id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
001436 | Popsyndere i sommersol
Er årets sommerplate signert Kent?
De er en skandinavisk institusjon, og har etter femten års eksistens til gode å fostre en dårlig plate.
Likevel, få band trigger åndssnobben og indiehora i meg som den svenske nasjonalskatten.
Hver gang broderfolkets pop-flaggskip slipper ny plate, sliper jeg knivene hjemme på kjøkkenet.
Desperat etter noe jeg endelig kan hate.
Men det er fånyttes.
Kent er nærmest uangripelige.
Riktignok ser de jævlige ut på promobildene, men ingen kan ta i fra dem at de er et djevelsk dyktig popband.
Fysj!
En plats i solen er kvartettens niende album, og slippes bare et drøyt halvår etter deres åttende, Röd.
Dreiningen mot elektronikaen fortsetter, låter som "Ismael" og "Gamla Ullevi" høres ut som om de allerede er ferdig remikset av Familjen eller The Tough Alliance.
Et tydelig symptom på at Kent har fått med seg hva som har foregått innenfor svensk elektronika de siste årene, og satser på å øke innsatsen.
Med baleariske disco-beats, innsmigrende strykere og klangfulle akustiske gitarer har Kent blitt et mer skamløst kommersielt Air France, med stø kurs i retning Middelhavet, vekk fra svenske campingplasser, til ett sted hvor solen alltid skinner.
Albumet veksler fint mellom uptempo klubb-bangere, midtempo pop-låter og sarte ballader, som den vakre avsluttende duetten "Passagerare" hvor Jocke Berg får selskap av jazz-sangerinnen Rebecka Törnquist.
"Team Building" er en direkte liten rocker med et snev av vintage-Kent, mens "Ärlighet Respekt Kärlek" har sommer-hit skrevet over hele seg.
"Man kan inte setta heder som inte finns/på spel", synger Berg på "Ismael, og kanskje er det en kommentar til slike som meg.
Som betviler bandets intensjoner, mener at de ikke er "ekte" nok, at de leverer et kaldt, kynisk og kommersielt produkt pakket inn som deilig, varm og følsom pop.
For jeg vil jo så gjerne mislike Kent.
De får det til å høres så irriterende lett ut.
Luftig, lekent og uanstrengt, som om det var den enkleste ting i verden å lage det perfekte lydsporet til sommeren som kommer.
En plats i solen kommer utvilsomt til å bli årets sommerplate for mange, så også for undertegnede.
Æsj.
| 1 |
001439 | Markerer gevir
Oversett New York-band trollbinder Teltscenen med velspilt, dramatisk indierock.
Ikke enkelt å skulle spille seg ut av obskuriteten med kun ett album bak seg i en sjanger som tilsynelatende aldri går tom for nye band, men dersom det er ett av disse bandene som fortjener akkurat dette er det New York-trioen The Antlers.
Det er med fasetterte kvaliteter som umiddelbare låter, nitidig velspilthet og dvelende, suggererende partier at de klarer å gripe tak i et Hove-publikum der brorparten antakeligvis aldri har hørt noe de har laget før.
For det var ikke bare den lille, scenekanthengende, Arcade Fire-logobesmykkede menigheten som fikk mye å klappe for i et etterhvert nesten fullt telt denne kvelden.
Bandet kryster ut sin lidende, høytidelige mikstur av sakrale stemninger, tåredryppende refreng og diskant-øs med full autoritet, og det hjelper også mye at de har en lysmann som er med på notene her.
Det er i slike stunder at man lurer på hvorfor ikke låter som "Sylvia", "Bear" og spesielt "Two" har blitt mer allemannseie enn de er; med nikk til både nevnte Arcade Fire (vil de klare å toppe The Antlers' fremførelse av "Two" på morgendagens konsert?) og Sigur Rós gis publikum gufs som ikke bare skyldes den litt sure Arendals-vinden.
Peter Silbermans nesten-kastrat-tangerende vokal stemmer spesielt godt på "Atrophy", en av mange låter som bandet stundom tværer ut litt mer enn det strengt nødvendige (kanskje for å beholde én fot i postrocksjangeren), for det er de periodene han synger som høyest at dette blir mest minneverdig.
Dette er dog bare en mild irritasjon, siden både fremførelsen og låtene i seg selv er såpass sterke.
The Antlers er et overraskende sprudlende livebekjentskap, og gir garantert flere i publikum enn meg umiddelbar lyst til å gjenoppdage deres forbigåtte debutalbum av fjoråret.
| 1 |
001440 | Flagg på halv stang
Edle motiver til tross:
23 låter som vingler mellom gammel storhet og småklam forkynnelse blir et knippe for mange.
Det beste av begge verdner eller kompromissets urinlunkne kunst?
Dette er et spørsmål man bør stille seg når ulike sjangre surres sammen, slik tilfellet er når en av verdens største rappere og et reggaeikon-avkom og stjerne på egne bein forsøker å gjøre avstanden mellom New York og Jamaica mindre.
Som på det afrosentriske og budskapstunge samarbeidsalbumet Distant Relatives, utgitt tidligere i år, blir svaret et rungende "tja".
Den Mulatu Astatke-samplende "As We Enter" sparker som forventet i gang konserten på fornøyelig vis, før "Nah Mean" og et knippe klassiske ("If I Ruled The World") og mindre klassiske ("Hip Hop Is Dead)
Nas-låter pisker publikum innover mot en prematur ekstase.
For det blir bare ikke like engasjerende når Damian Marley får boltre seg på egenhånd omtrent midtveis i konserten, og følelsen av en nedadgående kurve stagges først med en gnistrende versjon av "Dispear".
Du kødder ikke med låter som "Made You Look" og "Jamrock", og de kommer riktignok, sammen med andre høydepunkter fra Nas' rikholdige, om enn ujevne katalog.
Men de avløses litt for ofte av retningsløse prekener fra Distant Relatives, som bæres fram av et proft, men til tider noe gjøglete orkester.
Da er det helt greit at pappa Bob får runde av konserten, i form av allsang til "Could You Be Loved?".
Det er lov å håpe at hordene av monumentalt drita ungdom tar med seg det glade budskapet idet de glassøyde raver videre innover i natta.
| 0 |
001441 | Et massivt nei, takk
Massive Attack anno 2010:
Bakgrunnsmusikk som mest av alt forklarer hvor mye ecstasy folk tok på 90-tallet.
Massive Attack.
De fleste på purunge Hove tenker nok mer på hitten til den langt mer fremadstormende og relevante Nicki Minaj enn på en Bristol-duo som ikke har betydd noe på 12 år.
Stordriftsfordelene er helt klart av økonomisk art, og ved siden av Arcade Fire står Massive Attack som årets Festival Republic pakkeløsning – lett pussige navn på plakaten til en festival som av og til er mer ”på” enn selveste Steve Jobs.
Massive Attack var 90-tallets triphops fanebærer, en sjanger basert på slowrap-reggae fusjon, med fiffig programmering.
Slik sett passer det at de overtar scenen etter at fusjonen Nas/Marley har bergtatt hoppende glade festivalgjengere.
Hvor det ble av den stemningen vet ingen.
Foran en LED-skjerm som med bitteliten skrift predikerer 90-tallsdop, går bandet på scenen og fyrer av en slapp ”United Snakes”.
Ikke før under godlåta ”Angel” er det tilløp til klapping blant all plapringa i publikum.
Og da er mesterverket ”Teardrop” allerede unnagjort, med en litt uengasjert Martina Topley-Bird på vokal.
Savnet etter Elizabeth Fraser er stort.
For et band som i så stor grad lener seg på andre artisters vokalprestasjoner, er Massive Attack live en ekstremt light versjon av seg selv.
Og de gjør heller ingenting for å kommunisere med de relativt sett få som hadde møtt opp.
Horace Andy leverer vokalt, men fremstår unektelig mer som en vis fyr enn en scenepersonlighet.
Showgrepet der avisoverskrifter er kjørt gjennom Google Translate er småartig, men ord som ”naken-kutter-barberblad-tortillaer-Rybak” ville kanskje slått bedre an om Hove også i år hadde hatt noen emo-band på plakaten.
Skjønt, de ville vel ikke sett konserten uansett.
Koristen Deborah Miller er Massive Attacks fremste våpen, og hun gjør ”Unfinished Sympathy” på glitrende vis.
Men det blir med dette ene øyeblikket i en konsert som for publikum ellers består i å prate om Pendulum, Gallows og andre relevante band.
Det forblir en gåte hvorfor bandet går hen og dropper signaturlåta ”Karmacoma”, men det er sikkert bedre for oss å leve med studioversjonen av låta uansett.
Det eneste relevante og vitale med Massive Attack på Hovescenen torsdag kveld er og blir kallenavnet til Robert ”3D” Del Naja.
#avatar.
United Snakes Babel Rising Son Girl I Love You Psyche Futureproof Teardrop Mezzanine Angel Safe From Harm Inertia Creeps Splitting The Atom Unfinished Sympathy Atlas Ai
| 0 |
001442 | Ekstatisk svanesang
LCD Soundsystem er snart historie, hevder James Murphy.
At det er en stor skam, beviste han til de grader på Roskildes åpningskveld.
James Murphy, popgeniet bak LCD Soundsystem, ser mest av alt ut som en lubben pizzabaker med pulesveis der han inntar scenen på Roskilde.
Men den forventningsfulle folkemengden som mer eller mindre har fylt teltet, vet bedre.
Og kanskje er de fleste også klar over at James Murphy har uttalt at LCD Soundsystem synger på siste verset.
For trampeklappen er et faktum før bandet i det hele tatt har spilt en note.
Og at skinnet bedrar, det er et faktum som hamres inn med åpningslåten, "Us V Them".
Bandet er tight som en rotterumpe, og Murphy viser seg noe overraskende å ha en stemme som fyller så mange registre at han kunne kalt den Brønnøysund.
Han går opp i falsett, snakkesynger, skriker, messer, insisterer og imponerer.
Han får dansegulvet til å koke med låter som den gamle kjenningen "Daft Punk Is Playing
At My House" og "I Can Change" fra det nye albumet This Is Happening, melankolien til å blusse opp med den suggererende og såre genistreken "Someone Great".
Hvite menn kan funke, viser det seg.
Og ja, det går an å danse til intelligent musikk.
Murphy er kledd i hvitt fra topp til tå, den største klesmessige utskeielsen å spore på scenen, og foruten en del action fra røykmaskinene snakker vi sober lyssetting og lite tant og fjas.
Men discokulen som henger fra taket gjenspeiler det som skjer blant publikum.
Det tar nemlig fullstendig og fulkomment av.
Det danses, synges, trampes og klappes, og innimellom låtene ropes det taktfast "LCD, LCD, LCD".
Det minner til tider om å være tilstede på en fotballtribune, med verdens beste supportere.
Det er en konsert hvor publikum og band smelter sammen til en stor lykkelig enhet, og LCD Soundsystem virker både overraskede, ydmyke og ekstremt oppstemte av den vanvittige responsen.
"Dette er gøy, dette er vakkert, tusen, tusen takk!", smeller det fra en smilende frontfigur.
At James Murphy nå insisterer på å førtidspensjonere LCD Soundsystem, er helt krise.
For det som utspinner seg på scenen på Roskilde er intet mindre enn et band i full blomstring, et band som frontes av en låtskriver av stort og tidløst format.
Og, skulle det vise seg, en aldeles glimrende vokalist.
Det er bare å håpe at de unner fansen mange, mange flere konserter før de gir seg for godt.
"I'm Losing My Edge", messer Murphy før bandet forlater et publikum som vil ha mer, mye mer.
No James, you're most definitely not
| 1 |
001443 | Et salig kaos
Det koster visst å være kulest i rockeklassen.
En sliten fyr, Julian Casablancas.
Etter at The Strokes, tross varslet comeback, har skuslet bort momentumet de siste årene, forsøker newyorkeren å bære fanen videre i egen hengslete person.
På Amfiscenen vrøvler han lettere usammenhengende mellom låtene, i en tone som veksler mellom blasert, tjalla sarkasme og genuin takknemmelighet over oppmøtet.
Forvirring er i det hele tatt et stikkord for kvelden, som i korte trekk kan oppsummeres som en kombinasjon av det beste og det verste innenfor hipsterrock.
Det åpner skamløst nok med The Strokes' "Hard To Explain", og settet veksler derfra mellom de mer stringente låtene til moderbandet og et frislipp av de uregjerlige, dels motstridende impulsene som preger mannens solosysler.
Her pendles det uanstrengt mellom sakrale orgelpartier, glitzy synther og tungt filtrert vokal.
Som regel bor det en popmelodi i hjertet av låtene, men inn dit er veien ofte altfor lang og trøblete.
Om du, som jeg, er et stykke unna å ha hørt ihjel Casablancas' solodebut, vil Strokes-innslagene fungere som et tveegget sverd:
De peker på svakhetene ved solomaterialet, og føles tidvis som lettvinte grep å ta idet mengden av nyskrevet materiale ebber ut.
Samtidig ligger de godt i øregangene.
Det er med andre ord lov å glede seg til gjenforening, men jeg skulle ønske fyren brukte mer tid på å utvikle sine udiskutable låtskrivermuskler og mindre på fjas og sabotasje av eget potensiale
| 0 |
001444 | Doktor Albarn
Den musikalske heksedoktoren Damon Albarn åpnet dørene til sitt laboratorium på Roskilde i natt.
Like før Gorillaz går på, svirrer ryktene foran den Orange Scenen i Roskilde.
Snoop Dogg kommer!
Lou Reed også!
At Damon Albarns høyst suksessrike musikalske laboratorium åpner en halvtime på overtid, gjør sitt til å forsterke troen på gjesteopptredener fra Snoop og Reed.
Snoop Dogg er jo alltid forsinket, right?
Og Snoop Dogg kommer.
På storskjerm, vel å merke.
Men Mick Jones og Paul Simonon fra The Clash er der.
Og hvem er han mannen Albarn gir en bamseklem idet han rusler inn på scenen?
Jo, selveste soulfar Bobby Womack.
Etterhvert er det bare å gi opp å telle antall musikere på den Orange Scenen.
Her er strykere, en blåseseksjon, korister, en gjesteopptreden fra et syrisk orkester, og vokalister som spenner fra Womack til Kano, Little Dragon, Booty Brown og Bashy.
Og det vi får se er vel så mye en oppsetning som en konsert.
Det som en gang var et virtuelt band, befolket av animerte figurer, blåses til liv av Albarn, som styrer skuta med oppglødd hånd.
Hans enorme musikkinteresse har ført ham til alle verdenshjørner, enten det dreier seg om musikalske prosjekter i Mali, eller den kinesiske operaen Monkey:
Journey To The West.
Og det han har høstet, det deler han rikelig av denne første kvelden på Roskilde.
Dub, hip hop, soul, reinspikka pop og arabiske rytmer - her snakker vi om en musikkens Noahs Ark.
Noe som understrekes av en gjennomført maritim stil på det enorme bandet.
At Damon Albarn trives i dette grenseløse formatet, levnes det ingen tvil om.
Han gliser så stort at gulltannen hans nesten blender oss.
Og på et tidspunkt går han ned på knærne og takker den enorme folkemengden for responsen.
For stemningen er god, og folk lar seg villig føre med på seilasen.
Og om vi ikke snakker om en hitparade, føles oppbygningen riktig i forhold til helheten i forestillingen.
Publikums tålmodighet og åpne sinn blir da også rikelig belønnet da eventyret går mot slutten, og Gorillaz klinker til med monsterhitene "Feel Good Inc" og "Clint Eastwood".
Guttegjengen foran meg, som knapt nok var født da Blur spilte her for 15 år siden, har danset og sunget med på hver eneste låt fra start.
De tråkker til med en seiersdans av dimensjoner da konserten går mot slutten, tusenvis av lightere tennes og publikum går fullstendig bananas.
"World Of The Plastic Beach'' ''Last Living Souls'' ''O Green World'' ''Kids With Guns'' ''Stylo'' ''On Melancholy Hill'' ''Rhinestone Eyes'' ''Broken'' ''Empire Ants'' ''Dirty Harry'' ''White Flag'' ''Superfast Jellyfish'' ''Dare'' ''Glitter Freeze'' ''Some Kind Of Nature'' ''El Mañana'' ''Cloud Of Unknowing'' ''Pirate Jet'' ''To Binge'' ''Feel Good Inc'' ''Clint Eastwood'
| 1 |
001445 | La ulven leve
Alabama-rapperen Yelawolf er blant de få som kan skrike "fuck you!" i trynet ditt og få det til å føles som en bamseklem.
Det ser ikke spesielt lovende ut når Yelawolf, den mest inspirerte rapbookingen Hove kan klaske i bordet med i år, skal entre scenen i amfiet.
Det befinner seg knapt en kjeft på området, og lydproblemer gjør at førstelåten må dras i gang på nytt.
Bekymringene fordufter imidlertid etter få minutter, og idet "Good To Go" duver over den voksende folkemengden blir det med ett klart at dette blir en spesiell konsert.
Yelawolf er nemlig noe for seg selv.
Eminem-sammenligningene han har måttet tåle er både urettferdige, overfladiske og misvisende; visst er de begge hvite amerikanere, stinne av karisma og med white trash-estetikken under huden, men Yela skiller lag med den stadig mindre relevante Marshall Mathers både lyrisk, musikalsk og flytmessig.
Over tung, dum bass og skeletale sørstatsbeats avleverer han de knark-og-bil-sentriske tekstene i et forrykende tempo, med en sjelden rytmisk intelligens og overlegen timing.
Høydepunkter finnes, som på miksteipen Trunk Muzik, i hopetall:
Både "I Wish" og "Stage Lights" bryter med den frenetiske dirty south-dundringa og ekspanderer inntrykket av Yelawolfs utrykksmessige habitat, mens "Pop The Trunk" og "In This Club" som forventet avslutter med stil.
På "Love Is Not Enough" viser han endog at han er i besittelse av en anstendig sangstemme, og med "F.U." dytter han publikum ytterligere over på sin side med like deler elskelig og energisk gneldring.
Humor og sjarm er kvaliteter det kan være lurt å være i kontakt med når du ser ut som en aldrende emokid, og Yelawolf besitter dem i likt monn.
I det hele tatt en nødvendig vitamininsprøytning på festivalens siste dag, dette.
Ved neste korsvei er det en overhengende sjanse for at både Yela og folkemengden som får overvære ham er langt større
| 1 |
001447 | Javisst!
Folkens.
I kveld ble det skrevet et lite stykke norsk hiphophistorie.
På norsk.
Man skal være i overkant raus om man ikke er litt drittlei av bergensdialekt nå.
Samtidig har Loddefjord-miljøet gitt oss den mest spennende og beste musikken den siste tiden.
Det kan og skal ingen ta fra disse suburbane poetene, enten de heter John Olav Nilsen eller Lars Vaular – spydspissene i et musikkmiljø som har et eget språk, og som aktivt bruker egenart og forskjellighet som styrker.
En slags eksklusiv inkludering.
Den litt mørke Amfiscenen (også kalt ”metallkulpen”) er stor å fylle for et hvilket som helst band, og jo tidligere på kvelden – desto verre er det.
Slik sett hadde Lars Vaular og en stor oppgave.
Samtidig er årets norske banger, ”Rett opp og Ned” den mest spilte låten ute på Hove-campen, og mange ville selvsagt få denne servert fra scenen.
Etter fyndig oppvarming fra en haug folk fra A-laget, kommer Lars Vaular på scenen og fester grepet om publikum med sped, men stødig hånd fra første stund.
Hiphopkonserter kan fort bli dørgende kjedelige å se på, men med scenen etter hvert fylt av hele A-laget, Store P (som fremstår stadig bedre på mic’en) og kveldens andre hovedingrediens; Girson, flyr tida som karrieren til Vaular har gjort det siste året.
”Kem skjøt Siv Jensen” fører tusenvis av hender i været, og en gjeng bergensere har bergtatt et festivalpublikum på reservebatteri.
”Neeei!” viser en rapper med en flyt som ville fått Heraklit til å riste av glede.
Settet er stramt komponert, og selv de amfisittende rister på rassen.
Girson fyller rollen som sidekick til fulle, det er derfor ikke på grunn av at Yelawolf kommer på scenen at showet får en amerikansk, unnskyld uttrykket, realness.
Selv uten alt for mange etablerte hits i ermet, kommer selv lavenergiske låter som ”På Tide” helt til sin rett denne kvelden.
Bulderet i brystkassene når den klassiske live-favoritten ”Gi meg noe bass” bankes inn i Tromøya, sørger for at folk får fullstendig fot.
Og så er det selve kronen på verket, en plankeversjon av det som vil stå igjen som en av 2000-tallets aller beste danselåter, ”Rett opp og ned”.
Det er nesten pussig hvor fort det hele er over – men vi vil ha minnene fra dette med oss videre.
Neeei!
Denne var ikke for et utested, denne var for store Amfiscenen – og for norsk hiphophistorie.
| 1 |
001448 | Ga Hove stjerner i øya
Fire eller førti år.
Alle elsker Karpe Diem.
Det er ikke mange norske band som kunne fulgt opp Yelawolf og Lars Vaular på Amfiscenen i kveld.
Men for Chirag Patel og Magdi Ytreeide Abdelmaguid ble dette en triumfferd og nok et bevis på at disse gutta er stjerner.
Nytt av året er Karpe Diems eminente liveband Something Sally, og det hersker liten tvil om at de har hevet Karpe Diem som liveartister flere hakk.
Foruten å være svært kompetente musikere, bidrar de også med å showe med samme fantastiske energi som rapduoen selv.
Og show er dette til gangs.
Karpe Diem er ikke bare rapstjerner - de er popstjerner.
Hvorfor ikke Karpe
Diem har spilt på Hove før er et mysterium for meg, men når de først kom, så kom de godt.
Konserten har den desidert største aldersspredningen på årets Hovefestival - et blikk utover publikumet på Amfiscenen understreker hvor bredt Karpe Diem egentlig favner.
Showet har en jevn og fin energi, og det viser seg (ikke overraskende) at hitene fra gruppas to forrige plater fremdeles er de største.
Amfiet koker alllerede ved andre låt - en ekstremt fengende og tight versjon av "Regnvær", og koker over av allsangvennlige "Piano".
Den eneste som kan ligne på et dødpunkt underveis i konserten finner sted midtveis.
Der utfører duoen blant annet er en litt for langtekkelig presentasjon av bandet, samt en litt klein gimmick hvor Magdi blant annet må danse en "James Brown-dans" på oppfordring fra sin kompis Chirag.
Med sin nyeste plate Aldri Solgt En Løgn har rapduoen gått fra gjøgleri til alvor - uten å miste sjarmen.
Også live oser de nye låtene av selvtillitt, og som alltid inneholder de lekre rim og melodier.
Kveldens publikum var vitne til fremførelsen av et knippe sterke, nye låter som sannsynligvis kommer til å vokse på samtlige etter hvert som de får sine runder på landets radiokanaler og på norsk ungdoms MP3-spillere.
Av de nye låtene er det duoens ferskeste singel "Byduer i dur" som funker aller best i kveld.
Jeg lukter kommende megahit på lang vei i det hele Amfiet reiser seg og hopper i tak på oppfordring fra Chriag og Magdi.
- Alle har en kompis som elsker oss, sier Chirag mellom to låter.
Det har han sannsynligvis helt rett i.
| 1 |
001449 | Det brenner på Hove
Arcade Fire erobret Hove fåmælt, armert med den farlige ammunisjonen Mange Nye Og Ukjente Låter, og forlot scenen med publikum i gråt og gruppeklem.
Det åttemanns sterke bandet har hatt en litt lei fortid med Norge etter forrige Hovekonsert, med en avlysning, en høyst middelmådig ny konsert noe senere og en irriterende legendarisk benevnet intimkonsert på utestedet Garage i Oslo (for alle oss som ikke kom inn).
Vel, alle som har vært litt avventende til hvordan dette skulle bli, kunne pustet lettet ut på Hovescenen denne kvelden; de leverte et show og en energi uhyre få band har gjort dem før på Tromøya.
Et av årets mest imøtesette rockalbum, The Suburbs, har blitt teaset med et knippe låter som på CD har virket noe flate og skuffende, men i liveformatet fungerer de nye vel så bra som klassikerne.
Spesielt den noe Foo Fighters-riffede "Month Of May" fikk en helt ny start her, der den - godt hjulpet av svært effektiv videokollasj - fremsto som en soleklar kommende livefavoritt på linje med "Power Out", "No Cars Go" og "Intervention" - som alle var godt representert her.
Alle låtene fremført av et overraskende inspirert, inkluderende (dog i starten noe fåmælt) og jævlig godt samspilt band med en energi som får en til å hive alle hemninger, uansett hvor lite festivalfull man skulle være.
Publikum omfavnet de nye låtene, og spesielt "We Used To Wait" og den helt utrolig skumle/suggererende "Rococo" bygger på ny opp forventningene om nok et klassikeralbum fra kanadierne.
Funeral-outsideren "Haïti" var den som løsnet stemningen for alvor, med en Régine Chassagne på vokal, gaulende desperat som om det skulle bli det siste hun gjorde.
Det var det imidlertid ikke; det godt-over-timeslange settet var en eneste opptur av skjønnsang, instrumental brillianse og - noe jeg i pausen etter Neon Bible hadde avglemt - noen av de mest hypnotiske rocklåter man har hørt de siste år.
Til tross for at mange av de nye låtene er mer nedstrippet enn det gamle materialet, så funket også kassegitardrevne "The Suburbs" og "Modern Man" som bare det - om ikke annet som pause fra det tunge, dystre som jo er gjennomgående for bandet (i dag også i klesveien, siden mange av de hadde på seg blodflekket tøy).
Da de to siste ekstranumrene "Power Out" og "Rebellion (Lies)" hadde spilt seg ferdig, var det ingen tvil: de (litt for fåtallige) publikummerne på Hovescenen hadde fått et musikalsk minne for livet - og hvordan skal vi best oppsummere dette i én setning?
Årets beste konsert på norsk jord, rett og slett.
2.
Keep The Car Running
14. We Used
To Wait
Foto fra konserten:
| 1 |
001450 | Rå romfart
Lindstrøm & Christabelle ga publikum energien de trengte til å feste seg gjennom Hoves siste natt.
"Shit, dette blir langdrygt", var det første som slo meg da jeg entret Teltscenen for å la super-DJ Lindstrøm & hans syngende spacediskopartner Christabelle avslutte jobbuka på Tromøya.
Et fåtallig og slapt publikum og to introverte skikkelser på scenen gjennom konsertens er aldri et godt tegn - men i det Michael Jackson-samplende "Baby Can't Stop" dundrer ut av høyttalerne en time senere skjønner jeg at jeg tok feil.
Heldigvis.
Fantastiske "Lovesick" ble det definitive vendepunktet.
Seig og suggerende, men samtidig klubbete dansbar trakk den publikum ned til teltet og sendte stemningen i en bratt kurve oppover.
Og når festen fortsetter med harde, fengende beats, elegante miksinger og festivalens heftigste lysshow, kan man ikke be om mer.
Duoen presenterer de beste låtene fra kritikerroste Real life is no cool med stort hell.
Christabelle skal ha mye av æren for å holde publikum i gang.
Det er som om hun leser trøttheten hos de oppmøtte og skjønner at det måtte hard jobbing og full innsats til for å holde liv i massen foran scenen.
Selv om det kan være småkleint med norske artister som prater engelsk på en norsk festival, kommer hun unna med det.
Hun roper, synger, danser og klapper - og alle elsker henne.
Heldigvis er de svevende og dronete låtene i fåtall.
På dem høres Lindstrøms vrenging av egen stemme bare rar og irriterende ut, og det er lett å bli utålmodig.
Publikum trenger konstant trøkk, vil danse og få det småkalde teltet til å bli en svett klubb.
Takket være en eminent duo bak henholdsvis mikrofon og miksebord går det i oppfyllelse, og undertegnede priser seg lykkelig for at førsteinntrykk ikke alltid stemmer.
Foto fra konserten
| 1 |
001451 | Rustfritt stål
Alice In Chains viste muskler, potens og følelser på Roskilde.
I dagslys ser Alice In Chains ut som en gjeng bilmekanikere som plutselig har fått tildelt en scene.
Sigarettene dingler fra munnvikene, det er null styling, det er så uhipt at det nesten bikker over.
Og det er noe av det som gjør dem så lett å elske.
Alice In Chains er et av de mest upretensiøse bandene som noensinne har gjort en stadionkonsert.
Hva er det sidemannen min sier?
"De kunne liksom like godt spilt i Spjelkavik".
De er macho og jordnære, men de bærer hjertene utenpå skjortene.
Comebacket til Alice In Chains er så fortjent.
Det er umulig å forstå hvor vondt det må ha gjort da Layne Staley, bandets ikoniske frontfigur, beveget seg så langt inn i rusmisbruket at han ikke maktet å fungere musikalsk.
Da han ble funnet død av en heroinoverdose i 2002, hadde de ikke spilt live på seks år.
Men Jerry Cantrell, Sean Kinney og Mike Inez hadde så mye mer krutt på lager.
Og med bandets nye vokalist William DuVall, fant de katalysatoren.
Heldigvis.
Fjorårets album, Black Gives Way To Blue, er nemlig en maktdemonstrasjon fra et band som har stått opp fra de døde.
Og på den Orange Scenen takker Alice In Chains for tilliten med rock så seig, presis og deilig at det bare er å gi seg over.
William DuVall har en praktfull stemme, og gjør ikke skam på låtene hans forgjenger gjorde berømt.
Han har ennå noen meter igjen å gå når det gjelder scenetekke, men det er kanskje like greit - for det er gitarist og vokalist Jerry Cantrell som er konsertens største stjerne.
Med et vanvittig potent band i ryggen briljerer han med de blytunge gitarriffene han har patent på, og som er en av grunnsteinene i soundet til Alice In Chains.
Vi snakker om et band som ikke har tapt et eneste gram musikalsk styrke.
Alice In Chains er lyden av metal som møter Laurel Canyon.
De er barske som fy, men er aldri redde for å vise følelsene sine.
Vokalharmoniene påkaller gåsehuden gang på gang, og om musikken er tung og skitten, så er den også dypt følsom.
Jeg innrømmer gladelig at en tåre i øyenkroken prøver å presse seg frem flere ganger i løpet av konserten, og at den vinner frem på den sterke versjonen av "Your Decision" fra fjorårets comebackalbum.
Det er nok de eldste låtene i katalogen som vekker aller størst begeistring foran den Orange Scenen.
Men vi er også mange som forlengst har innlemmet Black Gives Way To Blue i gullrekken til Alice In Chains, som aldri har gitt ut et dårlig album.
Fra " "Rooster" og "Would?" til "Check My Brain" og "Acid Bubble" - det er fordømt godt å ha Alice In Chains tilbake.
Da hipsterbandet Dirty Projectors fra Brooklyn spiller på festivalen litt senere på kvelden, trekker de forøvrig frem to musikalske høydepunkter på Roskilde:
Tinariwen og Alice In Chains.
Dette spilte Alice In Chains:
Rain When I Die Them Bones Dam That River Again It Ain’t Like That Check My Brain Your Decision No Excuses Lesson Learned Acid Bubble Nutshell Angry Chair Man In the Box Would?
Rooste
| 1 |
001453 | Høymesse for Smiths venner
Dronningen av rock kom, spilte og beseiret Roskilde.
Før Patti Smith forlater scenen, ryker hun av gitarstrengene sine.
En etter en.
Med bare hendene.
Og avleverer følgende avskjedshilsen:
"I stand before you with all my brutal imperfections.
With love".
Hun har nettopp bevist at hun er tidenes største kvinnelige artist.
Men la oss spole tiden knappe to timer tilbake.
Punkikonet, poeten og aktivisten Patti Smith blir tatt imot med varme av solstekte festivalgjengere.
Og det skal fort utvikle seg til en gjensidig kjærlighetsaffære.
Smith har med seg et svært kamera, og sørger for å ta bilder av publikum.
"I am your paparazzi", smiler hun.
Det har gått to dager siden hun ledet minnehøytideligheten som markerte at det har gått ti år siden Roskilde-tragedien som krevde ni liv.
"We are fragile.
We are strong.
We are alive!" roper Patti, og så er konserten jeg aldri kommer til å glemme i gang.
Patti Smiths posisjon i rockhistorien er ikke til å rokke ved.
Men at hun nå, 63 år gammel, og 35 år etter at hun albumdebuterte, har en så voldsom kraft som sceneartist, kommer som et sjokk.
Hun er som en tornado som virvler oss rundt til vi blir svimle.
Den særpredgede stemmen, som har holdt seg bemerkelsesverdig godt, har en styrke som tvinger oss i kne.
Tekstene er så jævlig bra, det hadde jeg nesten glemt.
Samspillet med gitarist Lenny Kaye, som har vært hennes følgesvenn siden tidlig 70-tall, er magisk.
Musikalsk telepati.
Stilen hennes er det mange som har prøvd å kopiere, men ingen som kan ta fra henne.
Å høre henne synge "Because The Night", hennes mest kjente låt, over 30 år etter at hun skrev den sammen med Bruce Springsteen, gir teksten en helt ny dybde.
Hun står der med flokete hår og grå ettervekst og synger "take me now baby here as I am" og "what I got I have earned/what I'm not I have learned".
Patti Smith viser at begjær ikke kjenner noen alder, og at man som kvinnelig artist ikke må legge seg under kniven for å føle seg relevant i en verden som er besatt av ungdom og skjønnhet.
For Patti Smith er selve definisjonen på rock chick.
