id
stringlengths 6
6
| split
stringclasses 1
value | rating
int64 1
6
| category
stringclasses 9
values | day
int64 1
31
| month
int64 1
12
| year
int64 2k
2.02k
| excerpt
stringlengths 0
662
| language
stringclasses 2
values | source
stringclasses 8
values | authors
stringclasses 583
values | title
stringlengths 2
328
| url
stringlengths 20
178
| text
stringlengths 13
22.9k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
705969
|
train
| 5 |
screen
| 15 | 3 | 2,018 |
Tenåringsangst har aldri vært så personlig og gjenkjennelig som i Greta Gerwigs herlige tilbakeblikk på en vaklevoren vei mot voksenlivet.
|
nb
|
sa
|
Elisabeth Bie
|
«Lady Bird» er bare skjønn
|
https://aftenbladet.no/i/4dXerR/
|
«Lady Bird» er bare skjønn
Tenåringsangst har aldri vært så personlig og gjenkjennelig som i Greta Gerwigs herlige tilbakeblikk på en vaklevoren vei mot voksenlivet.
Lady Bird
Sjanger:
Komedie.
Nasjonalitet: USA 2017.
Regi og manus:
Greta Gerwig.
Skuespillere: Saoirse Ronan, Laurie Metcalf, Tracy Letts, Timothée Chalamet, Odeya Rush, Lucas Hedges, Beanie Feldstein, Jake McDorman.
Lengde:
1 time 33 min.
Aldersgrense:
Tillatt for alle.
Hun heter Christine, men kaller seg Lady Bird.
For når hun ikke skiller seg særlig ut ellers, kan hun i det minste ha et særegent navn.
Alt Lady Bird vil, er å komme inn på college i pulserende New York, langt borte fra hjembyen Sacramento, der «ingenting» skjer.
Imens småkrangler hun konstant med moren, og søker stadig nye impulser som kan stagge den uutholdelige ventetiden.
Unikt fra high school
Er det noe USAs tv- og filmindustri har nok av, så er det skildringen det nesten voksne high school-livet: å være kul og populær, forelskelse, sex og rus er velkjente ingredienser.
«Lady Bird», regissert av Greta Gerwig og basert på hennes eget, personlige manus, er også innom mange av disse temaene.
Men føles likevel unik.
Om Gerwigs manus ikke er selvbiografisk, skinner det klart gjennom at det er basert på egne observasjoner.
At det helt tydelig er skrevet av en voksen person som ser tilbake på tenåringsangsten med et erfarent blikk, gir en helt unikt, bittersøtt og humoristisk innblikk i tenåringers løsrivelsesprosess, og hvordan den påvirker forholdet til foreldrene.
Det gjør også at alt det Lady Bird foraktet med byen og moren i oppveksten, blir framstilt med varme.
Mor datter-konflikt
For Lady Birds selvstendighetsdrift vekker en frykt i moren, som svarer med strenghet og kritikk.
Dermed er en klassisk mor datter-konflikt i gang.
Men det voksne tilbakeblikket ser også Lady Birds egoisme, og problemene den skaper for de velmenende foreldrene.
Gerwig har gitt blod og farge til hver minste birolle, men det er mor og datter-rollene som imponerer mest, nydelig og nyansert spilt av henholdsvis Laurie Metcalf og Saorise Ronan.
|
705970
|
train
| 5 |
music
| 2 | 3 | 2,018 |
Omsider er Jerry Leger en kanadisk eksportartikkel.
|
nb
|
sa
|
Geir Flatøe
|
Jerry Leger: Det er hans tur nå
|
https://aftenbladet.no/i/bKjbn3/
|
Jerry Leger:Det er hans tur nå
Omsider er Jerry Leger en kanadisk eksportartikkel.
Jerry Leger:
"Nonsense and heartache" (Latex/Border)
Jerry Leger fra Toronto var 19 år da han ga ut sitt første album i 2005, og Ron Sexsmith, en tidlig fan, spilte på oppfølgeren.
Josh Finlayson fra Skydiggers ble engasjert i plate nummer tre, og Michael Timmins fra Cowboys Junkies produserte "Early riser" i 2014 – pluss den nye platen.
Dobbeltalbumet ble gitt ut for snart ett år siden, men har i likhet med Leger brukt lang tid på å nå ut.
Hjemlige helter som Cohen, Young og Lightfoot er blant forbildene, men det er Dylan som skinner sterkest gjennom i løpet av de 18 kuttene.
Folk, blues og country inngår i miksen, der første album er elektrisk og det andre akustisk, sånn omtrentlig.
En gammeldylansk tankegang, det også.
Hver del er bra, og helheten er overbevisende.
På høy tid at 32-åringen nådde oss.
Beste spor:
"Coat on the rack", "For hire", "Wedding dress", "It don't make the wrong go away", "Pawn shop piano".
|
705971
|
train
| 3 |
screen
| 8 | 3 | 2,018 |
«Adjø, Chriostopher Robin» tegner et grelt bilde av hvordan Ole Brumm-forfatter Milne og hans usympatiske kone forsømte og utnyttet sønnen sin.
|
nb
|
sa
|
Kine Hult
|
Deprimerende karakterdrap
|
https://aftenbladet.no/i/21ygxl/
|
Deprimerende karakterdrap
«Adjø, Chriostopher Robin» tegner et grelt bilde av hvordan Ole Brumm-forfatter Milne og hans usympatiske kone forsømte og utnyttet sønnen sin.
Adjø, Christopher Robin
Sjanger:
Drama
Skuespillere:
Domhnall Gleeson, Margot Robbie, Vicki Pepperdine, Will Tilston, Alex Lawther, Stephen Campbell Moore, Richard McCabe, Geraldine Somerville
Regi:
Simon Curtis
Storbritannia, 2017
Lengde: 1 t. 47 min
Aldersgrense: 9 år
Det er aldri godt å si hvor mye som egentlig stemmer overens med virkeligheten når man ser filmer som baserer seg på sanne historier, spesielt når det er en families indre liv som skal skildres.
Regissør Simon Curtis har lagt sin fortelling tett opp mot mer eller mindre kjente hendelser, og så har man nok også diktet litt for å skape et slags dramaturgisk høydepunkt - og ikke minst noen skikkelig ufyselige bipersoner.
Filmen starter mens forfatter Alan Milne (Domhnall Gleeson) fortsatt er en suksessrik dramatiker i Londons West End.
Han er gift med den vakre og overfladiske Daphne (Margot Robbie), som elsker sosietetslivet blant byens overklasse.
Adam sliter imidlertid med granatsjokk etter å ha tjenestegjort i den britiske hæren under første verdenskrig, han sliter i sosiale sammenhenger, og ønsker å skrive en bok som problematiserer krig.
Hans kone synes derimot at han skal ta seg sammen og ikke tenke så mye på den dumme krigen.
Denne mangelen på empati er et så framtredende trekk ved sistnevnte at det etter hvert blir komplett umulig å forstå hvorfor Alan ikke setter ned foten på et tidspunkt.
I stedet lar han seg drive med etter konas innfall, og lar barnepiken Olive fungere som både mor og far for den stakkars sønnen Christopher Robin.
Det er først når han tvinges til å stelle hjemme alene at han faktisk blir kjent med barnet sitt, og livet får tilsynelatende nytt innhold.
Helt til han skriver de berømte bøkene om sønnen og hans kosedyr, og lar sin stadig mindre sympatiske kone bruke barnet som en levende reklameplakat.
Det er altså mange viktige temaer som tas opp her:
Overklassens distanse til egne barn, krigstraumer, barn som er ofre for foreldrenes grenseløse egoisme og grådighet.
Dessverre gjøres det på en ufokusert og ofte klisjépreget måte, og voksenpersonene som skildres er så endimensjonale at de er vanskelige å tro på.
Unge Will Tilston gjør en strålende jobb som den bråvoksne gutten Christopher Robin, men det er ikke nok til å redde filmen fra sine store svakheter.
I stedet blir den stående som et temmelig nådeløst karakterdrap på forfatteren A. A. Milnes kone.
|
705972
|
train
| 4 |
music
| 9 | 3 | 2,018 |
Andreplate med popmelodier som sitter, men som mangler en helhet.
|
nb
|
sa
|
Anette Basso
|
Utakk: Sympatisk indierock
|
https://aftenbladet.no/i/wE0Jmd/
|
Utakk:Sympatisk indierock
Andreplate med popmelodier som sitter, men som mangler en helhet.
Utakk:
"Et lite horn i siden" (Tik)
Dette er Utakks andre album, etter debuten «En pause fra evigheten» i 2013.
Der fikk vi blant annet den finfine «Ole Bull 2.0» som har tålt repetisjon siden.
Utakk lager gode poplåter med en leken tilnærming – uhøytidelige, men smarte.
Låttitlene trigger nysgjerrigheten:
«Svamp i en bøtte», «Krokodilletårer» og «Luksustårnet»?
Der er en mørk absurditet over tekstuniverset, men også jordnære betraktninger omkring relasjoner mellom folk.
Det er tekstene sammen med frontfigur Øystein Sundlands stemme som gjør at Utakk skiller seg ut i mengden, en stemme som spenner fra brummende dyp til sart, og som er usedvanlig behagelig å høre på.
Etter en litt underveldende start på platen, tar det seg opp med «Instrumenter»:
Vi er så privilegert at vi nesten må ødelegge litt for oss sjøl, før andre bruker oss som instrumenter.
Rytmene med et slør av sydlandsk stemning, og med en saksofon som også får plass på den britpopaktige «Tromleren».
Der er det klokkeklare gitarer som stjeler oppmerksomheten i en rent ut berusende låt.
«Sanseinntrykk» er vakkert rørende, på grensen til trist.
En låt som sitter fra første gjennomlytting og som etterlater bilder av sommerkvelder, laks som hopper og triste gamlehjem.
Den mer drivende og aggressive «Doktor Natur» kaster et sideblikk til psykologer som bare prater, mens «Krokodilletårer» avslutningsvis trekker tankene mot Thåström, noe som sjelden er en feil referanse i min bok.
«Et lite horn i siden» framstår som en samling singler, mer enn et helhetlig album.
De tre første låtene er platens svakeste, uten at de er dårlige.
Det er bare at de seks låtene som følger, er mye bedre.
Låtene i andre halvdel har mer kant og makter holde på oppmerksomheten.
Hele veien er lyden lekker, varm og analog.
Den oppleves som ekte og rett fram, med nok detaljer som gjør det til en interessant lytteopplevelse.
Beste spor:
«Sanseinntrykk», «Tromleren».
|
705973
|
train
| 3 |
literature
| 13 | 3 | 2,018 |
BOK: Spinkelt og fragmentarisk om klaustrofobiske kjensler.
|
nb
|
sa
|
Eirik Lodén
|
BOK: Innelukka minimalisme
|
https://aftenbladet.no/i/P3eGWb/
|
BOK:Innelukka minimalisme
BOK:
Spinkelt og fragmentarisk om klaustrofobiske kjensler.
Målfrid J. Frahm Jensen:
Innestengd.
Lyrikk.
69 sider.
Commentum forlag.
Målfrid J. Frahm Jensen (f. 1963, deb.
2001) har sju utgjevingar på CV-en, brorparten diktsamlingar.
”Innestengd” er ein tittel som kan lesast på fleire måtar i høve til den forteljinga som kan skimtast attom det nakne og skøyre språkgitteret av 32 minimale stuttdikt:
Dei handlar om ei kvinne som kjenner seg innestengd i sitt eige hus, i sitt eige samliv med ein mann.
Men mot slutten hender det noko, det kjem til ei krise, eit utbrot, eit skrik, nokon bankar på døra, og det neste me høyrer er at ”Ho set fyr / på seg sjølv”.
Og alt i neste dikt:
”Ho skal ut / setjast fri / fara gjennom livet på frie venger”.
Er det etter ei tvangsinnleggjing?
Eller er det snakk om eit samlivsbrot – eller kanskje berre eit mellombels farvel?
Det heile har ei slags happy ending, med smil og lått.
Men ”handlingstråden” her mot slutten er ei stipla line, så punktvis, fragmentarisk og skisseaktig at denne vendinga frå så mykje mørkre til litt ljos i dei siste par dikta får lite vekt og motivasjon.
Det vert ikkje lettare å tolka når dei siste dikta innfører ei forvirring i pronomenbruken, eventuelt synsvinkel:
Når ”han” tydelegvis refererer til månen, og når ho som elles alltid kallast ”ho” brått har blitt til ”eg” i det nest siste diktet, og like brått blir til ”ho” att i det siste.
Alt dette kan synast som ei pedantisk og vrangviljug tilnærming, og fantasilaust å koma med så bokstavlege lesingar av ei diktsamling, som per definisjon lever av metaforar på alle nivå.
Men når boka inviterer til det og insisterer på å fylgja trenden i samtidslyrikken med eit samlande tema og ei gjennomgåande forteljing, blir det naudsynt å påpeika at eg ikkje ser nokon logikk eller tolkingsmessige poeng i desse krumspringa.
Hovudinnvendinga mi er likevel at dette er alt for spinkelt, med 32 medels dikt trykt på annakvar side, til å kalla seg ei fullboren diktsamling.
Den (nesten) konsekvente bruken av tredje person eintal er ingen garanti for at den indre verda her blir meir ålmenn, og den ekstreme minimalismen verkar mindre opnande og frigjerande enn den trugar med å gjera dikta meir innelukka.
|
705974
|
train
| 5 |
literature
| 17 | 3 | 2,018 |
BOK: M. J. Arligde skriver om stadig mørkere og mer perverse ting, på en sjelsrystende måte.
|
nb
|
sa
|
Gunnar Gran
|
PÅSKEKRIM: Stadig mørkere og mer skremmende
|
https://aftenbladet.no/i/oR8aG7/
|
PÅSKEKRIM:Stadig mørkere og mer skremmende
BOK: M. J. Arligde skriver om stadig mørkere og mer perverse ting, på en sjelsrystende måte.
M.
J. Arlidge:
Nei, nei gutt.
Krim.
362 sider.
Oversatt av Astrid M. Almaas.
Vigmostad og Bjørke.
Jeg har fulgt hele forfatterskapet til M. J. Arlidge, og ingen i norsk presse har vært så entusiastisk for forfatteren som meg.
Men jeg innser at dette ikke er for alle.
Det er rakfisk og whisky med røyksmak.
Det er super-mørkt og perverst.
Det er bare for voksne folk.
Denne gangen finner etterforsker Helen Grace liket av en mann hun kjente godt.
Det er Jake Elder, som hun betalte for at han skulle rise henne, og så ble Jake forelsket i Helen.
Helen skjuler sin personlige forbindelse til Jake og jobber dag og natt for å finne morderen.
Jake ble kvalt av noen spesielle lakener som brukes ved sadomasochistisk sex.
Morderen slår til igjen, og nok en gang er offeret en mann som har pisket Helen for penger.
Etterforskningen tærer på Helen og resten av teamet.
Skal vår heltinne bekjenne sitt dobbeltliv og med det miste kontroll over saken?
Eller skal hun fortsette å skjule det hun vet?
Den svært hardtslående og utspekulerte journalisten Emilia Garanita er på saken, og hun aner ugler i mosen.
Jeg liker henne som litterær figur, en dame som har hatt et hardt liv, men lykkes i jobben.
Men Helen hater Garanita, fordi hennes skriverier kan ødelegge menneskers liv.
Dette er den femte boka i serien om Helen Grace.
Forlaget har vært gode til å finne på norske titler basert på barnerim:
«Elle melle», «Er du med på leken», «Bro, bro brille» og nå altså «Nei, nei gutt».
Bare «Dukkehuset» passer ikke helt inn.
Drapene i «Nei, nei gutt» føles ekstra grusomme, fordi vi kjenner ofrene.
Selv om de to karene har en uvanlig seksualitet, har de de sympatiske trekk.
Forfatteren beskriver menn og kvinner på en overbevisende måte.
Vi føler med ofrene, etterforskerne og journalistene og kommer tett innpå dem.
De har alle gode og dårlige sider.
Boken er ubehagelig å lese, den er så langt fra «koselig» det går an å komme.
Men den er veldig bra.
|
705975
|
train
| 5 |
screen
| 17 | 3 | 2,018 |
Ja, jeg tilstår, jeg har syndet. Peter James er min guilty pleasure. Her tar han #metoo til nye høyder.
|
nb
|
sa
|
Jarle Natland
|
Påskekrim: Peter James ønsker deg død
|
https://aftenbladet.no/i/wE45m5/
|
Påskekrim:Peter James ønsker deg død
Ja, jeg tilstår, jeg har syndet.
Peter James er min guilty pleasure.
Her tar han #metoo til nye høyder.
Peter James:
Ønsker deg død.
Krim.
Oversatt av Halvor Kristiansen.
510 sider.
Vigmostad Bjørke
Gjennom 10 bøker om godlynte Roy Grace og hans bravader med sympatiske kolleger i Brighton-politiet er jeg blitt mer og mer besnæret.
I utgangspunktet var skepsisen stor.
Peter James blir markedsført som briten som gjorde det glimrende i Hollywood, dro hjem og skrev bøker som har solgt i 17 millioner eksemplarer.
Han bruker mye krefter på research (gjesp) og lager historier fra virkeligheten (dobbelt-gjesp).
Her hjemme kan James ikke skilte med tilsvarende salgstall.
Men faktum er at han holder jevnt over høy kvalitet i alle sine utgivelser.
James bruker mye tid på å være ute med politiet og bygger i hovedsak bøkene over sanne historier.
Det gir faktisk uttelling,
«Ønsker deg død» er en enkel, men høyst tilforlatelig historie om rødhårete Red Westwood som treffer drømmemannen på nettet.
Dessverre viser det seg fort at kjekke Bryce Laurent ikke først og fremst er kjekk og rik, men en ordentlig britisk psyko som supplerer armhevinger og magetrening med store doser anabole steroider.
Da Red avdekker løgnene hans, blir hun skremt og avslutter forholdet.
Men Bryce har ikke tenkt å avslutte forholdet.
Han har tenkt å avslutte Red.
Men først skal hun få lide.
Herfra og ut får du en finfin studie i psykotiske hevntanker, Bryce er besatt etter sitt kortvarige opplegg med Red og vil ikke bare ødelegge henne, men også hennes nærmeste.
James er på alle måter britisk i tilnærmingen, men han bygger opp bøkene ikke ulikt amerikanske Lee Child:
Boka er på drøyt 500 sider, men hvert kapitel er kort og ender med såkalte klippehengere som drar deg med videre.
Ellers er det nok mer satirikeren Carl Hiaasen enn Child som er forbildet for James.
Isolert sett er ikke «Ønsker deg død» et mesterverk, men det som er virkelig avhengighetsskapende er at Peter James tar det slue, gamle trikset i bruk:
Han har en kort historie som rulles opp her og en lang historie som han bretter ut i bok etter bok.
Den lange historien handler om Graces første kone.
Forsvunnet under mystiske omstendigheter for mer enn ti år siden, antatt død.
Vi vet bedre.
Men Roy Grace regner seg naturlig nok som enkemann og blir gift igjen her.
Etternavnet til tross:
Noen frelse kan han ikke håpe på.
|
705976
|
train
| 3 |
literature
| 17 | 3 | 2,018 |
Jan Boris Stene lesser på med omtrent alle klisjeene fra de klassiske mordmysteriene i den andre boka om doktor Wilberg og professor Falkener. Det lykkes han sånn passe med.
|
nb
|
sa
|
Harald Birkevold
|
PÅSKEKRIM: Sherlock på norsk
|
https://aftenbladet.no/i/wExMpM/
|
PÅSKEKRIM:Sherlock på norsk
Jan Boris Stene lesser på med omtrent alle klisjeene fra de klassiske mordmysteriene i den andre boka om doktor Wilberg og professor Falkener.
Det lykkes han sånn passe med.
Den første boka fra Jan Boris Stene, som til daglig er lege ved St. Olavs sykehus i Trondheim, het «Nådegiveren» og handlet om et drap i Trondheim sentrum.
I denne boka, hvor handlingen finner sted ikke lenge etter den første, altså i Trondheimstraktene under første verdenskrig, har Stene flyttet handlingen til et hotell i Bymarka i utkanten av byen.
Dette hotellet har faktisk eksistert, det brant ned til grunnen første påskedag 1917.
Resten er funnet på.
I likhet med sitt forelegg Watson er Wilberg lege.
Og Holmes, som i dette universet lyder navnet Falkener, er professor i kjemi ved NTH, som NTNU het den gangen.
Wilberg har tatt seg en pause fra legegjerningen etter å ha mistet en pasient på tragisk vis, men pausen blir selvsagt i korteste laget.
Allerede før han har fått av seg frakken, aner han at det er ugler i mosen ved hotellet.
Og her står klisjeene fra denne litt gammelmodige krimsjangeren nærmest i kø.
Stene gjør absolutt ingen forsøk på å modernisere, han holder seg strengt til et susjett og et språk som er ment å minne om svunne tider.
Det er for så vidt helt i orden, det.
For dem som liker denne typen historier, der menn med vidd og anseelse løser gåter over whisky og punsj foran en knitrende peis mens kvinnene hviner og dåner bedårende i bakgrunnen, er dette helt sikkert flotte saker.
Jeg kan, helt personlig, styre meg.
Uansett hvor velment det er, får det hele et komikkens skjær, som om det egentlig er Knut Nærum som leker seg.
Når jeg en sjelden gang får trang til slikt, har jeg Sherlock Holmes for hånden.
Hans lukkede rom, for det er selvsagt et slikt her, er originalen.
Hans tidsforskyvninger ditto.
Falkener er geniet som Wilbergs mer stakkåndede gestalt brytes mot, og Falkener løser selvsagt gåten.
Det gjør han naturligvis i peisestuen.
Den eneste klisjeen som mangler her, er at de gjenlevende blir samlet rundt peisen for å høre den briljante løsningen.
Det regner jeg med er på plass i neste bind.
|
705977
|
train
| 4 |
music
| 12 | 3 | 2,018 |
De tåler en innstramming, men deres første ep viser at noe bra er på vei.
|
nb
|
sa
|
Geir Flatøe
|
Guren Salong: Teatralsk utfordrende
|
https://aftenbladet.no/i/0EX79G/
|
Guren Salong:Teatralsk utfordrende
De tåler en innstramming, men deres første ep viser at noe bra er på vei.
Guren Salong:
"Animale"
Stavangerbandet Guren Salong så dagens lys for fem år siden.
Med opp til 15 medlemmer er de et musikkollektiv, men på den tre spor lange debut-ep-en er de redusert til åtte.
I spissen finner vi vokalist Helga Guren, som skriver sangene sammen med tangentspiller Anders Brunvær Hauge.
Guren er profilert skuespiller på Rogaland Teater, og hun slipper ikke tak i det teatralske.
Med en stemme som spenner over tre oktaver og en låtskrivende pianist, kunne dette også fort blitt en lokal Kate Bush.
Det er det til tider blitt, men musikken går i flere retninger.
Et sted mellom prog, jazz og pop, sier de selv.
De åpner med "Bream" på snaut fem minutter.
Teksten er kort, og mot slutten handler det mest om vokalbruk.
Fascinerende, men samtidig ødeleggende hvis ønsket var å lage en poplåt.
Det er det antakelig ikke, men midtpartiet med east, west, silver beam, find me as bream er et funn for enhver popsnekker med sans for himmelstorming.
Det ligger et potensial her som ikke utnyttes, men jazz og prog skal også ha sin plass.
"Camel song" er en mer jordnær låt på drøye to minutter.
Kate Bush-koblingen er sterk, og sangen om babykamelen er av den typen du kan få på hjernen.
Ikke nødvendigvis en god ting, men den har en morsom au-au-au-avslutning.
"Whale" er siste sang, på lengde med "Bream".
Den åpner nært og fint, men idet den skal ta steget videre, får vi en dose norsk folkemusikk.
Kreativt, men oppstykkende.
Nok en gang ligger det en flott poplåt og vaker under overflaten, men du ser bare skyggen og noen utblåsninger – for å bruke en hval-referanse.
Ved første møte kan musikken virke overveldende, men den vokser ved nærmere bekjentskap.
Det er flotte detaljer og partier her, men jeg er ikke sikker på at den kollektive produksjonen gjort av medlemmene Guren, Hauge, Arthur Berning og Simen Ytre-Arne er beste løsning.
Beste spor:
"Bream".
|
705978
|
train
| 5 |
misc
| 23 | 3 | 2,018 |
Syng som en flodhest? Dans som en apekatt? Dette er spill for de lekne.
|
nb
|
sa
|
Tarald Aano
|
Morsomt for de barnslige
|
https://aftenbladet.no/i/xRwLJp/
|
Morsomt for de barnslige
Syng som en flodhest?
Dans som en apekatt?
Dette er spill for de lekne.
Tullebyen
2 eller flere spillere fra 4-5 år
15-30 minutter
I de fleste barnespill handler det om å komme først fra start til mål på spillebrettet.
Så også i Tullebyen, men her er det ikke terningen som sender deg framover.
Det gjør du selv - ved å leke, gjøgle, synge, eller hvilke utfordringer du måtte få underveis.
Spillerne trekket nemlig kort, og disse inneholder ulike oppgaver.
Du skal danse som en apekatt, nynne så lenge du klare uten å puste, lukke øynene og ta deg på nesetippen, eller synge «ro, ro til fiskeskjær» som en flodhest.
Løser du oppgaven, rykket du fram mot mål.
Av og til må du ta med deg en motspiller, sende fram bakerste mann, eller bytte plass med en annen.
Her dyrkes altså selvtillit og kreativitet, på samme måte som i mange mine/synge/tegne-selskapsspill.
Men dette sikter mot yngre barn enn de fleste, og det treffer godt.
Pluss: Gode materialer.
Minus: Kan folk slutte å skrive i hvitt på gul bakgrunn?
Passer for:
Barn og barnslige voksne
|
705980
|
train
| 5 |
literature
| 17 | 3 | 2,018 |
KRIM: Kan det komme noe godt fra Drammen? Ja, en sjangerleken krimhistorie full av overskudd - levert av en fyr som debuterte da andre ble pensjonister.
|
nb
|
sa
|
Tarald Aano
|
PÅSKEKRIM: Kan det komme noe godt fra Drammen?
|
https://aftenbladet.no/i/Ql3ABP/
|
PÅSKEKRIM:Kan det komme noe godt fra Drammen?
KRIM:
Kan det komme noe godt fra Drammen?
Ja, en sjangerleken krimhistorie full av overskudd - levert av en fyr som debuterte da andre ble pensjonister.
Frits de Bourg:
Rød desember.
314 sider.
Vigmostad Bjørke.
67 år gammel debuterte Frits de Bourg som krimforfatter med «En kald død».
Nå er han 72 og ute med fjerde bok om krigsseiler Nicolay Wolff som etter andre verdenskrig er frilansjournalist med krim som spesiale.
I «Rød desember» starter det hele med at en ung kvinne blir funnet død i veikanten utenfor Drammen - nær et lukket, religiøst samfunn som åpenbart driver med mer enn bibelfortellinger på flanellograf.
Frilansreporteren er tidlig på stedet, og han klarer selvsagt ikke la saken ligge til tross for advarsler fra politi og etterretning som har egne interesser i å oppklare mysteriet - eller i å legge lokk over det hele.
Men Wolff gir seg ikke, han lar ikke en kald krig mellom øst og vest stå i veien, han er tross alt en fryktløs og rappkjefta reporter som jakter banditter og mordere i en komplisert verden.
Frits de Bourg har nemlig skrevet sin antihelt inn i en klassisk, amerikansk tradisjon av slitne detektiver i et gråsvart univers av sterke kvinner, trøblete privatliv, smertestillende piller, skumle personer som trives best i skyggene, og bråkjekke replikker.
Denne øvelsen er det mange som prøver seg på, men få som behersker.
De Bourg lykkes, og han turnerer både karakterene, handlingen og språket med ironisk eleganse som gir stor leseglede.
Et par-tre eksempler skal dere få, slik at dere forstår hva dere har i vente (for denne vil dere lese):
«Svelvik var for liten til å være by og for stor til å være fergeleie.»
«Jekkestangen var mer solid enn skallen hans, men det kunne ikke jeg noe for.»
«Gutten så ut som sju sorger og åtte bedrøvelser.»
Når han i tillegg serverer dypsindigheter som denne, er det bare å applaudere:
«Triste mennesker liker poesi, glade mennesker liker sang.»
|
705981
|
train
| 6 |
literature
| 14 | 3 | 2,018 |
Jeg savner ikke Harry Hole ett sekund i Jo Nesbøs nye roman, «Macbeth». Men jeg håper på en «Hamlet».
|
nb
|
sa
|
Tarald Aano
|
Jo Nesbø + Shakespeare = ren dynamitt
|
https://aftenbladet.no/i/3jXGqM/
|
Jo Nesbø + Shakespeare = ren dynamitt
Jeg savner ikke Harry Hole ett sekund i Jo Nesbøs nye roman, «Macbeth».
Men jeg håper på en «Hamlet».
Jo Nesbø: Macbeth.
573 sider.
Aschehoug.
Noen ganger reiser gigantene seg, bare for å vise hvor store de er.
Det gjør Jo Nesbø i mektige «Macbeth», en ren maktdemonstrasjon fra Norges desidert mest suksessrike krimforfatter.
Denne gang gjør han det i skyggen av verdenshistoriens største dramatiker, William Shakespeare.
Koblingen høres kanskje underlig ut - en norsk forfatter som har bygget forfatterkarrieren på fortellinger om en sliten, norsk etterforsker i mørke storbygater opp mot en britisk skuespillforfatter som skrev på rim for over 400 år siden.
Men komboen funker, og den viser at Nesbø har mye mer å by på enn groteske voldsskildringer og etterhvert ganske forutsigbare skikkelser i Oslos dystreste smug.
Det betyr ikke at «Macbeth» er voldsfri, ikke på noe vis
- Shakespeare kunne virkelig la blodet flyte når han tok sine dramaer og maktkamper til scenen.
Men Nesbø er ikke så grafisk, ikke så beskrivende som han tidligere har vært, og tatt selvkritikk for.
Brutalt samfunn
Her ligger brutaliteten på et annet nivå, ikke i detaljerte skildringer av bestialsk tortur og drap - men i kynismen som vekkes til live når ambisiøse mennesker kjemper om makt.
Shakespeare skrev sin «Macbeth» om maktkampen rundt skottekongen på 1000-tallet.
Nesbø flytter hele persongalleriet til en gråsvart, muligens nordengelsk by på 1970-tallet (på samme vis som film- eller teaterfolk ofte gjør), et samfunn som er i ferd med å gå under i korrupsjon, arbeidsledighet, narkotika, rivalisering, gambling, vold og drap.
Folkene heter det samme som i skuespillet; Macbeth, (Mac)Duff, Duncan, Lennox, Angus, Banquo, Hekate, og selvsagt bakspilleren Lady - kvinnen som ser det andre ikke vil hun skal se, kvinnen som bruker alt hun vet for å oppnå det hun ønsker, spilleren som bruker menneskene rundt seg som brikker i spillet hun vil vinne.
Narko, vold, makt, drap
Hos Nesbø handler det om politiet som bekjemper - eller hjelper - kriminelle bander.
Det hele begynner med en væpnet aksjon mot en svær narkoleveranse, og allerede der får leseren introdusert en rekke av aktørene samtidig som vi får tydelige signaler om at ingen stoler på noen, at alle har personlige mål som er viktigere enn fellesskapets, og at vi kan se fram til nesten 600 siders svik og dobbeltspill.
Som vanlig er det drivende godt fortalt.
Nesbø skriver bedre enn de fleste spenningsforfattere, språket og formuleringene er skapt av overskudd og levert med presisjon, persontegningene (både i råskap og sårbarhet) sitter fra første linje, tilbakeblikkene turneres så rutinert at alle leserne aldri har vansker med å henge med, og framdriften er eksplosiv fra begynnelse til slutt.
Brytekamp med William
Mesterskapet demonstreres likevel aller sterkest i samspillet, eller brytekampen, med Shapespeares tekst.
Nesbø leker seg gjennom dramatikerens univers av politikk, råskap, galskap og hekseri.
Og han flytter det hele til et univers der politiet og politikken er så sammenvevd med forbrytelser at ingen er rene, der overtro og vanvidd skapes i dopframkalte hallusinasjoner.
Språklig legger han seg også i et litt gammelmodig leie, som en slags flørt med Shapespeare selv.
Dialogene glir gjerne inn i det lett overspente, patosfylte, de er sjarmerende høytidelige og gammelmodige, det er nesten som om folkene snakker i sitater.
De bruker ord som «udåd» om det de skal gjøre eller har gjort, de snakker om «diende barn» og om «skjebnens kall», de analyserer sine egne handlinger med å si at « det etter sult, kulde, redsel og kåtskap ikke finnes noe mer enn ærgjerrighet» eller «av og til slåss grusomheten på de godes side».
En konklusjon oppi alt dette?
Ja:
Jo Nesbø har allerede varslet en ny Harry Hole-roman.
Jeg håper han heller gir oss en «Hamlet», en «Othello» eller en en «Lear».
|
705982
|
train
| 3 |
screen
| 27 | 3 | 2,018 |
Tre timer med en langdryg, gammel mordgåte kan gjøre langfredagen ekstra lang i selskap med Leif GW Perssons legendariske politihelt og hans særheter.
|
nb
|
sa
|
Elisabeth Bie
|
Langdryg mordgåte for Lassgård-fansen
|
https://aftenbladet.no/i/ngbaOo/
|
Langdryg mordgåte for Lassgård-fansen
Tre timer med en langdryg, gammel mordgåte kan gjøre langfredagen ekstra lang i selskap med Leif GW Perssons legendariske politihelt og hans særheter.
Den døende detektiven
Sjanger: Krimdrama.
Nasjonalitet:
Sverige 2018.
Manus:
Basert på Leif GW Perssons roman med samme navn.
Skuespillere: Rolf Lassgård, Helena af Sandeberg, Henrik Norlén.
Lengde: 3 episoder a 1 time.
Vises:
NRK på langfredag (alle episodene).
Du har den ensomme alkisen.
Den grå og utslitte.
Autisten.
Og i rekken av klimheltklisjeer har vi nå kommet til den som får beskjed fra legen om å endre livsstil hvis vedkommende ikke vil dø, men som ignorerer alle råd og heller spiser vodka og drikker béarnaise i smug.
Si hei til Rolf Lassgård som Leif GW Perssons politilegende Lars Martin Johansson, nå pensjonist.
For tredje gang spilles han av Rolf Lassgård i en tv-serie basert på romanene.
Foreldet mordsak
Det er legen hans som gir Johansson ferten av et 30 år gammelt drap på en liten jente, som fortsatt er uoppklart.
Mens han er lenket til rullestolen etter hjerneslag, får han ved hjelp av gamle kolleger tilgang til sakens dokumenter.
I tillegg til spørsmålet om hvem som gjorde det, er spenningsmomentene også hva som skjer om man finner morderen i en sak som er strafferettslig foreldet.
Og om Johansson i det hele tatt vil overleve etterforskningen.
Johanssons metode også en type profilering bygd på både fordommer og intuisjon.
Den er visualisert, slik at vi får et slags tilbakeblikk på hva som faktisk skjedde.
Mordsaken er i seg selv spennende nok, det samme er miljøet som gradvis pensles ut.
Overraskelsene er få, pokerfjes er mangelvare.
Og for å vare i tre timer, må den tværes ut med Johanssons skiftende humør og barnslige trass.
Mye privatliv
Minst halvparten av de tre timene handler om Johanssons pensjonistliv, som kanskje går mot slutten.
Likevel blir temaet alderdom, helse og død for feigt belyst til at det griper.
Griper gjør heller ikke de moralske dilemmaene som mordgåten fører til i særlig grad.
Rolf Lassgård bidrar med sin sedvanlige godslige sjarm og autoritet.
Hans innsats som den pensjonerte politimannen er et pluss i en altfor lang påskekrim.
|
705983
|
train
| 6 |
restaurants
| 16 | 3 | 2,018 |
Tango leverer på høyt nivå i sine nye lokaler. Særlig kombinasjonene av mat og vin er av høy klasse. Kan dette være Stavangers neste stjernerestaurant?
|
nb
|
sa
|
Harald Birkevold
|
Uanstrengt elegant hos Tango
|
https://aftenbladet.no/i/WLeK1r/
|
Uanstrengt elegant hos Tango
Tango leverer på høyt nivå i sine nye lokaler.
Særlig kombinasjonene av mat og vin er av høy klasse.
Kan dette være Stavangers neste stjernerestaurant?
Det er ikke enkelt å drive lønnsomt i segmentet som handler om mat og vin i toppklasse.
Kostbare råvarer og mange ansatte per gjest gjør det til en krevende øvelse å få det hele til å gå i hop økonomisk.
Det er grunnen til at mange topprestauranter pakkes inn i mer folkelige konsepter, slik Svein Erik og Torill Renaa har gjort med sin stjernerestaurant, og slik Omakasen i Pedersgata trekker veksler på inntektene fra det mer folkelige Sabi-konseptet.
Derfor var det trolig en klok beslutning å flytte Tango fra lokalene på Strandkaien og inn i Fish & Cow på Torget.
Dermed oppnår eierne stordriftsfordeler med felles resepsjon og rimeligere husleie.
Nye Tango er bygget inn i lokalene til F&C, og rår over 30 sitteplasser fordelt på snaut 10 bord av ulik størrelse i et lokale som er skilt pent av fra resten av restauranten.
Råvarene i sentrum
Det er naturligvis ingen fast meny på Tango, kjøkkensjef Kjartan Skjelde setter menyen i takt med tilgangen på spennende råvarer.
Menyen koster 1000 kroner, det dobbelte med standard vinpakke.
Det er også mulig å betale ekstra for en såkalt oppgradert vinpakke, og denne kvelden, siden besøket sammenfalt med Vinfesten, var det også tilbud om egen champagnemeny til samme pris som standard vinpakke, et tilbud ledsagersken lot seg friste av.
Prismessig har Tango dermed plassert seg et lite hakk under ReNaa og Omakase, som på den annen side byr på menyer med flere retter enn Tango.
Skjeldes mat er ikke overdrevent avantgardistisk og eksperimentell.
Her står råvarene og deres egenart i sentrum, uten de helt store tekniske fiksfakserier.
Og han er slett ikke redd for å gå i barndommen og lete etter smaker som kaller på minner.
Det er noe av det fascinerende med mat, at den kan sende deg på en reise i tid.
Perfekt jordskokk
Som en appetittvekker kom løvtynne strimler av flesk fra frittgående skogsgris fra Utstein kloster, det kom brød fra eget bakeri med pisket rømme smaksatt med fett fra samme gris.
Raffinert og utrolig velsmakende.
Menyen besto utelukkende av sjømat, og første rett var en slags salat av akkar, med rå reker og et pust av hvitløk, og med sprø smuler farget med blekk fra akkaren, med en lett og delikat kraft fra blåskjell.
Deretter ett av menyens høydepunkter, en presentasjon av jordskokk fra Gyda.
Her har Skjelde kombinert alle de forskjellige tilberedingsmåtene for jordskokk på en gang.
Bakt, som puré, fritert og syltet.
Dette ble en interessant og svært smakfull presentasjon av en råvare, med en liten kule av kaviar som prikken over i-en.
Piggvar som biff
Norsk sjøkreps er noe av det beste jeg vet, og disse var perfekt tilberedt.
Lett grillet, med en bitter salat og med den dype sødmen fra vinterepler, altså epler som har ligget ute i frosten og blitt overmodne og intense.
Neste rett, klippfisk, kom med grillet, grov gulrot - nesten sjokkerende rustikt i en slik setting, men med en forbløffende intens smak.
Et ørlite trekk, dog, for at klippfisken var litt i salteste laget.
Dette er til dels en smakssak, men noen timer ekstra i vann hadde gjort susen for meg.
Piggvaren, nok en personlig favoritt fra havet, spilte rollen som kjøtt i denne rene sjømatmenyen, og den ble presentert nesten som en biff.
Hardt pannestekt på en side, med selleripuré og intenst syrlig løk.
Til dette en smørsaus med trøffel, presentert ved bordet.
Topp service
Og til slutt, en vakker dessert.
Kremost med vintereple og gin, servert med Kjartans "bestemorvafler", rett og slett vaffelhjerter med et hint av kardemomme.
En rett til å bli glad av.
Vafler skal man ikke kimse av.
Det er noe av det beste som finnes.
Vinfølget var av høy klasse, servert med en entusiasme som er smittende og en skyhøy kompetanse som likevel ikke er brautende.
