url
stringlengths 31
210
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
136
| category
stringlengths 14
4.92k
⌀ | ingress
stringlengths 16
16.7k
⌀ | article
stringlengths 13
310k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.01k
⌀ | id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Jean-Charles_de_Borda | 2023-02-04 | Jean-Charles de Borda | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 19. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1799', 'Kategori:Franske forfattere', 'Kategori:Franske fysikere', 'Kategori:Franske matematikere', 'Kategori:Franske statsvitere', 'Kategori:Fødsler 4. mai', 'Kategori:Fødsler i 1733', 'Kategori:Marineoffiserer', 'Kategori:Medlemmer av Det franske vitenskapsakademiet', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Dax', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Jean-Charles de Borda (født 4. mai 1733 i Dax i Frankrike, død 19. februar 1799 i Paris) var en fransk matematiker, fysiker, samfunnsviter og marineoffiser.
| Jean-Charles de Borda (født 4. mai 1733 i Dax i Frankrike, død 19. februar 1799 i Paris) var en fransk matematiker, fysiker, samfunnsviter og marineoffiser.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Borda var sønn av Jean‐Antoine de Borda og Jeanne‐Marie Thérèse de Lacroix. Han fikk sin høyere utdannelse fra Collège Henri-IV de La Flèche og inntrådte deretter i ingeniørvåpenet. Allerede i 1756 ble han medlem av Académie des sciences takket være hans forskning på ballistiske problemer.
=== Karriere ===
Han deltok i 1757 som adjutant for marskalk Jean-Baptiste Desmarets i kamp ved Hastenbeck. Året etter gikk han inn i marinen. Her beskjeftiget han seg for det meste med nautiske, astronomiske og hydrauliske problemer. Han behandlet spørtsmål vedrørende sannsynlighetsberegning, variasjonskalkyle, differensialligninger med mer. Han syslet blant annet med ballistiske beregninger med hensyntagen til luftmotstandet. Som grunnlegger av den franska skipsbygningsskole, gjennom teknisk-teoretiske fartøysundersøkelser og ved instrumentskonstruksjoner har de Borda hatt stor innflytelse på den franske sjøfarts utvikling.
I 1770 formulerte Borda et valgsystem for preferansevalg som kalles Bordavalg, eller Borda-telling. Det franske vitenskapsakademiet brukte Bordas metode for å velge sine medlemmer i omtrent tjue år før Napoléon Bonaparte insisterte på å bruke en egen metode etter at han ble akademiets president i 1801. Bordas metode brukes også i dag av noen akademiske institusjoner, konkurranser og ved noen politiske valg.
I 1771 reiste han med Jean-René de Verdun de la Crenne (1741−1805) og Alexandre Guy Pingré til USA og rundt i Karibia for under reisen å teste ut et kronometer, og kunne underveis beriktige geografiske lengde- og breddegrader til en rekke kystpunkter, øyer og klipper. Resultatene offentliggjorde de tre i Voyage fait par ordre du roi en 1771 et 1772 en diverses parties de l'Europe et de l'Amerique, 2 bind, Paris (1778).
Da det metriske systemet ble innført etter den franske revolusjonen ble det bestemt at en sirkel skulle deles inn i 400 grader i stedet for 360 grader. Dette krevde nye geometriske tabeller og logaritmer som samstemte med den nye graden, og Borda konstruerte nye instrumenter for revolusjonens nye enheter.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Jean-Charles de Borda – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Jean-Charles de Borda – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
The de Borda Institute | thumb|Jean-Charles de Borda måler le Pic de Ténériffe, 1771. | 3,500 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kaspisel | 2023-02-04 | Kaspisel | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Johann Friedrich Gmelin', 'Kategori:Pattedyr formelt beskrevet i 1788', 'Kategori:Seler', 'Kategori:Sterkt truede arter på IUCNs rødliste'] | Kaspisel (Pusa caspica) er stedegen for Kaspihavet. Arten, som tilhører selfamilien (Phocidae), skiller seg fra andre selarter gjennom at den kun lever i brakkvann. Så langt er det ikke avdekket hvordan denne selen havnet i Kaspihavet, men en teori har vært at selen er etterkommer av ringsel, som tok seg dit da Kaspihavet fortsatt hadde forbindelse med havet.
| Kaspisel (Pusa caspica) er stedegen for Kaspihavet. Arten, som tilhører selfamilien (Phocidae), skiller seg fra andre selarter gjennom at den kun lever i brakkvann. Så langt er det ikke avdekket hvordan denne selen havnet i Kaspihavet, men en teori har vært at selen er etterkommer av ringsel, som tok seg dit da Kaspihavet fortsatt hadde forbindelse med havet.
== Beskrivelse ==
Kaspisel er en av de minste selartene, med en lengde på cirka 126–129 cm og vekt på omkring 86 kilo. Hannen er lengre enn hunnene, spesielt i ung alder. Skallen er svært lik Bajkalsel, som også er en nær slektning. Noen har foreslått at begge nedstammer fra ringsel, som kan ha migrert til disse farvannene for omkring 2 millioner år siden.
== Atferd ==
Kaspisel spiser i hovedsak fisk, krepsdyr og muslinger og tilbringer deler av livet i store kolonier (paringstiden) og solitært. Maten fanges i hovedsak på dyp inntil 50 m, men det er kjent at arten kan dykke mye dypere. Dykk ned mot 165–170 m har blitt registrert. Selene eter typisk 2–3 kg fisk hver dag. Arten frekventerer også elvemunningene til elvene Volga og Ural, når disse blir isfrie i sommerhalvåret.
== Fylogeni ==
Kladogrammet over viser slektskapet mellom de eksisterende artene i selfamilien.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Kaspisel – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) Kaspisel i Global Biodiversity Information Facility
(en) Kaspisel hos Fossilworks
(en) Kaspisel hos ITIS
(en) Kaspisel hos NCBI
(en) Kategori:Pusa caspica – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Pusa caspica – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Pusa caspica – detaljert informasjon på Wikispecies | | rødlistereferanse=Härkönen, T. (IUCN SSC Pinniped Specialist Group) 2008. | 3,501 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%85shild_Kristin_Stensrud_Kaasa | 2023-02-04 | Åshild Kristin Stensrud Kaasa | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Fødselsdato ikke oppgitt', 'Kategori:Fødsler i 1974', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske musikere', 'Kategori:Norske salmediktere', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-10'] | Åshild Kristin Stensrud Kaasa (født 1974) er en norsk sanger/korist og musiker. Hun er utdannet barnehagelærer. Hun har sunget i flere TV-programmer som «The voice», «Idol» og «Skal vi danse», i de norske Grand Prix-konkurransene og NRK Supers «Lillepri». Hun er også medlem av gospelkoret Safari. Sammen med Eirik Kaasa er hun representert med en salme i Norsk salmebok 2013.
| Åshild Kristin Stensrud Kaasa (født 1974) er en norsk sanger/korist og musiker. Hun er utdannet barnehagelærer. Hun har sunget i flere TV-programmer som «The voice», «Idol» og «Skal vi danse», i de norske Grand Prix-konkurransene og NRK Supers «Lillepri». Hun er også medlem av gospelkoret Safari. Sammen med Eirik Kaasa er hun representert med en salme i Norsk salmebok 2013.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Åshild Kristin Stensrud Kaasa på Discogs | Åshild Kristin Stensrud Kaasa (født 1974) er en norsk sanger/korist og musiker. Hun er utdannet barnehagelærer. | 3,502 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Flekksel | 2023-02-04 | Flekksel | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Peter Simon Pallas', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Pattedyr formelt beskrevet i 1811', 'Kategori:Seler', 'Kategori:Stubber 2021-11', 'Kategori:Zoologistubber'] | Flekksel (Phoca largha) er et sjøpattedyr som er utbredt i deler av Nordishavet og det nordlige Stillehavet. Arten tilhører selfamilien (Phocidae).
| Flekksel (Phoca largha) er et sjøpattedyr som er utbredt i deler av Nordishavet og det nordlige Stillehavet. Arten tilhører selfamilien (Phocidae).
== Beskrivelse ==
Flekksel har karakteristiske flekker i pelsen, som er opphavet til det norske navnet på arten. Pelsen er sølvaktig grå og sort. Oversiden er mørkere enn undersiden. Hannene blir typisk 150–170 cm lange, og hunnene 140–160 cm. Vekten varierer mellom 65 og 115 kg, uavhengig av kjønn.
== Utbredelse ==
Arten er utbredt i Stillehavet, fra Alaska til Russland, Korea og Japan. I nord strekker utbredelsen seg til avgrensende områder i Nordishavet. Den er nært assosiert med pakkisen.
Hvor stor populasjonen av flekksel er vet man ikke. Man vet imidlertid at flere subpopulasjoner har forsvunnet i senere år. Det har vært antydet at arten kan være spesielt utsatt for klimaendringer.
== Fylogeni ==
Kladogrammet over viser slektskapet mellom de eksisterende artene i selfamilien.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Flekksel – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) Flekksel i Encyclopedia of Life
(en) Flekksel i Global Biodiversity Information Facility
(en) Flekksel hos Fossilworks
(en) Flekksel hos ITIS
(en) Flekksel hos NCBI
(en) Kategori:Phoca largha – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Phoca largha – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Phoca largha – detaljert informasjon på Wikispecies | | rødlistereferanse=Lowry, L. & Burkanov, V. | 3,503 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pekka_Fredrik_Lappalainen | 2023-02-04 | Pekka Fredrik Lappalainen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Dødsfall 24. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1913', 'Kategori:Finske lutherske prester', 'Kategori:Finske salmediktere', 'Kategori:Fødsler 1. januar', 'Kategori:Fødsler i 1880', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Leppävirta', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2020-03'] | Pekka Fredrik Lappalainen (født 1. januar 1880 i Leppävirta, død 24. februar 1913 i Kivijärvi var en finsk prest. Han var blant annet sjømannsprest i Antwerpen. Han er representert med en salme i Norsk salmebok 2013.
| Pekka Fredrik Lappalainen (født 1. januar 1880 i Leppävirta, død 24. februar 1913 i Kivijärvi var en finsk prest. Han var blant annet sjømannsprest i Antwerpen. Han er representert med en salme i Norsk salmebok 2013.
== Referanser == | Pekka Fredrik Lappalainen (født 1. januar 1880 i Leppävirta, død 24. | 3,504 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Harlekinsel | 2023-02-04 | Harlekinsel | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Theodore Gill', 'Kategori:Pattedyr formelt beskrevet i 1873', 'Kategori:Seler'] | Harlekinsel (Histriophoca fasciata) er en art i selfamilien (Phocidae) som holder til i arktiske og subarktiske strøk av det nordlige Stillehavet, spesielt Beringhavet og Okhotskhavet. Arten er eneste art i slekten Histriophoca.
| Harlekinsel (Histriophoca fasciata) er en art i selfamilien (Phocidae) som holder til i arktiske og subarktiske strøk av det nordlige Stillehavet, spesielt Beringhavet og Okhotskhavet. Arten er eneste art i slekten Histriophoca.
== Beskrivelse ==
Harlekinsel er mørk grå til sort i fargen, med fire brede hvite bånd rundt på kroppen. Et rundt nakken på dyret, et på hver side av kroppen som løper over skuldrene, og et rundt halepartiet. Det karakteristiske båndmønsteret er opphavet til det norske navnet på arten. Hanner har større kontrast enn hunner.
Arten blir cirka 1,6 m lang og veier typisk omkring 95 kg, og det er minimal forskjell på kjønnene hva størrelse angår.
== Atferd ==
Arten er nært tilknyttet pakkisen, der den også parer seg og føder unger. Paringstiden er i siste del av april og begynnelsen av mai. Ungene er hvite den første tiden. Harlekinsel regnes som solitær og er sjelden å finne på fast grunn. Arten dykker til 200 m på leting etter mat.
== Fylogeni ==
Kladogrammet over viser slektskapet mellom de eksisterende artene i selfamilien.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Harlekinsel – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) Harlekinsel i Global Biodiversity Information Facility
(en) Harlekinsel hos Fossilworks
(en) Harlekinsel hos ITIS
(en) Kategori:Histriophoca fasciata – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Histriophoca fasciata – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Histriophoca fasciata – detaljert informasjon på Wikispecies | | rødlistereferanse=Burkanov, V. & Lowry, L. | 3,505 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dag_Aakre | 2023-02-04 | Dag Aakre | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Fødsler 25. juni', 'Kategori:Fødsler i 1956', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske lutherske prester', 'Kategori:Norske salmediktere', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2020-01'] | Dag Aakre (født 25. juni 1956) er en norsk prest. Aakre begynte som daglig leder i Kirkelig dialogsenter i Trondheim våren 2019. Før dette var han i en årrekke daglig leder i Kirkens bymisjon i Trondheim, og har også jobbet som gateprest i organisasjonen i mange år, blant annet i Asker. Aakre har skrevet salmen «I en kirke midt i byen» som er tatt med i Norsk salmebok 2013.
| Dag Aakre (født 25. juni 1956) er en norsk prest. Aakre begynte som daglig leder i Kirkelig dialogsenter i Trondheim våren 2019. Før dette var han i en årrekke daglig leder i Kirkens bymisjon i Trondheim, og har også jobbet som gateprest i organisasjonen i mange år, blant annet i Asker. Aakre har skrevet salmen «I en kirke midt i byen» som er tatt med i Norsk salmebok 2013.
== Referanser == | Dag Aakre (født 25. juni 1956) er en norsk prest. | 3,506 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jean-Baptiste_Greuze | 2023-02-04 | Jean-Baptiste Greuze | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 21. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1805', 'Kategori:Franske malere', 'Kategori:Fødsler 21. august', 'Kategori:Fødsler i 1725', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra departementet Saône-et-Loire', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Jean-Baptiste Greuze (født 21. august 1725 i Tournus i departementet Saône-et-Seine i Frankrike, død 4. mars 1805 i Paris) var en fransk maler.
| Jean-Baptiste Greuze (født 21. august 1725 i Tournus i departementet Saône-et-Seine i Frankrike, død 4. mars 1805 i Paris) var en fransk maler.
== Galleri ==
Jean-Baptiste Greuzes verker
== Referanser ==
== Litteratur ==
Emma Barker: Greuze and the painting of sentiment, University Press, Cambridge 2005, ISBN 0-521-55508-6.
Angelika Euchner: Untersuchung zum Werk Jean Baptiste Greuzes (1725-1805), insbesondere zu seinen Todesmotiven, Universität Dissertation, Freiburg/B. 1989.
Camille Mauclair: Greuze et son temps. A. Michel, Paris 1935.
Friedrich Sieburg: Greuze und Diderot, Manesse-Verlag, Zürich 1989, ISBN 3-7175-8148-1.
James Thompson: Jean Baptiste Greuze, MOMA, New York 1990. | Jean-Baptiste Greuze (født 21. august 1725 i Tournus i departementet Saône-et-Seine i Frankrike, død 4. | 3,507 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Karen_Jespersen | 2023-02-04 | Karen Jespersen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Danske innenriksministre', 'Kategori:Danske journalister', 'Kategori:Danske sosialministre', 'Kategori:Folketingsmedlemmer fra Socialdemokratiet', 'Kategori:Folketingsmedlemmer fra Venstre (Danmark)', 'Kategori:Fødsler 17. januar', 'Kategori:Fødsler i 1947', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra København', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Socialdemokratiet-ministre', 'Kategori:Venstre-ministre (Danmark)'] | Karen Moustgaard Jespersen (født 17. januar 1947 i København) er en dansk politiker for Venstre. Hun representerte Socialdemokraterne frem til oktober 2006. På 1990- og 2000-tallet var hun sosialminister i tre omganger; den første som har ledet samme ministerium under både sosialdemokratiske og borgerlige regjeringer.
| Karen Moustgaard Jespersen (født 17. januar 1947 i København) er en dansk politiker for Venstre. Hun representerte Socialdemokraterne frem til oktober 2006. På 1990- og 2000-tallet var hun sosialminister i tre omganger; den første som har ledet samme ministerium under både sosialdemokratiske og borgerlige regjeringer.
== Familiebakgrunn og yrkesliv ==
Hun vokste opp i Københavns indre by som datter av arbeider Knud Jespersen og kjøttvarehandler Anna Pedersen. Hun giftet seg i 1986 med journalist Ralf Pittelkow fra Sønderborg. Ekteparet er bosatt i Dragør.Etter studentereksamen ved Rysensteen Gymnasium i 1966 studerte hun til cand.mag. i historie og arkeologi ved Københavns Universitet, hvorfra hun ble uteksaminert i 1977. Jespersen var redaktør i det venstreorienterte tidsskriftet Politisk Revy 1974–1977, politisk journalist i Dagbladet Information 1978–1984 og journalist i TV Avisen på DR 1984–1988. Fra 1988 var hun i en kort periode programleder i Her og Nu i nyopprettede TV 2.Ved siden av sitt politiske virke har Jespersen vært foredragsholder, redaktør i ukebladet Familie Journalen, kommentator i Berlingske og redaktør i Den Korte Avis, der hennes ektefelle er ansvarlig redaktør.
== Politisk arbeid ==
Som student ble Jespersen en lederskikkelse og teoretiker for den radikale kvinnebevegelsen i Danmark, noe som ledet henne inn i Venstresocialisterne. Hun var folketingskandidat for Venstresocialisterne rundt 1980, men meldte seg ut i 1981, og meldte seg etter en kort periode i Socialistisk Folkeparti inn i Socialdemokraterne i slutten av 1980-årene. Jespersen bodde på denne tiden i Allerød, men markerte seg som motstander av Øresundbroen, og ble derfor nominert av Socialdemokraterne til Folketinget fra Amager krets i Københavns amtskrets i 1989. Året etter ble hun valgt til Folketinget, og noen år senere flyttet hun til Dragør.Jespersen var sosialminister i Poul Nyrup Rasmussens sosialdemokratisk-radikale regjeringer 1993–2000, deretter innenriksminister 2000–2001. Ved Centrum-Demokraternes inntreden i regjeringen i 1994 måtte Jespersen overlate ledelsen av sitt ministerium til dette partiet, men kom tilbake ved en rokade senere samme år. Jespersen stod bak sosialreformen av 1998, som blant annet innførte prinsippet om aktivitetsplikt for å motta sosialhjelp. Som innenriksminister tok hun til orde for en innstramming av innvandringspolitikken, men møtte sterk motbør i eget parti. Hun har senere på 2000-tallet utgitt flere bøker sammen med ektefellen som kritiserer multikulturalisme og islamisme.
Etter valgnederlaget i 2001 gikk hun tilbake til Folketinget som partiets sosialpolitiske ordfører. Jespersen og den nye sosialdemokratiske formannen, Mogens Lykketoft, hadde hatt et anstrengt forhold i lengre tid. Sent i 2004 frasa hun seg mandatet i Folketinget i utilfredshet med Socialdemokraternes politiske linje. I strid med hva partiet stod for, hadde hun gått imot et EU-medlemskap for Tyrkia. I januar 2007 meddelte hun at hun hadde meldt seg ut av Socialdemokraterne i oktober 2006 i protest mot innvandringspolitikken. Samme måned ble Jespersen nominert av Venstre til Folketinget fra Favrskov krets i Østjyllands storkrets. Høsten 2007 ble hun valgt til Folketinget samt utnevnt til sosialminister (senere velferdsminister) og likestillingsminister i Anders Fogh Rasmussens regjering. I april 2009 varslet hun at hun ville fratre som minister, og mente at porteføljen hadde blitt for vidtfavnende.Tilbake i Folketinget var hun formann i utlendinge- og integreringsutvalget 2009–2011. Hun ble gjenvalgt til Folketinget i 2011. Året etter meddelte hun at hun ikke aktet å søke renominasjon til Folketinget etter perioden 2011–2015.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(da) Karen Jespersen hos Folketinget | Karen Moustgaard Jespersen (født 17. januar 1947 i København) er en dansk politiker for Venstre. | 3,508 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Seler | 2023-02-04 | Seler | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Johann Karl Wilhelm Illiger', 'Kategori:Pattedyr formelt beskrevet i 1811', 'Kategori:Seler', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | For lese om bukseseler, se det eller sele
Seler, seldyr eller pinnipedier (Pinnipedia) er klade (infraorden) med kortlemmede land- og vannbaserte rovpattedyr som har fått de fremre lemmene omdannet til effektive svømmeredskaper, kalt luffer. Gruppen inkluderer 33 nålevende arter, fordelt i tre familier; selfamilien (Phocidae), øreselfamilien (Otariidae) og hvalrossfamilien (Odobenidae).
| For lese om bukseseler, se det eller sele
Seler, seldyr eller pinnipedier (Pinnipedia) er klade (infraorden) med kortlemmede land- og vannbaserte rovpattedyr som har fått de fremre lemmene omdannet til effektive svømmeredskaper, kalt luffer. Gruppen inkluderer 33 nålevende arter, fordelt i tre familier; selfamilien (Phocidae), øreselfamilien (Otariidae) og hvalrossfamilien (Odobenidae).
== Beskrivelse ==
Seler er en gruppe med kortlemmede sjøpattedyr som oppsto for cirka 33 millioner år siden. Gruppen er klassifisert som rovpattedyr (Carnivora). Artene er usedvanlig gode svømmere og dykkere, som tilbringer store deler eller mesteparten av livet i vann. Pinnipedia betyr finne-fotinger.
Seldyr har en strømlinjeformet (hydrodynamisk), langstrakt (torpedolignende) kropp med et tykt isolerende spekklag og en varierende grad av behåret hud. Behåringen varierer også i utfarging. Hannene, som kalles okse, blir ofte betydelig større enn hunnene, som kalles ku.
Hos selene har lemmene blitt omdannet til svømmeredskaper, kalt luffer (noen sier også sveiver). Seler i gruppen Phocidae (ekte seler) bruker framluffene som styreredskaper og bakluffene til å skape framdrift i vannet. Disse selene må humpe seg fram med en buktende bevegelse på buken og med hjelp av framluffene når de beveger seg på land. Seler i gruppen Otariidae (øreseler) bruker framluffene til å skape framdrift (fly) med i vann og bakluffene som styreredskap. Bare seler i gruppen Otarioidea (øreseler og hvalrosser) kan bruke baklemmene mer eller mindre effektivt til å gå med på land, gjennom at bakluffene kan bøyes inn under bakkroppen. Seler i gruppen Odobenidae (hvalross) er således en mellomting, som kan bruke bakluffene både som framdriftmiddel i vann og til å gå med på land.
Seler har et relativt lite hode i forhold til resten av kroppen, og snutepartiet er typisk utstyrt med kraftige værhår. Værhårene er i praksis et svært følsomt sanseapparat som er nyttig når dyra leter etter mat på bunnen, der det ofte er bekmørkt eller grumset på grunn av leteaktiviteten i bunnslammet. Seler i gruppen øreseler har visuell ørebrusk. Noen av artene har store øyne og usedvanlig godt syn, men ikke alle.
Seldyr kan lagre store mengder oksygen i blodet, slik at de kan være neddykket i vann lenge. Hvor lenge avhenger av både art og individ.
== Utbredelse ==
Seldyrene har kolonisert nesten alle havområdene på kloden, unntatt de stor åpne havstrekningene i Stillehavet, Atlanterhavet og Indiahavet. De pelagiske selartene finnes først og fremst i de kalde havstrøkene i Arktis og Antarktis. Og de få artene som finnes i tropiske farvann lever først og fremst i tilknytning til de kalde og næringsrike havstrømmene.
I norske farvann finnes det sju selarter. Hvalross (Odobenus rosmarus) ved Jan Mayen og Svalbard, og noen streifdyr sør langs Finnmarkskysten. Steinkobbe (Phoca vitulina) langs hele kysten. Ringsel (Phoca hispida) ved Jan Mayen og Svalbard, og noen streifdyr sør til Mørekysten. Grønlandssel (Phoca groenlandica) ved Jan Mayen og Svalbard. Storkobbe (Erignathus barbatus) hovedsakelig Barentshavet, men noen streifdyr langs Finnmarkskysten. Havert (Halichoerus grypus) fra Rogaland til Finnmark, tettest i Sør-Trøndelag og på Helgeland. Klappmyss (Cystophora cristata) i Vestisen.
== Habitat ==
Seler lever i en marin tilværelse, enten langs kysten, på øyer eller i drivisen eller ved iskanten i polområdene. Det finnes arter som har tilpasset seg alt fra arktisk- til tropisk klima. Kun en art, bajkalsel, lever utelukkende i ferskvann, i Bajkalsjøen. En annen art, kaspisel, er også stedegen for en enorm innsjø, Kaspihavet, men der er det brakkvann. I tillegg lever også to underarter av ringsel utelukkende i ferskvannsinnsjøer. Disse selene er nære slektninger. Alle andre arter har tilgang til havet og er tilpasset sjøvann.
Artene livnærer seg nesten utelukkende av andre marine arter, som fisk, blekkspruter, krepsdyr, muslinger og mollusker som de fanger. Det hender også at enkelte arter tar fugl som dykker eller svømmer i vannflaten. Ungene fødes enten på land eller direkte på isen.
== Fylogeni ==
=== Evolusjon ===
Det antas at gruppen med seler oppsto på det nordamerikanske kontinentet for omkring 60–35 millioner år siden, da dyra forlot et terrestrisk habitat til fordel for en marin tilværelse. Siden har disse rovpattedyrene i stadig større grad tilpasset seg marine forhold, både fysisk og anatomisk. Forskere har antydet at den basale linja med pinnipedier delte seg mellom Phocidea og Otarioidea (Otariidae og Odobenidae) for cirka 33 millioner år siden, noe som utdaterer det eldste fossile beviset man har for seler (cirka 28 millioner år gammelt) med cirka 5 millioner år. Dette beviset stammer fra et funn nær Charleston, Sør-Carolina, USA (ved Atlanterhavet). Likeledes at Otariidae og Odobenidae separerte i ulike linjer like etter.Tidligere ble seler klassifisert som en egen «orden» av pattedyr. I dag vet man imidlertid at seler er en delgruppe innen hundelignende rovpattedyr (Caniformia). Seler er således nært beslektet med både hundedyr, bjørnedyr og mårdyr med flere.
Det har eksistert to hypoteser om den videre utviklingen. Den første av disse hypotesene var at Otarioidea (øreseler og hvalrosser) utviklet seg fra bjørnelignende forfedre og Phocidea (ekte seler) fra oterlignende forfedre (såkalt difyletisk utvikling). Denne utviklingen skal ha skjedd i det nordlige Stillehavet, langs vestkysten av Nord-Amerika. Den andre hypotesen tilsier en felles opprinnelse (monofyletisk utvikling) av begge linjene, som skal ha funnet sted i det nordlige Stillehavet.
I dag vet vi at den først hypotesen var feil, og at seler (Pinnipedia) faktisk er ei monofyletisk gruppe og søstergruppen til de mårlignende rovpattedyrene (Musteloidea), som altså er selenes nærmeste nålevende slektninger. Seler og otere (Lutrinae) har da også mange fellestrekk hva uttrykk og atferd angår.
=== Slektstre ===
Fylogenien i kladogrammet under viser gruppens nærmeste slektninger og er i henhold til Wesley-Hunt og Flynn (2005)- Den viser dessuten at øreseler (Otariidae) og hvalross (Odobenidae) er søstergrupper.
=== Etterkommertre ===
Kladogrammet over viser slektskapet mellom ulike pinnipedier.
== Seljakt og selfangst ==
=== Våpen ===
Seljakt har pågått i uminnelige tider og kan best defineres som ikkekommersiell jakt på sel med mer eller mindre primitive redskaper, som håndholdt håndharpun (stikkvåpen) og slagkøller (slagvåpen). Den kommersielle jakten, som tok til på et senere tidspunkt, kalles gjerne selfangst og var i sin tid storstilt. Rifle og hakapik ble benyttet til avliving, men også i noen grad håndharpun og slagkøller i den innledende fasen. Hakapik er et slagvåpen, som består av et 110–130 cm langt treskaft med en smidd jernsko (minst 400 g tung) i enden. Jernskoen har en cirka 4 cm lang hammertapp i den ene enden og en buet, spiss 12–18 cm lang pigg i den andre.
=== Norsk selfangst ===
Det er gjort funn av selbein i Vistehola ved Randaberg på Jæren, som viser at det ble jaktet sel der alt i eldre steinalder, for mellom 6 000 og 8 000 år siden. Ved Vadsø/Varangerfjorden er det funnet selbein etter grønlandssel fra Barentshavet som dateres til år 4 300–4 500 f.Kr. Helleristninger på Rødøy i Nordland viser at det ble jaktet på sel for over 4 000 år siden, men forskerne regner med at kystsel har vært beskattet siden de første veidemenn innvandret etter siste istid. Selbein er også funnet i Skipshelleren ved Bolstadfjorden i Vaksdal kommune, fra perioden 5 200 år f.Kr. til 500 e.Kr. På Helganeset ved Haugesund lufthavn i Karmøy kommune er det gjort funn fra jernalderen (100 f.Kr.–100 e.Kr.) som tyder på at sel har blitt fanget for mye mer enn kjøttet. Det ble gjort selolje av spekket, som kan ha vært et viktig substitutt i det daglige kostholdet for å dekke diverse behov for vitaminer, som sink og jern. Oljen har også vært et kjent middel til impregnering av tauverk og båter, og som olje til oppvarming. Frostatingsloven og Magnus Lagabøtes landslov av 1276 slår fast at retten til seljakt og kobbeveide tilhører landeieren.Den første selfangeren man kjenner til i Norge fra historiske kilder var vikinghøvdingen Ottar fra Hålogaland, som i år 892 fanga sel som han hadde med seg som gave ved et besøk til England. Hollenderne hadde stordrift på sel i Nordishavet på 1600-tallet, men i tiden før år 1700 var tradisjonell seljakt med primitive våpen den vanligste formen. På 1700-tallet endret imidlertid jaktformen seg. Norge kom med i selfangsten fra 1795, da den første norske skuta la ut fra Hammerfest. Regulær fangsting ble det imidlertid først fra 1819. På denne tiden var det hvalross det ble jaktet på. I 1846 kom Svend Foyn med i selfangsten. Han tegnet og fikk bygget ishavsskuta «Haabet». I årene 1848–1852 var Foyn eneste «søring» som fangstet i Vestisen. «Haabet» ble en slags mønsterskute for andre selfangstskuter, men skuta forliste i 1871 og gikk under, men hele mannskapet ombord. Fra 1910 og framover ble skutene bygd spesielt for selfangst. Den første norske selfangstskuta fikk motor i 1904. I 1918 var det 321 skuter med på fangsten.Til å begynne med var det kun nordnorske skuter som jaktet på hvalross ved Bjørnøya og Spitsbergen, men etter hvert ble det også jaktet etter hvalross i Vestisen, og skuter fra Nordvestlandet og Sør-Norge kom med i fangsten. Da hvalrossbestanden kulminerte ble jakten rettet mot andre arter, som grønlandssel og klappmyss, og jaktområdet ble utvidet til også å gjelde Østisen. Fra 1937 ble det også fanget sel utenfor Newfoundland. Første norske skute der var "D/S Ora" fra Arendal. Toktet gav dårlig resultat og endte i anklager om mytteri. Året etter gjorde M/K «Polarbjørn», god fangst der og i 1939 var det åtte norske skuter der.
