id
stringlengths 6
6
| split
stringclasses 1
value | rating
int64 1
6
| category
stringclasses 9
values | day
int64 1
31
| month
int64 1
12
| year
int64 2k
2.02k
| excerpt
stringlengths 0
662
| language
stringclasses 2
values | source
stringclasses 8
values | authors
stringclasses 583
values | title
stringlengths 2
328
| url
stringlengths 20
178
| text
stringlengths 13
22.9k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
706071
|
train
| 4 |
music
| 22 | 4 | 2,018 |
Fengende pønk med iørefallende riff og feministisk brodd.
|
nb
|
sa
|
Anette Basso
|
Dark Times: Solid pønkplate
|
https://aftenbladet.no/i/P3BLA6/
|
Dark Times:Solid pønkplate
Fengende pønk med iørefallende riff og feministisk brodd.
Dark Times:
"Tell me what I want" (Sheep Chase/Musikkoperatørene)
Dark Times har hatt dreisen på de gode melodiene siden 2011.
Den energiske debuten «Give» fra 2014 ga dem en fortjent Spellemannsnominasjon.
Oppfølgeren er hakket mer gjennomarbeidet, selv om DIY-nerven er her fremdeles.
Nerve har også vokalen til Ann Kristin Traaen, som fører leadgitaren.
Den driver sammen med barytongitaren til Sebastian Rusten, mens Rikke Fjell Jørgensen på trommer utgjør ryggraden.
Åpneren «Doom and gloom» er en oppløftende låt om endetid.
Singelen «Blazing» er helstøpt, med et blytungt break mot slutten.
Her viser de også sin feministiske brodd, ha gjerne #MeToo i bakhodet.
«Take it in» øker desperasjonsnivået.
Instrumentalpartiet i andre halvdel av den over fem minutter lange låten er frigjørende og klaustrofobisk samtidig.
«Pinhole» tar tempoet ned, vokalen ligger i et mer melankolsk leie og vi dras inn i mørket.
Dette ga mersmak, og jeg ønsker meg mer utforsking i samme terreng.
Beste spor:
«Blazing», «Take it in», «Pinhole».
|
706072
|
train
| 5 |
music
| 19 | 4 | 2,018 |
Vi kunne ikke bare høre, men også se SSOs spilleglede. Det er jo en del av en konsertopplevelse.
|
nb
|
sa
|
Arnfinn Bø-Rygg
|
SSO har igjen vist hvor gode de er til å fremføre nyskrevet musikk
|
https://aftenbladet.no/i/qnwwg1/
|
SSO har igjen vist hvor gode de er til å fremføre nyskrevet musikk
Vi kunne ikke bare høre, men også se SSOs spilleglede.
Det er jo en del av en konsertopplevelse.
Ørjan Matre:
Different Stories (urfremføring)
Mendelssohn: Symfoni nr. 3 («Den skotske»).
SSO, dir.:
Christian Vasquez
Ørjan Matre er en komponist som mestrer det å komponere for et stort orkester.
Og han er en instrumentkjenner av rang:
Fra strykernes sang og treblåsernes rike klangfarger til messingens voldsomme klangutladninger og slagverkets vidt forskjellige lydkvaliteter (singling, visping og rene slag).
Matres verk, som SSO har bestilt, har tittelen «Different Stories».
Og forskjellige er så visst de satsene verket består av:
En heller dyster prolog, et refreng I som korresponderer med fjerdesatsens refreng II, der begge ikke går av veien for voldsom klangutfoldelse.
Dernest tredjesatsen, «Aubade», som betyr morgensang eller den trubadursang som beskriver hvordan morgenlyset skiller de elskende.
Til sist «Nocturne», som hadde lite med Chopins nokturner å gjøre, men tvert imot formidlet noe dystert.
I «Different Stories» er det ikke så mye tale om strukturer eller utvikling av motiver, men mer om episoder.
Men en komposisjons bestanddeler, slik som klangflater, gjentagelser, variasjon var så visst ikke fraværende.
Og ikke minst, hva gjelder lytteren: alle satsene var virkningsfulle.
SSO med stor spilleglede
Det sydet og kokte til tider av denne musikken.
Noen ganger assosierte jeg til Stravinskij, men oftest til Arvo Pärt – for nå å ta en sammenligning som jo hører til det å karakterisere kunst.
SSO og dets faste dirigent, Christian Vasquez, skal ha all ros for at de setter nye verk, og til og med bestillingsverk, på programmet.
Det var også tydelig at orkesteret likte å spille Matres verk.
Vi kunne ikke bare høre, men også se spillegleden.
Det er jo en del av en konsertopplevelse.
Vakkert fargelagt
Mendelssohn skrev en rekke ufullendte verk og han reviderte stadig det som var fullført.
Det gjelder også symfoni nr. 3, «Den skotske», som han laget skisser til etter en tur i Skottland, men ventet i mange år før han gjorde den ferdig i 1842.
Den er således den siste av hans fem symfonier.
SSO spilte den hymniske åpningen på symfonien med den rette andektighet og strykerresitativet som følger, med den rette lidenskap.
Etter begynnelsen av allegro-delen som har betegnelsen agitato, som betyr heftig, følger en vidunderlig pianissimo-del som varer i over 20 takter for så i tilta i styrke.
Her kunne begynnelsen vært svakere.
Herlig klang imidlertid på slutten av førstesatsen, som er en slags pust fra åpningen.
Det var mesterlig spilt.
Mendelsson forlanger av dirigenten at satsene skal spilles attaca, det vil si uten avbrudd, og det er virkningsfullt.
Fremføringen til Vasquez levde bare nesten opp til dette.
I scherzoen hører vi hornene kalle fra det fjerne – et typisk romantisk trekk, som SSO ikke var helt på høyde med.
Men SSO fargela på en fin måte Mendelssohns instrumentalkunst.
Det atmosfæriske og stemningsfulle i denne symfonien fikk oss aldri til å assosiere til et litterært program.
SSO spilte verket klassisk, slik Mendelssohn ville ha det.
Mendelssohn – sin tids popstar
Mendelssohn var sin tids popstar – pianist, dirigent, komponist.
Han skrev allerede fra 14-års-alderen med en usedvanlig letthet, noe som lenge ble lagt ham til last.
Men denne komponisten, som skrev henimot 6000 brev i sitt korte liv, og var like intellektuelt begavet som kunstnerisk skapende, har i de siste tiår fått sin fortjente renessanse.
SSO viste torsdag kveld, og har i en årrekke nå demonstrert, at de for Mendelssohns symfonier og ouverturer er på høyde med de beste fortolkere av denne musikken.
|
706073
|
train
| 6 |
literature
| 10 | 4 | 2,018 |
BOK: Imponerende og kritisk gjennomgang av bevissthetsforskningen fra Descartes til i dag.
|
nb
|
sa
|
Sigmund Jensen
|
Høyst lesverdig og tankevekkende
|
https://aftenbladet.no/i/8wvxOr/
|
Høyst lesverdig og tankevekkende
BOK:
Imponerende og kritisk gjennomgang av bevissthetsforskningen fra Descartes til i dag.
Siri Hustvedt:
På sviktende grunn.
Om hjerner og kropper, maskiner og mennesker, og arv og miljø.
Essay.
Oversatt av Knut Johansen.
335 sider.
Aschehoug.
I «På sviktende grunn», som opprinnelig ble utgitt som del to av essaysamlingen «Kvinne ser på menn som ser på kvinner (2017), retter Siri Hustvedt (f. 1955) sitt kunnskapsrike og kritiske blikk mot grunnleggende problemstillinger innen bevissthetsforskningen, og påviser bl.a. hvordan det århundregamle skillet mellom kropp og sinn til dels har fordreid samtidens forestillinger om hjernen, psykiatrien, genetikken og kunstig intelligens, slik også feministisk teori lenge har vært fastlåst i egne debatter om grensen mellom essensialisme (det iboende) og konstruktivisme (det tillærte).
I så måte er nok originalens tittel bedre enn den norske:
«The Delusions of Certainty», også fordi Hustvedt, med Kierkegaard, viser at skråsikkerhet leder til dogmatisk tyranni.
Når det er sagt, er Hustvedts gode penn, klare tanker og personlige grunntone fint ivaretatt av oversetter Knut Johansen.
Det er en omfattende materie Hustvedt her har gitt seg i kast med.
Foruten historiske fakta og kuriosa besitter hun en betydelig faglig kunnskap innen en rekke felter, og man blir imponert over forfatterens innsikt og oversikt i fremstillingen av bevissthetsforskningen fra antikken og Descartes til i dag, med innlagte stikk til bl.a. Dawkins og Pinker, kritikk av den vitenskapelige metode og tilbøyeligheten til å presentere hypoteser som kausalt faktum, og en sunn skepsis til det kunstige skillet mellom «hard» vitenskap og «myke» feminine verdier.
I opplysningstiden ble det utgitt lærebøker for kvinner i matematikk og fysikk, men med den advarsel at kvinner som beskjeftiget seg med slike studier ville kunne dø av anstrengelsen eller i alle fall utvikle mannhaftighet og innskrumpet livmor.
Verden går fremover, bemerker Hustvedt tørt.
Og likevel ikke.
«På sviktende grunn» er et personlig essay om menneskets biologiske kompleksitet.
Boken drøfter spørsmålet om hva et menneske er og hva det vil si å tenke.
I et forsøk på å nærme seg et mulig svar, spenner forfatteren opp et bredt lerret.
Hun er bl.a. innom innbilt svangerskap (pseudocyesis) og couvadesyndromet, der den vordende far utvikler symptomer på graviditet, og spør i forlengelsen av dette om hvordan trosoppfatninger, ønsker, ideer og angstreaksjoner kan forandre kroppen, hjernen og sinnet, og om sammenhengen mellom disse.
I sin kritikk av komputasjonsmodellen i kunstig intelligens-forskningen, trekker Hustvedt frem språkets, metaforens og symbolets betydning for tenkningen.
I motsetning til maskiner er ikke biologiske systemer rasjonelle aktører som bare tar imot input og kalkulerer output.
«Det faktum at flymaskiner og fugler begge flyr, utvisker ikke forskjellene mellom dem» (s. 297).
Dette knytter hun så med Polanyi an til knowhow og taus viten, det Husserl og Heidegger betegnet som «Leib», og som en maskin vanskelig kan ha noen begreper om.
Enkelt er ikke dette stoffet, men «På sviktende grunn» er en høyst leseverdig, velskrevet, opplysende og tankevekkende bok, der Siri Hustvedt riktignok ikke fyller igjen alle hullene, men spørrende peker på forklaringskløften mellom sinnet og hjernen.
|
706074
|
train
| 5 |
screen
| 5 | 4 | 2,018 |
Det er sjeldan du ser ein original film i grøssarsjangaren. Så kom deg på kino, ver heilt stille, og sjå «A Quiet Place».
|
nb
|
sa
|
Jan Zahl
|
Stilig, stum skrekk
|
https://aftenbladet.no/i/OnqyqA/
|
Stilig, stum skrekk
Det er sjeldan du ser ein original film i grøssarsjangaren.
Så kom deg på kino, ver heilt stille, og sjå «A Quiet Place».
A Quiet Place
Sjanger:
Thriller/Grøssar.
Med:
John Krasinski, Emily Blunt.
Regi: John Krasinski.
Nasjonalitet: USA, 2017.
Lengde:
1 t. 30 min. Aldersgrense: 15 år.
Buzzen har gått rundt «A Quiet Place» heilt sidan førpremieren på teknologi, musikk- og hipsterfestivalen South by Southwest i Texas i mars:
Kanonkritikkar og toppscore på 100 prosent på Rotten Tomatoes tyda på at dette var ein film å gleda seg til.
Og det stemmer.
«A Quiet Place» er original, smart og dyktig laga - i ein sjanger som stort sett er gjespande forutseibar.
Me møter ein familie med mor (Emily Blunt), far (John Krasinski, som også har regi og i den verkelege verda er gift med Blunt) og barna deira.
Dei er nokre av få overlevande etter at jorda er invadert av skrekkinngytande monster med massevis av tenner.
Ikkje så originalt så langt, altså.
Og nesten komisk at sånne alienaktige monster alltid ser så like ut.
Bitte litt trekk for det.
Men så kjem me til det spesielle:
Monstera er blinde, og går i staden etter lyd.
Dermed må alle som ønskjer å leva vidare vera heilt stille.
Noko som ikkje er så enkelt.
Om du til dømes skal føda.
Eller om du er 14 år og rasande.
Familien kan ikkje snakka med kvarandre anna enn gjennom teiknspråk eller kviskring.
Dei må lista seg rundt.
Og ingenting må velta, ingenting må laga lyd.
Dette inneber at «A Quiet Place» nesten ikkje inneheld replikkar, og dermed nærmast er ein stumfilm.
Det betyr i sin tur at skodespelarane ikkje kan bruka ord, men bare ansikt og kropp til å uttrykka korleis dei har det.
Og det gjer skodespelarane særs overtydande, store som små.
I ein film utan ord, der alle må vera heilt stille, blir det som finst av lyd desto viktigare.
Både lyden som omgir familien, og - ikkje minst - musikken, som fungerer glitrande både for å understreka harmoniske scener og for å bygga opp spenninga.
Og spenning blir det, altså, heilt utan skrik og skrål.
Det er heller ikkje blodige scener som gjer at du sit ytst på stolsetet, men eit særs vellukka døme på at det går an å tenka nytt, smart og originalt i grøssarsjangeren.
|
706075
|
train
| 5 |
stage
| 12 | 4 | 2,018 |
TEATER: Å skape sceniske opptrinn rundt to stjerners liv og musikk er krevende. Britt-Synnøve Johansen har lykkes godt i forestillingen «En spurv og en diva».
|
nb
|
sa
|
Kristin Aalen
|
Helstøpt forestilling om en fordrukken spurv og en elegant diva
|
https://aftenbladet.no/i/wEb02G/
|
Helstøpt forestilling om en fordrukken spurv og en elegant diva
TEATER:
Å skape sceniske opptrinn rundt to stjerners liv og musikk er krevende.
Britt-Synnøve Johansen har lykkes godt i forestillingen «En spurv og en diva».
En spurv og en diva.
Regi:
Espen Hana.
Manus/oversettelser:
Britt-Synnøve Johansen.
Med Britt-Synnøve Johansen og Eva Bjerga Haugen.
Musikere:
Svein Ragnar Myklebust (piano), Theodor Barsnes Onarheim (kontrabass).
Lys:
Joakim Foldøy.
Lyd/teknikk:
André Foldøy.
Varighet:
80 minutter.
Sted: Jadarheim, Nærbø.
Rogalendinger har hørt Johansen skarrrre som Edith Piaf siden Sildajazzen i 2000 og deretter i en flott forestilling på Rogaland teater.
Videregående skoleelever har fått høre om den franske sangerinnen og den tyske artisten Marlene Dietrich som ble nære venner etter en konsert i New York.
Nå reiser Johansen rundt på kulturhus i fylket med et teaterstykke der hun selv spiller Piaf mens Eva Bjerga Haugen tolker divaen.
Vi opplevde dem i Jadarheim forsamlingshus på Nærbø.
Kontraster forsterket
Det gode grepet er at kontrastene mellom sangerne forsterkes.
Åpningsscenen går rett inn i det tragiske faktum at Piaf ble avhengig av alkohol og morfin, noe Dietrich oppgitt prøver å holde henne unna.
Haugens rollefigur er mer måteholden med alkoholen enn divaen nok var i virkeligheten, skal vi tro kildene.
Johansen har fått seg mørke krøller og er kledd i en enkel kjole, flate sko eller sågar tøfler.
Haugen opptrer i lys blond frisyre og elegante habitter, fra ettersittende kjole med flosshatt, glitrende gallaantrekk til tøffe langbukser og høye hæler.
Marlene oppfordrer Edith til å kle seg finere og bruke leppestift, noe spurven gjorde ifølge fotografier, men ikke i denne forestillingen.
Det er greit – den forsterkede kontrasten skaper dynamikk på scenen.
Fri kjærlighet
I andre aspekter er Dietrich og Piaf like:
Begge savner sin mor, føler seg ensomme i livet som omreisende stjerner og vil nyte kjærligheten så ofte de kan.
Edith fikk en datter hun ikke klarte å ta vare på, Marlene hadde en datter med ektemannen Rudi, men ser henne knapt.
«Ich bin von Kopf bis Fuss auf Liebe eingestellt», synger den seksuelt frigjorte Dietrich i en låt fra filmen «Der blaue Engel» som gjorde henne berømt i 1930.
Stykkets dialog får godt fram at Piaf er like innstilt på elskov – fra topp til tå – slik hun synger om havnepiken som gir Milord alt, skjønt hjertet hans er kaldt.
Johansen og Haugen er dyktige sangere.
Førstnevnte utfolder seg i det største spennet, fra en munter låt om han som elsket motorsykkelen høyere enn kjæresten, til fortvilelsen i «Min Gud!
Min Gud!», nå gjort om til en tekst om datteren som døde to år gammel.
Haugen synger slepent og mørkt, slik vi minnes Dietrichs stemme.
Det er skikkelig vakkert, synd bare at diksjonen er så dempet at det blir vanskelig å oppfatte teksten.
Tonefølge leveres stødig av Svein Ragnar Myklebust på piano og Theodor Barsnes Onarheim på kontrabass.
Biografisk manus
Aktørene har fått god regihjelp av Espen Hana til å veksle smidig mellom samtale og sanger.
De synger tekster fra Paris (Den vakre gatejenta) og Berlin (Eg har en liten koffert i Berlin), hjembyer som venninnene savner.
De snakker om ståsted under 2. verdenskrig – Dietrich nektet å synge i Tyskland og flyttet til USA.
Piaf ble beskyldt for å støtte fienden, men hevdet at hun i smug hjalp motstandsbevegelsen med å redde fanger.
Det er imponerende hvor mye biografisk og anekdotisk materiale Johansen har lagt inn i stykket.
Stemningen blir rent lattermild da aktørene omtaler seg selv som avdøde som drøfter hvem de en gang var.
Bra.
Slik får vi et humørfylt gjensyn med Piaf samtidig som det fascinerer å høre om Dietrich, hennes filmkarriere, berømte menn hun hadde forhold til – John Wayne, Frank Sinatra og president John F.
Kennedy – samt hennes ville plan om å besøke den forhatte Hitler for å skyte ham.
Gratulerer med en helstøpt forestilling!
Spilles også:
Bømlo Kulturhus, Festiviteten, Haugesund, Varen Kulturscene, Randaberg.
|
706076
|
train
| 4 |
misc
| 15 | 4 | 2,018 |
UTSTILLING: Klisjeaktige motiver blir hengende som en form for tomme kulisser. Men Ellen Kalvig oppveier dette med dyktig håndtering av naturens lys.
|
nb
|
sa
|
Trond Borgen
|
Naturens våte drøm
|
https://aftenbladet.no/i/1kdyOW/
|
Naturens våte drøm
UTSTILLING:
Klisjeaktige motiver blir hengende som en form for tomme kulisser.
Men Ellen Kalvig oppveier dette med dyktig håndtering av naturens lys.
Hå gamle prestegard:
Ellen Kalvig, Mørkeromsarbeid – Om lys.
Maleri, t.o.m. 27. mai
Jeg er ikke sikker på at dette er så lurt: med tittelen antyder og simulerer Ellen Kalvig i sin maleriutstilling på Hå et slags fotografisk arbeid i mørkerommet, som et helhetskonsept for mønstringen.
Som om fotografens kjemiske og mekaniske prosess lar seg overføre til det maleriske arbeidet.
Men lager man et maleri med et minimum av kunstnerisk nerve, kan det aldri kan aldri bli mekanisk.
Kunstnerens blikk og penselføring ligger et ganske annet sted, noe Kalvig da også viser i sine nye bilder.
Parallellen til fotografiet blir en haltende analogi.
Det hjelper ikke at hun maler inn noen effekter langs bildenes ytterkanter, som for å antyde motiver under framkalling i mørkerommets kjemiske bad.
Melankolsk
Så kunne vi jo tenke oss at Kalvigs mørkerom i stedet rett og slett er selve vestlandslandskapet om høsten og vinteren, og at lysvirkningene i malerienes motiver da rommer en kombinasjon av naturens egen prosess og kunstnerens.
Det er uansett Kalvig som uhelbredelig romantiker vi ser her.
Hun trekkes hele tiden mot stillheten i landskapet, og mot et lys som ligger melankolsk over fjell og mark, og som spiller i mettede fargetoner over himmelen.
Det er i hovedsak et fuktig, mørkt vestlandslandskap hun skildrer, forenklet og konsentrert om få former: fjell, ås, trær, himmel.
På mange måter det arketypiske Vestlandet, formidlet som et sted full av naturromantikk og mystikk.
Godt om lys
Den siste delen av utstillingstittelen – Om lys – er god (og tilstrekkelig), fordi den er heldekkende for samtlige malerier.
Kalvig har funnet fram til en effektiv bruk av tynne akrylfarger for å fange ulike lysvirkninger, og hun metter lyset med en ulmende, glødende kraft.
Noe av dette registrerte jeg allerede i 2004, da hun stilte ut i Kunstgalleriet i Stavanger; og jeg ser nå, 14 år senere, at det som den gang virket friskt og nytt, etter hvert har satt seg som Kalvigs ensidige signaturstil.
Slik bærer utstillingen et dobbelt preg av repetisjonsøvelse; både som gjentakelse av en motivtype hun har arbeidet med lenge, og som gjentakende motiver fra bilde til bilde i den nye utstillingen.
I flere av disse maleriene ser vi enkle former av ås, trær og himmel gjentatt med bare små variasjoner.
Når et motiv gjentas så ofte, står det i fare for å tømmes for innhold, slik at det kun er klisjeen som blir stående.
Indre lys
Se deg om på denne utstillingen, og du vil snart oppleve akkurat dette.
Klisjeaktige motiver blir hengende som en form for tomme kulisser, både de grønne landskapene og vinterbildene, som er så enkle i form og uttrykk at de blir pregløse, i betydningen: de kunne ha vært malt av mange andre kunstnere, som heller ikke ville ha avslørt noen egen identitet.
Kalvig oppveier en del av dette med sin dyktige håndtering av landskapets indre lys, gjennom fargen.
Her dreier det seg om bildenes maleriske, abstrakte kvaliteter, om hvordan hun fanger lyset i flaten og slipper det ut igjen, mot betrakteren.
I et par av maleriene, særlig i «Lukkertida», ser jeg et flott arbeid med fargene, hvor skildringen av det grønngråe lyset i fjellsiden og i dalens vegetasjon skaper nettopp den dype, mettede og ladede lysopplevelsen som Kalvig på sitt beste kan oppnå.
Mer enn ekspressiv heftighet dreier det seg her om å skape en mer meditativ, langsom, men likevel intens puls i et lys som fuktig synes å lukke seg om sine hemmeligheter – naturens egen våte drøm.
|
706077
|
train
| 4 |
music
| 18 | 4 | 2,018 |
Stavangerbandet har tatt seg god tid med debuten.
|
nb
|
sa
|
Geir Flatøe
|
Supersofa: Omsider opp av sofaen
|
https://aftenbladet.no/i/L0geOq/
|
Supersofa:Omsider opp av sofaen
Stavangerbandet har tatt seg god tid med debuten.
Supersofa: "Bensin" (Sofa Plateproduksjon)
Supersofa startet i 2011, og etter hvert kom singlene "Djevel no", "En god mann", "Politi" og "Detektiv".
Dermed har vi også halve debutalbumet.
En fin overraskelse er åpningen "Eventyr", der Hanne Vasshus er duettpartner med Bård Nygaard Sandnes.
Han er ingen dårlig vokalist, men Vasshus gjør uansett ting bedre.
Særlig når hun inviterer til et eventyr der vi leker oss som ville dyr.
Mannspersonen er likevel skeptisk, ka e det hon ve ha deg te.
Om ikke dette siste lyder stavangersk, er det fordi Sandnes synger på bergensk.
Han tar seg også av trommene, mens Tore Sværen spiller bass.
Gitarister er Andreas Hjelle og Tormod Eikill.
Produsent er Inge Engelsvold.
Rock med tendenser av progrock og tung pop, kaller de det selv.
Det fungerer fint på tungt seigflytende "Ingen vet".
"Hon vil slåss" har en luftigere innpakning, med et Pink Floyd-løft i refrenget.
"Politi" er heller ikke ille, men jeg hadde trolig likt denne bedre i 1978 enn jeg gjør i dag.
Retro kan være bra, men bør ikke føles utdatert.
"En god mann" er mer tidløs og har ikke tapt seg siden den ble utgitt for to år siden.
En melankolsk låt, fint understreket av gitarspillet.
"Djevel no" har en god oppbygning, men fortjener den tre år gamle sangen en plass på debutalbumet?
"Detektiv" er langt mer umiddelbar, i det minste idet refrenget setter inn:
Eg elsker tanken på at du kommer etter meg, at du tok deg bryet.
Dessuten er James Bond-bassen herlig koblet opp mot teksten om forfølgelse til andre land.
Det føles nesten for galt å avslutte denne etter tre minutter og 16 sekunder.
På den annen siden er det en perfekt popsingel-lengde.
Supersofa avslutter med "Sørgedans", en stillferdig sang om et selvmord.
Svært personlig, nesten påtrengende direkte.
Alt i alt noe fine kutt, pluss noen sanger de kanskje burde gitt slipp på.
Beste spor:
"Eventyr", "En god mann", "Detektiv".
|
706078
|
train
| 5 |
literature
| 24 | 4 | 2,018 |
BOK: Slepent, maritimt kammerspill med tam feel good-slutt.
|
nb
|
sa
|
Steinar Sivertsen
|
Norsk litteraturs Grand Old Man om gull, kvinner og seiltur til Nyhavn
|
https://aftenbladet.no/i/e1Bx4O/
|
Norsk litteraturs Grand Old Man om gull, kvinner og seiltur til Nyhavn
BOK:
Slepent, maritimt kammerspill med tam feel good-slutt.
Øystein Lønn:
Berners datter.
Fortelling.
116 sider.
Gyldendal.
Norsk litteraturs Grand Old Man, den hyppig prisbelønte og oversatte sørlendingen Øystein Lønn (f. 1936, debut 1966), har fram til i år gitt ut tolv romaner, fem novellesamlinger og bare en såkalt «fortelling» - «Lu» fra 1977.
Når årets bok, «Berners datter» - på typisk lønnsk vis med et personnavn i tittelen – igjen sjangerbestemmes som «fortelling», signaliserer dikteren at teksten er «novella»-aktig , løsere i snippen og mindre tilknappet enn en «novelle», men kortere enn sin mer røslige slektning «romanen».
«Berners datter» er karakterdrevet, persongalleriet lite, handlingen enkel, stemningen intens.
Slik skapes enda engang «en følelse av kammerspill» («Tom Rebers siste retrett», 1988).
Vi hører om en seiltur som tre menn bosatt på en ikke navngitt sørlandsøy foretar seg.
Målet deres er den livlige, kosmopolitiske handelsbyen København der de har to ulike oppdrag å sikte seg inn mot.
Toktet er ikke tidfestet.
Men det må ha skjedd etter 1772 da byen Daugavpils opphørte å tilhøre det polsk-litauiske riket og ble latvisk i stedet, i en tid da seilskipene som krysset Skagerrak risikerte å bli kapret av pirater.
At handlingen springer ut fra en anonymisert sørlandsøy med 32 hus og legges noen år tilbake i historien, innebærer at årets fortelling miljømessig og i tid er beslektet med «Maren Gripes ritualer» (1999).
Men denne gangen er det tre menn og ikke en kvinne som står i sentrum for det som skjer, samtidig som det melodramatiske preget er mindre markant.
Det dreier seg om en allvitende tredjepersonsfortelling der lukter og smaker og kroppslige fornemmelse, syns- og hørselsinntrykk, nedslipte bilder, aforistisk klingende, tvetydige formuleringer, innslag av usagt, realistiske observasjoner og symbolske klanger (knyttet til «den baltiske havstrømmen», en «steinbit, en «nise») forplanter seg gjennom en stort sett lavmælt, mollstemt tekst som langsomt avdekker lag på lag av disharmonier, fortrengte håp, fordekte ønsker.
Først blir vi kjent med Ross, han som livnærer seg ved å dykke ned i dypet etter skjell, og finner en «grå pose av vokset lin» etter et forlis.
Den lukter «fett, olje, ost og kaffegrut», inneholder åtte små figurer som kan selges, og åpner opp for en historie der også gullets og landerobringenes rolle inngår.
Sammen med Berner, en eiendomsbesittende, diger sjakkspiller som ikke liker seg til sjøs, og av både fysiske og psykiske årsaker skjelver på hendene, samt den sjeneverdrikkende, dyktige sjømannen Alert, gjennomfører han en reise som ender i brokete Nyhavn.
Der møter de kjøperen Avatis, en latvisk prest og gullsmed, før Ross oppsøker en viss Karen og hennes treårige sønn, personer som streifes allerede på side 33.
Denne litt omstendelige sluttscenen har feel good-preg, virker dvask og punkterer den uroen som har ligget i underteksten.
Selv om det er mennenes tanker, sansefornemmelser og utsagn som dominerer perspektivet – i motsetning til i den feministisk fargete romanen «Ifølge Sofia» (2001) - spiller navnløse kvinner en sentral rolle i dette stramme, skjebnetunge pasjonsdramaet som antyder at det viktigste aldri er penger, og at det er forskjell på begjær og kjærlighet, vanenes monotoni og hjertets kronglete tilstander, det som sies og en kropp eller et sinn som morser sitt SOS.
Ross lever med en tidligere prostituert østfra, blir rolig av å høre «kvinnens pust» om natten, tenker «på profilen hennes når hun sov, på håret hennes over pannen» og formidler sensuelle scener fra et harmonisk samliv.
Samtidig skyldes den farefulle seilturen at han er gift, trolig uten at samboeren vet dette.
Berner som lever med en gal mor, sies å ha «oppgitt kvinner» etter en episode i Amsterdam.
Like fullt har han datter og barnebarn i København, og tanken på fortidas hollandske femme fatale nekter å slippe taket:
Han ser «håret hennes på en hvit pute», føler «fingrene hennes i nakken», hører «den tunge pusten, at hun ropte navnet hans» og «etterpå lo av ham fordi han var sjenert.»
Alert har aldri levd med en kvinne, vet ikke om han tør å gå på bordell, men har en mor som ikke skjønner seg på «lykke», «forsto seg på å leve» og oppsøker øyas bryggerhus for å oppnå «lange orgasmer som luktet halvkokt lintøy».
I sum er denne teksten om indre landskaper, om rusen som fluktveg og verdien av å «våge», både enkel og raffinert.
Men at åtte gullfigurer fra havbunnen blir til fem i løpet av handlingen, må vel være en glipp.
|
706079
|
train
| 3 |
literature
| 5 | 4 | 2,018 |
Det er lett å slanke seg med Roede-metoden, men mange av knepene for å redusere fettet går på bekostning av smaken.
|
nb
|
sa
|
Kine Hult
|
Seriøst kjedelig mat
|
https://aftenbladet.no/i/4dX8Me/
|
Seriøst kjedelig mat
Det er lett å slanke seg med Roede-metoden, men mange av knepene for å redusere fettet går på bekostning av smaken.
Jeanette Roede og Kari H.
Bugge
Seriøs matglede
238 sider
Cappelen Damm
I innledningen skriver Jeanette Roede at den gamle traveren Grete Roede-dietten gjerne blir sett på som litt traust, i en tid hvor stadig nye og radikale metoder presenteres til folk som ønsker å gå ned i vekt.
Det har hun antakelig helt rett i, og det er noe litt befriende over en diett som sier at alt er lov, men ikke alltid, og at vektreduksjon i bunn og grunn handler om pluss og minus.
Roede holder seg til myndighetenes offisielle kostråd, og det er kanskje dette tittelen spiller på:
Dette er den seriøse, forskningsbaserte metoden, og ingen forgjengelig motegreie.
Boka gir oppskrifter på frokoster, lunsjretter, middager med både fisk og kjøtt og ikke minst kalorifattige mellommåltider.
Mye er helt greit, men når metoden alltid er å redusere fettinnholdet for å redusere antallet kalorier i en rett, går det i en del tilfeller på bekostning av smaken, om Roede aldri så mye påstår at det er like godt med kesam som med rømme til fredagstacoen.
–
Dette kunne vært så godt, sukket husets tenåring da vi prøvde kjøttkakene, laget med vann i stedet for melk og egg, slik vi pleier.
Den brune sausen foreslo Roede at man skulle lage uten smør, og i stedet lage jevning av hvetemel og vann og bruke sukkerkulør for å få rett farge.
Hvis det er dette som skal gi matglede, har vi fullstendig ulike oppfatninger av hva et godt liv skal inneholde.
Andre oppskrifter fungerte greit, deriblant halvgrove skinkesnurrer, som ble en gjenganger i lunsjboksene hos bare store og små (ja, vi jukset og brukte normal ost i stedet for dette lettere type-tullet, men det levde alle godt med).
Men i likhet med en del av de andre oppskriftene vi testet, var denne for dårlig kvalitetssikret, noe som i dette tilfellet fikk utslag i et misforhold mellom mel og væske, med en fullstendig uhåndterlig deig som resultat.
Alle oppskriftene er utstyrt med kaloriangivelse, noe som gjør det veldig lett å beregne hvor mye man får i seg i løpet av en dag.
Som slankekur i en begrenset periode, funker dette helt sikkert fint.
Men hvis vi skulle levd på denne maten til vanlig, hadde noen av oss blitt veldig vanskelige å dele hus med.
|
706080
|
train
| 5 |
music
| 13 | 4 | 2,018 |
Fem streite regler er pilarene for et etterlengtet comeback.
|
nb
|
sa
|
Geir Flatøe
|
Josh T. Pearson: Endelig tilbake
|
https://aftenbladet.no/i/ddpjrz/
|
Josh T. Pearson:Endelig tilbake
Fem streite regler er pilarene for et etterlengtet comeback.
Josh T. Pearson:
"The straight hits!" (Mute/Border)
I 1996 dannet Josh T. Pearson bandet Lift to Experience, som gikk i oppløsning rett etter debuten "The Texas-Jerusalem Crossroads" i 2001.
Han forlot så Limestone County i Texas til fordel for Berlin og Paris.
Ti år senere kom omsider solodebuten "Last of the country gentlemen", som havnet på årsbeste-listene til magasiner som "Mojo", "Rolling Stone" og "Q".
"Uncut" tok det med på sin liste over de 50 beste singer/songwriter-platene gjennom tidene.
Sju nye år gikk.
For å få hull på byllen, bestemte han seg for å skrive sanger ut fra fem grunnregler:
Alle sangene må ha et vers, et refreng og en bro.
Teksten må være på 16 linjer eller mindre.
Sangene må ha ordet "straight" i tittelen.
Tittelen må være på fire ord eller mindre.
Men først og fremst er det sangen som er sjef.
I løpet av tre dager hadde han ni låter klare, pluss en versjon av Jonathan Terrells "Damn straight".
Sangene skulle gå rett på sak, slå direkte.
Hit straight.
Litt selvironisk vrir han på det til straight hits i tittelen.
Den musikalske øvelsen har resultert i enkelte flotte kutt.
Pearson stormer ut av startporten med "Straight to the top!", countrypønk med markant refreng og avbrekk, slik reglene er.
Deretter følger "Straight at me", en vellykket låt i ethvert henseende.
Den er tøff som bare det, har en flott oppbygning med både vakre partier og støy, og til og med litt plystring.
"Give it to me straight" åpner skranglete likegyldig, men før jeg rekker å avskrive den, kommer tidenes barrefreng.
You gotta give it to me straight, skråler koret.
Tittelen bryter med fireordsregelen, men ingen regel uten unntak.
Mot slutten får vi "A love song (You set me straight)" (der han omgår regelen med en parentes).
6 minutter og 40 sekunder med pur nytelse.
Langt fra alt er like bra her, men det overskygges av glansen fra gullet.
Beste spor:
"Straight at me", "Give it to me straight", "A love song (You set me straight)".
|
706081
|
train
| 3 |
literature
| 5 | 4 | 2,018 |
Berit Nordstrand har laget nok en kronglete og vanskelig gjennomførbar oppskrift på et bedre liv. I år er det fermentert mat som skal redde oss.
|
nb
|
sa
|
Kine Hult
|
Den lange, vanskelige veien til god helse
|
https://aftenbladet.no/i/7l4GWv/
|
Den lange, vanskelige veien til god helse
Berit Nordstrand har laget nok en kronglete og vanskelig gjennomførbar oppskrift på et bedre liv.
I år er det fermentert mat som skal redde oss.
Berit Nordstrand
Tarmens medisin
296 sider
Gyldendal
For en som ikke har høyere utdanning innenfor ernæring og/eller lang erfaring med å tolke forskningsdata, kan det virke uoverkommelig å orientere seg i jungelen av ofte motstridende råd om hva som gir god helse.
Lege Berit Nordstrand har gjort stor suksess med sine bøker om hvordan man kan spise seg slankere og smartere og sunnere, men har også blitt utsatt for en del kritikk.
Denne går blant annet på at hun viser til enkeltstudier med få deltakere og trekker konklusjoner fra dette, mens de som utarbeider myndighetenes kostråd baserer seg på all tilgjengelig, publisert forskning og konkluderer ut fra dette.
Dette var en lang omvei for å si at det ikke er lett å vite om Nordstrand har rett i sine påstander i denne boka, men en del av det hun bruker plass på er utvilsomt kontroversielt.
Hun anbefaler lavkarbo-kosthold og indikerer at tarmfloraen er en medvirkende årsak til autisme og ad/hd.
De som ønsker å undersøke nærmere selv, kan glede seg over at Nordstrand er usedvanlig grundig i sine kildeangivelser.
Men la gå, sett at alt hun skriver er riktig, og man bør spise fermentert mat.
Da har man åpenbart mye arbeid foran seg, om man skal dømme etter oppskriftene i denne boka.
Mange av rettene tar det en uke å lage.
andre ting tar en dag eller to.
Det er antakelig enklere å få tak i våpen og narkotika enn en del av ingrediensene man trenger.
Vi prøvde å fermentere rødbeter etter Nordstrands oppskrift.
Etter tre dager smakte de fortsatt rå rødbete.
Etter fem dager var det kommet mugg i glasset, så da kastet vi dem.
Andre oppskrifter er lettere å slenge sammen, noen så lette at man knapt kan kalle det oppskrifter.
Tjukkmelk, bær og granola, for eksempel.
Det følger ikke med noen oppskrift på granola.
Kanskje det er meningen av vi skal kjøpe den Nordstrand selv produserer.
|
706082
|
train
| 5 |
screen
| 5 | 4 | 2,018 |
Både latteren og skrekken kommer fra de mest absurde detaljene når maktvakuumet som oppsto etter Stalins død er tema i denne herlige satiren.
|
nb
|
sa
|
Elisabeth Bie
|
Snerten og beksvart politisk satire
|
https://aftenbladet.no/i/6nKqaW/
|
Snerten og beksvart politisk satire
Både latteren og skrekken kommer fra de mest absurde detaljene når maktvakuumet som oppsto etter Stalins død er tema i denne herlige satiren.
The Death of Stalin
Sjanger:
Biografisk drama/satire.
Nasjonalitet: England/Frankrike 2017.
Regi:
Armando Iannucci.
Skuespillere:
Steve Buscemi, Jason Isaacs, Jeffrey Tambor, Andrea Riseborough, Olga Kurylenko, Rupert Friend, Paddy Considine, Michael Palin.
Lengde:
1 time 46 min.
Aldersgrense: 15 år.
Den politiske satirens mester, skotten Armando Iannucci, har allerede feid over britisk og amerikansk demokrati med tv-serier som «The thick of it» og «Veep», samt spillefilmen «In the loop».
Spekket med tøys, snert og absurditeter med mer enn et snev av sannhet, har han ikke bare fått oss til å gapskratte over maktens udugelighet og pompøsitet.
Han har også gitt oss et slags karikert innblikk i maktens og det politiske spillets latterlige natur.
Totalitær satire
Mens Donald Trump nå egenhendig står for den demokrati- politiske satiren, har Iannucci nå begått sin første totalitær-politiske satire.
Basert på den franske tegneserien «La mort de Staline» har han laget en film som er like herlig snerten som det han har gjort før.
Men som også viser de virkelig groteske konsekvensene av Josef Stalins regime i Sovjetunionen.
Selvsagt med kunstnerisk frihet, men basert på virkelige hendelser.
Sovjetunionens leder Josef Stalin er omgitt av lallende ja-mennesker i sentralkomiteen og over alt ellers da han plutselig får et kraftig hjerneslag i 1953.
Han har ikke en gang blitt båret i seng før de andre medlemmene begynner å posisjonere seg for å sikre seg makten etter ham.
Hvem blir utstemt?
Og da Stalin endelig dør, eskalerer intrigene nesten til et slags absurd realityshow.
Hvem skal få hvilken jobb?
Hvem kontrollerer hæren?
Eller sikkerhetspolitiet?
Hvem skal havne på en eller annen liste?
Ingen kan føle seg trygge på at de ikke blir stemt ut på neste møte.
Og i mens samles stadig flere borgere inn for henrettelse eller forvisning til Gulag, etter å ha blitt angitt etter tortur.
Og Stalins paranoide sønn virrer rundt som en løs kanon.
Filmen skildrer dagene fra Stalins død og til etter begravelsen.
Dialogen og alles hang til å henge seg opp i fullstendig uvesentlige detaljer er kjente Iannucci-grep, som også her får fram humoristisk nytelse mer enn gapskratt.
Samtidig skildres den umenneskelige galskapen i Stalins regime med en forakt som kaller like mye på hånlatter som gru.
Maktens latterlige lyter
Demokrati eller diktatur.
