id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
001873
|
Strålende sørgemarsj
PJ Harvey har ikke lenger noe å bevise.
Men hun gjør det likevel.
Hva er Storbritannia?
Hvorfor?
Og hvordan?
På sitt fantastiske album av året, Let England Shake, har Polly Jean Harvey forsøkt å besvare disse spørsmålene med imperiets blodstenkte, forvitrende livslinje som rød tråd og et knippe enkle, men foruroligende melodier som vev.
På Sentrum Scene i Oslo denne oktoberkvelden låter det kanskje ikke fullt like nifst gjennomtenkt og stramt regissert som på plate, men like fullt fordømt bra.
Harvey og hennes trio, bestående av langtidskollaboratør John Parish, eks-Bad Seed Mick Harvey og trommis Jean-Marc Butty, går rett på sak:
"Let England Shake", "The Words That Maketh Murder" og "All And Everyone" utgjør ikke bare en sterk, illevarslende åpningstroika, men spenner også stemningen i lokalet som en spent buestreng.
Når en stakkar tråkker på et tømt plastglass under starten av "The Last Living Rose" sju-åtte låter seinere er lynsjestemningen uuttalt, men like fullt til å ta og føle på i den umiddelbare omkretsen rundt vedkommende.
Det er i all hovedsak PJs nye plate som står i fokus denne kvelden.
Låtene fremføres dempet, men bestemt, med en underliggende og muligens noe trassig overbevisning om at sangene i seg selv er i stand til å bære konserten.
Og det er de.
Ved siden av de nevnte numrene stikker særlig Mick Harvey-duetten "The Colour Of The Earth" og revelje-drevne "This Glorious Land" seg ut som to av de vondeste og vakreste øyeblikkene 2011 har skjenket oss hittil.
Ellers er det lite publikumsfrieri å hente fra scenekanten denne første av de to Oslo-kveldene med PJ Harvey.
Joda, hun fyrer av "Down By The Water" og "C'mon Billy" fra sin andre virkelige klassiker, To Bring You My Love.
Men hun sier ikke et ord i mikrofonen før det ordinære settet er svidd av, og låter som "The Piano" og "Silence", begge fra det skjøre og vanskelige pianoalbumet White Chalk, kan knapt kalles opportunistiske ekstranumre.
Konserten føles likevel kortere enn klokken insisterer på at den har vart.
Det er en god ting, om du skulle være i tvil.
Okkupér Sentrum Scene i kveld, du også; hovedpersonen har aldri vært i bedre slag enn nå.
| 1 |
001874
|
En sirkel av liv
The Field tar deg med på en sval reise i kosmos, uten å gjøre flere grep enn høyst nødvendig.
Svenske Axel Willner, heretter The Field, lager ikke akkurat den typen musikk som skriker etter oppmerksomhet.
Med stort sett nærmere ti minutter som utgangspunkt for hver låt, gjør The Field ofte så få grep som mulig på den tiden han har til rådighet.
Dermed er det i utgangspunktet enkelt å la årvakenheten og fokuset på lyttingen falle fra, men The Fields musikalske univers er ment å være slik.
Sånn sett er The Looping State of Mind årets kanskje mest avslørende albumtittel.
For man får som det står på innpakningen:
Loopende, psykedeliske elektroniske lydlandskaper som må synke inn i kroppen og underbevisstheten av seg selv.
På Brian Eno-aktige "Is This Power", følger en seig basslinje deg gjennom nattemørket, mens det trengs nesten elleve minutter med spacedisco-magi i "Arpeggiated Love" før den repeterende tekstlinjen "I love you" tør å bli tydelig.
På sitt aller beste er The Field drømmende klubbmusikk som skapt for kveldsturer i kosmos.
"It's Up There" er så dansbar og velskrudd at man helst skulle ønske den dro seg ut i minst fem minutter til.
Selv på sitt kjipeste og mest uangripelige imponerer The Field med sin langdradde elektronika.
Kroneksempelet på dette, "Sweet Slow Baby", låter som om hvilken som helst chillwave-låt skulle gått i lås på platespilleren din, der det samme uferdige riffet loopes om og om igjen i over ni minutter, mens vokalsporet på umerkelig vis klarer å snike seg inn i bakgrunnen.
The Looping State of Mind er tilbakelent og innadvendt.
The Field forsøker ikke å sjokkere noen som helst med sine ideer.
Men med sine evinnelige loops og teft for det antydende melodiøse, er dette et av de aller beste alternativene å ta med deg inn i høstnatta.
| 1 |
001875
|
Tr1ste Gr3ier
Dave Mustaine og Megadeth prøver hardt og rått på TH1RT3EN.
Men hvor er låtene?
Selv om Dave Mustaine har levert to bunnsolide Megadeth-plater i United Abominations (2007) og Endgame (2009), har han gitt albumene forbløffende lite backing.
På bandets seneste turné spilte de stort sett bare "Headcrusher" fra sistnevnte albumet, og signaliserte åpenbart at det var fortiden som var mest interessant.
Så når Megadeth nå er klar med TH1RT3EN, er det grunn til å lure på om Mustaine bare gir ut platen for å kunne fortsette å turnere på klassikere som Rust In Peace (1990) og Peace Sells... (1990), eller om han virkelig planlegger en fremtid med friske, nye låter.
Albumet vitner i hvert fall ikke om et band i storform, og da tenker jeg ikke bare på den teite tittelen.
Den rå sounden og rett-i-ansiktet riffingen hinter om at Mustaine gjerne vil være aggressiv og relevant, men låtmaterialet er rett og slett ikke godt nok.
Høydepunktene finnes, for all del, spesielt er "Never Dead" og "Black Swan" sterke låter hvor Mustaine veksler mellom brutale riffangrep, snerrende sinne og selvsikre, storslagne melodier.
Men uansett hvor hardt han prøver med konspiratoriske tekster, blødende satirisk samfunnskritikk eller oppdriftlåter om å kjøre bil jææææla fort, er TH1RT3EN en stort sett uengasjerende plate.
Og da blir den demoaktige produksjonen mer en hemsko enn det primitive statementet det kanskje er ment å være, og Mustaine står igjen som en visjonsløs bandleder.
Det er ikke direkte dårlig eller mislykket, Mustaine er en for god gitarist og erfaren kar til det, det er bare ganske... kjedelig.
Som for å understreke stagnasjonen, er også to av låtene - "New World Order" og "Millenium Of The Blind" demoer fra 90-tallet som Megadeth nå har rotet frem fra arkivene.
Takke meg til United Abonimations, et av de mest undervurderte metalalbumene fra de siste fem-seks årene.
| 0 |
001876
|
Sløv skjønnhet
Real Estates søvnige nye popalbum er et av årets fineste så langt.
I sin reneste form er lavmælte, tekststerke popband noe av det aller fineste jeg vet.
Fra nyere storheter som The Shins og Grand Archives via oversette, tidlig-totusentallsperler som Beulah, The Ladybug Transistor og Oranger og helt tilbake til The Byrds - band med stor kjærlighet for døsige harmonier, naive refreng og et evig sentimentalt forhold til sommeren som er over.
Dette er allikevel en tilnærming til musikk som har skapt tusenvis av søkk kjedelige band som faller ned i en avgrunn av døllhet.
Det selvtitulerte debutalbumet til Brooklyns Real Estate kunne tyde på at de var et av de bandene som aldri kom til å skape det helt store.
Vel var det harmonisk og søtt, men det manglet allikevel noe - en dybde som kun oppdages etter mange lytt - som gjorde det hele temmelig grunt og forgjengelig.
Slik sett er Days et skritt i retning av noe mer solid.
Her får man både umiddelbare frekkaser som singel og burde-vært-filmsoundtrack-hit "It's Real" og mer krypende, avventede koselåter som "Out
Of Tune" og "Green Aisles" - låter som i stemning og låtskrivingseleganse gjør at James Mercer må skjerpe seg når han nå etter ryktene skal gi ut nytt album som The Shins på nyåret: her er det med andre ord mye gull for den indiepopinteresserte.
Tekstlinjer av typen "Endless summer, under pine trees, in the springtime spent by the sea" er kanskje ikke nybrottsarbeid rent lyrisk, og oppbygningen med en melodi som lunter sommersløvt av gårde i halvakustiske gitarakkorder har man jo hørt før - så det er ikke en banebrytende popplate på hverken Bon Iver- eller Iron & Wine-nivå vi snakker om her.
Allikevel er det noe med Real Estates grep om stemning samt det noe hverdagslige ambisjonsnivået som blåser liv i Days, og som til syvende og sist gjør dette til en svært tiltrekkende samling låter.
Det er søtt, men aldri klissete - søvnig, men aldri søvndyssende.
Derimot er Days et tilbakelent, nærmest selvfølgelig mesterverk fra et band som aldri forlater sin egen komfortsone.
Noen ganger er dét alt som behøves.
| 1 |
001878
|
Bli med på romferda
Lars Vaular tek nokre modige val med sistealbumet Du betyr meg og vert rikeleg belønna.
Du betyr meg er Lars Vaulars fjerde album, men hans fyrste som del av toppdivisjonen av ikkje berre norske rapparar, men den samla styrka av norske artistar.
Når ein er i ein slik posisjon, ville det å følgja opp sin eigen suksess for dei fleste vore meir enn nok.
Vaular nyttar heller høvet til å definera sitt heilt eige rom som artist, der reglane ikkje er satt av andre enn han og hans tiltrudde.
Vala som vert tatt på Du betyr meg står ikkje nødvendigvis til ståkarakter i teoriprøven om klassiske hiphop-køyrereglar, men resultatet er noko så klassisk som eit album som veks proporsjonalt med tida ein bruker på det.
Dei elektroniske elementa, som eksploderte over riket med "Rett opp og ned", er framleis med, men Du betyr meg sneier over fleire sjangergrenser enn som så.
Det harde gnissar mot det florlette, linjene motsett seg trassig fastsette mønster, og referansane glir frå det openbare - som "Billy Jean" på ein snurr gjennom bergenssmauene på "Hundre sanger" - til det mest gjennomsiktige.
Vaulars tekstunivers tenderer mot det høgtsvevande og tvetydige, og meininga bak er sånn sett ikkje alltid like tydeleg.
Nokre leiemotiv trer likevel fram:
Tilhøvet mellom for-, no- og ettertida av suksess, mellommenneskelege komplikasjonar, eit blikk for skilnader og felleskap, kameratskap.
Gjennomgangstonen er dunkel, ikkje minst når konturane av 22. juli trer fram frå skuggene i "Tåken" - for øvrig ei mesterleg handtering av eit usannsynleg vanskeleg tema.
Gjennom heile albumet peiker Vaular seg nok ein gong ut som ein suveren observtør og sjølvanalytikar på samme tid.
Linjer som "Det er mange steder eg vil dra / trodde de var langt vekke men de er nærmest mulig deg i dag" - frå eitt av albumets soleklare høgdepunkt, "I disse dager" - har både ressonans og finesse, og viser fram Vaulars finstemte balanse mellom det allmengyldige og det personlege.
Representantar frå A-laget, John Olav Nilsen og Gjengen og Fjorden Baby!, så vel som artistar med litt mindre framtredande skarre-R, er med på å setta sitt preg på Du betyr meg, og gjer sitt for at festen ikkje skal vera heilt over:
Du treng ikkje vera emigrert vestlending for å sjå potensialet til magiske augeblikk som følgjer med tjommi-anthemet "Når eg kommer hem", og take-off-partiet til "Ninja" er eit kva som helst svett dansegolv verdig.
Ikkje alle spora kjennes like essensielle, men ein har mykje igjen for å høyra albumet samla.
Produksjonen, i hovudsak i Thomas Eriksen og Anand Chetty sine hender, samlar både trådane på eit album som til trass for sin sprikande natur, framstår som det mest heilstøpte Vaular har gjort til no.
Og når Olav H. Hauge dukkar opp på den nemnde "I disse dager", med brotstykker av diktet "Lodd", er det endå nokre bitar som fell på plass:
Er du med på romferdi
som stend att på bakken og segjer
dette gjeng aldri i verdi?
Det er ingen ting å gjera med lodd
Ein kan vega dei upp, dei
seigjer ingen ting um det.
Det er dei som veit
Å trekka for klare parallellar mellom diktarhøvdingen frå Ulvik og rapparen frå Bergen skal ein vel passa seg for.
Men noko av bodskapen frå "Lodd" kan likevel overførast til Du betyr meg:
Vågar du å ta sjansar, å tru på det usannsynlege?
Eller skal du oppretthalda status quo?
Lars Vaular har tatt sitt standpunkt.
Du betyr meg går langt i å utfordra det vante, både i innhald, stil og form.
Men den som vågar, vinn som kjend i lengda.
| 1 |
001880
|
Det verste fra begge verdner
Lulu er et kjærlighetsbarn som burde blitt satt ut i skogen.
Det er noe som skurrer ved selve ideen.
Den bitende sarkastiske, intellektuelt orienterte og tilbakelente skravla til New Yorks kyniske visjonær Lou Reed, paret med velregissert, staut og stadionformatert metal?
Så skal det også vise seg at disse tilsynelatende inkompatible størrelsene er – hold deg fast! – inkompatible.
For ordens skyld:
Lou og 'tallica utgjør begge individuelle hjørnesteiner i min musikalske grunnmur.
Førstnevnte har, ved siden av et udødelig knippe klassikere med Velvet Underground, noen lysende soloøyeblikk på samvittigheten (ikke minst det, i likhet med Lulu, tungt spoken word-orienterte John Cale-samarbeidet Songs For Drella).
Metallica formet meg på sin side fra barnsben av, og særlig to album står igjen like lysende som da åttitallet skjenket oss dem (Master Of Puppets og min favoritt ...And Justice For All).
Lulu er like fullt en idé – avfødt av en spontan fellesopptreden før en Rock and Roll Hall of Fame-seremoni – som burde fått lov å dø hen i det stille.
Samarbeidet har vært latterliggjort fra første sekund, toppet av en av de morsomste Untergang-memeene verden har sett på en stund (øyeblikket: "that cunt from Velvet Underground?") og en parodi med bestefar Abe Simpson i rollen som inkoherent, rallende gamling.
Sistnevnte ligger dessverre faretruende tett opp til uttrykket på virkelighetens Lulu.
Lou Reeds kunstneriske visjon synes i tiltagende grad å være å fremstå som en gretnest mulig gammel kødd.
I så måte lykkes han med dette prosjektet, som består av lyriske bearbeidelser av den kontroversielle tyske dramatikeren Frank Wedkins to teaterstykker om Lulu, en femme fatale i seksuell drift gjennom Europa, skrevet tidlig på 1900-tallet.
Reeds fragmenter er på uforpliktende vis svøpt i vold og sex, med drypp av misogyni og rasisme tilsatt for besk smaks skyld.
Men det er ikke først og fremst tematikken som gjør dette til en provokasjon.
Lou Reed begår nemlig den eneste litterære dødssynden det er mulig å tenke seg i denne sammenhengen:
Tekstene han har skrevet berører ikke.
I noen som helst retning.
Istedet forblir de en ustyrlig smørje av forvridd og frakobla dødsromantikk.
Det hjelper naturligvis lite at han fremfører dem som en døende stut.
Og stakkars Metallica, da.
Det høres ut som de, idet studiotaksameteret går, fortsatt er lamslått over at tanken på at de befinner seg i studio med Lou Reed.
Jeg mener: FUCK, DUDE.
Det er lett å se for seg den klamme stemningen i studio idet de prøver å jamme seg fram til noe stort, men stadig ender opp i et eller annet riff hvis middelmådighet kun understrekes av Lars Ulrichs elendige trommespill og de umotiverte utbruddene fra korgutt James Hetfield.
Ryktene vil ha det til at det etterhvert notorisk sippete tospannet Hetfield & Ulrich brast i gråt under innspillingen av den uutholdelig lange avslutningslåten "Junior Dad", som tross sine abnorme 19 minutter og 30 sekunder er blant de ytterst få givende musikalske tilløpene her.
Gleden over å høre at Loutallica, om omstendighetene hadde villet det annerledes, faktisk kunne vært en levedyktig organisme, blekner imidlertid raskt ved tanken på misfosteret man har tilbragt den siste timen med.
For å si det med gammern sjæl, idet han en gang ble bedt om å kommentere Metal Machine Music (1975) – et annet høyst kontroversielt og kompromissløst, men, i skarp motsetning til hva Lulu noensinne kommer til å bli, innflytelsesrikt kapittel i Lou Reed-testamentet:
- Well, anyone who gets to side four is dumber than I am.
| 0 |
001882
|
Skrinet med det rare i
Danske Scarlet Chives albumdebuterer med en drømmeverden der stadionrock krenger mot eksperimentalisme på beundringsverdig fruktbart vis.
Det er umiddelbart enkelt å le hånlig av tanken på dansk musikk.
Ikke bare er tettheten av direkte bra musikk mistenkelig lav, men den dårlige musikken er ofte sjokkerende elendig.
Et eksempel er neandertalerpungrocken til Volbeat, et annet er at kommersiell dansk hiphop burde få selv Erik og Kriss til å rødme.
I virkeligheten er tingenes tilstand hos våre naboer hakket mer oppløftende enn man liker å tro, mye takket være bevegelsene i Københavns synthbefengte musikkmiljø de siste årene.
Det er dermed med visse forventninger i ryggen at Scarlet Chives, et shoegaze-leflende popband med medlemmer fra elektropostrock-prosjektet Sleep Party People, gir ut skive på et norsk indielabel.
I en tid der verden holder på å koke over av Björk-imitatorer, skiller ikke akkurat frontkvinne Maria Mortensen seg ut med sitt nesten parodiske forsøk på låte som Cocteau Twins' Elizabeth Frazer.
Med hennes fremtredende stemme og resten av bandets fjærbefengte image føles Scarlet Chives litt mer påtatt snodig enn hva som kler dem, spesielt sett i sammenheng med at musikken ofte er langt mer poporientert enn danskenes referanseliste skulle tilsi.
Det Scarlet Chives faktisk albumdebuterer med er en imponerende fusjon av massiv stadionrock og mer drømmende shoegazeri.
"The Horror" er på mange vis tro mot My Bloody Valentine-formelen, i form av skeive synthlyder og aggressive støygitartepper, men danskene kombinerer dette med simple melodier og lyder langt større enn øvingslokalene.
Bandet viser seg nemlig å ofte være best når de flørter med de storslåtte melodiene, versene og refrengene.
Eksempelvis skjuler det seg et monster av en poplåt bak den litt knotete rytmikken i "Don't Put Your Hands There", mens de hvinende shoegazegitarene på "Somethings Never Change" forsøker å dekke over det som fort kunne vært en sylskarp U2-låt.
Gigantiske "Dancing" viser også godt at Scarlet Chives lager stadionpop for indiehuene, med et drømmende lydbilde og et mektig bassdriv som ender i et stormannsgalt refreng.
Scarlet Chives klarer også å være briljante i hakket mer svevende og skjelvende universer, som på "Easy Come Sit" og det nydelige albumhøydepunktet "Painted On My Pillow".
Hver enkelt gjennomlytting av Scarlet Chives gir likevel en kvalmende metthetsfølelse.
At enkelte spor er mer stillestående og langdradde enn sitt eget beste, som tittelkuttet, er selvsagt en side av saken.
En annen er at Scarlet Chives sliter med kunsten å få morderisk og brutal gitarlyd til å være mild mot øregangene.
Resultatet er tidvis skikkelig grautete møkkalyd, som på refrenget til "Don't Put Your Hands There".
Nyt dermed Scarlet Chives med måte.
Danskenes evne til å blande kyniske og store lyder med eksperimentelle universer er nemlig god grunn til beundring.
| 1 |
001883
|
Min synthesizer og jeg
Med ambisjoner og eksperimentell velvilje få andre kan måle seg med tar 120 Days II klubbmusikk til helt nye høyder.
Det er vanskelig å ane hvilke nye veier et band velger når de skal følge opp et av forrige tiårs største nasjonalskatter.
120 Days var da det kom for fem år siden et unikt og ambisiøst debutalbum som kombinerte bekmørk og krautete elektronisk musikk med enda mørkere Joy Division-inspirert rock.
Siden den gang splittet de fire kristiansundsguttene seg opp og gikk egne veier.
Frontmann
Ådne ble en del av minst like fantastiske Serena-Maneesh, bassisten lagde kortlevd dansepunk i Masselys, mens de to resterende medlemmene skapte smådølle og helelektroniske Bygdin.
Og det er merkbart at alle de forskjellige inntrykkene fra sideprosjektene har satt sine tydelige spor i oppfølgeren.
Omtrent alt som kan relatertes til gitarbasert musikk er nå lagt dødt, og synthesizerens muligheter blir brukt for absolutt alt de er verdt.
Resultatet er en stormannsgal klubbskive uten særlig sidestykke, verken på nasjonalt eller internasjonalt plan.
120 Days har tatt det aller beste fra psykedelisk house-musikk og drømmende lydtepper, rullet det i umerkelige, men essensielle smådetaljer, og endt opp med det som nytes best som én 42 minutter lang progressiv låt.
At 120 Days II utvilsomt nytes aller best i ett, betyr imidlertid ikke at låtene fungerer ypperlig også hver for seg.
Fra det sporet som står nærmest debuten, energiske "Spacedoubt", fortsetter skiva gjennom det ti minutter lange Lindstrøm-produserte mesterverket "Dahle Disco" og den hypermoderne trilogien "Lucid Dreams", før albumet ender i den schizofrene acid house-perlen "Osaka".
120 Days flørter samtidig langt mer med eksperimentelle lydbilder denne gangen.
Åpenbart smittet av Serena-Maneeshs patent på drømmende flinkisshoegaze, står "Sleepless Nights #4" og deler av "Sunkissed" igjen som dvelende nødvendigheter i flommen av dansbare øyeblikk.
Spesielt førstnevnte låter imidlertid mistenkelig likt de mer drømmende øyeblikkene til Emil Nikolaisens hjertebarn, noe hans deltakelse på låta for så vidt kan forklare.
På papiret ser 120 Days II ut som det perfekte albumet til å rydde nye veier for klubbmusikken, og sluttresultatet er pokker meg ikke langt unna.
"Shivering slowly on the floor/in the name of no shame play a different game/but close your eyes and it's all the same", fra "Osaka" handler riktignok om vokalist Ådne Meisfjords sexorgier, men oppsummerer likevel deres andre album perfekt; kvartetten har kanskje gått stormannsgale egne veier i sjangeren som det kan ta tid å få helt grepet på, men dette er ned til sine røtter musikk det er ment å danse hemningsløst til.
| 1 |
001885
|
Ut av obskuriteten
Deerhunter-frontmann bringer soloprosjektet sitt fra lekegrinden inn i de voksnes rekker.
I takt med at hans moderband Deerhunter har utviklet seg fra et nokså introvert støyrock-konglomerat til å bli et bredbent popband av rang, har interessant nok også vokalist Bradford Cox' soloprosjekt Atlas Sound fulgt samme utviklingen.
Debutalbumet Let The Blind Lead Those Who Can See But Cannot Feel hadde den typiske gutteromsestetikken man kan forvente fra en temmelig isolert og forvirret ung sjel med en veldig snodig sykdom, men etter hvert som Cox har blitt mer utadvendt og sikker på seg selv (på scenen på Slottsfjell i sommer poserte han som et slags sirkusdirektør-gjenferd) har dette også gitt gjenklang i musikken.
Parallax, hans tredje album under Atlas Sound-navnet er derfor hans aller mest tilgjengelige til nå.
På samme måte som at Deerhunters siste, fantastiske Halcyon Digest, begrenset seg i tidsbruk og overøsing av støypartier, finner vi også dette her.
Her tilkjennegir han også en svakhet for britiske popband på sekstitallet, både i låtskriving og produksjon.
"Angel Is Broken" er et typisk eksempel i så måte, som også viser hvor utrolig god Cox er til å skrive særegne låter innenfor velkjente rammer.
Det er dette svært tilgjengelige uttrykket som er dominerende på Parallax - fra anslaget i den briljante åpneren "The Shakes" forstår vi fort at dette har blitt et uttrykk som han virkelig ha turt å ta eierskap i:
Dette er fengende pop med stor selvtillit.
Ved siden av ovennevnte låter er det vanskelig å komme unna singelen "Te Amo", som til tross for den Eurovision-vennlige tittelen er et av albumets mest intrikate verk.
Svevende og skjønn, og med Bradford Cox' beste vokalprestasjon i karrieren.
Her er det imidlertid mange låter som slåss om oppmerksomheten, og med unntak i det i denne sammenhengen overflødige hvileskjæret "Flagstaff" er dette en samling låter som ligger i det relative opptempo.
Det er noe alle er tjent med - spesielt når man derfra kan få låter som "Amplifiers", "Parallax", "Praying Man" og i all særdeleshet "Mona Lisa", som går The La's-klassikeren "There She Goes" i næringen.
Parallax har blitt et album med langt større ambisjoner og vilje enn til å forbli et sideprosjekt.
Her har Bradford Cox skapt et såpass konsist og gjennomført musikalsk univers at hovedbandet må finne seg i at det blir prioritert annerledes i tiden fremover - også i denne anmelders spillelister.
| 1 |
001887
|
Drake dreper det
Kanadiske
Drake snuser på sekseren med et sjeldent helhetlig andrealbum.
Først en liten innrømmelse:
Undertegnede kasta en litt for overilt og knallsterk femmer etter Drakes debutalbum Thank Me Later et års tid tilbake.
Ikke at skiva ikke fungerer 18 måneder seinere, den fremstår bare litt mer blodfattig enn jeg trodde den kom til å gjøre da jeg pløyde gjennom albumet de første ti-femten gangene.
Bra, men litt vel kjedelig.
Litt få risker.
Litt lite ordentlige følelser og litt vel mye halvbra rapping.
Standoutlåtene klinger like drøyt, men albumet som helhet står seg ikke så godt som en kunne håpe på.
I så måte svarer Drake overraskende godt med Take Care.
Nesten så en skulle tro at vår mann i Toronto og den faste produsenten 40 har vært pinlig klar over hvis'ene og om'ene og dersom'ene som vokste i takt med antall avspillinger av debuten.
For andreskiva viser en Drake som har slått ut i full blomst og leverer karrierebeste til nå.
At Weeknd, eller Abel Tesfaye om du vil, er involvert på produksjonssida her og der og i tillegg har lagt et par vers høres godt.
Men lyden kompisen Weeknd har prega 2011 med, tett nok kalt PBRnB, eller hipster-RnB om du vil, er kledelig dratt et steg lenger til høyre, mot det kommersielle.
Og for å være ærlig – det høres overraskende fett ut.
Potensialet som har bodd i talentet får defintivt utløp.
Hakket eldre, hakket mer modent, hakket mer elegant.
Rett og slett hakket bedre enn Thank Me Later, på tross av – eller kanskje snarere på grunn av – et langt mindre finmasket sikkerhetsnett.
Allerede fra åpningssporet "Over My Dead Body", via den smått fantastiske "Headlines" og det glimrende sporet "Crew Love" (hvor nevnte Weeknd gjester) er nivåhevingen tydelig.
Drake har hevt seg flere hakk som sanger og kler den hvasse produksjonen bedre enn man kunne håpe på.
Elegansen og smartnessen kommer klarest til syne i tittelsporet – en låt nesten alle artister i verden hadde falt for å utnytte på det groveste, guettafisere Rihanna til helvete og rævpule trommene til de satt igjen med en generisk radiohit.
Drake , 40 og Jamie xx har valgt å holde igjen, holde igjen, holde igjen.
Antydningens kunst og konturer og dynamikk og alle tingene som gir en låt levetid utover tre avspillinger.
Kudos, som man sa i 2006.
Som om ikke den naturlige venstresvingen produksjonsmessig var nok - tekstmessig har vår mann i Toronto utviklet seg mye.
Fra sutrete «livet er så vanskelig når man er ung og berømt»-b(l)aserte tekster til langt mer allmenngyldig klassisk når-mann-vil-ha-kvinne-tematikk av typen "fuck that nigga that you love so bad/ I know you still think about the times we had/ I say fuck that nigga that you think you found/ And since you picked up I know he’s not around".
Og derfor står r&b-kutt som «Marvins Room» og avslutninga «The Ride» igjen som perler blant et knippe knallsterke spor som går opp i en albumhelhet det er sjelden kost å være vitne til innenfor sjangeren.
Og ja – r&b-Drake trumfer rap-Drake, men han skal ha for å ha utviklet seg mye som rapper i tillegg.
Selvom han fortsatt har et stykke til han kan gå opp mot gjester som Andre 3000 og Rick Ross, høres han mindre og mindre ut som den hybriden av Kanye og Wayne som har preget ham tidligere.
Og jaggu får ikke vi som er litt mer enn litt glad i Cash Money Millionaires en hyggelig hommage til Juveniles «Back That Azz Up» mot slutten av herligheten.
Det er nesten så man er frista til å kaste den sekseren, gitt.
Men så var det selvinnsikten, da.
For 18 spor er selvsagt tre-fire for mye.
Nicki Minaj gjester på «Make Me Proud» uten at låta ser ut til å passe helt inn, og minst ett av sporene hvor Lil Wayne gjester kunne med letthet ha vært fjerna (selvom Drake leverer noen overbevisende vers).
Ett babydrap eller tre og vi hadde snakket fantastisk.
Når det er sagt – kjempealbum.
Uten tvil.
| 1 |
001888
|
Notater fra et synkende skip
King Krule er ennå ikke myndig.
Det har ikke hindret ham i å skrive låter modigere og mer sjarmerende enn de fleste andre gatepoeter.
Da jeg en liten stund tilbake snublet over King Krule (tidligere kalt Zoo Kid), hadde jeg ikke forventet å få minnene brakt tilbake til ”Riot Van”, det lavmælte - og dermed ofte glemte - høydepunktet fra Arctic Monkeys debutalbum.
Men rødtoppen Archy Marshall, som er hans egentlig navn, klarer med sine 17 år å videreføre mye av den samme livstrøtte og erkebritiske nerven de fire Sheffield-guttene i Arctic Monkeys hadde på Whatever People Say I Am, That's What I'm Not - et album som var en skremmende stor del av livet mitt da den kom, men som jeg nå, fem år senere, ofte sliter med å høre kvalitetene ved.
Men King Krule kunne umulig ha klart å videreføre arven med sine melankolske fortausviser uten de veivalgene undergrunnsmusikken har tatt siden de siste årene.
Skulle man antatt hva slags musikk en tilfeldig, purung engelskmann skulle stå bak i 2011, hadde nemlig dubstep-influert elektronika vært det naturligste valget.
Og det har smittet over på Marshall.
For selv om utgangspunktet hans er akustisk og sløy gateblues, er lydbildet fargelagt med elektronikk og snedige samples, og låter tidvis nesten for godt produsert, med tanke på hvor uerfaren guttungen er.
Det aller mest sjarmerende ved Marshall er likevel hans påtatte modenhet.
Ikke bare er '94-modellen velsignet med en grov og rufsete stemme han er minst fem år for ung til å bære, men også tekstene hans bærer preg av at rødtoppen har klart å lure seg selv til å tro at livet hans har bydd på nærmere 30 år med elendige øyeblikk.
Det er vanskelig å ikke bli både sjarmert og rørt med linjer som "You never took control/but
I lost the soul to my blues a long time ago/a long time ago" fra "Lead Existence" og "Suffocated in concrete/they took the whole of me/put me on repeat" fra "The Noose of Jah City", begge på sleivete arbeiderklasseengelsk.
"The Noose Of Jah City":
Mest elskverdig av alt er likevel øyeblikket da han i "Bleak Bake" - med et åpenbart lurt glis rundt munnen - lirer av seg "And now I'm covered in blood, done my bed, and it's fairly unseen/I'm pretty sure my mind ran down this line again, only last week".
King Krule EP varer riktignok ikke særlig lengre enn en kjip progmetallåt, men de drøye tolv minuttene rødtoppen her deler med verden er så smart og underfundig låtmakeri at du kan la det stå på endeløs gjentakelse.
Drit i at "Portrait in Black and Blue" er høydepunktet - mye takket være den autentiske bandlyden - eller at "The Noose of Jah City" er nesten like sterk, for tåkete "Intro" tar deg rett dit du trenger: inn i den fæle, urbane hverdagen til en fortvilet gatepoet med et liv på vei ned i undergrunnen.
| 1 |
001891
|
Skål, bror!
Skrillex har sikret seg tronen som verdenshersker innen elektronisk musikk.
Han gjør seg imidlertid ikke fortjent til den i Oslo Spektrum.
Sonny Moore (heretter Skrillex) er på mange måter en av de mest spennende musikerne på veldig lenge.
Det finnes flerfoldige grunner til det - noen mer besynderlige enn andre - men det sier egentlig alt om den 23 år gamle amerikaneren at han på kun ett år har klart å bli en så stor merkevare at det må to konserter til i Oslo Spektrum for å tilfredsstille fansen.
Den ene er riktignok en ekstrakonsert for alle aldre, noe som for så vidt sier mye om Skrillex, den siste i stor grad for usjarmerende fulle folk som nettopp har nådd myndighetsalder.
Dubstep-forbruket mitt var høyt for omtrent ett år siden.
Midt mellom de vennlige og melodiske og mer dronete og eksperimentelle sidene av dubstep-merkelappen, stod også mye brutal, brautende og, vel, dum dubstep (det dubstep-puritanere foretrekker å kalle brostep).
Blant disse brostep-karakterene dukket Skrillex opp, men uten evnen til å skrive låter inni alle de forvrengte synthlydene.
Nettopp denne prioriteringen av lydene over melodiene, som Skrillex er den definitivt største fanebæreren for i dag, har gjort meg, og mange med meg, lei hele dubstepkulturen.
Skrillex er samtidig på mange måter den perfekte konsertmusiker.
Dette fordi musikken hans egentlig har kun én funksjon: å være en glimrende unnskyldning til å drikke seg dritings og gi hverandre high-fives.
Når 23-åringen i tillegg koster på seg en av de en de aller største sceneproduksjonene i sjangeren, med perfekte animasjoner i bakgrunnen hele veien - og vil dermed ha få problemer med å utkonkurrere kanadiske Deadmau5 - er det åpenbart at den koko bromantikken på dansegulvet tar av.
Jeg tror likevel selv mange blodfans forlot Oslos storstue delvis skuffet.
For konsertmusikeren Skrillex har nemlig lite med verken musikeren eller konserten å gjøre, men byr snarere på et nærmere to timer langt DJ-set.
De som ønsker å høre Skrillex' låter i sin opprinnelige helhet får dermed sjelden det de vil ha, med noen få unntak, som avslutningen i form av karrierehøydepunktet "Scary Monsters and Nice Sprites" og det overraskende akseptable radioanthemet "First of the Year".
Og de som hadde gledet seg til å utelukkende høre spor fra Skrillex egen katalog har liten grunn til å være fornøyd.
Skrillex er imidlertid ofte best på scenen i øyeblikkene han glir bort fra sitt eget uttrykk:
Når han blander inn reggae-takter, mikser inn tunge dancehall-basslinjer og går bpm-bananas med drum n' bass, eller inkluderer artister som ærlig talt er langt bedre enn ham selv - som nevnte Deadmau5.
At en metalcore-veteran med fett hår og briller skal klare å bli den nye verdensherskeren hva stadionkonserter gjelder, er mer sannsynlig enn man kanskje skulle tro.
