url
stringlengths 31
210
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
136
| category
stringlengths 14
4.92k
⌀ | ingress
stringlengths 16
16.7k
⌀ | article
stringlengths 13
310k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.01k
⌀ | id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Kirkevalget_i_Norge_2015 | 2023-02-04 | Kirkevalget i Norge 2015 | ['Kategori:2015 i Norge', 'Kategori:Kirkevalg i Norge', 'Kategori:Valg i 2015'] | Kirkevalget i Norge 2015 ble avholdt 13. og 14. september 2015. Kirkevalget valgte representanter til bispedømmeråd og menighetsråd for de kommende fire år.
Nominasjonslista (NL) vant Kirkevalget i 2015 med 55% av stemmene, mens Åpen Folkekirke (ÅF) fikk 45% oppslutning. Det gav 42 representanter i Kirkemøtet for NL og 35 representanter til ÅF. Flertallet (ca. 70%) som sto oppført på NL hadde det samme synet om likekjønnet vigsel, som de som sto på ÅF sine lister. Nominasjonslistene inneholdt ca 30% med kandidater som sto for kirkas klassiske vigsel syn, om at ekteskapet er kun for mann og kvinne. Avstemningen om vigsel for likekjønnede fikk flertall i det påfølgende Kirkemøtet 2016. KIFO rapporten, en grundig analyse utført etter valget, skriver at 7 av 10 som stemte på NL, var imot likekjønnet vigsel.
Reglene for kirkevalg ble endret før valget i 2015. Menighetsrådsmedlemmer ble valgt på samme måte som tidligere gjennom listevalg, men ved valget i 2015 var det kun mulig å gi tilleggstemme til tre kandidater. Valget av bispedømmeråd skjedde i 2009 og 2011 ved single transferable vote, men var i 2015 listevalg.Nominasjonsprosessen til valget åpnet opp for å stille med alternative lister. Ettersom det ikke finnes etablerte kirkepolitiske partier er det sittende menighetsråd eller bispedømmeråd som utnevner nominasjonskomité, og disse var tverrpolitisk sammensatt. Organisasjonen Åpen folkekirke stilte alternative lister ved valget. Nettverket Levende folkekirke anbefalte kandidater som burde få tilleggstemme på listene fra nominasjonskomiteene.
| Kirkevalget i Norge 2015 ble avholdt 13. og 14. september 2015. Kirkevalget valgte representanter til bispedømmeråd og menighetsråd for de kommende fire år.
Nominasjonslista (NL) vant Kirkevalget i 2015 med 55% av stemmene, mens Åpen Folkekirke (ÅF) fikk 45% oppslutning. Det gav 42 representanter i Kirkemøtet for NL og 35 representanter til ÅF. Flertallet (ca. 70%) som sto oppført på NL hadde det samme synet om likekjønnet vigsel, som de som sto på ÅF sine lister. Nominasjonslistene inneholdt ca 30% med kandidater som sto for kirkas klassiske vigsel syn, om at ekteskapet er kun for mann og kvinne. Avstemningen om vigsel for likekjønnede fikk flertall i det påfølgende Kirkemøtet 2016. KIFO rapporten, en grundig analyse utført etter valget, skriver at 7 av 10 som stemte på NL, var imot likekjønnet vigsel.
Reglene for kirkevalg ble endret før valget i 2015. Menighetsrådsmedlemmer ble valgt på samme måte som tidligere gjennom listevalg, men ved valget i 2015 var det kun mulig å gi tilleggstemme til tre kandidater. Valget av bispedømmeråd skjedde i 2009 og 2011 ved single transferable vote, men var i 2015 listevalg.Nominasjonsprosessen til valget åpnet opp for å stille med alternative lister. Ettersom det ikke finnes etablerte kirkepolitiske partier er det sittende menighetsråd eller bispedømmeråd som utnevner nominasjonskomité, og disse var tverrpolitisk sammensatt. Organisasjonen Åpen folkekirke stilte alternative lister ved valget. Nettverket Levende folkekirke anbefalte kandidater som burde få tilleggstemme på listene fra nominasjonskomiteene.
== Utfordringer ==
Etter kirkevalget i 2011 kom Martin Kolberg og Marianne Aasen fra Arbeiderpartiet, med kritikk av valgordningen. Valgordningen med STV førte til at uendrede stemmesedler var ugyldige. Med listevalg i valgkretser med bare én liste vil en uendret stemme være gyldig, men har ingen påvirkning og skiller seg ikke fra en blank stemme. Det knytter seg derfor spenning til hvordan «blanke» stemmer telles, og om det blir mulig å sammenligne de to valgordningene i ettertid.
Fra og med 2015 er det bare mulig å gi tre tilleggstemmer. I valgkretser der mer enn tre skal velges kan det være to lister, der én liste er et «balansert» forslag fra en nominasjonskomité, mens den andre er en «aktivistliste». Når man ikke kan stryke, og kun kan kumulere tre, men skal velge flere, så kan velgeren risikere å måtte gi stemmer til kandidater de ikke ønsker.
I juni 2015 valgte nominasjonskomitéens liste i Borg og Hamar å bytte navn til «Mangfoldig folkekirke». Kirkerådet frarådet dette fordi det .. gir inntrykk av at nominasjonskomiteens liste har en felles kirkepolitisk agenda Et valg mellom én liste med felles program, og én tverrpolitisk liste der personvalg er avgjørende, kan oppleves som urettferdig for velgere med avvikende syn på enkeltsaker. Dersom kandidater på den tverrpolitiske listen har sammenfallende syn med den andre listen, har velgere ikke noe reelt valg, med mindre velgeren vet dette og bruker sine tre kumuleringer for via personvalg å endre rekkefølgen på listen.
Det at velgerene hadde 2 alternative lister å stemme på, kunne oppfattes som om dette var to motsetninger. Den totale oversikten over kandidater som mente hva om valgets fanesak så slik ut;
I Nord Hålogaland bispedømme var det 25 med liberalt syn mot 7 med tradisjonelt syn.I Sør Hålogaland, 24 mot 5I Nidaros, 25 mot 5I Møre var det 26 mot 8I Hamar var det 31 mot 4I Oslo var det 26 mot 7I Borg var det 23 mot 6I Tunsberg var det 25 mot 5I Agder og Telemark var det 18 mot 10I Stavanger bispedømme var det 5 med liberalt syn og 7 med tradisjonelt syn. (Her stilte ikke ÅF)
I Bjørgvin var det 5 med liberalt syn og 8 med tradisjonelt syn. (Her stilte ikke ÅF)
(De kandidater som ikke var helt tydelige i sin svar gitt til nominasjonskomiteen er utelatt)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kirkevalget 2015 | Kirkevalget i Norge 2015 ble avholdt 13. og 14. | 3,700 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Richard_Kilty | 2023-02-04 | Richard Kilty | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske mestere i friidrett', 'Kategori:Britiske sprintere', 'Kategori:Deltakere for England under Samveldelekene 2018', 'Kategori:Deltakere for Storbritannia under EM i friidrett innendørs 2015', 'Kategori:Deltakere for Storbritannia under Sommer-OL 2016', 'Kategori:Deltakere for Storbritannia under Sommer-OL 2020', 'Kategori:Deltakere for Storbritannia under Stafett-VM i friidrett 2014', 'Kategori:Deltakere for Storbritannia under VM i friidrett 2015', 'Kategori:Deltakere for Storbritannia under VM i friidrett innendørs 2014', 'Kategori:Europamestere i friidrett for Storbritannia', 'Kategori:Europamestere i friidrett innendørs for Storbritannia', 'Kategori:Friidrettsutøvere under Sommer-OL 2016', 'Kategori:Friidrettsutøvere under Sommer-OL 2020', 'Kategori:Fødsler 2. september', 'Kategori:Fødsler i 1989', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Stockton-on-Tees', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Verdensmestere i friidrett innendørs for Storbritannia'] | Richard Kilty (født 2. september 1989 i Stockton-on-Tees i Durham) er en britisk sprinter. Han konkurrerer hovedsakelig på 60, 100 og 200 meter, og har individuelt gull på 60 meter i EM og VM innendørs. Fra 2016 har han vært trent av Michael Khmel, men han har tidligere vært trent av blant andre olympisk mester og verdensmester Linford Christie.
| Richard Kilty (født 2. september 1989 i Stockton-on-Tees i Durham) er en britisk sprinter. Han konkurrerer hovedsakelig på 60, 100 og 200 meter, og har individuelt gull på 60 meter i EM og VM innendørs. Fra 2016 har han vært trent av Michael Khmel, men han har tidligere vært trent av blant andre olympisk mester og verdensmester Linford Christie.
== Resultater som junior ==
Kilty markerte seg tidlig i friidrett og i 2001 satte han britisk U12-rekord på 60 meter i 2001. I det engelske skolemesterskapet (English Schools' championships) fikk han bronse på 200 meter i 2005, og gull på 100 meter i 2006. I 2006 vant han 100 meter både i Schools U17 International, UK School Games og AAA-mesterskapet (U17). I det engelske U20-mesterskapet i 2007 kom han på femteplass på 100 meter. Han kom på annenplass på 100 meter i seniorklassen under det skotske mesterskapet i 2007.
I 2008 vant han 200 meter i det åpne engelske U20-mesterskapet (England Athletics U20 Open championships). Igjen deltok han i det skotske mesterskapet i friidrett, der han kom på tredjeplass på 100 meter. Han ble utnevnt til kaptein på det britiske laget som deltok i Junior-VM i friidrett 2008 i Bydgoszcz. Der deltok han på 200 meter, men ble slått ut i semifinalen, der han løp på 21,56.Han deltok i U23-EM i friidrett 2009, der han løp 200 meter. Han kvalifiserte seg til finalen, der han løp på 20,93 og endte på syvendeplass. Hans lagkamerat Toby Sandeman vant denne øvelsen, med tiden 20,37. Han vant også 60 meter under «Athletics Ashes» (Great North City Games), som er en landskamp mellom Storbritannia og Australia. Kilty løp da på 6,67 sekunder.Han deltok på 200 meter i det britiske mesterskapet i 2011 (Aviva World Trials & UK championships), der han kom på sjetteplass med tiden 21,14. I U23-EM i friidrett 2011 deltok han på det britiske stafettlaget som fikk sølv på 4 × 100 meter. Han stagnerte imidlertid resultatmessig, fordi han trente alene i Middlesbrough, og flyttet derfor til London i 2011, for å bli trent av Linford Christie.
== Resultater som senior ==
=== 2012 ===
Innendørssesongen 2012 satte han ny personlig rekord på 60 meter, med tiden 6,61 i Birmingham 4. februar. Sesongen ble imidlertid avkortet fordi han fikk igjen en mindre skade på baksiden av låret (hamstrings). Han sesongåpnet 2012 i begynnelsen av april, under stevnet Sun Angel Classic, der han satte ny personlig rekord på både 100 og 200 meter, med tidene 10,23 og 20,50. Tiden på 100 meter tilfredsstilte B-kravet til OL (10,24), og tiden på 200 meter tilfredsstilte A-kravet (20,51). I det britiske mesterskapet i friidrett (Aviva Olympic Trials & UK championships) på Alexander Stadium i Birmingham, som også fungerte som OL-uttak, deltok han på 200 meter. Der hadde han fjerde beste tid i kvalifiseringen, med 21,09, men endte på åttendeplass i finalen med tiden 21,15. Han fortalte etter løpet at han kjente lårskaden sin underveis i løpet. OL-billettene gikk derfor til Christian Malcolm og James Ellington, til tross for at Kilty hadde løpt under A-kravet tidligere. Han ble heller ikke tatt ut til EM i friidrett 2012.
Kilty var skuffet over at Team GB ikke tok ham ut til OL, og heller lot være å sende en tredje deltaker på 200 meter. I tillegg mistet han sin økonomiske støtte fra British Athletics, så andre halvdel av 2012 var vanskelig for ham. Han vurderte å slutte med friidrett, eventuelt gå over til å representere Irland, fordi han følte seg sviktet av friidrettsforbundet.
=== 2013 ===
I midten av januar 2013 begynte han å trene igjen, og 17. februar deltok han i sitt første løp etter skaden; North East Counties Indoor Championship på Gateshead College Indoor Athletics Arena. Her vant han finalen med tiden 6,62, som var marginalt dårligere enn kvalifiseringskravet til EM i friidrett innendørs 2013.
Utendørssesongen 2013 startet sterkt, og han forbedret sin personlige rekord på 200 meter til 20,34 sekunder under Résisprint International-stevnet i Sveits. Her løp han også 100 meter på 10,24. En uke senere deltok han i det britiske mesterskapet (Sainsbury's British National Championships), som også var uttakning til VM i friidrett 2013. Kilty stod over 100 meter, og fokuserte på 200 meter. Han hadde raskest tid i innledningsheatene, med 20,65, og kom på annenplass i finalen, med tiden 20,50. James Ellington vant dette løpet, med tiden 20,45. Men, igjen opplevde han å ikke bli tatt ut til å representere Storbritannia. I tillegg til Ellington tok Team GB ut Adam Gemili, som vant 100 meter og kom på fjerdeplass på 200 meter i U23-EM i friidrett 2013, og Delano Williams som kom på tredjeplass i uttaket. Han ble imidlertid tatt ut på 4 × 100 meter-stafettlaget til VM, der han løp i innledningsheatet, og fikk nest best tid med 38,12 sekunder, kun slått av USA. I finalen ble han imidlertid byttet ut med Adam Gemili, og de løp inn til tredjeplass, men ble diskvalifisert for ugyldig veksling. To uker etter VM forbedret han sin personlige rekord på 100 meter til 10,10 sekunder under Hexham Combined Events International i Hexham.
I oktober 2013 fikk han tilbake den økonomiske støtten fra British Athletics, på nivået Podium Potential. Dette gjorde at han kunne trene på British Athletics High Performance Athletics Centre (HiPAC) ved Loughborough University, slik at han kunne trene på fulltid med Rana Reider som trener.
=== 2014 ===
Under det britiske mesterskapet innendørs i februar 2014 senket han sin personlige rekord på 60 meter til 6,58 i semifinalen, deretter løp han på 6,53 i finalen, og kom på tredjeplass bak James Dasaolu og Dwain Chambers. Storbritannia hadde bare to plasser i VM i friidrett innendørs 2014, dermed ble ikke Kilty tatt ut. Imidlertid ble han likevel tatt ut en uke senere, da Dasaolu skadet låret (hamstrings) i et stevne i Birmingham. Dette ble dermed Kiltys første internasjonale stevne som senior der han deltok individuelt. Han løp på 6,52 i semifinalen, deretter vant han finalen med tiden 6,49, og ble dermed verdensmester på 60 meter innendørs. Kun 0,04 sekunder skilte de seks raskeste løperne i finalen. Denne seieren gjorde ham automatisk kvalifisert til VM i friidrett innendørs 2016.
Han deltok også i flere andre internasjonale mesterskap i 2014. I Lag-EM i friidrett (Super League) deltok han på det britiske stafettlaget som vant 4 × 100 meter stafett, og Storbritannia kom på femteplass sammenlagt i lagkonkurransen. Han representerte Europa i Verdenscupen i friidrett 2014, og sammen med James Ellington, Harry Aikines-Aryeetey og franske Christophe Lemaitre løp de inn til annenplass på 4 × 100 meter. Under IAAF World Relays på Bahamas løp Storbritannia inn til tredjeplass på 4 × 100 meter.
=== 2015 ===
Kilty deltok i EM i friidrett innendørs 2015 i Praha, der han vant 60 meter, foran de tyske utøverne Christian Blum og Julian Reus. I juni deltok han i Lag-EM i friidrett 2015, der Storbritannia igjen deltok i Super League. Her vant det britiske stafettlaget 4 × 100 meter, med ny mesterskapsrekord på 38,21, og han kom på annenplass på 100 meter, bak Christophe Lemaitre. I VM i friidrett 2015 i Beijing ble han slått ut i semifinalen på 100 meter, der han løp på 10,20. Storbritannia nådde finalen på 4 × 100 meter stafett, men brøt løpet etter siste veksling da Chijindu Ujah startet for tidlig og ikke fikk stafettpinnen.
=== 2016 ===
I det skotske mesterskapet innendørs i slutten av januar vant Kilty 60 meter, med tiden 6,65. Han deltok også i det britiske mestersakpet i februar, men ble diskvalifisert i semifinalen. Han vant 60 meter i Sainsbury's Anniversary Games (London Grand Prix) i februar, med tiden 6,57. Han vant også Pedro's Cup i Polen og Jablonec Indoor Gala i Tsjekkia i innendørssesongen i 2016.
Han løp 100 meter på 9,92 sekunder under Meeting Citta' Di Gavardo i mai, men hadde 4,4 m/s medvind, så dette teller ikke som personlig rekord. I det britiske mesterskapet i Birmingham i juni deltok han på 100 meter, og kom der på sjetteplass. James Dasaolu vant denne øvelsen. Han deltok i EM i friidrett 2016 i Amsterdam, og fikk sjette beste tid i semifinalen, med 10,15 sekunder, men ble diskvalifisert i finalen for tyvstart. Han satte personlig rekord på 100 meter med 10,01 i Hexham Senior Sprints Meeting den 16. juli.
=== 2017 ===
I mars 2017 forsvarte han tittelen sin fra 2015, da han vant 60 meter i EM i friidrett innendørs 2017.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Richard Kilty – Olympics.com
(en) Richard Kilty – Olympedia
(en) Richard Kilty – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Richard Kilty – Storbritannias olympiske komité
(en) Richard Kilty – Commonwealth Games Federation
(en) Richard Kilty – World Athletics
(en) Richard Kilty – Power of 10
(en) Richard Kilty – Diamond League | }} | 3,701 |
https://no.wikipedia.org/wiki/FlyNano | 2023-02-04 | FlyNano | ['Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Finske flyprodusenter', 'Kategori:Luftfartøy produsert i Finland'] | FlyNano OY er en finsk flyfabrikant i Lahtis. Selskapet har spesialisert seg på konstruksjon og bygging av en-seters sjøfly, bygget av karbonfiber. Det første som ble bygget var FlyNano Proto som fløy første gang 11. juni 2012 med levering til første kunde i 2013.Selskapets sjefsdesigner Aki Suokas, har tidligere konstruert små sjøfly som f.eks -Avion PIK-20, Valmet PIK-23 Towmaster og PIK-27.
| FlyNano OY er en finsk flyfabrikant i Lahtis. Selskapet har spesialisert seg på konstruksjon og bygging av en-seters sjøfly, bygget av karbonfiber. Det første som ble bygget var FlyNano Proto som fløy første gang 11. juni 2012 med levering til første kunde i 2013.Selskapets sjefsdesigner Aki Suokas, har tidligere konstruert små sjøfly som f.eks -Avion PIK-20, Valmet PIK-23 Towmaster og PIK-27.
== Fly ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | FlyNano OY er en finsk flyfabrikant i Lahtis. Selskapet har spesialisert seg på konstruksjon og bygging av en-seters sjøfly, bygget av karbonfiber. | 3,702 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Begerglass | 2023-02-04 | Begerglass | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Biokjemistubber', 'Kategori:Kjemistubber', 'Kategori:Laboratorieutstyr', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-06'] | Begerglass er sylindriske glass, ofte med merker for volum. Det har en liten fordypning (en tut) på den øvre kanten. Noen begerglass er ganske vide, mens andre er smalere. De finnes i mange ulike størrelser. Man kan for eksempel få begerglass som tar 10 ml eller som tar 1000 ml eller mer. De kan være laget av ulikt materiale, men er vanligvis laget glass eller plast.
Begerglass brukes i husholdninger og er utbredt i laboratorier. De kan brukes når man skal lage løsninger, ved titrering eller for foreløpig oppbevaring av en væske. | Begerglass er sylindriske glass, ofte med merker for volum. Det har en liten fordypning (en tut) på den øvre kanten. Noen begerglass er ganske vide, mens andre er smalere. De finnes i mange ulike størrelser. Man kan for eksempel få begerglass som tar 10 ml eller som tar 1000 ml eller mer. De kan være laget av ulikt materiale, men er vanligvis laget glass eller plast.
Begerglass brukes i husholdninger og er utbredt i laboratorier. De kan brukes når man skal lage løsninger, ved titrering eller for foreløpig oppbevaring av en væske. | Begerglass er sylindriske glass, ofte med merker for volum. Det har en liten fordypning (en tut) på den øvre kanten. | 3,703 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Brown_Peak_(Sturge_Island) | 2023-02-04 | Brown Peak (Sturge Island) | ['Kategori:164°Ø', 'Kategori:67°S', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler i Antarktis-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P3230 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjell i Antarktis', 'Kategori:Fjell over 1000 meter', 'Kategori:Ross Dependency', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stratovulkaner', 'Kategori:Vulkaner i Antarktis'] | Brown Peak er en stratovulkan og det høyeste punktet på Ballenyøyene i Sørishavet. Vulkanen ligger på den nordlige delen av Sturge Island, nær Øst-Antarktis, og strekker seg 1 524 meter over havet. Ingen detaljerte geologiske studier har blitt gjennomført på den utilgjengelige øya som er helt dekket av en iskappe.John Balleny oppdaget Brown Peak i februar 1839, og ga det navn etter W. Brown, en handelsmann som finansierte deler av ekspedisjonen til Enderby-brødrene. I 1841 fikk også kaptein James Clark Ross øye på øyene på ekspedisjonen sin til Antarktis og ga denne øya navnet Russell Peak. Navnet Brown Peak ble akseptert av US-ACAN i 1947. Dette navnet finnes også i det newzealandske kartleksikonet fra 1958.
| Brown Peak er en stratovulkan og det høyeste punktet på Ballenyøyene i Sørishavet. Vulkanen ligger på den nordlige delen av Sturge Island, nær Øst-Antarktis, og strekker seg 1 524 meter over havet. Ingen detaljerte geologiske studier har blitt gjennomført på den utilgjengelige øya som er helt dekket av en iskappe.John Balleny oppdaget Brown Peak i februar 1839, og ga det navn etter W. Brown, en handelsmann som finansierte deler av ekspedisjonen til Enderby-brødrene. I 1841 fikk også kaptein James Clark Ross øye på øyene på ekspedisjonen sin til Antarktis og ga denne øya navnet Russell Peak. Navnet Brown Peak ble akseptert av US-ACAN i 1947. Dette navnet finnes også i det newzealandske kartleksikonet fra 1958.
== Se også ==
Liste over vulkaner i Antarktis
Liste over fjell i Antarktis etter primærfaktor
== Referanser ==
== Litteratur ==
LeMasurier, W. E. (1990). Volcanoes of the Antarctic Plate and Southern Oceans. American Geophysical Union. s. 512. ISBN 0-87590-172-7.
== Eksterne lenker ==
Sturge Island. Global Volcanism Program. Smithsonian Institution. (engelsk) | __NOTOC__ | 3,704 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Cunderdinia | 2023-02-04 | Cunderdinia | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Australias insekter', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1916', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Cunderdinia er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
| Cunderdinia er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
== Levevis ==
Larvene lever i jorda, der de eter røtter. De voksne billene flyr om dagen.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt i Australia.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819
Stammen Diphucephalini Laporte de Castelnau, 1840
Slekten Cunderdinia Lea, 1916
Cunderdinia orientalis Britton, 1995
Cunderdinia setistriata Lea, 1930
Cunderdinia variabilis Lea, 1916
== Kilder ==
Britton, E.B. (1995) A synopsis of the genera of the Diphucephalini (Coleoptera : Scarabaeidae : Melolonthinae) including Watkinsia , gen. nov. et. spp. nov. Invertebrate Systematics 9(1)
== Eksterne lenker ==
(en) Cunderdinia i Encyclopedia of Life
(en) Cunderdinia i Global Biodiversity Information Facility
Cunderdinia – detaljert informasjon på Wikispecies | Cunderdinia er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). | 3,705 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Glasskolbe | 2023-02-04 | Glasskolbe | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Biokjemistubber', 'Kategori:Kjemistubber', 'Kategori:Laboratorieutstyr', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2018-01'] | En glasskolbe er en beholder, av glass, teflon eller plast og med relativt snever hals, men forekommer i en rekke former og et bredt spekter av størrelser. Glasskolber benyttes til kjemiske reaksjoner og til oppvarming av væsker og destillasjoner i for eksempel kjemilaboratorier.
| En glasskolbe er en beholder, av glass, teflon eller plast og med relativt snever hals, men forekommer i en rekke former og et bredt spekter av størrelser. Glasskolber benyttes til kjemiske reaksjoner og til oppvarming av væsker og destillasjoner i for eksempel kjemilaboratorier.
== Se også ==
Erlenmeyerkolbe
Målekolbe
Magnetrører | En glasskolbe er en beholder, av glass, teflon eller plast og med relativt snever hals, men forekommer i en rekke former og et bredt spekter av størrelser. Glasskolber benyttes til kjemiske reaksjoner og til oppvarming av væsker og destillasjoner i for eksempel kjemilaboratorier. | 3,706 |
https://no.wikipedia.org/wiki/EM_i_friidrett_innend%C3%B8rs_1996 | 2023-02-04 | EM i friidrett innendørs 1996 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:EM i friidrett innendørs 1996', 'Kategori:Friidrett i 1996', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i 1996', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i Sverige', 'Kategori:Sport i Stockholm', 'Kategori:Sport i Sverige i 1996'] | Det 24. EM i friidrett innendørs ble arrangert fra 8. til 10. mars 1996 i Globen i Stockholm. Dette var tredje gang Sverige arrangerte dette mesterskapet; de var også vertsland i 1974 og 1984.
Stavsprang for kvinner var for første gang en av øvelsene for kvinner.
| Det 24. EM i friidrett innendørs ble arrangert fra 8. til 10. mars 1996 i Globen i Stockholm. Dette var tredje gang Sverige arrangerte dette mesterskapet; de var også vertsland i 1974 og 1984.
Stavsprang for kvinner var for første gang en av øvelsene for kvinner.
== Menn ==
=== 60 m ===
Finale 9. mars
=== 200 m ===
Finale 10. mars
=== 400 m ===
Finale 10. mars
=== 800 m ===
Finale 10. mars
=== 1500 m ===
Finale 10. mars
=== 3000 m ===
Finale 10. mars
=== 60 m hekk ===
Finale 9. mars
=== Høydehopp ===
Finale 10. mars
=== Stavsprang ===
Finale 9. mars
=== Lengdehopp ===
Finale 8. mars
=== Tresteg ===
Finale 10. mars
=== Kulestøt ===
Finale 8. mars
=== Sjukamp ===
9. und 10. mars
Sjukamp bestod av øvelsene 60 meter, lengdesprang, kulestøt, høydehopp, 60 meter hekk, stavsprang og 1000 meter.
== Kvinner ==
=== 60 m ===
Finale 9. mars
=== 200 m ===
Finale 10. mars
=== 400 m ===
Finale 10. mars
=== 800 m ===
Finale 10. mars
=== 1500 m ===
Finale 10. mars
=== 3000 m ===
Finale 9. mars
=== 60 m hekk ===
Finale 10. mars
=== Høydehopp ===
Finale 10. mars
=== Stavsprang ===
Finale 8. mars
=== Lengdehopp ===
Finale 10. mars
=== Tresteg ===
Finale 9. mars
=== Kulestøt ===
Finale 9. mars
=== Femkamp ===
9. mars
Femkamp bestod av øvelsene 60 meter hekk, høydehopp, kulestøt, lengdesprang og 800 meter.
== Medaljeoversikt ==
== Eksterne lenker ==
Maik Richter - 24. Hallen-Europameisterschaften 08.-10.03.1996 in Stockholm / SWE (resultater) | | arena = Globen | 3,707 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dunkin%E2%80%99 | 2023-02-04 | Dunkin’ | ['Kategori:Artikler hvor eier hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler hvor morselskap forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produkt forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Næringsliv i Massachusetts', 'Kategori:Restaurantkjeder fra USA', 'Kategori:Selskaper etablert i 1950'] | Dunkin', tidligere Dunkin' Donuts, er en amerikansk kjede av kafeer/kaffebarer som selger kaffe og bakevarer, især doughnuts. Kjeden ble grunnlagt i Quincy i Massachusetts i 1950 og eies av Dunkin' Brands, som også eier Baskin-Robbins. I 2004 ble kjedens hovedkontor flyttet fra Quincy til Canton i Massachusetts.
Dunkin' Donuts konkurrerer primært med Starbucks, Krispy Kreme og Honey Dew Donuts.
Ved utgangen av 2011 var der 10 083 Dunkin' Donuts-kafeer på verdensbasis, inkludert 7 015 franchisekafeer i 36 amerikanske delstater og 3 068 kafeer i 32 andre land. I Europa er det mer enn 225 Dunkin Donuts-filialer. I 2015 planla kjeden å åpne 30 filialer i Norge i løpet av fem til syv år. I Sverige åpnet den første Dunkin Donuts-kaféen i Täby i 2014. Det ble åpnet ytterligere fire kaféer og 30–50 var planlagt åpnet rundt om i Sverige, men i 2018 gikk franchisetakeren konkurs og kaféene ble stengt. I 2015 åpnet kjeden tre Dunkin' Donuts-filialer i Danmark, men to av dem ble lagt ned allerede i 2016.
| Dunkin', tidligere Dunkin' Donuts, er en amerikansk kjede av kafeer/kaffebarer som selger kaffe og bakevarer, især doughnuts. Kjeden ble grunnlagt i Quincy i Massachusetts i 1950 og eies av Dunkin' Brands, som også eier Baskin-Robbins. I 2004 ble kjedens hovedkontor flyttet fra Quincy til Canton i Massachusetts.
