id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
001577 | Noe for alle, alltid, alltid
Forskjellen på "klassisk rock" og klassisk rock?
Spør hvem som helst, bare ikke Kings Of Leon.
Siden debuten Youth And Young Manhood i 2003 har familiebedriften Kings Of Leon vokst seg til å bli et av verdens mestselgende band, med over 6 millioner solgte eksemplarer av forgjengeren Only By The Night (2008) på verdensbasis og en nærmest idiotisk rekke singler både du og din mor trolig kan nynne med på om situasjonen skulle kreve det.
Imponerende, dette, og langt fra ufortjent.
Ikke bare gjenkjenner og rendyrker kvartetten et hektende hook idet de snubler over det; de mangler i tillegg totalt hemningene, skamvettet, krednoiaen eller hva man nå skal kalle den tilbakeholdende impulsen som forhindrer flere av deres kunstnerisk overlegne, men kommersielt akterutseilte rivaler fra å ta det samme sjumilssteget.
En typisk Kings Of Leon-låt er gjerne ikledd syttitallets mest flagrende, ikonifiserte og iøyenfallende gevanter, men med et ufravikelig omdreiningspunkt i Caleb Followills bed(år)ende røst og hva enn som måtte finnes av kontemporært stadionpotensiale pumpende i bunnen.
Come Around Sundown, gruppens femte album, skubber ikke rundt på disse faste ingrediensene i særlig grad.
Fraværet av overbevisende melodier blir imidlertid mer og mer påfallende for hver gjennomlytting.
Vel vil låter som "Radioactive" og "Pyro" sannsynligvis prege radiohverdagen din i overskuelig framtid, men i denne sammenhengen fremstår de som bleiknebbede rekonstruksjoner av både egen og andre melodiøst anlagte gitarrockeres svunne storhet, fra Faces via Aerosmith og Tom Petty til U2.
Skillet mellom bra musikk og musikk som minner om noe bra (den egentlige forskjellen mellom klassisk rock og "klassisk rock", innbiller jeg meg) ligger som et underliggende og høyst uuttalt gnisningspunkt gjennom hele platen, fra Band Of Horses-flørten "Mary" til svulstige Pearl Jam-pastisjer som "The End" og "The Immortals".
Selv en i utgangspunktet nydelig sang som "Back Down South", ett av få øyeblikk her der Kings Of Leon faktisk høres ut som om de trives med det de holder på med, skjemmes av skjematisk forvaltning av sørstatenes stolte countryrocktradisjoner.
Omtrent halvveis ut i albumet sniker det seg i tillegg inn en metthet på Calebs begrensede vokaluttrykk, som litt for ofte stamper inderlig brodd for reinspikka breking.
Sagt på en annen måte:
Kun ved å forholde deg til tradisjonen kan du overskride den.
Og kun ved å overskride den kan du bli en del av den.
Kings Of Leon bykser elegant over siste halvdel av dette premisset; de lager dyr og skinnende minste-felles-multiplum-rock med ordet "forgjengelig" svidd dypt inn i sideflesket.
Og da er det som kjent allerede for seint.
| 0 |
001579 | Hamskiftet
Torgny Amdam mestrer overgangen fra hardcore punk til softcore elektropop på forbilledlig vis.
Tidene forandrer seg.
For noen år tilbake ville det ha vært ganske oppsiktsvekkende om vokalisten i et av norges mest fremtredende punkrockband gikk hen og debuterte som soloartist med et album i skjæringspunktet mellom avantgardepop og elektronika, slik er det ikke idag - heldigvis!
Tre år etter at Amulet rundet av en lang og tidvis briljant karriere med avskjedskonsert på Øyafestivalen, er Torgny Amdam bare den siste i en rekke av tilårskomne hardcorekids som finner nye og mer subtile måter å uttrykke seg på, slik såvidt ulike artister som Erlend Mokkelbost (JR Ewing/Montee), James Murphy (Speedking/LCD Soundsystem) og Moby har gjort før ham.
På et vis er det dessuten fristende å trekke en parallell til den forvandlingen Iggy Pop gjennomgikk da han i kompaniskap med David Bowie satte The Idiot til verden, brøt med den dogmatiske musikkscenen han hadde skapt seg et navn på, og for en kort periode redefinerte seg selv som en nytenkende og utfordrende popartist.
Med store vyer, men relativt begrensede musikalske ferdigheter, har også Torgny hatt godt utbytte av en talentfull vennekrets, og særlig Mathias Eick og Maria Due leverer essensielle bidrag med henholdsvis leken trompet og sval, drømmende vokal.
De to nydelige duettene med Due er begge sluppet som singler, med flotte videoer av Emil Trier, og er de av låtene som passer best til Amdams egen beskrivelse av albumet som klubbmusikk for begravelser.
Innsmigrende "Big Day" er utvilsomt den sterkeste av de to, og drives frem av tunge beats, dramatisk piano og en subtil melodi som gjør at den vokser for hver gang jeg hører den, mens "The Only Game" er mykere og gir lette assosiasjoner til Dntel og The Postal Service.
"High Rise" høres nesten ut som en kunstpopversjon av en hardcorelåt, både i tekst og stemmebruk, og mon tro om ikke Amdam smyger inn en Black Flag-referanse når han synger "Rise above the fear/on the ground below"?
Med dramatisk bruk av strykere får låta en filmatisk aura, men går litt på tomgang mot slutten.
"Gunmetal Grey" oppleves som en av platas mest personlige låter, med en Torgny som veksler mellom desperasjon og selvsikkerhet, og får hjelp av et stjernelag av norske rockemusikere som blant annet teller Mats Engen og Anders Møller fra Euroboys og Rolf Yngve Uggen fra Gluecifer.
Chameleon Days byr forøvrig på flust med referanser, til genre som postpunk, krautrock, electronica, big beat og hiphop, og til artister som DJ Shadow, Artur Russell, Moby og David Bowie.
At Torgny ikke lykkes hundre prosent med alt han prøver på, tidvis kan virke litt stiv og pretensiøs, og selvfølgelig ikke er helt på høyde med noen av de nevnte artistene foreløpig, forhindrer ikke dette i å være et av de mest spennende debutalbumene som er sluppet i Norge på en stund.
Med en forbilledlig genreforakt, nysgjerrighet og vilje til å gi seg i kast med stadige nye uttrykk og instrumenter markerer Amdam seg som en distinkt annerledes popartist.
En som ikke først og fremst er interessant på grunn av sitt unike talent, men gjennom attityd, intellekt og evne til å realisere sin egen visjon.
Gitt den riktige utviklingen videre kan dette albumet fort vise seg å bli stående igjen som en liten kultklassiker, men i en rettferdig verden får Torgny allerede nå den oppmerksomheten han fortjener.
| 1 |
001580 | Friskmeldt feinschmecker
Bryan Ferry velger den enkleste og samtidig vanskeligste veien mot en renessanse:
Han er seg selv kliss lik - og vinner stort på det.
Overflate, overflate, overflate.
Skulle du komme på en artist som har brukt de siste 40 årene på å skli bortover tingenes overflate med samme presisjon og eleganse som Bryan Ferry, setter jeg pris på om du sender meg en mail snarest.
Som sønn av en nordengelsk bonde – Fred Ferry, intet mindre – er det kanskje ikke så rart at det gjennomgående har heftet noe eskapistisk ved den nå 65 år gamle mannens foreteelser, fra den eksperimentelle kunstrocken i Roxy Musics tidlige dager fram mot den tungt fløyelsdraperte croonerrollen han i tiltagende grad har syntes komfortabel i de siste par tiårene.
Eksklusiv, dyr, ja, nærmest uoppnåelig musikk trenger imidlertid ikke låte bra, og mange av oss ble lange og mutte i maska da Dylanesque, Ferrys uunngåelige plate helt og holdent viet His Bobness, kastet et gubbete gufs over 2007.
Det er dermed en glede å kunne melde at han nå reiser kjerringa – eller eleverer mademoisellen, for å holde oss i en språkdrakt prosjektet verdig.
Gjestelisten på Olympia, Ferrys trettende studioalbum, er i seg selv verdt et par minutters andektig stillhet.
Ikke bare har den aldrende elegantieren tromlet i hop den originale Roxy Music-besetningen, samlet for første gang siden monumentale For Your Pleasure (1973).
Albumet løftes i tillegg av (for en gangs skyld) hørbare innhopp fra Flea (Red Hot Chili Peppers), Mani (The Stone Roses), Jonny Greenwood (Radiohead) og David Gilmour (Pink Floyd), samt via mer popstrategiske, men like fullt høyst vellykkede kollaborasjoner med Groove Armada (”Shameless”) og Scissor Sisters (”Heartache By Numbers”).
Sistnevnte befinner seg, sammen med den seige, frakobla og illevarslende førstesingelen ”You Can Dance” og ”Alphaville”, blant høydepunktene på albumets første halvdel, i stor grad viet dunkel, frakobla og seigtflytende musikk som skreddersydd for den siste dansen før orgien sparkes i gang.
Det er likevel andre halvdel av Olympia som røsker hardest i hjerterota.
Han tolker Tim Buckley (”Song To The Siren”) og Traffic (”No Face, No Name, No Number”) med autoritet og verdighet, mens de to sporene som får avslutte kalaset, “Reason Or Rhyme” og “Tender Is The Night”, med all tydelighet viser at det slett ikke er nødvendig å kalle inn Rick Rubin eller lignende rufsetufser for å kreve tilbake sin kunstneriske relevans et stykke nord i livet – det holder lenge med en råsterk låt eller to.
Den eneste beske karamellen i denne godteposen, titulert ”BF Bass (Ode To Olympia), stamper retningsløst av gårde i de mest melodifattige avkrokene av åttitallet, uten evne eller vilje til å berøre verken hjerte, hjerne eller kjønn.
Det er et feilskjær det er fryktelig lett å tilgi – hans beste siden Boys And Girls (1985), tenker jeg vi sier.
| 1 |
001581 | Rastløs energi
Glitch-brite fenger og forvirrer på imponerende debutalbum.
Det krever sin soveromsprodusent å skulle holde hodet klart - og interessen oppe - for klipp-og-lim-basert instrumentalelektronika gjennom et helt album.
Britiske Gold Panda slutter seg herved til denne eksklusive klubben (som fra før først og fremst består av Four Tet, Bibio og Hudson Mohawke), med et debutalbum som både maner til avslapning, mild forvirring og "intimrave i høstvarme stuer", som Ruben Gran skrev i Lydverket elsker-saken om mannen.
Mellom knitring, driftig sample-manipulasjon og slentrende trommebeats oppstår det hygge.
Enten det er den optimistiske (og misvisende fengende) åpningslåten "You", akustisk gitar-drevne "Parents" eller den noe opprivende, Aphex Twin-aktige "After We Talked"; Gold Panda vralter rundt i sitt mosaikkpregede lydunivers uten å nødvendigvis ta spesielle hensyn til lytteren på ferden.
Dette har ført til en plate med tidvis høy vanskelighetsgrad, men - ikke uventet - med store belønninger til den tålmodige.
Nennsom bruk av vokalsamples, en interesse for hiphop som tidvis sniker seg frem (eksempelvis i den avsluttende "You.") og et visst orientalsk tilsnitt (i den andre "You" og "India Lately") er velkomne nyanser inn i et album som hele tiden føles å ligge på grensen til å bryte ut i kakofoni: det er nervøsitet og rastløshet over Lucky Shiner, og det er her mye av sjarmen og identiteten til Gold Panda ligger.
Han truer med å matte ut tilhøreren ved å ha de mest intense øyeblikkene mot slutten, men når det første sjokket får lagt seg er det like mye å hente her som i dets lunere stunder:
Lucky Shiner er et debutalbum med senkede skuldre, og Gold Pandas rastløse energi har gjort dette til et album med bemerkelsesverdig mange kvaliteter.
| 1 |
001582 | Ut fra skyggene
Sørstatsbandet Kylesa markerer seg kraftig med et sjangeroverskridende og mektig femtealbum.
Delstaten Georgia i det sydlige USA har i løpet av et snaut tiår etablert seg som et vitalt kraftsentrum for moderne metal og hard rock.
Særlig har Atlanta-baserte Mastodon markert seg med en uavbrutt rekke mektige mesterverk som strekker seg helt tilbake til debutalbumet Remission fra 2002, mens de mer klassisk rock-orienterte gutta i Baroness plasserte søvnige Savannah på kartet med sitt flotte Blue Album i 2009.
En fellesnevner for dem begge er at de har tydelige røtter til sydstatenes musikkarv, og fletter dem ihop med en rekke ulike subsjangre innenfor rock og metal til et eget særegent uttrykk.
Med en fartstid fra Savannahs metal-scene som strekker seg helt tilbake til 80-tallet, har Kylesa-sjef Phillip Cope for lengst oppnådd legendestatus i lokalmiljøet, men har ellers måttet nøye seg med en tilværelse i skyggen av sine mer anerkjente åndsfrender.
Fjorårets forrykende Static Tensions ga ham og bandet mye velfortjent oppmerksomhet, og denne relativt kjappe oppfølgeren tyder på at Kylesa har fått blod på tann og er inne i en kreativ formtopp.
Psykedelia-flørten som ble innledet på forgjengeren har utviklet seg til å bli en heftig kjærlighetsaffære, og Spiral Shadow er gjennomsyret av finslipte, snirklete riff og lekre lyddetaljer.
Bandet henter, ikke overraskende.
mye inspirasjon fra 70-tallet, og later til å være like skolerte i japansk prog og tyrkisk psykedelia som vestlig metal, hardcore og crustpunk.
Nytt av året er dessuten en meget kledelig tilnærming til 80-tallets shoegazing og 90-tallets alternativ rock, og Kylesa lykkes i å smelte det hele sammen til en helhetlig og ganske unik legering.
Førstesporet "Tired Climb" starter forsiktig med stemningsfulle gitarer, eskalerer med dundrende jungeltrommer, eksploderer i redneck-sludgemetal etter et snaut minutt, men har et lydbilde som plasserer bandet midt i mellom My Bloody Valentine og Kyuss.
"Cheating Synergy" følger tilnærmet samme oppskrift, begynner med ambient droning, bygger seg opp med et rufsete, psykedelisk riff, pumpende trommer og frenetisk vokal, og kræsjer inn i et fantastisk crescendo mot slutten.
Mektige "Crowded Road" stikker seg raskt ut som et av høydepunktene, med et suggererende, hypnotisk riff som kverner og kverner i stadig økende hastighet, og gir kjappe assosiasjoner til hvordan det kan oppleves å bli kjørt over av en israelsk panservogn mens euforiske soldater danser krigsdans i ring omkring.
Påfølgende "Don't Look Back" flekser kvintettens melodiske muskler, kunne lett ha vært en glemt Bob Mould-komposisjon fra den tiden da han var med i Sugar på begynnelsen av nittitallet, og befinner seg langt nærmere powerpop enn metal.
Refrenget "Keep moving/don't look back" gjentas som et mantra gjennom store deler av låta, og har nok vært et slagord for bandet under arbeidet i studioet også.
Spiral Shadow føles nemlig som albumet hvor alle bitene omsider faller skikkelig på plass for Kylesa.
Ikke bare har de endelig funnet ut hvordan de skal dra full nytte av å ha to trommeslagere - som denne gangen utfyller hverandre, og ikke bare dundrer i takt, men det er en flyt, en harmoni og et melodisk trøkk på denne plata som ikke bare gjør den til bandets beste, men også til en av årets aller feteste metal-plater.
Video fra innspillingen av Spiral Shadow:
Genreoverskridende, episk og bredt anlagt, tungt lastet med tøffe psykedeliske riff, et tidvis vanvittig driv og en håndfull skarpe melodier:
Dette er en plate som tilfredstiller allerede ved første lytt, men gir rikelig belønning til de som velger å fordype seg.
| 1 |
001583 | Partysvenske go home!
Swedish House Mafia er musikkens svar på en to-for-én Smirnoff Ice-deal på en britisk strandbar på Kypros hvor ingen bryr seg om annet enn dritt.
Swedish House Mafia består av de tre svenske stjerne-DJene Axwell, Steve Angello og Sebastian Ingrosso som de siste åra hver for seg visstnok har fått rykte på seg for å være blant de råeste DJene der ute.
Sammen har de kjekke gutta stått bak sommerslageren «One» med Pharell, samt anthemet «Miami 2 Ibiza» for Tinie Tempah.
Ikke særlig merkelig, med tanke på bass/synth/trance/fistpump/eurodance-trenden som har prega den mer kommersielle delen av popmusikken den siste tida.
Until One er ikke et album i klassisk forstand.
Det er snarere et samlealbum bestående av låter og remixer de tre har gjort hver for seg, i tillegg til de ovennevnte tingene de har gjort sammen.
Svenskene har altså gitt fra seg et oppsummeringsalbum, så og si, som består av 18 spor for mye, og dermed er nær umulig å høre gjennom fra start til slutt, med mindre du er eksepsjonelt interessert i Swedish House Mafia, eller eksepsjonelt uinteressert i musikk.
Brorparten av kuttene er remixer av andres låter malt med uendelig bred pensel, totalt uten subtilitet.
Coldplays «Clocks», MGMTs «Kids», Daft Punks «One More Time» og en rekke andre låter rævpult av enhver DJ som har spilt på et halvfullt utested i Nord-Europa de siste åtte åra.
Alle hamres ut i komprimerte, overtydelige og eksepsjonelt forutsigbare versjoner som i beste fall kan brukes som introer til TV3-serier som kretser rundt ungdom, fyll og syden, og i verste fall får en til å kaste opp i munnen for hver synthkord.
Det hele er så uoriginalt at det nesten er originalt.
Nesten.
Et hakk fra stryk for «Miami 2 Ibiza» og «One», samt et par spor som forsåvidt tjener formålet gutta åpenbart har fore – å lage skamløs fest.
Men la det likevel være sagt:
Hvis musikk kan sees som ekvivalent til alkohol, er Until One en to-for-én Smirnoff Ice-deal på en britisk strandbar på Kypros hvor ingen, og da mener jeg ingen, bryr seg om annet enn dritt.
Mulig skiva speiler den trenden vi pensa innom i innledninga.
Isåfall er det bare å fortsette å grue seg til fremtida.
| 0 |
001586 | Mørk, mørk, identitetskrise
Cradle of Filth bør snart bestemme seg for om de vil være et ekstremt metalband eller et ekstremt symfonisk metalband.
Beskrevet av bandet selv som et mørkt lappeteppe av grusomhet, galskap og skrudd sex, er Darkly, Darkly, Venus Aversa Cradle of Filths niende studioalbum på nitten år, og byr altså ikke på noen radikal dreining bort fra britenes sedvanlige modus operandi.
Ifølge sjefsynder Dani Filth er plata dessuten tenkt som et feminint motstykke til 2008s Godspeed On The Devil's Thunder - forøvrig en ørliten formtopp i katalogen deres fra denne siden av årtusenskiftet - og har et konsept spunnet rundt demonen Liliths gjenoppstandelse som en guddom i det moderne samfunn.
Nevnte Lilith var forøvrig den første kona til bibelens Adam (altså før hele affæren med Eva og eplet), men utviklet seg til å bli en fyrrig femme fatale etter at ekteskapet gikk ad undas, og er en av de mer myteomspunnede kvinneskikkelsene fra de siste tusen årenes okkulte og religiøse skrifter.
Som hovedprotagonist og konseptuelt midtpunkt på denne skiva kommer hun imidlertid ganske dårlig fra det, for verken hun eller musikken fremstår som spesielt demonisk, sexy eller sjokkerende, og de teatralske monologene Cradle of Filth har gitt henne er gjennomgående platte og uinspirerte.
"The Cult of Venus Aversa" innleder vekkelsesseansen med middelalderske strenger, og en høytidelig damestemme som kunngjør at hun, joda, ganske riktig, er Lilith, før bandet pøser på med doble basstrommer, kjappe taktskifter, mitraljøseriff, orkesterglam og et forrykende tempo.
Låta er like stemningsmettet som den er klisjéfylt, men det lille som finnes av nerve og melodi synker raskt til bunns og drukner i det grandiose lydbildet - som likevel er relativt behersket sammenlignet med Filths tidligere eskapader eller Dimmu Borgirs symfoniske utskeielser av de senere årene, i utgangspunktet en positiv ting.
De påfølgende låtene gjør lite for å bryte opp i monotonien, og følger noenlunde samme oppskrift: pompøs orkesterintro, dramatisk damevokal, frenetisk gitarriffing, trommeskinn som piskes til underkastelse og innslag av vekselvis strykere og blåsere.
Først det femte sporet, "The Persecution Song", skaper litt variasjon fra det generelle øset med et følsomt piano-parti og et medrivende riff, men snart setter bandet opp tempoet igjen.
Dessverre, for denne plata hadde vært tjent med et mer dynamisk og variert låtmateriale.
For mens tidligere album stort sett alltid har hatt et snev av underholdningsverdi, variasjon og melodisk driv, er det mest overraskende aspektet ved denne skiva hvor sjokkerende uengasjerende og kjedelig den er.
Med et hederlig unntak for Maiden-inspirerte "Forgive Me Father (I Have Sinned)", som i det minste har et snev av emosjonell snert og nerve (og dessuten en flott gitarsolo), smelter flesteparten av de øvrige låtene sammen til en gråsvart, grøtete materie pakket inn i et uforløst konsept som føles mer som en stiv tvangstrøye for bandet enn et stimulerende kreativt rom.
Mest av alt virker det som om Cradle of Filth er evig fanget i et valgets kval mellom kred eller kommers, og ikke riktig klarer å bestemme seg for om de vil være et ekstremt metalband eller et ekstremt symfonisk metalband.
De ulike sjangervirkemidlene slår hverandre ihjel snarere enn å gå opp i en større helhet sammen, og Darkly, Darkly, Venus Aversa ender opp som et heller intetsigende kompromiss som verken vi eller bandet er tjent med.
| 0 |
001588 | Et veikt klynk fra dødsriket
Ja, det er nok Michael.
Dessverre.
I fjor høst kom "This Is It", en "ny" Michael Jackson-låt skrevet med Paul Anka, som kjapt viste seg å være en revampet demo fra 1983.
Sangen ble sluppet i forbindelse med DVDen ved samme navn, som viste forberedelsene til den planlagte konsertmaratonen i London (som av naturlige årsaker aldri ble gjennomført), og konturene av en "tapt perle" var, tross produktets uferdige natur, høyst mulig å fornemme.
Da er det verre med første smakebit fra Michael - en plate utelukkende bestående av materiale innspilt i New Jersey i 2007, hevdes det - som slippes ti strategiske dager før gavene skal plukkes fram fra under julegrana og mer eller mindre ektefølte klemmer øses utover familie og venner.
"Breaking News" er ett av etter hvert svært mange eksempler på den voksne Jackos hang til å iscenesette seg selv som et offer.
Med åpningslinjene "everybody wanting a piece of Michael Jackson / reporters stalking the moves of Michael Jackson" levnes det liten tvil om at Den Store Stygge Pressen forble en Kaptein Krok for popens Peter Pan helt til det siste.
Det mest slående med låten er likevel hvor lite slående den er, tross dette polemiske trøkket som snor seg gjennom teksten.
Der Invincible, mannens grovt undervurderte siste studioalbum mens han fortsatt befant seg blant oss, hintet om at det fortsatt fantes vilje og evne til nytenkning i MJs kunstneriske skrott, høres "Breaking News" mest av alt ut som, tja, alle låtene Britney Spears har gitt ut etter at hun sluttet å være relevant, knadd sammen til en usedvanlig lite spretten ball.
Det låter sammenrasket og veikt, med vokalprestasjoner som har fått diverse familiemedlemmer til å tvile på om det virkelig er Michaels stemme som figurerer på sporet.
Jeg skjønner dem godt.
Jackson er den døde kjendisen som tjener best akkurat for tida, og å skulle rynke på nesa av en eventuell "gravplyndring" blir litt som å hytte med neven mot en flokk måker som gnafser løs på en strandet spekkhogger:
Brutalt, men slik er nå engang livet.
Men nå er det på høy tid å tørke tårene, la Michael leke flasketuten peker på med de andre englebarna i himmelen og glemme "Breaking News" snarest mulig.
| 0 |
001589 | Grønt lys
Cee-Lo Green viser seg fra sin mest strukturerte og helstøpte side på The Lady Killer - og får godt betalt.
Den gjengse radiolytter ble først introdusert for Cee-Lo gjennom suksessen til samarbeidsprosjektet med Danger Mouse, Gnarls Barkley, og den påfølgende radiohit-en ”Crazy”, men Atlanta-artisten hadde før den mildt overraskende suksessen vært en del av Outkast-affilierte Goodie Mob og er for en veteran å regne hva sørstatsrap angår (fun fact:
Goodie Mob krediterer seg selv som de første som brukte begrepet dirty south)
Da førstesingelen fra The Lady Killer, ”Fuck You”, eksploderte tidligere i høst, viste det seg plutselig at Cee-Lo var en mann å regne med kommersielt - også uten Danger Mouse på laget.
Mye er skjedd siden midten av nittitallet, gitt, både sørstatsrap og Cee-Lo.
Lokomotivet ”Fuck You” er altså blitt en radioplage av de sjeldne, og er langt på vei representativ for resten av The Lady Killer – vi snakker raffinert retrosoul med sterke refrenger, overprodusert så det holder.
Tenk Curtis Mayfield-referanser, Gamble&Huff-strykere og massive blåserrekker, men uten at det på noe tidspunkt setter Cee-Lo selv i skyggen.
Mot dette bakteppet er The Lady Killer således blitt et album som spriker langt mindre enn den tidvis kaotiske debuten Cee-Lo Green and His Perfect Imperfections, men som samtidig er langt mer ambisiøst enn den sørstatsfokuserte andreskiva Cee-Lo Green... Is the Soul Machine.
Produksjonen er så sterk, låtene så velskrevne og Cee-Lo en såpass interessant vokalist at låter som “Satisfied” og ”It’s OK” , som tidvis beveger seg farlig nær rein pastisj på soul, går opp i en albumhelhet, snarere enn å ende som forutsigbare standardlåter.
Samtidig er det også talende at ”Bright Lights, Bigger City”, et av de sporene som går flest omveier med tunge 80-tallsreferanser og en fantastisk synthlinje, også står igjen som skivas klart sterkeste kutt, sammen med bekmørke, men delikate og utypiske "Bodies".
Hovedinnvendinga mot The Lady Killer må nemlig være at den snikende følelsen av at en overveldende kreativ og musikalsk fyr som Cee Lo, kjent for en, kremt, eklektisk blanding av uttrykk, ensretter The Lady Killer i for stor grad.
En del av nerven forsvinner, og moroa Cee-Lo er kjent for står langt svakere her enn på tidligere utgivelser.
Sånn sett er jeg litt ambivalent til skiva – den er sterk, godt produsert og med solide låter, men samtidig uten at den på noe tidspunkt fremstår som verken ektefølt nok eller utfordrende nok til å være en av årets absolutt beste utgivelser.
Kalkulert, oppskriftsmessig og oppsiktsvekkende bra samtidig:
Noen ganger holder det å følge oppskriften for å koke sammen noe smakfullt.
Noe The Lady Killer er blitt et riktig så godt eksempel på.
| 1 |
001590 | På harrytur
Ida Maria har gitt Katla noen absolutt hørverdige øyeblikk.
Neste gang bør hun stole på at hun kan selv.
Det tok ikke mer enn tre år fra Ida Maria gikk seirende ut av Norges lille Zoom-finale til USAs bloggkonge Perez Hilton booka henne til turné - og hun endte med å avlyse det hele etter fire spillejobber på grunn av utmattelse.
Nå har hun fått seg en tydelig tiltrengt pause, og er klar med oppfølgeren til det godt mottatte debutalbumet Fortress Round My Heart (2008).
Katla er innspilt i Los Angeles, med produsent- og låtskriverhjelp fra Butch Walker (Avril Lavigne, Pink, Weezer, Katy Perry).
Ida Marias bandkollega Stefan Törnby har også bidratt til skrivinga, i likhet med hårrock-spesialisten Desmond Child (vi snakker låtsnekkeri med Bon Jovi, Aerosmith, Kiss og det ene med det andre).
Sistnevnte har riktignok bare hatt fingrene borti førstesingelen "Bad Karma", men CVen hans peker likevel på en tydelig tendens ved dette albumet; en streben etter store riff og skamløse refrenger.
Men den slags virkemidler gjør seg gjerne best når man kjører stilen helt ut, og det er ikke tilfellet her.
For akkurat som "Bad Karma" balanserer mellom kul og rå White Stripes-bluesrock og enkel allsangrock, roter flertallet av låtene på Katla stadig på grensa mellom fengende, friske partier og et uttrykk som er litt for enkelt, og rett og slett ganske harry.
Bedre blir det ikke av tekstpartier som "I'm gonna wear my cherry red/I'm gonna give you lots of ---", hvor lytteren åpentbart skal tenke grisete, mens Ida Maria mot slutten av låta avslører at neida, her er det snakk om "lots of room in my bed".
Herlig frekt?
Nei.
Harry.
Akkurat som cancan-cymbalene i "10 000 Lovers".
Og da har vi ikke en gang kommet inn på det norskspråklige "rap"-breaket i samme låt.
Men det er altså noen høydepunkter her.
Åpningslåta og den nye singelen "Quite Nice People" er overraskende søt og nynnevennlig med sitt rolige, akustiske komp, mens "My Shoes" er en seig og sår pianocountryballade.
Begge deler kler Ida Maria svært godt - i likhet med den skranglete bluesen i bonussporet "Gallery".
Går man disse tre låtene etter i sømmene viser det seg at de har én ting felles:
De er de eneste som er skrevet av Ida Maria alene.
Det kan virke som Nesnas rockedronning ikke helt har stolt på seg selv med denne plata.
Resultatet er en rekke låter som føles som litt sjablongaktige lånte fjær, med enkle melodier og sjangervirkemidler som ikke er tilført noe annet særpreg enn Ida Marias vokal.
Da hjelper det ikke at de spriker i litt for mange retninger - fra boogierock, punk og rå blues til The Strokes- og Håkan Hellström-gitarer, søt pop og mariachi-surf (!).
Neste gang er det å håpe at Ida Maria har tatt lærdom av all verdens treåringer, og begynt å si "jeg kan selv".
| 0 |
001592 | Magi i praksis
Pikekvartettens forførende musikalske heksekunster ville antageligvis ha sendt dem rett på bålet om de levde i middelalderen.
Los Angeles-baserte Warpaint ble startet opp av fire barndomsvenninner allerede i 2004, men har vært gjennom noen utskiftninger på veien, og tatt seg god tid med å albumdebutere.
Filmstjernetrommisen Shannyn Sossamon valgte å satse på skuespillerkarrieren istedet - noen husker henne kanskje fra ledende roller i filmer som The Rules of Attraction, 40 dager og 40 netter og A Knights Tale - og har blitt erstattet av Stella Mozgawa på trommer og tangenter forut for utgivelsen av The Fool.
Kvartetten fikk en del fortjent oppmerksomhet etter fjorårets Exquisite Corpse Ep - som forøvrig ble produsert av forhenværende Red Hot Chili Peppers-gitarist John Frusciante, og dessuten hadde et gjesteinnspill fra RHCPs nåværende gitarist Josh Klinghoffer - men onde tungers påstand om at den pågående hypen rundt Warpaint skyldes venner i celebre kretser er, nettopp, ondsinnet.
Ikke bare fordi jentene denne gangen faktisk ordner det meste selv, men fordi dette er et både helstøpt, svært fascinerende og overraskende innsmigrende debutalbum.
Veldig umiddelbart er det imidlertid ikke, og det bør påregnes litt tid til å trenge inn i bandets svevende, men ganske spartanske lydbilde, hvor atmosfære og stemning i utgangspunkt virker viktigere enn iørefallende melodier.
Låtene er gjennomgående innhyllet i en aura av mystikk, musikken skaper bilder i lytterens hode; av jamsessions i Laurel Canyon på tampen av 60-tallet hvor jenter i flagrende gevanter og langt uflidd hår sitter i dyp konsentrasjon over gitarene sine, mens skjeggete fyrer tilbereder marokkanske importvarer i skimmeret fra stearinlysene.
Slik kunne det ha sikkert ha hørtes ut dersom Charles Manson hadde hatt en mindre trøblete oppvekst, og om damene i Manson-familien hadde fått et større kick ut av introvert musisering istedetfor utagerende knivdreping.
Yngre lesere vil kanskje dra større nytte av å forestille seg Siouxie Sioux som ideologisk leder i The XX, eller Cat Power backet opp av Interpol?
Musikken er i det hele tatt spekket med referansepunkter, ikke minst til fordums storheter som Lush, Cranes, Cocteau Twins og Mazzy Star, samt norske Ephemera og nevnte Cat Power - alle band med sterk kvinnelig tilstedeværelse på vokal.
Det taler likevel i Warpaints favør at de likevel nærmest er umulig å putte i bås.
Den storslagne åpningslåta "Set Your Arms Down" begynner med et enkelt bass og trommetema, før drømmende, flerstemt damevokal skaper en spøkelsesaktig, sakral stemning som bygger seg delikat opp med et ekkodrenert gitar-riff, synth-detaljer og enkle lydeffekter, som en slags skeletal postpunk i sakte bevegelse.
"We walk through fire/My love is your flashlight" synger Emily Kokal, tekstlinjen passer perfekt til det tåkelagte skyggelandskapet bandet beveger seg i, hvor kjærligheten er en lunefull kjøter som veksler mellom å være trygg og truende.
Dette kommer særlig til uttrykk på albumhøydepunktet "Baby", en øm og vever ballade som effektivt viser tvetydigheten i bandets psyke(delia).
"Don't you call anybody else baby/cause I'm your baby still" er i utgangspunktet en lengtende kjærlighetserklæring, men forvandles plutselig til en trussel når strofen mot slutten halveres til kun "Don't call anybody else your baby" og repeteres igjen og igjen som et mantra.
Både vakkert og skummelt, istand til å fremkalle gåsehud og grøsninger på ryggen på samme måte som en god skrekkfilm.
Med kun ni låter fordelt på nesten femti minutter er det imidlertid ingen tvil om at Warpaint kunne ha bedrevet litt strengere selvsensur, enkelte av låtene kunne med fordel ha vært trimmet litt ("Composure", "Warpaint" og "Undertow" er alle litt for lange), men dette blir for småplukk å regne i møte med et debutalbum som frem for alt er spennende - i flere av ordets betydninger.
I det hele tatt har Warpaints stillfarne psykedelia en uutgrunnelig, forførende og magisk kvalitet som sikkert ville ha sendt disse jentene rett på bålet i middelalderen.
Noen hundre år senere kan vi heldigvis heller nøye oss med å nyte og applaudere deres subtile musikalske heksekunster
| 1 |
001593 | Dark side on the moon
Drakes ustabile halvbror leverer et album dynket i mørke.
Resultatet er lysende.
I magasinet Spin uttalte Kid Cudi nylig at Man on the Moon II var et album laget “ for those whom cocaine does not work”, og stadige dop-episoder, arrestasjoner, flytende kokain (!) og noen i overkant spesielle intervjuer har gjort at Kid Cudi fremstår, for å si det enkelt, ganske så fucked.
På mange måter ser han ut til å være den mørke, ustabile halvbroren som til Drake og hans good-guy-image.
Og akkurat dette mørket som har omsluttet Cudi det siste året gjør Man On The Moon II til en svært interessant affære.
Særlig i de to første ”aktene” (les:de seks første sporene) imponerer Cudi.
Fra det glimrende åpningssporet «Scott Mescudi vs The World» med en Cee-Lo i form, via det knallsterke refrenget på «Marijuana» og frem til ”Mojo So Dope” leverer han låter med en nerve og en intensitet de fleste urbane artister kan se langt etter.
Få, om noen, klarer å blande egen utilstrekkelighet, paranoiditet og selvmedlidenhet med en god dose familietragedier og rusmidler uten å virke verken patetisk eller humørløs på en såpass elegant måte.
Et uhyre velprodusert lydbilde druknet i mørke, hvor alt fra alt.rock-referanser til mørke synth’er bygger oppunder det tidvis bekmørke tekstuniverset og gir gutten plass og rom til å gi fra seg hjerteskjærende ærlige låter.
Samtidig er det hele blitt en overraskende catchy affære, særlig tematikken tatt i betraktning.
Heldigvis brenner ikke Cudi alt kruttet i del en - også de siste aktene kan skilte med noen virkelige høydepunkter, deriblant ”Wild’n Cuz I’m Young” («Do some blow and hope you make through the show») og mørke Mary J. Blige-gjestende ”These Worries”.
Riktignok mister godeste Cudi litt av grepet på de hakket mer lyse låtene (singelen ”Erase Me” og ”Ghost!”).
Nedturen skildres rett og slett bedre enn oppturen.
De få feilskjærene til side - skiva er blitt en herlig ambisiøs fem-akters reise inn i sinnet på noen-og-tjue-åring med for mye penger og for mye avhenginghet mellom hendene.
Og ikke minst er den blitt enda et skritt videre fra den undervurderte debuten i retning av noe virkelig stort
| 1 |
001594 | Sprikende nasjonalromantikk
Solefald leverer et hardtslående og ambisiøst, men ikke alltid like stødig innlegg i den norske sidemålsdebatten.
I henhold til Wikipedia er høgnorsk benevnelsen på en uoffisiell og lite utbredt form for nynorsk, som står i en ubrutt tradisjon tilbake til det første nynorske skriftspråket slik vi kjenner det fra Ivar Aasen og klassiske nynorskforfattere som Aasmund Olavsson Vinje, Arne Garborg og Olav Nygard.