Servicen hos Tango er i det hele tatt av beste merke.
Uanstrengt, kunnskapsrik og morsom.
Og stolene er behagelige å sitte lenge i.
Kan dette bli Stavangers neste stjernerestaurant?
Kanskje.
Sammen med Christian André Pettersen hos Mondo i Sandnes har Kjartan Skjelde for alvor blitt en del av den diskusjonen.
|
705984
|
train
| 5 |
music
| 16 | 3 | 2,018 |
Debutalbumet låter gjennomarbeidet, klart for et internasjonalt publikum.
|
nb
|
sa
|
Anette Basso
|
Gundelach: En fryd for øret
|
https://aftenbladet.no/i/J1Rd1m/
|
Gundelach:En fryd for øret
Debutalbumet låter gjennomarbeidet, klart for et internasjonalt publikum.
Gundelach:
"Baltus" (U OK?)
Den oslobaserte musikeren Kai Gundelach liker kråker.
Det gjør jeg også.
Jeg liker også debutalbumet hans, som er oppkalt etter kråken som bodde i hagen hans da han var liten.
Kråker er smarte og symboltunge dyr, assosiert med overtro, død og tap.
«Baltus» har et kledelig, underliggende drag av et slikt mørke, selv om platen egner seg aller best til duse sommernetter.
Gundelach slapp en selvtitulert ep i 2016.
En delikat utgivelse, der jeg best likte sporene som lokket oss mer inn i mørket og hvor han skrudde opp tempoet.
«Baltus» byr på flere slike.
Det begynner optimistisk.
Vakre «Duck hunting» løfter oss inn i solnedgangen over en stødig basslinje og svevende synther, før en 80-talls gitarsolo runder av.
«Iron» har et minimalt preg og kan innledningsvis forveksles med en Chromatics-låt.
Gitaren er mektig forførende, og det låter så klokkeklart at hårene på armen reiser seg.
Melankolske «Control» har et refreng som rører.
Framføringen av tekstene rører riktignok mer enn selve lyrikken; jeg synes fremdeles tekstene hans framstår som pynt mer enn mening.
«Games» har fått fortjent oppmerksomhet som singel, hvor Ary er med som bidragsyter.
En mer klubbvennlig låt med en nær perfekt oppbygging, og platens høydepunkt.
Ja til mer tekno!
Gundelachs stødige falsett gir musikken en tydelig identitet.
Der andre kunne ha blitt fristet til å la vokalen bære platen, vet han å moderere seg og lar musikken skinne.
Tankene går til artister som Fever Ray og Nils Bech, som begge mestrer denne balansen.
Medprodusenter er Øyvind Mathisen (Nils Bech og Cezionando), Knut Sævik og John Calvert.
Sammen har de kokt opp et album som låter veldig korrekt, på grensen til kalkulert.
«Baltus» er en fryd for øret.
Jeg er glad Gundelach tok seg tid med debuten, for med dette er han klar for den internasjonale oppmerksomheten som venter ham.
Beste spor:
«Games», «Iron».
|
705985
|
train
| 4 |
literature
| 17 | 3 | 2,018 |
Sære karakterer i et temmelig tradisjonelt stalker-plot. Men dette er god underholdning fra sensasjonen Peter Swanson.
|
nb
|
sa
|
Harald Birkevold
|
PÅSKEKRIM: Hitchcock light
|
https://aftenbladet.no/i/P30E30/
|
PÅSKEKRIM:Hitchcock light
Sære karakterer i et temmelig tradisjonelt stalker-plot.
Men dette er god underholdning fra sensasjonen Peter Swanson.
To evige sannheter om krimlitteratur:
Det blir utgitt alt for mye av det, og noen får ufortjent mye oppmerksomhet, på bekostning av andre, og mer interessante, forfattere.
Jeg er ikke sikker på om dette siste treffer Peter Swanson.
Debuten hans, «De som fortjener det», var god.
Til dels svært god.
Den ble en monstersuksess.
Dermed er selvsagt forleggerne og agentene hans på ham som klegger for å få ham til å gjenta bedriften, slik at de (og han) kan tjene mer penger.
Sånn er det jo.
I fjor kom dermed «Den tikkende kvinnen», som selvsagt var en nedtur.
Derfor er det hyggelig å melde at han til dels har reist kjerringa med denne.
En traumatisert kvinne fra London, Kate Priddy, avtaler med sin amerikanske tremenning, som bor i Boston, at de to skal bytte leilighet i et halvt år.
Gudene skal vite at hun trenger å komme seg bort litt, etter en forferdelig opplevelse med en ekskjæreste.
Tremenningen jobber med noe finansgreier og skal jobbe i London i seks måneder.
Men samtidig som Kate flytter inn i den fine leiligheten i Boston blir kvinnen i naboleiligheten funnet brutalt myrdet.
Swanson benytter det velkjente grepet «perspektivskift» i romanen.
Vi blir kjent med flere av beboerne i huset, som alle kan være drapsmannen.
Inkludert denne mystiske tremenningen som Kate faktisk aldri har truffet.
Det er noe herlig gammelmodig ved oppsettet her.
Naboer som kikker på hverandre kveldstid.
Mystiske personer som dukker opp og forsvinner igjen.
En portner.
Og til og med en katt.
Hitchcock kunne ha regissert noe slikt.
Svakheter?
Ja.
Slutten er muligens noe av et antiklimaks?
Og perspektivskiftene gjør at det blir en del gjenfortelling av hendelser vi allerede har hørt om.
Fortellergrepet er heller ikke spesielt friskt, det er nærmest et av de aller mest brukte verktøyene i skuffen.
Spør Nesbø, for eksempel.
Dette er en proff krim, litt glatt, litt for sjangertro.
Men helt ok tidtrøyte, for eksempel på en litt lang flytur.
|
705986
|
train
| 5 |
literature
| 20 | 3 | 2,018 |
UTSTILLING OG BOK: Per Dybvigs tegnekunst holder høyt internasjonalt nivå, skriver Trond Borgen om utstillingen «Svartfossen».
|
nb
|
sa
|
Trond Borgen
|
«Per Dybvig holder høyt internasjonalt nivå»
|
https://aftenbladet.no/i/a2y62A/
|
«Per Dybvig holder høyt internasjonalt nivå»
UTSTILLING OG BOK:
Per Dybvigs tegnekunst holder høyt internasjonalt nivå, skriver Trond Borgen om utstillingen «Svartfossen».
Galleri Opdahl:
Per Dybvig, Svartfossen, tegning og bok.
Enkelt er det ikke: livet er ikke til å fatte.
I Per Dybvigs billedverden er det ingenting som gir logisk mening, ingen tråder vi kan gripe for å skape en hel fortelling om menneskets eksistens i denne verden.
I sine nye bilder kalt Svartfossen, nå utstilt i Galleri Opdahl som en billedsuite på 128 tegninger og samtidig utgitt som bok (Flamme forlag), skildrer Dybvig livet som absurd teater: en historie tappet for mening, blottet for sammenheng og forklarlig framdrift, og uten utvikling; det går ikke godt til slutt.
Livet er skildret som et eventyr, men av det skumlere slaget, for det er uten barmhjertighet, uten nåde.
Brødrene Grimm snarere enn H. C. Andersen.
Det rommer en tilværelse hvor menneskene ikke synes å forstå sin skjebne; derfor lider de kanskje ikke slik de ville ha gjort det i en logisk fattbar verden, hvor ting og fenomener kan forklares ut fra forestillinger om årsak og virkning.
Lider gjør de likevel, for i Dybvig eventyrlige verden finnes ingen utgang, ingen fluktmulighet.
Alle skikkelsene vi ser i disse tegningene virker låst i sin egen situasjon – de lever i et klaustrofobisk isolat, men vet ikke bedre.
Dybvig skildrer livet som et tragisk spill, men samtidig som morsom komedie, full av besynderlige situasjoner og merkelige detaljer.
Tegningene skildrer et tragikomisk eventyr.
Tidskapsler
Nå er de elegante, intrikate strektegningene i svart-hvitt fra den forrige boken hans, Jegeren.
En fortelling fra skogen, skiftet ut med tettere blyanttegninger i farger og gråtoner.
På ett plan er disse bildene en form for tidskapsler, for de opptar i seg en mengde kunst- og kulturhistoriske tråder, klanger og referanser.
Her er elementer fra tysk ekspresjonisme og nysaklighet (Otto Dix og George Grosz’ satiriske forvrengninger), Kittelsens lyriske vinterlandskap, samtidskunstens allegoriske kunst (den britiske maleren Peter Howson), italiensk renessansekunst (altertavlene til Lorenzo Lotto, som ofte lar merkelige ting utspille seg i bakgrunnen) og, ikke minst, surrealismens absurde sammenstillinger av inkongruente størrelser – for bare å nevne noe.
Av dette skaper Dybvig sin egen stil, hvor han anvender farger og gråtoner til å frammane figurer, rekvisitter og situasjoner med enkle virkemidler, slik at hver enkelt tegning kommuniserer det essensielle i motivet.
Det kan skje gjennom vâre, poetiske gråtoner, eller deres kontraster, blussende farger som noen ganger kan se feberhete og temmelig betente ut.
Bisarre
Billedsuiten forteller nok en historie, men den har ingen rød tråd; Dybvig gir oss en stor serie enkeltepisoder om mennesker som bare dukker opp, uforklart, og som ofte relaterer til andre av disse skikkelsene nettopp gjennom sitt utenforskap, sin skadeskutthet, sin ufølsomhet osv.
I boken ledsages tegningene av korte, lakoniske tekster.
Selv får jeg i enkelte av de mest kompakte motivene assosiasjoner til Kaizers Orchestras bisarre tekstverden, med de underligste detaljer: en mann med ansvaret for all ferskvannsfisk på fryselageret husket at han mistet armen sin der; en annen mann sitter på en stol med begge beina kappet av over kneet, men uten blod («De hadde plassert ham på gangen sammen med fem andre»); en mann koples til den elektriske stol («Håret var nykjemmet og mykt, som fløyelsgrøt»); orkesteret spiller opp i et altfor trangt rom («Den eldste øverst på hylla slapp fuglene løs»).
Noen av tekstene er rene perler og spiller godt opp mot bildene («De dro ham bort til låven.
Kroppen var oppblåst, delvis fylt med vann.
Det var her de lekte da de var små»).
Andre virker litt lettvinte, i slekt med Sigmund Falchs raske tekst-poenger i bøkene hans med gamle fotografier (Dybvig:
«Ingen registrerte hva han hadde å komme med.
Noe det fjollete kostymet hans måtte ta mye av skylden for»).
Dette er nok en utstilling hvor Per Dybvig demonstrerer at tegnekunsten hans holder et høyt internasjonalt nivå, i teknikk, form og innhold.
|
705987
|
train
| 5 |
literature
| 14 | 3 | 2,018 |
SAKPROSA: Marknadstenking kan korrumpera universiteta, åtvarar professor Dag O. Hessen. Han ropar eit viktig varsku, sjølv om det er verre i utlandet.
|
nb
|
sa
|
Tom Hetland
|
Bok for nattbordet til Iselin Nybø
|
https://aftenbladet.no/i/vmzPzw/
|
Bok for nattbordet til Iselin Nybø
SAKPROSA:
Marknadstenking kan korrumpera universiteta, åtvarar professor Dag O. Hessen.
Han ropar eit viktig varsku, sjølv om det er verre i utlandet.
Dag O. Hessen:
Sannhet til salgs.
150 sider.
Res Publica.
Ved sida av religionane er universiteta dei eldste institusjonane me har.
Gjennom hundreåra har dei gitt menneska ny kunnskap og innsikt.
Samstundes har dei – ofte under press frå mektige politiske og økonomiske interesser – utvikla ein etikk der den frie, uavhengige forskinga er sjølve fundamentet for universiteta si verksemd, og der rolla som kritisk danningsinstitusjon står sentralt.
Tilsynelatande opplever universitet og høgskular ein gullalder.
Forsking og høgare utdanning har større plass i samfunnet enn nokon gong før.
Politikarar av alle slag snakkar varmt om kunnskapssamfunnet.
Likevel er det uro i mange forskarmiljø.
Er dei tradisjonelle universitetsideala i ferd med å forvitra til fordel for ein marknadsstyrt «kunnskapsindustri»?
Kortsiktig nytte
Dag O. Hessen er blant dei som nå slår alarm.
Han er professor i biologi ved Universitetet i Oslo og gir i pamfletten «Sannhet til salgs» ei tankevekkande og skremmande skildring frå innsida av den nye universitetskvardagen.
Hessen fortel om eit stadig sterkare krav om å dokumentera kortsiktig nytte av forskinga, og om tid og ressursar som går med til å formulera søknader der det blir ein kunst å leggja inn dei stikkorda som akkurat nå er politisk på moten eller økonomisk interessante.
Hessen avviser ikkje at forsking og utdanning skal vera til nytte for samfunnet, og at universiteta må endra seg i takt med tida.
Men han meiner at balansen mellom den frie grunnforskinga og den styrte og til dels kommersielt finansierte forskinga har endra seg dramatisk til fordel for sistnemnde.
Dette gjer noko med forskarane og universiteta, slår Hessen fast.
Du bit ikkje den handa som gir deg mat.
I alle fall syter dei raskt veksande universitetsbyråkratia for at forskarane blir minte om det.
Og kva skjer då med den kritiske samfunnsrolla?
«Et universitet som er avhengig av oppdragsmidler kan vanskelig etterleve idealene om akademisk frihet og uavhengighet,» skriv Hessen.
Snylteindustri
Den mest uhyggelege delen av boka er skildringa av korleis det har vakse fram ein stor global snylteindustri av kvasi-vitskaplege tidsskrift.
Dette er eit svar på kriteriet om internasjonal publisering som del av finansieringsgrunnlaget for universiteta, og mange stader også som del av lønna for den enkelte forskaren.
Her har det dukka opp mange piratar som freistar med ein lettare veg rundt nålauga, naturlegvis mot rundeleg betaling.
Denne ukulturen er også i ferd med å smitta over på dei velrenommerte tidsskrifta.
Det er sjokkerande når Hessen opplyser at han nyleg betalte 15.000 og 20.000 kroner for å få publisert artiklar i «veletablerte og seriøse» tidsskrift.
Tilsvarande gir Hessen fleire eksempel på juks med eksamenspapir og lureri av studentar som betaler dyrt for mindreverdige studietilbod.
Forsøka på å marknadsorientera universitetssektoren har ein potensielt korrumperande effekt, åtvarar han.
Dermed forvitrar også respekten for institusjonane og tiltrua til kunnskapen dei forskar fram og formidlar.
Vegen blir lagt open for «fake science».
Stopp opp!
Norge er i den heldige stillinga at me har gått kortare ut på skråplanet enn mange andre land.
Det innrømmer også forfattaren.
Ennå er det mogleg å berga sentrale verdiar i den akademiske tradisjonen om politikarane har vilje og forskarane ryggrad til å forsvara dei.
Hessens første råd er å stoppa opp:
«Ikke gjør mer som beveger oss i retning av et markedsstyrt akademia.
Ikke la ideologien gjennomsyres av mer businessmodell, mer snakk om produksjonsmål og mer ensretting mot kommersialiserbare innovasjoner.»
Dag O. Hessen har ropt eit varsku som ikkje er nytt, men som likevel fortener å bli lytta til.
Ikkje minst er det interessant at ein profilert realist nå tek bladet frå munnen, slik at det ikkje berre blir opp til dei vanlege mistenkte - humanistar og samfunnsvitarar - å målbera uro over utviklinga.
Vår nye statsråd for forsking og høgare utdanning, Iselin Nybø, bør ha boka på nattbordet.
|
705988
|
train
| 5 |
misc
| 29 | 3 | 2,018 |
UTSTILLING: Fire kunstnere tester grensene mellom det abstrakte og det konkrete rommet. Og de gjør det bra.
|
nb
|
sa
|
Anne Therese Tveita
|
Open Space på Bryne: En gjennomarbeidet og komplett utstilling
|
https://aftenbladet.no/i/RxqRqx/
|
Open Space på Bryne:En gjennomarbeidet og komplett utstilling
UTSTILLING:
Fire kunstnere tester grensene mellom det abstrakte og det konkrete rommet.
Og de gjør det bra.
Bryne Kunstforening:
Open Space.
Hennie Ann Isdahl, maleri og skulptur.
Mona K. Lalim, maleri.
Christine Istad, fotografi.
Lisa Pacini, skulptur.
Til 8. april.
Kunstnergruppen Open Space er sammensatt av fire ulike og distinkte kunstnerskap.
Gruppens utstilling i regi av Bryne kunstforening fremstår like fullt som sprunget ut av èn og samme tanke.
Tydelig fellesnevner
Sammen har de fire kunstnerne Hennie Ann Isdahl, Lisa Pacini, Mona K. Lalim og Christine Istad produsert en utstilling med en tydelig fellesnevner:
Gjennom en innbyrdes intervensjon forholder de seg til arkitekturen som utgjør utstillingsrommet i Bryne gamle mølle.
Via materielle og skulpturelle egenskaper, farge, luft og lys og med en nærmest intuitiv konseptuell tilnærming utforsker og tester de grensene mellom det konstruerte og det abstrakte rom.
Med sine fire ulike tilnærminger, gjennom maleri, foto, installasjon og skulptur, gjør de det lekent og uanstrengt.
Summen gir en gjennomarbeidet og komplett utstilling hvor elementer ved hvert utstilte verk finner berøringspunkt i det neste.
Hennie Ann Isdahls minimalistiske skulptur «Gate åpner» gir en bokstavelig ramme til utstillingen.
Den store geometriske aluminiumsrammen står stødig på sine sveiste jernføtter.
Lakkert i glødende oransje og hvitt speiler den abstrakte konstruksjonen det konkrete rommet.
Verkets form, farge og det rommet den skaper, utfordrer grensene mellom det todimensjonale og tredimensjonale og fremstår som en en fusjon mellom maleriets flate/ramme og arkitektur.
Sårbart, tilfeldig
Bakerst i utstillingslokalet står den samme kunstnerens skulptur «Gates», en nær slektning av førnevnte.
Verket består av tre tilsvarende, store kvadratiske aluminiumsrammer, lakkert i monokrom blått.
De tre rammene støtter hverandre i en tilsynelatende tilfeldig og sårbar konstruksjon som truer med å falle fra hverandre hvert øyeblikk.
Isdahl har dekonstruert rommet til den grad at (tom)rommet utgjør dets største komponent.
Det dekonstruerte
Dekonstruksjon går igjen i utstillingen.
Som i Lisa Pacinis skulptur «Soft Labyrinth».
Pacini dekonstruerer klassisk arkitektur og gjenskaper antikke, arkitektoniske grunnformer i flere av sine skulpturelle verk.
I «Soft Labyrinth» har hun hentet inspirasjon til formen fra Casa del labirinto i Pompeiis ruiner.
Her er myk vinyl skåret etter strenge prinsipper, og resultatet fremstår som to verk, en negativ og en positiv form.
Mona Lalim har i sine oljemalerier sin egen tilnærming til rommet.
De abstrakte, sammensatte maleriet «Balcone» er resultatet av en spennende arbeidsprosess.
Gjennom en form for reversert arkeologisk rekonstruksjon utforsker hun det klassiske oljemaleriet og selve oljemalingens egenskaper.
Hun jobber seg bakover gjennom lagene Tilbake står minner om arkitektoniske strukturer og formale elementer, som fragmenter av noe som har vært.
Slik får selv tiden spille en rolle.
Vakre foto
Christine Istads vakre, abstraherte fotografier med utgangspunkt i hverdagslige objekter og hendelser forankrer utstillingens tema.
Hun fanger tiden, lyset og fargene som omgir oss, og konkretiserer det, som i «Sliding doors #7» og «Sliding doors #3».
De utstilte verkene har berøringspunkt hos hverandre så vel som hos lokalet som omgir dem.
Konstruksjonene og linjene speiler elementer i rommet, men også verkenes aura, deres essens gjenspeiles i samme.
Det foregår således en rekke spennende dialoger i rommet, dialoger som også betrakteren tar del i gjennom sin blotte tilstedeværelse.
|
705989
|
train
| 4 |
literature
| 17 | 3 | 2,018 |
Denne kriminalromanen har mange likhetstrekk med en Volvo. Trygg, sikker, sjangertro, stødig. Og littegrann forutsigbar til tider.
|
nb
|
sa
|
Harald Birkevold
|
PÅSKEKRIM: Volvo mellom to permer
|
https://aftenbladet.no/i/8w7oPW/
|
PÅSKEKRIM:Volvo mellom to permer
Denne kriminalromanen har mange likhetstrekk med en Volvo.
Trygg, sikker, sjangertro, stødig.
Og littegrann forutsigbar til tider.
Anne Mette Hancock.
Likblomsten.
Vigmostad Bjørke forlag, 2018. 375 sider.
Oversatt av John Erik Frydenlund.
Anne Mette Hancock bryter ikke akkurat ny mark i denne romanen, men den er ikke dårlig av den grunn.
Misforstå meg rett:
Til krimdebut å være er dette solide greier.
Men forfatteren følger de kjente spor, inspirert av en myriade tilsvarende historier av en myriade tilsvarende forfattere.
Og som så mange andre krimforfattere er Anne Mette Hancock egentlig journalist.
Her treffer vi den beintøffe gravejournalisten Heloise Kaldan, som spar møkk med dødsforakt i den fiktive avisa Demokratisk Dagblad.
En dag mottar hun et brev fra Danmarks mest berømte morder.
Tre år i forveien har en rikmannssønn fra en av Københavns mest fasjonable forsteder blitt myrdet i sin egen seng.
Spor på stedet og overvåkingsbilder viser med all tydelighet at morderen var den unge kvinnen Anna Kiel, som fortsatt er på rømmen.
Når Kaldan deretter befinner seg ubehagelig nær et nytt drap, og det viser seg at viktige spor i saken av en eller annen grunn peker mot henne selv og hennes liv, oppstår det selvsagt komplikasjoner.
Romanen lener seg tungt på etablerte klisjeer i sjangeren.
Den garvede, og kontroversielle, journalisten.
Pikante seksuelle relasjoner på jobben og med kilder.
(I det virkelige liv er det dessverre mye mindre av den slags).
Den utradisjonelle politimannen.
De feige sjefene (både i redaksjonen og hos politiet).
En ekkel riking.
En mystisk morder på rømmen.
Men på den annen side:
Dette er godt krimhåndverk.
Språket er godt og effektivt, slik det ofte er når journalister skriver krim.
Og boka oppfyller det mest grunnleggende krav til krimhistorier av denne typen:
Man ønsker ikke å legge vekk boka før man har funnet ut hvordan det hele henger sammen.
Og det er en tvist i plottet mot slutten som er godt kommet på.
Boka er tenkt som den første i en serie romaner med Heloise Kaldan i hovedrollen.
Det trenger ikke være så dumt.
Hvis Hancock tar noen flere sjanser neste gang kan dette bli riktig bra.
|
705990
|
train
| 4 |
restaurants
| 23 | 3 | 2,018 |
New Orleans har revet seg løs fra det amerikanske fastlandet og drevet ned i Karibien.
|
nb
|
sa
|
Arild I. Olsson
|
Eklektisk i Kirkegata
|
https://aftenbladet.no/i/ngOEVB/
|
Eklektisk i Kirkegata
New Orleans har revet seg løs fra det amerikanske fastlandet og drevet ned i Karibien.
Foodloose ligger i et halvmørkt lokale i Kirkegata, fylt opp med snurrepiperier, utstoppede dyrehoder, gamle neonskilt og krystall-lysekroner.
Møblene er sjarmerende loppemarkedaktige og jeg tror ikke det finnes to like tallerkener i restauranten.
På tampen av måltidet fikk jeg en kaffekopp med hank på begge sider.
Det er jo genialt.
Nå kan også keivhendte drikke kaffe.
Menyen vitner om at New Orleans har revet seg løs fra det amerikanske fastlandet og drevet ned i Karibien, der en kokk fra Thailand har tatt over styringen.
Skal vi kalle det eklektisk?
Stemningen er i hvert fall upåklagelig under de brede speilene med forgylte rammer som bidrar til å øke lokalets størrelse innenfor de vinrøde fløyelsdraperiene, og på fine sommerdager går det an å åpne hele veggen mot Kirkegata og sitte ute innendørs med et kaldt glass på en varm dag.
Det må være fint.
Menyen er rikholdig og spennende med et hint av streetfood.
Her kan du spise et digert måltid, eller nøye deg med en smårett.
Det er både hipt og godt med slik mat, og det du sikkert lurer på nå, er hvordan det smaker.
Vel, det smaker forskjellig.
Vi gikk for «Stor chef surprise» og la dermed kvelden i kokkens hender.
Det kjøkkensjefen ville gi oss, det fikk vi.
Mye
Taffelet ble innledet med en herlig, kreolsk fiskesuppe med reker, tydelig chilisting og solide røykspark.
Min pilsner sto godt til suppen, en Stella Artois som er frisk og enkel.
Her ville nesten alt annet blitt feil.
Til det er suppens deilige røykpreg for dominerende.
Et godt valg fra vår humørfylte kelner som var god til å velge drikke og som presenterte maten på glimrende vis.
Etter hvert som han kom bærende på det ene fatet med småretter, etter det andre, forsto vi at dette kom til å bli en av de kveldene vi skulle slippe å gå sultne til sengs.
Her kom spicy kjøttboller, buffalo hot wings og Vietnam crispy chicken.
Soft buns med BBQ-kongereker og et salatblad for helsens skyld.
Tørkede dadler, grillet og svøpt i bacon, crispy chicken, crispy steinbit, salsa, blåmuggostedip, cajundip og rekechips med paprikakrydder.
Mer
Jeg akkompagnerte fatene med et glass Petit Chablis fra Louis Jadot.
Kanskje den enkleste vinen fra en av Burgunds store vinprodusenter, men en Petit Chablis med karakter og god munnfylde som er typeriktig fruktig, med herlige mineraler og som balanserer ut med en nesten rieslingaktig, eplefrisk syre.
Et godt kjøp, faktisk.
Utfordringen med denne type mat, er å få frityrrøren til å bli knasende sprø uten at innholdet blir for mye varmebehandlet.
Dette klarer Foodloose-kjøkkenet fint.
Steinbiten ble på mange måter selve syretesten her, og jeg må melde at kjøkkenet besto - om ikke med glans - for jeg synes fisken skulle vært noe saftigere.
Det var den crispy kyllingen som ble min favorittrett.
Den var helt perfekt.
Skorpen var nydelig og kjøttet varmebehandlet til perfeksjon.
Et dypp i blåmuggostedippen og smaksløkene mine var i himmelen, og så kan jo vinvalget mitt sikkert diskuteres.
Kanskje burde jeg holdt meg til en enkel og frisk øl gjennom hele måltidet.
Enda mer
Akkurat da vi var ferdige, og jeg mener virkelig ferdige, kom kelneren og satte inn nådestøtet med en sjokoladedessert så rik og fyldig at vi nesten måtte få hjelp til å løfte den av tallerkenen.
Det var heldigvis en liten porsjon.
Konseptet er supert.
Her kan du spise for en hundrelapp, eller gjøre som oss og la kjøkkensjefen ta deg med på en omfangsrik reise gjennom hele kjøkkenet, men det ble vel mange kyllingvarianter for oss.
Større råvare-variasjon vil være av det gode.
|
705991
|
train
| 6 |
literature
| 17 | 3 | 2,018 |
Bernard Minier (57) ble en sensasjon med «Hvis helvete var av is». Årets bok holder det samme skyhøye nivået.
|
nb
|
sa
|
Gunnar Gran
|
PÅSKEKRIM: Bernard Minier imponerer igjen
|
https://aftenbladet.no/i/a27l1a/
|
PÅSKEKRIM:Bernard Minier imponerer igjen
Bernard Minier (57) ble en sensasjon med «Hvis helvete var av is».
Årets bok holder det samme skyhøye nivået.
Bernard Minier:
En sang for druknede sjeler.
Krim.
639 sider.
Aschehoug forlag.
Kriminalførstebetjent Martin Servaz får en telefon fra en ungdoms-kjæreste.
Sønnen hennes er mistenkt for et grusomt mord:
Offeret, den vakre professor Claire, er druknet i badekaret.
En lommelykt er stappet ned i munnen hennes.
«Hvis helvete var av is» ble en pangdebut for den godt voksne Bernard Minier i 2011, boken ble oversatt til norsk og mange andre språk, og solgte i millionopplag.
Den fødte også tv-serien - «Glacé - iskalde lik».
Martin Servaz blir kastet inn i en veldig personlig sak.
Det slår fort gnister mellom ham og gamlekjæresten.
Servaz er overbevist om at hennes sønn Hugo er uskyldig, og gjør alt han kan for å bevise det.
Flere blir drept.
Snart kommer en framstående politiker i søkelyset, og den djevelske massemorderen fra forrige bok skumler i skyggene.
Hvem er skyldig?
Handlingen fosser så fort og flott av sted.
Datteren til Servaz - Margot - går på samme universitet som mordofferet og kjenner den mistenkte.
Hun prøver seg som amatør-detektiv, med farlige følger.
Minier har et klart klasseperspektiv.
Det er én rettferdighet for arbeiderklassen og en annen for den franske elite.
Vi møter den gamle senator Pierre Devincourt, kalt «hvalen».
Det er en herlig figur.
Tjukkasen løfter gjerne en moralsk pekefinger mot andre, men har selv besøkt horer i 40 år.
Det blir mye action og en veldig skremmende dykkerscene.
639 sider er mye.
Mange handlingstråder spinnes sammen til en vakker helhet.
Det kan gå litt lang tid mellom hver gang en er innom hver av trådene.
Men hvis dette er denne krimmen du satser på i påsken, er det bare å dykke ned i boken, bli der og nyte.
Det beste med «En sang for druknede sjeler» er at vi blir bedre kjent med hovedpersonen – Servaz.
Det viser seg at han hadde et enormt talent som forfatter, men valgte å bli politimann, etter at foreldrene ble drept.
Minier jobbet jo også i mange år som offentlig tjenestemann – toller – før han satset på forfatteryrket.
Det ligger nær å anta at Servaz er et slags selvportrett.
Jeg ser fram til å lese mange flere bøker om ham.
|
705992
|
train
| 3 |
literature
| 17 | 3 | 2,018 |
BOK: Jaran Dammann har skrevet en helt gjennomsnittlig grei krim fra villmarken i Valdres.
|
nb
|
sa
|
Gunnar Gran
|
PÅSKEKRIM: Valdres-krim på det jevne
|
https://aftenbladet.no/i/J1EXJ7/
|
PÅSKEKRIM:Valdres-krim på det jevne
BOK:
Jaran Dammann har skrevet en helt gjennomsnittlig grei krim fra villmarken i Valdres.
Jaran Dammann:
Dødstimen.
Krim.
350 sider.
Cappelen Damm.
Skoggangsmann og uteligger Claus blir vitne til at en tettbygd mann drar en ung kvinne gjennom skogen:
«Mannen gikk baklengs med bøyd hode.
Hendene var surret inn i håret på en livløs jente som han trakk etter seg».
Claus griper ikke inn.
Han er vant til å passe sine egne saker, overleve på søppel og det han finner i naturen.
Et par dager senere blir liket av den unge kvinnen, Agathe, kastet foran Valdresekspressen, så bussjåføren mister kontrollen og kjører av veien, nesten alle passasjerene blir drept.
Claus blir mistenkt for ugjerningene.
På flukt fra politiet og en iskald leiemorder, rømmer han opp på fjellet.
Her får vi altså to action-anslag:
Først drap og så stygg bussulykke.
Meget bra.
Men i tillegg forteller forfatteren om den legendariske tyven Hulabaken.
Han ble drept av en rasende mobb på 1700-tallet, og kastet en forbannelse over sine banemenn og alle deres etterkommere.
Siden ble det mange mystiske dødsfall i Valdres, finner politiet ut - også Agathe er etterkommer av de som drepte Hulabaken.
Lever forbannelsen?
«Dødstimen» har to hovedpersoner:
Uteliggeren Claus og lensmannen Georg.
Georg har nylig vært sykemeldt fordi han ikke taklet presset i jobben.
Han er i konflikt med Arild, som mener at han vært lensmann.
Jeg syns ikke to likestilte hovedpersoner fungerte noe særlig.
I tillegg var ingen av dem spesielt medrivende.
Både Claus og Georg er litt grublende, usikre naturelskere, svake personer.
Jeg syns forfatteren kunne gjort dem mer ulike.
Myten om stortyven Hulabaken koblet med dagens situasjon fungerer ganske bra.
Det er stilig med et sånt bakteppe.
Denne fortellingen er hentet fra virkeligheten, det samme gjelder hulrommet i en stor stein der Hulabaken gjemte seg.
Men alle skattene Hulabaken stjal, ligger fremdeles skjult i en hule et sted.
Men konkurransen innen krim er beinhard og mangfoldig.
Det fins bedre krimbøker, selv med handling fra samme område - for eksempel:
«Døden kjem med bussen» av Vigdis Kroken og Ragnhild Kolden.
FLERE GODE BØKER:
|
705993
|
train
| 5 |
screen
| 8 | 3 | 2,018 |
Joaquin Phoenix lykkes med en utrolig skuespillerprestasjon i å få oss til å føle varm ømhet for en avstumpet mann som lever av å drepe og lemleste.
|
nb
|
sa
|
Elisabeth Bie
|
Brutal Phoenix på sitt ypperste
|
https://aftenbladet.no/i/e1eR6l/
|
Brutal Phoenix på sitt ypperste
Joaquin Phoenix lykkes med en utrolig skuespillerprestasjon i å få oss til å føle varm ømhet for en avstumpet mann som lever av å drepe og lemleste.
You were never really here
Sjanger: Drama/thriller.
Nasjonalitet: USA 2017.
Regi og manus:
Lynne Ramsay.
Skuespillere: Joaquin Phoenix, Ekaterina Samsonov, Alessandro Nivola, Alex Manette, John Doman, Judith Roberts.
Lengde:
1 time 30 min. Aldersgrense: 15 år.
Selv om du er en brutal mann som lever av å drepe og skade, betyr ikke det at du ikke er et menneske med sjel.
Joaquin Phoenix fikk fortjent prisen for beste mannlig hovedrolle i Cannes i fjor for å illustrere akkurat det med rollen som krigsveteranen Joe.
«You were never really here» er en fascinerende, gåtefull og original film der du selv må fantasere fram både Joes liv og personlighet, hans bakgrunn og motivasjon.
For den skotske regissøren Lynne Ramsay har valgt et ekstremt minimalistisk fortellergrep.
Gjennom dvelende nærbilder og originale bildeutsnitt, virrende synsvinkel, stakkato klipp og og Radiohead-gitarist Jonny Greenwoods besnærende musikk, fortelles akkurat så mye du trenger å vite for å fylle hullene selv.
Ikke en tøddel mer.Men blod, vold og menneske-avskum - det er det nok av.
Oppdatert Taxi Driver
Både i stil og handling er «You were never really here» et nikk til «Taxi driver» (1976).
Joe er en beinhard krigsveteran som åpenbart er avstumpet og forstyrret.
Han lever av å påta seg lugubre oppdrag som absolutt ikke utelukker drap og mishandling, og beveger seg rundt i de skitten-glorete delene av New York.
Som i «Taxi driver» skal Joe redde en mindreårig fra en prostitusjonsring.
14 år gamle Nina (Ekaterina Samsonov) er datteren til en mektig senator, og diskresjon er påkrevd.
Men saken tar overraskende vendinger.
Det som følger, fører Joe inn i en tilstand av hevntrang og paranoia.
Hva som er virkelig, er ikke godt å vite verken for ham eller publikum.
«You were never really here» er den fjerde spillefilmen fra Ramsay, som sist gjorde seg bemerket med skremmende «We need to talk about Kevin» i 2011.
Denne gangen har hun basert filmen på en roman av Jonathan Ames.
Imponerende portrett
Kanskje imponerer «You were never really here» aller mest som et portrett av den traumatiserte og avstumpede Joe.
Phoenix framstiller ham som en granittblokk av en mann: hard, uredd, uangripelig og følelsesmessig usårbar.
Med dype, fysiske arr.
Og et utall nyanser.
Bakgrunnen hans får vi innblikk i gjennom glimtkorte, visuelle tilbakeblikk:
En barndom preget av frykt og fysisk mishandling.
Traumatiserende krigsinnsats.
Vonde, brutale opplevelser som FBI-agent.
Men også noen overraskende ømme nåtidsøyeblikk i livet sammen mor han bor sammen med, kos med katten, samt hans omtanke for tenåringsjenta Nina.
Slik vokser det fram et sammensatt og fascinerende menneske med sjel.
Ømme, sterke scener
Og paradoksalt er det to ømme, ikke-voldelige scener som er filmens aller sterkeste:
Joe som høytidelig kler seg til begravelse når han skal kvitte seg med et lik.
Og Joe som holder sitt døende offer i hånden mens de begge synger med på Charlenes 70-tallshit «I’ve never been to me».
Rørende, faktisk.
Heldigvis blir poenget aldri å gi en inngående psykoanalytisk forklaring på hvorfor Joe er som han er og handler som han gjør.
Til tross for at det lugger litt i Ramsays minimalistiske og opphakkede fortellervisjon i filmens siste minutter, ender man med å føle, kanskje ikke medlidenhet, men i det minste en varm ømhet for denne kompliserte rollefiguren.
|
705994
|
train
| 5 |
music
| 9 | 3 | 2,018 |
Suverent presise skildringer av hjertesmerte.
|
nb
|
sa
|
Anette Basso
|
Soccer Mommy: Overbevisende soveromspop
|
https://aftenbladet.no/i/yvK0rJ/
|
Soccer Mommy:Overbevisende soveromspop
Suverent presise skildringer av hjertesmerte.
Soccer Mommy:
"Clean" (Fat Possum/Border)
De mer vel bevandrede i indierocken kjenner Sophie Allison fra et par lo-fi utgivelser de siste årene.
Dette er studiodebuten og mitt første møte med den 20 år gamle artisten og låtskriveren fra Nashville.
Jeg spisser ørene fra første anslag, for Allison skriver tekster som en lytter til.
Hverdagslige scenarioer skildres i en likefram språkdrakt, samtidig som hun uredd tar fatt i «de store skjelvene»: kjærlighet, svik, lengsel, sjalusi.
Smau og gater blir åsted for lidenskap og skuffelser.
Nakedbading og baksetet på en bil.
Verden skildres gjennom blikket til en ung kvinne, et blikk som møter seg selv i speilet eller som med hudløs sjalusi betrakter andre kvinner.
Som jenta i «Last girl»:
I want to be like your last girl
Cause she's got looks that drive you all down
Love the way she wears her makeup
She would be so nice to wake up to.
Eller Mary i «Cool», den kule jenta som behandler gutter som leketøy og som blir høy sammen med de andre kule jentene.
Høydepunktet «Scorpio Rising» tar også opp motivet med «den andre».
Om å innse at kjæresten din egentlig tenker på en annen, en som er bubbly and sweet like a Coca-Cola.
Den rå førstesingelen «Your dog» snur Iggy Pop-låten med nesten samme tittel på hodet.
I don't wanna be your fucking dog, synger hun til den som gjør henne mo i knærne men som samtidig bruker henne for selv å føle seg bra.
Allison skildrer mesterlig det å bli avvist og oppleve maktesløshet i et forhold:
Your sleeping body stretching out
Guess I'll curl up on the couch.
Au.
Det som bærer historiene fram, er ti herlig uanstrengte popmelodier med et melankolsk tilsnitt.
Ikke helt ulikt artister som Jenny Lewis eller Best Coast, men mer nedstrippet.
Produksjonen er fin, men ikke perfekt, og kler uttrykket.
Dette er ikke lanseringen av en superstjerne, men en kvalitetssikret utgivelse fra en som nå får et bredere publikum.
Beste spor:
«Scorpio rising», «Your dog».
|
705995
|
train
| 5 |
music
| 16 | 3 | 2,018 |
Bandhistorien høres ut som en tv-serie.
|
nb
|
sa
|
Geir Flatøe
|
Superorganism: Kul kaospop
|
https://aftenbladet.no/i/P3elWb/
|
Superorganism:Kul kaospop
Bandhistorien høres ut som en tv-serie.
Superorganism:
«Superorganism» (Domino/Playground)
Ifølge vaskeseddelen er Superorganism resultatet av møtet mellom New Zealand-bandet The Eversons og deres 17 år gamle japanske fan Orono Noguchi.
Legg til Ruby og B, pluss en sørkoreansk sanger ved navn Soul.