Dunkin' Donuts konkurrerer primært med Starbucks, Krispy Kreme og Honey Dew Donuts.
Ved utgangen av 2011 var der 10 083 Dunkin' Donuts-kafeer på verdensbasis, inkludert 7 015 franchisekafeer i 36 amerikanske delstater og 3 068 kafeer i 32 andre land. I Europa er det mer enn 225 Dunkin Donuts-filialer. I 2015 planla kjeden å åpne 30 filialer i Norge i løpet av fem til syv år. I Sverige åpnet den første Dunkin Donuts-kaféen i Täby i 2014. Det ble åpnet ytterligere fire kaféer og 30–50 var planlagt åpnet rundt om i Sverige, men i 2018 gikk franchisetakeren konkurs og kaféene ble stengt. I 2015 åpnet kjeden tre Dunkin' Donuts-filialer i Danmark, men to av dem ble lagt ned allerede i 2016.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Dunkin' Donuts – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | produkt = Doughnuts | 3,708 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Chi_(navn) | 2023-02-04 | Chi (navn) | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kvinnenavn', 'Kategori:Mannsnavn'] | Chi er et kvinnenavn og mannsnavn med flere opprinnelser. Navnet vanlig i flere land i Asia og Afrika.
| Chi er et kvinnenavn og mannsnavn med flere opprinnelser. Navnet vanlig i flere land i Asia og Afrika.
== Etymologi ==
Det vietnamesiske kvinnenavnet Chi betyr «gren» på vietnamesisk.
Det vietnamesiske mannsnavnet Chí er dannet av kinesiske 志, «vilje, hensikt».
Det vest-afrikanske manns- og kvinnenavnet Chi, betyr «gud» på igbo.
Manns- og kvinnenavnet Zhi er dannet av kinesiske 志, «vilje, hensikt», eller 智, «visdom, kunnskap». Navnet transkriberes også som Qi.
== Utbredelse ==
Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til kvinnenavnet Chi og varianter av dette i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig.
Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til mannsnavnet Chi og varianter av dette i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig.
== Kjente personer med navnet ==
Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår.
Hồ Chí Minh (1890–1969), vietnamesisk revolusjonær og statsleder
Zhi Gang Sha (født 1956), amerikansk healer
Qi Lu (født 1961), kinesisk-amerikansk forretningsleder
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Behind the Name: Chi
(en) Think Baby Names: Chi | Chi er et kvinnenavn og mannsnavn med flere opprinnelser. Navnet vanlig i flere land i Asia og Afrika. | 3,709 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Plectris | 2023-02-04 | Plectris | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1828', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Plectris er en artsrik slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
| Plectris er en artsrik slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
== Utseende ==
Små til middelsstore, sylindriske, brunlige oldenborrer. Oversiden er tett kledt med korte hår. Beina er lange og gulbrune.
== Utbredelse ==
Slekten lever bare i den Nye Verden, fra Argentina i sør til USA i nord, inkludert noen av øyene i Karibia. Den er dessuten innført til Australia.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819
Stammen Macrodactylini Kirby, 1837
Slekten Plectris Lepeletier & Audinet-Serville, 1828 - ca. 350 arter
Plectris abdominalis Frey, 1967
Plectris aberrans Frey, 1964
Plectris abnormalis (Moser, 1919)
Plectris acreensis Frey, 1973
Plectris acutesetosa Frey, 1974
Plectris aenea Blanchard, 1851
Plectris aeneicollis (Moser, 1918)
Plectris aeneofusca (Moser, 1918)
Plectris aeneomicans Frey, 1967
Plectris aeneorufa (Moser, 1918)
Plectris aenescens (Moser, 1918)
Plectris aequatorialis (Moser, 1921)
Plectris aerata
Plectris afflicta Blanchard, 1850
Plectris ahena
Plectris alboscutata Frey, 1967
Plectris albovittata Frey, 1967
Plectris aliena
Plectris alternata
Plectris alvarengai Frey, 1967
Plectris amabilis Frey, 1967
Plectris ambigua Frey, 1967
Plectris ambitiosa (Blanchard, 1850)
Plectris amoena Frey, 1973
Plectris andicola Frey, 1969
Plectris andina Frey, 1967
Plectris angerona Blanchard, 1850
Plectris angusta Frey, 1974
Plectris anomala
Plectris antennalis Moser, 1924
Plectris antennata Frey, 1969
Plectris apicalis (Moser, 1921)
Plectris archidonensis Moser, 1924
Plectris argentata Frey, 1967
Plectris argentina
Plectris atubana Frey, 1972
Plectris aulai
Plectris bahiensis Frey, 1975
Plectris balthasari Frey, 1967
Plectris baraudi Frey, 1967
Plectris barbitarsis (Moser, 1919)
Plectris barda Blanchard, 1850
Plectris bicolor Frey, 1967
Plectris bilobata (Moser, 1921)
Plectris binotata Blanchard, 1850
Plectris blanchardi Frey, 1967
Plectris boliviensis (Moser, 1921)
Plectris bonariensis
Plectris breiti Frey, 1967
Plectris breviceps Frey, 1967
Plectris brevicollis (Moser, 1919)
Plectris brevipes (Blanchard, 1850)
Plectris brevipilosa Moser, 1924
Plectris brevis Blanchard, 1851
Plectris brevisetosa Moser, 1918
Plectris brevitarsis (Blanchard, 1850)
Plectris brittoni Frey, 1967
Plectris bruchi Moser, 1924
Plectris burmeisteri
Plectris calcarata Frey, 1967
Plectris caliginosa Blanchard, 1850
Plectris calva Frey, 1969
Plectris candezei Frey, 1967
Plectris caniventris
Plectris castaneipennis (Moser, 1921)
Plectris cayennensis Moser, 1921
Plectris centralis
Plectris ceylanica
Plectris ciliata Frey, 1967
Plectris cinerascens (Blanchard, 1850)
Plectris cinereopilosa (Moser, 1924)
Plectris clypealis Frey, 1975
Plectris clypeata
Plectris collarti Frey, 1967
Plectris comata (Blanchard, 1850)
Plectris conformis Frey, 1967
Plectris contaminata Blanchard, 1850
Plectris cordobana (Moser, 1924)
Plectris corrientensis (Moser, 1919)
Plectris corumbana Moser, 1921
Plectris corvicoana (Moser, 1919)
Plectris costulata Frey, 1967
Plectris coxalis (Moser, 1921)
Plectris crassa Blanchard, 1850
Plectris crassesetosa Frey, 1967
Plectris cucullata
Plectris curta
Plectris curticollis Frey, 1967
Plectris curtipilis Frey, 1967
Plectris curtisetis Frey, 1969
Plectris cuyana
Plectris cylindrica
Plectris cylindriformis Frey, 1967
Plectris decipiens
Plectris decolorata Blanchard, 1850
Plectris delicatula (Blanchard, 1850)
Plectris denominata Frey, 1967
Plectris densaticollis Frey, 1967
Plectris densehirsuta Frey, 1967
Plectris densevestita Moser, 1924
Plectris depressicollis Frey, 1967
Plectris desiderata
Plectris devillei Frey, 1967
Plectris difformis Frey, 1973
Plectris dimorpha Frey, 1967
Plectris distincta
Plectris duplopilosa (Moser, 1921)
Plectris elongata
Plectris emarginata (Moser, 1921)
Plectris endroedii Frey, 1967
Plectris eucalypti Frey, 1973
Plectris eusquamosa Frey, 1975
Plectris evansi
Plectris excisiceps (Moser, 1921)
Plectris exigua Frey, 1973
Plectris fallax (Blanchard, 1850)
Plectris farinosa
Plectris fassli (Moser, 1919)
Plectris festiva
Plectris flavicornis
Plectris flavohirta Blanchard, 1851
Plectris fulgida Frey, 1973
Plectris fulva Blanchard, 1851
Plectris fungicola
Plectris fusca Moser, 1918
Plectris fuscoaenea Moser, 1921
Plectris fuscoviridis (Moser, 1918)
Plectris fuscula (Moser, 1918)
Plectris gaudichaudi (Blanchard, 1851)
Plectris gebieni (Moser, 1921)
Plectris glabrata Frey, 1967
Plectris glabripennis Frey, 1967
Plectris globulicollis Frey, 1973
Plectris goetzi Frey, 1967
Plectris gracilicornis Moser, 1918
Plectris grisea Moser, 1921
Plectris griseohirta Frey, 1967
Plectris griseopilosa (Moser, 1921)
Plectris griseosetosa Moser, 1924
Plectris griseovestita Moser, 1921
Plectris guayrana Frey, 1967
Plectris gutierrezi Frey, 1967
Plectris hellmichi Frey, 1967
Plectris herteli Frey, 1967
Plectris hispidula Frey, 1974
Plectris huedepohli Frey, 1967
Plectris imitans Frey, 1967
Plectris incana
Plectris indigens Blanchard, 1850
Plectris inopinata Frey, 1973
Plectris integrata
Plectris intermixta Frey, 1967
Plectris juengeri Frey, 1969
Plectris juncea
Plectris junceana Frey, 1969
Plectris katovichi
Plectris kirschi Frey, 1967
Plectris kochi Frey, 1967
Plectris kriegi Frey, 1973
Plectris kulzeri Frey, 1967
Plectris kuntzeni Moser, 1921
Plectris laevipennis Frey, 1967
Plectris laevis Frey, 1967
Plectris laeviscutata (Moser, 1918)
Plectris lanata Frey, 1964
Plectris laticeps Blanchard, 1850
Plectris lepida
Plectris lignicola
Plectris lignicolor Blanchard, 1850
Plectris ligulata Frey, 1969
Plectris lindneri Frey, 1967
Plectris lineatocollis (Blanchard, 1850)
Plectris lobaticeps Frey, 1967
Plectris lobaticollis Frey, 1967
Plectris lojana Moser, 1924
Plectris longeantennata Frey, 1967
Plectris longiclava Frey, 1976
Plectris longicornis
Plectris longitarsis
Plectris longula Moser, 1918
Plectris luctuosa Frey, 1967
Plectris maculata (Moser, 1919)
Plectris maculicollis
Plectris maculifera Frey, 1976
Plectris maculipennis Moser, 1924
Plectris maculipyga Moser, 1918
Plectris maculosa (Moser, 1918)
Plectris magdalenae Frey, 1967
Plectris mandli Frey, 1967
Plectris marmorea
Plectris martinezi Frey, 1967
Plectris martinicensis
Plectris meridana (Moser, 1918)
Plectris metallescens (Moser, 1918)
Plectris metallica (Moser, 1918)
Plectris micans
Plectris minuta (Moser, 1920)
Plectris molesta
Plectris montana Frey, 1967
Plectris moseri
Plectris murina (Blanchard, 1850)
Plectris mus Blanchard, 1851
Plectris muscula Frey, 1967
Plectris neglecta Blanchard, 1850
Plectris nigrita Moser, 1918
Plectris nigritula (Moser, 1918)
Plectris nitidicollis Frey, 1967
Plectris niveoscutata Moser, 1918
Plectris nuda Frey, 1967
Plectris nudicollis Frey, 1967
Plectris obsoleta Blanchard, 1850
Plectris obtusa
Plectris obtusioides Frey, 1967
Plectris obtusior Frey, 1967
Plectris ocularis Frey, 1967
Plectris ohausi
Plectris ohausiana (Moser, 1921)
Plectris ohausiella Frey, 1967
Plectris olivierai Frey, 1974
Plectris opacula Moser, 1918
Plectris ophthalmica Frey, 1967
Plectris ornaticeps Frey, 1967
Plectris ornatipennis (Moser, 1921)
Plectris orocuensis Frey, 1967
Plectris palpalis (Moser, 1918)
Plectris panamaensis Frey, 1967
Plectris paraensis Frey, 1967
Plectris paraguayensis Moser, 1924
Plectris parallela Frey, 1976
Plectris paranensis (Moser, 1921)
Plectris parcesetosa Frey, 1976
Plectris parumsetosa Frey, 1969
Plectris pauloana Moser, 1924
Plectris pavida
Plectris pedestris Frey, 1967
Plectris pelliculata
Plectris penaella Frey, 1967
Plectris penai Frey, 1967
Plectris pentaphylla (Moser, 1918)
Plectris pereirai Frey, 1967
Plectris perplexa Blanchard, 1850
Plectris pexa
Plectris picea
Plectris pilicollis (Moser, 1921)
Plectris pilifera (Moser, 1919)
Plectris pilosa (Moser, 1921)
Plectris pilosula (Moser, 1921)
Plectris pinsdorfi Frey, 1967
Plectris piottii
Plectris plaumanni Frey, 1967
Plectris plaumanniella Frey, 1967
Plectris podicalis (Moser, 1921)
Plectris postnotata Frey, 1967
Plectris praecellens Frey, 1969
Plectris primaria
Plectris prolata
Plectris pruina
Plectris pubens (Moser, 1921)
Plectris pubera
Plectris puberoides Frey, 1976
Plectris pubescens Blanchard, 1850
Plectris pusio Frey, 1967
Plectris putida Frey, 1967
Plectris pygmaea Frey, 1973
Plectris quinqueflabellata Moser, 1926
Plectris reitteri Frey, 1967
Plectris reticulata Frey, 1967
Plectris riodejaneiroensis
Plectris riveti Frey, 1967
Plectris roeri Frey, 1967
Plectris rorida
Plectris rubescens Blanchard, 1850
Plectris ruffoi Frey, 1972
Plectris ruficollis Frey, 1976
Plectris rufina (Moser, 1926)
Plectris rugiceps (Moser, 1921)
Plectris rugipennis (Moser, 1921)
Plectris rugulosa Blanchard, 1850
Plectris rugulosipennis Blanchard, 1851
Plectris santaecrucis Frey, 1972
Plectris santosana Frey, 1967
Plectris sarana (Moser, 1921)
Plectris schereri Frey, 1967
Plectris schneblei Frey, 1967
Plectris scopulata
Plectris sculpterata Frey, 1967
Plectris sculptipennis Frey, 1974
Plectris scutalis Blanchard, 1850
Plectris scutellaris Blanchard, 1850
Plectris sequela
Plectris sericea (Moser, 1921)
Plectris setifera
Plectris setisparsa
Plectris setiventris Moser, 1918
Plectris setosa Moser, 1924
Plectris setosella (Moser, 1919)
Plectris setulifera (Moser, 1919)
Plectris signaticollis Frey, 1974
Plectris signativentris Moser, 1918
Plectris similis Frey, 1973
Plectris sinuaticeps (Moser, 1921)
Plectris sordida
Plectris sororia (Moser, 1919)
Plectris sparsecrinita Frey, 1976
Plectris sparsepilosa Frey, 1967
Plectris sparsepunctata Frey, 1967
Plectris sparsesetosa Moser, 1924
Plectris spatulata Frey, 1967
Plectris splendens Frey, 1967
Plectris splendida Frey, 1967
Plectris squalida Frey, 1967
Plectris squamiger Frey, 1967
Plectris squamisetis Frey, 1967
Plectris subaenea Moser, 1918
Plectris subcarinata Frey, 1967
Plectris subcostata Blanchard, 1850
Plectris subdepressa Blanchard, 1850
Plectris subglabra (Moser, 1918)
Plectris sulcicollis (Moser, 1919)
Plectris suturalis
Plectris tacoma
Plectris talinay
Plectris tarsalis (Moser, 1919)
Plectris tenebrosa Frey, 1967
Plectris tenueclava Frey, 1976
Plectris tenuevestita Frey, 1967
Plectris tessellata
Plectris tetraphylla Frey, 1967
Plectris teutoniensis Frey, 1969
Plectris tolimana (Moser, 1921)
Plectris tomentosa
Plectris tricostata
Plectris tristis Frey, 1967
Plectris truncata (Blanchard, 1850)
Plectris tuberculata (Moser, 1919)
Plectris tucumana
Plectris umbilicata Frey, 1967
Plectris umbrata Frey, 1967
Plectris unidens Frey, 1967
Plectris validior
Plectris variegata (Moser, 1919)
Plectris variipennis (Moser, 1921)
Plectris vauriella Frey, 1967
Plectris vestita
Plectris vicina Frey, 1967
Plectris vilis
Plectris villiersi Frey, 1967
Plectris violascens Blanchard, 1851
Plectris virescens
Plectris viridifusca (Moser, 1918)
Plectris viridimicans (Moser, 1918)
Plectris vitticollis Moser, 1918
Plectris vittipennis Frey, 1972
Plectris vonvolxemi Frey, 1967
Plectris wittmeri Frey, 1967
Plectris witzgalli Frey, 1973
Plectris wolfrumi Frey, 1969
Plectris yungasa Frey, 1975
Plectris zikani Moser, 1924
Plectris zischkaella Frey, 1967
Plectris zischkai Frey, 1967
== Kilder ==
Evans, A.V. & Smith, A.B.T., 2007. An electronic checklist of the New World chafers (Coloeptera: Scarabaeidae: Melolonthinae). Tribe Macrodactylini Kirby, 1837. [1]
Generic Guide to New World Scarab Beetles - Plectris [2]
== Eksterne lenker ==
(en) Plectris i Encyclopedia of Life
(en) Plectris i Global Biodiversity Information Facility
(en) Plectris hos ITIS
(en) Plectris hos NCBI
(en) Kategori:Plectris – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Plectris – detaljert informasjon på Wikispecies
bugguide.net, med bildegalleri over nordamerikanske arter | Plectris er en artsrik slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). | 3,710 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Spisestue | 2023-02-04 | Spisestue | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Mat', 'Kategori:Rom'] | En spisestue er et værelse avsatt til servering og inntak av måltider, til forskjell fra kjøkken som er avsatt til matlagning.
I eldre boliger pleier det, om det er plass, være et eget spiseværelse, skilt fra kjøkkenet. En spisestue er vanligvis innredet med spisebord og stoler, men det pleier også finnes en skjenk, buffet eller noe annet serveringsmøbel i værelset. Det er også vanlig å oppbevare porselen og bestikk i skjenken eller i noe annet oppbevaringsmøbel i spiseværelset.
Under andre verdenskrig gikk en gruppe arkitekter sammen og foretok en boligundersøkelse de kalte «Kampen for det tredje rommet». De ville ha én stue og ett soverom som minimum for en familiebolig - helst med enda et soverom. I løpet av undersøkelsen oppdaget de imidlertid at der en familie fra landet hadde fått en treroms leilighet, ble det ene soverommet ominnredet til spisestue, for der de vokste opp på landet, var en spisestue en naturlig del av en bolig. Da ville de heller sove trangere.De avstengte spisestuene har i senere år i stadig større grad veket plass for et mer generelt allrom, som også kan benyttes til andre formål i tillegg til inntak av måltider.
| En spisestue er et værelse avsatt til servering og inntak av måltider, til forskjell fra kjøkken som er avsatt til matlagning.
I eldre boliger pleier det, om det er plass, være et eget spiseværelse, skilt fra kjøkkenet. En spisestue er vanligvis innredet med spisebord og stoler, men det pleier også finnes en skjenk, buffet eller noe annet serveringsmøbel i værelset. Det er også vanlig å oppbevare porselen og bestikk i skjenken eller i noe annet oppbevaringsmøbel i spiseværelset.
Under andre verdenskrig gikk en gruppe arkitekter sammen og foretok en boligundersøkelse de kalte «Kampen for det tredje rommet». De ville ha én stue og ett soverom som minimum for en familiebolig - helst med enda et soverom. I løpet av undersøkelsen oppdaget de imidlertid at der en familie fra landet hadde fått en treroms leilighet, ble det ene soverommet ominnredet til spisestue, for der de vokste opp på landet, var en spisestue en naturlig del av en bolig. Da ville de heller sove trangere.De avstengte spisestuene har i senere år i stadig større grad veket plass for et mer generelt allrom, som også kan benyttes til andre formål i tillegg til inntak av måltider.
== Referanser == | En spisestue er et værelse avsatt til servering og inntak av måltider, til forskjell fra kjøkken som er avsatt til matlagning. | 3,711 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Estrella_(varemerke) | 2023-02-04 | Estrella (varemerke) | ['Kategori:Etableringer i 1946', 'Kategori:Matvaremerker'] | Estrella er et varemerke, tidligere et svensk foretak, med produksjon av snacks, blant annet potetløv, ostepop, peanøtter og ulike dippsauser. Foretaket Estrella AB og varemerket er idag en del av Estrella Maarud Holding AS som siden 2014 eies av Intersnack, som kjøpte virksomheten av norske Herkules Private Equity Fund. Den svenske fabrikken er beliggende i Angered i Göteborg. Estrella er sammen med OLW Sveriges ledende varemerke innen bransjen og de er dermed store konkurrenter.
| Estrella er et varemerke, tidligere et svensk foretak, med produksjon av snacks, blant annet potetløv, ostepop, peanøtter og ulike dippsauser. Foretaket Estrella AB og varemerket er idag en del av Estrella Maarud Holding AS som siden 2014 eies av Intersnack, som kjøpte virksomheten av norske Herkules Private Equity Fund. Den svenske fabrikken er beliggende i Angered i Göteborg. Estrella er sammen med OLW Sveriges ledende varemerke innen bransjen og de er dermed store konkurrenter.
== Historikk ==
Estrella, som på spansk betyr stjerne, ble registrert som varemerke i 1946 av Folke Anderson som på den tiden eide flere bananplantasjer i Syd-Amerika. Estrella begynte sin virksomhet med å selge popcorn via popcornvogner i Vest-Sverige. Etter et besøk i New York i 1957 ble han inspirert til å starte snacksproduksjon i Sverige og produksjonen kom igang samme år i Alingsås. I begynnelsen ble kun potetløv og popcorn produsert i Sverige, mens øvrige produkter ble importert. I 1964 ble produksjonen flyttet til Kortedala i Göteborg og i 1965 kjøpte Marabou virksomheten av Andersson.I 2008 havnet foretaket hos det norske Herkules Private Equity Fund etter at dette kjøpte Kraft Foods' potetløvproduksjon med varemerkene Estrella (Sverige), Maarud (Norge) og Taffel Chips (Finland og Litauen).
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Estrellas webbplats
Artikel på E24.se
VF 2008-05-17 Minnet av banankungen vaknar till liv igen | Estrella er et varemerke, tidligere et svensk foretak, med produksjon av snacks, blant annet potetløv, ostepop, peanøtter og ulike dippsauser. Foretaket Estrella AB og varemerket er idag en del av Estrella Maarud Holding AS som siden 2014 eies av Intersnack, som kjøpte virksomheten av norske Herkules Private Equity Fund. | 3,712 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ahmed_Muhtar_Pasja | 2023-02-04 | Ahmed Muhtar Pasja | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 21. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1919', 'Kategori:Fødsler 1. november', 'Kategori:Fødsler i 1832', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Bursa', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Storvesirer', 'Kategori:Tyrkiske offiserer'] | Ahmed Muhtar pasja (osmantyrkisk: احمد مختار پاشا, tyrkisk: Gazi Ahmed Muhtar Paşa; født 1. november 1839 i Bursa, død 21. januar 1918 i Istanbul) var en osmansk offiser og storvesir.
| Ahmed Muhtar pasja (osmantyrkisk: احمد مختار پاشا, tyrkisk: Gazi Ahmed Muhtar Paşa; født 1. november 1839 i Bursa, død 21. januar 1918 i Istanbul) var en osmansk offiser og storvesir.
== Liv og virke ==
Muhtar deltok i Krimkrigen, ble generalstabsoffiser i 1862, generalmajor i 1870, generalløytnant i 1871 og feltmarskalk (musjir) i 1873.
I årene 1871–1873 ledet han militærekspedisjonen til Jemen. Han var under den russisk-tyrkiske krig 1877–1878 sjef for 4. armékorps, med hvilket han kom Kars til unnsetning 10. juli 1877. Han var generalguvernør i Monastir 1879–1880 og 1884–1908 osmansk kommissær i Egypt. I juli 1912 ble Muhtar storvesir, men måtte etter tyrkernes nederlag i slaget ved Kirk Kilise fratre i slutten av oktober 1912.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Ahmed Mukhtar Pasha – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Ahmed Muhtar pasja (osmantyrkisk: احمد مختار پاشا, tyrkisk: Gazi Ahmed Muhtar Paşa; født 1. november 1839 i Bursa, død 21. | 3,713 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Svenska_Lantchips | 2023-02-04 | Svenska Lantchips | ['Kategori:Matvaremerker', 'Kategori:Selskaper etablert i 1991', 'Kategori:Svenske industriselskaper', 'Kategori:Södertälje kommune'] | Svenska Lantchips Aktiebolag er et svensk selskap som selger potetløv av merket Svenska Lantchips. Hovedkontoret ligger i Södertälje.
Foretaket ble grunnlagt i 1991 av Signhild Arnegård Hansen og samboeren Michael. Produksjonen kom igang våren 1992 i et gammelt meieri i Dalsland. I 1994 flyttet de til Åmål og i 1998 videre til en fabrikk utenfor Södertälje. Produktene selges nå internasjonalt, og Svenska Lantchips har også en fabrikk i USA og skal åpne produksjon i Japan. I USA anvender de seg av Jonas Alströmer, som drev frem potetdyrkingen i Sverige på 1700-tallet, som logo for å formidle et skandinavisk inntrykk.
| Svenska Lantchips Aktiebolag er et svensk selskap som selger potetløv av merket Svenska Lantchips. Hovedkontoret ligger i Södertälje.
Foretaket ble grunnlagt i 1991 av Signhild Arnegård Hansen og samboeren Michael. Produksjonen kom igang våren 1992 i et gammelt meieri i Dalsland. I 1994 flyttet de til Åmål og i 1998 videre til en fabrikk utenfor Södertälje. Produktene selges nå internasjonalt, og Svenska Lantchips har også en fabrikk i USA og skal åpne produksjon i Japan. I USA anvender de seg av Jonas Alströmer, som drev frem potetdyrkingen i Sverige på 1700-tallet, som logo for å formidle et skandinavisk inntrykk.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielle nettsider
«Vår historia». Svenska Lantchips. Arkivert fra originalen 23. september 2006. Besøkt 16. mai 2007. | Svenska Lantchips Aktiebolag er et svensk selskap som selger potetløv av merket Svenska Lantchips. Hovedkontoret ligger i Södertälje. | 3,714 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Monastir | 2023-02-04 | Monastir | ['Kategori:Pekere'] | Monastir har flere betydninger:
Bitola, en by i den sørvestlige delen av Nord-Makedonia
Monastir (Italia), en italiensk kommune i provinsen Sassari i regionen Sardinia
Monastir (guvernement), ett av tjuefire guvernementer i Tunisia
Monastir (Tunisia), en by i Tunisia | Monastir har flere betydninger:
Bitola, en by i den sørvestlige delen av Nord-Makedonia
Monastir (Italia), en italiensk kommune i provinsen Sassari i regionen Sardinia
Monastir (guvernement), ett av tjuefire guvernementer i Tunisia
Monastir (Tunisia), en by i Tunisia | Monastir har flere betydninger: | 3,715 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mesterligaen_i_ishockey_2015/16 | 2023-02-04 | Mesterligaen i ishockey 2015/16 | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Ishockey i 2015', 'Kategori:Ishockey i 2016', 'Kategori:Ishockeystubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2019-09'] | Mesterligaen i ishockey 2015/16, også kalt Champions Hockey League 2015/16, var den 2. utgaven av ishockeyturneringen for europeiske klubblag som ble lansert i 2014. Ett samarbeid mellom 26 klubber, 6 nasjonale ligaer og International Ice Hockey Federation (IIHF), som ble vunnet av den svenske klubben Frölunda.
| Mesterligaen i ishockey 2015/16, også kalt Champions Hockey League 2015/16, var den 2. utgaven av ishockeyturneringen for europeiske klubblag som ble lansert i 2014. Ett samarbeid mellom 26 klubber, 6 nasjonale ligaer og International Ice Hockey Federation (IIHF), som ble vunnet av den svenske klubben Frölunda.
== Kamper ==
=== Finale ===
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) 2015-2016 Champions Hockey League season – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Frölunda | 3,716 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Masinissa | 2023-02-04 | Masinissa | ['Kategori:Algeries historie', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 148 f.Kr.', 'Kategori:Fødselsår ukjent', 'Kategori:Fødsler i 238 f.Kr.', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Numidia', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Masinissa (Massinissa, Massena), f. 240 eller 238 f.Kr., d. 148 f.Kr., var den første kongen i det nordafrikanske berberriket Numidia. I løpet av sine yngre år kjempet han i andre punerkrig (218–201 f.Kr.) først mot romerne og som alliert med Kartago, men senere i krigen byttet han side da han så at konflikten kom til å ende med romersk seier. Med romersk hjelp forente han de østlige og vestlige numidiske stammene og grunnla kongeriket Numidia i det området som i dag stort sett utgjør Algerie. Han er mest kjent for sin rolle som en romersk alliert i slaget ved Zama i 202 f.Kr. der romerne ledet av Scipio Africanus slo karthagenerne som var ledet av hærføreren Hannibal.
| Masinissa (Massinissa, Massena), f. 240 eller 238 f.Kr., d. 148 f.Kr., var den første kongen i det nordafrikanske berberriket Numidia. I løpet av sine yngre år kjempet han i andre punerkrig (218–201 f.Kr.) først mot romerne og som alliert med Kartago, men senere i krigen byttet han side da han så at konflikten kom til å ende med romersk seier. Med romersk hjelp forente han de østlige og vestlige numidiske stammene og grunnla kongeriket Numidia i det området som i dag stort sett utgjør Algerie. Han er mest kjent for sin rolle som en romersk alliert i slaget ved Zama i 202 f.Kr. der romerne ledet av Scipio Africanus slo karthagenerne som var ledet av hærføreren Hannibal.