Tar for eksempel neste års Hove-konsert, som trolig vil bestå av enda mer bedugga og enda yngre fans, med i regnestykket, og det er allerede temmelig sikkert allerede hvem som vil bli den store vinneren på sitt felt.
Spørsmålet er bare om Skrillex fortjener det.
Etter repeterende og overraskende lite friske konsertkutt i Oslo Spektrum er jeg usikker.
| 0 |
001892
|
Send ut klovnene
Cir.Cuz har med all sannsynlighet gitt oss årets mest sjelløse, minst ektefølte og minst interessante utgivelse.
For å skissere landskapet overfor de av dere som ikke har hørt singelen «Radio» på, nettopp, radio:
Cir.Cuz høres ut som om et mislykka Karpe Diem-coverband har funnet de forkasta refrengene til Erik og Kriss i en tilfeldig søppelbøtte og inntatt scenen ved Jack & Jones-butikken på Strømmen Storsenter foran tolv applauderende unger en lørdag formiddag.
Og for å ta det mest åpenbare først:
Det hele er så uoriginalt at det nesten er imponerende.
Åpningssporet «Radio» og et par andre kutt er åpenbart produsert med radio og dansegulv i sikte, men sporene avslører først og fremst at produsent Mats Melbye (a.k.a M.A.T.S.) i beste fall er i stand til å lage svake kopier av überkommersiell popmusikk på sitt mest generiske.
«Den eneste, for eksempel, er en lutfattig versjon av Swedish House Mafias «One», mens gitarklimprende, tannløse «Ubetalt» har et refreng så enerverende at det er et slit å kjempe seg gjennom låta.
Fistpump-forsøket «Slu & sleip» er David Guetta uten bunn (tenk litt over det:
David Guetta uten bunn).
«Interessert», på den annen side, har en vond bismak av hjemmemekka danseband over seg.
Jeg tror helt ærlig det er lettere å tegne en produksjon og få den til å funke.
Har du allerede hørt «Radio» kan du ha bitt deg merke i at det ikke bare er produksjonene som gjør Cir.Cuz til et ravnsvart musikalsk hull.
Tekstmessig snakker vi om en rapgruppe så dårlig at selv Erik og Kriss' oppstyltede banaliteter settes i et godt lys.
I «Diva» har drømmedama egen privatjet, men er samtidig toppløs i FHM og i stand til å «kle av seg som en profesjonell».
I «Slu & sleip» er dama ærlig og grei, men i neste del av refrenget også slu og sleip, slik tittelen antyder.
Ingenting henger på greip, ingenting er koherent og ingenting er interessant overhodet.
Talende nok rappes det veldig mye om vær og vind.
Trenger jeg nevne at rappinga halter så det holder, og at det høres ut som gutta knapt har hørt på en rapskive noensinne?
Ikke det, nei.
Dette er dog ingenting satt opp mot avslutningslåta «Frelser», som best kan beskrives som pervertert mageplask av et forsøk på å kopiere Karpe Diems «Tusen tegninger», helt ned til en stusselig emulering av Magdis flow.
I utgangspunktet er "Tusen tegninger" en raus kopp te hva patos angår, men her går det over alle hauger, med et ufrivillig latterlig forsøk på poetisk samfunnskritikk som resultat.
Jaggu har de ikke klart å presse inn halve refrenget til samme gruppes "Byduer i dur også".
Med guttas post-22.juli-twittermelding friskt i minnet:
Det er litt spesielt å få toleranse-pekefingeren i trynet av et band som ville gjøre Afghanistan til parkeringsplass.
Og dermed, mine damer og herrer, sitter vi igjen med det som sannsynligvis er årets mest sjelløse, minst ektefølte og minst interessante utgivelse.
Som sagt:
Nesten imponerende.
Nesten.
| 0 |
001893
|
Hverdagsmagikerne
Å være kloss på Coldplay en grå høstettermiddag gjør noe med deg, enten du er svoren fan eller ei.
Hei du, vesle Coldplay-hater.
Hvorfor så sint?
Sannheten er at vi tydeligvis trenger episk, storøyd, empatisk og til syvende og sist simpel arenarock for å komme oss gjennom våre karrige liv, ikke minst nå som U2 har lagt inn de kreative årene for godt.
Og London-kvartetten begynner å peke seg ut som en reell tronarving til Verdens I Alle Tenkelige Betydninger Største Band-tittelen.
Ikke minst etter dagens konsentrerte oppvisning på Sentrum Scene, i regi av det private næringsliv, etter en kansellert intimkonsert reservert fans på Folketeatret for et par uker siden.
Det ryktes at bandet er presset på tid, men allerede fra snutten "Mylo Xyloto" og påfølgende "Hurts Like Heaven" er det åpenbart at Chris Martin og hans tre ytterligere anonyme bandkolleger forstår oppgaven.
Mistanken om at dette utelukkende er en utstrakt promolabb smuldrer når signaturlåten "Yellow" fyres av som tredje nummer, i en tapning som til alt overmål klinger sultnere enn den smått kliniske studioversjonen.
Og derfra og ut fungerer det meste for Coldplay.
Det er ingen selvfølge.
Chris Martins tekster og fakter har en tendens til å henfalle til det uutholdelig generelle, og tospannet "Paradise" og "Up In Flames" representerer en nedtur omtrent midtveis i konserten.
Hele grafitti-konseptet som omkranser Mylo Xyloto (og følgelig utgjør scenens backdrop) oppleves også litt tvungent; gitarist Jonny Buckland er bare ikke en fyr man ser for seg løpe fra purken etter å ha tagget ned en t-bane-vogn.
Like fullt er gruppen i besittelse av et knippe sanger som fungerer, enten de sikter mot hjerterota ("The Scientist", "Clocks", "Fix You") eller lar det ene øyet skjele mot et imaginært folkehav og det andre mot skotuppene ("God Put A Smile Upon Your Face").
Alle fire skinner i den den intime settingen, ikke minst trommis Will Champion, og avslutningslåten "Every Teardrop Is A Waterfall" – konsertens høydepunkt – gir den kanskje beste indikasjonen på hvor mye mer givende det er å se og høre Coldplay live enn å sette på hvilken som helst av platene deres.
Chris Martin adresserer (såvidt) 22. juli fra scenen, og Coldplay fremstår på sett og vis som soundtracket til stemningen umiddelbart etter denne grufulle dagen i sommer; alvor, patos, store fakter og følelser fortrenger kynisme og twihilisme, det er lov å grine, sammen er vi sterke.
Det ville vært ulidelig om så altfor mange band i verden låt som dette, men samtidig temmelig tomt og trist om ingen gjorde det.
| 1 |
001896
|
Syntetisk hjertevarme
Duoen Sepalcure klarer å holde hodet kaldt gjennom sine overveldende basstunge produksjoner.
Om du skulle ønske å sjonglere mellom sjangerbetegnelser dubstep , post-dubstep eller bass music, er uansett den elektroniske musikkscenen som beveger seg lengst mot de dvelende, bekmørke og basstunge lydene noe av det mest spennende som har hendt musikken de siste årene.
Det er imidlertid litt vanskeligere å forklare hvorfor fanebærerne for sjangeren oftest er unge, britiske gutter som så vidt har fylt 20 år, som The xx-mesterhjerne Jamie Smith og James Blake, sistnevnte spesielt på småutgivelsene før hans albumdebut skulle gjøre ham til kronprinsen av syntetisk soul.
Noe eldre (og definitivt mer amerikanske) Machinedrum og Braille har et åpenbart talent på hvert sitt soverom, men som Sepalcure gir duoen nettopp denne sjangeren en sjelden albumhelhet som ofte er dypt savnet, der mixtapes, 10-tommere og nedlastbare enkeltlåter dominerer.
For eksempel er årsferske Unity og Ghost People fra hendholdsvis Damu og Martyn mer enn verdt en runde i platespilleren, men tross sine kvaliteter føles disse skivene noe uferdige.
Det knallsterke albumhøydepunktet "Pencil Pimp" er på sett og vis stressende med sine jagende synther og basstoner som sannsynligvis vil være livstruende for subwooferen din, men viser samtidig hvor hypnotiske og overraskende fargerike produksjoner Sepalcure har talent til å snekre sammen.
Noe den fantastiske musikkvideoen, regissert av nordmannen Thor Erling Brenne, illustrerer ekstra godt.
Den største skjønnheten ved Sepalcure er likevel deres evne til å snike inn umerkelige låtprogresjoner mellom alle de metertykke lagene med rumlende bassvegger, skjelvende trommebeats og forvrengt poltergeistvokal.
Det kanskje beste eksempelet på dette er hvordan en sireneaktig lyd gradvis blir mer og mer dominerende i gåsehudfremkallende "See Me Feel Me", men også hvordan tung stekare-flørting blir inkorporert som en naturlig del av "The One".
Tross flere andre spor det er verdt å merke seg, som "Eternally Yrs" og "Breezin'", faller spesielt dølle "Yuh Nuh See" utenfor, mye på grunn av sin mangel på progresjonog tykke, syntetiske penselsstrøk.
For det er i de hyptoniske og fargerike høykarboproduksjonene at Sepalcures store styrker gjemmer seg.
For mens James Blake må ty til nervøs sang og dra spakene helt ned for å kanalisere hjertevarme gjennom synthesizerne, klarer den New York-baserte duoen å gi musikken sin mange av de samme menneskelige trekkene, på tross av at frieriet retter seg mot dansegulv snarere enn gravferder.
| 1 |
001897
|
Kall det et comeback
Intensiteten er justert opp noen hakk siden sist, men Ferrofluid låter umiskjennelig som Magnet.
Heldigvis.
Even Johansen har brukt tett opp til fem år på å følge opp The Simple Life, som fortsatt stikker seg ut som en av de sterkeste utgivelsene fra 2007.
På det albumet gikk Magnets betydelige talenter som låtskriver, arrangør og artist opp i en himmelkyssende enhet, med elleve nennsomt utklekkede, elegant gjennomførte og uniformt briljante popmelodier som resultat.
Selv om Ferrofluid, kalt opp etter en magnetisk væske du blant annet finner i høyttalere, mangler forgjengerens stillfarne sjokkeffekt, er det svært mye å glede seg over også i denne omgang.
Albumet er spilt inn i et nybygd studio på vestlandet, med bidragsytere fra gjøglerpunkorkesteret Cloroform som kontrollert muskelkraft, men det er Johansen som bærer dette byggverket fra start til ende.
Et av Magnets største artistiske fortrinn er hvor enkelt han får det han foretar seg til å høres ut.
På sitt beste sjongleres det uanstrengt med alskens sjangre og uttrykk, som på den Doves-lumre northern soul-stomperen "Sister Sorrow" eller det dønn overbevisende reggae-kjøret på "Fireflies".
Soul og reggae er forøvrig sjatteringer som går igjen på flere av disse ti sporene (sjekk henholdsvis "Nemesis" og "Together"), mens "Pussyfoot" egenhendig burde kunne sørge for et krisemøte i Kaizers-leiren.
Den avsluttende instrumentalen "Reprizer" reiser seg gradvis opp og maler døsig Beach Boys-aktig harmonikk utover en karibisk soloppgang.
En enslig, men registrerbar nedtur inntreffer med coverversjonen av Shakespeare's Sisters massive 1992-hit "Stay", her gjort i duett med Hilde Marie Kjersem.
Det er lett å forstå tanken bak:
Magnetens internasjonale "gjennombrudd" kom jo nettopp (urettferdig nok) med Gemma Hayes-duetten og Dylan-coveren "Lay Lady Lay".
Men også i dette tilfellet funkler originalen langt sterkere enn nytapningen, og da sliter jeg med å skjønne poenget.
Jeg kjenner flere som i fullt alvor påstår at Magnet er en kjedelig artist; at det skinner for plettfritt og dunster for perfekt av uttrykket hans.
De om det.
Om du skulle ha noen interesse for bunnsolide, mangefasetterte poplåter som fortsetter å gi av seg selv også etter at den første forelskelsen har lagt seg, er Ferrofluid et sikkert valg.
Og putt gjerne et eksemplar under treet til en musikkinteressert onkel eller tante du er glad i.
Albumet slippes fredag 2. desember.
| 1 |
001898
|
Dum og deilig
Nickelback slenger laksen på bordet og pakker hjertet inn i dollarsedler.
Here And Now er lyden av dyr kåtskap.
De siste ukene har det vært mye skriverier om at amerikanske fotballfans protesterte mot at Nickelback skulle få spille live i pausen i en Detroit Lions-kamp.
Det hele endte i underskriftskampanje mot at de canadiske streitingene i Nickelback skulle få lov å spille på fotballkamp i en by som har fostret både MC5 og Eminem.
Morsom tabloidmat, men egentlig litt fjollete også.
For i samme NFL-runde lot den stolte byen Dallas - Panteras hjemby - playbackkongen Enrique Iglesias og daterape-imitatoren Pitbull få ødelegge stemningen i pausen da Dallas Cowboys spilte mot Miami Dolphins.
Protester?
Nææh.
Underskriftskampanjer?
Ikke snakk om.
For slik er det blitt, Nickelback er blitt selve symbolet på kald, kynisk grusomhet innen musikk, mens strategiske forretningsmenn som Pitbull og Enrique slippes ut bakveien.
Og strengt tatt er det litt ufortjent for Nickelback.
De kan riktignok fremstå som de største rasshølene på jord (ref: feiden med Kerrang), men om man ser på karrerien siden de slo gjennom med Silver Side Up i 2001, har de levert en god rekke enkle, men superfengende rockelåter for radioer som har bilkjørende dudes og glade alenemødre som målgruppe.
"How You Remind Me", "Gotta Be Somebody", "Never Again", "Rock Star" og så videre, de funker når sixpacken blir slank og temperaturen høy.
Og Here And Now prøver ikke å være noe annet.
Dette er Nickelback med laksen på bordet og hjertet pakket inn i dollarsedler.
"God almighty, look at that body/flickers like the sticker on a new Ferrari".
Det er lyden av dyr, kåt, kommers rockemusikk, designet for strippeklubber og - nettopp - fotballstadioner, eller i sin ytterste konsekvens:
TV-kollasjer av soldater som kommer hjem fra Irak.
Det er en skitten jobb, men noen elsker å gjøre den.
Som vanlig åpner Nickelback med en av de hardeste låtene på albumet, "This Means War", før festanthemet "Bottoms Up" går over i fanesaken "When We Stand Together", hvor bandsjef Chad Kroeger gjør alt så overtydelig at det er hakket før han kjører tegnspråk for at de som ikke kan høre musikk også forstår hva han holder på med.
Derfra og ut ruller Nickelback gjennom den ene uptempoballaden etter den andre, kun avbrutt av enkelte mer rocka saker som "Gonna Get Me Some".
Av og til funker det finfint, som på "Holding On To Heaven" og "Lullaby", mens litt for ofte går Nickelback på en tomgang som gjør dem mer forutsigbare enn noen av deres kolleger.
Det er gøy når det funker, endeløst kjedelig når det ikke gjør det.
Etter en solid plate i Dark Horse (mener å huske jeg ga den en firer), er Here And Now mer en transportetappe for de canadiske radiokongene.
Hits blir det nok, og millionsalg er garantert, men de kan bedre.
De er nemlig blant de få bandene som kan trykke på den største, røde knappen som sier "deilig dum rock", og få det til å høres riktig så fett ut.
| 0 |
001899
|
O jul med din begrede
She & Hims juleplate er sure oppstøt av forlengst fordøyd materie.
Hver for seg er Matt Ward og Zooey Deschanel sterke personligheter, men det er fascinerende hvor upersonlig det kan bli når de slår seg sammen musikalsk.
Etter to mer eller mindre interessante coverplater som She & Him, er det som utøvere av julemusikk de er på sitt mest generiske:
A Very She & Him Christmas er en samling skikkelig lite minneverdige versjoner.
Bevæpnet med bare røster og sparsommelige akustiske gitarer setter de seg fore å skape høytidsstund av gamle, allerede godt innspilte klassikere, men feiler kraftig.
Allerede på den sørgelig blodfattige versjonen av "Have Yourself A Merry Little Christmas" aner vi Deschanels begrensede kapasitet som sangerinne.
Det låter sjelløst og nølende, og tåler ikke å sammenlignes med hverken de mest kjente versjonene eller kontemporære innspillinger som eksempelvis Hems.
"Rockin' Around The Christmas Tree" damper av kunstgjødsel og ironisk distanse, fremført uten dynamikk.
Under duetten på "Sleigh Ride" piner det meg å tenke på at M. Ward i andre settinger er enormt god til å tolke andres låter (han står tross alt bak det som etter min mening er en av tidenes beste covre; Daniel Johnstons "To Go Home"), men i denne sammenhengen blir det forferdelig innhult og tomt.
Når hun synger "chestnuts roasting on an open fire" kan man formelig høre flammene sakte dø hen av oksygenmangel i bakgrunnen.
Det er forbløffende hvor dårlig dette nedstrippede lydbildet kan passe to i utgangspunktet flotte artister.
Låtvalget er også frustrerende åpenbart- frustrerende først og fremst fordi de ikke har det som skal til for å gi egen identitet til låtene som alle har et temmelig sterkt forhold til - folk som Bing Crosby, Frank Sinatra, Johnny Cash og Ella Fitzgerald lurer i historien.
Det holder ikke å holde det enkelt når dette er en duo som nærmest fordrer maksimalisme: alene låter det nakent på den dølle måten:
Det mangler intimitet, nerve og til syvende og sist appell.
Det finnes mange andre nåværende artister som klarer å tolke gamle juleklassikere og samtidig bevare eller videreføre høytidsstemningen (Belle & Sebastian, Sufjan Stevens, Grandaddy, Yo La Tengo, The Flaming Lips).
I She & Hims traktering låter det bare som famlende øvinger med svært få minneverdige unntak.
| 0 |
001900
|
Lyden av grådighet
Med The Path Of Totality velger Korn å suge dubstep-begrepet for alt det er verdt.
Resultatet er et desperat skrik fra dødsleiet.
Jonathan:
Hei, det er Jonathan Davis fra Korn som ringer.
Har jeg kommet til Sonny Moore?
Skrillex:
Vent, er det selveste Jonathan Davis?!
Du aner ikke hvor mye den "posttraumatisk stress"-metallen deres har betydd for oppveksten min.
Men hvorfor ringer du meg?
Jonathan:
Nei, hva skal jeg si.
Det har egentlig gått nedover for oss etter at Head ble religiøs, sluttet i bandet, og valgte å fokusere på en karriere med kristenrock.
Og det er ikke et eneste menneske som husker at vi gav ut skive i fjor.
Skrillex:
Det albumet med den fuglen på coveret?
Kom den i fjor?
Jeg trodde den i hvert fall var to-tre år gammel.
Jonathan:
Sukk.
Vi har gitt ut en etter det, altså.
Men der ser du.
Vi er bare så lei av å føle oss glemt.
Nå som jeg selv har rundet 40 og de fleste i bandet har familie og greier, så trenger vi penger.
Og numetal selger tydeligvis ikke lengre.
Det begynner å bli noen år siden sekstenåringene pleide å høre angstfylt og pubertal metall.
For vi har skjønt det sånn at kidza idag heller hører på sånn der - hva kaller man det?
Skrillex:
Tenker du på dubstep?
Ikke at jeg egentlig liker å kalle det jeg gjør for dubstep, men merkelappen selger.
Jonathan:
Ja, dubstep!
Så, det vi egentlig lurte på er følgende: kunne du og noen av dubstepkompisene tenke dere å lage noen låter for oss?
Jeg tror vi begge har spenn å hente i det.
Vi har bandet og den påtatte angsten, dere har musikken.
Jeg tror folk som nevøen min kommer til å elske det.
Ved litt hjelp kan vi endelig få noe oppmerksomhet og fans igjen.
Skrillex:
Om jeg vil jobbe med Korn?
Kødder du?
Fuck yeah!
Jeg ringer gutta med en gang!
Jonathan:
Hei, Munky.
Beklager at jeg ringer deg klokka fire på natta.
Det er bare det at jeg ikke får sove.
Munky (gitaristen):
Du vet at du alltid kan ringe meg hvis det er noe.
Det vet du.
Men hva er det som plager deg, vennen?
Jonathan:
Vel, du vet.
Nå er det kun en måned igjen til albumet kommer.
Det er bare det at jeg tror jeg begynner å angre.
Munky:
Vi angrer alle sammen.
Men vi trenger pengene.
Og oppmerksomheten.
Du aner ikke hvor mye jeg savner å få ligge med anorektiske emojenter på sytten.
Vi trenger dette.
Jonathan:
Jeg er bare livredd for at folk skal skjønne at vi selv ikke liker albumet.
At de skal innse hvor desperat forsøket vårt på å være relevante igjen egentlig er.
Det verste av alt er å spille låtene live.
Vi gjør jo ingenting selv lengre fordi absolutt alt på skiva høres ut som synther.
Selv sekkepipa mi på "Bleeding Out" høres syntetisk ut.
Munky:
Vet du hva?
Vi gjør det vi kan for å få det til å virke som vi digger dette her.
Koste hva det koste vil.
Vi får igjen for det til slutt.
Jeg synes du skal gå til Billboard og si at vi fant opp dubsteppen.
Ikke at det er særlig mye dubstep ved det.
Men, som Sonny alltid sier til oss, merkelappen selger.
Årh, dette her er så deprimerende.
Vi låter jo som et tysk industrialband på skiva.
Men det er ikke poenget.
Poenget er at vi skal selge dette.
Og det kommer til å selge.
I hvert fall bedre enn de Loutallica-greiene.
Vi kan jo trøste oss med at det samarbeidet er mye jævligere.
Og noen av låtene på skiva er egentlig ganske greie.
Sett bort fra at de låter syntetisk uten like.
Munky:
Den Noisia-låta, "Kill Mercy Within", og "Narcisstic Cannibal" er ikke gjennomført elendige, og det samme gjelder for så vidt den låta du nevnte; "Bleeding Out".
Og verset på "Get Up!" har også noe for seg, synes du ikke?
Jonathan:
Joda, men det er bare så mye dårlig der.
Altså, jeg skammer meg skikkelig over "My Wall", "Sanctuary" og "Way Too Far".
Men det verste er den utrolig utdaterte innpakninga.
De verste sidene ved nittitallet har innhenta oss og latt oss ligge igjen på gulvet blødende og gråtende.
Vi er for gamle for dette her.
Jeg mener det.
Vi burde lagt inn årene mens vi fortsatt var sinte og mente oppriktig at dreads var kult.
| 0 |
001901
|
Slitsomt nattønske
Kom ut av skapet, o’ beskjemte elskere av symfonisk metal:
Nightwish har gitt ut sitt største, mest varierte og bombastiske verk noensinne.
Finnene i Nightwish har i løpet av det siste tiåret høstet enorm popularitet med sin symfoniske metal.
Plater som Oceanborn, Wishmaster, Century Child, Once og Dark Passion Play har solgt millioner verden over.
Dette gjør Nightwish til Finlands tredje mestselgende band, og en av hjemlandets største musikalske eksportvarer.
Mange forbinder Nightwish med Tarja Turunens klassiske sopran, men det begynner å bli noen år siden hun forlot bandet og svenske Anette Olzon tok over.
Imaginaerum er Nightwishs sjuende studioplate og den andre med Olzon på vokal.
Imaginaerum forteller historien om en gammel, døende komponist som erindrer sin ungdom.
Det kan høres ut som plottet i en klisjéfilm, ikke sant?
Vel, det er det også.
Neste år kommer nemlig musikalfantasyfilmen med samme navn og historie, regissert av Stobe Harju.
Nightwishs medlemmer skal selv spille små roller i filmen, og da kommer det vel ikke som noen bombe at musikken fra skiva akkompagnerer det hele.
Og her er det mye å svelge.
Det virker som låtskriver og synthist Tuomas Holopainen har hentet ut alle sine inspirasjonskilder samtidig, og at disse har kulminert i et kjempeeventyr.
Holopainen har blitt inspirert av Tim Burton, Neil Gaiman og Salvador Dalí, og har hentet referanser fra alt fra Hans Zimmer og Danny Elfman til Pantera og Paradise Lost.
Marco Hietala står for basslinjene og en del sang, Emppu Vuorinen trakterer gitaren og Jukka Nevalainen er stødig på trommesettet.
Pip Williams har tatt seg av orkesterarrangeringen, og gjestemusikere har bidratt med uillean pipes, tinnfløyte, bodhran, bouzouki, hardingfele, sorna og ”etnisk” perkusjon.
Imaginaerum er sannsynligvis gruppas mest ekstravagante og fantasifulle prosjekt så langt, og hvordan de skal overgå dette er vanskelig å forestille seg.
Albumet åpner med ”Taikatalvi”, finsk for ”magisk vinter”.
En spilledåse, kor, strykere og fløyter setter den rette snøfnuggstemningen, og bassist Marco Hietala synger en sår voggesang på morsmålet.
Det glir etter hvert over i singelen ”Storytime”.
Den dramatiske, melodiske og fengende låta gikk rett inn på førsteplass på de finske hitlistene.
”Storytime” er skrevet for å bli nummer én, og dette fyrverkeriet av en ABBA-power metal-sang kan gi selv den mest hardbarkede rockeren frysninger.
”Ghost River” følger i samme spor med Rammstein-vibber, gladsoloer på gitar, synth og symfoni.
Noen av riffene er til tider veldig heavy, og melodien består av store kontraster, orkesterbrekk og et spesielt samspill mellom Olzon og Hietala.
En tydelig Van Halen-referanse stikker seg frem, og får en umiddelbart til å tenke på ”Ain’t Talkin’ ’bout Love”.
Men så går det nedover.
”Slow, Love, Slow” er en småflau, jazzy, pianopreget låt inspirert av 1930-tallets nattklubbmusikk, spansk gitar og David Lynch.
Denne må ha blitt skrevet spesielt for filmens del, for musikken passer ikke inn på plata.
Den kler derimot Olzons stemme godt, og det gjør også ”I Want My Tears Back” der hun får hjelp fra Hietala.
I ”Scaretale” kommer Nightmare Before Christmas-følelsen virkelig inn.
Det er kanskje platas hardeste låt, med ville rytmer, heksestemme og dukkeaktig skremselstaktikk.
Den er derimot altfor tegnefilmmarerittaktig til at den kan tas seriøst, og overgangen til ”Arabesque” gjør det hele hakket mer usaklig.
Melodien kunne vært hentet fra en Hollywood-blockbuster med handlingen lagt til vill kameljakt i Egypt.
”Turn Loose the Mermaids” tar en annen overraskende vending.
Den er keltiskinspirert og har litt sånn sitte-ved-leirbålet-med-gitaren-følelse til å begynne med, men hopper plutselig over til et parti med spaghettiwesternestetikk.
Det er underholdende, men merkelig, og får en til å lure på hva som egentlig skjer i filmen, ikke hva neste melodi er.
Balladen ”Rest Calm” og mid-tempostykket ”The Crow, The Owl and The Dove” er tamme i forhold til resten av materialet og går rett i glemmeboka.
Heldigvis kommer ”Last Ride of the Day” og rister deg våken med mer ABBA-metal, før det går over i det 14 minutter lange verket ”Song of Myself”.
Det er filmatisk, dramatisk, hviskende, skrikende, poetiske snakkepartier, opp, ned, mykt og hardt.
Men til tross for variasjonene føles det etter hvert langdrygt.
Til slutt kommer tittelsporet, en instrumental oppsummering av albumet der orkesteret får skinne og ørene hvile.
75 minutter med så svære ideer kan bli litt for mye for en stakkars lytter.
Albumet er godt produsert og henger greit sammen, men det voldsomme jaget sliter ut den som hører på.
Musikerne spiller bra sammen og er dyktige på hver sin måte, kanskje med unntak av Anette Olzon.
Hun behersker rolige og stille partier, men den spede stemmen greier ikke å bære lydbildet gjennom en hel Nightwish-plate.
Man kan si mye om Tarja, men hun hørtes i hvert fall godt.
Det kan bli spennende å se filmen som kommer i 2012.
Imagenaerum skal i utgangspunktet være en selvstendig, musikkfokusert plate, men levende bilder vil sannsynligvis bidra til å endre hvordan man lytter til og oppfatter den.
Nightwish har alltid vært et elsk-hat-band, og det er sjelden langt mellom totalslakt og lovprising.
Men jenter i fløyelskorsetter, Corpsebride-tatoverte oppviglere, undercutfriserte tenåringer og rollespillere verden over kommer helt sikkert til å gå amok og rulle D-50’ene sine til topps.
Det hjelper derimot ikke når tallet 3 også finnes på terninger med femti sider.
| 0 |
001902
|
Tid for puling
En av de flinkeste i voksen-r&b-segmentet overbeviser igjen.
La det være sagt, først som sist:
Robin Thicke er samtidens Serge Gainsbourg.
En foregangsfigur for pulings.
Og selv om California-vokalisten nå har sluppet sitt femte album, er mannen fortsatt underkjent.
Det gode, gamle og feilaktige kortet “Norge er ikke klar for sånt” kan og bør forkastes.
Kanskje det er på tide å åpne ørene for klassisk, god, voksen, kontemporær r&b i Norge?
La meg svare før du har tenkt deg om:
Ja, det er på tide å øke salgstallene fra 27 solgte digitale utgivelser (en ren antagelse som sannsynligvis stemmer) for en renspikket r&b-utgivelse.
Bare for å nevne noen referansepunkter:
Rent musikalsk er Thicke en nymotens Tony Bennett, vestkystens svar på Musiq Soulchild, en organisk og polert artist à la R&B-thug Trey Songz.
Med 20 (!) låter fremstår Love After War som et overskuddsprosjekt – Thicke har tross alt skrevet hit på hit for folk som Christina Aguilera, Brandy og flere.
Nå skal jeg ikke si at albumet virker som om det er bygd opp etter dramaturgien i et samleie.
Jeg skal heller ikke påstå at det her er det perfekte lydsporet til du-vet-hva, men en ting er sikkert:
Fra Platinum Pied Pipers-homagen “An Angel On Each Arm”, til tittelsporet, til lengtende “Stupid Things”, til det som lett kunne ha vært et spor fra Dwele, “All Tied Up” – han tenker virkelig bare på en ting, denne mannen.
“Make love to my ego”, synger han ømt.
Pompøst?
Ja.
Litt ekkelt?
Ja.
Genialt?
Nesten.
Alt er nøye tenkt i gjennom, alt er så forbanna…
dekadent, med et jævla lurt glis på lur.
Følelsen av å sitte i et røykfylt lokale med burgunderrød tekstil hvorenn du snur deg, med Thicke på scenen og en Pernod i hånda, er det umiddelbare bildet man får av å lytte til Love After War.
| 1 |
001903
|
Elegante nøkkelbarn
The Black Keys kjører opp tempoet, men er fremdeles de mest elegante karene i rockeuniverset.
Her om dagen spilte vi inn sesongens siste Lydverket.
En av gjestene som oppsummerte året og tittet litt i krystallkulen var P3s musikksjef Mats Borch Bugge, som breialt påsto at dance/klubbølgen som feier over oss kom til å få sterk konkurranse av rockens tilbakekomst i 2012.
Jeg håper kollega Bugge har rett, selv om jeg by default alltid har tro på rockens urokkelige kraft.
Som da White Stripes revitaliserte garasjerocken på tidlig 2000-tall, Queens Of The Stone Age erobret verden med "No One Knows" eller høstens magiske konsert med Rival Sons fikk folk til å danse som James Brown anno 1972.
Uansett hva som skjer, så er duoen The Black Keys og deres El Camino en viktig brikke for at rocken skal tilbake på kartet.
Deres sjelfylte, elegante oppdatering av den nevnte garasjerocken ble på Brothers (2010) utført med en finesse, varhet og selvsikkerhet at det fremdeles FREMSTÅR? som et av de næreste rockealbumene jeg har hørt på noen år.
På El Camino, hvor Dangermouse fremdeles er med som co-produsent, kjører The Black Keys opp tempoet, samtidig som de gjør uttrykket sitt enda mer polert, delikat og tilgjengelig.
Dette er ikke rullings og skitne jeans, det er lyden av lett henslengte Panerai-ur på håndleddet, covershoots i Esquire og Newport Lights som ryker blått i scenelyset.
Singelen "Lonely Boy" kom som et smell for en måneds tid siden, og albumet casher ut sjekkene den låten skrev ut.
Det store høydepunktet er "Sister", en pumpende låt om såre brudd, vemodig livsanskuelse og verdien av å ha verdens enkleste og feteste trommebeat i bunn.
Som med alt annet The Black Keys gjør er det få hemmeligheter i lydbildet, men detaljene porsjoneres forsiktig og perfekt utover i låten.
En av årets låter, rett og slett.
Videre er "Little Black Submarine" det største Led Zeppelin-øyeblikket på El Camino, mens "Stop Stop", "Run Right Back" og "Dead And Gone" viser hvor enkelt man kan lage god rock.
Det er som med Rival Sons: ikke så mye nytt, men de gamle rammene er fylt opp med vakre komposisjoner og god gammeldags låthåndverk.
Et lite PS:
Drit i å kjøpe albumet på nedlasting.
Snakk om lekker CD-digipak.
Gleder meg til vinylen.
| 1 |
001904
|
Håpefull romantiker
Livscoach Common er på kjent mark med The Dreamer/The Believer.
Überpertentlig, som vanlig.
Det er jo dette han kan best.
Sist vi hørte noe fra Common var han i klubblandskapet med Universal Mind Control (2008), men akkurat dét forsøket var et par hakk mer vellykket enn Lil` Waynes rockeprosjekt.
Neptunes fikk endel tyn, men det handlet mer om at Chicagos conscious-konge ikke helt kler å fri til gølvet.
The Dreamer/The Believer ble sluppet på tampen av årsskiftet og plukker strengt tatt opp tråden fra 2007s finfine Finding Forever.
Og for all del - det høres jo decent ut, men det er nettopp dét det er – flinkis-preget boom bap-forkynnelses-rap fra gatehjørnet hvor Common står på en bruskasse og ber folket om å våge å drømme og ha trua.
Da skulle det bare være på sin plass at poet og menneskerettighetsaktivist Maya Angelou gjester åpningsporet "The Believer".
Ikke en uting i og for seg, men det er et snev ... anmassende.
"Raw (How You Like It)":
Albumet er selvsagt velprodusert da Commons gamlekompis NO I.D har ansvaret for store deler.
”Ghetto Dreams” med Nas, ”Gold” og ”Blue Sky” er alle pene låter, men det er - ikke overraskende - überpertentlig.
Misforstå meg rett; fantastiske Like Water For Chocolate (2000) og Kanyes Wests inntog i Commons karriere med Be (2005) er høydarer som aldri kan betviles.
Til og med latterlig undervurderte (!) Electric Circus (2002) er en personlig favoritt.
Her er Common på sitt sedvanlige "beste".
Skillsa (sorry) er i orden, men i en tid der rapmusikk aldri har vært så bra og så elendig samtidig, forblir The Dreamer/The Believer en Stavernsgul utgivelse hvor du ender med å tenke hvorfor ikke Kanye kunne like gjerne ha funnet harddisken med didn`t-make-the-cut-låtene fra Late Registration og tatt en tur i studio.
| 0 |
001905
|
Nyansert bakteppe
Gamle fans kan bli skuffet over at She Said Destroy har lagt fra seg mange av sine gamle fakter.
