id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
001728
|
Varme hender
Med nyinnspillinger av gamle låter er Norges fineste band klare til å svøpe sommeren din i euforiens tegn.
At fjorårets muligens aller vakreste album kom fra et tilsynelatende ubetydelig band fra Oslo bestående av bodøværinger i eksil høres kanskje rart ut.
Noe det sannsynligvis også er, ettersom mengdene med oppmerksomhet Cold Mailman har fått for sitt album nummer to, Relax; The Mountains Will Come To You, har vært stusselige greier.
Dette til tross for låtskriver Ivar Bowitz og venners tilnærmet perfeksjonerte evne til å lage lavmælte, dvelende og ypperlig arrangerte - og ikke minst lyrisk smarte og underfundige - poplåter for sensommerromantikere.
Som ut av ingenting ble nylig musikkvideoen til albumkuttet ”Time Is Of The Essence” en massiv YouTube-hit, med nattelys fra Groruddalens boligblokker perfekt synkronisert til nevnte låt.
Dermed føles timingen ved det å nå skulle lansere en femspors EP ved inngangen til sommeren direkte upåklagelig.
Cold Mailman EP er imidlertid ikke en samling nye spor; tvert imot.
Til tross for at Bowitz med sine mange venner kun har gitt ut to offisielle albumutgivelser til nå, har det vært en rekke jule- og demoskiver i privat omløp fra bandets side de siste årene.
Som en konsekvens av dette har åpenbart en god del svært sterke melodier blitt gjemt bort i fattig innspilte og arrangerte småutgivelser, og det er i all hovedsak ideen om å revitalisere disse som er grunnlaget for denne EP-en.
Vakre ”Ruby”, ”Like Glue” og ”Point of You” er tre spor som faller inn i kategorien ”bortglemte melodier”.
Videre serverer bandet en nydelig cover av drømmepoppionerene Cocteau Twins' magiske ”Fifty-Fifty Clown”, og viser at dette lydlandskapet virkelig ikke er utenkelig å jobbe videre med i Cold Mailmans verden.
Der Cold Mailmans lydbilde i første rekke kan anses som svært monotont, åpnes vissheten om at spennvidden tvert imot er rimelig bred ved en smule tålmodighet, der umiddelbare poplåter for sommeren går hånd i hånd med seige og langdradde verker støpt i et urbant høstnattemørke.
Nettopp en av låtene som faller i sistnevnte kategori er ”All Those Asleep Are Ours To Keep” fra debuten How To Escape Cause And Effect fra 2008.
Dette var en av flere låter fra debuten som manglet de tykke og tungt overveide arrangementene fra andrealbumet, men som nå har blitt gjenfødt i en langt mer verdig innpakning, med blant annet marsjtrommer og strykere.
Denne femsporsutgivelsen, med ”Ruby” som høydepunkt, viser at Cold Mailman helt opplagt fortsatt er landets beste popmakere.
Cold Mailman EP føles imidlertid ikke som stort mer enn akkurat hva den er: en ypperlig gave til gamle og nye fans i påvente av et tredje studioalbum.
At Ivar Bowitz og hans demokratiske disipler denne gang har tatt et lite steg nærmere støygitarene og energien fra liveshowene deres betyr nok ikke stort annet enn at man har mye å se frem mot, selv om det er uvisst når en eventuell neste utgivelse vil komme.
Frem til da er dette mer enn overveldende nok for drømmende og romantiserende hjerter.
Hør Cold Mailman EP i Spotify eller Wimp.
| 1 |
001729
|
Uimotståelig dumhet
Med hjelp av stjerneprodusent Mark Ronson har Black Lips tatt sin balstyrige peyote-pop til nye høyder.
Black Lips har alltid hatt et stempel på seg som garasjerockens rakkerunger.
Fra rapporter om slåssing på scenen, utagerende dopbruk og søplete innspillinger har de rukket å gi ut fem album med stor variasjon i kvalitet, med Good Bad Not Evil (2007) som det mest gjennomførte.
I det ene øyeblikket leverer de storlåter som orkanpoperen "O Katrina", mens man i det neste må jobbe seg gjennom den sausete "Everybody Loves A Cocksucker".
Vel, nå har de altså gått til det skritt å hyre inn kjendisprodusent Mark Ronson (Q-Tip, Amy Winehouse, Lily Allen), og dette samarbeidet har strammet opp kvartetten såpass at Arabia Mountain kommer til å være temmelig langt der oppe når powerpopåret 2011 skal oppsummeres.
I Ronsons hender blir bandets syrete melodier gitt et mer hårete sekstitallspreg, med enormt sløy saksofonspilling, hissig bruk av theremin og løse trommeskinn.
I sine sterkeste stunder høres det ut som en optimal sammenføyning av The Hives, Teddybears STHLM og Caesars Palace - spesielt de ekstremt umiddelbare "Modern Art", "Bone Marrow", og "Mad Dog".
Selve kjernen her er at bandet aldri har mistet sin eksperimenteringsvilje eller humor på veien, noe albumets bestelåt og for meg selvsagte sommerlydspor "Raw Meat" viser - her bys det på lunken plystring, Ramones-parodierende synging og kulinariske tekstlinjer av typen "Fresh maggots on my teeth, they're cheap".
Førstesingel "Go Out And Get It" symboliserer bandet perfekt (selv om dette er én av to låter på albumet som er produsert av Deerhunters Lockett Pundt snarere enn Ronson):
Er man svak for smådum, kjapp powerpop med vittige tekster fremført av en bunke dopnisser, er Arabia Mountain årets sikreste lytt.
"Spidey's Curse", som tar et oppgjør med tegneseriebladenes lemfeldige omgang med Peter Parkers følelsesliv, er et av de mer ekstreme tilfellene, mens rettfrempunklåten "New Direction" er et uimotståelig riff-øyeblikk som treffer rett i Buzzcocks-hjertet:
Arabia Mountain er aldri et viktig album, men du verden så gøy det er.
Her har Black Lips tøyd sitt potensiale til det ytterste, valgt gode samarbeidspartnere og endt opp med en musikalsk utgave av den hjemme alene-festen der det er gratis drikke hele kvelden, ingen drar hjem tidlig og naboene er bortreist.
| 1 |
001730
|
Frihet, damer og deilig rock
Rival Sons er lyden av lange kjøreturer i California, flotte damer med vind i håret og følelsen av total frihet.
Det er en egen kunst å lage god retrorock.
På den ene siden er reglene og rammene ganske enkle og satte, men samtidig er sjangeren utsatt for så mye slitasje at det skal mye til for å fange lytterens oppmerksomhet.
Wolfmother klarte det med sin første plate, men feilet da de skulle ekspandere på nummer to, og det var først på sin tredje plate at The Sword virkelig gjorde perfeksjon av sin ZZ Top-møter-Black Sabbath formel.
Nøkkelen er jo selvsagt å bruke rammene som middel og ikke mål, det er ikke noe vits å nagle sounden av en Orange-forsterker dersom du ikke skriver låter som funker.
Rival Sons treffer blink på første forsøk.
Pressure & Time er fullastet av referanser til Led Zeppelin, Free og annet knask som skjedde på 70-tallet, men etter man har kommet over begeistringen for den nydelige produksjonen, oppdager man at albumet leverer låter man vil kjøre bil til, grille til, synge på festivaler og skrike til på nachspiel.
Sjekk bare de to minuttene og femtifire sekundene åpningslåten "All Over The Road varer", og som åpner med denne bildefremkallende, vanhalenske teksten:
We got the cadillac, we gonna drive right into the sun You're a tight piece of ass, and you know you're my only one We make the rules, and
we both know what's got to be done So pull up your dress, I'm gonna show you how the west was won
Rival Sons ruller videre med det buldrende tittelsporet som en ung Glenn Hughes knapt kunne gjort bedre, den garanterte konsertklassikeren "Burn Down Los Angeles", soulballaden "Only One" som kunne gått rett inn på Free-albumet Fire & Water og bråkete, men vakre "White Noise".
Aldeles nydelige låter om frihet, damer, lette løsninger på vanskelige problemer, akkurat slik tidløs rock skal låte.
Noe mer å si om Pressure & Time?
For man kunne lesset på med referanser til band vokalist Jay Buchanan og resten av Rival Sons garantert har hørt på, men jeg tenker vi nøyer oss med å si at dersom du liker rock av den klassiske varianten, er dette platen for deg.
Løp.
Kjøp.
Etc.
| 1 |
001731
|
Brutalitetens seige sønner
Oslobaserte Kratic albumdebuterer med et hinsides brutalt riffmonster det ljomer av.
Med misantropi og selvforakt som bakteppe er veiskillene overraskende mange på jakten mot et musikalsk uttrykk som setter denne tematikken på spissen.
Oslobandet Kratic har i så måte valgt å gå veien rett til den monumentale og nærmest usympatisk seige metallen, noe som har ført til at Blabla Bullshit har blitt et av sjangerens råeste norske album på en merkbart god stund.
Det er helt åpenbart at kvartetten vet akkurat hva de vil, for Blabla Bullshit er akkurat så blodig fett som man ønsker metall å være.
Med nedstilte gitarer så seige at de må dras bortover gulvet, en vokalist med et så skremmende apatisk forhold til verden at man umulig kan vite hva han er i stand til, samt en rytmeseksjon som sjeldent vet hvor den vil hen, vil man uten tvil sitte igjen skjelvende og avhengig etter albumhøydepunktene "I Don't Give A Fuck", "Angry Man on Earth" og ikke minst massive og black metal-flørtende "In Befall".
Kratics uttrykk er dog ikke bare umiddelbart og tiltrekkende voldelig, ettersom de åpenbart vet å krydre det hele med intelligente grep.
Ikke bare lefler de tidvis med støysjangeren, noe som er mest tydelig i det korte instrumentalsporet "I Felt Like It", samt at de tidvis inkluderer psykedeliske smådetaljer som gjemmer seg i bakteppet, men Kratic utnytter også sin tekniske overlegenhet til sitt ytterste.
Konstante og plutselige låtvendinger bader her sammen med rimelig kompliserte takter, noe som sender tankene umiddelbart til nærmest selvsagte inspirasjonskilder som Gojira og Meshuggah.
Det er likevel det tematiske og lyriske som forblir Kratics bittelille akilleshæl.
Vokalist Christian Holte Bore åpenbarer seg som en av landets desidert sterkere metallvokalister, med stor spennvidde.
På den annen side føles tekstene han leverer tidvis rett og slett noe dumme.
Spesielt er dette åpenbart på "My Room", som i tung grad baserer seg rundt et spoken-word-parti.
"I dream of dying every day, but
I always overcome, I drink them all away/I don't even wanna kill my self anymore, I just want out, out of this dead end life routine," kan, innpakket i brutal og ærlig talt uforståelig metallvokal, anses som direkte maskulint, men i en slik form føles det først og fremst bare grinete.
Det å peke på at et album er for kort eller for langt føles ofte som unødig flisespikkeri, men i sammenheng med Blabla Bullshit er det dessverre et faktum:
Med åtte spor fordelt utover ikke stort mer enn 23 lusne minutter, sitter man bokstavelig talt i en ubehagelig situasjon i det abstinensene slår inn etter at massakren er over.
Heldigvis er Blabla Bullshit på ingen måte en utgivelse man vil gå lei av med det første.
| 1 |
001732
|
Svimle postrockballader
Spennende briter finner sin egen nisje på debutalbumet, som mest av alt høres ut som om en sjømann på femdagersfylla synger karaoke over Mogwai-låter.
Det er muligens litt lettvint å spille ut postrockkortet såpass tidlig i anmeldelsen, for det er ingen tvil om at WU LYF har andre sjangre og nisjer å spille på enn den mest dronende undersjangeren av alternativ rock.
Allikevel er det denne som treffer en først når albumet går i gang med "LYF", med kirkeorgelriff over i tromme- og gitarvendinger som vil glede en hver Constellation Records-fan.
Det er først når vokalen sparker inn at man skjønner at det er der bandet først og fremst har sin egenart.
Med en stemmeprakt som høres ut som en full, bjeffende sjømann som kjefter fra barkrakken, har Ellery Roberts og resten av kvartetten satt standarden - på et album som er like vanskelig å komme inn i som det belønner lytteren over tid.
Nevnte stemmekraft er den barrieren som må brytes for å komme innpå bandet.
Bak her finner vi innslag av både sommerpop i Vampire Weekend-gaten ("Summas Bliss", "We Bros") og mørk, storslagen rock som er én glætt vokalist unna å kunne bli en bred hit ("Cave Song", "Spitting Blood") - men først og fremst låter som ligger og koser seg i sakte tempo med intenst driv; styrt av myke gitarlinjer, en hardtslående, allstedsværende trommeslager og Roberts' stemme som dels instrument, dels sang.
Deres beste øyeblikk er også de mest ubestemmelige.
Ekstremt romslige trommer gjør "14 Crowns For Me & Your Friends" til et klart høydepunkt, mens det nok er "Concrete Gold" som står igjen som bestenotering med sine fantastisk vakre gitarfinesser, smarte oppbygning og uttonende pianoklimpring.
Go Tell Fire
On The Mountain har melodier som ligger lagvis og venter på å bli oppdaget.
Dette er et album som mangler balansenerve der det svimmelt stavrer seg gjennom perle på perle; like vanskelig å bli klok på som det er uimotståelig.
| 1 |
001733
|
Storstilt skogrydding
Bon Iver boltrer seg over et større lerret i andre runde.
Resultatet er ypperlig.
Debutalbumet For Emma, Forever Ago ble sluppet via beskjedne kanaler i 2007, men ble året etter hyllet som et brutalt intimt mesterverk (også blant våre lesere).
Bandet Bon Iver ble først født etter at Justin Vernon, den udiskutable hjernen bak prosjektet, hadde pønsket ut For Emma... i selvpålagt eksil, isolert fra sivilisasjonen i en hytte langt ute i skauen med kun det simpleste av utstyr for hånd.
Det finnes komiske elementer ved denne strategien, men det er samtidig vanskelig å krangle så voldsomt på den skjøre skjønnheten som innhyller selve resultatet.
Likevel synes jeg Vernon har gjort sine mest interessante ting i samarbeid med andre, som drivende kraft i det tidvis glitrende Volcano Choir, som innleid kred-muskelkraft for stormannsgale rappere i sine beste øyeblikk eller som en liten, men hørbar brikke i det quirky r&b-/softrock-kollektivet Gayngs.
Det er derfor gledelig at han nøster videre på flere av disse trådene på Bon Ivers (nær) selvtitulerte andrealbum.
Åpningssporet "Perth" – med pussig presisjon beskrevet av hovedpersonen selv som "heavy metal fra borgerkrigstida" – gjør det klart at mye er ved det samme i dette universet, til tross for at enkelte endringer har funnet sted.
De høres først og fremst i et fyldigere og mer detaljorientert lydbilde, en klarere bandfornemmelse og en mer fremtredende dynamikk, både i produksjon og låtmateriale.
Påfølgende "Minnesota, WI" starter i det litt truende, afro-roots-aktige lydbildet Iron & Wine har brukt de siste platene på å karve seg ut og kuliminerer i en delikat hymne holdt oppe av saksofoner, lekker gitar og selve signaturen i disse låtene, Vernons stemme.
Flere av sangene her vil like fullt appellere til tilhengere av mer spartanske For Emma..., ikke minst vidåpne "Halocene" og gjennomvakre "Michicant".
"Hinnom, TX" leder tankene mot Steve Reich og andre stillfarne lydkunstnere, med harmoniske mønstre dryppende inn og ut av høyttalerne, mens "Calgary" og "Lisbon, OH" rydder grunnen for det som er albumets mest sjokkartede – og gledelige! – øyeblikk, den dønn uironiske 80-tallsballaden "Beth/Rest", som Bon Iver her på et eller annet mystisk vis makter å pumpe en sakral relevans inn i, tross et betydelig forvekslingspotensiale med Mr. Mister, Bruce Hornsby, Foreigner og annen skulderputevennlig lyd fra en del av av tiåret ingen har tatt seg særlig flid med å restaurere.
Før nå.
Om Bon Iver, Bon Iver vil toppe like mange årslister som forgjengeren når 2011 skal oppsummeres, er imidlertid et åpent spørsmål.
Det føles som om enda flere opererer innenfor denne "inderlige" sjangeren i dag enn for tre år siden, og da skulle det egentlig bare mangle at Bon Iver selv tar et stort og viktig skritt videre.
| 1 |
001734
|
Dronning uten gnist
Beyoncé treffer bare unntaksvis på sitt fjerde album.
Det er ikke alltid helt lett å bli klok på plateartisten Beyoncé Knowles.
Tross ubestridelige talenter som låtskriver, artist og vokalist, med eventyrlig kommersiell suksess og et knippe av de varigste og beste r&b-/poplåtene fra de siste 30 årene å klaske i bordet med, har hun fortsatt til gode å gi oss et virkelig helstøpt og gjennomrealisert soloalbum.
4 er dessverre heller ikke det albumet.
Det står ikke på den toppede gjestelisten – Kanye West, Andre 3000, Frank Ocean, Babyface og The-Dream bidrar alle som låtskrivere, produsenter og/eller rappere, men det er kun sistnevnte som setter tydelige avtrykk og låner sin sårt tiltrengte eksentrisitet til denne underlig blasse og baktunge affæren.
Nettopp The-Dreams avtrykk er hørbart på den storslåtte, tungt Prince-parafraserende åpningsballaden "1+1", et av flere øyeblikk der Beyoncé gjennomgående er på nippet til å synge låtmaterialet i hjel.
Knowles´stemmeprakt er såpass veldokumentert at den voldsomme overbevisningstrangen tidvis føles tvunget, som på den ellers ordinære "Best Thing I Never Had" (som best kan beskrives som en fattigmanns-"Irreplaceable") og anmasende "Start Over".
Kanye- og-Andre-gjestede "Party" oppleves først og fremst som en bortkastet sjanse, melodifattig som den er, mens Frank Oceans "I Miss You" høres ut som noe han utmerket godt kan ha skrevet i søvne.
Det er når Beyoncé helt unntaksvis streifer bort fra midtempo- og balladekjøret at de gledeligste øyeblikkene på 4 inntreffer.
Den på forhånde varslede inspirasjonen fra Fela Kuti er i stor grad fraværende, men på "End Of Time", albumets kanskje beste spor, benytter hun et drivende afrobeatkomp og tjukke hornslynger som melodiens medrivende dynamo.
Likeledes er "Countdown" – tross åpenbare fellestrekk med tidligere Beyoncé-gull såvel som "All Of The Lights" – et friskt og i denne sammenhengen modig forsøk på å pense sporet tilbake i retning "eventyrlyst", det nabolaget artisten har skapt sine største kunstneriske triumfer i.
4 slutter på verst tenkelige vis; en dvask Diane Warren-ballade avløses av den Major Lazer-stampende førstesingelen "Run The World (Girls)", som utelukkende høres høres baktung ut i 2011.
Et par anstendige, åttitallsdynkede midtempo-karameller inni der til tross:
Skuffelsen er et faktum.
| 0 |
001735
|
Balansekunst
Ikke la deg lure av navnet:
Destroyer har skapt et av årets vakreste popalbum.
Destroyer er verken mørkt, brutalt eller destruktivt.
Bandet, med indieveteran Dan Bejar fra The New Pornographers i spissen, har derimot latt seg inspirere av soft rock, flinkispop og myk jazz, og leker seg med alt som er glatt, klisjefylt og delikat på sitt siste album Kaputt.
De ni låtene rommer blant annet pompøse blåsere og behagelige vokalharmonier - et uttrykk mange skyr.
Slik utfordrer Bejar oppfatningen av intelligent pop, og Kaputt dytter hele veien grenser for hva som er "lov".
Uttrykket på Kaputt er svevende, sløvende og sofistikert.
Det lyder totalt annerledes enn Destroyers åtte foregående album - men er tuftet på det samme; nemlig stor låtskriverkunst - og åtte minutter lange "Suicide Demo For Kara Walker" er albumets mest rørende låt.
Underfundige tekster og en nedslipt, nærmest likegyldig vokal står hele veien i fin kontrast til det gjennomproduserte lydbildet.
Fra den fengende åpningslåta "Chinatown" via funky "Song for America" til den episke avslutningen "Bay Of Pigs" er Bejars univers på samme tid både behagelig og avansert.
I tillegg til å være et av de fineste popalbumene som er sluppet i år, er albumet definitivt Destroyers beste.
Dette er mye takket være Bejars evne til å lage nyskapende musikk av virkemidler mange anser som loslitte og utdaterte - og glimtet i øyet som hele veien er tilstede, og hindrer det delikate og finslipte uttrykket i å virke overdrevent selvhøytidelig.
| 1 |
001736
|
Underveldende opptur
Svenske In Flames har vært trendsettere og sjangerledende i to omganger.
Denne gangen har de verken funnet opp kruttet eller hjulet, men de har i det minste klart å definere seg selv.
Sounds of a Playground Fading er In Flames' tiende album, og det første uten gitarist, låtskriver og grunnlegger Jesper Strömblad.
Gitarist Björn Gelotte har hatt ansvaret for låtskrivingen, og det er tydelig at han har rensket opp i bandets nåværende uttrykk.
In Flames anno 2011 er jevnere, renere og mer gjennomført enn på flere år, men det er ikke death metal denne gangen heller.
Innse det:
In Flames blir aldri det de var på 90-tallet.
De har skiftet kurs for godt.
In Flames ble dannet i Göteborg i 1990, og ble et av de mest suksessfulle svenske metalbandene etter gjennombruddsplata The Jester Race fra 1996.
Med sin melodiøse death metal la de grunnlaget for en helt ny sjanger, og inspirerte band verden over til å følge i de samme sporene.
Etter fem harde utgivelser kom sjangerskiftet.
Reroute to Remain (2002) var mer melodiøs og preget av ren vokal i forhold til forgjengerne, og dette splittet fansen.
De hardbarkede death metal-tilhengerne mislikte det mer alternative, nu-metal-aktige lydbildet, mens andre trykket det til sitt bryst.
Nye fans kom til, og da Soundtrack to Your Escape kom ut i 2004, økte bandets popularitet drastisk:
Bare i USA solgte plata 100.000 eksemplarer.
Svenske-deathen var med ett blitt Amerika-vennlig.
De to siste In Flames-utgivelsene har fått lunken mottakelse, men på Sounds of a Playground Fading har de tatt seg sammen og polert både instrumenter og stemmebånd.
Dette er fortsatt moderne metal, men det låter bedre enn før.
Produksjonen er klar og ren uten å være syntetisk, det er få unødvendige gitarsoloer, synthen glir umerkelig inn og flere av melodiene er ganske gode.
Singelen ”Deliver us” og ”Where the Dead Ships Dwell” har en del kule synthganger, og i ”The Attic” får et fiffig trekkspill plass, mens ”All for Me” viser Anders Fridéns allsidighet som vokalist.
”The Puzzle” og ”Darker Times” byr på gammeldags In Flames-riffing, og åpningsgitartrakteringen i ”Ropes” er virkelig fengende.
Min favoritt på albumet er “A New Dawn”, med kule og hardtslående riff á la Whoracle (1997), fet vokal og et hyggelig mellomparti med strykere.
Ellers er det flere langdryge låter og partier på plata, og jeg skjønner ikke helt hva snakkesporet ”Jester’s Door” gjør på albumet.
Jeg skulle også ønske at Fridén kunne bruke stemmen på måten han gjør i ”A New Dawn” oftere; det hadde løftet helheten atskillig.
For selv om han er flink til å variere stemmebruken, er vokalen, i hvert fall i mine ører, tidvis irriterende, screamo- og Linkin Park-aktig.
Plata i sin helhet blir dessverre for lang, uinspirerende og kjedelig, og mye av motviljen kommer nettopp på grunn av vokalen.
Sounds of a Playground
Fading virker mer gjennomtenkt enn et par av forgjengerne, men det er det fortsatt ingen interessant eller nyskapende utgivelse.
| 0 |
001738
|
Romperistende moro
Friendly Fires prøvde å fyre opp det stive Oslo Live publikummet med sin danseglade diskorock.
De fikk ikke responsen de fortjente.
Den britiske trioen (kvartett på scenen i kveld) Friendly Fires har vært nominert til Mercurypris og Brit Awards, og blitt spådd en lysende fremtid av det meste av toneangivende, britisk presse siden debutsingelen i 2007.
Allikevel er det fortsatt bare et knippe nordmenn som har stiftet bekjentskap med den dansbare, diskoinspirerte indierocken deres.
Men som vokalist Ed Macfarlane avslutter kveldens Oslo Live-konsert med å si:
"We’ll come back so that
we can get to know each other better”.
Og godt er det.
For det spruter både spilleglede og rent hardt arbeid av de fire guttene under det knappe timeslange settet.
Macfarlane har svettet gjennom den blå skjorten sin kun to låter ut i konserten, og det skyldes hovedsakelig svært heftig dansing.
Og det ettermiddagsglisne, og foreløpig ikke spesielt danseglade, publikummet får seg kanskje en romperistende overraskelse, for han hadde i alle fall kommet for å danse.
Friendly Fires tjener mye på sin karismatiske frontfigur, selv om også resten av bandet gjør sitt for å engasjere der de bytter på å slå hardest på sine to trommesett.
Macfarlane er også ute i publikum ved et par anledninger og får nærkontakt med de ikke fullt så svette tilskuerne.
Men det er en fin linje mellom god underholdning og bare kleint publikumsfrieri – jeg syns han faller ned på riktig side.
Bortsett fra kroppsspråket er kommunikasjonen fra scenen begrenset til låttitler og ”cheers” underveis.
Og selv om cheers har flere betydninger på engelsk, og vokalisten mest sannsynlig mente den som betyr "takk", så virker de fremmøtte mer opptatt av å skåle og drikke enn å danse.
Det påvirker ikke bandet nevneverdig, der de raser gjennom sambaflørten ”Jump in the Pool”, den umiddelbare popperlen ”Blue Cassette” og den litt mer intetsigende ”True Love”.
Blåsere kommer inn og ut, og er for øvrig et meget godt og funky tilskudd til liveuttrykket.
Selv om de ikke alltid høres like godt, og jeg blir stående og lure litt på hva den Doc-liknende eldre saksofonisten gjør blant de ellers så unge britene.
Bandet hopper inn i en energisk versjon av ”On Board”, og fortsetter med ”Show Me Lights”, som kler liveformatet godt.
Derifra blir det noe anonymt og ensformig, noe som også låtene til Friendly Fires generelt lider litt av.
Og selvfølgelig; det kan godt være at du allerede har fått overdose av dansepunk/indiedisko-bølgen som har ligget og boblet på 2000-tallet, eller at du syns poporienteringen grenser til det overfladiske.
Eller at du rett og slett ikke liker å danse noe særlig.
Konserten avsluttes i alle fall med en smak av brasiliansk karnival signert rytmeseksjonen, og et kjapt dansekurs fra Macfarlane - og jeg er mer enn underholdt.
Hvem skulle tro at en tilsynelatende stiv brite hadde så mye samba i seg?
| 1 |
001740
|
Menn mot maskin
Et av Norges mest kompromissløse instrumentalband utvider besetningen og synsfeltet, og resultatet er en oppvisning i teknisk brutalitet.
Duoen Hai Nguyen Dinh og Tormod Christensen har som Next Life stått bak to album som i omtrent like deler skjeler mot chiptunes - den mest særegne delen av gutteromsmusikken laget på Commodore 64-maskiner fra midten av åttitallet og oppover - og metall.
Dette er et skjæringspunkt få andre band har våget å berøre, og enda færre klart å gjøre såpass appellerende som Oslobandet har gjort - og det er også en palett som har en tendens til å blekne over tid.
Da de dermed på EPen Resurrection (2010) utvidet besetningen fra trommemaskin til trommeslager Anders Hangård (fra bl.a. trashmetallbandet Noplacetohide), så ga de også en ny dimensjon til deres allerede strålende egenart, og dette fortsetter på Artificial Divinity.
I denne nye tapningen har bandet blitt mer ekstreme i metallretningen - "Lightning Accelerator", med sine Pantera/Fear Factory-aktige gitarriff, 8-bits synth-arpeggio som gjør en gammel Protracker-entusiast varm om ørene og Hangårds uhyre eminente og velproduserte tromming som bakteppe er en adrenalinpumpende affære som fremkaller paralleller til "Blackjazz Deathtrance" fra Shinings perle av fjoråret.
I svimlende tempo fortsetter det med en rekke like skingrende og teknisk blendende låter - spesielt nevnes må "Climbing Walls", åpningslåten "Back To The Abyss", "Re-Surrected" (også å finne på EPen) og min personlige favoritt, herlig voldsomme "Anti-Matter".
Det er klart, det er muligens vanskelig å få innpass på assorterte BI-studentvorspiel med dette albumet under armen, men alt er ikke bare brutalt.
Det er en styrke ved platen at trioen innvilger seg pusterom mellom slagene.
Feedback-snurrige "Living Dead Forest" over i "Moonlight", som starter med kiming av kirkeklokker (for øvrig en av de få gangene det er mulig å skimte en slags religiøs tematikk på albumet), er et rolig, ambient-synthavbrekk blant piggtrådene.
Dette er påkrevd, siden det tyveminutters albumet som helhet krever fullt fokus.
I all sin nådeløshet har Artificial Divinity blitt et album som bør gi Next Life et større publikum.
Det er et ambisiøst, høyenergisk stykke musikk som samtidig er overrumplende teknisk - og i tillegg ofte vakkert.
En prestasjon få band gjør dem etter.
| 1 |
001741
|
Den lange veien tilbake
Til tross for både medlemsskifter og sjangerhopp prøver de brasilianske metal-storhetene i Sepultura å holde stand.
Det greier de bare nesten.
Noen sier at Sepultura døde da grunnlegger Max Cavalera forlot bandet i 1996.
Andre gravla dem da broren Igor snudde ryggen til trommesettet i 2006.
Det finnes til og med dem som mener at det begynte å gå nedover allerede ved utgivelsen av Arise i 1991.
Men til tross for både medlemsskifter og sjangerhopp, har Sepultura, i hvert fall til en viss grad, holdt stand.
Sepultura ble dannet i 1984, og bandet var en betydelig skikkelse innen thrash, death og groove metal på slutten av 1980-tallet og tidlig 1990-tall.
Det internasjonale gjennombruddet kom med Schizophrenia i 1987, og to år etter fulgte suksessen Beneath the Remains, en thrash metal-klassiker på linje med Slayers Reign in Blood.
Med utgivelsen Chaos A.D. begynte de å eksperimentere med hardcore punk og industrial, og de har leflet med alt fra nu-metal og poesi til brasiliansk urfolkmusikk.
Kairos er det tolvte Sepultura-verket i rekken, og deres første under Nuclear Blast.
Mens de to forrige platene var konseptalbum, er Kairos løst basert på temaet tid og transcendentalisme.
Presseskrivet forteller at bandet har gått tilbake til røttene, og lover kompromissløs brutalitet blandet med moderne thrash og groove.
Slike store ord får en til å undre:
Kan Sepultura virkelig finne tilbake til sitt gamle lydbilde, har Andreas Kisser skrevet bra låter og klarer vokalist Derrick Green endelig å fylle Max Cavaleras sko, bukser og skjorter?
På noen måter ja, på andre måter nei.
Kairos er sannsynligvis noe av det beste Sepultura har gjort på flere år, men det er likevel en del som ikke rimer.
Plata åpner tregt og monotont med ”Spectrum”, og det er dessverre flere intetsigende sanger blant de 15 sporene.
”Kairos”, ”Dialog” og ”Embrace the Storm” går alle rett i glemmeboken.
Det er altfor mange gjentakelser, relativt enkel og ensformig riffing, til tider ujevn vokal og få overraskelser.
De korte snuttene ”2011”, ”1433” og ”5772” med bakgrunnsstøy fra kafeer og kirker gir heller ingen mening.
De er ikke med på å binde sammen resten av musikken på noen måte, men ligger bare og tar opp plass.
Ministry-coverlåten ”Just One Fix” er greit gjennomført, men burde ha vært tilført noe ekstra for å bli interessant.
På spesialutgaven foreligger også en meget flau versjon av Prodigys ”Firestarter”.
Hvorfor de valgte å spille inn den, er et mysterium.
Heldigvis er det noen lyspunkter på plata.
”Relentless” byr på old-school thrash, glitrende soloer, et bredt vokalspekter og trivelig tribaltromming.
”Born Strong” er variert og spennende, og kan minne om en god Obituary-komposisjon.
”Mask” er en groovy, aggressiv og tøff thrash-låt på speed, mens ”No One Will Stand” er et skikkelig death-thrash-stykke med synkoper.
Bassist Paulo Jr. og trommis Jean Dolabella glir sammen som hånd i babyolje, og det høres godt på ”Point of No Return”; her er det feite rytmer á la Chaos A.D. Produsent Roy Z (Judas Priest, Halford, Helloween) har dessuten gjort en god jobb på lydfronten, og miksen kler musikken bra.
Det er tydeligvis håp i hengende snøre.
Sepultura har mange svært ulike utgivelser bak seg, noe som kan vitne om at de ikke helt vet hvor de vil eller hva de vil.