Høgnorsk tar utgangspunkt i et ønske om å bevare det nynorske skriftspråket som et selvstendig språk.
Det er også det offisielle språket på Solefalds syvende (dog første norskspråklige) album, Norrøn Livskunst.
Ironisk nok er bandnavnet deres dansk.
Motsetninger later uansett til å være en kilde til kreativitet for duoen, som gjennom de siste femten årene har satt seg fore å utfordre de fleste av black metal-sjangerens konvensjoner.
Som takk for innsatsen har de blant annet har mottatt drapstrusler fra USA (etter sigende fordi albumet Neonism var en avskyelig forbrytelse mot sjangeren).
Bandet var imidlertid tidlig ute med å presisere at musikken deres snarere er "rød med svarte kanter" - en beskrivelse som i beste fall er forvirrende, og i verste fall totalt intetsigende - men etter å ha stiftet nærmere bekjentskap med Norrøn Livskunst antar jeg at det innebærer en avantgardistisk tilnærming til black metal, med innslag av progrock, jazz, scatting og tradisjonell norsk folkemusikk.
Den lyriske og pompøse åpningslåta "Song Til Stormen" er passende nok basert på et dikt av den gamle høgnorsk-kjempen Olav H. Hauge fra 1946.
Den veksler effektfullt mellom flerstemt røversang, prektig budeiesang og staute gitarriff som møter hardingfelespill, men ødelegges ganske mye av en dramatisk mannlig "fortellerstemme" som resiterer deler av teksten.
Voiceover skal man som kjent være forsiktig med, også i musikken.
Det påfølgende tittelsporet funker i så måte adskillig bedre, her lykkes bandet i å forene en fengende melodi med aggressive piggtrådriff, og det på tross av at det høres ut som om det er på bestilling fra Norsk Kultturråd når Cornelius og Lazare repeterer "Norrøn Livsskunst" igjen og igjen som et mantra.
Rent musikalsk har jeg egentlig ikke altfor mye å utsette på denne plata.
Bandets ambisjon om å fange opp essensen av den norske kulturarven fra begynnelsen av det tyvende århundret, samt ønsket om å holde de sedvanlige black metal-klisjéene på en armlengdes avstand, er både forbilledlig og relativt godt gjennomført.
Problemet er bare at Solefald ofte virker blendet av behovet for å overraske, utfordre og drive gjøn med lytteren, og at enkelte av tekstene gjør det vanskelig å ta bandet på alvor.
Tittelen "Tittentattenteksti" er i seg selv nok til å gjøre meg skeptisk, og det hjelper lite at Agnete Kjølsrud gjør en gnistrende innsats på scat-vokal når tekstheftet avslører linjer som "Dat was dat as tit for tat/Tit tut tat tut tat tit tut".
Kall meg gjerne en humørløs grinebiter, men jeg skjønner heller ikke hvorfor en ellers forrykende og ganske tøff låt som "Blackabilly/Stridsljod" trenger en så sjeldent fjollete tekst, og en linje som "Rockabilly mockabilly/Blackabilly king/Fuckabilly muckabilly/Whackabilly king" blir et gnagende irritasjonsmoment.
Virkelige svartmetallpurister vil nok likevel finne sin største utfordring i den første halvdelen av "Eukalyptustreet", hvor bandet forflytter seg til et stemningsfullt tradisjonelt jazzlandskap, angivelig inspirert av en japansk hage i Argentina, og virkelig hengir seg til sine egne pretensjoner, uten at jeg helt kan forstå hvordan dette myteomspunnede eukalyptustreet passer inn i Solefalds Norse Noise Manifesto.
I likhet med brorparten av de øvrige låtene på plata har "Eukalyptustreet" likevel sine øyeblikk, og den pompøse, kor-dominerte avslutningen er både mektig og barsk.
De fem påfølgende sporene har dessuten langt færre pinlige avsporinger, og både "Raudedauden" og "Hugferdi" stikker seg ut med henholdsvis fabelaktig gitarsolo (den første noensinne på et Solefald-album), og fine tekstlinjer som for eksempel "Kvifor alt hatet/det undrast eg på/vreiden og sinnet/for noko som gjekk gale" som setter et berettiget spørsmålstegn ved det gjengse hatet og nihilismen som preger de fleste black metal-band.
Solefald er uansett best når de ikke tar på seg altfor mange hatter på en gang, og som en slags blanding av Satyricon og Odd Nordstoga lykkes de tidvis i å forene nye og gamle norske musikktradisjoner på en interessant måte.
Jeg har imidlertid en mistanke om at denne plata hadde vært langt mer givende og interessant om duoen hadde nøyd seg med dette, istedet for å gi seg hen til anmasende eksperimentering i tide og utide
| 0 |
001595 | Vakkert monster
Kanye West har levert årets album.
Og vel så det.
Det er uhyre lett å redusere Kanye West til en artist som slavisk følger impuls og magefølelse i sin tilsynelatende konstante hunger etter å bli verdens mest omtalte mann.
Likeledes vil det være lett å mene at My Beautiful Dark Twisted Fantasy er selve kronbeviset på dette følelsestyranniet Kanye ser ut til å utsette seg selv og alle andre for – vi snakker tross alt halvannetminutts introer, tre minutters outroer, Bon Iver-cover, rykter om en prislapp på 3 millioner dollar, et kitch-artwork av dimensjoner, 30 minutters uforståelig kortfilm som promo.
Og så videre.
Galskap, altså?
Tolv spor som ved første gjennomlytt låter (som "So Apalled" varslet) «fucking ridicolous» ut?
Joda.
Men vi snakker fortsatt en skive full av Kanyes fullstendig livsfjerne tilnærming til eksistensielle spørsmål, satt sammen med umiskjennelige westske punchlines ("head of the class and she just wants a swallow-ship"), stormannsgalskap og sårhet dynket i en salig blanding av idioti og en rekke av håpløst tighte gjestevers.
Med andre ord:
Tolv spor som samtidig følger tankeleken «se for deg et Kanye West-album» til punkt og prikke.
Jeg drister meg derfor til å mene at grunnen til at MBDTF er blitt hoderystende bra, er motsatsen til ren impulsivitet; dette er 'Yes mest kalkulerte, gjennomarbeidede album noensinne.
Og det er blitt et for bøkene.
Kunststykket her er altså å få et såpass kalkulert og nesten forutsigbart utgangspunkt til å høre så fantastisk lite kynisk ut.
Og det er nettopp i dette spennet mellom kynisme og hjerteskjærende ærlighet Kanyes udiskutable storhet som artist og låtskriver ligger.
808s & Heartbreaks' minimalistiske, futuristiske pop-sound er byttet ut med dens rene motsats – maksimalistisk, samplebasert moro så grandios at det ville hørtes patetisk ut uten Kanyes musikalitet.
Yeezy legger seg altså nærmere de klassiske produksjonene han leverte fra seg før 808s & Heartbreak, men anno 2010 er låtene enda mer gjennomarbeidete, mellomspillene hakket bedre produsert, arrangementene dratt enda lengre og skiva som helhet imponerende variert.
Fra West elegant switcher beaten til Raekwons vers på annensporet «Gorgeous» til Gil Scott-Herons albumoutro etter den godt omtalte, nær geniale Bon Iver-baserte «Lost In The World», via Rick Ross' vers etter en gitarsolo rundt fire minutter inn i storslåtte «Devil in a New Dress», viser Kanye seg som en produsent med et unik popmusikalsk forståelse, eksepsjonelt talent og et raffinement det ikke finnes sidestykke til.
Og ikke minst som en bedre rapper enn noensinne.
Enhver skive med det vanvittige trekløveret «All of The Lights», «Monster» og «So Apalled» back-to-back midtveis er i seg selv et fantastisk album.
Her går de tre opp i en større enhet, omgitt av en nesten ubrutt rekke av høydepunkter det er nær umulig å tro at noen skal kunne toppe med det første.
Med nedstrippede og såre «Blame Game» som denne skivas «Through The Wire» eller «Diamonds From Sierra Leone» (les: monumentalt høydepunkt) omgitt av en rekke låter basert på gråtende gitarer, trommeproduksjoner ingen gjør etter ham, progsamples, fuzz, autotune og nydelige strykerarrangementer, overgår Kanye alt annet han har gjort tidligere.
Legg til en bunke gjestevers så sterke at det er latterlig, og skiva overgår det meste andre har gjort tidligere i samme slengen.
De svakeste 30 sekundene på skiva («Hell Of A Life») ville vært et umiddelbart høydepunkt på alle andre skiver som slippes i sjangeren det neste året.
My Beautiful Dark Twisted Fantasy er rett og slett blitt et monsteralbum, av det slaget som kommer en gang hvert femte eller tiende år og blir stående.
Og som definitivt kommer til å være verdig merkelappen "årets viktigste album – uansett sjanger" en gang i desember.
Herregud, for en skive!
| 1 |
001596 | Flott foredling
Rikholdig produksjon gir luft under vingene til Kråkesølvs allerede svevende rock, og resultatet er upåklagelig.
Man kunne kanskje forventet dette, men første som slår en når man hører Bomtur Til Jorda er hvor naturlig det låter at Øystein Greni nå legger sin hånd på Bodøbandet - og hvor godt kvartetten nyter av samarbeidet.
Det var å frykte at de nå på andrealbumet skulle moderere seg - det verste jeg personlig kunne tenkt meg ville vært at de hadde trimmet vekk de dronete sidene av seg selv - men i stedet har disse blitt fremhevet og foredlet - mest markant på den støyete slutten av singelen "Nordavind Mot Kalde Kinn" og på den monumentale, Jaga Jazzist-aktige slutten av "(Uten tittel").
Tekstmessig fortsetter de også i de naive ordlekers land - noe som gjør at dersom du hadde noe mot den spakt fremførte Nordlandspoesien på Trådnøsting, har du det fortsatt her - mens andre finner at linjer som "korrekturlakk ut på tankekart" og "æ går rundt i ring på regnbueskatt-jakt" representerer noe verdifullt og eget i den norske tekstforfatter-faunaen.
Tematisk er det lett å bite seg merke i småbyapatien i åpningssporet "Levanes Død" - "nok en feilslått nordnorsk vinter har vansira oss alle / og sjøl om dagan blir lengre så føl man sæ lamma" og bitende, tørrvittige "Den Grønne Linja" - for øvrig min favoritt på albumet med sin intrikate sødme og suggererende brumlebass.
En annen god kandidat er Gert Nygårdshaug-påminnende "Baobabtreets Muligheta", som med åpningslinjen "Du går rundt som en helt mens æ snubla i kappa" åpner opp en låt som starter som Motorpsychos "Nothing To Say" og ender opp som en ballade fra Karates selvtitulerte debutalbum.
Uortodoks og smart.
Bomtur Til Jorda er en treffsikker oppfølger til Trådnøsting.
Den viderefører og raffinerer Kråkesølvs allerede unike og ferdigmodnede musikalske uttrykk - og norsk rocks mest spennende band er derfor fremdeles akkurat dét.
Sjekk ut Kråkesølvs ekstramateriale fra TV-sendingen her
| 1 |
001597 | Enden er god
Med fem sterke nye låter runder Robyn av et prosjekt det er umulig å komme utenom når musikkåret 2010 skal oppsummeres.
Historien om Robyn Miriam Carlsson (31) kan ganske enkelt leses som et av de velsignede unntakene som bekrefter regelen om at verden er et urettferdig, mørkt og jævlig sted.
Det har blitt lepjet noen hundre tusen liter champagne på Stureplan fra hun som purung, uerfaren og knøttliten brikke i et gigantmaskineri ble internasjonal dansepopstjerne i 1997 til i dag, med tårer og tenners gnissel underveis, men fra Robyn ble sluppet i 2005 og fram til årets ambisiøse Body Talk, som med dette avsluttes, har det meste gått Robyns vei, uten at hun har firet på verken kommersiell appell eller kunstnerisk sta- og særegenhet.
At del tre av prosjektet i sin snauklipte form fremstår som noe av en attpåklatt gjør det i utgangspunktet fristende å mistenke disse fem låtene for å være oppsop; materiale som rett og slett ikke var sterkt nok til å plasseres på de to første utgivelsene.
Det er en mistanke som gjøres til skamme selv ved overfladisk lytting, og som det er lett å skamme seg over noensinne å ha følt på idet låtene gradvis går fra å være vage bekjente til å bli nære venner.
Førstesingelen "Indestructible" tilhører riktignok ikke høydepunktene blant de knapt 25 sangene Robyn har gitt fra seg i år, men låten skjuler ikke bare en real vokser bak sin kjølige, golde overflate; den er også representativ for følelsen som snor seg gjennom EPen.
Dette er Robyn på sitt stolteste og mest livsbejaende, og de akustiske øyeblikkene har måttet vike for lyd rettet mot et - i beste forstand - kyssesykt dansegulv.
Max Martin-produserte "Time Machine" er svakest i dette selskapet, mens "Call Your Girlfriend" (især!), "Get Myself Toghether" og "Stars 4-Ever" alle tilhører kremen av damens katalog.
Som femspors-EP utgis siste installasjon i Body Talk-serien eksklusivt i Skandinavia; resten av verden får ferskvaren servert sammen med høydepunktene fra de foregående utgivelsene, under den lett forvirrende tittelen, eh, Body Talk.
Men uavhengig av format, lanseringsplan og eventuell Robyn-metthet i denne omgang:
Det er vanskelig å forestille viktigere popmusikk i denne størrelsesordenen enn den Robyn har foret oss med gjennom et langt år.
Tack.
| 1 |
001598 | Goth av banen
My Chemical Romance river seg løs fra emosjangeren uten å fremmedgjøre gamle fans, og redefinerer seg selv som stemmen til en ny generasjon i samme slengen.
Et konseptalbum er per definisjon en samling låter tuftet på et felles musikalsk tema, aller helst knyttet sammen av et gjennomgående narrativ - som en roman (eller tv-serie, for den saks skyld) i albumformat.
Ofte uglesett, omstridt og hatet, samtidig er det ikke til å komme bort ifra at en betydelig andel av de høyest skattede platene i musikkhistorien kan klassifiseres som konseptalbum, og det er neppe noen overdrivelse å påstå at særlig for de yngre generasjoner musikkinteresserte er My Chemical Romance' forrige plate, The Black Parade, blant disse.
Med rikelige mengder svartlakkert pomp og prakt satte bandet en gylden standard for hvor mye ambisjon, energi og vonde følelser en plate kan fylles med, og tok samtidig emo-sjangeren til høyder få har lykkes i å nå etter dem.
Forståelig nok ble eksistensiell angst byttet ut med prestasjonsangst når oppfølgeren stod for tur, og New Jersey-kvartetten (trommisen har sluttet siden sist) varslet tidlig at den kom til å bli en rå og upolert affære uten noe som kunne ligne på en rød tråd.
Så viste det seg istedet at det var nettopp et konsept som måtte til som et slags forløsende, kreativt klyster når My Chemical Romance etter hvert gikk fullstendig i stampe under innspillingsprosessen.
Så kan vi imidlertid sette en strek for sammenligningene med forgjengeren der.
Danger Days:
The True Lives of the Fabulous Killjoys har nemlig blitt en langt mer oppstemt plate; intet mindre enn en slags hyllest til livet og til den livgivende urkraften som finnes i rocken.
Hjertet på skjorteermet er erstattet med ei tunge som er godt planta i kinnet, det gråtkvalte gravalvoret har veket plass for en adskillig mer leken og fargesprakende tilnærming, og det gjeldende konseptet kan lett høres (og ses) som en selvironisk harselering med konseptalbumet i seg selv, for ikke å snakke om den evige konflikten mellom artistenes kunstneriske behov stilt opp mot plateselskapenes evinnelige profittjag.
Kort oppsummert:
De fire bandmedlemmene går inn i rollene som The Killjoys, en lovløs bande i bitter strid med det onde forretningsimperiet Better Living Industries og dets hensynsløse leder Korse i et California anno 2019.
Ikke vet jeg hvordan relasjon mellom band og label har vært de siste årene, men som MCR selv sier det:
Art is the weapon.
Konseptet er imidlertid ikke veldig relevant for hva slags utbytte man får av plata, som med unntak av de historiebærende snuttene med den skravlesyke radio-dj'en Dr. Death Defying, hovedsaklig dreier seg rundt tolv jevnt over sterke låter.
De fire gledesdreperne stormer ut av startgropa med den idiotisk fengende førstesingelen "Na Na Na (Na Na Na Na Na Na Na Na Na)", en øredøvende, glam-marinert, futuropunk-stomper som allerede har rukket å bli et kamprop for en ny generasjon med kids.
I likhet med mange av de øvrige låtene kan den oppleves i overkant anmasende og stupid ved første møte, men voksepotensialet er stort.
"Na Na Na (Na Na Na Na Na Na Na Na Na)":
My Chemical Romance har nemlig utviklet et svært stødig håndlag med arenadimensjonerte riff og allsangvennlige refrenger, og tar nå steget fullt ut fra å være verdens mest populære emo-band til å bli et forrykende rockeband i internasjonalt bredformat.
Fremfor alt skyldes dette at de har fått en merkbart fornyet appetitt på livet - for første gang høres det som om de har det skikkelig gøy, noe som raskt smitter over på lytteren - men nesten i like stor grad den uredde holdningen de viser til både den nære og den fjerne musikkhistorien.
Som et lappeteppe av klassiske rockreferanser er Danger Days en festaften for trainspottere, og MCR virker ikke spesielt opptatt av å skjule hvem de låner fra på låter som herlige "Party Poison" (The Stooges/MC5), myke "Summertime" (Jimmy Eat World/The Cure), atypiske, men tøffe "DESTROYA" (Jane's Addiction/At the Drive-In) og farlig fengende "Vampire Money" (New York Dolls møter Sex Pistols og covrer Sweets "Ballroom Blitz").
Men om originalitet ikke er gruppas sterkeste side, gjør de mer enn opp for det med uendelige doser energi og entusiasme.
De to gitaristene briljerer med lekre detaljer gjennom stort sett hele skiva, og Gerard Way viser at det bor imponerende mye attityd i den spinkle kroppen hans.
Mot slutten av plata kan man høre stadig sterkere islett av Guns N' Roses sleazy partyrock - mørke "Save Yourself, I'll Hold Them Back" ga meg tidlig et mentalt bilde av en naken og amfetaminhøy Axl Rose på rulleskøyter nedover Sunset Boulevard mens han vekselvis spiller luftgitar og peker nese til forbipasserende bilister - blandet med Green Days bombastiske stadionpunk og Jimmy Eat Worlds popsensibilitet.
Disse sammenligningene burde forsåvidt være overflødige, for dette er albumet som for alvor markerer at dette er gutter som står fjellstøtt på egne ben.
I det hele tatt er Danger Days:
The True Lives of the Fabulous Killjoys et slitesterkt beist av et album, hvor My Chemical Romance evner å vokse i takt med kjernefansen, samtidig som de ikke bare redefinerer seg selv for en ny generasjon, men revitaliserer konseptalbumet og åpner seg opp for et publikum som syntes at det ble for mye sminke, teater og staffasje på de foregående platene.
| 1 |
001599 | Ufokusert fredag
Nicki Minaj har alt, men ødelegger sitt eget album med de tre grusomme ordene «bredt», «stort» og «mange».
Bøttevis med stadig tightere gjestevers (hvor verset på Kanyes monster er direkte galskap), to veldig vellykkede mixtapes, Cash Money-kontrakt og en stadig økende buzz – Nicki Minaj så i januar ut som klar favoritt til å bli «årets nykommer».
Ikke bare er det forsvinnende lenge siden sist en kvinne sist satte preg på hiphop; hun så i tillegg ut til å være en ukonvensjonell artist, med et sexy-men-fortsatt-steingal og tegneserieaktig image gående for seg.
Et image som, kombinert med den skyhøye kvaliteten på versene hennes, var oppsiktsvekkende friskt og uforutsigbart.
Dessverre er verken "friskt" eller "uforutsigbart" betegnelser noen ved sine fulle fem kan bruke for å beskrive albumdebuten.
Ikke at Pink Friday ikke byr på sterke øyeblikk, eller viser hvorfor Minaj har kommet seg dit hun har.
Swizz Beats-produserte «Roman's Revenge», hvor Minaj legger vers back-to-back med Eminem, står ut som skivas sterkeste kutt, og det nærmeste man kommer de versene som det siste året har overskygget en haug med rappere.
Og hun gir fra seg en riktig så fin sak i Bangladesh-produserte «Did It On 'Em».
Disse to sporene som står igjen som et innblikk i hva albumet kunne ha blitt dersom fokuset hadde vært på å rendyrke formelen som allerede hadde tatt henne fra ukjent til semi-kjent, men også står i sterk kontrast til resten av albumet.
Et eller annet sted på veien gikk man seg nemlig bort i et forsøk på å nå bredt, stort og mange.
Istedet for å bli en triumferende skive hvor Minaj viser frem de allerede forholdsvis komplekse sidene ved sin knappe to år gamle artistkarriere, har man skuslet bort ti spor på Buggles og Simple Minds-samples, kjærlighetslåter og småflaue forsøk på sjelegranskning, hvor Nicki synger vel så mye som rapper og dyrker en påtatt oppriktighet som ikke kler henne.
I tillegg er det tydelig at til dels Lady Gaga, og i særdeleshet Rihanna forsøkes imitert i et forsøk på å nå et publikum Minaj har holdt seg for god til å fri til frem til nå.
Riktignok gjør hun ikke dette utelukkende elendig - sammen med Kanye West lander hun eksempelvis på beina i streite«Blazin'».
Men satt opp mot hvor dårlig hun kommer av det på Annie Lennox-samplende «Your Love», hvor all lekenhet og overskudd synes forlatt til fordel for et halvoppriktig ønsket om bred apell, og det flaue nøkkelsporet «Dear Old Nicki,» som står igjen som et forsvarsskrift over skiva formet som et brev til «gamle» Nicki Minaj, er nevnte låt dessverre lite å skrive hjem om.
Pink Friday står igjen som en ganske meningsløs affære, som ikke er i nærheten av å innfri hva den fantastiske mixtapen Beam Me Up, Scotty lovte, eller den endeløse rekka med gjestevers tydet på.
Last derfor ned tapen i stedet og kryss fingrene for at Minaj tar til fornuft ved neste korsvei.
En dame som overskygger Kanye og Jay-Z på en av årets låter, «Monster», har definitivt mer inne enn dette.
| 0 |
001601 | Duffy Duck
Du trodde ikke november kunne bli verre, sier du?
Da bør du sjekke ut Duffys nye album sporenstreks.
2008 var året for unge, lovende, britiske syngedamer som forstod at Amy Winehouse ville komme til å skusle bort momentumet hun bygde med Back To Black.
Walisiske Duffy var blant de heteste kandidatene til å hvile skinkene sine på retrosoulpopchanteuse-tronen, og noen hits kom det da også ut av den elegante, Bernard Butler-assisterte (og helhetlig sett temmelig kjedelige) debuten Rockferry.
Nå er hun altså tilbake igjen, i god tid før julehandelen skal forpurre ellers sindige konsumenters dømmekraft, uten at det har blitt tatt noen voldsomme stilistiske grep siden sist.
Butler har riktignok beveget seg videre til andre frilansprosjekter, mens überlåtskriver Albert Hammond og The Roots har blitt hanket inn, noe som på papiret skulle etterlate regnskapet sånn noenlunde i balanse.
Men sånn ble det ikke, gitt.
Låtene på Endlessly kan grovt deles inn i to kategorier:
Pre-beatleske soulpopsvisker som nekter å feste seg, selv etter uttallige gjennomlyttinger, og "frekkere", mer moderne og dansevennlige låter som gjør det, men av helt feil årsaker.
Det plukkes fritt og uhemmet fra kronbladene av den moderne popkanonen - fra "Heart Of Glass" til "Papa Don't Preach" - og prosjektet fremstår likevel ribbet for personlighet, egenart, kunstnerisk vilje og - ugh - sjel.
Verst av alle er den monumentalt enerverende førstesingelen "Well Well Well", en syltynn omskrivning av Duffys egen hit "Mercy" paret med Dawn Penns forlengst uttværede reggae-klassiker "No, No, No", og de lengste to minuttene og førtitre sekundene du kommer til å oppleve på en radio nær deg denne høsten.
Og så er det stemmen, da.
Ved forrige korsvei sang da vitterlig Duffy?
Nå piper, kvekker og breker hun som en Simpsons-parodi på Bettye Lavette med tett nese og kyllingbein i halsen , ferdigformatert for KappAhl-reklamer og gærne jentevorspiel.
Det er nesten ikke til å tro.
Et enslig lyspunkt finnes i tittelsporet.
Det høres riktignok ut som noe Sheffield-romantikeren Richard Hawley med letthet kunne hostet opp mellom to slag biljard på stampuben, men representerer i denne sammenhengen et pust av frisk vinterluft resten av denne klaustrofobiske smørja ville tjent stort på flere av.
| 0 |
001602 | Black Eyed Piss
Will.I.Am og Fergie gjør deg definitivt svart i blikket.
Hundre spenn på at du har hørt Black Eyed Peas et eller annet sted tidligere.
Sannsynligvis ufrivillig.
Will.I.Am s banale produksjoner og Fergies fantasiløse vokalprestasjoner ser nemlig ut til å være perfekt tilpasset enhver tilstelning hvor store mengder mennesker samles foran mer eller mindre store høyttalere: bryllup, fotballkamper, russefester.
Og i februar – Superbowl.
Et slags musikalsk minste felles multiplum for folk som skal dele noe sammen, men helst ikke vil bli kjent med hverandre.
«Let’s Get it Started», liksom.
Ikke overraskende er også førstesingelen fra The Beginning smidd etter samme idiotiske lest som tidligere – denne gangen drevet av samplet til «I've Had The Time of my life» på en generisk drittproduksjon.
Vi kan kjapt slå fast at sjefs-pea Will.I. Am ikke har hostet opp det lykkeligste øyeblikket i samplingens historie denne gangen heller.
Men å oppdatere en sertifisert jentevorspielbanger er som kjent korteste veien til å tjene monstrøse mengder penger.
Og låta er i aller høyeste grad representativ for albumet - skamløst hyperkommersiell, ekstremt forutsigbar og totalt substansløs.
Hvis du har hørt på musikk før, kommer du definitivt til å kjenne igjen halvparten av albumet.
«I've Had The Time of My Life» er i det minste kreditert opphavsmennene.
«Fashion Beats» høres ut som en kjip mashup av Blondies new-wave-vinner «Rapture», Madonnas «Vogue» og Chics discoklassiker «My Forbidden Lover», samtidig.
(Og den er skivas beste spor).
«Someday» lener seg på litt mer enn litt The Edge-gitar, og jammen er ikke 2-Live crews «Me Love You Long Time»-linje blitt til et refreng i låta ved samme navn.
Også det som ikke er direkte gjenkjennbart (les: stjålet rett av) føles merkelig kjent hele veien.
Selv til Black Eyed Peas å være høres The Beginning bakpå ut, og i realiteten er det aldri et eneste originalt parti å spore.
Mesteparten av skiva blir dermed like uinteressant som venterommet den kommer til å spilles på.
13 låter basert på en samling av dårlige punchlines, auto-tune, dørgende kjedelige synthlyder, klubb-frierier og eurodance på sitt mest utslitte.
Og med - gud hjelpe meg, jeg hadde aldri trodd jeg skulle si dette høyt – for lite Fergie.
Å beskylde The Beginning for å inneholde catchy låter er like lett som det er ukorrekt.
Den kalde sannheten er nemlig at det er faretruende få låter her som kan feste seg i hjernebarken.
Sjansen er dog ganske stor for at du kommer til å sitte igjen med en av de utallige frasene Will.I.Am har smidd karrieren sin rundt å rope ut et uendelig antall ganger gjennom fire minutter.
Med tekstlinjer som "Everybody is a star/It doesnt matter who you are" og "This is the original/This has no identical", i herlig sammenblanding med den hårreisende teksten til «XOXOXO» og endeløse opppfordringer om å feste som ville helvete er det ikke mye å skrive hjem om herfra heller, gitt.
Kort oppsummert: The Beginning er laget for klubber du ikke vil være på, butikker du ikke vil handle i og fotballkamper du ikke vil se.
For bryllup du forhåpentligvis ikke blir invitert i og fester du bør ødelegge.
Legekontor du går fra dårligere enn du kom og taxiradioer du heller kveler med samtale enn å måtte holde ut.
Og hver gang låtene blir spilt kommer du til å bli litt mørkere til sinns og føle at verden er blitt et hakket mer urettferdig sted å leve.
| 0 |
001603 | Rakner i sømmene
Selv ikke forventninger under frysepunktet greier å dempe følelsen av at Michael er sopt i hop utenfor hovedpersonens kontroll.
Du dør, verden går videre.
Regninger må betales, katten trenger mat og - skulle du være et millionselgende popikon - plater skal ut.
Ettermælet får andre seg av.
Det er bare å krysse fingrene.
Selv Teddy Riley, en av produsentene med tettest tilknytning til prosjektet, innrømmer det:
Michael, den første av de posthume MJ-utgivelsene med antydning til nyhetsverdi, er et uferdig produkt.
Og tross konspiratoriske røster som bukter seg mot det parodiske:
Selv om det utvilsomt er Michael Jackson som synger på disse ti låtene, er han forutsigbart nok et stykke unna toppslag her, både som låtskriver, arrangør og vokalist.
Og fornemmelsen av artisten som statist i sitt eget stykke forblir stående som en affiserende skygge over et album som slett ikke er blottet for kvaliteter.
Den nærmest andpustent paranoide offer-iscenesettelsen ”Breaking News” har allerede vært kjent i noen uker.
Den tjener – i likhet med det Akon-assisterte bløtkakestykket ”Hold My Hand” – tilnærmet ingenting på å bli satt inn i albumkonteksten, og utgjør sammen med Lenny Kravitz-skrevne ”(I Can’t Make It)
Another Day” en ubehagelig påminnelse om hvor mange ganger popverdenen har rotert rundt sola siden det tidlige nittitallet (les: Dangerous).
Mot slutten tar det seg imidlertid kraftig opp, med den elegant funky ”Behind The Mask” og det svært vakre sistesporet ”Much Too Soon” som symptomatiske høydepunkter blant de ti sporene:
Førstnevnte er en godt tenkt og gjennomarbeidet versjon av Yellow Magic Orchestras nyveiv-låt ved samme navn fra 1979, mens sistnevnte skriver seg fra Jacksons kunsterisk sett kanskje mest fruktbare periode tidlig på åttitallet.
Men også enkelte låter av nyere dato har noe for seg, særlig lekne ”Hollywood Tonight” og ”(I Like The Way) You Love Me”, som viser et sårt tiltrengt glimt av Michaels menneskelige side.
Michael får dermed tas for det den i hovedsak er; en slags garanti for at Jackson-slekta og det voldsomme apparatet rundt fortsatt har til kaviar i trøffelen, uten at albumet noensinne står i fare for å skubbe noens ettermæle i den ene eller andre retningen.
Som studioplate – et format det kan og bør diskuteres om disse låtene burde blitt gitt som – trives den imidlertid for godt midt på treet til å forsvare noen plass under det.
| 0 |
001604 | Rett Westerberg
Ryan Adams redefinerer ordet “overskudd” med et raust knippe uutgitte og gjennomgående vitale låter.
Ryan Adams har brukt det siste tiåret på å nøytralisere, fremmedgjøre og skuffe den store delen av fanbasen som fikk hjertet knust av den monumentale debuten Heartbreaker (2000) og hang med videre på Gold (2001), for så å ramle av i den uregjerlige strømmen av mer eller mindre gjennomarbeidede utgivelser som fulgte.
11 år (og minst like mange utgivelser) seinere begynner det å bli nokså tydelig at denne tøylesløse produktiviteten både er en velsignelse og en forbannelse.
Vel forhindrer den Adams i å fremstå som det mange nok skulle ønske han var - en stabil og årviss leverandør av røft emosjonell countryrock - men det ligger samtidig et overskudd og en energi i denne måten å skape musikk på som utstyrer hans beste øyeblikk med en særegen, uvøren oppdrift.
Disse 21 låtene, som ble spilt inn samtidig som Easy Tiger (2007) og lagt i arkivet fram til, er ikke bare et godt eksempel på ovennevnte tese.
De representerer i tillegg noe av det mest helstøpte jeg har hørt fra denne kanten nettopp siden nevnte Gold, og de gjør det tilsynelatende uten anstrengelser.
Ledestjernen i dette røft tilhogde universet kan ganske enkelt lokaliseres som The Replacements, åttitallsbandet som framfor alt bragte sammen desperat punk og uimoståelige poplåter under fanen "alternativ rock".
I likhet med dét bandets frontfigur, Paul Westerberg, puster Adams nerve og sjel inn i tilsynelatende simple låtstrukturer, og utstøter gjerne tiår med rockehistorie i ett enkelt utpust.
I tilfellet Adams handler det først og fremst om gode låter, og de er i et klart overtall på III/IV.
Start med det stemningssettende åpningssporet "Breakdown Into The Resolve" og beveg deg videre til vemodig-dekadente "The Crystal Skull", powerpop-karamellen "No" eller den episke, LA-sleazy avslutningslåten "Kill The Lights".
Mellom disse ytterpunktene løser albumet seg opp i én stor bevegelse - som riktignok mangler det helt klassiske øyeblikket de to første soloplatene hans huskes så godt for, men som like fullt viser at manglende impulskontroll og produktivitet kanskje er Ryans Adams' viktigste og ikke så altfor hemmelige våpen.
| 1 |
001607 | Sent, men veldig godt
Fire år er lang tid å bruke på en plate.
I tilfellet Turns har det gitt resultater.
De har måttet smøre seg med tålmodighet, de som har ventet på den første albumutgivelsen fra bandet som inntil nylig kalte seg The Turns.
Det er ti år siden gruppa oppstod, sju år siden deres hittil eneste utgivelse (Turn EP), og fire år siden bandets ubestridte sjef og kreative sjel, Anders Tjore, for første gang gikk i studio med det materialet som nå har blitt Out.
Underveis har han med et av sine andre band - Montée - gitt ut en av de aller beste platene i 2009, og blitt belønnet med en Spellemann for dét.
Men nå er det altså endelig Turns som skal i ilden.
Det er lett å høre hvorfor det har tatt tid å lage dette albumet.
Out er en sånn plate hvor ikke en eneste lyd er overlatt til tilfeldighetene, hverken når det gjelder arrangementer eller lydproduksjon.
Den delikate orkestreringen til bandmedlemmene Are Reichelt Føreland og Harald Fagerheim gjennomsyrer albumet, enten det er som sømløst integrerte stryker- og blåserarrangementer på rockelåter, eller egne instrumentalsnutter.
Lydbildet er fullt av lag, men sydd sammen med rom nok til å gi et stort og behagelig resultat, hvor det pene, milde og runde i arrangementer og vokalharmonier møter skarpe, drivende gitarer og perkusjon.
Tjore har med Out villet lage en tidløs plate, der gammelt og nytt kombineres så resultatet blir umulig å tidfeste.
Det har han og resten av bandet lyktes med.
Her er gammel vestkystrock, litt jazz, litt Beach Boys, litt postrock og en dæsj av den typen orkestrert pop som blant andre Owen Pallett sysler med nå til dags.
Norske ører kan høre både Montée, Euroboys, Bigbang, Jaga Jazzist og Motorpsycho cirka Let Them Eat Cake i dette, samtidig som det jo mest av alt høres ut som bare Turns.
I omtale av denne plata dukker ordet "kompromissløst" stadig opp.
Det er nok ganske riktig at Out har blitt til uten tanke på noe annet enn hvordan Tjore og resten av bandet har villet at det skulle høres ut, og her er masse å hente for kresne rockfeinschmeckere.
Men man må ikke av den grunn villedes til å tro at albumet er vanskelig tilgjengelig - tvert imot.
Fokuset på melodier og harmonier er nemlig minst like kompromissløst som noe annet.
Anført av den flotte, sterke og personlige vokalen fra Tjore i tospann med bandets siste medlem, Magnus Hængsle, bør låtene på Out for eksempel appellere til folk som er glad i storselgere som nevnte Bigbang eller de siste platene til Thomas Dybdahl.
Out har blitt et stykke usedvanlig godt håndverk, som er både behagelig og spennende å høre på.
Det er en kombinasjon som lover godt for albumets levetid
| 1 |
001609 | Dødsdømt
En ørliten opptur fra den grufulle debutplaten, men White Lies' selvgode nekromanse er fortsatt befengt med klisjeer og ufrivillig komikk.
"Let's grow old together/ and die at the same time".
Den spektakulært idiotiske tekstlinjen fra tittelsporet på White Lies' debutplate To Lose My Life... gjør det i seg selv skarpt på listen over det siste tiårets mest hønsehjernede poplyrikk.
Med vokalist Harry McVeighs brautende avlevering bak budskapet - forestill deg en Ian Curtis som har satt sin egen penis fast i halsen - stakk trioen seg kjapt ut som de mest selvhøytidelige (og langt ifra skarpeste) gutta i klassen for generisk postordre-nyromantikk.
Den Alan Moulder-produserte oppfølgeren Ritual er til sammenligning et nærmest uunngåelig steg opp.
Ikke bare bys det i denne omgang på et knippe refrenger med kvaliteter utover det rent brekningsfremkallende ("Streetlights", "Bigger Than Us"); lydbildet har i tillegg fått mer kjøtt på beinet, noe som vanskelig kan holdes imot stadionformatert depperock av dette kaliberet.