Når en hører Bleeding Fiction skjønner en likevel at fortiden ikke hører hjemme her.
Oslo-gruppa She Said Destroy er kjent for sin hissige og tekniske death metal med elementer fra hardcore-verdenen.
Det er fire år siden deres andre album, This City Speaks in Tongues, kom ut til gode kritikker fra fans og musikkanmeldere.
Siden den gang har det vært stille rundt bandet.
Helt frem til nå.
EPen Bleeding Fiction ligger et godt stykke unna det She Said Destroy har komponert før.
Den består av kun ett spor – som til gjengjeld er 27 minutter langt.
Skiva er rensket for blastbeats, kjappe og kaotiske låtstrukturer.
Tilbake står et tungt og eksperimentelt lydunivers som overrasker.
Det er noe selvsikkert over det å gi ut en EP med én låt.
Det å holde lytteren interessert i en halvtime kan være vanskelig, men She Said Destroy har lykkes.
Stykket er variert, riffene tyngre og tempoet tregere.
De leker med shoegaze og post metal – eller hva en nå skal kalle det – og henter inn bruddstykker fra death metalen når det passer.
I følge heavymetal.no ble Bleeding Fiction innspilt i en konvertert mølle i Wales, og lydbildet kan derfor virke annerledes enn det man er vant til.
Rytmeseksjonen er dessuten tatt opp live for å få en løsere og mer naturlig følelse.
Melodien begynner rolig med dissonante, flytende og urovekkende lyder.
De tre gitarene dominerer lydbildet, og sammen med snodige effekter bygges det gradvis opp mot et hardere parti etter litt over tre minutter.
Åpningsriffet er som en liten, memorabel eksplosjon som kommer tilbake gjentatte ganger i løpet av sangen.
Riffet er med på å gi en følelse av Bleeding Fiction er ett spor, og ikke bare en samling ideer som er løst festet sammen.
Vokalen kommer og går sammen med ledemotivriffene, og er også med på å binde sammen minuttene.
Rent, klassisk gitarspill og klangfulle leads gir lytteren behagelige pauser.
Trommene glir umerkelig inn og legger en ramme rundt gitarer og andre lyder jeg ikke kjenner navnet på.
Den akustiske passasjen fra rundt 11 minutter låter klassisk og vakkert, blir avbrutt av litt growling, fortsetter, og veksler deretter mellom det intense og myke.
Detaljene veves sammen, takt for takt, og blir til et massivt teppe før det igjen tones ned.
Lytteren blir holdt på pinebenken til siste slutt, og dras mellom hardt og glatt gang på gang.
Når utroen endelig kommer låter det stort, og det bys på et oppløftende riff før det hele toner ut i obskure lyder.
De avsluttende minuttene gir en følelse av å dø sakte.
Når den siste, merkelige rykningen er borte blir alt stille, og en sitter igjen med frysninger og et tomrom i kroppen.
Hva skjedde, egentlig?
Jeg vet ikke om dette indikerer at She Said Destroy er på vei i en annen retning, eller om det bare er et eksperiment fra bandets side.
Det viktigste er uansett at det låter bra.
PS:
Du slipper at albumet tar opp plass i CD- eller LP-hylla.
Bleeding Fiction blir kun utgitt i digital versjon gjennom Mas-Kina Recordings.
| 1 |
001907
|
Stort og tomt
The Big Pink kan singlar, men er ikkje så gode på dette med album.
Synthpop?
Shoegaze?
Artrock?
Støyrock?
Som om ikkje The Band-referansen i bandnamnet var forvirrande nok, har The Big Pink sidan debuten med A Brief History Of Love blitt klassifisert under fleire merkelappar enn det som plar å fylle programma til ein middels stor indiefestival aleine.
Ikkje så rart heller, kanskje - det vetle glimtet av popgenialitet som låg i singelen "Dominos" var, som mange oppdaga, ikkje heilt representativt for duoens langt meir innadvendte fullengdar, og tvilen om kva som eigentleg var bandets kjerne vart slik sådd.
På oppfølgaren Future This har dei fått med seg ingen ringare enn Paul Epworth bak produksjonsbordet, utan at det av den grunn verkar trygt å friskmelda dei for schizofrenien førre plate lei av.
Det opnar i alle fall skamlaust nok.
"Stay Gold" verkar å vera modellert etter nøyaktig same mønster som nemnde "Dominos", medan andresporet "Hit The Ground (Superman)", med Laurie Anderson-sampling og det heile, ikkje prøver å skjula ynskjet om å bli ein radiohit for nokon.
Med bombastiske refreng og tunge synthar skal det platekjøpande publikum nås - og kvifor ikkje?
For det er jo utan tvil fengande - slik dei openbare forsøka på å hale i land eit skikkeleg indie anthem gjerne er.
Orginaliteten er likevel ikkje meir slåande at både "Stay Gold" og "Hit The Ground" med stort sannsyn er forvist til ei personleg speleliste reservert for spinning og tredemølle i ein svett avkrok av NRK-bygget innan kort tid.
Men for all del - betre band enn The Big
Pink har lidd same skjebne.
Det er nemleg ikkje den grandiost anlagte stadionpopen som er problemet med Future This - det er det dørgande kjedelege låtmaterialet som legg beslag på store deler av resten av plata.
"The Palace" og "1313" har sine tendensar - utan at det heilt kan demma opp for den snikande likesæla ein kjenner for heile prosjektet - men på platas andre halvdel er det stort sett lyden av storslåtte produksjonar, overdrivne arrangement og forsøk på smarte musikalske referansar som fell tungt til jorda ein høyrer.
Som plateanmeldar kan ein fort enda opp med å trekka eit grovt skilje mellom albuma som er heilskapleg utforma, frå fyrste til siste spor, og dei som ikkje er det.
Future This tilhøyrer siste kategori, og The Big Pink har berre seg sjølv å takka om du vel å lasta ned eit par låtar, høyrer på dei til du går lei, og gjer pokker i resten.
| 0 |
001908
|
Storartet ondskap
Fredag den 13. blir aldri det samme igjen.
Fra nå av vil det bli husket som dagen da norske Nekromantheon slapp Rise, Vulcan Spectre.
Nekromantheon har seilt i medvind siden starten i 2005.
Kolbotn-trioen Arild ”Arse” M. Torp (gitar og vokal), Sindre ”Stressminister” Solem (bass og vokal) og Christian ”Kick” Holm (trommer) og er unge, men til fingerspissene presise og dyktige.
Debutplata Divinity of Death (2010) er intet mindre enn knallrå, og EPen We’re Rotting og de to splittene de har gitt ut ligger ikke langt bak.
Bandet har allerede spilt på prestisjefylte festivaler som Maryland Death Fest og Live Evil, og snart skal de ut på turné med Aura Noir.
Ikke rart at forventningene til Rise, Vulcan Spectre har vært skyhøye.
Og gjett om Nekromantheon innfrir!
Det låter ondt, mye ondere enn thrash pleier, og den mørke følelsen gjennomsyrer hele plata.
Åpningssporet ”Cast Down to the Void” hiver deg rett inn katastrofemodus med kvikke trommeslag, rytmisk variasjon og et refreng det spruter av.
”Usurper Command”, ”Coven of the Minotaur” og ”Blood Wisdom” slår til med helt ville brekk og passasjer.
“Embrace the Oracle” er en merkelig sang som får det til å gå kaldt nedover ryggen på en med sine fantastiske gitarer, riff så syke at skallen knuser og ulende vokal.
Tittelsporet er en klassiker fra første sekund, og en av platas aller beste låter.
”Twelve Depths of Hades” følger i samme spor og holder intensiteten oppe til siste tone.
Utgangsmelodien ”Raised by Dogs” kroner plata med hvinende gitarer og en melodi som sitter.
Den fader dessverre ut på en litt lite gjennomtenkt måte, men heldigvis er det bare å sette på plata på nytt.
31 minutter går sabla fort, og en vil nødig gjøre de greske gudene sinte.
Nekromantheon utvikler seg hele tiden som musikere.
Torp skriker som han aldri har gjort før, og låter fryktløs, knudrete og tøff.
Han har dybde, og klarer å legge til det ekstra laget med aggresjon.
I tillegg er han en gitartraktør av de sjeldne.
Det er så mange stjerneriff og leads her at en nesten skulle tro thrashen kom fersk rett fra bakerovnen.
Soloene er ikke nødvendigvis de mest tekniske, men de kler musikken godt.
Til tider går det så raskt at det nesten er rart at bandmedlemmene klarer å holde tritt med hverandre.
Men Holm og Solem sørger for at det låter stramt og ordentlig samtidig som det er skittent, kjapt og rått.
Holm er en ener på sitt instrument.
Han trommer så det suser, frenetisk, teknisk og variert.
Bassen er ikke det mest fremtredende i lydbildet, men Solem er meget stødig på strengene.
Mer bass i monitor!
Dette er ikke revival-thrash, men et band som spiller det de vil spille, akkurat som det skal spilles, nesten umerket av tidens tann.
Men Nekromantheon er ikke kopister.
De er menn med smak.
Selv om de nok har hørt sin dose Slayer, Sepultura, Dark Angel, Possessed og Sadus, er dette friskt, engasjerende og nytt.
Det er som om de spiller på instinkt.
Rise, Vulcan Spectre er storartet og briljant, og Nekromantheon lykkes her på de aller fleste fronter.
Så kom ikke her og påstå at thrashen er død.
Dette er et angrep på all ”moderne metal”.
Jeg gir meg ende over.
PS.
Møt opp når Nekromantheon spiller opp til dans sammen med Aura Noir på Fire Walk With Me Tour vol.
2 i februar!
Jeg har i hvert fall tenkt å klemme meg selv i hjel på første rad.
| 1 |
001909
|
Med hjertet på rett sted
Hamiltons sarte hjerte er noe av det skjøreste og fineste som finnes.
Og noen ganger bikker det fullstendig for soulsangeren fra North Carolina.
Nå som vi har tilbakelagt det "Det Store R&B-året", som en kompis så riktig påpekte, med Terius Nash, The Weeknd-trilogien, Robin Thicke, Drakes svar til alle hatere og ikke minst Frank Ocean i front, er det ekstra gledelig å høre Hamilton starte 2012 der vi ønsker å ha ham; i ytterpunktene av menneskets følelsesregister, naturligvis.
Jeg må innrømme at jeg fortsatt har til gode å høre et genuint dårlig album av Hamilton.
Det har riktignok vært variabelt, men aldri svakt.
Back To Love er nedstrippet og rå.
Ser vi bort i fra drahjelp av Babyface-produksjoner og selveste James Poyser, er det nok med Hamiltons distinkte raspestemme – i ”Broken Man” snakker han om å pakke Louis Vuitton-bagen og se til helvete og komme seg vekk fra det planlagte bryllupet.
Dermed stiller han seg selv spørsmålet om han noensinne kan klare å elske igjen.
Noensinne, altså.
Det skal så lite til før Hamilton møter kontrastene av kjærlighetslivet sitt.
Fra overlykkelig og gladkristen til totalt jævla mørke.
Men det gjør egentlig ikke noe.
Et godt eksempel på dette er i ”Best Of Me” – fløyelsmyk og på grensen til tøffelhelt, før han er semi-dystopisk i ”Life Has A Way”.
Passe behagelig bipolart fra en av de mest karakteristiske soulstemmene som holder den tradisjonstunge North Carolina-musikkarven i hevd.
| 1 |
001910
|
Enkelhetens kunst
Med dogmeprosjektet It's The Arps EP gjør Todd Terje Oslos space disco-merkevare mer leken enn noen sinne.
Blant all sortmetallen og Röyksopp er også hovedstadens space disco som en av landets største musikalske eksportvarer.
Scenens mastermind, Hans-Peter Lindstrøm, er en av de sentrale artistene på plateselskapet Smalltown Supersound, hvor han og hans fotsoldater Bjørn Torske, Diskjokke og Todd Terje produserer langdradde, helelektroniske og kosmiske diskotoner.
Hva sistemann, Todd Terje, angår, har fokuset ligget på remiksing og sporadiske enkeltlåtutgivelser, fremfor resten av gjengens forkjærlighet for albumet.
Og på mange måter er denne avslappetheten Todd Terjes største styrke.
For der Bjørn Torske og Diskjokke fort kan finne på å sveve seg vill i kosmos, sørger Terje alltid for å være hakket nærmere klubbene, som på "Snooze 4 Love" fra fjorårets ypperlige Ragysh EP og Ibiza-perlen "Eurodans".
Etter Terje Olsen, som er hans egentlig navn, angivelig fikk leke seg med Smug-sjef Gaute Drevdals analoge synthesizer av typen ARP2600, bestemte han seg for å lage et album med nettopp denne synthen som eneste instrument.
På tross av å være et dogmeprosjekt, er It's The Arps både det mest lekne og det mest lettfattelige Todd Terje har gjort til nå.
Den høyretro og svært kontante lyden av ARP-synthen kan være skyldig i dette, men åpningssporet "Inspector Norse" viser med sin lystige og sommersløye prakt hvor lett det kan være å bite over oslodiskoen.
Tre minutter lange "Myggsommer" er ikke bare trolig den korteste låta noen sinne gitt ut av hovedstadens diskofetisjister, men er også det eneste øyeblikket der Todd Terjes skuldre virker litt i overkant nedsunkne, og føles hovedsaklig som et langt over middels velskrudd bidrag til heismusikksjangeren.
Høydepunktet - og hovedgrunnen til å handle inn It's The Arps - er dobbellåta "Swing Star", hvor Terje lener seg tyngst mot den drømmende space discoen.
I utgangspunktet låter ikke del én og to av "Swing Star" spesielt likt, men på mange måter finner "...Pt. 2" tilbake til der "...Pt. 1" dør hen – i retrofuturistiske og rytmiske synthlyder, før ypperlige og vage progresjoner bringer låta inn i dansbar diskomagi som sannynligvis vil gjøre Montées Anders Tjore grønn av misunnelse.
Har du ennå ikke fått dykket ned i hovedstadens elektroniske diskoscene kan It's The Arps være det perfekte stedet å begynne.
Todd Terje byr nemlig på de samme nostalgiske, produksjonsmessige og melodiske ideene som hans labelkamerater, men har åpenbart en større evne til å gjøre det lyttervennlig.
Og det på tross av prosjektets strenge rammer.
Todd Terje - Swing Star (Pt. 1) by smalltownsupersound
| 1 |
001911
|
Popsuite for viderekomne
Field Musics fjerdealbum er sammensatt på grensen til det ugjennomtrengelige.
Den tålmodige lytter belønnes likevel raust.
Sunderland-kvartetten Field Music, med det høflige, litt keitete brødreparet David og Peter Brewlis som kreativ nukleus, kunne valgt å gå i flere retninger etter det fortsatt overveldende tredjealbumet Field Music (Measure) – mitt definitive favorittalbum fra 2010, for ordens skyld.
Sjeldent har jeg hørt et band kombinere fullblods popteft og nærmest urimelige ambisjoner med samme slagkraft.
Plumb er, i skarp motsetning til forgjengeren, et album der helheten til tider står i fare for å viske bort de enkelte bestanddelene.
Her er ingen ”Them That Do Nothing”, ”Measure”, ”Let’s Write A Book” eller ”Effortlessly” – bandets eneste tilløp til publikumsfrieri er i denne omgang singelen “(I Keep Thinking About) A New Thing”, som for sikkerhets skyld er (mal)plassert helt til slutt på platen.
Uten at det nødvendigvis er noe problem.
Det er nemlig nok av sonisk snop å meske seg med fram mot den.
Særlig første halvdel av skiva er råsterk, med ”Start The Day Right”, ”Sorry Again, Mate”, ”New Town” og ”A New Town” blant høydepunktene i bandets katalog.
Dette er mat for vintermagre hjerter og nedsnødde hjerner – låter som overrasker, gjerne flere ganger i løpet av et minutt, uten at de stadige taktskiftene og vendingene oppleves påklistret.
Mot slutten av albumet sniker den paradoksale fornemmelsen av at 15 låter strødd utover 35 minutter både er for mye og for lite seg på, og jeg skulle gjerne hørt skisser som ”How Many More Times” og ”Ce Soir” i hakket mer utbygde versjoner.
Inntil videre er med andre ord fortsatt Field Music (Measure) det naturlige stedet å innlede et bekjentskap med Brewis-brødrenes eksentriske, uforutsigbare og ofte svært rørende univers.
Plumb, på sin side, vil kjapt kreve en hel vår å komme ordentlig til bunns i.
Arbeid blir ikke mer lystbetont.
| 1 |
001912
|
Fyrstehjelp mot januartristesse
First Aid Kit er klare for å nå ut til eit endå større publikum med andrealbumet.
Det fortener dei.
Det er ikkje så mange år sidan verda oppdaga dei svenske systrene Johanna og Klara Söderberg, betre kjend som folkduoen First Aid Kit, sitjande på ein trestubbe i skogen.
Med flanellskjorter og krystallklåre harmoniar sang dei seg inn i hjartene til tusenvis av YouTube-brukarar, og debutalbumet The Big Black & The Blue, ei verdsomspennande konsertrekke og eit aldri så lite samarbeid med Jack White fulgte.
For ikkje å snakke om nok Fleet Foxes-samanlikningar til å vare livet ut.
Hadde ikkje alt dette skjedd, er det vanskeleg å fri seg frå mistanken om at Johanna og Klara i dag kunne ha sitte med ein ganske så populær blogg mellom hendene.
Dei er i den rette alderen (21 og 19 i skrivande stund), av rett nasjonalitet (Sverige har eksportert vel så mange bloggarar som popstjerner dei siste åra), med den rette forkjærleiken for det som tilhøyrer ei anna tid enn den dei sjølv er fødd inn i.
På johannaochklara.blogg.se kunne dei ha posta ufokuserte bilete av seg sjølv i paisleymønstra 70-talskjolar, svart/kvitt-fotografi av ein ung Johnny Cash og små, poetiske tekstar om sommaren som er så alt for langt vekke i det kalde nord.
Det kunne sikkert blitt fint.
Men heldigvis har dei brukt talenta sine på ein anna måte.
The Lion's Roar er First Aid Kits andre fullengdar.
Medan The Big Black & The Blue var ein enkel og røft produsert introduksjon av to usedvanleg talentfulle, og veslevaksne, tenåringsjenter, er ambisjonsnivået no heva fleire hakk.
Produksjonen er lagt i hendene på Mike Mogis (mellom anna kjend frå Bright Eyes), og resultatet er eit fyldegare og langt betre balansert lydbilete enn det som var tilfelle med debuten.
Dei karakteristiske vokalharmoniane (som, når sant skal seiast, fortener samanlikningane med både Fleet Foxes og Simon & Garfunkel) finn seg godt til rette i Mogis noko utvida orkestering.
Dempa folk utgjer framleis hovudtyngda av låtmaterialet, utan at dette står i vegen for nokre skikkelege utskeiingar med både steelgitar-drive country ("Emmylou", "This Old Routine") og mariachi-trompet ("King Of The World").
Og veslevaksne, det er dei sjølvsagt framleis.Tekstlinja "I'll be your Emmylou and / I'll be your June", frå den nydelege andresingelen "Emmylou", kunne eigentleg fungert som ein oppsummering av The Lion's Roar.
Gjennom heile albumet ser søstrene Söderberg seg tilbake, og både språket dei brukar og referansane dei legg på bordet er med å plassera dei i kategorien "artistar som ikkje har funne seg heilt til rette i det 21. hundreåret."
Å kome seg unna med dette, utan at musikken framstår røyndomsfjern og uttrykket påteke, er ikkje enkelt - men det er altså mogleg:
For det er ikkje alle dei musikalske referansane som imponerer på The Lion's Roar - at eit band har ein rikhaldig platesamling reknar ein liksom med.
Det er sansen First Aid har for melodiar som hever dette albumet opp frå det ordinære, og som gjer at varsellampane for Det Store Internasjonale Gjennombrotet for lengst har byrja å blinka.
Frå det kraftfulle tittelsporet, via den ungpike-draumande "To A Poet", til den drivande "I Found A Way" - dette er fyrstehjelp mot januartristesse på oppimot sitt finaste.
| 1 |
001913
|
Gudsbenådet håndverk
Av med t-skjorten, fram med en sekspakning:
Lamb of God starter metalåret på briljant vis.
For noen år siden skrev Odd-Magnus Williamson en Twitter-melding om at "hvis du hører på God Hates Us All-albumet til Slayer og akkurat nå er i overgangen mellom the darkness of christ og disiple...ja da er du heldig".
Jeg får akkurat samme følelse av å høre åpningen på Resolution, hvor den seige sludge-låten "Straight For The Sun" i et monumentalt øyeblikk av stille-før-stormen går over i "Desolation", en kontant riffspekket og ganske så perfekt metallåt.
Det er slike øyeblikk som gjør at all annen musikk for noen stakkede sekunder blir likegyldig, og gjør at jeg ikke forstår hvordan noen kan være ubeveget av metal.
Det er som en dedikert fjellklatrer ville sagt når noen spør hvorfor man må på toppen av Everest:
Om du må stille spørsmålet, vil du kanskje aldri forstå svaret.
Men ok, la oss ta det ned fra 8848moh til bakkenivå.
For hva er det som gjør Lamb of God til et så bra band?
Mulig det er måten de tar videre arven fra sørstatsinspirerte Panteras bromancemetal?
Kanskje det er fordi de forvalter Slayer-brutalitet på en respektfull måte?
Eller det kan være at Randy Blythe er en av de mest karikaristiske og mest overbevisende metalvokalistene som står på en scene?
Det er nok alt dette, og på Resolution blander Lamb of God elementer fra groovemonsteret Sacrament (2006) med kompromissløse Wrath (2009) og leverer solid håndverk slik få andre metalband med et kommersielt tilsnitt gjør.
Et ofte oversett element i Lamb of God-miksen er tekstene til Blythe og bandkollega Mark Morton.
Randy Blythes survivalist-filosofi kombineres med et generelt dystopisk blikk på verden, men alltid sett gjennom enkeltmenneskets oppgitte, sinte verdenssyn.
"Do you remember when word was bond?
/a fleeting promise in the light of the dawn" åpner Blythe på "Ghost Walking", før han nesten gir opp på "The Undertow":
"I am the one who´s left to take the fall/I fight the constant undertow".
Moralen?
Menneskeheten jobber virkelig motstrøms, og alt du kan gjøre med det er å skrike høyt og jobbe deg hardt fremover.
Den endimensjonale, aggressive tilnærmingen i tekstene svikter derimot litt når Lamb of God skal bli hverdagsfilosofer.
Refrenget "King Me is killing me" på den eksperimentelle (til LoG å være) og bredt anlagte "King Me" virker som noe James Hetfield kunne skrevet en tørrlagt og døll dag i 2009, men kler ikke en Blythe som erobret metalverden med å skrike "This is a motherfucking invitation!
The only one you will ever need!" i 2006.
Men hei, fordelen med Lamb of God er at de leverer så moshvennlig og fysisk metal at når tekstene blir litt fortune cookie-aktig, er det bare å vrenge T-skjorten av seg, plastre en sekspakning i beerbongen, og gå amok som om man var omreisende Hatebreed-fan.
For Lamb of God er et slikt band, og Resolution er en slik plate: tilsynelatende enkel og fysisk, men med et grunnleggende ønske om å være både fysisk og mentalt ekstremt tett på deg.
"Desolation" er nevnt, "Guilty" er en av de hardeste låtene vi hører i år, "Terminally Unique" eksploderer via et briljant arrangement, og "To The End" bør bli en av festivalsommerens store anthems.
For en band, for en plate.
| 1 |
001917
|
Nyanser i megafonen
The Megaphonic Thrifts andre album har mer av det meste – kaos, lyd, melodier – men aller viktigst:
Mindre av det samme.
De strengeste konstablene i referansepolitiet rykker som regel kjapt ut når noen trolig har hentet mye inspirasjon fra særlig to av den alternative rockens helligste grunnstener, Daydream Nation og Loveless, av henholdsvis Sonic Youth og My Bloody Valentine.
Og det er for så vidt både forståelig at flere valgte å trekke frem politiskiltet og anklage bergenskvartetten The Megaphonic Thrift - og da i hovedsak låtskriver Richard Myklebust - for å ha særlig hørt mye på Thurston Moore og resten av Sonic Youth da debutalbumet Decay Decoy kom for snaue to år siden.
Men hvor stort lovbrudd er det egentlig å la melodiske og monotone punklåter ikle seg vrenggitar i beste no wave-ånd - særlig når det er en god låt som ligger bak?
Hvis det er noe man derimot med rette kunne anklage Decay Decoy for, var det mangelen på dynamikk.
For bak alle de søvnige melodiene, de jagende instrumentalpartiene og støygitaren lå det en monotoni som fikk en runde på platespilleren til å gi en følelse av å ha hørt tre-fire prima låter gjentatte ganger.
Med oppfølgeren The Megaphonic Thrift har imidlertid låtskrivingen flyttet fra Myklebusts hode og inn i øvingslokalet.
Og det føles fra allerede de første sekundene med støykaos i "Tune Your Mind" at det har gitt bandet en smittsom energi.
Drit i hele ideen om "flere kokker, mer søl"; sammen har The Megaphonic Thrift skrevet sine beste låter og funnet den varierte helheten som tidligere manglet.
Selve verset i nevnte "Tune Your Mind" varer ikke mer enn tolv (!) sekunder, før den kastes videre inn i et omtrent like kort refreng.
Denne høyschizofrene vers vs. refreng-strukturen på låtene høres kanskje ut som et slitsomt kaos, men føles som det det er: nøye (og vel, jeg sier det: genialt) snekret støyrock.
Kvartetten har også utforsket lydene som finnes over, under og rundt gitarforsterkeren, noe som gir albumet tykke lag med fylde.
Én ting er det i utgangspunktet ganske lite givende kassegitarsporet "Wanted You To Know", som fargelegges til det ekstreme av sporadiske synthlyder, en annen er "Spaced Out", det (heh, åpenbart) høypsykedeliske avslutningssporet, hvor bandet befinner seg mer i et fjernt romlandskap enn en støytung rockeklubb.
Så-bra-men-enkel-at-den-burde-vært-svensk-låta "Swan Song" viser likevel aller best at støyrockbandet har avlet frem et kolossalt talent for den gode melodien, noe som også gjelder det mest åpenbare peket til den gamle signaturlyden, "Fire Walk With Everyone", samt "Kill, Breathe & Frown".
Det eneste øyeblikket der kvartetten ikke makter å engasjere noen, verken seg selv eller lytteren, er det trauste anthemet "Over The Mountain, Down In A Teaspoon" - ikke fordi bandet repeterer seg selv, men fordi overraskelsesmomentene uteblir.
For det er i overraskelsene at genistreken The Megaphonic Thrift ligger, der skrudde ideer, personlighet og abnormt sterke støyrocklåter sørger for at albumet fortsetter å overraske gjennomlytting etter gjennomlytting.
Ikke la meg fakke deg for referensielt justismord; dette er lyden av The Megaphonic Thrift - et selvsikkert et, sådan.
The Megaphonic Thrift slippes fredag 3. februar.
| 1 |
001918
|
Velkommen til en vemmelig verden
Lillebroren til Madlib og Beverly Hills' beste er ute med en tilnærmet perfekt psykedelisk oppfølger.
I en nihilistisk tåke av helvete, evig doprundgang, flammer, røyk og generell mistro til alt og alle, leverer produsentene/rapperene Oh No og The Alchemist V&A, deres verdensyn-opus som tråkker i samme mørke gjørma fra da de ga ut godt mottatte Gutter Water (2010).
Fjorårets EP Greneberg, som duoen slapp med det alltid halvirriterende påhenget Roc Marciano, forblir en fotnote.
Så får det gå at han dukker opp i ny og ne på V&A.
Dette er Alchemists og Oh Nos prosjekt, og jeg kunne ikke ha brydd meg mindre om at de får tyn for rapskills – dét har uansett blitt et utdatert kriterium for å vurdere skiver i sjangeren.
Gangrenes Phil Collins-referanser og trusler om endelikt i søppelbilen henger fullstendig på grep – som albumtittelen indikerer er V&A en hinsides drugged out, psykedelisk sammensetning, preget mye av Alchemists` grumsete og geniale gitarriff-samples og Oh Nos gjenkjennelige Stones Throw-lyd (ad ”Flame Throwers”).
Som gjesterapper og makthuset Kool G Rap sier på hooket til ”Gladiator Music” - ”I'm on my gladiator shit” – dette er aggressivt som kombinasjonen vodka og ayahusasca.
Det er også gledelig å høre Prodigy på ”Dump Truck”, selv om et par ekstra gjesteopptredener hadde vært et ålreit tilskudd på albumet.
I bunn og grunn er V&A et jævla maskulint album med et utpreget deterministisk virkelighetssyn.
Heldigvis har vi ”arvtagere” som Schoolboy Q til å bringe fakkelen videre til 90-generasjonen.
I det minste den hedonistiske biten.
| 1 |
001919
|
Full klaff for fuzzangrep
Attack
On Memory er et komplekst, styggvakkert og befriende ukonvensjonelt rockalbum fra et musikalsk geni i galopperende utvikling.
Om dette skulle være første gang du hører om den amerikanske 20-åringen Dylan Baldi og hans Cloud Nothings:
Du er unnskyldt.
Under dette navnet har han riktignok gitt ut to album siden 2010, men den relativt snille, kjappe punkpoppen Baldi leverte på Turning
On (2010) og Cloud Nothings (2011) skal herved vise seg bare å være for oppvarmingsrunder å regne:
Utviklingen derfra til Attack
On Memory er såpass drastisk at det nå i 2012 har blitt et helt annet band.
Og for et band det har blitt.
Det er noe befriende utrendy over Baldi og hans tilnærming til låtskriving når han nå fjerner seg fra solfylte hooks og over til den mørkere delen av indierocken.
Skygger av nittallets emo- og post-hardcoreband som Sunny Day Real Estate og Braid hviler over både refreng, tekst og produksjon (signert erke-ringreven Steve Albini), når Baldi skjevt, surt og ærlig lirer av seg tekstlinjer av typen "I thought I would be more than this" og "I need time to stop moving/I need time to stay useless" over skingrende riff og et trommesett nesten ubehagelig nære mikrofonen.
Attack On Memory har en beundringsverdig god albumdynamikk, der den hele tiden varierer fra det seige, monotone og suggererende ("Wasted Days") til forløsende, kjappe perler som "Fall In" - sistnevnte her er for øvrig noe av det vakreste jeg har hørt i sin sjanger siden The Wrens' "Everyone Chooses Sides" eller ...And You Will Know Us By The Trail Of Deads "It Was There That I Saw You".
Alt stemmer.
Det er usikkert hvor mye innvirkning Albini har hatt på utfallet her, men den livefølelsen de har fått frem i studio er imponerende.
Det er lurvete og støyete men samtidig samspilt til tusen, og i denne dualiteten oppstår det hoderystende gode fuzzøyeblikk.
At Baldi er en av undergrunnens beste melodiskapere blir også klarere enn noen sinne - det er ikke alle forunt å lage instrumentaler som tar balletak på Hüsker Dü på den måten han gjør på "Separation".
Attack
On Memory er en gavepakke for alle som har et bankende hjerte for riffsterk, støyende rock som lener seg både mot punk, grunge og de skjulte godsakene som ble gitt ut på Vagrant på nittitallet.
Cloud Nothings har levert et melodisterkt, egenartet og fandenivoldsk praktverk.
| 1 |
001920
|
En velsignet valp
Kjærlighet varer lengst.
LidoLido øser raust fra kilden på sitt debutalbum.
Peder Losnegård har blinket på den musikalske radaren i en årrekke, sine usle nitten somre på kloden til tross.
Min første nærkontakt med haugalendingen var under by:Larm i 2010, som en del av det ungdomsrettede konseptet Juvenile Rock Club.
Allerede da viste den talentfulle jyplingen at det bodde mye musikk i den spinkle kroppen – om enn i en noe uforløst form.
Det får være nok mas om alder.
LidoLido har nemlig brukt de to siste årene på å definere seg som et særegent utskudd i det urbane segmentet av norsk popmusikk; en hypermusikalsk good guy med et digert hjerte bankende utenpå den grå collegegenseren – og med beundring fra så ulike hold som Stargate, Little Steven, Susanne Sundfør, Timbuktu, P3 og Lydverket som resultat.
Det er dønn fortjent.
Pretty Girls & Grey Sweaters er nemlig et godlynt klaps i kjakene på selv den mest surmagede skeptiker.
En nydelig introsnutt redegjør for Losnegårds livslange romanse med den feminine skikkelsen døpt Melodi, mens påfølgende "Comfortable" effektivt oppsummerer hvordan han låter gjennom hele dette albumet – uanstrengt, tilstede, selvsikker, som om dette er noe han har vært klar for lenge.
Musikalsk beveger Lido seg over store, gjerne paradoksale avstander på kort tid:
Spor av Neptunes og Just Blaze i sine mest livsbejaende faser forekommer, iblandet den følelsesmessige tilstedeværelsen til nymotens r&b-auteurer á la Frank Ocean og skoleflink, kritthvit popfunk.
Arrangementene og de melodiske vendingene er ofte like deler rørende og smarte – nydelige "Hey Girl" er kanskje det fremst eksempelet, der farens gospelkor Voice Of Joy (bokstavelig talt!) tar låten til himmels i løpet av de fantastiske avslutningsminuttene.
"Different" og "Turn Up The Life" fungerer enda bedre i albumhelheten enn som singler, mens "Numbers" og "Chop It Up" (sistnevnte med Losnegård i oppsmurfet Nicki Minaj-modus) tilkjennegir en mer kantete hiphop-forståelse enn det øvrige materialet.
Et par unødvendige remikser på tampen trekker imidlertid ned – verken Little Steven ("Fake ID") eller Jarle Bernhoft ("Different") har stort å tilføre her, noe som vel isolert sett bør leses som en kompliment.
Ole Edvard Antonsens blodfattige trompetsolo på "Nightplane" oppleves også malplassert voksen i sammenhengen.
Men dette er pirk.
Pretty Girls & Grey Sweaters er en strime av lys i en norsk offentlighet som i tiltagende grad flommer over av substansløs drittmusikk.
Og dette er bare begynnelsen.
Vi er heldige som får være med på ferden.
| 1 |
001921
|
Vakker veggpryd
Lise Karlsnes slit med å skilja seg ut frå mengda på sitt fyrste soloalbum.
Å lansera solokarriera til Lise Karlsnes skulle i utgangspunktet vore ein smal sak.
Då Briskeby og deira Jeans For Onassis herja for fullt kring tusenårsskiftet var det Lise Karlsnes som stod i auga av stormen.
Med stilsikker framtoning, kjølig popvokal og ein usedvanleg glam-faktor sette Karlsnes bandkollegaene sine så til dei grader i skugge at eg den dag i dag ikkje anar korleis dei ser ut.
Det var med andre ord nærliggjande å tru at det berre skulle eit aldri så lite sprang til før Lise Karlsnes kunne landa trygt på eigne musikkbein.
Fullt så enkelt skulle det ikkje bli, men no - bortimot seks år sidan Briskeby vart oppløyst - er me her endeleg.
Dance or Die høyres kanskje mest ut som tittelen på eit Nintendo Wii-spel, men det er altså Lise Karlsnes sitt elektropopgnistrande forsøk på å gjenvinna tittelen som den kulaste jenta i gata.