De har eksperimentert mye, og skal ha for å være modige og oppfinnsomme, til tross for fansens ofte kritiske stemmer.
Kairos viser at de kan være på vei mot noe konkret igjen, og at de sakte, men sikkert klarer å løsrive seg fra Cavalera-brødrenes ekko.
| 0 |
001743
|
Storveis sommerfuzz
Jimmy Eat Worlds hitparade på Hove viser hvor bra lettfattelig collegerock kan være på sitt mest utadvendte.
De ser ikke akkurat ut som rockestjerner, Arizonabandet Jimmy Eat World.
Et godt voksent, høyst ordinært utseende knippe med fortysomethings (samt en yngre gjestekeyboardist) med en kleskode som minner mest om rollefigurene i Alle elsker Raymond - men med det sterke best-of-materialet de spilte på Hove denne tirsdagen var det definitivt dét de var.
På forhånd var det en viss engstelse for at de bare kom til å spille låter fra sin relativt anonyme sisteplate Invented (2010) og unngå deres 2001-klassiker Bleed American (noe som, hvis så hadde skjedd, ville vært en musikalsk fallitt på linje med at Weezer ikke skulle spille noe fra The Blue Album), men denne angsten forsvant lynkjapt.
Hitfesten var allerede et faktum når de som åpningslåt banket igang med "Bleed American" (eller "Salt Sweat Sugar", som den ble hetende etter 9/11/01) - deres største radiohit her til langs og langt på vei deres aller beste øyeblikk, og når de gikk rett over derfra til enda en låt fra Bleed American, "A Praise Chorus", var konsertens suksess allerede godt på vei etablert.
Det er tydelig at det også blant festivalens yngste publikum er nevnte album som er høydepunktet - noe bandet spiller bevisst på: to andre storsingler derfra runder av settet.
Ellers er det en klar styrke at de styrer klar av alt som lukter av smørsang, her er det bare de kjappeste singlene som får innpass.
De spiller til og med "Blister" fra nitttitallsemo-bautaen Clarity - den eneste låten sunget av gitarist Tom Linton, og et kledelig avbrekk fra Adkins' noe monotone stemmeprakt.
Godt hjulpet av fabelaktig stadionlyd fikk bandet med seg et stort publikum på allsang på omtrent alle låtene - godt gjort for et band som neppe har rundet tusen solgte album her til lands.
Dette viser Jimmy Eat Worlds store styrke: en godt innstudert sans for å trykke på de rette refrengknappene, og når de trår til for fullt et det vanskelig å ikke kauke med på tekster som i en hvilken som helst annen setting ville ha fremkalt hetetokter og en lett rødming ("Never mind these are harder times, I can't let it bother me, it takes my pain away" fra "Pain", eksempelvis).
Det er ikke uten grunn at denne typen enkel, fuzzkledt collegerock er en sjanger som aller best nytes under sommersolen - disse 45 minuttene med lettfattelig glede er et perfekt eksempel på dette - og det finnes ikke mange som er hvassere enn Jimmy Eat World når de er såpass frempå som her.
En gjennomsvett og takknemlig Adkins har all grunn til å være fornøyd med både publikum, været og innsatsen denne ettermiddagen i Arendal, og det har vi i publikum også, som fikk en konsert kjemisk fri for ballade og midtempo.
Dette var fuzzglad hedonisme fra en av sjangerens aller fremste ambassadører.
Dette spilte Jimmy Eat World:
"Bleed American" "A Praise Chorus" "My Best Theory" "Futures" "Big Casino" "Work" "Blister" "Let It Happen" "Evidence" "Pain" "The Middle" "Sweetness
| 1 |
001744
|
Hekseritualer
Deathcrush serverte et ungt og glissent publikum et imponerende, skremmende og samtidig uutholdelig sexy hav av støyrock.
Med diabolske vegger gitarstøy, monotont mørke og likaktig kvinnevokal fremstår den oslobaserte trioen Deathcrush først og fremst som et lydspor til en okkult seremoni ledet an av en gruppe hekser.
Det mest fremtredende med mange andre støyrockband er at de lar vakre popmelodier stå som en kontrast til det utilgjengelige mørket støyelementene skaper.
Deathcrush, derimot, har få ønsker om å vise noen form for nåde idet trommeslager Andreas Larsen blir frontet av to tilsynelatende livsfarlige og innbydende succubus-aktige kvinner.
Takket være det massive hypemaskineriet har Deathcrush rukket å skape seg et anerkjent navn, både nasjonalt og internasjonalt, på usedvanlig kort tid.
Med bare to innspilte låter tilgjengelig så langt, sier det seg selv at ens første møte med Deathcrush blir uten noe særlig nært forhold til bandet.
På sine 45 tildelte minutter rekker dog bandet å vise frem et formidabelt artilleri av brutal og særs tiltrekkende støyrock.
Den største utfordring med en innpakning som Deathcrushs er at enkeltlåtene tidvis drukner i seg selv og sliter hardt med å skille seg ut, et faktum som også åpenbarer seg på kveldens konsert i Teltet.
Pumpet fulle av popkulturelle referanser, i form av låter som henvender seg direkte til Metallicas avdøde bassist Cliff Burton og selveste Snoop Dogg, samt bruk av mayhemsk ansiktsmaling, føles det dog aldri som om trioen seg selv merkbart høytidelig.
Det er heller ikke til å stikke under en stol av gitarist og vokalist Linn Nystadnes oser unormalt store mengder heitskap, en kjensgjerning både hun og de resterende medlemmene er fullstendig klar over der hun snor seg rundt i hotpants og byr på mye av seg selv til de heldige oppmøtte.
Plassert på årets Hovefestivals kanskje minst kredible dag, står det ikke som noen overraskelse at oppmøtet kretsende rundt et noe utfordrende band som dette er merkbart ubetydelig.
De eneste som har valgt å prioritere hørselsskader og kåte glis fremfor campfesting og Jimmy Eat World er nemlig kun en liten bråte hipsterkids - fornøyde sådan, og det med god grunn.
| 1 |
001745
|
Noe på hjertet
Det lønner seg å ha noe å si.
Razika har vunnet ungdommen på det.
Jeg er forelska i Razika.
Du vet hun bestevenninna du hadde akkurat da dere var på vei inn i puberteten?
Hun som var så kul og tøff og grei og morsom, og som du var så glad i og beundret så mye at det gjorde litt vondt?
Ok, kanskje ikke hvis du er gutt, men bær over med meg:
Hvis hun hadde vært et band, så hadde hun vært Razika.
Ikke minst blir det tydelig på konsert.
For hvem kan vel motstå vokalist Marie Amdams inderlige ansiktsuttrykk når hun synger genialt enkle, men elegante linjer som ”vi to, vi var en demo”?
For ikke å snakke om bassist Marie Moes nesten vantro gledessmil når publikum avslutningsvis overdøver bandet med refrenget til det gryende anthemet ”Vondt i hjertet”?
Ikke jeg.
Razika handler om de enkle, intense og bittersøte følelsene som hører ungdommen til, men som - nettopp av den grunn - alle kan kjenne seg igjen i.
Det er derfor bergensjentene treffer meg – samtidig som de er som skapt for det unge Hove-publikummet.
Én ting ble nemlig klart i løpet av konserten på Teltscenen i kveld, og definitivt da bandet spilte på P3s campscene i går; Hove-ungdommen har fått smaken på Razika.
I teltet ble bergenskvartetten møtt med jubel, trampeklapp, allsang og gutter med ”Razika jeg elsker dere”-plakat (hvem trenger 30 Seconds To Mars?).
I løpet av 35 minutter, en konsert like perfekt short and sweet som en sommerflørt, sjarmerte de seg gjennom mesteparten av debuten Program 91, før avslutningen med en versjon av Mannen som elsket Yngve-låta ”Fittesatananarkikommando”.
Én etter én kom høydepunktene (”Eg vetsje”, ”Middelalder”, ”Youth”, ”You Took My Heart”) - og la det ikke være tvil:
Razikas briljans begrenser seg på ingen måte til tekst.
Både musikalsk og lyrisk ligger hemmeligheten deres i evnen til å være oppstemt og hjerteskjærende på samme tid, og i å være søte som sukker uten å så tvil om at dette er jenter som ikke lar noen pille dem på nesen.
De ville for eksempel aldri finne på å la seg affisere av at de fleste band har låter enten på engelsk eller på norsk!
”Nytt på nytt” og ”Aldri” viser det kanskje tydeligst, i den fullstendig trendkompromissløse signaturblandingen av engleskjør vokal og tøft slentrende skapop.
Til tross for en litt ullen festivalteltlyd, viste bandet dessuten at de rent spillemessig har vokst noe voldsomt fra de sist sto på en Hove-scene, da de for to år siden besøkte den lille campingscenen.
Bandet låter tight om dagen, men uten overflødig fiksfakseri.
Razika er noe av det beste som er å få av norsk musikk akkurat nå, og hver gang jeg ser dem får de meg til å stå og glise som en annen idiot.
Samtidig som jeg har litt vondt i hjertet
| 1 |
001746
|
Til himmels på 30 sekunder
Når de storslåtte rockerne i 30 Seconds to Mars legger inn nådestøtet er Hovepublikummet hjelpeløse.
Festen er et faktum.
"Does anybody wanna go crazy?" skråler en sortkledd Jared Leto i det han entrer scenen til tonene av storslagne Carmina Burana.
I løpet av sekunder har han insistert på at publikum skal både hoppe og skrike som gale, noe de fortsetter med de neste 45 minuttene.
Hovepublikummet er i ferd med å bevitne en internasjonal liveattraksjon - 30 Seconds to Mars.
Det er umulig å ikke la seg rive med av dette bandet.
Med de pompøse emopoplåtene "This Is War", "Closer To The Edge" og ikke minst den episke radiohiten "Kings and Queens" har de publikum i sin hule hånd.
Men før disse låtene dukker opp får man også merke de litt svakere delene av bandets repertoar.
Starten av konserten når nemlig ikke helt opp til toppnivået avslutningen holder, dels på grunn av låtene, og dels på grunn av en noe skjør vokal (Var Leto litt hes i begynnelsen mon tro?).
Bandet kunne med fordel ha vurdert en omstrukturering av låtrekkefølgen, og brukt litt mindre tid på roping fra scenen.
For midtveis og ut er dette en mer eller mindre perfekt konsert.
"Who wants to go completely fucking nuts?!" gauler Jared halvveis ut i settet - og kler av seg.
Det regner BHer, og i det "Closer To The Edge" runger over høytalerne og konfettien regner, eksploderer Hove.
Hollywood-hunk og frontfigur Jared har åpenbart en hang for det dramatiske, noe som gjenspeiler seg i både tekster, produksjon og som han beviste til gangs i kveld, liveopptreden.
Dette er et band som bør turnere året rundt.
Linjer som This is a battle song, brothers and sisters; it's time to go to war føles noe pompøse på ipoden, men på en scene, foran tusenvis av solbrune, festklare og entusiastiske tilskuere føles dette helt rett.
Denne bookingen var helt riktig for Hovefestivalen, det var ikke bare de 20-30 ivrigste fansene som ble dratt opp på scenen til avslutningsnummeret "Kings and Queens", som forlot Hovescenen med et glis om munnen.
| 1 |
001747
|
Kjipe symptomer
The Vaccines er ikke langt unna definisjonen på dum og uinteressant rock, og duger dermed som ettermiddagsfyll.
Britiske The Vaccines er den typen band som har skapt sin eksistens utelukkende av gamle bragder.
Tar man utgangspunkt i det meste av lettsindig og hjerneløs rock vil man selv med et halvåpent øre forstå at kvartetten ikke eier et eneste snev av egenart eller originalitet.
Dette var allerede opplagt da deres debutalbum What Did You Expect From The Vaccines? ble sluppet nå i mars, på tross av massive mengder hype i forkant fra britisk presse - tradisjonen tro.
På Amfiscenen fortsetter dette faktumet å åpenbare seg; The Vaccines' låter høres konstant ut som et fattig forsøk på å covre andres originalmateriale.
I løpet av deres omtrentlige tre kvarter på scenen rekker kvartetten å høres ut som et fattig tributeband til både The Strokes, Glasvegas, The Ramones og White Lies, i seg selv nesten en bragd som burde belønnes.
Likevel, The Vaccines er et slikt band som en helst vil slippe å ha noe å gjøre med, ikke på grunn av direkte dårlig kvalitet, men snarere mangelen på god kvalitet.
Heldigvis for publikum er The Vaccines for anledningen velsignet med usedvanlig god lyd, der Justin Youngs brautende og mannevonde vokal er mikset tilnærmet perfekt med det resterende bandet.
Lydnivået er aldri irriterende høyt.
For tross i den lange listen over grunner til at The Vaccines rett og slett er suksessformelen på hvordan lage et totalt uinteressant band, yter man gjengen lite rettferdighet ved å nekte for at de gjør seg godt på en halvstor scene en døsig ettermiddag.
Er man søvnig, blid og øltørst, noe man utvilsomt ofte er på festival, makter aldri The Vaccines å bli verken irriterende eller direkte dårlig, men forblir heller, gjennom sin dumhet, mer enn enkelt å bare godta at man hører på.
Tolk det positivt eller ei, men The Vaccines er som skapt for nettopp dette - være den ufattelig lite spennende konserten man drar på kun for å fylle tid.
| 0 |
001748
|
Vill impala
De australske platedebutantene går ikke rundt krauten når deres hypnotiserende psykedelia treffer Hoves minste scene.
Den lille teltscenen er der man har kunnet oppleve mange av Hoves mest minneverdige nisjebookinger: The Antlers og Fuck Buttons av fjoråret, og i år er det Tame Impalas tur til å fascinere et fåtallig, men entusiastisk publikum.
At de delte spilletidspunkt med Jared Leto og hans megalomane gjeng var muligens ikke ideelt, men så er det også relativt forskjellig publikummere de tiltrekker seg; det er milevis fra sistnevntes punchy refreng til Perth-bandets suggererende, syttitallsinspirerte rock.
Den unge kvartetten har bare ett album bak seg, 2010-toppnoteringen Innerspeaker, og det er også med base i denne at de maler med basstunge, disige pensler.
Referanser til Dungen, Led Zeppelin og for den del Motorpsycho er ikke å unngå, spesielt når det kommer til lekenheten og den uanstrengte virtuositeten de viser.
Bassisten, som ser ut som en outrert hillbillyutgave av Huckleberry Finn, er fundamentet i bandet med sine dype, rullende toner.
Det er over hans fundament bandet leker seg, den nesten i overkant avslappede trommeslageren og gitaristene som legger lag på lag med svevende melodipartier - stundom også supplert av Kevin Parkers subtile vokal noe lenger bak i lydbildet.
Det over timeslange settet smyger seg fra låt til låt uten spesielt mye tid til applaus eller prating - de spiller seg gjennom den ene Innerspeaker-perlen til den andre, alt sydd sammen med eleganse, men også med et par avstikkere underveis.
En snodig variant av Serge Gainsbourg/Brigitte Bardots "Bonnie And Clyde" dukker plutselig opp fra intet, det samme gjør en helt latterlig bra versjon av Massive Attack-klassikeren "Angel".
Når denne så går over i tordnende utgaver av perlene "Alter Ego" og "Expectation" er det vanskelig å ikke la seg begeistre, spesielt siden de tidligere har vært gjennom de mer poppete "Desire Be, Desire Go" og "Solitude Is Bliss".
Av og til ønsker man seg mer kommunikasjon mellom band og publikum.
I tillegg er det stunder der droningen går over i uinspirert jamming, og dette gjør at de så vidt unngår toppkarakteren.
Likevel:
Når de avslutter med "Half Drunk Glass Of Wine", en vekselsvis meditativ og eksploderende krautrocklåt som de tværer ut akkurat nok til at man begynner å bli smålei, så er det med en av de garantert beste konsertene på Hovefestivalen 2011 bak seg.
| 1 |
001750
|
Sympatiske pyromaner
Insense åpner Hovefestivalens dag to med et vennlig og imponerende slag i trynet.
Ubehagelig få norske band har valgt å være fanebærere for metalcoren.
Folloguttene i Insense vet imidlertid hvordan man på ypperlig vis skal kombinere tekniske elementer med store refrenger og blytunge riff som på mest eksplisitt vis inviterer circle pits og diverse andre metallhodeaktiviteter.
Dermed makter kvartetten å favne både In Flames-fanatikere og kredhorene, en miks som forblir ubetalelig.
Dette viser seg også i festivalens teltscene, hvor et ganske vidt spekter fans kjemper mellom å få bli latt være i fred eller få en albue i korsryggen.
Med låter som "Burn In Beautiful Fire" og "Surviving Self Resentment" sitter Insense på låter som umiddelbart byr opp til ringdans av den mest erkemaskuline arten.
Bandet bruker imidlertid sine tekniske talenter og samspilthet til også å servere flere låter av mindre umiddelbar art, som det mektige albumhøydepunktet fra årsferske og fantastiske Burn In Beautiful Fire, "Death For Me, Death For You".
På tross av jevnt over imponerende kvalitet er det likevel avslutningen som står igjen som konsertens høydepunkt.
Her blir eldre storheter som "Balteria" fra debutplata og "Gasping For Air" hamret rett inn i minnebøkene.
Den dreadsbefengte vokalisten Tommy Hjelm har på samtlige utgivelser vist at han er i besittelse av en av landets desidert sterkeste og mest imponerede metallrøster.
Som bandets selvsagte gallionsfigur gjelder dette i like stor grad på scenen, der han leverer både kontante skrik og sang av mer tradisjonell grad mesterlig.
I tillegg er Hjelm nok et bevis på den urgamle tesen om at metalmusikere er de desidert hyggeligste folka i bransjen, ettersom han rett og slett oser sympati og vennlighet i retning publikum.
Det skal sies at lyden har sine mangler, med bassist Ola Hana som det mest hørbare offeret.
Dermed mangler konsertlyden til Insense mye av den massive slagkraften den fortjener.
Likevel må dette anses som velment flisespikkeri i den store sammenhengen; Insense får på Teltscenen vist at de ikke bare er landets kanskje hyggeligste band, men også en av sjangerens beste navn.
| 1 |
001753
|
Klubbrock på lavkarbodiett
Dårlig lyd og slett vokal hindret Kasabian fra å skape magi på en regnfull Hovescene.
Det er få band som blomster med lav og ullen lyd, og britiske Kasabian er kanskje et av de bandene som kler det dårligst.
Med fire gjennomproduserte og til dels svært gode album bak seg, var det lov å håpe at deres miks av tunge elektrobeats og tøff-i-trynet-refrenger skulle levere store ting på denne, deres første konsert på norsk jord.
Når samspillet mellom beats og band drukner i dårlig lyd, blir dette vanskelig å oppnå; kombinért med det laveste lydnivået på Hovescenen hittil på festivalen er utgangspunktet allerede sabotert.
Fra første låt, deres diskutablelt største hit her til lands, "Clubfoot", hører man at det er noe som mangler.
Bassen brummer ikke, Tom Meighans vokal er syltynn og til og med trommeslager Ian Matthews' Muppet-aktige, beintøffe tromming mister mye av dybden frem til de drøye tredve meterne unna der jeg står.
Dette er frustrerende, for låter som på plate er knallharde dansegulvsbangers - som avslutningslåten "Fire", enorme "Underdog" og den nye, tungt elektronikklenende "Switchblade Smiles" mister minst én dimensjon (gad vite hvor rått det hadde blitt med Linkin Park-lydriggen).
Det låter definitivt best når Meighan gir over sangoppgaven til gitarist Sergio Pizzorno.
Hans innsats på West Ryder Pauper Lunatic Asylum-høydepunktet "Take Aim" er et lyspunkt, og akkompagnert både med blåser og den beste scenelyden blir dette klart bestenotering for deres del på Hove denne kvelden.
Han har en stemme som bærer langt mer enn Meighans - hovedvokalisten synger ofte monotont og spedt.
Han har en middels stemme og ustilige posøregenskaper, der han i det ene øyeblikket gjør korsets tegn og forteller hvor mye han elsker publikum, til der han i det neste sitter og slurer på trommerigg-kanten.
Dette, i tillegg til et litt pussig låtutvalg (at de valgte å spille en halvbra versjon av Dick Dales "Miserlou" (fra Pulp Fiction-soundtracket) i stedet for å få inn eksempelvis "Vlad The Impaler" eller "Processed Beats") gjør at Kasabians første Norgesmøte ikke ble av den optimale sorten.
Clubfoot Where Did All The Love Go?
Underdog Shoot The Runner Velociraptor Take Aim Empire Fast Fuse L.S.F. Switchblade Smiles Fir
| 0 |
001756
|
Lite tight Tempah
Festivalens hittil lengste time er over.
Tinie Tempah skuffer.
Londonrapper Tinie Tempah utnytter ikke eget potensiale når han onsdag kveld fyller Amfiscenen på Hovefestivalen.
I utgangspunktet sterke låter som "Pass Out" og "Miami 2 Ibiza" faller totalt gjennom live, mye på grunn av et ekstremt dårlig samspill mellom band og artist.
For bandet river ned mer enn de bygger opp.
I første halvdel er det hele temmelig energiløst, godt hjulet av Tinie Tempah selv som tidvis mangler både karisma og flyt.
Hiphop-acts med liveband feiler desverre altfor ofte - og dette er et godt eksempel akkurat dét.
Det hele gir en slags dårlig coverband-vibb, og den lekre kominasjonen av UK garage, grime og klubbmusikk som er å finne på den ambisiøse debutskiva Disc-Overy, drukner i en haltende framføring.
Etter å konstant ha bedt folk om å hive hendene i været virker briten midtveis ut i settet mer komfortabel på scenen og får endelig amfiet til å reise seg under en brukbar versjon av "Written in the Stars".
Det er selvsagt stas å se flere tusen av de oppmøtte tilskuerne hoppe med hendene i været, og klart - store deler av repertoaret er i utgangspunktet sterkt nok til å sørge for akkurat dette.
Folk er sulten på en fest, og når både "Written in the Stars" og "Frisky" fungerer bra nok, hiver de seg inn i festen.
Men fra rapperen som det siste drøye året gjort kometkarriere, med et knippe nummer én-plasseringer og et par Brit Awards, må det være lov til å forvente et tightere show.
Tinie Tempah gjør ingen stor konsert på Hovefestivalen i kveld.
| 0 |
001759
|
Flytende festivalfokus
De lokale stolthetene i Vågsbygd Handy burde brukt sin tilmålte halvtime i ettermiddagsregnet på Hovescenen bedre.
Det er et årlig, tilsynelatende uforanderlig festivalrituale på Tromøya:
Noen må gå på en Hovescene som er altfor stor for dem, altfor tidlig på dagen, med et et altfor glissent publikum til at forutsetningene ligger til rette for en minneverdig konsertopplevelse.
På vakre, døsige sommerdager med solen glisende fra oven kan disse seansene være rene vitamininnsprøytninger for mørkbankede festivalnerver.
I det lumre regnet denne torsdagen stiller saken seg annerledes, og det befinner seg i underkant av femti personer i front når Tor Even Terror og Big Pete ramler ut på den største scenen.
Sterk regional tilhørighet og et eksentrisk tekstunivers gjør Vågsygd Handy, ikke helt ulikt sine bergenske kolleger i A-Laget, til en rap-act som først og fremst sikter mot og treffer menigheten.
Den er imidlertid voksende, ikke minst takket være sistealbumet, fjorårets Undervannsmusikk, der bandets øre for skitne, grimeorienterte beats og konspiratoriske, tjalla og ofte dypt underholdende tekster ble krysset med stort hell.
På Hove er det mer enn omgivelsene som jobber mot bandet.
Oppsynet til de to rapperne, komplett med solbriller i høljregnet, inviterer ingen av de oppmøtte som måtte befinne utenfor sekten videre inn i universet.
Lyden gjør ikke situasjonen bedre, og ofte drukner tekstlinjene som serveres fra den i denne sammenhengen groteskt overdimensjonerte scenen i ren sonisk grøt.
En snau halvtime toppes av seige, truende "Undervannsmusikk" og en oppdatert versjon av "Flaskepant" som mer enn hinter om kommersielt potensiale, nå som Jah Ark Manifest og Admiral P har klart å dytte reggae-vibrasjoner inn i et sultent folkegap.
Da er det synd at flere av låtene avbrytes idet de virkelig begynner å gjøre godt, og at engasjementet som måtte bo i hovedpersonene formidles i for sporadiske drypp til at det noensinne truer med å skylle over det tapre oppmøtet.
| 0 |
001761
|
Skuffende kjappis
Hadde DJ Quik brukt mer tid på sine egne låter og mindre tid på døde rappere ville vi kanskje fått en konsert en legende verdig.
For de få hundre som hadde samlet seg i pit’en kom sannsynligvis festivalens høydepunkt i det Quik valgte å gjøre sistelåta ”Tonite” blant publikum i en improvisert moshpit, fremfor oppe på scenen.
Og det var utvilsomt moro for oss andre å bivåne superprodusenten og pionéren hoppe rundt blant dedikerte unggutter som knapt var født da fantastiske Quik is the name slapp i 1991.
Dessverre sto de første femogfemti minuttene ikke i stil med de siste fem.
Da kunne nemlig legenden levert noe virkelig legendarisk.
Slik ble det ikke.
For å ta det banale først – været var faktisk et problem.
Quik er tross alt kongen av feelgood-barbeque-låter, og musikken hans er som skapt for 26 grader og sol.
Dermed blir det også vanskelig å kvitte seg med tanken på at både Quik selv og publikum hadde kommet langt bedre ut av det i en annen setting enn øsregn og seksten grader.
Forholdene lå altså rett og slett ikke til rette for den potensielt fantasiske gig'en mange av oss drømte om på forhånd.
Jada, det blir meningsløst å skylde på Quik for hans manglende kontroll over metereologiske forhold, men det gik uten tvil utover konserten.
Strukturen på settet skal han derimot få ta fullt og helt ansvar for selv.
Og den var i beste fall frustrerende.
Som de fleste andre amerikanske rappere valgte Quik å legge inn tributes til døde rappere.
I tillegg hadde han med seg en DJ som fikk overveldende god plass å boltre seg på med mer eller mindre uengasjerende turtablism-skills, og resultatet ble en konsert som aldri kom i gang.
Talende nok spilte Quik kun to låter (en av dem fantastiske "Jus Lyke Compton") før første 2pac/Bigge-turntablism-tribute var i gang.
Med en backkatalog av Quik sitt kaliber, burde det strengt tatt være unødvendig å bruke en tredjedel av settet på Nate Dogg- og Pac-låter, og konserten endte opp med å bli like off-beat og haltende som deler av DJ’inga vi brukte altfor lang tid å måtte forholde oss til.
Desto tristere blir de overnevnte problemene av at Quik de låtene han faktisk spilte, stort sett fokuserte på de fantastiske første par skivene sine spedd ut med høydepunkter fra de senere tingene.
Musikalsk snakker vi altså en godtepose av dimensjoner, og blant annet høydpunktet "Can You Werk Wit That" og en finfin versjon av "Down, Down, Down" satt mer enn godt nok.
Ikke minst var det herlige Tony Toni Toné–kuttet "Let's Get Down" rett ut en fryd å høre igjen.
Dessverre fikk vi altså aldri mer enn et par tre spor før en ny tribute eller et nytt brekk i konserten var på trappene igjen og all flyt og feel forsvant.
Hovedpersonen selv tidvis B-walka, småprata og prøvde sannsynligvis så godt han kunne å levere, men med idiotisk struktur og elendig vær ble det hele en mye tristere affære enn noen hadde håpet på.
På tross av å ha noen av verdens beste rap-låter på lager.
| 0 |
001762
|
Stor gutt nå
Big Boi har definitivt vokst som liveartist siden sist.
Nå er det bare en eneste ting som gjenstår.
Da Big Boi sto på scenen på Øyafestivalen et snaut år tilbake ble ikke konserten den festen mange hadde håpet på, og det på tross av at han var høyaktuell med fantastiske Sir Lucious Left Foot ute i hyllene med en tilhørende hype av det ekstreme slaget.
Den gang var Big Boi selv for ufokusert, lyden for dårlig og settet for for slapt og haltende til at han klarte å leve opp til forventningene.
Men året etter stiller ting seg annerledes.
Det er tydelig at Big Boi har hatt godt av å være ett år ute på veien med Sir Lucious Left Foot-skiva, og en booking som på den ene sida kanskje syntes uaktuell ble dermed en langt sterkere konsertopplevelse for de som fikk overvære begge.
Hovepublikummet får nemlig servert en tydelig gira og opplagt Big Boi som med sidekick C-Bone leverer en kosert så blodtight og strålende gjennomført at det er vanskelig å finne ankepunkter.
Lista legges høyt umiddelbart - en åpning med ”ATLiens”, ”Skew It On The Bar-B” og ”Rosa Parks” inn i ”So Fresh So Clean” er vanskelig å toppe, men der han reiv midtveis i fjor holder han fokus hele veien og har stålkontroll gjennom så vel gamle slagere som ”Player's Ball” og nydelige ”Elevators” som nye kutt som ”Shine Blockas” og ”Fo Yo Sorrows”.
Selv ”General Patton”, en låt som er i overkant statisk på skive, viser seg som et livemonster.
Selvsagt eksploderer sletta til ”Shutterbugg”, og selvsagt klappes han inn igjen for å gjøre Purple Ribbon-bangeren ”Kryptonite” og ”Tangerine”, og i det tonene av ”Your DJ Ain't No DJ” toner ut er det vanskelig å finne så mye å trekke for.
Kanskje kunne man kutta C-Bone-låta midtveis.
Kanskje var det litt corny å dra opp en haug med ungjenter under ”B.O.B” og ”The Way You Move”.
Fakta er at det ikke utgjør noen forskjell – Big Boi er omtrent så bra det er mulig å oppleve ham om dagen, og omtrent så tight en rapkonsert kan bli.
Så da er det bare å håpe at noen tar ansvar og booker med godeste Andre 3000 neste gang.
Da skal jeg kaste sekseren på forhånd.
| 1 |
001763
|
Festivalenes isdronning
Med et ekstremt stramt og vellydende show står Robyn bak årets ubestridelig største festivaløyeblikk hittil.
Jeg hater Robyn.
Dette fordi hun etter kveldens konsert på Hovefestivalen har satt lista så uoppnåelig høyt for hvor fantastisk en festivalheadliner kan bli.
Hennes låtmateriale er både imponerende smart og tilgjengelig på skive, men på en stor konsertscene på en regnfull sørlandsk øy beviser Robyn at hun kan diske opp med så langt, langt mer.
Med en usannsynlig bra åpning i form av "Fembot", der nesten mannevondt mektig synthlyd dras ut i ekstra partier, burde det nesten utelukkkende gå nedover.
Robyn og hennes svært kompetente backingband, bestående av to trommeslagere og to karer satt til å traktere synthezisere, bestemmer seg dog for det komplett motsatte.
Med stram og velregisserende hånd føres flere av hennes konsertkutt inn i alternative versjoner, hvor man sitter igjen med flere forlengelser i form av seige og ekstremt dansbare partier der det hadde holdt lenge med originalversjonene.
Det hele bades i tillegg i en uvanlig bra konsertlyd og et lysshow som fortjener en hengiven applaus i seg selv.
Det føles nærmest feil å trekke ut høydepunkter i denne sammenhengen, men det er likevel slående hvor sterke spor eksempelvis "Dancing On My Own", "The Girl And The Robot" og "Be Mine" egentlig er.
Robyns uslåelige kombinasjon av kulhet, massiv karisma og søte utsråling gjør henne til en ypperlig vert for en natt hvor utmattelsen etter konstant dansing burde ta knekken på de fleste lenge før festivalspriten.
Når det hele avsluttes med det såre og velproduserte Kleerup-samarbeidet "With Every Hearbeat" er det åpenbart; Robyn bør hates til sin grav for å stått bak det som med all sannynlighet er årets desiderte festivalhøydepunkt.
I tillegg vil trolig samtlige ordinære festivalgjengere for første gang være fullstendig enig med en selvhøytidelig konsertanmelder.
Alt annet ville vært uforståelig og urettferdig.
| 1 |
001764
|
Poetisk Polly
Som en hvit engel i tvangstrøye-inspirert drakt forførte PJ Harvey Roskilde torsdag.
Med sitt åttende studioalbum Let England Shake har PJ Harvey i år fått et nytt løft i karrieren.
Uten å miste den dramatiske nerven hennes musikk alltid har bydd på, har hun på sin nye plate fokusert mer på melodiøse og lett tilgjengelige låter.
Det gjenspeilte seg også i 41-årige Polly Jean Harveys konsert på Roskilde seint torsdag kveld, da hun spilte for 17.000 lyttende og jublende mennesker i festivalens Arena-telt.
Som for å slå an tonen helt fra start, åpnet hun med tittelkuttet fra Let England Shake - direkte etterfulgt av “The Words That Maketh Murder”, også den fra årets kritikerroste album.
Begge i en nokså dempet drakt, med et nakent sound bygget på “less-is-more”-filosofien, som preget det aller meste av konserten.
