label
stringclasses 2
values | text
stringlengths 27
16.4k
| full_label
stringclasses 2
values | date
stringlengths 19
19
|
|---|---|---|---|
1 | Jeg vil starte med å gi Arbeiderpartiet honnør for et godt samarbeid på tiltakssiden før 2005. Jeg har et spørsmål til representanten Konglevoll om Arbeiderpartiet også vil slutte seg til II om elektrifisering av sokkelen, som nå ligger i innstillingen. Ellers er tallmagien i denne saken nokså besnærende. Arbeiderpartiet hevder at deres klimapolitikk er mer offensiv, og at deres forslag til kvotesystem er mer offensivt. De ønsker å redusere utslippene for kvotepliktig sektor med 30 pst. istedenfor vårt ønske om 20 pst. Her tar Arbeiderpartiet en «russer». «Russeren» i denne sammenhengen er navnet på «hot air», reduksjoner som ikke finnes. Norge, i likhet med nesten alle andre industrialiserte land, har tatt avstand fra denne regnemåten. Men her introduserer Arbeiderpartiet begrepet i norsk klimapolitikk. Vi kan trekke fra utslippene fra nedlagte eller planlagt nedlagte fabrikker fra Arbeiderpartiets reduksjonsmål på 30 pst. på 1990-utslippene. Da kommer en til 20 pst. reelle reduksjoner, og det er dette som er Regjeringens målsetting. Samtidig skriver Arbeiderpartiet i innstillingen til meldingen at de skal ned på 11,8 millioner tonn CO2 . Dette er i rene tonn et mindre ambisiøst mål enn Regjeringens opplegg. Når vi holder framtidige nedleggelser utenfor, er vi med vårt opplegg nede på 10,7 millioner tonn CO2 . Det er mulig at 11,8 millioner tonn i Arbeiderpartiets indre verden er mindre enn 10,7 millioner tonn, men i den virkelige verden kaller vi dette triksing med tall. | Sosialistisk Venstreparti | 2002-06-18 00:00:00 |
1 | Mens Arbeidarpartiet ser ut til å vere mest oppteke av prosedyrane i denne saka, vil eg vise til den merknaden som SV og Senterpartiet hadde i samband med budsjettbehandlinga før jul. Vi brukte nettopp det poenget at ein ikkje visste resultatet av høyringsrunden då finanskomiteen fekk saka på bordet. Fleire av instansane gav nettopp uttrykk for dei omfattande konsekvensane som den foreslåtte endringa ville ha. Det ser heldigvis ut til at Regjeringa har teke konsekvensen av noko av det, men enno meiner vi det er grunn til å vere urolege over konsekvensane av dei endringane som no er foreslåtte. Vi er spesielt opptekne av situasjonen knytt til matboren smitte og smittsame husdyrsjukdomar. Ei av dei viktigaste årsakene til at vi så langt har hatt ein svært god situasjon når det gjeld dette, er m.a. at det har vore ein avgrensa og regulert import av både fôrvarer, husdyr og husdyrprodukt. Og vi skal vere klar over at husdyrprodukta som vert selde i grenseområda i Sverige, har sitt opphav frå andre EU-land eller tredjeland, som har ein betydeleg dårlegare dyrehelsesituasjon enn det vi har. Det er òg grunn til å minne om at utbrotet av munn- og klauvsjukeepidemien i England hadde si årsak i importert smitte gjennom matvarer. Vi skal ikkje gløyme det, sjølv om minnet til tider kan vere kort. Det er òg grunn til å stille spørsmål ved denne oppmjukinga når EU no går den motsette vegen. EU-kommisjonen har nettopp ut frå omsynet til smitte nyleg foreslått å stramme inn sitt regelverk ved generelt å forby privat import av kjøtvarer og meierivarer inn til EU. Vi går altså den motsette vegen, sjølv om vi allereie før denne endringa hadde eit av dei mest liberale regelverka på dette området. Så til slutt: Både Bondelaget og Kjøttindustriens Fellesforening var blant dei som peika på konsekvensen dette kunne ha for sysselsetjinga innanfor desse næringane. Kjøtintustrien varsla opp mot 1 300 tapte arbeidsplassar. Sjølv om den foreslåtte endringa ikkje er gjennomført fullt ut, og sjølv om kjøtindustrien og Bondelaget sine tal er «worst case», er det absolutt grunn å merke seg desse tala. Eg er litt betenkt over at verken Regjeringa, Arbeidarpartiet eller Framstegspartiet har klart å sjå denne saka i lys av den sysselsetjingssituasjonen vi har, og det spesielt i ei tid med nærare 100 000 arbeidsledige. | Sosialistisk Venstreparti | 2003-03-18 00:00:00 |
0 | Jeg synes det er en helt naturlig vurdering som vi må foreta i forbindelse med de løpende budsjettprosessene, både når det gjelder etablering av nye barnehus, og når det gjelder kapasiteten ved de eksisterende barnehusene. Det må vi gjøre i lys av den nye distriktsstrukturen, men ikke minst basert på at antallet barn som nå skal avhøres, vil øke naturlig – fordi den gruppen som er omfattet, er større, og fordi terskelen nå vil bli enda lavere for å anmelde. Det er en ønsket utvikling. Det er helt avgjørende at barnehusene får ressurstilfang som gjør at de er i stand til å løse den oppgaven de skal. Jeg tror det er viktig å vurdere både nye barnehus og andre virkemidler for å sette barnehusene godt i stand til å gjøre denne viktige jobben. | Fremskrittspartiet | 2015-06-10 00:00:00 |
0 | Hovedspørsmålet var vel av en slik art at det egentlig burde vært stilt av en skolepolitiker til skolebyråden i Oslo, men det er også landsomfattende problemer som er reist i dette spørsmålet og i de svarene statsministeren har gitt. Statsministeren sier altså helt klart at i Sverige har man gått lenger med hensyn til full likebehandling mellom offentlige og private skoler, så mitt første spørsmål er: Hvorfor vil da ikke Bondevik-regjeringen gjøre det samme, ha full likestilling mellom offentlige og private skoler slik at det blir likebehandling av alle foreldre? For det andre: Regjeringen har varslet at den vil fremme forslag om at finansieringen av barnehager skal endres slik at de blir statsfinansierte, med et direkte tilskudd fra staten til den enkelte barnehage, enten den er offentlig eller privat drevet. Hvorfor kan ikke Regjeringen tenke seg å gjøre det samme når det gjelder finansieringen av skoleverket? Det ville nettopp løst disse problemene ved at man fjerner myndigheten til kommunestyrene, som statsministeren nettopp har brukt som forklaring på lite positive sider ved skolepolitikken. | Fremskrittspartiet | 2002-04-17 00:00:00 |
1 | Det som dessverre er sannsynlig, er at vi fra 1. januar neste år står overfor en situasjon der store deler av norsk næringsliv har helt endrede rammebetingelser, ved at man har fått høyere arbeidsgiveravgift og nye ordninger som er mer byråkratiske, vanskeligere tilgjengelige og langt mindre treffsikre enn dem vi har i dag. For Finnmark og Nord-Troms vil dette være en dramatisk situasjon. Vi kan altså stå overfor en situasjon der man går fra null i arbeidsgiveravgift til 14,1, muligens med noen kompensatoriske tiltak for enkelte bedrifter. Men poenget er at dette vil dreie seg om så mange arbeidsplasser at man for Finnmarks og Nord-Troms vedkommende, hvis man ikke får en ordning tilsvarende den som er i dag, i realiteten kan si at områdene nedlegges. Dette er den dramatiske situasjonen vi faktisk står overfor. Kostnadene for næringslivet isolert sett er på over 8 milliarder kr hvis man skal ha full arbeidsgiveravgift, men det er klart at kostnadene for samfunnet, strukturen i samfunnet, bosettingen, er langt større enn bare disse 8 milliarder kr. Det som da dessverre er situasjonen, er dette. Det jeg er sikker på, er at Regjeringen gjør selvfølgelig det den kan, men hvordan er det mulig å finne tiltak for å kompensere dette, uten at det bare blir masse byråkrati? | Sosialistisk Venstreparti | 2003-06-04 00:00:00 |
0 | Først vil jeg benytte anledningen til å gratulere statsråden med 40-årsdagen. Fremskrittspartiet støtter ikke Regjeringens utnevnelse av 2008 som markeringsår for kulturelt mangfold. Vi ser snarere på dette som et mottrekk til vårt forslag om en kulturkanon, hvor hovedbudskapet fra Fremskrittspartiet er å ta vare på våre kulturtradisjoner og vår kulturarv. En norsk kulturkanon er først og fremst et verktøy for å ivareta den nasjonale kulturarv. Et hovedpoeng er altså at dette skal være en prosess. Det vil være ulike meninger om slike prosjekter og ulike meninger om de verk som blir valgt ut. Dette er en av de største styrkene ved prosjektet – at vi får en debatt om vår kulturarv. Kanonen vil hjelpe alle til å forstå norsk kultur og bidra til å holde norsk kultur ved like. Jeg tror det er av stor viktighet for alle å forstå norsk kulturarv. Derfor kan vi være helt enige om at saksordføreren og Fremskrittspartiet er helt uenige. Det er ikke sånn, tror jeg, at vår norske kulturarv vil bestå uansett hvilket trykk den får. Vi har sett at en del av våre gamle tradisjoner allerede er i ferd med å forsvinne. Det bekymrer oss veldig. Det kan se ut som det skal satses stort på et mangfoldsår i 2008, for å fremme og sette søkelyset på det flerkulturelle feltet. For ikke å så noen tvil: Fremskrittspartiet støtter selvsagt også UNESCOs erklæring om kulturelt mangfold og dialog. Det er klart at den kulturelle dimensjonen i et globalt perspektiv er viktig, både for å forstå hverandre og for å kommunisere på et universelt språk. Det kan nesten synes som om Regjeringen ikke synes at det arbeidet som blir gjort rundt omkring i kommuner og fylker, og for så vidt også nasjonalt, er godt nok. Men faktum er at det bevilges penger over flere budsjetter for nettopp å sikre mangfoldet i kulturlivet. En av de tingene som bekymrer Fremskrittspartiet, er at en satsing på mangfold, som Regjeringen ønsker, må gå ut over allerede eksisterende tilbud. Og hvem er det som ikke skal få penger over statsbudsjettet lenger da? Er det særnorske tiltak, som nettopp er en del av kulturarven vår, og som gir oss identitet? Noe må en slik satsing gå på bekostning av, og jeg skulle likt å høre hvem som får mindre når noen får mer innenfor de allerede eksisterende rammer. Det er nemlig ikke lovt en krone mer til dette Mangfoldsåret, og da er det ikke rart at min bekymring for allerede eksisterende tiltak er berettiget. Meldingen sier at skoler, institusjoner, tiltak for barn og unge, ulike frivillige institusjoner og kulturlivet generelt skal involveres. Men så vidt jeg vet, omfatter dette hele Kultur-Norge. Betyr dette da at Regjeringen ikke anerkjenner det arbeidet som allerede gjøres? Jeg er så lei av svulstige ord og fine 17. mai-taler når det gjelder kultur. Dette kan fort bli en ny melding der forventningene er store, og hvor svært lite annet enn flytting av midler blir resultatet. Jeg vil vise til det arbeidet som allerede gjøres rundt omkring, både på skoler og i kulturinstitusjoner, for å bli kjent med fremmed kultur. Dette burde vi som politikere holde oss borte fra, og la dem som brenner for det, faktisk få lov til å gjøre jobben sin fri for politisk styring. | Fremskrittspartiet | 2006-11-07 00:00:00 |
0 | Fremskrittspartiet stiller seg, på linje med alle andre partier, positiv til økt bruk av biodrivstoff i transportsektoren, men da under visse forutsetninger. Både biodiesel, bioetanol og biogass utgjør hver for seg meget interessante supplementer til bruken av fossilt drivstoff i norsk transportsektor. Men Fremskrittspartiet er av den oppfatning at økt bruk av biodrivstoff først og fremst må baseres på incentiver og markedsmekanismer og ikke på et omsetningspåbud fra myndighetenes side. Fremskrittspartiet er negativ til et rent omsetningspåbud om biodrivstoff uten noen form for avgiftslettelser, fordi dette vil føre til enda dyrere drivstoff for forbrukerne i Norge. Det er her viktig å merke seg at biodrivstoff er en del dyrere å produsere og distribuere enn fossilt drivstoff. Biodrivstoff må gis avgiftslettelser dersom man vil gjøre biodrivstoff konkurransedyktig sammenlignet med fossilt drivstoff, for først når pumpeprisen er noenlunde den samme på tradisjonelt fossilt drivstoff og innblandingsdrivstoff, vil markedsmekanismene kunne fungere når det gjelder forbrukernes valg av drivstofftyper. Transportsektoren står i dag for ca. 22 pst. av Norges samlede CO2-utslipp. Det er åpenbart at en viss innblanding av bioetanol og biodiesel i fossilt drivstoff vil ha som konsekvens at vi får et mer CO2-nøytralt energiforbruk i transportsektoren. Med norsk trevirke som råvare synes produksjon av 2. generasjons biodrivstoff i Norge å være både realistisk og aktuelt i framtiden. Men en økende bruk av biodrivstoff i framtiden vil kreve utvikling av produksjonsprosesser som gir høyere energieffektivitet. Det må også klarlegges nøye hvor store mengder energi en storskala framstilling av biodrivstoff vil kreve. Det må være en forutsetning for en satsing på storskala produksjon av biodrivstoff at en slik produksjon medfører et positivt energiregnskap totalt sett. Samtidig må framtidens biodrivstoff få bedre holdbarhets- og kuldeegenskaper samt en del andre produktegenskaper. Men slike produktutfordringer vil med stor sannsynlighet kunne løses innen få år. Vi ser at teknologien for 2. generasjons biodrivstoff basert på landets skogressurser i dag befinner seg på et ganske så tidlig kommersielt stadium, og videre kommersialisering vil kreve et fortsatt betydelig forsknings- og utviklingsarbeid. Fra kompetent hold er produksjonspotensialet for biodrivstoff i Norge i dag anslått til ca. 15 pst. av vårt totale drivstofforbruk, og Fremskrittspartiet har merket seg at om man i framtiden skulle erstatte ca. 20 pst. av dagens fossile drivstofforbruk i Norge med biodrivstoff, ville altså rundt 5 millioner kubikkmeter skogvirke gått med årlig til en slik produksjon. Dette er et ikke ubetydelig hogstkvantum sammenlignet med dagens hogstavvirkning på mellom 7 og 9 millioner kubikkmeter årlig, og et slikt økt uttak av skogvirke kan måtte kreve en langt bedre helhetlig planlegging av hvordan de samlede skogressursene i Norge skal forvaltes i et lengre tidsperspektiv. Fremskrittspartiet vil altså ikke binde seg til noen klare tallmessige målsettinger når det gjelder prosentvis innblanding av biodrivstoff, slik man f.eks. har gjort i EU og i en del andre land. Fremskrittspartiet er av den oppfatning at markedsmekanismene må få virke, og i så måte mener vi at et virkemiddel kan være avgiftslette på biodrivstoff, slik at dette blir konkurransedyktig sammenlignet med fossilt drivstoff. Fremskrittspartiet er så langt ikke tilhenger av et omsetningspåbud, dersom et omsetningspåbud vil få en innretning som vil skape enda høyere drivstoffavgifter i Norge. Norge har som kjent i dag verdens høyeste drivstoffavgifter. Vi kan altså ikke være med på en omlegging av drivstofforbruket i Norge uten at dette forutsetter at drivstoffprisene ikke øker. Jeg tar herved opp de forslag der Fremskrittspartiet er forslagsstiller eller medforslagsstiller. | Fremskrittspartiet | 2007-03-06 00:00:00 |
1 | Jeg har følgende spørsmål til statsråden: «I forbindelse med innspillingen av filmen om Kautokeinoopprøret i 1852 (regissør Nils Gaup) ønsker filmteamet å bidra til oppbygging av en permanent bebyggelse i Kautokeino nær identisk slik denne var i 1852. Kostnadene er beregnet til 10 mill. kr. Byggene tenkes brukt til turisme, til Beaivvas teater, til overnatting og som et levende museum over hva som hendte i 1852, der rekvisitter fra filmen også kan framvises. Vil statsråden bidra til at prosjektet kan realiseres?» | Sosialistisk Venstreparti | 2002-02-20 00:00:00 |
1 | Her var det mange krevende spørsmål på en gang, men la meg begynne med ressursene i nord. Den desidert viktigste naturressursen vi har i nord, er fisken. Den har ligget der til alle tider, og den vil sannsynligvis også ligge der til alle tider dersom vi klarer å forvalte denne fiskeressursen på en så god måte som mulig. Så har vi nå en ressurs som vil ligge der i en del tiår, kanskje i 100 år, som heter olje og gass. SV har vært kritisk til å ta i bruk deler av nordområdene til olje- og gassutvinning nettopp fordi vi har betydelige miljøhensyn å ta i et område der fisken er den evigvarende ressursen som vi faktisk er nødt til å ta vare på fordi det er noe som framtidige generasjoner alltid skal høste av. Men i denne regjeringa er vi åpne for å se på mulige løsninger som kan være kompromisser, der vi på den ene siden ivaretar miljøinteressene og fiskeressursene og på andre siden kan ha en skånsom utnytting av deler av dette havområdet. | Sosialistisk Venstreparti | 2005-10-20 00:00:00 |
0 | Hvis vi lar fruktfatet ligge, så har vi i alle fall kommet til at vi er tilfreds med det siste svaret fra statsråden. Vi kommer da til å stemme mot forslaget fra Sosialistisk Venstreparti, og ser dette i en prinsipiell sammenheng, som kommer i god tid før revidert. | Fremskrittspartiet | 2001-12-11 00:00:00 |
1 | Eg tillèt meg å stille følgjande spørsmål til utviklingsministeren: «I Etiopia og i andre land i Afrika og Asia er hungersnød eit faktum eller står for døra. Kva blir gjort frå norsk side for å avhjelpe situasjonen på kort sikt?» | Sosialistisk Venstreparti | 2003-01-22 00:00:00 |
0 | Jeg vil takke for en god debatt. Jeg synes det er viktig å understreke det som interpellanten selv understreket i sitt siste innlegg, nemlig at dette i første rekke handler om rammene som politikken skal drives innenfor, ikke om politikken. Vi skal sikre at vi har rettssikre rammer på dette området som på alle andre områder. Det er derfor jeg også for så vidt er veldig begeistret for det engasjementet som er vist i saken, for det er – tror jeg – ganske bred politisk enighet om at en skal sikre rettssikkerheten også til asylsøkere underveis i en asylprosess. En er nødt til å sikre det på en best mulig måte, men da bør man også være oppmerksom på det som er det samlede faktabildet, ikke bare forholde seg til prosedyregruppens rapport, men også se på andre eksterne evalueringer av dette systemet, og se på hva praksis fra de sakene som har vært i domstolen, har vist. Så må en bruke det inn i den jobben som nå skal gjøres, for å se om det skal gjøres endringer. Det er jo ikke noe tvil om at det er flere som har hatt ønske om økt bruk av forvaltningsdomstol, ikke minst på utlendingsfeltet, og det er derfor vi nå er i gang med det arbeidet som er en oppfølging av samarbeidsavtalen mellom Kristelig Folkeparti, Venstre og regjeringspartiene. Jeg våger ikke å gi noe sluttdato, men arbeidet er satt i gang. Det er en ganske stor og komplisert utfordring, og det er en helt annen retning enn den ordinære forvaltningspraksis som vi har i dag. Det betyr også at vi må ha et godt fundament for å legge opp til eventuelle endringer i det. Så er jeg også enig med representanten Skei Grande i at en i enda større grad enn i dag – en gjør jo det allerede i dag – gir informasjon til asylsøkere via frivillige organisasjoner. Det er ingen grunn til at en ikke skal bidra til å stimulere til at frivillige organisasjoner også kan gjøre denne jobben i enda større utstrekning enn tilfellet er i dag, men de brukes altså allerede som en premissgiver for informasjon som gis til asylsøkere som kommer til Norge. Jeg vil understreke, og det bør egentlig være unødvendig, at regjeringen er veldig opptatt av å sikre rettssikkerhet helt generelt, også på dette området, men jeg tror også det er viktig at noen eksempler i seg selv ikke bidrar til at vi skal legge til grunn at rettssikkerheten ikke ivaretas. Jeg mener fortsatt at UNE ivaretar rettssikkerheten til asylsøkere på en tilfredsstillende måte, samtidig som jeg mener det er viktig og riktig å ha fremdrift på den oppfølgingsjobben vi skal gjøre i henhold til samarbeidsavtalen mellom de fire partiene. | Fremskrittspartiet | 2014-10-14 00:00:00 |
0 | Norge fremstår i dag som en energistormakt, og vi er blant de ledende nasjoner når det gjelder både produksjon og eksport av energi. Vi produserer i dag nærmere 3 000 TWh i form av kraft, olje og gass, og vi klarer bare å bruke 6–7 pst. av dette selv. Det er derfor ingen mangel på energi i Norge, men det har dessverre vært mangel på politisk handlekraft til å ta i bruk noe mer av de enorme energiressursene vi har, til verdiskaping innenlands. Fremskrittspartiet mener at denne energirikdommen må komme det norske folk og norsk næringsliv til gode. Vi mener videre at det skal være fri konkurranse mellom de forskjellige former for energikilder, uten noen som helst subsidiering fra det offentliges side. Vi vil heller ikke bruke av skattebetalernes penger til andre tiltak som har som målsetting å endre energiforbruket, og heller ikke bruke avgifter for å endre eller redusere forbruket. Fremskrittspartiet tar avstand fra den politikk som føres som innebærer at man i et land som nesten flommer over av energi, skal drive med subsidiering av eksempelvis vindmøller, som også i mange tilfeller medfører visuell forsøpling. Disse prosjektene vil ikke kunne stå på egne ben økonomisk i overskuelig fremtid, og heller ikke bidra i nevneverdig grad til å møte etterspørselen på kraft. Det er gjennom mange år skapt en myte om at man i Norge er noen store sløsere av energi. Dette er selvfølgelig ikke riktig. Flere undersøkelser viser at vi i norske husholdninger ikke har større energiforbruk enn andre land vi normalt sammenlikner oss med. Og vi må i tillegg huske på at tilgang på store mengder energi og kraft til konkurransedyktige priser har spilt en avgjørende rolle for industrireising, verdiskaping og velstandsutvikling over det ganske land gjennom store deler av det forrige århundret. Vi har gjennom de siste år sett en utvikling med en sammenslåing eller oppkjøp av mindre kraftselskaper til større og mer robuste selskaper. Denne utviklingen har stort sett vært positiv. Vi må imidlertid være på vakt dersom selskaper blir så store og dominerende at de kommer nærmest i en monopolsituasjon. Det som nå er i ferd med å skje med statens eget selskap, Statkraft, er det grunn til å se på med bekymring. Etter at stortingsflertallet i vår tilførte selskapet i alt 16 milliarder kr i form av kapitaltilskudd og økte låne- og garantirammer, er selskapet nå i ferd med å få så stor markedsmakt at dette vil hemme konkurransen i markedet. Og dette er det forbrukerne som til slutt må svi for. Så til oljesektoren. Oljenæringen er en av våre aller viktigste næringer, som gjennom mange år har tilført landet store inntekter. Det er også god grunn til å tro at vi vil nyte godt av store olje- og gassinntekter i flere tiår framover. Det er imidlertid viktig at vi hele tiden fokuserer på denne viktige næringens rammebetingelser og sikrer langsiktighet og forutsigbarhet, slik at vi står bedre rustet ved fall i oljeprisene, som vi har hatt i den senere tid. Sist vi hadde kraftig fall i oljeprisene, medførte dette at en rekke utbygginger på sokkelen ble utsatt eller skrinlagt. Dette rammet leverandørindustrien spesielt hardt med både oppsigelser og permitteringer, og dessverre også oppsplitting av kompetansemiljøer det hadde tatt flere tiår å bygge opp. Sist vi hadde nedgang i oljeprisene, fikk vi klare signaler både fra aktørene på sokkelen, rederiene, leverandørindustrien og fagforeningene. Fjern bruttoskattene, sa de. Svært lite ble imidlertid gjort, og da vi igjen fikk økning i oljeprisen, ble selvfølgelig alt glemt. Nå har vi igjen vært gjennom en tid med lavere oljepriser, og vi ser dessverre at Regjeringen og stortingsflertallet ensidig fokuserer på produksjonsbegrensninger for å forsøke å presse opp oljeprisen. Og igjen blir dessverre ingenting gjort for å gjøre næringen bedre rustet mot disse svingningene. Fremskrittspartiet mener at vi må legge forholdene bedre til rette for utnyttelse av våre gassressurser i samfunnet generelt, i tillegg til for kraftproduksjon. Vi ser derfor fram til å få behandlet den helhetlige strategi for bruk av naturgass i Norge som Regjeringen kommer med i vårsesjonen. Vi har i vårt alternative budsjett økt posten til naturgass med 20 mill. kr for å bygge ut infrastruktur for naturgass. Vi har videre foreslått et forskningsfond på 10 milliarder kr. Avkastningen av dette skal gå til teknologisk forskning for å bedre utvinningsgraden, økonomien og sikkerheten på kontinentalsokkelen, i tillegg til til andre relevante energiforskningsprosjekter. Vi har også denne gang foreslått en kraftig økning av posten til kalking av våre vassdrag, men har dessverre ikke fått gjennomslag for dette. I budsjettrammene som Stortinget har vedtatt, er de økonomiske rammene innenfor rammeområde 12 og 13 etter vår mening altfor høye. Men vi vil i år som i de to foregående år ikke legge fram alternative forslag innenfor disse nye rammene, da dette vil ødelegge den totale budsjettprofil vi har lagt opp til. Vi vil imidlertid vise til Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett innenfor rammeområdene 12 og 13, som er gjengitt i innstillingen. Jeg vil med dette ta opp forslagene nr. 9, 10, 11, 12 og 13 på vegne av Fremskrittspartiet. | Fremskrittspartiet | 2001-12-07 00:00:00 |
