Datasets:

marcuskd

/

reviews_binary_not4_concat

like 0

Brendan O'Briens produksjon er klar og krisp , noe som gir Angus Youngs klimprende gitar rikelig med boltreplass .

Slagordrefrenget er på plass etter fornuftige 40 sekunder , og forteller klart og tydelig at Brian Johnson fremdeles har rikelig med futt i pipene .

Epokemessig er det noe « The Razors Edge » -aktig over følelsen her , men nå er det som sagt små nyanser som skiller periodene fra hverandre i AC / DC-kanonen .

Dum hund !

Dårlig hund !

Dette er ikke moro .

Det er tarmvriende smertefullt på en måte som skulle vært forbi på det seine åttitallet som vi kalte nittitall og som førte til filmer som « Beethoven » .

Marmaduke er en grand danois , og den er laget i delvis animasjon , sånn at den etter hvert ser mer fjollete ut enn hest i hatt , enn ku i kyse , enn katt i kappe .

Marmaduke vanker med bastardene og mobbes av de rasereine , og det eneste som skjer er en fjollete , uferdig overføring fra ungdomsfilmer til hvalpe-fetisjismen , og det er stygt .

Det hjelper ikke stort at matpappa må gjøre det godt i hundematbransjen for at sjefen skal bli glad , og at hundene skal surfe og at Marmaduke får kjøterqueen som kjæreste og svikter henne til fordel for en collie-kaksinne .

Navnene Bloodshy & Avant , eller Pontus Winnberg og Kristian Karlsson , ble kanskje verdensberømte da de i 2004 sto for produksjonen på den ikoniske Britney Spears-singelen « Toxic » .

Resultatet er ei plate som kysser deg i nakken , en butterdeigmør og elektropopete liten sak som tester ut grenselandet mellom Junior Boys' myke melankoli , The Notwists rytmenaivisme , Ne- Yos glætte genialitet og Mark Ronsons utstuderte popsensibilitet .

Stor , dum og overdreven .

I like !

The A-Team har tilsynelatende alt en actionfilm skal ha .

Morsomme figurer , store doser humor , enorme eksplosjoner og vanvittige stunts .

Dette er en stor og dum actionfilm - som jeg hygget meg godt med !

En kløktig plan

Et monster av en actionfilm

Dette er et monster av en actionfilm , som raser av gårde og knuser alt i sin vei .

Man må bare henge seg på og ha det gøy så lenge det varer .

Quinton « Rampage » Jackson spiller samme rolle mer avmålt og mindre overdrevent .

Smart !

Jeg liker actionunderholdning av denne sorten

Liam Neeson er en troverdig leder som Hannibal , Bradley Cooper har det rette glimtet i øyet som Faceman , mens Sharlto Copley er effektiv som teamets gærning , Murdock .

Dette er altså fire forskjellige personligheter som utfyller hverandre , og makter å hevde seg mellom enorme effekter .

Stor , dum og overdreven

Og jeg moret meg nok med The A-Team at jeg gjerne ser mer .

Jeg liker actionunderholdning av denne sorten - stor , dum og overdreven til det absurde .

Forventer du å le , kommer du til å ha det like gøy som meg !

"Torvunds ord fanger deg , som setningen "" i _kkje la optimistane ta knekken på deg_ "" ."

Samarbeidet fungerer fordi hver del får lov å skinne .

"Elementene kan understreke hverandre , som i starten av "" Den veldige musikken "" ."

"Eller skape ny mening , som i "" Hitlertennene "" med tunge gitarer og varme ord ."

Den hyperrealistiske , intense tilstedeværelsen filmen maner fram gjør likevel at vi bryr oss om de fire .

Klamt , skremmende og klaustrofobisk , og så dyktig utført at målet om å skildre krig nøyaktig slik det må føles for den som er midt i det nås med glans .

Et overbevisende antikrigs-skrik av en film !

Det skyller en pianotriobølge over Jazz-Norge for tiden , og Maria Kannegaards hører med blant de aller mest forfriskende .

Dette ikke minst takket være Kannegaards muskuløse pianospill og presist tilhuggede komposisjoner i tradisjon etter frijazzens mer melodiske varianter .

Bassist Ole Martin Vågan og trommeslager utfyller lydhørt i et samspill rikt på linjer .

Låtene og fremførelsen virker både svært gjennomtenkte og sprudlende spontane på samme tid .

Her er idérikdom og variasjon , fra den funky New Orleans-paradeåpningen « How Come ? » til varme , melankolske « Little Grandma » .

Dette er en vital og fengslende musikkopplevelse av de sjeldne .

Man tager et utvalg av Hollywoods mer forførende stjerner , draperer dem i filmatisk sukkerspinn omkring kjærlighetens lykke & ulykker på selve Valentinsdagen - og , vips :

Ikke aldeles .

For visst har denne filmen sine gode stunder , sine romantiske øyeblikk og - faktisk !

- en liten overraskelse eller to .

For valentiner-elskende behøver dette slett ikke være helt galt .

Likevel , og bare en smule nøkternt sett , blir denne filmen en nokså sammenrasket unnskyldning for fremføring av kjente fjes og -kropper , som ikke behøver å anstrenge seg noe særlig for å levere de åpenbart forventede varene .

Det handler om noen par , mellom barneskole- og pensjonist-alder , som beveger seg skisseaktig gjennom den ekstremt rosa kjærlighetsdagen , 14. februar , med noen få felles berøringspunkter .