I Iannuccis satiriske blikk er maktmennesker like feige, selvhøytidelige og udugelige uansett styresett.
At maktens lyter ikke bare er universelle, men de samme over alt, blir vi også påminnet om ved at alle skuespillerne snakker engelsk, men med sin opprinnelige britiske eller amerikanske dialekt.
Skuespillere som Steve Buscemi (Krutsjov), Michael Palin (Molotov), Jeffrey Tambor (Malenkov) og Rupert Friend (Vasilij Stalin) er fornøyelige i sine roller, og svært så troverdige til tross for språket.
«The death of Stalin» hadde verdenspremiere på filmfestivalen i Toronto i fjor, og ble svært godt mottatt av kritikerne.
Like bra gikk det ikke da filmen skulle settes opp på kino i Russland i januar i år.
Etter et par visninger ble filmens distribusjonssertifikat trukket tilbake, med begrunnelsen at den hånet russisk kultur og historie, og var en del av en vestlig anti-russisk informasjonskrig.
Filmen er også nektet kinodistribusjon i Kirgisistan og Kasakhstan.
|
706084
|
train
| 4 |
literature
| 5 | 4 | 2,018 |
Har bygda meir å tilby enn skulebollene på bensinstasjonen?
|
nb
|
sa
|
Kristin Auestad Danielsen
|
BOK: Bygdejenta anno 2018
|
https://aftenbladet.no/i/6n8bq8/
|
BOK:Bygdejenta anno 2018
Har bygda meir å tilby enn skulebollene på bensinstasjonen?
Hilde Stålskjær Osen:
Vi bare kjører, så ser vi.
Roman.
98 sider.
Cappelen Damm.
I romanen ”Vi bare kjører, så ser vi”, møter vi ei ung kvinne som jobbar på hotellet i ei av bygdene der Hurtigruta legg til.
Ho er saman med kjærasten Jørn som bygger hus på nabotomta hjå mor si når han ikkje er på sjøen.
Denne unge kvinna bur i ei kjellarleiligheit og heng saman med barndomsvenninna Miriam, som jobbar på den lokale laksefabrikken og som har funne kjærleiken i trailersjåføren Rune, som vi skjøner er litt meir romantisk enn Jørn.
Vi følger livet til denne unge kvinna og vi skjøner på side 26 kva denne romanen handlar om:
”Kanskje jeg skulle flytte sammen med Jørn.
Bo i det nye huset hans når det blir ferdig, på tomten ved siden av morens hus.
Plante busker, bake kaker, sortere nyvaska klær, Jørns og mine, legge dem pent i hvert vårt klesskap.
Han har snakket om det så vidt.
Spurt meg hvilke fliser jeg synes er penest på bad.
Eller jeg kan flytte inn til byen.
Jobbe på et annet hotell.
Få meg en utdannelse.
Studere no.
Jeg trenger ikke bli her.”
Norske romanar handlar ofte om hovudpersonen skal gå gjennom ei indre erkjenning til å kome ut av sitt mentale bur og ta i bruk dei moglegheitene ein har til å leve det livet ein ønsker å leve.
Det handlar sjeldan om ytre faktorar som «Kjem eg til å få den mannen eg vil ha?»
«Kjem eg til å klare den utdanninga eg ønsker?»
«Klarer eg å få jobben?»
Er det fordi vi har det så godt at vi berre har det indre tilbake?
Eg vil heller meine at det indre må vere på stell for at suksessen (eller ulukka) skal kunne inntreffe.
Det er som om norske romanar kan ha teke på seg oppgåva til å klargjere romankarakterar for suksess (eller ulukke).
I denne romanen handlar det også om ei indre erkjenning om å klare å seie ifrå om kva ein har lyst til til kjærasten sin.
Ikkje la kjærasten sin jobb på sjøen avgjere handlingane sine.
Stålkjær Osen har skrive ein heilt ok debutroman.
Den er innbydande og hadde fortent eit meir innbydande omslag.
I denne romanen er bygda koseleg og søvnig og gjenkjenneleg med sjeldne soldagar og støvete solsenger.
Ho skildrar ei kvinne med fiskarkoner og drukna besteforeldre i familien.
I denne romanen er livet ganske stille.
Om det er stille før stormen får vi ikkje vite.
|
706085
|
train
| 2 |
screen
| 19 | 4 | 2,018 |
FILMANMELDELSE: Det er blytungt å anbefale en tur i skog og mark over en film der Bruce Willis skyter folk, men sånn er det blitt.
|
nb
|
sa
|
Leif Tore Lindø
|
Bruce Willis skyter folk som fortjener det. Igjen.
|
https://aftenbladet.no/i/ddBQ91/
|
Bruce Willis skyter folk som fortjener det.Igjen.
FILMANMELDELSE:
Det er blytungt å anbefale en tur i skog og mark over en film der Bruce Willis skyter folk, men sånn er det blitt.
«Death Wish».
Action.
Med:
Bruce Willis, Elisabeth Shue, Vincent D'Onofrio.
Regi:
Eli Roth.
1 t. 47 min.
Aldersgrense 15 år
Jadda.
Bruce Wiilis, solskinnsfamilien, innbrudd som går ad undas, tatoverte skurker, politiet i hælene.
Hvem sa at verden går framover?
«Death Wish» er en slags variant av den amerikanske drømmen der folk, for eksempel en snill kirurg, bør forsvare familien med nebb, klør og til dels tungt artilleri.
Bruce Willis er jo ikke fremmed for å ta love i egne hender.
Det har han gjort de siste 40 årene, og det var noe testosteronsjarmerende over det på 90-tallet.
Vi ser alle «Die Hard» for å feire Jesu fødsel og hyrdene på marken.
Men det er ikke like stilig når AFP-Willis utstyres med våpen mynta på elefantjakt og et trøstesløst manus, og går laus på «these animals who attacked my family».
Birollene er bare julapynt, dialogen er fra de grunne vikene i Middelhavet og fortellingen like forutsigbar som Dagsrevyens hovedoppslag om at det har regna en del på Austlandet.
Hvis du gjetter hvordan dette ender vinner du en fruktkurv uten sjokolade.
Laget med venstrå
For noen vil det holde, for eksempel en torsdag med gutta boys, at det er Bruce Willis som skyter kjeltringer.
Men det er altså gjort helt uten finesse, helt uten oppfinnsomhet og uten antydning til vilje til noe mer enn å tyne nok en hevnfilm ut av vår skalla venn.
Willis er forsøkt gjort til en superhelt uten maske, en vigilante som rensker opp i den menneskelige Chicago-kloakken.
Han skyter seg rett inn i tradisjonen med menn i cordfløyelsbukser med smilende kyss-på-kinnet-koner som får nok at byråkrati og the cops, som ikke får has på bandittene.
dette er gjort bedre før, og det er gjort mange ganger før.
Veldig mange ganger.
Det gjøres noen korte venstrehåndsforsøk på å blande inn en slags Chicago-debatt om våpen og vold, men det blir bare mer pynt på julatreet.
Ikke en gang torturen frisker opp.
Se traileren her:
Gå tur
Historien om kirurgen som tar loven i egne hender (zzzzzz) trasker opp sporene etter «Taken»-filmene, noen Denzel Washington-filmer og ikke minst trasker Bruce Willis opp sine egne, djupe spor fra de filmene vi ikke husker navnet på.
Vi kommer ikke til å huske denne heller.
Her er ingen grep, ingen vilje og oppfinnsomhet på linje med et foreldremøte der man diskuterer om sosiale medier er djevelen.
Du holder deg våken, så vidt, men at Bruce Willis - selv om han egentlig er snill - tar på seg en hettegenser og skyter kjeltringer med dårlige tenner, det er virkelig sådär.
Friluftsliv, tur i skog og mark, er ikke nødvendigvis noe å hige etter, men det er faktisk et ok alternativ til å se Bruce skyte folk.
Sånn er det blitt.
|
706086
|
train
| 5 |
restaurants
| 7 | 4 | 2,018 |
Tre kokker står bak Söl, en på alle måter vellykket nyvinning i Stavangers restaurantscene.
|
nb
|
sa
|
Kine Hult
|
Nykommeren Söl er en av byens beste
|
https://aftenbladet.no/i/OneJXE/
|
Nykommeren Söl er en av byens beste
Tre kokker står bak Söl, en på alle måter vellykket nyvinning i Stavangers restaurantscene.
– Norge er et u-land når det kommer til naturvin, avslørte Claes Helbak, mens han helte noe grumsete og oransje i glassene våre.
Danske Helbak er en av tre unge og dyktige kokker som har realisert restaurantdrømmen i lokalene som tidligere har huset Mama Afrika i Stavanger.
Dette er en kokkedrevet restaurant i ordets rette forstand, det er også som kokkene som serverer og plukker ut viner.
Innredningen er herlig nedpå, med ubehandlede trebord og steiner som lysestaker, og lune pledd og skinnfeller på stolene myker opp det minimalistiske inntrykket, slik at det på sett og vis blir både kult og koselig på en gang.
Söl er den rake motsetningen til pregløse industrirestauranter med menyer på tykkelse med en middels bok.
Her får man egentlig ingen valg, det er dagens seksretter, som vel strengt tatt må sies å være en fireretter, i og med at to av rettene er henholdsvis brød og petit four.
Restauranten tilbyr menyer for vegetarianere og veganere, men vil gjerne ha beskjed på forhånd om man har denne typen tilbøyeligheter.
Ny nordisk mat
Det er imidlertid grønnsaker som spiller de sentrale rollene i det meste av menyen ellers også.
Söl legger seg tett opp til den nye, nordiske bølgen, hvor stjernerestauranten Noma i København er fanebæreren.
Her følges sesongene, råvarene er i all hovedsak økologiske og kortreiste og tilsynelatende enkle og rustikke ingredienser behandles med en kyndighet og kreativitet som tryller dem om til lekre og innovative smaksbomber.
Vinkartet er kort og består i all hovedsak av naturviner, noe det som tidligere nevnt ikke er bare enkelt å få tak i i Norge.
Vi startet med et glass av en spansk musserende vin med det besnærende navnet Brutal, og snart kom rykende varmt brød og pisket rørossmør på bordet.
Den første retten var en klar buljong kokt på sellerirøtter som først var blitt grillet hardt.
En smaksintens og varmende rett, servert med små, faste kuler av sellerirot, løpstikke og eggeplomme.
Til dette fikk vi en syrlig, spennende oransjevin fra Valencia i glassene, en god kontrast til de jordlige smakene i suppa.
Intense smaker
Neste rett var skrei, servert med en florlett smørsaus overstrødd med trompetsopp-pulver, sautert spinat, ramsløkkapers og søl.
Sistnevnte er altså en type tang, kokkene her skal på ingen måte beskyldes for å søle det til, for det hele så riktig lekkert ut.
Og smakte minst like godt.
Vinen, en østerriksk sauvignon blanc, slet muligens litt med å hamle opp med den feite sausen og de intense smakene, men kolliderte heller ikke med maten.
Så kom en rustikk og god røsti på bordet, servert med røykt beinmarg, urter, løk i ulike utgaver og fermentert hvitløk.
Det kan beskrives som en kombinasjon av solid sikringskost og forfinet gourmetmat, om noe sånt finnes.
Smaken var i alle tilfeller upåklagelig.
Til dessert vanket det en bemerkelsesverdig is laget på ristet brød og malt, servert med tynne skiver toast og litt fruktkompott, før måltidet ble avsluttet med den danske klassikeren epleskiver, servert med en intens marmelade kokt på kirsebærsteiner.
Til dette tryllet vår hyggelige kokk/servitør fram en herlig, vill sider fra sitt hjemland, en drikk som man tradisjonelt ville kunne si at var litt i sureste laget til dessert, men som i dette tilfellet var helt på sin plass.
Innovativt, spennende og ikke dyrt
Dette er, som dere forstår, ikke en restaurant for deg som hater naturvin, som helst vil ha tradisjonell mat med et stort stykke kjøtt i hovedrollen, eller som ønsker stor valgfrihet.
Men er du glad i god mat, interessert i å prøve noe nytt og gjerne overlater ansvaret for måltidet til flinke fagfolk, da finnes det få steder i regionen som klarer å overgå Söl.
Kokketrioen som driver denne restauranten har åpenbart visst akkurat hva slags restaurant de ville lage, og de har all grunn til å være fornøyde med resultatet.
Dette er innovativ og spennende mat på sitt aller beste, og det koster på ingen måte skjorta.
Full pakke med både mat og vin koster i underkant av 1000 kroner per person.
Det er det så absolutt verd.
|
706087
|
train
| 5 |
music
| 19 | 4 | 2,018 |
Her er det ikke snakk om å spare på kruttet. Åpningen er knallsterk.
|
nb
|
sa
|
Geir Flatøe
|
Manic Street Preachers: Det er håp for menneskeheten
|
https://aftenbladet.no/i/bKBwxe/
|
Manic Street Preachers:Det er håp for menneskeheten
Her er det ikke snakk om å spare på kruttet.
Åpningen er knallsterk.
Manic Street Preachers:
"Resistance is futile" (Sony)
Manic Street Preachers er best når de stiger til værs.
Det gjør de til gagns på åpningen av sitt 13. studioalbum, "People give in".
En mektig sang, selv om den starter depressivt:
People get tired
People get old
People get forgotten
People get sold
Etter jordnære vers eksploderer Manic-patenterte kraftrefreng, og i løpet av snaue fire minutter ender sangen i et mer positivt leie.
Vi har fortsatt folk som break down og give in, men også som move on, can cope og stay strong.
Det er håp for menneskeheten.
Av og til trenger vi å bli minnet på det.
Samtidig har alt sin ende.
Plateomslaget er et foto av en av de siste samuraier, på en tid da sverdsvingerne var utkonkurrert av skytevåpen.
All motstand er nytteløs, resistance is futile.
Bassist Nicky Wire sier at han liker melankolien i bildet, men legger til at tittelen har en dobbel mening:
All motstand mot musikken er nytteløs.
Trioen fra Wales har likevel sine skarpe kritikere.
Liker du ikke den pompøse retningen som James Dean Bradfield, Sean Moore og Wire har tatt bandet i, liker du neppe plate nummer 13 heller.
ansett fortsetter de som de begynte på platen.
"International blue " er en sterk låt, inspirert av den franske maleren Yves Klein (1928-1962).
Han døde av et hjerteattakk bare 34 år gammel, men sangen er en jublende feiring av arven han etterlot.
Som tekstforfatter Wire sier det:
Albumet konsentrerer seg om ting som gjør at livet føles litt bedre.
Teksten til "Distant colours" er skrevet av Bradfield og går i en mørkere retning.
Han skjønner ikke hva som skjer i politikken i sitt hjemlige Storbritannia og i USA:
I no longer know my left from my right.
"Vivian" er om den amerikanske fotografen Vivian Maier (1926-2009).
I løpet av 40 år tok hun mer enn 150.000 bilder, først av fremst av folk og bygninger hun observerte på sine gatevandringer etter arbeidsdagen som barnepleier.
You work these streets
with a camera round your neck
It's your weapon of choice
It's your ultimate defence
"Vivian" følger Manic-malen, mens "Dylan & Caitlin" kan forveksles med en Elton-låt.
Sangen er en duett med Catherine Anne Davies, kjent som The Anchoress.
Teksten handler om det turbulente ekteskapet til forfatterparet Dylan og Caitlin Thomas.
Forholdet var preget av alkohol og utroskap, men de holdt likevel sammen til Dylan Thomas døde 39 år gammel i 1953.
Caitlin døde i 1994, 80 år gammel.
"Liverpool revisited" er en energisk kampsang, eller rettere sagt en hyllest av den lange og bitre kampen som innbyggere i Liverpool førte mot styresmakter og politi etter at 96 fotballfans døde under en cupkamp i 1989.
Først i 2012 ble det konkludert med at ingen Liverpool-tilhengere var ansvarlig og at myndighetene hadde forsøkt å skjule fakta.
Istedenfor et hardt angrep på løgnene til politiet, styresmaktene og avisen "The Sun", velger Wire se på hva folk i Liverpool utrettet:
There is courage, there is pride.
You can see it in your eyes.
Resten av albumet blir en nedtur etter denne styrkedemonstrasjonen, men første halvdel er blant det beste Manic Street Preachers har levert.
Beste spor:
"People give in", "International blue", "Distant colours", "Dylan & Caitlin", "Liverpool revisited".
|
706088
|
train
| 5 |
misc
| 25 | 4 | 2,018 |
UTSTILLING: Nok en gang bryter Natasja Askelund sine egne grenser og går nye veier, skriver Trond Borgen.
|
nb
|
sa
|
Trond Borgen
|
Natasja Askelund bryter sine egne grenser i flott utstilling
|
https://aftenbladet.no/i/wEL2pn/
|
Natasja Askelund bryter sine egne grenser i flott utstilling
UTSTILLING:
Nok en gang bryter Natasja Askelund sine egne grenser og går nye veier, skriver Trond Borgen.
Sandnes kunstforening:
Natasja Askelund, Still loving you, after all this blue.
Maleri, t.o.m. 17. juni.
Så skjer dette forunderlige, at det lille gallerirommet, som ved mitt umiddelbare møte med kunsten der, virker trangt og overlesset av store, tunge former i blått, etter hvert utvider seg og går mot et uendelig stort rom.
Alt jeg trenger gjøre, er å stå helt stille midt i rommet, til alle vegger faller.
Den som slik åpner for de store syn, er Natasja Askelund, som nok en gang bryter sine egne grenser og går nye veier.
Stedet er Sandnes kunstforening, hvor Askelund viser femti nyanser i blått, eller fler.
Hun er en tradisjonell maler som imidlertid aldri står stille, som aldri har utviklet en klar og entydig signaturstil, men som i stedet bruker sitt arbeid i atelieret til å utforske maleriets stadig åpne muligheter.
Røttene
Da hun debuterte på Hå i 1992, slo hun seg sterkt og tydelig inn i kunsthistorien, som hun straks gjorde også til sin egen historie – som for å vise at her hører hun hjemme, her har kunsten hennes sine røtter.
Fra disse røttene har hun stadig hentet ny næring.
Tidlig formet hun en stor livsfrise, hvor familieperspektivet, hennes eget og barnas liv, sto sentralt.
Deretter fikk vold og overgrep en sentral motivisk rolle, ikke minst gjennom nytolkninger av Caravaggio-malerier, hvor barokkens og tegneserienes stil ble smeltet sammen.
Drastisk til verks gikk hun da hun så faktisk malte over sine tidligere motiver, som for å vise at dette nå var et tilbakelagt stadium.
Etter en periode med sart, lyrisk abstraksjon, er det nå de kraftige, svulmende formene og den heftige fargebruken som dominerer i hennes nye utstilling.
I disse blåe maleriene finnes elementer jeg tror jeg gjenkjenner, men som likevel viker unna all entydig forklaring eller tolkning.
Noen av dem virker eksotiske; de har former som bølger og svinger, langsomt, dvelende, visuelt insisterende.
Her er hittil usette former, fantastiske former, som i det store maleriet «Should have, Could have, would have».
Det er her utstillingsrommet åpner seg for et større rom, for i disse maleriene er det som om Askelund skuer stadig innover – både innover i kunsthistorien, for her er nok av maleriske og stilmessige referanser, eller ekko, og samtidig innover i seg selv, dypt inn i en underbevissthet med former og fragmenter av fortellinger som kan aktiviseres av pensel og kraftig bruk av blåfargen.
Det er dette uendelighetens rom Askelund åpner for oss i denne flotte og sterke utstillingen.
For det doble blikket innover slår hull på galleriveggene og vendes til et sugende blikk utover, og da finnes der ingen grenser lenger.
Det umiddelbare
En kunstner med så lang erfaring skaper naturligvis sine bilder med omtanke, omhu og planlegging.
Likevel formidler Askelund i disse maleriene en opplevelse av malerisk spontanitet og umiddelbarhet, kvaliteter som bidrar til å gjøre utstillingen vital.
Hvert maleri rommer sin egen verden samtidig som det inngår i en større helhet, hvor alle bildene utfyller hverandre og skaper en helstøpt totalitet.
Her ligger også kunstnerens kjærlighetserklæring til sitt eget medium, sitt eget arbeid, for tittelen «Still loving you, after all this blue» mer enn antyder at blåfargen er en byrde hun bærer med letthet, for hun går aldri lei.
Samtidig finnes her et lysere, lettere maleri, «Fighting the blue», som antyder at det også kan være nødvendig med et kikkhull tvers gjennom all blåfargen, og som kanskje også peker på en mulig vei videre.
|
706089
|
train
| 6 |
misc
| 16 | 4 | 2,018 |
UTSTILLING: Seks mennesker på flukt, asylsøkere, på hver sin skjerm. To amerikanske skuespillere på én stor skjerm. Candice Breitz’ videoinstallasjon vises nå i Stavanger kunstmuseum; det er en sterk og engasjerende opplevelse.
|
nb
|
sa
|
Trond Borgen
|
En sterk opplevelse: Mennesker på flukt. Som kunst.
|
https://aftenbladet.no/i/qnbbRm/
|
En sterk opplevelse:Mennesker på flukt.
Som kunst.
UTSTILLING:
Seks mennesker på flukt, asylsøkere, på hver sin skjerm.
To amerikanske skuespillere på én stor skjerm.
Candice Breitz’ videoinstallasjon vises nå i Stavanger kunstmuseum; det er en sterk og engasjerende opplevelse.
Stavanger kunstmuseum: Candice Breitz, Love Story.
Videoinstallasjon, t.o.m. 24. mai
De seks har opplevd umenneskelige og ulevelige forhold i sine hjemland – Syria, India, Kongo, Somalia, Venezuela, Angola – trakassert, forfulgt og utstøtt pga. politisk mening, seksuell legning, borgerkrig osv.
De forteller om forholdene i hjemlandet, om flukten, om problemene med tilpasning og integrering i sine nye land.
Mot en nøytral bakgrunn trer de fram på skjermen med sine lavmælte vitnemål.
Men det er ikke dette vi ser først i utstillingen.
I det første rommet ser og hører vi Alec Baldwin og Julianne Moore snakke om sin situasjon som flyktning og asylsøker, dvs. vi opplever dem som skuespillere med innøvde roller, i en film med dette tema.
Vi ser videofilmen sømløst skifte mellom ulike karakterer, kun markert ved hjelp av små gjenstander: solbriller, armbånd, en knapp på jakken.
Skjermen skaper en intens vev av ansiktene og stemmene til de to skuespillerne, som veksler hele tiden, og av de menneskene de tydeligvis representerer i rollene de spiller.
Først i neste rom, hvor jeg ser de seks skjermene med flyktningene, blir sammenhengen klar.
Breitz lar Baldwin og Moore bære flyktningenes egne gjenstander som var med dem under flukten, og hun lar skuespillerne fortelle deler av flyktningenes historier, ord for ord, og med samme gester og kroppsspråk.
Enkeltmennesket
Flyktningkrisen, sier vi, og tenker på et hav av mennesker, i båt og på strand, og som sand i flere lands politiske maskineri.
Kunstmuseet peker på at det ikke har vært så mange mennesker på flukt i verden siden andre verdenskrig; det er ikke lett å kunne se enkeltindivider her.
Men det er nettopp hva Breitz gjør i sin kunst; hun trekker enkeltmennesket ut av denne store, gråe massen, så vi kan se og høre dets historie klart og tydelig.
Prosjektet presenteres sobert og rent i museets halvmørke saler; renskåret for all unødvendig distraksjon.
Men denne presentasjonen er dobbeltbunnet, og det er nettopp dette som hever Breitz’ videoinstallasjon helt til topps og gjør den spesielt interessant.
For hun stiller spørsmål ved sin egen presentasjonsform, spesielt – og massemedienes, generelt.
For i det første rommet farges inntrykket vårt av de dyktige skuespillerne, og av deres versjon av historiene.
Og ikke minst av den stramme regien og klippingen.
Det vi får her, er hva vi kan kalle den medierte virkeligheten: historien, og historiene, slik de framstilles ved hjelp av massemedienes spesielle virkemidler og rammer.
Breitz diskuterer her medienes rolle i vår oppfatning av tidens diskusjonstema, som f.eks. flyktningkrisen.
Regissert
De to skuespillerne gjør en formidabel innsats; de løfter historiene over skjermkanten og fram til oss.
Men samtidig ser vi at dette er regissert og klippet, at noen har bestemt hvilke biter vi skal få se og høre, og hvordan.
Breitz gir oss historier gjennom dypt humanistisk alvor; samtidig punkterer hun noe av dette med en ironi som er subtil, nærmest umerkelig, men likevel til stede – uttalt kanskje kun én gang, gjennom en setning fra en av asylsøkerne, gjentatt av Baldwin:
«This is not a Hollywood movie, this is real life!»
I munnen til flyktningen er dette et sant utsagn, men når det sies av Baldwin, blir det tvilsomt, siden det nå ikke er umiddelbart, men regissert.
Og Baldwin og Moore forbindes nettopp med Hollywood-filmer.
Slik oppnår Breitz det hun ønsker: å få oss til å tenke og forstå dette flerbunnede spillet.
Museet supplerer Breitz’ installasjon med verk fra egen samling, en forsiktig understreking av noen av de tingene som settes i spill hos Breitz.
Som skjul, dekning og forlatthet i Marit Aanestads «Kobberhus med slep», 2005, og demokratiets vilkår i Trond Hugo Haugens «Et riksportrett (etter Eidsvold 1814)», 2014.
Under mitt besøk smittet dessverre det høye, skingrende lydsporet fra Anne Hjort Guttus videofilm «Frihet forutsetter at man er fri» inn i salen med Breitz’ installasjon, på en svært forstyrrende måte.
En helt unødvendig forurensing!
|
706090
|
train
| 5 |
literature
| 10 | 4 | 2,018 |
ROMAN: Så er Jane Gardam vakkert i mål med trilogien sin om de avmektiges siste dager i kjølvannet av imperiets undergang.
|
nb
|
sa
|
Jan Askelund
|
Usympatiske og forbiseilte, men også elskelige, kolonilevninger
|
https://aftenbladet.no/i/3jzJEe/
|
Usympatiske og forbiseilte, men også elskelige, kolonilevninger
ROMAN:
Så er Jane Gardam vakkert i mål med trilogien sin om de avmektiges siste dager i kjølvannet av imperiets undergang.
Jane Gardam:
Venner til slutt.
Roman.
224 sider.
Oversatt av Ragnhild Eikli.
Gyldendal.
Persongalleriet i engelske Jane Gardams trebindsroman er utenkelig, i hvert fall er karakterene nærmest ubegripelige, utenfor sin britisike og koloniale sammenheng.
På nåtidsplanet er de alle sammen utgamle, uttjente, skrøpelige, døende – og etterhvert henfarne.
De er ikke bare knyttet til hverandre gjennom opphav, ekteskap og utroskap, yrke og geografi, men deler også en felles og altoverskyggende erfaring som Det britiske imperium og Den fjerne østen har preget dem med for bestandig.
De er født noen år etter den første verdenskrigen – mens en firedel av verdens land og folk ennå var «britisk», og livene deres har fulgt imperiets bane fra velmakt til avmakt og avvikling, slik at de nå ved sine livsveiers ende er tilbake i sitt engelske utgangspunkt, svekkede, avfeldige, fulle av minner og – i dette siste bindet – mer eller mindre klare til å forsone seg med sine livs privatkonflikter, konkurrenter og rivaler.
Tredje bind
Førstebindet, «En ulastelig mann», er konstruert omkring sir Edward Feathers, best kjent som Filth – «failed in London, try Hong Kong», som tjente seg søkkrik mens han som advokat og dommer håndhevet maktapparatets lovverk, for å ende opp som ordensbehengt dommer i England, inntil han sammen med sin kone Betty trekker seg tilbake i landlige omgivelser.
Hun har gitt tittelen til bind to («En trofast hustru» er til liks med førstebindets, «En ulastelig mann», også en ironisk tittel, ser man, bare det skrapes aldri så lite ferniss av den ulastelige og berømte Filth og hans prektige kone, modeller av noen samfunnsstøtter).
I begge de første bindene er Terry Veneering hypotenusen i en livsvarig trekant som ikke bare knytter de tre sammen episk gjennom 820 sider, men som også fascinerer, fortryller og gir næring til en rekke andre personer.
I det avsluttende «Venner til sist» avdekker Gardam stjerneavdokaten Terry Veneerings opphav og oppvekst i fattigstrøkene i en nord-engelsk fiskerlandsby og gruvelandskap, sønn av en uoppslitelig kjærlig kullhandlermor og en invalidisert flyktningfar fra Øst-Europa et sted, så diametralt motsatt Filths første år i den fjerne østen, uelsket sønn av en priviligert kolonitjenestemann, og en mor som døde ved fødselen; videresendt til engelske kostskoler.
Misliker hverandre intenst
Langs svært forskjellige veier blir de to mennene like etter andre verdenskrig utekseminerte jurister.
De misliker hverandre intenst.
Den «ulastelige mannen» Filth og den belevne Veneering er begge glimrende hoder, som konkurrerer om jobber, penger og berømmelse – og Betty, etter at de tar fatt på sine asiatiske karrierer.
Bøkene følger dem i spring og kast, i tid og på mange steder, gjennom hele livene deres.
Når det nå i tredje bind er tid for å bli «Venner til sist», er det i seinste laget.
Leseren vet at Betty er død, og på de første sidene tas han i Londons ærverdigste rettsbygninger med kort mellomrom med på minnehøytideligheter for både Filth og Veneering.
Da er det ikke bare tid til å rekapitulere livene deres, som for øvrig konvergerte da de på slutten av sine liv slo seg ned i utkanten av samme landsbyen, men Gardam får også påskudd til ta leseren tilbake til det nordlige England, der de siste levningene av romangalleriet, Filth og Veneerings kolleger og venner, fortsatt hensleper sine dager, den søkkrike gnieren Fiscal-Smith og den pengetrengende åttiåringen Dulcie.
Trist - og morsomt
«Uberørt av omsorg, fulle av kjærlighet for hverandre» (217), «Og så begav de seg mot Oppstandelsen» (siste sides siste ord), subbende og haltende på restene av «våre oppsmuldrende liv».
De har bestandig vært oppslukt av seg og sitt, golde – det er påfallende at de også gjelder privat: etterhvert som vennene også forsvinner, er det bare minner og forfalne eiendommer igjen etter dem.
I all sin tristesse er hele trilogen, som også sistebindet om mennesker på livets oppløpsside, morsom lesning.
Med alle sine forflytninger i tid og sted, fra person til person, er den mesterlig konstruert samtidig som fokus holdes fast.
Trebindsverket om «En ulastelig mann», «En trofast hustru» og de gjenlevende som kunne tenke seg å bli «Venner til sist» er varig vare, og kan gjerne kan leses som prototypen på den borgerlige roman, i mer enn en betydning av begrepet.
|
706092
|
train
| 5 |
music
| 12 | 4 | 2,018 |
Skulle dette bli hans siste, ender karrieren på beste vis.
|
nb
|
sa
|
Geir Flatøe
|
John Prine: Mørkere, men minst like varm
|
https://aftenbladet.no/i/XwpEzb/
|
John Prine:Mørkere, men minst like varm
Skulle dette bli hans siste, ender karrieren på beste vis.
John Prine:
"The tree of forgiveness" (Oh Boy/Border)
Når en sanger du har fulgt gjennom fem tiår har overlevd to kreftoperasjoner og begynt å lage nye sanger igjen, føles det som en gave.
Når noen av sangene i tillegg fortjener en plass på favorittlista, er det både bursdag og julaften.
"Summer's end" er selvskreven der, og det er flere som banker på døra til "Sam Stone", "Angel of Montgomery", "Christmas in prison", "Speed of the sound of loneliness", "Everything is cool", "All the best", "Some humans ain’t human" og resten av dem.
71-åringen har i dag en mørk og herjet stemme.
Den kommer ikke bare av alderen, men vel så mye på grunn av hudkreft på halsen i 1998.
Under operasjonen ble store mengder skadet vev fjernet, noe som påvirket stemmen.
I 2013 gjennomgikk han deretter en operasjon for lungekreft.
Han har kommet seg igjen, men det har naturlig nok påvirket karrieren.
De siste 20 årene har han bare gitt ut ett album med nye sanger, "Fair & square" for 13 år siden.
I tillegg har han spilt inn noen plater med gamle sanger, to av sammen med kvinnelige countrysangere som Emmylou Harris, Lucinda Williams, Alison Krauss og Iris DeMent.
Denne gang nøyer han seg med sitt faste band, pluss Brandi Carlisle, Jason Isbell og Amanda Shires.
Ikke dårlig, det heller.
Produsent Dave Cobb har garantert hatt en finger med i spillet, for dette er folk han har jobbet med i studio.
To kutt har Prine skrevet alene og de fleste andre i samarbeid med kompisen Pat McLaughlin.
Blant andre samarbeidspartnere finner vi pussig nok fengselsfuglen Phil Spector, men vakre "God only knows" er en sang som har ventet noen årtier på å bli fullført.
Mon tro hva Spector i dag tenker om linjene God only knows the price that you pay, for the ones you hurt along the way.
For å få ro til å jobbe, leide kona Fiona Whelan – hans tredje – et hotellrom i Nashville til ham.
Prine har tilbrakt store deler av livet på slike, noe som ga ham kjente rammer.
Han sjekket inn med gitarer og notisblokker, og etter en uke var jobben gjort.
Han åpner med "Knockin' on your screen door", en typisk Prine-frisk vri på ensomheten.
"I have met my love today", skrevet med Roger Cook, er en av sangene han har hatt liggende uferdig i årevis.
En søt kjærlighetssang, flott koret av Carlisle.
"Egg & Daughter Nite, Lincoln Nebraska, 1967 (Crazy bone)" er et lettlivet tilbakeblikk, mens "Summer's end" er en ny sang om ensomhet, av det varme slaget denne gang:
Come on home.
No, you don't have to be alone.
Just come on home.
Mørke "Caravan of fools" får følge av "Lonesome friends of science", en lettere absurd og lang sang om å trekke seg tilbake fra verden:
The lonesome friends of science say the world will end most any day.
Well, if it doesn't, that's okay, 'cause I don't live here anyway.
"No ordinary blue" er bra, men "Boundless love" er bedre.
En sang om religion eller kjærlighet, som Cohen ville gjort det:
I was drowning in the sea, lost as I could be, when you found me with your boundless love.
Platetittelen er hentet fra avslutningen "When I get to Heaven".
Når Prine kommer dit, skal han ta seg en drink, starte et band, bo på et fint hotell, åpne en nattklubb kalt The tree of forgiveness, kysse den pene jenta og ikke minst, for en som måtte kutte ut røyken på grunn av kreft, nyte en sigarett som er nine miles long.
Høres ut som en plan.
Beste spor:
"Summer's end", "Lonesome friends of science", "Boundless love" og "God only knows".
|
706093
|
train
| 4 |
literature
| 3 | 4 | 2,018 |
ROMAN: Verstseljande forfattar med dametekke toler ikkje brennevin, men drikk likevel. Med sakn, tap og elende som resultat.
|
nb
|
sa
|
Steinar Sivertsen
|
Fylla har skylda - igjen og igjen
|
https://aftenbladet.no/i/wEbPOM/
|
Fylla har skylda - igjen og igjen
ROMAN:
Verstseljande forfattar med dametekke toler ikkje brennevin, men drikk likevel.
Med sakn, tap og elende som resultat.
Atle Hansen:
Maria møy.
205 sider.
Wigestrand.
«Syng meg heim!» (2012), den førre vaksenromanen til diktaren, trubaduren og journalisten Atle Hansen (f. 1954, debut 1997), var ei velforma, underhaldande soge knytt til vestlandsnaturen, utferdstrong, kjærleik og tradisjonsmusikk.
Vestlandsk klangbotn har også hans 20. bokutgjeving, «Maria møy», ein tekst som nok vitnar om ein målmedviten, skrivefør forfattar, men som tidvis verkar overlessa og lite spennande i all sin forviklingsrike dramatikk.
Hovudkarakteren
Jo Havn - ein verstseljande, skild romanforfattar med journalistbakgrunn og dametekke – kjem i første kapittel med snøggbåt til ei ikkje namngitt vestlandsøy der han budde under namnet Johan Nilsen til han var femten.
Han har leigd ei rorbu i håp om å få inspirasjon til å skriva ei ny bok.
Det lukkast dårleg.
I staden haustar han lagnadstung informasjon om eiga fortid, noko som endrar livet hans for alltid.
Gjengrodde stiar
Slik sett blir dette ei ny forteljing om å gå på gjengrodde stigar og koma på sporet av den tapte tid.
Vi høyrer om oppveksten i ei bygd der skilnaden på fattige og rike var markant og religiøs dømmesjuke herja.
På notidsplanet er hus flytta frå, verksemder nedlagde, eit asylmottak etablert, økonomisk ulikskap og privat fiendskap framleis utbreidd.
Gjennom møtet med eit par ustabile, mannlege maktpersonar og nokre kvinner – særleg Anna Våg som jobbar på kafeen og for eit lokalt krisesenter, den tidlegare journalistkollegaen Eline samt den unge kunstmålaren Ada Grindvåg, ho som ikkje kjenner faren sin, er busett i Aarhus og dotter til ei som døydde for seks år sidan, blei kalla Maria møy og var ungdomskjærasten hans - lærer Jo Havn leksa si:
Fylla har gjerne skylda – i «valdtekt, narkomani, overdose, drukningsdød som kan henda er eit drap».
Han toler ikkje brennevin, men drikk likevel, med «sakn, tap og elende» som resultat.
Sjukeleg sjalusi
Når romanen i tillegg streifar sjukeleg sjalusi og ei samfunnsstøtte som bankar opp sambuarane sine, økonomisk maktkamp, mogleg narkosmugling, ulike former for kjønnsidentitet, sengekos og skrivesperre, ei mystisk forsvinning og ei fatal fortrenging av det freudianske, klassiske slaget, ja, då er det ikkje fritt for at forviklingane kan bli for peikefingerstyrte og mange.
Når fasiten knytt til Adas fråverande far omsider blir avdekt, har lesaren for øvrig fatta teikninga for lenge sidan.
|
706094
|
train
| 5 |
literature
| 3 | 4 | 2,018 |
ROMAN: Frekk veterinærstudent køddar det til for seg sjølv utan å la det gå ut over dyra. På vers.
|
nb
|
sa
|
Kristin Auestad Danielsen
|
Åh, parforhold, må forfattarar alltid skrive om det?
|
https://aftenbladet.no/i/a2pw7a/
|
Åh, parforhold, må forfattarar alltid skrive om det?
ROMAN:
Frekk veterinærstudent køddar det til for seg sjølv utan å la det gå ut over dyra.
På vers.
Ida Frisch: Klør.
Roman.
143 sider.
Tiden.
Kvifor vil ein vere i eit forhold der ein viser seg frå si verste side?
Kvifor kan ein ikkje berre lage eit godt liv ved å gå ut av forholdet?
Vel, det er vel sånn at det er eit grunnvilkår i våre frie liv i Norge idag.
Det å vere i forhold som ikkje er bra, men som ein bruker store krefter på å gjere det beste ut av.
Det er sånn vi held på.
Strever.
Utan heilt å vite.
Mange romanar omhandlar dette.
Også Ida Frischs debut.
Litt Hedda-bitch
Når eg tenkjer på hovudpersonen i ”Klør” av Ida Frisch, tenkjer eg litt på Hedda Gabler.
Eit smart og attraktivt kvinnemenneske i eit forhold ho eigentleg ikkje vil vere i.
Samtidig vil ho jo bli elska, einsam som ho er.
Ho keier seg og bruker livet sitt på å vere frekk, manipulerande og destruktiv utan at nokon andre grip inn og seier:
”Skjerp deg!
Oppfør deg!
Slutt å vere så bitch!” Eller noko i den duren.
Og alt dette er hovudpersonen utan at eg som lesar står av og ikkje forstår.
For eg forstår denne usympatiske hovudpersonen svært godt.
Og det skal Ida Frisch ha.
Ho har klart å lage ein usympatisk hovudperson som er spanande å lese om.
Hovudpersonen er både uforutsigbar, dramatisk og humoristisk.
I all sin tristesse.
Biletrikt språk
Ida Frisch har eit såkalla godt språk.
Ho kan rett og slett skrive gode setningar som er stilige utan fiksfakseri.
Som her:
”Føttene mine har funnet sko,
og kroppen som kaller seg kvinne,
bærer meg ut av døren.”
For den som likar best tørt og lågmælt språk, så vil eg ikkje anbefale ”Klør”.
”Klør” er ein roman som nyttar seg av eit svært biletrikt univers som utvider tema.
Her blir til dømes ein velmeinande skuleinspektør gjort om til ein hegre.
Ja, kven har vel ikkje sett byråkratar likne dyr, der dei sit på upersonlege kontor og fattar vedtak over menneskelagnadar?
Hovudpersonen i Frischs roman er også sjalu på kjærasten sin song og kallar songen ei dame i kjole.
Det er også godt tenkt og godt skrive.
Så ein liten advarsel:
Denne romanen er skriven på vers.
Det kan verke litt oppstylta og pretensiøst eller ein billig måte å fylle sider på.
Men det fungerer overraskande bra.
Frischs tette og biletrike språk toler luft og plass.
Romanen blir meir lesarvennleg på den måten.
|
706095
|
train
| 5 |
literature
| 3 | 4 | 2,018 |
LYRIKK: Essensielle innsyn og utsyn frå garva Jær-poet.
|
nb
|
sa
|
Eirik Lodén
|
Ungdommeleg veteranpoet frå Jæren
|
https://aftenbladet.no/i/8wvmGw/
|
Ungdommeleg veteranpoet frå Jæren
LYRIKK:
Essensielle innsyn og utsyn frå garva Jær-poet.
Helge Torvund:
Tidslys.
Dikt.