0 | I likhet med de foregående talere vil også Fremskrittspartiet rose Venstre for å ha tatt opp denne interpellasjonen. Når det gjelder overgrep, voldtekter, incest osv., har vi en tendens til å tenke at det er noe som rammer kvinner og jenter. Men det er slik at også gutter og menn er utsatt. Det er mye som tyder på at det for menn er vanskeligere å snakke om slike ting og søke hjelp for det, spesielt i voksen alder. Som statsråden helt riktig påpekte, har det noe med mannsrollen å gjøre. Det er ikke mandig. Det vil være stigmatiserende i samfunnet, og man er ikke noen skikkelig «mann» hvis man står frem med et slikt problem. En liten digresjon: Da Stortinget nylig behandlet en interpellasjon om vold i nære relasjoner, påpekte Fremskrittspartiet at vold i nære relasjoner ikke bare dreier seg om vold overfor kvinner, men også rammer menn, og at det også er kvinner som er voldsutøvere, selv om dette selvfølgelig er en liten andel. Vi påpekte da at dette ikke må glemmes. Vi fikk i den interpellasjonsdebatten betydelig kjeft for å ta opp dette, særlig fra SVs Karin Andersen og Inga Marte Thorkildsen. At menn også kan være ofre, passet visst ikke inn i SVs verdensbilde. Men det er faktisk slik at menn også er ofre. I dag er det altså et annet parti som setter på dagsordenen at gutter og menn kan være ofre og kan ha behov i forhold til hjelpeapparatet. Det er bra! Som statsråden påpekte, har man en betydelig styrking av incestsentrene rundt omkring i Norge, og disse bør kunne gjøre et arbeid i forbindelse med også å være et hjelpeapparat for menn. Man har nødvendigvis et behov for å bygge opp en kompetanse, og kanskje også få ansatt flere menn, og det er gledelig at man er i gang med det arbeidet. Jeg tror at for mange menn vil det være lettest å prate med mannlige behandlere og ressurspersoner i en slik situasjon. Så er det også en annen fordel med incestsentrene, og det er at de har en desentralisert struktur og eksisterer mange steder i landet. Det er selvfølgelig bra. Men det må også gjøres et arbeid i forhold til kunnskapsoppbygging og muligheter for behandling. Vi må sørge for at leger og psykologer blir kjent med dette, og også innen skolehelsetjenesten må man ha den nødvendige kunnskap på området. På de steder der man har voldtektsmottak ved legevakt og sykehus, tror jeg det er viktig å bygge opp en kompetanse også på dette området. Jeg hører at alle partier sier at overgrep er ille, og det er spesielt ille mot barn. Det er vi selvfølgelig helt enige om i denne sal. Men jeg er opptatt av hvilke signaler vi sender ut gjennom bl.a. den kriminalpolitikken som føres i dette landet. Vi er i en situasjon hvor politiet har dårlig med ressurser, domstolene har dårlig med ressurser, det er lange køer for behandling, og vi har et stortingsflertall som sultefôrer disse virksomhetene når det gjelder penger. Spesielt sender vi ut signaler gjennom hvilket straffenivå vi har for overgrep, for incest og for voldtekter. Vi har lave straffer, og med det mener jeg at vi sier at da er ikke dette så farlig. Samfunnsstraff har vi faktisk på en del av områdene. Fremskrittspartiet sier klart nei til strafferabatter på dette området og til samfunnsstraffer for overgrep. Vi mener at denne type overgrep bør straffes langt, langt strengere enn i dag. Da ville vi fra denne sal ha sendt klare politiske signaler. Avslutningsvis merker jeg meg at det skal foretas en kartlegging av området. Det er bra, men det kan ikke være til hinder for at vi også må gjøre et arbeid, og starte med det allerede nå, fordi dette arbeidet er så viktig. Vi mener å ha konstatert gjennom de undersøkelser som interpellanten viste til, at dette er et problem. Da må vi ta det på alvor og få satt i gang, selv om vi ikke har detaljkartlagt det. | Fremskrittspartiet | 2006-12-05 00:00:00 |
0 | Norge er et merkelig land. Vi har aldri vært rikere, likevel skimrer vi fakkeltog i hele landet fra nord til sør. Faklene er der for å markere at de ikke ønsker å få nedlagt sine lokale sykehustilbud. I det fjerne ser de glimmeren fra Soria Moria i tåkene. Men mot fakta må glimmeren fra Soria Moria gå tapt. I dag har sykehusdirektøren ved sykehuset i Vestfold fremmet forslag om å legge ned akuttmottaket ved Larvik sykehus. Det skal legges ned – ikke for annet enn at han tror de sparer penger. Realiteten er antakelig at de ikke kommer til å spare stort, men likevel: Han fremmer forslag om at det legges ned. Med det legger man altså ned det folk oppfatter som sitt lokale sykehus. Man legger ned det som bidrar til den lokale tryggheten og sikkerheten i samfunnet, til tross for lovnader om det motsatte. I dag har vi også fått en annen nyhet: Rehabiliteringssykehuset blir pålagt å kutte 35 mill. kr. Det tilsvarer et driftstilskudd på 17 pst. – 17 pst.! Realiteten er en dramatisk reduksjon av tilbudet, og sykehusdirektøren ved rehabiliteringssykehuset er veldig tydelig på hvem som kommer til å lide under dette kuttet. Det er pasienter som har hatt polio, pasienter som har hatt ALS – en nervesykdom som lammer muskulaturen på sikt – pasienter som er rammet av Parkinsons sykdom, og pasienter som har fått utført operasjoner for annen gang i hofter og for første gang i knær, som det vil gå ut over. Det skjer i en situasjon hvor rehabiliteringsåret skal være 2008. Det skjer på et område som er det eneste satsningsområdet som konkret er nevnt i Soria Moria-erklæringen på dette feltet – 17 pst. kutt. Vi ser nå eksempel på eksempel over det ganske land på at Soria Moria-erklæringen brytes. I alle fall oppfatter folk det som om den brytes. Gang på gang blir spørsmål om lokale sykehustilbud tatt opp med statsråden, og statsråden skyver ansvaret nedover. Hun tar ikke ansvaret for sykehusstrukturen. Det er dramatisk for de lokalsamfunnene som blir berørt, og det er på lang sikt dramatisk for hele det norske akuttilbudet. Jeg tillater meg sterkt å anmode statsråden om å komme ned fra ansvarsfraskrivelsens pidestall og gjøre jobben skikkelig. | Fremskrittspartiet | 2007-12-10 00:00:00 |
1 | La meg ta noen eksempler på hvordan internasjonalisering har styrket seg på høyere utdanningsområdet i løpet av de senere årene. For det første har antallet internasjonale fellesgrader steget fra 15 i 2009 til 31 i 2011. Flere nye utlysninger til slike fellesgrader i 2012 gjør at vi kan forvente en fortsatt stigning. For det andre: De siste årene har det også vært en jevn vekst i norske læresteders tilbud om engelskspråklige emner, fra i underkant av 3 200 i 2008 til nesten 4 300 i 2011. For det tredje: I undervisningsåret 2010–2011 var det til sammen drøyt 14 000 norske gradsstudenter på lånekassestipend i utlandet. Dette er en økning på over tusen fra studieåret før, og det høyeste antallet siden toppårene 2001–2002 og 2003–2004, da det var rundt 15 000. For det fjerde: Tall fra Statens lånekasse for utdanning viser at når det gjelder antall norske studenter som reiser til USA for å studere, har økningen vært på over 50 pst. i løpet av de siste fire årene. Det er en markant økning. Oppfølgingen av den internasjonaliseringsmeldingen som det vises til i dette forslaget, har bidratt til å øke bevisstheten om betydningen av internasjonalt samarbeid i det norske utdanningssystemet, og løftet fram aktuelle problemstillinger. Dette gjelder bl.a. forholdet mellom nasjonale og internasjonale perspektiver på utdanningsfeltet. Slik jeg vurderer det, er tiden nå moden for at internasjonale spørsmål i større grad ses som en integrert del av en helhetlig politikk for økt kvalitet og relevans i norsk utdanning. Dersom vi skal lykkes med det, er jeg ikke overbevist om at særskilte meldinger om internasjonalisering er veien å gå, for det vil raskt ses på som et eget perspektiv på siden av det andre, og ikke nettopp integrert i en helhetlig tilnærming, som vi er ute etter. I stedet må vi hele veien insistere på at det internasjonale perspektivet er en del av det som vi i dag omtaler som nasjonal politikkutvikling. I den forbindelse er regjeringen også opptatt av at internasjonalisering av kunnskapsfeltet skal ses i hele sin bredde. De senere årene har vi bl.a. gått aktivt inn for tydeligere koblinger mellom høyere utdannings- og forskningssamarbeid og hvordan vi kan styrke forholdet mellom utdanning, forskning og innovasjon. Dette er viktige temaer som vil bli grundig drøftet i den nye forskningsmeldingen, hvor vi nettopp legger opp til at internasjonalisering skal være et gjennomgripende perspektiv. I komitéinnstillingen etterlyses tiltak for å stimulere til utveksling av elever på yrkesfaglige studieretninger. Her har det skjedd mye, og jeg vil bl.a. framheve arbeidet som gjøres av Senter for internasjonalisering av utdanning, SIU. Som et ledd i oppfølgingen av internasjonaliseringsmeldingen, har SIU som kjent fått en ny og utvidet rolle som kompetanse- og servicesenter også på grunnopplæringsområdet. SIU jobber systematisk med å formidle hvilke utvekslingsmuligheter som finnes for elever innenfor yrkesfag. Her står særlig ordninger knyttet til europeisk utdanningssamarbeid stadig mer sentralt – ikke minst ulike mobilitetsordninger innenfor programmet for livslang læring. Leonardo da Vinci-programmet går direkte på samarbeid innenfor fagopplæring og yrkesutdanning, og er et særlig viktig virkemiddel for internasjonalisering av yrkesfagene. Siden 2008 har antallet norske deltakere økt fra 675 til 920, dvs. med 36 pst. og vel så det, og det betyr at her er det noe som er i ferd med å få en betydelig større interesse. Når det gjelder tiltak for å fremme økt mobilitet innenfor yrkesfagene, vil jeg også framheve at regjeringen har gjennomgått regelverket for godkjenning av opplæringstid i utlandet. Ny forskrift til opplæringsloven om fastsettelse av regler for godkjenning av hele utenlandske opplæringsår på Vg1- og Vg2-nivå, gjeldende fra 1. august 2012, imøtekommer eventuelle vansker elever og lærlinger innenfor yrkesfaglige utdanningsprogrammer kan ha opplevd tidligere når det gjelder godkjenning av opplæringstid i utlandet. Når det gjelder rådgivernes kompetanse og ansvar for å gjøre regelverk og annen relevant informasjon kjent, slår opplæringsloven fast at alle elever har rett til nødvendig utdannings- og yrkesrådgiving. Regjeringens utgangspunkt har vært at det første året av de fireårige bachelorgradprogrammene ikke er å vurdere på nivå med høyere utdanning i Norge, og gir derfor heller ikke uttelling i form av studiepoeng. Jeg kan sikkert utdype dette i en replikk. | Sosialistisk Venstreparti | 2012-11-22 00:00:00 |
1 | Jeg takker for svaret. Det er klart at vi skal ikke her i salen være generalforsamling, og vi skal heller ikke drive budsjettbehandling når det gjelder et slikt spørsmål. Men det overordnede synet er at nå står NRK – og for så vidt også TV 2 – overfor et teknologisk kvantesprang som er såpass omfattende at det vil kreves store investeringer. Dette må NRK ta, selvfølgelig. Men i tillegg til alt det andre NRK driver, er NRK på mange måter også nasjonens arkiv, knyttet til at de har mange episoder, mange programmer og mye av det som er nasjonens identitet, på lyd og bilde. Dette må digitaliseres og tas vare på for framtidige generasjoner. En del av dette er ikke en del av programvirksomheten. Når man da får rammevilkår som gjør at dette må tas gjennom ordinær drift, er det klart at det kan oppleves vanskelig. Det har jeg stor forståelse for. Poenget er da: Hvordan klarer man å sørge for at disse store teknologiske kvantesprang, ivaretakelse av det som er nasjonens hukommelse, tilpasses den økonomi man har? Det er selvfølgelig min store bekymring, i tillegg til at NRKs tilstedeværelse i hele landet må opprettholdes gjennom sitt distriktskontornett, som de kommersielle i samme grad selvfølgelig ikke har. Dette er en stor mediepolitisk utfordring, som jeg tror kulturministeren og SV vil være enige om. Men akkurat nå er konkurransen dessverre i favør av de kommersielle, og ikke i favør av de ikke-kommersielle, som ligger vårt hjerte nær. | Sosialistisk Venstreparti | 2003-11-12 00:00:00 |
1 | Eg trur det er eit ganske stort potensial i det. Det arbeidet vart midlertidig stoppa fordi ein for nokre år sidan lokalt ikkje ønskte å gå vidare med det før forvaltingsplanen, siste runde, vart lagd fram. Det var blant dei politiske leiarane i regionen stor interesse for å gå vidare med oljeutvinning, og ein var redd for at dette kunne vere ei avgrensing. Så vart det gjort eit nytt vedtak i regionrådet om å forsøkje å gå vidare. Eg har i ettertid hatt i alle fall eitt eller to møte med dei om det. Vi har avventa det noko, bl.a. på grunn av den kunnskapsinnhentinga som no pågår. Eg trur faktisk det er no i mai den rapporten vi har bestilt om verdsarven – og potensialet der – kjem. Så med litt atterhald: Eg er ikkje heilt oppdatert på timinga, men eg trur eg at det om kort tid vil kome ein offentleg rapport om dette. Då er det etter det naturleg å kike på kva for måtar ein skal jobbe vidare med det temaet på, og om det framleis har den naudsynte lokale støtta. | Sosialistisk Venstreparti | 2013-05-14 00:00:00 |
0 | For denne regjeringen står det klart og tydelig i regjeringsplattformen at vi skal åpne opp for flere aktører og ideelle aktører. Vi vet at samspillet mellom flere er bra, men attføringsbedriftene skal ha en sentral rolle i gjennomføringen av dette. Attføringsbedriftene vil fortsatt ha den samme forutsigbarhet, den samme sentrale rolle. La meg ta ett eksempel på hvordan vi tenker oss et slikt samspill. Mandag var jeg i Trondheim og besøkte «RBK – ung i jobb». Der er det et samspill mellom Prima, Rosenborg Ballklubb, Nav og sponsorbedriftene til Rosenborg Ballklubb. Ved at flere her driver sammen og tenker positivt, fremoverlent, og ved at attføringsbedriftene er en sentral aktør, sørger man for at flere kommer ut i arbeidslivet. Sportsutstyrkjeden XXL har bare det siste året ansatt på ordinære vilkår ti personer fra dette prosjektet. Dette viser at det går an å få bedre resultater ved å tenke nytt. | Fremskrittspartiet | 2013-11-13 00:00:00 |
0 | Jeg synes det er litt underlig når en samlet komite, minus Fremskrittspartiet, først sier at de vil at den politikken som føres, skal det holdes fast ved fordi den er så vellykket, mens det i neste merknad står at alkoholforbruket i Norge har økt betydelig de siste årene – noe som ikke har skjedd andre steder i Europa. Da er det kanskje en grunn til å stoppe opp med den politikken man har ført, og se på hvorfor alkoholforbruket har økt så mye. Kanskje er det ting vi skal gjøre annerledes. Det ønsker i hvert fall vi å gjøre. | Fremskrittspartiet | 2010-12-07 00:00:00 |
1 | Det kunne være fristende å gjenta mye av det jeg sa i mitt forrige innlegg – under debatten i stad – om behovet for en mer framtidsrettet energipolitikk. Spørsmålet som blir stilt, er: Hvordan skal vi få produsert nok energi til å få dekket et stadig økende forbruk? Men dette er ikke den viktige utfordringen. Det vi må gjøre, er å tilpasse forbruket de rammene som naturen setter, og som Kyotoprotokollen er et viktig skritt på veien mot. Det er det vi er nødt til å fokusere på. Ellers må jeg si at jeg i forbindelse med behandlingen av Snøhvit-utbyggingen ble nokså overrasket over at olje- og energiministeren adopterte Stoltenberg-regjeringens argumentasjon for gasskraftverk da denne utbyggingen skulle forsvares. Jeg kunne derfor gjerne tenke meg at statsråden klargjorde hvorvidt dette er en argumentasjon han har tenkt å fortsette med videre framover. I så fall synes jeg han også bør utdype hvordan økt import av elektrisitet fra utlandet vil kunne føre til økt utslipp av klimagasser – gitt at EU overholder sine forpliktelser gjennom Kyotoprotokollen ved å redusere sine utslipp med 8 pst. i forhold til 1990-nivået. Det kunne vært interessant. Interpellanten Klungland er opptatt av at folk flest skal ha varme i husene sine – uansett pris. Det er faktisk jeg også – varme som ikke behøver å gå den unødvendige veien om elektrisitet. Jeg vil oppfordre interpellanten til fortsatt å fokusere på behovet for varme i husene – heller enn å øke strømproduksjonen for å få ned prisene. For SV er ikke lavere pris på elektrisitet en målsetting i seg selv. Vi vil ha en mer rettferdig elpris. Derfor ivret vi for å få statsråden til å utrede nye modeller for nett-tariffering, noe vi fikk flertall for i forbindelse med Statnett-saken. SV ønsker et toprissystem for elektrisitet, differensiert i forhold til forbruksmengden. Vi vil altså ha likhet i pris i forhold til geografi, men ulikhet i pris i forhold til forbruksmengde. Dette tror vi kan bidra til økt fokusering på energisparing. Skal vi få bukt med den forventede økningen i klimagassutslippene, er vi nødt til å tenke framtidsrettet i forhold til energiforbruket vårt. Ellers må vi gjerne ta en teoretisk debatt om hva som ligger i begrepet «bærekraftig utvikling» – en utvikling som ivaretar dagens behov uten å gå på bekostning av kommende generasjoners muligheter til å få dekket sine behov. Hvis man vil gå videre med denne debatten, vil jeg anbefale at man tar en titt på side 42 i Brundtlandkommisjonens innstilling, der det presiseres spesielt at dette må være et spørsmål hvor en fokuserer på fattigdomsproblematikken, at det skal stå i sentrum. Sett i en global sammenheng følger det av dette at den nåværende energipolitikk og det nåværende energiforbruk i Norge overhodet ikke er bærekraftig. Utfordringen er nettopp å bevege energipolitikken i bærekraftig retning. | Sosialistisk Venstreparti | 2002-03-15 00:00:00 |
1 | Jeg tar med meg de innspillene – jeg synes representanten Horne har levert en konstruktiv interpellasjon og konstruktive innspill. Det er én ting som er ganske påfallende i debatten om barnevernet, og det er hvor mye den har forandret seg på en ti års tid. Før handlet debatten om barnevernet i stor grad om at barnevernet grep inn for mye. I dag er kritikken mot barnevernet veldig ofte at barnevernet griper inn for lite. Vi ser at tilliten i befolkningen til barnevernet har økt betydelig, og jeg tror også at aksepten for og viljen til å si at alt som foregår innenfor familien, ikke er et privat anliggende, er større enn før. Samfunnet har et ansvar for de barna som lider. Men samtidig er det fortsatt sånn at barnevernet kan gjøre feil, og derfor er det også viktig å lytte til de biologiske foreldrene som mener seg dårlig behandlet av barnevernet. Jeg synes at også endringene i Fremskrittspartiets retorikk på dette feltet er et tydelig tegn på at tidene skifter, og at det representanten Horne her sier, er langt mer nyansert enn den posisjonen partiet hadde for noen år siden. Jeg ønsker det velkommen og har lyst til å kvittere med at det er viktig at også vi andre ser den dimensjonen som handler om å ta vare på biologiske foreldres rettigheter. Jeg var opptatt av at de skulle være representert i forbindelse med Barnevernpanelet, og jeg er opptatt av at den biten skal være en tydelig del av den utredningen som nå kommer fra Magne Raundalens utvalg. Det er en tydelig del av det mandatet utvalget har fått. Sånn sett mener jeg vel at det utvalget også er et svar på det utvalget som representanten Horne etterlyste for å se på rettssikkerheten for biologiske familier, hvordan den ivaretas. De problemstillingene er også ment utredet og diskutert i forbindelse med det biologiske prinsipp. Interpellanten nevnte kompetanse, og det er også jeg svært opptatt av. Vi har nå en betydelig utfordring gjennom alle de nye, unge ansatte som kommer inn i det kommunale barnevernet. Det sier seg selv at når vi får bortimot 500 nye ansatte på kort tid, er det mange som kommer ut og skal ta viktige avgjørelser, som har lite erfaring. Derfor er ett av de tiltakene vi nå har satt inn, at vi vil etablere en egen videreutdanning for erfarne barnevernsarbeidere, der de kan lære å videreformidle kunnskap sånn at de kan ta et ansvar for at de nytilsatte får veiledet praksis når de begynner. En annen kompetanseutfordring er knyttet til flerkulturell kompetanse i barnevernet, fordi vi ser at flere familier enn før har minoritetsbakgrunn. Der har vi også et eget videreutdanningsopplegg på gang, i tillegg til tiltak for å rekruttere flere barnevernsarbeidere med minoritetsbakgrunn. Det representanten nevner om familieråd og informasjon om det, tar jeg med meg. | Sosialistisk Venstreparti | 2011-12-01 00:00:00 |
1 | Som komiteens leiar sa, er det ein samrøystes komité som legg fram ein relativt presis kritikk av PST sin oppførsel i denne saka, der ein seier tydeleg at ein må rydda opp og følgja sine eigne lover og reglar i forhold til § 17. Der har PST ikkje følgt sin eigen instruks og informert justisministeren og EOS-utvalet, slik dei er forplikta til å gjera. Berre for å filosofera litt over det: Er det sånn at EOS-utvalet skal spørja PST om dei veit noko som me burde veta? Korleis skal denne tilliten rettast opp igjen, i og med at PST ikkje fortalde EOS-utvalet og justisministeren om det dei faktisk visste? Dette håpar eg at justisministeren tenkjer vidare på. Korleis kan me sikra at PST faktisk legg alle korta på bordet til EOS-utvalet – Stortinget sitt viktige organ til oppfølging av desse problemstillingane? Me hadde Lund-kommisjonen. Me som er på venstresida, veit jo at det føregår overvaking. Det har føregått massiv, ulovleg overvaking av folk på venstresida. Men det er trass alt ei stund sia. Eg hadde f.eks. ein onkel som blei overvaka i 30 år – all post blei opna, alle telefonar blei avlytta, kvar bevegelse blei følgd. Han var ein fagforeiningsmann og NKP-ar. Eg skulle nesten tru at me hadde kome eit skritt vidare i forhold til den kalde krigen. Men på ein måte blei det litt sånn déjà vu for meg då me fekk denne saka på ambassaden. At ein faktisk held på med lovbrot enno, at ein godtek det i PST, er skremmande. Eg reknar med at denne sære organisasjonen knytt opp mot ambassadesaka har mange gode fotografi av underteikna, som har vore på plenen utanfor i demonstrasjonar stadig vekk, mot krig og anna elende i verda. Dei må gjerne behalda dei bileta. Men eg meiner at dette er ei alvorleg sak, og eg er no glad for å høyra at justisministeren seier at han i dag har sendt brev der han er i ferd med å stramma opp reglar som skal følgjast. Det meiner eg er veldig fornuftig. Eg reknar med at justisministeren held fast i denne saka, slik at alt blir rydda opp, slik at me slepp fleire slike episodar med PST, og slik at PST faktisk går inn i den nye tida dei er i, og ikkje lever som i den gamle kalde krigen. | Sosialistisk Venstreparti | 2011-04-12 00:00:00 |
1 | Eg kan seie meg einig i innlegget frå representanten. I tillegg til nasjonale prøver, kvalitetsutvikling og kompetanse er tilsyn viktig, for det gir kontroll med og sjekk av om ein rundt omkring i Noreg faktisk gjer det som Stortinget har vedteke at ein skal gjere innanfor skuleområdet. Heilt sentral i oppfølginga av politikken er sjølvsagt administrasjonen og den kompetansen ein har i den einskilde kommunen eller fylkeskommunen. Vi veit at det er betydelege forskjellar, og det er avdekt store svakheiter. Derfor er eg oppteken av å jobbe med dette frå nasjonalt hald, men òg, som representanten nemner, i dialog med KS. Vi har heldigvis ei rekkje kommunar, som eg sjølv har besøkt, som jobbar særs systematisk og godt med det. | Sosialistisk Venstreparti | 2008-01-30 00:00:00 |
0 | Jeg synes finansministeren i dag er veldig flink til å svare på alt annet enn det han blir spurt om. Det er f.eks. en digresjon av ubetydelige dimensjoner å begynne å snakke om formuesskatten og straff. Retorikken er jo ganske åpenbar: Når norske eiere har en skatt som utenlandske eiere i Norge ikke har, er det en straff for norske eiere. Sånn er det bare. Når det gjelder arveavgift, har Fremskrittspartiet et veldig klart standpunkt: Den må vekk. Den hindrer lett overføring av verdier mellom generasjoner i bedrifter. Den er også mange ganger en ulempe når en skal ha arveoppgjør på hytte, hus og annet, der familien gjerne ikke klarer å beholde familieeiendommen på grunn av bl.a. arveavgiften. Det som er mest spesielt med den debatten som har dukket opp nå, er jo at regjeringen hele veien har sagt at en skal betale sin skatt med glede. Så ser en altså at sentrale medlemmer av regjeringen driver utstrakt skatteplanlegging. Er slik skatteplanlegging fra regjeringsmedlemmer et uttrykk for at en betaler sin skatt med glede? | Fremskrittspartiet | 2012-01-18 00:00:00 |
1 | Raymond Johansen har selv klart opp i hvordan hans uttalelser skulle forstås. Verken han eller Regjeringen har noe annet syn enn at den arbeidsinnvandring vi har hatt og kommer til å ha i Norge, er avgjørende for velferdsstaten og viktig for norsk økonomi. Vi kommer også i framtiden til å være avhengig av arbeidsinnvandrere for å løse viktige oppgaver i vårt samfunn. Folk som kommer hit for å jobbe på norske lønns- og avtalevilkår, er ikke bare velkomne hit, men vi har sterkt behov for dem. Jeg har i den sammenheng lyst til å peke på noe som etter mitt syn er veldig gledelig. I Statistisk Sentralbyrås årlige undersøkelse av holdninger knyttet til innvandring og inkludering, som ble lagt fram i går, er det nettopp veldig tydelig at den holdningen har sterkt fotfeste også i befolkningen. Tallene viser at sju av ti er helt eller nokså enig i at innvandrere flest gjør en nyttig innsats i norsk arbeidsliv. En marginal del av befolkningen er uenig i det. Svært mange anerkjenner også i den undersøkelsen det positive bidraget som bl.a. de mange polakkene gir til norsk økonomi. Så er vår utfordring å sørge for at vi har et arbeidsliv som ikke fører til at arbeidsinnvandring gir sosial dumping. Da er det avgjørende med et godt regulert arbeidsliv, med en sterk fagbevegelse og med maktforhold i arbeidslivet som gjør at fagforeninger og faglig tillitsvalgte arbeidstakere har makt. Det er jo det feltet der det vil være stor uenighet mellom Regjeringen og Høyre, fordi Høyre har ønsket å føre en politikk som ville svekke arbeidstakernes makt, og på den måten legge til rette for mer sosial dumping. | Sosialistisk Venstreparti | 2009-11-25 00:00:00 |