Seljakt i norske farvann foregår fortsatt i begrenset omfang etter havert, steinkobbe og ringsel. Fangst av de kystlevende bestandene av havert og steinkobbe ble kvoteregulert fra 1997. Fangst av de pelagiske artene grønlandssel og klappmyss er nå kvotebestemt og foregår i områdene utenfor Kvitsjøen i Russlands økonomiske sone (Østisen), og i Vestisen (mellom Grønland og Jan Mayen).
=== Betydning ===
Selskinn til pelsverk har hatt stor økonomisk betydning. De norske fangstkvotene for sel fastsettes etter anbefalinger fra Det internasjonale havforskningsrådet, Den nordvestatlantiske fiskeriorganisasjon og Havforskningsinstituttet. I toppåret 1925 fangstet norske skuter 400 000 sel, i 1970 cirka 163 000 sel, i 1980 cirka 60 000 sel, og i 1990 cirka 15 000. I 2014 fikk næringen cirka 12 millioner kroner i støtte, og den fangstet snaut 12 000 sel (tre skuter var involvert). Fra 2015 nyter ikke lenger norsk selfangst økonomisk støtte (subsidier) fra Regjeringen. Kvoten for 2015 er på drøyt 28 000 sel, hvorav 21 000 sel i Vestisen og 7 000 i Østisen. Vilkårene for å fangste er også ytterligere skjerpet.
=== Motstand ===
Selfangst har siden 1970-tallet møtt massiv og eskalerende internasjonal motstand. Spesielt fangst av kvitunger med hakapik, men etter hvert også andre selunger og fangsten og fangstmetodene i seg selv. At enkelte arter ble jaktet nesten til utryddelse forsterket motstanden og resulterte i en rekke reguleringer, begrensninger og forbud. Derfor har et stadig økende antall nasjoner valgt å avstå fra selfangst. Mange tar dessuten avstand fra formen og dimensjonene denne fangstingen har hatt. Flere celebriteter har også engasjert seg imot fangsting av sel, blant andre den verdenskjente franske filmskuespillerinnen Brigitte Bardot, men også musikalske celebriteter som Paul McCartney med flere.
I dag er Canada den mest betydningsfulle selfangstnasjonen, men flere land, Norge inkludert, driver fortsatt med fangsting, til tross for den massive internasjonale kritikken. For Norges del har fangsting blitt ei stadig mer marginal næring, som bare har kunnet overleve med statsstøtte. I 2014 var næringen 80 prosent statsstøttet. For 2015 er imidlertid statsstøtten borte, og såvidt kjent dro det bare ei skute ut på fangsting - «Havsel» av Alta. Gamle selfangere regner derfor med at næringen nå vil dø ut av seg selv for Norges del.
== Se også ==
Liste over pattedyr i Norge
Selfangst
Seljakt
Odd F. Lindberg
== Referanser ==
== Litteratur ==
Haug, Tore. 1998. Sjøpattedyr - om hval og sel i norske farvann. ISBN 978-82-00-22729-8
== Eksterne lenker ==
(en) seler – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) seler i Encyclopedia of Life
(en) seler i Global Biodiversity Information Facility
(en) seler hos Fossilworks
(en) seler hos Fossilworks
(en) seler hos ITIS
(en) Kategori:Pinnipedia – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Pinnipedia – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Pinnipedia – detaljert informasjon på Wikispecies
Selar - elegante i vatn og klumsete på land. Forskning.no. Besøkt 2015-05-02 | | rødlistereferanse=Southwell, C. (IUCN SSC Pinniped Specialist Group) 2008. | 3,509 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Str%C3%B8mmen_(Engerdal) | 2023-02-04 | Strømmen (Engerdal) | ['Kategori:12°Ø', 'Kategori:61°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dalälvens vassdragsområde', 'Kategori:Elver i Engerdal'] | Strømmen er ei kort elv i Engerdal kommune i Innlandet. Den renner fra Vurrusjøen til Fløtningsjøen og er 760 meter lang. Det er praktisk talt ingen høydeforskjell mellom de to innsjøene. Omtrent midtveis kommer sideelva Vålåa inn fra nord. Elva har et nedbørfelt på 157,48 km² og middelvannføringen ved munningen er 2,02 m³/s.
| Strømmen er ei kort elv i Engerdal kommune i Innlandet. Den renner fra Vurrusjøen til Fløtningsjøen og er 760 meter lang. Det er praktisk talt ingen høydeforskjell mellom de to innsjøene. Omtrent midtveis kommer sideelva Vålåa inn fra nord. Elva har et nedbørfelt på 157,48 km² og middelvannføringen ved munningen er 2,02 m³/s.
== Referanser == | | munning = Fløtningsjøen | 3,510 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Polymetylmetakrylat | 2023-02-04 | Polymetylmetakrylat | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Plast'] | Polymetylmetakrylat (forkortet PMMA og også kjent som akrylglass) er en gjennomsiktig termoplast ofte brukt som et lettvekts eller knuseresistent alternativ til glass.
Selv om det ikke er en type silisiumbasert glass, er substansen, som mange termoplaster, ofte teknisk sett en type glass (et ikke-krystallinsk, gjennomsiktig fast stoff), og har historisk sett ofte blitt kalt akrylglass. Kjemisk, så er det en syntetisk polymer av metylmetakrylat. Materialet ble utviklet i 1928 i flere forskjellige laboratorier av flere kjemikere som William Chalmers, Otto Röhm og Walter Bauer og ble først brakt til markedet i 1933 av Rohm and Haas Company under varemerket Plexiglas. Det har siden blitt solgt under mange forskjellige navn, deriblant Acrylite, Lucite og Perspex.
PMMA er et rimelig alternativ til polykarbonat når ekstrem styrke ikke er påkrevd. I tillegg inneholder ikke PMMA det potensielt skadelige stoffet bisfenol-A som finnes i polykarbonat. PMMA er ofte foretrukket på grunn av de moderate egenskapene, i tillegg til at det er enkelt å behandle og prosessere. Ikke-modifisert PMMA oppfører seg sprøtt og kan knuse under belastning, spesielt ved en kollisjonskraft, og er mer sensitivt for riper enn konvensjonelt uorganisk glass. Modifisert PMMA kan oppnå høy ripe- og kollisjonsmotstand.
| Polymetylmetakrylat (forkortet PMMA og også kjent som akrylglass) er en gjennomsiktig termoplast ofte brukt som et lettvekts eller knuseresistent alternativ til glass.
Selv om det ikke er en type silisiumbasert glass, er substansen, som mange termoplaster, ofte teknisk sett en type glass (et ikke-krystallinsk, gjennomsiktig fast stoff), og har historisk sett ofte blitt kalt akrylglass. Kjemisk, så er det en syntetisk polymer av metylmetakrylat. Materialet ble utviklet i 1928 i flere forskjellige laboratorier av flere kjemikere som William Chalmers, Otto Röhm og Walter Bauer og ble først brakt til markedet i 1933 av Rohm and Haas Company under varemerket Plexiglas. Det har siden blitt solgt under mange forskjellige navn, deriblant Acrylite, Lucite og Perspex.
PMMA er et rimelig alternativ til polykarbonat når ekstrem styrke ikke er påkrevd. I tillegg inneholder ikke PMMA det potensielt skadelige stoffet bisfenol-A som finnes i polykarbonat. PMMA er ofte foretrukket på grunn av de moderate egenskapene, i tillegg til at det er enkelt å behandle og prosessere. Ikke-modifisert PMMA oppfører seg sprøtt og kan knuse under belastning, spesielt ved en kollisjonskraft, og er mer sensitivt for riper enn konvensjonelt uorganisk glass. Modifisert PMMA kan oppnå høy ripe- og kollisjonsmotstand.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Polymethylmethacrylate – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Acrylic glass – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Polymetylmetakrylat (forkortet PMMA og også kjent som akrylglass) er en gjennomsiktig termoplast ofte brukt som et lettvekts eller knuseresistent alternativ til glass. | 3,511 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sunday | 2023-02-04 | Sunday | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Mannsnavn'] | Sunday er et engelsk mannsnavn, mest brukt i Nigeria. Sunday brukes også som etternavn, og som et svært sjeldent kvinnenavn.
| Sunday er et engelsk mannsnavn, mest brukt i Nigeria. Sunday brukes også som etternavn, og som et svært sjeldent kvinnenavn.
== Etymologi ==
Sunday er dannet av engelske Sunday, «søndag». Dette ordet har igjen opprinnelse i gammelengelske sunnandæg, dannet av sunne, «sol», og dæg, «dag».
== Utbredelse ==
Sunday er et populært mannsnavn i Nigeria, men er svært lite brukt i andre land.
Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til mannsnavnet Sunday og varianter av dette i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig.
I USA er Sunday brukt som kvinnenavn, men svært sjeldent.
Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til kvinnenavnet Sunday og varianter av dette i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig.
== Kjente personer med navnet ==
Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår.
Sunday Bada (1969–2011), nigeriansk friidrettsutøver
Sunday Mba (født 1988), nigeriansk fotballspiller
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Behind the Name: Sunday
(en) Think Baby Names: Sunday | | kjønn = mann | 3,512 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Munkeseler | 2023-02-04 | Munkeseler | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Pattedyr formelt beskrevet i 1822', 'Kategori:Seler', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2020-05', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Zoologistubber'] | Munkeseler (Monachus) er en slekt i selfamilien (Phocidae) som inkluderer to nålevende og en utdødd art med seldyr. De to nålevende artene er begge i henhold til IUCNs rødliste kritisk truet av utryddelse.
| Munkeseler (Monachus) er en slekt i selfamilien (Phocidae) som inkluderer to nålevende og en utdødd art med seldyr. De to nålevende artene er begge i henhold til IUCNs rødliste kritisk truet av utryddelse.
== Arter ==
Phocidae (selfamilien)
Monachus (sjøelefantslekten)
M. monachus (middelhavsmunkesel), Middelhavet og det nære Atlanterhavet utenfor Gibraltarstredet
M. schauinslandi (hawaiimunkesel), stedegen for HawaiiTidligere regnet man også Neomonachus tropicalis (vestindiamunkesel) til Monachus. Denne arten har ikke vært sett siden 1952 og regnes som utdødd.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Munkeseler – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) Munkeseler i Global Biodiversity Information Facility
(en) Munkeseler hos Fauna Europaea
(en) Munkeseler hos Fossilworks
(en) Munkeseler hos ITIS
(en) Munkeseler hos NCBI
(en) Kategori:Monachus – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Monachus – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Monachus – detaljert informasjon på Wikispecies | * hawaiimunkesel | 3,513 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alternativ_stemmegivning | 2023-02-04 | Alternativ stemmegivning | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Valgordninger'] | Alternativ stemmegivning eller Instant-runoff vote (IRV) innebærer at velgerne kan rangere alle kandidater i den rekkefølgen de ønsker at kandidatene skal velges. Når systemet med enkel overførbar stemme skal velge bare én vinner, blir det instant-runoff.
Dersom ingen kandidater er førstevalget hos et flertall av velgerne, så blir den kandidaten med færrest stemmer strøket, og andrevalget til disse velgerne legges til de gjenværende kandidatene. Har fremdeles ingen flertall stryker man den som etter denne opptellingsrunden har færrest stemmer, og slik fortsetter man til en kandidat har majoritet.
En effekt av metoden kan være at mandatet ikke nødvendigvis går til den kandidaten som hadde flest stemmer i første opptelling. Fordelen med metoden, sammenliknet med flertallsvalg i enmannskretser, er at den gir mer informasjon om velgernes preferanser (gitt at de kan rangere alle kandidatene).
IRV er egnet for valgkretser med flere kandidater der bare en representant skal velges. «Contingent vote» er en variant der det kun er to opptellingsrunder, og der kun de to med flest stemmer i første runde blir med til neste.
Alternativ stemmegivning brukes til presidentvalget i Irland, i Australia, i de amerikanske delstatene Alaska og Maine, i noen byer i USA, Storbritannia og New Zealand. | Alternativ stemmegivning eller Instant-runoff vote (IRV) innebærer at velgerne kan rangere alle kandidater i den rekkefølgen de ønsker at kandidatene skal velges. Når systemet med enkel overførbar stemme skal velge bare én vinner, blir det instant-runoff.
Dersom ingen kandidater er førstevalget hos et flertall av velgerne, så blir den kandidaten med færrest stemmer strøket, og andrevalget til disse velgerne legges til de gjenværende kandidatene. Har fremdeles ingen flertall stryker man den som etter denne opptellingsrunden har færrest stemmer, og slik fortsetter man til en kandidat har majoritet.
En effekt av metoden kan være at mandatet ikke nødvendigvis går til den kandidaten som hadde flest stemmer i første opptelling. Fordelen med metoden, sammenliknet med flertallsvalg i enmannskretser, er at den gir mer informasjon om velgernes preferanser (gitt at de kan rangere alle kandidatene).
IRV er egnet for valgkretser med flere kandidater der bare en representant skal velges. «Contingent vote» er en variant der det kun er to opptellingsrunder, og der kun de to med flest stemmer i første runde blir med til neste.
Alternativ stemmegivning brukes til presidentvalget i Irland, i Australia, i de amerikanske delstatene Alaska og Maine, i noen byer i USA, Storbritannia og New Zealand.
== Se også ==
Valgsystem med to runder
== Referanser == | Alternativ stemmegivning eller Instant-runoff vote (IRV) innebærer at velgerne kan rangere alle kandidater i den rekkefølgen de ønsker at kandidatene skal velges.NOU 2001: 3 Når systemet med enkel overførbar stemme skal velge bare én vinner, blir det instant-runoff. | 3,514 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nermin | 2023-02-04 | Nermin | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kvinnenavn'] | Nermin er et tyrkisk kvinnenavn som er populært i flere land på Balkanhalvøya. Navnet brukes også som mannsnavn.
| Nermin er et tyrkisk kvinnenavn som er populært i flere land på Balkanhalvøya. Navnet brukes også som mannsnavn.
== Etymologi ==
Nermin betyr «myk» på tyrkisk.
== Utbredelse ==
Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til kvinnenavnet Nermin og varianter av dette i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig.
Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til mannsnavnet Nermin og varianter av dette i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig.
== Kjente personer med navnet ==
Personene i listene er ordnet kronologisk etter fødselsår.
=== Kvinner ===
Nermin Bezmen (født 1954), tyrkisk forfatter
Nermin Al-Fiqy, egyptisk skuespiller
Nermin Kamilsoy, aserbajdsjansk menneskerettighetsforkjemper
=== Menn ===
Nermin Jamak (født 1986), bosnisk fotballspiller
Nermin Čeliković, bosnisk fotballspiller
Nermin Harambasic, norsk låtskriver
Nermin Šabić, bosnisk fotballspiller
Nermin Useni, bosnisk fotballspiller
Nermin Vazda, bosnisk fotballspiller
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Behind the Name: Nermin
(en) Think Baby Names: Nermin | Nermin er et tyrkisk kvinnenavn som er populært i flere land på Balkanhalvøya. Navnet brukes også som mannsnavn. | 3,515 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hellige_Olavs_kapell | 2023-02-04 | Hellige Olavs kapell | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:63°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er samme som på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor område hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kirker i Verdal', 'Kategori:Olav den hellige', 'Kategori:Ortodoks kristendom i Norge', 'Kategori:Sider med kart'] | Hellige Olavs kapell er et russisk ortodoks kirkebygg på Stiklestad i Verdal kommune i Trøndelag. Kapellet er et ombygget laftet stabbur fra Folldal bygget på midten av 1700-tallet.
Det ble innviet som ortodoks kapell av biskop Hilarion Alfeyev i 2003 i Folldal og flyttet til Stiklestad i 2013. Det ble viet på nytt 16. oktober 2014 i anledning tusenårsfeiringen for St. Olavs dåp i Rouen. Kapellet tilhører Hellige Olga russiske ortodokse menighet i Oslo.
| Hellige Olavs kapell er et russisk ortodoks kirkebygg på Stiklestad i Verdal kommune i Trøndelag. Kapellet er et ombygget laftet stabbur fra Folldal bygget på midten av 1700-tallet.
Det ble innviet som ortodoks kapell av biskop Hilarion Alfeyev i 2003 i Folldal og flyttet til Stiklestad i 2013. Det ble viet på nytt 16. oktober 2014 i anledning tusenårsfeiringen for St. Olavs dåp i Rouen. Kapellet tilhører Hellige Olga russiske ortodokse menighet i Oslo.
== Kilder ==
Hellige Olavs kapell, Stiklestad nasjonale kultursenter
Russisk ortodoks på Stiklestad, NRK | Hellige Olavs kapell er et russisk ortodoks kirkebygg på Stiklestad i Verdal kommune i Trøndelag. Kapellet er et ombygget laftet stabbur fra Folldal bygget på midten av 1700-tallet. | 3,516 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Leptochristina | 2023-02-04 | Leptochristina | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1991', 'Kategori:Oldenborrer'] | Leptochristina er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
| Leptochristina er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
== Utseende ==
Små til middelsstore (7,5-12 millimeter), avlange, blanke, rødbrune oldenborrer. Oversiden er ikke påfallende hårete. Antennene er ti-leddete, de ytterste sju leddene danner en vifte av lange blader, det innerste er kortere enn de andre.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt i Midtøsten (Israel, Syria, Irak).
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, (Melolonthinae) Samouelle, 1819
Tanyproctini (eventuelt Pachydeminae)
Slekten Leptochristina Baraud & Branco, 1991
Leptochristina annamariae Baraud & Branco, 1991
Leptochristina pubicavula (Reitter, 1902)
Leptochristina pubimargo (Reitter, 1902)
Leptochristina variabilis (Petrovitz, 1962)
== Kilder ==
Lacroix, M.: hannetons.fr, med beskrivelse av slekten (på fransk) [1]
== Eksterne lenker ==
(en) Leptochristina i Global Biodiversity Information Facility
Leptochristina – detaljert informasjon på Wikispecies | Leptochristina er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). | 3,517 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Middelhavsmunkesel | 2023-02-04 | Middelhavsmunkesel | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Johann Hermann', 'Kategori:Pattedyr formelt beskrevet i 1779', 'Kategori:Seler'] | Middelhavsmunkesel (Monachus monachus) er en av to nålevende arter i slekten munkeseler (Monachus), som hører hjemme i selfamilien (Phocidae). Arten er ifølge IUCNs rødliste kritisk truet av utryddelse. Totalbestanden teller trolig færre enn 600 dyr. Den finnes i Middelhavet og i nære strøk av Atlanterhavet utenfor Gibraltarstredet, sør til Ras Nouadhibou lengst nord i Mauritania.
| Middelhavsmunkesel (Monachus monachus) er en av to nålevende arter i slekten munkeseler (Monachus), som hører hjemme i selfamilien (Phocidae). Arten er ifølge IUCNs rødliste kritisk truet av utryddelse. Totalbestanden teller trolig færre enn 600 dyr. Den finnes i Middelhavet og i nære strøk av Atlanterhavet utenfor Gibraltarstredet, sør til Ras Nouadhibou lengst nord i Mauritania.
== Beskrivelse ==
Middelhavsmunkesel blir omkring 2,4 m lang og veier typisk omkring 300kg (hunner) til 315kg (hanner) i snitt. Hannene har mørk brun til sort pels, mens hunnene er mer grålige i fargen. Undersiden er blek, nærmest hvit hos hannene. Pelsen er svært korthåret. Arten har kort, bred snute og relativt korte luffer med smale klør.
== Atferd ==
Middelhavsmunkeselen eter fisk (herunder ålefisker), mollusker og blekkspruter med mer. Det daglige inntaket utgjør ca. 3 kg med føde.
== Fylogeni ==
Kladogrammet over viser slektskapet mellom de eksisterende artene i selfamilien.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Middelshavsmunkesel – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) Middelshavsmunkesel i Global Biodiversity Information Facility
(en) Middelshavsmunkesel hos Fauna Europaea
(en) Middelshavsmunkesel hos Fossilworks
(en) Middelshavsmunkesel hos ITIS
(en) Middelshavsmunkesel hos NCBI
(en) Kategori:Monachus monachus – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Monachus monachus – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Monachus monachus – detaljert informasjon på Wikispecies | | rødlistereferanse=Aguilar, A. & Lowry, L. | 3,518 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fartsgrenser_i_Albania | 2023-02-04 | Fartsgrenser i Albania | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fartsgrenser', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Transport i Albania'] | Fartsgrenser i Albania er 40 km/t innen tettbygd strøk og 80 km/t utenfor tettbygd strøk, med mindre noe annet er skiltet.Motortrafikkveier har normalt fartsgrense 90 km/t, og på motorveier er fartsgrensen normalt 110 km/t. Fartsgrensene kan avvike fra det som er skiltet for bestemte typer kjøretøy, for eksempel tyngre kjøretøy.
| Fartsgrenser i Albania er 40 km/t innen tettbygd strøk og 80 km/t utenfor tettbygd strøk, med mindre noe annet er skiltet.Motortrafikkveier har normalt fartsgrense 90 km/t, og på motorveier er fartsgrensen normalt 110 km/t. Fartsgrensene kan avvike fra det som er skiltet for bestemte typer kjøretøy, for eksempel tyngre kjøretøy.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kodiak Rigorous i Republics st Shqipërisë. (albansk) | Fartsgrenser i Albania er 40 km/t innen tettbygd strøk og 80 km/t utenfor tettbygd strøk, med mindre noe annet er skiltet.«European Status Report on Road Safety», side 153. | 3,519 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mole_(saus) | 2023-02-04 | Mole (saus) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Meksikansk mat', 'Kategori:Ord og uttrykk fra nahuatl', 'Kategori:Sauser'] | Mole er en meksikansk kakaobasert saus, for anvendelse til fremfor alt kyllingretter og enchiladas. Mole lages med malt kakao, minst syv sorters chili, sesamfrø og hønsebuljong. Det finnes et utall ulike oppskrifter med hovedgruppene svart-, rød- og grønnmole. Svartmole er typisk for Oaxaca mens rødmole eller mole poblano (fra Puebla) er den mest populære i dagens Mexico. | Mole er en meksikansk kakaobasert saus, for anvendelse til fremfor alt kyllingretter og enchiladas. Mole lages med malt kakao, minst syv sorters chili, sesamfrø og hønsebuljong. Det finnes et utall ulike oppskrifter med hovedgruppene svart-, rød- og grønnmole. Svartmole er typisk for Oaxaca mens rødmole eller mole poblano (fra Puebla) er den mest populære i dagens Mexico. | Mole er en meksikansk kakaobasert saus, for anvendelse til fremfor alt kyllingretter og enchiladas. Mole lages med malt kakao, minst syv sorters chili, sesamfrø og hønsebuljong. | 3,520 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hawaiimunkesel | 2023-02-04 | Hawaiimunkesel | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Paul Matschie', 'Kategori:Hawaiis endemiske fauna', 'Kategori:Pattedyr formelt beskrevet i 1905', 'Kategori:Seler'] | Hawaiimunkesel (Monachus schauinslandi) er en av to nålevende arter i slekten munkeseler (Monachus), som hører hjemme i selfamilien (Phocidae). Arten er ifølge IUCNs rødliste kritisk truet av utryddelse. Totalbestanden teller trolig færre enn 1 100 dyr. Arten er stedegen for Hawaii.
| Hawaiimunkesel (Monachus schauinslandi) er en av to nålevende arter i slekten munkeseler (Monachus), som hører hjemme i selfamilien (Phocidae). Arten er ifølge IUCNs rødliste kritisk truet av utryddelse. Totalbestanden teller trolig færre enn 1 100 dyr. Arten er stedegen for Hawaii.
== Beskrivelse ==
Hannene blir omkring 2,1 m lange og veier typisk omkring 140–180 kg i snitt. Hunnene, som blir noe større, blir omkring 2,4 m lange og veier typisk omkring 180–270 kg. Pelsen er mørk stålgrå på oversiden og lysere grå i buken. Den kan variere noe i farge etter årstiden, gjennom å bli mer gråbrun til tider.
== Atferd ==
Hawaiimunkeselen eter helst beinfisker, men den kan også ernære seg av blekkspruter og krepsdyr. Det er kjent at arten leter etter mat på dybder ned mot 300 m eller mer utenfor korallrevene. Når arten ikke eter hviler den gjerne på strendene eller de vulkanske klippene ved havet.
== Fylogeni ==
Kladogrammet over viser slektskapet mellom de eksisterende artene i selfamilien.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Hawaiimunkesel – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) Hawaiimunkesel i Encyclopedia of Life
(en) Hawaiimunkesel i Global Biodiversity Information Facility
(en) Hawaiimunkesel hos Fossilworks
(en) Hawaiimunkesel hos ITIS
(en) Kategori:Monachus schauinslandi – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Monachus schauinslandi – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Neomonachus schauinslandi – detaljert informasjon på Wikispecies | | rødlistereferanse=Lowry, L. & Aguilar, A. | 3,521 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%85pne_systemer_(informatikk) | 2023-02-04 | Åpne systemer (informatikk) | ['Kategori:Artikler som bør flettes', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Dataterminologi'] | Et åpent system er innen informasjonsteknologien et datamaskinsystem som sørger for en kombinasjon av interoperabilitet, portabilitet og åpne standarder for programvare.
Betegnelsen ble populær tidlig på 1980-tallet for å beskrive datasystemer som hovedsakelig var basert på UNIX. Dette systemet var fritt tilgjengelig, i motsetning til de mer lukkede stormaskinene og minidatamaskinene på denne tiden.
Etterhvert som UNIX ble kommersialisert og gjenstand for patenter, opphørte også store deler av denne friheten. På 1990-tallet fikk begrepet en mer formalisert betydning, gjennom fremveksten av åpne programvarestandarder som for eksempel Single UNIX Specification og organisasjoner som Open Software Foundation og etterfølgeren The Open Group.
Andre eksempler er på åpne systemer er kommet fra Sun Microsystems: Gjennom OpenOffice.org ble kildekoden til StarOffie frigjort, prosjektet OpenSolaris var basert på det tidligere lukkede operativsystemet Solaris, og OpenSPARC har bidratt til å gjøre SPARC til et åpent og fritt prosjekt. | Et åpent system er innen informasjonsteknologien et datamaskinsystem som sørger for en kombinasjon av interoperabilitet, portabilitet og åpne standarder for programvare.
Betegnelsen ble populær tidlig på 1980-tallet for å beskrive datasystemer som hovedsakelig var basert på UNIX. Dette systemet var fritt tilgjengelig, i motsetning til de mer lukkede stormaskinene og minidatamaskinene på denne tiden.
Etterhvert som UNIX ble kommersialisert og gjenstand for patenter, opphørte også store deler av denne friheten. På 1990-tallet fikk begrepet en mer formalisert betydning, gjennom fremveksten av åpne programvarestandarder som for eksempel Single UNIX Specification og organisasjoner som Open Software Foundation og etterfølgeren The Open Group.