145 sider.
Aschehoug.
Vår tids lysande ungdommelege veteranpoet frå Jæren, Helge Torvund (f. 1951, deb.
1977), har nådd pensjonsalderen, men syner ingen teikn til å leggja inn årene etter alle åra.
Heller enn å stogga held han fram slik han har stemna, no med samlinga ”Tidslys”.
Om noko har bøkene hans blitt feitare, breiare, rikare, metta på livslærdom og torvrøykt, destillert, essensielt sjølvinnsyn.
Lagra i 67 år, skulle det stått på framsida, for det kan vera edle dropar han serverer oss:
”Vårlyset på tusen tynne kvistar // Ein mild burgunderfarge / knoppar seg”.
Så sansa, så sett.
Ein av dei største kvalitetane ved Torvund er hans evne til å halda seg vaken og var for livsunderet, den verdsveven som var der lenge før Google.
Han høyrer, luktar, smakar, kjenner og ser – audmjukt og reflekterande – og noterer samvitsfullt.
Men evna hans går langt ut over dette – eller langt innover, rettare sagt.
Han får med seg det umedvitne, draumar og hugskott, aningar og intuisjonar.
Om eg nokon gong skulle underlagt meg hypnose, trur eg at eg ville gått til Torvund – det vil seia før han pensjonerer seg retteleg.
Dikta hans syner i alle fall korleis han hentar skattar opp frå djupet og granskar dei i fullt og mildt dagsljos, ærleg og uredd.
Denne boka har ikkje heilt det vide og fandenivoldske spennet som den førre.
Eg saknar litt meir av den psykedeliske galskapen som er her, men som det var meir av sist.
Og noko fast inventar (hegrer og morgonljos over frukostbordet) kan sikkert gå sjølv ein ihuga Torvund-tilhengjar på nervene i lengda.
Men essensen er her, som aldri før, slik det gjerne er med tida.
Skund deg sakte, sa romarane.
Og:
Livet er stutt, kunsten lang.
Og:
Hugs at du skal døy.
Sidan har vitskap og teknologi kunna utfylla dei store flatene i desse tidlause sanningane.
Men me veit som romarane at glasflater er bygt av og på sandgrunn, og Torvund seier det på sin måte:
TIMEGLAS
Lysglimtet i glaset
Liknar glimtet i ein ljå
Midjeglaset
er av sand
Sanden
renn
eroderande
frå eit fjell
av tid
|
706096
|
train
| 5 |
music
| 27 | 4 | 2,018 |
Balanserer energiske bangere med tilbakelente øyeblikk.
|
nb
|
sa
|
Anette Basso
|
Digg debut fra Angelo Reira
|
https://aftenbladet.no/i/ddBWjA/
|
Digg debut fra Angelo Reira
Balanserer energiske bangere med tilbakelente øyeblikk.
Angelo Reira:
"God mornings Norge" (NMG/G-huset)
Oppbygningen er fin.
Loddefjord-rapperen Trond Angelo Eriksen, alias Angelo Reira, går rett på sak med «Plutselig», før vi får «Kollosal type ting».
Gatefavoritten «Assist» følges opp av et av platens fineste øyeblikk i «Glutenfri».
Bak den snedige tittelen ligger en ærlig refleksjon om eget rusbruk og opphold på rehab, før en igjen befinner seg i den samme gjengen.
Det å være nykter forklarer 22-åringen som «å gæfle boller uten gluten».
Det er godt gjort allerede før debuten å ha etablert sitt eget språk som rapper, med uttrykk som kanskje ikke gir mening for så veldig mange andre.
Ved første lytt er det de harde bangerne som utmerker seg, som «Tunge Trond».
Etter hvert fenger de mykere låtene, som den smått sexy «Voila».
De beste er de som dveler ved et mørkere lydbilde, som den bråkjekke avslutningen «Kis».
Reira syr sammen de 11 sporene med tilbakelent tyngde.
Samtidig har han en letthet i flyten som gjør dette til en uanstrengt debut.
Beste låter:
«Tunge Trond», «Kis», «Kollosal type ting».
|
706097
|
train
| 5 |
literature
| 5 | 4 | 2,018 |
BOK: Vitalt provoserende monolog om amerikansk raseidentitet.
|
nb
|
sa
|
Steinar Sivertsen
|
BOK: Ellevilt og originalt om rasedelt USA
|
https://aftenbladet.no/i/8w7gqW/
|
BOK:Ellevilt og originalt om rasedelt USA
BOK:
Vitalt provoserende monolog om amerikansk raseidentitet.
Paul Beatty:
Meg mot røkla (eller Amerikas forente stater).
Roman.
Oversatt av Vibeke Saugestad.
348 sider.
Aschehoug.
Den britiske Bookerprisen, innstiftet i 1968, blir årlig utdelt til beste roman skrevet på engelsk og utgitt i Storbritannia.
Afroamerikanske Paul Beatty (f. 1962) vant denne prestisjefylte prisen i 2016 som første amerikaner noensinne.
Hans brannfakkel av en monologisk roman foreligger nå i imponerende norsk språkdrakt, passe rølpet, mørk, manisk og maset i tonen.
Prologen utspiller seg i lokalene til De forente staters høyesterett i Washington, D.C.
Der befinner Meg seg - bokas svarte, jointrøykende jeg-forteller som for første gang i livet er kledd i dress - fordi han etter fem år har vunnet fram med sin anke om å få ha en niggerslave som respektfullt titulerer ham «Massa», samtidig som han innfører segregering på en lokal skole i Dickens, et rasedelt gettosamfunn i utkanten av Los Angeles.
Noe som får den svarte dommeren i høyesterett til indignert å utbryte:
«Er du spik spenna gæren, nigger?»
Han går absolutt ikke med på credoet til Megs noen og åtti år gamle, suicidale, svarte slave som hevder at i dagens USA gjelder det å tenke kontrært:
«Ekte frihet er å kreve sin rett til å være slave.»
Meg er en flink landbruker som dyrker vannmeloner, satsumaappelsiner og hasjplanter og blir stolt når han kalles splitter pine gal fordi han går mot post-rasistiske samfunnsnormer ved å satse på kriminalitetsdempende apartheidtenking i protest mot at folket Abraham Lincoln i sin tid frigjorde nå er «slave av rytme, rap og rovgriske långivere.»
Niggerfaren hans – som var dekan og psykolog og sosiolog av det uortodokse slaget, ivrig opptatt av å misbruke sønnen i vitenskapens tjeneste – ble skutt på gata og dro «til de evige bomullsmarker» uten at de skyldige politifolka ble dømt.
For sønnen og andre niggere gjelder det derfor å utfordre det bestående ved å tenke nytt, og innse at Washington er «en eneste stor freudiansk glipp, en diger ståkuk av betong, opphisset av Amerikas gjerninger og misgjerninger.»
Samtidig som leseren uavlatelig bombarderes med grove, tabuaktige, slangprega ord og uttrykk, er dette en hektisk pulserende enetale full av akademiske referanser til litteratur, film og musikk, politikk og historie.
Det er ikke vanskelig å la seg imponere av originaliteten og vitaliteten ved prosjektet.
Men romanen blir tidvis for kvernende og maset med alle sine satiriske svingslag.
Den ville ha tjent på å bli mindre monologisk belærende, mer scenisk i utformingen.
|
706098
|
train
| 5 |
music
| 27 | 4 | 2,018 |
Han spiller Susannas 11 år gamle solodebut sang for sang.
|
nb
|
sa
|
Geir Flatøe
|
Bonnie Prince Billy ser mot Norge
|
https://aftenbladet.no/i/L0gbeP/
|
Bonnie Prince Billy ser mot Norge
Han spiller Susannas 11 år gamle solodebut sang for sang.
Bonnie Prince Billy:
"Wolf of the cosmos" (Domino/Playground)
Will Oldham alias Bonnie Prince Billy har skrevet flotte sanger som "I see a darkness", men er nå mer opptatt av andres ting.
Han spilte inn Everly Brothers med Dawn McCarthy, og fjorårets "Best troubador" var Merle Haggard-låter.
Nå tar han for seg Susanna Karolina Wallumrød fra Kongsberg, som selv har hatt suksess med lavmælte versjoner av andres sanger.
Oldham og Wallumrød har samarbeidet før, og nå trår han til med alle sporene fra hennes solodebut "Sonata mix dwarf cosmos" fra 2007.
Albumet var nesten umerkelig instrumentert den gang, og Oldham støyer heller ikke.
En banjo her og en munnharpe der, fiolin, bass, akustisk gitar og slide-ukulele hvis det passer.
47 år gamle Oldham fra Louisville har sjeldent sunget bedre, og kvinnekoringen er flott.
Dette er sanger han kunne skrevet selv, og bedre attest kan ikke gis.
Som bonus gir han ut en annen Susanna-sang på singel, "Wild is the will".
Beste spor:
"Born in the desert", "For you", "Home recording".
|
706099
|
train
| 4 |
literature
| 5 | 4 | 2,018 |
Margrethe Gausel slår et slag for den gode hverdagsmaten i sin andre kokebok.
|
nb
|
sa
|
Kine Hult
|
Greit nok
|
https://aftenbladet.no/i/qn7djw/
|
Greit nok
Margrethe Gausel slår et slag for den gode hverdagsmaten i sin andre kokebok.
Margrethe Gausel
Godt nok - enkle og sunne matgleder
255 sider
Jæren forlag
Det er ikke noe forseggjort og fancy over maten Margrethe Gausel serverer i sin nye kokebok.
Dette er enkel og grei hverdagsmat som alle kan klare å lage, og forfatteren har en forbilledlig avslappende holdning til hva det vil si å spise sunt, slik tittelen også antyder.
I forrige bok forklarte Gausel hvordan hun selv og mannen hadde kvittet seg med totalt 60 kilo etter å ha lagt om kostholdet, og i den nye boka handler det om hvordan familien på seks spiser i dag for å holde vekta stabil og energinivået på topp.
Stikkord er mye proteiner og få raske karbohydrater.
Porsjonene er tilpasset Gausels egen familie, pluss rester, så man kan med fordel halvere oppskriftene om man ikke er like mange til bords.
Forfatteren er veldig flink til å lure inn grønnsaker i rettene, og gir flere tips til hvordan man kan få i kresne unger de anbefalte fem om dagen.
Mye av det vi testet gikk ned på høykant hos både store og små, deriblant gamle klassikere som pølsegrateng og fiskeboller i hvit saus.
Søtpotetlasagnen ble derimot mottatt med betydelig skepsis hos de yngste, som savnet vanlige pastaplater.
Gausel er nemlig ivrig til å bytte ut tradisjonelle ingredienser som fint mel og sukker med ulike erstatninger, og det er ikke alltid resultatet blir like vellykket.
Havrebrødet må sies å være for spesielt interesserte, og store mengder smør i stedet for tomatsaus på pizza går jeg rett og slett ikke med på.
I likhet med en del andre kokebokforfattere, kan det virke som om Gausel har siktet mot lesere hun allerede kjenner, for boka er full av anekdoter om venner og familiemedlemmer.
Dette er dessverre totalt uinteressant for oss andre, og det får dessuten noen utfall som burde ha vært lukt bort av forlaget.
For eksempel at hun kaller semulegrøt for hundegrøt.
Det er selvsagt en forklaring på hvorfor dette uhyrlige begrepet er tatt med i boka, men du har jo ikke lyst til å få assosiasjoner til hundemat når du skal lage middag, uansett hva grunnen er.
Men alt i alt byr Gausel på massevis av greie og enkle oppskrifter, rikelig med inspirasjon, flotte bilder og mye smittende entusiasme.
Dette er et fint oppslagsverk for hverdagskokker som trenger ideer til nye vrier på gamle retter.
|
706100
|
train
| 5 |
music
| 25 | 5 | 2,018 |
Et dødsfall la Camera Obscura på is, men Traceyanne Campbell har funnet en duopartner.
|
nb
|
sa
|
Geir Flatøe
|
En av popens fineste stemmer er tilbake
|
https://aftenbladet.no/i/9mQGb9/
|
En av popens fineste stemmer er tilbake
Et dødsfall la Camera Obscura på is, men Traceyanne Campbell har funnet en duopartner.
Tracyanne & Danny:
"Tracyanne & Danny" (Merge/Playground)
Ingen lager like fjærlett og vakker sommerpop som skottene, og Camera Obscura er en mester i faget.
Etter at tangentspiller Carey Lander døde av kreft i 2015, har imidlertid framtiden vært uviss for Glasgow-bandet.
Fem år gamle "Desire lines" kan bli stående som bandets siste.
Ifølge vokalist Tracyanne Campbell gjenstår det å diskutere hva som skal skje videre.
I mellomtiden gir hun nå ut en plate sammen med Danny Coughlan fra Bristol, som har operert under artistnavnet Crybaby.
De har benyttet seg av Clashnarrow-studioet til Edwyn Collins, som sammen med Sean Read fra Dexys har jobbet bidratt til produksjonen.
Åpningen "Home & dry" levner ingen tvil om at de skjønner at stemmen til Tracyanne Campbell er gull verd.
Hun synger alene i 15 sekunder før et forsiktig komp faller inn.
Coughlan og blåsere følger etter.
Sangen handler om forandring, om at det alltid skjer noe når du tror du har ditt på det tørre.
Ikke videre optimistisk, men nydelig.
Deretter deler de vokalen i "It can't be love unless it hurts".
En søt vise med røtter til 50-tallet, pakket inn av strykere.
En duett så god som noen, selv om Campbell understreker at dette ikke er ment som en duettplate.
De har bare forsøkt å forene stemmer og sanger.
At de bytter på versene i "Deep in the night" før de møtes i refrenget vil nok de fleste likevel definere som en duett.
Selv om en saksofon blander seg inn.
Videoen til "Alabama" viser en biltur gjennom USA med Alabama som mål.
Sangen er en hyllest til avdøde Carey Lander, bevisst framført som frisk pop istedenfor å lage en sørgesang.
Kontrasten er nydelig når Campbell synger om et savn som vil vare livet ut:
Nothing will be easy
Nothing's going to be as much fun
Cause
I miss you by the night time
I miss you when the daytime's begun
Steelgitaren dominerer melodien, mens nevnte Edwyn Collins gjør et par små innhopp på vokal.
Hans store bidrag til den skotske popen heter "A girl like you", for den som måtte huske 24 år tilbake.
Går minnet enda lenger, gjorde han også en innsats med Orange Juice på 80-tallet og sangen "Rip it up".
Men rett skal være rett:
Det var Bay City Rollers som var de store pop-skottene, på første halvdel av 70-tallet.
Uansett, Coughlan er sjefen på "Jacqueline", mens Campbell er tilbake på nostalgiske "2006".
"The honeymooners" åpner med ørkenrock, mens Campbell synger om å reise til det skotske høyland for å oppsøke stillheten.
Ikke helt sammenfallende, men tøft.
"Anybody else" starter i 50-tallsformat med Coughlan i føringen, før Campbell sender sangen i annen retning.
Et godt eksempel på det hun sa om en forening av stemmer og melodier.
"Cellophane girl" er luftig sommerpop av klassisk skotsk støping med tilhørende gitarspill, før duoen runder av med "O'Keefee".
Igjen en fin instrumentering som bygger opp under stemmene.
Liker du Belle & Sebastian, burde alle forutsetninger være der for at du også setter pris på Tracyanne & Danny.
De lover at det er flere sanger på vei.
Vi får se om Camera Obscura også reiser seg, men det viktigste er at Tracyanne Campbell synger igjen.
Verden er fattigere uten hennes stemme.
Beste spor:
"Home & dry", "Alabama", "Cellophane girl", "O'Keefee".
|
706101
|
train
| 5 |
restaurants
| 4 | 5 | 2,018 |
Fisketorget er kåret til regionens beste spisested av Aftenbladets lesere. Når vi setter kvalitet i forhold til pris er vi ikke langt unna. Dette er et veldig bra sted der du kan få en topp restaurantopplevelse uten at det koster skjorta.
|
nb
|
sa
|
Arild I. Olsson
|
En ramsalt bølge av smaker
|
https://aftenbladet.no/i/ddB6rX/
|
En ramsalt bølge av smaker
Fisketorget er kåret til regionens beste spisested av Aftenbladets lesere.
Når vi setter kvalitet i forhold til pris er vi ikke langt unna.
Dette er et veldig bra sted der du kan få en topp restaurantopplevelse uten at det koster skjorta.
Vi var innom en kveld midt i uken.
De nyoppussede lokalene var fulle av forventningsfulle gjester og stemningen var den beste.
Fisketorget fremstår som varmere og mer imøtekommende etter oppussingen.
Selv om utsikten som hentes inn gjennom glassfasaden mot Vågen og Byfjorden er selve essensen av det estetiske inntrykket her, spiller interiøret en rolle.
Nå brytes det maskuline og røffe, nesten brutale glass-, stål- og betong-inntrykket av lyse, nordiske treslag som spiller på lag med det vi får på tallerkenen og i glasset.
Vi slukte agnet
Fisketorget har ingen fast meny, men en tavle med dagens retter som varierer etter fangsten fra fjord og hav like utenfor glassfasaden.
Prismessig spenner menyene fra dagens 3-retter som koster 486 kroner til dagens 6-retter som fisker 719 kroner ut av lommeboka.
I tillegg kan du få smaksmenyen "Litt av alt" som er en 5-retter til 469 kroner.
Det agnet slukte vi, og vi kom ikke til å angre.
Denne dagen besto smaksmenyen av Tunfisk-tataki, blåskjell, fiskesuppe, torsk og grønn te- og sitrusmousse.
I stedet for en voldsom vinpakke, anbefalte vår glimrende kelner at vi delte en flaske Sancerre 2016 fra Jean-Paul Picard til måltidet.
Ikke bare er dette en av mine favoritter i dette segmentet, men vinen sto som en påle til både tunfisken, blåskjellene og suppen.
Den tørre, friske sauvignon blancen oppleves som en tur gjennom en blid eng en mild sommermorgen.
Her utgjør gress, kløver og grønne planter hovedinntrykket som brekkes vennlig over en fruktig flom av stikkelsbær og limezest.
Utgangen er lang, tørr og småfeit med et mineralsk hint som tar oss tilbake til sommerengen.
Et to og en halv-gangs prispåslag i forhold til Vinmonopolets utsalgspris gjør at jeg kunne gått her og fått et glass av vinen og vandret kjempefornøyd ut igjen.
Den frekke og lekne tunfisk-tatakien med avokado og wasabi lokket sancerren rett i garnet og lot den sprelle lekent mot rettens brede repertoar av kontraster når det kom til tekstur og smak.
Vinen balanserer rettens radikale motsetninger og bidrar til en helhetlig harmoni.
De asiatisk-inspirerte blåskjellene som kom med grønn curry og kokosmelk speilet seg ypperlig i den friske, nesten knasende tørre sancerren som med overbevisende kraft ville sende enhver idé om riesling rett til bunns.
Også fiskesuppen med laks, torsk, brosme, reker og et irrgrønt gressløkolje-innslag ropte på sancerre.
De tre første rettene var som skapt for denne vinen.
Snøret i bånn
Torsken kom med en mett og rund rotgrønnsakespuma, grillede nypoteter, bakte rotgrønnsaker og en herlig skalldyrsaus.
Dermed var spillet over for de friske, asiatiske innslagene og en ny bølge slo inn.
En rustikk, nordisk bølge.
Torsken var perfekt varmebehandlet, på etparogførti grader vil jeg anta, og flaket seg beskjedent når vi sendte den et skarpt blikk.
Fisk kan ikke tilberedes bedre, og tilbehøret kompletterte verdens viktigste sjømat og understreket de nordiske røttene med dill og kløver i urtebuketten.
Til dette kunne vår utmerkede kelner foreslått et glass rød sancerre.
I så tilfelle ville vi holdt oss innenfor det samme området i Loires solrike skråninger ved elvebredden, der det også lages ypperlig pinot noir.
Denne fløyelsmyke, men runde og innsmigrende rødvinen kunne gitt mer dybde til torsken enn den friske, crispe sauvignon blancen hadde inne.
Og som alle som har fått snøret i bånn vet:
Torsken trives ikke så godt i fjæra.
Kveldens dessert var en frisk grønn te- og sitrus-mousse på rømme.
Et fint punktum for en gjennomtenkt meny som tok oss fra fjerne østen og hjem til de norske fjordene.
Moussen fikk følge av den søte, østerrikske vinen Angerhof Tschida Zweigelt Schilfwein fra 2011 som byr på fruktige, fiolette druer som går over i plommer og svisker, men uten å bli altfor søt.
Enda et kompetent valg fra personalet.
Fisketorget byr på noe av det beste du får for pengene på våre kanter.
|
706102
|
train
| 5 |
screen
| 30 | 5 | 2,018 |
«Tully» er en varm og velspilt tragikomedie som er nesten ubehagelig ærlig om mammalivets nedturer, og som kan få den mest barnekjære til å vurdere sterilisering.
|
nb
|
sa
|
Elisabeth Bie
|
Et mammaliv til å bli gal av
|
https://aftenbladet.no/i/8wKLQr/
|
Et mammaliv til å bli gal av
«Tully» er en varm og velspilt tragikomedie som er nesten ubehagelig ærlig om mammalivets nedturer, og som kan få den mest barnekjære til å vurdere sterilisering.
Tully
Sjanger:
Dramakomedie.
Nasjonalitet: USA 2018.
Regi: Jason Reitman.
Manus: Diablo Cody.
Skuespillere: Charlize Theron, Mackenzie Davis, Mark Duplass, Ron Livingston.
Lengde:
1 time 35 min.
Aldersgrense: 12 år.
Var det dette hun drømte om, litteraturviter og tidligere partyjente Marlo, da hun valgte kjærligheten og barn?
Nå sitter hun der, 40 år gammel med uspennende jobb, en fraværende mann som bare spiller dataspill, og uplanlagt gravid med sitt tredje barn.
Forrige svangerskap endte med fødselsdepresjon og sønnen Jonah.
I privatbarnehagemiljøet har han fått diagnosen «sær».
Slikt blir det mange møteavtaler av.
Men Marlo får det meste til å gå rundt, og håper at alt skal gå bedre denne gangen.
Sånn blir det ikke.
«Alle» foreldre elsker barna sine over alt, og ville ikke vært dem foruten et sekund av livet.
Men selv om mange prøver å late som om småbarnslivet er en deilig drøm, så - ærlig talt - er det ikke det.
Søvnløshet, bråk, bekymringer, grensesetting og økonomiske krav setter sine spor hos de fleste, i større eller mindre grad.
Kroppen og kjæresteforholdet endrer seg.
Nye kjønnsroller etableres.
Spanderer nattnanny
Marlo har en irriterende rik, men godhjerta bror som lever det virkelig vellykka Facebook-livet med sin familie.
Han ønsker å hjelpe, og vil betale for en nattnanny, som kommer og passer babyen om natten, så mor får sove.
Først er Marlo stolt.
Men etter tre uker uten søvn, slår hun til.
Og inn kommer Tully.
Et vidunder av en barnepleier, et vidunder av et menneske.
En moderne Mary Poppins som tryller bort støv og skitt mens mor og far sover søtt.
I tillegg til å være en uvurderlig avlastning for Marlo, bringer hun med seg et friskt pust av ubekymret ungdomstid og fandenivoldsket.
Til og med Marlos sexliv greier Tully å få ny gnist i.
Marlo livner voldsomt til.
Fra å være helt på randen, blir hun en rolig og pannekakestekende omsorgsmamma.
Alle er blide.
Er dette en reklamefilm for innleid hjelp i huset?
Eller er det hele for godt til å være sant?
«Tully» viser seg å ta en vending som er både overraskende og ikke så lite sjokkerende.
Duoen Jason Reitman og Diablo Cody har tidligere begått filmene «Juno» og «Young adults» sammen.
Charlize Theron spilte også i sistnevnte, men her overgår hun det meste hun har gjort hittil i karrieren i rollen som utslitt mamma.
Samspillet hennes med unge, karismatiske Mackenzie Davis som Tully, sist sett i «Blade Runner 2049» og tv-seriene «Black mirror» og «Halt and catch fire», løfter «Tully» fra det triste og hverdagslige til en virkelig fascinerende filmopplevelse.
Festlig og traurig
Som hun gjorde i sin Oscar-kronede rolle i «Monster», har Theron igjen latt seg forfalle for å gi rollen troverdighet.
Slikt kan det fort bli ny Oscar-nominasjon av.
Filmen sveiper innom de fleste sider av livet som sliten småbarnsforelder, på en ærlig og gjenkjennelig måte: forholdet og arbeidsfordelingen mellom mor og far, samt den ødeleggende sammenlikningen med andre småbarnsforeldre.
Og nevnte jeg fritidsaktivitetene?
Det er øyeblikk her da det bare er stress å følge livet i denne hardt prøvede familien.
Men en lun og varm humor og nærværet av nattnannyen Tully gjør selv traurigheten til en fest.
|
706103
|
train
| 5 |
literature
| 8 | 5 | 2,018 |
BOK: Mørk, tenksam, sympatisk og lyrisk kortroman.
|
nb
|
sa
|
Eirik Lodén
|
BOK: Poetisk roadmovie
|
https://aftenbladet.no/i/21k10r/
|
BOK:Poetisk roadmovie
BOK: Mørk, tenksam, sympatisk og lyrisk kortroman.
Tora Seljebø:
Huset på prærien.
Roman.
112 sider.
Samlaget.
”Huset på prærien” er som ein roadmovie regissert av Ingmar Bergmann.
Men til manus av Vibeke Løkkeberg.
Kvinnene – ei mor og to tenåringsdøtrer – held saman i ein halvklaustrofobisk allianse, solidaritet eller symbiose på overtid.
Mennene er framandkarar, omstreifande sveitte hestetemjarar og vegarbeidarar med sandpapirskjeggstubb.
Det vert skrubbsår når dei kjem for nært innpå tandre jentekinn.
Då den eine av dei får tilbod om losji i kvinneleiren, trur systrene dei veit kva dei vil, i ung attrå og sjølvskadande nyfikne, og dei eggjar kvarandre stumt i svartsjuk syskenrivalisering.
Framandkaren tek for seg av varene, men sjølv om hestetemjaren i han kan dressera og ri inn ei hoppe, forstår han seg ikkje heilt på kvinnesinn.
Der har han brent seg før, og no tenkjer han kanskje at uforma sjeler i uferdige kroppar er den trøysta han treng.
Det ber ut på landevegen, utfor bakke, og går kort sagt ikkje heilt godt, for nokon.
Det er ei mørk, tenksam, sympatisk bok som ikkje dømmer nokon, sidan me alle i praksis er dei eigenskapane me inneheld og dei handlingane me set i gang og med vilje utset oss for.
Her er kloke observasjonar om syskendynamikk og sjalusi, om misforstått innleving generasjonane imellom, og om driftenes spel med den oppskrytte frie viljen:
”Det er mykje verre å bli eldre når ein har vore vakker.”
Og:
”Men dette har ikkje ord, eg vil berre vere ho som stikk ein kniv i låret hans, vere vanskeleg kjærleik eg også.”
Tora Seljebø (f. 1973) debuterte i 2014 med ei diktsamling, og den poetiske forma har ho heldt på også i denne forteljande teksten i form av konsentrerte kortprosatekstar, avertert som roman av forlaget.
Grepet er ikkje dumt, for den minimale forma sparer oss for mykje av det vanlege sitjeflesket og daukjøtet i ein standard norsk samtidsroman.
Men kanskje likevel ikkje heilt.
Stundevis er det som om den nynorske poesitradisjonen, dei ”vare” stemningane, også vert ein ballast som kanskje helst burde hivast over bord når stormkasta i det skildra livet krev det.
|
706104
|
train
| 5 |
literature
| 2 | 5 | 2,018 |
SAKPROSA: Sylo Taraku slår alarm om faren for balkanisering av Europa. Likevel har han skrive ei bok ein kan bli glad av å lesa.
|
nb
|
sa
|
Tom Hetland
|
Samtale mot samanbrot
|
https://aftenbladet.no/i/L0gwqR/
|
Samtale mot samanbrot
SAKPROSA:
Sylo Taraku slår alarm om faren for balkanisering av Europa.
Likevel har han skrive ei bok ein kan bli glad av å lesa.
Sylo Taraku:
«Balkaniseringen av Europa», 312 sider, Res Publica
Tidleg på 1990-talet kom den kosovo-albanske 18-åringen Sylo Taraku til Norge, på flukt frå eit Jugoslavia i blodig borgarkrig og oppløysing.
Her i landet har han seinare markert seg som ei sterk, men moderat stemme i den offentlege debatten, respektert frå høgre til venstre på den politiske skalaen.
Men dei dramatiske erfaringane frå ungdommen lever i han, og nå er Taraku uroleg for at Europa kan vera inne på same veg som Jugoslavia.
«Balkanisering» - som han definerer som «å dele opp et større rike i små, svake og lite selvstendige stater som ofte er fiendtlig innstilt mot hverandre» - er nemleg ikkje noko som er reservert for den søraustre delen av kontinentet.
Også dei tilsynelatande veletablerte liberale demokratia bør lesa faresignala.
Den ivrige EU-tilhengaren er redd for at unionen og fredsprosjektet kan gå i oppløysing.
Han fryktar framveksten av den aggressive, etniske nasjonalismen som vart ein så stor tragedie for heimlandet hans.
Europa står overfor ei demokratisk krise, ei migrasjonskrise, ei djup kløft i EU mellom Brussel og fleire aust-europeiske land, og ei aukande polarisering av media og den offentlege diskusjonen.
Taraku oppsummerer utfordringane klart og godt.
Sjeldan fugl
Forfattaren er naturlegvis ikkje den første som målber uro over desse utviklingstrekka, dei står øvst på dagsordenen i heile Vesten.
Det kan også henda at han undervurderer motstandskrafta til det vestlege liberale demokratiet når det kjem til stykket, men på den andre sida er det vanskeleg å skulda Taraku for å vera alarmist.
Til det er tilnærminga hans for nøktern og skikkeleg.
Sylo Taraku er ein fugl som blir stadig sjeldnare å sjå i den offentlege debatten, han er genuint opptatt av å forstå menneske som meiner noko anna enn han sjølv, og å finna ei felles plattform for samtale.
EU-entusiasten har ingen problem med å sjå at den «teknokratiske liberalismen» i Brussel skaper avstand, og han åtvarar mot at EU pressar på for eit raskare integreringstempo enn det er folkeleg oppslutning om.
Han minner om at solidariteten begynner i små samfunn, at nasjonalstaten framleis har ei viktig rolle å spela, og at det kan vera risikabelt å satsa alt på det kosmopolitiske kortet.
Sjølv om Taraku fryktar framveksten av ein ekskluderande, intolerant populisme, innrømmer han at populismen også har positive sider:
«Blant annet kan den virke som en demokratiserende kraft gjennom mobilisering av menneskegrupper som elles ikke ville deltatt i valg, og den kan gi en sterk stemme til en del av befolkningen som føler seg glemt.»
Taraku åtvarar også mot splittande og framandgjerande tendensar på liberal og radikal side.
Kritikken hans av den overdrivne identitetspolitikken er noko av det mest velformulerte eg har lese om temaet.
Dersom politikken blir dominert av moralistisk retorikk med utgangspunkt i interessene til særgrupper, vert det til slutt uråd å føra ein samlande politikk.
Å angripa Siv Jensen for å gå med indianarkostyme gir berre høgrepopulistane meir vatn på mølla, slår han fast.
Ingen enkle løysingar
Sylo Taraku lanserer ingen kjappe, enkle løysingar på dei store utfordringane.
Den slags er jo nettopp populismens vesen.
Men han er på leiting etter ein betre balanse mellom orden og kaos, og han etterlyser politiske leiarar som prøver å samla i staden for å splitta og spela på frykt.
Ikkje uventa er den franske presidenten Emmanuel Macron ein av heltane hans.
Enkelt blir det likevel ikkje for Macron heller, ein tur til Frankrike opna auga til forfattaren for dei djupe sosiale skiljelinene i det franske samfunnet som står i vegen for gjensidig tillit og forsøk på reformer.
Dei gamle grekarane var også frå Balkan.
Greske filosofar heldt fram idealet om «den gylne middelveg».
Det er også Sylo Taraku sin posisjon.
Kanskje er den lite sexy i vår polariserte tidsalder.
Men alternativet, som Taraku kjenner betre til enn dei fleste, er så mykje verre.
Me skal vera glade for menneske som er nysgjerrige på kva motparten har å seia, og som er opne for å skifta meining når argumenta er gode nok.
Ein slik person er Sylo Taraku.
Derfor er «Balkaniseringen av Europa», trass den alvorlege bodskapen, faktisk ei bok til å bli optimist av.
|
706105
|
train
| 6 |
literature
| 7 | 5 | 2,018 |
BOK: Karl Ove Knausgårds forlag har gitt ut ei bok som overgår hans eigne.
|
nb
|
sa
|
Kristin Auestad Danielsen
|
BOK: Fantastisk sci fi
|
https://aftenbladet.no/i/Kv7vXE/
|
BOK:Fantastisk sci fi
BOK:
Karl Ove Knausgårds forlag har gitt ut ei bok som overgår hans eigne.
Cathrine Knudsen:
Den siste hjelperen.
Roman.
269 sider.
Pelikanen.
Dette er ingen lettlest roman.
Ein må orke å bruke litt tid på sidene.
Men viss ein gjer det så opnar denne romanen kjelder til svimlande innsikt som eg ikkje heilt skjøner rekkeviddene av.
Som å stå på ein fjelltopp og ikkje heilt kunne ta inn eit overveldande overblikk.
Litt om handlinga:
Kvinne med halvstore ungar må flytte frå garden når sambuaren døyr plutseleg av brå sjukdom.
For å klare seg byrjar ho å jobbe på ein omsorgsbolig og legg ein plan om å selje den eine nyra for å få ein meir romsleg økonomi og ha meir tid til ungane.
Nei, her er det ikkje snakk om korleis storsamfunnet og NAV stiller opp for ei stakkars enke.
Her er ingen ibsenske/hjortske skjelett frå fortida som kjem fram og riv bort livsgrunnlaga for menneska.
Her blir det heller ikkje skildra sorgprosessar og mentale kriser i familierelasjonar etter dødsfall.
Sissel Gran og Finn Skårderud kan ikkje bruke denne romanen til å forklare fenomen frå psykologien.
Boka er friteken frå psykologiens klør.
Så kva er det då?
Det er sci fi!
Det grua eg meg til med denne boka.
For eg må innrømme at eg aldri har vore så glad i science fiction.
Å kalle noko sci fi kan lett skremme bort dei som er skeptiske til den sjangeren.
Det er noko med at det er for lite kjensler i science fiction.
Folk vikla inn i duppedittar og leidningar som snakkar til robotar.
Det har aldri fenga meg.
Utanom Epp av Axel Jensen.
Og Thure Erik Lund sine tidlege utgjevingar.
Men først og framst er eg glad i kjenslelitteratur.
Og ser heller filmar av Bergman enn Star Wars.
Så.
Dette er altså science fiction-litteratur.
Men det er sånn diskret science fiction.
Science fiction som eg nesten ikkje merker er science fiction fordi det er så mange ting som liknar på vår samtid.
Cathrine Knudsen skriv om granulatane til kunstgrasbanane til dømes.
Aktiv dødshjelp i Sveits.
Den lille roboten Mae.
Og oppsiktsvekkande og uvant om nedarva rasistiske tankar som ingen snakkar om men som ligg i sjikt og lag i vårt samfunn.
Og så skriv ho om husdyrhaldet i landbruket.
Og det er hverken kritisk eller romantisk skildra, men meir realitetane i kva vi held på med.
Korleis vi har utvikla husdyrhaldet gjennom generasjonar og korleis det vil halde fram med teknologien som er tilgjengeleg til å produsere det vi treng.
Kva mønster som ligg i mennesket til å organisere seg for å overleve, skaffe mat og pengar, om det så er delar av vår eigen kropp.
For å selje det vi må.
For å kunne klare oss.
Romanen framhever det livsbejaande i mennesket.
Blikket i romanen er nådelaust, evig undersøkande og optimistisk.
Og slik litteratur treng vi no, i desse tidene som er så prega av frykt og undergangstemning.
|
706106
|
train
| 4 |
screen
| 23 | 5 | 2,018 |
Et vondt krigsdrama og en ulmende romanse forenes i en sår, søt og lettere melodramatisk feelgoodhistorie fra året etter at 2. verdenskrig endelig var over.
|
nb
|
sa
|
Elisabeth Bie
|
FILM: Etter krigen kommer skylden og skammen
|
https://aftenbladet.no/i/bKb4Gk/
|
FILM:Etter krigen kommer skylden og skammen
Et vondt krigsdrama og en ulmende romanse forenes i en sår, søt og lettere melodramatisk feelgoodhistorie fra året etter at 2. verdenskrig endelig var over.
Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai
Sjanger: Drama.
Nasjonalitet: England/USA 2018.
Regi:
Mike Newell.
Manus: Kevin Hood.
Skuespillere: Lily James, Matthew Goode, Jessica Brown Findlay, Michiel Huisman.
Lengde:
2 timer 3 min.
Aldersgrense: 9 år.
Endelig er andre verdenskrig og bombingen over for innbyggerne i London!
Året er 1946, og over alt den feirede forfatteren Juliet Taylor ser, gjenreises og males det.
Livet er snart normalt igjen.
Også på den lille øya Guernsey i den engelske kanalen.
Nazistene som okkuperte øya, er borte nå.
Men skammen, skylden og hemmelighetene fra krigen ligger ennå som en vond lukt over det lille samfunnet.
Krigshemmeligheter
En krigsdag mange år tidligere ble en lesersirkel med et ubegripelig navn dannet av en gjeng, som overhodet ikke var interessert i litteratur.
Det ble det etter hvert en endring på.
Og det er nettopp kjærligheten til litteratur som gir en forbindelse mellom lesesirkelen og Juliet etter krigen.
Juliet drar til Guernsey for å møte lesesirkelen.
Hun oppdager at svært mye er skjult under overflaten.
Hun bestemmer seg for å avdekke sannheten om alt det vonde som ingen vil snakke om.
Samtidig sniker både øya og menneskene der seg mer og mer under huden hennes, på både godt og vondt.
Denne både rørende og vonde historien er filmet i pittoreske omgivelser, som bør være verd millioner i turistreklame for Guernsey.
Med et sedvanlig sterkt ensemble av skuespillere, har «Fire bryllup og en gravferd»-regissøren Mike Newell igjen greid å fange den forfinede, men tilknappede britiske ånden.
Les anmeldelser av flere filmer om andre verdenskrig fra det siste året:
Filmen, som er basert på en roman (2008) med samme navn, har dessvere også en litt melodramatisk forutsigbarhet, samt noen skikkelig klisjéfylte karikaturer av noen biroller.
Men uansett:
«Guernsey» en herlig hyllest til både leseglede, vennskap og kjærlighet som det er verd å unne seg.
For dette er en smil gjennom tårer-film til å bli både varm og glad av.
|
706107
|
train
| 3 |
screen
| 22 | 5 | 2,018 |
Å få innblikk i forhistorien til legenden Han Solo er det beste med denne andre frittstående Star Wars-filmen. Ellers blir det bare mer av det vanlige.
|
nb
|
sa
|
Elisabeth Bie
|
Film: Grått og eplekjekt Han Solo-gjensyn
|
https://aftenbladet.no/i/0E7gl6/
|
Film:Grått og eplekjekt
Han Solo-gjensyn
Å få innblikk i forhistorien til legenden Han Solo er det beste med denne andre frittstående Star Wars-filmen.
Ellers blir det bare mer av det vanlige.
Solo: A Star Wars Story
Sjanger: Action/Science fiction.
Nasjonalitet: USA 2018.
Regi: Ron Howard.
Manus:
Jon og Lawrence Kasdan.
Skuespillere:
Alden Ehrenreich, Donald Glover, Emilia Clarke, Woody Harrelson, Paul Bettany, Thandie Newton.
Lengde:
2 timer 14 min.
Aldersgrense: 12 år.
Noen år før Han Solo slutter seg til opprørerne og møter Luke Skywalker og de i «Star Wars:
A new hope» (1977), lever han under svært kummerlige forhold på planeten Correlia.
Hans store drøm er å bli pilot, og å rømme med kjæresten Qi’ra.
Men i den dramatiske flukten kommer de to bort fra hverandre.
Og det skal gå mange harde år og vonde valg før de møtes igjen.
«Solo: A Star Wars Story» er den andre sidehistoriefilmen i Star Wars-universet, etter «Rogue One» (2016).
En rekke sidefilmer er planlagt, og ikke bli overrasket om denne får en oppfølger.
For mye henger i litt i luften her.
Tyvetokt
Kampen denne gangen står om det verdifulle stjerneskipdrivstoffet coaxium, som også er gangbar mynt over hele galaksen.
Etter å ha tjenestegjort i Imperiets hær, slutter Han Solo seg til et lag med kjeltringer som drømmer om å bli rike ved å stjele et parti coaxium på vegne av organisasjonen Crimson Dawn.
Det «Solo» mangler av friskheten og engasjementet fra Rogue One», tar den igjen ved å gi oss gjensyn, eller introduksjon, med legenden Han Solo, wookien Chewbacca, gambleren Lando Calrissian og stjerneskipet The Millenium Falcon.
Høydepunktet det første, dramatiske møtet mellom Han og Chewbacca: gåsehudøyeblikk!
Og Donald Glover (Atlanta, The Martian) som levemannen Lando Calrissian er filmens friskeste og frekkeste pust.
For velfrisert
Alden Ehrenreichs Han Solo, har en viss ansiktslikhet med Harrison Ford, som har gjort rollefiguren legendarisk i flere filmer.
Denne unge Han Solo er en slags eplekjekk stjernecowboy med store planer og ambisjoner.
