å styre under samme tid som den overlegne normanniske militærmakten i England utvidet sitt maktområde vestover og Ruadhrí måtte senere abdisere etter den normanniske invasjonen av Irland.
== Normanniske Irland (1169–1536) ==
=== Normannernes ankomst ===
På midten av 1100-tallet var Irland sammensatt og politisk inndelt i et skiftende hierarki av flere småriker og større kongeriker, og med en overkonge som hevdet autoritet over de fleste av de andre kongene. Makten ble utøvd av lederne for noen få regionale dynastier som kjempet mot hverandre om overherredømmet over hele øya. En av disse mennene, kong Diarmaid mac Murchadha av Leinster, ble tvangsforvist av den nye overkongen, Ruaidrí Ua Conchobair fra det vestlige kongeriket Connacht. På flukt til Aquitaine fikk Diarmait tillatelse fra Henrik II av England til å rekruttere normanniske riddere for å gjenvinne riket sitt. De første normanniske ridderne gikk i land i Irland i 1167, etterfulgt av hovedstyrkene til normannere, walisere og flamlendere. De oppnådde ta makten over Diarmaits rike i løpet av noe uker og angrep hans naboriker. Denne militære intervensjonen ble sanksjonert av kong Henrik II av England. Til gjengjeld hadde Diarmait sverget lojalitet til Henry og lovet land til normannerne. Flere fylker ble gjenopprettet til Diarmaits kontroll, og han giftet sin datter Aoife MacMurrough til normanneren Richard de Clare, kjent som «Strongbow», og gjorde ham til arving av sitt rike. Diarmait døde i mai 1171 og Strongbow gjorde krav på Leinster som Diarmait hadde lovet ham.
Dette uroet kong Henrik II, som fryktet etableringen av en rivaliserende normannisk stat i Irland. Følgelig bestemte han seg for å etablere sin autoritet. I 1177 ble gjorde han sin sønn Johan av England til Lord av Irland ved rådsforsamlingen i Oxford.Med autoriteten til en pavelige bulle Laudabiliter fra pave Hadrian IV (født Nicholas Breakspear(e), den eneste engelskmannen som har vært pave) gjorde Henrik landgang i oktober 1171 med en stor flåte med 500 riddere og 4000 soldater ved Waterford for å ta kontroll over både normannerne og irene, og ble den første kongen av England som satte sine føtter på irsk jord. Henrik tildelte irske territorier til sin yngre sønn Johan med tittelen Dominus Hiberniae, «Herre over Irland». Ettersom Johan overraskende etterfulgte sin bror som konge, kom dermed Irland direkte under kronen. Irland var nominelt et «Lordship», hvor den engelske konge også hadde tittelen Lord av Irland fram til 1541. Henrik erklærte at de norrøn-irske byene var krongods og opprettet kirkemøtet i Cashel for å reformere den irske kirke. Hensikten var blant annet å få den irske kirken til å anerkjenne Henriks kongelige autoritet. Det irske kirkehierarkiet underkastet seg Henrik, og trodde at hans inngripen ville bringe større politisk stabilitet, men det var etter hvert åpenbart at Henrik «benyttet kirken som et virkemiddel i erobringen.» Flere irske ledere underkastet seg, kanskje i håp om at Henrik ville tøyle det normanniske ekspansjonen, men isteden ga kongen det ennå ikke erobrede irske kongeriket Mide til normanneren Hugh de Lacy, og da Henrik reiste fra Irland fortsatte krigen mellom irene og normannerne. Da Johan senere ble konge av England, kom «Lordship/Herredømmet av Irland» direkte under den engelske kronen.
=== Lord av Irland ===
Normannerne kontrollerte opprinnelig hele østkysten, fra Waterford til østlige Ulster, og trengte seg også inn i et betydelig del av innlandet. De ulike delene av Irland ble styrt av mange småkonger. Den første herre av Irland var kong Johan, som besøkte Irland i 1185 og 1210 og hjalp til med å konsolidere de områdene som normannerne kontrollerte samtidig som han sørget for at mange av irske kongene sverget troskap til ham.
Gjennom 1200-tallet var politikken til de engelske kongene å svekke makten til de normanniske herrene i Irland. For eksempel oppfordret kong Johan at Hugh de Lacy måtte stabilisere seg og deretter styrte Herren av Ulster, før han utnevnte ham som den første jarlen av Ulster. Hiberno-Norman-samfunnet led av en rekke invasjoner som stoppet spredningen av deres bosetting og makt. Politikk og hendelser i irsk-gælisk Irland tjente til å trekke nybyggerne dypere inn i irenes sfære. Videre, i motsetning til anglo-normannerne, førte ikke de irsk-gæliske kongene detaljerte inventarer av eiendom og regnskaper. Sammen med fraværet av arkeologiske bevis på det motsatte, har dette fristet mange lærde fra middelalderens vestlige Irland til å være enige med historikeren Gerald av Wales som fra begynnelsen av 1200-tallet hevdet at de irske kongene ikke bygde festninger.Normannerne kontrollerte fra begynnelsen av hele østkysten, fra Waterford til det østlige Ulster, og noen områder vestover til Galway og Mayo. De hiberno-normanniske jarledømmene ble de største maktfaktorene i Irland, da de kontrollerte enorme områder som var praktisk talt uavhengige av Dublin eller London. Det hiberno-normanniske samfunnet fikk etter hvert en rekke problemer som førte til at de ikke lenger var i stand til å ta kontroll over nye områder, og de ble også trukket lenger og lenger inn i det gæliske Irland.
Normannernes ankomst endret det irske jordbrukslandskapet. Nye elementer var blant annet produksjon av høy i stor skala; dyrking av pærer og kirsebær; større saueraser; og innføring av forskjellige nye dyr som kaniner, abbor, gjedde og karpe. En annen økonomisk effekt var den utbredte bruken av mynter, opprinnelig introdusert av de norrøne nordboerne. På slutten av 1180-tallet under Johans herredømme ble de første normanniske myntene i Irland preget. Andre myntverk opererte i de store byene, med John de Courcy i Ulster som til og med preget mynter i sitt eget navn.Som ved erobringen av England begynte normannerne også en utstrakt byggingen av festninger, en nøkkelelement i det føydale systemet de brakte til Irland, og runde, befestede tårn. Fra 1169 til midten av 1300-tallet var festninger for det meste knyttet til det normanniske herredømmer[76] og dannet grunnlaget for nye bosetninger. Et godt eksempel er den normanniske festningen Trim Castle i byen Trim, som fortsatt står. Den ble bygget i løpet av en periode på 30 år av Hugh de Lacy og hans sønn Walter de Lacy for å kontrollere omgivelsene og er den største normanniske festningen i Irland.
=== Gælisk gjenoppvåkning fra 1254 ===
Normannerne i Irland utviklet i årene etter erobringen en konkurrerende rivalisering seg imellom i begjæret etter landområder, noe som fikk en del av dem til å støtte irske herrer som konkurrerte med deres normanniske rivaler. Ved 1261 hadde svekkelsen av normannerne blitt åpenbar da Finghin Mac Cárthaigh, konge av Desmond, beseiret en normannisk hær i slaget ved Callann. Krigen fortsatte mellom de forskjellige herrene og jarlene i rundt 100 år, og forårsaket mye ødeleggelse, særskilt rundt Dublin. I denne kaotiske situasjonen vant lokale irske herrer tilbake store landområder som familiene deres hadde mistet siden den normanniske erobringen og holdt dem selv etter krigen var over.
Ved begynnelsen av 1300-tallet hadde ikke irene hatt noen overkonge siden Ruaidrí Ua Conchobair, og de irske lederne søkte over til Skottland og oppmuntret Robert Bruce til å sende en hær for å drive de normanniske nybyggerne ut. Til gjengjeld skulle de krone broren hans overkonge. Robert Bruce hadde understreket i et brev til de irske lederne i 1315 fellesskapet mellom skottene og irene: «Mens vi og du, og vårt folk og ditt folk, frie siden de eldste tider, deler samme nasjonalitet og blir oppfordret til å komme sammen mer ivrig og gledelig i vennskap ved et felles språk og ved felles skikker (...) permanent styrking og opprettholdelse av det spesielle vennskapet mellom oss og dere, slik at vår nasjon med Guds vilje kan være i stand til å gjenvinne sin eldgamle frihet...» I dette ble det definert at skottene og irlenderne selv betraktet seg som samme folk som talte et felles gælisk språk. Styrken i dette historiske sitatet ble understreket av Irlands president Michael D. Higgins da han gjentok det under et statsbesøk i Skottlands parlament i Edinburgh i 2016. Sitatet markerte også den gæliske oppvåkningen i Irland på 1300-tallet.
Den 26. mai 1315 gjorde mer enn 5000 skotske soldater i land ved Larne nær Carrickfergus i Ulster, ledet av Edward Bruce, bror av kong Robert Bruce av Skottland. Det var veteransoldater fra den skotske uavhengighetskrigen mot England. Skottene hadde påført England et knusende nederlag i slaget ved Bannockburn i juni 1314, og i tillegg til å hjelpe irske forbundsfeller, hadde Bruce-familien også slekt i Ulster, foruten at Robert Bruce også ville opprette en andre front mot England i Irland. I løpet av en måned seiret de mot en normanniske hær ved Moiry Pass i Armagh. Edward Bruce gikk seirende fra slag til slag inntil veien til Dublin lå åpen. I slaget ved Kells mot Roger Mortimer, 1. jarl av March i november 1315 vant Bruce og Mortimer unnslapp med nød og neppe. Normannerne i Dublin tok drastiske skritt for å forsvare byen: forstadene rundt ble brent ned og det ble tatt stein fra kirkene i byen for å forsterke bymurene. Bruce valgte å ikke beleire byen og marsjerte videre sørover. Den 2. mai ved Dundalk ble Edward Bruce kronet til overkonge av hele Irland. Det kunne ha gått, om det ikke var for at den store europeiske hungersnøden rammet Irland i 1317. Høsten 1318 ledet Bruce sine menn mot Dundalk, kanskje i søken etter mat og forsyninger under de harde sultforholdene. Rett utenfor Dundalk ble de angrepet av en normannisk hær under ledelse av John de Bermingham den 14. oktober. Kildene er usikre, men i henhold til den skotske kronikøren John Barbour, var Edward Bruce selv arkitekten bak sitt nederlag ved å konfrontere en langt større hær. Bruce, den siste overkonge av Irland, ble drept, kroppen hans ble kappet opp og sendt til forskjellige byer i Irland, og hodet hans ble levert i triumf til kong Edvard II av England..
Selv om historien om Edwards Bruce krigføring i Irland stor grad har forsvunnet fra den folkelige bevisstheten, har historikere lenge erkjent at «Bruce-kampanjen i Irland var en begivenhet av vidtrekkende betydning». Under den kaotiske krigføringen benyttet irene mulighetene til å ta tilbake store områder som deres slekter hadde mistet etter normannernes invasjon. Ikke minst hadde Bruce gitt irske ledere som Donnell O'Neill av Tyrone, Bruces fremste allierte, en stemme i motstanden mot England. De skrev en «protest fra de irske fyrstene» til pave Johannes XXI for å rettferdiggjøre kroningen av Edward Bruce på Irlands trone.Svartedauden kom til Irland i 1348. De de fleste av de engelske og normanniske innbyggerne i Irland bodde i byer og landsbyer, rammet pesten dem langt hardere enn de innfødte irene, som bodde i mer spredte landlige bosetninger. Etter at det hadde gått over, kom gælisk-irsk språk og skikker til å dominere landet igjen. Det engelskkontrollerte territoriet krympet til et befestet område rundt Dublin (The Pale), og normanniske herskere hadde liten faktisk autoritet utenfor (utover the Pale).
Utenfor The Pale begynte de gjenlevende hiberno-normanniske adelsmennene drev inn i en kulturell assimilering ved å ta opp irsk språk og irske skikker, og en samtidig engelsk kommentator skrev at de «ble mer irske enn irene selv» (latin: Hiberniores Hibernis ipsis). I de følgende århundrene sto de generelt på irenes side i konflikter, og de forble katolske etter reformasjonen. De engelske myndighetene i The Pale var så engstelige for denne gælifiseringen at de vedtok spesielle lover, Kilkennystatuttene etter parlamentet i Kilkenny som vedtok dem i 1366, som forbød personer av engelsk opphav å snakke irsk, å bære irske klær eller å gifte seg med irer. Ettersom myndighetene hadde liten rekkevidde utenfor The Pale fikk lovene liten effekt.Innen slutten av 1400-tallet var det knapt noen engelsk sentraladministrasjon igjen i Irland. Engelskmennenes oppmerksomhet hadde blitt avledet av rosekrigene, og den mektige jarlen av Kildare var lord av Irland. De gæliske og gælifiserte adelsmennene økte stadig sin makt og innflytelse på bekostning av de engelske myndighetene i Dublin.
== Reformasjon og borgerkrig 1536–1691 ==
I 1536 fant reformasjonen i England sted. Henrik VIII brøt med Roma, og hans sønn Edvard VI videreførte reformasjonen. Mens engelskmennene, waliserne og skottene aksepterte den nye troen, forble irene katolske. Dette var bestemmende for deres forhold til britene de neste 400 årene, ettersom reformasjonen falt samtidig som England gjorde en innsats for å gjenerobre og kolonisere Irland. Det religiøse skillet betød at irene, og de katolske etterkommerne av hiberno-normannerne, også kjent som the Old English, ble ekskluderte fra å ha politisk makt.
=== Gjenerobring og opprør ===
Hovedartikkel: Irlands historie 1536-1691Henrik VIII bestemte seg i 1536 for å gjenerobre Irland og legge øya under kronen. I det 15. århundre hadde jarlen av Kildare blitt øyas de facto hersker, og jarlene var ikke tudormonarkenes mest sikre allierte. De hadde blant annet invitert burgundiske tropper til Dublin for å krone pretendenten Lambert Simnel som konge av England i 1497.
Den utløsende årsak til Henrik VIIIs beslutning om å gjenerobre øya var jarl Silken Thomas Fitzgerald av Kildares opprør mot kronen i 1536. Selv om kongen ikke ville miste mye territorium om han mistet Irland, fryktet han at øya kunne bli brukt som base for invasjoner av England dersom England ikke lenger kontrollerte noe av den.
I 1541 proklamerte Henrik VIII opprettelsen av kongedømmet Irland, med ham selv som monark. Dette ble gjort under et møte i det irske parlamentet, det første der også de gæliske og hiberno-normanniske adelsmennene var invitert. Etter å ha etablert monarkiet begynte han gjenerobringen, som skulle ta nesten et århundre med kamper og forhandlinger.
Under Elizabeth og Jakob I ble gjenerobringen fullført. I mellomtiden hadde det funnet sted flere blodige konflikter, som Desmondopprørene 1569– 1573 og 1579–1583 og niårskrigen 1594–1603. England klarte for første gang å etablere reell kontroll over Irland, og det ble opprettet en sentralregjering i Dublin. Det de ikke lyktes med, var å konvertere irene til den anglikanske tro. Videre hadde de brutale metodene de brukte i konfliktene skapt et dypt hat mot det engelske styret.
Fra midten av det 16. århundre og inn i det 17. århundre ble det ført en koloniseringspolitikk kjent som Plantations, bosetningene. Skotske og engelske protestanter ble oppfordret til å kolonisere Munster, Ulster, Laois og Offaly. Disse utgjorde en herskende klasse, og de fremtidige britiske administrasjonene i England ble dannet med deres etterkommere. Det ble også innført lover, Penal Laws, som diskriminerte mot alle andre kirkesamfunn enn den anglikanske irske kirke. Disse lovene rammet særlig katolikkene, og senere også presbyterianerne.
== Borgerkrigene ==
Det 17. århundre var muligens det blodigste i Irlands historie. To perioder med borgerkrig, 1641–1653 og 1689–1691 forårsaket store tap av menneskeliv, og førte til at den siste rest av det irske aristokratiet mistet sine eiendommer.
Den første krigen, som skulle vare i elleve år, begynte med opprøret i 1641, da irske katolikker gjorde opprør mot engelsk, protestantisk styre, det såkalte Protestant Ascendancy. Flere tusen protestantiske nybyggere ble massakrert. I årene 1642–1649 styrte de katolske jordeierne landet som Den irske konføderasjon mens de tre kongerikers kriger raste. 1649–1653 gjenopprettet Oliver Cromwell engelsk kontroll, i det som var krigens mest brutale fase. Opp mot en tredjedel av befolkningen døde eller måtte gå i eksil, og det meste av jorden som var på irske, katolske hender før 1641 ble beslaglagt og gitt til nybyggere. Flere hundre av de gjenværende irske jordeiere ble tvangsflyttet til Connacht.
Etter den ærerike revolusjon i 1688, da den katolske Jakob II av England ble erstattet av den protestantiske Vilhelm III, brøt det igjen ut krig i Irland. De mer velstående irske katolikkene, som hadde bygget seg opp igjen etter Cromwells tid, støttet Jakob i et forsøk på å få ham til å oppheve Penal Laws og å reversere beslagleggingen av jord, mens protestantene støttet Vilhelm. De to monarkene kjempet om kontroll over Irland i Vilhelmskrigen. I 1690 ble Jakob mindretallige styrker slått i slaget ved Boyne. Jakobittisk motstand fortsatte inntil juli 1691, da de ble beseiret igjen i slaget ved Aughrim. Penal Laws, som hadde blitt mildnet noe etter restaurasjonen, ble igjen strammet opp, slik at den katolske befolkningen skulle få mindre mulighet til å organisere et nytt opprør.
== Kolonitiden ==
Hovedartikkel: Irlands historie 1691-1801Irsk antagonisme mot Storbritannia ble i det 18. århundre forsterket av den økonomiske situasjonen på øya. Mange av de største jordeierne bodde ikke der, og deres gods ble dårlig styrt. Maten som ble produsert ble også for en stor grad eksportert fremfor å selges på det irske markedet, ettersom det var større profitt å hente andre steder. På grunn av to kalde vintre ble det hungersnød i 1740–1741, og omkring 400 000 mennesker døde som følge av dette. Også de som produserte varer for eksport var misfornøyd med situasjonen; det hadde i 1660-årene blitt innført toll på irske varer som ble sendt til England gjennom Navigation Acts, men det var ingen slik toll på varer som gikk den andre veien.
En del irske katolikker var trofaste mot jakobittene sak inntil Jakob II døde i 1766. Etter hans død uttalte paven at huset Hannover var rikets rettmessige herskere, og motstanden la seg. Det 18. århundre var nokså fredelig i forhold til de foregående to århundrer, og til tross for hungersnøden som drepte mange ble befolkningstallet doblet, til over fire millioner.
Mot slutten av det 18. århundre hadde en ny faktor kommet inn i irsk politikk. Mange fra den protestantiske eliten hadde begynt å se på Irland som sitt hjemland, og ønsket større selvstendighet og en mer jevnbyrdig status med England i handelsspørsmål. Slike reformer stoppet opp fordi man også inkluderte spørsmålet om å gi katolikker innflytelse. I 1793 ble det innført stemmerett for katolikker, men denne var kraftig begrenset av to grunner: Stemmerett var, for alle i samfunnet, knyttet til hvor mye jord man eide, og ettersom den katolske delen av befolkningen jevnt over var fattigere enn den protestantiske var det en liten del av dem som fikk stemmerett. Videre var katolikkene selv ikke valgbare, ettersom folkevalgte måtte avlegge en troskapsed som var formulert slik at bare anglikanere kunne avlegge den; de var således begrenset til å stemme på de forskjellige protestantiske kandidatene.
Den konservative britiske politikeren og filosofen Edmund Burke, beskrev kort før han døde, det britiske styret i Irland som like undertrykkende som de revolusjonære jabobinernes styre i Frankrike, under Den franske revolusjon. Samme revolusjon, og den idealer om frihet, likhet og brorskap inspirerte en del til handling. Society of United Irishmen ble opprettet, i den hensikt å styrte det britiske styret, og opprette en ikke-sekterisk republikk. I 1798 brøt det irske opprøret ut, hvor opprørerne håpet på støtte fra det revolusjonære Frankrike. Dette ble slått ned, og totalt døde rundt 30 000 irer.Som en konsekvens av utviklingen, og spesielt opprøret, valgte britene å innlemme Irland i Det forente kongerike Storbritannia og Irland i 1801. Dermed ble det irske parlamentet oppløst, og det britiske parlamentet i Westminster ble også irenes nasjonalforsamling.
== Unionstiden 1801–1922 ==
Hovedartikkel: Irlands historie 1801-1922I 1800 ble Act of Union vedtatt, først av det britiske parlamentet og deretter av det irske. Dermed ble Irland og Storbritannia slått sammen til et forent kongerike. Noe av bakgrunnen for at irene så villig gikk med på dette var et løfte om katolsk emansipasjon; i tillegg foregikk det utstrakt korrupsjon i det irske parlamentet, hvor britene kjøpte stemmer for å få gjennom unionsloven. Lovendringen som ville gitt katolsk emansipasjon ble raskt etter blokkert av Georg III, som mente det ville stride mot hans kroningsed å skrive under på loven.
I 1823 startet den katolske advokaten Daniel O'Connell en kampanje for katolsk emansipasjon, noe som ble gjennomført i 1829. Han forsøkte senere også å få omstøtt unionsloven, uten å lykkes med dette.
Den andre av det store hungersnødene i irsk historie, hungersnøden 1845–1849, ble utløst av sykdom på potetene, som var en av de viktigste matvarene på øya. Dette førte til massesult og stor utvandring. Befolkningen var før hungersnøden på over åtte millioner, og ved folketellingen i 1911 var den nede på 4,4 millioner. De fleste irske bøndene var leilendinger som måtte selge kjøtt og korn til England for å ha råd til jordleien. Derfor var de sårbare for potetpesten siden poteten var dominerende som næringsmiddel for befolkningen. Matvareeksporten til England ble lite påvirket av hungersnøden. Dette er en av grunnene til at mange irer følte hat mot engelskmennene.
Irsk gælisk, som tidligere var hele øyas talespråk, falt ut av bruk i det 19. århundre. Hungersnøden rammet mange irsktalende, og deretter ble et nytt utdanningssystem, National School, innført med bare engelsk som undervisningsspråk. Elever som snakket irsk ble slått og ofte kneblet. Bare i mindre samfunn på landsbygda og blant en del intellektuelle ble språket bevart.
Det var i løpet av århundret tre store opprør: opprøret i 1803 under Robert Emmets ledelse, Young Irelanders-opprøret i 1848 ledet av Thomas Francis Meagher og andre Young Irelanders, og Fenian-opprøret i 1867 ledet av Irish Republican Brotherhood. Alle de tre slo feil, men væpnet kamp hadde festet seg som en akseptabel metode hos mange nasjonalister.
Mot slutten av det 19. århundre kom flere jordreformer, presset igjennom av Land League under ledelse av Michael Davitt. Fra 1870 kom det flere lover som splittet opp store gods og gav leietagere rett til en rettferdig og fastsatt leie.
Irsk selvstyre ble i 1870-årene en viktig sak. Det var særlig Charles Steward Parnell og Home Rule League som satte dette på dagsordenen. Den britiske statsministeren William Ewart Gladstone forsøkte to ganger å introdusere home rule, i 1886 og 1893. Parnell måtte forlate politikken da han ble involvert i en skilsmisseskandale.
Debatten om begrenset selvstyre førte til spenninger mellom nasjonalister og unionister, som ønsket å fortsatt være en del av Det forente kongerike. Det meste av øya var hovedsakelig katolsk, nasjonalistisk og agrar, men i nordøst var samfunnet overveiende protestantisk, unionistisk og i langt større grad industrialisert.
=== Påskeopprøret og uavhengighetskrigen ===
Perioden 1916–1922 var preget av politisk vold og store endringer, og endte med delingen av Irland og opprettelsen av en selvstendig stat i 26 av de 32 grevskapene.
I september 1914 vedtok det britiske parlamentet Third Home Rule Act, som gav begrenset selvstyre til Irland. Den hadde to ganger tidligere blitt stoppet av House of Lords, men etter lovendringer hadde overhuset mistet sin vetorett. På grunn av utbruddet av første verdenskrig ble loven suspendert inntil videre. Den ble forsøkt innført i 1916 og 1917, men på grunn av uenighet om hvordan den skulle innføres i Ulster måtte man vente til krigen var slutt for å unngå å få en større konflikt i Irland samtidig som kampene foregikk på vestfronten.
I april 1916 brøt påskeopprøret ut, og opprørerne proklamerte opprettelsen av en selvstendig irsk republikk. Opprøret ble slått ned etter en uke, og hadde i begynnelsen lite støtte i befolkningen. Men henrettelsen av seksten republikanske ledere førte til en holdningsendring hos mange irer. I 1918 kom en ny politisk krise, da det ble vurdert å innføre verneplikt i Irland for å skaffe flere soldater til vestfronten. Dette førte til enorm motstand i Irland, og i parlamentsvalget i desember 1918 vant det nasjonalistiske partiet Sinn Féin, som til da hadde vært en marginal gruppering, et klart flertall av setene. Partiets representanter boikottet det britiske parlamentet, og opprettet i stedet Dáil Éireann, som proklamerte opprettelsen av Den irske republikk.
Dáil ville ikke gå med på mindre enn full uavhengighet fra Storbritannia. Irish Volunteers og andre grupper ble definert som republikkens hær under navnet Irish Republican Army, og fra 1919 til 1921 kjempet de en geriljakrig mot britiske styrker.
Mens krigen ble utkjempet vedtok det britiske parlamentet Government of Ireland Act 1920. I denne loven ble øya delt i to, Nord-Irland og Sør-Irland. Dette var ikke nok for republikanerne, og krigen fortsatte til sommeren 1921, da britene innførte en våpenhvile. Man startet forhandlinger, som i desember 1921 endte opp i den anglo-irske traktat. Gjennom traktaten ville den sørlige delen av øya, 26 av de 32 grevskapene, bli en dominion i det britiske imperiet under navnet Den irske fristaten, mens Nord-Irland kunne velge sin tilhørighet – det var gitt på forhånd at man der ville velge å fortsatt være en del av Det forente kongerike.
Begge parlamenter, det britiske og det sørirske ratifiserte traktaten i 1922, og 6. desember 1922 ble Fristaten opprettet.
== Irland: Fra fristat til republikk ==
Den anglo-irske traktat førte til opprettelsen av en selvstyrt irsk stat, men mange mente dette ikke var nok ettersom den hadde status som dominion, ikke som et selvstendig land. Irene ble splittet i to leire, traktattilhengere og traktatmotstandere, og i 1922–1923 utkjempet de den irske borgerkrig, der Fristatens hær stod mot traktatmotstandere i IRA. Dette spørsmålet har siden farget irsk politikk, spesielt i forholdet mellom de to største partiene, Fianna Fáil og Fine Gael.
Fristaten eksisterte i en tid hvor diktaturet spredde seg på kontinentet, men til tross for de voldelige konfliktene helt frem til opprettelsen av staten klarte den å forbli et demokrati. Et sterkt signal om dette kom i 1932, da Éamon de Valera og hans parti Fianna Fáil, som i stor grad representerte den tapende side i borgerkrigen, tok makten på fredelig vis gjennom en valgseier. For mange irer ble dette regjeringsskiftet signalet om at Fristaten faktisk var selvstyrt og ikke bare en britisk koloni. Takket være offentlig sparing klarte Fristaten seg rimelig godt gjennom 1930-årenes økonomiske kriser, men prisen var høy arbeidsledighet og nye bølger av utvandring. I 1961 hadde befolkningstallet falt helt ned til 2,7 millioner.
Den nye staten var sterkt påvirket av Den katolske kirke, noe som ble reflektert i lovene. For eksempel var skilsmisse, selvbestemt abort og pornografi forbudt, og bøker og filmer ble sensurert. Kirken eide også mange av sykehusene og skolene i landet, og kunne dermed påvirke helse- og skolepolitikken.
Ved delingen av Irland i 1922 var 92,6 % av befolkningen i Fristaten katolikker, mens 7,4 % var protestanter. Innen 1960-årene hadde andelen protestanter blitt halvert. Mange av dem hadde forlatt landet i 1920-årene, enten fordi de ikke følte seg velkomne, eller fordi de fryktet angrep fra republikanere under borgerkrigen. Den katolske kirke krevde at barn av blandede ekteskap skulle oppdras som katolikker, irsk gælisk hadde blitt obligatorisk fag i skolene og enhver rest av privilegier hadde forsvunnet. Etter 1945 falt utvandringsraten for protestanter, og etterhvert ble det mindre sannsynlig at en protestant skulle emigrere enn at en katolikk gjorde det. Den katolske kirkes forrang har siden blitt sterkt svekket, og det er svært lite konflikter mellom de to gruppene i den sørlige delen av Irland.
I 1937 ble det vedtatt en ny grunnlov, og landets navn ble endret til Éire. Den britiske monarken var fortsatt formelt sett statsoverhode, ettersom landet tilhørte Samveldet, men alle praktiske konsekvenser av dette ble fjernet.
Under andre verdenskrig var Irland nøytralt. Det måtte innføres rasjonering av mat, kull og andre varer, men landet ble spart for krigens gru. Det har senere kommet frem at det foregikk utstrakt samkvem med de allierte under krigen, men Irland var det eneste medlem av Samveldet som nektet å støtte britene. For Winston Churchill, som hadde håpet at Royal Navy igjen skulle få tilgang til irske Atlanterhavshavner, fortonte dette seg som rent forræderi. I 1939-40 stod IRA bak en serie bombeeksplosjoner i Storbritannia. Følgen var at Eamon de Valera av frykt for en britisk invasjon erklærte permanent unntakstilstand og lot britene benytte irsk luftrom og irsk territorialfarvann ved behov, og slik fikk Irland være i fred.I 1949 ble Irland formelt opprettet, da landet forlot Samveldet etter å i tolv år ha fungert som republikk i praksis.
Irland gjennomgikk en større økonomisk omveltning under taoiseach Seán Lemass i 1960-årene. Man innførte gratis videregående utdanning i 1968. Republikken ønsket også å gå inn i EEC, men fordi 90 % av eksporten gikk til Storbritannia måtte man vente til britene gikk inn i 1973.
I 1970-årene kom en økonomisk nedgangstid under Jack Lynch, etter en serie feilslåtte politiske grep. Det irske pundets valutakurs var knyttet til det britiske, men i 1979 ble dette båndet kuttet slik at man kunne devaluere. Mot slutten av 1980-årene ble trenden snudd, og Irland opplevde en sterkt økonomisk vekst utover i 1990-årene. Denne perioden ble kjent som den keltiske tiger, og ble brukt som modell for økonomisk vekst i østblokklandene da de begynte å komme inn i EU.
Det har foregått en liberalisering av en rekke lover, slik at skilsmisse har blitt tillat, homofili har blitt dekriminalisert og det er gitt en svært begrenset adgang til selvbestemt abort. Store skandaler i Den katolske kirke, både av seksuelle og økonomisk art, har ført til en halvering av deltagelsen i messen.
== Nord-Irlands historie ==
Hovedartikkel: Nord-Irlands historie
=== «Den protestantiske staten» 1921–1971 ===
Fra 1921 til 1971 ble Nord-Irland styrt av en regjering utgått fra Ulster Unionist Party og Nord-Irlands parlament i Stormont. Den første statsministeren, James Craig, erklærte at Nord-Irland skulle være «en protestantisk stat for et protestantisk folk». Den katolske minoriteten ble sterkt diskriminert, og i 1960-årene begynte de, med borgerrettsbevegelsen i USA som forbilde, å organisere seg for å kreve like rettigheter. Dette førte til voldsomme sammenstøt med Royal Ulster Constabulary (RUC) og unionister. For å gjenopprette ro og orden ble British Army satt inn i 1969.
I 1971 ble Stormontparlamentet suspendert, og i 1972 ble det oppløst til fordel for direkte styre fra Westminster. Etter den første kaotiske tiden med sammenstøt hadde paramilitære grupper som Den provisoriske IRA, Den offisielle IRA, INLA, Ulster Defence Association og Ulster Volunteer Force begynt sine terrorkampanjer. Dette har resultert i mer enn 3000 dødsfall, hvorav mange sivile. Volden spredde seg også til Irland og Storbritannia.
=== Direkte styre 1971–1998 ===
I 27 år var Nord-Irland underlagt direkte styre fra Westminster, med en minister for Nord-Irland i den britiske regjeringen som den utøvende myndighet i provinsen. Større lover ble behandlet i det britiske parlamentet, men mindre saker ble behandlet i regjeringen uten særlig innsyn fra parlamentet. Målet var å gjenopprette selvstyre, men flere forsøk på dette slo feil.
Gjennom hele denne perioden var de paramilitære gruppene aktive, med Den provisoriske IRA (PIRA) som den som gjorde seg mest bemerket. Britene satset på å slå ned dette med militære midler, gjennom militarisering av RUC og bruk av regulære styrker fra British Army og reserveneheter fra Ulster Defence Regiment. Mange katolikker som ikke støttet PIRA eller andre terrororganisasjoner var uvillige til å gi sin støtte til en stat som så ut til å ville fortsette med sekterisk diskriminering, og det ble klart at man måtte bruke andre midler enn militær makt for å kunne få et fungerende lokalt styre.
I 1986 undertegnet Irland og Storbritannia den anglo-irske avtale. Dette var en formell overenskomst som forpliktet begge land til å søke en politisk løsning på konflikten. Den økonomiske nedgangen, med høy arbeidsledighet, som Nord-Irland opplevde i 1970- og 1980-årene hadde ikke bidratt til å skape et klima for fred, men i 1990-årene begynte det igjen å lysne. Befolkningen hadde også gått gjennom en endring, da andelen katolikker hadde kommet opp i 40%; dermed var det ikke lenger mulig å snakke om «en protestantisk stat for et protestantisk folk».
=== Fredsprosessen fra 1998 ===
Den 10. april 1998 ble Belfastavtalen signert. Dermed ble det gjeninnført begrenset selvstyre i Nord-Irland gjennom den nordirske forsamling og et utøvende råd utgått fra alle partier. Både det utøvende rådet og forsamlingen ble suspendert i oktober 2002 etter at tilliten mellom partene brøt sammen. Valgresultatene har ikke gjort prosessen lettere, da de mer moderate partiene Ulster Unionist Party og Social Democratic and Labour Party har mistet støtte til fordel for de mer radikale Democratic Unionist Party og Sinn Féin.
Den 28. juli 2005 annonserte PIRA at dens våpenhvile, som hadde vart siden 1998, nå ble erstattet av en forpliktelse til å ikke mer bruke vold. Den 25. september samme år ble organisasjonen avvæpnet under oppsyn fra internasjonale våpeninspektører. Det at PIRAs våpenhvile ikke var gjort permanent gjennom avvæpning var et av de store hindrene for videre utvikling av fredsprosessen, og det er håp om at den med denne handlingen kan komme i gang igjen.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Ó Cróinín, Dáibhí (2005): Prehistoric and Early Ireland, A New History of Ireland, bind I, Oxford: Oxford University Press, ISBN 0-19-922665-2
Duffy, Sean, red. (2017): Medieval Ireland: An Encyclopedia, Taylor & Francis
Hobson, Rolf, Europeisk politisk historie 1750–1950, Cappelen Damm Akademisk, 2015, ISBN 978-82-02-24316-6
MacShamhrain, Ailbhe (2002): The Vikings. An Illustrated History, Wolfhound Press, ISBN 0-86327-848-5. Boken er «written mainly from an Irish perspective», s. Preface
== Eksterne lenker ==
«BBC's: The Story of Ireland 1 of 5 - Age of Invasions», fra BBC | Irlands historie begynner i førhistorisk tid, omkring 8000 f.Kr. | 1,561 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nils_Aas | 2023-02-04 | Nils Aas | ['Kategori:Anders Jahres Kulturpris', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 9. februar', 'Kategori:Dødsfall i 2004', 'Kategori:Fødsler 21. april', 'Kategori:Fødsler i 1933', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske avistegnere', 'Kategori:Norske billedhuggere', 'Kategori:Omkomne i ulykker', 'Kategori:Personer fra Inderøy kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:St. Olavs Orden', 'Kategori:Utmerkede artikler'] | Nils Sigurd Aas (født 21. april 1933 på Inderøy, død 9. februar 2004 i Oslo) var en norsk billedhugger. Han er mest kjent for Haakon VII-statuen på 7. juni-plassen i Oslo, og regnes som en av de mest allsidige billedhuggere i norsk kunsthistorie. Han dobbeldebuterte på Høstutstillingen i 1964, med en byste av Johan Falkberget, og den halvfigurative jernskulpturen «Torso». Han har designet flere norske mynter, blant annet 10- og 20-kronemynten.
| Nils Sigurd Aas (født 21. april 1933 på Inderøy, død 9. februar 2004 i Oslo) var en norsk billedhugger. Han er mest kjent for Haakon VII-statuen på 7. juni-plassen i Oslo, og regnes som en av de mest allsidige billedhuggere i norsk kunsthistorie. Han dobbeldebuterte på Høstutstillingen i 1964, med en byste av Johan Falkberget, og den halvfigurative jernskulpturen «Torso». Han har designet flere norske mynter, blant annet 10- og 20-kronemynten.
== Biografi ==
Aas vokste opp i Inderøy i Nord-Trøndelag, i en familie av fremstående møbelsnekkere. Farfaren Nils Aas (1874-1927) etablerte snekkerverksted og vanndrevet sagbruk på Straumen. Faren Ivar Aas (1904-1988) overtok snekkerverkstedet ved sin fars død i 1927, og vant etterhvert priser for sine møbelarbeider. Han var timelærer i sløyd på Sund Folkehøgskole 1933-73, i kombinasjon med verkstedet. Moren Inga Lie (1903-1951) fra Telemark hadde kommet til bygda i 1928 som tjenestepike hos den nye presten. Ivar og Inga giftet seg samme året, og fikk etterhvert fem barn: Marit (1929), Signe (1930), Nils (1933), Aslaug (1935) og Arne (1941). I ungdommen var Nils aktiv som skihopper og friidrettsutøver.Nils lærte tidlig å arbeide i tre, og hans tidligst bevarte arbeid er en treskulptur av biskop Arne Fjellbu, laget da han var 16 år gammel. Skulpturen utmerker seg fremdeles ved sin beherskelse av materialet og kunstnerens evne til å formidle et portrett og et uttrykk. Etter framhaldsskole, realskole og militærtjeneste var han 21 år gammel da han i 1954 søkte og kom inn på Statens håndverks- og kunstindustriskole, på Reklamelinjen. Den eldre søsteren Marit hadde to år tidligere begynt på tekstillinjen. Da han reiste til Oslo for å begynne på en kunstutdannelse, var faren negativ, eller i det minste betenkt. Likevel laget faren en koffert i tre som avskjedsgave til sønnen. Kofferten finnes nå i den biografiske utstillingen i Nils Aas' kunstverksted.
Han fikk sin utdannelse ved Statens håndverks- og kunstindustriskole 1954–58 under Arne Bruland og Ivar Bell. Han studerte kalligrafi hos Ivar Bell, og det var en kommentar fra Bell - «jeg tror du er tredimensjonal» - som fikk ham til å søke seg til skulpturklassen ved Statens kunstakademi. Han kom ikke inn på akademiet ved første gangs søknad, og han studerte 1958–59 som elev hos billedhoggeren Nils Flakstad. Året etter kom han inn, og var 1959–62 elev hos Per Palle Storm.Som student hadde han ulike sommerjobber. Én sommer på reklamebyrå, og en annen sommer som assistent på arkitektkontor i Steinkjer. Reklame tiltalte ham ikke, mens arkitekturfaget fristet med sin bevissthet om rom og dimensjonering. Andre deltidsjobber i studietida var på bensinstasjon og som bryggesjauer.
Han var 1959–1978 gift med Tonje Strøm Aas, som han møtte på Kunst- og håndverksskolen. Paret fikk to sønner. Sønnen Atle Aas, arkitekt, er gift med Camilla Stoltenberg. I 1996 giftet Nils Aas seg med håndverker Christine Reintz, født 1957.
Parallelt med studiene arbeidet han som avistegner i Arbeiderbladet 1957-1964.
Den siste våren på akademiet, og ytterligere to år (1962–1964), arbeidet han som assistent hos Arnold Haukeland. Den tretten år eldre Haukeland besøkte skulpturklassen på jakt etter assistent, og Aas fikk jobben. Den første tiden arbeidet han på ettermiddagene i Haukelands atelier på Valler, fra sommeren 1962 arbeidet han fulltid. Samarbeidet fortsatte i mindre omfang 1964-1966. Fra januar 1967 knyttet Haukeland til seg en annen assistent. Hos Haukeland ble Aas introdusert for et abstrakt formspråk. Han deltok spesielt i arbeidet med Haukelands to skulpturer: «Elementene»-fontenen ved Bærum rådhus og «Dynamikk» på Strandpromenaden ved Sjølyst, Oslo. Det var i Haukelands atelier at han laget debutarbeidet «Torso» til Høstutstillingen.
I 1967 fikk familien bolig og han atelier i kunstnerkolonien Ekely. Han hadde også atelier i Oslo rådhus 1967-72 mens han arbeidet med statuen av Haakon VII.
== Kunst ==
Nils Aas har arbeidet med de fleste materialer som billedhugger, i tillegg til sin virksomhet som tegner. Hans mest kjente arbeid, statuen av Kong Haakon, er utført i leire og gips, og støpt i bronse. Statuen av Henrik Ibsen i Bergen er utført i granitt, mens flere dekorative arbeider er utført i tre. Den 10 tonn tunge veggdekorasjonen «Nordisk Lys» i Europarådets ministerrådssal i Strasbourg er utført i laminert gran. Den er 16 meter bred og 6 meter høy.
Han har også gjort flere arbeider i ståltråd og papir. Blant disse er en miniatyr rytterstatue i ståltråd, «Marcus Aurelius», «Rallar», og «Charlie Chaplin» i ståltråd på kobberplate. Små statuer utført tredimensjonalt i papir er godt representert i bøkene om ham, og «Fiolinkongen» i papir er en del av Nils Aas Kunstverksteds permanente utstilling. Arbeider i tre spenner fra de store vedstablene og veggdekorasjoner, via grove, ekspressive arbeider til presist utformede miniatyrer med portrettlikhet og psykologisk uttrykk.De grunnleggende håndverkerferdighetene vises også i et «livshjul» som er en del av den faste biografiske utstillingen i Nils Aas kunstverksted.
=== Kunst i kontekst - fortid og samtid ===
Det kan virke fortegnet å framheve Aas' bakgrunn i et håndverkermiljø med snekker-far. Det er kjent at han hadde lest bredt, også om kunst, da han i 1954 begynte studiene på SHKS. Samtidig virker den håndverksfaglige, praktiske orienteringen uten store kunstneriske programerklæringer som noe av et bevisst antiprogram fra hans side. Gjennom et langt kunstliv arbeidet Aas med ulike forbilder. Læreåret hos Nils Flakstad og studiene på kunstakademiet gjorde ham kjent med et naturalistisk formspråk, «selv om hans egne skulpturidealer gikk mer i retning av organisk-vitalistiske billedhuggere som Marino Marini, Giacomo Manzù, Henry Moore og stiliseringskunstneren Constantin Brancusi. Dessuten fatter Aas stor interesse for Alberto Giacomettis personlige stil», ifølge Erik Mørstad.Tiden som Arnold Haukelands assistent bragte ham i kontakt med et abstrakt uttrykk. Like viktig var nok dessuten de impulsene han fikk når det gjelder bruk av stål og sveiseteknikk i skulptur. Sveiseteknikk var introdusert i skulpturkunsten førti år tidligere av spanske Julio Gonzales, og Nils Aas arbeidet sammen med Haukeland på monumentalarbeidene Elementene (Bærum rådhus) og «Dynamikk» (Sjølyst, Oslo). Erfaringer fra dette samarbeidet var avgjørende impulser for Aas to første offentlige arbeider: «Fugl» på Lambertseter (1966–67) og «Soloppgang» i Inderøy samfunnshus (1967) (eller 1965?).
Senere arbeider viser andre impulser. Skulpturen «Bile» (Notodden, 1980) viser et øksehode, plassert i en huggestabbe. Skulpturen er ca. 3–4 m høy. Her «nærmet han seg Claes Oldenburgs bruk av trivielle gjenstander fra dagliglivet», samtidig som huggestabben som er en del av skulpturen kan sees som en honnør til barndomsmiljøet. Både «Bile» og den Möbiusinspirerte stålskulpturen «Knute» (En ny utfordring) (OBOS, 1979) kan også oppfattes som minimalistiske, hvor det «gjelder å få uttrykt mest mulig med minst mulig midler», ifølge kunsthistorikeren Erik Dæhlin.
=== Haakon VII-statuen ===
Nils Aas' skulptur av Haakon VII på 7. juni-plassen i Oslo ble avduket på 100-årsdagen for kongens fødsel, og regnes som et hovedverk i norsk skulptur i etterkrigstiden. Den relativt unge billedhuggeren Aas beseiret flere av sine eldre kolleger i priskonkurransen om oppgaven, og konkurransen fikk med dette preg av å utgjøre et generasjonsskifte. Statuen var det første større arbeid fra Aas, og regnes fremdeles som et hovedverk fra hans side. Med sin balanse mellom det naturalistisk presise, og det personlig sansede inntrykk av kongens sinn og personlighet, er statuen et karakteristisk uttrykk for Aas’ stil og metode.
Selv om denne statuen tydelig er et uttrykk for Aas’ «egen metode», har den også mer enn de fleste av hans arbeider klare inspirasjonskilder. Forbilder som ikke hadde mange andre etterfølgere i Norge på den tiden. «Formelt kan man i kongens hode spore innflytelse fra Marino Marinis portrett av Igor Stravinskij (1951), mens kroppens slanke strekk, nesten som en gallionsfigur, bærer preg av Giacometti-studier».
=== Henrik Ibsen ===
Nils Aas granittskulptur av Henrik Ibsen ble avduket i 1981. Den er hugget i granitt, et materiale som Aas sjelden brukte. I sitt uttrykk står den i påfallende sterk kontrast til Kong Haakon-statuen, og kunsthistorikere har snakket om «det vide spenn i Nils Aas' kunstneriske repertoar». Figuren er formet som en elliptisk søyle, kledd i en frakk. De eneste delene av figuren som tydeliggjøres er hodet, skjegget, frakkeslaget og armene. Mens kongestatuen vitner om en spent, sårbar og utsatt energi, framstår Ibsen som «tung og urokkelig», med en inett intensitet. Statuen har et trekk av minimalisme, ved at Aas har valgt å bruke få eksplisitte effekter og uttrykk, og overlater til det usagte å gjengi Ibsens karakter. Resten av uttrykket ligger i ansiktet:
«Den fotløse frakkeskikkelsen, fjernt i slekt med Auguste Rodins Balzac-monument (1897), er samlet i en rolig, buet herme-form. Den subjektive tolkningen av den aldrende dramatikeren er både original og skremmende. Ibsen fremstilles som et lukket menneske, bare blikket … og høyrehåndens beredskap under frakken røper uro bak fasaden».
=== Tegneren ===
Aas arbeidet i syv år som avistegner. I desember 1957 vant han en tegnekonkurranse i Arbeiderbladet. Uteksaminert fra SKHS i 1957 fikk han tilbud om fast jobb som tegner i avisen. Som tegner arbeidet han både med portretter, reportasjetegninger og friere stemningsillustrasjoner. Hans arbeid i avisen falt sammen med perioden da avisen gikk over fra blysats med streng spalteuttegning, til en offsetbasert, friere sidedesign – og Aas deltok aktivt i arbeidet med uttegning av slike friere sider, i første omgang av lørdagsstoff.
Fra hans sporadiske arbeid som bokillustratør kan nevnes Alf Prøysens samling fortellinger Alle tiders gullhøne (1959), Giuseppe Tomasi di Lampedusas Leoparden (Bokklubben, 1975) og to samlinger med «dikt og viser» av Erik Bye: Fløyterens hjerte (1993) og Tilbake til sangene (1994). Hans omslag til Ivar Lo-Johanssons roman Lykken (1963), med en liggende kvinne-akt, vakte forfatterens misnøye, og Tiden forlag måtte trekke tilbake omslaget fordi Lo-Johansson mente det var uanstendig. Saken forårsaket en liten kulturdebatt i flere medier.
Allerede i 1959 var hans tegninger grunnlag for frimerker til Norges landbrukshøgskoles 100-årsjubileum. Hans portrettegninger av Johan Borgen og Nordahl Grieg var grunnlag for to frimerker utgitt i 2002.
=== Portrettene ===
Aas’ arbeid med portretter sprang ut fra hans arbeid i Arbeiderbladet. I 1963 hadde fremdeles den da 83 år gamle Martin Tranmæl kontor i avisen. Aas tok omsider mot til seg om ba om å få modellere ham. Mens han arbeidet med dette kom Falkberget på besøk til Tranmæl, og Aas fikk anledning til å modellere ytterligere en trønder. Gjennom disse tidligere arbeidene fikk Aas innpass som «huskunstner» i Arbeiderbevegelsen, og han har siden laget skulpturer og portrettbyster av Gerhardsen, Bratteli, Tranmæl, Jens Chr. Hauge og Uppdal.
=== Myntene ===
1970 vant Aas en konkurranse om utforming av minnemedalje til 1100-årsjubileet for Norges samling. Fem år senere utformet han like godt to nye medaljer i løpet av ett år. Til 150-årsminnet for norsk utvandring til Amerika laget han en medalje hvor forsiden viser lokkelsen, en bugnende kornåker, mens baksiden viser hva utvandrerne forlot: gråsteinsura.
Svalbardmedaljen i 1975 markerte 50 år med norsk suverenitet over Svalbard. Her laget Aas en medalje hvor baksiden viser fire smale, metemarkaktige ganger i berget, med en liten mannsperson innerst i den nederste av gangene. På medaljens forside har han fokusert inn mot den liggende gruvearbeideren som borer seg innover i berget.
Da Aas i 1976 laget en fontene i granitt på øya Bornholm, var fire relieff eller medaljer – hver av dem en halv meter i diameter – en del av verket. De fire medaljene gjengir motiv som karakteriserer de fire Østersjøøyene Bornholm, Öland, Gotland og Åland.
I 1993 vant han Norges Banks konkurranse om utforming av ny myntrekke, og gjeldende 10- og 20 kr mynter er laget av ham. Forsiden viser Kong Harald Vs portrett, mens baksiden viser henholdsvis spontaket på en stavkirke og forstavnen på et vikingskip.
=== Vedskulpturene ===
Ved flere anledninger har Aas bygget temporære skulpturer av hugget og kløvd ved. I Nils Aas’ Kunstverksted finnes «Bauta» som han laget til innvielsen i 1996. Den er av bjørk og or, 4 meter høy, rund, konkav og minner i form om en atommile (kjernekraftreaktor). Ved siden av milen står en huggestabbe med øks i, og på en plakett har han gravert inn «En takk til håndverkere og fiskere på Strømmen».