Andre eksempler er på åpne systemer er kommet fra Sun Microsystems: Gjennom OpenOffice.org ble kildekoden til StarOffie frigjort, prosjektet OpenSolaris var basert på det tidligere lukkede operativsystemet Solaris, og OpenSPARC har bidratt til å gjøre SPARC til et åpent og fritt prosjekt. | Et åpent system er innen informasjonsteknologien et datamaskinsystem som sørger for en kombinasjon av interoperabilitet, portabilitet og åpne standarder for programvare. | 3,522 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Antandroyanus | 2023-02-04 | Antandroyanus | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1950', 'Kategori:Madagaskars insekter', 'Kategori:Oldenborrer'] | Antandroyanus er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
| Antandroyanus er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
== Utseende ==
En middelsstor (14 millimeter), avlang oldenborre. Snuten er avrundet, antennene er ti-leddete med en fire-leddet vifte.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt på Madagaskar.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, (Melolonthinae) Samouelle, 1819
Stammen Tanyproctini Erichson, 1847 (eventuelt Pachydeminae)
Slekten Antandroyanus Lacroix, 1993
Antandroyanus decorsei (Dewailly, 1950)
== Kilder ==
hannetons.fr - beskrivelse av slekten (på fransk)
== Eksterne lenker ==
(en) Antandroyanus i Global Biodiversity Information Facility
Antandroyanus decorsei – detaljert informasjon på Wikispecies | Antandroyanus er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). | 3,523 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vezoanus | 2023-02-04 | Vezoanus | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1993', 'Kategori:Madagaskars insekter', 'Kategori:Oldenborrer'] | Vezoanus er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
| Vezoanus er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
== Utseende ==
En middelsstor (13 millimeter), avlang oldenborre. Forkroppen er tett hårkledt. Antennene er ti-leddete med en vifte av seks jevnlange blader. Dekkvingene har noen stive hår ved spissen.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt på det sørlige Madagaskar.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, (Melolonthinae) Samouelle, 1819
Stammen Tanyproctini Erichson, 1847 (eventuelt Pachydeminae)
Slekten Vezoanus Lacroix, 1993
Vezoanus gruveli Lacroix, 1993
== Kilder ==
hannetons.fr - beskrivelse av slekten (på fransk)
== Eksterne lenker ==
(en) Vezoanus i Global Biodiversity Information Facility
Vezoanus gruveli – detaljert informasjon på Wikispecies | Vezoanus er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). | 3,524 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Merinanus | 2023-02-04 | Merinanus | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1993', 'Kategori:Madagaskars insekter', 'Kategori:Oldenborrer'] | Merinanus er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
| Merinanus er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
== Utseende ==
En middelsstor (13 millimeter), oval oldenborre. Hodet er kort og bredt, "snuten" (clypeus) avrundet og fasettøynene forholdsvis store. Antennene er ti-leddete med en seks-leddet vifte. Pronotum er mye bredere enn langt med rundede sider.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt på det sentrale Madagaskar.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, (Melolonthinae) Samouelle, 1819
Stammen Tanyproctini Erichson, 1847 (eventuelt Pachydeminae)
Slekten Merinanus Lacroix, 1993
Merinanus oblongus Lacroix, 1993
== Kilder ==
hannetons.fr - beskrivelse av slekten (på fransk)
== Eksterne lenker ==
(en) Merinanus i Global Biodiversity Information Facility
Merinanus oblongus – detaljert informasjon på Wikispecies | Merinanus er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). | 3,525 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Makoanus | 2023-02-04 | Makoanus | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1993', 'Kategori:Madagaskars insekter', 'Kategori:Oldenborrer'] | Makoanus er en slekt av biller med en art som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
| Makoanus er en slekt av biller med en art som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
== Utseende ==
En middelsstor (13-18 millimeter), nokså bred oldenborre. Forkroppen er tett kledt med lange hår. "Snuten" (clypeus) er avrundet, på oversiden med kraftig mikroskulptur. Antennene er åtte-leddete med en tre-leddet vifte.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt på Madagaskar.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, (Melolonthinae) Samouelle, 1819
Stammen Tanyproctini Erichson, 1847 (eventuelt Pachydeminae)
Slekten Makoanus Lacroix, 1993
Makoanus lanatus Lacroix, 1993
== Kilder ==
hannetons.fr - beskrivelse av slekten (på fransk)
== Eksterne lenker ==
(en) Makoanus i Global Biodiversity Information Facility
Makoanus lanatus – detaljert informasjon på Wikispecies | Makoanus er en slekt av biller med en art som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). | 3,526 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Krigslist | 2023-02-04 | Krigslist | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Krigføring'] | Krigslist (også kjent under det franske begrepet ruse de guerre) er en type militære operasjoner som har til hensikt å forlede fienden fra å skaffe en taktisk eller strategisk fordel.
Krigslist er uttrykkelig tillatt etter artikkel 37 nr. 2 i første tilleggsprotokoll av 1977 til Genèvekonvensjonene, som definerer krigslist som «handlinger som tar sikte på å forlede en motstander eller få ham til å opptre overilet, men … som ikke er svikaktige da de ikke tilsikter å vinne motstanderens tillit». Krigslist må avgrenses mot svik, som er forbudt etter internasjonal humanitærrett.
Typiske eksempler på krigslist er bruk av kamuflasje, lokkefeller eller misvisende opplysninger. En vanlig form for krigslist er å anvende attrapper av krigsmateriell for å enten trekke til seg, eller avskrekke fra, et fiendtlig angrep. En annen er å spre falske underrettelser i form av ordre eller rapporter.
Perfiditet, det vil si å anvende vold mens man er maskert som såret eller fredelig, er forbudt ifølge krigens regler og regnes ikke som egentlig krigslist.Falsk flagg, det vil si bæring av en fremmed makts flagg, uniformer eller andre kjennetegn, er en kontroversiell form for krigslist.
| Krigslist (også kjent under det franske begrepet ruse de guerre) er en type militære operasjoner som har til hensikt å forlede fienden fra å skaffe en taktisk eller strategisk fordel.
Krigslist er uttrykkelig tillatt etter artikkel 37 nr. 2 i første tilleggsprotokoll av 1977 til Genèvekonvensjonene, som definerer krigslist som «handlinger som tar sikte på å forlede en motstander eller få ham til å opptre overilet, men … som ikke er svikaktige da de ikke tilsikter å vinne motstanderens tillit». Krigslist må avgrenses mot svik, som er forbudt etter internasjonal humanitærrett.
Typiske eksempler på krigslist er bruk av kamuflasje, lokkefeller eller misvisende opplysninger. En vanlig form for krigslist er å anvende attrapper av krigsmateriell for å enten trekke til seg, eller avskrekke fra, et fiendtlig angrep. En annen er å spre falske underrettelser i form av ordre eller rapporter.
Perfiditet, det vil si å anvende vold mens man er maskert som såret eller fredelig, er forbudt ifølge krigens regler og regnes ikke som egentlig krigslist.Falsk flagg, det vil si bæring av en fremmed makts flagg, uniformer eller andre kjennetegn, er en kontroversiell form for krigslist.
== Se også ==
Psykologisk krigføring
== Referanser == | Krigslist (også kjent under det franske begrepet ruse de guerre) er en type militære operasjoner som har til hensikt å forlede fienden fra å skaffe en taktisk eller strategisk fordel. | 3,527 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mahafalyanus | 2023-02-04 | Mahafalyanus | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1993', 'Kategori:Madagaskars insekter', 'Kategori:Oldenborrer'] | Mahafalyanus er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
| Mahafalyanus er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
== Utseende ==
En middelsstor (12-15 millimeter), avlang, brun oldenborre. Forkroppen er tett kledt med lyse hår. "Snuten" (clypeus) er avrundet. Antennene består av ti ledd, de sju ytterste danner en vifte der det innerste bladet er kortere enn de andre.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt på det sørlige Madagaskar.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, (Melolonthinae) Samouelle, 1819
Stammen Tanyproctini Erichson, 1847 (eventuelt Pachydeminae)
Slekten Mahafalyanus Lacroix, 1993
Mahafalyanus clementi Lacroix, 1993
== Kilder ==
hannetons.fr - beskrivelse av slekten (på fransk)
== Eksterne lenker ==
(en) Mahafalyanus i Global Biodiversity Information Facility
Mahafalyanus clementi – detaljert informasjon på Wikispecies | Mahafalyanus er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). | 3,528 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Griveaudella | 2023-02-04 | Griveaudella | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1993', 'Kategori:Madagaskars insekter', 'Kategori:Oldenborrer'] | Griveaudella er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
| Griveaudella er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
== Utseende ==
En middelsstor (12-15 millimeter), avlang, blank, brunlig oldenborre. Forkroppen er rødbrun, dekkvingene gulbrune, oversiden uten påfallende hår. "Snuten" (clypeus) er V-formet innskåret i midten. Antennene er ti-leddet med en sju-leddet vifte av lange blader, det innerste bladet noe kortere enn de andre. Pronotum har rundede sider, er svært blankt, bakerst så bredt som de parallellsidige dekkvingene. Beina er gulbrune, ikke spesielt kraftige.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt på Madagaskar.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, (Melolonthinae) Samouelle, 1819
Stammen Tanyproctini Erichson, 1847 (eventuelt Pachydeminae)
Slekten Griveaudella Lacroix, 1993
Griveaudella testacea Lacroix, 1993
== Kilder ==
hannetons.fr - beskrivelse av slekten (på fransk)
== Eksterne lenker ==
(en) Griveaudella i Global Biodiversity Information Facility
Griveaudella testacea – detaljert informasjon på Wikispecies | Griveaudella er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). | 3,529 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Debutina | 2023-02-04 | Debutina | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1993', 'Kategori:Madagaskars insekter', 'Kategori:Oldenborrer'] | Debutina er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
| Debutina er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
== Utseende ==
Middelsstore (12-16 millimeter), avlange, blanke, gulbrune oldenborrer. "Snuten" (clypeus) er kort og avrundet trapesformet, det er en skarp tverrkjøl mellom snuten og pannen. Antennene er ti-leddete med en seks-leddet vifte. Pronotum har avrundede sider, ofte med en kremgul stripe langs ytterkanten. Dekkvingene er parallellsidige.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt på Madagaskar.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, (Melolonthinae) Samouelle, 1819
Stammen Tanyproctini Erichson, 1847 (eventuelt Pachydeminae)
Slekten Debutina Lacroix, 1993
Debutina hexaphylla (Fairmaire, 1903)
Debutina procera Lacroix, 1993
Debutina taediosa (Fairmaire, 1903)
== Kilder ==
hannetons.fr - beskrivelse av slekten (på fransk)
== Eksterne lenker ==
(en) Debutina i Global Biodiversity Information Facility
Debutina – detaljert informasjon på Wikispecies | Debutina er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). | 3,530 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Milj%C3%B8systemvitenskap | 2023-02-04 | Miljøsystemvitenskap | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Fag og studieprogrammer', 'Kategori:Miljø', 'Kategori:Systemteori'] | Miljøsystemvitenskap (tysk: Umweltsystemwissenschaften (USW)) er et studium som ligger mellom matematikk, systemvitenskap og miljøinformatikk. Studiet blir i europa i hovedsak tilbudt i det tyskspråklige rom og ved få høyskoler, deriblant universitetene i Graz, Klagenfurt og Osnabrück. Systemvitenskap stammer fra USA og fagterminologien er i hovedsak på engelsk. Tilknytningen til klima og miljø er derimot en europeisk utvikling.
| Miljøsystemvitenskap (tysk: Umweltsystemwissenschaften (USW)) er et studium som ligger mellom matematikk, systemvitenskap og miljøinformatikk. Studiet blir i europa i hovedsak tilbudt i det tyskspråklige rom og ved få høyskoler, deriblant universitetene i Graz, Klagenfurt og Osnabrück. Systemvitenskap stammer fra USA og fagterminologien er i hovedsak på engelsk. Tilknytningen til klima og miljø er derimot en europeisk utvikling.
== Universitetet i Graz ==
Ved Karl-Franzens-Universität i Graz har det individuelle studiet miljøsystemvitenskap eksistert siden 1991. Siden vinter-semesteret 2003 er det et regulært studium. I internasjonal sammenheng er studiet i sitt konsept unikt i Europa. Grunnideen bak studiet er ved siden av en godt fundert fagspesifikk utdannelse å levere grunnideene og tankene fra andre disipliner for dermed å skape forbindelser mellom dem. Det handler ikke bare om analyse av de enkelte systemelementene men om systemdynamikken og nettverkene mellom dem. Systemanalytisk og matematisk metode er dermed viktige bestanddeler av studiet.
Ved Karl Franzens universitetet i Graz tilhører studiet ISIS, Instituttet for System-vitenskaper, innovasjons- og tilbakeholdenhets-forskning. Studiet tilbys med fag-tyngdepunktene Samfunnsøkonomi, Bedriftsøkonomi, Geografi og naturvitenskap- teknologi. | Miljøsystemvitenskap (tysk: Umweltsystemwissenschaften (USW)) er et studium som ligger mellom matematikk, systemvitenskap og miljøinformatikk. Studiet blir i europa i hovedsak tilbudt i det tyskspråklige rom og ved få høyskoler, deriblant universitetene i Graz, Klagenfurt og Osnabrück. | 3,531 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Anamatochoranus | 2023-02-04 | Anamatochoranus | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1995', 'Kategori:Madagaskars insekter', 'Kategori:Oldenborrer'] | Anamatochoranus er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
| Anamatochoranus er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
== Utseende ==
En liten (8 millimeter), avlang, lys brunlig oldenborre. "Snuten" (clypeus) er avrundet trapesformet. Antennene er 10-leddete med en sju-leddet vifte. Pronotum har rundede sider, et mørkt midtfelt og en mørk flekk på hver side. Dekkvingene er parallellsidige.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt på Madagaskar.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, (Melolonthinae) Samouelle, 1819
Stammen Tanyproctini Erichson, 1847 (eventuelt Pachydeminae)
Slekten Anamatochoranus Lacroix, 1995
Anamatochoranus decaryi Lacroix, 1995
== Kilder ==
hannetons.fr - beskrivelse av slekten (på fransk)
== Eksterne lenker ==
(en) Anamatochoranus i Global Biodiversity Information Facility
Anamatochoranus decaryi – detaljert informasjon på Wikispecies | Anamatochoranus er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). | 3,532 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Robinsonelliana | 2023-02-04 | Robinsonelliana | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1993', 'Kategori:Madagaskars insekter', 'Kategori:Oldenborrer'] | Robinsonelliana er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
| Robinsonelliana er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
== Utseende ==
En middelsstor (12 millimeter), noe avlang oldenborre. Forkroppen er tett hårete. Antennene er ti-leddete med en sju-leddet vifte. Beina er kraftige.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt på Madagaskar.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, (Melolonthinae) Samouelle, 1819
Stammen Tanyproctini Erichson, 1847 (eventuelt Pachydeminae)
Slekten Robinsonelliana Lacroix, 1993
Robinsonelliana unidentata Lacroix, 1993
== Kilder ==
hannetons.fr - beskrivelse av slekten (på fransk)
== Eksterne lenker ==
(en) Robinsonelliana i Global Biodiversity Information Facility
Robinsonelliana unidentata – detaljert informasjon på Wikispecies | Robinsonelliana er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). | 3,533 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Canudema | 2023-02-04 | Canudema | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1994', 'Kategori:Jemens insekter', 'Kategori:Oldenborrer'] | Canudema er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
| Canudema er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
== Utseende ==
En middelsstor (14 millimeter), avlang, brun oldenborre. Oversiden er fløyelsaktig uten påfallende hår.
== Utbredelse ==
Slekten er endemisk for Sokotra.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, (Melolonthinae) Samouelle, 1819
Stammen Tanyproctini Erichson, 1847 (eventuelt Pachydeminae)
Slekten Canudema Lacroix, 1994
Canudema socotrae Lacroix, 1994
== Kilder ==
hannetons.fr - beskrivelse av slekten (på fransk)
== Eksterne lenker ==
(en) Canudema i Global Biodiversity Information Facility
Canudema socotrae – detaljert informasjon på Wikispecies | Canudema er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). | 3,534 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liberland | 2023-02-04 | Liberland | ['Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Kroatia', 'Kategori:Mikronasjoner', 'Kategori:Serbia', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel'] | Liberland, eller Den frie republikken Liberland (tsjekkisk: Svobodná republika Liberland), er en selverklært mikronasjon som hevder å gjøre krav på et området på vestsiden av Donau, på grensen mellom Kroatia og Serbia. Den ble utropt 13. april 2015 av tsjekkeren Vít Jedlička.
På nettsiden til Liberland sier Jedlička at nasjonen kunne opprettes på grunn av den uløste grensetvisten mellom Kroatia og Serbia.Området kontrolleres av Kroatia, som har blokkert adgang til området siden mai 2015.
| Liberland, eller Den frie republikken Liberland (tsjekkisk: Svobodná republika Liberland), er en selverklært mikronasjon som hevder å gjøre krav på et området på vestsiden av Donau, på grensen mellom Kroatia og Serbia. Den ble utropt 13. april 2015 av tsjekkeren Vít Jedlička.
På nettsiden til Liberland sier Jedlička at nasjonen kunne opprettes på grunn av den uløste grensetvisten mellom Kroatia og Serbia.Området kontrolleres av Kroatia, som har blokkert adgang til området siden mai 2015.
== Geografi ==
Liberland er rundt 7 km² stort, og er for det meste dekket av skog. Det bor ingen mennesker i området. Et flagg ble heiset i Liberland av Vít Jedlička og noen kollegaer dagen nasjonen ble erklært uavhengig.Siden Jugoslavia-krigene har noen deler av grensen mellom Serbia og Kroatia vært omstridt, slik som Vukovarska ada og Šarengradska ada. Det er manglende sammenfall mellom den de facto grensen som følger Donaus løp, etablert etter krigen som fulgte ved Kroatias løsrivelse fra Jugoslavia i 1991, og grensen som ble fastsatt mellom Kroatia og Serbia i 1945, da begge var en del av Jugoslavia. Liberland baserer seg på et kroatiskkontrollert område, som Kroatia mener egentlig skulle tilhøre Serbia dersom grensen trekkes slik Kroatia mener er riktig.
Personene bak Liberland hevder at området er terra nullius, slik at det er fritt å erklære det som sitt. De hevder at grensen til landet følger grensene til Serbia og Kroatia og ikke overlapper med territoriet til noen andre land. Jedlička sa at i april 2015 skulle han sende et formelt brev til Serbia og Kroatia, og senere flere stater med en forespørsel om anerkjennelse. Kroatias utenriksdepartement legger til grunn at selv om grensespørsmålet er uavklart innebærer ikke det at det finnes ingenmannsland (terra nullius) som en tredjepart kan gjøre krav på. Ifølge departementet kontrollerer Kroatia høyrebredden av Donau. Området patruljeres av kroatisk grensepoliti og de som ferdes i området er underlagt kroatisk lov.
== Ingen anerkjennelse ==
Ingen stater har anerkjent Liberland, men Liberland har blitt nevnt av noen staters regjering.
Kroatia: Liberland har blitt nevnt av det kroatiske utenriksdepartementet, men har blitt forkastet som en vits uten flere kommentarer. 29. juni 2015 sa det kroatiske utenriksdepartemanget at de anså området om Liberland består av til å ikke være terra nullius, med at det tilhører enten Serbia eller Kroatia, og at det vil bli bestemt senere hvem området tilhører, men at det ikke vil bli gitt til en tredjepart.
Serbia: Det serbiske utenriksdepartementet har sagt at Liberland ikke overtrer grensen til Serbia, men at prosjektet er useriøst.
Egypt: Det egyptiske utenriksdepartementet har advart folk mot muligheter om svindel fra og om Liberland, og «At folk skal søke informasjon fra utenriksdepartementet istedenfor sosiale medier når det gjelder å søke jobb utenlands».
Tsjekkia: Det tsjekkiske utenriksdepartementet ønsker ikke å bli assosiert med Jedličkas aktiviteter, og har sagt at de har ingenting med det å gjøre. Departementet har også sagt at «Jedlička, så vel som alle andre tsjekkere, som er i enten Kroatia eller Serbia må følge loven. Tsjekkia mener at det Jedlička gjør er både upassende og potensielt farlig».
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Liberland – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Liberland, eller Den frie republikken Liberland (tsjekkisk: Svobodná republika Liberland), er en selverklært mikronasjon som hevder å gjøre krav på et området på vestsiden av Donau, på grensen mellom Kroatia og Serbia. Den ble utropt 13. | 3,535 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Cochinchidema | 2023-02-04 | Cochinchidema | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1996', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Vietnams insekter'] | Cochinchidema er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
| Cochinchidema er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
== Utseende ==
Middelsstore (11-15 millimeter), avlange, hårete oldenborrer.
== Utbredelse ==
Slekten lever i Vietnam.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, (Melolonthinae) Samouelle, 1819
Stammen Tanyproctini Erichson, 1847 (eventuelt Pachydeminae)
Slekten Cochinchidema Lacroix, 1996
Cochinchidema harmandi Lacroix, 1996
Cochinchidema pilosa Lacroix, 1996
== Kilder ==
hannetons.fr - beskrivelse av slekten (på fransk)
== Eksterne lenker ==
(en) Cochinchidema i Global Biodiversity Information Facility
Cochinchidema – detaljert informasjon på Wikispecies | Cochinchidema er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). | 3,536 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Neoclitopa | 2023-02-04 | Neoclitopa | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1902', 'Kategori:Oldenborrer'] | Neoclitopa er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
| Neoclitopa er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
== Utseende ==
En middelsstor (17-19 millimeter), blank, hårete, brun oldenborre.
== Utbredelse ==
Arten er utbredt i Mosambik.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, (Melolonthinae) Samouelle, 1819
Stammen Tanyproctini Erichson, 1847 (eventuelt Pachydeminae)
Slekten Neoclitopa Lacroix, 1997
Neoclitopa nitidipennis (Arrow, 1902)
== Kilder ==
hannetons.fr - beskrivelse av slekten (på fransk)
== Eksterne lenker ==
(en) Neoclitopa i Global Biodiversity Information Facility
Neoclitopa nitidipennis – detaljert informasjon på Wikispecies | Neoclitopa er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). | 3,537 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Peanut_butter_cup | 2023-02-04 | Peanut butter cup | ['Kategori:Mat og drikke i USA', 'Kategori:Peanøtter', 'Kategori:Søtsaker'] | Peanut butter cup er konfekt formet av sjokolade fylt med peanøttsmør. Den er en av de mest populære konfekter i USA. Den kan lages hjemme, men i likhet med annen konfekt er masseproduksjon det vanligste.
Størrelsen, diameteren og forholdet mellom sjokoladen og peanøttsmøret varierer etter produsentens ønske. Enhver sjokoladetype kan brukes, men melkesjokolade er den vanligste.
| Peanut butter cup er konfekt formet av sjokolade fylt med peanøttsmør. Den er en av de mest populære konfekter i USA. Den kan lages hjemme, men i likhet med annen konfekt er masseproduksjon det vanligste.
Størrelsen, diameteren og forholdet mellom sjokoladen og peanøttsmøret varierer etter produsentens ønske. Enhver sjokoladetype kan brukes, men melkesjokolade er den vanligste.
== Referanser == | Peanut butter cup er konfekt formet av sjokolade fylt med peanøttsmør. Den er en av de mest populære konfekter i USA. | 3,538 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pean%C3%B8ttsm%C3%B8r | 2023-02-04 | Peanøttsmør | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Mat og drikke i USA', 'Kategori:Peanøtter', 'Kategori:Pålegg'] | Peanøttsmør er et pålegg av malte, tørristede peanøtter, ofte med en tilsats av mindre mengder olje, sukker og salt. Peanøttsmør anvendes som pålegg fremfor alt i USA, for eksempel sammen med syltetøy i den klassiske peanøttsmør- og syltetøyssandwich.
Konfekten Peanut butter cup som inneholder peanøttsmør er en av de mest populære konfekter i USA.
| Peanøttsmør er et pålegg av malte, tørristede peanøtter, ofte med en tilsats av mindre mengder olje, sukker og salt. Peanøttsmør anvendes som pålegg fremfor alt i USA, for eksempel sammen med syltetøy i den klassiske peanøttsmør- og syltetøyssandwich.
Konfekten Peanut butter cup som inneholder peanøttsmør er en av de mest populære konfekter i USA.
== Eksterne lenker ==
(en) Peanut butter – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Peanøttsmør er et pålegg av malte, tørristede peanøtter, ofte med en tilsats av mindre mengder olje, sukker og salt. Peanøttsmør anvendes som pålegg fremfor alt i USA, for eksempel sammen med syltetøy i den klassiske peanøttsmør- og syltetøyssandwich. | 3,539 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pean%C3%B8ttsm%C3%B8r-_og_syltet%C3%B8ysandwich | 2023-02-04 | Peanøttsmør- og syltetøysandwich | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Mat og drikke i USA', 'Kategori:Peanøtter', 'Kategori:Sandwiches'] | Peanøttsmør- og syltetøysandwich er en sandwich som består av to skiver hvitt brød, hvor man smører peanøttsmør på og deretter legger et lag syltetøy, ofte av jordbær, ovenpå.
Sandwichen er meget populær især i USA (der den kalles PB&J, Peanut butter and jelly). Sandwicher basert på peanøttsmør kom allerede rundt århundreskriftet, og forskjellige oppskrifter på dette fantes ofte i amerikanske ukeblader og kokebøker i tiårene som fulgte. Etter at syltetøyet kom med ble slike sandwicher vanligvis assosiert med barn; dette skjedde sannsynligvis på slutten av 1920-tallet i forbindelse med at ferdig oppskåret brød ble tilgjengelig i amerikanske matbutikker, slik at barn kunne lage sandwicher selv uten å måtte bruke skarpe kniver.
| Peanøttsmør- og syltetøysandwich er en sandwich som består av to skiver hvitt brød, hvor man smører peanøttsmør på og deretter legger et lag syltetøy, ofte av jordbær, ovenpå.
Sandwichen er meget populær især i USA (der den kalles PB&J, Peanut butter and jelly). Sandwicher basert på peanøttsmør kom allerede rundt århundreskriftet, og forskjellige oppskrifter på dette fantes ofte i amerikanske ukeblader og kokebøker i tiårene som fulgte. Etter at syltetøyet kom med ble slike sandwicher vanligvis assosiert med barn; dette skjedde sannsynligvis på slutten av 1920-tallet i forbindelse med at ferdig oppskåret brød ble tilgjengelig i amerikanske matbutikker, slik at barn kunne lage sandwicher selv uten å måtte bruke skarpe kniver.
== Referanser == | thumb|Halvspist sandwich med peanøttsmør og syltetøy. | 3,540 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Strupesang | 2023-02-04 | Strupesang | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Mongolsk kultur', 'Kategori:Sang', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall'] | Strupesang, eller overtonesang, er en sangteknikk som utføres ved å dra en lang mørk tone fra langt ned i strupen (gutturalt). Over denne tonnen kommer andre, lysere toner, ved at strupesangeren setter tungen i ulike stillinger i munnen. Strupesang antas å være en av verdens eldste musikkformer. Sangen kan være med eller uten tekst. Utøverne er i stand til å frembringe lyder som er helt ulikt annen sang eller vanlig tale.Strupesang forekommer i musikktradisjoner spredt rundt i hele verden, men i hovedsak hos tuvinere, mongolene, tibetanske munker, inuitter og basjkirer. Strupesang er særlig kjent blant tyrkisk-mongolske stammer i Atlaj-fjellene-Sajanfjellene i det sørlige Sibir og vestlige Mongolia. En type strupesang praktiseres i det sørlige Afrika. Kargyraa-strupesang i Mongolia fremføres i området 70 til 100 Hz. Lokalt i Tuva kalles sangteknikken khöömei eller khoomii som er mongolsk og betyr strupe. I Tuva sies det at strupesang oppsto for lenge siden da man forsøkte å etterligne de naturlige lydene i omgivelsene som i lyden av fosser eller vind. I Tuva er strupesang nært forbundet med animisme, troen på at alt i omgivelsene har sjel. Et viktig ledd i dokumentasjon av strupesang fra Tuva var opptak gjort i 1987-1988 og gitt ut på Smithsonian-Folkways. Strupesang fra Tibet er bedre dokumentert historisk, blant i form av lama Je Tzong Sherab Seng som i år 1433 skal ha drømt om en sjelden dyp stemme som brølet fra et vilt dyr. Tibetanske utøvere fremfører strupesang ned til 75 Hz sammenlignet med 150 Hz som er det laveste tradisjonelle bassangere klarer.
| Strupesang, eller overtonesang, er en sangteknikk som utføres ved å dra en lang mørk tone fra langt ned i strupen (gutturalt). Over denne tonnen kommer andre, lysere toner, ved at strupesangeren setter tungen i ulike stillinger i munnen. Strupesang antas å være en av verdens eldste musikkformer. Sangen kan være med eller uten tekst. Utøverne er i stand til å frembringe lyder som er helt ulikt annen sang eller vanlig tale.Strupesang forekommer i musikktradisjoner spredt rundt i hele verden, men i hovedsak hos tuvinere, mongolene, tibetanske munker, inuitter og basjkirer. Strupesang er særlig kjent blant tyrkisk-mongolske stammer i Atlaj-fjellene-Sajanfjellene i det sørlige Sibir og vestlige Mongolia. En type strupesang praktiseres i det sørlige Afrika. Kargyraa-strupesang i Mongolia fremføres i området 70 til 100 Hz. Lokalt i Tuva kalles sangteknikken khöömei eller khoomii som er mongolsk og betyr strupe. I Tuva sies det at strupesang oppsto for lenge siden da man forsøkte å etterligne de naturlige lydene i omgivelsene som i lyden av fosser eller vind. I Tuva er strupesang nært forbundet med animisme, troen på at alt i omgivelsene har sjel. Et viktig ledd i dokumentasjon av strupesang fra Tuva var opptak gjort i 1987-1988 og gitt ut på Smithsonian-Folkways. Strupesang fra Tibet er bedre dokumentert historisk, blant i form av lama Je Tzong Sherab Seng som i år 1433 skal ha drømt om en sjelden dyp stemme som brølet fra et vilt dyr. Tibetanske utøvere fremfører strupesang ned til 75 Hz sammenlignet med 150 Hz som er det laveste tradisjonelle bassangere klarer.
== Referanser == | thumb|Strupesang fra Tuva | 3,541 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Musikk%C3%A5ret_1377 | 2023-02-04 | Musikkåret 1377 | ['Kategori:1377', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kunst og kultur i 1377', 'Kategori:Musikkår'] | Musikkåret 1377 er en oversikt over hendelser, fødte og avdøde musikkpersonligheter i 1377.
| Musikkåret 1377 er en oversikt over hendelser, fødte og avdøde musikkpersonligheter i 1377.
== Fødsler ==
== Dødsfall ==
13. april – Guillaume de Machaut, fransk komponist og poet (født mellom 1300 og 1305)
== Referanser == | Musikkåret 1377 er en oversikt over hendelser, fødte og avdøde musikkpersonligheter i 1377. | 3,542 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Musikk%C3%A5ret_1260 | 2023-02-04 | Musikkåret 1260 | ['Kategori:1260', 'Kategori:Kunst og kultur i 1260', 'Kategori:Musikkår'] | Musikkåret 1260 er en oversikt over hendelser, fødte og avdøde musikkpersonligheter i 1260.
| Musikkåret 1260 er en oversikt over hendelser, fødte og avdøde musikkpersonligheter i 1260.