Det er aldri noen tvil om at denne litt for velfriserte unge mannen er en «good guy» med både hjerne og hjerte på rett sted, til tross for at han menger seg med skurker og tar på seg mer enn tvilsomme oppdrag.
For selv ikke i en egen Han Solo-film kommer vi så tett på denne fredløse som vi burde.
Kjæresten Qi’ra er derimot et interessant bekjentskap.
Selv om vi ikke blir skikkelig kjent med henne heller, er hun den som sørger for den største spenningstråden i filmen.
For hvilken side er hun egentlig på?
For mye resirkulering?
Selv om Han Solo og hans medhjelpere er ute på et mulig dødelig oppdrag, er det som om det står mer på spill idette kjæresteforholdet.
Og det er en klar svakhet med en film som er spekket med kamp- og actionscener, akkompagnert av den sedvanlige Star Wars-musikken.
Visst er det mange fine detaljer.
Men denne filmen makter ikke å tilføre noe nytt verken i visuelle effekter eller plott.
De overraskende vendingene i historien er ikke mer enn det må være.
Visuelt sett er den også gråere og tristere enn vi er vant med fra Star Wars-universet.
Humor kunne det også vært mer av.
Star Wars.
Avengers.
Hunger Games.
Game of Thrones.
Westworld.
Stjeler de forskjellige fantasiuniversene litt for mye fra hverandre nå?
Både Emilia Clarke, Paul Bettany, Woody Harrelson og Thandie Newton er jo gjengangere fra andre univers.
Det samme er flere plotlinjer.
Kanskje ikke så rart da, at man sitter igjen med en følelse av å ha både sett og hørt alt før.
|
706108
|
train
| 5 |
literature
| 3 | 5 | 2,018 |
Å omsette Karl Ove Knausgårds roman «Om våren» til teaterscenen er krevende. Rogaland Teater gjør det på gripende vis.
|
nb
|
sa
|
Kristin Aalen
|
Betagende tolkning av Knausgårds roman «Om våren»
|
https://aftenbladet.no/i/l1k72e/
|
Betagende tolkning av Knausgårds roman «Om våren»
Å omsette Karl Ove Knausgårds roman «Om våren» til teaterscenen er krevende.
Rogaland Teater gjør det på gripende vis.
«Om våren» er tredje bind i Karl Ove Knausgårds årstidskvartett skrevet til hans fjerde barn.
Nettopp denne romanen – fordi den inneholder en fortelling som ender i et rystende klimaks – er mer egnet for teaterscenen enn de to foregående.
Krevende å dramatisere
Og likevel, boka er krevende å dramatisere fordi den har så mange essayistiske avsnitt av typen «april befinner seg mellom den store søvnen og det store spranget.
April er lengselen etter noe annet, hvor det andre ennå er ukjent.»
Instruktør Anders T. Andersen har gjennom flere gode grep lykkes i å omsette det skjønnlitterære til en sterk scenisk opplevelse.
Samtidig får han fram Knausgårds praktfulle og poetiske skildringer av landskap og sommerkvelder rundt familieboligen i Skåne.
Her gjelder det å være en lydhør publikummer som lar stemningene virke på en, uten nødvendigvis å måtte huske alle ordene i etterkant.
LES:
Aftenbladets forhåndssak:
Datteren
Det første geniale grepet er at yngstedatteren – som i boka enten er ufødt eller tre måneder gammel – gestaltes som en tenåring i dialog med sin far, Karl Ove.
Eili Harboe og Torbjørn Eriksen leverer følsomme og sterke rolletolkninger, uten noensinne å bli sentimentale.
Et annet, gullgjevt virkemiddel er at biter av historien om datterens tilblivelse legges i munnen på moren.
Hun er i boka mer i randsonen, samtidig som fortellingen jo sirkler inn hennes stigende depresjon under svangerskapet.
Det er gripende å se Ragnhild Arnestad Mønness spille moren.
Andersen får dessuten fram Knausgårds fortvilelse over å se sin kone – som så gjerne vil ha det fjerde barnet – ubønnhørlig gli inn i sinnets lammende, syke mørke.
Inn i det vonde
Samtidig prøver Karl Ove aldri å bli en helt som kan hjelpe henne ut av depresjonen.
Han er overbevist om at hun må ville det selv.
Slik taler stykket sant om livet:
Midt i forfatterens glede over sine sprudlende, livsfriske barn, skyter de ulykkelige kreftene inn i familien.
«Det gjør vondt å leve iblant», sier han til datteren.
Heldigvis har Andersen også tatt med den sorgmuntre historien om Karl Ove som tar babyen med seg til kona på sykehuset – alt går nesten helt galt fordi han har glemt tåteflaske, går tom for bensin og har lagt igjen bankkortet hjemme.
Herlig!
Kunst i forestillingen
Knausgårds roman var også et kunstprosjekt, illustrert med røffe, ekspresjonistiske oljemalerier av Anna Bjerger.
I Teaterhallen i Stavanger erstattes disse med en serie betagende fotografier av Dag Alveng, Tom Sandberg og Per Maning, samt malerier av Geir Yttervik.
Disse projiseres på bakveggen på en måte som forsterker historien og løfter stemningene i den.
Fortellingen styrkes også av dyktige barn fra Barne- og Ungdomsteatret som spiller Knausgårds tre eldste barn, på premieren utmerket gjort av Sofia Strand-Grude, Mie Margrethe Velken Opsanger og Emil Middelthon.
Et knippe bipersoner, som naboer og barnevernsansatte, blir fint tolket av Marianne Holter, Ragnhild Tysse, Roar Kjølv Jenssen.
Det fungerer også godt at de tre besørger et stemningsskapende akkompagnement med gitar, el-gitar, trommer og vokal.
Engelske låttekster
Musikken og sangene er skrevet av Adrien Munden, og selv om jeg nok er i tvil om Knausgårds poesi trenger disse engelske låttekstene, målbærer de en fortvilelse og lengsel som treffer tonen i forestillingen.
Men det sterkeste musikalske uttrykket leverer Torbjørn Eriksen når han utfolder seg på piano i stykkets begynnelse og slutt.
At datteren et øyeblikk klasker sint til tangentene, understreker Knausgårds erkjennelse:
Vi vil så gjerne ha et sorgløst liv.
Men det er det vanskelige livet som er det fullverdige.
(bildetekst) Torbjørn Eriksen som Karl Ove Knausgård og Eili Harboe som hans datter leverer følsomme og sterke rolletolkninger, uten noensinne å bli sentimentale.
LES MER:
|
706109
|
train
| 4 |
literature
| 28 | 5 | 2,018 |
BOK: Hjarteproblem og bli hyttenabo med bølla frå barneskulen er ein dårleg miks.
|
nb
|
sa
|
Kristin Auestad Danielsen
|
BOK: Halvgod islandsk thriller
|
https://aftenbladet.no/i/ngKmWx/
|
BOK:Halvgod islandsk thriller
BOK:
Hjarteproblem og bli hyttenabo med bølla frå barneskulen er ein dårleg miks.
Gerdur Kristny:
Hestvik.
Roman.
157 sider.
Omsett av Tone Myklebost.
Aschehoug.
”There’s no bitch on earth like a mother frightened for her kids” er eit sitat frå grøssarromanens store far Stephen King.
Eg syns sitatet passar godt til denne romanen.
Barneskulelæraren
Elin og den 12 årige sonen Dori skal ta ei siste helg på hytta, før den blir lagt ut til sal, så Elin kan få starte på sine etterlengta museumstudier.
Eg skjøner tidleg i romanen at denne hytteturen kjem til å bli dramatisk.
Forfattaren er god til å heile tida balansere mellom kvardagslege problemstillingar og noko truande som lurer rett under.
For her er andre element også.
Eit pussig tvillingpar.
Ei rød regnjakke frå barndommen som plutseleg er på ei jente i notida.
Eit rart barn som plutseleg står på verandaen.
Minner frå barndommen om ein hund som blir biten ihel av ein annan hund.
Forteljingar frå barndommen om ungane som drukna og jenta som forsvann på fjellet.
Viss du i tillegg har eit hytte-miljø der alle har nok med seg sjølve, og dårleg nett-tilgang, har ein eit perfekt univers for ein psykologisk thriller-roman.
Eg skulle gjerne sett at romanen var lenger.
Ein kan like knappe bøker som ikkje seier for mykje, men eg trur Kristny kunne ha fått meir ut av det universet viss ho hadde skrive det meir ut.
Eg ville gjerne hatt fleire utdrag frå Værbøkene til foreldra.
Eg ville gjerne visst meir om samlivsbrotet mellom Elin og eksen.
Elins plutselege møte med bølla Haukur frå barneskulen får store konsekvensar for Elin, men eg syns denne konflikten kunne vore utnytta betre, meir enn at det set Elin under sterkt press.
Det kanskje mest interessante temaet i romanen er kor godt vi eigentleg kjenner våre nærmaste.
Kor godt kjenner vi kvarandre?
Og viss vi får sanninga, klarer vi då å ta sanninga inn over oss?
Det er ikkje berre enkelt.
Iallfall viss ein som hovudpersonen i denne romanen har ein hjarteoperasjon rett rundt hjørnet og veit at oppskakande opplevingar må unngås for alt det er verdt.
|
706110
|
train
| 4 |
screen
| 9 | 5 | 2,018 |
Selv slemme, rasistiske og sexistiske lærere er mennesker. Og selv flinke, selvstendige, tøffe unge jenter har noe å lære av eldre snobber i inspirerende «Ordets makt».
|
nb
|
sa
|
Elisabeth Bie
|
Møtet med læreren fra helvete
|
https://aftenbladet.no/i/dd8dVJ/
|
Møtet med læreren fra helvete
Selv slemme, rasistiske og sexistiske lærere er mennesker.
Og selv flinke, selvstendige, tøffe unge jenter har noe å lære av eldre snobber i inspirerende «Ordets makt».
Ordets makt
Originaltittel:
Le Brio.
Sjanger:
Drama.
Nasjonalitet:
Frankrike 2017.
Regi:
Yvan Attal.
Skuespillere: Daniel Auteuil, Camélia Jordana, Yasin Houicha.
Lengde:
1 time 34 min.
Aldersgrense:
Tillatt for alle.
Neila er en ung og tøff kvinne med arabiske røtter.
Hun bor i en innvandrertung, blokkbebygd forstad til Paris, og er fersk jusstudent på universitetet.
Første dag kommer hun for sent til forelesningen, noe som fører til en svært så ubehagelig konfrontasjon med foreleseren Pierre Mazard.
Som retorikkprofessor har han ordet i sin makt.
Som menneske syder han av forakt.
Sammen med snobbete, sexistiske og rasistiske fordommer, blir uttalelsene hans for mye for de fleste.
Trues med sparken
Konsekvensene for professoren blir et ultimatum: tren opp Neila som skolens kandidat i en prestisjetung retorikkonkurranse.
Hvis ikke: sparken.
Og her tar «Ordets makt» en litt uventet vending.
Den intense starten er full av spennende tankegods rundt aktuelle debatter om ytringsfrihet, metoo, integrering, gentrifisering, falske nyheter, krenkekultur og maktspråk.
Selv om disse temaene sveipes lett over, får vi i stedet en slags «Du kan hvis du vil» og «My fair Lady» i folkelig-intellektuell fransk innpakning:
Neila, den uslepne diamanten fra trange kår og alle odds mot seg, blir foredlet av en knallhard, men engasjert mentor.
Det filmen mangler av tematisk originalitet, tar den igjen med spennende, inspirerende retorikkøvelser og interessante rollefigurer.
Både Neila og Pierre har viktige ting å lære av hverandre, også på det personlige planet.
Bittersøt diamant
Veteranen Daniel Auteuil og unge Camélia Jordana har en fin kjemi i de to bærende rollene, og bidrar godt til at «Ordets makt» blir interessant på flere plan enn Pygmalion-planet.
Men at filmskaperen har valgt Hollywood-framdrift med tilbakeslag, spenning og store følelser, er både litt synd og feigt.
Til gjengjeld sitter vi til slutt igjen med en tankevekkende, bittersøt følelse av at noe viktig gikk tapt da diamanten ble slipt rund, jevn og funklende.
Det er da noe.
|
706111
|
train
| 3 |
misc
| 26 | 5 | 2,018 |
UTSTILLING: Frapperende. Sofistikert. Elegant. Teknisk intrikat. Adjektivene strømmer på når jeg tar min første runde i Christer Gleins utstilling i BGE-galleriet. Bildene oser av malerisk styrke og stor stilbevissthet. Men dog.
|
nb
|
sa
|
Trond Borgen
|
Kameleonen som skiftet om natten
|
https://aftenbladet.no/i/vmPX7V/
|
Kameleonen som skiftet om natten
UTSTILLING:
Frapperende.
Sofistikert.
Elegant.
Teknisk intrikat.
Adjektivene strømmer på når jeg tar min første runde i Christer Gleins utstilling i BGE-galleriet.
Bildene oser av malerisk styrke og stor stilbevissthet.
Men dog.
BGE Contemporary Art Project:
Christer Glein, «Nattmenneske”, maleri.
Vises til og med 24. juni.
Kan dette virkelig være nok?
Glein har laget en utstilling som prøver å forføre meg, helt i senk, og da er det god grunn til å være på vakt.
For det kan ikke være noe kvalitetskriterium i seg selv at malerienes stil holder til tusen, mens innholdet slett ikke følges opp på samme nivå.
Utstillingstittelen, «Nattmenneske», viser til André Bjerkes kriminalroman fra 1941, hvor forfatteren med stor ironi leker seg med psykoanalytisk tankegods, interessen for irrasjonelle krefter og mange andre elementer.
Ironien er helt fraværende hos Glein, som temmelig bastant vever inn en rekke kunsthistoriske og andre referanser i sine motiver.
Slik forsvinner også det irrasjonelle aspektet her, siden han så ettertrykkelig bevisst og kalkulert låner motivfragmenter fra eldre kunsthistorie.
Låner gjør han også fra dens stilretninger: her er et visst anstrøk av kubisme, en antydning muralmaleri fra mellomkrigstiden, noen senmiddelalderelementer (bl.a. maleren Ambrogio Lorenzetti), litt modernisme (Francis Picabia) osv.
Alt er oppløst i fasetter og vevd inn i labyrintiske mønstre, en lek med kunsthistorien.
Skiftninger
Gleins kunstneriske prosjekt synes å være selve framvisningen av egen dyktighet som maler.
Det så vi allerede da han stilte ut i Kistefos-museet i 2009.
Der skapte han pastisjer av den figurative stilen til Leipzig-skolen (bl.a. Neo Rauchs surrealistisk-historiske motiver), den første østtyske retningen med internasjonal appell etter murens fall.
Som maler ble Glein en norsk avlegger, dyktig til å kopiere, men mindre interessant som innholdsleverandør.
Etter dette har han vært innom flere andre formspråk og stiler – det er noe kameleonaktig over hans skiftninger.
Nå altså med kameleonens evne til å kamuflere seg etter omgivelser og bakgrunn, kunsthistoriens lånte fjær og med Bjerke som intellektuelt og litterært alibi.
Med sine «sanndrømte» motiver som låner og siterer uten å kunne frigjøre seg fra kildene, gjør han seg til tittelens nattmenneske.
Slik blir Glein kameleonen som skiftet om natten.
Filter:
Nattens skyggespill er dyktig fanget på lerretene; figurative elementer, som ansikter, dukker opp og forsvinner, oppløst i mylderet av andre fragmenter.
Men hele tiden er det som om kunsthistorien legger seg som et filter mellom kunstneren og meg som betrakter.
Motiv- og stilsitatene virker for utspekulert, som om dette er et rebusløp hvor publikum skal gjette på referansene.
Klarer vi alle, mon tro?
Føler vi oss nokså kultiverte, nå, mon tro, når vi klarer å knekke noen av disse nøttene?
Det er som om 1980-tallets maleriske plyndring av kunsthistorien nå dukker opp igjen, oppvarmet, men ganske lunken.
Det jeg venter på, i spenning, er en gang i framtiden å se Christer Glein framstille i sine malerier et genuint eget prosjekt, hvor han har noe på hjertet som strekker seg utover flott fasade og strøken overflate.
Dit har han ennå ikke kommet; fortsatt henger han ved et maleri som først og fremst er salongfähig.
|
706112
|
train
| 4 |
literature
| 15 | 5 | 2,018 |
BOK: Thriller med irriterande start og imponerande slutt.
|
nb
|
sa
|
Kristin Auestad Danielsen
|
BOK: Aktuell roman om skuleskytingane i USA
|
https://aftenbladet.no/i/m6w0v0/
|
BOK:Aktuell roman om skuleskytingane i USA
BOK:
Thriller med irriterande start og imponerande slutt.
Gin Phillips:
Dyrenes rike.
Roman.
230 sider.
Omsett av Monica Carlsen.
Cappelen Damm.
”Dyrenes rike” handlar om Joan og den fire-årige sonen Lincoln, som på uheldigaste vis endar opp i ei masseskyting i ein dyrehage.
Vi følger handlinga i realtid frå mor og son er på veg ut av dyrehagen 16.55 og skytinga startar, og så deira kamp for å overleve til skytinga er over fire timar seinare.
Forfattaren lagar ein tydeleg lesarkontrakt med meg svært tidleg i boka:
Kjem dei til å klare seg?
Og kven er det som skyt?
Eg skal ikkje røpe det i denne bokmeldinga.
Det hjelper nok å ha kjennskap til amerikansk populærkultur for barn for å henge med i denne romanen.
Forfattaren skildrar samtalane mellom mor og son svært utførleg, og dei er fulle av referansar eg ikkje kjenner til.
Det skaper ein avstand til hovudpersonane som ikkje gagnar mi lesaroppleving.
Mora verker også ”morete” på den perfekte og amerikanske måten, for å seie det litt flåsete.
Når fire-åringen i tillegg diskuterer i overkant kompliserte fenomen for hans alder, blir desse passasjane irriterande for denne lesaren.
Som her:
”En smokk er en venn til å ha i munnen, forklarte han henne en gang – men han sluttet frivillig om kvelden på fireårsdagen, og nå ligger den i en dukkeseng med teppe i det lille smokkhuset av ispinner på en hylle på rommet hans.”
Heldigvis gir også forfattaren blikket til mordarane.
Eg får drypp av forklaring på kvifor unge menn kan ende opp med å massakrere uskuldige på den måten.
Hovudpersonane møter også Mrs Powell, den snart pensjonerte barneskulelæraren.
Som lærar med tretti års erfaring har ho sett med eigne auge kva vilkår som bestemmer kva liv eit menneske får.
Kven av elevane hennar blei suksessfulle advokatar?
Kven blei kriminelle?
Som ho lakonisk seier:
”Hun leser navnene deres i avisen og stirrer på ugjenkjennelige fotografier av dem på nyhetene.
Etter hennes beregninger har hun undervist fire drapsmenn, seks voldtektsforbrytere og ni som er tatt for væpnet ran.
Det er ikke meningen å holde telling, men det blir sånn likevel.”
Gin Philips lagar svært overraskande grep utover i romanen.
Det gjer at eg heng på spenningskurva slik ein skal gjere i slike thriller-romanen.
Kjem dei til å klare seg?
Det er umogleg å vite nesten til siste side.
Og mora handlar også overraskande til slutt.
Her er Gin Philips genial i sine grep.
Det er godt gjort.
|
706113
|
train
| 5 |
music
| 4 | 5 | 2,018 |
Vakkert og melodiøst fra Seattle-sangeren som vender tilbake til røttene.
|
nb
|
sa
|
Geir Flatøe
|
Damien Jurado: Varme viser fra vestkysten
|
https://aftenbladet.no/i/bKBREl/
|
Damien Jurado:Varme viser fra vestkysten
Vakkert og melodiøst fra Seattle-sangeren som vender tilbake til røttene.
Damien Jurado:
"The horizon just laughed" (Secretly Canadian/Playground)
Mens de tidlige Damien Jurado-platene fulgte en naturlig utvikling, skjedde det et sprang med "Maraqopa" i 2012.
Han lot seg inspirere av en drøm han hadde hatt og endte med et sett sanger om en mann slynget fra 50-tallets USA og inn i framtiden, og hans opplevelser på det mystiske stedet Maraqopa.
Jurado stoppet ikke der.
Det ble en hel trilogi ut av drømmen.
I "Brothers and Sisters of the Eternal Son" fra 2014 legger hovedpersonen ut på en søken etter seg selv, for aldri å vende tilbake.
Siste kapittel er "Visions of us on the land" i 2016, i likhet med de to foregående platene produsert av Richard Swift.
Nå er det gått to nye år.
Selv om Jurado for første gang har produsert et album selv, blir det en slags forlengelse av Swift-trilogien der drømmer fortsatt er inspirasjonen.
Musikalsk legger han derimot den psykedeliske folkrocken bak seg og vender tilbake til sitt familiære viselandskap.
Det handler ofte om å reise og ikke komme tilbake, som i åpningen "Allocate".
Strykerne pakker varsomt inn linjen once I was lost and I never came back.
Følelsen av å være på vidvanke fortsetter i "Dear Thomas Wolfe":
Thomas Wolfe was right when he said:
You can't go home again.
Tittelen på en Wolfe-roman utgitt i 1940 etter hans død, om du skulle lure.
Jurado er glad i referanser.
"Percy Faith" var canadieren som gjorde easy listening til en populær sjanger, og i samme sang nevner han Allan Sherman, som gjorde en karriere av å parodiere sanger på 60-tallet.
Hvis det er dem han sikter da.
Aldri godt å si med drømmer.
Det er ikke mange som ville valgt en lavmælt vise som første singel, men varsomme "Over rainbows and Rainier" er hva Jurado gir oss.
Se for all del videoen regissert av Jordan Halland, fra en tur i villmarken med gammel Volvo Amazon.
Det hviler en stille ro over sangen, en melankolsk eleganse som Jurado behersker til fingerspissene.
Verset kunne på sin side tilhørt Bob Dylan:
Every heart will be broken
Prophetic poems spoken
From the mouths
of every baby to be born
Oppbygningen av "1973" ligger på sin side tett opp mot Leonard Cohen.
"The last great Washington State" fylles ut med strykere og koring.
Seattle-artisten Anne-Lynne Williams, alias Lotte Kestner, er blant dem som deltar på platen.
"Cindy Lee" varer under ett minutt, om en storm som er på vei.
Jeg skulle mer enn gjerne hørt noen minutter til med denne.
"Marvin Kaplan" var en amerikansk skuespiller kjent fra sitcom-en "Alice", som Jurado også nevner i sangen.
Dette er easy listning i bossanova-takt, noe som ville gjort Percy Faith glad.
Vi får akustiske "Lou-Jean", med et varsomt orgel i bakgrunnen.
"Florence-Jean" er kjappere i takten, uten at den utvikler seg til den Kinks-låten som ligger og lurer.
Jurado avslutter med "Random fearless", der han omsider slipper popen løs på plate stappfull av flotte melodier og varm lyd.
Beste spor:
"Percy Faith", "Over rainbows and Rainier", "1973", "The last great Washington State".
|
706114
|
train
| 3 |
literature
| 29 | 5 | 2,018 |
Lett og motstandsløs underholdningsroman til lat lesing.
|
nb
|
sa
|
Jan Askelund
|
For godt til å være sant
|
https://aftenbladet.no/i/m6wE50/
|
For godt til å være sant
Lett og motstandsløs underholdningsroman til lat lesing.
Margit Walsø:
Parfymeorgelet.
Roman.
271 sider.
Vigmostad Bjørke.
Margit Walsø er tidligere sjef i Samlaget, nå direktør i institusjonen for formidling av norsk litteratur til utlandet (NORLA), begge sentrale stillinger i samtidslitteraturfeltet.
Som forfatter inntar hun påfallende distanserte posisjoner:
De to første romanene hennes er begge historiske, først med «Kjære Voltaire», som trass i tittelen har syttenhundretalls«kvinnesakskvinnen» Émilie du Châtelet som hovedperson; så «Dronningens løfte», der revolusjonstidens Marie Antoinette er hovedperson, sammen med Alma Söderhjelm (1870-1949), Finlands første kvinnelige universitetsprofessor.
I årets lettvekter er Walsø fortsatt mest i Frankrike, nå i våre dager.
«Parfymeorgelet» er det som før ble kalt dameroman, altså en underholdningsroman med beskjedne litterære fordringer i sin «rosa» feel good-sjanger.
I utgangspuktet for «Parfymeorgelet» var det ugreit i heimen og mellom foreldrene hennes den siste tiden direktørfaren til den nå tjuefemårige, tafatte Ingrid levde.
Selv kjenner hun seg mislykket og mistrives i laboratoriejobben sin.
Både for å komme seg vekk og finne ut av hva som igjen og igjen trakk faren til den sydfranske parfymebyen Grasse, begir hun seg i vei fra Trondheim, ubehjelpelig og forutsetningsløs som hun ellers er, bortsett fra sine realistkunnskaper.
Hun reiser lett, og de praktiske tingene legger seg også lett til rette for henne da hun kommer fram (hun får straks flytte inn i en gammel steinhytte til det parfymeriet faren viser seg å ha hatt et forhold til – sammen med direktrisen; hun får uten erfaring og cv jobb på labben, og hun eksperimenterer seg fram til en suveren parfyme - viktig for intrigen).
Det er ikke å røpe for mye at alt får en lykkelig utgang for ulykkelige Ingrid i hennes jakt på farens historie og kjærligheten (sin egen), samt rakettkarriere som parfymekomponist og presentatør.
Det hele er bare på forhånd så forutsigbart.
De flate personene og plottet blir påstander, og «Parfymeorgelet» en lettvekter, der forfatteren ser ut til å ha lagt mest arbeid i research på parfymeproduksjon, og kombinert det hun har funnet til et romanbygg som deler tre omtrent like lange avdelinger inn i en parfymes struktur.
På bekostning av person- og handlingsgangstroverdighet.
|
706115
|
train
| 5 |
screen
| 24 | 5 | 2,018 |
Det som hittil har vært et fint minne for Jenny, blir et traume over 30 år senere. Omdiskuterte «The Tale» har et originalt blikk på seksuelt misbruk av mindreårige før og nå.
|
nb
|
sa
|
Elisabeth Bie
|
Film: Knallsterkt om #metoo før i tiden
|
https://aftenbladet.no/i/G1bBQq/
|
Film:Knallsterkt om #metoo før i tiden
Det som hittil har vært et fint minne for Jenny, blir et traume over 30 år senere.
Omdiskuterte «The Tale» har et originalt blikk på seksuelt misbruk av mindreårige før og nå.
The Tale
HBO Original.
Premiere på HBO Nordic 26. mai.
Sjanger: Drama.
Nasjonalitet: USA 2018.
Regi og manus:
Jennifer Fox.
Skuespillere: Laura Dern, Ellen Burstyn, Elizabeth Debicki, Jason Ritter, Common, John Heard.
Lengde:
1 time 54 min.
–
Det var jo på 70-tallet.
Ting var annerledes da.
48 år gamle Jennifer (Laura Dern) forstår ikke morens hysteri, etter at hun har funnet en skolestil Jennifer skrev da hun gikk på ungdomsskolen, en stil som handlet om et lykkelig, kjærlighetsfylt og seksuelt forhold mellom Jennifer, treneren og hans elskerinne.
Den gang fortalte Jennifer læreen at stilen var fiksjon.
Men av en eller annen grunn forstår moren (Ellen Burstyn) at historien er selvopplevd.
Men hva så?
Det virker da ikke som om Jennifer har lidd noen overlast.
Tvert imot!
«The Tale» var en sensasjon da den ble vist på Sundance-festivalen tidligere i år, men den ble også raskt svært omdiskutert.
Selvsagt på grunn av det brennaktuelle, #metoo-relaterte temaet.
Men også på grunn av sterke, seksuelle skildringer av et forhold mellom en 13-årig jente og en mann på nærmere 40.
Sjokkerende forførerteknikk
Nakenhet forekommer ikke, og de to skuespillerne er aldri filmet i seksuell sammenheng i samme scene.
Og likevel er disse scenene nesten kvelende sterke.
Vår moderne kunnskap, moral og fantasi bidrar til det, men også dialogen og trener Bills manipulerende forførerteknikk er sjokkerende.
«The Tale» er spekket med sterke rolleprestasjoner fra både de voksne skuespillerne og barna.
Men det som virkelig gjør «The Tale» til en filmberetning helt utenom det vanlige, er fortellergrepene filmskaper Jennifer Fox har valgt for å fortelle sin selvbiografiske historie.
Historien er sett fra 48 år gamle Jennifers synsvinkel.
Men det skal vise seg at hun er en upålitelig forteller.
Ikke bevisst, men tiden har visket vekk så mange skarpe kanter og detaljer.
Etter at Jennifer har lest sin gamle skolestil på ny og oppsøkt personer fra fortiden, viser det seg at det hun har tatt med seg er en idyllisk, men ikke særlig betydningsfull livsløgn.
Men med de moralske og juridiske kodene som tilhører nåtiden, stiller fortidens hendelser seg i et fullstendig annet lys, gradvis også for Jennifer.
Barns status
Minner og hukommelse er altså et sentralt tema i «The Tale», det samme er hvordan vår opplevelse av rett og galt forandrer seg med både tid, kultur og personlig modenhet.
Dette har Fox på snedig vis fått fram gjennom tenkte dialoger og diskusjoner mellom nåtidens Jennifer og 13 år gamle Jennifer.
Et grep som understreker tematikken i mange lag.
En annen tankevekkende erkjennelse «The Tale» gir, er forskjellen i barns status før og nå, og hvordan mer åpenhet om seksuelle overgrep har påvirket kulturen.
Jennifer Fox har inntil «The Tale» regissert og produsert dokumentarfilm.
Den selvbiografiske historien er nesten fortalt som en krimgåte.
Søkende nysgjerrighet uten sentimentalitet.
Du verden så uhyggelig, knallsterkt og utrolig effektivt gjort!
|
706116
|
train
| 4 |
literature
| 28 | 5 | 2,018 |
BOK: Målbevisst pendling mellom faktisk familiehistorie og fiksjon.
|
nb
|
sa
|
Steinar Sivertsen
|
BOK: Historisk slektsdramatikk fra Stavanger
|
https://aftenbladet.no/i/wEmnA5/
|
BOK:Historisk slektsdramatikk fra Stavanger
BOK:
Målbevisst pendling mellom faktisk familiehistorie og fiksjon.
Ole Kristian Ellingsen:
Stormsinn.
Roman.
335 sider.
Wigestrand.
Den som ønsket å tale prinsipielt om sjangeren «historisk roman», viste tidligere gjerne til Aristoteles.
Han insisterte på at mens historiefaget handler om det som faktisk har skjedd, tar diktning om fortida for seg fiktive figurer og hendinger innenfor rammer som bør kunne oppleves som «sanne».
Når Ole Kristian Ellingsen (f. 1952 i Stavanger, debut 2014) nå sender ut sin fjerde bok, lansert som første bind av en stavangerorientert romantrilogi, har han både gjennom avisoppslag og i etterordet gjort det klart at «Stormsinn», lagt til åra 1904-06, er inspirert av besteforeldrenes liv.
Men for at teksten skal framstå som diktning og ikke som tradisjonell slektshistorie, har de tre hovedkarakterene – den driftige, 23-årige grosseren Olaf Eilertsen, hans autoritære, moralsk vaklevorne seilskipperfar Gabriel og sønnens fromme forlovede Kirsten Fiveland – fått oppdiktete etternavn, samtidig som bruken av allvitende synsvinkel, med stadig nye innslag av tankereferater, understreker at dette er skjønnlitteratur, ikke nøktern, faghistorisk dokumentarisme.
Og likevel - her gjennomlever romankarakterene sine fiktive hverdagsliv i ly av systematisk skisserte stavangerkulisser der faktiske person- og familienavn, gatenavn og stedsnavn florerer, og et nasjonalt perspektiv – knyttet til bl.a. unionsoppløsningen - formidles.
Dessuten styrkes realismen i i miljøskildringen ved at gammel skrivemåte (Buøen, Birkrem, jædermål, Hvidingsø) beholdes.
Slik etterstrebes en arkaisk, historisk korrekt klang – av marxisten Georg Lukács foraktfullt stemplet som et typisk trekk ved såkalte «antikvarromaner».
Men å avfeie «Stormsinn» som «antikvarisk» vil skjule at dette er en tekst med mange kvaliteter.
Den psykologisk-realistiske beretterformen virker riktignok tradisjonell og ofte lite utfordrende, men tidsbildet, preget av klasseskiller, løgner og intriger, er overbevisende i all sin detaljrikdom.
Dessuten er bruken av cliffhangere, det at spenningen punkteres midt i en scene, for slik å lokke leseren videre til neste kapittel, et hyppig, effektivt fortellergrep.
Framfor alt fengsles man av kjærlighets- og sykdomshistorien til Olaf og Kirsten, han et bipolart forretningstalent som kastes mellom «melancholia» og «mania» og umyndiggjøres av egen far, hun en gudfryktig kristen som får et kall - å stå ved Olafs side «gjennom sjelemørke og stormsinn» livet igjennom.
Men stilistisk kan denne slektsbaserte, litt ordrike Stavanger-historien knapt måle seg med Einar O. Risas mer finslepne romankvartett «M.Kanne & Søn».
|
706117
|
train
| 5 |
music
| 5 | 5 | 2,018 |
MAIJAZZ: En flott forestilling fra folk som henter veldig mye ut av folkemusikken, og putter det utroligste inn i den.
|
nb
|
sa
|
Leif Tore Lindø
|
Fytti, så fint
|
https://aftenbladet.no/i/m6wgK1/
|
Fytti, så fint
MAIJAZZ:
En flott forestilling fra folk som henter veldig mye ut av folkemusikken, og putter det utroligste inn i den.
Gjermund Larsen Trio og Nordic, St. Petri, fredag kveld.
Publikum: cirka 200, Spilletid: 1 time, 40 minutter.
Utgangspunkt for denne konserten er Gjermund Larsens verk «Salmeklang» som han laget til Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival i 2015.
I dette prosjektet fikk trioen med seg svenske Nordic, en trio som har noe av det samme utgangspunktet som Gjermund Larsen.
De begynner sammen, og da låter de som et kammerorkester plassert et sted i den norske fjellheimen.
Fra første tone er det andaktsfullt, litt sånn at å legge hodet bak, lukke øynene og døse av egentlig er et kompliment til spillemennene.
Begge disse trioene leter etter måter å utvide folkemusikken, strekke den i nye retninger, inkorporere de i nye sjangere eller låne, stjele og bytte triks med andre.
Nordic gir et strålende eksempel på denne når de midtveis drar til med en miks av skotsk jig og reggae.
Nøkkelharpe, mandolin og cello er jo ikke de mest sentrale instrumentene i for eksempel reggae, men nettopp lyden av nordisk fjell i kombinasjon med tom ener og jamaikansk schwung, det låter fantastisk.
De byr også på en flott sorgmunter sirkusvals.
Larsens trio henter på sin side fram «November», som i bunn og grunn er en reinspikka pop-låt med verdens kanskje mest brukte bassgang.
Men spill det med fele, kontrabass og piano, så får du - ganske riktig . noe helt annet.
Trioen holder folkemusikken i en fast klype, men bare med den ene hånden, og som regel gjennom Larsens fele.
Bassist Sondre Meisfjord er den som oftest legger litt blått i miksen.
En slått kraftig inspirert av Bach er kveldens kanskje fineste øyeblikk, og der ligger lista høyt.
Til slutt får vi flere smakebiter fra «Salmeklang»-albumet, blant annet «Hymne» og «Kind of Polska».
Det låter storveis.
Vart og sårt, før de ser hverandre i øynene, legger en kubb i ovnen og setter opp intensiteten.
Som sekstett, og som to trioer, spilte de både til dans og slåsskamp, til bryllup og gravferd og til rolig ettertanke denne kvelden.
Konserten veksler flott mellom låter inspirert av salmesang, folketoner, musikk fra andre verdenshjørner og fra ulike tidsepoker.
Uansett hva de gir seg i kast med, og hvor langt ut i verden de fyker, henter de musikken hjem.
Man kunne telle på én finger de gangene de bli en anelse stillstand.
Dynamikken er effektiv, arrangementene flotte og utførelsen nydelig.
Den svære kristusstatuen i St. Petri virket å holde sine velsignende hender over hele konserten.
På vei ut av St. Petri gikk jeg på et par russ, entusiastisk på vei til Kongeparken og konsert med dj-duoen Dimitri Vegas & Like Mike.
Fint og flott det, og det er kanskje ufint og unødvendig å sette det ene opp mot det andre.
Men jeg ble plutselig en 80-år gammel musikkmoralist og tenkte at høyst levende, knallflinke musikere med vaskeekte instrumenter, finstemt håndlag, kunnskap om tradisjonene, utviklingstrang og en innstudert fingerspitzengefühl, det er ikke noe du skal kimse av.
Det var nå bare en tanke.
|
706118
|
train
| 6 |
literature
| 28 | 5 | 2,018 |
BOK: Fremragende Bookerpris-nominert roman om å sette alt på spill for det man tror på.
|
nb
|
sa
|
Sigmund Jensen
|
Bok: Kjemp for alt hva du har kjært
|
https://aftenbladet.no/i/xREe4p/
|
Bok:Kjemp for alt hva du har kjært
BOK:
Fremragende Bookerpris-nominert roman om å sette alt på spill for det man tror på.
Kamila Shamsie:
Ildhjerter.
Roman.
Oversatt av Anne Cathrine Wollebæk.
284 sider.
Gyldendal.
Tragedien ”Antigone” av Sofokles, fra omkring år 442 f.Kr., illustrerer en klassisk gresk, men ennå i dag høyst levende konflikt mellom på den ene siden de menneskeskapte lover og på den andre siden plikten til gudene og lojaliteten til familien.
Slik sett plasserer Kamile Shamsies (f. 1973) fremragende roman ”Ildhjerter” Antigone inn i en høyaktuell samtidskontekst.
Det hele tar til på kafkask vis med at Isma er på vei fra London til New York for å sluttføre studiene, som ble satt på vent da foreldrene døde og hun i stedet måtte ta seg av sine yngre tvillingsøsken, Aneeka og Parvaiz.
Som muslim og med en avdød far som var en kjent jihadist, innretter Isma seg etter tingenes tilstand og er først og fremst lojal mot fedrelandet England:
”Vi er ikke i en stilling der vi kan la myndighetene stille spørsmål ved vår lojalitet”.
Gjennom Isma introduseres vi for innenriksministerens sønn, Eamonn, som har et usjenert overklassepreg og ruller på r-ene slik at uttalen av ruccula likner ”en mellomting mellom en latinamerikansk dans og et vortemiddel”, og som har en langt mer sekulær tilnærming til verden og virkeligheten:
”Kreft eller islam, hvilken lidelse er verst?”.
Han blir ad omveier kjæreste med det smellvakre kvinne-barnet, den umodent-modne Aneeka, romanens Antigone, som er en sterk og selvstendig kvinne som antakelig utfordrer den alminnelige norske oppfatning av muslimske kvinner.
Hun har sine religiøse ritualer, ber morgenbønn og tildekker seg offentlig, men har ellers ingen problemer med å gå til sengs med Eamonn, som hun verken er gift eller forlovet med.
Hun har et nært forhold til sin lettpåvirkelige tvillingbror Parvaiz, som på kort tid og nærmest ved en feiltakelse har gått fra å være en hvilken som helst engelsk ungdom til å lage fryktelige halshuggingsvideoer for IS, lokket av løftet om det nye livet i Kalifatet.
Tvillingene, som britisk presse på sedvanlig vis døper Pervo-Pasha og Hijab-Hore Truseløs, byr etterhvert på problemer for Eamonns far, den pakistanskættede innenriksministeren Karamat Lone, romanens Kreon, som nedlatende omtales som Herr Britiske Verdier og Herr Fjerner Seg fra det Muslimske.
”Ildhjerter” tydeliggjør hvor strevsomt det må være for disse menneskene, som har både alle reglene i religionen, alle kravene og forventningene i opprinnelseslandets kultur og alle fordommene i storsamfunnet ellers å forholde seg til, slik at det som under andre omstendigheter kunne ha blitt en vakker kjærlighetshistorie reduseres til et spørsmål om religion, politikk og moral, og til sist ender opp som en hjerteskjærende tragedie, idet Aneeka opprørsk og opprørt stiller de tilnærmet samme spørsmål som Antigone.
”Ildhjerter”, som er utmerket oversatt av Anne Cathrine Wollebæk, har altså blitt en viktig, overbevisende og opprivende roman med klare bånd til Sofokles, Shakespeare og også Ibsen, på ett vis en undersøkelse av radikalisering og integrering, men fremfor alt en dypt moralfilosofisk bok med et svært sterkt budskap.
|
706119
|
train
| 5 |
literature
| 16 | 5 | 2,018 |
Hvis du virkelig mener alvor med grillingen, er Angela Taliaferros «Helt Texas» obligatorisk lesning.
|
nb
|
sa
|
Kine Hult
|
Grillsesongen er herved åpnet
|
https://aftenbladet.no/i/5VlXV6/
|
Grillsesongen er herved åpnet
Hvis du virkelig mener alvor med grillingen, er Angela Taliaferros «Helt Texas» obligatorisk lesning.
Helt Texas - BBQ på norsk
Angela Taliaferro og Dag Ødegaard
197 sider
Kagge forlag
OK, tittelen på denne anmeldelsen er mildt misvisende.
Noen av oss ser ikke på kalenderen, knapt nok heller på været, når vi bestemmer oss for at nå skal det sannelig grilles.
Det aner meg at forfatterne av denne boka tilhører denne kategorien.
Hvis du trenger gode tips for hvordan du piffer opp de slappe grillpølsene på engangsgrillen, finner du ikke svaret her.