Diverre kan det sjå ut som om det toget passerte ein eller annan gong mellom by:
Larm 2010 og den fyrste delfinalen i Melodi Grand Prix.
Den musikalske linja Karlsnes og produsent Thomas Eriksen har lagt seg på kjem neppe overraskande på nokon:
Synthdynka popmelodiar, pepra med metallisk vokal og 80-talskoloritt.
Ynsket om å framprovosera eit dansemaraton av Robynsk kaliber ligg som eit tjukt, neonglinsande belegg over dei ti spora, som berre unntaksvis sakkar pulsen ned til siste-dans-for-kvelden-nivå.
Tidvis - som på radiosingelen "Red Hot" og den svaiande "Great Escape" - fungerar det også ganske så greitt.
Problemet med Dance or Die er likevel at brorparten låtmaterialet rutsjar av hjernebarken heller enn å klistra seg fast.
Uttrykket for generisk til å gjera noko varig inntrykk, og låtane manglar solide nok hooks til å rykka deg vekk frå baren og ut på dansegolvet.
Med tanke på den etter kvart beinharde konkurransen innan det musikalske feltet Karlsnes beveger seg innan, burde arbeidet med å finna fram til betre melodiar og eit tydelegare særpreg i samband med dette albumet vore kraftig intensivert.
Noreg kunne hatt god bruk for ei Lise Karlsnes i storform - ein solid og erfaren popartist, med eit skarpladd låtmagasin, klar til å blåsa sine svenske elektrosystrer av bana.
Dance or Die er diverre ikkje eit tilstrekkeleg overtydande album til å realisera den draumen i denne omgang.
| 0 |
001922
|
Skjøre toner
Med sitt tredje album fortsetter Sharon van Etten å ha det inderlig vondt.
Heldigvis.
Dette er tross alt musikk som skal røre ved hjertet.
Det virker vanskelig å skulle ha det minste snev av tro på deg selv hvis kjæresten jevnlig forteller deg at musikken din er renspikka drit.
Men Sharon van Etten hadde åpenbart så stor tro på musikken at hun valgte å rømme fra Tennesse og den ondskapsfulle kjæresten sin.
Man hørte likevel på debuten Because I Was In Love at selvtilliten var på et minimalt nivå.
For gjennom gitarklimpringen, det slitne orgelet og den tynne lyden skinte det av en pint sjel, så dårlig behandlet at hun nærmest gråt mens hun blødde av hele hjertet utover nylonstrengene.
Og nå, to album senere – medregnet den i overkant korte oppfølgeren Epic – kan man høre at hennes egen tro på sine hjerteskjærende folklåter har vokst betraktelig.
Det samme gjelder for så vidt også den kraftige stemmen hennes, som nærmest låter modnet av smerte.
Det er heller kanskje ikke så rart når halve Brooklyn gledelig deltar som statister på Tramp, mens Aaron Dessner fra The National, midtlivskrisens litt mildere svar på Interpol, står bak spakene og dirigerer.
Og mye takket være Dessners evne til å holde fikleriet dempet i bakgrunnen føles Tramp så jordnær og intim som en Sharon van Etten-skive bør være.
Det er likevel antydninger til orkestral storhet her, som når marsjerende trommer, seige orgler og flyktige strykere bærer frem mørket i ”Magic Chords”, mens spøkelsesaktig koring sørger for mye av albumhøydepunktet ”In Lines” crescendo.
Men først og fremst rører Sharon van Ettens klaustrofobiske og hjerteskjærende tilnærming til den amerikanske folk-tradisjonen ved hjertet.
Spesielt når man stadig får følelsen av at minnene om den manipulerende ekskjæresten fortsatt gnager, som på passsiv-aggressive ”Give Out”:
"I'm biting my lip/as confidence is speaking to me/I'm losing my grip from my palm/put it on your knee".
Det kan være lett å glemme at avstanden mellom nydelig melankoli og kjedsomhet ofte er kort.
Særlig mot slutten av andre halvdel er det flere øyeblikk hvor Tramp tar en pause fra å røre, men heller blir søvndyssende.
Hun virker heller mer grinete enn skadet på "Ask", hvor hun stadig gjentar "It hurts too much to laugh about it", mens "I'm Wrong" forsøker å dekke over for sin tomhet med store lyder.
Det er likevel viktig å merke seg at Tramp byr på få, eller, tja, ingen, nyskapende ideer, men at dette er først og fremst et album som handler om å hente frem den skjøre sekstenåringen i seg og føle det uanstrengte, sarte og vakre håndverket.
Hør Tramp i sin helhet her.
| 1 |
001923
|
En overlegen onsdag
Konsertturneen "Fire Walk With Me Tour II" har gått sin seiersgang i flere av landets byer.
I går kveld var det Oslos tur til å få besøk.
Aura Noir og Nekromantheon er hovedbandene på plakaten, men de har hatt selskap av både Condor og One Tail, One Head underveis.
På John Dee var det Skeletonwitch som skulle beære publikum med litt ekstra show.
Nekromantheon åpnet kvelden friskt med "Devolutionary Storms" og "Blood Wisdom", og brått glemte alle at onsdager pleier å være kjipe.
Kolbotn-guttene ga nettopp ut albumet Rise, Vulcan Spectre som har høstet strålende kritikker, og de skuffer heller ikke live.
Arild Torp, Christian Holm og Sindre Solem låter stramt som få, og behersker alle de ville vokal- og instrumentpartiene med stor presisjon.
Trioen har med seg Olav Knutsen, kjent fra bl.a. Infernö og Lamented Souls som konsertgitarist, og han utfyller bandet på en god måte.
Nekromantheon vokser stadig som liveband, og gir mye av seg selv når de står på scenen.
Setlisten bød på "Coffin Awaits", "Metal Vendetta" og "Unchained From the Devout" fra We're Rotting-EPen.
"Usurper Command" og "Rise, Vulcan Spectre" ble plukket fra den nye plata, "Gringo Death" fyret opp stemningen ytterligere, og "We're Rotting" sendte den nesten til topps.
Etter "12 Depths of Hades" var nakkene slitne og det kunne det virke som moroa var over, men Nekromantheon kan aldri gå av scenen før de har spilt "Alcoholy Terror", en av hitene fra Divinity of Death.
Skeletonwitch kommer fra Ohio i USA, og dette var deres første norgesbesøk.
De kategoriseres som et black/thrash-band, men har egentlig flere elementer fra death metal-sjangeren.
Bandets fremtreden er meget energisk, og det er tydelig at de er vant med å fri til et stort publium.
Vokalist Chance Garnette bruker hele scenen når han synger, snakker mye med tilhørerne og takker ærbødigst mellom hver eneste låt.
Nate Garnette, Scott Hedrick og Evan Linger synkronheadbanger, løfter gitarene på slaget og er visuelt flotte å se på, mens trommis Dustin Boltjes danner et intenst bakteppe.
Musikken er derimot ikke like interessant som sceneopptredenen.
Det så ut som Skeletonwitch hadde mange fans, og etter det jeg forstod spilte de sanger fra nesten hele sin ni år lange karriere.
Albumet Forever Abomination kom i fjor, og deler av publikum lot til å like det de hørte.
Undertegnede hadde ikke hørt mye av bandet før konserten, og det kan ofte være et aber.
Skeletonwitch er dyktige musikere, bevares, men det blir litt for klinisk og ensformig å lytte til i lengden.
Gitarene låter tidvis thrasha, trommisen kan blaste og vokalisten veksler greit mellom høy- og lavfrekvent growling, men det blir litt for mye "amerika-death" over musikken til at interessen holder seg oppe gjennom en hel konsert.
Aura Noir avsluttet kalaset, og det på formidabelt vis.
De åpnet med "Condor", før de som vanlig presenterte seg som verdens styggeste band, og pøste videre med "Deep Tracts of Hell".
Apollyon, Aggressor og Blasphemer har mange år bak seg som musikere i flere av Norges største og beste metalband, og Aura Noir har tronet høyt siden oppstarten i 1993.
På trommer har de med seg Kristian Valbo, et enormt batteritalent som også spiller i Obliteration.
Aura Noir er et band som tør å vise at de koser seg på scenen.
De strør om seg med fornøyde glis, og vitser gjerne med fansen mellom låtene.
Bandet leverer melodier, dynamikk og en tilstedeværelse som er få andre black-thrash-band forunt.
Med låter som Shadows of Death", "Black Deluge Night" og "Hell's Fire" vekket de det trøtte onsdagspublikumet til nye høyder.
Etter "Eternally Your Shadow" fra 1996 spilte de et par nye låter, og etter å ha hørt "Fed to the Flames" virker det som vi har all grunn til å glede oss til mars og utgivelsen Out to Die.
"Mirage", "Destructor", "The Merciless", "Iron Night/Torment Storm" og "Black Metal Jaw" fulgte etter, før konserten ble avsluttet med nok en ny låt til stormende jubel fra publikum.
Onsdager pleier ikke å være de beste konsertdagene, og publikum var litt satte til å begynne med.
Heldigvis løsnet stemningen etter hvert, og suksessen var et faktum.
Aura Noir og Nekromantheon gjorde meget gode konserter, og de ser ut til å gli godt sammen på turné.
Skeletonwitch passet dessverre ikke helt inn denne kvelden og burde heller ha fått en egen konsert med eget oppvarmingsband.
Det får de sikkert sjansen til senere.
PS!
Aura Noir og Nekromantheon skal spille i Bergen, Sandnes og Haugesund de neste tre dagene.
Hvis du ikke har fått med deg to av Norges tøffeste band live ennå har du fortsatt sjansen.
| 1 |
001924
|
Preglaus ferd mot natt
Charlotte Thorstvedts musikalske debut er elegant, men keisam i lengda.
Det er inga grunn til å så tvil om den musikalske interessa som ligg til grunn for at programleiar, modell og... vel, kjendis Charlotte Thorstvedt no debuterer som artist og produsent.
Fartstida som DJ kan kanskje ikkje vega heilt opp for manglande erfaring bak produsentspakane, men det er jo slikt ein har gode venar – i dette tilfellet Nils Noa, David Sense og Christian Sol – til.
Albumet ho slenger i bordet er blitt ei forførande vandring gjennom klubbmusikklandskapet, men det følgjer diverre ei vel keisam rute.
Det musikalske rammeverket for Salomé er snekra saman av kjølig house, lett loungestemning og svevande popkvalitetar.
Sjangermessig nybrottsarbeid er det ikkje, men albumet inneheld likevel glimt av fintfølande eleganse.
Singlane "Arrhythmia" og "Treacle" – med respektive Margaret Berger og Nosizwe Baqwas på vokal – er fine døme på underdrive elektroflørting, og albumets beste forsøk på å fanga femme fatale-anda tittelen hintar til.
Diverre er Thorstvedt sitt uttrykksregister som produsent for smalt til at albumet held seg interessant gjennom elleve spor, og for uvørent til å styra unna nokre av dei mest oppbrukte sjangerklisjeane.
I lengda lenar låtmaterialet seg også litt for langt tilbake i mjuke sofaputer, og dreg albumet farleg nærme bakgrunnsmusikksegmentet.
Og der er det som kjent lett å dette av lasset.
Sett under eitt er Salomé eit truverdig skriftemål frå eit bankande househjarte, men albumet luktar i for stor grad dyr klesbutikk der det burde lukta svett dansegolv.
Ikkje nok til å halda deg oppe heile natta, med andre ord.
| 0 |
001925
|
Sjøsyk enhjørning med rev bak øret
Motorpsycho med venner våger og vinner.
For noen år siden spurte jeg min kollega Harald Are Lund om han hadde noen teori om hvordan Motorpsycho har maktet å holde seg relevante og vitale siden starten i 1989.
Svaret kom tørt og kontant:
”De øver.”
Han har unektelig et poeng.
Bent Sæther & co. spiller (og synger!) i dag simpelthen bedre enn de noensinne har gjort – inkludert det mange regner som deres gullalder på midten av nittitallet.
Det er kanskje denne økte tekniske muskelmassen – samt en generell mangel på interesse for hva som til enhver tid måtte prege tidsånden – som gradvis har banet veien for The Death Defying Unicorn.
Dobbelplaten, en utbygd versjon av et bestillingsverk fremført under Moldejazz 2010, er under alle omstendigheter bandets viktigste, mest vågale og rikeste utgivelse på år og dag.
Sjangermessig pløyes i liten grad ny mark:
Norge kryr tross alt av band som med stort hell kobler rock, jazz, prog og kunstmusikk, fra Jaga Jazzist og Shining til Supersilent og Elephant 9.
Men som en sentral brikke i de to sistnevnte gruppene har åpenbart Ståle Storløkken – tungt tilstede gjennom hvert eneste av disse 74 minuttene – tilegnet seg en og annen innsikt om dynamikk og arrangementer.
Det er nemlig hans stødige regihånd som bringer det beste ut av Trondheimsolistene og Trondheim Jazz Orchestra, og de respektive oktettenes stramme stryker- og blåsersignaturer krenger med stort utbytte mot Motorpsychos interplanetariske riffing.
De saftigste karamellene for fans av hovedbandet kommer nok i form av avsluttende ”Mutiny!” og ”Into The Mystic”, samt det kaleidoskopiske 16-minuttersmonsteret ”Through The Veil”.
Men vel så interessante er spor som vakre, saktebrennende ”O Proteus – A Prayer” og intrumentalsporet ”La Lethe” (med en gnistrende solo jeg antar må tilskrives Kjetil Møster); her går kompleksitet og kraft virkelig opp i en høyere enhet.
Skissene ”Sculls In Limbo” og ”Flotsam” etterlater meg uberørt og utålmodig; de tilhører et klart mindretall.
Er du allergisk mot progrock har du nok for lengst lukket dette vinduet.
Og hvorvidt rammefortellingen – et skips standhaftige kurs inn i undergangen, spekket av homeriske referanser og formidlet med en rev bak øret – løfter helheten, har jeg ennå ikke greid å bestemme meg for.
Dette er uansett en ny kunstnerisk triumf i en katalog som allerede bugner av dem.
| 1 |
001928
|
Tam Magnet
Så mange gode låter, så uspektakulært resultat.
Den tilmålte by:
Larm-halvtimen kan være en velsignelse og en forbannelse.
I Even Johansens tilfelle heller det klart mot det sistnevnte.
Mannen står bak et par av det siste tiårets beste norske plateutgivelser, men jeg er usikker på om det norske folk på alvor har fått med seg hvilken kapasitet vi snakker om, rent låtskrivermessig.
Og det vil ingen som forlater denne seansen heller gjøre, frykter jeg.
Magneten byr denne kvelden kun på seg selv.
Og selv om han arrangerer, skriver og fremfører låter som på sitt beste (for eksempel The Simple Life, 2007), plasserer seg i det ømme norske popsjiktets øvre sfære, blir det for nakent på en scene som denne.
Tidvis høres det ut som en diabetisk Onkel Dubstep sitter og klimprer over noen loops mens han kjeder seg der oppe.
Det gjør at i utgangspunktet vidunderlige låter (ikke minst "Doldrum Days") virker grå og uspektakulære, at de raffinerte detaljene blekner hen, at vår mann aldri får varmet opp, verken oss eller seg selv.
Låtkvaliteten er det lite å si på, men det hele kunne vært servert langt lekrere.
| 0 |
001929
|
Dans som om det var 2008
Elektronikaduoen Lemâitre har eit stykke att før dei er eit fullgodt liveband.
Oslo-duen Lemâitre - sett saman av Ulrik Denizou Lund og Ketil Jansen - har i raskt tempo dratt på seg omtale av typen "Noregs mest lovande elektronika-act" - i alle fall om ein skal tru presseskriva.
Finaleplass i Årets Urørt og ei festivalbooking-liste i vekst støttar opp under påstanden, men som kveldens by:Larm-konsert gjorde klart:
dei har framleis ein del å gå på.
No må det seiast at to fyrar på el-gitar, synth og digitalt trommesett er ikkje den best eigna besetninga til å blåsa publikum overende sånn reint sceneshowmessig - i alle fall ikkje eit publikum som knapt tek av seg ytterjakka, og i endå mindre grad er interesserte i å starta eit dansegolv.
Ein hardare sjarmoffansiv frå Lund og Jensens side kunne moglegens kompensert for dette, men foreløpig er det meste av dette aspektet lagt i hendene til eit (på alle måtar måtar strålande) laseropplegg.
Musikalsk lener Lemâitre seg tungt mot artistar som Daft Punk, Justice og Phoenix - referansar som på ingen måte kjennes friske i det herrens år 2012, og som heller ikkje vert behandla med påfallande oppfinnsamheit.
At bandet på inga måte er blotta for ei viss digtalt nerve, er samstundes openbart.
På sitt beste kombinerer dei øm melodiføring med eit valdsamt elektronisk driv, på ein måte som fort kan få deg til å lengta etter eit svett dansegolv på eit eller anna studentsamfunn.
Problemet ligg fyrst og fremst i at ein ikkje vert kvitt kjensla av at ein står og ser på ei gruppe som eigentleg ikkje har tenkt så mykje på at dei kanskje ein gong må framføra musikken sin live.
Det teknisk klusset som leier inn i ein heller uelegant avslutning av settet vert såleis ei talande understreking bandets behov for meir sjølvtillit i livesamanheng
| 0 |
001930
|
Solskinnsbarn ut av skyggen
Linnea
Dale tar endelig steget ut fra andres skygger når hun debuterer som soloartist.
Jeg innrømmer at jeg har vært skeptisk til soloartisten Linnea Dale.
Skepsisen skyldes imidlertid ikke hovedsaklig fortiden som "Idol-Linnea" eller hennes hemmede tilstedeværelse i Donkeyboy som en slags X-faktor.
Det kyniske Donkeyboy-apparatet gav henne tross alt lite til nærmest ingenting oppmerksomhet for å ha vært den medhjelperen som faktisk hadde evne til å synge rent på refrengene til 2009-schlägerne "Ambition" og "Sometimes".
Skepsisen skyldtes først og fremst at Øystein Greni tok Dale under sine armer og brakte henne til L.A.
Man kan nemlig få inntrykk at det ikke er så viktig for henne hva slags musikk hun driver med, så lenge hun får drive med musikk.
Children of the Sun EP, den første smakebiten fra det kommende debutalbumet, fremstår til å ha blitt svøpt av Grenis, ikke hennes egne, referanserammer for solskinnsfylt og organisk popmusikk.
Resultatet er en pakke som føles mer kalkulert enn personlig.
Det er imidlertid et ganske annet inntrykk Linnea Dale gir fra seg plassert innerst i den intime lavo-scenen by:Larm-arrangørene i år har reist på Youngstorget.
Det virker umiddelbart som dette faktisk er musikk hun selv kan påstå å stå bak.
Én ting er at hun hennes sjelfylte vokal endelig får stige ut av skyggen for å skinne for seg selv, en annen er at hun klarer å holde tempoet med flinkisfølget hennes, bestående av Bigbang-bassist Nicolas Eilertsen og Marius Simonsen, Montées suverene trommemaestro.
Ikke bare løftes litt pregløse "Children of the Sun" og "Home" i det friere konsertformatet, men flere smakebiter fra kommende Lemoyne Street åpenbarer seg, blant annet en lystig bass- og tangentdrevet liten perle, samt andre kutt farget av klimaks, jazzlefling og antydende psykedeliaflørting.
Tross den overraskende opplevelsen av en Linnea Dale langt mer lovende enn forventet, melder det seg en frykt for at dette kun gjelder konsertformatet.
Så fort man vender hjem og gir Children of the Sun EP en velfortjent andre sjanse melder det samme sløret av pregløshet seg.
Det er riktignok lov å håpe - og jeg håper - at Øystein Grenis tilsynelatende klamme og dominerende produsenthender ikke har feid bort alt det som åpenbart finnes av Linnea Dales personlighet og sjarme.
| 1 |
001931
|
Annenhåndsdesperasjon
Mørkemann som aldri helt letter.
Andre Holstad plasserer seg i en etterhvert lang og ærerik norsk tradisjon:
Smerten skal kjennes på, endog hylles, over en akkordrekke dominert av moll-variasjoner.
Det skal være "ekte", "skittent", "desperat".
Og så videre.
Jeg kommer ti minutter for seint til Andre Holstads konsert på Crossroad.
Men fyren, kjent i deler av Oslo som "han høye fyren med den blå polposen", kjører åpenbart et stramt og velregissert løp:
Mismodige viser som fra tid til annen kuliminerer i The Bad Seeds-aktige utblåsninger med et blodsprengt øye nedi gjørma og det andre mot den nært forestående apokalypsen.
Det er jo lett å sette pris på Holstads uttrykk:
Låtene er veldreide, stemningen dirrer tidvis og hovedpersonens Brian Molko-aktige vokal bringer et eller annet friskt, om enn smått irriterende, til bords.
Det er aldri i nærheten av å være dårlig.
Men jeg husker ingen av låtene etter endt seanse.
Og det kjennes ikke der det skal.
Problematisk.
| 0 |
001932
|
I all si prakt
Ane Brun gjev årets unge by:
Larm-artistar noko å strekkja seg etter, med ein konsert som er farleg nær perfekt.
by:
Larm kan vera hardt.
Å hasta gjennom Oslos gater, med verkande rygg, iskalde sko og berre ein vag plan for kva det eigentleg er ein vil sjå.
Lange køar, dyrt øl og artistar som ikkje lever opp til dei merkeleg ekstatiske førehandsomtalane.
Det er slitsamt, men me veit alle kvifor me gjer det: sjansen for å oppleve den éine konserten der absolutt alt er riktig.
Som den konserten Ane Brun leverte i kveld.
Som kvinna bak eitt av fjorårets beste norske (og for så vidt svenske) album, var forventingane skrudd høgt opp i velvinga til det nydelege konsertlokalet Kulturkirken Jakob.
Av litt uklare årsaker - kanskje som ei påminning om kvalitetane i nemnde album - opnar det heile med ei storskjermprosjisert framvising av Magnus Renfors' kortfilm "One", basert på fire av låtane frå It All Starts With One - du hugsar kanskje ein av del av den som videoen til singelen "Do You Remember"?
Det er uansett ikkje så viktig.
Den verkelege framsyninga skjer i full tredimensjonalitet.
Med eit tremannsband fordelt på tangentar, perkusjon, cello og bass i ryggen sett Brun i gang med ein konsert som etter kvart skal utvikla seg til å bli ei nærmast perfekt overføring av sistealbumets drivande rytmikk, forheksande dramatikk og glidande dynamikk.
Faktisk får ein allereie ved andrelåta
"These Days" kjensla av at noko stort er på gang, når Brun brått står i auga av ein stiv musikalsk kuling.
Jakobskirkas fullkomne akustikk løftar fram eit gnistrande lydbilete, så fullt av nerve at ein kunne klort på den i lause lufta.
Etter kvart som kvelden foldar seg ut, skjer det same gong på gong:
Ane Brun er så levande, så trygg som artist, låtane kjem så til dei grader til sin rett, og totalen er nok til at den kan ta deg gjennom mang ei frossen konsertnatt.
Det er rett og slett by:
Larm som internasjonalt utstillingsvindu på sitt beste
| 1 |
001933
|
Elsker det å hate
Iceage hater deg, de hater meg, de hater kjæresten din, de hater mora di - og de hater by:Larm.
Sånt smitter.
Da jeg tre timer tidligere fulgte utdelingen av Nordic Music Prize i Kulturkirken Jakob var det menn i dress som satt rundt småbordene på kirkegulvet.
Akkurat den type mennesker du finner avbildet hvis du søker opp "musikkbransjemennesket" i et leksikon.
Og akkurat den type mennesker du finner øverst på Iceage sin bunnløse hatliste.
Og det er noe eget med den sinte guttungen, noe Honningbarna beviste senest i går, med en slags konstruktiv menneskeforakt som drivkraft.
Jevnaldrende Iceage - fire danske gutter med et av fjorårets mest bejublede album, New Brigade - hater også mennesket, men på en mer destruktiv måte.
Og det er nettopp derfor New Brigade er verdt å merke seg - dette er punkrock, men det samme destruktive sinnet og selvhatet som Joy Division en gang stod for.
Dessverre hadde mennene i dress pakket sakene og dratt fra stedet før det kunne bli et potensielt åsted.
Har man sett videoer hvor Iceage er i sitt rette element - med andre ord trange, skitne rottehull av noen klubber - vet man at både bandmedlemmer og publikum skal denge på seg kjøttsår og oppkast i munnviken.
Dermed måtte jeg vaske bort glansbildene jeg hadde skapt om å få se Iceage spytte, denge og kjefte på de samme menneskene som vurderte å gi dem prisen for fjorårets beste nordiske album.
Men bak den konstante flommen av grautete lyd - som jeg riktignok gledet meg til - stod fire unge dansker med kun ett eneste ønske: å bare få bli ferdig med den jævla halvtimen.
I deres forsvar:
Dårlig praktisk tenking fra arrangørene, i form av et mikrofonstativ som bare nektet å stå oppreist hvis man rørte ved det, var selvsagt et ganske markant hinder for spillegleden.
Det hjelper likevel lite at anspentheten løsner etter første halvdel av konserten når du allerede har bestemt deg for å bære den samme livstrøtte grimasen gjennom hele konserten.
Da får du i det minste vise meg noe blod.
| 0 |
001938
|
Tom nasjonalromantikk
Det virker som man behøver mose under neglene for å føle storheten i Gunnhild Sundlis musikk.
Mens jeg står og ser på Gunnhild Sundli vri seg som en trollunge til de storslåtte lydene hennes medhjelpere maner frem, får jeg stadige flashbacks til Ulver sin konsert i fjor på samme scene på samme bransjetreff: jeg hører den overdådige storheten, jeg bare klarer ikke føle den.
At både Sundli og Ulver har røtter i en kombinasjon av norske folkemusikk- og metalltradisjoner er for så vidt et tema av fortiden - sistnevnte valgte å knytte seg til apokalyptiske ambientvibber, mens Sundli og resten av Gåte heldigvis fant det for godt å legge slikt på is for omtrent et halvt tiår siden.
Nasjonalromantikeren i Gunnhild Sundli brenner riktignok fortsatt intenst: hun synger tross alt minst like bra som en Helene Bøksle uten jesusabstinenser, mens det dyktige - men påfallende kalkulerte - backingbandet fyller den massive romlyden i Sentrum Scene med norske folkemusikk, flørting med Senkveld-vennlige rocketoner og overdådige instrumentalpartier.
Men så fort den umiddelbare overveldelsen over storslåttheten gir seg, får man følelsen av å være et sjumilsteg unna den samme nærheten til naturen som Gunnhild Sundli, hennes unormalt musikkglade keyboardist og paret på første med hendene konstant løftet mot himmelen.
Dette er og blir musikk for hjerter lagd av skinntasker, mose og gråstein.
Selv med den tilmålte by:Larm-halvtimen velger Gunnhild Sundli og hennes hjelpere gi seg allerede etter kun tyve drøye minutter, og det uten at de innen den tid har rukket å by på en eneste låt - med et minste felles multiplum i avsluttende "Gi Mæ Fred"s klimaks.
Sånt får det til å friste langt mer med en tur på fjellet.
| 0 |
001940
|
Med hjartet på rette staden
17 år gamle Kaveh går i Envys fotspor, og viser seg fram som ein vanvittig lovande liveartist på Urørtscena.
Torsdag kveld byrja ryktene å spre seg:
Kaveh hadde drept det på John Dee (kjeldene sitt uttrykk, ikkje mitt).
Den framleis ikkje myndige rapparen frå Grünerløkka har ligge å vaka i undergrunnen ei stund allereie, men no kunne det altså sjå ut som han hadde kasta seg opp på eigne hip hop-bein ein gong for alle.
Etter by:Larm-konsert nummer to, er det lite anna å gjera enn å skriva under på Kavehs livetalent.
Foran eit nokså beskjedent, men desto meir dedikert, publikum på Urørtscena på Internasjonalen, gjorde han eit så til dei grader energisk, humørfylt og skamlaust breialt show, at sjølv den mest utslitne bylarmar ikkje kunne gjera anna enn å ropa "KA-VEH!" kvar gong instruksen kom.
Kunsstykket ligg i korleis han er fullstendig inne i det han gjer, samstundes som kontakta med dei i salen vert halde i eit jerngrep.
På same måte som fjorårets hip hop-snakkis, Envy, ligg utfordringa no i å byggja opp ein sterk og original katalog.
Men om det skulle vera nokon tvil: konserten hans i Nokia-teltet kl. 23.00 i kveld er med dette anbefalt
| 1 |
001941
|
På tide å rydde tronen
Årets Urørt-nominerte Overthrow viser med selvsikkerhet og egenart at de allerede er godt på vei mot metalltronen.
Som jevnaldrende med unge Overthrow fra Stavanger Rock City har man fått sett sin kvote med håpefulle Ungdommens Kulturmønstring-band innenfor metallsjangeren.
De har alle like uren hud, like langt hår, og de samme fasongene på gitarene som forbildene trykket på T-skjortene.
Men litt for ofte stopper ting litt opp der - og man forstår at de også har for like lydbilder som favorittbandene.
Nå er det riktignok et ganske langt stykke fra UKM til det å bli være nominert til Årets Urørt 2012, men omtrent-tjueåringene i Overthrow er tross alt fortsatt såpass unge at de ennå har en del å gå på.
Men så er det jo det både Urørt og by:Larm handler om: å finne de som har noe egenartet og ektefølt å komme med, for så å øke og styrke det.
Sjangerpuritanerne vil riktignok surmule over å mangle en konkret bås å plassere siddisene i, takket være den tekniske thrash-riffingen, metalcore-breakdownsene og - på scene skyldes dette kanskje spesielt den noe grautete lyden på Rockefeller Vaskekott - mastodonsk sludge-intensitet og -seighet.
Det er nemlig lett å forstå hvorfor samtlige låter på Urørts nettsider er blitt tildelt "Urørt Anbefaler"-stjernen.
Tilstedeværelsen og troen på musikken er likevel det mest overraskende ved livebandet Overthrow.
Det krever tross alt selvsikkerhet for å gjentatte ganger mase på det resignerte oslopublikummet om å fyre opp en circle pit.
I det de runder av med "Sleeplessness Awaits" og "Destroyeryouth" er jeg overbevist: det kan snart være på tide å rydde den norske metalltronen for fire unge menn fra Rogaland.
| 1 |
001942
|
Lukk igjen din lekegrind
Mira Craig sier hun har oppdaget rocken.
Mye tyder likevel på at hun kanskje burde holdt skatten for seg selv.
Da Mira Craig holdt på å ferdigstille sitt fjerde album med kåt og kjølig R&B, fant hun og hennes produsent på å spille inn en rockelåt.
Resultatet var å kaste det ferdige albumet i peisen, for så å starte på nye veier.
En nyhet som kom minst like sjokkerende (og omtrent samtidig) som Lene Alexandras plutselige forkjærlighet for jazzpopen.
Verst tenkelige scenario ble umiddelbart klart: hun kunne finne på å stille opp på by:
Larm med hjemmestrikkede lærbukser for å bredbeint synge med til klassisk bluesrock.
Heldigvis er det heller mer passende MGP-rock hun bringer med seg til Youngstorget, med ganske tydelige hint av småkynisk soul og tidvise latino-vibber.
Men selv om dette organiske låtmaterialet på mange måter passer stemmen hennes bedre enn det iskalde R&B-universet, famler hun virkelig som frontmann for den totalt forglemmelige formelsoulrocken.
For hun bryter stadig inn i det seks låter lange med flere taler med like høy "hvorfor deler du dette med oss?"-faktor som låtmaterialet.
Det føles som regelrett misbruk av by:Larm-tid når hun blant mange andre takker produsenter, samarbeidspartnere, bandmedlemmer og venner før hun fullfører med en anekdote om sønnens hang-up på å si "lys".
Mira Craig i rockeinnpakning er imidlertid langt fra så sjokkerende dårlig som det kunne blitt - hvis man velger å skjerme hukommelsen fra det nærmere to minutter lange opera-vokalpartiet i en av låtene og den ekstremt blandede reaksjonen på spørsmålet "Vil dere være med å synge?".
Man får kun en overhengende følelse av at dette er et lekeprosjekt skapt av og for Mira Craig, for det er vanskelig å forstille seg hvem som skulle fatte interesse for - la oss bare kalle henne det - rockeartisten Mira Craig.
| 0 |
001944
|
Stilleståande vatn
Mirror Lakes greier ikkje å kontra den eldste by:
Larm-utfordringa i boka:
Å spela for eit publikum som ikkje kjenner til låtane dine.
Det er ikkje mange band forunt å spela sin andre konsert nokonsinne på Rockefeller.
Men slik går det altså når medlemmene har bakgrunn frå band som Jim Stärk, Loch Ness Mouse og - kanskje mest tungtvegande i denne samanhengen - Turboneger.
Hjå underteikna har nemninga "supergruppe" ein tendens til å framkalla nervøse rykningar heller enn varme kjensler - det er noko uorganisk over det, ein eim av lovnader som er dømt til å bli brotne.
Etter det lite imponerande talet på frammøtte tilskodarar til Mirror Lakes i kveld å døma, kunne det sjå ut som by:Larm-publikumet følte meir eller mindre det same.
Men det er sjølvsagt dyktige folk me har med å gjera.
Det mjuke rockelandskapet Mirror Lakes har slått seg ned i er på ingen måte eit overraskande tilhaldsstad med tanke på dei involvertes tidlegare merittar, men små glimt av vestkystssol er uansett velkoment på vegen ut frå mørketida.
I kveld var det ei handfull nydelege instrumentalparti som var den kanskje rikaste D-vitamin-kjelda.
Skyene kjem i form av eit brot i kommunikasjonen mellom scene og sal.
Frode Fivel framstår som ein heller uinspirert frontfigur, og låtmaterialet fungerer dårleg med eit publikum som ikkje har hatt moglegheita til å setja seg inn i det på førehand.
Denne problemstillinga - å stilla til konsert utan at publikum er godt kjent med musikken din - er ein eldgamal problemstilling i by:Larm-samanheng, og det er skuffande å sjå at ei samling av festivalens aller mest rutinerte musikarar ikkje taklar utfordringa på ein betre måte.
Totalen for Mirror Lakes vert for anonym denne gong - så gjenstår det å sjå om det fungerer betre i plateform.
Dobbeltalbum er på veg.
| 0 |
001945
|
Tysk perfeksjon
Et utall hitlåter, fyrverkeri og flammer, industriell stemning og en penisformet kanon.
Søndag kveld befestet Rammstein sin posisjon som verdens beste liveband.
Rammstein har hatt stor suksess med samlealbumet og verdensturneen "Made in Germany 1995-2011", og søndag kveld spilte de i Oslo.
De fikk prisen for beste liveband i Revolver Golden Gods Awards 2011, og har rasket med seg høytstående utmerkelser for sine spektakulære liveshow over hele verden.
Rammstein har bestått av de samme seks medlemmene siden oppstarten i 1994, og sammen danner Till Lindemann (vokal), Richard Z. Kruspe (leadgitar), Paul H. Landers (rytmegitar), Oliver Riedel (bass), Christoph Schneider (trommer) og Christian Lorenz (keyboard og sampling) et solid og finsmurt maskineri der alle detaljer stemmer.
Mottoet "Andre band spiller, Rammstein brenner!" skulle vise seg å stemme fra første stund.
Rammstein hadde nok ikke vært verdens beste band dersom man lyttet til musikken alene.