En tilsvarende montasje ble i 1985 laget til en kollektivutstilling på Galleri F15 i Moss. Denne har blitt karakterisert som «karakteristisk for Aas’ skapende fantasi og originalitet, hans blikk, handlag, form- og materialfølelse. Spesielt for hans forhold til tre, med dets struktur, følsomhet, stofflighet, lukt. Et materiale som lever.» Eller med andre ord: et bevis på hvordan Aas lyktes med å forene bygdebakgrunn, snekkerhåndverk og kunstnerens blikk for form og linjer.
Under en utstilling på Hässelby slott, Stockholm i 2001, bygget Aas på samme måte ei bjørkebru, en vegg og portal av ved inne i galleriet. Brua holder sitt spenn, og bærer seg selv uten forskaling.
=== Sjakkbrettet og «Konge»/«Arvingen» ===
Til utstillingen i Trondhjems kunstforening/Trøndelag kunstmuseum i 1987 hadde Aas laget et overdimensjonert sjakkbrett hvor alle brikkene var grovt utskåret i tre. Brettet er nå i privat eie. En av brikkene – Hvit konge – fikk senere et nytt liv alene, da den deltok på utstillingen «Konger gjennom 1000 år» i Sakshaug gamle kirke på Inderøy i 1997. Her hadde figuren skiftet navn til «Arvingen».
Hele skulpturen er 65 cm høy, og det meste av den er grovt tilhugget, med unntak av personen som er fint utskåret. Personen – en liten gutt – sitter på en kubbestolaktig trone. Gutten er ca. 10 cm høy, mot selve stolens høyde på ca. 26 cm. Ca 17 cm over stolen «henger» en kongekrone som er ca. 8 cm høy.
Kurator Robert Øfsti skrev om «Arvingen» at:
«Det har vore barnekongar på den norske trona, men Arvingen er sjølvsagt ikkje eit forsøk på å portrettere ein av dei. Assosiasjonane kan gå i mange retningar, de er mange små som kan kjenne at dei er plassert i ein for stor stol, det er mange stolar som små kan fylle best. Kan Arvingen vere eit symbol på sjølve institusjonen arvekongedømmet?»Uavhengig av symbolsk forståelse gjør figuren inntrykk med sin veksling mellom håndverksferdigheter, grove materialer og innlevd psykologi i barneportrettet. Uttrykket hos den unge gutten som skal vokse til å fylle en ferdiglagt gjerning kan like gjerne være snekkersønnens selvbiografi som en studie av kronprinsen(e)s psykologi.
=== Tolv fortellinger – en årstidssyklus i tre ===
I 2000 laget Nils Aas en samling på tolv miniatyrer, skåret ut i bjørkeblokker. Biografen Sverre Krüger skriver at de tolv figurene representerer «En tidebok i skulptural form, med bjørk som materiale, og med en fortelling for hver av årets tolv måneder. Skarpsynte tilbakeblikk på egen barndom, selvbiografiske, men også universelle. Enkel fortellinger, men like fullt billedrike og breddfulle av historier. En vandring rundt grunntemaer i barndommen, angst, inderlighet, undring … og et morsfang å gjemme seg i.»
Kunstneren selv sier at stoffet er selvbiografisk: «Mainn må jo gå ut fra sitt eget da. Og det e ting æ ha opplevd ganske nært. Æ ha liksom kjent lukta av … det må æ innrømm .»Skulpturene er
Skulpturgruppen vakte begeistring da den ble stilt ut, og har blitt sammenlignet med den svenske treskjæreren Døderhultarn, og med klassiske tidebokillustrasjoner som brødrene Limbourgs illuminasjoner for hertugen av Berry fra 1400-tallet, og Peter Breughels månedsbeskrivelse fra 1600-tallet.
== Nils Aas’ arbeider ==
1963 – Martin Tranmæl, byste – eies av Arbeiderbladet og Riksgalleriet
1963 – Johan Falkberget, byste – i Deichmanske bibliotek og ved Åsveien skole, Trondheim
1964 – Torso, sveiset stålfigur, (69x184x97 cm), Nasjonalgalleriet
1965 – Soloppgang (eller Sol), stålrelieff i Inderøy samfunnshus
1967 – Fugl, monumentalskulptur, ved tidligere Symra kino, Lambertseter
1972 – Haakon VII-statuen på 7. juni-plassen helfigur Oslo. Forstudie avduket ved Kongsberg rådhus 1974
1976 – Charlie Chaplin, helfigur utenfor Colosseum kino, Oslo
1978 – Nordisk Lys, veggrelieff ved Europarådet i Strasbourg
1979 – Martin Tranmæl, helfigur utenfor Melhus rådhus
1980 – Bile, utenfor høgskolen, Notodden. Samme motiv brukt ved Norske Skog, Skogn og Oslo
1981 – Henrik Ibsen, helfigur granitt Bergen
1984 – Grete Waitz, helfigur bronse utenfor Bislett stadion, Oslo
1989 – Kjell Aukrust, Ludvig og Solan, byste og gruppe i Alvdal
1991 – Johan Bojers Den siste viking, i Ravnkloa, Trondheim
1995 – Rolf Jacobsen, byste ved Hamar bibliotek, Hamar
2001 – Anne Stine og Helge Ingstad, dobbelbyste med stålbue over, ved Vikingskipshuset, Oslo
2002 – Jakob Weidemann, byste i Steinkjer rådhus
== Arven etter Aas ==
Aas' kunst er representert på flere frimerker. Haakon VII-statuen ble gjengitt på et frimerke i serien Samtidskunst i 1998, mens «Kråke» ble brukt på et frimerke i serien Norsk kunst III i 2009.
=== Nils Aas Kunstverksted ===
Nils Aas Kunstverksted på Straumen i Inderøy, eier og disponerer en fast samling av hans arbeider. Utover den museale funksjonen finnes det skiftende kunstutstillinger, et verksted for kunstundervisning og en museumsbutikk. Kunstverkstedet ble åpnet 3. september 1996, som et senter for skulptur i regionen.
=== Muustrøparken ===
Muustrøparken er Inderøy kommunes tusenårssted, en skulpturpark som ble til med mange timers dugnadsinnsats. Nils Aas har donert åtte skulpturer til parken, her finnes 6 mindre og 2 store skulpturer. Skulpturen «Flyndre» ble fra 3. september 2006, på 10-årsdagen for Nils Aas Kunstverksted, supplert med en lydinstallasjon av komponist Øyvind Brandtsegg. Lyden vil være ved skulpturen i 10 år fremover og endres blant annet med flo og fjære, lys og mørke. Lydinntrykket kan også høres på et eget nettsted, flyndresang.no.Opprinnelig var det Aas’ idé å lage en hvalskulptur som inneholdt dumphuske og svinghuske, men de nye sikkerhetsforskriftene for lekeapparat satte en stopper for denne planen.Stavhopperen som ble avduket i 2003 var den siste skulpturen. Stavhopperen ble utført av metallarbeidere fra Aker Kværner Verdal, og har en tvilling på fabrikkområdet.
=== Sagt om Nils Aas ===
Han er av den samme slekta som de som bygget stavkirkene våre. (Jakob Weidemann)
Han så, han gjorde det usynlige synlig. Han var synsk (Frans Widerberg)
Et urtalent, det som kjennetegner de største, de ekte. Dessuten var han ufattelig poetisk i all materialbruken. (Bård Breivik)
Det er noe med denne redeligheten og den tenkende hånden hos Nils – denne hånden som er en slags hjerne (Håkon Gullvåg)
== Referanser ==
== Litteratur ==
Flor, Harald (1983). «Etterkrigstidens skulptur». I Knut Berg. Norges kunsthistorie. 7. Oslo: Gyldendal Norsk forlag.
Koefoed, Holger (2003). Nils Aas, papir, tre & tråd. Nils Aas Kunstverksted. [(Utstillingskatalog, spiralrygg)]
Krüger, Sverre (2004). –og hendene hans har øyne : samtaler med Nils Aas ved høvelbenken. Trondheim: Communicatio forlag.
Langslet, Lars Roar (2006). Når fuglen letter. Oslo: Cappelen. ISBN 978-82-02-25654-8.
Mørstad, Erik. «Nils Aas» I: Norsk kunstnerleksikon. Bd 4. 1986
Mørstad, Erik. Billedhuggeren Nils Aas. Trondhjems kunstforening, 1987. (Utgitt i anledning utstilling)
Nils Aas (2005). Portretter. Nils Aas Kunstverksted. (Utgitt i anledning utstilling)
Opstad, Gunvald. «Han som laget kongestatuen», I: tidsskriftet Arena, 1982
Rostad, Bernhard. Nils Aas, et billedhuggerportrett. Stenersens forlag, 1987
Øfsti, Robert. «Nils Aas i Trøndelag : ein guida tur». I: Årbok for Nord-Trøndelag historielag 2005
Øfsti, Robert. «Du ska våttå kor du kjæm ifra : fire utsiktspunkt til Nils Aas sin kunst». I: Årbok for Nord-Trøndelag historielag 2004
Øfsti, Robert (1997). Søyle og sirkel / Konger i tusen år. Trondheim: Nils Aas Kunstverksted. [(Utstillingskatalog med tekst fra to sider)]
Aamold, Svein. Dialoger: Arnold Haukeland og Nils Aas. Nils Aas Kunstverksted, 2006. (Utstillingskatalog)
Erik Dæhlin. Norsk samtidskunst, 1990
== Eksterne lenker ==
Nils Aas Kunstverksted
Den Gyldne Omvei om kunstverkstedet
Myntverket Nils Aas’ norske mynter
Stemmer fra arkivet, nrk.no | Nils Sigurd Aas (født 21. april 1933 på Inderøy, død 9. | 1,562 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nordisk_r%C3%A5d | 2023-02-04 | Nordisk råd | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1952', 'Kategori:Nordisk råd', 'Kategori:Nordisk samarbeid', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall'] | Nordisk råd ble dannet i 1952, og består av medlemmer fra parlamentene i de nordiske land. Norge, Sverige, Danmark, Island og Finland har hver som helhet 20 medlemmer, men de lokale parlamentene i de danske selvstyrte områdene Færøyene og Grønland og det finske selvstyrte området Åland velger hver to representanter innenfor disse tall. Island har syv medlemmer. Nordisk råd møtes en gang hvert år i plenum om høsten. Sekretariatet har sitt sete i København. Foruten plenumsmøtet har parlamentarikerne temamøter.
I 1971 ble Nordisk ministerråd dannet. Dette er regjeringenes samarbeidsorgan for de nordiske landene.
Den nordiske kulturkommisjonen som ble etablert i 1947, ble underlagt Nordisk råd da dette ble opprettet. Kommisjonen ble i 1971 erstattet av en embetsmannskomité for nordisk kulturelt samarbeid, med tilhørende sekretariat. Komiteen er organisert under Nordisk ministerråd og holder til i København.I juni 2013 uttalte Islands statsminister Sigmundur Davíð Gunnlaugsson at dersom ja-siden vant Folkeavstemningen om skotsk uavhengighet 18. september 2014, ønsket Island at Skottland ble medlem av Nordisk råd. Også danske politikere støttet tanken om at Skottland i et slikt tilfelle burde bli medlem av Nordisk råd.
| Nordisk råd ble dannet i 1952, og består av medlemmer fra parlamentene i de nordiske land. Norge, Sverige, Danmark, Island og Finland har hver som helhet 20 medlemmer, men de lokale parlamentene i de danske selvstyrte områdene Færøyene og Grønland og det finske selvstyrte området Åland velger hver to representanter innenfor disse tall. Island har syv medlemmer. Nordisk råd møtes en gang hvert år i plenum om høsten. Sekretariatet har sitt sete i København. Foruten plenumsmøtet har parlamentarikerne temamøter.
I 1971 ble Nordisk ministerråd dannet. Dette er regjeringenes samarbeidsorgan for de nordiske landene.
Den nordiske kulturkommisjonen som ble etablert i 1947, ble underlagt Nordisk råd da dette ble opprettet. Kommisjonen ble i 1971 erstattet av en embetsmannskomité for nordisk kulturelt samarbeid, med tilhørende sekretariat. Komiteen er organisert under Nordisk ministerråd og holder til i København.I juni 2013 uttalte Islands statsminister Sigmundur Davíð Gunnlaugsson at dersom ja-siden vant Folkeavstemningen om skotsk uavhengighet 18. september 2014, ønsket Island at Skottland ble medlem av Nordisk råd. Også danske politikere støttet tanken om at Skottland i et slikt tilfelle burde bli medlem av Nordisk råd.
== Medlemsland ==
Danmark
Finland
Island
Norge
SverigeSelvstyrte områder Færøyene
Grønland
Åland
== Kultur, priser og lokalkontor ==
En vesentlig del av Nordisk råds virksomhet dreier seg om å styrke det nordiske samarbeidet innen kultur. Nordisk råd arbeider også innenfor skole og noen fagområder. Nordisk kulturfond og andre støttefond formidler årlig støtte til reise, nordiske kultruprosjekt og gjestespill, oversetting med mer.
Det formidles også informasjon om virksomheter og kulturhendelser i Norden og det finnes nordiske informasjonskontor i alle tilsluttede land samt Russland, Estland, Latvia, Litauen og Sønderjylland i Tyskland. Norge har Nordiske informasjonskontor i Arendal og i Finland har kontoret Nordisk kulturkontakt. Tidligere var det et eget Nordnorsk informasjonskontor i Alta (https://www.nrk.no/tromsogfinnmark/avvikler-nordisk-informasjonskontor-1.13152784)
Nordisk råd deler ut Nordisk råds litteraturpris, Nordisk råds musikkpris, Nordisk råds filmpris, Nordisk råds miljøpris og Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris.
== Se også ==
Liste over Nordisk råds presidenter
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Nordic Council – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Nordisk samarbeid, artikkel hos Norgeshistorie.no | Nordisk råd ble dannet i 1952, og består av medlemmer fra parlamentene i de nordiske land. Norge, Sverige, Danmark, Island og Finland har hver som helhet 20 medlemmer, men de lokale parlamentene i de danske selvstyrte områdene Færøyene og Grønland og det finske selvstyrte området Åland velger hver to representanter innenfor disse tall. | 1,563 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sergej_Eisenstein | 2023-02-04 | Sergej Eisenstein | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 11. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1948', 'Kategori:Fødsler 10. januar', 'Kategori:Fødsler i 1898', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Riga', 'Kategori:Russiske regissører', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sovjetiske regissører', 'Kategori:Stumfilmregissører'] | Sergej Eisenstein (russisk: Сергей Михайлович Эйзенштейн, Sergej Mikhajlovitsj Ejzensjtejn; født 10. januarjul./ 22. januar 1898greg. i Riga i Det russiske keiserdømmet – nå Latvia, død 11. februar 1948 i Moskva) var en russisk regissør. Han er mest kjent for filmene Panserkrysseren Potemkin (1925), Aleksandr Nevskij (1938) og Oktober (1927), som alle er basert på sanne historier og presentert på en «realistisk» måte.
Han var en pionér når det gjelder redigering, og i motsetning til samtidige regissører mente han at man kunne fremskaffe følelser hos publikum med den rette redigeringen av filmen. Hans bidrag til den russiske filmindustrien var meget viktig og, hans bøker om temaet har hatt stor innflytelse på flere store regissører. Sammen med Vsevolod Pudovkin, Lev Kulesjov og Aleksandr Dovsjenko anses han som en av de viktigste filmskaperne fra Sovjetunionen.Han mente musikken kunne forsterke bildets emosjonelle innhold. Dette ble særlig brukt i den kjente Panserkrysseren Potemkin. Han var også den første til å antyde at stemninger ikke kan fremkomme i bildet alene.
| Sergej Eisenstein (russisk: Сергей Михайлович Эйзенштейн, Sergej Mikhajlovitsj Ejzensjtejn; født 10. januarjul./ 22. januar 1898greg. i Riga i Det russiske keiserdømmet – nå Latvia, død 11. februar 1948 i Moskva) var en russisk regissør. Han er mest kjent for filmene Panserkrysseren Potemkin (1925), Aleksandr Nevskij (1938) og Oktober (1927), som alle er basert på sanne historier og presentert på en «realistisk» måte.
Han var en pionér når det gjelder redigering, og i motsetning til samtidige regissører mente han at man kunne fremskaffe følelser hos publikum med den rette redigeringen av filmen. Hans bidrag til den russiske filmindustrien var meget viktig og, hans bøker om temaet har hatt stor innflytelse på flere store regissører. Sammen med Vsevolod Pudovkin, Lev Kulesjov og Aleksandr Dovsjenko anses han som en av de viktigste filmskaperne fra Sovjetunionen.Han mente musikken kunne forsterke bildets emosjonelle innhold. Dette ble særlig brukt i den kjente Panserkrysseren Potemkin. Han var også den første til å antyde at stemninger ikke kan fremkomme i bildet alene.
== Biografi ==
Sergej Eisenstein ble født inn i en middelklassefamilie i Riga i 1898. Familien flyttet mye de første årene, noe Eisenstein også skulle gjøre livet igjennom. Hans far Mikhail Osipovich Eisenstein var en baltisk-tysk arkitekt med jødisk bakgrunn, moren Julia Ivanovna Konetskaya hadde en russisk-ortodoks familiebakgrunn. Samme år som 1905-revolusjonen brøt ut forlot Julia Riga og tok med seg Sergej til St. Petersburg. Han reiste noen ganger tilbake for å treffe sin far som ikke flyttet etter famailien før i 1910. Da foreldrene ble skilt forlot Julia familien for å bosette seg i Frankrike. Eisenstein ble oppdratt til ortodoks tro, men han erklærte seg senere som ateist.
Eisenstein utdannet seg til byggingeniør og arkitekt, før han i 1918 sluttet seg til Den røde armé der han etterhvert skulle bidra med propaganda for Oktoberrevolusjonen. På denne tiden studerte han også japansk og lærte seg rundt 300 kanjitegn. Det japanske skriftspråket, kombinert med innflytelsen fra den japanske teatertradisjonen kabuki, skulle komme til å påvirke Eiesensteins senere filmatiske uttrykk.
Etterhvert ble Eisenstein engasjert i teater i Moskva. I 1923 laget han sin første kortfilm, Glumovs dagbok, som en del av et teaterstykke. Hans første langfilm var Streiken i 1925. Etter denne revolusjonære filmen fikk han i offisielt oppdrag å lage en film som hyllet revolusjonsforsøket i 1905. Panserkrysseren Potemkin (1925) fikk stor internasjonal oppmerksomhet og spesielt de lange montasjsekvensene, som den kjente trappsekvensen, har hatt stor innflytelse på filmkunstens utvikling. Den sovjetiske politiske eliten var ikke like begeistret, hverken for denne eller hans etterfølgende filmer.
Eisenstein reiste mot slutten av 1920-tallet til Europa og USA for å studere lydfilm. Han ble tilbudt å lage en film for Paramount Pictures, men det ble aldri noe av dette. Via Charlie Chaplin fikk Eisenstein kontakt med forfatteren Upton Sinclair som finansierte en film som skulle spilles inn i Mexico. Eisenstein reiste til Mexico sammen med ekteparet Sinclair og begynte på Storm over Mexico. Etter en disputt avbrøt Sinclair produksjonen og Eiseinstein kunne ikke fullføre filmen. Sinclair klippet likevel sammen filmen fra materialet som var filmet og slapp den i Eisensteins navn.
Tilbake i Sovjetunionen underviste Eisenstein på filmskolen VGIK i Moskva. I 1935 begynte han arbeidet med sin første lydfilm, men denne ble aldri ferdigstilt. Senere fikk han i oppdrag å regissere filmen Aleksandr Nevskij, om den russiske nasjonalhelten Aleksander Nevskij. Filmen fikk en positiv mottakelse både i hjemlandet og utenlands. Hans neste historiske film var Ivan den grusomme om den første russiske tsar, Ivan IV. Filmen kom ut i 1944, og var i utgangspunktet tenkt som den første filmen i en trilogi. Filmen ble godt likt av Stalin og Eisenstein fikk Stalinprisen og laget en oppfølger. Denne ble ikke like godt mottatt og ble først sluppet i 1958, ti år etter Eisensteins død. Materialet til den tredje filmen i trilogien ble konfiskert.
== Teori ==
Eisenstein var en pioner innen montasje, en spesiell form for filmredigering. Montasje er den prosess der uavhengige attraksjonsenheter klippes sammen for å skape en total følelsesmessig effekt, som er ulik summen av enkeltdelene. Han og Lev Kulesjov mente at montasjen var selve essensen av film. Han skrev artikler og bøker, blant annet Film Form og The Film Sense. Her blir montasjens viktighet beskrevet. Hans filmer og artikler har hatt stor påvirkning på senere filmskapere. Eisenstein mente at redigering kunne brukes til mer enn bare å fremstille en scene eller et øyeblikk ved å knytte sammen relaterte bilder. Han mente at en «kollisjon» av ulike klipp kunne brukes til å manipulere publikums følelser og skape film-metaforer. Han utviklet fem «montasjemetoder»:
Metrisk montasje. Klippelengen i tid. Lengden avgjøres etter et metrisk mønster lagt oppå sekvensen. To scener klippes i hverandre eller lengden endres gradvis. Ansett som en mekanisk og primitiv metode.
Rytmisk. Rytmen i bevegelsen er avgjørende for klippelengden.
Tonal. Klippets følelsesmessige tone er grunnleggende for klippingen.
Overtonal. Syntese mellom metode 1-3. Det overdominante er ikke umiddelbart iakttagbart. Kan ha mye å si for lyden.
Intellektuell. Det utenfor selve bildet kan ha en ideologisk betinget tolkning. Montasjen skaper abstrakte idéer.
== Filmografi (utvalg) ==
1923 – Dnevnik Glumova (Дневник Глумова)
1925 – Streik (Стачка, Stachka)
1925 – Panserkrysseren Potemkin (Броненосец «Потёмкин», Bronenosets Potyomkin)
1927 – Oktober (Октябрь (Десять дней, которые потрясли мир, Oktyabr': Desyat' dney kotorye potryasli mir, «Oktober - ti dager som rystet verden»)
1929 – Generallinjen (Генеральная линия, Старое и новое)
1932 – Storm over Mexico (Да здравствует Мексика!)
1935 – Bezjin lug (Бежин луг)
1938 – Aleksandr Nevskij (Алекса́ндр Не́вский)
1944 – Ivan den grusomme (Иван Грозный, Ivan Grozniy)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Sergej Eisenstein på Internet Movie Database
(sv) Sergej Eisenstein i Svensk Filmdatabas
(da) Sergej Eisenstein på Filmdatabasen
(fr) Sergej Eisenstein på Allociné
(fr) Sergej Eisenstein på Allociné
(en) Sergej Eisenstein på AllMovie
(en) Sergej Eisenstein hos Rotten Tomatoes
(en) Sergej Eisenstein hos The Movie Database
(en) Russisk kulturnavigator
(en) Russlands bank: Sølvmynt til minne om Sergej Eisenstein 1998
(ru) Biblioglobus: Sergej Ejzensjtejn
(ru) Entsiklopedija Krugosvet: Sergej Ejzensjtejn | Sergej Eisenstein (russisk: Сергей Михайлович Эйзенштейн, Sergej Mikhajlovitsj Ejzensjtejn; født i Riga i Det russiske keiserdømmet – nå Latvia, død 11. februar 1948 i Moskva) var en russisk regissør. | 1,564 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Franz_Schubert | 2023-02-04 | Franz Schubert | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 19. november', 'Kategori:Dødsfall i 1828', 'Kategori:Franz Schubert', 'Kategori:Fødsler 31. januar', 'Kategori:Fødsler i 1797', 'Kategori:Klassisistiske komponister', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Wien', 'Kategori:Romantiske komponister', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Østerrikske komponister'] | Franz Peter Schubert (født 31. januar 1797 i Wien, Østerrike, død 19. november 1828 samme sted) var en østerriksk komponist. Han regnes som et av de største navn i musikkhistorien, men ble anerkjent først etter sin død. Hans følelsesladde musikk og korte, tragiske kunstnerliv gjør ham også til en representant for romantikken.
| Franz Peter Schubert (født 31. januar 1797 i Wien, Østerrike, død 19. november 1828 samme sted) var en østerriksk komponist. Han regnes som et av de største navn i musikkhistorien, men ble anerkjent først etter sin død. Hans følelsesladde musikk og korte, tragiske kunstnerliv gjør ham også til en representant for romantikken.
== Biografi ==
Schubert var sønn av en lærer og den yngste av fire brødre. Den grunnleggende musikkundervisningen fikk han hjemme. Faren lærte ham å spille fiolin, den eldste broren underviste ham i klaver. Hjemme lærte han også grunnreglene for komposisjon, og videreutviklet talentet videre med Antonio Salieri som lærer. Som elleveåring ble han korgutt i det keiserlige kapellet i Wien. Dette vekket en interesse i ham for menneskets sangstemme og tysk poesi, som han senere kom til å tonesette. 17 år gammel hadde han alt skrevet en symfoni, en opera, dessuten flere klaververker, strykekvartetter og sanger, herunder Gretchen am Spinnrade.
Schubert var fattig hele livet. Han klarte aldri å skaffe seg langvarig fast arbeid og levde på faren eller venner. I 1815 ble han lærer på samme skole der faren var rektor. Med sin innadvendte personlighet egnet han seg dårlig i yrket og gav derfor opp for å satse helt og holdent på komposisjonen. I begynnelsen skrev han mest sanger, men konsentrerte seg etterhvert stadig mer om instrumentalmusikk. Bortsett fra perioder med kortvarige sommerjobber som huslærer og musikklærer, led han økonomisk og levde mer eller mindre i konstant fattigdom. Som fri kunstner ble han del av et borgerlig miljø der man holdt huskonserter (i ettertid kalt schubertiader). Her opptrådte Schubert som det musikalske midtpunktet i en privat forsamling av venner og musikkelskere. Han kunne spille i timevis, ofte med stor grad av improvisasjon.
Mot slutten av 1822 ble han alvorlig syk, antagelig av syfilis. Datidens behandlingsmetoder kunne ikke hjelpe ham, og den følsomme Schubert ante snart hvilken vei det bar. Dette virket sterkt inn på hans kunst. I årene 1823-1828 skrev han i et høyt tempo; det var som om han måtte skynde seg å skrive mest mulig før det var for sent. I musikken fornemmer man Schuberts desperasjon og sorg over alt han ønsker å skape, men ikke vil få tid til. I de siste årene skrev han på den symfonien som i ettertid har blitt omtalt som «Den ufullendte». Denne ble oppdaget først etter hans død. Det sterke melodiske temaet, den ypperlige instrumentasjonen og gåten om hvorfor Schubert aldri ferdigstilte et verk som begynner så vakkert, har gitt den status som et av musikkhistoriens store mysterier.
Schubert døde 19. november 1828, 31 år gammel. Han er gravlagt på Wiener Zentralfriedhof.
== Musikk ==
Schubert er først og fremst kjent som skaperen av den romantiske Lied; tonesatte dikt som synges til klaverakkompagnement. Her knytter melodien seg tett til teksten, og Schubert gjorde noe nytt da han selvstendiggjorde klaverakkompagnementet og utviklet det til mer enn bare en harmonisk tonebakgrunn for sangeren. Schubert skrev ca. 600 slike sanger. Av disse kan nevnes «Die Forelle», «Wanderers Nachtlied», «Erlkönig» og sangsyklusene Die schöne Müllerin, Winterreise og An die Musik. Han komponerte også betydelige instrumentalverker, blant dem 8 symfonier, dessuten operaer, kirkemusikk, kammermusikk og en mengde verker for klaver og for strykere.
Stilhistorisk står Schubert mellom wienerklassisismen og romantikken. Formen er stort sett wienerklassisk, men i de større verkene blir han mer stemningsbetont og beveger seg klart i retning av romantikk. Schubert brøt således med tidligere komposisjonstradisjoner og tenkte nytt når det gjaldt harmonikk og klangbehandling.
== Ettermæle ==
I litteraturen fremstilles Schubert gjerne som det misforståtte geniet, som skapte sine mesterverk uansett hvilken oppmerksomhet han fikk. Sannheten er at Schubert med sine store verk – som for eksempel symfoniene – ikke fikk særlig framgang og at operaene ikke resulterte i det etterlengtede gjennombruddet. En viktig grunn til dette var at han selv ikke søkte offentligheten.
== Verk ==
=== Verk for scenen ===
Tittel, komposisjonsår, D-nr, plass og tidspunkt for uroppførelse, librettistDer Spiegelritter (ca 1811, D 11, ikke framført), fragment, syngespill, August von Kotzebue
Des Teufels Lustschloß (1813/14, D 84, Hans Otto Theater Potsdam 1978), sagaopera, etter Joseph-Marie Loaisel de Tréogate av August von Kotzebue
Der vierjährige Posten (1815, D 190, Hofoper Dresden 1896), syngespill, Theodor Körner
Fernando (1815, D 220, ikke framført), syngespill, Albert Stadler
Claudine von Villa Bella (1815, D 239, Wien 1913), fragment, syngespill, Johann Wolfgang Goethe
Die Freunde von Salamanka (1815, D 326, Halle 1928), syngespill, Johann Mayrhofer
Die Bürgschaft (1816, D 435, framført som konsert: Wien 1908, Framførst på scene: Universität Jena, 2005), fragment, opera, etter Friedrich Schillers ballade Die Bürgschaft, librettist ukjent
Adrast (1819/1820, D 137), lyrisk tragedie, Johann Mayrhofer
Die Zwillingsbrüder (1818/1820, D 647, Hofoper Wien, 1820), komedie med sang, Georg von Hofmann
Die Zauberharfe (1820, D 644, Theater an der Wien 1820), sagaspill med musikk, melodrama, librettist ukjent
Lazarus (Wien 1820, D 689, Stadttheater Essen 1928), oratorium, August Hermann Niemeyer
Sakontala, opera i tre akter (1820, D 701, fragment, kun deler av akt 1 og 2), Johann Philipp Neumann etter Kalidasa
Alfonso und Estrella (1821/22, D 732, Hoftheater Weimar 1854), stor romantisk helteopera, Franz von Schober
Die Verschworenen (1823, D 787, Stadttheater Frankfurt am Main im Comoedienhaus am Roßmarkt 1861), syngespill, Ignaz Franz Castelli
Fierrabras (1823, D 796, Großherzogliches Hoftheater Karlsruhe 1897), romantisk helteopera, Josef Kupelwieser
Rosamunde (1823, D 797, Theater an der Wien 1823), stort romantisk skusespill, med kor, soli, orkester og dans, Helmina von Chézy
Der Graf von Gleichen (1827/1828, D 918, Staatstheater Meiningen 1996), romantisk opera, Eduard von Bauernfeld
=== Sakral musikk ===
Seks latinske messer
Deutsche Messe
To Stabat mater
Mindre komposisjoner for kirkelig bruk (deriblant ett stort Halleluja, en åttestemt hymne for mannskor med blåseorkester, Tantum ergo for solokvartett, kor og stort orkester)
=== Lieder (sanger/romanser) ===
ca 600 Lieder, deriblant
Tonesettinger av tekster av Goethe, Heine, Hölty, Klopstock, Körner, Kosegarten, Leitner, Matthisson, Johann Mayrhofer, Ossian, Rückert, Schiller, brødrene August Wilhelm Schlegel og Friedrich Schlegel, Schober, Schubart, Schulze, Seidl og Stolberg.
Sangsyklusene Die schöne Müllerin og Winterreise (etter dikt av Wilhelm Müller)
Sangsyklusen Schwanengesang (til dikt av Rellstab, Heine Seidl)
Sangsyklusen Fräulein vom See (etter Walter Scotts "The Lady of the Lake"), deriblant Ellens dritter Gesang
Im Abendrot, Erlkönig, Der Fischer, Die Forelle, Das Lied im Grünen, Heidenröslein, Gesänge des Harfners, Der Jüngling am Bach, An den Mond (6 versjoner), Der Schatzgräber, Der Tod und das Mädchen, Der Wanderer, Wanderer an den Mond, Zügenglöcklein; diverse versjoner av vår-, høst-, vinter-, mai-, morgen-, aften-, kjærlighets-, lengsels- og klagesanger, drikke- og vuggeviser og Ständchen.
Noen sanger med italiensk tekst, som Vier Canzonen (med bl.a. «Guarda, che bianca luna» av Iacopo Vittorelli) D 688 og Drei Gesänge für Bassstimme D 902, og arier etter tekster fra italienske operaer, deriblant «Pensa che questo istante» D 76 etter en tekst av Pietro Metastasio
=== Orkesterverk ===
==== Symfonier ====
12 symfonier (derav fem ufullbyrdede).Mellom 1813 og 1818 skrev Schubert seks symfonier, i dag kalt nr. 1–6. I 1818 arbeidet han på en symfoni i fire satser (symfoni nr. 7 i E-dur), nå nr. 7, men han orkestrerte bare den første satsen. I 1822 skrev og orkestrerte han to satser av en symfoni nr. 8 i h-moll, nå nr. 8, ”Den ufullendte” og kladdet på en tredje sats og eventuelt en finalesats. I 1825 og 1826 fullbyrdet han den store symfoni nr. 9, nå nr. 9. Det finnes også et stort antall utkast og fragmenter av andre symfonier og på 1970-tallet ble det blant disse oppdaget en nesten komplett tresatset symfoni i D-dur fra sommeren og høsten 1828. En konsertversjon av denne symfonien finnes instrumentert av Brian Newbould og kalles symfoni nr. 10.
Den første av Schuberts symfonier som ble framført var den store C-dursymfonien, nr. 9, på 1830-tallet, men den ble da av Schuberts bror Ferdinand kalt nr. 7. I katalogen over Schuberts verk som Alois Fuchs la fram på 1840-tallet ble denne nummereringen akseptert og kaller også E-dursymfonien fra 1818 for nr. 8. De to satsene av h-mollsymfonien ble ikke framført før i 1865 og George Grove ga den nr. 8 og lot E-dursymfonien bli nr. 7 og C-dursymfonien ble nr. 9. Til tross for at dette har vært den vedtatte nummereringen siden da, framfor alt ettersom den følger den kronologiske komposisjonsrekkefølgen, lever den gamle nummereringen igjen i visse sammenhenger og C-dursymfonien kalles dermed ofte for nr. 7. Utover dette foreslår Walther Dürr i sin reviderte Deutsch-katalog at E-dursymfonien ikke bør ha noe nummer i det hele tatt, at den ufullbyrdede i h-moll skal være nr. 7 og C-dursymfonien nr. 8.
==== Ouverturer ====
9 ouverturer (deriblant de til Rosamunde, Fierrabras og Alfonso und Estrella)
==== Øvrige orkesterverk ====
Orkesterstykkene (fragment) D 71c og D 94a
Konsertstykke ("Concerto") for fiolin og orkester D-dur, D 345
Rondo for fiolin og strykeorkester (strykekvartett) A-dur, D 438
Polonese for fiolin og orkester Bb-dur, D 580
=== Kammermusikk ===
Forellkvintetten, for piano, fiolin, viola, cello og kontrabass (1819, publisert 1829).
Strykekvintett C-Dur D 956 (op. posth. 163)
12-15 strykekvartetter
Pianotrio nummer 1 og 2. Nummer 2 i Ess-dur (opus 100, 1827) er kjent særlig for den langsomme andresatsen brukt i filmen Barry Lyndon.
2 enkeltsatser for pianotrio
2 stryketrioer
2 større duoer og 3 mindre duoer for piano og fiolin.
Oktett for strykere og blåsere
=== Pianomusikk ===
21 sonater, derav 12 fullbyrdede, foruten de siste tre (D 958, 959 og 960)
Åtte impromptu i to sykluser, D 899 og D 935, seks Moments musicaux, "Fünf Klavierstücke", D 459, og "Drei Klavierstücke", D 946
Tallrike verk for firehendig piano (deriblant Fantasie f-Moll, D 940, liksom de berømte "Marches militaires" D 733)
13 variasjoner over ett tema av Anselm Hüttenbrenner i a-moll, D 576
Mindre stykker for pianosolo som for eksempel Allegretto i C-dur, D 915, eller "Grazer Galopp", D 925
== Referanser ==
== Litteratur ==
Walburga Litschauer: «Schubert, Brüder» i Oesterreichisches Musiklexikon. Onlineutgaven, Wien 2002 ff., ISBN 3-7001-3077-5.
(de) Ernst Hilmar: «Schubert, Franz Seraph Peter.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 23, Duncker & Humblot, Berlin 2007, ISBN 978-3-428-11204-3, s. 609–612 (digitalisering).
(de) Heinrich Welti: «Schubert, Franz». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 32, Duncker & Humblot, Leipzig 1891, s. 614–628.
Constantin von Wurzbach: «Schubert, Franz.» I Biographisches Lexikon des Kaiserthums Oesterreich. 32. Del. Kaiserlich-königliche Hof- und Staatsdruckerei, Wien 1876, s. 30–110 (Innscanning).
== Eksterne lenker ==
(en) Franz Schubert – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Franz Schubert – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Franz Schubert på Internet Movie Database
(no) Franz Schubert hos Sceneweb
(da) Franz Schubert på Filmdatabasen
(fr) Franz Schubert på Allociné
(en) Franz Schubert hos The Movie Database
(en) Franz Schubert hos Internet Broadway Database
(en) Franz Schubert på Apple Music
(en) Franz Schubert på Discogs
(en) Franz Schubert på MusicBrainz
(en) Franz Schubert på Spotify
(en) Franz Schubert på Songkick
(en) Franz Schubert på Last.fm
(en) Franz Schubert på AllMusic
(en) The Schubert Institute, detaljert tidslinje og alle verkene hans.
(en) Schubert Online med verkliste, autografe manuskripter, notetrykk, brev og annet. Ved Österreichische Akademie der Wissenschaften
(en) Bart Berman: Biografi og annet
(en) Fritt tilgjengelige noter av Franz Schubert i International Music Score Library Project | Franz Peter Schubert (født 31. januar 1797 i Wien, Østerrike, død 19. | 1,565 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sunnm%C3%B8rsposten | 2023-02-04 | Sunnmørsposten | ['Kategori:1882 i Norge', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Aviser etablert i 1882', 'Kategori:Aviser i Møre og Romsdal', 'Kategori:Polaris Media', 'Kategori:Sider som bruker Timeline', 'Kategori:Venstre'] | Sunnmørsposten er en dagsavis som utgis i Ålesund. Dekningsområdet er hovedsakelig Sunnmøre. Avisa gikk over til tabloidformat i mai 2006. Formiddagsavis fra starten og fram til 1978 da den gikk over til å bli morgenavis. Nettutgaven ble etablert i 1997, og mediehuset vant i 2013 MBLs pris for Årets lokale nettavis under Nordiske Mediedager i Bergen.
Sunnmørsposten soknet tidligere til partiet Venstre, men oppga i 1977 sin partipolitiske tilhørighet og erklærte seg politisk nøytral.
Etter at Sunnmøre Arbeideravis gikk inn i august 1985, har ikke Sunnmørsposten hatt vedvarende konkurranse fra en nummer to-avis, med unntak av Lokalnytt Ålesund, som utkom et par måneder etter at SA gikk inn.
Sunnmørsposten var lenge knyttet til familien Flem, som både eide avisen og bidro med flere av dens redaktører. I 1991 ble avisen solgt til Orkla Media som i 2006 ble solgt videre til Mecom Europe. Orkla Media endret samtidig navn til Edda Media.
Sunnmørsposten ble i 2009 overtatt av Polaris Media ASA.
Avisen ble etablert som Søndmørsposten og fikk dagens navn i 1926. Fordi redaktør Flem stammet fra Vigra, fikk avisen først tilnavnet «Vigrabibelen». Senere har avisen på folkemunne vært kjent som «Sumpen» (uttales med u-lyd, som i Sunnmøre, ikke med o-lyd).
Sunnmørsposten har vunnet en rekke utmerkelser lokalt, nasjonalt og internasjonalt for reportasjer, foto, design og sitt arbeid innen datajournalistikk.
| Sunnmørsposten er en dagsavis som utgis i Ålesund. Dekningsområdet er hovedsakelig Sunnmøre. Avisa gikk over til tabloidformat i mai 2006. Formiddagsavis fra starten og fram til 1978 da den gikk over til å bli morgenavis. Nettutgaven ble etablert i 1997, og mediehuset vant i 2013 MBLs pris for Årets lokale nettavis under Nordiske Mediedager i Bergen.
Sunnmørsposten soknet tidligere til partiet Venstre, men oppga i 1977 sin partipolitiske tilhørighet og erklærte seg politisk nøytral.
Etter at Sunnmøre Arbeideravis gikk inn i august 1985, har ikke Sunnmørsposten hatt vedvarende konkurranse fra en nummer to-avis, med unntak av Lokalnytt Ålesund, som utkom et par måneder etter at SA gikk inn.
Sunnmørsposten var lenge knyttet til familien Flem, som både eide avisen og bidro med flere av dens redaktører. I 1991 ble avisen solgt til Orkla Media som i 2006 ble solgt videre til Mecom Europe. Orkla Media endret samtidig navn til Edda Media.
Sunnmørsposten ble i 2009 overtatt av Polaris Media ASA.
Avisen ble etablert som Søndmørsposten og fikk dagens navn i 1926. Fordi redaktør Flem stammet fra Vigra, fikk avisen først tilnavnet «Vigrabibelen». Senere har avisen på folkemunne vært kjent som «Sumpen» (uttales med u-lyd, som i Sunnmøre, ikke med o-lyd).
Sunnmørsposten har vunnet en rekke utmerkelser lokalt, nasjonalt og internasjonalt for reportasjer, foto, design og sitt arbeid innen datajournalistikk.
== Historie ==
Sunnmørsposten utkom første gang 30. november 1882 som Søndmørsposten, og skulle være et organ for Venstre. Venstrefolk i Ålesund følte at de hadde problemer med å komme til orde i andre aviser i byen. Det første nummeret var et prøvenummer, og utgivelsene var uregelmessige den første tiden. De første ti årene var opplaget lavt, med bare 20 abonnenenter de første årene. Det var også svært få som var interessert i å kjøpe aviser.
== Trykkeri ==
30. mai 1989 gikk avisen over fra å være i én del til å komme i to deler. Samtidig ble avisens nye trykkeri i Breivika til 85 millioner kroner innviet, med en ny trykkpresse av typen Goss Headliner.
Før dette hadde avisen hatt trykkeri i det gamle avishuset i Storgata, men den gamle pressa hadde både blitt for dårlig og hadde for liten kapasitet. I forhold til produksjonen utgjorde imidlertid flyttinga av pressa ut av avishuset svært få problemer, ettersom sidene nå ble sendt med en såkalt sidefax til trykkeriet, etter montering på setteriet i Storgata.
I forkant av omleggingen til tabloidformatet ble trykkeriet utvidet med enda en presse i 2006. Dette kostet Edda Trykk 160 millioner kroner, men ga da også mulighet til å trykke med fire farger på alle sider. På dét tidspunktet var trykkerivirksomheten for lengst overdratt fra Sunnmørsposten til moderkonsernet Orkla Media/Edda Media sin trykkeridivisjon.
Trykkeriet i Breivika er i dag det eneste avistrykkeriet i Møre og Romsdal, og trykker blant annet dagsavisene Romsdals Budstikke og Tidens Krav i tillegg til Sunnmørsposten. Sunnmørsposten er avisa med senest deadline av disse, 00:30 på natta før avisa kommer ut. De første avisene går til distriktet, mens avisene til Ålesundsområdet trykkes sist. Det utgis imidlertid bare én utgave for hele dekningsområdet.
== Seksjonering ==
Avisen gikk over fra fullformat til tabloidformat på våren 2006. Avisen kommer daglig ut i to deler.
Del én inneholder lokale nyheter og sport. Nyhetene er som oftest delt inn i stoff fra Ålesund, resten av Sunnmøre og innenriks/utenriks.
Del to inneholder kulturstoff (side 1-4), leder (side 5), debattstoff (6-7), Samfunnsseksjonen (side 8 og framover; næringsliv, regionstoff, riks- og fylkespolitikk og helsestoff), fulgt av to sider innland/utland. Bakerst i seksjonen finner man personalia, været, forbrukerstoff under vignetten «Nært og nyttig» og tegneserier.
Sunnmørsposten pleier å utgi fersk nyhetsavis påskeaften. Denne kommer kun i én del, og er kun tilgjengelig i løssalg.Tidligere inneholdt del én også seksjonene «Rundskue» (småstoff fra Ålesund og omland) og «Kringsjå» (småstoff fra distriktet), i tillegg til rubrikkannonser og «Ungsport» (barne- og ungdomsidrett). Sunnmørsposten var den første norske avisa som satset på en daglig, dedikert side til denne stofftypen. Avisen ga også ut en tredje del på lørdager, som et helgebilag, og ved høytider og spesielle anledninger kom det ofte ut spesialbilag til avisen.
== Nettavis ==
Nettutgaven smp.no ble etablert i 1997, og kjørte fram til 2008 på et system utviklet av Digikom AS. Fra 2008 ble nettavisen lagt om til å inkluderes i Edda Medias nasjonale portalsystem, som inkluderte de fleste av Edda Medias nettaviser. Dette er basert på det danske systemet Saxotech Online, som også er kjent som Publicus.
I dag kjører smp.no, i likhet med de aller fleste avisene i Polaris Media-konsernet, Escenic Content Studio. Sunnmørsposten bruker i dag versjon 5 av systemet.
Sunnmørsposten har en egen nettredaksjon som oppdaterer nettavisen. I tillegg leverer de andre redaksjonen stoff til nettutgaven.
== Dekningsområde ==
Sunnmørsposten dekker alle kommunene på Sunnmøre. I tillegg dekkes Vestnes, Sandøy, Midsund og Rauma i Romsdal, og kommunene Stryn, Hornindal, Eid, Vågsøy og Selje i Nordfjord. Avisa deler inn dekningsområdet i fem områder:
«Nordre» er kommunene Vestnes, Sandøy, Midsund, Rauma, Haram og Ørskog.
«Rundskue» er Ålesund og nabokommunene Skodje, Sula og Giske.
«Indre» er kommunene Stordal, Norddal, Stranda, Sykkylven, Stryn og Hornindal.
«Søre» er kommunene Volda og Ørsta.
«Ytre» er kommunene Eid, Selje, Vågsøy, Sande, Herøy, Ulstein, Hareid, Vanylven.
== Avdelingskontorer ==
Sunnmørsposten har fem distriktskontorer på Sunnmøre, i Nordfjord og i Oslo:
Oslo-kontoret dekker politikk, hovedsakelig i tilknytning til Stortinget.
Stranda-kontoret har sammen med kontoret i Stryn ansvar for å dekke den delen av dekningsområdet som avisa selv kaller «Indre». Journalisten i Stryn har i tillegg til lokal-stoffet også et ansvar for å dekke fylkestinget i Sogn og Fjordane.
Volda-kontoret dekker Ørsta og Volda.
Ulstein-kontoret dekker alle kommunene på ytre søre Sunnmøre.
Det har tidligere også vært lokalkontorer i Florø, Måløy og Molde, men disse er lagt ned. Molde-kontoret dekket fylkespolitikk i Møre og Romsdal, men dette kontoret ble altså lagt ned da nåværende nyhetsredaktør i Tidens Krav, Bent Botten, sluttet i avisa i 2008. Samfunnsgruppen i nyhetsredaksjonen har samtidig overtatt ansvar for dekning av fylkespolitiske saker i Møre og Romsdal.
== Avishus ==
Sunnmørsposten flyttet i 2002 inn i et nytt avishus i Røysegata, tegnet av arkitektparet Ole Søvik og Gerd Solheim. Det nye avishuset er bygget i fire etasjer, der avisen selv disponerer primært 2. og 3. etasje, med redaksjon i 2. etasje og markedsavdeling i 3. etasje. 4. etasje er betraktelig mindre enn de tre nederste, og disse arealene leies ut, blant annet til Siv.ing. Steinar Trygstad. Første etasje inneholder Sunnmørspostens kundesenter og resepsjon, Sunnmørspostens auditorium, kafeteriaen «Konrads Kafé».
Før dette holdt avisa til i Storgata, og fram til på 60-tallet holdt avisa, med trykkeri og setteri, til på Grimmerhaugen, rett over gata for «Klubben». Også Sunnmøre Arbeideravis holdt til på Grimmerhaugen i tidligere tider, før de flyttet til nye lokaler i Borgundfjordvegen før konkursen i 1985.
== Ansvarlige redaktører ==
Hanna Relling Berg har vært ansvarlig redaktør fra høsten 2007, og er den første kvinnelige ansvarlige redaktør i avisens historie, og også den første kvinnen i denne posisjonen blant de norske regionavisene. Avisens ansvarlige redaktører har vært:
Hans A. S. Schølberg (1882–1884)
Kristofer L. H. Kristofersen (1884–1885)
Ole Martinus Frøland (1885–1886))
Saralf K. Gjessing (1886)
Kristian B-W. Bassøe (1887)
Anton J. Rønneberg (1888–1894)
Kristian F. Petersen (1894)
Ivar Flem (1894–1946)
Torgeir Anderssen-Rysst (1918–1934)
Dagfinn Flem (1946–1976)
Magne Flem (1946–1982)
Harald Kjølås (1982–1992)
Roar Larsen (1992–1994)
Harald H. Rise (1994–2007)
Hanna Relling Berg (2007–)
== Kjente journalister og fotografer ==
Helge Flem Devold
== Opplag ==
Bekreftede netto opplagstall fra Mediebedriftenes Landsforening:
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Sunnmørsposten | Sunnmørsposten er en dagsavis som utgis i Ålesund. Dekningsområdet er hovedsakelig Sunnmøre. | 1,566 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mohs_skala | 2023-02-04 | Mohs skala | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Materialvitenskap', 'Kategori:Mineralogi', 'Kategori:Måling', 'Kategori:Skalaer'] | Mohs skala er en skala for å måle materialers hardhet, eller ripefasthet. Skalaen gikk opprinnelig fra 1 til 10, der 10 er mest ripefast. Et materiale med hardhet f.eks. 7 etter Mohs skala kan lage riper i et materiale med samme hardhet og lavere, men ikke i et materiale med en høyere verdi.Det er også laget en modifisert skala som går til 15. Her er de åtte første klassene som i den opprinnelige skalaen, mens diamant har fått hardhet 15.
| Mohs skala er en skala for å måle materialers hardhet, eller ripefasthet. Skalaen gikk opprinnelig fra 1 til 10, der 10 er mest ripefast. Et materiale med hardhet f.eks. 7 etter Mohs skala kan lage riper i et materiale med samme hardhet og lavere, men ikke i et materiale med en høyere verdi.Det er også laget en modifisert skala som går til 15. Her er de åtte første klassene som i den opprinnelige skalaen, mens diamant har fått hardhet 15.