Hvis du derimot eksperimenterer med ulike typer røykspon, injiserer væske i kjøttet og nekter å la deg avspise med kjøttstykkene man finner i en vanlig dagligvarebutikk, da har du mye å se fram til i «Helt Texas».
Som tittelen avslører, befinner vi oss i cowboy-land.
Angela Taliaferro fra Texas driver to bbq-restauranter i Asker og på Stabekk sammen med sin innfødte mann Dag Ødegaard.
Man trenger som kjent skikkelig sikringskost etter å ha flyttet på penger dagen lang.
Det er ikke sikkert det er så forskjellig fra å flytte på kveg som vi kanskje ser for oss.
Og penger er det en fordel å ha en viss tilgang til om man skal fordype seg i denne boka.
Man forstår nemlig fort at man henger skikkelig etter på utstyrsfronten.
Den fjonge gassgrillen duger ikke lenger, i hvert fall ikke alene.
Her får vi masse tips om varmrøyking og andre spennende teknikker som får fram den smaken diverse ferdigsauser prøver å etterligne.
Vil du heller bake enn å grille?
Les anmeldelse av bakebok her:
Noe av det aller beste i verden er skikkelig langtidsgrillet brisket, oksebryst som har fått godgjøre seg på lav temperatur i smoker i over et halvt døgn.
Dette får du selvsagt en grundig oppskrift på her, samt andre klassikere som spare ribs og pulled pork, et vell av andre kjøttretter, fisk, fugl, tilbehør og ekte amerikanske dessertkaker, som ligner mistenkelig på de Bestemor Duck laget.
Sauser, krydderblandinger, litt texmex, salater og noen drinker er det også blitt plass til, og noe av det kjekkeste er at det er så mange gode forslag til hvordan du kan bruke opp restene.
Det eneste jeg har å utsette på denne boka, er at den åpenbart prøver å påføre oss hjerteinfarkt i enkelte oppskrifter.
Mac’n’cheese med blandeforholdet 250 g makaroni, 350 g kremfløte og en hel kilo ost ble litt vel drøyt, selv for de største osteelskerne blant oss.
Samtidig er det befriende å for en gangs skyld lese en matbok av noen som ikke prøver å redde helsen vår med sukkerfri, glutenfri, vegansk, fettfri og/eller karbohydratfri mat.
Man skal som kjent ikke undervurdere betydningen av matglede, og det får vi rikelig med her.
|
706120
|
train
| 5 |
music
| 8 | 5 | 2,018 |
Befriende kaotisk, vakkert og ukomfortabelt fra danske Iceage.
|
nb
|
sa
|
Anette Basso
|
Et sensuelt stykke rock
|
https://aftenbladet.no/i/gPGWW1/
|
Et sensuelt stykke rock
Befriende kaotisk, vakkert og ukomfortabelt fra danske Iceage.
Iceage:
"Beyondless" (Matador)
Debuten «New Brigade» fra 2011 ga undergrunnen og musikkpressen kollektiv bakoversveis: et iskaldt, friskt pust av postpønk.
Iceages fjerde album følger opp den seige forgjengeren «Plowing into the fields of love» på en råere måte.
«Beyondless» byr på sterkere melodier og et mer sensuelt uttrykk.
Det lokker, drar, bygger seg opp.
Det ligger mye styrke i å holde tilbake, selv om det ikke treffer slik en knyttneve gjør.
Hør bare på den nesten seks minutter lange «Catch it», som sleper seg av gårde før det eksploderer.
Albumet åpner likevel rent og gjenkjennelig, med hastige «Hurrah».
Vi ramler videre inn i kaoset med soulflørten «Pain killer» med Sky Ferreira på gjestevokal, bluesaktige «The day the music dies», luftige, vakre «Take it all», burleske rytmer i «Showtime».
Hele veien med vokalist Elias Bender Rønnenfelt i sentrum:
En Nick Cave-aktig og angstfylt-men-selvsikker frontfigur, syngende, stønnende om frykt, desperasjon og kjærlighet.
Beste spor:
«Pain killer», «Hurrah», «Plead the fifth».
|
706121
|
train
| 6 |
literature
| 29 | 5 | 2,018 |
Fransk prisvinner til terningkast seks.
|
nb
|
sa
|
Steinar Sivertsen
|
Medrivende om den spanske borgerkrigen
|
https://aftenbladet.no/i/5VzvpE/
|
Medrivende om den spanske borgerkrigen
Fransk prisvinner til terningkast seks.
Lydie Salvayre:
Ikke gråte.
Roman.
Oversatt av Gøril Eldøen.
254 sider.
Solum/Bokvennen.
Pablo Neruda, den storslåtte, chilenske nobelprisvinneren i litteratur, var i sin tid en håpløst naiv, ukritisk Stalin-dyrker.
Det forhindrer ikke at han sa noe som har vist seg å stemme – at den spanske borgerkrigen er «en blodig torn som aldri mer skal kunne vristes ut av den menneskelige samvittighet.»
Iallfall er det påfallende mange forfattere som har følt seg kallet til å belyse nettopp dette kapitlet i vår relativt nære historie.
Ikke bare internasjonale berømtheter som Ernest Hemingway, George Orwell, Arthur Koestler, André Malraux, Victor Serge og Arturo Barea, men også norske navn som Nordahl Grieg, Lise Lindbæk, Yngvar Ustvedt, Nini Haslund Gleditsch, Jan Jakob Tønseth, Karsten Alnæs, Bror Hagemann, Kjartan Fløgstad, Rolf Sæther/ Jo Stein Moen og Elisabeth Vislie har enten skjønnlitterært eller gjennom journalistisk-biografisk sakprosa skildret hvordan anti-fascistiske idealister fra hele verden dro til Spania for å forsvare den demokratisk valgte regjeringen mot den Hitler- og Mussolini-støttete Franco-hæren, oftest med fatale følger.
Romanen «Ikke gråte» av den franske forfatteren Lydie Salvayre (f. 1948) vant Goncourt-prisen 2014, framstår som selvbiografisk basert virkelighetsdikting og er et fascinerende bidrag til litteraturen om den spanske borgerkrigens pendling mellom revolusjonær-utopisk glød og Franco-regisserte massakrer i Guds og den hellige anti-bolsjevismens (eller anti-anarkismens) navn.
Nåtidsrammen er lagt til 2011.
Da er tekstens fortellende hovedkarakter Montse nitti år og har sviktende minne, mens den lyttende, spørrende, kommenterende datteren hennes - forfatteren som fører morens beretning i pennen, og siden skal gi den ut under tittelen «Ikke gråte» - er sekstitre.
Montses livshistorie er rørende i all sin mørke, dramatiske tyngde.
Hun vokser opp som fattigjente på landsbygda i Spania, med konservative bondeforeldre som er analfabeter, og med den anarkistiske broren José som står klar til å forsvare republikken når borgerkrigen bryter løs.
Sammen med 18-årige José drar tre år yngre Montse til anarkistovertatte Barcelona i mai 1936.
Med stor begeistring beretter hun om det pulserende, vakre livet hun der møter, fullt av framtidsoptimisme og frihetsdyrking, helt ulikt det mørke miljøet hun kjenner fra den katolske, klassedelte landsbyen hjemme.
For første gang kysser hun en mann, en diktdeklamerende, vakker franskmann som hun forelsker seg hodestups i og går til sengs med og omtaler som sitt livs store kjærlighet.
Selv om de bare er sammen en natt, og han drar til fronten for å kjempe, uten at hun får vite etternavnet hans eller treffer han igjen, velger hun å beholde barnet når hun forstår at hun er gravid og må reise tilbake til landsbyen.
Uten å gråte vil hun bære den skammen og sladderen som venter.
Hva som skjer, bør ikke røpes i detalj.
Men vi hører om et fornuftsekteskap som presser seg fram, kommer klassesamfunnet tett på livet, får vite hvordan Franco-motstanderne splittes gjennom indre stridigheter - ofte av ideologisk karakter, og mens de knuser egne utopier ved å myrde katolske prester - får saklig informasjon om massedrap som republikkens fascistiske fiender står bak, med rungende applaus fra pave, geistlige og rikfolk som frykter alt som minner om revolusjon, demokrati, frihet for massene, kollektivisering.
For i denne romanen føres det personlige og politiske sammen.
Parallelt med opprullingen av livet til forfatterens egen mor – hun som husker åra 1936-38 som om det var i går, men har glemt det som siden skjedde – får vi beretningen om pavekirkens svik, slik det speiles i pamfletten «Les Grands Cimetières sous la lune» (1938) av Georges Bernanos, from fransk monarkist og katolikk, kanskje best kjent for norske lesere gjennom romanen «Underet i de tomme hender».
Med utgangspunkt i sine opplevelser i Palma, Mallorca, fordømmer Bernanos alle grusomhetene som den spanske kirken systematisk velsigner.
Hans observasjoner av det uhyrlige føles som påkrevd folkeopplysning, i moll.
Mentsi og ektemannen, forfatterens far, lyktes å flykte til Frankrike i 1939 da nederlaget var klart.
Der bor hun fortsatt i 2011 uten at hun har klart å lære seg fransk skikkelig, noe som speiler seg i en uortodoks hybridtekst der spanske ord og uttrykk - gjerne i form av invektiver, altså vulgært, grovt språk – dukker opp.
Disse har den norske oversetteren tatt for seg bak i boka.
I tillegg blir visse navn og hendelser kommentert – pedagogiske grep som fungerer godt.
|
706122
|
train
| 5 |
restaurants
| 11 | 5 | 2,018 |
Hvordan kan folk som ikke spiser komle, se seg i speilet og påstå at de er rogalendinger? Jeg fatter det ikke. Send dem til Håland på Klepp, og de skal bli kurert.
|
nb
|
sa
|
Harald Birkevold
|
Blodkomla til frokost
|
https://aftenbladet.no/i/m6wrW0/
|
Blodkomla til frokost
Hvordan kan folk som ikke spiser komle, se seg i speilet og påstå at de er rogalendinger?
Jeg fatter det ikke.
Send dem til Håland på Klepp, og de skal bli kurert.
Enkelte retter skiller menn fra gutter og kvinner fra jenter.
Blodkomla er en slik rett.
Det vil si, ifølge den store, avdøde humoristen Fredrik Stabel var komle slett ingen rett.
Han så på det som en plikt.
Men Stabel var austlending og som sådan helt uten injurierende kraft.
Alle ordentlige mennesker vet at komle er blant de absolutte kulinariske høydepunkter.
Jeg kjenner ynkelige mennesker som sliter med å få i seg en helt vanlig komle, og kunne forleden dag ikke la være å undres på hva disse samme menneskene hadde følt i møte med komlas svartkledte fetter.
Blodkomlå.
Dette mesterverket av blod og gryn og mel og rosin.
Som to illsinte kirkebrennere på tallerkenen, garnert med småkuttet bacon, badende i baconfett, med to typer pølse og salt lammekjøtt.
En kraftig kålrabistappe med små biter av gulrot.
Joreple
Blodkomle.
Bare ordet forteller at dette ikke er for hvem som helst.
Men de utvalgte, de innvidde, tilhører et velsignet sjikt av befolkningen.
De har fått innsikt i Mysteriet, og skjell har falt fra deres øyne.
De ser seg aldri tilbake.
Edeståvå til Håland kjøtt på Klepp, med kokk Petter Kirkhus bak grytene, er et kjekt sted å besøke.
Denne anmeldelsen baserer seg på to, eller egentlig tre, besøk.
Det siste av dem altså med blodkomle.
Gangen før var det kjøddkaga, som var utmerkede med alt det tilbehøret som retten krever, inkludert gode melne joreple til sausen, og gangen før det var det fullt.
Det er nemlig rift om bordene hos Håland sine fra tid til annen, og det er ikke så rart.
De Tre Store
For Edeståvå har med den største selvfølge tatt plass blant de Tre Store innen norsk tradisjonsmat, servert fra disken, i vårt distrikt.
De to andre som for tiden (og kanskje for evigheten) står på pallen sammen med Edeståvå, er Lura Turistheim og Patrioten Bistro i Hillevåg («Pattå», blant venner).
Blant utfordrerne er for eksempel Karlsbu ved Undheim, som blant annet kan slå i bordet med den beste ertestuinga jeg kan huske å ha spist sør for Børfjord, som ligger i Finnmark.
Edeståvå er et hyggelig lite lokale innenfor slakterforretningen til Håland, som ligger i et anonymt forretningsbygg ved kjøpesenteret Jærhagen like utenfor Klepp sentrum.
Lett tilgjengelig og med mange parkeringsplasser.
For de grønne og de drikkfeldige er det heller ikke lange spaserturen fra Klepp Stasjon.
Bare lang nok til å bli sulten.
Jærsk meny
De ansatte er fjåge og ser ut til å like å få besøk.
Det er kjekt å være der.
Menyen er en fryd, skrevet på jærsk og med den ene klassikeren etter den andre.
Komla.
Kjøddkaga.
Kryddarpølsa.
Joreple.
Dessær.
Smørbrø.
Kaffi.
Og alltid en "dagens".
Som altså var blodkomla, denne steikende varme formiddagen jeg passerte Klepp og kom på at jeg ikke hadde spist frokost.
Blodkomla til frokost, med surmelk til.
Bilen sa at det var 25 varmegrader ute.
Noe inne i meg sa at dette vil du ha.
Dette skal du ha gjort en gang i livet.
Salt og søtt
Komler vil aldri bli en "fin" rett.
Komler skal etter min mening være relativt kompakte, uten å bli tunge eller limete.
Det skal være rikelig med fett.
Og - for å kaste inn en brannfakkel - gjerne en liten asjett med kaldt smør i tillegg, som den enkelte kan forsyne seg av etter ønske.
Dette manglet hos Håland, men det skal de ikke trekkes for.
Blodkomle, på grunn av tendensen blodet har til å "lime" seg til de øvrige ingrediensene i komlå, risikerer å bli enda mer kompakte enn vanlige komler.
Men Håland kan dette.
En helt formidabel smak, salt og søtt på samme tid.
Pølsene var altså av to typer.
En litt finmalt, og en grovere.
Begge var herlige.
Særlig den grove, med litt sennep på.
Det var rikelig med bacon, som var akkurat passe stekt og med mye fett.
Dette er veldig viktig.
Stappe:
Jeg tilhører egentlig den trosretningen som sier at kålrabistappe skal være grov og ubesudlet, altså uten gulrot.
Men denne regelen er myntet på pinnekjøtt.
Til komle er gulrot ikke bare akseptabelt i stappå, men en forbedring.
Dessær
Edeståvå har alle rettigheter.
Det er altså mulig å få øl og akevitt til både komla og annet snadder.
Men ærlig talt er det svært lite som kan konkurrere med iskald surmelk.
Gjerne to glass.
Syren i melka renser unna baconfettet og frisker opp.
Kaffi er inkludert.
Og ja, jeg hadde dessær.
Dronning Maud-fromasj med revet sjokolade.
Den var lett og fin og ikke for søt.
Edeståvå er tradisjonsmat på skyhøyt nivå.
Også til frokost.
|
706123
|
train
| 5 |
music
| 19 | 5 | 2,018 |
Pop ligger i de svenske genene, ikke minst i Umeå.
|
nb
|
sa
|
Geir Flatøe
|
Tøffere enn svensk GP-pop
|
https://aftenbladet.no/i/kazvMX/
|
Tøffere enn svensk GP-pop
Pop ligger i de svenske genene, ikke minst i Umeå.
Den Stora Flykten:
"Den Stora Flykten" (Luftslott/Border)
Svensk pop er seg selv nok, og god nok for andre også.
Det betyr ikke at alt er liv laga.
Det ble med ett album for Popterror fra Umeå, før bandet svant hen etter "Svartåsen" i 2012.
Det stoppet likevel ikke der.
I Umeå finnes plateselskapet Luftslott, som nylig ga ut tøffe Sista Brytet fra samme by.
Nå byr de på Den Stora Flykten, vokst opp i asken etter Popterror.
Jens Andersson og Joakim Lindquist spilte der, mens David Forsman var fast mann i studio.
Meloditeft er en del av det svenske DNA-et, og Den Stora Flykten holder på interessen når de tar for seg de store spørsmålene.
Om hvorfor evig kjærligheten kan ta slutt og alt det der.
Mattias Alkberg (The Bear Quartet) er gjest på "Minnesgjärdet", mens Julia Hanberg (Nord & Syd) er duettpartner på "Alltid ung".
Småskurrende gitar med ett og annet luftig engelsk lån.
Drivende tromming, fin koring, en tidsriktig saksofon og en vokalist som eier sangene.
Ingen grunn til å flykte.
Beste spor:
"Älska mej", "Panik!", "Alltid ung".
|
706124
|
train
| 4 |
misc
| 9 | 5 | 2,018 |
UTSTILLING: Hva skjer når kunstneren fraviker sine kunstneriske premisser og utforsker sine kollegers særegne uttrykk? Publikum får en variasjon over «Hver gang vi møtes».
|
nb
|
sa
|
Anne Therese Tveita
|
Best på egne premisser
|
https://aftenbladet.no/i/1kGk3W/
|
Best på egne premisser
UTSTILLING:
Hva skjer når kunstneren fraviker sine kunstneriske premisser og utforsker sine kollegers særegne uttrykk?
Publikum får en variasjon over «Hver gang vi møtes».
Bryne kunstforening:
Andre Premisser.
Line Anda Dalmar, Hilde Frantzen, Kristin Velle-George, Nina Bang Larsen.
Til 13. mai
Gjennom 16 verk har fire samtidskunstnere tolket egne og hverandres kunstnerskap.
Hver kunstner presenterer her sitt eget verk, samt en tolkning av hver av sine tre kolleger.
I utgangspunktet er dette et interessant prosjekt, men dessverre har noe essensielt gått tapt på veien til det ferdige produktet.
Prosjektet har i seg selv unektelig en nytteverdi.
Gjennom blant annet å utforske andre kunstneres arbeidsmetoder, deres praktiske og teoretiske tilnærming til materiale, form og innhold, tvinges kunstneren til å fravike egne innarbeidede rutiner og intuitive praksiser.
Slik kan prosessen både stimulere og fremtvinge en spennende og konstruktiv læringsprosess for den enkelte kunstner.
Men gjennom en så intern dialog blir publikums utbytte ikke like tilgjengelig og jeg er usikker på hvor kunstnerne vil med de ferdige arbeidene.
Foruten å bli kjent med hverandre gjennom en slags kunstnerisk variasjon over Hver gang vi møtes, blir prosessen og de ferdige produktene kanskje mer interessante for de fire involverte og deres nærmeste.
Ingen bakgrunn
Utover en verksliste hvor de 16 utstilte arbeidene bærer ulik sammensetning av de fire kunstnernes navn som henholdsvis tittel og kunstner, tilbys det ingen videre kontekst eller bakgrunn for prosjektet.
Publikum bør med andre ord ha lest seg opp på forhånd for her får man ingen hjelp til å skjønne utgangspunktet for- eller formålet med eksperimentet.
Det hjelper også å ha grei forhåndskjennskap til de fires kunstnerskap for at innholdet i de ulike verkene skal fremstå noe mer tilgjengelige.
Alle de fire involverte kunstnerne har gjennom hele sitt kunstnerskap utviklet og forsterket en særegenhet som gir dem sitt helt unike kunstneriske fingeravtrykk.
Dette har resultert i kunstneriske kvaliteter som ikke kan, eller behøver å kopieres.
Det som i utgangspunktet fortoner seg som et morsomt og lærerikt eksperiment resulterer altså likevel i en samling verk som i større eller mindre grad mangler autentisitet og troverdighet.
Å finne den enkelte kunstners fingeravtrykk i de ferdigstilte verkene er vanskelig, og kanskje er det heller ikke påkrevd i nettopp denne sammenhengen.
Like fullt er det om ikke annet ønskelig med en opplevelse av en sterkere kunstnerisk tilhørighet til det endelige produktet.
Uten denne blir det heller ingen umiddelbar sammenheng i utstillingen som, før man møysommelig får nøstet opp i trådene, fremstår som et sammensurium av tegning, foto, maleri, installasjon, tekstil- og trolldeigskulptur m.m.
Godbiter innimellom
Det hele minner om bestemors konfekteske; med litt tørr marsipan og tomme cognackuler, men så finner man etterhvert, og heldigvis, noen ganske spiselige godbiter.
Særlig Nina Bang Larsens og Line Anda Dalmars tolkninger av Hilde Frantzens kunstnerskap er både morsomme og interessante.
Og selv om Dalmars tolkning av Bang Larsens underfundige verden er både leken og søt, og Hilde Franzens Dalmarske tegning er interessant, foretrekkes langt på vei også her kunstnerens egne, gjennomarbeidede og forankrede verk.
|
706125
|
train
| 5 |
music
| 31 | 5 | 2,018 |
En lang og humpete reise, men med myke pustepauser.
|
nb
|
sa
|
Geir Flatøe
|
Stadig nye ting å oppdage underveis
|
https://aftenbladet.no/i/ngK7yd/
|
Stadig nye ting å oppdage underveis
En lang og humpete reise, men med myke pustepauser.
Vidar K. Schanche: "Awakening"
Utgangspunktet er Mølsterprisen, som Vidar K. Schanche mottok for fire år siden.
Prisen innebærer en opptreden på Maijazz, og han gikk i gang med et verk om drøm og virkelighet, forventning og savn.
Ray Keane har skrevet tekstene som synges av Dag Sindre Vagle.
Åpningen "Grey line" legger beslag på åtte minutter der felespillet til Nils Økland utfordres av mørke krefter.
Deretter starter Vagle på 12 minutter lange "A step behind myself".
Dette er låten der alle viser seg fram, inkludert bassist John Lilja, saksofonist Arild Hoem og trommis Ståle Birkeland.
Gitarspillet tar Schanche hånd om sammen med Vagle.
"Alive, dead to the world" virker som skapt for sistnevnte, mens de påfølgende kuttene følger en vei som veksler mellom det bratte, lette, skreddersydde og improvisatoriske, før vi til slutt legges mykt til hvile med Eva Bjerga Haugen på "Warming lights".
En imponerende reise der det stadig er nye ting å oppdage.
Beste spor:
"Alive, dead to the world", "Sharing darkness", "Warming lights".
|
706126
|
train
| 5 |
music
| 12 | 5 | 2,018 |
Skotske sanger om kjærlighet som skjærer seg.
|
nb
|
sa
|
Geir Flatøe
|
Når mor forlater familien
|
https://aftenbladet.no/i/6n0zz0/
|
Når mor forlater familien
Skotske sanger om kjærlighet som skjærer seg.
Aidan Moffat & RM Hubbert:
"Here lies the body" (Rock Action/Border)
I tillegg til årene med Arab Strap har skotske Aidan Moffat en lang rekke andre album bak seg, enten som seg selv, under navnet L.
Pierre eller med Bill Wells.
Denne gang samarbeider han med den drevne Glasgow-gitaristen Robert McArthur Hubbert.
Historiefortelling er ikke noe nytt for Moffat, som sier seg inspirert av en artikkel han leste om mødre som forlater familien, noe nær et tabuemne.
Han åpner i duett med Siobhan Wilson på "Cockcrow" og går rett på sak: We knew we'd never last.
En vakker sang til tross for emnet, med linjer som blir sittende fast:
Cracks like that they don't heal, they hide away.
Gå tilbake til din sønn, synger hun, gå tilbake til spriten din, synger han.
Gitaren til Hubbert driver sangen framover, fylt ut med strykere.
Det snakkes, skurres og skjæres underveis på platen, men Moffat og Hubbert henter fram nydelige melodibiter når det trengs.
Beste spor:
"Cockcrow", "She runs", "Quantum theory love song", "Everything goes".
|
706127
|
train
| 4 |
music
| 27 | 5 | 2,018 |
Skulle sommeren ikke vare, har vi i det minste musikk å ty til.
|
nb
|
sa
|
Geir Flatøe
|
Luftig sommerpop fra Dagens Ungdom
|
https://aftenbladet.no/i/VRMejp/
|
Luftig sommerpop fra Dagens Ungdom
Skulle sommeren ikke vare, har vi i det minste musikk å ty til.
Dagens Ungdom:
"Lite å gjøre" (K. Dahl Eftf)
Det er gått fire år siden Dagens Ungdom dukket opp med sanger å bli i godt humør av.
Når følger det Oslo-baserte bandet opp det selvtitulerte debutalbumet med ti nye kutt av samme slag.
Det er sommer, sol, dovne dager og en lett bris fra havet, uansett hva sangene måtte handle om.
Vokalen deles mellom gitarist Harald Størmer Thaulow, gitarist Christopher Glass og bassist Kjersti Aase Winjum, mens Jonas Barsten Johnsen nøyer seg med trommene.
De nevner forbilder som Go-Betweens, Bats og Talking Heads, og de ligger sånn omtrentlig i den retning.
Ikke minst har gitarlyden blitt skylt i land fra steder langt unna.
Umiddelbart finner jeg ingen sanger som vil definere sommeren 2018, men etter noen gjennomlyttinger begynner det å vokse fram noen kandidater.
Åpningskuttet "Første rad" er så absolutt blant dem, med sin linje om at bussen går, de andre må stå igjen.
Jo da, det er sanger her som blir med på sommerens biltur.
Beste spor:
"Første rad", "Kort fortalt", "Naken gris".
|
706128
|
train
| 6 |
literature
| 30 | 5 | 2,018 |
Med romanserien «Jernalderdrøm» utsetter Steinar Løding både seg selv og leseren for en overveldende styrkeprøve.
|
nb
|
sa
|
Jan Askelund
|
Så fælt, så bra
|
https://aftenbladet.no/i/4dJQEG/
|
Så fælt, så bra
Med romanserien «Jernalderdrøm» utsetter Steinar Løding både seg selv og leseren for en overveldende styrkeprøve.
Steinar Løding:
Jernalderdrøm.
Tredje bok.
Fragmenter av en aldri ferdigskrevet familieroman.
Bind 2. Andre del.
Roman.
559 sider.
Gyldendal.
Kloke folk har bestandig lurt på hvordan det kan forholde seg med noe vi alle har opplevd: at en pinefull kunstopplevelse – som et tragisk skuespill fullt av lidelse og død («Hamlet»), en ufullbyrdet kjærlighetshistorie full av sykdom, sorg og svik (romaner og filmer i fleng), en dystopisk fortelling eller et sørgedikt – kan oppleves så tilfredsstillende.
Man kunne komme på tanken at det skyldes så vel masochisme (godt å ha det vondt) som sadisme (nytelsen ved å se andre bli påført lidelse).
Aristoteles sitt omstridte katarsis-begrep har ellers stått seg godt gjennom hundreårene, med forestillingen om at det foregår en renselse i leser og tilskuer ettersom handlingen skrider fram og løser seg opp.
Fordyper man seg i Steinar Lødings romaner, kan lesningen by på alt dette, men framfor alt inviterer den til den rystende opplevelsen som kunstskrivning er alene om å gi – for man kjenner seg ikke særlig renset etter å ha vært neddukket i Lødings dilerisk-episke kloakk over nærmere 600 sider – som ellers med sine massive 37 linjer pr side er 20 prosent større enn standard romansideformat.
Og velter seg i søle, skit, vold og gørr sammen med forfatteren og personene hans.
Men Løding har har en bredde i språket, i ordforråd, i sin minituøse, uendelig tålmodige og arbeidsomme utbrodering av enkeltscener og hendelser, i sine diskusjoner av fortelleteknikkker, i fotnoter, digresjoner og repetisjoner så det blir en utmattende glede å følge ham fram og tilbake fra Mørekysten til London og Chicago på 1890- og 80-tallet – med sveip tilbake til enda tidligere år i Karibia - sammen med fortellerens tipptippoldefar Peder Amrafel Fjære Erbnehmer, tippoldeforeldrene Agon Gottskalk Sørigarda Aftredet og kona Lydia, oldefar Gerd/Gert Fjaere Goldsong – sønn av slavinnen Sabitu, kalt Spenfryd, osv. osv.
Alt med det allmenngjorte budskap om at «Fortida er aldri død.
(...) Den er ikke engang fortid.»
Vi drar det alt sammen med oss: grådighet og alle slags begjær, hat, oppofrelse og omsorg.
Framtida har snaut nok begynt, og her er langt mellom lysglimt fra de pre-elektriske pråsene.
Steinar Løding pensler det alt sammen ut i et romanverk som ikke har sin make i norsk litteratur, som jeg vet av, men som reduserer mangt og meget i samtidslitteraturen til puslerier.
|
706129
|
train
| 3 |
screen
| 4 | 5 | 2,018 |
Et ulogisk, vagt og klisjéfylt manus svekker både engasjement og spenning i den ellers vellagede danske Netflix-serien «The Rain».
|
nb
|
sa
|
Elisabeth Bie
|
Regnfulle, danske katastrofeklisjeer
|
https://aftenbladet.no/i/ngJkWm/
|
Regnfulle, danske katastrofeklisjeer
Et ulogisk, vagt og klisjéfylt manus svekker både engasjement og spenning i den ellers vellagede danske Netflix-serien «The Rain».
TV-serie:
The Rain
Sjanger: Post-apokalyptisk dystopi.
Nasjonalitet:
Danmark 2018.
Kanal:
Netflix.
Sesong 1, 8 episoder (avsluttende).
Med:
Alba August, Mikkel Boe Følsgaard, Lucas Lynggaard Tønnesen, Lars Simonsen, Iben Hjejle, Angela Bundalovic m.fl. Anmeldelsen er basert på episode 1–3.
Når dette tiåret en gang skal oppsummeres og få sitt image, vil den postapokalyptiske dystopien som har herjet populærkulturen stå veldig sentralt.
Vi som for lengst har opplevd en matt metthet av dyriske overlevende på jakt etter mat, likesinnede og en ny tilværelse, håper i det minste på noen nye vrier og poenger når nye filmer/serier/bøker spys ut.
Det er en viktig grunn til at den danske serien «The Rain» en skuffelse, men ikke den eneste.
For «The Rain» tilfører ikke denne så forslitte sjangeren noe særlig nytt.
Kanskje er det eksotisk for amerikanere å se overlevelsesinstinkter utfolde seg på dansk med undertekst i skandinavisk natur, for oss holder ikke det.
En fryktelig byge
En helt vanlig dag i et velfødd og problemfritt Danmark, mens Simone (Alba August) akkurat har blitt bedt på date, inntrer katastrofen: et regnskyll har med seg et virus som utrydder omtrent hele befolkningen, Simone og hennes bror Rasmus blir reddet i sikkerhet i en teknologitung bunker av faren.
Han vet tydelig vet noe om konsekvensene, men snakker bare i gåter.
Simone og Rasmus blir værende i bunkeren i seks år før de våger seg ut.
Etter hvert treffer de andre overlevende, og legger ut på en farefull ferd på jakt etter mat og faren til Rasmus og Simone.
Budskapet og det grunnleggende temaet er selvfølgelig at vi ikke skal føle seg for trygge i vår rike, velregulerte verden.
Teknologi, klimasynder og grisk kapitalisme kan ødelegge alt om vi ikke velger den smale, rette vei.
Og når livet som vi kjenner det blir ødelagt og alt det vi sto for er borte.
Da kicker våre grunnleggende instinkter inn: jakten på mat og overlevelse trumfer både samhold og tillit.
Et ungt knippe skuespillere gjør en formidabel innsats med det de har å spille på.
Musikkvalget er tidvis overdramatisk, men vel så ofte rørende vakkert.
Endimensjonale ungdommer
Men hva hjelper det, når rollefigurene fortsatt etter tre episoder er som endimensjonale roboter: evig jakt på mat og ly.
Totalt blottet for nysgjerrighet på hva som har rammet dem, hvorfor og hvordan.
Mens vi seere lurer på alt dette, fortsetter de overlevende spaserturen eller løpeturen mot neste delmål.
Det virker som om serieskaperne her tror at uvisshet skaper spenning og drama, at dialog som «jeg kan ikke si noe», «du skal ikke bekymre deg» og «det er bare noe jeg må ordne» skal vekke vår nysgjerrighet.
Men dessverre er det tvert imot.
Riktignok får vi noen interessante ledetråder i slutten av episode 3.
Men det er altfor sent.
|
706130
|
train
| 4 |
literature
| 13 | 5 | 2,018 |
SAKPROSA: Øystein Noreng kjem med viktig kritikk av utviklinga i det oljeavhengige Norge, men etter kvart blir det i meste laget med alt som er gale.
|
nb
|
sa
|
Tom Hetland
|
Varsku mot norsk sjuke
|
https://aftenbladet.no/i/jPJlr0/
|
Varsku mot norsk sjuke
SAKPROSA:
Øystein Noreng kjem med viktig kritikk av utviklinga i det oljeavhengige Norge, men etter kvart blir det i meste laget med alt som er gale.
Øystein Noreng:
Oljeboblen.
Enestående muligheter, forspilte sjanser.
238 sider.
Gyldendal.
Stort sett finst det tre grunnar til å uroa seg for den oljeavhengige norske økonomien.
Den første er at Norge lever av ein ikkje-fornybar ressurs som er årsak til global oppvarming.
Den andre er at oljå blir så dominerande i norsk økonomi at det går ut over anna konkurranseutsett næringsliv.
Den tredje er at dei store oljeinntektene gjer oss slappe og sjølvtilfredse.
Pensjonert professor i petroleumsøkonomi, Øystein Noreng (75), bryr seg lite om den første.
Han må nærmast kallast klimaskeptikar, og meiner uansett at Norge ikkje bør skada seg sjølv med dyre klimatiltak så lenge store utsleppsland som USA og Kina ikkje gjer meir.
På dei to andre områda er han derimot svært kritisk.
Noreng rosar den norske oljepolitikken på 1970-talet som hadde som mål å byggja opp ein nasjonal oljeindustri.
Men gradvis, og særleg etter delprivatiseringa av Statoil i 2001, har styresmaktene gitt frå seg mykje av kontrollen.
Overmektige Statoil
Rett nok er han positiv til oljefondet og handlingsregelen.
Men han peikar samtidig på at dei same politikarane (les: Jens Stoltenberg) som stadig formana om at det ville vera uansvarleg å bruka meir oljepengar, «unnlot å nevne at investeringene i olje- og gassvirksomheten også kunne bidra til overoppheting».
Her løftar Noreng fram eit viktig og ofte undervurdert perspektiv.
Den sterke veksten i oljeinvesteringane på 2000-talet, stimulert av skattesystemet, gjorde livet vanskelegare for fastlandsindustrien, og der var ikkje handlingsregelen til stor hjelp.
Noreng er heller ikkje nådig med Statoil, særleg under Helge Lunds tid som konsernsjef.
Investeringane i utlandet får det glatte lag.
Forfattaren viser til at Statoil i 2016 hadde eit overskot på 39 milliardar i Norge, men at dette blir ete opp av eit underskot på 36 milliardar på verksemda i utlandet, spesielt i Amerika.
Noreng meiner at Statoil vert drive utan klare politiske føringar, og at Statoil-leiinga har fått gjera som dei ville.
Både på og mellom linjene gir han uttrykk for at omsynet til børskurs og bonus for leiinga har spela ei uheldig rolle for selskapet sine disposisjonar.
Dei best betalte leiarane har gjort mest skade.
Broilerveldet
Kritikken blir ikkje mildare når Noreng tek for seg det politiske miljøet.
«Broilerveldet» har han lite til overs for, og politikarane er stort sett enten udugelege pratmakarar eller kyniske karrieristar på jakt etter ein feit internasjonal jobb.
Forfattaren klagar over at dei ikkje lenger følgjer Olof Palmes ord om at politikk er å vilja noko:
«Jens Stoltenberg kan derimot gi inntrykk av å mene at politikk er å være noe».
Noreng meiner sterkt om mykje, og ikkje alt har med oljeøkonomien å gjera: norsk veg- og jernbaneutbygging er for ineffektiv og dyr, det blir satsa for lite på forsking, og Norge er blitt eit ukritisk haleheng til USA.
Skrekkvisjonen er eit Norge som blir ramma av «norsk syke», der «høye inntekter fra en stor finansiell formue, bygget opp av inntekter fra en naturressurs, brukes opportunistisk med kortsiktige mål, først og fremst for å finansiere velferd, offentlig og privat forbruk».
Øystein Noreng manglar ikkje gode poeng, og mykje av kritikken er tankevekkande og veldokumentert.
Interessante forslag har han også, som at oljefondet bør trekka seg ut av selskap som forbyr fagorganisering.
Men etter kvart vert kritikken i overkant monoman og repeterande.
Lesaren grip seg i å spørja om det ikkje blir gjort noko som helst rett i dette landet lenger.
Delar av boka verkar også lite oppdaterte med dei siste års hendingar, og ein kan mistenka forfattaren for å ha pussa støvet av ein del gammalt materiale.
Erna Solberg er påfallande anonym i boka, trass i at ho har styrt landet i snart fem år, og Eldar Sætre er knapt nok nemnd.
|
706131
|
train
| 5 |
music
| 15 | 5 | 2,018 |
De skremmer bort gamle fans og får nye. Som vanlig.
|
nb
|
sa
|
Geir Flatøe
|
Pianopop på månen med Arctic Monkeys
|
https://aftenbladet.no/i/G1brrx/
|
Pianopop på månen med Arctic Monkeys
De skremmer bort gamle fans og får nye.
Som vanlig.
Arctic Monkeys:
«Tranquility Base Hotel & Casino» (Domino/Playground)
Seks plater på 16 år er ikke mye, særlig ikke når debuten «Whatever people say I am, that's what I'm not» ble en øyeblikkelig suksess av de sjeldne.
Nå er det gått fem år siden flotte «AM», og medlemmene har vært travle på annet hold.
Når Arctic Monkeys igjen samles, er Alex Turner opptatt av å utforske nytt terreng.
Denne gang betyr det pianopreget pop supplert med gamle synther og en følelse av verdensrommet.
Den gitardrevne rocken er borte.
Et av de mer iørefallende kuttene er «Four out of five», omtrent som Bowie i unge dager.
I det hele tatt er det mye Major Tom-aktig her, og Turner har like godt lagt hele platen til en koloni på månen og historien bak den.
Som all god science fiction blir det en kommentar til dagens samfunn.
«Four out of five» er nevnt, men stort sett smelter kuttene sammen.
Turner er en mester når det kommer til kreative snuoperasjoner.
Nevnte noen Bowie?
Beste spor:
«Star treatment», «Four out of five», «The ultracheese».
|
706132
|
train
| 5 |
literature
| 24 | 5 | 2,018 |
HUMORANMELDELSE: Hvordan vitser du med metoo, terror og rase? Jo, med hånda opp i rattata på sidemannen.
|
nb
|
sa
|
Leif Tore Lindø
|
God mann - gode dukker - god stemning
|
https://aftenbladet.no/i/WL1eyk/
|
God mann - gode dukker - god stemning
HUMORANMELDELSE:
Hvordan vitser du med metoo, terror og rase?
Jo, med hånda opp i rattata på sidemannen.
DNB Arena var ikke utsolgt denne kvelden, men i overkant av 2000 (?) hadde søkt ly fra oppholdet og benka seg for å se verdens morsomste buktaler.
Jeff Dunhams karriere tok av da en video med hans hans Achmed, the dead terrorist-figur gikk viralt, og det var åpenbart mange i salen som har brukt mye tid på YouTube.
De var kanskje i Konserthuset for fem år siden også?
Dunham begynner med en god halvtime stand up, uten dukker.
For noen var kanskje det litt tidtrøyte, men han er god på dette også.
Klassisk historiefortelling om seg og sine, røverfortellinger om unger, familie og en passe dose avvæpnende selvironi.
Men det er først når dukkene kommer det virkelig blir fart i sakene.
Først ut er Walter, en gretten, gammel gubbe som er spydig, smårasistisk og liker å hakke på Jeff. det siste har alle dukkene hans felles.
De liker å gå løs på mannen som har høyrehånden opp i rattata på dem.
Både Walter og de andre vitser - med stort hell - med formatet og det litt romelefantske at det er en og samme person som faktisk sier alt dette vaset.
SE VIDEO FRA SHOWET
I STAVANGER:
Dunhams lille triks er likevel at dukke gir ham muligheter han ellers ikke ville hatt, og de er han god til å bruke.
Kjappe ordvekslinger, personligheter som kan si ting han ikke kan si, dra en homovits, en rasevits og et par saftige sex-vitser.
Det er greit når det kommer fra en tredukke, sant?
Leksa har han også gjort, for han snakker om muligheten for å hoppe fra Preikestolen, om olje og om hvor dyrt det er i Norge.
Man vinner mye på å ha satt seg litt inn i ting.
Stævængjer
Walter er bra.
Dunham har gitt høyrå en fin personlighet i den munnrappe gamlingen.
Salen er med, selv om både Walter og de neste dukkene soser bort noen poenger i engelske ordspill som bare blir halvgode når hjernen er i translate-modus.
Nestemann på høyrå er en splitter ny type han tester ut for første gang.
Larry er rådgiver for Trump.
Nervøs og skvetten forteller han fra innsiden av det hvite hus.
En fin fyr, men noen av de amerikainterne poengene glipper for store deler av salen.
Dunham klarer å redde det inn ved å lage vitser av at vitsen ikke traff, og det aller meste går hjem også i Stavanger.
Aller best er han når dukkene ikke snakker om USA, men om ting og tang som ikke krever verken FOX
News eller en guide til «who’s who» i USA.
Jeff Dunham og dukkene hans er morsomme av mange grunner.
Tekstene hans, med flere punch-lines enn vi klarte telle, er godt skrevet.
Han lefler litt med noen streker og grenser, men her er dukkene akkurat den formildende omstendigheten han trenger for å for eksempel snakke om i hvilken grad han kan si at hans egne døtre er «hot» eller ikke.
Det er også imponerende at han - i over to timer - klarer å holde energien oppe.
Jo da, et par steder faller det litt, men på jabnå er det storveis.