Spartansk, men likevel dynamisk.
Hennes tre trofaste følgesvenner
- John Parish, navnebror/kapellmester Mick Harvey og Jean-Marc Butty - støttet enkelt, men effektivt opp rundt PJs skjøre og skjønne vokal, med punktuerte rytmer, stemningsfull fargelegging av musikken og framheving av PJs sang.
Med PJ Harvey i en hvit tvangstrøye-inspirert kjole og “matchende” hvite fjær i det ravnsvarte håret, fikk konserten til tider nesten noe sakralt over seg, strippet for sceneeffekter og med kun musikken som det kommunikative våpenet.
Når stillstanden ved et par anledninger rykket truende nær, bød hun på råere og mer bråkete partier som gjenopprettet balansen.
Selv om mesteparten av konserten sirklet rundt hennes nye album, fikk publikum selvsagt også noen gamle favoritter, slik som “C´mon Billy” og “Down By The Water” fra gjennombruddsalbumet “To Bring You My Love” (1995) - og med rå og energiske “Meet Ze Monsta” fra samme plate som et verdig farvel
| 1 |
001765
|
Dyktige arkitekter
Med et stort engasjement og musikalsk talent gjør britene i Architects hovepublikummet en formidabel tjeneste.
Det unge Brighton-bandet Architects har på bare få år gitt ut flere høyst imponerende metalcore-plater.
I tillegg har deres store vilje til å stadig gå nye veier brakt dem fra en debutplate kokt på teknisk riffing og drapstruende rytmer til årets forsåvidt svært melodiske The Here And Now.
Dermed er utgangspunktet for en konsert på en av landets beste metallscener veldig godt.
Der deres fire utgivelser sett i sammenheng kan fremstå noe fragmenterte, sørger imidlertid livebandet Architects for å knytte materialet tettere sammen.
Her føles det nemlig utelukkende rett å koble powerballaden "An Open Letter To Myself" med brutalt tunge "Early Grave" fra forrige album, Hollow Crown.
Vokalist Sam Carter lever ut rollen som frontmann til ytterste grad, hvorpå han i tillegg til å ha en ekstremt sterk og dynamisk røst innehar store mengder karisma.
Der deres lands- og sjangerbrødre Bring Me The Horizon raskt kan fremstå som menneskelig råte virker Architects til å være lite annet enn et veldig jovialt kollektiv, spesielt idet Carter kaster seg selv ned over blodfansen på første rekke.
Den utvilsomt største skuffelsen ved Architects' konsert forblir imidlertid setlisten.
Ettersom kvintetten sitter på en såpass sterk katalog, yter de både seg selv og publikum urett ved å velge bort mange karrierehøydepunkter fra deres tidligere utgivelser og heller fokuser på sine ferskeste låter.
To powerballader kjennes i tillegg i overkant; "Heartburn" kunne med enkelthet heller kunne blitt byttet ut med et matematisk stykke fra debuten Nightmares.
Tross alt:
Trøsten over å ha kunnet overvære storslåtte og brutale kutt som "Follow The Water" og "In Elegance" er likevel stor.
| 1 |
001766
|
Drømmedråper
Med drømmende melodier og sårt støy imponerer lovende Dråpe stort.
Dråpe, fra Oslos tyngst hipsterinfiserte strøk, har med kun et par Urørt-låter fra en kommende debut-EP rukket å imponere mange med sitt musikalske uttrykk, der My Bloody Valentine-støygitarer og -monotoni møter svært drømmende og svevende popmelodier som nærmest får en til å fly.
Det er veldig riktig å la et ungt og lovende band som dette få tilfredstille svett og fyllesjuk festivalungdom.
Som årets siste band på P3-scenen har Dråpe omtrent alt hell på sin side.
Oppmøtet er unormalt stort, og lydteknikerne har gjort en fortreffelig jobb.
Med andre ord druknes de nydelig melodiene bare akkurat nok i gitaristene Petter Lubianas og Ketil Myhres vrælende gitarstøy, mens bass og trommer også sitter som smurt.
Låter som vakre "We Want The World" og "Silver Spoon" demonstrer at Dråpe ikke bare har et heldig utgangspunkt i Ketil Myhres låtskriveregenskaper, men også at de er et svært bra liveband.
Dråpe har et eller annet spesielt ved seg som skaper en sår klump i magen.
Mye av takken skal sendes til låtskriver, samt Hanne Olsen Solems klassiske og småtrøtte Beach House-aktige vokal.
Når Dråpes avsatte halvtime avsluttes med en storslått og klimatisk ny låt, er det helt rett å holde et lite, småforelsket øye med kvintetten i tiden fremover.
Det sier seg nesten selv at dette fortsatt føles noe uferdig til tider, men med dagens konsert beviser de seg som mer enn lovende.
| 1 |
001767
|
Siste kveld med gjengen
Ilter hardcorepunk og hard rock er både en utstrakt festivalneve og et effektivt drapsvåpen i hendene til The Bronx.
Sliten?
Øm i nervene etter lange døgn på Hove?
Lengter du etter din egen seng, samt vann, varme og sanitet?
Da håper jeg du befant deg på The Bronx-konserten denne fredagen.
Dette er nemlig helt tydelig et band som vil deg vel.
Kvintetten, som ser ut som om de kunne vært castet til en hvilken som helst amerikansk sit-com, tar ikke seg selv altfor høytidelig idet de entrer scenen til tonene fra sitt muntre mariachi-alter ego, Mariachi El Bronx.
Men allerede fra første skarptrommeslag av "Knifeman" har Matt Caughthran og vennene hans tatt strupetak på publikum, og fra og med tredjesporet "White Tar", en av mange låter fra debutalbumet som serveres denne ettermiddagen, dannes det små tilløp til moshpit foran scenen.
"I need you right now", messer Caughthran før "Inveigh".
Følelsen er gjensidig, og like etter befinner han seg blant publikum, en kompakt pakke av energi som svirrer rundt store deler av området foran scenen og hisser et takknemmelig publikum til dans.
Bandet gir hele veien det de har, med et lite minus i margen for blasse "White Guilt".
De hadde fortjent å stå foran et større Hovepublikum.
Det ser likevel ikke ut til å affisere bandet stort, der de hamrer ut den ene tettpakkede perlen etter den andre, inkludert gnistrende versjoner av "Gun Without Bullets", "Cobra Lucha" og "Strobe Life".
Det er en holdning det er lett å sette pris på, og når "Heart Attack American" og "History's Stranglers" fillerister området, er The Bronx og Hove blitt en nær vennekrets.
Ses vi neste sommer?
| 1 |
001769
|
Dårlig valuta
Det hjelper ikke å være høy som et hus når man legger lista så lavt som Curren$y.
Tre dager inn i festivalen hadde ideen om at rappere er mer glad i penger enn de er i å jobbe for dem blitt motbevist ganske greit.
Både Freddie Gibbs og Big Boi leverte solid og selv om Quik rota seg bort tidlig i går, var det ikke viljen til å lage fest det sto på.
Mulig det er synkende platesalg, mulig det er økt liveerfaring, mulig det bare er en trend i tiden, men gutta som tidligere var mest kjent for å gi faen ser nå ut til å virkelig prøve.
Sånn sett ble New Orleans-rapperen Curren$y sitt livesett på en drøy halvtime et kjipt gufs fra fortiden.
Å kalle Curren$y en interessant artist i seg selv vil i beste fall være en overdrivelse.
Riktignok høres han bedre ut etter at han forlot Lil' Wayne og Cash Money enn han gjorde i No Limit-tida, og han har skapt en form for follwing takket være Pilot Talk-serien, men i bunn og grunn er den laidbacke weedrap’en hans lite revolusjonerende eller oppsiktsvekkende i seg selv.
Og når han i tillegg velger å pakke det inn i et ekstremt halvhjerta sett som kun funker i en klubb stappfull av fans, blir det aldri særlig spennende i sola i amfiet for andre enn fansen rett foran scenen.
Gutten skal ha for å rose de 200 dedikerte upfront, småprate om weed og vise oppriktig interesse i hvorfor en av publikummerne hans blir arrestert, men rent musikalsk spenner det hele mellom uinteressant og småhyggelig.
Dessverre oftere sistnevnte en førstnevnte.
Fra han går på til ”Jet Life” til han en drøy halvtime senere tasser av til Alchemist-produserte tunge ”Full Metal” har han nemlig ikke fullført en eneste låt, men stort sett dratt ett vers, kanskje halvannet, hvorav halvparten a capella.
Etterfulgt av litt småprat, et nytt vers som kuttes etter rundt minuttet, ett par linjer a capella og litt mer småprat.
Og sånn går minuttene.
De beste øyeblikkene dukker opp da han går over andres produksjoner tidlig i settet (selv om han faller grusomt igjennom blant annet på Rick Ross’ ”Aston Martin Music”-produksjon), og først etter en halvtime er det forbedring å spore i det han ser ut til å jobbe litt hardere.
Knallharde "Michael Knight" kjøres nesten helt ut og inn i Covert Coup-høydepunktet "Full Metal" .
Før han altså tasset av etter en 33 minutters lite tilfredsstillende dag på jobben for alle andre enn ham selv.
| 0 |
001770
|
Lysende framtid
Odd Future Wolf Gang Kill Them All kjørte over Hove og leverte en liveopplevelse uten sidestykke.
Den herlige følelsen av usikker oppstemt forventing.
De sju-åtte hundre kidsa som ropte taktfast ”Wolf Gang” allerede et kvarter før gutta skulle på.
Sjelden har det vært så mye lengsel i lufta før en rap-konsert.
Rammene tilsa at Odd Futures inntog på Hove enten kom til å bli ett av de største ”var-du-der-da-det-smalt”-øyeblikkene, eller en gedigen nedtur.
Brølet som gikk gjennom crowden da DJ’en satte på Waka Flocka Flames ”Karma” lovet mer enn godt.
Skrikene som møtte Mellowhype-gutta da de kjørte i gang førstelåta "85" ga nesten svaret i seg selv.
Da Hodgy Beats allerede etter minuttet stagediva fra basskassene ved siden av scenen inn i en hysterisk crowd var det hele egentlig avgjort.
Og da Tyler The Creator ble rulla inn i rullestol og det hele eksploderte var det utvilsomt hevet all tvil - Odd Future Wolf Gang Kill Them All kjørte over Hove, og leverte en konsert folk kommer til å snakke om i lang, lang tid.
For all del, alt var ikke perfekt.
Lyden var tidvis langt under pari, og tidlig i gig’en kutta gutta selv Tylers "Tron Cat" (en låt som på andre forsøk for øvrig satt knallhardt) i et forsøk på å få skrudd tålelig grei lyd.
Samtidig opererer Wolf Gang i et forholdsvis mørkt, statisk og tidvis utilgjengelig univers, og deler av MellowHype sin katalog lar seg ikke oversette spesielt godt til liveformatet.
Alt i alt blir likevel sånne innvendinger detaljer som overskygges av den ekstreme energien og den blodharde jobbinga OFWGKTA legger ned.
Tidvis snakker vi rett og slett mer sirkus enn konsert - man ender opp redd for å blunke i frykt for å miste noe av galskapen.
Kanskje mest slående er det dog å se i hvor stor grad det ekstremt dedikerte publikummet har omfavnet California-gruppas skrudde univers på farlig kort tid.
Et fullstappet amfi som kunne hvert eneste ord av Tylers Yonkers er imponerende nok.
Å se det hjemmelagde banneret med ”Fuck you Tyler, get well soon” som gutta henger opp på scenen eller de to circle pit’ene som oppstår (på en rapkonsert, tross alt) er noe jeg ikke har sett maken til noen gang.
Og bare for å ha det sagt – musikalsk er stort sett det meste mer enn godt nok til å forsvare hypen gutta har bygget, også live.
”French”, ”Fuck The Police” og ”Radicals” står igjen som sterke øyeblikk, kun toppet av Mike Bs Everything Thats Yours og Tylers She – to låter som på mange måter er utypisk for OFWGKTA, men som fungerte utmerket i denne settinga.
Noen konserter står som bautaer.
Tro meg når jeg sier at dette var en av dem.
| 1 |
001771
|
En blodfanodyssé
Med en setliste kun for sine aller mest dedikerte fans distanserer The Mars Volta seg fra både sine øvrige tilhengere og det resterende publikummet.
Ærlig talt har jeg alltid vært svak for The Mars Volta.
Samtlige av deres plater har hatt flere låter der poptendenser, pretensiøs progrock, jazz og søramerikanske rytmer har ført til flere sterke låter, men en blodfan har jeg aldri vært.
På en festivaljobb er det ofte et naturlig valg for band og artister å i det minste velge noen låter publikum muligens kan ha hørt.
The Mars Volta valgte imidlertid på kveldens nest siste Hovescenekonsert å dykke ned i karierren på jakt etter flere låter som sjeldent tidligere har sett dagens lys.
Med andre ord har Omar og Cedric valgt ut konsertkutt som utelukkende er til for å belønne blodfansen.
Muligens en hyggelig gest, men også et sikkert valg; det er sjeldent den virkelige blodfansen stiller med kritisk sans i festivalbagasjen.
Det er ikke utenkelig at bunten helt nærmest scenen virkelig setter pris på Omar Rodríguez-Lopez' tilnærmet konstante og uengasjerte gitaronani, samt vokalist Cedric Bixler-Zavalas, for anledningen, vel og merke, ikke spesielt imponerende sangstemme, i tillegg til deres uengasjerende setliste.
Det hjelper heller lite at bandets to overhoder den siste tiden har valgt å skifte ut store deler av backing-staben.
I forkant av deres forrige studioalbum, Octahedron fra 2009, valgte de å gi flere av medlemmene fyken, især dem med ansvar for blåsere og lignende, ettersom albumet skulle være "akustisk", noe det på ingen måte er.
Spekulativt, jovisst, og en indikasjon av at det lukter surt av sjelene til The Mars Voltas kreative lagledere.
Det virker heller ikke som om engasjementet fra den nåværende lineupen er på et nivå man kan forvente, all den tid to av medlemmene bruker mesteparten av tiden på å stirre inn i hver sin MacBook.
På tross av at kveldens konsert først og fremst står i kjedsomhetens tegn, så finnes det likevel noen få lyspunkter.
Når det direkte ypperlige åpningssporet til The Mars Voltas debutplate, "Son et Lumiere/Iniertiatic Esp", får avslutte tre altfor lange kvarter forlater man det hele med i det minste et godt minne.
Sannheten er dog dessverre den at selv ikke fremførelsen av denne låta ville stått seg i en konkurranse med albumversjonen.
Trolig burde jeg ikke, men jeg velger likevel å leve i troen:
The Mars Volta kan virkelig bedre enn dette.
| 0 |
001772
|
Allsang på grensen
De avslutter Hovefestivalen med publikum i sin hule hånd, men sirkus og gjøgleri truer stadig med å ta bort fokuset fra bandet Kaizers Orchestra.
Som ett av svært få norske band med pondus nok til å runde av Hovefestivalens siste konsert på den store scenen er tiårsjubilantene i Kaizers Orchestra et forutsigbart, solid og på mange måter godt valg.
På Tromøya fremstår Janove Ottesen som en av norsk rocks aller mest populære onkler, med autoritet og iver nok til å dressere det voksende publikummet foran scenen.
Men bak alt publikumsfrieriet åpenbarer det seg snart en voksende mistanke om det skjuler seg fint lite bak all gjøglingen.
Kaizers gjør forsåvidt det eneste fornuftige for et band i deres posisjon:
De gjør plass til materialet fra den årsferske førsteinstallisjonen i Violeta, Violeta-trilogien under konsertens midtre del, rammet inne av eldre og mer åpenbare hits før og etter.
De seks første låtene, alle hentet fra perioden der bandets åpenbare Tom Waits-fascinasjon grenset mot det parodiske, er av varierende kvalitet.
"Ompa til du dør" er en akkurat like sterk og selvfølgelig åpning som forventet.
Men allerede fra hektiske, anmasende "Delikatessen", "Veterans klage" og "Sigøynerblod" truer takskifter, lange, dramatiske pauser og sirkusteatralsk publikumsfrieri med å stille selve musikken i skyggen.
En opptur kommer med vakre "Philemon Arthur & The Dung" og enkelte av de andre nye låtene; etter min mening de klart beste bandet har skrevet, inkludert "Hjerteknuser", som fremføres mot en vegg av gjallende publikumssang.
Og Kaizers slipper ikke publikum etter den; "KGB", "Bøn fra helvete", "Kontroll på kontinentet" og avsluttende "Maestro" utløser en siste kraftanstrengelse i den unge folkemassen før turen går til Deadmau5 i amfiet.
Dette er låter bandet har injisert i den norske folkesjela over nærmere ti år, og de gjør dem i tapninger akkurat så hardtslående og veloljede (no pun intended) nok til å forsvare plasseringen som festivaldödare.
Men verken gassmasker, oljefat eller en Janove som utagerer så følelsen av desperasjon kommer snikende, kan kamuflere at Kaizers treffer hardere som sirkus enn som musikk.
| 0 |
001774
|
Tamme aper
Ifølge britisk presse er Arctic Monkeys det beste som har skjedd rocken de siste fem år.
Det så vi lite til på Roskilde.
Arctic Monkeys er et erkebritisk band, som ikke bare lener seg på gamle storheter som Oasis og Libertines musikalsk, men som også ivaretar arrogansen som har preget mange av øyrikets popstjerner.
Lørdag kunne Alex Turner & Co med fordel tonet ned den kule likegyldigheten og i stedet prøvd å få musikken sin ut til folket.
For det er noe galt når et band som i løpet av fem hektiske år har ristet mange popperler ut av jakkeermet ikke klarer å tenne et vennligsinnet festivalpublikum før 45 minutter uti konserten.
Og da selvfølgelig med monsterhiten "I Bet You Look Good On The Dancefloor" fra debutalbumet Whatever People Say I Am, That´s What I´m Not, som det er bortimot umulig å ikke lykkes med.
Før det handlet Roskilde-konserten mye om rå energi og skurrete melodiøsitet.
Ingredienser som sammen med bandets gode materiale burde sikret tenning både på og nedenfor scenen, men som denne dagen dessverre endte i det uforløste.
Og som allerede i åpningsminuttene med "Library Pictures" og "This House Is Called Circus" viste at de unge Sheffield-guttas forkjærlighet for brå temposkift kan bli vel mye, når de flere ganger tøyde "narrestoppene" til noe som nærmest ble småpauser i sangene.
Ikke akkurat noe som hjelper på flyten og kontakten med de 45.000 menneskene på sletta foran Orange Scene.
Det er synd, for i partier kunne vi høre potensialet til storhet som ligger der, som i eksempelvis gamle "Dancin Shoes" og nye "Brick By Brick", hvor Jamie Cooks gitar snirklet seg suggererende rundt melodilinja og omfavnet publikum.
Men det var bare så altfor sjelden vi fikk slike øyeblikk, og kontrasten til Arctic Monkeys rett-på-energiske konsert på en mindre Roskilde-scene for noen få år siden var slående.
Kanskje var lørdagens seanse bare "en dag på jobben"-konsert for bandet.
Kanskje er de fire gutta i midten av 20-årene for umodne for å takle storsceneformatet.
Eller kanskje har den raske og store suksessen kombinert med det høye arbeidstempoet ganske enkelt tappet bandet for den entusiasmen som energisk rock er så avhengig av for å fungere.
Uansett hva svaret måtte være, var det mye som manglet lørdag.
Helt mot slutten av konserten kastet riktignok Alex Turner jakka midt i "When The Sun Goes Down", mens allsangen runget og konserten endelig tok av.
Det var bare så altfor seint, og der og da var det umulig å ikke tenke på Janove Ottesen og Kaizers Orchestra, som med energisk jobbing på den samme scenen hadde fått folkehavet til å eksplodere av glede bare et par timer tidligere.
Noen ganger er hard jobbing definitivt å foretrekke framfor kul arroganse.
| 0 |
001775
|
Den siste salve
Kings of Leon gir Roskilde 2011 et ufortjent godt ettermæle.
Den 41. utgaven av Roskildefestivalen er mye omtalt for sitt slappe program.
Et par av dagene var påfallende tynne i toppen.
Det var som om bookingsjef Rikke Øxner hadde glemt å hente inn headlinere, men satset på at publikum ikke ville merke det.
Når festivalen likevel var utsolgt forteller det nok først og fremst at festivalen er større enn sine egne headlinere.
Roskilde selv er Roskildes største stjerne.
Men da søndag kveld kom og en snau uke med økologiske cocktails og truende skyer gikk mot slutten, var det en hel Dyrskueplass som strakk hals etter varme, lidenskap og fellesskap.
"Gje meg no' bass", men en klem hadde i grunn vært aller best.
Kings of Leon, de utvalgte sønner fra sørstatene, kommer på scenen til "Radioactive".
Lyden er tjukk, varm, dryppende.
Caleb Followills rasp når fram helt til Ski-burger køen bakerst på sletta.
Soundet er velsmurt og formatert, men har en temperatur og et bitt i seg som ikke er til å ta feil av.
Followill-klanen kommer fra det dype sør med blues, prekener, synd, tilgivelse og heite netter.
Alt dette bærer de med seg til den rituelle lukkingen av festivalen.
Med religiøse undertoner og sexy overtoner gir de Roskilde den siste salve.
Svakheten ligger i et låtmateriale som ikke helt fyller en 90 minutters konsert i gigaformat.
Til det har KOL for få klassiske låter og et småskuffende sistealbum i Come Around Sundown.
Men konserten dør aldri av den grunn.
Caleb, Nathan, Jared og Matthew spiller med klassisk blod, svette og tårer-ideal.
Førstnevte er rockvokalist av dimensjoner.
Han har autoritet til å nå ei hel slette, men menneskelighet og passion til å nå den enkelte.
På denne siste kvelden på Europa-turneen skviser han maks ut av stemme og legeme, uten å miste sin hemmelighetsfulle aura.
Til slutt lemper de ut to av 2000-tallets største rock-anthems.
"Use Somebody" kommer egentlig først til sin rett i forsamlinger på 50 000 eller mer.
Lett å latterliggjøre, jada, men her forener den som en sann klassiker.
"Sex On Fire", covret av Beyonce på Glastonbury sist helg, gjør festen komplett.
Der og da står ingen flagg stille, ingen hjerter er harde og ingen smil er stive.
| 1 |
001777
|
Smører sjelens indre organer
Lite publikumsfrieri til tross; Kitchie Kitchie Ki Me O imponerte i Telegrafbukta torsdag.
Det relativt ferske bandet, som slett ikke er noen ferskinger, Kitchie Kitchie Ki Me O, har et klart mål om å gjøre noe helt annet musikalsk enn det de gjorde i banda de kom fra; å skape et helt annet uttrykk enn i My Midnight Creeps, Ricochets, Madrugada og andre band medlemmene stammer fra.
Bandet består av Alex K, Frode Jacobsen, trommeslager Bez, perkusjonist Anders Møller og saksofonist Dag Stiberg.
I tillegg hadde de torsdag med seg Emil Nikolaisen på gitar, under den relativt forblåste åpningsdagen på Buktafestivalen.
De burde kanskje ha tatt navnet til bandet de spilte rett etter – Death by Unga Dunga, for her er det mange jungelrytmer og djevelske riff som drar oss inn i suggererende, nærmest hypnotiske sirkler det er lett å gå seg vill i.
I mitt musikalske øre er det imidlertid lett å høre hvor opphavet til Kitchie Kitchie Ki Me O kommer fra.
Det er noen gram Madrugada og en dæsj Ricochets.
Men de har klart å tilføre noe nytt og framstår langt fra så pretensiøst som jeg syntes prosjektet virket første gang jeg hørte om bandet.
Dette er rock som giftig smører sjelens indre organer, som var man konstant utsatt for ulykkelig kjærlighet.
Det manes fram et uttrykk som lett kan virke melankolsk, men som likevel er tyngre og mer bombastisk – nærmest episk i sin form.
Dette er ikke musikk som ville kledd uhemmet publikumsfrieri.
Derfor er det greit at det heller ikke gjøres noen forsøk i så måte under den 45 minutter lange seansen i Telegrafbukta torsdag.
Jeg skulle gjerne sett bandet i et lengre format og gleder meg til å få oppleve dem innendørs med et fullt sett.
Det kan jeg varmt anbefale andre også å ønske å få med seg
| 1 |
001780
|
Villdyr og mørkemann
Nick Cave og Grinderman innfridde høye forventninger på Buktafestivalen.
Forventningene var antagelig strukket til bristepunktet for mange da Nick Cave og Grinderman inntok scenen i Telegrafbukta.
En artist festivalen lenge har forsøkt å få til Tromsø.
Og at Nick Cave er en booking som treffer Bukta-publikummet midt i solar pleksus er nok ingen underdrivelse.
Publikum var med fra første riff og hyllet mannen i svart.
Nick Cave er som en blanding av et villdyr og en mørkemann som forretter sitt gale budskap for oss med stor overbevisning og karisma.
Ikke aner jeg hva han går på – om han bare er høy på livet.
Men han tar oss uansett med inn i sitt livsbejaende univers og innlemmer oss i sitt mørke.
Fra første tone var det klart at Cave & co var kommet for å lage fest og for å ha nærkontakt med publikum.
Og jeg har aldri sett en frontfigur som har vært så – bokstavelig talt – nært på publikummet sitt.
Store deler av konserten stod han nærmest oppi dem på første rad.
Antagelig var det enkelte heldige publikummere som fikk sitt livs opplevelse i Telegrafbukta torsdag kveld.
Nick Caves energinivå og umiddelbare kontakt med publikum varte en drøy time og var nær med å krones med terningkast seks.
Men lufta gikk dessverre litt ut av ballongen mot slutten av seansen og var ikke spesielt tilstede da bandet kom ut for ett ekstranummer.
Torsdag kveld på Buktafestivalen ble avsluttet med en svært god, men dessverre alt for kort konsert.
| 1 |
001784
|
Monstre i dagslys
Monster Magnet anno 2011 er kun forbeholdt de som synes at minst ti år gammel weed og todimensjonal, forutsigbar rock er en giftig kombinasjon.
Det begynner å bli en uvane:
Nok en gang kommer jeg for seint til konsertstart; denne gangen til selveste stoneralibiet på Slottsfjell, Monster Magnet.
Men denne gangen skyldes det for en gangs skyld at køen er lang, sikkert mye takket være at de færreste har noe forhold til det poppa dubstep-opplegget til det britiske sanghåpet Katy B.
Men de som velger å overvære konserten på Kastellscenen denne kvelden har a) simpelthen valgt feil, eller b) forfekter Monster Magnets nesten provoserende enkle og lite sultne primalrock til sin død.
Dette er et band som ikke har levert noe av betydning på snart 15 år, og i mellomtiden har mye skjedd i sjangeren, fra Queens Of The Stone Age via Black Mountain til Årabrot (på sitt mest disiplinerte).
Det bandet står igjen med, utover det rent musikalske, er oppsynet til Dave Wyndorf, som jo er en slags opplevelse i seg selv.
Sist jeg så ham var han tynnere og hadde et fyldigere hårfeste, men musikalsk har ingenting endret seg:
Det manes fortsatt til entusiasme over den ene seige og kvernende låten etter den andre.
Og hans evne til å dirigere publikum skinner stadig gjennom, ikke minst når han forbereder massen foran scenen på en ny låt som er "nice and fucking slow", noe som viser seg å stemme til punkt og prikke.
Men i det store og det hele er det lenge siden Monster Magnet lå i forkant av noe som helst.
Og symptomatisk nok er det "Powertrip" og "Space Lord" som i det hele tatt rettferdigjør bandets tilstedeværelse på Slottsfjell.
Ellers kaver bandet mye, og Wyndorf får aldri liv i demonen vi som har sett ham i heldigere øyeblikk vet besitter kroppen hans fra tid til annen.
En sur eim av cannabis overvintret fra nittitallet er det vi til slutt sitter igjen med, og det er jo på langt nær bra nok.
| 0 |
001785
|
Knallsterk Katy
Ikke la B’en lure deg.
Katy tilhører definitivt A-laget.
Klassisk festival-konsert man ikke veit hva man skal tro om på forhånd, denne Katy B-gig’en.
Det var umiddelbart lett å se for seg en halvhjerta time i Tønsberg.
En time hvor det dansbare klubb-baserte soundet Katy har basert seg på viste seg uoversettelig til en litt for lys scene halv ni, med en crowd mest gira på å se noe mer gjenkjennelig foran scenen.
Slik ble det heldigvis ikke.
I stedet snakker vi 50 overbevisende, overraskende minutter.
Overraskelse nummer en - at vår kvinne fra Peckham synger gjennomført bra på skive er vanskelig å komme bort fra.
Men oppsiktsvekkende nok er vokalen er intet annet enn irriterende imponerende også live.
Katy bommet knapt på en tone, og for å være ærlig kom hun tidvis av bedre enn hun gjør på debuten Katy on a Mission.
Og bare for å ha det sagt - hun klarer definitivt å engasjere de hun har foran seg.
Fra ”Broken Record” fyres av allerede som annenlåt har den bittelille dama publikum i sin hule hånd.
Overraskelse nummer to - snarere enn å ødelegge Katys dansbare låter oversetter bandet lydbildet nær prefekt til liveformatet.
Mang et band har ødelagt god britisk klubblyd før (hei til deg, gitaristen til The Streets), og frykten for at et overjovialt orkester skulle rocke eller funke i stykker Brit-school-yndlingens Benga- ,Geenius- og Magnetic Man-produksjoner var vanskelig å fjerne seg fra i forkant.
Antakelsen ble heldigvis gjort til skamme, og vel så det i løpet av timen Katy B lagde fest på Baglerscenen.
Et stramt regissert band med en trommis av det latterlig tighte slaget flankert av en to-manns blåserrekke gjorde klubblåtene hakket mer organisk og ikke minst kledelig 90s-dance’ete.
Balansen mellom singback og band ble aldri et problem, og låtene vokste live, snarere enn å rockes ut i ingenmannsland.
Uten at fokuset på noe tidspunkt sto i fare for å forsvinne fra Katy selv.
Overraskelse nummer tre burde strengt tatt ikke være noen overraskelse, men folk tok tidvis fullstendig av.
Enhver med en radio hjemme burde ha fått med seg at dama har mer enn sterke nok låter til å fylle et livesett, men på en festival kjent for forholdvis sikre bookinger så Katy likevel ut som ett av de mer riskofylte punktene på programmet.
Fra nevnte "Broken Record", gjennom en knallsterk "Easy Please Me" og fram til et medley av dance-låter midtveis har Katy stålkontroll på den jentedominerte crowden.
Etter å ha covra blant annet Robyn S. og Soul II Soul tok det hele virkelig av med en blodtight versjon av "Perfect Stranger".
Da moroa kuliminerte med radiobangeren "Katy on a Mission" foran et ellevilt, svett, syngende publikum var det ingen tvil om at Katy var en booking som passet den yngre delen av Slottsfjell-publikummet perfekt.
(Antakelsen om at rave-sirkelen ser ut til å være den nye moshpit’en ble for øvrig greit styrket også i kveld, som etter Magnetic Man- og Chase & Status-konsertene på Hove).
I det Katy satte spikeren i kista med "Lights On" var det eneste ankepunktet at klokka ikke var kvart på to og Baglerscenen bekmørk.
Uten at det ble annet enn et minimalt skår i gleden for en av årets defintive festivaloverraskelser.
| 1 |
001786
|
Med fest som hverdag
Nok en knallgod dag på jobb for Kvelertak.
Jeg orka ikke å begynne å regne på hvor mange konserter Kvelertak har spilt de siste par åra, men det er mange.
Jeg har vært tilstede på en håndfull av disse, og har for lengst lagt merke til en fellesnevner.
De er alltid knallbra.
Fredagens sett i Paradisbukta var intet unntak.
Kvelertak har det siste drøye året opparbeida seg en posisjon som et slags minste felles multiplum for alle som liker hard musikk her til lands.
De forener metallhoder, pønkere, hardcorekids, og old school rockere på en måte som få andre har klart, og ser du dem live skjønner du fort hvorfor.
Kjernen i guttas tette og tøffe sjangeroverskridende univers ser ut til å være spilleglede, og de makter gang på gang å gjøre det som er hverdag for dem til en fest for publikum.
At det er tett er ikke rart - de har spilt de samme låtene ei god stund nå.
Men det gjør det desto mer imponerende at de stadig vekk trøkker dem ut som om konserten de spiller skulle vært den aller første - eller aller siste.
Erlend Hjelvik setter standarden allerede på tredje låt, med å crowdsurfe ut over et publikum som ikke legger skjul på forventningene til kveldens konsert.
Smilende aggresjon forener scene og moshpit, noe som manifesterer seg tydelig i vokalistens fysiske møte med publikum.
Selv om konserten på Buktafestivalen på mange måter oppleves som en konsert jeg har sett før, liker jeg det like godt hver eneste gang...
Hjelviks jobb kan kanskje virke ekstremt takknemlig med et såpass brutalt samspilt komp i ryggen, men frontfiguren foredler de iørefallende riffa under den løpende leadgitaren med både stemme og scenenærvær.