Putt disse minus Soul inn et kollektiv med eget studio i Øst-London, og du har opplegget for noe på Disney Channel eller MTV.
Det store plusset er den livstrøtte stemmen til Noguchi, inspirert av Pavement.
Du kan kjøre stemmen opp og ned i tempo, som i "Everybody wants to be famous" der musikken bobler, spretter og truer med å skli ut i kaos.
Isteden blir det dansbart som bare det.
En hel plate med Superorganism er mye, men de lager flotte singler.
Som en miks av Gorillaz, Vampire Weekend, Animal Collective, The Go! Team, Avalanches og MGMT på speed.
Til tider blir de for kreative, som i potensielt flotte "Nai's march" og "The prawn song".
Beste spor:
"Everybody wants to be famous", "Nobody cares", "Something For Your M.I.N.D.".
|
705996
|
train
| 3 |
screen
| 17 | 3 | 2,018 |
Dersom du liker Camilla Läckbergs forrige ni bøker om Patrik Hedström og Erica Falck kan du bare hive deg på denne også.
|
nb
|
sa
|
Jarle Natland
|
PÅSKEKRIM: Camilla Läckberg: Heksen
|
https://aftenbladet.no/i/wE0QVA/
|
PÅSKEKRIM:Camilla Läckberg:
Heksen
Dersom du liker Camilla Läckbergs forrige ni bøker om Patrik Hedström og Erica Falck kan du bare hive deg på denne også.
Camilla Läckberg:
Heksen.
Krim.
Oversatt av Kari Bolstad.
650 sider.
Gyldendal.
Det er mye likt de foregående ni, men mindre sadistisk enn i forgjengeren «Løvetemmersken».
Ellers må du bare overse det snåle profilbildet av forfatteren med kosteskaft, der det også opplyses at forfatterens bøker utgis i 55 land på 37 språk.
Bare i Norge har hun solgt 1,3 millioner bøker – mer enn 20 millioner på verdensbasis.
Innvendingene står i kø:
Läckberg skriver langt og lengre ( 650 sider kunne fint ha vært kortet ned til 350), her unngår hun de ekstreme voldsutskeielsene som skjemmet forrige bok, men tar i bruk et klassisk grep med en fire år gammel Linnea som blir borte.
Forsvinningsnummeret er en reprise på da Stella forsvant 30 år før.
Begge blir funnet samme sted og drept tilsvarende på samme måte.
Ut fra dette lager Läckberg en underholdningskrim som også tar utgangspunkt i hekseforfølgelsene i Sverige.
Söta bror har ikke alltid vært så politisk korrekt som i dag.
Så hva bærer boken?
Først og fremst at vi liker Patrik Hedström og Erika Falck.
Og småby-fortellingen fra Fjällbacka.
Du som likte Dynastiet og Dallas har boka di her.
Av og til hender det at jeg tenker at Läckberg kunne ha gjort mer ut av kompliserte handlinger, men her lander hun greit i mål.
Det er ikke strålende, det er mye trist, og det er mye bruk av ting vi ikke liker – slik som drap på mindreårige.
Plusspoeng for å trekke inn svensk historie av hekseforfølgelse.
Norge har som vanlig lite å skilte med målt mot stormakten Sverige.
Minus for setninger som denne:
«Elin fnyste.
Det var ingen større overraskelse.
Hun visste at Ebba bare hadde ventet på en sjanse til å hevne seg.
Som en fet edderkopp som ventet på en flue.»
|
705997
|
train
| 5 |
screen
| 22 | 3 | 2,018 |
En film om 90-tallets homoaktivisme mot AIDS er blitt en intens og nydelig hyllest til dem som brenner for å gjøre verden bedre og vakrere.
|
nb
|
sa
|
Elisabeth Bie
|
Intenst og livsbejaende om AIDS-kampen
|
https://aftenbladet.no/i/7l4gRK/
|
Intenst og livsbejaende om AIDS-kampen
En film om 90-tallets homoaktivisme mot AIDS er blitt en intens og nydelig hyllest til dem som brenner for å gjøre verden bedre og vakrere.
120 slag i minuttet
Originaltittel: 120 battements par minute.
Sjanger:
Drama.
Nasjonalitet:
Frankrike 2017.
Regi: Robin Campillo.
Manus: Robin Campillo og Philippe Mangeot.
Skuespillere:
Nahuel Perez Biscayart, Arnaud Valois, Adèle Haenel, Antoine Reinartz.
Lengde:
2 timer 23 min.
Aldersgrense: 15 år.
Det er nok av saker å engasjere seg i i 2018 også, og vi liker og deler så gjerne.
Men de livsviktige sakene, de som får hjertet til å slå fortere og hardere.
Hva gjør vi?
Og hva oppnår vi?
Bli med tilbake til Paris i begynnelsen av 90-tallet og kampen mot AIDS.
En gruppe aidssyke homofile planlegger blodige og effektrike aksjoner.
For medisin, kunnskap og aksept.
Og retten til å leve livet til fulle uansett.
Heftige debatter
Aksjonistene debatterer hett:
Hvor sterke virkemidler kan brukes?
Hvilken strategi?
Skal mediene varsles?
Menneskene, konfliktene og temperaturen er smittende engasjerende og underholdende.
Så kommer Nathan med.
Brennende engasjert, smittefri.
Han blir kjæreste med den militante Sean, som synes livet har fått sterkere farge og lukt etter at han ble hiv-positiv.
Sårvakre og livsbejaende «120 slag i minuttet» er mye mer enn et nostalgisk tilbakeblikk på datidens kampsak.
Den oppleves faktisk både brennaktuell, relevant og nødvendig.
Regissør Robin Campillo («Klassen» (2008)) har igjen skapt et troverdig og realistisk univers som både griper og engasjerer, med god hjelp av sterke skuespillerprestasjoner.
Gripende symbolikk
Kjærlighetshistorien, sykdomsløp, eksplisitt sex og kampen mot klokka er både befriende og utfyllende for det komplette bildet og alvoret:
Blodet bruser og hjertene slår både av engasjement, kjærlighet og frykt.
Den menneskelige saftigheten serveres med nydelige, symbolske bilder, for eksempel av en blodrød Seinen.
En askespreding vil gå bli husket som en av filmhistoriens sterkeste politiske markeringer.
Og aldri har Bronski Beat-klassikeren «Smalltown boy» vært mer gripende.
|
705998
|
train
| 6 |
literature
| 17 | 3 | 2,018 |
En tragisk historie er bakteppet for et strålende litterært portrett av Skottlands fortid. Dette er ikke tradisjonell krim, men er spennende som en thriller likevel.
|
nb
|
sa
|
Harald Birkevold
|
PÅSKEKRIM: Strålende skotsk tristesse
|
https://aftenbladet.no/i/jPkwPz/
|
PÅSKEKRIM:Strålende skotsk tristesse
En tragisk historie er bakteppet for et strålende litterært portrett av Skottlands fortid.
Dette er ikke tradisjonell krim, men er spennende som en thriller likevel.
For en intetanende leser er det enkelt å tro at Graeme Macrae Burnets roman er resultatet av en form for slektsgranskning.
For hovedpersonen i boka, den unge Roderick Macrae, presenteres som en fjern slektning.
Men det er jug, dette er en roman.
Alt er funnet på.
Det faktiske forelegget for boka er sannsynligvis en drapssak fra Normandie, der en ung gutt slo ihjel mora og to søsken på 1800-tallet.
Og nå har jeg ikke røpet noen ting, for allerede på bokas første sider presenteres vi for hendelsen der Roderick, sønn av en fattig leilending på Skottlands vestkyst i 1869, går løs på naboen og hans familie og myrder dem på blodig vis.
Han tilstår alt og fengsles.
Han skal dømmes til døden, så mye synes klart.
I fengselet får Rodericks forsvarer, som har skjønt at den unge drapsmannen er usedvanlig intelligent, ham til å skrive ned historien om hva som førte fram til drapene.
Og det gjør han.
Bokas første del er Rodericks egen fortelling.
Og dette er sterke greier.
Romanens bakteppe er utnyttelsen av de fattige landarbeiderne, den grove fornedrelsen de opplever som rettighetsløse leilendinger under en fjern adelsmann, og det raseriet som oppstår når naboen som seinere blir drept, overtar jobben som nidkjær og ondskapsfull lensmann og representant for godseieren.
Dette kunne lett ha vært en av de triste skotske balladene som synges i Høylandet, eller i Irland for den saks skyld.
Deretter blir romanen til et klassisk rettssalsdrama, der Rodericks forsvarer prøver å føre belegg for at hans klient må ha vært sinnssyk i gjerningsøyeblikket.
Det fører til en reise tilbake til den lille landsbyen hvor drapene skjedde, før det hele avsluttes i rettssalen.
Dette er en nydelig, trist, spennende og rørende fortelling om fattigdom, svik, fordommer, overgrep, raseri og sjalusi, og det er lett å fatte sympati med den unge gutten.
Men forfatteren gjør det ikke så enkelt likevel.
Boka etterlater blandede følelser for alle de involverte.
Og slik blir den også mer troverdig.
Ingen er bare god eller bare ond.
I alle fall nesten ingen.
|
705999
|
train
| 4 |
screen
| 23 | 3 | 2,018 |
Maria Magdalena blir renvasket fra skjøgestempelet, og spilles intenst av Rooney Mara. Men «Maria Magdalena» handler mest om mannen hun tilber: Jesus.
|
nb
|
sa
|
Elisabeth Bie
|
Om Jesus og hans ærbare Maria
|
https://aftenbladet.no/i/ddb3oA/
|
Om Jesus og hans ærbare Maria
Maria Magdalena blir renvasket fra skjøgestempelet, og spilles intenst av Rooney Mara.
Men «Maria Magdalena» handler mest om mannen hun tilber: Jesus.
Maria Magdalena
Originaltittel:
Mary Magdalene.
Sjanger:
Drama.
Nasjonalitet:
Storbritannia 2018.
Regi:
Garth Davis.
Manus:
Helen Edmundson og Philippa Goslett.
Skuespillere: Rooney Mara, Joaquin Phoenix, Chiwetel Ejiofor, Ariane Labed, Ryan Corr.
Lengde:
2 timer.
Aldersgrense: 12 år.
Endelig skal den sanne historien om Bibelens myteomspunne Maria Magdalena.
Ifølge Bibelen var hun til stede både da Jesus ble korsfestet og sto opp fra de døde.
Siden har hun vært omtalt som både prostituert og Jesu elskerinne.
Etter at Paven i 2016 «renvasket» Maria og anerkjente henne som en av apostlene som fulgte Jesus, får hun en film om seg selv.
Men «Maria Magdalena» er egentlig bare nok en film om Jesus, påsken og hans budskap.
Kanskje var det ikke så mye mer å fortelle om denne kvinnen enn at hun, som så mange andre, ble grepet av Jesu budskap om fred, nestekjærlighet og tilgivelse, og fulgte ham trofast.
Barmhjertige Maria
Maria fra Magdala er ute og fisker når hun blir tilkalt for å bistå ved en komplisert fødsel.
Her viser den unge, alvorlige og gudfryktige kvinnen en enestående omsorg og barmhjertighet.
Maria går flittig til bønn i synagogen.
Men da familien vil gifte henne bort, våkner opprøret i henne.
Maria vil noe annet med livet sitt.
Hun vil kjenne Gud.
Ryktene går om en profet og døper som vandrer rundt i distriktet og verver tilhengere.
Da Maria hører denne Jesus tale, og samtidig ser ham helbrede en blind, blir hun helt fjetret.
Hun brenner alle broer for å følge ham.
Noen av disiplene er skeptiske til å ha med en kvinne på ferden.
Ikke Jesus, og det oppstår en sterk fortrolighet mellom ham og Maria.
En kjødelig tiltrekning antydes svakt, men først og fremst bunner den sterke samhørigheten i Marias omsorgsfulle og barmhjertige personlighet.
Med henne kan Jesus være seg selv og snakke åpent om sin frykt for det han forutser skal skje.
Ved første blikk er den karismatiske Joaquin Phoenix’
Jesus en opprørt og moraliserende taler.
Etter hvert finner han en mer lavmælt og resonnerende stil, og Phoenix gir ham en og sober og dempet utstråling:
Jesus er ingen vekkelsespredikant, det er ordene som teller.
Han er en innadvendt sjel med stort behov for alenetid.
Undere, taler og menneskemøter sliter tydelig på ham.
Gripende portrett
Rooney Mara gir et gripende portrett av kvinnen som brenner for sin gudstro og sin rett til å være et fritt individ, selv om hun er kvinne.
Når hun til i slutten av filmen koster på seg et smil, er det nesten et sjokk.
Så innbitt har hun vært i sin tro, omsorg og tilbedelse.
Regissør Garth Davis er mannen bak «Lion» (2016).
Igjen har han fått til en betagende estetikk i en naturlig fargepalett.
Det gjør ikke bare filmen herlig å hvile øynene på, men gir også autentisitet og troverdighet.
Han har styrt unna de blodigste scenene når påskens hendelser skildres, og har knyttet til seg et imponerende godt skuespillerensemble i både små og store roller.
Rørende scener er det mange av, og budskapet er ytterst aktuelt i disse Listhaug-tider.
Men det vil være feil å påstå at Davis har lykkes om ambisjonen var å lage en film om Maria Magdalena, og dermed en slags feministisk vri på påskeevangeliget.
Han prøver hardt, men lykkes bare i starten og slutten i å holde på hennes synsvinkel.
Det meste vi ser og hører er godt kjent fra før.
Kanskje er det «sannheten» om henne vi ser.
Men det handler om Jesus fordi han er den interessante.
Hadde Maria vært den skjøgen eller elskerinnen det har vært antydet at hun var, derimot....
|
706000
|
train
| 5 |
stage
| 16 | 3 | 2,018 |
TEATER: Hvis noen skulle tro at Vegar Hoel bare er komiker, bør de se «Kjellermennesket».
|
nb
|
sa
|
Tarald Aano
|
Vegar Hoel imponerer dypt nede i kjelleren
|
https://aftenbladet.no/i/yvKq6x/
|
Vegar Hoel imponerer dypt nede i kjelleren
TEATER:
Hvis noen skulle tro at Vegar Hoel bare er komiker, bør de se «Kjellermennesket».
Kjellerteatret, Rogaland teater:
Kjellermennesket.
Av Fjodor Dostojevskij.
Bearbeidet av Vegar Hoel og Kjøstel Spigseth.
Med Vegar Hoel.
Regi:
Kjøstel Spigseth.
Videodesign:
Jon Garcia de Presno.
Musikk:
Pål Asle Pettersen.
Produksjon: Linn H. Jansen.
1 time.
Spilles til 26. april.
Kan jeg være litt personlig?
Jeg var skeptisk til denne forestillingen.
Dostojevskij har alltid vært blant mine favorittforfattere, og Vegar Hoel har jeg ledd godt og hjertelig av.
Men kombinasjonen?
Klarer en tøff-i-tryne-fyr som elsker absurd komikk å levere en beretning om et menneske som både konkret og i overført betydning lever i kjelleren?
En mann som feirer sin egen forakt ved å fjerne all verdi fra alle mennesker, ved å finne falskhet i alle sannheter, ved å heve seg over alle selv når han bader i gjørma?
Dere skal ikke vente på svaret, for Vegar Hoel og hans medhjelpere lykkes.
De klarer å skape moderne teater av en 150 år gammel tekst, de viser at spørsmålene en deprimert og resignert Dostojevskij balet med har tidløs relevans.
Tett på romanen
«Jeg er et sykt menneske...
Jeg er et ondt menneske».
Det er de første ordene i romanen «Kjellermennesket».
Og det er de siste ordene Vegar Hoel sier før han forlater sitt publikum etter sin timelange monolog i selskap med seg selv, sin skygge, sitt bilde.
Slik holder Hoel og regissør Kjøstel Spigseth seg tett på teksten, selv om de naturlig nok må forkorte og bygge om.
Men kjernen er der, og den er fornyet på fornuftig vis.
Kjellerteatret er møblert med fem stolrader foran en scene som består av noen lettvegger som dels er klesskap, dels lerret.
Ellers ser vi bare en stol, et bord, et vaskevannsfat, et stativ med videokamera og Vegar Hoel i svart t-skjorte.
Selvpisking
Så begynner selvpiskingen, en nådeløs selvransaking av et forvirret og sprenglærd menneske som slites mellom kontrastene - elske eller hate, beundre eller forakte.
Han er i dialog med publikum, han forteller om store drømmer og enda større nederlag, han viser oss at han lever i en fantasiverden der kynismen er den eneste beskyttelsen han har.
Han viser oss sin selvmedlidenhet som bare fjerner ham ennå mer fra det som måtte finnes av mulige vennskap - og han framstiller det som om hans ensomhet, hans håpløshet, er et valg, en seier, et tegn på overlegenhet.
Fordi han våger der andre feiger ut, fordi han er sannferdig der andre lever på løgner, fordi han er ærlig med seg selv og verden der andre «bærer kvister til sivilisasjonens maurtue».
Sårbarhet
Men også av lengsel.
For kjellermennesket, slik Vegar Hoel framstiller ham, ønsker desperat å bli sett.
Han er full av savn og sårbarhet.
Med beskjeden mimikk, små stemmevariasjoner, noen steg hit og dit på scenen skaper han en patetisk skikkelse som er så selvopptatt at publikum reagerer på den totale, absolutte tragedien av et liv med rå latter - som hans venner gjør når han forsøker å nærme seg dem.
Det er sterkt, og det er ubehagelig.
To ting til:
Musikken, som bare ligger der og durer i bakgrunnen, er elegant og stemningsskapende uten å ta for mye oppmerksomhet.
Og videoprojiseringen, som synes å ha blitt et must på Rogaland Teater, fungerer bedre enn noen gang.
Dels fordi det bidrar til en dempet modernisering - i Dostojevskijs bok skriver kjellermennesket sine tanker, her videoblogger han.
I tillegg gir det en ekstra dimensjon til hans virkelighet; vi ser så tydelig at han slåss med sin egen skygge, sitt eget selvbilde, sin egen vrangside.
Dette er meget godt tenkt.
Det er enda bedre utført.
|
706001
|
train
| 5 |
literature
| 21 | 3 | 2,018 |
SAKPROSA: For hundre år siden mista 37.000 finnar livet i kampane mellom dei borgarlege og sosialistane. Boka «Finland 1918» hjelper oss til å forstå.
|
nb
|
sa
|
Tom Hetland
|
Finnane drap kvarandre i tusentall. Kunne nordmenn ha gjort det same?
|
https://aftenbladet.no/i/ddbKjw/
|
Finnane drap kvarandre i tusentall.Kunne nordmenn ha gjort det same?
SAKPROSA:
For hundre år siden mista 37.000 finnar livet i kampane mellom dei borgarlege og sosialistane.
Boka «Finland 1918» hjelper oss til å forstå.
Morten Jentoft:
Finland 1918.
288 sider.
Gyldendal.
På denne årstida for hundre år sidan rasa den finske borgarkrigen på sitt verste.
Kampen stod mellom det borgarlege Finland («dei kvite») og det sosialistiske («dei raude»).
Dei kvite fekk hjelp av tyske soldatar, dei raude fekk våpen frå det revolusjonære Russland.
I mai 1918 heldt dei kvite sigersparade i Helsingfors.
Då hadde krigen kosta 37.000 finnar livet.
Begge partar hadde gjort seg skuldige i grove overgrep.
Men tala feller sin tydelege dom:
20.000 av dei døde var raude soldatar som hadde overgitt seg, men som enten vart avretta eller døydde av svolt eller sjukdom i fangeleirane.
Den brutale krigen etterlet seg sår som ennå ikkje har grodd heilt.
Me i resten av Norden har vel aldri heilt ut forstått rekkevidda av dette nasjonale traumet i Finland.
Med boka «Finland 1918» hjelper Morten Jentoft oss eit godt stykke på veg.
NRKs Moskva-korrespondent er også Finland-kjennar, og har gått gjennom store mengder historisk materiale om borgarkrigen.
Nordmenn som vitne
Den viktigaste innfallsporten er likevel skildringane til nordmenn som var vitne til kampane.
Det var hovudsakleg helsepersonell som var sende dit i to grupper, av Norges Røde Kors og Norske Kvinners Sanitetsforening.
Mellom dei var legane Johannes Heimbeck, som seinare skreiv bok om opplevingane sine, og Harald Natvig, som var ein svært habil fotograf.
Den seinare forleggjaren Harald Grieg hadde også lurt seg med ved å visa til ei fortid som sanitetskorporal i det militære, sjølv om han eigentleg var utsend medarbeidar for avisa Tidens Tegn.
Dokumentasjonen deira er sjokkerande – spesielt bilda til Harald Natvig.
Linsa hans har fanga inn avrettinga av raude soldatar bokstavleg talt i same sekund som skota fell.
Borgarkrigen blir vist fram i all si gru, men reaksjonane frå dei norske augevitna set også det finske sivilisasjonssamanbrotet i eit tankevekkande relieff.
Nordisk demokrati
Trass i at storhertugdømmet Finland formelt var ein del av Tsar-Russland fram til 1917, hadde finnane bygt eit samfunn som hadde sterke likskapstrekk med resten av Norden.
På enkelte område var Finland jamvel fremst.
Grunnlaget for det sterkt beundra finske utdanningssystemet vart lagt på 1800-talet.
Finland innførte allmenn stemmerett for kvinner i 1906 som første land i Europa, sju år før Norge.
Finnane hadde altså tilsynelatande eit godt utgangspunkt for eit velfungerande og opplyst parlamentarisk demokrati då landet vart sjølvstendig i 1917.
Men borgarlege og sosialistar vart ikkje samde om eit felles grunnlag for det nye Finland, og på uhyggeleg kort tid fekk «dei dyriske instinkta» fritt spelerom, som den svenske sosialdemokraten Gustav Möller uttrykte det.
«Forbrytarar og pakk»
Dei norske helsearbeidarane skulle etter avtalen behandla såra og skadde på begge sider.
I praksis gjekk hjelpa til den kvite hæren, som dei fleste av dei også hadde mest sympati for.
Verre var det at fleire av nordmennene etter kvart tok til å akseptera avhumaniseringa av motstandarane som «forbrytarar og pakk», som ikkje hadde krav på å bli behandla etter krigens lover.
Jentoft viser eksempel på at norske legar kunne ha berga såra soldatar, men i staden valde å overlata dei til eksekusjonspelotongane.
At Jentoft lener seg så sterkt på dei norske kjeldene, er ikkje berre ein styrke.
Ein del av skildringane deira er av mindre interesse, og kunne med fordel vore erstatta av ein meir utførleg analyse av dei politiske motsetningane og av krigens gang.
Likevel er Morten Jentofts bok eit vel utført og vesentleg arbeid – både fordi han gir nødvendig kunnskap om den finske tragedien for hundre år sidan, og fordi han tvingar norske lesarar til å tenkja:
Kunne det ha skjedd hos oss òg?
«Finland 1918» gjer det dessverre ikkje lett å svara «nei» på det spørsmålet.
|
706002
|
train
| 5 |
music
| 26 | 3 | 2,018 |
Detroit-bandets andre plate viser at debuten ikke var et tilfeldig lykketreff.
|
nb
|
sa
|
Geir Flatøe
|
Bonny Doon: Verd å merke seg
|
https://aftenbladet.no/i/m6yOGO/
|
Bonny Doon:Verd å merke seg
Detroit-bandets andre plate viser at debuten ikke var et tilfeldig lykketreff.
Bonny Doon: "Longwave" (Woodsist/Border)
Det selvtitulerte debutalbumet til Bonny Doon gjorde fjoråret varmere, og Detroit-kvartetten har ikke glemt 2018.
Bill Lennox og Bobby Colombo deler fronten, med trommis Jake Kmiecik og bassist Joshua Brooks bak.
Kall det drømmende lo-fi, saktegående slackerrock, kosmisk americana, disig solskinnspop, Pavement på landsbygda, Bill Callahans venner eller lavmælt Velvet Underground; uansett er det deilig å lytte til.
Forrige plate var på ingen måter spesielt støyende, men de har likevel dempet seg et par hakk.
Mer i tråd med "What time is it in Portland" enn med "Summertime friends", hvis du har hørt debuten.
Det bør absolutt du gjøre, og oppfølgeren skuffer ikke.
Bonny Doon er et løfte om at sommeren en gang kommer, men vil den gjøre oss lykkelig?
I should be happy, but I’m not, synger Lennox i "A lotta things".
Beste spor:
"A lotta things", "Take me away", "Try to be", "Part of me".
|
706003
|
train
| 4 |
screen
| 15 | 3 | 2,018 |
FILM: «Insyriated» viser livet bak dei barrikaderte dørene i den utbomba blokka, og lukkast delvis.
|
nb
|
sa
|
Jan Zahl
|
Frå innsida av krigen i Syria
|
https://aftenbladet.no/i/BJvPvl/
|
Frå innsida av krigen i Syria
FILM:
«Insyriated» viser livet bak dei barrikaderte dørene i den utbomba blokka, og lukkast delvis.
Originaltittel:
Insyriated
Sjanger: Drama, Krigsfilm.
Med:
Hiam Abbass, Diamand Bou Abboud, Juliette Navis.
Regi og manus:
Philippe Van Leeuw.
Nasjonalitet: Belgia/Frankrike, 2017.
Språk:
Arabisk.
Lengde:
1 t. 25 min.
Denne veka var det sju år sidan krigen i Syria braut ut.
Det er eit deprimerande jubileum på så mange vis.
I alt snakket om krigsherrane på bakken og i lufta, i alle dei mislukka forsøka på å få til ei løysing, det internasjonale samfunnets impotens, kan ein tidvis mista av syne dei som faktisk lever i dette helvetet.
Det kjem ein og annan reportasje på TV, nok ei sak, om nok ein by som er i ferd med å falla, men det flimrar til slutt liksom forbi.
Philippe Van Leeuws «Insyriated» stoppar opp og går inn i éin bustad, éi bustadblokk i eit utbomba Damaskus, der det etter år med bombing stadig bur éin familie, bak barrikaderte dører.
Éin storfamilie, pluss ein liten familie, som har mista alt.
Me følgjer livet i leilegheita gjennom éin spesielt intens dag - men du skjønar på den erfarne redsla deira at det har vore mange intense dagar.
Krigen er til stades i husværet i form av vatnet og elektrisiteten som er borte, drønna av bomber, granater og gevær utanfrå, og farlige, ukjende menn som stadig bankar på døra.
Og krigen er svært nær i form av snikskyttarar rett utanfor.
Inn prøver ei eldre mor (Hiam Abbass) å halda styr på svigerfar, barn ei hushjelp som har sett noko ho ikkje får lov til å snakka høgt om, og den unge mora med spedbarnet sitt (Diamand Bou Abboud).
Kamera er tett på livet i familien, skodespelarane spelar realistisk, tidvis er det intenst og klaustrofobisk i husværet og på lerretet.
Samtidig opplevde eg tidvis ein viss distanse, ein viss stillstand, kanskje at det er eit litt vel ambisiøst prosjekt å aksla å prøva å seia noko nytt og interessant om krigen gjennom éin enkelt film om éin familie.
«Insyriated» var plukka ut til Panorama-programmet på årets internasjonale filmfestival i Berlin, der filmen vann publikumsprisen.
|
706004
|
train
| 2 |
literature
| 13 | 3 | 2,018 |
BOK: En ambisiøs debut hvor vi følger en søkende mann gjennom livet.
|
nb
|
sa
|
Ida Vågsether
|
BOK: En kjedsommelig, tørr affære
|
https://aftenbladet.no/i/p64j0W/
|
BOK:En kjedsommelig, tørr affære
BOK:
En ambisiøs debut hvor vi følger en søkende mann gjennom livet.
Eskil Kjos Fjell:
Moderne tapet.
Roman.
Vigmostad Bjørke forlag.
167 sider.
Eskil Kjos Fjells debut er en høytsvevende roman der fortellingen og karakterene er sekundære og filosofiske teorier råder.
«Moderne tapet» handler om Zygmunt og hans liv fra han blir født til han dør.
Det spesielle navnet har han fått fra legen som reddet livet hans under en dramatisk fødsel, og denne fødselen er kanskje det mest dramatiske som skjer denne Zygmunt.
Videre går livet sin vante gang i en søvndyssende fortelling om en mann med ambisjoner, men som ikke klarer å realisere dem.
Og det samme gjelder kanskje forfatteren.
Fortellingen om Zygmunt ser egentlig ut til å være filosofiske strøtanker forfatteren ønsker å dele, skjult bak en retningsløs roman.
Språket er enkelt med korte setninger, stilen kan minne om Erlend Loe, men der den enkle stilen gjør Loes romaner morsomme, blir denne det motsatte.
Hovedpersonens navn gjentas svært ofte, på en side for eksempel 12 ganger, og dette gjør romanen oppstykka.
Zygmunt er en karakter som aldri blir mer enn en endimensjonal, usympatisk mann som tar uforståelige valg.
Her er lite refleksjon, men i stedet en handlingsrekke ispedd filosofi.
Det mest sentrale i romanen er Zygmunts mange filosofiske utgreiinger om dette og hint.
De minner om en ex.phil-student som har oppdaget språkets makt og ønsker å imponere med kompliserte formuleringer, eller om Rasmus Berg i Holbergs komedie Erasmus Montanus.
Bare at det er usikkert hva som er forfatterens intensjon.
I en utgreiing om Dostojevskij kan Zygmunt for eksempel si «Det er i relasjonene – det intersubjektive – at subjektet og dets særegenhet fremstår», når han skal forklare kjærlighet kan han si «det første aspektet er at kjærlighet innebærer intersubjektivitet», og at «kvinnens orgasme er sublim».
Greit nok at Zygmunt er filosofisk av seg, men det får være måte på.
Teoriene tar overhånd i Eskil Kjos Fjells debutroman «Moderne tapet», som derfor blir en kjedsommelig, tørr affære.
|
706005
|
train
| 4 |
screen
| 1 | 3 | 2,018 |
«Første mann» fra skaperne av «Wallace & Gromit» byr på rikelig med britisk humor og en enkel, men stilig historie.
|
nb
|
sa
|
Kine Hult
|
Til tider steinløyen fotballfilm
|
https://aftenbladet.no/i/7ljP5B/
|
Til tider steinløyen fotballfilm
«Første mann» fra skaperne av «Wallace & Gromit» byr på rikelig med britisk humor og en enkel, men stilig historie.
Første mann
Sjanger: Animasjon / Eventyr / Komedie
Skuespillere:
Tom Hiddleston, Eddie Redmayne, Maisie Williams
Regi:
Nick Park
England, 2017
Lengde: 1 t. 28 min.
Aldersgrense: 6 år
Det er unektelig noe litt montypythonsk over innledningen på den britiske animasjonsfilmen «Første mann».
Den starter rett og slett med et smell, nærmere bestemt det smellet som utryddet dinosaurene, og som oppsto rett rundt lunsjtid på en ellers vanlig dag.
Ifølge akkurat denne versjonen av historien, var det også på denne måten den britiske fotballkulturen oppsto.
Så hopper vi litt framover i tid, til steinalderen.
Døgg og resten av stammen hans lever et fredelig liv i dalen sin, og livnærer seg som (litt tungnemme) jegere og samlere.
Men plutselig en dag banker framtiden på døra, nærmere bestemt bronsealderen.
Et parallelt samfunn har tydeligvis utviklet seg like i nærheten, og nå vil denne høyere utviklede sivilisasjonen ha tilgang til malmen som finnes under leiren til Døgg og stammen hans.
Dermed jages de på flukt, men de klarer på et vis å finne en løsning på problemene sine.
Stikkord:
Fotballkamp mot overmakten.
Her boltrer regissør Nick Park seg i klisjeer om jålete og overbetalte fotballstjerner som har perfeksjonert kunsten det er å filme seg til et straffespark.
Han sper på med mange herlige detaljer fra tribunene, et kostelig kommentatorpar og dårlig kamuflert kritikk mot de halsbrekkende pengesummene som er i spill i internasjonal toppfotball.
På den andre siden finner vi de oppfinnsomme og litt enkle underdogene, og det hele krydres med rikelige mengder tidsriktige detaljer.
Filmen er hovedsakelig en lang rekke til dels fornøyelige sketsjer og mange sleivspark til både den ene og den andre.
Dette holdes oppe av et ganske forutsigbart og lettvint reisverk.
Likevel bærer filmen preg av godt håndverk, og vil helt sikkert klare å lokke fram latteren hos både store og små.
|
706006
|
train
| 4 |
literature
| 17 | 3 | 2,018 |
Mens vi venter på neste bok i serien om Kolbjørn Kristiansen (K2) og hans skytsengel Patricia, er «De fems tegn» utmerket underholdning for oss som liker Hans Olav Lahlums lett snirklete stil.
|
nb
|
sa
|
Jarle Natland
|
PÅSKEKRIM: Lahlum - en som hevner
|
https://aftenbladet.no/i/0E3ee0/
|
PÅSKEKRIM:Lahlum - en som hevner
Mens vi venter på neste bok i serien om Kolbjørn Kristiansen (K2) og hans skytsengel Patricia, er «De fems tegn» utmerket underholdning for oss som liker Hans Olav Lahlums lett snirklete stil.
Hans Olav Lahlum:
«De fems tegn».
Krim.
384 sider.
Cappelen Damm
Det er et kolossalt skritt fra blodsutgytelsene i Nordic Noir, eksemplifisert ved Lars Kepler eller Jo Nesbø, og over til Hans Olav Lahlums beretning fra krigens dager og fram til vår tid.
Likevel er det ubehagelige scener også her, siden handlingen bygger på en lang natt med overgrep og tortur.
For lesere med litt tålmodighet vil iikevel «De fems tegn», en tydelig referanse til Sherlock Holmes-klassikeren «De fires tegn» innfri alle forventninger til en ny bok fra Lahlum.
Du får solide doser av historiske kunnskaper satt inn i en skjønnlitterær ramme.
Krimgåten er aldri egnet til å ta nattesøvnen fra noen.
Fortellerstemmen er langt på vei den samme knirkende stemmen som like gjerne snakker med tørr entusiasme og sakkunnskap om sjakk som om amerikanske presidenter eller Haakon Lie.
Bøkene om K2 blir holdt oppe av en like tørr humor der mye handler om samspillet mellom den strengt tatt nesten enfoldige jeg-personen og geniale Patricia i rullestolen.
«De fems tegn» er i så måte et sidespor i Lahlums krim-katalog.
Her er fint lite humor å spore i beretningen om en ensom hevner – ute på å gjøre opp gammel urett fra krigens dager.
Og la det ikke være tvil om at med krigen snakker vi om andre verdenskrig.
Lahlum veksler mellom å la hevneren fortelle i jeg-person i tilnærmet nåtid, det vil si tidlig på 2000-tallet, og tilbakeblikk til hva som skjedde under krigen og som forårsaket at han nå er både enkemann og uten gjenlevende famiie:
«Selv om nesten alle dagene i mitt voksne liv har vært preget av sorg og savn, kan jeg etter 1945 bare huske å ha grått tre ganger.»
Vi følger den hjertesyke hevneren over store deler av Europa for å finne og drepe gammel-nazistene.
De er omtrent like skrøpelige som ham selv, slik at det på alle måter blir et kappløp mot tiden for å få gjennomført drapene før ofrene avgår ved døden på mer naturlig vis.
Mot ham står en ung politikvinne som er bortimot like dysfunksjonell som ham selv, men dessuten velsignet eller forbannet med altfor god hukommelse og ikke uventet stor interesse for sjakk – det er tross alt en bok fra Hans Olav Lahlum dette.
|
706007
|
train
| 6 |
misc
| 31 | 3 | 2,018 |
UTSTILLING: Det Picasso gjorde i 1932, er noe av det sterkeste i hele hans produksjon. Utstillingen i Tate Modern er verdt en reise til London.
|
nb
|
sa
|
Trond Borgen
|
Picassos erotiske pensel
|
https://aftenbladet.no/i/4d0qEq/
|
Picassos erotiske pensel
UTSTILLING:
Det Picasso gjorde i 1932, er noe av det sterkeste i hele hans produksjon.
Utstillingen i Tate Modern er verdt en reise til London.
Tate Modern, London:
Picasso 1932.
Love Fame Tragedy, t.o.m. 9. Sept.
LONDON:
Om du fortsatt skulle lure på hvorfor Picasso er en av det 20. århundres betydeligste kunstnere, kan jeg anbefale en tur til London denne våren eller sommeren.
Tate Modern viser en enestående flott utstilling med vekt på ett eneste år av Picassos produksjon: 1932.
På flere måter hans annus mirabilis – 50 år gammel er han nå på høyden av sin karriere, han forbereder store retrospektive utstillinger i Paris og Zürich, og i sin frykt for å stagnere er han nærmest frenetisk produktiv, idet han tar malerkunsten i nye retninger og til nye høyder.
Han gjenoppfinner rett og slett seg selv.
Noe av det aller beste
Resultatet er noen av de beste og sterkeste maleriene i hele hans produksjon; Tate-utstillingen er glimrende kuratert og gir stor innsikt i hele prosessen, og den viser oss det ene maleriet flottere enn det andre.
Den følger Picasso fra måned til måned, med nøyaktig daterte bilder, noen ganger malt i løpet av én enkelt dag.
Og selvsagt handler det i stor grad om kvinnen, og om det uløselige, tette forholdet mellom kunsten og Picassos privatliv.
Ekteskapet med Olga skranter, og Picasso har funnet ny kjærlighet, og ikke minst ny kunstnerisk inspirasjon, hos den 22 år gamle elskerinnen, Marie-Thérèse Walter.
Han holder forholdet hemmelig, men nå trer hun fram i maleriene, som runde, svulmende former, som ømhetens og lidenskapens tempel, men også som det råe begjærets mål og objekt.
Det vi ser her er mannens begjærende blikk som fornyer den gamle, klassiske akt-tradisjonen; det er Picasso, som etter seksuelt samkvem, bruker sin pensel til å mane fram drømmen og minnet om erotikkens altoppslukende kraft.
Kontroll
For når han maler, er ikke Marie-Thérèse til stede – Picasso maler nesten aldri med levende modell.
Alle disse bildene er resultater av intense arbeidsøkter alene i atelieret.
Elskerinnen er inspirasjonen, men motivene er ikke rene portretter av henne, altså ikke av en bestemt kvinne.
Men Kvinnen.
Her dreier det seg ikke minst om kontroll: det er i kunsten at Picasso fullt og helt kan kontrollere sine kvinner; han bretter kroppene ut, fyller hele lerretet med dem, maler dem runde og myke eller hakkete og sønderrevne.
Han maler kvinnekroppen ulmende, hvilende etter samleie, eller aggressiv og farlig; han maler kvinnen druknende, voldtatt eller helt oppløst.
Og når han setter en penis på kvinnens hode, både i maleri og skulptur, er det nærliggende å tolke dette – ut fra den konteksten utstillingen gir oss – som Picassos annektering av det territoriet han mener å ha krav på – en slags mannssjåvinistisk imperialisme som har som mål å underlegge seg den begjærte kvinnekroppen.
Derfor er utstillingens malerier, tegninger, skulpturer og grafikk også, på ett plan, en form for selvportretter:
Picasso legger sine følelser, drømmer og lidenskap inn i skildringen av kvinnekroppen.
Selv sa han om dette:
«Arbeidet jeg gjør, er en måte å føre dagbok på.»
Ømt og rått
Sett med dagens blikk er det lett å fordømme en kunstner som så tydelig tar seg til rette og bruker sine forhold til kvinner nærmest kannibalistisk, for alt de er verdt i kunsten.
Nok av vitnesbyrd forteller at han elsket sine kvinner (sju i langvarige forhold, pluss flere andre), oppriktig og med stor ømhet, men også at han kunne være grusom og hjerterå.
Og kunstnerisk kunne han også fortære dem, konsumere dem som råmateriale for maleriene sine.
Uttalelsene hans om kvinnen kan også være ganske drøye:
«For meg er kvinnen hovedsakelig en maskin for lidelse.»
«For meg finnes der kun to slags kvinner, gudinner og dørmatter.»
I første halvdel av 1932, som en oppkjøring til hans store retrospektive utstillinger, maler han en stor serie bilder av kvinner som sitter og kvinner som ligger, oftest nakne.
Her er sjelden noen realistisk skildring av kroppen, snarere en aksentuering av det Picasso finner essensielt: bryst, skritt og myke, runde former.
Kropp, stol og interiør brettes ut i flaten og formidles ved hjelp av sterke, klare fargeflater.
Med dette flatemaleriet vil han også konkurrere med Matisse; her er en rivalisering om hvem som er den største og beste maleren.