1 | Jeg synes det var flott å få avklart at regjeringen ikke synes ulikhetene i USA er et forbilde. Siden halve regjeringen har Ayn Rand som forbilde, var det en nyttig avklaring. Men det er en tom retorisk manøver statsministeren driver med når hun er bekymret for ulikhet, men så i neste øyeblikk, sånn som i intervjuet med VG, sier at skatt ikke er viktig i den sammenhengen. Det er veldig godt dokumentert i forskningen om ulikhet, f.eks. av Thomas Piketty, at lavere skattlegging i en rekke land har vært en driver for den forskjellsutviklingen vi har sett. Og det gjennomslaget høyresiden har fått i mange land for lavere skattlegging av dem med høye inntekter og formuer, har vært ekstremt skadelig for økonomien og for det sosiale samholdet i mange samfunn. Så vi har en statsminister som er bekymret for økt ulikhet, men som fører en skattepolitikk for å øke ulikheten. Siden statsministeren ikke vil snakke om skatt, vil jeg ha et svar om skatt: Vil de endringene regjeringen har gjort i skattepolitikken i denne perioden, redusere eller øke den økonomiske ulikheten i Norge? | Sosialistisk Venstreparti | 2016-01-13 00:00:00 |
1 | Vi vurderer kontinuerlig alle mulige kanaler for det norske bistandsarbeidet, men det er jo av politiske grunner vi mener at FN er så avgjørende. FN er ikke bare avgjørende som en bistandsaktør i mange land i den tredje verden, FN er avgjørende for oss, fordi Norge er et lite land. Små land er mer enn de store landene avhengige av en internasjonal rettsorden og en organisert verden. Det er bare FN som kan sette normer som respekteres av verdenssamfunnet. Det er bare FN som f.eks. på verdenssamfunnets vegne kan si at en krig er akseptabel eller ikke er akseptabel, og det er FN som setter normer for en rekke av de områdene vi har snakket om her i dag: menneskerettigheter, kvinnespørsmål osv. Så av alle disse grunnene vil vi styrke FN. Men en del av den styrkingen er å kreve mindre byråkrati, mer effektivitet, bedre forvaltning av pengene, større åpenhet i FN-systemet og også å få flere nordmenn inn i systemet i FN, fordi vi tror det også kan bidra i den riktige retningen. | Sosialistisk Venstreparti | 2006-01-18 00:00:00 |
0 | Jeg liker ikke uttrykk som at kommunene skal finne «smidige» løsninger. Men jeg bad statsråden forsikre meg om at vi kan forvente at hun kommer tilbake i revidert nasjonalbudsjett for 2004 med løsninger når det gjelder likeverdig behandling. Det kan ikke være tvil om at full likeverdig behandling skal settes i gang fra 1. mai 2004. Derfor reagerte jeg ganske spontant da statsråden fra talerstolen nettopp sa at man skal ha «full likeverdig behandling». Da har jeg faktisk lyst til å spørre statsråden: Når er det hun tenker seg at vi skal få full likeverdig behandling? | Fremskrittspartiet | 2004-04-02 00:00:00 |
1 | Heldigvis lever vi i et fritt land der presidentens ønske om å ta kvelden ikke kan legge lokk på den frie debatt. Jeg skal ikke påberope meg å være noen stor fotballekspert, men jeg vet i hvert fall så pass at man kan få gult kort for filming. Og det tror jeg faktisk Carl I. Hagen og Fremskrittspartiet har fått i dag. Det har ikke vært noen spenning rundt det Carl I. Hagen faktisk har foretatt seg her i dag. Han har kommet på TV, det er jo riktig. Hvis man syns det er stimulerende med kameraer i fjeset, blitsregn, folk som springer etter en og lurer og sånn, så er det kjempefint. Men jeg tror faktisk ikke det går veldig mange ganger til, for det Bondevik og Regjeringen kan gjøre med kaldt blod, er å tenke: Ja vel, han der er ikke sånn som folk vi vanligvis pleier å forholde oss til. La meg ta et eksempel fra min egen kraftigste ungdomstid – og ikke henge ut ungene mine, men bruke meg selv. Da var diskusjonen i forhold til foreldrene mine omtrent sånn: Dere kan ikke tvinge meg til å være med på den kjedelige hytteturen. Jeg vil heller gjøre noe annet. – Jo, det kan vi, sa moren og faren min. – Det kan dere ikke! – Jo, det kan vi, sa de. Og så gjorde de det. Men Carl I. Hagen er jo helt motsatt. Han sier: Tving meg, tving meg! (Latter i salen!) Ja vel, sier Bondevik. Ja vel, sier Carl I. Hagen. Hvorfor i all verden skal noen drive og forhandle eller gjøre noe i forhold til Carl I. Hagen en annen gang? Hvis Bondevik-regjeringen bare er interessert i å gå disse ydmykende og nedverdigende rundene, så vet de jo utmerket godt at i hvert fall et stykke på vei så kan de bare behandle Carl I. Hagen og Fremskrittspartiet på den måten, for de er ikke interessert i å oppnå resultater på vegne av sine velgere. De er mer interessert i å være på TV. Og veldig mange velgere tror at det de ser på TV, er det man jobber med når det gjelder politikk. Men sånn er det faktisk ikke, for det som avgjør deres trygd, deres rettigheter eller hvor mye de får når de er ektefeller og pensjonister, er faktisk de vedtakene som blir fattet her. Og det bryr Fremskrittspartiet og Carl I. Hagen seg døyten om. Det kan jo være greit å vite. Men jeg syns ikke at Stortinget som sådant kommer noe særlig styrket ut av det. Skal vi sitte her med navneopprop, ja og nei og tegne ned, og Bondevik sitter? Kan vi holde på sånn i fire år – to ganger i året, tre ganger i året, fire ganger i året? Det er ingen som kommer styrket ut av det. Folk vil miste troen på at politikk er et seriøst arbeid. Det kan muligens øke underholdningsverdien for noen, men at det øker tilliten til at det er noe poeng i å delta i politikk, at det er noe poeng i å avlegge stemme, til at det er noen som gjør en skikkelig seriøs jobb, tror ikke vi. | Sosialistisk Venstreparti | 2001-11-28 00:00:00 |
1 | Hvis det hadde vært så enkelt som representanten Storberget her framstilte det som, hadde svaret selvfølgelig vært ja. Personlig tror jeg at tvang kan fungere til en viss grad, i hvert fall i en startfase. Men å få andre til å forandre seg mot sin vilje er det bl.a. mange kvinner som smertelig har erfart ikke fungerer, heller ikke i et forhold. Det er vanskelig å skulle starte en behandling av mennesker som er helt uvillige. Det vi frykter, er at befolkningen får forhåpninger til «drug court» som ikke kan la seg innfri, rett og slett fordi man får dårlige resultater. Det er det ene. Det andre er at man i behandlingsapparatet risikerer å få en masse mennesker inn som ikke er villige, og som dermed ødelegger for de andre, som er der fordi de er motiverte. Vi tror at vi er nødt til å starte motivasjonen på en annen måte, f.eks. ved å ta i bruk§12-soning i langt større grad. Det betyr jo at man først kommer i fengsel, og så skal man ha et tilbud om å kunne sone ferdig straffen i institusjon. Vi mener at alle burde få det tilbudet. | Sosialistisk Venstreparti | 2004-12-02 00:00:00 |
0 | Jeg takker statsråden for svaret. Dette var faktisk et problem også i den perioden da jeg satt i sosialkomiteen, fra 1981 til 1985, og jeg har aldri blitt helt klar over hva det vil si at det er mangel på senger. Nå forstod jeg statsråden slik at det ikke er mangel på en fysisk seng og en plass til en seng et eller annet sted i sykehuset, men det må altså være mangel på noen som kan passe på pasienten og betjene sengen. Mitt spørsmål er: Vil det ikke normalt sett være bedre å plassere en pasient i et vanlig sykeværelse under oppsyn av en hjelpepleier enn å la vedkommende ligge og være sjenert av trafikk i gangene og korridorene? Mitt spørsmål er videre: Er det mangel på hjelpepleiere i denne forstand? | Fremskrittspartiet | 2000-03-01 00:00:00 |
1 | Regjeringen er opptatt av både å bevare og å styrke det kommunale selvstyret. Der står Regjeringen samlet. Regjeringen ønsker å føre en politikk som nettopp styrker det kommunale selvstyret. I de konfliktsakene som kommer til Miljøverndepartementets bord, er det ofte interessekonflikter mellom lokale og nasjonale interesser. Her tror jeg også det er viktig, innenfor feltet som Miljøverndepartementet håndterer, at en må ha øye for at av og til må nasjonale interesser foretrekkes framfor lokale ønsker. | Sosialistisk Venstreparti | 2006-03-29 00:00:00 |
0 | Jeg har oppfattet det slik at Høyre følger Arbeiderpartiet og Finansdepartementet når det gjelder synet på budsjettbalansen og ikke minst synet på at bruk av penger over statsbudsjettet virker likt, uansett hva pengene brukes til. Oljeformuen blir nå omplassert i finansiell formue i utlandet. Er Høyre enig i at det i gitte situasjoner kan være fornuftig å omplassere noe av denne formuen i realkapital i Norge, når dette kan gjøres enten ved å bruke pengene i utlandet til f.eks. kjøp av sykehusutstyr, som vil øke effektiviteten i det norske helsevesen, eller ved å utnytte ledig kapasitet i Norge? Akkurat for tiden har vi et meget godt eksempel på hvordan det kan gjøres. Vi har bekreftede tall på at det er over 3 000 ledige i anleggsbransjen, og bransjen selv sier at 80–90 pst. av det tunge anleggsutstyret nå står ledig – altså ikke er i bruk. Er Høyre enig i at det i en slik situasjon kan være fornuftig å bruke noen milliarder av den kapitalen vi har i utlandet, til å bedre infrastrukturen i Norge? | Fremskrittspartiet | 2001-05-15 00:00:00 |
1 | Det er for folk ett spørsmål som er mer vesentlig enn andre å stille til en regjering som styrer landet. Det er det samme spørsmålet vi hver dag stiller oss selv: Holder vi løftene? Når vi de viktigste målene vi har satt oss? Jeg pleier å si til partimedlemmer, når vi snakker om hva som er målet for det vi driver med, at alle må finne hver sin setning i Soria Moria-erklæringen – enten partimedlemmer eller andre som støtter det rød-grønne prosjektet – og sørge for at det blir gjennomført. Jeg har mine egne setninger, og det er de som beskriver målene for den økonomiske politikken, nemlig følgende: «Målene for den økonomiske politikken skal være arbeid til alle, en bærekraftig utvikling, en mer rettferdig fordeling og styrking av velferdsordningene.» I tillegg er det «et mål for Regjeringen at de økonomiske forskjellene skal reduseres og fattigdom avskaffes». Det er lett på en dag som i dag å bli preget av det som står på forsiden av avisene, glemme det som er de viktigste målene for det langsiktige prosjektet vårt, og heller bli styrt av dag til dag-politikken. Men vi må likevel holde oppmerksomheten klart festet på målene. Da er svaret: Ja, arbeidsløsheten går ned. Vi har skaffet omtrent 79 000 nye jobber i løpet av det siste året. Over 30 000 av dem som stod i arbeidsløshetskø, har fått seg jobb. Arbeidsløsheten for helt ledige er ned mot 2,2 pst. Arbeidsløshet er sløsing med samfunnets ressurser og sløsing med folks liv. Vi lykkes med å få folk i jobb, og i motsetning til hva høyresiden gjorde da de satt i regjering, gjør vi det samtidig som vi gir de arbeidsløse mer penger – penger som høyresiden tok fra folk som var arbeidsløse. Neste år skal vi gjøre mer for å få dem som står utenfor arbeidslivet, inn i jobb. Vi fører en økonomisk politikk som legger forholdene til rette for fortsatt nedgang i arbeidsløsheten. Vi satser penger på næringsutvikling over hele landet, og vi gjeninnfører den differensierte arbeidsgiveravgiften, som den forrige regjeringen nærmest hadde gitt opp. Vi ruster opp skoler og bygger ut jernbane for folk og gods. Vi lager en ny kvalifiseringsordning for dem som har vært langtidssosialhjelpsmottakere. Ordningen likner på den vellykkede introduksjonsordningen for flyktninger, der man får et fast beløp i måneden og rett til bostøtte for å delta i opplegg som går på kompetanseheving eller annet. Det er en av de konkrete ordningene som følger opp det gamle SV-forslaget om å gi folk én dør å gå inn av når de skal møte Aetat, Trygdeetaten og sosialkontoret, og som seinere alle partier på Stortinget er enige om. Ja, vi beveger oss skrittvis i retning av en mer bærekraftig utvikling. Klimaet er vår generasjons største utfordring, fordi vi er for at utviklingslandene skal nærme seg oss i velstand, samtidig som det betyr en enorm belastning for klimaet på vår felles jordklode. Derfor setter vi av millioner til å rense gasskraftverk som tidligere regjeringer har tillatt å slippe ut store mengder CO2. Vi skal rense framtidige gasskraftverk òg. Vi satser på fornybar energi. De første 10 milliardene er på plass i et fond. Det gir oss 400 mill. kr i året til satsing på omlegging fra olje og ikke-fornybar energi til ny produksjon av fornybar elektrisitet, og til å gjøre det billigere for folk å investere i strømsparing hjemme. Vi legger om bilavgiftene, slik at det blir billigere for folk å velge klimavennlige biler. Dette var første skritt når det gjelder omlegging av bilavgiftene i miljøvennlig retning. Neste skritt for å få flere biler på biodrivstoff kommer allerede til sommeren. Næringslivet har vi òg fått på lag i arbeidet med å få bukt med den sure nedbøren som tar livet av laksen – og annet liv – i elvene. Derfor innfører vi første trinn i en NOx-avgift, med mulighet for næringslivet til å framforhandle ordninger med Miljøverndepartementet som gir minst de samme avgiftsreduksjonene. Vi er altså på vei i miljøpolitikken i retning av en mer bærekraftig utvikling. Og – ja – vi kommer oss i retning av en mer rettferdig fordeling. Vi øker de veiledende sosialhjelpsnormene fra 1. januar med 5 pst. mer enn prisstigningen. Mens alle andre grupper i samfunnet får trygd og lønn økt i takt med lønnsveksten, har sosialhjelpsmottakere sakket akterut de siste ti årene. Det gjør vi noe med, og så er det opp til kommunene å følge opp med konkrete sosialhjelpsvedtak. I tillegg bruker vi 200 mill. kr på å fjerne en del tvangsgebyrer, noe som særlig gjør at folk som har havnet i økonomisk trøbbel, får det lettere. Dette er viktig for å hindre at folk som har dårlig råd, plutselig ender opp i en fattigdomsfelle. Og så er vi, sammen med resten av regjeringspartiene, et skatteletteparti for dem med lave inntekter. Vi sørger for å trekke inn penger fra dem som har mye aksjer og høyere lønnsinntekter, og gir skattelette til ungdom ved å øke frikortgrensen til 40 000 kr. Vi gir skattelette til deltidsarbeidere og lavtlønte som tjener under 200 000 kr, og til folk som sitter på en liten formue, f.eks. fordi de eier et lite hus. Forskjellene har økt helt siden 1980-tallet. Vi er ambisiøse og mener at forskjellene bør bli mindre, fordi det er særlig de aller rikeste – særlig de 5 pst. rikeste – som har dratt fra resten av oss. Vi mener at forskjellene skal bli mindre, ikke av misunnelse, men fordi rimelig, jevn økonomisk fordeling er det som skaper følelsen her i landet av at vi er ett lag, at vi har et felles mål, at vi kan jobbe sammen i det som er skapt ved den nordiske arbeidslivsmodellen og den nordiske velferdsmodellen, der alle stiller opp med skatt og samtidig får trygghet – både arbeidsgivere og arbeidsfolk – gjennom gode trygdeordninger, helsevesen og barnehageplasser. I tillegg sørger vi for å kjempe for rettferdighet, ikke bare i Norge, men i hele verden. Vi leder an i kampen mot internasjonal fattigdom og for en rettferdig utvikling i verden. Vi kommer til å nå målet om at 1 pst. av inntektene våre her i landet skal gå til utvikling i fattigere land enn vårt eget, fordi vi er et solidarisk folk som er opptatt av at vi skal fordele den rikdommen som er kommet oss til del gjennom oljeinntektene fra Nordsjøen. Vi ser at de oljeinntektene som vi får fra Nordsjøen, er inntekter som bl.a. kommer fra salg av olje til fattigere land. En del av de pengene bør gå tilbake til fattige land, fordi vi er for internasjonal solidaritet. Vi går i front internasjonalt ved å slette gjeld fra 1970-tallets skipseksportkampanje. Vi er med på å stoppe nedkuttingen i Amazonas-jungelen for å bedre verdens miljø. Vi er for vaksineprogrammer for å få bukt med lidelser blant barn – barn som dør av helt vanlige sykdommer som burde vært utryddet. Vi er med på en utvikling som særlig bidrar til likestilling, fordi vi sørger for at det i mange land er jenter, ofte jenter som ellers ikke ville fått utdanning, som er med på å bidra til framtiden i landet sitt. Så skaper vi mer velferd her i landet. Vi har satt av penger til den største barnehageutbygging noensinne. Vi har nye rekordtall i år, og vi kommer til å få enda høyere tall neste år. Vi har satt av penger til å klare å følge opp barnehageløftet. Da er det for meg uforståelig når Jan Tore Sanner står her og sier at de kommer til å skape flere barnehageplasser. Vi har altså satt av penger til å skape akkurat nok barnehageplasser til å innfri løftet om at alle som ønsker det og som søker om plass neste vår, skal få en plass i løpet av neste høst. Det er bare det at når man øker barnehageprisen, slik som både Høyre og Venstre legger opp til, prøver man å løse problemet med barnehagekøene gjennom å tvinge folk som har dårlig råd, til isteden å være hjemme – fordi de ikke har råd til å betale barnehageregningen. Det er en usolidarisk måte å løse barnehagekøene på, som vi er dypt uenig i. Jeg vil likevel si at den største velferdsøkningen som det rød-grønne alternativet står for, er det løftet vi ser i kommuneøkonomien. I forrige periode var det frafall av tillitsvalgte rundt omkring i kommunesektoren, fordi folk følte det var helt fryktelig å være med. De følte at det de var med på, var å kutte i velferdstilbudet rundt omkring i kommunene. Det var ikke rart, for den forrige regjeringen hadde som målsetting at velferden i landet skulle få en mindre og mindre andel av den samlede kaken av inntekter og verdiskaping vi hadde her i landet. Vi har det motsatte målet. Vi sier at veksten gjennom økningen i oljeinntektene i årene som kommer, skal gå til velferd. Det skal gå til velferd ved å sikre gode trygdeordninger til folk. Det skal gå til velferd ved å sikre en utbygging av velferdsstaten i alle årene som kommer. Samlet sett kommer kommuneøkonomien i løpet av dette året og neste år til å få en vekst på 17 milliarder kr. Det er vanvittig mye penger. Det er penger som aldri hadde vært der hvis den forrige regjeringen hadde fått fortsette, med støtte av Fremskrittspartiet. | Sosialistisk Venstreparti | 2006-11-28 00:00:00 |
1 | Når det gjelder EUs utvidelsesplaner, oppfatter jeg ikke at det først og fremst er et spørsmål om hva verken vi i SV eller vi i Norge synes. Det er først og fremst et forhold mellom kandidatlandene og EU. Det må også være et forhold mellom befolkningene i kandidatlandene og EU. Når det kommer til stykket, kan vi jo ikke være helt sikre på at det ikke kan finnes EU-motstandere også i kandidatlandene. Så jeg vil stille meg litt avventende til dette og f.eks. se den norske handlingsplanen som innebærer at Norge skal ivre veldig sterkt for utvidelse. Men når det gjelder målsettingene, er vi helt enige. Norge skal selvsagt bidra til økonomisk vekst og stabilitet i øst. Vi skal selvsagt bidra til å utvikle velferdssamfunn og å utvikle demokratiene i øst. Dette er veldig viktige oppgaver, og vi vil veldig gjerne være med på å prioritere de oppgavene. Men her er det jo også et forhold mellom Norge og landene i den tidligere østblokken, og dette må ikke nødvendigvis knyttes til EU. Når det gjelder sanksjoner, er vi selvfølgelig ikke motstandere av alle typer sanksjoner. Det vi sier, er at de brede sanksjonene, som er ment å ramme hele befolkninger, er vi nødt til å revurdere. Vi ser at de både i forhold til Irak og i forhold til Serbia ser ut til å fungere feil, ved at sanksjonene fører til økt oppslutning om regimet framfor å svekke det, og at det rammer urettferdig i forhold til sivilbefolkningen. Så det vi må få, er spissede sanksjoner. Vi må få sanksjoner som først og fremst rammer politiske eliter, vi må ha våpenembargo der hvor det er relevant, og vi må se på mulighetene for å fryse finanser der hvor det er relevant. Så det er ikke noe spørsmål om å være imot alle typer sanksjoner. Vi må utvikle et sanksjonsverktøy som er målrettet, og som er effektivt. Men i tillegg må vi stille oss det grunnleggende spørsmål: Er det mindre kontakt eller mer kontakt som hjelper når noen land oppfører seg usosialt, for å si det slik, og bryter mot internasjonal rettsorden? Av og til kan kanskje økt handel og økt kontakt være det rette. | Sosialistisk Venstreparti | 2001-04-06 00:00:00 |
1 | Jeg vil først takke representanten Kolberg for å ville ta opp et grunnlovsforslag, som SV også støtter og er med på, med tanke på å styrke det samiske folks stilling i Grunnloven. I går var det en kraftfull markering utenfor Stortinget. Den var ikke nødvendigvis kraftfull i form av sin størrelse – markeringer fra minoriteter er sjelden det – men desto mer kraftfull i sitt innhold. Markeringen var mot regjeringens samepolitikk, utløst av nedleggelsen av Sameskolen i Hattfjelldal. Det er ikke ofte at representanter for det samiske folk ser seg nødt til å ta turen til Eidsvolls plass for å stå utenfor Stortinget. Gårsdagens krav og appeller var verdt å lytte til. Talene var klare, og jeg fikk en fornemmelse av at en dråpe er i ferd med å lande i et beger som begynner å bli temmelig fullt. Jeg registrerer at regjeringen har lagt fram et budsjett for norsk vekst og for samisk kutt. Jeg registrerer en kritikk fra Sametinget om en opplevelse av at gjentatte ganger overholdes ikke konsultasjonsavtalen, og jeg registrerer at viktige prosjekter som Bååstede – «tilbake» – og Várjjat Siida ligger helt lydløse, helt stille. Jeg blir også kontaktet av forskjellige representanter – av sjølaksefiskere, som er viktige bærere av den sjøsamiske kulturen, og som opplever at deres næringsgrunnlag er truet, og jeg blir kontaktet av foreldre som daglig må føre en knallhard kamp for at ungene deres skal få helt avgjørende og grunnleggende rettigheter innfridd, nemlig språkopplæring og kjennskap til sin kultur. Som minoritet utsettes det samiske folk for et press av majoritetssamfunnet. Vi ser det i bruk av natur og naturressurser, vi ser det i bestemmelser og at av og til overdøves stemmer, vi ser det i form av at det å kjempe for sitt eget rom og for språk og kultur i et majoritetssamfunn kan være krevende. Da er det nedslående at stortingsflertallet velger å legge ned en sørsamisk skole. Det er en gruppe som virkelig er under sterkt press. Så er det interessant å høre at statsråden opplever situasjonen veldig annerledes enn representanter for det samiske samfunn. Jeg vil gjerne utfordre statsråden til å dele noen tanker rundt det for å se om han ser for seg en forvaltning av Tanavassdraget som ivaretar sjølaksefiskerne, om språk og kultur blir tilstrekkelig ivaretatt, og om de samiske stemmene faktisk blir hørt. | Sosialistisk Venstreparti | 2015-12-17 00:00:00 |
0 | Det er veldig bra at man er bekymret for de skadevirkningene som alkoholmisbruk medfører i samfunnet. Der deler jeg og Fremskrittspartiet representantens bekymring for at vi har noen utfordringer. Men vi skiller vei i forhold til hva som kan være aktuelle virkemidler. Vi ser i dag at vi har store problemer bl.a. med rusmidler i Norge, men det har vi jo på tross av at vi har et flertall i denne sal som fører en meget restriktiv alkoholpolitikk, og som sørger for ganske store avgifter på alkohol. Fremskrittspartiet har tiltro til at vi faktisk må kunne gi det enkelte menneske noe mer frihet og mulighet til å handle varer legitimt, framfor at man skal ha en enorm grensehandel, som kanskje tapper norsk næringsliv for 10 000 arbeidsplasser, og at vi har en stadig økning av smugling av illegale varer inn til landet. Vi mener at det er mye bedre å senke avgiftene på alkohol, slik at mennesker selv kan kjøpe alkoholen her i Norge, til en billigere penge, noe som både vil få slutt på grensehandelen og føre til noe reduksjon i den illegale importen av alkohol. | Fremskrittspartiet | 2006-11-28 00:00:00 |
1 | Det er bra at regjeringa klarar å skape entusiasme for det dei meiner er deira prosjekt i deira eigne stortingsgrupper og stortingsfraksjonar. Eg ser ingen prosjekt i utviklingspolitikken, bortsett frå å kutte talet på land, som har vore den store debatten i dag – løfta fram som det store. Men det eg teikna meg for i representanten Hallerakers innlegg, var det som eg kunne sett på som ei ganske grov fornærming, men som eg trur berre må vere ein grenselaus mangel på historisk innsikt. Ja, Sosialistisk Folkeparti vart danna på NATO-motstand i 1961. Men danna på eit forsvar av Sovjetunionen – høyrde eg riktig? Eg vil be om at ein kjem med den minste form for dokumentasjon på det. Eg har lese fleire bøker om SV og SFs historie, eg har skrive artiklar om dei problematiske sidene i historia til vårt parti og andre parti. Aldri har eg nokon stad funne eit forsvar for Sovjetunionen. Sosialistisk Folkeparti, seinare SV, vart danna på det som var det tredje standpunktet. Det var ideen om at du skal ha same standard for politikken til alle stormaktene – brot på menneskerettane når dei kjem ved invasjonar i andre land. Derfor kritiserte SV både invasjonen i Afghanistan og amerikanske brot på folkerettane og menneskerettane i Latin-Amerika, mens andre i norsk politikk såg mellom fingrane med det eine og kritiserte det andre. Derfor har vi vore kritiske til opprustinga i både aust og vest gjennom heile vår historie. Det tredje standpunktet er eit relevant standpunkt i dag òg, fordi det fortsatt er behov for at ein har same standardar for alle stormakter når dei tek seg til rette. Så er det sjølvsagt riktig at Irak og Ukraina er ulike situasjonar. Alle krigar og konfliktar er ulike. Men dei har noko til felles, nemleg at det var brot på folkeretten som låg bak den USA-leia invasjonen av Irak, akkurat som det er brot på folkeretten å invadere Krim. Begge delar bør fordømmast. Men i Noreg var det mange støttespelarar i Høgre og Framstegspartiet for at vi skulle delta i invasjonen i Irak. Det er òg ein samanliknbar ting, nemleg at invasjonen av Irak viste seg å vere bygd på ei løgn – på påstandar som ikkje var riktige. La oss slå ring om det forsvaret for folkeretten som er presentert her i salen frå alle parti, men la oss ta det vidare til òg å gjelde alle framtidige situasjonar, ikkje berre når det passar ein. Det bør representantane, ikkje minst frå Høgre og Framstegspartiet, ta med seg. Så synest eg representanten Halleraker skulle setje seg inn i Sosialistisk Folkepartis og SVs historie, viss han har tenkt å kommentere det i framtida, og leite etter noko som minner om dokumentasjon for eit forsvar for Sovjetunionen. Elles legg eg påstanden daud og makteslaus. | Sosialistisk Venstreparti | 2014-03-27 00:00:00 |