== Hendelser ==
== Fødsler ==
Ca. 1260 – Bartolomeo Zorzi, italiensk trubadur og poet (død ca. 1300)
== Dødsfall ==
... | Musikkåret 1260 er en oversikt over hendelser, fødte og avdøde musikkpersonligheter i 1260. | 3,543 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Filosofi%C3%A5ret_1260 | 2023-02-04 | Filosofiåret 1260 | ['Kategori:Filosofiår', 'Kategori:Kunst og kultur i 1260', 'Kategori:Politikk i 1260', 'Kategori:Vitenskap i 1260'] | Filosofiåret 1260 er en oversikt over hendelser, utgivelser og personer med tilknytning til filosofi i 1260.
| Filosofiåret 1260 er en oversikt over hendelser, utgivelser og personer med tilknytning til filosofi i 1260.
== Hendelser ==
== Fødsler ==
ca. 1260 – Mester Eckhart, egentlig Eckhart von Hochheim, tysk filosof, dominikanermunk og kristen mystiker (død ca. 1327)
== Dødsfall == | Filosofiåret 1260 er en oversikt over hendelser, utgivelser og personer med tilknytning til filosofi i 1260. | 3,544 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Filosofi%C3%A5ret_1262 | 2023-02-04 | Filosofiåret 1262 | ['Kategori:Filosofiår', 'Kategori:Kunst og kultur i 1262', 'Kategori:Politikk i 1262', 'Kategori:Vitenskap i 1262'] | Filosofiåret 1262 er en oversikt over hendelser, utgivelser og personer med tilknytning til filosofi i 1262.
| Filosofiåret 1262 er en oversikt over hendelser, utgivelser og personer med tilknytning til filosofi i 1262.
== Hendelser ==
== Publikasjoner ==
== Fødsler ==
== Dødsfall ==
Altheides, kypriotisk filosof (født 1193)
1262 eller 1265 – Athir al-Din al-Abhari, filosof, astronom, astrolog og matematiker (døde i Persia, født 1200)
== Referanser == | Filosofiåret 1262 er en oversikt over hendelser, utgivelser og personer med tilknytning til filosofi i 1262. | 3,545 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Zimbabuephylla | 2023-02-04 | Zimbabuephylla | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1997', 'Kategori:Oldenborrer'] | Zimbabuephylla er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
| Zimbabuephylla er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
== Utseende ==
En middelsstor (15 millimeter), bred, kastanjebrun oldenborre. "Snuten" (clypeus) er avrundet, antennene ti-leddet med en tre-leddet vifte.
== Utbredelse ==
Arten er utbredt i Zimbabwe.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, (Melolonthinae) Samouelle, 1819
Stammen Tanyproctini Erichson, 1847 (eventuelt Pachydeminae)
Slekten Zimbabuephylla Lacroix, 1997
Zimbabuephylla salernei Lacroix, 1997
== Kilder ==
hannetons.fr - beskrivelse av slekten (på fransk)
== Eksterne lenker ==
(en) Zimbabuephylla i Global Biodiversity Information Facility
Zimbabuephylla salernei – detaljert informasjon på Wikispecies | Zimbabuephylla er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). | 3,546 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Budd_Coast | 2023-02-04 | Budd Coast | ['Kategori:Artikler i Antarktis-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P3230 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Kyster i Antarktis', 'Kategori:Wilkes Land'] | Budd Coast, også kjent som Budd Land, er en del av Wilkes Land og den delen av kysten av Antarktis som ligger mellom Hatch Islands, ved 109°16'Ø, og Cape Waldron ved 115°33'Ø. Kysten vender mot Davishavet og strekker seg fra Tottenbreen til Vincennes Bay. Den ble oppdaget i februar 1840 av den amerikanske Wilkes-ekspedisjonen (1838–42) ledet av løytnant Charles Wilkes, og ble navngitt av Wilkes etter Thomas A. Budd, fungerende kaptein på sluppen «Peacock», et av skipene som ble brukt i ekspedisjonen. Advisory Committee on Antarctic Names (US-ACAN) tok i bruk navnet i 1947, og Antarctic Names Committee of Australia (ANCA) fulgte etter i 1955.
| Budd Coast, også kjent som Budd Land, er en del av Wilkes Land og den delen av kysten av Antarktis som ligger mellom Hatch Islands, ved 109°16'Ø, og Cape Waldron ved 115°33'Ø. Kysten vender mot Davishavet og strekker seg fra Tottenbreen til Vincennes Bay. Den ble oppdaget i februar 1840 av den amerikanske Wilkes-ekspedisjonen (1838–42) ledet av løytnant Charles Wilkes, og ble navngitt av Wilkes etter Thomas A. Budd, fungerende kaptein på sluppen «Peacock», et av skipene som ble brukt i ekspedisjonen. Advisory Committee on Antarctic Names (US-ACAN) tok i bruk navnet i 1947, og Antarctic Names Committee of Australia (ANCA) fulgte etter i 1955.
== Referanser ==
Denne artikkelen inneholder stoff fra United States Geological Survey-artikkelen «Budd Coast» som er i offentlig eie (innhold fra Geographic Names Information System). | Budd Coast, også kjent som Budd Land, er en del av Wilkes Land og den delen av kysten av Antarktis som ligger mellom Hatch Islands, ved 109°16'Ø, og Cape Waldron ved 115°33'Ø. Kysten vender mot Davishavet og strekker seg fra Tottenbreen til Vincennes Bay. | 3,547 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_flyplasser_i_Antarktis | 2023-02-04 | Liste over flyplasser i Antarktis | ['Kategori:0°Ø', 'Kategori:106°Ø', 'Kategori:110°Ø', 'Kategori:111°Ø', 'Kategori:11°Ø', 'Kategori:123°Ø', 'Kategori:134°Ø', 'Kategori:139°Ø', 'Kategori:145°Ø', 'Kategori:148°Ø', 'Kategori:159°Ø', 'Kategori:163°Ø', 'Kategori:164°Ø', 'Kategori:166°Ø', 'Kategori:167°Ø', 'Kategori:2°V', 'Kategori:2°Ø', 'Kategori:39°Ø', 'Kategori:40°Ø', 'Kategori:46°Ø', 'Kategori:56°V', 'Kategori:57°V', 'Kategori:58°V', 'Kategori:62°S', 'Kategori:62°Ø', 'Kategori:63°S', 'Kategori:64°S', 'Kategori:64°V', 'Kategori:66°S', 'Kategori:67°S', 'Kategori:68°S', 'Kategori:68°V', 'Kategori:69°S', 'Kategori:70°S', 'Kategori:71°S', 'Kategori:71°V', 'Kategori:74°S', 'Kategori:75°S', 'Kategori:76°S', 'Kategori:77°S', 'Kategori:77°Ø', 'Kategori:78°S', 'Kategori:78°Ø', 'Kategori:79°S', 'Kategori:83°V', 'Kategori:89°S', 'Kategori:8°V', 'Kategori:Antarktis-relaterte lister', 'Kategori:Artikler i Antarktis-prosjektet', 'Kategori:Flyplasser i Antarktis', 'Kategori:Lister med koordinater', 'Kategori:Lister over flyplasser'] | Dette er en liste over flyplasser i Antarktis ordnet etter beliggenhet. Det er 20 flyplasser i Antarktis, men det finnes ingen godt utbygde offentlige flyplasser eller landingsfasiliteter. 30 forskningsstasjoner drives av de 16 nasjonale regjeringene som har sluttet seg til Antarktistraktaten, og disse stasjonene byr på landingsfasiliteter for fly og/eller helikoptre. I tillegg blir to andre flyplasser driftet av kommersielle foretak.
Antarktis har ingen flyplasser med asfalterte rullebaner. Flystripene og helikopterplassene må holdes snøfrie hele året for å sikre trygge trafikkforhold. Flyplassene er også underlagt strenge restriksjoner og reguleringer som følge av kontinentets ekstreme geografiske og sesongmessige forhold. De oppfyller ikke klassifikasjonskravene i henhold til ICAO-standarden, og forhåndsgodkjenning fra de respektive statlige eller ikke-statlige organisasjonene som driver flyplassene er nødvendig ved landing. Flyvninger til og fra det antarktiske kontinentet i vinterperioden med mørketid foregår vanligvis bare i nødstilfeller. I slike tilfeller blir det benyttet parafinlamper og brennende oljetønner for å markere og lyse opp rullebanen. Den første vellykkede landingen i Antarktis som ble foretatt ved bruk av nattsynbriller skjedde den 11. september 2008, da et Boeing C-17 Globemaster III-fly fra det amerikanske luftforsvaret landet på den isdekte stripen ved Pegasus Field.
| Dette er en liste over flyplasser i Antarktis ordnet etter beliggenhet. Det er 20 flyplasser i Antarktis, men det finnes ingen godt utbygde offentlige flyplasser eller landingsfasiliteter. 30 forskningsstasjoner drives av de 16 nasjonale regjeringene som har sluttet seg til Antarktistraktaten, og disse stasjonene byr på landingsfasiliteter for fly og/eller helikoptre. I tillegg blir to andre flyplasser driftet av kommersielle foretak.
Antarktis har ingen flyplasser med asfalterte rullebaner. Flystripene og helikopterplassene må holdes snøfrie hele året for å sikre trygge trafikkforhold. Flyplassene er også underlagt strenge restriksjoner og reguleringer som følge av kontinentets ekstreme geografiske og sesongmessige forhold. De oppfyller ikke klassifikasjonskravene i henhold til ICAO-standarden, og forhåndsgodkjenning fra de respektive statlige eller ikke-statlige organisasjonene som driver flyplassene er nødvendig ved landing. Flyvninger til og fra det antarktiske kontinentet i vinterperioden med mørketid foregår vanligvis bare i nødstilfeller. I slike tilfeller blir det benyttet parafinlamper og brennende oljetønner for å markere og lyse opp rullebanen. Den første vellykkede landingen i Antarktis som ble foretatt ved bruk av nattsynbriller skjedde den 11. september 2008, da et Boeing C-17 Globemaster III-fly fra det amerikanske luftforsvaret landet på den isdekte stripen ved Pegasus Field.
== Liste ==
== Se også ==
Transport i Antarktis
Liste over forskningsstasjoner i Antarktis
Ushuaia internasjonale lufthavn (i provinsen Tierra del Fuego i Argentina)
Teniente Rodolfo Marsh lufthavn (på King George Island)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
«ICAO Location Indicators by State» (PDF) (engelsk). International Civil Aviation Organization. 17. september 2010. Arkivert 25. mars 2019 hos Wayback Machine.
«UN Location Codes: Antarctica». UN/LOCODE 2-2011. UNECE. 28. februar 2012. (inkluderer IATA-koder)
Flyplasser i Antarktis – Great Circle Mapper (engelsk)
Flyplasser i Antarktis Arkivert 23. januar 2013 hos Wayback Machine. – World Aero Data (engelsk)
Operative fasiliteter i Antarktis (kart) Arkivert 20. april 2012 hos Wayback Machine. – COMNAP (engelsk) | Dette er en liste over flyplasser i Antarktis ordnet etter beliggenhet. Det er 20 flyplasser i Antarktis, men det finnes ingen godt utbygde offentlige flyplasser eller landingsfasiliteter. | 3,548 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Karen_Lafferty | 2023-02-04 | Karen Lafferty | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 29. februar', 'Kategori:Fødsler i 1948', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Musikere fra USA', 'Kategori:Personer fra Otero County i New Mexico', 'Kategori:Salmediktere fra USA'] | Karen Lafferty (født 29. februar 1948 i Alamogordo, New Mexico) er en amerikansk artist innen den kristne popmusikken. Hun er representert med en sang i Norsk salmebok 2013.
Lafferty gikk ut fra Eastern New Mexico University og prøvde uten hell å bli med på Campus Crusade for Christ-prosjektet kort tid etter. Med tanke på en karriere innen sekulær musikk, flyttet hun til det sørlige California hvor hun snart begynte å opptre på Calvary Chapel Costa Mesa. Hun turnerte i Nederland som oppvarming for Children of the Day i 1973 og gav ut sin debutplate på Maranatha! Music to år senere. Etter å ha gitt ut sitt andre album, Sweet Communion, turnerte hun i Europa som hovedartist.Mens hun var på turne, la hun merke til hvor populær amerikansk musikk var i Europa, men for de fleste amerikanske artister var det ikke økonomisk mulig å turnere der. Hun grunnla derfor organisasjonen Musicians for Missions i 1981. Organisasjonen skulle trene unge musikere til misjonsturneer, der de samtidig skulle spille konserter. Etter hvert flyttet hun til Amsterdam for å styre organisasjonen.
Lafferty har skrevet lovsangen «Seek Ye First». Den ble først spilt inn for en Maranatha samleplate i 1974, og er i dag å finne i norsk oversettelse i Norsk salmebok 2013.
| Karen Lafferty (født 29. februar 1948 i Alamogordo, New Mexico) er en amerikansk artist innen den kristne popmusikken. Hun er representert med en sang i Norsk salmebok 2013.
Lafferty gikk ut fra Eastern New Mexico University og prøvde uten hell å bli med på Campus Crusade for Christ-prosjektet kort tid etter. Med tanke på en karriere innen sekulær musikk, flyttet hun til det sørlige California hvor hun snart begynte å opptre på Calvary Chapel Costa Mesa. Hun turnerte i Nederland som oppvarming for Children of the Day i 1973 og gav ut sin debutplate på Maranatha! Music to år senere. Etter å ha gitt ut sitt andre album, Sweet Communion, turnerte hun i Europa som hovedartist.Mens hun var på turne, la hun merke til hvor populær amerikansk musikk var i Europa, men for de fleste amerikanske artister var det ikke økonomisk mulig å turnere der. Hun grunnla derfor organisasjonen Musicians for Missions i 1981. Organisasjonen skulle trene unge musikere til misjonsturneer, der de samtidig skulle spille konserter. Etter hvert flyttet hun til Amsterdam for å styre organisasjonen.
Lafferty har skrevet lovsangen «Seek Ye First». Den ble først spilt inn for en Maranatha samleplate i 1974, og er i dag å finne i norsk oversettelse i Norsk salmebok 2013.
== Diskografi ==
Bird in a Golden Sky (Maranatha! Music, 1975)
Sweet Communion (Maranatha, 1978)
Life Pages (Maranatha, 1980)
Country to Country (Asaph Records, 1983)
Land of No Goodbyes (Asaph, 1989)
Multitudes: Sounds of Many Nations (MFM, 2004)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Karen Lafferty på Discogs | Karen Lafferty (født 29. februar 1948 i Alamogordo, New Mexico) er en amerikansk artist innen den kristne popmusikken. | 3,549 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bitterhickory | 2023-02-04 | Bitterhickory | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Valnøttfamilien', 'Kategori:Østlige Canadas trær'] | Bitterhickory (Carya cordiformis) er et løvfellende tre i valnøttfamilien. Den blir opptil 52 m høy og lever kort til å være en hickory, omtrent 200 år. Barken er brun eller grå, er glatt hos unge trær og blir siden ribbete. Bladene er finnete og 20–40 cm lange. Det er som regel 7 eller 9 tannete småblad.
Bitterhickory er antagelig den vanligste hickoryarten i Nord-Amerika. Den vokser helst på fuktig grunn langs elver, men kan også finnes på tørr eller næringsfattig jord. I nord vokser den sammen med sukkerlønn, svartlind, virginiahumlebøk, rødeik og andre eikearter, smørvalnøtt, svartlønn, amerikanesletre og rødask.
I litt høyereliggende strøk sentralt i utbredelsesområdet vokser den sammen med kvithickory, svinehickory, skihickory, tulipantre, sumptre, kvitask, rødask, lønn, alm, furu og canadahemlokk. Her er det en rik undervegetasjon med arter som kornell, sassafras, syretre, tresøtmispel, amerikajudastre, amerikaagnbøk, virginiahumlebøk, virginiatrollhassel, sumak, korsved, vin, Smilax, klatrevillvin og giftsumak.
I sumpene i Sørstatene vokser den sammen med hickory, rødask, kvitask, kviteik og andre eikearter, sumptre, Asimina triloba, amerikaagnbøk, blomsterkornell, piggaralia, amerikakristtorn og Sabal minor. I de sørlige furuskogene vokser den sammen med furu, eik, hickory og blomsterkornell. Den sparsomme undervegetasjonen i furuskogene omfatter hagtorn, Callicarpa americana, bærlyng, sumak og starr.
Utbredelsen strekker seg fra sørvestlige New Hampshire, Vermont, Maine og sørlige Québec, vestover til sørlige Ontario, sentrale Michigan og nordlige Minnesota, sørover til østlige Texas og østover til nordvestre Florida og Georgia.
Trevirket brukes til ved, grillkull og i møbelproduksjon. Nøttene inneholder mye tannin og er alt for bitre til at mennesker vil spise dem.
| Bitterhickory (Carya cordiformis) er et løvfellende tre i valnøttfamilien. Den blir opptil 52 m høy og lever kort til å være en hickory, omtrent 200 år. Barken er brun eller grå, er glatt hos unge trær og blir siden ribbete. Bladene er finnete og 20–40 cm lange. Det er som regel 7 eller 9 tannete småblad.
Bitterhickory er antagelig den vanligste hickoryarten i Nord-Amerika. Den vokser helst på fuktig grunn langs elver, men kan også finnes på tørr eller næringsfattig jord. I nord vokser den sammen med sukkerlønn, svartlind, virginiahumlebøk, rødeik og andre eikearter, smørvalnøtt, svartlønn, amerikanesletre og rødask.
I litt høyereliggende strøk sentralt i utbredelsesområdet vokser den sammen med kvithickory, svinehickory, skihickory, tulipantre, sumptre, kvitask, rødask, lønn, alm, furu og canadahemlokk. Her er det en rik undervegetasjon med arter som kornell, sassafras, syretre, tresøtmispel, amerikajudastre, amerikaagnbøk, virginiahumlebøk, virginiatrollhassel, sumak, korsved, vin, Smilax, klatrevillvin og giftsumak.
I sumpene i Sørstatene vokser den sammen med hickory, rødask, kvitask, kviteik og andre eikearter, sumptre, Asimina triloba, amerikaagnbøk, blomsterkornell, piggaralia, amerikakristtorn og Sabal minor. I de sørlige furuskogene vokser den sammen med furu, eik, hickory og blomsterkornell. Den sparsomme undervegetasjonen i furuskogene omfatter hagtorn, Callicarpa americana, bærlyng, sumak og starr.
Utbredelsen strekker seg fra sørvestlige New Hampshire, Vermont, Maine og sørlige Québec, vestover til sørlige Ontario, sentrale Michigan og nordlige Minnesota, sørover til østlige Texas og østover til nordvestre Florida og Georgia.
Trevirket brukes til ved, grillkull og i møbelproduksjon. Nøttene inneholder mye tannin og er alt for bitre til at mennesker vil spise dem.
== Litteratur ==
A. Mitchell, oversatt av I. Gjærevoll (1977). Trær i skog og hage. Tiden. s. 197–198. ISBN 82-10-01282-7.
«Carya cordiformis». Flora of North America. Besøkt 24. april 2015.
H. Clay Smith. «Bitternut Hickory». Silvics of North America. Besøkt 24. april 2015.
== Eksterne lenker ==
(en) Bitterhickory i Encyclopedia of Life
(en) Bitterhickory i Global Biodiversity Information Facility
(en) Bitterhickory hos ITIS
(en) Bitterhickory hos NCBI
(en) Bitterhickory hos The International Plant Names Index
(en) Bitterhickory hos Tropicos
(en) Kategori:Carya cordiformis – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Carya cordiformis – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Carya cordiformis – detaljert informasjon på Wikispecies | Bitterhickory (Carya cordiformis) er et løvfellende tre i valnøttfamilien. Den blir opptil 52 m høy og lever kort til å være en hickory, omtrent 200 år. | 3,550 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Musikk%C3%A5ret_1350 | 2023-02-04 | Musikkåret 1350 | ['Kategori:1350', 'Kategori:Kunst og kultur i 1350', 'Kategori:Musikkår'] | Musikkåret 1350 er en oversikt over hendelser, fødte og avdøde musikkpersonligheter i 1350.
| Musikkåret 1350 er en oversikt over hendelser, fødte og avdøde musikkpersonligheter i 1350.
== Hendelser ==
== Fødsler ==
Záviš von Zap, tsjekkisk teolog og komponist (død ca. 1411)
== Dødsfall ==
Ca. 1350 – Johannes de Muris, fransk musikkteoretiker, matematiker og astronom (født 1300) | Musikkåret 1350 er en oversikt over hendelser, fødte og avdøde musikkpersonligheter i 1350. | 3,551 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kvithickory | 2023-02-04 | Kvithickory | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Valnøttfamilien'] | Kvithickory (Carya tomentosa) er et løvfellende tre i valnøttfamilien som er utbredt i østlige Nord-Amerika.
Den blir opptil 36 m høy og kan bli 500 år gammel. Barken er grå, ganske glatt hos unge trær og blir siden furete. Bladene er finnete og 30–50 cm lange. Det er som regel 7 eller 9 tannete småblad. Nervene på undersiden av bladene er tett hårete.
Kvithickory vokser på næringsrik, ofte ganske tørr jord. Den finnes sammen med svinehickory, skihickory, bitterhickory, kviteik, rødeik, fargeeik, skarlageneik, borreeik og andre eikearter, sumptre, tulipantre, lønn, kvitask, weymouthfuru, virakfuru og canadahemlokk.
I undervegetasjonen finnes blant annet blomsterkornell, sumak, sassafras, syretre, søtmispel, amerikajudastre, virginiahumlebøk, amerikaagnbøk, vin, bredbladkalmia, Smilax, bærlyng, virginiatrollhassel, Lindera benzoin, taskeblom, vierhortensia, Diospyros virginiana, virginiaeiner, hagtorn, leddved, Asimina triloba, piggaralia, amerikakristtorn og Sabal minor.
Utbredelsen strekker seg fra Massachusetts og New York vestover til sørlige Ontario, sørlige Michigan og nordlige Illinois, derfra til sørøstlige Iowa, Missouri og østlige Kansas, sørover til østlige Texas og østover til nordlige Florida. Den er den vanligste hickoryarten i Sørstatene.
Trevirket brukes til ved, grillkull, verktøyskaft og i møbelproduksjon. Nøttene er ettertraktet av ekorn og andre dyr, men er for små til at mennesker bryr seg om dem.
| Kvithickory (Carya tomentosa) er et løvfellende tre i valnøttfamilien som er utbredt i østlige Nord-Amerika.
Den blir opptil 36 m høy og kan bli 500 år gammel. Barken er grå, ganske glatt hos unge trær og blir siden furete. Bladene er finnete og 30–50 cm lange. Det er som regel 7 eller 9 tannete småblad. Nervene på undersiden av bladene er tett hårete.
Kvithickory vokser på næringsrik, ofte ganske tørr jord. Den finnes sammen med svinehickory, skihickory, bitterhickory, kviteik, rødeik, fargeeik, skarlageneik, borreeik og andre eikearter, sumptre, tulipantre, lønn, kvitask, weymouthfuru, virakfuru og canadahemlokk.
I undervegetasjonen finnes blant annet blomsterkornell, sumak, sassafras, syretre, søtmispel, amerikajudastre, virginiahumlebøk, amerikaagnbøk, vin, bredbladkalmia, Smilax, bærlyng, virginiatrollhassel, Lindera benzoin, taskeblom, vierhortensia, Diospyros virginiana, virginiaeiner, hagtorn, leddved, Asimina triloba, piggaralia, amerikakristtorn og Sabal minor.
Utbredelsen strekker seg fra Massachusetts og New York vestover til sørlige Ontario, sørlige Michigan og nordlige Illinois, derfra til sørøstlige Iowa, Missouri og østlige Kansas, sørover til østlige Texas og østover til nordlige Florida. Den er den vanligste hickoryarten i Sørstatene.
Trevirket brukes til ved, grillkull, verktøyskaft og i møbelproduksjon. Nøttene er ettertraktet av ekorn og andre dyr, men er for små til at mennesker bryr seg om dem.
== Litteratur ==
A. Mitchell, oversatt av I. Gjærevoll (1977). Trær i skog og hage. Tiden. s. 199. ISBN 82-10-01282-7.
«Carya tomentosa». Flora of North America. Besøkt 24. april 2015.
H. Clay Smith. «Mockernut Hickory». Silvics of North America. Besøkt 24. april 2015.
== Eksterne lenker ==
(en) Kvithickory i Encyclopedia of Life
(en) Kvithickory i Global Biodiversity Information Facility
(en) Kvithickory hos ITIS
(en) Kvithickory hos NCBI
(en) Kvithickory hos The International Plant Names Index
(en) Kvithickory hos Tropicos
(en) Kategori:Carya tomentosa – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Carya tomentosa – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Carya tomentosa – detaljert informasjon på Wikispecies | Kvithickory (Carya tomentosa) er et løvfellende tre i valnøttfamilien som er utbredt i østlige Nord-Amerika. | 3,552 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Musikk%C3%A5ret_1411 | 2023-02-04 | Musikkåret 1411 | ['Kategori:1411', 'Kategori:Kunst og kultur i 1411', 'Kategori:Musikkår'] | Musikkåret 1411 er en oversikt over hendelser, fødte og avdøde musikkpersonligheter i 1411.
| Musikkåret 1411 er en oversikt over hendelser, fødte og avdøde musikkpersonligheter i 1411.
== Hendelser ==
== Fødsler ==
== Dødsfall ==
ca. 1411 – Záviš von Zap, tsjekkisk teolog og komponist (født 1350) | Musikkåret 1411 er en oversikt over hendelser, fødte og avdøde musikkpersonligheter i 1411. | 3,553 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Musikk%C3%A5ret_1412 | 2023-02-04 | Musikkåret 1412 | ['Kategori:1412', 'Kategori:Kunst og kultur i 1412', 'Kategori:Musikkår'] | Musikkåret 1412 er en oversikt over hendelser, fødte og avdøde musikkpersonligheter i 1412.
| Musikkåret 1412 er en oversikt over hendelser, fødte og avdøde musikkpersonligheter i 1412.
== Hendelser ==
== Fødsler ==
== Dødsfall ==
ca. 1411 – Záviš von Zap, tsjekkisk teolog og komponist (født 1350)
1411/1412 – Johannes Ciconia, italiensk musikkteoretiker og komponist (født 1370-1375) | Musikkåret 1412 er en oversikt over hendelser, fødte og avdøde musikkpersonligheter i 1412. | 3,554 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Smaragdgruvene_ved_Minnesund | 2023-02-04 | Smaragdgruvene ved Minnesund | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler med omstridte påstander', 'Kategori:Artikler som trenger bilde (Akershus)', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Eidsvoll', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Edelstener', 'Kategori:Eidsvolls geografi', 'Kategori:Etableringer i 1899', 'Kategori:Gruver i Norge', 'Kategori:Kulturminner i Eidsvoll', 'Kategori:Selskaper opphørt i 1909', 'Kategori:Severdigheter i Viken', 'Kategori:Tidligere bergverk i Norge'] | Smaragdgruvene ved Minnesund er et gruveanlegg ved Byrud gård i sørenden av Mjøsa, ved RV 33 mot Feiring og Gjøvik. Gruvene er Nord-Europas eneste smaragdgruver og blant de få steder i Norge hvor det har vært drevet kommersiell drift på edelsteiner. Her var det drift fra 1899 frem til anlegget ble nedlagt i 1909.
Navnet Byrud kommer av gammelnorsk bædurud etter elva Bædu, som renner i sydenden av gården og rud som betyr rydning. Gården ble ryddet i tidlig kristen tid, nedlagt under svartedauen og tatt opp igjen på 1600-tallet.
Det var engelskmannen Edward Y. Aston som satte i gang gruvedrift etter smaragder på Byrud. Han var geolog, interessert i mineralforekomstene på Eidsvoll og dannet selskapet «The Norwegian & General Exploration Company Ltd.». Smaragdforekomsten var kjent i litteraturen allerede , og foreløpig prospektering og sprengning ble gjennomført omkring 1880. (Maud) Evelyn Aston var datter av Edward Y. Aston og hadde geologisk utdannelse. Da hun i november 1898 ville se på en grotte på vestsiden av Mjøsa som hun visste om, var det denne forekomsten hun undersøkte. Hun tok seg denne dagen en tur dit på ski med noen enkle skjerperedskaper stukket i beltet for å inspisere grotten. Det hadde ved siden av den gått et ras av snø og stein som hun fant grunn til å se nærmere på. Da hun løsnet noen steiner, oppdaget hun grønne krystaller. Hun tok neste dag de største krystallene med til juvelér David Andersen i Oslo. Og ikke bare bekreftet han at det var smaragder, men han kjøpte dem også.Ca. 30 menn arbeidet i disse gruvene, for det meste fra Eidsvoll, men også svensker og engelskmenn. De arbeidet også i gruvene om vinteren og ble nøye kontrollert for å hindre at de tok
noen edle krystaller med hjem. Men utpå kvelden og natta kom arbeiderne roende for å hente sine bortgjemte skatter. Gruvene ble drevet under ledelse av den engelske gruveingeniøren Arthur Dickinson. Det ble bygget knuseri, vaskeri, smie, administrasjonsbygning og et lite atelier med glassvegger, hvor smaragden ble veid. I dag er det bare en liten rest av muren på administrasjonsbygningen som står igjen.I de første årene ble det funnet godt med smaragder og det ble brukt dynamitt og krutt for å få ut disse. Den største smaragden som ble funnet, hadde et tverrsnitt på størrelse med en blyant. Mesteparten ble solgt til Storbritannia, Tyskland og USA, og det sies at det sitter smaragder fra Byrud gård i den britiske kongekronen. Det finnes tolv gruveganger i alt, og den lengste strekker seg åtti meter inn i fjellet. Den totale utstrekningen av gruvefeltet er ca. 300 m og det ligger tipper med utsprengt stein fra gruvene langs hele denne strekningen og ut i vannet. Hvorfor gruvedriften opphørte allerede i 1909 er uklart. Fra gruvene ble nedlagt i 1909 og frem til 1960-årene var det liten aktivitet ved smaragdgruvene. De eneste som undersøkte gruven var tyskerne under 2. verdenskrig.
