Datasets:

marcuskd

/

reviews_binary_not4_concat

like 0

En type film som kanskje fungerer bedre andre gang du ser den .

Uengasjerende om kreft

Hvis bare dette teamet hadde blitt tatt på nakent , nøkternt alvor , ville dette kunne ha blitt et høyst bærekraftig drama .

Et stykke på vei behandles emnet med fasthet .

Vi tror på den unge mannens forvirring , fortvilelse , sinne og delvise forsoning .

Men en har vanskelig for å se grunnene til å blande inn en del typisk vulgære og kyniske komediegrep i et slikt tema .

Det er i beste fall utenpåklistret .

Det , pluss flere andre innfall og utfall , virker som sopp på et tre , de er forstyrrende vedheng , de skurrer i det som skal fortelles .

Ens engasjement blaffer som et dårlig batteri .

Regigrepene i seg selv er klare og behendige , og når filmen er på sitt beste , leverer Joseph Gordon-Levitt et troverdig spill .

En må jo godta at slutten er som den er , men for undertegnede blir den for lettvint .

Forbausende matt fra britiske popveteraner .

Supergrass har muligens hørt vel mye på Led Zeppelin det siste året , for i åpningssporet « Tales Of Endurance ( Parts 4 , 5 & 6 ) » går de legendene i næringen på en måte som dessverre avslører hvilken autoritet Supergrass mangler for å komme opp på samme høyder .

Det går sånn passe .

Det innebærer langt færre paljetter , men like mange åndeløse « får vi det til » -øyeblikk før jubelen bryter løs .

Og det er ingen tvil om hvem vi skal juble for .

Sterke skuespillere

« Won't Back Down » handler om veien gjennom denne hinderløypa , og løftes helt klart av å ha så sterke hinderløpere :

Gyllenhaal og Davis er begge overbevisende , karismatiske skuespillere som får publikum til å tro det de tror og føle det de føler .

Det er heller ingen tvil om at det amerikanske skolesystemet , der små barn mer eller mindre er fortapt fra dagen de begynner på en underfinansiert skole i bykjernen , fortjener noen drag pepper og vel så dét .

Det mest interessante og troverdige skjer i det lille , i de små frustrasjonene og dilemmaene .

Her ligger åren til en god film .

Men det blir med antydningen .

Har du et digitalkamera som er PictBridge-kompatibelt , får du ikke enklere utskriftsløsning enn en Selphy-skriver fra Canon .

Skriveren benytter sublimeringsteknikk , i likhet med Dell Photoprinter 540 .

Det betyr at bildet blir trykket til papiret i en firedelt prosess , noe som blant annet betyr ingen prikker , og jevne tonegraderinger .

Det glansede belegget som legges på til slutt , skal beskytte bildene mot fukt og fingeravtrykk - og sørge for friske farger i inntil 100 år , i følge produsenten selv .

I motsetning til de andre skriverne vi har sett på så langt , er Selphy 500 uten verken display eller kortplasser .

Her trenger du rett og slett et PictBridge-kompatibelt kamera som kobles direkte i skriveren .

Til gjengjeld er dette den mest kopakte skriveren vi har sett på så langt - den måler beskjedne 178 x 120 x 58,6 mm og veier knapt 850 g .

Begrensningene ligger i kameraet

Hvilke funksjoner du har , avhenger med andre ord av programvaren ( som er ganske omfattende og god ) , eller av kameraet ditt .

Den spesielle utskriftsmenyen dukket opp i det samme vi koblet kameraet til skriveren .

"Skriveren reagerte momentant etter at vi hadde trykket på "" Skriv ut "" -knappen i menyen på kameraet , men før første utskrift må systemet varmes opp ."

Dette tar ca 15 sekunder .

Deretter bruker skriveren nøyaktig ett minutt pr fotokort i 10 x 15 cm .

Det er omtrent det samme som Dell Photoprinter 540 , og lyden fra drivverket er dessuten så lik at vi mistenker at de to skriverne har noe av den samme innmaten .

Fargegjengivelsen er nøytral og omtrent den samme på begge skriverne , men bildene fra Selphy 500 er generelt noe skarpere - og i våre øyne hakket bedre .

Ikke optimalt

Vi oppdaget imidlertid en vesentlig svakhet , nemlig at en del bilder har fått små sår , som muligens kan relateres til små støvkorn - selv om vi var nøye med å sette fotokortene på plass i arkmateren umiddelbart etter å ha tatt dem ut av pakken .

Du legger gjerne ikke merke til dette før du studerer bildene nøye , men det er likevel nok til at entusiaster vil rynke på nesen .

Da får du med 5 fotoark + en rull med sublimeringstape som holder til disse - verken mer eller mindre .

Skal du skrive ut flere bilder , må du punge ut med 149 kroner for rull og papir til 36 bilder .

Det blir med andre ord 4 kroner og 14 øre pr bilde .

En maksi-pakke til 108 bilder fås også kjøpt , denne koster 369 kroner , som betyr en kostnad på 3 kroner og 41 øre .

Mye å spare her - med andre ord .

Denne koster rundt 1.500 kroner - men bruker rundt 20 sekunder lengre tid pr bilde .

Har du et PictBridge-kompatibelt kamera og er du ute etter en enklest mulig utskriftsløsning i kompakt utførelse , kan Selphy 500 gjøre jobben for deg .