0 | Det kunne vært spennende å oppleve noe nytt i spørretimen, men det er jeg redd representanten ikke får oppleve. Jeg har lyst til å være tydelig på at regjeringen følger opp politikken Stortinget har vedtatt. Det framgår ikke, som noen hevder, av klimaforliket at Utsirahøyden skal få kraft fra land, men at regjeringen skal følge opp utredning av en slik løsning og ha som mål at den forsynes fra land. Departementet har i tråd med klimaforliket fulgt opp de pågående utredningene av kraft fra land til Utsirahøyden. Om en slik løsning bør velges, skal man ta stilling til ved behandling av de enkelte utbyggingene. Så er det viktig å si at det valgte konseptet for det store Johan Sverdrup-feltet, som utgjør det aller meste av Utsirahøyden, medfører at feltet vil drives med kraft fra land fra produksjonsstart. Hvordan resten av kraftbruken skal dekkes, blir ikke besluttet nå. Til det første spørsmålet gjentar jeg det jeg sa i stad. Vi er nødt til å ta hensyn til tiltakskostnad og ressursbruk. Skal vi redusere utslipp av klimagasser globalt, er det viktig at disse hensynene også blir ivaretatt. | Fremskrittspartiet | 2014-04-02 00:00:00 |
0 | Først et hjertesukk når det gjelder soningskøene og problemene med dem. En skikkelig handlekraftig regjering hadde løst det problemet i løpet av tre måneder ved ganske enkelt raskt å få private vaktselskaper og eiendomsutviklere til å tilby fengselskapasitet – det hadde de ikke trengt mer enn tre måneder til – for de fanger som er minst rømningsfarlige, de minst voldsfarlige, men som skal sone. Det hadde det ikke vært noe problem å ordne hvis man hadde hatt en handlekraftig regjering som ikke var styrt av fagforeningene eller det offentlige. Så til Knut Storberget og Anders Jahre-saken. Jeg har mange ganger følt at Knut Storberget og jeg av og til har hatt ting vi har vært enige om når det gjelder rettssikkerhet. Men han slår altså fast at her er det kriminalitet. Det er meg ukjent at noen domstol har avsagt kjennelser for slik kriminalitet. Det er saker som verserer for domstolene, og da burde man vente til domstolene har avgjort. Mitt hovedanliggende er: Hvorfor har ikke staten som kreditor sørget for å få en kjennelse som godkjenner at de har et reelt krav i boet? Staten som kreditor har i realiteten greid å tilta seg instruksjonsmyndigheten over bobestyreren. På tross av at bobestyreren først og fremst er loddeierens representant, har man altså sabotert å komme inn i en rettssal for å få en avgjørelse om at staten har et reelt krav overfor Anders Jahres dødsbo. Det er min anklage. Vi ser av og til en god del tegn på systemsvikt i vårt domstolsvesen. Det tillater jeg meg å si, for det har stått nok om det også i litteraturen. Vårt system er at regjeringene, delvis embetsverket, utnevner høyesterettsdommere og andre dommere. Det har de full anledning til – selvsagt ikke på noen måte i samme målestokk som vi kjenner til i regimer vi ikke liker. Men her er det nyanseforskjeller. Det er glidende overganger. Da er det på tide at vi stiller spørsmålet: Får vi helt objektive og uavhengige dommere når det er embetsverket som i staten selv i stor grad styrer hvem som blir dommere? Vi har en tendens til å være meget statstro i saker hvor staten er part. Jeg tror vi er nødt til å se at når staten som kreditor overtar styringen av et bo, der staten bare er kreditor og ikke loddeier, istedenfor tidsfrister for å få bostyrets behandling avsluttet, får skifterettens hjelp til å fortsette, fortsetter de å sabotere at domstolene kommer inn i bildet og fatter kjennelse i saken. Nå får vi se. Det er selvsagt saker for domstolen. En del av de tingene jeg snakker om, går til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Men jeg synes det er uriktig å slå fast at personer, som i hvert fall jeg respekterer meget høyt, er kriminelle. | Fremskrittspartiet | 2002-12-05 00:00:00 |
1 | Når det gjeld det siste, trur eg vi misforstår kvarandre. Det er ikkje slik at eg oppfordrar ministeren til å oppfordre Nav til feil praksis. Eg oppfordrar ministeren til å gi ei melding om at den praksisen, den innstramminga, eller spesialiseringa som ministeren kallar det i sitt svar, stoppar opp, slik at det blir rom for denne typen program som De utrolige årene, som har vist seg å vere kolossalt positiv. Eg vil nemne professor Willy-Tore Mørch som har sagt til avisa Nordlys at den mest effektive behandlinga av barn med åtferdsproblem, er rettleiing av foreldre. Eit av programma som har verka aller mest, er De utrolige årene. Da er det veldig trist at vi no faktisk er i ein situasjon der den praksisen antakeleg kan vere døden for dette programmet. Da kan arbeids- og sosialministeren vere ansvarleg for at veldig mange foreldre med barn med åtferdsproblem ikkje får den hjelpa dei treng, med dei problema dette medfører for familiane og for samfunnet elles. | Sosialistisk Venstreparti | 2014-02-12 00:00:00 |
0 | Debatten rundt asylanttilstrømming og saksbehandlingstid har nå gått over tre–fire år. Så kan vi gjerne peke på Riksrevisjonens rapport, men også det som statsråden sier i forhold til at vi er i ferd med å lykkes. I hvert fall tolker jeg statsråden dit hen at nå har UDI fått ned saksbehandlingstiden. Men hva er egentlig de grunnleggende årsakene til at vi nå på en måte har fått gjennomsnittlig kortere saksbehandlingstid? Jeg reagerer ganske sterkt på at statsråden sier at vi har kortere saksbehandlingstid enn andre europeiske land. Det har jo en direkte sammenheng med at Norge har en meget liberal praksis i forhold til hvilke søknader vi skal behandle, mens andre land er mer restriktive og behandler mer reelle søkere. Andre land behandler altså dem som kan ha grunnlag for å få opphold på asyl, mens i Norge behandler vi alt det som har å gjøre med åpenbar grunnløs, grunnløs og mulig grunnløs. Det er klart at det tar kortere tid å behandle en åpenbar grunnløs søknad selv om søkeren skal sendes ut. Kan det være årsaken til at statsråden nå prøver å gi uttrykk for at vi er i ferd med å få ned saksbehandlingstiden? Og er det sånn at statsråden nå vil følge opp det som lå i budsjettvedtaket i forhold til dette med 48 arbeidstimer i forhold til søkere? Så vil jeg gjerne utfordre statsråden: Når vi snakker om åpenbart grunnløse eller grunnløse søkere og mulig grunnløse søkere, hvordan definerer statsråden de tre kategoriene? Har statsråden på en måte signalisert sitt syn på det i forhold til UDIs saksbehandlingsapparat? | Fremskrittspartiet | 2003-02-11 00:00:00 |
1 | Det er mulig at det er enkelte nyanser i Stokkan-Grandes budskap som jeg ikke har fått helt med meg, men jeg har ikke forstått ham dit replikanten nå gjør. Jeg synes det er veldig vanskelig å forstå hva Høyre egentlig går inn for når det gjelder språkkartlegging i barnehagene. Det er selvsagt slik at helsestasjonen også må følge opp de barna som ikke går i barnehagen, men barnehagen er altså en arena for å støtte barn i deres utvikling. Nå har vi et ekspertutvalg og en referansegruppe som ser på hvordan en skal få det trente blikket overfor dem. For øvrig er dette et område der man ser klare skiller i politikken. Høyre øker maksprisen. De reduserer litt i forhold til inntektsgradert, men de har et netto kutt på barnehagesektoren på over 400 mill. kr, fordi makstaksten øker generelt for barnehageforeldre, mer enn det Høyre investerer i barnehagene. Det er jo greit for folk å vite at barnehagene blir dyrere hvis det blir nytt flertall. | Sosialistisk Venstreparti | 2010-12-14 00:00:00 |
1 | Det er gledelig å kunne konstatere at NSB har hatt en positiv utvikling. Det er viktig, for vi trenger et godt, moderne og miljøvennlig transportselskap i Norge som kan drive en effektiv og god togtrafikk. I tillegg til at passasjerutviklingen har vært god, har også punktligheten bedret seg dramatisk de siste årene. NSB har gjort grep som har ført til at passasjerene på nytt har kommet til NSB. Jeg vil gi ros for den kampanjen som ble kjørt, der man kunne reise hvor langt man ville, for 150 kr. Den viste seg å være en suksess. Det har også blitt vesentlig lettere å bestille billetter hos NSB, ikke minst gjennom et veldig effektivt system på Internett. NSB lever i en situasjon med konkurranse. Jeg hører at Høyre og Fremskrittspartiet ikke har registrert det, men NSB konkurrerer hver eneste dag mot bil, mot fly og delvis mot buss. Den konkurransen er det NSB skal vinne. Jeg har hatt den tvilsomme fornøyelse å prøve et konkurranseutsatt togmarked, hvor tog skulle konkurrere mot tog, i Storbritannia. Det tok meg to dager å få kjøpt en billett. Jeg måtte ha reisehåndboka for hånd, og Lonely Planet’s reiseguide for Storbritannia bruker tre sider på å beskrive hvordan man skal få tak i en billett for å reise fra A til B. Storbritannia er ingen modell for oss hvis vi skal bygge opp effektiv togtrafikk i Norge. Det er ett område hvor punktligheten ikke er god nok ennå, og det er lokaltrafikken rundt Oslo. Jeg synes det er vanskelig å laste NSB for det. Den infrastruktur vi har rundt hovedstaden, har ikke god nok kapasitet til å klare å ta en god nok trafikkutvikling. Det gjelder spesielt strekningen Oslo–Ski, hvor vi har hatt problemer, og hvor vi venter på utbygging av dobbeltspor for å få en ny og bedre situasjon. Jeg vil gi ros til Regjeringen for å ha lagt fram en god melding. Da jeg leste gjennom den første gang, tenkte jeg at dette skulle bli en lett jobb i komiteen. Her kan vi få til et bredt flertall, selvfølgelig minus det partiet som egentlig ikke vil ha tog i Norge, Fremskrittspartiet. Jeg er derfor litt lei meg over at vi ikke står sammen om mer enn det vi faktisk gjør, i denne innstillingen. Det gjelder spesielt Nettbuss. Jeg må si at måten regjeringsfraksjonen argumenterer på i den saken, overrasker meg en smule. Det virker som det ikke er konkurransen i seg selv som er en målsetting, men nærmest å få lov til å knø statsselskapet. Det synes jeg ikke er et ærbart motiv. Det er konsesjonspolitikken som avgjør om vi skal ha konkurranse mellom buss og jernbane. Når regjeringspartiene, med støtte fra Fremskrittspartiet, vedtar at det skal være en slik konkurranse, må det være greit og riktig at NSB får lov til å konkurrere på like vilkår med de andre selskapene som skal inn i markedet. Vi ser at når anbud er ute på Gjøvikbanen, er det de store internasjonale aktørene som Arriva og Connex som leverer inn anbud, og de selskapene driver selvfølgelig både med jernbane og med buss. Da framstår det som noe merkelig at regjeringsfraksjonen, i motsetning til Regjeringen, oppfatter det som et problem at også statsselskapet NSB skal drive både med jernbane og med buss. Det er blitt sagt at det er et problem at NSB kjører buss parallelt med at det går tog. Jeg klarer ikke med min beste vilje å forstå hvorfor det da ikke er et problem hvis Connex skulle kjøre den samme bussen ved siden av toget. Så litt ris til slutt. Når det gjelder stasjonene, bør situasjon bli bedre enn den er i dag. Det er ikke trivelig å gå på toget verken på Holmlia eller på Hauketo. Nå tror noen kanskje at det er små stasjoner av liten betydning, men vi snakker om stasjoner som er blant de ti-tolv mest trafikkerte i Norge. Jeg håper vi får til en ordning. Og hvis vi skal si at komiteen er enig om i hvert fall én setning, må det være den om at «stasjonene og stasjonsområdene må brukes til beste for passasjerene». Det håper jeg vil skje. | Sosialistisk Venstreparti | 2005-03-03 00:00:00 |
1 | Jagland la vekt på å ha et framtidsperspektiv for all den politikken som drives. Det er et utgangspunkt for politisk debatt som jeg er helt enig i. Egentlig var det slik at man hver gang burde spørre seg: Hva bringer dette vedtaket om 20 år? Det er også det som gjør situasjonen så fortvilt, at man har en politisk allianse i norsk politikk som gjør at sentrum, Høyre og Fremskrittspartiet nå inngår sitt fjerde budsjettforlik. Vi må spørre oss selv: Er det slik vi vil ha det i to år til? Da kan vi risikere at det som blir lagt mest vekt på, er at ingen skal betale en krone mer i skatt, uansett hvor rike de er, og at prisen blir for dårlig kommuneøkonomi og økte egenandeler. Det er faktisk slik at de som betaler den største prisen for kontantstøtten, er de litt større ungene. Rapportene fra kommunene viser at det er i forhold til skole og andre tiltak for barn og unge det blir skåret ned – også i forhold til SFO, skolefritidsordningen, som Stortinget direkte har vært med på. Derfor er det slik at det er de litt større ungene som betaler for kontantstøtten. I tillegg har vi en politisk situasjon der Regjeringen kan planlegge for en halv dag av gangen og kretse rundt Carl I. Hagens spill. Og hvis ikke Regjeringen kretser rundt Carl I. Hagen, er det Arbeiderpartiet som gjør det. Sentrum har valgt side i norsk politikk. Det er kontantstøtten de har satt foran alle andre saker, og det betyr pr. i dag høyrepolitikk på alle andre områder også. Det valget må sentrum ta ansvaret for selv. De må ikke skylde på andre. Men jeg syns jo de slipper altfor lett unna med å skylde på Jagland og Arbeiderpartiet hver eneste gang. Rundt juletider syntes jeg ikke vi hørte noe annet. Hver gang det var et eller annet som var galt, som regjeringspartiene skulle skylde på, var omkvedet: Det er Jaglands skyld. Hvis en har mot og styrke og lyst til å drive en regjering, må man selv ta ansvar for den politiske alliansen man inngår i. Nå er spørsmålet til SV og Arbeiderpartiet: Skal også vi sette kontantstøtten foran alle andre saker i de neste to årene i Stortinget? Som SV ser det, har vi tre store utfordringer som vi ikke kan vente med å starte å løse. Det ene er at forskjellene i Norge øker. Det fins folk som sliter enormt i et velstandssamfunn. På den andre siden er det noen som blir enormt mye rikere. De som har inntekter fra aksjeutbytte, har fått et kjempeløft i løpet av de siste årene. Det går an å omfordele i Norge. Det er ikke mange milliardene som skal til for å avskaffe fattigdommen i Norge hvis det fins politisk vilje til det. For det andre trengs det en omfattende skolereform, særlig i ungdomsskolen. Når 25 pst. av elevene i ungdomsskolen sier at de mistrives, når avstanden mellom standarden på det veldig mange unger har hjemme, og det de møter på skolen, er et kjempegap, og når vi sliter med å rekruttere lærere og få dem til å stå på med entusiasme i skolen, da trengs det en kjempereform. For det tredje trenger vi å gjøre en kursomlegging når det gjelder miljøpolitikken. Det er ikke noe land i Europa som bruker så lite på kollektivtrafikk som Norge. Det merker folk som bor i byene, hver eneste dag. Og det merker særlig ungdom i distriktene når de må ringe til pappa og be om å bli hentet. I distriktene er det mye ungdomspolitikk i forhold til kollektivtrafikken. Jeg lurer på om det egentlig er slik at sentrumspartiene er veldig uenige seg imellom om hvilke samarbeidspartnere de egentlig ønsker. Når Kristelig Folkeparti og Kjell Magne Bondevik på Kristelig Folkepartis landsmøte sier at de ønsker å bli det ledende borgerlige partiet, er det kanskje slik at Kristelig Folkeparti ønsker å samarbeide med Høyre og Fremskrittspartiet, mens Senterpartiet har andre interesser. Så langt har de faktisk klart å slippe unna med den utfordringen det kunne vært, på grunn av kontantstøtten. Det som er den store utfordringen for flertallet i denne salen, er om det er mulig å finne noen måter å samarbeide på, slik at det går an å ta tak i de viktigste utfordringene for framtiden, eller om de neste to årene fortsatt skal gi Høyre og Fremskrittspartiet mer innflytelse over norsk politikk enn det velgerne vil ha. Vi har nå brukt 2,2 milliarder kr pr. år til kontantstøtten. I løpet av en fireårsperiode er det nesten 10 milliarder kr. Det ville finansiert en hel ungdomsskolereform. Med det kunne man gått løs på en av de viktigste oppgavene vi står overfor. Det er å kaste bort både tid og penger i forhold til en av de store oppgavene. Spørsmålet er om ikke kontantstøtten i seg selv er ille nok, og om ikke velgerne skal få høyrepolitikk i fordelingspolitikken, i skolepolitikken og miljøpolitikken med på kjøpet. | Sosialistisk Venstreparti | 1999-06-18 00:00:00 |
1 | I fordelingsmeldinga og den tilhørende innstillinga er det skrevet mye om utdanning – fra barnehage og oppover til voksne eldre. Det er bra. Her er jeg litt usikker på om jeg skal si «de eldre» eller «oss eldre». I et moderne kunnskapssamfunn skal folk ha rett og mulighet til utdanning gjennom hele livet, mest mulig uavhengig av etnisitet, kjønn, alder, kunnskaps- og ferdighetsnivå, økonomi, arbeidslivstilknytning og geografi. Et grunnleggende element i SVs kunnskapssyn er nemlig at alle skal ha tilgang til gratis utdanning, kunnskap og forskning. «Ulike mennesker – like muligheter» og «Del godene», i dette tilfellet utdanningsgodene, er gode SV-slagord i så måte. Kunnskap er berikende for livskvaliteten. Alle har evne til å lære noe gjennom livet, og de fleste har lyst til å lære gjennom hele livet. Den tid må være forbi da vi ser på utdanning som noe den enkelte gjør seg ferdig med i ungdommen eller som ung voksen, nærmest et engangsstunt. Nei, utdanning er noe en ønsker å ta, eller ser seg nødt til å ta, gjennom hele livet – enten for å friske opp gammel kunnskap og kompetanse, for å bygge ut grunnutdanninga videre eller omskolere seg, eller rett og slett fordi kunnskap er moro, kunnskap er trivsel, kunnskap er folkehelse. Arbeidslivet, som samfunnslivet, vil framover generelt stille økte krav til oppdatert kunnskap og kompetanse. Da er det klokt av det samme arbeidslivet og samfunnet å oppmuntre til og legge til rette for at folk enklest mulig kan utdanne seg. Vi er ikke helt der i dag. Derfor bør utdanninger primært være åpne. Det skal være lett å komme inn, men sjølsagt skal det være krevende nok å gjennomføre og komme kompetent ut. Særlig er det viktig at vi får mer på stell når det gjelder våre innvandrere og ikke minst arbeidsinnvandrere. La oss ta varmt imot dem, offensivt gi dem god, gjerne yrkesrettet, norskopplæring, en raus og tillitsfull realkompetansevurdering og en mulighet til raskt å fylle eventuelle kompetansehull, gjerne mens de står i arbeid. Tilsvarende må næringslivet og offentlig sektor – og organisasjoner, for den saks skyld – i større grad enn i dag se på opplæring og kompetanseheving som en kontinuerlig aktivitet. Da dreier det seg ikke om å bygge ut velferdssamfunnet videre. Nei, det dreier seg om hva et moderne samfunn må legge til grunn, hva slags kunnskapssyn et moderne samfunn må legge til grunn, for rett og slett å ikke bare være en god velferdsstat, men også bli en god verdiskapingsstat. Vi er på rett veg, men vi må senke kostnadene ved å studere, vi må styrke rettighetene og pliktene til utdanning med lønn på arbeidsplassene og i arbeidslivet, og ikke minst må Nav-systemet få på plass en likeverdighet mellom arbeidslinja og utdanningslinja. | Sosialistisk Venstreparti | 2012-03-29 00:00:00 |
0 | Jeg vil stille spørsmål knyttet til tildelingsrunden for nye konsesjoner. Statsråden åpnet jo opp for det gjennom at hun i sitt innlegg kommenterte det som hadde med tildelingsrunder å gjøre. Da sa statsråden bl.a. at hun var enig i at klagebehandlingstiden i den saken – det tok bortimot et år, hvis ikke det var lenger – var altfor lang. Mitt spørsmål til statsråden er da følgende: I forbindelse med denne typen klagesaker, hva anser statsråden en akseptabel behandlingstid for å være? I disse sakene dreier det seg om betydelige investeringer og bl.a. tilbaketrekking av konsesjoner. Spørsmålet mitt er konkret: Hva mener statsråden er en akseptabel behandlingstid? | Fremskrittspartiet | 2011-03-21 00:00:00 |
1 | Eg vil òg takke for ei brei og god EU/EØS‑utgreiing. Eg synest utanriksministeren på ein god måte tek for seg den breidda som finst av organisasjonar og institusjonar som skal gjere Europa betre. Vi veit også at det bilaterale forholdet til Russland er viktig, og så er det sjølvsagt også eit snev av stormaktsspel som ligg bak all europeisk politikk. Så har det den seinare tida festa seg det inntrykket at vi i Noreg ikkje har brydd oss om Island. Ingen kan ta meir feil enn det når ein ser på kva som skjedde i vår, kva sentralbankane faktisk gjorde. Frå forsvarskomiteen vil vi jo seie at det var ei sikkerheitspolitisk handling å stille milliardar til disposisjon til den islandske sentralbanken, nettopp for at den islandske krona ikkje skulle bli svekt. Før nokon hadde begynt å tenkje på finanskrisa, var vi faktisk ute og gjorde det. Vi gjorde det, ikkje med storpolitikk og masse avisoverskrifter, men sakte, men sikkert fungerte den politikken som den raud‑grøne regjeringa har lagt opp til, nemleg å kunne føresjå den type kriser og hjelpe islendingane nærast før krisa kom. Så veit vi sjølvsagt at vi før det igjen operativt – riktignok i fredstid – frå dansk og norsk side har lovt Island flystøtte etter at USA forlét landet. Men vi ser at dei sivile åtgjerdene faktisk er viktige i den europeiske sikkerheitspolitikken. Vi ser no at det er eit spel om relevans mellom EU, EUs ESDP og NATO. Så ser vi at Europarådet og OSSE er oppe og fungerer, at dei faktisk er kriseløysarar, faktisk får til ting. Det skal vi vere glade for, for utan desse institusjonane, utan det mangfaldet ville vi ha stått meir nakne tilbake for å løyse dei europeiske problema. Der Brussel, på den eine sida, har vore god når det gjeld EU, har Brussel vore dårleg – etter mitt skjønn – gjennom NATO til å sikre europeisk sikkerheit i den seinare tida, spesielt i Georgia. Der rota NATO det meir til ved å ha medlemskapsdiskusjonar, som heilt klart var utafor det regelverket som finst for å bli medlem i EU. I tillegg veit vi at Russland følgjer med på kva Noreg har meint i den saka. Russland har òg fått med seg kva Noreg meiner om rakettskjoldet og ikkje minst ABM‑avtalen. Dette blir lagt merke til i Moskva. Det har vore ein stødig, god norsk politikk på dette, uttrykt av både utanriksministeren og forsvarsministeren. Så kan ein jo stille spørsmål om korfor ikkje Brussel hissa seg opp då tusenar blei drepne i Tsjetsjenia. Eg skal ikkje seie at det ikkje var eit stort problem at Russland gjekk inn på heilt klart georgisk område. Men ser vi på FNs opplegg for Responsible to Protect, skal det også vere proporsjonalitet i det. Det er faktisk slik at FN av og til seier at vi må setje omsynet til nasjonalstaten til side dersom det går føre seg overgrep som går langt utover det folkeretten kan tillate. Det var ikkje så mykje pip då overgrepa skjedde i Tsjetsjenia, så det bør vi ha med når det skal balanserast. Så veit vi jo at eit NATO‑land, Tyrkia, nesten kvar veke bombar inne i eit anna NATO‑land. Utfordringa for oss vil vere å utvide og gå endå lenger med det gode samarbeidet som vi faktisk har bilateralt med Russland. Vi veit at vi tidlegare hadde eit eige språk, riktignok eit pidginspråk, men eit felles pomorspråk, der ein faktisk gjorde seg forstått når det gjaldt handel. Dette skal no byggjast opp igjen. Gjennom hundre år gjorde hanseatane i Bergen, København og delvis Oslo kva dei kunne for å hindre det naturlege handelssamkvemet i nordområdet. Dette begynner å betre seg. Vi veit at det er enorme moglegheiter for Noreg og Murmansk, heile Kola‑regionen, med tanke på å utvikle eit ordentleg handelssamarbeid. Kanskje vil det vere viktigare enn store statlege overføringar, som eg òg trur på, men det er nordlendingane og russarane sjølve som må få til dette samarbeidet i praksis. Det må byggjast stein for stein og ikkje øydeleggjast gjennom for store statlege løyvingar. Det samarbeidet som har vore, har ikkje blitt lagt på is. Komiteen var i Russland førre veke. Då møtte vi den admiralen som saman med Einar Skorgen personifiserte at det faktisk var mogleg å drive den krisehandteringa som skjedde då «Kursk» gjekk ned. Det var ei stor krise. Men det klarte altså vår admiral, Einar Skorgen, saman med sin russiske kollega. I dei tusen heimane i Noreg viste han at krisehandtering er mogleg, og det er faktisk mogleg mellom militære. Vi veit at den nye dimensjonen som kan komme opp, ikkje behøver å vere ein Noreg–Russland‑motsetnad. Han kan faktisk bli miljøet på den eine sida opp mot Noreg–Russland samla, dersom vi ikkje tek dei miljøproblema som kan komme i nordområdet, alvorleg nok. | Sosialistisk Venstreparti | 2008-10-24 00:00:00 |