Siden 1992 har stedet vært en turistattraksjon, og med opptil 5-6.000 besøkende i året er det en av de mest besøkte mineralforekomstene i Europa. Forholdene er lagt til rette for at man kan kjøpe eller finne smaragd i massene etter gruvevirksomheten langs stranden utenfor gruvene og det blir arrangert guidete turer inn i de gamle gruvegangene. Det koster 120 kroner pr. voksen og 60 pr. barn. Grupper med mer enn 10 personer får rabatt. Det tar omtrent 15 minutter (ca. 1 km) å gå fra Byrud gård til gruveområdet. Det er ikke lov til å lete etter smaragd på fjellet eller inne i gruvegangene. Smaragdgruvene holder åpent fra 15. april til 1. oktober.
Smaragdfunnene er gjort i en inntrengningsmasse av mænaitt, dannet i perm for ca. 270 mill. år siden, i kambrisk alunskifer (kambrium: fra 500 til 570 mill. år før vår tid). En lys pegmatittgang som i partier også er rik på sulfider har ligget lett tilgjengelig som en rusten malmgang ved Mjøsa strand. Denne pegmatitten er nesten flatliggende og er blitt fulgt i ca. 200 m lengde. Små utløpere av pegmatittmassen er blitt presset inn i alunskifer og det er ofte her de beste smaragdene er blitt dannet. Vanligvis er det grunnstoffet krom som gir smaragden den grønne fargen, men på Byrud er det imidlertid mest vanadium i mineralet og det antas at det er alunskiferen som er kilden. Det er funnet mange forskjellige mineraler i tillegg til smaragder ved Byrud Gård. Her kan man finne mineraler som beryll (gulbrun til lysegrønn), flusspat (lilla og grønn), topas (hvit og honninggul), kvarts, apatitt (fargeløs til dypblå), albitt, bavenitt, muskovitt, granat, laumontitt og mikroklin. | Smaragdgruvene ved Minnesund er et gruveanlegg ved Byrud gård i sørenden av Mjøsa, ved RV 33 mot Feiring og Gjøvik. Gruvene er Nord-Europas eneste smaragdgruver og blant de få steder i Norge hvor det har vært drevet kommersiell drift på edelsteiner. Her var det drift fra 1899 frem til anlegget ble nedlagt i 1909.
Navnet Byrud kommer av gammelnorsk bædurud etter elva Bædu, som renner i sydenden av gården og rud som betyr rydning. Gården ble ryddet i tidlig kristen tid, nedlagt under svartedauen og tatt opp igjen på 1600-tallet.
Det var engelskmannen Edward Y. Aston som satte i gang gruvedrift etter smaragder på Byrud. Han var geolog, interessert i mineralforekomstene på Eidsvoll og dannet selskapet «The Norwegian & General Exploration Company Ltd.». Smaragdforekomsten var kjent i litteraturen allerede , og foreløpig prospektering og sprengning ble gjennomført omkring 1880. (Maud) Evelyn Aston var datter av Edward Y. Aston og hadde geologisk utdannelse. Da hun i november 1898 ville se på en grotte på vestsiden av Mjøsa som hun visste om, var det denne forekomsten hun undersøkte. Hun tok seg denne dagen en tur dit på ski med noen enkle skjerperedskaper stukket i beltet for å inspisere grotten. Det hadde ved siden av den gått et ras av snø og stein som hun fant grunn til å se nærmere på. Da hun løsnet noen steiner, oppdaget hun grønne krystaller. Hun tok neste dag de største krystallene med til juvelér David Andersen i Oslo. Og ikke bare bekreftet han at det var smaragder, men han kjøpte dem også.Ca. 30 menn arbeidet i disse gruvene, for det meste fra Eidsvoll, men også svensker og engelskmenn. De arbeidet også i gruvene om vinteren og ble nøye kontrollert for å hindre at de tok
noen edle krystaller med hjem. Men utpå kvelden og natta kom arbeiderne roende for å hente sine bortgjemte skatter. Gruvene ble drevet under ledelse av den engelske gruveingeniøren Arthur Dickinson. Det ble bygget knuseri, vaskeri, smie, administrasjonsbygning og et lite atelier med glassvegger, hvor smaragden ble veid. I dag er det bare en liten rest av muren på administrasjonsbygningen som står igjen.I de første årene ble det funnet godt med smaragder og det ble brukt dynamitt og krutt for å få ut disse. Den største smaragden som ble funnet, hadde et tverrsnitt på størrelse med en blyant. Mesteparten ble solgt til Storbritannia, Tyskland og USA, og det sies at det sitter smaragder fra Byrud gård i den britiske kongekronen. Det finnes tolv gruveganger i alt, og den lengste strekker seg åtti meter inn i fjellet. Den totale utstrekningen av gruvefeltet er ca. 300 m og det ligger tipper med utsprengt stein fra gruvene langs hele denne strekningen og ut i vannet. Hvorfor gruvedriften opphørte allerede i 1909 er uklart. Fra gruvene ble nedlagt i 1909 og frem til 1960-årene var det liten aktivitet ved smaragdgruvene. De eneste som undersøkte gruven var tyskerne under 2. verdenskrig.
Siden 1992 har stedet vært en turistattraksjon, og med opptil 5-6.000 besøkende i året er det en av de mest besøkte mineralforekomstene i Europa. Forholdene er lagt til rette for at man kan kjøpe eller finne smaragd i massene etter gruvevirksomheten langs stranden utenfor gruvene og det blir arrangert guidete turer inn i de gamle gruvegangene. Det koster 120 kroner pr. voksen og 60 pr. barn. Grupper med mer enn 10 personer får rabatt. Det tar omtrent 15 minutter (ca. 1 km) å gå fra Byrud gård til gruveområdet. Det er ikke lov til å lete etter smaragd på fjellet eller inne i gruvegangene. Smaragdgruvene holder åpent fra 15. april til 1. oktober.
Smaragdfunnene er gjort i en inntrengningsmasse av mænaitt, dannet i perm for ca. 270 mill. år siden, i kambrisk alunskifer (kambrium: fra 500 til 570 mill. år før vår tid). En lys pegmatittgang som i partier også er rik på sulfider har ligget lett tilgjengelig som en rusten malmgang ved Mjøsa strand. Denne pegmatitten er nesten flatliggende og er blitt fulgt i ca. 200 m lengde. Små utløpere av pegmatittmassen er blitt presset inn i alunskifer og det er ofte her de beste smaragdene er blitt dannet. Vanligvis er det grunnstoffet krom som gir smaragden den grønne fargen, men på Byrud er det imidlertid mest vanadium i mineralet og det antas at det er alunskiferen som er kilden. Det er funnet mange forskjellige mineraler i tillegg til smaragder ved Byrud Gård. Her kan man finne mineraler som beryll (gulbrun til lysegrønn), flusspat (lilla og grønn), topas (hvit og honninggul), kvarts, apatitt (fargeløs til dypblå), albitt, bavenitt, muskovitt, granat, laumontitt og mikroklin.
== Referanser ==
== Kilder ==
Gruvedrift etter smaragd på Byrud Minnesund av Kirsten Dag Lindaas (Romerike historielag Årbok XII 1982 side 90.)
Smaragd-Byrud av Lars O. Kvamsdal (STEIN - magasin for populærgeologi, nr. 4 1995)
Bavenitt fra Byrud av Hans Vidar Ellingsen (STEIN - magasin for populærgeologi, nr. 2 2003)
Mineralene i smaragdgruvene ved Byrud gård, Minnesund av Lars O. Kvamsdal og Knut Eldjarn (STEIN - magasin for populærgeologi, nr. 4 2006)
Das Smaragd-Vorkommen von Byrud (Eidsvoll) in Süd-Norwegen av Fred Steinar Nordrum og Gunnar Raade (Mineralienwelt, nr. 4 2006)
Mineraler fra Byrud av Lars O. Kvamsdal (STEIN - magasin for populærgeologi, nr. 2 2009)
Smaragdene i berget det brune, Romerikets Blad, 8. mai 2013
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
"The emerald deposit at Byrud, Eidsvoll, South Norway" av Fred Steinar Nordrum og Gunnar Raade (Mineralsymposiet på Kongsberg) http://www.nags.net/Mineralsymposium/2006/Nordrum_&_Raade-2006.pdf
Smaragdgruvene på Byrud i Eidsvoll
VG:Smaragdgruven ved Mjøsas bredd (10. juni 1994)
Oppland Arbeiderblad: Store smaragder ved Feiring (19. juli 2000)
VG: Han fant Norges største smaragd (26. april 2002)
Romerikets Blad: Sommerens smaragdjakt i gang (17. april 2005)
Eidsvoll Ullensaker Blad: Rammet av vann (26. september 2011)
Aktiv I Oslo: Jakten på det grønne gullet (29. juli 2012)
Hamar Arbeiderblad: Sommer i Smaragdgruvene (06. august 2012)
Hamar Arbeiderblad: En liten mjøs-smaragd (19. juli 2013)
Eidsvoll Ullensaker Blad: Her jaktes det på smaragder (22. april 2014)
Eidsvoll Ullensaker Blad: Ja til skilt på fylkesvegen - nei på E6 (20. januar 2015)
Eidsvoll Ullensaker Blad: Jakter på edle stener Arkivert 8. juli 2015 hos Wayback Machine. (06. juli 2015)
Eidsvoll Ullensaker Blad TV: Det er ekstremt få steder i verden man finner smaragder (19. april 2016)
Eidsvoll Ullensaker Blad: - Over 60 innom på én dag da Smaragdgruene åpnet (21. april 2016)
Eidsvoll Ullensaker Blad: Svenskene strømmer til smaragdgruvene (21. juli 2016)
Romerikets Blad: Spennende skattejakt (07. juli 2017)
Hamar Arbeiderblad: Jakten på grønne edelstener (15. september 2017)
Nags.net: THE EMERALD MINES OF BYRUD, NORWAY
Mindat.org: Byrud Emerald Mine | Smaragdgruvene ved Minnesund er et gruveanlegg ved Byrud gård i sørenden av Mjøsa, ved RV 33 mot Feiring og Gjøvik. Gruvene er Nord-Europas eneste smaragdgruver og blant de få steder i Norge hvor det har vært drevet kommersiell drift på edelsteiner. Her var det drift fra 1899 frem til anlegget ble nedlagt i 1909. | 3,555 |
https://no.wikipedia.org/wiki/PowerPC_600 | 2023-02-04 | PowerPC 600 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Informatikkstubber', 'Kategori:PowerPC mikroprosessorer', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2018-06'] | PowerPC 600 var den første familien med PowerPC mikroprosessorer som ble produsert. De ble konstruert ved fabrikken Somerset i Austin i Texas, og ble finansiert og styrt av ulike ingeniører fra IBM og Motorola som en del av AIM-alliansen. Somerset ble åpnet i 1992 og dens målsetning var å lage de første PowerPC mikroprosessorer og deretter fortsette konstruksjonen av PowerPC mikroprosessorer for personlige datamaskiner. Den første generasjon ble PowerPC 601 i 1993, og andre generasjon fulgte snart etter med PowerPC 603, PowerPC 604 og 64-biter PowerPC 620. | PowerPC 600 var den første familien med PowerPC mikroprosessorer som ble produsert. De ble konstruert ved fabrikken Somerset i Austin i Texas, og ble finansiert og styrt av ulike ingeniører fra IBM og Motorola som en del av AIM-alliansen. Somerset ble åpnet i 1992 og dens målsetning var å lage de første PowerPC mikroprosessorer og deretter fortsette konstruksjonen av PowerPC mikroprosessorer for personlige datamaskiner. Den første generasjon ble PowerPC 601 i 1993, og andre generasjon fulgte snart etter med PowerPC 603, PowerPC 604 og 64-biter PowerPC 620. | PowerPC 600 var den første familien med PowerPC mikroprosessorer som ble produsert. De ble konstruert ved fabrikken Somerset i Austin i Texas, og ble finansiert og styrt av ulike ingeniører fra IBM og Motorola som en del av AIM-alliansen. | 3,556 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fsck | 2023-02-04 | Fsck | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Informatikkstubber', 'Kategori:Stubber 2015-12', 'Kategori:Unix-programmer', 'Kategori:Veldig små stubber'] | fsck (file system consistency check) er en kommando og et avansert systemverktøy for Unix og Unix-liknende systemer. Verktøyets oppgave er å undersøke konsistensen til filsystemet. | fsck (file system consistency check) er en kommando og et avansert systemverktøy for Unix og Unix-liknende systemer. Verktøyets oppgave er å undersøke konsistensen til filsystemet. | fsck (file system consistency check) er en kommando og et avansert systemverktøy for Unix og Unix-liknende systemer. Verktøyets oppgave er å undersøke konsistensen til filsystemet. | 3,557 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vannkran | 2023-02-04 | Vannkran | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:VVS', 'Kategori:Vannforsyning'] | Vannkran eller armatur er en ventil på et vannrør med en stoppemekanisme som skrues inn og stopper eller åpner for vanntilførselen. Avhengig av bruk skilles det mellom en stoppekran som er laget for enten å kunne stoppe eller åpne for vannstrømmen i røret, og en tappekran som er laget for å tappe vann ut av røret.
Det tre hovedtyper oppbygninger av vannkraner:
Kikkran, der en konisk tapp stenger væskestrømmen. Tappen er gjennomhullet, og ved å dreie denne 90°, slipper væskestrømmen gjennom.
Slusekran, der en planskive skyves på tvers av væskestrømmen inne i et ventilhus.
Ventilkran, der ventilhuset er delt med en skillevegg med en åpning. Denne åpningen åpnes eller stenges ved at en ventilskive med pakning blir skjøvet mot den.
| Vannkran eller armatur er en ventil på et vannrør med en stoppemekanisme som skrues inn og stopper eller åpner for vanntilførselen. Avhengig av bruk skilles det mellom en stoppekran som er laget for enten å kunne stoppe eller åpne for vannstrømmen i røret, og en tappekran som er laget for å tappe vann ut av røret.
Det tre hovedtyper oppbygninger av vannkraner:
Kikkran, der en konisk tapp stenger væskestrømmen. Tappen er gjennomhullet, og ved å dreie denne 90°, slipper væskestrømmen gjennom.
Slusekran, der en planskive skyves på tvers av væskestrømmen inne i et ventilhus.
Ventilkran, der ventilhuset er delt med en skillevegg med en åpning. Denne åpningen åpnes eller stenges ved at en ventilskive med pakning blir skjøvet mot den.
== Stoppekran ==
I alle hus er stoppekran påbudt, både ute og inne. I tillegg finnes stoppekraner til installasjoner som vaskemaskin og oppvaskmaskin i boliger.
== Blandebatteri ==
Dersom kranen er lagd slik at den kan blande kaldt og varmt vann til vann med høvelig temperatur, er det vanlig å kalle det et blandebatteri. Blandebatterier brukes i dusj og badekar for å blande kaldt og varmt vann i riktige mengder med det formål å unngå skolling (forbrenning).
Blandebatterier ble oppfunnet i 1937 av den norskættede Alfred M. Moen
== Spring ==
En tappekran kan også kalles spring, særlig eldre typer kraner. Dette er helt enkle ventilkraner, ofte med kun kaldt vann og mulig å koble til en slange.
== Helse ==
=== Tungmetaller ===
Det finnes ingen standard for CE-merking av vannkraner. Sintef Byggforsk har en frivillig godkjenningsordning for vannkraner og annet VVS-utstyr, og Sintef tester da blant annet for tungmetaller som bly, kadmium og nikkel. Enkelte kraner som har blitt testet har inneholdt høye nivåer av tungmetaller. Et tips for å få friskere vann med mindre tungmetaller er å la vannet renne litegrann.
=== Støy ===
Vannkraner og vaskeservanter kan støye en del under bruk, særlig når det er turbulent strømning. Støy fra vannkraner kan påvirke trivselen når man arbeider på kjøkkenet, og kan til og med bidra til hørselstap dersom man utsettes for sammenhengende støy over lengre tid. Ifølge en studie kan støy i hus fra vannforsyning deles inn i strømningsstøy, fallstøy, kontaktstøy og servantstøy. Vaskekummer av metall støyer ofte mer enn servanter av andre materialer. Foruten støy fra selve vannkranen hender det også at det kommer støy fra vibrasjoner i rørledningene.
== Galleri ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
ˆ Sanitærutstyr i SNL[1] | Vannkran eller armatur er en ventil på et vannrør med en stoppemekanisme som skrues inn og stopper eller åpner for vanntilførselen. Avhengig av bruk skilles det mellom en stoppekran som er laget for enten å kunne stoppe eller åpne for vannstrømmen i røret, og en tappekran som er laget for å tappe vann ut av røret. | 3,558 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Karair | 2023-02-04 | Karair | ['Kategori:1947 i Finland', 'Kategori:1996 i Finland', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Flyselskaper etablert i 1947', 'Kategori:Flyselskaper nedlagt i 1996', 'Kategori:Tidligere finske flyselskaper'] | Karair var et flyselskap fra Finland, grunnlagt av brødrene Nilo og Valto Kahrumäki. Selskapet ble senere gradvis kjøpt opp av Finnair, med fullt eierskap fra desember 1995. Det opererte vesentlig charterflyvninger til feriesteder ved Middelhavet.
Opprinnelig navn var Karhumäki Airways, grunnlagt i 1947 som en avdeling av Veljekset Karhumäki Oy, en mindre produksjonsenhet for bygging av fly, og et vedlikeholdsanlegg. I juni 1951 startet selskapet regulære flygninger mellom Helsingfors og Joensuu, Jyväskylä, Vasa og Sundsvall, opprinnelig med en flåte bestående av fire Douglas DC-3 og to Convair CV-440 Metropolitan. Den første internasjonale flyvning til Stockholm i 1951, etterfulgt av turist-charter til Málaga.
I 1956 ble selskapet reorganisert som Kar-Air OY og startet operativ virksomhet i januar 1957. En svensk avdeling ble etablert i 1961. Den opererte med en enkel Douglas DC-6 med charterflyvninger til feriesteder i Syd-Europa. I 1962 kjøpte Aero O/Y en 27 prosent aksjeandel i Kar-Air. Denne ble etterhvert øket til 51 da Kar-Air fikk finansielle problemer da selskapets to Metropolitans ble skadet som følge av harde landingern og måtte tas ut av tjeneste for en periode i 1963.
| Karair var et flyselskap fra Finland, grunnlagt av brødrene Nilo og Valto Kahrumäki. Selskapet ble senere gradvis kjøpt opp av Finnair, med fullt eierskap fra desember 1995. Det opererte vesentlig charterflyvninger til feriesteder ved Middelhavet.
Opprinnelig navn var Karhumäki Airways, grunnlagt i 1947 som en avdeling av Veljekset Karhumäki Oy, en mindre produksjonsenhet for bygging av fly, og et vedlikeholdsanlegg. I juni 1951 startet selskapet regulære flygninger mellom Helsingfors og Joensuu, Jyväskylä, Vasa og Sundsvall, opprinnelig med en flåte bestående av fire Douglas DC-3 og to Convair CV-440 Metropolitan. Den første internasjonale flyvning til Stockholm i 1951, etterfulgt av turist-charter til Málaga.
I 1956 ble selskapet reorganisert som Kar-Air OY og startet operativ virksomhet i januar 1957. En svensk avdeling ble etablert i 1961. Den opererte med en enkel Douglas DC-6 med charterflyvninger til feriesteder i Syd-Europa. I 1962 kjøpte Aero O/Y en 27 prosent aksjeandel i Kar-Air. Denne ble etterhvert øket til 51 da Kar-Air fikk finansielle problemer da selskapets to Metropolitans ble skadet som følge av harde landingern og måtte tas ut av tjeneste for en periode i 1963.
== Finnair overtar ==
Den nye majoritetseieren krevde at Kar-Air innstilte all innenriks trafikk og konsentrerte seg om charter, vesentlig til turistdestinasjoner omkring Middelhavet. Til dette formål overførte Aero O/Y to av sine egne DC-6 som Kar-Air også brukte til en flyvning jorden rundt.
DC-6 forble bærebjelken i Kar-Airs flåte frem til 1972 med introduksjon av Douglas DC-8. Den ene DC-6 ble bygget om med «swing tail» for frakt og forble i selskpet frem til 1980, vesentlig brukt på Finnairs fraktruter til UK og andre europeiske destinatinasjoner da fraktflyvninger ble tatt over av Finnair (som Aero O/Y da var omdøpt til). Samtidig fikk selskapet sitt nye navn, kjent som Karair, også skrevet KarAir. I de påfølgende år reduserte Karair sin flåte fordi charter-kontrakten med Finnair ble avsluttet.
I 1996 opphørte Kar-Air som selskap, da Finnair overtok selskapet i sin helhet.
== Etterminne ==
To tidligere Karair-fly, en Lockheed Model 18 Lodestar og en av de eldste gjenværende Douglas DC-3-er, er for tiden utstilt i Finlands luftfartsmuseum i Vanda. En annen Karair DC-3 finnes i et flymuseum i München, dog malt i Swissairs farger.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Karair – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Karair var et flyselskap fra Finland, grunnlagt av brødrene Nilo og Valto Kahrumäki. Selskapet ble senere gradvis kjøpt opp av Finnair, med fullt eierskap fra desember 1995. | 3,559 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Skihickory | 2023-02-04 | Skihickory | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Valnøttfamilien', 'Kategori:Østlige Canadas trær'] | Skihickory (Carya ovata) er et løvfellende tre i valnøttfamilien. Den blir opptil 46 m høy og er lett å kjenne på barken som faller av i store flak. Bladene er finnete og 30–60 cm lange. Det er som regel 5 tannete småblad.
Skihickory vokser i mange ulike skogtyper sammen med andre hickoryarter og eik. Utbredelsen omfatter østlige Nord-Amerika fra sørvestlige Nebraska og sørøstlige Minnesota gjennom sørlige Ontario og sørlige Québec til sørlige Maine, sørover til Georgia, Alabama, Mississippi, Louisiana og østlige Texas, samt noen disjunkte forekomster i fjellene i nordøstlige Mexico. Den mangler på kystslettene i sør og øst og i nedre del av Mississippi-dalen.
Trevirket brukes til ved, grillkull, verktøyskaft og i møbelproduksjon. Nøttene er ettertraktet av ekorn og andre dyr, og blir også spist av mennesker. | Skihickory (Carya ovata) er et løvfellende tre i valnøttfamilien. Den blir opptil 46 m høy og er lett å kjenne på barken som faller av i store flak. Bladene er finnete og 30–60 cm lange. Det er som regel 5 tannete småblad.
Skihickory vokser i mange ulike skogtyper sammen med andre hickoryarter og eik. Utbredelsen omfatter østlige Nord-Amerika fra sørvestlige Nebraska og sørøstlige Minnesota gjennom sørlige Ontario og sørlige Québec til sørlige Maine, sørover til Georgia, Alabama, Mississippi, Louisiana og østlige Texas, samt noen disjunkte forekomster i fjellene i nordøstlige Mexico. Den mangler på kystslettene i sør og øst og i nedre del av Mississippi-dalen.
Trevirket brukes til ved, grillkull, verktøyskaft og i møbelproduksjon. Nøttene er ettertraktet av ekorn og andre dyr, og blir også spist av mennesker.
== Litteratur ==
A. Mitchell, oversatt av I. Gjærevoll (1977). Trær i skog og hage. Tiden. s. 198–199. ISBN 82-10-01282-7.
«Carya ovata». Flora of North America. Besøkt 25. april 2015.
D.L. Graney. «Shagbark Hickory». Silvics of North America. Besøkt 25. april 2015.
== Eksterne lenker ==
(en) skihickory i Encyclopedia of Life
(en) skihickory i Global Biodiversity Information Facility
(sv) skihickory hos Dyntaxa
(en) skihickory hos ITIS
(en) skihickory hos NCBI
(en) skihickory hos The International Plant Names Index
(en) skihickory hos Tropicos
(en) Kategori:Carya ovata – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Carya ovata – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Carya ovata – detaljert informasjon på Wikispecies | Skihickory (Carya ovata) er et løvfellende tre i valnøttfamilien. Den blir opptil 46 m høy og er lett å kjenne på barken som faller av i store flak. | 3,560 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Deir_ez-Zor | 2023-02-04 | Deir ez-Zor | ['Kategori:35°N', 'Kategori:40°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Syria', 'Kategori:Byer ved Eufrat', 'Kategori:Guvernementet Deir ez-Zor', 'Kategori:Levanten', 'Kategori:Sider med kart'] | Deir ez-Zor er den syvende største by i Syria og den største i Syrias østlige del. Byen ligger ved Eufrat ca. 450 km nordøst for hovedstaden Damaskus, og er hovedby i guvernementet Deir ez-Zor. Området har ørkenklima med tørre og varme somre og kjølige vintre. Ifølge en folketelling fra 2004 hadde byen 211 857 innbyggere. Byen er i årene 2014–16 ramt av harde kamper mellom regjeringsstyrkene og Daesh.
| Deir ez-Zor er den syvende største by i Syria og den største i Syrias østlige del. Byen ligger ved Eufrat ca. 450 km nordøst for hovedstaden Damaskus, og er hovedby i guvernementet Deir ez-Zor. Området har ørkenklima med tørre og varme somre og kjølige vintre. Ifølge en folketelling fra 2004 hadde byen 211 857 innbyggere. Byen er i årene 2014–16 ramt av harde kamper mellom regjeringsstyrkene og Daesh.
== Historie ==
Byen har vært styrt av assyrere, kaldeere, persere og senere av grekere og romere. Under de mongolske invasjoner i det 13. århundre ble byen helt ødelagt. Den nåværende byen ble oppført av osmanene i 1867 for å samle nomadene i Eufratregionen, og fungerte den gang som administrasjonssenter i regionen. Da osmanene trakk seg ut av området i 1918 overtok britene, for i 1921 å bli avløst av franskmennene. I 1946 ble byen en del av den uavhengige syriske republikk.
I 1915 ble byen oppsamlingssted for armenere som av tyrkerne var blitt tvunget til å forlate hjemmene sine under folkemordet på armenerne. Et minnesmerke om denne hendelsen ble i form av en kirke oppført i 1991.
== Attraksjoner ==
Deir ez-Zor er berømt for sin hengebro (ødelagt i 2013) som strekker seg over Eufrat og forbinder bydelene på begge sider av elven. Den ble bygget av franskmennene på 1920-30-tallet. Byen har også et arkeologisk museum med gjenstander fra nærliggende lokaliteter. Den har også et arabisk kultursenter og universitetet. Al-Furat. I området ligger de arkeologiske lokalilitetene Dura Europos, Halabiye og Zalabiye samt Mari.
== Referanser == | Deir ez-Zor er den syvende største by i Syria og den største i Syrias østlige del. Byen ligger ved Eufrat ca. | 3,561 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Musikk%C3%A5ret_1370 | 2023-02-04 | Musikkåret 1370 | ['Kategori:1370', 'Kategori:Kunst og kultur i 1370', 'Kategori:Musikkår'] | Musikkåret 1370 er en oversikt over hendelser, fødte og avdøde musikkpersonligheter i 1370.
| Musikkåret 1370 er en oversikt over hendelser, fødte og avdøde musikkpersonligheter i 1370.
== Hendelser ==
== Fødsler ==
ca. 1370 – Johannes Tapissier, fransk komponist og lærer (død 1408-1410)
1370-1375 – Johannes Ciconia, italiensk musikkteoretiker og komponist (død 1411/1412)
1370-1380 – Prosdocimo de Beldemandis, italiensk matematiker, astronom og musikkteoretiker (død 1428)
== Dødsfall ==
... | Musikkåret 1370 er en oversikt over hendelser, fødte og avdøde musikkpersonligheter i 1370. | 3,562 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kubair | 2023-02-04 | Kubair | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Basjkirsk kultur', 'Kategori:Lyrikk'] | Kubair (basjkirsk: ҡобайыр, russisk: кубаи́р) er en episk sjanger, unik for basjkirsk folklore, som stammer fra det 14. århundre. Kubairfortellingen er kort og består ofte av seks til 24 strofer som tradisjonelt blir akkompagnert til dumbura og mer sjelden til kurai.
| Kubair (basjkirsk: ҡобайыр, russisk: кубаи́р) er en episk sjanger, unik for basjkirsk folklore, som stammer fra det 14. århundre. Kubairfortellingen er kort og består ofte av seks til 24 strofer som tradisjonelt blir akkompagnert til dumbura og mer sjelden til kurai.
== Referanser == | Kubair (basjkirsk: ҡобайыр, russisk: кубаи́р) er en episk sjanger, unik for basjkirsk folklore,G. N. | 3,563 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sadie_Thompson | 2023-02-04 | Sadie Thompson | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dramafilmer fra USA', 'Kategori:Filmer fra 1928', 'Kategori:Sort-hvitt-filmer', 'Kategori:Stumfilmer fra USA'] | Sadie Thompson er en amerikansk stumfilm som forteller historien om en «fallen kvinne» som kommer til Pago Pago på øya Tutuila for å starte et nytt liv, men støter på en ivrig misjonær som vil tvinge henne tilbake til sitt forhenværende liv i San Francisco. Hovedrollene innehas av Gloria Swanson, Lionel Barrymore og Raoul Walsh, og filmen var en av Swansons bedre kjente stumfilmer.