Men det er ikke til å stikke under en stol at bandet har mange slagere, og pakken de leverer kvalifiserer absolutt til topplassering.
Konserten åpner med gnister og mekaniske lyder, og en svær bro senkes ned over publikum.
På scenen dukker det opp enorme lykter som kan minne om tannlegelamper, og stemningen er dyster, krigersk og pirrende.
Rammstein kommer opp midt blant publikum og marsjerer myndig over broen med fakler og norsk flagg.
"Die Sonne" er første låt ut, og høye, taktfaste flammer akkompagnerer musikken.
Publikum fengsles fra første stund: pyro av dette kaliberet er ikke hverdagskost i Norge.
"Keine Lust" kjører opp stemningen med fargerike røykskyer, og "Sehnsucht" får selskap av små, grønne flammer over hele scenegulvet.
Under "Asche zu Asche" blir bakteppet byttet ut med et bilde som ligner boblende blodplasma, og belysningen gjør det særdeles stemningsfullt.
Scenen er lekkert bygget opp i to plan med dørlem i midten, og gir bandet stor bevegelsesfrihet.
Frontfigur Lindemann er sertifisert pyrotekniker, og gjør mange tøffe ildstunt selv.
Han er mandig, ekstrem og hard, og en får inntrykk av at han kunne vridd hodet av hvem som helst der han banker seg taktfast på lårene.
Etter noen intense sanger toner "Mutter" det hele vakkert ned, og Lindemann viser at han kan synge.
De følger opp med "Du Riechts So Gut" og intense og suggererende rytmer i "Links 2-3-4", før "Du Hast" får hallen til å bryte ut i et kjempebrøl.
I et land der folks tyskkunnskaper strekker seg til tre år på ungdomsskolen og Derrick på fjernsyn, er det utrolig artig at så mange elsker bandet og prøver å synge med.
Ikke mange andre tyskspråklige band har klart det før.
Til tonene av "Bück Dich" står Lorenz plutselig på en miniscene blant publikum.
De spiller noen låter på den vesle scenen, og lar folk kjenne nærheten - og det til de grader.
Mange skvatt nok da Lindeman lot som han tisset på publikum.
Etter "Ohne Dich" går Rammstein stille tilbake på scenen, takker, bukker og går.
Publikum må rope lenge før de kommer tilbake igjen og spiller "Mein Herz Brennt".
Under "Amerika" blåser det glitter over publikum, før "Ich Will" setter det mange tror er punktum.
Salen er bekmørk, og når pausen drar ut begynner folk å gå.
Men Rammstein kommer tilbake enda en gang og spiller "Engel".
Finalen består av kontroversielle "Pussy", og når man ikke trodde det kunne bli bedre - eller verre - går Lindeman bort til en kanon formet som en penis.
Han setter seg oppå kjempepenisen og spruter "sæd" over publikum i flere minutter.
Suksessen er et faktum.
Det finnes neppe bedre liveband (eller bakmenn) enn Rammstein.
| 1 |
001946
|
I ensom majestet
Norges viktigste popartist løfter forventningene til sitt kommende tredjealbum himmelhøyt.
Susanne Sundførs kompromissløse grep om sin egen artisttilværelse og hennes manglende vilje til å by på utenommusikalsk plapring har gitt henne et stempel som vanskelig, tverr og selvhøytidelig.
I realiteten fortjener hun en medalje for å nekte å innrette seg en stadig mer servil, skvaldrete, konsensusherjet og fattigslig norsk offentlighet.
Og heller ikke denne gangen gir hun ved dørene.
En dump, ribbet og illevarslende rytmeseksjon innleder "White Foxes", første smakebit fra tredjealbumet The Silicone Veil, som slippes i slutten av mars.
Og låten, som hun for øvrig spilte i en langt mer naken versjon på Lydverkets intimscene for snart to år siden, er av et sjeldent kaliber:
Radiopotensialet er definitivt tilstede, men det fulle utbyttet av sangen høstes først etter gjentatte avspillinger, med en rekke glitrende detaljer som står i kø for å åpenbare seg underveis.
Den umiskjennelige stemmen lyser i begivenhetenes sentrum, og den gjør fortsatt sterkt inntrykk, enten den hviler i det nedre registret eller strekker seg mot de øvre sfærer.
Produksjonen, signert Sundførs faste makker Lars Horntveth, er effektiv, dynamisk og briljant, med piano og synth som de dominerende elementene.
Kryptiske, foruroligende tekstlinjer som "all the pretty tulips will disappear" og "you gave me my very first gun" blir liggende og dunke i tinningen lenge etter at de har tonet ut.
"White Foxes" er likevel mer umiddelbar enn noe du finner på den imponerende, men til tider noe lukkede forgjengeren The Brothel, med melodiske vendinger som hinter tilbake til den selvtitulerte debuten fra 2007.
Vi bys altså på det beste fra begge verdner her, samtidig som en ny og tidligere uhørt kontemporær nerve har sneket seg inn i lydbildet.
Og den fortsetter å vokse.
Det er bare å begynne å telle ned til albumet.
| 1 |
001947
|
Generiske guttestrekar
Det er liten grunn til å halda pusten for det nye DumDum Boys-albumet, dersom singelen er noko å gå etter.
"Tre er to for mye" er fyrste varsel på kva me kan venta oss av Ti liv, DumDum Boys' tiande studioalbum og det fyrste på to ikkje spesielt lange år.
At Prepple og gjengen ikkje verkar å leggja opp til å merkera jubileet med ei dramatisk kursendring (reint bortsett frå ei nyfunnen interesse for leik med taluttrykk), er ikkje noko sjokk.
Hakket meir irriterande er det at dei augensynleg ikkje planlegg å gje ut spesielt bra musikk musikk.
Riktig nok høyres dei relativt opplagte ut som band på "To er tre for mye", men med tanke på Bent Sæthers rolle bak produksjonspulten, er det eit skuffande straumlinjeforma lydbilete som vert servert.
Nærveret av ei mest endelaus rekke oooh- og aaahing blokkerer dei fleste tilløp til frisk musikalsk tenking, medan melodien sjølv etter tallause runder på øyra kjennes omtrent like vital som Prepples tidlegare referansar til eige kjønnsorgan.
Kva bodskapen i låta er, er vanskeleg å forklara i detalj.
Personleg stranda mi analyse allereie med opninga "Venner, jeg er glad ikke kan lese tanker / for her om kvelden var vi på vei til alle kanter / og siden har jeg gått rundt med en stor stein i magen / for det deilige suset jeg har hørt".
Det følgjande pratet om konkyliar gjer ikkje det heile enklare å forstå.
Når DumDum Boys no gjer seg klare for sitt tiande album, er det nok på tide å slå seg til ro med at bandet si tid som spydspissar for musikalsk nybrottsarbeid for lengst er forbi.
Og om dei ynskjer å halda fram meir eller mindre som dei alltid har gjort, har dei også album- og konsertbillettsalet til å forsvara det.
Men då må det òg få lov til å påpeika at "Tre er to for mye" er milevis unna bandets beste.
Den er ikkje er nokon "Hagelangs", "Tusen etasjer høy", eller "En vill en" - for å bruka mine eigne DumDum-favorittar som døme.
Det er ei kjedeleg låt, berre.
| 0 |
001949
|
Oppe i skyene
School of Seven Bells tilhører vår tids mest undervurderte drømmepopkunstnere.
Vi har alle en bunke skiver fra 2000-tallet vi jevnlig kjenner et intenst behov for å høre gjennom én gang til, rett og slett fordi de er så bra at de bare fortsetter å vokse, selv på den syttiniende gjennomspillingen.
Og det finnes for så vidt en felles enighet om flere av disse, som Radioheads Kid A, Broken Social Scenes You Forgot It In People, LCD Soundsystems Sound of Silver og Wilcos Yankee Hotel Foxtrot – for å nevne noen.
Men personlig står også School of Seven Bells' Alpinisms som en helt essensiell del av denne platebunken.
For i en tid der stadig flere band nærmest perverst kjærtegner My Bloody Valentine-signaturlyden, føltes Alpinisms som en nyskapende og frisk tilnærming til de hypnotiske sjangerrammene.
Utstrakt bruk av elektronikk og humpete beats, samt en antydende flørting med skrudde, østlige vibber, fikk likevel uttrykket til å føles både organisk og kolossalt.
Men først og fremst bestod den av flere av de bedre drømmende popmelodiene fra det siste tiåret.
Det er forståelig at den ene av bandets to harmoniserende vokalister, Claudia Deheza, valgte å trekke seg fra bandet etter den for så vidt sterke, men langt fra like overveldende oppfølgeren, Disconnect From Desire.
Hennes rolle i bandet bleknet nemlig i sammenligning med tvillingsøsteren Alejandra, en kjensgjerning som understrekes av at det ikke er mulig å høre at School of Seven Bells nå opererer som en duo.
De har med Ghostory tvert om klart å vende tilbake til mye av eteriske storheten og helheten som føltes noe polert bort på forgjengeren.
Uttrykket er samtidig mer syntetisk enn noen gang, tydelig illustrert av de tunge synthene som preger både "White Wind" og singelen "Lafaye".
Låtskriver Benjamin Curtis' kanskje fremste egenskap er likevel evnen til å snike inn akkordprogresjoner så unaturlig lekre at man ikke helt klarer å begripe hva som foregår, hør for eksempel refrenget på den krautete perlen "Low Times".
Albumet stopper imidlertid opp midtveis når "Reappear", som fremstår mer som en litt for lang overtyre enn en låt, knebler den svært dvelende "Show Me Love".
Og funksjonen til "Love Play" – utover å være mye lyd – oppleves litt uklar.
Selv om Ghostory likevel aldri vil kunne måles helt opp mot debuten, beviser de to mest soleklare albumhøydarene at School of Bells likevel er et av vår tids aller beste band i det drømmende popsjiktet.
Disse er, symptomatisk nok, likevel de to mest motstridende låtene på hele plata.
For mens "The Night" den mest umiddelbare, korteste og mest tilgjengelige låten her, er niminutteren "When You Sing", plassert i helt motsatt ende av sporlisten, en seig, massiv og jagende vokser av en genistrek.
I all sin virvlende prakt fremstår den som en kontemporær tolkning av My Bloody Valentines "Soon" og understreker egentlig School of Seven Bells' posisjon som en slags fornyer av hele shoegaze-uttrykket.
| 1 |
001950
|
Voksenopprør
Sure, halvgamle fyrer lager tøylesløs, grumsete garasjerock.
Topp stemning!
Det er noe som skjer med en del musikere når man nærmer seg de 30 og innser at rockestjernedrømmen har svunnet hen - en blanding av resignasjon og bitterhet som for enkelte har gitt den inspirasjonen de trenger for å lage stor kunst.
The Men, alle rundt denne alderen, har hatt denne sinnsstemningen omtrent siden oppstarten for drøye fire år siden - de slurer rundt i en tykk tåke av garasjerock, punk og psykedelia, der mangelen på sjangertroskap og publikumsfrieri er deres sterkeste side.
På Open Your Heart, deres tredje studioalbum, er det fortsatt ingen bookinger i millionbeløpklassen som venter dem, men de har ihvertfall tatt seg bryet med å slenge inn et og annet pophook her og der.
Dette var lurt av dem; det har ført til at albumet innehar noen av de friskeste rocklåtene av året.
Tittelsporet er et typisk eksempel på hvordan det høres ut når de skjerper seg - et energisk, groovende Buzzcocks-kompisband (snarlik "Ever Fallen In Love?"), med vokalist Mark Perro som snerrer godt fra seg.
Dennes sangteknikk er noe av det mest signatursterke ved The Men, noe man også nyter godt av på de andre kjappe låtene her, spesielt "Cube" og den primale "Animal".
Det er imidlertid ikke bare "kjapt og effektivt" som definerer The Mens uttrykk:
Her finner man også lange, nærmest dronende instrumentaler som albumhøydepunktet "Oscillate" og noe mindre vellykkede "Country Song", mens man mot slutten av platen også finner overraskende snille, Replacements-aktige låter som "Candy" og det eksplosive, grautete avslutningssporet "Ex-Dreams", som godt kunne vært surf-utgaven av Thurston Moore.
Det å hente inspirasjon fra de tre store indiebandene på nittitallet (Sonic Youth, Pavement og Dinosaur Jr.), er ikke noe nytt, men det låter usedvanlig ukommersielt når The Men gjør det.
Det fremstår som lite tilgjort og med en ekte kjærlighet til de utgivelsene man utvilsomt finner i deres respektive platesamlinger.
Ungdommens råskap er én ting, men de rundt tredve kan sannelig blø på gitaren de òg.
| 1 |
001951
|
Kurt og godt
Lambchop hyller sin avdøde venn Vic Chesnutt ved å feire livet på Mr. M, bandets sterkeste utgivelse på ti år.
Den lettvinte og misvisende, men akk så klebrige merkelappen "Nashville's most fucked-up country band" er forlengst moden for skraphaugen.
Det løst sammensatte musikerkollektivet Lambchop, ledet an av den tidligere gulvleggeren Kurt Wagner, har snarere blitt et lysende eksempel på hvor inspirert det kan låte når soul, country, folk og pop får virke sammen, med det rette ambisjonsnivået – og evnen til å sette det ut i livet – på plass.
Bandet har selv beskrevet uttrykket på Mr. M, deres ellevte studioalbum, som "a psycho-Sinatra sound".
Det er ikke helt på viddene; gjennomarbeidede og lekre strykerarrangementer tar relativt stor plass og gir det dempede utgangspunktet fra forgjengeren OH (Ohio) (2008) mer kjøtt på beinet.
Låtskrivingen oppleves også sprekere enn den har vært på en stund, med det elegante åpningssporet "If Not I'll Just Die", det monumentalt nydelige nesten-tittelkuttet "Mr. Met" og tragikomiske "Buttons" som tre umiddelbare favoritter.
Kurt Wagner er som vanlig et ruvende omdreiningspunkt i dette universet, både som vokalist og tekstforfatter.
Det er mulig å både høre og lese ham som en slags profan, slackervennlig Leonard Cohen, flasket opp på alternativ åttitallsrock, kunstteori og tegneserier framfor bibelen og Yeats.
Hans etterhvert svært begrensede stemme har med tiden blitt Lambchops viktigste våpen, og som lyriker spleiser han skakk livsvisdom, absurde enlinjere og mørk humor på slående vis.
Smatt på en tekstlinje som ”the wine tasted like sunshine in the basement”, for eksempel, eller “God made us rational/ thought made you stereo”, og fnis gjerne av en erkewagnersk perle som “There’s not much for you this summer/ I guess you’ll be the local bummer/ maybe find a job a job it won’t take /a genius not to do”.
Albumet er dedisert til bandets mangeårige venn og samarbeidspartner Vic Chesnutt, som forlot verden via en overdose tabletter i 2009.
Det er likevel, tross enkelte passasjer det er lett å tolke som direkte henvisninger til tapet av kameraten (“you made me swear/ like used software/ I will not follow you”), ikke sorg som er grunntonen her, men snarere takknemmelighet over å være i live, over minnene og ikke minst kjærligheten, som Wagner aldri har adressert mer direkte enn på "Never My Love".
Det nakne, men vidunderlig myldrende mikrokosmoset Is A Woman (2003) og store, soulskinnende Nixon (1999) er trolig mer fornuftige startpunkter om ikke du skulle kjenne bandet fra før av.
Og savnet etter Wagners stemme på to de instrumentalsporene "Gar" og (særlig) "Betty's Overture" lugger litt.
Men Mr. M viser med all tydelighet at Wagner & co. kan ha mange gode år foran seg.
Jeg kommer til å høre mye på denne i tiden som kommer.
| 1 |
001952
|
Ei bjørneteneste
Den Svenska Björnstammen set prikken over i'en i vanvidd.
Bjørnen er kanskje ein utrydningstrua art her oppe i nord, men i fjor haust var det likevel ein aldri så liten invasjon på gong.
Med den underleg fengjande radiohiten"Vart jag mig i världen vender" som rambukk, storma det åtte mann sterke kollektivet
Den Svenska Björnstammen inn over grensa i aust, med fulle dansegolv og ein eim av biodynamiske gulerøtter på slep.
Når suksessen no har vorte opphav til eit heilt album, er resultatet mildt sagt sprikande.
Bandet sjølv har ikkje lagt skjul på at det var andre ting enn ein felles musikalsk visjon som førte dei saman i utgangspunktet, og Ett fel närmare rett har også enda opp som eit salig samansurium av alt du kan tenkast å ha eit ambivalent forhold til her i verda: eurodisco, svensk folkemusikk, vokalharmoniar, tunge synthar, world music...
Det er som lærarrommet på ein Steinerskule, cruise i Karibien, Håkan Hellström og ein raus porsjon fleinsopp - på éin og same gong.
Lat oss ta den sjarmerande biten fyrst:
"Vart jag mig i världen vender" er ein skeiv liten genistrek av ein poplåt, og andresingelen "Svalkar vinden" har, med sin skamlaust medrivande oppbyggjing, potensialet til å bli ein heilt sentral del av lydsettinga av våren 2012.
Det er fordomsfritt, inkluderande og grenselaust naivt - og sjølvsagt ganske moro.
Men så har du dei spora som gjer at kvar einaste vellukka takt på resten av albumet framstår som det reine skjære lukketreff.
"Indie Train" hadde skild seg ut som ein avsindig malplassert sjangerpastisj (på - du gjetta det - indie), hadde det ikkje vore for at den etter kvart vert fulgt opp av "Who's That Girl" - ei låt som tilsynelatande har oppstått i vrakrestane av eit visst rosa helikopter, og såleis hever lista for kva som får deg til å rynke på augenbryna og ikkje med mange hakk.
Ett fel närmare rett er i det heile tatt eit særs forvirrande album - av typen som kan deg til å undra om det heile eigentleg er eit kunstprosjekt.
Og det er sjølvsagt mogleg.
Men ujamt er det uansett.
| 0 |
001953
|
Magnetfelt med økt tiltrekning
En av verdens beste poptekstforfattere snur en ti år lang nedadgående trend.
Stephin Merritt er, ved siden av Andrew Bird og The Weakerthans' John K. Samson, min favoritt-poptekstforfatter.
Det var hans vokabular som fikk meg til å elske The Magnetic Fields' 69 Love Songs (2000), som jeg fortsatt holder som et av mine favorittalbum gjennom tidene:
Et helsikes sammensurium av sylskarpe metaforer, krass realisme og obskure referanser som Pantone-fargekoder, sveitsiske retorikere og flagrende koreografer ga klangbunn til alle mulige mellommenneskelig relaterte sinnsstemninger, og følgelig slagere som "Washington, D.C.", "The Luckiest Guy On The Lover East Side", "Papa Was A Rodeo", "Reno Dakota" - og 65 til.
Litt av problemet med Merritts karriere, sett i retrospekt, at han er svært glad i det konseptuelle.
Etter de sekstini kjærlighetssangene kom I, der alle låttitlene startet på I, dernest kom Distortion, hvis lydbilde bar preg av nettopp den effekten..
I tillegg har han gitt ut et album med Showtunes (2006), og all denne tematikken lar han gjerne komme foran de lyriske og melodiske temaene han er best på.
Merritt kler best å være bitter og ugjengjeldt forelsket, noe han da temmelig ofte er (ihvertfall om man skal legge dokumentarfilmen Strange Powers:
Stephin Merritt and The Magnetic Fields til grunn).
Det er da han er på sitt sprekeste (tekstlinjer som "my heart's running 'round like a chicken with its head cut off" og "on a ferris wheel, looking out on Coney Island, under more stars than there are prostitutes in Thailand" friskt i minne) - vi vil ikke ha ham sånn passe fornøyd, da blir resultatet à la den skuldertrekkfremkallende Realism (2010).
Love
At The Bottom Of The Sea låner litt av alle retninger av Merritts egne karriere.
Lydbildet, hovedsaklig dominert av sparsommelige trommemaskiner, synther og gitarer, samt Merritt og Claudia Gonsons vokaler, tar en tilbake til tiden rundt Holiday (1994) og Merritt-sideprosjektet Future Bible Heroes.
Samtidig skyr de ikke mer storslagne produksjoner, som i nydelige "Born For Love" og første singel "Andrew In Drag", som er på høyde med hans beste saker.
Endelig, etter mange års kvalitetsmessig nedoverbakke, er dette en fornuftig revitalisering av låtene: lite konseptuelt skimtes i den mollstemte horisonten.
Sammen med den delikate produksjonen er han desperat lengtende og hvass i kjeften igjen - som i "I Don't Like Your Tone":
"well, my dear, how clear you make your so-called feelings known/ it's queer, my dear, I fear heartbreak, but
I don't like your tone" - eller "so I've taken a contract down on you, I have hired a hitman to do what they do/he will do his best to do his worst, after he's messed up your girlfriend first" fra "Your Girlfriend's Face".
Med unntak i de litt unødvendige "All She Cares About Is Mariachi" og "My Husband's Pied-à-Terre" er dette en tydelig returnering til Merritt på sitt beste: catchy, små låter, ordrik bitterhet og et gjennomgående fokus på melodi og tekst som gjør at han nok en gang er tilbake i toppform.
| 1 |
001954
|
Leiter fortsatt
Man skulle tro Gabrielle Leithaug hadde funnet form(el)en med fjorårets største norske hit.
Men albumdebuten tyder på at hun fortsatt er litt i tåka.
Gabrielle gjorde noe veldig riktig etter realityshowet X-Faktor:
Hun tok seg en lang og god pause, slik at hun kunne finne sin egen artistiske vei.
Det resulterte i 80 000 solgte eksemplarer av singelen "Ring meg".
For Gabrielle har en sjelden evne til å få hele Norge til å synge med på sangene hennes.
Enkle tekster, enkle popinstumentaler og svært fengende melodier ikledd skarp bergensdialekt har blitt varemerket og suksessoppskriften for bergensjenta.
Hun låter virkelig bra når hun får utfolde seg på midtempo-poplåter som "Løkken" og åpningssporet "Glemt meg".
Med drivende melodilinjer, vakre harmonier og nydelige ad-libs glemmer man lett hvor banale tekstene tidvis er ("eg pleide si du har et hjerte lagd av gull/ men du er råtten, mann, ditt hjerte er av kull").
Det er i forsøket på å høres om som noe skikkelig i tiden at Mildt sagt skuffer.
Den mislykka dubstepflørten "Inn i deg", den Weeknd-aktige vokalvrengen på "Alt du gjorde" og rotete "Eg flyr" gjør det vanskelig, nærmest umulig, å se forbi tematiske gjentagelser (kjærlighetssorg) og unødvendige fyllord ("alt du gjorde, alt som du sa").
Gabrielle har egentlig alt som skal til:
Hun er kul, hun har en klar, sterk stemme og veldig ofte har hun også de gode låtene.
Det er bare så forbanna irriterende – mildt sagt – at deler av debuten låter litt fælt.
| 0 |
001956
|
Inn i varmen
Landets viktigste reggaeartist gir oss lydsporet til late sommerdager og knirkefri kvelder.
I et land der reggaetradisjonen ikke står særlig sterkt, er det desto viktigere at de få representantene som finnes står frem og setter standarden.
Debutalbumet til Nico D og grunnarbeidet til gjengen i Jah Ark Manifest gjør nettopp dette.
I 2009 slapp Nico D og Admiral P
To The World, som var noe så utypisk som et norsk reggaealbum, engelskspråklig med unntak av ”Idiot” og ”Spinnvill”, der sistnevnte låt utviklet seg til landeplagen som roterte tungt på radiostasjoner en hel sommer.
Allerede da så vi konturene av starten på norske reggaeartister i ledende stillinger; Nico D og Jah Masons ”Ruff Times” toppet hitlistene i Jamaica det året.
En utrolig bragd av en franskfødt, hvit nordmann, rett og slett.
Nico D ft.
Jah Mason - "Ruff Times":
Coming In From The Cold er post-suksessen fra Jamaica, hvor positiv tankegang og upåtatt higen etter et bedre liv, levert av stødige Nico D, former albumet.
Foruten Nasty Kutt-produserte, P3-listede ”Soul Searching” og nevnte giganthit ”Ruff Times”, er ”One Day” en sann glede å lytte på.
Gjerne flere ganger i samme setting.
Til syvende og sist er albumet pent skrudd sammen; det kler Nico Ds stemme og approach.
Da er det bare å krysse fingrene for et fremtidig samarbeid mellom Nico D og Sizzla anno Soul Deep-albumet.
Dét hadde vært noe, dét.
| 1 |
001957
|
Historia gjentek seg
Bruce Springsteen sparkar oppover i kjent stil, men står i fare for å landa på ræva i forsøket.
Så Bruce Springsteen er ute med ei nytt album, seier du?
Eit harmdirrande innlegg i den amerikanske samfunnsdebatten?
Trygt plassert plassert på sida til den svakaste part?
Stadionvenleg rock med klare innslag av ulike folketonar, framført med knytneven i verda og brei beinstilling?
Takk, eg føler eg har høyrt det før.
Og det har du sjølvsagt.
Springsteens 17. studioalbum føyer seg saumlaust til den heartlandske tradisjonen vår mann frå New Jersey har vore ein så viktig del av i så mange år.
Med det økonomiske uføret USA har hamna i som utløysande faktor, og skarpt refsande tekstar og høg allsongsfaktor som våpen, har Wrecking Ball vorte eit album som knapt nok utkjemper eitt einaste slag ein ikkje såg koma.
Agendaen vert satt med opningssporet "We Take Care Of Our Own".
Springsteen hamrar inn ein syrleg kommentar til amerikanske styresmakters emne til krisehandtering, medan orgelet sydar i bakgrunnen.
Det er melodiøst, drivande – og omtrent like langt unna eitkvart subtilitetsomgrep som Springsteen har for vane å plassera seg.
"We Take Care Of Our Own":
Det folkdynka tospannet "Easy Money" og "Shackled And Drawn" følgjer opp, og gjer det klinkande klart at Seeger Sessions-spøkelset framleis ikkje er drive ut av rommet.
Programmet vidare er ein tettpakka vandring eit velkjend landskap: frå dei umiskjennelege referansane i "Death To My Hometown", via liveklassikaren "Land Of Hope And Dream" – med ein vár siste salutt frå Clarence Clemons – til den hese og nakne "Swallowed Up (In The Belly Of The Whale)", står Springsteen nok ein gong fram som den amerikanske draumens mest utro tenar.
Nokre nye impulsar dukkar riktignok opp – det relativt sjarmerande rap-partiet på "Rocky Ground" er eitt døme, Tom Morellos tjuktflytande gitarsolo på "This Depression" er (for så vidt) eit anna – men slik dei kjem fram på Wrecking Ball har dei omtrent same effekt som eit par nye parfymar i hyllene til Steen & Strøm; lukta som møter deg når du går inn døra kjennest lik ut uansett.
Hovudproblemet med Wrecking Ball er ikkje Springsteens evner som historieforteljar, eller grunnlaget han har lagt for å kunne vera ei sentral stemme i det amerikanske ordskiftet.
Det er det at det stadig bikkar over i det overdrive insisterande, der bodskapen druknar i overbefolka arrangement og musikalske og tekstlege klisjear.
Til politisk brannfakkel å vera er det merkeleg uengasjerande, noko som i seg sjølv går hardt ut over relevansen til heile prosjektet.
Når albumet rundar av med "American Land" – eit spor som er farleg nære det ein kan gå utifrå at Kristian Valen hadde slengt i bordet om han skulle gjort ein Springsteen-parodi – trigger det ikkje stort anna enn eit skuldertrekk, og ein ørliten mental notis om at jodå, Bruce Springsteen var visst ganske irritert på tingas tilstand.
Men som han sjølv seier på "Jack Of All Trades: "It’s all happened before/ and it’ll happen again".
| 0 |
001961
|
Mer flamenco, takk!
Til tross for noen spennende ideer, klarer ikke Soulfly å holde lytterinteressen oppe i en hel time.
Max Cavalera dannet Soulfly etter han forlot rollen som frontfigur i brasilianske Sepultura på midten av 90-tallet.
Soulfly er kjent for å blande moderne metal med brasiliansk tribal og elementer av world music, og gruppa har hatt jevn suksess med oppskriften.
Enslaved er bandets åttende album, og det første med bassist Tony Campos (eks-Static Ex og -Ministry) og trommis David Kinkade (eks-Borknagar).
Albumet åpner med en gyselig og hvinende intro, ”Resistance”.
Orkestermusikk, blasting og velkjente tribaltrommer bygger opp mot ”World Scum”, en deathcore-aktig låt med brølekor, grei melodi og platas første gjesteopptreden.
Cavalera liker å benytte seg av musikere fra andre band, og Travis Ryan fra Cattle Decapitation gjør god figur med sine gutturale dødsgrowl.
Bare synd at kjedelige melodier, irriterende gitarlyder og unødvendig vokalvreng skal bli en gjenganger utover plata.
”Intervention” er en typisk liveslager med tekstlinjer som rimer mer enn det som sunt er.
”Gladiator” presser tempoet opp, og et overraskende parti med sitar får en til å glemme det uinteressante en stund.
Marc Rizzos er en habil gitarist, og hans soloarbeid kommer til sin rett i seige ”Chains” og 80-tallsinspirerte ”Treachery”.
”Legiones” har også en del fint soloarbeid, men helheten ødelegges av en merkverdig outro med dårlige skytelyder fra en eller annen krigsscene.
“American Steel” veksler mellom det brutale og kunstneriske, mens ”Redemption of Man by God” preges av noen thrasha partier og en trivelig gitarsolo.
Dette kunne ha vært ei kurant låt hadde det ikke vært for et merkverdig intermezzo, unyttig brøling og pregløs vokalduellering mellom Cavalera og platas andre gjestemusiker, mer eller mindre ubrukelige Dez Fafara fra DevilDriver.
”Plata O Plomo” er kanskje den beste låta på albumet, og her kommer groove-metalen som gjorde Cavalera kjent virkelig til sin rett.
Siden Tony Campos trakterer vokalen – og det på spansk – får sangen også et særegent og nytt preg.
Friskt låter også flamencogitaren som gir det en annerledes og stilig vri.
Jeg skulle gjerne hørt litt mer av flørten mellom shredding og flamenco.
Albumets hovedtema er slaveri, og ”Slave” er ett av sporene som bekrefter emnet.
Kuttet er kjapt og hardt, og kommer garantert til å fungere live.
Et snev av tribal og noe som høres ut som en didgeridoo gjør også denne melodien mer spennende enn de andre.
Nest siste låt, tunge og dystre “Bastard”, inneholder klassiske Soulfly-riff og Cavalera-driv, og derfor kommer avslutningen på plata som en overraskelse.
”Soulfly VIII” er dedisert til Cavaleras avdøde stesønn, Dana, og Cavalera har fått med seg sønnene Richie, Zyon og Igor på hyllesten.
Balladen er fullstendig tatt ut av kontekst og sjanger med fiolin, akustisk gitar og congas, men det er for så vidt en hyggelig hyllest til en dypt savnet venn og sønn.
Enslaved er et ujevnt album som veksler mellom det dønn kjedelige og det ekstremt overraskende.
Trommis Kinkade har uttalt at Enslaved låter som Arise på crack.
Jeg foreslår at han slutter å røyke driten og innser at Max Cavalera ikke har vært ordentlig kul siden han spilte i Sepultura.
| 0 |
001962
|
Kjærlig vektløshet
Chicago-produsenten Mister Lies har med sitt syntetiske og basstunge univers skapt noen av de vakreste musikalske øyeblikkene så langt i år.
Få ting er så overveldende som når det syntetiske klarer å oppføre seg like vakkert som de tingene vi anser som menneskelige.
Og mye har hendt på nettopp den fronten siden dubsteppionér Burial på andrealbumet Untrue lot den forvrengte lyden av r&b-lengsel komme fra et sted langt inne i mørket.
For et sted bak de buldrende og allstedsnærværende bassgangene, de hakkete synthlydene og de metalliske, bleke beatsene, banket det et mekanisk hjerte med svært menneskelige trekk.
Ser man bort fra James Blakes litt for perfeksjonerte forsøk på å senke seg sin egen vitaminfattige kropp ned i det soniske havdypet, har det siste året bydd på mye vakkert i samme landskap, som Balam Acabs naivt drømmende univers og Sepalcures småflørt med dansegulvet.
Mister Lies, en skikkelse fra Chicago minst like anonym som Burial, har steget ut av ingenting og gitt ut noe av nærmeste bassmusikken har vært et menneskelig, blodig og pumpende hjerte.
Og det med kun fire spor til rådighet.
Det er enkelt å krangle seg til at åpneren "Hidden Neighbors (For Beverly)" skiller seg ut, der den på stillferdig vis låter som gjenklang av selve mørket.
Samtidig er dette lydkunst helt på høyde med samtidens beste ambientmusikere, som Tim Hecker og norske Deaf Center.
Den forsterker den umiddelbare overraskelsen over de tre resterende låtene, samtidig som den hjelper deg inn i den samme vektløse tilstanden.
Tåkete "Morgan" har, med alle sine lag av skjelvende piano, skjelvende vokal og skjelvende bass, endt opp så usannsynlig velprodusert at den nok en gang understreker det mange av oss har tenkt de siste årene – dette er soveromsprodusentenes tidsalder.
Musikkvideoen til "False Astronomy" befinner seg riktignok i et univers der selv tiden er ute av kontroll, med stjernetåkene som nærmer seg ubestemmelig til massiv, men antydende funky bass og Joni Mitchell-samples.
I kosmos eller dypt under vannoverflaten er følelsen den samme; dette er musikk fra et vektløst sted mellom liv og død, der den såvidt kan høres, men først og fremst er ment å føles.
Den nifse lyden av kalddusjen som konstant ligger i bakgrunnen på høydepunktet "Cleam" er bare ett av mange elementer her som rører ved følelsene av lengsel, anger og dyp kjærlighet; det såre Rhodes-pianoet, de syntetiske koringene, lyden av en døende androide som utydelig hulker "It's only you now/ help me/ make a move/ only you now".
Når det hele tas ned før klimakset, med en Rhodes-solo like dempet som praktfull, er det klart:
Mister Lies lager soulmusikk for en dystopisk verden.
Hidden Neighbors EP er ikke bare en av årets hittil sterkeste utgivelser.
Den er en regelrett nødvendighet for alle som lytter etter hjerteslag mellom lydene i elektronisk musikk.
| 1 |
001963
|
Medstrøms magi
Port of Morrow er den hittil glatteste The Shins-utgivelsen.
Det kler James Mercers nennsomme popteft utmerket.
Møter du en arketypisk, mannlig The Shins-fan på rundt de tredve og slår av en prat om hvordan han synes bandet har utviklet seg fra debutplaten Oh!
Inverted World (2001), så må du forvente misnøye, all den stund vokalist og eneste faste medlem James Mercer gjennom årenes gang har vridd sin låtskriving og sine produksjonsvalg mer og mer over i det som kan oppfattes som mainstream.
Gitarlydene har blitt krispere og bløtere, skrangelen faset ut og han har assosiert seg med produsenter som Joe Chiccarelli (U2, Jamie Cullum) på forgjengeren Wincing The Night Away (2007) og har denne gang med seg Greg Kurstin (Lily Allen, Gwen Stefani).
Det uunvikelige ankepunktet mot denne utviklingen er at man savner de øyeblikkene av eksentrisitet som gjorde at man ble fan av bandet i utgangspunktet.