1 | La meg først gripe fatt i det som det ble innledet med, at LO styrer denne regjeringen. Dette er en form for retorikk som jeg ikke har det minste sans for, der en framstiller det som om fagrørsla er spesielt negativ til effektivisering, omorganisering og det å få mer ut av offentlig sektor. Vi som kommer fra kommuner der det er gjort forsøk – jeg tenker på Sørum kommune, som jeg selv kommer fra – der fagbevegelsen selv har vært drivkraften i prosjekter som går ut på å utvikle modeller og organisering slik at en kan effektivisere og skape en bedre offentlig tjeneste, vet at denne hetsen, denne retorikken, er helt urimelig. Den er «helt på jordet», for å si det rett ut. | Sosialistisk Venstreparti | 2006-12-14 00:00:00 |
1 | Jeg må si jeg undrer meg over en del av temperaturen i denne debatten. For meg dreier diskusjonen i dag seg om at vi skal tilby leksehjelp i den tiden som veldig mange barn går på SFO, sånn at det skal være mulig å sitte og trene og øve på ting som læreren har gått igjennom i timen, med hjelp fra en assistent, tilrettelagt pedagogisk, og dermed frigjøre litt mer tid for foreldre og barn sammen på ettermiddagen. Det synes jeg høres fornuftig ut. Det synes fryktelig mange av de elevene og foreldrene jeg har snakket med, høres fornuftig ut. Det gjør det enklere å få hverdagen til å gå i hop, og det gir større mulighet til å konsentrere seg om en del av det skolearbeidet som det kan være vanskelig å få en 8-åring til å konsentrere seg om kanskje kl. 20 om kvelden etter at fotballtreningen er over. Så er det en del fra opposisjonen som ønsker å gjøre det til en svær ideologisk debatt. Ja vel, dem om det! Det som skiller opposisjonen og posisjonen, er at opposisjonen ikke ønsker å tilrettelegge for at 1.–4.-klassinger kan gjøre mer av leksene sine i SFO-tiden. Vel, vel, det får de møte velgerne med. Så er diskusjonen om dette skal være lærertimer, altså timer med utdannede lærere, eller assistenttimer, sånn som vi har foreslått, med en betydelig ressurs til pedagogisk tilrettelegging. Lærere er en knapp ressurs i skolen. Vi har behov for flere lærere og bedre lærere. Vi driver med videreutdanning og rektoropplæring og i det hele tatt. Vi har mange oppgaver som vi gjerne skulle ha dem til. Når det gjelder hjelp til lekser fra 1. til 4. trinn, vil jeg si at vi har funnet en god balanse på hvordan det kan løses. Men jeg kan ikke forstå at opposisjonen kan hisse seg opp til de store høyder over dette når deres alternativ er null. Det er jo litt pussig. Da ville jeg tro at alternativet var å tilby leksehjelp med lærertimer. Men nei. Så kommer en annen kritikk, og det er at dette er laget som en plikt for kommunene til å tilby leksehjelp, med en mulig viss variasjon lokalt med hensyn til hvordan man skal gjøre det. Da er kritikken dels at man sentralstyrer kommunene, men i neste omgang – man får ikke trukket pusten engang – kommer kravet om at disse pengene burde vært sendt uten noen merkelapp til kommunene, sånn at de kunne bruke dem til akkurat hva de ville. Det henger jo ikke veldig på greip. Så er det noen som har gitt inntrykk av at kommuner må ta midler fra videreutdanning til lærere eller andre gode formål for å finansiere leksehjelpen. Det er feil. Leksehjelpen som nå innføres, kommer fullfinansiert til det formålet. At kommunene kan ha noen utfordringer på andre områder når det gjelder budsjettene sine, er en annen sak. Men det er ikke sånn at man tar fra andre formål i skolen for å finansiere dette tilbudet. | Sosialistisk Venstreparti | 2010-06-04 00:00:00 |
0 | Jeg takker statsråden for et omfattende og godt svar,. og statsrådens kjennskap til Kongsvinger i dette tilfellet vil jeg ta med meg videre. Det som har fått denne debatten, spesielt i Kongsvinger, til å blusse opp – hvis en kan bruke det ordet i en positiv betydning her – er den store trehusbrannen som var i Jönköping for en kort tid tilbake. Det er klart at de som bor i et slikt miljø som består av gamle trehus, lever i en konstant frykt for brann, og de som eier disse husene, gjør hva de kan ut fra de kostnader de har mulighet til å påta seg. De er òg takknemlige for de kontroller som blir utført, bl.a. av Hedmark Energi A/S – HEAS – i dette tilfellet. Men når det gjelder mer omfattende tiltak, f.eks. sprinkleranlegg i disse husene, fins det ikke økonomi hos de private til det. Og når staten pålegger enten fredning eller verning av ett eller flere hus, så er det ikke mer penger til å ivareta det. Det er det som er det store problemet. | Fremskrittspartiet | 2001-02-21 00:00:00 |
1 | Statsråden og no delvis representanten frå Rogaland Høgre, Bent Høie, skryter av Regjeringa sin innsats for fjordfolkets vegar, ferjene. Så føretek han ei ansvarsfråskriving knytt opp mot anbod og effektivisering. Det kunne ha vore løye å spørja folk som reiser med den engelske jernbanen, korleis dei synest dette hadde gått, kor godt dei synest tilbodet har blitt etter at jernbanen blei lagd ut på anbod og privatisert. SV etterlyser ei styring og handling som kan sørgja for det Høgre i Rogaland og andre plassar krev, som er ferjer som går, og ferjer som sørgjer for at næringsliv og pendlarar får det tilbodet dei treng. Det er det statsråden må følgja opp. Det er det som er kravet frå bl.a. fylkesordførar Bergsaker i Rogaland Høgre. Spørsmålet blir derfor, f.eks. knytt opp mot Tau-sambandet: Vil statsråden sørgja for at det blir ei ekstraferje i første omgang, slik at næringslivet i Strand og pendlarane der får eit betre tilbod? Dei kan ikkje ha det slik som dei har det i dag. Ein har ofte veldig store problem. Ferjene kjem for seint inn, folk kjem for seint heim, og dei kjem for seint på jobb, alt slikt som korkje næringslivet eller pendlarane treng. Så her må det ryddast opp! Eg trur òg at dersom ein t.d. i dette Tau-sambandet hadde hatt ei ny ferje til, gjerne på gass, hadde ein ikkje hatt det kravet ein no har, knytt opp mot bygging av ein 13 km lang tunnel frå Tau til Stavanger. Då hadde det kravet svunne, og det hadde ikkje blitt det trøbbelet det er med Ryfast-prosjektet, som altså skal kosta 3 milliardar kr. Næringslivet har fleire gonger teke opp problemstillingane knytte opp til dei tapa dei har på grunn av ferjetilbodet i Tau-sambandet. Ein samla rogalandsbenk har forsøkt å ta opp dette mange gonger. Senterpartiet og SV har fleire gonger føreslått i Stortinget at her må det ryddast opp. Eg konstaterer at svaret frå statsråden og Regjeringa er at me skal venta på anbod, og me skal effektivisera, og imens står pendlarane igjen på kaia, og næringslivet taper pengar. Dette er ei så slapp holdning at det ikkje fortener nokon annan karakteristikk enn handlingsløyse. Det me treng frå Regjeringa, er ei opprydding, slik at næringslivet får det tilbodet dei treng, og pendlarane får eit tilbod dei kan leva med. | Sosialistisk Venstreparti | 2004-11-18 00:00:00 |
1 | Det ser ut som om statsråden lever godt med det. Dette er en sak som vi er glad for har blitt fremmet, som tar opp et viktig spørsmål. SV vil støtte det forslaget som forslagsstillerne har fremmet, men som dessverre ikke har fått noe flertall bak seg i innstillingen. Det kommer stadig mer kunnskap om omfanget av kjønnsdiskriminering i våre helse- og omsorgstjenester. Nylig har vi fått to – for mange ganske sjokkerende, tror jeg – eksempler på det. Det ene var NOVAs gjennomgang av diskriminering i tildeling av tjenester, der det viste seg at eldre mennesker kan få veldig ulike hjemmetjenester alt ut fra hva slags kjønn barna deres har, altså at våre omsorgstjenester i noen kommuner tenker at et eldre menneske med en datter har behov for mindre offentlig hjelp enn et eldre menneske med en sønn. Det sier noe om stereotyp tenkning. På samme måte ble det avslørt i Kristiansand kommune at tildelingen av rehabiliteringstjenester var ulik til eldre kvinner og eldre menn – menn fikk mer. Det var noe som ble avdekket gjennom et prosjekt som forrige regjering satte i gang kalt «Likestilte kommuner», som nettopp hadde til hensikt å kartlegge og gi oss ny kunnskap om hvordan den typen systematiske kjønnsforskjeller utspiller seg. Dessverre var det et av veldig mange likestillingstiltak som den nye regjeringen avviklet da den fikk regjeringsmakten høsten 2013. Behandlingen av de ulike prosjektene for å lære mer om og sette i verk en mer aktiv likestillingspolitikk som denne regjeringen står bak, sier mye om hvor lavt på dagsordenen likestilling er for Høyre og Fremskrittspartiet. Det er trist også for helsepolitikken, fordi den typen prosjekter ville gitt oss avgjørende kunnskap om hvordan vi bør utvikle helse- og omsorgstjenestene videre, slik at det ikke slår skjevt ut når vi skal sørge for et likeverdig tilbud til kvinner og menn. En viktig grunn til å ha oppmerksomhet om kvinnehelse er ganske enkelt at helseutfordringer og helseproblemer kan være forskjellige for kvinner og menn. Noen sykdommer er kjønnsspesifikke. Det er i tillegg slik at det store samfunnsproblemet vold og overgrep dessverre i langt større grad rammer kvinner enn menn. Det er derfor helt avgjørende at vi også har en helsepolitikk med et tydelig kjønnsperspektiv. Det bør bety at vi får til en ny utredning knyttet til kvinnehelse – det er gått lang tid siden vi gjorde det sist. Vi setter pris på at regjeringen vil inkludere dette både i sitt arbeid med en ny strategi og i oppfølgingen av Prioriteringsutvalget, men jeg tror vi bør erkjenne at det er mye vi ennå ikke vet, og at ny kunnskap ville være en stor fordel både for storting og regjering. I tillegg er det viktig å peke på at det de siste årene i stadig større grad også er kommet i gang en debatt om de sidene ved helsepolitikken som berører utfordringer som er spesifikke for menn. Det kan være sykdommer som menn får i større grad enn kvinner, eller rett og slett at vesentlige grupper av vår mannlige befolkning har, ser det ut til, langt høyere terskel for å søke kontakt med helsevesenet enn det kvinner har. Forrige regjering satte i gang en rekke arbeider med det, la fram bl.a. verdens første stortingsmelding om menn og likestilling, der menns helse var et sentralt tema. Det er viktig at vi ikke tror at vi klarer å ta hensyn til disse problemstillingene hvis ikke vi av og til setter spesifikt kvinners helse og menns helse på dagsordenen. Derfor skulle jeg ønske at det var mulig å få bred støtte for det forslaget som her er lagt fram, og jeg synes det er synd at det ikke ser ut til å være mulig. | Sosialistisk Venstreparti | 2015-02-17 00:00:00 |
0 | Til representanten Leif Lund: Nei, vi slipper nok ikke lett. Vi er ikke vant til å slippe lett i Fremskrittspartiet, så det skal nå gå greit. Så til den biten som går på ulovlig høye avgifter. Når det er ting som tyder på at det kan være tilfellet, bør vi vel kontrollere det. Da bør vi være villig til å lage innretninger som kan kontrollere dette. Loven er 100 pst. klar: Det skal ikke tas avgifter over 100 pst. inndekning. I en periode går selvsagt det, men alt i alt skal det være maks selvkost – selvkostprinsippet skal gjelde når kommunene skal utregne sine avgifter og gebyrer. Vi vil ikke at enkeltmennesket skal lide i en kommune fordi det prioriteres forskjellig fra kommune til kommune fra kommunestyrepolitikernes side. Dersom man i en kommune har politikere som prioriterer mindre penger til eldreomsorgen, og i en annen kommune har politikere som prioriterer mer penger til eldreomsorgen, får vi jo ikke det nasjonalt likeverdige tilbudet som vi ønsker. Derfor vil vi også ha et annet system, som går på stykkpris og statlig finansiering, for nettopp å eliminere muligheten for at lokalpolitikerne kan lage ulike tilbud rundt om i landet. Det trodde jeg Arbeiderpartiet også kunne være med på etter hvert. Det var spørsmål om bedre legalitetskontroll. Slik jeg kan se det, er legalitetskontrollen i dag når det gjelder årsregnskapet – det blir jo godtatt i kommunestyrene stort sett enstemmig – og man går ned på avgiftsbiten, nesten ikke-eksisterende. En godtar bare de tallene som kommer fra økonomisjef, og som kontrollutvalget har fått overbrakt fra revisorene. | Fremskrittspartiet | 1999-11-16 00:00:00 |
1 | Også jeg må berømme Morten Høglund for mange konstruktive innspill. Men det som helt tydelig skiller oss, er analysen av at det er maktforholdene i verden som bl.a. gjør at man får stor urettferdighet og fattigdom mange steder, og at det er sterke kollektive ordninger som sikrer de individuelle frihetene. Et område som jeg syns det er spennende at Fremskrittspartiet har beveget seg svært mye på, er synet på illegitim gjeld. I den sammenhengen vil jeg etterlyse synet på gjelda som følge av skipseksportkampanjen. Så vil jeg utfordre Fremskrittspartiet til å se sammenhengen mellom miljøsatsingen i utviklingslandene – det er et viktig område for å redde jorda for både fattige og rike – og det at vi gjennom miljøpolitikken her i Norge kan gjøre noe for verdens fattige. Det er et faktum at vi er et av de landene som bruker mest energi og slipper ut mye CO2. | Sosialistisk Venstreparti | 2006-05-23 00:00:00 |
0 | Representanten Pedersen har nå ikke bare gjort handlingsregelen til ideologi, men hun sa at handlingsregelen også gir trygghet, rettferdighet og likestilling. Det er ganske sensasjonelt. Denne handlingsregelen er jo helt utrolig, og den blir sikkert kopiert over hele jordkloden, vil jeg anta. I Norge fungerer alt ifølge representanten Pedersen. Vel, man kan jo si at skolen sliter, og forskjellene øker. Selv om påstanden var at de andre skaper forskjeller, er det altså under de rød-grønne forskjellene øker i skolene. 700 000 lever på ulike stønader. Innvandringen øker rekordsterkt, Oslo segregeres, man sliter med integreringen og kriminalitetsstatistikken viser en sterk økning i antall overfallsvoldtekter. Og så er det et annet fenomen, og det er at regjeringspartiene faller på meningsmålingene. Tror representanten Pedersen det har en sammenheng? | Fremskrittspartiet | 2012-06-15 00:00:00 |
1 | Begrepet «globalisering» er egentlig et tilslørende begrep slik det blir diskutert i dag. I meldingen synes det noen ganger som om vi har hatt en eller en annen form for gudgitt teknologisk drevet prosess som bare har ført med seg politiske endringer uten at noen, politikere eller andre, har kunnet gjøre stort med det. I virkeligheten er det nok langt mer komplisert enn det. Globalisering og nyliberalisme trenger ikke å gå hånd i hånd. Det vi har sett de siste årene, har i veldig stor grad vært en politisk styrt utvikling, med bevisste angrep på demokratiets styringsmuligheter over økonomien. Utfordringen er derfor ikke i hovedsak å skape nye politiske styringsorganer, men enten å demokratisere globale beslutningsarenaer eller å tilbakeføre makt til nasjonale og lokale myndigheter. I dag innebærer den flytting av makt vekk fra nasjonalstatene som f.eks. prosessene i WTO eller EU representerer, en avdemokratisering og avpolitisering av viktige samfunnsprosesser. Etter et århundres demokratisering og omfordeling innenfor rammene av mange nasjonalstater ser mektige samfunnskrefter seg i dag tjent med å flytte makt fra disse over til regionale og globale organer som mangler demokratisk offentlighet, folkelig organisering og forpliktelser til omfordeling. Det er dette, og ikke økt internasjonalt samarbeid og handel, de globaliseringskritiske bevegelsene som har vokst fram de siste årene, kritiserer – ikke globalisering i seg selv, men globalisering på en uregulert og rå kapitalismes premisser. Opp mot denne utviklingen vil vi holde en visjon om et internasjonalt samarbeid som ikke dreier seg om å detaljregulere samfunnene våre, slik EU-systemet gjør med sine direktiver om alt fra vinkelen på rutsjebaner til stadig mer innfløkte konkurranseregler, eller slik WTO gjør når GATS-avtalen skal åpne vann- og avløpssystemer verden over for frihandel. Verden trenger ikke mer slik politisk ensretting. I stedet trenger vi internasjonalt samarbeid om de store spørsmålene, klimatrusselen, kampen mot krig og spekulasjonsøkonomien. Det store paradokset i dag er at verdens ledere greier å bli enige om stadig mer omfattende handelsavtaler og instrumenter for økonomisk detaljstyring, men ikke om miljøavtaler som virker. Det sier alt om hvilke styrkeforhold globaliseringen til nå har skapt. De multilaterale finansinstitusjonene med IMF og Verdensbanken i spissen har vært blant de viktigste politiske instrumentene for ensretting av mange samfunn i retning av mer markedsliberalisme. De er gode eksempler på hva slags type politisk styring vi ikke trenger mer av i verden. Det er påfallende at Regjeringen i meldingen overhodet ikke omtaler den massive kritikk som de siste årene er rettet mot f.eks. Pengefondet. Fondet har stått for en dogmatisk liberalisme i sitt syn på hva slags økonomisk politikk som bør føres i medlemslandene. Vi har sett det gjentatte ganger de siste ti årene, f.eks. hadde IMF i hvert fall én hånd på rattet da Russland i løpet av 1990-tallet opplevde et fall i produksjonen på linje med det man gjorde i Sovjetunionen under annen verdenskrig, helt fram til den russiske regjering i 1998 kjøpte seg ut av IMF-lånene og dermed forpliktelsene til å følge IMFs råd. Vi har sett det i forhold til Argentinas katastrofale pengepolitikk, vi har sett det etter den tiltakende kritikken fra fagøkonomisk hold etter Asia-krisen, og vi har sett det gjennom Meltzer-kommisjonens kritikk av IMFs praksis. Meltzer-kommisjonen var en kommisjon som ikke var nedsatt av en gjeng med sosialister, men av den amerikanske kongressen, og som konkluderte med at IMF gir dårlige og kostbare råd på betingelser som ikke har skapt økonomisk framgang. Komiteen har lagt noen føringer i forhold til Regjeringens ansvar for Norges opptreden i IMF. Det er vi glad for. Fra SVs side er vi opptatt av demokratisering på dette punktet, av økt innflytelse for u-landene. En av de store skuffelsene i året som gikk, var at den nordisk-baltiske valgkrets, som Norge inngår i, stemte mot en reform av stemmereglene i IMF til fordel for økt u-landsrepresentasjon. Det har vært nevnt mye om Tobin-skatten i debatten til nå, og flere talere fra Høyre har undret seg over Arbeiderpartiets og SVs støtte til denne skatten. Frie kapitalbevegelser har ført til en dramatisk endring i forhold til hva slags verdier og hva slags krefter som kan styre viktige samfunnssektorer i verden. Over 90 pst. av alle transaksjoner mellom ulike land er i dag børs- og valutahandel og bare en liten del varer. Dette har også ført til at mange land utsettes for et rent børstyranni, der det som skjer på børsen, har avgjørende innflytelse over rammevilkårene for hva slags politikk som kan føres. Skatt på valutatransaksjoner kan ikke annet enn bremse dette, men det er et steg i riktig retning. Globaliseringen er ingen tilstand, ingen naturgitt utvikling. Det er de politiske styrkeforhold som avgjør hvordan menneskeheten bruker de muligheter teknologien og økonomien gir oss. I dag skjer denne utviklingen i stadig større grad på premissene til kapitalkreftene og også dessverre ofte på premissene til de sterkeste statenes militærapparat. | Sosialistisk Venstreparti | 2004-03-05 00:00:00 |
1 | Vi har fått et interessant spørsmål å diskutere, og så langt har vi hatt en debatt som har gjort at vi er i ferd med å diskutere høgere utdanning og forskning litt mer generelt, men det gjør vel bare debatten enda mer interessant og matnyttig for oss i denne komiteen. Det foregår jo, som statsråden nevnte, en tidsbruksundersøkelse nå blant alle vitenskapelig ansatte. Det blir nyttig for oss å få slike oppdaterte data. Enn så lenge vet vi at de ansatte sjøl hevder at de arbeider mye – de arbeider svært mye og for mye. Vi får klare meldinger fra fagforeningene om dette, men vi får det også fra ledelsen ved de fleste høgskoler og universiteter. Da er vi altså i en situasjon der mange av de ansatte føler seg skviset tidsmessig, når en skal forske, en skal bli bedre på formidling, en skal gjerne både administrere og lede bedre enn en gjør i dag, og så skal en ikke minst både undervise og veilede. Mange mener at dette ikke går helt opp. Det er ikke mulig å gjøre alt så bra som en kunne ønske, eller gjøre det godt nok i forhold til de krav som er ute og går. Og én ting er hva den enkelte ansatte føler og rapporterer om dette, det er jo interessante data som vi må ta utgangspunkt i, men vi har også andre bidrag inn i denne debatten som skal si litt om hva slags situasjon vi står overfor. Fagerberg-utvalget har slått fast at det er mange som forsker for lite. Vi får stadig oppslag i media om at det formidles for lite og for dårlig. Nå har vi altså en melding fra studentene om at de synes de får for lite oppmerksomhet, og vi hører av og til fra de ansatte at de synes studenter gir undervisningen for liten oppmerksomhet osv. Så dette er en interessant og viktig debatt. Det er fint å få oppdaterte data. Jeg har særlig lagt merke til at studentorganisasjonene betimelig har reist et interessant spørsmål, som går på om den riktige, økte oppmerksomheten som vi har gitt forskning i det siste, og som vi helt klart ser har slått veldig positivt ut, kanskje har gått noe ut over undervisningen. I den forbindelse synes jeg det er interessant å gå til Fagerberg-utvalget, som jo har fått i oppdrag å gi oss en rapport der en har filosofert litt over nytten ved forskning. Den sier på s. 101 at en av de viktigste nyttefaktorer ved forskning er knyttet til den utdanningsaktiviteten som foregår ved våre høgere utdanningsinstitusjoner. De formulerer det på den måten at den store samfunnsnytten av forskning ikke minst ligger i alle de utdannede kandidatene. Jeg liker den inngangen veldig godt, for vi kan ofte operere med et slags motsetningsforhold: Jeg tror den enkelte ansatte ofte føler at det er et motsetningsforhold – om en skal bruke tid på forskning, eller på undervisning. Kanskje vi i større grad burde se på dette som et samspill. Det er ikke tvil om at god undervisning og veiledning forutsetter at det er et godt samspill, gode relasjoner, mellom den som gir slik undervisning, og studentene som skal ta imot slik undervisning. Tilsvarende tror jeg også absolutt om forskning. Vi har jo noen interessante diskusjoner i så måte, ikke minst om en skal trekke studenter inn i forskning. Da kan dette bidra til å viske litt ut skillet mellom underviser og student, og det kan viske litt ut skillet mellom utdanning og forskning, ikke minst i et land som Norge, som kanskje sterkere enn noe annet land har som ambisjon at høgere utdanning skal være forskningsbasert. Så jeg tror det er viktig at vi kanskje redefinerer denne debatten litt og nettopp får fram det nyttige og gode og viktige samspillet som vi må ha mellom forskning og undervisning for at dette skal bli riktig så bra. Og tilsvarende, for å få dette til å fungere må den vitenskapelig ansatte – altså forskeren og underviseren på den ene siden, og studenten på den andre siden – i større grad se på dette som et samspill og et samarbeid mer enn at det er én som yter, og den andre sitter og tar imot. Så jeg ser fram til en videre debatt om dette, bl.a. knyttet til at vi får denne undersøkelsen ferdigstilt og presentert, og ikke minst knyttet til Fagerberg-utvalgets innstilling. | Sosialistisk Venstreparti | 2011-05-10 00:00:00 |
1 | Spørsmålet som jeg nylig stilte til representanten Sørfonn, er det også naturlig å rette til Venstres representant i næringskomiteen. Soria Moria-erklæringen innebærer en fortgang i en utvikling som uansett presser seg fram, nemlig økt økologisering av norsk landbruk. Målet om 15 pst. økologisk matproduksjon og matforbruk innen 2015 er noe som den forrige landbruksministeren når som helst kunne fått flertall for sammen med SV i forrige periode – et forslag han ikke fremmet. Nå har SV fått gjennomslag i Soria Moria-erklæringen for denne målsettingen. Og mitt spørsmål til representanten Gjerde blir da: Vil Venstre følge etter oss? | Sosialistisk Venstreparti | 2005-12-06 00:00:00 |
0 | Det er helt korrekt at Fremskrittspartiet ønsker at de to viktigste tingene vi mener at kommunene holder på med, nemlig eldreomsorg og skole, skal stykkprisfinansieres. Dette er et prinsipielt standpunkt som Fremskrittspartiet har stått på i alle år, og som vi nok ikke kommer til å gi oss på med det første. Men selvfølgelig må det være sånn at denne stykkprisen må differensieres, slik at det blir mulig for skoleeierne – om det er private, eller om det er offentlige, er ikke så viktig. Men det er selvfølgelig nødvendig at denne ordningen blir stykkprisfinansiert. Jeg noterer meg også at det tilsynelatende er en viss uenighet mellom de to rød-grønne replikantene. Forrige replikant sa at når man legger ned den offentlige skolen, som de rød-grønne ofte gjør, vil den bli erstattet med en privat skole. Så private skoler er jo i dag den viktigste grunnen til at det allikevel er så vidt få skoler som blir nedlagt. | Fremskrittspartiet | 2009-12-09 00:00:00 |