På grunn av innholdet var filmen ekstremt kontroversiell å lage. Den ble imidlertid en finansiell suksess og kritikersuksess for Swanson. Filmen var basert på novellen Rain av W. Somerset Maugham og skuespillet fra 1923 som var basert på boka av John Colton og Clemence Randolph.
| Sadie Thompson er en amerikansk stumfilm som forteller historien om en «fallen kvinne» som kommer til Pago Pago på øya Tutuila for å starte et nytt liv, men støter på en ivrig misjonær som vil tvinge henne tilbake til sitt forhenværende liv i San Francisco. Hovedrollene innehas av Gloria Swanson, Lionel Barrymore og Raoul Walsh, og filmen var en av Swansons bedre kjente stumfilmer.
På grunn av innholdet var filmen ekstremt kontroversiell å lage. Den ble imidlertid en finansiell suksess og kritikersuksess for Swanson. Filmen var basert på novellen Rain av W. Somerset Maugham og skuespillet fra 1923 som var basert på boka av John Colton og Clemence Randolph.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Sadie Thompson på Internet Movie Database
(nl) Sadie Thompson på MovieMeter
(en) Sadie Thompson på AllMovie
(en) Sadie Thompson på Rotten Tomatoes | | basert på = | 3,564 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vamp | 2023-02-04 | Vamp | ['Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Kultur i Haugesund', 'Kategori:Sider med kildemaler hvor fornavn er angitt og ikke etternavn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Vamp', 'Kategori:Vinnere av Spellemannprisen', 'Kategori:Årets spellemann'] | Vamp er et norsk band fra Haugesund som ble startet i 1991. Bandet spiller folkemusikk kombinert med viser og rock. De har til nå gitt ut ni studioalbum, fått ti gullplater, tre platinaplater og to trippelplatina og fem Spellemannpriser. Blant annet ble de kåret til Årets spellemann under Spellemannprisen 2006 etter suksessen med I full symfoni som er et livealbum fra konsertene med Kringkastingsorkestret.
De aller fleste av tekstene er skrevet av norske lyrikere og forfattere. En av de viktigste har vært lyriker Kolbein Falkeid, som de har samarbeidet med gjennom hele karrieren. Falkeid står bak brorparten tekstene på de tre første albumene, og hans tekster er blitt brukt på alle albumene. En annen viktig bidragsyter på tekstsiden er Arnt Birkedal som har bidratt med tekster til de aller fleste av utgivelsene, samt Ingvar Hovland som har vært den viktigste bidragsyteren på de to siste albumene. Det meste av musikken er skrevet av Øyvind Staveland og i starten av karrieren også av Jan Ingvar Toft. Senere har også Torbjørn Økland, Carl Øyvind Apeland, Vidar Johnsen, Paul Hansen og Odin Staveland bidratt betydelig som låtskrivere.
| Vamp er et norsk band fra Haugesund som ble startet i 1991. Bandet spiller folkemusikk kombinert med viser og rock. De har til nå gitt ut ni studioalbum, fått ti gullplater, tre platinaplater og to trippelplatina og fem Spellemannpriser. Blant annet ble de kåret til Årets spellemann under Spellemannprisen 2006 etter suksessen med I full symfoni som er et livealbum fra konsertene med Kringkastingsorkestret.
De aller fleste av tekstene er skrevet av norske lyrikere og forfattere. En av de viktigste har vært lyriker Kolbein Falkeid, som de har samarbeidet med gjennom hele karrieren. Falkeid står bak brorparten tekstene på de tre første albumene, og hans tekster er blitt brukt på alle albumene. En annen viktig bidragsyter på tekstsiden er Arnt Birkedal som har bidratt med tekster til de aller fleste av utgivelsene, samt Ingvar Hovland som har vært den viktigste bidragsyteren på de to siste albumene. Det meste av musikken er skrevet av Øyvind Staveland og i starten av karrieren også av Jan Ingvar Toft. Senere har også Torbjørn Økland, Carl Øyvind Apeland, Vidar Johnsen, Paul Hansen og Odin Staveland bidratt betydelig som låtskrivere.
== Historie ==
=== De første årene ===
Øyvind Staveland og Torbjørn Økland var initiativtakere til bandet som fikk platekontrakt i 1992. Staveland hadde alt vært i kontakt med lyrikeren Kolbein Falkeid om å sette musikk til hans dikt. Besetningen bestod i tillegg til Staveland på diverse instrumenter og Økland på gitar av Carl Øyvind Apeland (bass), Erling Sande (trommer) og Jan Ingvar Toft (vokal). Det første albumet Godmorgen, søster kom i 1993. Til å begynne med solgte det bare moderat, men etter hvert som Vamps rykte som konsertband skjøt fart, ble gruppen svært populær i hele landet. En annen årsak var at
«Tir n'a Noir» ble spilt mye på radio. Den er fremdeles Vamps mest kjente melodi. Vamp fortsatte å dyrke sitt særpreg på Horisonter fra 1994.
Erling Sande var med som trommeslager frem til 1995, da han ble erstattet av Cliffie Grinde. I 1996 kom Vamp med to utgivelser. Først studioalbumet 13 humler, som i tillegg til tittelsporet blant annet inneholdt «Ingeborg» og «Lindehålsma'en». Deretter kom konsertplaten Folken som ble innspilt på konsertstedet med samme navn i Stavanger. Albumet inneholdt konsertversjoner av kjente Vamp-sanger og en tidligere uutgitt sang «Kun i kveld» med tekst av Steinar Lyse.
I 1998 sluttet Grinde i bandet og Vamp fortsatte uten noen fast trommeslager i besetningen. På Flua på Veggen spilte både Grinde og Tore Jamne trommer. Jamne bidro i tillegg til tre av tekstene på utgivelsen. Albumet inneholdt også tekster av blant andre Inger Hagerup, Ingvar Moe og Gunnar Roalkvam og sangen «Kajsas sang» som er skrevet av og tidligere innspilt med Ole Paus.
=== Mellom vokalister ===
I slutten av 1998 kunngjorde vokalist Jan Ingvar Toft at han ville forlate Vamp. Avslutningen på hans periode som vokalist ble markert med samlealbumet Ei med alt som ble gitt ut i 1999 og inneholder sanger fra Vamps tre første album. Samme år ble Vidar Johnsen hentet inn som ny vokalist og assosiert medlem, i første rekke i konsertsammenheng. Under innspillingen av det neste studioalbumet, En annen sol, medvirket imidlertid ikke Johnsen. I stedet for en fast vokalist ble det benyttet en rekke kjente og etablerte gjestevokalister og solister som Herborg Kråkevik, Anne Grete Preus, Kirsten Bråten Berg, Morten Abel og Leif Ove Andsnes. I tillegg deltok også gamlevokalist Toft som vokalist på sangen «Berget det blå». Albumet ble utgitt 20. september 2000. Både Toft samt trommeslagerne Sande, Grinde og Jamne har opptrådt med Vamp etter at de sluttet som medlemmer i bandet.
I 2001 deltok Vamp under innspillingen av albumet Camomile med den japanske sangerinnen Emi Fujita. Fujita var fra før en kjent artist i hjemlandet, og valgte å spille inn debutplaten med kjente vestlige sanger, blant dem «Tir n'a noir» i engelsk språkdrakt. Deler av albumet ble innspilt på Sandnes med Vamp og Rita Eriksen.
=== Johnsen-perioden ===
I september 2002 kom albumet Månemannen, et album som gjorde Vidar Johnsen til bandets hovedvokalist. Albumet inneholdt tekster av blant andre Hans Børli, Harald Sverdrup, Ottar Engtrø, Håvard Rem, svenske Nils Ferlin og Ingvar Hovland som skulle bli hovedbidragsyter på de neste albumene. I tillegg bidro som vanlig Falkeid og Birkedal med tekster mens Johnsen komponerte flere av melodiene. Tittelsporet «Månemannen» ble gitt ut som single juli samme år.
24. oktober 2005 ble albumet Siste stikk utgitt. Albumet var det andre og siste studioalbumet med Johnsen som hovedvokalist. På denne platen bidro også Øyvind Stavelands sønn Odin Staveland som komponist, trommeslager, pianist og rapper. Etter bare en uke hadde albumet solgt 40 000 eksemplarer og Vamp gikk for første gang i karrieren til topps på VG-lista som Norges mestselgende artister. Albumet ble liggende på salgslistene i 26 uker. 2. november 2005 startet Vamp oppfølgingen av sin nyeste plateutgivelse med turnéstart i Bergen.
Våren 2005 hadde Vamp konserter med Kringkastingsorkestret, Jan Ingvar Toft og Rita Eriksen. Konserten ble tatt opp og vist på NRK og i løpet av høsten 2006 ble den også utgitt på både album og DVD. I tillegg ble «Tir n'a noir»-versjonen fra konserten gitt ut på single. Både album og DVD solgte bra og lå over et halvt år på salgslistene, flere uker som nummer en. I forbindelse med utgivelsene la Vamp og Kringkastingsorkesteret ut på en norgesturné. Også den opprinnelige versjonen av «Tir n'a noir» ble gitt ut som single tidligere det samme året. Sangen hadde allerede begynt å dukke opp på salgslistene som følge av nedlasting, og ble derfor likegodt gitt ut som vanlig singel. Etter suksessen de siste årene, ble Vamp kåret til Årets spellemann under Spellemannprisen 2006.
I februar 2007 ble det klart at Vamp og vokalist Vidar Johnsen hadde avsluttet sitt samarbeid etter at Johnsens kontrakt med bandet gikk ut ved årsskiftet. Bandet annonserte samtidig at 2007 skulle bli et pauseår.
Høsten samme år satte Haugesund Teater opp musikalen «Hallo – adjø» basert på musikken fra Vamp. Stykket hadde premiere i Haugesund 7. september 2007 og ble også framført i Sandnes kulturhus. Totalt ble stykket sett av 15 000 mennesker. Hovedrollene i stykket ble spilt av Jon Eikemo, Elisabeth Moberg, Britt Synnøve Johansen og Grethe Svensen.
=== Nye medlemmer ===
I desember 2007 presenterte bandet to nye assosierte medlemmer foran plateinnspilling og turneer i 2008 og 2009: Paul Hansen fra bandet Cortina som ny hovedvokalist og Odin Staveland som alt hadde bidratt på Siste stikk på keyboard og diverse instrumenter. Senere ble det kjent at Birger Mistereggen var innlemmet som et tredje assosiert medlem som ny trommeslager. Vamp hadde blitt kjent med Mistereggen under konsertene med Kringkastingsorkesteret hvor han var trommeslager og ønsket nå å bruke ham i forbindelse med plate og turné.
Med ny besetning gikk Vamp i studio første halvdel av 2008 for å spille inn sitt åttende studioalbum. I juni ga de ut den første smakebiten fra det kommende albumet i form av singelen «Velkommen inn», mens selve albumet, som fikk navnet St. Mandag, ble utgitt 20. oktober og solgte 80 000. Med unntak av en sang fra det forrige albumet, var dette det første hvor bandmedlemmer selv bidrar med tekster, med fire tekster fra Odin Staveland og en fra Øyvind Staveland. Odin Staveland står også bak flere av melodiene. Etter utgivelsen av albumet startet bandet på en omfattende og landsdekkende turné.
== Medlemmer ==
Øyvind Staveland – fiolin, bratsj, trekkspill, fløyter, vokal (1991-)
=== Assosierte medlemmer ===
Odin Staveland – keyboard, trommer, gitar, vokal (2008-)
Jan Ingvar Toft – vokal, gitar (1991–1999 medlem) og (2014- assosiert medlem)
Stian Tønnesen – gitar, banjo, mandolin (2019-)
Kjetil Dalland – bass (2014-)
Lars Eirik Støle - tangenter (2015-)
=== Tidligere medlemmer ===
Torbjørn Økland – gitar, mandolin, bouzouki, trompet, kor (1991-2014)
Calle Apeland – bass, keyboard, gitar, kor (1991-2014)
Erling Sande – trommer, perkusjon (1991–1995)
Cliffie Grinde – trommer, perkusjon, kor (1995–1998)
Tore Jamne – trommer, perkusjon (1998–2005, 2010-2014)
Vidar Johnsen – vokal, gitar, keyboards, perkusjon (1999–2006)
Paul Hansen – vokal, gitar, munnspill (2008-2014)
Birger Mistereggen – trommer, perkusjon, munnharpe (2008–2009)
Bjørn Berge – gitar (2014-2019)
== Diskografi ==
=== Studioalbum ===
Godmorgen, søster (1993, MajorStudio)
Horisonter (1994, MajorStudio)
13 humler (1996, MajorStudio)
Flua på veggen (1998, MajorStudio)
En annen sol (2000, MajorStudio)
Månemannen (2002, MajorStudio)
Siste stikk (2005, MajorStudio)
St. Mandag (2008, MajorStudio)
Liten fuggel (2012, MajorStudio)
Populas (2015, Universal)
La la la (2017, Universal)
=== Andre utgivelser ===
Folken (album) (1996, MajorStudio) – konsertopptak
Ei med alt (1999, MajorStudio) – samlealbum
Camomile (2001) – album med Emi Fujita og Rita Eriksen
I full symfoni (2006, MajorStudio) – konsertopptak
I full symfoni (2006, MajorStudio) – konsertopptak i DVD-utgivelse
I full symfoni II - Med Kringkastingsorkesteret (2010) konsertopptak og DVD
To me alt (2013, Universal)
=== Singler/EP-er ===
«Månemannen» (2002, MajorStudio)
«Tir n'a Noir» (2004, MajorStudio) – karaoke-versjon
«Tir n'a Noir» (2006, MajorStudio) – opprinnelig versjon fra Godmorgen, søster
«Tir n'a Noir» (2006, MajorStudio) – med Kringkastingsorkestret fra I full symfoni
«Velkommen Inn» (2008, MajorStudio)
«På Bredden» (2008, MajorStudio)
«Liten Fuggel» (2012, Universal Music A/S)
«Skål» (2012, Universal Music A/S)
«Elmer» (2015, Universal Music A/S)
«Amilia» (2016, Universal Music A/S)
Brev (2018, TBC Records)
== Priser og utmerkelser ==
Spellemannprisen 1993 i klassen visesang for albumet Godmorgen, søster
Prøysenprisen 1996 sammen med Kolbein Falkeid
Spellemannprisen 1996 i klassen visesang for albumet 13 humler
Gammleng-prisen 1998 i klassen viser
Spellemannprisen 1998 i klassen viser og viserock for albumet Flua på veggen
Spellemannprisen 2005 i klassen viser for albumet Siste stikk
Årets spellemann under Spellemannprisen 2006
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Vamp – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Vamp på Internet Movie Database
(en) Vamp på Discogs
(en) Vamp på MusicBrainz
(en) Vamp på Last.fm
Biografi fra Norsk pop- og rockleksikon | | writer = Amy Heckerling | 3,565 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_statsledere_i_196 | 2023-02-04 | Liste over statsledere i 196 | ['Kategori:196', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Historiske hendelser etter år', 'Kategori:Lister over statsledere etter år'] | Liste over statsledere inneholder statsoverhoder, regjeringsledere og andre ledere som styrer over selvstendige stater og territorier i 196.
| Liste over statsledere inneholder statsoverhoder, regjeringsledere og andre ledere som styrer over selvstendige stater og territorier i 196.
== Europa ==
Romerriket
Monark –
Septimius Severus, romerrikets keiser (193–211)
Claudius Albinus, pretendent i Britannia og Gallia (196–197)
Konsul –
Gaius Domitius Dexter, Romersk konsul (196)
Lucius Valerius Messalla Thrasea Priscus, Romersk konsul (196)
Statsminister – Flavius Juvenalis og Decimus Veturius Macrinus, praefectus praetorio (193–197)
Athen
Øverste dommer – Flavius Straton, eponymos arkon av Athen (196–197)
Bithynia et Pontus
Guvernør – Marcus Silius Messala, legatus augusti pro praetore av Bithynia og Pontus (196–197)
Romersk Britannia
Guvernør – Clodius Albinus, prokonsul av Britannia (191–197)
Dakia
Guvernør – ...ronius Antonia[nus], prokurator av Dacia Apulensis (195–198)
Gallia Lugdunensis
Guvernør – Titius Flavius Secundus Philippianus, prokonsul av Gallia Lugdunensis (195–198)
Germania Inferior
Guvernør – Virius Lupus, prokonsul av Germania Inferior (193–197)
Hispania Tarraconensis
Guvernør – Lucius Novius Rufus, prokonsul av Hispania Tarraconensis (192–197)
Kypros
Guvernør – D. Plautius Felix Julianus, prokonsul av Kypros (196–197)
Lusitania
Guvernør – Gaius Caesonius Macer Rufinianus, legatus Augusti pro praetore av Hispania Lusitania (193–197)
Moesia
Guvernør – Cosconius Gentianus Ge..., prokonsul av Nedre Moesia (195–198)
Trakia
Guvernør – Titus Statilius Barbarus, prokonsul av Trakia (196–198)
== Midtøsten og Nord-Afrika ==
Adiabene
Monark – Narsai, konge av Adiabene (191–200)
Kongedømmet Iberia
Monark – Rev I, konge av Iberia (190–216)
Kongedømmet Kusj
Monark – Teritedakhatey, konge av Kusj (194–209)
Osroene
Monark – Abgar VIII, konge av Osroene (177–212)
Romerriket
Africa
Guvernør – Cingius Severus, prokonsul av Africa (196–197)
Arabia Petraea
Guvernør – Quintus Scribonius Tenax, legatus augusti pro praetor Arabiae (195–196)
Det bosporanske rike
Monark – Tiberius Julius Sauromates II, arkont av Bosporos (174–210)
Aegyptus
Guvernør – Marcus Ulpius Primianus, praefectus Alexandreae et Aegypti (195–196)
Galatia
Guvernør – Lucius Fabius Cilo, prokonsul av Galatia (190–197)
Mauretania
Guvernør – Lucius Alfenus Senecio, procurator Augusti pro legato Mauretaniae (196–197)
Syria
Guvernør –
Judea
Høyesteprest – Jehuda ha-Nasi, sanhedrins nasi (166–217)
Tanukhidene
Monark – Malik ibn Fahm, tanukhidenes høvding (196–231)
== Asia ==
Anuradhapura
Monark – Kuda Naga, konge av Anuradhapura (196)
Arakan
Monark – Sanda Thuriya, konge av Arakan (mytisk) (146–197)
Baekje
Monark – Chogo, konge av Baekje (166–214) Burma
Monark – Pyusahti, konge av Pagan (mytisk) (168–242)Champa
Monark – Khu Liên, konge av Lin-yi (192–220)
Chera-dynastiene
Monark – Cenkuttuvan, Chera perumal (189–212)
Funan
Monark – Hun Pan-huang, maharaja av Funan (185–197)
Goguryeo
Monark – Gogukcheon, konge av Goguryeo (179–197)
Indo-partiske rike
Monark – Sanabares II, autokrator (160–230)
Indoskytere
Monark – Miratakhma, parataraja (186–200)
Japan
Monark – Chūai, keiser av Japan (mytisk) (191–200)
Kina
Monark – Xìandì, Kinas keiser (189–220)
Chouchi
Monark – Yáng Téng, chouchistammens høvding (184–210)
Donghai
Monark – Liu Zhi, fyrste av Donghai (156–200)
Hejian
Monark – Liu Gai, wáng av Hejian (180–221)
Ji
Guvernør – Yuan Shao, guvernør av Ji (191–202)
Jibei
Monark – Liu Luan, wáng av Jibei (163–198)
Jingzhou
Guvernør – Liu Biao, guvernør av Jingzhou, generalen som vokter Syden (190–208)
Kuaiji
Guvernør – Wang Lang, guvernør av Kuaiji (192–196)
Liang
Monark – Liu Mi, wáng av Liang (181–221)
Vestlige Yan
Monark –
Budugen, xianbeistammens høvding (187–234)
Kebineng, xianbeistammens høvding (195–235)
Kusjanriket
Monark – Vasudeva I, Basileus Basileuon av Kusj (191–230)
Persia
Monark – Vologases V, Kongenes konge (191–208)
Charakene
Monark – Maga, konge av Charakene (195–210)
Sātavāhanariket
Monark – Yajna Sri Satakarni, satavahanadynastiets raja (172–201)
Vestlige satraper
Monark –
Jivadaman, kṣatrapa (178–199)
Rudrasimha I, kṣatrapa (178–197)
Silla
Monark –
Beolhyu, isageum av Saro-guk (184–196)
Naehae, isageum av Saro-guk (196–230)
== Eksterne lenker ==
A.M.H.J. Stokvis (Leiden,1889): (fr) «Manuel d'Histoire, de Généalogie et de Chronologie de tous les états du globe»
http://my.raex.com/~obsidian/regindex.html Arkivert 26. mai 2010 hos Wayback Machine. | == Europa == | 3,566 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%98rken | 2023-02-04 | Ørken | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Ørkener'] | Ørken er landområder som over tid har svært lite nedbør, og som derfor har veldig tørt klima samt begrenset grunnlag for plantevekst og dyreliv. Verdens største varme ørkener er Sahara, Gobi og Kalahari, avhengig av hva som defineres som «ørken». Verdens største kalde ørken er Antarktika. Dersom man benytter definisjonen som kun er avhengig av nedbørsmengde vil også polene defineres som ørkenområder, og disse dekker begge et større område enn Sahara.
| Ørken er landområder som over tid har svært lite nedbør, og som derfor har veldig tørt klima samt begrenset grunnlag for plantevekst og dyreliv. Verdens største varme ørkener er Sahara, Gobi og Kalahari, avhengig av hva som defineres som «ørken». Verdens største kalde ørken er Antarktika. Dersom man benytter definisjonen som kun er avhengig av nedbørsmengde vil også polene defineres som ørkenområder, og disse dekker begge et større område enn Sahara.
== Ørkenklima ==
Ørkener kan defineres som områder som mottar en årlig nedbør på mindre enn 250 mm, eller som områder hvor mer vann fordamper enn det som faller som nedbør. I Köppens klimaklassifiseringssystem er ørkener klassifisert som BWh (varm ørken) eller BWk (temperert ørken). I Thornthwaites klimaklassifiseringssystem blir ørkener klassifisert som tørre megatermiske klimaer.
== Ørkentyper ==
De fleste ørkenene ligger rundt vendesirklene, der høytrykkene dominerer. Man skiller mellom kalde og varme ørkener. De kalde finnes i de indre kontinentene i tempererte strøk. Varme ørkener finner vi i tropiske og subtropiske strøk. Det finnes flere ørkenkategorier; steinørken, sandørken, klippeørken og grusørken. I tillegg finnes det også saltørkener, der hvor fordampningen er så stor at overflaten dekkes av salt. Det at noen ørkener vokser, eller utvider seg, er mange steder blitt et stort problem ettersom jorden da ikke lenger er dyrkbar og husdyrene ikke har beite. For å motarbeide dette graver man blant annet vannkanaler og planter trær.
Ørkenspredning er trolig forårsaket av klimatiske og menneskelige påvirkninger. Folk som stadig flytter rundt i ørkenene for å la kyrne få beite, kalles nomader.
== Geografi ==
Ørken dekker opp til én tredjedel av jordens landoverflate. De har vanligvis store temperatursvingninger basert på tid på døgnet og året, med høye dagtidstemperaturer (på sommeren opp til 45 ℃), og lave nattestidstemperaturer (på vinteren ned til −10 ℃) på grunn av ekstremt lav luftfuktighet. Vann fanger infrarød stråling fra både sola og bakken, og tørr ørkenluft er ute av stand til å blokkere sollys i løpet av dagen eller holde på varmen i løpet av natten. Derfor når det meste av solas hete bakken om dagen. Så fort sola går ned, kjøles ørkenen ved å stråle varmen ut i rommet. Urbane områder i ørkener mangler store (mer enn 15 °C) daglige temperatursvingninger, delvis på grunn av urban varmeøy-effekten. Steinete terreng er typisk og gir ikke så mye jordsmonn og vegetasjon.
=== Andre kjente ørkener ===
Atacamaørkenen
Mojaveørkenen
Rub al Khali
Sinaiørkenen
Tharørkenen
== Geologi ==
I jordhistorien finnes flere perioder med varmt og tørt klima. Spesielt fra triastiden er bergartene rødlige til rødbrune på grunn av ørkenklimaet på den tiden.
== Flora ==
Ørkener har et rykte på seg for å være tilnærmet uten liv, men i virkeligheten har ørkener ofte høyt biologisk mangfold. Ørkenplanter kan deles i to grupper: de som er avhengige av at det av og til forekommer regnskyll og de som er knyttet til grunnvannet. Mange av regnplantene er meget kortlevde. De spirer etter regnet, vokser opp, blomstrer, setter frø og visner, alt i løpet av få uker. Etter dette kan frøene kanskje ligge i flere år før det neste regnet inntreffer. Andre urter har underjordiske organer som etter regn skyter blader og blomster opp og som etter frømodningen visner. Mange busker har kun blader få uker etter regn, men står ellers bladløse. Flere planter er knyttet til grunnvannet, idet røttene i den løse jorda kan nå ned til vannførende lag. Andre igjen kjennetegnes av meget lange røtter som kan absorbere vann fra større områder.
Om dagen vil det (de fleste steder) komme mer energi inn fra solen enn det stråles ut igjen. Om natten er det omvendt. Det betyr at temperaturen vil stige om dagen og falle om natten. Vann kan inneholde mye energi (det har en høy varmekapasitet), så hvis det er mye vann i et område vil temperaturforskjellen mellom natt og dag være mindre. Videre er det en stor energiforskjell mellom vann i væske- og dampfasen, så hvis vannet kan fordampe om dagen vil det kunne overta mye av den overskytende energien og således minske temperaturforskjellen ytterligere. Denne energien vil kunne frigjøres igjen hvis vannet om natten fortettes som dugg. I en ørken er nedbøren typisk mindre enn den potensielle fordampningen og det betyr at der ikke vil være vann nok til å begrense temperatursvingningene, og det heller ikke vil være vann nok til en effektiv fotosyntese. Planter tar opp CO2 fra luften til fotosyntese gjennom åpninger som kalles spalteåpninger (stomata). Når vanntapet gjennom spalteåpningene blir for stort, lukkes de, og fotosyntesen stopper.
Blant ørkenens plantevekster er kaktus nok den best kjente. En kaktus tar opp CO2 gjennom spalteåpningene om natten og holder disse lukket om dagen. Det reduserer væskebehovet drastisk, og gjør det mulig for kaktus å vokse i ørkenområder. Det finners også andre planter som er tilpasset et liv i områder med lite vanntilførsel. Disse er på forskjellig måte også beskyttet mot fordampning. Typiske trekk er små blader, sterk behåring, voksovertrekk, tykk overhud og andre beskyttelsesmidler. Særlig på i de salteste områdene er saftplanter hyppige. Kalde ørkener har gress og busker som dominerende vegetasjon. Gress i ørkenområder kan rulle inn bladene sine.
Mange eksempler på konvergent evolusjon har blitt identifisert i ørkenorganismer, blant annet har kaktuser utviklet seg parallelt uavhengig av hverandre på forskjellige kontinenter.
== Fauna ==
Dyrelivet i ørkenområder er ofte knyttet opp mot planteforekomstene. Der det finnes forhold for planter er det også muligheter for dyr å overleve. Gjennom evolusjon har flere arter funnet måter å leve i de ugjestmilde områdene. Typiske trekk for dyr i ørkenområder er kamuflasjefargen, de er ofte gule, brune eller svarte, men en del arter mangler pigment helt. Et annet trekk er at de ofte er nattdyr for å kontrollere kroppstemperaturen og begrense behovet for vann.
Dyrene i ørken har likhetstegn med sine artsfrender i kjøligere eller fuktigere regioner, men ofte med spesielle tilpasninger. Typisk er ørkendyrene mindre, men har større ekstremiteter, for eksempel store ører, vinger og snuter, noe som gir større varmeavgivelse til omgivelsene. Pels, skinn og fjær er gjerne lysere slik at sollys reflekteres. I tillegg har de ofte fysiologiske tilpasninger, som at noen dyr går i dvale om sommeren. Fugler i ørken kan fly til elver og innsjøer, dermed har de ikke spesielle tilpasninger for et liv i ørkenen.Hos flere arter er antallet svettekjertler redusert og i noen tilfeller også helt fraværende. Torndjevelen kanaliserer duggen som kondenserer på huden til munnen gjennom hygroskopiske spor mellom taggene. Andre ørkendyr kjøler ned utåndet luft i nesen før den pustes helt ut. Fuktigheten beholdes da i nesen og går ikke tapt som vanndamp. Ofte har dyr som lever i ørkenområder tykke skinn eller beskyttende «rustninger» av skjell eller pigger for å verne dem mot sola. Lange ben posisjonerer kroppen godt over bakken for å unngå direkte kontakt med den glovarme sanden.
== Se også ==
Sandstorm
Ørkenspredning
== Referanser ==
== Litteratur ==
Woodward, Susan L. m.fl. (2009). Introduction to Biomes (1 utg.). Westport, Connecticut, USA: Greenwood Publishing Group,. ISBN 978-0-313-33997-4.
== Eksterne lenker == | thumb|Syriske ørken, [[NASA World Wind]] | 3,567 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Otarioidea | 2023-02-04 | Otarioidea | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Seler', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2016-05', 'Kategori:Zoologistubber'] | Otarioidea (hvalrosser og øreseler) er en klade (overfamilie) innen Pinnipedia (seler) som består av de to eksisterende familiegruppene Otariidae (øreseler) og Odobenidae (hvalrosser), samt den utdødde familiegruppen Desmatophocidae og den utdødde underfamilien Imagotariinae.