Når Picasso nå så tydelig maler sine motiver i flaten, når han lader dem med en blendende fargerikdom og formenes sensuelle kurver, og når han tar aktmaleriet i nye retninger, er det også for å vise at han både er en bedre maler og en større nyskaper enn Matisse.
Dystrere
Senere på året blir Picassos bilder dystrere; han låner fritt fra surrealismens forvrengninger og underlige sammenstillinger; han skaper oppløste versjoner av Korsfestelsen, inspirert av Matthias Grünewalds Isenheim-alter; og han lager en serie bilder i ulike teknikker hvor motivet er kvinner som drukner eller muligens blir reddet fra vannet, med skikkelser dels inspirert av renessansens og barokkens motiv med Kristi korsnedtakelse.
Kanskje er det det stadig vanskeligere forholdet til Olga som farger denne kunsten; men Europas dystrere politiske vilkår preger også Picasso nå: den økonomiske depresjonen, nazistenes kommende maktovertakelse i Tyskland, den sosiale og politiske uroen og fascismens vekst i hans hjemland Spania.
Gjennom utstillingen løper likevel, som klare kunstneriske høydepunkt, de mange maleriene av Kvinnen, skapt av en kunstner som aldri slår seg inn i den nonfigurative kunsten, noe som opplagt hadde vært en mulighet etter Picassos kubistiske periode mer enn 20 år tidligere.
Han holder seg konsekvent til et figurativt formspråk og skaper malerier som balanserer lett og utvungent mellom det narrative og det dekorative: bilder som fortsatt er malerisk like levende med sine elegante linjer og rike farger – resultatet av et begjær som er dobbelt, idet det retter seg både mot selve maleriets fylde og mot dets motiv, kvinnen.
Malt av en kunstner med en svært erotisk pensel.
|
706009
|
train
| 2 |
literature
| 17 | 3 | 2,018 |
KRIM: Ideen er dårlig. Tempoet er svakt. Framdriften treig. Språket slapt.
|
nb
|
sa
|
Tarald Aano
|
PÅSKEKRIM: Her er det meste feil
|
https://aftenbladet.no/i/5VG48e/
|
PÅSKEKRIM:Her er det meste feil
KRIM:
Ideen er dårlig.
Tempoet er svakt.
Framdriften treig.
Språket slapt.
Mads Peder Nordbo:
Jenta uten hud.
372 sider.
Oversatt av Erik Krogstad.
Gyldendal.
Åh, så trøtt jeg er av seriemordere og bestialske drap.
Like lei er jeg av dårlige ideer, kjedelige folk, slapt språk og fortellinger som faller fra hverandre.
Velkommen til danske Mads Peder Nordbo sin beretning om flådde og oppsprettede lik på Grønland.
Fortellingen begynner da et gammelt lik blir funnet i breen.
Den døde kroppen, det som er igjen av den, minner mistenkelig om flere lik fra noen tiår siden.
Hmmm - kan det være en sammenheng?
Hvis noen er i tvil:
Spørsmålet er retorisk og ironisk, for selvsagt er det en sammenheng.
Det forstår reporteren Matthew Cave, og det skjønner selv den sløveste leser.
Resten av romanen er ikke stort bedre.
Logiske brister finnes overalt, her er to av dem:
Reporterhelten tror først at liket på breen er en mumifisert viking, for det påstår proffe museumsfolk som varsler en verdenssensasjon.
Så hva gjør journalisten og hans fotograf?
De går hjem og legger seg uten å publisere noe som helst - kan noen gi dem sparken så fort som fy?
Og hvem blir reporterens nærmeste hjelper i jakten på sannheten alle vil skjule?
En kvinne som nylig er er sluppet ut av fengsel etter å ha sonet en dom for fire drap - uten at vi får noen forklaring på hvorfor han stoler fullt og fast på henne.
I tillegg skriver Nordbo virkelig dårlig, hvis vi skal stole på oversettelsen.
Romanen er full av slappe ordvalg og upresise formuleringer.
Vi leser at frostkalde Cave «mer eller mindre» får varmen tilbake, en tegning gjengir himmelen som «en turkis uendelighet» som «skimtes i langstrakte streif», landskapet er «formørket av de tunge skyenes og den sviktende solens skygge», og Cave skriver en artikkel om «de mørke tingene» som var gravd opp av kommunens arkiver.
Mørke ting?
Ting?
Når så løsningen bare dukker opp, helt plutselig, fordi en person bestemmer seg for å fortelle, blir det bare en bekreftelse på at dette er for svakt helt fra ide til gjennomføring.
Styr unna.
|
706010
|
train
| 6 |
literature
| 13 | 3 | 2,018 |
BOK: Når organer fra én ungdoms fatale ulykkeskropp gir liv til flere fra dødens venteliste.
|
nb
|
sa
|
Jan Askelund
|
Praktfull roman om organtransplantasjon
|
https://aftenbladet.no/i/ddb92B/
|
Praktfull roman om organtransplantasjon
BOK:
Når organer fra én ungdoms fatale ulykkeskropp gir liv til flere fra dødens venteliste.
Maylis de Kerangal:
Reparere de levende.
Roman.
251 sider oversatt av Thomas Lundbo.
Aschehoug.
Da nitten-tjueåringen Simon Limbres en grytidlig, hutrende kald morgen står opp for å dra ut og surfe med noen kamerater, har verken han eller andre noen tanke for at han i løpet av noen timer vil bli erklært død og flere av hans vitale organer før det har gått et døgn være inntransplantert i flere andre mennesker, og slik redde livene deres.
“En lever, to lunger, to nyrer.
Og et hjerte”, som det kort og medisinsk kan katalogiseres.
Fra unge Simon drar ut til bølgene, kræsjer i bilen på veien hjem, organene hans er fordelt og til siste punktum settes, har franske Maylis de Kerangal (1967, debut 2000) skrevet en like gripende, personlig, etisk mangfoldig og medisinsk troverdig roman som den er fortelleteknisk og litterært imponerende, og ikke minst spennende.
Maylis de Kerangal er allmektig og teknisk allvitende i sitt romanunivers, med en loggførers fulle kontroll over personenes gjøren og laden – deres tanker og kjensler med.
(På én side er hun sågar til stede som et “jeg”.)
Hun følger dem gjennom et døgn, og skildrer og kommenterer dem, deres liv, det hele i et uvanlig rikt vokabular.
Fra gammelt av var det slik at man definerer en person som død når vedkommende slutter å puste og hjertet ikke lenger slår, men nå kan en pasient teknisk holdes i live hvor lenge som helst med kunstig åndedrett og kunstig tilføring av næring.
Derfor blir medisinsk forstått død omdefinert til hjernedød:
Når det ikke lenger fanges opp impulser til eller fra en hjerne, er hjernens eier død, mens f.eks. hjertet, “en tjue år gammel gutts svarte boks” i dette tilfelle, lar seg høste og omplante.
Det blir gjort i “Reparere de levende”.
Som det uttrykkes mot slutten av romanen, begraves nå her de døde, mens de ennå levende blir reparert med organer fra de døde.
Hvis dette ser skremmende teknisk og mekanisk ut, er det ikke det underveis i de Keransals praktfulle roman:
Hun blottlegger følelsene og sorgen til guttens foreldre, som i løpet av timer skal forsøke å ta inn over seg at sønnen der han ligger ubevegelig i en sykehusseng, stelt og fortsatt med farge på kinn, alt er død, og deres strid med emosjonelle innvendinger mot organdonasjon.
Og det utvides til individualiserte etiske og emosjonelle refleksjoner og dilemmaer hos hele det omfattende galleriet av involverte personer, transplantasjonskoordinator, kirurger, anestesileger, pleiere – det medisinske personalet, familien – foreldre og lillesøster (som nesten blir glemt i løpet av dagen), kjæreste og venner omkring pasienten – den døde, og videre til de potensielle organmottakerne og deres pårørende.
Mens guttens far “virret omkring i språkets utkanter”.
Maylis de Kerangal er en uvanlig dyktig romankonstruktør og stilist, med et rikt språk, men også med et ordforråd som leseren ikke alltid kan forventes å være med på overført til norsk (“rhizomisk stjerneform”, “remanent”, “refraktær”, “takykardi”, “possementer” og “simulakrum” osv.), men som oversetteren inniblant kunne ha brukket ned i sin tekst.
Som når han “akkomoderer synet” heller enn å “justere det, vende det til” lysforholdene, f.eks., og lar fugler bli “født” heller enn klekket.
Og selv om det inngår i de Kerangals nøyaktige observasjoner og detaljrike stil, kan en en periode som drar seg over mer enn en side fra punktum til punktum (27-28) bli vel heseblesende.
I en av de mest gripende, skakende og meningsfylte romaner det gjennom et langt liv har vært min glede å lese, der en forfatter greier ut om “den skjøre sonen i språket der døden kan erklæres”.
|
706011
|
train
| 4 |
music
| 15 | 3 | 2,018 |
De har tatt seg god tid med å pusle sammen sangene, og de tar seg god tid på platen.
|
nb
|
sa
|
Geir Flatøe
|
Et usedvanlig rolig opprør
|
https://aftenbladet.no/i/EoLP62/
|
Et usedvanlig rolig opprør
De har tatt seg god tid med å pusle sammen sangene, og de tar seg god tid på platen.
Yo La Tengo:
"There's a riot going on" (Matador/Playground)
I 1971 var Richard Nixon president i USA, og landet gikk gjennom en turbulent periode med massive demonstrasjoner mot Vietnam-krigen, rettsaken mot Charles Manson, bombeattentater, fengselsopprør og Black Panthers Party.
I dag er "Black Panther" bare en tegneseriehelt fra Marvel, men landet går på nytt gjennom en tid med splittelse og usikkerhet.
De store demonstrasjonene er tilbake.
Landet herjes av skyting på skolene.
Den kalde krigen er tilbake.
Atomtrusselen også.
I 1971 var Nixon tre år unna å trekke seg som president under trussel om riksrett, og riksrett er igjen et ord som nevnes i samme åndedrag som navnet på den sittende presidenten.
1971 var også året da Sly and the Family Stone ga ut albumet "There's a riot goin' on", en mørk, pulserende klassiker.
47 år senere låner Yo La Tengo navnet, men nå til en plate av det myke slaget.
På omslaget ser sola ut til å bryte gjennom.
Det ligger noe varmt og ulmer i musikken, et varsel om noe godt i vente.
Opprøret til trioen fra Hoboken dreier seg ikke om høylydte slagord og knyttnever i været, men om drømmer i vanskelige tider.
Kanskje.
Hva som ligger i tittelvalget, er bandet ikke villig til å si noe om.
Det får være opp til enhver å tolke det.
Musikalsk plasserer de seg i nærheten av "And then nothing turned itself inside out" fra 2000.
Det er ikke så mye som forstyrrer freden, annet enn den nærmest konstante forvrengingen som du venner deg til.
De åpner instrumentalt med repeterende "You are here", før nydelige "Shades of blue" gir oss et tidlig høydepunkt.
Lydbildet på "She may, she might" gjør den ellers fine sangen mer utilgjengelig.
Whenever there's hurt and things are uncertain, maybe I could be that guy, synger Kaplan i "For you too".
Nesten uhørlig trøstende bak lydveggen.
De rusler videre inn i "Ashes", før "Polynesia #1" forteller oss at de skal på ferie.
Nesten seks minutter lange "Dream dream away" skifter gir fra følsom akustikk til fyldig elektronikk lagt oppå klangen.
"Shortwave" flyter seigt med stemmer langt, langt bak, som filmmusikk fra Mogwai.
"Above the sound" er et forsiktig forsøk på å vekke oss opp med ringlende bjeller og lyd på kryss og tvers og baklengs.
Mot slutten bryter vokalen gjennom, above the sound.
Etter alt dette virker den disige californialyden i "Let's do it wrong" befriende enkel.
"What change have I got" beveger seg sakte langs samme solstekte sti.
Bossa novaen i "Esportes caual" kommer som et mellomspill før ståbassen og shoo-bop-koringen i "Forever", der vi gis en defensiv løsning på problemene:
Laugh away the bad times
Lie about what's to come
The less said the better
Let's drink until we're dumb
Snakkesyngingen i lavtstøyende "Out of pool" avløses av sistekuttet "Here you are", like ullent som det meste ellers.
Yo La Tengo så dagens lys i New Jersey for 34 år siden, dannet av gitarist Ira Kaplan og hans trommende kone Georgia Hubley.
Bassist James McNew har vært med siden 1992.
Bandet har selv produsert platen, innspilt i studio uten øving eller jamming på forhånd.
For noen av sangene kunne det gå opp til et år før alle deler var på plass.
Dette går ikke inn blant deres beste album, men det er en behagelig times tid likevel.
Comfortably numb, som Pink Floyd sa det.
Beste spor:
"Shades of blue", "For you too", "What change have I got", "Let's do it wrong".
|
706012
|
train
| 5 |
music
| 1 | 3 | 2,018 |
Det virker som om han ikke har det så bra, men det er gjerne da det beste blir til.
|
nb
|
sa
|
Geir Flatøe
|
Morten Abel: Når livet ikke leker
|
https://aftenbladet.no/i/3jxKJ9/
|
Morten Abel:Når livet ikke leker
Det virker som om han ikke har det så bra, men det er gjerne da det beste blir til.
Morten Abel:
"Evig din" (Commercial Animal)
"Andre goe daga", flørten med Morten Abels gamle Bodø-dialekt, er åpningskuttet.
Vel, så er den unnagjort, og dermed kan vi hygge oss.
De resterende åtte sporene er en variert samling sanger som sammen står støtt.
Hadde du trodd at Morten Abel hadde skrevet sin siste fine sang, må du tro om igjen.
Han er popens svar på Kjetil Rekdal:
Han kommer alltid tilbake.
"Lenkegjengen" er en frisk låt om å komme seg hjem etter en tur på byen.
Taxikøen er lang, og regnet høljer ned.
Kanskje han ikke tror nok på Gud?
Strykere fra Stavanger symfoniorkester er med her og på seks andre kutt.
Elgitaren setter også sitt preg på platen, enten den trakteres av Øyvind Blomstrøm, Bjarte Aasmul, Nikolai Grasaasen eller Abel selv.
"Evig din" er skrevet til datteren, varm, men samtidig avmektig.
Nyttårssangen "I år som i fjor" åpner slik:
Hvis eg kikke ned på bunnen
eg ser et kjent fjes
og hvis eg snur meg opp mot himmelen
så gjør eg det forgjeves.
Deretter fortsetter den med svartsynt tekst og frisk instrumentering.
Når ting går godt man bygge bare fallhøyde, 'kje sant?
"Vil det for mye" smaker av oppbrudd.
Det som er hat var engang kjærlighet, synger Abel mens strykerne fyller rommet.
"Aldeles nydelig" er Beatles-frisk, mens "Apen kjenner ingen" beveger seg inn i et mer elektronisk landskap.
En uvanlig, men vellykket sang der han utnytter stavangerdialekten med o-uttale i hjort:
Opp som en hjort
Ned som en lort
Det er ingen ting eg ikkje angrer på
av alt det som eg har gjort.
Deretter tar han det musikalske helt ut i "Lenge leve kjærligheten", en sang for store scener.
Teksten er ikke like optimistisk:
Hadde en drøm, men så forsvant den.
Sistekuttet "Våkn opp" har en melodi skrevet sammen med Arne Hovda, i likhet med tre andre sanger her.
Det er en leken låt, men igjen handler det om ting som går i stykker.
Uansett er det en flott plate med ett unntak.
Beste spor:
"I år som i fjor", "Apen kjenner ingen", "Lenge leve kjærligheten".
|
706013
|
train
| 5 |
music
| 16 | 3 | 2,018 |
Likte du debuten, vil du like denne også.
|
nb
|
sa
|
Geir Flatøe
|
Lady Hardanger: Deilig jordnært
|
https://aftenbladet.no/i/Mgp0wM/
|
Lady Hardanger:Deilig jordnært
Likte du debuten, vil du like denne også.
Lady Hardanger:
"Lost country" (Kinkverk)
For to år siden debuterte Lady Hardanger med albumet "Young blood" og sanger skrevet av franske Stanley Brinks.
Nå er de tilbake med en ny dose nedstrippet folk innspilt rundt én mikrofon.
Denne gang har de lagd brorparten av sangene selv, mens Brinks står bak tittellåten "Lost country".
I spissen finner vi Ingeleiv Berstad på vokal og fele, pluss Anne Lise Frøkedal, Olav Christer Rossebø, Ingemund Askeland og Jo Fougner Skansaar.
De sier seg inspirert av folkemusikk fra hele verden, men røttene stikker dypest i det amerikanske landskapet i Louisiana og Appalachene.
Begge steder står fela sentralt, sikkert mye av årsaken til at Berstad søker dit.
Som på debuten avslutter de med et stykke ekte cajun, denne gang "Valse de Balfa".
Med andre ord har lite endret seg, men så snakker vi også om tidløs musikk.
Elegant utført med god plass til hvert instrument.
Beste spor:
"My oh my", "Lost country", "The beast".
|
706014
|
train
| 5 |
music
| 2 | 3 | 2,018 |
Kropp, kjønn og manipulasjon møter drivende elektroniske rytmer og spøkelsesaktig støy.
|
nb
|
sa
|
Anette Basso
|
Lost Girls: Deilig smalt
|
https://aftenbladet.no/i/wEVmjL/
|
Lost Girls:Deilig smalt
Kropp, kjønn og manipulasjon møter drivende elektroniske rytmer og spøkelsesaktig støy.
Lost Girls:
"Feeling" (Smalltown Supersound)
Lost Girls er det nye prosjektet til Jenny Hval og multiinstrumentalist Håvard Volden, og har fått navnet sitt etter en kontroversiell, erotisk tegneserieroman.
Hval og Volden har jobbet sammen i en årrekke og i 2012 ga de ut et album sammen som Nude on Sand.
Det gikk meg hus forbi den gang, men dette prosjektet fant heldigvis veien til innboksen min.
Platen, eller «tolvtommeren i to deler», inneholder to låter på 13 og 11 minutter.
«Drive» har de to har laget og spilt sammen live en rekke ganger, under Jenny Hvals artistnavn.
Introen er summende, før Hvals vokal kommer hviskende.
Hun snakker om fremmede steder og ukjente rom.
Om seg selv og sin egen kropp, om å være lighter, smaller, less hairy, more delicate.
La meg stoppe og opp her og si hvor høyt jeg fryder meg over måten Hval bruker ord like mye som byggeklosser som meningsbærere.
Youtubevideoer og hodetelefoner, parkeringsplasser og motorveier.
Små situasjoner, som det å kjøpe kaffe og nye gensere, får større betydning, om eierskap.
I want us all to cry together.
Hun ber oss slippe tak, la oss rive med.
Manipulerer hun oss?
Låten bygger seg opp.
Etter fem minutter en rytme, og vokalen finner nye veier.
Dissonante rop i bakgrunnen, gjenkjennelig hvalske.
Sju minutter og lyden av gråt knyttes til en stadig mer forlokkende rytme, som driver hele veien ut.
Der «Drive» har en struktur, er «Accept» dryppende, dronete sci-fi støy.
Neppe helt improvisert, men levende og jagende.
Snublende gitarlyder, stikkende synther og etter hvert en overveldende kaotisk perkusjon.
Vokalen først som et gjenferd i mørket, før den går over i messende uling.
Ikke et spor du setter på i vintermørket på hytta dette.
I det store bildet er det en smal, liten utgivelse.
Men det er fascinerende halvtime som låter fryktelig stilig og som smyger seg fint inn i seiersrekken til en av Norges fremste kunstnere.
Beste låter:
Begge to.
|
706015
|
train
| 4 |
literature
| 17 | 3 | 2,018 |
BOK: «Sekten på Tåkøy» har blitt en spennende roman, men merkelappen «krim» passer ikke.
|
nb
|
sa
|
Gunnar Gran
|
PÅSKEKRIM: Spennende roman om svensk sekt i tåka
|
https://aftenbladet.no/i/p6KLPo/
|
PÅSKEKRIM:Spennende roman om svensk sekt i tåka
BOK:
«Sekten på Tåkøy» har blitt en spennende roman, men merkelappen «krim» passer ikke.
Mariette Lindstein:
Sekten på Tåkøy.
Oversatt av Jørn Roheim.
535 sider.
Gyldendal.
På en øy i den svenske skjærgården styrer en sekt på et gammelt gods.
Sektens karismatiske leder, Franz Oswald, har snekret sammen en new age-aktig livsfilosofi, kalt ViaTerra.
Student Sofia Bauman blir fascinert av Oswalds filosofi, og sjarmert av mannen selv.
Hun aksepterer hans tilbud om å bli bibliotekar på godset.
Etter hvert oppdager hun at det foregår mye som ikke tåler dagens lys.
Hun angrer på at hun tok jobben og ønsker å dra hjem.
Men Oswald styrer med jernhånd, ingen får reise – det blir satt opp elektrisk gjerde rundt hele eiendommen.
Du kan tenke deg hvordan det går.
Sektlederen blir stadig mer diktatorisk, brutal og paranoid.
Spenningen stiger når Sofia endelig prøver å rømme.
Forfatter Mariette Lindstein vet hva hun skriver om.
For boken er basert på 25 år med egne opplevelser i den omstridte Scientologikirken.
Men hva har dette med krimlitteratur å gjøre?Wikipedia:
«Kriminallitteratur defineres gjerne som fortellinger om forbrytelser – som oftest drap – og oppklaringen av dem».
Det hintes riktignok til drap i denne romanen, men det er langt nede på lista over hva boken handler om.
Og oppklaringen av de gamle drapene kommer Sofia aldri skikkelig i gang med.
Krim er så populært nå, at merkelappen klistres på likt og ulikt.
Boken har også islett av det som kalles for «dameroman».
I begynnelsen er det mye snakk om at godset er hjemsøkt, om den stakkars grevinnen som bodde der og så videre.
Sofia vil skrive bok om alt det magiske og tragiske som har skjedd på godset.
Men den tråden droppes etter hvert.
Innimellom hovedhandlingen er det småkapitler i kursiv.
Disse er ganske uforståelige i begynnelsen, men det går seg til.
Ellers skriver Lindstein en god del om kjærlighet, samliv og seksuell trakassering/kjærtegn:
«Før de kom helt bort til anneksene, kjente hun så vidt hånden hans på det stedet der hoftene møter ryggen og nervene samles.
Berøringen tok nesten pusten fra henne».
«Sekten på Tåkøy» er skrevet på en veldig kvinnelig måte, ikke at det er noe galt med det.
|
706016
|
train
| 5 |
literature
| 17 | 3 | 2,018 |
BOK: Ruth Ware (40) er en original forteller, som slett ikke følger det vanlige krim-skjemaet.
|
nb
|
sa
|
Gunnar Gran
|
PÅSKEKRIM: Fire fæle løgnere skjuler sine spor
|
https://aftenbladet.no/i/G1r1wl/
|
PÅSKEKRIM:Fire fæle løgnere skjuler sine spor
BOK: Ruth Ware (40) er en original forteller, som slett ikke følger det vanlige krim-skjemaet.
Ruth Ware:
De fire løgnerne.
Krim.
378 sider.
Gyldendal.
«De fire løgnerne» (originaltittel:
«The Lying Game») er bare Wares tredje bok.
Jeg likte godt den forrige - «Kvinnen i lugar 10» - om en skummel cruise-reise til Norge.
Men i denne er det helt nye personer og nye ting som skjer:
Den unge juristen Isa får en tekstmelding midt på natten:
«Jeg trenger deg».
Hun dropper alt i London, og tar med seg sin lille datter og til kystbyen Salten (England, ikke Lofoten).
Her gikk hun på kostskole sammen med sine tre beste venninner.
Venninnene pleide å spille det de kalte «lygespillet».
De konkurrerte om å fortelle usanne historier til skolekameratene, og hvis de ble trodd, fikk de poeng.
Det var bare en regel:
De skulle aldri lyve til hverandre.
Nå, sytten år med hemmeligheter senere, blir det funnet et lik på stranden.
De fire venninnene hjalp til å skjule det liket for 17 år siden, men skjulte de et selvmord eller et mord?
Ware skriver godt.
Hun er spesielt god til å beskrive babyen til Isa:
«Owen kan gi meg den indignerte, rødgråtende datteren min som kaster et fornærmet blikk opp på meg før hun med et tilfreds grynt finner brystet mitt».
«Rødgråtende» er et nytt og godt ordbekjentskap for meg, det samme er «melkemett» som også beskriver babyen.
Ware skriver så vi ser handlingen tydelig for oss.
Måten hun beskriver fish and chips på, får tennene til å løpe i vann.
Riktignok tar det 100 sider før handlingen kommer skikkelig i gang, men fra der av ruller det fint i vei.
Det beste med Ware er at hun ikke følger det vanlige krim-skjemaet, med en politimann som løser et mord.
Her har politiet en meget perifer rolle, og leseren aner ikke hva som kan komme til å skje.
Ware drøfter på sin måte både vennskap og løgn på en klok måte, uten at det går på bekostning av framdriften i handlingen.
Vi føler med de fire løgnerne, og håper at de ikke blir tatt.
«De fire løgnerne» har kvinner i alle nøkkelroller.
Det er en roman som oser, damper og spruter østrogen.
Jeg tror at kvinnelige lesere vil like boken enda bedre enn jeg gjorde – og jeg likte den jo meget godt.
|
706017
|
train
| 6 |
music
| 1 | 3 | 2,018 |
Cohen og Cash leverte noe av sitt beste på slutten, plater lik det Chip Taylor gjør nå.
|
nb
|
sa
|
Geir Flatøe
|
Chip Taylor: Ryggen er fortsatt rak
|
https://aftenbladet.no/i/ddr03o/
|
Chip Taylor:Ryggen er fortsatt rak
Cohen og Cash leverte noe av sitt beste på slutten, plater lik det Chip Taylor gjør nå.
Chip Taylor:
"Fix your words" (Train Wreck/Border)
Artisten fra Yonkers i New York nærmer seg 78 og kan ha noen gode år igjen, men Chip Taylor er likevel i gang med oppsummeringen.
Brødrene Jon og Barry Voight dukker nok en gang opp på omslaget, en skuespiller og en geolog som har nådd langt.
Denne gang bruker han også sitt eget navn, James Wesley Voight, ved siden av artistnavnet.
Taylor er mannen som skrev "Wild thing" og "Angel of the morning" før han ble gambler.
Etter mange år vendte han tilbake sammen med Carrie Rodriguez og gikk siden solo med en hyppig utgivelsestakt.
I 2016 ble han omsider innlemmet i Songwriters Hall of Fame, fire år etter at han skrev en av de fineste visene på denne siden av årtusenskiftet:
"Fuck all the perfect people".
De siste årene har han samarbeidet tett med den norske pianisten og produsenten Gøran Grini.
I studio har vi også trommeslager Tony Leone (Chris Robinson Brotherhood), bassist Tony Mercadante og gitarist John Platania (Van Morrison), folk som har jobbet med Taylor i årevis.
Han er med årene blitt en lavmælt herre, denne gang enda varsommere enn vanlig.
Stemmen er redusert til rusten snakkesynging, assistert av kordamer à la Cohen.
De holder seg godt nedpå, i likhet med musikerne.
Sangene glir over i hverandre, mens Taylor forteller om hvordan livet var, er og kan bli hvis vi legger godviljen til.
The power of kindness.
Han deler det inn på vinylvis, der A-siden likner bønner mens B-siden vender blikket bakover.
Mot slutten får vi "When I was kid" der han minnes Hank Williams som Luke the Drifter, et alias Williams brukte på starten av 50-tallet.
Musikk i slekt med det Taylor gjør nå.
Hans begrunnelse for å spille inn en sang er enkel nok:
Rører den ved noe langt inni ham, gir ham en "chill", tar han vare på den.
Sjelden har chill-faktoren hans vært like høy.
Beste spor:
Alle.
|
706018
|
train
| 3 |
literature
| 17 | 3 | 2,018 |
KRIM: Danskene har fått en ny krimkomet, påstår noen. De tar feil. Dette starter hjelpeløst, og er på sitt beste helt ordinært.
|
nb
|
sa
|
Tarald Aano
|
PÅSKEKRIM: Verdens dårligste åpning
|
https://aftenbladet.no/i/ka6O0B/
|
PÅSKEKRIM:Verdens dårligste åpning
KRIM:
Danskene har fått en ny krimkomet, påstår noen.
De tar feil.
Dette starter hjelpeløst, og er på sitt beste helt ordinært.
Jens Henrik Jensen:
Hengte hunder.
444 sider.
Oversatt av Henning Kolstad.
Aschehoug.
Hvis jeg skal kåre tidenes dårligste åpning av en krimroman, er Jens Henrik Jensens «Hengte hunder» garantert en finaleplass.
Hør bare:
«Det var som om hunden hadde strakt hals i et desperat forsøk på å snuse inn en aller siste duft av livet.
Forgjeves.
Snuten hadde ikke nådd sløret av mandelblomster over hodet.
I de matte øynene avspeilet erkjennelsen seg i blekt demringslys.»
Hæh?
Beklager at jeg måtte utsette dere for dette, men når forfatteren beskriver et hundelik med så patosfylte ord og overspente formuleringer, fortjener han ikke bedre - i matte og døde hundeøyne skal vi liksom avspeile erkjennelse av livets slutt, eller hva er det egentlig?
Resten er i hovedsak en ganske så ordinær historie om en dansk eks-soldat som er ødelagt av krigens gru (for å bruke en annen klisje som forfatteren tyr til i etterordet), men hentes inn igjen når etterretningen ber ham finne ut hvorfor mektige menn dør - og hvorfor hundene deres henges.
Men trenger de egentlig den posttraumatiske antihelten for å løse gåten?
Eller trenger de en avledning?
Eller kanskje rett og slett en syndebukk?
Underveis får vi alle ingredienser som er godkjent av krimforfatterlauget:
En ensom helt med et trøblete familieliv, en fortid som truer med å innhente ham, et maktapparat der vi aldri vet hvem som er til å stole på, en kvinnelig hjelper (men er hun den han tror hun er?), den gode samtalen der skurken føler et akutt behov for å forklare seg - og ja, dere skjønner.
Men midtveis skifter fortellingen karakter og beveger seg i retning av Dan Browns univers av hemmelige brorskap og maktens sammensvergelser.
Vi blir fortalt om skjulte kart og bortgjemte rom, og dermed blir avslutningen nesten like søkt som åpningen er viljeløst komisk.
Aschehoug omtaler Jensen som Danmarks nye krimkomet og satser stort på krimserien om ekssoldat Nils Oxen - to nye romaner skal gis ut det neste året.
Det tilsvarer omtrent tusen krimsider vi ikke trenger lese.
I stedet kan vi lete etter innsikt i døde dyreøyne mens vi erkjenner mandelblomstens duft eller hva det nå var.
|
706019
|
train
| 5 |
music
| 5 | 4 | 2,018 |
Det kommer gode ting etter de vonde, er budskapet fra Mark Oliver Everett.
|
nb
|
sa
|
Geir Flatøe
|
Eels: Genialt som alltid
|
https://aftenbladet.no/i/gPBvXk/
|
Eels:Genialt som alltid
Det kommer gode ting etter de vonde, er budskapet fra Mark Oliver Everett.
Eels:
"The deconstruction" (Eworks/Border)
Det gamle må rives før noe nytt kan bygges.
Det er hva Mark Oliver Everett forteller oss når han åpnet sitt nye album med tittelkuttet "The deconstruction".
Det behøver ikke å være negativt at noe raseres:
The deconstruction has begun
time for me to fall apart
And if you think that it was rough
I tell you nothing changes
Till you start to break it down
I break apart synger han i refrenget, med strykere og skeive lyder i bakgrunnen.
Ikke et fast orkester denne gang, men satt sammen av folk som har stukket innom.
Budskapet er at det er mulig å komme seg gjennom elendigheten.
Ikke gi opp.
I tråd med dette har Everett overvunnet utbrentheten og vendt tilbake til artistlivet.
Han fyller tross alt ikke mer enn 55 år denne måneden, men det er er klart at når du har viet årene til å synge om død, depresjon og ulykkelig kjærlighet, så tærer det på deg.
Særlig når han har vært omgitt av det samme.
Det er lys i tunnelen på everettsk vis.
Som i "Premonition":
It's all gonna be fine.
You can kill or be killed
But the sun's gonna shine.
En sang som skriker etter et gospelkor, men som han holder stramt i tømme.
Mannen som for åtte år siden kalte skilsmissealbumet sitt for "End times", ble gift på nytt og kvitterer med linjer som you and I can really live, much more than survive.
Dermed gjorde livet ham i stand til å skrive "Today is the day", en McCartney-frisk rocker om å endre kurs:
Today is the day that I chuck
everything
I thought out the door
Today is the day
I ask myself
what the hell was I living for
Til og med videoen er lystig, tilsatt noen dråper vennlig ironi.
Kuttet følges av vakre "Sweet scorched Earth", en kjærlighetssang om å holde sammen på denne brente jord.
Varme "There I said it" har mye til felles med hans 25 år gamle "Manchester girl", mens framførelsen tangerer Randy Newman.
Også spreke "You are a shining light" handler om kjærlighet i trange tider.
Kanskje rollen som Brian i tv-serien "Love" har påvirket ham.
Essensen i Eels har alltid vært at det er greit å ha det vondt.
Her får budskapet sin egen sang i "Be hurt":
Be hurt, the world can take it and so can you.
Du er mer enn dine feiltrinn, så ikke la det ødelegge deg.
Du vakler gjennom natten, men du kommer til å vinne kampen.
Som om ikke dette er nok, avslutter han albumet med omsorgsfulle "In our cathedral".
Det blir nesten i overkant når vi også har vært gjennom den søte vuggesangen "Archie goodnight", skrevet til hans første barn, snaut året gamle Archie.
Men:
I tråd med naturlovene er han nå skilt fra barnemoren og opphavet til kjærlighetssangene.
Dessuten døde hans elskede hund Bobby Jr. i fjor, eneste levning etter forrige ekteskap.
I "Bone dry" synger han om henne som har sugd hjertet hans tomt.
Kanskje et forvarsel om neste album.
De 15 kuttene er skrevet sporadisk i løpet av fire år, så innholdet spriker.
Dermed ender det ikke opp som hans beste album, men sang for sang holder det lenge.
Beste spor:
"The deconstruction", "Bone dry", "Sweet scorched earth", "Be hurt", "You are a shining light".
|
706020
|
train
| 5 |
music
| 27 | 4 | 2,018 |
Desember 2016 var en god måned for låtskriving.
|
nb
|
sa
|
Geir Flatøe
|
Will Sheff vil deg vel
|
https://aftenbladet.no/i/0El6kG/
|
Will Sheff vil deg vel
Desember 2016 var en god måned for låtskriving.
Okkervil River:
"In the rainbow rain" (ATO/Border)
Hvor mange sanger er det laget om trakeotomi?
Så vidt jeg vet bare én, og den kommer her.
Will Sheff synger om da han var halvannet år og måtte reddes fra kvelning ved at legene skar et hull i halsen og førte inn et rør.
Slike opplevelser setter spor, og han vier åpningskuttet til andre som har gått gjennom det samme:
Den tidligere barneskuespilleren Gary Coleman da karrieren var over og livet ødelagt.
Motown-sangeren Mary Wells mens hun blakket seg på sykehusregninger, avhengig av venners velvilje.
Poeten Dylan Thomas før han døde på et sykehus mens kona Caitlin forbannet ham.
Tre triste skjebner, så vi trenger Ray Davies i siste vers.
13 år gammel må han gjennom trakeotomi, og i løpet av den lange rekonvalesensen triller sykepleierne ham ut balkongen.
Down that evening sun did sink
Painting London and the river
And that freaked-out future Kink
Waterloo lit up for one sick kid
And at 23 he recorded a song about it
Sangen toner ut med "Waterloo sunset", og Sheff sier at han har jobbet hardt for å få detaljene riktig.
Uansett er det en flott låt.
Om ikke trakeotomi har inspirert mange låtskrivere, har det amerikanske presidentvalget gjort det.
Eller som Sheff sier det:
Hvis desember 2016 var godt for noe, var det for å skrive sanger.
"The dream and the light" ble skrevet umiddelbart etter valget, en lang låt med god plass til en saksofonsolo.
Etter 80-tallet ble saksofonen utkonkurrert av trompeten som foretrukket blåser i rocken, men nå dukker den stadig oftere opp igjen.
Som på neste kutt, "Love somebody".
Sangen ble skrevet i full fart på et hotellrom i siste liten, og slik lyder den.
"Family song" er bedre, og "Pulled up the ribbon" er enda bedre.
En mektig låt med et noe diffust innhold:
The pink prince of failures is a spoiled sea sailor with terns and wailers.
Countryaktige "Don't move back to LA" er også et høydepunkt, mens søte "Shelter" er inspirert av kjærestens arbeid med å redde forkomne husdyr.
"How it is" har en 80-tallsfølelse, ikke bare på grunn av saksofonen.
Trivelige "External actor" skal opprinnelig ha hatt rundt 30 vers, og for min del hadde ikke Sheff trengt å skjære ned på den.
Okkervil River runder av med "Human being song", sentral når det gjelder Sheffs tema for platen:
Å våge å håpe på noe bedre.
Det er vanskelig å være et menneske, synger han.
Vanskelig å uttrykke seg, vanskelig å innse at man kan feile.
Sheff, som har begynt å gå på kvekermøter, byr ikke på løsninger, men på medfølelse:
And I've got nothing smart to say
To wrap it up, to come to close
I hardly see beyond my nose
And I've got no idea of
What you've been through
Or had to do
Or rose above
But brother, I believe in love
Med seg har han et nytt Okkervil River, bestående av Benjamin Lazar Davis (bass), Will Graefe (gitar), Sarah Pedinotti (tangenter) og Cully Symington (perkusjon).
Det er samme gjeng som var med på "Away"-turneen.
Uansett er Okkervil River først og fremst 41 år gamle Will Robinson Sheff fra New Hampshire.
Han har en strålende katalog bak seg, ikke det minste svekket av denne platen.
Beste spor:
"Famous tracheotomies", "The dream and the light", "Pulled up the ribbon", "Don't move back to LA", "Human being song".
|
706021
|
train
| 4 |
music
| 27 | 4 | 2,018 |
Både geografisk og tidsmessig er Theo Lawrence ute på en lang reise.
|
nb
|
sa
|
Geir Flatøe
|
Soulmettet rock fra Theo Lawrence
|
https://aftenbladet.no/i/J1g9qJ/
|
Soulmettet rock fra Theo Lawrence
Både geografisk og tidsmessig er Theo Lawrence ute på en lang reise.
Theo Lawrence & The Heart:
"Homemade lemonade" (BMG)
Theo Lawrence & The Heart er et navn som signaliser klassisk rock a la Tom Petty eller Bruce Springsteen.
Gjengen er derimot ikke fra Gainesville eller Jersey Shore, men fra Gentilly, en forstad til Paris.
I spissen finner vi Theo Lawrence, flankert av Thibault Lecocq, Nevil Bernard, Louis Marin Renaud og Olivier Viscat.
Lydbildet er på den annen side amerikansk, ikke unaturlig for en som fikk sin musikalske oppvåkning gjennom White Stripes.
Etternavnet Lawrence stammer dessuten fra canadiske forfedre.
Det er mer enn navnet som får meg til tenke på Springsteen og Petty.
Debutalbumet starter med en blanding av rock og soul som smaker av 70-tallet.
"Heaven to me" er en på alle måter vellykket åpning, mens "Never let it go" hylles inn av nattklubbrøyk – fra den gang det lov å røyke der og musikken ikke kom fra en dj.
Resten er jevnt bra med et tyngdepunkt noen tiår tilbake, uten at killerlåtene dukker opp.
Beste spor:
"Heaven to me", "Never let it go", "Count me in tomorrow".
|
706022
|
train
| 5 |
music
| 13 | 4 | 2,018 |
Vellykket oppussing anno 80-tallet.
|
nb
|
sa
|
Geir Flatøe
|
Josh Rouse: Gammel godlyd
|
https://aftenbladet.no/i/yvbGKE/
|
Josh Rouse:Gammel godlyd
Vellykket oppussing anno 80-tallet.
Josh Rouse:
"Love in the modern age" (Yep Roc/Border)
På albumet "1972" gikk Josh Rouse tilbake til lydbildet fra det året han ble født.
Det er gått 15 år siden den platen, og i mellomtiden har han vært innom både americana, spanske viser og brasiliansk musikk.
Ellers som mannen fra Nebraska sa det til Aftenbladet en gang:
For hver plate får jeg nye fans, samtidig som jeg mister gamle.