Men det hviler fortsatt en eim av livstrøtthet over de tre unge britenes sysler som låtskrivere og musikere, en romantisk forestilling om smertens iboende skjønnhet, som først og fremst leder tankene mine mot gustenbleik hud og tvilsomt engelsk kosthold.
Dypere stikker nemlig ikke denne angsten, eller rettere sagt engstelsen.
Kombinert med det skrikende fraværet av én original innfallsvinkel til tradisjonen de er en del av, fra Joy Division via Interpol til Editors, sier det seg selv at det tar på å lytte gjentatte ganger til dette albumet.
Så kan man jo lure på om McVeigh har en rev bak øret når han lirer av seg fraser som "you went where the horses cry/ you'd never taken that way with me before", eller "bad sex and ethanol/ high scores on Solitaire".
Eller "Bad Love" i sin helhet, et særlig effektivt eksempel på bandets tidvis ekle estetikk, der voldsromantikk som lagt under lupen til en seint utviklet trettenåring avler linjer som "I bought a tuxedo and I bought a gun/ and wore them all around this town/ nobody dares to lift a finger/ they can see my heart is down and injured".
Joda, han mener det nok, men fremfører det med en patos selv en kokainpløsete Dave Gahan ville kunne veid og funnet for pompøs.
Det er vel strengt tatt nettopp denne patosen som gjør White Lies til et av få band på global basis det fortsatt er mulig å hate lidenskapelig.
Det er jo i seg selv imponerende, på sett og vis.
Sånn, gutter, nå skal dere få hoppe utfor en klippe.
Gjerne i samlet flokk.
| 0 |
001610 | Kaldt og godt
Bodøværingenes tredje album er et tilnærmet perfekt lydspor i det arktiske vintermørket, men finner sin største styrke i sin egen følsomhet.
La oss begynne med en liten brannfakkel; i et musikalsk territorie med såpass strengt bevoktede perimetere som de man finner innenfor ekstremmetalen blir det stadig viktigere å være i besittelse av minst én av to egenskaper, evnen til å smi svært sterke låter eller viljen til å våge seg ut mot de mest ekstreme ytterpunktene av brutalitet, faenskap og misantropisk mørke.
En kombinasjon av disse kvalitetene er selvfølgelig fremfor alt å foretrekke, men av og til dukker det også opp noen unntak som ikke bare bekrefter regelen, men understreker at man kan komme ganske langt med god smak, ekstreme musikalske ferdigheter og en ektefølt kjærlighet til sin egen musikk også.
Bodø-baserte Iskalds tredje album er et godt eksempel på nettopp dette, et helstøpt sjangerprodukt som aldri tar sikte på å revolusjonere eller redefinere, og hvis låtmateriale virker underveldende, stereotypisk og amelodisk i den tidlige innlyttingsfasen, for siden å blottlegge finstemte sjatteringer av svart, grått og hvitt.
Tålmodighet og fordypning er altså essensielt.
Opplevelsen kan best sammenlignes med å tre inn i en bekmørk hule; luften er gusten, det er rått og kaldt, sanseinntrykkene skaper kaos i hodet, men etter hvert som øynene dine (eller ørene i dette tilfellet) blir vant til mørket, kan man begynne å skimte vakre utskjæringer på veggene.
Ikke et vondt ord om Aage Kreklings energiske og presise tromming, men først og fremst skyldes dette den lyriske kraften og såre råskapen Simon Larsen maner frem på henholdsvis gitar og vokal, som gir bandet en utemmet melodisk villskap og kompleksitet det tar tid å sette seg skikkelig inn i.
Etter en stemningsfull, cinematisk intropassasje heiser duoen krigsflagg, og begir seg ut i et goldt og forfrossent vinterlandskap hvor hungersnøden truer, landsbyer står i brann og utmagrede ulver tærer på knoklene til døde krigere.
Nådeløse gitarlyn flerrer opp den blåsvarte nattehimmelen, mens doble basstrommer fyres av som mitraljøseild mot mørkets hærskarer, og Iskald spinner ut et overraskende følsomt epos fylt av sorg, raseri og ensomhet.
På de beste låtene tillater bandet seg å bryte opp det grimme glammet, og lar låtene (og lytteren) få lov til å trekke pusten, som når barsk riffing plutselig må vike for ettertenksom akustisk gitar på aggressive "I Lys Av Mørket", eller når den seige starten på "Rigor Mortis" avslører at Larsen kan skrive gode tekster også.
"In the face of death/my mind goes wild" knurrer han mellom sammenbitte tenner, før han lar den påfølgende musikalske vinterstormen understreke påstanden på best tenkelige måte.
Med The Sun I Carried Alone markerer Iskald seg med kvasse klør blant våre fremste forvaltere av progressiv ekstremmetal.
Nordlendingene gjør svært mye ut av en nedstrippa og minimalistisk instrumentering, og styrer bestemt unna de pompøse orkestrale løsningene mange andre band i samme sjanger har latt det gå sport i å bruke.
At det ikke låter noe mindre storslagent eller majestetisk av den grunn er imponerende i seg selv, men albumets største styrke er til syvende og sist den følsomheten som ligger og ulmer under overflaten, og som blir sittende i deg lenge etter at plata har tonet ut.
| 1 |
001611 | Business as usual
Et stort steg for Erik & Kriss, et mikroskopisk steg for norsk rap.
Den kjipeste gruppa jeg veit om her til lands er altså tilbake med sin fjerde fullengder på bare fem år.
Man kan si hva man vil, men standhaftigheten må man nesten ta av seg hatten for – sjelden synes noen å bli mer motivert av å kontinuerlig bli fortalt at de er talentløse enn disse to.
Ved forrige korsvei, den grusomme Tabu, gikk tekstene og produksjonene opp i en høyere enhet av overtydelige banaliteter.
Det er dermed et godt valg å la Big City, Nasty Kutt og danskene Jon & Jules stå for mesteparten av produksjonen på Back In Business.
Gitarklimpringa, den tidvis håpløse trommeprogrammeringa og de stusseligste forsøkene på å skape et minimum av feel er erstattet med produksjoner mange hakk fyldigere, mer raffinerte og langt tightere enn sist.
I tillegg er det tydelig at de denne gangen har gått inn for å lage låter, noe som betyr bridges, hooks, pre-choruses og låtskrivergrep - noe Erik & Kriss' lojale publikum ikke er bortskjemt med fra før.
Vi snakker i liten grad revolusjonerende i et perspektiv som strekker seg utover duoens tre forrige skiver, men for gutta selv er dette en milepæl, og de leverer definitivt sitt minst jævlige album hittil.
Bedre miksa er den også, gitt.
Pluss i boka for det innleide håndverket!
Leser man avsnittet over litt for kjapt, kan det se ut som om Bærumsgutta har banka ut en skive med tolv ålreite låter.
Det har de selvsagt ikke.
Selvom innpakninga er mer innbydende enn før halter Erik & Kriss fortsatt tekstmessig og teknisk.
For å si det pent.
Satt opp mot eksempelvis Lars Vaular, A-Lagets Store P eller Chirag fra Karpe Diem høres rappinga rett ut bedriten ut.
Både Erik og Kriss klamrer seg fortsatt til ekstremt døve flows, forsøksvis poetiske omskrivninger og oppsiktsvekkende lite elegante fraseringer, og det er nær uutholdelig å høre versene på grusomme «Gutter er gutter» og tafatte «Bytryne».
Tekstmessig greier de seg ikke mye bedre.
Hysterisk banale linjer som «Du skremte meg først/men jeg var tørst/men så drakk jeg deg pen/som prinsesse Madeleine» står side om side med desperate forsøk på å fange en idé om hva det vil si å skrive sangtekster med islett av poesi («vi [er] alle laget under tyngdekraftens tak»).
Erik & Kriss klarer fantastisk nok å ødelegge hvert eneste tema de tilnærmer seg.
«Gutter er gutter», «Bytryne», «Reisebrev» og oppsiktsvekkende enereverende «Ølbriller» er alle basert på overkommuniserende og platte låtideer, spekket med falleferdige metaforer og idiotiske tekstlinjer på et så lavt nivå at en nok en gang må innse at de har et slags merkelig talent for å skrive provoserende dårlig.
Det visste vi dog strengt tatt fra før.
Erik & Kriss har altså pakka inn dritten sin på nytt.
Med det tar de et lite steg fra et sted mellom forjævlig og elendig til et sted mellom elendig og totalt uinteressant.
| 0 |
001612 | Sosial nedtur
Social Distortion har brukt syv år på å lage en sidrumpa og gubbete plate hvis eneste egentlig funksjon er å minne verden på at bandet fremdeles eksisterer.
Med en fartstid som strekker seg helt tilbake til 1978 ble jeg nesten litt overrasket da jeg fant ut at dette bare er Social Distortions syvende album, og at bandgründer og frontmann Mike Ness ikke fyller femti før til neste år.
Som eneste gjenværende originalmedlem er Ness Social Distortion, og som en av få artister fra LAs opprinnelige punk og hardcorescene som fremdeles er i aktivitet er han for lengst blitt et ikon.
Dette skyldes forøvrig også hans tidvis svært trøblete privatliv, og hans opplevelser som tenåringsjunkie og småkriminell har vært et gjennomgående tema i tekstene hans - tøffe tider har det altså alltid vært.
Men, mon tro om ikke de siste årene har bydd på en liten opptur?
I alle fall er det lett tolke det slik ut i fra den overraskende optimistiske erklæringen "Life gets hard/but then it gets good/like
I always knew it would".
SDs omfattende fanbase vil utvilsomt unne Ness å finne seg til rette på sine eldre dager, men det er ikke til å komme bortifra at dette dessverre ser ut til å være i direkte konflikt med kvaliteten på låtskrivingen hans, og Hard Times and Nursery Rhymes er for det meste tuftet på dvaske tekster og resirkulerte melodier.
En komplett overflødig instrumental-intro avløses av en ode til hjemstaten.
"California (Hustle and Flow)" henter inspirasjon fra Rolling Stones, men høres mer ut som et kokainmarinert samarbeid mellom Oasis og Kid Rock, og selv om sannhetsgehalten i tekstlinjer som "I was born with nothing to lose/black man taught me the blues" sikkert er høy, er det like fullt et sjokkerende traurig nødrim vi har hørt mange ganger før.
"Can't Take It With You", som er bygget over noenlunde samme lest, høres ut som om den er spilt inn i en låve ved veikrysset der hvor blues, country og punk møter soul.
Selv om den slipper noe bedre fra det rent musikalsk, har låta en ulidelig velment tekst som befinner seg på nivået mellom det man finner i kinesiske lykkekaker og i kladdebøkene til Paulo Coelho.
De mer skatepunk-orienterte låtene er noe mer inspirerte, som når Ness hengir seg til fiksjonens verden og spinner ut en myte om en hardbarka gangster på 30-tallet på den ganske tøffe singelen "Machine Gun Blues", erklærer at han har tenkt til å henge med en stund til på OC-punk-sluggeren "Still Alive" eller covrer Hank Williams på fine og fengende "Alone and Forsaken".
Men, at sistnevnte ikke bare allerede har blitt spilt inn og gitt ut som en b-side tidligere, men kanskje også er albumets sterkeste låt vitner om en låtskriver på tomgang.
Dette understrekes av at mange av de øvrige låtene gir så sterke assosiasjoner til andre artister at de like gjerne kunne ha vært cover-versjoner de også.
Som et slags bindeledd mellom The Clash og Bruce Springsteen har Social Distortion et par klassiske album på samvittigheten fra tidlig på nittitallet som definitivt fortjener oppmerksomhet, og bandets innflytelse kan fremdeles høres i musikken til hyppig omtalte og kritikerroste band som The Hold Steady og The Gaslight Anthem, men med Hard Times and Nursery Rhymes har de dessverre laget et skuffende sidrumpa og gubbete album hvis eneste egentlige funksjon er å minne verden på at de fremdeles eksisterer.
Dette er ikke nødvendigvis et av årets dårligste album, med det er definitivt et av de mest overflødige
| 0 |
001613 | Grasiøst og grenseløst
Tilsynelatende ubesværet knipser Iron & Wine nok et praktverk ut av ermet.
Da Tom Waits i 1983 ga ut platen Swordfishtrombones, lukket han døra til karrierens innledende kapittel.
Sentimentalt, rennesteinsromantisk preik svøpt i brusten pianojazz måtte vike for et større, farligere og mer uregjerlig beist.
Skiva redefinerte ikke bare Waits’ kunstneriske modus operandi; den låt – og låter fortsatt, snart 30 år seinere – som et album som har glefset og klort seg ut i verden av pur artistisk nødvendighet.
Etter den mesterlige tredjeplaten The Sheperd’s Dog (2008) – et album Sam Beam, mannen som gir ut musikk under navnet Iron & Wine, med full ryggdekning karakteriserte som nettopp sitt Swordfishtrombones – har forventningene til nytt fra denne leiren vokst seg nervepirrende høye.
Det er en glede å kunne melde at bandet, som dette prosjektet i stadig tiltagende grad fremstår som, lever opp til dem.
Åpningslåten ”Walking Far From Home” hinter om at både komposisjonsteft og eksperimenteringsvilje er intakt; bak lagene av kosmiske doo-wop-effekter høres en enkel, rørende melodi som nok også ville fungert ypperlig i den mer dempede belysningen på de to første Iron & Wine-utgivelsene.
Og det er i dette skjæringspunktet albumet utspiller seg, mellom det organiske og ukompliserte (”Tree By The River”, ”Godless Brother in Love”), det frakobla og foruroligende (”Rabitt Will Run”, ”Monkeys Uptown”) og det, visst pokker, funky (”Me And Lazarus”).
Tekstene er et kapittel for seg.
Sam Beam tar for seg de menneskelige livsvilkår med en vakker, tidvis vond presisjon man vanligvis må dykke ned mellom to permer for å finne maken til, men fremfører med et overskudd og en løssluppenhet som lader eksistensiell tvil med et skjørt, men like fullt hørbart håp.
Kiss Each Other Clean er både en naturlig oppfølger og en avstikker videre inn i ukjente, men framfor alt en konsolidering av alle egenskapene som gjør Iron & Wine til et av få band i 2011 det virkelig ville gjort vondt å miste.
I neste uke spiller han på Rockefeller i Oslo.
Ses vi der?
| 1 |
001618 | Hjortefot på syre
San Fransiscos flotteste eksentrikere tar et skritt til siden og ett frem på deres beste album til nå.
Av og til tenker jeg at Deerhoof er verdens beste band.
Dette er gjerne en tanke som slår meg temmelig sent på kvelden, og gjerne når jeg hører en av kvartettens mest hysteriske glansnummer, som "The Perfect Me" og "+81" fra Friend Opportunity, "Six Holes On A Stick" fra Half Bird eller "Flower" fra Apple'O - men like ofte slår det meg at de sliter med å lage album som det går an å lytte gjennom flere ganger på rad uten å føle en vag trang til å sette på noe skikkelig ordinær gittarpop for å veie opp:
Dette har jo aldri vært et band for den passive lytter.
Mellom Satomi Matsuzakis japangelske vrøvle-tekster og Greg Sauniers visjonære, komplekse trommesignatur er det liten plass til å slappe av med en god bok, og det er da også når bandet er på sitt mer voldsomme at jeg virkelig elsker det.
De har altså allikevel slitt med å finne albumformen, og dette er fordi de veier opp sine oppstemte koko-øyeblikk med rolige, klimprende låter som sjelden funker - eller rene pop-fremstøt som de rett og slett ikke forstår hvordan man gjør (jfr. den noe mislykkede Offend Maggie (2008).
Nå har det gått tre år siden siste album, den lengste pausen de har hatt mellom utgivelsene, og dette har gjort godt: på Deerhoof vs. Evil angriper de sin egen musikkstil fra en annen kant, og resultatet er det mest varierte, energiske, hørbare og gjennomførte så langt.
Singelen "Super Duper Rescue Heads" viser alt som er bra med dette bandet.
Vakre, rare melodlinjer fremføres med Matsuzakis sedvanlig begrensede ordforråd, Greg Sauniers eksentriske trommeryggmarg og en grei dose pussige innfall (sagt på en annen måte: liker du ikke denne låten er det bare å stoppe å lese her).
Det er flust av slike øyeblikk på Deerhoof vs. Evil, der det viktigste er dødsstilige "The Merry Barracks", der en slags dekonstruert hiphop-beat møter sekkepipesynth, brumlefuzz og tekstlinjen "hello, hello, hello/atomic bombs are going to explode/into you".
Hello!
I tillegg forsøker de seg på nye stilarter - og lykkes:
Mikis Theodorakis-coveren "Let's Dance The Jet" kunne ha lydlagt The Vanishing Point eller Death Proof med sin motorbass og dramatiske synthlinje; "I Did Crimes For You" høres ut som en ekstremutgave av Moloko, og slentrende "C'Moon" kunne ha vært hentet fra Pavements Slanted And Enchanted dersom forholdene hadde ligget til rette.
Deerhoof vs. Evil har rett og slett blitt et fattbart og perfekt dosert (32 min) eksentrisk pop-album som på mange måter har funnet formen - og dermed er et av verdens mest spennende popband rett opp i favorittsjiktet når vi skal lydlegge Vår-Norge.
Hører dere, festivalbookere?
| 1 |
001620 | En smågodtodyssé
Tredjealbumet til The Go!
Team fortsetter videre inn i bandets skrudde og kronbarnslige musikalske univers med stort hell.
The Go!
Team har på to album kjørt seg opp som en velfungerende og unik småbedrift.
Med en ekstrem overdose musikalske uttrykk i ett høres dette bandet på papiret ut som en selverklært dødsdom.
Tross i kun å ha håndhilst klinisk på Brighton-kollektivets to tidligere albumutgivelser, kan jeg likevel konstatere at det samme schizofrene og uhyre barnlige låtlandskapet følges opp.
For med inspirasjon fra heiagjenger og korps som tatt rett ut av en stereotypisk amerikansk high school-film, lydspor fra falmede og semikleine B-filmer fra søttitallet – som gjør Kåre & The Cavemen til en tidvis dugelig referanse - pubertal og sommerkåt surfpop og en god dose LSD-forherligende, barne-TV-aktige ideer (les: enhjørninger som bæsjer smågodt) har de virkelig bygd opp sitt eget varemerke.
Det låter heldigvis langt mindre jævlig enn man kunne forvente.
Snopmetaforen virker kanskje søkt, men bær over med meg.
Ikke bare låter The Go!
Team som om bandet skulle bestått av hyperaktive og overkreative barn, men Rolling Blackouts byr, som en velkomponert pose smågodt, på et hav av sterke, pulserende farger, om enn noen mer syntetiske enn andre, og godteribiter som virkelig dekker hele ens smaksspekter – salt, bittert, surt og søtt – og man skal være usedvanlig humørløs for ikke å sitte og glise gjentatte ganger av The Go! Teams høyst barnslige, men kontrollerte godterimakeri.
Rolling Blackouts er en helhetlig plate.
Flere av melodiene sliter med å låse seg fast til hukommelsen, til fordel for det soniske drømmelandskapet de flyter rundt i, og The Go!
Team er på mange måter et slikt band hvis ideer ofte er morsommere enn selve gjennomførelsen.
Selv om all lekingen gjør dette til et hysterisk morsomt album, synes britene å glemme at ramme alvor også trengs iblant.
Likevel er det en håndfull låter som stikker seg ut hva melodiske kvaliteter angår, særlig det Sonic Youth-hyllende tittelsporet og "Apollo Throwdown", samt "Secretary Song" med besøk av Deerhoof-dronning Satomi Matsuzaki.
Det skal også nevnes at skiva inneholder en del intermezzo-/instrumentalspor, hvor visse likheter med nevnte Kåre & The Cavemen trer frem.
Og der instrumentale ”pausespor” ofte har en tendens til å havne i skyggen av resten av låtmaterialet, fremstår disse som en essensiell bit av helheten.
All honnør.
Jeg blir avslutningsvis nødt til å returnere til smågodtsammenligningen.
Med tretten overkreative spor kan dette anses som en relativt stor pose smågodt, og som vi alle vet er man både kvalm, sliten og lei i det man på ektefølt tjukkasvis drøvtygger i seg den siste lakrisbiten i posen.
Det samme gjelder på mange måter Rolling Blackouts; en svak hodeverk kan gjøre seg gjeldende idet frontsoldat Ninja og resten av bandet lar sine siste støygitarer, hurrarop og blåserrekker dundre gjennom øregangene dine på avslutningslåta "Back Like 8 Track".
Men som med smågodt glemmer man fort baksidene ved det hele og får fryktelig lyst på mer.
Bare litt til.
I så måte har The Go!
Team lagd et album som er overraskende enkelt å elske.
| 1 |
001621 | Det skal gjøre vondt å spille i band
Lovende trio seigpiner lytteren gjennom et album med skrikende behov for gode melodier og lidenskap.
Det er ingen fare for at Brighton-trioen Esben And The Witch skal bli avfeid som en gjeng tullete studenter med rare hatter som synger Postgirobyggetlåter på engelsk; med titler som "Lucia, At The Precipice", "Battlecry/Mimicry" og "Eumenides" gyver de løs på greske tragedier, sanktveitsdans og oldtids-krigshissing med en intensitet som kun band med de mest storslåtte ambisjoner kan fremskaffe.
Beklageligvis holder det ikke langt med fjonge titler og et lidende bandbilde når det musikalske i Violent Cries' tilfelle blir en seigpiningsseanse der bandet selv synes å gå seg vill i eget lydlandskap.
De av dere som fikk med seg Warpaints flotte album av fjoråret fikk høre et band som brukte samme type gotiske, klangfulle og gråbleke innpakning til sin fordel.
Esben And The Witchs største problem er at de kaster sitt utvilsomt uhyre godt gjennomtenkte uttrykk såpass langt foran seg at melodiene sakker akterut, til den grad at man av og til under albumets gang føler at man lytter til en hul lydkasse som trioen ikke fyller med noen verdens ting.
Syltynne synthtrommer, blyge gitarriff og Rachel Davies' hulkende vokal kan stundom høres ut som det neste store, som Storbritannia forsøker å fortelle oss at dette bandet er.
Spesielt på "Chorea" og "Marching Song", der man virkelig føler seg trukket inn i musikken.
Dessverre får man hyppigere en følelse av å bli pint gjennom tilsynelatende uendelige sutringer, der "Light Streams" og hysterisk dølle "Hexagons IV" er de verste eksemplene på et album som trenger flere øyeblikk der bandet kan føle og formidle en eller annen følelse av lidenskap - som oftest føler man som lytter bare irritasjon og rastløshet.
| 0 |
001622 | Følt det før
Tidligere rockehelts ferd mot soulprins skjemmes fortsatt av annenhåndsfunk, men Jarle Bernhoft glimter til med jevne mellomrom.
En hyppig insinuert, men like fordømt banal innvending mot en artist som Jarle Bernhoft - som om hans fortid som frontfigur i det eksepsjonelt elendige bandet Span ikke var nok - er at fyren er hvit, og at dette i seg selv skulle være noen hemsko som utøver innen soultradisjonen.
Putt på en skive med Lewis Taylor og Jamie Lidell, sett deg i skammekroken og klapp igjen.
Det er ikke til å komme unna at norsk musikkliv kunne trengt en karakter á la svenskenes Salem Al Fakir; en drøyt talentfull multiinstrumentalist og vokalist som både behersker sjangerkonvensjonene og evner å dytte dem videre.
Og Jarle Bernhoft fremstår som nettopp denne personen.
I det minste på papiret.
Mannen er en vokalteknisk begavelse, og flere av låtene på andreplaten Solidarity Breaks, som lyrisk kretser rundt det allerede smått antikvariske begrepet i tittelen, viser i tillegg et betydelig øre for melodiske krumspring, arrangementer og detaljer.
En Prince-frekk, åleglatt og skeletal versjon av Tears For Fears' åttitallsklassiker "Shout" balanserer mot avgrunnen, men fungerer nettopp i kraft av Bernhofts fingerspissfornemmelse for virkemidler.
Dermed er det både underlig og trist at dette albumet teller såpass mange øyeblikk der åpenbart talent skusles bort til fordel for kavende, brekende og stivbeint "funk" som strekker soniske linjer tilbake til perioden da den kunstneriske lufta for alvor gikk ut av Lenny Kravitz.
Åpningssporet "Say Hello & Then Some" er et grovt eksempel, helt ned til frasering og harmonisering, mens "C'Mon Talk" og "Bad Place To Reside" basker seg i hul, selvfornøyd bluesrock som snytt ut av nesegrevet til en middels talentfull Dressmann-regissør.
I hoppsporten snakkes det gjerne om "å mase på hoppkanten" og slik miste oppdriften nedover i svevet; metaforen duger i aller høyeste grad også i denne sammenhengen.
"Choices" (live på Lydverket):
Solidarity Breaks byr imidlertid på enkelte godbiter, med vakre "Stay With Me" og avsluttende, Johan Harstad-parafraserende "Buzz Aldrin" funklende aller sterkest.
Singelen "Choices" fungerer på sin side betegnende nok bedre når Jarle sparrer med effektpedalene sine mutters aleine i konsertsammenheng - se videoen over - enn med fullt studioband.
Om Bernhoft senker skuldrene ytterligere ved neste korsvei, kan vi ha med et sårt tiltrengt norsk soul-storverk å gjøre.
Det er lett å ønske ham lykke til på ferden dit.
| 0 |
001623 | Sukk frå orkestergrava
Kaizers Orchestra er tilbake med sitt mest ambisiøse prosjekt til no.
Men pumpeorgel og jærendialekt er ikkje kva det ein gong var.
Det er gått ti år sidan Kaizers Orchestra fekk heile Noreg til å dansa ompa.
Mange rundar russisk rulett har utspelt seg sidan den gong, og då den nye singelen "Hjerteknuser" begynte på sin seiersgang på norske radioar før jul i fjor, las mange det som eit varsel på eit taktskifte frå rogalendingane.
Ein såg for seg eit Kaizers som var klar for nettopp å bli spelt på radio.
Eit Kaizers med strammare produksjon, færre oljefat og fleire strykarar.
Når plata no er her i si sepiabrune heilheit, vil det nok likevel fyrst og fremst vera tilhengjarar av det gamle Kaizers som bryt ut i seiersdans.
For lat det vera heilt klart:
Kaizers Orchestra har ikkje forandra seg så veldig mykje.
Den velkjente eimen av vodka og bruset frå pumpeorgelet ligg som ei tjukk skodde over Violeta Violeta.
Men lat oss ta historia fyrst:
Som fyrste del av ein trilogi, introduserer Violeta Violeta lyttaren for persongalleriet Beatrice, Kenneth og deira dotter Violeta (som var så vakker at dei gav ho namn to gonger).
Beatrice var inga enkel sjel, og då Violeta var sju år gamal bestemte Kenneth seg for å ta ho vekk frå mora.
I sju lange og sju breie har dei to levd eit omflakkande liv, medan Beatrice, lamma av sjokket, framleis sitt heime på loftet og shottar Absolut.
Men noko er i emning - for bandet mellom mor og dotter let seg ikkje bryta så lett.
Når du veit så mykje, kan du muligens spara deg å pløya gjennom bookleten frå perm til perm.
Om du likevel velger å gjera det, tenk nøye gjennom kor mange setningar av typen "Hun har vært i en eksistensiell krise siden Kenneth stakk av med Violeta, hvor Beatrice har vært handlingslammet og ute av stand til å ta affære, og har utviklet en skakk og annerledes livsfilosofi" du har plass til i livet ditt.
Vender ein si fulle merksemd mot det musikalske innhaldet, er det likevel ein del slagg i pipesystemet.
I iveren etter å fortella ei historie, forsvinn mykje av det som faktisk har gjort Kaizers så fantastisk til tider:
Låtane som er større enn livet, energien som verkar å vera henta frå Jærens aller mørkaste spritkjellar.
På Violeta Violeta endar melodi og tekst opp litt for ofte opp i håndgemeng med kvarandre, og vilja til verkeleg å driva sirkuset framover glimrar med sitt fråvær.
Når du er komen så langt at du høyrer dei to låtane "Psycho under min hatt" og "Svarte katter og flosshatter" rygg mot rygg, er det ikkje berre titlane som verkar smått krampeaktige.
Når det er sagt, er albumet på ingen måte blotta for fine Kaizersaugeblikk.
Åpningssporet
"Philemon Arthur & The Dung" sitt godt med kor, obskure populærkulturreferansar og det heile, og på "Tumor i ditt hjerte" er det faktisk snakk om eit ganske godt refreng.
At den nevnte singelen "Hjerteknuser" skiller seg såpass klart ut i positiv retning seier likevel sitt.
At det er nødvendig for Kaizers å fornya seg for framleis å vera relevante, er på inga måte sjølvsagt.
Men litt sterkare album må dei faktisk koma med.
Volum II og III av Violeta Violeta kjem i november 2011 og 2012.
| 0 |
001624 | Slappin' da bass
Hercules And Love Affair tar den klassiske diskoen med inn i housealderen.
Starten på housealderen, altså.
Da Hercules And Love Affair i 2008 så dagens lys med det kritikerroste, selvtitulerte debutalbumet sitt, var det med en ikke mindre enn genierklært vokalist på laget:
Antony Hegarty fra Antony And The Johnsons.
Det sørget for betraktelig mer oppmerksomhet enn hva DJ og produsent Andy Butlers New York-baserte discoprosjekt ellers ville fått - uten at det var noe mindre fortjent av den grunn.
Denne gangen har ikke Butler noen kjendis å lene seg på, faktisk er det bare ham selv og Kim Ann Foxman som står igjen fra forrige bandsammensetning.
Men la det være sagt med én gang:
Hercules And Love Affair klarer seg utmerket uten Antony.
De nyrekrutterte vokalistene Shaun Wright og Aerea Negrot viderefører på upåklagelig vis grepet med å la velklingende popvokallinjer ha en bærende plass i lydbildet, men kan også være tøffe når det trengs.
I "Answers Come In Dreams" fører en dramatisk vokal an i det Grace Jones-funky lydbildet, sydd sammen som et lappeteppe av synthbeats, enkle piano- og gitarriff, pulserende discobass og litt blåserpynt på toppen.
Kanskje ikke så rart når siste fersking i bandet er Mark Pistel fra Meat Beat Manifesto, som blant annet har jobbet med nettopp Grace Jones.
Men der forrige utgivelse i all hovedsak tok utgangspunkt i klassisk disco, har Butler og co. denne gangen også tatt et skritt videre på musikkevolusjonsstigen, til housens tidlige år.
Lydbildet er rent og åpent, med et deilig dumpt grunnkomp som toppes med enkle, spisse detaljer.
Stilreferansene ligger tjukt utenpå produksjonene, og vises ikke minst tydelig visuelt i videoen til førstesingel "My House":
Selv om Hercules And Love Affair har føttene solid plantet i musikkhistorien, er det hele tiden med en frisk og oppdatert innpakning.
Og discoen er på ingen måte fraværende, hverken den amerikanske eller den europeiske.
Det nydelige åpningssporet "Painted Eyes" lar en LCD Soundsystem-skitten basslinje møte strykere, myk orgelklimpring og synthpopvokal, og "Falling" kjører på med både kjølig synth og varmende bass, gitar, orgel og blåsere.
"Leonora" er på sin side den vakreste discoballaden undertegnede har hørt på lenge, der den beveger seg i nabolaget til Mike Simonettis diverse Italians Do It Better-prosjekter.
Noen roligere stunder er det også plass til på Blue Songs, fra "Boy Blues" progpop til den melankolske, svale elektropopen i "Blue Song" og den fortryllende, seigt nakne avslutningen "It's Alright".
Hercules And Love Affair er langt fra de eneste som beveger seg i disse disco- og houselandskapene om dagen, men der andre leverer enkeltstående dansegulv- og blogghits, er bandet blant de som både bryr seg om og lykkes i å utnytte albumformatet.
Både det jevnt høye låtkvalitetsnivået, variasjonen, oppbygningen og ikke minst vokallinjene gjør Blue Songs til en plate som er like fin å lytte som å danse til - uten at dét betyr at ikke mesteparten av låtene får det til å rykke i diverse bevegelige kroppsdeler.
Og da er vel alt som det skal være.
Her hører du albumet i sin helhet:
| 1 |
001625 | Indirekte lykke
Et mer kranglete Lionheart Brothers returnerer med det ene øyet hvilende mot skoene og det andre rettet mot stjernehimmelen.
Det er ingen manko på psykedelisk, malende og drømsk støypop - la oss nå for enkelhets skyld kalle det shoegaze - i den norske undergrunnen for øyeblikket.
Snarere tvert imot.
Men The Lionheart Brothers er ikke bare blant bandene her til lands som har leflet lengst og ivrigst med denne estetikken; de har også befunnet seg i periferien av den, med et mer flagrende og gemyttlig utgangspunkt enn mer ekstreme og kjølige åndsfrender som henholdsvis Serena-Maneesh og 120 Days.
Den majestetiske singelen "5o Souls and A Disco Bowl" var den 3. mest spilte låten på P3 i 2007; et ekstremt utslag av allsangbarheten som sniker seg fram i gruppens uttrykk fra tid til annen.
Den er det ingen overflod av på Matters Of Love And Nature.
Bandet har snarere vendt blikket nedover, oppover og innover, med seks lange og til dels krevende låter som resultat.
Åpningssporet "In The Woods" er en øvelse i ekstatisk krautrock, uten annen hørbar funksjon enn å låte tøft.
Det gjør den.
"The Drift" (et nikk til Scott Walker, tro?) kan kanskje beskrives som en høfligere, mer nervøs slektning av nevnte Serena-Maneeshs "Aishya Abyss", mens "Singing Aura Lea" flyter seigt på en regelrett nifs legering av hinsidig vokal, tablas, etiopiskklingende harmonikk og tiltagende, tiltalende bråk.
"The Desert (We Are Monsters Remix)":
Det eneste tilløpet til sjangertro materialtretthet her bærer tittelen "Mysteries"; den får meg til å tenke på alt det fine man kan gå glipp av det man fikserer blikket på skotuppene.
"The Desert" ramler imidlertid avgårde med en uvørenhet som gjør gåsehuden som setter inn idet "You Never Should Have Looked" flyter over en ten(k)t nattehimmel nærmest overveldende.
Disse snaue 40 minuttene løfter nivået på norsk platesamlerrock ytterligere, helt enkelt.
Og som lyttere blir vi sittende igjen som de store vinnerne.
| 1 |
001626 | På kloss hold
John Olav Nilsen & Gjengen er klare for runde to.
Og godt er det.
2009 var året John Olav Nilsen flaug inn i den norske musikkmanesjen.
Ein litt skadeskutt fugl med flakkande blikk, gjengen sin i ryggen og eit arsenal av låtar som fekk sjølv dei verste gribbane til å løfta på blikket.
Loddefjord var plutseleg ikkje så langt vekke frå landets største konsertarenaer lenger, og bergensdialekt var ikkje så usmakeleg som alle ville ha det til.
Det dysfunksjonelle byrja brått å fungera igjen.
Det er eigentleg ikkje gått så lang tid, men no er dei her altså igjen.
Me bør alle slå eit slag for å ikkje tyna uttrykket "den vanskelege andreplata" meir enn det som allereie er gjort, men faktum er at John Olav Nilsen & Gjengen har hatt ganske formidable forventningar å innfri.
Med Det nærmeste du kommer kan det heldigvis virka som dei har gjort det einaste riktige:
Ikkje tenkt så mykje på akkurat det.
Medan fyrsteplata
For sant til å være godt var eit nokså respektlaust overflodshorn av ei plate, framstår
Det nærmeste du kommer meir gjennomtenkt, meir neddempa - og kanskje mindre slåande.
Frakken er knappa tettare i halsen - det sluttar trass alt aldri å regna i Bergen - og Nilsen verkar mindre overmodig og ein smule meir innbitt.
Ryggraden er likevel den same.
Etter eit par gjennomlyttingar har du "Klokkene" og "To hestehoder" delvis under huda, medan du i neste omgang kanskje får med deg "Det har aldri føltes mere riktig å ta feil" og "Svarte sko".
Alt ettersom, sjølvsagt - poenget er at låtane når fram til deg, før eller seinare.
Tekstlinjene vekslar mellom det smått banale og det gatepoetisk geniale, medan Gjengen backar opp med tilsvarande varierande grad av raffinement.
Musikalske referansar hentar dei stort sett frå engelsk 80-tal - noko som er fullt forståeleg for alle som nokon gong har besøkt Loddefjord.
Alle desse faktorane kulminerer i nevnte "Klokkene", som stikk seg ut som platas høgdepunkt.
Yngve L. Sætre sin produksjon ligg som lite anna enn ei tynn hinne over låtane.
Kombinert med ein vokal som avslører akkurat kor mange sigarettar som er blitt røyka sidan sist, og tekstar som spyttar ut den eine ubehagelege sanninga etter den andre, gjer dette at plata verkeleg lever opp til tittelen sin:
Du kjenner deg svært nær John Olav Nilsen & Gjengen etter ei stund.
"Eg vet at eg skal leve lenger, lenger enn kroppene våre", syng Nilsen på avslutningslåta.
Det gjenstår å sjå i kor mange betydingar dette er sant, men Det nærmeste du kommer er i alle tilfelle ei plate du kan leve veldig godt med.
| 1 |
001627 | Å lytte mellom lydene
Engelske James Blake debuterer med et komplekst og egenrådig album der stor skjønnhet bor i begrensningene.
23 år gamle James Blake kom fra venstre og satte sitt umiskjennelige preg på den britiske popvirkeligheten i 2010, med tre rikt sammensatte EPer og en slående intim versjon av Feists "Limit To Your Love" som de tyngstveiende årsakene til jubelbruset som har skylt over ham, inkludert fra Lydverkets eget kontorlandskap.