Ikke rart at ungjentene foran scenen får stjerner i øynene.
Rockedronningen tar oss med på en berg-og-dalbane-reise som spenner fra desperat begjær til varme, fra rå punk til stadionrock, fra sinne til latter.
Fra "Ghost Dance" til "People Have The Power" til "Dancing Barefoot" og "Gloria", hun øser av sine egne klassikere, men trår også til med coverlåter som Lou Reeds "Perfect Day", The Rolling Stones' "Play With Fire" og Jim Carrols "People Who Died".
Patti Smith har rykte på seg for å være en streng dame, men på den Orange Scenen i dag er det bare generøsitet å spore.
Når konserten går mot slutten, tar Patti Smith frem gitaren.
"Everything is possible", brøler hun, "I can't play the damned guitar, but I'm doing it anyway!".
Det er klart for en forrykende versjon av "Rock N Roll Nigger".
Karismaet hennes er av en annen verden, hun pisker opp stemningen i den grad at det er hakket før publikum starter en vaskeekte revolusjon.
Det har vært så intenst, så brutalt vakkert og emosjonelt at det nesten er en lettelse at det er over.
Og idet jeg tørker gledestårene, tar Patti Smith fatt på jobben med å rive gitarstrengene i fillebiter
| 1 |
001454 | Konge med menneskelig ansikt
Konsertene hans er like sjeldne som de er legendariske.
Søndag kveld la Prince alen til sin legendestatus med en hjertevarm Roskilde-finale.
Roskildes Orange Scene noen minutter over ti på kvelden, søndag 4. juli.
En beskjed om at publikum bes ta hensyn til at artisten ikke ønsker å bli fotografert, ruller over storskjermene.
På scenen står et kobbel teknikere på to og fire bein.
Den ene musikeren etter den andre kommer ruslende, for så å forsvinne igjen.
Først en kordame, så selveste Sheila E – Prince’ stjernetrommis fra 80-tallet, og til slutt en ruvende munnspiller som med djevelsk glis blåser forventninger i publikum.
Kvart over ti er omsider teknikerne ferdige.
Hele bandet er på plass og begynner å spille.
Vi kjenner igjen introen til ”Let’s Go Crazy”, og der entrer det lille popgeniet scenen.
Da ramler det med ett en tekniker inn fra venstre.
I noen sekunder romsterer en tykkfallen danske ved en av monitorene, og lager en nesten skandaløs start på sommerens mest omtalte konsertbegivenhet i Skandinavia.
Hjertebankingen over teknikeren gir seg raskt, men det er likevel et forvarsel om at det er en uperfekt utgave av Prince som har inntatt en konsertscene for første gang i 2010.
Ikonet som er kjent for sin perfeksjonisme, sitt kontrollbehov og sine gjennomkoreograferte show, har kommet for å vise seg fra en menneskelig og upretensiøs side.
Han er ikke her for å promotere et nytt album (hans 27. studioalbum, ”20Ten”, er kun tilstede i coverarten som er trykket på den hvite overdelen han bærer) eller vise fram et show øvd inn til siste detalj.
Han er her for å gjøre en festivalkonsert med en gjeng lysende musikere og en bunke klassiske låter.
Klassiske låter, ja.
Etter feststarteren ”Let’s Go Crazy” følger ”Delirious”, ”1999”, ”Little Red Corvette” og “Controversy”.
Det er som vi er på ”Purple Rain”-turneen en gang i 1984/85, og man må klype seg lett i armen.
Skjønt det mangler litt på at framføringen er av like klassisk kaliber.
Prince' band anno 2010 trenger tid for å bli varme i trøya.
Man kan høre at dette er deres første konsert av året, og innledningsvis mangler det både trøkk og volum.
Lyden er heller ikke perfekt.
Både band og publikum begynner å løsne i en funky og lang ”Controversy”, som smeltes med blant annet Chic’s ”Le Freak”.
Det er her Prince for alvor avslører kveldens jeg; den blide og kommuniserende entertaineren.
Han som roper ”Denmark, do you like funky music?” mens han danser, blunker, strutter og flørter.
Han som byr på avslappa sjarm og naturlig kulhet framfor stram regi.
Han som ber om at scenelyset dempes slik at han kan se publikum.
Det er en naturlig varme over Prince denne søndagskvelden på Roskildefestivalen.
Kanskje han instinktivt forstår at det 80 000 slitne festivalgjengere trenger er en helende hånd, ikke en stram pisk.
Kanskje er han bare blitt mykere med åra.
Det er i alle fall mennesket bak myten som trer fram ettersom konserten skrider fram.
Et menneske man aner har gleder og sorger som alle oss andre, gode og dårlige sider.
Det er tanker som det aldri tidligere har vært plass til om den perfekt iscenesatte popguden.
Prince og Sheila E har en historie tilbake til 80-tallet da de var elskere, råskinn og sexdyr.
Når de gjør ”Take Me With U” på den Orange Scene er bankende underliv erstatta med bankende hjerter.
Gitaristen Prince er alene i spotlighten på en fjærfunky ”Guitar” før han forlater scenen og overlater mikrofonen til koristen Shelby J; en hårløs soulengel med den stemmen og 100 prosent sceneintegritet.
Det som kunne vært et kjedelig pausenummer med en cover av Sarah McLachlans ”Angel” blir til en sakral hvelving over Roskilde.
Gospelfeelingen fortsetter når far sjøl kommer tilbake på scenen og sammen med Shelby duetterer Bill Withers soulsviske ”Lean On Me” på dempet og smakfullt vis.
Prince covrer seg sjøl med en lett utflytende utgave av ”Nothing Compares 2 U” før han henvender seg til publikum og spør hva folk vil ha nå; ”Jazz or funk”.
Han har selvsagt selv svaret; ”we’ll stay in church”.
Og dermed framfører Prince ”Purple Rain” på Roskilde denne julikvelden.
Det er smått uvirkelig, men alvoret og inderligheten til den lille der oppe er høyst virkelig.
Han kommer tilbake for en halvtime med ekstranummer-jamming.
Hele den svarte musikkarven skal brettes ut.
Han har selv vært med på å forme den.
Prince anno 2010 plasserer seg ydmykt inn i en historie han er stolt av å være en del av.
”Real music by real musicians” fastslår han.
Prinsen hyller den avdøde popkongen når Jacksons ”Shake Your Body (Down To The Ground)” introduseres med ”this is for my friend”.
Jammen kunne kanskje vært bytta ut med flere av hans egne låter, men det er vanskelig å være kald når det oser spilleglede og upretensiøst overskudd fra scenen.
Når så den klassiske åpningslinja ”you don’t have to be beautiful to turn me on” kommer fra leppene til mannen som skrev den, eksploderer festivalplassen i glede.
”Kiss” er prikken over i’en.
Det kommer enda litt mer etter det.
Litt unødvendig, men typisk nok for Prince på Europa-ferie sommeren 2010.
Let's Go Crazy Delirious 1999 Little Red Corvette I Like Funky Music Controversy Le Freak Why U Wanna Treat Me So Bad Take Me With U (with Sheila E.) Guitar Angel (cover Sarah Mclachlan) Lean On Me (cover av Bill Withers) Nothing Compares 2 U Purple Rain Mountains /Shake Your Body/Everyday People/I Want To Take You Higher Kiss Dance 4 M
| 1 |
001455 | Venstrefotsarbeid
Jeg husker hvorfor jeg elsker rap, og det er Big Boi sin fortjeneste.
Big Boi har siden debuten med Outkast seksten år tilbake, stått i skyggen av eksentriske, esoterikse og forholdsvis uberegnelige Andre 3000.
Der Andre er blitt regnet som den geniale, har Big Boi, særlig av utenforstående, blitt redusert ned til «den andre», eventuelt «den konstante».
Rapperen Big Boi sto i kontrast til den musikalske Andre.
Talende nok var det såvidt Big Bois solodebut fikk se dagens lys.
Hadde makker Andre 3000 sluppet en egen skive, ville sannsynligvis hypen gått av hengslene lenge før skiva i det hele tatt var påtenkt utgitt.
Big Bois utgivelse forble bortgjemt for offentligheten, rett og slett fordi plateselskapet Jive la lokk på hele greia.
Hvis det er noe som fremstår som tydelig ved Sir Lucious Leftfoot (bortsett fra at Jive bør skamme seg) er det at ideen om Andre som musikalsk genial og Big Boi som den nødvendige konstanten ved siden av er riv, ruskende gal.
De svakeste sporene på Big Bois solodebut er nemlig knallsterke, de sterkeste sporene er rett ut vanvittige, og skiva som helhet står knapt tilbake for det beste Outkast har gitt fra seg.
Enhver skive som inkluderer trioen «Shutterbug» (den beste Scott Storch-produksjonen på denne siden av 2005 og årets låt - garantert), magiske «Fo Yo Sorrows» og Gucci Man-gjestende «Shine Blockas» er noe utenom det vanlige.
Det eksepsjonelle med Sir Lucious Leftfoot er, utypisk for rapalbum anno 2010, at få av de andre sporene på skiva står noe tilbake for singlene.
Alle de femten sporene føles livsnødvendige for skiva som helhet, og bortsett fra noe statiske og i overkant pompøse «General Patton» er albumet blitt en tilsynelatende personlig og ikke minst helhetlig videreføring av Outkasts lydbilde.
«You Ain't No DJ» lener seg på ATLiens, «The Train pt II» er gjørmete funky Oukast a la Aquemini og «Tangerine» med T.I er lyden av Outkast anno 2010.
Med Organized Noize bak omtrent halvparten av sporene vet du hva du får - vi snakker gritty sørstatsfunk, gråtende gitarer, håpløst tight trommeprogrammering og Sleepy Brown-vokal.
Og en Janelle Monae som løfter et album som knapt kan bli bedre enda et hakk mot himmelen.
Fakta er at omtrent ethvert av de femtene sporene på Sir Lucious Leftfoot hadde vært et høydepunkt på alle andre rapskiver som har kommet de siste årene, og at Big Boi femten år inn i sin egen karriere aldri har hørtes verken bedre eller viktigere ut.
Og fortsatt har jeg ikke nevnt at han også tekstmessig leverer fra seg det beste han har gjort på et album noensinne, jeg har valgt å ikke legge vekt på verken det glimrende gjesteverset fra Yelawolf eller det faktum at Lil Jon leverer det beste han har gjort på år og dag, og klarer å få Jamie Foxx til å høres bra (!) ut.
Og jeg har komplett oversett hvor fint refrenget på «Night Night» ligger, de stadige hintene tilbake i Outkastkatalogen og hvordan «Shine Blockas» utklasser Jay-Zs Kanye-produserte «This Cant Be Life» på tross av de begge tar utgangspunkt i det samme«I Miss You Baby» -samplet .
Gud vet hva slags skive Sir Lucious Leftfoot kunne blitt dersom Jive hadde latt Andre 3000 legge de versene han skulle ha lagt.
Det kunne ha blitt for mye for oss.
Big Boi har levert en skive som gjør at jeg husker hvorfor jeg elsker rap, elsker hip-hop og skulka en dag på videregående for å kjøpe og høre Outkast-skiva Stankonia.
Jive nektet utrolig nok å gi ut Sir Lucious Leftfoot i noe som må ha vært en kollektiv psykose.
Jeg tipper de angrer.
Men heldigvis og takk gud fikk LA Reid hos Def Jam dytta ut klassikeren til slutt.
Årets skive?
Høyst sannsynlig!
| 1 |
001456 | Sval sommerflørt
Lissie utmerker seg med vinden i håret og rasp i stemmen.
Å gi ut en like sterk EP som Lissie leverte med fjorårets Why You Runnin' er selvsagt bra, men skaper også ekstremt store forventninger til selve debutalbumet.
Kombinér det med strålende omtale etter musikkbransjetreffet SXSW, et godt liverykte og radiospilling i flere land; Amerikanske Lissie og hennes besnærende miks av country, folk, pop og rock har litt av en fallhøyde når hun nå skal vise seg frem på langspilleren Catching A Tiger.
Lissie fremstår laidback og sval - som om det å slippe plate er noe hun har gjort mange ganger før.
Fra første gjennomspilling er det tydelig at vi har med en av sommerens definerende skiver å gjøre - på flere av låtene kan man så og si kjenne sola steike i nakken.
Tydeligst er det på singelen "In Sleep", en herlig popperle som umiddelbart fester seg, og verken slipper taket eller blir utslitt med det første.
Elegant lek med både komp og stemmebruk viser at Lissie er en interessant låtskriver.
Hun evner å være sår uten å sutre og tøff uten å bli slitsom.
Oppveksten ved Mississippi og tradisjonell country og folk har tydelig preget Catching A Tiger - men Lissie har samtidig en helt egen sound.
Lydbildet er nedstrippet, og de få effektene som finnes bidrar først og fremst til å fremheve den karakteristiske, raspende stemmen hennes.
Den sniker seg djupt inn under huden på deg, og holder intenst tak.
Kanskje er det nettopp fraværet av mer variasjon som gjør at man føler seg mettet før man er gjennom hele skiva.
Låtene mot slutten er nemlig ikke dårlige, men burde vært tydeligere for å holde på meg til det siste.
| 1 |
001457 | Jeg er M.I.A
Mer selvsentrert og mer selvsikker:
M.I.A skaper både trender og bra musikk også i 2010.
At musikken til M.I.A er langt mer sofistikert enn oppførselen hennes, er det ingen tvil om.
På sitt tredje album øser den britisk-tamilske artistenen raust av sin lett gjenkjennelige rytmiske, men utfordrende musikk, samtidig som hun fremdeles evner å være like nyskapende som da hun slo gjennom.
Trommemaskinen og referansene til sosiale medier og internett generelt er på plass.
Det samme er de stadige vekslene mellom rap og sang.
Det er ikke tvil om at M.I.A viderefører elementene som er typisk for seg.
Men vi har også med en artist i endring å gjøre; Mens de to første skivene til M.I.A var oppkalt etter henholdsvis hennes mor og far, har denne, ///Y/ (Maya), fått navn etter Mathangi "Maya" Arulpragasam selv.
Det er ikke tilfeldig; i tekstene bruker hun seg selv og opplevelser på det personlige plan i større grad enn tidligere.
Nettopp denne nærheten vitner om at vi har å gjøre med en M.I.A som er både tøffere og mer selvsikker enn tidligere.
Kort sagt er ///Y/et album som gir deg lyst til å danse - men som medfører en viss fare for at artistens kranglevornhet smitter og det oppstår knuffing på dansegulvet.
Lydbildet er fremdeles den samme miksen av sampler og trommebeats - og er både upbeat og seigt.
Tilbøyeligheten til å trekke inn popelementer i den ellers hektiske og messende (og til tider smått monotone) musikken gir albumet kledelig variasjon.
Det skal komme ekstremt mye bra musikk de neste seks månedene for at fantastiske "Xxxo" ikke blir stående igjen som en av årets absolutt råeste låter - den er tøff, catchy, intens og oser attitude.
Da M.I.A platedebuterte i 2005 så mange på henne som lyden av fremtiden.
Hun slo gjennom på nett, er lidenskapelig opptatt av ny teknologi, og vet å bruke den for det den er verdt.
Måten videoen til "Born Free" skaffet henne oppmerksomhet på i forkant av slippet av ///Y/viser at hun fremdeles har både nettet og folket i sin hule hånd - hun er både frempå, utspekulert og med på å skape trender også i 2010.
M.I.A spiller på Øya i Oslo onsdag 11. august.
| 1 |
001458 | Halvslapp slap-metal
Er det egentlig noen som vil ha Korn anno 2010?
35 millioner solgte album er ikke nødvendigvis noen kvalitetsgaranti.
Korn har sjelden vært direkte dårlige (som Limp Bizkit), ei heller skikkelig gode (som Deftones), men har likevel etablert seg blant de største aktørene på dagens metal-scene.
Mye takket være et veldefinert sound, fremfor riktig minneverdige låter.
California-kvartetten er på sett og vis selve inkarnasjonen av Nu-Metal, men har vært gjennom en aldri så liten identitetskrise de siste årene, hvor de blant annet har eksperimentert en del med elektroniske elementer uten å oppnå de helt oppsiktsvekkende resultatene.
Korn III - Remember Who You Are er da også som tittelen antyder et slags tilbake-til-røttene-album, og er spilt inn uten bruk av Pro Tools eller annet studio-fiksfakseri, med Ross Robinson bak spakene for første gang siden 1996.
Super-produsenten Robinson fungerte i sin tid som jordmor og fødselshjelper for Nu-Metal-genren, og er erklært fan av Korn, som han selv omtalte som det beste usignerte bandet i verden for en tid tilbake.
Det er forøvrig lite å utsette på produsent-innsatsen hans, her er rikelig med snert, fres og punsj, i et lydbilde som ellers er krydret med en del rolige mellompartier i et halvhjertet forsøk på å skape en episk, konseptuell helhet.
Kanskje kunne han dog ha pushet bandet hardere i låtskrivingsprosessen?
Korn anno 2010 virker nemlig nærmest vaksinerte mot å sy i hop et friskt refreng, vrenge opp et originalt riff, eller komponere en genuint fengende melodi.
Istedet velter de seg rundt i sitt eget patenterte og daterte uttrykk, hvor Jonathan Davis maniske stemmebruk - vekslende mellom brutal bjeffing, grim glefsing og angstbitersk hvisking - understøttes av Munkys semi-industrielle sirkelsaggitar, mens Fieldys karakteristiske bass (et av Korns varemerker) høres ut som den har så slakke strenger at han kunne ha brukt de som hoppetau.
Tøft nok om man bare hører et par låter, men man begynner fort å kjede seg når man eksponeres for dette over et helt album.
Davis har dessuten et troverdighetsproblem hva tekstene angår, når han forsøker å overbevise oss om at han som multimillionær og middelaldrende trebarnsfar sliter med de samme problemene som den gjengse tenåring.
Men, det at tekstene hans er omtrent på nivå med hva man kan finne skriblet på skoleranselen til seksten-årige emo-kids, gjør det sikkert lettere for hovedmålgruppen å kunne identifisere seg med ham.
"Why don't you just leave me alone?
/My heart's gonna break from the fall" glefser han på innledende "Oildale (Leave Me Alone)", og forsøker innbitt å påta seg rollen som talsmann for en ny generasjon med miserable fjortiser.
Med tanke på hvilke valgmuligheter som finnes idag, er spørsmålet bare om de vil ha ham?
| 0 |
001461 | Blek svenske, solbrun pop
Sommerhet elektropop som nok engang viser at Sverige er nærmere Balearene enn resten av Skandinavia.
Som halvpart av Göteborgs definerende elektronikaduo The Tough Alliance har Eric Berglund gjennom tre album vært med på å forme svensk undergrunnspop – ikke bare som artist, men også via etiketten Sincerely Yours, som sammen med Service antakeligvis er Europas mest innovative tumleplasser for balearisk-duftende artister som The Embassy, JJ, Air France og Lake Heartbeat.
CEO er en naturlig solodebut fra Berglund i så måte, og White Magic kunne uten større problemer ha kommet ut under TTA-navnet; nyanseforskjellene er: enda større fokus på refrengene, en produksjon som synes mer avrundet i kantene og en mer positiv vibb rundt hele albumet.
Tilbake står et kledelig stykke myk sommerpop der Berglund ikke har vært redd for å bli for søtlig.
Den p3-listede ”Illuminata” er et godt eksempel i så måte, der et lystig synthriff og et ABBA-aktig vers gjør den til albumets mest umiddelbare popøyeblikk, tett fulgt av ”Love And Do What You Will”, som tidvis er farlig nære Ace Of Base i rytmikken, men som med en hårsbredd holder seg på riktig side.
Singelen ”Come With Me” er også et utmerket eksempel på Berglunds øre for lekker produksjon og melodier med smak av salt sjøsprøyt:
Man kan godt kritisere CEO for ikke å finne opp kruttet på nytt, og det er ikke nødvendigvis mye melodisk nybrottsarbeid som utføres her; forskjellen er i detaljene, og spesielt de perkussive sådane (min favoritt er "sverd-ut-av-slire"-lyden på "No Mercy") og passe jålete og pompøs produksjon med svulmende synther og tjukke basslyder - som igjen fremhever Berglunds enkle, men lettlikte melodier.
Det er også mulig å henge seg opp i at han, med seksti års stolt svengelsk tradisjon bak seg, uttaler ”cheap love” som ”sheeeeep love”, men dette får man rett og slett tåle.
Til tross for sin korte lengde (tikker inn på litt over eller under halvtimen, avhengig av om du tar med ekstrasporet, "cover"-versjonen av salmen "Den Blomstertid Nu Kommer"), rekker White Magic å sette sine spor i sommervarmen - lagre under "sval pop fra blek svenske".
| 1 |
001462 | Vestenfor fest, østenfor trøst
Det magiske ved The Middle East forduftet i det vestfoldske sollyset på Slottsfjell.
Den gjennombloggede australske indieseptetten The Middle East har mottatt velfortjent entusiasme for EPen The Recordings Of The Middle East, som ble relansert for et større publikum i fjor, etter at bandet hadde brutt opp og funnet sammen igjen.
Men, med forbehold om at jeg gikk glipp av bandets langt mer intime klubbkonsert i Oslo i forrige uke:
Mye kan tyde på at bandets hudløse legering av indie og folk fungerer best i et kontrollert studiomiljø.
På Slottsfjells Kastellscene, idet gråværet bikker over i solskinn etter et regnskyll av de sjeldne, har nemlig alle kvalitetene bandet hittil har lagt for dagen – nerve, intimitet og en snikende uro, kort oppsummert – tilsynelatende forduftet.
Det som står igjen er et musikalsk byggverk som saktens kan minne om mye annet virkelig bra, fra Low via Iron & Wine til Arcade fire, uten noensinne å true med å være det.
At sju musikanter ikke makter å gjøre mer ut av sine tilmålte førti minutter når et forholdsvis raust antall oppmøtte endelig er klare for å stige ut av regnponchoboblen og inn i musikken, er både pussig og synd, men dessverre sant.
The Middle East låter tidvis veikt, surt og skranglete i Tønsberg, og særlig den forblåste, puslete vokalen forblir en akilleshæl gjennom seansen.
Et lite knippe låter i bandets katalog er imidlertid ikke til å motstå, og særlig avsluttende "Blood", som sømløst veksler mellom trestemt hviskevokal og kollektivt øs, gir tilbake trua på at fremtiden kan tilhøre denne australske sjuerbanden.
Men med tanke på veien de har foran seg innen den tid, kommer oppturen på Slottsfjell altfor seint.
Anmeldelse:
Band Of Skulls, Slottsfjell:
Springskalle (5)
Anmeldelse:
Belle & Sebastian, Slottsfjell:
Gamle sanger om igjen, takk (4)
Anmeldelse:
Scissor Sisters, Oslo Live:
Søstrene fra helvete (1)
Anmeldelse:
Crystal Castles, Oslo Live:
Ikke noe luftslott (5)
Anmeldelse:
A-Trak, Oslo Live:
Jatakk til A-Trak (5)
| 0 |
001463 | Springskalle
Band of Skulls gjorde vorspielet til en helaften.
Anmeldelse:
Belle & Sebastian (4) Anmeldelse: The Middle East (3)
Allerede etter et kvarter velger Band of Skulls å gjøre P3-hit'en «I Know What I Am» til dansing, jubel og spontan roping fra et overraskende stort publikum foran Baglerscenen.
Og selv om låta er de snaue førti minuttenes høydepunkt for mange av de fremmøtte, viser Band of Skulls seg som et overraskende dynamisk band.
Og ikke minst fastslår de en gang for alle at de fortjener mer enn å alltid nevnes i en bisetning ved siden av et Jack White-prosjekt.
Band of Skulls er heldigvis mer enn nok et ålreit bluesrockband.
Den sørgelig undervurderte skiva Baby Darling Doll Face Honey fra 2007 utgjør mesteparten av ettermiddagens setliste og særlig "Death by Diamonds and Pearls" og "Patterns" viser frem bandet som blodtighte og glimrende musikere, hver for seg så vel som sammen.
Bandet bygger låtene opp og tar dem ned som den enkleste ting av verden, og unngår å gjøre seg selv trøttende ved å hele tiden vise seg fra sin mest dynamiske side.
En hel konsert med seig, riffbasert bluesrock kan lett bli i overkant, men Southampton-trioen vet å gjøre det hele til en fest.
Både Russell Marsden og Emma Richardson synger bedre live enn på skive, og selv om bandet ikke er det mest kommunikative (de snakker ikke høl i hodet på publikum), holder de på oppmerksomheten hele veien, rett og slett ved å være i overkant bra.
Ser man bor fra et par hvileskjær (blant annet noe statiske "Fires") gjennomfører Band of Skulls norgesdebuten sin prikkfritt, og i det de går av til "Impossible" i en stadionrocker-versjon som kler bandet utmerket er det vanskelig å forstå hvorfor de blir avspist med den ukurante middagstid-på-torsdag-spoten.
Noe sier meg at ting lett kunne tatt fyr dersom man hadde mot nok til å flytte bandet et par dager.
Eller noen timer, i det minste.
Anmeldelse: The Middle East, Slottsfjell:
Vestenfor fest, østenfor trøst (3)
Anmeldelse:
Belle & Sebastian, Slottsfjell:
Gamle sanger om igjen, takk (4)
Anmeldelse: Zeromancer, Slottsfjell:
Nulltoleranse (2)
Anmeldelse:
Scissor Sisters, Oslo Live:
Søstrene fra helvete (1)
Anmeldelse:
Crystal Castles, Oslo Live:
Ikke noe luftslott (5)
Anmeldelse:
A-Trak, Oslo Live:
Jatakk til A-Trak (5)
| 1 |
001464 | Nulltoleranse
Terningkast 2: Zeromancer anno 2010 er så feil at det nesten blir riktig.
Men bare nesten.
Les:
Lydverkets sommerfavoritter
Der moderbandet Seigmen gjennom nittitallet spesialiserte seg på å pensle ut episk, svær og fremmedgjort rock, syntes avleggeren Zeromancer fra starten i 1999 mistenkelig fornøyd med å sprade rundt i Marilyn Mansons allerede utgåtte latextruser, komplett med en skitten og pinglete strap-on dinglende i front.
Musikken er fortsatt hul, brautende og dum
Idet bandet entrer Kastellscenen på Slottsfjellfestivalen er det altså et drøyt tiår siden det var noen form for momentum knyttet til prosjektet, en skjebne de deler med en rekke industrielle synth-goth-storheter som herjet verdens gutterom da grungen for alvor knakk sammen og åpnet for selvhatende inspeksjoner i grenselandet mellom sjel, anus og pulsårer.
Lite har endret seg i mellomtiden; musikken er fortsatt hul, brautende og dum, og tekstene møllspiste, generiske og selvskadingsvennlige, fra debutsingelen "Clone Your Lover" til fjorårets "It Sounds Like Love (But It Looks Like Sex)".
Alt Zeromancer foretar seg låter fullkomment uoriginalt, nærmest med et trassig drag lurende i bunnen:
Ja, vi vet dette er elendig, men dere vil jo ha det.
Det eneste som redder denne åndeløst harry seansen fra den enøyde terningen er det elleville hjemmepublikummet, som mottar Alex Møklebust og hans sortkledde kumpaner som om Jesus og et knippe av disiplene hans hadde fått seg en Twilight-makeover og tatt turen innom festivalen.
Dere er OK, tønsinger.
Men musikksmaken deres suger.
Anmeldelse: The Middle East, Slottsfjell:
Vestenfor fest, østenfor trøst (3)
Anmeldelse:
Band Of Skulls, Slottsfjell:
Springskalle (5)
Anmeldelse:
Belle & Sebastian, Slottsfjell:
Gamle sanger om igjen, takk (4)
Anmeldelse:
Scissor Sisters, Oslo Live:
Søstrene fra helvete (1)
Anmeldelse:
Crystal Castles, Oslo Live:
Ikke noe luftslott (5)
Anmeldelse:
A-Trak, Oslo Live:
Jatakk til A-Trak (5)
| 0 |
001466 | Ja takk til A-Trak
Euforisk inngang til klubbnatta.
Les:
Klubbguide til Oslo Live
På Oslo Lives andre dag viser A-Trak hva hovedstadsfestivalen bør - og forhåpentligvis vil - være.
Kallenavnet "DJenes DJ" viste seg å være velfortjent for kanadieren, som elegant koker sammen 90-tallets rave, techno og trance med nåtidens bloggosfæriske impulser til et så bra liveshow som en enslig mann bak et miksebord kan levere.
Det er ikke ofte man får se brorparten av et norsk konsertpublikum danse hemningsløst før klokka har passert ni om kvelden, men denne kvelden danser de lyssky hipsterne som synes livet er best på klubb i gjørma til de trange buksene spjærer, brillene uten glass flyr avgårde og paljettshortsene blir møkkete.
Den lille mannen på scenen legger ikke skjul på at han elsker den konstant voksende og entusiastiske crowden.
Et stadig bredere glis åpenbarer seg mens hendene løper kjapt på kryss og tvers for å gi publikum mer og mer og mer å danse til.
Ikke bare leverer A-Trak bra rent håndverksmessig; i tillegg leser han publikums ønsker og behov og har hele veien full kontroll.
Når man innimellom tror settet skal gli over i noe seigt og publikum klappe sammen, disker han opp med en ny, heftig overgang, en spaca loop eller noe knallhard bass.
Han flørter hemningsløst med svevende trance og fengende samplinger, er ekstremt lite selvhøytidelig og viser at det avogtil ikke trengs mer enn én mann for å lage fest på en forholdsvis stor utescene.
Legg til upåklagelig lyd og glede over at sommersola tittet frem til slutt:
Med stjerner i øya og gjørme mellom tærne er det en euforisk gjeng som får servert akkurat det de trenger for å ta klubbnatta på Oslo Live med storm.
Anmeldelse: The Middle East, Slottsfjell:
Vestenfor fest, østenfor trøst (3)
Anmeldelse:
Band Of Skulls, Slottsfjell:
Springskalle (5)
Anmeldelse:
Belle & Sebastian, Slottsfjell:
Gamle sanger om igjen, takk (4)
Anmeldelse: Zeromancer, Slottsfjell:
Nulltoleranse (2)
Anmeldelse:
Scissor Sisters, Oslo Live:
Søstrene fra helvete (1)
Anmeldelse:
Crystal Castles, Oslo Live:
Ikke noe luftslott (5)
| 1 |
001467 | Søstrene fra helvete
Terningkast 1:
Hva var vitsen med å booke Scissor Sisters, Oslo Live?
Futten gikk ut av Oslo Live-torsdagen samtidig som sola forsvant over hovedstaden.
Men denne gangen kan man ikke skylde på været; at store deler av publikum tar kvelden kun få låter uti siste konsert skyldes rett og slett det elendige bandet på scenen.
Scissor Sisters var kanskje et både glitrende og glamorøst livefyrverkeri en gang.
Den tiden er definitivt over.
Ikke bare er materialet på deres ferskeste skive, Night Work, tamme greier uten fremtidig Singstar-potensiale - men bandet klarer ikke en gang holde et visst nivå på de gamle, allsangvennlige låtene sine.
Under konserten på Oslo Live torsdag, lever de tidvis og i svært korte perioder på nostalgikvota.
For eksempel funker det første halvminuttet av "I Don't Feel Like Dancing" på den mest drita delen av det halvinteresserte publikummet som har troppet opp for å se torsdagens internasjonale mainstreamalibi - men der stopper det også.
Scissor Sisters anno 2010 minner mest om en østeuropeisk sirkustropp som drømmer om å være med i Eurovision Song Contest, men ikke evner å lage låter som fester seg.
Falsettsynging, dragflørt og overdreven sminke kombinert med den ufattelig teite backdropen med coverillustrasjonen fra Night Work - en forsåvidt stram og fin rumpe hvis innehaver har dratt buksa altfor langt opp og holder et slapt grep rundt sine egne rumpeballer er alt annet enn underholdende.
Ei heller er den stusselige, stakkato dansingen frontdame Ana Matronic og koristene prøver seg på.
Det virker knapt som bandet har lyst til å late som de prøver å levere - her er det hele veien tydelig at vi ikke har å gjøre med et band som elsker turnélivet.
Man skal ikke være hjerneforsker for å forstå at Scissor Sisters holder det gående kun for å melke siste rest av sitt gode (?) navn og rykte.
Sur vokal, et slapt band, gitarsoloer som er cheesy uten et ironisk tilsnitt og en generelt elendig prestasjon på scenen - det er tydelig at dette bandet ikke tror på sitt eget materiale lengre, og da skal det mye til for å tilfredsstille et publikum som nettopp har blitt løftet til værs av Crystal Castles og A-Trak.
Det store spørsmålet er bare hvorfor Oslo Live booker et band som dette?
De burde heller holde seg til kvalitetsbookingene og unngå band som gir festivalen en schizofren og utydelig profil og forsurer publikum.
Anmeldelse:
Crystal Castles, Oslo Live:
Ikke noe luftslott (5)
Anmeldelse:
A-Trak, Oslo Live:
Jatakk til A-Trak (5)
Anmeldelse: The Middle East, Slottsfjell:
Vestenfor fest, østenfor trøst (3)
Anmeldelse:
Band Of Skulls, Slottsfjell:
Springskalle (5)
Anmeldelse:
Belle & Sebastian, Slottsfjell:
Gamle sanger om igjen, takk (4)
| 0 |
001468 | Ikke noe luftslott
Terningkast 5: Canadisk hipster-duo overbeviser på Kontraskjæret.