== Den andre punerkrig – Roma og Karthago ==
Masinissa var sønn av den numidiske stammehøvdingen Gala. Han vokste opp i Kartago. I begynnelsen av andre punerkrig kjempet Masinissa for Karthago mot Syphax, masaesylenes konge i det vestlige Numidia, som hadde alliert seg med romerne. Masinissa, som da var 17 år gammel, ledet en hær av numidiske tropper og kartagenske hjelpestyrker mot Syphax’ hær og vant en avgjørende seier.
Etter sin seier over Syphax, kjempet Masinissa med sitt dyktige numidiske kavaleri mot romerne i Hispania (Den iberiske halvøy), hvor han var involvert i de kartagenske seire blant annet i slaget ved Øvre Baetis i 211 f.Kr. Etter Hasdrubal Barcas død i Italia, ble Masinissa øverste leder for det kartagenske kavaleriet i Spania, hvor han kjempet en vellykket i geriljakrig mot den romerske generalen Scipio Africanus (Publius Cornelius Scipio) i 208 og 207 f.Kr., mens Mago Barca og Hasdrubal Gisgo trente opp nye styrker. I 206 f.Kr. møttes Masinissa, Mago og Hasdrubal Gisgo romerne under ledelse av Scipio i slaget ved Ilipa. Slaget endte med seier til Scipio Africanus, og kartagenernes makt over Hispania var slutt.
Da Gala døde i 206 oppsto det strid om arven mellom hans sønner Masinissa og Oezalces, og Syphax – som nå var blitt en alliert med Kartago – så seg i stand til å erobre betydelige deler av den østlige Numidia. Da kartagenerne ble drevet ut av Hispania forsto Masinissa at romerne kom til å vinne krigen mot Kartago. Han skiftet derfor side i krigen og lovte å bistå Scipio i angrepet på Kartago. Scipio påskyndet Masinissas avgjørelse ved å arbeide for å få frigitt Masinissas nevø Massiva som var tatt til fange av romerne.
Etter å ha mistet sin allierte gikk Hasdrubal i allianse med masaesylenes konge Syphax. Hasdrubal giftet bort sin datter Sophonisba til Syphax. Hun hadde inntil da vært lovt bort til Masinissa. I 204 f.Kr. invaderte Scipio Afrika med Masinissa støtte.
I slaget ved Bagbrades i 203 f.Kr. vant Scipio over Hasdrubal og Syphax. Mens Scipio gikk mot Karthago, dro Masinissa og den romerske kavalerikommandanten Gaius Laelius etter Syphax til byen Cirta (i Numidia) og tok ham til fange der. Etter dette giftet Masinissa seg med Sophonisba, men Scipio tvilte på hennes lojalitet og ville ta henne med til Roma og ydmyke henne i en triumfparade. For å redde henne fra denne ydmykelsen sendte Masinissa et giftbeger til henne som hun tok sitt eget liv med.
Masinissas styrker deltok også i slaget ved Zama i 202 f.Kr. sammen med romerne og bidro til det totale nederlaget for Kartago og Hannibals hær. Etter at den andre punerkrig nå var over ble kongedømmet Numidia etablert i landområdet til masaesylenes rike som Syphax tidligere var leder for, og Masinissas eget folk massylierne. Med Romas støtte kunne an ytterligere styrke sitt eget rike på bekostning av Kartago.
== Kongen i Numidia ==
Kongeriket Numidia ble etablert med byen Cirta som hovedstad. Masinissas mål var å skape en enhetlig stat for de halv-nomadiske numidiske stammene i området. Han introduserte kartagenske landbruksteknikker og tvang også numidiere til å bosette seg og dyrke jorda. Landet ble også preget av at mange kartagenere hadde flyktet fra Kartago til Numidia under punerkrigen.
Masinissa utvidet sitt territorium etter hvert, i samarbeid med romerne og i stadig strid med Kartago.
== Masinissas død ==
Etter den andre punerkrigen hadde Kartago måttet betale krigserstatning i femti år. Da denne forpliktelsen var innfridd i 151 f.Kr. kom romerne med nye krav mot Kartago. Disse kravene var så store at kartagenerne ikke klarte å innfri dem, og dette førte til den tredje punerkrig (149–146 f.Kr.) hvor romerne igjen invaderte Afrika og la Kartago i ruiner. Masinissa var misfornøyd med at romerne invaderte landet, men han døde tidlig i 148 f.Kr. uten at det kom til strid mellom numidierne og romerne. Masinissa skal ifølge kildene ha blitt omtrent 90 år gammel og ledet selv landet til det siste.
Masinissa etterlot seg tre sønner, Micipsa, Mastanabal og Gulussa. Masinissa hadde bestemt at de tre sønnene skulle dele riket, og at delingen skulle bestemmes av romeren Scipio den yngre (Publius Cornelius Scipio Aemilianus). Mastanabal og Gulussa døde tidlig, og Micipsa var enekonge til sin død i 118 f.Kr.
== I litteratur, kunst og film ==
Afrika (1330-årene), et episk dikt av Francesco Petrarca
Sophonisbe (1680), et tysk sørgespill av Daniel Casper von Lohenstein
Cabiria (1914), klassisk italiensk stumfilm regissert av Giovanni Pastrone. Masinissa ble portrettert av Vitale Di Stefano.
Pride of Carthage (2005), roman av David Anthony Durham
== Referanser ==
== Litteratur ==
Gaius Sallustius Crispus: Jugurtha, Det norske samlaget, 1923
Titus Livius: Krigen med Hannibal. Engelsk utgave oversatt av Aubrey de Sélincourt (1965): The War With Hannibal. New York: Penguin Classics. ISBN 0-14-044145-X
== Eksterne lenker ==
Massinissa, North-of-africa.com
Massinissa, Livius.org | Masinissa (Massinissa, Massena), f. 240 eller 238 f. | 3,717 |
https://no.wikipedia.org/wiki/The_TV_Set | 2023-02-04 | The TV Set | ['Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Engelskspråklige filmer', 'Kategori:Filmer fra 2006', 'Kategori:Filmkomedier fra USA'] | The TV Set er en amerikansk filmkomedie fra 2006, regissert av Jake Kasdan. David Duchovny, Sigourney Weaver, Ioan Gruffudd og Judy Greer innehar hovedrollene. Filmen handler om Duchovnys figur Mike, som forsøker å slå gjennom med en komedieserie han selv har skrevet.
| The TV Set er en amerikansk filmkomedie fra 2006, regissert av Jake Kasdan. David Duchovny, Sigourney Weaver, Ioan Gruffudd og Judy Greer innehar hovedrollene. Filmen handler om Duchovnys figur Mike, som forsøker å slå gjennom med en komedieserie han selv har skrevet.
== Medvirkende ==
David Duchovny som Mike Klein
Sigourney Weaver som Lenny
Ioan Gruffudd som Richard McCallister
Judy Greer som Alice
Fran Kranz som Zack Harper
Lindsay Sloane som Laurel Simon
Justine Bateman som Natalie Klein
Lucy Davis som Chloe McCallister
Philip Rosenthal som Cooper
Matt Price som Berg
Willie Garson som Brian
M. C. Gainey som Hutch
Simon Helberg som TJ Goldman
Kaitlin Doubleday som Jesse Filmore
Philip Baker Hall som Vernon Maxwell
Allison Scagliotti som Bethany
Jonathan Silverman som seg selv (cameo)
Seth Green - seg selv (ukredditert)
== Eksterne lenker ==
(en) The TV Set på Internet Movie Database
(fr) The TV Set på Allociné
(nl) The TV Set på MovieMeter
(en) The TV Set på AllMovie
(en) The TV Set på Turner Classic Movies
(en) The TV Set på Rotten Tomatoes
(en) The TV Set på Metacritic
(en) The TV Set på Box Office Mojo | | language = Engelsk | 3,718 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tutor | 2023-02-04 | Tutor | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Latinske ord og uttrykk', 'Kategori:Pedagogikk', 'Kategori:Utdanningsterminologi'] | En tutor (latin tutor «beskytter, hjelper», fra tueri «bekytte, vokte») er en veileder – ikke en lærer i egentlig forstand, men nærmere en person som rådgir andre i forhold til noen emner som tutoren har erfaring med. Uttrykket brukes oftest i akademisk sammenheng, men avgrenses ikke til boklige emner.
På mange universitetsstudier brukes tutor for eksempel det som andre steder heter en studenterinstruktør – en eldre studerende som er med på å ta imot de nyimmatrikulerte, arrangere forskjellige aktiviteter for dem og i det hele tatt hjelpe dem gjennom det første semester på studiet.En tutor kan også være en person som rådgiver om menneskelige, sosiale eller spirituelle forhold eller fungerer som forbilde for andre. I de tilfeller er betydningen overtatt fra engelsk.I England er det meget utbredt at barn og unge får hjelp til leksene av en tutor, som ofte er en eldre studerende. | En tutor (latin tutor «beskytter, hjelper», fra tueri «bekytte, vokte») er en veileder – ikke en lærer i egentlig forstand, men nærmere en person som rådgir andre i forhold til noen emner som tutoren har erfaring med. Uttrykket brukes oftest i akademisk sammenheng, men avgrenses ikke til boklige emner.
På mange universitetsstudier brukes tutor for eksempel det som andre steder heter en studenterinstruktør – en eldre studerende som er med på å ta imot de nyimmatrikulerte, arrangere forskjellige aktiviteter for dem og i det hele tatt hjelpe dem gjennom det første semester på studiet.En tutor kan også være en person som rådgiver om menneskelige, sosiale eller spirituelle forhold eller fungerer som forbilde for andre. I de tilfeller er betydningen overtatt fra engelsk.I England er det meget utbredt at barn og unge får hjelp til leksene av en tutor, som ofte er en eldre studerende. | En tutor (latin tutor «beskytter, hjelper», fra tueri «bekytte, vokte») er en veileder – ikke en lærer i egentlig forstand, men nærmere en person som rådgir andre i forhold til noen emner som tutoren har erfaring med. Uttrykket brukes oftest i akademisk sammenheng, men avgrenses ikke til boklige emner. | 3,719 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hans_J%C3%B8rgen_Brun | 2023-02-04 | Hans Jørgen Brun | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Fotballspillere for FK Bodø/Glimt', 'Kategori:Fotballspillere for SK Brann', 'Kategori:Fødsler 14. juni', 'Kategori:Fødsler i 1945', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fotballspillere', 'Kategori:Norske fotografer', 'Kategori:Norske sakprosaforfattere', 'Kategori:Sider med kildemaler som har overflødige parametre'] | Hans Jørgen Brun (født 14. juni 1945) er norsk fotograf bosatt i Bergen. Han er mest kjent for sine portretter. Han er den mestvinnende fotografen i Norges Fotografforbund gjennom alle år, og regnes som trendsetter innen sin sjanger. Han er også kalt «Lysets mester».Brun etablerte eget studio i 1971, og er fortsatt aktiv. Han har oppdrag for forfattere, politikere, idrettsutøvere og skuespillere, og universiteter og høyskoler bruker hans fotografi i stedet for tradisjonelle maleri. Brun er en av de få nålevende fotografer som, i tillegg til digital fotografering, også fotograferer analogt.
Brun er æresmedlem i Norges Fotografforbund, hvor han også var formann i perioden fra 1980 til 1982. Han mottok Fotografiprisen i 2015.Gjennom alle år har Hans Jørgen Brun videreformidlet sin kompetanse gjennom seminarer og workshop, og alltid hatt lærlinger. Mange av dem har oppnådd høye utmerkelser. Portrettboken Med åpne øyne ble utgitt i 2008, og har fått hederlige omtaler.Brun var en aktiv fotballspiller i topplagene til Brann og Bodø Glimt. Han er far til roeren Kristoffer Brun.
| Hans Jørgen Brun (født 14. juni 1945) er norsk fotograf bosatt i Bergen. Han er mest kjent for sine portretter. Han er den mestvinnende fotografen i Norges Fotografforbund gjennom alle år, og regnes som trendsetter innen sin sjanger. Han er også kalt «Lysets mester».Brun etablerte eget studio i 1971, og er fortsatt aktiv. Han har oppdrag for forfattere, politikere, idrettsutøvere og skuespillere, og universiteter og høyskoler bruker hans fotografi i stedet for tradisjonelle maleri. Brun er en av de få nålevende fotografer som, i tillegg til digital fotografering, også fotograferer analogt.
Brun er æresmedlem i Norges Fotografforbund, hvor han også var formann i perioden fra 1980 til 1982. Han mottok Fotografiprisen i 2015.Gjennom alle år har Hans Jørgen Brun videreformidlet sin kompetanse gjennom seminarer og workshop, og alltid hatt lærlinger. Mange av dem har oppnådd høye utmerkelser. Portrettboken Med åpne øyne ble utgitt i 2008, og har fått hederlige omtaler.Brun var en aktiv fotballspiller i topplagene til Brann og Bodø Glimt. Han er far til roeren Kristoffer Brun.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted (Adobe flash player behøves)
(no) Hans Jørgen Brun i Fotografregisteret. | Hans Jørgen Brun (født 14. juni 1945) er norsk fotograf bosatt i Bergen. | 3,720 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Buckle_Island | 2023-02-04 | Buckle Island | ['Kategori:163°Ø', 'Kategori:66°S', 'Kategori:Artikler i Antarktis-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P3230 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:CS1-feil: kapittel ignorert', 'Kategori:Fjell over 1000 meter', 'Kategori:Ross Dependency', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stratovulkaner', 'Kategori:Vulkaner i Antarktis', 'Kategori:Øyer i Antarktis'] | Buckle Island er ei av de tre hovedøyene i de ubebodde Ballenyøyene i Sørishavet. Den ligger om lag 25 km nordvest for Sturge Island og 8 km sørøst for Young Island, og om lag 110 km nord-nordøst for Belousov Point på det antarktiske fastlandet. Øya er en del av Ross Dependency, som New Zealand gjør krav på. Den ble oppdaget 9. februar 1839 av John Balleny, som ga den navn etter John William Buckle, en av handelsmennene som gikk sammen med Charles Enderby om å sende ut ekspedisjonen. US-ACAN aksepterte navnet i 1947.Øya er omtrent trekantet med en lang side i øst og vest og en kort kyst i nord. Den er om lag 5 km bred på det bredeste, med en største lengde i nord-sør-retning på om lag 21 km. Øya har vulkansk opphav og er fremdeles vulkansk aktiv. Den klassifiseres av vulkanologer som en stratovulkan. Det siste utbruddet kom i 1899. Undersøkelser utført i 1904, 1936 og 1938 tydet imidlertid ikke på noen vulkansk aktivitet.Det nordligste punktet på Buckle Island er Cape Cornish. Flere små holmer ligger i sundet mellom Cape Cornish og Young Island, og den største av disse er Borradaile Island. Flere mindre holmer ligger utenfor øyas sørligste punkt, kalt Cape McNab (354 moh.), blant annet Sabrina Islet og den 80 meter høye stauren The Monolith. Enkelte steder på øya stuper bratte klipper ned mot vannkanten, mens andre steder danner lange isklipper slake skråninger ned mot kystlinjen. En isbre strekker seg ned mot havet fra det høytliggende klippeområdet ved Cape McNab. Både Buckle Island og Sabrina Islet har kolonier av adelie- og ringpingviner.
| Buckle Island er ei av de tre hovedøyene i de ubebodde Ballenyøyene i Sørishavet. Den ligger om lag 25 km nordvest for Sturge Island og 8 km sørøst for Young Island, og om lag 110 km nord-nordøst for Belousov Point på det antarktiske fastlandet. Øya er en del av Ross Dependency, som New Zealand gjør krav på. Den ble oppdaget 9. februar 1839 av John Balleny, som ga den navn etter John William Buckle, en av handelsmennene som gikk sammen med Charles Enderby om å sende ut ekspedisjonen. US-ACAN aksepterte navnet i 1947.Øya er omtrent trekantet med en lang side i øst og vest og en kort kyst i nord. Den er om lag 5 km bred på det bredeste, med en største lengde i nord-sør-retning på om lag 21 km. Øya har vulkansk opphav og er fremdeles vulkansk aktiv. Den klassifiseres av vulkanologer som en stratovulkan. Det siste utbruddet kom i 1899. Undersøkelser utført i 1904, 1936 og 1938 tydet imidlertid ikke på noen vulkansk aktivitet.Det nordligste punktet på Buckle Island er Cape Cornish. Flere små holmer ligger i sundet mellom Cape Cornish og Young Island, og den største av disse er Borradaile Island. Flere mindre holmer ligger utenfor øyas sørligste punkt, kalt Cape McNab (354 moh.), blant annet Sabrina Islet og den 80 meter høye stauren The Monolith. Enkelte steder på øya stuper bratte klipper ned mot vannkanten, mens andre steder danner lange isklipper slake skråninger ned mot kystlinjen. En isbre strekker seg ned mot havet fra det høytliggende klippeområdet ved Cape McNab. Både Buckle Island og Sabrina Islet har kolonier av adelie- og ringpingviner.
== Se også ==
Liste over øyer i Antarktis
Liste over vulkaner i Antarktis
== Referanser ==
== Litteratur ==
LeMasurier, W. E. (1990). Volcanoes of the Antarctic Plate and Southern Oceans. American Geophysical Union. s. 512. ISBN 0-87590-172-7.
== Eksterne lenker ==
Buckle Island. Global Volcanism Program. Smithsonian Institution. (engelsk) | __NOTOC__ | 3,721 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mount_Vernon_Harcourt | 2023-02-04 | Mount Vernon Harcourt | ['Kategori:169°Ø', 'Kategori:72°S', 'Kategori:Artikler i Antarktis-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P3230 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Fjell over 1000 meter', 'Kategori:Ross Dependency', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stratovulkaner', 'Kategori:Victoria Land', 'Kategori:Vulkaner i Antarktis'] | Mount Vernon Harcourt, også kjent som bare Mount Harcourt, er en antarktisk stratovulkan med en påfallende konisk form på Hallett Peninsula som strekker seg ut til Rosshavet om lag 604 km sør for Mount Erebus, sammen med tre overlappende skjoldvulkaner. Vulkanen ligger nord for Mount Northampton (2 465 moh.) i den sørlige sentrale delen av halvøya, i Admiralitetsfjellene i det nordlige Victoria Land. Den grenser til nordsiden av Tuckerbreen i sør og har en høyde på 1 571 meter over havet.
Vulkanen ble oppdaget i januar 1841 av James Clark Ross og navngitt av han etter Williams Vernon Harcourt, sønn av erkebiskopen av York og en av grunnleggerne av British Association for the Advancement of Science. US-ACAN aksepterte navnet i 1950 og NZ-APC gjorde det samme litt senere.To dateringer fra fjellet har vist seg å være rundt henholdsvis 5,5 og 6,6 millioner år gamle, noe som betyr at fjellet er forholdsvis ungt. Prøvene har en alkalisk sammensetning. En har funnet Boscoia sudpolaris, en type spretthaler på vulkanen.
| Mount Vernon Harcourt, også kjent som bare Mount Harcourt, er en antarktisk stratovulkan med en påfallende konisk form på Hallett Peninsula som strekker seg ut til Rosshavet om lag 604 km sør for Mount Erebus, sammen med tre overlappende skjoldvulkaner. Vulkanen ligger nord for Mount Northampton (2 465 moh.) i den sørlige sentrale delen av halvøya, i Admiralitetsfjellene i det nordlige Victoria Land. Den grenser til nordsiden av Tuckerbreen i sør og har en høyde på 1 571 meter over havet.
Vulkanen ble oppdaget i januar 1841 av James Clark Ross og navngitt av han etter Williams Vernon Harcourt, sønn av erkebiskopen av York og en av grunnleggerne av British Association for the Advancement of Science. US-ACAN aksepterte navnet i 1950 og NZ-APC gjorde det samme litt senere.To dateringer fra fjellet har vist seg å være rundt henholdsvis 5,5 og 6,6 millioner år gamle, noe som betyr at fjellet er forholdsvis ungt. Prøvene har en alkalisk sammensetning. En har funnet Boscoia sudpolaris, en type spretthaler på vulkanen.
== Se også ==
Liste over vulkaner i Antarktis
== Referanser ==
Denne artikkelen inneholder stoff fra United States Geological Survey-artikkelen «Mount Vernon Harcourt» som er i offentlig eie (innhold fra Geographic Names Information System). | | pf = | 3,722 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Walther_Penck | 2023-02-04 | Walther Penck | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 29. september', 'Kategori:Dødsfall i 1923', 'Kategori:Fødsler 30. august', 'Kategori:Fødsler i 1888', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Wien', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske geologer'] | Walther Penck (født 30. august 1888 i Wien, død 29. september 1923 i Stuttgart) var en tysk geolog; sønn av Albrecht Penck.
| Walther Penck (født 30. august 1888 i Wien, død 29. september 1923 i Stuttgart) var en tysk geolog; sønn av Albrecht Penck.
== Biografi ==
Penck arbeidet 1912–1914 som statsgeolog i Argentina. Han var i perioden 1915–1918 professor i geologi ved universitetet i Konstantinopel og fra 1918 dosent i geologi i Leipzig. Han er mest kjent for sin innsats innen geomorfologien, og i arbeidet Morphological Analysis of Landforms (1924, utgitt posthumt av faren) vendte han seg mot dem modell som var blitt utviklet av William Morris Davis. Blant hans øvrige skrifter kan nevnes Die tektonischen Grundzüge Westkleinasiens (1918) og Grundzüge der Geologie des Bosporus (1919).
== Verker ==
Naturgewalten im Hochgebirge, Stuttgart, Strecker und Schröder 1912
Die tektonischen Grundzüge Westkleinasiens, Stuttgart 1918
Grundzüge der Geologie des Bosporus, Berlin, Mittler und Sohn 1919 (Veröffentlichungen des Instituts für Meereskunde an der Universität, S. 1-71)
Der Südrand der Puna de Atacama (NW-Argentinien). Ein Beitrag zur Kenntnis des andinen Gebirgstypus und zu der Frage der Gebirgsbildung, Abh. Sächs. Akad. Wiss., Math.-Naturwiss. Klasse, Band 37, Leipzig 1920, S. 1-420
Die südliche Puna de Atacama (Kordilleren Nordwestargentiniens), Geologische Charakterbilder 21, Berlin 1921
Die morphologische Analyse: ein Kapitel der physikalischen Geologie, Geographische Abhandlungen, Reihe 2,2, 1924, S. 1-283 und separat veröffentlicht bei Engelhorn, Stuttgart 1924 (von seinem Vater Albrecht Penck herausgegeben, mit Biographie Walther Pencks von Albrecht Penck)
Über die Form andiner Krustenbewegung und ihre Beziehung zur Sedimentation, Geologische Rundschau, Band 14, 1923, S. 301-315
Wesen und Grundlagen der morphologischen Analyse, Berichte Sächs. Akad. Wiss., Math.-Naturwiss. Klasse, Band 72, 1920, S. 65-102
Die Piedmontflächen des südlichen Schwarzwaldes, Zeitschrift der Gesellschaft für Erdkunde Berlin, 1925, S. 83-103
Durch Sandwüsten auf Sechstausender. Ein Deutscher auf Kundfahrt, Engelhorn, Stuttgart 1933.
Puna de Atacama, Engelhorn, Stuttgart 1933
== Referanser ==
== Litteratur ==
Penck, Albrecht i Nordisk familjebok (2. utgaves supplement, 1925) | Walther Penck (født 30. august 1888 i Wien, død 29. | 3,723 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mad_minute | 2023-02-04 | Mad minute | ['Kategori:Militær terminologi', 'Kategori:Skytesport'] | Mad Minute er best kjent som en hurtigskytingsøvelse avledet fra en treningsdrill fra før første verdenskrig i det britiske militæret med Lee-Enfield riflen. Øvelsen het "Practice number 22, Rapid Fire, ‘The Musketry Regulations, Part I, 1909" og krevde at det ble skutt minst 15 skudd på figuren "Second Class Figure" på 300 yard (270 m). Øvelsen ble beskrevet slik: "Liggende. Rifle ladd med 4 skudd i magasinet før man ser skivene. Lading fra lomme eller bandolær med 5 skudd etterpå. Ett minutt tillatt." Øvelsen var bare en av flere årlige tester for å klassifisere en soldat som skarpskytter, første- eller andreklasses skytter avhengig av poengene som ble oppnådd.
Second Class skiven var en 1,2 x 1,2 m firkant (48 x 48 tommer) med 61 cm indre (24 tommer) og 92 cm ytre sirkel (36 tommer). Siktemerket var en 30 x 30 cm figur (12 x 12 tommer) som representerte en soldat som sikter med en rifle fra en skyttergrav. Poeng ble telt for treff hvor som helst på skiven. Selv om en 12 toms (30,5 cm) skive ofte har blitt nevnt i forbindelse med Mad Minute øvelsen ser dette ut til å være en feil som kommer fra Ian Hogg's bok "The Encyclopedia of Weaponry". Ingen andre kilder nevner en skive på 12 tommer. Ifølge myten med en 12 toms skive ville skivestørrelsen ha tilsvart en 1,11 mrad sirkel (3,82 bueminutt), mens i virkeligheten tilsvarte skiven en 4,5 mrad firkant (15,3 bueminutt) som gjør arealet som teller treff over 15 ganger større.
Under slaget om Mons skal mange tyskere ha rapportert om det de trodde var maskingeværild, mens det egentlig var vanlige britiske soldater med sylinderlåsrifler som skjøt med høy skuddtakt.
| Mad Minute er best kjent som en hurtigskytingsøvelse avledet fra en treningsdrill fra før første verdenskrig i det britiske militæret med Lee-Enfield riflen. Øvelsen het "Practice number 22, Rapid Fire, ‘The Musketry Regulations, Part I, 1909" og krevde at det ble skutt minst 15 skudd på figuren "Second Class Figure" på 300 yard (270 m). Øvelsen ble beskrevet slik: "Liggende. Rifle ladd med 4 skudd i magasinet før man ser skivene. Lading fra lomme eller bandolær med 5 skudd etterpå. Ett minutt tillatt." Øvelsen var bare en av flere årlige tester for å klassifisere en soldat som skarpskytter, første- eller andreklasses skytter avhengig av poengene som ble oppnådd.
Second Class skiven var en 1,2 x 1,2 m firkant (48 x 48 tommer) med 61 cm indre (24 tommer) og 92 cm ytre sirkel (36 tommer). Siktemerket var en 30 x 30 cm figur (12 x 12 tommer) som representerte en soldat som sikter med en rifle fra en skyttergrav. Poeng ble telt for treff hvor som helst på skiven. Selv om en 12 toms (30,5 cm) skive ofte har blitt nevnt i forbindelse med Mad Minute øvelsen ser dette ut til å være en feil som kommer fra Ian Hogg's bok "The Encyclopedia of Weaponry". Ingen andre kilder nevner en skive på 12 tommer. Ifølge myten med en 12 toms skive ville skivestørrelsen ha tilsvart en 1,11 mrad sirkel (3,82 bueminutt), mens i virkeligheten tilsvarte skiven en 4,5 mrad firkant (15,3 bueminutt) som gjør arealet som teller treff over 15 ganger større.
Under slaget om Mons skal mange tyskere ha rapportert om det de trodde var maskingeværild, mens det egentlig var vanlige britiske soldater med sylinderlåsrifler som skjøt med høy skuddtakt.
== Verdensrekord ==
Den første kjente Mad Minute rekorden ble satt av majorsersjant Jesse Wallingford i 1908 med 36 treff på en 48 tommer skive på 300 yards (4,5 mrad/ 15,3 bueminutt). Angivelig ble en ny rekord på 38 treff, alle innenfor 24 toms sirkelen på 300 yards (2,25 mrad/ 7,6 bueminutt), satt i 1914 av sersjant Alfred Snoxall, men det er lite dokumentasjon og usikkert om det faktisk skjedde eller var britisk propaganda. Det har vært stor gjenstand for diskusjon om det faktisk er mulig å skyte så raskt og presist med en sylinderlåsrifle.
En Mad Minute konkurranse ble avholdt i Soknedal i Norge den 30. mai 2015 med flere av de beste stangskytterne i landet. Konkurransen ble kalt "Mad Minute Challenge"[1] og ble skutt på en 40 cm i diameter skive på 200 meter (2 mrad/ 6,9 bueminutt), som gjør skiven mindre enn myten on Alfred Snoxall. Thomas Høgåsseter ble vinner med 36 treff, og gjennomsnittet for de 11 deltakerne var 29 treff.
