Datasets:

marcuskd

/

reviews_binary_not4_concat

like 0

Selve låten starter opp som en synth-tung pop-ballade fra åttitallet med stakkato Phil Collins-tromming , men det er når Susanne Sundfør ramler inn med himmelvendt stemme at låta får liv .

Mer enn noensinne høres Sundførs glidende vokal her ut som om Stevie Nicks forsøker å nå de høyeste tonene til Kate Bush .

Dèt er ment som en kompliment .

Men selvfølgelig er det også umiskjennelig Susanne Sundfør .

Hennes fabelaktige evne til å kontrollere energi selv om bestanddelene rundt stemmen hennes drypper av dramatikk , gjør at « Oblivion » får dette ekstra dragsuget i refrenget som får deg til å spisse ører .

M83s musikk har nærmest vært skreddersydd for film også tidligere , men i samarbeid med Susanne Sundfør får de tunge , drømmende lydscenariene ytterligere visualitet .

Nydelig .

Smelter pikehjerter

Finlands svar på Justin Bieber smelter unge pikehjerter verden over med sine kjærlighetslåter .

Allerede under første låt får vi slengt alle klisjeene i trynet .

Banal tekst om ung kjærlighet , den klassiske trance-oppbygningen , popmelodi , autotune og finpolert produksjon .

Det går fra up-beat danselåter til rolige ballader , men ingen av dem imponerer spesielt .

Absolutt alle sangene handler om kjærlighet , og teksten « My heart goes bom , bom » , bom fra låten « Recklessy » er som et ekko fra 90-tallet .

Elliot og hans team gjør tross alt jobben sin , som er å nå ut til de mellom 10 til 15 år .

I alle år har det vært akkurat slike låter som går rett hjem hos denne aldersgruppen .

Unntaket er låten « Engine » som viser at Elliot har et håp om en litt mer moden framtid , og inneholder spor av funky riff og noen spennende harmoniseringer .

Frem til den tid kommer , skal han smelte enda flere hjerter , og dette albumet vil nok gjøre akkurat det .

Vi gamlinger kan bare ignorere dette albumet som en fotnote i historien .

Den sjette like bra som de fem første

Får krimforfattere skriver stillere drama enn Ann Cleeves .

Hun lykkes igjen .

Ja , det er noe med Ann Cleeves , hennes stillferdige etterforsker Jimmy Perez og den styggvakre naturen på Shetland .

Igjen fengsler Cleeves fortelling meg , og det er faktisk litt vanskelig å forklare hvorfor .

Hun er nemlig ingen eksepsjonelt god gåtebygger , av og til er løsningene hennes litt søkte , eller nesten uvesentlige , på et litt snodig vis .

Og språket kan av og til framstå som litt uinspirert , nesten flatt , setningene er så enkle at de synes å mangle indre trykk og framdrift .

Cleeves' fortellinger hviler nemlig ikke på finurlige avsløringer og geniale detektiver , og hun prakker ikke på oss rappkjefta formuleringer og krampaktig ordsjonglering .

""" I løse luften "" byr på de samme fortellergrepene og det samme fysiske og litterære landskapet som før , og jeg må enda engang bruke ordet stillferdig ."

For Cleeves historier er som mandager , uten påstått drama - de er mer enn nok i seg selv .

Og personene hennes er som tirsdager , de bare er der , like lette å overse og like fascinerende og spennende som hverdagsmenneskene faktisk er , når vi først ser etter .

Der er Cleeves store kvalitet .

Og hun ser bedre enn de aller fleste i bransjen .

Chris Martin er bare halvveis tilbake på Ghost Stories .

I 1978 slapp Marvin Gaye albumet Here , My Dear , en bitter , personlig og briljant plate om soulsangerens skilsmisse fra Anna Gordy .

I 2014 prøver Chris Martin å bruke Ghost Stories til å drive ut demoner etter skilsmissen fra Gwyneth Paltrow , samtidig som Coldplay prøver å revitalisere seg etter slappe Mylo Xyloto .

Tekstmessig blir vi silkemykt dratt gjennom sinnstilstanden til en mann som ikke lenger er med sin kjærlighet .

Lyrisk er det beint frem kjedelig og uinteressant og endimensjonalt , selv til Chris Martin å være .

"På sitt beste kan han være en konge av sødmefylt allsanglyrikk , tenk bare på den entusiastiske kjærlighetserklæringen i "" Yellow "" , eller det gåsehudfremkallende refrenget i "" Fix You "" :"

Pop på sitt flotteste .

Det er dog noen tilløp til store øyeblikk på Ghost Stories .

""" Another ’ s Arms "" en mystisk liten perle med den nydelige samplingen av Jane Weaver som en signatur som går gjennom låten ."