Les:
Klubbguide til Oslo Live
Første gang jeg opplevde Crystal Castles live var på en svett og trang hipsterfest i Gøteborg for noen år tilbake.
Den gangen var de forholdsvis ukjente, med bare en EP på samvittigheten, og gjemte seg bak et tykt slør av røyk.
Ikke uventet var det en utmerket arena for bandets forstyrra elektro-punk, men hvem skulle tro at de gjør seg utmerket i stadionformat også?
Musikken deres kan forsøksvis beskrives som "Alice tar crystal meth og går på rave-party i Nintendoland", og av alle de artistene som opptrer under årets festival er de kanskje det bandet som er aller mest i tiden.
Dette gjenspeiles ikke minst i den entusiastiske mottagelsen bandet får av kidsa som har samlet seg foran scenen før konsertstart.
Bare det at de fremdeles klarer å holde på bloggernes oppmerksomhet er jo i seg selv ganske utrolig etter fem års eksistens.
Det første man legger merke til når bandet har entret scenen, foruten at de har med seg en trommeslager, er at Alice Glass snubler rundt med en diger whisky-flaske i hånda.
Tilsynelatende drita, spretter hun rundt som en svartkledd lolita-zombie og ter seg som den utagerende lillesøstra til Pete Doherty.
Stemmen hennes er spinkel, tidvis irriterende, og hadde man ikke visst bedre kunne man nesten trodd at hun var en tilfeldig publikummer som hadde forvillet seg opp på scenen.
Som seremonileder og blikkfang fungerer hun imidlertid helt utmerket, og allerede da de drar i gang rave-bangeren "Baptism" som låt nummer to har hun publikum i sin hule hånd, selv om det ser ut som om hun bare blir fullere og fullere (og fullere), der hun raver rundt, danser spastisk og ser forvirret rundt seg.
Etter hvert sniker det seg dog inn en mistanke om at dette er en del av showet, for selv om hun fortsetter å forsyne seg grådig av flaska, virker hun stadig mer kontrollert utover i showet.
Innen de kommer frem til debut-singelen "Alice Practice" har Glass forlengst kastet seg ut i et ekstatisk publikum, hvor hun gjør gjentatte helhjertede forsøk på å crowdsurfe mens hun synger.
Vel oppe på scenen igjen fyrer hun opp en røyk, stiller seg opp på basstromma og dæljer løs på cymbalen med mikrofonen sin.
Det er på dette tidspunktet man begynner å lure på om det hele bare er et spill for galleri, for det er ingen tvil om at Crystal Castles ønsker å fremstå som vår tids punkere, men fuck off-attityden kan virke i overkant påtatt og poserende.
Flaks da at musikken holder mål.
Ikke bare er det et sjakktrekk å inkludere live-tromming, noe som gir de et dypere og mer organisk uttrykk, det gir også en fantastisk effekt når Ethan Kath drar frem en gitar og hamrer ut elektriske riff i takt med de tunge techno-beatsa.
At han i tillegg tweaker mange av låtene inn i nye, heftige versjoner er utelukkende et pluss, og gir bandet en uforutsigbarhet som matcher Alice Glass scenepersonlighet som hånd i haske.
Ikke minst har bandet allerede jobbet seg opp en imponerende katalog de kan plukke ut settet sitt ifra, og jeg tror neppe noen hadde noe å utsette på kveldens utvalg.
At bandet dessuten spanderer på seg et ekstranummer er en kjærkommen gest, og da de forlater scenen etter drøye 45 minutter gjør det faktisk ingen verdens ting at de ikke har sagt ett ord under hele konserten.
Crystal Castles synes åpenbart selv at de er verdens kuleste band, og ikveld var de faktisk nesten det også.
Anmeldelse:
Scissor Sisters, Oslo Live:
Søstrene fra helvete (1)
Anmeldelse:
A-Trak, Oslo Live:
Jatakk til A-Trak (5)
Anmeldelse: The Middle East, Slottsfjell:
Vestenfor fest, østenfor trøst (3)
Anmeldelse:
Band Of Skulls, Slottsfjell:
Springskalle (5)
Anmeldelse:
Belle & Sebastian, Slottsfjell:
Gamle sanger om igjen, takk (4)
| 1 |
001469 | Sutring i sola
Terningkast 3:
Svenske Johnossi ble aldri noe mer enn et venteband på Oslo Live fredag.
Les:
Lydverkets anmeldelser fra torsdagen på Slottsfjell og Oslo Live
Det kan umulig være bare enkelt å spille i Johnossi.
Den teorien springer ut fra to ting.
For det første, vokalistens sutrende, halvdesperate og smått nasale vokal.
For det andre, det faktum at bandet under Oslo Live blir satt til å spille på en scene de ikke er store nok for.
Joda, det fylles riktignok opp med folk foran hovedscenen utover i settet deres, men kvalitetsmessig er ikke Johnossi et band som lever opp til de kravene en sånn setting innebærer.
Det mest utfordrende ved å gjøre festivaljobber er jo nettopp å spille for et publikum som ikke nødvendigvis har kommet for å se ditt band, og det faktum er ekstra tydelig denne ettermiddagen.
Å bli konfrontert med dagslys og et soldøsig publikum blir for mye for John Engelbert og Oskar Bonde.
For selv om de to pojkene både kommuniserer greit med publikum og presser maks ut av gitar, stemmebånd og trommesett blir dette aldri en spesielt givende konsert.
Det er lett å få litt vondt av de to gutta i bandet; det er tydelig at de virkelig prøver - men de bryter aldri helt gjennom til publikum.
Unntaket er en entusiastisk del i front som kjenner musikken deres inn og ut fra før.
De lar seg rive med, og later til å være så store fans som et middels bra poprockband uten spesielt spennende låtmateriale kan erverve.
De hederlige unntakene kommer på "What's the point" og andre semihits svenskene har på samvittigheten.
Bandet leverer best på enkle, taktfaste og catchy låter, men heller ikke der klarer de å skape noe mer enn en avslappet og grei oppvarmingsstemning.
For gjennom hele konserten er det tydelig; Johnossi er ikke noe annet enn tidsfordriv for et publikum som hungrer etter å se bandets ekstremt mye større storebror - kveldens svenske headliner - Kent.
Anmeldelse:
Juliette Lewis, Slottsfjell:
Stjerne uten låter (3)
Anmeldelse:
Bilal, Oslo Live:
Stjerne i solnedgang (5)
Anmeldelse:
Kent, Oslo Live:
Sur nedbør over populære svensker (3)
Les Scissor Sisters-slakt og finn alle de andre anmeldelsene fra Oslo Live og Slottsfjell torsdag her.
| 0 |
001470 | En snau time i Drammen
Terningkast 2:
Donkeyboys manglende karisma gjør suksessen deres til et fascinerende studie i merkevarebygging, kapitalisme og lykkelige tilfeldigheter.
Ikke minst live.
Også slaktet:
Kelis (2) , Giggs (1), Scissor Sisters (1) og Zeromancer (2)
"Jævlig bra til å være fra Drammen!".
Ordene tilhører den solbrune blondinen i oppklipte dongerishorts som stod bak meg gjennom hele konserten, og som i likhet med store deler av publikummet foran den største scenen på Slottsfjell så ut til å kose seg stort mens fjorårets norske popeventyr gjorde sitt ytterste for å spre jovialitet utover festivalområdet.
Det er mulig å tenke seg et A-ha uten Morten Harkets fløyelsrøst, Paul Waaktaar-Savoys melodiske følsomhet eller Magne Furuholmens udefinerbare, men nennsomme og åpenbart essensielle kunstnerhånd tappende under det hele.
Eller hva med U2 uten The Edge?
Depeche Mode på helium?
Eller Fleetwood Mac uten kokain, elleville ekteskaplige intriger og dertilhørende, prekært erkjennelsesbehov?
Knar du alle disse kontrafaktiske fantasiene inn i en nett og pastellfarget pakke, nærmer du deg farlig Donkeyboys modus operandi:
Bleiknebbet postordrepop som hele veien føles tenkt – og ikke nødvendigvis av hovedpersonene selv – framfor følt.
"Ambitions", bandets eneste virkelig strålende låt, runder som forventet av settet, men fram mot den bys vi på lite annet enn billig publikumsfrieri, flankert av veik vokal og ukarismatisk musisering.
Om Donkeyboys florlette Slottsfjell-session har noe å lære oss, må det være at pop og rock må inn i grunnskolepensumet tidligst mulig.
Livet er for kort til å surre rundt med tang i tærne når vi kan dykke etter perler.
Anmeldelse:
Juliette Lewis, Slottsfjell:
Stjerne uten låter (3)
Anmeldelse:
Bilal, Oslo Live:
Stjerne i solnedgang (5)
Anmeldelse:
Kent, Oslo Live:
Sur nedbør over populære svensker (3)
Anmeldelse:
Johnossi, Oslo Live:
Sutring i sola (3)
Les Scissor Sisters-slakt og finn alle de andre anmeldelsene fra Oslo Live og Slottsfjell torsdag her.
| 0 |
001471 | Roxrevyen
Terningkast 5:
Den 21 år gamle London-sangerinnen Rox sjarmerte Slottsfjell i senk.
Anmeldelse:
Bilal, Oslo Live (5) Les:
Lydverkets sommerfavoritter.
Jeg skal ikke skryte på meg å ha spilt den ferske debutplaten Memoirs i filler.
Men mitt inntrykk av den – habil, men noe steril soulpop med anstrøk av reggae, som seg sjangermessig hør og bør fra en ungjente med røtter i Iran, England og Jamaica – fikk seg en alvorlig knekk etter maktdemonstrasjonen Rox tilnærmet uanstrengt lekte seg gjennom på Slottsfjellfestivalens andre ettermiddag, idet solen virkelig begynte å gi løfter om en vidunderlig dag på fjellet.
Hun åpner konserten med den særdeles sterke "No Going Back", som også sparker i gang albumet, og derfra og ut er det åpenbart at liveartisten Rox går studioversjonen en høy gang.
Ikke bare gleder hun de døsigste og mest blaserte av de tilstedeværende med en uovertruffen intro-interpolering av Beatles' dårligste låt, "Ob-La-Di, Ob-La-Da", og en sløy reggaeversjon av Fleetwood Macs "Dreams"; hun skinner også lys over sitt eget låtmateriale, fra selvforklarende "Rocksteady" til det som må være den mest euforiske utlegningen av kjærlighetssorg så langt i år, "My Baby Left Me".
Det er nesten for godt til å være sant, men Rox kommer til Slottsfjell med to tomme hender og etterlater et fulltallig og samarbeidsvillig publikum både lykkelige og sultne på mer.
Denne dama kommer til å bli ordentlig svær, sann mine ord.
Anmeldelse:
Juliette Lewis, Slottsfjell:
Stjerne uten låter (3)
Anmeldelse:
Bilal, Oslo Live:
Stjerne i solnedgang (5)
Anmeldelse:
Kent, Oslo Live:
Sur nedbør over populære svensker (3)
Anmeldelse:
Johnossi, Oslo Live:
Sutring i sola (3)
Les Scissor Sisters-slakt og finn alle de andre anmeldelsene fra Oslo Live og Slottsfjell torsdag her.
| 1 |
001472 | Stjerne i solnedgang
Terningkast 5: Soulgeniet Bilal skrev historie på Kontraskjæret.
Anmeldelse: Rox, Slottsfjell (5) Les:
Lydverkets sommerfavoritter.
Mørket rullet betimelig inn over hovedstaden, og allerede fra første akkord ble det klart:
Bilal har med seg et særdeles tight band.
Og når hovedpersonen selv åpner kjeften, er det ikke tvil om at han selv er en stjerne - og at det skal bevises i kveld.
Til tross for en strålende debutskive, sluppet allerede i 2001, har Bilal aldri tatt steget ut av skyggen venner som Erykah Badu, Dr. Dre og Raphael Saadiq har skapt.
Han har rett og slett vært en mann for de over gjennomsnittet r'n'b- og soulinteresserte.
Men den Bilal hovedstadspublikummet ble eksponert for i kveld, er potent, rå, sulten - og klar for å slå gjennom.
Ikke bare serverer mannen den smekreste soul; sammen med bandet lager han et så funky fyrverkeri at publikum umiddelbart trekkes ut av den tunge dvalen det er lett å skli inn i etter en time med Sivert Høyem på scenen.
Hvert stønn, hver lille hoftebevegelse og hver eneste reise opp i falsett er velplassert.
Vi har med en rutinert entertainer å gjøre - tidvis så rutinert at det skinner gjennom at dette ikke er den mest spennende konserten han har spilt.
Innimellom virker han både snurt og paff over det relativt glisne oppmøtet - for selv om det er lange køer og stappfullt av folk på festivalområdet, har de fremmøtte godt armslag mens Bilal er på scenen.
Hadde det vært litt tettere mellom tilskuerne kunne konserten kjapt utviklet seg til en eneste stor orgie - for dette er et show av de sjeldne.
Intenst, dampende og deilig - men aldri platt eller cheesy.
Som en av de himmelfalne foran scenen utbrøt; "dette er historie!".
Og nettopp dét er det.
Forhåpentligvis vil fredagens konsert virke som en toveis døråpner; plasseringen av Bilal midt i det brede, poprocktunge fredagsprogrammet vil mest sannsynlig skaffe han noen nye fans, samtidig som de tilstedeværende fikk servert en åpenbaring som kan utvide deres musikalske preferanser og horisont betydelig.
Samtidig har en engasjert, lykkelig og forelsket crowd samlet seg foran scenen.
De er her utelukkende for Bilal, og får tilsynelatende alle forventninger innfridd.
Bilal er på turné for å promotere sitt kommende album, og ut fra denne konserten å dømme er det bare å merke av 14. september med et stort, rødt hjerte i kalenderen.
Anmeldelse:
Juliette Lewis, Slottsfjell:
Stjerne uten låter (3)
Anmeldelse:
Bilal, Oslo Live:
Stjerne i solnedgang (5)
Anmeldelse:
Kent, Oslo Live:
Sur nedbør over populære svensker (3)
Les Scissor Sisters-slakt og finn alle de andre anmeldelsene fra Oslo Live og Slottsfjell torsdag her.
| 1 |
001473 | Stjerne uten låter
Juliette Lewis har alt - bortsett fra bra låter.
Rockestjernen og skuespilleren Juliette Lewis er kjent for et liveshow som oser energi.
Hun har frontet bandet Juliette & the Licks, men til Slottsfjell kommer hun alene etter at bandet kastet inn årene i 2008.
På kveldens konsert stiller rockerebellen med flagrende, blått hår og er selvsagt ulastelig antrukket i uniformsjakke med nagler og glitter.
Den kvinnelige bassisten er også et fryd for øyet, og utstråler coolness med sin korte paljettkjole og sorte skinnjakke.
Fra første minutt gjør Lewis sitt beste for å vekke publikum til liv.
Hun roper, vrikker rundt og fryser stadig til i merkelige positurer og synger på sitt ville og ektefølte vis.
Det rår liten tvil om at det står en ekte stjerne på scenen.
Men selv om hun har karisma og sjarme så det holder, er musikken hennes identitetsløs og ustrukturert.
Jeg blir rett og slett skuffet over at ikke låtene er bedre, for verden kunne trengt en rockestjerne akkurat som Juliette Lewis; rå, teatralsk og full av energi.
Flere kvinnelige artister, spesielt innenfor rockesegmentet, bør gjøre som Lewis: kle seg som en ekte stjerne og å gi alt på scenen, uansett.
For det skal Juliette Lewis ha - hun gir seg ikke så lett.
Til og med en liten stagedive presterer hun å presse inn mot slutten av settet.
Ekstrapoeng for utholdenhet og en ekte kjærlighet til publikum, samme hvor lite engasjert de måtte være.
"Are you still with me?" roper Lewis ut i regnet.
"Tja" er svaret hun får tilbake.
Allikevel skjer det noe halvveis i konserten.
Både vokalist, band og publikum har en aldri så liten opptur, og på et tidspunkt er ikke bare artistens fakter som engasjerer, men også selve musikken.
Låten som fungerer best er "Uh Huh".
Den countryinspirerte poplåten skiller seg ut fra de andre låtene, og vekker oppmerksomheten til flere av tilhørerne som et øyeblikk tidligere så ut til å ha gitt opp.
Men summingen blant tilhørerne tiltar etter litt.
Det mumles flere varianter av budskapet "stikk og lag en film istedenfor, JulietAte".
Desverre må jeg til en viss grad si meg enig i det.
Eventuelt kan hun prøve å lage noen bedre låter.
Anmeldelse:
Bilal, Oslo Live:
Stjerne i solnedgang (5)
Anmeldelse:
Kent, Oslo Live:
Sur nedbør over populære svensker (3)
Anmeldelse:
Johnossi, Oslo Live:
Sutring i sola (3)
Les Scissor Sisters-slakt og finn alle de andre anmeldelsene fra Oslo Live og Slottsfjell torsdag her.
| 0 |
001474 | Bass i dass
Den britiske rapperen Giggs er alt kollegaen Dizzee Rascal ikke er.
«I'm just passing through», melder Giggs fra scenen etter andre gang han har startet «Look What The Cat Dragged In».
Og han har dessverre altfor rett.
Aldri har jeg sett en mindre motivert rap-gig enn den Giggs har å by på.
London-rapperen viser seg som swaggerens antitese, uten karisma eller evne til å gjøre åtte bars interessante, whatsoever.
Med et irriterende avvæpende påklistret smil renner han gjennom en «konsert» som ikke engang ville vært akseptabelt på en klubbgig på Living Room i Oslo mellom to komplett idiotiske DJ-set.
Giggs viser seg nemlig som en parodi på en klassisk studiorapper, uten grep om hva det vil si å spille live i det hele tatt.
På tross av at beatsa hans er mer enn bra nok (og avslører at den kommende skiva Let 'Em Have It sannsynligvis er verdt en lytt) herper han de syv låtene han gidder å spille ved å ramle seg gjennom dem, starte dem på nytt og gi fullstendig faen i publikummet foran seg.
Han er rett og slett alt Dizee Rascal, som veit å lage fest, ikke er.
Talende nok mistenkte mange Giggs for å være sin egen oppvarmingsact, og hele det uambisøse, halvhjerta og 23 minutter korte showet oser feilbooking og misforståelser lang vei.
Slottsfjellpublikummet klapper og jubler sosialdemokratisk, men klarer ikke å dekke over den dårligste gig'en jeg har sett på norsk jord siden Dipset gjestet Sentrum Scene et par år tilbake.
Håpløst,håpløst og atter håpløst.
Eller som Chirag fra Karpe Diem meldte etter 23 minutters antiklimaks - «den mest søplete konserten jeg har sett noensinne».
Anmeldelse:
Juliette Lewis, Slottsfjell:
Stjerne uten låter (3)
Anmeldelse:
Bilal, Oslo Live:
Stjerne i solnedgang (5)
Anmeldelse:
Kent, Oslo Live:
Sur nedbør over populære svensker (3)
Anmeldelse:
Johnossi, Oslo Live:
Sutring i sola (3)
Les Scissor Sisters-slakt og finn alle de andre anmeldelsene fra Oslo Live og Slottsfjell torsdag her.
| 0 |
001475 | Sur nedbør
Terningkast 3:
Kent klarte ikke helt å gjengjelde fansens varme følelser.
Anmeldelse:
Johnossi, Oslo Live (3) Anmeldelse:
Juliette Lewis,Slottsfjell (3) Anmeldelse:
Sivert Høyem, Oslo Live (4)
Forutsetningene kunne vel knapt ha vært bedre for den folkekjære svenske nasjonalskatten.
Kvartetten kommer til Oslo med et album som oser av sommer i baklomma på de trange skinnbuksene sine, med en backkatalog i bagasjen som er spekket med kvalitet, og hits nok til at de kunne ha holdt en tre timer lang stadionkonsert på egen hånd.
Så tas de også meget godt i mot av et feststemt, entusiastisk og opplagt publikum på et utsolgt 'skjæret.
Svenskene har kommet langt siden den første norges-konserten, på So What i 1997.
Stemningen er til å ta og føle på når det litt fjollete svarte teppet som de har hengt opp foran scenen faller, men det blir kjapt klart at Kent har bestemt seg for å holde litt tilbake.
Undertegnede har et relativt nært forhold til bandet, men sliter med å dra kjensel på den meget anonyme åpningslåta.
Neste ut, "Skisser För Sommaren" fra En Plats i Solen, leveres i en adskillig tammere tapning enn vi er vant med fra bandets flotte siste-album, og truende skyer over Oslo gjør det snart klart dette ikke kommer til å bli helt den sommerfesten jeg hadde håpet på.
Det ville imidlertid ha vært dypt urettferdig å klandre bandet for været, og hvis man skal peke ut en syndebukk for kvelden så får det heller bli lydmannen, som åpenbart har bestemt seg for å drukne de finstemte melodiene i skurrende, overstyrt bass.
Kent største styrke er deres evne til å snekre følsom og fengende pop, men noe av intimiteten går dessverre tapt i møtet mellom dårlig lyd, trengselen fra menneskemassen og bandets egen manglende innlevelse i den innledende halvtimen.
Underveis har det begynt å hølje ned, men de fremmøtte later ikke til å bry seg om hverken det elendige været eller den dårlige lyden.
På et tidspunkt går det heldigvis en faen i bandet også, og rundt kvart over ti begynner det omsider å ta seg opp.
En energisk og bombastisk versjon av den nye singelen "Gamla Ullevi" får folk til å spontandanse helt tilbake ved øl-boden, låta virker skreddersydd for stadionformatet, og det er tydelig at de siste årenes dreining mot elektronika er populær blant de fremmøtte.
Stemningen er nærmest euforisk når de drar igang "Kärleken Väntar", og kveldens mest inspirerte øyeblikk inntreffer i det de kjører den sømløst over i en muskuløs party-versjon av plystrelåta "Dom Andra".
Likevel er det litt trist at Kent først virkelig fester grepet for alvor et kvarter før konserten er slutt, for innen den tid har de etter min mening kastet bort litt for mye tid på relativt obskure låter, istedet for å gi folket en gjennomført hit-kavalkade å varme seg på i regnværet.
Karaktersettingen er muligens litt streng, men det er også den tilmålte tiden man har i festivalformatet, og svenskene kunne med stor fordel ha kostet på seg å være litt rausere.
Kvelden kan jo ikke ha føltes som noe annet enn en triumf for Kent, som ble behandlet som kongelige av engasjerte og hengivne fans, på tross av både vær, vind og lydproblemer.
Da kunne de i det minste ha gjengjeldt de varme følelsene med litt mer engasjement og et enda mer kjærlig låtutvalg.
Anmeldelse:
Juliette Lewis, Slottsfjell:
Stjerne uten låter (3)
Anmeldelse:
Bilal, Oslo Live:
Stjerne i solnedgang (5)
Anmeldelse:
Johnossi, Oslo Live:
Sutring i sola (3)
Les Scissor Sisters-slakt og finn alle de andre anmeldelsene fra Oslo Live og Slottsfjell torsdag her.
| 0 |
001476 | Sur milkshake
Lydverkets tohodede anmeldertroll Andreas Øverland og Marius Asp diskuterer seg fram til en dom over Kelis-konserten på Slottsfjell.
Også slaktet:
Donkeyboy (2), Giggs (1), Scissor Sisters (1), Zeromancer (2)
Noen konserter er så komplekse av natur at det krever to minst anmeldere til å oppsummere dem.
Kelis' fragmenterte, korte og forvirrende oppvisning på Slottsfjellfestivalen er en av dem.
Vi overlater ordet til våre utsendte, Andreas Øverland og Marius Asp.
Så, altså.
Jeg elsker vel ikke helt den siste skiva til Kelis, Flesh Tone.
Men samtidig er det noe modig over New York-damas vilje og evne til å fornye seg selv.
Min personlige favoritt i katalogen hennes er den Neptunes-knottede Wanderland, men jeg tviler på at hun engang vil spytte i den retningen, nå som hun har blitt tekno og greier.
Tekno og tekno, fru Blom.
Er vel ikke akkurat G-Ha-shit den siste skiva.
Svak er den, og litt vel mye eurocheese består den definivt av.
Med "In Public", "Blindfold Me", "Trick Me" og "Milkshake" i backkatalogen burde dog en Kelis-gig ose sex, om ikke annet.
Dama er jo mest kjent for å lage reale pulelåter, noe som i utgangspunket appellerer.
Hva skjer nå?
Ørene mine dauer av en real overdose bass.
For første gang begynner jeg å heie på Nas i dette romantiske dilemmaet; det virker jo ikke som om Kelis aner hvor hun vil, eller hvordan hun vil komme dit.
Starten av konserten er noe av det verste jeg har sett på norsk jord.
De første femten minuttene, og strengt tatt resten av gig'en, er en en lydmanntragedie.
Kelis blir skrudd perverst dårlig, og selv om lyden definitivt er et problem, er ikke den stadige vekslingen mellom bassdrønning og diskantskjæring mest alarmerende.
Den prisen tar Kelis idet hun blåser av "Milkshake" i en elendig "Never Gonna Give You Up"-versjon hvor der blir overtydelig at hun knapt synger.
Backingtracket tar altfor, altfor stor plass.
Merkelig at lydmannen ikke klarer å skru et backingtrack.
Ja, rent bortsett fra at hun brukte Madonnas "Holiday" i den versjonen, din ungfole.
Men jeg venter på at hun skal ta grep på sin egen konsert.
uten at det skjer.
Hun bruker en drøy halvtime på å konsolidere sitt rykte som mellomsnerk; en slags krysning mellom nyadlet, kald elektroprinsesse og novelty-orientert r&b-dronning in the works.
Men ingenting skjer.
Vokalen er, som du nevner, under enhver kritikk.
Men verre er det at musikken aldri engasjerer.
Synes du ikke?
Uengasjerende er defintivt et nøkkelord.
Fem lasere, tre DJ'er og ett trommesett bidrar ikke til å skape noe som helst, og hele veien lener dama seg på andres låter for å klare å gjennomføre.
Hun går på til " Sweet Dreams", bruker "Never Gonna Give you Up" A.K.A "Holiday" og må patetisk nok lene seg på Major Lazer for å skape moro.
Det drittfulle publikummet kan klappe for liket av en konsert så mye de vil - "Brave" og "Scram & Shout" blir aldri noe annet enn bleke, bortskrudde kopier av låter som kunne ha funka i en annen setting.
Forøvrig skal det sies at du hadde fryktelig rett da du nevnte midtveis i konserten at Kelis sitt forsøk på å rekontekstualisere seg selv i en New-York-disco-anno- 1979-ramme spiller totalt fallitt.
Laser er ikke sexy i seg selv, noe Kelis ser ut til å glemme.
Hvor er råskapen?
Hvor er sjela?
Og hvor er Nas?
Han reiser vel rundt med disse reggae-folkene først og fremst for å betale barnebidrag, kjenner jeg vår brutale verden rett.
Kelis kommer etter alt å dømme til å ha trøbbel med å booke seg inn på festivaler etter så dårlige avleveringer som dette, så kanskje reggeafiserte versjoner av "One Mic" er tingen framover.
Konserten på Slottsfjell er uansett bare til å skamme seg over.
Tja.
Synes du er litt vel usaklig, Asp.
Spør du meg går manglen på sexyness langt utapå barnebidragsproblematikk.
Når dama, som burde vært sexy som fuck velger å avslutte med en av verdens minst sexy låter - Black Eyed Peas' grønnjævlige "I Gotta Feeling", er noe oppriktig galt.
Hvorfor spiller hun ikke "In Public" eller "Blindfold Me"?
Hvorfor spiller hun kun 35 minutter?
Hvorfor skjer det ingenting?
Og hvorfor i all verden synger publikum riffet til "Seven Nation Army" gjennom hele konserten?
Det føles ut som om jeg befinner meg i et parallelt univers der Kelis er stygg og musikk er dritt.
Hadde hun enda forsøkt en halvtime til skulle jeg kalt det et forsøk, men en knapp halvtimes konsert er for arrogant, selv for meg.
Jeg ser desperasjonen din.
Og jeg er tilbøyelig til å høyne.
Men verst av alt er, som du nevner, alle disse drita folka som driver og synger på "Seven Nation Army" før, under og etter konserten.
De får meg til å føle at jeg har astma, eller en annen snikende lungesykdom.
Urinstøv i hjernen, er det mulig å få?
Vel.
Kelis-låter får man iallfall ikke på hjernen etter konserten.
Jeg merker jeg er skuffa.
Skikkelig, skikkelig skuffa.
Folka hadde det gøy, da, men om det er en bra ting eller ikke, vet jeg ikke.
De jubla jo for Giggs også, tross alt.
Vel.
Folk jubler jo for alskens tøys.
Været var jo i det minste godt.
Vi får ta med oss det vi kan.
Anmeldelse:
Juliette Lewis, Slottsfjell:
Stjerne uten låter (3)
Anmeldelse:
Bilal, Oslo Live:
Stjerne i solnedgang (5)
Anmeldelse:
Kent, Oslo Live:
Sur nedbør over populære svensker (3)
Les Scissor Sisters-slakt og finn alle de andre anmeldelsene fra Oslo Live og Slottsfjell torsdag her.
| 0 |
001478 | Magiløst fra Maggio
Veronica Maggio er Juliette Lewis' rake motsetning:
Hun har låtene, men mangler gnisten.
Anmeldelse:
Juliette Lewis,Slottsfjell (3)
Man skulle tro at dansbar soulpop treffer blink en lørdag ettermiddag på Slottsfjell.
Alt er lagt til rette for det: deilig vær, god festivalstemning og svensk pop.
For det liker jo vi nordmenn.
Men det første tegnet på at dette blir en slapp konsert er at Veronica Maggio entrer scenen iført en svart kjole som går i ett med bakteppet.
Hun forsvinner jo!
Med bravur blir "fantastiske Veronica!" presentert av sin keyboardist, tett etterfulgt av "Vinnaren" - en låt proppet full av selvtillitt der Maggio synger at "Inget hadde varit möjligt utan mig".
Men heller ikke her er det noen gnist å spore.
Maggio framstår ikke som en vinner, men derimot som en helt ok artist.
Låtene er langt fra svake, og Maggio synger heller ikke dårlig.
Men hun fyller rett og slett ikke den store Kongescenen med sin tilstedeværelse.
Musikerne hun har med seg er både samspilte og dyktige, men med en total mangel på karisma.
Det hele er en "snill pike-konsert".
Veronica Maggio er ei jordnær, søt jente som synger pent, men utstråler overraskende lite entusiasme og sjarm.
Problemet med en jordnær konsert er at magien uteblir.
Det er ingen sjanse for at konserten hverken tar av, eller faller sammen.
Det hele utarter seg bare til å bli en forutsigbar, men fin nok fremføring.
Den skinnende, kommende popstjernen jeg så på Blå i Oslo for 1 1/2 år siden er borte.
På Slottsfjell er ikke Veronica Maggio noe annet enn ei jente med gode vokalferdigheter og en bunke stilige, Motown-inspirerte soulpop-låter - som rett og slett mangler gnist.
Maggios myke soulvokal og tidvis fengende låter redder den uinspirerte opptredenen fra å bli en fadese.
Hun avslutter med sin desidert sterkeste låt "Stopp", en sang om kjærlighetssorg som har en nerve og intensitet som treffer deg dypt inn i hjerterota.
Fremføringen på kveldens konsert treffer ikke like hardt som på plate, men den er nære ved.
Sammen med "Gammal Sång" og "17 år" er den konsertens høydepunkt og viser fram hvilken artist som egentlig bor i Veronica Maggio.
I tillegg til å være en delvis kjedelig konsert, er lyden på Kongescenen nok en gang ullen og rar.
Topper du dette med Maggios usle 36 minutter på scenen og mangel på energi, er det ikke annet å gjøre enn be Veronica Maggio prøve litt hardere neste gang.
| 0 |
001479 | Kongen av Kontraskjæret
Bun B sendte Oslo Live 2010 høytsvevende, kvalitetsstemplet og med et visst forventningspress inn i historibøkene.
I det øyeblikket Bun B blir introdusert med den rettmessige tittelen "kongen av dirty south hiphop", skjer det noe.
Folk strømmer til den i utgangspunktet relativt beskjedent befolkede spoten foran Oslo Lives hovedscene, som straks forvandles til en sydende gryte av drømmer, kjærlighet, nostalgi, entusiasme og beundring.
Man skal riktignok ikke gå mange meter bakover før det blir tynt i rekkene; Bun B er ikke veldig kjent her til lands.
Men for menigheten som har samlet seg på Kontraskjæret under festivalens hiphopdag er det irrelevant.
De får det de har kommet for; nemlig en velfungerende miks av gammelt og nytt fra mannen som en gang utgjorde halvparten av legendariske Underground Kingz.
At Bun B har vært i gamet i over tjue år, er det liksom aldri noen tvil om.
Han er i sitt ess på scenen, på hugget og keen på å levere, men allikevel komfortabel - og hele veien harmløs.
Det godslige ansiktet og den bamsete fremtoningen gjør genseren med "original gangster" påskrevet til å se nærmest parodisk ut.
Og han legger heller aldri skjul på at han koser seg; skryter av de som har stått på samme scene tidligere samme kveld, knipser bilder og er særdeles jovial gjennom hele konserten.
Store deler av tiden er det rett og slett lett å få følelsen av å være på en improvisert hjemmefest fremfor festival.
På samme måte som under Kents konsert fredag, kan det høres ut som lydmannen har et ønsket om å drukne Bun B, crewet hans, publikum og hele Kontraskjæret i bass.