Om det så er stryker-og-vokal-partiet i "Saint Simon" eller den nesten-sprekkende vokalen når han synger "You TOLD us of a new life there" i "Kissing The Lipless" (begge fra det jeg mener er karrierehøydepunktet:
Chutes Too Narrow (2003)).
I tillegg kunne de like gjerne gitt ut platen som James & The Mercers; det er han som stort sett gjør alt i studio.
Selv om han har med seg flotte folk fra både Crystal Skulls og Modest Mouse, så mangler det noe på bandfølelsen (noe som gjenspeiles i gruppebildet over).
Ser man forbi denne broddmangelen er det lite å utsette på Port Of Morrow når det kommer til låtskriving, og da spesielt refrengene.
Mercer er en rev når det kommer til hooks, og disse er til stede i nesten hver eneste låt her.
Aller mest tydelig i singelen "Simple Song", men balladen "It's Only Life", albumfavoritt "Bait & Switch", "Girl Sailor"-aktige "September" og åpningssporet "The Rifle's Spiral" ligger ikke langt bak.
Når han i tillegg åpner opp akkordene etter førti sekunder i "No Way Down", er det vanskelig å ikke bli fortapt.
Mercers tekster er kun unntaksvis det viktigste ved låtene, spesielt på dette albumet.
Man må høre godt etter for å ane hint av selvbebreidelse, anger og dufter av personlig tragedie.
Med såpass sterke låter som her har det heller ikke spesielt mye å si -han har uansett aldri hatt det samme viddet eller spissformuleringen som eksempelvis Stephin Merritt - selv om de to har lignet mer før (eksempelvis har The Shins covret "Strange Powers" - men det er en avsporing, vel å merke en veldig fin en).
Port
Of Morrow er muligens for glatt og motstandsløs for deg som likte The Shins best på starten av totusentallet, men for alle oss andre er dette enda en manifestasjon på Mercers talent til å skrive sjokkvakre små låter som smyger seg inn i hjertet og blir der.
| 1 |
001964
|
Skjønnheten i skyggene
Wild Dog er et lavmælt, men uhyggelig vindkast mellom brukne kvister og knuste hjerter.
Evnen til å angripe enkle låter, gi dem et slag i nyrene, og få dem til å våkne opp i en helt annerledes form - et svevende jazzlandskap - i tillegg til eget materiale, er det som først og fremst har skapt Susanna & The Magical Orchestra et internasjonalt navn.
Tross i at dette bandet har vært en av de største gavene til norsk musikkliv det siste tiåret, viste Susanna Wallumrød med Flower of Evil, under aliaset Susanna, et behov ikke bare for å lage noe eget, men også noe større og mer organisk.
Blant alle grunnene jeg kan trekke frem for hvorfor Wild Dog er et virkelig vakkert album, er det likevel hennes tekster som skinner sterkest.
Hennes måte å fortelle historier på er like høytidelig som jordnær, like klassisk som tidløs, og samtidig både personlig og underfundig.
Dermed blir det nesten nedlatende å skulle sette både lyrikken og musikken i et norsk perspektiv.
Jeg vet godt at det er fyfy å trekke parallellen til Kate Bush så fort en stor, men alternativ norsk kvinnelig stemme gir ut album.
Jeg kan likevel ikke hindre at det er mye ved Wild Dog som kaster tankene til Bush' fenomenale konseptalbum av fjoråret, 50 Words for Snow.
Dette fordi også Wallumrød pakker inn en sjanger- og tidløs tilnærming til jazzmusikken med et vintermørkt og novemberkaldt slør - hele tiden med vunnet og tapt kjærlighet som bakteppe.
Dette nesten nifse sløret kler Susannas tekstunivers på helt fabelaktig vis, som i den gjemsøkte og apokalyptiske stemningen i et av de mange høydepunktene, "Her Eyes" hvor hun synger "A wicked priest / and a crowd divided in sorrow / Father and son dancing on the grave / Makes one lose faith in humanity".
Bagatellene til side:
"Oh I Am Stuck" og "Invitation" blekner litt ved å vende seg mot et lysere landskap.
For det er nemlig når stemningen er på sitt mest uhyggelige (og vakre) at Wild Dog briljerer, som når "Starving Soul" baserer seg på linjer som "There's a wolf in my garden / he's a starving soul / I'll go crazy to find / Reasons for loving and reasons for leaving".
Også verdt å trekke frem er den småvittige linjen i korte og noe snodig konstruerte "There's Nothing Funny About This", som handler om et forhold som synger på siste verset:
"You don't want to listen / And I just talk and talk / There is nothing funny about this at all / I raise my right arm to give you high five / You raise your hands to protect yourself".
Mye tekstlinjeprat, jovisst, men det er slik at Wild Dog må nytes med et øre rettet mot Wallumrøds unike tekstunivers, og det andre mot de smakfulle og forsiktige arrangementene; dette er en storslått samling praktfulle vindkast i mørket.
| 1 |
001966
|
Dødsbra og overraskende
Sørstatsriffing, sjøsyk hardcore og predikanter som oppdager sprit:
Every Time
I Die er ute med sitt beste album så langt.
"I hit a new rock bottom!", skriker Keith Buckley på Every Time I Dies nye album, men selvsagt med den samme dryppende ironien som har preget bandet siden starten for drøyt ti år siden.
Every Time I Die har gitt ut en fin rekke solide album.
Men Ex Lives, bandets sjette, er gledelig nok deres beste så langt.
Der de tidligere har levert brutal, sjøsyk og fengende hardcore eksklusivt, har det intense uttrykket tidvis kjempet mot dem: det har rett og slitt blitt for intenst.
På Ex Lives faller derimot de fleste bitene på plass.
De snurrige smartass-tekstene ("I refuse to be the only man buried in a mass grave" åpner ballet på åpningssporet "Underwater Bimbos From Outer Space") er morsommere enn noensinne, Keith Buckleys vokalarrangementer er hele tiden både fengende og overraskende, men det viktigste er pusterommene bandet serverer.
For det begynner beinhardt med "Underwater..." og "Holy Book Of Dilemma", før den Converge-aktige åpningen på "A Wild Shameless Plain" etter hvert gir vei for "Partying Is Such Sweet Sorrow".
Tidligere har Every Time I Die servert gode doser sørstatsriffing i låtene sine, her går de hele veien, og ender opp med en stomper av en bluegrass-møter-hardcore låt, alt akkompagnert av en nydelig historie om en omreisende predikant som oppdager alkohol.
Det er nesten så Every Time I Die kunne vært husband i Deadwood.
"Underwater Bimbos From Outer Space":
Videre kommer overraskelsene og adspredelsene på løpende bånd, med blant annet "Revival Mode" som et svevende, Faith No More-aktig innslag, før albumet avsluttes med perfekte "Indian Giver", en bastant og ganske streit metallåt et sted mellom Tool, Kiss og Clutch.
Resultatet?
Et overraskende variert album, Ex Lives viser at Every Time I Die har et mye større repertoar enn hva jeg trodde, og de er åpenbart klar for et større publikum.
Og det uten at de et sekund har gitt fra seg særheten som gjorde at man oppdaget dem i utgangspunktet.
| 1 |
001967
|
Roadtrip til nittitallet
Norske Swedens debutplate er både sjangernostalgisk hyggelig og melodisk fortreffelig.
Jeg forstår Sweden.
Hvorfor et norsk band har valgt navnet, og – i forlengelsen av dette – hvilke band de har latt seg inspirere av.
På et tidspunkt på nittitallet besto halve CD-samlingen min nemlig av svenske band, der alle hørtes omtrent helt like ut:
Popsicle, This Perfect Day, Naked, Speaker, Brainpool, The Wannadies, The Merrymakers, Jumper.
Musikalsk var dette den mest blomstrende indiepopscenen i Europa; en type eksplosiv powerpop som hintet til Ride, Oasis og Teenage Fanclub med nyanser av country.
Det dukket opp nye, gode band nærmest hver uke – og etter hvert en egen festival i Skellefteå.
De aller færreste av disse bandene overlevde dog Y2K, og dersom de gjorde det, var det ikke med heldig utfall (herunder nevnes Brainpool-rockeoperaen Junk i all særdeleshet).
Det er med rot i denne spesifikke musikalske tradisjonen Sweden nå albumdebuterer.
Med et definitivt islett av den nostalgien den genererer for de likesinnede, men samtidig med nok særegenhet og grep om energi og refreng til at Under The Sycamore
Tree blir en tidlig favoritt når våren og sommerens fremtidige roadtrips skal lydlegges.
Man skal ikke gjennom mange runder av singelen "Tomorrow Calling" før powerpopgliset brer seg (både den og "Hey C'mon" ligger forresten til gratis nedlasting på Urørt-sidene deres), og en gjennomgående forståelse for fuzz og øs på riktig tid og sted er noe av styrken til bandet.
Kanskje ikke så rart, siden bandets hovedmedlemmer Fredrik Gretland og Christian Spro har fartstid fra band som Cumshots, Doopy og Beezewax.
Aller best er det når de trykker til ordentlig, og albumbeste "Loving Dead" er eksempel på dét: hvasse, sukkersøte riff og vendinger, muntert klokkespill og luftgitarvennlig refreng.
Roligere låter som "Not Enough" fungerer en smule dårligere (midtempolåter var også alltid Popsicles akilleshæl), men dette blir for flisespikking å regne om man først har en hang til den type bekymringsløs fuzzkos som leveres her.
"Hey C'mon", "Silver Moon" og "Midnight Cries" er alle naturlige innslag på alskens miksteiper tiden fremover fordrer.
Av og til er tekstlinjer som "Days are getting warmer, keep your hands on the wheel" og en lengtende akkord alt som skal til for å få sommeren tett på kroppen.
Under The Sycamore
Tree er en sjangerpopplate med bredt nedslagsfelt.
Nyt den i tiden fremover.
| 1 |
001968
|
Gliset fra galgen
Verdens styggeste band har gjort det igjen.
Med sitt femte album, Out to Die, låter Aura Noir flere hakk friskere enn på Hades Rise fra 2008.
Oslo, 1995:
Thrashen ligger død og begravet, og death metal har inntatt pallplassen.
Kommersiell og overprodusert symfonisk black metal regjerer, og bruken av keyboard er økende.
Undergrunnsmetalen er i krise, og skriker etter noe som kan tette hullene og lindre sårene.
Ungguttene Aggressor og Apollyon er frustrert over utviklingen og starter et band inspirert av 80-tallsstorheter som Sodom, Celtic Frost, Venom, Voivod og Dark Angel.
Black-thrashen blir født, og Aura Noir er et faktum.
Sammen med Gehennah, Infernö og Nocturnal Breed fronter de en ny bølge undergrunnsmetal som hyller den onde og skitne delen av 1980-tallet.
17 år og fem album senere lever Aura Noir i beste velgående.
Apollyon (Dødheimsgard/Cadaver) og Aggressor (Ved Buens Ende/Ulver/Virus) har igjen fått med seg Blasphemer (Mayhem) i bandet.
Out to
Die er det første Aura Noir-albumet hvor Apollyon ikke spiller gitar.
I stedet tar han seg "bare" av vokal, bass og trommer.
Aggressor ledsager Apollyon på vokal og trakterer gitarene sammen med Blasphemer.
Skiftingen mellom de ulike instrumentene og vokalstilene fungerer som alltid meget bra, og bandet låter sterkere, råere og mer rasende enn på flere år.
Hyppigere turnering har muligens vært med på å gjøre bandet mer sultne, og det kommer dem absolutt til gode.
Første låt ut, ”Trenches”, angriper umiddelbart, og både melodi og takt får en resolutt til å heve neven og trampe i gulvet.
Gitarsoloen kommer inn forfriskende tidlig, og det blir styggere og mer fengende for hver takt.
”Fed to the Flames” byr på klassisk Aura Noir det virkelig svinger av.
Riffene klistrer seg som brunost til ganen og soloene sitter som skudd.
"Abbaddon" inneholder glimrende trommearbeid og nok et riff som blir med ut i evigheten.
"The Grin from the Gallows" starter noe tregere enn forgjengerne, og gir albumet den korte hvilestunden som trengs.
Sporet utvikler etter hvert seg til en thrash-oppvisning med raspende vokal, døden i ryggmargen og en spesiell, morbid atmosfære.
Inspirasjonen fra bl.a. Celtic Frost og Bathory er tydelig her, og det er også artig å høre referanser til tidlig Metallica i "Withheld".
Med "Priest's Hellish Fiend" befester Aura Noir seg som black/thrash-bandet over alle band.
Lytterens ører holdes oppe av knusende tromming, grimme, men glade gitarfraseringer og variasjoner i intensitet og tempo.
Videre lyner "Deathwish" forbi, like kjapp som raske karbohydrater, før tittelsporet avslutter 33 minutter med pur moro.
En gang til!
Out to Die omfavner mye av det som har gjort metal bra de siste tiårene.
Materialet er tøft og hardt, men samtidig er låtstrukturen bygget opp på en god og gjenkjennelig måte.
Produksjonen er akkurat rå nok til å fange essensen av sjangeren, men også ren nok til å gjøre det behagelig å lytte til.
Aura Noir har sydet rundt i undergrunnen og levert varene i årevis.
Nå er det på tide å ta steget opp og akseptere at Aura Noir er en perle som bør deles med allmennheten.
Hvis de vil.
Out to Die er kanskje ikke tidenes beste albumtittel, men det er absolutt en av årets beste plater.
| 1 |
001970
|
Moderne primalskrik
The Shadow Gallery varer kun 25 minutter.
Det er en desto bedre grunn til å spille Primitive Weapons' seige og grumsete hardcore gjentatte ganger.
New York-bandet Primitive Weapons albumdebuterer med nok en stjerne i boka til metallsjangeren folk som Melvins, Eyehategod og Neurosis brukte 90-tallet på å perfeksjonere.
Sludge metal har siden vært grobunn for flere av de bedre amerikanske metallbandene det siste tiåret, som Georgia-treenigheten Baroness, Kylesa og Mastodon.
The Shadow Gallery føles likevel som et friskt pust i dette krysningspunktet mellom hardcoremusikkens svært velkoordinerte fingerspitzgefül og de henslengte, tjæreaktige og grumsete lydene hentet fra de tyngste metalluttrykkene.
Dette fordi Primitive Weapons går for en langt råere og mer primal produksjon enn hva både nevnte Kylesa og Mastodon har gjort med sine siste skiver.
Dette gjør at The Shadow Gallery først og fremst er basstung, seig intensitet med bjørneblodet sildrende i strupen.
Særlig spor som "Good Hunting", "The Death of Boredom" og albumhøydepunktet "Oath" er demonstrasjoner av blytung hardcore på beste vis.
Det er likevel flere elementer her som vitner om en ganske dyp bearbeidelse i kulissene.
Eksempler er den matematiske og metalliske albumavslutningen i "Black Funds" og ypperlige "Quitters Anthem", som med sin klimaks/antiklimaks-oppbygning låter både lengre og større enn de fire minuttene den varer skulle tilsi.
Det ville vært naturlig å rette en skjennende pekefinger opp i neseborene på medlemmene for albumlengden, hadde det ikke vært for at sju låter på rappen betyr at The Shadow Gallery er en skive blottet for tafatte dødpunkter.
Primitive Weapons viser med dét at de er nok et eksempel på hvordan sludge-sjangeren stadig makter å ha en fot dypt festet i dyrisk, retningsløs aggresjon og den andre et intelligent og utforskende skritt foran seg selv.
| 1 |
001971
|
Til krampa tar henne
Popindustriens mest veltrente 53-åring prøver seg – med varierende hell – på dum og deilig dansepop.
Singlene ”Girl Gone Wild” og ”Give Me All Your Luvin’” var illevarslende tegn på at Madonna nærmer seg sin artistiske utløpsdato i et rasende tempo.
En albumtittel som MDNA og sanger titulert ”Gang Bang”, ”I’m Addicted” og ”I Don’t Give A” ga ytterligere grobunn for bekymring – her prøves det hardt, gitt.
Det er en klisjé, men ikke mindre sant av den grunn:
Madonnas fremste styrke som artist har bestandig vært hennes øre for bevegelsene i popkulturens randsoner – og hennes evne til å omsette det hun plukker opp i hard mainstream-kapital.
Det handler i stor grad om hvem hun velger å omgi seg med.
Her har hun fått med seg italienske Benny Benassi, franske Martin Solveig og sin mangeårige samarbeidspartner William Orbit på laget.
Nicki Minaj og M.I.A. – to kvinner som på hvert sitt vis har overtatt Madonnas posisjon som premissleverandør – bidrar med vokal.
Resultatet er pussig uengasjerende.
Spor som ”Turn Up The Radio” og ”Superstar” skiller seg positivt ut – de kunne vært fra når som helst i damens karriere, men låter paradoksalt nok friskere enn de mange og lett pinlige forsøkene på å fremstå tidsriktig og ”farlig” (jeg klarer ikke skrive det uten anførselstegn).
”I’m A Sinner” er en elegant oppdatering av ”Beautiful Stranger”, mens mørke, truende ”Gang Bang” styrer Nancy Sinatras lignende titulerte ny-klassiker inn i et dekadent klubbhabitat.
På den annen side:
Singlene er allerede nevnt; de gjør seg på ingen måte noe bedre i en albumhelhet.
Og infantile ”Some Girls”, generiske og bleiknebbede ”Love Spent” og drepende kjedelige ”Masterpiece” gjør det de kan for å kverke de nevnte tilløpene til momentum.
Nicki Minajs innhopp på ikke-låten
”I Don’t Give A”, der hun reduseres til rappkjefta heiajente, er en av årets hittil groveste sløsing med musikalske ressurser.
Avslutningslåten ”Falling Free”, skrevet med svogeren Joe Henry, skal etter sigende handle om skilsmissen hun gjennomgikk noen år tilbake.
Sangen er ikke bare vakker – den er også et nokså enslig streif av noe annet enn den store, skinnende tomheten som dominerer MDNA.
| 0 |
001972
|
Sanger fra kanten av stupet
Susanne Sundfør har en høne å plukke med tida vi lever i.
Bra for oss.
Det kryr ikke akkurat av norske popartister av internasjonalt format, men Susanne Sundfør har gradvis utkrystallisert seg som nettopp det – en uredd og sta utforsker av det grisgrendte strøket der kunst og pop tilbringer dagene i kranglete sameksistens.
Den mørke og truende, men fordømt uimotståelige førstesingelen ”White Foxes” er det beste eksempelet på hva Sundfør er i stand til å tyne ut av denne posisjonen – la oss for enkelhetens skyld bare kalle det årets norske låt.
Dramatikken og vingespennet fra den hakket mer utilgjengelige forgjengeren The Brothel er intakt, men nye elementer har sneket seg inn i lydbildet – fremfor alt et arsenal av synther, som både driver (”Rome”), griser til (”White Foxes”) og utbroderer (nydelige ”When”) flere av disse sangene.
Piano, rhodes, harpe og klynger av karakteristisk vokal krenger gjennomgående mot dette mer gritty uttrykket; resultatet er like deler foruroligende og vakkert, rikt og sammensatt, som på tittelsporet og avslutningssporet ”Your Prelude”, som gjerne kunne strukket seg utover det dobbelte av sine tilmålte tre minutter.
Sundførs låter utspiller seg – trolig til stor irritasjon for enkelte – i et univers velsignet blottet for ironi (med tekstlinjen ”heaven is a place on earth” fra åpningssporet ”Diamonds” som et beskt og hederlig unntak).
Tittelen kan muligens forstås på flere vis – ”silikonsløret” er i alle fall en konsis metafor for dumheten, hykleriet og grådigheten
Det i det hele tatt er en sjelden nerve og et stort alvor på ferde her, både lyrisk og musikalsk.
Radiohead anno Kid A, Björk, Rufus Wainwright og modernistiske komponister kan alle anføres som ikke spesielt tidsriktige, men like fullt dekkende referanser.
På minussiden:
En tekstlinje som ”there’s a hole in my soul/ growing out of control” fremstår klønete og konstruert, tross eventuell sannhetsgehalt.
Og instrumentalen “Meditations In An Emergency” fremstår ikke som stort mer enn bare pen.
Men dette er Susanne Sundførs beste plate så langt.
Det er lov å håpe at verden utenfor landegrensene blir med på den dystre festen.
| 1 |
001973
|
Komplett og gjennomført
Borknagar fremkaller så kraftige frysninger at det kjennes ut som noen røsker ut ryggmargen din og kjærtegner det åpne såret med grovt sandpapir.
Borknagar ble startet av gitarist og låtskriver Øystein G. Brun i 1995.
Han hadde bakgrunn fra death metal-bandet Molested, men ønsket å utforske et mer melodisk og black metal-inspirert uttrykk.
Siden den gang har Borknagar dannet sitt eget, lett gjenkjennelige lydbilde med elementer fra folkemusikk, progressiv rock og ekstremmetall – med noen eksperimentelle sidesprang.
Med Urd leverer Borknagar sitt beste album på mange år.
Følelsen fra glansdagene er prominent og låtstrukturen velkjent, samtidig som bandet leker i nytt terreng.
Musikken har en egen avant garde-snert som går forbi tradisjonell symfonisk black metal.
Lars A. Nedland krydrer med orgeltoner som smaker av Deep Purple, og Jens F. Ryland står for utsøkte wah-wah-gitarsoloer.
Trommis David Kinkade er også med på å danne et godt grunnlag, men merkelig nok forlot han Borknagar for langt mindre interessante - men garantert mer pengesterke - Soulfly.
Urd markerer også vokalist og bassist ICS Vortex’ tilbakekomst.
Vortex’ stemme har vært dypt savnet i Borknagar-sammenheng, og det å ha ham tilbake føles veldig riktig.
Mange hadde nok håpet at han skulle ta seg av all vokal, men i stedet trer han inn i et gyllent sangtrekløver med Vintersorg og Nedland.
Vintersorg har lenge slitt med å finne sin vri som Borknagar-vokalist, og har nok vært preget av egne prosjekter.
Men etter mer enn ti år i bandet har han klart å tone ned sin karakteristiske, nasale stemme og endelig funnet seg til rette.
Resultatet er at vokalsiden av Borknagar sjelden har hørtes mer komplett og gjennomført ut.
Åpningsmelodien “Epochalypse” starter med et typisk blast-beat-anslag før vokalen kommer inn og skyver trommene mot bakgrunnen.
Melodien veksler mellom det ekstreme og progressive, og fortoner seg som et organisert vanvidd.
Borknagar har samlet nesten hele sin karriere i ett eneste spor uten at det høres rotete ut, og beviser at de fortsatt behersker den nanofine balansen mellom det myke og harde.
Lytteren blir tatt med på en berg-og-dal-bane av sjangere og tidsperioder.
På ”Roots” og ”Frostrite” vekkes minnene fra The Archaic Course (1998) og Quintessence (2000).
Samspillet mellom de ulike vokalistene er eksellent, og Borknagar fremviser majestetiske melodier få andre klarer å kopiere.
“The Beauty of Dead Cities” er på grensen til radiovennlig, og byr på tempo og rockeaktig vokal.
Låtstrukturen er velkonstruert med refreng, fine melodier, irregulære rytmer og ekstreme tendenser.
“The Earthling” er en av de rareste låtene med sin verdensromaktige atmosfære og finurlige blanding av progrock, doble basstrommer og røff vokal.
Instrumentalsporet “The Plains of Memories” domineres av strykere og piano, og jeg klarer ikke å bestemme meg for om dette er en forfriskende pause eller en litt kjedelig mellompassasje.
Det glemmes fort når demonene skriker ut på “Mount Regency”.
Roligere, melodiske vendinger blandes med kjappe og påtrengende partier, psykedelia og en progrockkeyboardsolo.
“The Winter Eclipse” inneholder mer growling og black metal enn de andre sporene.
Kjølige gitarer, høyt tempo og raspende vokal inngår ekteskap med melodier og prog, og tramper på dem som fortsatt mener at "slikt ikke hører hjemme i sjangeren".
Vortex viser sitt enorme vokalspekter, og følelsen i stemmen hans er trykkende og nifs samtidig som den er full av håp og forventninger.
Ingen klarer å få lytteren til å fryse på samme måte som ham.
Milde "In a Deeper World" avrunder albumet, og alt føles tomt når den siste tonen dør ut.
For et album.
Urd er en gigantisk, massiv og følelsesladd utgivelse med vakker tematikk.
Albumet illustrerer beundringen for - og grublingen rundt - naturen og menneskeheten.
I følge nordisk mytologi står Urd under Yggdrasil og svinger livslinen til menneskene.
Han representerer fortiden, mens Verdande representerer nåtiden og Skuld fremtiden.
Brun var opptatt av at plata skulle symbolisere dette, og har sørget for at produksjonen og musikken gjenspeiler det.
Det er sjelden at et band låter såpass engasjert på sitt niende album.
Det er nesten så jeg lurer på om det er noe i det norske drikkevannet om dagen, for det har kommet uvanlig mange gode utgivelser hittil i år.
Har du vært Borknagar-fan tidligere, kommer ikke denne plata til å skuffe deg.
PS!
På noen av utgavene skal det være med to bonusspor:
Metallica-coveren ”My Friend of Misery” og en låt som heter ”Age of Creation”.
PPS!
Borknagar spiller på årets utgave av Inferno (4.-7- april i Oslo).
Møt opp!
| 1 |
001974
|
Strandet i kosmos
Noctourniquet viser The Mars Volta fra sin mest håndgripelige side.
Minneverdige øyeblikk er det verre med.
"Vår tids svar på Led Zeppelin".
Det var det en tilfeldig fyr kalte The Mars Volta kun få timer før deres irriterende konsert på Hovefestivalen i fjor.
En påstand uten særlig mye bakkekontakt, men jeg kan forstå hvor den kommer fra.
Selv om de rent musikalsk ikke låter veldig likt, baserer også The Mars Volta seg på å eksperimentere med pop, prog, blues og ikke minst folkemusikk med en progressiv idé i bakhodet.
Men først og fremst handler nok denne sammenligningen om blindt tilhengerskap.
Tidligere har jeg villet, prøvd, og til slutt overbevist meg selv om at The Mars Voltas neo-prog har svært mye for seg.
Nå innser jeg imidlertid stadig oftere at særlig deres fire første album konstant sjangler mellom det imponerende og mektige og det irriterende og masete.
I beste fall har de låtene som virkelig har noe for seg (for det finnes flere av dem på samtlige skiver) ikke blitt progget ihjel med langdradde og substansløse flinkispartier.
Men å høre på et eneste av disse albumene fra start til slutt blir stadig mer utenkelig.
Kort sagt:
The Mars Voltas største problem er at det altfor ofte er så flinkt at hjertet stenges helt ute.
Noctourniquet skal ha blitt skrevet på omtrent samme tid som forgjengeren Octahedron.
Det merkes.
Mye av selvbeherskelsen og evnen til å la én låt være én låt har smittet over til album nummer seks.
Selv om det sjelden låter overveldende, føles bandet mer håndgripelig enn noen sinne.
Dessverre lar heller The Mars Volta heller ikke denne gang være å sette tålmodigheten på prøve.
Ta for eksempel "In Absentia", som avsluttes med to og et halvt ypperlige minutter med atmosfærisk mattepop – såfremt du i det hele tatt tar deg bryet med å høre gjennom de fem foregående minuttene med forvrengt og intetsigende synthjamming.
Eventuelt kan du forsøke å pine deg gjennom de kvalmende minuttene med The White Stripes-imitasjon i "The Malkin Jewel".
Det føles også symptomatisk at selv om balladen "Vedamalady" er omtrent like vakker som "The Widow" fra Frances The Mute, oppleves den langt tommere.
Det samme gjelder for så vidt også storslåtte "Empty Vessels Make The Loudest Sound".
For selv om dette er amerikanerne på sitt mest popvennlige og vakre, er det ikke videre minneverdig.
Er du en av dem som alltid har mislikt The Mars Volta for deres megalomane progressive rock, kunne jeg fortalt deg at Noctourniquet til syvende og sist er bandets mest tilgjengelige album til nå.
Hadde jeg bare også kunnet fortalt deg at det er et album som gir deg mye tilbake uten å måtte lyve.
| 0 |
001976
|
Kidsa gjentar seg
Intet nytt under California-solen fra Odd Future-gjengen.
En jente som snakker om at hun har sugd kuken til fem av Tylers venner, sær, nedstrippet R&B-pastisj anno Neptunes i 2003, off-beat og skranglete lydbilde.
Det er lett å anse en nok en runde med disse elementene som vellykket lek av OFWGKTA, rapagastene fra California.
Men etter ca. et dusin slipp fra gjengen siden oppstarten i 2007, hører man gjentagelsene; produksjonen er solid, men følelsen av at Tyler & co fortsatt rir på “å, de er så sprø, ass”-bølgen har sneket seg inn.
Et amerikansk nettsted skriver i sin anmeldelse av dette miksteipalbumet at “... their persona of menace has been blunted.”
Det er forsåvidt et poeng det er vanskelig å argumentere mot.
"Oldie" fra The OF Tape Vol.
2:
Men talentfulle er de, det har aldri vært noe spørsmål om dét.
Frontkis Tyler, The Creator får mye skryt, noe som overskygger flere av Odd Futures flinke medlemmer - med unntak av Frank Ocean og ekstremt omtalte Earl Sweatshirt, som nå er tilbake etter å ha vært borte siden hypen nådde sitt klimaks.
Hodgy Beats` distinkte stemme, Domo Genesis og duoen i MellowHype (MH, bestående av Left Brain og Hodgy, sto bak et av fjorårets beste kutt med “Loaded”) er ofte bra (førstnevntes cover av Hi-Teks klassiker “Round & Round” på Radical-teipen står fortsatt som en høydare i ungguttens katalog).
Det finnes selvsagt en del gode kutt her.
“Ned Flander” som er en slags førstesingel, “Ya Know”, “Hcapd”, “Oldie” med Earl, Oceans “White”, “Analog 2” med Syd, OFs eneste kvinnelige medlem, er jo helt akseptable spor.
Men spørsmålet er om Odd Future (altså fellesskapet, ikke enkeltartister fra gjengen) skal fortsette med å leve ut drømmen om å være hedonismehelter, eller om de skal gidde å lage noe som for en gangs skyld ikke er repetitivt og sømløst.
"NY (Ned Flander)" fra The OF Tape Vol.
2:
| 0 |
001977
|
Våryre bamser
I Love You, It's Cool er drømmende synthpop med like senkede skuldre som tittelen skulle tilsi.
Du har, idet denne anmeldelsen skrives, omtrent seksti timer på deg før promostreamen av I Love You, It's Cool, stenges på Bear In Heavens nettsider.
Grunnen til at du burde høre på den – forøvrig samme grunn til å ikke høre den – er fordi dette er den samme gjennomspillingen av skiva som Brooklyn-bandet satte på i desember.
Det innebærer at musikken spilles av 400.000 prosent saktere enn den ble spilt inn.
Bandet forklarer ideen slik: på den ene siden ønsket de å vise frem musikken på en helt annen måte, mens de på den andre siden ville komme med et lattermildt og uhøytidelig stikk i siden til den stadig voksende gruppen band som lar albumene deres bli streamet i sin helhet lenge før den egentlige utgivelsesdatoen.
Og det er egentlig dette møtet mellom det humørfylte og det kunstneriske som enklest beskriver Bear In Heavens musikk.
Fikk du med deg fisefine Beast Rest Forth Mouth i forfjor, men følte kanskje at trioen tidvis gjør seg selv mer utilgjengelige enn hva sunt er, vil du få langt mer ut av tredjealbumet.
Det betyr imidlertid ikke at det ikke henger et tykt, fløyelsmykt og drømmende slør over synthpopen deres.
Et slør som umiddelbart fort kan få den irriterende og upresise chillwave-knappen til å skru seg på i referansebanken bakerst i hjernen.
Det er imidlertid forståelig – likhetstrekkene med blant andre Washed Out er flere.
Men likheten ligger først og fremst i følelsen av å høre musikk du så inderlig vil danse til, men innser at dét ikke er mulig uten å klønete vugge frem og tilbake.
Og det er særlig her den ene av skivas to høydarer, "The Reflection of You", kommer inn i bildet (merksnodig stadionvennlige "Sinful Nature" er den andre).
Dette er utvilsomt vårens beste keitete dansegulv-lovesong; bare senk skuldrene og glis deg tvers gjennom tekstlinjer som "I wanna run to you, but my legs won't respond/I wanna know exactly what you are/If you come dance with me/I think you will like my moves".
Den samme åttitallspastisjen og new wave-referansene preger resten av albumet, som på "Noon Noon", der de våger seg utpå med en forsiktig gitarsolo, og sommersløye "Warm Water".
Synthtunge "World of Freakout" er nok et "senk skuldrene"-statement.
Og det er kanskje med dette i bakhodet at Bear In Heaven burde tatt en titt på seg selv da de skrev de avsluttende numrene "Space Remains" og "Sweetness & Sickness".
Der førstnevnte fremstår masete og regelrett tom, virker den seks minutter lange avslutteren ufrivillig avslappet og psykedelisk.
Men om du bestemmer deg for å nyte I Love You, It's Cool som åtte eller ti spor er egentlig likegyldig.
Det er riktignok et album som trenger noen runder i hodetelefonene eller over høyttalerne til å falle helt på plass, men det er like fullt verdt det.
Våg deg utpå stuegulvet, selv om du risikerer å bli oppdaget.
| 1 |
001979
|
Et fossefall av brutalitet
Når verdens beste death metal-band kommer og leverer bøtter av fethet, burde Inferno-publikummet gi dem den responsen de fortjener.
Fire dager, ni scener, 50 band og metalfans fra hele verden.
Det er påske i Oslo, og Infernofestivalen arrangeres for 12. gang.
Fredag var Autopsy hovedtrekkplaster og headliner, og etter knallkonserten på Hole in the Sky i 2010 var forventningene av dubaiske dimensjoner.
Autopsy er en betydelig størrelse innen death metal, og klassikerne Severed Survival (1989) og Mental Funeral (1991) har både definert og inspirert sjangeren.
Bandet lå på is i flere år, men i 2008 kom de sammen for å spille inn en jubileumsutgave av debutplata.
Det fungerte så bra at de bestemte seg for å gjenforenes, og i 2011 kom den kritikerroste Macabre Eternal, et album som ikke stod langt tilbake for det gruppa gjorde 20 år tidligere.
Det er første gang Autopsy spiller i Oslo, og gruppa uttrykte stor glede over å endelig gjeste Norges hovedstad.
Et litt glissent Rockefeller tar dem imot, og Autopsy viser handlekraft fra første sekund.
Etter en kort intro går de rett på "Hand of Darkness", samt "Twisted Mass of Burnt Decay" og "In the Grip of Winter" fra Mental Funeral til halvgrei jubel fra publikum.
Autopsy er ett av få band som har en syngende trommeslager.
Chris Reifert kan ikke bevege seg noe særlig mens han trommer frenetisk og brøler som besatt, og derfor må bassist Joe Trevisano og gitaristene Eric Cutler og Danny Coralles gi ekstra mye av seg selv.
Og det gjør de.
Bandet koser seg på scenen, kommuniserer godt med publikum og poserer velvillig for fotografene.
Moshpiten er et faktum, om enn noe halvhjertet, når Autopsy setter i gang med tittelsporet fra Severed Survival.