Er det mulig å leve opp til sånt?
Svaret er, i det store og det hele, et rungende ja.
Med hørbar bakgrunn som musikkstudent, betydelig fingerspissfølelse som produsent og impulser som strekker seg fra pianojazz og klassisk musikk til soul og dubstep, ligger svært mye av Blakes appell i hvor sømløst han lapper sammen tilsynelatende inkompatible uttrykk, etter først å ha hogd dem i fillebiter med nifs presisjon.
Tvillingsporene "Unluck" og "The Wilhelm Scream", som sparker i gang ballet på like deler mjukt og myndig vis, er to slående eksempler på hvor mye et lydbilde kan romme i kraft av nettopp sin egen begrensning, der en løsrevet vokalklynge eller et hjemsøkt skarptrommeslag kan lodde nærmest uutholdelige emosjonelle dyp.
Forestill deg D'Angelo oppvokst i London på nittitallet, og...
Vel, du er fortsatt ikke i nærheten.
"Limit To Your Love" fungerer som forventet enda bedre i albumkontekst enn på egenhånd, men flere av låtene som omgir den vil garantert skremme vannet av de som har forvekslet Blake med mer vokalsentriske størrelser som Antony Hegarty.
På det avsluttende trespannet "To Care (Like You)", "Why Don´t You Call Me" og "I Mind" truer skillet mellom organiske og elektroniske elementer kontinuerlig med å bryte sammen, og vokallinjer, instrumentering og melodi krenger mot hverandre i grenselandet mellom eufori og sjøsyke.
James Blake vil med andre ord neppe gjøre opphavsmannen til allemannseie; til det låter den for strengt og egenrådig, for ikke å si fremmedartet.
Men den kan kjapt ende opp som en Voodoo oppdatert for en generasjon briter flasket opp på dubstep, og det er pinadø ikke den verste skjebnen en plate kan lide.
| 1 |
001629 | Låtsnikkarboden
Ungt, blondt talent lager sår og storslått popmusikk.
Hørt regla før?
Uvesentlig.
Den rurale og storslåtte popmusikken har skapt seg en nedtråkket sti i kulturlandskapet.
På norsk jord har dette blitt en sjanger to nesten Askeladden-aktige skikkelser har dukket dypt ned i de siste årene.
En av dem er den nesten oversøte senjaværingen Moddi, den andre tjue år gamle Einar Stray, en sandviking omtrent med like store ideer som talent.
Likhetene blant disse to er slående - ikke bare ligner de rent utseendemessig og spiller i hverandres band, men de opererer begge innen et uttrykk med klassisk instrumentering og et ønske om å skildre de store følelsene i livet.
Det skal ikke mye til for at musikk som dette låter friskt og rørende.
Moddi demonstrerte det med sin debut fra fjoråret, og du har selvsagt også sjangerens hertuger Godspeed You!
Black Emperor, som er nevnt som særdeles store inspirasjonskilder for begge disse sarte, unge nordmennene.
Selv om Einar Stray ofte sliter med å frembringe gåsehud i samme grad som de to nevnte, har han klart å lage en salig samling ypperlige poplåter tungt infisert av postrockens komposisjonsregler.
Det er imidlertid når Stray og hans musikerbande er på sitt mest tålmodige at gevinstene er størst.
For selv om hans låter innenfor det mer tilgjengelige popformatet, spesielt vårsøte "Yr Heart Isn’t A Heart", utpeker seg, er det likevel de virkelig lange låtene som står for høydepunktene.
Med over åtte minutter hver er tittelsporet, mørke og storslåtte "We Were The Core Seeds", samt det nærmest ti minutter lange og overraskende minimalistiske instrumentalsporet "Teppet faller" alle imponerende og veldreide popkomposisjoner.
Som en del av Oslos indiepopsamfunn er det på ingen måte overraskende at Stray er signert til Spoon Train Audio, eller at Sjur Lyseid fra Monzano har påtatt seg produsentjobben for Chiaroscuro.
På tross av et overveldende lydbilde fremstår det aldri som om produsentfingrene hans har lagt særlig merkbare fettmerker igjen på musikken, men snarere styrket den naturlige og organiske helheten denne musikken fortjener.
Lovende, schlovende:
Chiaroscuro en plate med sju låter som med fullt overlegg bør benyttes som lydspor til en kommende, solfylt vårtid.
| 1 |
001630 | De døde reiser seg
Texasbandet blir nok aldri trendy igjen, men ...And You Will Know Us By the Trail of Deads syvende album er en forrykende krysning av prog, psykedelia og punk.
Konserten på So What i 2000 var av det slaget det fortsatt går gjetord om:
Heseblesende, forrykende, energisk, intens, og ikke minst ekstremt underholdende.
Det finnes avdanka hipstere som fremdeles blir fuktige i øyekroken når de skal fortelle om bassen som ble kylt opp i taket, og ble hengende der og dingle lenge etter at bandet hadde forlatt scenen for å mingle med groupies backstage.
Rocken har sjelden vært mer død enn i tiden rundt årtusenskiftet og texanerne skal definitivt ha sin del av æren for å ha vært med på gjenopplive den sovende kjempen igjen.
Det kronglete og kranglete bandnavnet til tross, i et par år på starten av 00-tallet var det faktisk lett å forestille seg at ...And You Will Know Us By the Trail of Dead skulle bli et av de mest dominerende og betydningsfulle bandene innen nyere alternativ rock, og det ble ikke mindre sannsynlig da de ble belønnet med toppscore (jepp, ti blank) fra selveste Pitchfork.com for tredjealbumet Source Tags and Codes.
En artig digresjon er i så måte at Pitchfork skulle komme til å bli en langt mer dominerende og toneangivende aktør i moderne musikkliv, akkurat det var det nok ikke mange som hadde regnet med i 2002.
Siden da har nettstedet forsåvidt endret profil ganske drastisk, mens Trail of Dead på sin side endte opp i uløkka (både kreativt og økonomisk), på det som angivelig var en slavekontrakt for gigantiske Interscope Records.
Med 2009s The Century of Self fant imidlertid bandet tilbake til seg selv, men i retrospekt fremstår det albumet bare som ren oppvarming før Tao of the Dead, som utvilsomt er deres sterkeste album på nesten ti år, og en tilnærmet perfekt symbiose av vokalist, gitarist og låtskriver Conrad Keelys dype kjærlighet til progrock, psykedelia og punk.
Spilt inn på bare ti dager hjemme i Texas, og delt inn i to avsnitt med tilsammen 12 låter som glir sømløst over i hverandre, er dette en plate som både er tenkt og gjør seg best hørt i sin helhet, men som har flere fengende låter som umiddelbart stikker seg ut.
"Pure Radio Cosplay", utvilsomt en av de flotteste låtene bandet har laget på årevis, bølger frem og tilbake mot et kataklysmisk klimaks mens den vekker assosiasjoner til Rolling Stones, Sonic Youth og Genesis i tur og orden, og går til et bitende frontalangrep på den typen radioprogrammering som sikkert kostet bandet dyrt i tiden de var på Interscope.
Singelen "Summer of All Dead Souls" følger opp, og griper umiddelbart tak i deg med galopperende trommer, kaskader av gitar og en stormfull melodi, mens de påfølgende låtene blotter bandets mer popfølsomme og lekne natur.
Den lekre produksjonen krydres med både analoge og digitale virkemidler, eksperimentelle innfall, suggererende melodier, og tekstlige referanser til et sammensurium av religiøs mytologi, uten å gå i den kleine new age-fella Trail of Dead har hatt en tendens til å havne i før.
Det hele er i det hele tatt svært smakfullt gjennomført, og trass i den progressive tilnærmingen rekker låtene aldri å tære på tålmodigheten.
Tvert imot; mange av dem er så korte at man blir sittende igjen med mersmak.
Om det finnes en slags svakhet med albumets todelte og konseptuelle natur må det være at det 16 minutter lange avsluttende eposet "Strange News From Another Planet" blir litt blekt når det måles opp mot de foregående elleve låtenes variasjon og storhet, især når en pulserende heksegryte av prog, kraut og støyrock ("The Fairlight Pendant") i seg selv hadde vært en strålende avslutning på et album som for alvor markerer at ...And You Will Know Us By the Trail of Dead er et band å regne med igjen.
Bandet blir neppe trendy igjen med det første, men Tao of the Dead vil definitivt være en kilde til glede og fordypelse for alle som er villige til å løfte nesa opp av hipsterbloggene og se rock n' roll i et litt lengre perspektiv.
| 1 |
001631 | Slapp fødsel
La oss ikke håpe denne forsmaken setter standarden for Lady Gagas første albumutgivelse som verdensstjerne.
"Jeg skrev den på ti jævla minutter", kunne Lady Gaga fortelle magasinet Vogue om tilblivelsen av "Born This Way", og videreformidlet i samme åndedrag Elton Johns utsagn om at det er "den mest homo" låta han har hørt.
Begge deler sier sitt om denne førstesingelen fra det kommende albumet ved samme navn.
Vi tar det mest åpenbare først:
Tekstlinjer som "don't be a drag, just be a queen" og "no matter gay, straight or bi/ lesbian, transgendered life/ I'm on the right track baby" gjør ingen forsøk på å undergrave Gagas status som homoikon, og når du plusser på pumpende eurodisco (i den minst flatterende betydningen av ordet) er det lett å forstå hvor Sir Elton tar det fra.
For det andre er det ikke så overraskende at det gikk kjapt å skrible ned disse melodilinjene, for særlig komplekse er de ikke.
Kanskje gjorde hun det rett etter å ha hørt denne låta?
Verset har i alle fall påfallende likheter:
Det er kanskje en hamrende basspuls her, men med "Born This Way" beveger Lady Gaga seg langt bort fra det deilige, stakkato synthmørket som preget alt fra "Just Dance" og "Poker Face" til "Bad Romance" og "Telephone".
Nå skal vi plutselig være livsbejaende!
Og det med en blanding av David Guetta/Swedish House Mafia-beats, Kylie Minogue/Sugababes-melodier, Roxette-gitar og MGP-koring.
Alt dette på én gang kan nok høres ganske pålesset ut, og det er det da også.
Resultatet føles mer hektisk og masete enn sånn mellomgulvrøskende fengende som en skikkelig Gaga-låt skal være.
"Born This Way" kommer helt sikkert til å spilles høyt på dansegulv verden over, og mottas med hoppende entusiasme.
Men det er jammen meg bare fordi det er Lady Gaga, ikke fordi det er spesielt spennende musikk.
| 0 |
001632 | PJ for president
PJ Harvey er tilbake med eit album dynka i rustenraudt blod frå slagmarka.
Og for eit album det er.
Det siste me høyrte frå soloartisten Polly Jean Harvey, var albumet White Chalk frå 2007.
Her bytta ho ut gitaren med pianoet, og la grunnlaget for nokre fantastiske konsertopplevingar - seansen i Operaen i 2008 vil nok seint gå i gløymeboka til dei som var der.
Med si siste innspeling har den musikalske karriera til Harvey teke ei ny vending.
Blikket er ikkje lenger fiksert på sjølvet, slik det i stor grad har vore i hennar tidlegare arbeid, men stirrar istaden intenst på den forkrøpla verda artisten befinn seg i.
Og resultatet?
Det er strålande.
Let England Shake må nesten reknast for eit konseptalbum å vera.
For det handlar om krig, frå fyrste til siste spor.
Harvey tek oss med gjennom eit landskap bestrødd av lemlesta og livlause kroppar, der størkna blod frå fyrste verdskrig igjen vert fuktig av blodet til soldater som har mista livet i Afghanistan.
I skuggane skjuler storpolitikken seg, medan den menneskelege lidinga, dei unge enkene, desperasjonen og heimlengselen står ute i grellt dagslys.
Tonen vert umiddelbart slått an av åpningssporet "Let England Shake".
Musikalsk trekk det inn eit vidt spekter av referansar, frå engelsk folk til amerikansk minstrel, medan Harveys profetiske røst spår at "England's dancing days are done".
I samme andedrag vert ein ung soldat sendt ut til fronten - ein soldat me stadig møter igjen seinare i albumet, enten han prøver å gløyme kva han har sett og gjort i "The Words That Maketh Murder", eller stirrar ut over det aude ingenmannslandet i "Hanging In The Wire".
I den uforståeleg vakre "In The Dark Places" ser han tilbake på dei som kom tilbake, og dei som ikkje gjorde det.
PJ Harvey sett med Let England Shake spørsmålstegn ved kva det vil sei å vera engelsk.
Det heroiske og edle ved å døy for fedrelandet vert kontrastert med den brutale røynda ein møter på slagmarka.
"Godamn Europeans!
Take me back to England and the grey filthiness of ages", syng ho på det suverene andresporet "The Last Living Rose", medan ho i "The Glourious Land" slår fast at heimlandet er tufta på marsjerande føtter og foreldrelause born.
Imperietida, det tjuande hundreåret og notida vert trekt inn i ein sirkel, der den nasjonale sjølvkjensla stadig støter på dei same utfordringane.
Albumet er spelt inn live i ei kyrkje i Dorset, med PJ Harveys faste makkerar John Parish, Mick Harvey og Flood med på laget.
I sitt musikalske uttrykk er Harvey friare og meir ledig enn nokonsinne, og arrangementa er stemningsskapande, utfordrande og heilstøpte.
Folkpreget heldt taket gjennom heile albumet, med ei dronande autoharpe og ein vokal i ytste register som gjengangarar, medan tekstane er konsekvent sylskarpe.
Det heile er brutalt og raffinert på same tid, og av dei tolv spora er det ikkje eitt utan ein klar funksjon i heilskapen.
Let England Shake er PJ Harvey på sitt aller beste.
Det er tidlaust, vakkert og gjennomført, frå fyrste til siste trommeslag.
| 1 |
001633 | Mellom stolene
Rogalandsdebutanten
Moi vil mye, men mangler låtmateriale og personlighet til å gjennomføre det i denne runden.
Den 26 år gamle siddisen Ingjerd Østrem Omland, bedre kjent som Moi, har gjort seg bemerket blant ivrige popentusiaster siden hun kunne smykke seg med tittelen Ukas Urørt på tampen av 2009.
Et snaut år seinere vant hun den tettpakkede konkurransen om hvem som kunne spille inn den beste versjonen av Kaizers Orchestras singel "Hjerteknuser" før bandets egen versjon var offentliggjort.
I sum er altså Chair-O-Planes, Part One et minialbum det knytter seg betydelige forventninger til.
De innfris dessverre ikke i denne omgangen.
Seks låter er i utgangspunktet i snaueste laget når man skal bli ordentlig kjent med en artist, og i Mois tilfelle hjelper det lite at Urørt-hiten "After You, Sir" og nevnte "Hjerteknuser" rager såpass hørbart over det øvrige materialet.
Førstnevnte besitter en barokk uvørenhet som leder tankene mot en Rufus Wainwright med blikket løftet fra partituret mot hitlistene, mens den avsluttende "coverversjonen" av Kaizers' beste låt på en årrekke så ingenlunde står tilbake for jærbuenes egen tolkning - snarere tvert imot, når innlevelse og originalitet først skal legges på vektskåla.
Stilt opp mot disse ytterpunktene låter de resterende fire låtene påfallende ordinært, med den regelrett enerverende bunnoteringen "You Would Leave Me" som en nyttig påminnelse om at gjøgling er et grep som fortsatt bør være forbeholdt sirkusmanesjer og folkehøgskole-oppsetninger, og holdes langt unna middels gode poplåter.
"Wasted" oppfører seg som en gjennomsnittlig Eva & The Heartmaker-melodi, verken mer eller mindre, mens anmasende "As If" kamuflerer en relativt fattigslig låtidé med "sprelske" vendinger og driv.
Jeg tillater meg å vente i spenning på Part Two, som er varslet seinere i år.
Men da bør en tydeligere personlighet titte fram bak det fargesprakende oppsynet.
| 0 |
001634 | Tam Sam
Samsaya overbeviser som scenepersonlighet.
Som låtskriver befinner hun seg imidlertid midt på treet.
En liten halvtime kan synes som et snaut vurderingsgrunnlag for en konsertanmeldelse, men i realiteten er by:Larm-formatet like rettferdig som det er brutalt:
Her er din tilmålte tid.
Bruk den fornuftig.
For en artist som Samsaya, som etter alle solemerker nå befinner seg ved et veiskille i karrieren, er konserten i by:
Larm-teltet på Youngstorget en gyllen sjanse til å reposisjonere seg som popartist.
Og de seks smakebitene fra den kommende platen Summer Of Sam (bra tittel!) vitner da også om en vilje til nytenkning, med en tydelig dreining bort fra det urbane popsegmentet mot et mer bandfundert og drivende uttrykk, der åtti- og nittitallets radiorock dunker i hjertet av prosjektet.
Men så var det låtmaterialet, da.
Med unntak av sommerlige "Jaywalking", der Samsayas evner som vokalist for alvor kommer til sin rett, skorter det på melodier som truer med å feste seg som annet enn bleike avstøpninger av minste-felles-multiplum-musikk som har blitt gjort bedre så altfor mange ganger før - ikke minst på tampen av nittitallet, da No Doubt, Nelly Furtado og våre egne Briskeby herjet eteren.
Bandet hun har med seg spiller stødig, men blottet for særpreg og lekenhet, og stemmen i begivenhetenes sentrum blir rett som det er for tynn og anstrengt til å løfte disse middelmådige sangene ytterligere.
Samsaya ga nylig uttrykk for at hennes mange TV-opptreder det siste året må betraktes som horeri i kunstens tjeneste; et slags nødvendig onde som gir henne frihet til å realisere det hun egentlig drømmer om.
Og det er tydelig at hun trives på scenen.
Jeg skulle bare ønske lyden hun lager der oppe føltes like nødvendig og frigjørende for oss i publikum som den åpenbart er for hovedpersonen selv.
| 0 |
001635 | Sjå på det, Montée
Montée tok by:Larm-publikumet tilbake til jappetida.
Den gode delen.
"Vi er Montée, og vi forfekter tre grep og sannheten!"
Ehm, nei.
Både publikum og vokalist
Anders Tjore visste at det var heilt andre premiss som låg til grunn for Montées kickoff-konsert i Teltet natt til i dag.
Bandets andre album, Rendition Of You, er rett rundt hjørnet, og den speletida dei hadde til disposisjon vart i all hovudsak brukt til å visa fram nytt materiale.
Uten at verken enkel akkordprogresjon eller eit krystallklart bodskap kunne seiast å vera kjenneteikn på noko av dette.
Den ikkje spesielt subtile flørtinga med 1980-tals new wave og synthpop vart derimot vidareført, samstundes som det ikkje ser ut til at progen treng å frykta for sin posisjon som ein av bandet viktigaste inspirasjonskjelder.
For medan snøflaka flaug forbi mellom lyktestolpane på Youngstorget utanfor, gjorde Montée sitt for å varma onsdagens by:Larm-gjengarar med intelligent, intrikat pop, som skapt for varme klubbnetter og svale kveldar på takterassen.
Og ingen kan nekta for at Montée er ein god guide gjennom eit slik landskap.
Ved reisas slutt, etter ein herleg framføring av singelen "Faith", satt ein att med kjensla av å ha blitt minna på kva for eitt formidalbelt popensemble Montée er på sitt beste.
Samspelet er suverent, Tjore syng prikkfritt og låtmaterialet står til god stemning sjølv for dei nyinnvidde.
At lyden ofte jobba mot dei under det korte settet kan ikkje bandet ta på si kappe - sjølv om det utvilsamt la ein dempar på opplevinga for fleire i salen.
Det som derimot er faren for eit band som Montée er å snuble i flinkisfella.
Musikken deira er så elegant skrudd saman at ein til tider vert minna på det flinkaste bandet på folkehøgskulen sin, og ein skulle ynskja at dei som sto på scena hadde gått litt hardare inn for å sjarmera oss som sto i salen.
På ein kveld som i går var likevel ikkje så farleg.
Montée leverte noko godt til publikum i Teltet i går, med eit låtmateriale som lovar bra for den nye plata.
Me håpar og trur at konserten deira på Sentrum Scene i kveld kan stå til eit endå meir overbevist terningkast.
| 1 |
001636 | Stang ut
Det er glatt i Oslos gater i dag.
Men når Anine Stang går på trynet, gjør hun det på en av by:Larms scener - i beste konserttid.
Noen skal visst bare bli stjerner, koste hva det vil av tid, krefter og stadig svinnende skamfølelse.
En av disse er snart 26 år gamle Anine Stang, sist sett i Det Store Korslaget på TV2, som med et par år på baken i Los Angeles - og trolig langt flere foran speilet, syngende inn i hårbørsten, håpløst forelsket i ideen om å være artist - nå prøver å stable en artistkarriere på beina her til lands.
Etter å ha bevitnet den ubehjelpelige by:Larm-konserten hennes på Tilt torsdag kveld, er det fryktelig enkelt å håpe at akkurat dét målet går til helvete.
Det er nemlig ikke et eneste øyeblikk som formidles fra scenen som føles friskt, originalt eller verdifullt.
En klam eim av Oslo Fashion Week henger over både bandet og "danserne", som deiser rundt på scenen ikledd hver sin bjørnefitte idet Stang bruker åpningslåten til å gjøre Stella Mwangis selverklærte tonedøvhet til skamme.
Deretter svikter symptomatisk nok strømmen.
En fem minutter lang pause føles som det tredobbelte.
Det er trist og flaut.
Så begynner konserten igjen, og det hele blir utrolig nok enda tristere og langt flauere.
Generisk synthpop, "sleazy" og gjennomkynisk LA-rock, forsøksvis såre ballader om hverdagens forløsende magi - alt er svøpt i den samme tomheten, ingenting betyr noe og popmusikk føles med ett som et konsept utviklet av vampyrer som livnærer seg på livsglede istedenfor blod.
by:Larm skal ha ros for at de i tiltagende grad åpner opp programmet for virkeligheten utenfor Youngstorget, der ferske artister med en reell sjanse til å dominere hitlistene også får sjansen til å bevise at de fortjener det.
Men det åpner også for fullblodskalkuner man på forhånd burde skjønt aldri ville kunne lette en millimeter fra bakken.
Kvakk som byr.
| 0 |
001637 | Harde kår og innavl
Jeroan Drive er i store trekk en krysning av Blood Command og Social Suicide, og fremstår med det som en blåkopi av seg selv.
Bandmessig innavl er blitt hverdagskost i det bergenske hardcoremiljøet.
Det har seg nemlig slik at to tredjedeler av Blood Commands besetning, samt Remi Arefjord fra Social Suicide, samt Bjarte Haugland som livegitarist, trakterer instrumentene i det som er et band med en lite konstant medlemsbase.
Bare vokalist Stein Erik Fæø står igjen fra originalbesetningen datert til ti år bak i tid, den gang prosjektet gikk under navnet Distortion Deadline.
Det er åpenbart at den vrælende Fæø er en frontmann som ikke gir seg lett, noe som muligens skyldes at han er den eneste i bandet med et utelukkende fokus på Jeroan Drive.
Han skal nok av den grunn ha de største dosene ære for at en oppfølger til platedebuten The Stones Remain In Silence fra 2007 slippes i løpet av året.
Rimelig lovende låter fra den kommende andreplata har blitt sluppet, til tross for at også disse tydelig demonstrer problemet med søskenkjærligheten i vestkystens hardcoremiljø.
De låter på mange vis skremmende likt både nevnte Social Suicide og Blood Command, der lydbildet baseres på klassiske punkriff, en energisk hardcoreånd og ikke minst et åpenbart melodisk tilsnitt.
Begge de nevnte bandene viser imidlertid hakket hvassere låtskriveregenskaper enn Jeroan Drive.
Som liveband er det egentlig grunnleggende lite å syte over.
Jeroan Drive er nemlig et band som kan, vil og vet hvordan pur hardcore skal spilles på en scene.
Det må også sies at vokalist Stein Erik Fæø er en overraskende habil sanger og scenefigur, der han med overbevisende engasjement klarer å holde energien resten av bandet koker over med i sjakk.
Men i all hovedsak vet jeg at dette har jeg sett, hørt og bevitnet dette tidligere.
Dette innebærer at man ser bort ifra én liten detalj; nemlig at dette er første gang jeg opplever Jeroan Drive på en scene.
Surmaga som det høres ut:
Det er trist å måtte meddele at absolutt ingen trenger Jeroan Drive, med unntak av vokalist Fæø i hans søken etter å få spilt i et like kult band som hans medsammensvorne.
| 0 |
001638 | Pow!Pow!
Progspace instrumentalmusikk kan slå begge vegar.
Pow Pow greier heldegvis å halda seg på den smale sti.
Når Pow Pow ynskjer velkomen til sin konsert på by:
Larms mest absurd søylebefengte konsertarena, Sub Scene, er det trommisen som tek seg av pratinga.
Og kvifor ikkje?
Bandet, men røtter både i hovudstadens mørke øvingslokale og Sørlandets glade kyrkjemusikkmiljø, har trass alt ingen vokalist med ein naturleg plass bak mikrofonen.
Her er det synth, rytmeinstrument og ein stødig strengseksjon som dreg heile skuta - galaktisk instrumentalmusikk har for lengst fått sitt ansikt med denne gjengen.
Utfordringane live er openbare:
Korleis skapa dynamikk i forhold til plata, fjorårets flotte, men strengt polerte, Last Days On Earth?
Korleis få publikum med på fråveret av ein vokalist?
Korleis ignorera det faktum at halve bandet er skjult for publikum bak desse pokkers gigantsøylene?
Vel, det treng ikkje vera så vanskeleg.
Pow Pow er ingen nybegynnarar på scena, og låtmaterialet kler liveformatet strålande.
Prog- og spacereferansane snik seg så vidt det er unna guteromspreget, kanskje fordi det framstår langt røffare framført enn på plate - sistelåta "Icarus" var "klubba opp", og resultatet kunne fort ført til tilløp til dansing hadde det ikkje vore for at det stort sett sto unge alvorlege menn framfor scena - medan lydmannen openbart hadde gjort noko rett før konsertstart.
Pow Pow gjer eit overraskande sjarmerande inntrykk etter si tilmålte tid på ei av festivalens mest utakknemleg scene.
Dei har staka ut ein komplisert veg for seg sjølv, som fort kan ta omturar om pretensiøs sjølvhøgtideleghet, men enn så lenge er det inga grunn til å tvila på retningssansen til gutane
| 1 |
001646 | Øk det og styrk det!
Honningbarna har skjønt kva by:
Larm handlar om.
Då Honningbarna sto skulder mot skulder og tok imot jubel frå eit fullstappa Rockefeller i går kveld, kunne dei gjera det trygge på at dei hadde gjort alt som sto i deira makt for å gjera seg fortent til den massive omtalen dei vart tilgodesett i forkant av by:Larm.
Der og då var dei sjølv inkarnasjonen på kva festivalen handlar om:
Å ta tak i den sjansen ein har fått tildelt, og angripa den med ein styrke ein ikkje i noko tilfelle kan angra på i ettertid.
2011 ser ut til å bli eit surrealistisk år for Honningbarna.
Medan alle som ein framleis er innrullert i det norske skulevesenet, har sigeren i Årets Urørt helt bensin på eit allereie ulmande bål av forventingar under føttene til sørlendingane.
Plateslepp, turné og festivaljobbing ventar - parallelt med skulemusikal og engelskeksamenar.
Kanskje det er denne blytunge kvardagsforankringa som gjer at vokalist Edvard HaraldsenValberg omtrent midtvegs i settet på Rockefeller, etter ei forrykande oppvising i energisk speleglede, brølande kristiansandsdialekt og kontant punkrock, tydeleg blir satt ut av kva det er som faktisk foregår.
Uvanleg for noko band så langt på årets festival, verkar Honningbarna rett ut takksame for moglegheita til å spela.
Innstillinga smittar òg over på eit i utgangspunktet vanskeleg publikum, som tek imot kvart einaste celloriff med opne armar.
I sin enorme speleiver gjorde dei unna settet sitt på 25 minutt, noko som frigjorde plass til ein halsbrekkande gjennomkøyring av Raga Rockers evige "Noen å hate" som avslutningsnummer.
Men neidå, inga grunn til å hata Honningbarna.
Innsatsen på deira Rockefellerdebut står til toppkarakter, og dersom låtmaterialet vekser til, samstundes som den ungdommelege gløden held stand, vert dette vanvittig moro å følga
| 1 |
001648 | Veien tilbake
Turns er for øyeblikket landets beste flinkisband.
Etter omtrent fem år med planlegging og hardt arbeid fikk Montée-frontmann Anders Tjore endelig ferdigstilt Turns debutalbum nå i januar.
Out, som plata heter, er fylt til randen med smart arrangert gitarpop med en tung jazzflinkisfaktor ved seg.
Det er en utgivelse det er verdt å applaudere lenge over.
Det overraskende store oppmøtet blant publikum klokken halv ni på fredagskvelden må nok sees i sammenheng med by:Larms stadig voksende publikumsmasse, men det er likevel et tydelig tegn på at også livebandet Turns har hatt et betydelig forventningspress hengende over seg.
At Out har blitt produsert etter strenge dogmeregler hva instrumentering angår er én sak, men også dette ser ut til å ha vært et bevisst valg med tanke på konsertuttrykket.
Ideen om det klassiske rockebandet blir i stor grad hyllet, der samtlige bandmedlemmer, inkludert blåsere og pianister, står på en demokratisk rekke på Rockefellers scenekant.
Det er åpenbart at Out er langt mer tiltenkt liveformatet enn hva en først skulle tro, et faktum som gjør Tjore med venner, og ikke minst publikum, mer enn godt.
Et overraskende tidløst uttrykk til side, Turns har likevel et sterkt preg av 60-tallsnostalgi over seg.
De klassiske arrangementene i seg selv er et tegn på dette, men også bandets slips-og-skjorte-oppi-buksa-politikk peker i denne retningen.
Akkurat dette er nok tvilsomt et faktisk imagevalg, men bassist Christian Engfelt løfter inntrykket betydelig med sitt vesen; en Ringo Starr-klon med steinansikt, Beatles-sveis og streng bekledning.
Livepresentenasjonen av Out byr på låter der hvert eneste sekund er en demonstrasjon av ren bandteknisk overmenneskelighet.
Disse låtene evner likevel enkelt oppgaven å gripe hardt, men vennlig tak i publikum.
Erlend Øye-coveren "Like Gold" er et perfekt eksempel på dette, men også andre albumhøydepunkter ("Misty Roses", "Hours Pt. II", "For The Love That Still Grow" og "While You Are Leaving").
Mange høydare, jovisst, men det sier mest om dette bandets massive kvaliteter.
På tross av publikums skyhøye forventninger leverer Turns et stramt og konsentrert, men slående lite anstrengt sett.
Turns er det akkurat nå det norske bandet som naturligst mestrer spesielt én sak:
Å servere deg et poputtrykk du aldri trodde du hadde behov for å se tilbake til.
| 1 |
001649 | Generasjon mørk
Den purunge kvartetten Aristillus er allerede forbi punktet der de kan kalles lovende.
Knyttet nært opp mot platebutikken Tigers musikkscene debuterte nylig fire nymyndige oslogutter med Devoured Trees & Crystal Skies, en albumutgivelse som med stødige, unge middelklassehender viderefører den mørke, dvelende og smått eksperimentelle kvalitetshardcoren bysbarn som blant andre Snöras, Kaospilot og Dominic de siste årene har gitt ut på Tigers egen label, ypperlige Fysisk Format.
Debutalbumet inneholder låter av høy kvalitet, der den pure hardcorens energi og gitarriff kombiners med indierockens drømmende og utforskende lydlandskap.
Når det likevel ikke er noe mesterverk, skyldes det først og fremst manglende variasjon.
Det montone ved Aristillus lydbilde kommer også i blant frem på scenen, men i et femogtjue minutter langt sett rekker ikke dette å slå ut som et negativt element.
Det å skulle opptre på by:Larms mest ensomt plassert konsertlokale, Sub Scene, en ungdomsklubb uten alkoholservering - og det attpåtil så tidlig som klokken halv ni - har sine åpenbare ulemper.
Et påfallende dårlig oppmøte er det ikke, men det er likevel ikke usannsynlig at Aristillus står bak lørdagens minst folksomme konsert.
Heldigvis later ikke dette til å plage kvartetten i merkbar grad, og særlig gitarist Håkon Ross viser et smittende engasjement.
Om ikke Sub Scene kan by på et suverent publikumsoppmøte, disker de på den annen side opp med nær perfekt lyd.
Med Aristillus' tendens til å hoppe fra det harde og energiske rett inn i lydskildringer av bekmørke granskoger, er dette en ren og skjær nødvendighet.
Uten at det på noen måte fremstår syntetisk eller påtatt spiller de tidvis også av mørke og lavmælte pianopartier fra albumet mellom låtene.
Et enkelt, men effektivt triks for å fremstå mindre joviale enn de etter all sannsynlighet er.
Tross i at debutalbumet har vært ute i underkant av fire uker er nytt materiale allerede klart til presentasjon, og det med en låt som fremstår som konsertens mest fabelaktige.
Aristillus briljerer i det hele tatt nok til å kive mot sine eldre sjangerfrender og -forbilder.
Lovende, og ikke minst imponerende.
| 1 |
001652 | Misunnelsesverdig tight
20-åringene i Envy er en aldri så liten live-sensasjon.
Fredag leverte Envy en av festivalens mest omtalte konserter da de fylte Urørt-scenen på Internasjonalen til bristepunktet.
I etterkant løp ryktene om en aldri så liten sensasjon av en gruppe blant bransjefolk og journalister.
Praten kommer neppe til å stilne med det første – Vinzy V og Nico Sereba er rett og slett eksepsjonelle livetalenter.
Selv med et fullt band i ryggen og flankert av tre korister var det aldri tvil om hvem som var i fokus på den forholdsvis vanskelige teltscenen, og fra annenlåta "Show some love" snakker vi maktdemonstrasjon.
Helstøpt, blodtight og gjennomarbeidet, men langt fra sjarmløst.
Begge gutta har til enhver tid fokus på publikummet foran seg og maskerer det faktum at selve låtene ikke er oppsiktsvekkende i seg selv med et skamløst scenetekke, et årvåkent øye på publikum og et oppriktig ønske om å underholde.
Med en Karpe Diemsk dynamikk seg i mellom, et par comic reliefs og en sistelåt i "Set To Go" som sitter, har gruppa et grunnlag for å kunne nå langt utafor Ring 3 - noe de fleste rappere her til lands bør misunne dem.
Så da gjenstår det vel bare å lage hitsa, da.
| 1 |
001654 | Dans på tro og ære
Tôg et liveband som fortjener å danses til.
Lenge.
Tôgs debutplate har ennå ikke blitt sendt av gårde til platebutikkene, men stavangerbandet har på et knapt år likevel klart å skape seg et navn de fleste vil kunne gjenkjenne.
Dette er takket være tre radiosingler ("Sansen", "Reint mel i påsen", "Pusten fra") som alle demonstrerer et band med et ønske om å lage moderne popmusikk ut av mye gammelt.
Med baritongitarer, gamle orgler og analoge synther fremstår Tôg ved første øyekast mer som et rockeband enn en gjeng mennesker som komponerer svært dansbar popmusikk.
Vokalist Lars Christian Olsen, en bitteliten mann, er en karakter det er verdt å merke seg øyeblikkelig, noe man umulig kan unngå når Tôg opptrer på en scene.
Som en uvirkelig danseglad kar, som gledelig menger seg med den like glade fansen på første rad, fortoner han seg som et søtt stikk i siden til den introverte og hovne hipsterskikkelsen litt for mange andre band har pekt ut som frontfigur.
Med kunnskapen om at bandmedlemmene sverger til kristendommen kan man, om man lar fordomsfull ignoranse ta overhånd, anta at Tôg er et lovsangband som har klart å havne utenfor den sedvanlige pinsemenighetnisjen.
De har valgt bort pompøs og kjip gitarpop til fordel for herlig uanstrengt dansemusikk, samt byttet ut "Gud" med "du".
Neida.
Bandets image er likevel slående, der samtlige bandmedlemmer har valgt å kle seg som pastorer i sivil.
Dette gjennom å ikle seg sorte graverdskjoler og tettsittende turtleneck-gensere.
Litt strengt kunne man påpekt at flere av Tôgs låter minner umiskjennelig om hverandre, og at låtene i seg selv fort havner i et repetetivt rom.
Slik kritikk får heller vente til en potensiell plateanmeldelse, for live gjør Tôgs dansbare og høyst organiske elektropop lite annet enn å spre tonnevis med varm glede.
Og dans.
Og latter.
| 1 |
001659 | Ut av skrapet
Amerikaopphald og skilsmisse til trass:
Bigbang kjennes akkurat passe trygge på seg sjølve på sitt siste album.
I samband med utdelinga av årets Statoil-stipend, som er meint å fremja norsk musikkeksport, skisserte juryformann Knut Schreiner det han såg på som føresetnadar for norske bands suksess i utlandet.
Eitt av punkta han trekte fram, var dyrkinga av eit særare musikalsk uttrykk, på sida av mainstreamen.
Eit anna var å i mindre grad enn det engelskespråklege artistar kan tillate seg å fokusera på det tekstlege innhaldet i låtane.
I arbeidet med sitt siste studioalbum verkar det på ingen måte som Øystein Greni og resten av Bigbang har tenkt i liknande baner, sjølv om dei i dei siste åra i stor grad har konsentrert seg om den amerikanske marknaden.