Tidvis blir det så plagsomt at det er vanskelig å konsentrere seg om stort annet, men kombinasjonen av gamle klassikere, nyere solomateriale, karisma og enorme kvaliteter både når det kommer til selve rappingen og scenetekke, gjør at Bun B redder showet.
Penger, drikke, damer og weed - det har aldri vært mer komplisert enn som så, og det trengs heller ikke mer for å bli overbevist av Bun Bs liveevner, eller for å tilfredsstille det entusiastiske publikummet denne lørdagen.
En enslig lighter flekkes opp når låta "One Day" dedikeres til Pimp C, Bun Bs avdøde kumpan fra UGK, og hovedpersonen selv river mer enn gjerne i med et par ekstranummer når publikum roper han tilbake.
Det ligger en gjensidig kjærlighet i lufta, og det er dét folk tar med seg når de forlater Oslo Live for i år.
Bun B slipper sitt tredje soloalbum, Trill O.G, om en knapp måned.
| 1 |
001480 | O, lykke!
Teenage Fanclub er fortsatt et band du skal anstrenge deg hardt for å mislike.
De etterhvert middaldrende skottene i Teenage Fanclub har flere av de siste tjue årenes mest begavede popøyeblikk på samvittigheten, men det er heldigvis ingenting som tyder på at den melodiske brønnen er i ferd med å tørkne til.
Bandets tiende studioalbum, utmerkede Shadows, ble strategisk nok sluppet like i forkant av sommeren, og låtmaterialet står ikke voldsomt langt tilbake for eviggrønne størrelser som Grand Prix og Bandwagonesque.
Det er da også den ferske utgivelsen bandets konsert på Slottsfjell kretser rundt, selv om konserten starter med en inspirert versjon av "It's All In My Mind" fra 2005-platen Man-Made.
Derfra dykker bandet ned i den siste platen, med "Sometimes I Don't Have Believe In Anything" i en såpass vital tapning at man skulle tro det var tenåringer som stod på scenen.
Lyden er høy og insisterende, uttrykket tidløst og vennligsinnet.
Bandet er i besittelse av en uvøren, ruskete kvalitet de mange og vakre vokalklyngene får blomstre fritt i, men på det ellers glitrende glansnummeret "About You" bikker det tidvis over i småsur samsang.
Teenage Fanclub har imidlertid alltid sørget for at friksjon og brodd ligger lurende i alt raffinementet, og nå som Alex Chilton ikke lenger befinner seg blant oss, er det godt å tenke på at disse grånende karene bærer ilden videre
| 1 |
001483 | Søster Sharon
Den amerikanske funkdronningen Sharon Jones og hennes Dap-Kings forvandlet Rockefeller til en svett, ekstatisk soulklubb.
De færreste band, uavhengig av sjanger, er i samme grad som The Dap-Kings i stand til å lukke ørene for samtidens kjas og mas uten å stå i fare for å fremstå som romantiserende og smått ignorante.
Sagt på en annen måte:
De er blant den første bølgen av retro-orienterte orkestre som faktisk låter like bra som inspirasjonskildene, i dette tilfellet den mest funklende funken og syndige soulen fra 60- og tidlig 70-tall.
Dermed passer det bra at bandet tar seg god tid til å bygge opp momentum før kveldens stjerne, Sharon Jones, entrer scenen.
Den nå 54 år gamle frontfiguren, oppvokst i Georgia og New York, hensetter umiddelbart Rockefeller i en euforisk fornemmelse av å være på gudstjeneste i en illegal klubb.
Selv om det med letthet kunne vært skvist inn flere folk i badet denne sommerkvelden, er det utvilsomt lenge siden jeg har opplevd en lignende stemning av unison glede under dette taket.
Æren må fordeles jevnt mellom det avsindige bandet, som (tross dagjobb som komp for Amy Winehouse) er på sitt beste i nettopp denne konstellasjonen, og Sharon Jones, en eksplosivt energisk og karismatisk scenepersonlighet.
Settet er tungt på låter fra I Learned The Hard Way som kom tidligere i år, men det er i livetapning disse sangene virkelig våkner til liv og utbroderer den stolte tradisjonen de er en del av.
Høydepunktet for min del er "100 Days, 100 Nights"; et tilspisset eksempel på hvor befriende det er at akkurat disse menneskene forvalter den nobelprisverdige rytmiske økonomien James Brown etterlot seg.
Børsen kaster en flau skygge over katedralen idet seremoniens nestleder, Binky Griptite, kauker alskens MySpace- og iTunes-lenker fra scenen.
Jeg drar ikke på konsert med Sharon Jones & The Dap-Kings for å tenke på at internett finnes, snarere tvert imot.
Og all publikumsdansingen på scenen, sjarmerende og rørende som den er, trekker ut i det langdryge på et punkt.
Men dette er småplukk.
Som en klok bekjent utbrøt under konserten:
"Gi henne to og et halvt minutt på Skavlan, så skal du se at det ordner seg".
Hører du, Leif-Åge Reme?
| 1 |
001484 | Ingen gud, bare religion
De evigunge punkveteranene i Bad Religion holdt midnattsmesse for menigheten på Rockefeller.
Noen band bare nekter å bli gamle, Bad Religion nekter i tillegg å bli dårlige.
Av alle de bandene som sprang ut av det kaliforniske skatepunk-miljøet på 80- og 90-tallet har det LA-baserte ensemblet vært blant de fremste kontinuitetsbærerne.
Etter at de fant seg selv på tredjealbumet Suffer, har oppskriften stort sett vært den samme:
Kvasse, samfunnskritiske tekster, allsangvennlige refrenger og kjappe, hypermelodiske riff.
Erkjennelsen av at de faktisk bare er et punkrockband, og forståelsen av de begrensningene det medfører, er blitt et suksesskriterie for et band som aldri har oppnådd de samme salgstallene som etterfølgerne i Green Day og The Offspring, men som samtidig har unngått de kommersielle fallgrubene og større nedturene.
Bad Religion så ut til å trives i rollen som skatepunkens bestefedre allerede da jeg så dem for første gang på Sentrum Scene i 1995, og selv om hovedvekten av låtmaterialet som ble fremført på Rockefeller i kveld er det samme som sist, virker bandet selv faktisk sprekere og mer inspirerte i dag enn for femten år siden.
- Hvor mange av dere som er her i kveld ser oss for første gang? spør vokalist Greg Graffin midtveis ut i settet, og overraskende mange hender skyter i været fra den svette og omfangsrike moshpiten foran scenen.
Inntrykket lengre bakover, hvor undertegnede selv stod, var nemlig at kveldens publikum hadde eldes i takt med bandet, men min mistanke om at brorparten av de tilstedeværende var de samme som så dem i '95 blir altså gjort til skamme av en stor gruppe yngre fans, som bringer temperaturen i lokalet til kokepunktet med iherdig poging og crowdsurfing.
- Nå og da, med noen års mellomrom, husker jeg hvor fantastisk gøy det er å spille her i Oslo, fortsetter Graffin, og det later ikke til å være noen tvil om at både han og bandet mener det.
Graffin selv oser autoritet, litt tjukkere og mye tynnere i håret enn sist jeg så ham, men fremdeles med en av de mest melodisk bærekraftige stemmene i moderne punkrock, og en troverdighet de fleste av hans mer feterte kolleger kan se langt etter.
Bassist Jay Bentley spretter rundt på scenen som en stoka fjortenåring, og gliser fra øre til øre gjennom hele konserten, mens Brian Baker for anledningen er kledelig iført en Burzum-trøye og ser ut til å storkose seg med å kverne ut den ene suggerende gitarsoloen etter den andre.
Og mens Bad Religion for lengst har oppnådd legendestatus i sin egen rett, er det lett å glemme at bandet faktisk er en veritabel punkrock-supergruppe, om man tar i betraktning Bakers fortid i Minor Threat, gitarist Greg Hetsons virke i Redd Kross og Circle Jerks og at trommis Brooks Wackerman i sin tid var med i Infectious Grooves.
Alt dette ville jo forsåvidt i seg selv vært uviktig om ikke Bad Religion så til de grader hadde levert varene.
Veteranene har et godt besøkt Rockefeller i sin hule hånd fra første riff, stemningen er elektrisk allerede etter ti minutter, og bandet leverer en perlerad av anthems fra en tretti år lang karriere som tar mer enn nok avstikkere fra det ferske live-albumet, 30 Years Live, til at det aldri blir forutsigbart.
Kveldens første gåsehud dukker opp på armene når de fyrer av "Atomic Garden" fra noe underkjente Generator, og når samme plates tittelspor dukker opp i en leken versjon mot slutten av kvelden, husker jeg plutselig hvor utrolig glad jeg en gang var i Bad Religion.
Og til å ha et såpass snevert utgangspunkt, er det utrolig hvor mange fete låter de har greid å sy over mer eller mindre samme lest.
"I Want to Conquer The World", "Fuck Armageddon, This Is Hell", og "Infected" river salen med i allsang, en forrykende versjon av "American Jesus" møtes av et jubelbrus, en fleipete cover av Steve Miller Bands "The Joker" sørger for et komisk avbrekk, og når kvelden rundes av med "21st Century Boy" og "Punk Rock Song" kan jeg vanskelig forestille meg at det var noen av de oppmøtte går skuffet til sengs.
Så god stemning som det var på Rockefeller igår kan jeg ikke huske å ha opplevd på veldig lenge.
Bad Religion eksisterer på en måte på siden av alle regjerende trender, utenfor blogger og hipster-forum.
Likevel har de mye å lære dagens generasjon av band; at man ikke trenger å være sint selv om man er engasjert, at man ikke trenger å være ung for å spille tight og at det er fullt mulig å lage gode låter selv om man bare spiller punkrock.
| 1 |
001487 | Lett-metall
Avenged Sevenfold har laget et stilistisk mareritt av et album.
Selvtillit er vel og bra, særlig i kombinasjon med en viss form for selvinnsikt.
Avenged Sevenfold har masser av det første, heller lite av det siste, og - jeg vegrer meg for å skrive dette - ganske dårlig musikksmak.
Slikt blir det særdeles ujevne plater av.
Omstendighetene rundt California-bandets femte album er imidlertid genuint tragiske:
I romjulen ifjor rykket trommeslager Jimmy "The Rev"
Sullivan inn i rekken av unge døde musikere, etter å ha inntatt en uheldig blanding reseptbelagte medisiner.
Nightmare ble påbegynt mens han fremdeles var i live, men ble ferdigstilt med Sullivans personlige favoritt-batterist, Mike Portnoy fra Dream Theatre.
"The Rev"s bidrag på plata er hovedsaklig på låtskriversiden, samt noen vokalpartier som ble spilt inn før han døde.
De resterende bandmedlemmene har åpenbart satt seg fore å hedre hans minne gjennom denne plata, som etter deres eget utsagn er "deres mest personlige og episke, og defintivt vil ta deg med på en veldig mørk reise".
Det later ikke til å være noen tvil om at de har fått utløp for mye sorg og smerte i arbeidet med et album som dekker det meste av følelsesregisteret - fra raseri ("God Hates Us") via frustrasjon ("So Far Away") til ensomhet ("Victim"), bitterhet ("Tonight the World Dies") og dødsforakt ("Danger Line") - uten å ha den helt store emosjonelle slagkraften.
La gå at subtilitet er fullstendig mangelvare, for bandets "less-is-a-bore"-tilnærming gjør i det minste at det sjelden blir, nettopp, kjedelig, verre er det at tekstene veksler mellom flaue floskler og usammenhengende nonsens.
"Nothing is harder/than to wake up all alone" hulker M. Shadows på "Victim", før han senere legger til "Scars are left behind/but some too deep to feel".
Med omtrent like mye innlevelse og særpreg som en middels dyktig Idol-deltaker, er det utvilsomt uheldig at det høres ut som om han har klipt ut strofene sine fra skoledagboka til en fjorten år gammel jente.
De siste årene har han tatt timer hos Ron Anderson, en sangpedagog som tidligere har jobbet med blant annet Axl Rose og Chris Cornell, med det resultat at han tidvis høres litt ut som både den ene og den andre.
Om ikke annet så har stemmen hans en kledelig røff edge, og Shadows noe begrensede register tjener faktisk til bandets fordel, fordi det er omtrent det eneste elementet i musikken deres som har et snev av selvbeherskelse.
"Victim" er forøvrig et av albumets nøkkelspor, en åtte minutter lang powerballade i gnisningspunktet mellom Pink Floyd, Stone Temple Pilots og Yngwie Malmsteen som bygger seg opp mot et heftig "Stairway to Heaven"-aktig klimaks, og vinner like mye på å inkludere svulstige kordamer, som det taper på et gnålete og repetetivt refreng.
Ingen skal ta ifra Avenged Sevenfold at de er villige til å ta sjanser, og gutta løper mer enn gjerne med hodet først inn i genreveggene som omgir dem, men blir som oftest liggende å kave i en gjørme av klisjéer som de bare unntaksvis har sterke nok låter til å hale seg ut av ("Natural Born Killer").
Bandets kvalitet og kontinuitet ligger først og fremst i at de er drivende dyktige teknisk sett, med en helt upåklagelig trommeslager, og to gitarister i Zacky Vengeance og Synyster Gates som kappes om lytterens oppmerksomhet med henholdsvis energiske riff og melodiøse gitarsoloer, men dette kan dessverre ikke bøte på deres komplette mangel på egenart.
Nightmare er et helhjertet forsøk på å strekke seg mot storhet, men Avenged Sevenfold snubler i sine egne ambisjoner, og har i stedet laget et stilistisk mareritt av et album, en salig røre av erke-amerikansk puddelrock, fm-metal og country.
Som et slags tverrsnitt av Pantera, Van Halen og Bon Jovi har bandet for lengst oppnådd lignende popularitet, men jeg sliter omtrent like mye med å forestille meg at de vil bli noe annet enn en fotnote i historiebøkene, som jeg gjør med tanken på å skulle høre på denne plata igjen
| 0 |
001488 | Våt og vakker drøm
Får du utslett av å høre velprodusert musikk som tematiserer knulling?
Da trenger du ikke lese videre.
Les:
Disse skivene har fått terningkast 6 av Lydverket i år
I den grad The-Dream, som den 29 år gamle produsenten og artisten Terius Nash fra Atlanta kaller seg, har opparbeidet seg et navn her til lands, er det som hjernen bak Rihannas "Umbrella" og Beyonces "Single Ladies (Put A Ring
On It)".
To fabelaktige låter, utvilsomt, men det er som soloartist han virkelig har ekspandert sin særegne, luftige og kjønnsdunstende legering av pop, hiphop og r&b.
Med tredjealbumet Love King presser han visjonen ytterligere.
Det er platens midtparti som treffer hardest, fra "Sex Intelligent (freidig nok fulgt opp av en enda frekkere remiks av samme låt, på samme måte som R. Kelly løftet "Ignition" på Chocolate Factory) til mørke, synthtunge og bebreidende "Abyss", som seigt flyter avgårde som en oppdatert versjon av Justin Timberlakes "Cry Me A River".
Mellom disse amorøse og musikalske ytterpunktene ligger albumets soleklare høydepunkt, den elleville sprettballen av en burde-blitt-hit "Yamaha", med storslåtte og på flere vis Prince-flørtende "Nikki Part 2" som en tiltrengt pust i bakken.
Nevnes må også tittelsporet og T.I.-gjestede "Make Up Bag", begge utmerkede singelvalg, samt nydelige, váre "February Love", der vokalisten Nash skinner på sitt sterkeste.
R.
Kelly og Prince er allerede nevnt, og det er utvilsomt fortsatt disse to geniene/gærningene som kaster de mest ruvende skyggene over dette kunstneriske prosjektet.
I likhet med førstnevnte avleverer The-Dream gjerne de mest åndssvake tekstlinjer som om det skulle vært et ektefølt frieri, og som Minneapolis' stadig mer nostalgisk bankende purpurhjerte kjenner han ikke alltid sine egne begrensninger.
The-Dream er likevel så rik på egenart, talent, gode ideer og suveren utførelse at han feier gulvet med kontemporære trusefuktere som Usher, Chris Brown og Ne-Yo.
Det er bare å begynne å glede seg til oppfølgeren Love Affair, som er varslet til neste år.
| 1 |
001489 | Rossbiff
Årsbeste-produksjon, en gjesteliste fra helvete og det gode gamle forvrengte verdensbildet til Rick Ross – saken er biff.
Les:
Ray Kay med nytt stjernesamarbeid
Det er fire år siden Rick Ross og «Hustlin'» slo ned med et brak.
«I know Pablo /Noreaga/The real Noreaga/He owes me a hundred favours», mente Ross den gang, og konstruerte hele artisttilværelsen sin rundt dopimport, yachter og håpløs kriminell ekstravaganse.
Dermed kunne avsløringene to år senere, hvor det kom frem at Ross blant annet hadde jobbet som fengselsbetjent, torpedert hele karrieren.
Men Ross selv valgte å holde på imaget, insistere på kokainhandlinga, yachtene og Miami-dekadansen.
Merkelig nok er dette også blitt hans sterkeste kort som rapper i ettertid.
Hele opplegget er utvilsomt uhyre underholdende, og som før holder Ross seg til penger, velstand, dop, biler og annen moro også denne gangen.
Ross er ikke verdens mest teknisk spennende rapper, på tross av den nevnte underholdningsverdien som ligger i det forvrengte verdensbildet.
Til gjengjeld har Miami-bamsen lent seg på kolossale produksjoner, og også denne gang gjør blant annet J.U.S.T.I.C.E League alt de kan for å fremheve det beste i ham musikalsk.
Orgel, blåsere og gitarer fyller ut lydbildet og gjør Teflon Don til et av de mest sjelfulle rap-albumene som kommer til å slippes i år.
Lyden er eksepsjonelt godt skrudd, og rent bortsett fra «No 1» med Diddy og Trey Songz er alle produksjonene perfekte for Rickys dype, tidvis henslengte rapping.
Produsksjonsmessig rager albumet rett og slett i årsbeste-klasse.
I tillegg har Ross fått med seg et stjernelag av dimensjoner.
Jay-Z gjester den formidable «Free Mason» og løfter den i utgangspunktet sterke låta ytterligere.
Erykah Badu og Jadakiss kler den skamløst fett produserte tredjelåta i «Maybach Music»-triologien og Kanye har produsert og legger selv et vers (som overgår Ross og skaper visse forventninger til Good Ass Job) på «Live Fast, Die Young».
Gucci Mane gjør et helt greit innhopp på «MC Hammer» og på albumets sterkeste kutt, knallharde «BMF» (som bør få gud og hvermann til å rope «I think I'm Big Meech/Larry Hoover/Whipping Work/Hallelujah») matcher Styles P nesten Ross egen fantastiske delivery.
Ross er ikke sjelevrengende ærlig, voksen eller flink til å sette ting i perspektiv overhodet.
Men Florida-tykkasen veit å lage monumentale rap-låter som feirer hans egen velstand.
Noen ganger trenger det ikke være vanskeligere.
| 1 |
001491 | Forstadslykke
Styrken og storheten i Arcade Fires nye skive ligger først og fremst i detaljene som trer frem ved gjentatte besøk.
Les også:
Terningkast 6 til Arcade Fire på Hove
En forstad er en forstad er en forstad er en forstad.
Monotoni, tomhet og rastløshet for noen, trygghet, samhold og likhet for andre.
Endeløse rekker av identiske hus og sammenklyngede betongblokker, golde lekeplasser, øde parkeringshus og nedlagte fritidsklubber, kjøpesenteret som samlingssted og en grell t-banestasjon som en havn mot verden.
Fellestrekkene er ofte større enn forskjellene - på tvers av landegrenser og hele kontinenter.
Undertegnede vokste selv opp i en forstad, og temaene som gjennomsyrer det kanadiske syvkløverets tredje album treffer meg følgelig rett i hjertet, men bandets bredt anlagte indierock vil også mer enn å messe for menigheten.
Etter å ha taklet tunge temaer som død og religion på foregående album, har Arcade Fire denne gangen rettet fokus mot noe mye viktigere, nemlig hvordan vi lever livene våre fra dag til dag.
Montreal-bandet strever ikke lenger like hardt for å gjøre seg selv viktige, nå vet det de at de allerede er det, og resultatet er et album som låter mindre anstrengt og mer avslappet enn tidligere, men hvor angsten, desperasjonen og kjedsomheten koker under overflaten.
The Suburbs har mange av konseptalbumets kjennemerker, det er en musikalsk tolkning av forstadslivet, og akkurat som husene i forstaden lett kan forveksles, fremstår mange av sangene til forveksling like ved første møte, men det er bare til du blir bedre kjent med dem.
Det innledende tittelsporet slentrer tilsynelatende sorgløst av gårde, men Win Butlers hudløse tekst og stadig mer insisterende vokal står i skarp kontrast til den litt likegyldige melodien.
Kontrasten blir enda større når "The Suburbs" glir sømløst over i "Ready to Start", hvor frykten for å stagnere bobler til overflaten, og en ulykkelig Butler erklærer "Now I'm ready to start" igjen og igjen.
"The businessman drinks my blood/like the kids in our school said they would" mumler han livstrøtt, akkompagnert av melankolske synth-drypp og et trippende riff som åpenbart ikke kan rømme hverdagsmonotonien og den meningsløse jobben raskt nok.
Vekslende mellom resignasjon, desperasjon, angst, anger og stille aksept forsøker Arcade Fire etter beste evne å forsone seg med tilværelsens mange uutholdelige aspekter, og Montreal-bandet vinner mye sympati på å tone ned pekefingerviftingen og vekkelsesretorikken fra Neon Bible, til fordel for en nærere og mer personlig tilnærming.
Musikken er også mer subtil, og låtene glir ofte nesten ubemerket over i hverandre, mens bandet vever et musikalsk lappeteppe av neondrapert rock, folk, glam, punk og disco, og selv om bestanddelene ofte er gjenkjennelig, er uttrykket helt og holdent særegent.
The Suburbs styrke og storhet ligger ikke nødvendigvis i spektakulære enkeltlåter, men først og fremst i detaljene som trer frem ved gjentatte besøk.
I forførende melodier som gjemmer seg under den tilsynelatende hverdagslige overflaten, i innsiktsfulle og kloke tekster som man ofte må anstrenge seg litt ekstra for å høre, og i et album som til fulle utnytter formatets bredde og i sum søker å gå opp i en større helhet.
Hvordan plata vil stå seg over tid gjenstår å se, og å kalle den perfekt ville være en overdrivelse, men det er ingen tvil om dette er et beist av et ALBUM som gir rom for både fordypelse, entusiasme og ettertanke.
"I used to think
I was not like them/now I'm beginning to have doubts" synger Butler på "City With No Children" og er i overkant selvkritisk, innen moderne arena-rock er Arcade Fire nemlig fremdeles noe for seg selv.
"If I could have it back/all the time I've wasted/I would only waste it again/and again/and again" konkluderer Butler helt til slutt, jeg kunne ha sagt det samme til dem som måtte mene at denne plata er bortkastet tid
| 1 |
001493 | Svaret er nei
De Øya-aktuelle sørafrikanerne i Die Antwoord lager så pillråtten musikk at spørsmålet "kunst eller kødd?" blir overflødig.
Taking over the interweb.
Die Antwoord, Cape Town-trioen bestående av "rapper" Ninja, "sanger" Yo-Landi Vi$$er og "DJ" Hi-Tek, har på kort tid vokst fra kultstatus til eksplosiv suksess på internett, godt hjulpet av YouTube-momentum tuftet på "bandets" visuelt slående white trash-estetikk.
Hermetegnene i forrige setning er verken tilfeldige eller sarkastiske:
Det er grunn til å tro at Die Antwoord er et kunstprosjekt framfor en ordentlig gruppe, og at de peker nese til relative størrelser som "kvalitet" og "god smak".
Men til syvende og sist, når de konseptuelle krykkene er kastet og EPen 5 nå er tilgjengelig for et allment publikum, koker det ned til musikken.
Og den stinker, tro meg.
Forestill deg et gjenforent Aqua på ketamin og dårlige steroider, eller et enda mer kørka Prodigy, bare med gebrokne smurfehooks i sentrum av lydbildet, og du vil være inne på noe.
"Enter The Ninja" har du sikkert allerede hørt; den er fortsatt umorsom og ubehagelig, og det er mer der den kommer fra.
Afrikaans er ikke språket som ligger lettest i disse anmelderørene, særlig ikke spyttet gjennom Ninjas keitete lepper, men i dette universet er det en klar fordel å ikke skjønne bæret av hva som blir sagt.
Det du ikke vet, etc.
Det finnes likevel formildende omstendigheter ved denne utgivelsen, med dens korte spilletid som den overlegent viktigste.
Låten "Fish Paste" er ikke fullt like irriterende som de øvrige tre (sistelåten er en horribel remiks av nevnte "Enter The Ninja").
Og, joda, det er noe fascinerende ved Die Antwoord.
Det er så man kjenner hjernecellene dø mens den ene ubehjelpelige floskelen etter den andre pumpes ut med iver og overbevisning.
Førstkommende fredag kan du altså se dem på Øyafestivalen, og det er nok sånn – og bare sånn – Die Antwoords energiske stupiditet på noe vis står i fare for å være smittsom.
Som ren lyd er dette blottet for verdi.
Du er herved advart.
| 0 |
001494 | Nasjonalskatt
Med landets beste lyd i ryggen sparket The National i gang Øya-uka, og beviste at rock og Operaen er en kombinasjon vi bør få mer av.
Brooklyn-baserte The National kan lett oppfattes som et noe krevende band å la seg rive med av.
Ikke fordi låtene deres er utilgjengelige rent musikalsk sett, men rett og slett fordi det trengs en viss sinnsstemning for å ta del i deres mørke, emosjonelle univers.
Under konserten bandet leverte i samarbeid med Øyafestivalen i Operaen onsdag, var det umulig å ikke bli begeistret av de åtte musikerne på scenen, om man så valgte å synke ned i en rød plysjstol, eller holde seg stående.
På plate er The National et relativt rolig indierockband, men på konsertfronten trøkker de på.
Den klassiske rockepakken med to gitarer, bass og trommer sørget for å bygge opp under vokalist Matt Berningers desperate uttrykk, mens blåsere, fiolin, fløyelsmyke koringer og piano ga bandet et særegent, interessant og elegant uttrykk.
Kun ett par ganger i løpet av den halvannen time lange konserten slår et par av instrumentene hverandre litt i hjel.
"Vi har ikke spilt klokka ett på dagen på årevis", konstaterte bandet fra scenen midtveis i konserten.
Flere ganger nevnte de også at settingen med et sittende publikum i et operahus var uvant for dem; men hadde de ikke sagt det, hadde neppe noen tenkt over det.
For hele bandet leverer, uten unntak, en topp konsert.
Legg til det faktum at en overtrøtt og ironisk Matt Berninger er særdeles underholdende med kommentarer som "jeg vet ikke hva jeg synger om; jeg bare mumler noe og får massevis av kred".
Tidspunkt og setting tatt i betrakting er stemningen så god som den kan være; etter grei hinting fra bandet er ikke publikum fremmede for å reise seg og og hipstervugge fra side til side i den fulle konsertsalen.
Lydverket likte godt årsferske High Violet, The Nationals femte album.
De aller fleste av låtene publikum i Operaen fikk presentert var naturlig nok hentet derfra, men i tillegg hadde de gjort et glimrende utvalg av gamle låter - som nydelige "Slow Show", "Fake Empire" og "Apartment Story"; alle godt tatt i mot av fansen.
Lyden i Operaen kunne vært grunn nok til å gå på konsert der i seg selv.
Selv om anlegget først og fremst er bygget for akustisk lyd, er det ikke tvil om dette er blant landets beste arenaer også for rock.
Alt høres deilig og klart ut, og kler The Nationals lydbilde særdeles godt.
Sist bandetspilte på Øya(i 2008), var meningene om konserten todelte - og mange påpekte at bandet ikke passet til en stor utendørsscene.
Inne i Operaen kom de derimot virkelig til sin rett; og åpner for spørsmålet om hvorfor ikke publikum får mulighet til å oppleve flere konserter av denne typen.
Operaen og rock fremsto nemlig som en selvsagt kombinasjon - som vi burde få oppleve også uten at det er festival med massevis av andre konserter i byen.
Bilder fra konserten
| 1 |
001497 | Er du der, Ariel?
Ariel Pink lengter tilsynelatende tilbake til tida da han ble buet av scenen.
I likhet med stadig flere er jeg overbevist om at den LA-baserte gærningen Ariel Pink og hans Haunted Grafitti, som først nylig har blitt et band på ordentlig, med Before Today står bak et av årets aller beste album.
"Kunst eller kødd?"-brannfakkelen (etter reaksjonene å dømme, i det minste) jeg slang ut tidligere denne uka blir aldri noen reell problemstilling i tilfellet Pink; det er begge deler, og samtidig noe helt annet.
Et overflødighetshorn av rå låtteft og viltvoksende ideer som makter å fiksere det ene øyet på den mest obskure delen av pophistorien og vende det andre mot det verdensrommet.
Det gjelder i det minste på plate.
Live er saken en ganske annen.
Ariel Pink, for anledningen kledd opp som Kenny McCormack fra South Park, bruker store deler av konserten på å hvese, ule, skrike og mumle seg gjennom sine gamle og nye låter, uten helt å synes klar over at han befinner seg på en scene.
Under en konsert.
Sin egen.
Bandet er habilt og lojalt, men det har liten betydninge når hovedpersonen selv er såpass ute av det at han makter å ødelegge i utgangspunktet idiotsikre øyeblikk som "Menopause Man" og "Fright Night (Nevermore)".
To øyeblikk stikker seg ut:
Singelen "Round And Round" og "Bright Blue Skies", som begge er så melodisk sterke og formfullendte at de vel knapt lar seg kløne til.
Ellers?
Publikumsflukten, som starter lenge før M.I.A. i det hele tatt har begynt å tenke på å entre scenen, har sjeldent vært enklere å sympatisere med enn i kveld.
| 0 |
001498 | Rå seniormakt
Det begynte som tam kos og endte i triumf for Iggy & The Stooges.
Noen comeback kommer lovlig seint.
Iggy Pop hadde en serie med dårlig mottatte soloplater og var uten platekontrakt da han motvillig lot seg dra inn i gjennforeningsbransjen i 2003.
Iggys våpendrager fra de beinharde 70-åra, James Williamson, hadde på sin side rukket å motta en fet AFP i teknologiavdelingen til Sony da han i fjor fikk spørsmål om han ville ta en runde til med et av rockens mest berykta band.
Og det var unektelig en viss "sikre pensjonen"-følelse over innledningen på Stooges' Øya-konsert.
Punkkanonen "Raw Power", "Search & Destroy" og "Gimme Danger" låt behersket og tilforlatelig.
Noen av rockens farligste øyeblikk fislet ut som trivelig parkrock i dagslys.
Det var så man lengtet hjem til den "nymiksede" Legacy-utgivelsen av punkens knivskarpe milepæl.
Der kommer Williamsons gitarer ut av høytalerne og truer kontinuerlig med å snitte deg blodig.
Før låt nummer fire, "Shake Appeal", inviterer Iggy den sedvanlige gjengen med publikummere opp på scenen.
Et triks som alltid fungerer og som er Iggys eget, men i 2010 gjør Green Day denne øvelsen med langt mer entusiasme og overbevisning, Men når låt nummer fem, "1970", sklir over i improjazz med den gråhårede hippiesaxsenioren Steve Mackay i sentrum, skjer det noe på Enga-scenen.
Stooges' spiller seg varme, nyansene i musikken begynner å skinne og de fine instrumentalistene i bandet blir tydelige.
Gitarist Williamson, en gang omtalt som Keith Richards' onde, maniske tvillingbror, viser glimt av grim storhet.
Mackay maler poetisk mens nyerverselen Mike Watt (ex-Minutemen) driver bandet framover med frapperende bassganger, tross en skinne på venstre bein og krykker i umiddelbar nærhet.
Så blir det klarere og klarere at dette handler om Stooges som kompromissløs musikalsk enhet.
Legemliggjøringen av rockens uttagerende scenegalskap, Iggy, har sett bedre dager.
Her er ingen hitrekke som imponerer massene.
Som show å regne er Stooges anno 2010 en ren anakronisme - lyset er flatt, kommunikasjonen mellom låtene banal og backdropen ikke-eksisterende.
Men musikken nærmer seg sin originale nerve og klo når Stooges spiller seg gjennom kultperler som "Beyond The Law", "Fun House" og "I Got A Right".
Det er enkel musikk, men spilt av folk med sofistikert smak, som Iggy en gang uttalte.
I det "I Wanna Be Your Dog", opprinnelig gitt ut på debutalbumet "The Stooges" i august for 41 år siden, strømmer ut over Middelalderparken, kan man kjenne gløden, driftene og de mørke understrømmene som ligger i denne musikken.
Derfra og ut er det en ren og røff nytelse å høre de gamle skinna sammen og hver for seg.
Aldri har man vel hørt Iggy Pop så dedikert og lidende som når han synger "Open Up And Bleed".
I det "No Fun" avslutter settet er det ikke til å unngå at man tenker hvilken karriere dette bandet kunne fått hvis de ikke hadde bukket under på tidlig 70-tallet.
Men karrierebygging lå aldri for Stooges.
De kom seg inn til rockens kjerne på tre album.
Nå har vi sett dem i live før det var for seint.
Bilder fra konserten
| 1 |
001499 | Kanon med løskrutt
M.I.A er best til å selge noe hun ikke nødvendigvis har.
Les også:
Lydverket møtte M.I.A.