En tre kvarter lang maktdemonstrasjon avsluttes med det nærmeste gutta kommer hiter - "Mjød" og "Orsmedar av rang".
Og selv om maleriske omgivelser og et sjeldent solgløtt gjør det enkelt å trives i Paradisbukta denne kvelden, er det liten tvil om at det er rogalendingene på scenen som har hovedansvaret for det kollektive gliset publikum har iført seg.
Å skryte av Kvelertak fordi de er et godt liveband gir ingen originalitetspoeng.
Men det er nå en gang sånn da, noe som gjør poenget vanskelig å komme utenom.
Og selv om konserten på Buktafestivalen på mange måter oppleves som en konsert jeg har sett før, liker jeg det like godt hver eneste gang.
Og det sier egentlig ganske mye.
Kvelertak har gitt seg selv en voksen fallhøyde før neste album.
Men skulle det - mot formodning - være uinteressant og dårlig, kan de turnére med førsteplata som settbasis noen år til.
Jeg kommer til å møte opp
| 1 |
001787
|
Varm og trygg Horn
Melissa Horn utstrålte varme og trygghet i Telegrafbukta.
Melissa Horn er en av disse svenskene som sniker seg over grensa og forfører oss med sin musikk.
Hun er ei i en lang rekke og er blitt sammenliknet med og blitt kalt en ny og yngre Lisa Ekdahl.
En sammenlikning hun antagelig vil like.
Horn har spilt i Norge en rekke ganger og er også blitt gjort kjent for oss gjennom Lydverkets egne sendinger, og ikke minst gjennom duetten med Maria Mena.
Jenta, som blant annet har hatt en hit med Lars Winnerbäck-duetten ”Som jag hade dig förut”, åpnet hoveddelen av ettermiddagsprogrammet under Buktafestivalen lørdag.
Hun utstråler en varme, og ikke minst en trygghet på scenen, som er sjelden vare hos en 23-åring.
Og med et tilsvarende trygt og godt band blei det en god avveksling til resten av det rocktunge Buktaprogrammet.
Til tross for sin til tider lavmælte musikk fikk hun greit med oppmerksomhet fra publikum.
Lyden var også så vidt godt skrudd at det ikke blei nevneverdig sjenerende med de folka som aldri kan klare å holde kjeft når andre bare vil lytte.
Denne typen musikk kan også av og til drukne på en så vidt stor scenen som i Telegrafbukta, men her fyller lydbildet godt ut
Melissa Horns viser om fortapt og ulykkelig kjærlighet framføres med en inderlig, men ikke for overdreven vibrato som overbeviser oss.
Hun gir ikke de store utleveringene mellom låtene, men heller et og annet hint som viser en smule ironisk distanse til eget tekstunivers.
Melissa spiller en type visepop som nærmest umerkelig smyger seg inn under huden og stort sett bare gjør godt – også framført på Bukta.
Jag kan inte skilja på
Nått annat än det här
Låt du henne komma närmre
Som jag hade dig forut
| 1 |
001788
|
Dove hurts
Niki&The
Dove har et stykke å gå før de er flyvedyktige live.
Niki & The dove er et av de bandene som på skive tidvis er smått magiske.
Midt mellom Karin Dreijers mørke, statiske univers og Lykke
Li eller Bat For Lashes popteft skrur de til skjøre, vakre låter proppfulle av melodi, klang og Kate Bush-referanser.
Og de gjør det med et potensiale utenom det vanlige.
Nettopp derfor gjør det nesten vondt å se dem live.
Potensialet som ligger tjukt utenpå på skive er nær visket ut så fort bandet er kommet seg på en scene.
Riktignok leverte de greit på By:Larm, men tidligere har svenskene feilet grovt på Rockefeller.
Dessverre lå kvelden Slottsfjell-gig tettere opptil sistnevnte enn godt er.
Grunnene er flere - lyden tendenserte tidvis mot det horrible, og det store lydbildet fullt av klang og plass som fungerer ypperlig på skive raste sammen i sola på Baglerscenen.
Det vil knapt være å overdrive å påstå at det hørtes ut om synth’en var skrudd gjennom en brødrister og vokalen parodisk komprimert.
Og selv om lyden bør ta sin del av skylda, er det vanskelig å komme unna at Malin Dahlstrøm sliter voldsomt med å holde oppmerksomheten til et rastløst publikum.
Talende nok var den allerede glisne crowden nær halvert da de gikk av til en halvhjerta versjon av ”DJ Ease My Mind”.
Det største problemet er nemlig at bandet fortvilende nok ikke klarer å omsette perlene de bygger i studio til fullgode live-låter.
I konsertformat er rett og slett ikke bandet i nærheten av å levere følelsen og intensiteten de gjør på skive, og knallspor som vakre ”Gentle Roar”, ”The Fox” og ikke minst nevnte”DJ save my mind” gjøres unna blodfattig og mangelfullt satt opp hva man må kunne forvente av ett av årets mest oppsiktsvekkende, svenske navn.
Niki & The Dove fortjener virkelig en stor lytterskare, men trist nok knapt mer enn et par hundre publikummere, enn så lenge.
| 0 |
001793
|
Blottet for magi
En fjern og energiløs Veronica Maggio sliter med å finne formen på Øya.
Festivalkonserter er korte og festivalpublikum utålmodig.
Da sier det seg selv at det er en dårlig idé å bruke fire-fem låter på å i det hele tatt få i gang en konsert.
Men nettopp dét gjør Veronica Maggio, svensken som har kapret massiv spilletid på radio med singlene sine også her til lands de siste åra.
Ved konsertstart påstår hun at hun er glad for å være på Øya - men når konserten kommer i gang, er det lite som tyder på dét.
Første del av konserten preges av et skurrende lydanlegg som er ekstremt urettferdig mot Maggios klare soulpopvokal, et lite inspirert band og fraværende overskudd hos både hovedperson og publikum.
Under "Alla mina låtar" gjør Maggio et halvhjertet forsøk på å ta seg selv i nakkeskinnet; en viss nerve og energi melder seg, og konserten blir definitivt bedre - til glede for de av oss som virkelig ønsker at Maggio skal gjøre seg like bra på scenen som på årets album Satan i Gatan.
Den tidligere oslobaserte partysvensken lykkes delvis også på "Paris" og "17 år" - men luften går helt ut av ballongen mellom hver eneste lille formtopp, og Maggio klarer ikke å holde på oppmerksomheten hun innimellom skaffer seg.
Hovedpersonen kommenterer selv den tunge seige stemningen på konserten - og gjør et profesjonelt, om ikke spesielt ektefølt, forsøk på å dra med seg publikum på vakre "Mitt hjärta blöder".
Hun lykkes i liten grad - det er dårlig med allsang før avslutningstroikaen "Måndagsbarn", "Stopp" og "Jag Kommer", som til tross for rutinepreg sitter greit, og gir brorparten av publikum det de kom for.
Tematikken i Maggios nære soulpop sirkler hovedsakelig rundt fylleangst og hjertesorg; og noe av det mest påfallende ved konserten er småbarnsmorens troverdighet når hun synger om nettopp disse temaene.
Usikker fremtoning på scenen er aldri et kvalitetstegn, men i dette tilfellet er det faktisk med på å løfte helhetsinntrykket av konserten, og gi Maggio bittelitt tyngde.
| 0 |
001794
|
Prematur dekadansefest
Noen burde gitt Matthew Dear et mer egnet spilletidspunkt – og gjerne et par timer hos sangpedagog i samme slengen.
På plate er den Detroit-baserte produsenten, DJen og produsenten Matthew Dear en av de mest spennende artistene som gjester Middelalderparken denne uka.
Fjorårets Black City har jeg selv forsøksvis oppsummert som en utforskning av "grenselandet mellom dansbar kunstpop og frakobla elektronika som utforskes, med avstikkere mot skakk, knullete r&b og forblåst ambient underveis".
Musikk for truende, falleferdige klubber i ubebodde områder utenfor byen, der festen starter omtrent når resten av verden går til ro.
Kontrasten til klubbteltet på Øya er i så måte slående.
Det samme må sies om tidspunktet for konsertstart:
17.00 på festivalens første dag, med et publikum det først og fremst er fristende å mistenke for å ha søkt ly for regnet, er på ingen måte noe drømmegrunnlag for hedonistisk dansefest av noe slag.
Dear gjør likevel sitt beste for å tenne publikum:
Staset opp i hvit dress, med en drøss filtre over sin i utgangspunktet begrensede røst, legger han sammen med sine tre medbragte musikere ut på den ene seige, monotone danserock-ekskursjonen etter den andre, sjeldent uten interessante øyeblikk.
Oppbygningen mot et klimaks som kiler seratoninproduksjonen preger de fire første låtene, og effekten blir raskt forutsigbar.
At Dear både lyrisk og vokalt befinner seg flere etasjer under artisten han minner kanskje mest om, James Murphy (LCD Soundsystem), er i tillegg et faktum som slår langt hardere live enn på plate.
På et punkt tar jeg meg i å ønske at han skal la den uinspirerende messingen ligge og la rytmene ta seg av kommunikasjonen.
Og da kommer naturligvis konsertens klare høydepunkt, "Black City", i en lang og flott versjon som avslutning.
Dette er Matthew Dears Talking Heads-øyeblikk fremfor noe, men for Øya-publikummet blir det først og fremst en påminnelse om hvor bra dette kunne blitt om han hadde flere låter av dette kaliberet.
| 0 |
001795
|
Drømmetreff
Canadiske
Destroyer står for et av høydepunktene på Øya - så langt.
Den eksentriske krølltoppen Dan Bejar er mannen bak canadiske Destroyer.
Hans drømmende, avslappede stemme gjør Destroyers konsert på Øya til en like behagelig og vakker opplevelse som bandets årsferske album Kaputt; men når musikken omsettes til liveformat, kommer det tydelig frem hvor stor rolle bandet forøvig spiller i Destroyers karakteristiske uttrykk.
Spesielt saksofonisten og trompetisten utmerker seg; stødige, men eksperimentelle - og i stor grad ansvarlige for Destroyers glatte og polerte, men fortsatt spennende lydunivers.
Onsdagens setliste består, bortsett fra to eldre låter, kun av materiale fra Kaputt.
På forhånd var det lett å frykte at det sofististikerte, gjennomproduserte uttrykket ville forringes under en utendørs konsert - og en desto større glede å oppdage at det motsatte skjer.
Fra åpningen "Chinatown" via perler som "Suicide Demo For Kara Walker" holder bandet, inkludert Bejar selv, skyhøyt nivå - og gåsehuden som hele tiden har ligget latent, slår ut for fullt når en særdeles funky versjon av "Song For America" avslutter den timelange konserten.
Harmonien mellom Bejars nonchalante vokal og den skarpe stemmen til den kvinnelige koristen og synthspilleren skaper nerve i musikken, og hver eneste lyd som kommer fra scenen virker nøye overveid og velplassert.
Jazz, flinkispop og softrock smelter sammen i en deilig gryte, og Destroyer klarer å levere en henrivende og episk konsert uten noensinne å fremstå pretensiøse.
| 1 |
001796
|
Dyphavsgeniet
Med sitt unike lydbilde forfører James Blake øyapublikummet med blytung elektronisk bass og klassisk skolert vokal og lavmælthet.
På mange vis har James Blake allerede blitt erklært som en av de største hjernene dette tiåret vil ha å by på.
Ikke bare har han, takket være sine små år som en del av Londons klubbmiljø, klart å bringe den stadig mer kommersialiserte dubsteppen inn i mer lavmælte, stillestående og psykedeliske lyduniverser, men Blake har også kombinert dette med musikk av mer klassisk art.
Dermed stod man i vinter igjen med hans selvtitulerte debutalbum som er en nærmest perfekt krysning av kliss ny, eksperimentell klubbmusikk og rolige pianojazzen.
Plassert på Sjøsiden med to av sine dyktigste kompanjonger ved sin side demonstrerer han denne genuine legeringen på ypperlig vis.
Dette kommer tydelig frem i det Blake åpner med støyete og relativt elektroniske "Unluck", og faser denne ut i deprimerte og utelukkende pianobaserte "Give Me My Month".
I det store og det hele er lydnivået og tempoet under konserten i utgangspunktet plassert på et nærmest minstenivå, slik at kontrasten mellom de usannsynlig massive bassveggene og stillheten fremheves i enda større grad.
Der albumet James Blake er skapt i en for så vidt organisk instrumental ånd, er hans tidligere EP-utgivelser derimot tilnærmet helelektroniske.
Men i liveforstand føles møtet mellom disse ytterpunktene langt mer selvsagt og velsmurte, der hans makkere ved trommesettet og gitaren fører disse inn i et langt mer menneskelig univers.
Likevel føles James Blake og venner som prinser over havbunnen, der melodiene og diskantlydene så vidt får slippe gjennom de dype og skyhøye tonene.
På tross av at trioen imponerer stort fra start er det påfallende at konserten blir sterkere og sterkere utover i settet.
Med en avsluttende trilogi i form av en nærmest ti minutter lang, psykedelisk dubversjon av den fantastiske Feist-coveren "Limit To Your Love", skremmende "Klavierwerke" og fantastisk nydelige "The Wilhelm Scream" skal man være uvanlig snurt for å ikke stå igjen mektig imponert.
Ikke bare bør James Blake få la sin genistatus som plateartist stå videre inn i årtiet, men som liveartist imponerer han til de grader, samtidig som han nærmest stopper hjerterytmen med brutalt tung basslyd.
Likevel står man igjen med den sedvanlige festivalfølelsen av at denne pakken hadde gjort seg enda bedre i en mørklagt og trang klubb; ikke at dette på noen måte klarer å stå gjennom som en merkbar sorg etter kveldens heltedåder.
| 1 |
001797
|
Oh 'Ye
For å si det med Kanye selv – this shit is fucking ridiculous.
Jeg skal være ærlig nok til å innrømme at jeg i utgangspunktet var en tanke skeptisk.
Sist jeg så 'Ye på Roskilde, et par år tilbake, var han nær å rote seg fullstendig bort, før hitparaden reddet ham.
Riktignok var hovedproblemet den gang at han ikke var i stand til å oversette 808s&Heartbreaks til en tålelig liveopplevelse, men skuffelsen var likevel til å ta å føle på.
Siden den gang har det åpenbart skjedd mye.
Ikke bare er My Beautiful Dark Twisted Fantasy et stormannsgalt monster av et album, som definitivt er lettere å turnere med enn nakne 808s, vår mann fra Chicago har defintivt bygget seg enormt med liveerfaring siden da.
Som seg hør og bør er også Kanyes liveopplegg en direkte videreføring av nevnte, latterlig grandiose, My Beautiful...
Og det hele er på sedvanlig Kanye-maner hysterisk.
Et eller annet sted i krysningspunktet mellom idiotisk vulgært, fascinerende livsfjernt, hårreisende pompøst og hjerteskjærende ærlig leverer West en opplevelse jeg knapt kan huske å ha sett maken til.
Fra han går på i helhvitt med et par gullkjeder om halsen via en kran til «Dark Fantasy» og entrer scenen omgitt av tsjekkiske ballettdansere, til han går av hundre minutter senere er det hele, for å si det med Kanye selv – fucking ridiculous.
Vi snakker et show idiotisk nok delt inn i «akter», en latterlig smakløs, antikk backdrop, de nevnte ballettdanserne som omkranser 'Ye på de teiteste tidspunkter, et hvitkledd band pressa så langt ut til sidene som fysisk mulig for å gi West selv alt av plass.
Vi snakker pyro og lasere, en tale som begynner med å røre så vidt borti 22.07, men som selvsagt ender med at 'Ye adresserer seg selv i tredjeperson som en av verdens mestselgende artister.
Vi snakker «Chariots of Fire» og nok hoderystende grandiositet til å blåse de siste ti OL-seremoniene av banen.
Og det er selvsagt umulig å ikke la seg fascinere, umulig å ta øynene fra det og umulig å ikke elske alt sammen.
Nå er selvsagt minst brorparten av grunnen til at man lar seg overgi en låtrekke av dimensjoner gjennomført på nært upåklagelig vis.
Fra et knallsterkt anslag i «Power» og «Jesus Walks», via en to minutters-croonende outro ut av «Monster» til de skjørere sporene fra 808s (som Kanye mestrer langt bedre et par år etter utgivelsen) funker det mer enn godt nok.
Med en hitparade bestående av vers, monsterlåter og kutt alle kan hvert eneste ord av, fyrer han opp Øya (omtrent nok til å gidde smile) rett før «Touch The Sky» og «Golddigger» løfter det hele enda et hakk.
Og med avslutninga av andre «akt» eksploderer sletta foran Enga-scenen til «All of The Lights» og «Stronger».
Strengt tatt kunne Yeezy med letthet gått av allerede da og vunnet så det holdt.
Men West har en tredjeakt igjen.
En tredjeakt hvor han går på til «Chariots of Fire» omkranset av ballettdansere og leverer en monstrøs 10-minutters versjon av fantastiske «Runaway» (hvor Pusha T plutselig havner på scenen), fortsetter inn i den vanvittige «Lost in This World» som blåser det meste annet av banen, og ender med å gå av etter å ha gjort halve «Hey, Mama» i knestående.
Passende nok pompøst, vakkert, idiotisk og skjellsettende samtidig.
Og etterlot undertegnede med kun en eneste tanke i hodet - den som ikke forstår hvorfor Kanye kommer til å stå igjen som en av populærmusikkens bautaer for ettertiden etter en slik konsert kommer rett og slett aldri til å skjønne det.
Dark Fantasy Power Jesus Walks Can't tell me nothing Diamonds From Sierra Leone Hell of a Life Monster Flashing Lights Goodlife Love Lockdown Say You Will Heartless Swagger Like Us Run This Town E.T Homecoming Thru The Wire All Falls Down Touch The Sky Golddigger All of The Lights Stronger Runaway Lost in the World Hey Mama
| 1 |
001798
|
Variabel Wiz
Wiz Khalifa-konserten bød på ventetid, ignoranse, hitparade, høye kneløft og Afrojack.
Unggutten som skulle følge opp monsterkonserten til Kanye West på Øyafestivalens største scene, begynte skuffende da han lot DJen varme opp publikum i nesten en halvtime før han selv inntok scenen med åpningssporet på Rolling Papers, "When I'm Gone".
Fra mykt piano og cheesy refreng ble det kjapt hardere med mixtape-tunesa "Cabin Fever" og "Bang Gang", og Wiz viste at han helt klart er best når han danser den tynne, tattoverte kroppen sin rundt som et ekte OFWGKTA-medlem på hissige beats.
Dessverre rakk han ikke mange av disse godbitene på de 35 minuttene han gadd å stå på scenen.
Like gøy er det ikke når Wiz finner fram Bruno Mars'en i seg og omfavner mikrofonstativet mens han synger "Fly Solo" akkopagnert av armbevegelser verdig en MGP-deltakelse.
Det er heller ikke spesielt festlig når DJen avfyrer tidenes magasin med gunshots foran et måpende (og buende) publikum.
Og på Øya, som på skive, er det tydelig at det dessverre ikke er så mye mer der "Black & Yellow" kommer fra.
Selv om Wiz Khalifa virker som et av tidens mest ignorante mennesker, skal han ha for å gi av sitt ignorante jeg.
For til tross for at alle henvendelser til publikum utelukkende dreier seg om weed og crewet hans, Tylor Gang, samt pinlig sexsimulering med tunge og mikronfonstativ, er det en våken og karismatisk Pittsburgh-gutt som gjester Øyafestivalens andre dag.
Stemningen løsner med "I'm On My level", og eksploderer når "Roll Up" og "Black & Yellow" følger etter.
Så kommer konsertens merkeligste øyeblikk:
I stedet for å gå av når stemningen er på topp, snurrer DJen i gang en låt Wiz har gjort på Afrojacks "Replica" og bruker noen minutter av den allerede altfor korte konserten på å henge på scenekanten og høste applaus.
Wiz, DJen og sidekicken forsvinner stille av scenen, mens et hundretalls kids sultfora på skikkelig partymusikk blir stående og steke til Afrojack.
| 0 |
001799
|
En isdronnings bekjennelser
Med et skamløst vidd koker Sandra Kolstad sammen en mikstur av kjølig elektronisk pop og whitetrashmørke.
Har man fulgt Sandra Kolstad siden "Freudian Slip" ble Ukas Urørt i februar 2010, har man kunnet bevitne et massivt veiskille.
Der hennes debut-EP All That We Are er et tilnærmet stereotypisk eksempel på sukkersøt og klassisk pianobasert popmusikk, har hun på sin årsferske platedebut Crux tatt et enormt steg inn i en helelektronisk verden fylt med industrielle rytmer og usannsynlig kjølige synther.
I platesammenheng er parallellen til selveste isdronningen hva drepende kjølig electropop, Fever Ray, svært åpenbar, hvor hennes nydelige vokal ofte gjemmes i filtre som får henne til å låte direkte umenneskelig.
På Klubbscenen er det i stor grad dette utgangspunktet man blir servert fra starten av, deriblant "Fire Burn, Blood Flow".
På tross av å være heldekket i hvite klær, blek hud og platinablondt hår, viser det seg dog fort at Sandra Kolstad har langt flere menneskelige trekk enn sin maskerte storesøster.
Ikke bare er låtmaterialet klubbet opp og gjort langt mer utadvendt for anledningen, men isdronningen selv viser også en ekstrem hengivenhet overfor publikum.
I så måte fremstår Kolstad som en slags krysning av Sveriges to ytterpunkter hva electropop angår, der Fever Rays mørke og kulde blandes med Robyns forkjærlighet for skamløse popelementer (Kolstad er for så vidt også slående lik Robyn rent fysisk).
Sandra Kolstad ser heller ikke ut til å ha noe problem med å blande inn elementer fra den vestlige kulturs mørkeste sider.
At både hun og hennes to kompanjonger er ikledd utelukkende hvitt, og med det fremstår som en slags hipsterifisert versjon av det ekstremt lite kredible klubbkonseptet Sensation White, er bare en side av saken.
I tillegg velger de å bringe med seg inn på scenen en vaskekte bodybuilder til å posere mot slutten av settet; autentisk gjennomført med tribaltatoveringer, babyolje og kun en trang, sort boksershorts.
Det hele avsluttes med to låter som skrus enda flere hakk inn mot hardbarka techno, inkludert gode, gammaldagse Ibiza-synther og dubstepbeats.
Sandra Kolstad står med ett fram som kredhorenes portal til en mørk, iskald og festdopbefengt klubbverden.
Sammenligningen med både Fever Ray og Robyn er nok noe snill, ettersom en del av hennes låtmateriale vil slite i konkurranse med deres, men Kolstad har en så stor selvsikkerhet ved og intelligens i det hun gjør at det er vanskelig å ikke elske henne bunnløst.
| 1 |
001801
|
Folk for folk flest
Det er vakkert, men noe slapt når Fleet Foxes fyller Øyas største scene.
Fleet Foxes har tryllet fram melodiøs og drømmende folk siden sin kritikerroste albumdebut i 2008, og bandet har allerede rukket å opptre to ganger på Øyafestivalen.
Amerikanerne har fått en betydelig fanskare siden sist, men det kan virke som de har blitt i overkant husvarme i Middelalderparken.
Altså, dette er jo ikke et band du forventer skal være et fyrverkeri på scenen.
Men det er desverre litt for slapp innsats fra amerikanerne og ikke minst litt for lite varme å spore blant de til tider smått fantastiske vokalharmoniene.
Settingen er perfekt for myk og snill folkrock; Sola skinner fra blå himmel og det noe voksne indiepublikummet smiler i sine stiligste solbriller.
Stemningen på Enga er lun og glad, men det er ikke til å unngå å legge merke til at for en stor del av tilskuerne er Fleet Foxes et lett bakgrunnsband som funker best til småprat med venner.
Bandet starter med instrumentallåten "The Cascades" og "Grown Ocean" fra årsferske Helplesness Blues, et album som har et mørkere drag over seg enn den selvtitulerte debuten.
De første fire-fem låtene skaper lite entusiasme, og det er først når magiske "Mykonos'' strømmer ut av høytalerne at publikum, og bandet selv, våkner.
Da skimter man endelig skikkelig bevegelse i folkemassen og jubel brer seg over sletta.
Stemningen får også fart på Seattle-kvintetten, som følger opp med en stålende versjon av "Your Protector"og legger på enda en god dose flerstemt skjønnhet i "White Winter Hymnal".
Det som til nå har vært et sart lydbilde blir med ett overraskende mektig på Enga.
For konserten tar seg opp mot slutten.
Da er det litt mindre fomling og småprat bandet imellom, og flere blikk ut mot de som har møtt opp for å høre.
Og avslutningen i seg selv står til toppkarakter, "Helplessness Blues" låter akkurat så mektig og fantastisk man skulle ønske at konserten låt timen igjennom.
Men følelsen man sitter igjen med er allikevel at det er vanskelig å la seg rive ordentlig med når bandet på scenen ikke blir revet med selv
| 0 |
001802
|
Jernkvinnen Janelle
Janelle Monáe leverte muligens Sjøsidens beste konsert noensinne.
Forventningene var høye til jenta som har vist tidvis eksepsjonelle ferdigheter i studio og som stiger til å bli en av vår tids største soulartister.
Heldigvis fikk tusenvis av gjester oppleve festivalens aller største høydepunkt hittil - en fest signert Janelle Monáe.
Fra åpningen med "Dance or Die" til orkersterlederen tar kontrollen og dirigerer bandets 14 medlemmer gjennom "Smile" er det vanskelig å la være å lure på om det er mulig å holde kvaliteten på samme nivå konserten igjennom.
Svaret gir seg selv
- Janelle og stemmen hennes sørger for gåsehud og tårer for alle tilstedeværende under den vakre, nedstrippa gjennomføringen av "Smile".
Som om ikke det var nok fortsetter hun, til enorm glede for brorparten av publikum, med å dra i gang sin egen coverversjon av The Jackson 5s "I want You Back".
Øyapublikummet beveger hofter og armer som aldri før, og når bandet med Monaé i front drar oss rett over i "Cold War" klikker det for folk.
Bokstavelig talt.
Svarte og hvite ballonger spretter rundt mellom publikums utstrakte armer mens Janelle fortsetter med å vise frem ytterligere sangskills og danserinnen i seg til "Tightrope".
Hele bandet, inkludert de fire strykerne bakerst på scenen og den aldeles fantastiske gitaristen, er stappfulle av energi, spilleglede og tidenes swag.
Alt som skjer på scenen er gjennomkoreografert - vi snakker instrumenttriksing, synkrondansing og teater - et lite sirkus hvor soundtracket har fullt fokus.
Og FOR et soundtrack det er.
Det sprettende og vidunderlige vesenet gir oss alt Veronica Maggio ikke greide dagen før.
I stedet for å prøve å komme av som sexy eller søt, gir Janelle jernet fra start til slutt.
Hun hopper til hårstylingen blir herpa, danser til skjorta blir hengende utenpå buksa og smiler bredt mens svetten renner.
Hun får oss til å føle oss viktige og er muligens denne festivalens mest sjarmerende vesen.
Synet av hele sjøsiden på huk mens Janelle og resten av bandet ligger på scenegulvet er rørende og sjeldent - begrepet "å ha publikum i sin hule hånd" har aldri passet bedre.
Og så, etter at alle har sittet og ligget en liten stund, tar sistelåta "Come Alive [War of the Roses]" fullstendig av, og Monáe legger seg forsiktig i publikums hender og smiler mens hun forflyttes sidelengs av et folkemengde som aldri, aldri kommer til å glemme Øyafestivalen etter dette.
| 1 |
001803
|
Hjernedans
Det er Richard D. James' verden.
Vi andre får være takknemmelige over å bli invitert inn i den.
Av alle nittitallsbookingene Øye har foretatt i år, er Aphex Twin den som føles desidert friskest og mest 2011-relevant.
Dette kan nok dels skyldes auraen av mystikk mannen bak navnet, det britiske gutteromsgeniet Richard D. James, har klart å bevare rundt sin person siden den spede starten i 1985.
Men viktigere er nok hvor forut for sin tid den eksentriske figuren var seint på åtti- og tidlig på nittitallet.
Svært mye av det han har syslet med, fra ambient, acid house, jungle og annen venstrevridd techno har forplantet og utviklet seg i den nåtidige dansemusikken.
Dermed låter hans tidlige produksjoner fortsatt mer duggfriske enn de har noen rett til å gjøre, over 20 år seinere.
Lyd og bilde er omtrent likeverdige størrelser på Sjøsiden denne kvelden.
James innleder konserten med digitalt kaudervelsk, mens svimlende videobilder danser rundt ham.
Gradvis skrus dansefoten opp, med kodede budskap, manipulerte publikumsbilder og tiltagende iscenesettelse av sitt eget, infame tryne i fotofiklede situasjoner, fra Nytt på nytt-gjengen til kongefamilien og Petter Northug.
Musikalsk er han over hele kartet; grisete elektro avløser relativt strømlinjeformet og dansbar techno, og drypp av åndeløst vakker ambient drypper inn i hissige acid-beats.
Idet videokunsten truer med å bli irriterende setter han inn et ekstra lasergir og skrur opp BPMen betraktelig, og entusiasmen blant aldrende jungle-hoder i området foran scenen er smittende.
Sant å si har jeg problemer med å identifisere disse låtene med tittel, for ikke å si avgjøre om det er nytt eller gammelt materiale som utgjør hovedvekten på Sjøsiden i kveld.
Det spiller uansett liten rolle:
Aphex Twin er ikke en brother from another mother, men from another planet.
Hvor ofte treffer du sånne?
| 1 |
001805
|
Sataniske vers
Med gotiske kostymer, allsangvennlige refrenger og blytunge riff står svenske Ghost for lettbeint okkult ritual det er vanskelig å ikke like.
Omtrent ut av intet dukket svenske Ghost opp med sin debutskive Opus Eponymous i fjor høst og erklærte seg umiddelbart som den ekte satanrocken.
Åpenbart er tanken at man skal glemme blackmetalfolkets gurglevokal og gutturale lo-fi-essens.
I Ghosts verden foregår tilbedelse av mørkets fyrste gjennom en gotisk, blytung og dommedagsvennlig avart av åttitallsmetallens tilnærming til simple, klassiske riff og allsangvennlige refrenger.
Ghost velger å åpne konserten ved å spille av et introspor bestående av gregoriansk mannskoring og vaskekte okkult stemning, mens bandets fem instrumentalister entrer scenen, maskert og heldekket i munkekapper.
Så stiger vokalist Papa Emeritus stiger inn, utkledd som en pave nettopp stått opp til live fra en fuktig gravlund, og åpner med ypperlige "Con Clavi Con Dio".
I tillegg til kostymeshowet har Ghost et bakteppe utformet som store, gotiske vinduer som tatt ut av en katolsk katedral.
Deres maskerte frontmann Emeritus lever rollen som en slags zombiepave fullt ut, hvor han på stiveste likvis nestendanser til bandets sabbathske riff.
Ghost tar sannsynligvis det de driver med altfor seriøst, noe som understrekes idet en seig, tung og ypperlig cover av The Beatles' "Here Comes The Sun" fremføres som nest siste låt.
Hysterisk morsomme gimmicker eller klin seriøs satantilbedelse:
Ghost har et gjennomført image få andre kan måle seg med.
Topp dét med at svenskene i det hele tatt også spiller særs bra i lag, i den grad at deres låter sklir knirkefritt inn i hverandre med herlige overganger; det være seg babygråt, tordenvær eller seige mellompartier.
I tillegg har Ghost gjort lydbildet merkbare hakk tyngre enn hva man vil kunne finne på Opus Eponymous, noe som utelukkende forsterker følelsen av å bevitne et (lettbeint) okkult ritual.
| 1 |
001806
|
Fred og phaedragelighet
Norske Phaedra har på kort tid meislet ut et særegent og formfullendt uttrykk, men som låtskriver har hun fortsatt et stykke å gå.
Bak artistnavnet Phaedra, opprinnelig en incestuøs stemorsskikkelse i gresk mytologi, udødeliggjort i Euripides' tragedie Hippolytes, skjuler Oslo-kunsteren og -artisten Ingvild Langgård seg.
Tidligere i år debuterte hun med albumet The Sea, utgitt på feinschmeckerlabelen Rune Grammofon, som i likhet med mange av selskapets utgivelser har høstet betydelige mengder ros utenfor landegrensene.
For brorparten av de oppmøtte i klubbteltet på Øya denne fredagen er hun imidlertid et nytt bekjentskap.
Men allerede fra de første, dvelende sekundene av konserten er det klart at formen er funnet.
Labelmates som Jenny Hval og Susanna Wallumrød er nærliggende referanser, ikke minst i alvoret og intimiteten som formidles fra scenen, men de tre første låtene kunne like gjerne vært middelalderballader.
Det skyldes ikke bare det spartanske akkompagnementet og Langgårds flotte stemme som stråler i sentrum av det, men også den enkle melodistrukturen som preger dem alle, og dermed gjør dem trøblete å skille mellom.
En ny side av Phaedra titter fram mot slutten av "The Darkest Hour" og på to nye låter som presenteres denne fredagen.