Epic Scrap
Metal er blitt ei lyttevennleg og sterkt amerikainspirert plate, med Grenis tekstunivers i sentral posisjon.
Lytta til frå ein norsk ståstad er det heldigvis inga grunn til å klage.
Etter instrumentalintroen "How things rot" slår andresporet "Everybody And Their Broken Hearts" an tonen for resten av plata - i alle fall innhaldsmessig.
Greni har ikkje lagt skjul på at ein vanskeleg periode i privatlivet har danna bakteppet til låtskrivingsprosessen til Epic Scrap
Metal, men med tekstlinjer som "Messing up in love everyone should do / And then we get better at it" og "But I´m coming back againg /Almost healed ironed and smooth" førebur Greni lyttaren på det som istaden for å vere ei introvert sjølvransaking av ei plate, er ei feiring både av Bigbangs musikalske førebilete, og av deira eigne røtter som band.
Se Lydverkets ferske intervju med Øystein Greni:
Det er ikkje til å kome utanom at USA-opphaldet har satt djupe spor i Bigbang, og Epic Scrap
Metal er full av klare nikk i retning 1970-talets rockescene.
Her er både solstrålene og støvet frå Los Angeles sine gater teke med, med eit svært dynamisk album som resultat.
Frå den neddempa "Cities Of The Plain", som sender tankane heilt tilbake til dei fyrste Bigbang-albuma, til nabosporet "Kill My Buzz", der Thomas Seltzer har satt eit umiskjenneleg preg, til det storslagne tittelsporet som avsluttar det heile - Bigbang viser akkurat kor langt dei kan tøya seg som band, utan at det kjennes som om dei nokon gong går på kompromiss med seg sjølve.
Det er denne tryggleiken på seg sjølv som gjer at Epic Scrap
Metal er blitt eit såpass vellukka album, og som gjer at det kjennes så godt å vera tilbake i deira musikalske famn
| 1 |
001660 | Med vidåpne øyne
Fjorden Baby! foredler den balstyrige energien fra debutalbumet på storslagen klubbpop-oppfølger.
Jeg må vel innrømme at da Loddefjordingene albumdebuterte i 2009, tenkte jeg at dét kom til å være første og siste livstegn fra denne banden.
John Olav Nilsen kapret publikum, også det Fjorden Baby! syntes å ville nå med sin Urørtfinalistlåt "Karoline", og albumet var såpass sprikende at man fikk følelsen av at de ikke helt visste hvor de ville.
Én låt stakk seg imidlertid ut:
"Anorektisk Utopi", som med stikkende synthlinjer, syredryppende tekst og pumpende klubbrytmer skulle vise seg å skape presedens for hvordan bandet kom til å høres ut i fremtiden.
Og det er nettopp der vi finner Se Deg Rundt I Rommet, som et eksentrisk, dampende dansegulvfrieri det er vanskelig å motstå.
Som på debuten er dette spilt inn og produsert med Jørgen Træen og Yngve Sætre, men der det tidligere kunne høres ut som band og produsenter snakket forbi hverandre, låter samarbeidet denne gangen spot-on:
Over den boblende basslyden er et rikt orkestrert og tilsynelatende ekstremt velspilt band med fullt fokus.
Denne vellyden er hovedgrunnen til at Se Deg Rundt I Rommet har blitt så bra, og i særdeleshet høres dette på albumets nøkkellåt, den seigt suggererende "Deigen" - en slags norskspråklig, hyperaktiv blanding av Underworld og Happy Mondays.
Det er dog tett mellom høydepunktene også utenom denne.
Frenetiske "Anarki & Virvar" er en tidlig favoritt med trance-sagsynthlyd og ordentlig mye tromming, "Tunnelene" er et dubduftende mesterverk, og nyeste singel og avslutningsspor "Himmelen" bør bli deres største hit til dags dato, og en selvfølge på bestelåtlister når det norske musikkåret skal summeres opp.
Den eneste låten som skurrer er i mine ører "Som På TV"; en ballade som kun fungerer som en unødvendig festbrems midtveis i albumet, og som dessuten blir veldig likt i uttrykket som et visst annet Loddefjordsorkester.
Heldigvis er denne omkranset av låter som nesten utelukkende holder skyhøy kvalitet idet bandet leker seg gjennom ulike inspirasjonskilder, fra de mest depresjonsbelastede strøkene av Nordvest-England ("I Løp Av En By") til langt mer solfylte og nærmest muntre "Rendezvous".
Se Deg Rundt
I Rommet skyter Fjorden Baby! ut av øvingslokalet og inn i den ionosfæren av band som både lykkes med å foredle et særegent uttrykk og beholde poptalentet intakt.
Sånt blir det musikalske hyggestunder av, og dermed har Bergen for alvor fått enda et band andre byer i Norge kan misunne dem.
| 1 |
001661 | En varslet nedtur
Lupe Fiascos tredjealbum Lasers lever i stor grad opp til artistnavnet.
Mye bakenforliggende historie bak Lasers, gitt.
Lupe Fiasco som så ut som en av de gutta som definitivt hadde fremtiden foran seg etter debuten Lupe Fiasco's Food & Liquor nesten fem år tilbake, før han etter den streite oppfølgeren The Cool havna i en plateselskapslimbo med Atlantic.
Det hele kulminerte med at han og fansen protesterte utenfor Atlantics kontorer i et forsøk på å få selskapet til å enten gi ut Lasers eller frigi Fiasco fra kontrakten sin.
I etterpåklokskapens lys kan en vel argumentere for at demonstrasjonen var en bjørnetjeneste for alle involverte.
Varsellampene begynte strengt tatt å lyse allerede før skiva var gitt ut.
Fiasco selv klarte å uttale at han ikke har noen følelser for albumet i det hele tatt og har brukt mesteparten av promointervjuene på å forklare Lasers som en to år lang prosess der han var offeret.
Strengt tatt virket vår mann fra Chicago drittlei av Lasers lenge før den traff butikkhyllene.
Og det høres.
Tidvis er det nesten vanskelig å tro det er samme mann som gav ut ambisiøse Food & Liquor, med fantastiske "Kick Push" som lokomotiv, som står bak dette skuffende tredjealbumet.
Hvis du er helt ukjent med Lupe fra før, vil Lasers sannsynligvis høres ut som et helt streit, om ikke litt over gjennomsnittelig pop-rap-album uten de store høydepunktene.
For oss som har fulgt Chicago-gutten noen år er albumet en virkelig nedtur.
De sterke tekstene, evnen til å gjøre uforutsigbare trekk og viljen til å lage låter ser, med et par hederlige unntak, ut til å være totalt forduftet.
Og det til fordel for en rekke av svake enkeltspor hvor Fiasco underpresterer som rapper og låtskriver, og hvor produsentene ser ut til å gjøre alt de makter for å skjule talentet hans.
Fra den grusomme rockeren "Sate Run Radio" (som trekker ned en karakter alene) til plumpe "I Don't Wanna Care Right Now" er albumet blitt en utrolig tafatt affære, der nesten alle låtene høres ut som uengasjerte forsøk på å lage "noe for radio".
Boksemetaforene i "Till I Get There" leveres, talende nok, uten punch, og John Legend er ikke i nærheten av å klare å dra i land "Never Forget You" egenhendig.
Det finnes dog lyspunkt de få gangene Fiascos ubestridelige evner får fritt spillerom.
Skylar Grey-gjestede "Words I Never Said" og det tekstmessige sterkeste kuttet "All Black Everything" viser frem den Lupe vi kjenner fra før, og et visst potensiale kan også anes i mørke, men håpløst bortskrudde "Beautiful Lasers".
Uten at to og et halvt spor er nok til å redde albumet.
Snarere viser det bare konturene av hva Lasers kunne ha blitt til.
| 0 |
001662 | Ny frukt på gammel gren
Varm sekstitallsglede fra et lystig Oslorock-allstarlag.
Det lyser "sideprosjekt" og "supergruppe" lang vei når man leser besetningslisten i The Apricot: Anders Tjore (Montée, Turns), Christian Engfeldt (Cato Salsa Experience, Turns), Børge Henriksen (Skambankt, Brut Boogaloo), Peder Bernhardt (The Indikation) utgjør kjernen, mens man blant støttespillerne finner deler av Jaga Jazzist.
Som The Apricot har de gitt seg sekstitallspsykedeliaen i vold, og laget et album som både viser stor kjærlighet for sjangeren og som også unngår de verste pastisjene.
Det finnes nok av band i Norge som kler seg opp i grå dresser, vannkjemmer håret og høres ut som rene epoke-hyllester (bandmedlemmene her har spilt i et par av disse selv), og disse prosjektene har en tendens til mer å fungere som et musikalsk museum enn som et eget band.
I The Apricots tilfelle står ikke sjangertilhørighet i veien for låtmaterialet, noe som gjør at det låter friskt og muntert -selvfølgelig alltid med band som The Beatles (ca.
"Taxman"), The Kinks og Strawberry Alarm Clock hvilende over materien.
Det er Tjore og Bernhardt som stort sett deler på låtskrivingen, og begge fremviser god pop-form her.
Av albumets beste låter må nevnes den blåser-krydrede refrengfesten "Soup d'Jour", surrealistiske "We Believe In Zoo", The Apples In Stereo-hintende "Do You Mind?" og albumbeste, knallsterke "Too Far Behind".
Disse fronter et album som profiterer på spilleglede og overskudd - og i en sømmelig anakronistisk produksjon låter The Apricot som et moderne band av gårsdagen, der lidenskapen for et tiår går hånd i hånd med poplåtskriving av høy klasse.
| 1 |
001663 | Mordet på Jessie J
Jessie J sliter med å koma seg vekk frå låtskrivarrolla på debutalbumet Who You Are, trass eit openbart talent.
Dersom du nokonsinne har gått rundt med "Party In The USA", Miley Cyrus sin største hit til no, på hjernen, er det ikkje berre Disney-konsernet og ein overivrig farsfigur du har å skulda på:
Ein 22 år gamal låtskrivar frå London er også medansvarleg.
Etter å ha skrive låtar for artistar som Justin Timberlake, Alicia Keys og Christina Aguilera er no Jessie Cornish, betre kjend under artistnamnet Jessie J, klar til å stå på eigne bein.
Problemet med debuten Who You Are, er at ho ikkje greier å halde desse beina samla.
Medan fyrstesingelen "Do It Like A Dude" lanserte Jessie J som rå festjente a là Rihanna (til trass for at ho på grunn av ein hjartesjukdom verken kan røyka eller drikka), viste neste singel ut, den fengande poplåta "Price Tag", fram ein adskilleg mindre aggresiv artist.
Då "Casulty Of Love", ein kraftballade som sender tankane tilbake til 90- og 00-talets r'n'b-divaar, vart lansert som tredje singelval, var det grunn til å byrja å lura:
Kven er eigentleg Jessie J?
Skal ein dømma utifrå solodebuten, verkar det ikkje som hovudpersonen sjølv har bestemt seg heilt for akkurat dét - til trass for albumtittelen.
Samlinga av låtar høyres i litt for stor grad ut som overskuddsmateriale tiltenkt andre artistar
- Katy Perry kunne utan problem overtatt "Abracadabra", Christina Aguilera hadde jubla over "Mama Knows Best" då ho spelte inn Back To Basics, og nemnte "Do It Like A Dude" var faktisk eigentleg skrive til nettopp Rihanna.
Dette betyr likvel ikkje at Jessie
Js talent er til å tvila på - ho overbeviser stort som vokalist, og som singlane har demonstrert er ho i stand til å utføra godt pophandverk.
Men når framføringa gang på gang bikkar over i det masete (h-h-h-hei på deg, "Big White Room"), lydbildet i litt for stor grad snur seg mot VG-lista anno 1996, og tematikken beveger seg i eit NRK Super-landskap av å tru på seg sjølv og ikkje bry seg om kva nokon andre seier (hallo, "Stand Up"), greier ikkje Jessie å glatta godt nok over Who You Ares schizofrene trekk.
| 0 |
001664 | Kjærkomment comeback
Selv etter et ti år langt fravær fremstår Rival Schools langt friskere og mer autentiske enn de fleste av bandene på dagens alternativrockscene.
Merittlisten er imponerende.
Walter Schreifels spilte bass i Youth of Today, og inspirerte tusenvis av hardcorekids som vokalist og gitarist i Gorilla Biscuits før han hadde rukket å fylle tjue.
Senere dannet han det stadig underkjente, men svært innflytelsesrike posthardcorebandet Quicksand, og da han trommet sammen et allstarlag fra New Yorks hardcorescene og dannet Rival Schools rundt årtusenskiftet lå alt til rette for det endelige kommersielle gjennombruddet.
Istedet gikk bandet sakte i oppløsning etter å ha sluppet det kritikerroste debutalbumet United By Fate på sensommeren i 2001, og spilt inn en oppfølger som tydeligvis var så vanskelig at den aldri har blitt utgitt (den har blitt lekket på nettet med den smått ironiske tittelen Divided By Fate).
Selv om de offisielt bare var oppløst i fem år (2003 - 2008) skulle det altså ta nesten dobbelt så lang tid før Rival Schools følte seg klare til å slippe sitt andre album - eldre og åpenbart klokere, men musikalsk ganske uforandret.
"I've had battles in my life/to keep me distracted/oh it's just a lame excuse/for acting how I acted" synger Schreifels på åpningskuttet "Wring It Out", med en blanding av bitterhet over bortkastet tid og genuin glede over å være tilbake.
Linjer som "I've been down, down, down/it's not easy to start again" står dog i skarp kontrast til den livsbejaende og energiske melodien, men denne viljen til ærlighet og selvransakelse er utvilsomt et av bandets sterkeste kort.
Med stor emosjonell kraft skildrer Schreifels et turbulent forhold på "Small Doses", en skjør kraftballade som befinner seg i kryssilden mellom Big Star og Smashing Pumpkins, og kulminerer i en gåsehudfremkallende gitarsolo.
Før det har "69 Guns" markert seg med et suggerende, sommerlig riff, mens "Eyes Wide Open" har bevist at denne middelaldrende firerbanden fremdeles kan holde høyt tempo om de vil.
Singelen "Shot After Shot" har et herlig frekt driv, et deilig melankolsk refreng, og når et forløsende klimaks som får det til å kile i magen.
At et par av låtene kanskje er litt melodisk anonyme ("Big Waves" og "The Ghost Is Out There") gjør egentlig ingenting, verre er det at "Choose Your Adventures" stikker seg ut som en i overkant promiskuøs flørt med oppjaget raprock og står igjen som en krampeaktig avsporing i mine ører.
Skjønnheten i Rival Schools musikk ligger først og fremst i subtile detaljer og i Schreifels værbitte stemme, kloke tekster, nøkternhet som låtskriver og evne til å stadig overraske med distinkte riff og sitrende gitarsoloer.
Fyren er rett og slett en poet.
For et publikum som aldri kan få nok av Foo Fighters bør Rival Schools være et meget interessant alternativ.
Pedals er kanskje ikke en slik plate det er verdt å vente på i ti år, men viser fremdeles et band som er langt tightere, friskere og mer autentisk enn de fleste av de overfølsomme posørene på dagens alternative rockscene.
| 1 |
001669 | Brukte sprøyter
Lyspunktfattig debutalbum fra nok en tungsindig, britisk vennegjeng.
Ahh...
Det britiske hype-maskineriet.
Et tungtprustende, krigstypeskrevet annonseringsverktøy som i flere tiår i overrumplende grad har forsøkt så godt det kan å skryte opp liktlydende band som som til syvende og sist sjelden tåler presset.
For noen år siden var det The Strokes-kopibølge #1: The Cribs, The Rakes, The Futureheads.
Så fikk vi The Strokes-kopibølge #2: The Maccabees, The Fratellis, The Rumble Strips.
Nå har vi Glasvegas, The Big Pink og White Lies - denne gangen snakker vi om band med stor forkjærlighet for katedrallyd, det skotske støypopbandet The Jesus And Mary Chain og det å skildre arbeiderklasselivet og -kjærligheten i skitne, poetiske vendinger.
Det er ikke plass til så mange relativt like band i rampelyset samtidig, men når noen til stadighet faller fra (White Lies imploderer av selvhøytidelighet, The Big Pink har bare to gode låter), er det klart at det er et tomrom som må fylles.
Denne gang er det The Vaccines' tur til å forsøke seg i dette segmentet, og resultatet er dårligere enn man kunne forvente.
Førstesingel og åpningslåt, "Wreckin' Bar (Ra Ra Ra)" var en av mine favorittlåter fra året som gikk - tungt Ramones-influert, javisst, men samtidig kledelig oppstemt, smittende og med passe dum allsangtekst ("pretty girl/wreckin' bar/ra ra ra ra/yeah, you are").
Publivet møtte katedrallyden.
Svaret på spørsmålet What Did You Expect From The Vaccines? blir dermed "et band som ikke forsøker så voldsomt å låte som alt annet som er britpopulært akkurat nå", en forhåpning bandet bruker store deler av debuten sin på å torpedere.
Ta for eksempel andresingelen "Post Break-Up Sex".
Dusinvarestøypop med dusinvaretekst der vokalist Justin Young synger med påtatt livstrøtthet over Pulp-pastisjer.
Det låter som et dårlig felles multiplum, og det er mange slike forglemmelige stunder her.
"A Lack
Of Understanding" bygger på samme refrenglest som nevnte andresingel, det samme gjelder "Blow It Up" og Coldplay-kopiene "All In White" og "Family Friend" (med den tekstmessige bunnoteringen "does everybody really feel high as a kite/well I don't really know if they do, but they might").
Det er "Wreckin' Bar", "If You Wanna" og "Norgaard" som står ut på platen.
Dette er de kjappeste låtene, og der The Vaccines har sin styrke og et snev av særpreg.
Resten av albumet faller ned i den britiske, regnvåte rennestensmiddelmådigheten, der de må plaske rundt i selskap med altfor mange andre band med skinnjakker, påtatt arroganse og et evig søk etter egenart og melodier.
| 0 |
001670 | Det var det?
The Strokes har vanskar med å forklara kva som eigentleg er poenget med The Strokes på fjerdealbumet Angles.
Året var 2001, og The Strokes var over natta blitt opphøgd til rockens framtid.
Med debutplata Is This It hadde dei fem gutane frå New York City drege gitarbasert musikk opp av ein sump av nu metal og brutte illusjonar, godt hjulpne av stramme riff, ein finger trygt plassert på samtidas hovudpulsåre og ein ganske fordelaktig utsjånad.
No, ti år etter, er framtida her.
Den prikkar bandet på skuldra, og spør:
Treng eg dykk, eigentleg?
Svaret frå The Strokes kjem altså i form av fjerdeplata Angles, som i språkelege termar kanskje kan omsetjast til:
Same for oss.
The Strokes har ein eigen teft for album-opnarar, og også Angles byrjar bra.
Den reggaeinspirerte - og ein anelse Vampire Weekend-lydande - "Machu Picchu" viser fram rytmegitaristane Nick Valensi og Albert Hammond Jr. på sitt bortimot beste, og er sympotmatisk nok kreditert både Valensi og vokalist Julian Casablancas.
Sistnevnte har nemleg løsna sitt tidlegare svært så stramme kreative grep, og Angles er eit resultat av ein uvanleg demokratisk prosess.
Singelen "Under Cover Of Darkness" og tredjesporet "Two Kinds Of Happiness" følgjer opp, og spesielt tilhengjarar av tidleg Strokes vil nok nikka anerkjennande i takt til desse spora.
Etterkvart sklir diverre Angles ut i det som kjennes som eit uferdig og til tider kaotisk produkt.
Frå ein trygg og sjølvsikker start endar bandet opp med å vingla mellom ulike musikalske retningar, utan at dei greier å hosta opp eit ektefølt engasjement for nokon av dei.
Frå å høyrast ut som The Cars på "Taken For A Fool", hoppar dei over til ein uorganisk bossanova-rytme på "Call Me Back", og vidare til ein lite kledeleg Muse-pastisj på "Matabolism".
Det heile framstår så lite koherent at ein tek seg sjølv i å lengta tilbake til tida der Casablancas styrte skuta nærmast eigenhendig.
Det mest vellukka eksperimentet er faktisk "Gratisfaction", eit djupt nikk til Thin Lizzy, der Valensi og Hammond Jr. igjen får til eit godt gitarsamspel, og Casablancas sin vokal i mindre grad enn elles på plata avslører at han slett ikkje var i same studio som resten av bandet då albumet vart spelt inn.
Også på sistesporet "Life Is Simple In The Moonlight" er det tilløp til godt spel, i alle fall om ein ser forbi den horribelt grautete vokalen.
Som svar på det betimelege spørsmålet om kva funksjon The Strokes eigentleg ynksjer å fylla i 2011, sviktar likevel Angles som album.
I ein marknad der konkurransen er ein heilt annan enn for ti år sidan, verkar det som bandet har tatt alt for lett på oppgåva med å rettferdiggjera sin eigen ekstistens.
Rykta om eit nytt album innan kort tid har allereie byrja å svirra, og det er berre å kryssa fingrane for at The Strokes legg ein betre strategi ved eit slikt høve.
| 0 |
001672 | Hopp i havet
Frank Ocean debuterer med et mørkt, eksentrisk mesterverk som bør få den mest innbitte r&b-skeptiker til å svelge en tåre og hvine av glede i samme åndedrag.
Den 23 år gamle New Orleans-sangeren Frank Ocean har inntil nylig vært mest kjent som eldstemann og ikke-rappende vokalalibi i det allstedsnærværende, hyperaktive Odd Future-kollektivet, som på kort tid har tatt sin dypt underholdende, horrorcore-flørtende og knarkvennlige rap fra Los Angeles-undergrunnen til forsiden av Billboard Magazine og Late Night With Jimmy Fallon.
Med Nostalgia, Ultra, sluppet for gratis nedlasting som en uttalt spyttklyse i trynet til plateselskapet Def Jam, er statusen som hookvokalist allerede et tilbakelagt kapittel.
Ocean befinner seg for øyeblikket i studio med Beyoncé, som sporenstreks tok kontakt etter å ha hørt albumet, og begeistrede blurbs fra Diddy, Soulja Boy og andre prominente stemmer har skjøvet ham ytterligere oppover i bloggosfæren de siste ukene.
Jeg har vondt for å forestille meg hvem som skulle fortjene det mer.
Dette er nemlig noe så sjeldent som en plate som griper tak umiddelbart og samtidig fortsetter å vokse for hver gjennomlytting, full av lekre detaljer, gode ideer som viser seg enda bedre i praksis og ikke fullt så gode ideer realisert med en chutzpah som plasserer dem blant høydepunktene på albumet.
Som åpningslåten "Strawberry Swing", der Coldplays sang ved samme navn utgjør det musikalske fundamentet for Oceans målrettede ferd nedover minnenes kronglete sti, ladet med en emosjonell pregnans de gustenbleike engelskmennene selv ikke har vært i nærheten av siden, tja, "Yellow".
Eller "American Wedding", som benytter seg av The Eagles´"Hotel California" (gitarsolo inkludert!) for å plukke en høne med hvor uforpliktende vi elsker hverandre i vår sultne tid.
Legg til en tilbakevendende Kubrick-referanse, et gnistrende Coachella-snapshop i fantastiske "Novacane" og en kort-kort, men sentral Jodeci vs. Radiohead-skit, og brått kan den litt hipsterekle sjangerdefinisjonen "PBR&B" ha noe for seg.
Men det som skiller Frank fra røkla er først og fremst evnen og viljen til å gå inn i vår tid, med alt det medfører av tapte illusjoner og eksistensiell beven.
Og hvordan han byr på seg selv og sitt eget brustne hjerte, ikke ulikt Kanye på 808s & Heartbreaks, samtidig som han formulerer mer generelle sivilisatoriske kvaler, blottet for den anakronistiske eimen som hefter ved enkelte kontemporære neo-soulkolleger.
At han fullstendig parkerer vokalister som har bygd karrieren på å være lite mer enn dét - la Usher og Chris Brown stå som to eksempler - blir i denne sammenhengen først og fremst en bonus.
Nostalgia, Ultra er i korte trekk en utgivelse alle som sysler med r&b som drar veksler på hiphop og pop i 2011 må finne seg i å bli veid opp mot.
De aller, aller fleste vil bli funnet for lette.
Synd for dem; desto artigere for resten av oss.
| 1 |
001673 | Anabole hipsteroider
The Pains Of Being Pure At Heart biffer opp produksjonen på sitt sympatiske andrealbum.
Det var mange som fikk full pott på hipsterbingoen da The Pains Of Being Pure At Heart debuterte i 2009.
Tynne folk fra Brooklyn med sped vokal, fislete innspilling, selvbevisste tekster og et temmelig godt forhold til Tullycraft, 14 Iced Bears og andre band som hørtes ut som pysete utgaver av The Smiths.
Alle hipsterklisjéer satt til side var det samtidig ingen tvil om at kvartetten skrev skikkelig gode poplåter med lett gitarstøy, vakre harmonier og tekster som fikk et og annet øyenbryn til å løfte seg ("This Love Is Fucking Right!", noen?).
Til andrealbumet er noe av dette fislestempelet forsvunnet, og det skyldes den innhentede produsentduoen Flood og Alan Moulder (The Smashing Pumpkins, U2, Coldplay, etc).
De har strammet opp bandet betraktelig, noe som gjør at det låter mye mer frempå og krispt.
Noen ganger, som på andresingel "Belong", er de slettes ikke langt unna nevnte The Smashing Pumpkins i lydbildet, med den hvasse fuzzgitarlyden som signatur.
Allikevel er ikke bandet til å ta feil av: Kip Bermans hviskende stemme, den samme diskantdominerte lydprofilen og lidenskapelige poplåter som både støyer og er sukkersøte på samme tid.
Denne kjendisprodusentbruken vil muligens få noen av de mest Sarah Records-puristiske tilhengerne til å skygge banen, men alt i alt har dette vært en svært kledelig ansiktsløftning for bandet: melodiene trer frem i større grad enn tidligere - og på albumets aller beste øyeblikk, som "Girl Of 10,000 Dreams", "Heaven's Gonna Happen Now" og nevnte "Belong", er den barske produksjonen et viktig suksesskriterium.
Kort oppsummert høres Belong ut som det uekte barnet til Mellon Collie And The Infinite Sadness og Ashs 1977 - dette er velspilt, vakker fuzzmelankoli som det er lett å forelske seg både i og til.
| 1 |
001675 | Helg hele uka
The Weeknd har bygget et skeivt, sjarmerende ballonghus med et knippe knallsterke øyeblikk.
Rart hvor fort ting skjer om dagen.
Det tok ikke lange tida fra Drake begynte å promotoere The Weeknd på Twitter til Toronto-prosjektet til Abel Tesfaye ble plassert i den samme PBR&B-boksen som Frank Ocean (hipster-r&b, altså, eller progressiv r&b, som noen velger å kalle det).
Den beskrivelsen sier mindre om Ocean, Weeknd og (den manglende) likheten de to imellom enn den gjør om musikkskribenters stadige jag etter å putte ting i båser som varer en halvtimes tid.
House of Balloons, også den sluppet som en gratis miksteip på nett, er nemlig en god venstresving unna Oceans gjennombrudd Nostalgia, Ultra.
Der sistnevnte fremstår som helhetlig i all sin utforskertrang, er Tesafayes ballonghus skeivt og sjarmerende bygget på referanser som strekker seg fra den samme Toronto-lyden Drakes faste produsent 40 har levert på Drakes første utgivelser, til Beach House-samples, gråtende gitarer og britisk klubbmusikk.
Kanskje mer sprikende enn helstøpt, men definitivt interessant og med noen strålende øyeblikk.
De gangene prosjektet treffer hostes det nemlig opp et knippe låter med et bekmørkt hjerte tjukt utapå skjorta.
De overraskende velskrevne tekstene, som sirkler rundt kjærlighet, sex, dop og sorg, funker best i møte med klaustrofobiske og mørke produksjoner, som på åpningssporet «High For This» eller fantastiske, UK Garage-på-rohypnol-låtende «What You Need».
Når Tesafaye virkelig drar på og får vist fram følelsene som bor i stemmen hans på den smått strålende, nitriste «Wicked Games» er det liten tvil om hvilket potensiale The Weeknd faktisk har.
Når det er sagt:
Ikke alt sitter like bra på denne debuten, og idet Tesfaye møter mindre motstand skinner han også mindre som vokalist - utover skiva blekner rett og slett et par av låtene satt opp mot de sterkere øyeblikkene, og for eksempel «Coming Down» ender opp forholdsvis uinteressant etter et par gjennomhøringer.
Å kreve at alt skal være like oppsiktsvekkende som høydepunktene på en gratis debut-miksteip ville vært i overkant, og uansett hvordan man snur og vender på det, er House of Balloons blitt en sterk og uortodoks debut som lover strålende for de kommende åra.
PBR&B eller ei.
| 1 |
001676 | Glasset er tomt
Snaue tre år etter pangdebuten er det kun irritasjonsmomentet ved Glasvegas' oppblåste tristesse som lever videre.
Alt klaffet for den skotske kvartetten Glasvegas da de slapp sin selvtitulerte debutplate i 2008, som temmelig unisont ble hyllet som den viktigste begivenheten i britisk musikkliv siden Oasis' Definitely Maybe traff britpopen som et løpsk godstog 14 år tidligere.
I realiteten var albumet en gjennomgående solid og ofte rørende, men like fullt temmelig begrenset og monokrom oppdatering av wall of sound-estetikken Phil Spector skapte på sekstitallet og The Jesus & Mary Chain bygde ut med uansvarlige mengder klang og fuzz tjue år seinere.
Og om det i realiteten befant seg lite mer enn ti versjoner av samme låt bak vokalist James Allans dirrende skildringer av glasgowsk hverdagsdesperasjon, var det i det minste en god låt.
Til sammenligning er EUPHORIC /// HEARTBREAK \ ribbet for det meste som gjorde Glasvegas minneverdig.
Og la oss like godt begynne med låtmaterialet.
Etter den pretensiøse spoken word-introen "Pain, Pain, Never Again", blir det kjapt åpenbart at verden forlengst har innhentet bandet:
"The World Is Yours" er, i likhet med brorparten av låtene som følger den, en retningsløs og flat melodi forsøkt kamuflert med en pompøsitet selv en tungt kokainruset Brandon Flowers ville veid og funnet for fjollete.
Singelen "Euphoria, Take My Hand" er i så måte det råtneste egget i kurven; et mentalt bilde av en skotsk Bono som gråtkvalt planter et hvitt flagg i en diger bløtkake lar seg ikke rikke.
Og at "Stronger Than Dirt (Homosexuality, Pt. 2)" kommer før "I Feel Wrong (Homosexuality, Pt. 1)" indikerer først og fremst at bandet selv tror de er både smartere og mer interessante enn de i realiteten framstår som.
"Euphoria, Take My Hand":
Symptomatisk nok er det når den bombastiske selvmedlidenheten balanseres mot noe annet at Euphoric... står i fare for å fungere, som på singelpotensielle "You" eller seigtflytende "Whatever Hurts You Though The Night", to spor som til syvende og siste understreker resten av platens prekære manko på dynamikk.
Glasvegas anno 2011 mobiliserer verken eufori eller vondt i hjertet, kun en flyktig fornemmelse av at Coldplay virkelig ikke var et verst band en gang i tida.
Og det er jo på sett og vis imponerende.
| 0 |
001678 | Avkledd for suksess
Den stadig mer profilerte London-duoen har fått seg en skikkelig makeover, men The Kills har dessverre også mistet noe vesentlig i prosessen.
Lenge varslet som et dypere og mer personlig album fra et band som helt siden debuten har blitt anklaget for å ha plenty med stil, men ingen substans, er Blood Pressures Alison Mosshart og Jamie Hince første album sammen på tre år.
Takket være hennes innsats som vokalist i "supergruppa" The Dead Weather og hans forestående sommerbryllup med Kate Moss, er det tidligere så pressesky London-bandet imidlertid mer mediaprofilerte enn noensinne.
Duoens skittenrufsete bluespunk har uansett fått seg en skikkelig makeover siden sist - muligens for å matche gjenskinnet fra de kulørte magasinsidene de to nå figurerer jevnlig i - og blitt dresset opp i et lydbilde som høres ut som om det har blitt smurt inn med svart mascara, drapert i vinrød fløyel, dynket i dyrt brennevin og deretter satt fyr på.
Dekadent og utvilsomt kledelig, men dessverre også et av de få virkelig positive aspektene ved The Kills' fjerde album.
Under den lekre overflaten finner vi nemlig en samling låter som er betraktelig mer lettbente og innsmigrende enn hva vi er vant med fra tidligere, men hvor The Kills i sin streben etter å omfavne arenaformatet og plassere seg som en slags mellomting mellom Yeah Yeah Yeahs, LCD Soundsystem og U2 har endt opp med å lage et album som føles adskillig mer forutsigbart, mekanisk og hult enn den overraskende lekne og tidvis ganske sjelfulle forgjengeren Midnight Boom, og bare gir spredte innblikk i hva det egentlig er som får hjertene til å banke på innsiden av Hinces stramme designerdresser og Mossharts slitte vintage-trøyer.
Et hederlig unntak er den snodige og gammeldagse "The Last Goodbye", et kjærkomment og vakkert avbrekk fra det sedvanlige trommemaskin-og-effektgitar-kjøret, hvor Mosshart får en sjelden anledning til å finne frem paljettkjolen og Gauloises-pakka og fullt ut omfavne rollen som forsmådd chanteuse.
Til gjengjeld varter hun opp med en sår oppriktighet som ellers er sørgelig fraværende i et monokromt lyrisk univers som først og fremst handler om å være kul og tøff, når det istedet burde handle mer om hvor hardt det kan være å hele tiden skulle være kul og tøff.
Det aller største problemet bandet står ovenfor på dette albumet er imidlertid en skrikende mangel på gode låtidéer.
Det blir nesten litt flaut når flere av de antatt friskeste anslagene på skiva kjapt viser seg å være knabbet fra langt mer talentfulle artister, slik tilfellet er med både "Baby Says" og "You Don't Own the Road" hvor Hince elegant har snittet ut henholdsvis åpningsriffet fra Rolling Stones' "Gimme Shelter" og rytmestrukturen til Roxy Musics utsøkte discopopperle "Love Is The Drug", uten at han klarer å lage noe annet enn annensorteringsrock med noen av disse geniale elementene.
Glossy, glattpolert og umiddelbart ganske fengende:
Blood Pressures er et album med det ene benet på catwalken og det andre allerede lisensiert bort til et dusin amerikanske tv-serier.
Sånn sett er The Kills tilsynelatende kledd for suksess, men duoen har dessverre mistet noe vesentlig ved seg selv i prosessen.
Sjela, kalles det vel.
| 0 |
001679 | Stadig meir glødande
Rumble In Rhodos høyres betre ut ein nokon gong på tredjealbumet Signs Of Fervent Devotion.
Hausten 2006 sto eitt av Norges beste live-band på scena på Rockefeller for aller siste gong.
JR Ewing hadde gjort sitt og ofra nok for heimlandets hardcore-ry, og trakk, til mange sin frustrasjon, inn årene.
Blant dei som sto med gravølet i handa den kvelden, var det likevel grunn til optimisme.
Det kravla og kraup i hovudstadens meir hardslåande musikkundergrunn, og band som Sigh And Explode og Snöras hadde ingen planar om å gå stilt i dørene framover.
Og, ikkje minst:
Rumble In Rhodos hadde kome med debutalbumet Own Me Like The City same år.
Når Rumble In Rhodos no er klare med si tredje plate Signs Of Fervent Devotion, er det ein slags skeiv sirkel som vert slutta:
JR Ewings Erlend Mokkelbost har, saman med sin notidige Montée-kollega Anders Tjore, ført sine dyktige produksjonshender over albumet, og møtet med dei sjølverklærte studionerdane har gjort bandet godt:
På Signs Of Fervent
Devotion framstår
Rumble in Rhodos som ein (orsak ordbruken) ny og forbetra versjon av seg sjølve, der eit fyldigare og meir elegant lydbilete ikkje har gått på bekostning av bandets musikalske identitet.
Røttene stikk framleis djupt ned i hardcore/post-hardcore- og punkfunkjorda, med forgreiningar inn i indierocken og At The Drive-In- og Mars Volta-inspirert prog.
Treet som har vekse opp er no tilført nye, friske skot av pop, velforma melodilinjer og snedige detaljar.
Visst går tankane stundom til JR Ewing, men fyrst og fremst framstår Rumble In Rhodos som eit band spekka med overskot, som ein villhest med perfekt passande seletøy.
Både vokalist
Thomas Bratlie og resten av bandet pressar seg til det ytterste av sine respektive grenser, medan albumets nøye balanserte dynamikk reddar dei frå å bikke over i det hektiske.
Singlane "White Dancing" og "Soft Insulated Days" er openbare døme å trekka fram.
Fyrstnemnde er herleg tilbakehalden med sine melodiske kvalitetar, medan "Soft Insulated Days", med sitt fleirstemte refreng, er ein fantastisk lett og smektande poplåt - framført med tyngde.
Knallsterke låtar som "Carve Visage", "Bold Not Tragic" og "Oasis Inside Out" vev Signs Of Fervent
Devotion saman til ei jamn, tett og...vel, smektande lyttaroppleving.
Då Rumble In Rhodos spelte på by:
Larm tidlegare i år, makta dei ikkje heilt å overføra det nye, utvida lydbiletetet til liveformatet.
Lat oss håpa at dette er ein fort tillært kunst, for Signs Of Fervent Devotion skrik bokstavleg talt etter å bli tatt til ei scene nær meg.
| 1 |
001680 | Den søte kløe
Glem hvitveis og linerle:
Anna Järvinens Anna själv tredje er årets hittil sikreste vårtegn.