Den britisk-tamilske kruttønna M.I.A er kjent for både drøye utspill og bra musikk; men inntrykket etter rapperens konsert på Øya onsdag, er at hun egentlig ikke har så mye å komme med som liveartist.
Som kunster og utøver at et gjennomført uttrykk har hun derimot langt mer å slå i bordet med - og evnen til å selge seg selv og gå høyt ut er beundringsverdig.
På scenen finner vi både tilslørte kordamer, lasere og skjermer - og ikke minst har M.I.A med seg Rye Rye som sidekick.
Hun må tilskrives mye av æren for at det er en viss flyt i konserten.
I løpet av den halvannen time lange seansen på festivalens hovedscene får publikum presentert særdeles få fullstendige låter; greit nok at M.I.A er kjent for å basere mye av musikken sin på å klippe og lime; men det e rlett å bli utålmodige når vi kun får små smakebiter av de beste låtene, og at låter stadig blir pauset, tatt fra starten igjen, og brutt opp av sampler av iPhone-lyder, babygråt og gevær som lades.
Til låten "Teqkilla" fra sitt årsferske album vil M.I.A ha dansere opp på scenen, og etter å ha understreket at de må være over 21 (?) siden hun har alkohol på scenen og langet halvslapt ut mot arrangøren og tourmanageren sin, får hun et knippe ekstatiske dansere opp.
Låten seiler opp som et uventet høydepunkt på konserten - kanskje nettopp fordi vi for en gangs skyld får servert en hel låt, så og si uten avbrytelser.
Som ekstranummer serverer M.I.A "Paper Planes" - sin aller største hit - og det er tydelig at publikum har hungret etter denne.
Og merkelig nok ser de fleste fornøyde ut også, til tross for at 35-åringen jobber seg gjennom låta uten å treffe en eneste tone.
Det man sitter igjen med er allikevel følelsen av å ha bevitnet noe usammehengende og hakkete uten noen spesiell substans; men hvem vet, kanskje det bare er M.I.A som har funnet en ny måte å være smart og utfordrende på.
Se ny musikkvideo og les intervju med M.I.A fra Øya her.
Bilder fra konserten
| 0 |
001500 | Laber stemning på lokal festival
Perler ble til gråstein da Casiokids møtte Øya-publikummet.
Bare Donkeyboy og Kvelertak har flere spillejobber enn Casiokids denne sommeren, i følge Dagens Næringsliv.
På en lang turnéliste har nok Øya-konserten i august lenge blinket som et sikkert høydepunkt.
Men responsen som venta det bejubla elektropoporkesteret var alt annet enn en kollektiv "hjem til sine egne"-klem.
Her var snarere et glissent Øya-publikum tappet for energi og entusiasme.
Kontrasten til mottakelsen de fikk på Roskilde for noen uker siden kunne ikke vært større.
Hva skjedde med festivalen det dedikerte publikummet og musikken i fokus?
Med "Topp stemning på lokal bar" har Casiokids laget en av årets beste og mest særegne plater.
Bandets pussige og naive elektropop er fylt av varme, lekenhet og melodiske gullkorn.
Umulig å like ved første lytt, umulig å mislike ved gjenhør.
Som liveband har Casiokids overbevist ved flere anledninger, men i Middelalderparken er det som om bergensbandets mange ruslebeats ikke når ut og fram til publikum.
Der Casiokids vil rusle, gynge, groove og danse, vil Øyapublikummet bare stå bom stille.
Pre-produksjon i en fabrikkhall uten publikum hadde gitt like stor energiutveksling.
Om utgangspunktet er vanskelig, klarer heller ikke Casiokids å gjøre så mye med det.
Det finnes ikke noe girskifte i bandets musikalske verktøykasse som kan snu konserten.
De prøver seg med en ny låt, "London Zoo", uten at det hjelper nevneverdig på den überslappe stemningen.
Mot slutten skjer det noe.
Casiokids setter inn støtet med perler som "Verdens største land" og "Finn bikkjen", og på "Fot i hose" blir scenen innvadert av hoppende kompsier med apedrakter og ballonger.
Med ett er det glede i lufta.
Paul Simons "You Can Call Me Al" triller ut av PA'n i det 'Kids og venner bukker og takker for seg, men sjarmoffensiven redder bare stumpene.
Det man vil huske er et publikum tilsynelatende totalt likegyldig til et av årets norske band
| 0 |
001501 | Sommeren er ikke over
Fryktløst, ambisiøst og gjennomvakkert:
Animal Collectives Panda Bear står fjellstøtt på egne bein.
Det er uutholdelig varmt i Øyas klubbtelt idet Panda Bear, en fjerdedel av de siste ti årenes mest bejublede indie-kvartett, entrer scenen.
Etter en lang, dronete intro viser det seg at dét spiller liten rolle:
Noah Lenox' sakrale elektropop skyller over et dehydrert, svett festivalpublikum som en sval bølge, og ordet "gåsehud" svirrer blant jentene ved siden av meg allerede før andrelåten, singelen "Tomboy", har rukket å blø inn i en ny låt.
Lenox' kunstneriske modus operandi skiller seg knapt fundamentalt fra moderbandet Animal Collective.
Til å være et enmannsprosjekt er uttrykket befriende rikt og sammensatt, med sakrale, rastløste og harmonidruknede elektrohymner som plasserer seg et sted mellom Four Tet, Steve Reich og et Beach Boys fortapt i verdensrommet.
Musikken er varm og vennligsinnet, tross sin fragmenterte natur, og følges opp av spektakulært vakre videoinstallasjoner som letter det visuelle trykket på hovedpersonen selv.
Noen annen kommunikasjon med publikum enn et høflig "takk for oppmerksomheten" mot slutten av konserten er verken nødvendig eller tilrådelig; det er snarere febertranse og dvelende, prikkende og ordløs eufori Panda Bear med nådeløs presisjon sikter mot.
Etter det jeg kan høre består settet - med unntak av "Ponytail" - utelukkende av låter fra fjerdeskiva Tomboy, som ikke slippes før i høst.
Det er et dristig trekk, og fraværet av Person Pitch-godbiter som "Comfy In Nautica" og "Bro's" gir ikke publikum noen snarvei inn i dette egenrådige universet.
Litt synd, kanskje, men på den annen side:
Nå gleder jeg meg virkelig til september.
| 1 |
001503 | Mot alle odds
Against Me! gjør en glimrende konsert på Øya.
Men publikum ser ikke ut til å bry seg videre om det.
Against Me! starter settet med catchy ”High Pressure Low” foran et stillestående publikum med unntak av et par engasjerte hoder som nikker energisk et stykke foran.
Alt låter pompøst, men på den bra måten, og det er liten tvil om hvor dette bandet vil – nemlig til stadioner verden over.
Musikken er skapt for store scener, og den umiskjennelige punkrock-koringen på refrengene er laget for allsang.
Det mumles i rekkene om Bad Religion, og jeg nikker- til en viss grad enig.
Som Lydverkets anmelder poengterer i sin anmeldelse av White Crosses tidligere i år kan Against Me! faktisk minne om en smakfull blanding av Bruce Springsteen og Bad Religion.
På kveldens konsert befester de også sin posisjon som et glitrende liveband blant annet med tittelsporet fra sin siste utgivelse.
Florida-kvartetten bruker mye tid på veien.
Det merkes.
Vårens turné med canadiske Billy Talent har tydeligvis gjort godt, for dette låter lekkert og tight.
Låtrepertoiret er upåklagelig, og den litt mer mainstream retningen bandet har tatt med de to siste platene kler dem godt.
"I Was A Teenage Anarchist" og "Suffocation" er to av høydepunktene på konserten, som for det meste inneholder låter fra de siste to platene.
Dette er fengende punk som det er umulig å ikke bli i godt humør av.
Det eneste problemet Against Me! har er at tilskuerne, med unntak av de første tre-fire radene, ikke viser den entusiasmen bandet fortjener.
Og her kunne Floridaguttene tatt i et tak selv.
Hverken frontmann Tom Gabel eller noen av de andre svartkledte bandmedlemmene sier et ord under hele konserten.
Det hadde de nok vært tjent med.
Som nevnt spiller de dritbra, men når publikum ikke viser noe særlig engasjement er det bandets jobb å gire dem opp.
Hvis Against Me! vil bli like store som de tidligere har uttalt, må de kjøre et mainstream show fra scenen også.
Et tips kan være å lære et par triks av Billy Joe Armstrong og Green Day som i tillegg til glimrende låter, aldri gir publikum fred, og prater, roper og girer opp alle som er tilstede på konsertene deres.
Heldigvis er det hverken prat eller publikum som avgjør om en konsert eller et band er bra.
For det er nettopp det de 40 minuttene med bandet var.
Veldig bra!
Against Me! er et fiks ferdig superband.
Nå må bare folk flest oppdage det.
| 1 |
001505 | Bestevenner
Strømbrudd truet, men ingenting stopper Yeasayer i Norge.
Det er ingen ting å si på kjemien mellom Brooklyn-bandet Yeasayer og den sultne delen av det musikkinteresserte publikummet her til lands.
Norge er det eneste landet i verden hvor de har klatret virkelig høyt med vinterens "Odd Blood"-album, og når de kommer til Øya er de på disse breddegrader for sjuende gang.
"Jeg har vært i L.A. bare tre ganger", kommenterer vokalist Chris Keating for å understreke det litt spesielle forholdet mellom band og land.
Og det er gjensidig kjærlighet fra bortimot første øyeblikk også denne augustkvelden.
Keatings vokal drar deg umiddelbart inn i et sound som beveger seg sømløst mellom det eksperimentelle og det popete.
Dynamikken i bandet er vilt bra, og vokalsamarbeidet mellom Keating, gitarist-vokalist Anand Wilder og Ira Wolf Tuton noe av det bedre jeg har hørt.
For første gang på Øya ser jeg dansende jenter, og når "Wait For The Summer" kommer som andre låt tyder alt på en kjempekonsert.
Så midt i tredje låt går strømmen.
Faen, liksom.
Nå som vi hadde det så fint.
Yeasayer-medlemmene rister lett oppgitt på huet og forlater scenen.
Et par minutter senere er både de og strømmen tilbake.
Keating er ikke typen til å surmule eller skjelle ut noen.
Han smiler og sier at det pleier å være deres feil.
En halv låt seinere er strømbruddet glemt.
"Sunrise" har en trommebeat som i mindre sofistikerte hender kunne blitt etnoharry, men Yeasayer håndterer sin pallett med sikker smak og melodisk teft.
Bare unntaksvis blir det introvert.
Konsertens klimaks kommer midtveis.
Keating innleder med å erklærer sin kjærlighet til vakre Oslo.
Det er vanskelig å ikke tro på ham og umulig å være uenig i det den lave kveldssola senker seg i horisonten, Barcode stiger modernistisk i bakgrunn og bandet setter i gang med "O.N.E.".
Det er pur Øya-lykke i lufta, og en sterk kandidat til en av sommerens fineste øyeblikk.
Resten av konserten nytes med vissheten om at det var dette vi trengte nå.
En konsert full av positive vibber, varme og musikk som binder scene og publikum sammen.
Vi vet også en annen ting; Yeasayer og Norge er blitt bestevenner.
Vi møtes igjen.
Bilder fra konserten
| 1 |
001507 | Et vell av lykke
Mens øsende regn gled over i sol på Øya leverte Field Music en av årets største konsertopplevelser.
"En orgie i god smak", skrev Lydverkets Marius Asp i sin anmeldelse av den britiske kvartetten Field Musics Field Music (Measure) da den ble utgitt i februar.
Og nettopp fordi bandet har ekstreme mengder av sterke og ferske låter, er det noe underlig at de under konserten sin på Øya fredag ettermiddag velger å bruke relativt mye av konserten på å fremføre eldre materiale.
Evnen til å fremføre - og trollbinde publikum med - både eldre og nye låter, er derimot upåklagelig.
Et tightere, mer fintfølende og elegant band må man mest sannsynlig lete langt utenfor Øyas territorie for å finne; og at det fyldige og klokkeklare lydbildet, spekket med vokalharmonier i krysningspunktet mellom The Beach Boys og Gentle Giant, kun skyldes fire menns iherdige innsats, er for et under å regne.
I løpet av en knapp time serverer brødrene Brewis og deres to kumpaner poplåter som henter det beste fra folk, rock, prog og psykedelia; de skrangler aldri, og er hele veien tydelig konsentrerte om å levere de fremmøtte en mest mulig imøtekommende og euforisk seanse.
Det oppslukende, medrivende og omfavnende bandet er på sitt aller ypperste i det øyeblikket "Them That Do Nothing" og "Effortlessly" - to av perlene fra det som utvilsomt er et av årets beste album - glir over i hverandre.
Å se et band som er så opptatte av være samspilte og holde et kontinuerlig nivå er uhyre tilfredsstillende - og i det også sola titter frem fra det som kun kort tidligere har vært et vidåpent himmelhvelv, har Field Music utvilsomt redefinert begrepet "festivallykke"
| 1 |
001508 | How much is the fish, Oslo?
De søplete sørafrikanerne i Die Antwoord gjør seg bedre live enn på plate.
Litt, i det minste.
I går kveld, da jeg stod i kø utenfor John Dee for å komme inn på Owen Pallett, kom noen kolleger og jeg i snakk om Die Antwoord og min anmeldelse av bandets EP 5 tidligere denne uken.
Det gikk ikke mange sekundene før den unge fyren foran oss blandet seg inn i samtalen:
"De er jo så ekte som man kan bli innnen det uekte!
De klarer å være noe de ikke er!".
Slik fortsatte han stund, fjernøyd og entusiastisk ved tanken på dagens konsert på Klubben.
Denne vesle epistelen fra hverdagen illustrerer tydelig to ting: a) Den sørafrikanske trioen opererer innenfor et interessant skjæringspunkt mellom satire, kunst og populærmusikk, og b) de har på kort tid bygget seg opp en hengiven fanskare, boostet av bandets hyperaktive, søplete visuelle profil og polariserende flørt med de ekleste delene av den moderne musikkhistorien.
Det er uansett ingen tvil om at Die Antwoords fridykk langs bunnfallet av den gode smak tar seg best ut på en scene.
Idet jeg ankommer teltet er den knøttlille sangeren Yo-Landi Vi$$er inne i en overraskende potent mikrofon-session, uten annet akkompagnement enn pumpende beats.
Men så må vi jo innom dette helvetes ninja-maset, da.
"Enter The Ninja" låter også live som en Scooter formatert for hipstere, og denne gimmicken vikler seg som en rød og irriterende tråd gjennom seansen.
Kapellmester Ninja har perfeksjonert rollen som breial bråkemaker til fingerspissende, men sammensuriet av sjangre som ikke har blitt det spor friskere siden 1991 og rorbuvennlige betraktninger om fitta til mor gjør det kjapt umulig å fjerne hermetegnene på adjektiver som "interessant", "morsomt" og "nyskapende".
Lovende tilløp forekommer, ikke minst i en giftig versjon av "Fish Paste", men skyves altfor ofte til siden av hovepersonenes insisterende og etterhvert irriterende gjennomsiktige freak-positurer.
Vi trenger artister som forvalter de dårlige vibbene i verden; alt kan ikke være solskinn, indieskjegg og Jesus-sandaler, Og etterhvert bråvåkner et dovent publikum med en såpass hørbar entusiasme at Die Antwoords egenskaper som entertainere ikke kan bestrides.
Bare synd at lyden de skaper låter så fattigslig.
| 0 |
001510 | Vestlandsfanden
Purified In Blood beviser nok en gang at de befinner seg blant landets beste band, uansett sjanger.
Enkelte band er sultnere enn andre, og Purified In Blood synes definitivt å ha snublet over en ungdomskilde etter splittelsen i 2007 og gjenforeningen året etter.
I mellomtiden har Under Black Skies utvidet grensene for hva sekstetten er i stand til å foreta seg; uttrykket har utviklet seg i flere retninger enn det nærmeste blendende raseriet de la for dagen på debutalbumet Reaper Of Souls.
På Øya får vi det beste fra begge verdner, med nytt og gammelt materiale sømløst sammensydd i sola over Sjøsiden.
Tettheten og intensiteten fra bandets purunge dager er intakt, men låter som "Death Priest" og ikke minst "Blood Drenched" gjør det klart at dette beistets hjerte i disse dager banker like hardt for klassisk rock som hardcorepunk og ekstremmetall.
Dette er ikke karer som ber om din respekt; de tar den, brutalt, effektivt og overbevist om sin egen storhet.
Sånt smitter.
Det gjør også energinivået de flyter på gjennom konserten, toppet av den ene av vokalistene, Hallgeir Skretting Enoksen, idet han kaster seg fra scenen og inn i et publikum som hungrer etter mørke over det solbadede festivalområdet.
For den andre av dem, Glenn Cato Rasmussen, var dette den siste konserten med bandet noensinne.
Jeg kan knapt tenke meg et verdigere farvel.
Bilder fra konserten
| 1 |
001511 | Riktig god Marinade
Verken lyden eller stemmen holdt helt hjem.
Med det enorme scenetekket til Marina Diamandis betyr slike trivialiteter forsvinnende lite.
Fra Marina Diamindis, bedre kjent som Marina and The Diamonds går på til hit'en «Mowglis Road» i knallgul jakke med ører, til hun småjogger av scenen til «Guilty» har hun hatt det sjeldent entusiastiske publikummet foran Vikascenen i sin hule hånd i hvert eneste av de førti minuttene.
Lyden er langt fra den beste i første halvdel uten at det blir noe annet enn et lite irritasjonsmoment.
At Marina selv har problemer med stemmen blir også som en triviliatet å regne.
Viljen til å gjøre en knallkonsert, det enorme scenetekket og bøttene med sjarm og spilleglede 24-åringen øser over publikummet overskygger nemlig det meste annet.
Debuten The Family Jewels var en liten skuffelse, iallefall med BBC-hype og blogghysteri i bakhodet.
Live sitter alt derimot så meget bedre.
Godt støttet av en glimrende trommis og et band solid nok til å bygge ett sett uten å ta fokuset vekk fra hovedpersonen, selger Diamandis seg selv som en mer tiltalende versjon av Lily Allen – personlig, men teatralsk.
Iscenesatt, men ærlig.
Konstant på vippepunktet mellom det sårbare og det i overkant iscenesatte på en overraskende sterk måte, på tross av, eventuelt på grunn av, den litt skadeskutte stemmen.
Og viktigst – jenta har til enhver tid med fokus rettet mot publikummet foran seg.
Diamandis kan alle triksene i boka, og bør bli pensummateriale for enhver artist som vil lykkes live.
At det musikalske er langt bedre enn forventet trekker selvsagt ikke ned det heller.
«Hollywood» løftes fra en ordinær poplåt til en vinner, live (selvom viftingen med plashamburgere kanskje var et ørlite overstatement).
Albumhøydepunktet «Obsessions» blir ytterligere kantete, hardere og langt mer interessant i konsertvversjon og «Oh No!» og «I'm not a robot» er beviset på at ordet «maktdemonstrasjon» gir mening koblet sammen med lykkelig popmusikk.
Den massive applausen som følger Marina Diamandis på veien ut etter at hun har beklaget seg inderlig for at hun ikke kan spille mer på grunn av stemmen, og levert en påfølgende knallversjon av "Guilty" er vel fortjent.
Ti minutter til med det samme nivået og vi hadde snakket festivalens største overraskelse.
Som nevnt - småtterier i den store sammenhengen.
| 1 |
001512 | Ghetto superstar
Gjengen er blant Norges mest ustabile liveband.
Men ingen skinner som John Olav Nilsen.
En av de større attraksjonskollisjonene på årets Øya inntraff fredag kveld med La Roux på Sjøsiden og John Olav Nilsen & Gjengen på Enga.
Midtveis i konserten med sistnevnte kom fasitten:
"La Roux helt falsk, kjedelig.
John Olav magisk, nær, sår, inntil".
John Olav Nilsen er noe av beste som har skjedd norsk musikk de siste åra.
En poet fra forstaden, en tekstforfatter med en egen stemme, en låtskriver med teft for det banalt vakre, en ekte posør, en uforfalska stjerne.
Det siste halvannet året med John Olav Nilsen & Gjengen på scenen har imidlertid vært en solid berg og dalbane.
Da "Diamanter og kirsebær" tok tredjeplassen i Urørtfinalen i januar 2009 kunne Gjengen knapt nok spille.
Siden har det gått rykkvis framover.
På sitt beste vakkert som livet sjæl, på sitt verste et takras.
Det absolutte bunnpunkt inntraff på Roskildefestivalen sist måned.
Akkurat da Gjengen skulle reise seg til internasjonalt nivå, falt de til jorden som det mest utighte bandet i Skandinavia.
Men man kunne se det fra første stund på Enga-scenen.
Borte var nervene og stivheten som knuget fram alle svakhetene på Dyrskueplassen.
Her var et selvsikkert orkester, båret fram av varmen fra publikum, det siste årets suksess og en scenepersonlighet fra øverste hylle.
Ikke at loddefjordingene har blitt virtuoser på noen sommermåneder.
Skranglefaktoren er fortsatt høy, og kompet er stabilt ustabilt.
Men et band på grensen av stupet – bare ikke over kanten – kler John Olav Nilsen.
Og på en kveld som denne er det ingen dårlige tromisser i kongeriket som kan stoppe ham.
Fyren er født til å stå på en scene.
En hudløs faen, en elegant formidler av uelegante hendelser, en rak rygg, et mykt slag i trynet, et blikk ned i avgrunnen, svik og lykke, diamanter og kirsebær.
”Ikkje fåkk med kjærligheten”, ”Hull i himmelen” og ”Ti ganger tusen”.
Sånne som oss blir lykkelig ulykkelige av sanger som dette.
Spesielt når Gjengen forløses som noe i nærheten av et kult rockeband på ”Hull i himmelen”.
Det føles både sant og godt.
Bilder fra konserten
| 1 |
001513 | Uten fyr og flamme
Tann-, preg- og fargeløst:
En bronkittplaget Elly Jackson sleit med det meste på Øya.
Det var lett å få litt vondt av Elly Jackson, eller La Roux, på scenen på Øya fredag kveld.
Ikke bare ser hun bokstavelig talt falmet ut - det vanligvis flammene røde håret har blitt musebrunt, og popstjerna sliter på flere felter.
Stemmen er nasal, sliten og rusten - hun treffer sjelden tonene, og drukes i begredelig skrudd lyd store deler av det drøyt halvtimes lange settet.
Hun har visstnok hatt bronkitt nylig - og jada, det kan funke som en forklaring på den stusselige seansen.
Noen unnskyldning er det imidlertid ikke; når man har laget et så deilig popmonster av en plate som La Roux gjorde i fjor bør man i det minste klare å avlevere en liten skygge av storheten når materialet skal fremføres live.
Perlene "In It For The Kill" og "Bulletproof" gjør seg nesten av seg selv, rett og slett fordi de er fantastiske låter som publikum elsker.
Men heller ikke her kommer La Roux seg problemfritt gjennom.
Hun blir nødt til å overlate store deler av synginga til det mer enn villige publikummet, som tydeligvis er store fans.
Gjennom hele konserten klappes og hyles det nemlig relativt ukritisk.
Hadde det vært i støttende form til den haltende sangerinnen hadde det vært mer forståelig - for som sagt, det er lett å få vondt av skyggen på scenen.At folk blir på Sjøsiden i stedet for å løpe bort til John Olav Nilsen & Gjengens femmerkonsert noen hundremeter unna er imidlertid et mysterium.
Coverversjonen av Rolling Stones' "Under My Thumb" har utvilsomt noe for seg, og kunne kanskje vært fin på en god dag.
Men denne dagen går alt på tverke for den ellers fyrrige dama
| 0 |
001514 | Piken med styringen
Robyn på scenen er en krysning av Energizer-kaninen og Sexy Langstrømpe.
Flokken ved siden av meg har allerede sunget seg gjennom både "Dancing On My Own" og "Be Mine", to ganger, når scenen mørklegges.
En velkjent stemme fra et bånd ber oss skru forventningene i taket, slik at ikke hjertet sprenges når popens drottning setter inn støtet.
Robyn viser muskler allerede før hun tar av seg jakka, "Fembot" er en oppvisning i stålkontroll, hun har kommet for å kreve vår svette og kjærlighet.
Hun spør "hur mår ni?" som for å sjekke om hun virkelig eier oss.
Det gjør hun visst.
Fredagspassene ble først utsolgt i år, jentene er i flertall, og fra der jeg står ser det ut til at en tredel av dem har klippet seg som Robyn.
Enda godt de ikke visste at hun skulle ha på seg burgunder fløyelsshorts og fire belter.
Flankert av to karer i labfrakk, med to batterister i ryggen og uten andre visuelle hjelpemidler enn en banan (mer om den senere), er Robyn en blanding av Energizer-kaninen og Sexy Langstrømpe i en god time.
Musikerne er en del av rammen i Robyns lekegrind, de gjør lite ut av seg.
De sørger for at alt er på plass under årets låter fra Body Talk Pt. 1, de gjør spretten synkrontromming under høydepunktet "Cobrastyle", og gjør omarrangerte kutt fra 2005-klassikeren Robyn med litt vekslende hell.
"Who's that girl" er kul og oppfinnsom, "Be Mine" ikke helt hva den kunne ha vært, men "Dancing on my Own" er monumental.
Ja, så var det den bananen.
Etter et sekunds sensuell hinting er vi over i bananmumsing lydsatt av åpningssporet på Body Talk Pt.1. Robyn er jo midt i en hard treningsøkt, og trenger rask energi.
Snakkesyngende fraser:
"My shopping is killing me, my ego is killing me..." ligger på bånd, mens Robyn synger med mat i munnen, arrogant og treffsikker, før hun inntar rockdrottningpositur ved mikrofonstativet og drar Enga med på fellesbrølet:
"-Don't fucking tell me what to do!"
Kollektiv revolt på elektropopslagerfest, jeg tror Robyn er alene om den bragden.
Allsang til '96-hiten"show me Love" og en fin "With Every Heartbeat" får avslutte kvelden.
Robyn har gjort studioskapt pop om til festivalhøydepunkter, en krevende oppgave, men grei match for skandinavias sterkeste popstjerne.
Bilder fra konserten
| 1 |
001515 | Joviale gangstere
Når Margaret Thatcher er borte, danser gangsterne på bordet.
Når man inviterer godt voksne legender til å spille opp til fest, kan resultatet bli varierende.
Fryktelig varierende.
Øya-publikummet minnes med skrekk og rødmende flauhet dansebandkatastrofen Nancy Sinatra leverte i 2002, mens de seneste dagene har både Pavement og Iggy & The Stooges fått klapp på skuldrene for sine presentasjoner av egne klassikere.
Og i går kveld var det The Specials sin tur.
Ska-bandet som først leverte to engelske klassikeralbum, før uenigheter og denslags sendte dem i retning navnet The Special AKA og en av tidenes mest overraskende hits i form av "Free Nelson Mandela".
Nå er det 2010, Nelson Mandela er trygt etablert som eks-president, Bono-kompis og statsmann for hele verden, og gjenforente The Specials politiske formaninger føles mest som dansbare postkort fra en tid som mange av publikum på konserten husker, men likevel føler distanse til.
Det handler om 80-tallet i skyggen av den nyvalgte statsministeren Margaret Thatcher, et land med dyptpløyende konflikter og en fremmedgjort arbeiderklasse som bare venter på fredagen hvor de kan rocke hardt i sin fineste Fred Perry.
Men nok om 80-talet, mer om augustkvelden i 2010 på Øya.
The Specials kommer ulastelig antrukket på scenen, går rett i kontante versjoner av "Do The Dog", "(Dawning Of A) New Era" og "Gangsters", og bandet låter tettere enn øynene på en birollefigur i Piknik Med Døden.
Spesielt trommis Bradbury og bassist
Panter briljerer med et blytungt, men friskt komp som skyver låtene perfekt framover.
Terry Hall er også på hugget og synger bedre enn man kanskje forventet, selv om sigarettglørne lyser i natten gjennom hele konserten.
Videre kommer de rullende utover et stadig mer fornøyd Øya-publikum, hits som "Monkey Man", "Doesn´t Make It Alright" (jovialt høydepunkt!), "Stereotype" og selvsagt "A Message To You, Rudy", Lee "Scratch"
Perry-låten som The Specials gjorde like mye sin som Johnny Cash rappet "Hurt" fra Nine Inch Nails.
The Specials er ikke lenger et farlig band (hvilke punk- eller rockeband fra 70-og 80-tallet er det, egentlig?
Stooges spiller fint i 2010, men danger-elementet er borte), men som ren partyattraksjon en sen fredagskveld i Oslo er The Specials bedre enn de fleste.
Katalogen er ladet med hits man kjenner selv om man vil eller ikke, de spilles både med autoritet og nysgjerrighet, og publikum nikker samtykkende om at dette var langt, langt bedre enn man hadde forventet.
I 2010 har band som Gallows og deres grimme statusrapport fra Storbritannia, Grey Britain, mer å fortelle kids om deres hverdag, men når desperasjonen dempes av noen kalde glass utpå fredagen, står The Specials klar for å spille opp til dans og blåse bekymringene bort.
Man skal jo leve også
| 1 |
001516 | Så som så
Haugesund-bandet CCTV har attityden inne, men mangler identitet som låtskrivere.
At artister tror de er kulere, viktigere og bedre enn de faktisk er, trenger slett ikke være noen uting.
Særlig ikke i startfasen, da overdreven overbevisning om egen fortreffelighet kjapt kan skubbe teorien over i praksis.
Men det spørs om ikke Urørt-bandet CCTV, med røtter i sild- og heroinhovedstaden Haugesund, snart bør begynne å prioritere låtmateriale over oppsyn og swagger.
Det er tomt foran scenen når oktetten starter, men solhungrige festivaltryner kommer gradvis trekkende etter at Lillebjørn Nilsens Oslo-hymner har tonet ut på Engascenen.
Bandets mini-hit "We Belong" fyres av tidlig i settet, og en viss lydhørhet for fengende hooks og radiovennlig rock må godskrives Shaun Curtis (virkelig navn eller håpløst pretensiøst artistnavn?) og hans syv medhjelpere.
Som vokalist og frontmann emulererer han sporadisk den glupske, mørke desperasjonen til en Greg Dulli.
Dette er gode ting.
Man skal likevel være relativt dårlig orientert om ståa i de siste tredve årenes mer depressive, elektronisk anlagte musikktradisjon for å finne et fnugg av nyhetsverdi i disse jevnt over nokså pregløse låtene.
Og bandet burde nok plukket opp noen tricks fra gårsdagens Field Music-konsert, der fire mann spilte som om de var åtte.
I tilfellet CCTV er det dessverre motsatt.
| 0 |
001517 | Paul lever
Paul Weller står for det gylneste gubbeøyeblikket på årets Øyafestival.
"Den beste festivalbookingen på norsk jord noensinne".
Det spares ikke på det verbale kruttet når Øya introduserer artistene sine, men i tilfellet Paul Weller er det lett å forstå og dele entusiasmen; pophistorien bugner ikke akkurat av artister som som inne i sitt fjerde tiår nekter å la seg henvise til irrelevansens støvete kroker, men snarere fortsetter å lime inn vedlegg etter vedlegg i sitt musikalske testamente.
Låter som i utgangspunktet kan fortone seg som lett gampete valg ("Moonshine", "Wake Up The Nation") fyres av tidlig i settet, og den første delen av konserten skjemmes av dårlig lyd i Wellers mikrofon.
Men så strammes skruene til, med glansnumre fra katalogen (fra "Town Called Malice" via "Shout To The Top"" til "You Do Something To Me") lurt inn mellom materiale hovedsakelig plukket fra mannens to siste utgivelser.
Bandet er i toppslag, og Weller både ser og høres uforskammet bra ut, enten han rister en tamburin med en sigg i kjeften, kjærtegner gitaren med rå ømhet eller lar fingrene skli over rhodes-tangentene.
Hans veldokumenterte higen etter å holde seg i kunstnerisk bevegelse gjennomstråler hele seansen, og flere av låtene fra årets utgivelse, Wake Up The Nation, skinner sterkere live enn på plate, som "No Tears To Cry", "Fast Car/Slow Traffic" og nydelige "Aim High".
Har du et visst forhold til The Jam, The Style Council eller Weller solo, vil det saktens være låter som savnes under konserten.
Hvor blir det av "Walls Come Tumbling Down", "The Modern World" eller "All I Want To Do (Is Be With You)"?
Paul Weller anno 2010 er imidlertid ikke for siklende nostalgikere, og godt er dét, egentlig.
| 1 |
001518 | Monstermakerne
Trekkfugler, hasjlukt, perler, droning og et vaskekte norsk mesterverk.
To streker under "klassisk festivalavslutning".
Forventningene til Motorpsychos framføring av kataloggrunnsteinen "Timothy's Monster" har ligget tjukk de siste ukene.
Selv tok jeg meg i snuse begeistra på den nylig utgitte fire cd'ers reutgivelsen av Monster utover lørdagen, mens lyden, riffene og følelsen av grønsjepokemastadonten tok bolig i kropp og sinn.
Og akkurat som platesamlerne Bent Sæther og Snah Ryan har gjort alt riktig i sin runde i Timothy's arkiv, falt også alle brikkene på plass utover lørdagskvelden.
Et klassisk sceneoppsett med hvitt bakteppe, fire slanke lysstativer og et gulv fylt av utstyr stod klart i nitiden.
Bent, Snah og nytrommis Kenneth Kapstad (15 år da TM ble gitt ut) begynner med svevende "Feel".
Så utvides Monster-ensemblet, stein for stein.