Her strekker hun seg mot en en mer kontemporær, seig og tribal blues; tenk Karin Dreijer, Lykke Li, Bat For Lashes eller for den saks skyld Björk.
Det er mange om beinet i denne sjangeren, uten at Phaedra skjemmer seg ut med sitt bidrag til den, som er mer akustisk fundert og langt mindre orientert mot rytmiske bevegelser på et gulv enn noen av de nevnte.
Grensen mellom skolert og skoleflink er ikke alltid like klar gjennom disse 45 minuttene.
Til tross for at konserten er svært gjennomført og velspilt (og -sunget!), savner jeg tidvis en håndfull grus i maskineriet og et par ordentlig minneverdige låter.
Et mer fokusert og dedikert publikum ville trolig vært belønningen, og det både trenger og fortjener denne musikken.
| 0 |
001807
|
Gi meg noe bass
Lyd uten trøkk og en vokalist uten hemninger mot å skape kleine situasjoner kveler en potensielt langt sterkere konsertopplevelse.
Akkurat nå er det en ganske enkel slutning å trekke hvem som regjerer på tronen over metalcore der tenåringsangst og naiv følsomhet står i sentrum.
Sheffield-gutta i Bring Me The Horizon har de siste årene vært i stadig stigning på rangsstigen og landet på en foreløpig topp med sitt tredjealbum, fjorårets There Is A Hell, Believe Me I've Seen It.
There Is A Heaven, Let's Keep It A Secret.
Med dvelende og rolige partier, synther, lange låter, brutalt tunge riff og en vokalist i sitt ess står dette fortsatt igjen som et monster av et metallalbum.
Det er i all hovedsak materiale fra There Is A Hell... som fremføres på Sjøsiden, men takket være elendig lyd fra starten av er det utrolig lite som engasjerer.
Selv monumentale spor som "Fuck", "Blessed With A Curse" og fantastiske "It Never Ends", samt deres knallharde brødre "Alligator Blood" og "Blacklist", fases ut i et uengasjerende virvar av lav og fyldeløs lyd.
Lyden rekker selvsagt å bli bedre før det hele rundes av, men skaden er allerede skjedd.
Dermed faller alle forventningene om å se et band med evne til å slå pusten ut av deg med massiv lyd i grus.
Metalcore av en såpass grinete sort som dette fungerer som en magnet for halvgale emokids.
Dessverre for Bring Me The Horizon er det sjeldent metall er det som forfører det stive publikummet i Middelalderparken.
Det er heller ikke nok purunge emoer foran scenen til at en ordentlig circle pit kan mobiliseres.
I tillegg lider settet av et par snodige valg, inkludert det å spille av tredve sekunder av det som høres ut som en ny dubsteplåt av deres nære venn og samarbeidspartner Skrillex.
Men frontmann Oli Sykes nekter å gi opp forsøket på å sparke i gang typiske metallaktiviteter foran scenen.
Gjentatte ganger gjennom konserten manes det til feilede forsøk på selvpåført knusing av kneskåler, noe som kulminerer i at øyagjengerne presses til å sette seg for å hoppe opp.
Og folk setter seg ned, men kun et fåtall våger å hoppe.
Dermed er det et ubehagelig flaut øyeblikk som avslutter tre tre uengasjerende kvarter, der gode låter og et dyktig band blir kvelt i svakt lydarbeid og en manglende forståelse for hvem man faktisk spiller for.
Det er imidlertid ikke usannsynlig at at denne konserten kunne vært av en helt annen dimensjon på Hovefestivalens fabelaktige Amfiscene.
| 0 |
001810
|
Eksplosiv skyggedans
Twin Shadows første konsert på norsk jord viser seg å bli en av Øyas største overraskelser.
Brooklynbaserte George Lewis Jr., alias Twin Shadow, utmerket seg med albumet Forget på tampen av fjoråret.
Lavmælt, vakkert, seigt og nostalgisk; en klangfull hyllest til åttitallspop - av mange kategorisert som chillwave.
Med nettopp dét som utgangspunkt var det lett å forvente et livesett bestående utelukkende av Lewis og en laptop.
Så feil kan man ta.
Live i Klubben på Øya viser Twin Shadow å være et eksplosivt, utadvendt band med langt høyere tempo i låtene enn hva som er tilfelle på Forget.
Foruten Lewis, som trollbinder med sin Morrisey-aktige vokal og bestemte gitar teller bandet bass, synth og trommer - alt traktert på ypperlig vis.
Fra åpningen "Shooting Holes" viser frontfiguren Lewis seg som selvsikker, bestemt og direkte; musikken er hardere og kjappere enn på plate.
Publikum danser seg gjennom låter som "Castles In The Snow", "Tyrant Destroyer" og "Slow"; euforien hersker - og utenfor teltet er det lang kø.
Hadde Taylor vært mer tro mot uttrykket vi kjenner fra fjorårets album ville konserten blitt fullstendig annerledes; roligere, svalere og med et mer romantisk uttrykk.
Også vokalmessig tar Taylor et langt skritt bort fra Forget.
Fra å synge dempet og kontrollert går han til å ta ordentlig i, og ved flere anledninger nærme seg bristepunktet.
Som alle uttrykksendingene forøvrig kler dette konserten - og gjør Twin Shadows første opptreden på norsk jord minneverdig.
En av Øya største overraskelser, dette - og en knallsterk femmer.
| 1 |
001811
|
Nattens dronning
Lykke
Li avslutter Øya-fredagen på magisk vis.
Mens mørket ruller inn og månen stiger opp over Ekebergåsen, entrer Lykke Li Sjøsiden på Øyafestivalen.
Borte er det søte og elskverdige uttrykket som preget første del av popdronningens karriere - nå er både hun og bandet kledd i svart; hun danser selvsikkert, er autoritær og ser nærmest besatt ut.
Brorparten av låtene på konserten er naturlig nok hentet fra årets sterke, personlige og mørke album Wounded Rhymes.
Krigstrommer og tamburiner sikrer det karakteristiske uttrykket, og de av låtene fra Lykke Lis debutalbum Youth Novels som har fått plass i setlisten er gjort tøffere, råere og hardere - og slik sikrer den kreative svensken at alt blir en del av en fantastisk helhet, med låter som glir nærmest umerkelig over i hverandre.
Lykke
Li spiller singelen "I follow rivers" nokså tidlig i settet, men dette brenner på ingen måte kruttet.
Samtlige låter serveres på best tenkelig vis.
Det meste av tiden er Lykke Li intens og utagerende - men et par ganger tar hun det ned; ved å covre Burt Bacharachs "Please stay", eller ved å åpne "I know places" kun akkopagnert av en akustisk gitar.
Mot slutten av settet får vi servert et par minutter med ren og skjær rave - før Lykke Li blander inn beaten fra Kanye Wests "Power" i "Youth knows no pain".
Publikum koker, og hovedpersonen selv har alle i sin hule hånd.
Det visuelle understreker det teatralske og dramatiske ved konserten; lys, røyk og lasere står perfekt til musikken og det svartkledde bandet.
Balansen mellom det såre og det selvsikre ved Lykke Lis uttrykk er i høyeste grad med på å gjøre konserten magisk - på samme måte som de motstridende avslutningslåtene "Get Some" og "Unrequited Love" utfyller hverandre på perfekt vis; den ene en energiutblåsning av dimensjoner, den andre rolig, vakker og gåsehudfremkallende.
Lykke
Li serverer rett og slett en perfekt konsert; en forheksende opplevelse som er over nesten før den har begynt - og viser at noen ganger er en time altfor kort tid.
| 1 |
001812
|
Dette er hardcore
Av og til tenker jeg at det endelige målet med livet er å se Jarvis Cocker på en scene så ofte som mulig.
Ta en titt på bildet over.
Han har aldri sett bedre ut, har han?
Når Pulp entrer scenen med "Do You Remember The First Time?", er det etter å ha pirret publikum med en robotifisert pep-talk via grønne setninger (og en animert delfin) flagrende over et sort sceneteppe.
Det skal imidlertid kjapt vise seg at Jarvis Cocker er på høyden når det gjelder mer enn bare oppsynet:
Han er en inspirerende fyr, helt enkelt.
Pulp er et av britpop-bandene som har tålt tidens tann best, sikkert først og fremst fordi de alltid var et perifert utskudd av sjangeren.
Outsiderposituren har blitt tonet ned siden glansdagene, men selv om Jarvis Cockers cocky og belevne mine har blitt injisert med noe som minner om reinspikka hjertelighet, er det satiriske bittet i låtene (og det tørre viddet mellom dem) intakt.
Han adresserer opptøyene i London, via et Ibsen-sitat, noe som leder inn i en aforistisk betraktning om musikkens natur, før han abrubt avbryter sin egen tankerekke med "Pencil Skirt" og følger opp med "Something's Changed".
Et markant temposkifte i hele konsertopplevelsen inntreffer når Cocker løsner på slipset og lover å danse om vi gjør det.
Anledningen er "Disco 2000", en sang som treffsikkert illustrerer vokalistens mini-utlegning om musikkens evne til å fortelle hodet en ting og føttene noe annet.
Og det er vel egentlig Pulps fremste kvalitet; å kunne ribbe generasjoner av mennesker for sine illusjoner og få det til å føles godt i samme slengen.
Herfra og ut er Sheffield-bandet ustoppelig.
Du skal få lov til å prøve å krangle med melodier og tekster som rave-nostalgiske "Sorted for E's & Wizz", "F.E.E.L.I.N.G.C.A.L.L.E.D.L.O.V.E" og "I Spy", sistnevnte servert med formidabel energi, men hva er egentlig vitsen?
Bandet lagde i all sannhet noen briljante sanger i denne perioden, men det kommer som et mildt sjokk at de er i stand til å fremføre dem som om de var skrevet i forgårs.
Låten som skal få sitt eget avsnitt er "This Is Hardcore" – en av de beste låtene som ble laget på nittitallet, banna bein.
På Enga innledes den med et åndeløst vakkert strykerarrangement, før Cockers skittenamorøse hymne rulles opp over en dump beat, dramatiske noir-horn og en låt som tilsynelatende bygger i det uendelige, før den ejakulerer, så å si, nærmest idet Jarvis spørrende hulker etter "an encore".
Det er et stort øyeblikk.
Ellers?
Han gjør narr av Mark Knopfler, og det på bursdagen hans.
Han innleder Bowie-sitatet "Party Hard" med et sitat av William Blake.
"Sunrise", fra undervurderte We Love Life (sjekk for øvrig ut nesten-tittelsporet "I Love Life", mesterlig produsert av Scott Walker, som resten av albumet), låter flott også i 2011, mens "Common People" gjør at jeg regelrett synes synd på stakkarene som har strandet på Sjøsiden med Lykke Li.
Den eneste grunnen til å booke et band som befinner seg markant over middagshøyden må være at de har noe å fortelle oss om vår egen samtid, uansett hvor lang tid som har gått siden gullalderen.
Pulp er et av disse.
Takk, Øya.
Takk, Jarvis.
Og takk for i kveld, alle sammen.
Bilder fra konserten:
| 1 |
001813
|
Partyfikseren og hans entourage
De kanadiske punkgutta i Cancer Bats er så inkluderende og lite selvhøytidelige at det går varmt i både hjerter og øreganger.
Det er få ting som er riktigere enn et liveband frontet av en karismatisk figur fylt til randen med fandenivoldskhet.
I så måte har kanadiske Cancer Bats blitt velsignet fra oven i form av vokalist Liam Cormier, en skikkelse som helt åpenbart verdsetter publikum like høyt som sine nærmeste kompiser.
Selv om øyapublikummet som vanlig viser null nåde hva konsertdeltakelse angår, refererer Cormier jevnlig til publikum som en gjeng som har valgt å komme for å "feste sammen med fire kanadiere".
På mange vis er Cancer Bats' frontmann slående lik The Bronx' fantastiske frontmann Matt Caughthran, der det å menge seg med publikum, om det enn ikke er så mange blodfans tilstede, er den mest naturlige ting i verden.
Likhetene med The Bronx stopper dog ikke helt der.
Begge band har en evne til å la lekent gjøgleri fremstå alt annet enn påtatt og masete, som når Cancer Bats' lubne trommeslager entrer scenen i en sort, liten truse mens han tyller i seg billig rider-øl.
Musikalsk kan også bandene fort puttes i samme kategori, der hardcorepunkens energiske nerve bades i klassiske gitarriff.
Likevel er Cancer Bats tydelig inspirert av stonerrockens seige tyngde, noe som virker rett å påpeke idet Liam Cormier dedikerer en låt til Kyuss (som spiller på Øyafestivalen senere i kveld), samtidig som han greier ut om hvor stort hjertet hans brenner for stonerrockerne fra California.
Og Kyuss er på ingen måte det eneste bandet de herlig lite selvhøytidelige gutta i Cancer Bats elsker.
Mellom en av låtene i settet, der Cormier hevder å kjenne igjen flere av fjesene på første rad, lovpriser han både norske og utenlandske Øya-aktuelle artsfrender som Wolves Like Us, Off!, Kvelertak og Comeback Kid.
I det store og det hele er ikke Cancer Bats spesielt store låtskrivere, og deres ypperlige coverlåt av Beastie Boys, "Sabotage", står igjen som et av konserthøydepunktene; kanskje fordi Cancer Bats her demonstrerer hvorfor dette i sin essens er en vasekekte hardcorelåt.
Men at gruppas låtkatalog fort oppleves monoton og lite kreativ i lengden (selv om for eksempel avsluttende "Hail Destroyer" lukter herlig svette testikler), betyr i denne sammenhengen lite.
Kanadierne er og blir et av festivalens desidert mest ekte liveband.
| 1 |
001815
|
Gjøglerhelvete
Crystal Fighters image og musikalske uttrykk lider under valg som burde skremme en hel menneskehet.
La oss være ærlige med oss selv et lite øyeblikk:
Det er ikke sånn at vi på død og liv absolutt må inkorporere dubstep i absolutt alt av musikk i år.
Crystal Fighters er på altfor mange måter kroneksempelet på hvorfor det å la altfor store sjangergrenser få krysse hverandre er en risikosport.
Har man kun fått med seg radiosingelen deres, "At Home", er det rimelig å anta at Crystal Fighters kun er en sommerkåt hippiegjeng med en forkjærlighet for flerstemte korrefrenger; med andre ord lite annet enn et ufarlig og halvkjipt band.
Virkeligheten er dessverre verre.
Med tungt prosessert el-gitar gir gjøglerkollektivet alle som kun kjenner til "At Home" et smertefullt nu-rave-sjokk idet konserten åpner.
Og det er ikke akkurat slik at ting blir bedre utover i settet, for gjennom konserten faller kvaliteten på musikken som blir servert i større og større grad.
Latinoflørtende "Solar System" kan virke trivelig ved første øyekast, men det er frem til et direkte oppgulp av et dubstepmareritt brer seg rundt hele låta.
Videre kombineres det i én enkelt låt elementer fra vestkystrap, Arcade Fire-tendenser, grufull drum n' bass og en tilsynelatende evigvarende gitarsolo som låter som om den er kjørt tvers gjennom en synth.
Det er åpenbart at gimmicker er det eneste Crystal Fighters bryr seg om.
Foruten å operere i et lydbilde der tilnærmet alt føles feil, benytter gjøglerne seg også av hippievennlige instrumenter som ukulele og eksotiske skinntrommer.
Det merkeligste er likevel at medlemmene, på tross av at de snakker flytende engelsk og kommer fra England, kjører et falskt image som et hippiekollektiv fra Spania, og dermed synger med en flau og utelukkende komisk spansk aksent.
På tross av at Crystal Fighters av en eller annen merkelig grunn endelig klarer det å umulige - å få hovedstadens festivalgjengere til å bevege seg - føles det som lite annet enn et absurd bookingvalg av Øyafestivalen.
Send heller utskuddene i Crystal Fighters til en gjøglete hippiefestival som Storåsfestivalen, der de hører hjemme.
| 0 |
001816
|
Ekstravagant guttunge
The xx' mann i kulissene, Jamie Smith, avslutter årets konserter på Klubben med et fenomenalt DJ-set.
Øyafestivalen har i år gjort flere smekre bookinger når det gjelder de nye store hjernene innen elektronisk musikk.
Ikke bare imponerte James Blake med sitt fenomenale og unike musikalske univers på Sjøsiden på onsdagen, men også på Klubben har det hendt mye stort.
Tyske Pantha du Prince hadde på torsdag med seg et backingband, utelukkende på perkusjon av ganske sær sort, og i kveld har The xx-medlem og -produsent Jamie Smith også imponert i massiv grad.
Foruten å være den tredje og ofte glemte The xx-musketer gjør også Jamie Smith store ting under pseudonymet Jamie xx.
Ikke bare ga han ut i vinter en komplett bearbeidelse av spoken word-legenden Gil-Scott Herons siste album før sin død, I'm New Here, der han kledde Herons raspete stemme i et høyst moderne og bekmørkt elektronisk univers.
Klumsete sjangerbetegnelser som "post-dubstep" eller ei, Jamie Smith er uten tvil en knallsterk elektronisk produsentskikkelse fra Englands stadig fornyende klubbmiljø.
Jeg forventet, kanskje naivt, at det først og fremst var en fremførelse av soloarbeidene hans som skulle fremføres på Øyafestivalen.
Derimot leverer Jamie xx et snedig sammensatt DJ-set der egne låter og mer ekslusivt klubbmateriale kombineres med kløkt og stødig hånd.
Smith velger å åpne ballet med åpningssporet fra hans remixplate av Gil-Scott Heron, "I'm New Here", men akkurat idet de opprinnelige stjernesynthene og vage basstrommene skal slå inn, er det en langt mer dansbar og klubbvennlig bearbeidelse som spys utover klubbteltet.
På tross av at dette er et ypperlig komponert DJ-set skulle man likevel kunne forvente mer av utgitte låter fra Jamie Smiths side.
Sett bort ifra savnet etter noen sterke spor fra We're New Here blir publikum likevel servert absurd fantastiske "NY Is Killing Me" og "I'll Take Care of You", som begge spilles tilnærmet i sin opprinnelige form.
I tillegg mikses nydelige "Shelter" fra dagjobben inn i det hele, før femti minutter i seig dansing avsluttes med solosingelen "Far Nearer"; en låt i god Burial-ånd, med blodfattige trommebeats og synther som skapt for nattevandring, men med et unikt tropisk tilsnitt.
Jamie xx leverer kanskje den konserten i Middelalderparken som føles minst som en konsert, men mer i brorskap med det man vil kunne finne på Øyanatt.
Det endrer ingenting.
Jamie Smith har mye ekstravagant over seg, både som solomusiker og DJ.
| 1 |
001817
|
Rusten romantiker
Håkan Hellström høres mett ut på Øyafestivalens avslutningskonsert.
Lørdag er tradisjonelt den Øya-dagen det er greit å hoppe over om man trenger en fridag.
De største toppene på programmet er som regel tilbakelagt, og særlig den siste konserten på festivalkonsertens største scene pleier å være booket med basis i folkelig appell fremfor kunstnerisk relevans.
Om noen skulle kunne kombinere disse to og skape folkefest ut av gylne låter, må det vel være Håkan Hellström.
Men idet jeg ankommer Enga, til en presumptivt overveldende avslutningskonsert, er allerede Håkan Hellström i gang med en blek og uinspirert versjon av "Dom där jag kommer ifrån".
Hovedpersonen sliter med vokalen, mens bandet flyter avgårde på giddalaus rutine.
Skuffelsen fortsetter med klassikeren "Ramlar", og dermed fordufter mistanken om at dette først og fremst handler om det ujevne låtmaterialet fra fjorårets 2 Steg Från Paradise.
Selv den mest medrivende melodi trenger en fremføring med muskler og tilstedeværelse bak seg, og puslete svenskesoul er et lite egnet bakteppe for dels dramatiske snapshots av ungdommelig overmot og urban bittersødme.
Med "Tro och tvivel", "Nu kan du få mig så lätt" og typisk nydelig titulerte "Man måste dö några gånger innan man kan leva" starter en liten opptur.
Lyden er fortsatt lav og underveldende flere steder på Enga, og det samme gjelder intensiteten, men Hellströms tilstedeværelse i låtene vokser gradvis.
Og med uimotståelig popkonfekt som "Kom igen Lena!", "Det är så jag säger det" og "Känn ingen sorg för mig, Göteborg" vinner han over den siste resten av skeptikere i publikum.
Men det tok sin tid.
Og for de av oss som har sett Håkan Hellström live mange ganger tidligere, blir avslutningen av årets Øya et gedigent antiklimaks.
Minnene om suverent formidlet ungdomsdesperasjon vil vi alltid ha, men det kan virke som om Håkan selv har beveget seg videre for godt nå.
Og føler han det ikke selv, blir det vanskelig for resten av oss andre også.
| 0 |
001818
|
Men tronen min får du aldri
Jay-Z og Kanye West har rottet seg sammen for å passe på hiphop-ens kongehus.
Og tronen har de ingen planer om å gi fra seg.
Det er litt av en sensasjon når to av rapverdens største navn slår seg sammen og gir ut plate sammen.
Størrelsen på prosjektet, forhåndshypen, de ekstatiske første reaksjonene og topplasseringer i 23 land første uke gjør det da også enda mer komplisert å forholde seg til albumet/prosjektet.
For hva skjuler seg egentlig bak beats som låter så dyre at det renner dollarsedler ut høyttalerne, de breiale og brautende tekstene til Kanye og Jay, og alle gjestestjernene?
Når folk skriker høyt om at de er konger og passer på tronen sin (er det forresten én trone de deler siden de snakker om "Throne" og ikke "Thrones"?), er det ofte varsel om endetid på et eller annet vis.
Det er fort gjort å tenke på Caligula eller Komiske Ali, historiske karakter med selvtillit som renner over som toppen på en god muffin.
For det er ingen tvil om at Watch The Throne låter storslagen og selvsikker.
Fra den rullende bassdrevne beaten på "No Church In The Wild" får med seg den ene lekre detaljen etter den andre, høres Watch The Throne ut som et overskuddsprosjekt.
Spesielt sammenlignet med Jay-Zs tidligere samarbeidsprosjekter (to album med R.Kelly: null sjel og minimalt med bangers, et album med Linkin Park: faktisk ganske bra, men jeg skjønner at rapfolket synes det er kalkulert/sterilt og rockfolket synes det er døvt/fjollete) er dette et album som faktisk fronter inspirasjon, evne og vilje.
Aller best demonstreres det ved åpningssporet, som er en av de beste raplåtene jeg har hørt på flere år.
"No Church..." er nevnt, men videre er "Niggas In Paris" god underholdning, og ikke bare fordi Will Ferrell og Jon Hader er fornøyelig samplet.
Beaten er både hard og spretten, og Kanye og Jay veksler om å levere friske vers, slik de fortsetter med i perlekuttet "Otis":
"Photo shoot fresh, looking like wealth/I’m ’bout to call the paparazzi on myself", rapper Jay, før Kanye i sedvanlig stil leker seg fram til en herlig punchline:
"Get it custom, you a customer/You ain’t ‘customed to going through Customs, you ain’t been nowhere, huh?".
Til sammenligning blir "Gotta Have It" et slapt mellomkutt, før selvskrytet tar en ny retning på "New Day":
Superlekker autotune-behandlet sampling av Nina Simone, mens Jay og Kanye veksler på å klage over hvor hardt livet til sønnene deres kommer til å bli.
For begge tar selvsagt for gitt at når de blir fedre, så får de autmatisk sønner.
Det er nesten så man tror de adopterer bort dersom de skulle ende opp med døtre.
Ellers er det en tidvis funny/tankevekkende tekst, henholdsvis de halvsubtile hintene Kanye har til eksen Amber Rose og sin egen mors død.
Låten som helhet er derimot bare passe vellykket.
Men katastrofalt blir det først på den middelmådige "Who Gon Stop Me", hvor Kanye Wests ranting sjangler mellom å sammenligne et-eller-annet med holocaust, før han roper om hvem som skal stoppe ham fra å komme seg til MOMA, blablabla.
Det er besynderlig hvordan Kanye West, som er en unisont hyllet kunstner av både det brede publikum, mainstreammedia og kredhipstere, har et voldsomt behov for å posisjonere seg som en ensom ulv som er misforstått, hatet og utstøtt.
De gangene han har rotet det til (Taylor Swift-insidenten, sammenligne seg med Jesus, anklage MTV Awards for rasisme etc), har han fortjent fått passet sitt påskrevet, før media og platekjøpere har omfavnet ham igjen ved første anledning.
På soloalbumet My Beautiful Dark Twisted Fantasy rapper han om sitt eget ego med humor og overraskende grundig analyse, på låter som "Who Gon Stop Me" blir det bare masete og klønete.
Sutringen tar også fokus bort fra Jay-Z, som gjennom Watch The Throne leverer teknisk sterkt, stødig og profesjonelt.
Men plutselig kommer Frank Ocean tilbake, og tømmer hodet for alle mørke skyer Kanye West har sugd inn over albumet.
Soulsangeren åpnet ballet på "No Church In The Wild", og med "Made In America" viser han hvorfor han er en av musikkverdens mest lovende og inspirerende sangere akkurat nå.
Sammen med Kanye og Jay gjør han dette til en av årets vakreste og mest oppløftende låter.
Stemmen hans løfter tekster som kunne vært småflaue til ren refrengkunst, aldeles nydelig.
Videre gjør Mr. Hudson bot for sin deltakelse på grusomme "Young Forever" fra The Blueprint III når han avslutter det ordinære albumet med nydelige "Why I Love You".
Til slutt kommer fire "bonusspor", som jo egentlig bare er en frekk unnskyldning for å ta ekstra penger for en "deluxe edition".
De 12 første "ordinære" sporene er til sammen 46 minutter, mens "deluxe"-biten varer i omlag 17 minutter.
Altså kunne alt vært samlet på en ordinær utgivelse på 63 minutter (duoens seneste soloalbum varer 60 og 68 minutter), og Universal Music kunne tatt vanlig pris for hele sulamitten.
Nå krever de latterlige 125 kroner på iTunes for alle 16 sporene.
Jada, jeg vet at når folk velger å betale så mye, så er det per def riktig markedspris, men jeg klarer likevel ikke fri meg fra tanken om at dette er spekulativt og dustete av verdens største plateselskap/rappere.
Bonussporene er faktisk feiende flotte, med "H.A.M." som et pompøst (i positiv forstand) høydepunkt, mens "Illest Motherfucker Alive" er akkurat like frekk som tittelen antyder.
Ok, på tide å oppsummere.
Til tross for mange innvendinger, er "Watch The Throne" et album jeg kommer til å spille mye resten av året.
Det er noe uimotståelig over å titte inn i den absurde verdenen Jay-Z og (spesielt) Kanye West lever i.
I motsetning til for eksempel Rick Ross, en annen favoritt her på stereoanlegget, er det faktisk grunn til å tro på dem når Kanye og Jay snakker om Basquiat-samlinger og koko klokkesamlinger.
Hvem er disse to karene som den ene dagen vil redde verden (ref: Jay-Z og vannprosjektet i Afrika), mens de i studio babler avgårde om cheesy kunstsamlinger, forurensende privatfly, sexy ferier på hver eneste skjulte Stillehavsøy og harem av modeller/billige damer?
Disse historiene, om man liker dem eller ikke, får vi på Watch The Throne, akkompagnert av et godt utvalg fabelaktige beats (siden jeg ikke har nevnt "That´s My Bitch" tidligere, sjekk den også.
Saaaaaklig fet og dansbar.
Og "Lift Off" med Beyonce på gjestemikrofon kommer til å bli hit).
På den negative siden - utover det som er nevnt over - er det litt for lite bromance på Watch The Throne.
Det nærmeste vi kommer er kosepratet i "Otis" med herlig påfølgende video, men det er kanskje for mye forlangt at disse to kollegene/businesspartnerne faktisk også skal like hverandre?
| 1 |
001819
|
Radiovennlig og sikkert stikk
In Waves er verken fantastisk eller nyskapende, men kommer helt sikkert til å gjøre det bra på de hardere hitlistene.
Trivium har fått alt fra glimrende til elendige kritikker siden oppstarten i 1999.
Slik er det ofte med grupper som sverger til metal iblandet core-elementer.
Det hindrer derimot ikke Trivium i å ha en stor og trofast fanbase.
Deres fjerde album, Shogun, gikk inn som nummer 23 på Billboard 200, mens det kapret førsteplassen på UK Rock Album Charts.
Og det kan godt hende den amerikanske kvartetten klarer det samme med sitt femte album, In Waves.
In Waves er nemlig så radiovennlig at det er umulig å unngå listeplasseringer.
Her er det fengende melodier, glatt produksjon og allsangrefrenger til den store gullmedalje.
Låtene er stappfulle av hooks, og låttittelen brukes gjentatte ganger i sangteksten – gjerne i refrenget.
Dette gjør melodiene mer popete og lettere å huske, men også mer repetitive og forutsigbare.
I løpet av de siste årene har Matt Heafy vokst som vokalist.
Han har en mer behagelig screamovokal enn de aller fleste, og får i tillegg god sanghjelp fra gitarist Corey Beaulieu og bassist Paolo Gregoletto.
Stemmene deres overlapper og kompletterer hverandre på en kledelig måte, og det kommer godt frem på tittelsporet og ”Dusk Dismantled”.
Klar vokal og rene refrenger oppfordrer til allsang, og det er særlig tydelig på spor som ”In Waves”, ”Watch the World Burn” og “Caustic are the Ties that Bind”.
”Ensnare the Sun” bryter gjennom med orientalskinspirerte toner, ”Shattering the Skies Above” inneholder en grei solo, mens ”Dusk Dismantled” og ”Inception of the End” løftes av noen runder med blastbeats.
De har i tillegg lagt inn en ålreit coverversjon av Sepulturas ”Slave New World”.
Men selv om noen av låtene holder grei standard og en viss spenningskurve, blir det veldig mye likt i lengden.
De sedvanlige, stakkato gitararpeggioene og -sweepene, velkjente akkordprogresjoner, lange renvokalpartier og enkel låtoppbygging gjør at mange av sporene smelter sammen til én langdryg masse.
Midtveis begynner interessen å dabbe av, og det blir vanskelig å lytte aktivt gjennom hele albumet.
Trivium og In Waves kommer sikkert likevel til å gjøre det bra.
Dette er tross alt ikke noe en kjøper for å diskutere teknisk dyktighet, instrumentale nyanser og oppfinnsomhet, men fest- og allsangmetal av beste (eventuelt verste) sort.
Trivium blidgjør fansen og trekker garantert til seg noen nye radiometaltilhengere, men ikke stort mer enn det.
| 0 |
001823
|
Ikke høyest, men flinkest
Liten mann med digert talent fikk fram det kollektive gliset
Tidlig konsertstart, duskregn, og et noe søvndrukkent publikum affiserte på ingen måte The Tallest Man on Earth, eller Kristian Mattson som han egentlig heter, på lørdagsettermiddagens Pstereo-konsert.
Fra han starta med åpningslåta på debutplata - "I won't be found" - sirkla han metodisk inn tilskuerne med sin umiddelbare gla'melankoli, og da den tilmålte snaue timen var omme hadde 28-åringen fra Dalarne vunnet mange nye venner.
Det er mange veier til singer-songwriter-suksess.
En god stemme, gitarskills, meloditeft og tekster verdt å lytte til - helst flere av disse kombinert.
Unge Mattson virker å ha alt, i tillegg til en scenepersonlighet det er lett å like.
Den lave, foroverbøyde og lett rastløse skikkelsen kommuniserer takknemlig og smilende med et minst like smilende publikum, og "her står vi sammen og koser oss med en skikkelig fin konsert"-stemninga manifesterte seg tidlig i settet.
Tilbake til det musikalske:
Kristian Mattson er en fabelaktig låtskriver - både når det kommer til tekst- og melodibiten.
Dylan-sammenligningene har blitt gjentatt til det kjedsommelige, men det er ikke uten grunn.
Det er noe med fraseringene, samspillet mellom setningsmelodi og musikk, og måten svensken presser ut vokallinjene på som gjør at tankene lett vandrer til 60-tallsvarianten av Bob.
I tillegg er det lett å trekke paralleller til en annen kar med gitar som har fått føle Dylan-stempelet - Conor Oberst.
Ikke de to verste kara å minne om musikalsk.
Se flere bilder av Tallest Man on Earth
Pstereo-konserten ble en låtmessig maktdemonstrasjon.
Med låter så iørefallende at tilskuere som aldri har hørt The Tallest Man on Earth før nynner med på andrerefrengene er mye av grunnlaget for suksessen lagt.
Høydepunktene kommer tett, men "Troubles Will be Gone" og "King of Spain" ser ut til å virke ekstra serotoninventilerende på publikum.
Mattson fyller mye rom med kun stemme og gitar.
Han trakterer instrumentet sitt med en lekenhet og selvfølge som gjør at vi glatt tilgir den evinnelige stemminga.
Stemmen er skarp, særprega og i stand til å treffe nerver i tilhørerne med kirurgisk presisjon
- Mattson kan det med å videreformidle følelser og stemninger.