== Historie ==
Mohs skala har navn etter den tyske mineralogen Friedrich Mohs, som utarbeidde skalaen i 1812. Selv om det var han som utarbeidde skalaen, var det ikke han som oppdaget metoden for å påvise mineralers ripefasthet. Theofrastos (ca. 372 f.Kr. - 287 f.Kr.) beskrev den i sitt verk Peri ton lithon biblion i ca. 300 f.Kr. Plinius den eldre, (23 e.Kr. – 25. august 79 e.Kr.), beskriver i ca. 77 e.Kr hvordan falske diamanter lar seg ripe av ekte, og hvordan noen mineraler lar seg ripe av en jernfil, mens andre ikke.
== Identifisering av mineraler ==
Sammen med testing av brudd- og kløvegenskaper, er Mohs skala et viktigt verktøy for å identifisere mineraler. Mohs skala er godt egnet for bruk uti felten for både geologer og steinsamlere. Den er konstruert slik man kan bruke materialer som er lett tilgjengelige for å fastslå hardheten. En fingernegl har en hardhet på 2,2, en kobbermynt har 3,2, et knivblad 5,1, en glassplate 5,5, en stålfil eller stålnål har 6,5 og en strekplate eller porselenssikring har 7,0. Ved å sammenligne med disse tingene er det lett å gi et anslag på hvor mineralet befinner seg på skalaen.
== Mohs skala for ripefasthet ==
Mohs skala er utviklet for å finne hardheten til et mineral ved å måle ripefastheten. Den er utviklet slik at man kan bruke godt kjente mineraler eller lett tilgjengelige materialer, for å finne fastheten til andre. Den er derfor ikke lineær og hardheten mellom nivåene på skalaen kan variere. Mellom nivå 3 og 4 er forskjellen ikke større enn ca. 25 %, mens forskjellen mellom nivå 9 og 10 er på drøye 300 %. Det er dessuten vanskelig å teste hardheten på sprø materialer ved å ripe i dem. Derfor er Mohs skala et godt egnet verktøy å ha uti felten, men mindre praktisk til bruk i industrien, for å måle materialer som metaller og keramer. Målingene blir rett og slett ikke nøyaktige nok. Der bruker man heller et sklerometer for å måle absolutt hardhet. Man kan også bruke Vickers hardhet eller Knoop hardhet for å lage nøyaktige målinger av hardheten til mineraler. I tabellen under ser vi Mohs skala, sammenlignet med den absolutte hardheten målt med et sklerometer.
== Se også ==
Hardhet (materialvitenskap)
Mineral
Kløv (mineralogi)
Brudd (mineralogi)
== Referanser == | Mohs skala er en skala for å måle materialers hardhet, eller ripefasthet. Skalaen gikk opprinnelig fra 1 til 10, der 10 er mest ripefast. | 1,567 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Yokohama | 2023-02-04 | Yokohama | ['Kategori:139°Ø', 'Kategori:35°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med flaggbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med våpenbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Kanagawa prefektur', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Yokohama'] | Yokohama (横浜市; Yokohama-shi) er hovedstaden i prefekturet Kanagawa i Japan. Yokohama er Japans nest største by med 3,7 millioner innbyggere (2015). Med forsteder har den 4,4 millioner innbyggere. Sammen med Kawasaki og Chiba er Yokohama en del av Stortokyo.
| Yokohama (横浜市; Yokohama-shi) er hovedstaden i prefekturet Kanagawa i Japan. Yokohama er Japans nest største by med 3,7 millioner innbyggere (2015). Med forsteder har den 4,4 millioner innbyggere. Sammen med Kawasaki og Chiba er Yokohama en del av Stortokyo.
== Geografi ==
Yokohama ligger på vestsiden av Tokyobukten omkring 30 km sør for Tokyo. Klimaet er mildt med en gjennomsnittstemperatur på 16,6 °C.
== Historie ==
Yokohamas historie kan spores tilbake til det 11. århundre, men inntil slutten av Edo-perioden på midten av det 19. århundre var den en liten fiskerlandsby. På den tiden var Japan et meget lukket land med sparsom kontakt med omverdenen, ikke minst til Vesten. I 1850-årene kom en amerikansk krigsflåte imidlertid til landet og forlangte at Japan skulle åpne en rekke havner for handel. Flåten la da til i bukten like sør for Yokohama. Det herskende Tokugawa-shogunatet aksepterte dette forlangende i 1853, og det ble først besluttet å åpne den travle Kanagawa-juku, som lå på forbindelsesveien mellom Edo og Kyoto/Osaka. Imidlertid var shogunatet utrygt ved denne plasseringen, og derfor ble det oppført havnefasiliteter i den lille søvnige fiskelandsbyen Kanagawa (som er i dag bydelen Kanagawa i Yokohama) i stedet. Denne havnen åpnet 2. juni 1859.
Havnen ble snart et knutepunkt for Japans utenrikshandel. Dette førte blant annet til etableringen av den første engelskspråklige avisen i Japan, Japan Herald, som begynte å komme ut i Yokohama i 1861. Utlendingene bosatte seg i et distrikt som ble kalt «Kannai» (innenfor vollen), fordi det ble omgitt av en vollgrav. Utlendingene oppnådde diplomatisk beskyttelse såvel innenfor som utenfor vollgraven, noe som førte til en rekke praktiske problemer. Etter Meiji-restaurasjonen i 1868 ble havnen utvidet av hensyn til silkehandelen, der den viktigste handelspartneren var Storbritannia. Vestlig påvirkning nådde ofte Japan gjennom Yokohama, for eksempel Japans første dagsavis (1871) og landets første gassgatebelysning (1872). Samme år ble Japans første jernbaneforbindelse oppført mellom Yokohama og Tokyo.
I 1887 ble byens første kraftverk, som var kullbasert, ferdigbygd under ledelse av Samuel Cocking, en britisk handelsmann. I første omgang var det til privat bruk, men det ble begynnelsen på etableringen av byens elektrisitetsverk. Byen fikk bystatus i 1889, og et tiår senere ble den ekstraterritorielle statusen, som utlendingene hadde, opphevet. På det tidspunktet var Yokohama den mest kosmopolitiske byen i Japan, med utstrakte områder bebodd av utlendinger.
Begynnelsen av det 20. århundre var karakterisert av omfattende industrialisering i Yokohama. En lang rekke fabrikker ble bygd, især i nord, mot Kawasaki. Dette området fikk i ettertid navnet Keihin. Den voksende industrien brakte velstand til byen med en rekke velstående handelsfamilier, som bygget seg fornemme beboelseseiendommer. Men samtidig virket byen som en magnet for den fattige landbefolkningen, også fra Korea, som dro til byen for å arbeide i fabrikkene. De bosatte seg i Minami Ōta-området, som ble et stort slumområde.
Den 1. september 1923 ble Kanto-området rammet av et kraftig jordskjelv, og omkring 23 000 av Yokohamas befolkning mistet livet. I dagene etter skjelvet fant det sted massakrer på koreanere i Kojiki-Yato, som følge av rykter om at de hadde for eksempel forgiftet brønner. Så mange som 6000 koreanere kan ha blitt drept. Dette førte til at krigsrettstilstanden ble innført, som først ble opphevet 19. november samme år. Bygningsrester etter jordskjelvet ble etterpå anvendt til landgjenvinning, og det ble oppført parker på de nye landområdene, bl.a. Yamashitaparken ved havnen, som åpnet i 1930.
Byen ble gjenoppbygd, men under annen verdenskrig ble den kraftig bombet i over tretti amerikanske bombetokter. Især det store angrepet 29. mai 1945 gjorde stor skade, idet 7–8000 mennesker omkom, og omkring 1/3 av byen ble lagt i ruiner den dagen.
I årene etter krigen, da Japan var okkupert av amerikanske styrker (1945-1951), fungerte Yokohama som en av de viktigste transitthavnene for forsyninger og transport av amerikansk militærpersonell. Det gjaldt ikke minst under Koreakrigen. Etter okkupasjonen flyttet de fleste amerikanske flåteaktivitetene til en base i Yokosuka litt lenger sør.
I 1956 fikk Yokohama storbyrstatus, og byen er etterhvert blitt en moderne storby. Fra de senere år kan nevnes oppførelsen av bydelen Minato Mirai 21 gjennom landgjenvinning, et prosjekt som begynte i 1983. Her ble den store Yokohama Exotic Showcase avholdt i 1989, hvorunder en magnetsvevebane for første gang i landets historie ble demonstrert, like som verdens daværende største pariserhjul ble tatt i bruk. I 1993 åpnet det som den gang var Japans høyeste bygning, Yokohama Landmark Tower, og i 2002 fant finalen i VM i fotball sted på Nissan stadion i byen.
== Økonomi ==
Byen er økonomisk velfundert med betydelig shipping-, bioteknologi- og halvlederbransjer. Nissan har hatt sitt hovedkvarter i Yokohama siden 2010.
== Ledelse og administrasjion ==
Byen består av atten bydeler. Byrådet består av 86 medlemmer, og den sittende borgermesteren er Fumiko Hayashi pr. mai 2017.
== Turisme ==
I 2015 besøkte 37,6 millioner personer byen.
== Yokohama og Norge ==
Verdenskjente Kirin Beer er etterfølgeren etter et bryggeri som nordmannen Johan Martinius Thoresen (født 18. mai 1834 i Arendal, Aust-Agder) startet i Yokohama i 1870. Han skiftet navn til William Copeland etter at han fikk amerikansk statsborgerskap.
== Søsterbyer ==
San Diego, USA
Mumbai, India
Constanta, Romania
Lyon, Frankrike
Manila, Filippinene
Shanghai, Kina
Vancouver, Canada
Odessa, Ukraina
== Symboler ==
Trær: kamelia, Camellia sasanqua, ginkgo, keaki, Shii-Castanopsis, Viburnum awabuki
Blomst: Rosen
== Bydeler ==
Yokohama har 18 bydeler:
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(ja) Offisielt nettsted
(en) Yokohama – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) 横浜市 – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | | bilde = Yokohama M4837.jpg | 1,568 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Christina_Ricci | 2023-02-04 | Christina Ricci | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 12. februar', 'Kategori:Fødsler i 1980', 'Kategori:Gjesteskuespillere i Simpsons', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Santa Monica', 'Kategori:Personer fra USA av italiensk opphav', 'Kategori:Personer fra USA av skotsk opphav', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skuespillere fra USA'] | Christina Ricci (født 12. februar 1980 i Santa Monica i California) er en amerikansk skuespiller.
| Christina Ricci (født 12. februar 1980 i Santa Monica i California) er en amerikansk skuespiller.
== Barndom ==
Ricci er den fjerde og yngste barnet av Sarah (født: Murdoch), en tidligere Ford modell og eiendomsmegler, og Ralph Ricci, advokat og psykolog. Familien flyttet til Montclair i New Jersey, hvor hun vokste opp og gikk på Edgemont Elementary School, Glenfield Middle School, Montclair High School og Morristown-Beard School. Hun gikk så på privatskolen the Professional Children's School i New York hvor blant annet Sarah Michelle Gellar, Macaulay Culkin og Jerry O'Connell har gått.
Foreldrene ble separert i 1993, og barna ble hos moren. Christina begynte etter dette med selvskading.
== Karriere ==
Ricci ble først kjent for sin rolle som Wednesday Addams i The Addams Family (1991), og oppfølgeren Addams Family Values (1993). Hun spilte i flere filmer, og i 1999 ble nominert for Golden Globe for filmen The Opposite of Sex. I 2006 hadde hun en gjesteopptreden i Grey's Anatomy, som hun så ble nominert til Emmy for. Hun hadde også en rolle i serien Ally McBeal
== Filmografi ==
Black Snake Moan (2007)
Monster (2003)
I Love Your Work (2003)
Anything Else (2003)
The Gathering (2002)
Miranda (2002)
Pumpkin (2002)
The Laramie Project (2002)
Prozac Nation (2001)
All Over the Guy (2001)
The Man Who Cried (2000)
Bless the Child (2000)
Sleepy Hollow (1999)
No Vacancy (1999)
200 Cigarettes (1999)
Souvenir (1998)
I Woke Up Early the Day I Died (1998)
Desert Blue (1998)
Pecker (1998)
Small Soldiers (1998) (voice)
The Opposite of Sex (1998)
Fear and Loathing in Las Vegas (1998)
Buffalo '66 (1998)
Little Red Riding Hood (1997)
The Ice Storm (1997)
That Darn Cat (1997)
The Last of the High Kings (1996)
Bastard Out of Carolina (1996)
Gold Diggers: The Secret of Bear Mountain (1995)
Now and Then (1995)
Casper (1995)
Addams Family Values (1993)
Cemetery Club (1993)
The Addams Family (1991)
The Hard Way (1991)
Mermaids (1990)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Christina Ricci – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Christina Ricci – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Christina Ricci på Internet Movie Database
(sv) Christina Ricci i Svensk Filmdatabas
(da) Christina Ricci på Filmdatabasen
(da) Christina Ricci på Scope
(fr) Christina Ricci på Allociné
(en) Christina Ricci på AllMovie
(en) Christina Ricci hos Turner Classic Movies
(en) Christina Ricci hos Rotten Tomatoes
(en) Christina Ricci hos The Movie Database
(en) Christina Ricci hos Internet Broadway Database
(en) Christina Ricci på Discogs
(en) Christina Ricci på Discogs
(en) Christina Ricci på MusicBrainz
(en) Christina Ricci på Last.fm
(en) Christina Ricci på Last.fm
(en) Christina Ricci på Genius — sangtekster
(en) Christina Ricci på AllMusic
(en) Christina Ricci på AllMusic
Christina Ricci på Twitter
(en) Christina Ricci på Instagram
(en) Christina Ricci på Myspace
(en) Fanside | Christina Ricci (født 12. februar 1980 i Santa Monica i California) er en amerikansk skuespiller. | 1,569 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1996 | 2023-02-04 | 1996 | ['Kategori:1996', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | 1996 (MCMXCVI) i den gregorianske kalenderen var et skuddår som begynte på en mandag.
København ble valgt til europeiske kulturhovedsteder for 1996.
| 1996 (MCMXCVI) i den gregorianske kalenderen var et skuddår som begynte på en mandag.
København ble valgt til europeiske kulturhovedsteder for 1996.
== Hendelser ==
=== Første kvartal ===
1. januar Verdens første internasjonale kraftbørs dannes med Statnett SF og Svenska Kraftnät som eiere. Samme år fikk børsen navnet Nord Pool ASA.
2. januar – Amerikanske fredsbevarende styrker rykker inn i Bosnia-Hercegovina som et resultat av Dayton-avtalen.
8. januar – Et lastefly styrter i Kinshasa, Den demokratiske republikken Kongo mer enn 350 mennesker omkommer.
14. januar – Jorge Sampaio blir valgt til portugisisk president.
24. januar – Den polske statsministeren Jozef Oleksy går av grunnet en spionsak imot ham.
27. januar – Nigers første lovlig valgte president Mahamane Ousmane blir avsatt av Oberst Ibrahim Bare Mainassara i et militærkupp.
29. januar –
Frankrikes president Jacques Chirac annonserer en «definitiv slutt» på landets atomprøvesprengninger.
La Fenice, operahuset i Venezia, Italia, blir totalt ødelagt i en brann.
31. januar – En bilbombe eksploderer i Colombo, Sri Lanka, minst 86 mennesker omkommer og 1 400 blir skadd.
6. februar – En tyrkisk Boeing 757 styrter i Atlanteren, utenfor Den dominikanske republikk, 189 mennesker omkommer.
10. februar – Superdatamaskinen Deep Blue slår sjakkmesteren Garri Kasparov for første gang.
17. februar – Verdensmesteren i sjakk, Garri Kasparov, slår superdatamaskinen Deep Blue.
18. februar– En bombe eksploderer ombord på en buss i London. Tre personer blir drept, åtte blir såret.
21. februar – Mannskoret Arme Riddere blir stiftet.
28. februar – Diana meddeler at hun har fått innvilget skilsmisse fra prins Charles.
29. februar – Beleiringen av Sarajevo blir opphevet.
7. mars – Det første demokratisk valgte palestinske parlamentet blir opprettet.
11. mars – John Howard blir Australias 25. statsminister.
23. mars – Lee Teng-hui blir taiwansk president.
=== Andre kvartal ===
9. april–18. juni – Amerikanske styrker gjennomfører Operasjon Assured Response i Liberia.
18. april – Angrepet mot Qana: Israelsk artilleribeskyting dreper 106 sivile libanesere og sårer 116 andre.
21. april – Parlamentsvalget i Italia ender med seier for Romano Prodi og venstrealliansen l'Ulivo.
13. mai – Kraftige stormer og tornadoer tar livet av 600 mennesker i Bangladesh.
13 mai - Tromsø Provincialloge ble grunnlagt, underlagt Den Norske Store Landsloge i Den Norske Frimurerorden
16. mai – Oslo Børs faller 10,56%.
18. mai – Eurovision Song Contest blir arrangert i Oslo Spektrum.
=== Tredje kvartal ===
27. juli – Et bombeangrep i OL-byen Atlanta dreper to mennesker og såret 200.
29. august – Operafjellulykken: Den verste flyulykken i norgeshistorien inntreffer på Svalbard. 141 mennesker omkommer.
1. september – NRK2 starter sine ordinære sendinger.
=== Fjerde kvartal ===
25. oktober – Thorbjørn Jaglands regjering overtok etter Gro Harlem Brundtlands tredje regjering.
13. desember – Kofi Annan ble valgt til FNs generalsekretær.
17. desember – Seks Røde Kors-arbeidere blir skutt og drept når de sover på et sykehus i Tsjetsjenia.
30. desember – Sepratister i delstaten Assam, India, sprenger et passasjertog, 26 mennesker omkommer.
== Fødsler ==
28. februar – Karsten Warholm, norsk friidrettsutøver
29. april – Jakob Ertzeid Toft, norsk fotballspiller
29. mai – Halvor Egner Granerud, norsk skihopper
15. juni – Aurora Aksnes, norsk artist
5. september – Sigrid Solbakk Raabe, norsk artist
20. september – Jerome Sinclair, engelsk fotballspiller
29. oktober – Astrid Smeplass, norsk artist
== Dødsfall ==
=== Januar ===
8. – François Mitterrand, fransk president (f. 1916)
8. – Olaf Knudson, norsk politiker (f. 1915)
25. – Arnold Juklerød, norsk forkjemper (f. 1925)
28. – Joseph Brodsky, russisk forfatter og nobelprisvinner (litteratur) (f. 1940)
=== Februar ===
8. – Mercer Ellington, amerikansk jazztrompetist, komponist og arrangør (f. 1919)
13. – Willy Arne Wold, norsk politiker (f. 1929)
13. – Martin Balsam, amerikansk skuespiller (f. 1919)
14. – Bob Paisley, engelsk fotballspiller og trener (f. 1919)
15. – McLean Stevenson, amerikansk skuespiller (f. 1927)
23. – Helmut Schön, tysk fotballspiller og trener (f. 1915)
25. – Haing S. Ngor, kambodsjansk–amerikansk skuespiller (f. 1940)
=== Mars ===
3. – Marguerite Duras, fransk forfatter og regissør (f. 1914)
13. – Krzysztof Kieslowski, polsk filmregissør (f. 1941)
13. – Lucio Fulci, italiensk regissør (f. 1927)
14. – Maj Sønstevold, svensk-norsk komponist (f. 1917)
22. – Robert F. Overmyer, amerikansk astronaut (f. 1936)
24. – Edwin Maria Steindl, ungarsk-norsk kunstner (f. 1913)
=== April ===
8. – Ben Johnson, amerikansk skuespiller (f. 1918)
21. – Dzjokhar Dudajev, sovjetisk luftforsvarsgeneral og tsjetsjensk separatistleder (f. 1944)
=== Mai ===
17. – Kevin Gilbert, amerikansk musiker og plateprodusent (f. 1966)
20. – Jon Pertwee, britisk skuespiller (f. 1919)
25. – Barney Wilen, fransk jazzmusiker (f. 1937)
30. – Léon-Etienne Duval, algerisk katolsk kardinal (f. 1903)
31. – Timothy Leary, amerikansk psykolog (f. 1920)
=== Juni ===
10. – Jo Van Fleet, amerikansk skuespillerinne (f. 1914)
15. – Ella Fitzgerald, amerikansk jazzsangerinne (f. 1917)
23. – Andreas Georgios Papandreou, gresk politiker (f. 1919)
28. – Ola Solum, norsk regissør (f. 1943)
=== Juli ===
15. – Hans Svendsgård, norsk politiker (f. 1937)
19. – Sverre Wilberg, norsk skuespiller (f. 1929)
30. – Ingar Skrede, norsk forfatter (f. 1939)
=== August ===
1. – Mohamed Farrah Aidid, somalisk politiker (f. 1934)
10. – Rex Tucker, britisk regissør (f. 1913)
22. – Kjell Borgen, norsk politiker (f. 1939)
=== September ===
1. – Vagn Holmboe, dansk komponist (f. 1909)
3. – Erling Christie, norsk forfatter (f. 1929)
5. – Johanna Schwarz, norsk forfatter (f. 1931)
13. – Tupac Shakur, amerikansk musiker (f. 1971)
17. – Spiro Agnew, amerikansk visepresident (f. 1918)
20. – Max Manus, norsk motstandsmann (f. 1914)
20. – Paul Erdős, ungarsk matematiker (f. 1913)
27. – Mohammed Najibullah, afghansk president (f. 1947)
=== Oktober ===
1. – Carl Fredrik Engelstad, norsk forfatter, journalist og litteraturhistoriker (f. 1915)
4. – Silvio Piola, italiensk fotballspiller (f. 1913)
9. – Per Asplin, norsk entertainer (f. 1928)
13. – Henri Nannen, tysk journalist og forlegger (f. 1913)
24. – Artur Axmann, tysk offiser og leder for Hitler-Jugend (f. 1913)
=== November ===
2. – Eva Cassidy, amerikansk sangerinne (f. 1963)
12. – Katja Medbøe, norsk skuespillerinne (f. 1945)
14. – Joseph Louis Bernardin, amerikansk kardinal (f. 1928)
=== Desember ===
2. – Jean Jérôme Hamer, belgisk kardinal (f. 1916)
7. – Rolf Hovden, norsk sportsjournalist (f. 1947)
3. – Babrak Karmal, afghansk president (f. 1929)
11. – Kirsten Myklevoll, norsk politiker og statsråd (f. 1928)
20. – Carl Sagan, amerikansk astronom og forfatter (f. 1934)
26. – Narciso Jubany Arnau, spansk kardinal (f. 1913)
== Sport ==
Lasse Kjus, Norge, vinner verdenscupen i alpint for menn.
Manuela Di Centa, Italia, vinner verdenscupen i langrenn for kvinner.
Bjørn Dæhlie, Norge, vinner verdenscupen i langrenn for menn.
8. mai – Fotballklubben Haugesunds supporterklubb, Maakeberget, blir stiftet.
30. juni – Tyskland blir Europamestere i fotball, de vinner finalen på Wembley med 2–1 e.e.o mot Tsjekkoslovakia.
Tromsø blir norgesmester (cupmester) i fotball for menn. De slår Bodø/Glimt 2–1 i finalen.
Rosenborg blir seriemester i fotball for menn.
Trondheims-Ørn blir norgesmester (cupmester) i fotball for kvinner. De slår Klepp 3–0 i finalen.
Trondheims-Ørn blir også seriemester i fotball for kvinner.
Curling-VM for herrer og damer arrangeres i Hamilton i Canada;
For herrer vinner Canada foran Skottland.
For damer vinner Canada foran USA.
Losby Golfklubb ble opprettet.
Stephen Hendry vinner verdensmesterskapet i snooker etter å ha slått Peter Ebdon 18–12 i finalen.
Damon Hill vinner førermesterskapet i Formel 1, Williams vinner konstuktørmesterskapet.
== Musikk ==
Camel gir ut Harbour of Tears.
The Ramones, amerikansk punkband, spiller sin siste konsert.
Genesis offentliggjør at Phil Collins har sluttet i bandet. Ray Wilson overtar som vokalist.
Mike Oldfield – Voyager.
Alan Parsons – On Air.
Spellemannprisen 1996 (utdelt våren 1997) – D.D.E. ble Årets spellemann mens Odd Børretzen ble tildelt Juryens hederspris.
Eminem gir ut sitt første album Infinite
Vazelina Bilopphøggers – Hææærli' på toppen ta væla
Metallica – Load
Deep Purple – Purpendicular
Stratovarius – "Episode"
Soundgarden – Down on the Upside
Tina Turner gir ut albumet Wildest Dreams
Ann-Margret gir ut albumet Let Me Entertain You
Turbonegro git ut albumet Ass Cobra
Slash slutter i Guns N' Roses
== Litteratur ==
Lars Saabye Christensen – Den andre siden av blått. Et bildedikt fra Loften og Vesterålen. (medf.)
Karin Fossum – Se deg ikke tilbake!
Bergljot Hobæk Haff – Skammen
Are Kalvø – Kunsten å vere neger
Jan Kjærstad – Erobreren
Erlend Loe – Den store røde hunden
Erlend Loe – Naiv.Super.
Dag Solstad – Professor Andersens natt
Herbjørg Wassmo – Hemmelig torsdag i treet
== Nobelprisvinnere ==
Fysikk – David M Lee, Douglas D Osheroff, Robert C Richardson
Kjemi – Robert F Curl Jr., Harold Kroto, Richard E Smalley
Medisin – Peter C Doherty, Rolf M Zinkernagel
Litteratur – Wisława Szymborska
Fred – Carlos Belo og Jose Ramos Horta
Sveriges Riksbanks pris i økonomisk vitenskap til minne om Alfred Nobel – James Mirrlees, William Vickrey | 1996 (MCMXCVI) i den gregorianske kalenderen var et skuddår som begynte på en mandag. | 1,570 |
https://no.wikipedia.org/wiki/James_Joyce | 2023-02-04 | James Joyce | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 13. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1941', 'Kategori:Engelskspråklige forfattere', 'Kategori:Fødsler 2. februar', 'Kategori:Fødsler i 1882', 'Kategori:Irske forfattere', 'Kategori:Irske lyrikere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Novellister', 'Kategori:Personer fra Dublin', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Viktige stubber'] | James Augustine Aloysius Joyce (født 2. februar 1882 i Dublin, død 13. januar 1941 i Zürich) var en irsk forfatter.
Joyce blir regnet som en av de mest fremtredende forfattere i det tyvende århundre. Han er mest kjent for novellesamlingen Dublinere (1914, med blant annet novellen «De døde») og romanene Portrett av kunstneren som ung mann (1916), Ulysses (1922) og Finnegans Wake (1939).
Selv om Joyce tilbrakte det meste av livet utenlands, er særlig forholdet hans til Dublin vesentlig for forfatterskapet. All handling og mye av tematikken i diktningen hans dreier seg om Irland. Han var en av de mest kosmopolitiske engelskspråklige forfatterne i sin generasjon.
| James Augustine Aloysius Joyce (født 2. februar 1882 i Dublin, død 13. januar 1941 i Zürich) var en irsk forfatter.
Joyce blir regnet som en av de mest fremtredende forfattere i det tyvende århundre. Han er mest kjent for novellesamlingen Dublinere (1914, med blant annet novellen «De døde») og romanene Portrett av kunstneren som ung mann (1916), Ulysses (1922) og Finnegans Wake (1939).
Selv om Joyce tilbrakte det meste av livet utenlands, er særlig forholdet hans til Dublin vesentlig for forfatterskapet. All handling og mye av tematikken i diktningen hans dreier seg om Irland. Han var en av de mest kosmopolitiske engelskspråklige forfatterne i sin generasjon.
== Livsløp ==
James Joyce ble født inn som den eldste av 10 overlevende barn i en relativt velstående katolsk familie i Dublin. Familien ble imidlertid senere ruinert og endte i fattigdom. Joyce tok avstand fra katolisismen som 16-åring og studerte senere engelsk, fransk, italiensk og filosofi ved det katolske universitetet i Dublin. Han dro til Paris i 1903 under påskudd av å skulle studere medisin og naturvitenskap, men dette ble det lite av, og han dro hjem igjen etter få måneder da moren var blitt alvorlig kreftsyk. I løpet av Paris-oppholdet ble han kjent med symbolistisk og realistisk litteratur. Han var svært opptatt av Henrik Ibsen og forsøkte å lære seg dansk(!) for å lese ham på originalspråket.
Han ble i Dublin noen måneder etter at moren døde, og skrapte sammen penger som anmelder, privatlærer og sanger mens han drakk tett. 16. juni 1904 møtte han for første gang Nora Barnackle, som han senere giftet seg med (1931). Joyce skrev denne datoen inn i litteraturhistorien ved å la handlingen i Ulysses foregå i løpet av denne dagen (som nå blir kalt Bloomsday etter hovedpersonen Leopold Bloom). Etter kort tid forlot de begge Irland, for kun å komme tilbake på besøk, og bodde senere hovedsakelig i Trieste, Paris og Zürich. I den første perioden tjente Joyce først og fremst til livets opphold som språklærer, både ved Berlitz-skoler og privat, men han ble også kjent for sin store evne til å låne penger. Senere ble han avhengig av økonomisk støtte, og det var særlig den engelske utgiveren Harriet Shaw Weaver som sørget for at han kunne konsentrere seg fullstendig om å skrive.
Som Ibsen-beundrer kunne ikke Joyce annet enn å nevne Et dukkehjem da han møtte Nora Barnacle, men hun skjønte ikke hva dette dreide seg om. Rundt 1925 da de var i Paris, jobbet Joyce med det som skulle bli Finnegans Wake og ønsket å legge inn henvisninger til skandinavisk språk og litteratur. Han fikk hjelp av ialt fem norsklærere. Den første var Olaf Bull som fikk plass i verket som «Olaph the Oxman». Joyce ønsket å lese en del norske verker på originalspråket, så som P.A. Munchs Norrøne Gude og Heltesagn. Videre skrev han inn Sigrid Undset, Hamsun, Bjørnstjerne Bjørnson, Gunnar Heiberg, Fridtjof Nansen og Jonas Lie. Det er uvisst hvordan Joyce og Olaf Bull kom i kontakt, men begge var kunder i bokhandelen Shakespeare & Co. Det var ordspill og pussige assosiasjoner på tvers av språkene Joyce var ute etter, og han resiterte «Elle melle deg fortelle» for redaktøren i Alle Kvinners Blad og satte Ibsen høyere enn Shakespeare.Ved sin død var han på grunn av en øyelidelse nesten blind.
Joyces mest berømte verk er romanen Ulysses, som har vært banebrytende for den moderne roman.Finnegans Wake gjelder som et av de mest kompliserte litterære verk i det tyvende århundre.Samuel Beckett var en periode Joyces assistent og var i sitt tidlige forfatterskap sterkt påvirket av Joyce.
== Verker (originaltitler) ==
The Holy Office, (1904)
Chamber Music (1907), gjendiktet til norsk av Morten Claussen og Bjørn Alex Herrman, 1993
Gas from a Burner,(1912)
Dubliners (1914), første gang utgitt på norsk 1974, oversatt av Olav Angell
A Portrait of the Artist as a Young Man (USA 1916, UK 1917), første gang utgitt på norsk 1947, ny oversettelse av Herbert Svenkerud i 1993
Exiles (London 1918)
Ulysses (Paris 1922, Hamburg 1932, New York 1934, London 1936)
Pomes Penyeach (Paris 1927)
Collected Poems, (1936
Finnegans Wake (London, New York 1939)
Stephen Hero, (1944)
Letters, Vol. 1, (1957); Vol, 2-3, (1966)
Critical Writings, (1959)
Giacomo Joyce, (1968)
Selected Letters, (1975)
Finn's Hotel, (2013)
=== Enkelte verker i elektronisk utgave ===
Chamber Music
Dubliners
A Portrait Of The Artist As A Young Man
Ulysses
Finnegans Wake Arkivert 22. august 2006 hos Wayback Machine.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) James Joyce – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) James Joyce – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) James Joyce på Internet Movie Database
(no) James Joyce hos Sceneweb
(en) James Joyce hos The Movie Database
(en) James Joyce hos Internet Broadway Database
(en) James Joyce på Apple Music
(en) James Joyce på Discogs
(en) James Joyce på MusicBrainz
(en) James Joyce på Songkick
(en) James Joyce på Facebook
(de) Lebendiges Museum Online
(de) literatur-live.de/
(en) The Internet Ulysses by James Joyce
(en) A Timeline of the Life of James Joyce
(en) https://web.archive.org/web/20070711024335/http://www.kirjasto.sci.fi/jjoyce.htm | James Augustine Aloysius Joyce (født 2. februar 1882 i Dublin, død 13. | 1,571 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1994 | 2023-02-04 | 1994 | ['Kategori:1994', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | 1994 (MCMXCIV) i den gregorianske kalenderen var et år uten skuddag som begynte på en lørdag.
| 1994 (MCMXCIV) i den gregorianske kalenderen var et år uten skuddag som begynte på en lørdag.
== Hendelser ==
=== Januar ===
1. januar – Borge innlemmes i Fredrikstad kommune.
3. januar – Et russisk fly styrter og eksploderer etter avgang fra Irkutsk, Russland, 125 mennesker omkommer.
10. januar – Rettssaken mot Lorena Bobbitt starter. Saken er spesiell ettersom hun er tiltalt for å ha kuttet penisen av John Bobbitt, sin mann.
=== Februar ===
5. februar – Den første av Markale-massakrene.
9. februar – En fredsplan for Bosnia-Hercegovina blir lagt frem.
12.–27. februar – Vinter-OL 1994 arrangeres på Lillehammer.
=== Mars ===
4. mars – Fire terrorister blir dømt for å medvirket i bombingen av World Trade Center 26. februar 1993.
12. mars – Den engelske kirken ordinerer sine første kvinnelige prester.
14. mars – Den første stabile versjonen av Linuxkjernen, versjon 1.0, ble lansert.
23. mars – Den meksikanske presidentkandidaten Luis Donaldo Colosio blir drept i et attentat under et valgkampoppdrag.
27. mars –
Eurofighter Typhoon har sin jomfrutur.
En større tornado i USA raserer en kirke. 20 mennesker omkommer, mens 90 blir skadet.
30. mars – Forhandlingene mellom Norge og EU om norsk medlemskap avsluttes.
=== April ===
6. april – Folkemordet i Rwanda begynner med drapet på Rwandas president Juvénal Habyarimana og Burundis president Cyprien Ntaryamira. I løpet av de neste 100 dager ble mer enn 800 000 tutsier og tutsivennlige hutuer drept i landet.
27. april – Nelson Mandela innsettes som President i Sør-Afrika. Apartheid-tiden er over.
28. april – Parlamentsvalget i Italia ender med seier for Silvio Berlusconi og høyrealliansen Polo delle Libertà/Polo del Buon Governo.
=== Mai ===
1. mai – Ayrton Senna mistet livet på "Autodromo Internazionale Enzo e Dino Ferrari"
6. mai – Kanaltunnelen åpnes.
15. mai – Norsk Luftfartsmuseum åpnes av Harald V.
23. mai – Roman Herzog blir valgt til Tysklands president.
24. mai – I USA blir 4 menn dømt til 240 års fengsel hver, for bombeattentatet mot World Trade Center i 1993.
=== Juni ===
12. juni – Østerrike stemmer ja til EU.
25. juni – De forhandlede avtalene mellom EU og Østerrike, Sverige, Finland og Norge signeres.
=== Juli ===
6. juli – Kystvaktskipet KV «Andenes» ble pårent i Vestfjorden av skipet «Whales Forever», ført av hvalfangstmotstanderen Paul Watson.
16. juli – Kometen Shoemaker-Levy 9 kolliderer med Jupiter.
18. juli – Frihandelsavtalene mellom EU og Estland, Latvia og Litauen signeres.
=== August ===
28. august – Den andre av Markale-massakrene.
=== September ===
28. september – Den estiske passasjerfergen MS «Estonia» synker i Østersjøen på ruten mellom Tallinn og Stockholm, 852 mennesker mister livet.
28. – 29. september – Gisselsituasjonen på Torp, to svenske ranere tar flere gisler. En raner blir skutt, ingen av gislene kommer fysisk til skade.
=== Oktober ===
5. oktober – 48 medlemmer av en kult i den sveitsiske landsbyen Cheiry blir funnet omkommet etter masseselvmord.
15. oktober – En fem år gammel jente blir drept i en akebakke i Trondheim under usikre omstendigheter.
16. oktober – Finland stemmer ja til EU.
=== November ===
3. november – Red Hat lanserte operativsystemet og Linuxdistribusjonen Red Hat Linux.
13. november – Sverige stemmer ja til EU.
14. november – Havrettskonvensjonen trådte i kraft etter at Guyana som det sekstiende land hadde signert.
28. november – Norge stemmer nei til EU-medlemskap.
=== Desember ===
8. desember – Hitratunnelen, på dette tidspunkt verdens dypeste undersjøiske tunnel, åpnes.
11. desember – Boris Jeltsin beordrer russiske tropper inn i Tsjetsjenia.
15. desember – Netscape Navigator 1.0 utgis.
== Fødsler ==
12. januar – Emre Can, tysk fotballspiller
24. januar – Daniel-André Tande, norsk skihopper
1. februar – Harry Styles, engelsk medlem av bandet One Direction
7. februar – Ruth Gbagbi, ivoriansk taekwondoutøver
1. mars – Justin Bieber, canadisk sanger og låtskriver
2. mars – Lazar Marković, serbisk fotballspiller
17. mars – Marcel Sabitzer, østerriksk fotballspiller
11. april – Dakota Blue Richards, britisk skuespillerinne
17. april – Amalie Iuel, norsk friidrettsutøver
4. mai - Heresh Kevlar, norsk moteskaper
5. mai – Javier Manquillo, spansk fotballspiller
25. mai – Samed Yeşil, tysk fotballspiller
4. juli – Agnete Saba, norsk artist
10. juli – Kaveh, norsk rapper
7. september – Maren Lundby, norsk skihopper
8. desember – Raheem Sterling, engelsk fotballspiller
== Dødsfall ==
=== Januar ===
13. – Johan Jørgen Holst, norsk politiker og statsråd (f. 1937)
14. – Agnar Mykle, norsk forfatter (f. 1915)
15. – Harry Nilsson, amerikansk musiker (f. 1941)
17. – Georges Cziffra, ungarsk pianist (f. 1921)
21, – Ingrid Bjørnberg, svensk barnebok forfatter (80)
30. – Finn Arnestad, norsk komponist og musiker (f. 1915)
=== Februar ===
7. – Witold Lutosławski, polsk komponist (f. 1913)
3. – Justinus Darmojuwono, indonesisk kardinal (f. 1914)
11. – Joseph Marie Anthony Cordeiro, indisk kardinal (f. 1918)
12. – Donald Judd, amerikansk kunstner (f. 1928)
17. – Gretchen Frazer, amerikansk alpinist (f. 1919)
20. – Rolf Jacobsen, norsk lyrikker (f. 1907)
25. – Jersey Joe Walcott, amerikansk bokser (f. 1914)
28. – Arne Ekeland, norsk maler (f. 1908)
=== Mars ===
9. – Charles Bukowski, amerikansk forfatter (f. 1920)
16. – Asbjørn Andersen, norsk politiker (f. 1941)
21. – Dack Rambo, amerikansk skuespiller (f. 1941)
26. – Margaret Millar, kanadisk-amerikansk forfatter (f. 1915)
28. – Sten Nilsen, norsk illustratør (f. 1921)
=== April ===
2. – Rowland Greenberg, norsk jazzmusiker (f. 1920)
5. – Kurt Cobain, amerikansk musiker (f. 1967)
6. – Juvénal Habyarimana, rwandisk president (f. 1937)
6. – Cyprien Ntaryamira, burundisk president (f. 1955)
7. – Golo Mann, tysk historiker, forfatter og filosof (f. 1909)
14. – Bernt Engelmann, tysk historiker og journalist (f. 1921)
16. – Ralph Ellison, amerikansk forfatter (f. 1914)
22. – Richard Nixon, amerikansk president (f. 1913)
=== Mai ===
1. – Ayrton Senna, brasiliansk F1-fører (f. 1960)
19. – Jacqueline Kennedy Onassis, amerikansk førstedame (f. 1929)
23. – Olav H. Hauge, norsk forfatter (f. 1908)
=== Juni ===
14. – Henry Mancini, amerikansk komponist (f. 1924)
14. – Denys Hay, britisk historiker (f. 1915)
24. – Archie Williams, amerikansk friidrettsutøver (f. 1915)
=== Juli ===
4. – Liv S. Nilsson, norsk fagforbundsleder (f. 1943)
8. – Kim Il-sung, nordkoreansk diktator (f. 1912)
27. – Kevin Carter, sørafrikansk fotograf (f. 1961)
=== August ===
11. – Peter Cushing, britisk skuespiller (f. 1913)
13. – Manfred Wörner, tysk politiker (f. 1934)
14. – Elias Canetti, sefardisk-jødisk forfatter, nobelprisvinner i litteratur (f. 1905)
17. – Jack Sharkey, amerikansk bokser (f. 1902)
30. – Olav Gjærevoll, norsk botaniker, politiker og statsråd (f. 1916)
=== September ===
3. – Billy Wright, engelsk fotballspiller (f. 1924)
6. – Nicky Hopkins, britisk musiker (f. 1944)
12. – Tom Ewell, amerikansk skuespiller (f. 1909)
16. – Albert Decourtray, fransk kardinal (f. 1923)
17. – Karl Popper, østerriksk filosof (f. 1902)
28. – José Francisco Ruiz Massieu, meksikansk politiker (f. 1946)
=== Oktober ===
9. – Horatio Carter, engelsk fotballspiller og trener (f. 1913)
20. – Burt Lancaster, amerikansk skuespiller (f. 1913)
26. – Tutta Rolf, norsk skuespiller (f. 1907)
=== November ===
4. – Sam Francis, amerikansk kunstner (f. 1923)
12. – Wilma Rudolph, amerikansk sprinter (f. 1940)
20. – John Lucarotti, canadisk manusforfatter (f. 1926)
28. – Jeffrey Dahmer, amerikansk seriemorder (f. 1960)
30. – Guy Debord, fransk filosof (f. 1931)
=== Desember ===
8. – Antônio Carlos Jobim, brasiliansk musiker (f. 1927)
11. – Magnus Andersen, norsk fiskeriminister (f. 1916)
17. – Ella Hval, norsk skuespiller (f. 1904)
28. – Arnljot Norwich, norsk politiker (f. 1922)
== Idrett ==
12. februar – De Olympiske vinterleker 1994 åpner på Lillehammer
16. februar – Johann Olav Koss blir olympisk mester og satte verdensrekord på 1 500 meter skøyter med tiden 1.51,29 i Hamar, Norge.
20. februar – Johann Olav Koss blir olympisk mester og satte verdensrekord på 10 000 meter skøyter med tiden 13.30,55 i Hamar, Norge. Landsmannen Kjell Storelid blir nr. 2 med tiden 13.49,25.
13. mars – Johann Olav Koss blir allroundverdensmester på skøyter i Göteborg, Sverige.
Vladimir Smirnov, Kasakhstan, vinner verdenscupen i langrenn for menn.
Manuela Di Centa, Italia, vinner verdenscupen i langrenn for kvinner.
Kjetil André Aamodt, Norge, vinner verdenscupen i alpint for menn.
Vreni Schneider, Svets, vinner verdenscupen i alpint for kvinner.
Molde blir norgesmester (cupmester) i fotball for menn. De slår Lyn 3–2 i finalen.
Rosenborg blir seriemester i fotball for menn.
Trondheims-Ørn blir norgesmester (cupmester) i fotball for kvinner. De slår Donn 5–1 i finalen.
Trondheims-Ørn blir også seriemester i fotball for kvinner.
Lillehammer Ishockeyklubb blir norgesmester i ishockey etter å ha slått erkerivalen Storhamar i finalene.
Curling-VM for herrer og damer arrangeres i Oberstdorf i Tyskland;
For herrer vinner Canada foran Sverige.
For damer vinner Canada foran Skottland.
Stephen Hendry vinner verdensmesterskapet i snooker etter å ha slått Jimmy White 18–17 i finalen.
== Musikk ==
The Rolling Stones – Voodoo Lounge
Blur – Parklife
Peter Gabriel – Secret World Live
Alice Cooper – Last Temptation
Marillion – Brave
Motorpsycho – Timothy´s Monster
Pink Floyd – The Division Bell
In Flames – Subterranean
Nirvana – MTV Unplugged in New York
Hole – Live Through This
Spellemannprisen 1994 (utdelt våren 1995) – Øystein Sunde ble Årets spellemann for albumet Du må'kke komme her og komme her og Anne Grete Preus vant tre priser.
Green Day – Dookie
Vazelina Bilopphøggers – Rock-A-Doodle
Vazelina Bilopphøggers – Gammel Oppland
MTV Europe Music Awards arrangeres for første gang
Stratovarius – Dreamspace
Soundgarden – Superunknown
5. april – Kurt Cobain begår selvmord.
6. juni – Pink Floyd holder konserten Pulse, ved Earls Court i England.
Oasis ga ut plata Definitely Maybe.
Tina Turner gir ut albumene The Collected Recordings – Sixties to Nineties
Rammstein blir stiftet av Richard Z. Kruspe
== Litteratur ==
Ann-Margret – Ann-Margret My Story
Lars Saabye Christensen – Mekka
Kjartan Fløgstad – Fimbul
Karin Fossum – Søylen
Anne Holt – Salige er de som tørster
Erlend Loe – Fisken
Erlend Loe – Maria & José
Dag Solstad – Genanse og verdighet
Hanne Ørstavik – Hakk
== Film ==
Quentin Tarantino – Pulp Fiction
Robert Zemeckis – Forrest Gump
Frank Darabont – Frihetens regn
== Nobelprisvinnere ==
Fysikk – Bertram N. Brockhouse, Clifford G. Shull
Kjemi – George A. Olah
Medisin – Alfred G. Gilman, Martin Rodbell
Litteratur – Kenzaburo Oe
Fred – Yasir Arafat, Shimon Peres og Yitzhak Rabin
Sveriges Riksbanks pris i økonomisk vitenskap til minne om Alfred Nobel – Reinhard Selten, John Forbes Nash jr., John Harsanyi
== Referanser == | 1994 (MCMXCIV) i den gregorianske kalenderen var et år uten skuddag som begynte på en lørdag. | 1,572 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Garm | 2023-02-04 | Garm | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr i norrøn mytologi'] | Andre betydninger: for heavy metal vokalisten, se: Kristoffer RyggGarm (norrønt: Garmr) var i den norrøne mytologien en fryktelig hund som tilhørte dødsgudinnen Hel. Den var diger og blodig om både brystet og kjeften. Den voktet inngangen til dødsriket Hel.
Odin kastet gudinnen Hel i Nivlheim og ga henne makt til å styre over de ni verdener, og ta seg av de som døde av sykdom og alder.
Garm har også sin rolle i Ragnarok; han skal gjø høyt utenfor Gnipahelleren. Ty (Tyr) skal sloss mot Garm, og de skal drepe hverandre.
Garm gøyr høgt
føre Gnipaheller
festet slitnar
og Freke han renn.
| Andre betydninger: for heavy metal vokalisten, se: Kristoffer RyggGarm (norrønt: Garmr) var i den norrøne mytologien en fryktelig hund som tilhørte dødsgudinnen Hel. Den var diger og blodig om både brystet og kjeften. Den voktet inngangen til dødsriket Hel.
Odin kastet gudinnen Hel i Nivlheim og ga henne makt til å styre over de ni verdener, og ta seg av de som døde av sykdom og alder.
Garm har også sin rolle i Ragnarok; han skal gjø høyt utenfor Gnipahelleren. Ty (Tyr) skal sloss mot Garm, og de skal drepe hverandre.
Garm gøyr høgt
føre Gnipaheller
festet slitnar
og Freke han renn.
== Referanser == | Garm (norrønt: Garmr) var i den norrøne mytologien en fryktelig hund som tilhørte dødsgudinnen Hel. Den var diger og blodig om både brystet og kjeften. | 1,573 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Al-Qaida | 2023-02-04 | Al-Qaida | ['Kategori:Al-Qaida', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Ekstremisme', 'Kategori:Islamisme', 'Kategori:Krigen mot terror', 'Kategori:Opprydning 2023-01', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sunni-islamistiske organisasjoner', 'Kategori:Terrorisme', 'Kategori:Trenger oppdatering'] | al-Qaida (arabisk: القاعدة; al-Qāʿidah) er et nettverk av wahhabiiske, salafi-muslimske fundamentalister som regnes til retningen jihad salafi (kamp for tradisjonene). Ordet «al-Qāʿidah» er arabisk og betyr «basen».
| al-Qaida (arabisk: القاعدة; al-Qāʿidah) er et nettverk av wahhabiiske, salafi-muslimske fundamentalister som regnes til retningen jihad salafi (kamp for tradisjonene). Ordet «al-Qāʿidah» er arabisk og betyr «basen».
== Historie ==
al-Qaida (nettverket) ble opprinnelig tatt i bruk som navn på en gruppe ytterliggående Salafister under ledelse av Osama bin Laden fra begynnelsen av 1980-tallet. Det opprinnelige formålet var å kjempe mot den marxistiske regjeringen og Sovjetunionen i Afghanistan.
Ulike grupper av mujahedin var støttet av blant andre USA, Saudi-Arabia og Pakistan. I Norge var mujahedingrupper støttet av blant andre AKP(m-l) gjennom ulike frontorganisasjoner som Afghanistankomiteen. De utenlandske krigerne spilte en marginal rolle for Sovjetunionens nederlag og var tildels mer opptatt av å lide martyrdøden enn å bekjempe Den røde armé.Den sentrale skikkelsen i al-Qaida var fra første øyeblikk Osama bin Laden, som både har vært en av organisasjonens fremste teoretikere og ansvarlig for dens finansiering. Bin Laden omtales enkelte steder som milliardær, men dette er feilaktig. Hans formue i 1989 anslås av Lawrence Wright til 7 millioner dollar, mens al-Qaidas årlige utgifter før 11. september 2001 anslås til 30 millioner dollar (9/11 Commission Report:171). Bin Laden er med andre ord ikke i stand til å fullfinansiere al-Qaida av sin egen lomme, spesielt ikke i de senere år når han har mistet sitt saudiske statsborgerskap og fått alle sine kontoer frosset.
al-Qaida tilbød i sine første år trening til Salafi-muslimske frivillige fra den afghanske Mujahedin-bevegelsen i et antall leirer i Afghanistan og Pakistan. Det ble gitt undervisning i bl.a. kampteknikk, våpenhåndtering og bruk av sprengstoff i tillegg til ideologisk skolering. Det anslås at mellom 10 000 og 20 000 personer gjennomgikk trening i disse leirene. I et intervju med al-Jazeera i 1999 hevder bin Laden at 15 000 personer hadde fått trening på det tidspunktet.