Lars Lien kommer inn på tangenter på andre låt.
Etter seks låter kommer 90-tallstrommis Håkon Gebhardt inn på kassegitar.
Litt seinere entrer støymaker Helge "Deathprod" Sten scenen.
I siste halvdel klyver også Gebhardt opp bak et trommesett.
På avsluttende "The Golden Core" kommer Hanne Hukkelberg inn og tar Anneli Dreckers vokallinjer.
Slik utvides stadig soundet.
Fra følsomt til brutalt, fra melodisk alternativpop til episk overkjøring, fra løs hippiefeeling til stram metalklo, fra grønsjklassikere til mesterlig droning.
Psycho spiller ut overflødighetshornet sitt i all sin bredde og prakt.
Poengtert og improvisert, kontrollert og kaotisk, kollektivt og individuelt.
Bent Sæther som vokalist - ofte Motorpsychos svake ledd - framstår bedre enn noen gang mens Snahs gitarriff er store som Jotunheimen.
Kenneth Kapstad bekrefter sitt rykte som trommis på internasjonal nivå.
Resten bidrar til at dette blir livemusikk på sitt mest levende.
Motorpsycho bygger og bygger monsteret sitt mens mørket senker seg.
Det blir tjukkere, tettere, hardere, seigere og mer intenst.
Det hele kulminerer med "The Wheel" i en versjon så tung og majestetisk at det nesten ikke er til å holde ut.
Til slutt er øyapublikummet helt møre av trøndernes maktdemonstrasjon.
Hasjlukta har svevet over området, trekkfuglene har tatt farvel i imponerende formasjon og 90-tallet har passert i revy.
Mens et litt pussig tima fyrverkeri svis av under "The Golden Core", er det åpenbart for alle og enhver at Motorpsycho ikke finner sin make i norsk rock, verken i fortid eller nåtid.
Og der Øya begynte med et litt distansert publikum, avsluttes den med total hengivenhet.
Noe annet ville også vært en ren skandale.
Feel
On My Pillow Leave It Like That A Shrug & A Fistful Wearing Yr Smell Beautiful Sister Now It's Time To Skate Watersound Trapadoor Kill Some Day Giftland The Wheel Sungravy Grindstone The Golden Cor
| 1 |
001520 | Exxtatisk avslutning
Tre unge briter med gåsehudfremkallende låter sendte Øya 2010 inn i historien på mykest mulig vis.
Et loddent teppe av magi bredte seg; The XXs karakteristiske, messende og lekende gitar i skjønn harmoni med to av de såreste, næreste og best sammensatte sangstemmene som kan oppdrives veltet ut over Sjøsiden.
Mørket hadde lagt seg over Middelalderparken og Øyafestivalen 2010 skulle skrives inn i historibøkene; og ingen kunne gjort det på nydeligere vis.
Noen hundre meter unna fremførste Motorpsycho mesterverket Timothy's Monster prikkfritt; men på Sjøsiden var det kun den britiske trioen med fjorårets kanskje beste album i bagasjen som gjaldt.
Jada; de bommet på noen toner her, og vi kunne fått litt mer bass der - men allikevel ble konserten en oppslukende, suggerende og intens maktdemonstrasjon fra det ydmyke bandets side.
Det beste med The XX er deres evne til å lage vakre, rørende låter uten å noen gang bikke over til å være sutrete.
Og nettopp dét klarte de også denne lørdagen.
Joda, det ble en emosjonell affære - men når de unge britene elegant flørter med elementer som sender tankene i retning rave og 90-tallets trance kan man ikke annet enn å gi seg over i hengivenhet.
Lysshowet skal tilskrives noe av æren for den trolske stemningen på konserten; for dem som overvar Fever Rays konsert på samme tidspunkt i fjor var det lett å trekke paralleller dit.
Midtveis i settet rettes publikums oppmerksomhet brått vekk fra scenen og opp mot himmelen; et fyrverkerishow av de sjeldne akkompagnert av The XXs musikk generer den samme følelsesmiksen av nostalgi, eufori og det å legge noe bak seg som overgangen til et nytt år pleier å gjøre.
Om det skjer i regi av festivalen eller noen andre vet ingen; men vakkert, det er det.
"Basic Space", "Crystalised" og "Heart Skipped A Beat" - høydepunktene var mange, og realiteten et faktum; The XX og Øyafestivalen kan det der med avslutningskonserter
| 1 |
001521 | Vil, vil, men får det ikke til
Converge kan være verdens beste liveband.
De kan også være riktig så midt-på-treet.
Jacob Bannon og hans Converge må ha et noe underlig inntrykk av Norge.
Først spilte de på Sub Scene for noen år tilbake, og store deler av konserten ble brukt på å fortelle kids at det var helt greit å rocke ut til musikken deres.
Så var det den gigantiske hovedscenen på Hove en tidlig ettermiddag, foran noen hundre interesserte og nysgjerrige publikummere.
Så var det Øyafestivalen i går, igjen foran flere nysgjerrige festivalgjengere enn entusiastiske fans.
Men sånn går nu dagan når man er et hardtturnerende band, ene dagen skriker man i ansiktet på fans som har blødd for musikken din, andre dager spiller du for skjeggete indienordmenn og søte jenter som egentlig venter på Big Boi.
Jobben er jo da å tilfredsstille og vinne over både de nyfikne, skeptikerne og blodfansen.
Det begynte på verst mulig måte.
Etter Egon Holstads entusiastiske introduksjon om at Converge får Black Flag og Slayer til å høres ut som sengevætere, setter Converge i gang sin kaotiske og tekniske, men akk så suggerende takning på hardcore.
Og det låter... som en bisverm som har flydd seg vill på andre siden av parken.
Lyden er lavere enn lørdagens frokostlytting på nye Maiden-platen på hjemmeanlegget, og Converge ser egentlig mest komiske ut der de spretter rundt som i en semistumfilm.
Riktig så ufrivillig, men likevel.
Bannon og gitarist Kurt Ballou (mannen som produserte Kvelertak, for øvrig) jobber hardt og intenst, men det publikum hører rimer ikke med det som skjer på scenen.
At Bannon bruker litt mye tid på å klage på at han har sol i øynene (er det ikke bare barn som har lov til slikt?) og sutrer litt over at publikum ser ut som de står på en fotoshoot gjør at åpningen på konserten rett og slett er litt kjedelig og mest trist.
Det er rett og slett uunngåelig at det blir bedre.
Lyden skrus brukbart til, Ballous knivskarpe riff kommer etter hvert til sin rett, og Bannon begynner å ligne på den hardcorelegenden han tross alt er.
Låter fra No Heroes og Axe To Fall viser hvordan Converge på sine voksne dager har funnet en brillefin blanding av undergrunnshardcoren de kom fra, klassisk thrash og mer typisk alternativ hardrock.
De siste 15 minuttene redder konserten fra total katastrofe, men som Jacob Bannon selv sa uten å mukke: neste gang kommer de tilbake og spiller en liten klubb.
2 til åpningen av konserten, 4 til avslutningen, og da klarer ikke engang Converge sine matematiske rifformler å lande på annet enn 3.
Bonustips 1: Sjekk DVD-en Long Road Home, som følger Converge i fragmenter fra konsertsteder og rare venues.
Total undergrunn.
Nydelig.
Bonustips 2: Sjekk trykkene Bannon selger på www.jacobbannon.com, han er en rå illustratør
| 0 |
001522 | Regjerer fortsatt
I Was A King leverer en gnistrende oppfølger til et av senere tids mest kritikerroste norske album.
Det selvtitulerte debutalbumet fra 2009 fikk mye skryt (jeg var selv med i hylekoret); mye av grunnen var deres uhøytidelige takling av popmelodiformatet (svært korte låter), den åpenbare, men vellykkede flørten med Teenage Fanclub og Guided By Voices’ komposisjoner- og at de også lagde låter som virkelig satte seg hos lytteren (”Norman Bleik”, ”California”, ”Golden Years”).
På Old Friends går de seg selv i næringen, men samtidig som de gjentar gammel suksess har de denne gangen lagt mer fokus på et detaljrikt og utstrakt lydbilde.
Ved hjelp av innhyret produsent Daniel Smith (overhode i det uimotståelige sektpopbandet Danielson) har de blitt beriket med blant annet blåserekke og strengelek, og dette har også skrudd låtene vekk fra den Teenage Fanclubske rettfrem-poppen og mer over mot sekstitallets glade psykedelia.
Denne nye retningen har ført IWAK mot det mer eksperimentelle, og der man ved første gjennomlytt tar seg i å savne umiddelbare radiohits som de tre ovennevnte, er dette et sterkere album enn det forrige.
Etter hvert begynner også storlåtene å utkrystallisere seg; de Elf Power-duftende ”Echoes” og ”Someone Is Waiting”, ”Unreal” (skjønn låt som antakeligvis på trass er pakket inn i tromme-takras) og diskutabelt albumbeste ”The Wylde Boys” forener alle vakker harmoni, energisk fremføring og en utsøkt sans for original låtoppbygning; sammenlagt gjør dette Old Friends til en forkvaklet, men søt popplate som er akkurat eksentrisk nok til å vare lenge – om enn først og fremst for den hengivne menigheten.
| 1 |
001523 | Modent og mektig
De britiske metal-legendene inviterer deg med på en majestisk og uforutsigbar rom-odyssée.
Fordommene man suger til seg i tenårene kan være vanskelige å riste av seg, ofte skjer det ikke før man av ren nødvendighet blir tvunget til å konfrontere seg selv med dem.
Mitt eget forhold til Iron Maiden er et relativt godt eksempel.
I det som kan kalles mine mest formative år som musikkonsument, var det britiske metal-flaggskipet på vei ned i en kunstnerisk og kommersiell bølgedal, etter at Bruce Dickinson hadde kastet inn håndkleet.
Faith No More, Nirvana og Nine Inch Nails sanket superlativer i media, og fikk dermed også mye av min oppmerksomhet, det samme gjorde The Jesus and Mary Chain, Stone Roses og R.E.M. fordi de preget t-skjortene til de kuleste gutta i gata.
Maiden var for meg bare et veldig harry metal-band, og det har de i grunnen forblitt helt til jeg satte i gang med arbeidet med denne anmeldelsen og hørte de klassiske platene deres fra 80-tallet.
For første gang.
Joda, jeg burde skamme meg, men jeg er vel ikke den eneste?
For først idag, etter 35-års eksistens, later heavy metal-pionérene til å få den anerkjennelsen de virkelig fortjener, mest sannsynlig fordi generasjonen som vokste opp med bandet har fått definisjonsmakt nok til å selv bestemme hva som er bra musikk.
Det er nesten så jeg grøsser med tanken på hvilke av dagens uglesette artister og slaktede album som kommer til å få gjenoppreisning i fremtiden.
Når Iron Maiden nå har kommet frem til sitt femtende studioalbum er det i alle fall lett å se konturene av storhet i katalogen deres, og om det stemmer som ryktene sier at The Final Frontier kan bli deres aller siste album, er det et verdig punktum på en lang og illustriøs karriere.
For istedet for å sikre pensjonsalderen med en sammenrasket samling med iørefallende hits, har Dickinson & co. gått hen og laget det som kanskje er deres mest ambisiøse plate noensinne.
Med en spilletid på 76 minutter fordelt over 10 låter, er dette utvilsomt en plate som krever tålmodighet fra lytteren, ikke minst fordi punk-etoset fra bandets tidlige dager har måttet vike plass for særdeles kraftige prog-tendenser.
Det finnes dog et par unntak:
"The Alchemist" låter nesten som klassisk 80's-Maiden, men mangler et skikkelig hook, og står til slutt igjen som platas mest uinteressante spor.
Singelen "El Dorado" er et mer vellykket gjenhør med fortiden, men vinner mer på et tøft riff og en grom solo, enn på et ganske forutsigbart refreng.
Så er da også et av mine få skikkelige ankepunkt mot plata at Bruce Dickinson ikke later til å ha det samme registeret og rekkevidden som i glansdagene, og selv om han fremdeles har en viss autoritet og tilstedeværelse, er det også partier hvor han faktisk høres litt pinglete ut.
Hvem skulle trodd det?
Noe overraskende er det i de mest progressive og utsvevende låtene at stjernene skinner klarest; tålmodighet er som sagt et nøkkelord, og etter noen lytt begynner episke monstre som "Isle of Avalon" og avsluttende "When the Wild Wind Blows" å feste grepet om lytteren, mens "Mother of Mercy" og "Coming Home" fremstår som vordende konsert-hymner med allsangvennlige refrenger.
Helheten er dessuten imponerende, og selv om jeg personlig kunne ha foretrukket en smule kortere spilletid, er det lite her som er virkelig overflødig.
På nesten sømløst vis veksler veteranene mellom delikat syrefolk, massive metalriff, jordskjelvbass og utenomjordiske gitarsoloer, og pakker det hele inn i et slags science fiction-konsept hvor det fremdeles er rom for å takle jordnære temaer som alderdom, krig og religion.
Tekstene er vel ikke akkurat oppsiktsvekkende originale, men har definitivt et snev av klokskap og levd liv som kler Dickinson godt.
Med The Final Frontier tar Iron Maiden deg med på en majestetisk og ofte uforutsigbar rom-odyssé.
Det er et modent og mektig album som aldri er kjedelig, men i blant kanskje en smule for gubbete til å vinne over mange nye fans.
Har du allerede et nært forhold til bandet regner jeg med dette er en plate du kommer til å fordype deg i og riste løs håret til i lang tid fremover.
| 1 |
001525 | God på bunn
Åge er fremdeles konge på trønderhaugen, men det er ikke altfor velfortjent.
Man kan tyte så mye man bare vil om hjemmefordeler, patriotisme og ubetinget kjærlighet - men det er en grunn til at Åge har oppnådd den legendestatusen han faktisk har - særlig i, men også utenfor, Trøndelag.
De siste åra har han også seilt i en viss hipstermedvind - som toppet seg med Frode Saugestads ekstatiske hyllest på Thomas Seltzers Trygdekontoret.
På Pstereo er det tydelig at Åge er hyret inn som et bredt og folkelig alibi - og han er et sikkert kort i Trondheim.
Fra scenen ved elvebredden kjøres det ut slager etter slager, og trønderne elsker det.
Og låtmaterialet er heller ikke problemet - ta for eksempel "Fire pils og en pizza"; kjempefin låt.
Men måten Åge og hans forsåvidt supertighte, men også supercheesy, samband pakker inn materialet er ekstremt slitsomt.
Ta av dere solbrillene, slutt å stå rygg mot rygg mens dere spiller gitar, stripp ned det overfylte lydbildet noen hakk og ro ned rallingen en god del, og konserten kunne blitt relativt bra.
Også var det disse "vennene", da.
Fremmed Rase (gjengen bak "Råne") er med på en låt fra Åges kommende album, men glemmer det ene verset.
Pinlig.
Nok en trønderbande
- Nullskattesnylterne - er med for å feire at det er 30 år siden Åges skive Ramp kom - og i dét høvdingen sjøl spør "finnes det noe bedre i livet enn tusen gitarer?", er det tydelig at han har mista grepet.
Det understrekes også senere - denne konserten er nemlig ikke så "gripende vakker" som Åge skal ha det til.
Jeg vil så gjerne like han - og gjør det forsåvidt - men når Åge sauser seg så til de grader inn i forstyrrende elementer, blir det for mye for en uten trønderblod i årene
| 0 |
001527 | Megafint
Overraskende viril konsert fra potensielle folk-favoritter på Pstereo.
Man forventer gjerne en noe innadvendt konsert når tre skjeggete, smårare nerder i cordfløyel med et behagelig folkpopalbum fra 2009 på samvittigheten entrer scenen og tar plass bak henholdsvis gitar, banjo og trommesett.
Det er fort gjort at en slik konsert kan bli litt kjedelig, om enn fin.
Vel.
Så feil kan man ta.
For fra første øyeblikk av North Carolina-bandet Megafauns konsert på Pstereo, er det klart at dette blir noe utenom den vanlige indie-pakka.
I tillegg til å levere fengende powerfolk med vokalharmonier som sender tankene i retning Crosby, Stills & Nash, har nemlig trioen (som tidligere var en kvartett hvor også Bon Iver var med), et scenetekke av det sjeldne.
De er deilig upretensiøse; prater på en ektefølt måte om hvor glade er for å være her, får publikum til å kore, spøker og er joviale uten å noensinne bli revy-aktige.
Megafaun har mye av den samme sprøheten som finske Rubik, mens de musikalsk tenderer mot den komfortable følelsen man får av band som Fleet Foxes.
Stemningsmessig er de intet ringere enn gledesspredere; for mens de regntunge og grå (men allikevel vakre, i følge bandet) skyene henger over Trondheim, brer en unison tilfredshet seg blant publikum på Marinen - til tross for at lyden hangler ved et par anledninger.
I september slipper Megafaun nytt album.
Fjorårets Gather, Form & Fly fikk uretterferdig lite oppmerksomhet her til lands, men mottakelsen i Trondheim tatt å betraktning kan det kommende året kjapt ende med å bli året da Megafaun opparbeider seg en solid fanbase i Norge - og det vil i så fall være velfortjent
| 1 |
001528 | Døgnflue med mugne vinger
Snart fire år etter brakdebuten beviser Klaxons kun hvilket gudsjammerlig kjedelig band som skjuler seg bak alt ståket.
Starten av 2007 tilhørte Klaxons, fire fargesterke London-jyplinger med en uttalt forkjærlighet for dystopisk litteratur og jovialt dop, med en musikalsk plattform der disse impulsene - forblåst, intergalaktisk futurisme og primal, naiv danserock - fikk krysse og kysse hverandre.
Myths Of The Near Future, som platen het, tiltrakk seg raskt like mange skeptikere som entusiaster.
Selv tilhørte jeg sistnevnte kategori:
Bandets uttrykk føltes nytt og relevant, tross den småkørka nu rave-merkelappen som ble heftende ved det, og låter som "Golden Skans", "Atlantis To Interzone" og den sublime Grace-coveren "It's Not Over Yet" gjorde det vanskelig å krangle på verken låtskrivertalent eller teft for hits.
Etter å ha sett dem på Oslo Live i fjor ble jeg imidlertid i tvil om prosjektets langsiktige bærekraft, og Surfing The Void bekrefter langt på vei den gnagende mistanken om Klaxons beste år allerede ligger bak dem.
Om modus operandi på overflaten er den samme som ved forrige korsvei - mollstemte, klagende lag av vokal, gitar og synth over fuzzbass og hakkete rytmiske anslag - mangler ellers det meste som gjorde forgjengeren verdifull.
Og mest blendende av alt glitrer typisk nok fraværet av gode melodier.
Singelen og åpningssporet "Echoes" er det eneste sporet her som viser en eller annen form for melodisk vilje, i form av et hook det er mulig å knytte seg emosjonelt til.
De øvrige ni låtene står aldri, tross gjentatte gjennomlyttinger, i fare for å prestere noe tilsvarende.
Produsent Ross Robinson, hvis knottemeritter blant annet teller Korn, Slipknot og At The Drive-In, bidrar heller ikke i positiv retning:
Surfing The Void låter komprimert, grå og likegyldig, totalt ribbet for dynamikken musikk som dette trenger for å blottlegge det den måtte besitte av sjel.
Plateselskapet Polydor nektet Klaxons å gi ut sitt planlagte andrealbum i fjor; det var for sært og utilgjengelig, mente dressene, som ba bandet hoste opp noe hakket mer lettfordøyelig.
Surfing The Void får meg mest av alt til å lure på hvordan denne forkastede platen låter, og ikke minst hvor mye bedre enn det foreliggende produktet den høyst sannsynligvis er.
Uansett:
Takk for turen.
Jeg hopper av her.
| 0 |
001530 | Søt skotte savner særpreg
Tre plater ut i samarbeidet har Isobel og Mark fremdeles til gode å finne en låtskrivingsformel som virkelig kler dem.
Etter at tidligere lit.vit.-poster girl Isobel Campbell forlot Belle & Sebastian, har hun hatt problemer med å finne en musikalsk retning som passer hennes låtskriving og hviskende stemme.
For undertegnede er fortsatt The Gentle Waves-albumet Swansong For You (2000) det beste forsøket, selv om det nok var alt for likt Belle & Sebastian for Isobel selv; hennes videre solofremstøt har vært skissepreget – helt frem til hun og nyfunnet bassrøst-makker Mark Lanegan slapp Ballad Of The Broken Seas (2006).
I hjertet av dette kontrastbaserte vokale samarbeidet fant hun en musikalsk åre som kunne utarmes, der det både ble covret og lånt fra hardtlevde cowboyer som Hank Williams, Townes Van Zandt og Lee Hazlewood, med tidvis utmerket resultat (tittelsporet og ”(Do You Wanna) Come Walk With Me” som høydepunkt derfra) – men allikevel med en emmen følelse av vaklende låtskriving.
Nå, tre plater senere, er det fortsatt slik det låter:
Isobel som hviskende frontfigur og Mark som forsmådd elsker med bassrøst, selv om Hawk har Campbell som tydeligere bandleder - det er hun som skriver alle låtene (unntatt to Van Zandt-covre), og Lanegan synger mindre enn man er vant til.
Det er dog når de to synger sammen dette er mest minneverdig; albumbeste ”Time Of The Season” og ”Eyes Of Green” er begge søte duetter, men også disse lider av en nærmest total mangel på egenart – og dette merker man mer på Hawk enn de tidligere utgivelsene.
Tittelsporets standardblues-planking er bare pinlig, ”Come Undone” er skremmende lik Sam Browns åttitalls-hit ”Stop”, og dersom ikke Mark Knopfler kan hanke inn noen ”Calling Elvis”-låtskrivingskroner fra ”Get Behind Me”, er det noe alvorlig galt.
Dermed blir Hawk symptomatisk for et samarbeid som tydeligvis er mye mer tuftet på et ønske om å tilhøre bestemte tidsånder enn å lage låter som står alene, og da ser jeg få grunner til å bruke mer tid på dette samarbeidet, samme hvor hypnotisk det kan være når stemmene deres samklinger som best.
| 0 |
001532 | Trøstutstillingen
Er Gustav Ejstes og hans Dungen i det hele tatt i stand til å lage et svakt album?
Drit i det.
Verdens beste svenske band, Dungen, kaller en spade en spade på sitt hittil sjette album, Skit i allt:
Ikke heng deg opp i hverdagens bedritne små problemer, men vend deg mot øyeblikket, nuet; det er nå det skjer.
Om ikke det akkurat er dette elskelige filosofiske grunnsynet som har gjort musikkelskere over hele verden oppmerksom på Gustav Ejstes' retrokontemporære visjoner - de færreste av dem kan ikke engang uttale "ta det lugnt", langt mindre oversette det - er det ikke til å komme unna at de isolert sett nokså surrete tekstene gir musikken (som fortsatt står i sentrum av dette universet, ta det lugnt) en rørende, ofte trøstende dimensjon.
Som på forgjengeren 4 er fokuset i all hovedsak vendt mot organiske, rustikke klanger, primært sirklet inn av piano og fløyte og dypt rotfestet i rastløs jazz, progressiv rock og svenske folketoner fra et innbilt seksti- og syttitall.
Det betyr ikke at gitarist Reine Fiske mangler anledninger til å skinne; sjekk utblåsningen "Högdalstoppen", subtile "Blandband" eller mollsvøpte "Nästa sommer" for noe av det lekreste strengearbeidet på denne siden av, vel, forrige Dungen-utgivelse.
For lyttere som savner spruten fra Ta det lugnt finnes det opptil flere lyspunkter på Skit i allt:
Tittelsporet må vel være det nærmeste bandet har spikret sammen en radiohit siden "Festival", mens "Brallor" løftes av sterk vokalinnsats fra den fabelaktige finlandssvensken Anna Järvinen, som bringer en hittil uhørt følsomhet inn i guttenes kreative grotte.
Et par slike sprell til ville gjort det siste terningøyet umulig å ignorere.
| 1 |
001533 | Desperasjon er fortsatt usexy
Digger du endimensjonal, klisjéfylt og billig pop?
Da er nok Katy Perrys Teenage Dream årets beste skive i dine ører.
I en tid der popverdenen er i ferd med å boble over av kreative, kvinnelige artister, sier det seg selv at et album må ha en viss egenart for å fremstå som vellykket, selv om man ikke har dypere ambisjoner enn å lage fengende og lettspiselig musikk.
Dette forutsetter igjen at vedkommende som lager albumet bør ha et snev av inspirasjon, nyskapenhet og låtskrivermessig finesse intakt.
Det har ikke 25 år gamle Katy Perry; den tidligere gospeljenta som har blitt viet urettferdig mange radiominutter med låter som "I kissed a girl" og "California Gurls".
Et album med tilsatt godterilukt, der hovedpersonen poserer naken i en rosa sky, kunne fort både vært ment - og blitt oppfattet som - deilig ironisk.
I Katy Perrys tilfelle er det desverre overtydelig at det ikke er tilfellet; denne dama vil for enhver pris være sexy ala Britney i "Hit Me Baby (One More Time)"-perioden, og understreker det velkjente poenget om at desperasjon og krampeaktighet er alt annet enn nettopp dét.
Teenage Dream fremkaller en blanding av hat og sympati; det første fordi musikken er så latterlig dårlig at det er vanskelig forstå hvorfor noen a) vil lage det, b) vil utgi det og c) vil høre på det.
Sympatien vekkes først og fremt til live fordi det kan virke som denne dama burde beskyttes mot seg selv.
Hun kan da umulig vite sitt eget beste?
I tekstene prøver Perry seg på dype utgreiinger om forventningspress ("You don't have to be a shell, no you're the one that rules your world"), selvstendighet ("wanna be your lover, not your fucking mother") og noe det ikke er lett å si hvor hun vil med ("I wanna see your peacock").
Ingen av delene kan kalles noe annet enn ganske flaut og mislykket.
Lyden av Teenage Dream er irriterende kald, flat og digital, til tross for gode produsenter som Max Martin og Stargate på laget.
Strukturen i låtene er forutsigbar og mekanisk, og Perrys stemme er mer enn noe annet skingrende og slitsom.
Langt inne i "E.T" ligger det potensielt en seig og dryppende dansegulv-hit, og singelen "California Gurls" har unektelig et fengende hook; men stort mer går det ikke an å trekke frem.
Dette er tyggispop i ordets verste betydning, tuftet på de billigste triksene i boka
| 0 |
001534 | Daffe stemmeskjelv
Lovende singel, men unødvendig EP fra den britiske vibratoklumpen.
Fjorårets The Crying Light var, om enn helhetlig og vakker, allikevel ikke det store neste steget for Antony Hegarty og hans sort/hvite bande av seriøse musikanter.
Det har på mange måter vært forventet at han skulle utforske nye musikalske territorier med sin uplassérbare, eteriske stemmeprakt – noe han jo gjorde som discovokalist på Hercules & Love Affair-albumet - og som også tittelsporet på denne EPen gledelig nok viser.
”Thank You For Your Love”, den eneste låten fra EPen som er å finne på det kommende fjerdealbumet Swanlights, viser en forfriskende ny side ved hans låtskriving.
Luftige, soulduftende blåsere løfter på det (etter min smak) i overkant tunge sløret av tvil og elendighet han til daglig draperer seg i – og dette er det nærmeste han har kommet en potensiell radiohit (”For Today I Am A Boy” inkludert).
Resten av EPen vies til en del kraftig religiøst tungsinn, der ”My Lord, My Love” – hvor han igjen er tilbake på sitt piano-og-vispetromming-stadium - og en småfin versjon av Bob Dylans ”Pressing On” leder an.
Denne femspors-EPen avsluttes med en direkte fesen versjon av ”Imagine”, som om den ikke har blitt covret nok av pompøse gubber opp gjennom, og runder dermed av en EP som inneholder ett sterkt spor, men som har et etterslep av fyllmasse som ikke kommer til å sette spor etter seg, coverversjoner eller ei.
| 0 |
001538 | Veltrente musikanter
Harrys Gym viser muskler med en stemningfull, detaljrik og slagkraftig andreplate.
Det har skjedd mye siden den selvtitulerte debuten til Harrys Gym kom ut på det lille selskapet Hype City for to år siden.
Den gang var de et relativt ukjent Oslo-band som riktignok hadde en by:Larm-opptreden bak seg, men ennå ikke hadde fått vist så mange det brede appellpotensialet som lå i deres ambisiøst og proft produserte pop.
Når What Was Ours Can’t Be Yours nå er på plass, er det et band i en ganske annen posisjon vi møter.
Fra den beskjedne starten har de gradvis bygget seg opp, via radiospilling og overbevisende konserter til en utgivelsesavtale med Universal, verdens største plateselskap.
De har jobbet målbevisst med spillejobber utenlands, og i mai i år ble debuten sluppet i det britiske markedet.
Harrys Gym er definitivt etablert som et popband.
Og med What Was Ours…
viser de nok en gang hvorfor det er akkurat der de hører hjemme.
Låtskriver Anne-Lise Frøkedal og resten av kvartetten har nemlig en sjelden evne til å balansere en "flink" og tilgjengelig innpakning med elementer som ligger et godt stykke unna mainstreamen.
Med lag på lag av møysommelig sammenskrudde lydelementer, båret av gitarer, synth, trommer og programmerte beats, skaper de en fyldig og spennende tekstur i musikken.
Mens debuten var produsert av bandets trommeslager Bjarne Stensli (som også driver Harrys Gym Recording Studio i Oslo), har gruppa denne gangen fått med seg den britiske produsenten og musikeren James Rutledge på laget.
Hans bakgrunn inkluderer blant mye annet remikser og arbeid med artister som Fever Ray, Kevin Shields (My Bloody Valentine) og Radiohead.
Frøkedal mener dette kan ha bidratt til flere elektroniske elementer på en del av låtene, og det er definitivt tydelig elektronikk på mange av sporene her.
"No Hero" har en tung, drivende og småskitten beat, singelen "Old Man" et drag av The Knife, og både "Extraordinary Girl" og avsluttende "Next Time" knitrende detaljer som ligner Postal Service og The Notwist.
Utdrag fra "Next Time":
Utdrag Harrys Gym_Next Time
Samtidig er det mest påfallende ved plata at den er så gjennomført rocka.
Stemningen i de fleste låtene er fortsatt kjølig, melankolsk og ofte introvert – anført av Frøkedals glidende vokalfraseringer – men alltid med et underliggende driv, skapt enten av programmerte beats eller Stenslis alltid like uanstrengte, men energiske tromming.
Mer eller mindre skurrende gitarlinjer tvinner seg inn i hverandre, gjerne over en dempet vegg av shoegaze-gitarer.
Støyende oppleves det likevel aldri, takket være den delikat beherskede produksjonen.
Utdrag fra "The Ring":
Utdrag Harrys Gym_The Ring
Med What Was Ours viser Harrys Gym resultatet av noen runder i treningsstudioet, hvor de virkelig har fått perfeksjonert det fyldige lydbildet de alltid har utmerket seg med.
Nå gjelder det bare å holde formen ved like.
| 1 |
001539 | Blass Vegas
The Killers-vokalist Brandon Flowers' solodebut vil verken skremme bort trofaste fans eller skaffe ham så altfor mange nye.
Det er fristende å forstå Brandon Flowers' første utspill på egne bein som en tematisk storebror til The Killers' suksessplate Sam's Town (2006).
I likhet med den deler Flamingo navn med et ikonisk kasino i hjembyen Las Vegas, med snapshots fra Nevada-ørkenens syndige pøl strødd utover coveret og et lyrisk univers befolket av vaklevorne amerikanske drømmere, formidlet med stadionformatert og storøyd patos.
Åpningssporet "Welcome To Fabulous Las Vegas" er den eneste virkelig råtne blomsten i denne buketten; her mer enn dypper Flowers' romantiserende tilbøyeligheter tærne i banalitetenes brådype basseng, komplett med stort, hult og brautende arrangement.
Didn't nobody tell you the house will always win?
No shit, Sherlock.
Tilbake står ni låter som uten de store faktene strekker seg fra obligatoriske, nokså forglemmelige sightseeing-turer gjennom nabolagene Bruce Springsteen brukte 70-tallet på å utforske til sobre, elegante stadionfrierier.
Brandon Flowers' evne og vilje til å kna sammen minneverdige melodier er veldokumentert, og Flamingo er ikke uten adekvate eksempler:
Dvelende "Playing With Fire" og lekne "Was It Something I Said?" utgjør et sterkt midtparti, mens gospel-krydrede "On The Floor" er en urban nedstigningshymne så god som noen.
Den rutinerte trioen Brendan O' Brien, Daniel Lanois og Stuart Price står for produsentarbeidet, og innsatsen deres er vanskelig å hisse seg opp over, i noen som helst retning.
Flamingo får meg først og fremst til å tenke på opptil flere strålende plater, fra Darkness On The Edge Of Town til The Joshua Tree, men uten verken melodiske distinksjoner eller lyrisk klarsyn til å søke seg inn i det samme, høyst fornemme selskapet.
Og da spørs det om den overlever måneden i spilleren.
| 0 |
001540 | Knirk i termikken
Poppunktrio har byttet ut sinne med kjærlighetssorg, og ordforråd og appell har forsvunnet i prosessen.
Etter utblåsningen på The Body, The Blood, The Machine (2006), der Portlandbandet tok et oppgjør med det religionsgjennomsyrede USA i ti pumpende fuzzanekdoter, har de senket skuldrene.