The Tallest Man on Earth fortjener å bli svær.
Kjempesvær.
Og hvis han fortsetter å omvende folk til menigheten sin i det tempoet han gjorde på Marinen på lørdag, er det bare et tidsspørsmål før han blir akkurat det.
| 1 |
001824
|
Litt for lite, Lissie
Lissie klarte å gi oss kos på Marinen, men ikke så veldig mye mer.
Lørdag kveld fikk vi oppleve 55 minutter med Lydverket-favoritten Lissie på Elvescenen.
Den skandinavisk utseende, amerikanske jenta har ingen problemer med å sjarmere oss i senk til de grader at vi gjerne vil høre mer.
I hvert fall i starten.
Med sin hese, raspende stemme er hun nesten som en ung, kvinnelig utgave av Neil Young, riktig nok med mye mindre fuzz på gitaren, men mye av den samme attituden.
Hun hadde imidlertid den litt utakknemlige oppgaven å spille rett etter Tallest Man on Earth, som hadde hatt et kjempesett.
Dermed skulle hun forsøke å dra fyllesyke festivalgjengere videre opp mot et eventuelt klimaks en regntung lørdag kveld.
Nokså overraskende kom hennes største hit allerede som tredje låt i settet.
”When I'm alone” er en strålende låt og burde kanskje vært spart til noe seinere i det relativt korte settet.
Lissie klarer imidlertid godt å gi oss en masse gode vibrasjoner og har et imponerende band i ryggen.
Men det føles aldri som at det ”tar av” akkurat denne gangen.
Jeg føler meg rimelig sikker på at 55 minutter med henne på en utendørsscene, ganske tidlig på kvelden, er ganske mye blassere enn om vi hadde fått sett henne på en intim klubb.
Lissie lovpriset Trondheim og lover å komme tilbake etter at hun har gitt ut et nytt album neste år.
Vi gleder oss til å se en mer uthvilt og inspirert Lissie på en mer intim scene
| 0 |
001825
|
Fanspastisk futuristisk!
Spastisk eleganse parret med dynamisk futurisme i en rockens tidsmaskin.
22 har vært, og er fortsatt, et av Norges aller mest spennende band.
Og det viste de under sin konsert på Pstereo også.
En konsert med dette Trondheims-bandet er nærmest å regne som en installasjon, eller teater – en happening.
Det er visuelt svært vakkert og gjennomført til siste detalj.
Og hadde man ikke visst bedre ville det kanskje være nærliggende å tro at man nettopp hadde ramla ut av en tidsmaskin på Marinen i Trondheim lørdag kveld.
22 spiller en musikk som er vanskelig å sette i bås, med elementer fra mange deler av den musikalske skalaen.
Men til tross for at de forholder seg til et så vidt bredt spekter av uttrykksformer klarer de å levere en helhet som imponerer.
Magnus Børmarks gitarspill er selvsagt et kapittel i seg sjøl, men resten av bandet innehar kvaliteter som kan komme til å ta dem langt.
Se flere bilder fra 22-konserten her:
På hjemmebane i Trondheim skuffet de heller ikke, men gjennomførte en konsert som Magnus sjøl karakteriserte som ”den beste konserten vi noen gang har spilt”.
Om man så ikke skulle like musikken 22 framfører, men likevel roter seg inn på en konsert med dem, blir det aldri en kjedelig kveld.
De er en fornøyelse å observere deres konserter – så også denne gangen
| 1 |
001826
|
Vrange viser
Appellerende miks av støyrock og klassisk, amerikansk singer-songwriter-håndverk gjør Slave Ambient til et album å regne med når høstmørket banker på døren.
"Den Nye Dylan".
Kanskje den mest klisjéfylte merkelappen en aspirerende singer/songwriter kan få klistret på sin bleke kropp, men dersom Dylan-referansen skal treffe noen av de nye, amerikanske artistene av i dag så er det vennene Kurt Vile og Adam Granduciel.
De startet The War On Drugs sammen, men der Vile brøt ut og rendyrket seg som enkeltmannsforetak (sjekk ut gjennombruddsplaten Smoke Ring For My Halo av året), så gikk Granduciel en ganske annen retning, til den grad at han nå på Slave Ambient begynner å lukte på merkelappen Den Futuristiske Dylan: dette er lyrisk sterk amerikana plassert i verdensrommet.
Pakket inn i varierende grad av varm fuzz og ditto synther og med vokalen relativt langt bak i miksen, føles dette utover i albumet langt mindre Dylan/Petty/Reed-kopierende enn hva de tidlige låtene som "Brothers" skulle tilsi.
Den første storlåten i så måte er den seksminutterlange, dronende "Your Love Is Calling Your Name", som føles som det naturlige lydsporet til en roadmovie på Mars.
Det låter goldt og monotont, men samtidig varmt og drivende - og midt i alle naturlige referansene gnistrende originalt.
I samme modus finner vi også et annet klart høydepunkt, "Come To The City".
Slave Ambient er befriende lite tilkneppet og svært variert, der det går fra det ekstremt fengende ("Baby Missiles" er den beste låten Arcade Fire aldri lagde til Neon Bible), til instrumentale, men høyst lyttverdige spor som synthsterke "City Reprise #12" og "Original Slave".
Sentralt er allikevel bunnsolid låtskriving, og som album har det blitt et av sensommerens aller mest spennende utgivelser.
| 1 |
001827
|
Langt fra stammen
... og midt på treet:
La La
La er en lovende, men uforløst debut fra arvelig belastede Kaia.
Ingen skal beskylde 23 år gamle Kaja Bremnes for å veive familiefanen i tide og utide.
Og det er lett å forstå hvorfor.
Tante Kari, pappa
Ola og onkel Lars har alle satt sitt preg på den nordnorske vise- og poptradisjonen, og kaster dermed en musikalsk skygge Kaia (som hun har valgt å omskrive fornavnet til) med et langt mer kontemporært og elektronisk fundert uttrykk plasserer seg utenfor.
La La La, hennes første fullengder etter et par mindre vellykkede by:Larm-forsøk, minner til gjengjeld om svært mye annet som finner sted i den norske og internasjonale popsfæren for øyeblikket.
Ledestjernen er utvilsomt Björk, ikke minst stemmemessig, mens navn som Norma Sass, Ida Maria, Margaret Berger og Susanne Sundfør på ulike vis blir stående som beslektede hjemlige artister, i skjæringspunktet mellom pianobasert, dempet singer/songwriter-materiale og freidigere elektropop.
I en såpass tettbefolket krok av popsjangeren er minneverdige låter et minstekrav.
Her lykkes Bremnes bare delvis.
"Peanuts & Jellybeans" har, ikke ufortjent (rent bortsett fra den irriterende kokette teksten) herjet radiobølgene den siste tida, og den bekrefter at Kaia allerede har evnen til å skrive spisset og storslått popmusikk.
Tittelsporet og "Mathilda" viser enkelte av de samme tilløpene, mens det vakre avslutningssporet "We Are Leaving" blottstiller et våkent øre for elegante detaljer og raffinerte arrangementer.
Men i det store og det hele er det for mange låter på La La
La som ikke stikker seg ut i noen som helst retning.
Stil går på bekostning av substans, og følelsen av at dette er viktig musikk truer aldri noensinne med å krype inn i lytteropplevlsen.
Til det låter dette for lite levd, og aldri tydeligere enn når björkismene i Bremnes' frasering truer med å torpedere "Simple Silly Lovely".
Som artist har trolig Kaia mye for seg på sikt.
Men det er et stort rom for å utvikle en tydeligere personlighet, både som låtskriver og vokalist, før neste etappe av reisen tilbakelegges.
| 0 |
001828
|
Rødkjedelig
The R.E.D Album står aldri i fare for å male byen rød.
Nesten to år tok det før Interscope fikk dytta ut Games fjerde fulllengder, gitt.
Et album jeg tipper står igjen som en av de dyreste middelmådige utgivelsene på lang tid, og som etterlater en av de mer ydmykende rekkene med mislykka singler på en god stund.
Tilsynelatende har knapt en eneste amerikansk urban artist eller produsent vært utelatt fra prosessen, og gjestelista er da også av det ekstremt lange slaget.
Dermed lå det vel i korta at ventetiden kom til å fortsette også etter at man har fått dratt plasten av coveret – nærmere 18 spor trenger The R.E.D Album, før det i det hele tatt nærmer seg å være verdt de to årene med venting og utsettelser.
Kun et par-tre spor funker før den tid.
Anslaget med «The City» og Khalil-produserte «Drug Test» er faktisk forholdsvis oppløftende, før det hele altså går seg ganske så fast.
Delvis fordi de fleste produksjonene kunne vært henta fra omtrent hvilket som helst annenrangs album de siste tre-fire åra , delvis fordi California-rapperen høres humørløs og tidvis ganske så off-point ut.
Riktignok var ikke det forrige albumet L.A.X direkte strålende det heller, men på tross av å ha en skivebom eller tre i katalogen har galskapen og de tidvis merkelige utfallene, ideene og låtkonseptene gjort ham interessant, om ikke annet.
Om det er undertegnede eller Game selv som er mest lei av Game er forsåvidt et åpent spørsmål, men at fyren som engang så ut som som vestkystens redning nå høres kjedeligere ut enn noensinne er vanskelig å komme bort fra.
Dårligst funker det på knippet med låter for damene, hvor Game ikke er i nærheten av å høres litt fet ut engang og forsvinner fullstendig mellom innleide Lloyd og Mario.
Merkeligere er det dog at han ikke klarer å levere på de hardere rap-for-rapfans-låtene.
Game har alltid sett ut til å ha virkeligheten på en armlengdes avstand (folk som tatoverer hva som helst i ansiktet har ofte det, viser det seg).
Samtidig har han siden debuten blitt mer og mer av en meta-rapper.
Og denne hangen til å parafrasere andre rapperes linjer og trangen til å inkludere så mange rappere han kan på seksten bars har nå eskalert dithen at han har begynt å imitere kollegaene han har med seg på albumet.
I tospann med Young Jeezy på «Paramedics» legger han stemmen ned og lirer av seg Jeezy-adlibs, sammen med Tyler the Creator dytter Game ut dårlige versjoner av OFWGKTA-punchlines på «Martians vs Goblins» og ved siden av Big Boi (på et vers Big Boi ironisk nok bruker til å sparke etter lite originale rappere) fraserer han to vers modellert etter Outkast-halvdelens særegne flow.
Resultatet er ikke bare at Game høres enda mer corny ut enn tidligere, men også at han konsekvent kommer av dårligere enn gjesteartistene sine.
Merkelig opplegg.
Det lysner litt etter en drøy time.
Både DJ Premier-produserte «Born in the Trap» og «Mama Knows», står igjen som høydepunkter blant middelimådighetene The R.E.D Album er fylt med.
Dessverre tar det altså atten spor før Game krummer nakken og leverer noen låter som gjør at man aner konturene av hypen som omslutta debuten nesten seks år tilbake.
California-gutten driver og maser om at han skal legge opp fire ganger i året, og dessverre er det vaskelig å unngå å høre på en skive som ikke er i nærheten av å male noe som helst rødt, overhodet.
| 0 |
001830
|
Lite nytt under solen
Red Hot Chili Peppers’ tiende studioalbum er en studie i kreativ stagnasjon.
De er et av verdens største band, Red Hot Chili Peppers, med stadig mer bulende stadionmuskler bak det etter hvert nærmest patenterte gjøglerfunkpunk-soundet de slo seg gjennom mainstreamen med for temmelig nøyaktig 20 år siden.
Men det begynner jaggu å bli en stund siden kvartetten gjorde noe essensielt sammen i et studio.
Det underlige førstesingelvalget ”The Adventures Of Rain Dance Maggie” er en av de minst engasjerende radiolåtene jeg kan huske å ha hørt på år og dag – den tusler elegant inn i forglemmelsen uten så mye som et minneverdig hook å feste seg ved.
Og til tross for at den tilhører lavmålene på I’m With You, deler den skjebne med brorparten av de resterende sangene i kraft av ikke å tilføye en tøddel til bandets kunstneriske testamente.
"The Adventures Of Rain Dance Maggie":
Åpningssporet ”Monarchy Of Roses” het visstnok opprinnelig ”Disco Sabbath”.
Til tross for at begge komponentene i originaltittelen er hørbare får den meg først og fremst til å tenke på hvor mye friskere låter bandet skrev i 1995.
”Even You Brutus” bekrefter kun at Anthony Kiedis fortsatt synger bedre enn han rapper, mens ”Ethiopia” låter stivbeint og kjedelig, tross lovende tittel og frekk 7/8-takt på verset.
Det finnes flere eksempler.
Red Hot Chili Peppers anno 2011 gjør seg best når de kobler fra autopiloten, stripper bort den mest hektiske staffasjen og dermed tvinges til å faktisk skrive en låt eller to, som på rørende ”Brendan’s Death Song”, ”Meet Me At The Corner” og ”Did I Let You Know?” – sistnevnte med mariachiblåsere og lekre gitardetaljer fra det ellers nokså tilbaketrukne tilskuddet Josh Klinghoffer.
Disse øyeblikkene er det for få av på I’m With You.
Oppturen fra den overdimensjonerte (og til syvende og sist nokså mislykkede) forgjengeren Stadium Arcadium er riktignok til å glede seg over, men stilt opp mot tidligere bragder, så vel som det øvrige musikklimaet i 2011, låter dette for forutsigbart og irrelevant til å overleve en høst i spilleren.
| 0 |
001831
|
Sterk safing
Wayne er fortsatt den største fisken i dammen, hakket mettere enn før.
Det ville være galskap å tro Tha Carter IV kunne holde nivået til de foregående skivene i Tha Carter-serien.
Rekka nådde tross alt et ganske så naturlig klimaks i det Wayne var nær verdensherredømme etter Tha Carter III.
Det imponerende, og fascinerende med serien er den klare progresjonen fra Tha Carter til Tha Carter III, hvor Wayne følger samme formel, men spisser den stadig klarere og leverer stadig råere vers, samtidig som han eksprimenterer mer og sakte bygger en drøyere persona.
Kort oppsummert tre album hvor man formelig kan høre Wayne Michael Carter vokse fra talent til artist til populærmusikalsk premissleverandør.
Men hvor tar man det hen etter et album (og noen mixtapeserier) som ikke bare gjør deg til verdens viktigste (levende) rapper, men som også står igjen som noe av det beste gitt ut på 2000-tallet?
Svaret er (overraskende nok, på sett og vis) å safe.
Og bare for å ha det klart - Lil Wayne safer mer enn godt nok til å dra det hele i land.
"6 Foot 7" er fortsatt en sterk singel, på tross av å være over året gammel, og Drake-gjestede "She Will" er blitt en monsterlåt av den typen man håper aldri slutter.
Wayne imponerer på «President Carter», crooner seg ufortrødent gjennom den finfine poplåta «How To Love» og leverer selvsagt solid på Rick Ross-kollaboen «John».
Og når Weezy går bananas på «MegaMan» med metaforer det krever nærlesing av amerikansk popkultur (og en haug med googling) for å forstå, er det nesten så man tror det er 2007 igjen.
Nesten.
For Lil Wayne har selvsagt ikke mistet evnen til å legge hoderystende fantastiske linjer (gi meg en annen rapper som får «official» til å rime med «tiramisu» med like stor selvfølgelighet).
Og han har fortsatt denne skrudde delivery'en ingen matcher når han gidder.
Allikevel er vi altså et godt stykke unna de definerende øyeblikkene New Orleans-gutten dytta ut over en lav sko noen år tilbake.
"How To Hate" hadde definitivt fortjent en annen gjesteartist enn T-Pain.
Inderlige John Legend virker helt ute av kontekst på pule-anthemet "So Special", og et spor som "Nightmare on the Bottom" står igjen som lite annet enn en anonym trasportetappe.
Og som de forrige albumene har avslørt – det er noe slitasje ute og går, også.
Hvor mange ganger skal vår mann fra New Orleans dra variasjoner over «[substantiv] is a bitch/ I'm gonna [verb] her»-linjer?
Hørtes ikke egentlig flowen hans hakket mer variert ut tidligere?
Hvor er produksjonene som stikker seg ut i mengden og hvor er det skrudde låtkonseptet kun Wayne tilsynelatende klarer å lande?
Vel.
Ikke på Tha Carter IV, iallfall.
Det eneste virkelig weezy-eske ved skiva er at Wayne er arrogant nok til å ikke legge egne vers på to av sporene på albumet, og istedet overlater moroa til en haug med gjester (når det er sagt: herregud for noen vers Tech N9ne og Andre 3000 legger på "Interlude").
Wayne trengte en trygg hjemmeseier etter Rebirth og I Am Not a Human Being.
Et album som forsikret alle om at han var fortsatt var den største fisken i dammen.
Slik sett lykkes Tha Carter IV.
Dessverre gjør det at det musikalske, og med det den overambisiøse galskapen mange elsker (og mange andre elsker å hate) kommer i bakgrunnen.
Uten at Tha Carter IV noengang er i nærheten av å være svakt av den grunn.
Bare hakket svakere enn de forrige tre.
| 1 |
001833
|
Narkotisk kjærlighet
Badet i psykedelia, fikse ideer og solskinn har Pirate Love foredlet sin sleivete garagepunk og skapt et minneverdig og originalt andrealbum.
Pirate Love har aldri vært landets heldigste band.
Debuten fra 2008, Black Vodoun Space Blues, ga aldri inntrykk av å være helt formfullendt.
Bandets image har først og fremst fremstått rimelig anmassende, med radmagre herrekropper ikledd gotiske dresser, sortmalt hår og et massivt øyenskyggebudsjett i sentrum.
Oslobandens største karrieremessige nederlag er nok likevel da bandbussen og alt tilhørende bandutstyr ble frastjålet dem i Italia i 2009.
Når Pirate Love nå returnerer med oppfølgeren, Narco Lux High School, virker det som om store deler av mørket som tidligere har omkranset bandet er feid bort.
Skal man tro promobilder og albumcover har har gruppa endelig våget å gi seg selv og musikken sin farger, fremfor å drukne det hele i et misantropisk bekmørke.
Illsint og fandenivoldsk vrælevokal fra debuten har snedig glidd over i noe som låter som gjenklangen av flere års eksperimentering med ulike rusmidler, og tunge elementer av skyhøy psykedelia har fått marinere bandets punkete utgangspunkt.
Takket være sløve basslinjer, The Doors-orgler, congatrommer og generelt ganske sur gitarlyd låter Pirate Loves andrealbum som den burde ha kommet ut en LSD-befengt sommer sent på 60-tallet.
Særlig nydelige og døsige ”Ghostfix” er her selve kroneksempelet på hvor sommerlig og kalifornisk Pirate Love nå låter.
Selv om bandet heldigvis har blitt et langt mer fargerikt band siden sist, har punkhoder allikevel liten grunn til å fortvile; brorparten av sporene lever i all hovedsak i god garagerock-ånd.
Spor som ”Thirteen/Clean”, ”School Sux!” og ”Crackin’Crackin’Up” bør med andre ord varme enhver semipunkers brennende hjerte.
Surt, uproft og gjøglete er alle betegnelser som bør brukes med fullt overlegg om Narco Lux High School; i denne sammenhengen er det dog en stor kompliment.
Ved hjelp av originale og skrudde ideer, som en sitarsolo i ”Crackin’ Crackin’Up”, atmosfæriske instrumentalspor som ”The Garden of Esoteric Reflections” og dubelementer i ”Space Doubt” føles dette som sjangerens friskeste tilskudd på altfor lenge.
Uten å skyggelegge Pirate Loves kreative egenskaper, fremstår dette som et album Serena-Maneesh-far Emil Nikolaisen kunne skapt om han hadde satt større pris på evig solskinn og dertilhørende narkotiske stoffer.
Jeg skulle gjerne ha hyllet Pirate Loves nyeste verk bunnløst, men albumets to avsluttende spor føles noe uverdige resten av materialet.
Det sci-fi-vennlige og synthtunge instrumentalssporet ”Reverse The Hex”, føles uferdig og mangler mye av den psykedeliske nerven til sin søster, mens ”Snowballin’” lider under et ganske blodfattig refreng.
Merk deg likevel mine ord:
Dette er flisespikkeri på høyt plan.
Narco Lux High School er imponerende.
Og vel så det.
| 1 |
001834
|
Smalt, galt, genialt
The Rapture går laus på tunge tema med dansbare beats på sin tredje fullengdar.
Resultatet er høgst tiltrekkande.
Det har ikkje alltid vore så enkelt å vera The Rapture.
Dei (tidlegare) post-punk /dance-punk-spydspissane har to svært så solide fullengdarar bak seg - Echoes (2003) og Pieces Of The People We Love (2006) - men har likevel ikkje heilt fått lov til å surfa på den danseglade, sjangereklektiske bølga dei sjølv var med på å starta.
Ein virvelvind av medlemsskifte, plateselskapsurr og personlege tragediar har også vore medverkande årsaker til at In The Grace Of Your Love kjem ut fyrst fem år etter førre album.
Heldigvis har det vore verdt ventetida.
Bodskapen til In The Grace Of Your Love er ved fyrste gjennomlytting tvetydig:
Det er mindre punk og dommedag å spora på lydbiletet til In The Grace Of Your Love, utan at innflytelsen frå dance og disco er blitt tilsvarande dempa.
Samstundes er eit tematisk blytungt album, med tekstar som krinsar kring død, kompliserte familieband, smerteleg kjærleik og ei kjensle av svik.
Singelen "How Deep Is Your Love?", med sin friske miks av house, gospel og saksofon, tente som ein tidleg peikepinn for eit album som konstant vert drege i ulike himmelretningar - utan at det av den grunn verkar som kompasset er øydelagt.
"How Deep Is Your Love":
Det kan verka som om bandet med dette albumet ynskja å byggje eit så sterkt musikalsk rammeverk at det tåler å bli fylt kva det skulle vera.
Låtane bevegar seg mellom det halsbrekkande psykedeliske, det drivande dansbare og det intenst konfronterande.
Fleire gongar er Phoenix, Yeasayer og MGMT eit fornuftig samanlikningsgrunnlag - ikkje minst på låtar som "Miss You", "Never Die Again" og "Children" - medan avlutningslåta "It Takes Time To Be A Man" oppsummerar albumets bodskap i ein hakket meir dempa, og hakket meir optimistisk, tone.
"I Takes Time To Be A Man":
In The Grace Of Your Love er potensielt polariserande, men det er noko voldsomt tiltalande med vokalist Luke Jenner og resten av bandet sitt prosjekt.
Vektskåla vippar tidvis mellom det avskrekkande og det medrivande, men Jenners musikalske sjenerøsitet og raffinement er tungtvegande lodd i det sistnemntes favør.
In The Grace Of Your Love er i det heile tatt eit svært sjølvsikkert - og vellukka - album.
Heile albumet kan streamast hjå The Guardian<!
--.
Det er òg tilgjengeleg i Wimp og Spotify.
| 1 |
001836
|
Tunge pretensjoner
New York-band graver seg dypere ned i den intrikate nittitallsrockballasten og dukker opp igjen mer kompleks og omfangsrik enn noen gang.
Dersom du er innstilt på å mislike Cymbals Eat Guitars har kvartetten gjort dette enkelt for deg; det er bare å stoppe ved bandnavnet, som er et av de mest utstuderte "indie"- eller "kunstrock"-ete på denne siden av Get Cape.
Wear Cape.
Fly.
Dessuten åpner de dette andrealbumet med deres minst tilgjengelige låt så langt i karrieren, den åtteminutter lange "Rifle Eyesight (Proper Name)" (enig, utrolig irriterende parentestittel), og vokalist Joseph D'Agostino rekker å slynge fra seg tekstlinjer av typen "the empty skull lolls milky cataracts peel limpid limitless swimming outside the cranium" før det har gått et halvt minutt.
Så joda, som lytter må man tidlig frem med pretensiøsekortet, men dersom man har tillit til bandet - i mitt tilfelle via en lidenskap for deres sjarmerende, men langt fra feilfrie debutalbum Why There Are Mountains (2009) og en helt fantastisk Øya-konsert (2010) - er det fort gjort å finne ting å like på Lenses Alien.
Det nevnte åpningssporet er ikke det som fanger deg inn, men man skal ikke lenger enn låt to, "Shore Points", før man finner første perle - og som også står for det som gjør CEG til et såpass oppsiktsvekkende band:
Komplekse-men-fengende melodilinjer, barske og uventede vendinger som ender opp på helt andre steder enn man kunne ane.
Selv om de baserer seg på typisk nittitallssjangre i låtskrivingen, blir de aldri et band som kan bli tatt for å herme, uansett hvor mye man kan høre gjenklang av grunge eller emorock.
Til dét er låtene for rastløse og allstedsværende.
Hør bare "Definite Darkness":
En annen uvurdelig ingrediens på Lenses Alien er at det er produsert av fenomenet John Agnello (Dinosaur Jr., Madrugada, Sonic Youth, Turboneger), som har gitt de et av de feteste lydbildene jeg har hørt på en stund.
Den klare lyden gjør mye av forskjellen fra "slitsomt" til "vakkert", spesielt med tanke på at D'Angelo fortsetter å pumpe ut tekster som "in gutted buildings we pray bridges and causeways curl fast again like slap bracelets and the skyline resets to a bare, hushed wilderness" - denne gang på albumets pop-messige høydepunkt "Another Tunguska":
Lenses Alien er ved første gjennomlytt et album for de som ikke har noe mot å bryte seg gjennom - og til og med omfavne - indierock som virkelig har satt seg fore å være vanskelig.
Bak denne noe slitsomme fasaden ligger det imidlertid rekkevis av fenomenale pop-øyeblikk, side om side med finstemt bråk og gåsehudfremkallende låtstrukturer - satt sammen av et av de modigste unge rockbandene av i dag.
| 1 |
001837
|
Atmosfære og aggresjon
Wolves In The Throne Room lydlegger naturens skjønnhet og forfall med brutalitet og vakker droning.
Wolves In The Throne Room består av brødrene Aaron og Nathan Weaver.
Bandet er kjent for å ha interesser som ligger et stykke utenfor de vanlige black metal-temaene:
Radikal økologi, biodynamisk gårdsdrift og et naturbasert verdensbilde.
De bor på en falleferdig gård i Olympia i Washington, bruker alltid gamle forsterkere og utgått innspillingsutstyr, og signaliserer at de forakter moderne opptaksmetoder.
Med slike standpunkter og inspirasjonskilder er det ikke rart WITTR låter som de gjør.
Celestial Lineage er bandets fjerde plate, og avslutter en trilogi som begynte med Two Hunters i 2007, fulgt av Black Cascade i 2009.
Celestial Lineage blander det atmosfæriske, majestetiske og dynamiske med det hardtslående, aggressive og dronete, og setter et fullverdig punktum for albumserien.
Den første melodien, eposet ”Thuja Magus Imperium”, gir et godt eksempel på platas enorme variasjoner.
De første minuttene preges av vindklokker, ambiente støyakkorder, liturgisk solosang fra Jessika Kenney, klangfulle og rene strenger.
Deretter bryter tremologitaren gjennom, og i ledtog med blastbeats, soloer, symfonisk synth og Nathan Weavers torturskrik overfalles lytteren av bandets mer ekstreme sider.
”Permanent Changes i Counsciousness” er neste spor ut, og gir lytteren sårt tiltrengt auralluft.
Aaron Turner fra Isis bidrar messende vokal, og vi hører lyden av noen som kvesser et blad foran leirbålet.
”Subterranean Imitation” kommer derfor som en brutal overraskelse, og går rett på tradisjonell, opprørsk og uhyggelig black metal.
”Rainbow Illness” byr på nok en behagelig, men kryptisk pause, før den flyter over i funeral doom-inspirerte ”Woodland Cathedral”, en mystisk, treg og grim komposisjon med fremtredende, dissonante kvinnestemmer som skjærer i ørene.
”Astral Blood” illustrerer nok et black metal-angrep med smittende riff, et par old school punk-trommer, vill og skarp vokal.
Den ti minutter lange låten har også et nedtonet, akustisk segment med harpelyder og pads, før det går tilbake til det sinte, kjappe og til tider psykedeliske.
”Prayer of Transformation” avslutter plata på mykt, men illevarslende vis.
Den er nydelig orkestrert, doomy, dronete og svevende.
Vokalen er sår, og bassen og trommene bidrar med fylde.
Sagtannbølgen vi hører mot slutten blir kanskje litt i skarpeste laget for, men plutselig forsvinner den, og du sitter igjen med følelsen:
Hva skjedde egentlig?
Hvor er skogen, kvinnen, bålet og vinden?
Wolves In The Throne Room er flinke til å drive musikken fremover og etablere stemninger.
Produksjonen er varm og uklanderlig, og det er gode riff, ekspansive akkordprogresjoner, blastbeats, raspende vokal, analog synth og finurlige plassbytter mellom bass og gitar gjennom hele albumet.
Midtsegmentet har noen litt for lange ambientpartier, men jevnt over er dette et album som vokser og utvikler seg jo mer du lytter.
| 1 |
001839
|
Selvstendig grizzlybjørn
Chris Taylor fra Grizzly Bear solodebuterer med et velprodusert album som strekker seg inn i elektronikkens verden.
Chris Taylor, det kanskje nusseligste medlemmet i flinkisfolkensemblet Grizzly Bear, har frem til nå i stor grad holdt sitt talent i skyggene.
Mye av skylden kan fort tilskrives hans posisjon som tilsynelatende oversett bassgitarspiller for nevnte dagjobb.
Grunnet sin posisjon som Grizzly Bears produsenthode er det likevel Chris Taylor som skal ha mye av takken for at både Yellow House og Veckatimest ikke bare er to av de bedre albumene de siste fem årene, men også er mesterlig krydret og arrangert.
I tillegg er det ingen tvil om at hans produsentansvar på debutalbumet til åttitallsnostalgikeren Twin Shadow gjorde det til en av fjorårets albumhøydepunkter.
Dermed er det ingen overraskelse at George Lewis Jr., selveste Twin Shadow, tilbakebetaler tjenesten ved å selv delta når Chris Taylors solodebuter under navnet CANT.
Det er sjeldent ubegrunnet at en stor skepsis slår inn idet et talentfullt hode skal lage musikk på kun sine egne premisser.
Spørsmålet er ofte følgende:
Vil dette låte ubehagelig likt dagjobben?
Svaret for Dreams Come True sin del er både og.
Det er heldigvis få øyeblikk der CANT i det hele tatt låter noe som kan minne om Grizzly Bear, med et par unntak.
På "BANG" og "She Found a Way Out" blir man riktignok møtt med flerstemt klangfylt vokal og en enslig gitar, ikke ulikt Grizzly Bear - inntil en brutal synthvegg og en stram trommebeat slår inn.
Og det er i stor grad en vennlig synthforherligelse som definerer Dreams Come True.
I tillegg har Twin Shadows nostalgiske nerve fått smitte over, der åpningssporet "Too Late, Too Far" og oppfølgeren "Believe" fort kunne vært komponert av selveste Phil Collins, hadde han bare vært (enda) en smule hippere.
Man får ofte likevel en viss følelse av at CANTs lydbilde er noe vilkårlig.
Selv om det er elektronikken som i stor grad definerer Chris Taylors solouttrykk, blir selve tittelsporet på skiva noe upassende, der industrielle synther, brutale skrik og maskinelle trommebeats mest av alt får det til å fremstå som en Nine Inch Nails-låt.
CANT viser seg å være aller best når Taylor lar det hele være både sårt, smart og dansbart.
Det perfekte eksempelet på dette er albumhøydepunktet "Answer", der flerfoldige lag med psykedeliske synther flyter klubbvennlig oppå en suggererende trommebeat og Chris Taylors spøkelsesaktige annonsering av "It's been a while since you needed me/it's been a while since I needed you too".
Kombinér dette med lignende låter som nevnte "Too Late, Too Far" og "Rises Silent", og man sitter med en høyst imponerende musikalsk portefølje i hendene.
Chris Taylor solodebuterer med kanskje litt for mange ideer festet til opptakene, men en synlig rød tråd gjør det hele imponerende likevel.
Dreams Come True kan umiddelbart virke lettglemt, men med sanger som det fantastisk nydelige avslutningsnummeret "Bericht" sitter man til syvende og sist igjen med en følelse av at CANT er et kroneksempel på hva et selvstendig talent kan få til på egen hånd.
| 1 |
001841
|
Pop på utlån
Girls forsyner seg nok en gang friskt fra musikkhistorien, denne gang med mindre sjarme enn på debuten.
Det var mye oppstuss da Girls debuterte med Album i 2009, der det føltes som om vokalist Christopher Owens' bakgrunnshistorie med brudd med en religiøs sekt var minst like viktig som låtene.
Den nyfunne friheten og den sørgelige barndommen ble kanalisert inn i den ikke spesielt originale formelen triste ord, snille toner.
Album ble en dog en forholdsvis sjarmerende liten utgivelse, med låter som "Laura", "Hellhole Ratrace" og "Lust For Life" som spydspissene.
Etter en hyggelig, men forglemmelig EP av fjoråret er de nå tilbake i fullformatet, der de i enda større grad enn tidligere har fulgt pop-oppskriftene med desilitermål.