Denne gang er turen kommet til dem som savner lyden av 80-tallet, filtrert gjennom band som Blue Nile, Steely Dan, Pet Shop Boys, The Cure og Prefab Sprout, pluss Cohens mainstream-gjennombrudd.
Fine «I’m your man» er ikke en coverversjon, men neppe et tilfeldig tittelvalg.
Er det rart at dette er blitt en deilig iørefallende plate, nesten uansett om du liker sangene eller ei?
Det føles godt å ha Rouse tilbake med en helstøpt plate, der noen av kuttene glir inn blant hans beste.
Beste spor:
"Women and the wind", "I'm your man", "There was a time".
|
706023
|
train
| 4 |
literature
| 25 | 4 | 2,018 |
BOK: Fresh roman med forvirrande forteljargrep.
|
nb
|
sa
|
Kristin Auestad Danielsen
|
BOK: Då internett var undergrunn
|
https://aftenbladet.no/i/rLKj40/
|
BOK:Då internett var undergrunn
BOK:
Fresh roman med forvirrande forteljargrep.
Rune Hjemås:
Aurora.
Roman.
254 sider.
Flamme Forlag.
Det finst ein tradisjon for at forfattarar gjerne vil definere sin generasjons eigenart.
Erlend Loe med sin ironiske nittitalsironi på syttitalet.
Etterkrigsgenerasjonen sitt utslitte blikk på søte nabokoners hoftehaldarar frå førti- og femtitalet.
Vi som er fødde på 80-talet, vaks opp då Internett var i emning.
Internett trekte til seg identitetssøkande ungdom som starta bloggar og chatta tjue år før heile feltet blei ein arena for store pengemaskinar som Instagram og Facebook.
Ein forfattargjerning kan vere å skildre ein slik periode.
Å skildre ein epoke som er for evig tapt.
Dette gjer Rolf Hjemås i ”Aurora”.
Men litt om handlinga:
Vi møter islandske Aurora som opplever den økonomiske kollapsen på Island i 2009 og hennar opplevingar etter det.
På grunn av kollapsen vil faren gjerne leige ut jenterommet hennar, og ho er nøydd til å pakke ut.
Det er ei ung kvinne som er skubba ut av barnerommet hardt og brutalt.
Samtidig er det noko med den døde mora som døydde av hjartesvikt.
For meg verker det som at Auroras forteljing først og framst er eit utgangspunkt for å skildre ei mangefasettert verd i oppløysing.
Hjemås skildrar eit ungdomsmiljø som er nøydde til å finne sin eigen måte å gjere tinga på, utan så mykje hjelp frå foreldre og styresmaktene.
Det klarer dei på mange måter til gagns.
Hjemås skriv fram ein form for konstruktiv ungdom som hjelper kvarandre, som er kreative, og som jobbar aktivt mot eit korrumpert maktapparat.
Som det så fint står:
”Det jeg ikke skjønner, sier hun, er hvordan man kan si at et land er konkurs.
Har liksom fjellene våre gått konkurs også da?
Har Gullfoss tørket inn?
Det er jo ikke sånn at noen bare kan skru av lysene og si at ok, nå stikker vi.
Et land forsvinner ikke bare fra kartet.
Vi er jo fortsatt her.”
Eg syns det er ein fresh roman.
Eg likar skildringane av dette sympatiske ungdomsmiljøet.
Favorittpassasjen min i romanen er når Aurora går seg vill i ødemarka og endar opp i eit hus for ymse sjeler som speler gitar og berre bur der.
Der møter ho dei vaksne og snille mennene Andy og Yukio som ho seinare finn ut er familiefedre som har stukke av.
Dei har reist til Island for å forsvinne.
Eg skulle ønske Hjemås hadde funne eit anna forteljargrep på romanen.
Det er ei anna jente som fortel om Aurora.
Ei jente som var ei bloggarstjerne på nittitalet men som no har hviska bort alle spor, og lever ei anonym tilvere som nattevakt på eit hotell.
Eg skjøner at Hjemås gjerne vil ha med denne vakten fordi ho er koplinga til det frie internettets tid, det som er tapt, ei tid som er forbi.
Men for meg blir ho som forteljargrep eit forvirrande element som står i vegen resten av romanen som er livlig, fresh og lærerik.
|
706024
|
train
| 5 |
music
| 11 | 4 | 2,018 |
Hun synger om hjemlengsel, og det er nettopp dit hun er kommet med soloalbum nummer to: Hjem.
|
nb
|
sa
|
Geir Flatøe
|
Stina Kjelstad har funnet seg selv
|
https://aftenbladet.no/i/a2pq32/
|
Stina Kjelstad har funnet seg selv
Hun synger om hjemlengsel, og det er nettopp dit hun er kommet med soloalbum nummer to:
Hjem.
Stina Kjelstad:
"Home" (Fjorden Music)
Det er gått sju år siden "Fading slowly" fra Stina Kjelstad.
Den gang sang hun også i Vindrosa, og de senere årene har hun vært med i trioen Songs From The Sea.
Nå er hennes andre soloalbum spilt inn i samarbeid med samboer Andreas Barsnes Onarheim.
Toten-jenta kom for å studere dans i Stavanger i 2009, men skadet seg, vendte tilbake til musikken og ble boende.
"Joni" viser hvor inspirasjonen kommer fra:
You comfort me when I'm lonely.
Your melodies puts med at ease and your tunes they set me free.
Joni har etternavn Mitchell, om du skulle lure.
"Rock 'n' roll" er en sang nevnte Joni godt kunne sunget, men Kjelstad greier det bra selv.
Koringen skader heller ikke.
Sangene er i det hele tatt lekkert tilrettelagt, som når trompeten til Simen Kiil Halvorsen dukker opp på "That darkened road".
Melodiene er bygd opp rundt Kjelstads akustiske gitar, med tilførsel av orgel, dobro, banjo, steelgitar, kontrabass, trommer og mer til der det måtte passe.
I alt er 13 musikere involvert i prosjektet, invitert med underveis.
Hun åpner varsomt med "Home", like skjør som den er lengtende og nesten gjennomsiktig vakker.
"Tell me when it's over" er mer intim, om å bli forlatt.
Et poprefreng sniker seg inn, men det er stemmen og instrumenteringen som stjeler showet.
"Things may change" er en myk trøst, mens "Like a sail" har et forsiktig håp.
Å kombinere celloen til Ellen-Martine Gismervik med munnspillet til Thorleifur Gaukur Davidsson er en genistrek.
"The games you play" er en ny oppbruddsang, der noen sikkert noen vil kjenne seg igjen.
"Take me away" er drømmen om et bedre sted.
"Love" har en naiv tekst når du leser den, men Kjelstad gir den liv.
I tillegg kommer rimene uanstrengt.
Flott gjort, og en nydelig plate.
Beste spor:
"Home", "Tell me when it's over", "That darkened road".
|
706025
|
train
| 3 |
literature
| 16 | 4 | 2,018 |
BOK: To fortellinger om et brudd - men med for liten sammenheng.
|
nb
|
sa
|
Ida Vågsether
|
Den uklare andreboka
|
https://aftenbladet.no/i/e1BmVM/
|
Den uklare andreboka
BOK:
To fortellinger om et brudd - men med for liten sammenheng.
Eivind Sudmann Larsen:
Etter dette skal vi bestandig være fra hverandre.
Roman.
Cappelen Damm.
Når et par gjør det slutt, er det alltid to fortellinger om hvorfor det gikk som det gikk.
I Eivind Sudmann Larsens nye roman «Etter dette skal vi bestandig være fra hverandre» får vi serverte begge disse historie.
Et par gjør det slutt, to narrativ skapes.
Thomas har møtt igjen en gammel flamme, og vært utro over lengre tid.
Sigrid, (eks)kjæresten til Thomas, finner noen bilder som avslører utroskapen.
Dermed flytter hun hjem til faren etter bruddet, og her møter hun en gammel venninne.
Når vi møter Sigrid, ser hun tilbake på bruddet, og vi følger henne i tiden etterpå.
Midt i romanen endres synsvinkelen og Thomas tar over stafettpinnen.
Vi møter han før bruddet, i det han er i ferd med å ta valget som endrer livet hans for alltid.
Sudmann Larsen skriver godt, og skildrer små hendelser og refleksjoner som gjør det lett å tro på karakterene.
Men fortellingen er flakkende.
Hva er det egentlig denne romanen skal si oss, leserne?
De to forskjellige historiene har for liten sammenheng.
Visst handler det om et kjærestepar, men Sigrids handlinger og fortelling skraper bare på overflaten av bruddet, og vice versa.
Det er når Thomas har ordet historien griper sterkest.
Sigrids tilbakevending, tosomheten hun etablerer med sin døende far, blir aldri mer enn overfladiske beretninger fra et stille liv.
Hun har aldri før hatt et slikt liv, med «så få gjøremål, så praktisk orienterte oppgaver.
Bygge mur.
Lage mat og spise sammen med faren”, som det står.
Men det blir ingenting ut av dette.
Hun bruker forbløffende lite tid og krefter på å bearbeide bruddet.
Thomas sin historie er noe tydeligere, en får en forståelse av hvorfor han trekkes mot ekskjæresten, men ikke hvor vanskelig det er bedra personen han deler livet med.
Å bli bedratt er noe av det verste som kan skje et menneske.
Å bedra noen, er som regel en belastning.
Ingenting av dette formidler Sudmann Larsen i sin roman.
I stedet lurer jeg på hva denne romanen egentlig undersøker.
Jeg er ennå ikke sikker.
|
706026
|
train
| 4 |
literature
| 10 | 4 | 2,018 |
BOK: Variert og variabelt om vanlige folk med uvanlig bagasje.
|
nb
|
sa
|
Sigmund Jensen
|
BOK: Bra, men kunne vært strammere
|
https://aftenbladet.no/i/21Jjka/
|
BOK:Bra, men kunne vært strammere
BOK:
Variert og variabelt om vanlige folk med uvanlig bagasje.
Tom Ingar Eliassen:
Jeg har hørt det er fint der.
Noveller.
259 sider.
Cappelen Damm.
I BBC-serien Sherlock Holmes uttaler detektiven at en politimann drar ned intelligenskvotienten i hele nabolaget.
Det er dette med at lenken aldri er sterkere enn dens svakeste ledd.
Etter mitt skjønn er nok dette også til en viss grad tilfellet med Tom Ingar Eliassens (f. 1972)
”Jeg har hørt det er fint der”, som består av 13 noveller på rundt 10-20 sider, med variert tematikk og ulike fortellerposisjoner, men av variabel kvalitet.
Språk og teknikk er nokså likt i samtlige noveller, som gjerne starter ett sted og deretter nesten umerkelig beveger seg henimot tekstens tematiske kjerne, i enkelte tilfeller med så mye mellom linjene, i den berømmelige underteksten, at leseren får problemer med å skjønne hva som egentlig foregår.
Når også alle tekstene, med ett unntak, er skrevet på et radikalt bokmål, er det ikke til å unngå at det innimellom oppstår en fornemmelse av repetisjon og monotoni.
Helhetsinntrykket svekkes også av enkelte novellebagateller.
Men når det er sagt, er det et knippe noveller her som er av absolutt ypperste merke, f.eks. ”Billetter til Auschwitz” om to drankere på ”første klasse til helvete ... (med)
Fri bar og utsikt til 17. maitoget” (s. 36); ”Blindgjengere” om fengselsfuglen Tommy som går på besøk til en mann som han feilaktig tror han har sonet med, og der jeg-fortelleren spiller med fordi det gir livet hans innhold og mening; i ”Noen har det sånn” har et par fått forholdet sønderrevet av et funksjonshemmet barn; ”Heisen i ditt liv” er en annerledes og tankevekkende tekst om en eldre mann som tilbringer dagene med å ta hotellheisen opp og ned, og forestille seg livene til menneskene som stiger av og på; og i den fremragende ”Bryllupet i Portofino”, som avrunder samlingen, lyver en mann om stadig flere ting for sin kone, også om alvorlige forbrytelser, i det som er et håpløst ulikeverdig forhold.
Det er altså lite tvilsomt at Eliassen på sitt beste er en novellesnekker av format.
Men samlingen kunne etter mitt skjønn med fordel vært strammere.
|
706027
|
train
| 5 |
misc
| 18 | 4 | 2,018 |
UTSTILLING: En av de flotteste utstillingene du kan se denne våren, skriver Trond Borgen om Terje Roalkvam på Hå gamle prestegard.
|
nb
|
sa
|
Trond Borgen
|
Når det enkle er det beste
|
https://aftenbladet.no/i/ngJOBQ/
|
Når det enkle er det beste
UTSTILLING:
En av de flotteste utstillingene du kan se denne våren, skriver Trond Borgen om Terje Roalkvam på Hå gamle prestegard.
Hå gamle prestegard:
Terje Roalkvam, DIVISO.
Skulptur, installasjon, t.o.m. 27. mai
I Terje Roalkvams utstilling på Hå ser vi hvor tilsynelatende enkelt en kunstner kan arbeide, om han bare gjør det presist nok.
Med sin helt særegne følsomhet skaper han skulptur og installasjon som kombinerer ulike materialer i sterkt konsentrert form.
Strengt, men rikt; asketisk, men også sensuelt.
Presisjonen ligger både i valg av materialer og i den skulpturelle formingen av dem.
Utstillingens 14 verk blir en slags kunstens ideogrammer på vegg og gulv – en sammenhengende meditasjon over kunstens vesen og vokabular.
Det er hele tiden det harde, kalde industrimaterialet aluminium som møter naturens egne materialer: stein, fossil, tre, kongler, blåskjell.
Kontrastene er store, og de føyes sammen av en skapende vilje og en følelse av balanse som, paradoksalt nok, bare kan balanseres med en slags ubalanse.
Roalkvam er altså ikke ute etter harmoni, men samspill.
Det glatte og det rue, det varme og det kalde, det lyse og det mørke.
Så heter også utstillingen «DIVISO» (delt).
Geometri
På ett plan ser vi romantiske naturforestillinger som møter kald industri, og organiske former som både kolliderer og konverserer med geometrisk renhet.
De geometriske grunnformene, kvadratet, sirkelen, trekanten og linjen, skaper en nærmest ufravikelig struktur som verkene kan konstrueres omkring, og som vi kan oppleve rommet gjennom.
En aluminiumsirkel ligger på gulvet – «CIRCULI/MARE» – omkranset av en stor ring av blåskjell – en markering både av punkt og utstrekning.
Som et stykke land art.
Intallasjonen forholder seg, ganske nøkternt, men sanselig, til rommet, utstillingssalen, og kroppen min i den.
Men den strekker seg langt utover dette rommet.
Det er som om den sier: her er jeg, i dette punktet, likevel midt i et hav av liv, og i et hav av død.
Slik sprenger dette kunstverket minimalismens renhet, for her trekkes hele den uendelige naturen inn i kunsten, som en sveipende, men altså helt presis, kunstnerisk gest.
Suverent flott, både å se på og å meditere over.
Når Roalkvam slik trekker naturbegrepet inn i kunsten, er det som om han aktiverer den gamle forestillingen om det sublime i vår naturopplevelse; ikke lenger tradisjonelt romantisk, nå mer som en intellektuell og materiell lek som ikke lenger overvelder oss, men som likevel kan gi oss et grunnlag for en både tankemessig og emosjonell fordypning.
Snitt
Flere av skulpturene er todelte, med aluminium og stein.
Det er en videreutvikling av diptykonet, den todelte altertavlen, men her uten noe metafysisk perspektiv.
For dette er konkret kunst, hvor materialenes egenverdi står sentralt, og hvor kombinasjonen av materialer skaper uvanlige og overraskende konstellasjoner – av noe hittil usett.
Det vi får i denne utstillingen, er snitt i rom og materie.
Vi får en utsøkt behandling av form, struktur og tekstur; og vi får glimt av underlige systemer som, til tross for den presise geometrien, rokker ved våre forestillinger om en rasjonell verden.
Derfor er dette en av de flotteste utstillingene du kan se denne våren.
|
706028
|
train
| 5 |
stage
| 26 | 4 | 2,018 |
TEATER: De snufses på scenen, og det tørkes tårer i salen. Gretelill Tangen sin avskjedsforestilling er blitt et vakkert og rørende lite teaterstykke om de store spørsmål.
|
nb
|
sa
|
Tarald Aano
|
Her skal det tørkes tårer
|
https://aftenbladet.no/i/8wodld/
|
Her skal det tørkes tårer
TEATER:
De snufses på scenen, og det tørkes tårer i salen.
Gretelill Tangen sin avskjedsforestilling er blitt et vakkert og rørende lite teaterstykke om de store spørsmål.
Rogaland teater, intimscenen: 3. august 1964.
Av Tore Renberg.
Regi:
Arild Østin Ommundsen.
Scenografi:
Arne Nøst.
Musikk:
Thomas Dybdahl.
Visuelt uttrykk og foto:
Stig Håvard Dirdal Med:
Gretelill Tangen og Mareike Wang.
Rogaland teater satser både stort og stille når de, støttet av Sandnes sparebank, skaper en avskjedsforestilling for veteranen Gretelill Tangen.
Tre av regionens store kulturnavn er hyret inn - Tore Renberg har skrevet stykket, Thomas Dybdahl står for musikken, og filmskaperen Arild Østin Ommundsen har for første gang teaterregi.
Dempet, vakkert
Ingen av dem tar dristige, store grep.
I stedet gir de oss en nedtonet og vakker fortelling full av nostalgi og varm menneskelighet.
Ingen effekter stjeler oppmerksomheten fra det som er viktig her; historien som avdekkes lag for lag, historien om Gretelill Tangen som mormor og Mareike Wang som barnebarnet .
14-åringen er sjuk med feber og hoste, og derfor skal de to tilbringe en dag sammen, i august 1964.
Så møtes de slik generasjoner ofte møtes, i en kombinasjon av den oppgitthet som skapes av generasjonskløften, og den fortrolighet som ofte oppstår når foreldrene ikke er til stede.
Det er vart og fint skrevet, og det er vart og fint framført.
Men vi forstår helt fra starten at det er noe som ikke blir fortalt, noe mormor ikke vil dele.
Dette uuttalte er motoren i den time lange forestillingen, og 14-åringen sanser at det finnes noe mer.
Noe om foreldrene - hvorfor er de borte i dag?
Noe om mormor som plutselig må på jobb - hvorfor får ikke barnebarnet være med?
Spørsmål og svar
Vi får ikke svar på alle spørsmål, men steg for steg, setning for setning, tone for tone, gardin for gardin nærmer vi oss menneskenes såreste punkt - barnet og meningsløs død, det som ingen snakket om, det som var et tabu.
Derfra og ut er dette en andakt, i betydningen samtale og refleksjon om livets store spørsmål, om sorg og savn, om kjærlighet og nærhet, om liv og død.
Det er nydelig gjort, og det viser igjen at Tore Renberg er stor når han går inn i det mest følsomme - når han er skamløst sentimental.
(Det samme ser vi i flotte «Indianeren» som får repriserunde fra 25. mai - se den, om du ikke har fått den med deg før!)
Mjuke toner
Her får han følge av Thomas Dybdahls mjuke toner, melankolsk så det holder, men med noen små varsler innimellom, om at det blir mørkere, dette.
Filmskaper Arild Østin Ommundsen debuterer solid som teaterregissør.
Også han velger enkle, trygge løsninger.
Ingen fiksfakserier, men elegant og effektiv bruk av gardinene som trekkes bort og skaper større og større dybde, bokstavelig og billedlig.
Arne Nøst, teatersjefen sjøl, har sammen med Stig Håvard Dirdal skapt et rolig og visuelt preg som aldri forstyrrer fortellingen.
Og på scenen, der står Mareike Wang som småfrekk jentunge, sårbar og nysgjerrig, fremmelig og keitete.
Og Gretelill Tangen gjør som hun ofte har gjort, framstilt den litt strenge, munnrappe, eldre kvinnen som kan øse av vidd og livsvisdom.
Mest det siste.
Dette er slett ingen dum måte å ta offisiell avskjed på!
|
706029
|
train
| 2 |
literature
| 5 | 4 | 2,018 |
Hvis du noengang har prøvd å slanke deg, vet du allerede alt som står i Bernatte Fisers «Ned i vekt!».
|
nb
|
sa
|
Kine Hult
|
Liten, stygg bok proppet med selvfølgeligheter
|
https://aftenbladet.no/i/9mGdPp/
|
Liten, stygg bok proppet med selvfølgeligheter
Hvis du noengang har prøvd å slanke deg, vet du allerede alt som står i Bernatte Fisers «Ned i vekt!».
Bernadette Fisers
Ned i vekt!
En liten guide til STOR endring
Oversatt av Lisbeth Kristoffersen
135 sider
Gyldendal
Det er tilsynelatende et helt umettelig marked for bøker som forteller deg hvordan du med helt enkle grep skal bli slankere og sunnere og lykkeligere.
Dette er en av de klassiske historiene hvor en svært overvektig kvinne har klart å bli veldig slank ved hjelp av noen helt enkle grep, og nå kan DU oppleve det samme, hvis du bare kjøper denne boka.
Fisers klarte å gå kolossalt mye ned i vekt ved å kutte sukker og raske karbohydrater, og boka anbefaler at man legger om til et moderat lavkarbo-kosthold.
Hun føyer seg altså inn i den endeløse rekken av folk som mener at myndighetenes forskningsbaserte kostråd har gjort oss feite og syke.
I tillegg anbefaler forfatteren av man sørger for å få beveget seg, at man skal spise rent og naturlig, få nok søvn og generelt ta godt var på seg selv.
Det er med andre ord ikke grensesprengende innsikter, dette, men egentlig mer en fælt illustrert samling av de rådene internettet allerede flommer over av.
At det skulle være et marked for å formidle dette i bokform, er egentlig ganske utrolig.
|
706030
|
train
| 6 |
screen
| 25 | 4 | 2,018 |
TV-ANMELDELSE: «The Handmaid’s Tale» fortsetter å borre i ondskapen. Det er en av de aller beste tv-seiene du kan se, men du må orke en god del graps.
|
nb
|
sa
|
Leif Tore Lindø
|
Vondt, vakkert og fremdeles noe av det beste du kan se på tv
|
https://aftenbladet.no/i/ddBe9z/
|
Vondt, vakkert og fremdeles noe av det beste du kan se på tv
TV-ANMELDELSE:
«The Handmaid’s Tale» fortsetter å borre i ondskapen.
Det er en av de aller beste tv-seiene du kan se, men du må orke en god del graps.
«The Handmaid’s Tale», sesong 2, HBO.
Serieskaper: Bruce Miller.
Sjanger:
Drama, sci-fi, thriller.
I all kjapphet:
Vi følger fremdeles Margaret Atwoods historie om en USA-framtid der kristne fundamentalister har tatt styringen i USA.
De få kvinnene som fremdeles kan få barn er sex- og fødselsslaver for de barnløse familiene som styrer landet.
Elisabeth Moss er fabelaktig i rollen som June Osborne, en av kvinnene i rødt, «handmaids», rugemaskiner, angivelig etter Guds vilje.
«There will be consequences», tordnet Tante Lydia da et forsiktig opprør blant fødselskvinnene startet i slutten av første sesong.
Og konsekvenser blir det.
Starten av sesong to er en fryktelig oppvisning i hvordan man påfører folk plager.
For noen vil dette, og andre vonde scener, bli litt mye.
Men en av seriens mange styrker er nettopp at den ikke slipper ondskapen så lett.
Du får virkelig kjenne på mørket, uten at de undertrykte får sitt umiddelbare comeback.
Det er vondt og det setter seg i magen.
Så har serieskaperne puttet inn små lommer av håp, av motstand og varme.
De lyse og oppløftende øyeblikkene er ikke mange og ikke lange, men de er disse som driver serien framover.
Bildene og scenene er ofte saktegående og stiliserte.
Fargepaletten er utspekulert flott der den veksler mellom det symbolsk gråe, nitrist brunt og utvalgte fargesterke øyeblikk.
I andre sesong blir vi presentert for nye steder og nye problemstillinger.
Både den oppløftende motstanden og de forferdelige koloniene, som det ble hintet om i første sesong, kommer til syne.
I effektive tilbakeblikk nøstes flere av forhistoriene opp.
Her ligger også de små huskelappene om alt det vi har, og som vi må ta vare på.
I dystopien er det overgrep, ingen frihet, strengt mannestyrt og hensynsløse overgrep.
Tilbakeblikkene viser utdanning, pressefrihet, seksuell frihet og likestilling, og ikke minst hvordan disse tingene forsvinner når Gilead-regimet tar over.
«The Handmaid’s Tale» er fremdeles en visuell stilfest som forsker i menneskers aller mørkeste kroker.
Både hovedroller og biroller er strålende, fortellingen effektiv og spennende og filmspråket fullt av finesser, symbolikk og fantastiske bilder.
Men du må altså ha mage til å se en del smerte.
Sesong 2 av «The Handmaid’s Tale» har premiere på HBO Nordic 26. april.
|
706031
|
train
| 5 |
music
| 20 | 4 | 2,018 |
Han styrer sørstatsmiksen med stødig stemme.
|
nb
|
sa
|
Geir Flatøe
|
Charley Crockett: Texaner i Tennessee
|
https://aftenbladet.no/i/BJB4E0/
|
Charley Crockett:Texaner i Tennessee
Han styrer sørstatsmiksen med stødig stemme.
Charley Crockett:
"Lonesome as a shadow" (Thirty Tigers/Border)
Han burde hatt en flådd vaskebjørn på hodet, men cowboyhatten er vel mer naturlig.
Charley Crockett er oppvokst i trange kår i San Benito i Texas og er altså en etterkommer av selveste Davy Crockett.
Unge Crockett har gått gradene ved å opptre på gatene i New Orleans, New York og i Europa.
Tilbake i Texas debuterte han for tre år siden med blues og fulgte opp med blues og country.
I fjor var det honky tonk, og nå har han satt kursen for Memphis i Tennessee.
Sangene ble spilt inn live i Sam Phillips-studioet, et annet navn med historisk sus.
Vi får country, blues, cajun og zydeco og selvsagt Memphis-soul.
Crockett beveger seg uanstrengt mellom stilartene, med en stemme som lyder eldre enn han ser ut til å være.
Den fanger deg fort inn, uansett om du liker låten eller ei.
Bare hør nakne "I change yo mind".
En texaner i Tennessee, etterkommer av en tennessean som endte sine dager i Texas i 1836.
Beste spor:
"Ain't gotta worry child", "How long will I last", "Change yo mind".
|
706032
|
train
| 3 |
literature
| 18 | 4 | 2,018 |
SAKPROSA: Mah-Rukh Ali er ein dyktig formidlar, men denne gongen har ho gjort det for lettvint for seg.
|
nb
|
sa
|
Tom Hetland
|
For tynt om Iran
|
https://aftenbladet.no/i/3jg760/
|
For tynt om Iran
SAKPROSA:
Mah-Rukh Ali er ein dyktig formidlar, men denne gongen har ho gjort det for lettvint for seg.
Mah-Rukh Ali:
Iran og det nye Midtøsten
187 sider
Kagge forlag
Iran er ei stormakt i Midtausten - eit rikt oljeland, ei potensiell atommakt og ein viktig spelar i Syria og andre regionale konfliktar.
Samtidig er landet fullt av indre spenningar som frå tid til anna dukkar opp til overflata, og mange spør seg om kor lenge det snart 40 år gamle islamistiske prestestyret kan halda seg ved makta.
Det er altså god grunn til å søkja meir kunnskap om utviklinga i Iran.
Mah-Rukh Ali, tidlegare TV2-journalist og gjesteforskar ved Oxford og Harvard, burde i så måte ha det beste utgangspunktet.
Dessverre lever ho ikkje opp til forventningane.
Ein helt og to skurkar
Ali stiller spørsmålet om kvifor eit «kulturelskande, tenkande folk» valde å la seg styra av fundamentalistiske prestar som legg ei streng, religiøs ramme om dagleglivet.
Ho prøver å gi svar ved å portrettera tre historiske personar, ein helt og to skurkar.
Helten er den karismatiske statsministeren Mohammed Mossadegh, som vart styrta i 1953 i eit kupp støtta av USA og Storbritannia, etter at Mossadegh nasjonaliserte den vestlege oljeindustrien i landet.
Her ser Ali årsaka til det ho meiner er ein grunnfesta mistillit til Vesten i det iranske folket.
Skurkane er sjah Muhammed Reza Pahlavi (som Ali av ein eller annan grunn konsekvent omtalar med særnamnet Shah), monarken som styrte Iran meir eller mindre eineveldig frå Mossadeghs fall til 1979.
Med sitt utsvevande jetset-liv i kombinasjon med hard undertrykking av opposisjonen vart han hata av store delar av folket.
Dermed var det duka for den islamske revolusjonen, som førte den strenge islamske lærde ayatolla Khomeini til makta og gjorde Iran til den første islamske republikken i verda.
Med sin personlege karisma og sine slagord mot vestleg imperialisme, forførte Khomeini iranarane til å velja eit system dei ikkje kunne angra på, skriv Mah-Rukh Ali.
Ho meiner at den islamske statsordninga, med eit religiøst vaktarråd som passar på politikarane, framleis står svært sterkt i landet.
Offentleg og privat
Det kan godt henda, men dokumentasjonen er mager.
Ali intervjuar eit par framståande konservative, ein vestleg journalist og ein Mossadegh-tilhengar i eksil, og har spreidde referansar til andre samtalepartnarar.
Men den politiske historia sidan Khomeinis død i 1989 er ho knapt innom, trass i at det har vore fleire harde konfrontasjonar mellom reformistar og konservative sidan den tid.
Ei oversikt over dei viktigaste politiske kreftene dagens Iran burde ha vore elementært.
Me får heller ikkje vita mykje om den økonomiske og sosiale utviklinga i landet, heller ikkje om utanrikspolitikken.
Irans forhold til Saudi-Arabia, Israel, USA eller til terrorgrupper i regionen blir liggjande i skuggen, og boka lever dermed ikkje opp til den ambisiøse tittelen.
Mah-Rukh Ali er sannsynlegvis inne på eit sentralt punkt når ho skriv at det iranske regimet er rigid når det gjeld ideologi, men ganske fleksibelt når det gjeld å implementera ideologien.
Ho er i alle fall ikkje den første som peikar på at i privatlivet, bak den stramme offentlege fasaden, lever iranarane ganske fritt.
Og på eit viktig symbolsk område som bruk av sjal eller hijab, er det faktisk eit visst spelerom for å signalisera kor du står gjennom graden av tildekking.
Her har Ali gode ansatsar, men alt i alt er «Iran og det nye Midtøsten» for tynn og overflatisk til at me får særleg ny innsikt.
Det er synd, for Ali har utan tvil både kunnskapar og formidlingsevne.
Men denne gongen har ho vore for lettvint.
|
706033
|
train
| 5 |
literature
| 17 | 4 | 2,018 |
BOK: Fire tekster som svinger fra det ypperlige til det likegyldige.
|
nb
|
sa
|
Steinar Sivertsen
|
BOK: Glupt tenkt, dyktig utført
|
https://aftenbladet.no/i/21lKQx/
|
BOK:Glupt tenkt, dyktig utført
BOK:
Fire tekster som svinger fra det ypperlige til det likegyldige.
Colum McCann:
Tretten måter å se på.
Noveller.
Oversatt av Håvard Syvertsen.
254 sider.
Cappelen Damm.
Gjennom tre romaner som tidligere er gitt ut på norsk, har Colum McCann - født 1965 i Dublin, nå bosatt i USA - markert seg som en storartet forteller i det brede format.
«Tretten måter å se på» understreker at han på sitt beste også kan skrive strålende noveller.
Den innledende tittelteksten strekker seg fra side 9 til side 152 og er nærmest det man kaller en «novella» - en sjangerbetegnelse som antyder en krysning mellom den lange novellen og kortromanen.
På elegant, systematisk vis tar denne jødisk-katolske familiehistorien om mordet på en pensjonert dommer i New York utgangspunkt i det tretten strofers lange diktet «Thirteen Ways of Looking at a Blackbird».
Hvert av de tretten nummererte kapitlene som den fiktive McCann-fortellingen er inndelt i, åpner med en epitafaktig strofe hentet fra nettopp dette Wallace Stevens-diktet.
Det avanserte komposisjonsmønsteret avdekker ikke bare en virtuos tekstkonstruktør, det sørger også for at perspektivet uavlatelig varierer mellom svarttrostens øye og ulike overvåkingskameraer som prøver å fange inn den drepte hovedkarakteren i skiftende situasjoner uten at den krimaktige spenningen punkteres.
Det hele virker glupt tenkt, dyktig utført.
Overbevisende er også avslutningsnovellen om en aldrende, irskfødt nonne bosatt på Long Island som for 37 år siden ble kidnappet, torturert og voldtatt i Colombia, og som i TV-ruta brått gjenkjenner illgjerningsmannen som sentral aktør under en fredskonferanse i London.
I avslutningsscenen oppsøker hun torturisten som «har polert alle løgnene sine» under et nytt navn.
Og igjen makter dikteren å kople det vakre , melankolsk klingende synet av svarttrosten sammen med et overvåkingskamera som fanger inn en brutal sannhet, denne gang hinsides enhver falsk freds- og forsoningsvilje.
Mest bevegende er likevel mesternovellen «Sh’khol» om en 48-årig, skilt, jødiskættet oversetter og den 13 år gamle, døve adoptivsønnen hennes.
De skal feire jul sammen i Galway på den irske vestkysten, sønnen får en litt for stor våtdrakt i julegave, og stor dramatikk oppstår.
Det mor-sønn-forholdet som her avtegner seg, midt i et veldig alvor, virker ikke bare troverdig.
Det er varmt og intenst og rørende, for så å åpne for en overrumplende slutt.
Derimot framstår metateksten «Hvor mye er klokken nå, der du er?», med innslag av selvbiografisk stoff, som en bagatell, noe en sikker norsk oversettelse ikke kan skjule.
|
706034
|
train
| 4 |
literature
| 25 | 4 | 2,018 |
BIOGRAFI: Klovner er ikke de eneste som gråter bak smilet. Muntre rimsmeder kan også ha det vondt.
|
nb
|
sa
|
Sven Egil Omdal
|
Han diktet om glede - av savn
|
https://aftenbladet.no/i/bKBxPd/
|
Han diktet om glede - av savn
BIOGRAFI:
Klovner er ikke de eneste som gråter bak smilet.
Muntre rimsmeder kan også ha det vondt.
Peter Normann Waage:
André Bjerke - I kampens glede.
Aschehoug.
«I livet er gleden en badegjest, mens smerten er dyphavsdykker», skrev André Bjerke.
Hans biograf, Peter Normann Waage, forsøker å følge ham ned på dypet, men når ikke helt til bunns.
Heller enn å gå så tett på at vi kjenner smerten, tar Waage leserne med på en guidet tur gjennom André Bjerkes liv og tekster.
Full av kunnskap om sitt objekt peker han ut severdighetene; et godt dikt her, en nifs kriminalroman der.
Se de elegante sarkasmene i dette innlegget om nødvendigheten av et dannet talesprog.
Legg merke til hvor suverent Bjerke forklarer evansgambitens plass i sjakk.
Og, folkens, her er dikteren nok en gang sørpe full.
Turen gjennom Bjerkes liv er underholdende.
De mange og lange sitatene fra både hans og andres tekster er en nostalgisk fest.
Men Waages beslutning om å skrive det han kaller «en kulturhistorisk biografi», skaper også avstand.
Han organiserer Bjerkes mange interesser og engasjement tematisk; sjakken for seg, språkkampen for seg, lyrikken, essayistikken, krimbøkene, antroposofien, kvinnene og alkoholen, alt blir ryddet og sortert.
Litt for ryddet og sortert.
Orden og kaos
Waage kan si til sitt forsvar at også André Bjerke var tilhenger av litt orden i kaos.
Han førte lister over så mye, inkludert kvinnene han hadde ligget med.
Derimot var hans fyllekuler talløse.
André Bjerke var alkoholiker.
Han drakk seg til unødvendige konflikter, svakere tekster og antakelig også til en tidlig død.
Datteren Tone sier at «man må ikke glemme at vår far – trass i at han var en utrolig morsom og genialt begavet mann, var ekstremt selvsentrert og i tillegg periodedranker.»
Hans tendens til grandios selvoppfattelse kommer tydelig til uttrykk når et nervesammenbrudd utløst av for mye alkohol, blir til en «Damaskus-opplevelse».
Som Paulus så Kristus, møter Bjerke Rudolf Steiner i et lys over Drammensveien.
Mette, hans første kone og beste venn, sa at hun og André Bjerke hadde én interesse felles: André Bjerke.
Det var en interesse hun delte med mange.
Selv for oss som kom for sent til de mange herlige kulturslagsmålene på 1950-tallet, var det en fryd å lese hans innlegg i etterkant.
Han var virkelig mesteren av den veldreide sarkasme, og stormester i virkningsfulle kontraster:
«Jeg regner med karma og reinkarnasjon som like konkrete hverdags-realiteter som la oss si Holbergs plass og Universitetsgaten.»
Velformulert kranglefant
I en tid hvor politikken ser ut til å ha gravitert mot partitoppenes kjønnsorgan, skaper det akutt lengsel til 50-tallet når Waage grundig går gjennom kampen mot samnorsken, krangelen om evolusjonslærens framstilling i Grimbergs verdenshistorie og den heftige debatten om Goethes fargelære versus Newtons.
Selv seksualiteten var mer velformulert den gang.
Om Agnar Mykles røde rubin skrev Bjerke:
«På meg virker boken kysk som en blåklokke».
Uansett hvor full han var, skrev André Bjerke buksene av en hvilken som helst senterpartist.
Han var selv en vandrende kontrast; dypt opptatt av vitenskapsteori og forfatter av fabelaktige tøysevers, mester for en serie køpenickiader rettet mot modernister og materialister og formfullendt gjendikter av klassikerne.
Inger Hagerup skrev at «André Bjerke har lidd den triste skjebne at så å si alt han fant på av tøv og tull er blitt behørig protokollført, mens de fleste av hans seriøse utspill enten er blitt oversett eller fordreid.»
Utfordret eliten
Peter Normann Waage verken overser eller fordreier.
Han rydder plass til autodidakten som utfordrer den akademiske eliten, til krimforfatteren som avslører virkelighetens justismord og til poeten som aldri gir opp sin kamp for formens plass i lyrikken.
Stadig ble det brukt mot ham at han var frapperende flink med ordene, men ikke dyp nok.
Som hans fetter, Jens Bjørneboe, skrev:
«Han har ‘lett for det’.
Og av en eller annen ubegripelig grunn skal diktere her i landet ha tungt for det.»
Tross savnet av en alternativ disposisjon, er denne biografien obligatorisk lesning for alle som er glad i språk, og alle som en gang har drømt om å dra på ferie til landet Miramarmora, til farmora og mormora, den furia i furua.
|
706035
|
train
| 5 |
music
| 24 | 4 | 2,018 |
Mer jæricana fra Johnny, denne gang uten bandet.
|
nb
|
sa
|
Geir Flatøe
|
Johnny Red: Vind og vått jærvær
|
https://aftenbladet.no/i/BJBPMG/
|
Johnny Red:Vind og vått jærvær
Mer jæricana fra Johnny, denne gang uten bandet.
Johnny Red:
"Of love and death" (JRPH Records)
Etter to album med Johnny Red & The Prayerhouse People gir vokalisten nå ut et soloalbum.
John Gravdal fra Vigrestad og Bryne, alias Johnny Red, byr på 12 sanger om kjærlighet og død.
Kårstein Bø fra Prayerhouse People er med, og Gravdal og Bø har holdt sammen siden forløperen Laymen.
Eirik Eik, Helene Reite Uglem, Anne Marie Mellemstrand og Aslaug Gravdal er andre bidragsytere, med Thomas Berg som produsent.
Johnny Red åpner sterkt med "When the tangerine's about to go".
Med I was born and aged on the Western shore, where the winds and waves sweep the human floor plasserer han seg midt i jærlandskapet, og der blir han værende.
"Death's blues" er en dyster sang om døden, mens "You and I" tar for seg kjærligheten.
Det er noe gammel-dylansk over sistnevnte, uten at det er negativt.
Johnny Red veksler videre fint mellom det akustiske og det kraftigere, og alt i alt er dette et dusin overbevisende låter.