0 | Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til kultur- og kirkeministeren: «Saken om eksklusivavtalen mellom TV 2 og Telenor-eide Canal Digital har nå versert for behandling i ESA og hos norske myndighetsorganer i 7–8 år. Den var senest oppe da vi her i Stortinget våren 2005 behandlet den foregående regjeringens St.meld. nr. 15 for 2004-2005 Om konkurransepolitikken. Hva har Regjeringen, på de snart to år som har gått, gjort med hensyn til å vurdere denne praksisen som eksklusivavtalen mellom TV 2 og Canal Digital/Telenor representerer?» | Fremskrittspartiet | 2007-04-18 00:00:00 |
1 | La meg for det første understreke at vi opererer på basis av full åpenhet. Ethvert tema Stortinget ønsker innsyn i, skal vi selvfølgelig skaffe Stortinget informasjon om. Nå ønsker vi ikke å plage Stortinget med unødvendige detaljer, men i hvert tema har Stortinget selvfølgelig full rett til innsyn, og det skal det få. Vi skal sikre det. Når det gjelder spørsmålet om utsetting av valper fra dyreparker, har vi markert en skepsis til det. Vi er redd for at det utvanner skillet mellom tamme individer og ville dyr, og har markert en skepsis til dette. Men det er selvsagt noe Sverige er helt fri til å bestemme om de ønsker å gjøre, men vi har altså markert en skepsis. Et annet tema som kan komme opp, er eventuell utsetting av ulver fra Finland og Russland, eventuelt ulver som har kommet til andre deler av Norge, og som blir flyttet. Dette er et av de temaene vi godt kan komme tilbake til. En positiv side ved det vil være at vi får et større antall genetisk verdifulle individer, slik at vi slipper å gå til ytterligheter for å beskytte et enkelt individ, som vi gjorde i forbindelse med Galventispa. | Sosialistisk Venstreparti | 2012-01-18 00:00:00 |
0 | Det er et tankekors at man nå går inn for å endre loven for forsvarspersonell, all den tid vi vet at høringsinstansene og de tillitsvalgtes organisasjoner ser det som ivaretatt i dagens lovverk. Hvis man er litt konspiratorisk, kan man nesten lure på om der ligger en grad av tvil om etikken og moralen hos de forsvarsansatte. Det er i så tilfelle en tvil vi i Fremskrittspartiet ikke deler. Jeg har lyst å knytte noen kommentarer til kompetansemeldingen: En kompetansemelding som dette burde etter Fremskrittspartiets mening ha vært mer konkret og hatt noen klare målsettinger og forslag til tiltak. Dette er en melding som sier noe om hva man skal utrede og hva man kanskje skal gjennomføre, men det er ingen god målstyring. Hadde man vært opptatt av målstyring, hadde man fremmet klare og konkrete tiltak og gjort noe med det ganske så snart og ikke ventet så lenge med å legge fram denne meldingen, som man faktisk har gjort i dette tilfellet. Det sies gjennomgående i meldingen at man har behov for å få færre generalister og flere spesialister. Man snakker om at man trenger kompetente medarbeidere, man ønsker å rekruttere og beholde. Det er også viktig at man ønsker å ta vare på personell, slik at man ikke mister dem til det sivile arbeidsliv. Da er det et tankekors at vi har mange kompetente medarbeidere i Forsvaret som er nødt til å slutte når de blir 35 år. Hvis det hadde vært slik at den symbolikken som ligger i meldingen om å rekruttere og beholde, hadde vært så altovergripende som regjeringen ønsker å gi inntrykk av, hadde man gjort det de andre NATO-landene og de andre nordiske landene har gjort, nemlig å innføre denne spesialistordningen – uten å måtte gå til en ny utredning om akkurat det spørsmålet. For meg fremstår som et stort paradoks. På en av turene jeg har vært med på sammen med komiteen, møtte jeg et meget oppegående befal, som nå gikk inn i sitt 35. år. Han tjenestegjorde her i Oslo, i Garden, og han hadde vært ute i flere internasjonale oppdrag. Han har opparbeidet seg en meget bred kompetanse, som det norske forsvaret ville kunne nyte godt av i årene som kommer. Han går altså nå inn i sitt 35. år, og hans tid er nå omme. Det er – med respekt å melde – særdeles synd, og det står i grell kontrast til det man prøver å si skal være den såkalt røde tråden i denne kompetansemeldingen. | Fremskrittspartiet | 2013-06-14 00:00:00 |
0 | Representantforslaget om motorferdsel i utmark, og utfallet av dagens debatt, er en test på hvordan regjeringen håndterer lokaldemokratiet. Lokalpolitikerne kan best vurdere om og hvor snøscooterkjøring kan utøves. Forsøksprosjektet med ny forvaltningsordning for motorferdsel i utmark i åtte kommuner startet i 2000 og ble evaluert av Norsk institutt for naturforskning, NINA, i 2005. Evalueringen ble grunnlaget for NINAs forslag til nytt regelverk. I mitt hjemfylke, Vest-Agder, har Sirdal vært en forsøkskommune. Kommunen utarbeidet i 2002 plan for motorferdsel i utmark. Sirdal kommune er en meget stor hyttekommune. Sirdals politikere la i utarbeidelsen av planen stor vekt på at mesteparten av kjøringen var basert på næringskjøring. Planen skulle virke i tre år og fornyes årlig. Nå gjelder planen som ble laget i 2002, inntil videre. Basert på erfaringene fra prøveprosjektet ønsker politikerne i Sirdal å revidere planen, med bl.a. områder for rekreasjonskjøring. Både innbyggerne og politikerne i innlandskommunen har problemer med å forstå forbudet mot rekreasjonskjøring når de sammenlikner dette med båtkjøring i skjærgården i sommerhalvåret. Spørreundersøkelsen fra TNS Gallup i august 2007 viser, som det er nevnt tidligere, at 80 pst. sier det må være lov å bruke scooter til og fra egen hytte, 75 pst. mener at kommunene kan få merke opp egne scooterløyper, og 62 pst. sier at kommunene må overta reguleringen av snøscootertrafikken. Fremskrittspartiet mener at alle kommuner bør få retten til å forvalte loven om motorferdsel i utmark. Når lovforslaget foreligger, skal det bli meget interessant å se om departementet har tatt hensyn til de klare og entydige galluptallene. Fremskrittspartiet er opptatt av at mer makt blir overført fra sentrale myndigheter til kommunepolitikerne. Lov om motorisert ferdsel i utmark blir en test. Norge er et stort land. Gode prosedyrer og et strengt regelverk må gjøre det mulig å legge opp til omfattende sammenhengende rekreasjonsløyper for snøscooterkjøring. Ingen kjenner sine områder bedre enn lokalpolitikerne. Derfor bør politikerne bestemme bl.a. om snøscooterkjøring. Den rød-grønne regjeringen har vist gjennom skjerpingen av plan- og bygningsloven og innføring av INON-begrepet i arealhåndteringen i naturmangfoldloven at sentralmakten skal styrkes på bekostning av lokaldemokratiet. Regjeringspartiene hevder at dette ikke er tilfellet. Derfor utfordres nå de samme politikerne til å snu denne utviklingen. Blir lokalpolitikerne gitt råderett til å håndtere lov om motorferdsel i utmark, vil dette være et godt signal til lokalpolitikerne. | Fremskrittspartiet | 2011-04-05 00:00:00 |
1 | Den siste uken har vi sett representanten Brende svinge seg i media med en påstand om at mens han var miljøvernminister, gikk utslippene av klimagasser i Norge ned, mens de nå øker. Jeg mener at det er en retorikk som ikke er en tidligere miljøvernminister verdig. Børge Brende ble som kjent miljøvernminister i 2001 og gikk av i 2004. Utslippene i den perioden var: da han startet, 54,8 mill. tonn, og da han sluttet, 54,9 mill. tonn – i den perioden hadde det vært en liten bukkel. Man skulle tro at Børge Brende mente at Knut Arild Hareide og Helen Bjørnøy i fellesskap – som delte året 2005 – var mye mer effektive som miljøvernministre enn Børge Brende, for da var utslippene nede i 54,2 mill. tonn. Men med all respekt: Er ikke dette bare tull med tall og en retorikk en tidligere miljøvernminister burde holde seg for god til å komme med? | Sosialistisk Venstreparti | 2006-12-07 00:00:00 |
1 | Jeg vil takke statsråden for svaret. Det er jo en del problemer med økonomien både i kommuner og fylker. Alvorlige atferdsproblemer er vanskelige å behandle. Å øke innsatsen når det gjelder det forebyggende arbeid for barn og unge og deres familier, er nødvendig og meget ressursbesparende. St.meld. nr. 40 for 2001–2002, som skal behandles rett over jul, legger stor vekt på at ressurser må settes inn i familien. Det er Regjeringas klare signal at institusjoner skal brukes i avgrenset grad. MST er, som statsråden sier, en metode som erfaringsmessig har god effekt. I St.meld. nr. 40 sier Barne- og familiedepartementet at MST skal bli så godt utbygd at alle med atferdsproblemer skal få et tilbud om denne behandlingsformen. Hvor i all verden skal disse midlene komme fra? Det ligger ikke noen føringer inne i St.meld. nr. 40, og psykiatrimidlene er trukket ut fra dette teamet i Østfold. | Sosialistisk Venstreparti | 2002-11-20 00:00:00 |
0 | Jeg vil tilbake til oljepengebruk, for det er viktig å føre en ansvarlig økonomisk politikk der skattebetalernes penger ikke lånes billig ut og så lånes dyrt hjem igjen, men at pengene blir brukt til å investere i landet. Statsministeren ga inntrykk av at all statlig pengebruk fra regjeringen prioriteres innenfor handlingsregelen, mens Fremskrittspartiet derimot angivelig er uansvarlig som vil finansiere samfunnsøkonomisk lønnsomme veier og jernbane i egne selskaper. Dette er en åpenbar misforståelse, for regjeringen bruker selv denne modellen når de bygger flyplasser. Den kalles Avinor-modellen. Avinor får investere, drifte og planlegge flyplasser utenfor statsbudsjettet, men det er ikke bare Avinor som får lov til dette. I revidert budsjett ble det bevilget 425 mill. kr til et såkornfond. I budsjettet fra regjeringen står det at dette er penger som bevilges utenfor handlingsregelen. De teller altså ikke med i 4 pst.-regelen. Tilsvarende har det blitt brukt oljepenger til SAS, DnB, Aker, Hydro, Statskog, Norfund, BaneTele og Kommunalbanken – jeg tror statsministeren tar poenget. Det er bevilget nesten 10 mrd. kr i året utenfor handlingsregelen til selskaper som bruker pengene inn igjen i norsk økonomi, og da har jeg ikke engang begynt å nevne oljenæringen. Oljenæringen skulle få 25 mrd. kr i statlige investeringer i budsjettet som ble framlagt i fjor høst. I revidert budsjett har dette blitt til 26 mrd. kr – en har altså økt det med 1 mrd. kr uten at det registreres av handlingsregelen, og uten at det omtales. Tilsvarende fikk Statkraft i 2010 tilført 14 mrd. kr i egenkapital – mye av det er oljepenger. 4 mrd. kr tar en nå inn i statsbudsjettet, selv om selskapet bare hadde 40 mill. kr i overskudd. Det som var oljepenger i 2010, har nå blitt kraftpenger som kan brukes innenfor handlingsregelen – så kan en spare oljepengene og være ansvarelige sånn sett, men det er jo å jukse med virkeligheten til folk der ute. Summa summarum: Flere hundre milliarder kroner brukes inn i norsk økonomi. Da er spørsmålet: Hvorfor kan man bygge flyplasser på denne måten, men ikke la samfunnsøkonomisk lønnsomme veier bygges på samme måte? | Fremskrittspartiet | 2012-05-16 00:00:00 |
0 | Abort, eller svangerskapsavbrudd, har nok foregått i all tid, og vi har dokumentasjon om det helt tilbake til år 500 f. Kr. Abort har også blitt diskutert en rekke ganger i denne salen. Abort ble, som kjent, tillatt i Norge i 1964. Den gang var det slik at lokale abortnemnder skulle godkjenne abortsøknaden, og det var ulik praksis rundt om i landet med hensyn til hvem som fikk innvilget søknad om abort. Mange fikk avslag, noe som igjen førte til at et stort antall illegale abortinngrep ble foretatt. Jeg husker at det da jeg gikk på realskolen på slutten av 1960-tallet og begynnelsen av 1970-tallet, i mitt eget hjemfylke, Østfold, var vanskelig å få innvilget abort. Vi hørte om – og kjente – jenter som hadde «havnet i uløkka». De fikk nei på søknaden sin om legal abort, og i ren desperasjon var det noen som syklet på svillene mellom jernbanesporene – med fare for å bli overkjørt av toget – i håp om å få ristet løs fosteret. Eller de oppsøkte såkalt kloke koner som var utstyrt med strikkepinner og vakuumpumper. Noen av jentene reiste også til Oslo hvor det var en noe mer liberal praksis for å få legal abort – og samtidig også et bredere tilbud av steder som foretok illegale aborter. Denne situasjonen førte til mange og opphetede debatter på 1970-tallet. I vennekretser husker jeg at vi ble avkrevet et svar: Er du for eller imot abort? For egen del var nok dette det første store etiske dilemmaet jeg husker jeg måtte ta stilling til: Hva var et liv – når var det et liv? Skulle en ta mest hensyn til den gravide, eller skulle en ta mest hensyn til det ufødte barnet? Og hva hvis jenta hadde blitt gravid som følge av et overgrep? Hva hvis det var stor sjanse for at barnet ble født med store misdannelser? Hva hvis den gravide ikke var i stand til å ta seg av barnet? Dette er ganske store og kompliserte problemer å ta stilling til for en person som er i slutten av tenårene, og det finnes ikke noe fasitsvar. Debattene vi hørte på radio og fjernsyn, viste oss at det ikke var helt enkelt for våre folkevalgte og de politiske partiene heller. Det hele kulminerte med at loven om selvbestemt abort ble vedtatt i 1978, først med odelstingspresidentens dobbeltstemme og deretter med én stemmes overvekt i Lagtinget. Abortloven har hele tiden vært omstridt, men tendensen er at det er et økende antall i befolkningen som er tilhenger av selvbestemt abort. For Fremskrittspartiets del betrakter vi abortsaken som et spørsmål om livssyn, og i slike saker stilles partiets representanter fritt. Jeg synes det er en styrke for et parti å akseptere at ulike mennesker har ulikt livssyn, og at det er takhøyde for de ulike meningene og tilnærmingene i slike verdispørsmål. Jeg mener det er viktig og riktig å holde debatten om abort gående og følge med i samfunnets utvikling på dette området. Kristelig Folkeparti skal derfor ha honnør for at de har satt saken på dagsordenen, selv om vi vet at med en flertallsregjering ved roret, som i liten grad lytter til opposisjonen, koker det hele ned til en ren markeringspolitikk. Aborttallene i Norge har vært ganske stabile gjennom de siste 30 årene, selv om antallet kvinner i fruktbar alder har økt. Det er i aldersgruppen 20–24 år vi finner den største aborthyppigheten, men det er også i denne aldersgruppen vi finner mange gravide. Forslagsstillerne ønsker å få på plass en tiltaksplan for å halvere aborttallene fram mot 2013 og lister i den forbindelse opp en rekke forslag for å kunne nå målet. Fremskrittspartiet synes som sagt at det er positivt å rette fokus mot tiltak som kan bidra til å redusere antallet aborter, men vi tror at det beklageligvis ikke er mye realisme i å tro at det er mulig å halvere antallet aborter i løpet av noen få år. Det er mange og sammensatte årsaker til at personer havner i en slik situasjon at de ønsker abort. Vi mener at skolen sammen med foreldre og foresatte har en meget viktig oppgave med å sette barn og unge i stand til å ta sine egne valg. Seksualundervisning, prevensjonsveiledning og rådgivning er derfor av vesentlig betydning. Samarbeid og omforent forståelse mellom skole og hjem er meget viktig, og det må skje på en slik måte at de unge ikke føler seg utlevert eller negativt eksponert. Kunnskap om og tilgang til et mangfold av ulike offentlige og ideelle organisasjoner som har spesialisert seg på å gi råd og veiledning til unge for både å forebygge svangerskap, begrense seksuelt overførbare sykdommer og følge opp gravide gjennom svangerskapet, er etter vår oppfatning meget viktig. Jeg vil vise til at Fremskrittspartiet i sitt alternative statsbudsjett bevilget 5 mill. kr til Stiftelsen Amathea, som etter vår oppfatning gjør en viktig jobb på dette området. Jeg vil understreke viktigheten av at informasjonsarbeidet i langt større grad må fokusere på mulige senvirkninger etter abortinngrep. Skyldfølelse, sorg og andre psykiske og fysiske plager som kan følge i kjølvannet av et abortinngrep, er det viktig at det gis best mulig faktabasert informasjon om. Vi har merket oss at statsråden har meddelt Stortinget at det skal komme en handlingsplan mot abort fra Regjeringens side, og vi imøteser den. Jeg tror det er tverrpolitisk enighet om at ingen ønsker en utvikling i retning av at abort skal være et alternativ til prevensjon. Jeg har merket meg at alle partier unntatt Fremskrittspartiet mener det er grunn til å vurdere å gi gratis eller subsidiert prevensjon til aldersgruppen 19–24 år. Med all respekt mener Fremskrittspartiet at dette er feil vei å gå. Jeg er ikke komfortabel med at skattepengene jeg betaler inn for å få bedre sykehustjenester, skoler og veier, skal gå til å gi myndige personer subsidierte kondomer. Mange av de uønskede svangerskapene skjer etter sex i påvirket tilstand. Jeg vil hevde at er du tøff nok og voksen nok til å kjøpe deg alkohol og ha sex, må du også være tøff nok og voksen nok til å gå i en butikk og kjøpe deg et kondom. Jeg hørte nylig om en nær 60 år gammel dame som gjennom livet hadde blitt gravid med ulike menn, og som hadde gjennomført 21 aborter. Jeg tror det er noe helt annet enn statlig subsidierte kondomer som skal til for å hindre at vi får flere i denne kategorien. Med dette vil jeg få lov å ta opp de forslag som Fremskrittspartiet er medforslagsstiller til. | Fremskrittspartiet | 2010-04-19 00:00:00 |
1 | Jeg har et lite svar til representanten Wiborg. SV er ikke imot at arbeid er av midlertidig karakter, som at prosjektarbeid er midlertidig, eller at vikariat, f.eks. for ansatte som skal ut i foreldrepermisjon, er midlertidig. Vi synes det er gledelig at det er sånne ordninger. Det vi er imot, er en generell adgang til midlertidige ansettelser. Jeg vil oppfordre representanten Wiborg til faktisk å lese arbeidsmiljøloven, som hans parti går i bresjen for å rasere. Spørsmålet er: Er det frekt å kalle midlertidig ansatte for løsarbeidere? Det kan man ha ulike meninger om. Jeg for min del mener det er frekt å slå ned folk – ikke å påpeke at noen er slått ned. | Sosialistisk Venstreparti | 2015-12-17 00:00:00 |
0 | Jeg er enig med representanten Gjedrem i at innholdet i bredbåndstilbudet er viktig. Når flertallet ønsker å gi bredbånd til alle i løpet av 2007, må det også være en forpliktelse for flertallet å fortelle hva dette innholdet skal være. Representanten Kristiansen sa tidligere i en replikkveksling med representanten Ryan at utbyggingen går raskere i Norge enn i Sverige. Men dette er ikke sammenlignbart i det hele tatt, fordi Sverige står for kvalitet. De bruker veldig mye fiber – og fiber i kombinasjon med radio – og det gir en båndbredde som er noe helt annet enn det som tilbys av Telenor, som er den dominerende aktøren i distriktene i dag. Telenor bygger på eksisterende kobberlinjer, og det vil være veldig vanskelig å kunne gi et fullgodt tilbud til distriktene ved hjelp av kobber. Vi vet også at prisen på leide linjer fra Telenor er så enorm at det ikke vil være noe realistisk tilbud med 90 pst. dekning. Kunne representanten være så snill å si hvordan han vil forplikte Kristelig Folkeparti til å si noe om kvaliteten på det bredbåndstilbudet som skal gis i 2007? | Fremskrittspartiet | 2004-03-09 00:00:00 |
0 | ADHD – denne sykdommen har fått mange navn, men det er snakk om barn som har en uønsket adferd, hyperaktive barn med konsentrasjonsproblemer, som ikke klarer å tilpasse seg det sosiale fellesskapet i venneflokken, i familien og på skolen. Det er barn som senere i livet ofte får problemer med rus og kriminalitet. Hva er det som gjør at alle disse tusenvis av barn ikke klarer å tilpasse seg, og at de må behandles med sentralstimulerende midler? Foreløpig vet man lite om årsaken til ADHD. Det blir betegnet som en medfødt nevrobiologisk funksjonsforstyrrelse som forskerne mener er en av de mest arvelige psykiske lidelsene. Man antar også at sykdommen kan skyldes skader under graviditet, for tidlig fødsel, miljøgifter, mat, eller mangel på viktige stoffer. Omsorgssvikt eller manglende grensesetting og lite struktur i oppdragelsen kan også bidra til å øke problemene. Mye har endret seg i samfunnet, både når det gjelder familiene, barnehagene og skolen, som kan være med på å trigge denne adferden. NTNU-undersøkelser viser at elever i åpne skoler blir fem ganger så ofte medisinert som elever i mer tradisjonelle skoler. Er det i realiteten en økning i antall barn som utvikler denne uønskede adferden, eller skyldes den omtalte økningen at mange barn nå får fastsatt en sykdomsdiagnose? Hva er normalt når det gjelder avvikende adferd? Hvor går grensen for når man med sikkerhet kan si at det er snakk om en sykdom? Alle er vi forskjellige, og naturlig nok har vi nedarvet det meste fra våre foreldre gjennom gener. Vi arver både synlige og skjulte gener. Det gjelder utseende, kunstneriske anlegg, musikalitet, disponering for en del sykdommer, men også gemytt og væremåte. Anleggene kan påvirkes og utvikles, men de ligger der. Det er derfor ikke spesielt oppsiktsvekkende at de som selv har hatt adferdsproblemer, får barn med de samme problemene. Det er alvorlig å få en slik diagnose, selv om mange foreldre sier at de har følt en lettelse når diagnosen blir fastsatt og hjelp tilbys. De har erfart fortvilelsen over å se at barnet ikke fungerer sosialt. Det vil være viktig å få en sikrere diagnostisering for å kunne gi riktig hjelp og behandlingstilbud tidlig. Årsakene til adferdsproblemene eller sykdommen kan være mange, og det er derfor viktig å se på hvordan vi kan redusere årsakene til at denne adferden trigges. Flere av medisinene som benyttes, er nær beslektet med amfetamin. Det antas at medikamentbehandlingen vil redusere faren for senere depresjoner, rusmisbruk og kriminalitet. Men hva vet vi? Hva er bi- og langtidseffekten, og vil man kanskje oppdage at de barna som i dag blir medisinert, vil få senskader? Det er allerede oppdaget bivirkninger som hjerteflimmer, angst, depresjoner, dødelige leverskader og selvmordsforsøk. Medisiner kan dempe og fjerne symptomer effektivt, men medisiner fjerner ikke årsaken til lidelsen. Man må aldri glemme å ta tak i årsaken eller forebygge der det er mulig. Det finnes alternative løsninger også, med bedre ernæring og endret kosthold. Amerikaneren Russell Barkley har utviklet et program hvor foreldre lærer selvkontroll og sinnemestring, noe som gjør at de takler barna bedre. Dette programmet er prøvd ut ved Folloklinikken. Ved kursets slutt viste resultatene at flere av barna ikke lenger fylte kriteriene for ADHD-diagnosen. Det som er riktig behandling for én, behøver ikke å være riktig behandling for en annen. For mange vil medisinering kanskje også i framtiden være den beste behandlingen, sammen med andre virkemidler. Men det er viktig å satse mer på forskning for å finne årsaker, sikrere måter å stille diagnose på og gode behandlingsformer som ikke er skadelige på sikt. Behandlingsmetoder må baseres på faglig grunnlag og kan ikke overlates ene og alene til foreldrene. Det er blitt foretatt en del forsking både internasjonalt og nasjonalt, men blant ekspertisen hersker det fortsatt stor usikkerhet og stor uenighet. Mye forskning gjenstår, og det er derfor viktig å bevilge midler til dette viktige arbeidet. Det vil også være viktig å se på om det er tilstrekkelig faglig kompetanse i primærhelsetjenesten til å foreta nødvendige vurderinger før pasientene henvises til spesialisthelsetjenesten, og til å følge opp barn som ikke får noen diagnose, men som likevel har et adferdsproblem. Det aller viktigste i framtiden blir imidlertid å forsøke å forhindre at barn utvikler psykiske problemer og ADHD. Dette er viktig for den det gjelder, for familien og for hele samfunnet, og jeg er derfor veldig glad for at denne saken er satt på dagsordenen i dag, og for at statsråden ønsker å følge opp saken slik at man får et bedre tilbud. | Fremskrittspartiet | 2006-04-06 00:00:00 |