De er seg sin musikkhistorie bevisst.
Låningen av musikalske uttrykk blir såpass tydelig og destillert at albumet til tider føles verdiløst å lytte til.
Åpningssporet "Honey Bunny" er, som store deler av internett allerede har påpekt, en blåkopi av Beach Boys' "Fun Fun Fun", men allikevel et av albumets friskeste øyeblikk, med tekst av en selvmedlidenhetsgrad som minner om "Lust For Life" (they don't like my bony body, they don't like my dirty hair, or those things that I say, or those things that I'm on).
Det blir mer og mer klart utover albumet at denne åpenbarige låningen er vanskeligere å se gjennom fingrene med nå enn på debuten.
"Saying I Love You" høres ut som en Elvis Costellolåt med tekst fra en romantisk klisjé-generator ("I hear you crying now, what can I do/ You threw my heart away, you made me blue"), mens det uventede rockalibiet "Die" går Wolfmother i næringen hva gjelder syttitalls-riffnasking.
Alt dette er for så vidt greit; det er mange flotte band der ute som ikke har spesielt mange nye idéer (Yuck, The Explorers Club, The Apricot), men Girls gjør til tider ingen innsats for å ta eierskap i låtene - og dét er et spesielt valg når man basker rundt i sjangre som på mange måter føles ferdigutforskede.
"Love Like A River" er det mest prekære eksemplet i så måte, der de legger seg drastisk nære alle sekstitalls-soulballadeklisjéene i alle instanser - fra frasering til instrumentering, melodier og tekst.
Hva er vitsen?
En god røst, ålreit produksjon og unnskyldningen "han har vokst opp i en isolert kult og ikke hørt slik popmusikk før han var i tyveårene, dakar" redder ikke dette fra å være en sjangerplanking man ellers stort sett finner hos polske danskebåtband og "Weird Al" Yankovic, bare i Girls' tilfelle uten humor.
Denne febrilske etterhermingen er først og fremst til stede på albumets korteste spor; når de lar låtene blir lengre enn radioformatet, har de sine øyeblikk.
Kanskje spesielt "Vomit" og "Just a Song", der melodiene får mer tid til å utvikle seg og man for alvor ser de mer særegne sidene av låtksrivingen.
Albumbeste "Alex" tangerer "Laura" i appell, og viser at de utmerket godt kan skrive kortfattede poplåter uten å føles etterdiltende.
Disse overskygges dog av at San Francisco-bandets forsøk på å skape et eget univers i et mangslungent utvalg av standardiserte poprock-formler faller på stengrunn.
Owens prøver å formidle ekte følelser ved å gjenopplive gamle floskler, et grep som muligens kunne ha fungert dersom det musikalske i større grad hadde snakket sitt eget språk.
Dét gjør det alt for sjeldent på Father, Son, Holy Ghost - hvis identitetsløshet gjør dette til et solid skritt tilbake for bandet.
| 0 |
001842
|
Naturlig nyskaping
Ane Brun har definitivt forandret uttrykket sitt - til det bedre.
Ane Brun har forandret seg markant fra debuten Spending Time With Morgan til sitt ferske album, It All Starts With One.
Det enkle gitarkompet er byttet ut med et lydbilde hvor trommer, tangenter og luft regjerer - i tillegg til Bruns magiske stemme.
Måten det låter på Bruns nye album - mer rytmisk, mer utadvendt og mindre typisk singer-songwriter er ikke bare et musikalsk stilskifte - det er også et uttrykk for personlig utvikling.
Brun har åpenbart blitt tryggere på seg selv.
Dette er også visuelt tydelig:
Fra å posere usminket og naturlig med gitaren på sitt første albumcover, er 35-åringen nå dramatisk, men samtidig elegant, sminket og kledd.
Da førstesingelen “Do You Remember” - med sine Lykke Li-aktige trommer og uvant høye tempo - ble sluppet og satt inn på høyeste rotasjon på P1 før sommeren, må mang en radiolytter ha fått morgenkaffen i halsen.
Dette var jo helt annerledes enn den Ane Brun vi kjente fra før!
Denne låta er den som drar den nye stilen lengst, og er ikke typisk for albumets gjennomgående sound.
Vi får fremdeles de rolige, såre låtene - bare i en enda flottere drakt enn tidligere.
Låtene er fremdeles behagelige, men blir aldri kjedelige.
Turnering med Peter Gabriel og Ani DiFranco gjorde at albumet ble utsatt fra i fjor, og alt i alt har Brun brukt nærmere tre år på arbeidet med albumet.
Tiden har tydeligvis gjort godt.
Bruns stilskifte oppleves aldri som et ønske om å distansere seg fra tidligere utgivelser eller forandre seg selv.
It All Starts With One føles derimot som en naturlig forlengning av arbeidet tidligere i karrieren.
Bruns krystallklare, sterke stemme og evne til å treffe lytteren midt i hjertet er fremdeles det mest sentrale, sammen med tekster som er nære - men verken overtydelige eller for utleverende.
Vi får fremdeles vakre låter og dempede låter - men alt hun har gjort før, løser hun på enda bedre vis nå.
Ta for eksempel “Worship”, duetten med José Gonzáles; Brun har sunget mange duetter tidligere - og gitt ut et album bestående utelukkende av slike, men “Worship” er finere enn dem alle.
Et nydelig strykerarrangement og to strålende vokalister i samspill sikrer en magisk låt:
Forhåpentlig er Bruns fjerde studioalbum bare første smakebit fra en mer eksperimentell artist - et album som markerer et stilskifte vi kan nyte godt av også på kommende utgivelser.
| 1 |
001843
|
River i en vakker drøm
Et knust hjerte senere er The-Dream blitt Terius Nash.
Mer personlig enn noengang, men fortsatt i stand til å lage fantastiske låter.
Terius Nash er altså fødenavnet til smått eksentriske The-Dream, en av vår generasjons virkelig oversette perler.
En trilogi av knallsterke skiver ble fullendt med Love King et par år tilbake og hadde det vært rettferdighet i verden hadde fantastiske "Yamaha", drøye "Panties To the Side" eller anthemet "Florida University" vært monsterlåter på linje med de listevinnerne han har skreddersydd for andre.
Satt opp mot artistene han skriver for, gir til gjengjeld Nash konsekvent ut sterke skiver.
Og 1977 gjør ikke skam på rekka i så måte.
1977 er definitivt Nash' mest personlige utgivelse til nå.
Ikke bare er den gitt ut under fødenavnet og titulert med fødselsåret, godeste Nash har også valgt å kjempe igjennom å gi bort skiva gratis på nett, til plateselskapets fortvilelse.
Og om det virker viktig for Nash å få gitt ut prosjektet, høres det minst like viktig ut for ham å få letta hjertet.
For der The-Dream tidligere har gjort sport av å legge halvabsurde, tidvis hysterisk morsomme linjer om puling ( "I'm all upon you, like a monstertruck") ligger 1977 mer i "Right Side Of My Brain" (altså hjerte/smerte)-land, tekstmessig.
Det er vanskelig å ikke ha bruddet med Christina Millian godt planta i bakhodet når Nash river fra hverandre et forhold allerede i første verset til Drake-aktige "Wake Me When It's Over".
Fantastiske låter er og blir fantasiske låter.
Og det er et par av dem her.
Magiske "Wedding Crasher" balanserer genialt på linja mellom patetisk selvmedlidenhet og hjerteskjærende kjærlighetssorg og står igjen som ett av de sterkeste og mest menneskelige kuttene 33-åringen noensinne har gjort.
I kjøkkenbenk-poetiske "Long Gone" leverer han et strålende refreng og tittelsporet viet Nash' avdøde mor (som ytterst elegant parafraserer Jay-Zs "Song Cry") er ikke bare rørende velskrevet og imponerende sårbar , den er også den type låt man spiller sju-åtte ganger på rad.
Et par av sporene er så sterke at det er nesten så man håper han aldri skal bli lykkelig igjen.
Når det er sagt - absurditetene er fortsatt rett rundt hjørnet (uten at det på noe tidspunkt går på troverdigheten løs, snarere tvert imot) Som han mener i forholdstristessen "Used To Be" :
"You used to be anti-internet/now you constantly bloggin' and shit".
Tidligere har jeg påpekt at godeste Nash skriver den samme låta om igjen og om igjen, (en låt som likner forstemmende mye på Price sin "I Would Die 4 You") i forskjellig innpakning, stadig nærere perfeksjon.
1977 er i så måte en avstikker, og nevnte Prince ligger mye lengre bak i lydbildet enn noen gang før, selvom både "Wish You Were Mine" og "Rolex Music" nikker pent bakover mot 2009 og Love King.
Talende nok står også disse sporene igjen som hakket mer uinteressante enn det Nash serverer innledingsvis.
Det eneste virkelige feilskjæret her er å inkludere unglammet Casha.
Som seg hør og bør for en nysignering får hun lov til å covre Deniece Williams "Silly", samt legge et vers på "Rolex".
Men dama er langt fra noen Brandy, og låta passer dårlig inn på albumet som helhet.
I likhet med gjesteopptredenene fra Pharrell og Big Sean ender hun opp som unødvendig fyllstoff på en skive som med en låt eller to av galskap-kaliberet til "Wedding Crasher" hadde vært helt der oppe med de forutgående utgivelsene fra vår mann i Atlanta.
The-Dream er fortsatt både bedre og bedre kjent som The-Dream.
Men Terius Nash og 1977 gir oss allikevel noen av de fineste låtene han har gjort og føyer seg pent inn i rekka av strålende gratisskiver gitt ut i 2011.
Skiva kan lastes ned gratis her!
| 1 |
001845
|
Du store, vakre tomhet
Vekk meg når det over.
Mylo Xyloto, tittelen på Coldplays kommende studioalbum, er visstnok hentet fra tegnefilm bandet skulle lage soundtracket til.
Jeg synes det høres ut som et sovemiddel.
Det samme gjør de foreløpige smakebitene fra platen.
Etter den uforløste, men nynnbare førstesingelen ”Every Teardrop Is A Waterfall” (som var interessant i nøyaktig 35 sekunder), har den britiske kvartetten skrudd tempoet ned på ”Paradise”.
Selv har de kalt det en r&b-låt; det er i beste fall en misforståelse og i verste fall ren idioti.
Og det handler ikke om bandets udiskutabelt kritthvite tilnærming til musikk.
Ikke bare.
”Paradise” er nemlig en mesterøvelse i tomhet.
Coldplay snakker høyt og med store fakter, uten å si noen verdens ting.
Melodien glir søvnig og motstandsløst av gårde, og lydbildet – komplett med alt annet enn subtil allsang, sånn i tilfelle vi ikke skulle forstå poenget – er drapert i svulstige synther og et rytmespor rett ut av det sterile nittitallet.
Og Chris Martin gjør det Chris Martin som regel gjør – han fremstår som en sympatisk (og dørgende kjedelig) fyr, hvis livsanskuelser er altfor generelle til noensinne å true med å føles viktige.
Kort sagt:
Dette er Coldplay på sitt mest søvndyssende.
Ikke noe å spille i bilen, med andre ord.
Hør Coldplay - "Paradise" her:
| 0 |
001847
|
Det nye Mastodon?
De riffer som Scorpions og eksperimenterer som Mastodon:
High five til Revocation!
Revocations to første album ga dem et finfint navn i den amerikanske metalundergrunnen, men da innflytelsesrike Metal Sucks kåret bandets David Davidson til nåtidens beste metalgitarist, tok det helt av.
"Revocation who?" ble ytret gang på gang på nerdeforum, Twitter, blogger og Gud vet hvor.
Og ærlig talt, jeg hadde bare såvidt registrert bandet på radaren før David Davidson dukket opp i kåringen.
Etter innkjøp av bandets to første album, var jeg dog overbevist:
Revocation kommer fra samme komplekse kreativitet og undergrunn som for eksempel Mastodon, og de kan fort være på vei mot tilsvarende høyder som Atlanta-bandet etter landet på.
For med Revocations tredje album, Chaos Of Forms, har de blitt langt mer tilgjengelige, uten å gi slipp av tung forankring i amerikansk death metal og streng hardcore.
Etter åpningen med "Cretin" går det rett på allsangrefreng på "Cradle Robber", før "Harlot" bringer breakdowns, heroiske basstrommer og deilige thrashriff til torgs.
Tampa-style growling og boogieriff får vi også før låten er ferdig.
Utover platen fortsetter "Chaos Of Forms" å strekke seg i alle retninger.
Riffene veksler om å sende tankene til Morbid Angel og Scorpions, men det sirkler hele tiden rundt moderne ekstremmetal, tenk nevnte Mastodon, Skeletonwitch-riffing, Gorjiras smarte arrangementer og shredding som hadde fått fire skoleklasser metalcore-helter pluss Avenged Sevenfold-gitaristene til å løpe tilbake til øvingsrommet.
Og tempoet til tross, sjekk hvordan Revocation mestrer seig sludge på "Conjuring The Cataclysm", før låten eksploderer i en stakkato akkordorgie norsk black metal-band ikke kunne gjort bedre på sent 90-tall.
I et år som seiler opp til å bli bunnsolid på metalsiden (Machine Head, Opeth, Unearth, Mastodon, og goddamn, jeg elsker også In Flames-albumet), er Revocation Chaos Of Forms en av de sterkeste og mest progressive utgivelsene.
Jeg er meget spent på hva denne gjengen kommer opp med på sine tre-fire neste album.
Det lukter storhet lang vei.
| 1 |
001848
|
La høsten komme
Med nydelige arrangerte og storslåtte poplåter som skapt for høstmørket er Hanne Kolstø din nye bestevenn.
Hanne Kolstø er en av de mest profilerte skikkelsene knyttet til Kristiansands stadig mer lovende musikkmiljø.
Den største årsaken er at hun er en av landets sterkeste vokalister, med en rusten, mektig og unik stemme som i seg selv låter mer forførende enn det aller meste her i verden.
I episke, nittitallsflørtende Love:
Fi og det høyst undervurderte triphop-ensemblet Thelma & Clyde fronter Kolstø band som legger arbeid i å perfeksjonere det som ligger mellom, oppå og bak melodiene.
Det er av samme grunn hennes solodebut Riot Break er så imponerende som den er.
Hennes liveopptredener, samt singelen "The City", har skapt et forhåndsinntrykk av at samples og elektronikk i stor grad ville dominere Kolstøs lydbilde.
Så fort man får vasset i Riot Break, innser man imidlertid fort at dette i bunn og grunn er organisk og lavmælt musikk som er perfekt for høstmørket - og den medfølgende melankolien.
Det er likevel det store arbeidet Kolstø legger i de tilsynelatende umerkelige detaljene som løfter låtene på Riot Break til et uvanlig høyt plan.
Krydret med en monumental gitarvegg, sarte strykere, et slitent orgel og masse xylofon blir i en utgangspunktet fantastisk melodi som "What The Wind Can't Carry" så vakker og altoppslukende at gåsehuden går amok.
Helhetlig er albumet dessverre litt for inkonsekvent til at absolutt alt glitrer av gull.
For Kolstøs lydbilde har to distinktive ytterpunkter, der det ene består av disse vakre og høstbrune poplåtene, mens mer elektronisk orienterte spor stiller seg i den andre enden.
Gjennom sin unike vokal og utrolige smekre arrangementer møtes likevel disse to lydbildene på umerkelig vis.
Tittelsporet står dog igjen som kroneksempelet på at melodiene hennes gjør seg best uten for mye vokalsamples og slitne synther.
Også pausesporet "Samca" er lite å bli rørt av, der den som en halvannen minutter lang instrumentallåt i to deler står igjen som unødig mas på en ellers nydelig albumutgivelse.
Den kommende høsten vil uansett føles amputert uten Riot Break ved din side.
Med låter som "Clandestine", "What The Wind Can't Carry" og "Hide And Seek" er det åpenbart at kjæresten din bør dumpes ved første anledning, slik at du kan ta deg romantiske høstturer helt alene.
Med Riot Break til å varme hjerter og ører, selvfølgelig.
Hør Riot Break i Spotify eller Wimp.
| 1 |
001849
|
I førersetet
Med gode venner og enda bedre låter rydder Jonas Alaska seg en egen vei gjennom det norske singer-songer-vilnisset.
Det har vært grunn til å forvente storhet fra fra den 22 år gamle aust-egden Jonas Aslaksen, heretter Alaska, etter et år med en gledelig og velfortjent P3-hit ("In The Backseat"), glødende konsertrapporter og medieinteresse herfra til Dagsrevyen.
Det er en glede å kunne konstatere at debutanten i stor grad innfrir på sin første fullengder.
En del av det detaljrike, nære uttrykket må tilskrives produsentfingrene til Even Ormestad, med Thom Hell og Alaska som støttespillere, samt et band født til å spille musikk som dette.
Martin Horntveth (stavet feil i coveret), David Wallumrød og Hell skinner gjennom hele albumet, mens nokså uhørbare innhopp fra Marit Larsen og Mathias Eick (i koret på den forøvrig nydelige "Elena") først og fremst forsterker inntrykket av overskudd.
Delikate vokalharmonier er en av albumets røde tråder; subtile, men virkningsfulle arrangementer en annen.
Likevel er det melodiene og tekstene som er drivkraften i disse låtene.
Høydepunktene inkluderer suverene "October", en svært personlig, befriende konkret og helt usentimental historie om en bekjent som druknet i en båtulykke, og hjemlengselshymnen "Morning Light", der Alaska over et spartansk klimprekomp demonstrerer hvordan det kunne hørtes ut om D'Angelo var født og oppvokst på Åmli.
"In The Backseat" og "Elena" er nevnt; føy til elegiske "Aberdeen", og du har en håndfull låter norske singer-songwritere med fordel bør forholde seg til i tiden som kommer.
Se også:
Videopremiere, "October" - via P3.no.
Minst engasjerende er Alaska når Dylan-fetisjen truer med å gå for langt, som på den noe gampete barbluesen "You'll Never Sit Next To Me".
Og fornemmelsen av at han kunne kunne hatt godt av å bevege seg enda lenger utenfor komfortsonen sniker seg innpå meg fra tid til annen.
Men dette er småplukk.
Jonas Alaska er en bråmoden, sammensatt og imponerende svenneprøve som kjapt blir stående som en av høstens viktigste norske utgivelser.
Platen er i salg fra fredag 23. september.
| 1 |
001850
|
Mørk langdistanse
Sivert Høyem har pakka haustmørket inn i albumformat med Long Slow Distance - og kven kan vel gjera det betre enn nettopp han?
Hausten har til no i år vore usedvanleg våt og dyster.
Meterologane har hendene fulle med å registrera nedbørsrekordar og halda nyfikne journalistar oppdaterte på utviklinga, medan tungsinnet som la seg over kongeriket Noregs innbyggjarar i løpet av sommaren framleis klorar på folkesjela med skitne neglar.
Å sleppa Sivert Høyems fjerde soloalbum ut i dette farvatnet er heilt passande:
Med Long Slow Distance leverer Høyem sitt eige, høgst personlege bidrag til haustmørket.
Til trass for dyster tematikk og eit dertil passande lydbilete er det eit betryggande stødig album, som peikar seg ut som ein naturleg følgesvenn på vegen inn mot vinteren.
"Under Administration" er ei ruvande opning, og lovar samstundes om eit album der det kreative grepet har blitt løsna for å kunne sleppa til nye inspirasjonskjelder.
Styrka som ligg i låta opnar seg kanskje ikkje for lyttaren før etter eit par rundar i spelaren (noko som òg kan seiast om albumet for øvrig), men så snart sløret av skarp gitar, mektig melodi og presise synthlinjer har lagt seg skikkeleg over nervane, vert det klart at dette er Høyem opp mot sitt beste.
Dei to neste spora, tittellåta og "Give It A Whirl", forsterkar kjensla av å ha funne ei trygg musikalsk hamn.
Utover albumet endrar likevel grunnen ein har under føtene seg fleire gongar:
Long Slow Disance byr på variert topografi, der melodisk lågterreng brått kan avløysast av steile, stormfulle høgder.
Den unike autoriteten i stemma til Høyem har med tida vorte rekna som ein av musikknoregs nasjonalskattar, og er også på Long Slow Distance ein samlande faktor.
Det instrumentale bakteppet er vevd av nokon av Høyems faste følgjesvenar, og det står svært godt til den klangfulle vokalen.
Musikalsk bevegar Long Slow Distance seg i retning av dei siste tiåras alternativrock (var det nokon som snakka om 1991s påverkningskraft?), med industrielle undertonar og ei aning meir kaos enn tidlegare.
Renate Knaup frå Amon Düül og Harry's Gym/I Was A Kings Anne Lise Frøkedal tilføyer fleire stader saumlause, men interessante, lag med koring - kanskje spesielt godt gjer fyrstnemnde det på den mørke "Animal Child".
Tilhengjarar av musikk-som-poesi må finna seg i å svelga eit par kamelar ved gjennomlytting av Long Slow Distance.
Det er få som kjem unna med tekstlinjer som "Here's a chance to come alive / To fill that emptiness inside" ("Trouble"), og kanskje er det filteret av framadspråk som gjer at ein overhøyrer dei mest direkte utsegna frå Høyem.
Samstundes er det ein ikkje ubetydeleg musikalitet i språket, som mellom anna kjem godt fram på nemnde"Animal Child".
Tematisk teiknar tekstane eit bilete av einsemd ("Long Slow Distance"), apokalyptisk dystopi ("Red On Maroon") og sakn ("Father's Day").
Det er nærliggande å skildra Long Slow Distance som eit svært verdig album.
Sivert Høyem står med haka høgt heva gjennom last og brast, nær og fjern på same tid.
Musikalsk tek han fleire sjansar enn ein kunne venta seg frå ein artist med så klare utsikter til å treffa breitt, men resultatet er eit album det er desto meir givande å bruka tid på.
Fram til vinteren, og endå lenger.
| 1 |
001851
|
Frisk blafring
Medlemmer fra tre viktige nittitallsband forenes i en gruppe som er langt mer gøy enn viktig.
Det finnes en del band der ute som i enkelte kretser oppleves som viktige i sin sjanger, og trioen Sleater-Kinney som ga seg midt på totusentallet er definitivt ett av disse.
Hardtslående, kompromissløs rock som slektet like mye på Iggy & The Stooges som Led Zeppelin.
Nå er de oppløst, og gitarist Carrie Brownstein og trommeslager Janet Weiss er begge rundt de førti.
Med årene har de kunne senke skuldrene og løse opp litt av den tåken av alvor og strenghet som lå rundt modergruppen.
Med seg i Wild Flag har de to andre damer som på hver sin kant har spilt i andre gode band som sjelden har figurert andre steder enn de mer obskure popquizzer - Mary Timony fra Helium og Rebecca Cole fra The Minders - men på denne debutplaten har de laget musikk du virkelig bør sperre øynene opp for.
Sammen har de skapt et album som mest av alt høres ut som gleden av å finne sammen - her har de tatt med seg lyden av sine respektive karrierer og kokt det ned til førti minutter med spilleglede.
Sekstitalls-doo-wop krydres med garasjerock-orgel og eksperimenteringsviljen til Sleater-Kinney, med Brownstein og Timony som igjen fremstår som to av vår tids tøffeste frontfigurer.
Singelen "Romance" (vist over) viser litt av den eksplosive kjemien som oppstår, og den er sammen med powerpop-spetakkelet "Boom" og albumbeste "Endless Talk" tre av de beste låtene av året.
Det er uhyre selvsikker låtskriving som ligger i bunn her.
Med stor autoritet fôres vi med det det ene kruttsterke riffet etter det andre, som sammen med sukkersøt koring, en produksjon som føles som om bandet står tre meter unna en og det faktum at kvartetten er uhyre gode musikere gjør dette til mye mer enn bare en obskur supergruppe.
Dette låter heller som et band som ikke behøver å bevise noe, siden de allerede har satt såpass stor preg på musikkverden med moderbandet, litt av det samme som man finner hos nittitallsmakker Stephen Malkmus (kanskje ikke så rart, siden Janet Weiss også spiller i hans The Jicks).
Dette gjennomsyrer både albumets mer fuzzpregede øyeblikk som "Short Version" og den snodige-men-vakre "Glass Tambourine":
Wild Flag er en maktdemonstrasjon fra bandet du ikke visste du likte - en syrete garasjepop-opplevelse som kommer til å stå igjen som ett av 2011s friskeste pust på rockfronten.
| 1 |
001853
|
Den syvende landeplagen
Det tok Machine Head 17 år å overgå seg selv.
Unto The Locust er bandets beste plate siden debuten i 1994.
Når man oppsummerer de beste førstelåtene på en debutplate gjennom rockehistorien, kommer Machine Head høyt opp.
Da de åpnet debutalbumet Burn My Eyes i 1994 med "Davidian", låt det så stort, fett, annerledes og selvsikkert at metalverden knapt hadde sett lignende brusing med fjærene.
Da Flynn skrek høyt at han skulle "let freedom ring with a shotgun blast", var de bare å nikke/headbange anerkjennende, karen hadde verden for sine føtter.
Så gikk det som med Joseph Heller, forfatteren som debuterte på topp med briljante Catch 22.
Machine Head laget flere gode plater etter Burn My Eyes, men klarte aldri å gjenskape magien fra debuten.
Det store comebacket kom i 2007 med The Blackening, som reetablerte dem som et renskåret metalband med ambisjoner, ekthet og ikke minst appell til et bredt lag av metalinteresserte.
Personlig var jeg aldri nesegrus fan av The Blackening, selv om jeg i ettertid ser hvorfor albumet gjorde jobben.
Men nå stemmer jeg i med hylekoret og bøyer nebbet i støvet for Machine Head.
Etter 20 gjennomlyttinger den siste uken fremstår Unto The Locust - bandets syvende langspiller - som en nær perfekt metalplate, og man oppdager stadig nye aspekter og detaljer for hver runde.
Det åpner litt corny med en messende intro på "I Am Hell (Sonata in C#)", før Robb Flynn & co legger ned loven.
Et latterlig tungt riff driver låten fremover, mens Flynn på sedvanlig vis leverer overskrifter som kunne vært skrevet med blod på himmelen:
"I am death/arms held oustretched/I am hell/born this mortar shell".
Derfra og ut er Unto The Locust en perfekt miks av tyngde, grandiose ideer ("Locust"), bredt anlagte refreng ("Be Still And Know") og hissige thrashriff ("This Is The End").
Flynn synger om alt fra bibelske landeplager - tittelen handler jo tross alt om gresshopper - til viktigheten av musikk som støtte i livet.
Som alltid på en god metalplate er det hele tiden på kanten av Spinal Tap-stupet, men Flynns inderlighet og selvtillit etter The Blackening-suksessen gir ham en selvtillit som holder det innenfor.
"We build cathedrals to our pain/establish monuments to attain" hvisker Flynn på "Darkness Within", utvilsomt den vakreste låten han har skrevet ved siden av "Halo", før Machine Head avslutter albumet med en real call-to-arms-låt, "Who We Are".
Manowar-parafrasering og barnekor går underlig fint hånd i hånd, mens allsangvennlige melodier avslutter Unto The Locust på en positiv, inspirerende og effektiv måte.
Etter ukens 1991-fokus her i Lydverket, er det fristende å spekulere i hvilken status en plate som Unto The Locust får når metalens krøniker skal skrives.
Blir dette albumet som sender Machine Head opp til Oslo Spektrum-nivå?
Kommer tittelsporet "Locust" til å bli Machine Heads "Master Of Puppets"?
Kan "Darkness Within" bli en crossover-hit?
Det som hvert fall er sikkert er at Machine Head omsider har overgått debuten Burn My Eyes, og laget en latterlig god plate nesten tyve år inni karrieren.
Bonus: Machine Head spiller sammen med Bring Me The Horizon, Devildriver og Darkest Hour på Sentrum Scene 1. november.
| 1 |
001854
|
Feller beistet
Med sin frieste og mest humørfylte utgivelse hittil har Mastodon skapt noe større enn bare et karrierehøydepunkt.
Idet "Curl of the Burl" nylig ble B-listet på NRK
P3 sa det seg nesten selv at Mastodon hadde gjort noen grep siden sist.
Med et allsangvennlig korrefreng, leken gitarriffing og en forholdsvis enkel komposisjon, føltes det som om metalbandet hadde skrevet sin første poplåt.
Førstesingelen fra deres femte album, The Hunter, låter likevel umiskjennelig mastodonsk.
Man kan jo forsøke å komme på andre band som minner om kvartetten, men det er ærlig talt kun Mastodon som låter som Mastodon.
Der band som Baroness og Kylesa også har en rural, testosteronfylt, smått eksperimentell og seig tilnærming til metalsjangeren, føles det verken like komplekst eller like tilgjengelig som det skjeggtassene fra Atlanta skaper.
Der Mastodons fire øvrige album alltid har vært forankret i ideen om helhet og konseptualisering, er The Hunter et langt friere verk.
Remission, Leviathan, Blood Mountain og Crack The Skye har alle vært basert på de fire grunnelementene jord, luft, ild og vann, i tillegg til tidvis ganske skrudde albumkonsepter.
Sistnevnte tar for eksempel for seg rom- og tidsreiser ved hjelp av ormehull og utenkroppslige opplevelser, med tsartidens Russland som ramme.
Med The Hunter har kvartetten imidlertid gått bort fra fastlåste grunnkonsepter og laget deres - paradoksalt nok - mest helhetlige album så langt.
På The Hunter høres det nemlig ut som kvartetten har samlet alle sine forskjellige ytterpunkter fra karrieren i ett album, uten at lydbildet noensinne føles fragmentert.
Knallharde thrash-øyeblikk som fabelaktige "Spectrelight" låter som en del av energiske Leviathan, mens tidvis Tool-aktige "The Sparrow" hadde gjort seg ypperlig på Crack The Skye, i all sin psykedeliske prakt.
Albumhøydepunktet er likevel "Stargasm", som på sine fire minutter og tredve sekunder ikke bare oppsummerer Mastodons karrierre i én tagning, men også demonsterer bandets posisjon som et av århundrets viktigste metalband.
Det er også slående at bandets fire medlemmer synger bedre enn noen gang, på tross av at rødskjegget Brent Hinds låter som en halvdød katt i konsertsammenheng.
Én ting er at er refrengene på "All The Heavy Lifting" og "Thickening" er faretruende mektige, en annen er at trommeslager Brann Dailor er langt mer delaktig som vokalist en tidligere.
At hans renskårne og monumentale stemme nå bringes frem fra skattekisten passer perfekt, ettersom dette tross alt er deres mest tilgjengelige album så langt.
Dailor får skinne på "Dry Bone Valley", samt hans første egenkomponerte låt, den overraskende og fotballhymne-aktige "Creature Lives".
The Hunter er med andre ord et dynamisk hav av seig og energisk metal som beviser at Mastodon er bedre, viktigere og mer vitale enn noen gang.
Gjøglete sangtitler ("The Octopus Has No Friends), poplåter ("Curl of the Burl"), og zeppelinske gitarsoloer ("The Hunter") er i utgangspunktet trolig ikke så veldig mettall i 2011.
Men Mastodon klarer det få andre metallband klarer:
Å sprike med beina og få det til å høres innovativt og genuint ut.
| 1 |
001855
|
Størst av alt er kjærligheten
Wilco fortsetter å gjøre akkurat det de har lyst til.
Det skal vi være takknemmelige for.
Etter to utgivelser der Wilcos eksperimentelle sider har blitt tonet ned til fordel for classic rock av alskens avstøpninger, har spekulasjonene løpt løpsk i forkant av The Whole Love, Chicago-bandets åttende studioalbum.
Med en åpnings- og en avslutningslåt på henholdsvis over sju og tolv minutter, har nok enkelte av bandets frafalne fans - de som hveser "gubberock!" når de skal forklare skuffelsen over Sky Blue Sky og Wilco (The Album) - fantasert om en retur til de dvelende, fragmenterte og eksperimentelle avstikkerne Jeff Tweedy & co. foretok på Yankee Hotel Foxtrot og A Ghost Is Born for et snaut tiår siden.
Disse vil saktens kunne finne øyeblikk å glede seg over på The Whole Love.
Først og fremst den episke kunstrockeren "Art Of Almost", som sparker i gang skiva over et hypnotisk, skurrende lydbilde og et hektende groove, med en Nels Cline som i tiltagende grad slår gitargnister i begivenhetenes sentrum.
Årets låt så langt?
Den tvilsomme tittelen "det amerikanske Radiohead" har i alle fall aldri vært i nærheten av å sitte bedre.
Kraftpop-karamellen "Born Alone" kunne sklidd nokså ubesværet inn på Summerteeth, men er i likhet med førstesingelen "I Might" og "Dawned On Me" en røffere tilhogd tapning av bandets feelgood-kvaliteter, med overstyrt dissonans lurende i avkrokene av lydbildet.
På "Sunloathe", "Black Moon" og "Rising Red Lung" plukker imidlertid Tweedy opp tråden fra de ukompliserte, værbitte og hudløse balladene han med tiden har perfeksjonert, og "One Sunday Morning (Song for Jane Smiley's Boyfriend)" avslutter kalaset med drøyt tolv minutter dvelende eksistensialisme, som etterhvert imploderer på usannsynlig vakkert vis.