Etter dette albumet hadde de tydelig behov for avreagering, og byttet følgelig ut Fugazis Brendan Canty med The Polyphonic Spree-produsent John Congleton til oppfølgeren, 2008s langt mindre aggressive (og mindre minneverdige) Now We Can See, og har nå videreført sin nyfunne mildhet over i den kjærlighetstematiske Personal Life.
Det er to tydelige grunner til at dette bandet fungerer best når de er sinte:
Mest fremtredende er Hutch Harris’ stemme – monoton fra før av, men den blir ekstra intens og skikkelig slitsom når fuzzlyden dempes.
Den andre grunnen er at de er bedre tekstforfattere når stemningen blir dårligere- der The Body, The Blood, The Machine var full av presise og bitre betraktninger av typen ”They can tell me what to read/They can sell me what to eat/They can feed me and send me the bill/But they tell me what to feel/I might need you to kill”, er Personal Life tvunget ned til lyriske selvfølgeligheter av hjerte/smerte-proporsjoner.
Dét passer spesielt dårlig for The Thermals, som med vokalen ekstremt tydelig i lydbildet er avhengig av gode tekster for å holde seg flytende, mens de her fremstår repetitive og blaute.
Heldigvis er ikke alt smerte, og karismatiske låter som ”I Don’t Believe You” (se over), ”Not Like Any Other Feeling” og ”Your Love Is So Strong” viser at de fortsatt har det i seg, men det er allikevel sutrete låter som åpningssporet ”I’m Gonna Change Your Life”, ”Never Listen To Me” (for øvrig produsent og Death Cab For Cutie-medlem Chris Wallas beste øyeblikk på albumet) og ”Alone, A Fool”) som dominerer helhetsinntrykket.
Sjansene er vel til stede for at du ikke har gitt The Thermals mange spillinger fra før av, og da er ihvertfall ikke Personal Life stedet å starte; dette er en middelmådig plate fra et band som famler litt i tussmørke når det kommer til tematikk og identitet, og som trenger å bli skikkelig sinte igjen.
Jeg kunne personlig tenke meg at de leser seg opp på Bilderberg-gruppen og kommer tilbake som illsinte konspirasjonsteoretikere på neste plate.
| 0 |
001541 | Interpolariserende
NYC-trioen Interpol leverer et monokromt og monotont album som definitivt kommer til å splitte opinionen.
Sammen med The Strokes, Yeah Yeah Yeahs, The Rapture og TV
On the Radio var Interpol med på å resirkulere og redefinere lyden av New York ved inngangen til det nye årtusenet, og etablerte NYC-kulhet som et begrep i bevisstheten til en ny generasjon med indiekids.
Noe forut for sin tid kombinerte den ekstremt stilbevisste kvartetten sterke melodier med postpunk-rytmer og åttitallsestetikk, resultatet var et sjeldent velartikulert og toneangivende debutalbum.
Turn
On the Bright Lights gjorde bandet til kritikeryndlinger og publikumsfavoritter, men satte også såpass strenge rammer for Interpols musikk at de har hatt store problemer med å følge det opp.
Antics var et anstendig forsøk på å spissformulere de mørke poptendensene fra debuten, og la naturlig nok ingen demper på bandets popularitet, mens Our Love To Admire har blitt stående igjen som et velment, men fomlete forsøk på å tilnærme seg et mer ekspansivt og orkestralt lydbilde som falt i unåde hos mange lyttere.
Det er i så måte neppe noen tilfeldighet at deres fjerde album er selvtitulert, omslagets fremstilling av en fragmentert bandlogo understreker inntrykket av at Interpol har ønsket å stake ut en ny kurs med denne plata, og bandet har åpenbart bestemt seg for å velge største motstands vei; Interpol er et monotont, monokromt og mørkt verk som garantert kommer til å splitte opinionen blant fansen.
Noen vil stemme blankt nei til et album de opplever som en melodisk blodfattig, skisseaktig og begivenhetsløs gjenvinning av gamle idéer, mens de trekker frem singlene "Lights" og "Barricades", samt discoflørtende "Summer Well", som funklende diamanter godt gjemt i den grå materien.
Andre vil ane omrisset av noe større, og føle behov for å gi Interpol fornyet tillit, slik at de kan fordype seg i albumets dype tekstur og rike atmosfære mens låtene sakte, men sikkert fester grepet om oppmerksomheten deres.
Uansett hvilken tilnærming man velger seg, er dette dog en plate som det gjør vondt å høre på, og som det sannsynligvis var smertefullt for bandet å spille inn også (kvartetten ble til en trio underveis, bassist Carlos Dengler valgte å kaste inn håndkleet).
Albumtematikken kan lett forveksles med virkeligheten:
Et skrantende forhold følges gjennom ti låter - via behov og besettelse til desperasjon og fortvilelse - fra det lett optimistiske åpningsporet "Success" til den resignerte og angrende avslutningen med "The Undoing".
Lytteren tas med på en emosjonell berg-og-dal-banetur inn i en gråmelert og klaustrofobisk kunstrocksfære med et band som nekter å tilby enkle løsninger, og har kuttet kraftig ned på de arenadimensjonerte riffene og forløsende klimaksene.
"Please police me/I want you to police me/but keep it clean", bønnfaller vokalist Paul Banks på "Lights", som for å understreke at fra nå av er det kun streng disiplin som gjelder.
Låta bygger seg tilsynelatende opp mot en massiv avslutning, men fisler ut akkurat i det man forventer at den skal eksplodere.
Særlig det avsluttende låt-trekløveret blottlegger nye og spennende understrømninger, med en dreining i retning det avantgardistiske, ikke helt ulikt Scott Walkers maniske og barokke pop-eksperimenter på nittitallet.
Understøttet av Alan Moulders strålende produksjon er dette låter som bobler over av lekre detaljer:
"Try It On" starter med et urovekkende, sirkulært piano-tema og spooky plystring, før Daniel Kesslers karakteristiske mollstemte gitar sakte bygger opp mot et nesten symfonisk (anti)klimaks, som istedet ledes umerkbart over i det hjerteskjærende høydepunktet "All of the Ways", et slags maskulint motstykke til Robyns "Dancing On My Own", bare fullstendig udansbar og adskillig mer nedpå.
Interpol har lenge operert i skjæringspunktet mellom U2 og Joy Division, men uten arena-faktene fra de foregående platene minner de mer om sistnevnte enn noensinne.
Ikke bare fordi Banks' stemme ligner Ian Curtis', men også fordi de i enda større grad har tilegnet seg forbildenes tungsinn og depressive estetikk, og strekker tematikken fra "Love Will Tear Us Apart" ut over en hel plate.
Det tar litt lengre tid å komme under huden på Interpol denne gangen, men det er definitivt verdt tålmodigheten og innsatsen som kreves, for dette er deres mest interessante album siden debuten.
| 1 |
001542 | Premissleverandøren
Singelen "The Only Girl (In The World)" understreker Rihannas fantastiske evne til å være en konstant nyskapende popstjerne.
Etter Chris Brown-skandalen presterte ikke Rihanna bare å reise seg igjen bemerkelsesverdig kjapt.
Hun kom rett og slett tilbake på best tenkelige måte; med Rated R, som balanserte såre, personlige utleveringer og in your face-holdning og popteft på en måte man ikke skulle tro var mulig før det faktisk var skjedd.
Nettopp denne bølgen rir Barbados-jenta videre med sin dryppende ferske låt "Only Girl (In The World)".
Hun er ferdig med alt som har med nevnte Brown å gjøre - selv om han naturlig nok tegner et dystert bakteppe for den nyforelskede erklæringen.
Rihanna kunne absolutt ha melket mishandlingsepisoden i en god stund fremover - men det holder hun seg, helt riktig avveid, for god for.
I stedet finner vi en sulten popstjerne som er i ferd med å starte et nytt kapittel.
Den Stargate-produserte herligheten er full av utilslørte technoelementer, og har blitt en ekstremt dansbar, fengende og energiforløsende affære .
De norske stjerneprodusentene har utvilsomt mye av æren for å dratt Rihanna i en ny, frekk og riktig retning, og hun fremstår stadig som en både kulere og viktigere artist.
Aller viktigst:
"Only Girl (In The World)" viser at Rihanna til tross for sin høyfrekvente hitproduksjon aldri gjentar seg selv.
Fra å være en gjennomsnittlig R'nB-jente for ganske få år siden har Rihanna vanvittig kjapt blitt til en av premissleverandørene i popverdenen - og takk og lov for det.
Hør låta her, og si din mening under:
Rihannas femte studioalbum Loud! slippes 16. november i år
| 1 |
001544 | Mørkt mesterverk
Röyksopps hypnotiserende elektronikamonster angriper stille, men slipper ikke taket med det første.
Der fjorårets Junior var dansbar popelektronika med blant andre Fever Ray og Robyns vokal som en viktig ingrediens, er Senior tungt, konseptuelt og instrumentelt.
Röyksopp selv beskriver skiva som "den mørke storebroren" - men dette er mer enn bare en storebror.
Senior er et monster, i ordets rette forstand.
Röyksopp har skapt noe stort, mystisk og ukjent.
Selv om albumet kan virke hardt å trenge inn i, skjønner man fort at den antagelsen er feil.
Röyksopp har funnet oppskriften på hvordan man gjør suggerende, velarrangert elektronika uten hitstreb, refrenger eller catchy riff særdeles tilgjengelig.
Senior sniker seg inn på deg bakfra, og takket være velkalkulert og gjennomtenkt utførelse av angrepet har skiva grepet om deg på hele reisen gjennom de ni låtene.
Uttrykket er episk, svevende og trolsk.
Kanskje er det italieneren Davide Rossi som må tilskrives æren for den kledelig progressive retningen dette albumet tar Röyksopp i; han har gått i lære hos King Crimson-gitarist Robert Fripp, og står for strykerarrangementet på "Senior Living", som er blant skivas aller beste kutt.
Senior har synthpartier, drømmende koringer og konturer av overnaturlige kreaturer som alle bidrar til å gjøre det mjuke, soniske landskapet dette albumet beveger seg i til en eventyrverden hvor man stadig oppdager noe nytt og uutforsket.
Lyden av Röyksopp anno 2010 er både mektig og storslått, men aldri ubegrunnet pompøs.
Tidvis tar de det også helt ned; som på "Coming Home", et sart og flytende hvileskjær i det ellers drivende og innimellom house-aktige lydbildet.
Selv om Senior er både utfordrende og fragmentert, er det hele veien behagelig og uhyre melodiøst.
Balansen mellom disse egenskapene har resultert i et album som har en hypnotiserende effekt.
Albumet bør utvilsomt høres fra start til slutt; hvert av de ni sporene er først og fremst en del av helheten.
Röyksopp tar en stor sjanse ved å lage et album som i utgangspunktet kan virke innadvendt og definitivt ikke kommer til å nå Junior til knærne hva radiospilling angår, men har klart å skape et univers man ikke har lyst til å forlate.
Det kler dem - og de viser seg som like relevante og nyskapende som da Melody A.M for snart ti år siden gjorde elektronika både kjent og populært også her til lands.
Se promofilm for Senior:
Röyksopps adventures in Barbieland.
| 1 |
001546 | Fremdeles en dårlig idé
Linkin Park øser gledelig av sin bisarre lapskaus av nu metal og rap, pompøs produksjon og platt låtmateriale.
Linkin Park valgte å lansere den første låta fra sitt nye album i et krigsspill fra Afghanistan.
Det sier kanskje det meste om dette bandet generelt, og ferske A Thousand Suns spesielt; de gjør uforståelige valg som ender i stygge resultater.
De har bevist flerfoldige ganger at nu metal og rap ikke bør kombineres, og det skjønner man enda bedre etter å ha pint seg gjennom låter som "When They Come For Me" på deres nyeste utgivelse.
Det høres trashy, udelikat, maskinelt og frastøtende ut, og at dette bandet er blant 2000-tallet mestselgende gjør at det er lett å bli desillusjonert og miste tiltroen til både folk og tida vi lever i.
A Thousand Suns er gjennomprodusert så det holder.
Produsent Rick Rubin har tydeligvis lagt ned mengder av tid i studio - men det understreker egentlig bare svakhetene ved låtmaterialet ytterligere.
De prøver hardt å skape et storslått album som strekker seg over 15 låter - de fleste på godt over fire minutter.
Innimellom er det fylt opp med korte mellompartier, som kunne fungert til å fremheve storheten ved de andre låtene, dersom den fantes.
Bandet selv bedyrer at albumet er et resultat av en kreativ prosess hvor de har tenkt nytt og lekt seg i studio.
Men Linkin Park høres industrielt og uinspirert ut - uten et snev av entusiasme, glede eller formidlingsevne.
Den nasale, sytete vokalen er noe av det mest påtrengende og slitsomme ved de fleste av låtene på A Thousand Suns.
Men dersom man klarer å se bort fra den, hører man at det som lurer lengre bak i lydbildet er minst like slitsomt; der finner du nemlige dårlige samplinger, masete gitar og kvasi-episke tangenter i fleng.
A Thousand Suns burde bli skiva som får folk til å skjønne at de ikke skal spytte inn mer penger i Linkin Park-maskineriet.
Men så lenge folk gjør det, blir vi nok ikke kvitt dem med det første
| 0 |
001547 | Weezer fingeren til ungdommen
Nye musikalske samarbeid og en konstant mangel på skamvett gjør Hurley til enda et vellykket nytt Weezer-album, sjokkerende nok.
Gad vite om Weezer egentlig treffer nye bølger med 16-åringer med Raditude og Hurley, de to siste og Viagra-proppfulle fremstøtene derfra, eller om det bare er oss som fniste av Dungeons & Dragons-referansene på The Blue Album som fortsatt henger med Rivers Cuomo og hans blide bande gjennom deres førtiårskrise med hårtap, skilsmisser og begeistring for Katy Perry.
Det er ihvertfall fortsatt med ungdommelig iver de fortsetter å pøse ut powerpophits, og den største (og beste) forskjellen fra fjorårets Raditude (anmeldt her) er Hurleys fullstendige fravær av Lil' Wayne, noe som egentlig er grunn nok til å være positiv fra starten av.
I stedet har de her samlet inn låtskrivingshjelp fra størrelser som Ryan Adams, Desmond Child (se den nye Ida Maria-singelen) og, på obskuritets-siden, Dan Wilson - vokalist i Semisonic.
Ut herfra fremstår Hurley som en langt mindre eksperimenterende (takk Gud, jamfør flopp-o-ramaet The Red Album) og mer rocka plate enn Raditude.
Slik sett fungerer Hurley som en “velkommen tilbake til folden”-invitasjon til gammel-fansen som satte kamferdropset i halsen da de hørte Rivers rappe på "The Greatest Man That Ever Lived" -her kan man til og med få assosiasjoner til Pinkerton - noe vi ikke akkurat har vært bortskjemte med (“Where's My Sex?” og førstesingel "Memories").
I tillegg til å være fengende, skamløs og alt det der, er Hurley også en overraskende kjøttfull utgivelse, med mange låter som utviser dybde og lang levetid.
Her er spesielt Ryan Adams-låten “Run Away” verdt å nevne - en fantastisk midtempo-smygare som nesten blir for flinkis for resten av albumet, men som til syvende og sist fremstår som bestenotering.
Desmond Childs “Trainwrecks” er nydelig, mens “Where's My Sex”, med en tekst som selv manusforfatterne bak American Pie Presents:
Band Camp ville hatt problemer med å levere fra seg uten å rødme, har et refreng som fremkaller en type gåsehud kun kvalitets-powerpop klarer.
Dermed er Hurley et nytt bevis på at Weezers tredje bølge av kreativitet er i ferd med å vokse seg overraskende sterk; de vralter rundt på dansegulvet som den kåteste og fulleste gammelonkelen i bryllupet, og danser ræva av de fleste.
| 1 |
001549 | Hevnen er stygg
Styggvakker, ubehagelig og støyende:
Dette er plata som for alvor bør plassere Årabrot på det internasjonale metalkartet.
Man bør nok ha et snev av masochisme i seg i møte med Årabrot.
En dragning mot det vonde og mørke, en forståelse av at også negativitet kan være en kilde til kreativitet, og troen på at det finnes en forløsende kraft og verdi også i musikk som i utgangspunktet er ubehagelig, stygg og støyende.
Revenge begynner med et brøl, før en skurrende, overstyrt gitar flerrer opp en vegg av svart støy, og lytteren dras ned i en kaotisk og grumsete malstrøm av primitive riff, dundrende jungeltrommer og glefsende vokal.
Stemningen er knugende, svett, manisk, bestialsk, brutal og urovekkende - som i et mareritt.
Fjorårets Spellemannsnominasjon for The Brother Seed har på ingen måte gjort Årabrot rundere i kantene; snarere virker det som om de har fått blod på tann, og de leverer en av de mest intense og nådeløse lytteropplevelsene jeg har hatt på en stund, med et album som er gjennomgående grimt, grettent og forstyrret.
Forestill deg at Varg Vikernes ble tatt for likskjending på starten av nittitallet, dømt til tvangsarbeide i Motorpsycho og sperret inne i en kjeller på Blitz, og du har en pekepinn på hvordan den slagkraftige, innledende låt-trioen "Interim Me", "The Most Sophisticated Form of Revenge" og "The Wretched Child" høres ut.
Grumsete, kranglete og tidvis overraskende groovy, vekker Årabrot ofte assosiasjoner til det tidlige nittitallet, da band som Noplacetohide, So Much Hate og andre jeg ikke husker navnet på herjet i den norske undergrunnen, og de later til å stortrives i skjæringspunktet mellom proto-grunge og black metal.
Ambisjonsnivået er dessuten hevet ytterligere noen hakk fra tidligere utgivelser.
Haugesundsduoen drar nok en gang nytte av Stian Skagens evner som støy-artist, og låtene krydres med subtile detaljer som gjør plata til en fryd å fordype seg i.
Særlig effektiv er "The Pilgrimage", som kan skilte med både mannskor og det som visstnok er et snakke-sample av seriemorderen Jeffrey Dahmer og viser en mer meditativ side av bandet.
Det samme gjør de siste to låtene, som begge strekker seg mot og forbi tolv minuttersmerket, men blir i overkant dvelende i oppbyggingen for min del.
Både "The Primrose Path" og "The Dolorous Years" har flere flotte partier, og en interessant låtstruktur som etter sigende er inspirert av fortellerteknikken som brukes innenfor teater og eksperimentell film, men det føles likevel som bandet tar seg litt for god tid og går på tomgang mellom de herlige vokal-utblåsningene.
Dette er dog en mindre innvending mot en meget god plate fra et band som er befriende uinteressert i rådende kommersielle trender.
Revenge fremstår som kulminasjonen av mange års hardt arbeid, et styggvakkert epos som for alvor bør plassere Årabrot på det internasjonale noise- og metalkartet.
| 1 |
001552 | That 70's Band
Black Mountains nye album er et utmerket alternativ for de av oss som ikke har tilgang på tidsmaskin.
Som et særdeles fruktbart samarbeid mellom Black Sabbath, The Velvet Underground og Fleetwood Mac destillerer Black Mountain ned det meste av det beste fra årene 1968 til 1977.
Rufsete skjegg, tøffe solbriller, fete biler, gromme riff og lekre vokalharmonier, dette er musikk som mer enn noe annet får meg til å ønske at jeg var en 16 år gammel skatekid bosatt i Los Angeles i 1972.
Akk ja, det er jo lov å drømme.
Wilderness Heart er den canadiske kvintettens tredje og mest tilgjengelige album siden oppstarten første nyttårsdag 2004, og viser en lysere side av Black Mountain enn den tunge og apokalyptiske forrige-skiva In the Future fra 2008.
Ingen 17 minutter lange syrerock-ekskursjoner denne gangen, tvert imot klokker den lengste låta, "Rollercoaster", inn på under 6 minutter, uten å være noe mindre mektig eller episk av den grunn.
Etter å ha surret rundt i relativ obskuritet i nesten to tiår, kan det tyde på at BM-sjef Stephen McBean omsider er klar for å løfte hodet ut av hasjtåka, og særlig singelen "The Hair Song" høres ut som en utstrakt hånd til FM-lytterne og arenapublikummet.
Det betyr imidlertid ikke at bandet har mistet brodden, Black Mountain er definitivt ikke blitt noe feelgood hippie-band, og gir fremdeles langt sterkere assosiasjoner til Manson Family enn the Brady Bunch.
Jeremy Schmidts eminente synth- og orgel-bidrag gjør at det alltid hviler en aura av mystikk og ondskap over musikken, og gir en særlig effektiv kontrast til de vakre og harmoniske duettene mellom McBean og co-vokalist Amber Webber på nydelige ballader som "Radiant Hearts" og "Sadie".
Nettopp dette er kvintettens sterkeste kort, og gjør at de fremstår som mer enn et derivativt retro-band fanget i en svunnen tid, men det skader ikke at McBean i tillegg er en svært dyktig låtskriver og gitarist.
"Let Spirits Ride" understreker at bandet fremdeles har demoner i blodet, en frisk og forrykende stoner-jam fanget i kryssilden mellom Blue Cheer, Royal Trux og Dead Moon, mens drømmende "Old Fangs" og det tunge tittelsporet er de gode eksempler på sammenligningen jeg brukte innledningsvis.
Albumet Wilderness Heart viser med all tydelighet at det er mulig å koke god suppe på gamle ingredienser, og er nærmest et must for alle som liker å lukke øynene, drømme seg tilbake til 70-tallet, og forestille seg at de cruiser nedover Santa Monica Boulevard på skateboard med vinden i håret, palmer i horisonten og ingenting å finne på.
| 1 |
001553 | Håpløst forelsket
Jenny & Johnny bekrefter det faktum at romanser er finest for dem som er midt oppi det.
Bak det sukkersøte navnet Jenny & Johnny skjuler Jenny Lewis og Jonathan Rice seg.
To musikere med både fartstid, talent og en relativt grei suksess - som nå har blitt kjærester og bestemt seg for å jobbe sammen.
Som Lydverkets elsk- eller hatpanel tidligere har diskutert er dette noe som kan slå begge veier; men i Jenny & Johnnys tilfelle er samarbeidet alt annet enn heldig.
Både artistnavnet og den dølle og intetsigende albumtittelen I'm Having Fun Now var greie varslerom at dette ikke kom til å bli all verden, mens førstesingelen "Big Wave" tente et visst håp om at dette ikke nødvendigvis kom til å bli naiv og pregløs indiepop.
Desverre skulle resten av I'm Having Fun Now vise seg å være langt svakere enn den nevnte singelen.
Jada, det er sikkert koselig for de to turtelduene å sitte hjemme og snekre sammen låter, og ut fra hipstermatic-bildet på coveret ser det ut som de to lever i en deilig, forelsket boble.
Musikken er både hyggelig og søt og med lettspiselige melodier i bånn; men aller mest er den uinteressant, innadvendt og uhyre flatt, grøtete og kjedelig produsert.
Jenny Lewis fremstår dessuten som langt mindre interessant enn tidligere.
Samarbeidsforholdene var tydeligvis mer kreativt stimulerende og prestasjonsfremmende i Rilo Kiley, og soloutgivelsene Rabbit Fur Coat og Acid Tongue tegnet et bilde av en artist som både var yndigere og med mer snert som låtskriver.
Et par fine øyeblikk er det heldigvis å spore på I'm Having Fun Now.
Låtene med et visst tempo og ikke fullt så ullent lydbilde som majoriteten av låtene er behagelige og innimellom nærmest fengende - men teksten på åpningslåta "Scissor Runner", som omhandler hvor håpløst forelsket disse to er, sier det meste; dette er musikk Jenny & Johnny først og fremst må ha laget for sin egen del.
| 0 |
001554 | En helt ny verden
Trodde du progressiv instrumentalpop var innadvendt og utilgjengelig?
Sett på Pow Pow, og tro om igjen.
Mye har skjedd med oslobandet Pow Pow etter debuten med Leaving Las Palmas i 2007.
Ikke bare har de bygget seg opp et rykte som et av landets mest spennende liveband; de har også trukket ut alle de beste elementene både fra debutskiva og konsertene sine, og kokt det sammen til det som utvilsomt er en av 2010s beste norske plater.
Last Days
On Earth er en uhyre velprodusert gitar- og synthdrevet instrumentalfest som kan – og bør - ta pusten fra alle.
På Last Days
On Earth har Pow Pow bygget et helt eget univers – i ordets rette forstand.
Låttitler som "Genesis", "Phobos", "Apollo" og ikke minst tittelsporet bygger forventninger om noe storslagent; og nettopp space- og progrockinnflytelsen er åpenbar.
Det lille som finnes av vokal på skiva (med unntak av ”Solar Eclipse” hvor T-Cell/Thom Hell gjester) er koringer som bygger opp under de episke og svevende partiene.
Det bikker heller aldri over til å bli cheesy; låtene er i hovedsak sprudlende og kjappe.
Det er lett å avfeie en 45 minutter lang plate som kun har én vokaldrevet låt som noe for de spesielt interesserte.
Pow Pow makter derimot å gjøre musikken sin spiselig og fengende på en helt unik måte; samtidig som den er kompleks og interessant er den dansbar og umiddelbar.
Det er nærliggende å trekke paralleller til Röyksopp – både til deres blodferske perle Senior og til tidligere arbeid i Melody A.M-landskapet.
Pow Pow har knekt koden om hvordan man kan være nyskapende og kreative samtidig som man skaper ekstremt fengende popmusikk kun ved hjelp av instrumenter - og har skapt et univers som er perfekt å rømme inn i når høsten setter inn for fullt
| 1 |
001555 | Fremad i alle retninger
Enslaved er for bra til at kun metalfolket skal ha glede av dem.
"Vikingmetal" meg her og der.
Joda, den snart 20 år gamle Haugesund-kvintetten Enslaved er fortsatt i kontakt med sine røtter som ekstremmetal-pionérer, både i kraft av lyriske motiver (betyr albumtittelen noe sånt som "Odins sanne etikk", tro?) og lydbildet (om enn et stykke unna de kjappeste, styggeste eller mest brutale utøverne innenfor tradisjonen).
Men poenget ved dette ellevte studioalbumet er snarere å ekspandere uttrykket, et grep Enslaved gjennom hele karrieren har holdt fast ved.
Verken "Ethica Odini" eller "Raidho" har noe usnakket med klassisk Maiden eller annen melodisk, progressiv, klassisk metal, men for min del kommer albumets første innertier med tredjesporet "Warduun", der et sludgy, forrykt vers møter et refreng der Bowie har havnet på black metal-kjøret, for så å rase avgårde innover i et forhutlet vinterlandskap du skal være temmelig skarpladd for å føle deg avslappet i.
Det er med andre ord ikke noe å si på temperament eller punch i denne omgangen heller (sjekk gnistrende "The Beacon" for en leksjon i sjangerens kjerneverdier), men det er vel så interessant å registrere hvor lave skuldre bandet bærer arven sin på, og hvor sultent de tråkker seg videre innover i nye territorier.
"Axioma" maner fram lyden av en øde, seigtflytende postapokalypse, helt uten noe leven, mens "Giants" snuser på skakk Jerry Cantrell-harmonikk og sirupstjukk post-Sabbath-riffing med storslått resultat.
Disse avstikkerne er imidlertid ingenting mot "Night-Sight", som starter som en hvilken som helst Tortoise-låt, dyttes over i episk bukkeritt-gir og etterhvert gir våte drømmer om et samarbeid med et annet ensemble med fot for folketoner, Dungen.
Og avsluttende "Lightening" veksler like uanstrengt mellom stygt, storslått og vakkert som mesterlige "Clouds" på forgjengeren Vertebrae.
Få album hittil i 2010 har i det hele tatt vært like helstøpte og engasjerende som Axioma Ethica Odini.
Nå som de skal ut i Europa med Dimmu Borgir og denne platen i bagasjen, er det slett ikke utenkelig at de returnerer som et langt større band enn tidligere.
Det er i så fall høyst fortjent.
| 1 |
001556 | Tannløs Linnros
Nervøs popsvenske faller pladask mellom alle stolene som finnes.
Det er naturlig å anta at en 27-åring med bakgrunn fra Snook og Maskinen, med en ulmende popperle av en plate i bagasjen skulle klare å levere et liveshow med en viss råhet og snert.
Låtmaterialet på Oskar Linnros' solodebut Vilja Bli er nemlig fint, men tidvis tamt produsert - men man skulle tro at følelsen av at han sparer på kruttet forsvant med en gang mannen satte sine ben på en scene.
Vel.
Den gang ei.
Den timelange seansen på Blå onsdag kveld blir først og fremst en demonstrasjon i hvilke valg Linnros har gjort feil.
En av feilene Linnros gjør er valget av backingband.
To trommesett, bass, gitar, cello og tangenter - det kunne blitt bra; men høres i stedet kjedelig og uinspirert ut.
Et annet åpenbart merkelig element er hvor lite den übersvenske, velfriserte og sjarmerende smilende mannen gjør ut av låtene sine.
De har jo, som nevnt, et potensiale - og de få gangene Linnros og bandet drar på skikkelig og klubber opp de mest dansbare låtene fra Vilja Bli høres det fett ut.
Desverre skjer det altfor sjeldent; det meste av konserten er en fremvisning i døll pop som ikke fester seg.
Linnros er åpenbart nervøs; og det fører til at han ikke klarer å formidle den popmelodiske teften og energien som definitvt finnes langt der inne et sted.
Klientellet på Blå ser imidlertid ut til å kose seg; takket være sin ulastelige, übersvenske look og sjarmerende smil og kommentarer mellom låtene varmer Linnros både partysvensker og oslogirls.
Innimellom finner man også et dusin av de hippeste hippe, samt en dæsj av de som har oppdaget Linnros gjennom spillelisting på P1; og den schizofrene publikumsmassen er vel også et greit hint om at Linnros burde bestemme seg for hvem han egentlig vil nå ut til og fokusere noe tydeligere, i en eller annen retning.
Nå faller han nemlig pladask mellom alle stolene som finnes - og var visst ikke min nye favorittsvenske allikevel.
| 0 |
001557 | Senioropprørerne
De britiske veteranene i Manic Street Preachers rives mellom liv og lære i sitt siste forsøk på å sikre pensjonskassa.
Bare et drøyt år etter at de forsøkte å drive ut gjenferdet etter Richey James Edwards for siste gang - på overraskende intense, nakne og gode Journal For Plague Lovers - vender Manic Street Preachers tilbake til arenapop-landskapet hvor de etablerte seg som et av Englands største band.
Postcards From A Young
Man er deres mest åpenbare publikumsfrieri på denne siden av årtusenskiftet, noe de heller ikke har forsøkt å legge skjul på.
Også verdensberømte rockestjerner trenger å tjene til livets opphold.
Hvorvidt trioen fra den lille byen Blackwood i Wales fremdeles vet hva massene vil ha er selvfølgelig et helt annet spørsmål, men oppskriften de bruker er omtrent den samme som på suksessalbumene Everything Must Go og This Is My Truth Tell Me Yours fra siste halvdel av nittitallet - orkestrert voksenrock med beske, samfunnskritiske tekster og forsøksvis allsangvennlige refrenger.
Denne gangen stiller de dessuten med innleid gospelkor, og et hjelpemannskap bestående av det noe brokete trekløveret Ian McCulloch, Duff McKagan og John Cale på henholdsvis vokal, (buldre)bass og keyboard/støy.
Men om de tre gjestenes navn ser innbydende ut på klistremerket på coveret, er bidragene deres dessverre ganske overflødige.
Den overdrevent pompøse produksjonen drukner McCullochs mumlende stemme i gospelglam på den forsåvidt ganske oppløftende pop-låta "Some Kind of Nothingness", mens McKagan i det minste får æren av å heve intensiteten noen hakk gjennom sitt nærvær på "A Billion Balconies Facing the Sun", platas beste og tøffeste låt.
Sistnevnte er dessuten sammen med "All We Make Is Entertainment" de eneste låtene hvor man kan ane bandets punk-røtter, selv om de riktignok er godt pakket inn i en glossy miks av glamrock, boogie og radiovennlige refrenger.
For å forsøke å dekke over et forholdsvis tynt låtmateriale, hvor bare et lite knippe av melodiene evner å engasjere, pøser Manic Street Preachers på med søtladne strykere, insisterende kordamer og et grandiost lydbilde, men lykkes bedre når James Dean Bradfield selv plukker opp mandolinen og skaper et avbrekk fra strykermaset på fine "I Think I Found It".
Fyren er forresten en undervurdert vokalist, og gjør en jevnt over glimrende jobb med å fremføre Nicky Wires bitende tekster med tyngde og ektefølt innlevelse.
Likevel er det nettopp tekstene som til syvende og sist irriterer mest, i det jeg opplever som et sprik mellom det anti-konsumeristiske, anti-kapitalistiske og samfunnsrefsende budskapet bandet prediker, og metodene de bruker for å få det ut.
En tekstlinje som "Don't be evil, just be corporate/Fool the world with your importance" blir på sett og vis både hyklersk, selvmotsigende og avslørende når den kommer fra et band som selv tjener gode penger på å gi ut musikken sin til full pris på et av verdens største plateselskaper.
Om Nicky Wire faktisk virkelig mener det når han sier at grunnen til at musikken på Postcards From A Young Man har blitt så skamløst tilgjengelig, er for å få det subversive budskapet i tekstene ut til flest mulig, har jeg et godt tips til hvordan han kan nå enda flere:
Gi den bort gratis.
Uten at det egentlig er en spesielt banebrytende idé, ville man i det minste ha kunnet snakket om et virkelig politisk statement, og ikke bare en samling middelmådige, overproduserte poplåter fra et band som desperat prøver å trygge sitt eget pensjonsfond uten å tilgrise sine politiske kredentialer.
| 0 |
001559 | Grom grimhet
Heseblesende hardcore-ungfoler klarer overgangen fra scene til debutplate med bravur.