"Samarbeidet med Avicii på "" A Sky Full of Stars "" markerer muligens en ny æra for popmusikken , med sitt møte mellom det mest publikumsvennlige av 2000-tallets popmusikk , Coldplay , og 2010-tallets så langt største popsnekker , Tim Bergling , Singelen "" Magic "" har en produksjon og et hook som går utenom det meste i profesjonalitet og headsetvennlighet ."

De fine tilløpene til tross , Ghost Stories er en lettvekter .

Det er ikke visjonært , storslagent , eller mystisk nok til at det oppleves som bandet er gjenfødt .

Men sammenlignet med Mylo Xyloto er det flere steg i riktig retning , nå gjelder det bare å strekke strikken i alle retninger , så kanskje Coldplay blir det interessante og eksperimenterende bandet de aldri har truet med å være .

Ta-Nehisi Coates har lenge vært en innflytelsesrik stemme i amerikansk samfunnsliv .

""" Mellom verden og meg "" , som blant annet vant den prestisjefylte National Book Award , var en av fjorårets viktigste utgivelser i USA ."

Fokuset på det kroppslige gjør det umulig for leseren å betrakte slaveriet og rasismen som en abstrakt idé man uforpliktende kan ta avstand fra , men tvinger frem en forståelse av et politisk og ideologisk system med konkrete og grusomme konsekvenser både individuelt og kollektivt .

Trass i at Coates behandler noen av de mest betente temaene i amerikansk samfunnsdebatt med imponerende kunnskap og kompleksitet , er dette en tilgjengelig bok .

Ved å formulere boken som et brev til sønnen , gjør Coates teksten så personlig og vesentlig at den berører leseren i uvanlig sterk grad .

"Dette er påkrevd lesning , sier Toni Morrison om "" Mellom verden og meg "" ."

Det er bare å slutte seg til hennes utsagn og sette pris på at boken nå foreligger i fin norsk språkdrakt , slik at vi kan forstå det amerikanske samfunnet litt bedre og få utfordret våre forestillinger , også om oss selv .

Engelske James Blake debuterer med et komplekst og egenrådig album der stor skjønnhet bor i begrensningene .

"23 år gamle James Blake kom fra venstre og satte sitt umiskjennelige preg på den britiske popvirkeligheten i 2010 , med tre rikt sammensatte EPer og en slående intim versjon av Feists "" Limit To Your Love "" som de tyngstveiende årsakene til jubelbruset som har skylt over ham , inkludert fra Lydverkets eget kontorlandskap ."

Med hørbar bakgrunn som musikkstudent , betydelig fingerspissfølelse som produsent og impulser som strekker seg fra pianojazz og klassisk musikk til soul og dubstep , ligger svært mye av Blakes appell i hvor sømløst han lapper sammen tilsynelatende inkompatible uttrykk , etter først å ha hogd dem i fillebiter med nifs presisjon .

"Tvillingsporene "" Unluck "" og "" The Wilhelm Scream "" , som sparker i gang ballet på like deler mjukt og myndig vis , er to slående eksempler på hvor mye et lydbilde kan romme i kraft av nettopp sin egen begrensning , der en løsrevet vokalklynge eller et hjemsøkt skarptrommeslag kan lodde nærmest uutholdelige emosjonelle dyp ."

James Blake vil med andre ord neppe gjøre opphavsmannen til allemannseie ; til det låter den for strengt og egenrådig , for ikke å si fremmedartet .

Men den kan kjapt ende opp som en Voodoo oppdatert for en generasjon briter flasket opp på dubstep , og det er pinadø ikke den verste skjebnen en plate kan lide .

Magiløst fra Maggio

Alt er lagt til rette for det : deilig vær , god festivalstemning og svensk pop .

Men det første tegnet på at dette blir en slapp konsert er at Veronica Maggio entrer scenen iført en svart kjole som går i ett med bakteppet .

Hun forsvinner jo !

Men heller ikke her er det noen gnist å spore .

Maggio framstår ikke som en vinner , men derimot som en helt ok artist .

Låtene er langt fra svake , og Maggio synger heller ikke dårlig .

Men hun fyller rett og slett ikke den store Kongescenen med sin tilstedeværelse .

"Det hele er en "" snill pike-konsert "" ."

Problemet med en jordnær konsert er at magien uteblir .

Det er ingen sjanse for at konserten hverken tar av , eller faller sammen .

På Slottsfjell er ikke Veronica Maggio noe annet enn ei jente med gode vokalferdigheter og en bunke stilige , Motown-inspirerte soulpop-låter - som rett og slett mangler gnist .