Dad rock?
Da har du i så fall en kulere pappa enn gjennomsnittet.
The Whole Love er ikke uten sine svakheter.
På låter som vimsete "Capitol City" og glamrock-stutete "Standing O" føles det som låtskriveren Jeff Tweedy lener seg vel langt tilbake, med forglemmelige sjangerøvelser som resultat.
Men i det store og det hele er alle kvalitetene som har gjort Wilco til verdens beste band i sitt format tilstede gjennom denne snaue timen.
Føl kjærligheten, du også.
| 1 |
001857
|
Black metal og banjo
Taake har slått på den eksperimentelle stortromma og leverer en av årets beste skiver i sjangeren.
I bergensbandet Taake er Hoest den kreative drivkraften og det eneste konstante medlemmet.
Han står selv bak musikk, tekster, instrumenter og vokal.
På sin femte utgivelse, Noregs vaapen, har han i tillegg med seg flere dyktige musikere:
Livebandet Taake består av Thurzur, V’gandr, Aindiachai og Gjermund.
I tillegg byr albumet på gjesteopptredener fra Nocturno Culto (Darkthrone), Attila Chisar (Mayhem), Demonaz (Immortal), Bjørnar Nilsen (Vulture Industries), Lava (Amok) og Skagg (Gaahlskagg).
Etter noen mindre interessante utgivelser har Hoest nå finpusset black metal-uttrykket sitt og tatt det et par sjumilssteg videre.
Taake har alltid vært et melodiøst og livaktig band, men det har sjelden lått så fengslende og tilgjengelig som det gjør på Noregs vaapen.
De særegne black metal-riffene, den raspende vokalen og den til tider rocka grooven har fått selskap av uventede instrumenter og fengende melodier.
Noregs vaapen er et album man husker etter første lytt, og det balanserer hårfint mellom det eventyrlige, grimme, kalde og atmosfæriske.
”Fra Vadesred til Vaandesmed” setter raskt panserstandarden for denne plata.
Klassisk black metal-riffing, mørk melodi og sørgmodig stemning løftes av Nocturno Cultos ubehagelige stemme.
Bjørnar Nilsens mellotron(!)-spill legger dessuten til en ekstra hypnotisk dimensjon.
”Orkan” følger opp som et velkjent black metal-stykke, men har et rocka og fengende midtparti som gir et fint avbrekk fra det kalde og triste.
På ”Nordbundet” gjester Attila på vokal og Lava med en gitarsolo.
Dette er kanskje albumets mørkeste og mest rendyrkete black metal-kutt, og den storslagne melodien mot slutten gjør det svært virkelig mektig.
Melodien er også å finne på Kveld-EPen fra tidligere i år, men da i en litt annen versjon.
”Du ville ville vestland” minner om ”Nordbundet”, men den er mer spennende.
Her er Demonaz med, og tempoet kjøres opp.
Svingende rytmer og innslag av psykedelia, doom-aktige riff og bluesy gitarsoloer gjør låten spesielt minneverdig.
”Myr” kan høres ut som en typisk, hurtig og primitiv black metal-låt.
Men Taake dveler sjelden ved én idé om gangen, og kjører på med vemmelige, seige og obskure partier som får en til å føle seg regelrett fanget i hengemyra.
Etter en langsom del og noen grøssende ul fyker tempoet opp igjen, og så dukker plutselig en overraskende banjo opp!
Sjelden har metalverdenen hørt en friskere og livligere solo på et black metal-album.
Herlig!
Mer, mer!
Noen av dere husker kanskje lydklippet med den sinte, bannende, nordnorske faren som forsøkte å reparere en vaskemaskin?
”Helvetesmakt” starter med et lite klipp fra denne, om jeg ikke tar helt feil.
Taake evner å bringe humor inn i musikken uten å virke krampaktig, og har komponert en melodi som er lett å huske.
Bjørnar Nilsen bidrar med renvokal, og koringen gir en frysninger nedover ryggen.
Og tror dere ikke at en mandolin sniker seg inn?
Dette instrumentet er som skapt for å spille tremoloer og burde virkelig tas inn i varmen.
”Dei vil alltid klaga og kyta” er et ti minutter langt black metal-epos med vemodige melodier, depressive triller, temposkifter og en melodi som føles skikkelig ”norsk”.
Snakkevokalen fremhever den håpløse stemningen og sørger for nok en runde med gåsehud.
Et verdig avslutningsspor på et helstøpt album.
Gratulerer, Hoest.
Du har virkelig klart å fornye Taake uten å endre stil og uttrykk radikalt.
Evnen og viljen til å eksperimentere er svært viktig, og de gode ideene gjennomsyrer albumet fra start til slutt.
Gjesteopptredenene krydrer og preger dessuten musikken på en god måte, og det hele virker godt gjennomtenkt.
Mon tro om dette ikke er Taakes beste album.
| 1 |
001858
|
Det er ikkje gull alt som glimrar...
...men Feists Metals er ikkje langt unna å vera av den edle sorten.
Leslie Feist er ei av dei artistane som, nokså uventa, brått var allemannseige.
Med gjennombruddsalbumet The Reminder hamna ho midt i krysningspunktet mellom brei kommersiell suksess og kunstnerisk pop, og la seg dermed lageleg til for verbale hogg av typen "kaffebarartist" og "middagsselskapsmusikk".
Bruken av singelen "1234" i ein reklame for iPod Nano gjorde òg sitt for at
Feist enda opp i ein viss identitetslimbo som artist, som fort kunne ført til at oppfølgjaralbumet enten blei ein slags unnskyldning for, eller eit forsøk på å leva opp til, populariteten ho oppnådde i forrige runde.
Metals er heldigvis ingen av delane.
Samanlikna med The Reminder, inneheld Metals mindre umiddelbart hitmateriale à la "1234" - det næraste ein kjem er nok dei spretne vokallinjene i singelen "How Come You Never Go There" - men spinn samstundes vidare på mange av trådane frå det forrige albumet.
Metals inneheld kjenslevar og gjerne mjukt orkestrert popmusikk, med klare innslag av folk, jazz og artrock, og vil dermed skuffa dei som hadde håpt at albumtittelen var eit varsel om ei hardare musikalsk linje frå artisten.
Takka vere ein nærmast organisk dynamikk, fullt i stil med albumets markerte naturtematikk, glir Metals likevel aldri over i den slumrande keisemda.
Det kan i det eine augeblikket esa ut i teatralske arrangement og hoggande rytmer, som på den Lykke Li-møter-Nick-Cave-aktige "A Commotion", før det like etter går over i det nydelege albumhøgdepunktet "The Circle Married The Line".
Det kan godt vera lett fordøyeleg, men ikkje utan å gje ein viss tyggemotstand.
Metals er eit tett befolka album, men dei overlappande laga med strykarar, kor og treblås framstår subtile, og fungerar som utfyllande, heller enn overlessande, element til Feists skjøre vokal.
Chilly Gonzales, Mocky og Valgeir Sigurðsson står for ein heilskapleg produksjon, som balanserar fint på grensa mellom det nakne, det skjøre og det kraftfulle.
Ingen av låtane på Metals peiker seg ut som openbare kandidatar til å reklamera for komande Apple-produkt.
Derimot er albumet samla sett det flottaste Feist har gjort til no.
| 1 |
001860
|
En skygge av seg selv
DJ Shadows fjerde utgivelse er et gubbete og tafatt forsøk på å lage et album uten sjangergrenser.
Med debuten Endtroducing... fra 1996 ble DJ Shadow tildelt sin lille avkrok blant instrumentalhiphop-legendene.
På sitt fjerde album, The Less You Know, The Better, føles det som om han har tapt nesten all kreativitet og forsøker å seile på gamle bragder.
Det er nemlig ikke enkelt for en dødelig å forstå hvor DJ Shadow vil med The Less You Know, The Better.
Brorparten av låtene er verken spesielt elektroniske, dansbare eller hiphop-vennlige, men heller uengasjerende sjangerreiser i klipp-og-lim-ånden.
Eksempelvis er "Border Crossing" en uspiselig testosteronfylt "rockelåt" med prosessert gitarlyd, mens funkjammen "Run For Your Live" er tre utmattende og anmassende minutter.
De direkte irriterende sporene er heldigvis i mindretall, mens de totalt uengasjerende dominerer - i den grad det er noen trøst.
"Sad and Lonely" og dens mer grautete og elektroniske bror "(Not So) Sad and Lonely" har overhodet ingenting gripende ved seg, og det samme gjelder den seige nattejammen "Tedium" og den komplett pregløse "I Gotta Rokk".
Det kleine refrenget på post-punklåta "Warning Call" viser imidlertid best hvor lite DJ Shadow orker å bry seg på The Less You Know, The Better:
"It's cool to be you when you like what you do/And you're strong, head strong, I'm saying, just saying/This is a warning call, a warning call"
Det finnes imidlertid noen lyspunkter i DJ Shadows eklektiske og målløse sjangerrøre.
I all sin lystige og funky prakt er "Stay The Course" som skapt for deltakelsen fra Posdnous fra De La Soul og Talib Kweli, mens "Redeemed" er en mørk og vakker bearbeidelse av hippiepop av den gamle skolen.
Det neosoul-flørtende Little Dragon-samarbeidet "Scale It Back" er også verdig en liten og kortvarig plass i hjertet.
Rene tilfeldigheter eller vag selvransakelse - pausesporet "Going Nowhere" forteller uansett den ærlige historien om The Less You Know, The Better:
"More and more
I have the feeling that we are getting nowhere/slowly we are getting nowhere".
DJ Shadow har, i en alder av 39 år, rukket å bli nok en gammel mann med en altfor stor platesamling, hvorpå musikken har blitt tørr og fryktelig lite givende.
| 0 |
001862
|
Samme nummer som i '72
Soulnerden Mayer Hawthorne rekonstruerer sjangerens gylne epoke etter beste evne - uten å tilføre tradisjonen så mye som et gram egenart.
Jeg er i utgangspunktet skeptisk til artister som velger å plassere seg utenfor samtiden og heller drømmer seg tilbake til en spesifikk epoke, gjerne ned til skarptrommelyd, vokalfiltre, coverkunst og daterte lyriske problemstillinger.
Selv en ruvende soulskikkelse som Raphael Saadiq, som tidligere har maktet nettopp å koble der og da med her og nå på mesterlig vis, fremstod som en museumsvakt på sitt album av året, Stone Rollin'.
For to år siden vakte Mayer Hawthorne berettiget oppsikt med debutplaten A Strange Arrangement.
Albumet ble gitt ut på den kresne labelen Stones Throw, etter at et knippe sirkulerende demoer hadde forledet selskapets sjef Peanut Butter Wolf til å tro at det var snakk om uuttgitt gull fra det soulbugnende søttitallet.
I realiteten sto det noenogtjue år gamle, kritthvite Michigan-talentet Andrew Cohen bak sangene, som var spilt inn for moro skyld, til venner og bekjente, under aliaset Mayer Hawthorne.
Ikke bare var melodiene på debutalbumet gjennomgående sterke.
De låt i tillegg akkurat like uanstrengt som ovennevnte bakgrunnshistorie skulle tilsi.
I runde to har mye av både overraskelsesmomentet og appellen forvitret, og det som skriker høyest på How Do You
Do er fraværet av personlighet.
De aller fleste sporene her kan spores direkte tilbake til fordums soulstorheter.
Åpningssporet "Get To Know You" vender en slesk Isaac Hayes-intro over i en Delfonics-sviske, komplett med sitar og drømske strykere.
Påfølgende "A Long Time" er et bleikt avtrykk av signaturavtrykket til Curtis Mayfield, mens The Temptations' fløyelsrøst Eddie Kendricks har grunn til å vri seg i graven over "Stick Around".
Og "You Called Me" har blitt gjort mer overbevisende av et femsifret antall forlengst glemte northern soul-helter.
At stemmen på toppen av det hele sender tankene mot en underutviklet Smokey Robinson, er dermed et større problem enn det ville vært om en vilje til egenart var å finne annetsteds.
I rettferdighetens navn:
Av verdens stadig flere anakronprinser og -prinsesser er ikke Hawthorne blant de aller verste.
Han skinner live, som brorparten av de som bevitnet opptredenen på årets Øyefestival vil skrive under på.
Det er enkelt å høre at han liker det han holder på med, og gleden smitter på låter som vimsete "Dreaming" og inderlige "You're Not Ready".
Og det er morsomt å høre Snoop i rollen som stein crooner-onkel "Can't Stop", til tross for låtens forglemmelige natur.
Men dette er i bunn og grunn håndverk; den musikalske ekvivalenten til en heklet duk, en godt utført rørleggerjobb eller – kanskje riktigere – et puslespill der alle bitene litt for nennsomt er plassert der de hører hjemme.
Det låter så riktig, det her, men spørsmålet er likevel ikke til å komme utenom:
Hva er poenget?
| 0 |
001863
|
Sylskarp debut
Sliter du med høsten?
Da trenger du Rustie på øret.
Forventningene til den Warp-signerte Glasgow-gutten Russell Whyte har steget i takt med diskografien hans, og albumdebuten Glass Swords bekrefter Whytes posisjon som en av de mest spennende produsentene der ute akkurat nå.
Whyte, bedre kjent som Rustie, opererer i et landskap som har utviklet seg til å bli enormt, tidvis generisk og veldig populært – elektronisk dansemusikk som faller innenfor den etter hvert svært vide musikksjangeren dubstep.
Forskjellen på Rustie og røkla er det særegne, drømmende soundet.
Han låter intelligent og kreativ, spesielt med tanke på hvordan han bruker godsaker fra fortiden:
Sexy 70-tallsgitar og tacky trancesynther, alt pakket inn i et varmt 80-tallsteppe.
Som label-kollega og kompis Hudson Mohawke er Rustie tydelig inspirert av hissig hip hop – “City Star” hadde for eksempel vært enda råere med Gucci Mane på vokal.
Det imponerer også hvordan alle disse elementene, kombinert med Rusties minimale behov for å nå mainstreamen, låter friskt, tidvis poppa og ekstremt fengende.
Til sammen danner Ruties albumdebut grunnlaget for den perfekte høstfesten – bakteppet til en ekstatisk, men like fullt melankolsk dans.
For Rusties musikk passer virkelig til alt.
Han gir deg de låtene du leter febrilsk etter dagen etter fuktig natt på dansegulvet, som gjerne er de samme låtene du vil høre når du kliner med kjæresten, ligger på sofaen med høstdepresjon eller bare vil ta på deg headsetet for en liten timeout.
Med rytmelek, perfekt dynamikk og herlig bruk av samples gjør “Ultra Thizz” deg så euforisk det er mulig å bli av en låt alene.
Enda bedre blir det når euforien suppleres med ettertanke på “Death Mountain”.
Fra den svevende åpningen til de fantastiske sistesporene “All Nite” og “Crystal Echos” (herregud, for en vokalsampling), leverer Rustie et helhetlig, imponerende førstealbum med flere magiske øyeblikk som mildt sagt lover godt for framtiden.
Om skiva helhetlig sett ikke er et mesterverk, finnes det enkeltspor på Glass Swords som får verden til å stanse, og det skjer ikke ofte.
Platen slippes mandag 17. oktober.
| 1 |
001865
|
Bli med på vinnarlaget
Det er fullt mogleg at Team Me har gitt ut årets beste norske popalbum.
Norske popband legg seg rett som det er lageleg til hogg frå eit publikum som har sett sin del lusekofter og collage-baserte albumcover.
Me er eit godt stykke ut i 2000-talet no, og "snurrige" tekstar om rosa elefantar i teselskap, gammalmannsestetikk og hardnakka argumentasjon for at blokkfløyte er eit fantastisk instrument, er ikkje lenger sjarmerande eksentrisk.
For mange har det vorte ein smule irriterande.
Ved å velje "With My Hands Covering Both Of My Eyes I Am Afraid To Have A Look At You Now" som tittel for sin ferske radiohit, har Team Me allereie gått eit par skritt ut på planken som er satt ut over Pretensiøsitetens Hav.
Heldigvis har dei ein ganske grei metode for å kontra eventuelle himlande auge og oppgitte sukk:
Dei har spelt inn eit sabla godt popalbum, høgt heva over allslags surmaga kritikk.
Bandet gjev riktig nok ingenting gratis i dørene.
Opningssporet er, diabetesframkallande nok, titulert "Riding My Bicycle (From Ragnvaldsbekken to Sørkedalen)", og strekk seg over godt og vel åtte minutt.
Men det må det berre få lov til.
I løpet av låta introduserer dei det meste av det som skal kome til å prega resten av albumet:
Detaljrik og fantasifull orkestrering, engasjerande melodiøsitet og brå dynamiske omslag, som tydeleg formidlar at dette er eit musikalsk overskotsprosjekt.
To The Treetops! er ein sprudlande longdrink av ei plate.
Smakar ein etter, kjenner ein klare spor av band som Mew og Lukestar, nokre hint av internasjonale popensemble som Arcade Fire, med ein kanskje litt overraskande ettersmak av postpunk à la Rumble In Rhodos.
For ikkje å nemna snevet av Owl City, Sufjan Stevens, eller...
Vel, du skjønnar teikninga.
Team
Me har satt saman ein potent miks av popreferansar, som, takka vera ein trygt forvalta eigenart og særs velutvikla meloditeft, står fjellstøtt på eige hand.
Albumet held imponerande høg kvalitet gjennom heile den knappe timen det tek å spele det av.
Nydelege "Fool", som i fjor tok vokalist Marius Drogsås Hagen til Urørt-finalen (dette var tida då Team Me framleis var eit soloprosjekt, i alle fall på papiret), er framleis eit høgdepunkt, men ikkje det einaste:
"Show Me" peikar seg tidleg ut, det same gjer nestesporet "Patrick Wolf & Daniel Johns".
Sistnemnde er eit av fleire døme på kor fordømt kvikke Team Me kan høyrast ut når dei går inn for det, men dynamikken vert ivareteken av spor som "Favorite Ghost" og avslutningslåta "Daggers".
Og ja, "With My Hands..." er eit sant funn.
Team
Me står rett og slett bak det som kan vera årsbeste på den norske popfronten.
Legg til eit solid liverykte, og du har ein kombinasjon som kan visa seg å vera farleg i tida framover.
Denne terningen er i alle fall ganske så sterk.
| 1 |
001866
|
Slumrestund i himmelen
Magiske popscener utspiller seg når franske M83 inviterer til fest i dypet av drømmefabrikken.
Det siste tiåret har Antony Gonzalez gitt ut musikk under navnet M83, til glede for en stadig voksende fanskare.
Ordet drømmepop har vært vanskelig å styre unna når franskmannens sysler skal oppsummeres – ikke minst på det nostalgisvøpte gjennombruddet Saturdays = Youth (2008), der gruppens særegne mikstur av svevende shoegaze, kjølig elektronika, ambiente lydtepper og refrenger større enn livet nådde et foreløpig klimaks.
Med denne oppfølgeren fortsetter Gonzalez å bygge i høyden, samtidig som han, slik tittelen antyder, peiler seg inn mot vår myldrende underbevissthet i nattens mulm og mørke.
Resultatet er et dobbeltalbum det er svært vanskelig å forholde seg likegyldig til, og som i kraft av sitt fascinerende omfang og nærmest dumdristige ambisjonsnivå er dømt til å splitte opinionen.
Tross hørbare bånd til tidligere utgivelser, ikke minst voldsomme og filmatiske Before The Dawn Heals Us (2006), har Gonzalez denne gangen gått lenger.
I alle retninger.
Overflatene skinner sterkerkere enn noensinne, og følelsen av å oppholde seg i en drøm eller en film balanseres som oftest mot en klar fornemmelse av å befinne seg på en stadionkonsert, der de store følelsene skamløst styrer showet.
Gonzalez har selv pekt på Smashing Pumpkins'... epos Mellon Collie & The Infinite Sadness som inspirasjonskilde i denne omgangen; det bunnløst romantiske og eskapistiske verdensbildet er i det minste en åpenbar fellesnevner for begge.
Førstesingelen "Midnight City" samler alle disse trådene mer effektivt enn noe M83 har gjort tidligere.
Låten kuliminerer med et saksofonparti som alene har gjort radiohøsten levelig, og den får følge av "Steve McQueen" og "New Map" som de mest umiddelbare av disse 22 melodiene.
Men vel så mye av poenget her ligger, som på tidligere plater, i lyder, teksturer og oppbygning.
Fem-seks snutter har som hovedfunksjon å forsterke stemningen idet dette gedigne widescreen-bildet rulles ut, og om ingen av dem isolert sett er essensielle, gjør de akkurat det de skal som brikker i helheten.
"Reunion" låter som en oppdatert utgave av Steve Winwoods "Higher Love", og den er ikke den eneste av disse 22 sangene som lener seg mot et lydbilde osteallergikere lett vil kunne sette i vrangstrupen.
"Claudia Lewis" er et lite stykke slapbass-himmel, mens "Raconte-Moi Une Histoire", en historie om en magisk frosk, fortalt av en barnestemme, er et annet eksempel på en idé som fungerer langt bedre i praksis enn teorien skulle tilsi.
Legg til perkussiv nypsykedelia ("Year One, One UFO"), pastoral folk ("Soon, My Friend", "Wait") og gloomy nü-gaze ("Intro", "My Tears Are Becoming A Sea"), og det begynner å ligne et lappeteppe som like fullt henger mesterlig sammen fra start til mål.
Ville Hurry Up... vært et enda sterkere album om Gonzalez & co. kjente begrensningens kunst og redigerte det hele ned til et enkeltalbum?
Muligens.
Men det ville samtidig vært langt fra like overveldende.
Gi deg hen til drømmene, du også – kroppen vil takke deg når du våkner.
| 1 |
001867
|
Vingeklipt Noel
Noel Gallagher's High Flying Bird tar oss med på en lite imponerende ferd av et debutalbum.
Oasis hadde enorm definisjonsmakt i noen heseblesende år fra midten av 90-tallet.
De var en sentral del av Labour Partys valgkamp, utfordret Beatles-byen Liverpool, festet hardt med fiffen og meldte krast om mye.
Men først og fremst sto bandet for noen ekstremt slitesterke utgivelser.
For oss som var pingvingangens lakeier, var de ikke bare ”bigger than Jesus” – de var større enn livet sjæl.
I sentrum av dette kjernekraftverket av et band sto brødrene Gallagher.
Lillebror Liam, kul som tusan og med en stemme som kunne skjære hull i selv de tykkeste flanellskjortene og treffe grunge- og punkhjerter verden over, og det mer sindige låtskrivergeniet og storebroren Noel.
De var Lennon/McCartney, om Lennon ikke hadde skrevet låter.
Dualismen var glimrende.
Noels låter – ofte relativt enkle i uttrykket, med hverdagslige tekster om unge drømmer og ensomhet – og Liams ungdommelig iver, en kompromissløs tro på seg selv og et skyv av de sjeldne.
Resultatet var pur magi, med klassikere som ”Live Forever”, ”Some Might Say”, ”Champagne Supernova” og ”Wonderwall”.
Oasis opererte i singelens tidsalder, og var kjent for brilliante B-sider.
Her fikk Noel ofte lov til å skinne alene, med sin nasale, lett sutrete stemme.
Låter som ”Talk Tonight” og ”Half The World Away” er Oasis på sitt skjøreste, de er nakne pusterom i det øset som utgjorde signaturen til et av vår tids største britiske band.
Etter mye intern ”wibbling rivalry” forlot Noel Oasis under en festivaljobb i Paris.
Liam tok med seg resten av bandet og dannet det ubetydelige Beady Eye, mens Noel nå går solo med hjelp fra sine venner i The High Flying Birds.
Forventningene ble løftet i kjølvannet av den glimrende og driftige singelen ”AKA...What A Life” og den Ray Davies-inspirerte ”The Death Of You And Me”.
Her briljerer Noel med egne låtskriverferdigheter, og det syder av lekenhet og forløsning idet Ghan peker i retning av mentor Paul Weller.
Fuglene han har i ryggen later til å være noe han kan skylde på de gangene det går til helvete.
For det gjør det rett som det er.
Med unntak av nevnte låter, den wonderwallske ”AKA...Broken Arrow” og den monstrøse avslutningen ”Stop The Clocks”, er det lite å heve monobrowen for.
Ståbass, blås og et ønske om å være kompis med nevnte Weller betyr ikke at man er det.
Hovedproblemet til Noel er hans begrensede stemme.
Han har et lett forknytt og lite register, med unntak av en og annen falsett, og låter i lengden mer og mer som en tett, gammel trykkanne.
Dernest mangler debuten produksjonsmessig vidde og visjon (Dave Sardy er ikke mest kjent for å snu opp-ned på ting); det låter nesten gjennomgående trygt, trad og tregt fremfor søtt, salt og syrlig.
Tekstene er fortsatt preget av lette vendinger og en del luft (”if I had a gun, I’d shoot a hole into the sun”).
Dessverre er ikke luften her sterk nok til holde fuglen i lufta.
Noel Gallaghers debut viser at et stort navn ikke er nok.
Han trenger ekstremt bra låter, eller sting (ikke artisten) og kraft rundt seg, for ikke å drukne i sin egen musikalske tilnærming.
Hadde denne debuten vært en EP, kunne den ha pekt i retning av ny storhet.
Dessverre er ti låter fem for mange.
| 0 |
001868
|
Vidsynthe Casioer
Casiokids andre ordentlige album er like lekent som det er nyansert.
Det å bli stemplet som et novelty-band er sjelden en indikator på langvarig karriere.
Alle band som har humor som en del av merkevaren blir fort gammelt nytt, og det er muligens derfor jeg ikke har imøtesett et nytt album fra Casiokids med verdens største entusiasme - men dette er også å grovt undervurdere bandet som artister.
Selv om det er vanskelig å komme unna en vag irritasjon over deres største (og mest karikerte) hit "Finn Bikkjen", så skal det vise seg at den barnlige gleden man følte for låter som "Grønt Lys I Alle Ledd" og "Verdens Største Land" blusser opp igjen på Aabenbaringen Over Aaskammen.
Den smarte, sinnrike elektro-poppen de har brukt et halvt tiår, ett album og en singelsamling på å perfeksjonere, har her fått anledning til å vokse opp.
Det mest sprelske tones ned, lydbildet er kjøligere og mer delikat, og noe av det naive tilsnittet har blitt polert vekk - dog ikke voldsomt mye, noe teksten på "Olympiske Leker" klarest demonstrerer.
Som album er Aabenbaringen Over Aaskammen imponerende sterk i helheten.
Selv om det er vanskelig å komme unna den gitarriffdrevne og uhyre umiddelbare "Dresinen" (platens "Grønt Lys..") som albumhøydepunkt, er det allikevel mer dvelende låter som som den Of Montreal-duftende "Selskapets Triste Avslutning" og den utrolig søte "Golden Years" som levner mest inntrykk.
Det gjenstår å se hvor varig gleden over Casiokids er denne gang, og det blir også spennende å se hvilken vei de velger å gå ved neste utgivelse.
Som gammel
Of Montreal-fan blir det spesielt artig å se om det såvidt påbegynte samarbeidet med Kevin Barnes kan bære større frukter.
Foreløpig holder det uansett lenge at Aabenbaringen Over Aaskammen kombinerer en medfødt lekenhet med kjølig eleganse, og med såpass slitesterkt låtmateriale at gleden sitter i lenge etter at "Aldri Skal Me Ha Det Gøy" har vugget de yngste danserne i søvn.
| 1 |
001869
|
Et intetsigende eventyr
Philco Fictions tegner drømmende og merksnodige lydlandskaper, men mangler evnen til å skape minneverdige øyeblikk.
Få ting er så utmattende som band som ikke vier valgene sine en siste tanke før de ferdigstiller album.
Med Take It Personal fremstår norske Philco Fiction som enda et slikt band, der albumet svikter under vekten av bisarre ideer.
På debuten Give Us To The Lions åpenbarte trioen seg som lovende låtskrivere, spesielt på grunn av det smått soulaktige og drømmende orgelhøydepunktet "Gone, Rythm Pond".
Debutalbumet føltes likevel først og fremst som en uferdig portefølje skisser, der fellestrekkene var få.
På Take It Personal blir Philco Fictions uttrykk vevd sammen med en rød tråd.
Med sure og slitne synther og Turid Solbergs hvesende og alveaktige stemme maner trioen frem vintervennlige og eventyraktige lydlandskaper som tatt ut fra barndommen.
Iblant føles lydbildet vel påtatt merksnodig, som på sigøynerske "The City".
Samtidig er Philco Fictions lydlandskap på sett og vis både egenartet og tiltrekkende når melodiene er sterke nok til å klare å bære arrangementene på sine skuldre.
Sett bort fra monotone, men voksende, "Finally" og discoflørtende "Horizon" tilhører det sjeldenhetene at albumkuttene er verdt å huske.
Høydepunktet "The Youth" føles imidlertid som den formfullendte utgaven av Philco Fictions uttrykk, hvor både arrangementer og poplåt spiller perfekt på lag.
Med et refreng badet i usannsynlig dansbare trommegrooves og tunge strykerarrangementer låter det ikke ulikt en slags trolsk Lykke Li-låt for anime-avhengige sekstenåringer.
På sitt mest irriterende elendige grenser likevel trioen mot et grusomt mareritt.
Slitsomme "I Want You" bugner av en absurd smakløshet, og bandet fremstår plutselig totalt tonedøve.
På tross av de rare og Nintendo-aktige, men tiltrekkende, versene, har i tillegg "Time Is A Fly" trolig et av årets desidert mest irriterende refrenger, og låter mer enn noe annet som en tenkt kulturmønstringslåt.
Take It Personal er et album med så mange schizofrene trekk at det er vanskelig å forstå hva Philco Fiction egentlig vil - eller kan.
Det virker ærlig talt som jakten etter egenart og lekenhet har gått på bekostning av jakten etter de gode poplåtene.
Resultatet er et intetsigende album du umulig vil klandre deg selv for å la forbli uberørt.
| 0 |
001871
|
Dommedagen derpå
Pelbo har tatt med seg tubaen, vasset ned i den stille og mørke avgrunnen, og steget opp både bedre og modnere.
Jeg satte umiddelbart stor pris på Pelbos selvtitulerte debut da den kom.
Ettersom det trondheimsbaserte bandet består av skolerte jazzmusikere, falt det dem tydeligvis naturlig å lage popmusikk med tuba fremfor mer selvsagte valg som gitar eller synth.
Akkurat dette grepet med å la tubaen være primærinstrumentet var veldig tiltalende med en gang.
Samtidig viste konseptet seg å være usedvanlig enkelt å bli mett på.
Med kun triksende tuba, teknisk briljant vokal og trommer som basis, ble aldri lydbildet fyldig nok, mens de gjøglete jazzmusikerdetaljene som tubagimmicken og Ine Hoems jodling sørget for at låtene stort sett viste seg å egentlig være ganske irriterende.
Minnene om Pelbo har altså i ettertid vært ganske kjipe.
Dermed var det oppløftende at trioen i forkant av Days of Transcendence skrøt på seg å starte på nytt med et mørkere og mer kompromissløst uttrykk, men med forventningene kom også den sunne pressemeldingsskepsisen.
Pelbo har imidlertid holdt sitt ord og gjort mye annerledes, og dermed vokst betydelig som band.
Det lille mesterverket "Waltz" viser aller best hva slags veivalg trioen har tatt siden sist.
Ikke bare er Hoems klassiske vokal langt mindre påtrengende, og elektroniske elementer og klokkespill tetter flere hull i lydbildet, men tubaansvarlig Kristoffer
Lo bruker endelig instrumentet sitt slik han burde.
Med dyster klang og en svevende seighet danner nå tubaen grunnlag for et egenartet, drømmende og apokalyptisk poputtrykk.
Det er med denne dommedagspopen at trioen endelig har funnet seg selv.
Blant annet følger "Can I Ask You", "Memory Makers" og "The Devil In The Bible" opp i "Waltz"' episke og orkestrale spor.
Mye av takken for Pelbos nye lyder bør nok likevel ilegges gitarhater, sveisunikum og musikalsk dommedagsprofet Stian Westerhus for hans jobb som produsent og Pelbos fergemann inn i dødsriket.
Samtidig er flere elementer ved det samme gamle.
Som korte og relativt direkte tubapoplåter kunne "Join Their Game" og "Pure Hearts" i utgangspunktet sklidd rett inn i førstealbumet.
På den annen side er disse mye sterkere låter enn det meste fra debuten, har langt mer underhudsfett, og låter mer schizofrent.
Drømmende "Stories For Kalimba" er kanskje fin, men høres imidlertid i stor grad ut som en vokalversjon av Susanne Sundførs "As I Walked Out One Evening".
Pelbo låter kanskje langt mer pompøst på Days of Transcendence, men det aller meste av jazzgjøgleriet fra debuten har heldigvis blitt gjemt bort til fordel for kunstnerisk vellyd.
Det ser ut som det er på tide å sette tubagimmickhatet til side, for Pelbo har endelig flere gode grunner til å skryte på seg å være et spennende band.
| 1 |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.