Utover natten spilles blant annet "Maggot Holes", "Seeds of the Doomed", "Grasping for Air" "Charred Remains", "Voices", "All Tomorrow's Funeral" og flere nye låter.
Settet er velkomponert med variasjoner fra det mest ekstreme, glohete og intense til det seige, doomy og treige.
Musikken er ekstrem og tettpakket, men det er likevel plass til spennende taktskifter og gode melodier.
Reifert er en av de groveste og tøffeste death metal-vokalistene som finnes, og diksjonen er så god at en faktisk forstår hva han synger om.
Han er også en villmann på trommer, og en kan ikke være annet enn imponert over kombinasjonen.
Cutler står heller ikke tilbake på vokal, og han og Coralles er oppfinnsomme, trillende og virtuose gitarister.
Trevisano holder den stødige, fremtredende Severed Survival-bassen.
Basslyden er meget viktig i dette bandet, og heldigvis satt den som den skulle.
Publikum ga derimot bemerkelsesverdig lite respons.
Når klokken er ett om natten, skulle en tro at alle var tilstrekkelig bedugget til å tørre å brøle et svar når Reifert spør om de er "sick fucking maniacs".
Folk burde også ha klart å respondere når Cutler skriker "Gasping for WHAT?".
Nesten ingen fullfører med "...air!", slik de burde ha gjort.
Enkelte spredte tilrop høres fra salen, men det er ingen brølende masse slik det skulle ha vært.
Da bandet gikk av scenen etter å ha levert det som kan være festivalens høydepunkt begynte folk å gå ut i stedet for å rope dem tilbake.
Heldigvis tok den standhaftige tilhengerskaren i front affære og hylte etter mer.
Autopsy kom tilbake og spilte "Ridden With Disease", og det var intet annet en skamløst, usømmelig fett!
De Autopsy-fansene som var der koste seg nok glugg ihjel, og flere ville muligens ha gjort det dersom Inferno kjørte konsertprogrammet litt tidligere på kvelden.
Det tok 25 år før Autopsy besøkte Oslo, og når verdens beste death metal-band spiller på Inferno burde flere kjenne sin besøkelsestid.
Dessverre har Inferno blitt en festival mange besøker for å bli sett i stedet for musikkens del, og dette skremmer sannsynligvis en del ekte entusiaster fra å betale seg inn.
Italienere i lakkostymer kommer dessverre ikke til Norge for å se Autopsy.
PS.
Vi har intervjuet Autopsy.
Følg med på Pyro fremover for å høre hva bandet hadde å si.
| 1 |
001980
|
Liker dere Arcturus, eller?
Arcturus setter galskap, tegneseriehumor og blodig alvor i system, og låter vakkert, nifst og psykotisk på en og samme tid.
Etter fire intense dager med åttetimers konsertmaraton pleier folk å være slitne og klare for å dra hjem.
Det er likevel såpass spesielt at Arcturus er tilbake at Rockefeller var tilnærmet fullt da sceneteppet gikk opp.
Det populære og nyskapende avant-garde-metalbandet la inn årene i 2007, og de færreste trodde på en gjenforening.
Men etter en konsert på Southern Discomfort i Kristiansand var tilbakekomsten et faktum, og nå planlegger bandet både konserter og nye låter.
De har kanskje hatt godt av pausen, for Steinar "Sverd" Johnsen (synth), Simen "ICS Vortex"
Hestnæs (vokal), Hugh "Skoll" Mingay (bass), Knut Magne Valle (gitar) og Jan Axel "Hellhammer" Blomberg (trommer) låter mer sultne og opplagte enn på lenge.
En atmosfærisk intro med storm og torden, lynende lyssetting, pyroeffekter og synth setter stemningen med en gang sceneteppet går opp.
Arcturus, med sine snodige kostymer og luer, gyver løs på "Evacuation Code Decipheraed", "Ad Absurdum" og "Nightmare Heaven" til vill jubel fra publikum.
Hestnæs er en bemerkelsesverdig frontfigur, et komisk alibi, og vrikker seg kokett rundt på scenen mens ansiktsmimikken løper løpsk.
Resten av bandet beveger seg så godt det lar seg gjøre, og de er faktisk ganske flotte å se på.
Dette er musikalske virtuoser med teknikk, sjarm og spilleglede, og de vet hva de skal gjøre for å fenge tilhørerne.
Det visuelle uttrykket løftes også av et hjemmesnekret romskip, akkurat stort nok til å romme et menneske, til venstre på scenen.
Fnising og frysning går om hverandre når Hestnæs griper mikrofonen og henvender seg til publikum.
"Er det her det er fest, eller?
Liker dere Arcturus, eller?
Hæ?
Kuli!" sier han, og vi får levert den ene rare perlen etter den andre:
"Deception Genesis", "Chaos Path", "Deamon Painter" og "Painting My Horror" strømmer gjennom salen.
Etter noen melodier begynner lydteknikken å sitte, og det låter faktisk ganske bra til å være på Rockefeller.
Gitar og bass kommer til sin rett, synthen er akkurat så fremtredende som den skal være, Hestnæs holder tonen til operatiske høyder og Hellhammers trommer låter greit.
Belysningen er delikat samtidig som den er forstyrrende, og spredte pyroeffekter krydrer showet underveis.
Hestnæs har en jovial kommentar eller historie tilhørende hver eneste låt.
"Hufsa" ble til fordi figuren er så ensom og fortjente en sang.
"Alone" ble skrevet da bandet formelig bodde i øvingslokalet i Skippergata.
I tillegg har han publikum i sin hule hånd.
Når han plutselig sier "Kan dere si BØH!" roper alle til svar.
"Gi meg et black metal-skrik, 'a!
Grapefrukt."
En må nesten le av massesuggesjonen han får til bare ved å være banal og barnslig.
Arcturus passer nok Inferno-publikummet bedre enn det Autopsy gjorde.
"Jeg og gutta ble enige om å ikke gå av scenen for å spille flest mulig låter!" Arcturus leverer "Master of Disguise", "Hibernation Sickness Complete", "Shipwrecked Frontier Pioneer" og "To Thou Who Dwellest in the Night" før de annonserer siste melodi.
"Raudt og svart" fra Aspera Hiems Symfonia får minnene til å strømme på.
For noen låtskrivere de var.
For et band det er.
Arcturus går av scenen til et skrikende publikum, vinker, smiler, viser v-tegn og danser litt rundt.
Så er Inferno over.
Og det føles ikke så aller verst når den siste konserten er så bra.
Selv om jeg savnet noen sanger og gjerne skulle ha hørt flere låter fra Aspera Hiems Symfonia og Sham Mirrors, var settet relativt velkomponert.
Noen hadde nok håpet på at tidligere vokalist Kristoffer "Garm" Rygg skulle gjeste scenen også, men en kan ikke få alt her i livet.
Akkurat nå bør vi bare være fornøyd med at Arcturus er tilbake, og at de mener det.
| 1 |
001981
|
Hedonistiske helter
Juicen er ute av musen.
Ikke ta alt så forbanna seriøst.
Hilsen A-Laget.
Backpackhelvetegjengen som forventet en eller annen DJ Premier-låt på utestedet ble pissesure, og jentene sto der usikre.
Forvandlingen fra indignasjon og mild forlegenhet til thizz face er et uvurderlig minne jeg holder enda kjærere enn de latterlig flotte tsjekkiske ballerinaene på Kanyes Øya-opptreden i fjor.
Synet av ansiktsuttrykkene til gjestene da en kompis spilte A-Lagets klubb-banger “Slem tøs”, er kort sagt noe jeg sent kommer til å glemme.
For A-Laget har kjørt samme konsekvente humor- og bangerbaserte linje siden trioen så dagens lys.
Apropos: Vågards linje på “Ung kropp”, “... hun kaller meg for sin baby fordi jeg ødelegger den fitten” på denne femspors-EPen, bør gi rom for ettertanke.
Foruten Tailors-signerte ”Funksjonshemmet” som fikk tretti prosent av vennekretsen min til å gjenta Store Ps ”slev-slev-slever på meg sjøøøl” som et slags mantra, står mannen bak den nasjonale internfarsotten kreditert som produsent på ”Jaja”.
DEDDGI går hardt, ad “Klør” og “Livsstil”, og avvekslingen med den Block Beattaz-inspirerte midtempoballaden i “Ung kropp” – som fikk meg til å sette på “Milliondrømmen” fra Nokke Feita 3 rett etter – runder av EPen, forøvrig A-Lagets femte slipp.
Det er nesten fristende å påstå at skillet mellom harry og smått genialt viskes ut av tre unge menn fra Bergen.
Med sin kreative fremstilling av banaliteter, fremført med ekstremselvtillit som kan sammenlignes med R. Kellys episke “The Worlds Greatest”, blir grunnleggende behov som å pule og drekke – ting du tenker på, men av naturlige grunner ikke tør sette ord på – ypperlig pakket inn av Store P, landets beste rapper, Girson og Vågard.
| 1 |
001982
|
Nerdenes hevn
Det går brutalt sakte for seg når Liverpool-trioen Conan følger fotsporene til sine tungmetallhelter fra nittitallet.
"Conan".
Det er tilsynelatende ganske tåpelig å kalle bandet ditt opp etter Robert E. Howards fantasyfigur Conan The Barbarian, som – ærlig talt – uheldig nok er mest kjent som en Schwarzenegger-karakter.
Nettopp derfor er det få musikalske uttrykk som ville kunne forsvart et sånt navnevalg.
Uten å dvele for mye ved det: du kan jo forestille deg et skjørt og skranglete indiepopband fra Brooklyn oppkalt etter barbaren.
Liverpool-trioen har imidlertid flere gode kort klare til å forsvare denne dåpen.
For det usannsynlig seige riffet som åpner "Hawk As A Weapon" gjør det klart at Monnos er et album der det stadig nikkes trofast mot den tjallbefengte dommedagsmetallscenen som tok sted på de britiske øyer og USAs vestkyst på 90-tallet.
Fra og med det øyeblikket, nøyaktig fjorten sekunder inn i skiva, er det åpenbart at disse 40 minuttene primært lar seg nyte om man kjenner at kroppen koker av gledesrus over uhøytidelige krigs- og middelalderreferanser ("Battle In The Swamp"), håndtegnet syttitallsflørtende coverkunst, kampropvokal – og en gitarlyd som opererer i et åndssvakt lavt frekvensregister.
For selv om Conan ikke har noe mål om å skjule at de har skiver fra Sleep, Electric Wizard, High on Fire eller Acid King i platesamlingen, ligger det noe svært tiltrekkende i disse buldrende, kolossale og basstunge riffene, som på mange måter får dem til å låte noe tyngre enn sine forbilder.
Særlig i okkulte "Headless Hunter" blir det lett å tenke seg Conan som et langt mindre selvhøytidelig og mer låtorientert Sunn O))).
Uansett hvor stor tungmetall-fan du skulle være er det vanskelig å lyve på seg full konsentrasjonsevne gjennom hele album med blytunge, saktegående seks-til-ni-minutters-låter.
Og det er her ambientflørtende "Golden Axe" virkelig får skinne midtveis i Monnos, som et styggvakkert og dvelende øyeblikk mellom to brutale slag.
Kort fortalt er Monnos et album som verken forsøker å sette nye grenser for doom metal-sjangeren eller å ta uttrykket for seriøst; dette er et av de bedre og mest vellydende tilskuddene til seigmetallen på en god stund, verken mer eller mindre.
Og dermed en gave til alle tilhengere av ideen om at ""sakte" er kanskje ikke det nye "kjapt", bare et bedre alternativ".
| 1 |
001984
|
Tyskere på krigsstien
Ekte ekthet har et navn, og det er Accept.
De tyske metallegendene er tilbake med et strålende album om krig, ære og elendighet.
Det finnes knapt et folkeslag i verden som tar metal så på alvor som tyskerne.
Enten de er rødsprengte fans på Wacken etter å ha sovnet solen i baris, eller det er Accept-gitarist Wolf Hoffmann som vogger frem og tilbake med sine knusktørre null-dilldall riff under gneldrete sanger om horesønner eller prinsesser i solnedgang.
For Accept er så ekte vare som man kan få det, noe de har bevist etter comebacket med den ukjente perledykkeren Mark Tornillo.
Han kom ut av intet og inn på Blood Of The Nations etter at Udo Dirkschneider gjorde seg vanskelig, og det førte til at Accept leverte et av de beste albumene i sin 35 år lange karriere.
Faktisk er det en av platene jeg har hørt mest på de seneste årene, og det plager meg ikke i det hele tatt at Udo, stemmen bak "Balls To The Wall", "Metal Heart" og "Restless & Wild" er stilnet.
Så forventninger til Stalingrad?
Massevis, og de innfris umiddelbart.
"Hung Drawn & Quartered" er ikke bare en rå låttittel, det er også en rett-i-ansiktet åpningslåt som kler Accept bra, mens tittelsporet er akkurat så mektig og krigshissig som en låt som heter "Stalingrad" skal være.
Og allerede her er vi vel inne på den semikonseptuelle auraen på platen.
Det handler om krig, historie, ære og elendighet, ikke ulikt slik Iron Maiden gjorde det på A Matter Of Life And Death.
Videre er "Shadow Soldiers" den sterkeste låten på platen.
Den har seigheten til klassikeren "Princess Of The Dawn" og melodiene til "Time Machine" fra Blood Of The Nations, og kler best av alle låtene den litt melankolske mimringen om krig og død og sånt.
Det samme møtet mellom seighet og melodi får vi med stor suksess på "Twist Of Fate", og Hoffmann viser på låt etter låt hvilken riffmester han er.
Enten det er kjapt og Priest-aktig som i "Hellfire", nesten bluesaktig i "Twist Of Fate" eller solobriljering i "The Galley":
Hoffmann kan heavy metal-håndverket til fingerspissene.
Avslutningsvis får vi en artig referanse til den russiske nasjonalsangen (tror du DET blir allsang i Moskva, eller?
Geeeez) i "The Galley", og Stalingrad står igjen som en like helstøpt og attraktiv plate som Blood Of The Nations.
| 1 |
001985
|
Ånden er villig...
...men kjødet er skrøpelig:
Jason Pierces sjuende album er en fortvilende miks av det grandiose og det banale.
Det hadde vært en overdrivelse å si at jeg har sitret i spenning i påvente av et nytt Spiritualized-album, på tross av at han rundt totusenårsskiftet laget to album som er farlig nære klassikerstatus (1997s Ladies And Gentlemen We're Floating In Space og 2001s Let It Come Down).
Er du kjent med disse to, finner du også essensen i Sweet Heart Sweet Light: rikt arrangerte, repeterende poplåter med nikk til Beach Boys, gospel, psykedelia og Velvet Underground.
Sistnevnte er spesielt relevant denne gangen, både den White Light/White Heat-nikkende albumtittelen og hele førstesingel, den briljante "Hey Jane":
"Hey Jane" og albumbeste "Headin' For The Top Now" er de låtene som drar eksperimenteringen lengst, og også de der man kan drukne Jason Pierces mildt sagt begrensede evner som tekstforfatter i øs og monotoni-kos.
Det føles her som han har brukt all energien på arrangementene og produksjonen når han kan slure ut av seg tekstlinjer av kaliberet "My mama said when she got so concerned, don't play with fire and you'll never get burned" ("Too Late") og "some times I wish that I was dead, 'cause only the living can feel the pain" ("Little Girl").
Det er heller ikke spesielt mye lyrisk friskhet å spore i hans mer religiøst forsonende, angrende synder-øyeblikk som albumverste-gospelen "Life Is A Problem" ("Jesus won't you be my radio/broadcast direction where I got to go").
Dersom man kan se forbi de tallrike lyriske platthetene, så er det ingen tvil om at hans evner som arrangør, spesielt av strykere, er helt på høyden.
Det låter mykt, rikt og påkostet i de rolige øyeblikkene (introen "Huh?" og "Mary"), og kledelig skittent og hårete i andre, som Dr. John-assisterte "I Am What I Am".
Avslutningslåten "So Long You Pretty Thing" som han har skrevet med datteren er for så vidt rørende, men ikke stort mer enn dét heller.
Det blir mye halvtroverdig Jesuspreik, lettvinte løsninger og en intensjon om å holde det enkelt som bare fremstår som platt - dette gjelder også mange av melodiene, spesielt mot slutten av albumet.
Sweet Heart Sweet Light er et album som glimrer av gammel storhet og en oppegående teft for vidtspennende instrumentering og produksjon, men det utvannes av platt innhold og musikalske snarveier.
| 0 |
001986
|
Trist å vera glad
Jason Mraz gjer deg popmusikk du ikkje har bruk for.
På nokon som helst måte.
"It's our godforsaken right to be loved loved loved loved loved," erklærte Jason Mraz, då han i 2008 stupte inn på hitlister verda over med stråhatten fyrst.
Det kan verka som han framleis er av den oppfatning.
Med sitt fyrste studioalbum sidan gjennombrotslåta "I'm Yours" inspirerte eit ukristeleg tal med ukulele-drivne coverversjonar, har Mr. Mraz dekka bordet til feiring - av livet, kjærleiken, fuglekvitter og bølgjeskvulp.
Dersom du framleis har kvalmen i sjakk, kan det avslørast at resultatet er omtrent like sjarmerande, subtilt og ektefølt som ettermiddagssendingane til Disney Channel - reklamepausar inkludert.
Med eit dårleg skjult ynskje om å vera soundtracket til akkurat din sommar, vassar Mraz rundt i ein strandkant der popklisjeane kjem drivande i hopetal, og solnedgangane er mest evigvarande.
Ikkje eit vondt ord om musikk som får fram kjensla av sand mellom tærne - verre er det med den sorten som gjer deg sand i trusa.
Men greitt, lat oss ta det frå byrjinga.
Love Is A Four Letter Word er resultatet av eit samlivsbrot, utan at dette har hatt noko som helst effekt på artistens tru på den evige kjærleiken.
Faktisk er det ganske imponerande at den andre parten i det no avslutta forholdet greidde å koma seg unna i det heile tatt, då Mraz sine antenner for når det er på tide å setja strek verkar ikkje å vera spesielt velutvikla.
Som han seier på "The Woman I Love":
"Maybe I annoy you with my choices / but you annoy sometimes annoy me too with you voice / but that ain't enough for me to move out and move on".
Eller, kanskje endå meir illustrerande:
Florlett surfpop, forsøkt krydra med nokre spreidde forsøk på kommers-country og (grøss) soul, er den musikalske oppskrifta Mraz går ut ifrå.
Med openbare allsongskonstruksjonar av typen "Everything
Is Song", er det lett å forstå kva han har tenkt.
Problemet er berre at brorparten av låtmaterialet lir under ein sviande mangel på originalitet - på alle plan.
Til trass for nokre svippturar innom kjærleikssorgas smådeppa hjørne, er gjennomgangstonen på albumet optimistisk på grensa til det maniske.
Kombinert med ei usedvanleg lite kritisk tilnærming til tekstforfatting, er det ikkje rart at resultatet vert både smertefullt, pinleg og komisk.
Opningssporet
"The Freedom Song" (smak litt på den tittelen), som til alt overmål har fått sin eigen lyrics-video, forklarar det heile betre enn det underteikna er i stand til.
Gudane veit at me kan få bruk for nokre porsjonar feel good-popmusikk i månadane framover, men tru meg når eg seier at Jason Mraz ikkje er vår mann.
Love Is A Four Letter Word er eit album lett som ein kork, og bør ikkje ha noko problem med å driva vekk på bølgjene.
| 0 |
001988
|
Fenomenal melodifestival
In Flames ga publikum tre lag gåsehud i Bergen tirsdag kveld.
Minst.
In Flames har de siste årene vokst til å bli det største metalbandet i Skandinavia, i takt med at svenskene har blitt stadig mer melodiøse og tilgjengelige.
Vanligvis spiller In Flames på svære scener eller på festivaler, men denne uken gjør de skjeggete herrene tre utsolgte klubbkonserter i Norge.
Gårsdagens konsert var den første In Flames har gjort i Bergen på lenge, og det var tydelig fra start til slutt at både band og publikum har ventet på dette vakre møtet i natten.
Stemningen i salen både før, under og etter konserten er noe av det mest hengivne jeg har sett på lang tid.
Foran en lekker scenografi med kunst fra siste albumcover Sounds Of A Playground Fading, med to svære lysrigger på hver sin side av scenen, leverte In Flames en konsert som vil bli husket på vestlandet.
Stemningen settes umiddelbart med gode gamle "Embody The Invisible", via unison allsang på "Trigger", til en formidabel avslutning med "Deliver Us", "The Mirror's Truth", "Take This Life" og "My Sweet Shadow" halvannen time senere.
Det er faktisk vanskelig å finne spesifikke høydepunkt.
Hele settet til In Flames sprutet av profesjonalitet, blandet med en jovial fremtoning som gjør at det hele ikke på noen måte virket innstudert.
Lysmannen jobbet like hardt som bandet på scenen, og badet både band og publikum i vakre lysvariasjoner.
Vokalist Anders Fridén var det naturlige samlingspunkt der han mellom låtene viste både takknemmlighet til fansen, og krav om at folk skal følge med og ikke stå med nesen inn i film-funksjonen på smart-telefonen sin.
Flere fans fikk dog filmatiske minner for livet da de fikk lov til å filme fra scenen samtidig som bandet spilte.
Jeg fikk oppleve et vakkert og etterlengtet møte mellom fans og band i går kveld.
Forrige gang jeg så In Flames holdt de på å svi av hele Kvinesdal på Norway Rock Festival med et voldsomt pyro-show.
I går kveld var det ingen flammer, men desto bedre stemning da musikken stod hundre prosent i fokus.
In Flames knuser de fleste andre band i rocken på det meste, og de som ikke merket at de hadde tre lag med gåsehud da hele salen hoppet på "Only For The Weak" må ha inntatt en smule for mye alkohol.
I kveld spiller In Flames på Folken i Stavanger, og fredag er det Samfundet i Trondheim som skal få oppleve moderne metal i eliteklassen.
Begge konsertene er utsolgt for lengst, og har du billett er det bare å begynne å telle minutter.
Som utenforstående var konserten i Bergen en stor opplevelse.
Som fan må det ha fortont seg som en eneste lang fest.
Et aldri så lite nikk går også norske Overthrows vei.
Urørt-finalistene fra Tasta i Rogaland spilte oppvarming for In Flames, og blir stadig bedre på scenen.
I går fikk bandet spille sin rifftunge metal foran flere hundre tilskuere, og med låter som "Woolgatherer" og "Octoskulls" fikk Overthrow raskt publikum på sin side.
Arven etter Kvelertak er i trygge hender på et band som fremdeles har mye å lære, men som lærer kjappere enn de fleste
| 1 |
001990
|
Kjedelig på fest
Municipal Waste blir aldri voksne.
De kommer alltid til å bli kastet ut av barer og synge om zombier i verdensrommet.
Og det er jo greit det – hvis du liker det enkelt.
Municipal Waste spiller crossover-thrash i fotsporene til D.R.I. og Suicidal Tendencies.
Debutalbumet kom i 2003, men det var via Hazardous Mutation fra 2005 de fleste ble introdusert for bandet.
Det var ikke så mange som spilte crossover-thrash på det tidspunktet, og det gjorde utgivelsen både spennende og frisk.
Oppfølgeren The Art of Partying ble en umiddelbar klassiker, og de ville og sprudlende låtene på plata er fortsatt publikumsfavoritter.
The Fatal Feast er Municipal Wastes femte album, og dessverre er det beviset på at en ikke kan gjenta seg selv i det uendelige og fortsatt være morsom.
Oppskriften er den samme:
Korte og kjappe party-thrash-låter med tekster om børst, utagerende moro, verdensrommet og gærne mutanter.
Tony Foresta står fortsatt for vokal, Ryan Waste spiller gitar, Philip Hall trakterer bassen og Dave Witte slår på trommene.
Ting er som de pleier å være - bortsett fra helt i starten.
”Waste in Space" starter nemlig med en kul, 70-tallsaktig horrorintro spilt av Steve Moore fra Zombi, og det legger en ekstra dimensjon til resten av sangen.
På ”Repossession” er Municipal Waste tilbake til velkjente takter.
Den starter med et brøl, og så er det rett på med det ene giftige avfallsriffet etter det andre.
”New Dead Masters" byr på interessant gitararbeid i et lite parti, og Halls bassing utmerker seg positivt.
”Unholy Abductor" er punkete og albumets kjappeste sammen med “12 Step Program” og “Eviction Party".
Deler av ”Idiot Check" gir meg en følelse av Green Day (!), bare at vokalen er råere og riffene raskere.
Her får gitaren lov til å leke seg i front og bassen høres godt.
”Covered in Sick/The Barfer" byr på noen gode gitarpassasjer, og "You're Cut Off" er ei festlåt sett fra bartenderens side.
“Authority Complex” handler om high school-angsten, og gladriffinga passer greit inn.
På “Standards and Practices" har de fått med seg Tim Barry, eks-vokalist i Avail, og “Jesus Freaks" byr på en del bra rytmikk.
Problemet er at låtene ikke skiller seg særlig fra hverandre, og ingen av dem utmerker seg som slagere.
Når en hører på storslagne og mer kompliserte album er det greit å ikke få taket på musikken med en gang, men på party-thrash-plater bør minst én låt stikke seg frem umiddelbart.
I tillegg er Forestas vokal i overkant monoton.
Han har gjennomgående god diksjon, men skriker stort sett i én tone, og det hjelper ikke akkurat på kjedsomheten.
Produksjonen er heller ikke den beste.
Jeg har sett andre talentløse typer lovprise den, men Forestas vokal er altfor langt fremme, og han er ikke god nok til å rettferdiggjøre valget.
Den ujevne balansen tar dessuten vekk en del av finessen til resten av musikantene.
Miksen er dessuten så knuskende tørr at en skulle tro det var tatt opp rett fra linjene uten at noe er gjort med det i ettertid.
Den er ikke brutal og tørr som på Reign in Blood, men tannlaus-og-ihjelslått-i-kjeften-dagen-etter-ei-real-kule-tørr.
Jeg er klar over at Reign in Blood og dens like fremstår som et lydideal for mange band, men Slayers miks er så mye mer dynamisk og spennende enn Municipal Wastes forsøk at det burde være straffbart å feile.
Derfor virker det også som en evighet før tittelsporet endelig vekker hørselens instinkt.
Moore er tilbake med 70-tallssynthen, og komposisjonen tar igjen noe fra første sang.
Låta inneholder en bassintro, bra gitarmelodi og den første, om enn lille, variasjonen jeg har hørt i stemmen til Foresta hittil.
Det er til og med noen små taktskifter her, og gjestegitarist og -vokalist John Connelly fra Nuclear Assault gjør også sitt for å løfte stykket.
Etter 37 minutter er det slutt.
Jeg skvetter nesten når skiva er ferdig, for etter så mange ensformige melodier forventer jeg at Municipal Waste skal fortsette i det uendelige.
Dette har de tydeligvis tenkt på, for etter 60 sekunders stillhet er de på skremmer'n igjen med et kort "1-2-3-4 –allright!" før plata endelig slutter å snurre.
Misforstå meg rett:
Det er ikke dårlig.
Det er bare uforskammet kjedelig.
Men heldigvis er det ikke innspilt musikk som definerer Municipal Waste som band.
Det er live de presterer, og om plata faktisk er bra får vi ikke vite før de kommer til Norge neste gang.
Moshpiten er aldri så rå som når Municipal Waste spiller den giftige valsen.
Med andre ord:
Dere bør bare drite i anmeldelsen, bøtte på med voksenbrus og stikke på konsert når dere får sjansen.
Da får dere selv avgjøre om de har lyktes eller ikke.
| 0 |
001991
|
Kunsten å være irriterende
Nei, det er ikke en kåt Paradise Hotel-deltager med nasal stemme.
Det er Akon.
Han er den eneste soloartisten som har klart å kapre første- og andreplassen på den amerikanske Billboard Hot 100-listen to ganger.
Han har jobbet med Quincy Jones.
Han har solgt over femti millioner album.
Han har seks unger med tre forskjellige kvinner.
Han er Akon.
Men senegaleseren har også r&b/pop-segmentets mest irriterende stemme.
Han har en ekstrem trang til å få hitsinglene sine til å høres ut som offisielle fotballåter.
I tillegg er han omringet av mindre glupe folk.
Å filme seansen da helten fant på å simulere samleie med en femtenåring på scenen, er et mindre smart valg.
Akons verden er vulgær uten at det blir fett.
Andre r&b-artister som Bobby V og Bei Maejor synger om kjødelige behov, gjennomført med klasse.
Akon er litt som han småekle fyren med Bacardi Razz-ånde, mysende etter noen å ligge med klokken 02:45 på utestedet.
Det blir for mye Akon.
Til tross for at han kun har sluppet tre album.
Med miksteipen The Koncrete skal han fri til gatene, til gutta.
Men han bommer når han ikke klarer å holde seg innenfor kriterierammene som han selv har satt.
Det å få et Project Pat-samarbeid til å høres ut som en Flo Rida-poplåt i “Self Made” er kanskje 2012s største selvmotsigelse.
Og bortsett fra “Survivor”, med relativt skumle Mavado, er “Top Chef” teipens eneste hederlige forsøk på å få til gatepreget Akon insisterer på.
Gjesten Gucci Mane prøver så godt det innrøyka hodet hans tillater.
Men så kommer den karikerte smurfestemmen inn.
Det kan ikke kalles staffasje, heller.
Det er bare sykt irriterende.
| 0 |
001992
|
Ujevnt spill
Rufus Wainwright omfavner voksenlivet med den ene hånda og klassisk 70-tallspop med den andre – med varierende hell.
Sorg, mørke, katarsis.
Disse bestanddelsene utgjorde selve navet i Rufus Wainwrights forrige plate, All Days Are Night:
Songs For Lulu, som var dedisert til hans nylige avdøde mor Kate McGarrigle.
Dermed lå det en slags lettelse i ryktene om at familielykke og oppløftende, klassisk 70-tallspop á la Elton John og David Bowie skulle være det bankende hjertet i denne oppfølgeren.
Med Mark Ronson – best kjent for å finpusse det karakteristiske retrosoul-soundet til Amy Winehouse – bak produsentspakene, burde det kontemporære lydbildet også være på plass.
Så enkelt er det imidlertid ikke.
Tematisk er Out Of The Game, som tittelen antyder, en bittersøt omfavnelse av livet som småbarnspappa – i trygg avstand til hedonismen som tidligere har stått sentralt i flere av Wainwrights største øyeblikk.
Og det er når han tar voksentilværelsen innover seg at det virkelig lyser av albumet:
”Montauk” er en rørende og direkte henvendelse til datteren Viva, mens ”Candles” – med pappa Loudon og flere søsken med på laget – kanskje er hans endelige farvel med moren.
Vakker er den uansett.
Men det er helt enkelt for langt mellom de virkelig minneverdige øyeblikkene på albumet.
Enkelte spor skusles bort i arrangementer som knebler melodiene framfor å løfte dem – ”Welcome To The Ball” slentrer retningsløst av gårde i Sgt.
Pepper-aktig whimsy, mens ”Rashida” og ”Respectable Dive” reduseres til henholdsvis glam- og countrysjangerøvelser.
Selv likandes, ukompliserte popøyeblikk som tittelsporet og ”Bitter Tears” peker først og fremst mot lignende sanger har han har gjennomført med langt større fallhøyde – og gevinst – tidligere.
Rufus Wainwright har så langt gitt ut flere ujevne enn helstøpte album i løpet av karrieren.
Out Of The Game føyer seg dessverre inn i statistikken.
Fra en av sin generasjons mest briljante låtskrivere forventer jeg mer.
| 0 |
001993
|
Popskriftsmessig debut
Frida Amundsens si stemme er lyden av fine framtidsutsikter.
Debutalbumet lukkast diverre ikkje heilt med å løfta fram potensialet.
Som medlem av den ytst eksklusive klubben av ungdom som har spasert gjennom åra med vidaregåande opplæring med ei platekontrakt i lomma, har Frida Amundsen hatt god tid til å førebu seg på debutalbumet - sin unge alder til trass.
Hennar flying start kom med radiohiten "Closer" - einav dei låtane med eit mest uavgrensa nedslagsfelt, som ingen vart overraska over at vann stort terreng i løpet av fjoråret.
Amundsens talent skin også klårt på September Blue, men det gjennom ei skodde av litt for preglaus staffasje.
Som fyrstesingel er ikkje "Closer" nødvendigvis representativ for resten av albumet, som bevegar seg i (det riktignok ikkje enorme) musikalske spennet mellom streit visepop, pianodrive melankoli og varm countrypop.
Det er det sistnemnde uttrykket er kanskje det som kler Amundsen best, og på den pent oppbygde balladen "Someone Make Me Cry" vert ein servert kvalitetar som får ein til å fabulera om ei norsk Taylor Swift.
Den bittersøte "September Song" er eit vellukka steg i ei anna retning - ørlite grann mørkare, og kledeleg vaksent.
September Blue er strødd med fleire fine melodiske vendingar, men albumet sviktar likevel når det gjeld å løfta fram ein artist med ein tydeleg personlegdom.
Kjensla av at låtane er skrive med nasa litt for langt nede i pop-oppskriftsboka er vanskeleg å rista av seg, spesielt når brotstykker av songar du bestemt meiner å ha høyrt før gong på gong sender deg ut i ein irriterande musikalsk gisseleik.
Produksjonen, som Lars Hustoft, Martin Sjølie, Brightlights og Frode Jacobsen har styrt mestedelen av, er stødig, men stundom i overkant polert.
Det heile vert som eit litt for openbart retusjert fotografi, av ei jente som i utgangspunktet er meir enn vakker nok.
Tekstane lir under ein liknande problematikk.
Å oppleva dramatiske svingingar i kjærleiks- og kjenslelivet er kanskje ein naturleg del av det å vera tenåring, men på September Blue er ikkje desse erfaringa uttrykt på ein kløktig nok måte til at dei framstår truverdige.
Sagt på ein annan måte:
Ein får snare inntrykk av at Amundsen har høyrt på mange låtar om knuste hjarter, enn at ho sjølv har fått hjartet sitt knust.
Albumets største styrke er dei varme og utrulig likandes kvalitetane som ligg i Amundsen si stemme, og September Blue er sånn sett eit svært så lovande utgangspunkt for ei vidare karriere.
Dersom Frida Amundsen etter kvart får sjansen til å bryna seg på materiale av same kvalitet som Robyns "Be Mine", som ho gjer ein heilt fin coverversjon av mot slutten av plata (det er òg ein låt det er vanskeleg å verkeleg øydeleggja), byrjar me å snakka.
| 0 |
001994
|
Tretten nyanser av White
Jack White solodebuterer med overskudd, senkede skuldre og – kanskje viktigst – upåklagelig smak.
Til tross for at han har stått sentralt i to av mine største konsertopplevelser noensinne – The White Stripes på Betong i 2002 og The Raconteurs på Hove ’08 – har jeg til tider vært lei av Jack White.
Ikke minst fordi hans status som popkulturelt ikon ofte har raget over hans faktiske produksjon, enten det er som frontmann i de to nevnte gruppene eller The Dead Weather.
Mye kan imidlertid tyde på at arbeidet med plateselskapet Third Man Records, som har resultert i både glimrende, pussige og direkte idiotiske utgivelser, har pumpet nytt blod inn i de kreative årene til mannen.