I 1989 reiste bin Laden til sitt hjemland Saudi-Arabia, men hans harde kritikk av myndighetene der gjorde at han måtte flykte fra landet i 1991. Han reiste til Pakistan og senere til Sudan, hvor han oppholdt seg fram til 1996. Da slo han seg ned i Afghanistan og etablerte et nært samarbeid med det regjerende Taliban-styret, som varte inntil den amerikansk-ledede invasjonen i 2001. Det var i denne perioden al-Qaida utviklet seg til et internasjonalt terrornettverk.
Mange veteraner fra al-Qaidas treningsleirer har senere blitt ledere i andre terroristiske organisasjoner. al-Qaida har på denne måten tilknytning til blant annet al-Gama'at al-Islamiyya og al-Jihad i Egypt. Mange av soldatene i mulla Krekars kurdiske geriljagruppe Ansar al-Islam hadde bakgrunn fra al-Qaida. Jordaneren Abu Musab al-Zarqawi opprettet etter den USA-ledede invasjonen i Irak en kampgruppe under navnet «al-Qaida i Irak».
== Mål og handlinger ==
Ifølge Bin Ladens egne uttalelser, akademiske utredninger samt vestlige militær- og sivil etterretningstjenesters analyse, er al-Qaidas mål å etablere et pan-islamsk kalifat (rike) basert på strenge varianter av islamsk shariarett. For å nå dette målet er det nødvendig å bekjempe korrupte regimer som har sviktet islam så vel som vestlig kulturell og økonomisk dominans, og spesielt å bekjempe USA og Israel, «korsfarer-zionist-alliansen». I februar 1998 sendte nettverket ut en oppfordring til alle muslimer om å drepe amerikanske borgere – sivile og militære – og deres allierte i hele verden.
Det er slått fast at al-Qaida har stått bak en rekke angrep på spesielt amerikanske mål, med angrepene på World Trade Center i New York og Pentagon i Washington D.C. den 11. september 2001 som høydepunkt.al-Qaidas hensynsløse taktikk med angrep på sivile har ført til at organisasjonen har fått mye kritikk i den muslimske verden. I Irak har organisasjonen kommet i kamp med andre motstandsgrupper, på grunn av sine angrep på det sjiamuslimske flertallet i landet, men organisasjonen har også blitt hyllet som helter av islamske fundamentalister og anti-amerikanske grupper.Det er usannsynlig at al-Qaida eller bin Laden (nå død) personlig kontrollerer de mange ulike gruppene som i dag bekjenner seg til jihad salafi eller hevder å være tilknyttet al-Qaida. Organisasjonens navn er idag et varemerke, eller en franchise, som brukes av personer og grupper med svært løs tilknytning til hverandre. I noen tilfeller kan organisasjonen ha bidratt til å finansiere lokale grupper og aksjoner, mens det oftere er snakk om inspirasjon.
== Sentrale medlemmer og tilknyttede personer ==
Osama bin Laden (død)
Ayman al-Zawahiri (død)
Abu Musab al-Zarqawi (død)
Ramzi Yousef (fengslet på livstid)
Khalid Sheikh Mohammed («KSM»)
Abdullah Azzam (død)
Anwar al-Awlaki (død)
Atiyah abd al-Rahman (død)
Adnan Gulshair el Shukrijumah (død)
Huthaifa al-Batawi (død)
== Aksjoner ==
al-Qaida kobles til mange terroraktiviteter, blant annet
1993 – 26. februar: Angrepet på World Trade Center, hvor seks mennesker mistet livet. Blant dem som utførte angrepet var Ramzi Yousef.
1994 – 11. desember: En bombe plassert av Yousef ombord på et Philippine Airlines-fly går av, og en japansk passasjer mister livet.
1998 – 7. august: To eksplosjoner med få minutters mellomrom ødelegger de amerikanske ambassadene i Kenya og Tanzania.
2000 – Angrepet på USS «Cole» i Jemen, hvor 17 mistet livet
2001 – Terrorangrepet på World Trade Center og Pentagon 11. september i USA, hvor ca. 3 000 mistet livet
2002 – Bombingen av et hotell i Mombasa, Kenya, hvor 15 personer mistet livet
2003 – Støtte til bombingen av diskoteket i Bali, hvor 180 mistet livet
Fra 2003 – En rekke terrorangrep i Irak, ledet av Abu Musab al-Zarqawi. Hans nettverk kaller seg «al-Qaida i Irak».
2006 – 24. februar: Forsøk på terror-anslag mot Saudi-Arabias største oljeanlegg, Abqaiq.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Nafeez, Ahmed: The War on Truth: 9/11, Disinformation, and the Anatomy of Terrorism. Olive Branch Press, 2005, ISBN 1-56656-596-0
Burke, Jason: Al Qaeda – casting a shadow of terror. I. B. Tauris 2003 ISBN 1-85043-396-8
Kepel, Gilles: Jihad. The Trail of Political Islam. I.B. Tauris. 2004 ISBN 1-85043-722-X
Wright, Lawrence: The Looming Tower. al-Qaeda and the Road to 9/11.
Bergen, Peter: Holy War, Inc.
== Eksterne lenker ==
American Muslims and '9/11 Truth' av imam Faiz Khan(no) Bakgrunnsinformasjon om konflikten i regionen hos FN-sambandets nettsted Globalis.no | al-Qaida (arabisk: القاعدة; al-Qāʿidah) er et nettverk av wahhabiiske, salafi-muslimske fundamentalister som regnes til retningen jihad salafi (kamp for tradisjonene). Ordet «al-Qāʿidah» er arabisk og betyr «basen». | 1,574 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Molde_Fotballklubb | 2023-02-04 | Molde Fotballklubb | ['Kategori:62°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballag etablert i 1911', 'Kategori:Fotballag i Møre og Romsdal', 'Kategori:Kongepokalvinnere i fotball', 'Kategori:Molde Fotballklubb', 'Kategori:Norske deltagelser i Mesterligaen', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel'] | Molde Fotballklubb (MFK) er en norsk fotballklubb som spiller i Eliteserien i fotball for menn (per 2022). Laget har hjemmebane på Aker Stadion (tidligere Nye Molde Stadion) i Molde. MFK er et av to lag i Norge som har spilt i Mesterligaen. Klubben ble norsk seriemester i 2011, 2012, 2014, 2019 og 2022. I 1994, 2005, 2013, 2014 og 2021/2022 vant MFK norgesmesterskapet i fotball for menn etter cupfinaler mot henholdsvis Lyn, Lillestrøm, Rosenborg, Odd og Bodø/Glimt. Klubben har i tillegg elleve seriesølv.
Klubben ble stiftet i 1911 og gikk først under navnet International. Per 2011 hadde organisasjonen rundt 900 medlemmer og omtrent 55 fotballag.
| Molde Fotballklubb (MFK) er en norsk fotballklubb som spiller i Eliteserien i fotball for menn (per 2022). Laget har hjemmebane på Aker Stadion (tidligere Nye Molde Stadion) i Molde. MFK er et av to lag i Norge som har spilt i Mesterligaen. Klubben ble norsk seriemester i 2011, 2012, 2014, 2019 og 2022. I 1994, 2005, 2013, 2014 og 2021/2022 vant MFK norgesmesterskapet i fotball for menn etter cupfinaler mot henholdsvis Lyn, Lillestrøm, Rosenborg, Odd og Bodø/Glimt. Klubben har i tillegg elleve seriesølv.
Klubben ble stiftet i 1911 og gikk først under navnet International. Per 2011 hadde organisasjonen rundt 900 medlemmer og omtrent 55 fotballag.
== Supportere ==
Tornekrattet er klubbens primære, uavhengige supportergruppering.
== Eliteserien 2023 ==
== Historie ==
=== Begynnelsen ===
Molde Fotballklubb ble stiftet 19. juni 1911 av en gruppe samlet på initiativ av den lokale ildsjelen Klaus Daae Andersen (født 30. september 1873, død 19. desember 1963). Valget av formann falt på Jens Ferdinand Dahl (født 7. februar 1889, død 19. mai 1971). På en generalforsamling 24. april 1912 ble det bestemt at klubben skulle hete «International». En mulig forklaring på navnevalget var at motstanderne deres som regel var besøkende fra turistskip eller handelsbåter. Andre kilder mener det var for å gi plass til de mange danskene som jobbet på motorfabrikken Gideon. 5. august samme år spilte klubben sin første ordentlige kamp. Borteoppgjøret mot Kristiansund endte 2–2. På generalforsamlingen i 1915 vedtok man å skifte navn til Molde Fotballklubb.
=== Etablering i norgestoppen ===
Helt frem til begynnelsen av 1970-årene spilte klubben i lokale serier, med unntak av en gjestevisitt i øverste divisjon i 1957–58. I 1974 var Molde tilbake i toppdivisjonen etter at en rekke unge gode spillere tok steget opp til A-laget, samtidig som gamle «storheter» vendte hjem og tilførte laget nye ferdigheter. Blant andre Jan Fuglset, Åge Hareide og Harry Hestad spilte i Molde på denne tiden.
Molde har siden da stort sett holdt seg i øverste divisjon og er blitt en av landets ledende klubber. Laget har hatt en jevn strøm av landslagsspillere.
Molde kom svært nær seriemesterskapet i 1987 da de kun trengte uavgjort hjemme mot Moss Fotballklubb for å vinne serien. Molde hadde overtaket spillemessig, men til tross for mange store sjanser vant Moss 2–0 foran hele 14 793 tilskuere på gamle Molde Stadion (i dag kalt Molde idrettspark), og nettopp Moss ble seriemester.
I 1994 klarte Molde på tredje forsøk å vinne NM med seier 3–2 over Lyn i finalen på Ullevaal Stadion. Åge Hareide var hovedtrener.
=== Nytt stadion, nye tider ===
I 1998 ble klubbens nye stadion tatt i bruk. Det moderne anlegget i fjæra på Reknes kostet 212 millioner kroner, og ble reist takket være investorene Kjell Inge Røkke og Bjørn Rune Gjelsten som ga de nødvendige midlene. Førstnevnte har gjennom årene overført om lag 500 millioner til klubben. Gjeldende publikumsrekord på det nye anlegget (13 308 tilskuere) ble satt mot Rosenborg i 1998. Maksimumskapasiteten er senere redusert til 11 400 tilskuere. Et høydepunkt er Mesterliga-deltakelsen under Erik Brakstad i 1999 der Real Madrid, Porto og Olympiakos gjestet Molde.
Brakstad ble i 2001 avløst av Gunder Bengtsson, som ledet laget til syvendeplass i samme sesong. Året etter tok laget sitt sjette eliteseriesølv. I 2003 slet Molde derimot i bunnstriden, og underveis i sesongen ble Bengtsson avskjediget og erstattet med Odd Berg, som berget plassen med laget. I 2004 ble laget ledet av Reidar Vågnes, tidligere assistenttrener under Erik Brakstad.
I 2005, med Bosse Johansson som hovedtrener, ble Molde cupmestere for andre gang i klubbens historie etter å ha slått Lillestrøm 4–2 etter ekstraomganger i cupfinalen – en stor triumf for det nedrykkstruede laget. Bosse Johansson forlot Molde etter sitt eneste år i klubben, og julaften ble Arild Stavrum presentert som ny MFK-trener.Molde stadion skiftet 3. mai 2006 navn til Aker Stadion. Samme år rykket klubben ned i 1. divisjon etter et hardt år i Tippeligaen. Nedrykket ble klart etter at laget tapte 0-8 mot Stabæk. Trener Arild Stavrum ble sparket etter sesongen var ferdig. Sesongen 2007 rykket Molde rett opp igjen til Tippeligaen etter å ha vunnet 1. divisjon under Kjell Jonevret. Svensken beholdt hovedtrenerstillingen fram til høsten 2010, da Uwe Rösler overtok og berget det nedrykktstruede laget åtte serierunder før sesongslutt. Tyskeren gikk ubeseiret gjennom sin periode og doblet Moldes poengfangst fra 20 til 40 poeng.
Foran 100-årsjubileumssesongen 2011 vendte tidligere Molde- og Manchester United-spiller og daværende reservelagstrener i United Ole Gunnar Solskjær hjem som hovedtrener for Molde. Dette medførte at klubbens eiere Kjell Inge Røkke og Bjørn Rune Gjelsten investerte betydelige midler i klubben, som gjorde at Solskjær kunne forme et nytt Moldelag.
På selve jubileumsdagen 19. juni inntok klubben tabelltoppen i Eliteserien etter 2–0-seier hjemme mot Sogndal. Der ble laget liggende ut sesongen, og sikret klubbens første seriegull i tredje siste runde. Laget gjentok bedriften året etter og tok dermed sitt andre seriegull på rad. I 2013 endte laget på en 6.-plass i serien og tok sitt tredje norgesmesterskap etter cupfinale mot Rosenborg. Etter tre år på rad med titler ble Solskjær presentert som ny Cardiff-trener 2. januar 2014. Samtidig som Solskjær reiste til Cardiff, gikk klubbens eiere nok en gang inn og investerte denne gang 125 MNOK for å sørge for at klubben skulle ha stor suksess også i fremtiden.
Tor Ole Skullerud tok over treneransvaret i 2014. Han ledet klubben til seriemesterskap og norgesmesterskap. Skullerud ble sparket etter en svak sesongstart i 2015, og ble erstattet av Erling Moe. Høsten 2015 vendte Ole Gunnar Solskjær tilbake som manager for Molde. Molde endte på 6.-plass i Tippeligaen 2015. Laget kvalifiserte seg til 16-delsfinale i Europaligaen 2015–16 etter å ha gått videre fra gruppe A hvor motstanderne var Ajax, Celtic og Fenerbahçe. Klubben røk ut av turneringen etter tap 1–3 sammenlagt mot Sevilla, som ble nr. 3 i gruppespillet i Mesterligaen. I 2019 vant Molde klubbens fjerde seriegull, og i 2022 det femte.
== Spillerstall ==
Oppdatert 31. januar 2023.
=== Utlånte spillere ===
== Fakta ==
=== Trenerstab og støtteapparat ===
Hovedtrener: Erling Moe
Førstelagstrener: Trond Strande
Assistenttrener: Eirik Mæland
Keepertrener: Per Magne Misund
Fysisk trener:
Sjefsspeider : John Vik
Medisinsk koordinator: Lars Håvard Sæbø
Fysioterapeut: Rune Roksvåg
Lege: Martin Engeland
Lege: Endre Skjølberg
Lege: Kjell Erik Strømskag
Oppmann:
Analyse: Eric Kirkevold og Petter Rudi(Juniortrenere ikke tatt med)
=== Ti siste sesonger ===
=== Meritter ===
Eliteserien:
Gull (5): 2011, 2012, 2014, 2019, 2022
Sølv (11): 1974, 1987, 1995, 1998, 1999, 2002, 2009, 2017, 2018, 2020, 2021
Bronse (3): 1977, 1988, 1990
Toppscorere (4): Odd Berg (1974), Jan Fuglset (1976), Baye Djiby Fall (2010), Ohi Omoijuanfo (2021).
NM:
Gull (5): 1994, 2005, 2013, 2014, 2021–22
Sølv (3): 1982, 1989, 2009
Juniornorgesmester: 1978, 1987, 1992, 1996, 1997, 2000, 2016, 2017
Uoffisielle turneringer:
La Manga Cup: 2010
=== Trenere siden 1957 ===
I statistikken er kun offisielle kamper medregnet (Eliteserie, NM, europacuper).
1) Under sesongene med Huib Ruygrook som trener, var det andre enn ham som tok seg av vintertreningen. Bernt Roald trente laget i 1977 og 1978 fra nyttår og til henholdsvis 1. mars og 10. mars, før Ruygrook trente laget resten av sesongen. I 1979 ledet Jan Fuglset treningen frem til 2. februar før nederlenderen tok over.
=== Deltagelse i europacupene ===
Molde har spilt 123 kamper i europacupene per 2022.
*Det ble bare spilt bare spilt 1 kamp per oppgjør i de innledende kvalifiseringsrundene til Mesterligaen 2020 grunnet koranaviruspandemien.
=== Koeffisient-rangering (UEFA) ===
Den følgende tabellen viser Moldes plassering på koeffisient-rangeringen til UEFA (per 22. desember 2022):
=== Vandring i divisjonene siden 1963 ===
=== Rekorder ===
Flest A-kamper: Daniel Berg Hestad, 666
Flest eliteseriekamper: Daniel Berg Hestad, 473
Flest mål: Jan Fuglset: 164
Flest eliteseriemål: Magne Hoseth, 84
Største seier i øverste divisjon: 8–0 mot Moss, 1996
Største tap i øverste divisjon: 0–8 mot Stabæk, 2006
Yngste spiller: Sander Svendsen, 15 år og 275 dager, mot Aalesund, 8. mai 2013
Eldste spiller: Daniel Berg Hestad, 40 år og 215 dager, mot Sevilla, 25. februar 2016
=== Maratontabell ===
Plassering og resultater for Molde Fotballklubb på maratontabellene i Toppdivisjonen/Eliteserien:
=== Tidligere spillere ===
Klubben har vært en av de ledende klubbene i Norge innen spillereksport, noe som har gitt klubben atskillige inntekter gjennom årene. Åge Hareide (Manchester City), Kjetil Rekdal (Borussia Mönchengladbach), Ole Gunnar Solskjær (Manchester United), Petter Rudi (Sheffield Wednesday), Trond Andersen og Andreas Lund (Wimbledon), Jo Tessem (Southampton), Rob Friend (SC Heerenveen), Mame Biram Diouf (Manchester United), Vegard Forren (Southampton), Martin Linnes (Galatasaray) og Erling Braut Håland (Red Bull Salzburg) er noen av disse.
==== Kjente tidligere spillere ====
Arthur Albiston
Trond Andersen
Martin Andresen
Morten Bakke
Petter Belsvik
Jan Berg
Odd Berg
Mame Biram Diouf
Freddy Dos Santos
Mats Møller Dæhli
Mohamed Elyounoussi
Flaco
Jostein Flo
Rob Friend
Jan Fuglset
Tor Fuglset
Eiður Guðjohnsen
Eddie Gustafsson
Åge Hareide
Daniel Berg Hestad
Stein Olav Hestad
Harry Hestad
Erik Hoftun
Magne Hoseth
Bernt Hulsker
Erling Braut Håland
Toni Kallio
Arne Legernes
Andreas Lund
Matej Mavrič
Ulrich Møller
Jo Nesbø
Kjetil Rekdal
Petter Rudi
Dennis Schiller
Ole Gunnar Solskjær
Arild Stavrum
Roar Strand
Ole Bjørn Sundgot
Makhtar Thioune
==== Landslagsspillere ====
==== Serie- og cupvinnere for Molde FK ====
Se: Liste over serie- og cupvinnere for Molde Fotballklubb
== Kvinnefotball ==
Molde hadde på begynnelsen av 1990-tallet et kvinnefotballag i toppen. Laget spilte sin eneste sesong i Toppserien i 1994-sesongen. Ettersom herrelaget hadde rykket ned, ble dermed ikke Molde det første laget som hadde et lag i den øverste divisjonen for begge kjønn samtidig. Moldes kvinnefotballag ble etter hvert en del av Sportsklubben Træff, men vendte siden tilbake til MFK. I 2020 spiller Moldes A-lag for kvinner i 2. divisjon, avdeling 5.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Molde FK – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Tornekrattet – Supporterklubb
MFKweb.org – Uoffisiell supporterside
Tornekrattet Øst – Uoffisiell nettside for Tornekrattet på Østlandet
MFKblogg – Uavhengig og uoffisiell supporterblogg | Odd Ivar Moen | 1,575 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1817 | 2023-02-04 | 1817 | ['Kategori:1817', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Begivenheter ==
Den første doktorgraden avlegges ved Universitetet i Oslo.
4. mars – James Monroe innsettes som USAs femte president.
10. desember – Mississippi blir USAs tjuende delstat.
Japan – Keiser Ninko påstiger den Japanske tronen.
Danmark – reformasjonen 300 år.
Chile – nasjonalflaggets form og farge faststilles.
== Fødsler ==
=== Første kvartal ===
14. januar – Nicolay Nicolaysen, norsk arkeolog
16. januar – Ignazio Masotti, italiensk kardinal
19. januar – Isaac Wolffson, tysk politiker og advokat (d. 1895)
29. januar – William Ferrel, amerikansk meteorolog (d. 1891)
17. februar – Kong Vilhelm III av Nederland (d. 1890)
22. februar – Niels W. Gade, dansk komponist og dirigent (d. 1890)
22. – Johan Frederik Schlegel, dansk advokat og embetsmann (d. 1896)
25. februar – Bartolomeo Pacca den yngre, italiensk kardinal
27. februar – Aage Hagerup, norsk embetsmann og politiker (d. 1899)
1. mars – Albin Dunajewski, polsk katolsk kardinal (d. 1894)
9. mars – Giuseppe Milesi Pironi Ferretti, italiensk katolsk kardinal
=== Andre kvartal ===
12. april – Guillaume-René Meignan, fransk katolsk kardinal (d. 1896)
15. april – Niels Vogt, norsk amtmann og politiker (d. 1894)
24. april – Jean Charles Galissard de Marignac, sveitsisk kjemiker (d. 1894)
29. april – Vincent Benedetti, fransk diplomat (d. 1900)
31. mai – Carl Wilhelm Tölcke, tysk politiker (d. 1893)
27. juni – Marie Louise von François, tysk forfatter (d. 1893)
=== Tredje kvartal ===
2. juli – Carl Richard Unger, norsk filolog og professor (d. 1897)
4. juli – Eleonore Tscherning, dansk maler (d. 1890)
23. juli – Johan Christian Collett, norsk amtmann (d. 1895)
24. juli – Storhertug Adolf av Luxembourg (d. 1905)
29. juli – Ivan Ajvazovskij, russisk kunstner (d. 1900)
29. juli – Vincent Benedetti, fransk diplomat (d. 1900)
3. august – Erkehertug Albrecht av Østerrike (d. 1895)
20. august – Cölestin Joseph Ganglbauer, østerriksk kardinal
6. september – Thomas A. Hendricks, USAs 21. visepresident (d. 1885)
7. september – Louise av Hessen-Kassel, dansk dronning (d. 1898)
13. september – Anders Sandøe Ørsted Bull, norsk embetsmann og politiker (d. 1907)
14. september – Theodor Storm, tysk dikter og forfatter
=== Fjerde kvartal ===
4. oktober – Andreas Frederik Krieger, dansk jurist og politiker (d. 1893)
10. oktober – C. H. D. Buys Ballot, nederlandsk kjemiker og meteorolog (d. 1890)
12. oktober – Bahá'u'lláh, grunnleggeren av bahaireligionen (d. 1892)
14. oktober – Marcus Thrane, norsk fagforeningsleder (d. 1890)
17. november – Harald Conradsen, dansk medaljør og billedhugger (d. 1905)
19. november – Angelo Bianchi, italiensk kardinal (d. 1897)
24. november – Juan de la Cruz Ignacio Moreno y Maisonave, guatemalansk kardinal
30. november – Theodor Mommsen, tysk historiker, epigraf og nobelprisvinne (d. 1903)
18. desember – Christian Emil Krag-Juel-Vind-Frijs, dansk statsminister (d. 1896)
=== Ukjent dato ===
Jules Garipuy, fransk maler (d. 1893)
Theude Grønland, holstensk stillebenmaler (d. 1876)
Anders Larsen Langbraaten, norsk felespiller (d. 1903)
Nicolay Nicolaysen, jurist og antikvar (d. 1911)
Eilert Sundt, Norges første sosiolog (d. 1875)
== Dødsfall ==
10. januar – Lorenzo Caleppi, italiensk kardinal
10. mai – Jean-Siffrein Maury, fransk kardinal
18. juli – Jane Austen, britisk forfatterinne (f. 1775)
9. august – Leopold III av Anhalt-Dessau, fyrste av Anhalt-Dessau (f. 1740)
23. oktober – Antonio Lante Montefeltro della Rovere, italiensk kardinal
31. desember – Camillo de Simeoni, italiensk kardinal
Hans Christopher von Gedde, dansk arkitekt og festningsingeniør som virket i Norge (f. 1738)
Sivert Aarflot, virket i den pietistisk-rasjonalistiske tradisjonen som oppsto i Norge omkring 1730 (f. 1759
Charles Messier, fransk astronom og kometjeger (f. 1730)
== Musikk ==
Ghioaccino Antonio Rossini; Den tyvaktige skjære (Opera)
== Litteratur ==
Lord Byron; Manfred
Georg Wilhelm Friedrich Hegel; Filosofisk encyklopedi | == Begivenheter == | 1,576 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1872 | 2023-02-04 | 1872 | ['Kategori:1872'] | null |
== Begivenheter ==
=== Utlandet ===
Byene Buda og Pest slåes sammen til Budapest (hovedstad i Ungarn fra 1918)
2. januar – Brigham Young blir arrestert for bigami. Han hadde 25 koner.
5. mars – George Westinghouse tar patent på luftbremsen.
30. november – Den første landskampen i fotball i historien blir spilt mellom Skottland og England på Hamilton Crescent. Kampen ender 0–0.
=== Norge ===
Første grunnlovsvedtak av Stortinget i Statsrådssaken ble fattet (og nektet av kongen som hadde veto).
27. juni – Byen Namsos brant ned på grunn av uvøren lek med fyrstikker.
18. juli – Riksmonumentet på Haraldshaugen ved Haugesund ble avduket av prins Oscar.
18. september – Oscar II (f. 21. januar 1829, d. 8. desember 1907) overtok som kongen av Norge og Sverige etter sin bror Karl IV.
== Fødsler ==
=== Første kvartal ===
6. januar – Aleksandr Skrjabin, russisk komponist (d. 1915)
7. januar – Olav Kavli, norsk forretningsmann (d. 1958)
15. januar – Ludvig Mylius-Erichsen, dansk forfatter, polarforsker og eventyrer (d. 1907)
6. mars – Johan Bojer, norsk forfatter (d. 1959)
7. mars – Piet Mondrian, nederlandsk maler (d. 1944)
=== Andre kvartal ===
9. april – Léon Blum, fransk statsminister (d. 1950)
29. april – Eyvind Alnæs, norsk komponist (d. 1932)
18. mai – Bertrand Russell, britisk matematiker og filosof (d. 1970)
=== Tredje kvartal ===
4. juli – Calvin Coolidge, amerikansk president (d. 1933)
16. juli – Roald Amundsen, norsk polfarer (d. 1928)
23. juli – Edward Adrian Wilson, engelsk polfarer (d. 1912)
3. august – Haakon VII av Norge (d. 1957)
21. august – Aubrey Beardsley, britisk illustratør (d. 1898)
=== Fjerde kvartal ===
11. oktober – Emily Davison, britisk suffragette (d. 1913)
12. oktober – Ralph Vaughan Williams, engelsk komponist (d. 1958)
17. november – Edvard Engelsaas, norsk skøyteløper (d. 1902)
== Dødsfall ==
11. februar – Edward James Roye, liberisk president (f. 1815)
18. august – Petar Preradović, kroatisk forfatter (f. 1818)
19. oktober – Hanna Winsnes, norsk forfatter (f. 1789)
21. november – Torgeir Augundsson, bedre kjent som «Myllarguten», norsk musiker (f. 1801)
== Referanser ==
== Litteratur ==
Émile Zola – La Curée (1871–1872) | == Begivenheter == | 1,577 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1897 | 2023-02-04 | 1897 | ['Kategori:1897'] | 1897 (MDCCCXCVII) i den gregorianske kalender var et år uten skuddag som begynte på en fredag.
| 1897 (MDCCCXCVII) i den gregorianske kalender var et år uten skuddag som begynte på en fredag.
== Begivenheter ==
=== Utlandet ===
11. mars – En meteoride kommer inn i Jordens atmosfære og eksploderer over Vest-Virginia, USA. Restene etter meteoritten gjør en del skade, men ingen mennesker blir rapportert omkommet eller skadet
19. mai – Den engelske forfatteren Oscar Wilde ble løslatt fra fengselet.
26. mai – Bram Stokers Dracula blir lagt ut for salg i London.
11. juli – Salomon August Andrée legger ut på sin ekspedisjon med Knut Hjalmar Ferdinand Frænkel og Nils Strindberg i et forsøk på å Nordpolen, og tok av med ballongen «Örnen» fra Danskøya.
26. juni - Verdens første skip med dampturbin, «Turbinia», demonstreres og oppnår en hastighet på hele 34 knop. Dette var til da verdens raskeste skip. Turbinene var konstruert av Charles Algernon Parsons.
Oktober – Andrée, Frænkel og Strindberg dør en gang denne måneden etter å ha tatt seg fram til Kvitøya.
=== Norge ===
29. mars – Mo Hornmusikk blir stiftet.
30. mai – Namsos brenner ned for andre gang. Årsak ukjent.
7. august – Stortinget velger medlemmer til den første Den norske Nobelkomite.
== Fødsler ==
3. januar – Pola Negri, polsk-amerikansk skuespiller (d. 1987)
3. – Marion Davies, amerikansk skuespiller (d. 1961)
19. januar – Max Tau, tysk filosof og dikter (d. 1976)
23. januar – Subhas Chandra Bose, indisk militær og politisk leder (d. 1945)
28. januar – Ivan Stedeford, engelsk forretningsmann og ingeniør (d. 1975)
4. februar – Ludwig Erhard, tysk kansler (d. 1977)
8. februar – Zakir Husain, indisk politiker (d. 1969)
27. februar – Marian Anderson, amerikansk sangerinne (d. 1993)
5. mars – Song Meiling, kinesisk politiker, gift med Chiang Kai-shek (d. 2003)
24. mars – Wilhelm Reich, østerriksk psykoterapeut (d. 1957)
8. april – Mons Lid, norsk politiker (d. 1967)
17. april – Harald Sæverud, norsk komponist (d. 1992)
26. april – Olga Tsjekhova, russisk-tysk skuespillerinne (d. 1980)
10. mai – Einar Gerhardsen, norsk politiker (d. 1987)
14. mai – Sidney Bechet, amerikansk musiker (d. 1959)
17. mai – Odd Hassel, norsk kjemiker (d. 1981)
12. juni – Anthony Eden, britisk politiker (d. 1977)
13. juni – Paavo Nurmi, finsk friidrettsutøver (d. 1973)
24. juli – Amelia Earhart, amerikansk flypioner (d. 1937)
20. august – Tarjei Vesaas, norsk forfatter (d. 1970)
4. september – Emil Boyson, norsk lyriker (d. 1979)
25. september – William Faulkner, amerikansk forfatter (d. 1962)
26. september – Paul VI, italiensk pave (d. 1978)
20. oktober – Yi Un, koreansk kronprins (d. 1970)
29. oktober – Joseph Goebbels, tysk nazist (d. 1945)
29. oktober – Hilmar Reksten, norsk skipsreder (d. 1980)
24. november – Lucky Luciano, amerikansk gangster (d. 1962)
5. desember – Nunnally Johnson, amerikansk manusforfatter, filmprodusent og regissør (d. 1977)
== Dødsfall ==
=== Januar ===
3. – Guglielmo Sanfelice d'Acquavilla, italiensk katolsk kardinal (f. 1834)
7. – Otto Richard Kierulf, norsk offiser og statsminister (f. 1825)
11. – Domingo T. Franco, filippinsk frihetskjemper (f. 1856)
12. – Numeriano Adriano, filippinsk frihetskjemper (f. 1846)
12. – José Dizon, filippinsk frihetskjemper
12. – Eustacio Mañalak, filippinsk frihetskjemper
12. – Geronimo Medina, filippinsk frihetskjemper
12. – Benedicto Nijaga, filippinsk frihetskjemper
12. – Ramon Padilla, filippinsk frihetskjemper
12. – Braulio Rivera, filippinsk frihetskjemper
12. – Francisco L. Roxas, filippinsk frihetskjemper
12. – Antonio Salazar, filippinsk frihetskjemper
12. – Moises E. Salvador, filippinsk frihetskjemper
12. – Luis Enciso Villareal, filippinsk frihetskjemper
12. – Faustino Villaruel, filippinsk frihetskjemper
22. – Angelo Bianchi, italiensk katolsk kardinal (f. 1817)
30. – Robert Themptander, svensk statsminister (f. 1844)
=== Februar ===
6. – Christian Tønsberg, norsk forlegger (f. 1813)
15. – Alfred Nyström, svensk skulptør (f. 1844)
17. – Edilberto T. Evangelista, filippinsk frihetskjemper (f. 1862)
19. – Karl Weierstrass, tysk matematiker (f. 1815)
=== Mars ===
9. – Sondre Norheim, norsk skipioner (f. 1825)
18. – Søren Christian Gjessing, norsk offiser og kartograf (f. 1812)
30. – Christoph Cloëtta, sveitsisk-dansk sjokoladefabriant (f. 1836)
=== April ===
3. – Johannes Brahms, tysk komponist (f. 1833)
10. – Fredrik Franz III av Mecklenburg-Schwerin, tysk fyrste (f. 1851)
12. – Edward Drinker Cope, amerikansk zoolog (f. 1840)
17. – Abraham Dirk Loman, nederlandsk teolog (f. 1823)
=== Mai ===
7. – Henri av Orléans, hertug av Aumale (f. 1822)
10. – Andrés Bonifacio, filippinsk frihetskjemper (f. 1863)
10. – Procopio Bonifacio, filippinsk frihetskjemper (f. 1873)
16. – Camillo Siciliano di Rende, italiensk katolsk kardinal (f. 1847)
=== Juni ===
6. – Oscar Dickson, svensk friherre og forretningsmann (f. 1823)
11. – Henry Ayers, australsk politiker (f. 1821)
12. – Gregers Joensen, færøysk lærer og politiker (f. 1835)
17. – Sebastian Kneipp, tysk prest og professor (f. 1821)
18. – Reinholdt Boll, norsk maler (f. 1825)
21. – Georg E.W. Møller, dansk arkitekt (f. 1840)
=== Juli ===
12. – Jens T. Thommesen, norsk forretningsmann og skipsreder (f. 1835)
24. – Martin Christian Restorff, dansk baker og brygger (f. 1816)
=== August ===
8. – Jacob Burckhardt, sveitsisk kulturhistoriker (f. 1818)
8. – Hartvig Marcus Lassen, norsk litteraturhistoriker og redaktør (f. 1824)
8. – Viktor Meyer, tysk kjemiker (f. 1848)
10. – William Walsham How, britisk biskop (f. 1823)
11. – Conrad Langaard, norsk forretningsmann (f. 1823)
11. – Antolín Monescillo y Viso, spansk katolsk kardinal (f. 1811)
12. – Oluf Melvold, norsk musiker (f. 1843)
21. – Johan Ludvig Alver, norsk forfatter (f. 1847)
21. – Jules Bernard Luys, fransk nevrolog (f. 1828)
=== September ===
7. – Carl Abraham Pihl, norsk jernbanedirektør (f. 1825)
22. – Charles Denis Bourbaki, fransk general (f. 1816)
22. – Giuseppe Guarino, italiensk katolsk kardinal (f. 1827)
25. – Hjalmar Heiberg, norsk patolog (f. 1837)
27. – Peter Holten, dansk embetsmann (f. 1816)
30. – Teresa av Lisieux, fransk nonne og mystiker (f. 1873)
=== Oktober ===
8. – Aleksej Savrasov, russisk maler (f. 1830)
9. – Jan Heemskerk, nederlandsk politiker (f. 1818)
27. – Mary Adelaide av Cambridge, britisk prinsesse (f. 1833)
28. – Hercules Robinson, britisk koloniadministroter (f. 1824)
29. – Henry George, amerikansk økonom og sosialfilosof (f. 1839)Salomon August Andrée, svensk vitenskapsmann og eventyrer, (f. 1854)
=== November ===
1. – John Chard, britisk offiser (f. 1847)
1. – Richard Henle, tysk misjonær (f. 1863)
1. – Franz Xaver Nies, tysk misjonær (f. 1859)
2. – Rutherford Alcock, britisk diplomat og orientalist (f. 1809)
11. – Mamerto Natividad, filippinsk frihetskjemper (f. 1871)
14. – Joachim Andreas Voss, norsk lege og professor (f. 1815)
24. – Antonius von Thoma, tysk katolsk biskop (f. 1829)
29. – James Legge, britisk sinolog (f. 1815)
30. – Carl Richard Unger, norsk filolog og professor (f. 1817)
=== Desember ===
19. – Peter Andreas Sæther, norsk lærer og politiker (f. 1812)
23. – Effie Gray, britisk kunstnerkone (f. 1828)
30. – Marcus Jacob Monrad, norsk teolog og filosof (f. 1816)
=== Ukjent dato ===
Knut Hjalmar Ferdinand Frænkel, svensk ingeniør og polfarer (f. 1870)
Oscar Mørch, norsk politiker (f. 1845)
Nils Strindberg, svensk amanuensis og polfarer (f. 1873)
Peder Sørensen, dansk predikant og salmedikter (f. 1818)
Even Tollefsen, norsk skipsfører og oppfinner (f. 1841)
Christian Wilhelm Wisbech, norsk offiser og politiker (f. 1832)
Halvor Jonsen Øverkil, norsk lærer og politiker (f. 1814)
== Sport ==
November – Fotballklubben Juventus etableres | 1897 (MDCCCXCVII) i den gregorianske kalender var et år uten skuddag som begynte på en fredag. | 1,578 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tysk_filmekspresjonisme | 2023-02-04 | Tysk filmekspresjonisme | ['Kategori:1900-tallet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Ekspresjonisme', 'Kategori:Filmhistorie', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder ISBN-feil', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder datofeil', 'Kategori:Tysk film'] | Tysk ekspresjonisme er en retning og periode i filmhistorien da påvirkning fra ekspresjonismen i billedkunsten gav de tyske stumfilmene et unikt visuelt uttrykk. Stilen fikk sitt gjennombrudd med Dr. Caligaris Kabinett i 1920 og nådde et høydepunkt i løpet av 1920-tallet, særlig i filmens hovedstad Berlin. Andre ekspresjonistiske filmer er for eksempel Von morgens bis mitternachts (1920), Der Golem, wie er in die Welt kam(1920), Den ubeseirede døden (Der müde Tod, 1921), Nosferatu (1922), Phantom (1922), Schatten (1923), Metropolis (1927) og M (1931).Tysk ekspresjonistisk kunst omfattet ellers særlig den modernistiske malerkunsten. Den hadde primitivistiske trekk og var populær i Tyskland, Østerrike og Skandinavia i de første tiåra på 1900-tallet. Stilretningen preget også arkitekturen, litteraturen, teateret og musikken i samme periode. Tysk ekspresjonisme i denne artikkel betegner imidlertid ekspresjonisme innen filmkunsten.
| Tysk ekspresjonisme er en retning og periode i filmhistorien da påvirkning fra ekspresjonismen i billedkunsten gav de tyske stumfilmene et unikt visuelt uttrykk. Stilen fikk sitt gjennombrudd med Dr. Caligaris Kabinett i 1920 og nådde et høydepunkt i løpet av 1920-tallet, særlig i filmens hovedstad Berlin. Andre ekspresjonistiske filmer er for eksempel Von morgens bis mitternachts (1920), Der Golem, wie er in die Welt kam(1920), Den ubeseirede døden (Der müde Tod, 1921), Nosferatu (1922), Phantom (1922), Schatten (1923), Metropolis (1927) og M (1931).Tysk ekspresjonistisk kunst omfattet ellers særlig den modernistiske malerkunsten. Den hadde primitivistiske trekk og var populær i Tyskland, Østerrike og Skandinavia i de første tiåra på 1900-tallet. Stilretningen preget også arkitekturen, litteraturen, teateret og musikken i samme periode. Tysk ekspresjonisme i denne artikkel betegner imidlertid ekspresjonisme innen filmkunsten.
== Stilistiske virkemidler ==
Karakteristiske trekk for tyskspråklig film er sterk påvirkning fra det ekspresjonistiske maleriet med grotesk forvrengt scener og kontrasterende belysning, noe som ble ytterligere støttet av malte skygger. Gjennom surrealistiske og symbolske mise en scène, ble heftige stemninger og flere meningsnivåer framskapt.
I tillegg var filmene preget av en spillestil med overdrevne gester fra skuespillerne, noe som var lånt fra dens kunstneriske forgjenger, teaterekspresjonisme. Den tyske filmekspresjonismen framsto som søken etter å finne filmatiske uttrykk for den indre opplevelse, følelsene, og omformer naturbildet i samsvar med det. Et eksempel på dette er filmen som betraktes som den første tyske filmekspresjonistiske filmen, Dr. Caligaris Kabinett (Das Cabinet des dr. Caligari), av Robert Wiene fra 1919. Den handler om den onde doktor Caligari som får en søvngjenger til å begå mord. Mot slutten av filmen viser det seg at Caligari egentlig er en ganske snill mann, og at det bare er hovedpersonen som har forestilt seg alt sammen inne i sitt eget hode.
== Tysk filmekspresjonisme fødes ==
Til tross for at Tyskland var et av de største landene i Europa, foregikk det lite filmproduksjon der før den første verdenskrig. Under krigen ble det så godt som stopp med import av utenlandsk film, og produksjonsselskapet Universum Film AG (UFA) ble opprettet. Det var i denne perioden og ved hjelp av UFA at den tyske filmekspresjonismen ble født. Etter krigen opplevde den tyskspråklige filmindustrien en sterk oppgang, men uten å ha budsjetter som gjør det mulig å sammenligne filmene med de amerikanske som kom fra Hollywood. Tyskspråklig film ble av økonomiske grunner tvunget til å kompensere for mangel på teknologi og fasiliteter på annen måte. Ettersom det på samme tid i både Tyskland og Østerrike foregikk omfattende eksperimenter innen alle kunstretninger, førte det også til radikale nyskapninger i filmen. Den ble særlig preget av ekspresjonistiske kunstformer.
Blant de første ekspresjonistiske produksjoner var Fritz-Freisler-produksjonene Das Nachtlager von Mischli-Mischloch (1918), Der Mandarin (1918) og Das andere Ich (1918). Framstående hovedrolleinnehavere i disse produksjonene var blant annet Harry Walden, Karl Goetz og Fritz Kortner, som på 1920-tallet ble betraktet som de beste ekspresjonistiske skuespillere.
=== Skygger ===
En annen ting som kjennetegner den tyske filmekspresjonismen er dens bruk at skygger som virkemiddel. Skyggene er skarpe, mørke, og fortoner seg ofte i bakgrunnen mot vegger. I tillegg til å legge dystre undertoner over hele filmen, skulle skyggene vise det mørke i hovedpersonene. Skurkene i filmen fikk ofte litt ekstra kraftige og tydelige skygger. Det var heller ikke uvanlig at man fikk se skyggene på personer før man fikk se selve personen, særlig gjaldt det skurken. For eksempel i filmen M av Fritz Lang fra 1931 vises skurken, eller rettere sagt skyggen hans i det han bøyer seg over sitt neste offer. Man skjønner straks at denne personen må være den såkalte barnemorder, men i bakgrunnen, på en plakatsøyle skurken kaster skyggen sin mot henger det en etterlysningsplakat for samme mann.
Såpass sterke skygger krevde svært kraftige lyskastere, noe det kunne være vanskelig å oppdrive i denne tidsperioden. I Dr. Caligaris Kabinett ble mange av skyggene malt på vegger og personer. Det førte til at denne filmen fikk et spesielt preg. Skyggene ble enda kraftigere og enda mer avgrensede enn de ville vært hvis man hadde brukt vanlige lyskastere.
== Noen av de sentrale aktørene i perioden ==
Blant de regissørene som laget film i den tyske ekspresjonistiske epoken finner man personligheter som tidligere nevnte Robert Wiene, Fritz Lang som laget filmer som Den ubeseirede døden, Metropolis og M. Frederich W. Murnau og Karl Freund skapte sammen filmer som vampyrfilmklassikeren Nosferatu, og Den siste mann, en film om en dørvakt som er blitt degradert til toalettvakt på et hotell. Den av de to som kanskje gjorde størst karriere var kameramannen Freund, som førte kamera for film og fjernsyn til langt ut på femtitallet. I Den siste mann frigjorde han tilsynelatende kameraet fra tyngdekraften. Freund hadde festet kameraet på seg selv med en huskelignende anretning.
== Tysk ekspresjonisme kveles og dør ==
Da nazistene med Adolf Hitler i spissen kom til makten i Tyskland i 1933, flyktet mange av de tyske filmskaperne til USA, og noen av dem begynte å jobbe i Hollywood.
=== Film Noir ===
I USA startet det en ny periode innen filmen; film noir (inspirert fra fransk film), det som kan ses på som det amerikanske svaret på ekspresjonismen. Kriminal- eller mafiafilmer fra 1950- eller tidlig på 1960-tallet benytter til en viss grad samme teknikk med skyggene som de gamle tyske filmene.
== Referanser ==
== Litteratur ==
LotteEisner (1973). Murnau (engelsk). London: Secker and Warburg. ISBN 978-0-436-09700-3.
Lotte Eisner (1986 (nyutg.)). Fritz Lang (engelsk). Boston: Da Capo Press. ISBN ISBN 0-306-80271-6.
Lotte Eisner (1955). Die dämonische Leinwand (tysk). Wiesbaden: Verlagsgesellschaft Feldt & Co.
Lotte Eisner (2008). The Haunted Screen (Engelsk utgave av Die dämonische Leinwand) (engelsk) (Annet opplag utg.). Wiesbaden: University of California Press. ISBN 0-520-25790-1.
== Eksterne lenker ==
Dr. Caligaris kabinett hos Archive.org
Dr. Caligaris kabinett i forhold til Bauhaus og gesamtkunstwerk Arkivert 9. januar 2007 hos Wayback Machine. | Tysk ekspresjonisme er en retning og periode i filmhistorien da påvirkning fra ekspresjonismen i billedkunsten gav de tyske stumfilmene et unikt visuelt uttrykk. Stilen fikk sitt gjennombrudd med Dr. | 1,579 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bisped%C3%B8mme | 2023-02-04 | Bispedømme | ['Kategori:Administrative inndelinger i Norge', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Den norske kirke', 'Kategori:Kristne begrep'] | Bispedømme (norrønt: biskupsdǿmi) er et kirkelig forvaltningsområde (administrativt og geografisk) der en biskop har sin virksomhet og er overhode for de lokale kirkene i trossamfunnet, innenfor de geografiske grensene. Betegnelsen brukes i Den katolske kirke, i Den anglikanske kirke og i en del lutherske kirker, deriblant Den norske kirke. Før 1919 ble bispedømmet kalt stift i Norge, noe det fortsatt kalles i blant annet Danmark og Sverige. I Den ortodokse kirke har man en tilsvarende enhet, normalt kalt eparki. Alle bispedømmer i Den norske kirke skal etter lov av 16. juni 1933 ha et bispedømmeråd.
| Bispedømme (norrønt: biskupsdǿmi) er et kirkelig forvaltningsområde (administrativt og geografisk) der en biskop har sin virksomhet og er overhode for de lokale kirkene i trossamfunnet, innenfor de geografiske grensene. Betegnelsen brukes i Den katolske kirke, i Den anglikanske kirke og i en del lutherske kirker, deriblant Den norske kirke. Før 1919 ble bispedømmet kalt stift i Norge, noe det fortsatt kalles i blant annet Danmark og Sverige. I Den ortodokse kirke har man en tilsvarende enhet, normalt kalt eparki. Alle bispedømmer i Den norske kirke skal etter lov av 16. juni 1933 ha et bispedømmeråd.
== Den norske kirke ==
Det er 11 lutherske bispedømmer i Norge:
Oslo bispedømme
Borg bispedømme
Hamar bispedømme
Tunsberg bispedømme
Agder og Telemark bispedømme
Stavanger bispedømme
Bjørgvin bispedømme
Møre bispedømme
Nidaros bispedømme
Sør-Hålogaland bispedømme
Nord-Hålogaland bispedømmeInntil 1998 var regelen at Oslo biskop fungerte som kirkens preses. Fra dette året ble det besluttet at presesfunksjonen skulle gå på omgang, med valg hvert fjerde år. Ved bispemøtet i 2011 ble det er opprettet en fast presesbiskop vil være «fremst blant likestilte» (primus inter pares), liknende erkebiskopen i Svenska kyrkan og i den Den evangelisk-lutherske kirken i Finland. Dette bispeembete skal bruke det meste av sin tid på presesoppgaver, med Nidarosdomen som felles domkirke med Nidaros biskop, og med Nidaros domprosti som tilsynsområde.
Bispedømmene er organisert i to parallelle strukturer. De består av prostier, men også av kirkelige fellesråd.
== Den katolske kirke i Norge ==
Opprinnelig (fra 831 til 1103) var Norge en «misjonsmark» som organisatorisk lå under erkebiskopen av Reims i Frankrike. Frem til 1152 var så kirken i Norge underlagt Lund i Skåne som den gangen tilhørte Danmark. I 1152/53 ble erkebispesetet i Nidaros (Trondheim) opprettet og omfattet Norgesveldet.
Allerede i 1070, før landet fikk egen erkebiskop, var det opprettet tre bispedømmer med bispeseter i Alpsa, Biargina og Nithirosa, det vil si i Oslo, Bjørgvin (Bergen) og Nidaros. Etter hvert ble antallet katolske bispedømmer utvidet til fem, ved at Stavanger bispedømme ble opprettet i 1125 og Hamar bispedømme ble opprettet i 1153. Disse fem regnes således som de fem historiske bispesetene i Norge.
I dag er det tre katolske kirkedistrikter (et bispedømme og to territorialprelaturer) i Norge:
Oslo katolske bispedømme
Trondheim stift
Tromsø stift
== Den evangelisk-lutherske kirke i Norge ==
Etter reformasjonen i 1536-7 ble antallet bispedømmer (stift) i Norge redusert til fire:
Christiania stift (innlemmet Hamar bispedømme).
Stavanger stift
Bergen stift
Trondhjems stift
=== Senere endringer ===
1624: Oslo stift fikk navnet Christiania stift, fra 1877 skrevet Kristiania stift
1682: Bispesetet til Stavanger stift flyttet til Christianssand og gitt navnet Christianssand stift.