Med Anna själv tredje (mer om den kryptiske tittelen her) avslutter finsksvenske Anna Järvinen etter eget sigende trilogien hun påbegynte med den kritikerhyllede debuten Jag fick feeling i 2007 og forbilledlig fulgte opp med Man var bland molnen to år seinere.
I tredje omgang er det aller meste ved det samme:
Mattias Glavå (Känn ingen sorg för mig, Göteborg) befinner seg atter i produsentstolen, Dungen viser seg på ny som Skandinavias mest elegante backingband og Järvinen selv fortsetter å skrive hjerteskjærende vakre, sobert orkestrerte popmelodier med drypp av folk og florlett psykedelia, balansert mot tekster det (i beste forstand) kan gjøre vondt å fordype seg i.
Dette kan like fullt vise seg å være den sterkeste installasjonen i serien.
Ikke bare befinner hovedpersonen seg i et melodisk toppslag, fra burde-blitt-hits som den Gainsbourg-snodde førstesingelen "Lilla Anna" og cembalodrevne "Mer än väl" til den helt riktig titulerte "En sommardag som stängs av", der ekko av Carpenters på sitt beste runger ut fra skogholtet.
Hun justerer i tillegg oppskriften noe, med en strålende Cocteau Twins-cover ("Fotzepolitic" fra Heaven or Las Vegas har her blitt til "Hur man lättar helt enkelt") som det beste eksempelet på at dette er en artist som nokså uanstrengt ser ut til å fikse hva enn hun måtte prøve seg på.
Så får det heller være at en låt som "Titta vi flyger" minner mistenkelig om tidligere oppføringer i Järvinen-katalogen.
Det finnes unektelig verre ting å ligne på enn seg selv.
"You can never hold back spring", synger Tom Waits.
Det har han helt rett i.
Og selv om knoppene nok vil briste uansett om du lar Anna Järvinen akkompagnere moroa eller ei, gjør du lurt å være på den sikre siden.
| 1 |
001681 | Wizlunkent
Wiz Khalifas Rolling Paper er blitt en skive like velprodusert som den er uengasjerende.
Selv om det kunne virke slik da gratisskiva Kush & Orange Juice utmerka seg som en fjorårets største overraskelser, og den lokale bangeren "Black & Yellow" fikk globalt nedslagsfelt før, under og etter Superbowl, kommer ikke Wiz Khalifa ingenstedsfra.
23-åringen hadde tvert imot to album og minst ett seriøst forsøk på å slå gjennom før fjorårets Pittsburgh-anthem gjorde ham til en fyr å regne med.
Med det som bakteppe kan man neppe bebreide Khalifa for å tilnærmet safe en skive.
Men man kan stille spørsmålstegn ved utfallet.
Nevnte "Black & Yellow" er nemlig - med et par unntak - alt denne skiva ikke er, og således eksepsjonelt misvisende som singel.
Noe som strengt tatt ligger i singelens natur, men dog.
Der "Black & Yellow" er hard, storslått, intens og med en forholdsvis rå Khalifa i form, er mesteparten av skiva en litt vel laidback, polert og rett ut poppete affære.
Mange av de mer rugged sporene som kledde Khalifa både på Kush & Orange Juice og Flight School, er byttet ut med produksjoner hvor målet åpenbart er en form for crossoverappell.
Noe som dessverre kler Khalifa et par hakk dårligere, både som rapper og låtskriver.
Borte er snevet av innovativitet man fant på f.eks.
"Ink My Whole Body" eller "The Statement".
Tilbake sitter man med überkommersielle låter som "Roll Up" og "Wake Up" som er riktig så pent produsert, men aldri viser fram Wiz fra en side som gjør ham særlig interessant.
Ved nærmere ettersyn er to tredjedeler av skiva faktisk fylt opp av liknende oppskriftsmessige og uengasjerende låter, som rett nok aldri er direkte dårlige eller svake, men som i lengden vanskelig utgjør noe som helst.
Wiz Khalifa har aldri vært en veldig sosialt bevisst fyr, og tekstmessig holder han seg til «la oss røyke weed/la oss feste/la meg stjele dama di/la meg døyke weed og feste og stjele dama di»-tematikk, uten å pløye ny grunn på den fronten heller.
Akkurat nok dop-referanser til å glede stoner-crowden han har fridd til åresvis, akkurat få nok til at andre ikke blir støtt.
Legg til en stadig simplere flow på kjøpet, og skuffelsen er tidvis vanskelig å holde på avstand.
Når det er sagt treffer Khalifa her og der, og "On My Level" med Too $hort (hvor sistnevnte legger fantastiske "cocaine, mushrooms, ecstasy, GHB, Marijuana/ She can suck it if she wanna") og "Rooftops" med tidligere Young Money-rapper Curren$y har begge mye å fare med, rett og slett fordi de ligger tettest opp til det Khalifa har bygget opp til nå.
Men de kommer neppe til å spilles på radio med det første heller.
En forståelig skuffelse, på sett og vis, denne Rolling Papers.
| 0 |
001685 | Foo i form
På deres syvende album vender Foo Fighters tilbake til røttene med en energi, fandenivoldskhet og selvinnsikt som lenge har vært sårt savnet.
Det som opprinnelig var et soloprosjekt Dave Grohl begynte å sysle med mens han fremdeles var mest kjent for å være trommeslager i Nirvana, har siden debuten i 1995 utviklet seg til at Foo Fighters nå nesten er like store som Grohls tidligere arbeidsgiver, og stadig oftere omtales som verdens største rockeband.
Selv synes jeg de ofte har vært faretruende nære å være verdens kjedeligste rockeband også, som siden karrierehøydepunktet The Colour and the Shape fra 1997 har levert en serie med stadig slappere og mer uinspirerte plater tuftet på gnålete ballader og forutsigbar, halvrufsete arenarock.
Foo Fighters har sannsynligvis følt litt på dette selv også, og leverer svar på tiltale med et album som tidvis strutter av en energi, råskap og spilleglede som jeg ærlig talt skal innrømme at jeg trodde de var for gamle, velfødde og feterte til å mønstre.
For første gang siden innspillingen av albumet som skapte et navn for dem begge (ahem, Nevermind) samarbeider Grohl med stjerneprodusent og Garbage-trommis Butch Vig igjen, og han har hjulpet bandet med å finne frem til et nedstrippet, men luksuriøst lydbilde preget av tre gitarister (Pat Smear er tilbake i bretten igjen) som både utfyller og utfordrer hverandre med gnistrende riff og kjærlige soloer, mens Taylor Hawkins med forrykende innsats bak trommesettet gjør sitt beste for å døyve savnet etter den fabelaktige trommisen Dave Grohl.
Åpningslåta "Bridge Burning" setter tonen med foruroligende, nevrotisk gitarklimpring som avløses av et adskillig mer muskulært riff og pumpende trommer, før Grohl erklærer "These are my famous last words" med en intensitet som det snart skal vise seg at gjennomsyrer mesteparten av det øvrige låtutvalget også, fra trashpunkutblåsningen "White Limo" til det klassiske avsluttende Foo-anthemet "Walk".
På mer enn en måte føles det som om bandet avslutter en sirkel med denne plata, og vender tilbake til start med fornyet energi og selvinnsikt.
På bittersøte "Dear Rosemary" kan man høre ekko fra de fleste av Grohls viktigste inspirasjonskilder - fra Big Star via Cheap Trick til Hüsker Du og Pixies - men låta føles mer som en kjærlig hyllest enn et grovt tyveri, og gis sågar ekstra emosjonell dybde av den gamle Hüsker Du-dronninga Bob Mould på gjestevokal.
En annen gammel kjenning dukker opp på den dirrende, eksplosive balladen "I Should Have Known", og det er vanskelig å ikke kjenne en klump i halsen når en tårekvalt Grohl synger "I can not forgive you yet" mens den gamle Nirvana-bassisten Krist Novoselic bidrar med ekstra tyngde (bokstavelig talt) på bass og trekkspill, på det som åpenbart er et ektefølt forsøk på å nå en slags endelig forsoning med Kurt Cobains selvmord.
Wasting Light er imidlertid ikke helt uten svakheter, og det som skiller det ut i positiv forstand fra de foregående platene er ikke først og fremst låtene, som fremdeles er bygget over nogenlunde samme lest, men at bandet later til å ha fått tilbake troen på sin egen musikk, og nå altså fremfører den med langt mer fandenivolskhet, driv og glimt i øyet.
Talende nok er det på de mest formulaiske og radiovennlige låtene, som den klønete singelen "Rope" og de lettbente rockerne "Back & Forth" og "A Matter of Time", at bandet virker mest likegyldige og uinspirerte, men disse er heldigvis unntakene snarere enn regelen på et album som kanskje ikke fullt ut rettferdiggjør hvorfor Foo Fighters er verdens største band, men i det minste gjør det veldig mye lettere å forstå hvorfor de er det.
| 1 |
001686 | Oppstigningen fortsetter
I sin søken etter mesterverket har Montée endret fokus fra den mesterlige helheten til de mesterlige enkeltlåtene.
Da hovedstadsbandet Montée debuterte med Isle of Now nærmere to år tilbake fikk de ufortjent lite oppmerksomhet.
Dette var et helstøpt og komplisert verk som mikset tropiske rytmer, discovibber og en moderne popsensibilitet.
På en annen side var dette likevel en ganske introvert utgivelse som verken var særs tilgjengelig eller umiddelbar, og de virkelig fengende poplåtene uteble.
Når Anders Tjore og Erlend Mokkelbost nå returnerer med sine teknisk dyktige makkere, er det åpenbart at bandet selv har innsett sine tidligere feil.
I forkant av deres andrealbum har singelene "Ghost" og "Faith" demonstrert et Montée som fortsatt taler til hipstermenigheten, men i langt større grad frir til de store publikumsmassene.
Og nettopp en langt større tilgjengelighet – og ikke minst større poplåter – enn tidligere er hva som virkelig utpeker seg ved Rendition of You, og gjør det til en plate som forhåpentligvis vil sørge for en langt større fanbase enn tidligere.
Produsentduoen Mokkelbost/Tjore beviste nylig sin suverenitet som studiostyrmenn med Rumble In Rhodos' siste skive, der de hadde bombardert Follo-bandet med fikse ideer og mesterlig småpirk, og denne forståelsen for detaljenes viktighet kommer også særdeles godt frem på Rendition of You.
Det tropiske infernoet "Gone Today" er så brutalt tungt produsert og mikset at man blir sittende og glise som en full femtenåring over hvor mye lyd som presses ut av høyttalerne.
Dette gjelder for så vidt enhver resterende krok av albumet.
Kvintetten har vennlig frabedt seg å bli kalt et hipsterband.
De er like fullt ett av mange band som i 2011 velger å dukke ned i rimelig glemte og tidvis ganske klønete skatter fra 80- og 70-tallet, for så å revurdere det hele.
Dermed sitter man plutselig igjen med merkbart mange referanser til musikken man hørte på i 1984 (her må jeg bare anta; dette var flere år før min egen fødsel), men i en moderne og teknisk briljant pakke.
For Montées del betyr det tonnevis med syntetiske strykere, overtydelig bassgitar, en tjukt belagt forkjærlighet for hvitmannsdisko og nærmest totalt bortgjemte gitarer, og ikke minst råbra refrenger.
For Montée har en unik evne til å lage storslåtte refrenger.
Singlene "Ghost" og "Faith", samt nevnte "Gone Today", viser et band med unike låtskriveregenskaper hva allsangbarhet angår, men "Closer To You" forblir likevel høydepunktet i denne sammenhengen – et sårt, høyrøstet og direkte magisk stykke popkunst som gjør det umulig å ikke reise seg momentant fra sjeselongen, for så å danse rundt i kåken sin på best/verst tenkelige musikalvis.
På tross av hengivne tomler i retning hovedstadens nye popmonarker:
"Move" og "Staying Up" er to låter bestående av så ufattelig mye guilty pleasure-smog at det blir fryktelig vanskelig for en stakkars lytter å ta dem innover seg.
Som en del av mesterhjernenes vellykkede forsøk på å denne gangen lage de virkelig fabelaktige poplåtene, har enkelte av elementene som gjorde debuten magisk svunnet hen.
De progressive og komplekse aspektene ved Isle of Now ga den tålmodige lytter ekstremt mye tilbake, i form av både hakeslepp og gåsehud.
I tillegg er noe av albumhelheten som Montée tidligere fostret borte - Rendition of You er nemlig først og fremst en svært minneverdig samling utrolige enkeltlåter.
Alt flisespikkeri til side; dét er langt ifra hverdagskost.
| 1 |
001687 | Vilt, vakkert og vondt
De norske metalcoreveteranene i Insense er tilbake med et følsomt, komplekst og hardtslående fjerdealbum.
Gjennom band som Bring Me the Horizon, Avenged Sevenfold og Killswitch Engage har metalcoresjangeren opplevd en eksplosiv popularitetsøkning i Norge de siste årene, og det er derfor litt overraskende at det ikke finnes flere hjemlige eksponenter for en subsjanger som i grove trekk krysser hardcoreaggresjon med melodisensibiliteten i heavy metal.
Med Burn In Beautiful Fire leverer imidlertid Insense en god søknad om å bli tatt opp i den internasjonale eliten.
Den Oslo-baserte kvartettens fjerde album er spilt inn med den meriterte svenske metalprodusenten Daniel Bergstrand, og resultatet har blitt deres mest komplekse og følsomme plate til nå, uten at det har gått på bekostning av raseriet og tyngden som tidligere har vært gruppas kjennemerker.
Dundrende trommer og brutale riff avløses av skjøre og stemningsfulle partier og flotte gitarsoloer.
Det føles i utgangspunktet litt oppskriftsmessig, men gjentatte lytt belønnes rikelig, og avdekker en velutviklet evne til å holde på lytterens oppmerksomhet gjennom overraskende veivalg som gir plass for svulstige strykere såvel som frodige damestemmer.
Men gruppas største aktivum er først og fremst den gode meloditeften og Tommy Hjelms autoritet og tilstedeværelse som vokalist.
"I just don't want to be/in this place where I don't belong/I'm not cut out for this/all the smiles and the pleasantries" synger han sårt på "Alone In a Crowd", et av platas mykere spor, før han på neste låt erklærer:
"This life is overrated".
Og stort mer oppløftende blir det ikke på et album som domineres av hudløse og dystopiske tekster det er lett å kjenne seg igjen i, men som ikke akkurat er noe botemiddel mot vårdepresjonen.
Da er det mer trøst å finne i det kontante og energiske tittelsporet, den frådende riff-festen "Surviving Self Resentment" og brutale "Social Woes" som begynner med å blottlegge Hjelms hardcorerøtter (han var blant annet med å skru lyd på de to første skivene til JR Ewing), før den beveger seg inn i et progressivt inferno av sirenelyd, marsjtrommer og en fet, østlig-inspirert gitarsolo.
In Flames-vokalist Anders Fridén ble så begeistret for materialet på denne plata at han har tatt bandet inn under vingene sine og nå fungerer som manageren deres.
Slik verden er vil dette sikkert få veldig mange flere til å sjekke ut bandet.
Timingen kunne ikke ha vært bedre, for med Burn In Beautiful Fire har de laget en sterk plate som er vill, vakker og vond på en gang.
| 1 |
001688 | Arkitektens frilek
Jens Carelius returnerer med en grandios plate som krever en finslipt og tålmodig fordøyelsesevne.
Norges kanskje fremste ambassadør for klassisk folk og fingerplukking på tolvstrengers gitarer, Jens Carelius, har med sin tredje albumutgivelse valgt å tenke langt større og friere enn tidligere.
Der han med sine tidligere utgivelser fremstod nærmest fanatisk i sin romantisering av 60-tallets folktradisjoner, er produktet denne gangen et langt mer moderne og sjangerløst verk.
Det vitner om økt kunstnerisk selvtillit; i tillegg har arkitektenes visuelle ideer har vært til stor inspirasjon.
Dermed har Carelius smurt massive arrangementer oppå sitt akustiske utgangspunkt.
Vegger av overdådige blåserrekker, filmatisk koring og mektig perkusjon er elementer som nå gjennomsyrer det hele.
Låtskriveren Carelius har også tatt seg sine friheter, der mer eller mindre komplekse vendinger i låtene stadig finner sted.
Et slikt prosjekt kan kanskje i utgangspunktet fremstå som både anspent og strengt, men det er åpenlyst at det er en pur spilleglede som har drevet det hele fremover, en sak som i svært stor grad smitter.
Imponerende kvaliteter til tross, Jens Carelius nye lydlandskap krever mye av lytteren.
Selv om ditt aller første møte med The Architect sannsynligvis vil føre til en umiddelbar forelskelse, krever det flerfoldige lytt før forholdet forflytter seg videre i positiv retning.
Albumets komplekse helhet truer med å gå på enkelsporene og deres individuelle kvaliteter løs.
Med en raus dose tålmodighet kommer man imidlertid ikke unna at Carelius har skapt noe stort og minneverdig.
Gjør du deg godt kjent med The Architect, har du mye å sette pris på.
Førstesingel ”Avenue de la Mer” og ”Stranger At The Weel” utpeker seg tidligst, muligens fordi de illustrerer albumets lydbildemessige ytterpunkter, der førstnevnte utgjør et vakkert stykke kunstpop og sistnevte opererer nærmest Carelius’ folkgrunnlag.
The Architect nytes likevel best i én vending, og på minussiden noteres det at man er mer enn godt mettet på det musikalske uttrykket idet de to avsluttende sporene ”Father” og ”The Tower” sakte glir gjennom rommet.
The Architect er i utgangspunktet ment som et bestillingsverk for en kommende film med samme navn.
Med tanke på et dette er en høyst selvstendig og oppmerksomhetshungrig plate, er det vanskelig å forestille seg hva filmen The Architect vil by på uttrykks- og innholdsmessig.
Det er uansett enkelt å forstå hvorfor Jens Carelius har valgt å gi ut dette som et fullverdig studioalbum:
The Architect står på nesten alle vis stødig og imponerende på sine egne, nøye utformede søyler.
| 1 |
001691 | Skuggefulle landskap
Fleet Foxes legg med sitt andre album ut på nok ein vandring gjennom lauvtunge skogar, med sola glitrande mellom tretoppane.
Men skuggane kvilar tyngre på bakken enn sist.
Timinga kunne knapt vore betre:
Våren har endeleg banka på døra, parkar over det ganske land er i ferd med å bli fylt opp av fleecepledd og eingongsgrillar, og Fleet Foxes kjem med sitt andre album.
Den sjølvtitulerte debuten frå 2008 viste seg seg å innehalda ein suksessformel, med sine vakre folkinspirerte poplåtar og lett gjenkjennelege vokalharmoniar, og vart for mange ståande som sjølve lydsporet til akkurat den sommaren.
No er den etterlengta oppfølgjaren her, to år etter opphavleg skjema.
Den tålar òg å bli tatt med ut i sola, men som albumtittelen varslar er det eit meir søkande og melankolsk Fleet Foxes som no tek imot lyttaren.
Helplessness Blues vidarefører mange av bandets kvalitetar frå debuten:
Det majestetiske lydbiletet, dei Simon & Garfunkel-klingande harmoniane, arva frå Greenwich Village.
Melodiane teiknar opp eit landskap der vinden stryk gjennom tretoppane, sola glitrar mellom lauva og snøen blenkjer øvst på fjella.
Samanlikninga dei så ofte måtte tåle etter debuten, med Crosby, Stills & Nash og 1960- og 70-talets singer/songwriters, står seg framleis, samstundes som Fleet Foxes på alle måtar står fram som trufaste mot sitt eige skjema.
Etter nokre gjennomlyttingar vert det likevel klart at nye skuggar er blitt kasta over frontfigur Robin Pecknolds låtskriving.
"So now I am older, Than my mother and father/ When they had their daughter / Now what does that say about me" syng han på opningssporet "Montezuma", og slår an ein meir ettertenksam tone enn ein tidlegare har vore van med å høyra frå Fleet Foxes.
Tekstane krinsar kring det å bli eldre, villfarne draumar og ei kjensle av usikker grunn under føtene.
Stadig vender Pecknold tilbake til augeblikk han hugsar frå fortida, og til trass for at dei fem andre medlemmene er umiskjenneleg tilstades, verkar han langt meir aleine enn han gjorde for tre år sidan.
Også musikalsk er spekteret blitt utvida.
Det mest slåande dømet kjem på åtte minutt lange "The Shrine/An Argument", som flyr ut i eit uannonsert jazzcoda, medan "Bedouin Dress" er innhylla i eit tynt austleg slør.
Produksjonen er gjennomført til fingerspissane, med ein ruvande akustikk, plukkande gitarar og Pecknolds engleaktige stemme som viktige omdreiingspunkt.
Helplessness Blues er ikkje så reint lite sjølvhøgtideleg, men det ikkje er til å kome bort ifrå kor støtt albumet står musikalsk.
Låtane avløyser kvarandre som renessansedansarar vekslar partner - frå det velklingande opningssporet, til det instrumentale avbrekket i "The Cascades" midtvegs, og det avluttande draumesporet "Grown Ocean".
"Oh just tell me what
I should do" ber Pecknold på tittelsporet.
Tilhengjarar av Fleet
Foxes kjem nok til å sei at han er på rett veg allereie.
| 1 |
001692 | Daffe Raffe
Raphael Saadiq følger opp suksessalbumet The Way I See
It med mer av det samme - minus de virkelig gode låtene.
Enkelte ignoranter synes fortsatt å leve i den villfarelse at soulsjangeren trakk sine siste åndedrag en gang på midten av 70-tallet.
Raphael Saadiq er blant artistene som gjennom hele sin karriere – fra starten i Tony!
Toni!
Toné!
på slutten av åttitallet til det kortlivede, men flotte trioprosjektet Lucy Pearl og soloplatene (samt en endeløs rekke samarbeid og produksjonsoppdrag) – uanstrengt har torpedert denne vrøvlete ideen, tross hørbare bånd til tradisjonens gylne epoke fra – tja – 1965 til 1973.
Disse båndene ble for alvor strammet med 44-åringens forrige utgivelse, The Way I See It – et nærmest imponerende standhaftig forsøk på å ignorere at 80-, 90- og 00-tallet noensinne fant sted.
Når albumet likevel var en suksess, kunstnerisk såvel som kommersielt (også her til lands), skyldtes det først og fremst et raust knippe uimotståelige melodier.
Hovedpersonens panoramiske overblikk over de svarte, urbane lydene som herjet eteren fra han slet ut tøybleier i Oakland fram til barneskolealder skadet heller ikke, men det var små drypp av kontemporær puls som løftet de beste øyeblikkene ("100 Yard Dash", "Staying In Love") fra rene retroavtrykk og inn i samtida.
Stilt opp mot forgjengeren er Stone Rollin' en gedigen skuffelse.
Åpningssporet "Heart Attack", den call-and-response-drevne singelen "Radio"og tittelsporet går alle i den samme fella; her ruver formen over innholdet, og sangene gror seg aldri ut av det formulaiske og dvaske bluesmønsteret de er støpt i.
Virkelig ille blir det imidlertid først på den kavete, andpustne "Over You", der bilder av Lenny Kravitz på sitt mest vrinskete og annenhåndsføleriske begynner å stikke i hjernebarken.
Det gjør – ikke uventet – vondt.
Dette sjablongpreget innhenter også de flerfoldige inspirerte øyeblikkene på Stone Rollin', og den eneste essensielle låten i dette selskapet har fått tittelen "The Answer".
Den er til gjengjeld fenomenal, med stort anlagte strykere balansert mot dumpe marsjtrommer og en tekst som oppdaterer en viss blues for den indre bykjernen med større hell enn fakter.
Psykedeliaflørten "Just Don't" og de avsluttende, gospelkriblende minuttene av "Go
To Hell" er to andre eksempler på solid håndverk, uten at noen av dem noensinne truer med å overraske i den ene aller andre retningen.
Summa summarum:
Stone Rollin' er et uengasjerende og dypest sett nokså feigt utspill fra en artist som i sin iver etter å bevise at alt var bedre før, først og fremst kaster lys over at han selv var det.
Det er bare å håpe at Saadiq snart kaster seg inn i tidsmaskinen igjen og stiller den inn på 2011; framtida blir ikke den samme uten ham.
| 0 |
001693 | Det moderne feilsteg
Britiske The Wombats vender tilbake med tyngre produksjon og langt flere elektroniske elementer, og fremstår med det som en tidvis ganske masete gjeng.
Av en eller annen grunn har svært mange britiske indieband de siste årene fått for seg at det å ta med seg langt flere synther og produsenter med lange merittlister på innspillingen av andreplaten er en utmerket idé.
Det stemmer dessverre sjeldent.
Og det samme gjelder for så vidt The Wombats.
Da trioen debuterte i 2007 med A Guide To Love, Loss & Depression gikk det hele ut på å leke seg med erkebritisk indierock det i stor grad luktet sommer, moro og engelsk ungdomstid av.
For all del, det var verken en nevneverdig original eller særdeles minneverdig utgivelse, men Liverpool-bandet klarte likevel gjennom sin enkelhet å videreformidle hele deres grunnlag for å lage musikk – moro.
Når The Wombats nå følger opp debuten med This Modern Glitch låter det hele, den britiske tradisjonen tro, både mer elektronisk og kalkulert enn tidligere.
Som en konsekvens av dette er The Wombats blitt både mindre gøy, og i lengden et rimelig kjedelig og enerverende band.
De radiolistede singlene ”Tokyo (Vampires & Wolves)” og ”Techno Fan” fra andreplata har begge tegnet et tydelig bilde av et band ikke bare med flere elektroniske vibber, men også langt mer høylytte og energiske refrenger enn tidligere.
Dermed er åpenbart at The Wombats denne runden også byr på et langt større frieri til stadionrockfantastene.
På tross av å kunne skryte på seg en god mengde anerkjente produsentfjes evner ikke This Modern Glitch å by på noe av produksjonarbeidets magi.
I stedet har et syntetisk slør blitt kastet over gitarene og koringen.
”Anti-D”, en storslått stadionballade, blir i så måte This Modern Glitchs mørkeste øyeblikk, der en i utgangspunktet sår og vakker låt med strykere, orkestrale gitarer og tepper av koring gjennom den kjølige produksjonen er blitt til en fryktelig lite ektefølt låt.
I tillegg har Matthew Murphys brautende og utpregede engelskvokal fått et så unaturlig stort fokus i miksen at instrumentene altfor ofte havner merkbart i bakgrunnen.
Det går med andre ord ikke mange minuttene med This Modern Glitch på ørene før man blir både irritert og møkk lei engelsktalende mennesker.
Misnøye til side:
Det er, overraskende nok, de åpenlyst mest elektroniske låtene som faktisk løfter det hele.
”1996” og ”Walking Disasters”, samt førstesingelen ”Tokyo (Vampires & Wolves)”, er låter der The Wombats i minst mulig grad forsøker å låte som et rockeband, men heller makter å skape brukbar elektronisk pop.
Det er slående at dette på papiret kunne potensielt blitt en langt mer minneverdig albumutgivelse, men gjennom kjipe produsent- og miksegrep har det i stedet blitt en plate som etter én enkelt gjennomlytting har rukket å gjøre en rimelig lei.
Den avsluttende brøleren ”Schumaker The Champagne” skal ha mye av skylden her – en slags brekningsfremkallende miks av synther, Beach Boys-refrenger og kunstige poppunkgitarer.
Derimot vil trolig store deler av This Modern Glitch trolig fungere langt bedre på en festivalscene i sommer, der studiosløret har blitt trukket av pakningen og byttet ut med et organisk og levende band.
| 0 |
001696 | Nærgående gatepop
Sterke, sommersløve lydspor til kjærlighetssorg preger Veronica Maggios første helstøpte album.
Det begynner å bli en stund siden Veronica Maggios lettlikte, soulflørtende singler som "Stopp" , "17 År" og "Måndagsbarn" fikk fotfeste også her i Norge.
Samtidig har jeg ventet på at hun skulle slå til i albumformatet; det har vært i overkant tung vekt på radiosinglene, og typisk "svakt terningkast fire"-fyllmasse ellers.
Med tredjeplate Satan i gatan snur denne trenden, det har blitt et fullendt, sommerlig popalbum med flust av sterke låter.
Sammen med den gamle soulringreven Christan Walz og låtskriverunikumet Markus Krunegård har hun komponert et album som finner henne i selskap med artister som Håkan Hellström, Säkert og Anna Järvinen - artister med for så vidt forskjellig uttrykk, men som skaper nærhet og egenart med skikkelig gode tekster på svensk (så får heller "Jag kommer" stå der med tungen i kinnet).
Lydmessig er Satan I Gatan et markant steg bort fra retrosoul-lydbildet som spesielt preget gjennombruddsalbumet ...Och Vinnaren Är. Christian Walz har gitt henne et lydbilde nært opptil det han har på sine egne låter - noe som vil si mer elektronisk, mykere og moderne, og med Maggios stemme langt fremme i miksen.
Det siste er viktig, siden tekstene her oppleves minst like viktige som melodiene.
Låter som "Vi kommer alltid ha Paris", "Inga kläder", "Alla mina låtar" og "Mitt hjärta blöder" er alle varianter av kjærlighetssorg og sentimentalitet, og har også det til felles at de omtaler temaet uten å bli klissete eller ty til klisjéer.
I tillegg er de også blant hennes aller beste musikalske øyeblikk, spesielt den hektisk orkestrerte "Alla mina låtar", som er akkurat litt for vindskjev til å bli en stor hit, og "Vi kommer alltid ha Paris", som nok er Walz' største produksjonsmessige triumf på albumet:
Rikt orkestrert, men aldri distansert.
Satan i gatan er Veronica Maggios beste album til nå, helhetlig bundet sammen av en produksjon som passer hennes nære stemme og ditto tekster perfekt.
Det er muligens ikke så mange flere potensielle hitter av samme kaliber som "Jag kommer" her, men det oppveies av at det bak denne finnes seks-syv andre låter som kommer til å leve mye lenger og varme brustne hjerter langt utover sensommeren.
| 1 |
001698 | En sjelden blomst
Gang Gang Dance har tatt et melodisk og produksjonsmessig skritt videre, uten å miste særpreget.
Ta en titt på omslaget til Eye Contact, den nye og femte plata til Gang Gang Dance.
Det er et bilde av noe som ser ut til å være et vanndråpedekket insekt, sittende på en taggete, kremgul blomst.
Vanndråpene er i glassklart fokus, mens mesteparten av blomsten er utflytende uskarp.
Både insekt og plante har et merkelig, fremmed og litt uvennlig utseende – samtidig som de klare, runde dråpene sammen med den ufokuserte blomsten framstår mykt, harmonisk og vakkert.
Det er rent poetisk hvor enkelt og genialt dette ene bildet oppsummerer Eye Contact.
For det første er det ingen tvil om at Gang Gang Dance er et eksperimentelt band, og med det ikke umiddelbart innbydende for alle.
Men de lykkes her veldig godt i å kombinere sine "vanskelige" sider – rytmedrevne låtstrukturer med stadig nye elementer, lange instrumentalpartier, uvanlige vokalmelodier - med et behagelig tempo og en ikke ubetydelig melodifølelse (selv om melodiene mest er å finne på mikronivå).
Ikke minst er vokalen til Lizzi Bougatsos en fryd å høre, der den leker seg et sted mellom Bel Cantos Anneli Drecker og Cocteau Twins' Elizabeth Fraser.
På samme måte som i coverbildet møter det skarpe og det myke hverandre også i musikkens tekstur:
Organisk, presis og umanipulert tromming ligger hele tiden side om side med flytende tepper av spisst klangfull synth, elektronikk og vokal.
Denne sistnevnte delen av lydbildet peker tydelig tilbake til 80-tallet og det såkalte "4AD-soundet"; stemningsfullt, eterisk og svevende som det er.
Det er ikke uten grunn at nettopp 4AD har plukket opp kvartetten for denne plata.
Gang Gang Dance har dessuten beholdt de musikalsk eksotiske elementene som gjorde at de ble knyttet til band som Yeasayer da de i 2008 fikk sitt aldri så lille gjennombrudd med forrigeplata Saint Dymphna.
Du hører det i alt fra fremmede språk og vokalmelodier i samplede snutter til Bougatsos' asiatisklydende fraseringer i låter som "Chinese High" og "Thru And Thru".
Men det er alltid naturlig og smakfullt integrert, aldri dominerende eller pastisj-aktig.
Det er nemlig plass til mye i en Gang Gang Dance-låt.
Et talende eksempel på det, er det drøyt 11 minutter lange åpningssporet "Glass Jar", som på mange måter føles som en slags programerklæring for Eye Contact:
Lengden sier sitt om at gruppa på ingen måte ser det nødvendig å forholde seg til konvensjonelle popstrukturer.
Oppbygningen de har valgt minner derimot mest om et verk med ulike satser:
Uten hast beveger låta seg fra den atmosfærisk ambiente, rolig pulserende starten, bygges forsiktig ut med langsomme synthmelodier og først etter 4-5 minutter med noe perkusjon å snakke om, for så - enda et par minutter senere - å gå over i en rolig, nesten jungle-aktig trommerytme sammen med det første vi hører av noen sangstemme.
I løpet av resten av plata er vi innom naive, lystige snutter i "Chinese High", karibisk klubb i "MindKilla" og seig, funky disco i "Romance Layers", hvor Hot Chips Alexis Taylor dukker opp på vokal.
Når vi kommer til avsluttende "Thru And Thru" setter den et herlig småantemisk punktum for tre egenartede og flotte kvarter med musikk.
Eye Contact er preget av at det hele tiden skjer nye, uforutsette ting, og det gjør musikken spennende å følge.
Samtidig gjør de små melodilinjene og det nøye sammenskrudde lydbildet det hele til en riktig så behagelig opplevelse.
Gang Gang Dance har med dette tatt et melodisk og produksjonsmessig skritt videre, uten å miste særpreget, og laget et både variert og sammenhengende album.
| 1 |
001699 | Svart framtid
Årets mest hypede album er blitt en bekmørk, selvrefleksiv, absurd, smakløs og ekstremt fascinerende affære.
Ting går fort om dagen.
Fra å være et navn kjent for et knippe unge menn som bruker overdrevent mye tid på diverse forum for vestkyst-rap, smalt det fort for kollektivet Odd Future Wolf Gang Kill Them All og frontfigur Tyler, The Creator i høst.
Etter at låta «Yonkers» traff YouTube, Tyler sparka ned en fan i pit'en på SXSW og OFWGKTA reiv ned Jimmy Fallon ble plutselig Odd Future utropt til hiphopens redningsmenn og det nye Wu-Tang samtidig (på tross av at et langt mer fruktbart sammenlikningsgrunnlag rent musikalsk er tidlig Three Six Mafia.)
I tillegg kan man tilsynelatende knapt gi ut et musikk- eller livsstilsmagasin denne måneden uten å putte det barnslig overlegne blikket til Tyler, The Creator på forsida.
OFWGKTAs unge, breiale og alternative tilnærming til musikk generelt og intervjusituasjoner spesielt traff med andre ord et eller annet.
Det er både lett og fristende å overanalysere OFWGKTA, sette dem inn i en haug av kontekster, kaste på ord som «transgresjon» og «symbolsk opprør», fokusere på at skiva er gitt ut på britiske XL og glemme at Goblin først og fremst viser frem en 20 år gammel gutt som tilsynelatende er mest hypp på lage musikk.
Det skal vi altså ikke.
Fra førstesporet "Goblin" blir det klart at Tyler følger sporet fra 2009-skiva Bastards.
Også denne gangen er det en fiktiv dialog med en terapeut som er rammeverket for Tylers konstant selvkommenterende, bekmørke, tidvis hysteriske tekstlinjer.
Musikalsk er det hele oppdatert, og produksjonene er gjennomgående hakket sterkere på Goblin enn på den to år gamle debuten.
Som rapper har Tyler langt fra noen vanvittig flow (noe han selvsagt kommenterer allerede i åpningssporet), men som tekstforfatter og låtskriver besitter han et ubestridelig talent for å levere tekslinjer som spenner mellom det selvutleverende, hjertet-utapå-skjorta-ærlige (som de stadige, hjerteskjærende refransene til faren) og det totalt absurde, delvist smakløst formulerte sinnet han retter mot alt og alle.
Tekstlig kan den geniale åpningslinja på «Yonkers» - "I'm a walking paradox... no, I'm not" stå som del til helhet, og resultatet er at man nihører etter hver eneste linje gutten legger.
Liten tvil om at han operer i et spenn en viss Detroit-rapper gjorde til sitt 15 år tilbake, med andre ord.
Tyler, The Creator - "Yonkers":
Kvinnehatet og smakløsheten vil sannsynligvis støte en haug med lyttere, som intendert («rape a pregnant bitch and tell my friends I had a threesome»), og låter som «Radicals» (som inneholder OFWGKTA-anthem-refrenget «Kill People, Burn Shit, Fuck School») og «Transylvania» blir neppe omfavnet av radio med det første.
Samtidig:
Folk som har hørt en horrorcore-låt eller tre tidligere (eller sett R.A. the Rugged Man live) vil neppe la seg provosere nevneverdig.
Derfor skinner også Goblin kanskje vel så sterkt på låter som «She», «Analog» og «Her».
Førstnevnte har med seg Odd Future-kollega, superprodusent og R&B-stjerneskudd Frank Ocean som legger et nydelig refreng til en forholdsvis myk Tyler-tekst på en glimrende produksjon (jada, han sleper en dama etter håret ut i skauen til slutt), sistnevnte på en produksjon OutKast verdig, med Facebook-pokes og lange blikk i klasserommet i sentrum (i første vers, i det minste).