I 2019 satte Inge Hvitås ny verdensrekord med 39 treff under en Mad Minute-konkurranse på Skytterkollen skytebane i Nes i Hedmark. En annen deltager, Jesper Nilsstua skjøt forøvrig 48 skudd, men hadde 38 treff, og kom dermed på andreplass med ett treff mindre enn Hvitås.
== Målstørrelser ==
Tabellene under er basert på sonene i den opprinnelige Second Class figuren (12, 24, 36 og 48 tommer) plassert på 300 yard, og viser den samme relative skivestørrelsen for forskjellige avstander. Vanlige militærkalibre fra den tiden (som .303 British, 6.5×55mm, 8x57mm osv.) er kraftigere og med mindre vindavdrift enn nåtidens moderne militærkalibre (som 5.56 NATO, 7.62x39mm, osv.). Vindavdrift ville derfor knapt vært merkabart på 100 m, lite merkbart på 200 m og fremdeles en svært liten faktor på 300 m.
Tilsvarende tommestørrelserTilsvarende metriske mål
== Annen bruk ==
=== Tidlig bruk ===
Uttrykket ble opprinnelig brukt for å beskrive tiden det tok å lade en muskett i kamper på 18. og 19. hundretallet. Soldater stod skulder mot skulder ovenfor fiendtlige formasjoner på avstander fra 50 til flere hundre meter med relativt upresise og sakteladende musketter. Etter å ha avfyrt et skudd ville hver soldat lade et nytt skudd så raskt som mulig mens fienden gjorde det samme. Grunnet muskettens dårlige presisjon var uttrykket spesielt relevant på korte avstander.
=== Vietnamkrigen ===
I Vietnamkrigen ble uttrykket brukt om en drill med intens automatild for å drive ut inntrengere eller drive tilbake et overfall.
=== Mlitær bruk i dag ===
Uttrykket brukes fremdeles i militær terminilogi i dag for å beskrive en kort periode med intens automatild.
== Se også ==
Stangskyting
Felthurtigskyting
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Historical Firearms - The Mad Minute
Video: Thomas Høgåsseter sets the world record of 36 hits in Soknedal, Norway 30 May 2015 | Mad Minute er best kjent som en hurtigskytingsøvelse avledet fra en treningsdrill fra før første verdenskrig i det britiske militæret med Lee-Enfield riflen. Øvelsen het "Practice number 22, Rapid Fire, ‘The Musketry Regulations, Part I, 1909" og krevde at det ble skutt minst 15 skudd på figuren "Second Class Figure" på 300 yard (270 m). | 3,724 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Barybas | 2023-02-04 | Barybas | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1850', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Barybas er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
| Barybas er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
== Utseende ==
Middelsstore, nokså brede, brunlige oldenborrer. Oversiden er ujevnt kledt med avlange, lyse skjell.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt fra Nicaragua i nord til Bolivia og Peru i sør.
== Systematisk inndeling ==
Det oppgis [1] å finnes omtrent 50 arter dersom man regner med de kjente, men hittil ubeskrevne artene.
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819
Stammen Macrodactylini Kirby, 1837
Slekten Barybas Blanchard, 1850
Barybas aenea Moser, 1919
Barybas aenescens
Barybas aurita
Barybas bituberculata
Barybas boliviana
Barybas callosipennis
Barybas callosipyga
Barybas chacoensis
Barybas clypeata
Barybas compacta
Barybas crassa
Barybas curta
Barybas ferruginea
Barybas fraterna
Barybas idiota
Barybas insulana
Barybas kulzeri
Barybas latesquamosa
Barybas maculata
Barybas murina Burmeister, 1855
Barybas nana
Barybas oxygenys Bates, 1887
Barybas parvula
Barybas peruana
Barybas scopifer
Barybas setifer
Barybas sparsesetosa
Barybas squamiger
Barybas sublobata
Barybas uniformis
Barybas variegata
Barybas variipennis
== Kilder ==
Evans, A.V. & Smith, A.B.T., 2007. An electronic checklist of the New World chafers (Coloeptera: Scarabaeidae: Melolonthinae). Tribe Macrodactylini Kirby, 1837. [2]
Generic Guide to New World Scarab Beetles - Barybas [3]
== Eksterne lenker ==
(en) Barybas i Encyclopedia of Life
(en) Barybas i Global Biodiversity Information Facility
(en) Kategori:Barybas – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Barybas – detaljert informasjon på Wikispecies
Bilde av Barybas callosipennis
American insects - Barybas sp. [4] | Barybas er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). | 3,725 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Anoplosiagum | 2023-02-04 | Anoplosiagum | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1850', 'Kategori:Brasils insekter', 'Kategori:Colombias insekter', 'Kategori:Cubas fauna', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Paraguays insekter', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Anoplosiagum er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
| Anoplosiagum er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
== Utseende ==
Middelsstore, avlange, blanke, rødbrune oldenborrer. Denne slekten har ikke skjellkledning på kroppen.
== Utbredelse ==
Slekten forekommer på Cuba og i det Sør-Amerika: Brasil, Colombia og Paraguay.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819
Stammen Macrodactylini Kirby, 1837
Slekten Anoplosiagum Blanchard, 1850
Anoplosiagum antennale Moser, 1921
Anoplosiagum castaneum (Burmeister, 1855)
Anoplosiagum cubensis Garcia-Vidal, 1982
Anoplosiagum flavicollis Chapin, 1935
Anoplosiagum fulvum Moser, 1918
Anoplosiagum gebieni Moser, 1921
Anoplosiagum kuntzeni Moser, 1921
Anoplosiagum macrophyllum Moser, 1921
Anoplosiagum oteroi Garcia-Vidal, 1982
Anoplosiagum pallidulum Blanchard, 1850
Anoplosiagum pauliani Chalumeau, 1979
Anoplosiagum peltatum Chapin, 1932
Anoplosiagum pentaphyllum (Burmeister, 1855)
Anoplosiagum rufipenne (Fabricius, 1801)
Anoplosiagum rufum Chapin, 1932
Anoplosiagum rutilum (Chevrolat, 1865)
Anoplosiagum scabrosum Chapin, 1932
Anoplosiagum scaramuzzai Chapin, 1935
Anoplosiagum simplicipes Chapin, 1932
Anoplosiagum sjostedti Moser, 1921
Anoplosiagum sulcatulum Blanchard, 1850
Anoplosiagum sulcipenne Moser, 1918
Anoplosiagum swezeyi Garcia-Vidal, 1982
Anoplosiagum truncatum Frey, 1973
Anoplosiagum turquinensis Garcia-Vidal, 1982
Anoplosiagum variabile Chevrolat, 1865
Anoplosiagum versicolor (Burmeister, 1855)
Anoplosiagum vicinum Frey, 1973
Anoplosiagum villosicolle Blanchard, 1850
Anoplosiagum zayasi Garcia-Vidal, 1982
== Kilder ==
Evans, A.V. & Smith, A.B.T., 2007. An electronic checklist of the New World chafers (Coloeptera: Scarabaeidae: Melolonthinae). Tribe Macrodactylini Kirby, 1837. [1]
Generic Guide to New World Scarab Beetles - Anoplosiagum [2]
== Eksterne lenker ==
(en) Anoplosiagum i Global Biodiversity Information Facility
(en) Kategori:Anoplosiagum – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Anoplosiagum – detaljert informasjon på Wikispecies | Anoplosiagum er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). | 3,726 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rock_Aid_Armenia | 2023-02-04 | Rock Aid Armenia | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Hardrockgrupper', 'Kategori:Innsamlingsaksjoner'] | Rock Aid Armenia var et humanitært innsatsprosjekt fra den britiske musikkindustrien som skulle reise penger til å hjelpe ofrene for jordskjelvet i Armenia i 1988.
Prosjektet munnet ut i utgivelsene av en rekke singler, compilations og en dokumentarfilm. Det ble også opprettet et eget plateselskap – Life-Aid-Armenia – til distribusjon av utgivelsene. Primus motor var den internasjonale veldedighetsarbeideren Jon Dee.Den første single som ble utgitt, var en coverversjon av Marvin Gayes What's Going On, med en rekke medvirkende artister. Deretter fikk Dee ideen til en gjeninnspilling av Deep Purples Smoke on the Water, hvor forskjellige artister fra hardrockverdenen skulle synge hvert sitt vers. Innspillingen fant veien til toppen av UK Singles Chart, og sammen med de andre utgivelsene ble det reist omkring 100 000 $.
| Rock Aid Armenia var et humanitært innsatsprosjekt fra den britiske musikkindustrien som skulle reise penger til å hjelpe ofrene for jordskjelvet i Armenia i 1988.
Prosjektet munnet ut i utgivelsene av en rekke singler, compilations og en dokumentarfilm. Det ble også opprettet et eget plateselskap – Life-Aid-Armenia – til distribusjon av utgivelsene. Primus motor var den internasjonale veldedighetsarbeideren Jon Dee.Den første single som ble utgitt, var en coverversjon av Marvin Gayes What's Going On, med en rekke medvirkende artister. Deretter fikk Dee ideen til en gjeninnspilling av Deep Purples Smoke on the Water, hvor forskjellige artister fra hardrockverdenen skulle synge hvert sitt vers. Innspillingen fant veien til toppen av UK Singles Chart, og sammen med de andre utgivelsene ble det reist omkring 100 000 $.
== Referanser == | Rock Aid Armenia var et humanitært innsatsprosjekt fra den britiske musikkindustrien som skulle reise penger til å hjelpe ofrene for jordskjelvet i Armenia i 1988. | 3,727 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lauri_Ingman | 2023-02-04 | Lauri Ingman | ['Kategori:Alumni fra Helsingfors universitet', 'Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 25. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1934', 'Kategori:Finske politikere', 'Kategori:Finske riksdagsmedlemmer', 'Kategori:Finske statsministre', 'Kategori:Fødsler 30. juni', 'Kategori:Fødsler i 1868', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Teuva', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Lars (Lauri) Johannes Ingman (født 30. juni 1868 i Östermark, død 25. oktober 1934 i Åbo) var en finsk teolog, biskop og politiker. Fra 1916 til 1930 var han professor i praktisk teolog på Helsingfors universitet. Han var også medlem av det konservative Nationella samlingspartiet, der han blant annet var både talsmann i Riksdagen og bekledde flere statsrådsverv. Han har også Finlands statsminister to ganger, i 1918–1919 og 1924–1925. I 1930 ble han valgt til Erkebiskop av Åbo, den evangelisk-lutherske kirken i Finlands overhode.
| Lars (Lauri) Johannes Ingman (født 30. juni 1868 i Östermark, død 25. oktober 1934 i Åbo) var en finsk teolog, biskop og politiker. Fra 1916 til 1930 var han professor i praktisk teolog på Helsingfors universitet. Han var også medlem av det konservative Nationella samlingspartiet, der han blant annet var både talsmann i Riksdagen og bekledde flere statsrådsverv. Han har også Finlands statsminister to ganger, i 1918–1919 og 1924–1925. I 1930 ble han valgt til Erkebiskop av Åbo, den evangelisk-lutherske kirken i Finlands overhode.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Lauri Ingman – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
«Lauri Ingman». Biografiskt lexikon för Finland (svensk). Helsingfors: Svenska litteratursällskapet i Finland. 2008–2011. URN:NBN:fi:sls-4147-1416928956753.
(sv) Lauri Ingman hos Finlands riksdag
(sv) Lauri Ingman hos Finlands statsråd | | fsted = Teuva i Finland | 3,728 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Levende_folkekirke | 2023-02-04 | Levende folkekirke | ['Kategori:Kirkevalg i Norge'] | Levende folkekirke er et nettverk av kristne organisasjoner og enkelt-personer som ble startet før kirkevalget i 2015. Nettverket ble i stor grad dannet som en motreaksjon på Åpen folkekirke, men Levende folkekirke har ikke medlemmer, kun sympatisører og støttespillere, og er mer å oppfatte som en interessegruppe enn som et kirkepolitisk parti. Nettverkets strategi frem mot kirkevalget er å anbefale kandidater allerede foreslått av de forskjellige nominasjonskomiteene mer enn å stille egne alternative lister.
Levende folkekirke forfekter i stor grad et bibelsyn preget av apostolisk tenking og kirkelig tradisjon, der Bibelen leses i lys av sin samtid og faktiske hendelser, og i mindre grad vektlegger leserens egne erfaringer og meninger. Levende folkekirke ønsker å bevare kirkens tradisjonelle ekteskapssyn, og vil ikke åpne opp for vigsel eller velsignelse av likekjønnede par i Den norske kirke.
Nettverket skriver følgende om seg selv:Teologisk basis:
Levende folkekirke slutter seg fullt ut til Den norske kirkes basis, som er Den hellige skrift og kirkens bekjennelsesskrifter. Bibelen er øverste norm i alt som handler om lære og liv.
Visjon:
Levende folkekirke ønsker at Den norske kirke skal være en tydelig og evangelisk folkekirke, slik det sammenfattes i kirkens visjonsdokument ved ordene ‘bekjennende, åpen, tjenende og misjonerende’. Folkekirkens hensikt og mål er å kalle alle mennesker i Norge til tro på evangeliet og til etterfølgelse av Jesus Kristus.
Oppdrag:
Levende folkekirke arbeider for at Den norske kirke skal holde fast ved den bibelske og felleskirkelige forståelsen av ekteskapet. Kirkens lære og liturgi må bygge på sannheten om at ekteskapet er Guds ordning for én mann og én kvinne.
| Levende folkekirke er et nettverk av kristne organisasjoner og enkelt-personer som ble startet før kirkevalget i 2015. Nettverket ble i stor grad dannet som en motreaksjon på Åpen folkekirke, men Levende folkekirke har ikke medlemmer, kun sympatisører og støttespillere, og er mer å oppfatte som en interessegruppe enn som et kirkepolitisk parti. Nettverkets strategi frem mot kirkevalget er å anbefale kandidater allerede foreslått av de forskjellige nominasjonskomiteene mer enn å stille egne alternative lister.
Levende folkekirke forfekter i stor grad et bibelsyn preget av apostolisk tenking og kirkelig tradisjon, der Bibelen leses i lys av sin samtid og faktiske hendelser, og i mindre grad vektlegger leserens egne erfaringer og meninger. Levende folkekirke ønsker å bevare kirkens tradisjonelle ekteskapssyn, og vil ikke åpne opp for vigsel eller velsignelse av likekjønnede par i Den norske kirke.
Nettverket skriver følgende om seg selv:Teologisk basis:
Levende folkekirke slutter seg fullt ut til Den norske kirkes basis, som er Den hellige skrift og kirkens bekjennelsesskrifter. Bibelen er øverste norm i alt som handler om lære og liv.
Visjon:
Levende folkekirke ønsker at Den norske kirke skal være en tydelig og evangelisk folkekirke, slik det sammenfattes i kirkens visjonsdokument ved ordene ‘bekjennende, åpen, tjenende og misjonerende’. Folkekirkens hensikt og mål er å kalle alle mennesker i Norge til tro på evangeliet og til etterfølgelse av Jesus Kristus.
Oppdrag:
Levende folkekirke arbeider for at Den norske kirke skal holde fast ved den bibelske og felleskirkelige forståelsen av ekteskapet. Kirkens lære og liturgi må bygge på sannheten om at ekteskapet er Guds ordning for én mann og én kvinne.
== Avvikling ==
31. desember 2015 ble Levende folkekirke avviklet. Ledelsen sa at de ikke tror at partigrupper bidrar til enhet og fellesskap i kirken, og at "polarisering og oppsplitting ønsker vi ikke å bidra til". I bispedømmerådsvalgenes første runde i 2015 fikk nettverket ca 40% av mandatene.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielle nettsider | Levende folkekirke er et nettverk av kristne organisasjoner og enkelt-personer som ble startet før kirkevalget i 2015. Nettverket ble i stor grad dannet som en motreaksjon på Åpen folkekirke, men Levende folkekirke har ikke medlemmer, kun sympatisører og støttespillere, og er mer å oppfatte som en interessegruppe enn som et kirkepolitisk parti. | 3,729 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%85pen_folkekirke | 2023-02-04 | Åpen folkekirke | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kirkevalg i Norge'] | Åpen folkekirke er den første organisasjonen som har formulert en plattform og et valgprogram, og stilt egne lister til bispedømmerådsvalg i de fleste bispedømmene i Den norske kirke. Dette skjedde første gang i Kirkevalget i 2015. Da stilte Åpen folkekirke lister i 9 av de 11 bispedømmene.Bakgrunnen for initiativet til dannelsen av Åpen folkekirke var flersidig, men oppstarten i 2014 ble utløst av at Kirkemøtet 8. april det året ikke kom fram til noe vedtak om kirkelig vigsel for likekjønnede ektepar. I tillegg til engasjementet for dette temaet, var initiativtagerne opptatt av å utvikle kirkedemokratiet og å sikre en egentlig åpen folkekirke, også når Den norske kirke skulle skilles fra staten.Åpen folkekirke ble stiftet 11. juni 2014 ved et stiftelsesmøte i Oslo. Et styre med leder Sturla Stålsett, nestleder Marianne H. Brekken, fem andre styremedlemmer og to varamedlemmer ble valgt. Vedtektene som ble formulert, definerer blant annet organisasjonens formål.
Siden 2015 har den landsdekkende organisasjonen avholdt årsmøter med debatt om plattform og valgprogram, samt valg av styre.I Kirkevalget 2015 stilte Åpen folkekirke lister i 9 av 11 bispedømmer i valget av leke representanter til bispedømmerådene. Medlemmene i bispedømmerådene utgjør også Kirkemøtet i Den norske kirke. Her fikk Åpen folkekirkes lister 61,77% av stemmene (231 349 av 374 534). Medlemmer av Åpen Folkekirke stilte på Nominasjonskomiteens lister i Stavanger bispedømme og Bjørgvin bispedømme (de eneste listene til valg i disse bispedømmene), og fikk andeler av personstemmene som antyder en oppslutning om Åpen folkekirkes program på henholdsvis rett under 50% og rundt 66%.På det første Kirkemøtet etter Åpen Folkekirkes valgseier ble Kristin Gunleiksrud Raaum 11. april 2016 valgt til leder for Kirkerådet. Hun er valgt inn i Oslo bispedømmeråd fra Åpen Folkekirkes liste. Åpen folkekirkes medlemmer er 2016-2020 i flertall i Kirkerådet.Arbeidet med å utarbeide en ny vigselsliturgi for likekjønnede ble formelt satt i gang av Kirkemøtet 11. april 2016. På Kirkemøtet 30. januar 2017 kunne Åpen folkekirke feire vedtaket om en ny vigselsliturgi for alle ektepar, både par av likt og ulikt kjønn. Dette kom i stand takket være Åpen folkekirkes valgseier i 2015, men ble vedtatt med et flertall som strakk seg langt bredere enn Åpen folkekirkes representanter blant lekfolk, prester og biskoper. Vedtaket ble fattet med 83 mot 29 stemmer. Bispekollegiet var en viktig premissleverandør for vedtaket, som innebærer at det er et uttalt rom for to ulike syn på ekteskapet i Den norske kirke. Den nye vigselsliturgien skal kunne brukes i alle kirker i landet, men prester i kirka har rett til å reservere seg fra å forestå vielse. Den gamle liturgien kan fortsatt brukes av par som ønsker det.I løpet av valgperioden 2016-2019 har det blitt etablert regionlag med egne styrer for Åpen Folkekirke i alle bispedømmer. Disse har i henhold til vedtektene gjennom nominasjonsprosesser stilt lister i alle 11 bispedømmer til Kirkevalget i 2019. Disse listene stilles til valg av leke medlemmer til bispedømmerådene og dermed samtidig til Kirkemøtet.
På årsmøtet 7. januar 2016 ble Gard Sandaker-Nielsen, leder av Oslo bispedømmeråd, valgt til leder av Åpen folkekirke for to år etter Sturla Stålsett. Sandaker-Nielsen ble gjenvalgt i 2018.
| Åpen folkekirke er den første organisasjonen som har formulert en plattform og et valgprogram, og stilt egne lister til bispedømmerådsvalg i de fleste bispedømmene i Den norske kirke. Dette skjedde første gang i Kirkevalget i 2015. Da stilte Åpen folkekirke lister i 9 av de 11 bispedømmene.Bakgrunnen for initiativet til dannelsen av Åpen folkekirke var flersidig, men oppstarten i 2014 ble utløst av at Kirkemøtet 8. april det året ikke kom fram til noe vedtak om kirkelig vigsel for likekjønnede ektepar. I tillegg til engasjementet for dette temaet, var initiativtagerne opptatt av å utvikle kirkedemokratiet og å sikre en egentlig åpen folkekirke, også når Den norske kirke skulle skilles fra staten.Åpen folkekirke ble stiftet 11. juni 2014 ved et stiftelsesmøte i Oslo. Et styre med leder Sturla Stålsett, nestleder Marianne H. Brekken, fem andre styremedlemmer og to varamedlemmer ble valgt. Vedtektene som ble formulert, definerer blant annet organisasjonens formål.
Siden 2015 har den landsdekkende organisasjonen avholdt årsmøter med debatt om plattform og valgprogram, samt valg av styre.I Kirkevalget 2015 stilte Åpen folkekirke lister i 9 av 11 bispedømmer i valget av leke representanter til bispedømmerådene. Medlemmene i bispedømmerådene utgjør også Kirkemøtet i Den norske kirke. Her fikk Åpen folkekirkes lister 61,77% av stemmene (231 349 av 374 534). Medlemmer av Åpen Folkekirke stilte på Nominasjonskomiteens lister i Stavanger bispedømme og Bjørgvin bispedømme (de eneste listene til valg i disse bispedømmene), og fikk andeler av personstemmene som antyder en oppslutning om Åpen folkekirkes program på henholdsvis rett under 50% og rundt 66%.På det første Kirkemøtet etter Åpen Folkekirkes valgseier ble Kristin Gunleiksrud Raaum 11. april 2016 valgt til leder for Kirkerådet. Hun er valgt inn i Oslo bispedømmeråd fra Åpen Folkekirkes liste. Åpen folkekirkes medlemmer er 2016-2020 i flertall i Kirkerådet.Arbeidet med å utarbeide en ny vigselsliturgi for likekjønnede ble formelt satt i gang av Kirkemøtet 11. april 2016. På Kirkemøtet 30. januar 2017 kunne Åpen folkekirke feire vedtaket om en ny vigselsliturgi for alle ektepar, både par av likt og ulikt kjønn. Dette kom i stand takket være Åpen folkekirkes valgseier i 2015, men ble vedtatt med et flertall som strakk seg langt bredere enn Åpen folkekirkes representanter blant lekfolk, prester og biskoper. Vedtaket ble fattet med 83 mot 29 stemmer. Bispekollegiet var en viktig premissleverandør for vedtaket, som innebærer at det er et uttalt rom for to ulike syn på ekteskapet i Den norske kirke. Den nye vigselsliturgien skal kunne brukes i alle kirker i landet, men prester i kirka har rett til å reservere seg fra å forestå vielse. Den gamle liturgien kan fortsatt brukes av par som ønsker det.I løpet av valgperioden 2016-2019 har det blitt etablert regionlag med egne styrer for Åpen Folkekirke i alle bispedømmer. Disse har i henhold til vedtektene gjennom nominasjonsprosesser stilt lister i alle 11 bispedømmer til Kirkevalget i 2019. Disse listene stilles til valg av leke medlemmer til bispedømmerådene og dermed samtidig til Kirkemøtet.
På årsmøtet 7. januar 2016 ble Gard Sandaker-Nielsen, leder av Oslo bispedømmeråd, valgt til leder av Åpen folkekirke for to år etter Sturla Stålsett. Sandaker-Nielsen ble gjenvalgt i 2018.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | Åpen folkekirke er den første organisasjonen som har formulert en plattform og et valgprogram, og stilt egne lister til bispedømmerådsvalg i de fleste bispedømmene i Den norske kirke. Dette skjedde første gang i Kirkevalget i 2015. | 3,730 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Son | 2023-02-04 | Son | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,5°N', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Vestby', 'Kategori:Kommuner opphørt i 1964', 'Kategori:Norske kommuner etablert i 1847', 'Kategori:Severdigheter i Viken', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tidligere kommuner i Akershus'] | Son er et tettbebygd sted ved Oslofjorden sør i Vestby kommune i Viken fylke. Det er særlig kjent for sin gamle bebyggelse fra hollendertiden, med trehus og trange smug som gir et særpreg som man gjerne forbinder med byer langs kysten av Sørlandet. Det er også en populær småbåthavn. Son er en del av Follo, og kan dessuten regnes til Mosseregionen. Det var tidligere egen kommune og hadde bystatus.
Statistisk sentralbyrå regner fra 2007 Son/Store Brevik som del av Moss tettsted, og dermed utgikk det som eget tettsted etter at Sjøhagen boligfelt nord i Moss ble ferdig utbygd og dannet en sammenhengende tettbebyggelse. Ifølge SSB bor 6.285 personer i den delen av Moss tettsted som ligger i Vestby kommune, altså Son. Det bor et sted mellom 6.700 og 7.000 innbyggere i Son. Her medregnes imidlertid ikke bebyggelse som faller utenfor tettstedsdefinisjonen. Hele området med postnummer til Son og ny boligbygging tilsier at Sons innbyggertall er i underkant av 7.000. | Son er et tettbebygd sted ved Oslofjorden sør i Vestby kommune i Viken fylke. Det er særlig kjent for sin gamle bebyggelse fra hollendertiden, med trehus og trange smug som gir et særpreg som man gjerne forbinder med byer langs kysten av Sørlandet. Det er også en populær småbåthavn. Son er en del av Follo, og kan dessuten regnes til Mosseregionen. Det var tidligere egen kommune og hadde bystatus.
Statistisk sentralbyrå regner fra 2007 Son/Store Brevik som del av Moss tettsted, og dermed utgikk det som eget tettsted etter at Sjøhagen boligfelt nord i Moss ble ferdig utbygd og dannet en sammenhengende tettbebyggelse. Ifølge SSB bor 6.285 personer i den delen av Moss tettsted som ligger i Vestby kommune, altså Son. Det bor et sted mellom 6.700 og 7.000 innbyggere i Son. Her medregnes imidlertid ikke bebyggelse som faller utenfor tettstedsdefinisjonen. Hele området med postnummer til Son og ny boligbygging tilsier at Sons innbyggertall er i underkant av 7.000.
== Geografi ==
Det tidligere ladestedet Son ligger ved Oslofjorden, og fjordarmen Sonsbukta, lokalt kjent som Sonskilen, er fjordens dypeste naturlige havn. Son ligger i Vestby kommune i Viken fylke, ca. 50 kilometer fra Oslo, og grenser mot Moss i sør og mot tettstedet Hølen i nord. Son sentrum ligger nede ved sjøen, med resten av stedet i en bratt helling bak.
Utenfor Son ligger det fire øyer som tilhører Vestby kommune. Den største er Gjøva, mens de mindre tre går under fellesnavnet Sauholmene; disse ligger bare omkring 50 meter fra fastlandet. Lokalt omtales den største av de tre som Sauholmen.
Det er fire større tjern i Son: Vardåstjernet på Kjøvangen, Kolåstjernet like nord for Son sentrum, Breviktjernet og Damåstjernet på Store Brevik. Det ble tidligere drevet is fra Kolås- og Breviktjernene på vinterstid. Der tok skip inn is for å bevare proviant og forgjengelige handelsvarer. Nær Breviktjernet finnes Ishusveien, oppkalt etter ishusene som lå nede ved sjøen. Det har også vært uttak av torv fra myrer både ved Kolås og på Brevik.
Grunnfjellet i Vestby kommune er rester av en fjellkjede som lå i området for én til to milliarder år siden. Den viktigste bergarten er gneis, og typen som finnes i kommunen kalles Vestby-gneis. Den er svært varierende i karakter, med innslag av kvarts, feltspat og glimmer. I Sonsområdet kan man flere steder se mineralganger i grunnfjellet der dette ligger åpent i dagen. På sjøbunnen utenfor Son finnes det silurkalk.
I tillegg til sentrum omfatter Son to boligområder; Deør skog/Strømbråten og Store Brevik/Øståsen, og mindre befolkningskonsentrasjoner som Kolås og Kjøvangen. På grunn av fortetting er det kontinuerlig bebyggelse det meste av veien mellom det som tidligere var atskilte boligområder. De fleste av de minst 5.500 innbyggerne som sokner til postadresse 1555 Son er fordelt på boligområdene, mens i Son sentrum bor det færre enn 1.000 personer. I utkantene av Son er det også noen eldre hytteområder, med priser på linje med Sørlandet der det er strandtomt. Det er restriksjoner på bygging i strandsonen.
Lokalt deler man Son først og fremst i tre; Son, Deør og Brevik. Lokalbefolkningen omtaler Son for sentrum, Labo, Laksa, Kolås, Saga, Tønnes, Gamle Brevik, Nordre Brevik, Kjøvangen, Erikstad, Hulvika og Krokstrand. Deør brukes om Deør skog, Strømbråten, Solhøy, Laboåsen, Vollehagen, Skoglundkollen, Sletta, Grevlingen og Liabråten. Brevik omfatter Store Brevik, Øståsen, Søndre Brevik, Brevikbukta, Solåsen, Brevikåsen, Damås, Røsslyngåsen og Vestre Brevik. Dessuten kan følgende områder utenfor postnummer 1555 Son regnes til Son: Sjøhagen i Moss kommune og Klokkerud, Smørbekk, Rydding og Tegneby (disse har postnummer 1550 Hølen).