Otarioidea er søstergruppen til Phocoidea og inkluderer 15 nålevende arter, fordelt i to familier og flere slekter. Man regner med at Otarioidea oppsto for omkring 28,1–23 millioner år siden.
| Otarioidea (hvalrosser og øreseler) er en klade (overfamilie) innen Pinnipedia (seler) som består av de to eksisterende familiegruppene Otariidae (øreseler) og Odobenidae (hvalrosser), samt den utdødde familiegruppen Desmatophocidae og den utdødde underfamilien Imagotariinae.
Otarioidea er søstergruppen til Phocoidea og inkluderer 15 nålevende arter, fordelt i to familier og flere slekter. Man regner med at Otarioidea oppsto for omkring 28,1–23 millioner år siden.
== Særtrekk ==
Gruppen inkluderer pelsseler, sjøløver og hvalrosser. Særtrekk hos artene i denne superfamilien er visuell ørebrusk og evnen til å vende baklemmene innunder kroppen og bruke dem til å gå med på land og fast is.
Artene bruker i stor grad framluffene til å skape framdrift i vann, i motsetning til arter i selfamilien (Phocidae) som i større grad bruker de bakre svømmeføttene gjennom buktende bevegelser med bakkroppen.
Avkommet har også langsommere tilvekst enn arter i selfamilien, noe som kan skyldes at kuenes morsmelk typisk er mindre fettrik enn hos kuer i selfamilien.
== Fylogeni ==
Kladogrammet over viser slektskapet mellom ulike pinnipedier.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Otarioidea hos Fossilworks
Otarioidea – detaljert informasjon på Wikispecies | * hvalrossfamilien | 3,568 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Adiabene | 2023-02-04 | Adiabene | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Mesopotamia', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2020-05', 'Kategori:Tidligere land i Asia', 'Kategori:Tidligere monarki i Asia', 'Kategori:Usorterte stubber'] | Adiabene (fra gammelgresk: Ἀδιαβηνή, Adiabene, i seg selv avledet fra gammelsyrisk: ܚܕܝܐܒ, Ḥaḏy’aḇ eller Ḥḏay’aḇ, gammelpersisk: Nodshirakan, armensk: Նոր Շիրական, Nor Shirakan) var et oldtidskongedømme i Assyria i tiden 15–116. med hovedstad i Arbela (dagens Arbil i Irak).
Dets herskere konverterte til jødedommen fra asjurisme (den første kjente religionen til asjurittfolket, assosiert med gammeltestamentlige Asjer av bibelforskningen) på 100-tallet e.Kr. Det er umulig å slå fast i hvilken grad folket i regionen fulgte herskernes eksempel og ble jødiske. Dronning Helena av Adiabene (død ca. 50-56 e.Kr.), kjent i jødiske kilder som Heleni HaMalka, flyttet til Jerusalem hvor hun bygde et palass for seg selv og sine sønner. I henhold til Talmud donerte hun store midler til tempelet i Jerusalem.
| Adiabene (fra gammelgresk: Ἀδιαβηνή, Adiabene, i seg selv avledet fra gammelsyrisk: ܚܕܝܐܒ, Ḥaḏy’aḇ eller Ḥḏay’aḇ, gammelpersisk: Nodshirakan, armensk: Նոր Շիրական, Nor Shirakan) var et oldtidskongedømme i Assyria i tiden 15–116. med hovedstad i Arbela (dagens Arbil i Irak).
Dets herskere konverterte til jødedommen fra asjurisme (den første kjente religionen til asjurittfolket, assosiert med gammeltestamentlige Asjer av bibelforskningen) på 100-tallet e.Kr. Det er umulig å slå fast i hvilken grad folket i regionen fulgte herskernes eksempel og ble jødiske. Dronning Helena av Adiabene (død ca. 50-56 e.Kr.), kjent i jødiske kilder som Heleni HaMalka, flyttet til Jerusalem hvor hun bygde et palass for seg selv og sine sønner. I henhold til Talmud donerte hun store midler til tempelet i Jerusalem.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Brauer, E. (1993): The Jews of Kurdistan, Wayne State University Press, Detroit.
Grayzel, Solomon (1968): A History of the Jews, New York: Mentor.
== Eksterne lenker ==
Biskoper i Adiabene
History of Aramaic, med referanser til Adiabene
Tvangskonverteringen av det jødiske samfunnet i Persia og begynnelsen på kurderne
«Assyria» hos Livius.org
«Arbela» hos Livius.org | Adiabene (fra gammelgresk: Ἀδιαβηνή, Adiabene, i seg selv avledet fra gammelsyrisk: ܚܕܝܐܒ, Ḥaḏy’aḇ eller Ḥḏay’aḇ, gammelpersisk: Nodshirakan, Frye, Richard Nelson (1984): The history of ancient Iran, bind 3, del 7, s. 222 armensk: Նոր Շիրական, Nor Shirakan) var et oldtidskongedømme i Assyria i tiden 15–116. | 3,569 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vannledning | 2023-02-04 | Vannledning | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Teknologi', 'Kategori:VVS', 'Kategori:Vannforsyning'] | Vannrør eller vannledninger er rør til transport av vann i ledningsnett eller i husstander. Rent vann skal transporteres i vannledninger som skal være utført av et materiale som er korrosjonsbestandig og som ikke avgir helsefarlige stoffer til vannet og tåle trykk, ifølge norske sanitærbestemmelser. Rør til avløpsvann kalles kloakkrør, kloakkledninger, drensrør, avløpsrør eller avløpsledninger. Rør i forbindelse med varmeforsyning eller vannbåren varme (f.eks. til radiatorer eller fjernvarmeanlegg) kalles varmerør.
| Vannrør eller vannledninger er rør til transport av vann i ledningsnett eller i husstander. Rent vann skal transporteres i vannledninger som skal være utført av et materiale som er korrosjonsbestandig og som ikke avgir helsefarlige stoffer til vannet og tåle trykk, ifølge norske sanitærbestemmelser. Rør til avløpsvann kalles kloakkrør, kloakkledninger, drensrør, avløpsrør eller avløpsledninger. Rør i forbindelse med varmeforsyning eller vannbåren varme (f.eks. til radiatorer eller fjernvarmeanlegg) kalles varmerør.
== Byggeforskrifter om vannrør ==
Vannledninger i bygninger må plasseres slik at lekkasjer oppdages raskt og slik at ledningene kan repareres og byttes ut uten å gjøre skade på bygningen og føre til store bygningsmessige inngrep. For å åpne, stenge, regulere, sikre eller måle vannstrømmen benyttes armaturer.
Vannledninger må utføres slik at de ikke gir sjenerende støy, skadelige vibrasjoner eller store trykkvariasjoner. Hvis det innvendige vanntrykket i hovedledningen overskrider 60 mvs (meter vannsøyle), 600 kPa, bør det settes inn en reduksjonsventil. Et pumpeanlegg/trykkforsterkningsanlegg kan avhjelpe for lavt vanntrykk.
== Materiale ==
Materiale varierer etter bruksområde. Vannledninger består i dag oftest av plast, polyetylen (PE), polyetylenklorid (PVC) og stål. Enkelte steder finnes rør av det asbestholdige eldre materialet eternit. Avløpsrør produseres ofte i sement.
I husstander finnes ofte installationer av kryssbundet polyethylen (PEX), messing og rustfritt stål.
=== Historie: Bly som materiale ===
Gjennom mange århundrer var bly det foretrukne materiale for vannledninger. Årsaken var at bly var lett å forme og tilpasse. Bly er giftig. Dette førte til bly-relaterte helseproblemer i årene før de helsemessige farene ved inntak av bly ble fullt ut forstått. Blant problemene var dødfødsler og høy forekomst av spedbarnsdødelighet. Vannrør av bly var fortsatt i vanlig bruk mange steder i begynnelsen av 1900-tallet og er fortsatt i mange husholdninger. Dette ble til dels utbedret ved legeringer med tinn og andre mindre giftige metaller.
I Norge ble vannledninger ofte laget av tre, som førte til at vannledningene hadde kort levetid.
== Se også ==
Akvedukt
Vannforsyning
Vannforurensning
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Utskifting av vannledning - Rehabilitering
Utskiftning med blokkering og trekk | Vannrør eller vannledninger er rør til transport av vann i ledningsnett eller i husstander. Rent vann skal transporteres i vannledninger som skal være utført av et materiale som er korrosjonsbestandig og som ikke avgir helsefarlige stoffer til vannet og tåle trykk, ifølge norske sanitærbestemmelserNormalreglement for sanitæranlegg, Administrative bestemmelser med kommentarer, 4. | 3,570 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Svinehickory | 2023-02-04 | Svinehickory | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Valnøttfamilien', 'Kategori:Østlige Canadas trær'] | Svinehickory (Carya glabra) er et løvfellende tre i valnøttfamilien. Den blir opptil 30 m høy og har grå bark, som er glatt, furete eller avflassende. Bladene er finnete og 20–60 cm lange. Det er som regel 5 eller 7 tannete småblad.
Arten er vanlig, men aldri tallrik i blandingsskogene av eik og hickory i det østlige Nord-Amerika. Utbredelsen strekker seg fra Massachusetts og det sørvestlige hjørnet av New Hampshire vestover gjennom sørlige Vermont og aller sørligste Ontario til sentrale Michigan og Illinois, sørover gjennom sørøstlige Iowa, Missouri og Arkansas til Louisiana og deler av Øst-Texas. Arten vokser østover gjennom Louisiana og langs gulfkysten i Mississippi og Alabama inn i sentrale Florida. Den er best utviklet i nedre del av Ohio-dalen og er den vanligste hickoryarten i Appalachene.
| Svinehickory (Carya glabra) er et løvfellende tre i valnøttfamilien. Den blir opptil 30 m høy og har grå bark, som er glatt, furete eller avflassende. Bladene er finnete og 20–60 cm lange. Det er som regel 5 eller 7 tannete småblad.
Arten er vanlig, men aldri tallrik i blandingsskogene av eik og hickory i det østlige Nord-Amerika. Utbredelsen strekker seg fra Massachusetts og det sørvestlige hjørnet av New Hampshire vestover gjennom sørlige Vermont og aller sørligste Ontario til sentrale Michigan og Illinois, sørover gjennom sørøstlige Iowa, Missouri og Arkansas til Louisiana og deler av Øst-Texas. Arten vokser østover gjennom Louisiana og langs gulfkysten i Mississippi og Alabama inn i sentrale Florida. Den er best utviklet i nedre del av Ohio-dalen og er den vanligste hickoryarten i Appalachene.
== Litteratur ==
A. Mitchell, oversatt av I. Gjærevoll (1977). Trær i skog og hage. Tiden. s. 198. ISBN 82-10-01282-7.
«Carya glabra». Flora of North America. Besøkt 25. april 2015.
G.W. Smalley. «Sweet Pignut Hickory». Silvics of North America. Besøkt 25. april 2015.
== Eksterne lenker ==
(en) Svinehickory i Encyclopedia of Life
(en) Svinehickory i Global Biodiversity Information Facility
(en) Svinehickory hos ITIS
(en) Svinehickory hos NCBI
(en) Svinehickory hos The International Plant Names Index
(en) Svinehickory hos Tropicos
(en) Kategori:Carya glabra – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Carya glabra – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Carya glabra – detaljert informasjon på Wikispecies | Svinehickory (Carya glabra) er et løvfellende tre i valnøttfamilien. Den blir opptil 30 m høy og har grå bark, som er glatt, furete eller avflassende. | 3,571 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%85by | 2023-02-04 | Åby | ['Kategori:Pekere'] | Åby kan være:
Åby (Bamble), grend i Bamble kommune
Åby (Aarhus), forstad til Århus, tidligere dansk kommune.
Åby (Småland), svensk tettsted i Växjö kommune i Kronobergs län i Småland.
Åby (Östergötland), svensk tettsted i Norrköping kommune i Östergötlands län i Östergötland. | Åby kan være:
Åby (Bamble), grend i Bamble kommune
Åby (Aarhus), forstad til Århus, tidligere dansk kommune.
Åby (Småland), svensk tettsted i Växjö kommune i Kronobergs län i Småland.
Åby (Östergötland), svensk tettsted i Norrköping kommune i Östergötlands län i Östergötland. | Åby kan være: | 3,572 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lagan | 2023-02-04 | Lagan | ['Kategori:Pekere'] | Lagan kan være
Lagan (Nord-Irland) - elv i Nord-Irland
Lagan (elv) - elv i Sør-Sverige
Lagan (by) - by i republikken Kalmykia i Russland
Lagan (tettsted) - tettsted i Småland i Sverige | Lagan kan være
Lagan (Nord-Irland) - elv i Nord-Irland
Lagan (elv) - elv i Sør-Sverige
Lagan (by) - by i republikken Kalmykia i Russland
Lagan (tettsted) - tettsted i Småland i Sverige | Lagan kan være | 3,573 |
https://no.wikipedia.org/wiki/NaturalNews | 2023-02-04 | NaturalNews | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Konspirasjonsteorier', 'Kategori:Nettsteder i USA'] | NaturalNews er et nettsted grunnlagt av Mike Adams, og som drives fra Texas i USA.
Nettstedet fokuserer i hovedsak på salg av kosttilskudd og promotering av alternativ behandling, men forfekter også et bredt spekter av konspirasjonsteorier. Nettstedet besøkes av ca. 7 millioner unike brukere hver måned.Blant påstander og konspirasjonsteorier som formidles av NaturalNews finner vi:
Ebola kan kureres med homeopatiske remedier
Hiv-viruset forårsaker ikke aids
Amerikanske myndigheter stod bak terrorangrepet 11. september 2001
Vaksiner forårsaker autisme
Søtningsstoffet aspartam er helseskadelig i doser godkjent av helsemyndighetene
Menneskeskapt global oppvarming er en myte Mike Adams har på NaturalNews oppfordret til drap på personer som fremmer bruk av genmanipulerte organismer i matproduksjon. Han har også sammenlignet journalister som formidler GMO-bransjens synspunkter med nazistenes propagandaapparat.NaturalNews ble i 2011 kåret til det verste anti-vitenskapelige nettstedet av den amerikanske kringkastingsnettstedet Skeptoid.Søkemotoren Google fjernet i 2017 NaturalNews fra sine søketreff, og i 2018 stengte også YouTube kontoen til Mike Adams.
| NaturalNews er et nettsted grunnlagt av Mike Adams, og som drives fra Texas i USA.
Nettstedet fokuserer i hovedsak på salg av kosttilskudd og promotering av alternativ behandling, men forfekter også et bredt spekter av konspirasjonsteorier. Nettstedet besøkes av ca. 7 millioner unike brukere hver måned.Blant påstander og konspirasjonsteorier som formidles av NaturalNews finner vi:
Ebola kan kureres med homeopatiske remedier
Hiv-viruset forårsaker ikke aids
Amerikanske myndigheter stod bak terrorangrepet 11. september 2001
Vaksiner forårsaker autisme
Søtningsstoffet aspartam er helseskadelig i doser godkjent av helsemyndighetene
Menneskeskapt global oppvarming er en myte Mike Adams har på NaturalNews oppfordret til drap på personer som fremmer bruk av genmanipulerte organismer i matproduksjon. Han har også sammenlignet journalister som formidler GMO-bransjens synspunkter med nazistenes propagandaapparat.NaturalNews ble i 2011 kåret til det verste anti-vitenskapelige nettstedet av den amerikanske kringkastingsnettstedet Skeptoid.Søkemotoren Google fjernet i 2017 NaturalNews fra sine søketreff, og i 2018 stengte også YouTube kontoen til Mike Adams.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Natural News – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | NaturalNews er et nettsted grunnlagt av Mike Adams, og som drives fra Texas i USA. | 3,574 |
https://no.wikipedia.org/wiki/S%C3%BCkr%C3%BC_Kaya | 2023-02-04 | Sükrü Kaya | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 10. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1959', 'Kategori:Fødsler 9. mars', 'Kategori:Fødsler i 1882', 'Kategori:Fødsler i 1883', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Oversettere', 'Kategori:Personer fra Kos', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyrkiske borgermestere', 'Kategori:Tyrkiske politikere'] | Şükrü Kaya (født 1882 i İstanköy i Det osmanske rike (nå Kos/Hellas), død 10. januar 1959 i İstanbul) var en osmansk embedsmann og tyrkisk politiker. I 1915–1916 var han med på å administrere forfølgelsen av armenerne.
Han var innenriksminister i mange år, og også utenriksminister.
| Şükrü Kaya (født 1882 i İstanköy i Det osmanske rike (nå Kos/Hellas), død 10. januar 1959 i İstanbul) var en osmansk embedsmann og tyrkisk politiker. I 1915–1916 var han med på å administrere forfølgelsen av armenerne.
Han var innenriksminister i mange år, og også utenriksminister.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Han gikk på folkeskole og middelskole i İstanköy (nå Kos). Gymnasiet tok han i Midilli (nå Lésvos). Senere fortsatte han på Galatasaray Sultanisi. I 1908 absolverte Kaya rettsskolen og dro til Paris. Der tok han videreutdannelse i rettsvitenskap, og vendte så tilbake til Tyrkia.
=== Karriere ===
Han begynte som sekretær i det osmanske utenriksministerium. Senere ble han forvaltningsinspektør og generaldirektør for aşirets (stammer) og migranter. Kaya virket som forvaltningsdirektør i Anatolia og senere i Irak. Dette forvaltningsorganet hadde hovedansvaret for å organiserer deportasjoner under det som senere er blitt kjent som folkemordet på armenerne.
I september 1915 ble Kaya sendt til Aleppo, som var en viktig mellomstasjon langs noen av deportasjonsrutene inn mot Den syriske ørken.
Şükrü ble også satt til å administrere konsentrasjonsleirene i Syria for armenske forviste. For å håndtere den store tilstrømning av armenere hit, bestemte Şükrü at et visst antall armenere skulle las i fred. Men når dette antallet ble overskredet, skulle de evakueres fra leirene for deretter å drepes. Şükrü ytret seg slik:
Den endelige løsning er termineringen av den armenske rase. De stadige sammenstøtene mellom armenere og muslimer har nå kommet til sitt siste stadium. Den svakere part vil bli knust.Deretter lot han arbeidet hvile, og dro til İzmir. For en tid var han lærer ved Buca Sultanisi. Etter Mudros-våpenhvilen virket Kaya i İzmir «Selskapet for forsvar og rettigheter»s utenriksavdeling. Grunnet denne virksomhet ble han arrestert av den britiske okkupasjonsmakt og innesperret i Bekirağafengselet i Istanbul. Etter at britene okkuperte Istanbul ble han skipet ut til Malta. Derfra klarte han å flykte til det europeiske fastland.
Etter en tid i Italia og Tyskland kom Kaya seg til Anatolia og deltok i den tyrkiske frigjøringskrig.
Han var rådgiver for den tyrkiske delegasjon under den første Lausanne-konferansen. Mens han fortsatt oppholdt seg i Lausanne, ble han valgt til borgermester i İzmir.
Kaya var i den store tyrkiske nasjonalforsamlings II. legislaturperiode representant for provinsen Menteşe. I III., IV. og V. legislaturperiode representerte han provinsen Muğla.
I İsmet Paşas regjering var han landbruksminister. I Fethi Beys regjering ble han utenriksminister.Etter at regjeringen fratrådte, mistet han sin post.
I den 4. İnönü-regjering ble Kaya innenriksminister, og i alle regjeringer fra 1927 til 1938 var han innenriksminister. Kaya var også generalsekretær for Cumhuriyet Halk Partisi.
Etter Atatürks død ble İsmet İnönü valgt til landets president. İsmet İnönü forlangte av ministerpresident Celâl Bayar at innenriksminister Şükrü Kaya og utenriksminister Tevfik Rüştü Aras skulle tre tilbake. Dermed måtte Kaya i november 1938 forlate sin regjeringspost.
Ved siden av politikken drev Kaya også på med oversettelser. Han skrev også en spalte for avisen Cumhuriyet.
== Verker oversatt av Kaya ==
Daniel Defoe: Robinson Crusoe (1923: «Robinson Crusoe»)
Henri Béraud: Le Martyre de l'obèse (1924: «Şişko»)
Charles Rist og Charles Gide: Histoire des doctrines économiques depuis les physiocrates jusqu'à nos jours (1927: «Fizyokratlardan Günümüze Kadar iktisadi mezhepler tarihi»)
Albert Mathiez: La Révolution française (1950: «Fransız İhtilali»)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Şükrü Kaya – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Şükrü Kaya (født 1882 i İstanköy i Det osmanske rike (nå Kos/Hellas), død 10. januar 1959 i İstanbul) var en osmansk embedsmann og tyrkisk politiker. | 3,575 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Buettikeria | 2023-02-04 | Buettikeria | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1998', 'Kategori:Oldenborrer'] | Buettikeria er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
| Buettikeria er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
== Utseende ==
Små (7-8 millimeter), avlange, blanke, gulaktig brune oldenborrer. "Snuten" (clypeus) er forholdsvis lang med to butte tenner i spissen. Antennene er ti-leddete med en fem-leddet vifte. Pronotum har rundede til nesten rette sider. Beina er svært kraftige, leggene nærmest trekantede.
== Utbredelse ==
Slekten er kjent fra Saudi-Arabia og de De forente arabiske emirater.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, (Melolonthinae) Samouelle, 1819
Tanyproctini (eventuelt Pachydeminae)
Slekten Buettikeria Sabatinelli & Pontuale, 1998
Buettikeria echinocephala Bikolajev, 2003
Buettikeria graingeri Sabatinelli & Pontuale, 1998
== Kilder ==
hannetons.fr - beskrivelse av slekten (på fransk)
== Eksterne lenker ==
(en) Buettikeria i Global Biodiversity Information Facility
(en) Buettikeria hos NCBI
Buettikeria – detaljert informasjon på Wikispecies | Buettikeria er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). | 3,576 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Castelnauphylla | 2023-02-04 | Castelnauphylla | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1999', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Sør-Afrikas insekter'] | Castelnauphylla er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
| Castelnauphylla er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
== Utseende ==
En middelsstor (20 millimeter), oval oldenborre. Forkroppen er kraftig hårete. Antennen er ti-leddete med en tre-leddet vifte av lange blader.
== Utbredelse ==
Arten er beskrevet fra Sør-Afrika.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, (Melolonthinae) Samouelle, 1819
Stammen Tanyproctini Erichson, 1847 (eventuelt Pachydeminae)
Slekten Castelnauphylla Lacroix, 1999
Castelnauphylla ovata Lacroix, 1999
== Kilder ==
hannetons.fr - beskrivelse av slekten (på fransk)
== Eksterne lenker ==
(en) Castelnauphylla i Global Biodiversity Information Facility
Castelnauphylla ovata – detaljert informasjon på Wikispecies | Castelnauphylla er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). | 3,577 |
https://no.wikipedia.org/wiki/L%C3%A6rertetthet | 2023-02-04 | Lærertetthet | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Utdanning i Norge', 'Kategori:Utdanningsterminologi'] | Lærertetthet er et forholdstall mellom antall elever per lærer. Lærertetthet brukes som mål for gjennomsnittlig klasse- eller gruppestørrelse. Begrepet benyttes gjerne i skoleadministrasjon, statistikk, pedagogisk forskning og utdanningspolitikk.
| Lærertetthet er et forholdstall mellom antall elever per lærer. Lærertetthet brukes som mål for gjennomsnittlig klasse- eller gruppestørrelse. Begrepet benyttes gjerne i skoleadministrasjon, statistikk, pedagogisk forskning og utdanningspolitikk.
== Måling av lærertetthet ==
Det vanligste målet på lærertettet er gruppestørrelse. Det vil si forholdet mellom elevtimer og lærertimer:
I Norge publiseres gjerne statistikk for lærertetthet gjennom tall for «gruppestørrelse 2». Det gir en indikasjon på elever per lærer i ordinær undervisning uten å ta med spesialundervisning eller særskilt norsk.Gruppestørrelse 2 er definert som forholdet mellom elevtimer minus timer til spesialundervisning og særskilt norskopplæring, og ordinære undervisningstimer pluss oppdeling til samiske språkalternativer.
== Lærertetthet og læringseffekt ==
Et ofte debattert spørsmål i skoleforskning og utdanningspolitikk er i hvilken grad redusert klassestørrelse bidrar til at elevene lærer mer. Ifølge den newzeelandske skoleforskeren John Hattie har reduksjon i klassestørrelse liten effekt på læringsutbytte sammenlignet med andre tiltak. En analyse av registerdata fra Statistisk sentralbyrå fra 2017 konkluderte med at klassestørrelse hadde liten innvirkning. men dette er omdiskutert.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Utdanningsdirektoratet Hva vet vi om lærertetthet? Tall og forskning 1/2017 | Lærertetthet er et forholdstall mellom antall elever per lærer. Lærertetthet brukes som mål for gjennomsnittlig klasse- eller gruppestørrelse. | 3,578 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Perrindema | 2023-02-04 | Perrindema | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1997', 'Kategori:Mosambiks insekter', 'Kategori:Oldenborrer'] | Perrindema er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
| Perrindema er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
== Utseende ==
En middelsstor (17 millimeter), avlang oldenborre. Forkroppen er sterkt hårete. "Snuten" (clypeus) har buet, opphøyd forrand. Pronotum har rundede sider og er omtrent så bredt som de parallellsidige dekkvingene. Antennene er ti-leddete med en tre-leddet vifte av ganske lange blader.
== Utbredelse ==
Arten lever i Mosambik.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, (Melolonthinae) Samouelle, 1819
Stammen Tanyproctini Erichson, 1847 (eventuelt Pachydeminae)
Slekten Perrindema Lacroix, 1997
Perrindema ibiense Lacroix, 1997
== Kilder ==
hannetons.fr - beskrivelse av slekten (på fransk)
== Eksterne lenker ==
(en) Perrindema i Global Biodiversity Information Facility
Perrindema ibiense – detaljert informasjon på Wikispecies | Perrindema er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). | 3,579 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Clomecyra | 2023-02-04 | Clomecyra | ['Kategori:Afrikas insekter', 'Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1999', 'Kategori:Oldenborrer'] | Clomecyra er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
| Clomecyra er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
== Utseende ==
Middelsstore, avlange oldenborrer. Hode og dekkvinger er svartbrune, pronotum rødbrunt. Antennene er ti-leddet med en vifte av tre nokså korte blader. "Snuten" (clypeus) er litt tilspisset oval. Pronotum har rundede sider og er omtrent så bredt som de parallellsidige dekkvingene.
== Utbredelse ==
Slekten er kjent fra Sør-Afrika og Mosambik.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, (Melolonthinae) Samouelle, 1819
Stammen Tanyproctini Erichson, 1847 (eventuelt Pachydeminae)
Slekten Clomecyra Lacroix, 1999
Clomecyra ballerioi Lacroix, 2002
Clomecyra rikatlensis (Péringuey, 1904)
== Kilder ==
hannetons.fr - beskrivelse av slekten (på fransk)
== Eksterne lenker ==
(en) Clomecyra i Global Biodiversity Information Facility
Clomecyra – detaljert informasjon på Wikispecies | Clomecyra er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). | 3,580 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jordskjelvet_i_Nepal_i_april_2015 | 2023-02-04 | Jordskjelvet i Nepal i april 2015 | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Jordskjelv i 2015', 'Kategori:Jordskjelv i Nepal'] | Denne artikkelen omhandler jordskjelvet som rammet Nepal 25. april 2015. For det kraftige etterskjelvet som kom 12. mai 2015, se Jordskjelvet i Nepal i mai 2015.Jordskjelvet i Nepal i april 2015 var et jordskjelv med momentmagnitude 7,8 som inntraff 25. april 2015 klokken 06.12 UTC±0 (11.57 nepaltid). Jordskjelvet hadde sitt episenter cirka 29 km øst-sørøst av Lamjung i Nepal, og hyposenteret lå på cirka 15 km dybde. Det er det kraftigste jordskjelvet i Nepal siden 1934, og per 3. mai var 7 040 mennesker bekreftet omkommet og mer enn dobbelt så mange skadet.Skjelvet utløste et sneskred på Mount Everest som drepte minst 19 personer, mer enn sneskredet i 2014 og dermed den dødeligste dagen på fjellet noensinne.
| Denne artikkelen omhandler jordskjelvet som rammet Nepal 25. april 2015. For det kraftige etterskjelvet som kom 12. mai 2015, se Jordskjelvet i Nepal i mai 2015.Jordskjelvet i Nepal i april 2015 var et jordskjelv med momentmagnitude 7,8 som inntraff 25. april 2015 klokken 06.12 UTC±0 (11.57 nepaltid). Jordskjelvet hadde sitt episenter cirka 29 km øst-sørøst av Lamjung i Nepal, og hyposenteret lå på cirka 15 km dybde. Det er det kraftigste jordskjelvet i Nepal siden 1934, og per 3. mai var 7 040 mennesker bekreftet omkommet og mer enn dobbelt så mange skadet.Skjelvet utløste et sneskred på Mount Everest som drepte minst 19 personer, mer enn sneskredet i 2014 og dermed den dødeligste dagen på fjellet noensinne.
== Materielle ødeleggelser ==
Jordskjelvet rammet en rekke sentrale kulturminner og turistattraksjoner i Katmandudalen hardt. Blant stedene som ble alvorlig skadet eller jevnet med jorden er Durbar-plassene i Katmandu, Bhaktapur og Lalitpur, med tvillingpagodene Shiva og Narayan, som alle står oppført på UNESCOs verdensarvliste, samt mer enn 50 pagoder, templer og palasser. Andre verdensarvsteder, slik som det nesten 62 meter høye Dharahara-tårnet, kollapset, mens Boudhanath-stupaen, Pashupatinath-tempelet og det buddhistiske tempelet på Swayambhunath alle fikk mindre skader.