0 | I 2008 og 2009 ble det gjennomført tilsyn med spesialisthelsetjenesten ved distriktspsykiatriske sentre til voksne med psykiske lidelser. Helsetilsynet i fylkene hadde tilsyn ved 56 av DPS-ene i landet. Tilsynet undersøkte hvordan nye pasienter ble vurdert og prioritert, og hvordan de ble utredet, behandlet og fulgt opp. Tilsynet så også på om internkontrollen i sentrene sikrer kvalitet og forsvarlig drift. Tilsynet viste til svikt på ett eller flere områder i 44 av de 56 DPS-ene som ble undersøkt. Mange DPS-er manglet system for å sikre at søknader og henvisninger ble fanget opp og vurdert av en spesialist etter hvert som de kom inn. Det ble påpekt mangler ved vurdering av retten til nødvendig helsehjelp. I noen av tilfellene ble det satt behandlingsfrister og sendt tilbakemeldinger som ikke tok hensyn til de individuelle behovene som pasienten hadde. Under komiteens besøk hos Statens helsetilsyn ble det påpekt at den gruppen pasienter som var mest utsatt for brudd på sine rettigheter, var rusmisbrukere. Men det kan virke som om også gruppen personer med psykiske lidelser er en utsatt gruppe når det gjelder ivaretakelse av rettigheter. Tallene synes å være ganske stygge. Jeg vil legge til at jeg faktisk er såpass realistisk at jeg forstår at vi antakelig aldri vil oppleve at tilsynet ikke lenger finner feil og mangler – men disse tallene er uakseptabelt høye. Statens helsetilsyn vurderer det som alvorlig at enkelte DPS-er ikke sikrer at alvorlig syke har godt nok tilbud på tjenester. Pasientene må få informasjon om at de har rett til nødvendig helsehjelp, og om hvilke rettigheter de har ved eventuelt brudd på den oppsatte behandlingsfristen. Det må være godt tilgjengelige tilbud for dem som det haster ekstra mye for. Statens helsetilsyn vurderer det som alvorlig at enkelte ikke sikrer at pasienter som er vurdert til å ha størst behov for helsehjelp, og som skulle prioriteres, blir fanget opp og får nødvendig behandling innenfor den fastsatte fristen. Flere steder fantes det ikke noen fastsatt praksis for hva som skulle kartlegges, eller hvilket diagnostisk verktøy som skulle brukes. Flere av dem som hadde dette på plass, brukte det ikke. En del DPS-er avviste til og med pasienter på feil grunnlag. Konsekvensen av dette kan være at prosessen med å stille diagnose blir forsinket, eller at den blir ufullstendig og feil, noe som igjen medfører at pasienten ikke får den hjelpen han har behov for. Det vil ofte kunne påføre pasienten ekstra lidelser. Tilsynsrapporten konkluderer med at mangel på styring og ledelse i all hovedsak er grunnen til alle avvikene og bruddene. Det er i prinsippet ledelsen i hvert enkelt helseforetak og regionalt helseforetak som har ansvaret for å fange opp disse feilene og sørge for at de blir rettet opp. Men helseministeren har det overordnede ansvaret for at dette faktisk blir fulgt opp. Hittil har Statens helsetilsyn konkludert med at helseforetakene ikke har brukt muligheten til å korrigere og forebygge svikt i andre DPS-er etter at påpekninger og korreks er gitt i noen av DPS-ene. Funnene er særlig alvorlige sett på bakgrunn av at tidligere landsomfattende tilsyn også har avdekket svikt i retten til nødvendig helsehjelp. Jeg gjentar det jeg har sagt ved en tidligere anledning fra denne talerstolen: Statens helsetilsyns påstand er at feil ikke lenger ville vært begått, dersom man lærte av de feil man tidligere hadde begått. Ifølge NRK Hedmark og Oppland den 26. mai har en legevaktslege reagert kraftig på at Sykehuset Innlandet stadig avviser psykiatriske pasienter han mener trenger akutt hjelp. Han klager nå Sykehuset Innlandet inn til Helsetilsynet. Legen har ved flere anledninger sendt pasienter til sykehusets avdelinger i Gjøvik og på Reinsvoll fordi han mente de hadde behov for akutt innleggelse, uten at dette skjedde. Han mener at det er på grunn av kapasiteten dette skjer, men at de ikke kan nekte å ta imot pasienter, da dette strider imot lovverket. Selv mener Sykehuset Innlandet i forbindelse med forslaget fra Fremskrittspartiet om å sikre tilbudet i alderspsykiatrien og kompetansen ved NKS Kløverhagen at de har bygd DPS-er i alle regionene med både døgntilbud, ambulante funksjoner og poliklinikk. Det er tydeligvis ikke samsvar mellom helseforetakenes syn på tilbud og kapasitet og synet til pasientene og dem som arbeider i helsevesenet, noe tilsynets resultater faktisk bekrefter. Slik jeg ser det, er dette bare enda et eksempel på at vi ikke nådde helt i mål med psykiatriplanen, og det er derfor en tilleggsbekymring fra Fremskrittspartiet at vi nå er i full gang med å kutte i tilbudene landet rundt. Kan dette bety at neste tilsyn vil vise enda styggere tall? Så mitt spørsmål blir da: Hvilke konkrete tiltak vil statsråden sette i gang for å sikre at pasientenes rettigheter blir ivaretatt? | Fremskrittspartiet | 2010-05-28 00:00:00 |
0 | Jeg har ingen problemer med å se potensielle utfordringer i det. Det er derfor det er så viktig nå at vi i den jobben som skal gjøres, klarer å ivareta det som er den beste siden ved juryordningen, nemlig at juryen i veldig stor grad har kompetanse selv til å avgjøre straffespørsmålet, men at man nå med en utvidet meddomsrett vil ha et felles ansvar med fagdommerne. Så er jeg litt i tvil om rollen som fagdommerne har i dag, er like sterk i en domstolsammenheng med en stor meddomsrett som den kan ha vært tidligere. Og så er jeg litt i tvil om om en på en måte kan angripe meddomsretten som institusjon eller som måte å fungere på som et forsvar for juryordningen, rett og slett fordi de aller fleste straffesaker, som representanten selv er inne på, jo blir ført for en meddomsrett, og det må bety at vi mener at det er et forsvarlig og godt system i alle andre straffesaker. Da er det heller et spørsmål om, etter min oppfatning, at man også i de mest alvorlige sakene skal ivareta et kanskje enda sterkere lekmannsperspektiv enn det som gjøres i dagens meddomsrett. | Fremskrittspartiet | 2015-06-08 00:00:00 |
1 | Jeg vil stille følgende spørsmål til miljøvernministeren: «Kravene til permanente lager for farlig avfall i Norge er strenge. Nordbruddet på Langøya ble valgt til et slikt lager etter en lang prosess, hvor det bl.a. ble vektlagt at bruddet er tett. Norsk Avfallshåndtering, NOAH, har nå søkt om å få bruke sørbruddet på Langøya til lagring av farlig avfall. Sørbruddet er ikke tett, og det er fremdeles god kapasitet til lagring av farlig avfall i nordbruddet. Mener statsråden det nå er behov for å utvide kapasiteten for lagring og behandling av farlig avfall i Norge?» | Sosialistisk Venstreparti | 2003-03-19 00:00:00 |
0 | Jeg kan garantere både representanten Håheim og det norske folk at dette ikke overlever regjeringsskiftet til høsten. Det er faktisk sånn at folk som har yrkesfaglig utdanning i dag, har anledning til å ta høyere utdanning gjennom fagspesifikt opptak, så rørleggere kan ta vanningeniør- eller VVS-ingeniørutdanning og elektrikere kan ta elektroingeniørutdanning. Men da er det altså krav om at utdanningen skal være tilrettelagt sånn at disse elevene, som helt åpenbart har mange sterke faglige og tekniske kvaliteter med seg inn, kan bruke mer tid på matematikk i ingeniørutdanningen. Dette er en ordning som Arbeiderpartiet nå undergraver. Frykter ikke representanten Håheim at Y-veien, som har fungert helt utmerket, og som høyskolene i store deler av landet frivillig har innført, nå blir undergravd, og at resultatet vil være at færre med fagbrev faktisk oppnår å få høyere utdanning? Det hjelper ikke å få lov til å kunne begynne på høyere utdanning hvis man ikke blir gitt forutsetninger for å fullføre. | Fremskrittspartiet | 2013-06-14 00:00:00 |
0 | Jeg får ta til etterretning statsrådens svar med hensyn til at hun mener dette med innkreving av reisekostnadene er et privatrettslig forhold. Da sier man samtidig noe om at samvær ikke er så viktig, synes jeg. Men det er en uenighet vi kan leve med. Det jeg ikke helt forstod i statsrådens svar, var dette med muligheter for innføring av sjablongregler når det gjelder reisekostnadene. Vi er jo opptatt av å minimalisere konflikt i denne saken, og når man har individuelle vurderinger av de enkelte kjøretøyene, er det et grunnlag for krangling av typen: Hvorfor kjører du så stor og dyr bil når du kan kjøpe deg en billig Polo? Hvis vi f.eks. hadde fått noen kilometersatser, ville dette kunne ha løst seg veldig greit. Når det gjelder tog og buss, er det selvfølgelig veldig greit å løse, men ikke når det gjelder bil. | Fremskrittspartiet | 2003-06-03 00:00:00 |
0 | Eg må seie eg blir litt forundra over det som kjem fram i dag i debatten når det gjeld påverknaden ein har gjennom PUD-en, planen for utvikling og drift. Ein gir nærast eit inntrykk av at når dette dokumentet kjem til Stortinget, er det meir som informasjon til Stortinget, og den informasjonen som Stortinget får, vedtar ein. Det er mildt sagt ein presentasjon som ikkje stemmer. Dei store rammene gir ein i petroleumsmeldinga, slik den raud-grøne regjeringa gjorde, slik SV var med og understreka at rammevilkåra skulle vere, og så gir ein signal om dei enkeltvise tiltaka som skal gjerast på enkeltutbyggingar, gjennom PUD-ane. Då å seie at ein nærast ikkje har moglegheit til påverknad, verkar rett og slett kunnskapslaust. Eg trudde ikkje det var mogleg å kome med ein sånn påstand frå talarstolen i dag i ei sak som har vore kontroversiell, men som til slutt fekk eit forlik. | Fremskrittspartiet | 2014-06-12 00:00:00 |
0 | Det var interessant å se at representanten Langeland omtrent tok bølgen for det siste svaret fra statsråden! Friluftsliv og tilgang til naturopplevelser er for svært mange en interessant måte å benytte sin fritid på. I dagens stressende samfunn er det mange som søker ut i naturen for å avreagere, og det er bra. Slik skal vi ha det. Det er derfor viktig at vi har en politikk som legger til rette for at vi kan ta i bruk naturen på en fornuftig måte. Gjennom mange år har vi i Norge hatt svært gode erfaringer med det aller vesentligste av dagens regelverk. Grunneiernes eiendomsrett og allmennhetens ønske om fri ferdsel har i liten grad vært konfliktfylt. Og der det har vært konflikter mellom disse to interesser, har det stort sett latt seg løse. Jeg synes derfor det er grunn til å stille spørsmål ved om det er nødvendig med store endringer i dagens regelverk så lenge det fungerer så bra som det gjør i dag. Vern om den private eiendomsretten er det vi i Fremskrittspartiet som er den beste forsvarer for. Dette betyr imidlertid ikke at vi skal hindre et aktivt friluftsliv, men at vi stort sett er av den oppfatning at dagens regelverk ivaretar dette på en god måte. Det som jeg synes er overraskende i denne sak, er at det er en statsråd fra Høyre som går inn for en uthuling av den private eiendomsretten, noe som vi også har fått bekreftet fra statsråden i dag, og jeg tenker spesielt på hans svar på replikken fra representanten Morten Høglund. Dette skjer til tross for at Høyres representanter fra denne talerstol gjennom mange år har forsøkt å fremstille seg som den sterkeste forsvarer av den private eiendomsrett, noe som også representanten Halleraker har forsøkt på i dag. Høyre-folk, både i og utenfor denne sal, har forsikret om at noen innføring av 25-meters regelen i strandsonen overhodet ikke blir aktuelt, og det har også representanten Halleraker sagt fra denne talerstol i dag. Men likevel ser vi at Høyre står bak forslaget i innstillingen der man ber om en utredning av et slikt forslag. Forstå det den som kan! Jeg vet om mange som har spinket og spart i mange år for å få seg en hytte. Når de endelig har klart å skaffe seg det som de har drømt om gjennom mange år, har de brukt ferier og annen fritid til vedlikehold og stell av sitt sted. Men nå skal Regjeringen ta fra disse muligheten til å nyte privatlivets fred på sine egne hytter. En slik misunnelsestankegang tar vi i Fremskrittspartiet kraftig avstand fra. Vi vil aldri være med på en uthuling av den private eiendomsretten på denne måten. Jeg vil forsikre om at Fremskrittspartiet alltid vil forsvare den private eiendomsretten selv om vi står helt alene, som vi gjør i denne saken i dag, og dette skal vi vite å bruke for alt det er verdt framover. | Fremskrittspartiet | 2002-04-11 00:00:00 |
0 | Telesektoren i Norge er i ferd med å gjennomgå store endringer – det meste til det positive. Den norske telesektoren har over tid blitt gradvis mer liberalisert, som Fremskrittspartiet ser på som utelukkende positivt, nettopp fordi dette har medført at vi har fått billigere og bedre teletjenester her i Norge. Så sent som i forrige uke kunne vi oppleve at Telenor utvisket de gamle skillene mellom fjern- og nærtakst, slik at det vil bli like billig å ringe til kameraten på Reinsvoll som til onkel i Alta. Det er distriktspolitikk det! Og dette er prisreduksjoner som vil få ytterligere ringvirkninger i markedet, og priskonkurransen vil bare tilta og vedvare. Det er den stadige avreguleringen og globaliseringen av telemarkedet som har ført til en tiltakende konkurranse og tilhørende prisnedgang. Slik situasjonen har vært nå, har Telenor vært for liten i et internasjonalt konkurranseperspektiv til å kunne hevde seg på internasjonale markeder. Derfor vil det være positivt i et internasjonalt konkurranseperspektiv at Telenor og Telia slås sammen. Det innebærer at det skapes et teleselskap med en slik slagkraft at det kan hevde seg på det internasjonale markedet. Det nye sammenslåtte selskapet bør prioritere innsats innenfor forskning og utvikling. Ifølge St.meld nr. 24 for 1998-99 ser vi at teleselskapene har enorme muligheter til å tilby sluttbrukerne tjenester basert på avansert teknologi. Det sammenslåtte selskapet har også muligheter til å bli fremtredende innen skandinavisk industri. Men et merkepunkt ved sammenslåingen av Telia og Telenor er at Konkurransetilsynets merknader må etterfølges for ikke å komme galt ut i forhold til den positive utviklingen i telekonkurransen. Det er faktisk negative aspekter ved sammenslåingen ved at vi kan få nedsatt innenlands konkurranse, et faktum som proposisjonen imidlertid ikke tar så nøye opp. Konkurransetilsynet har påpekt at det nye selskapet bør selge Telias aktiviteter i Norge. Dette er viktig, og det må være en forutsetning at tilsynets anbefaling blir fulgt. Det er med tilfredshet at vi har merket oss at det nye selskapet innen år 2000 vil børsintroduseres og delprivatiseres, samt at hvert respektivt land selger seg ned til en eierandel på 33,4 pst. Det er fortsatt bra at landene kan velge å selge seg ned til 25,5 pst. Tallet 25,5 pst. følger av at statene har inngått en 16 års avtale om at de to statene til sammen ikke skal eie mindre enn 51 pst., slik at de bevarer et statlig eierskap. Det er synd! Det er ingen statlig oppgave å være eier av et telekommunikasjonsselskap. De statlige eierne bør fortsette å selge seg ned under 25,5 pst., og ta sikte på å selge hele sin aksjebeholdning. Det vil være i tråd med den utviklingen som finner sted internasjonalt. Det er også beklagelig at det ifølge aksjonæravtalen fremgår at ingen investor/investorgruppe skal kunne erverve mer enn 3 pst. av aksjene ved det statlige aksjesalget. Fremskrittspartiet vil advare mot slike begrensninger, og begrensninger som ligger i samme sjikt, slikt som å ha mål om at bedrifter innen media, telekommunikasjon eller informasjonsteknologi ikke skal kunne erverve mer enn 1 pst. av aksjene. Slike begrensninger hemmer det nye selskapets evne til å inngå allianser og fusjoner videre, samtidig som det kan hemme den videre utvikling av aksjene i det nye selskapet. Inntil alle aksjene er solgt ut, vil det være riktig og hensiktsmessig at Næringsdepartementet overtar forvaltningen av statens aksjer i det sammenslåtte selskapet, slik at vi ikke får den dobbeltrollen som oppstår ved at Samferdselsdepartementet innehar både eier- og kontrolløroppgaver. | Fremskrittspartiet | 1999-06-03 00:00:00 |
1 | Vi har nettopp hatt en debatt i denne salen om krisesentre. Det er en fellesmerknad som står i innstillingen, som jeg har lyst til å lese opp og høre hva statsråden har tenkt å gjøre med. Der sier et flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti, at de har «merket seg at departementet ikke har tatt inn over seg at krisesentrene er inne i en akutt krise nå fordi kommuner og fylker trekker tilbake sin andel av finansieringen pga. dårlig kommunal og fylkeskommunal økonomi. Ved overgang til helseforetak ble finansieringen for en del krisesentre uklar. Kvinnevoldsutvalget var ikke klar over dette før de avga sin delrapport. Innlemming av øremerkede tilskudd fra 2004 som departementet legger opp til, er for sent. Det må avsettes midler i budsjettet som ivaretar krisesentrene fra 1. januar 2003». Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV har lagt inn 37 mill. kr for å ivareta dette. Fremskrittspartiet, som er med på fellesmerknaden, har da ikke lagt inn en krone. I merknaden heter det videre: «Dette flertallet vil at alle fylker skal ha et incestsenter. I dag mangler det tilbud i Møre og Romsdal, Nordland og Oppland. Det er stor forskjell på tilbudet rundt omkring i landet. Det er behov for kompetanseheving i det offentlige hjelpeapparatet, og tilbudet til familier og barn der barna er utsatt for seksuelle overgrep, er for dårlig.» Det jeg vil spørre statsråden om, er hvordan hun vil ivareta denne flertallsmerknaden. Her sier flertallet at man skal ha et incestsenter i hvert fylke, og man sier også at det skal legges inn midler i budsjettet for 2003, selv om ikke Fremskrittspartiet har fulgt opp den merknaden. | Sosialistisk Venstreparti | 2002-12-13 00:00:00 |
0 | Regjeringens sjef har tidligere invitert alle borgere til å delta i rådslagning om viktige samfunnsmessige saker, men det var i nyttårstale. I saken om mastene i Hardanger har det vært lite rådslagning. Likevel har regjeringen stanset litt opp. Er det slik at det må høye brøl, kraftige brøl, mye brøling til for at denne regjeringen lytter til dem som har meninger i viktige samfunnsspørsmål? Er det brøling som må til, eller er det slik at det er plutselig nyervervet kunnskap om at man faktisk manglet kunnskap, nyervervet erkjennelse av at man faktisk manglet så mye kunnskap som man gjennom lang tid ga uttrykk for overfor dem som hadde innsigelser, motforestillinger og innspill til det trasévalget og den prosessen og den løsningen som regjeringen hadde valgt? | Fremskrittspartiet | 2010-12-16 00:00:00 |
0 | Forskning viser at barn tar like stor skade av å være vitne til vold som å bli utsatt for vold. At det er viktig å ha kompetanse til også å kunne se barna som lever med vold, er et tema jeg har tatt opp i de møtene jeg har hatt med personer som jobber tett med barn. Derfor er jeg veldig glad for at kompetansen på krisesentrene og den hjelpen barna får på krisesentrene, har blitt bedre de siste årene. Jeg har også møtt barn som sier: Hvorfor er det jeg som må flytte? Det har vært en kjepphest for meg å jobbe inn mot konfliktfylte familier. Derfor har vi også styrket familievernet. Det er viktig å styrke krisesentertilbudet, det er noe vi skal se ekstra nøye på. Det er også viktig at krisesentrene ser på det med å varsle politi og barnevern hvis det er fare for at barn opplever vold hvis en av foreldrene flytter tilbake til en voldsutøver. | Fremskrittspartiet | 2015-06-16 00:00:00 |
1 | Når det gjelder tannhelsetjenesten, er det særlig to forhold som SV har vært opptatt av. Det ene er de til dels veldig høye egenandelene ved tannhelsebehandling, som kan medføre at en god del rett og slett ikke har råd til å få stelt tennene sine. Det andre er selve kvaliteten på tjenesten som utføres. Når det gjelder egenandeler, er jeg enig med interpellanten og Hedstrøm i at man har kommet et stykke på vei med en refusjonsordning knyttet opp mot periodontitt, som jeg kjenner godt, siden jeg var saksordfører da det ble vedtatt. SV har vært opptatt av at man burde hatt en full gjennomgang av hele tannhelsefeltet med tanke på en tannhelsereform som tar tak i begge deler, altså både å redusere egenandelene ved tannhelsebehandling og å sikre kvaliteten på tjenesten ved at man får en bedre fordeling av tannleger rundt omkring i landet. Vi har også snakket om en kombinasjonsordning når det gjelder offentlig tannhelsetjeneste og privat praksis for tannleger. Jeg har registrert at departementet nå jobber langs retningslinjer som ikke er ulik dem vi skisserte i det tannhelseforslaget som ble lagt fram i forrige periode. Når det gjelder den behandlingen vi snakker om her, har ganske sikkert Hedstrøm langt større innsikt i den enn de fleste av oss andre representanter, siden han selv er tannlege. Men argumentasjonen her bør jo være lik det den er innenfor helsevesenet for øvrig, nemlig at tilstander som man allment ser hyppig, bør behandles nær der den enkelte bor. Hvis det er mer sjeldne tilstander, som krever høyere kompetanse, må kvalitetskravene skjerpes, og færre vil kunne utføre behandlingen. I forhold til det statsråden beskriver, nemlig at man skulle ha et volum av denne typen tjenester på ca. 800 på årsbasis, virker det sett fra SVs ståsted ikke veldig fornuftig å skulle argumentere for at man generelt, når man er tannlege, skal kunne utføre den typen tannbehandling. Skal man sikre kvaliteten, ser det ut som om det er et fornuftig argument at ikke alle skal kunne utføre den behandlingen, men at man skal ha spesialkompetanse til å gjøre det. Hvis sykehuset kan utføre tjenesten, f.eks. oralkirurger, og man innfører en refusjonsordning som også har gyldighet der, kan man samtidig sikre den nødvendige geografiske nærhet til at de 800 som skulle ha det behovet på årsbasis, får gjennomført tjenesten. Men også SV vil følge opp denne saken, fordi det er et skritt i riktig retning i forhold til det syn vi har på at tannhelse og helse over tid skal utliknes, og at man skal ha refusjonsordninger for tannhelse på linje med det man i dag har for behandling av andre helselidelser. | Sosialistisk Venstreparti | 2004-06-03 00:00:00 |
1 | Det kan jeg svare et ubetinget ja på. Jeg er helt overbevist om at større lokal frihet, større frihet for den enkelte skole til å organisere læringsarbeidet, til å organisere klassen og til å organisere gruppene vil bedre undervisningen. Det vil bedre opplæringen. Jeg er helt overbevist om dette, og vi er nødt til å ta det innover oss. Vi er nødt til å tenke nytt i forhold til hvordan vi organiserer læringsarbeidet. Den gamle, tradisjonelle måten å tenke klasse på – med 30 elever osv. – er en gammel formidlingspedagogikk som ikke duger i dag. Det å endre og bryte ned klassedelingstallet, eller fjerne klassedelingstallet, er nettopp for å stimulere til å tenke organisering på andre måter, organisere læringsarbeidet i grupper, i klasse/enkeltindivid, selvstendig arbeid osv. Derfor var det viktig. Vi fikk jo samtidig med at denne fjerningen ikke skulle kunne brukes til et innsparingstiltak, men at kommunene skal finansiere skolene som om klassedelingstallet fortsatt er der. Jeg er helt overbevist om at dette var riktig. Det var klokt, og det var framtidsrettet. | Sosialistisk Venstreparti | 2003-11-27 00:00:00 |
0 | Utfordringa mi i dag har vore at eg ikkje har brukt eit einaste talepunkt, uavhengig av kven eg har fått dei frå. Men eg kan kommentere dei tre spørsmåla heilt spesifikt. Dødsbuproblematikken: Eg deler intensjonen bak det forslaget, men eg trur det er klokt at vi ikkje gjer vedtak som vi ikkje har oversyn over konsekvensane av, på det området. Det er mange utfordringar i og rundt å ha ein absolutt regel, og det vil antakeleg fordre ein del kommunalt byråkrati å gjere det, men eg er villig til å vurdere også dei konsekvensane dersom Stortinget ber meg om det. Når det gjeld i kva grad vi har lagt bort planen om å oppheve konsesjonslova, er ein av dei tinga ein lærer som fersk statsråd, at makta rår. Ho sit ofte i Stortinget, og eg opplever at dei posisjonane som Stortinget gjev i dag, også seier noko om det handlingsrommet ein har for å navigere innanfor endringar i konsesjonslova. Eg trur også det er andre ting ein i tillegg kan peike på som kan vere utfordrande. Så eg ser ikkje bort frå at eg vil gjere det, men ei total oppheving av konsesjonslova vil vere vanskeleg å få til i denne perioden. | Fremskrittspartiet | 2016-02-16 00:00:00 |
0 | Som representanten Arnstad selv peker på, er vi nå ganske nært inne på et område som ikke ligger hovedsakelig innenfor mitt område. Men jeg har likevel lyst til å peke på de tingene som allerede er i ferd med å skje, eller har skjedd, på Olje- og energidepartementets område, nemlig at vi har styrket Enova betydelig, med over 12 mrd. kr, takket være det nye flertallet i Stortinget. Dette er milliarder som gjør det mulig for norsk industri å opprettholde konkurransekraften samtidig som de reduserer både klimagassutslipp og energibruk. Vi har en offensiv satsing for å legge til rette for at aktivitet utenfor kvotepliktig sektor, som jeg har forstått at Stortinget med stort flertall stilte seg bak at var der hovedinnsatsen skulle settes inn, altså transport, at man der kan erstatte bensin og diesel med gass – men også alle fossile energikilder – med fornybar energi. Og alt dette er det mitt ansvar å legge til rette for, og det gjør vi. | Fremskrittspartiet | 2015-04-29 00:00:00 |