== Stedsnavnet ==
Navnet Son er ikke sikkert forklart i stednavnforskningen. En rådende oppfatning er at det har en elvetilknytning, i likhet med elven Sona i Nord-Trøndelag, som kommer fra Sonvatn. Navnet antas da å komme fra elven Såna som løper gjennom nabosognet Såner, så til Hølen og videre til Son og ut i Sonskilen som Hølenselva. Navnet har vært knyttet til verbet så, brukt om fiskens gyting, og da i betydningen «gyteelv». Det har også vært knyttet til verbet svona, å svinne inn, minke, slik at betydningen blir "elven som minker sterkt i tørketid". Tidligere i historien ble det blant annet også skrevet Soon, Zoen, Zoon og Sogn. Sistnevnte skrivemåte regnes for å være basert på en misoppfatning om at navnet kom fra ordet sogn; den ser ikke ut til å ha blitt brukt lokalt. Son ble offisiell skrivemåte i 1891; før det ser Soon ut til å ha vært mest brukt.
== Historie ==
Det er funnet oldtidsminner fra yngre steinalder i Sonsområdet, som tyder på noe bosetning der.
På et kart fra 1154 finnes det noen mener er den første referansen til stedsnavnet, med formen (Se)suna. Kartet var laget av al-Idrisi for Roger II av Sicilia. Dette er en usikker tolkning, fordi kartet er såpass fordreid i forhold til terrenget at det er vanskelig å plassere stedet. Den første sikre referansen er fra et diplom fra 1342, der Sonakaupang nevnes.
=== Hollendertiden ===
I hollendertiden, regnet fra omkring 1550 til 1800-1850, var Son en viktig tømmerhavn. Dels ble det skipet ut tømmer hugget i Sonsområdet, og dels tømmer som ble fløtet ned elven fra Hølen. Hølen var Sons viktigste allierte i tømmereksporten; Son var utskipningshavn for Hølen, og tjente derfor store penger på tømmer- og sagbruksdriften der. Samtidig var sagbrukene i Hølen store konkurrenter til sagene i Son.
På gamle hollandske kart er Oslofjorden kalt for Zoen op den Water, noe som forteller om stedets store betydning i hollendertiden. Markedet nevnes for første gang i et brev fra 1548, da Christianiaborgere klaget over at de tapte penger på konkurransen med Son. Det var lite fast bebyggelse på 1500-tallet, og et stykke ut på 1600-tallet var det fortsatt bare noen titalls innbyggere. Men rundt 1650 hadde folketallet steget til rundt 200.
I 1604 ble Son ladested under Christiania med egne tollrettigheter. Tollinntektene ble etter hvert store, slik at omliggende byer som Tønsberg, Fredrikstad og senere også Moss forsøkte å få lagt Son under seg. I 1670-årene hadde Son dobbelt så høye tollinntekter som Moss. Befolkningstallet økte naturlig nok også i takt med velstanden. Flere av bygningene i sentrum er fra storhetstiden som fulgte, blant annet murbygningen Thornegården fra 1641 og tømmerbygningene Stoltenberggården og Spinnerigården. Sistnevnte har sitt navn fra Ove Meyers Tobaksspinderi, som holdt til der fra før 1750.
Veksten i Son stagnerte etter 1720, da Moss ble kjøpstad. I Moss fikk man fløtet tømmer ned fra et langt større område rundt Vansjø, og kunne derfor tilby noe bedre vilkår.
=== Stagnasjon og ny storhetstid ===
Etter at Moss tok over en stor del av handelen fra Son stoppet veksten opp, men forholdene var nokså stabile frem til midten av 1800-tallet. Hollendertiden hadde vært på hell siden århundreskiftet, og tømmereventyret var til slutt over. Son klarte seg likevel rimelig godt, ikke minst på grunn av flere dyktige handelsmenn som flyttet dit.
Den første faste skolen kom i 1806. Den flyttet senere en del rundt, og ble til slutt til Son skole, en av fire skoler som fortsatt finnes i Son.
Med formannskapsloven av 1837 ble Son en bykommune. De første ti årene hadde Son og Hølen felles formannskap, men i 1847 opprettet de separate organer.
21. august 1856 ble det opprettet poståpneri i Son. I 1855 ble telegraflinjen mellom Drammen og grensen til Sverige, via Christiania, åpnet. I 1858 ble det lagt en linje til Hølen, som hadde telegrafstasjon inntil 31. desember 1866, da den ble nedlagt. 3. januar 1867 åpnet en ny telegrafstasjon i Son. Telefonen kom til Son den 30. juli 1898. Den var da knyttet til Rikstelefonen. Sentralen ble automatisert i 1975, og samme år ble telegrafen nedlagt.
Folketallet steg jevnt, og flere bosatte seg utenfor ladestedets grenser. Ved folketellingen i 1890 ble det registrert 774 mennesker innenfor grensene.
I 1899 skjedde Slettamordet. Den 6. april ble Maren Sophie Johannessen, kalt «Mor Sletta» etter gården hun bodde på, drept med to skudd fra en revolver. Hennes pleiesønn Thorvald Petersen Sletten ble tiltalt, kjent skyldig og dømt til døden. Han fikk benådning (dødsstraff hadde ikke vært brukt i Norge siden 1876) til livsvarig fengsel, og i 1901, etter at siste anke var forkastet, ble han satt i Akershus landsfengsel. Han tilstod aldri, og mange engasjerte seg i saken. Blant annet skrev stortingsrepresentanten Alfred Eriksen i 1906 Sletten-saken, hvor han hevdet at Sletten var uskyldig. Sletten ble i 1907 benådet og løslatt.
Tidlig i det 20. århundre ble Son en kunstnerby. Kjente personer som Nils Kjær, Ludvig Karsten, Herman Wildenvey, Ronald Fangen og den eksentriske maleren Karl Dørnberger er blant de som bosatte seg der. Også i dag bor en rekke kjente kunstnere i Son, og det er flere gallerier der.
I forbudstiden, perioden mellom 1916 og 1927, da brennevin var forbudt, var Son kjent som et smuglerparadis. Brennevinskanner ble losset på torvet mer eller mindre åpenlyst. Arthur Omres roman «Smuglere» omhandler denne tiden; han bodde selv i Son en tid, og var involvert i smugleraktiviteten. I vittighetsbladet Hvepsen ble det i 1924 trykket et lite dikt om Son:
Soon er Norges fagreste idyl, san.
Der er roser, sladder, fisk og fyld, san.
Der saa let man finder
søte smaa veninder, –
det er vort berømte forbuds skyld, san.
Politi, san, er man fri, san,
hovednæringsvei er smugleri, san.Diktet peker på en faktor bak smuglersuksessen: Lensmannen holdt til i Hølen, og tok ikke turen ned til Son oftere enn at det var lett for smuglerne å unngå ham.
=== Andre verdenskrig ===
Tidlig på morgenen 9. april 1940, etter at den tyske flåten som stevnet inn mot Oslo hadde blitt slått tilbake ved Oscarsborg lenger inn i fjorden, ble fergen «Oscarsborg», også kjent som «Borgen» som gikk i trafikk mellom Son og Oslo kapret av krysseren «Lützow». Omkring 300 soldater og offiserer ble satt over på fergen, som ble sendt til Son. Dermed ble torvet i Son det første steder hvor tyske soldater satte sine ben på norsk jord under invasjonen, med unntak av dem som hadde svømt i land fra «Blücher». Totalt ble omkring tusen tyske soldater satt i land i Son i løpet av dagen.
Den 28. april 1940 forsøkte Royal Air Force å bombe drivstofflagrene på Laksa med fosforbomber. De traff ikke målet, men skadet heller ikke bebyggelsen i Son. Sentrum ble evakuert under angrepet.
Drivstofflagrene til Norsk Brændselolje ble svært viktige for de tyske styrkene, som blant annet bunkret ubåter i Son. Den 18. august 1944 sprengte hjemmefronten tankene, etter å ha mottatt ordre fra London i form av koden «kua har grønne strømper». Aksjonen ble ledet av Nils Otternes fra Ski. I tillegg deltok Frank Brenna, Odd Mjønner, Kåre Karterud og Oscar Mamen (alle fra Ski) og tre kjentmenn fra Son. 7000 tonn diesel til ubåter, det siste store tyske hovedlageret på Østlandet, og 400 liter solarolje ble ødelagt, og anlegget brant i ti dager. Tankene smeltet, men fundamentene er synlige i landskapet.
Det stod to tyske brakker i Son under okkupasjonen, på Wernertomta. Det var også et luftvernbatteri på Søndre Brevik. Båtbyggeriet ved Kugrava, lengst sør i Son, var i aktivitet gjennom hele okkupasjonstiden med å bygge livbåter og annet utstyr for de tyske styrkene. Direktøren ble etter krigen tiltalt for dette, men ble frikjent.
Det var en egen hjemmefrontavdeling i Son. Medlemmene var ikke direkte innblandet i krigshandlinger, muligens med unntak av at noen av dem kan ha vært blant kjentmennene under Laksa-operasjonen. Avdelingen utførte bl.a. oppgaver med observasjon/rapportering og forflytning av våpen/utstyr, og hadde en hytte i Garder-skogen som samlingssted. Milorgs store Østfold-distrikt, med bl.a. avsnitt 112 Moss, omfattet også Son og Vestby i Akershus (under avsnitt 111 Ski) og de andre kommunene i søndre Akershus. Det var noen få medlemmer av Nasjonal Samling i Son, og en noe større gruppe som ble ansett for å være «stripete» (NS-sympatisører).
Våren 1945 ankom en større gruppe russiske krigsfanger som hadde blitt evakuert fra Nord-Norge, og som var i Son til krigens slutt.
Fem soninger falt under krigen: Brødrene Arne og Øistein Jacobsen, Ivar G. Gustavsen, Yngvar Jansen og Holger Georg Hansen. Arne Jacobsen falt på krigens første dag, da panserskipet «Norge» ble senket i Narvik. En minnestøtte ble reist i 1947. I tillegg til disse ble Arthur Rosenberg (født 1899), en jøde som hadde kommet som flyktning og bosatt seg i Son i 1938, arrestert i mars 1942 og sendt til det okkuperte Polen hvor han omkom i oktober samme år.
=== Etterkrigstiden ===
Inntil 1. januar 1964 var Son egen kommune, men i forbindelse med de mange kommunesammenslåinger som fant sted i 1964 og 1966 ble ladestedet slått sammen med Vestby herredskommune. I en folkeavstemning i Son om sammenslåingen, ble det et overveldende flertall for fortsatt selvstendighet, men dette ble ikke tatt til følge av departementet.
I begynnelsen 1970-årene lanserte NVE flere steder rundt Son som alternativer for beliggenheten til et atomkraftverk. Soon og Omegns Vel stod vinteren 1973 bak stiftingen av Aksjon mot atomkraftverk i Oslofjordområdet, som var den første organiserte motstand mot atomkraftverk i Norge.
Turisme har i etterkrigstiden blitt en viktig inntektskilde for Son. Det var en periode hotell der, men dette klarte ikke å drive lønnsomt over tid. Båtfarende er en viktig gruppe turister; både de som har båten i Son, men bor annensteds og som da gjerne gjør innkjøp i Son, og de som legger til på gjestebryggen.
På begynnelsen av 2000-tallet ble det grunnlagt en ny næringspark på Sletta gård, mellom Son sentrum og jernbanestasjonen. Pr. 2006 finner man en kolonialbutikk, en båtprodusent, sykkelverksted og noen andre små bedrifter der. En betydelig andel av befolkningen pendler til arbeid. En del pendler sørover, til Moss eller andre steder i Østfold, men flertallet av pendlerne har sine arbeidsplasser nordover. Det tar omkring 40 minutter å komme til Oslo med tog, hvilket for mange gjør det attraktivt å bosette seg i Son og arbeide i Oslo. Det har vært en jevn tilflytting siden 1970-tallet. Mange ungdommer velger å flytte fra Son i studietiden, ikke minst fordi det er få muligheter til å finne en bolig som passer med studentøkonomi, og alternativet er å bli hjemme hos foreldrene. Av disse velger en ikke ubetydelig andel å skaffe seg bolig i Son senere, når økonomien tillater det.
=== Branner ===
De fleste bygninger i sentrum er av tre, og står tett, og brannfaren er derfor stor, men Son har likevel blitt spart for større branner. De mest omfattende brannene i stedets historie er:
19. mars 1934: Glennes båtverft brant ned til grunnen.
24. november 1965: Den gamle hermetikkfabrikken brant ned til grunnen.
17. mai 1976: Spinnerigården ble totalskadet av brann. Eierne og beboerne Badi og Michael Batchelor fikk bygningen gjenreist på grunnlag av de opprinnelige tegningene.
30. september 1984: «Gamlesaga» nord i Son brant ned til grunnen. Brannen var trolig påsatt.
== Kultur og friluftsliv ==
=== Kystkultur ===
Son kystkultursenter (avdeling av Follo Museum i Drøbak) har en museumshavn med slipp for trebåter, og tre bygninger – fiskerhjemmet Jostushuset, en smie som er bevart fra det gamle båtbyggeriet, samt en kopi av sprøytehuset til Soon Brandvæsen. Senteret ligger ved Glenneparken midt i Son. En lokal gullsmed åpnet verksted i smia i 2005.
Son småbåthavn er en av de mest attraktive havner i Oslofjorden, med mange brukere fra andre deler av Østlandet. Havnen er relativt dyp, noe som gjør det lett å ta store seilbåter helt inn til bryggen i sentrum. Den ligger også inne i en fjordarm, Sonskilen, noe som gir en viss beskyttelse mot vær og vind.
Son småbåthavn ble også brukt som innspillingssted til TV-serien Båtliv, som gikk på NRK i 2003.
=== Idrett ===
Soon Seilforening er en av områdets mest aktive seilforeninger, og ble landskjent etter at Siren Sundby tok gull i Europajolle i Sommer-OL 2004.
Soon Idrettsforening (Soon IF) har et herrelag i fotball som tidligere spilte kampene sine på fotballbanen Labo Stadion, og fra 2008 på det nye anlegget Son Arena i Grevlingen øst for sentrum. Soon IF har også et tilbud for yngre; barn ned i 7-årsalderen får tilbud om å spille fotball.
Sommeren 2009 åpnet Soon Golfklubb en ny golfbane i Son.
=== Kirker ===
I Den norske kirkes organisasjon tilhører Son Såner menighet, med Såner kirke som sognekirke. Da denne brant i 1995 var det en kampanje for å få bygget ny kirke i Son i stedet for å bygge den opp på branntomten. Et menighetssenter ble opprettet i de gamle lokalene til Son Trelast, lokalt kjent som «Saga». Etter frivillig innsats ble Son kulturkirke åpnet på Sagatomten i 2014.
Strømbråten kapell med kirkegård ligger i utkanten av boligområdet Strømbråten. Kapellet, som ikke er vigslet, ble reist i 1924, på det som tidligere var en danseplass.
== Samferdsel ==
=== Veinett ===
Son er endepunkt for riksvei 151, som går til Hobøl. Omkring tre kilometer øst for sentrum går europavei 6, med avkjørsel i Sonsveienkrysset. Det er lagt en ringvei utenom sentrum (Sigurd Stenes vei), for å minske trafikkmengden i de trange gatene. Flere hus langs Storgata i Son sentrum har montert såkalte «anstøtssteiner». Mens dette i nyere tid er et ord som mest brukes i overført betydning, har steinene i Son sin opprinnelige funksjon; det går sjelden en vinter uten at en bil eller buss (da bussen gikk gjennom Storgata) - treffer et hushjørne, og steinene tar av for det verste.
Den gamle veien mellom Son og Hølen langs elven har blitt opprustet. Motorisert transport er bare tillatt omkring to tredjedeler av veien, og da kun kjøring til eiendommene. Resten brukes som gang- og sykkelsti, men åpnes også for hestekjerrer på sommeren.
=== Jernbane ===
Sonsveien stasjon ligger ved E6 drøyt 49 km fra Oslo S, og er en holdeplass på Østfoldbanen for Vys lokaltog R21 mellom Moss og Oslo S, som går hver halvtime alle dager. Reisetiden til Oslo S med tog er omtrent 29 minutter etter at Follobanen ble satt i trafikk 11. desember 2022.
=== Flybuss ===
Fra Sonsveien stasjon går det flybuss til Oslo lufthavn (Flybussen, linje FB11 Fredrikstad - OSL).
=== Rutebuss ===
Ruter har ansvar for busstrafikken. Korresponderende busser til/fra Sonsveien er delt inn i linje 545A og 545B som kjører ringrute i Son i henholdsvis hver sin retning; 545A kjører Sonsveien - Store Brevik - Son sentrum - Deør - Sonsveien og 545B kjører Sonsveien - Deør - Son sentrum - Store Brevik - Sonsveien. Bussene kjører til og fra så å si alle togavganger, det vil si hver halvtime.
Linje 540 kjører Moss - Vestby via Kambo - Sjøhagen - Store Brevik - Hølen hver time og korresponderer med tog i Vestby og på Kambo stasjoner. I skoletiden går den via Steinerskolen i Moss, og i rushtidene kjøres avganger hver halvtime mellom Hølen og Vestby.
=== Nattbuss ===
Det går nattbuss fra Oslo bussterminal kl. 03:25 i helgenettene, Ruters linje 540N, som kjører til Strømbråtenveien i Son via Ski - Ås - Vestby - Pepperstad.
=== Båt ===
I sommersesongen kjøres det båt mellom Son og Aker brygge, Ruters linje B21, med stopp i blant annet Drøbak, Oscarsborg og Nesoddtangen.
== Skoler og barnehager ==
Grevlingen skole og kultursenter (8.–10. klasse) er en ungdomsskole for elevene fra Brevik, Son og Hølen skoler. Den åpnet i 2006 og erstattet da Såner ungdomsskole utenfor Hølen.
Son skole (1.-7. klasse) åpnet i 2009 og erstattet gamle Son skole (1.-4. klasse) og Solhøy skole (5.-7. klasse).
Brevik skole (1.-7. klasse) er en barneskole sør i Son. I 2018 ble den revet og gjenoppbygd.
Son har seks barnehager; Deør, Grevlingen, Øståsen, Solåsen FUS, Store Brevik og Vestby naturbarnehage avd. Son.
== Postvesen og bibliotek ==
Son fikk poståpneri i 1875, som senere ble et postkontor, og bestod inntil 2002. Da Posten begynte å gå over til post i butikk ble det først bestemt at postfunksjonene skulle flyttes til en bensinstasjon på Tegneby, flere kilometer utenfor Son, ettersom det ikke fantes butikker i Son som hadde plass. Etter store protester gikk Posten med på å beholde det gamle lokalet, med innredning som post i butikk, inntil videre. En helsekostbutikk flyttet inn der etter en tid, og Son klarte dermed å beholde posten i sentrum. Etter et par år utvidet en butikk i sentrum, og det ble dermed plass til å flytte dit slik at man fikk mer regulære forhold.
Omkring århundreskiftet kom det første biblioteket, Chr. Hansens leiebibliotek. Det ble etter hvert erstattet av Son folkeboksamling, som så ble til Son folkebibliotek. Det er en filial av Vestby folkebibliotek, og har tilhold i Torvgården.
== Bygninger ==
=== Birkelandgården ===
Birkelandgården i Storgata 29 heter egentlig «Sjølyst», men er nesten utelukkende kjent under navnet den har fått, etter at den var bestyrerbolig for familien Hartvig Birkeland ved Soon Hermetikkfabrik. Det var opprinnelig et lavt, enetasjes hus i akershusisk stil. Omkring 1900 ble det ombygget med tårn og spir, i en blanding av jugend og sveitserstil. Bygningen var truet av riving i 1970-årene, men etter en lokal kampanje fikk velforeningen i 1979 leie den i 20 år av kommunen. I 1988 ble den bygd sammen med Torggården, en ny bygning som blant annet huser Son bibliotek. Siden 1998 har bygningen blitt drevet av kommunen.
=== Dørnbergerhuset ===
Carl Dørnbergers bolig i Strandgata 15 er et svartmalt hus i to etasjer, med forseggjorte hvitmalte dekorasjoner. De eldste delene av huset er fra det 17. århundre. Kunstneren Arne Samuelsen har fått bruksrett til huset av Dørnbergers arvinger.
=== Huitfeldtgården ===
Huitfeldtgården i Kolåsveien 4 har navn etter Lars Jørgen Huitfeldt, som sammen med Rasmus Wold var sentral i å skape den nye storhetstiden på 1800-tallet. På slutten av 1800-tallet ble det innredet skole der, og det var samtidig to skjenkestuer. Den ene hadde inngang fra samme side som skolen, og var et respektabelt sted, mens det andre hadde inngang fra baksiden og ble regnet for å være mer lugubert.
I nyere tid var det lenge kolonialhandel i huset. Etter at denne ble nedlagt i begynnelsen av 1990-årene har flere butikker forsøkt seg der. Pr. 2006 er det apotek og leketøybutikk i gården.
Ifølge en tradisjon skal Christian Magnus Falsen ha arbeidet med utkastet til Norges Grunnlov i Huitfeldtgården, sammen med Johan Gunder Adler. På hjemmesiden til Soon og Omegns Vel, en lokalhistorisk ressurs (stiftet 1929), står det:
«En av de store kjøpmennene i Son på denne tiden var Gregers Stoltenberg. Han bodde i det som nå kalles Huitfeldtgården. Da hans bror døde, giftet enken seg med sorenskriveren i Follo, Chr. Magnus Falsen. Familietilhørigheten og behovet for å arbeide i stillhet gjorde at Falsen valgte Son da han og lektor Adler tidlig på våren 1814 utarbeidet utkast til konstitusjon for kongeriket Norge.»Det finnes ikke belegg for denne historien utover den lokale tradisjonen, og det er mulig at det dreier seg om en sammenblanding med Woldegården, som Falsen bodde i på Ås der han var sorenskriver.
=== Jostushuset ===
Jostushuset er en typisk akerhusisk stue fra slutten av 1600-tallet eller begynnelsen av 1700-tallet, noe ombygget omkring midten av 1700-tallet. Det har navn etter Jost eller Just Tallachsen, som kjøpte det i 1799.
Et uthus som var knyttet til det ble revet, og i 1964 ble huset flyttet til Follo Museum i Drøbak. I forbindelse med opprettelsen av Son kystkultursenter ble det i 1991 flyttet tilbake til Son. Det er innredet et tradisjonelt, fungerende kjøkken, hvor det på sommeren lages mat etter gamle oppskrifter.
=== Klubben ===
«Klubben i Soon» ble innviet 23. september 1923 som klubbhus for seilforeningen. Året etter åpnet det restaurant der. Da seilforeningen flyttet til nye lokaler i 1970-årene fortsatte restaurantdriften en tid, men etter hvert gikk Klubben over til å primært være et kultur- og skjenkested, med blant annet musikk (med jazz som viktigste sjanger) og standup-komedie på programmet. Stedet har i mange år vært et populært festlokale for soninger. Bygningen ble i 2006 solgt til Vingulmork Predictor AS, som annonserte at de ønsker å rive den. Dette ble møtt med spredte protester lokalt, men i april 2009 ble klubben revet, etter godkjennelse fra kommunen.
=== Spinnerigården ===
Spinnerigården i Storgata 25 ble antagelig bygget i 1640-årene som pakkhus for Thornegården. Gården har også vært kjent som Grønbeckgården. Den fikk sitt nåværende navn etter at Ove Meyer omkring 1760 åpnet et tobakkspinneri der, og drev produksjon av skråtobakk inntil omkring 1840. Gården ble totalskadet av brann 17. mai 1976. Loftet og andre etasje ble fullstendig ødelagt, mens resten av huset fikk vann- og røykskader. Restaureringsarbeidet ble raskt satt igang, og bygningen ble satt tilbake i samme stand som den var før brannen. Spinnerigården er fredet.
=== Stoltenberggården ===
Stoltenberggården i Storgata 26 er fra 1700-tallet. Huset har to etasjer med valmtak. Det har navn etter handelsslekten Stoltenberg. Postkontoret lå i Stoltenberggården fra omkring 1970 til 1987. Før 1970 hadde Kafé Neptun lokaler der; en ny kafé med samme navn har senere blitt åpnet i Thornegården. Gården er fredet.
=== Thornegården ===
Thornegården på Son torv er en stor bygning i Hollandstegl og utmurt bindingsverk. Den eldste delen er antagelig fra 1647, og skal ha blitt oppført av en kaperkaptein. Omkring 1761 utvidet handelsmannen Ole Meyer bygningen, og det er dette årstallet som står med smijernsbokstaver over hovedinngangen. Man kan også se Meyerslektens familievåpen over døren. Den neste eieren var Johan F. Thorne, som har gitt bygningen sitt nåværende navn. Han måtte i 1831 overdra den til Westye Egeberg, men klarte to år senere å kjøpe den tilbake. Gården er fredet.
Det har i nyere tid vært kolonialbutikk i bygningen, og deretter annen næringsvirksomhet. Pr. 2006 har Kafé Neptun og en frisørsalong lokaler der.
== «Soning» ==
Spørsmålet om hvem som er soning diskuteres mye i Son. I Son Leksikon fra 2002 utgjør omtalen av dette en av de lengste artiklene. Noen av de mest utbredte definisjonene er:
Bare de som har tre (noen mener fire) generasjoner bosatt i Son bak seg kan kalle seg soninger.
Bare de som bor innenfor ladestedets grenser, et område som knapt dekker Son sentrum, er soninger.
Forskjellige kombinasjoner av de to ovenstående definisjonene.
Alle som har adresse 1555 Son er soninger (det legges etter Postens siste revidering av postnumrene ofte til at de som har adresse 1556 Son er «soninger med postboks»).En ting det er bred enighet om er at ingen hørning kan bli soning, uansett hvor mange generasjoner som måtte gå og hvor personen bor (dette er en holdning som deles av folk fra Hølen). Tilsvarende vil en soning som flytter til Hølen forbli soning. Definisjonen av hvem som er hørninger er like komplisert som for soninger, men i Son har man et sikkert kjennetegn: En person som ror i Sonskilen med fenderne ute er garantert hørning.
For de som kommer utenfra kan dette fremstå som nokså absurd, men det har sin bakgrunn i en sterk lokalpatriotisme og er en levende debatt, om enn ført med et smil.
== Kjente personer med tilknytning til Son ==
Personene er ordnet kronologisk etter fødselsår
Wilhelm Peters (1851–1935), maler bosatt i Son
Carl Dørnberger (1864–1940), maler bosatt i Son fra 1896
Oluf Wold-Torne (1867–1919), maler født i Son
Nils Kjær (1870–1924), forfatter bosatt i Son i en periode
Herman Wildenvey (1885–1959), dikter bosatt en tid i Son
Ronald Fangen (1895–1946), forfatter og journalist bosatt en tid i Son
Alf Løvberg (1899–1986), maler bosatt i Son fra 1944
Alf Monrad Knudsen (1923–2016), aktivt tidsvitne; fange gjennom tre år i bl.a. Sachsenhausen og Auschwitz
Sigmund Mjelve (1926-1995) dikter, bosatt en tid i Son
Finn Hald (1929–2010) og Dagny Hald (1936–2001), keramikere og grafikere med verksted i Son fra 1956
Arne Ruste (1942–), lyriker bosatt i Son siden 1972
Badi Batchelor (1941–), tekstildesigner bosatt i Son siden 1969
Anne Horn (1946–), forlagsredaktør bosatt i Son
Svend Wam (1946–2017), filmregissør oppvokst i Kjøvangen utenfor Son
Dag Larsen (1952–), barnebokforfatter og lyriker født og bosatt i Son
Eli Rygg (1955–), barnepleier, forfatter, sanger, underholder bosatt på Store Brevik
Jens Edvin A. Skoghøy (1955–), professor dr. juris i rettsvitenskap og tidligere dommer ved Norges Høyesterett, bosatt i Son i en periode
Akin Düzakin (1961–), illustratør bosatt i Son
Arild Midthun (1964–), Donald Duck-tegner, illustratør og avistegner bosatt på Deør Skog
Magne Klann (1970- ), forfatter og seiler bosatt i Son
Bård Vegar Solhjell (1971-), politiker bosatt i Son
Espen Lind (1971–), artist, låtskriver og produsent bosatt i Son
Rune Hekkelstrand (1973–), skuespiller og radioprogramleder
Ellen Dorrit Petersen (1975-), skuespiller bosatt i Son
Siri Kristiansen (1978–), stand-up-komiker og programleder bosatt i Son
Charlotte Frogner (1981- ), skuespiller bosatt i Son
Siren Sundby (1982–), seiler bosatt i Son
== Referanser ==
== Litteratur ==
Ivar Gudmundsen m.fl., Son Leksikon, Vestby Historielag/Cappelen, Oslo 2002, ISBN 92-991655-5-5
Ivar Hermansen m.fl., Sider fra Son, Soon og Omegns Vel, Son 1979
Øystein Kock Johansen, Vestby Bygdebok, bind 1, Vestby kommune, Vestby 1997, ISBN 82-994452-1-3
Bjørn Linnestad, Vestby – sett med kunstnerøyne, Vestby Historielag, Vestby 1994
Marit og Bjørn Linnestad (red.), Lokalhistorien i Vestby Avis, Vestby Historielag, Vestby 1990
== Eksterne lenker ==
(en) Son, Norway – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Son, Norway – galleri av bilder, video eller lyd på Commons Her i Son Arkivert 25. desember 2015 hos Wayback Machine.