"Hun avslutter med sin desidert sterkeste låt "" Stopp "" , en sang om kjærlighetssorg som har en nerve og intensitet som treffer deg dypt inn i hjerterota ."

"Sammen med "" Gammal Sång "" og "" 17 år "" er den konsertens høydepunkt og viser fram hvilken artist som egentlig bor i Veronica Maggio ."

I tillegg til å være en delvis kjedelig konsert , er lyden på Kongescenen nok en gang ullen og rar .

Topper du dette med Maggios usle 36 minutter på scenen og mangel på energi , er det ikke annet å gjøre enn be Veronica Maggio prøve litt hardere neste gang .

Lite troverdig

Man kan vanligvis stole på Michael Connelly som konstruktør av intrikate plots , og karaktertegningen er som regel kraftig , mot det overtydelige .

Her blir plottet både utroverdig og vinglete , og Connelly gir slipp på flere av de få nyansene han mestrer , i sin beskrivelse av detektivens sinnstilstand som stort sett varierer mellom to innstillinger :

Tålmodige forførere

Vital , ilter og viltvoksende progrock fra Bergens kanskje beste band akkurat nå .

Så lenge det finnes band som Ungdomskulen , stemmer jeg imidlertid for at vi beholder det en stund til – det er i bunn og grunn denne mentaliteten trioen fra Bergen forvalter og forvrir , om enn med et sjangerprefiks som peker tilbake til , tja , 1972 og datidens underlige sammenføyning av teknisk virtuositet og slørete estetiske idealer .

I tillegg vekker Kristian Stockhaus ’ flate stemme og lyriske råtasseri – begge deler et fremmedgjørende , dehypnotiserende element i musikken – assosiasjoner til Ween og deres brautende livsanskuelse .

Bisexual er en skive som vokser i et forrykende tempo for hver gjennomlytting – låter som i begynnelsen fortoner seg som gedigne tålmodighetsprøver , åpenbarer seg gradvis som intrikate , sporadisk vakre og tonalt hensynsløse minisymfonier , der lag på lag av muskuløs lyd og oppfinnsomme låtstrukturer lar seg skrelle av på vei inn mot den forrykte kjernen av prosjektet .

Dette er på ingen måte noen lett plate å forholde seg til , og treeren så lenge ut til å ligge ferdigtrillet på lyttepulten min .

Men den smått banale og ofte misbrukte maksimen om at musikk kan vokse seg stor og mektig hvis man investerer nok tålmodighet i den – det stemmer som regel ikke – passer sjeldent bedre enn i akkurat dette tilfellet .

TV-underholdning av høyeste kvalitet !

Den første sesongen av tv-serien Mad Men imponerte meg med interessante figurer og intriger , satt i et elegant miljø anno 1962 .

Mad Men sesong 2 er fremdeles tv-underholdning av høyeste kvalitet !

I denne sesongen får flere figurer lov til å utvide sine horisonter , og vi oppdager stadig nye og spennende sider ved både sjefer og ansatte i firmaet .

Bedre kjent med figurene

"Interessant "" gubbevelde """

Det kan fremdeles være vanskelig for noen kvinnelige seere å takle kvinnens underdanige rolle i det mannsdominerte samfunnet som serien skildrer .

En kollega av meg sluttet å se serien , fordi hun ble sur på det hun kaller ” gubbeveldet ” .

Jeg synes nettopp dette gubbeveldet er noe som gir serien ekstra appell .

Ikke fordi jeg ønsker meg tilbake til kvinnerollen anno 1962 , men fordi det er interessant å se motstykket til dagens rødstrømpefeminister , og se den uvante dynamikken mellom menn og kvinner med datidens kvinnesyn .

Best i HD !

Mad Men sesong 2 kommer ut på både Blu-ray og DVD , og HD-versjonen av serien er selvsagt å foretrekke .

Kulissene , kostymene og fargebruken kommer virkelig til sin rett , filmet som om det skulle være filmet i 1962 .

Denne anmeldelsen er basert på de fire første episodene av sesong 2 , og jeg må si jeg gleder meg stort til de neste 9 , og så er det bare å vente på sesong 3 ! Mad Men har garantert mer å fortelle

Bare 29 år gammel hadde han sikret seg et ettermæle som en original komponist av utallige sanger som seinere er blitt evergreens .

Det har de sannelig gjort , fra Bob Dylan til Jack White , fra Norah Jones til Merle Haggard , i alt 12 kvinner og menn som med dyp respekt har satt toner til Williams vakre ord , med få unntak om ulykkelig kjærlighet .

Ei plate som bekrefter Hank Williams som en enestående stilskaper , med et så sterkt personlig særpreg at det skinner stjerneklart igjennom også når andre artister hyller ham på denne måten .