1804: Tromsø stift skilt ut fra Trondhjems stift. Endret i 1919 navn til Hålogaland bispedømme
1864: Hamar stift skilt ut fra Christiania stift
1925: Stavanger bispedømme skilt ut fra Kristiansand bispedømme
1947: Tunsberg bispedømme skilt ut fra Oslo bispedømme
1952: Hålogaland bispedømme delt i Sør-Hålogaland bispedømme og Nord-Hålogaland bispedømme
1969: Borg bispedømme skilt ut fra Oslo bispedømme
1983: Møre bispedømme skilt ut fra Bjørgvin bispedømme og Nidaros bispedømme
== Referanser == | Bispedømme (norrønt: biskupsdǿmi) er et kirkelig forvaltningsområde (administrativt og geografisk) der en biskop har sin virksomhet og er overhode for de lokale kirkene i trossamfunnet, innenfor de geografiske grensene. Betegnelsen brukes i Den katolske kirke, i Den anglikanske kirke og i en del lutherske kirker, deriblant Den norske kirke. | 1,580 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ridv%C3%A1n | 2023-02-04 | Ridván | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bahai', 'Kategori:Høytider og helligdager'] | Ridván (arabisk: رضوان, «paradis», uttales «rezvan») er den viktigste høytiden i bahai. Den varer i tolv dager, fra 21. april (start ved solnedgang 20. april) til og med 2. mai, og er til minne om Bahá'u'lláhs forkynnelse. Det var i Ridván-hagen i Bagdad at Bahá'u'lláh i disse dagene 1863 første gang forkynte for de troende at han var en Guds budbærer for vår tid. | Ridván (arabisk: رضوان, «paradis», uttales «rezvan») er den viktigste høytiden i bahai. Den varer i tolv dager, fra 21. april (start ved solnedgang 20. april) til og med 2. mai, og er til minne om Bahá'u'lláhs forkynnelse. Det var i Ridván-hagen i Bagdad at Bahá'u'lláh i disse dagene 1863 første gang forkynte for de troende at han var en Guds budbærer for vår tid. | Ridván (, «paradis», uttales «rezvan») er den viktigste høytiden i bahai. Den varer i tolv dager, fra 21. | 1,581 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Galba | 2023-02-04 | Galba | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 15. januar', 'Kategori:Dødsfall i 69', 'Kategori:Fødsler 24. desember', 'Kategori:Fødsler i 3 f.Kr.', 'Kategori:Herskere på 0-tallet', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra provinsen Latina', 'Kategori:Romerske keisere'] | Servius Galba Caesar Augustus, opprinnelig navn Servius Sulpicius Galba (født 24. desember 3 f.Kr., død 15. januar 69 e.Kr) var romersk keiser i 7 måneder fra juni 68 til januar 69.Galba ble født nær Terracina, sør for Roma, og med aristokratene Sulpicius Galba og Mummia Achaica som foreldre. Under oppveksten ble han adoptert av Livia (gift med keiser Augustus og mor til keiser Tiberius), og trolig kan mye av Galbas senere avansement i det romerske samfunn tilskrives hennes velvilje og forbindelser.
De kaotiske og kompliserte begivenhetene som førte Galba på keisertronen i juni 68, synes å starte i mars samme år med opprøret til Gaius Vindex, guvernør i Gallia Lugdunensis. I kjølvannet av Neros vanstyre oppfordret Vindex i desember 67 (?) guvernørene til revolt. Galba svarte ikke på oppfordringen, men unnlot å orientere Nero. Kanskje visste han at Nero allerede hadde bestemt seg for å fjerne alle potensielle konkurrenter, og at Nero også hadde beordret at Galba skulle likvideres. Galba hadde derfor få andre muligheter enn å slutte seg til opprøret. I april 68, og fortsatt mens han befant seg i Spania, proklamerte han seg som vir militaris, dvs. som en militær representant for senatet og Romas folk. Han tok ikke keisertittelen, men utvilsomt var det denne tittelen han var ute etter.
Nå gikk det hele i raskt tempo. Øverstkommanderende for legionene i Germania, Lucius V. Rufus, angrep opprørs-guvernøren Vindex, og beseiret ham i slaget ved Vesontio i Gallia. Til tross for full støtte fra egne tropper avstod imidlertid Rufus å utrope seg til keiser, og dermed oppstod en mulighet for Galbas tilhengere i Roma til å få Gaius Nymphidius Sabinus (en korrupt pretorianer-prefekt) over på sin side. Det medførte at Sabinus fikk overtalt den keiserlige livgarden (pretorianergarden) til å vende seg mot Nero, med løfte om at de skulle bli belønnet når Galba ankom Roma. Dette ble slutten for Nero, som for å unngå henrettelse og vanære, begikk selvmord i juni 68.
Ved sin ankomst til Roma i oktober 68 kom Galba inn i en svært usikker situasjon. Byen var full av legionærer. Herunder en rekke tropper som på Neros (og Rufus') ordre hadde slått ned opprørsguvernøren Vindex. I tillegg hadde prefekten Sabinus forsøkt seg på et kupp, men var blitt tatt av dage av pretorianergarden. Ved ankomsten til Roma tar Galba fatt på en lang rekke skjebnesvangre beslutninger. Han forfølger tilhengerne av Sabinus, kniper inn på standarden til soldatene som kjempet mot Vindex, stoler på korrupte rådgivere og lar være å belønne pretorianergarden for deres støtte til hans erobring av keisertronen. Og som om ikke dette var nok, oppnevner han en ung og fullstendig uerfaren aristokrat (Lucius Licinianus) til sin etterfølger, til tross for at denne rollen mest naturlig tilfalt Marcus Salvius Otho (guvernør av Lusitania) som i okt. 68 hadde fulgt Galba til Roma for å støtte hans overtakelse av keisertronen.
Samlet bidro alle disse strategisk ukloke beslutningene til at Otho umiddelbart fikk pretorianerergardens støtte med løfte om belønning når han var blitt keiser. Den 15. jan. 69 utropte pretorianergarden ham til keiser og tok livet av Galba og hans unge «arvtaker» Lucius i full offentlighet. Omtrent samtidig som dette skjer og i forargelse over Galbas dårlige behandling av soldatene fra den germanske legionen, utroper legionærene i Øvre Germania sin leder, Aulus Vitellius til keiser.
Galba framstår som en lojal, ambisiøs og tilpasningsdyktig mann, som i løpet av sitt 70-årige liv innehadde en rekke høye stillinger i tjeneste under så ulike keisere som Tiberius, Claudius, Caligula og Nero. Under Tiberius ble han bl.a. utnevnt til guvernør i provinsen Aquitania, etterfulgt av en kort periode som konsul i 33 e.Kr., og som guvernør for Øvre Germania. Under Claudius oppnevnes han til guvernør i Nord-Afrika (45 e.Kr.) og under Nero tildeles han guvernørembetet i Hispania Tarraconensis (61 e.Kr.), den største av Spanias tre provinser.
At den mistenksomme Nero utpekte han til guvernør, kan langt på vei tas som et klart tegn på at Galba var en lojal og dyktig embetsmann. På den annen side kan han også sees som en dårlig politiker, eller som en hoven aristokrat med stor tiltro til egne beslutninger, og særdeles liten forståelse for realpolitikk. Kanskje var det nettopp aristokratens tro på egen ufeilbarlighet som førte til hans realpolitisk ukloke beslutninger, og som i siste instans ble hans endelikt.
| Servius Galba Caesar Augustus, opprinnelig navn Servius Sulpicius Galba (født 24. desember 3 f.Kr., død 15. januar 69 e.Kr) var romersk keiser i 7 måneder fra juni 68 til januar 69.Galba ble født nær Terracina, sør for Roma, og med aristokratene Sulpicius Galba og Mummia Achaica som foreldre. Under oppveksten ble han adoptert av Livia (gift med keiser Augustus og mor til keiser Tiberius), og trolig kan mye av Galbas senere avansement i det romerske samfunn tilskrives hennes velvilje og forbindelser.
De kaotiske og kompliserte begivenhetene som førte Galba på keisertronen i juni 68, synes å starte i mars samme år med opprøret til Gaius Vindex, guvernør i Gallia Lugdunensis. I kjølvannet av Neros vanstyre oppfordret Vindex i desember 67 (?) guvernørene til revolt. Galba svarte ikke på oppfordringen, men unnlot å orientere Nero. Kanskje visste han at Nero allerede hadde bestemt seg for å fjerne alle potensielle konkurrenter, og at Nero også hadde beordret at Galba skulle likvideres. Galba hadde derfor få andre muligheter enn å slutte seg til opprøret. I april 68, og fortsatt mens han befant seg i Spania, proklamerte han seg som vir militaris, dvs. som en militær representant for senatet og Romas folk. Han tok ikke keisertittelen, men utvilsomt var det denne tittelen han var ute etter.
Nå gikk det hele i raskt tempo. Øverstkommanderende for legionene i Germania, Lucius V. Rufus, angrep opprørs-guvernøren Vindex, og beseiret ham i slaget ved Vesontio i Gallia. Til tross for full støtte fra egne tropper avstod imidlertid Rufus å utrope seg til keiser, og dermed oppstod en mulighet for Galbas tilhengere i Roma til å få Gaius Nymphidius Sabinus (en korrupt pretorianer-prefekt) over på sin side. Det medførte at Sabinus fikk overtalt den keiserlige livgarden (pretorianergarden) til å vende seg mot Nero, med løfte om at de skulle bli belønnet når Galba ankom Roma. Dette ble slutten for Nero, som for å unngå henrettelse og vanære, begikk selvmord i juni 68.
Ved sin ankomst til Roma i oktober 68 kom Galba inn i en svært usikker situasjon. Byen var full av legionærer. Herunder en rekke tropper som på Neros (og Rufus') ordre hadde slått ned opprørsguvernøren Vindex. I tillegg hadde prefekten Sabinus forsøkt seg på et kupp, men var blitt tatt av dage av pretorianergarden. Ved ankomsten til Roma tar Galba fatt på en lang rekke skjebnesvangre beslutninger. Han forfølger tilhengerne av Sabinus, kniper inn på standarden til soldatene som kjempet mot Vindex, stoler på korrupte rådgivere og lar være å belønne pretorianergarden for deres støtte til hans erobring av keisertronen. Og som om ikke dette var nok, oppnevner han en ung og fullstendig uerfaren aristokrat (Lucius Licinianus) til sin etterfølger, til tross for at denne rollen mest naturlig tilfalt Marcus Salvius Otho (guvernør av Lusitania) som i okt. 68 hadde fulgt Galba til Roma for å støtte hans overtakelse av keisertronen.
Samlet bidro alle disse strategisk ukloke beslutningene til at Otho umiddelbart fikk pretorianerergardens støtte med løfte om belønning når han var blitt keiser. Den 15. jan. 69 utropte pretorianergarden ham til keiser og tok livet av Galba og hans unge «arvtaker» Lucius i full offentlighet. Omtrent samtidig som dette skjer og i forargelse over Galbas dårlige behandling av soldatene fra den germanske legionen, utroper legionærene i Øvre Germania sin leder, Aulus Vitellius til keiser.
Galba framstår som en lojal, ambisiøs og tilpasningsdyktig mann, som i løpet av sitt 70-årige liv innehadde en rekke høye stillinger i tjeneste under så ulike keisere som Tiberius, Claudius, Caligula og Nero. Under Tiberius ble han bl.a. utnevnt til guvernør i provinsen Aquitania, etterfulgt av en kort periode som konsul i 33 e.Kr., og som guvernør for Øvre Germania. Under Claudius oppnevnes han til guvernør i Nord-Afrika (45 e.Kr.) og under Nero tildeles han guvernørembetet i Hispania Tarraconensis (61 e.Kr.), den største av Spanias tre provinser.
At den mistenksomme Nero utpekte han til guvernør, kan langt på vei tas som et klart tegn på at Galba var en lojal og dyktig embetsmann. På den annen side kan han også sees som en dårlig politiker, eller som en hoven aristokrat med stor tiltro til egne beslutninger, og særdeles liten forståelse for realpolitikk. Kanskje var det nettopp aristokratens tro på egen ufeilbarlighet som førte til hans realpolitisk ukloke beslutninger, og som i siste instans ble hans endelikt.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Suetonius (Sveton) (2001). Kejsarbiografier (svensk). Oversatt av Ingemar Lagerström. Lund: Wahlströms och Widsands klassikerserie. s. 304-320. ISBN 91-46-18238-1. | Servius Galba Caesar Augustus, opprinnelig navn Servius Sulpicius Galba (født 24. desember 3 f. | 1,582 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Louis_Pasteur | 2023-02-04 | Louis Pasteur | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsstudenter hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor institusjoner hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kjent for hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 28. september', 'Kategori:Dødsfall i 1895', 'Kategori:Franske biologer', 'Kategori:Franske kjemikere', 'Kategori:Fødsler 27. desember', 'Kategori:Fødsler i 1822', 'Kategori:Medlemmer av Académie française', 'Kategori:Medlemmer av Det Kongelige Danske Videnskabernes Selskab', 'Kategori:Medlemmer av Det franske vitenskapsakademiet', 'Kategori:Medlemmer av Royal Society', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mottakere av Copleymedaljen', 'Kategori:Personer fra Dole', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Louis Pasteur (født 27. desember 1822 i Dole, død 28. september 1895 i Marnes-la-Coquette) var en fransk kjemiker og bakteriolog. Han har hatt stor betydning for dagens mikrobiologi. Det finnes en statue av han ved San Rafael High School i California.
| Louis Pasteur (født 27. desember 1822 i Dole, død 28. september 1895 i Marnes-la-Coquette) var en fransk kjemiker og bakteriolog. Han har hatt stor betydning for dagens mikrobiologi. Det finnes en statue av han ved San Rafael High School i California.
== Oppvekst og utdannelse ==
Pasteur ble født i familehuset i Dole og vokste opp i den nærliggende byen Arbois. Han var den eneste sønnen av Jean Pasteur. På grunnskolen var Louis ikke noen lysende elev. Han foretrakk å fiske og å tegne framfor andre akademisk arbeid.
Hans malerier kan tyde på at han kunne ha blitt en framstående kunstner. Hans far, derimot, så ham ikke som en fremtidig kunstner, og Louis selv viste en økende interesse for kjemi og andre naturvitenskapelige emner. Det høyeste ønske faren Pasteur hadde for sin sønn var at han skulle fullføre sin utdannelse på den lokale skolen og bli lærer i Arbois. Men rektoren der så at Louis kunne egne seg til vitenskapelig arbeid og overbeviste far og sønn til å begynne på École normale supérieure i Paris, et særlig fremstående universitet. Der ble Pasteur utdannet i fysikk og kjemi.
== Sammenfatning av virke ==
Ved hjelp av enkle eksperimenter kunne Pasteur avvise Spontan generasjon og avsluttet dette med en lang debatt om hvorvidt mikroorganismer kunne oppstå av seg selv.
Han var en av de første til å få sykehusene til å skifte sin praksis når det gjelder hygiene for å minimere spredningen av mikrobiologiske organismer. En annen ting han fant ut var at svake former for mikrober kunne brukes for å gjøre kroppen resistent mot sterkere former for de samme mikrobene. Ved å gi kroppen en liten dose av enkelte svake varianter av sykdomsfrembringende mikroorganismer vil immunforsvaret utvikle antistoffer mot den spesifikke sykdommen. Han fant dermed opp vaksinen, en teknikk som har blitt viktig for å forebygge sykdommer som røde hunder og kopper. En annen ting han gjorde var å oppdage viruset da han studerte rabies, en hundesykdom som kan overføres til mennesker ved bitt. Virus er små ikke-levende mikroorganismer som går inn i kroppen og overtar kontrollen av celler, det alt i kroppen er bygd opp av. Et eksempel på en virussykdom er covid-19.
Det Pasteur kanskje er mest kjent for er pasteuriseringen, en teknikk som blant annet er viktig i produksjon av melk. Pasteurisering er en teknikk for å drepe mikroorganismer uten å samtidig ødelegge selve maten. Det var Napoleon III som ba Pasteur om å finne ut av sykdommene som var et stort problem i spesielt vinindustrien. Vin er jo som kjent en viktig vare for Frankrike. Han fant ut at vinsykdommene kom av mikroorganismer. Men ved å varme opp vinen til 55 °C i noen minutter døde organismene. Denne teknikken er i dag også mye brukt i øl og melk.
== Verk og oppdagelser i detaljer ==
Pasteur gjorde flere vitenskapelige oppdagelser. I et tidlig arbeid demonstrerte han kiralitet i molekyler, det vil si at disse finnes i en «venstrehendt» og en «høyrehendt» utgave. Han oppdaget anaerobiose, at noen organismer kan utvikle seg og leve uten oksygen. Gjennom forsøk bidro han også til å avvise teorien om spontan generasjon av liv, og banet veien for den moderne teorien om bakterier som grunnlag for sykdom. Pasteur hjalp fransk landbruk og industrier, som ølbrygging, vinmaking og silkeproduksjon, og lette etter kurer for sykdommer hos dyr og mennesker. Han arbeidet mye med gjæring og parasitter, og laget tidlige vaksiner.
=== Kiralitet ===
Tidlig i karrieren, i 1848, undersøkte Pasteur hvorfor vinsyre av organisk opphav var optisk aktiv, men syntetisk laget vinsyre ikke var det, selv om stoffene hadde nøyaktig samme sammensetning. Ved å studere krystall av syren under mikroskop, kunne han se at de fra syntetisk vinsyre fantes som speilbilde av hverandre. Ved å håndsortere de to ulike formene fikk han fram én optisk aktiv løsning som roterte polarisert lys med klokken, og én som roterte mot klokken. Med dette arbeidet grunnla Pasteur vitenskapsgrenen stereokjemi.
=== Gjæring og pasteurisering ===
I tiden da Pasteur begynte sitt virke var det uklart hvorledes prosesser som gjæring og råtning foregikk. Noen mente at gjær var en slags katalysator, andre at gjæren var et biprodukt av gjæringen. Én teori sa at slike organismer oppstod av seg selv, en annen at mikroorganismer måtte tilføres fra noe annet.
I 1849 gjorde Jean-Baptiste Biot Pasteur oppmerksom på at amylalkoholer var optisk aktive. Pasteur mente det var lite sannsynlig at dette kom av at alkoholmolekylene «arvet» egenskapene til sukker de ble laget av, og at det mer trolig var levende celler som laget asymmetriske molekyl.
I 1856 fikk Pasteur i oppdrag av bryggeren Bigot i Lille å finne ut hvorfor rødbeter som gjæret av og til produserte melkesyre i stedet for den ønskede alkoholen. Undersøkelser med mikroskop viste at alkoholen bare inneholdt runde gjærceller, mens de surnede produktene også hadde små stavformede celler. Ut ifra dette kunne Pasteur slutte at det var gjær som omdannet sukker til alkohol, mens andre mikroorganismer – her bakterier – kunne gjøre brygget surt. Etter å ha funnet fram til at mikroorganismer gjorde at ulike typer drikke ble dårlige, kunne Pasteur finne fram til motmiddel.
Fremdeles visste man ikke hvor mikoorganismene kom fra. For å teste teorien om spontan generasjon gjorde Pasteur forsøk der han kokte næringsrik buljong og lot den være åpen mot luft, men hindret andre stoff i å komme inn i flasken, ved hjelp av filter eller et langt bøyd rør. Forsøket viste at ingenting tok til å vokse av seg selv i den steriliserte buljongen. Sporer til liv måtte tilføres utenfra, for eksempel fra luften. Pasteur ble med dette en av grunnleggerne av mikrobiologi.
Pasteur fant nå fram til praktiske måter å bruke den nye kunnskapen på. I Orléans studerte han prosessen som gjorde vin til eddik, og fant fram til at det var visse bakterier som dannet eddiksyre. Om en brukte rene kulturer av disse kunne en raskt produsere eddik av god kvalitet. Under forsøkene fant Pasteur også ut at bakteriene ville dø dersom de ble utsatt for temperaturen 65° C.
I 1864 fikk han i oppdrag av Napoleon III å hjelpe vindyrkerne mot at vinen ble sur under leggingen. Pasteur viste at en kunne drepe bakterier ved å varme vinen til 57° C. Etter at vinsmakere hadde slått fast at smaken ikke var blitt forringet, kunne en ta i bruk framgangsmåten pasteurisering for å sikre vin mot å bli dårlig. Pasteur tenkte aldri på å pasteurisere melk, men dette er i dag en svært vanlig prosess.
En annen ting Pasteur studerte var virkningen av oksygen på gjærceller. Han demonstrerte også noe en hadde hatt mistanke om, at det fantes bakterier som kunne leve uten oksygen. Han kalte disse anaerobe, «uten luft», og kalte de som trengte luft aerobe. Han oppdaget også Pasteureffekten, der gjæring blir forhindret av oksygentilførsel fordi gjær vokser på ulike måter med og uten luft.
=== Sykdomsarbeid ===
==== Silkeormer ====
Fra 1865 til 1869 arbeidet Pasteur med sykdommer hos silkeormer. Alle silkeproduserende land bortsett fra Japan opplevde på denne tiden at silkeormer døde eller ikke spann kokonger, og hadde store tap. Gjennom flere opphold i Alès sør i Frankrike studerte han den nye sykdommen pébrine og den tidligere kjente flacherie. Selv om Pasteur gjorde flere feilslutninger i arbeidet – han regnet de to sykdommene for å være den samme, og avviste at den kunne være forårsaket av parasitter slik andre forskere hadde foreslått – klarte han å finne løsninger mot begge. Pasteur skilte etterhvert mellom den dysenterilignende flacherien og andre infeksjoner. Han fant også ut at denne sykdommen kunne ha ulike årsaker – mikrobe eller ikke-mikrobe. Den førstnevnte formen er blitt kjent som «flacherie de Pasteur» eller «ekte flacherie».Pebrin gav seg ofte utslag i svarte flekker og frie celler. Pasteur sporet desse cellene til alle livsstadine til silkeormen. I et forsøk gav han også slike celler til ein frisk silkeorm, som så utviklet sykdom. Han merket seg også at levekår, som temperatur, luft- og fôrkvalitet, renhet og adskillelse av larvene hadde noe å si for graden av sykdomsutvikling, og begynte dermed å se sammenhengen mellom miljø og sykdom.
Ved å undersøke silkeormene i mikroskop og bare bruke egg fra de som ikke hadde slike tegn, fikk han fram sykdomsfrie insekt. Flacherie har ikke ytre tegn, men gjør silkeormene sløve slik at de ikke spinner kokonger, som gir silken. Pasteur fant rammede larver ved å ta ut de som var trege til å klatre på løv før de skulle spinne kokonger. Ved å lære silkeormdyrkerne hvordan de kunne eliminere syke dyr hjalp han den europeiske silkeindustrien på beina igjen.
==== Bakteriesykdommer i dyr og mennesker ====
I 1877 tok Pasteur fatt på videre studium av sykdommer i husdyr og mennesker. Han studerte miltbrann (anthrax), i husdyr, og gjorde forsøk som viste at denne ble forårsaket av bakterier. Så rettet Pasteur en tid arbeidet mot hønsekolera. I et forsøk der hønene skulle infiseres med kolerabakterier ble det ved en feil gitt svekkede bakterier (assistenten Charles Chamberland hadde tatt ferie og gav hønene en måned gamle bakteriekulturer). I stedet for å dø av sykdommen ble hønene bare litt syke, og frisknet så til. Pasteur gjettet at de ville ha utviklet immunitet, slik dyr som hadde overlevde miltbrann gjorde det, og dette viste seg å være rett. Pasteur utviklet nå også en miltbrannsvaksine på samme vis. Her benyttet han egentlig en metode utviklet av sin rival, Jean-Joseph-Henri Toussaint, men hevdet offentlig at han hadde svekket miltbrann-bakterien ved å utsette den for oksygen. Først etter å ha fått patent på vaksinen klarte Pasteur å framstille den på denne måten. Påstanden om en kur ble først møtt med skepsis, men et forsøk med vaksinerte og uvaksinerte dyr viste nytten av vaksinen. Denne metoden å vaksinere på, der en selv laget svekkede bakterier, var ny. Tidligere hadde en brukt naturlig forekommende svakere smittestoff til dette, som kukopper mot kopper.
Pasteurs forsking på mikroorganismer som sykdomsårsaker hadde også innvirkning på hvorledes en forstod infeksjoner av mennesker. Han studerte barselfeber, som var svært dødelig på denne tiden, og identifiserte streptokokk-bakterien som forårsaket sykdommen. Han oppdaget også stafylokokker. Pasteur mente en kunne eliminere bakterier gjennom oppvarming, bruk av filter og kjemiske midler. Han oppfordret også leger til å vaske hendene hyppig og bare bruke utstyr som var blitt sterilisert, for eksempel gjennom oppvarming, og ikke bruke samme utstyr på forskjellige pasienter. Den britiske kirurgen Joseph Lister ble inspirert av Pasteur til å bruke antiseptiske middel til å vaske sår og kirurgisk utstyr, noe som kraftig reduserte infeksjoner ved inngrep. Mens hygiene innen medisinen var blitt foreslått tidligere, for eksempel av Ignaz Semmelweis, hadde Pasteur nok faglig tyngde til at man lyttet til ham. Som kjemiker ble han likevel ikke helt godtatt av legestanden.
==== Rabies ====
Pasteur begynte deretter arbeid med hundegalskap, rabies. Denne sykdommen blir forårsaket av et virus, som er mye mindre enn bakterier, og som ingen til da hadde sett. En visste dermed ikke engang hvor smittestoffet satt. Pasteurs forskning slo fast at mikroorganismene som forårsaket sykdommen hovedsakelig satt i sentralnervesystemet. I 1885 fikk han utviklet en svak form av viruset ved å infisere kaniner og deretter tørke det rammede nervevevet deres med Émile Roux. Samme år utførte han de første forsøkene på mennesker som var blitt bragt til sykehus med mistanke om rabies. Pasteur publiserte ingenting om de to første forsøkene, der han vaksinerte en mann ved navn Girard, som ikke utviklet rabies, men som kanskje heller aldri var smittet, og ei jente, Julie-Antoinette Poughon, som døde dagen etter, trolig på grunn av tidligere utviklet rabies. En måned senere, i juli, kom niårige Joseph Meister til sykehuset etter å ha blitt skambitt av en hund. Etter overveielse valgte Pasteur å prøve vaksinen på ham. Meister ble frisk, og Pasteur ble hyllet som redningsmannen fra den fryktede sykdommen.
Det er ikke helt sikkert at Pasteur reddet Meister fra rabies. Det finnes ikke bevis for at hunden hadde sykdommen, og bittene trengte heller ikke å ha smittet om den hadde hatt det. Vaksinen hadde likevel virket – da Pasteur injiserte Meister med rabiessmitte som ville vært dødelig, utviklet han heller ikke rabies. Rabiesvaksinen ble internasjonalt utbredt, brukt av russere og briter, og noe senere av mer skeptiske tyskere.
== Død og etter ==
Louis Pasteur døde den 28. september 1895 i Marnes-la-Coquette, han ble derfor 72 år. Flere monumenter og museer ble laget til ære for Pasteur, deriblant et museum og en skulptur som ble laget i hans hjemby Arbois.
Museet i Arbois ble laget i Pasteur-familiens hus, og er derfor kalt La maison de Louis Pasteur, hvilket betyr «huset til Louis Pasteur». Flere andre monumenter ble bygget, deriblant i Paris, (hvor han gjorde store deler av sin karriere) og i Dole (hans fødeby).
== Priser og utmerkelser (utvalg) ==
1874 – Copleymedaljen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Louis Pasteur – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Louis Pasteur – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Louis Pasteur (født 27. desember 1822 i Dole, død 28. | 1,583 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tool | 2023-02-04 | Tool | ['Kategori:Alternativ metal-band fra USA', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Band etablert i 1990', 'Kategori:Grammy Award-vinnere', 'Kategori:Progressive band', 'Kategori:Rockegrupper fra USA'] | Tool er et amerikansk progressiv metal-band dannet i 1990.
Bandet består av vokalist Maynard James Keenan, gitarist Adam Jones, bassist Justin Gunnar Walte Chancellor, og trommeslager Danny Carey.
Musikken kan karakteriseres som alternativ metal/prog metal/heavy metal. De har et eget spesielt lydbilde, og har alltid vært et vanskelig band å sette en bestemt sjanger på.
Tool er et av den moderne musikk-scenes mest mystiske band, og gir sjelden eller aldri intervjuer om seg selv. De spilte i Norge i både i 2006, 2007 og i 2022.
| Tool er et amerikansk progressiv metal-band dannet i 1990.
Bandet består av vokalist Maynard James Keenan, gitarist Adam Jones, bassist Justin Gunnar Walte Chancellor, og trommeslager Danny Carey.
Musikken kan karakteriseres som alternativ metal/prog metal/heavy metal. De har et eget spesielt lydbilde, og har alltid vært et vanskelig band å sette en bestemt sjanger på.
Tool er et av den moderne musikk-scenes mest mystiske band, og gir sjelden eller aldri intervjuer om seg selv. De spilte i Norge i både i 2006, 2007 og i 2022.
== Medlemmer ==
Adam Jones (gitar)
Danny Carey (trommer)
Justin Chancellor (bass)
Maynard James Keenan (vokal)
== Diskografi ==
Opiate (EP) (1992)
Undertow (1993)
Ænima (1996)
Salival (VHS og DVD) (2000) – Bokssett
Lateralus (2001)
Schism (DVD) (2005)
Parabola (DVD) (2005)
10,000 Days (2006)
Vicarious (DVD) (2007)
Fear Inoculum (2019)
== Musikkvideo ==
Hush (Opiate EP) (1993) – Utgitt kun på DVD versjonen av Salival i 2000. Regi av Ken Andrews.
Sober (Undertow) (1993) – Utgitt på VHS og DVD versjonen av Salival i 2000. Regi av Adam Jones og Fred Stuhr.
Prison Sex (Undertow) (1993) – Utgitt på VHS og DVD versjonen av Salival i 2000. Regi av Adam Jones.
Stinkfist (Ænima) (1996) – Utgitt på VHS og DVD versjonen av Salival i 2000. Regi av Adam Jones.
Ænema (Ænima) (1997) – Utgitt på VHS og DVD versjonen av Salival i 2000. Regi av Adam Jones.
Schism (Lateralus) (2001) – Utgitt på DVD i 2005. Regi av Adam Jones.
Parabola (Lateralus) (2002) – Utgitt på DVD i 2005. Regi av Adam Jones.
Vicarious (10 000 Days) (2007) – Utgitt på DVD i 2007. Regi av Adam Jones og Alex Grey.
== Andre utgivelser ==
Escape From L.A. (Soundtrack) (1996) – Låten «Sweat» fra Opiate EP-en er spor to på denne utgivelsen
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Tool (band) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Tool på Internet Movie Database
(en) Tool på Apple Music
(en) Tool på Discogs
(en) Tool på MusicBrainz
(en) Tool på SoundCloud
(en) Tool på Spotify
(en) Tool på Songkick
(en) Tool på Last.fm
(en) Tool på Genius — sangtekster
(en) Tool på AllMusic
Tool på Twitter
Tool på Facebook
Tool på Instagram
Tool på YouTube
Tool på YouTube
Tool på YouTube
Tool på Myspace
Offisiell fanklubb-side
Offisiell fanside | Tool er et amerikansk progressiv metal-band dannet i 1990. | 1,584 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lev_Vygotskij | 2023-02-04 | Lev Vygotskij | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 10. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1934', 'Kategori:Fødsler 17. november', 'Kategori:Fødsler i 1896', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Orsja', 'Kategori:Russiske psykologer', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Lev Semjonovitsj Vygotskij (russisk Лев Семёнович Выготский; født 5. novemberjul./ 17. november 1896greg. i Orsja i Det russiske rike, nå del av Belarus, død 11. juni 1934 i Moskva) var psykolog. Han har hatt stor betydning for utviklingspsykologi og pedagogikk.Vygotskij var en av de første psykologene som vektla mennesket som kulturvesen. Vygotskij var opptatt av den nærmeste utviklingssonen (den proksimale utviklingssone) og la grunnlaget for et sosiokulturelt læringssyn. Det er en balansegang mellom hva barnet lærer selv og hva det lærer ved assistanse.
Vygotskij kategoriseres som sosialkonstruktivist. Han var opptatt av at læringen skjer i et sosialt samspill, en interaksjon mellom individer.
Vygotskij sa at menneskets levekår påvirker dets tenkemåte, og at det er felles egenskaper i omgivelsene som gir mennesker måter å tenke og forstå hverandre på. Redskaper, både teknologiske og mentale, hjelper mennesket fremover og til å forbedre levekårene. Fellesskapet handler om at vi ved å stå sammen kan nå lenger enn ved å stå alene, og forteller at de kollektive prosessene er viktige. Behaviorister vil hevde at utvikling er resultat av modning og at individer i samspill med forskjellige situasjoner tilpasser sin atferd til omgivelsene ved at atferd blir en funksjon av miljøet og derfor blir atferden like kompleks som miljøet personen har vært i, mens kognitive teorier ser utvikling som et resultat av ubalanse og gjenopprettelse av balansen. Vygotskij på sin side, mente at flere ulike utviklingsprinsipper må ligge til grunn, og at ulike prinsipper gjør seg gjeldende med ulik styrke i løpet av livet. All intellektuell utvikling og all tenkning har hos Vygotskij utgangspunkt i sosial aktivitet. Det sosiale kommer først, så det individuelle. Det individuelle er et resultat av sosialt samspill.
I psykologisk litteratur på norsk brukes ofte den engelske skrivemåten "Vygotsky".
I Moskva arbeidet han blant annet på et barnehjem eller barnehage (russisk: Detski Dom kalt Internasjonal solidaritet etter at tyske og russiske fagforeninger overtok finansieringen) ledet av psykoanalytikeren Vera Schmidt (gift med Otto Schmidt). På barnehjemmet arbeidet han sammen med Sabina Spielrein og Alexander Luria. Trolig fungerte den noe eldre Spielrein som deres lærer og mye tyder på at Spielrein innflytelse på begges vitenskapelige arbeid. Fra rundt 1925, etter å ha møtt Spielrein, begynte Vygotskij å fokusere på samme tema som Spielrein: språk, tale og tanke hos barn.
| Lev Semjonovitsj Vygotskij (russisk Лев Семёнович Выготский; født 5. novemberjul./ 17. november 1896greg. i Orsja i Det russiske rike, nå del av Belarus, død 11. juni 1934 i Moskva) var psykolog. Han har hatt stor betydning for utviklingspsykologi og pedagogikk.Vygotskij var en av de første psykologene som vektla mennesket som kulturvesen. Vygotskij var opptatt av den nærmeste utviklingssonen (den proksimale utviklingssone) og la grunnlaget for et sosiokulturelt læringssyn. Det er en balansegang mellom hva barnet lærer selv og hva det lærer ved assistanse.
Vygotskij kategoriseres som sosialkonstruktivist. Han var opptatt av at læringen skjer i et sosialt samspill, en interaksjon mellom individer.
Vygotskij sa at menneskets levekår påvirker dets tenkemåte, og at det er felles egenskaper i omgivelsene som gir mennesker måter å tenke og forstå hverandre på. Redskaper, både teknologiske og mentale, hjelper mennesket fremover og til å forbedre levekårene. Fellesskapet handler om at vi ved å stå sammen kan nå lenger enn ved å stå alene, og forteller at de kollektive prosessene er viktige. Behaviorister vil hevde at utvikling er resultat av modning og at individer i samspill med forskjellige situasjoner tilpasser sin atferd til omgivelsene ved at atferd blir en funksjon av miljøet og derfor blir atferden like kompleks som miljøet personen har vært i, mens kognitive teorier ser utvikling som et resultat av ubalanse og gjenopprettelse av balansen. Vygotskij på sin side, mente at flere ulike utviklingsprinsipper må ligge til grunn, og at ulike prinsipper gjør seg gjeldende med ulik styrke i løpet av livet. All intellektuell utvikling og all tenkning har hos Vygotskij utgangspunkt i sosial aktivitet. Det sosiale kommer først, så det individuelle. Det individuelle er et resultat av sosialt samspill.
I psykologisk litteratur på norsk brukes ofte den engelske skrivemåten "Vygotsky".
I Moskva arbeidet han blant annet på et barnehjem eller barnehage (russisk: Detski Dom kalt Internasjonal solidaritet etter at tyske og russiske fagforeninger overtok finansieringen) ledet av psykoanalytikeren Vera Schmidt (gift med Otto Schmidt). På barnehjemmet arbeidet han sammen med Sabina Spielrein og Alexander Luria. Trolig fungerte den noe eldre Spielrein som deres lærer og mye tyder på at Spielrein innflytelse på begges vitenskapelige arbeid. Fra rundt 1925, etter å ha møtt Spielrein, begynte Vygotskij å fokusere på samme tema som Spielrein: språk, tale og tanke hos barn.
== Verker ==
Mind in Society: Development of Higher Psychological Processes (1978), ISBN 0-674-57628-4
Tenkning og tale (2001), ISBN 82-417-1198-0
Fantasi och kreativitet i barndomen (1965), ISBN 91-7173-011-7
Educational psychology (1997), ISBN 1-878205-15-3
== Antologi ==
Psykologi och dialektik, En antologi, utvalg ved Lars-Christ Hydén, Stockholm: P.A. Nordstedt & Söner, 1981 ISBN 91-1-804121-3
== Referanser == | Lev Semjonovitsj Vygotskij (russisk Лев Семёнович Выготский; født i Orsja i Det russiske rike, nå del av Belarus, død 11. juni 1934 i Moskva) var psykolog. | 1,585 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Metallica | 2023-02-04 | Metallica | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Band etablert i 1981', 'Kategori:Gjesteskuespillere i Simpsons', 'Kategori:Grammy Award-vinnere', 'Kategori:Heavy metal-band fra USA', 'Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame', 'Kategori:Metallica', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Thrash metal-band fra USA'] | Metallica er et Grammy-belønnet amerikansk heavy/thrash metal-band som ble stiftet i Los Angeles i USA 28. oktober 1981. Siden 1991, og den til da største salgssuksessen Metallica (The Black Album), har det kommersielt sett vært et av de mest suksessfulle bandene i heavy metal-historien. Med 57 millioner solgte album i USA (ifølge RIAA-tall) og tilnærmet det samme i resten av verden, er det totale antallet solgte album rundt 100 millioner (2007). Metallica plasseres per 2011 som nummer 7 på listen over mestselgende artister i amerikansk historie. Bandet ble rangert som nummer fem på VH1s 100 Greatest Artists of Hard Rock. I 2009 ble Metallica innvitert i Rock and Roll Hall of Fame.Etter å ha bygget opp en lojal fanbase gjennom sin rolle i utviklingen av thrash metal i 1980-årene, fikk de et merkbart bredere publikum tidlig i 1990-årene da de begynte å spille en moderne form for heavy metal. Som en kontrast, kom Metallicas kommersielle suksess i kjølvannet av en stilforandring som fikk mange til å beskylde dem for å «selge ut». Til tross for at de siste albumene har solgt meget godt, mente deler av fanbasen at Metallica hadde distansert seg for langt fra sine thrash metal-røtter. I tillegg ble Metallicas syn på og sentrale deltakelse i saken mot fildelingsprogrammet Napster i 2001/2002 for kontroversiell for mange fans.
I 2003 ble det åttende studioalbumet, St. Anger, utgitt. Det var en samling av de mest aggressive låtene og musikken som de hadde skrevet på lenge. Albumet splittet kritikere og fikk ikke fullt så gode salgstall sammenliknet med tidligere album. Derimot, på grunn av Metallicas suksess som startet i 1980-årene, var det meste av den påfølgende «Madly in Anger with the World»-turneen utsolgt.
12. september 2008 ble det niende studioalbumet deres, Death Magnetic, utgitt i hele verden. En påfølgende turné skal starte 21. oktober i USA. Mange fans og kritikere har klaget på at miksingen på albumet er altfor høy og at det er et resultat av the loudness war. Til tross for disse påstandene gikk albumet til topps i mange land, inkludert USA, hvor det solgte ca. 500 000 kopier, selv om det ble sluppet på en fredag, istedenfor mandag som er vanlig.
| Metallica er et Grammy-belønnet amerikansk heavy/thrash metal-band som ble stiftet i Los Angeles i USA 28. oktober 1981. Siden 1991, og den til da største salgssuksessen Metallica (The Black Album), har det kommersielt sett vært et av de mest suksessfulle bandene i heavy metal-historien. Med 57 millioner solgte album i USA (ifølge RIAA-tall) og tilnærmet det samme i resten av verden, er det totale antallet solgte album rundt 100 millioner (2007). Metallica plasseres per 2011 som nummer 7 på listen over mestselgende artister i amerikansk historie. Bandet ble rangert som nummer fem på VH1s 100 Greatest Artists of Hard Rock. I 2009 ble Metallica innvitert i Rock and Roll Hall of Fame.Etter å ha bygget opp en lojal fanbase gjennom sin rolle i utviklingen av thrash metal i 1980-årene, fikk de et merkbart bredere publikum tidlig i 1990-årene da de begynte å spille en moderne form for heavy metal. Som en kontrast, kom Metallicas kommersielle suksess i kjølvannet av en stilforandring som fikk mange til å beskylde dem for å «selge ut». Til tross for at de siste albumene har solgt meget godt, mente deler av fanbasen at Metallica hadde distansert seg for langt fra sine thrash metal-røtter. I tillegg ble Metallicas syn på og sentrale deltakelse i saken mot fildelingsprogrammet Napster i 2001/2002 for kontroversiell for mange fans.
I 2003 ble det åttende studioalbumet, St. Anger, utgitt. Det var en samling av de mest aggressive låtene og musikken som de hadde skrevet på lenge. Albumet splittet kritikere og fikk ikke fullt så gode salgstall sammenliknet med tidligere album. Derimot, på grunn av Metallicas suksess som startet i 1980-årene, var det meste av den påfølgende «Madly in Anger with the World»-turneen utsolgt.
12. september 2008 ble det niende studioalbumet deres, Death Magnetic, utgitt i hele verden. En påfølgende turné skal starte 21. oktober i USA. Mange fans og kritikere har klaget på at miksingen på albumet er altfor høy og at det er et resultat av the loudness war. Til tross for disse påstandene gikk albumet til topps i mange land, inkludert USA, hvor det solgte ca. 500 000 kopier, selv om det ble sluppet på en fredag, istedenfor mandag som er vanlig.
== Historie ==
=== Tidlig historie ===
Metallica ble startet i Downey i California den 28. oktober 1981 av trommeslager Lars Ulrich og gitarist/vokalist James Hetfield. NWOBHM-frelste Ulrich hadde en periode prøvd å starte et band uten suksess, men etter å ha satt inn en annonse i det amerikanske bladet The Recycler, kom han i kontakt med Hetfield. Det første møtet ble imidlertid ikke positivt. Hetfield ble ikke imponert over Lars Ulrichs ferdigheter på trommer, mye fordi cymbalen hans falt ned da han slo på den, og ble nødt til å avbryte spillingen. (Hvilket Hetfield burde tatt som et omen, de seneste årene er det først og fremst Ulrichs manglende ferdigheter på trommer som har gitt bandet negativ omtale.)
Lars Ulrich dro så til England i et år for å følge favorittbandet Diamond Head på turné. Da han returnerte til USA hadde han muligheten til å spille inn en sang på samlealbumet Metal Massacre. Han hadde truffet Brian Slagel, produsenten av platen, gjennom «tape trading»-miljøet som bestod av heavy metal-fans som kopierte og byttet kassetter. Det var også via «tape trading» at Lars Ulrich oppdaget og fikk sin store lidenskap for heavy metal. Lars Ulrich tok kontakt med James Hetfield igjen og lurte på om han var interessert i å spille inn en sang på Metal Massacre-albumet. Med tanke på hvilke muligheter en slik innspilling kunne medbringe, svarte Hetfield ja.
==== Navnet «Metallica» ====
Metallica fikk navnet sitt da Lars Ulrich hjalp heavy metal-promotør Ron Quintana fra San Francisco med å velge et navn til et nytt heavy metal-magasin han hadde ansvaret for. Magasinet skulle handle om amerikansk og britisk heavy metal. Quintana hadde to navneforslag; det ene var «Metal Mania», og det andre var «Metallica». Lars Ulrich foreslo at han kunne bruke navnet «Metal Mania» og valgte så å bruke det andre navnet til bandet han og Hetfield nettopp hadde startet.
==== Metallica formes ====
Lars Ulrich og James Hetfield skrev så og spilte inn den første sangen til Metallica, «Hit the Lights», som ble gitt ut på Metal Massacre-albumet i 1982. De hadde fått hjelp av en ekstra gitarist ved navn Lloyd Grant til å spille inn sangen. Metallica hadde brukt en del midlertidige gitarister, i tillegg til Lloyd Grant, blant andre Brad Parker og Jeff Warner. Kun Lloyd Grant var med Metallica lenge nok til å regnes som et medlem, men forsvant fort. Desperate etter en permanent sologitarist, satte Lars Ulrich inn annonser i lokale aviser i 1982. Dave Mustaine fra Huntington Beach i California, en gitarist som spilte i bandet Panic på den tiden, svarte på annonsen. Under lydprøvene ble Hetfield og Ulrich så imponerte at de spurte ham om å bli med før de rakk å teste ham. Litt senere fikk Metallica sin første bassist, Ron McGovney. Bandet begynte å skrive nye sanger og deres første demo, No Life 'Til Leather, ble utgitt i 1982. Denne demoen ble så spredt gjennom «tape-trading»-miljøet og ble fort populær blant heavy metal-fans.
Konflikter med Dave Mustaine (og resten av bandet for øvrig) førte til at bassist Ron McGovney valgte å forlate bandet. Han ble senere erstattet av Cliff Burton fra Castro Valley i California, som tidligere hadde spilt i bandet Trauma. Cliff Burton hadde gjort et så godt inntrykk på Metallica at bandet valgte å flytte til hans hjemsted for å få ham med i bandet.
Da de ankom Castro Valley, bygget de raskt opp en lojal fanskare i det som ble kalt for Bay Area thrash metal-scenen, via jungeltelegrafen og live opptredener. Metallica flyttet til New York i 1983 etter råd fra de lokale promotørene Jon og Marsha Zazula. Etter et par opptredener signerte bandet en avtale med Zazulas nye plateselskap, Megaforce Records. Kort tid etter de ankom New York, ble Mustaine sparket fordi han stadig var overberuset og skapte misnøye og konflikter i bandet. Mustaine fikk ingen sjanser til å skjerpe seg og ble erstattet av Kirk Hammett fra thrash metal-bandet Exodus. Mustaine gikk videre og etablerte senere bandet Megadeth. Som en elev av Joe Satriani tok Kirk Hammett med seg en mer progressiv stil enn det Mustaine hadde.
Noen fans så på Metallica som en direkte reaksjon på den mangfoldige kommersielle heavy metal-musikken fra tidlig 1980-årene. Inspirert av band som Diamond Head, Motörhead (på plateomslaget til Garage Inc (1998) sammenlikner Metallica seg med de to bandene og at de har tatt det beste fra to. (Spøkefullt sier de at to hoder er bedre enn ett) Saxon, The Misfits, Venom og Discharge var Metallica fast bestemt på å få overtaket på glam metal og annen «soft metal».
==== Kill 'Em All ====
I 1983 gikk Metallica inn i studio for første gang. Det var planlagt at dette albumet skulle hete Metal Up Your Ass, et navn som for øvrig Lars hadde kommet på. Men navnet ble for mye for plateselskapet, og de måtte finne et nytt navn. Cliffs kommentar til dette var, «Kill 'em all, man, just kill 'em all!», og tittelen på det første Metallica-albumet var født. Kill 'Em All ble gitt ut i juli 1983. Albumet ble ingen umiddelbar salgssuksess, men ble meget populær i det lokale thrash metal-miljøet. På verdensbasis solgte Kill em all ca. 60 000 ex innen utgangen av 83.
==== Ride the Lightning ====
Ett år etter Kill 'Em All ble Ride the Lightning utgitt. Metallica hadde nå forandret stilen litt. De var ikke lenger like aggressive og sangene ble lengre, inneholdt instrumentale låter og sangtekster som gikk litt dypere enn det som ble gjort tidligere. Mens debutalbumet bestod av «rett fram»-thrash metal, ble andrealbumet et mer kompleks album. Det mest tydelige var låten «Fade to Black», en rolig og dyptgående sang som mange tror handler om en person som vurderer selvmord, men som faktisk handler om at bandet ble frastjålet en del utstyr på turné samt jobben med å komme seg videre i livet på tross av problemer. «Fade to Black» er den første av mange sanger i denne sorten. Senere eksempler er «Welcome Home (Sanitarium)» fra Master of Puppets og «One» fra …And Justice for All. Disse sangene var noe av det som skilte Metallica fra de fleste andre thrash metal-bandene som Anthrax, Slayer og Megadeth på denne tiden.
==== Master of Puppets ====
Etter at Metallica fikk mer og mer oppmerksomhet og en større og større fanskare, fikk bandet signert en platekontrakt med plateselskapet Elektra Records i 1984, før de ga ut Master of Puppets 21. februar 1986. Dette albumet sees på av mange fans som det beste albumet noensinne laget. Til tross for at det ikke ble utgitt noen singler fra albumet, og kun «Master of Puppets» og «Welcome Home (Sanitarium)» fikk minimal tid på radio, solgte albumet til 29.-plass på Billboard Top Album Charts.
==== Tragedie rammer Metallica ====
27. september 1986 under sin Europa-turné døde bassisten Cliff Burton i Ljungby, Sverige i en bussulykke. Bussen skled på is og veltet rundt. Burton ble kastet ut av bussen, og bussen landet på ham. Det er usikkert om han var død på dette tidspunktet, for vinsjen som skulle løfte bussen røk og den falt da over ham for andre gang. Hans død var et stort slag for de gjenværende medlemmene, både personlig og musikalsk. James Hetfield har ved flere anledninger sagt at Burton hjalp ham med å utvikle seg musikalsk. Hetfield ble blant annet inspirert til å skrive låten «One» etter å ha lest boken Johnny Got His Gun av Dalton Trumbo som Burton ga ham.
=== Mainstream-suksess ===
==== Ny bassist og EP ====
Til tross for den åpenbare nedturen da Burton omkom, fant de relativt fort ut at de skulle fortsette Metallica og det ble holdt auditions etter bare to uker. Blant de lovende som prøvde seg var Les Claypool, en barndomsvenn av Kirk Hammett. Bandet likte han, men mente han var litt for «funky». Les Claypool startet med tiden sitt eget band, Primus.
Tre uker etter Burtons begravelse 28. oktober 1986, ble Jason Newsted offisielt medlem av Metallica. Han kom fra bandet Flotsam and Jetsam. Med Newsted fullførte Metallica turneen som de hadde startet på, deretter spilte de inn The $5.98 EP: Garage Days Re-Revisited i juli 1987. Albumet inneholdt coverlåter av totalt ukjente britiske band (i USA).