Beste spor:
"When the tangerine's about to go", "Hitting ghosts", "Broken heart".
|
706036
|
train
| 3 |
screen
| 5 | 4 | 2,018 |
Selv ikke et flott knippe skuespillere kan løfte «Gringo» fra følelsen av gjennomsnitts B-film spekket med tomme kalorier og altfor mye mas og folk.
|
nb
|
sa
|
Elisabeth Bie
|
Overlesset mareritt i Mexico
|
https://aftenbladet.no/i/RxqjMO/
|
Overlesset mareritt i Mexico
Selv ikke et flott knippe skuespillere kan løfte «Gringo» fra følelsen av gjennomsnitts B-film spekket med tomme kalorier og altfor mye mas og folk.
Gringo
Sjanger: Actionkomedie.
Nasjonalitet: USA/Australia 2018.
Regi: Nash Edgerton.
Skuespillere: David Oyelowo, Charlize Theron, Joel Edgerton, Amanda Seyfried, Paris Jackson, Thandie Newton, Michael Angarano.
Lengde:
1 time 51 min.
Aldersgrense: 15 år.
Så mye svik.
Og grådighet.
Og kynisme.
Så mange slags hevnopplegg, og så mange slags skurkesjeler.
«Gringo» prøver å være både hardkokt, spennende og morsom på en gang.
Men lykkes ikke med noen av delene.
Til det er filmen for lite smart og originalt skrudd sammen.
Kjip kompis
Vår mann i dette ormebolet er Harold (David Oyelowo).
Pliktoppfyllende som få, og evig takknemlig til sin gode venn Rich (Joel Edgerton), som har skaffet ham jobben i det Chicago-baserte farmasøytiske selskapet der Rich er selveste sjefen.
Han aner ingenting om hvilke kyniske planer Rich har for både ham og selskapet.
Men da de to drar på forretningsreise til Mexico sammen med sleske Elaine (Charlize Theron) til pillefabrikken som produserer ettertraktede cannabispiller, får han seg en skikkelig øyeåpner.
Plutselig er den uerfarne skurkehjernen Harold viklet inn i trøbbel med både lokalt narkokartell, grådige småskurker og en lyssky leiesoldat.
Men det er mye mer:
Sidehistorier om utroskap, bistandsarbeid og naive ungdommer med gratisbillett til Mexico.
Passe greie nok hver for seg, men summen av alle disse forviklingene demper spenningskurven kraftig.
Sjeldne godbiter
Visst finnes det tilløp til litt heftig action, blekksvart humor og frekke karikaturer innimellom her.
Men godbitene er for sjeldne, og altfor godt innpakket i stereotyper, krampekjapp dialog og forutsigbarhet.
Selv solid innsats fra David Oyelowo, Charlize Theron, Joel Edgerton, Amanda Seyfried og Thandie Newton, samt en herlig liten rolle til Michael Jackson-datter Paris, greier ikke å kamuflere at «Gringo» stort sett er en slapp og uinspirert affære.
|
706037
|
train
| 3 |
literature
| 10 | 4 | 2,018 |
BOK: Søndagsskolefortelling fra dansk-norsk slaveøy i Karibia på 1700-tallet.
|
nb
|
sa
|
Jan Askelund
|
BOK: Her strekker ikke den gode vilje til
|
https://aftenbladet.no/i/jPbkAe/
|
BOK:Her strekker ikke den gode vilje til
BOK:
Søndagsskolefortelling fra dansk-norsk slaveøy i Karibia på 1700-tallet.
Elise Skranefjell:
Den lange reisen til St. Croix.
Bind I: Ferdinand.
Roman.
269 sider.
Publica.
Elise Skranefjell (1945) har tidligere gitt ut den skjønnlitterære trilogien «Når tausheten taler», så leseren forventer at hun behersker grunnleggende episke ferdigheter når hun nå tar fatt på et nytt flerebindsverk.
Som «Når tausheten taler» tar også «Den lange reisen til St. Croix» utgangspunkt i historiske personer i forfatterens slekt.
Der den første serien dreier rundt hennes morfar, en skipper i utlendighet, begynner «Den lange reisen ...» med hennes tipp-tipp-tipp oldefar, Ferdinand August Charisius, og hans år på den dansk-norske slaveøya St. Croix, 1764-1779.
Stoff om hans person har nok vært magert, men her skulle være massevis å fabulere sannsynlig og realistisk omkring hvis man i romanform turde gi seg i kast med det:
Forfar Charisius foretok selv den første folketellingen på den vesle sukkerplantasjeøya, totalavhengig av slavedrift.
Han dokumenterte at det i 1769 bodde 18002 slaver, mot 1837 frie, på St. Croix, en statistisk opplysning av episke proporsjoner.
Forfatteren velger å anse embetsutøver Ferdinand på mildeste vis, en velmenende humanist i opplysningtidas ånd, en altruist som ikke tar imot flere bestikkelser enn system og sedvane fordrer.
Ved ankomst får han som en del av lønna tildelt en kvinnelig husslave til å ta seg av matlaging og daglig stell, og for øvrig til døgnet rundt-benyttelse «av deris legeme ... for at bruge til hva gavn man vil».
I så måte er han et nærmest kroppsløst dydsmønster, men gifter seg med årene med en kvinne med slavebakgrunn og flytter til en bydel der «blanke» ikke bor.
Språkføring, ubehjelpelige dialoger, synsvinklene omskaper dette voldelige, sydende, fornedrende livet til en søndagsskolefortelling, som når Ferdinand synes «det var morsomt å se hvor dyktige sjøfolkene» var.
Og når slappe «deilig» og «aldeles nydelig» er representative uttrykk for innlevelsesnivået, når hun «smilte varmt til ham» (203) «med stjerner i øynene» (236), blir man hensatt til borgerlige salonger fjernt fra karibisk tropehete, dødsslitne nakne slaver og pisken.
Else Skranefjell har dessuten med sitt bind 1 om «Ferdinand» vært ekstra uheldig med timingen, når allerede norske Fartein Horgar er flere bøker på vei med sin romanserie fra dansk-norske Karibia, for ikke å snakke om framstillinger fra samme kanter (men noe seinere) hos Steinar Løding i fjorårets praktfulle «Jernalderdrøm.
Tredje bok, Bind 2».
Det er rått parti.
|
706038
|
train
| 4 |
music
| 20 | 4 | 2,018 |
Jazzmeia Horn sto for en heftig og fin oppvarming til Maijazz, selv om do-da-ba-di–ska-di-dop-ene ble vel mange og vel lange.
|
nb
|
sa
|
Leif Tore Lindø
|
God Maijazz-oppvarming, skip-ba-di-do-da-di-di
|
https://aftenbladet.no/i/rLK4vR/
|
God Maijazz-oppvarming, skip-ba-di-do-da-di-di
Jazzmeia
Horn sto for en heftig og fin oppvarming til Maijazz, selv om do-da-ba-di–ska-di-dop-ene ble vel mange og vel lange.
Jazzmeia Horn fra Dallas var et nytt bekjentskap for de alle fleste av oss.
På sin 27-årsdag kom hun og trioen hennes slentrende inn på en varm Spor 5-scene, talte til fire og begynte med «Tight» fra albumet «A Social Call».
Det er det eneste hun har gitt ut.
Tight, som hun låner av Betty Carter, er forresten en fin beskrivelse av bandet.
De har full kontroll på start-stopp-partier, soloer og er med på leken når Horn bjuder oppå til både improvisasjon og battle.
Hun har med seg piano, trommer og bass.
De får alle sine runder og får vist at de er topp folk.
Jazzmeia er glad i scating og stemmebruk uten tekst.
Hun er veldig glad i det, ba-di-di-do-ska-bi-bi-di-bapp.
Hun er godt til det også, do-do-ba-ga-gi-di.
Hun varierer også det uttrykket, fra det helt forsiktige og følsomme til kraftfulle og høyrøsta utbrudd.
Wooo-waaa!
Det er effektfullt og fascinerende, men i første halvdel strekker hun strikken vel langt.
Det blir for mye, for ofte og for lange partier.
Mon tro om ikke en saksofon eller en trompet i miksen kunne brutt dette opp.
En viktig del av uttrykket hennes, ja, jo, men hun er enda bedre når hun stoler på melodiene og lar det flyte litt luft mellom de nonverbale improvisasjonene.
Best etter pausen
Det er som om det bor så mye der inne som bare MÅ ut.
Som sagt, hun er god til det, men om 5–10 år og et par plater til tipper jeg at hun finner en bedre balanse.
Hun er enda bedre - knallgod - når hun lar melodiene føre henne av sted og rett og slett holder seg litt i skinnet.
Hun har en voldsom stemmekontroll et flott register, men hun trenger ikke vise det hele tiden.
Hennes egen «Legs and arms» er et eksempel på at less faktisk is more.
Etter jazzens aller dårligste idé - pausen midtveis - kommer hun tilbake i en litt ryddigere, lystigere og enda bedre versjon.
Det som fram til nå hadde vært en god, om enn litt masete konsert, ble en parade av standardlåter, litt av hennes egne ting og flere runder «Happy Birthday» og «Hurra for deg», denne gang med publikum som sangere.
Hun utfordret også salen til å synge flere ganger, slengte noen meldinger til Trump og sang som en kule.
Tre avsluttende låter vippet henne helt og fullt over på vår side, etter at hun altså hadde slitt oss litt ut med all skip-bi-di-da-do-en.
Kveldens alle fineste øyeblikk var da hun hentet fram Duke Ellingtons «Don’t Get Around Much Anymore».
Den slentret hun seg elegant gjennom uten så mye om og men, slik storheter har gjort før henne.
«I Remember You», en annen gammel traver, har hun laget et flott up-tempo-arrangement på, og her ska-bi-bi-di-dooop-er hun igjen, men ikke mer enn at det er effektfullt, så lar hun bandet overta solojobben.
Happy birthday!
Helt til slutt, etter bursdagssanger, kake med lys og masse takking, er det nok en hilsen til historien.
Uten å kjenne Jazzmeia Horns platesamling i detalj, det står nok et par Sarah Vaughan-utgivelser der.
Både stemmeføring, uttrykk og frasering hos Jazzmeia Horn kan tyde på det.
«September in the Rain» setter spikeren fint i kista.
Hun improviserer fram tekst om Stavanger, om det fine været, og publikums bursdagssang og i det hele tatt.
Vakkert og sjarmerende fra en ung vokalist det lukter svidd av, og som kommer til å bli enda et knepp bedre når skuldrene senkes to centimeter.
|
706039
|
train
| 6 |
literature
| 17 | 4 | 2,018 |
BOK: Brutalitet og menneskeforakt bekjemper verdighet og humanitet på slavenes øyer.
|
nb
|
sa
|
Jan Askelund
|
BOK: Den komplette roman
|
https://aftenbladet.no/i/Eog5Go/
|
BOK:Den komplette roman
BOK:
Brutalitet og menneskeforakt bekjemper verdighet og humanitet på slavenes øyer.
Mich Vraa:
Håpet.
Roman.
347 sider oversatt av Arve Torkelsen.
Bazar.
Danske Mich Vraa (1954, debut 1979) hadde gitt ut mange bøker før han i 2016 med romanen «Håpet» opplevde det helt store gjennombruddet.
Med «Håpet» har han da også klart det doble kunststykket både å skrive en mektig historisk roman med overveldende, grusomme, grafisk detaljerte og viktige fortellinger og facts fra vår felles dansk-norske slaveholdhistorie og en avrundet fiksjon som i sin harmoniske, gjennomførte komposisjon tilfredsstiller de fleste krav til en underholdningsroman – det siste nesten så det mot slutten kan bli vel harmonisk.
«Håpet» har tre tidsplan som til sammen strekker seg over førti år, med mange fortellere, men slik at det store antall personer står i forhold til hverandre over tid og sted og bidrar til den samlede framstillingen.
Skriveteknisk består den av en lang rekke brev, rapporter og forordninger, personenes egne fortellinger i hopp og kast, ikke alltid kronologiske.
Det begynner med at rederens unge datter mot slutten av året 1802 skal få være med sin far på første etappe av fregatten «Håpet»s lange ferd ut fra København mot Vest-Indias fjerne kyster.
Det er lenge siden faren som eier og skipper sist foretok hele den lange turen.
Det som skjedde den gangen, i 1787, fikk ham bort fra slavehandelen, slavenes kyster i Afrika og Karibia, og er en essensen i den ene hoveddelen av «Håpet»:
På veien gjorde slavene opprør, drepte skipslegens unge kone og besvangret rederens – med den unge «mulattpiken» Maria, og som altså nå gleder seg til noen dager på sjøen med Far, forstår leseren etterhvert.
Dette stoffet utgjør alene en pinefull beretning om «avgrunnsdyp brutalitet og menneskeforakt», som forfatteren selv kaller det.
Den utdypes fra det tredje tidsplanet, da den unge professor, humanistiske idealist og forfatter Mikkel Eide reiser ut til St. Thomas for å skildre folk og forhold der ute, med det formål å få gjort endelige slutt på slaveholdet i kongens kolonier:
«Og jeg ser meg selv i speilet og ser en hvit mann.
Og jeg føler avsky.»
Idealismen hans får nødvendigvis vanskelige dager i møtet med livet som det er i Karibia; men Mich Vraa lykkes med sin skrivekunst så «Håpet» blir en episk og stilistisk leseopplevelse av historietimer samtidig som man frydes over en velskapt roman om ulykkelige steder og folk, fornedrelse og ukuelig overlevingsvilje.
|
706040
|
train
| 4 |
literature
| 18 | 4 | 2,018 |
BOK: Peter May har skrevet en ny fascinerende bok om livet på øya Lewis, men dette ble den svakeste i trilogien.
|
nb
|
sa
|
Gunnar Gran
|
Halter i land på Ytre Hebridene
|
https://aftenbladet.no/i/0Ekb9E/
|
Halter i land på Ytre Hebridene
BOK:
Peter May har skrevet en ny fascinerende bok om livet på øya Lewis, men dette ble den svakeste i trilogien.
Peter May:
Lewisbrikkene.
Krim.
Oversatt av Ragnhild Aasland Sekne. 317 sider.
Goliat forlag.
Gjennom «Svarthuset» og «Lewismannen» fulgte vi politimann Fin Macleods vei tilbake til barndomsøya Lewis, utrolig fine og følelsesmessig sterke bøker, som høstet sekserterninger i fleng – også her i avisa.
I denne siste boka har Fin blitt sikkerhetssjef for en lakselord på øya.
Fin får i oppdrag å etterforske ulovlig fiske.
En av dem som tjuvfisker er Whistler Macaskill.
Han var Fins beste venn i tenårene, slåsskjempe, einstøing og villmarksmann:
«Han var som en svær hund...
Han beit nå og da, men han sluttet aldri å være glad i en».
Sammen oppdager Fin og Whistler liket av rockestjernen Roddy, i et småfly som styrtet for 17 år siden.
Whistler spilte i bandet til Roddy og Fin var roadie.
«Lewis-brikkene» handler om mange ting og hopper mye fram og tilbake i tid:
Tittelen refererer til de gamle sjakkbrikkene som ble funnet på øya, der brikkene er norske vikingkrigere.
Mordet på Roddy kommer i bakgrunnen for Fins forhold til Whistler, og tjuvfiskeproblemet glemmes.
I forrige bok ble Fin sammen med barndomskjæresten Marsaili , men magien er borte.
I tillegg dukker den vakre rockestjernen Mairead opp, en slags blanding av Sinead O’Connor og Dolores O'Riordan.
Fin hadde en gang hadde et forhold til henne.
Vi får også en historie om et skipsforlis i 1. verdenskrig, der oldefaren til Whistler reddet bestefaren til Fin.
Og Donalds prestekompis er i trøbbel, fordi han drepte en mafiaboss i forrige bok.
I sum har ikke May klart å smi alle elementene sammen til én overbevisende fortelling.
Det er uklart hva Fin vil, han strever mot flere uklare mål.
Alle tids-hoppene blir også litt slitsomme.
Hva med for eksempel å oppklare drapet på Roddy?
Det begynner Fin først med de siste 80 sidene.
Forfatteren får til en veldig følelsesmessig og fin slutt.
Men i de første to bøkene kokte det med slike sterke følelser hele tiden.
Lewis-trilogien halter i land, framfor å slutte på topp.
LES MER FRA SAMME FORFATTER:
LES OM ANDRE GODE BØKER:
|
706041
|
train
| 4 |
screen
| 12 | 4 | 2,018 |
FILM: Dette har du garantert aldri sett før: Ungarsk rullestolkrim med beksvart humor - og rar teksting.
|
nb
|
sa
|
Jan Zahl
|
Rullestolkrim med språklig krøll
|
https://aftenbladet.no/i/4d0xBo/
|
Rullestolkrim med språklig krøll
FILM:
Dette har du garantert aldri sett før:
Ungarsk rullestolkrim med beksvart humor - og rar teksting.
Kills on Wheels
Originaltittel:
Tiszta szívvel.
Sjanger: Action, Drama, Komedie.
Med:
Szabolcs Thuroczy, Zoltán Fenyvesi, Adám Fekete, Dusan Vitanovic, Lidia Danis, Monika Balsai.
Regi og manus:
Atilla Till.
Nasjonalitet: Ungarn, 2016.
Lengde:
1 t. 43 min.
Aldersgrense: 15 år.
Zoli og Barba er to funksjonshemma tenåringar som bur på institusjon.
Zoli sit i rullestol, Barba ser ut til å ha cerebral parese.
Dei tenkjer, snakkar og fantaserer om slike ting alle 17-årige gutar gjer, men har altså litt ekstra å kjempa med fordi kroppane deira byr på visse utfordringar.
Men laga actionfylte teikneseriar kan dei.
Inn i biletet kjem Rupaszov, brannmannen som blei lam frå livet og ned i ei ulukke tre år tidlegare, som har hamna i fengsel og nå er ein knallhard og bitter gangster med tvilsame kontaktar.
Dei tre blir ein usannsynleg trio hitmen som går nådelaust til verks mot diverse tvilsame typar.
For kven mistenker vel ein mann i rullestol?
Filmskapar Atilla Till ville laga film om og med funksjonshemma etter å ha jobba med folk med funksjonshemming.
Dei fleste skodespelarane i «Kills on Wheels» er amatørar som faktisk har ei eller anna funksjonshemming.
Det fungerer bra.
Dei har langt betre føresetnader for å visa sine utfordringar og gleder enn proffe skodespelarar som speler lame.
Atilla ser ut til å ha ein dobbel agenda.
Han vil både fortelja ei spennande historie, som fungerer ganske bra som film, samtidig som han vil visa korleis det er å leva med ei funksjonshemming.
Frå praktiske utfordringar med trapper og sånt til å lengta etter damer.
Heldigvis skjer dette med ein god dose mørk humor.
Som når skjelvande Barba bommar på knappane og får salte kringler i staden for vatn av kjøpeautomaten.
Eller rullestolen går tom for batteri når dei er på tur.
Men den norske tekstinga me er prisgitt på ein film på ungarsk, held ikkje mål.
Det ser ut til å vera omsett via engelsk - til dårlig norsk.
Då får du rare setningar som ikkje eksisterer i det norske språket.
Som:
«Snakker du tilbake igjen?», «Presser gjennom siv, nå har vi det gøy», «Skyt tilbake allerede» og «Tid og rom tar over meg.»
|
706042
|
train
| 5 |
misc
| 16 | 4 | 2,018 |
UTSTILLING: Først ser det ut som om denne kunsten er innadvendt og bare handler om seg selv. Men så oppdager vår anmelder noe mer.
|
nb
|
sa
|
Trond Borgen
|
Fattigkunst gjør rik
|
https://aftenbladet.no/i/qnb3Kz/
|
Fattigkunst gjør rik
UTSTILLING:
Først ser det ut som om denne kunsten er innadvendt og bare handler om seg selv.
Men så oppdager vår anmelder noe mer.
Galleri Opdahl:
Vera Kox, Abbreviated Extensions.
Objekter, t.o.m. 22.april
Noen ganger handler en kunstutstilling tilsynelatende kun om seg selv.
Slik er kunsten til Berlin-baserte Vera Kox, som nå vises i Galleri Opdahl.
Hun får de mest ubetydelige materialer – betong, gips, kjetting, bobleplast, gummi, metallrør, kunstig hår, isolasjonsskum, plastmodeller av mat – til å forvandles til vakre gjenstander.
Det gjør hun både i sin stilsikre måte å kombinere dem på og i sin sparsomme bruk av elementer i hvert objekt og hver installasjon; altså gjennom den måten hun kombinerer disse materialene.
Utstillingens innhold konsentreres om materialkvalitetene i hendene på en kresen og dreven kunstner; slik peker kunsten innover, mot seg selv.
Kox er blant de kunstnerne som anvender modernismens foretrukne revir, den hvite kuben, til å sprenge seg ut av modernismens renhetsideal, for de materialene hun skaper sin kunst av, er alle fjernt fra billedkunstens klassiske materialbruk.
De ligger på gulvet og henger på veggen som uvanlige, merkelige gjenstander, og de rene, hvite omgivelsene gir dem en særegen letthet: de virker nærmest vektløse i rommet.
Det vi ser her er Kox som kresen balansekunstner, som vet å balansere materialer, former og farger på en måte som synes å oppheve de forestillingene og opplevelsene vi normalt knytter til disse materialene.
Det er først når jeg ser nærmere etter, at materialenes hverdagslighet forsiktig åpenbarer seg i denne kunsten.
Forvandling
Mens jeg rusler fra det ene objektet til det andre i denne utstillingen, tenker jeg på boken Metamorfoser av den antikke forfatteren Ovid.
Den handler om de forvandlingene som skjer med guder og andre mytiske skikkelser.
Forvandlinger vi kan se mange eksempler på bl.a. i antikkens og barokkens kunst.
Det er noe av det samme jeg finner i Kox’ kunst, men her er det mytologiske erstattet med prosaiske forvandlinger; likevel rommer de andre dimensjoner enn kun det rent hverdagslige.
For se om ikke også modernismens forestillinger om den metafysiske kunsten, slik vi ser den i Giorgio de Chiricos malerier (Pittura Metafisica) for hundre år siden, også kan være nyttige i en tolkning av Kox’ kunst.
De Chiricos drømmeaktige motiver synes å avsløre et slags indre liv i hverdagslige gjenstander, ikke minst i arkitektur og stilleben framstilt hinsides sin vanlige kontekst, som om en hemmelig dialog utspiller seg mellom de ulike elementene i motivet, i ferd med å åpenbare en større virkelighet, en forbindelse mellom den materielle verden og menneskets indre, dvs. dets fantasi og drøm.
Løsrivelse
Så inntreffer det som alltid skjer i gode utstillinger: det første, umiddelbare inntrykket må vike for en dypere opplevelse.
For det viser seg at det bare er tilsynelatende at denne kunsten kun handler om seg selv, for her er en rik kunsthistorisk klangbunn.
Kox’ utstilling består av en rekke objekter og installasjoner, noen ganger i prekær balanse, som trer fram som tredimensjonale versjoner av de Chiricos billedverden.
Den får meg til å spørre: er materien alt som finnes, eller kan materien brukes til å løsrive sinnet vårt fra vår jordbundne eksistens?
Helt siden den italienske arte povera-retningen (fattigkunsten) på 1960-tallet har fattige og billige materialer blitt brukt til å skape kunst som markerer en avstand til den klassiske kunsten.
Vera Kox trekker naturligvis inn denne delen av vår nyere kunsthistorie i sine verk, men hun skaper dem helt i sitt eget bilde.
I sine kombinasjoner utvider hun hver form, hvert materiale, samtidig som hun antyder at dette arbeidet kan forlenges mot de uendelige, og at hun arbeider i en forkortet, dvs. en fortettet form, noe som ligger i utstillingens tittel, «Abbreviated Extensions».
Hun er en balansekunstner i dobbel forstand: ikke bare balanserer hun de ulike materialene og elementene på en ytterst forfinet måte, ikke ulikt det vi kan se i Kjell Varvins installasjoner; hun balanserer også hårfint, og akkurat på den rette siden av, grensen mellom det estetisk vakre og det lekkert søtladne.
Slik gjør hun fattigkunsten rik.
|
706043
|
train
| 5 |
screen
| 12 | 4 | 2,018 |
«Phantom Thread» er en rålekker, velspilt og litt uhyggelig karakterstudie av en dedikert kunstner og det bisarre forholdet til både søsteren og elskerinnen.
|
nb
|
sa
|
Elisabeth Bie
|
Utsøkt portrett av geni i arbeid
|
https://aftenbladet.no/i/vmb33X/
|
Utsøkt portrett av geni i arbeid
«Phantom Thread» er en rålekker, velspilt og litt uhyggelig karakterstudie av en dedikert kunstner og det bisarre forholdet til både søsteren og elskerinnen.
Phantom Thread
Sjanger: Romantisk Drama.
Nasjonalitet: USA 2017.
Regi og manus: Paul Thomas Anderson.
Skuespillere: Vicky Krieps, Daniel Day-Lewis, Lesley Manville.
Lengde:
2 timer 10 min.
Aldersgrense:
Tillatt for alle.
Han er et selvsentrert geni, fullstendig dedikert til å lage de lekreste kjoler for kongelige og London-sosieteten.
Hun er en enkel, men viljesterk servitør fra landet.
Når de blir elskere, er maktbalansen i forholdet så skjev den kan bli.
Men det skal endre seg.
Dramaet er rålekkert og kyndig håndtert av filmskaper Paul Thomas Anderson.
Veien fra hans hjemlige trakter i Hollywoods bakgård i «The Valley» til Londons lekreste luksussalonger på 50-tallet, har vært sømløs og glattstrøken.
Reynold Woodcock (Daniel Day-Lewis) har oppnådd akkurat det han har jobbet så hardt for, ned til minste detalj.
Kundelisten er full av prominente kvinner.
Og alt er lagt til rette for at geniet skal få arbeidsro i sin faste rutine: ingen må lage unødvendige lyder, avbryte eller forstyrre rutinen.
Alt dreier seg om ham og hans kunst.
Ny elskerinne
Hans eldre søster Cyril (Lesley Manville) er hans trofaste assistent.
Hun kjenner broren ut og inn, på godt og vondt.
Og følger ham, bokstavelig talt, over alt.
Når Reynold viser tegn på å være trøtt av sine elskerinner, er det Cyril som påpeker det og sørger for at de flytter ut.
På en tur til landstedet, blir Reynold servert av den uskyldige og nydelige Alva (Vicky Krieps).
Hun blir hans nye muse og elskerinne, og flytter med ham til herskapshuset i London.
Læringskurven blir bratt for at Alva skal passe inn i sitt nye miljø.
Hun sliter med å forsvare seg mot Reynolds rutinerte hersketeknikker.
Men Alva har ikke tenkt å gi seg så lett.
Og dermed blir filmens siste del ganske så nervepirrende og uhyggelig.
Og Reynold blir tvunget til å revurdere alle sider av livet sitt.
I tillegg til å være en ganske så utradisjonell kjærlighetshistorie, er «Phantom Thread» et dypt og tankevekkende karakterportrett av «eksentrisk geni i arbeid».
Et portrett som først føles som en klisjé, men som etter hvert gir et sårt innblikk i hvorfor denne klisjeen er blitt nettopp det.
Det er ikke bare selve skaperevnen som står på spill, også konkurranse, penger og prestisje.
Og i en bransje som konstant forventer tidløs eleganse på nye, moderne måter: hvordan kan det forenes med innlærte rutiner og ritualer?
Rålekkert og karismatisk
Irske Daniel Day-Lewis har sagt at «Phantom Thread» er hans siste film.
Det er synd.
Men i så fall gir han seg på topp, i en rolle som virker skreddersydd for det hardt arbeidende metodeskuespillergeniet han er selv.
Også relativt ukjente Vicky Krieps fra Luxembourg er et svært interessant bekjentskap som den karismatiske Alva.
Denne utsøkt fascinerende filmen er både i form og innhold et godt stykke fra hva filmskaper Anderson har gjort før (Boogie Nights, Magnolia, There will be blood, Inherent Vice), men er noe av det aller beste han har gjort til nå.
Anderson, som tilhører den såkalte videobutikkgenerasjonen av amerikanske filmskapere, sammen med blant annet Quentin Tarantino, viser her en utrolig sjangerbredde.
Og samtidig en stø hånd ved å framheve det utsøkte og elegante, gjennom de vakreste kostymer og interiører, fargeestetikken, og svært så passende kammermusikk.
|
706044
|
train
| 3 |
misc
| 5 | 4 | 2,018 |
UTSTILLING: Romantisk middelalderromantikk er utgangspunktet for denne utstillingen. Vår anmelder lar seg slett ikke imponere.
|
nb
|
sa
|
Trond Borgen
|
«Parodier krever humor. Det finner jeg ikke her»
|
https://aftenbladet.no/i/One4mE/
|
«Parodier krever humor.Det finner jeg ikke her»
UTSTILLING:
Romantisk middelalderromantikk er utgangspunktet for denne utstillingen.
Vår anmelder lar seg slett ikke imponere.
Prosjektrom Normanns:
Constance Tenvik, Helpless as Tortoises, installasjon, video.
T.o.m. 15. april
Det kan virke søkt og temmelig aparte:
Constance Tenvik velger seg romantisk ridderromantikk fra det skotske 1800-tallet som emne for sin installasjon og video i Prosjektrom Normanns.
Jarlen av Eglington organiserte i 1839 en ridderturnering på godset sitt, med deltakere i fulle rustninger og middelalderkostymer – neppe slik det egentlig var, men slik det burde ha vært, etter datidens romantiske forestillinger.
Det gikk ikke helt etter planen; 100.000 tilskuere druknet i regn og søle, og bare deler av turneringen ble gjennomført.
I Victoria and Albert Museum
I London finnes et maleri av Edward Henry Corbould; det viser Jarlen av Eglington heroisk til hest i sin turneringsrustning.
Men idéen om den storslagne midddelalderforestillingen ble raskt punktert, både av karikaturtegninger og av kritikk fra det britiske liberale partiet, som her så en sjanse til å latterliggjøre aristokratiet.
Vrengebilde
Tenvik viderefører denne latterliggjøringstradisjonen i sin utstilling, som hun – på trendy ny-norsk (også kalt engelsk syke), kaller «Helpless as Tortoises».
Like hjelpeløs som landskilpadder.
Hun har laget en film, «Soft Armour», hvor hun lar en gjeng amatører utkledd med myke, utspekulert bad-taste-ridderkostymer spille ut en håpløs og totalt forfeilet middelalderromantikk i en liten, trang leilighet.
Filmen har ingen dialog, kun musikk på lydsporet.
Det vi ser er et vrengebilde av det stort tenkte og av drømmen om middelalderens ridderlighet, altså en åpenbar parodi.
Men skal parodier ta av, krever det en humor i form og uttrykk, og den har jeg problemer med å finne her.
Filmen blir knapt annet enn et ganske traurig Spiel, hvor myke plastikkrustninger og heslig undertøy kombineres med moderne armbåndsur og samtidskunst på veggene, i en setting hvor deltakerne virker mer utlevd enn innlevd i sine roller.
Så er vel også dette nettopp poenget: deltakernes fremmedgjorte distanse til sine roller og til det historiske tema som tas opp.
Det er noen år siden samtidskunsten gjorde seg ferdig med sin ironiske periode; denne filmen kan da karakteriseres som post-ironisk ironi, og som sådan faller den til jorden.
Det uinspirerte forblir uinspirerende for betrakteren.
Impotens
Jo da, jeg ser konturene av en kunstnerisk tanke her, om det storslagne som mislykkes, om avstanden mellom drøm og virkelighet, og om det umulige i å gjenskape historien, det vil si fortiden.
Det maktet ikke Jarlen av Eglington, og det makter heller ikke Tenvik.
Forskjellen er at mens Eglington nok ikke var klar over dette enkle faktum, så er Tenvik ikke bare klar over det – hun gjør også alt for å markere denne historiske impotensen i sin kunst.
Det er formen jeg reagerer på, ikke et slikt innhold.
Når formen så tydelig uttrykker en mangel på engasjement, skal der mye til for å vekke engasjementet hos den som besøker utstillingen.
Det hjelper på førsteinntrykket at hele golvet i utstillingsrommet er dekket med et tykt lag med sagmugg, at turneringshestene er til stede i form av en stilisert hest (en av disse lærbetrukne trebukkene vi ble plaget med i gymtimene), at en insisterende parfyme fyller rommet, og at turneringsdeltakerne er fysisk til stede som myke skulpturhoder på staker.
Det er likevel ikke nok, for utstillingen står og faller på filmens kunstneriske kraft, eller rettere sagt mangelen på sådan.
Vi kan smile og le av middellalderromantikk som ikke virket på 1800-tallet, og som heller ikke virker i våre dager – men da må vi få noe å le av.
Det er ikke nok å se at fortiden ikke er her; det visste vi fra før.
|
706045
|
train
| 4 |
music
| 18 | 4 | 2,018 |
Guro Vikingstad med countrypop i duoformat.
|
nb
|
sa
|
Geir Flatøe
|
So Are We: Sterk stemme fra Stavanger
|
https://aftenbladet.no/i/G1gJgQ/
|
So Are We:Sterk stemme fra Stavanger
Guro Vikingstad med countrypop i duoformat.
So Are We:
"So Are We"
Det er gått ett år siden So Are We slapp sin første singel, og nå er duoen ute med en ep.
Den holder hus på Frogner i Akershus og består av Stian Haslie og Guro Vikingstad, sistnevnte fra Stavanger.
Hasle er strengemann, mens Vikingstad synger.
Sangene lager de sammen, og åtte musikere hjelper til i studio.
Den fem kutt lange platen åpner friskt med fine "Hey Marie", båret fram av banjo, orgel og andre passende ting.
Deretter får vi vakre "Little sister".
"My dear" og "Streets" er også greie nok, men uten at jeg stopper opp ved dem.
Dette kompenseres av avslutningen "Heart on wire", der So Are We viser muskler i siste minutt.
I neste runde kan vi godt få mer av det slaget, for Vikingstad har en flott stemme som takler det meste.
Allerede som skoleelev gjorde hun seg bemerket i Gosenrevyen, og siden fulgte en bachelor på Liverpool Institute Of Performing Arts.
Etter perioder i band og på egenhånd med soloplate, virker det som hun har funnet en god havn i So Are We.
Beste spor:
"Hey Marie", "Heart on a wire".
|
706046
|
train
| 5 |
literature
| 3 | 4 | 2,018 |
ROMAN: Velskrevet og spennende om kunstig intelligens, digital coaching og vanskelig kjærlighet.
|
nb
|
sa
|
Sigmund Jensen
|
Når grensen mellom mann og maskin synes opphevet
|
https://aftenbladet.no/i/EoqWx5/
|
Når grensen mellom mann og maskin synes opphevet
ROMAN:
Velskrevet og spennende om kunstig intelligens, digital coaching og vanskelig kjærlighet.
Bår Stenvik:
Informasjonen.
Roman.
409 sider.
Tiden.
Å være levende vil si å ha bevissthet, skriver Le Clezio et sted.
Men den teknologiske utviklingen åpner for helt nye perspektiver om hva bevissthet er og kan være.
Dette er også utgangspunktet for Bår Stenviks (f. 1976) gode debutroman, ”Informasjonen”, der det som i dag er en teknologisk mulighet allerede er en realitet.
Her er førerløse biler og veilederen iMentor, som gir parodiske råd på grensen til det astrologiske, plassert inn i en kjølig virkelighet som pussig nok også omfatter Ole Paus, Stjernekamp og Ryan Gosling.
Referansene tyder på samtid, teknologien peker mot framtid, og hovedpersonens svenskklingende navn, Sven Borg, gir assosiasjoner i ymse retninger.
Styreromsvisjoner
Borg er rundt 40 år og har nylig flyttet fra samboeren Nora, det mennesket som er tagget i flest enkelthendelser i livet hans.
Han er en slags kroppsspråkspesialist som coacher næringslivet i det mellommenneskeliges skjulte språk, og arbeider med å overføre kunnskap og følelsesuttrykk til den kunstige intelligensen SAM.
Kapitlene har titler etter coachingklisjeer og luftige styreromsvisjoner, f.eks. ”Drevet av intellekt, styrt av verdier”, fremstillingen er farget av fagterminologi og teknologislang:
”Forbered gamma-transduceren og sett foton-akseleratoren på max force” (s. 97), og essensen synes å være:
”Informasjonen er det egentlige.
Med det rette programmet kan man forme verden” (s. 143), som vel også har en side til f.eks. sosiale medier og søkemotorer.
Trekanddrama med data
Romanen følger altså to hovedspor, som dels glir over i hverandre, der det hele til sist likner et kjærlighetsdrama mellom Sven, Nora og dataprogrammet SAM.
Blant romanens mest interessante partier er dessuten det som synes å være Noras dagboksnotater.
Nora er skuespiller og leser undertekst inn i alt, mens Svens livsanskuelse begrenser seg til seksualitet, makt og kropp.
Han ser alt som en mulighet til å bli en bedre versjon av seg selv:
”Vonde tanker er ikke trusler, men anledninger til forbedring” (s. 53).
Ingenting ligger fast, alt kan korrigeres:
”Ingen av oss har en fast personlighet eller identitet” (s. 71).
Etter som arbeidet med overføring av personlighetstrekk til SAM skrider fram, beveger boken seg over i det thrilleraktige, der grensen mellom mann og maskin til slutt synes opphevet.
Svens uttrykk utviskes og eksisterer kun som backup i SAM, mens hans egentlige, organiske jeg glir inn i en vegetativ tilstand som minner om hjernen på sprit i P. C. Jersilds ”En levende sjel” (1980).
Tankevekkende
Bår Stenvik har skrevet en ambisiøs, avansert og tankevekkende roman med referanser til sci-fi-klassikere som Blade Runner, Matrix og Altered Carbon, om farene, mulighetene og de mulige konsekvensene av en permanent implementering av det potensial som ligger i kim i dagens teknologi.
Det som i dag er science fiction, kan i morgen være en realitet, der hjelpemidler som iMentor og SAM døgnkontinuerlig er til stede med mer eller mindre nyttige råd, veiledning og saksopplysninger.
Og folk som ikke er så glad i den vidunderlige nye verden, vil forgjeves lete etter en av-knapp.
|
706047
|
train
| 5 |
literature
| 5 | 4 | 2,018 |
BOK: Smertefull forteljing med utgangspunkt i det dansk-norske slavefortet Cape Coast.
|
nb
|
sa
|
Kristin Auestad Danielsen
|
BOK: Sensasjonell og pittelitt kjedeleg debut
|
https://aftenbladet.no/i/1kXE6B/
|
BOK:Sensasjonell og pittelitt kjedeleg debut
BOK:
Smertefull forteljing med utgangspunkt i det dansk-norske slavefortet Cape Coast.
Yaa Gyasi:
Komme hjem.
Roman.
453 sider.
Omsetjing av Hilde Stubhaug.
Vigmostad Bjørke.
To systre av fantefolket, som er ein stamme i Ghana, blir under krigarske forhold skild frå kvarandre og endar utan at dei veit det sjølv i same bygg, nemleg slavefortet Cape Coast Castle i det som no er Ghana.
Den eine systera er fanga i kjellaren saman med andre som skal bli selde som slavar til sørstatane i Amerika.
Den andre systera er gift med den kvite guvernøren James Collins og slekta hennar blir verande i området.
Vi følger desse to systrene sine slektsledd generasjon for generasjon i 300 år fram til notid der slektene møtest igjen.
Yaa Gyasi sin debut har ei enkel og effektiv oppbygging.
Forfattaren har eit forteljartalent og er ikkje redd for å male med breid pensel.
Forfattaren torer å setje seg inn i den store historia.
Gyasi er ikkje redd for å bruke sagn og mytologiske figurar.
Gyasi har også eit usentimentalt forhold til historia.
I motsetnad til ein forfattar som Toni Morrison har ho eit ikkje-dvelande språk når ho skildrar dei umennesklege lidingane desse ættene går gjennom.
Dette er ein roman som for min del også var opplysande.
Eg fekk ny lærdom om rolla afrikanarar hadde som mellommenn i slavehandelen.
Og at slavehandelen ved Gullkysten var knytta til ulike stammekrigar i området.
Om stammane som merka ungane sine med arr for å gjere dei useljelege for slavehandel
Lenger ut i boka følger vi den unge mannen H som er første generasjon fri mann i sørstatane.
Som fri mann opplever han å bli sett i fengsel og blir sett i straffarbeid i årevis for å kunne betale ut ein kausjon for anklagene for å ha sett på ei kvit dame.
Denne forteljinga gjer at ein skjønar dei strukturane svarte også idag opplever som ei forlenging av det å ha forfedre som var slavar.
Yaa Gyasi bruker konvensjonelle og gjenkjennelege metaforar som eld og vatn og skriv store forteljingar om skjøne kvinner og sterke menn.