0 | La meg få takke interpellanten, Peter Skovholt Gitmark, for å ha tatt dette initiativet, og jeg vil også takke statsråd Solheim for et svar som i stor grad var positivt. Selv om jeg nok ved denne anledning finner grunn til å føye til at selv om innlegget til statsråden var preget av lutter positivitet, var nok deler av innholdet etter min mening ikke helt i samsvar med det som har vært regjeringens handlinger i de fem årene vi nå har hatt rød-grønn regjering. Interpellanten viser til at Norge gir nærmere 8 mrd. kr i direkte støtte til FNs nesten 100 underorganisasjoner. FN har altså femten særorganisasjoner, elleve fond og programmer, fem forskningsinstitusjoner, syv menneskerettighets- og traktatorganer, tre havrettsorganer, ti miljøorganer, en rekke forskjellige andre typer organer og en uendelighet av kommisjoner, komiteer og utvalg. I tillegg gir Norge bistand til over hundre land, delvis også gjennom et antall av verdens til sammen 37 000 hjelpeorganisasjoner. Pengebruken er enorm. Det er derfor ikke nok at det foretas en løpende kontroll og revisjon av FNs virksomhet. Det må regelmessig gjennomføres en grundig analyse av alle virksomheter som tilgodeses med penger fra norske skattebetalere. Regjeringen er opptatt av kapasitetsbygging og av etterprøving ved måling av resultater – men i forskjellig grad. Et søk i forslaget til statsbudsjett for 2011 for Utenriksdepartementet på ordet «kapasitetsbygging» gir 221 treff. Søk på ordene «måling av resultater» gir derimot bare ett eneste treff. Dersom forholdet er tilsvarende mellom all kapasitetsbyggingsvirksomheten i FN-systemet og de reelle resultatene som organisasjonen leverer, ja da er det på tide å se seg om etter andre og mer effektive kanaler for bistand. I statsbudsjettet for 2011 kan man bl.a. lese at Norge er største bidragsyter av kjernebidrag og sjette største giver av tilleggsmidler til FNs utviklingsprogram, UNDP at Norge var nest største giver av offentlige midler til UNICEF i 2009 at Norge var den tredje største giver av kjernebidrag til FNs befolkningsfond i 2009 at Norge var fjerde størst som giver til FNs aidsprogram i 2009 at Norge var den nest største bidragsyteren målt i bidrag per innbygger og den sjette største bidragsyter totalt til FNs høykommissær for flyktninger Hva får vi ut av dette? En NUPI-rapport fra 2007 slår fast at det er blitt viktigere at bistandsengasjementet, spesielt gjennom FN, opprettholdes enn at det gir konkrete resultater. Dette er i virkeligheten en særdeles sterk kritikk av måten regjeringen organiserer bistandsarbeidet på. Men regjeringen er – både i trontalen i år, i Soria Moria II og i statsbudsjettet for 2011 – aller mest opptatt av at pengebruken skal være høy, og det må i hvert fall være minst 1 pst. av Norges brutto nasjonalinntekt. Vi må kunne forlange edruelighet i resultatrapporteringen, og skille mellom årsak og virkning. I statsbudsjettet for 2011 skriver regjeringen bl.a. at FNs utviklingsprogram i Burma har bidratt til å sikre høyere inntekt, forbedret matvaresikkerhet og livsgrunnlag for over 75 000 mennesker etter syklonen i 2007. Og videre: I Sudan bidro UNICEF, i samarbeid med myndighetene, til å legge til rette for at 429 360 barn ble innrullert i første klasse i grunnskolen. Men jeg finner grunn til å spørre om det bare er FNs fortjeneste at de aktuelle resultatene ble oppnådd, og i hvilket omfang andre bidragsytere har deltatt. I forslaget til statsbudsjett for 2010 fra Utenriksdepartementet slår regjeringen fast at det inntil videre vurderes å være så store ledelsesproblemer og et så stort behov for reformer i FNs organisasjon for ernæring og landbruk, FAO, at det ikke er grunnlag for å fornye programsamarbeidsavtalen. Til tross for dette anses FAO som den viktigste skogfaglige institusjon i FN-systemet, og en betydelig del av den multilaterale støtten til FNs program for reduserte utslipp fra avskoging og skogforringelse, UN-REDD, kanaliseres gjennom organisasjonen. Man skal være litt av en optimist hvis man ser for seg at det blir glimrende resultater av pengebruken når grunnlaget er så svakt. Det er en viktig sak interpellanten har tatt opp. Vi ser frem til en fortsatt god debatt. Det dreier seg om mye penger, og det er god grunn til å oppfordre regjeringen til å følge dette enda nøyere opp. | Fremskrittspartiet | 2010-10-11 00:00:00 |
1 | SV er, som jeg at i mitt hovedinnlegg, glad for at Regjeringa neste år vil komme med en stortingsmelding som omhandler kvaliteten og innholdet i eldreomsorgen. Vi er ikke tilfreds med tilstanden slik den er. Dette er Regjeringa vel kjent med fra flere debatter om dette her i salen tidligere. Det kommer vel heller ikke som noen overraskelse på statsråden at SV er alvorlig bekymret for kommunenes mulighet til å gjennomføre de foreslåtte tiltakene og skape den kvaliteten som er nødvendig. I SV har vi vært åpne for å se på løsninger sammen med Regjeringa og regjeringspartiene her i Stortinget for å forsøke å finne løsninger også på den økonomiske delen av eldresatsinga. Men slik situasjonen er nå, virker ikke dette helt enkelt. I sitt økonomiske opplegg for kommunene neste år sier nemlig Regjeringa at opplegget blir så stramt at velferdstilbudet kan bli dårligere i mange kommuner. Jeg regner med at denne stramheten ikke bare skal gjelde for 2003, men også for årene deretter dersom denne Regjeringa får lov til å sitte. Det blir mer og mer åpenbart at denne stramheten er et ledd i en større strategi. Samtidig varsler nå Regjeringa, ved sosialministeren, i St.meld. nr. 31 at den vil komme med tiltak som skal gjøre velferdstilbudet for eldre og pleietrengende i kommunene bedre. Da begynner dette å bli vanskelig å forstå. Betyr disse dobbeltsignalene at pleie- og omsorgssektoren skal skjermes for kutt i årene framover, og at kvalitetsforringelsen dermed må ramme tilsvarende hardere i andre sektorer, som f.eks. skole og barnehager, eller hvordan er dette å forstå? Jeg vil gjerne at statsråden forklarer dette både for meg og kanskje også for andre her i Stortinget som lurer på dette. | Sosialistisk Venstreparti | 2002-06-20 00:00:00 |
1 | Jeg har lyst til å starte med å takke forslagsstillerne, for forslaget gir en mulighet til systematisk å gå igjennom hva vi har av tilbud i dag når det gjelder desentralisert utdanning, som er veldig viktig. Det er bred enighet i Stortinget om at vi trenger å ha en slik utdanning. Det vises ved at regjeringen har en strategi som er omfattende, og hvor de tiltakene som fremmes i dette Dokument 8-forslaget, inngår. Det er ikke dramatisk nye grep som foreslås fra opposisjonen, det er grep som regjeringen allerede er i gang med. I tillegg har vi rett rundt hjørnet en stortingsmelding fra kommunal- og regionalministeren, som tar opp disse spørsmålene. Jeg har vært veldig opptatt av at de statsrådene som har sektoransvar på andre områder, også er opptatt av kompetanseutvikling, slik som kommunalministeren er. Det er viktig at vi har dette perspektivet med oss på alle områder. Vi får ingen god distriktspolitikk i Norge hvis vi ikke tenker at kompetanseutvikling er en vesentlig del av den. Så jeg vil protestere intenst mot at dette ikke hører hjemme der – jeg vil understreke at det nettopp hører hjemme der. Så til noen av forslagene. Jeg er enig i at vi skal ha veldig høye ambisjoner for norsk høyere utdanning når det gjelder både tilgjengelighet, relevans og kvalitet. Nettopp derfor ruller vi nå ut eCampusprogrammet i sektoren, slik at utdanning kan gjøres tilgjengelig i stor skala. Nettopp derfor holder vi trykket oppe på SAK-prosessene, slik at institusjoner kan gå sammen om å tilby en bredere portefølje av tilbud, på grunnlag av et sterkere fagmiljø. Det er i denne sammenheng viktig å se SAK i dette perspektivet. Nettopp derfor er Norgesuniversitetets føringer for tildeling av prosjektmidler justert og koblet både til SAK-samarbeid og til gjennomføring av eCampus. Nettopp derfor er fleksibel utdanning nå en obligatorisk styringsparameter for UH-institusjonene. Det er altså en forventning til alle om at de skal ha dette perspektivet. Vi må se de ulike virkemidlene i sammenheng, og ikke alle virkemidler hører inn under det departementet som jeg har ansvaret for. Jeg ser at komiteens medlemmer fra Høyre finner det lite tilfredsstillende at jeg nevner den regional- og distriktspolitiske meldingen som er rett rundt hjørnet – det har jeg allerede vært inne på. Jeg mener at det er en vesentlig del av perspektivet. Opposisjonen mener det er viktig at eCampusprogrammet legger til rette for et samarbeid mellom Studiesenteret.no og lokale studiesentre rundt omkring i landet. Verktøyene som tas i bruk gjennom eCampus, vil føre til at utdanningene blir mer tilgjengelige, enten læringen foregår på et lokalt studiesenter, i en selvorganisert studiesirkel eller ved kjøkkenbordet til den enkelte student. Universiteter og høyskoler samarbeider med en rekke ulike aktører for å tilgjengeliggjøre høyere utdanning utenfor campus. Det er for øvrig en tendens til at institusjonene utvikler fleksible modeller over egen kjøl som ikke nødvendigvis knyttes opp til eksterne aktører. Jeg kan nevne at to av de seks statlige høyskolene som samarbeidet med Studiesenteret.no, har trukket seg fra samarbeidet etter at de har utviklet egne modeller. Men perspektivet skal opprettholdes. Antallet studenter i fleksible studier ved disse høyskolene har fortsatt å øke. Poenget må være at høyere utdanning gjøres tilgjengelig, ikke at en spesiell modell skal vinne fram. Det er helt riktig som medlemmene av opposisjonen sier, at nye distribusjonsmåter for undervisning ved hjelp av IKT åpner et mulighetsvindu som må utnyttes. Jeg forstår at komiteens medlemmer er utålmodige, og jeg er enig i at vi hele veien må ha som mål å ha høyere ambisjoner på dette området. Men jeg vil påstå at norske universiteter og høyskoler er på rett vei i dette spørsmålet. De ulike tiltakene som jeg har nevnt, bidrar til å drive utviklingen, men det viktigste arbeidet foregår ved den enkelte institusjon. De må alle ha dette perspektivet. La meg ta et par eksempler. Høgskolen i Narvik startet nettbasert ingeniørutdanning i 2009, med 34 studenter. Høsten 2012 var det blitt 172 studenter, og gjennom eCampusprogrammet er samtlige undervisningsrom for ingeniørutdanningen utstyrt med opptaks- og møteløsninger for samkjøring av campusundervisning og nettundervisning. Universitetet i Tromsø har formulert en strategisk ambisjon om å bli ledende innen fleksible utdanninger. De setter av egne midler til prosjektet, og i 2012 var de i gang med seks nye fleksible førstesemesterstudier. Når det gjelder NTNU, kan jeg også komme med eksempler. På dette området er det en rivende utvikling, og vi må hele tiden være utålmodige etter å finne stadig bedre løsninger for en god desentralisert utdanning. | Sosialistisk Venstreparti | 2013-02-05 00:00:00 |
0 | Selv om Stortinget i dag avslutter behandlingen av denne saken, har de to statsrådene som er til stede her i dag, fortsatt et stykke arbeid å gjøre. Det var jo også statsråd Storberget inne på i avslutningen av sitt innlegg, der han gikk gjennom de delene av de syv punktene som er hans ansvarsområde når det gjelder hvilket arbeid som er igangsatt i forhold til dem. Det jeg kunne tenke meg at statsråden sa noe om i tillegg, er hvilken tidshorisont regjeringen ser for seg med hensyn til når de vil komme tilbake til Stortinget, på hvilken måte de vil komme tilbake til Stortinget når det gjelder hvordan man har tenkt å gjennomføre disse punktene, og hvordan den konkrete oppfølgingen av disse punktene har vært. | Fremskrittspartiet | 2011-04-12 00:00:00 |
1 | På bakgrunn av det statsråden sa, at hun kommer til å trekke fosterhjemsbarna inn i prosessen, velger vi å gjøre forslag nr. 3, fra SV, om til et oversendelsesforslag. Så skal vi følge nøye med på om det skjer. | Sosialistisk Venstreparti | 2014-06-05 00:00:00 |
1 | Det som særlig har bekymret oss, er at vi har fått sterke signaler, bl.a. fra Tomtefesteforbundet, om at det her er offentlige aktører som har oppført seg som de griskeste og grådigste, og som har gjort livet utrygt for mange festere. Da er mitt spørsmål til statsråden: Vil statsråden og Regjeringa gå nøye inn på disse sakene allerede nå før evalueringa og se på hvordan offentlige aktører, spesielt Statskog, turer fram i disse sakene? | Sosialistisk Venstreparti | 2003-02-18 00:00:00 |
1 | Breidda i denne debatten kjem me tilbake til når me skal diskutera eigarskapsmeldinga. Men det er ikkje tvil om at frå min ståstad ønskjer eg ein aktiv stat som utøver aktiv eigarskap som går lenger enn det bare å tenkja pengar. Eg er sjølvsagt fornøgd med at Posten, trass i belastande einskapsporto, som Framstegspartiet sikkert framstiller det som, faktisk tener pengar og mye pengar. Så det går an å ha to tankar i hovudet samtidig, og det er det me forsøkjer å ha. Me skal både sørgja for at folk får posten sin også der det bur lite folk, og me skal sørgja for at prisen er lik over heile landet. Det er vanskeleg å kombinere for ein framstegspartimann, det er eg fullstendig klar over, for der er det pengeboka som skal avgjera alt. For denne regjeringa er det sånn at me ønskjer at det faktisk skal bu folk i heile landet, og at det skal kosta like lite å bu heile landet. | Sosialistisk Venstreparti | 2006-06-09 00:00:00 |
0 | Bakgrunnen for dette representantforslaget – incentiv for å få fortgang i arbeidet med ein meir effektiv og robust kommunestruktur – er det faktum at kommunal tenesteproduksjon har utvikla seg veldig mykje dei siste åra. Vi har fått ein langt meir avansert tenesteproduksjon i kommunane i dag, kommunane driv på med andre ting enn dei gjorde for nokre få titals år sidan, og vi har også eit langt meir komplisert regelverk som kommunane må rette seg etter. I tillegg til dette har også innbyggjarane store krav og forventningar, som gjer at kommunane må levere. Dette gjer det sjølvsagt viktigare enn nokon gong tidlegare at ein har høg kompetanse og gode fagmiljø i kommunane, og tilbakemeldingar viser at dette er krevjande å få til i mange små kommunar. Mykje har skjedd sidan formannskapslovene blei vedtekne i 1837, for 175 år sidan, men når det gjeld talet på kommunar, er det ikkje så mykje som har skjedd. I 1837 var det 392 kommunar i Noreg. I dag er det 429 – altså 37 fleire kommunar enn vi hadde for 175 år sidan. Vi var riktig nok oppe i ein topp på 747 kommunar i 1930, og så skjedde det ei stor endring frå 1958 til 1967, då ein reduserte talet til 454 kommunar. Men sidan 1967 har det skjedd lite. Problemet her er ikkje berre at vi har 429 kommunar, men at det er veldig ulike størrelsar i Kommune-Noreg. Vi har Oslo med over 600 000 innbyggjarar, og vi har Utsira med ca. 215. Dette gjer det krevjande, spesielt ut frå prinsippet om at alle skal gjere akkurat dei same oppgåvene. Våre naboland Danmark, Sverige og Finland held på med omfattande strukturendringar i kommunane, der målet er å få redusert talet på kommunar betydeleg. Noreg har i dag fleire kommunar enn Danmark og Sverige har til saman. Derfor meiner vi at det er behov for ei omfattande kommunestrukturendring også i Noreg. Det er altså bakgrunnen for dette forslaget som vi har fremma. Vi ønskjer ikkje å bruke tvang, vi ønskjer at dette skal skje på frivillig måte, men vi vil at ein skal bruke økonomiske incentiv for å få det til. Eg registrerer at det er veldig mange som ser behovet for færre kommunar, men eg registrerer òg i denne saka at det berre er Framstegspartiet som vil nytte økonomiske incentiv for å få fortgang i kommunesamanslåinga. Der kjem vi også inn på kommunetilskotet, som eg meiner vi skal diskutere i denne saka – og ikkje i den førre saka – for det er her forslaget om at småkommunetilskotet skal utfasast i løpet av f.eks. ti år, ligg. Noko av problemet her er at dette er eit tilskot som dei aller minste kommunane får, dei kommunane som har under 3 200 innbyggjarar. Viss to kommunar på 3 000 innbyggjarar slår seg saman til éin kommune på 6 000 innbyggjarar, mister dei to småkommunetilskot og eitt basistilskot, som er 11 mill. kr. Ein mister altså 21 mill. kr i inntekter. No blir det riktignok kompensert i 15 pluss 5 år, men mange lokalpolitikarar ser lenger fram i tid enn det. Derfor meiner vi i vårt forslag at småkommunetilskotet blir utfasa i løpet av f.eks. ti år, og at ein får ein eingongskompensasjon for tapet som oppstår på grunn av at basistilskotet fell bort. Vi har ikkje føreslått nokon endringar i overgangsordninga på 15 pluss 5 år, men dette gjeld det tapet som blir framover i tid, lenger fram enn den tida overgangsordninga gjeld. Då vil eg berre avslutningsvis fremme dette forslaget som Framstegspartiet står bak. Eg vil også opplyse om at dersom det skulle skje at vårt utmerkte forslag fell, vil vi støtte Høgres forslag subsidiært. | Fremskrittspartiet | 2012-06-13 00:00:00 |
0 | Det er sagt at det kan ta opptil et år før alt er kommet på plass på Gardermoen, og vi har hørt nå om at forholdene påfører flyselskapene millioner i ekstrautgifter og forsinkelser – ikke bare på Gardermoen, men også på andre flyplasser. Dette har vi i vårt parti advart om helt siden man la ned Fornebu. Mitt spørsmål er: Vil samferdselsministeren bedre forholdene ved alternative flyplasser og utarbeide en beredskapsplan for å kunne avhjelpe slike situasjoner, som man også må kunne forvente i fremtiden, og vil Luftfartsverket yte erstatning for manglende landingsmuligheter? | Fremskrittspartiet | 1999-02-03 00:00:00 |
1 | Jeg vil gjerne stille et oppfølgingsspørsmål, til bistandsminister Sydnes. Det er slik at oljefondet går på de mest velfungerende børser verden over. Det gjør at mange land havner i skyggen, ikke minst de 48 fattigste land. Hvis det er et poeng, som finansministeren hele tiden understreker, at disse pengene ikke kan brukes i Norge – i hvert fall må brukes med forsiktighet i Norge – ville det ikke da være en svært god idé at man tok deler av oljeformuen og investerte kommersielt i de aller fattigste land for å få fram næringsutvikling, for å få fram vekst, at man fikk et solidaritetsfond – ikke fordi det skal være bistandspenger, men et tillegg til bistandspenger – som investerte i f.eks. Namibia eller Angola på kommersielle vilkår for å få vekst, altså «trade not aid»? Disse pengene vil 100 pst. bli brukt utenfor Norges grenser, og vil bidra til velstand og vekst, noe som vil være et godt supplement til vår vanlige bistandspolitikk. Min utfordring til bistandsministeren er da følgende: Er ikke dette en svært gode idé? Er ikke dette en idé Regjeringen bør ta med seg? I tillegg kan det faktisk vise seg at investeringer i Namibia gir avkasting. Og om det ikke gir like stor avkastning på kort sikt, gir det stor avkastning på lengre sikt. | Sosialistisk Venstreparti | 2000-11-29 00:00:00 |
0 | Denne saken, som har sitt utgangspunkt i en enkeltsak og en alarm fra Liven Arner i SUAK, kan ikke ses isolert fra den generelle politiske debatt på dette området. Det er en politisk debatt om hvem som skal kunne godkjennes og ha anledning til å adoptere barn. I enkelte politiske kretser – og der har også tidligere statsråd Karita Bekkemellem Orheim vært med, i hvert fall har hun vært en fremtredende debattant – er spørsmålet om det å adoptere barn skal utvides til å gjelde ikke bare for ektepar, men også for samboere, deretter om det skal utvides til også å gjelde for homofile samboere som har inngått partnerskap, og om det skal utvides til å gis adgang også for enslige. Denne saken kan ikke ses isolert fra denne problemstillingen. I den problemstillingen jeg nå trakk opp, er det hensynet til foreldrene som faktisk er satt i høysetet, og som er utgangspunktet. Og det er når det blir en vridning hvor man legger mer og mer vekt på foreldrenes behov og ønsker for å få et barn, at spørsmålet om avveining kommer frem. Derfor er jeg veldig glad for at Kjell Engebretsen så klart slo fast at i disse spørsmål skal «den eneste rettesnor», som han sa, være «barnets beste». Det er også slik at så lenge man har en situasjon hvor det er flere par som vil adoptere barn enn det for så vidt er barn tilgjengelig, betyr konvensjonenes og lovens § 2 om barnets beste at man i praksis velger på øverste hylle. Hvis man da har ti par og ett barn, og man tar hensyn til barnets beste, gir man barnet til den av de ti par der det er størst sjanse og størst mulighet for at barnet vil få et godt hjem. Det betyr ikke at ikke de andre ni par kan være helt all right, men hvis barnets beste er utgangspunktet, velger man det beste på øverste hylle. Og det var en alarm om at det var en tendens til i stor grad å legge større vekt på foreldrenes – eller skal vi si de søkende parenes – behov som var litt av årsaken til den alarmen som kom i denne enkeltsaken. I sakskorrespondansen og dokumentene opplevde ikke jeg det slik som Martin Engeset nevnte, at SUAK var i tvil. SUAK var ikke i tvil. SUAK var helt klar på at søkeren i denne saken ikke kunne få innvilgelse. Det var ingen tvil! Det er jo det som etter vår oppfatning gjør denne enkeltsaken alvorlig. Det var ikke tvil hos de sakkyndige – og etter dokumentene – om at avslag burde gis. Da er det desto mer alvorlig når en politisk statsråd også etter private henvendelser fra dem som stod søkerne nær, mot de sakkyndiges klare, entydige råd, innvilget søknaden. Saken er selvsagt avsluttet, som jeg har sagt. Men det var fint å få den til behandling. Dette er en slags oppreisning, vil i hvert fall jeg si, for Liven Arner, som fikk mye motbør, også fra overordnede, fordi hun hadde tillatt seg å si fra – og si fra høyt – at det var en utvikling på gang som var i strid med loven når det gjaldt skjønnsutøvelsen. Den går jeg ut fra er ettertrykkelig stoppet med den innstilling som her foreligger, og med den debatt som nå har vært. Og jeg vil igjen understreke det som Arbeiderpartiets talsmann, Kjell Engebretsen, sa om at den eneste rettesnor er barnets beste. Etter min oppfatning vil det bety at hvis det overhodet er tvil om noen søkere skal godkjennes som adoptivforeldre, skal ikke godkjennelse gis. I det gamle toinstanssystemet, som fremdeles er der, synes jeg at den eneste fornuftige praktisering av det er at dersom SUAK sier ja, kan statsråden allikevel si nei. Men hvis SUAK sier nei, bør ikke noen politisk statsråd si ja innenfor et system hvor det er barnets beste som skal legges til grunn. Det er også klart at i alle slike skjønnsmessige saker – og det vil jeg overhodet ikke si er gjort i denne saken – bør det være slik at statsråder omtrent bør skånes for støttebrev til en part som senere kan bli oppfattet dit hen at man har gjort noen en vennetjeneste. Her bør statsråder omtrent skjermes for – hvis det overhodet er mulig innenfor vårt lovverk – å motta brev, enten det er fra partifeller eller det er fra andre som man har hatt kontakt med, for i ettertid kan man benytte dette til å sette spørsmålstegn ved hva som er årsaken. Jeg understreker at jeg i denne saken overhodet ikke har noen grunn til å hevde at det hadde noen som helst betydning for avgjørelsen. Til slutt har jeg et spørsmål til statsråden. Det er også basert på noe som komiteen har skrevet enstemmig. Her må jeg korrigere min komitekollega, Kjell Engebretsen, som ikke siterte helt riktig – dvs. det var ikke noe sitat. I innstillingen fra komiteen står det nemlig i annen spalte på side 3: «Komiteen mener at klagebehandling av søknader om adopsjon bør legges ut av departementet til et frittstående og uavhengig organ.» Kjell Engebretsen kom i skade for å si at komiteen hadde bedt om at det «bør vurderes» om klagebehandlingen skulle legges utenfor departementet. Nei, komiteen har ikke sagt noe om å vurdere. Komiteen har slått fast at klagebehandlingen bør legges ut av departementet til et frittstående og uavhengig organ. Mitt spørsmål til statsråden er: Hvor lang tid vil det ta før dette arbeidet er sluttført? Når regner hun med å komme tilbake til Stortinget ikke bare med en orientering, men med et konkret forslag om opprettelse av et frittstående og uavhengig organ. Jeg ønsker altså ikke at statsråden skal komme hit og gi oss en orientering om at arbeidet er på gang, at det er nedsatt et utvalg, og at de vurderer. Nei, det skal ikke være noe utvalg, og det skal ikke vurderes! Komiteen har enstemmig slått fast at det skal være et frittstående og uavhengig organ. Når kommer forslaget om opprettelse av et slikt frittstående og uavhengig organ som skal gå inn i departementets sted som ankeorgan for denne type saker? | Fremskrittspartiet | 2002-02-07 00:00:00 |
0 | Den dag i dag bruker staten penger gjennom Posten på å kjøpe tjenester i områder der det ikke er lønnsomt kommersielt å levere ut post. Det vil fortsette også med den nye postloven – det er regjeringens intensjon. Så er det verdt å nevne at hvis representanten hadde lest noen av de utredningene som kom under den rød-grønne regjeringen, ville han ha sett at en der så på lønnsnivået i posttjenestene i de landene der det har vært konkurranseutsetting, og det er ikke en entydig konklusjon. Der lønningene fra før var markedsbasert, fikk en ingen endring i lønnsnivået. I de områdene der postvesenet hadde veldig høye lønninger sammenlignet med resten av markedet, fikk en en nedgang i lønnsnivået. De vurderingene som den rød-grønne regjeringen hadde tilgang til, og som vi også har fått, er at postverket i Norge har konkurransedyktige lønninger. Ergo er det liten grunn til å tro at en får verken en nedgang eller en oppgang i lønnsnivået som følge av konkurranseutsettingen. Jeg deler bekymringen, men den er ubegrunnet når en ser på saken som den faktisk er. | Fremskrittspartiet | 2013-11-20 00:00:00 |
0 | Hadde det vært så vel at vi alltid fikk det samme svaret uavhengig av hvem vi spør, hadde det vært velstand i landet – i hvert fall politisk. Mange vernevedtak som er blitt gjort, har lagt bånd på f.eks. energiressursene i norske elver – dette spørsmålet går da til miljøvernministeren. En har lagt restriksjoner på utbygging av småkraftverk, og en har også lagt restriksjoner på større vannkraftprosjekt – til tross for at mange kommuner i dag ønsker å utnytte energipotensialet som ligger i deres kommune. De gjør det altså ikke for å rasere naturen, men for å kunne sikre bosettingene og skape verdier, samtidig som de tar vare på sine natur- og friluftsinteresser. I flere kommuner har kommunene selv tatt initiativ til å få i gang nye prosesser for å se på gamle planer og oppdatere dem, slik at man tar vekk alle planlagte demninger, men allikevel får inn en turbin som gjør at man kan bedre kraftbalansen og skape inntektene. Vil statsråden sørge for at regjeringen tar en runde på regelverket og gjør det mulig å utnytte energiressursene også i vernede vassdrag på en skånsom måte? | Fremskrittspartiet | 2010-12-01 00:00:00 |