Selve buktalingen er en sær form for teknisk vanskelig skuespill.
Han skal ikke bare skrive vitsene, han skal fortelle dem med en splitta personlighet og med riktig timing for et publikum som ikke har engelsk som førstespråk.
Det fikser han utmerket.
Silence, i kill you!
Daunakken Bubba J og Energibunten Peanut kommer på scenen, og er storveis festlig - helt til den underlige José, jalapeñoen på en pinne, blander seg inn. Ære være Dunham for å holde på lenge, men noen strekk - som dette - kunne lett var kutta.
Til slutt: Achmed, the dead terrorist, dukka som har sikra Dunham plass i hele verden.
Achmed sliter som vanlig med all freden, men fryder seg over at det er muligheter for å sprenge både folk og ting og seg selv i lufta.
Catch-frasen «Silence, i kill you» høster masse applaus, og det er aldeles finfint at noen herjer med det fæle.
Vi som så Jeff Dunham i Stavanger for fem år siden husker nok den kvelden som enda et lite hakk kvassere, men bevares, han er god der han han stikker høyrå opp i rattata på dukkene sine og går løs på alt og alle.
|
706133
|
train
| 5 |
screen
| 3 | 5 | 2,018 |
FILMANMELDELSE: Et eventyr i en enorm frukt som barna vil elske.
|
nb
|
sa
|
Leif Tore Lindø
|
Barna vil elske pære-filmen
|
https://aftenbladet.no/i/21lE7v/
|
Barna vil elske pære-filmen
FILMANMELDELSE:
Et eventyr i en enorm frukt som barna vil elske.
«Den utrolige historien om den kjempestore pæra», barnefilm.
Regi:
Amalie Næsby Fick, Jørgen Lerdam, Philip Einstein Lipski.
1 t. 18 min.
Sensur: 6 år.
Dette er filmversjonen av den aldeles strålende, danske barneboka «Den utrolige historien om den kjempestore pæra».
Den katastrofeorienterte elefanten Sebastian og hans beste venn, happy go lucky-katten Mitcho, bor i idyllen Solby.
En dag forsvinner byens elskede borgermester, og den slemme viseborgermesteren truer med å overta byen.
Sebastian og Mitcho får med seg den gale og koselige professor Glykose ut på oppdrag i en enorm pære for å finne igjen borgermesteren, og redde byen.
Trioens eventyrlige ferd passerer de tre farene:
Dragen, Den Nattsvarte Havet og De Grusomme Piratene.
Fire-fem ganger er det 38 sekunder med litt mørke og nestenskumle scener, men de går fort over.
Så er de tilbake på sitt koselige, fantasifulle og kreative eventyr.
Fortellingen om den store pæra og de gode vennene er lettfattelig, tydelig og morsom.
Ikke alle detaljene fra boka er med, men det er mer enn nok fargesterke påfunn til at 1 time og 20 minutter fyker fort forbi.
Det skumle er forresten ikke veldig skummelt, så ungene vil kunne sitte i sitt eget sete gjennom hele filmen.
De minste ungene vil elske dette.
Filmen har ikke dette ekstra laget av kjapp voksenhumor og referanser som er mynta på foreldrene, slik Disney, Pixar og de andre ofte har.
Pære-filmen er en reinspikka barnefilm, og den gjør en finfin jobb med å fortelle en på alle måter utrolig fortelling om mot, vennskap og seilaser i gigantisk frukt.
Biblioteks-foreldre vil kanskje knytte neven litt og mumle «boka var bedre», men for ungene er pærefilmen finfin underholdning.
|
706134
|
train
| 5 |
literature
| 16 | 5 | 2,018 |
BOK: Skarpt og sørgelig om hverdagslivets jag etter vind og parforholdets evinnelige dragkamp.
|
nb
|
sa
|
Sigmund Jensen
|
BOK: De andres liv
|
https://aftenbladet.no/i/l10nQe/
|
BOK:De andres liv
BOK:
Skarpt og sørgelig om hverdagslivets jag etter vind og parforholdets evinnelige dragkamp.
Marit Eikemo:
Gratis og uforpliktande verdivurdering.
Roman.
221 sider.
Samlaget.
”Gratis og uforpliktande verdivurdering” av Marit Eikemo (f. 1971) handler ytre sett om et ordinært boligkjøp, men får snart store følger for de middelaldrende småbarnsforeldrene Hanne og Andreas, som har vært litt treigere enn andre med hensyn til barn og karriere.
Hun jobber i et analysebyrå, han er frilansjournalist på dårlige korttidskontrakter.
De er lei av å se på at de slanke, pene og vellykkede vennene, som springer maraton i europeiske storbyer flere ganger i året, etablerer seg i store villaer med hage, får hytte på Geilo og drar på dyre ferier til Frankrike.
Når Lerkevegen 41 kommer for salg, øyner særlig Hanne en mulighet til omsider å få de andres liv, et vakkert hjem der ”alt det minnerike frå barndomen skal skje” (s. 6) og der hun selv blir ”ei slik mor som kjem springande etter ungane med hjelmane deira” (s. 102).
Lerkevegen er nok ingen tilfeldig adresse, ettersom Hanne virker nærmest desperat etter å skape seg et idyllisk lite dukkehjem.
I møter med bankens rådgiver, eiendomsmeglerne og en kundeveileder hos Ikea viser hun seg som et skjørt menneske som husker oppveksten som et sammenhengende mislykket forsøk på å gjøre moren glad.
Etter som budrunden nærmer seg, stressnivået når faretruende høyder og opptil flere vinflasker tømmes, tilspisses også parforholdet.
Gammel mistillit flyter opp til overflaten og alle skjelettene ramler ut av skapene.
Andreas har slått seg til ro med at livet ble som det ble, mens Hanne hele tiden vil noe annet og noe mer.
Til slutt utvikler det seg til en krangel om hvem som egentlig har dratt lasset i alle disse årene.
I et tett, intenst og overraskende kammerspill av ibsenske dimensjoner, der det ulmer av svik, løgn og uforløste anklager mellom dem, kastes dermed forholdet ut på de sytti tusen favners dyp.
Eikemo har i sine romaner vist seg som en skarp og observant skildrer av norsk samtid, og denne romanen føyer seg slik inn i det som synes å være en indre tematisk sammenheng i forfatterskapet; men med kanskje større alvor og mindre satirisk brodd enn forgjengerne.
|
706135
|
train
| 4 |
screen
| 11 | 5 | 2,018 |
«Blockers» er både plump og rølpete, men redder seg inn ved å servere små glimt av det gjenkjennelige, samt noen velfortjente spark til nåtidens foreldregenerasjon.
|
nb
|
sa
|
Kine Hult
|
Sex og dop og dumme fjols
|
https://aftenbladet.no/i/9mQE3p/
|
Sex og dop og dumme fjols
«Blockers» er både plump og rølpete, men redder seg inn ved å servere små glimt av det gjenkjennelige, samt noen velfortjente spark til nåtidens foreldregenerasjon.
Blockers Sjanger:
Komedie Skuespillere:
Leslie Mann, John Cena, Kathryn Newton, Ike Barinholtz Regi: Kay Cannon USA, 2017 Lengde:
1 t. 41 min.
Aldersgrense:
12 år
«Blockers» handler om tre barndomsvenninner som gjør seg klare for avslutningsballet på high school.
De inngår en pakt lignende den guttene i «American Pie» hadde, men vinduet for når de skal miste jomfrudommen er adskillig mindre enn i nevnte film, det skal skje på ballkvelden.
Så vi befinner oss i den velbrukte high school-komediesjangeren, i det rølpete og seksualiserte hjørnet, men regidebutant Kay Cannon klarer heldigvis å revitalisere den og unngår noen av de verste klisjeene.
Det at det er jentene som er de seksuelt offensive er en forfriskende vending, og bidrar til en tidsriktig oppdatering i en sjanger som altfor lenge har vist det meste fra sprengkåte tenåringsgutters perspektiv.
Om noen er bakstreverske og henger igjen i utdaterte kjønnsrollemønstre, er det foreldregenerasjonen, og det er da også tre foreldre som er antiheltene i denne filmen:
En alenemor som gruer seg til datteren skal bli voksen og flytte fra henne, en lettrørt sportsidiot/myk mann med den intellektuelle kapasiteten til en middels banan, samt en alkoholisert dust som er enda barnsligere enn de to andre til sammen.
Les også:
Når denne usedvanlig teite trioen så spionerer på døtrenes mobilkommunikasjon og oppdager sexplanene, mister de den ene hjernecellen de hadde på deling, og setter ut på en ellevill reise i ulike fornedrelser for å forhindre at det utenkelige skjer.
Merkelig nok er de tydeligvis mye mer bekymret over tanken for at døtrene skal ha sex med kjærestene sine enn at de drikker seg dritings og bruker dop, men dem om det.
Alle som har sett en film eller to i denne sjangeren forstår selvsagt hvordan det kommer til å gå, men så er det da også de ulike scenene, ikke historien i sin helhet som er grunnen til å se denne filmen.
Det er mye god situasjonskomikk her, av det virkelig harry og tullete slaget.
Det kunne fort blitt en eneste lang kavalkade av sketsjer og elleville usannsynligheter, noe som hadde vært morsomt, men forglemmelig.
Heldigvis har Cannon klart å skape et par minneverdige karakterer og noen avslutningsscener hvor man får tilbake troen på menneskeheten.
|
706136
|
train
| 3 |
literature
| 23 | 5 | 2,018 |
BOK: Jeg har aldri lest en bok som begynner så utrolig lovende, og slutter så langt inne i skoddeheimen.
|
nb
|
sa
|
Gunnar Gran
|
BOK: Fantastisk begynnelse - idiotisk slutt
|
https://aftenbladet.no/i/l10Kwo/
|
BOK:Fantastisk begynnelse - idiotisk slutt
BOK:
Jeg har aldri lest en bok som begynner så utrolig lovende, og slutter så langt inne i skoddeheimen.
John Hart:
Mørkets testament.
Krim.
527 sider.
Font forlag.
Johnny Merrimon lever et halvvilt liv alene i villmarken, på den store eiendommen han arvet.
Hans eneste forbindelse til det normale livet er hans gamle venn Jack, som akkurat har begynt på en karriere som advokat.
Den grunnrike William Boyd vil kjøpe eiendommen av Johnny for en enorm sum, men han nekter.
Når Boyd drepes i sumpen, blir Johnny mistenkt for mord.
John Hart er en av de store i amerikansk krim.
Bøkene hans er oversatt til 30 språk og gitt ut i 70 land.
Han har solgt 200.000 bøker bare i Norge.
Hart er utrolig dyktig.
Han er en mester til å holde på spenningen.
Jack har noe viktig å fortelle Johnny, men først må de fiske gjedde.
Miljøet og personene skildres på en fascinerende og medrivende måte.
Det gjør ingenting at det første mordet ikke kommer før på side 161.
Vi følger flere personer, og Hart skriver elegante, sømløse overganger mellom dem.
Skildringen av skumle jaktturer minnet meg litt om Norman Mailers «Why Are We in Vietnam?».
Men så går det galt.
En spennende thriller sklir ut i masse overnaturlig visvas.
I sumpen lever en slags usynlig gud som enten dreper eller heler.
Johnny blir hjemsøkt av drømmer – hans slave-eiende forfader sender ham beskjeder fra det hinsidige.
Alle disse drømmene blir snart kjedelige å lese.
Hva er vitsen?
Snart dukker det opp en magisk stein med enorme krefter.
Da har handlingen mistet all troverdighet.
Jeg har aldri lest en bok som begynner så utrolig lovende, og slutter så langt inne i skoddeheimen.
Jeg har aldri blitt så skuffet over en slutt.
Det eneste jeg kan sammenlikne med er filmen «From Dusk Till Dawn» fra 1996.
Den begynner som en vanlig thriller, og så midt i blir alle vampyrer.
Jeg likte godt Harts forrige roman på norsk – «Syndenes forlatelse».
Der var det ingen magiske steiner.
Jeg håper Hart vender tilbake til den realistiske stilen og ikke vaser videre i den fantasi-sumpen han vassa uti her.
|
706137
|
train
| 5 |
screen
| 14 | 5 | 2,018 |
Benedict Cumberbatch gjør sin kanskje aller sterkeste rolleprestasjon som den narkomane og dypt traumatiserte overklassedandyen Patrick Melrose.
|
nb
|
sa
|
Elisabeth Bie
|
TV-serie: Tragikomisk overklassejunkie
|
https://aftenbladet.no/i/6n09yz/
|
TV-serie:Tragikomisk overklassejunkie
Benedict Cumberbatch gjør sin kanskje aller sterkeste rolleprestasjon som den narkomane og dypt traumatiserte overklassedandyen Patrick Melrose.
TV:
Patrick Melrose
Sjanger: Drama.
Kanal:
HBO Nordic.
Produksjonsår: 2018.
Miniserie i 5 deler a 1 time.
Regi: Edward Berger.
Manus:
David Nicholls, basert på Edward St. Aubyns fem Patrick Melrose-romaner.
Med: Benedict Cumberbatch, Jennifer Jason Leigh, Hugo Weaving, Sebastian Maltz, Jessica Reine, Anna Bladeley, Blythe Danner.
Premiere:
Mandag 14. mai.
Han ser kanskje både nypresset og skreddersydd ut, men overklassedandyen Patrick Melrose nærmer seg bunnen da han får den gledelige nyheten om at hans far er død.
«Patrick Melrose» er basert på den semibiografiske bokserien av Edward St. Aubyn.
Hver episode i serien representerer en av de fem bøkene «Glem det», «Ikke bra», «Litt håp», «Morsmelk» og «Til slutt».
Gjennom portrettet av den plagede Patrick, født tidlig på 60-tallet, får vi ta del i et knallhardt oppgjør med dekadent og dysfunksjonell engelsk overklasse.
Samtidig får vi et beskt innblikk i tomheten i sjelelivet til mennesker som aldri har trengt å anstrenge seg, fordi de er født med penger og privilegier.
Gledelig dødsfall
Første episode i tv-serien skildrer bok nummer to:
«Ikke bra», antakelig for å introdusere den voksne Patrick i Benedict Cumberbatchs skikkelse.
Den tungt narkomane Patrick mottar en telefon om at hans far er død i New York.
Vil Patrick kommer over fra London og hente asken?
Det vil Patrick absolutt!
Han bestemmer seg samtidig for å kutte ut heroinen, nå som han endelig er fri fra sin fryktelige og forhatte far.
Dermed starter et heidundrande døgn med Patrick på luksushotell i New York, ridd av abstinens og med bare ett mål: å få seg en ny dose heroin og aller helst dø i samme slengen.
For hvem og hva er han egentlig uten rusen?
Det blir mørkt
Hadde det ikke vært for Cumberbatchs sterke, dype og såre dra te tryne-spill og noen få, men effektivt skremmende tilbakeblikk til Patricks barndom, hadde første episode bare vært en slags ellevill overklassevariant av «Frykt og avsky i Las Vegas».
Men vi aner både Patricks mørke og samfunnskritikken mellom linjene, og ser dermed fram til de neste episodene, der vi både skal dykke ned i Patricks traumatiske barndom og hans lange og harde vei videre til et mer normalisert liv med utdanning og familie.
Historien om Patrick Melrose greier kunststykket å være dypt tragisk, hylende morsom og avskyelig underholdende på en gang.
Takket være et glitrende manus, nydelig produksjon, og Benedict Cumberbatch på sitt aller, aller beste i en svært krevende rolle.
Anmeldelsen er basert på første episode.
|
706138
|
train
| 4 |
music
| 21 | 5 | 2,018 |
Elektroduoen utforsker stemmen som instrument og resultatet er hypnotiserende.
|
nb
|
sa
|
Anette Basso
|
De synger som en fuglesverm, hypnotisk!
|
https://aftenbladet.no/i/4dJbKe/
|
De synger som en fuglesverm, hypnotisk!
Elektroduoen utforsker stemmen som instrument og resultatet er hypnotiserende.
Simian Mobile Disco: "Murmurations" (Wichita/Border)
«Murmurations» er engelskmennenes sjette studioalbum, siden den neonglødende debuten i 2007.
Det har en pulserende, varm og organisk teknolyd og dreier seg mer rundt bevegelser enn melodier.
Simian Mobile Disco har med seg det kvinnelige sangkollektivet Deep Throat Choir på fire av ni spor.
Stemmene flettes inn i musikken, de stiger og synker sammen.
Murmurations er den bevegelsen som oppstår når fugler samles i én stor sverm.
Det høres.
«We go» har en enkel rytme som jobber sammen med, men ikke synkront med stemmene.
Litt av den samme effekten får vi med «Hey sister», mens instrumentale «A perfect storm» er som designet for klubbmørket.
Høydepunktet «Caught in a wave» minner nesten litt om Cocteau Twins, dels om korsang.
Hele veien er lydene lekre og produksjonen flott.
Likevel, det mangler noe som gjør at platen fester seg.
Opplevelsen blir, som inntrykket av en fuglesverm, fascinerende men flyktig.
Beste spor:
«Caught in a wave», «Hey sister».
|
706139
|
train
| 5 |
music
| 5 | 5 | 2,018 |
Svensk band som holder liv i den klassiske pønken.
|
nb
|
sa
|
Geir Flatøe
|
Sista Brytet: Full fres i Umeå
|
https://aftenbladet.no/i/a2Bgm7/
|
Sista Brytet:Full fres i Umeå
Svensk band som holder liv i den klassiske pønken.
Sista Brytet:
"Hjärtat i handen" (Luftslott/Border)
Det er gått to år siden det overbevisende debutalbumet "Livet inglasat" fra Umeå-pønkerne Siste Brytet, og frontfigur Fredrik Lindkvist er ikke noe mindre opprørt over samfunnet nå.
Han har bakgrunn fra bandene Totalt Jävla Mörker og Knugen Faller, og den nye platen er spilt inn under mottoet "spill høyt eller gå hjem".
Noen ballader eller andre pusterom er det med andre ord ikke gitt plass til.
Låtene feies unna på tradisjonelt pønkvis der bare tre av de 12 kuttene passerer tre minutter.
Med 3.25 er tittelkuttet "Hjärtat i handen" det lengste, og det nyter godt av sine ekstra sekunder med gitaren til Lars Kyösti.
The Clash ga ut "London calling" i 1979, og spreke "London kallar" viser hvor Sista Brytet har sine forbilder.
Som et apropos kommer "Min hemstad" som neste spor:
Det er samma gamla tjat nu som då.
"Aldrig komma hem" er en fin avslutning med et refreng du kan være med på.
Rop høyt eller gå hjem.
Beste spor:
"Hjärtat i handen", "London kallar", "Aldrig komma hem".
|
706140
|
train
| 3 |
literature
| 9 | 5 | 2,018 |
BOK: Omsorgssvikt i eventyrland.
|
nb
|
sa
|
Ida Vågsether
|
BOK: Treg debut
|
https://aftenbladet.no/i/p6v6OX/
|
BOK:Treg debut
BOK:
Omsorgssvikt i eventyrland.
Gjertrud Langva:
Vi spring ikkje slik vi sprang.
Roman.
152 sider.
Samlaget.
«Ein morgon står søster og bror opp slik dei plar gjere når det er blitt lyst.
Dei plar springe inn til mor og far, og far plar bli med dei ned på kjøkenet.
Dei spring inn på rommet til mor og far, men mor og far er ikkje der».
Slik åpner Gjertrud Langvas debutroman
«Vi spring ikkje slik vi sprang».
Vi følger de to små barna i deres leting etter foreldrene.
Romanen handler altså om et søskenpar, en bror og ei søster, som våkner opp en morgen til at foreldrene har forsvunnet.
Det er en umulig tanke for de to barna at foreldrene rett og slett har forlatt dem.
Samtidig som de to barna hjelpeløst leter etter foreldrene sine, må de overleve også, ved å hente mat i kjelleren, plukke bær i skogen og fiske fisk.
De passer på hverandre, og veksler på å være redde og tøffe.
Når bror går ned i den skumle kjelleren, står søster i trappa og nynner for at han skal høre at hun er der.
Båndet mellom de to søsknene er alt de har igjen.
Vi er inne i et annerledes univers med elementer fra folkediktningen.
Tid og sted er ikke fastslått, fortellingen har få referanser til virkeligheten, hvilket gjør at den blir tidløs.
I likhet med eventyr som Hans og Grete og Brødrene Løvehjerte er disse barna overlatt til seg selv.
Men til forskjell fra de klassiske fortellingene er det lite som skjer i denne romanen.
Fortellingen er stillestående, den mørke stemningen og båndet mellom de to er det mest sentrale.
Men romanen blir for intetsigende.
Håpet de to bærer på, er ikke nok til å bære en hel roman.
Språket er ikke godt nok, det er gjentakende, og kan minne om Jon Fosse, men fungerer ikke på samme måte.
Et eksempel er åpningsscenen, der ord som «plar» og «mor og far» blir gjentatt.
Repetisjonen skaper ikke rytme, men lugger i stedet.
Nå kan en kanskje hevde det er urettferdig å sammenligne en debutant med en av landets mest kritikerroste forfattere.
Samtidig skal alle utgivelser møtes like seriøst, en kan ikke senke lista fordi en har med en debutant å gjøre.
Og denne førsteboka blir for tam.
|
706141
|
train
| 5 |
literature
| 9 | 5 | 2,018 |
Einar Gerhardsen (1897-1987) er kanskje ikkje den perfekte vegvisaren inn i det moderne samfunnet. Men er han likevel betre enn Adam Smith (1723-1790)?
|
nb
|
sa
|
Tom Hetland
|
Kan landsfaderen frelsa venstresida?
|
https://aftenbladet.no/i/l1k7ny/
|
Kan landsfaderen frelsa venstresida?
Einar Gerhardsen (1897-1987) er kanskje ikkje den perfekte vegvisaren inn i det moderne samfunnet.
Men er han likevel betre enn Adam Smith (1723-1790)?
Mímir Kristjánsson:
Hva ville Gerhardsen gjort? 168 sider.
Manifest forlag.
Det begynner dramatisk.
Ein omtåka Einar Gerhardsen vaknar opp på kontoret sitt på Youngstorget dagen etter stortingsvalet i fjor, og kjenner verken partiet sitt eller det politiske Norge igjen:
«27,4 prosent.
En mangemillionær som leder.
En valgkamp uten én stor, gjenkjennelig reform å presentere for velgerne.
Hva var det som hadde hendt med Arbeiderpartiet?»
I vanskelege situasjonar prøver kristne av og til å spørja seg kva Jesus ville gjort.
Einar Gerhardsen er kanskje ikkje heilt Jesus for Klassekampen-journalisten Mímir Kristjánsson, men i desse sjølvransakingstider for sosialdemokratiet er det kanskje ikkje så dumt å leita etter inspirasjon frå landsfaderen som førte Arbeidarpartiet fram til siger i val etter val dei to første tiåra etter krigen.
For rask modernisering
Kristjánsson veit sjølvsagt at han med dette legg seg open for kritikk om nostalgi og «å gå baklengs inn i framtida».
Den har alt kome.
Men forfattaren er faktisk på sitt beste når han tek eit oppgjer med moderniseringsretorikken i politikken.
Problemet er ikkje at Arbeidarpartiet ikkje heng med i tida, men at partiet har «modernisert» seg så raskt at folket ikkje heng med.
Kristjánsson åtvarar mot å tru at teknologiske endringar gjer gamle verdiar ugyldige.
Fordi om ungdommen er på internett, har dei ikkje mindre interesse av å ha ein fast jobb med ryddige arbeidsforhold.
Og han har unekteleg eit poeng når han spør kvifor «Adam Smiths ideer om markedets usynlige hånd fra 1776 blir regnet som høyst relevante i våre dager, mens Einar Gerhardsens tanker om Norge i 1960-årene skal være såpass utdaterte at vi ikke trenger bry oss med dem».
I det heile teke er Mímir Kristjánsson god til å stilla tankevekkande spørsmål.
Han lurer for eksempel på kvifor Trump og andre høgrepopulistar kan vinna val ved å mobilisera arbeidarklassen, medan dette synest vera ein avleggs tanke for dei sosialdemokratiske strategane.
Eller kvifor Arbeidarpartiet kvoterer etter geografi, kjønn og etnisitet, men ikkje etter sosial bakgrunn.
Resultatet er at Frp har dobbelt så mange kandidatar med arbeidarklassebakgrunn som partiet som kallar seg «arbeidarparti».
Tilbake til røtene
Så kan ein alltids diskutera svara forfattaren kjem opp med.
I tillegg til ein fornya kontrakt med det Gerhardsen kalla «det brede arbeidende folk» handlar det om å gjenoppliva trua på samfunnsstyring og å blankpussa ideologien.
Altfor mange Ap-politikarar har resignert og snakkar om samfunnsutviklinga som om det er naturfenomen – trygdebølge, flyktningstraum eller børsras – men «vi velger ikke værmeldere inn på Stortinget, vi velger politikere,» slår Kristjánsson fast med ei av mange spreke formuleringar.
Gerhardsen har sine avgrensingar som politisk fasit.
Mange marknadsånder har kome ut av flaska sidan hans tid (enkelte av dei også med Gerhardsens hjelp), og dei er ikkje lette å få tilbake igjen.
Innvandring, klima og likestilling var heller ikkje store saker under Gerhardsen.
Likevel trur eg at Kristjánssons bok er eitt av fleire uttrykk for at venstresida meir enn før vil søkja tilbake i si eiga historie for å finna fastare grunn å stå på, og at den marknadsorienterte «tredje vegen» til Tony Blair, Gerhard Schröder og Gro Harlem Brundtland også av mange sosialdemokratar vil bli stempla som eit blindspor.
Det andre som slår meg, er den aukande omsorga som Mímir Kristjánsson og andre langt ute på venstrefløya nå føler for Arbeidarpartiet.
I skuggen av den høgrepopulistiske trusselen blir motsetningane og kampen om å vera rein og raud tona ned, fordi dei fleste ser at eit sterkt sosialdemokrati er nødvendig for at venstresida skal kunna vinna val.
Problemet med Arbeiderpartiet er derfor ikkje at det har slutta å vera eit revolusjonært parti, men at det ikkje lenger er reformistisk, konkluderer Kristjánsson.
I det han skriv, ser me kanskje også konturane av eit djupare venstreside-oppgjer med arven etter sekstiåttaropprøret.
Fort og gale
Mímir Kristjánsson er ein uhyre produktiv forfattar og skriv lett , godt og kunnskapsrikt.
Men av og til går det litt for fort i svingane.
Sovjetunionen okkuperte ikkje Tsjekkoslovakia i 1948, det var derimot det nasjonale kommunistpartiet som gjorde kupp og sikra seg eineveldig makt i landet.
Og for Stavanger-mannen Kristjánsson må det vera litt pinleg at han trur omgrepet «politiske kaninar» oppstod med Martin Tranmæl, medan det var Alexander Kielland som lanserte det om tilhengjarane av Lars Oftedal i Stavanger på 1800-talet.
Men elles er dette ei politisk debattbok slik ho skal vera: kort, konsis og provoserande.
|
706142
|
train
| 4 |
literature
| 23 | 5 | 2,018 |
SAKPROSA: Uklare sjangergrenser skjemmer en viktig bok om seksualisert barnemishandling.
|
nb
|
sa
|
Sven Egil Omdal
|
I de beste familier
|
https://aftenbladet.no/i/8wKjrA/
|
I de beste familier
SAKPROSA:
Uklare sjangergrenser skjemmer en viktig bok om seksualisert barnemishandling.
Eva Lundgren:
«Livsarven.
En beretning om overgrep», Gyldendal, 352 sider
Av Sven Egil Omdal
«Vi var veldig fornøyd med å være en professorfamilie».
Et tilforlatelig uttrykk for sosial tilfredshet, men en ubegripelig påstand fra en kvinne som i 17 år ble systematisk seksuelt misbrukt av sin far, professoren, med morens uttalte aksept.
Som to ganger ble gravid med sin far, og som har fått analåpningen så ødelagt av hans mishandling at hun i dag lever med utlagt tarm.
«Vi var veldig fornøyd».
Erklæringen står ikke til troende, og den viser seg også å være en desperat usannhet.
Eva Lundgren river ned den potemkinkulissen som professorfamilien har reist om seg selv.
Bak alt det akademiske jåleriet, bak de snobbete middagene med nypusset sølvtøy, snippkjoler og flommer av alkohol, lever en dypt dysfunksjonell familie.
«Emma» blir seksuelt misbrukt fra hun var sju, men på en slik måte at hun tror det er normalt å være sin fars «elskerinne».
Moren sender de to på rommet for «å kose seg», men bryter sammen når hun finner ut at mannen – den beundrete professor ved Universitetet i Bergen – også koser seg med en lang rekke voksne kvinner.
Komplisert bok
«Livsarven» er en komplisert bok på mange nivåer.
Selv om den belyser et utbredt fenomen, er den en fortelling om overgrep mot ett menneske.
Det blir derfor avgjørende hvor sann framstillingen er.
Lundgren skriver i et etterord at hun har anonymisert alle hovedpersonene og forandret faktiske opplysninger for å beskytte deres identitet.
Samtidig er teksten full av konkrete og lett kontrollerbare opplysninger, som da enten er fiktive eller resultat av altfor dårlig anonymisering.
En rekke virkelige og kjente personer som opererer som bifigurer i teksten, gjør det mulig å snevre inn miljøet.
«Emmas» arbeidsoppgaver i Utenriksdepartementet er beskrevet konkret og detaljert, en ytterligere innsnevring.
Hvis hennes far faktisk ikke er fra Voss, ikke giftet seg med en kvinne fra det øvre bergenske borgerskap og ble professor ved UiB tidlig på 1970-tallet, framstår mye av teksten som fiksjon, uten at leseren vet hva som er hva.
Det hadde vært til stor hjelp om Lundgren hadde åpnet boken med å redegjøre for hvilke grep hun har tatt, og for de sjangermessige utfordringene.
Sterk historie
Som en ramme om den rystende fortellingen om «Emma» forteller Lundgren, som var professor i sosiologi ved Universitetet i Uppsala, sin egen traumatiske historie om hvordan hun av svensk presse ble beskyldt for forskningsjuks, og hvordan hun aldri fikk tilstrekkelig oppreisning da anklagene viste seg å være falske.
Det er en kuriøs forbindelse mellom hennes eget liv og «Emmas», men broen hun forsøker å konstruere mellom egen shaming og det «Emma» har opplevd, er i beste fall vaklevoren.
Det er lett å forstå hennes behov for å sikre sitt ettermæle, men det kunne og burde blitt en egen bok.
Det er en sterk historie hun åpner med, den fører bare ikke dit den burde.
Sterk er også framstillingen av hvordan «professorinnen», som de visstnok kalte professorenes ektefeller i Bergen for en generasjon siden, er besatt av fasaden, uansett hvordan alt råtner bakenfor.
Hennes intense kontroll av alle tilløp til sprekker, fører til at «Emma» føler seg fanget av sin mor samtidig som hun vil gifte seg med sin far.
Lundgren står også på fast og trygg grunn når hun plasserer skildringen av disse grove overgrepene inn i det hun ellers har forsket på av forholdet mellom seksualitet og makt.
Det skjer i de beste familier.
|
706143
|
train
| 5 |
literature
| 8 | 5 | 2,018 |
BOK: Troverdig og inderlig, men tidvis litt for detaljert.
|
nb
|
sa
|
Steinar Sivertsen
|
BOK: Selvbiografisk om diabetes
|
https://aftenbladet.no/i/8wKw1w/
|
BOK:Selvbiografisk om diabetes
BOK:
Troverdig og inderlig, men tidvis litt for detaljert.
Ragnhild Eskeland:
Føling.
Roman.
318 sider.
Pelikanen.
Når Ragnhild Eskeland (f. 1986) etter en Marguerite Duras-epigraf om kjærlighet og livet «med all sin skjønnhet, drit og kjedsomhet» kaller tittelen «føling» en «anamnese» som bl.a. betyr «sykdomshistorie» «fremstilt av pasienten selv», og i tillegg lar jeg-fortelleren hete Ragnhild, etterlater hun liten tvil om at hun debuterer med en Jeg skriver mitt liv-historie innenfor den desidert mest markante moteretningen i norsk samtidsdiktning akkurat nå.
Opplegget for hennes selvbiografiske fortelling er enkelt.
I åpningskapitlet «Diagnose 1990» får det tørste, tissetrengte barnehagebarnet Ragnhild vite at hun har diabetes.
Deretter forflytter vi oss kronologisk og med visse tidssprang gjennom fortellerens trøblete liv, noe som f.eks. omfatter diabetes-, skole- og reiseminner, en abort, møter med leger, sykepleiere og psykologer, studier i inn- og utland, ulike vennskapsbånd, forelskelser og samboerskap.
Det lange sluttkapitlet «Senskade» utspiller seg fra påske til juni 2015, tar for seg en smertefull, farlig operasjon og ender med orda:
«Jeg ligner ingen jeg har kjent.»
I den forbindelse kan jeg tilføye:
Denne diabeteshistorien hvor kritikken av egen skjødesløse atferd blir sterkere enn refsen av andres forsømmelser, er ulik alt annet jeg har lest, og framstår slik sett som unik.
Ikke alltid like «suverent» strukturert eller «imponerende» formulert, kanskje, men med et sug av levd liv som gjør inntrykk.
Her er en debutant som har et viktig stoff å formidle, som ved å vise til egne erfaringer og nytte lærde, litterære referanser eller medisinsk sjargong, sier noe sannferdig om eget liv.
Det får denne gang veie tyngre enn romantekniske innvendinger – som at spenningen i pasjonshistorien tidvis kveles av for mange faktabaserte detaljer om alt diabetes fører med seg.
Og likevel – i sine beste sekvenser eier denne teksten om lengselen, smerten, depresjonen, selvbebreidelsene, kvalmen, gråten, sinnet, skammen (osv.) som diabetes representerer, en inderlighet, kraft og intensitet som også speiler seg språklig, ofte i form av affektladde, retorisk insisterende utsagn av typen:
«Hvis tuberkulose er et kjærlighetsdikt, er diabetes porno.
Hvis minimalisme er frykten for kropp, er diabetes maksimalisme» - alltid forbundet med «det feite, det fattige, det late, det forfalne.
Lavere klassers bleike kropper på en sliten strand.
En hamburger.
Fett som renner.
Coca-Cola.»
|
706144
|
train
| 4 |
music
| 14 | 5 | 2,018 |
La Luz lager surfrock som skapt for Tarantino
|
nb
|
sa
|
Geir Flatøe
|
De forfølger drømmen, men marerittet lurer
|
https://aftenbladet.no/i/4dJ1q6/
|
De forfølger drømmen, men marerittet lurer
La Luz lager surfrock som skapt for Tarantino
La Luz:
"Floating features" (Hardly Art/Playground)
Skulle Quentin Tarantino trenge musikk til neste film, eller skaperne av "Killing Eve" noe til neste episode, er La Luz et trygt valg.
Kvartetten ble dannet av Shana Cleveland, Marian Li Pino (begge fra The Curious Mystery), Alice Sandahl og Abbey Blackwell i Seattle i 2012.
Siden er bassist Blackwell erstattet av Lena Simon.
For et surfrockband er Los Angeles et mer naturlig sted å være, og for to år siden meldte de flytting og gikk i gang med album nummer tre.
Harmoniene er fortsatt hentet fra 60-tallets jentegrupper à la The Shangri-Las, mens gitarspillet til Cleveland låner noen triks fra Dick Dale og Link Wray.
La Luz lager sin egen versjon av California-drømmen, der disig sol får et strøk av truende mørke.
"Mean dream" er en tittel som antyder noe slikt, mens "Walking into the sun" skal ha kommet til Cleveland i søvne.
Det kan fort gå galt i La Luz' verden, som et ekko av åpningen av David Lynch-filmen "Blue velvet".
Beste spor:
"California finally", "The creature".
|
706145
|
train
| 4 |
screen
| 16 | 5 | 2,018 |
«Deadpool 2» er fortsatt en forfriskende vri på en etter hvert ganske utslitt sjanger, men haglskurene av kjappe vitser blir litt vel tett til tider.
|
nb
|
sa
|
Kine Hult
|
Eplekjekkas i maske herjer med det meste
|
https://aftenbladet.no/i/gPGvl0/
|
Eplekjekkas i maske herjer med det meste
«Deadpool 2» er fortsatt en forfriskende vri på en etter hvert ganske utslitt sjanger, men haglskurene av kjappe vitser blir litt vel tett til tider.
Deadpool 2
Sjanger:
Eventyr / Komedie / Action Skuespillere: Ryan Reynolds, Morena Baccarin, Josh Brolin, Brianna Hildebrand, Zazie Beetz Regi:
David Leitch USA, 2018 Lengde:
1 t. 59 min.
Aldersgrense:
15 år
Den korte versjonen først:
Hvis du var en av de mange som likte den første «Deadpool»-filmen, er det overhengende risiko for at du liker oppfølgeren omtrent like godt.
Her får vi med andre ord mer av det samme, på godt og vondt.
Det vi får aller mest av, er selvsagt Ryan Reynolds.
Han er som skapt for rollen som den rappkjefta, sarkastiske eks-kjekkasen i rød trikot.
Når vi møter ham igjen to år etter den første filmen, prøver han originalt nok å sprenge seg selv, før vi spoler raskt tilbake og voice overen forklarer hvorfor det har gått filleveien med vår antihelt.
Reynolds snakker fortsatt rett til kamera innimellom, leverer kommentarer som «dette er bare lat manusskriving» (han har som oftest rett), han harselerer både med sjangeren, sine motspillere, folk de andre skuespillerne har spilt før, filmingen, til og med åpningsvignettene får gjennomgå.
Det er ikke sjelden metanivå over metanivåene, og det skal godt gjøres å fange opp alle de ofte intrikate referansene, ikke minst fordi de framføres av en fyr som prater i samme takt som et middels maskingevær.
Manuset gir rikelig med referansesnop til sjangerfansen, men har også rikelig med godbiter til de som ikke kjenner til forskjellen på DC Comics og Marvel.
Til kamp mot livet
Den første «Deadpool»-filmen hadde en tydelig skurk og et åpenbart mål, mens hovedpersonen går til kamp mot livet på generell basis denne gang.
Etter en litt rotete innledning blir han presentert for en ung gutt som holdes fanget i et slags tukthus for junior-superhelter, og før vi vet ordet av det jages dette umake tospannet av en terminator-lignende muskelbunt fra fremtiden.
Hvis du synes det høres retningsløst og rotete ut, har du delvis rett, men trådene samles heldigvis med kyndig hånd mot slutten.
Regissør David Leitch er hakket mer vågal enn sin forgjenger når det gjelder morbid humor.
En av filmens aller beste scener er når Deadpool mister det aller meste av gjengen han akkurat har trommet sammen i løpet av ett eneste fallskjermhopp.
Han kan også skilte med et usedvanlig godt lydspor, som antakelig best kan beskrives som fullstendig skamløst.
Men når man ikke nekter seg noe i sin omgang med klisjeer, pompøsitet og slapstick, er det fort gjort å bikke over til det plumpe og forutsigbare.
Det er for eksempel grenser for hvor lenge man bør tvære ut en siste ord på dødsleiet-scene, hvor den døende stadig har noe nytt på hjertet før han gir seg.
Krenk-o-rama
Det Leich derimot skal ha skryt for, er at han virkelig våger å sparke i alle retninger.
De lettkrenkede kan sikkert bare holde seg hjemme, og det kan også de som ikke tåler å se store mengder såkalt actionvold og en del andre typer forstyrrende bilder.
Deadpools rølpete framtoning og trigger happy-tilnærming til problemløsing klarer imidlertid ikke å skjule at han er en ganske anstendig fyr helt der nede på bunnen et sted, han skjuler det bare mer effektivt enn de fleste andre.
Dermed virker det også naturlig når de mest følelsesladede scenene dukker opp.
Det er riktignok ikke så veldig mange av dem, men de er viktige for troverdigheten og ikke minst for handlingen.
|
706146
|
train
| 5 |
literature
| 30 | 5 | 2,018 |
SAKPROSA: En av Norges fremste Afrika-reportere har mistet både troen, håpet og kjærligheten.
|
nb
|
sa
|
Sven Egil Omdal
|
Han som ga opp å elske Afrika
|
https://aftenbladet.no/i/G1bJPJ/
|
Han som ga opp å elske Afrika
SAKPROSA:
En av Norges fremste Afrika-reportere har mistet både troen, håpet og kjærligheten.
Gunnar Kopperud:
Vi som elsket Afrika.
204 sider.
Gyldendal.
Få nordmenn har sett mer afrikansk lidelse enn Gunnar Kopperud.
Han har rapportert fra skyttergraver og massegraver.
Reportasjene hans har trukket nøden så nær at vi ikke kunne unngå å kjenne pusten av død.
Det er forståelig at han er blitt dystopisk.
«Vi som elsket Afrika» har han kalt boken.
Fortid.
Kjærligheten har kjølnet fordi han til slutt innså at han ikke har forstått kontinentet han var så grepet av.
Boken slutter med en erkjennelse av at det var en stor feil å tro at afrikanerne var som han, og han som dem.
I virkeligheten har han lyttet til en stemme som snakket et språk han ikke forsto.
Boken er en omvendt dannelsesreise, han ender opp med ikke å vite.
Gunnar Kopperud har i over 20 år kombinert lærerjobb med hyppige reportasjeturer til Afrikas mange konflikter.
Han skriver om folkemordet i Rwanda at det ikke er nok å forklare hvorfor det ikke er lys, «her er det nødvendig å utforske også mørket».
Det er det han gjør i denne boken.
Han ser på sine gamle reportasjer og forsøker å forstå hvorfor det er så mørkt.
Det er en desillusjonert reporter som ser seg tilbake.
Han påstår at han ville visst at han løy hvis han unnlot å skrive om livet, og utelukkende skrev om døden.