Pluss i boka også for overraskelsken «Bitch Suck Dick» - en artig Waka Flocka Flame-hyllest, gjort med mye kjærlighet og en haug med hi-hats.
Ikke alt her er like bra, som seg hør og bør for en tjue år gammel illsint rapper med altfor mye på hjertet, og de tidvis rugged produksjonene er defintivt en smakssak.
Samtidig er den litt presserende følelsen, som han (selvsagt) kommenterer på tittelsporet ("so I try too hard, huh?") vanskelig å besvare med annet enn et anerkjennende nikk.
Tidvis blir ordspillene i overkant mange, og de tilsynelatende ærlige innblikkene for få til at Goblin står igjen som den massive utgivelsen hypen skulle tyde på.
NME-coveret er faktisk mer sjokkerende enn punchlinene om voldtekt, til syvende og sist.
Sånn går det kanskje når annerledeshet for annerledeshetens skyld blir en kvalitetet i seg selv.
| 1 |
001700 | Vilt, vakkert og vått
Wild Beasts sitt tredje album er eitt av årets mest forførande.
Wild Beasts tok med Two Dancers frå 2009 steget ut av einspaltersanmeldelsar i den britiske musikkpressa, og ut til eit publikum som var svoltent på velprodusert indie med litt skarpare kantar.
Sjølv om The xx enda opp med å stela noko av glansen (og Mercury-prisen) frå det kritikarhylla andrealbumet, ser det ikkje ut som om bandet har latt seg affisere.
Smother er kanskje mørkare og meir innovervendt enn forgjengaren, men det er også eit herleg forførande album, fylt av erotikk, smygande melodilinjer og ambivalente bodskap.
"I take you in the mouth like a lion takes his game," syng Hayden Thorpe på opningssporet "Lion's Share".
Han verkar å kjempa ein innbiten kamp mot banaliteten, mot ungjenter som legg seg på rygg i musikkvideoar og mannlige kollegaer som dreg seksualiteten ned til eit uhygenisk bakkenivå.
Wild Beasts mystifiserer, dei kompliserer og skriv om.
At det kjennes friskt istaden for pretensiøst, heng nok saman med absurditeten i tekstlinjer som "New squeeze, unfold my body / I've ransacked myself, I've flat-packed myself, for your ease" ("Plaything"), eller det humoristiske i linjer som "I was angry and brash as a bull / You were devastatingly beautiful" ("Reach A Bit Further").
Thorpe si stemme er ei av dei vakraste som har kome ut frå øyriket dei siste åra, og balanserar ein stad mellom Antony Hegarty, vår eigen Nils Beck,og Kate Bush (!).
Denne stemma er ein av Smothers viktigaste bærebjelkar, samstundes som lydbiletet er beundringsverdig balansert og teksturert:
Hul perkusjon, krystallklare gitarfigurar og trillande pianotonar flettar seg uanstrengt saman, som ein skjermsparar på ei stasjonær datamaskin frå 2001.
Produksjonen er heldigvis stram og moderne.
Også prestasjonane til medvokalist Tom Fleming er verdt å legga merke til, enten han er i front, som på "Deeper", driv med call-and-response som på "Reach A Bit Further" eller smyg seg rundt Thorpe sin falsett, som på "Loop The Loop".
Singelen "Albatross" er òg eit godt døme, både på vokalsamarbeidet og på dei estetiske rammene Wild Beasts beveger seg innanfor.
Smother er sår og til tider dunkel, men med ein inviterande intimitet og gjennomført musikalsk eleganse.
Det kviler ei form for kald og klar skjønnheit over heile albumet, ei verdigheit som er uendeleg tiltalande.
Wild Beasts står kort sagt for eitt av årets flottaste album så langt.
Heile albumet kan streamast i spelaren under:
| 1 |
001701 | Internetts kritthvite sønner
Anstrengte gjester, dårlig smak og mangel på gode punchlines preger humormusikken anno 2011.
At YouTube har vært fødestue numero uno for sketsjmusikken de siste årene er et opplagt fenomen.
Det er dermed selvsagt at dette hovedsakelig dreier seg om den sosiale gruppen med høyest mestringsprosent hva internett angår:
Unge, hvite middelklassegutter, fortrinnsvis fra statene.
Ikke bare stiller de ofte svakt hva musikalsk talent angår, men også når det kommer til komisk begavelse.
The Lonely Island er et høyst relevant eksempel.
Hiphop-trioen er en videreutvikling av sketsjene Andy Samberg og hans to langt mer anonyme partnere har produsert for Saturday Night Live.
Sammen med The Flight of The Concords er de det mest innlysende på suksess hva ny sketsjmusikk angår.
Og stereotypien stemmer:
De er alle tre hvite, unge og, etter all sannsynlighet, overstimulerte unge menn med behagelig tilhørighet i middelklassen.
At de først og fremst er komikere, ikke rappere, er et faktum som aldri oppleves som slående; deres noe hvinende stemmer bæres snarere frem av en helt akseptabel flow.
Likevel er det på tide å innse at musikalsk kamuflasje sjeldent styrker påfallende svake komiske poenger.
Snarere tvert imot.
Det kan ha noe for seg som en tre minutter lang videosnutt i et TV-program eller et Youtube-klipp, men med den visuelle pakken skrelt bort er The Lonely Island tre nakne menn som skjuler seg bak en tirade av umorsomme poenger.
Musikalsk står trioen bak flere overtramp, der ett skiller seg ut som særlig grovt:
Samberg og hans venner skapte med fullt overlegg en av de mest grønnjævlige låtene på lenge med den Akon-gjestede førstesingelen ”I Just Had Sex”.
Et i utgangspunktet grusomt anthem basert på at man, vel, nettopp har hatt sex, ytterligere mørklagt av deltakelsen til musikkbransjens kanskje verste golem de siste årene– en usympatisk og überbanal ekskriminell – med null andre tekstideer enn fråtsing i vulvaer og skryting av at han har sittet i fengsel for å ha stjålet en bil.
Legg til mannens nasale og sjelløse røst, og med ett har The Lonely Island bevist hvor vondt en låt kan gjøre.
En imponerende gjesteliste til innspillingen av sitt andre studioalbum kan de tre imidlertid skilte med.
Dessverre trekker de fleste av bidragsyterne hele prosjektet enda noen steg nærmere dødsriket.
Beck, Santogold og ikke minst Rihanna leverer ekstremt anspente gjesteopptredener som ikke skaper annet enn en pinlig stemning.
I tillegg serverer smørsangeren Michael Bolton et av de rent melodisk mest brekningsfremkallende øyeblikkene på lenge i ”Jack Sparrow”.
Forsøk på ondsinnet humor?
Neppe.
The Lonely Island - "Jack Sparrow (feat.
Michael Bolton)":
Tross alt ubehaget glimtes det til med overkommelige låter.
Tittelsporet fungerer rimelig godt, takket være en overraskende mektig produksjon med stort klubbpotensiale, men det er hovedsakelig Snoop Doggs deltakelse som gjør det en smule vittig.
Det er nemlig noe ubehagelig innbydende med ideen om en Snoop slurpende på lettøl ikledd pologenser, som en svart Steve Jobs.
Man kan håpe det unisont stønnes i ren oppgitthet over både prosjektet The Lonely Island og sjangerens eksplosive popularitet.
De anmasende låtene er en ting, men det er først og fremst sketsjalbumets komplett manglende evne til å fremprovoserende latter – ikke så mye som et lett knis - som gjør dette så provoserende elendig.
| 0 |
001703 | Revidert katekisme
Kate Bush klipper ut, stryker bort, limer inn og føyer til i sin egen katalog - med stort hell.
Kate Bush er en inspirasjonskilde for horder av unge artister i dag, uten at navn skal nevnes – da blir man kjapt beskyldt for lat, sjåvinistisk musikkjournalistikk.
La det likevel være sagt at kvinnens originale, eventyrlystne og teatralske vri på popmusikk - hennes gjentatte sonderinger av poplåtens potensielle utkanter, kort oppsummert – er et temmelig konstant referansepunkt i 2011, på linje med Cocteau Twins, My Bloody Valentine og annen lyd fra det avanserte åttitallet.
At hun følger opp det svært vellykkede og vellykket svære combacket Aerial (2005) med en restaurering av to sentrale øyeblikk (om enn ikke blant høydepunktene) i katalogen, The Sensual World (1989) og The Red Shoes (1993), er på sett og vis en liten skuffelse.
Jeg skulle veldig gjerne likt å høre det nyskrevne albumet som etter sigende skal være ferdigstilt – først og fremst fordi det alltid er interessant å betrakte tidsånden gjennom de panoramiske, fargesterke brillene til Kate Bush.
The Director's Cut er like fullt, blant en del andre ting, en nyttig og poengtert påminnelse om hvilken kunstnerisk egenrådighet og framsynthet som hele tiden har vært dynamoen i denne karrieren.
Det nærmest idiotisk innlysende eksemplet er "Deeper Understanding", standsmessig oppdatert med autotune, som et selvbevisst hint om hvor ytterligere aktualisert problemstillingen hun reiser i låten har blitt i løpet av de siste 20 årenes teknofile tildragelser.
Sønnen Bertie (12) bidrar med vokal på refrenget, den tidstypiske fretless-bassen fra originalen er intakt; fortida biter nåtida i halen med fornyet kjevekraft.
De fleste oppjusteringene her er av subtilt ommøblerende karakter.
"This Woman's Work" ville sikkert vært forheksende vakker om så den ble spilt baklengs og i blinde (sjekk i slengen ut Maxwells nydelige versjon fra 2001), og den ribbede rhodes-versjonen hun her serverer er på sitt beste en mesterøvelse i vektløshet.
På "Top Of The City" antar originalens euforiske utbrudd et mer muskuløst og progga uttrykk, mens "The Red Shoes" fungerer ypperlig i en organisk, tørrere setting.
Og det nå ordløse, várt nynnede refrenget på "Moments Of Pleasure" masserer på et mystisk vis hjertemusklene enda hardere enn resignasjonen i det opprinnelige "just being alive / it can really hurt".
At hun har bikket 52 lar seg først og fremst høre på det senkede stemmeregistret, men et myndig, for ikke å si voksent ønske om å plukke vekk og rydde opp framfor å legge til er også hørbart gjennom de elleve nyinnspillingene.
Det eneste virkelige feilskjæret blant disse rekonstruksjonene befinner seg helt til slutt på albumet.
"Rubberband Girl" blir i denne sammenhengen fyllstoff; Bush på låvefest med Stones som steint, kleint backingband rimer bare ikke, særlig ikke stilt rygg til rygg med den uimotståelige tyggegummi-funken som dunker i hjertet av åpningssporet på The Red Shoes.
Den illustrerer et annet vesentlig poeng:
Til tross for at enkelte av produksjonsteknikkene i overgangen mellom 80- og 90-tallet ligger som et hektisk slør også over damens egne utgivelser fra perioden, var Kate Bush blant de som håndterte dette uttrykket med størst eleganse.
Låter som "And So Is Love" og "The Song Of Solomon" tjener dermed ikke allverdens på disse kosmetiske inngrepene – de er rett og slett ikke nødne nok.
Til syvende og sist er det umulig å avgjøre hvorvidt hun forbedrer disse låtene eller ei.
Og det er heller ikke poenget.
Joni Mitchell gjorde det med monumentale Travelogue (2002); Kate Bush gjør noe av det samme nå:
Rekontekstualiserer sitt eget uttrykk og tar slik ytterligere kontroll over det, syr historien sin inn i samtida med egne, uregjerlige sting og gjør seg slik, gradvis, stadig mer umistelig.
Det skal jaggu bli stas å høre de nye låtene.
| 1 |
001705 | Keiserinnas nye klede
Lady Gaga skapte med sitt første album ein illusjon av å vera ein av popmusikkens mest progressive aktørar, ei som sprengte grenser, og som i tillegg hadde eit genuint talent å visa til.
Denne illusjonen slår kraftig sprekker med andrealbumet.
Ta ein titt på Lady Gagas Ray Kay-regisserte video til "Poker Face".
Det som må seiast å vera det verkelege gjennombrotet til Lady Gaga som profil, verkar i retrospekt ganske så uskuldig:
Sperra me verkeleg opp augene berre fordi ho ikkje gjekk med bukser?
Fordi ho hadde blond parykk?
Diamantar i ansiktet?
Med The Fame, og seinare den utvida versjonen The Fame Monster, redefinerte Lady Gaga ein del av den populærkulturelle estetikken, på same måte som Madonna og Grace Jones med fleire hadde gjort før ho.
Brått vart det heilt normalt å ikkje gå med bukser.
Parykk vart berre endå ein del av garderoben.
Og dekorativ ansiktssminke vart noko alle dreiv med.
Lady Gaga førte an i nedprioriteringa av å vera sexy i tradisjonell forstand blant mange av dagens unge popstjerner.
Og no er altså oppfølgjaren her:
Born This Way, med eit presseapparat på jobb 24 timar i døgeret, og ein artist som er blitt kåra til verdas mektigaste.
Lady Gaga har ikkje lenger eit lyn malt over auga, ho har horn i panna.
Ho utfører ikkje lenger suggestive hofterørsler ved bassengkanten, ho føder nye rasar i verdsrommet.
Bukser er det framleis lite av, men mange nye hattar har kome til.
Men det det i siste instans handlar om akkurat no, er altså dette albumet.
Og det stiller diverre nokså svakt.
The Fame og The Fame Monster pumpa ut singlar som "Bad Romance", "Paparazzi" og "Alejandro", låtar som ein - enten ein er tilbøyeleg til å sette pris på denne typen dansegolvmusikk eller ikkje - måtte anerkjenna som godt samanskrudde, fengande og til dels smarte poplåtar.
Dei fyrste singlane frå Born This Way vitna i retrospekt om eit album totalt blotta for desse kvalitetane.
"Born This Way" gjorde det udiskutabelt godt på listene, men vart samstundes kraftig sverta av dei openbare likskapane med Madonnas "Express Yourself".
Både den og andresingelen "Judas" sendte òg ut uheldige signal når det kom til melodioverskotet:
Er dette verkeleg det mest medrivande Gaga har å sende ut til sine little monsters?
"Judas" skal faktisk visa seg frå å vera langt frå albumets lavmål, og sjølv den er så dynka i syntetiske beats og eurotrash at ein nesten føler sveitten fra italienaren ved sida av deg på strandklubben kitla i naseborene etter at du har høyrt den ferdig.
Dette er ei kjensle som sitt fast gjennom stort sett heile albumet.
Det er det same om ein låt byrjar med ektefølte serenader ("Marry The Night"), mariachiorkester ("Americano"), el-gitarar ("Electric Chapel"), saksofon ("Hair") eller den merkelegaste tysken du nokosinne har høyrt ("Scheiße") - det sklir uansett ut i hamrande rytmemønster og messande synth.
Det er masete, humørlaust, og særs lite originalt.
Strø nokon irriterande moraliserande tekstar på toppen, og...vel, der har du det.
Subtilitet har aldri vore Gagas varemerke, men på Born This Way går ho så langt over i det banale at popkunsten berre er ein flekk på ein fjern horisont.
"I just wanna be myself /And I want you to love me for who I am," er eit bodskap ein i utgangspunktet lett kan skriva under på, men når Gaga messer det fram på "Hair" føler ein seg berre grovt undervurdert som tenkande menneske.
I novemberutgåva av amerikanske W Magazine, det såkalla art issue, gjennomførte Joseph Ross, sjøverklært "psychic astrologer to the stars", ein samtale med den surrealistiske kunstnaren Salvador Dalí.
Dalí har sjølvsagt vore død sidan 1989, men det er altså nokon som har evna.
Dalí erklærte då at Lady Gaga var den einaste samtidskunstnaren han eigentleg likte, og den einaste som kunne kalla seg ein sann dalíist.
Og diskusjonen som dreier seg om Gagas konseptualitet, hennar prosjekt og innflytelse, er også svært interessant.
Men Born This Way er, frå eit musikalsk perspektiv, lite anna enn eit svært svakt album.
| 0 |
001706 | Woont i hjertet
Jamie Woon sjarmerer, men imponerer ikkje, under sin klubbkonsert på Blå laurdag natt.
Ved midnatt, ein halvtime før annonsert konsertstart, går britiske Jamie Woon på scena på Blå i Oslo.
Med ei litt for stor dressjakke, ein skjeggvekst farleg nær pornosmultring, og tre musikarar i ryggen.
Lokalet er fullt, og publikum forventningsfulle.
Ikkje utan grunn, heller:
Sjølv om albumet Mirrorwriting var eit langt meir konvensjonelt album enn mange hadde venta seg, ligg det eit stort livepotensiale i den kjølige miksen av r&b, (post-)dubstep og soul.
På Blå vart det likevel ikkje løfta opp til dei høgdene ein kunne ha håpa.
Woon velg å køyra eit sett der mange av dei mest dempa låtane frå Mirrorwriting kjem nokså tett.
Stemma hans er nydeleg, også live, men både han og bandet manglar augensynleg nok rutine til å bringa det ut til publikum på ein tilstrekkeleg engasjerande måte.
Som scenepersonlegheit er Woon sjarmerande keitete og audmjuk, men samstundes er det vanskeleg for publikum å ikkje merka at han eigentleg er mest komfortabel når lyskastarane ikkje er retta mot han.
Den interne kommunikasjonen musikarane imellom sviktar òg innimellom, og trommisen verkar så usikker at ein får mest lyst til å gå opp på scena og gje han eit oppmuntrande klapp på skuldra.
Live, i endå større grad enn på plate, framstår Jamie Woon som ein artist som låner vel så mykje frå 90- og 00-talets r&b som frå dei samtidige artistane han så hyppig vert samanlikna med, som James Blake og Jamie xx.
Riktignok spelar looping, innstilte beats og perkusjon ei viktig rolle på scena, men dei som kom for eit reinspikka klubbsett måtte sjå seg skuffa laurdags kveld.
Lydbiletet er varmare og kjensla ei anna.
Dette kunne ha fungert utmerka, og Jamie Woon er til tider ingenting om ikkje ektefølt.
Diverre bikkar det stundom over i det cheesy, og stundom over i det...vel, keisame.
Der han verkar trygg på at publikum faktisk er fortrulege med låtane, som på singlane "Night Air" og "Lady Luck", som avsluttar det ordinære settet, kviknar Woon til og gjer frå seg nokre blyge smil og blikk ut mot lokalet.
Nokre av Mirrorwritings sterkaste spor, som "Shoulda" og "Street", underselg han derimot ganske kraftig, slik at det ikkje blir spesielt minneverdige konsertaugeblikk.
Etter "Lady Luck" kjem Woon tilbake til scena, og framfører mellom anna "Waterfront" og sin aller fyrste singel, "Wayfaring Stranger" aleine med gitar og loopeffektar.
Igjen vert ein minna på kva for slags sjelfullt potensiale som ligg i Woons stemme, og ein kan ikkje bli anna enn sympatisk innstilt til han der han mumlar nokre takksame ord inn i mikrofonen.
Men på dette tidspunktet har han for lengst byrja å mista grepet om publikum, som berre kan håpa på at engelskmannen kjem tilbake til Hove og Pstereo med ein anelse meir pondus og sjølvtillit.
| 0 |
001707 | Salig er Thurston
Sonic Youth-sjef Thurston Moore kroker opp med Beck på sin hittil peneste utgivelse.
Som en drivende kraft i Sonic Youth, åtti- og nittitallets kanskje mest innflytelsesrike band i alternativsfæren, kunne Thurston Moore forlengst lent seg tilbake og latt den gedigne bandkatalogen gjøre jobben for ettermælet.
Men Moore er fortsatt en skrubbsulten kunstner, og takk og pris for det.
Med de ni låtene på denne tredje soloplaten viser han med all tydelighet at det fortsatt finnes uutforskede randsoner av SY-universet.
Beck Hansen er for anledningen hanket inn som produsent, og han gjør det han skal, stødig, spartansk og smakfullt, med åpent stemte kassegitarer og Samara Lubelskis fiolin i begivenhetenes gjennomgående krispe, klare sentrum.
De melodiske krumspringene og dissonansen som har preget Thurston Moores modus operandi i en halv mannsalder dominerer aldri, men flyter snarere innover lydbildet som sporadiske makrellskyer over en blå himmel.
"Benediction" åpner ballet med en enkel, vakker melodi svøpt rundt en kjærlighetserklæring med enkelte foruroligende islett ("you better hold your lover down/ and tie her to the ground"), og allerede her åpenbarer albumets likheter med Becks deppsterverk Sea Change (2002) seg, ikke minst lydmessig, med linjene strukket tilbake til stykerarrangementene Robert Kirby gjorde for Nick Drake på Five Leaves Left og Bryter Layter.
Påfølgende "Illuminine" og "Circulation" utbroderer stemningen ytterligere; de synes alle basert på ideer som ville kunne fungert ypperlig på en hvilken som helst av det siste tiårets Sonic Youth-utgivelser, men den åpne, sobre produksjonen tillater låtene å strekke seg i andre, uventede retninger.
Fantastisk blir imidlertid albumet først i løpet av dets andre halvdel.
Nøkkelsporet "Orchard Street", som strekker seg over nesten sju minutter, kuliminerer i et klimaks der størrelser som Steve Reich og Alice Coltrane lusker i bakgrunnen.
De psykedeliske skruene strammes på på "Mina Loy", et av mange intenst vellykkede kunstnerportretter fra denne mannen, mens den hovedsakelig instrumentale "Space" glitrer eventyrlig gjennom en skodde av tjukk, skimrende gitarplukking og narkotisk vellyd.
Nevnes må også avsluttende "January", der harpist Mary Lattimore leverer et knippe hjerteskjærende detaljer.
Plukk for all del med deg Moores forrige soloplate, Trees Outside The Academy (2007), om du ikke allerede har den.
Den klinger ikke like vakkert som Demolished Thoughts hele veien, men utgjør et kanskje enda mer poengtert destillat av Thurston Moores nærmest utenomjordiske kvaliteter som låtskriver og musikalsk tenker.
Måtte han holde seg ung lenge.
| 1 |
001708 | Voksesmerter
Black Stone Cherry oppdager strippeklubber og kjører åpen Mustang i California.
Kentucky-bandet prøver å bli voksne.
Black Stone Cherry tar sine første forsiktige steg inn i voksenlivet.
De unge sørstatsguttene som debuterte med friske Black Stone Cherry i 2006, og fulgte opp med det sylskarpe rockealbumet Folklore & Superstition i 2008, har nå oppdaget både Nickelback, profesjonelle hjelpere og smutsige strippeklubber.
For der låtene tidligere var fascinerende historier om lokale trollmenn som tryllet fram regn i Kentucky, grottepioneeren William Floyd Collins, eller dypt rørende powerballader, er det nå åpenbart at Black Stone Cherry skal ta steget ut av bluesrock-kjelleren og inn på amerikansk rockeradioer og landets største arenaer.
Hjelpen får de fra låtskrivere som har skrevet rock/metal-suksesser for Shinedown og Alice Cooper, men også folk som til daglig skriver lett countrypop for LeAnn Rhimes og Taylor Swift.
(Bare for å ha det sagt: jeg er på ingen måte skeptisk til at rockeband får låtskriverhjelp fra hitmakere, den diskusjonen var ferdig i det øyeblikket Desmond Child skrev bangers med Bon Jovi og Bryan Adams hjalp Kiss til å skrive en av bandets beste låter.)
På ”Like I Roll” fungerer det perfekt.
Låten er en rullende hyllest til å kjøre Pacific Coast Highway i åpen Ford Mustang en deilig sommerdag i California, og har en jovial undertone som kler Black Stone Cherry bedre enn de fleste.
Allman Brothers hadde vært stolte og ZZ Top misunnelige.
Fullt så vellykket er det ikke når Black Stone Cherry for første gang oppdager en dunkende ereksjon bak Les Paul-en sin.
Da skriver de en klønete hyllest til all verdens kåtskap i form av ”Blame In On The Boom Boom”, og understreker iveren med tekstlinjer som ”I like white cream, whipped cram, nasty dreams", før låten faller på steingrunn når vi får grisete snakkevokal.
David Lee Roth er offisielt den eneste i menneskehetens historie som har lov til å kurtisere med snakkestemme over rockeriff.
Videre prøver ”Let Me See You Shake” å bli et stripperanthem som kan konkurrere med ”Girls, Girls, Girls” og ”Pour Some Sugar On Me”, men avslører mest av alt at veien inn i voksenlivet ikke er helt smertefri for ivrige Black Stone Cherry.
Å synge om sin egen seksuelle appetitt er selvsagt en pliktøvelse i bluesbasert rock og hardrock.
AC/DC har laget tidenes rockekarriere av “Sink The Pink”, “You Shook Me All Night Long” og “Inject The Venom”, men det føles likevel som å være vitne til kvisete tenåringer som oppdager pornografi når Black Stone Cherry går fra uskyldige sørstatseventyr til anthems for høyt gasjerte strippere.
Et noenlunde fengende refreng hjelper dem ikke opp fra bassenget etter mageplasket.
For om det er noe Between The Devil & The Deep Blue Sea prøver på, så er det å være fengende.
I tillegg til låtskriverhjelp har bandet gjort omfattende turnering med kongene av dum-men-ultrafengende rock (eventuelt dateraperock, alt etter hva man synes om dem), Nickelback, så det er enkel matematikk å forstå hvilken horisont Black Stone Cherry nå sender blikket mot.
Til tross for de kyniske og kalkulerende avgjørelsene bandet har tatt, er det umulig å ikke fortsette å falle for låter som nevnte “Like I Roll”, “Such A Shame” (for et refreng, tidvis rørende tekst) og singlen “White Trash Millionaire” (bandets største hit så langt, fant jeg nettopp ut).
Storslagne widescreen-låter som kler mye større scener enn lille John Dee, som de besøkte i Norge for noen år siden.
Jeg håper bare at Black Stone Cherry tar med seg det de lærer av sin seksuelle oppvåkning, kobler det med gode tips fra erfarnelåtskrivere, og baker det forsiktig inn i deres egen evne til å skrive verdens beste rockelåter.
Slik de gjorde på sine to første album “Blind Man” og “Hell or High Water”, eller smellvakre ballader, som de viste med ”Things My Father Said” i 2008.
Ingen av låtene på Between The Devil & The Deep Blue Sea rører den trioen.
Bonus:
Interessert i låtskriverne som har bidratt på Between The Devil & The Deep Blue Sea?
Her er de, og hvem de har jobbet med:
Dave Bassett - skrevet for Shinedown og Josh Groban.
Zac Maloy fra postgrungebandet The Nixons, skrevet for Carrie Underwood.
Bob Marlette - skrevet for Alice Cooper, Shinedown, David Lee Roth.
John5 - tidligere gitarist i Marilyn Manson.
Trey Bruce - skrevet fem #1-hits på Billboard Hot 100, inkludert for Faith Hill og LeAnn Rhimes.
Richard Young - bidro på samtlige låter på forrige Black Stone Cherry-plate, produserte også albumet
| 0 |
001709 | Tatt av vinden
Det seilende Denver-ekteparet Tennis har laget sommerens mest harmoniske lydspor.
Lo-fi produksjon, jentegruppevokal à la 60-tallet, gitarfuzz og idylliske tekster om kjærlighet og seiling.
Alt er tilsynelatende i vater for Denver-ekteparet som utgjør Tennis - Cape Dory oppsto i kjølvannet av et åtte måneders eventyr på sjøen, og ut fra resultatet å dømme, har Patrick Riley og Alaina Moore seilt i medvind det meste av tida.
Noe av det mest imponerede ved Tennis' debutalbum er evnen til å hele tiden balansere på grensen til det overdrevne sukkersøte - uten at det bikker over.
Dette er et kunststykke ikke alle indieduoer bestående av en jente og en gutt mestrer.
Ta Jenny and Johnny eller She & Him - de mangler denne fintfølelsen, tråkker over og blir fort kjedelige.
Cape Dory ble sluppet i USA i vinter, uten distribusjon i Norge.
Nå er det i ferd med å spre seg over atlanteren, med slipp i England denne uka.
Timinga kunne knapt vært bedre; dette er nemlig et album som kler årstiden vi er på vei inn i.
Albumet er mildere og mer nedpå enn surfpopperlene Best Coast, Surfer Blood og Dum Dum Girls serverte oss i fjor.
Tematikken er harmonisk, stemninga lett, sounden lys og behagelig.
Det er ingen ulyd eller vonde følelser å spore - og heller ingen store lyttermessige utfordringer.
Sånn sett er det kanskje ikke sommerens mest spennende album - men det er absolutt et av de fineste lydsporene du kan legge til lange kvelder og lyse netter.
Uten at det er uttalt fra Riley og Moores side, kan Cape Dory på mange måter kategoriseres som et konseptalbum.
Hver eneste låt på den halvtime lange utgivelsen har forankring i seilturen de to var ute på - og har titler som "Seafarer", "Long Boat Pass" og - utspringet til det hele - det lengtende åpningssporet "Take Me Somewhere":
Cape Dory er ikke et album som tar deg med storm.
Gi det tid til å innabreide seg; for når det først får fatt, sitter det nemlig godt
| 1 |
001710 | Fremtiden i hans hender
Proviant Audios smekre miks av elektronika, jazz og funk treffer hodet, hjertet og kroppen på samme tid.
Tønsberggutten Mathias Stubø, eller Proviant Audio, gir ut sitt første album Real Love Tastes Like This på engelske Paper Recordings.
Et kvalitetsstempel i seg selv; plateselskapet har god tradisjon for å bringe norsk elektronika av høy kvalitet ut i verden.
Dette stempelet skal vise seg å være helt på sin plass.
Albumets 11 spor viser tydelig at vi har med et talent utenom det vanlige å gjøre.
Skjønt - ordet talent er langt fra dekkende.
Musikeren og produsenten serverer organisk og oppløftende musikk av overraskende høy kvalitet.
Det er vanskelig å forstå at Mathias Stubø bare er 19 år gammel, og at dette er hans første album.
Utgivelsen speiler en moden artist - men så ble han jo kåret til ukas urørt allerede som fjortenåring.
Da han i 2009 mottok utmerkelsen for andre gang, (som landets eneste) sendte det han til Urørtfinalen.
I løpet av fjorårets festivalsommer leverte Proviant Audio sterkt i liveformat - som band med 12 musikere og klar innflytelse fra Jaga Jazzist - og skapte store forventninger til det kommende albumet.
Det er tilfredsstillende å oppdage at Stubø låter like bra, om ikke enda bedre, på plate.
Her kommer den perfeksjonistiske produksjonen tydelig frem.
Samplinger, beats og intrument- og vokalpartier er satt sammen på utsøkt vis; alt høres så riktig ut, det er aldri noe som skurrer.
House, jazz, nittitallets hiphop og syttitallets disko er satt sammen til musikk som treffer hodet, hjertet og kroppen på samme tid.
Soundet er dels retro, dels futuristisk.
De 40 minuttene spenner fra det funky og euforiske - som i deilige "All This Time" med tønsbergjenta Lill Ida Næsheim på vokal - til det svevende, eksperimentelle og Jaga-aktige i "Starten På Alt".
Hele veien er musikken avansert, men tilgjengelig.
Real Love Tastes Like This er laget hjemme på gutterommet, uten drahjelp fra etablerte artister.
Med seg har han derimot andre unge talenter.
Foruten Næsheim bidrar Holmlia-rapperen HeeMugen og reggaeartisten Jabaman fra Tønsberg til å løfte albumet til det fyrverkeriet det har blitt - et solid håndverk Stubø har jobbet med siden han var 16-17 år.
Mathias Stubø er et unikum innen norsk musikk.
Kombinasjonen av enorm kreativ kapasitet, målrettet innsats og en fantastisk musikalsk fintfølelse gjør Real Love Tastes Like This til en enestående debut.
I juni slipper han nok en plate; 1979, som er en hyllest til hans musikkhistoriske favorittår.
Og dette er nok bare begynnelsen; med russetid og eksamen unnagjort, vil han få enda mer tid til å fokusere på musikken.
Jeg gleder meg.
Hør Real Love Tastes Like This i Spotify eller Wimp
| 1 |
001711 | Sirkelen er sluttet
My Morning Jacket tar ett steg tilbake og to fram med Circuital, et av bandets sterkeste album så langt i karrieren.
Den genierklærte Kentucky-kvintetten My Morning Jacket brukte tre album på å perfeksjonere sin særegne sørstatspsykedelia og de to neste på å løsrive seg fra den – med varierende hell.
At Jim James og hans kumpaner etterhvert opplevde den standhaftige låvefest-i-det-ytre-rom-merkelappen som belastende er fullt forståelig, men på bandets forrige plate, Evil Urges (2008), begynte den tiltagende eventyrlysten å gå på bekostning av de gode låtene, med den grufulle Prince-pastisjen "Highly Suspicious" som et foreløpig karrierelavmål.
Med Circuital, deres sjette album, faller imidlertid alle brikkene på plass.
Låtene holder gjennomgående skyhøy kvalitet, og de fremføres av et band som åpenbart fortsatt elsker å spille sammen, på trettende året.
Den gedigne romklangen som svøpte de første platene holdes i sjakk, mens jam-faktoren har sneket seg tilbake i uttrykket med fornyet kraft.
I sum låter det som om My Morning Jacket har kastet katalogen sin oppi en diger sekk, ristet den kraftig og plukket ut de ti beste låtene som oppstod i tumultene.
Sterkest av dem alle er nydelig titulerte "Holdin On To Black Metal"; en soleklar hit i en mer rettskaffen verden.
Låten er mer enn løst basert på en thailandsk soulpoplåt opprinnelig gitt ut på 70-tallet(?), men her blir den til noe helt annet – en slags seig, psykedelisk og militant soulrock-hyllest til vår mørke eksportvare.
Du vil garantert ikke høre noe lignende i år.
"Holdin On To Black Metal":
Like bak halser det referansetunge, kaleidoskopiske og nesten åtte minutter lange tittelsporet, der det nikkes mot alt fra Radiohead og Wilco til Alabama, Gram Parsons og Fleet Foxes (sistnevnte har til gjengjeld basert såpass mye av uttrykket sitt på My Morning Jacket at de bør føle seg takknemmlige).
Det føles like godt når de dundrer løs ("First Light") som når de holder tilbake ("Wonderful"), og at Jim James har en rev av sjangerutypiske dimensjoner bak øret er lett å høre på "Outta My System", der han mimrer tilbake til den kriminelle ungdomstida via en låt som ubemerket ville sklidd inn på en hvilken som helst Beach Boys- eller Ramones-skive.
Albumet taper seg bittelitt mot slutten.
Det virker rett og slett som om bandet trives best i høygir for tida, og når tempo og intensitet faller på de to siste låtene, mister skiva noe av oppdriften i slengen.
Mesterlige It Still Moves (2004) er med andre ord fortsatt stedet å begynne om du ikke kjenner bandet fra før.
På den annen side har jeg vondt for å tro at noen med interesse for utadvendt, klassisklydende, smart og hjertemasserende rock ikke finner et og annet å glede seg over på Circuital.
Det er i så fall ikke My Morning Jackets feil.
| 1 |
001712 | Godt håp
Med et debutalbum utenom det vanlige sikrer norske Hope I Die Virgin seg en plass blant de mest interessante og spennende bandene vi har her til lands.
Oslokvartetten har lenge vært et navn å se opp for på hovedstadens undergrunnsscene, men de har tilsynelatende vært tilfredse med å pleie en tilværelse i skyggene mens de møysommelig har jobbet frem et debutalbum i stil med bandets skyhøye ambisjoner.
Her er lite eller ingenting overlatt til tilfeldighetene, og om det finnes noe hold i ryktene er Is Forever No Way unnfanget ved hjelp av både astrologiske og naturvitenskapelige metoder.
Ikke minst har Hope I Die Virgin fått god hjelp fra produsent Christian Engfeldt og masteringsekspertisen til amerikanske Bob Weston med å smi et rikt ornamentert og melodisk veldreid album på en legering hovedsaklig bestående av mild psykedelia, sober krautrock og syrete shoegaze, med kraftige gjenklang fra såvel The Doors og tidlig Can som sørgelig glemte Swervedriver og mer folkekjære band som Sonic Youth og My Bloody Valentine.
Oppsiktsvekkende originalt eller nyskapende låter det vel egentlig ikke, og det er i grunnen et lite paradoks at en av de mest umiddelbare og fengende låtene på plata, drivende og mystiske "Wolf Head Dress", minner ganske mye om 120 Days, mens det øvrige materialet ofte beveger seg på de samme godt opptråkkede stiene som samtidige band som The Lionheart Brothers og Serena Maneesh allerede har ferdes på.
At dette ikke er et problem skyldes dels at jeg personlig har stor sans for disse stiene, dels at gutta i Hope I Die Virgin ikke bare er dyktige låtskrivere, men også er flinke til å krydre låtene med deilig flerstemt vokal og lekre synth- og orgelarrangementer.
De viser en forbilledlig vilje til å overskride støypoprammene ved å strekke de skjøre melodilinjene ut i vakre og eksperimentelle partier som gir albumet både økt dybde og en kledelig uforutsigbarhet.
"(Soon) Into Heavens" later i så måte til å blitt til ved et svært vellykket forsøk på å tilnærme seg den samme tankegangen som David Bowie og Brian Eno hadde da de spilte inn plater sammen i Berlin på slutten 1970-tallet.