==== …And Justice for All ====
I 1988 spilte de inn …And Justice for All, et album som inneholder noen av de mest komplekse låtene Metallica har skrevet. Lengden på låtene var dessuten noe av det lengste og det var det første studioalbumet etter Cliff Burtons død. Han hadde vært ansvarlig for mye av bandets tidlige lyd og arrangement, noe som kunne merkes på sangen «…And Justice for All». Jason Newsted spilte bass på albumet, men han kan nesten ikke høres. Senere innrømmet de tre andre medlemmene at de hadde mikset ned bassen så mye de kunne. Det ble spekulert i at de gjorde dette som en reaksjon på Cliff Burtons bortgang. Andre sier igjen at Newsted ikke var tilstede under miksingen og derfor ikke kunne ytre sin mening. …And Justice for All er for mange en milepæl innen heavy metal-musikken. Sangtekstene kretset rundt politiske temaer som offentlig kontroll og individuell uavhengighet. Produksjonen av platen ble dog kritisert, men samtlige musikere i Metallica beviste at de hadde vokst musikalsk og mestret mer komplekse spillestiler. På grunn av lengden på enkelte sanger, sluttet Metallica å spille de fleste sangene på konserter. Ut fra dette albumet kom også Metallicas første musikkvideo, «One». Temaet var første verdenskrig og i video var det klipp fra filmen Johnny Got His Gun som var basert på boka ved samme navn som Hetfield hadde fått av Burton før han døde. Videoen var populær på MTV og gjorde at bandet fikk masse oppmerksomhet. Da videoen kom ut, spyttet en Metallica-fan Hetfield i ansiktet og beskyldte dem for å «selge ut». Albumet inneholder også den instrumentale låten «To Live Is to Die». Det var på en måte en hyllest til Cliff Burton da det inneholdt mange ubrukte Burton-riff samt et dikt på slutten som Burton delvis hadde skrevet. Diktet ble ikke sunget, men lest opp av James Hetfield. Metallica fortsatte som de hadde gjort tidligere og konsentrerte seg om konserter.
==== Metallica (The Black Album) ====
I 1991 kom albumet Metallica (også kjent som The Black Album) og med dette introduserte bandet metal-sjangeren til 1990-årene. For å få et mer kommersielt produkt ble albumet co-produsert av Bob Rock som hadde jobbet med band som Bon Jovi og Mötley Crüe. Mesteparten av tiden som ble brukt til å lage albumet og den påfølgende turneen ble filmet og senere utgitt som dokumentaren A Year and a Half in the Life of Metallica.
Åpningslåten «Enter Sandman» er et godt eksempel på den store endringen etter …And Justice for All, og er blitt Metallicas kanskje mest kjente låt. En annen kjent sang er «Nothing Else Matters» som var den første balladen de hadde spilt som ikke ble røffere etter hvert som sangen utviklet seg. Denne låten skapte en del misnøye blant de eldste fansene. Albumet var en massiv kommersiell hit og brakte Metallica virkelig inn i «mainstreamen». Det var med dette albumet de for alvor begynte å møte anklagene med å «selge ut».
Disse anklagene ville følge Metallica stort sett gjennom hele 1990-årene. Bandet spøkte ofte med det og sa at de hadde «solgt ut», hver og eneste billett på hele turneen. Den påfølgende turneen var meget vellykket for Metallica. Mange konserter inneholdt en introduksjonsfilm/dokumentar istedenfor supportband. Introduksjonsfilmen inneholdt bilder fra innspillingen av A Year and a Half in the Life of Metallica som ikke kom med i selve dokumentaren. En kjent hendelse fra denne turneen var fra konserten i Montreal der Hetfield pådro seg flere andre- og tredjegrads forbrenninger på den venstre armen under fremføringen av «Fade to Black». Dette resulterte i at han ikke kunne spille gitar en god del av turneen. Tidligere Metallica-roadie og Metal Church-gitarist John Marshall steppet inn mens Hetfield fortsatte å synge.
=== Alternativ-perioden ===
==== Load og ReLoad ====
Etter en nesten treårig turné etter Metallica (The Black Album), tok Metallica en pause til sent i 1995. Da gjorde de det de liker best, å spille andres låter. 13. desember spilte de inn øvelsen for Lemmys (Motörhead) 50-årsfest, der de spilte fire Motörhead-sanger. Disse fire sangene og sangen «Hero of the Day» ble senere utgitt på en single. Etter dette brukte de rundt ett år på å skrive nye låter som resulterte i albumet Load. På grunn av begrensninger på hvor mye man kan ha på én CD og bandets motvillighet til å utgi en dobbel-CD med originalt materiale, ble albumet ReLoad utgitt året etter. Noen sanger hadde forandret seg fra da de ble skrevet før Load ble utgitt og til da ReLoad kom. Spesielt hadde låten «Fuel» forandret seg. Sangen hadde en annerledes tekst enn fra da de turnerte etter Load-utgivelsen. Sangen het da «Fuel for Fire».
Disse to, nesten identiske albumene, representerte en stor forandring for Metallica. Bandets kommersialisering fortsatte, og den raske thrash metal hadde blitt helt erstattet med en mer blues-aktig hard rock, full av varme gitarer, slidegitar (veldig ofte forbundet med blues), og mange andre ukjente elementer for Metallica. Hetfields vokaler fikk mer plass enn før og flere sanger viste at bandet eksperimenterte med andre lyder og sjangere. «Low Man's Lyric» og «Mama Said» er gode eksempler på dette. I «Mama Said» brukte de steelgitar, som nesten utelukkende har blitt brukt i amerikansk countrymusikk, og i «Low Man's Lyric» brukte de fiolin og dreielire. Bandet mottok veldig blandet kritikk for disse to albumene, og mange fans følte at stilen hadde endret seg for drastisk, da med tanke på hele imaget som de presenterte. Innen 1996 hadde alle i bandet klippet håret kort og klesstilen endret seg også.
Mange av forandringene på disse to albumene var forutsett med tanke på hva som ble presentert i The Black Album, men lyttere var generelt enige om at de var et vendepunkt for Metallica. Salget var lavere enn de tre foregående albumene, og mange fans som tidligere hadde anklaget dem for å «selge ut», kalte dem nå sarkastisk for «Poptallica» og «Alternica».
I 1998 returnerte Metallica kort til røttene som et coverband og ga ut dobbeltalbumet Garage Inc.. Den første CD-en inneholdt nyinnspilte coverlåter. På den andre platen hadde de samlet mange tidligere utgitte coverlåter. Albumet inneholdt mange av Metallicas åpenbare innflytelser som The Misfits, Diamond Head, Thin Lizzy, Motörhead og Black Sabbath, men også noen overraskelser i form av Nick Cave og Bob Seger.
==== S&M ====
7. mars 1999 ble Metallica innviet i San Francisco Walk of Fame. Ordføreren i San Francisco, Willie Brown, erklærte at dagen skulle være «offisiell Metallica-dag» i San Francisco. En måned senere, 21. og 22. april, holdt de to konserter med San Francisco Symphony for anledningen med Michael Kamen. Det var han som hadde foreslått dette for Metallica. Kamen hadde skrevet symfonidelen til sanger som var med på Ride the Lightning. Det ble skrevet to nye sanger for konserten, «-Human» og «No Leaf Clover». Opptak fra de to konsertene har blitt utgitt på konsertalbum og DVD under navnet S&M («Symphony & Metallica»).
=== Metallicas usikre fremtid ===
==== Newsted forlater bandet ====
Før de skulle i studio i 2001 for å spille inn sitt neste album, forlot Jason Newsted bandet. Newsted sa at årsaken til at han forlot bandet var «på grunn av de fysiske skadene jeg har påført meg selv mens jeg spilte den musikken jeg elsker». I ettertid, derimot, kom det frem at en stor grunn var at Newsted hadde et sideprosjekt, Echobrain, som Hetfield blankt avviste fordi han trodde det ville svekke Metallica. Det ble også klart at Newsted mislikte den nærmest diktatoriske lederstilen til Hetfield. Hetfield har selv sagt i dokumentaren Some Kind of Monster at det var da Newsted forlot bandet at han forstod hvilken effekt han hadde på menneskene rundt seg. Like etter Newsted forlot bandet, ble Hetfield innlagt på en avvenningsklinikk og rykter om bandets fremtid florerte. Det gamle kallenavnet «Alcoholica» dukket også opp igjen. I over ett år var fremtiden til bandet usikkert.
Da Hetfield ble skrevet ut av avvenningsklinikken begynte bandet å skrive på sitt nye studioalbum, uten å skaffe seg en ny bassist. Plateprodusenten deres, Bob Rock, spilte bass imens.
==== Robert Trujillo ====
I 2003 fant Metallica sin nye faste bassist, Robert Trujillo, en tidligere Ozzy Osbourne-bassist (ironisk nok ble Jason Newsted ansatt av Ozzy like etter Trujillo ble medlem av Metallica). 6. mai 2003 spilte Metallica sin første opptreden med Trujillo på mtvICON:Metallica, som var et show for å hedre bandet. Mange band spilte sine versjoner av Metallicas låter, blant annet Sum 41 (medley av flere Metallica sanger), Staind fremførte «Nothing Else Matters», Avril Lavigne med «Fuel», Snoop Dogg fremførte «Sad but True», Korn fremførte «One» og Limp Bizkit med «Welcome Home (Sanitarium)». Showet inneholdt også flere klipp med intervjuer hvor bandmedlemmene snakket om historien bak bandet. Newsted var også med på disse intervjuene, men var ikke tilstede under selve showet. Det hele ble rundet av med at Metallica spilte en medley av sine sanger som startet med «Hit the Lights», deretter «Enter Sandman», «Blackened», «Creeping Death» og «Battery». Etter en kort tale avsluttet de med premieren på «Frantic».
=== St. Anger ===
I juni 2003 slapp Metallica sitt åttende studioalbum, St. Anger. De valgte navnet St. Anger fordi alle sammen, spesielt Lars Ulrich og James Hetfield, satt inne med mye aggresjon og ikke hadde klart å være åpne før nå, noe man også kan høre på tekstene. Albumet gikk rett inn på førsteplass på albumlistene, med rykte om å være bandets mest aggressive album på over ti år. Det kunne virke som Metallica med vilje hadde spilt inn et røft og upolert album som svar på all kritikken og de sosiale konfliktene innad i bandet. Til tross for at igjen mange fans ytret misnøye, høstet Metallica veldig god kritikk og vant også en Grammy-pris i 2004 for albumet. Dokumentaren Some Kind of Monster fulgte albumet, hvor vi kunne følge dagliglivet til Metallica på nært hold. Filmen fokuserte veldig på det personlige forholdet mellom medlemmene og avslørte at Metallica hadde fått hjelp av terapeuten Phil Towle (som kaller seg «performance enhancement coach») for å overkomme sine interne problemer. Spesielt fokuseres det på maktforholdet og kampen mellom Hetfield og Ulrich. Metallica dumpet Phil Towle på slutten av dokumentaren.
==== Tiden etter St. Anger ====
Etter å ha turnert intenst i to år etter utgivelsen av St. Anger, tok Metallica en pause og brukte mesteparten av 2005 blant venner og familie. 13. og 15. november 2005 spilte Metallica to konserter med The Rolling Stones i San Francisco. Metallica åpnet begge konsertene som foregikk i SBC Park, og de spilte for første gang siden Cliff Burtons begravelse «Orion» i sin fulle lengde.
Den tidligere gitaristen i Metallica og gitarist/vokalist i Megadeth, Dave Mustaine, meldte at hans lange feide med bandet (spesielt James Hetfield) var over, og at han var lei av at temaet hele tiden ble tatt opp. Han har også ytret et ønske om å turnere med bandet for å vise at de ikke lenger er «fiender».
=== Death Magnetic ===
16. februar 2006 annonserte Metallica at deres samarbeid over de siste 15 årene med Bob Rock var over. Rick Rubin, som tidligere har jobbet med blant annet Red Hot Chili Peppers, Weezer, Audioslave, Slipknot, System of a Down, Johnny Cash og Slayer, vil ta over som Metallicas plateprodusent.
Bandet startet å gå gjennom riff-opptak og skrive nye sanger i 2006. Etter noen måneder med låtskriving valgte bandet å gjenta «Escape from the Studio»-turneen fra 1995 (denne gangen med navnet «Sick of the Studio») og begynte å turnere. Denne turneen resulterte blant annet i at Metallica spilte for første gang på det afrikanske kontinent. Deres kommende studioalbum ble som følge av turneen utsatt. I et intervju med magasinet Revolver har Lars Ulrich sagt at stemningen i Metallica er mye bedre nå og at det er samme stemning i bandet som det var i 1980-årene. Bandet har skrevet omtrent 25 nye sanger, men har plukket ut 10 sanger som skal utgjøre det nye albumet. Gitarist Kirk Hammett har uttalt at han mener det nye albumet er det beste de har lagd på 15 år, og sier det inneholder en mellomting av progressiviteten til …And Justice For All og de melodiske sangene på The Black Album. Bassist Robert Trujillo har sammenlignet det med Master of Puppets og The Black Album. I motsetning til St. Anger vil det kommende albumet inneholde flere gitarsoloer. Ifølge Lars Ulrich vil de fullføre albumet i august, og albumet vil komme i salg 12. September 2008.Death Magnetic er deres niende studioalbum og det første på fem år. Førstesingelen fra Death Magnetic, The Day That Never Comes. gikk rett til topps på de norske hitlistene. Metallica har hatt seksten singler inne på Topp 10 i Norge.
=== Beyond Magnetic ===
I 2011 ga Metallica en EP på fire sanger som ikke ble med på Death Magnetic. De er spilt inn samtidig som Death Magnetic (2007)
=== Hardwired...To Self-Destruct ===
I 2016 ga Metallica ut deres tiende studioalbum med navnet Hardwired...To Self-Destruct. Albumet inneholder 12 sanger og er produsert av Greg Fidelman. Det er det andre albumet med alle de fire nåværende medlemmene: James Hetfield, Lars Ulrich, Kirk Hammet og Robert Trujillo.
== Metallica i Norge ==
Metallica har besøkt Norge femten ganger totalt. Tre av gangene spilte de to kvelder på rad, så totalt blir det 19 konserter. Første gangen de spilte var 25. september 1986. Den gangen ble konserten holdt i Skedsmohallen. Da Metallica besøkte Valle Hovin stadion 10. juli 2007, ble 40 000 billetter utsolgt på én time og 48 minutter.
De 22 000 billettene til Metallicas konsert på Bergenshus Festning 16. juli 2008 ble utsolgt på 50 minutter. Dette var eneste konsert Metallica spilte i Skandinavia i 2008. Billettene til konserten i Spektrum i 2009 ble utsolgt på 15 minutter.
25. september 1986 – Skedsmohallen, Lillestrøm
18. oktober 1988 – Skedsmohallen, Lillestrøm
14. desember 1992 – Oslo Spektrum, Oslo
23. november 1996 – Oslo Spektrum, Oslo
24. november 1996 – Oslo Spektrum, Oslo
29. mai 1999 – Oslo Spektrum, Oslo
2. desember 2003 – Oslo Spektrum, Oslo
3. desember 2003 – Oslo Spektrum, Oslo
10. juli 2007 – Valle Hovin stadion, Oslo
16. juli 2008 – Koengen, Bergen
17. juni 2009 – Oslo Spektrum, Oslo
30. juli 2009 – Oslo Spektrum, Oslo
13. april 2010 – Telenor Arena, Fornebu
14. april 2010 – Telenor Arena, Fornebu
23. mai 2012 – Valle Hovin stadion, Oslo
1. juni 2014 – Valle Hovin stadion, Oslo
20. august 2015 – Koengen, Bergen
2. mai 2018 – Telenor Arena, Fornebu
13. juli 2019 – Granåsen, Trondheim
== Medlemmer ==
=== Dagens medlemmer ===
James Hetfield – Vokal og gitar (1981-)
Lars Ulrich – Trommer (1981-)
Kirk Hammett – Gitar (1983-)
Robert Trujillo – Bass (2003-)
=== Tidligere medlemmer ===
Ron McGovney – Bass (1981–1982)
Cliff Burton – Bass (1982–1986) (avdød)
Jason Newsted – Bass (1986–2001)
Bob Rock – Session bass på St. Anger (2003)
Dave Mustaine – Gitar (1982–1983)
Lloyd Grant – Gitar (1981-1982)
=== Midlertidige live-medlemmer ===
1982 – Lloyd Grant – Gitarist på den første innspillingen av Hit the lights som dukket opp på Metal Massacre 1.
1986 og 1992 – John Marshall (James Hetfield's gitartekniker, som også har spilt for Metal Church) – Gitarist på konserter for James Hetfield mens han leget for skader (1986, brukket håndledd fra skateboard-ulykke. 1992, brannskader fra pyroteknikk under konsert).
2004 – Lars Ulrich var fraværende på en konsert i Donnington i 2004 for første gang i bandets historie. De som steppet inn for ham var:
Dave Lombardo fra Slayer
Joey Jordison fra Slipknot
Flemming Larsen (Ulrichs trommetekniker)
== Diskografi ==
=== Studio- og konsertalbum ===
== Priser ==
Metallica har vunnet ni Grammy-priser:
1989: «Best Metal Performance» for «One»
1991: «Best Metal Performance» for «Stone Cold Crazy»
1992: «Best Metal Performance with Vocal» for Metallica (The Black Album)1999: «Best Metal Performance» for «Better than You»
2000: «Best Hard Rock Performance» for «Whiskey in the Jar»
2001: «Best Rock Instrumental Performance» for «The Call of Ktulu»
2004: «Best Metal Performance» for «St. Anger»
2008: «Best Metal Performance» for « My Apocalypse»
2008: «Best Recording Package» for «Death Magnetic»Metallica har vunnet tre Kerrang!-priser:
2003: «Best Band on the Planet»
2004: «Best Band on the Planet»
2005: «Best Band on the Planet»
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Metallica – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Metallica – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Metallica på Internet Movie Database
(en) Metallica på Apple Music
(en) Metallica på Discogs
(en) Metallica på MusicBrainz
(en) Metallica på Encyclopaedia Metallum
(en) Metallica på SoundCloud
(en) Metallica på SoundCloud
(en) Metallica på Spotify
(en) Metallica på Songkick
(en) Metallica på Last.fm
(en) Metallica på Genius — sangtekster
(en) Metallica hos The Gauntlet
(en) Metallica hos Metal Storm
(sv) Metallica Club Scandinavia
(en) Den offisielle fanklubbens hjemmeside | Metallica er et Grammy-belønnet amerikansk heavy/thrash metal-band som ble stiftet i Los Angeles i USA 28. oktober 1981. | 1,586 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%98l | 2023-02-04 | Øl | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Øl'] | Øl er en form for alkoholholdig drikke brygget på korn.
| Øl er en form for alkoholholdig drikke brygget på korn.
== Etymologi ==
Ordet «øl» kommer av det norrøne ǫl, som i sin tur stammer fra germansk *alúþ- og er beslektet med det engelske ordet ale. Norrønt hadde også et annet ord, bjórr, et lånord fra vestgermansk *beura- og beslektet med blant annet tysk Bier, engelsk beer og fransk bière.I norsk middelalder ble sterkt mjød helst brukt til gjestebud, mens øl var en daglig drikk. Sterkt øl ble kalt bjórr, lett øl ble kalt munngått (eller damemunngått for den svakeste varianten).
== Historie ==
Øl er kjent fra oldtiden, og det første ølet ble trolig brygget for mer enn seks tusen år siden. I Gilgamesj-eposet sies om villmannen Enkidu at han «visste ikke hvordan man spiser brød, eiheller hadde han lært å drikke øl». Men snart tømte han syv begre med øl, «hans hjerte ble lett, hans ansikt glødet, og han sang av glede». I Mesopotamia var humle ukjent, så ølet holdt seg ikke, men måtte drikkes snart. I Sumer rundt 2000 f.Kr. fantes det åtte slags byggøl og åtte slags hveteøl. Dette var tyktflytende, næringsrik drikke omtalt som «sterk» eller «rødbrun» eller «god mørk», populære også hos andre folkeslag. I det gamle Egypt drakk man heller øl enn vann som ofte var forurenset.I Norge hadde Gulatingsloven fra rundt år 1000 bestemmelser om streng straff for den som unnlot å brygge øl: «Ølet skal signes til takk for Kristus og Sankta Maria, til godt år og fred. Om noen ikke brygger til den tid, skal han bøte 3 øre til biskopen.» I første omgang var altså boten på tre øre, det vil si verdien av en halv ku, men hvis en bonde fortsatte å se bort fra plikten til ølbrygging, steg straffen, og han kunne bli dømt utlegd og fratatt gård og grunn om han ikke hadde brygget øl til jul de siste tre årene. Som regel ble da halvparten av eiendommen overført til kongen og den andre halvparten til biskopen. Gulatingsloven opererer også med begrepet «ølførhet»: Ingen kan erklæres umyndig så lenge han har sitt vett, er hestefør og ølfør.
Enno ei ølgjerd har me lova å gjera, husbond og husfru like mykje malt kvar, etter vekt, og signa det jolenatti til takk frå Krist og Sankta Maria, til godt år og fred. Um ikkje så vert gjort, skal det bøtast 3 merker til biskopen. Men um nokon sit soleis 3 vintrar at han ikkje gjer ølgjerdene eller greider dei bøtene som me har lagt på for kristendommen vår, og han verts sannskyldig i det eig kongen vår halvt, men halvt biskopen. Men han har høve til å gå til skrifte og gjera kyrkjebot og verta verande i Noreg. Um han ikkje vil det, skal han fara ut or landeigni (riket) åt kongen vår.
I Norge ble det i høymiddelalderen importert en økende andel tysk øl og mjød. De første kommersielle bryggeriene ble etablert på 1500-tallet. Gulatingsloven hadde påbud om juleøl der mengden skulle tilsvare mannens og konens vekt i malt. Ved fødsler og gravferd («gravøl») ble det avholdt selskap med øl. «Barsel» er en forvanskning av ordet «barnsøl». I Bergen var det på 1500-tallet over 100 «ølstuer».På tinget 7. juni 1627 i Kjelvik stevnet futen i Finnmark bergensborgeren Anders Hansen for å ha spedd ut ølet han solgte med sjøvann. Tre samer fra Porsanger vitnet om dette, og sorenskriveren skrev i tingboken: «Som de da fikk merke, var det blandet med sjø, og da de drakk derav, var de nesten forgiven [forgiftet]». Handelsmannen ble dømt til å fri seg med en tolvmannsed, dvs at elleve menn og han selv skulle sverge på hans uskyld, eller han måtte betale en stor bot. Fusk med ølet var altså en alvorlig sak, for vanligvis var det bare ubotamål som stilte krav om tolvmannsed.I eldre tid ble norsk øl laget av bygg eller havre og tilsatt f.eks. bark for å gi brygget smak. Humle ble en del av oppskriften på 1100-tallet, og i dag finnes det rundt 40 sorter humle som brukes til ølbrygging.
Dansk øl ble brygget med pors og malurt, inneholdt lite alkohol og smakte surt. Folk kjøpte derfor heller tysk øl om de hadde råd, siden det var brygget med humle.Norsk øl brygges i dag vanligvis på humle og malt av bygg. Enkelte ølslag bruker hvete. Noen ølsorter bruker andre eller flere tilsetninger enn humle. Tradisjonen med juleøl holdt seg lokalt frem til innpå 1900-tallet, men har overlevd bare øverst i Telemark og Hallingdal, innerst i fjordene på Vestlandet - og i Stjørdal, der ølet har mye røyksmak pga måten maltet er tørket på. Kveik har mer fruktsmak, og gjærer på få dager. På primstaven er juledag merket med et ølhorn, og 13. januar når julen er over, markeres med et ølhorn snudd opp ned. Øl laget på tradisjonelt vis har en alkoholprosent på mellom 6,5 og 12 %. Av den grunn ble det fra 1993 forvist til Vinmonopolet, mens man utviklet et svakere juleøl som kunne selges fra butikk. I vikingtiden «drakk» man jul.Humle er den dyreste ingrediensen i ølbrygging, og var blant annet avgjørende ved brygging av India Pale Ale, som ble brygget i Storbritannia og nådde frem til salgsstedet i India ca. tolv måneder senere. Det høye humleinnholdet gjorde smaken overveldende bitter i ferskt øl, men når det kom frem etter å ha krysset ekvator to ganger, var smaken mildnet til noe som av flere beskrives som «hvitvin».Fatøl brukes i dag ofte om øl lagret på tanker. Tradisjonelt dreide det seg om øl lagret på eikefat. Denne lagringen gjorde at ølet fikk en noe dypere farge enn pils, og mer utpreget smak.
I Norge er det tradisjon for lokale bryggerier, selv om større selskaper i stor grad har tatt over. Det største norske bryggeriet er i dag Ringnes, som i sin tur er eid av danske Carlsberg. Andre store bryggerier er Hansa og Aass. Mesteparten av ølet som blir solgt i Norge er norskbrygget pilsnerøl. Mest solgt er danske Tuborg.
=== Renhetsloven ===
I 136 år var norsk ølbrygging underlagt «Renhetsloven» av 12. oktober 1857. Den norske loven hadde sin opprinnelse i det tyske «Reinheitsgebot» som ble innført i Bayern 23. april 1516. Begge disse lovene sier at det ikke må brukes andre råstoffer til fremstilling av øl enn de klassiske: Byggmalt, humle og vann. Senere er gjær kommet med. Den norske bestemmelsen ble bekreftet i «lov om tilvirkning, innførsel og beskatning av øl» av 1912. Renhetsloven er ofte misforstått som et middel for å sikre ølets kvalitet, dette stemmer ikke. Renhetsloven var mer et politisk pressmiddel for å sikre at hvete og andre kornslag var forbeholdt matvarer.12. mars 1987 besluttet Den europeiske unions domstol at den tyske renhetsloven ikke skulle gjelde for internasjonal handel med øl. I Norge ble loven opphevet i 1994, men fremdeles (2005) brygger de fleste norske bryggerier sitt øl kun på de fire klassiske ingrediensene. Enkelte har tatt i bruk billigere ingredienser, som ris, mais eller sukker, til erstatning for noe av maltet.
== Overgjæret, undergjæret og spontangjæret øl ==
Øl deles inn i to hovedkategorier, lager og ale, der gjærtypen er blant faktorene som skiller de to. Lager, med pils som den vanligste undergruppen, er undergjæret, mens ale lages med overgjæring.
=== Undergjæret øl ===
Undergjæring vil si at gjæren faller til bunn i tanken og jobber seg oppover (bryter ned sukkerartene fra maltet). Tankene er derfor koniske i bunnen, hvilket gjør det enkelt å fjerne gjæren. Undergjæret øl gjærer langsomt (alt fra 6 uker til 6 måneder) ved lav temperatur (3,5-15 grader celsius). Metoden ble først benyttet i Bayern i Tyskland, der ølet ble lagret i kalde huler. Metoden ble først vitenskapelig dokumentert da Emil Hansen ved Carlsberg bryggeri i Danmark lyktes i å isolere en enkelt gjærcelle i 1840.
==== Øltyper - undergjærede ====
=== Overgjæret øl ===
Overgjæret øl gjærer hurtig (typisk 5-12 døgn) ved omkring 18-22 grader celsius. Det kalles overgjæret fordi gjæren ligger som et lag på toppen av ølet under gjæringen, i motsetning til undergjæret hvor gjæren fermenterer fra bunn til topp. Ølet ferdigmodnes oftest på flaske eller fat. Overgjæret øl har som regel en sterkere aroma grunnet den varme gjæringen og særlige gjærstammer. Overgjæring er mindre egnet til å omdanne sukker til alkohol, og vil derfor etterlate mer restsukker.
==== Øltyper - overgjærede ====
=== Spontangjæret øl ===
Spontangjæret øl gjæres ved villgjær i luften, uten at vørteren tilsettes eget gjær. Typisk spontangjæret øl er belgisk lambic og geuze.
== Verdens sterkeste øl ==
I 2009 lanserte det skotske bryggeriet BrewDog ølet Tactical Nuclear Penguin med en alkoholstyrke på 32%. Dette ble regnet som verdens sterkeste øl fram til da, etter at det tyske bryggeriet Schorschbräu hadde hatt et øl med en styrke på 31 %. Schorschbräu svarte da med Schorschbock, et brygg på 40 %, noe som var rekorden i to uker, fram til BrewDog produserte ølet Sink the Bismarck med en alkoholstyrke på 41 % . Schorschbräu svarte da med en versjon av Schorschbock på 43 % BrewDog tok tilbake ledelsen med ølet The End of History på 55 %, og sa samtidig at de med dette gav seg i konkurransen. Schorschbräu svarte med Schorschbock 57 % finis coronat opus. I 2012 kom så det skotske bryggeriet Brewmeister med ølet Armageddon på 65 %, som nå er verdens sterkeste øl.Bryggeriet Koelscip har laget to øl på 45 og 60 % som kom inn mot slutten av kappløpet, men disse blir ikke anerkjent i alle ølkretser, da det har blitt reist tvil om de er blandet med brennevin..
Disse ølene er ikke brygget til så høy styrke, men destillert ved hjelp av nedfrysing og opptining, en prosess som gjør at en ikke ender med kun sprit, men også store deler av det opprinnelige ølet, for eksempel karbohydrater av forskjellig slag og ikke minst humle.
== Ølmerker/bryggerier/ølguide ==
=== Europa ===
Bryggeri- og drikkevareforeningen (Norge)
Liste over norske bryggerier
Øl i Danmark
==== Tyskland ====
Augustiner Bräu
Beck's
Bitburger
Erdinger
Flensburger
Hasseröder
Henninger
Hofbräu
Holsten
Jever
Löwenbräu
Maisel
Pilsator
Radeberger
Rex Pilsner
Schultheiss
Warsteiner
==== Andre ====
Amstel (Nederland)
Birra e Pejës (Kosovo)
Brasserie Saint-Germain (Frankrike)
Březňák (Tsjekkia)
Budweiser Budvar (Tsjekkia)
Estrella Damm (Spania)
Fuller's (Storbritannia)
Gambrinus (Tsjekkia)
Grolsch (Nederland)
Guinness (Irland)
Heineken (Nederland)
Jupiler (Belgia)
Kriek (Belgia)
Kronenbourg (Frankrike)
Meteor (Portugal)
Murphy's (Irland)
Mythos (Hellas)
Newcastle Brown Ale (Storbritannia)
Niksic (Montenegro)
Ožujsko (Kroatia)
Peroni (Italia)
Pilsner Urquell (Tsjekkia)
Saku (Estland)
Šariš (Slovakia)
Stella Artois (Belgia)
Superbock (Portugal)
Švyturys (Litauen)
Tetley (Storbritannia)
Tyskie (Polen)
Wells & Young's (Storbritannia)
Zagorka (Bulgaria)
Zlatý Bažant (Slovakia)
Żywiec (Polen)
=== Utenfor Europa ===
==== Mexico ====
Bohemia
Corona
Dos Equis
Negra Modelo
Sol
==== USA ====
Amerikansk Budweiser
Lone Star
Miller
Pabst Blue Ribbon
Rolling Rock
Sam Adams
Shiner
Yuengling
==== Andre ====
Angkor (Kambodsja)
Beer Chang (Thailand)
Belikin (Belize)
Bintang (Indonesia)
Club Colombia (Colombia)
Cusqueña (Peru)
Foster (Australia)
Goldstar (Israel)
Kirin (Japan)
Leo beer (Thailand)
Molson (Canada)
Red Stripe (Jamaica)
San Miguel (Filippinene)
Singha (Thailand)
Taj Mahal (India)
Thai beer (Thailand)
Tiger Beer (Singapore)
Toña (Nicaragua)
Yanjing (Folkerepublikken Kina)
== Se også ==
Ølagent
Ølets historie
Ølkanne
Fargen på øl
== Referanser ==
== Litteratur ==
Johnsen, Vidar og Mortensen, Hylje (2009): Norsk øl. Tun forlag . ISBN 978-82-529-3286-7
Vogt, Nils red.(1921): Scous bryggeri. Mindeskrift til hundreaarsjubilæet 1921. Kristiania.
== Eksterne lenker ==
Norbrygg – Norsk hjemmebryggerforening som bl organiserer NM i hjemmebrygging
How to brew – Innføring i hjemmebrygging av øl av John Palmer
Svensk artikkel om mjødets og ølets historie
BeerSci - Hva er forskjellen på en lager og en ale? | Øl er en form for alkoholholdig drikke brygget på korn. | 1,587 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tor | 2023-02-04 | Tor | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tordenguder', 'Kategori:Æser'] | Tor (Þórr) er i den norrøne mytologien Odins sønn, og den nest mektigste guden, etter Odin. Hans viktigste rolle var å opprettholde verdensordenen. Han var også tordenguden og rådde over været. Hans mor var åsynjen Fjorgyn (Jord).
| Tor (Þórr) er i den norrøne mytologien Odins sønn, og den nest mektigste guden, etter Odin. Hans viktigste rolle var å opprettholde verdensordenen. Han var også tordenguden og rådde over været. Hans mor var åsynjen Fjorgyn (Jord).
== Bakgrunn, personlighet og rolle ==
Tor var gift med åsynjen Siv, som var nesten like fager som Frøya, som var den vakreste. De fikk sønnen Mode og datteren Trud. Tor fikk også barn med en del andre kvinner bl.a. fikk han Magne med jotunkvinnen Jernsaksa. Tor og Siv sin bolig i Åsgard heter Bilskirne som ligger i Trudvang (Tors rike i Åsgard, Trudvang betyr «Styrkens bolig»).
Som mange andre av æsene hadde han flere roller. Han hadde også rollen som fruktbarhetsgud og krigsgud. Krigsguder var det mange av, bl.a. Odin selv, og andre kjente fruktbarhetsguder var Njord, Frøy og Frøya. Som sedvanlig når man er fruktbarhetsgud, rår han også over jordbruket.
Hans humør er kjent for å svinge veldig. Han skal også være brå, sta og korttenkt.
Tor kjempet stadig mot jotnene, som var kjemper som bodde forskjellige steder, både i fjellene og i ødemarken, i skogen og i havet. Som våpen hadde han hammeren Mjølner, smidd av dvergen Sindre, som traff alt han siktet på, og kom alltid tilbake til hånden hans. Den kunne også gjøres stor eller liten, alt etter hva Tor hadde bruk for. Han brukte også en jernhanske for å holde Mjølner, og han hadde et styrkebelte (Megingjord) rundt livet.
Tor hadde en vogn som ble dratt av to bukker; Tanngnjost (den tanngnissende) og Tanngrisne (åpne mellomrom mellom tennene). Bukkene kunne han spise, men de var like levende neste dag, så lenge han samlet alle beinene i hudene etterpå. Da han kjørte over himmelen med vogna si, bråkte det forferdelig, dette kaltes Tor-drønn (torden). Jotnene var redde for Tor, så de gjemte seg når de hørte ham.
Tjenerne til Tor het Tjalve (Þjálfi) og Roskva. De var mennesker, av fattig bondeslekt. Tor fikk de to søsknene av bonden etter at en av Tors bukker blir halt, etter et ubetenksomt kveldsmåltid hjemme hos dem.
Som den nest mektigste æsen, finnes det mange historier om Tor. Nedenfor følger noen.
=== Andre navn på Tor ===
Aså-Tor
Donner
VingTor
Hlorride
Einride
Midgards vern
Thor
== Fortellinger om Tor ==
=== Tors fisketur ===
En gang ba Tor jotnen Hyme ta ham med ut å fiske. Han forkledde seg som en jotne-unge og derfor ville ikke Hyme ta ham med. Hyme ga seg til slutt, på betingelsen at gutten skaffet sitt eget agn; Tor rev hodet av Hymes største okse. Tor ble satt til å ro, og satte opp en veldig fart. Hyme begynte å bli urolig da gutten rodde forbi, og lenger enn alle hans vanlige fiskeplasser. Ute på åpent hav stoppet Tor og trev oksehodet. Han brukte et anker som krok. Det gikk kort tid før noe bet på. Etterhvert som gutten ikke klarte å dra den opp, og båten skalv, ble Hyme virkelig redd. Tor reiste seg i båten, strammet inn styrkebeltet til full gudestyrke, båten revnet rundt ham mens han stevnet beina mot havbunnen. Mens tordenen samlet seg i himmelen, viste Midgardsormen sin eter-pustende kjeft, og Tor brølte i triumf. Idet han hevet Mjølner til slag fikk Hyme nok og kappet fiskesnøret; Tor drepte Hyme rasende, og vasset i land. Samme kveld ble Norden rammet av en forferdelig storm.
=== Tor får Roskva og Tjalve ===
En natt Tor var ute og red med bukkene sine ble det så sent at han og Loke måtte ta inn på en gård for kvelden. Her bodde det en fattig bonde og hans kone, datteren Roskva og sønnen Tjalve, som gav dem husly. På gården slaktet Tor bukkene sine for å ete dem sammen med familien. Etter måltidet ga Tor beskjed om at alle beina måtte kastes på bukkeskinnene. Men Tjalve gjorde ikke som Tor sa, og knakk et lårbein for å spise margen! Neste morgen oppdaget Tor at den ene bukken var halt, og skjønte at bondefamilien ikke gjorde som han hadde sagt.. Da Tor blir sint, tilbyr bonden ham alt han eier. Tor svarer ved å frata ham Roskva og Tjalve, og siden den dag har de fulgt ham.
=== Tor hos Utgards-Loke ===
Etter at Tor hadde tatt Roskva og Tjalve fra bonden, lot han bukkene stå igjen, og red videre mot Jotunheim. Tjalve var rask til beins, og bar nistepakken til Tor. Da kvelden kom, fant de seg et herberge, med svære rom, og de la seg til å sove i det ene rommet. Midt på natten våknet de av et jordskjelv, og hele huset ristet. De trakk inn i et av de andre rommene, mens Tor holdt vakt ved inngangen, sammen Mjølner. Da de våknet, så de en kjempe som lå ved siden av herberget, og herberget var hansken hans! Så stor var han. Kjempen het Skryme.
De ble enige om å dra videre sammen. Skryme bandt sammen maten deres med sin, og bar den på ryggen. Neste natt kom, og Skryme la seg til å sove, mens de andre ville spise kveldsmat. Men Tor fikk ikke knyttet opp nisteposen! Til slutt ble han så sint at han slo Skryme i hodet med Mjølner så hardt han kunne. Kjempen våket til, og spurte om det hadde falt ned et løvblad i hodet sitt... Senere på natten våknet Tor av snorkingen til kjempen igjen, og slo ham i hodet igjen. Kjempen våknet, og lurte på om det hadde falt en eikenøtt i hodet sitt. Tor ble frustrert over dette, og kunne nesten ikke vente til kjempen hadde sovnet igjen, da skulle han slå ham ihjel. Kjempen sovnet nok en gang, og Tor slo det han maktet i tinningen til kjempen. Han våknet, men lurte bare på om det hadde falt ned rusk og rask fra treet over seg, og truffet ham i hodet. Her skiltes deres veier, kjempen skulle videre opp i fjellene, mens Tor og følget hans skulle til Utgard. De var glade de var kvitt kjempen.
Endelig kom de fram til borgen til Utgard-Loke. Her var det mange kjemper som satt inne i salen. Da de kom inn, sa Utgard-Loke at her måtte alle kunne en kunst, som ingen andre var like flink i! Han spurte Tor og følget hans hva de kunne. Loke svarte at ingen kunne ete like fort som ham. Utgard-Loke ba derfor Loge komme fram på gulvet for å kappspise med Loke. De kappåt i samme trauet, og møttes på midten, men siden Loke bare spiste kjøttet, mens Loge spiste beina og trauet med, så tapte Loke. Utgard-Loke spurte så hva Tjalve kunne, og fikk vite at Tjalve gjerne ville kappløpe med en derfra. Han fikk Huge til å kappes. I første løp kom Huge så lenge før Tjalve til mål at han kunne snu seg mot Tjalve før han kom i mål. Andre løpet gikk likedan. Tredje gang hadde ikke Tjalve kommet halvveis engang, da Huge var kommet i mål. Utgard-Loke spurte så Tor hva han kunne. Tor ville drikke om kapp med en. Utgard-Loke ba sin skutilsvein finne det store hornet som hirdmennene ble dømt til å drikke av dersom de hadde forbrutt seg. De sa til Tor at han burde greie hele hornet i en slurk, for det var få som trengte to slurker, og nesten ingen som trengte tre. Men, selv etter tre slurker, hadde ikke hornet blitt særlig tommere. Da utfordret Utgard-Loke Tor i nok en lek – å løfte katten hans fra gulvet. Det pleide ungguttene i Utgard å leke seg med, så det burde Tor greie. Men samme hvor høyt Tor strakk seg for å løfte katten, letten den bare såvidt på en fot. Tor ble sint, og utfordret da en eller annen til å komme å ta i seg, så skulle de kjenne hvor sterk han var. Utgard-Loke ropte på sin gamle fostermor Elle, som kom inn og tok tak med Tor. Men samme hvor mye Tor tok i, sto Elle like fast. Det gikk ikke bedre enn at Elle brukte triks mot Tor, og fikk ham i kne.
De lå over til neste dag, og nøt all mulig gjestmildhet. Neste morgen, da Tor og følget skulle dra, spurte Utgard-Loke hva Tor syntes om oppholdet sitt der. Tor svarte at han hadde ingen ære av oppholdet, og gremtes over at de så på ham som en usling. Utgard-Loke innrømte da overfor Tor at siden Tor var så sterk, vil han aldri få komme inn i borgen, for han ville bare bringe dem i ulykke. Han fortalte så Tor at de hadde vært lurt av et synsbedrag, for det var Utgard-Loke som var kjempen Skryme, og han hadde holdt et fjell imellom seg og hammeren til Tor, ellers ville Tor ha drept ham. Og konkurransene – Loge var ilden, som kunne fortære både kjøtt og trau. Huge var Utgard-Lokes tanke. Og i andre enden av hornet som Tor drakk av, lå selveste havet, og selv havet hadde sunket da Tor drakk. Da Tor løftet katten, ble de alle redde, for det var Midgardsormen. Tor hadde løftet den så høyt at kun hodet og halen rørte bakken. Og til sist, den gamle Elle som Tor hadde tatt tak med, var alderdommen selv. Aldri har det vært, og aldri kommer det til å bli noen som ikke faller for alderdommen. Utgard-Loke håpet at Tor aldri kom dit igjen, for da måtte han finne på lignende kunster. Tor hevet hammeren og ville slå Utgard-Loke, men plutselig var han borte. Borgen var også borte, og Tor vendte seg om og dro tilbake til Trudvang.
=== Tor og fergemannen ===
Tor hadde vært og kjempet mot troll, slik han ofte gjorde. På vei hjem måtte han over et sund, men fergemannen som sto på andre siden ville ikke ta Tor over. Han kalte ham rekefant, og hånet Tor fordi han var barbeint og lurvete, og minte ham på den gangen han hadde gjemt seg i Skrymes hanske (se over). Tor fikk vite at fergemannen het Hårbard, men visste ikke at det var Odin som hadde forkledd seg. Samme hvilke bragder Tor skrøt av, fikk han bare hån tilbake. Når Tor spurte Hårbard hvor han hadde lært å egle slik, fikk han til svar at han hadde lært det av de gamle gubbene som bor i heimehaugene. Han sa også at Tor burde pelle seg hjem til Siv, for hun hadde en elsker på besøk. Tor ga til slutt opp, og dro derfra, men lovet å hevne seg neste gang de møttes.
=== Trym stjeler Tors hammer ===
Kort gjengivelse av Trymskvida.
Historien forteller at Tor en gang mistet Mjølner. Loke fant ut at det var den onde jotnen Trym som hadde stjålet den, og nektet å gi den tilbake før han fikk gifte seg med den vakreste av alle gudinnene, Frøya. Heimdall foreslo at Tor kledde seg ut som Frøya, med to steiner som bryster, og Loke kledde seg ut som brudepike. Trym la merke til at bruden spiste usedvanlig mye for en dame, Loke forklarte da at hun ikke hadde spist noe på 8 dager fordi hun ventet spent på å gifte seg. Så spurte Trym hvorfor hun hadde så onde øyne, Loke forklarte derpå at hun heller ikke hadde sovet på 8 dager, fordi hun gledet seg så mye til giftemålet. De får da hammeren av søsteren til Trym, hvorpå Tor knuser alle jotnene med hammeren, og reiser hjem. Etter dette passer jotnene på å aldri begå samme feil.
=== Tor redder Loke fra jotunen Geirrød ===
Jotunen Geirrød hadde en gang tatt Loke til fange. Loke blir tvunget til å lure Tor dit uten hammeren og styrkebeltet sitt. På vei dit møter Tor et par jernhansker, et annet styrkebelte, og mystiske Grid-staven. Når Tor kommer fram til Geirrød, dreper han først de to døtrene hans, ved å knekke ryggen på dem. Geirrød blir sint, og kaster en glødende jernstang etter Tor. Tor tar stangen, og kaster den gjennom en jernsøyle, videre gjennom Geirrød, og ned i bakken utenfor. Slik døde Geirrød.
=== Tors kamp mot Rungne og Mokkurkalve ===
Tor hadde vært ute og drept troll, samtidig som Odin red på Sleipner til Jotunheim. Der kom Odin til jotunen Rungne. Rungne lurte på hvem Odin var, og kommenterte både hjelmen og den fine hesten til Odin. Odin ga til svar at raskere hest finnes ikke. Men Rungne hadde hesten Gullfakse, som han mente var raskere. Odin red mye raskere enn Rungne, og Rungne ble så sint at han glemte hvor han red, og endte opp i Åsgard. Der ble han buden inn på drikke, og Tors skåler ble budt ham. Han tømte dem etter tur. Rungne ble full, og begynte å skryte. Han skulle løfte opp hele Valhall og flytte den til Jotunheimen. Han skulle også senke hele Åsgard, og drepe alle unntatt Frøya og Siv, de skulle han ta med seg, for de var så vakre. Æsene ble litt redd ham, og begynte å snakke om Tor, akkurat da kom Tor inn, med løftet hammer. Han var sint fordi Rungne satt der, han var jo ingen ås, men en jotun. De kranglet litt, og Rungne utfordret Tor til holmgang på Grjotunagard. Da de kom dit, hadde Rungne fått laget en ni mil høy leiremann som het Mokkurkalve, som han sto ved siden av. Tjalve løp fram til Rungne og fortalte at Tor hadde sett ham, og planla å komme opp av bakken under ham. Rungne la derfor skjoldet sitt under seg. Tor sprang imot Rungne og svingte Mjølner. Rungne kastet slipesteinen sin mot Tor, men Tor slo den i to biter i lufta. Den ene delen traff panna til Tor så han datt overende, den andre falt i bakken. Mjølner traff Rungne i panna så hodet sprakk. Tjalve felte Mokkurkalve med en pil, så foten falt over halsen til Tor, slik at Tor ikke fikk rikket seg. Tors sønn Magne kom og fikk flyttet foten, enda han var bare tre dager gammel. Magne fikk da Gullfakse som takk. Volven Groa sang galder for å få brynesteinen ut av panna til Tor, men da Tor fortalte om hvordan han en gang hadde reddet mannen hennes, Aurvandil, ble hun så glad at hun glemte galdrene. Brynesteinen ble derfor sittende.
=== Tors død ===
Det sies at Tor skal møte Midgardsormen ved Ragnarok, og der skal de drepe hverandre. Etter at Tor dreper ormen, orker han bare ni skritt, før han segner om og dør på grunn av all giften som ormen utsatte han for.
== Personnavn ==
Siden Tor var en populær gud over hele det germanske området, ble navnet hans benyttet som forledd i mange personnavn som stadig er i bruk. Rundt hvert fjerde navn i Landnåmabok begynner med Tor-. I et register over de 110 høvdingene på Island i årene 930-1030, hadde rundt seksti navn som viste til gudene, f.eks Åsbjørn eller Torbjørn, mens rundt femti av disse begynte med Tor-. Om samtlige var viet til Tor, vet vi ikke, men mye taler for at sønner som var tilegnet Tor, ble foretrukket fremfor eldre eller yngre brødre. I vikingtid og tidlig middelalder var det viktigste for en høvding at den best egnete av sønnene hans overtok maktstillingen, ikke om gutten var eldst eller født i ekteskap.
Norske mannsnavn: Tor, Toralv, Torbjørn, Thorbjørn, Tore, Torfinn, Torgeir, Torgils, Torgny, Torgrim, Torkjell (Torkel), Torlak, Torleif, Tormod, Torodd, Torolv, Torstein, Torvald og Truls.
Norske kvinnenavn: Torbjørg, Tordis, Torfrid (Turid), Torgerd, Torgunn, Torhild (Toril), Torlaug, Torunn, Torveig og Tora
Danske mannsnavn: Tor/Thor, Torbjørn/Torben, Torkil/Terkel, Torleif, Torsten, Torvald og Troels.
Danske kvinnenavn: Tora og Tove.
Islandske mannsnavn: Þór, Þórhallur, Þorbergur, Þorbjörn, Þorfinnur, Þorgeir, Þorgils, Þorgrímur, Þorkell, Þorlákur, Þorleifur, Þorsteinn, Þorvaldur, Þórarinn, Þórður og Þórólfur.
Islandske kvinnenavn: Þorbjörg, Þorgerður, Þóra, Þórdís, Þórhildur, Þórunn og Þórgunnur.
Færøyske mannsnavn: Tór, Thór, Tórur, Thórur, Tórleif og Tórólvur.
Færøyske kvinnenavn: Tóra og Thóra.
Svenske mannsnavn: Tor, Torbjörn, Tord, Tore, Torgny, Torkel, Torleif, Torsten og Torvald.
Svenske kvinnenavn: Tora, Torunn, Tove og Tova.
Skotske navn: Torquil.
Engelske etternavn: Thurkettle, Thirkell.
== Referanser ==
== Se også ==
Perun
== Litteratur ==
Gro Steinsland Norrøn religion - Myter, riter, samfunn Pax 2005 ISBN 978-82-530-2607-7
Snorre: Kongesagaer, Ynglinge-saga, Gyldendal, 1979.
== Eksterne lenker ==
(en) Thor – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Tor (Þórr) er i den norrøne mytologien Odins sønn, og den nest mektigste guden, etter Odin. Hans viktigste rolle var å opprettholde verdensordenen. | 1,588 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Java_(programmeringsspr%C3%A5k) | 2023-02-04 | Java (programmeringsspråk) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Datastubber', 'Kategori:Java (programmeringsspråk)', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2022-09'] | Java er et objektorientert programmeringsspråk, utviklet av James Gosling og andre utviklere hos Sun Microsystems. I november 2006 kunngjorde Sun at selskapet ville frigi Javakoden som åpen kildekode og dermed bli en av de største bidragsyterne innen dette globale miljøet.
I motsetning til f.eks. C, kompileres ikke Java til maskinkode, men til plattformuavhengig bytekode som kjøres av et underliggende lag programvare kalt Java Virtual Machine (JVM). Javaprogrammer kan derfor kjøre på alle operativsystemer hvor det finnes en Java Virtual Machine.