Son lokalhistorie: Kategori hos lokalhistoriewiki.no
SonNorway - stedet uten mandager Arkivert 31. oktober 2016 hos Wayback Machine.
Son kulturkirke
Soon Golfklubb
Lokalmagasinet.no
Son Kystkultursenter
Historiske fotografier fra Son 1902-1939
ScenicNorway, bilder fra Son | | kjønn = mann | 3,731 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fartsgrenser_i_Ukraina | 2023-02-04 | Fartsgrenser i Ukraina | ['Kategori:Fartsgrenser', 'Kategori:Transport i Ukraina'] | Fartsgrenser i Ukraina er 50 km/t innen tettbygd strøk og 90 km/t utenfor tettbygd strøk, med mindre noe annet er skiltet. I boligområder og områder som primært beferdes av fotgjengere, er vanlig hastighet 20 km/t.På motortrafikkveier kan fartsgrensen være skiltet opp til 110 km/t, mens motorveier kan ha fartsgrenser opp til 130 km/t. Fartsgrensene kan avvike fra det som er skiltet for bestemte typer kjøretøy, for eksempel tyngre kjøretøy. For sjåfører med opp til to års erfaring, gjelder en egen begrensning på 70 km/t.
| Fartsgrenser i Ukraina er 50 km/t innen tettbygd strøk og 90 km/t utenfor tettbygd strøk, med mindre noe annet er skiltet. I boligområder og områder som primært beferdes av fotgjengere, er vanlig hastighet 20 km/t.På motortrafikkveier kan fartsgrensen være skiltet opp til 110 km/t, mens motorveier kan ha fartsgrenser opp til 130 km/t. Fartsgrensene kan avvike fra det som er skiltet for bestemte typer kjøretøy, for eksempel tyngre kjøretøy. For sjåfører med opp til to års erfaring, gjelder en egen begrensning på 70 km/t.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Про Правила дорожнього руху - ПРАВИЛА ДОРОЖНЬОГО РУХУ - 12. ШВИДКІСТЬ РУХУ. Ukrainsk veitrafikklov, kapittel 12 regulerer hastighet. (ukrainsk) | Fartsgrenser i Ukraina er 50 km/t innen tettbygd strøkJfr. § 12. | 3,732 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mesterligaen_i_fotball_for_menn | 2023-02-04 | Mesterligaen i fotball for menn | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:UEFA Mesterliga'] | Mesterligaen i fotball for menn (engelsk: UEFA Champions League) er en årlig europeisk fotballturnering avholdt av UEFA. Turneringen begynner på sensommeren og avsluttes i mai påfølgende år. Klubber som plasserer seg høyt nok i sine nasjonale fotballigaer får delta i turneringen. 26 av de 32 deltagende klubbene i gruppespillet er automatisk kvalifisert mens de resterende må gjennom kvalifisering.
| Mesterligaen i fotball for menn (engelsk: UEFA Champions League) er en årlig europeisk fotballturnering avholdt av UEFA. Turneringen begynner på sensommeren og avsluttes i mai påfølgende år. Klubber som plasserer seg høyt nok i sine nasjonale fotballigaer får delta i turneringen. 26 av de 32 deltagende klubbene i gruppespillet er automatisk kvalifisert mens de resterende må gjennom kvalifisering.
== Historie ==
=== L'Équipe og Real Madrid: en suksesshistorie ===
I løpet av sommeren 1953 spilte Wolverhampton Wanderers en rekke vennskapskamper på hjemmebanen mot utenlandsk motstand, blant annet Racing Club of Argentina, Spartak Moskva og Honvéd fra Ungarn. Wolves vant siste kamp mot Honvéd 3–2, noe som førte til at den britiske pressen utropte dem som "Verdensmestere".
Dagen etter Wanderers ble erklært verdensmestere av britisk media, publiserte L'Équipe følgende artikkel:
"Før vi erklærer at Wolverhampton er uovervinnelige, la dem dra til Moskva og Budapest. Og det er andre internasjonalt anerkjente klubber: Milan og Real Madrid for å nevne to. Et klubbverdensmesterskap, eller i det minste et europeisk, bør lanseres".
L'Équipe, som lenge hadde aksjonert for en europeisk klubbturnering for å avgjøre hvilken klubb var best på kontinentet, begynte på slutten av 1953 å jobbe for at denne drømmen kunne bli en realitet.
Støtte som prosjektet fikk fra Real Madrid i det øyeblikket ble avgjørende. UEFA og FIFA hadde vært likegyldige til denne ideen, og dette hadde ført til at L'Équipe hadde valgt å kontakte noen av de viktigste klubbene på kontinentet istedet. Santiago Bernabéu, presidenten i Real Madrid, som på den tiden var ofte omtalt som den mektigste klubben i Europa, var en av dem som hadde mest tro til denne turneringen. En konkurranse på europeisk nivå kunne få Real Madrid til å vokse til en større klubb, og dette likte Bernabéu.
Første møte mellom L'Équipe og Real Madrid tok sted i Paris i våren 1955. L'Équipe var representert av Gabriel Hanot og Jacques de Ryswick. Både presidenten og visepresidenten i Real Madrid, Santiago Bernabéu og Raimundo Saporta, deltok fra Real Madrid. Europacupen ga sitt første skritt etter dette møtet. Snart ville mange andre bli med.
I juni 1955 godkjente UEFA organiseringen av turneringen. Den ble kalt European Champion Clubs Cup (opprinnelig navn på fransk, Coupe des Clubs Champions Européens). Turneringen ble senere kjent i Norge under navnet Serievinnercupen.
Serievinnercupen ble første gang arrangert i 1955/56 som en ren cupturnering, men der lag som møttes spilte to kamper mot hverandre for å kåre en vinner. Det ble Real Madrid som kom seirende ut av denne første utgaven, der de slo Stade Reims 4-3 i finalen.
=== Serievinnercupen blir Champions League ===
Champions League erstattet i 1992/93 Serievinnercupen. Champions League ble det åpnet for at flere lag fra samme land kunne delta i turneringen. Det ble innført et gruppespill bestående av to grupper med fire lag, der vinnerne av gruppene møttes i finalen. Allerede i 1993/94 ble dette endret, da gikk de to beste lagene fra hver gruppe videre til en to-kamps semifinale.
== Format ==
I 1994/95 ble antallet runder før gruppespillet redusert fra tre til én, og antallet grupper utvidet til fire, der de to beste i hver gikk videre til kvartfinaler. Dette formatet ble beholdt helt til 1997/98 da man innførte to kvalifiseringsrunder som ledet opp til et gruppespill bestående av seks grupper med fire lag. Gruppevinnerne samt de to beste toerne avanserte til kvartfinalene.
I 1999/2000-sesongen ble ytterligere en kvalifiseringsrunde lagt til, og første runde i selve turneringen bestod nå av åtte grupper med fire lag, hvor de to beste fra hver gruppe gikk videre til et nytt gruppespill bestående av fire grupper med fire lag. Lagene som endte på tredjeplass i sine grupper, gikk inn i UEFA-cupens tredje runde. Fra det andre gruppespillet avanserte de to beste i hver gruppe til kvartfinalene.
Dette formatet medførte at antallet kamper ble i høyeste laget. Europas beste lag har en stor kampbelastning og antallet kamper i Champions League gjorde det ikke bedre. Derfor ble det andre gruppespillet kuttet ut fra 2003/04, slik at de to beste i hver gruppe går inn i to-kamps utslagsrunder som begynner med åttendedelsfinaler. Treerlagene i gruppespillet gikk inn i UEFA-cupens tredje runde, etter opprettelsen av Europaligaen gikk de åtte treerlagene til sekstendelsfinalene der.
Turneringen består per 2009/10-sesongen av tre deler. Først fire kvalifiseringsrunder der det spilles doble utslagskamper, deretter en runde med gruppespill, før det igjen spilles doble utslagskamper i åttendedelsfinalene til semifinalene. Finalen spilles som én enkeltkamp på nøytral bane.
Gruppespillet består av åtte grupper av fire lag som møtes to ganger hver. De to beste lagene i hver gruppe går videre til åttendedelsfinalen.
== Kvalifisering ==
Kvalifiseringen til turneringen bestemmes av lagenes plassering i deres hjemlige serie etter et kvotesystem der landene med de sterkeste seriene får tildelt flest plasser. Klubber som spiller i sterke ligaer kommer også inn på et senere trinn i turneringen. De tre sterkeste ligaene, etter UEFAs rangering, får vinneren og toeren i ligaen rett inn i gruppespillet, og lagene på tredje- og fjerdeplass kommer inn i tredje kvalifiseringsrunde. Det er ett unntak fra denne.
== Turneringsrekorder ==
Totalt 22 klubber har vunnet turneringen siden starten i 1955, med Real Madrid som den eneste klubben som har vunnet den 14 ganger, inkludert de fem første. Bare fire klubber har nådd ti eller flere finaler: Real Madrid (17), Milan (11), Bayern München (11) og Liverpool (10). Totalt tretten klubber har vunnet turneringen flere ganger: de fire nevnte klubbene, sammen med Ajax, Barcelona, Inter Milan, Manchester United, Benfica, Nottingham Forest, Juventus, Porto og Chelsea. Totalt tjue klubber har nådd finalen uten noen gang å ha klart å vinne turneringen.
Klubber fra ti land har levert turneringsvinnere. Spanske klubber har vært de mest suksessrike, og vunnet totalt 19 titler.
=== Antall pokaler per klubb ===
== Finalerekorder ==
Stadion med flest finaler: Wembley Stadium 6 finaler.
Mest folkerike finale: Real Madrid – Frankfurt på Hampden Park i Glasgow den 18. mai «1960» der 135 000 mennesker møtte opp.
Lag deltatt i flest finaler: Real Madrid, 16 finaler.
Lag med flest troféer: Real Madrid, 13 troféer.
Mest målrike finale: Real Madrid – Frankfurt spilte 7 – 3 i 1960.
Spiller med flest mål i en finale: Ferenc Puskás scoret 4 mål for Real Madrid i finalen i 1960.
== Hymne ==
Turneringens hymne, som har tittelen «UEFA Champions League Anthem» er skrevet av den britiske komponisten Tony Britten og er en adapsjon av «Zadok the Priest» (hentet fra Kong James' bibel) fra Coronation Anthems av Georg Friedrich Händel. Britten fikk oppdraget av UEFA i 1992 for bruk i turneringen som startet i august samme år. Hymnen blir framført av Royal Philharmonic Orchestra og sunget av Academy of St Martin in the Fields. Koret er i UEFAs tre offisielle språk: engelsk, fransk og tysk.
Hymnen er på tilsammen rundt tre minutter, og består av to korte vers og et kor-refreng til slutt. Kor-refrenget blir avspilt i forkant av alle kamper i turneringen, og ved start og avslutning av fjernsynsoverføringer fra disse.
== Troféet ==
Troféet ved ett vunnet mesterskap er en vandrepokal, som klubbene gir videre til neste års vinner. Hvis man i dag vinner turneringen fem ganger, får man lov til å beholde troféet. Da turneringen het Europa Champion Clubs Cup (Europacupen, Serievinnercupen), ble troféet beholdt ved tre seirer i strekk. Dette skjedde for Ajax, 1971–1973 og Bayern München, 1974–1976.
Seks klubber har vunnet troféet permanent:
Real Madrid, som vant de første fem turneringene i strekk fra 1956 til 1960.
Ajax, som vant tre turneringer i strekk fra 1971 til 1973.
Bayern München, som vant tre turneringer i strekk fra 1974 til 1976.
AC Milan, som vant sin femte turnering i 1994.
Liverpool, som vant sin femte turnering i 2005.
Barcelona, som vant sin femte turnering i 2015.
== Vinnere ==
== Norske spillere i finalen ==
Oppdatert 16. mai 2018
Følgende nordmenn har spilt i finalen.
Hassan El Fakiri var med i troppen til Monaco i 2004, men ble ikke byttet innpå under finalen.
== Norsk deltagelse ==
Rosenborg var første norske klubb til å kvalifisere seg til gruppespillet i Mesterligaen 1995/1996, og har deltatt totalt 11 ganger i gruppespillet. Senest i 2007/08. Klubbens beste prestasjon er avansement til kvartfinale i 1996/97-sesongen.
Molde kvalifiserte seg i 1999/2000-sesongen. Lillestrøm, Brann, Vålerenga, Stabæk, Strømsgodset og Bodø/Glimt har alle deltatt i kvalifiseringsrundene uten å gå videre til gruppespill.
== Se også ==
Tilskuere i sportsturneringer
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(pt) Offisielt nettsted
(en) UEFA Champions League – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | (2. tittel) | 3,733 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ali_Kaya | 2023-02-04 | Ali Kaya | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Tyrkia under EM i friidrett 2014', 'Kategori:Deltakere for Tyrkia under Sommer-OL 2016', 'Kategori:Deltakere for Tyrkia under VM i friidrett 2015', 'Kategori:Europamestere i friidrett', 'Kategori:Friidrettsutøvere under Sommer-OL 2016', 'Kategori:Fødsler i 1994', 'Kategori:Kenyanske langdistanseløpere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Eldoret', 'Kategori:Tyrkiske langdistanseløpere'] | Ali Kaya (født Stanley Kiprotich Mukche 20. april 1994 i Eldoret i Uasin Gishu fylke) er en kenyanskfødt langdistanseløper som representerer Tyrkia.
Han flyttet til Tyrkia i 2010, ble tyrkisk statsborger i 2013, og har representert Tyrkia etter dette. Han ble europamester på 3000 meter innendørs i 2015.
| Ali Kaya (født Stanley Kiprotich Mukche 20. april 1994 i Eldoret i Uasin Gishu fylke) er en kenyanskfødt langdistanseløper som representerer Tyrkia.
Han flyttet til Tyrkia i 2010, ble tyrkisk statsborger i 2013, og har representert Tyrkia etter dette. Han ble europamester på 3000 meter innendørs i 2015.
== Idrettskarriere ==
2013Kaya representerte Tyrkia ved junior-EM i friidrett 2013 i Rieti i Italia. Her vant han både 5000 meter og 10.000 meter, og tiden hans på 10.000 meter (28:31,16) var ny mesterskapsrekord og tyrkisk juniorrekord.
Ved Islamic Solidarity Games i Indonesia i september 2013 deltok han også på både 5000 og 10.000 meter. På 5000 meter kom han på 2.-plass, halvannet sekund bak aserbajdsjanske Hayle Ibrahimov, men på 10.000 meter vant han på tiden 29:36.64. Han deltok også ved EM i terrengløp 2013, der han vant gull i juniorklassen.
2014I mars 2014 deltok Kaya ved VM i friidrett innendørs 2014 i Sopot i Polen. Her løp han på 7:51,27 i innledningsheatet på 3000 meter, og gikk ikke videre til finalen. Kenyanske Caleb Mwangangi Ndiku vant denne øvelsen. I juni deltok han ved Lag-EM i friidrett 2014, der Tyrkia deltok i Super League. Her kom han på 8.-plass på 3000 meter og 3.-plass på 5000 meter, noe som ga hhv 5 og 10 poeng i lagkonkurransen. Tyrkia kom på 12. og siste plass i lagkonkurransen sammenlagt, og rykket dermed ned til First League i Lag-EM i friidrett 2015.
Også ved EM i friidrett 2014 i august deltok han på begge de lange distansene. På 5000 meter kom han på 9.-plass, og på 10.000 meter kom han på 3.-plass med ny personlig rekord på tiden 28:08,72. En måned senere representerte han Europa ved Verdenscupen i friidrett 2014 i Marrakech, der han deltok på 5000 meter. Her kom han på 5.-plass, som ga 4 poeng til Europa i lagkonkurransen. I desember deltok han ved EM i terrengløp 2014, denne gangen i seniorklassen. Her kom han på 2.-plass, bak tyrkiske Polat Kemboi Arikan. Tyrkia vant også lagkonkurransen, foran Spania og Italia.
2015Ved EM i friidrett innendørs 2015 i Praha vant han sin første store internasjonale tittel som senior, på 3000 meter. Han var raskest i innledningsheatet, der han løp på 7:45,65, og i finalen løp han inn til ny tyrkisk rekord med tiden 7:38,42, og vant distansen foran Lee Emanuel og Henrik Ingebrigtsen. Tiden hans var også ny mesterskapsrekord. Ved det tyskiske mesterskapet i friidrett i mai satte han ny europeiak U23-rekord på 10.000 meter, med tiden 27:24,09. Han vant denne distansen, 24 sekunder foran kenyanske Amos Kibitok.Han satte ny tyrkisk rekord på 5000 meter ved Diamond League-stevnet i Roma 4. juni, der han løp på 13:00,31. I juli deltok han ved U23-EM i friidrett 2015, der han vant to gullmedaljer. Først vant han 10.000 meter på 27:53,38, og to dager senere vant han 5000 meter på tiden 13:20,16. Begge disse tidene var ny mesterskapsrekord. Han deltok også ved VM i friidrett 2015 i Beijing, der han kom på 9.-plass på 5000 meter og 7.-plass på 10.000 meter.
EM i terrengløp 2015 ble arrangert i Hyères i Frankrike i desember, og Kaya vant der seniorklassen individuelt, 11 sekunder foran Alemayehu Bezabeh. I lagkonkurransen kom Tyrkia på 9.-plass.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Ali Kaya – Olympics.com
(en) Ali Kaya – Olympic.org
(en) Ali Kaya – Olympedia
(en) Ali Kaya – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Ali Kaya – World Athletics
(en) Profil hos European Athletics
(en) Profil på All-Athletics.com Arkivert 3. oktober 2015 hos Wayback Machine. | | fødested = Eldoret, Uasin Gishu fylke, Kenya | 3,734 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vasco_da_Gama | 2023-02-04 | Vasco da Gama | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 24. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1524', 'Kategori:Fødsler i 1469', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra distriktet Setúbal', 'Kategori:Portugisiske oppdagere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Vasco da Gama (født 1469 i Sines i Portugal, død 24. desember 1524 i Cochin i India) var en portugisisk oppdagelsesreisende under den europeiske oversjøiske ekspansjonen. Han hadde kommandoen over de første skipene som seilte direkte fra Europa til India ved å seile rundt Afrika. Hans formelle tittel var det portugisiske dom, og han tilhørte adelen som 1. greve av Vidigueira.
Fire år etter at Christofer Columbus kom tilbake fra sin første reise til Amerika, reiste Vasco da Gama mot øst i 1497 for å fullføre Portugals prosjekt for å nå India. Han hadde fire skip i sin flåte, med tilsammen 170 mann. De var utstyrt med forsyninger for 3 år. Reisen, som ble startskuddet til det portugisiske imperiet, er blitt hyllet i Luís de Camões’ (1524–1580) storslåtte epos Os Lusíadas (Lusiadere) som har blitt Portugals nasjonalepos. | Vasco da Gama (født 1469 i Sines i Portugal, død 24. desember 1524 i Cochin i India) var en portugisisk oppdagelsesreisende under den europeiske oversjøiske ekspansjonen. Han hadde kommandoen over de første skipene som seilte direkte fra Europa til India ved å seile rundt Afrika. Hans formelle tittel var det portugisiske dom, og han tilhørte adelen som 1. greve av Vidigueira.
Fire år etter at Christofer Columbus kom tilbake fra sin første reise til Amerika, reiste Vasco da Gama mot øst i 1497 for å fullføre Portugals prosjekt for å nå India. Han hadde fire skip i sin flåte, med tilsammen 170 mann. De var utstyrt med forsyninger for 3 år. Reisen, som ble startskuddet til det portugisiske imperiet, er blitt hyllet i Luís de Camões’ (1524–1580) storslåtte epos Os Lusíadas (Lusiadere) som har blitt Portugals nasjonalepos.
== Tidlig liv ==
Vasco da Gama ble født enten i 1460 eller 1469 i Sines på sørvestkysten av Portugal,Senhora das Salas. Sines var en av de få havnene på Alentejokysten og besto av en liten klynge av hvitkalkede hus med røde teglsteinstak, bebodd av fiskerfamilier.
Vasco da Gamas far var Estêvão da Gama. På 1460-tallet var han en ridder i husholdningen til dom Infante Fernando, hertug av Viseu. Dom Fernando utnevnte ham til Alcaide-Mór (sivil guvernør) av Sines og lønnet ham med en mindre andel av skattene fra såpekokingen i Estremoz.
Estêvão da Gama ble gift med dona Isabel Sodré, datter av João Sodré (også kjent som João de Resende). Sodré var av engelsk avstamning og hadde forbindelse til husholdningen til prins Diogo av Viseu, 3. hertug av de Beja (1450–1484), sønn av kong Edvard I av Portugal, og guvernør av den militære Kristusordenen.Svært lite er kjent fra Vasco da Gamas tidligste år. Den portugisiske historikeren Teixeira de Aragão antar at han studerte i innlandsbyen Évora hvor han kan ha lært matematikk og navigasjon. Det er opplagt at Gama kjente godt til astronomi og det er mulig at han kan ha studert under astronomen Abraham Zacuto.I 1492 sendte kong Johan II av Portugal da Gama til havnen i Setúbal, sør for Lisboa og til Algarve, Portugals sørligste provins, for å angripe og plyndre franske skip som represalier for fransk plyndring mot portugisisk skipsfart, en oppgave som Vasco da Gama utførte på etter kongens mening en tilfredsstillende måte.
== Bakgrunn for sjøreisene ==
Da tyrkiske mamelukker tok kontroll over Midtøsten i det 13. århundre ble det vanskeligere og dyrere å skaffe luksusvarer som porselen, silke og krydder, til Europa fra Asia. Handelen foregikk gjennom arabiske mellommenn i Midtøsten. Tyrkerne la store avgifter på handelen, som ble svært mye dyrere enn før. Dette skapte grobunn for en jakt på andre veier til rikdommen. Navigasjon og skipsbyggingsteknikk hadde utviklet seg såpass mye at det bidro til at europeerne etter hvert lyktes med å omgå Midtøsten ved oppdagelsen av sjøveien til Indias rikdommer. Prins Henrik Sjøfarerens jakt på 1400-tallet på rikdommene han hadde hørt skulle befinne seg sør for Sahara, avslørte at Afrikas kyst dreide mot øst, og gav startskuddet til jakten på sjøveien, som ble kronet med suksess med Vasco da Gamas ferd.
Prins Henrik Sjøfareren startet jakten på rikdommene i 1420. Han nådde sitt mål i 1456, da portugiserne nådde den fruktbare Guinea-kysten, der portugiserne hentet slaver, elfenben og gull. Men tanken om en sjøvei til India dukket først opp da portugiserne i 1460 oppdaget at kysten dreide mot øst. Gjennombruddet kom da Bartolomeu Dias rundet Afrikas Kapp det gode håp i 1488. Da Gamas suksess med å nå India i 1498 gjorde det mulig for portugisere å handle med Det fjerne østen direkte, sjøveien rundt Afrika og således utfordre de eldre handelsnettverkene over Midtøsten, som eksempelvis krydderhandelen langs Persiabukten og Rødehavet og med kamelkaravaner til det østlige Middelhavet. Republikken Venezia hadde kontroll over det meste av handelen over det østlige Middelhavet og hadde beriket seg på det. Handelsruten som Da Gama hadde åpnet brøt Venezias handelsmonopol på varene fra Asia, og prisene på krydder og silke stupte.
Sjøruten var ikke uten farer, kun 54 av da Gamas 170 menn, og bare to av hans fire skip returnerte til Portugal i 1499. Men da Gamas sjøreise åpnet en direkte sjøvei til Asia. Den åpnet veien til europeisk herredømme over handelen i Det indiske hav, noe som skulle vare i 450 år, med kolonialisme i India, Asia og Afrika.
== Utforskingen langs Afrikakysten ==
Fra 1420 hadde sjøfartsenteret til Henrik Sjøfareren gradvis utvidet portugisisk kunnskap om den afrikanske kysten. Prins Henrik hadde økonomiske interesser i å utforske de ukjente landene mot sør, og sendte den ene ekspedisjonen etter den andre for å kartlegge områdene og opprette militære støttepunkter og handelsstasjoner. Da man på 1460-tallet oppdaget at kysten av Afrika dreide mot øst, ble ideen født om å seile rundt kontinentet for via en sjørute å få lettere tilgang til Indias rikdommer, hovedsakelig svart pepper og nellik-krydder. Portugal var et godt sted å starte fra, da det om sommeren blåste sterke vinder mot sør og vest, skjønt det også var farefullt, da de samme vindene kunne sende ekspedisjonene på avveier. I 1419 nådde portugiserne Madeira, i 1429 Azorene, i 1445 utløpet av Senegal-elven og i 1460 hadde de nådd Sierra Leone. (Navnet fikk kystområdet ettersom de første oppdagerne hørte løvebrøl herfra.)
I 1488 kom Bartolomeu Diaz tilbake etter å ha rundet Kapp det gode håp, utforsket kysten fram til elven Fish River (Rio do Infante) i dagens Sør-Afrika og fått fastslått at kystlinjen derfra strakte seg nordøstover.
Samtidige reiser initiert av kong Johan II av Portugal støttet teorien om at India kunne bli nådd fra Atlanterhavet. Pêro da Covilhã og Afonso de Paiva ble sendt som kongens utsendinger via Barcelona, Napoli og Rhodos til Alexandria og videre til havnebyen Aden i Jemen, Hormuzstredet og til India. Deres rapporter fra reisen støttet antagelsene.
Det gjensto nå å dekke det siste strekket opp langs østafrikakysten til de kjente farvannene i det nordlige Indiahavet, og gjøre det til en potensiell lukrativ handelsrute til Indiahavet.
== Første sjøreise ==
Den 8. juli 1497 forlot flåten Lisboa, bestående av fire skip og et mannskap på 170 mann. Skipene var:
São Gabriel, kommandert av Vasco da Gama; en karrak på 178 tonn, lengde 27 m, bredde 8.5 m, draft 2.3 m, seil på 372 m²;
São Rafael, kommandert av broren Paulo da Gama; tilsvarende dimensjoner som São Gabriel;
Karavellen Berrio, noe mindre enn tidligere to (senere omdøpt til São Miguel), kommandert av Nicolau Coelho;
Et fraktskip av ukjent navn, kommandert av Gonçalo Nunes, senere tapt i nærheten av São Brás-bukten langs østkysten av Afrika
=== Sjøreisen til Kapp det gode håp ===
Ekspedisjonen satte seil fra Lisboa den 8. juli 1497 og fulgte den ruten som tidligere oppdagere hadde staket ut langs kysten av Afrika via Tenerife og Kapp Verde-øyene. Etter å ha nådd kysten av dagens Sierra Leone satte da Gama kurs sørover mot det åpne havet, krysset ekvator og søkte det sørlige Atlanterhavets vestavindsbelte som Bartolomeu Dias hadde registrert da han kom til Sørafrikakysten i 1487. Den kursen viste seg å være et heldig valg, og den 4. november 1497 nådde ekspedisjonen land ved den afrikanske kysten igjen, ikke langt fra Kapp det gode håp. I over tre måneder hadde skipene seilt mer enn 9 650 km på åpent hav, til da den lengste sjøreise på åpent hav.
=== Rundt Kapp det gode håp ===
Den 16. desember hadde flåten passert elven Fish River, hvor Dias hadde snudd etter at mannskapet nektet å seile videre, og da Gama seilte nå inn i havstrekninger som tidligere var ukjente for europeere. Med julaften nært forestående ga da Gama og mannskapet kysten det portugisiske navnet Natal, som kan oversettes med «Kristi fødsel».
Det arabisk-kontrollerte området langs den østafrikanske kysten var en integrert del av handelsnettverket i Indiahavet. I frykt for at den lokale befolkningen ville være fiendtlig innstilt til kristne, lot Gama som om han var muslim for å få foretrede for sultanen av Mosambik. Med de usle handelsvarene han hadde med var han ikke i stand til å frambringe en akseptabel gave til herskeren, og snart ble den lokale befolkningen mistenksom overfor nykommerne. Tvunget av en fiendtlig menneskemengde måtte de flykte fra Mosambik. Da de seilte ut av havnen lot Gama kanonene skyte mot byen som gjengjeldelse.
=== Mombasa og Malindi ===
På kysten av dagens Kenya angrep ekspedisjonen ubevæpnede arabiske handelsskip og røvet alle deres verdier. Portugiserne ble de første kjente europeere som besøkte den arabiske handelsbyen Mombasa, men ble møtt med fiendtlighet og måtte trekke seg tilbake.
Vasco da Gama fortsatte nordover, og i februar 1498 gikk han i land i den vennligsinnede havnen Malindi, da sultanen her var i konflikt med sultanen av Mombasa. Sultanen av Malindi og da Gama inngikk en allianse og gikk til felles angrep på Mombasa, og som takk for innsatsen fikk da Gama tildelt en los som hadde kunnskap om monsunvindene og således kunne føre ekspedisjonen over Det indiske hav til Calicut (dagens Kozhikode) på sørvestksyten av India.