Med debutplaten – påbegynt da Wu-Tang Clans RZA i siste liten avlyste en studioavtale – holder han skuldrene kledelig senket, tross den brustne tematikken som henger over de tretten låtene.
”I won’t let love disrupt, corrupt or interrupt me”, synger han i duetten “Love Interruption”, og denne skepsisen til kjærligheten – for ikke å si det motsatte kjønn generelt – ligger tjukt klistret utenpå flere av sangene her.
”I hear a whistle, that's how I know she's home/ Lipstick, eyelash, broken mirror, broken home” får stå som selvforklarende, mens ”And you’ll be watching me, girl/ Taking over the world/ let the stripes unfurl” er vanskelig å tolke som noe annet enn et velrettet spark mot eks-partner og -bandkollega Meg White.
Noen deppeplate er dette imidlertid et stykke unna å være.
Snarere utmerker albumet seg som det mest varierte i Whites karriere.
Den amerikanske tradisjonen står naturlig nok fortsatt sentralt – det være seg bluesrock, folk eller country – men nyansene er flere og mer finskårne enn noen gang før.
Høydepunkter teller gitardrønnende “Sixteen Saltines”, det folksy tospannet “Hypocritical Kiss” og tittelsporet, samt den direkte strålende avslutningsduoen ”On And On And On” og ”Take Me With You When You Go”.
Særlig sistnevnte oppsummerer Blunderbuss’ spennvidde og løssluppenhet utmerket – raffinement og råskap får blomstre side om side, med lik tyngde på vektskålen.
Den dunker gjennom poenget ytterligere:
Det finnes ikke den retrorocker som har bedre smak enn Jack White.
Noen ganger er dét nok.
| 1 |
001998
|
Halsbrekkende og intens galskap
Deathhammer briljerer med sin sjarm og intensitet fra første tone, og en kan ikke annet enn glise når en setter på "den vanskelige andreplata".
Deathhammer er nok et skudd på den fruktbare, norske thrash-stammen, og de kommer ikke fra Kolbotn.
Grimstad-gutten Cato ”Sadomancer” Stormoen og Hamar-sønnen Daniel ”Sergeant Salsten” Salsten startet Deathhammer som unge og håpefulle i 2005, og siden den gang har de gitt ut en pen samling demoer, EPer og splitter.
Debuten Phantom Nights fra 2010 var glimrende, og den vanskelige andreplata står ikke så veldig langt tilbake.
Deathhammer spiller original, kaotisk og gæren blackened old-school thrash.
Illsinte og komplekse trommer, aggressive virvelvindgitarer, fremtredende bass og en vibrerende vokal som kaller på helvete kjennetegner musikken deres.
Og selv om de lar seg inspirere av Bathory, Kreator, Destruction, Slayer, Razor, Sodom og japanske Sabbath, er ikke Deathhammer en billig blåkopi.
Onward to the Pits åpner med "Deathrashing Sacrifice", et thrash metal-angrep som gnistrer med sin tyngde.
Energien griper tak i lytteren fra første stund, for her er det blast beats og gode leads, dryppende sinne og et hat det lyser av gjennom den raspende vokalen.
Trommene stjeler en del av rampelyset med sine bombende pedaler, stramme skarp og freske cymbaler.
Bassen ligger langt fremme, gitarene har en fin og kvass vreng, og den lavfrekvente og skitne produksjonen gjør det musikalske uttrykket ekstra hardt og dunkelt.
"Voodoo Rites" går rett på med et hyl.
Salsten lager dype sår i øregangene til lytteren med sin finurlige blanding av gutturale brøl og 80-tallsfalsett.
Han veksler mellom de ulike vokalteknikkene med den største enkelhet, og det at stemmen ligger et stykke bak i lydbildet gjør det bare enda mer retrospektivt.
Riffene er plagsomt fengende, og når "Fullmoon Sorcery" durer inn på samme høye nivå er det nesten så en begynner å lure.
En spøkelsesaktig seksjon, ekkobelagt vokal, raske gitarer og artige soloer får en til å tenke på pur sinnssykdom.
Både "Voodo Rites" og "Fullmoon Sorcery" er en umiddelbare klassikere, og mange fans kjenner dem sikkert fra før siden Deathhammer har spilt dem på konserter en stund.
"Emperor of Sin" går litt saktere, og stemningen settes med kirkeklokker i bunnen.
Lytteren får en kort, men velkommen pause før tempoet er oppe på høygir igjen.
"To the Evil" er et kjapt og vilt riffhelvete med fine vokalvariasjoner og en mørk og spennende gitarsolo.
"Final Black Mass" byr på lett gjenkjennelige gitarer, luftige trommer og dessuten en merkbart dypere og mer brutal stemmebruk.
Stormoen er, i tillegg til å spille trommer, en habil vokalist, og bidrar på flere av sangene på plata.
På "Final Black Mass" synger han hele sangen alene.
"Army of Death" starter med dét hylet, og når du trodde Deathhammer ikke kunne spille fortere, så gjør de nettopp det.
Låten fanger opp tråden fra "Voodo Rites" med ville leads og nakkesleng.
"Seduced By The Flames" har mange riffmelodier som setter seg på hjernen, men introen er dessverre for lang og låten er ikke like interessant som mange av de andre.
Heldigvis bryter "Lead Us Into Hell" slappheten med en hammondorgelintro og gitarer som bruker en annerledes vreng enn på resten av skiva.
Låten går litt saktere enn en del av de andre, og når Salsten setter i med sirenelignende ul og ond latter kjenner jeg formelig dyttingen foran scenen.
Ugh!
Tittellåta "Onward to the Pits" er albumets eneste instrumental, og inneholder et parti som må være en hyllest til Aura Noir.
Sangen avslutter med et lett regnvær og roer ned det harde kalaset.
Jeg er litt usikker på om denne låta burde avslutte albumet eller komme midt inni et sted, men det er likevel en god ende på et godt album.
Selv om både Stormoen og Salsten behersker mange instrumenter selv har de fått hjelp til de mest halsbrekkende stuntene.
Leaden i "Emperor Of Sin" spilles av Gunnar Hansen fra Faustcoven.
Kristian Valbo fra Obliteration slår trommer på åpningen "Deathrashing Sacrifice", Arild M. Torp fra Obliteration/Nekromantheon står for gitarsoloen på "Army Of Death", Jon fra Black Magic spiller gitarsoloen og orgelintroen på "Lead Us Into Hell" og Bowel Ripper fra Lobotomized/Diskord spiller lead på en sang.
Gjestemusikere og Salstens og Stormoens entusiasme bidrar til at Onward to the Pits slakter jevnt fra start til slutt.
Det er masser av energi og fiendtlighet på hele utgivelsen, men låtmaterialet er dessverre ikke like stramt hele veien, og det blir slitsomt å holde sin egen lytterintensitet oppe.
En konstant moshpit kan være hard å takle, men det er likevel verdt å kaste seg inn og prøve.
[kml_flashembed movie="http://www.youtube.com/v/Iu08xooTfaE" width="640" height="390" allowfullscreen="true" fvars="fs=1" /]
Deathhammer er ekte, slemt og gøy.
Det er en grunn til at Darkthrone hyller dem på F.O.A.D-plateomslaget.
Sjekk selv.
PS:
Få med deg Deathhammer live sammen med Magister Templi og Fingernails (Italia) på Revolver 11. mai!
Livebesetningen inkluderer stjerneessene Kick fra Nekromantheon på trommer og Diskords Bowel Ripper på gitar.
| 1 |
001999
|
Onkel grinebiter
Marilyn Manson er litt som en kakerlakk:
Kvalmende, irriterende, kunnskapsløs – og usedvanlig seiglivet.
Forestill deg at du nettopp har feiret førtitreårsdagen din.
Det er forståelig at du vandrer rundt med en bitende tomhetsfølelse.
Mange andre har det nok også sånn.
Savnet over den tiden du var i ditt ess.
Den tiden da du ennå såvidt kunne se lengtende mot å nå det store 30-tallet.
Da du fortsatt hadde en mestringsfølelse over det du holdt på med.
Da det du gjorde tross alt ble regnet som kontroversielt.
Og du fortsatt, i hvert fall delvis, ble holdt ansvarlig for skolemassakrer.
Men det er vanskelig å forestille seg at du, selv etter å ha fylt førti år, fortsatt har det å tre på deg sorte skinnbukser som førsteprioritet hver dag våkner opp.
Eller at du i 2012 fortsatt innbiller deg at det er kontroversielt å skrive låter om hvor utrolig forjævlig verden er.
Hvis ikke du heter Brian Hugh Warner, da, og fortsatt ikke føler noe skam over å ha hentet artistnavnet ditt fra Marilyn Monroe og en seriemorder.
For Marilyn Manson ser tydeligvis ingenting galt i å nærme seg midtlivskrisen mens man fortsatt skriver tekstlinjer som "I wanna have your ache/and beat you too", som i "Pistol Whipped".
Eller som når han stiller de virkelig store spørsmålene i "Overneath The Path of Misery":
"Is there any way to unswallow my pride/Can I fuck myself down?/Why die, when you can kill the father?
/Dad is missing an "e"".
Jeg kan for så vidt akseptere aktivdødshjelpsrockens gothifiserte tekstunivers.
Men når dette fremføres av noen man vet ikke er fylt med like mye tenåringsangst som misantropi, blir det vanskelig å bite det i seg med noe annet enn pur vemmelse.
"Sucide death metal".
Det er det Manson selv har valgt å definere sitt åttende album som.
Og sukk følger sukk: ikke bare er det nok et krampaktig forsøk på å være en sjokkrocker (ikke at de egentlig har eksistert siden GG Allin forlot oss i '93), men det er fint lite ved Born Villain som i det hele tatt peker til death metal-sjangeren.
Kall det gjerne et bevis på Mansons kunnskapsløshet.
Born Villains aller største og mest klumpete hake ligger likevel i gitarlyden.
Det er nemlig sjelden man får høre den elektriske gitaren fra en så kunstig, livløs og totalt elendig side som på låtene "No Reflection" og "Disengaged", der lyden er prosessert like tom som Manson selv.
Stadig voksende irritasjon over Mansons vesen til tross: han har en evne til å skrive brukbare låter hvis han vil.
Ta for eksempel den seige niminutteren "I Wanna Kill You Like They Do In The Movies" fra hans forrige album, The High End of Low, eller karierrehøydepunktet "Coma White", som sekstenåringen i meg fortsatt elsker.
Tross alle grusomhetene har Born Villain også sine godkjente, om enn bleke alibier, som "Slo-Mo-Tion" og stonerrockflørten "Lay Down Your Goddamn Arms".
Men det er ikke så mye trøst å hente i dem, for Born Villain er lite annet enn et studie i hvor liten, stusselig og patetisk Marilyn Manson har tillatt seg selv å bli.
Kanskje det aldri var meningen at han skulle gjøre dette.
Jeg håper det finnes noe der ute Warner faktisk har mulighet til å mestre.
| 0 |
002001
|
Generiske viser
På sin albumdebut gjør Morten Myklebust skuffende lite for å ikke bli nok en ubetydelig dråpe i havet av singer/songwritere.
Det er lite som blir lagt imellom når presseskrivet som følger med Morten Myklebust omtaler 26-åringen fra Oslo som "artistenes egen favoritt".
Slike betegnelser innebærer som regel at man snakker om en visjonær - en musiker med nye ideer som krever både tålmodighet og kunstnerisk forståelse.
Det vakre albumhøydepunktet "She She" er i så fall det nærmeste denne albumdebuten kommer noe slikt - en slags varm og forsiktig tolkning av noe Coldplay kunne gjort anno Parachutes, fargelagt med dump paukelyd, klokkespill og beskjeden bassgitar.
Pluss i boka må også gis for det truende og store gitarklimakset på "Over The Sea".
Men selv disse øyeblikkene, som er Myklebust på sitt mest tenkte og finpussede, gir likevel aldri inntrykk av at han har ambisjoner om å skille seg ut fra mengden.
Morten Myklebust ender dessverre opp som et nesten urtypisk bidrag fra en musiker med "singer/songwriter"-merkelappen.
"All The Love That You Can (Generic Song)" fremstår sånn sett som et slags selvbevisst og -ironisk statement.
Men selv om dette er albumets klart kjedeligste låt, illustrerer den likevel skiva i sin konsentrerte form: dette er lavmælte kassegitarlåter om kjærlighet og lengsel.
"I've never even tried to be found, to hear those "I love you"s/But
I don't miss them much, 'cause in the end she was a temporary friend" fra "Temporary Friend" er en annen invitasjon til den sjarmerende, jovisst, men fryktelig generiske gutteromsskjørheten.
Morten Myklebust - "She She"
Det er mye som må ligge til rette for at en duett skal fungere, men ting roter seg til når Susanne Sundfør bidrar på "Away".
Ikke bare føles Sundfør malplassert i form av at hun overmanner både Myklebust og hans vennlige underlag, men de to synger også tvers gjennom hverandre behøver jeg å nevne "Snowed In At Wheeler Street" nok en gang?).
I det store og det hele er "hørt det før for mange ganger"-faktoren skrikende.
Men den største svakheten ved Morten Myklebusts debutalbum er likevel at han altfor ofte tviholder på å holde låtene innelåst og ubesudlede på gutterommet, og med det nekter dem å vokse seg tilstrekkelig store og vakre.
| 0 |
002003
|
Sårt tiltrengt dose
De virkelig fantastiske kvinnelige R&B-artistene ser ut til å ha gått under jorden om dagen.
Da er det godt å støte på så hederlige unntak som Nikkiya.
Hun kom uten forvarsel, men med desto større smell.
Ser man bort ifra et par gjesteopptredener for Tech N9ne, dukket Nikkiya fra Sør-Carolina opp fra intet da hun gjestet på Yelawolfs “Speak Her Sex” i fjor.
Teipen Speakher som ble sluppet på sensommeren var mildt sagt velkommen.
Og grunnen er for så vidt enkel - sulteforing gir som kjent økt apetitt.
Vi mistet Kelis for lenge siden, og å dra fram sen Erykah Badu i denne sammenhengen er nesten for innlysende.
Men det er en trist statistikk som dessverre er altfor reell.
De er i mindretall, damene av Nikkiyas kaliber.
Hederlige unntak som Solange, søsteren til Beyoncé, leverer bra, men det har vært stille fra den kanten siden lettere hypnotiserende Sol-Angel and the Hadley St.
Dreams (2008).
Nå har vel Ameriie meldt et slags comeback, men vi får nå se.
Den Atlanta-bosatte artisten har med andre ord ikke all verdens konkurranse om dagen.
Men hun legger lista høyt når hun relanserer Speakher med fem nye spor og en remiks.
Nikkiya - "Nobody But Me":
WillPower som snekret sammen Yelawolfs Trunk Muzik står bak Nikkyas lydbilde.
“Cheater” er en fornyet versjon av Kelis` “Caught Out There” og “Hold On Me” fører oss tilbake til Tweets røykfylte og halvflaske-vodka-innabords-univers i delikate Southern Hummingbird.
Og la oss for all del omfavne "Reasonable" som runder av S.O på en så utsøkt måte at det nesten får en voksen mann til å felle en liten tåre.
Seriøst.
Nikkiya er tøff i trynet, tilbakelent og har en skrapete stemme som fortjener betegnelsen heit.
Og hun beviser at det er mulig å lage pubsoul uten at det skal definere en helt utgivelse.
Nikkiya sper det snarere ut i “Y.O.Y” og “DUI”, i miksen mellom babymaking music i “Nobody But Me” og rånepotensielle “In The Game” med MC Lyte, gamlemor som var en av de første som banet vei for kvinnelige rappere.
Speakher Overdose er kort sagt essensiell i en tid der det går tretten på dusinet innenfor segmentet.
| 1 |
002004
|
Her er så inderlig
Minste-felles-multiplumspop blir verken bedre eller dårligere enn dette.
Keanes forrige album, Perfect Symmetry, hadde mye for seg – i alle fall den første halvdelen av platen, der den bleiknebbede patosen som har dominert bandets pianodominerte pop fikk hvile til fordel for en mer leken, dansbar og gøyal tapning av det glade åttitallet.
Bisart titulerte Strangeland, kvartettens fjerde fullengder, er et skuffende steg tilbake til gamle og sidrumpa takter.
Sammenlignet med Coldplay – som Keane ser ut til å ha innfunnet seg med å bli veid og funnet for lette mot – og deres siste, ikke helt ulike album Mylo Xyloto, føles manøveren desperat fremfor smidig.
Platen starter for så vidt anstendig nok:
”You Are Young” og ”Silenced By The Night” er oppløftende lomme-anthems som kiler allsangmuskelen og i så måte oppfører seg akkurat slik de skal.
Derfra og ut er det langt mellom de minneverdige låtene.
Elektroflørten ”Black Rain” er albumets eneste modige alibi, der det organiske og følelsesladde får krenge mot et monotont og hypnotisk bakteppe.
Ellers låter det trygt, solid og forutsigbart.
Ingenting står på spill i dette universet, enten Tom Chaplin & co. forsøker seg på de sedvanlige, duvende tårepersene (den ”Up Where We Belong”-parafraserende ”Watch How You Go” stikker seg ut som spesielt tam) eller skrur opp tempoet (”Day Will Come”, ”On The Road”).
Til tider kan det være en utfordring å sette terningkastet i en anmeldelse – seks nyanser er tross alt ikke all verden å boltre seg over.
I tilfellet Strangeland er det velsignet enkelt:
Dette er selve essensen av midt på treet – den musikalske ekvivalenten til et glass lunkent vann.
Livet er for kort.
| 0 |
002005
|
Årets funn
Lakei dukker opp fra intet med en utgivelse som lar ørene både få gjennomgå og hvile.
Et nytt favorittband er født.
Og jeg som trodde jeg hadde full kontroll på metalscenen i Norge.
Og i hvertfall i Bergen, der jeg tross alt bor.
Det viste seg å være fullstendig feil.
For en av de beste debutplatene fra byen på lang tid kom like overraskende som gledelig.
Lakei består av folk som tidligere har befunnet seg på andre siden av miksebordet, altså produsenter, og et av medlemmene var også med på å skrive black metal-forestillingen Svartediket, som ble satt opp på Den Nationale Scene i Bergen.
Sammen har de i nattens mørke laget Konspirasjoner, som er noe av det flotteste jeg har hørt innen norsk metal på lang tid.
Musikken er knallhard, med black metalens lange tradisjon som inspirasjon, men Lakei byr også på dvelende stemninger som man ellers hører fra band som Neurosis og Isis.
Sjangerfornektende og utfordrende.
Den mørke stemningen settes allerede fra første sekund i introen "Domsavsigelse", som er bygget rundt lydklipp fra rettssakene mot nazi-ledere i Nürnberg etter 2. verdenskrig.
Og så smeller det, med norskspråklige lyriske karatespark mot massemedia, pengeeliten, religiøs intoleranse, forurensing, og alt som har med sexisme, homofobi og rasisme å gjøre.
Gjort på en bekmørk måte.
Radikal metal.
En litt for sjelden greie.
Hvor ofte hører man tekster som ”Samfunnskontrakten skal bli brutt.
Massemedias fordummende spill.
De er også styrt med tvang.
Kalkulert propaganda” i metalen?
Ikke for ofte.
Til tider minner Lakei meg om følelsen jeg fikk da jeg hørte Kvelertak for første gang.
Ikke fordi bandene ligner veldig på hverandre, men fordi de begge bygger massive og trygge broer mellom ekstrem-metal og rocken.
Lakei gjemmer definitivt noen herlige rocke-riff bak alt skriket og skrålet, og bergenserne klarer i likhet med Kvelertak å fatte seg i korthet.
Aller best er Lakei når de tillater seg å være smått fengende, som i "Lakei" eller "Budbringer", som virkelig setter seg som en post-it-lapp på hjernebarken.
Lakei har det meste på stell i sitt første møte med publikum.
De har tyngden som skal til for å glede metal-entusiastene, de har de overraskende løsningene som skal til for å få feinschmeckere på sitt lag, de har de store riffene som kan nå utover den innerste mørke sirkel og de har kraften av å være en uoppdaget perle.
Ikke alle låtene treffer like dypt, men til å være en debut er dette langt over forventningene.
Forventninger jeg overhodet ikke hadde.
Et massivt bakholdsangrep.
”Skal aldri, aldri temmes.
Eller knebles av deg.
Ikke prøv deg på oss.
Vier mitt liv til å kjempe imot.
Konformitet og tankeløshet skaper ingenting”.
| 1 |
002010
|
Storbydrømmen
Bilturer gjennom natten, duse neonfarger, arpeggiosynther og dansing i mørket:
På snaue nitti minutter rekonstruerer Chromatics åttitallet på sitt mest elskverdige.
Var den en simpel og hjerteløs 80-tallspastisj, eller hadde egentlig den falmede estetikken en eventyrlig varme over seg man ikke kunne unngå å elske?
Enten du står på den ene eller andre siden av gjerdet hva Drive angår, er sjansen stor for at du anerkjenner at den kjølige og dempede synthpopen er det viktigste stemningselementet i filmen.
Portland-musiker Johnny Jewels forkjærlighet for de dvelende, men like fullt karakteristiske sidene av åttitallet er utvilsomt minst like stor som Drive-regissør Nicolas Refns.
Og det er trolig derfor to spor fra hans synthtunge, italo disco-refererende katalog er representert i Drive-soundtracket - det ene, "Tick of the Clock", fra Chromatics' forrige album, passende nok titulert Night Drive.
Med Kill For Love tar Chromatics denne søvnløse og urbane stemningen et selvsikkert steg videre inn i natten.
Ruth Radelet er med sin sløve og hvesende stemme i utgangspunktet neppe en vokalist man separert ville sperret øynene opp for, men plassert i sentrum av kvartettens slørete new wave og dens mutte post-punkgitarer, dunkle basslinjer og skimrende synthesizere blir lyden av insomnsi kun forsterket.
Det kreves en usedvanlig stødig fingerspitzgefül for å få "det ambisiøse dobbelalbumet" til å bære den tiltenkte helheten - sist gang dette egentlig føltes fullendt var i 2010, med Field Music (Measure) av de engelske progpopperne i Field Music.
Men bandfører og produsent Jewel har en evne til å få nærmere halvannen time med dyster - og tidvis riktig så eterisk - synthpop til å føles som en usedvanlig helhetlig affære.
Det sier nemlig ikke seg selv at Neil Young-coveren "Into The Black", som åpner albumet på besynderlig vis med linjene "My my, hey hey/rock 'n' roll is here to stay", skal kunne stå som støpt sammen med åtteminutteren "These Streets Will Never Look The Same"s truende oppbygning eller det monotone "Drunk Dialer"-snudd-på-hodet-instrumentalsporet "There's A Light Out on the Horizon".
Starten av albumets andre halvdel - "The Eleventh Hour" og "Running From The Sun" - en noe søvndyssende og retningsløs hump i veien.
Det intense tittelsporet er riktignok den selvsagte singelen her, men er likevel langt fra å være albumets beste låt, tross massivt livepotensial (sa noen Øyafestivalen?).
For det blir til sammenligning nærmest utklassing når "Lady" er upåklagelig dansbar og basstung, "The River" inkluderer et praktfullt soloparti, eller når marerittaktige "Candy" stiller med linjen "Candy, please don't let them in your heart/because they'll try to put out every fire you've stopped".
Enkelte dager kommer jeg virkelig ikke kommer overens med terningen.
Og dagen i dag er nettopp en av disse.
For Kill For Love er en sånn skive som føles oppskrytt blant de hellige seks øynene, mens den oppleves undervurdert og tilsidesatt av femmeren.
Ta meg likevel på mitt ord:
Chromatics har trolig laget vårhalvårets beste og mest komplette album.
| 1 |
002011
|
Brottsjø på marinaen
Marinas formelbaserte forsøk på å bli popstjerne er så tilgjort sukkersøtt at man kjenner aspartamet etse gjennom jekslene.
Den første låten på Electra Heart heter "Bubblegum Bitch", og den setter på alle måter standarden for hvordan Marina And The Diamonds høres ut når hun nå for alvor har satt seg fore å bli Popartist: lettvint, grunt og spesialtilpasset det amerikanske markedet.
Der waliseren tidligere var en av de mer spreke og mest markante av sitt slag, både vokal- og låtskrivermessig ("Mowgli's Road", "Shampain" og "I Am Not A Robot"), har hun på andrealbumet polert bort alle kanter og det meste av stemme-egenart til fordel for produsenter som Dr. Luke, Stargate og Steve Angello.
Resultatet passer til det hun er mest kjent for i USA om dagen: oppvarmer for Katy Perry.
Det er ikke noe galt i å ønske å tjene mer penger på musikken, men å file vekk all motstand og særpreg for å fremstå mest mulig spiselig er en lettvint løsning.
Det er lite musikk man blir fortere matlei av enn listepop som ikke er catchy nok, og Electra Heart domineres av drøvtygging av årgamle hooks.
Noe av temaet for albumet er at hun ikler seg forskjellige "jeg"-personer for hver sang - om det er primadonnaen ("Primadonna Girl"), outsideren ("Teen Idle") eller femme fatale i "Homewrecker".
I og for seg ålreit, det, men det blir uinteressant og forutsigbart i lengden - spesielt når låtene hennes er glattere og mindre appellerende enn de fleste andre artister som faller innenfor stereotypene hun harselerer over (igjen:
"Bubblegum Bitch").
Albumets tredjerangs singler, som den parodisk formelfølgende "Primadonna" og den Stargate-produserte, overraskende refrengsvake bonussingelen "Radioactive" er labre saker.
Størst hitpotensiale har nok den Bloodshy & Avant-aktige "Homewrecker", men Electra Heart blir først spennende når Marina legger seg bakpå, roer ned på dusinpop-produksjonen og lar stemmen komme til sin rett - "Starring Role" og det i særklasse beste sporet "Hypocrates" spesielt.
Inn mellom alle personaene hun skisserer her, er problemet at hun glemmer den viktigste: seg selv, den Marina som tidligere hadde både en sterk identitet, stemme og evne til å være bittelitt pussigere enn din generiske, outrerte popartist.
På Electra Heart velger hun bort dette, og dét er et valg det er vanskelig å svelge når låtmaterialet er så sjarmløst og lite tiltalende.
| 0 |
002012
|
Du glade spetakkel
Australsk duo debuterer med et høylytt musikalsk fylleslag av den joviale sorten.
Det er ikke noe nytt at man kan lage mye bråk kun med gitar og trommer - et oppskrift band som Japandroids, White Stripes, Death From Above 1979 og Lightning Bolt allerede har hatt suksess med, men australske Simon Ridley og Shane Parsons gjør det ikke noe dårligere.
Debutalbumet er et svett, lettsinnet møte mellom fuzz og fest.
DZ Deathrays er langt fra selvhøytidelige, noe den nydelige videoen til P3-listede "No Sleep" viser.
Bloodstreams er gjennomgående munter og bedugget, og allsangsrefrengene og de temmelig poppete riffene får skinne gjennom.
Takket være den rike produksjonen høres de som oftest ikke ut som en duo heller - noe som i dette tilfellet er en bra ting, siden de i musikken ikke nødvendigvis er så langt unna DFA1979 (spesielt "Dinomight"), og det hadde vært synd om australierne skulle blitt avfeid som bare "enda en" punkrockduo.
Dette er en drøy halvtime fritt for vissvass.
Overstyrte vokaler, buldrende gitarer og småskranglet tromming kapsler inn det ene briljante øyeblikket etter det andre - fra call-and-responsen i "Cops Capacity", primal-øset i "Debt Death", den delikate oppbygningen til forløsende melodiendring i "Dollar Chills" og pusterommet i den noe roligere, nærmest vakre "Dumb Down" og avslutteren "Trans AM", som i likhet med de andre albumklare australierne Royal Headache dykker (fra hver sin kant av rocken) ned i Joy Division-katalogen.
Bloodstreams er like rastløs og hormonell som en tenåring, og er til stede akkurat så kortvarig at man ikke rekker å bli lei.
Det er det slurete akkompagnementet til doven øl og pumpende never, et helt festivalsoundtrack i seg selv.
| 1 |
002014
|
Primalpop
Niki & The Dove albumdebuterer med én fot på dansegulvet og den andre i dyreriket.
Resultatet er elektronisk pop like fengende som storslått.
Den svenske duoen Niki & The Dove gjorde det tidlig klart at de elsker dyreriket og dets fantasifulle univers.
Én ting var bandnavnet og tilhørende promobilder (der vokalist Malin Dahlström kledd i leopardmønster figurerer sammen med en hvit due).
En annen side av tribal-imaget åpenbarer seg hvis du får se Dahlström og hennes makker Gustaf Karlöf i levende live, hvor også fjær, ansiktsmaling og mye indianerpynt er selvsagte elementer.
Det endrer likevel ikke på at albumdebuten Instinct i realiteten er elektropop du aller helst skal danse lenge til.
Ta for eksempel fantastiske "The Drummer".
Her slår det ypperlige refrenget inn i god tid før ett minutt har gått, hvor Dahlström synger "Oh, I love the rythm/The pounding of my heart/I'm a drum, I'm a drum now/It is what makes me human" over en simpel trommebeat og lekne synther.
Den store naturen utgjør like fullt en betydelig del av lydbildet til Niki & The Dove.
Åpneren "Tomorrow" blir på beste Florence & The Machine-vis pumpet proppfull av vokalkarbohydrater, slik at det er på nippet til å bli for mye, mens duoen klarer å vri skamløs Ibizaklubbpop-flørting på "DJ Ease My Mind" om til noe stort, eventyrlig, og, vel, Løvenes Konge-stormannsgalt.
Tekstene følger den grunnleggende elektropopetikketen ved å handle om den spontane kjærlighet: det å plutselig ha giftet seg i en taxi ("Last Night"), det å spørre han om klokka og nummeret ("Love To The Test"), eller det å kun føle seg hjemme i ett sett med armer ("In Your Eyes").
Men særlig i sistnevnte - albumets definitive høydepunkt - er storslåtte og vakre metaforer fra naturen tatt i bruk:
"My breath is an arctic wind/I am a mountain, out of reach/Oh why I, but sometime I’m the night/I get tangled in the dark" og "The love I want, is older than the sky we lay under".
Niki & The Dove har med andre ord valgt den perfekte albumtittelen.
Instinct spiller nemlig på duoens evne til å leke med koblingene mellom den elektroniske popmusikkens forkjærlighet for våre impulsive, danseglade instinkter og drømmen om urmenneskets instinkter - dets uberørte sinn og harmoni med dyre- og planteriket.
Det er egentlig bare å bite i seg at Dahlström og Karlöf er på sitt mest uinteressante når de prøver å være vanskelige.
På spor som "The Gentle Roar" og "Mother Protect" blir nemlig den demoniske og stillestående askelukten av samsvenske Fever Ray heller dårlig imitert.
Dette er et popalbum, for pokker.
Nyt Instincts betydelige håndfull elskverdige melodilinjer, smakfulle arrangementer og finurlige tekster, og dans til krampa tar deg.
| 1 |
002016
|
På tide å gå heim
fun.s andre album høyres ut som lydsporet til Disney-filmatiseringa av Freddy Mercurys liv.
Og det er ein akkurat like dårleg idé som ein skulle tru.
Eg skal vera ærleg.
Det var nokre greier ved fun. som plaga meg allereie før Some Nights, trioens andre album, vart satt i rotasjon.
Vel er eg ikkje døv for dei som hevdar at både vokalist Nate Reuss' førre band, The Format, og fun.s debutalbum
Aim And Ignite hadde noko for seg.
Men eg meiner uansett at alle artistar som tvinger oss til å stava namnet deira med ein grammatisk ukorrekt miks av små og store bokstavar, erstattar s-ar med dollarteikn, legg inn sprø teiknsetjing og generelt oppfører seg som om alfabetet er til for å radbrekkast, er irriterande fram til det motsette er bevist.
Vidare oppfattar eg joint-mekkinga på albumcoveret som eit tåpeleg forsøk å framstå rebelske - sjølv om eg kan forstå at dei har behov for å rettferdiggjera den meiningslause "rockeband"-merkelappen dei har vorte påklistra i det siste.
I tillegg vert Some Nights ledsaga av ei pressemelding som inneheld setningar som "Now pretend fun. is not a band, but an amusement park."
Ikkje eit strålande utgangspunkt, men verst av alt er kanskje dette:
Eg tykkjer ikkje at "We Are Young", låta som tidlegare i år låg seks veker på toppen av Billboard-lista, og som no er med på å gje Some Nights eit heilt anna momentum enn det elles ville hatt, er noko meir enn ein heilt grei poplåt.
Allsongskvalitetane er openbare, men fun.
er knapt nok det einaste bandet som har oppdaga den samlande krafta som ligg i songar som handlar om å vera ung og gripa dagen.
Reuss og resten av gjengen har ganske enkelt følgt ein vellukka formel, innkassert stort - og sløst med talentet til Janelle Monáe på vegen.
Men om forventningane ikkje akkurat sto i taket, greidde Some Nights likevel det kunststykket å skuffa.
For i den grad ein faktisk kan snakka om dette albumet i fornøyelsesparktermar, er det ein slingrande, skingrande berg-og-dal-bane-tur - meir kvalmande enn frydefull, og med ubehagelege overraskingar ventande kring kvar sving.
Introsporet - ikkje overraskande titulert "Some Nights (Intro)" - gjev deg ei stiv dose av kva du har i vente.
Med fleirstemt kor, dramatiske dynamiske skift og kjensleladd vokal er låta eit så kraftig nikk i retning av Queen at ein burde fått kink i nakken av mindre - sjølv om eg er usikker på om sjølv Freddie Mercury ville ha prøvs å rima "Twitter" med "bitter" om han var i live i dag.
Taktene vert vidareført på tittelsporet, der ein overivrig rytmeseksjon fører det heile over i Løvenes konge-land.
Strø på litt autotune på toppen, og nokre av hovudingrediensane i resten av albumet er servert.
Og det er tungt fordøyelege saker.
Frå den direkte smertelege "It Gets Better" (det gjøkke det, vøtt), patosbomba "Why Am I The One", til den bastante, liksom-sinte "One Foot" vert ein beint fram forundra over kva fun. faktisk må ha tenkt med dette albumet.
At dei skulle ta tilbake musikalpopen?
At symfoniske grep endeleg skulle få si oppreising?
At vokalimprovisasjon på autotune er noko som vert gjort alt for sjeldan?
Jau då, det finst formildande omstende.
Diverre snakkar eg då ikkje fyrst og fremst dei små-snertne refrenga til låtar som "All Alone" - slike tilløp vert stort sett øydelagt av syntetiske sekkepiper, marsjtrommer eller liknande fiffige grep rimeleg kjapt.
Heller er det den reine underhaldningsverdien som ligg i at ein vaksen mann lirer av seg "Some nights I rule the world / with "barlights" and "pretty girls" / but most nights I stay at home and think about my mom / oh god I miss her so much" som eitt av mange tekstlege feilskjær - tilsynelatande i fullt alvor.
Eg veit ikkje kva slags ulovleg substans ein bør ha i seg for at dei kunstnariske kvalitetane til Some Nights skal koma til sin rett - det einaste eg veit er at eg ikkje er interessert.
Some Nights er ei sjølvhøgtidleg samansetning av delar som aldri burde vore ført saman, fullstendig blotta for den sjarmen ein lengtar etter i eit godt popalbum.
Det er ikkje moro.
Det er berre latterleg.
| 0 |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.