Alt blir slett ikke som man drømmer om - selv ikke i en film som denne - som , dypest sett bare egner seg på denne ene , muligvis magiske , dagen .

Sukkerspinn-bildet gjelder :

Oversøtt .

Og stort sett ingenting .

En passe spennende film med visuelt overskudd !

Det er noe skummelt med eldre barn som tror på julenissen .

Og det er noe skummelt med filmer som insisterer på at de må gjøre det .

De fem legendene bygger på at litt for gamle barn har en litt for stor tro på overtro .

Moralen kan være diffus

Regissør Peter Ramsey bruker et velkjent triks for å dekke over en litt slapp historie , nemlig å la begivenhetene flimre over lerretet i såpass stor hastighet at du ikke får tid til å reflektere særlig mye over hva som egentlig blir fortalt .

Vil underholde målgruppa godt , altså barn i skolealder .

Det finnes også artige innfall og ideer her , som for eksempel hva tannfeen gjør med alle tennene , og hvordan julenissens gaver egentlig blir laget .

Mangler den spesielle historien

Hovedfigurene er morsomme kreasjoner , med distinkte særpreg og god stemmelegging i den norske versjonen jeg så .

De fem legendene vil underholde målgruppa godt , altså barn i skolealder .

Og den har mange kvaliteter på billedfronten .

Men den mangler den spesielle historien som hever filmen over hopen .

Og jeg er prinsipielt motstander av fortellinger om at man må tro på gudelignende figurer for at de skal virke .

Det blir litt for religiøst etter min smak .

Ellers er dette en fin og ufarlig animasjonsfilm for hele familien .

Sett det før , bedre .

Det er dessverre ikke en spesielt god en .

Irriterende elementer

Jeg har følelsen av å ha sett den samme historien før , bare bedre .

Det er talentfulle folk foran kamera som Edward Norton , Colin Farrell , Jon Voight og Noah Emmerich .

Men regissør Gavin O’ Connor , som også har skrevet manuset sammen med Joe Carnahan , får meg ikke overbevist angående historiens troverdighet .

Det er noen irriterende elementer i plottet som strider imot min logiske sans .

Ikke troverdig

Problemet i ” Pride & Glory ” er at jeg ikke tror på historien , slik den utfolder seg .

Teit avslutning

Filmens store konflikt tilspisser seg kraftig i filmens siste del , og avsluttes med en teit slåsskamp , som så går over i noe mer alvorlig , uten at det ser ut til å få noen konsekvenser for utøverne .

Beklager , men jeg tror ikke på det !

En film med en så realistisk tone som ” Pride & Glory ” har , kunne trengt et manus som sto i stil .

Regissør Sam Mendes skildrer dette fra de meniges side , med sine personlige skarpheter innlagt i form av kameraføring , replikker og musikkvalg .

I Jake Gyllenhaal har Swofford en intelligent og følsom forsvarer ; en ung mann som ser det genuint maskuline konkurransepreg han er en del av , og som han både forsvarer og tar avstand fra .

Tett og intenst følger kameraet unge menn som i det ene øyeblikk er macho-rå , i det andre utrolig barnslige lekende guttunger , for så å være følsomme karer som drømmer om kjæreste eller kone .

Fordi Mendes tillater seg å bruke tid , blir « Jarhead » en innsiktsfull psykologisk betraktning .

ALBUM : METAL / JAZZ Shining « One One One » ( Universal ) La det være sagt med en gang - « One One One » er råbra , og vel verdt ventetiden siden gjennombruddsalbumet « Blackjazz » ( 2010 ) .

Med det albumet klarte Shining noe veldig få andre har fått til , nemlig å definere sin egen sjanger .

Black metal - greit nok , med intrikate , tettsittende riff og Jørgen Munkebys vrengte vokal .

Men stramme rammer for improvisasjon og et sylskarpt samspill der trommer , gitar og bass følger hverandre i hver minste krok , gjør at musikken ikke er fri i frijazzforstand .

Snarere er det snakk om en grundig innstudert kanalisering av energi , med spor av frijazzens klanglige estetikk .

Låtene strammere og kortere , kraften enda tydeligere konsentrert .

Likevel er bandsignaturen så sterk at albumet aldri fremstår som sprikende .

Nå og da kommer et kjærkomment pusterom , som Munkebys fine saksofonintro til « How Your Story Ends » .

Albumet lover godt for heftige liveopptredener , og med tildeling av Statoil-millionen på årets by:Larm , har bandet økonomi til å spre sitt sterke budskap ut i verden .

Angelina Jolies « Unbroken » er et langt , dyrt og ubehjelpelig banalt motivasjonsseminar om å aldri gi opp .

Med sinn innsats i Yann Demanges « '71 » og David Mackenzies « Starred Up » , stod den unge engelskmannen Jack O'Connell for to av de mest imponerende rolletolkningene i året som gikk .

« Unbroken » er en film om å overvinne motgang , men den hemmes av at Jolie har fratatt Zamperini hans menneskelighet og forvandlet ham til en overmenneskelig viljesterk og edel skikkelse som det er umulig for et allmennpublikum å relatere til .

Såpass klisjémessig inspirerende blir det faktisk , at man blir sittende og vente på at logoen til en amerikansk joggesko- eller leskedrikkprodusent skal manifestere seg på lerretet .