Kildene avviker om losens identitet, de beskriver ham varierende som kristen, muslim og en indisk gujarati. En tradisjonell beretning beskriver losen som den berømte arabiske navigatøren Ibn Majid, noe som er betraktet som usannsynlig, da andre samtidige opptegnelser plasserer Majid andre steder, og han kunne dermed ikke være i Malindi på denne tiden
=== Calicut i India ===
Flåten nådde Calicut den 20. mai 1498. Forhandlingene med den lokale herskeren, Saamoothiri av Calicut, tok tidvis en voldelig vending. Gama og hans folks forsøk på å få gode handelsbetingelser ble komplisert av motstand og innblanding fra stedegne arabiske handelsfolk, men til slutt greide Gama å få et flertydig brev om konsesjon på handel. Saamoothiri krevde imidlertid at han etterlot seg alle sine varer som sikkerhet. Dette kunne ikke Vasco da Gama risikere, og reiste brått uten seremoniell. Men før sin fluktlignende avreise hadde han invitert ombord på sitt skip en rekke prominente arabiske og indiske handelsmenn, som han massakrerte til siste mann som en siste hilsen. Han etterlot noen få av sine menn som skulle bemanne en handelsstasjon. Disse ble naturlig nok avrettet straks da Gama hadde seilt.
=== Tilbakereisen ===
Den 29. august 1498 satte Vasco da Gama seil for tilbaketuren. Pga. den alvorlige situasjonen han anså seg å være i, ignorerte han den lokale kunnskapen om mønsteret til monsunvindene, som fortsatt blåste mot øst, og vanskeliggjorde kryssingen vestover. Å krysse Indiahavet med monsunvinden til India hadde tatt Gamas skip kun 23 dager, mens reisen vest over havet, mot vinden, tok hele 132 dager, og Gama kom til Malindi først den 7. januar 1499. Under denne kryssingen døde nær halvparten av mannskapet av skjørbuk, og de øvrige var også rammet av sykdommen. Kun to av hans fire skip klarte å komme seg tilbake til Portugal, hvor de ankom henholdsvis i juli og august 1499.Broren Paulo da Gama døde da de kom til Azorene, mens Vasco da Gama kom tilbake til Portugal i august 1499 og ble rikt belønnet som mannen som hadde virkeliggjort en drøm som det hadde tatt åtti år å virkeliggjøre. Da Gama fikk tittelen «admiral av de indiske hav», og hans føydale rettigheter til Sines ble bekreftet.Manuel I belønnet da Gama med den adelige tittelen dom (herre), noe også hans brødre og søstre og deres etterkommere ble til del. Posisjonen som den første jarl av Vidigueira ble opprettet, og da Gama ble den første portugisiske greve som ikke var av kongelig blod.
Krydderhandelen skulle bli en betydelig inntektskilde for den portugisiske økonomien. Da Gamas reise viste også at den afrikanske kysten, Contra Costa, ville være svært nyttig å kontrollere, dets havner ville gi friskt ferskvann, forsyninger, tømmer og havner for å reparere skadede skip, og skip kunne ligge trygt i havn i påvente av bedre vær. Særlig viste Angola seg å bli en økonomisk gullgruve for Portugal. Men portugisernes kolonisering av kystene i Afrika fikk alvorlige befolkningsmessige følger. Bortimot halvparten av befolkningen i Portugals kolonier forsvant utenlands som slaver, og store jordbruksområder ble liggende brakk. Portugisernes etterspørsel etter slaver og innførsel av skytevåpen som byttevare førte til kriger og kaos i innlandet.
== Andre sjøreise ==
Den 12. februar 1502 seilte Vasco da Gama på nytt mot India, med en flåte på 20 krigsskip, med det mål å tvinge igjennom portugisiske interesser i Østen. Dette var en oppfølging av reisen til Pedro Álvares Cabral, som hadde blitt sendt til India to år tidligere med en flåte på 13 skip. Cabral var blitt jaget fra Calicut, hadde møtt fiendtlighet i alle de muslimske havnebyene på Østafrikakysten, og var blitt overfalt og jaget fra havnebyen Kilwa Kisiwani. Nå skulle portugiserne ta kontroll.
Da Gama angrep alle havnebyene langs Østafrikakysten på sin ferd nordover og krevde underkastelse. Fort ble bygget ved havneinnløpene og bemannet for å ha kontroll på dem. Verst gikk det utover Kilwa Kisiwani, som måtte betale store summer i løsepenger for ikke å bli ødelagt. Deretter seilte da Gama med sin flåte til sin venn sultanen av Malindi, der han ble tatt godt imot, og igjen utstyrt med los for å krysse Indiahavet med monsunen. Kort tid etter kapret han et skip som kom fra Mekka og plyndret hele lasten. Skipet var på hjemreise fra pilegrimstur til Mekka, og hadde flere hundre passasjerer, blant annet mange rike handelsmenn. Etter plyndringen av alle deres eiendeler, gav da Gama ordre om at alle passasjerene skulle føres under dekk og sperres inne, og skipet ble satt i brann. Utenfor Calicut ødela han en flåte på 29 skip i et sjøslag 30. oktober 1502, og tvang deretter zamorinen Saamothiri til å signere en fredsavtale som gav gunstige handelsrettigheter for portugiserne.Da han kom tilbake til Portugal i september 1503 med store rikdommer ble han gjort til greve av Vidigueira, hvor landområdene ble solgt til ham for symbolske summer av hertugen av Bragança (den framtidige kongefamilie av Bragança). Han ble også belønnet med føydale rettigheter og myndighet over Vidigueira og Vila dos Frades.
== Tredje sjøreise ==
Etter å ha fått et omdømme som «den som ordner opp i indiske problemer» ble Vasco da Gama sendt til Østen enda en gang i 1524.
Hensikten med da Gamas tredje reise til India var å erstatte den udugelige Eduardo de Menezes som visekonge av de portugisiske besittelser, men da Gama fikk malaria kort tid etter at han kom til Goa, og døde i byen Cochin julaften 1524.
Han ble gravlagt ved St. Francis Church (Kochi), som står i Fort Kochi i byen Kochi, men hans levninger ble sendt tilbake til Portugal i 1539 og deretter gravlagt på nytt i Vidigueira i en kiste som var dekorert i gull og juveler.
Hieronymites' kloster i Belém ble reist til ære for hans sjøreiser til India.
== Ettermæle ==
Vasco da Gama og hans hustru Catarina de Ataíde fikk seks sønner og en datter: Francisco da Gama, 2. greve av Vidigueira; Estevão da Gama; Paulo da Gama; Cristovão da Gama; Pedro da Silva da Gama; Álvaro de Ataíde; og Isabel de Ataíde da Gama.
I likhet med de mange som fulgte etter Henrik Sjøfareren ble da Gama en viktig brikke i utviklingen av Portugal som tidlig kolonialmakt. Foruten den første sjøreisen var det hans blanding av politikk og krig på den andre siden av kloden som plasserte Portugal i en fremtredende posisjon i handelen på Indiahavet. Etter da Gamas første sjøreise innså den portugisiske kronen at det var vitalt å sikre utpostene langs den østlige kysten av Afrika for å sikre de nasjonale handelsrutene til Det fjerne østen.
Det portugisiske nasjonalepos, Os Lusíadas (Lusiadere) av Luís Vaz de Camões handler i stor grad om Vasco da Gamas sjøreiser. En opera fra 1865, L'Africaine: Opéra en Cinq Actes (Den afrikanske kvinne), komponert av Giacomo Meyerbeer og Eugène Scribe har prominent inkludert Vasco da Gamas karakter i stykket. En produksjon fra 1989 av komposisjonen ved San Francisco Opera hadde den spanske tenoren Plácido Domingo i rollen som Gama.Havnebyen Vasco da Gama i Goa er oppkalt etter ham, det samme er Vasco da Gama-krateret, et stort krater på månen. Det er tre fotballklubber i Brasil, inkludert Club de Regatas Vasco da Gama, og Vasco Sports Club i Goa som er oppkalt etter ham. En kirke i Kochi, Kerala Vasco da Gama-kirken, en privat herskapsbolig på øya Saint Helena og en bro i Lisboa bærer også hans navn. Forstaden Vasco i Cape Town ærer ham også med navnet.
Et forsøk i 1998 på å feire femhundreårsjubileumet for da Gamas ankomst til India ble oppgitt av indiske myndigheter på grunn av stor motstand og protester i India.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Ames, Glenn J.: The Globe Encompassed: The Age of European Discovery, 1500-1700. Pearson Education, 2008.
Ames, Glenn J.: Vasco da Gama: Renaissance Crusader. Longman, 2004.
Corrêa, Gaspar: The Three Voyages of Vasco da Gama, and His Viceroyalty. Adamant Media Corporation, 2001.
Aragão, Augusto Carlos Teixeira de. D. Vasco da Gama e a Villa da Vidigueira. Lisboa: Typographia Universal, 1871.
Aragão, Augusto Carlos Teixeira de. Vasco da Gama e a Vidigueira: Estudo historico. Lisboa: Imprensa Nacional, 1887. 303p.
Fernandez-Armesto, Felipe: Pathfinders: A Global History of Exploration. W.W. Norton & Company, 2006.
Panikkar, K.M.: Asia and Western Dominance, 1953.
Subrahmanyam, Sanjay: The Career and Legend of Vasco da Gama. Cambridge University Press, 1997.
== Eksterne lenker ==
(en) Vasco da Gama – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Vasco da Gama – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Vasco da Gama hos Prominent People
da Gama's Round Africa to India på engelsk
da Gama - læreprogram på nett med animerte kart
Kort beskrivelse av Vasco da Gamas reiser | Gama er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). | 3,735 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tue | 2023-02-04 | Tue | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Mannsnavn'] | Tue er et sjeldent skandinavisk mannsnavn. Navnet har norrøn opprinnelse og betyr «torden».
| Tue er et sjeldent skandinavisk mannsnavn. Navnet har norrøn opprinnelse og betyr «torden».
== Etymologi ==
Tue er en nyere form av Túvi og Tuvi, de gammeldanske formene av norrøne Tófi. Dette var en kjæleform av navn basert på þórr, «torden», og et andreledd på f- eller v-, som Þórfastr eller Þórvaldr.
== Utbredelse ==
Tófi og Túfi er kjent brukt i 23 runeinnskrifter fra vikingtiden, så navnene var antakelig mye brukt i Norden på den tiden.Formen Tue er kjent brukt i Norge fra 1610 og i Danmark fra 1800-tallet. I Norge var navnet mest brukt på 1600-, 1700- og 1800-tallet, spesielt i Østfold og i Nordfjord i Sogn og Fjordane. I Danmark har navnet vært mest brukt i 1970- og 1980-årene.
Tue er i dag sjeldent, og ikke i bruk i Norge. Navnet er mest brukt i Danmark, og, i formen Thue, på Grønland.
Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til mannsnavnet Tue og varianter av dette i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig.
== Kjente personer med navnet ==
Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår.
Tue Bjørn Thomsen (1972–2006) dansk bokser
Tue West (født 1977), dansk sanger
Tue Lassen (født 1985), dansk orienteringsløper
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Behind the Name: Tue
(en) Think Baby Names: Tue | Tue er et sjeldent skandinavisk mannsnavn. Navnet har norrøn opprinnelse og betyr «torden». | 3,736 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tjerua | 2023-02-04 | Tjerua | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Rakkestad', 'Kategori:Glommavassdraget'] | Tjerua eller Tjæra er en sideelv til Rakkestadelva. Den har utspring i Kulevann i Eidsberg, og renner mer eller mindre rett sørover til den møter Rakkestadelva ved Tjernes i Degernes. Det største tilløpet heter Vesletjæra, og kommer fra Langevann like sør for grensen mot Eidsberg. Tjærua er ca. 18 km lang fra utspring til utløp. | Tjerua eller Tjæra er en sideelv til Rakkestadelva. Den har utspring i Kulevann i Eidsberg, og renner mer eller mindre rett sørover til den møter Rakkestadelva ved Tjernes i Degernes. Det største tilløpet heter Vesletjæra, og kommer fra Langevann like sør for grensen mot Eidsberg. Tjærua er ca. 18 km lang fra utspring til utløp. | Tjerua eller Tjæra er en sideelv til Rakkestadelva. Den har utspring i Kulevann i Eidsberg, og renner mer eller mindre rett sørover til den møter Rakkestadelva ved Tjernes i Degernes. | 3,737 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ole_Wackstr%C3%B6m | 2023-02-04 | Ole Wackström | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Finland under Sommer-OL 1968', 'Kategori:Deltakere for Finland under Sommer-OL 1972', 'Kategori:Dødsfall 8. april', 'Kategori:Dødsfall i 2015', 'Kategori:Finske syklister', 'Kategori:Finske trenere', 'Kategori:Fødsler 20. september', 'Kategori:Fødsler i 1932', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nasjonale mestere i landeveissykling', 'Kategori:Personer fra Borgå', 'Kategori:Sykkeltrenere', 'Kategori:Syklister under Sommer-OL 1968', 'Kategori:Syklister under Sommer-OL 1972'] | Ole Rafael Wackström (født 20. september 1932 i Borgå landkommune, død 8. april 2015 i Borgå), var en finsk syklist.Wackström ble finsk mester i landeveissykling i 1957. Han representerte Finland under sommer-OL i 1968 og 1972, men uten medalje. Han representerte også Finland i VM-sammenheng i 1959, 1960, 1967 og 1971. Etter endt karriere som aktiv utøver, fortsatte han som sykkeltrener på høyt nasjonalt nivå.To av Wackströms sønner, Patrick og Sixten Wackström, er også kjent som syklister.
| Ole Rafael Wackström (født 20. september 1932 i Borgå landkommune, død 8. april 2015 i Borgå), var en finsk syklist.Wackström ble finsk mester i landeveissykling i 1957. Han representerte Finland under sommer-OL i 1968 og 1972, men uten medalje. Han representerte også Finland i VM-sammenheng i 1959, 1960, 1967 og 1971. Etter endt karriere som aktiv utøver, fortsatte han som sykkeltrener på høyt nasjonalt nivå.To av Wackströms sønner, Patrick og Sixten Wackström, er også kjent som syklister.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Ole Wackström – Olympedia
(en) Ole Wackström – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Ole Wackström – ProCyclingStats
(en) Ole Wackström – Cycling Archives | Ole Rafael Wackström (født 20. september 1932 i Borgå landkommune, død 8. | 3,738 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ancistrosoma | 2023-02-04 | Ancistrosoma | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1835', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Ancistrosoma er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
| Ancistrosoma er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
== Utseende ==
Middelsstore, avlange, blankt svarte oldenborrer. Slekten er lett kjennelig på at pronotum og dekkvingene har gule striper av tettsittende skjell. "Snuten" (clypeus) har en V-formet innskjæring i midten eller to trekantede tenner.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt fra Trinidad og Tobago i nord til Argentina i sør.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819
Stammen Macrodactylini Kirby, 1837
Slekten Ancistrosoma Curtis, 1835
Ancistrosoma argentinum Moser
Ancistrosoma arrowi Ley, 1923
Ancistrosoma blanchardi Sallé, 1886
Ancistrosoma buckleyi Sallé, 1887
Ancistrosoma farinosum Sallé, 1849
Ancistrosoma flavovittatum Blanchard, 1850
Ancistrosoma hilare Arrow, 1913
Ancistrosoma intermedium Arrow, 1913
Ancistrosoma klugi Curtis, 1835
Ancistrosoma melolonthoides Sallé, 1886
Ancistrosoma reductum Frey, 1964
Ancistrosoma rufipes (Latreille, 1833)
Ancistrosoma tobagoensis Arrow, 1913
Ancistrosoma trinitatis Arrow, 1913
Ancistrosoma vittigerum Erichson, 1847
== Kilder ==
Evans, A.V. & Smith, A.B.T., 2007. An electronic checklist of the New World chafers (Coloeptera: Scarabaeidae: Melolonthinae). Tribe Macrodactylini Kirby, 1837. [1]
Generic Guide to New World Scarab Beetles - Ancistrosoma [2]
== Eksterne lenker ==
(en) Ancistrosoma i Global Biodiversity Information Facility
Ancistrosoma – detaljert informasjon på Wikispecies
Bilde av Ancistrosoma arrowii
Bilde av Ancistrosoma flavovittatum
Bilde av Ancistrosoma klugi | Ancistrosoma er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). | 3,739 |
https://no.wikipedia.org/wiki/VL_Pyry | 2023-02-04 | VL Pyry | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker for P373 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Enmotors propelldrevne luftfartøy', 'Kategori:Jagerfly', 'Kategori:Luftfartøy produsert i Finland'] | VL Pyry (norsk:Snøstorm) var et finsk lav-vinget, to-seters jagerfly, bygget av den statlige flyfabrikken (Valtion lentokonetehdas) for bruk av Finlands flyvåpen. Pyry var i bruk fra 1939 til 1962. Flyet var bygget av spanter, duk og duraluminium. og utstyrt med en Wright stjernemotor på 450 h/k.
| VL Pyry (norsk:Snøstorm) var et finsk lav-vinget, to-seters jagerfly, bygget av den statlige flyfabrikken (Valtion lentokonetehdas) for bruk av Finlands flyvåpen. Pyry var i bruk fra 1939 til 1962. Flyet var bygget av spanter, duk og duraluminium. og utstyrt med en Wright stjernemotor på 450 h/k.
== Historie ==
Det finske flyvåpen bestilte en prototype i 1937. Den ble kalt VL Pyry I og bar kjennetegnet PY-1.
Første flyvning 29. mars 1938. Det finske flyvåpen bestilte 40 fly i mai. Byggingen av samtlige fly var klare våren 1941. Produksjonsserien fikk betegnelsen VL Pyry II og identifiseres som PY-2 - PY-41.
== Flyet i bruk ==
De første flyene ble tildelt flyvåpnts skole i Kauhava i 1941. Om lag 700 piloter ble utdannet på dette flyet som i løpet av en 20-års periode akkumulerte ovel 56 000 flytimer. flyene ble tatt! ut av tjeneste 7. september 1962.
== Brukere ==
Finlands flyvåpen
== Spesifikasjoner (Pyry II) ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) VL Pyry – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | VL Pyry (norsk:Snøstorm) var et finsk lav-vinget, to-seters jagerfly, bygget av den statlige flyfabrikken (Valtion lentokonetehdas) for bruk av Finlands flyvåpen. Pyry var i bruk fra 1939 til 1962. | 3,740 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Verv | 2023-02-04 | Verv | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Ord og uttrykk', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-08', 'Kategori:Usorterte stubber'] | Et verv er en oppgave, stilling (særlig ulønnet) eller virksomhet som man velges eller utpekes til.Tillitsverv er verv man får som følge av tillit, og kan være et verv på en arbeidsplass, i en organisasjon eller et politisk verv.
Politiske verv kan være verv innen et politisk parti, et offentlig verv på vegne av partiet eller et verv som folkevalgt. Offentlige verv er i første rekke deltakelse i utvalg, styrer og råd som er nedsatt av kommune, fylkeskommune eller Storting og regjering.Styreverv kan være et politisk verv, et verv på vegene av aksjonærer eller arbeidstakere, eller et verv innen en ideell organisasjon eller en privat stiftelse.
| Et verv er en oppgave, stilling (særlig ulønnet) eller virksomhet som man velges eller utpekes til.Tillitsverv er verv man får som følge av tillit, og kan være et verv på en arbeidsplass, i en organisasjon eller et politisk verv.
Politiske verv kan være verv innen et politisk parti, et offentlig verv på vegne av partiet eller et verv som folkevalgt. Offentlige verv er i første rekke deltakelse i utvalg, styrer og råd som er nedsatt av kommune, fylkeskommune eller Storting og regjering.Styreverv kan være et politisk verv, et verv på vegene av aksjonærer eller arbeidstakere, eller et verv innen en ideell organisasjon eller en privat stiftelse.
== Referanser == | Et verv er en oppgave, stilling (særlig ulønnet) eller virksomhet som man velges eller utpekes til.Verv | 3,741 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nors%C3%A4lven | 2023-02-04 | Norsälven | ['Kategori:12°Ø', 'Kategori:13°Ø', 'Kategori:59,3°N', 'Kategori:59,5°N', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Värmlands län', 'Kategori:Karlstad kommune', 'Kategori:Kil kommune', 'Kategori:Norsälvens nedbørfelt', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Värmland'] | Norsälven (eldre navn: Frika og Fryksälven) er ei elv i Värmland i Sverige. Den renner fra Nedre Fryken til Vänern og er 28 kilometer lang. Om man regner fra kildene til Ljusnan, den største tilløpselva til Fryken, så blir vassdragets totale lengde 179 kilometer. Nedbørfeltet er 4 171 km², hvorav drøyt 11% ligger i Norge. Middelvannføringen ved munningen er 51,4 m³/s, og midlere flomvannføring 192 m³/s. De største tilløpselvene i tillegg til Ljusnan er Rottnan og Röjdan, som begge har utspring i Hedmark. Norsälven er en del av Göta älvs nedbørfelt.
Som fløtingselv var Norsälven den tiende største av Sveriges elver. På 1950-tallet ble det årlig fløtet 6 230 000 stokker eller 511 000 kubikkmeter på elva.Den rødlistede fisken asp finnes i Norsälven.
| Norsälven (eldre navn: Frika og Fryksälven) er ei elv i Värmland i Sverige. Den renner fra Nedre Fryken til Vänern og er 28 kilometer lang. Om man regner fra kildene til Ljusnan, den største tilløpselva til Fryken, så blir vassdragets totale lengde 179 kilometer. Nedbørfeltet er 4 171 km², hvorav drøyt 11% ligger i Norge. Middelvannføringen ved munningen er 51,4 m³/s, og midlere flomvannføring 192 m³/s. De største tilløpselvene i tillegg til Ljusnan er Rottnan og Röjdan, som begge har utspring i Hedmark. Norsälven er en del av Göta älvs nedbørfelt.
Som fløtingselv var Norsälven den tiende største av Sveriges elver. På 1950-tallet ble det årlig fløtet 6 230 000 stokker eller 511 000 kubikkmeter på elva.Den rødlistede fisken asp finnes i Norsälven.
== Kanalplaner Fryken-Norsälven-Vänern ==
I 1760 ble det på privat initiativ og kostnad bygget et kanalanlegg ved Norsälvens munning i Vänern. Dette anlegget fikk ingen fortsettelse oppover elva. På slutten av 1700-tallet gjorde Lantmäteriet en utredning som påviste vanskeligheter ved å gå den naturlige veien via Norsälven, da det fantes en rekke skattebelagte kverner, sager, bruk og flere vannverk.
I 1855 kom det en ny beregning på en kanal, og kostnaden ble da beregnet til 1,3 millioner riksdaler.
I 1901 kom neste utredning av et kanalprosjekt fra Fryken via Norsälven til Vänern for fartøy på ca. 600 tonn, og kostnaden ble nå beregnet til drøyt 6 millioner kroner.
På 1950-tallet ble kanalspørsmålet tatt opp på nytt, og kostnaden var nå oppe i 25-30 millioner kroner for å få en led for fartøy som skulle kunne leverere gods direkte fra det europeiske kontinentet. Men heller ikke dette forslaget ble virkeliggjort.
== Laksefiske ==
Under middelalderen var det en rekke kjente steder for fiske av laks i Norsälven. Disse var ved munningen i Åsfjorden og lengre opp i elva ved Trossnäs og ikke minst ved Frykforsen, hvor laksefisket var av størst betydning.De første skriftlige bevisene på laksefisket i Norsälven stammer fra en Benedictus Elephson, som 23. februar 1293 bevitner om en rekke eiendeler som har tilfalt hans svigersøstre Ingiburg og Margareta etter deres far, bl.a. «halva laxfisket i Thrasnes» (Trossnäs).
På høsttinget i Fryksdals härad i 1669 klaget beboerne ved Fryken og tilløpselvene over at fisket i Norsälven altfor ofte stengte hovedåren i elva, som etter lov skulle være åpen. Året etter fikk majoren Hildebrand Uggla erstatning for de kostnader han hadde hatt da han «utklagat de wattuwerken som Sven Camén och Mattias Plenningsköld byggt i Frykforsen». Fernow skriver i 1760 om laksefisket i Edsvalla: «Laxkar äro fem vid sågen och giver omkring 300 laxar årligen medan man innan hammaren byggdes kunde få 100 laxar om dagen». I 1905 ble Frykfors kraftverk bygget, men laskefisket tok først slutt i 1944 etter at forpliktelsen til å holde laksetrapp ble fjernet og byggingen av Edsvalla kraftverk ble påbegynt.
== Edsvalla Bruk ==
Den første kjente tilnærmingen til å starte hammerdrift i Edsvallafossene ble gjort av en borger i Karlstad, Olof Christoffersson, som i 1644 fikk utstedt privilegium for jernbruksdrift i «Stora Norselfen». Bygging ble det imidlertid aldri noe av. Noen år deretter gjorde Karlstads borgmästare Johan Börjesson Carlberg en lignende henvendelse, men avsto og bygde i stedet hammerverk i Ranån, Fösked og anla også Munkfors bruk. Heller ikke Salomon Pedersen, som i 1658 søkte privilegier, gjennomførte sine planer. Det var i stedet den daværende bruksforvalteren, senere borgermester i Karlstad, Hermann Kolthoff, som 7. januar 1673 fikk privilegium til å starte et hammerverk i elva. Hermann Kolthoff hadde allerede i 1671 opprettet kontrakt med fru Agneta Svenske, eier av Riis og Trossnäs, om byggesplass og sted for en demning på hennes eiendom, og også med Andres Nilsson Bratt, eier av herregården Höglunda. På grunn av den ideelle beliggenheten, med elva og Vänern som transportforbindelse til Göteborg, og enorm tilgang på vannkraft, hadde Edsvallabruket en positiv utvikling gjennom tidene. Foruten stangjernhamrene kom det etterhvert også valseverk, spikersmier, sagbruk, kverner, veveri og produksjon av klær, teglverk, tremassefabrikk, smelteverk og sulfittfabrikk. På 1870-tallet var Edsvalla bruk faktisk en av de største industrikonsernene i Sverige. Industriepoken varte fram til 1967, da Edsvalla sulfittfabrikk ble lagt ned.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Frykfors kraftverk
Edsvalla kraftverk | | fjerneste_kilde = Långmyren, 8 km sørvest for Sysslebäck | 3,742 |
https://no.wikipedia.org/wiki/G%C3%B6ksu | 2023-02-04 | Göksu | ['Kategori:34°Ø', 'Kategori:36°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Tyrkia', 'Kategori:Karaman (provins)', 'Kategori:Konya (provins)', 'Kategori:Mersin (provins)', 'Kategori:Nedbørfelt til Middelhavet', 'Kategori:Ramsarområder'] | Göksu (også kalt Geuk Su, Goksu Nehri, Salef, Kalykadnos) er en elv på Taşelihalvøya i Tyrkia. Begge dens kildeelver springer ut i Taurusfjellene, den nordlige i Geyikfjellene og den sørlige i Haydarfjellene. De renner sammen sør for Mut. Elven er 260 km lang og munner ut i Middelhavet 16 km sørøst for Silifke (i provinsen Mersin).
Over 300 fuglearter er observert i elvedeltaet til Göksu, inkludert Akgölsjøen og Paradenizlagunen. Området er et av de viktigste hekkeområdene for vannfugler i Det nære østen, og det er også et viktig overvintringsområde for vannfugler og rovfugler. Av hekkefugler kan nevnes marmorand, hvitøyeand, natthegre, topphegre, purpurhegre, gråhodesultanhøne, sporevipe og kastanjeisfugl. I trekktidene kan en se store flokker av stork og hvitpelikan. Arter som overvintrer her er blant annet brunnakke, krikkand, rosenflamingo, krøllpelikan, storskrikørn, keiserørn og sothøne. Den utrydningstruede karettskilpadden legger egg her.På grunn av stor utbygging av feriebosteder er økosystemet i deltaet i fare.
I 1190, under det tredje korstog, falt Fredrik I av Det tysk-romerske rike av hesten sin og druknet i elva, som da var kjent som Salef. Det er reist et monument til minne om ham ved vegen mellom Silifke og Mut.
| Göksu (også kalt Geuk Su, Goksu Nehri, Salef, Kalykadnos) er en elv på Taşelihalvøya i Tyrkia. Begge dens kildeelver springer ut i Taurusfjellene, den nordlige i Geyikfjellene og den sørlige i Haydarfjellene. De renner sammen sør for Mut. Elven er 260 km lang og munner ut i Middelhavet 16 km sørøst for Silifke (i provinsen Mersin).
Over 300 fuglearter er observert i elvedeltaet til Göksu, inkludert Akgölsjøen og Paradenizlagunen. Området er et av de viktigste hekkeområdene for vannfugler i Det nære østen, og det er også et viktig overvintringsområde for vannfugler og rovfugler. Av hekkefugler kan nevnes marmorand, hvitøyeand, natthegre, topphegre, purpurhegre, gråhodesultanhøne, sporevipe og kastanjeisfugl. I trekktidene kan en se store flokker av stork og hvitpelikan. Arter som overvintrer her er blant annet brunnakke, krikkand, rosenflamingo, krøllpelikan, storskrikørn, keiserørn og sothøne. Den utrydningstruede karettskilpadden legger egg her.På grunn av stor utbygging av feriebosteder er økosystemet i deltaet i fare.