Det gjer den til tider kjedeleg og forutsigbar.
Men Gyasi klarer allikevel å velje nedslag i historia som er spennande i seg sjølv.
Det må ligge eit enormt research-materiale bak denne boka.
Ein relevant fun fact er at slavefortet Cape Coast Castle også var under dansk-norsk styre ein kort periode.
På den måten er Yaa Gyasi sin debut også knytta til vår eigen historie.
|
706048
|
train
| 4 |
literature
| 5 | 4 | 2,018 |
SAKPROSA: Alt vi ikke vet om Kim Jong-un, Nord-Koreas Rocket Man, men også ganske mye vi ikke trenger å vite.
|
nb
|
sa
|
Sven Egil Omdal
|
Uforløst om Rocket Man
|
https://aftenbladet.no/i/P3e6w5/
|
Uforløst om Rocket Man
SAKPROSA:
Alt vi ikke vet om Kim Jong-un, Nord-Koreas Rocket Man, men også ganske mye vi ikke trenger å vite.
Sun Heidi Sæbø:
Kim Jong-Un.
Et skyggeportrett
Cappelen Damm
Det eneste som er sikkert ved det forestående toppmøtet mellom Nord-Koreas uberegnelige leder, Kim Jong-un, og USAs minst like uberegnelige leder, Donald J. Trump, er at alt er usikkert.
Kanskje setter de seg ned overfor hverandre ett eller annet sted i Sverige, Mongolia eller Sveits, og blir enige om å avlyse den apokalyptiske konkurransen om hvem som har den største atomknappen.
Like sannsynlig er det at det skjer noe som gir den ene eller den andre anledning til å avlyse stevnemøtet.
Ingen bør være overrasket om både Pentagon, CIA og det amerikanske utenriksdepartementet febrilsk leter etter noe som kan provosere Trump til å bli hjemme.
De vet, som Sun Heidi Sæbø skriver i konklusjonen på sitt detaljrike portrett av regimet i Nord-Korea, at «nordkoreanerne behersker det taktiske spillet i forhandlingssituasjoner til fulle.»
To gode forhandlere
Før hun visste om det overraskende toppmøtet, skrev Sæbø:
«Du må være veldig, veldig tålmodig når du snakker med dem.
De er svært detaljorientert.
De er gode på å forhandle.»
Trump er, for å si det forsiktig, noe annerledes skrudd sammen.
Vi vet mer om den amerikanske presidenten enn vi har godt av, og mindre om regimet i Nord-Korea enn sunt er.
Det siste forsøker Sun Heidi Sæbø å rette på i en ambisiøst anlagt, men dessverre bare halvt vellykket bok om Kim-dynastiet og det lukkete landet tre generasjoner diktatorer med tilnærmet gudestatus, har holdt i et jerngrep de siste 70 årene.
Boken er merkelig ujevn.
Den siste halvdelen er langt mer velorganisert og velskrevet enn den første, selv om det blir i overkant mange detaljer også der.
«Skal vi komme tettere på Kim Jong-Un, må vi gå omveier», skriver hun.
Det er rett, men omveiene blir noen ganger så kronglete at leseren går seg vill.
I første halvdel bærer teksten også preg av å lene seg tungt på fremmedspråklige kilder, mens denne smitten er borte i andre halvdel.
Drapet på halvbroren
Det dramaturgiske grepet med å bruke drapet om Jong-uns halvbror, Kim Jong-nam, på flyplassen i Kuala Lumpur i februar i fjor, som et gjennomgående tema, fungerer dårlig.
Hun klarer ikke å dokumentere at hendelsen har den betydning hun gir den.
Boken er desidert best når hun kronologisk beskriver den politiske utviklingen gjennom de mange rundene med tøvær etterfulgt av nye provokasjoner, dialog avløst av sanksjoner.
Det er også ekstremt nyttig å bli minnet om at konflikten også kan ses fra et annet perspektiv enn det amerikanske og sør-koreanske.
Framstillingen mangler ikke bisarre innslag, som når hun beskriver laboratoriet i Pyongyang hvor forskere skraper eggstokkene ut av tusenvis av frosk for å øke diktatorens potens, eller forsøkene på å få Kim Il-sung og Kim Jong-il til å leve til de ble 120 år.
Fascinerende er også detaljene om den underjordiske jernbanen og de 19 stasjonene som er reservert for Kim-familien, og den ville luksus de lever i, mens landet gjennomlever sultkatastrofer, utrenskninger og mangel på det meste.
Vi trenger mer kunnskap for å kunne vurdere om regimet i Pyongyang virkelig er patologiske løgnere og avtalebrytere, slik haukene i USA hevder, eller om det finnes en form for rasjonalitet bak handlingsmønsteret deres.
Dette behovet er ikke mindre i en tid hvor det samme kan sies om mannen i Det hvite hus.
Sun Heidi Sæbø har åpenbart denne kunnskapen.
Med en langt strammere redigering kunne dette blitt boken alle burde lest før det eventuelle toppmøtet.
|
706049
|
train
| 4 |
music
| 6 | 4 | 2,018 |
Rufsete gladkaos med et sårbart tilsnitt fra de spanske indierockerne.
|
nb
|
sa
|
Anette Basso
|
Hinds: Skranglesjarm
|
https://aftenbladet.no/i/yvb81x/
|
Hinds:Skranglesjarm
Rufsete gladkaos med et sårbart tilsnitt fra de spanske indierockerne.
Hinds:
«I don’t run» (Lucky Number)
Madrid-kvartetten Hinds slo gjennom i 2015, og debutalbumet «Leave me alone» kom året etter.
Den gang låt de mer skranglete enn de gjør nå, men vær betrygget, det er langt ifra et polert uttrykk som møter oss i oppfølgeren.
De har beholdt energien og den pønkete holdningen, og de fire kvinnene byr på uimotståelige hooks og sjarmerende harmonier.
Samspillet mellom vokalistene Ana Perrote og Carlotta Cosials er tett; de fullfører hverandres setninger og overlapper hverandre.
Hør for eksempel på «Echoing my name».
Cosials’ stemme er en fryd for øret: hes som en katt, med en skakk forførerisk kvalitet.
Sammen med bassist Ade Martín og trommis Amber Grimbergen har de utviklet en gjennomarbeidet sound.
Låtene er langt ifra så lystige som de framstår.
De 11 sporene takler kjærlighetssorg, selvkritikk og løgnaktige ekser.
Should I’ve known you were also banging her, spør de på de høygirede høydepunktet «Tester».
«Finally floating» rocker videre, før «I feel cold but
I feel more» tar det ned.
Sammen med «Linda», som handler om å bli avvist, er den av de mer såre låtene på platen.
Den skrålende singelen «New for you» er et godt eksempel på at det som høres ut som bekymringsløs naivitet, byr på noe mer.
Hinds påkaller referanser fra 90-talls garagerock og tidlig 2000-tallsrock, og de kunne gitt band som Strokes og Libertines hard konkurranse dersom de hadde gitt ut denne platen for 15 år siden.
De har også med seg Gordon Raphael som medprodusent, samme mann som sto bak de tidlige Strokes-platene.
Det er til slutt mangelen på originalitet som gjør at Hinds ikke klarer å feste seg helt hos meg.
Mange av låtene blir i tillegg litt for like hverandre.
Det er ingenting her jeg ikke har hørt før, men jeg blir like fullt glad av det jeg hører.
Hinds er de kule jentene jeg skulle ønske jeg ble invitert på fest til.
I det minste kan jeg ta med «I don’t run» på vorspiel.
Beste spor:
«Tester», «New for you».
|
706050
|
train
| 4 |
music
| 7 | 4 | 2,018 |
De siterer Garborg, føler anger i Stavanger og får seg en på tryne på Bryne.
|
nb
|
sa
|
Geir Flatøe
|
Frynsete På Nervene: Angsten eter jærsjelen
|
https://aftenbladet.no/i/ngbvAn/
|
FrynsetePå Nervene:
Angsten eter jærsjelen
De siterer Garborg, føler anger i Stavanger og får seg en på tryne på Bryne.
Frynsete
På Nervene:
"Frynsete
På Nervene" (Rural Rebel Rock)
Møt Frynsete på Nervene, bandet som aspirerer til tronen som Ingenting forlot.
Etter å ha sitert Arne Garborgs ord om Nietzsche – han trong den myrkaste nott just for aa svinga seg upp til sine ljosaste høgder – kommer resten av åpningskuttet "Angst frå helvete".
Frynsete på Nervene spiller klassisk tungrock, men med någe attåt.
Garborg er én ting.
En annen er å høste hva Ingenting sådde, idet de fortsetter platen med "Egå seng".
Her handler det om å føle seg som en utedass etter å ha drukket en kasse øl.
Å komme seg hjem til egen seng er ikke lett.
Det er mer av samme sorten.
I "Neste helg" holder de seg unna sprit, dop og andre usunne vaner - helt til neste helg.
At reiste ut til Bryne rimer med fekk meg ei på trynet i "Lappen" sier seg selv.
Folk fra Hå skal passe seg der.
Vokalist Åge Obrestad er fra Nærbø og sang i Totkopf.
Gitarist Sander Loen spiller i Purified In Blood fra Hommersåk, et annet sted der nevene fort kan tas i bruk.
Bassen behandles av Glenn Ousdal, og Tormod A. Nesheim trommer i vei.
"Stavanger anger" er en bra låttittel, idet de setter opp tempoet på Motörhead-vis.
"Statskanalen" ligner noe Black Debbath kunne sunget, ikke minst med refrenget statskanalen har gjort det igjen.
De rimer hiv med kniv og liv, som et ekko av Ingentings 25 år gamle "Hiv positiv".
Sangen handler om å være innlagt, og teamet er også noe som gjør bandet annerledes.
Mentale problemer dukker opp i "Bipolar", "Flaskemaskå", "Angst fra Helvete" og ikke i minst i selve bandnavnet.
"Frynsete på nervene" er i tillegg siste kutt på platen, og midtveis i sangen bryter de fint med det massive lydbildet.
Musikalsk kunne de tatt flere sjanser, men tekstene er verd å få med seg.
Om du måtte kjenne deg igjen eller ei.
Beste spor:
"Egå seng", "Neste helg", "Stavanger anger", "Frynsete på nervene".
|
706051
|
train
| 5 |
literature
| 26 | 4 | 2,018 |
SHOWANMELDELSE: «Best of»-forestillingen fra 20 år med Stavangeren inneholder mange gamle perler, og masse bevis på hvor viktig denne scenen er.
|
nb
|
sa
|
Leif Tore Lindø
|
Knallgod hyllest til tradisjonene
|
https://aftenbladet.no/i/yvnwLe/
|
Knallgod hyllest til tradisjonene
SHOWANMELDELSE:
«Best of»-forestillingen fra 20 år med Stavangeren inneholder mange gamle perler, og masse bevis på hvor viktig denne scenen er.
«20 år med fest og glede i Humorhuset Stavangeren».
Stavangeren.
Med Pål Hjelm, Kristin Svensen, Elisabeth Berg, Steinar Lyse, Per Inge Torkelsen, Dag Schreiner, Sally Nilsson, Rune Andersen, Torfinn Nag, Sigrun Eriksen, Hans Petter Jørgensen og Pål Mangor Kvammen.
(Programmet og artistene vil kunne variere litt fra kveld til kveld)
Pål Mangor Kvammen har laget 68 forestillinger på de siste 20 årene.
Er det noen i Norge som har flere?
Anyone?
Har noen fortalt flere skrøner enn Per Inge Torkelsen?
Har noen tatt flere telefoner enn Jon Arne Sægrov?
Stavangeren er den eneste privatdrevne scenen som har overlevd 20 år i Norge uten å være tilknytta en restaurant eller en nattklubb.
De har satt opp ørten revyer, show og forestillinger.
Det er vel verdt å feire.
Gratulerer, og vel blåst!
Denne jubileumsforestillingen starter nostalgisk, med et Dag Schreiner-nummer der han spiller håndverker som har bygget om bedehuset Bethania til revyhus.
Han må ned til Byterminalen hver gang han skal banne, og det er såpass ofte at selve byggingen går litt treigt.
Nostalgi er en velkjent Stavangeren-metode, ikke bare i denne forestillingen, men jevnt over.
Her er det Torfinn Nag som gjør den velkjente «Då eg va liden»-øvelsen, og han gjør den godt.
Per Inge Torkelsen og Schreiner henter fram den småabsurde Bjørnejegeren fra Mississippi-skogen, en annen klassiker.
Og når vi først er inne på dem:
Steinar Lyse byr på «Tom og Jerry», som virkelig er en historisk perle.
Vi får gjensyn med det beste fra Elisabeth Bergs «Tatlå», snakketøyet fra Haugesund, som sitter knallgodt.
Sigrun Eriksens «Fine meg» er selvsagt med, i en veldig god utgave.
Fortellerkunsten til Per Inge får vi i nok en klassiker, den der han forteller om hvordan han endte opp med pilten i et glass Solo i Haugesund.
Godt løge, som vanlig.
En viktig del av både svært mange revyer i Stavangern har vært sangnummer, noen av dem enkle og tullete, andre ambisiøse.
Begge er representert her.
Kvartetten i Stavanger Revyteater synger revygodt på «God Only Knows», en hyllest til alle døde helter.
Pål Hjelm, som inkluderer et par høyst levende i akkurat denne, har sitt solonummer om «Podlest».
Vi får dessverre ikke se ham i kvinneklær.
Med 20 års historie er det ikke overraskende at et «best of»-jubileumsshow i Stavangeren er meget god underholdning.
Sally gjør stor suksess med sine to innslag sammen med Schreiner, «Flanellografen» og ikke minst «Når jeg ser i dine øyne».
Førstnevnte litt på gefylen, sistnevnte i en prikkfri og vidunderlig versjon.
«Gottene fra Egenes» er et stykke sentral kulturhistorie fra Stavanger.
Torkelsens sang er tross alt en del av dagligtalen.
Litt av det samme kan vi si om Kvammen og Lyses «Kor i helsikken e Sandnes?».
Folk er umiddelbart med på Smokie-synging når de forteller om byen de har kjørt forbi i 24 år.
Fantastisk!
Over nesten 25 nummer er det en og annen liten dupp, men du verden, her er mange perler også.
Hans Petter Jørgensen kan godt ta seg flere turer opp fra kontoret og opp på scenen.
Hans figur Yngve Varadi gjør en gjesteopptreden med sine barnebøker om Prikken, og som den frekkasen han er klarer han under intervjuet med Kvammen å nevne at hunden han skriver om kanskje er litt nazi, og kommer fra et tettsted mellom Klepp og Nærbø som rimer på Tryne.
Jo, det er først og fremst tradisjoner, nostalgi, klassisk underholdning og godt revyhåndverk som har preget Stavangeren i 20 år.
Noen ganger har det vært litt sidrompa og i overkant bakoverlent.
Men vi skal ikke glemme at de har tatt en og annen kamp også, som Løgnaslagets mest absurde revy:
«Rettssaken mot Merete Hodne».
De har sparket oppover mot myndigheter, øvrigheter, pengefolk, religion, politikk og ander som fortjener en trøkk.
Dette miljøet, som er unikt i Norge, forvalter en viktig kulturhistorie, og de forvalter den godt.
De er ikke veldig moderne, de bryter ikke mye nytt land, de mottar ikke offentlig støtte (noe de liker å repetere til det kjedsommelige) og de tviholder på bygdetullingene, då eg va liden, glitter og tilløp til jazzhender.
Det er fint at de gjør det, for ingen andre tar det ansvaret.
Dette miljøet utgjør en viktig, hardtarbeidende og på sitt felt ytterst kompetent bande som forvalter revytradisjonen til folks store forlystelse.
De glemmer ikke, slik deler av kulturlivet noen ganger gjør, at kunsten (jo, det er kunst) er til for folk.
Stavangeren kombinerer, på sitt beste, en lav terskel med et høyt nivå.
Denne forestillingen er en bevisførsel for nettopp dette.
Gå og se sjøl.
|
706052
|
train
| 4 |
restaurants
| 13 | 4 | 2,018 |
Uforutsigbare amerikanere har blitt et globalt problem. California Republic på Sølvberget leverer foreløpig i rykk og napp, men stedet har potensial.
|
nb
|
sa
|
Harald Birkevold
|
Ujevn amerikaner
|
https://aftenbladet.no/i/J1q7AJ/
|
Ujevn amerikaner
Uforutsigbare amerikanere har blitt et globalt problem.
California Republic på Sølvberget leverer foreløpig i rykk og napp, men stedet har potensial.
Nystartede California Republic er et litt rart sted, og det er ikke nødvendigvis ment som kritikk.
I lokalene til en nedlagt tatoveringssjappe på Sølvberget, og vegg i vegg med nedlagte Emilios Tapas (som skal bli cubansk bar med samme eiere som California Republic) er det laget en moderne og egentlig ganske hyggelig spiseplass, med en vakker bakgård som kan bli et meget aktuelt møtested på dager med godt vær.
Fordi nettsidene til republikken enda er preget av byggevirksomhet, var det ikke lett for meg å sjekke menyen på forhånd.
Men da vi ankom, på en temmelig rolig torsdagskveld, leste vi oss opp på det rikholdige utvalget.
Fire forretter.
15 hovedretter, inkludert alt.
Sideretter og en egen lunsjmeny.
Tre desserter.
Og der er vi ved noe som kan være et problem.
Er menyen for stor?
Burde man i stedet konsentrert seg om færre retter som man virkelig behersker?
Slakke skjell
Stilen på California Republic er litt vanskelig å få tak på, og det er greit.
Det kan være spennende å blande "høyt og lavt", altså mikse det folkelige og avslappede med det mer oppskalerte.
Egget, ikke langt unna, er et eksempel på en restaurant som har lyktes uvanlig godt med det.
Fritt valg i bord, og vi gikk for de høye langs vinduene innerst.
Litt uvant å ikke nå gulvet med føttene, men med fin utsikt til baren og de andre - og denne kvelden fåtallige - gjestene.
Ledsagersken fikk bobler, en prosecco, mens jeg valgte "Perler for svin", en IPA fra Lervig som jeg tenkte at også kunne fungere til forretten.
Det står nemlig kamskjell på menyen, og det tar jeg nesten alltid hvis jeg kan.
Ledsagersken tenkte californisk og gikk for en enkel salat, og ble anbefalt å bare fortsette med boblene til den.
Salaten var sunn og god og enkel, egentlig litt friskt priset til 110 kroner for en liten skål med grønt.
Men altså god, med behersket bruk av dressing.
Kamskjellene (139 kroner) var det dessverre en god del mer å trekke for.
Jeg trodde faktisk at de var fryst, men på spørsmål fikk jeg opplyst at de var ferske.
De var ikke seige, akkurat, men dvaske og lunkne.
Pannestekte kamskjell skal være kjapt brunet utenpå og litt rå i midten.
Garnityret, en agurksalat med chili, var for syreskarp og overdøvende for de sarte smakene i skjellmaten.
Ikke godkjent.
Ølet fungerte fint, for øvrig.
Kompakt burger
Hovedretter:
Ledsagersken ville ha fisk, og kunne da velge kveite, grillet med mangosalsa, potetmot, ertepure og spinat til 290 penger.
Jeg hadde som vanlig ingen tanke for at bikinisesongen står for døra, og ville ha burger og fries.
Om ikke californisk, så definitivt amerikansk.
210 kroner kostet den.
Kveita var grillet, og porsjonen var stor nok til å kvalifisere som amerikansk.
Fisken var litt tørr, noe som fort skjer med kveite som er mager.
Tilbehøret med rikelig ovnsbakte kirsebærtomater, potetpure og spinat var ok, men ikke veldig sprekt i smaken.
Vin:
En grei, men litt for fruktig, riesling fra Washington.
Burgeren var også litt problematisk.
En svær kjøttpuck, grillet medium etter mitt ønske.
Hva kan gå galt?
Vel, burgeren var litt klissen i bunn.
Kjøttet, som var temmelig finkvernet, var rett og slett litt for massivt og kompakt.
Tilbehøret, fries, var derimot meget bra.
Sprø utenpå og smeltende møre inni.
Diverse sauser og ketchup står i en kurv på bordet.
Jeg anbefaler egentlig alle som serverer burger å ta turen til Hekkan på Sandnes for å sjekke fasiten.
Drikke:
En rødvin laget av selskapet som ivaretar de økonomiske interessene til selveste Kongen.
Elvis.
Den var myk og fyldig, som Kongen i sine siste leveår.
Snill firer
Dessert, etter en pause med to kopper utsøkt espresso, var frukt og ostekake.
Fruktsalat servert i en hel uthulet melon (cantaloupe?) og et realt stykke amerikansk ostekake.
Til meg, selvsagt.
Fruktsalaten var ok, men litt for finhakket.
Dermed glir smakene sammen slik at alt smaker likt.
Ostekaken var god, de første fem bitene.
Deretter var jeg stappmett.
Noen friske bær hadde livet opp.
For dette betalte vi drøyt 1500 kroner for to.
Det er om lag på linje med hovedfeltet i Stavangers restaurantflora.
Mitt råd til republikken vil være å forenkle og konsentrere menyen.
Men det er mye positivt med California Republic også.
Begynn med å stikke innom for en lunsj, kanskje.
Og bestill espressoen.
Den er topp.
Terningkast 4 er muligens litt snilt, men nystartede steder skal få en sjanse til å justere seg.
|
706053
|
train
| 3 |
literature
| 10 | 4 | 2,018 |
BOK: Viktig fortelling, men ingen stor roman
|
nb
|
sa
|
Ida Vågsether
|
BOK: Oppvekstroman fra krigsherja område
|
https://aftenbladet.no/i/Mgqdb5/
|
BOK:Oppvekstroman fra krigsherja område
BOK:
Viktig fortelling, men ingen stor roman
Gaël Faye:
Lille land.
Roman.
Oversatt fra fransk av Gøril Eldøen.
207 sider.
Gyldendal forlag.
«Folkemord er som en oljekatastrofe, de som ikke drukner, blir tilgriset for resten av livet».
Slik oppsummerer hovedpersonen i Gaël Gayes debutroman konsekvensene av folkemordet i Burundi.
«Lille land» er en fortelling om Gabriel, som vokste opp mens krigen i Burundi utviklet seg på begynnelsen av nittitallet.
Dagene er kontrastfylte, mens foreldrene diskuterer politikk i lukkede rom lever Gabriel sitt eget liv med kameratene sine.
Men etter hvert den politiske spenningen øker, kommer krigen også inn i nabolaget og vennegjengen.
Dette får fatale konsekvenser for Gabriels nærmeste.
Forfatteren er selv født i Burundi, men bor nå i Paris, og hans fellestrekk med romanens hovedperson gjør at en kan tenke at han trekker på egne erfaringer i boka.
Som fortelling fra en lite tematisert krig, i hvert fall i vår del av verden, er romanen interessant.
Men dette er likevel ingen stor romankunst.
Én grunn til det, er at fortellerstemmen er uklar.
I en roman som skal fortelle om krigen gjennom et barns naive blikk, forstyrrer det lesingen.
«Jeg skulle ha skrevet til deg før.
Men jeg har vært altfor opptatt med å fortsette å være barn i det siste», skriver hovedpersonen i et brev.
At et barn skal ha et slikt perspektiv på seg selv, er lite troverdig.
Et annet eksempel er når Gabriel reflekterer over krigsofrene, og at han «syntes synd på dem, på meg selv, på renheten som ble ødelagt av den glupske frykten».
Er det en eldre Gabriel som minnes opplevelsene, eller er det barnet Gabriel som tenker dette?
Språket er i tillegg klisjefylt, for eksempel står det at «Gino føk av gårde som en pil» eller at moren «ikke lenger [var] den unge, stilige bydama som vi kjente».
«Lille land» har vunnet flere priser i Frankrike, men denne leseren klarer ikke å la seg begeistre.
I stedet mistenker jeg at lesere er rausere på grunn av den potensielle sannhetsgehalten i denne romanen, det er en sterk historie, det er en grusom konflikt.
Men historien og romanen er to forskjellige ting.
|
706054
|
train
| 4 |
screen
| 26 | 4 | 2,018 |
«Filmstjerner dør ikke i Liverpool» klarer ikke helt å finne balansen mellom romantikk og dødsangst, men gode skuespillerprestasjoner redder mye.
|
nb
|
sa
|
Kine Hult
|
Trist og litt platt om fallert filmstjerne som ikke vil bli gammel og dø
|
https://aftenbladet.no/i/vm1JQL/
|
Trist og litt platt om fallert filmstjerne som ikke vil bli gammel og dø
«Filmstjerner dør ikke i Liverpool» klarer ikke helt å finne balansen mellom romantikk og dødsangst, men gode skuespillerprestasjoner redder mye.
Filmstjerner dør ikke i Liverpool
Sjanger:
Biografi Drama Romantikk
Skuespillere Jamie Bell, Annette Bening, Vanessa Redgrave, Julie Walters
Regi:
Paul McGuigan
Lengde 1 t. 45 min.
Storbritannia, 2017
Aldersgrense 9 år
Denne filmen hører hjemme i den litt ulne «basert på en sann historie»-kategorien, og omhandler de siste to årene av livet til Hollywood-stjernen Gloria Grahame (Annette Bening) og hennes forhold til en nesten 30 år yngre mann (Jamie Bell).
Vi får egentlig aldri noen god forklaring på hvordan karrieren til Oscar-vinneren Gloria kunne gjøre et såpass grundig stup at hun endte opp med å leie et rom i samme hybelhus som den aspirerende skuespilleren Peter Turner i London.
I stedet får vi et direkte og nesten litt hjerteskjærende møte med en aldrende kvinne som delvis fornekter at hun har blitt eldre og som delvis søker etter bekreftelse på at hun fortsatt er attraktiv, både for menn og for teaterpublikummet i England.
Hun finner trygghet og stabilitet hos den snille og omsorgsfulle Peter, både i tiden deres sammen og etter at forholdet har tatt slutt.
Akkurat hva det er som fører det umake paret sammen, er det litt vanskelig å få tak i, men takket være glimrende skuespillerprestasjoner framstår forholdet som varmt og ekte.
Nettopp derfor er det vondt å følge med etter hvert som Gloria svekkes mer og mer.
Regissør Paul McGuigan bygger opp historien ved å hoppe fram og tilbake i tid.
På den måten legger han ut en del falske spor, og avdekker på et senere tidspunkt hvorfor spesielt Gloria handler så tilsynelatende urasjonelt som hun gjør.
Gradvis skreller han bort lagene av oppblåst diva, og til slutt står han igjen med en redd og usikker kvinne som ikke har fått det livet hun helt sikkert ønsket seg.
Men denne hoppingen hindrer ikke at det oppstår et litt for tydelig skille mellom den historien som omhandler gryende forelskelse og den melodramatiske historien om en døende kvinne som fornekter realitetene og gjemmer seg fra familien i et rekkehus i Liverpool.
Resultatet blir en til tider ufokusert film som i stor grad holdes oppe av skuespillerne.
|
706055
|
train
| 4 |
literature
| 26 | 4 | 2,018 |
BOK: Velskrevet men noe statisk om menneskets ensomhet, meningsbehov og eksistensielle nød.
|
nb
|
sa
|
Sigmund Jensen
|
BOK: Så lenge skuta kan gå
|
https://aftenbladet.no/i/L0gOBV/
|
BOK:Så lenge skuta kan gå
BOK:
Velskrevet men noe statisk om menneskets ensomhet, meningsbehov og eksistensielle nød.
Mads Rage:
Og skipet siglar vidare.
Roman.
171 sider.
Samlaget.
Allerede tittelen på Mads Rages (f. 1982) gode debutroman gir assosiasjoner i ymse retninger, bl.a. til engelske sjøromaner og Griegs ”Skibet gaar videre” (1924).
Handlingen er lagt til et skip i postapokalyptisk tid, hovedpersonen er dekksgutten Poll.
Verden av i går får vi ikke vite så mye om.
Mannskapet fødes, lever og dør ombord, og de døde senkes i sjøen svøpt i fiskeskinn og med en bok på brystet.
Skipet og sjøen er alt som finnes, mannskapet har ingen forestillinger om at det skal finnes andre mennesker, skip og steder.
”Endelause dagar låg framfor han, og han skulle aldri komma ut av den augneblinken han var i” (s. 70).
Når så Poll tjuvlåner en bok fra Kapteinens skipskiste, innføres også en semiotisk dimensjon i verket.
(Red merk:
Semiotikk er læren om tegn og tegnbrukende atferd.)
Ikke bare blir de sosiale tegn og mønstre tolket, men analfabeten Poll får også en sterk fornemmelse av at bokstavene taler til ham fra boksidene, moren Alis tolker værtegn og Dokteren tolker sykdomstegn etter som den ene etter den andre blir syk og dør.
Når skipet deretter blir liggende i vindstille, synes alt å foregå i et lukket rom, der personene drar maten opp av fjorden, går og skuler på hverandre, skjøtter sine oppgaver og vokter sine privilegier, i en mer metafysisk ladet tilstand som kretser omkring den enkeltes ensomhet og meningsmangel, og der moralen ombord blir stadig mer dyster og trykkende.
”Eg trur me har sigla inn i ei særskild daudsone,” heter det side 120, og dette reflekteres også i et nokså statisk og handlingsfattig forløp, der det mest dramatiske som skjer er når ballastrommet fylles med vann og det oppdages skipsorm i skroget.
Romanen har nesten like lite fremdrift som skipet den handler om, og selv om språket er vart og vakkert, er ikke dette egnet til å bære romanen på egenhånd.
Men ”Og skipet siglar vidare” åpner altså for store tolkningsrom og inviterer til en universaliserende utlegning og allegorisk lesning, der skipet kanskje blir en metafysisk størrelse og et bilde på tilværelsen i seg selv, som effektivt forsterkes av en praktfull slutt.
|
706056
|
train
| 5 |
misc
| 23 | 4 | 2,018 |
UTSTILLING: Forventningene til enhver utstilling av en kunstner av Marina Abramovics format må sies å være skyhøye. Den potensielle fallhøyden er derfor tilsvarende høy. Denne utstillingen reddes av Abramovic-effekten.
|
nb
|
sa
|
Anne Therese Tveita
|
Skyhøye forventninger, lavmælte svar
|
https://aftenbladet.no/i/8woLEA/
|
Skyhøye forventninger, lavmælte svar
UTSTILLING:
Forventningene til enhver utstilling av en kunstner av Marina Abramovics format må sies å være skyhøye.
Den potensielle fallhøyden er derfor tilsvarende høy.
Denne utstillingen reddes av Abramovic-effekten.
Marina Abramovic: Portraits.
BGE Contemporary Art Projects.
Fotografi, video, objekt.
Fram til 6. mai.
Den nå 72 år gamle jugoslaviskfødte kunstneren er mest kjent som en grensesprengende og kompromissløs performancekunstner.
Hennes kunstneriske profil tok da også form parallelt med perfomance-sjangerens oppblomstring på 60 tallet, en tid da kunstnere i økende grad og med radikale grep, utfordret tradisjonelle estetiske uttrykksformer.
Gjennom hele sitt kunstnerskap, også sammen med sin tidligere makker Ulay i årene 1976-88, har vi sett henne utsette seg selv for fysisk smerte og teste yttergrensene for menneskelig utholdenhet.
Hennes publikum har risset henne med kniv og rettet en ladd pistol mot henne og hun har blitt båret ut bevisstløs, forbrent og nær kvalt under en fremføring som gikk fryktelig galt.
Lite tyder likevel på at kunstneren har valgt en tryggere linje i moden alder.
I disse dager forberedes kunstnerens soloutstilling ved Londons Royal Academy of Arts i 2020.
Her skal hun etter planen slukke et brennende lys, simpelthen ved å peke på det.
Vel og merke ved å sende en elektrisk ladning på 1 million volt gjennom kroppen sin.
Ingeniøren bak det hele; en geitebonde fra Dorset.
Kultstatus
“Performancekunstens bestemor” har over fem tiår oppnådd en nesten kult-lik status, som kulminerte i et massiv internasjonalt gjennombrudd i 2010 da hennes verk the artist is present på MoMa - New York ble estimert til å ha blitt sett av så mange som 750.000 mennesker over en periode på to og en halv måned.
Her hjemme ble mange først oppmerksomme på kunstneren da hun med sin hommage til Edvard Munch utførte det berømte skriket i Ekebergparken i 2013.
Utstillingen Portraits på BGE står derfor i sterk kontrast til den høylytte og dramatiske Abramovic.
Her er det en nedtonet, lavmælt og ettertenksom kunstner vi møter.
Gjennom 19 utvalgte verk fra perioden 2008 til 2018, foruten objektene Crystal brush og Chair for Human use, presenteres vi for iscenesatte portretter av og med Abramovic selv.
Helt i tråd med hennes bevisste bruk av egen kropp som både subjekt og medium.
En fellesnevner blant disse nyere verk er at de alle beveger seg i skjæringspunktet mellom visuell kunst og performance kunst.
Nedtonet The Kitchen
Utstillingen viser blant annet tre verk fra serien The kitchen, Hommage to Saint Therese fra 2010
Serien har sitt utspring i nostalgiske barndomsminner, med bestemors kjøkken som sentrum for den unge Marinas verden, og under sterk påvirkning av den romersk- katolske middelalderhelgenen Santa Therese av Avilas dagbøker.
Serien er produsert i et massivt, forlatt industrikjøkken som på 1950 tallet ble benyttet av spanske nonner til tilberedning av mat til tusenvis av foreldreløse barn
Som den leviterende Santa Therese ser vi i verket Levitation of Saint Therese en sortkledd Abramovic, svevende i sterk silhuett mot et grellt opplyst, buet vindu.
Kun ørsmå bevegelser, som øynenes blunking eller en liten skjelving, utløst av den levende kroppens energi røper at verket er en videoinstallasjon.
Kontrasten mellom den varme, pustende, kroppen med de myke foldene i helgenens kjolestoff mot de harde hvite keramikkflisene på gulv og vegger, kalde stålredskaper, gryter og kjeler utgjør et dramatisk virkemiddel.
Slik blir kjøkkenet stående som et sted hvor både den spirituelle og virkelige verden møtes.
Intime betroelser
I det sort-hvite videoverket The Confession, også fra 2010, spiller hun videre på personlige minner fra en tidvis traumatisk oppvekst.
Her er scenen, som så ofte i Abramovics verk, helt uten narrativ.
Her er ingen objekter eller pekere som kan gi indikasjoner på noe “når”, “hva” eller “hvor”.
Foran det som kan være en hvit murvegg sitter en sortkledd Abramovic på knærne, i profil, ansikt til ansikt med et esel.
I en time ser vi kunstneren sitte ubevegelig og lydløs i det personlige betroelser ruller i form av undertekst nederst i bildet.
Vi får høre (lese) om foreldrenes turbulente forhold, opplevelsen av å være et oversett barn av politiske aktivister, og om den pubertale Marinas såre ønske om Brigitte Bardots nese.
Alt mens eselet, med sin iboene egenskap som noe egenrådig og urokkelig, står tålmodig og tilsynelatende lyttende til kunstnerens intime betroelser.
Mange av Abramovics performanceverk innehar en form for umiddelbarhet som krever en tilstedeværelse og deltakelse av både kunstner og betrakter.
De tillater i så måte i svært liten grad en passiv betraktning.
Det blir derfor utfordrende når utstillingen på BGE består av fotografiske bruddstykker fra flere større verk, og ytterligere så når betrakter selv må finne de sammenhenger og det meningsinnhold Abramovic i utgangspunktet så sparsommelig deler.
Likevel er det ikke til å komme forbi at en lar seg påvirke av Abramovic-effekten - selv når kunstneren ikke er til stede.
|
706057
|
train
| 5 |
music
| 13 | 4 | 2,018 |
Sterkt tredjealbum fra broren som gikk solo.
|
nb
|
sa
|
Geir Flatøe
|
Simone Felice: Gjennomført bra
|
https://aftenbladet.no/i/a2pqqd/
|
Simone Felice:Gjennomført bra
Sterkt tredjealbum fra broren som gikk solo.
Simone Felice: "Projector" (New York Pro/Border)
Simone Felice var medlem av brødretrioen Felice Brothers, men holder nå på med soloinnspillinger og produksjonsjobber.
Blant annet for Natasha Khan, alias Bat For Lashes, som nå gjør gjengjeld ved å kore.
Kieran Hebden, alias Four Tet, er også med.
"Simone Felice" (2012) og "Strangers" (2014) var preget av død og sykdom, men nå øker sangene i styrke.
Temaene er ikke nødvendigvis lystige, men "The fawn", "To be you to be me" og "Your hands" oser av overskudd.
"Angel by my side" og "War movie" er ikke stort dårligere.
Da er halvparten av kuttene nevnt, og det er absolutt ingen grunn til å skippe "The projector", "Hustler", "Same on any corner" og "You shall be my Eve".
En diktopplesning er mer for spesielt interesserte, men 43-åringen fra Catskill-fjellene i staten New York har lagd en plate Felice-navnet verdig.
Beste spor:
"The fawn", "To be you to be me", "Your hands".
|
706058
|
train
| 5 |
screen
| 19 | 4 | 2,018 |
True-crime fra 1891 eller ett sårt portrett av en verdenskjent kunstner? Loving Vincent er begge deler, pluss litt til.
|
nb
|
sa
|
Stella Marie Brevik
|
Vakkert om døden og mennesket
|
https://aftenbladet.no/i/BJBe6E/
|
Vakkert om døden og mennesket
True-crime fra 1891 eller ett sårt portrett av en verdenskjent kunstner?
Loving Vincent er begge deler, pluss litt til.
Originaltittel:
Loving Vincent.
Sjanger:
Art House, Mysterie, Biopic.
Med:
Douglas Booth, Robert Gulaczyk, Eleanor Tomlison, Jerome Flynn, Chris O’Dowd, Saoirse Ronan, John Sessions, Aidan Turner og Helen McCrory.
Regi og manus:
Dorota Kobiela, Hugh Welchman og Jacek Dehnel.
Nasjonalitet:
Polen og England.Lengde: 94 minutter.
Aldersgrense: 12 år.
Det er mange myter rundt den eksentriske kunstneren Vincent van Gogh.
Spesielt mange florerer rundt hans død.
Filmen Loving Vincent prøver å gi en forklaring på hans tidlige bortgang.
Jakten på en forklaring blir skildret gjennom en ung manns søken etter sannheten, ett år etter kunstnerens død.
Dorota Kobiela og Hugh Welchman har laget en enestående film.
Et sårt portrett om en plaget mann.
Samtidig som det er en vakker film om mennesket og kunsten.
I verdens første malte film møter vi Armand Roulin (Douglas Booth), sønnen til Vincent van Goghs postmester (Chris O’Dowd).
Roulin er ikke imponert over van Gogh (Robert Gulaczyk).
Han blir derfor oppgitt når hans far ber han levere van Goghs siste brev til hans familie i Paris.
Oppgaven fører ham til kunstnerens siste bosted, Auvers-sur-Oise, en liten landsby utenfor Paris.
Ikledd van Goghs egne malerier, vandrer en malt Roulin rundt i landsbyen på leting etter den riktige mottakeren av brevet.
Synet på van Gogh endres når Roulin innser at kunstneren er mer enn en sinnssyk og fattig maler.
Han tror ikke på selvmordteorien og går fra mistenkte til mistenkte for å prøve å finne sannheten.
Filmen skifter mellom farger og sort hvitt.
De malte klippene går naturlig inn i hverandre, og omgivelsene virker etterhvert mer naturlige enn omgivelsene i kinosalen.
Det gjør også at skildringen av van Gogh blir mørkere.
Ingen trodde på ham den gang.
Nå er storskjermen fylt til randen av hans nå verdenskjente kunst.
Roulin kommer tilslutt frem til sitt svar på gåten, men filmen anerkjenner aldri svaret som det eneste sanne.
Konklusjonen blir mer vag.
Når filmen slutter, sitter man igjen med en følelse av avslutning, men ikke med en løsning.
Ett malerteam på 125 har malt over 65.000 klipp for å få den drømmende effekten filmen har.
Arbeidet har tatt til sammen seks år.
Loving Vincent er et bevis på at de årene er ble brukt godt.
Les mer om det arbeidet her.
Se traileren her:
|
706059
|
train
| 4 |
screen
| 12 | 4 | 2,018 |
Selv ikke Charlotte Ramplings formidable innsats som den oppofrende Hannah, kan oppveie at denne tragisk-vonde filmen er altfor gåtefull.
|
nb
|
sa
|
Elisabeth Bie
|
Sånn går de ondeste dagene
|
https://aftenbladet.no/i/zLb449/
|
Sånn går de ondeste dagene
Selv ikke Charlotte Ramplings formidable innsats som den oppofrende Hannah, kan oppveie at denne tragisk-vonde filmen er altfor gåtefull.