For å kjøre vanlige Javaprogrammer trenger man en Java Runtime Environment (JRE). Denne består av JVM samt de grunnleggende bibliotekene. For utvikling av Javaprogrammer må man ha Java Development Kit (JDK), som i tillegg til en fullverdig JRE inneholder Javakompilatoren og andre sentrale verktøy for Javautvikling.
| Java er et objektorientert programmeringsspråk, utviklet av James Gosling og andre utviklere hos Sun Microsystems. I november 2006 kunngjorde Sun at selskapet ville frigi Javakoden som åpen kildekode og dermed bli en av de største bidragsyterne innen dette globale miljøet.
I motsetning til f.eks. C, kompileres ikke Java til maskinkode, men til plattformuavhengig bytekode som kjøres av et underliggende lag programvare kalt Java Virtual Machine (JVM). Javaprogrammer kan derfor kjøre på alle operativsystemer hvor det finnes en Java Virtual Machine.
For å kjøre vanlige Javaprogrammer trenger man en Java Runtime Environment (JRE). Denne består av JVM samt de grunnleggende bibliotekene. For utvikling av Javaprogrammer må man ha Java Development Kit (JDK), som i tillegg til en fullverdig JRE inneholder Javakompilatoren og andre sentrale verktøy for Javautvikling.
== Utgaver ==
Java blir i motsetning til tidligere programmeringsspråk, som for eksempel C++, levert med et stort bibliotek av klasser og metoder, blant annet for bygging av grafiske grensesnitt og for kommunikasjon over Internett. Man kan grovt sett dele opp Java i tre; en standardutgave (Java SE), en forretningsutgave (Java EE) og en mikroutgave (Java ME).
=== Java SE ===
Java SE (Java Standard Edition) inneholder de grunnleggende og nødvendige bibliotekene for å utvikle og kjøre Javaprogrammer.
Versjon 8.0 ble sluppet 18. mars 2014
=== Java EE ===
Java EE (Java Enterprise Edition), bygger på Java SE og er en paraplybetegnelse på en mengde rammeverk som blant annet gir muligheter for å lage komponentbaserte, distribuerte flerlagsløsninger og webapplikasjoner. Den seneste versjonen av Java EE er for tiden EE 6. Akronymet J2EE (Java2 Enterprise Edition) ble benyttet fram til versjon 5 ble lansert.
=== Java ME ===
Det finnes i tillegg til Java SE og Java EE en tredje versjon, Micro Edition (Java ME) som er et utdrag av Java SE spesielt tilpasset utvikling på mobiltelefoner. Denne teknologien har fått en enorm popularitet, noe f.eks. støtten for mobilspill og programmer på mobiltelefoner er et bevis på.
== Java som åpen kildekode ==
13. november 2006 kunngjorde Sun at store deler av Java ble lisensiert under GPL-lisensen. 8. mai 2007 var prosessen ferdig, og alt unntatt en liten del Sun ikke hadde rettigheter til å relisensere er nå fritt. Et initiativ av Red Hat ble igangsatt for å bytte ut den ufrie delen med fri programvare igjennom prosjektet IcedTea. 4 % var ufritt i mai 2007, og mindre enn 1 % i mai 2008.
Åpningsprosessen har vært varslet i lang tid. I februar 2004 skrev blant annet presidenten i Open Source Initiative, Eric S. Raymond et åpent brev til Sun der selskapet ble oppfordret til å gjøre Java om til åpen kildekode.
== Programutviklingsmiljøer ==
Det finnes flere integrerte utviklingsmiljø for å utvikle i Java. Disse har gjerne støtte for refaktorering, testrammeverk som JUnit og TestNG, og byggesystemer som Ant, Maven og Gradle.
Refactoring innebærer å forbedre kildekoden et program er basert på, uten å endre programmets oppførsel. Et eksempel er at hvis du endrer navn på en metode, skjer en automatisk endring på alle steder i koden der den metoden brukes. IntelliJ IDEA, Eclipse og NetBeans er tre eksempler på integrerte utviklingsmiljøer. Alle tre finnes i frie utgaver.
== Norge ==
Det norske javamiljøet er aktivt og arrangerer jevnlig fagmøter og den årlige konferansen JavaZone.
=== Høyere utdanning ===
Både Universitetet i Oslo, Oslomet – storbyuniversitetet, Universitetet i Bergen, Universitetet i Agder, Høgskolen i Bergen, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, Høgskolen i Telemark, Høgskolen i Østfold og Norges Informasjonsteknologiske Høgskole lærer bort Java i data-grunnkursene sine, og legger også stor vekt på Java i senere kurs.
== Hello, World i Java ==
Utvikling i Java krever at Java Development Kit er installert på datamaskinen. Dette er et eksempel på et enkelt program som printer tekst til en konsoll i det integrerte utviklingsmiljøet.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Java (programming language) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Java SE
Java EE
Java i Norge
JavaZone
TheServerSide.com
Full Java Tutorial | Java kan vise til | 1,589 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Groa | 2023-02-04 | Groa | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Volver'] | Groa er en volve med helbredende evner som omtales i myten om Tors kamp med jetten Rungne, kjent både fra Skaldskaparmål og Snorres Gylfaginning. Ifølge myten er hun gift med Aurvandil.Gro er også navnet på en død volve omtalt i Groa-galderet (= Groas tryllesang). Når sønnen hennes, Svipdag, tvinges av sted av sin onde stemor for å befri Menglød, klarer han å mane moren sin til live igjen, så hennes galdrer (tryllesanger) kan beskytte ham underveis.
Viktor Rydberg mente at disse to volvene var samme person, ettersom Aurvandils kone Groa og Svipdags mor av samme navn begge omtales som gode volver. Ut fra navnet tolket han skikkelsen som en fruktbarhetsgudinne. Men så gammelt er ikke navnet Groa. Etymologisk knyttes det til norrønt gróa (= at gro, vokse, jfr «grøde»), men brukt som navn på en volve kan være påvirkning fra det keltiske navnet Groach/Gruach, med dobbeltbetydningen «(gammel) kvinne» og «spåkone» eller «heks».I Vatnsdæla saga fra 1200-tallet opptrer en kvinne som heter Groa, mor til Slette-Bjørn og etterkommer av hersen Gorm i Svitjod. I Gange-Rolvs saga er det også en Groa, som faktisk omtales som volve og moren til berserken Tord; hun skal også ha funnet hans fosterbror Grim ytterst på Læsøs strand.I vikingetiden ser Groa ut til å ha vært et populært pikenavn, for ti personer med dette navnet omtales i Landnåmabok.Et lignende navn dukker opp hos Saxo i Gesta Danorum i omtalen av sagnkongen Gram, sønn av Alvild og kong Skjold, og av Saxo sammenlignet med Herkules. Kong Gram skal ha befridd den svenske prinsessen Gro fra et ekteskap med en jette, og deretter giftet seg med henne.
| Groa er en volve med helbredende evner som omtales i myten om Tors kamp med jetten Rungne, kjent både fra Skaldskaparmål og Snorres Gylfaginning. Ifølge myten er hun gift med Aurvandil.Gro er også navnet på en død volve omtalt i Groa-galderet (= Groas tryllesang). Når sønnen hennes, Svipdag, tvinges av sted av sin onde stemor for å befri Menglød, klarer han å mane moren sin til live igjen, så hennes galdrer (tryllesanger) kan beskytte ham underveis.
Viktor Rydberg mente at disse to volvene var samme person, ettersom Aurvandils kone Groa og Svipdags mor av samme navn begge omtales som gode volver. Ut fra navnet tolket han skikkelsen som en fruktbarhetsgudinne. Men så gammelt er ikke navnet Groa. Etymologisk knyttes det til norrønt gróa (= at gro, vokse, jfr «grøde»), men brukt som navn på en volve kan være påvirkning fra det keltiske navnet Groach/Gruach, med dobbeltbetydningen «(gammel) kvinne» og «spåkone» eller «heks».I Vatnsdæla saga fra 1200-tallet opptrer en kvinne som heter Groa, mor til Slette-Bjørn og etterkommer av hersen Gorm i Svitjod. I Gange-Rolvs saga er det også en Groa, som faktisk omtales som volve og moren til berserken Tord; hun skal også ha funnet hans fosterbror Grim ytterst på Læsøs strand.I vikingetiden ser Groa ut til å ha vært et populært pikenavn, for ti personer med dette navnet omtales i Landnåmabok.Et lignende navn dukker opp hos Saxo i Gesta Danorum i omtalen av sagnkongen Gram, sønn av Alvild og kong Skjold, og av Saxo sammenlignet med Herkules. Kong Gram skal ha befridd den svenske prinsessen Gro fra et ekteskap med en jette, og deretter giftet seg med henne.
== Referanser == | thumb|Groa og Heid. Heid opptrer i [[Voluspá. | 1,590 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Aurvandil | 2023-02-04 | Aurvandil | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Jotner'] | Aurvandil, Orvandil, Orvandil-Egil (den skallede eller også morgenstjernen) er i henhold til norrøn mytologi gift med volven Groa.
| Aurvandil, Orvandil, Orvandil-Egil (den skallede eller også morgenstjernen) er i henhold til norrøn mytologi gift med volven Groa.
== Gesta danorum ==
I det latinske verket Gesta Danorum («Danenes historie») skrevet av Saxo Grammaticus, beskrives Agil Aurvandil som far til den norrøne guden Ull. Hans far var Geirvandil. Saxo bruker andre navn enn Snorre Sturlason, men analogiene er relativt klare. Her har Roller (Ull) en bror, Erik Svipdag. De er sønner av Groa og Egil Aurvandil. Egil er den midterste sønnen til alven Ivaldi og jotnekvinnen Greip. Greip er datter til Geirrød.
== Den yngre Edda og Christ I ==
Aurvandil er omtalt i Snorre Sturlassons Skaldskaparmål i historien om kampen mellom guden Tor og jotnen Rungne.
Aurvandil var en gang på tur sammen med Tor til Jotunheim, og på vei tilbake måtte de krysse den iskalde, giftige elven Elivigar. Tor bar Aurvandil på ryggen, men Aurvandil forfrøs en tå. Tor brøt den av og kastet den på himmelen, der ble den til stjernen Aurvandils tå. Ifølge Richard Hinckley Allen er dette stjerna Alcor i Karlsvogna, mens Rigel (av Rijl Jauzah al Yusra, som betyr «Jauzahs venstre fot» på arabisk) i Orion er hans friske tå. Som diktet Christ I herunder også antyder, er det sannsynlig at stjernebildet Orion i tidligere tider var kjent som Aurvandil. Noe som skulle bety at Aurvandil har hatt en ganske stor plass i forestillingsverdenen.
Etter at Tor og Tjalve nedkjempet Rungne og Mokkurkalve fikk Tor halve slipebrynjen til Rungne i panna. Groa fikk i oppgave å synge galder for å få ut slipebrynjen, men Tor fortalte henne da om turen Tor hadde med Aurvandil. Tor fortalte også Groa at Aurvandil snart kom hjem. Da ble hun så glad at hun glemte galdrene sine, og Tor ble sittende med slipebrynjen i panna.
Aurvandil nevnes også i et gammelt engelsk kristent dikt, Christ I:
Eala earendel,
engla beorhtast,
ofer middangeard
monnum sended O, Aurvandil
den lyseste av engler
over Midgard
sendt til menneskene
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Christ I i engelsk gjendiktning | Aurvandil, Orvandil, Orvandil-Egil (den skallede eller også morgenstjernen) er i henhold til norrøn mytologi gift med volven Groa. | 1,591 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eliv%C3%A5ger | 2023-02-04 | Elivåger | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norrøn mytologi'] | Elivåger (Elivigar, Élivágar) er i den norrøne mytologien navnet på de elleve elvene som renner mot syd, fra kilden Kvergjelme under den ene roten til Yggdrasil i Nivlheim, og ut i Ginnungagap slik at Ginnungagap ble fylt av rimfrost, snø og is.
| Elivåger (Elivigar, Élivágar) er i den norrøne mytologien navnet på de elleve elvene som renner mot syd, fra kilden Kvergjelme under den ene roten til Yggdrasil i Nivlheim, og ut i Ginnungagap slik at Ginnungagap ble fylt av rimfrost, snø og is.
== Referanser == | Elivåger (Elivigar, Élivágar) er i den norrøne mytologien navnet på de elleve elvene som renner mot syd, fra kilden Kvergjelme under den ene roten til Yggdrasil i Nivlheim, og ut i Ginnungagap slik at Ginnungagap ble fylt av rimfrost, snø og is.Snorre Sturlason, Gylvaginning (Den yngre Edda), Norrøne Bokverk 42 (Samlaget, 1973), s 22-23 | 1,592 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lingvistikk | 2023-02-04 | Lingvistikk | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kognitiv vitenskap', 'Kategori:Lingvistikk', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Lingvistikk eller språkvitenskap er det vitenskapelige studiet av naturlige språk og tale. Utøvere av lingvistikk kalles lingvister eller språkforskere.
Det er to viktige skillelinjer innen lingvistikken:
Teoretisk vs. anvendt: Teoretisk lingvistikk eller allmenn språkvitenskap er om prinsipper for beskrivelse av forskjellige språk og universelle aspekter ved språk; anvendt lingvistikk, eller anvendt språkvitenskap søker anvendelse av slike teorier på praktiske problemer, slik som pedagogikk, taleteknologi eller taleterapi.
Autonom vs. kulturell (disse termene er ikke veletablerte, men det finnes ikke gode alternativer): Autonom lingvistikk studerer språk og deres egenskaper i abstraksjon fra mange aspekter ved daglig språkbruk. Dette er omtrent det Ferdinand de Saussure kalte langue, og Noam Chomsky har kalt I[nternal]-language (i-språk). Kulturell lingvistikk befatter seg med det Saussure kalte parole, og Chomsky har kalt E[xternal]-language (e-språk), nemlig språk som et fenomen som eksisterer uavhengig av den enkelte språkbruker: Man studerer altså dets sosiale funksjon, eller hvordan språkbruk passer inn i en videre kontekst av menneskelig atferd.Språkforskere som simpelthen kaller seg lingvister eller teoretiske lingvister, uten nærmere presisering, driver vanligvis med autonom, teoretisk lingvistikk, og dette er vanligvis sett på som kjernen av feltet. Men språkforskning utføres i en rekke forskjellige retninger, som ikke bestandig er i harmoni med hverandre. Den amerikanske forfatteren og frilansjournalisten Russ Rymer har sagt det slik:
Lingvistikk er trolig det mest omstridte feltet i akademia. Det er dynket i blodet til poeter, teologer, filosofer, filologer, psykologer, biologer, antropologer og nevrologer, samt hva slags blod som kan fås ut av grammatikere.
| Lingvistikk eller språkvitenskap er det vitenskapelige studiet av naturlige språk og tale. Utøvere av lingvistikk kalles lingvister eller språkforskere.
Det er to viktige skillelinjer innen lingvistikken:
Teoretisk vs. anvendt: Teoretisk lingvistikk eller allmenn språkvitenskap er om prinsipper for beskrivelse av forskjellige språk og universelle aspekter ved språk; anvendt lingvistikk, eller anvendt språkvitenskap søker anvendelse av slike teorier på praktiske problemer, slik som pedagogikk, taleteknologi eller taleterapi.
Autonom vs. kulturell (disse termene er ikke veletablerte, men det finnes ikke gode alternativer): Autonom lingvistikk studerer språk og deres egenskaper i abstraksjon fra mange aspekter ved daglig språkbruk. Dette er omtrent det Ferdinand de Saussure kalte langue, og Noam Chomsky har kalt I[nternal]-language (i-språk). Kulturell lingvistikk befatter seg med det Saussure kalte parole, og Chomsky har kalt E[xternal]-language (e-språk), nemlig språk som et fenomen som eksisterer uavhengig av den enkelte språkbruker: Man studerer altså dets sosiale funksjon, eller hvordan språkbruk passer inn i en videre kontekst av menneskelig atferd.Språkforskere som simpelthen kaller seg lingvister eller teoretiske lingvister, uten nærmere presisering, driver vanligvis med autonom, teoretisk lingvistikk, og dette er vanligvis sett på som kjernen av feltet. Men språkforskning utføres i en rekke forskjellige retninger, som ikke bestandig er i harmoni med hverandre. Den amerikanske forfatteren og frilansjournalisten Russ Rymer har sagt det slik:
Lingvistikk er trolig det mest omstridte feltet i akademia. Det er dynket i blodet til poeter, teologer, filosofer, filologer, psykologer, biologer, antropologer og nevrologer, samt hva slags blod som kan fås ut av grammatikere.
== Delemner ==
Hovedmålet ved autonom teoretisk lingvistikk er å karakterisere egenskapene ved menneskers språkevne, eller deres språklige kunnskap. Man ønsker å forklare hva det er et individ kan når dette individet snakker et språk, hvordan denne kunnskapen oppsto, og hvordan slik kunnskap interagerer med andre kognitive systemer. Alle mennesker (dersom man ser bort fra patologiske tilfeller) tilegner seg sitt morsmål, det språket som anvendes rundt dem i deres oppvekstmiljø, om dette er et talespråk eller et tegnspråk. Dessuten oppnår de slik kunnskap uten systematisk opplæring eller instruksjon. Dyrearter det er nærliggende å sammenligne oss med, har ikke denne evnen. Det må derfor eksistere en artsspesifikk genetisk forskjell mellom mennesker og disse dyreartene, og denne forskjellen må ligge til grunn for menneskers evne til å tilegne seg språk. Dette er faktisk ukontroversielt. Det er mye mer kontroversielt om denne artspesifikke, nedarvede egenskapen bør tenkes på som en spesialisert modul av vår kognitive utrustning som kun har med språk å gjøre, altså en språkspesifikk modul. Vi vet imidlertid at det finnes områder av hjernen som er vitale for vår evne til å ha språk, nemlig Brocas område og Wernickes område. Siden barn tilegner seg forskjellige språk dersom de vokser opp i forskjellige språkmiljøer, er det naturligvis ingen genetisk basis for forskjellene mellom et språk og et annet.
Språklige strukturer må representere relasjonen mellom betydning og lyd (eller andre metoder for eksternalisering, som i tegnspråk). Lingvister kan spesialisere seg i forskjellige deler av slike lingvistiske strukturer, og disse delene kan arrangeres slik, fra lyd til betydning:
Fonetikk, studiet av språklyder fra et fysiologisk og akustisk perspektiv
Fonologi, studiet av abstrakte strukturer og systemer for organisering av språklyder
Morfologi, studiet av den interne strukturen i ord
Syntaks, studiet av hvordan ord kan kombineres i grammatiske fraser og setninger
Semantikk, studiet av betydningen til ord, faste uttrykk, og hvordan disse kan kombineres til de komplekse betydningene til setninger
Pragmatikk, studiet av hvordan ytringer brukes i ytringskonteksten
Diskursanalyse, studiet av setninger organisert i teksterDet er noen ganger et kontroversielt spørsmål hvilke av disse kategoriene som er uavhengige av alle de andre, og om noen av dem bør slås sammen. De fleste lingvister ville si seg enige i at det er gråsoner mellom alle disse kategoriene.
Andre spesialiseringsområder kombinerer disse feltene med andre disipliner:
Språktilegning, studiet av hvordan språktilegning fungerer
Historisk lingvistikk eller diakron lingvistikk, studiet av utviklingen av forskjellige språk over tid
Psykolingvistikk, studiet av kognitive prosesser og representasjoner som er relaterte til språkbruk
Sosiolingvistikk, studiet av sosiale mønstre i språkvariasjon
Klinisk lingvistikk, applikasjon av lingvistisk teori til språkpatologier
== Variasjon ==
En stor del av den forskningen som blir utført innen lingvistikken går på forskjeller og likheter mellom verdens språk. Det er veldig viktig å forstå egenskapene ved språklig variasjon, dersom man skal forstå menneskers språkevne mer generelt: Hvis språkevnen er styrt i detalj av menneskeartens biologiske egenskaper, burde verdens språk være relativt like. Hvis artens biologiske egenskaper har mindre relevans for språkevnen, burde verdens språk være svært forskjellige fra hverandre.
Det finnes forskjellige måter å tolke likheter mellom språk. For eksempel latin, slik det ble snakket av romerne, utviklet seg til dagens spansk, italiensk, fransk, rumensk osv. Mange av likhetene mellom disse språkene kan derfor forklares med at de har utviklet seg fra samme urspråk. Liketer mellom to språk kan derfor i prinsippet enten komme av at de to språkene stammer fra samme urspråk, eller av en artsspesifikk egenskap ved den menneskelige språkevnen.
I mange tilfeller kan man utelukke utvikling fra samme urspråk som en mulig forklaring. Naturlige språk har sannsynligvis eksistert helt siden det moderne menneske oppsto for omtrent femti tusen år siden. Målinger av språkforandring over tid (for eksempel målinger av forskjeller mellom språkene i antikke skriftkilder og deres moderne datterspråk) viser at språk forandrer seg raskt nok til at det er fullstendig umulig å rekonstruere de språkene som ble snakket for så lenge siden. Det er derfor ikke vanlig å bruke likheter mellom språk i forskjellige deler av verden som bevis for utvikling fra samme urspråk (språkslektskap).
Det er kanskje enda mer slående at det finnes dokumenterte tilfeller av tegnspråk som utviklet seg i samfunn av arvelig døve barn som ikke hadde tilegnet seg noe annet språk (for eksempel Al-Sayyid-beduintegnspråk), og som derfor ikke kunne ha vært utsatt for talespråk. Slike tegnspråk har vist seg å dele mange av de egenskapene som kjennetegner forskjellige talespråk. Dette støtter opp under hypotesen om at slike språklige likheter bør forklares ut fra menneskers artsspesifikke biologiske utrustning, snarere en språkslektskap.
Et eksempel på en universell generalisering om språk er at det finnes en rekke språk som systematisk plasserer verbet på nest førsteplass i hovedsetninger, for eksempel norsk og tysk. Dette kalles vanligvis for V2, og nedenfor er det gitt et eksempel på dette med verbet i uthevet skrift. Det finnes derimot ingen språk som systematisk plasserer verbet på nest sisteplass.
Grammatisk: Nå tar vi oss en kopp kaffe.
Ugrammatisk: *Nå vi tar oss en kopp kaffe.Et annet eksempel kan finnes i organiseringen av stavelser. Norsk tillater stavelser som består av en konsonant (forkortet som «K»), etterfulgt av en vokal (forkortet som «V»), som igjen følges av en konsonant (eksempel: mat; KVK). Det finnes språk som utelukkende har KV-stavelser (eksempel: ta). De tillater ikke stavelser som ender på en konsonant (KVK eller VK). Men det finnes ingen språk som utelukkende tillater VK-stavelser, stavelser som består av en vokal etterfulgt av en konsonant, altså et språk som ikke tillater stavelser som begynner på en konsonant (KVK eller KV). Norsk tillater VK-stavelser (ut), men også KV-stavelser (på).
Det ser altså ut til at det er umulig for den menneskelige språkevnen å tilegne seg språk som systematisk plasserer verbene på nest sisteplass i hovedsetninger, eller språk som systematisk forbyr stavelser som begynner på en konsonant, mens de omvendte systemene (verbet på nest førsteplass, eller forbud mot VK-stavelser) er relativt vanlige. Grovt sagt kan ansamlingen av slike universelle generaliseringer kalles den universelle grammatikken (eller UG). Dette temaet er imidlertid kontroversielt, og termen brukes på mange forskjellige måter.
Universelle språklige egenskaper (språklige universalier) kan delvis forklares som resultater av universelle egenskaper ved menneskers dagligliv. For eksempel vil alle mennesker være i jevnlig kontakt med vann, så det er ingen stor overraskelse at alle verdens språk har et ord for vann. Når man prøver å finne ut hvilke språklige universalier som stammer fra artens biologiske utrustning må man altså kontrollere for dette. Men daglige erfaringer er ikke tilstrekkelig for språktilegning, siden dyr som lever rundt mennesker ikke tilegner seg menneskespråk. Dyr kan tilegne seg eller forstå et begrenset vokabular, men forsøk med sjimpanser og andre relativt intelligente dyrearter har vist at de i beste fall er svært begrenset med hensyn til tilegning av grammatiske regler.
Skyldes egenskaper ved UG generelle egenskaper ved menneskelig kognisjon, eller egenskaper ved menneskelig kognisjon som er språkspesifikke? I dag vet vi for lite om kognisjon til å kunne stille dette spørsmålet på en presis måte. Derfor formuleres lingvistiske generaliseringer ofte uten å ta stilling til dette.
== Egenskaper ved naturlige språk ==
Antikkens grekere og indere forsto allerede at naturlige språk organiserer seg rundt grammatiske kategorier, som substantiver og verb, nominativ og akkusativ, eller presens og preteritum.
I tillegg til å bruke slike grammatiske kategorier har naturlige språk den viktige egenskapen at de organiserer elementer i rekursive strukturer. En substantivfrase kan inneholde en annen substantivfrase, og en bisetning kan inneholde en annen bisetning. Substantivfrasen kongen av Danmarks sønns favorittsjokolade er et eksempel på dette. Rekursjon var kjent i lingvistikken tidligere (for eksempel gjennom Jespersen), men det var først etter publiseringen av Noam Chomskys bok Syntactic structures
i 1957 at man forsto rekkevidden av dette aspektet ved naturlige språk.
Chomsky brukte en kontekstfri grammatikk med tillegg av transformasjoner til å skrive en formell grammatikk for et fragment av engelsk. Siden har kontekstfrie grammatikker blitt skrevet for store fragmenter av forskjellige språk (for eksempel GPSG for engelsk), men det finnes nå matematiske beviser for at kontekstfrie grammatikker ikke kan takle fenomener som kryss-serielle avhengigheter, og disse finnes i naturlige språk. Dette viser altså at man trenger kraftigere mekanismer, for eksempel transformasjoner.
Et eksempel på slike kryss-serielle avhengigheter kommer fra nederlandsk:
Ik denk dat Jan Piet de kinderen zag helpen zwemmen
Jeg tror at Jan Piet barna så hjelpe svømme
Jeg tror at Jan så Piet hjelpe barna å svømme.Poenget er at substantivfrasene foran verbklyngen (Jan, Piet, de kinderen) avhenger av verbene i verbklyngen (zag, helpen, zwemmen) i tur og orden fra venstre til høyre.
Dette betyr at formalismer for grammatikker for naturlige språk må være relativt kraftige med hensyn til hva slags strukturer og avhengigheter de kan generere. Det finnes likevel komputasjonelle implenteringer av, blant andre, GPSG, HPSG, Kategorielle grammatikkformalismer og minimalisme.
== Detaljer om utvalgte delemner og skillelinjer ==
=== Kulturell lingvistikk ===
Kulturell lingvistikk omfatter studiet av lingvistikk i interaksjon med andre akademiske disipliner.
Sosiolingvistikk, antropologisk lingvistikk, og lingvistisk antropologi er samfunnsvitenskaper som betrakter interaksjonen mellom språk og samfunn.
Diskursanalyse er et område hvor retorikk og filosofi interagerer med lingvistikken.
Psykolingvistikk og nevrolingvistikk kombinerer medisin og lingvistikk.
Andre interdisiplinære områder av lingvistikken omfatter språktilegnelse, evolusjonær lingvistikk, datalingvistikk og kognitiv vitenskap.
=== Anvendt lingvistikk ===
Mens teoretisk lingvistikk går ut på å finne og beskrive fenomener som kjennetegner den menneskelige språkevnen, både ved å undersøke spesifikke språk og ved å sammenligne forskjellige språk, representerer anvendt lingvistikk forsøk på å bruke slike funn til å løse problemer i andre områder. Man bruker ofte termen anvendt lingvistikk om anvendelse av lingvistikk til undervisningsformål, men resultater av lingvistisk forskning benyttes i mange andre sammenhenger også.
I mange områder av anvendt lingvistikk brukes i dag datamaskiner. Talesyntese og talegjenkjenning benytter seg av fonetisk og fonologisk kunnskap for å sette datamaskiner i stand til å interagere med mennesker ved hjelp av tale. Applikasjoner av komputasjonell lingvistikk til maskinoversettelse og naturlig språkprosessering er også veldig fruktbare områder innenfor anvendt lingvistikk som har blitt mer viktige i de senere år på grunn av kraftigere datamaskiner (datalingvistikk). Dette har påvirket teorier om syntaks og semantikk, siden modellering av slike teorier på datamaskiner begrenser valget av mulige syntaktiske og semantiske teorier til de som kun benytter seg av komputable operasjoner og har grundig matematisk fundament.
=== Diakron lingvistikk ===
Hoveddelen av teoretisk lingvistikk interesserer seg for språksystemer som modellerer et språk på et bestemt tidspunkt (vanligvis samtiden). Dette kalles synkron lingvistikk. Diakron lingvistikk, også kalt historisk lingvistikk, interesserer seg for hvordan språk forandrer seg over tid. Diakron lingvistikk har en rik historie. Selve studiet av lingvistikk som akademisk disiplin, vokste ut av diakron forskning på språkforandring. Dermed finnes det også et godt teoretisk fundament for studiet av språkforandring. Viktige historiske perspektiver på lingvistikk inkluderer historisk-komparativ lingvistikk og etymologi.
== Preskriptiv vs. deskriptiv lingvistikk: «Forflatning» av språket ==
I dag er nesten all lingvistisk forskning deskriptiv: man ønsker å undersøke naturlige språks egenskaper uten å bedømme dem eller prøve å «forbedre» dem. Det finnes likevel mange profesjonelle og amatører som liker å «rette på» andres språkbruk og å foreskrive regler som de vil andre skal følge.
Preskriptivister finnes faktisk mest blant språklærere og journalister, og ikke blant akademikere som forsker på lingvistikk. De fastholder et skarpt skille mellom «rett» og «galt» og er ofte selvoppnevnte spesialister på dette. De ser det gjerne som en hovedoppgave å forhindre «språklig forfall». Hva som bedømmes som «forfall» kan variere fra preskriptivist til preskriptivist, men det inkluderer ofte slike ting som lånord, som kan føles truende for et språks integritet, og nærmest enhver forandring et språk går igjennom, siden disse ofte blir sett på som forenklinger av det gamle, «riktige» systemet. Et eksempel på en forandring som har skjedd eller er iferd med å skje i norsk, er skillet mellom da og når. En gammel regel sier at da brukes om spesifikke tidspunkter i fortiden, mens når kan brukes om uspesifikke tidspunkter, som ikke nødvendigvis ligger i fortiden. Dette blir ofte oppsummert i regelen «Den gang da, hver gang når». I veldig mange moderne dialekter av norsk kan når også brukes om spesifikke tidspunkter. Skillet mellom da og når er ikke helt utslettet, selv i disse dialektene, for veldig få ville bruke da om uspesifikke tidspunkter: De to setningene nedenfor kan ikke bety det samme. For de fleste er den siste enten uakseptabel, eller den kan bare brukes til å bety at ettersom noen blir alvorlig syke, kan man ringe ambulanse. Den forandringen som har skjedd er altså at når har fått litt utvidet bruksområde og preskriptivister forsøker fortsatt å snu denne og mange andre forandringer norsk er iferd med å gå igjennom.
Akseptabel: Når noen blir alvorlig syke, kan man ringe ambulanse.
Uakseptabel: *Da noen blir alvorlig syke, kan man ringe ambulanse.Deskriptivister aksepterer ikke preskriptivistenes begrep om «feil språkbruk». De vil kanskje heller kalle det relevante fenomenet for idiosynkratisk, eller også oppdage at det nye fenomenet følger regler som simpelthen er annerledes enn de gamle. Her er et eksempel på det: En preskriptiv regel for norsk sier at man ikke skal bruke infinitivsmerket å etter modale hjelpeverb. Men en rekke norske dialekter og sosiolekter benytter systematisk infinitivsmerket etter modaler som refererer til ferdigheter, men aldri etter andre modaler. I disse dialektene, kan følgende setning bare bety at Jens har de nødvendige ferdighetene som skal til for å sykle. Den kan ikke bety at han får lov til å sykle, eller at det kan hende at Jens sykler.
Jens kan å sykle.Hvis man ønsker å formidle en av de to andre betydningene, må man droppe infinitivsmerket, selv i disse dialektene. Dialekter som følger den relevante preskriptive reglen (aldri infinitivsmerke etter modale hjelpeverb) er altså ikke istand til å gjøre skille mellom ferdighetsbetydningen og de andre betydningene på samme måte. Det er altså vanskelig å forsvare standpunktet at de dialektene som "bryter" regelen er «mindreverdige» på noen måte, sammenlignet med de dialektene som «følger» den. I deskriptiv lingvistikk ønsker man altså å beskrive språk på en vitenskapelig måte. Verdivurderinger har ingen plass i slik forskning.
== Talespråk og skriftspråk ==
De fleste lingvister er av den oppfatningen at talespråk er mer fundamentalt, og derfor viktigere å studere, enn skriftspråk.
Grunner til dette er:
Talespråk ser ut til å være universelt for menneskelige kulturer. Det finnes mange kulturer som har et talespråk, men som ikke har noe konvensjonelt skriftsystem.
Folk tilegner seg talespråk enklere og tidligere enn skriftspråk.
Mange innenfor kognisjonsvitenskapen argumenterer for at det finnes en medfødt språkmodul, og dersom man er interessert i å belyse denne hypotesen, vil forskning på talespråk gi bedre resultater enn forskning på skriftspråk. Dette gjelder særlig fordi talespråk anses som et resultat av artens evolusjon, mens skriftspråk er en relativt ny oppfinnelse i den sammenhengen.Lingvister bruker selvsagt skriftspråklig kildemateriale i sin forskning, og dette anses som viktig og verdifullt. I korpuslingvistikk og datalingvistikk er skriftspråk mye enklere å bruke hvis man er interessert i å prosessere store mengder av språklige data. Store korpora med talespråk er vanskelige å lage, og når man lager slike blir ofte materialet transkribert og skrevet ned.
Studiet av skriftsystemer blir uansett ansett som en del av lingvistikken.
== Lingvistikkens historie ==
Gammelindiske vediske tekster (Rig Veda 1:164:45; 4:58:3; 10:125) antyder en struktur for språk: Setninger er kombinasjoner av ord som har to distinkte former for eksistens (vokal form, ordet, og persepsjonell form, betydningen). Disse ordene anerkjennes for det meste som verb, som representerer handlinger i den virkelige verden, og substantiver som kan ta sju forskjellige kasus (avhengig av hvilken måte de deltar i handlinger i den virkelige verden). Antallet kasus er ikke viktig her: Idéen er at substantiver bøyes for å indikere deres deltagelsesmåte i de relevante handlingene.
Sanskritgrammatikeren Pāṇini (ca. 520 til 460 f.Kr.) er den første kjente lingvisten, og anerkjennes som grunnleggeren av lingvistikk. Han er mest berømt for å ha formulert de 3959 reglene for sanskrit i teksten Aṣṭādhyāyī, som fortsatt er i bruk. Pāṇinis grammatikk for sanskrit er svært systematisk og teknisk. Han benyttet seg av konsepter som fonemer, morfemer og røtter, begreper som først ble gjenoppdaget mer enn to tusen år etter hans tid. Hans grammatikk er veldig kortfattet, og er derfor kontraintuitiv og vanskelig å lese, sammenlignbart med dagens maskinspråk for datamaskiner (i motsetning til mer leselige programmeringsspråk). Hans sofistikerte logiske regler og teknikker har vært veldig innflytelsesrike i gammeldags og moderne lingvistikk.
Den sørindiske lingvisten Tolkāppiyar (omtrent det tredje århundre f.Kr) skrev teksten Tolkāppiyam, grammatikken for tamilsk, som også fortsatt er i bruk. Bhartrihari (450–510) var en annen viktig indisk lingvist. Han foreslo teorier som sa at talehandlinger består av fire stadier: Først konseptualisering av en idé; så verbalisering av denne idéen; deretter formidling av tale i luften; og til slutt tolkning av talesignalet av tilhøreren. Pāṇinis og Bhartriharis arbeider hadde stor innflytelse på mange av de grunnleggende idéene som mye senere ble foreslått av sanskritprofessoren Ferdinand de Saussure, som blir ansett som den moderne lingvistikkens opphavsmann.
I det monumentale verket Al-kitab fi al-nahw (الكتاب في النحو, Boken om grammatikk 760 e.Kr.) beskrev den persiske lingvisten Sibawayh klassisk arabisk med stor presisjon. I dette verket ble fonetikk skilt fra fonologi.
Andre innflytelsesrike lingvister er:
Jacob Grimm, som i 1822 fant prinsippet for konsonantforandringer i uttale, kjent som Grimms lov;
Karl Verner, som oppdaget Verners lov;
August Schleicher, som utviklet Stammbaumteorien for språkforandring;
Johannes Schmidt, som utviklet bølgemodellen for språkforandring i 1872;
Ferdinand de Saussure, som er grunnleggeren av moderne strukturell lingvistikk;
Edward Sapir, som var en av de første som forfulgte relasjonene mellom språk og antropologi;
Noam Chomskys formelle språkteori ble utviklet under innflytelse av hans lærer Zelig Harris, som igjen var sterkt påvirket av Leonard Bloomfield. Chomskys teori har vært dominant siden 1960-årene.Chomsky forblir den aller mest innflytelsesrike lingvisten i dag. Lingvister som arbeider i forskningsparadigmer som HPSG eller LFG understreker gjerne betydningen av formalisering og matematisk presisjon i lingvistiske teorier, og tar en viss avstand fra Chomskys senere arbeider,
men identifiserer seg mer med Chomskys tidligere arbeider. Lingvister som arbeider med optimalitetsteori uttrykker generaliseringer ved hjelp av regler som kan krenkes, noe som utgjør et større avvik fra hovedstrømningene innenfor moderne lingvistikk. Lingvister som arbeider innenfor forskjellige typer funksjonalistisk lingvistikk og kognitiv lingvistikk mener at lingvistisk kunnskap ikke er en autonom del av menneskets kognitive utrustning, og betviler påstander om at lingvistiske generaliseringer er universelle.
== Se også ==
=== Interdisiplinær lingvistisk forskning ===
Antropologisk lingvistikk
Andrespråkstilegning
Desifrering
Evolusjonslingvistikk
Komparativ lingvistikk
Juridisk lingvistikk
Kognitiv lingvistikk
Kognitiv vitenskap
Datalingvistikk
Maskinoversettelse
Naturlig språkprosessering
Stemmegjenkjenning
Talegjenkjenning
Talesyntese
Kryptoanalyse
Nevrolingvistikk
Ortografi
Skriftsystemer
Språktilegnelse
Tekstlingvistikk
=== Beslektet ===
Data og programmering
Leksikografi
Leksikologi
Korpuslingvistikk
Morfologi
Pragmatikk
Semantikk
Semiotikk
Sosiolingvistikk
Strukturalisme
Syntaks
Tagmemikk
Typologi
== Referanser ==
== Litteratur ==
=== Lærebøker ===
Aitchison, Jean ([1995] 1999): Linguistics: An Introduction. 2. utg. London:Hodder & Stoughton.
Akmajian, Adrian et al. (2001): Linguistics. Cambridge: MIT Press. ISBN 0-262-51123-1
Bjorvand, Harald, Christensen, Kirsti Koch, Lanza, Elizabeth, et al. (2000): Innføring i lingvistikk, ISBN 9788200452737
Bye, Patrik , Trosterud, Trond og Vangsnes, Øystein Alexander (2003): Språk og språkvitskap: ei innføring i lingvistikk. Oslo: Det Norske Samlaget. ISBN 82-521-5911-7
Griniewicz, Sergiusz og Dubieniec, Elwira M. (2004): Introduction To Linguistics. Białystok, WSFiZ.
Hudson, G. (2000): Essential Introductory Linguistics. Oxford: Blackwell.
Lyons, John (1995): Linguistic Semantics, Cambridge University Press. ISBN 0-521-43877-2
Napoli, Donna J. (2003): Language Matters. A Guide to Everyday Questions about Language. Oxford University Press.
O'Grady, William D., Michael Dobrovolsky & Francis Katamba [red.] (2001): Contemporary Linguistics, Longman. ISBN 0-582-24691-1
Taylor, John R. (2003): Cognitive Grammar, Oxford University Press. ISBN 0-19-870033-4
Trask, R. L. (1995): Language: The Basics. London: Routledge.
Ungerer, Friedrich & Schmid, Hans-Jorg (1996): An Introduction to Cognitive Linguistics, Longman. ISBN 0-582-23966-4
Uri, Helene (2004): Hva er språk, Universitetsforlaget, ISBN 82-15-00455-5
=== Akademiske verker ===
Fauconnier, Gilles:
(1995): Mental Spaces, 2. utg., Cambridge University Press. ISBN 0-521-44949-9
(1997): Mappings in Thought and Language, Cambridge University Press. ISBN 0-521-59953-9
Sampson, Geoffrey (1982): Schools of Linguistics, Stanford University Press. ISBN 0-8047-1125-9
Sweetser, Eve (1992): From Etymology to Pragmatics, repr ed., Cambridge University Press. ISBN 0-521-42442-9
=== Populærvitenskapelige verker ===
Burgess, Anthony:
(1964), Language Made Plain
(1992), A Mouthful of Air
Deacon, Terrence (1998): The Symbolic Species, WW Norton & Co. ISBN 0-393-31754-4
Deutscher, Guy (2005): The Unfolding of Language, Metropolitan Books, ISBN 0-8050-7907-6; ISBN 978-0-8050-7907-4
Pinker, Steven:
(2000): The Language Instinct, Perennial. ISBN 0-06-095833-2
(2000): Words and Rules, Perennial. ISBN 0-06-095840-5
White, Lydia (1992): Universal Grammar and Second Language Acquisition.
=== Referanseverker ===
Aronoff, Mark & Janie Rees-Miller (red.) (2003): The Handbook of Linguistics. Blackwell Publishers. ISBN 1-4051-0252-7
Asher, R. (red.) (1993): Encyclopedia of Language and Linguistics. Oxford: Pergamon Press. 10 bind.
Bright, William (red.) (1992): International Encyclopedia of Linguistics. Oxford University Press. 4 bind.
Brown, Keith R. (red.) (2005): Encyclopedia of Language and Linguistics (2. utg.). Elsevier. 14 bind.
Bussmann, H. (1996): Routledge Dictionary of Language and Linguistics. Routledge.
Crystal, David:
(1987): The Cambridge Encyclopaedia of Language. Cambridge University Press.
(1991): A Dictionary of Linguistics and Phonetics. Blackwell. ISBN 0-631-17871-6
(1992): An Encyclopaedic Dictionary of Language and Languages. Oxford: Blackwell.
Frawley, William (red.) (2003): International Encyclopedia of Linguistics (2. utg.). Oxford University Press.
Malmkjaer, Kirsten (1991): The Linguistics Encyclopaedia. Routledge. ISBN 0-415-22210-9
Trask, R. L.:
(1993): A Dictionary of Grammatical Terms in Linguistics. Routledge. ISBN 0-415-08628-0
(1996): Dictionary of Phonetics and Phonology. Routledge.
(1997): A student's dictionary of language and linguistics.
(1999): Key Concepts in Language and Linguistics. London: Routledge.
== Eksterne lenker ==
Norske doktoravhandlinger innen språkvitenskap, i fulltekst
Delområder av lingvistikk ifølge Linguistic Society of America
En foreløpig guide til feltet, del 1: En humoristisk oversikt over ulike deler av lingvistikken og dens utøvere. Det finnes også en del 2.
Linguist List
Lingvistikkforum
Lingformant: Språvitenskap i nyhetene
Lexicon of Linguistics ved Utrecht institute of Linguistics OTS, Universitetet i Utrecht
Linguistics Research Journal
The Virtual Linguistics Campus, verdens største plattform for e-læring i lingvistikk
Gestalt Theory and Linguistics
sci.lang FAQ (spørsmål og svar) om lingvistikk
=== Representasjon av tale ===
International Phonetic Alphabet (IPA), er et system som brukes til transkribere og reprodusere språklyder.
SAMPA er et ASCII-basert transkripsjonssystem for IPA som brukes av noen lingvister. Se SAMPA hjemmesiden. | Lingvistikk eller språkvitenskap er det vitenskapelige studiet av naturlige språk og tale. Utøvere av lingvistikk kalles lingvister eller språkforskere. | 1,593 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kaffe | 2023-02-04 | Kaffe | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Kaffe', 'Kategori:Kulturplanter', 'Kategori:Rusmidler', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Kaffe er en drikk laget av frukten fra kaffeplanten. Både skall og fruktmasse fjernes, og bare kjernen, det vi kaller bønnene (frøet), blir tørket, brent og malt. Finheten på kaffepulveret varierer etter hvordan kaffen skal tilberedes. Kaffen blandes på forskjellige måter med vann, og drikkes i de fleste tilfeller varm.
| Kaffe er en drikk laget av frukten fra kaffeplanten. Både skall og fruktmasse fjernes, og bare kjernen, det vi kaller bønnene (frøet), blir tørket, brent og malt. Finheten på kaffepulveret varierer etter hvordan kaffen skal tilberedes. Kaffen blandes på forskjellige måter med vann, og drikkes i de fleste tilfeller varm.
== Historie ==
=== Ordet «kaffe» ===
Selv ordet kaffe er dokumentert fra 1598 på italiensk, caffe, igjen fra tyrkisk kahve, som igjen er avledet fra det arabiske ordet qahwah (kaffe). Det siste skal etter sigende bety vin, men ordet kan også ha sin opprinnelse i den etiopiske regionen Kaffa, et tradisjonelt område for kaffeproduksjon. Kaffe er forøvrig kalt buno i Etiopia.
=== Etiopia ===
Det eldste sporet vi finner etter kaffe er en 1500 år gammel historie fra Etiopia om gjeteren Kaldi. Kaldi oppdaget at geitene oppførte seg merkelig etter at de spiste en plante med røde bær. Geitene fikk ikke sove om kvelden. Han fortalte det til en munk, som straks fattet interesse for fenomenet og helte varmt vann over bærene. Munkene hadde tidligere hatt problemer med å holde seg våkne under bønnestundene, men ikke nå lenger. Forklaringen er i beste fall en vandrehistorie.
=== De første kaffehusene ===
Det vi vet helt sikkert er at det begynte å dukke opp kaffehus i Jemen, ikke langt unna Etiopia, og andre steder på Den arabiske halvøy for minst 700 år siden. Dette området var på denne tiden dominert av islam, og folk kunne derfor ikke åpent nyte vin eller annen type alkohol lenger. Disse kaffehusene utviklet seg etterhvert til å bli samlingsplasser der folk kunne komme for å spille sjakk, diskutere, og høre på musikk.
Etter hvert spredte kaffehusene seg videre i det ottomanske riket. Damaskus og Kairo fikk sine fra ca. 1530, og ca. 1555 ble det første etablert i Konstantinopel. Gjennom handelsvirksomheten mellom Det ottomanske riket og Republikken Venezia spredte kaffehus-skikken seg til Europa, og i 1629 fikk byen Venezia sitt første kaffehus. Men det var først hos britene at utbredelsen av kaffehus virkelig begynte å ta av i Europa (Oxford, 1645). I 1715 hadde London over 3000 kaffehus. Der var det den britiske adelen og de intellektuelle møttes for å slå av en prat om viktige emner.
=== Medisinsk bruk ===
På 1700-tallet ble kaffe gitt til munker og prester i den katolske kirke som antipotensmiddel. Kaffen hadde et rykte på seg for å motvirke erotiske følelser og gjøre menn impotente. Dette er ikke noe som er vitenskapelig forankret. I tillegg var det vanlig å selge kaffe på apoteker som avføringsmiddel. Kaffe var å betrakte som et universalmiddel. De fysiologiske egenskaper og virkninger man mente å finne i kaffen kan virke forbausende i dag: «kaffe hjelper mot luft i tarmene, den styrker leveren og gallen, lindrer vatersott, renser blodet, beroliger maven, skjerper appetitten, men kan også dempe den, holder en våken, men kan også virke søvndyssende, den roer ned hissige temperament, og motsatt heter opp kjølig natur».
=== Import og bruk av kaffe – Norge 1694–1821 ===
Vi regner med at kaffe ble introdusert i Norge på slutten av 1600-tallet, men den var dyr og var lenge forbeholdt et sjikt av velstående borgere. Det første dokumenterte spor etter kaffe i Christiania finner vi i et skifte etter overtollbetjent Nicolay Flygl fra 1694. Her nevnes: 1 kofi potte og kiel av blich, verds 2 ort. En må anta at en god del av kaffen som ankom Norge de første årene ikke var ren import med tanke på videresalg, men ble medbrakt av handelsmenn som drakk kaffe selv og som introduserte den eksotiske drikken til sine økonomiske kontakter og nære bekjente. Reisejournalen til Eberhard Zetner, en handelsmann fra Strasbourg, fra år 1700 omtaler et besøk i Arendal der han bød en kjøpmann, og senere kjøpmannens datter, på kaffe. Den registrerte importen av kaffe på tidlig 1700-tallet var lav, men økte raskt. Ifølge prosjektet «Historiske toll- og skipsanløpslister»s database over tollistene på nettet mottok tollstedene Arendal, Bergen, Christiania, Molde og Trondheim i 1733 til sammen 640 kg kaffebønner. Dette var så små mengder at kun de velstående kan ha konsumert drikken. I 1756 hadde mengden importert kaffe økt til 17,5 tonn, og man ser at kaffe hadde spredt seg til enkelte velstående familier i innlandet, da en rik bondekvinne i Ringsaker serverte kaffe i 1740. De fem tollstedene beholdt altså ikke all kaffen selv, men distribuerte også kaffe til sine omland.
Den største økningen i denne perioden skjedde de neste 38 årene, og i 1794 var importen av kaffebønner til de fem havnene kommet opp i hele 200 tonn. Dette tilsvarte nesten fire hundre ganger så mye kaffe som i 1733, kun 61 år tidligere. Store deler av kaffen ble importert via København, men handelsskip fra franske kolonier stod også for en stor andel av importen til Norge, da Frankrike produserte opp imot halvparten av verdens kaffe på slutten av 1700-tallet. Den økende importen av kaffe viser at Norge på 1700-tallet hadde etterspørsel etter luksusvarer, og at spiren til et forbruksamfunn lå der allerede for ca. 250 år siden. Fortsatt var kaffen så dyr at den nok var forbeholdt de mer velstående, som handelsmenn og embetsmenn, men kanskje hadde normale borgere i 1794 råd til kaffe til spesielle anledninger. Selv om importen økte stort gjennom 1700-tallet, kom nok den store utbredelsen av kaffe her i landet først på 1800-tallet, da kaffen gradvis ble en folkedrikk.
Sommeren 1821 gikk professor Christopher Hansteen til fots fra Christiania til Bergen, og da han kom til Uvdal øverst i Numedal, forteller han: Te og kaffe kjenner man i det høyeste av navn, og om enn de reisende medbringer samme, kan man ikke få dem tillavet av mangel på melk og fløte og av mangel på koke- og drikkekar (når Hansteen ikke kunne få melk, må dette skyldes at buskapen var på setra). Utover på bygdene ble det neppe drukket noe særlig kaffe før omkring 1840–50, og mange steder tok det enda lenger tid før kaffen ble hverdagsdrikk.