== Bilder ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) 2015 Nepal earthquake – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
USGS Earthquake Hazards Program – United States Geological Survey (engelsk)
National Seismological Centre – Nepals offisielle nettside for jordskjelv (engelsk)
Deadly earthquake Nepal Arkivert 24. desember 2018 hos Wayback Machine. – Earthquake Report (engelsk)
Video av snøskredet ved Everest Base Camp etter jordskjelvet – BDVid (engelsk) | | omkomne = 7 040+ | 3,581 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Finlands_luftfartsmuseum | 2023-02-04 | Finlands luftfartsmuseum | ['Kategori:1972 i Finland', 'Kategori:24°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor plassering hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Byggverk i Nyland', 'Kategori:Luftfartsmuseer', 'Kategori:Museer etablert i 1972', 'Kategori:Museer i Finland', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Vanda'] | Finands luftfartsmuseum (finsk: Suomen ilmailumuseo) er et spesialmuseum for fly og luftfart. Det ligger nær Helsingfors-Vanda lufthavn i Skattmans i Vanda, Finland.
| Finands luftfartsmuseum (finsk: Suomen ilmailumuseo) er et spesialmuseum for fly og luftfart. Det ligger nær Helsingfors-Vanda lufthavn i Skattmans i Vanda, Finland.
== Historie ==
Organisasjonen bak museet, luftfartsmuseumsforeningen (finsk: Ilmailumuseoyhdistys ry) ble etablert 4. desember 1969. Museet ble åpnet i 1972, opprinnelig plassert i kjellerlokalene til terminalbygningen til Helsingfors-Vanda lufthavn, men kunne flytte til egne fasiliteter i 1981. Museet er under stadig ekspansjon med tilfang av nye objekter. Det omfatter i dag en egen kontorfløy, laboratorium, bibliotek, arkiv og et auditorium for 200 besøkende.
== Utstillinger ==
Det finnes bortimot 7 000 objekter i museets samlinger, et bibliotek med 16 000 bøker, 160 000 tidsskrifter og mindre trykksaker om luftfart. Et stort antall servicemanualer for ulike flytyper.
Museet har for tiden 72 fly til utstilling. Noen er unike, som for eksempel det finskbygde Karhumäki Karhu 48B og det lisensbygde franske Caudron C.60
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(fi) Offisielt nettsted
(en) Offisielt nettsted
(en) Finnish Aviation Museum – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Suomen ilmailumuseo – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Finands luftfartsmuseum (finsk: Suomen ilmailumuseo) er et spesialmuseum for fly og luftfart. Det ligger nær Helsingfors-Vanda lufthavn i Skattmans i Vanda, Finland. | 3,582 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dechambrophylla | 2023-02-04 | Dechambrophylla | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1999', 'Kategori:Oldenborrer'] | Dechambrophylla er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
| Dechambrophylla er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
== Utseende ==
Middelsstore til nokså store (16-24 millimeter), avlange, lyst brunlige oldenborrer. Forkroppen er tett hårete. Dekkvingene har tre svake lengderibber. "Snuten" (clypeus) er mer eller mindre avrundet. Antennene er ti-leddete, med en vifte av tre svært lange blader.
== Utbredelse ==
Slekten finnes i det nordlige Kenya, trolig også i Somalia.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, (Melolonthinae) Samouelle, 1819
Stammen Tanyproctini Erichson, 1847 (eventuelt Pachydeminae)
Slekten Dechambrophylla Lacroix, 1999
Dechambrophylla longiclava Lacroix, 1999
Dechambrophylla werneri Lacroix, 2001
== Kilder ==
hannetons.fr - beskrivelse av slekten (på fransk)
== Eksterne lenker ==
(en) Dechambrophylla i Global Biodiversity Information Facility
Dechambrophylla – detaljert informasjon på Wikispecies | Dechambrophylla er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). | 3,583 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Limepomera | 2023-02-04 | Limepomera | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1946', 'Kategori:Oldenborrer'] | Limepomera er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
| Limepomera er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
== Utseende ==
En middelsstor, avlang, blank, mørkbrun oldenborre. Forkroppen er tett hårete. "Snuten" (clypeus) er kort og avrundet. Pronotum har rundede sider og er nesten så langt som bredt.
== Utbredelse ==
Arten er kjent fra Kongo.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, (Melolonthinae) Samouelle, 1819
Stammen Tanyproctini Erichson, 1847 (eventuelt Pachydeminae)
Slekten Limepomera Lacroix, 1999
Limepomera quadridens (Burgeon, 1946)
== Kilder ==
hannetons.fr - beskrivelse av slekten (på fransk)
== Eksterne lenker ==
(en) Limepomera i Global Biodiversity Information Facility
Limepomera quadridens – detaljert informasjon på Wikispecies | Limepomera er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). | 3,584 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Palacephala | 2023-02-04 | Palacephala | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1999', 'Kategori:Oldenborrer'] | Palacephala er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
| Palacephala er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
== Utseende ==
Middelsstore, avlange, blanke, brunsvarte oldenborrer. Forkroppen er tett kledt med lyse hår. Antennene er ti-leddete med en tre-leddet vifte av lange blader. Pronotum har rundede sider, dekkvingene er parallellsidige.
== Utbredelse ==
Artene lever i Mosambik.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, (Melolonthinae) Samouelle, 1819
Stammen Tanyproctini Erichson, 1847 (eventuelt Pachydeminae)
Slekten Palacephala Lacroix, 1999
Palacephala erichsoni (Klug, 1855)
Palacephala laeviplagiata (Kolbe, 1897)
== Kilder ==
hannetons.fr - beskrivelse av slekten (på fransk)
== Eksterne lenker ==
(en) Palacephala i Global Biodiversity Information Facility
Palacephala – detaljert informasjon på Wikispecies | Palacephala er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). | 3,585 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Prokur%C3%B8r | 2023-02-04 | Prokurør | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Rettshistorie', 'Kategori:Titler'] | Prokurør (av fransk procureur) er i prinsippet det samme som prokurator, men ble særlig brukt som betegnelse for visse embedssakførere – det vil si de som var fast ansatt til å ivareta visse offentlige saker – eller som overhode for visse embedsmenn, særlig for offentlige anklagere i straffeprosessen. Tittelen er i dag historisk og anvendes verken i Danmark eller Norge.
| Prokurør (av fransk procureur) er i prinsippet det samme som prokurator, men ble særlig brukt som betegnelse for visse embedssakførere – det vil si de som var fast ansatt til å ivareta visse offentlige saker – eller som overhode for visse embedsmenn, særlig for offentlige anklagere i straffeprosessen. Tittelen er i dag historisk og anvendes verken i Danmark eller Norge.
== Se også ==
Generalprokurør | Prokurør (av fransk procureur) er i prinsippet det samme som prokurator, men ble særlig brukt som betegnelse for visse embedssakførere – det vil si de som var fast ansatt til å ivareta visse offentlige saker – eller som overhode for visse embedsmenn, særlig for offentlige anklagere i straffeprosessen. Tittelen er i dag historisk og anvendes verken i Danmark eller Norge. | 3,586 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fran%C3%A7ois_Duval_(komponist) | 2023-02-04 | François Duval (komponist) | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Barokkomponister', 'Kategori:Dødsfall 27. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1728', 'Kategori:Franske komponister', 'Kategori:Fødsler i 1672', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | François Duval (1672/1673 – 1728) var en fransk fiolinist og barokk-komponist.
| François Duval (1672/1673 – 1728) var en fransk fiolinist og barokk-komponist.
== Liv og virke ==
François Duval var sønn av en parisisk dansemester med samme navn, som medvirket som danser under Lullys operaoppføringer. I koppskattfortegnelsene fra 1695 er faren oppført i 1. skatteklasse, noe som tyder på en opphøyd sosial og økonomisk posisjon.
Den tidligste kjente komposisjonen til Duval, Air nouveau, ble publisert i tidsskriftet Mercure Galant 1699. Senest fra 1704 fikk han privilegium på publikasjon av sine verk og sto i tjeneste hos hertug Filip II av Orléans. Duval dediserte sine fiolinsonater op. 1 til hertugen, dette er den første franske publikasjonen av fiolinsonater i italiensk stil, ett år før Jean-Féry Rebels Pieces pour le violon. Duval tok i bruk fiolinspesifikke spilleteknikker som var blitt kjent i Frankrike gjennom Arcangelo Corellis sonatesamling op. 5 (1700). En annen av Duvals tjenesteherrer var hertugen av Noailles; til ham dediserte han triosonater op. 2.
de Noailles lot Duval spille for kong Ludvig XIV, og Duval dediserte sonatesamlingen op. 3 til kongen. Fra nå av medvirket Duval under François Couperins Concerts royaux, sammen med Couperin (cembalo), Hilaire Verloge (gambe), André Danican Philidor (obo) og Pierre Dubois (fagott).Duval ble medlem av Vingt-quatre Violons du Roy i 1714. Johann Adam Birkenstock regnes som Duvals mest framsående elev.
== Verk ==
Duvals første sonater er komponert i italiensk stil, og røper at han hadde kjennskap til Arcangelo Corellis verk. Den hyppige bruken av dobbeltgrep og spill i høye posisjoner viser at han var en dyktig fiolinist. Med sine verk ryddet Duval veien for yngre komponister som Jean-Marie Leclair. Duvals sonater er skrevet dels i kirkesonatestil, dels på suiteform.
== Publiserte verk ==
Premier Livre de sonates et autres pièces pour le violon et basse (1704)
Second Livre à trois parties, sonates pour 2 violons et la basse (1706)
Troisième Livre de sonates pour violon et la basse (1707)
Quatrième Livre de sonates (1708)
Cinqième Livre de sonates à violon seul et la basse (1715)
Amusements pour la chambre, à violon seul et la basse (1718)
Les idées musiciènnes, sonates pour violon seul et la basse (1720)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Duvals verk i Bibliothèque nationale de Frances digitalarkiv «Gallica» | François Duval (1672/1673 – 1728) var en fransk fiolinist og barokk-komponist. | 3,587 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Asiactenius | 2023-02-04 | Asiactenius | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 2000', 'Kategori:Oldenborrer'] | Asiactenius er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
| Asiactenius er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
== Utseende ==
Små (7,5-10 millimeter), svartaktige oldenborrer. "Snuten" (clypeus) er avrundet trapesformet, noe innbuktet i midten. Antennene består av ti ledd, de fem ytterste danner en vifte med korte blader. Det er stor forskjell på kjønnene, hunnene er mye bredere enn hannene.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt i Sentral-Asia (Afghanistan, Turkmenistan og Usbekistan).
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, (Melolonthinae) Samouelle, 1819
Tanyproctini (eventuelt Pachydeminae)
Slekten Asiactenius Nikolajev, 2000
Asiactenius afghanus Nikolajev, 2000
Asiactenius mirabilis Nikolajev, 2000
Asiactenius reitteri (Medvedev, 1952)
Asiactenius tekkensis (Reitter, 1889)
Asiactenius tokgajevi (Medvedev, 1962)
== Kilder ==
hannetons.fr - beskrivelse av slekten (på fransk)
== Eksterne lenker ==
(en) Asiactenius i Global Biodiversity Information Facility
Asiactenius – detaljert informasjon på Wikispecies | Asiactenius er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). | 3,588 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lacroixidema | 2023-02-04 | Lacroixidema | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 2000', 'Kategori:Oldenborrer'] | Lacroixidema er en liten slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
| Lacroixidema er en liten slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
== Utseende ==
Små til middelsstore (8,5-15 millimeter) oldenborrer. "Snuten" (clypeus) er tydelig innbuktet i spissen. Antennene er ni-leddete med en fem-leddet vifte av lange blader. Hode og pronotum er blanke, dekkvingene fløyelsaktige og hårete.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt i Thailand og Myanmar.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, (Melolonthinae) Samouelle, 1819
Tanyproctini (eventuelt Pachydeminae)
Slekten Lacroixidema Keith, 2000
Lacroixidema krali Keith, 2002
Lacroixidema merkli Keith, 2002
Lacroixidema poggii Keith, 2000
== Kilder ==
hannetons.fr - beskrivelse av slekten (på fransk)
== Eksterne lenker ==
(en) Lacroixidema i Global Biodiversity Information Facility
Lacroixidema poggei – detaljert informasjon på Wikispecies | Lacroixidema er en liten slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). | 3,589 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Zanitanus | 2023-02-04 | Zanitanus | ['Kategori:Afrikas insekter', 'Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1919', 'Kategori:Oldenborrer'] | Zanitanus er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
| Zanitanus er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
== Utseende ==
En middelsstor (ca. 18 millimeter), avlang, noe blank, rødbrun oldenborre. Forkroppen er nokså tett hårkledt.
== Utbredelse ==
Arten er utbredt i Tanzania og Mosambik.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, (Melolonthinae) Samouelle, 1819
Stammen Tanyproctini Erichson, 1847 (eventuelt Pachydeminae)
Slekten Zanitanus Lacroix, 2001
Zanitanus lindiensis (Moser, 1919)
== Kilder ==
hannetons.fr - beskrivelse av slekten (på fransk)
== Eksterne lenker ==
(en) Zanitanus i Global Biodiversity Information Facility | Zanitanus er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). | 3,590 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Anzac_biscuit | 2023-02-04 | Anzac biscuit | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedingredienser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor opprinnelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Australsk kultur', 'Kategori:Kjeks', 'Kategori:Newzealandsk kultur'] | Anzac biscuit er en søt kjeks laget av havregryn, mel, kokosflak, sukker, smør, spaltet rørsukker, natron og kokende vann. Kjeksen er populær i Australia og New Zealand og har lenge vært assosiert med Australian and New Zealand Army Corps (ANZAC) som kjempet under første verdenskrig. Det er blitt hevdet at kjeksen ble sendt til soldater som kjempet i utlandet fordi ingrediensene hadde lang holdbarhet og kjeksen ikke ble dårlig under sjøtransporten. Idag produseres kjeksen kommersielt for detaljhandel.
| Anzac biscuit er en søt kjeks laget av havregryn, mel, kokosflak, sukker, smør, spaltet rørsukker, natron og kokende vann. Kjeksen er populær i Australia og New Zealand og har lenge vært assosiert med Australian and New Zealand Army Corps (ANZAC) som kjempet under første verdenskrig. Det er blitt hevdet at kjeksen ble sendt til soldater som kjempet i utlandet fordi ingrediensene hadde lang holdbarhet og kjeksen ikke ble dårlig under sjøtransporten. Idag produseres kjeksen kommersielt for detaljhandel.
== Referanser == | Anzac biscuit er en søt kjeks laget av havregryn, mel, kokosflak, sukker, smør, spaltet rørsukker, natron og kokende vann. Kjeksen er populær i Australia og New Zealand og har lenge vært assosiert med Australian and New Zealand Army Corps (ANZAC) som kjempet under første verdenskrig. | 3,591 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Wernerophylla | 2023-02-04 | Wernerophylla | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 2001', 'Kategori:Oldenborrer'] | Wernerophylla er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
| Wernerophylla er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
== Utseende ==
En middelsstor (ca. 15 millimeter), blank, brunsvart oldenborre. Forkroppen er tett kledt med ganske korte hår. "Snuten" (clypeus) er avrundet. Antennen er ti-leddete med en vifte av tre blader. Pronotums sider er rundede med en svak knekk på midten. Beina er middels kraftige.
== Levevis ==
== Utbredelse ==
Arten lever i Tanzania.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, (Melolonthinae) Samouelle, 1819
Stammen Tanyproctini Erichson, 1847 (eventuelt Pachydeminae)
Slekten Wernerophylla Lacroix, 2001
Wernerophylla nigra Lacroix, 2001
== Kilder ==
hannetons.fr - beskrivelse av slekten (på fransk)
== Eksterne lenker ==
(en) Wernerophylla i Global Biodiversity Information Facility | Wernerophylla er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). | 3,592 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ole_Johan_Skjelbred-Knudsen | 2023-02-04 | Ole Johan Skjelbred-Knudsen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Fødsler 2. september', 'Kategori:Fødsler i 1972', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske skuespillere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Ole Johan Skjelbred-Knudsen (født 2. september 1972) er en norsk skuespiller og regissør. Han er assosiert med Dramatikkens hus. Han har også medvirket i en rekke filmer. Han er utdannet ved Statens Teaterhøgskole (1995-1998). Han har blant annet arbeidet for Nationaltheatret, Det Norske Teatret og Trøndelag Teater.
| Ole Johan Skjelbred-Knudsen (født 2. september 1972) er en norsk skuespiller og regissør. Han er assosiert med Dramatikkens hus. Han har også medvirket i en rekke filmer. Han er utdannet ved Statens Teaterhøgskole (1995-1998). Han har blant annet arbeidet for Nationaltheatret, Det Norske Teatret og Trøndelag Teater.
== Teater ==
== Filmografi ==
== Utmerkelser ==
2015: Heddaprisen - Nominert i kategorien Beste scenetekst
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Ole Johan Skjelbred-Knutsen hos Filmweb
(en) Ole Johan Skjelbred-Knudsen på Internet Movie Database
(fr) Ole Johan Skjelbred-Knudsen på Allociné
(en) Ole Johan Skjelbred-Knudsen hos The Movie Database | Ole Johan Skjelbred-Knudsen (født 2. september 1972) er en norsk skuespiller og regissør. | 3,593 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pyronota | 2023-02-04 | Pyronota | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1835', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Pyronota er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
| Pyronota er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
== Utseende ==
Små oldenborrer (mindre enn 10 millimeter), blanke med metalliske farger.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt på New Zealand.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819
Stammen Colymbomorphini Blanchard, 1850
Slekten Pyronota Boisduval, 1835 - 10 arter
Pyronota edwardsi Sharp, 1876
Pyronota festiva (Fabricius, 1775)
Pyronota inconstans Brookes, 1926
Pyronota laeta (Fabricius, 1775)
Pyronota lugubris Sharp, 1886
Pyronota minor Given, 1952
Pyronota punctata Given, 1952
Pyronota setosa Given, 1952
Pyronota sobrina Sharp, 1876
Pyronota splendens Given, 1952
== Eksterne lenker ==
(en) Pyronota i Encyclopedia of Life
(en) Pyronota i Global Biodiversity Information Facility
(en) Kategori:Pyronota – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Pyronota – detaljert informasjon på Wikispecies | Pyronota er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). | 3,594 |
https://no.wikipedia.org/wiki/SAT | 2023-02-04 | SAT | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Etableringer i 1926', 'Kategori:Testing og testmetodikk', 'Kategori:Utdanning i USA'] | SAT (opprinnelig Scholastic Aptitude Test, senere Scholastic Assessment Test) er en standardisert adgangstest til høyere utdannelser i USA.
SAT eies, utgives og utvikles av College Board, som er en ideell organisasjon i USA. SAT ble tidligere utviklet og utgitt av Educational Testing Service, som stadig administrerer eksamen.
Testens formål er å vurdere en studerendes parathet til høyere utdannelse. SAT ble introdusert i 1926 og dens navn og skala er blitt endret adskillige ganger.
| SAT (opprinnelig Scholastic Aptitude Test, senere Scholastic Assessment Test) er en standardisert adgangstest til høyere utdannelser i USA.
SAT eies, utgives og utvikles av College Board, som er en ideell organisasjon i USA. SAT ble tidligere utviklet og utgitt av Educational Testing Service, som stadig administrerer eksamen.
Testens formål er å vurdere en studerendes parathet til høyere utdannelse. SAT ble introdusert i 1926 og dens navn og skala er blitt endret adskillige ganger.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) SAT test – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | SAT (opprinnelig Scholastic Aptitude Test, senere Scholastic Assessment Test) er en standardisert adgangstest til høyere utdannelser i USA. | 3,595 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Aliaclitopa | 2023-02-04 | Aliaclitopa | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 2003', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Zimbabwes insekter'] | Aliaclitopa er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
| Aliaclitopa er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
== Utseende ==
Middelsstore (13-16 millimeter), brede, blanke, svarte oldenborrer. Forkroppen er nokså tett hårete. "Snuten" (clypeus) er avrundet, antennene 10-leddete med en tre-leddet vifte. Beina er temmelig kraftige.
== Utbredelse ==
Slekten er bare kjent fra Zimbabwe.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, (Melolonthinae) Samouelle, 1819
Stammen Tanyproctini Erichson, 1847 (eventuelt Pachydeminae)
Slekten Aliaclitopa Lacroix, 2003
Aliaclitopa praecalva (Péringuey, 1904)
Aliaclitopa snizeki Lacroix, 2003
== Kilder ==
hannetons.fr - beskrivelse av slekten (på fransk)
== Eksterne lenker ==
(en) Aliaclitopa i Global Biodiversity Information Facility
Aliaclitopa – detaljert informasjon på Wikispecies | Aliaclitopa er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). | 3,596 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sm%C3%B8rvaln%C3%B8tt | 2023-02-04 | Smørvalnøtt | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Valnøttfamilien'] | Smørvalnøtt (Juglans cinerea) er et løvfellende tre i valnøttfamilien. Den blir 20–30 m høy og lever kort; den blir sjelden så gammel som 75 år. Barken er purpurgrå og furet. Bladene er finnete og 30–60 cm lange. Det er 11–17 tannete småblad.
Smørvalnøtt vokser i løvskog i de nordøstlige delene av Nord-Amerika. Den finnes lenger nord enn slektningen svartvalnøtt, men utbredelsene overlapper, og de to artene vokser ofte sammen. Andre treslag som den finnes sammen med, er lind, romhegg, amerikabøk, alm, canadahemlokk, hickory, eik, rødlønn, sukkerlønn, tulipantre, kvitask og gulbjørk.
Utbredelsen strekker seg fra sørøstlige New Brunswick gjennom New England unntatt nordvestlige Maine og Cape Cod. Sørgrensen for utbredelsen går igjennom nordlige New Jersey, vestlige Maryland, Virginia, Nord-Carolina, nordvestlige Sør-Carolina, nordlige Georgia, nordlige Alabama, nordlige Mississippi og Arkansas. Den finnes vestover til sentrale Iowa og sentrale Minnesota og finnes også i Wisconsin, Michigan og nordøstover inn i Ontario og Québec.
Trevirket brukes litt til møbelsnekring. Nøttene blir spist både av mennesker og dyr. Smørvalnøtt blir av og til plantet som skogstre og finnes forvillet i Danmark og Romania.
| Smørvalnøtt (Juglans cinerea) er et løvfellende tre i valnøttfamilien. Den blir 20–30 m høy og lever kort; den blir sjelden så gammel som 75 år. Barken er purpurgrå og furet. Bladene er finnete og 30–60 cm lange. Det er 11–17 tannete småblad.
Smørvalnøtt vokser i løvskog i de nordøstlige delene av Nord-Amerika. Den finnes lenger nord enn slektningen svartvalnøtt, men utbredelsene overlapper, og de to artene vokser ofte sammen. Andre treslag som den finnes sammen med, er lind, romhegg, amerikabøk, alm, canadahemlokk, hickory, eik, rødlønn, sukkerlønn, tulipantre, kvitask og gulbjørk.
Utbredelsen strekker seg fra sørøstlige New Brunswick gjennom New England unntatt nordvestlige Maine og Cape Cod. Sørgrensen for utbredelsen går igjennom nordlige New Jersey, vestlige Maryland, Virginia, Nord-Carolina, nordvestlige Sør-Carolina, nordlige Georgia, nordlige Alabama, nordlige Mississippi og Arkansas. Den finnes vestover til sentrale Iowa og sentrale Minnesota og finnes også i Wisconsin, Michigan og nordøstover inn i Ontario og Québec.
Trevirket brukes litt til møbelsnekring. Nøttene blir spist både av mennesker og dyr. Smørvalnøtt blir av og til plantet som skogstre og finnes forvillet i Danmark og Romania.
== Litteratur ==
A. Mitchell, oversatt av I. Gjærevoll (1977). Trær i skog og hage. Tiden. s. 196. ISBN 82-10-01282-7.
«Juglans cinerea». Flora of North America. Besøkt 25. april 2015.
G. Rink. «Butternut». Silvics of North America. Besøkt 25. april 2015.
«Juglans cinerea». Flora Europaea. Besøkt 4. mai 2015.
== Eksterne lenker ==
(en) Smørvalnøtt i Encyclopedia of Life
(en) Smørvalnøtt i Global Biodiversity Information Facility
(no) Smørvalnøtt hos Artsdatabanken
(sv) Smørvalnøtt hos Dyntaxa
(en) Smørvalnøtt hos ITIS
(en) Smørvalnøtt hos NCBI
(en) Smørvalnøtt hos The International Plant Names Index
(en) Smørvalnøtt hos Tropicos
(en) Kategori:Juglans cinerea – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Juglans cinerea – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Juglans cinerea – detaljert informasjon på Wikispecies | Smørvalnøtt (Juglans cinerea) er et løvfellende tre i valnøttfamilien. Den blir 20–30 m høy og lever kort; den blir sjelden så gammel som 75 år. | 3,597 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Europa_Universalis_IV | 2023-02-04 | Europa Universalis IV | ['Kategori:Artikler hvor distributør hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor plattform hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med spill-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Linux-spill', 'Kategori:MacOS-spill', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Storstrategispill', 'Kategori:Videospill fra 2013', 'Kategori:Videospill utviklet av Paradox Interactive', 'Kategori:Videospill utviklet i Sverige', 'Kategori:Windows-spill'] | Europa Universalis IV (ofte forkortet til EUIV eller EU4) er et storstrategispill i Europa Universalis-serien, utviklet av Paradox Development Studio og gitt ut av Paradox Interactive. Spillet ble sluppet ut 13. august 2013.
| Europa Universalis IV (ofte forkortet til EUIV eller EU4) er et storstrategispill i Europa Universalis-serien, utviklet av Paradox Development Studio og gitt ut av Paradox Interactive. Spillet ble sluppet ut 13. august 2013.
== Spillets omfang ==
Spillet finner sted mellom 11. november 1444 og 2. januar 1821. Spilleren kan starte spillet mellom disse to datoene som et hvilket som helst land som fantes på den tiden.
All geografien på jorden er representert, og delt opp i provinser. Man kan enten eie, ta over eller kolonisere alle provinsene, med visse unntak.
Selv om en spiller kan velge en hvilken som helst dato for å starte spillet, så har spillet visse datoer bokmerket, slik at spilleren kan starte rundt de mer interessante tidspunkter i historien. Disse tidspunktene inkluderer den franske revolusjon, oppdagelsen av Amerika og reformasjonen.
== Mottagelse ==
Europa Universalis IV fikk generelt god kritikk, med en poengsum på 87 av 100 fra Metacritic. Ingen fullstendig negative anmeldelser ble funnet Metacritic. Kritikere roste forbedringene fra Europa Universalis III, spesielt den nye grafikken. T.J. Hafer fra PC Gamer beskrev spillet som en fengslende simulering. Negativ kritikk fokuserte på generelle bugs og ting som ville være vanskelige å forstå for nye spillere. Nicholas Pellegatta sa at dette sannsynligvis vil bli ordnet i senere oppdateringer.
=== Salg ===
Per februar 2014 har Europa Universalis IV solgt over 300 000 eksemplarer. Innen juni 2014 var mer enn 700 000 eksemplarer registrert på Steam. Innen juni 2016 var over 1 million eksemplarer registrert på Steam.
== Utvidelser ==
Det har blitt laget ti utvidelser (DLC) til spillet:
Conquest of Paradise (januar 2014), koloniene fungerer som vassaller.
Wealth of Nations (mai 2014), handelskompanier, kanalbygging og dynamiske provinsnavn.
Res Publica (juli 2014), egen styreform for Nederland.
Art of War (oktober 2014), forandringer i krigføring, ny mekanikk rundt tredveårskrigen.
El Dorado (februar 2015), forandret oppdagelsesreisende, nasjonsbygger.
Common Sense (juni 2015), forandringer i provinsutviklingssystemet.
Cossacks (desember 2015), forandringer i hvordan hordene fungerer og ett nytt system for stender (Estates).
Mare Nostrum (april 2016), la til oppdrag for mariner og muligheten til å leie ut soldater.
Rights of Man (oktober 2016), nye regjeringssystemer for nasjoner og ledere for egne egenskaper.
Mandate of Heaven (april 2017), nye mekanikker for asiatiske land, spesielt Kina.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Europa Universalis IV på Steam
(en) Europa Universalis IV hos MobyGames
(en) Europa Universalis IV hos MobyGames
(en) Europa Universalis IV på Metacritic
(en) Europa Universalis IV hos Giant Bomb
(en) Europa Universalis IV hos Internet Game Database | Europa Universalis IV (ofte forkortet til EUIV eller EU4) er et storstrategispill i Europa Universalis-serien, utviklet av Paradox Development Studio og gitt ut av Paradox Interactive. Spillet ble sluppet ut 13. | 3,598 |
https://no.wikipedia.org/wiki/U.S._Agency_for_Global_Media | 2023-02-04 | U.S. Agency for Global Media | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1999', 'Kategori:Kringkasting', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2019-12', 'Kategori:USAs føderale myndigheter', 'Kategori:Usorterte stubber'] | U.S. Agency for Global Media, tidligere Broadcasting Board of Governors (BBG), er et amerikansk føderalt organ som sørger for kringkastingstjenester i en rekke internasjonale markeder, herunder Voice of America og Radio Free Europe. Disse har vært oppfattet som propaganda, især under den kalde krigen, og det er forbudt ved lov for BBG å lage innhold rettet mot USAs egen befolkning.
| U.S. Agency for Global Media, tidligere Broadcasting Board of Governors (BBG), er et amerikansk føderalt organ som sørger for kringkastingstjenester i en rekke internasjonale markeder, herunder Voice of America og Radio Free Europe. Disse har vært oppfattet som propaganda, især under den kalde krigen, og det er forbudt ved lov for BBG å lage innhold rettet mot USAs egen befolkning.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) U.S. Agency for Global Media – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | U.S. | 3,599 |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.