Hannah
Sjanger: Drama.
Nasjonalitet:
Belgia, Frankrike og Italia 2017.
Språk:
Engelsk og fransk.
Regi:
Andrea Pallaoro.
Manus:
Andrea Pallaroro og Orlando Tirado.
Skuespillere:
Charlotte Rampling, André Wilms, Stéphanie Van Vyve, Simon Bisschop, Jean-Michel Balthazar, Fatou Traoré.
Lengde:
1 time 29 min.
Aldersgrense:
Tillatt for alle.
«Hannah» er en film som utfordrer på mange plan.
For det første må man selv dikte historien, basert på de små, vage bitene vi får jevnt utdelt gjennom hele filmen.
Temaet for filmen, hva en seksualforbrytelse gjør med forbryterens nærmeste, er både vondt og sterkt å forholde seg til.
Og - ikke minst - her blir vårt eget moralske og empatiske kompass en viktig medspiller.
En vond forbrytelse
Som flue på veggen følger vi Hannah (Charlotte Rampling) i amatørteatergruppa, på reisen hjem, den tause middagen med mannen og en påfølgende biltur neste dag.
Bare finstemte kroppsspråk og ansiktsuttrykk forteller om alvoret i hverdagsligheten.
Sakte blir det klart at ektemannen drar i fengsel for å sone en dom for seksuelt overgrep mot et barn, mens hans kone og hunden er alene igjen.
Og gradvis blir vi også klar over de grusomme konsekvensene dette får for Hannah.
Men hvorfor er hun så lojal?
Tror hun på mannens uskyld?
Eller er det kjærligheten og løftet om «gode og onde dager» som driver henne?
Hvorfor så lite info?
Selv om vi forstår hvordan filmskaper Andrea Pallaoro har tenkt og hvor han vil med filmen, er det vanskelig å erklære intensjonen for helt vellykket.
For her kunne han valgt mange veier som hadde gjort filmen både mer interessant og mer publikumsvennlig, uten at det hadde gått særlig på bekostning av den kunstneriske kvaliteten.
Filmens største styrke er den karismatiske Charlotte Ramplings (72) utrolig sterke innsats i en taus og sterk rolle.
Filmens usentimentale avstandsblikk er også et godt grep, som forsterker både engasjement og spenning.
Samtidig er temaet såpass sterkt og interessant at vi godt kunne fått vite litt mer og fått innblikk i litt mer argumentasjon enn det vi får her.
|
706060
|
train
| 3 |
restaurants
| 27 | 4 | 2,018 |
Møllehagen på Bryne lager helt grei mat som du blir mett av, men vil du utfordre smaksløkene, går du et annet sted.
|
nb
|
sa
|
Kine Hult
|
Middelmådighet i store porsjoner
|
https://aftenbladet.no/i/qnwwOg/
|
Middelmådighet i store porsjoner
Møllehagen på Bryne lager helt grei mat som du blir mett av, men vil du utfordre smaksløkene, går du et annet sted.
Det er ikke nødvendigvis noe godt tegn når en restaurantmeny er mange sider lang.
På Møllehagen på Bryne har de åpenbart satset på å gjøre alle til lags, og har derfor 11 hovedretter på menyen, i tillegg til et stort antall burgere, pastaretter og salater, samt fem av hver av forretter og desserter.
Menyen er muligens inspirert av en litt kjedelig hotellrestaurant, eventuelt Phileas Fogg, og porsjonene er rause og vel så det.
Vinkartet er ikke kjempespennende det heller, men greit nok hvis du har tenkt å bestille en hel flaske.
Har du derimot bare lyst på et glass, kan du velge mellom to forskjellige musserende, to hvite og to røde.
Utvalget i øl er noe bedre, heldigvis.
Les alle restaurantanmeldelsene her:
Anonym suppe
Undertegnede bestilte hummerbisque til forrett, en rett som ifølge menyen skulle være toppet med skagenrøre og sjøkreps.
Det som dukket opp var en kremet og temmelig anonym suppe uten noen synlig skagenrøre, men hvor noen små, slappe lake-sjøkreps lå og kjempet mot den dominerende smaken av fløte.
Medspiseren fikk det som kaltes skalldyrsnadder, som viste seg å være store grønnskjell og kongereker i en god og ganske spicy kraft.
Det hadde nok vært noe lettere å få den i seg om han hadde fått en skje.
Ved siden av ble det servert nystekt, gratinert brød som ikke smakte all verden.
Siden grønnskjell er noe man ikke kommer over hver dag, lurte vi litt på hvor disse kom fra, men det ante ikke vår blide og hyggelige servitør.
Gjennomstekt biff og tørr fisk
Til hovedrett bestilte undertegnede entrecôte av kalv med rotgrønnsaker, stekte poteter og whiskysaus.
Kalvekjøttet var mørt og godt, men helt gjennomstekt til tross for at det var bestilt som medium.
Sausen var søt og pregløs, potetene tørre og anonyme på smak og resten var heller ikke spesielt sprekt.
Medspiseren bestilte kveite med de samme likegyldige rotgrønnsakene som til kalven, noe som visstnok skulle være en rødvinssaus, men som ikke smakte noenting som helst og en durabelig porsjon med rotmos.
Fisken var i tørreste laget, men ellers grei.
Begge hovedretter ble servert på helt kalde tallerkener, noe som selvsagt resulterte i at maten ble kald veldig fort.
Til dessert fikk undertegnede måltidets klart beste rett, en herlig crème brulee, helt etter boka.
Medspiseren fikk en helt kurant sjokoladefondant med kjøpe-is og 90-tallsdesign.
Det er for så vidt ikke så mye i veien med maten på Møllehagen, annet enn at den er fryktelig kjedelig og noe slurvete tilberedt.
Hvis det noensinne fantes noen ambisjoner på dette kjøkkenet, må de ha fordampet for lenge siden.
Prisnivået er sånn midt på treet.
Man kan få ferdig sammensatte trerettere til 389 og 497 kroner, og man blir garantert god og mett.
Er man bare ute etter å fylle magen, er dette helt greit.
Har man lyst til å oppleve kokkekunst som gir andre opplevelser enn å stille sulten, er det ikke noe poeng i å velge denne restauranten.
|
706061
|
train
| 3 |
literature
| 19 | 4 | 2,018 |
Ingen selger flere kokebøker enn Jamie Oliver. Det er vanskelig å forstå hvorfor.
|
nb
|
sa
|
Kine Hult
|
Smakløst og kjedelig fra Jamie Oliver
|
https://aftenbladet.no/i/21Jjn4/
|
Smakløst og kjedelig fra Jamie Oliver
Ingen selger flere kokebøker enn Jamie Oliver.
Det er vanskelig å forstå hvorfor.
Jamie Oliver
Den engelske versjonen av denne boka gikk helt til topps på salgslistene i Jamie Olivers hjemland i fjor.
Ikke bare på listene over kokebøker, altså, men over alle bøker som ble solgt i Storbritannia.
Historisk er det bare Harry Potter-forfatter J. K. Rowling som slår Oliver på hjemmebane.
Dømt ut fra den elleville populariteten skulle man kanskje tro at han også står bak bøkene og restaurantene det kommer mest god mat ut fra, men slik er det vitterlig ikke.
En forklaring på Olivers suksess er muligens at han henvender seg til såkalte vanlige folk, folk som har begrenset erfaring på kjøkkenet og som daglig forholder seg til den såkalte tidsklemma, samtidig som de gjerne vil servere sunn og velsmakende mat til familien.
Vel, det finnes dessverre ingen fungerende trylleformel for å oppnå dette i Olivers bøker.
Han har tidligere gitt ut bøker som lover at middagen skal stå på bordet i løpet av henholdsvis 30 og 15 minutter, og har med rette blitt kritisert for å love mer enn han klarer å holde i den sammenhengen.
På samme måte er det å strekke det litt langt å si at alle rettene i årets bok baserer seg på fem ingredienser.
Salt, pepper og olje kommer vanligvis i tillegg, noen av rettene har ferdigprodukter som en av de fem ingrediensene, og en del av middagsrettene ser ut til å ha vesentlige mangler, slik at man må koke poteter eller ris i tillegg.
Men greit nok.
jeg har uansett aldri forstått hvorfor det er så om å gjøre å skjære ned på antall komponenter.
Spesielt ikke når resultatene blir så pregløse og kjedelige som her.
Vi laget et par av pastarettene, deriblant en med kapers, cherrytomater og tunfisk.
Det smakte lite og ingenting, og framsto som en amputert og kjedelig versjon av den langt sprekere spagetti puttanesca.
Det er for så vidt logisk.
Når man kutter ut ingredienser, går det gjerne på bekostning av smaken.
Det hadde vært lettere å forstå hvis årsaken var tidsbesparelser.
Men hvorfor man skal bruke seks timer på en lammebog og så servere den med minimalt med tilbehør, er det vanskelig å forstå.
Det aller meste av det vi laget fra denne boka havnet i kategorien «helt greit».
Ingenting av det fristet til gjentakelse.
Med så mange gode kokebøker som er i omløp, er det lite vits i å bruke tid og penger på en som til stadighet gir ut middelmådige produkter.
Det er dessuten ikke alt ved Olivers bøker som er så lett å overføre til norske forhold.
I noen tilfeller skyldes det oversettelsen (jeg aner for eksempel ikke hva «puddingris» er), men ofte handler det om at ingrediensene ikke er like lette å oppdrive her hjemme som i Storbritannia.
Så hvis man plutselig må bruke ettermiddagen på å lete etter rød Leicester-ost, roseharissa eller clotted cream, går mye av vinningen opp i spinningen.
|
706062
|
train
| 6 |
music
| 6 | 4 | 2,018 |
KONSERT: Aldri har eg blitt så berørt av ein musikar som av Andsnes i går kveld. Aldri.
|
nb
|
sa
|
Solveig G. Sandelson
|
Heilt, heilt vanvittig
|
https://aftenbladet.no/i/3jzqP9/
|
Heilt, heilt vanvittig
KONSERT:
Aldri har eg blitt så berørt av ein musikar som av Andsnes i går kveld.
Aldri.
Stavanger Konserthus, torsdag kveld:
Dirigent:
Eivind Gullberg Jensen
Solist:
Leif Ove Andsnes, klaver
Stavanger symfoniorkester
Musikk av: Knut Vaage:
Orkesterdialogar (urframføring)
Benjamin Britten:
Klaverkonsert (1945)
Jean Sibelius:
Symfoni nr 1
Konserten blir også spelt fredag kveld.
Det finst gonger, mange gonger, når Leif Ove Andsnes’ fingrar rører ein tangent, at tonen treff noko i meg like presist.
Det må vera ein nervetråd.
Nært hjarta, nært pulsen, nært pusten.
Og det finst gonger, når Andsnes spelar Benjamin Brittens klaverkonsert saman med Stavanger symfoniorkester, at drivet, rytmen, energien, kaskadane av storslagen klaverklang treff alle sansar samtidig.
For så å halda dei vidopne i dirrande energi, konserten gjennom.
Så opne at eg må samla meg etterpå.
Finna ei slags fatning.
Britten bruker klaveret på romantisk vis, virtuost, blendande, heile rekka, opp og ned.
Han bruker det som rein energi, som drivkraft framover for det svære orkesteret, som legg seg på med lynskarpe melodisnertar, roar ned, flatar ut, mens klaveret insisterer.
Energi.
Musikk.
Uansett.
Fram til, og gjennom, ein heilt, heilt vanvittig klaversolo.
Før også klaveret blir lyrisk, vakkert, over knipsande strykarar, harpe og fløyte og meir stryk, klarinettsolo og horn som sender oss vidare til bratsjen,slagverket, piccoloen.
Klaveret slår akkordar nå, meir og meir, til heile orkesteret er drivne til å kasta seg stort og og sveipande ut i dans.
Det roar seg.
Ein lys klarinett og forsiktig obo får svar frå det ennå energiske pianoet.
Vi må fram
Ettertanken når gjennom.
Hos pianoet, i ein ny intro.
Ein uthalt melodi går i store sveip gjennom orkesteret.
Før pianoet slår tungt, det er skjebneslag, ialle fall blir dei oppfatta som det av fagotten.
Og kontrabass.
Og cello.
Pianoet spelar smerte, ikkje naken og romantisk, nei, smerte som hos ein som har bore den med seg lenge.
Det endar i tåspissdans øvst i pianoet, horna tar melodien, klaveret driv.
Ettertanken er tilbake.
Så blir vi reint marsjaktig drivne fram mot slutten, for vi må jo nå fram dit.
Vi gjer det.
Med vidopne sansar.
Med nerveendar spelte på som tangentar.
Og eg tenkjer at det går ikkje an å skriva om dette som første- og andre- og tredjesatsar med former og tema og kantete melodiar.
Det gjer ikkje det.
Til begynnelsen
Før alt dette, i Knut Vaages heilt nye stykke Orkesterdialogar, får vi kikka rett inn.
Han held orkesteret opp som eit tredimensjonalt lerret for oss.
Du kan sjå kva som føregår på ulike stader.
Små samtalar dukkar opp, mellom ein mørk cello og ein klarinett, mellom fløyte og fiolin, mellom piccolo og bratsj.
Det veks seg kanskje større, eller det døyr ut
Han gir oss minner og rammer vi kan kjenna igjen frå tidlegare tider.
Eit stille sus opnar stykket, kjem tilbake, går igjen.
Det er så respektfullt gjort, mot orkesteret.
Det er så fint brukt.
Det sluttar stille.
Det måtte det.
Rein energi og bankande puls
Orkesteret er også rein musikk og rein energi på ein bankande, felles puls denne kvelden.
Dirigent - og rein drivkraft saman med Andsnes -er Eivind Gullberg Jenssen..
Og eg tenkjer, etter Andsnes, at eg klarer faktisk ikkje meir nå.
Men eg gjer jo det, på eit vis.
Sibelius første symfoni er ganske mild.
Den går dit du ikkje heilt visste den skulle, men det kjennes heilt naturleg at det var dit det blei, likevel.
Den er romantisk, stor, varm, men ikkje uendeleg, ikkje overveldande.
Det er nydelege melodiar, det er fullt messingtrøkk, som var infanteriet på veg ut av dei finske skogar.
Det er vemodige små tema.
Som vender tilbake.
Slik du trengte at dei gjorde det.
Det stig dramatisk, men ikkje meir enn at heile symfonien pustar ut i to knips.
Og eg tenkjer at Leif Ove Andsnes er her fredag kveld også, med orkesteret.
Og kva det nå var du tenkte du måtte gjera fredag kveld, så la det vera.
Det kan venta.
Gå på konsert.
Gå for all del på konsert.
|
706063
|
train
| 3 |
misc
| 27 | 4 | 2,018 |
UTSTILLING: Enkelte gode enkeltverk, men denne utstillingen svikter på sentrale områder, mener Trond Borgen.
|
nb
|
sa
|
Trond Borgen
|
Kunst i løse luften
|
https://aftenbladet.no/i/G1gR2x/
|
Kunst i løse luften
UTSTILLING:
Enkelte gode enkeltverk, men denne utstillingen svikter på sentrale områder, mener Trond Borgen.
Kinokino: Sweep ~ Landskip.
12 kunstnere, ulike teknikker, t.o.m. 16. aug.
Noen ganger kan det gå riktig galt, særlig hvis man prøver seg med en overpretensiøs utstilling uten tilstrekkelig teoretisk eller historisk fundament, og uten å klargjøre premissene.
Gruppeutstillingen med den besynderlige tittelen «Sweep~Landskip» i Kinokino er en slik utstilling – den blir hengende i løse luften.
Besøkende får ingen informasjon om utstillingens premisser; ingen katalog, intet orienterende skriv, intet essay fra utstillingens kurator, Roberto Ekholm.
Det er i beste fall skjødesløst, i verste fall svært arrogant:
Vær så god, se utstillingen, finn ut av alt selv!
Stort klokere blir man ikke av å lese presseskrivet (som ikke foreligger i utstillingen), for her heter det at utstillingstittelens «landskip» «ble tatt i bruk etter det 15. århundre etter ankomsten av angelsakserne i Storbritannia».
Her bommer man med 1000 år!
Ordet kan føres tilbake til «landsceap» er faktisk et gammelengelsk uttrykk som betyr område, landskap; kurator og galleri bør ikke ta seg til rette i språkhistorien uten å sjekke grundig først, når de først velger å bruke et slikt arkaisk ord som inngangsportal til mønstringen av samtidskunst.
Sprikende
Så leser jeg videre i presseskrivet at «spor av mennesker vises hvor naturen blir landskap og kropp oppfatter ytre stimuli».
Når kuratorgrepet ikke vises, når en katalogtekst som kontekstualiserer de utvalgte kunstverkene ikke finnes, blir dette utsagnet meningsløst.
Resultatet er en utstilling med liten sammenheng mellom de ulike verkene, som spriker i alle retninger; og de fleste av de 12 kunstnerne er representert med for få arbeider til at vi kan få en dypere forståelse av deres måte å tenke på om forholdet natur – menneske.
Høydepunkt
Det som til en viss grad redder utstillingen, til tross for dens mangel på sammenheng, er enkelte flotte kunstverk.
Marte Johnsliens tre verk «Uten tittel», som føyer stål og keramikk sammen til underlige objekter, er alene verdt et besøk.
De ser ut som en slags jordfunn, en blanding av oldtidsgjenstander og forsteinet jordmasse, fordreid og forvitret til mystiske budbringere fra fortiden.
Johnslien har en helt særegen følelse for materiale og stofflighet, noe som har gjort at hun i løpet av de senere årene har markert seg som en av Norges mest interessante skapere av skulptur og objekt.
Bemerkelsesverdig er også Jenna Burchills «Songsmith (Cradle of Humankind)», en stein hentet et sted i Sør-Afrika som har noen av de aller eldste menneskefunn.
Sprekker i steinen er føyd sammen med gulltråd, og publikums bevegelse får steinen til å avgi lyd basert på måling av elektromagnetiske bølger i grunnen under funnstedet.
Det er som om vi hører en urlyd, et ekko fra de første menneskene på jorden.
Drepende
Jeg blir også slått av den enkle visuelle renheten, og det tilsvarende enkle politiske innholdet, i Hanae Utamuras performance-video, «When a line becomes a circle», utført i sanden like ved grensen mellom Sør- og Nord-Korea.
Når er en strek også en grense?
Og når kan den vaskes bort?
Men etter et slikt vârt uttrykk trekker utstillingen meg straks ned på jorden igjen, med sin elendige montering av Jodie Careys installasjon «Stand», en serie grove, slanke søyler laget av gips, stål, jord, maling og fargeblyant.
Visst er her fine nyanser og stram helhet, men dette forsvinner foran utstillingsrommets arkitektur: en stripet fondvegg gjentar vertikaliteten i installasjonen og dreper dermed kunstverket.
En installasjon er stedsspesifikk; den både gir til og tar fra sine omgivelser.
Derfor må den monteres med stor omtanke, ikke bare parkeres lemfeldig, som her, noe som dessverre blir et symptom på det som gikk galt denne gang i Kinokino.
|
706064
|
train
| 5 |
misc
| 5 | 4 | 2,018 |
UTSTILLING: Teresa Puig har skapt vakre, tause verk med utgangspunkt i daglige telefonsamtaler med sin mor i Spania.
|
nb
|
sa
|
Anne Therese Tveita
|
Utstilling: Nært om avstand
|
https://aftenbladet.no/i/m6p54v/
|
Utstilling:Nært om avstand
UTSTILLING:
Teresa Puig har skapt vakre, tause verk med utgangspunkt i daglige telefonsamtaler med sin mor i Spania.
Hå gamle prestegard.
Teresa Puig:
Converses.
Tegning, fotografi og video.
Til 18. mars Teresa Puig:
Converses
De tynne pennestrøkene løper frem og tilbake over papiret.
Noen steder tett og energisk, andre steder flyter de saktere, nærmest som en ettertanke.
Utstillingen Converses av Teresa Puig viser tegninger, både i original form og som utsnitt i digital print og video.
De 10 utstilte verkene, sammensatt av over 60 elementer, har alle utspring i hennes håndtegnede papirarbeider.
De er alle fylte av vannrette, tynne linjer og streker.
Ved første øyekast fortoner de seg som samme verk, differensiert bare gjennom ulike format og sammensettinger, men ved nærmere øyensyn avslører de alle sin egen unike karakter.
Som variasjoner over samme tema forteller de sine individuelle historier, inneholder sine egne dialoger.
Mentale rom
Puig reflekterer gjennom sine verk over det abstrakte, mentale «rommet», og i utstillingen Converses har hun forsøkt å definere samme gjennom å fylle det, eller gjenskape det som noe håndfast.
Som utflyttet fra Spania og nå bosatt i Stavanger har Puig daglige telefonsamtaler med sin mor i hjemlandet.
Disse telefonsamtalene, konversasjonene, avstedkommer sitt eget «rom», og den store fysiske avstanden mellom de to kvinnene opphører på et vis i det de møtes i dette rommet.
Kunstneren har dokumentert de personlige samtalene gjennom en serie vakre, stillferdige verk ved å la pennen spore den bølgende dialogen.
Gjennom å la den løpe frem og tilbake over det hvite papiret, i takt med konversasjonen.
Pennen setter spor i de hvite fibrene slik EEG-målinger registrer hjernebarkens elektriske impulser.
Som avleiringer av energien mellom en mor og en datter.
Avstanden mellom de to får liten eller ingen betydning her.
Linjene, hundrevis av dem, løper frem og tilbake, noen overlapper, andre viker utenfor eller skygger unna.
Som bølger, eller krusninger på stille vann.
Pauser?
Øyer?
I noen tilfeller opphører pennens kontinuerlige vannrette vekslinger frem og tilbake.
I stedet vil den plutselig og gjentagende vike utenom, og det dannes hvite felt.
Ser vi pauser i dialogen?
Eller er de spor etter vanskelige temaer som unnvikes?
Denne nølingen, avventingene, lar det tomme, hvite papiret tre gjennom og denne «tomheten» tar således igjen form som nye, konkrete strukturer, som svaberg eller små øyer i havet.
Slik èn samtale skiller seg fra den neste fremstår også Puigs konversasjoner som unike, både i energi og innhold.
De skaper rom for refleksjoner over romlighet, avstand og tilstedeværelse.
Kunstneren leker seg med de linjerte papirene, hun fotograferer utsnitt av de ferdige arbeidene, tidvis i- og ute av fokus, ser på dem fra ulike vinkler og fremhever deres unike uttrykk.
Mellom linjene
Teresa Puigs utstilling har fått hele Nye fjoset på Hå Gamle Prestegard til disposisjon.
Det er et vellykket valg.
Ikke bare på grunn av det luftige rommet og lyset.
Men med sin umiddelbare nærhet til havet utenfor, og når lyset som reflekteres i vannet speiler seg i veggene, heves opplevelsen ytterligere.
Flere av de digitale printene kan til forveksling ligne stillbilder av havet utenfor på en sjeldent stille dag.
Dette gir i seg rom for nye konversasjoner, mellom rommet innendørs og naturen utenfor.
Og mellom linjene som pendler frem og tilbake på papiret og bølgene utenfor.
På besøksdagen ligger jærhavet badet i lys, en vakker effekt som dessverre faller uheldig ut for opplevelsen av videoverket som forstyrres av lyset.
Likeså forsvinner lydsporet med sin hvisking denne dagen.
Det ødelegger dog på mindre vis helhetsinntrykket av denne enkle men vakre, og nære utstillingen.
|
706065
|
train
| 3 |
music
| 21 | 4 | 2,018 |
Det funker best når hun krydrer forsiktig.
|
nb
|
sa
|
Geir Flatøe
|
Kylie går køntri
|
https://aftenbladet.no/i/P3BLBJ/
|
Kylie går køntri
Det funker best når hun krydrer forsiktig.
Kylie Minogue:
"Golden" (BMG)
Hanne Sørvaag, Jorunn Hodne, Sissel Kyrkjebø og et utall andre har gjort det før henne, men nå var det Kylie Minogues tur til å dra til Nashville for å spille med musikerne der.
For en gangs skyld har hun også vært med på å skrive alle sangene selv, på det som er hennes 14. studioalbum.
Hun allierer seg blant annet med britiske Steve McEwan (Keith Urban, Kenny Chesney, Carrie Underwood), som har slått seg ned i countryhovedstaden.
Minogue (49 år og 11 måneder) våger ikke å ta countrysteget særlig langt, men gir oss i det minste folk-pop i "A lifetime to repair" og americana-pop i "Stop me from falling".
Resten blir en noe merkelig mellomting mellom dansepopen hun behersker og turistreisen til Nashville.
Balladen "Music's too sad without you" er en duett med engelske Jack Savoretti, mens "Dancing" og "Raining glitter" er for dem som mener at diskogulvet og MGP på tv er bedre enn en låvedans.
I akkurat dette tilfellet sier jeg meg enig.
Beste spor:
"Dancing", "Raining glitter".
|
706066
|
train
| 5 |
music
| 13 | 4 | 2,018 |
Blytunge beats og tekster like freidige som de er referansesmarte.
|
nb
|
sa
|
Anette Basso
|
Cardi B: Breial rap fra Bronx
|
https://aftenbladet.no/i/gPBRRL/
|
Cardi B: Breial rap fra Bronx
Blytunge beats og tekster like freidige som de er referansesmarte.
Cardi B: "Invasion of privacy" (Atlantic/Warner)
Cardi B er beintøff og sjarmerende samtidig.
Den breiale rapperen fra Bronx startet som sandwich-selger, før hun ble stripper, sosiale medier-fenomen og hardtarbeidende hip hop-sensasjon.
Hun oppsummerer reisen i den rå åpneren «Get up 10».
I den blytunge trap-monsterhiten «Bodak yellow» slår hun fast at I don't dance now, I make money moves.
Den tilbakelente og morsomme «Bickenhead» har en mer minimalistisk sound og sampler en låt fra rapperen Project Pat.
Hiphophistorien refereres videre til i singelen «Be careful».
Her møter vi en mer sårbar side av Cardi B, idet hun ber sin utro elskede om å være varsom.
Hun plukker opp linjer fra en annen kjent kvinnelig rapper, nemlig Lauryn Hill og hennes låt «Ex-factor» fra 1998.
Hill og Cardi B er for øvrig de eneste kvinnelige, enkeltstående rapperne som har toppet Billboardlisten.
I låten får også lyden av hennes egen bakgrunn plass, og de dominikanske røttene smitter også av i lydbildet på «I like it».
Deretter får vi «Ring», et drømmeaktig samarbeid med Kehlani.
En ballade!
Jeg gledes over at Cardi B håndterer et slikt stilskifte.
«Thru your phone» er like vakker (men giftig), og hun overrasker med silkemyk, lys sangstemme i refrenget.
De to nedpå låtene står knallsterkt sammen med de klubbete gatebangerne som hun har blitt kjent for.
En av de aller beste av sistnevnte slaget er skrytelåten «Money bag», skrevet og produsert i samarbeid med norske Cashmere Cat.
Den har samme tyngde som «Bodak yellow» og følges opp av nok en banger, i «Bartier Cardi».
«Invasion of privacy» innfrir forventningene, med varierte låter, smart låtskriving, lekkert lydbilde, og et stjernelag av bidragsytere.
Som artisten selv er debuten skamløs og ufiltrert, sårbar og stilig.
Cardi B har styringen.
Nå kan hun trygt parkere sin Bentley truck on my Versace driveway.
Beste spor:
«Bodak yellow», «Money bag», «Bickenhead».
|
706067
|
train
| 4 |
music
| 6 | 4 | 2,018 |
Etterlatte tekster fra Johnny Cash (1932-2003) synges av venner og tilhengere.
|
nb
|
sa
|
Geir Flatøe
|
Johnny Cash lever videre
|
https://aftenbladet.no/i/7lQqnW/
|
Johnny Cash lever videre
Etterlatte tekster fra Johnny Cash (1932-2003) synges av venner og tilhengere.
Johnny Cash:
"Forever words" (Legacy/Sony)
Samlingen åpner sterkt med gamle venners savn, idet Kris Kristofferson leser Cash' siste dikt "Forever" mens Willie Nelson klimprer melodien til "I still miss someone".
Ruston Helly og Kacey Musgraves framfører "To June this morning" på vakkert vis, og Alison Krauss er seg selv i "The Captain's daughter".
Rosanne Cash og Carlene Carter hører med, sistnevnte i "June's sundown" om moren.
Blant de mange deltakerne finner vi også John Mellencamp og Elvis Costello.
Albumet er for ujevnt, men Jayhawks er praktfulle i "What would I dreamer do?" og Jamey Johnson viser styrke i "Spirit rider".
Det kommer det en liten grøsning når Chris Cornell, som tok livet av seg i fjor, synger "You never knew my mind".
Beste spor:
"To June this morning", "You never knew my mind", "The Captain's daughter", "What would I dreamer do?".
|
706068
|
train
| 4 |
screen
| 26 | 4 | 2,018 |
FILMANMELDELSE: Nesten 70 superhelter må i ringen mot en lilla kanalje som vil ha all makt i himmelen og på jorden. Fryktelig kaotisk, og ganske moro.
|
nb
|
sa
|
Leif Tore Lindø
|
Superepisk møljeslagsmål
|
https://aftenbladet.no/i/MgBeq5/
|
Superepisk møljeslagsmål
FILMANMELDELSE:
Nesten 70 superhelter må i ringen mot en lilla kanalje som vil ha all makt i himmelen og på jorden.
Fryktelig kaotisk, og ganske moro.
«Avengers: Infinity War», action/fantacy.
Med:
Robert Downey Jr., Pom Klementief, Karen Gillan, Zoe Saldana m.fl. Regi:
Anthony Russo, Joe Russo.
2 t. 29 min. 12 år.
Dette er spinnvillt.
Over 67 helter og skurker ryker i tottene på hverandre når Marvel, etter 18 filmer, skal dra til med den (foreløpig) ulitmate superheltfilmen.
«Infinity War» er et episk oppgjør mellom Thanos og Avengers og en hel haug med folk og skapninger de har hatt med å gjøre.
Thanos, en forholdsvis utrivelig gigant fra Titan, vil samle alle verdens krefter og evner i sin hanske.
Målet er å halvere universets befolkning.
det moralske dilemmaet er om man skal ofte noen, eller halvparten, for det angivelig felles beste.
Både skurker og superhelter må bale med denne problemstillingen mens symfoniorkesteret spiller opp til stadig nye kamper.
Og du verden for noen kamper.
Det er et konstant møljeslagsmål, ispedd kjappe replikker, slagord og altså dette symfoniorkesteret.
Spektakulært og flott, bevares, men også kaotisk.
Dette er konfirmasjonstalen der absolutt alle gjestene, alle tanter og alle tremenninger skal nevnes.
Her skal ørten spuerhelter på banen, hver med sine triks og krefter.
De skal slåss i New York, i Afrika, innendørs, utendørs og ikke minst i et kjedelig og lite fiffig verdensrom som ser mest ut som et kitsj-opplyst metalldynge.
Iron-Man, Thor, Hulken, Captain America, Loki, Black Widow, Peter Quill, Spider-Man, Falcon, Doctor Strange, Black Panther, Vision, Scarlet Witch, War Machine.
De står i kø for å denge laus på motstanden.
Det er moro innimellom, men fortellingen om finalen er dessverre stappfull av semifinaler.
Det er åpenbart at noen må dø.
Det som finnes av spenning handler om dette.
De kan jo aldri redde verden for godt.
Da ville de måtte ta seg jobb som revisor eller HR-konsulent, så finalen har en slags restspenning på hvilken oppsang den gir til neste film.
Franchisen er nok viktigere enn de enkelte filmene her, og det er synd.
Men altså, moro innimellom.
Noen dialoger er snappy og fine.
Deler av møljeslagsmålene er fantastisk laget.
Benedict Cumberbatch er fin, tross de ytterst kleine håndbevegelsene.
Josh Brolin gjør er godt forsøk på å gjøre Den Endelige Skurken til et komplekst vesen og når sant skal sies:
Å se nesten 70 kvinner og karer denge løs på forskjellig rask fra rommet er forholdsvis god underholdning.
Det rister godt i stolen, lydsporet er friskt og det er mye oppfinnsomt haraball i dette universet.
Og slutten er litt stilig.
«Infinity War» er nok verdt billettprisen, særlig hvis du har et forhold til denne banden fra før.
|
706069
|
train
| 4 |
stage
| 21 | 4 | 2,018 |
TEATER: Velskrive og velspelt. Men eg skjønar ikkje heilt kvifor Riksteatret set opp Arthur Millers «Prisen».
|
nb
|
sa
|
Jan Zahl
|
Godt, gammaldags teaterhandverk
|
https://aftenbladet.no/i/WLB1WQ/
|
Godt, gammaldags teaterhandverk
TEATER:
Velskrive og velspelt.
Men eg skjønar ikkje heilt kvifor Riksteatret set opp Arthur Millers «Prisen».
Prisen
Riksteatret på Sandnes kulturhus.
Av: Arthur Miller.
Med:
Kim Haugen, Helge Jordal, Iren Reppen og Per Frisch.
Regi:
Kjetil-Bang Hansen.
Scenografi:
John-Kristian Alsaker.
Lysdesign:
Øyvind Wangensteen.
Då «Prisen» hadde urpremiere på Broadway i New York i 1968, var Arthur Miller 53 år.
Han var ein gigant i amerikansk dramatikk, etter den moderne klassikaren «En handelsreisendes død» (1949), «The Crucible» (1953) og filmen «The Misfits» frå 1961.
Miller var superkjendis etter ekteskapet med Marilyn Monroe.
Han var nærmast ei levande legende.
Samtidig var USA og verda i sterk forandring mot slutten av 1960-talet, både samfunnsmessig og i teatret.
Litt på sida av de heile sat Miller.
Han kjende seg - og blei sannsynlegvis også oppfatta - som litt gammaldags, kjem det fram i dotteras framifrå dokumentarfilm om faren, tilgjengeleg på HBO Nordic.
Han registrerte begeistringa for absurd og avantgardistisk teater utan tydeleg start eller slutt, irriterte seg over at fortidas feil mangla i analysen av det som foregjekk i Vietnam.
I dette stemningsleiet, i ein reaksjon mot Vietnamkrigen og det absurde teatret, skreiv han «Prisen», fortalde Miller i ein artikkel i New York Times frå 1999.
Arveoppgjer
«Prisen» handlar om to brør i 50-åra som ikkje har sett kvarandre på 16 år, men som møtest igjen når eigedelane etter deira avdøde far må seljast fordi huset skal rivast.
Victor Franz (Kim Haugen) hoppa av realfagsstudia og blei politimann for å forsørga faren etter at han gjekk konkurs etter krakket i 1929.
Walter (Per Frisch) valde å halda fram medisinstudiet, drog heimefrå og blei ein rik, vellukka kirurg.
Haugen viser i starten fram ein ganske resignert mann som blir driven rundt i manesjen av ei skuffa, alkoholisert og - etter min smak - litt for skingrande kone (Iren Reppen), som virkar langt meir oppteken av pengar og status enn mannen.
Rett pris?
Første akt handlar framfor alt om prissettinga av arvegodset som er stabla på det gamle loftet i John-Kristian Alsakers fine scenografi.
Inn kjem den eldgamle, jødiske handelsmannen Solomon (Helge Jordal) på 89 år.
Bortsett frå at Jordal ikkje ser ut som han er 89 år, spelar han den gamle ypperleg, heilt på grensa til karikert.
Første akt viser seg å vera nærmast eit sidespor.
Tidvis underhaldande, men også tidvis kjedeleg og uvesentleg for oppbygginga fram mot stykkets eigentlege kjerne.
For «Prisen» handlar ikkje om å finna rett pris på eit dødsbo, men om prisen du betaler for dine eigne livsval.
Denne tematikken kjem i andre akt, når Walter (Per Frisch) dukkar opp.
Andre akt løftar stykket mange hakk, det gneistrar både av spel og replikkar når dei to brørne konfronterer kvarandre med fortidas val og konsekvensar.
Og her svingar det verkeleg av det som foregår på scenen.
Det er godt tenkt, skrive og spelt når sympatien din svingar mellom dei to brørne.
Når du tenkjer at dei begge - altså Miller - argumenterer godt for vidt ulike livsval, både for å ofra seg sjølv for andre og å ta ansvar for seg sjølv.
Når du heile tida er einig med siste talar - og dermed ikkje går ut med ein klar konklusjon på kva som var rett eller feil, men må tenkja sjølv.
Gløymt - av ein grunn?
Regissør Kjetil Bang-Hansen har kalla «Prisen» ein gløymt klassikar.
Stykket er berre sett opp tre gonger i Norge.
Riksteatersjef Tom Remlov har på si side peika på at Miller er den av det førre hundreårets store dramatikarar som står tydelegast i tradisjonen etter Ibsen - noko som også er veldig tydeleg i «Prisen», der fortida heimsøker notida.
Likevel blir eg altså sitjande og lura på kvifor Riksteateret har valt seg akkurat dette stykket - og kvifor regissøren har valt å spela det ut så konvensjonelt og tydeleg plassert i New York i 1968.
For sjølv om det handlar om noko så evig aktuelt som livsval og konsekvensar, kjennest det litt gammalt og passé, som noko eg har sett og høyrt mange gonger før.
På kva måte er dette relevant i 2018 - når det allereie var lett gammaldags i 1968?
Les flere teatermeldingar her:
|
706070
|
train
| 5 |
literature
| 25 | 4 | 2,018 |
BOK: Fjorårets Man Bookerpris-vinner allerede på norsk. Den er elegant. Og krevende.
|
nb
|
sa
|
Jan Askelund
|
BOK: Harde bud på begge sider av graven
|
https://aftenbladet.no/i/a2BEoE/
|
BOK:Harde bud på begge sider av graven
BOK:
Fjorårets Man Bookerpris-vinner allerede på norsk.
Den er elegant.
Og krevende.
George Saunders:
Lincoln i bardo.
384 sider oversatt av Preben Jordal.
Gyldendal.
Ideen om å la de døde omgås og snakke med de ennå levende i samme verk, er ikke ny.
Det lar seg gjøre på flere slags vis, som sin tids store danske teatermann J.L. Heiberg i 1840 gjorde det fra scenen i skuespillet «En sjæl efter Døden», i form av undertittelens «en apocalyptisk Comedie».
Eller som amerikanske Edgar Lee Masters gjorde det i den mektige «Spoon River Anthology» fra 1915, der 250 fiktive mennesker presenterer seg som tekst på gravstøttene sine, og (endelig) får meddelt det viktigste de har å si mens de i sum danner et bilde av en hel småby (norske utgaver 1950, 1976).
Hundre år senere, med minninger om Lee Masters, strekker George Saunders (1958) det bare så mye lenger ved å skape forbindelse og kommuniksjon mellom de døde sjeler – «forhenværende mennesker» - og de ennå levende på det for dem «tidligere stedet».
Han gjør det i et stort spenn mellom den glitrende opplyste presidentresidensen til Abraham Lincoln (en av de «største» i USAs historie) og den dystermørke, vindherjete vinterkirkegården i nabolaget.
Året er 1862, den tidlige fasen i den amerikanske borgerkrig (som til denne dag har tatt flere amerikanske liv enn noen annen krig USA har deltatt i).
Det går dårlig for republikken, og presidentens ry, popularitet og personlige omdømme er på et lavmål.
Han kjenner seg likevel, som den årvisse skikken er, forpliktet til å holde en stor mottakelse for hundrevis av gjester, med overdådig servering.
Mens festlighetene pågår, ligger hans elleveårige sønn Willie og dør et annet sted i bygningen.
President Lincoln blir «den mest sørgmodige mann i verden», mest skamfulle også.
Natt etter natt oppsøker han sarkofagen der Willie er anbrakt.
På kirkegården er det mange avdøde som befinner seg i tittelens «bardo», der de en kortere eller lengre tid etter at døden inntrer, (etter buddhistiske forestillinger) fortsatt er sansende og artikulerte.
Her er mulig trøst for en knust far og hans sønn som aldri ble «skjenket den store urgaven»: tid.
«Lincoln i bardo» er en mangestemt collage, et potpourri av (døde) stemmer, som Lee Masters’, men mye mer krevende og med store implikasjoner for opplevelsen og forståelsen vår av liv og død.
(Og om det ikke var vanskelig nok, er oversettelsen noen steder heller ikke så hjelpsom, selv om den stort sett fungerer fint.)
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.