En slik parallel vitner i seg selv om at Is Forever No Way er et debutalbum utenom det vanlige - mektig, lekent, intelligent, vakkert og varmt - og med det har Hope I Die Virgin brått sikret seg en plass blant de mest spennende og interessante bandene vi har her til lands.
| 1 |
001713 | Barn av sin by
Ferskingene i Gabriel debuterer med seig og lovende hardcore med egenart.
Den meste slående forskjellen mellom Gabriel og idolene fra fødebyen er følelsene i musikken.
Der spesielt Kollwitz formidler ektefølt smerte gjennom sin såre musikk, står Gabriel igjen som et prosjekt som først og fremst skal låte blodig fett.
Intrikate arrangementsgrep savnes iblant på produksjonssiden, men Gabriel har allerede et svært godt rykte som liveband, og det skinner gjennom også på plate.
Instrumenteringen er holdt til et minimum, og energien og bandmagien hylles til det ytterste.
Det er en sterk rastløshet tilstede i denne musikken.
Flere av låtpartiene oser av å blitt skapt i lekens navn.
Her er et nærmest funkrock-aktig parti på åpneren “Dig” verdt å nevne, samt et halvkjipt gitarsoloparti på det avsluttende sporet “Shivering Aurora”.
Vokal og gitar står i fokus:
Trommer og bass er skrudd tidvis nesten ubehagelig langt bak i miksen, mens duellerende gitarer og fire vokalister vræler på hvert sitt vis helt i front.
Silverthread er en liten utgivelse med ubestridelige kvaliteter, og de fire lange sporene illustrerer bastant at Bodøs brønn ennå på ingen måte er tørket ut, men snarere flommer over av seig, mørk og teknisk komplisert hardcore - i tillegg til den smarte popmusikken.
Sett Gabriel på et stødig trefat og la konseptet og medlemmene modne i lag.
Om den kommende fullengderdebuten da viser et mer tilbakelent, fokusert og arrangementsmessig sterkere band, vil overraskelsen være minimal.
| 1 |
001714 | Kodeknekkerne
Syv utgivelser ut i karrieren er endelig Death Cab For Cutie komfortable i albumformatet.
Death Cab For Cutie skylder mye av sin overrumplende inntreden i musikk-almuens rekker til strategiske låtplasseringer i serier som The O.C., CSI og Californication - og "Meet Me At The Equinox", første singel fra The Twilight Saga:
New Moon-soundtracket.
Viktig er også Ben Gibbards evne til å skrive skikkelig gode poplåter med bred appell ("Meet Me..." ikke er en av disse); "Soul Meets Body", "No Sunlight", "A Movie Script Ending" og "Death Of An Interior Decorator" er alle høyeksplosiv pop-semtex.
Bandet har like full vært vanskelig å like over en hel LP.
2008s horrible Narrow Stairs var en innhul, utarmet øvelse i treghet, Plans hadde sterke enkeltlåter, men en uhyre blass ferniss og The Photo Album skapte begeistring da den kom, men har ikke tålt tidens tann så godt.
Codes And Keys har derfor blitt det første albumet (med et mulig unntak i 2003s Transatlanticism) der bandet holder seg interessant fra start til slutt.
Den perkussivt styrte førstesingelen "You Are A Tourist" er, bandets vane tro, ikke den mest tilgjengelige på albumet, men derimot en som kommer krypende og som best nytes i albumkonteksten snarere enn enkeltstående.
De mest umiddelbare låtene er av sedvanlig fint Ben Gibbard-kaliber; "Underneath The Sycamore", valsen "Stay Young, Go Dancing" og tittelsporet er alle gode radiokandidater, men det som virkelig gjør utslaget her er at albumets lange låter - "Doors Unlocked And Open", "Unobstructed Views" og "Monday Morning" aldri blir kjedelige, noe som nevnt tidligere har vært en hemsko for helheten.
Codes And Keys er en relativt seig, tyktflytende plate som haster seg sakte, og dette krever, og har fått, et sinnrikt lydbilde.
Både produsent Chris Walla og mikser Alan Moulder har levert godt - og det er tydelig at den tidligere noe annenrangs Walla trives bedre når han får mindre gitar og mer elektronikk å leke seg med bak spakene (som på det dronende albumhøydepunktet "Doors Unlocked And Open").
Death Cab For Cutie synger og spiller som om de til enhver tid holder på å kveles av egen høytidelighet; her er det låtskriving preget av stive skuldre og en tidvis blendende mangel på lyriske smil.
Til tross for dette har Codes And Keys blitt et av deres mest lekne album i karrieren, og også et av deres beste.
| 1 |
001715 | Frå veslevaksen til vaksen
Sondre Lerche har funne fram til seg sjølv, og gitt ut sitt beste album til no.
"Gutteaktig sjarm" er vel eitt av uttrykka som har blitt brukt éin gong for mykje i samband med Sondre Lerche.
Ein kjem likevel liksom ikkje unna kor slentrande naive stega han har teke sidan debuten Faces Down for ti år sidan, same kor mange musikalske omvegar han har lagt ut på.
Men sjølv om utsjånaden framleis ikkje røper at han er langt over konfirmasjonsalder:
Sondre Lerche har faktisk blitt eldre.
Lerches sjette soloalbum er sjølvtitulert, og det kan på mange måtar verka som artisten no har funne fram til den forma han alltid har streba etter.
Sondre Lerche er umiskjenneleg Sondre Lerche, men noko har skjedd - som om fugene som held det heile saman har blitt sterkare.
Melodiane står stødigare på eigne bein, tekstane gjer tydelegare meining, og arrangementa kjem meir til sin rett.
Det kan rett og slett sjå ut som om Lerche har gitt ut sitt beste album til no.
"To divert my mind, I try to make another love song rhyme / But it's harder than it seems, to describe what I just dream," syng Lerche på "Coliseum Town".
For medan låtane på debutplata Faces Down liksom trilla ut frå artisten, har han seinare ikkje lagt skjul på tankeverksemda som ligg bak.
På Sondre Lerche har han fått løn for strevet, og balansen mellom det uanstrengte og det gjennomtenkte er no på plass.
Både "Private Caller", "Red Flags" og "Living Dangerously" er fint justerte poplåtar, der både det sobert innretta bandet og Lerches stemme kjem til si rett, medan "Tied Up To The Tide" er ein lat sommardag av ein låt, der angen av 1960-talet breier seg.
Albumet framhevar dei beste sidene ved artisten Sondre Lerche:
Handverket bak låtane er mest usynleg, slik at ein istaden for å kikka på stillaset kan gleda seg over den flotte fasaden.
Tekstane er underfundige, utan å vera irrriterande.
Og det melodiske er halde enkelt, utan å bli banalt.
Sondre Lerche er ikkje eit album fullt av skarpe kantar, ei heller er det ei samling knallsterke singlar.
Derimot har Lerche makta å setta saman eit heilheitleg album, fylt av låtar som fortener å bli lytta til på deira eigne premissar.
Han pløyer kanskje ikkje ubrutt mark, men ingen kan vera i tvil om at mannen er flink til å så.
| 1 |
001716 | Rå livskraft
Med en punkrockopera i fire akter har kanadiske Fucked Up laget en av de råeste skivene du kommer til å høre i 2011.
Det Torontobaserte musikerkollektivets tredje album er en frittstående omskrivning av den klassiske Romeo og Julie-historien, satt til en fiktiv engelsk by på åttitallet, og gitt et eget soundtrack som Fucked Up selv spilte inn og ga ut i forbindelse med Record Store Day tidligere i år.
Historien går omtrent slik:
Lyspærefabrikkarbeideren
David faller pladask for den radikale ungjenta Veronica, men lykken og kjærligheten blir kortvarig da han kommer i skade for å drepe henne i en eksplosjon.
Nedtynget av depresjon og skyldfølelse må han så kjempe seg tilbake til livet gjennom et handlingsforløp som etterhvert får metafysiske overtoner, men mest av alt er skapt for å gi bandet rom for å takle klassiske eksistensialistiske temaer som livet, døden og kjærligheten.
Det overhengende konseptet gir rikelig med rom for tolkning og fordypning, men føles heldigvis aldri som noen tvangstrøye for dem som måtte være mest opptatt av selve musikken, dette er nemlig et album det er svært vanskelig å sitte stille til, spekket som det er med lettantennelig punkrock av høyeste kaliber.
Med like mye subtilitet som en vårkåt gorilla representerer vokalist Damian Abraham det mest brutale aspektet ved bandets musikk.
Hans hese, gutturale brøl gir både tyngde og særpreg, er langt på vei forklaringen på hvorfor Fucked Up fremdeles har en tendens til å bli klassifisert som hardcore, og står i skarp kontrast til bandets nyvunnede teft for finkalibrerte popmelodier; låter som "Queen of Hearts" og "The Other Shoe" høres nesten ut som de kunne ha vært resultatet av en heftig trekant mellom Black Flag, Sonic Youth og Belle & Sebastian, og brøyter seg effektivt vei inn i katalogen som de mest tilgjengelige låtene denne gjengen har begått.
Denne hårfine balansen mellom harmoni og disharmoni, finesse og villskap, rå kraft og skjør desperasjon går som en rød tråd gjennom hele plata, men det som til syvende og sist gjør dette til en lytteropplevelse helt utenom det vanlige er samspillet mellom de tre gitaristene Mike Haliechuk, Josh Zucker og Ben Cook.
På låt etter låt varter de opp med eksplosive riff og gnistrende akkorder som bygges opp mot euforiske klimaks.
I sannhet er det her - i det mest forløsende gitararbeidet jeg har hørt på lenge - at albumet antar virkelig operatiske kvaliteter.
Perfekte plater finnes vel egentlig ikke, men David Comes To Life er farlig nære å være nettopp det.
Fucked Up pakker inn mer energi, nerve, livsvisdom, fete riff og rene katarsisgivende øyeblikk enn de fleste band klarer å mønstre i løpet av en hel karriere, og har med det laget en plate som definitivt kommer til å bli stående igjen blant årets aller sterkeste.
| 1 |
001717 | Kvakk, kvakk, kvakksalver
Ironisk nok er det Doctor Midnight selv som er det svakeste leddet i den nye norske supergruppa.
Satyricon, Cadaver, Celtic Frost, Apotygma Berzerk, KMFDM, The Kovenant, Extol, Shotgun Messiah og Marilyn Manson; den samlede merittlisten til medlemmene i The Mercy Cult burde være oppsiktsvekkende nok i seg selv, men det som utvilsomt har skapt mest blest rundt dette prosjektet er nok at rollen som selveste Doctor Midnight har blitt besatt av Hans Erik Dyvik Husby.
Anerkjent for sin innsats som både Jesus Christ Superstar og Cornelis Vreeswijk, best kjent som Hank von Helvete (bleikfeit rumperakettentusiast og frontmann i Turbonegro), men aldri kjent for å være en veldig god vokalist; Husbys ubestridelige evner som showmann og entertainer gjorde likevel sitt til at han i en periode var en av landets mest magnetiske frontfigurer, dog mest av alt fordi han var flankert av flinke folk som gitarguden Knut Schreiner og smartingen Thomas Seltzer.
Så var det visst dette han har drømt om hele tiden - et "seriøst" band med "seriøse" musikere.
Ironisk nok blir det imidlertid raskt klart at Husby selv er det svakeste leddet i kjeden, vekslende mellom å høres ut som en dårlig parodi på seg selv, Iggy Pop, Marilyn Manson og en forkjølet gås med nesa full av kokain; riktignok er fyren en endimensjonal vokalist, men å til stadighet kjøre stemmen hans gjennom et filter for å oppnå variasjon var heller ikke en god idé.
Bandet forøvrig er som forventet mer enn kompetent nok, og musikken - som best kan oppsummeres som et grisete og glamorøst amalgam av mer eller mindre samtlige av bandene de respektive medlemmene har vært involvert i tidligere (se innledningen), eventuelt som en slags krysning av Alice Cooper og Satyricon - er tidvis både storslagen og fengende, og låter som "Sign My Name", "(Don't) Waste It" og tittelsporet beviser at fremtidig stadiondominans ikke behøver å være helt utenkelig.
Men innen den tid bør altså en intern diskusjon rundt Doctor Midnight selv stå øverst på dagsorden.
Glenn Olsen
| 0 |
001718 | Retroaper
Arctic Monkeys fjerde fullengder demonstrerer et stadig smartere og mer nostalgisk band.
Alex Turner og hans ledsagere i Arctic Monkeys har gjennom hele sin karriere båret preg av å være i en stadig modningsprosess.
Der overgangen til andreskiva først og fremst gikk ut på å føre deres purunge rastløshet fra debuten inn i et mørkere og tyngre produsert landskap, var det naturlige steg for tredjeplaten Humbug å senke tempoet, og fare med tungsinnede hoder inn i mer groovebaserte og psykedeliske takter.
Når de nå returner med sitt album nummer fire er det altså nok en gang slående at Sheffield-bandet har en gudegave hva evnen til å modne angår.
Der Humbug var en utgivelse med høyst velvalgte produksjongrep og et lydbilde badet i fiksfakserier, delvis takket være selveste Gingerelvis’ deltakelse bak spakene, står Suck It And See igjen som det kanskje simplest arrangerte albumet fra bandet siden debuten i 2006.
Ikke bare er styrken som enheten band forsterket siden sist gjennom dette - også deres fascinasjon for musikk datert til 1960- og 70-tall lyser sterkere enn noen gang.
Om det at albumet er spilt inn i LA er relevant er vanskelig å si, men det er uansett slående at Suck It And See låter langt mer som noe som har vokst ut av USAs knusktørre vestkyst enn en fuktig og skitten industriby i Storbritannia.
Dette forsterkes videre med flerstemte vokalharmonier, simple og drivende basslinjer og sleivete gitarsoloer som låter til å bli spilt av en ørkenrotte med evne til å spille el-gitar.
Samtidig står også Alex Turners henslengte vokal mer i fokus siden sist.
Hans underfundige og tidvis absurde tekstunivers står dermed som en like fantastisk og smart bit av pakken som alltid.
”That’s not a skirt, girl, that’s a sawn-off shotgun/And I can only hope you've got it aimed at me” og ”Bite the lightning, and tell me how it tastes/Kung-fu fighting on your roller skates” er bare to av mange eksempler på hvordan engelskmennenes lyriske aspekt fortsatt nikoser seg på første klasse.
Suck It And
See er også et verk med svært god konsistens - bandets kanskje beste til nå.
Med unntak av førstesingelen ”Don’t Sit Down ’Cause I’ve Moved Your Chair”, som med sine følere inn i litt vel harde lydbilder kan fremstå som en skikkelig luremus i den store sammenhengen, føles de tolv sporene som en nær perfekt sammensatt gryte av låter i krysningspunktet mellom varme ørkenlandskap, barsk surfrock, klassisk og flørtende strandpop og tørre netter det lukter film noir av.
Etter litt tid sitter dog nevnte låt, og andre som beveger seg tidvis i ytterpunkter hva albumtematikk angår, også som smurt i den hele pakka.
Likevel er det nettopp det svært velsmurte lydbildet som forblir Suck It And Sees dystre bakside.
Takket være dette blir flere av låtene noe anonyme i den store sammenhengen.
Samtidig er det en bråte av melodiske høydepunkter å plukke ned fra hyllene; ”All My Own Stunts,” tittelsporet, samt ”The Hellcat Spangled Shalalala” viser et band som fortsatt vet å bevege seg fremover, ved å...eh, bevege seg bakover rent inspirasjonsmessig.
Det er godt mulig at verden går under i oktober, men Arctic Monkeys’ dommedag er i hvert fall ikke mulig å proklamere i den nærmeste fremtid.
| 1 |
001719 | Hvil i fred
Morbid Angels første album på åtte år gjør ikke annet enn å påføre death metal-tilhengere verden over en følelse av smerte og nederlag.
Det er åtte år siden death metal-pionerene i Morbid Angel sist ga ut et album.
Heretic ble ikke særlig godt mottatt, men alle kan gjøre feil.
På Illud Divinum Insanus er David Vincent, bassisten og vokalisten som står bak noen av bandets største triumfer, tilbake.
Forventningene var derfor store i forkant av årets utgivelse.
Morbid Angel er legender innen sjangeren.
Debutplata Altars of Madness fra 1989 regnes av mange som en av de beste death metal-platene noensinne, og de har gitt ut flere klassikere etter det.
Det begynner derimot å bli noen år siden, og death metal-scenen har endret seg.
Mulig forandring fryder, men når et band går fra genistykke til amatørteater, er noe galt.
På Illud Divinum Insanus har Morbid Angel forkastet alt de en gang sto for, og levert et sammensurium av techno, industrial og nu-metal.
Introsporet ”Omni Potens” høres ut som en syntetisert blanding av Laibach, Skyforger og strategispillmusikk.
I beste fall kunne det ha vært en humoristisk åpning, men allerede ved neste låt, ”Too Extreme”, svinner håpet.
De heslige synthtrommene og MIDI-klappingen fremprovoserer hvite klær, blinkende lys og ecstasyknipsing.
Jeg er på Hyperstate.
Elendigheten fortsetter.
”I am Morbid” kunne vært kampropet til et fotballag.
”Radikult” representerer det absolutte lavmål, der selv Marilyn Manson, Berzerker og Slipknot ville vært flaue.
Tekstlinjen ”Kill a cop-cop, kill a cop, kill a-kill a-kill a cop!” er så tragisk at en skulle tro vi hørte debuten til 15 år gamle garasjerockere.
Den håpløse produksjonen hjelper heller ikke på helhetsinntrykket.
Trommer og vokal ligger altfor lang framme i miksen, mens gitarer og bass drukner.
Det finnes heldigvis noen lyspunkter på plata.
”Existo Vulgoré” og ”Nevermore” er gjennomsnittlige death metal-låter, ”Beauty Meets Beast” og ”10 More Dead” har interessante partier, mens ”Blades for Baal” er platas desidert sterkeste låt.
Her viser Morbid Angel at de fortsatt kan!
Fete riff, groove, sologitar med nerve og brukbar rytmegitar.
Men de vil tydeligvis ikke.
Azagtoth er uinspirert, Vincent er rusten og stand-in-trommisen gjemmer seg bak en maskin.
Jeg tipper gammeltrommis Pete Sandoval skjemmes der han sitter med prolaps, ute av stand til å gripe inn.
Ryktene sier at 20 000 fans avbestilte plata etter å ha hørt den på nettet.
Jeg tviler ikke.
Hvem orker å bruke 119 € på en treboks med musikalsk avføring?
Et par greie death metal-låter blant alt frauet klarer dessverre ikke å redde plata.
Morbid Angel har gitt opp, og håper at fansen tar dem av dage.
Det hadde kanskje fungert for et hardcore-techno-industrial-metal-prosjekt på 1990-tallet en gang, men signert Morbid Angel blir dette helt feil.
| 0 |
001722 | Pubrocken lever
En hyggelig, men litt kort visitt fra Nick Lowe.
La oss håpe han kommer tilbake til høsten.
Regner øser ned i bakken konstant og Norwegian Wood er avventende og litt stille denne fredagskvelden, mens vi venter på at Nick Lowe skal gå på.
Men et drøyt kvarter og et strømbrudd seinere er han på plass.
Nick Lowe kommer endelig alene på scenen og virker blid, tar på seg gitaren begynner å varme opp publikum med låta ”People Change”.
Det føles fint med en gang.
Stemmen er på plass.
Nick Lowe liker nok regn, som den engelskmannen han er.
Bringer publikum inn
Han går rett i ”Heart” fra Nick The Knife-plata som kom i 1982.
Det er trivelig, rett og slett.
Man får lyst på kald øl og en varm kvinne å stå inntil.
Nick Lowe snakker lett mellom låtene og bringer publikum inn med lun og underfundig, britisk humor.
Han sier at han beklager at han tok med seg det dårlige været fra London, hvor det har regnet i seks måneder.
Også bandet dukker opp.
De går rett i ”Ragin´eyes” fra 1983.
Jeg må ha øl nå ... mens band og Nick Lowe begynner å bli varme med den herlige ”Has she got a friend” fra plata Convincer fra 2001.
Amerikanske musikktrtadisjoner, sett gjennom det skrå blikket til livserfarne engelskmenn, står i høysetet.
Dette føles inderlig, selv i regnet - og lyden er upåklagelig.
Så følger ”I trained her to love me”, med en lett misogynistisk, men veldig morsom tekst.
En skikkelig mannelåt fra den foreløpig siste studioplata til Nick Lowe, At my age som kom i 2007.
Når ”I live on a battlefield” fra 1994 pipler ut fra Norwegian wood-scenen er det et faktum:
Nick Lowe er i form og blid.
Han synger sterkt, rent og bra.
Vi kan rett og slett underskrive på at Nick Lowe holder stilen fra de siste 20 årene med full bravur.
Lite new wave og punk
Det er lite å spore new wave og punk i musikken.
Men Nick Lowe, som nå er over 60 år, har opplevd så mye musikk før punken og 70-tallet, at dette føles helt naturlig.
Så kommer den mest logiske sangen av de alle i kveld; ”Raining raining” - igjen fra 1982 og Nick the knife-plata.
”Cruel to be kind”, Nick Lowes største hit på listene fra 1979, låter friskt og fint.
Nick Lowes stemme høres nesten ut som han er 31 år yngre akkurat nå.
The man´s in fine form.
Etter denne sangen spøker Nick Lowe om at publikum helt klar er et pop-publikum og at de nå skal spille mindre blues og country på konserten, før han varmt introduserer bandet.
”Long limbed girl” kommer så, igjen fra 2007-albumet At my age.
En nydelig laid-back pop-perle.
Så litt country igjen; fra The impossible bird-albumet fra 1994 kommer pubaktige og hompende "Soulful Wind".
Øltørsten gir seg ikke...
Premiere
Det blir premieretid også, når Nick Lowe annonserer at ”her kommer en helt ny låt vi trenger å øve på” - som kommer på hans nye plate i september.
Låta heter ”House for sale” og er en typisk rolig, rootsy Nick Lowe-låt.
Med steelgitar og det hele.
”Without love”, fra det nylig gjenutgitte andrealbumet Labour of lust fra 1979.
spretter av gårde med den lille countrytwangen Nick Lowe elsker så mye.
Så blir det en av hans beste låter:
”I knew the bride (When she used to rock n´roll)”, som både Dave Edmunds og flere andre spilte inn på 70-tallet.
Nick Lowes egen versjon er fra The Rose Of England fra 1985.
Litt gammel god rock n´roll av ypperste merke.
Hvis det er en kritisk ting å sette fingeren på må det være det faktum at denne konserten skulle vart lengre og at den skulle vært på en liten klubb.
Men det blir så pubaktig som det kan bli her på badet ikveld.
I knew that bride too... så takker Nick Lowe for seg og går av scenen.
En hyggelig, men litt kort visitt fra Nick Lowe og helt klart godkjent fra en gammel ringrev.
La oss håpe han kommer tilbake til høsten og spiller en lenger konsert på en klubb - alene.
Disse låtene spilte Nick Lowe:
People Change Heart Ragin´ Eyes Has She Got A Friend
I trained her to love me
I live on a battlefield Raining raining Cruel to be kind Long limbed girl Soulful wind House for sale Without love
I knew the bride (when she used to rock´n´roll)
| 1 |
001723 | Vekkelsesmøtet
Patti Smith laget vekkeslesmøte i Frognerbadet.
Det begynner å fylles opp i badet rett før Patti Smith skal til å gå på.
Regnet har roet seg litt ned og det er nærmest opphold i forhold til hvordan det har vært så langt i kveld.
Patti Smith kommer på til varm applaus.
Hun har på seg en svart lue og åpner med ”Norwegian Wood”- temaet til The Beatles på gitar.
Hun ønsker alle velkommen og vi er igang.
Lyden er fin og konsis og lua må gå.
Rocken er her.
Oppslukende tilstedeværelse
Patti Smith har en direkte og oppslukende tilstedeværelse som tar tak i deg med en gang.
Hun åpner med ”Dancing barefoot” fra 1979-plata Wave.
Gitarist og samarbeidspartner helt fra starten i 1975, Lenny Kaye står i midten på scenen og styrer det hele, som en musikalsk hovmester.
Etter at låta er ferdig er publikum helt med.
Dette lukter høystund i rockoppvisning lang vei.
Reggaerytmene til ”Redondo Beach” fra debutplata Horses følger.
Det er litt over halvfullt på badet i kveld.
Det dårlige været har nok skremt noen etternølere som kanskje ville ha kommet hvis det var full sol.
Dette gjør ikke Patti Smith noe.
Hun tar på seg kassegitaren og fortsetter sine poetiske og musikalske reise med sin ode til poeten William Blake – ”My Blakean year” fra Trampin-albumet som kom i 2004.
Det bygger seg opp.
Når vil forløsningen komme?
Det føles som mange bekker små må bli en elv som ingen kan stoppe.
Patti Smith og bandet hennes er i ferd med å skape seg sitt eget rom av lyd, følelser og dynamikk.
En helt annet setliste
Så tar de det helt ned, stille men intenst, inn i ”Free money” - igjen fra debutplata.
Så smeller de til og hele bandet rocker på mens Patti Smith messer og jobber opp energien på toppen, mellom band og publikum.
Even if we lose, we win. `cause
we let them know that we exist and that we´re here and we wanna rebuild our world...
Dette er så langt en helt annen setliste enn hun har gjort på de siste konsertene.
Det begynner å føles som en spesiell kveld, dette.
Hun unnskylder seg så for sin hese stemme.
Noe som ikke er merkbart.
Klassikeren ”Ghostdance”, fra den store gjennombruddsplata Easter fra 1978, følger opp.
Så introduserer hun Lenny Kaye og han sier ”Takk” på norsk og bandet braser inn i garasjerock-klassikeren ”Pushin´too hard” med The seeds som opprinnelig kom ut i 1966.
På den får vi Lenny Kaye på vokal sammen med Patti.
Rocken føles plutselig farlig og impulsiv igjen og alt kan skje.
En herlig syresolo fra Lenny Kaye setter det i hel fokus.
Ingenting er som litt garasjerock på en fredag i Frognerbadet.
Jam’ete og syrete
Et dikt blir fremført og Patti Smith sier blant annet "Drinking the liquer of the stars" før bandet går inn i ”Beneath the southern cross” fra 1996 og Gone again-plata.
Bandet tar det ned igjen for på sitt sedvanlige vis, men begynner dynamisk å bygge det opp igjen.
Hele bandet begynner å bli varme nå.
Dette er jam’ete og syrete, akkurat som det skal være.
Ta oss til kosmos, det har da alltid vært et hyggelig sted å være når man er i godt selskap.
Det messes og syres videre.
Konserten lever.
En skam at det ikke er fullt her i kveld.
Men de som er her (litt over halvfullt vil jeg anslå) følger med på alt som skjer.
Patti Smith framlegger så en følelsesladet appell til alle aktivister i Norge og verden for øvrig, som hun avslutter med "Even if we lose, we win. `cause
we let them know that we exist and that we´re here and we wanna rebuild our world."
Det brenner av idealisme hos den gamle punkgudmoderen ennå.
”Peaceable Kingdom”, igjen fra 2004 og Trampin´ blir så tilegnet alle som vil ta tak i verden i dag.
”Can I get a witness...
Ain´t it strange”, med sitt skrapete reggaekomp fra andreplata Radio Ethiopia fra 1976 fortsetter ferden mot natt.
Patti Smith og bandet har oss nå og tar oss dit de vil.
Det er bare å overgi seg og komme seg inn i rytmer og ord.
Det er et univers der inne, og du er velkommen, er den beskjeden jeg personlig føler.
"Jeg er på vei Patti, jeg er på vei...".
Igjen får vi en herlig syrete solo fra Lenny Kaye med Patti Smith som gnir og gnukker seg mot Lenny, som drar gitartonene ut.
Voldsomt og kaotisk.
Rockens legende kraft er virkelig.
Patti Smith og hennes tror på dette, det er helt tydelig og det gjør at vi tror på det også.
Kvelden er for kort
Publikum klapper og roper det de kan.
Rett og slett veldig bra rock fra et våkent og utadvendt band.
”Pissing in a river” starter opp uten noe snikksnakk.
Kvelden er for kort for utenomsnakk nå.
Det er bare å flyte ut med musikken.
Bekkene har nå blitt en stormende elv og vi driver ned med strømmen mot evigheten.
Det er bare å la seg rive med.
Så kommer den store gjennombruddslåta på hitlistene for Patti Smith, hiten ”Because the night”.
Kvelden begynner å bli komplett.
Jeg er rett og slett imponert over alvoret og lekenheten i denne konserten.
Faen så digg å få øra renska opp med litt rock av beste merke.
“People have the power”, kommer så - fra comebackplata Dream of life fra 1988.
Folket har all makt og vi tar den tilbake nå.
Det føles som vi alle skal gå nedover gatene i Oslo etter dette og kreve makta tilbake til folket.
Reis dere og kjemp folkens, Patti Smith har talt.
Revolusjonen er nå.
I hvert fall en liten stund til.
Så lenge konserten varer er vi klare til kamp.
Hvis vi kan ta med oss en liten bit av dette engasjementet videre tror jeg akkurat nå at verden kan bli et bedre sted.
”Can I get another witness” – Rock n´roll niggers er det vi er og de andre kan dra til helvete akkurat nå.
"We can change the fuckin´world" roper Patti Smith.
Jeg føler meg klar til kamp, klar til forandring.
For en artist! for en konsert!
”Rock n´roll nigger” fra Easter går rett inn over syrete og energiske ”Gloria” fra Horses.
Bedre avslutning kan ikke dette bli.
"The guns of our choice is this..." roper Patti Smith mens hun løfter opp gitaren sin.
Sannere enn dette blir det ikke.
Det er ikke en konsert lenger - det er et rock n´roll vekkelsesmøte!
Det føles som en spesiell kveld når Patti Smith kommer ut igjen alene helt til slutt for å ta personlige bilder og takke oss for opplevelsen.
En toppkonsert på en værmessig trist dag.
Alt det er nå glemt.
Takk Patti Smith med band.
Dette føltes veldig bra og riktig akkurat nå.
Det er første gang jeg ser Patti Smith live.
Det blir garantert ikke den siste.
Dancing barefoot Redondo beach My blakean year Free money Ghostdance Pushin too hard - the seeds Beneath the southern cross Peaceable kingdom Ain´t it strange Pissing in a river Because the night People have the power Rock´n´roll nigger/Glori
| 1 |
001724 | Ringos stjernesirkus
Lørdag var Ringo Starr sjefen i sitt eget stjernesirkus på Norwegian Wood.
Enkelte vil kanskje påstå at det er patetisk at en mann på 70 reiser rundt og spiller gamle hits om igjen.
Og selv om Ringo Starr har vært en av rockens aller mest betydningsfulle trommeslagere, er det noe som har vært – ikke noe som nødvendigvis lenger er.
Han har helt klart hatt en enorm innvirkning på rockens historie og hvordan rocken ser ut i dag.
Men hva er han i dag?
Flyter han bare på å være den ene av to fortsatt gjenlevende fra The Beatles?
Dette er spørsmål jeg stilte meg før jeg fikk se ham i Frognerbadet lørdag.
Jeg ville forsøke å se Ringo og hans All-Starr band, strippa for legendestatus.
Hører hjemme på en scene
Ringo sluttet aldri å være musiker, selv om det legendariske Beatles-kapitlet tok slutt.
Han fortsatte ufortrødent, og vil for alltid være en mann som helt klart hører hjemme på en scene.
Og han var aldri ”bare” trommisen i The Beatles.
Han har også skrevet låter som ”Don't Pass Me By”, og "Octopus' Garden", i tillegg til at han gjorde viktige vokale bidrag på låter som "With A Little Help From My Friends" og flere av de han skulle framføre under kveldens seanse.
Og han har jo alltid vært den største klovnen av de fire Beatles’ene.
Men holder det å flyte på sjarmen?
Da de først smalt fra The All Starr Band var jubelen stor, men selvsagt enda større da Ringo sjøl kom løpende inn på scena og sang ”It don’t come easy”.
Vokalprestasjonene er imidlertid ikke veldig imponerende og når bandet durer videre med Carl Perkins-låta ”Honey don’t” føles det som vi er på danseskole.
”Choose love” er fra Ringos siste album og en helt grei låt, men ikke noe som fikk publikum til å svinge veldig på ølglasset, før Ringo sjøl inntok trommepodiet og spilte sammen med bandets andre trommeslager - Gregg Bissonette.
Store stjerner
Nokså utilslørt introduserer han deretter seg sjøl – som om han hadde trengt det, og forklarer hvordan alle sammen i bandet hver for seg er store stjerner, som skal få gi sine bidrag til konserten.
På gitar har de med Rick Derringer som er mannen som går I front på neste låt – ” Hang On Sloopy”, som han laget i The McCoys.
Videre får vi Edgar Winter (lillebroren til blueslegenden Johnny Winter), som tar oss med på låta ”Free Ride”.
Så får vi Wolly Palmar og The Romantics-låta ”Talking in Your Sleep”.
Palmar setter tilbake til Ringo, som sjarmerer oss med seg inn i Beatles-låta ”I Wanna Be Your Man”.
Nestemann fra All-Starr-bandet som får ta showet videre er keyboardist Gary Wright som gir oss låta ”Dream Weaver”, en stor hit i 1976.
Deretter er det bassist Richard Page, kjent fra Mr. Mister som gir oss ”Kyrie” fra 1985, bandets største hit ved siden av ”Broken Wings”.
Så er det tid for allsang og ”Yellow Submarine”, før vi får kveldens kanskje mest spesielle, da Edgar Winter gjorde sin ”Frankenstein”, stående med sitt keyboard rundt halsen, før vi får se ham både med saksofon og på et eget trommesett - med selvlysende trommestikker (!).
Høydepunktet
Kveldens absolutte høydepunkt kom da Ringo fikk besøk på scenen av Steven van Zandt, som for tida er i Norge for å spille inn tv-serie - og folk fra Eels som hadde spilt tidligere på kvelden, i en flott finalemedley av "With a little help from my friends" og "Give peace a chance"
For meg blir det et nokså spesielt skue når Ringo Starr, etter et par låter, trekker seg tilbake til sitt podium og nærmest fungerer som en tilbaketrukket direktør i sitt eget stjernesirkus.
Mens de andre artistene lirer av seg hver sin gamle hitlåt.
Nærmest for å fylle opp et sett med låter, fordi Ringo ikke hadde nok sjøl til å lage en hel konsert.
Men hvorfor gjør han det?
For å tjene penger?
Neppe.
Det har han trolig mer enn nok av.
For å ha det gøy?
Trolig.
Han gjør det av kjærlighet til musikken og for å underholde.
Og det klarer han og bandet veldig godt, sammen med publikum, som helt klart liker det de får servert.
Jeg må innrømme at jeg lenge hadde en svært skeptisk distanse til hele prosjektet, men må til syvende og sist innrømme at jeg blei sjarmert.
Ikke så mye av teknisk brillianse, som av den musikalske gleden og ønsket om å underholde.
Dette spilte Ringo Starr og hans All-Starr band:
Honey don’t (Carl Perkins cover)
Hang On Sloopy (The McCoys-cover)
Talking in Your Sleep (The Romantics-cover)
I Wanna Be Your Man (The Beatles)
What I Like About You (The Romantics-cover)
Rock and Roll, Hoochie Koo (Rick Derringer-cover)
My love is alive (Gary Wright-cover)
Medley - With a little help from my friends / Give peace a chance (The Beatles)
| 1 |
001726 | Mesterlige Mastodon
Mastodon gjorde opp for fjorårets avlysning - og vel så det - med en gnistrende konsert på Norwegian Wood.
Det ble felt noen bitre tårer i den tenksomt anlagte delen av metalleiren da Atlanta-kvartetten Mastodon så seg nødt til å avlyse fjorårets Norwegian Wood på grunn av sykdom.
Gleden over at Troy Sanders, Brent Hinds, Bränn Dailor og Bill Kelliher så seg i stand til å plastre såret såpass kjapt var derfor stor – i likhet med forventningene til konserten, som har vokst seg monumentale den siste tiden.
Det er en glede å kunne å slå fast at de ble innfridd.
Noe så voldsomt, faktisk.
Hovedvekten av materialet som fremføres denne søndagskvelden er plukket fra bandets to sertifiserte mesterverk, Leviathan (2004) og Blood Mountain (2006), med kun to låter fra det konseptuelt sett enda mer ytterliggående sistealbumet Crack The Skye (2009) inkludert på settlisten.
Bandet spiller seg varme i løpet av åpningslåten "Iron Tusk", og idet "Circle Of Cysquath" avløser "Where Strides The Behemoth" og "Mother Puncher" begynner det å bli klart at dette blir en kveld utenom det vanlige.
Mastodons ilske, forrykende, ofte sexy og samtidig nærmest encyclopediske cocktail av alskens typer metall – fra den klassiske varianten til endeløse avstikkere innom sludge såvel som post-hardcore, thrash og uhyre velspilt ekstremmetall, gjerne i en og samme låt – etterlater publikum like deler lamslått og takknemmelig.
At bandets prog-stempel både er upresist og urettferdig føles helt innlysende denne kvelden; dette er en gruppe som benytter seg av det storslåtte som en reinspikka nødvendighet, ikke som pynt.
Det er sikkert mulig å sette fingeren på svakheter ved konserten – kanskje først og fremst det faktum at livetapningene av disse låtene i liten grad utdyper studioversjonene.
Men når "Megalodon" og "Blood And Thunder" runder av dette fyrverkeriet av en konsertopplevelse føles det som en meningsløs innsigelse.
Mastodon er en egen sjanger; ingen gjør dette bedre enn dem.
Denne konserten skal bli hard å toppe i de kommende månedene.
| 1 |
Subsets and Splits