Bergenserne kom nærmest fra intet og rett inn til tittelen "et av Norges mest lovende band" for kun kort tid siden - blant annet hjalp det på å skifte navn fra City Of Dead Unicorns og å ha et liveshow som virkelig fungerte som øyeåpner - mye på grunn av vokalist Sondre Haugs intervalltrening-aktige allstedsnærværelse i ren Les Savy Fav-stil, og grom-singelen vist under:
Den er også å finne på dette debutalbumet, hvis største styrke er at de har klart å kanalisere denne live-energien over på plate og samtidig låte skummelt tighte til å fortsatt være rundt kristenruss-alder.
Produksjonen er ellers relativt konservativ - milevis unna, for eksempel, den eksperimenteringsvijlen som gjorde Sigh & Explodes debutplate så bra, men det er energien som er Social Suicides beste kort her.
Dette, samt at de er vennlige nok til å tøe opp sitt relativt dystre og sjangertro hardcoreuttrykk med låter som nettopp "5th Man On A Dead Man's Grave", "Broken Pilgrims" og den herlig titulerte "Martyricon".
Det er viktig at de stundom har øyeblikk som nesten innbyr til allsang, for det gjennomgående temaet er tungt og spekket med religiøse symboler (det er profeter, engler, martyrer og skjøger i hopetall her), samt at åpningslåten "Mail From The Watchtower" bare kan antas handler om reklamemateriell fra Jehovas Vitner.
Det er imidlertid lett å leve med dette når Broken Pilgrims til syvende og sist er et vellåtende, nådeløst og medrivende stykke hardcore, og som debutalbum er det overbevisende og så godt som fritt for barnesykdommer.
Broken Pilgrims er akkurat passe tro mot sjangeren, samtidig som de solide dryppene av egenart gjør at de innfrir alle forhåndsforventningene.
I tillegg skaper de nye, noe som gjør at man allerede gleder seg til det vanskelige andrealbumet.
| 1 |
001560 | Streit Streitesen
Det er lenge siden Vinni var narkofyllas ansikt utad, gitt.
Det er altså gått et drøyt år siden sist vi hørte fra Vinni, med Paperboys-skiva The Oslo Agreement, som gikk i voksenpop-fella så det (bokstavelig talt) sang.
Allerede midt i det gitarklimprende Jarle Bernhoft-gjestede førstesporet av solodebuten (et skille få, om noen, som hører på skiva kommer til å merke) er det tydelig at Vinni ikke har gjort noen helomvending siden forrige utgivelse.
Vinni lar nemlig et i overkant voksent lydbilde dominere også denne gangen.
Resultatet er et knippe organiske, tidvis overproduserte låter som jovialt holder seg godt innafor hva som er spiselig for alle som har hørt på radio, men som i liten grad utfordrer.
Eller setter seg, for den saks skyld.
Tittelsporet "Happily Lost" med Thom Hell på gjestevokal er i så måte et prima eksempel, all den tid den høres akkurat ut som forventa – Vinni litt ettertenksom og forsøksvis delikat, med en Hell som mmm’er og åååh’er over strykere.
Som låt gir den lite annet enn et bilde av at det til og med er mulig selv for en fyr som gav narkofylla et ansikt utad i Spirit å bli usedvanlig streit, kjedelig og ikke minst anonym på skive et halv tiår etter.
Heligvis er ikke alt like rundt, tamt og forutsigbart som mediekritikken i det blasse fjerdesporet ”Frontpage”.
De få gangene det drar seg til, klarer Vinni seg nemlig langt bedre.
Tommy Tee-produserte "Man vs. Machine" står igjen som skivas definitive høydepunkt, og herr Tee leverer fra seg en strålende produksjon som lover godt for både Jesse Jones-EP og Son of Light-comeback.
Pluss på "In Transit" med en croonende Tshawe på hooket og "Best Of You", hvor Vinni legger skivas beste vers, med Noora Noor, og du har en liten bunke hederlige låter over nivået på resten av albumet.
Førstesingelen, Timbuk-gjestende "Let The Monkey Out" , er på tross av å være lite talende for skiva (les: den har et refreng som sitter), ikke så halvgæærn den heller.
Lyspunktene til tross; Happily Lost belyser lite annet enn at det er fryktelig kort tid siden 2009, og navnebyttet fra Paperboys til Vinni & The Vagabonds viser seg å være det nest mest oppsiktsvekkende ved albumet.
Og det mest slående ved disse ti sporene?
Hvor lite oppsiktsvekkende de faktisk høres ut.
| 0 |
001565 | De gjenstridige
Tiden går, Bad Religion består.
I anledning sitt trettiårsjubileum har de amerikanske punklegendene gjort noen ganske så radikale grep.
Bad Religions femtende album er spilt inn i samarbeid med Mark Ronson og Timbaland, inneholder utstrakt bruk av autotune, samples og trommemaskin, en duett med Katy Perry, et par gjestevers fra Snoop Dogg og en medfølgende bonusdisk med remixer av Justice, Diplo og Tiesto.
Neida, jeg bare fleiper med deg.
Det villeste påfunnet på The Dissent of Man er countryflørten på "Cyanide", hvor de aldrende skatepunkerne får hjelp av Mike Campbell fra Tom Petty and the Heartbreakers på gitar, uten at resultatet er spesielt imponerende.
Greg Graffin gjør seg utvilsomt bedre som samfunnsrefser enn kjærlighetssyk cowboy, og både teksten og musikken er ukledelig sidrumpa.
Da er det adskillig mer sprut i den innledende låttrioen "The Day the Earth Stalled", "Only Rain" og "The Resist Stance", som sammen med "Someone To Believe", "Meeting of the Minds" og "Avalon" representerer Bad Religion på sitt beste.
Kjappe riff, kontant tromming, flerstemte koringer og smarte tekster som adresserer klimakrisa og ungdommens apati, mens Graffin utfordrer deg til å ta et standpunkt, maner til opprør og mimrer over hvor mye bedre alt var før.
Akkurat det var ikke minst bandet hans også, for selv om de fremdeles strutter av energi, entusiasme og engasjement (noe de demonstrerte ved å levere en flott konsert på Rockefeller på sensommeren), begynner det å bli noen år siden de sist skrev en virkelig god ny låt.
Selv de beste øyeblikkene på den nye plata gir så kraftige gjenklang til bandets backkatalog at de til syvende og sist føles overflødige, og tyveriet av riffet til Rush-låta "Working Man" på "The Resist Stance" er et av få tilfeller hvor resirkuleringspraksisen faktisk gir positive utslag.
The Dissent of Man er verken det sterkeste (Against the Grain) eller svakeste (No Substance) albumet Graffin & co. har laget, men det er lite sannsynlig at andre enn de aller mest ihuga supporterne vil ha noe større utbytte av det.
For alle oss andre er det langt mer å hente i et gjenhør med platene deres fra slutten av 80- og begynnelsen av 90-tallet, så kan vi heller spare pengene våre til en konsertbillett neste gang Bad Religion kommer til byen
| 0 |
001566 | Brutal ungdom
Ti kniver i hjertet, mor og far i døden:
Bring Me The Horizon har levert årets sterkeste metalplate.
Forvirring, apati og desperasjon, gruppepress, rusmisbruk og kriminalitet.
Hvem er jeg?
Hva vil jeg?
Hva i helvete skal jeg bli til her i verden?
Det er kanskje lett å glemme det senere i livet, når jobben føles som en blindgate, kona maser om kapp med ungene, bikkja trenger å luftes, og man lengter mot pensjonstilværelsen allerede før man har fylt førti, men det er faen ikke enkelt å være ung heller.
Det som i utgangspunktet burde være de aller beste årene i livet ditt kan fort vekk ende opp med å være de aller verste.
Med sitt tredje album tar de britiske snørrvalpene i Bring Me the Horizon et gedigent lyrisk og musikalsk kvantesprang, og gir stemme til en hel generasjon med fremmedgjort ungdom.
There Is a Hell Believe Me I've Seen It, There Is a Heaven Let's Keep
It a Secret er et bråmodent, genreoverskridende og mektig flettverk av hardcore, metal, punk og emo som bør være i stand til å ta pusten fra selv den mest blaserte lytter.
Ambisjonsnivået er skyhøyt, men Sheffield-bandet innfrir på alle tenkelige måter.
Forrigealbumet Suicide Season bar forsåvidt bud om at noe kunne være i gjære, men det var først når jeg hørte den forrykende og hjerteskjærende singelen "It Never Ends" at forventningene virkelig skjøt i taket.
Med et nydelig strykerarrangement, smakfull bruk av synth, et muskuløst riff, doble basstrommer, en dynamisk melodi og et fantastisk refreng er låta høyst sannsynlig det beste Bring Me the Horizon noensinne har gjort.
At den faktisk får tøff motstand fra samtlige av de andre låtene på plata om akkurat den utmerkelsen, sier litt om hvilket nivå dette bandet befinner seg på nå.
Åpningslåta "Crucify Me" begynner med svevende synth og et forsiktig gitarriff, men det tar ikke mer enn 25 sekunder før den eksploderer i et inferno av trommer, bass og gitar.
Et melodiøst monster med seriøst progressive tendenser, og en inderlighet, desperasjon og tilstedeværelse som er få band forunt.
"Ladies and gentlemen, can I have your full undivided attention?/There is something you all really need to know" trygler vokalist Oli Sykes midtveis, men spørsmålet er fullstendig overflødig:
Jeg er allerede lutter øre, og vil bare ha mer, mer, mer.
Og ønsket innfris:
"Anthem" holder akkurat hva tittelen lover, breial og rett i strupen, som The Bronx på steroider og skikkelig dårlig metamfetamin, og en låt som kommer til få moshpiten til å eksplodere.
"Fuck" er minst like direkte, både sår og sint, og sannsynligvis en av de mest brutale pulelåtene som noensinne har blitt laget, mens "Home Sweet Hole", "Alligator Blood" og "Visions" melder seg på i konkurransen om å være platas tøffeste låt med trøkk, energi, fynd og klem.
Likevel er det linja "I won't see you around/I couldn't give a fuck/I'd rather slit my wrists/than stay in touch" fra "Blacklist" som best oppsummerer selvtilliten og fandenivoldskheten som preger albumet.
Muligens er det også ment som en siste hilsen til Curtis Ward, gitaristen som falt fra, og siden har blitt erstattet av australske Jona Weinhofen (I Killed the Prom Queen/Bleeding Through)?
Utskiftningen har i alle fall utvilsomt gitt bandet et skikkelig løft, noe de også har understreket selv i flere intervjuer.
Med en komplett likegyldighet overfor genrereglene river Bring Me the Horizon like godt hele det jævla, støvete regelheftet i fillebiter, pisser på de istykkerrevne sidene, og likegodt på de fleste andre aktørene innen moderne hardcore, metalcore og etc. med det samme.
Ikke siden The Blood Brothers velmaktsdager har jeg hørt et band som er så til de grader vitalt, fokusert og kraftfullt, men samtidig sårbart.
Tekstene er for det meste hudløse skildringer av fucked up og rotløs ungdom, og gjenklangen i Sykes inderlige, desperate skrik vitner om at han selv har følt det han synger om på kroppen.
Vekslende mellom raseri og gråtkvalt fortvilelse, men aldri klam og overfølsom, og alltid med en brennende vilje til å stå opp og kjempe for det han tror på.
"You say this is suicide?/I say this is war/And I'm losing the battle/Is this what you call love?" fråder han på "It Never Ends", og viker ikke en tomme, selv når han føler at slaget er tapt.
Nettopp denne emosjonelle kraften er - sammen med eksperimentviljen og den genuine attityden - Bring Me the Horizons sterkeste kort, og er med på å gjøre at de treffer en nerve selv hos en fyr i midten av trettiårene som meg.
At det kommer en bedre metalplate i 2010 føles i øyeblikket svært usannsynlig, for her finnes det faktisk ikke et eneste dødpunkt, og for gang jeg hører på skiva oppdager jeg nye, fete partier - som for eksempel den Pink Floyd-inspirerte gitarsoloen på slutten av dansbare "Blessed With a Curse", de skjøre jentestemmene på den nydelige balladen "Don't Go", eller det sarte avbrekket vi får med synth-instrumentalen "Memorial".
There Is A Hell Believe Me I've Seen It, There Is A Heaven Let's Keep It A Secret har egentlig alt jeg ønsker meg av en plate - innovasjon, energi, nerve, følelser, og ikke minst genuint gode låter - og kom som en kraftig påminnelse om hvorfor jeg faktisk liker musikk i det hele tatt.
Det høres kanskje pompøst ut, men enhver generasjon fortjener et band og et album som dette.
Bring
Me the Horizon er fremdeles unge, men har allerede levert sin milepæl.
Forhåpentligvis blir de et band å regne med i mange år fremover likevel.
| 1 |
001568 | Den søte popkløe
Kritikeryndlingene i Deerhunter lever endelig opp til forventningene på sitt fjerde album.
Med Cryptograms, Atlanta-bandets andreskive, startet hypen rundt Bradford Cox og hans kaotiske bande med introverte støypoppere for alvor.
Preget av Cox' sykdom, dødsfall i bandmiljøet og en god del generell elendighet var de perfekte lydkulisser for tynne folk med mørke ringer under øynene som helst avfotograferes i sort/hvitt i røykfylte rom.
Som lytter har det derimot vært lett å sitte igjen med følelsen av uforløst materiale på samtlige Deerhunter-album frem til Halcyon Digest - det ble mange ufokuserte instrumentaler og mye sutring.
Dette har altså blitt Deerhunters første virkelig gode album.
Endelig klaffer alt - de mer introverte, rolige låtene har fått en meget kledelig innpakning av produsent Ben H.
Allen (Animal Collective, Gnarls Barkley, Matt & Kim).
Dette kommer spesielt åpningslåt "Earthquake" og den Strokes-aktige "Desire Lines" til gode, der Bradford Cox' personlighet som låtskriver og tekstforfatter både kommer godt frem og stagges samtidig, slik at det aldri føles verken for utflytende eller slapt.
Når de går mer konkret til verks, som på "Don't Cry", "Revival" og "Coronado" (den eneste låten her med saksofon, for øvrig), er det mer positivt og fengende enn man har hørt dem tidligere - og mest av alt kan det minne om de beste øyeblikkene fra Ariel Pink's Haunted Graffiti-plate av året.
Samtidig er det også noe her for de som digger Cox' soloprosjekt Atlas Sound, som "Helicopter":
Det er mange band som surfer på denne litt loslitte bølgen av "enkel pop i støyete innpakning", men Deerhunter bør ikke puttes i denne båsen; Halcyon Digest er snarere et resultat av en sunn modningsprosess - pakket full av gode låter som favner om det lyse og det mørke samtidig (her bør i særdeleshet Jay Reatard-nekrologen "He Would Have Laughed" nevnes), mens de samtidig ikke er redde for å gå Echo & The Bunnymen i næringen med umiddelbare pophits som "Memory Boy" og "Revival" - det føles nærmest som om hele platen er skreddersydd for å lydlegge Sofia Coppolas neste film om isolasjon i storby.
Halcyon Digest er lyden av bandet som vokste opp.
Trassalder og barnestreker har blitt byttet ut med tungt fokus på god, gammeldags kvalitetslåtskriving, og i et gjennomtenkt, vakkert og klart lydbilde har de utviklet seg en retning som stryker lytteren mothårs på en pirrende måte, dette er lyden av den søte pop-kløe og et band som endelig for fullt klarer å leve opp til forventningene.
| 1 |
001570 | Hør, han smiler
Antonys fjerde fullengder er lyden av en dramadronning som har tørket tårene og går mot lyset.
Godt for ham, godt for oss.
En bemerkelsesverdig suksesshistorie, britiske Antony Hegarty.
Med dyper røtter i New Yorks homofile kunstmiljø fremstår han som en krysning av Warhol-musen Candy Darling og den diffust kjønnede og svært begavede jazzvokalisten Jimmy Scott (som i likhet med Antony selv fikk en brå karriereoppsving da Lou Reed tok ham under sine vinger), med Scott Walkers stemme og Marc Almonds seksuelle persona strødd utover ligningen.
Om ikke det ovenstående avsnittet akkurat serverer noen oppskrift i hvordan du som artist enklest mobiliserer kjærlighet fra folkedypet, er det nettopp dette Hegarty og hans følgesvenner i The Johnsons med sine tre album hittil har maktet, på et nivå som strekker seg forbi en utsolgt konsert på operataket og helt opp til Skavlan-sfæren.
Etter det temmelig grå og stillestående forrigealbumet The Crying Light har imidlertid min hvilepuls i forkant av denne skiva vært senket til det tilnærmet komatøse – først og fremst på grunn av en murrende mistanke om at uttrykket kanskje kunne være sementert allerede i tredje runde.
Det er bare å slå fast at antagelsen ikke holder vann:
Med Swanlights utvides tvert imot både den soniske og den lyriske paletten, uten at det noensinne hersker tvil om hvem som boltrer seg utover lerretet.
Høydepunktene her teller den smellvakre åpningsduoen ”Everything Is New” og ”The Great White Ocean”, det seige, dronete tittelsporet og fremfor alt det joviale tospannet ”I’m In Love” og ”Thank You For Your Love”.
Førstnevnte tvinger tankene mot en Rufus Wainwright på kjærlighetsferie i India, mens sistnevnte er det lengste Hegarty noensinne har strukket seg i retning reinspikka, ukomplisert soul.
Særdeles kledelig er også duetten med Björk, ”Flétta”, der slektskapet mellom de to utskuddene slår ut i full blomst over et enkelt, men effektivt pianokomp.
"Thank You For Your Love":
Med såpass til vingespenn er det lett å tilgi det enslige feilskjæret ”The Spirit Was Gone”, som gir skyts til ignorantene som har fått det for seg at Antony & The Johnsons monomant basker seg i den brustne blodpumpas pinefulle lengsel.
Med Swanlights fortsetter de ikke bare å skissere opp konturene av andre verdner – de insisterer i tillegg på å gi deg en klem idet du ankommer.
| 1 |
001571 | Du salige apokalypse
Sufjan Stevens nye album er til å bli svimmel av – i best tenkelige forstand.
Det ble aldri én plate tilegnet hver av de amerikanske delstatene, slik Detroits høyt bejublede indieprins løgnaktig nok skisserte som plan overfor en nærmest pinlig lydhør musikkpresse i perioden rundt gjennombruddsalbumene Michigan og Illinois.
I stedet har Sufjan Stevens valgt å fordype seg i den schizofrene kunstneren Royal Robertsons univers, med den nærmest perverst gjennomrealiserte krysspollineringen mellom ornamentert kammerpop og lynende skarp indie byttet ut med, tja, noe helt annet.
Etter en typisk naken og renskåret åpningslåt ramler de elektroniske elementer innover i front av lydbildet – her stiller skakke, fragmenterte beats og elastiske synthlyder seg opp side om side med stort anlagte arrangementer for kor, blåsere og strykere, med et resultat som minner fint lite om noe annet i popvirkeligheten anno 2010.
The Age Of Adz er et overflødighetshorn, for å si det enkelt, der en fortsatt skummelt finstilt melodisk teft møter en sonisk rast- og respektløshet av nærmest monstrøse proporsjoner.
Det er en plate det er lett å gå seg vill i og miste motet av de første tre-fire gangene du utsettes for den, ikke minst på grunn av kontrastene som snor seg gjennom disse fem tettpakkede og hylende ambisiøse kvarterene.
Tekstmessig er det heller ikke rare håpet å spore i dette universet – det meste gjør vondt her, enten det gjelder kjærlighet, religiøse anfektelser eller grunnlaget for vår skrøpelige eksistens her på kloden.
Men så begynner det å gjøre godt.
Virkelig godt.
Det er en utakknemmelig oppgave å trekke fram enkeltøyeblikk på The Age Of Adz, men la gå:
De første tjue sekundene av tittelsporet er verdt prisen for albumet alene – tenk deg at et samlet avgangskull ved Barratt Due får i eksamensoppgave å fremføre en M.O.P.-intro, og du er, vel, fortsatt ikke i nærheten.
Heldigvis.
Konvensjonelle låter forekommer, og de er uniformt nydelige – ”I Walked” burde sporenstreks listes på en radiokanal nær oss alle, mens ”Vesuvius” kanskje aller tydeligst plasserer Stevens’ gamle modus operandi i hendene på sin eldre og mer apokalyptisk anlagte tvilling.
Og da har jeg ikke engang nevnt albumets tour de force, avsluttende ”Impossible Soul”, som strekker seg over drøyt 25 minutter, uten noensinne å tvære ut momentum eller besøkelsestid.
Det er så gåsehuden kommer krypende bare av tanken.
The Age Of Adz er sannsynligvis albumet Yeasayer prøvde å lage med sitt album av året, Odd Blood.
Som de øvrige av sine kontemporære må de pent innfinne seg med å se Sufjan Stevens dure forbi dem, uten en eneste flyktig tanke om hva fartsgrensen måtte være, og gradvis bli en mindre og mindre prikk langt der framme, før han forsvinner helt.
Takk for at vi får være med på turen.
| 1 |
001572 | Duffelhelter i toppform
Belle & Sebastian fortsetter sin imponerende sterke totusentallsdiskografi med et album som både nikker tilbake og ser fremover.
Noe av det mest irriterende en blodfan kan tenke seg innen "folk med meninger om Belle & Sebastian", er de som insisterer på at bandet ikke har gjort noe bra etter The Boy With The Arab Strap.
Dette er ofte den typen mennesker som bare sånn tilfeldigvis hadde med seg Sartres "La Nausée" som underlag når de sto i autografkø etter konserten deres på Quartfestivalen 2002, og som stort sett hører på "Fox In The Snow" når de nå en sjelden gang tar frem en B&S-plate igjen.
Det er arkiveringen av skottene som et nittitallsfenomen som er det verste med dette, for faktum er at bandet har vært i stadig utvikling etter stagnasjonstegnet Fold Your Hands Child, You Walk Like A Peasant (2000).
Dette har først og fremst resultert i det helt fantastiske The Life Pursuit (2006) - etter min mening lett tangerende eksempelvis Tigermilk (1996) i kvalitet, men selvfølgelig ikke på langt nær så identitetsskapende.
Kvaliteten opprettholdes på ...Write About Love, der det fortsatt er hovedvokalist Stuart Murdochs hvasse penn som skriver flesteparten av låtene - og han fronter et Belle & Sebastian som er utadvendte og tydeligvis svært fornøyd med å være akkurat dét.
Det er jo nettopp dette som er forskjellen på versjon én og to av dette bandet - det er slutt på å gå hjulbent rundt i duffelcoatene og å spille med ryggen til litteraturstudiner i kirker i Inverness; nå har de pyntet seg, de tar dansetrinn og legger vekt på vellyd og energi.
Nok en gang har de rekruttert Tony Hoffer (som også gjorde The Life Pursuit) som produsent, og nok en gang har han gitt dem et svært rikt og klangfullt lydbilde.
Skottene fyller dette rommet med låter som varierer ganske mye i intensitet og styrke - fra den potensielt dansegulvsegnede "I Want The World To Stop" til Nick Drake-aktige "Read The Blessed Pages" er det et greit sprang, men Murdoch og hans mer eller mindre jevnbyrdige medmusikanter har brukt de fire årene fra forrige studioalbum godt: dette er popkrutt fra start til slutt.
Selv om bandet har blitt flinkere musikere og fått flere hint av soul- og sekstitalls-girlgroup-inspirasjoner opp gjennom, er det fortsatt umiskjennelig dem.
Det er bare femten års livserfaring som skiller "The Ghost Of Rockschool" fra "Seymour Stein", og det er fortsatt bitende betraktninger om hverdags- og samlivet som preger dem tematisk.
Dette blir litt overtydelig på den ellers finfine duetten mellom Murdoch og Norah Jones, "Little Lou, Ugly Jack, Prophet John" ("what a waste, I could have been your lover / what a waste, I could have been your friend").
Tittellåten er erketypisk Belle & Sebastian på alle måter, fra det fantastiske verset til tematikken ("I hate my job, I'm working way to much/every day I'm stuck in an office" kunne lett vært på Dear Catastrophe Waitress) - men da med en type energi som altså har kommet til bandet i løpet av totusentallet.
...Write About Love viser Belle & Sebastian i stadig høyst oppegående melodisk form, stadig mer komfortable med å være et popband for de store anledninger, og en plate for fans i alle aldre, duffelcoat eller ei.
| 1 |
001573 | Parantes slutt
I Am Not A Human Being er, ironisk nok, det mest menneskelige Lil Wayne har gitt fra seg.
Ideen bak I Am Not A Human Being er egentlig såre enkel.
Etter togkræsj-i-sakte-film-floppen Rebirth ble New Orleans' store sønn fengslet i et års tid for diverse idiotiske forhold, noe som har gitt liten, om noen mulighet til å spille inn noe nytt.
Alt her er altså, logisk nok, overskuddsmateriale fra tidligere.
Dermed blir markedsideen omtrent som følger:
Flopper albumet har ikke Wayne og plateselskapet Cash Money tapt noe som helst, all den tid de står på stedet hvil i forhold til ståa før Lil Wayne røyk inn etter Rebirth.
Dersom albumet gjør det marginalt bedre enn håpløse Rebirth, har Cash Money tjent inn de få utgiftene de hadde på skiva, og muligens skapt en viss forventning til Tha Carter IV i slengen.
Gjør albumet det uhyre godt, vil Wayne igjen ha momentum når han slipper ut av fengsel.
Ingen har noe å tape, med andre ord.
Aldri et godt utgangspunkt for en skive.
I Am Not A Human Being er således den minst spektakulære offisielle utgivelsen Lil Wayne har gitt fra seg siden før Tha Carter.
Albumet er verken hysterisk, latterlig bra (Tha Carter II, Tha Carter III) eller uforståelig dårlig (Rebirth), og den bakenforliggende ideen er påtakelig til stede fra albumet åpner med "Gonorrhea" til det ti spor senere rundes av med skivas beste spor, mixtape-harde "Bill Gates".
Vi får en god dose med Cash Money-gjesteartister (Drake på det jevne og en sulten Nicki Minaj), et par lyttverdige vers og noen glimt inn i Waynes eksepsjonelle tekstunivers uten å bli blåst av stolen, og en hel del produksjoner som forståelig nok ikke har kommet med på Waynes tidligere utgivelser (rent bortsett fra tittelsporet, henta fra tida da Wayne hadde en gitar han ikke kunne spille på rundt halsen, som faktisk ville gjort Rebirth ørlite grann bedre.
Ørlite).
Fansen kommer sikkert til å sette pris på det, andre gjør lurt i å hoppe over.
Hva den mest toneangivende rapperen de siste tre-fire åra kommer til å gjøre når han slipper ut og skal slippe Tha Carter IV blir vel verdt å følge med på.
Det største problemet med I Am Not A Human Being er at albumet går rundt elefanten i rommet – spørsmålet «hva nå?» kan umulig bli besvart, i og med at alt som er putta på skiva er irrelevant for problemstillingen.
Utgivelsen er altså blitt slags treningskamp i albumformat.
Og treningskamper er stort sett passe begivenhetsløse, uansett hva stillingen blir til slutt.
I Am Not A Human Being er i salg over disk først fra 18. oktober, men albumet er tilgjengelig i Wimp og Spotify
| 0 |
001574 | Ikke til å redde
Die Antwoords musikk vekker sterke følelser.
Men dét alene er ikke nok.
Aaarrgghh!
Hvorfor?
Hvorfor?
Her prøver en stakkars anmelder hardt å møte et band med fordomsfrie ører, tross deres mildt sagt frynsete rykte.
Men akkurat idet man tenker ”den melodien der var jo ganske fin”, ”ooh, den rytmen gir meg lyst til å danse” eller ”den synthen inneholder jo alt som er gøy med 90-tallsdance”, finner Die Antwoord på et eller annet grønnjævlig.
Igjen.
Mye har vært sagt om denne sør-afrikanske trioen det siste året, og det er forståelig at Ninja, Yo-Landi og DJ Hi-Tek vekker oppsikt med sitt konfrontative og nihilistiske bad taste-prosjekt.
Diskusjonene har gått høyt om de involverte personene faktisk er de de presenterer seg som eller ikke, og om musikken de lager er oppriktig ment, parodi, eller konseptuell kunst.
Når det nå en gang foreligger et album fullt av musikk, er imidlertid svarene på disse spørsmålene revnende irrelevante.
For musikken er der ubestridelig – men er den god eller dårlig?
$O$ er som nevnt ikke blottet for musikalsk verdi.
Når Die Antwoord ikke er fullt så opptatt av å posere og provosere, klarer de for eksempel å komme opp med en anstendig låt som ”Evil Boy”, der et par enkle synthlinjer, en fengende kwaito-rytme og en – etter forholdene – relativt behersket vokal fra frontfigurene Ninja og Yo-Landi er alt som skal til.
Hektiske ”Wat Kyk Jy?” røsker kanskje iherdig i grensa mellom smarte 90-tallsreferanser og bare kjip musikk, men underholdende er den.
Heller ikke ”Fish Paste”, med sin deilig nedstrippede tunge og dumpe beat, er gæren.
Men så var det vokalen som ligger oppå, da.
Ninja og Yo-Landis ekstremt overdrevne karakterer gjenspeiler seg nemlig svært tydelig i rap- og sangstilen deres.
Med skingrende og stakkato stemmer, og på engelsk dynket i tung trash-afrikaans-aksent, spytter de ut tirader om hvor stilige, rike og pulesjuke de er.
Og sånn går det gjennom ti låter, for det meste over et intenst, dystert og forstyrrende lydbilde skapt av harde beats og spisse synther.
Etter et helt album føler man seg mest som man har blitt tvunget til å se Romain Gavras’ ugne musikkvideoer til Justices ”Stress” og M.I.A.s ”Born Free” gang på gang på gang.
Tom.
Sliten.
Desillusjonert.
Underveis på ferden åpner de dypeste musikalske avgrunner seg; den uutholdelige singelen ”Enter The Ninja” og ”She Makes Me A Killer”, en forstyrrende blanding av emosjonell inderlighet og nedrig sex-historie.
Mest forstyrrende er likevel det råtne nu metal-refrenget.
I tillegg er den søplete sigøynerpønken gruppa plutselig stuper ut i med avsluttende ”Doos Dronk” altså noe av det mest provoserende elendige undertegnede har vært borti på en stund.
Prosjektet Die Antwoord handler utvilsomt i stor grad om å fremkalle nettopp disse følelsene.
Men rent musikalsk er det ikke særlig givende.
| 0 |
001575 | Ta imot den milliarden, da
Robert Plant har aldri posert.
Det er bare sånn han står.
Og han hadde fortjent et bedre band.
En av tre har Zeppelinmotiv på trøya.
Og trøya er utenpå genseren i kveld.
Heldigvis har nok de fleste i Sentrum Scenes utmerkede konsertlokaler hatt stor glede av Robert Plants kreative opptur av de siste årene.
Men det er likevel "Whole Lotta Love" og "Living Loving Maid" karen bak meg snakker om.
Dette er tross alt låter som er så veletablerte i folks liv at du vil høres dum ut om du uttaler dem på korrekt engelsk, vi kunne Zeppelin før vi gjorde engelsklekser.
Plant og bandet kommer inn i motlys og starter med en mørk og tett "Monkey" som lover mer tyngde og sug enn denne kvelden skal gi oss.
Plant har ullen lyd de første tjue minuttene, og er sparsommelig med stemmen gjennom halve konserten.
Men han er god nok til å finne alternative ruter for sitt 62 år gamle stemmeleie når det trengs, og det fungerer fint.
Etter at den ellers knakende flotte låta "Please Read the Letter" har blitt spolert av et alt for raskt tempo gjesper trommeslager Marco Giovino og rister på hodet.
Vi er i gang med "Misty Mountain Hop", og en stor del av publikum får omtrent det de kom for.
Men kveldens Zeppelinlåter virker ofte ikke helt gjennomarbeidede, omarrangerte som de er til et forenklet og litt ensformig lydbilde.
I beste fall er det lekent, men ofte blir det flatt og lite vellykket.
Buddy Miller blir presentert som lagkaptein, jeg har dermed ikke så lite å utsette på han.
Han spiller på et vis som gjør at de tjukke strengene kan få hele rommet til å gynge, men det blir dessverre skjematisk og nesten mekanisk til tider.
Han korer bra, og synger sin egen "Somewhere Trouble Don't Go" slik at vi kan få høre Robert Plant spille munnspill.
Korist Patti Griffin og altmuligmann Darrell Scott slipper også til som frontfigurer, og under Scotts "Satisfied Mind" står altså Plant i bakgrunnen og korer på en sang som handler om at du ikke blir rik av penger.
Lekkert bilde når man tenker på at Plant har takket nei til milliarden han kunne tjent på en turne med Led Zeppelin.
"Tangerine" og Plants stigende formkurve mot slutten av konserten, særlig på "Satan, Your Kingdom Must Come Down" og "Angel Dance", gir oss de fineste øyeblikkene.
Dessuten er Plant jovial og morsom fra scenekanten, og ganske lik seg selv i grunn.
Plant har aldri posert, det er bare sånn han står.
Robert Plant følger sine egne lyster og instinkter, men om denne kvelden var blant bandets vellykkede bør han stille høyere krav.
Han fortjener bedre, og vi vil gjerne ha noen år til med, om ikke en "Golden God", så ihvertfall en sølvgrå en.
| 0 |
Subsets and Splits