Likevel er det nettopp det han gjør, det er langt mellom livstegn i dette essayet om Afrikas voldsomme sider.
Boken er langt på vei en reiseskildring fra helvete, hvor fotografer går omkring med små barnelik på leting etter en passende bakgrunn for å ta bilde av dem, hvor barn dør i armene hans etter å ha gått på miner, hvor flyktningene han skriver om, er skyldige i folkemord.
Han siterer ikke Leonard Cohen, men kunne gjerne gjort det:
I en massakre finnes det ikke noe anstendig ståsted.
Boken åpner med en erkjennelse av at han ikke lenger holder med noen og ikke lenger håper på noe for Afrika.
Han kaller det vemod, men det er noe langt tyngre.
Kopperud er redd for tallene som viser at kontinentets befolkning vil øke fra 1,2 milliarder til 4,4 milliarder i løpet av dette århundret.
Han vil ikke at de skal komme til Europa, de bør holde seg der de er og beskikke sitt hus.
Fordi Gunnar Kopperud som sedvanlig skriver forførende godt, er det vanskelig å stå imot sorgen som tyter ut av hver side.
Bare de som kjenner også et annet Afrika vil ha tilstrekkelig motstandskraft mot denne lidelseskatalogen.
I likhet med mange andre plasserer han skylden for de mange krigene og den ubegripelige volden i de overordnete strukturene, i politikken som førte til at Afrika ble etablert som et kontinent av ofre.
Han skriver at han i flere år hadde en følelse av å «følge blodsporene etter Verdensbanken og IMF».
Han antyder også at det er et urovekkende sammentreff mellom alarmene om sult i Afrika og USAs behov for å tømme overskuddslagrene av mais.
Men han skriver i tillegg om «den motbydelige, hensynsløse» afrikanske overklassen, om de afrikanske lederne som setter nøden på utstilling for å trekke til seg hjelpeorganisasjonene, og om en slags somalisk konspirasjon for å kunne leve på verdenssamfunnets regning.
«Det tok meg tid å innrømme at afrikanere selv må ta sin del av ansvaret».
Boken ender med at reporteren som har brukt store deler av sitt liv på å forsøke å få nordmenn til å forstå Afrika, advarer mot å la flere afrikanere komme hit.
Sterkt desillusjonert tror han en slik asylinnvandring vil svekke solidariteten som gjør vårt eget samfunn sterkt.
Gunnar Kopperud bringer en mørk og dyster stemme inn i innvandringsdebatten.
Det er ubehagelig, men helt nødvendig å lytte til ham, han snakker av lang og trist erfaring.
Så lenge vi også lytter til de som ikke bare har dratt til Afrika for å beskrive døden.
|
706147
|
train
| 5 |
music
| 11 | 5 | 2,018 |
Det er en åndelig krig på gang i hjemlandet, mener 71-åringen fra California.
|
nb
|
sa
|
Geir Flatøe
|
Ry Cooder er tilbake på barrikadene
|
https://aftenbladet.no/i/jPJBBe/
|
Ry Cooder er tilbake på barrikadene
Det er en åndelig krig på gang i hjemlandet, mener 71-åringen fra California.
Ry Cooder:
"The prodigal son" (Fantasy/Caroline)
Ringen er sluttet for Ry Cooder når han vender tilbake til Blind Alfred Reed på sitt 16. studioalbum.
For 48 år siden sang han Reeds "How can a poor man stand such times and live?" på debutalbumet.
Nå er det vakre "You must unload" han tar for seg.
En sang der penge- og maktelskende kristne levnes små sjanser for å nå himmelen hvis de ikke legger fra seg det de bærer på.
Teamet er åndelige sanger, i motsetning til forrige "Election special".
Den gang så han fram mot det amerikanske presidentvalget i 2012, provosert av republikanernes valgkamp.
Cooder kan neppe ta hele æren for at landet fikk fire nye år med Obama, men han var neppe misfornøyd.
Tidevannet har snudd, og Cooder legger ut i krigen på nytt.
Selv om det nå handler om tro og frelse, trekker han ikke inn brodden.
Slett ikke.
Hans "Jesus and Woody" er en monolog fra Jesus til den gamle trubaduren Woody Guthrie:
Well, bring your old guitar
and sit here by me
Round the heavenly throne
Drag out your Oklahoma poetry
'cause it looks like the war is on
Det er liten tvil om hvem Cooder sikter til når han lar Jesus si now they're starting up their engine of hate og slå fast at guess I like sinners better than fascists.
Cooder ser en sammenheng mellom politikk, økonomi og folks indre liv.
Det handler ikke nødvendigvis om religion, men om behovet for reverence; respekt preget av ærbødighet.
Han åpner fint med "Straight street", en hit for The Pilgrim Travelers i 1955.
Deretter slipper han løs sin egen "Shrinking man" om en verden der det menneskelige krympes bort:
Don’t need no sweatshop child
puttin’ shoes on my feet this time
Chained to a sewing machine
down in hell where the sun don’t shine
"Gentrification" er om nabolag der opprinnelige beboere presses ut til fordel for et rikere klientell:
This building's been sold to Johnny Depp, take the buyout, relocate, the Google-men are coming downtown.
Sangen er skrevet sammen med sønnen Joachim, som også er trommis og medprodusent.
Ry Cooder spiller ellers det meste selv, bortsett fra et innhopp fra bassist Robert Francis og fiolinist Aubrey Haynie på "You must unload".
I tillegg korer Terry Evans, Arnold McCuller og Bobby King på platen.
Tradisjonelle "Everybody ought to treat a stranger right" ble gjort kjent av Blind Willie Johnson og handler om respekt.
Tittelkuttet "The prodigal son" er også en tradlåt.
Der fortelles historien om den fortapte sønn, men i Cooders versjon finnes redningen i Bakersfield der Ralph Mooney spiller steelgitar.
Etter at Blind Willie Johnson spilte inn "Nobody’s fault but mine" i 1927, har den vært en amerikansk standard.
Her framføres den med all mulig respekt for originalen.
"I’ll be rested when the roll is called" har bånd til Blind Roosevelt Graves, mens "Harbor of love er signert bluegrass-pioneren Carter Stanley.
En vakker sang om dommedag og frelse, skrevet av en som drakk seg i hjel 41 år gammel.
Cooder avslutter med William L. Dawsons "In his care", framført der stien til Elvis krysser rennesteinen til Tom Waits.
Et flott album fra mannen som i 2003 rangerte som nummer åtte på magasinet "Rolling Stone" sin liste over de 100 beste gitaristene gjennom tidene.
Beste spor:
"Straight street", You must unload", "Harbor of love", "Jesus and Woody".
|
706148
|
train
| 2 |
screen
| 3 | 5 | 2,018 |
FILMANMELDELSE: Haha! Sjekk hu med flesk på låret som tror hu kan dansa sexy? #lol
|
nb
|
sa
|
Leif Tore Lindø
|
En fornærmelse mot foreningsjentene
|
https://aftenbladet.no/i/ngJ8jn/
|
En fornærmelse mot foreningsjentene
FILMANMELDELSE: Haha!
Sjekk hu med flesk på låret som tror hu kan dansa sexy?
#lol
«I Feel Pretty», komedie, USA.
Med:
Amy Schumer, Michelle Williams, Emily Ratajkowski.
Regi: Abby Kohn, Marc Silverstein.
1 t. 49 min.
Tillat for alle.
Premisset er like dumt som det høres ut som.
Renee er stua bort i online-avdelingen til et sminkeselskap.
Resten av bedriften består av kvinnelige piperensere og pinnedyr i fjonge klær, mens hun er såkalt normal, hva nå det er.
Drømmen er å jobbe sammen med de radmagre i hovedkvarteret på Fifth Avenue, men det går jo ikke, for hun har både komplekser, lav selvtillit og antydninger til flesk på låret.
Men asså, Renee faller og slår hodet, og plutselig får hun en fantastisk selvtillit.
I samme kroppen!
Hun tror hun er en piperenser, og vips! så kommer selvtilliten og hun er verdensmester i alt.
Alt ordner seg, men hva skjer når hun slår hodet neste gang?
Hmmm...
Er det tilbake til de vanlige, snille venninnene?
Og hva vil han si, han vanlige mannen hun har truffet?
Filmen insisterer på å være en «take down» av bjuti-industrien, men i praksis er den det motsatte.
Den spiller på mange kvinners dårlige selvbilde som denne industrien har bidratt til i rikt mon.
Hvis du ikke er vakker, da må di jaffal føle deg vakker.
Sløsing av Schumer
Amy Schumer er en frekk, sassy og grovkalibra humorist som Hollywood har filt ned til en dvask og uinteressant figur.
Jo, du kan le et par ganger, blant annet når Schumer danser sexy strippedans selv om hun har litt flesk på låret.
Det er jo litt morsomt at damer som ikke er tynne tror de er deilige nok til å danse på scenen, sant?
Man skulle kanskje lagt bort moralisten ved inngangsdøra til kinoen, det er ofte en god idé, men problemet her er at filmen lokker fram moralisten i deg etter 35 sekunder.
Det er hele poenget.
Så bommer den så aldeles spektakulært på helt åpent mål.
Noen få sekvenser er morsomme, som i den lovende åpningen.
Små deler av dialogen er klønete morsom.
Dett var dett.
«I Feel Pretty» er sløsing av Amy Schumer, sløsing av tid og en slags test på hvor langt ned jentene på byen vil sku ned bullshit-filteret sitt.
På.
En.
Sminkelansering!
Hele denne suppa er en high school-film for foreningsdamer.
Den er kjedelig, 100 prosent forutsigbar og platt som en kransekakevits.
Helt mot slutten (spoiler!) står Renee på podiet under en presentasjon av et nytt sminkemerke og fremfører det tårevåte «du er vakker som du er»-budskapet foran kveget av piperensere og menn med firkanta frisyrer.
På.
En.
Sminkelansering.
I give up.
Dette er en fornærmelse mot alle de foreningsjentene denne filmen så åpenbart er mynta på, alle de som først skal føle seg litt tjokke og stygge, sånn som Renee, før de innser at jo, vi er vakre som vi er.
Bjuti kåms fråm vidinn.
På.
En.
Sminkelansering!
Lykke til, jenter.
|
706149
|
train
| 6 |
music
| 6 | 5 | 2,018 |
MAIJAZZ: Gregory Porter + Nat King Cole. Aiaiaiaiai!
|
nb
|
sa
|
Leif Tore Lindø
|
Du all verden, for en konsert!
|
https://aftenbladet.no/i/G1bl2m/
|
Du all verden, for en konsert!
MAIJAZZ:
Gregory Porter + Nat King Cole.
Aiaiaiaiai!
Gregory Porter med Stavanger Symfoniorkester, Fartein Valen, lørdag kveld.
Publikum:
Utsolgt.
Spilletid: 1 time 30 minutter.
–
Jeg lot som om Nat King Cole var faren min, sier Gregory Porter, før han midt i lørdagens konsert sang den dypt personlige «I Wonder Who My Daddy Is».
Om det ikke er hans egen sang, så er det hans historie.
Den fremragende jazz-sangeren vokste opp uten faren, og han fylte noe av det tomrommet med musikk, og særlig med Nat King Cole.
Porter har evnen til å forsiktig lure fram noe av den samme crème brûlée-stemmen som Cole, og det musikalske og stemmemessige slektskapet var utgangspunktet for albumet ”Nat King Cole & Me”.
For å si det kort:
Konsertversjonen av dette, med The Stævænger Symphony Orchestra, band og dirigent Vince Mendoza, var praktfull.
Outstanding!
Du all verden
Porter starter med en fløyelsmjuk versjon av «Mona Lisa», og det er som om 50-tallet plutselig gjennoppstår - med bedre lyd.
Orkesteret spiller Vince Mendozas strålende arrangement på en måte som får forventningene til resten av kvelden til å bli enda høyere.
Og om de innfrir?
Oh, Yeah!
Nature Boy, med sine klassiske «The greatest thing, You'll ever learn, Is just to love, And be loved, In return»-linjer gir frysninger på ryggen.
Porter sto så langt fremme da Vår Herre delte ut stemmen at han var en av de ytterst få som fikk Røst.
Du all verden.
Han har følsomheten, han har kraften, han har alt.
Etter et par låter bytter han ut dirigent Mendoza med saksofonist Tivon Pennicott.
Så spiller bandet en hektisk versjon av «L-O-V-E», og de er ikke ferdige før trampeklappen starter.
Litt cubansk sving legges på «Quizas, Quizas, Quizas», «Miss Otis Regrets», som strengt tatt er en liten krimnovelle, er stappfull av orkesterdrama.
Det samme er «When Love Was King», der Mendoza pisker SSO rundt i ringen.
Tidløst
Porter formidler tidløs jazz, men han har også mer enn en liter soul i seg.
Han henter fram vokale kjempekrefter når anledningen byr seg - det skjer mer enn en gang - og han kan smyge seg rundt hjørnene akkurat som Nat King Cole gjorde.
Kvelden kommer med fullt orkester og band i noen avdelinger.
Massivt når det skal kjøres på, men også tåligt, som vi sier på Jæren.
«Ballerina» er kveldens mest tydelige storband-sang med blåsere og band i storform.
Og etter et par sanger med alle mann alle, setter Mendoza seg igjen og overlater jobben til Porter og hans firemannsband.
De spiller enkelt og greit flettene av publikum.
Ikke én gang ble de ferdige før applausen startet.
Før kvelden - dessverre - er omme, har vi fått allsang, en usedvanlig trivelig vert og alt det vi kunne ønske oss.
Da Porter mot slutten introduserte selvbedragssviska «Smile», var det en rett mak meg som sa «dette blir nesten litt for møje av det goa».
The place to be
Nja, det var vel akkurat passe.
Kvelden var en perfekt, i den grad slikt finnes, blanding av Gregory Porters eget stoff og lånte fjær fra en svunnen tid.
Både band, orkester og sanger behandler dette materialet på helt fantastisk vis.
Porter flyter uanstrengt fra den ene perla til den andre.
Han kunne nok, med stort hell og åtgaum fra et euforisk publikum, sunget telefonkatalogen, så godt synger han.
Men det skader jo ikke når ham kan hoste opp den ene gode låte etter den andre, og få med et band og et orkester som sitter helt framme på stolen.
Man kunne holdt i mot både Gregory Porter - og denne kvelden - at han er en tradisjonalist, at det å lene seg så tungt på klassiske låter fra en av de aller største kanskje er vel i overkant tilbakeskuende.
Han pløyer ikke nytt land i musikkfronten her.
Men asså, når man først skal hylle en storhet, en som virkelig har betydd mye for en, da er dette definitivt måten å gjøre det.
Jeg vet ikke hva du gjorde på lørdag kveld, men det var omtrent 1500 som gjorde det rette, og kommer til å huske Gregory Porter og Nat King Cole leeeenge.
|
706150
|
train
| 5 |
music
| 8 | 5 | 2,018 |
MAIJAZZ: Samarbeidet mellom legenden Chick Corea og friske Trondheim Jazzorkester har virkelig blåst nytt liv i Coreas katalog.
|
nb
|
sa
|
Leif Tore Lindø
|
Trøndersk kraftsodd og snæks fra Corea
|
https://aftenbladet.no/i/jPJdWz/
|
Trøndersk kraftsodd og snæks fra Corea
MAIJAZZ:
Samarbeidet mellom legenden Chick Corea og friske Trondheim Jazzorkester har virkelig blåst nytt liv i Coreas katalog.
Coreas 77-årsdag er rett rundt hjørnet, og selv om alder ikke trenger å bety noe, så kan det bety noe.
Vi har sett noen tilårskomne legender stille til start og subbe seg gjennom, både på Maijazz og i andre sammenhenger.
Når du setter deg i salen og skal høre en av dem som har lagt drøye 60 år til konfirmasjonen, da er det alltid litt nervøst.
Har han det ennå?
Lever han på gammel storhet?
Husker han forskjellen på de hvite og de svarte tangentene?
Gidder han ennå?
Vi kan godt røpe det med en gang:
Chick Corea er absolutt vital med på både notene og de frie påfunnene.
Ikke kattemjuk i bevegelsene eller voldsomt energisk utad.
Det tar han - etterhvert - igjen i spillingen.
Og ikke minst har han med seg en høyst velfungerende, idérik og fintspillende bande fra Trøndelag.
De startet litt forsiktig, som om de ventet på hverandre.
Begynn du!
Nei, du først!
Nei, du!
A long time ago
Corea introduserer en del låter som noe han skrev «a long time ago», mens han ler litt.
Det er en mannsalder siden «Duende» ble gitt ut, men Skomsvolls arrangement er dynamisk og friskt.
Her begynner det å løsne, og ordentlig løst og fint blir det på «What Game Shall We Play».
Sissel Vera Pettersen er med på leken med sin vokal, det hopper og spretter litt, og selv om Corea sitter med ryggen til, kan vi ane at han nå har kommet opp i puls.
«Windows» er første låt der det smeller.
I starten der det pianotrio som får sandkassen for seg sjøl.
Så kommer hele Trondheim Jazzorkester inn med full tyngde.
Hanna Paulsberg tar et par magadrag og river av en forrykende solo.
Det begynner for alvor å tegne seg et bilde av at Erlend Skomsvoll og Trondheim Jazzorkester har truffet veldig godt når de har sett hva de skal bevare av gammelt gull, og hva de skal øse på med av trøndersk karsk.
Trondheim Jazzorkester er virkelig gode.
LES MER FRA MAIJAZZ:
Byr opp til dans
Dette samarbeidet startet for 18 år siden, da Corea var gjest på Moldejazz.
Erlend Skomsvoll har altså boltra seg i hele Coreas katalog, og han er ikke skuggeredd.
Arrangementene utnytter hver krink og krok i orkesteret.
Han bruker dynamikken og de ulike konstellasjonene på en glimrende måte.
Corea rikser litt på pianokrakken og kaster seg inn i forrykende sekvenser med alle som byr opp til dans, enten det er trommis Håkon Mjåset Johansen eller bassist Ole Morten Vågan.
De ser hverandre i øynene, utfordrer hverandre, svarer på utfordringer og gliser av egne og andres prestasjoner.
I salen begynner det for alvor å bre seg store smil.
De er ganske notebundet, men Skomsvoll peker også ut en eller to eller tre og lar dem holde på.
De er ikke vanskelige å be, for å si det sånn.
Kvelden byr på pianotrioer, duoer, storband, et kort innsalg av blues, sekvenser et godt stykke ut i pling-plongen, tre «Children's Songs»-låter, Skomsvolls vakre «Ode til stille fugler» og ikke minst den avsluttende «Armando’s Rhumba».
Heller ikke den har hatt vondt av Erlend Skomsvolls nytenking.
Vi var mange som gikk ut plystrende på det velkjente temaet, som vi nettopp hadde hørt i en drivende fin versjon.
Fin kveld, og fint å se at noen av de gamle høvdinger fremdeles har frisk tobakk i pipa.
|
706151
|
train
| 5 |
music
| 26 | 5 | 2,018 |
90-tallsbandet gyver løs på metall, gospel, ballader og mer.
|
nb
|
sa
|
Geir Flatøe
|
Første Reef-plate på 18 år
|
https://aftenbladet.no/i/J14RlR/
|
Første Reef-plate på 18 år
90-tallsbandet gyver løs på metall, gospel, ballader og mer.
Reef: "Revelation" (Ear Music/Playground)
Etter 18 år returnerer Reef med et smell, for ikke å si hyl.
I AC/DC-modus gyver løs Gary Stringer på tittelkuttet "Revelation".
Derfra hopper Reef rett til countryduetten "My sweet love" med Sheryl Crow.
Det burde gått galt, men Stringers rustne stemme er hva som skal til.
Pluss livefølelsen som oppstår når han sier "Jesse" rett før gitarsoloen.
Jesse er Jesse Wood, sønn av Stones-gitaristen og ny mann etter at Kenwyn House trakk seg.
Resten av bandet er intakt.
De ga ut fire plater mellom 1995 og 2000, og så ble det stille.
Nå er Reef tilbake og fortsetter med "Provide", som kunne vært stjålet fra "Løvenes konge".
Et gospelkor preger "How I get over" fra 1951, gjort kjent av Mahalia Jackson.
Reef?
Gospelkor?
Jo da, og det svinger.
Det gjør resten av platen også, med mer metall, mer gospel og et lån fra Lovin' Spoonful i "Darling be home soon".
En salig røre med Stringer i storform.
Beste spor:
"My sweet love", "Don't go changing your mind", "First mistake", "Lone rider".
|
706152
|
train
| 4 |
literature
| 14 | 5 | 2,018 |
To einslege kvinnefigurar lot sine liv formast som skjebne, men står på til det siste.
|
nb
|
sa
|
Jan Askelund
|
BOK: Tafatte jærkvinner styrte av omstende
|
https://aftenbladet.no/i/G1bxOV/
|
BOK:Tafatte jærkvinner styrte av omstende
To einslege kvinnefigurar lot sine liv formast som skjebne, men står på til det siste.
Oda Malmin:
Steinauge.
Roman.
199 sider.
Aschehoug.
Oda Malmin (1987) frå Stavanger, og med slekt frå Jæren, har mastergrad i nordisk og dermed ein både privat og fagleg bakgrunn som ser ut til å ha verka både stimulerande og hemmande i arbeidet med debutromanen hennar.
Stimulerande ved at forfatteren så tydeleg er heimekjent engasjert mellom folk, i terreng og topografi, og ved at ho er litteraturhistorisk, og handverkmessig heime i ein litterær tradisjon.
Men hemmande ved at den skrivetekniske, determinerte naturalismen med minningar til Garborg slår så gjenkjenneleg igjennom i skrifta.
(Ein hovudperson i romanen - som med sin tidlege død og livslange fråver frå handlinga elles, likevel har vore sentral i dei to gamle kvinnenes liv som romanen dreier seg om i nåtid, heitte Ådne – ein filolog veit korleis «Arne» blir til «Ådne» på jærsk, og kva det kallest.
Garborg heitte også Ådne før han gjekk andre vegen og blei til Arne Garborg.
Tittelen sjølv, «Steinauge», er elles så talande eit jærsk eit ord som noko, nytta om folk som hadde eit eige lag med å lø steingardar slik dei både skulle sjå ut og verka, og fekk respekt for sine «steinauge».)
Sett og sansa frå jordbruksbygdene er «ein vegg av jærlukt – salt, møkk og gras» ein treffande karakteristikk, særleg om ein går ein generasjon eller to attende, der mesteparten (utan presis tidfesting) av handlinga utspeler seg.
På nåtidsplanet er hovudpersonane to einebuande gamle kvinner, Ragnhild - som framleis driv heimegarden med dyr og stell, og søskenbarnet Randi frå nabogarden – som rett nok flytte ut, men ikkje lenger enn til næraste by, og arbeidde på Bondelaget fram til pensjonsalder.
Det formande i liva deira skjedde i oppvekst og ungdom:
Randi hadde ein brutal far, og var mykje saman med søskenbarnet Raghild og bror hennar.
Randi elskar denne Ådne, og trur han har det likeeins andsynes henne.
Han døyr i ei ulukke mens han ennå går på framhaldsskolen.
Det gjer søstera Ragnhild til «odelsbonde» for resten av livet – ei klassisk problemstilling frå Garborg til Vesaas.
Randi kjem seg bort, men ikkje mange kilometrane, etter eit traumatisk år på folkehøgskole.
På nåtidsplanet lever ho også for seg sjølv.
Mens landskaps-, person- og miljøskildringar kan ha ein dåm av tørka lesefrukt, er det ein heilt annan verknadsfull dramatikk i skildringa av tilhøvet mellom dei to søskenbarna, som har halde kontakten fram til nå, men som framleis har mykje innestengd luft å reinsa mellom seg.
Nå er Randi dødssjuk med nyresvikt.
Ragnhild kan bli donor.
Under forebuingane avslørest kva som skjedde mellom dei, det meste uutsagt, då dei var unge.
Det er medrivande, spennande og effektivt skildra og romanens store styrke.
Men sjølve hovudpåstanden i romanen om at ein like lite som ein kan velja familien sin og oppvekststad kan velja stort anna i livet heller – særleg ikkje på Jæren, er både sjølvinnlysande og banal.
Likevel feil:
Ein veks nok ikkje ustraffa opp nokon stad.
Mens Ragnhild og Kari blei verande i, rundt og med kvarandre, heilt til dei mot slutten, som donor og mottaker, går inn i den symbiosen som uuttalt – også den - alltid var der.
|
706153
|
train
| 5 |
music
| 28 | 5 | 2,018 |
Avant-pop artisten i et fruktbart samarbeid med jazzmusikere på sin nye ep.
|
nb
|
sa
|
Anette Basso
|
Jenny Hval med en av årets sterkeste melodier
|
https://aftenbladet.no/i/Ql03wx/
|
Jenny Hval med en av årets sterkeste melodier
Avant-pop artisten i et fruktbart samarbeid med jazzmusikere på sin nye ep.
Jenny Hval:
"The long sleep" (Su Tissue)
Jenny Hval er produktiv, leken og spiller bare etter sine egne regler.
«Blood Bitch» var det beste albumet i 2016, og i år debuterte hun med bandet Lost Girls.
Nå har hun samlet noen av sine favorittjazzmusikere, sammen med Lost Girls-partneren Håvard Volden.
Resultatet er fire spor med dagdrømmeri, ledet an av uimotståelige «Spells».
Et av de flotteste refrengene jeg har hørt på lang tid, over en rytme som minner om Solange-hiten «Losing you».
Legg til piano, trompet, saksofon, en varm, skimrende gitar og Hvals vokal.
Hun låter som en som lener seg inn i det spontane, som tør å flyte med.
«The dreamer is everyone in her dream» plukker opp den foregående melodien, strippet ned til en slags vuggesang.
Så slipper elektronikken til, og herfra er det bare å la seg henføre til en slags meditasjontilstand.
Det dukker opp bilder av det slaget som gjør henne til en fascinerende tekstforfatter:
You are your own disco ball hovering above you.
Deilig å tenke på.
Deilig å lytte til.
Beste spor:
«Spells».
|
706154
|
train
| 5 |
music
| 18 | 5 | 2,018 |
Australske Courtney Barnett har et depressivt syn på livet.
|
nb
|
sa
|
Geir Flatøe
|
Angst og depresjon blir deilige sanger
|
https://aftenbladet.no/i/G1brxx/
|
Angst og depresjon blir deilige sanger
Australske Courtney Barnett har et depressivt syn på livet.
Courtney Barnett:
"Tell me how you really feel" (Marathon Artists/Playground)
Courtney Barnett har vært åpen om depresjoner og melankoli.
Tidligere har hun myknet det med selvironi, men denne gang handler det mer om utlevering og terapi.
Etter å ha vært med i et par Melbourne-band, ga hun ut to ep-er i eget navn.
De ble slått sammen til ett album, som viste at verden hadde noe godt i vente.
Det kom med albumet "Sometimes I sit and think, and sometimes I just sit" i 2015.
Courtney Barnett havnet på hitlistene og fikk en Grammy-nominasjon for beste, nye artist.
Hun fulgte opp med albumet "Lotta sea lice", et samarbeid med Kurt Vile.
Det ble i meste laget internt, men ga oss tre-fire fine kutt.
Nå er ep-ene, debuten og samarbeidet unnagjort.
På tide å vise hva hun virkelig kan.
Hun åpner med "Hopefullessness", en sang som bruker snaue fem minutter på å gå fra slackerrock til grønsj.
Eller fra Pavement til Nirvana, om du vil.
"City looks pretty" er slentring hånd i hånd med travle trommer og skurrende gitarer.
Det virker som om Barnett har fått føling med prisen for popen, som Jokke sa det:
Friends treat you like a stranger
and strangers treat you
like their best friend
Samboerforholdet skrangler i "Charity":
Can we talk about it once we've slept?
Hun hever stemmen, men kjører det samme løpet.
På "Need a little time" finner hun fram den akustiske gitaren, men trommis Dave Mudie tilhører grønsjskolen og elgitaren samler ikke støv lenge.
På nytt om et forhold som skranter:
I don't know a lot about you
but you seem to know a lot about me
so
I take a little time out.
De tre første sekundene av førstesinglen "Nameless, faceless" høres ut som åpningen på en klassisk Mott the Hoople-låt, før den går fra Neko Case til Nirvana på et halvt minutt.
En sang preget av mistro og frykt.
"I'm not your mother, I'm not your bitch" er garasjerock med noe å hevne.
Tøff som bare det og feies unna på under to minutter.
Vi får en enda lenger tittel i "Crippling self doubt and a general lack of self confidence".
Igjen en smak av Nirvana i refrenget.
Platetittelen tell me how you really feel er hentet herfra, før det svares med I don't know anything.
Kim Deal korer.
"Helf your self" er en snakkesang på det jevne, mens høydepunktet "Walkin' on eggshells" er verd hele prisen på plata.
Den bringer sommeren
inn i stua, men tittel og tekst sirkler rundt et forhold i ferd med å falle sammen:
No use drinking
from a leaking cup
You know what I mean?
Not really, it seems
Hun avslutter med "Sunday roast", forholdsvis anonym låt før den passer midten og resten er pur allsang.
Her finner hun første gang fred i forholdet eller i et vennskap.
Det er ikke perfekt og ikke like spennende lenger, men det er hva man har og hva man vil savne:
Keep on keeping on
You know you're not alone
I know all your stories
but I'll listen to them again
Et lyspunkt på en ellers mørk og melankolsk plate.
Flott er den uansett.
Beste spor:
"City looks pretty", "Need a little time", "Walkin' on eggshells", "Sunday roast".
|
706155
|
train
| 4 |
literature
| 16 | 5 | 2,018 |
Det kan visst aldri bli for mange bøker om gjærbakst.
|
nb
|
sa
|
Kine Hult
|
Enkel bakeglede
|
https://aftenbladet.no/i/wELlgA/
|
Enkel bakeglede
Det kan visst aldri bli for mange bøker om gjærbakst.
Gjærbakst for alle
Marit Røttingsnes Westlie
165 sider
Cappelen Damm
Marit Røttingsnes Westlie står bak den populære bloggen Fru Timian, og dette er hennes niende kokebok.
Som tittelen røper, er det baking vi skal holde på med denne gang, både brød og søtbakst.
Noen av oss kan aldri få for mange brødoppskrifter, og selv om mye etter hvert begynner å ligne på noe man har laget før, klarer Westlie å lage et og annet vi ikke har prøvd før.
Oppskriftene er lette å følge, godt illustrert, og med god variasjon av ulike teknikker.
Her lærer du selvsagt å lage de populære, eltefrie grytebrødene, men også mer arbeidskrevende varianter som matpakkehorn fylt med bacon, pesto og ost.
Sistnevnte er et godt eksempel på mat som er kjærkommen for alle som føler at de fyller matboksene med de samme brødskivene hver evige morgen.
Les også:
Elendig mat fra Jamie Oliver:
I søtbakstdelen av boka finnes det også noen skikkelig godbiter.Mange av oss har vel strengt tatt nok oppskrifter på de mest vanlige bolletypene, men Westlie drar også til med litt mindre utbredte varianter.
Hos oss gikk deilig, sjokoladefylt babka og saftig klippekrans med pistasjnøtter ned på høykant.
Westlie finner ikke opp kruttet, men det virker ikke som om det er hensikten heller.
Hun leverer i alle tilfeller en godt gjennomarbeidet bok med mye fristende bakst.
Hun kan åpenbart mye om baking og formidler dette med en smittende entusiasme.
Med mindre du er glutenallergiker eller lavkarbo-fantast, finner du garantert noe som frister i denne boka.
Les også:
Klar for å finne fram grillen?
Da finner du garantert noe som frister i denne boka:
|
706156
|
train
| 3 |
screen
| 31 | 5 | 2,018 |
Når du må dikte opp halve den «sanne» historien for å skape spenning og romantikk i en film om et svært dramatisk forlis. Da skurrer noe.
|
nb
|
sa
|
Elisabeth Bie
|
Film: Livsfarlig romanse i havsnød
|
https://aftenbladet.no/i/L0GQOP/
|
Film:Livsfarlig romanse i havsnød
Når du må dikte opp halve den «sanne» historien for å skape spenning og romantikk i en film om et svært dramatisk forlis.
Da skurrer noe.
Adrift
Sjanger: Drama.
Nasjonalitet: USA 2018.
Regi:
Baltasar Kormákur. Skuespillere:
Shailene Woodley, Sam Claflin, Jeffrey Thomas.
Lengde:
1 time 36 min. Aldersgrense: 9 år.
Når «basert på en sann historie» forteller noe som nesten er for utrolig, da er merkelappen en bra ting.
Men når den påvirker måten du ser filmen på, og det så viser seg at «sannhet» er et ekstremt vidt begrep.
Da er det ødeleggende.
To unge, frie sjeler treffes på Tahiti og blir stormende forelsket.
Tami reiser verden rundt på egenhånd uten plan.
Richard har allerede seilt verdenshavene i mange år.
Året er 1983, og de to nyter naturen og hverandre på Tahiti, før de påtar seg å seile en bekjents seilbåt til USA.
Langdryg seilas
Tre uker inn i den lange seilasen, havner de midt i en orkan.
Det blir starten på et 41 dager langt livsfarlig drama i fri drift, som vil gjøre begges navn viden kjent.
Flere anmeldelser av filmer basert på en sann historie:
Jeg hadde ikke kjennskap til historien på forhånd.
Men det blir understreket at dette faktisk har skjedd.
Da vet du jo to ting: at det blir veldig dramatisk.
Og at det vil ordne seg til slutt.
Noen må jo kunne fortelle hva som skjedde.
Så viser det seg at «Adrift» i perioder er like langdryg som den endeløse seilasen.
Og når det så viser seg at selve ryggraden i historien er en manipulasjon av virkeligheten.
Man føler seg litt lurt, ja.
Satser på romantikk
Årsaken til at regissøren har valgt dette grepet er opplagt:
I tillegg til å lage en film om et livsfarlig overlevelsesdrama, der lite og ingenting skjer i lange perioder, skal det satses på intens romantikk.
Hadde det enda vært ørlite romantisk kjemi mellom Shailene Woodley og Sam Claflin, og med et mindre klamt manus, kunne det gått.
Woodley gir et sterkt portrett av Tami Oldham.
De dramatiske seilescenene er svært sterke og troverdige, og Tahiti og omegn tar seg svært så lekkert ut.
Men både den romantiske og den dramatiske temperaturen blir for lav, noe som forsterkes av de tidvis forstyrrende hoppene mellom før og etter orkanen.
I noen få glimt greier filmen å formidle sterke følelser av livsfare, frykt og lettelse.
Men dessverre altfor få.
|
706157
|
train
| 5 |
misc
| 18 | 5 | 2,018 |
UTSTILLING: Ilija Wyller gir oss gløtt av en skjønnhet som ikke kan vare evig, skriver Trond Borgen om hennes nye utstilling.
|
nb
|
sa
|
Trond Borgen
|
Drømmen om Arkadia
|
https://aftenbladet.no/i/a2xvp2/
|
Drømmen om Arkadia
UTSTILLING:
Ilija Wyller gir oss gløtt av en skjønnhet som ikke kan vare evig, skriver Trond Borgen om hennes nye utstilling.
Galleri Opdahl:
Ilija Wyller, maleri, skulptur.
T.o.m. 27. mai
Her er en representant for den unge kunsten som ikke er redd for å se seg tilbake, mot kunsten slik den var før.
Ilija Wyller fyller Galleri Opdahl med maleri og skulptur som skaper en umiddelbart frisk, men samtidig også en smule nostalgisk atmosfære; her ligger bl.a. et tilbakeblikk mot en utopisk renhet, som om hun er på sporet av den tapte tid.
Wyller snur seg mot kroppslige maleriske gester slik de ble uttrykt i den klassiske modernismen, og hun ser seg også lenger tilbake, til visse former for romantisk maleri, og videre bl.a. til fransk 1600-tallsmaleri.
Slik får utstillingen et utopisk innhold, i vår tid kun mulig gjennom sitater, allusjoner og andre former for referanser til kunst som allerede finnes i verden.
Ikke lenge utopi som ideell mulighet, men som et kunsthistorisk rom man kan gå inn i og ut av som det måtte passe.
Balanse
Wyllers utstilling balanserer vakkert mellom geometrien på veggene og de uregelmessige formene på gulvet: de tilnærmet kvadratiske maleriene avgrenser og ordner kunsten mens de frittstående skulpturene er irregulært formede marmorarbeider, på lave vokssokler.
Slektskapet mellom disse gulvobjektene og maleriene finnes bl.a. i forholdet mellom marmorens polerte glans, voksens mykhet og mykheten i de vannbaserte oljefargene som er påført bomullslerretene.
Dette skaper en enkel sensualitet som ligger i stofflighetens umiddelbare virkning på betrakteren.
Maleriene domineres av blått og svart, med blussende innslag av rødt og grønt; dette er nonfigurative fargeorgier som får meg til å tenke på visse former for abstrakt ekspresjonisme, men som også kan gi meg assosiasjoner til landskapsmaleriet.
Da kan en mulig tolkning ligge i de referansene jeg finner her til det arkadiske landskapsmaleriet – til bl. den britisk-amerikanske maleren Thomas Coles bilde «Drømmen om Arkadia» fra 1830-tallet, og videre bakover til den franske maleren Nicolas Poussins maleri «Et in Arcadia ego» (Også i Arkadia er jeg) fra 200 år tidligere.
Poussins maleri viser mennesker som studerer en gravinskripsjon med de latinske ordene; landskapet er idyllisk, men tittelen tvetydig: han som hviler her, levde en gang lykkelig her i Arkadia.
Likevel, selv her, i den landlige, harmoniske, utopiske idyllen, finnes døden (det «jeg» som taler til oss).
Den paradisiske tilværelsen vil ikke vare evig; det vi ser er et memento mori, en påminning om døden.
Ruiner
Det er som om Wyller i sine malerier gir oss gløtt av denne arkadiske, paradisiske tilstanden, av en skjønnhet som ikke kan vare evig – fordi den allerede er over.
Den finnes ikke mer, fordi den tilhører for lengst svundne dager i kunsthistorien, og fordi den modernistiske utopien også brast.
Det Wyller da viser oss i sine malerier, er ruinene av alt dette; drømmen om Arkadia som noe uberørt og opprinnelig.
Marmorobjektene kan leses inn i den samme sammenheng: de ligger der som en slags urformer, som forhistoriske dinosaur-knokler, eller som de tidlige menneskenes søken etter å skape estetiske former uten praktisk nytteverdi.
Omhyggelig polert blir de speil for vår søken etter det ukomplisert vakre, det som ikke lenger finnes eller kan uttrykkes som ren forestilling i kunsten, annet enn som en drøm som brast.
Det er naturligvis også mulig å oppleve Wyllers utstilling helt uten et slikt tolkningsblikk.
Men i så fall er det vanskelig å se annet enn overflate og blendverk her, og jeg mener at dette er en kunst som stikker langt dypere enn som så.
Derfor er dette ikke bare en flott utstilling, den er også svært interessant.
|
706158
|
train
| 4 |
screen
| 3 | 5 | 2,018 |
Mektige, korrupte folk vil ha eiendommen din, og herser med deg for at du skal selge. Hva gjør du? Herser tilbake? Legger deg flat? Tar hevn?
|
nb
|
sa
|
Elisabeth Bie
|
Mørkt om mann mot makta
|
https://aftenbladet.no/i/kaG2Bk/
|
Mørkt om mann mot makta
Mektige, korrupte folk vil ha eiendommen din, og herser med deg for at du skal selge.
Hva gjør du?
Herser tilbake?
Legger deg flat?
Tar hevn?
Mannen mot strømmen
Originaltittel:
Lerd.
Sjanger:
Drama.
Nasjonalitet:
Iran 2017.
Regi og manus: Mohammad Rasoulof.
Skuespillere:
Reza Akhlaghirad, Soudabeh Beizaee, Nasim Adabi, Misagh Zare, Zeinab Shabani, Zhila Shahi.
Lengde:
1 time 58 min.
Aldersgrense: 6 år.
Stillferdig omstendelighet viser seg å være et sterkt filmatisk virkemiddel når en samfunnskritisk historie om hverdagskorrupsjon og mafiavirksomhet i en iransk småby pensles ut.
Lystig er det ikke, litt i lengste laget også.
Så hvordan angår filmen oss som lever i et av verdens minst korrupte samfunn?
Rent bortsett fra at «Mannen mot strømmen» er en riktig så fin film, velspilt og fortalt med inderlig engasjement, tar den opp et universelt tema: hvilke kår har integritet og rettferdighetskamp i en kynisk kultur der alle meler sin egen kake?
Trusler og korrupsjon
Reza, kona Hadis og deres sønn er innflyttere i en liten landsby nord i Iran.
Hadis er rektor på en videregående skole for jenter.
Reza er gullfiskoppdretter.
Mafia-aktige Selskapet ønsker å overta eiendommen hans.
Marerittet starter da Reza ikke vil selge, og nekter å være med på en «ørliten» smøring av lokale maktpersoner for at ting skal ordne seg.
Ikke bare må Reza og familien holde ut trusler og mobbing fra Selskapet, de møter også en byråkratisk smurt vegg over alt.
Ondskapen og urettferdigheten Reza og familien blir utsatt for, er egnet til å framkalle svært sterke følelser.
Men Rezas innbitte ro og troen på at rettferdigheten vil seire til slutt, demper også seerens indignasjon.
I stedet blir det stadig mer fascinerende å følge med på hvilke konsekvenser all motgangen får for Rezas integriteten, som det antydes har fått ham i trøbbel før.
Undertrykker eller undertrykt
Så hvor går grensen mellom stahet og integritet?
Om det som Reza sier, at alle i Iran er enten undertrykkere eller undertrykt: hva er da den undertrykte som tar innersvingen på undertrykkeren?