Men skriveren er helt strippet for funksjoner , og kan ikke fungere uten kamera eller PC / Mac.

Derfor mener vi at prislappen på 2.000 kroner er for alt for høy , og da blir for eksempel Dell Photoprinter 540 et klokere valg .

Den tar ikke veldig mye større plass , og har både minnekortleser og LCD innebygd , og er til gjengjeld en god del billigere .

Det må han gjerne fortsette med , for ” Paranoid Park ” viser at han fremdeles er veldig flink til å skildre unge mennesker i den håpløse overgangsfasen mellom barn og voksen .

Det er ikke akkurat nytt å fortelle en historie med omstokket kronologi , men Van Sant bruker dette grepet effektivt .

Den manglende kronologien gjør historien uforutsigbar , og mer interessant .

Gabe Nevins er et funn i hovedrollen .

Alex er så godt som alene med sine hemmeligheter og skjulte sår , og det er hjerteskjærende å være vitne til .

Jeg har litt problemer med å takle slutten .

Uten å røpe noe , kan jeg si at jeg savner en slags konklusjon .

Men ” Paranoid Park ” gir et sørgelig bilde på et ungt menneske uten voksen støtte , og Alex gjør det han må for å overleve mentalt .

Latterlig bever

""" The beaver "" forsøker å ta opp depresjon , men mislykkes ."

"Det beste man kan si om "" The Beaver "" , er at temaet som filmen forsøker å ta opp – depresjon – angår altfor mange av oss ."

Desto mer synd er det at verken manus eller skuespillere trekker oss inn på en engasjerende måte .

"Det er mange filmatiske problemer med "" The Beaver "" ."

Ett er at Mel Gibson spiller den deprimerte familiefaren med samme ansiktsuttrykk absolutt hele veien .

Manusforfatterne har gitt figuren hans navnet Walter Black , i tilfelle vi ikke skjønner at han er deprimert .

Den slags overtydelighet er typisk for filmen .

Likevel oppleves Blacks depresjon som en påstand .

Jeg savner at det levendegjøres hva slags liv han levde før han endte i det svarte mørket , men nei , her må vi bare godta at mor , far , nesten voksen sønn og småskolegutt overhodet ikke fungerer sammen lenger .

Aller mest irriterende er manusforfatterens påfunn med Beveren – en hånddukke som herr Black tyr til som en slags terapeutisk stemme i et forsøk på å skape den rette distanse mellom ham selv og omgivelsene .

Men også Beveren forblir en påstand av en metafor , et stygt , litt komisk vesen som Gibson bærer rundt på uten at jeg kommer på noe ved dyret som tilfører helbredende assosiasjoner .

Like fullt kommer Walter på talefot med yngstemann , kan elske igjen med kona ( Jodie Foster ) og gjør kommersiell beversuksess i selskapet der han egentlig er en mislykket sjef .

Regissør Foster må selv ha følt på at beverdokka ikke funker ordentlig og sørger på brutalt vis for å eksportere den ut av storyen mot slutten .

Forsøket på å lage en parallell historie om eldstesønnen ( Anton Yelchin ) og medeleven Norah ( Jennifer Lawrence ) , er heller ikke av det vellykkede slaget .

""" The Beaver "" er en film der manusforfatter og regissør opererer med uferdige sketsjer til en handling , med skikkelser du aldri kommer på innsiden av og dermed aldri føler noe for ."

Og et sluttbudskap som er så overflatisk og selvfølgelig at det blir mest latterlig .

En stor overraskelse

Den kan skryte av firehjulsdrift , automatgir og stor motor .

Men de fyldige formene og de store hjulene gir bilen mer pondus .

Fint interiør

Innvendig er kvalitetsfølelsen overraskende bra .

Det vil neppe plage mange og betjeningen fungerer greit .

OK plass

Plassmessig er Kizashi omtrent på nivå med storselgerne i mellomklassen .

Bakseteplassen holder fint for voksne og bagasjerommet er OK for en sedan å være .

178 hestekrefter

178 hestekrefter og 230 newtonmeter er hva den store rekkefireren har å by på i den 1.530 kilo tunge bilen .

Det burde holde bra , noe også 0 - 100-tiden tyder på : 8,8 sekunder .

Den trinnløse girkassen gir en myk start og som slike girkasser flest en behagelig tur i rolig tempo .

Utvekslingen varieres kontinuerlig slik at turtallet holdes lavt innenfor alle lovlige norske hastigheter ved rolig gasspedalbruk .

Ulempen er typisk nok at det blir litt bråk og slurefølelse når du gir på .

For Kizashi føles ikke så sprek som nesten 180 hestekrefter skulle tilsi .

Det er heller ikke så veldig inspirerende å jakte høye turtall og mye fart .

Det beste er å ta det med ro og la motoren og girkassen jobbe som de vil .

Da har 2,4-literen nok kraft til å holde seg på lave og behagelige turtall i de fleste situasjoner .

191 gram CO2

Under slik kjøring er bensinmoten ikke så veldig tørst .

Blandet kjøring skal gå på 0,83 liter per mil og vår erfaring tilsier at det ikke skal mye til å reprodusere lavere tall enn dette på kjørecomputeren .

CO2-utslippet ligger på 191 gram , godkjent for en bil som dette .

Firehjulsdriften kan kobles inn og ut etter behov .