=== I vår tid ===
I dag regnes kaffe som en sosial drikk, men med svært forskjellige anvendelsesmåter fra land til land og i forskjellige kulturer. Noen inviterer venner for å ta en prat over en kopp kaffe. For mange er kaffe en viktig del av hverdagen. Mange starter dagen med en kopp eller to til frokost på grunn av dens oppkvikkende effekt. Vi går stadig oftere på kafeer og kaffebarer, og variasjoner av den italienske tilberedingsmåten espresso blir stadig vanligere, spesielt i sørlige Europa som Italia, Frankrike, Portugal og Spania, men er også populært i Argentina, Brasil og Cuba. I Australia og New Zealand står espresso for nær all kommersiell kaffe.Det er små kaffebarer som har gjort kaffe til del av en moderne livsstilog som introdusert espresso-baserte kaffedrikker i stadig flere land. Mest kjent internasjonalt er kanskje den Seattle-baserte Starbuckskjeden som i 1971 laget en standard merkevare av kaffe og kaffebarer for massemarkedet, og i dag har virksomhet i 49 land.
I 2004 lanserte den japanske utstyrskjeden Hario sin V60-patent, som ble starten på en håndbrygge-trend utover 2000-tallet. Håndbryggeren V60 er en parabol trakt med et hull i den nedre enden, i trakten legges kaffefilteret med kvernet kaffe. V60-teknikken har vunnet 5 av 7 år mellom 2011 og 2017 i World Brewer's Cup, VM for håndbryggere.
== En verden av kaffe ==
Omtrent ti millioner mennesker jobber lavtlønnet (relativt sett) på kaffeplantasjer i kaffeproduksjonens kjerneland. En enkelt kaffeplukker kan plukke omtrent 50–100 kg frukt hver dag, noe som tilsvarer 10–20 kg rå kaffe. Avlinger fra Brasil og Colombia utgjør omtrent 40% av kaffeproduksjonen på verdensbasis. I 1998 var all verdens kaffeproduksjon totalt oppe i 100 millioner sekker kaffe.USA er verdens største marked for kaffe, mens Tyskland ligger på andreplass. Finland er det landet der man konsumerer mest kaffe per innbygger (12,0 kg), etterfulgt av Norge (9,9 kg) og Island (9,0 kg) (Disse tallene er fra 2006 til 2008.) Seneste års statistikker over konsum plasserer gjerne alle de nordiske landene blant de 6–7 første, med Finland og Norge oftest på topp.
Både i Nord-Amerika og Europa er kaffe og kaffevarianter så populært at mange barer og kafeer spesialiserer seg på kaffe. Dette er en videreføring av de gamle kaffehusene. De fleste kaffehus selger andre produkter ved siden av, som for eksempel te, kakao, pai, kaker, rundstykker og andre enkle matretter.
Kaffe kan være vanedannende, men den fysiske avhengigheten er svak, og eventuell abstinens gir seg etter et par dager. Noen vanlige, norske vaner når det gjelder kaffe er morgenkaffe og kaffepause.
== Dyrking ==
Den tradisjonelle metoden for å plante kaffe er å sette 20 frø i hvert hull i begynnelsen av regntiden, rundt halvparten av disse vil da elimineres naturlig. En mer effektiv dyrkingsmetode som brukes i Brasil, er å drive fram frøplanter i gartnerier. Disse plantes deretter ut etter seks til tolv måneder. Kaffe plantes ofte sammen med andre matvekster, for eksempel mais, bønner, eller ris i løpet av de første årene.Av de to viktigste artene er arabica-kaffe (fra C. arabica) generelt mer anerkjent enn robusta-kaffe (fra C. canephora), robusta er gjerne litt mer bitter og har mindre smak, men bedre fylde enn arabica. På grunn av dette er omtrent tre fjerdedeler av kaffen som dyrkes over hele verden C. Arabica. Robustabønnene inneholder også om lag 40–50 % mer koffein enn arabica. På grunn av dette brukes de som en billig erstatning for arabica i mange kommersielle kaffeblandinger. Høykvalitets robusta-bønner blir brukt i noen espressoblandinger for å gi en fyldig smak, et bedre skumlag (kjent som crema), og for å senke kostnadene.Coffea canephora er mindre utsatt for sykdom enn Coffea arabica og kan dyrkes i lavere høyder og varmere klima der arabica ikke vil trives. Robustastammen ble første gang samlet i 1890 fra Lomamielva, en sideelv til Kongo-elva, og ble formidlet fra Zaire til Brussel til Java rundt 1900. Fra Java ble planten spredt over større deler av verden, og i dag dyrkes robusta spesielt i Vest- og Sentral-Afrika.
Over 900 arter av insekter har blitt registrert som skadelige for kaffeavlinger over hele verden. Av disse er over en tredel er biller, og over en fjerdedel er nebbmunner. Rundt 20 arter av nematoder, 9 arter av midd og flere sneglearter angriper også kaffeavlinger. Fugler og gnagere kan spise kaffebærene, men skadene deres er små sammenlignet med virvelløse dyr Generelt er Arabica mer følsomme for angrep av virvelløse dyr. Hver del av kaffeplanten blir angrepet av forskjellige dyr. Nematoder angriper røttene, og biller borer seg ned i røtter og treaktig materiale, bladverket angripes av over 100 arter av larvene til sommerfugler og møll.
=== Dyrking på verdensbasis ===
I 2009 var Brasil verdensledende innen produksjon av grønn kaffe, etterfulgt av Vietnam, Indonesia og Colombia. Arabicabønner dyrkes i Latin-Amerika, Øst-Afrika, Arabia, eller Asia og Robustabønnene i Vest-og Sentral-Afrika, gjennom Sørøst-Asia, og til en viss grad i Brasil.
Bønner fra ulike land eller regioner kan vanligvis være preget av forskjeller i smak, aroma, fylde og surhetsgrad Disse smaksegenskapene er avhengige ikke bare av regionen hvor kaffen dyrkes, men også av genetiske underart og prosessering. Underartene deler vanligvis navn med regionen de er dyrket i, for eksempel colombiansk kaffe, Javakaffe og Konakaffe.
=== Økologiske effekter ===
Opprinnelig ble kaffedyrkingen gjort i skyggen av trær som ga en habitat for mange dyr og insekter. Eksisterende trær ble brukt til dette formålet, men mange arter har også blitt plantet i tillegg. Denne metoden er ofte referert til som den tradisjonelle skyggemetoden, eller "skygge-vokst". Siden 1970-tallet har mange bønder byttet produksjonsmetode til soldyrking, der kaffe dyrkes i rader under full sol med lite eller ingen skygge. Dette fører til at bærene modnes raskere og buskene gir høyere avkastning, men det krever rydding av trær og økt bruk av gjødsel og plantevernmidler, som skader miljøet og kan forårsake helseproblemer.Til syvende og sist gir soldyrket kaffe i kombinasjon med bruk av gjødsel de rikeste kaffeavlingene, selv om ugjødslede skyggevokste avlinger generelt gir høyere utbytte enn ugjødslede soldyrkede avlinger. Effekten av gjødsel er mye større i full sol. Selv om tradisjonell kaffeproduksjon fører til at bærene modnes saktere og gir lavere avkastning, er kvaliteten på kaffen angivelig overlegen. I tillegg gir den tradisjonelle skyggelagte metoden hjem til mange ville dyrearter. Tilhengere av skyggedyrking sier miljøproblemer som avskoging, forurensning av plantevernmidler, habitatødeleggelse og jord- og vannforringelse er bivirkningene av soldyrking.
Kaffeproduksjon er også en svært vannkrevende prosess. Ifølge New Scientist går det i det industrielle jordbruket med omtrent 140 liter vann for å dyrke kaffebønnene som trengs for å produsere én kopp kaffe, og kaffen er ofte dyrket i land der det er vannmangel, for eksempel Etiopia. Ved å bruke bærekraftige landbruksmetoder kan vannforbruket reduseres dramatisk samtidig som den sammenlignbare avkastningen opprettholdes.
Starbucks sjef for bærekraft Jim Hanna har advart om at klimaendringene kan eliminere kaffeproduksjon innen noen få tiår. I tillegg øker etterspørselen etter kaffe på verdensbasis, og det anslås at produksjonen må økes med 25–30 millioner kaffesekker for å dekke etterspørselen i 2020. Med dagens produksjonsnivå vil dette kunne kreve en million hektar land mer.UTZ Certified er en merkeordning og et program for bærekraftig jordbruk som ble lansert i 2002, og som i 2014 var det største programmet i verden for bærekraftig produksjon av kaffe og kakao.
== Handel ==
=== Internasjonalt ===
Etter olje er kaffe den største, lovlig omsatte råvaren på verdensmarkedet. Man regner med at omtrent 100 millioner mennesker er involvert i kaffeproduksjon og handel totalt. Kaffe produseres av mange småbønder (familiebruk), men også på større plantasjer. Brasil er et av landene som har kommet langt i en industrialisering av kaffeproduksjonen.Kaffe handles på råvarebørser i blant annet London og New York. Der handler man med futures. En future er en avtale om kjøp av et parti av en vare til en bestemt pris til et bestemt tidspunkt i fremtiden. Prisen på kaffe blir avgjort ved kjøp og salg av futures på råvarebørsene. Prisen svinger etter tilbud og etterspørsel; for eksempel har tørke i Brasil fått prisen til å stige kraftig i perioder.Fram til 1989 ble prisen forsøkt regulert av International Coffee Organization (ICO), en internasjonal organisasjon med både kaffeeksportører og kaffeimportører som medlemmer. Gjennom avtaler ble det delt ut kvoter til de kaffeproduserende landene, som sørget for at produksjonen sto i forhold til etterspørselen. Dette samarbeidet brøt sammen i 1989.Etter 1989 falt prisene på kaffe dramatisk. Dette har ført til opprettelsen av flere organisasjoner som arbeider for etisk / rettferdig handel (engelsk fair trade). I Norge har organisasjonen Max Havelaar gjort dette siden juni i 1997.
=== Rettferdig handel ===
Merkingen «Rettferdig handel», som garanterer at kaffedyrkere mottar en pris forhandlet fram før høsting, begynte med Stichting Max Havelaars program for merking av matvarer i Nederland. I 2004 var 24 222 tonn kaffe (av 7 050 000 produsert på verdensbasis) merket rettferdig handel, i 2005 33 991 av 6 685 000 tonn, en økning fra 0,34% til 0,51%.
En rekke konsekvensutredninger har vist at rettferdig handel av kaffe har en positiv innvirkning på de samfunnene som dyrker den. Kaffe ble innlemmet i rettferdig handel-bevegelsen i 1988, da Max Havelaar-merket ble innført i Nederland. Den aller første fair-trade kaffen var et forsøk på å importere en guatemalansk kaffe inn i Europa som "Indio Solidaritet Coffee".Siden opprettelsen av organisasjoner som European Fair Trade Association (1987), har produksjon og forbruk av rettferdig handel-merket kaffe vokst ettersom lokale og nasjonale kaffekjeder har begynt å tilby fair trade-alternativer. I april 2000, etter en et år lang kampanje igangsatt av menneskerettighetsorganisasjonen Global Exchange, besluttet Starbucks å tilby fair-trade kaffe i sine utsalg, og siden september 2009 har alle Starbucks espresso-drikker i Storbritannia og Irland vært laget med Fair trade-sertifisert kaffe.En studie gjort i Belgia i 2005 konkluderte med at forbrukernes kjøpsatferd ikke samsvarer med deres positive holdning til etiske produkter. I gjennomsnitt 46% av europeiske forbrukere hevdet å være villig til å betale vesentlig mer for etiske produkter, inkludert fair-trade-produkter som kaffe. Studien fant at flertallet av respondentene ikke var villige til å betale det faktiske pristillegget på 27% for rettferdig handel-kaffe.
=== Kaffehus i Norge ===
Norge har fire store kaffebrennerier: Kaffehuset Friele (Bergen), Joh. Johannson Kaffe (Oslo), Coop Norge Handel Kaffe (Oslo) og Kjeldsberg Kaffebrenneri (Trondheim). Disse står for størstedelen av kaffen som selges i dagligvarehandelen. I tillegg finnes noen mindre kaffebrennerier som leverer til kaffebarer, kaffeautomater og kantiner. Disse mindre kaffebrenneriene importerer stort sett kaffe som ofte defineres som spesialkaffe.
== Kaffesorter ==
Det finnes mange forskjellige sorter kaffe, men de tre vanligste er Coffea arabica, som er dyrest å produsere og utgjør 75 % av all kaffeproduksjon i verden, Coffea robusta, som utgjør 25 % av verdens kaffeproduksjon og har en kraftigere smak enn hva arabica har. Den brukes derfor ofte i espressoblandinger for å gi en kraftigere smak. Den tredje er Coffea liberica, som også er kraftig i smaken. Denne er i dag nesten ubetydelig i handelssammenheng med kun 1%.I Norge er nesten all kaffe som selges av arten Arabica, også i butikk. Kun 2% av all import er Robusta, som bare brukes i de aller, aller billigste blandingene.
Noen av verdens dyreste kaffesorter er såkalte Blue Mountain-sorter, en kaffe som bl.a. vokser i høyden på øyene Jamaica, Java, Kona og Tanzanian Peaberry. 1 kg Jamaica Blue Mountain koster gjerne 800–1 000 kroner. Skal kaffen falle inn i kategorien Blue Mountain, må kaffebuskene vokse innen et definert, geografisk område og bestå kvalitetskravene til The Coffee Board. Godkjent kaffe får et sertifikat som bekrefter at dette er ren og ekte vare.Den dyreste kaffen er trolig Kopi luwak, som koster over 1 000 USD pr. kg. Kaffen kommer fra de tre indonesiske øyene Sumatra, Java og Sulawesi. Der denne kaffeplanten vokser blir de beste bærene spist av asiatisk palmesivett (også kalt desmerkatt, et mår-lignende dyr), og kommer ut gjennom dens avføring. Deretter blir kaffebønnen plukket opp, vasket og ristet som vanlig kaffe. Den årlige produksjonen av Kopi luwak estimeres til ca. 250 kg. I USA koster en kopp Kopi luwak-kaffe ca. 60 kroner.
== Bearbeidelse ==
Etter at kaffebærene er plukket fra trærne blir fruktkjøttet og hinnen fjernet, slik at selve kaffebønnen kommer frem. Denne prosessen kan foregå på to måter – tørr og våt.
=== Tørr bearbeidelse ===
Ved «den tørre metoden» blir bærene renset for blad, kvister, stein og jordklumper. Dette skjer i smale skyllerenner med rennende vann hvor det tunge smusset synker til bunns, mens løv og kvister flyter ovenpå. Kaffebærene samles i en avløpssilo. Kaffebærene spres så ut på en steinlagt tørkeplass, der de snus flere ganger om dagen for at sol og vind skal tørke fruktene jevnt. Om natten blir kaffefruktene samlet i store hauger og dekket med presenninger for å holde fuktigheten ute. Etter 1–3 uker er fruktkjøttet helt inntørket. Da blir fruktkjøttet og pergamenthinnen fjernet og kaffebønnene blir renset og sortert etter størrelse.
=== Våt bearbeidelse ===
«Den våte metoden» er mer komplisert enn den tørre metoden. Kaffebærene føres fra kanaler med rennende vann eller fra rensebassenger til en såkalt pulper. Dette er en maskin som fjerner fruktkjøttet. Fra pulperen føres bønnene ut i vaskekanaler. Ødelagte bønner flyter opp og ledes ut i spesielle beholdere. De gode bønnene transporteres videre til tanker hvor de skal ligge og gjære i 12–16 timer.
Det skjer en kjemisk forandring som virker inn på kaffens smak. Bærene må ikke gjære for lenge da det kan skade kvaliteten. Etter gjæringsprosessen skylles kaffebønnene i rennende vann til de blir helt rene, før de blir tørket i 4-5 dager på tørkeplassen.
Når vanninnholdet er nede på ca. 12 % fjernes pergament og sølvhinnen i et treskeverk. Kaffesorter som er behandlet på denne måten kalles vaskede kaffesorter.
== Brygging ==
Kaffe kan brygges på flere forskjellige måter, som man kan dele opp i fire hovedgrupper etter hvordan vannet møter kaffepulveret.
Koking:
Tyrkisk kaffe. En gammel bryggemetode for kaffe, som fremdeles blir brukt mange steder i Midtøsten, Afrika, Tyrkia og Hellas. Vann puttes sammen med veldig fint malt kaffe i en kjele med liten åpning kalt ibrik (arabisk), cezve (tyrkisk), dzezva (serbokroatisk) som fortsatt er mye brukt på Balkan. Kaffen tas av varmen like før den når kokepunktet. Noen ganger lages kaffen sammen med sukker, noe som gir den en søtsmak, eller kardemomme. Resultatet gir en liten kopp med veldig sterk kaffe, med skum på toppen og et lag med kaffepulver på bunnen.
I Norge er bålkaffen eller turkaffen velkjent.Trykk:
Espresso blir laget med varmt vann under høyt trykk og er basis for de fleste kaffedrikker, som caffè latte, cappuccino og mochaccino, eller den kan serveres alene. Den er en av de kraftigste formene for kaffe som regelmessig blir drukket. Den har en spesiell smak, og bryggemåten lager en spesiell form for skum på toppen kalt crema. En espresso er omtrent 40 ml, men serveres ofte både dobbel og trippel.
En mokkakanne er en kanne med tre kamre, hvor det kokes vann i den nederste seksjonen, noe som skaper et trykk som fører vannet opp i det øverste kammeret gjennom det midterste kammeret hvor kaffepulveret ligger. Resultatet ligner mye på en espresso, men mangler crema og har litt mindre kraftig smak. Den varmes som oftest opp på en komfyr eller har egen varmekilde.
En vakuumkanne minner mye om mokkakannen i designet, men har bare to kamre med et rør mellom; et kammer for vannet og et kammer for kaffepulveret. Trykk gjør at vannet i det nederste kammeret presses opp i det øverste kammeret sammen med kaffepulveret. Etter en liten stund tas vakuumkannen vekk fra varmekilden og et vakuum dannes i det nederste kammeret, noe som drar den ferdig bryggede kaffen i det øverste kammeret tilbake.Gravitasjon:
Filterkaffe (også kalt melittakaffe) blir laget ved å la varmt vann dryppe ned i et kaffefilter (av papir eller perforert metall) hvor kaffepulveret ligger. Styrken varierer med mengdeforholdet mellom kaffepulver og vann. Man kan helle vann manuelt eller bruke en kaffetrakter.Steeping:
En presskanne (fransk: cafetière) er en høy og small glassylinder med et filter i enden av et stempel. Kaffepulveret og varmvannet blandes i sylinderen i noen minutter før stempelet presses ned og skiller kaffe og kaffepulver.
Kaffeposer er mye sjeldnere enn den tilsvarende innretningen for te (tepose), siden de er mye større og uhåndterlige (det trengs mer kaffe i en kaffepose enn te i en tepose).Kaffe lages uansett metode med malte kaffebønner og varmt vann. Den malte kaffen blir enten liggende igjen eller filtrert ut av koppen eller kannen etter det som er oppløselig i vann er borte. Finhetsgraden på kaffepulveret varierer etter hvilken type kaffe man tenker å lage.
Elektroniske kaffemaskiner koker vann og brygger kaffe uten større hjelp fra mennesker og i blant etter en tidsinnstilt klokke. De fleste kaffeentusiaster foretrekker likevel nykvernede bønner og tradisjonelle bryggemåter.
== Oppfinnelser ==
Kaffekokeren ble oppfunnet av franskmannen og apotekeren Descroisilles i 1802, og bestod av to beholdere, med et filter i midten. Kort tid etterpå laget kjemikeren Antoine Cadet-De-Vaux en i porselen.Kaffefilteret ble i sin moderne utgave oppfunnet av tyskeren Melitta Bentz i 1908. Hun boret små hull i beholderen, klippet ut en rund bit av papp og plasserte den i bunnen av beholderen og satte beholderen på kaffekannen. Dette fikk navnet Melittafilteret. En eldre versjon ble oppfunnet av den franske katolske geistlige Jean-Baptist de Belloy-Morangle.Espressomaskin, slik vi kjenner den i dag, ble først konstruert i Frankrike i 1822. I 1933 oppfant Ernest Illy den første automatiske espressomaskin, men den moderne maskin slik vi kjenner den i dag ble oppfunnet av italieneren Achilles Gaggia i 1946, og hans firma, Gaggia, er i dag en ledende produsent.
== Kjemi ==
Kaffe består av store mengder vann (H2O) og koffein (C8H10N4O2), men inneholder også over 800 andre komponenter. Det viktigste fysiologiske aktive stoffet i kaffe er koffein. En vanlig kopp med kaffe kan inneholde mellom 90 og 150 mg koffein, avhengig av forholdet mellom kaffepulver og vann, tilberedelsesmåte og kaffetype.
== Helse ==
Det er usikkert om kaffe er skadelig for helsen. Forskerne er stort sett enige om at et moderat inntak av kaffe ikke er skadelig. De er også enige om at kaffe kan ha en effekt mot kreft. Moderat inntak er normalt å se på som rundt 500–600 mg koffein per dag, noe som tilsvarer omtrent 6–7 kopper.Det har imidlertid blitt påvist at kokemalt kaffe kan føre til høyt kolesterol. Det er de kjemiske stoffene cafestol og kaweol som er grunnen til det. Ved kaffe som er tilberedt med kaffetrakter eller håndfiltrert er ikke dette noe problem, siden stoffene blir liggende igjen i filteret.Av positive helsemessige faktorer er blant annet et høyt innhold av antioksidanter.Det har blitt forsket en del på kaffe og helse, siden dette er et felt man vet lite om og som varierer mye fra person til person. Det man har funnet ut er at kaffe kan ha både positive og negative effekter på helsen, men man vet lite om hvor mye det har å si eller om det gjelder for alle. Det har blitt påvist at et jevnt kaffeinntak over en lengre periode motvirker diabetes 2, og da i større grad hos menn enn hos kvinner. I 2003 påviste en dansk studie av 18 478 kvinner at et unormalt høyt inntak av kaffe under graviditet øker sjansen for dødfødthet.Den norske syklisten Anita Valen ble utestengt fra et løp fordi hun hadde drukket så mye kaffe at det ga utslag på dopingtesten.Den norske idrettslegenden Egil Danielsen skal ha drukket en kopp kaffe før sitt rekordlange spydkast i OL i Melbourne i 1956.
== Se også ==
Infusjon
Te
Mate
== Referanser ==
== Litteratur ==
Tschudi-Madsen, Stephan, red. (1993). På nordmanns vis. Norsk Folkemuseum gjennom 100 år. Oslo: Aschehoug. ISBN 82-03-16715-2.
Østby, Jon Birger (1982). Gammelt kobber. Oslo: Huitfeldt. ISBN 82-7003-032-5.
== Eksterne lenker ==
Wikiquote: kaffe – sitater
Norsk kaffeinformasjon
Too Much Coffee (forum for europeiske kaffeentusiaster, på engelsk)
International Coffee Organization (ICO, på engelsk)
coffeegeek.com (en av de største kafferessursene på Internett, på engelsk)
ineedcoffee.com (på engelsk)
Mokkakanne – Tips&Triks Arkivert 30. desember 2005 hos Wayback Machine.
=== Kaffe og helse ===
Farmakologiske effekter av koffein
Artikkel på forskning.no om forholdet mellom kaffe og diabetes Arkivert 4. desember 2004 hos Wayback Machine. | Kaffe er en drikk laget av frukten fra kaffeplanten. Både skall og fruktmasse fjernes, og bare kjernen, det vi kaller bønnene (frøet), blir tørket, brent og malt. | 1,594 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ord | 2023-02-04 | Ord | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Leksikografi', 'Kategori:Morfologi', 'Kategori:Ord', 'Kategori:Pragmatikk', 'Kategori:Semantikk', 'Kategori:Syntaks'] | Et ord er en språklig enhet som oppfattes å ha en egenbetydning, og som i tale skilles fra omgivelsene ved at det har selvstendig trykk. I skrift skilles ord ofte med mellomrom.
Begrepet ord kan i tillegg til betydningen «enkeltord», også brukes om hele uttrykk og tekster.
| Et ord er en språklig enhet som oppfattes å ha en egenbetydning, og som i tale skilles fra omgivelsene ved at det har selvstendig trykk. I skrift skilles ord ofte med mellomrom.
Begrepet ord kan i tillegg til betydningen «enkeltord», også brukes om hele uttrykk og tekster.
== Etymologi ==
Den indoeuropæiske grunnformen av «ord» er vrdho. Siden dh kan forvandles til b, er det sannsynlig at det latinske verbum stammer herfra. Verbum betyr «ord», som i uttrykket «verbal fremstilling».
== Definisjoner ==
Ordbøker kategoriserer et språks leksikon (dvs. dets ordforråd) i lemmata. Disse kan tas som en indikasjon på hva som utgjør et «ord» i oppfatningen til brukerne av dette språket.
=== Semantisk definisjon ===
Leonard Bloomfield introduserte begrepet «minimale frie former» i 1926. Ord blir tenkt på som den minste meningsfulle enhet av tale som kan stå av seg selv. Dette korrelerer fonemer (enheter av lyd) til leksemer (enheter av betydning). Men noen skrevne ord er ikke minimale frie former, da de ikke er meningsbærende om de står alene (for eksempel the og of i engelsk).
=== Trekk ===
Innen den minimalistiske skolen av teoretisk syntaks, ses ord (også kalt «leksikalske elementer» i litteraturen) som «bunter» av språklige funksjoner som er forent i en struktur med form og mening. For eksempel har ordet «bjørner» semantiske egenskaper (det betegner virkelige objekter, bjørner), kategorifunksjoner (det er et substantiv), tallfunksjon (det er flertall, og må samsvare med pronomen og demonstrativer i sitt domene), fonologiske funksjoner (det blir uttalt en bestemt måte).
== Røtter og affikser ==
Et ord som ikke kan deles i mindre deler med egen betydning, for eksempel «mann», kalles rotord. En kombinasjon av to eller flere rotord, for eksempel «sjømann», kalles en sammensetning. Når en rot kombineres med et element som i seg selv ikke er et eget ord (et «affiks»), for eksempel «mannlig», dannes en avledning. Affikser som står foran roten, kalles prefiks. Affikser som står etter roten, kalles suffiks.
En spesiell type suffiks er bøyningsendelsene. En ordform uten bøyningsendelser, men med avledningsaffiks, kalles ordets stamme. Når et avledningsaffiks settes til et ord, dannes en ny stamme; når en bøyningsendelse settes til, er stammen fortsatt den samme. Noen ord bøyes ved at endelsen legges til ulike stammer: «gammel – eld-re – eld-st». Dette kalles suppletivbøying.
== Inndeling ==
Det er vanlig å dele ordene i et språk i leksikalske ord, grammatiske ord og pro-ord. Leksikalske ord refererer til forhold utenfor kommunikasjonssituasjonen, for eksempel «mann», «kjøre». Pro-ord refererer til forhold i kommunikasjonen, for eksempel «dette», «der», «nå». Grammatiske ord får sin betydning kun i forhold til andre ord i teksten, for eksempel «som», «og». Pro-ord og grammatiske ord skiftes sjelden ut i et språk; de utgjør lukkede klasser. De leksikalske ordene er en åpen klasse, der ord går ut av bruk, nye ord importeres eller eksisterende ord danner nye sammensetninger.
=== Ordledd ===
Affiks – ordledd som er føyd til en ordstamme eller -rot
Infiks – innskudd i stammen i et verb
Prefiks – forstaving eller forledd i et ord
Suffiks – etterledd til et ord
=== Ordklasser ===
Ordene i et språk grupperes videre i et antall ordklasser etter form eller funksjon.
Substantiv – navn på noe eller noen
Adjektiv – beskriver substantiv
Pronomen – settes i stedet for et substantiv
Determinativ – bestemmer substantivet nærmere
Verb – navn på en handling
Adverb – beskriver verb
Preposisjon – forteller hvor verbet eller substantivet befinner seg i forhold til et annet i tid eller rom
Konjunksjon – binder sammen to ord eller setninger
Subjunksjon – innleder bisetninger
Interjeksjon - Spesielle ord som gir et bilde av lyder som ikke kan skrives, følelser eller enighet/uenighetI tillegg kommer betegnelsene
Artikkel (ordklasse)
Tallord
Infinitivsmerke
== Flere ordtyper og beslektede begreper ==
Det er en mengde begreper i språkvitenskapene og ellers for forskjellige slags ord. Listen viser noen fagbetegnelser fra forskjellige felt som beskriver ordets form eller funksjon.
Akronym – ord bygd opp av forbokstavene i flere ord
Anagram – ord som er satt sammen av bokstavene fra et annet ord
Antonym – ord som har motsatt betydning av et annet ord
Arveord – ord nedarvet fra de eldste tider
Degenererte varemerker eller deproprialiserte navn – varenavn som er blitt allmennord
Demonym – innbyggernavn
Diminutiv – forminskelsesord
Ekkoord – ord der samme ledd gjentas, for eksempel «namnam»
Eponym – personnavn som er blitt fellesnavn for en gjenstand
Eufemisme – forskjønnende omskriving
Frase – uttrykksmåte eller vending
Fremmedord – ord som er lånt fra et annet språk og føles fremmed
Glose – ord fra fremmed språk
Heiti – poetisk omskrivning fra nordisk middelalder
Homofon – ord som uttales likt, men skrives forskjellig
Homonym eller homograf – ord som uttales eller skrives likt, men har ulik betydning
Hyperonym – overbegrep (for eksempel «fisk» i forhold til «makrell»)
Hyponym – ord for noe som tilhører en finere inndeling av et overbegrep (for eksempel «makrell» i forhold til «fisk»)
Idiom – fast uttrykk som er særegent for et bestemt språk
Initialord – ord sammensatt av forbokstaver
Katakrese – en «død» metafor, det vil si en vanlig sammenlikning
Korruptel – forvansket ord eller tekststed
Kenning – fast omskrivning i nordisk middelalder
Leksem eller lemma – alle bøyingsformene av et ord
Lånord – ord lånt fra et annet språk og som ikke føles fremmed
Metafor – ord eller uttrykk med overført betydning
Monoptoton – ord med samme form for alle kasus
Navn – ord knyttet til en bestemt ting, person eller sted
Neologisme – nyord i et språk
Onomatopoetikon – lydord
Palindrom – ord eller uttrykk som staves likt forlengs og baklengs
Paronym – ord som er avledet av eller beslektet med et annet ord
Perifrase – omskrivning
Pleonasme – unødvendig tilleggsord
Parisyllab – ord som har like mange stavelser som et annet ord
Psevdonym – fiktivt navn
Synonym – ord med lik betydning som et annet
Teleskopord – ord som er en sammentrekning av flere ord
Term
Terminologi – fagord eller -uttrykk
Vokabel – ord eller uttrykk
=== Bruk i navn ===
Ord inngår dessuten i mange egennavn på organisasjoner og annet, Eksempler er Fritt Ord, de kristne Livets Ord, Levende Ord, Ordet og Israel, Ordets liturgi, tidsskriftet Ordet, Ord & Bilde, Svevende ord bibelsenter, Ordknappen, De skjulte ord og bandet Gode Ord Dør Sist.
== Se også ==
Begrep – avgrenset forestilling eller idé
Etymologi – ordhistorie
Grammatikk
Ordbok
Særskriving
Ordklasser
Ordspill
Retorikk – talekunst
Semantikk
Språk
Tekst
Trope (litteratur)
Trope (retorikk)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Slå opp «ord» i norske ordbøker: Søk etter ord i Bokmålsordboka og Nynorskordboka eller i Det Norske Akademis ordbok
Norsk tekstarkiv – Lister og statistikk over ord | Et ord er en språklig enhet som oppfattes å ha en egenbetydning, og som i tale skilles fra omgivelsene ved at det har selvstendig trykk. I skrift skilles ord ofte med mellomrom. | 1,595 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pertinax | 2023-02-04 | Pertinax | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 193', 'Kategori:Fødsler i 126', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra provinsen Cuneo', 'Kategori:Romerske keisere', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Pertinax (latin: Publius Helvius Pertinax Augustus; født 1. august 126, død 28. mars 193) var en romersk keiser i tre måneder i 193. Han er kjent som den første keiser i det urolige året med de fem keisere. Som militær av høy rang og som senator, forsøkte han å gjenopprette disiplinen i pretorianergarden (keiserens livvaktstyrke), noe som førte at den gjorde opprør og drepte ham. Ved hans død ble han etterfulgt av Didius Julianus som fikk et tilsvarende kort keisertid.
| Pertinax (latin: Publius Helvius Pertinax Augustus; født 1. august 126, død 28. mars 193) var en romersk keiser i tre måneder i 193. Han er kjent som den første keiser i det urolige året med de fem keisere. Som militær av høy rang og som senator, forsøkte han å gjenopprette disiplinen i pretorianergarden (keiserens livvaktstyrke), noe som førte at den gjorde opprør og drepte ham. Ved hans død ble han etterfulgt av Didius Julianus som fikk et tilsvarende kort keisertid.
== Liv og virke ==
=== Tidlige år ===
Pertinaxs karriere før han ble keiser er dokumentert i det ikke alltid pålitelige historieverket Historia Augusta, men er i dette tilfellet bekreftet på flere steder av eksisterende inskripsjoner. Han var født i Alba i dagens region Piemonte i nordlige Italia som sønn av frimannen (tidligere slave) Helvius Successus. I begynnelsen begynte han sin karriere som en grammaticus (lærer av grammatikk, det vil si i lese- og skrivekunsten), men til sist fant han mer givende arbeid og ved hjelp av forbindelser ble han offiser i en kohort (romersk militærenhet).I den partiske krigen (161–166) som fulgte, greide han å utmerke seg, noe om førte til en rekke forfremmelser, og etter å ha vært utstasjonert i romersk Britannia som militær tibune av Legio VI Victrix, og deretter ved Donau, tjenestegjorde han som prokurator i Dacia. Han fikk et tilbakeslag som offer for hoffintriger under styret til Marcus Aurelius, men kort tid etter ble han tilkalt for støtte Claudius Pompeianus i de markomanniske kriger (som involverte flere germanske stammer enn markomannere). I 175 mottok han æren som consul suffectus (imotsetningen til consul ordinarius) og fram til 185 var Pertinax guvernør for provinsene i Øvre og Nedre Moesia, Dacia, Syria og til sist guvernør av Britannia.I tiåret på 180-tallet tok Pertinax en sentral rolle i det romerske senatet fram til den pretorianske prefekt Sextus Tigidius Perennis tvang ham ut av offentlig liv. Han ble tilbakekalt etter tre år i Britannia hvor den romerske hæren var i en tilstand av mytteri. han forsøkte å undertrykke de uregjerlig soldatene, men legion gjorde opprør og angrep hans livvakter og etterlot Pertinax skadet i den tro at han var død. Da han kom seg igjen fra skadene fikk hans straffet de skyldige hardt, noe som førte til at han fikk et omdømme som en som holdt nådeløs disiplin. Da han ble tvunget til å trekke seg i 187, ble det oppgitt som årsaken at legionene hadde blitt fiendtlig innstilt grunnet hans harde styre.Han tjenestegjorde som prokonsul av provinsen Africa i årene 188–189, og etterfulgte denne tjenestetiden som urban prefekt av Roma, og en andre periode som konsul som consul ordinarius med keiseren som sin kollega.
=== Som keiser ===
Da Commodus' oppførsel i økende grad ble eksentrisk tidlig på 190-tallet er det antatt at Pertinax var involvert i den konspirasjon som førte til at keiseren ble myrdet den 31. desember 192. Sammensvergelsen ble utført av den pretoriske prefekt Quintus Aemilius Laetus, Commodus' egen elskerinne Marcia, og hans kammerherre Eclectus. Etter at mordet var blitt gjort, ble Pertinax, som tjenestegjorde som urban prefekt på denne tiden, fraktet i all hast til pretorianergardens leir og utropt som keiser den neste morgenen. Hans korte tid som keiser, kun 86 dager, var ingen lett tid. Han forsøkte å etterligne den beherskede praksisen til filosofikeiseren Marcus Aurelius, og gjorde en anstrengelse for å reformere alimenta (korntilførselen til Roma), men møtte motstand fra mange hold.
Antikkens forfatter har detaljert redegjort for hvordan pretorianergarden forventet sjenerøse donativum (pengegaver til militæret) da han ble keiser, og da de ble skuffet, agiterte de opphisset inntil han skaffet penger til dem ved å selge unna Commodus' eiendommer, inkludert prostituerte og ungdommer som den tidligere keiseren hadde for egen seksuell omgang. Samtidig reformerte han romersk valuta dramatisk ved å øke sølvrenheten i denarius fra 74 % til 87 % — den faktiske sølvvekten økte fra 2,22 gram til 2,75 gram. Denne valutareformen overlevde derimot ikke hans død.
Pertinax forsøkte å påføre langt strengere militær disiplin på pretorianergarden. Tidlig i mars klarte han med nød og neppe å unngå en sammensvergelse av en gruppe som aktet å erstatte ham med konsul Quintus Sosius Falco da han var i Ostia for å inspisere kornlastingen. Sammensvergelsen ble forrådt; Falco fikk benådning, men flere av de andre ble henrettet.
=== Død ===
Den 28. mars 193 var Pertinax i det keiserlige palass, i henhold til Historia Augusta, da en kontingent på rundt 300 soldater (200 i henhold til Dio Cassius) fra pretorianergarden sprengte portene. Antikke kilder antyder at de hadde mottatt kun halvparten av den betalingen de var lovet. Verken vaktene eller palasset myndighetspersoner gjorde motstand mot dem. Pertinax sendte Quintus Aemilius Laetus for å møte dem, men han deserterte keiseren og stilte seg på deres side.Selv om Pertinax ble rådet til å flykte, forsøkte han snakke fornuft til de opprørske soldatene, og klarte det nesten da han brått ble stukket ned av en av dem og ble drept.Pertinax måtte ha innsett den risiko han påtok seg ved å la seg bli keiser ettersom han nektet å benytte keiserlige titler for sin hustru og sønn, og således beskyttet han dem fra ettervirkningene av mordet på seg. Han hadde derimot utpekt sin svigerfar Titus Flavius Claudius Sulpicianus som Praefectus urbi av Roma.
Pretorianergarden aksjonerte deretter bort posisjonen som keiser til den høystbydende. Senator Didius Julianus vant og ble den nye keiseren, en handling som ble oppfattet så skammelig og opprørende at det utløste innbyrdeskrig, vunnet senere det samme året av general Septimius Severus. Etter at han ankom Roma lot Septimius den døde keiser Pertinax bli anerkjent som en legitim keiser, henrettet de soldatene som hadde myrdet ham, og fikk deretter senatet ikke bare til å guddommeliggjøre ham og gi ham en statsbegravelse, men tok også hans cognomen Pertinax som en del av sitt eget navn, og for en del tid arrangerte leker ved årsdagen for Pertinax' opphøyelse til keiser og hans fødselsdag. Den historiske tradisjonen forble vennlig innstilt til Pertinax. Han ble husket som en respektfull og beskjeden keiser som ble drept grunnet sine soldaters griskhet.
== Kulturelle henvisninger ==
Pertinax' lederskap ble kritisert i Niccolò Machiavellis Fyrsten (1532). Selv om Machiavelli synes å mislike pretorianergardens tøylesløshet, antyder han at Pertinax' vennlige og høviske liv var uklokt da det fikk dem til hate og forakte ham.Den engelske filosofen David Hume beskrev i Political Discourses (1777) Pertinax som en utmerket fyrste som indirekte hadde en anstendighet da han trodde at Commodus hadde beordret hans død.Den franske journalisten André Géraud (1882–1974) benyttet «Pertinax» som sitt pseudonym.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Primære kilderHistoria Augusta: Life of Pertinax
Dio Cassius: Roman History, Book 74
Aurelius Victor: Epitome de Caesaribus
Zosimus: Historia NovaSekundære kilderMeckler, Michael L. (1997): «Pertinax (193 A.D)» i: De Imperatoribus Romanis
Bowman, Alan K. (2005): The Cambridge Ancient History: The Crisis of Empire, A.D. 193–337. Cambridge University Press
Birley, Anthony (2005): The Roman government of Britain. Oxford University Press
Canduci, Alexander (2010): Triumph & Tragedy: The Rise and Fall of Rome's Immortal Emperors, Pier 9, ISBN 978-1-74196-598-8
== Eksterne lenker ==
(en) Pertinax – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Pertinax – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
«Publius Helvius Pertinax». Catholic Encyclopedia. New York: Robert Appleton Company. 1913.
«Pertinax» Arkivert 21. januar 2014 hos Wayback Machine. hos Livius.org
Pertinax, A Roman Emperor | | | 1,596 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Syntaks | 2023-02-04 | Syntaks | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Programmering', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Språkstubber', 'Kategori:Stubber 2015-12', 'Kategori:Syntaks'] | Syntaks er læren om hvordan ord settes sammen til større enheter, det vil si setninger og fraser. Forskjellige språk har forskjellige regler for hvordan dette skjer, både med hensyn til ordstilling og syntaktiske avhengigheter som samsvarsbøyning (kongruens) og kasustilordning. Ordstilling, setningsleddenes oppbygning og funksjon, setningers struktur, markering av relasjoner mellom setningsledd (ved eksempelvis partikler eller kasus) og hvordan enkelte setningstyper kan avledes av andre (slik som passivsetninger av aktivsetninger), er viktige emner innen syntaksen. I et språkfilosofisk eller informasjonsteoretisk perspektiv kan man snakke om sammenhengen mellom syntaks, semantikk og pragmatikk.
I tillegg til å gjelde naturlige språk kan begrepet syntaks også referere til reglene for matematiske systemer som logikk og programmeringsspråk. | Syntaks er læren om hvordan ord settes sammen til større enheter, det vil si setninger og fraser. Forskjellige språk har forskjellige regler for hvordan dette skjer, både med hensyn til ordstilling og syntaktiske avhengigheter som samsvarsbøyning (kongruens) og kasustilordning. Ordstilling, setningsleddenes oppbygning og funksjon, setningers struktur, markering av relasjoner mellom setningsledd (ved eksempelvis partikler eller kasus) og hvordan enkelte setningstyper kan avledes av andre (slik som passivsetninger av aktivsetninger), er viktige emner innen syntaksen. I et språkfilosofisk eller informasjonsteoretisk perspektiv kan man snakke om sammenhengen mellom syntaks, semantikk og pragmatikk.
I tillegg til å gjelde naturlige språk kan begrepet syntaks også referere til reglene for matematiske systemer som logikk og programmeringsspråk. | Syntaks er læren om hvordan ord settes sammen til større enheter, det vil si setninger og fraser. Forskjellige språk har forskjellige regler for hvordan dette skjer, både med hensyn til ordstilling og syntaktiske avhengigheter som samsvarsbøyning (kongruens) og kasustilordning. | 1,597 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Filologi | 2023-02-04 | Filologi | ['Kategori:Akademiske disipliner', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Filologi'] | Filologi (gr. φιλολογία, «kjærlighet til tale») er studiet av språk og litteratur, og da gjerne gamle litterære dokumenter og verker.
Først brukte de alexandrinske lærde ordet om beskjeftigelse med fortidens litteratur. I renessansetiden ble det den spesielle betegnelse for vitenskapelig studium av det greske og romerske åndsliv, de «klassiske» litteraturene og språkene, og inntil nyere tid ble det utelukkende brukt i denne betydningen. Fra 1800-tallet blir ordet derimot tillagt flere betydninger. For det første bruker man det om lingvistikk (språkvitenskap), slik at for eksempel «komparativ filologi» betegner det samme som sammenlignende språkvitenskap. For det andre brukes det om det historiske studium av litteratur (særlig eldre litteratur). Filologien har da som hovedoppgaver dels ved kritisk behandling av verkene å bringe dem tilbake til deres opprinnelige skikkelse, dels å belyse deres innhold ved fortolkning (hermeneutikk). Studiet av språket, alminnelig historie, samfunnsordninger, mytologi, kunst, litteraturhistorie m.m. betraktes da som hjelpemidler til rett forståelse av tekstene. Ifølge en tredje oppfattelse er filologi det samme som oldtidskunnskap, og er da ikke begrenset til å angå grekerne eller romerne, da det også finnes en indisk, semittisk, slavisk, germansk, nordisk, romansk, osv., filologi.
| Filologi (gr. φιλολογία, «kjærlighet til tale») er studiet av språk og litteratur, og da gjerne gamle litterære dokumenter og verker.
Først brukte de alexandrinske lærde ordet om beskjeftigelse med fortidens litteratur. I renessansetiden ble det den spesielle betegnelse for vitenskapelig studium av det greske og romerske åndsliv, de «klassiske» litteraturene og språkene, og inntil nyere tid ble det utelukkende brukt i denne betydningen. Fra 1800-tallet blir ordet derimot tillagt flere betydninger. For det første bruker man det om lingvistikk (språkvitenskap), slik at for eksempel «komparativ filologi» betegner det samme som sammenlignende språkvitenskap. For det andre brukes det om det historiske studium av litteratur (særlig eldre litteratur). Filologien har da som hovedoppgaver dels ved kritisk behandling av verkene å bringe dem tilbake til deres opprinnelige skikkelse, dels å belyse deres innhold ved fortolkning (hermeneutikk). Studiet av språket, alminnelig historie, samfunnsordninger, mytologi, kunst, litteraturhistorie m.m. betraktes da som hjelpemidler til rett forståelse av tekstene. Ifølge en tredje oppfattelse er filologi det samme som oldtidskunnskap, og er da ikke begrenset til å angå grekerne eller romerne, da det også finnes en indisk, semittisk, slavisk, germansk, nordisk, romansk, osv., filologi.
== Enkelte fagområder ==
IndoeuropeistikkKlassisk filologi
Bysantinistikk
Gresk filologi
Latinsk filologiModerne filologi
Anglistikk
Baltistikk
Fennistikk
Germanistikk (germansk filologi)
Hungarologi
Keltologi
Romanistikk (romansk filologi)
Skandinavistikk
Slavistikk (slavisk filologi)Orientalistikk (orientalsk filologi) og Afrikakunnskap
Afrikanistikk
Altaistikk
Arabistikk
Armensk filologi
Assyriologi
Egyptologi
Etiopistikk
Hettittologi
Indoiranistikk
Indologi
Iranistikk (iranologi)
Judaistikk
Koptologi
Kurdologi
Sumerologi
TurkologiJapanologi
Sinologi
TibetologiSammenlignende språkvitenskap
== Beslektede fagområder ==
Filologien overlapper med andre fagområder, blant annet:
historie
geografi
etnologi
litteraturvitenskap
filosofi
== Kilder ==
Salmonsens konversationsleksikon. Anden udgave
== Se også ==
Lingvistikk (=Språkvitenskap)
Litteraturvitenskap
== Eksterne lenker ==
Utdanning.no sin yrkesbeskrivelse av filolog | Filologi (gr. φιλολογία, «kjærlighet til tale») er studiet av språk og litteratur, og da gjerne gamle litterære dokumenter og verker. | 1,598 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Siv_(mytologi) | 2023-02-04 | Siv (mytologi) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Åsynjer'] | Siv (fra norrønt Sif, «slektskap») er en åsynje i norrøn mytologi.
Siv bor med sin ektemann Tor i Bilskirne, som ligger i Trudvang. Trudvang (Þrúðvangr) betyr «styrkens bolig», og er Tors rike i Åsgard.
Siv har datteren Trud sammen med Tor. Siv er også mor til den tilsynelatende engang betydningsfulle guden Ull, men faren er ukjent. Det spekuleres hvorvidt Siv er mor til Tors sønn Mode, men det finnes ikke kilder som kan bekrefte dette. Siv er ikke mor til Magne, han er sønn av Tor og Jernsaksa.
Siv ble regnet for å være svært vakker, på lik linje med Frigg og Frøya, blant annet for håret sitt som ble sammenlignet med gull.
I den femte seksjonen av Skaldskaparmål nevnes en fortelling hvor Loke kutter av Sivs hår som en ondskapsfull spøk. Da Tor oppdaget dette, tvang han Loke til å love at han skal erstatte Sivs tapte lokker med et nytt hår av gull. Loke holder løftet ved å få noen dverger kalt Ivaldis sønner til å smi et magisk hår av gull. Det har den egenskapen at det fester seg til hodet med en gang, og oppfører seg som hår skal. I tillegg til gullhåret, lagde dvergene Odins spyd, Gugne. Etter hvert som historien fortsetter, fører denne hendelsen til skapelsen av skipet Skidbladne og Frøys galte Gullinbursti, Odins magiske ring Draupnir, og Mjølner, den mektige hammeren til Tor.
Siv var så godt kjent for håret sitt at «Sivs hår» er beskrevet som en kjenning for gull i delen Skaldskaparmål i Snorre-Edda.
| Siv (fra norrønt Sif, «slektskap») er en åsynje i norrøn mytologi.
Siv bor med sin ektemann Tor i Bilskirne, som ligger i Trudvang. Trudvang (Þrúðvangr) betyr «styrkens bolig», og er Tors rike i Åsgard.
Siv har datteren Trud sammen med Tor. Siv er også mor til den tilsynelatende engang betydningsfulle guden Ull, men faren er ukjent. Det spekuleres hvorvidt Siv er mor til Tors sønn Mode, men det finnes ikke kilder som kan bekrefte dette. Siv er ikke mor til Magne, han er sønn av Tor og Jernsaksa.
Siv ble regnet for å være svært vakker, på lik linje med Frigg og Frøya, blant annet for håret sitt som ble sammenlignet med gull.
I den femte seksjonen av Skaldskaparmål nevnes en fortelling hvor Loke kutter av Sivs hår som en ondskapsfull spøk. Da Tor oppdaget dette, tvang han Loke til å love at han skal erstatte Sivs tapte lokker med et nytt hår av gull. Loke holder løftet ved å få noen dverger kalt Ivaldis sønner til å smi et magisk hår av gull. Det har den egenskapen at det fester seg til hodet med en gang, og oppfører seg som hår skal. I tillegg til gullhåret, lagde dvergene Odins spyd, Gugne. Etter hvert som historien fortsetter, fører denne hendelsen til skapelsen av skipet Skidbladne og Frøys galte Gullinbursti, Odins magiske ring Draupnir, og Mjølner, den mektige hammeren til Tor.
Siv var så godt kjent for håret sitt at «Sivs hår» er beskrevet som en kjenning for gull i delen Skaldskaparmål i Snorre-Edda.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Sif – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Siv (fra norrønt Sif, «slektskap») er en åsynje i norrøn mytologi. | 1,599 |
Subsets and Splits
No saved queries yet
Save your SQL queries to embed, download, and access them later. Queries will appear here once saved.