Den iranske filmskaperen Mohammad Rasoulof er en gjenganger som prisvinner i sideprogrammet Un Certain Regard på Cannes-festivalen, og «Mannen mot strømmen» fikk prisen for beste film i fjor.
Rasoulof har for lengst kommet på kant med myndighetene i Iran for sine samfunnskritiske filmer, og er for tiden nektet utreisetillatelse fra hjemlandet.
|
706159
|
train
| 5 |
music
| 24 | 5 | 2,018 |
Flott, fuzzy og fengende fra den tidligere frontfiguren i Pavement.
|
nb
|
sa
|
Geir Flatøe
|
Kongen av slackerrock er like kul som alltid
|
https://aftenbladet.no/i/xREwJn/
|
Kongen av slackerrock er like kul som alltid
Flott, fuzzy og fengende fra den tidligere frontfiguren i Pavement.
Stephen Malkmus & The Jicks:
"Sparkle hard" (Domino/Playground)
California-bandet Pavement er standarden all slackerrock måles opp mot.
Etter oppløsningen i 1999 ble Stephen Malkmus en stund med i Silver Jews i tillegg å gi ut plater med sitt eget backingband, The Jicks som fortsatt holder koken.
På eksentrisk vis pleier han å skifte mellom det vakre og det rufsete.
Singelen "Middle America" er usedvanlig flott, mens "Shiggy" er låten å spille høyt hvis du er ute etter støyende gitarskurring.
"Solid silk" er vakker med strykere og blåsere, mens "Difficulties – Let them eat wowels" er sju fascinerende minutter som bukter og vrir seg.
"Refute" åpner som en countrylåt før den slentrer av gårde og byr på skifter nok til tre-fire sanger, pluss Kim Gordon.
"Bike lane" blander glam- og krautrock, mens teksten handler om Freddie Gray, en svart 25-åring fra Baltimore som døde da politiet pågrep ham.
Uvanlig politisk til Malkmus å være, men det kler ham.
Beste spor:
"Solid silk", "Bike lane", "Middle America", "Shiggy", "Refute".
|
706160
|
train
| 5 |
music
| 13 | 5 | 2,018 |
Det handler om kjærlighet på Jess Williamsons tredje album.
|
nb
|
sa
|
Geir Flatøe
|
Stjerneskudd fra Austin imponerer igjen
|
https://aftenbladet.no/i/3jd990/
|
Stjerneskudd fra Austin imponerer igjen
Det handler om kjærlighet på Jess Williamsons tredje album.
Jess Williamson:
"Cosmic wink" (Mexican Summer/Border)
Etter å ha gitt ut "Native state" og "Heart song" for egen regning, er Jess Williamson nå på et plateselskap med skikkelig distribusjon.
"Cosmic love" er om kjærlighet med stor K. Og om sorg, tap, skyld, sjalusi og svik, og om å vite at alt tar slutt.
At hun nå har flyttet fra Texas til California, merkes godt i åpningen "I see the white".
60-tallets Los Angeles skinner igjennom i en sang inspirert av om hunden hennes som døde, etter at pelsen først hadde grånet.
Påfølgende "Awakeing baby" befinner seg innenfor samme tid og sted, og gitaren er deilig.
"White bird" truer med å ende i en lang jam, men avsluttes i passelig tid.
Singlevalget "White rain" åpner nesten klaustrofobisk nært, men folder seg sakte ut.
Messende "Thunder song" truer i horisonten, mens "Mama proud" bølger opp og ned.
Det samme gjør "Dream state", mens "Forever" flyter lett avsted.
Hun avslutter med akustiske "Love on the piano", om kjærlighetens mange sider.
Beste spor:
"I see the white", "White rain".
|
706161
|
train
| 4 |
stage
| 5 | 5 | 2,018 |
...og han kan fortsatt bite godt fra seg. Likevel er det ikke til å komme fra at showet hans i Kuppelhallen lørdag bar vel mye preg av å være en repetisjonsøvelse.
|
nb
|
sa
|
Kine Hult
|
John Cleese er ikke død ennå
|
https://aftenbladet.no/i/vm1E5l/
|
John Cleese er ikke død ennå
...og han kan fortsatt bite godt fra seg.
Likevel er det ikke til å komme fra at showet hans i Kuppelhallen lørdag bar vel mye preg av å være en repetisjonsøvelse.
John Cleese
Last chance to see me before
I die
Stand up
Stavanger konserthus, Kuppelhallen, lørdag kveld.
Varighet: 2 timer, inkludert 20 minutters pause
Her om dagen funderte jeg over hvordan jeg hadde reagert hvis jeg tilfeldigvis skulle komme til å treffe på John Cleese i Stavanger denne helga.
Det kunne jo skjedd.
Antakelig hadde jeg stotret fram noe om hvor godt jeg likte «Fawlty Towers», spesielt episoden med tyskerne, og at jeg så «Life of Brian» sikkert hundre ganger i ungdommen og kan store deler av dialogen utenat.
Det er åpenbart flere som har tenkt noenlunde det samme, så mange at John Cleese åpnet showet i Stavanger lørdag med å gi oss i publikum muligheten til å lire av oss disse tingene i plenum, med manus på storskjerm, slik at han selv kunne slippe å høre det fra hver enkelt enda en gang.
Seansen munnet ut i et knippe saftige fornærmelser fra oss til Cleese, og illustrerte på en god måte en av hans store styrker som komikere:
Å gjøre narr av seg selv og oss som ser på samtidig, på en godhjertet måte, men ikke uten en viss brodd.
Døden lar visst vente på seg
Showet heter «Last chance to see me before I die», og det har det gjort de siste fire årene.
78-åringen bærer selvsagt preg av å ikke være 30 lenger, håret er hvitt, fasongen noe voksnere er før, og diksjonen er ikke helt hva den engang var.
Humoren og timingen er heldigvis like god som alltid, og Cleese framfører tilsynelatende uanstrengt vitsene og anekdotene, med god hjelp av jukselapp-skjermer strategisk plassert i salen.
Repetisjoner og tilbakeblikk
Det forrige showet han turnerte med var ifølge hovedpersonen selv satt opp fordi han ble så grundig loppet av sin eks-kone etter skilsmissen.
Vedkommende får noen stikk også i dette showet, og etter å ha lest kollega Geir Flatøes anmeldelser av Cleeses Stavanger-besøk i 2009 og 2010 danner det seg etter hvert et bilde av at hun ikke er det eneste elementet som blir repetert.
Dette er selvsagt ikke noe stort problem om man, som meg, ser mannen for første gang, men man burde likevel kunne forvente at en komiker med en såpass imponerende cv var i stand til å fornye seg hakket mer, spesielt når showet har fått et nytt navn.
Cleese og hans grensesprengende gruppe Monty Python kan vanskelig plasseres i en bestemt bås, og det samme kan egentlig sies om showet han reiser rundt med nå.
Det er en del stand up, litt slapstick, ganske mye mimring og anekdoter om filmer og tv-programmer han har vært med på å lage, samt en god del videoklipp av disse.
I tillegg blir det ganske mye foredrag, om hva god humor er, hvorfor noe funker, hvorfor det ikke gjør det, med innlagte eksempler som skal vise hvorfor det ikke er morsomt å fortelle en vits hvis elementet som sjokkerte eller overrasket oss blir tatt bort.
Det er antakelig ingenting som dreper en vits raskere enn når noen skal forklare den, og det er heller ingen vinnerformel når Cleese til stadighet påpeker at «se, nå lo dere av noe skikkelig drøyt».
Religiøs satire
Best er Cleese når han leverer fra seg bitende satiriske passasjer om religiøse grupper som misbruker makt og mister grunnsetningene i religionen av syne.
Han gjorde det samme i «Life of Brian», som han også forteller at ikke var et harselas med religion, men av idiotisk adferd begrunnet i religion.
Han er også veldig god når han slår et slag for generalisering og vitsing med etniske eller nasjonale grupper, men om han noensinne hadde status som spesielt politisk ukorrekt, er han på ingen måte det i dag.
Det er et knippe elefanter i rommet som det ikke spøkes med, for å si det sånn.
Som tittelen antyder, handler ikke showet bare om livet.
I den avsluttende sketsjen går han løs på den uunngåelige avslutningen som venter oss alle, på en herlig usentimental og statistisk måte.
John Cleese er selvsagt noe helt for seg selv.
Han har den typen komisk talent og timing som gjør at setninger som ikke i seg selv er utpreget morsomme, blir det når han framfører dem.
Det er likevel en del som tyder på at han har lagt sine mest sprelske dager bak seg.
Det er en grei erstatning å se innslag fra dem på storskjerm, men man kan ikke helt slippe tak i følelsen av at man er på et foredrag om John Cleese, presentert av John Cleese.
|
706162
|
train
| 4 |
music
| 2 | 5 | 2,018 |
Radikal i budskap, men tilgjengelig i lydbilde.
|
nb
|
sa
|
Anette Basso
|
Janelle Monáe: Skeiv, svart og stolt
|
https://aftenbladet.no/i/m6dOqv/
|
Janelle Monáe: Skeiv, svart og stolt
Radikal i budskap, men tilgjengelig i lydbilde.
Janelle Monáe: "Dirty computer" (Atlantic/Warner)
Ved første gjennomlytting hevet jeg øyenbrynene.
Funky gitarpop, Taylor Swift-aktig?
Det låter streit og hvitt, hvis en ikke hører etter.
Smittende «Screwed» er nesten tyggegummipop, hvor Janelle Monáe synger lystig om sex, makt og krig.
Denne dobbeltheten går igjen.
Referansene er mange, men det er først og fremst Prince som gir gjenlyd.
Hør bare «Make me feel».
Før han døde, var han også konsulent i arbeidet med platen.
Tittelen «Dirty computer» spiller på det å bli sett på som skitten, en maskin som må renses for «bugs».
Albumet er hennes motsvar, med budskap om å være skeiv og svart, om frigjort kvinnelig seksualitet.
Det er ladet med black girl magic, slik hun sier i «Django Jane», en av årets hittil sterkeste raplåter.
«I like that» er en deilig nedpå r&b-låt, som minner om Beyoncés «Lemonade».
Men, i mine ører er flere av låtene overarrangerte.
14 er et par-tre for mange, og jeg savner flere melodier som fester seg.
Beste spor:
«Django Jane», «I like that», «Take a byte».
|
706163
|
train
| 3 |
literature
| 17 | 5 | 2,018 |
SAKPROSA: Vi trenger en god bok om Ungarns betydning for Europas framtid. Dessverre er det ikke denne.
|
nb
|
sa
|
Sven Egil Omdal
|
Mannen som vil sprenge EU
|
https://aftenbladet.no/i/yvnele/
|
Mannen som vil sprenge EU
SAKPROSA:
Vi trenger en god bok om Ungarns betydning for Europas framtid.
Dessverre er det ikke denne.
Øyvind Strømmen:
Ungarn.
En fortelling om Europa.
176 sider.
Humanist forlag.
EU har ikke vært forberedt på at flere land samtidig skulle vende seg bort fra det som måtte finnes av rettsstatsgarantier, demokratiske idealer og liberale grunnsetninger, og bli en femtekolonne innenfor unionen.
Viktor Orbán har sagt at han vil gjøre Ungarn til et illiberalt demokrati, som jo ikke er noe annet enn et autoritært skinndemokrati, og er kommet langt på vei.
Ungarn er blitt en kile inn i det store europeiske prosjektet, og Polen gjør sprekken større.
De to landene blokkerer gjensidig ulike straffetiltak som flertallet kunne tenke seg å innføre.
Nå forsøker andre medlemsland å bruke budsjettet som straffemiddel – med fare for at Orbán får nok et tilskudd til propagandafortellingen om Brussel som det nye Kreml.
Store mangler
At Øyvind Strømmen ikke diskuterer konsekvensene for resten av Europa av Ungarns utvikling mot en autoritær kristennasjonalistisk stat, er en vesentlig innvending mot en nødvendig bok om Ungarns korte og lange historie.
Spesielt når bokens undertittel er:
«En fortelling om Europa».
Ungarn har selvsagt spilt en sentral rolle i kontinentets historie, fra hunerkongen Attila til jernteppets fall i 1989.
Strømmen gir en kortfattet og grei innføring i viktige element i denne historien.
Men bildet han tegner av dagens Ungarn, blir for fragmentarisk og mangelfullt.
En grundigere analyse av Orbáns systematiske overtakelse og nedbygging av de demokratiske kontrollmekanismene, ville gjort det lettere å se hvilken trussel landet er for stabiliteten i resten av EU.
Flere mangler
Strømmen skriver lite om Orbáns dreining mot Russland og ingenting om hvordan Kina forsøker å bruke landet som en bakdør inn til det europeiske markedet.
En grundigere forklaring på hvordan Fidesz og Jobbik i 2010 kunne få tilsammen 70 prosent av stemmene, noe som ga Fidesz et mektig grunnlovsflertall, ville også vært nyttig.
Korrupsjonen i sosialistpartiet var åpenbart en faktor, men den effektive devalueringen av den ungarske valutaen og konsekvensene det fikk for folks huslån, var sannsynligvis langt viktigere.
Strømmen er best når han skriver om det feltet han tidligere har vist at han behersker godt:
Fremmedfrykt, anti-semittisme, høyreekstremisme og forholdet til den store rom-befolkningen.
Dessverre er Ungarn en trussel mot de såkalte europeiske verdier også her.
|
706164
|
train
| 5 |
stage
| 29 | 5 | 2,018 |
Gudane veit om «Jorden rundt på 80 dager» er mest for barn eller vaksne. Men det fungerer.
|
nb
|
sa
|
Jan Zahl
|
Ellevill reise jorda rundt
|
https://aftenbladet.no/i/21k0Rl/
|
Ellevill reise jorda rundt
Gudane veit om «Jorden rundt på 80 dager» er mest for barn eller vaksne.
Men det fungerer.
«Jorden rundt på 80 dager»
Rogaland teater og Kulturkompaniets sommerteater, Geoparken, Stavanger.
Med:
Kristian Berg Jåtten, Ellen Andreassen, Henrik Bjelland, Espen Mauno og Eirin Schou Fævelen.
Regissør:
Svein Solenes.
Musikalsk ansvarleg:
Anders Brunvær Hauge.
Speletid:
Ca 70 min.
Passar for barn frå fire til 90 år.
–
Det handla om folk som skulle gå rundt jorda på 80 dagar.
Det var løye.
Kom, Ask, så går me og hoppar på ballane.
To familiar står i Geoparken.
Premieren på «Jorden rundt på 80 dager» er akkurat over.
Far/vaksen kritikar i avisa har akkurat spurt son (6) og kompis (6) kva dei syns.
Og kva dei meiner det handla om, sidan far genuint lurer på kva dei minste har forstått av det dei akkurat såg.
Kompis (6) har for mykje smågodt i munnen til å driva evaluering.
Begge har dårlig tid.
Dei går for hoppeballane.
Typisk historie
–
Det er jo ei typisk historie, oppsummerer dotter (11, men veslevaksen) verdsvant:
– Ein karakter som er gretten og slem drar på tur med glad person og opplever masse.
Etter turen er han ein endra person, ein glad person.
Det er ei historie som ofte går igjen.
– Jøss!
Det var nesten ei aristotelisk oppsummering av klassisk historieforteljing.
– Aristohæ!?
– Never mind.
Jules Verne gav ut romanen «Jorden rundt på 80 dager» i 1873.
Boka handlar om den eksentriske britiske gentlemannen Phileas Fogg (Henrik Bjelland) og hans nye butler Passepartout (Espen Mauno), som legg ut på ei heseblesande reise jorda rundt.
Fogg har nemleg inngått eit veddemål om at det er mulig å reisa rundt jorda på 80 dagar.
Samtidig har dei Mr. Fix (Eirin Schou Fævelen) i helane.
Verne blir rekna som ein av science fiction-romanens fedre.
Men sjølv med så velutvikla fantasi ville han neppe sett for seg at romanen både skulle bli filmatisert, radioteater, opera - og altså ellevilt teater i Geoparken, Stavanger.
Byr opp til dans
– Korleis funka den klassiske historia her?
– Det funka bra.
Det er moro når dei miksar saman songar.
Og at dei tek med publikum.
Sånn som på den dansen, svarer dotter, og dansar nokre rundar med den dansen alle barn dansar for tida, og som heile teltet på eit visst tidspunkt framførte saman.
Venninne (9) dansar med.
–
Eg syns alt var ganske moro, seier ho.
Buss for tog
Det er bra å høyra at ungane likte det dei såg.
Dei vaksne har nemleg tenkt: her er det veldig mange poeng som bare vaksne forstår, som må fly langt over hovudet på dei små, der dei sit med store augo og gapande munnar, fjetra og alvorlige.
Barn skjønar ikkje referansar til intranett, buss for tog, filologiske diskusjonar om «brannseil» vs «bramseil».
Dei skjønar seg ikkje på Kim Jong
Un eller atomknappar eller ordet «imaginært».
Sånne ting som vaksne ler av.
Men på forunderleg vis funkar det, altså.
–
Det er litt som i nisseshowa på Sola, som veslevaksen dotter (11) oppsummerer.
I love Siw-Anita
Far/vaksen kritikar meiner årets radbrekking av klassisk historie startar treigt og omstendeleg.
Ei god stund frykta eg for korleis dette skulle gå.
Men så løftar det seg.
Voldsomt.
Kristian Berg Jåttens tirade som Siw-Anita Olsen Stangeland på mislukka båt- og Airbnb-ferie er i seg sjølv verdt billetten og eit absolutt høgdepunkt.
Calcuttakameratene - ref Stavangerkameratene - featuring Raita Eriksen er show.
Kim
Då og rakettknappen likeså.
Og dotter (9) har heilt rett i at det fungerer veldig godt når skodespelarane snakkar direkte til ungane og får dei med seg.
Her er i det heile tatt veldig mykje bra - sjølv om det tidvis er vanskeleg å få med seg teksten på songnummera.
Best er det når regissør Solenes og dei knallhardt arbeidande - og sveittande - skodespelarane går inn i det absurde, inn i surrealismen.
– Terningkast då, jenter?
–
Eg kjem ikkje på noko å trekka for, svarer dotter (11).
–
Men så er jo barn kolossalt ukritiske.
– Fem, seier dotter.
– Fem, seier venninne.
– Fem, seier far.
|
706165
|
train
| 4 |
music
| 20 | 5 | 2,018 |
Halvveis forandring for Brooklyn-kvartetten.
|
nb
|
sa
|
Geir Flatøe
|
Fønky pønk med popvri
|
https://aftenbladet.no/i/G1brOl/
|
Fønky pønk med popvri
Halvveis forandring for Brooklyn-kvartetten.
Parquet Courts:
"Wide Awake!" (Rough Trade/Playground)
Alliert med produsent Brian Burton, kjent som Danger Mouse, har Parquet Courts tatt et langt steg på sitt femte album.
Det vi si: ikke fullt ut.
Brooklyn-kvartetten blir stående og sprike med ett bein sittende fast i sin tidligere form for fønky pønk, mens det andre beinet forsøker å gå i en ny retning.
Jeg liker popen som Danger Mouse har polert dem med, men det er fare for at gamle fans vil finne Beach Boys-innsprøytningen på "Mardi Gras beads" noe merkelig.
Og hva med det gamle orgelet på "In and out of patience"?
Og motsatt:
Hvis du hører disse og vil ha mer av samme slag, er kanskje ikke "Total football" og "Violence" åpningen som frister til å fortsette.
Fine låter alle sammen, men sprikende.
Samtidig har dette vært målet; en plate med både sinne og glede og som du uansett skal kunne danse til.
Da kan du i tilfelle velge avanserte trinn på "Freebird 2" eller trave i vei til "NYC observation".
Beste spor:
"In and out of patience", "NYC observation", "Death will bring change".
|
706166
|
train
| 2 |
misc
| 3 | 5 | 2,018 |
UTSTILLING: Støyende raping fra en buk mettet på tomme kalorier. Mesteparten faller dødt til jorden. Overdose av trash-TV. Trond Borgen har ikke mye godt å si om utstillingen i Kunsthall Stavanger.
|
nb
|
sa
|
Trond Borgen
|
For mye av alt er aldri nok
|
https://aftenbladet.no/i/e1Bmll/
|
For mye av alt er aldri nok
UTSTILLING:
Støyende raping fra en buk mettet på tomme kalorier.
Mesteparten faller dødt til jorden.
Overdose av trash-TV.
Trond Borgen har ikke mye godt å si om utstillingen i Kunsthall Stavanger.
Kunsthall Stavanger:
Alex Bag, video, installasjon.
T.o.m. 3. juni.
Når Alex Bag leker med TV-konvensjonene, tar hun leken fullstendig over the top.
Utstillingen i Kunsthall Stavanger viser at hun kun har ett styrende prinsipp for det hun lager: for mye av alt er aldri nok.
Parodi og karikatur er åpenbare stikkord her.
Bag setter sammen sine video-arbeider dels av scener med seg selv foran kamera, dels med andre i utstuderte teite roller, og dels med klipp fra diverse amerikanske TV-programmer.
Det er allerede her det begynne å skurre for meg, for dette er i stor grad referanser til en TV-verden vi ikke kjenner her i Norge – programmer vi aldri har sett, noe som gjør det vanskelig å verdsette ironien og leken med virkemidlene.
Og Bags virkemidler er grove og visuelt støyende; i en slags mediekritikk valser hun over det meste, enten det gjelder kunststudentens usikre holdning til kunsten og framtiden, en håpløs barne-TV-vertinne, klønete dansere etc.
Metoden er ganske ensporet: smør tjukt på!
Rått, ikke ferdig kokt
Jeg kan godt tenke meg at et valg av én av disse videofilmene, med deltakelse i en godt kuratert, tematisert gruppeutstilling – altså plassert i en poengtert kontekst – kan fungere brukbart.
Men når konteksten er Bags egne videofilmer for øvrig, blir dette til en stor overdose av trash-TV.
Hun prøver å angripe betrakteren med forsøk på uslepen, direkte humor, og hun jobber sterkt for at vi skal finne dette morsomt.
Jeg venter på øyeblikket da dette skal ta av, jeg venter på det uimotståelig morsomme og den beiske parodien, men den kommer aldri.
I stedet oppslukes jeg av opplevelsen av det en amerikansk kritiker, som vurderte en utstilling i 2004, karakteriserer slik:
Alex Bags utstilling er full av rått talent, men den mangler den ferdigutviklede typen: det vi ser er rått, ikke ferdig kokt.
Kunsthallen skriver bl.a. at Bag bruker mørk humor til å ta et oppgjør med kunstens stygge bakside.
Mens jeg sier at i så fall er det godt tenkt, men slett utført.
Det er underlig med denne humoren, ironien og karikeringen som kunsthallen påstår finnes i denne utstillingen; for meg faller mesteparten kun dødt til jorden.
Mer av det samme
Installasjonen består av fargesterke puter som vi kan sette oss på for å se mer av det samme, på fem skjermer plassert på gulvet.
Det er når Bag slik eksponerer seg i alle kanaler med mer av det samme, at summen ikke blir annet enn opphoping av trash-TV; det kunstneriske resultatet hever seg knapt over den TV-verdenen som parodieres.
Fire skjødesløse tegninger gir oss enda mer av det samme; her har hun lagt papiret på TV-skjermen og tegnet direkte av et frosset stillbilde fra reality-programmer.
Som tegninger er de verken gode eller dårlige.
De er bare overskudd av en kunstnerisk praksis uten et godt nok grep eller perspektiv på virkemidler og innhold.
Noen vil opplagt være uenige med meg.
Kanskje er sitte-invitasjonen på gulvets puter ment å forhindre at seerne får for stor fallhøyde når de faller om kull på gulvet idet latteren står i taket.
Sammenlign gjerne kunsthallens utstilling med den som vises akkurat nå i Stavanger kunstmuseum.
Der makter Candice Breitz å skape videokunst full av subtil og sofistikert kritikk av massemedia.
Slik får hun oss til å tenke selv.
I kunsthallen opplever jeg Alex Bags videokunst som støyende raping fra en buk mettet på tomme kalorier.
|
706167
|
train
| 5 |
literature
| 15 | 5 | 2,018 |
BOK: Katrine Engberg hever seg flere hakk i sin andre krimroman. «Blodmåne» er kosekrim på sitt beste.
|
nb
|
sa
|
Gunnar Gran
|
Koselig dansk krim, med utspekulert drapsmetode
|
https://aftenbladet.no/i/wELjXA/
|
Koselig dansk krim, med utspekulert drapsmetode
BOK:
Katrine Engberg hever seg flere hakk i sin andre krimroman.
«Blodmåne» er kosekrim på sitt beste.
Katrine Engberg:
Blodmåne.
Krim.
Oversatt av Ragnhild Aasland Sekne. 371 sider.
Goliat forlag.
Engberg debuterte som krimforfatter med «Krododillevokteren» i 2016.
Hun beskriver sine etterforskere på en lun og menneskelig måte.
Leseren trives og koser seg med figurene.
Det er mye verdt i et forfatterskap.
Men først, mord:
En mann blir funnet død i den nedsnødde Ørstedsparken i København.
Politiet tror først det er en hjemløs som har frosset ihjel.
Men offeret viser seg å være en motekjendis som har vært mye på tv – Alpha Bartholdy.
Drapsmetoden er svært utspekulert:
Morderen har gitt offeret avløpsrens.
Jeg måtte sjekke min egen flaske med Mudin avløpsåpner:
Væsken lukter ingenting og ser ut som vann.
Det har skjedd i Norge at en mann drakk Mudin fordi han trodde det var vann, og døde av skadene.
Avløpsrens er sterkt basisk og gir store etseskader hvis det svelges.
Hvis en spyr, blir det enda verre, for da fordeles væsken overalt innvendig.
Jeppe Kørner og Anette Werner leder drapsetterforskningen.
De to er som et kranglende, gammelt ektepar, ganske underholdende å lese om.
Den pensjonerte sangeren Esther de Laurenti, som vi husker fra forrige bok, starter sin egen etterforskning.
For mordet ser ut til å ha en link til det populære radioprogrammet «Mads og Monopolet» (som i virkeligheten har gått på dansk radio i 15 år).
Samspillet mellom de Laurenti og hennes gretne leieboer Gregers er herlig lesning.
Jeppe kommer i klem.
Hans beste venn, skuespilleren Johannes Ledmark, som var på samme fest som Bartholdy, forsvinner i løse lufta.
Er Johannes morderen?
Dette blir motoren i fortellingen.
Jeppe er inhabil, men gjør alt han kan for å få vennen frikjent.
«Blodmåne» blir ikke skikkelig spennende før på slutten, da etterforskerne kommer i livsfare.
Men samspillet mellom de artige personene og miljøskildringene hever handlingen til fine høyder.
|
706168
|
train
| 4 |
music
| 6 | 5 | 2,018 |
MAIJAZZ: Håkon Kornstads «Tenor Battle» er fascinerende, særlig når han synger arier over jazzband.
|
nb
|
sa
|
Leif Tore Lindø
|
Musikk til mafiabryllup (og begravelse)
|
https://aftenbladet.no/i/vmPm5L/
|
Musikk til mafiabryllup (og begravelse)
MAIJAZZ:
Håkon Kornstads «Tenor Battle» er fascinerende, særlig når han synger arier over jazzband.
Håkon Kornstad «Tenor Battle», St. Petri, søndag kveld.
Publikum:
Cirka 250.
Spilletid: 75 minutter.
–
Vi spiller gjennom dem først, altså, sånn som de er.
Så glemmer vi det.
Etterpå tar vi, som jazzmusikere, og finner ut hvordan vi vil gjøre dem.
Vi bruker melodien, improviserer og strekker ut de øyeblikkene vi liker.
Håkon Kornstad brukte et lite minutt til å forklare bakgrunnen for sin «Tenor Battle», og her er litt mer.
Kornstad sto helt der framme i norsk jazz med Kornstad Trio og Wibutee på slutten av 90- og starten av 2000-tallet.
Flere friimpro-grupper og bandet Atomic står også på CV-en hans.
I 2009 er han seg i New York og får høre den italienske operaen Cavaleria Rusticana på The Met.
Da skjer det et eller annet med saksofonisten, og noen uker senere er han hos en pensjonert operasanger på Upper West Side og tar sangtimer.
I dag gjør han begge deler.
Han synger og han spiller saksofon, så hvorfor ikke gjøre det i samme setting?
«Tenor Battle» er gamle operaarier og norsk jazz sammen.
Og som han forkynte fra St. Petri:
Ideen er å bruke gamle napolitanske sanger og arier fra Italia, Tyskland og hvor de nå kommer fra og gå løs på dem slik jazzmusikere gjør det.
Resultatet er en slags tynn is som Kornstad og hans fire musikere bruker litt tid på å få oss trygge på.
X-faktoren
Vokalbiten sitter fra første øyeblikk.
Kornstad har en inderlig tenorstemme, og han fanger oss umiddelbart.
Den litt vare stemmen flyter flott på toppen av den besnærende miksen av bass, trommer, cembalo og harmonium (trøorgel).
De kombinasjonene er uvante, nye og litt snåle i starten, men ganske rask legger dette seg godt i øret.
Min første assosiasjon var at de kunne spilt i et mafiabryllup i Napoli, både til festen og til den påfølgende begravelsen (noen blir selvsagt skutt i slike bryllup), men at de italienske kjeltringene flere ganger ville stoppet ringdansen og lurt på hva i alle dager som gikk av orkesteret.
X-faktoren, den du må bli venn med for å like tenor-konkurransen, er skiftene fra ganske fri jazz med Kornstad på saksofon, til de litt strammere ariene med Kornstad på vokal.
Det lugger litt noen få ganger, som når de gir seg i kast med Wagner.
Der virker kodelåsen bare nesten åpnet.
Så spiller de flere finfine versjoner av Strauss og Tosti.
Særlig sistnevnte bringer litt etterlengta og herlig hurramegrundt-stemning til St. Petri.
MER MAIJAZZ:
Stemmen vant
Det er vitterlig to vidt forskjellige musikkformer de skal kombinere.
De strenge ariene og den frie jazzen.
Du har ikke hørt maken.
Når de treffer, er det feiende flott.
Det gjelder særlig når Kornstad synger og bandet spiller småfritt reisefølge til de gamle sangene.
Arier spilt med kontrabass, trommer, cembalo og trøorgel låter overraskende stilig.
Det alltid begeistra Maijazz-publikummet reiste seg og trampeklappet, og det er forståelig.
Likevel mener undertegnede det henger en liten innvending i lufta.
Kornstad har en varm og fin tone i saksofonen, og de spiller vitterlig godte hele bunten.
Men konseptet fungerer definitivt bedre med vokal i front.
Da er avtrykket fra hine hårde mye tydeligere, og det var i disse stundene man tenkte «wow! dette har jeg aldri hørt før, og det vil jeg høre mer av».
Ikke at han trenger å legge saksofonen på hylla, men denne tenorkampen, den vant stemmen til Håkon Kornstad 2–1.
|
706169
|
train
| 5 |
music
| 25 | 5 | 2,018 |
Med Geirr Tveitts folketoner åpnet Asheim nye horisonter. Men Grieg ble en skuffelse.
|
nb
|
sa
|
Arnfinn Bø-Rygg
|
Ikke alt egner seg like godt for orgel
|
https://aftenbladet.no/i/3jd7gA/
|
Ikke alt egner seg like godt for orgel
Med Geirr Tveitts folketoner åpnet Asheim nye horisonter.
Men Grieg ble en skuffelse.
Gjennom mange årtier var det å omskrive komposisjoner for et annet instrument enn det opprinnelige ganske vanlig.
Det gjaldt særlig omskrivinger til klaver og til orgel.
Ofte var dette virtuose nummer for de store pianister og organister som gjerne også hadde transkribert stykkene.
Men med Asheim er det både en komponist og en organist som har gjort transkripsjonene, en som ikke bare kjenner verkene fra den utøvende side, men også fra produksjonssiden.
Det begynte med at vi fikk høre et lite klipp fra Geirr Tveitts opptreden i NRK fjernsynet fra 1971.
Han sier noen ord om «Songjen i Fossaduren» som han så synger.
Det ledet over til det første stykket i «Hundrad Hardingtonar» som Asheim hadde valgt ut.
Til alle 13 stykkene fra denne syklusen, som er skrevet både for klaver og som suiter for orkester, var det satt visuelle animasjoner til, av Goedele Teirlinck og Simon Kjær.
Det var virkningsfullt og hverken illustrerte musikken eller minsket lydbildet; farger, lys og abstrakte former var uttrykk i sin egen rett, med fargefelter til høyre og venstre for orgelet og orgelpipene som levende lys.
Asheims transkripsjon av Tveitt var det man kan kalle en underliggjøring, en Verfremdung i Brechts forstand, av originalene.
Vi hørte altså stykkene annerledes, på nytt, men med de rike klangfargene som fins hos Tveitt, ivaretatt.
Vi merket oss for eksempel den barbarisk stampende «Friarføter» og det voldsomme klangvolumet i siste stykke, «Hardingøl».
Grieg egnet seg ikke
Før vi fikk Griegs Ballade, som helt riktig var uten visuell animasjon, hørte vi i et opptak fra 1903 Grieg selv spille sin «Efterklang».
Det vil si, hørte gjorde vi nesten ikke; det var en klang så fjern at den kunne være lysår unna.
Virkningsfullt var imidlertid den tillagte etterklang som ledet over til balladen.
Men når unntas folketonen som innleder og avslutter dette stykket, samt det voluminøse som tårner seg opp mot slutten, så ble transkripsjonen av Griegs Ballade en forventet skuffelse.
Over lange strekk var det kjedelig, ja det etterlot oss lyttere ganske likegyldige.
Etter mitt skjønn krever Griegs verk ikke bare en transkripsjon, men en transformasjon.
Eller:
Det egner seg best som original, for klaver.
|
706170
|
train
| 4 |
music
| 6 | 5 | 2,018 |
Han har stemme og stil, men har ikke helt funnet seg selv.
|
nb
|
sa
|
Geir Flatøe
|
Leon Bridges: Mer r&b enn soul
|
https://aftenbladet.no/i/6ngmGe/
|
Leon Bridges:Mer r&b enn soul
Han har stemme og stil, men har ikke helt funnet seg selv.
Leon Bridges:
"Good thing" (Columbia/Sony)
28 år gamle Leon Bridges fra Fort Worth i Texas så seg selv som en arvtaker til soulsangerne fra 1950- og 60-tallet da han debuterte med "Coming home".
Albumet seilte opp til en sjetteplass i USA, og tre år senere er oppfølgeren her.
Debuten var et retroalbum produsert av to White Denim-medlemmer.
Denne gang er musikken finpusset av hitmaker Ricky Reed og tilpasset den nye bølgen av r'n'b.
Bridges åpner på mykt soulvis med "Bet ain't worth the hand", og "Bad bad news" er et kreativt møte mellom soul, jazz og blues.
"Beyond" er en flott ballade om evig kjærlighet, men han er kanskje lei av Sam Cooke-stemplet han fikk forrige gang.
Med sanger som "Lions" og "If it feels good (then it must be)" fjerner han seg fra dette.
Isteden låner han biter fra Prince her og der og ender med et jazzpreget møte mellom saksofon, trommer og piano i "Georgia to Texas".
Hvor den tidligere tallerkenvaskeren nå går videre, er et åpent spørsmål.
Beste spor:
"Bet ain't worth the hand", "Beyond"
|
706171
|
train
| 4 |
music
| 3 | 5 | 2,018 |
Det er gått 23 år siden deres forrige album.
|
nb
|
sa
|
Geir Flatøe
|
Belly: Preget av oppholdet
|
https://aftenbladet.no/i/1k3m2q/
|
Belly:Preget av oppholdet
Det er gått 23 år siden deres forrige album.
Belly:
"Dove" (Belly Touring/Border)
Belly kunne gjort som andre comeback-band fra 90-tallet og plukket opp tråden der de slapp den, men Tanya Donelly erkjenner årene som er gått.
Hun var ikke mer enn 15 da hun startet Throwing Muses med stesøsteren Kristin Hersch.
Siden kom The Breeders som et sideprosjekt med Kim Deal, før hun dannet Belly i hjembyen Newport i Rhode Island i 1991.
Bandet fikk bare fem år før Donelly oppløste det og gikk solo.
For to år siden ble kvartetten gjenforent, og dermed får vi nå deres album nummer tre etter "Star" (1993) og "King" (1995).
51 år gamle Donelly har fortsatt en flott stemme, men de fleste sangene er noe løsere i kanten enn godt er.
Samtidig har samtlige fine partier, og det finnes kutt å ta vare på.
Fem minutter lange "Faceless" fungerer, og "Army of clay" har et røffere preg enn de øvrige sangene.
Akustiske "Heartstrings" lyder som Hersch.
"Artifact" avslører svakheten for country, mens "Shiny one" er for dem som savner Belly slik de var.
Beste spor:
"Shiny one", "Faceless", "Artifact".
|
706172
|
train
| 5 |
music
| 8 | 5 | 2,018 |
MAIJAZZ: Cory Henry & The Funk Apostles fraktet funk-folket til Perleporten og nesten inn i himmelen.
|
nb
|
sa
|
Leif Tore Lindø
|
Funk me, dette svinger!
|
https://aftenbladet.no/i/OnJpqA/
|
Funk me, dette svinger!
MAIJAZZ:
Cory Henry & The Funk Apostles fraktet funk-folket til Perleporten og nesten inn i himmelen.
Cory Henry & The Funk Apostles, Folken, mandag kveld.
Publikum:
Cirka 400.
Spilletid: 1 time 40 minutter.
Det er som regel et godt tegn at du må dusje når du kommer hjem fra konsert.
Cory Henry og hans Funk Apostles er en sånn trupp som på alle vis gjør deg varm innvortes.
Det er varmt i salen, det er heftig på scenen og det er jevnt over full fyr i teltet.
Cory Henry så vi sist sammen med Snarky Puppy på Maijazz for to år siden.
Folk omtaler fremdeles om den (bittelitt oppskrytte) konserten med ganske profane adjektiver, og det spørs om ikke Funk-Henry vil bli husket like godt.
Det er all grunn til å hente fram vakre ord om denne mandagskvelden, hvis du orker.
For det må du.
Cory Henry & The Funk Apostles leverte en svett, energisk og feiende flott mandagskveld.
Det som måtte være av innvendinger til både Cory Henry, og mye annet som bærer merkelappen funk, er dette:
Det varer og det rekker.
Når de ført har funnet et tema de liker, så setter de pitbull-bittet i lås og holder på og holder på og holder på og holder på.
Funk kan være verdens lengste omvei til klimaks.
Sånn er det ikke her, men du kjenner litt på følelsen likevel.
White men dancing
Noen ganger, ikke mange, men noen, legger de seg litt på svai og strekker strikken for langt.
Funk-låter er jo gjerne aller best de 12–14 første minuttene, eventuelt de 12–14 siste.
Denne gjengen er vitterlig gode til å variere, til å endre intensiteten og bringe nye triks på banen.
De går tidvis på vannet, men her og der trår også Henry og apostlene vannet.
Ikke lenge, og ikke ofte, men bittelitt.
På et tidspunkt sjekka både undertegnede - og bassisten - telefonen, samtidig.
Hint, hint.
Nu vel, sånn var det et par steder midtveis i settet.
Vampingen over akkordfattige tema ble for lange, men det skal de ha:
De klarte å ro i land hver eneste låt med noen saftige finaler, og til og med en pinne stiv, kvit mann fra Hommersand beveget seg rytmisk til musikk.
Der ligger lista fryktelig høyt.
Det er dessuten et endetidstegn, ifølge Leonard Cohen.
For det svinger noe aldeles inn i villeste når de fyrer på alle sylindre.
En catch frase, et tema og en overvettes mengde energi er det som skal til for å få fyr i teltet.
Og for dem som liker den slags (det var godt med spillemenn- og kvinner i salen) er det ørten feinschmecker-detaljer å hør og se fra skamgoe musikere.
Soloer, rytmiske ting, samspill, innfall og utfall.
MER MAIJAZZ:
Såååå tight!
Henry har med seg to korister som ganske sikkert kunne sneket til seg en og annen solo i Sky Sing.
O-la-la.
Kompet er det virkelig drag i, gitaristen leker seg på 2 og 4 og Henry er godt støtta opp på alle kanter.
Keyboardist Nick Semrad gjør en glimrende syrejazzsolo som fikk blikkene til å flakke, og det sto jevnt godt til.
De spiller - selvsagt - brølhøgt.
Og for dem som lurer:
Var det litt show off også?
Litt musikalske gymnastikkøvelser?
Et par sekvenser med organbeføling?
Mhm.
Var det noen som ropte «såååå tight» til sidemannen?
Ju bett.
Han sjøl spille tidvis ellevilt hammondorgel og Moog, i tillegg til å synge, holde stemningen oppe, lede allsang og preke.
Han er eksepsjonelt energisk, og han klarer å smette inn et par roligere låter som har mye soul og nymotens r’n’b i seg.
Som seg hør og bør for en funkfrontfigur er han opptatt av å fortelle at han har det ok+, og han lurer på om resten også har det fint.
Det kom ingen klager fra salen.
Live and love
Mot slutten får vi for alvor høre Henrys gospelbakgrunn komme fram.
Selv om mange nok vil huske den meget snaisne, seige versjonen av «Stayin Alive», går kveldens fruktkorg og hovedpremie til avsluttende «Lord Send Me A Sign», fullrigga med nygospel-triks, moduleringsmoro, live and love-preken, allsang og et himmelsk driv.
Det var virkelig moro å se Cory Henry og hans funkdisipler.
Sju mann, to av dem kvinner, som er så naturlig stappfulle av musikk, i tillegg til å være teknisk strålende.
Det er i den kombinasjonen magien ligger.
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.