I 1190, under det tredje korstog, falt Fredrik I av Det tysk-romerske rike av hesten sin og druknet i elva, som da var kjent som Salef. Det er reist et monument til minne om ham ved vegen mellom Silifke og Mut.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Göksu River – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Göksu (også kalt Geuk Su, Goksu Nehri, Salef, Kalykadnos) er en elv på Taşelihalvøya i Tyrkia. Begge dens kildeelver springer ut i Taurusfjellene, den nordlige i Geyikfjellene og den sørlige i Haydarfjellene. | 3,743 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rampart | 2023-02-04 | Rampart | ['Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dramafilmer fra USA', 'Kategori:Engelskspråklige filmer', 'Kategori:Filmer fra 2011'] | Rampart er en amerikansk dramafilm fra 2011, regissert av Oren Moverman, som også skrev manuset sammen med James Ellroy. Woody Harrelson, Ice Cube, Ned Beatty, Anne Heche, Steve Buscemi og Sigourney Weaver innehar hovedrollene. Filmen handler om politimannen Dave Brown (Harrelson) som blir tatt på fersken i å banke opp en mistenkt.
| Rampart er en amerikansk dramafilm fra 2011, regissert av Oren Moverman, som også skrev manuset sammen med James Ellroy. Woody Harrelson, Ice Cube, Ned Beatty, Anne Heche, Steve Buscemi og Sigourney Weaver innehar hovedrollene. Filmen handler om politimannen Dave Brown (Harrelson) som blir tatt på fersken i å banke opp en mistenkt.
== Handlingsreferat ==
Politi-etterforsker Dave Brown har 24 år bak seg fra Los Angeles Police Department. Samtidig som han forsøker å trene opp en ny aspirant, oppfører han seg voldelig mot en mistenkt i håp om å finne plasseringen til et laboratorium som produserer metamfetamin. Dagen etter havner Brown i en mindre bil-ulykke med patruljebilen hans. Den andre sjåføren forsøker å flykte. Brown slår ham brutalt ned, og en tilskuer er vitne til dette angrepet. En video av konfrontasjonen skaper enda en kontrovers for LAPD, som allerede har problemer på grunn av en nylig skandale med korrupsjon. Assisterende distriktsadvokat oppfordrer Brown til å trekke seg fra politiet, men han nekter. Selv om Brown ikke klarte å bestå en eksamen for å bli advokat, er han fremdeles ekstremt kunnskapsrik angående rettspraksis.
Ved en pub snakker Brown med en advokat ved navn Linda. Senere møter han en tidligere politimann Hartshorn, som antyder at Brown ble satt i en felle for å distrahere media og befolkningen etter den nylige korrupsjon-skandalen. Brown møter Hartshorn igjen, og nevner at han behøver penger. Hartshorn nevner ett kortspill med høy innsats, som skal finne sted senere samme kveld. Men kortspillet blir angrepet av to væpnede menn. Brown følger etter dem, dreper en av dem, men lar den andre mannen gå. Deretter arrangerer Brown åstedet for å få det til å se ut som om han ble skutt mot. Brown innser at en hjemløs mann med kallenavnet "General" (spilt av Ben Foster) var vitne til alt sammen fra rullestolen sin.
Når Brown møter Hartshorn for å gi ham en del av pengene etter kortspillet, ber han om kilden til Hartshorns tips angående spillet. Brown mistenker at han ble satt i en felle igjen. Hartshorn nekter å nevne kilden sin. Brown møter deretter "General" for å sikre seg om at den hjemløse mannen ikke kommer til å vitne om skytingen. Dagen etter overvåker en etterforsker Kyle Timkins og konfronterer Brown. Men Brown blir stadig mer paranoid, og avhengig av narkotika ettersom presset mot ham øker. Han truer Hartshorn med en pistol, og beskylder ham for å ha forårsaket alle disse problemene mot Brown. Men den eldre mannen får et hjerteinfarkt som følge av denne konfrontasjonen.
== Medvirkende ==
Woody Harrelson som Dave Brown
Ned Beatty som Hartshorn
Ben Foster som Terry
Anne Heche som Catherine
Ice Cube som Kyle Timkins
Cynthia Nixon som Barbara
Sigourney Weaver som Joan Confrey
Robin Wright som Linda Fentress
Steve Buscemi som Bill Blago
Brie Larson som Helen
Don Creech som Head Shark Lawyer
Jon Bernthal som Dan Morone
Robert Wisdom som kapteinen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Rampart på Internet Movie Database
(sv) Rampart i Svensk Filmdatabas
(da) Rampart i Danmark Nationale Filminstitut
(fr) Rampart på Allociné
(nl) Rampart på MovieMeter
(en) Rampart på AllMovie
(en) Rampart på Rotten Tomatoes
(en) Rampart på Metacritic
(en) Rampart på Box Office Mojo | | director = Oren Moverman | 3,744 |
https://no.wikipedia.org/wiki/EM_i_friidrett_innend%C3%B8rs_1994 | 2023-02-04 | EM i friidrett innendørs 1994 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:EM i friidrett innendørs 1994', 'Kategori:Friidrett i 1994', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i 1994', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i Frankrike', 'Kategori:Sport i Frankrike i 1994', 'Kategori:Sport i Paris'] | Det 23. EM i friidrett innendørs ble arrangert fra 11. til 13. mars 1994 på Bercy Arena i Paris. Frankrike var vertsland for fjerde gang; de arrangerte dette mesterskapet også i 1972, 1981 og 1987.
| Det 23. EM i friidrett innendørs ble arrangert fra 11. til 13. mars 1994 på Bercy Arena i Paris. Frankrike var vertsland for fjerde gang; de arrangerte dette mesterskapet også i 1972, 1981 og 1987.
== Menn ==
=== 60 m ===
Finale 11. mars
=== 200 m ===
Finale 13. mars
=== 400 m ===
Finale 13. mars
=== 800 m ===
Finale 13. mars
=== 1500 m ===
Finale 13. mars
=== 3000 m ===
Finale 13. mars
=== 60 m hekk ===
Finale 12. mars
=== Høydehopp ===
Finale 13. mars
=== Stavsprang ===
Finale 12. mars
=== Lengdehopp ===
Finale 13. mars
=== Tresteg ===
Finale 12. mars
=== Kulestøt ===
Finale 11. mars
=== Sjukamp ===
12. und 13. mars
Sjukamp bestod av øvelsene 60 meter, lengdesprang, kulestøt. høydehopp, 60 meter hekk, stavsprang og 1000 meter.
=== 5000 m kappgang ===
Finale 13. mars
== Kvinner ==
=== 60 m ===
Finale 12. mars
=== 200 m ===
Finale 13. mars
=== 400 m ===
Finale 13. mars
=== 800 m ===
Finale 13. mars
=== 1500 m ===
Finale 13. mars
=== 3000 m ===
Finale 11. mars
=== 60 m hekk ===
Finale 13. mars
=== Høydehopp ===
Finale 12. mars
=== Lengdehopp ===
Finale 11. mars
=== Tresteg ===
Finale 13. mars
=== Kulestøt ===
Finale 13. mars
=== Femkamp ===
11. mars
Femkamp bestod av 60 meter hekk, høydehopp, kulestøt, lengdesprang og 800 meter.
=== 3000 m kappgang ===
Finale 11. mars
== Medaljeoversikt ==
== Eksterne lenker ==
Maik Richter - 23. Hallen-Europameisterschaften 11.-13.03.1994 in Paris / FRA (resultater) | | arena = Palais Omnisports de Paris-Bercy | 3,745 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mount_Waesche | 2023-02-04 | Mount Waesche | ['Kategori:126°V', 'Kategori:77°S', 'Kategori:Artikler i Antarktis-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P3230 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-feil: kapittel ignorert', 'Kategori:Fjell over 3000 meter', 'Kategori:Marie Byrd Land', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Skjoldvulkaner', 'Kategori:Vulkaner i Antarktis'] | Mount Waesche er et stort og markant fjell av vulkansk opphav som ligger om lag 20 km sørvest for Mount Sidley, Antarktis' høyeste vulkan, og markerer sørenden av Executive Committee Range i det sentrale Marie Byrd Land. Fjellet strekker seg 3 292 meter over havet og er nesten helt dekket av snø, bortsett fra enkelte steinframspring i skråningene på den sørlige og sørvestlige siden. Fjellet ble oppdaget av United States Antarctic Service (USAS) på en flytur 15. desember 1940, og er oppkalt etter viseadmiral Russell R. Waesche som tjenestegjorde i den amerikanske kystvakten og som var medlem av Antarctic Service Executive Committee.Vulkanen kan ha vært aktiv så sent som i holocen (de siste 10 000 årene) og kan i dag være en sovende vulkan. I 2013 observerte en rekke polarforskere fra Washington University i St. Louis ved analyse av radarbilder et lag av aske med en alder på om lag 8 000 år under midtlaget i isen ved fjellet. Mount Waesche er en mulig kilde til de vulkanske askelagene som har blitt avsatt i løpet av de siste 30 000 årene og som en finner i iskjerner ved Byrd-stasjonen.
| Mount Waesche er et stort og markant fjell av vulkansk opphav som ligger om lag 20 km sørvest for Mount Sidley, Antarktis' høyeste vulkan, og markerer sørenden av Executive Committee Range i det sentrale Marie Byrd Land. Fjellet strekker seg 3 292 meter over havet og er nesten helt dekket av snø, bortsett fra enkelte steinframspring i skråningene på den sørlige og sørvestlige siden. Fjellet ble oppdaget av United States Antarctic Service (USAS) på en flytur 15. desember 1940, og er oppkalt etter viseadmiral Russell R. Waesche som tjenestegjorde i den amerikanske kystvakten og som var medlem av Antarctic Service Executive Committee.Vulkanen kan ha vært aktiv så sent som i holocen (de siste 10 000 årene) og kan i dag være en sovende vulkan. I 2013 observerte en rekke polarforskere fra Washington University i St. Louis ved analyse av radarbilder et lag av aske med en alder på om lag 8 000 år under midtlaget i isen ved fjellet. Mount Waesche er en mulig kilde til de vulkanske askelagene som har blitt avsatt i løpet av de siste 30 000 årene og som en finner i iskjerner ved Byrd-stasjonen.
== Se også ==
Liste over vulkaner i Antarktis
== Referanser ==
== Litteratur ==
LeMasurier, W. E. (1990). Volcanoes of the Antarctic Plate and Southern Oceans. American Geophysical Union. s. 512. ISBN 0-87590-172-7.
== Eksterne lenker ==
Mount Waesche. Global Volcanism Program. Smithsonian Institution. (engelsk)
Mount Waesche i Antarktis – Peakbagger (engelsk)
Skiing the Mount Waesche – skimountaineer.com (engelsk) | __NOTOC__ | 3,746 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Seal_Nunataks | 2023-02-04 | Seal Nunataks | ['Kategori:60°V', 'Kategori:65°S', 'Kategori:Artikler i Antarktis-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P3230 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Fjell under 1000 meter', 'Kategori:Graham Land', 'Kategori:Pyroklastiske kjegler', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Vulkaner i Antarktis'] | Seal Nunataks eller Sealnunatakene er en gruppe på 16 nunataker som strekker seg i vest-nordvestlig retning fra Robertsonøya og som stikker opp av den nordlige delen av Larsen isbrem, øst for Cape Fairweather på Nordenskjöld Coast i Graham Land på Antarktishalvøya. Nunatakene har blitt beskrevet som separate vulkanventiler eller restene av en stor skjoldvulkan. Den høyeste av dem reiser seg 368 meter over havet. Nunatakene har form som pyroklastiske kjegler.
Sealnunatakene ble oppdaget og grovt kartlagt den 11. desember 1893 av en norsk hvalekspedisjon under ledelse av Carl Anton Larsen, som ga dem navnet Seal Islands, et navn som også finnes på britiske kart fra 1901 og 1916. Larsen ga også navn til en rekke enkelttrekk i gruppen. «Øyene» ble kartlagt på nytt i oktober 1902 av Den svenske antarktisekspedisjonen (1901–03) under ledelse av Otto Nordenskjöld, som etter nærmere undersøkelser valgte å karakterisere dem som nunataker (snarene enn som øyer). Falkland Islands Dependencies Survey (FIDS) gjennomførte en ny kartlegging av området i 1947 og ga det navnet Seal Nunataks. Advisory Committee on Antarctic Names (US-ACAN) aksepterte dette navnet samme år, mens UK Antarctic Place-Names Committee (UK-APC) fulgte etter i 1951.Frem til FIDS' kartlegging i 1947 hadde området blitt omtalt med en rekke forskjellige navn: Sar-Inseln, Löwen-Insel, Löwen-Inseln, Sea-Lion Islands, Robben-Insel, Robben Inseln, Dirck Gerritszarkipelagen, Dirk Gerritz Archipelago, Archipel des Phoques, Jason Island (på britisk kart fra 1901; navnet viser antagelig til en av nunatakene i gruppen), Islas de las Focas (på Irízars Argentina-kart fra 1903; navnet betyr «selenes øy»), Îles des Phoques (navnet betyr «selenes øyer»), Nunataks des Phoques, Säl-Nunatakerna (på svensk; kan oversettes med «Selnunatakene») og Robben Nunataks (robben betyr «seler» på tysk). I dag omtaler Argentina området som Nunataks Foca, mens Chile bruker Nunataks Seal.Til Sealnunatakene hører følgende nunataker (fra øst mot vest): Christensen Nunatak, Oceana Nunatak (på Robertsonøya), Pollux Nunatak, Castor Nunatak, Larsen Nunatak, Murdoch Nunatak, Arctowski Nunatak, Hertha Nunatak, Gray Nunatak, Donald Nunatak, Åkerlundh Nunatak, Bruce Nunatak, Dallmann Nunatak, Evensen Nunatak, Bull Nunatak og Pedersen Nunatak.
| Seal Nunataks eller Sealnunatakene er en gruppe på 16 nunataker som strekker seg i vest-nordvestlig retning fra Robertsonøya og som stikker opp av den nordlige delen av Larsen isbrem, øst for Cape Fairweather på Nordenskjöld Coast i Graham Land på Antarktishalvøya. Nunatakene har blitt beskrevet som separate vulkanventiler eller restene av en stor skjoldvulkan. Den høyeste av dem reiser seg 368 meter over havet. Nunatakene har form som pyroklastiske kjegler.
Sealnunatakene ble oppdaget og grovt kartlagt den 11. desember 1893 av en norsk hvalekspedisjon under ledelse av Carl Anton Larsen, som ga dem navnet Seal Islands, et navn som også finnes på britiske kart fra 1901 og 1916. Larsen ga også navn til en rekke enkelttrekk i gruppen. «Øyene» ble kartlagt på nytt i oktober 1902 av Den svenske antarktisekspedisjonen (1901–03) under ledelse av Otto Nordenskjöld, som etter nærmere undersøkelser valgte å karakterisere dem som nunataker (snarene enn som øyer). Falkland Islands Dependencies Survey (FIDS) gjennomførte en ny kartlegging av området i 1947 og ga det navnet Seal Nunataks. Advisory Committee on Antarctic Names (US-ACAN) aksepterte dette navnet samme år, mens UK Antarctic Place-Names Committee (UK-APC) fulgte etter i 1951.Frem til FIDS' kartlegging i 1947 hadde området blitt omtalt med en rekke forskjellige navn: Sar-Inseln, Löwen-Insel, Löwen-Inseln, Sea-Lion Islands, Robben-Insel, Robben Inseln, Dirck Gerritszarkipelagen, Dirk Gerritz Archipelago, Archipel des Phoques, Jason Island (på britisk kart fra 1901; navnet viser antagelig til en av nunatakene i gruppen), Islas de las Focas (på Irízars Argentina-kart fra 1903; navnet betyr «selenes øy»), Îles des Phoques (navnet betyr «selenes øyer»), Nunataks des Phoques, Säl-Nunatakerna (på svensk; kan oversettes med «Selnunatakene») og Robben Nunataks (robben betyr «seler» på tysk). I dag omtaler Argentina området som Nunataks Foca, mens Chile bruker Nunataks Seal.Til Sealnunatakene hører følgende nunataker (fra øst mot vest): Christensen Nunatak, Oceana Nunatak (på Robertsonøya), Pollux Nunatak, Castor Nunatak, Larsen Nunatak, Murdoch Nunatak, Arctowski Nunatak, Hertha Nunatak, Gray Nunatak, Donald Nunatak, Åkerlundh Nunatak, Bruce Nunatak, Dallmann Nunatak, Evensen Nunatak, Bull Nunatak og Pedersen Nunatak.
== Se også ==
Liste over vulkaner i Antarktis
== Referanser ==
Denne artikkelen inneholder stoff fra United States Geological Survey-artikkelen «Seal Nunataks» som er i offentlig eie (innhold fra Geographic Names Information System).
== Litteratur ==
LeMasurier, W. E. (1990). Volcanoes of the Antarctic Plate and Southern Oceans. American Geophysical Union. s. 512. ISBN 0-87590-172-7.
== Eksterne lenker ==
Seal Nunataks Group. Global Volcanism Program. Smithsonian Institution. (engelsk) | __NOTOC__ | 3,747 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Estrella | 2023-02-04 | Estrella | ['Kategori:Pekere'] | Estrella kan være:
Estrella (meksikansk øl) - meksikansk pilsnerøl
Estrella Damm - spansk pilsnerøl
Estrella (varemerke) - svensk varemerke (snacks)
Estrella (tog) - El tren Estrella - spansk nattog | Estrella kan være:
Estrella (meksikansk øl) - meksikansk pilsnerøl
Estrella Damm - spansk pilsnerøl
Estrella (varemerke) - svensk varemerke (snacks)
Estrella (tog) - El tren Estrella - spansk nattog | Estrella kan være: | 3,748 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Follsj%C3%A5_kraftverk | 2023-02-04 | Follsjå kraftverk | ['Kategori:59,6°N', 'Kategori:9°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kraftverk etablert i 2015', 'Kategori:Kraftverk i Notodden', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Skiensvassdraget', 'Kategori:Småkraft AS', 'Kategori:Småkraftverk i Vestfold og Telemark'] | Follsjå kraftverk er et vannkraftverk i Notodden kommune i Vestfold og Telemark.
Kraftverket utnytter et fall på 104 meter fra innsjøen Follsjå.
Det er installert en francisturbin på 2,8 MW. Årsproduksjon er 14,5 GWh.
Follsjå Kraft AS eies av Småkraft AS og grunneiere.
| Follsjå kraftverk er et vannkraftverk i Notodden kommune i Vestfold og Telemark.
Kraftverket utnytter et fall på 104 meter fra innsjøen Follsjå.
Det er installert en francisturbin på 2,8 MW. Årsproduksjon er 14,5 GWh.
Follsjå Kraft AS eies av Småkraft AS og grunneiere.
== Referanser ==
== Kilder ==
«NVE Atlas». Vannkraft. Norges vassdrags- og energidirektorat
NVE vannkraftdatabase
Tinfos
Småkraft AS | Follsjå kraftverk er et vannkraftverk i Notodden kommune i Vestfold og Telemark. | 3,749 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Selim_Palmgren | 2023-02-04 | Selim Palmgren | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 13. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1951', 'Kategori:Finske komponister', 'Kategori:Fødsler 16. februar', 'Kategori:Fødsler i 1878', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Selim Palmgren (født 13. februar 1878 i Björneborg, død 13. desember 1951 i Helsingfors) var en betydningsfull finsk komponist og pianist.
| Selim Palmgren (født 13. februar 1878 i Björneborg, død 13. desember 1951 i Helsingfors) var en betydningsfull finsk komponist og pianist.
== Biografi ==
Palmgren studerte ved Helsingfors konservatorium fra 1895 til 1899, deretter i Berlin og i Weimar hos Ferruccio Busoni, Conrad Ansorge og Wilhelm Berger, og dessuten i Italia.
1909–1912 var han dirigent i Åbo og 1920–1926 komposisjonslærer i Rochester, USA. Fra 1926 var han lærer ved konservatoriet i Helsingfors, det senere Sibelius-akademiet. Palmgren skrev en mengde konserter for piano, deriblant fire konserter, operaen Daniel Hjort (1911), orkester- og korverk med mer.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Selim Palmgren – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Selim Palmgren på Internet Movie Database
(en) Selim Palmgren hos The Movie Database
(en) Selim Palmgren på Discogs
(en) Selim Palmgren på MusicBrainz
(en) Selim Palmgren på AllMusic
«Selim Palmgren». Biografiskt lexikon för Finland (svensk). Helsingfors: Svenska litteratursällskapet i Finland. 2008–2011. URN:NBN:fi:sls-4341-1416928956947. | Selim Palmgren (født 13. februar 1878 i Björneborg, død 13. | 3,750 |
https://no.wikipedia.org/wiki/KesjYOU | 2023-02-04 | KesjYOU | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Band etablert i 2006', 'Kategori:Deltakere i Turkvizyon (Kasakhstan)', 'Kategori:Jentegrupper', 'Kategori:Kasakhstanske musikere'] | KesjYOU (kasakhisk: КешYOU, og i enkelte tilfeller stavet Кешью, som betyr «kasju») er en kasakhisk jentetrio som ble dannet den 10. april 2006 av produsenten Bajan Jesentajeva. Gruppa består av Elizat Berikova, Balzjan Bidasj, Sara Amangeldi og Nazym Äbildina. Alle de originale medlemmene av KesjYOU har sluttet av ulike årsaker.
Gruppa har blant annet gitt ut sangene «Asyqpa» og «Qazaq qyzdary» i 2012. I mai 2013 ble «Twğan zjer» gitt ut og i november samme år deltok de i den kasakhiske musikkonkurransen Turkvizyon med melodien «Rizamyn».
KesjYOU vant prisen for beste jentegruppe under tildelingene av musikkprisen «Astanas stjerne» i 2013 og 2014.
| KesjYOU (kasakhisk: КешYOU, og i enkelte tilfeller stavet Кешью, som betyr «kasju») er en kasakhisk jentetrio som ble dannet den 10. april 2006 av produsenten Bajan Jesentajeva. Gruppa består av Elizat Berikova, Balzjan Bidasj, Sara Amangeldi og Nazym Äbildina. Alle de originale medlemmene av KesjYOU har sluttet av ulike årsaker.
Gruppa har blant annet gitt ut sangene «Asyqpa» og «Qazaq qyzdary» i 2012. I mai 2013 ble «Twğan zjer» gitt ut og i november samme år deltok de i den kasakhiske musikkonkurransen Turkvizyon med melodien «Rizamyn».
KesjYOU vant prisen for beste jentegruppe under tildelingene av musikkprisen «Astanas stjerne» i 2013 og 2014.
== Utgitte sanger ==
«Asyqpa» («Асықпа»), januar 2012.
«Qazaq qyzdary» («Қазақ қыздары»), november 2012.
«Rizamyn» («Ризамын»), desember 2013.
«Mahabbat» («Махаббат»), februar 2014.
«Kelshi zjanyma» («Келші жаныма»), oktober 2014.
«Qajtar zjüregimdi» («Қайтар жүрегімді»), april 2015.
== Referanser == | Almaty, Kasakhstan | 3,751 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Errors_Party | 2023-02-04 | Errors Party | ['Kategori:5°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler hvor medlemskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Datastubber', 'Kategori:Datatreff', 'Kategori:E-sport', 'Kategori:Etableringer i 1994', 'Kategori:Kultur i Alver', 'Kategori:Kultur i Vestland', 'Kategori:Norske ideelle organisasjoner', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2023-01'] | Errors Party er et av Norges eldste aktive datatreff, og har blitt avholdt over 100 ganger siden oppstarten i 1994. Datatreffet avholdes hver påske og romjul i Meland Aktiv-hallen på Frekhaug i Alver kommune i Hordaland. | Errors Party er et av Norges eldste aktive datatreff, og har blitt avholdt over 100 ganger siden oppstarten i 1994. Datatreffet avholdes hver påske og romjul i Meland Aktiv-hallen på Frekhaug i Alver kommune i Hordaland.
== Historie ==
Errors Party ble startet i 1994 av medlemmene i demogruppen The Errors og ble frem til 2004 avholdt månedlig. Den ideelle organisasjonen Errors Party er arrangør av datatreffet. Organisasjonen er medlem av Hyperion.
=== Lokaler for Errors Party ===
Knarvik ungdomsklubb, Knarvik (1994–1996)
Frekhaug fritidsklubb, Meland (1996–1997)
Knarvik barneskule, Knarvik (1997–2001)
Nordhordlandshallen, Knarvik (2002–2007)
Meland Aktiv, Frekhaug (2007–)
== Se også ==
Liste over store norske datatreff
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted
Errors Party på Twitter
Errors Party på Facebook
Errors Party på Instagram
Errors Party på YouTube | Errors Party er et av Norges eldste aktive datatreff, og har blitt avholdt over 100 ganger siden oppstarten i 1994. Datatreffet avholdes hver påske og romjul i Meland Aktiv-hallen på Frekhaug i Alver kommune i Hordaland. | 3,752 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jan_T%C3%B8ssebro | 2023-02-04 | Jan Tøssebro | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 8. november', 'Kategori:Fødsler i 1954', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske sosiologiprofessorer', 'Kategori:Professorer ved NTNU', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Jan Fredrik Støren Tøssebro (født 8. november 1954) er dr. polit. i sosiologi (1985) og professor emeritus i sosialt arbeid ved NTNU siden 2022.
Hans primære forskningsinteresse er samfunnsvitenskapelige problemstillinger knyttet til funksjonshemming, særlig slike som er i skjæringspunktet mot politikk. Dette inkluderer spørsmål som avvikling av institusjoner, en inkluderende skole, familier med funksjonshemmete barn, levekår og tilknytning til arbeidslivet.
Jan har også sittet i flere offentlige utvalg knyttet til politikken om funksjonshemmete, som Manneråkutvalget (NOU 2001: 22), Syseutvalget (NOU 2005: 8) og Graverutvalget (2008: 1; 2009: 14). Han var leder av Statens Råd for Funksjonshemmede fra 2003-2007 og medlem av Likestillings- og diskrimineringsnemda fra 2008-2012. I 2010 utgav han innføringsboka Hva er funksjonshemming i Universitetsforlaget serie Hva er.
Han var tidligere direktør ved NTNU Samfunnsforskning.
| Jan Fredrik Støren Tøssebro (født 8. november 1954) er dr. polit. i sosiologi (1985) og professor emeritus i sosialt arbeid ved NTNU siden 2022.
Hans primære forskningsinteresse er samfunnsvitenskapelige problemstillinger knyttet til funksjonshemming, særlig slike som er i skjæringspunktet mot politikk. Dette inkluderer spørsmål som avvikling av institusjoner, en inkluderende skole, familier med funksjonshemmete barn, levekår og tilknytning til arbeidslivet.
Jan har også sittet i flere offentlige utvalg knyttet til politikken om funksjonshemmete, som Manneråkutvalget (NOU 2001: 22), Syseutvalget (NOU 2005: 8) og Graverutvalget (2008: 1; 2009: 14). Han var leder av Statens Råd for Funksjonshemmede fra 2003-2007 og medlem av Likestillings- og diskrimineringsnemda fra 2008-2012. I 2010 utgav han innføringsboka Hva er funksjonshemming i Universitetsforlaget serie Hva er.
Han var tidligere direktør ved NTNU Samfunnsforskning.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Jan Tøssebro hos Samforsk.no | Jan Fredrik Støren Tøssebro (født 8. november 1954) er dr. | 3,753 |
https://no.wikipedia.org/wiki/VL_Tuisku | 2023-02-04 | VL Tuisku | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Enmotors propelldrevne luftfartøy', 'Kategori:Luftfartøy produsert i Finland', 'Kategori:Treningsfly'] | The VL Tuisku (norsk: snøstorm) var et finsk skolefly, konstruert på 1930-tallet ved den statlige flyfabrikken Valtion lentokonetehdas (forkortet VL). Det var et to-seters, en-motors biplan bygget av sveisede stålrør kledd med duk. 30 ble bygget for det finske flyvåpen og de var i bruk mellom 1935 og 1949. De ble levert i tre varianter, en maritim, et skolefly og et rekognoseringsfly. Flyene hadde kjennetegnene TU-149 – TU-179.
En Tuisku, som bærer navnet «Sokeri-Sirkku» (TU-178) er bevart i Finlands luftfartsmuseum i Vanda. En annen Tuisku er plassert foran den statlige flyfabrikken i Tammerfors.
| The VL Tuisku (norsk: snøstorm) var et finsk skolefly, konstruert på 1930-tallet ved den statlige flyfabrikken Valtion lentokonetehdas (forkortet VL). Det var et to-seters, en-motors biplan bygget av sveisede stålrør kledd med duk. 30 ble bygget for det finske flyvåpen og de var i bruk mellom 1935 og 1949. De ble levert i tre varianter, en maritim, et skolefly og et rekognoseringsfly. Flyene hadde kjennetegnene TU-149 – TU-179.
En Tuisku, som bærer navnet «Sokeri-Sirkku» (TU-178) er bevart i Finlands luftfartsmuseum i Vanda. En annen Tuisku er plassert foran den statlige flyfabrikken i Tammerfors.
== Design ==
Arvo Ylinen, sjefsdesigner ved den statlige finske flyfabrikken ledet prosjektet med å utvikle det nye skoleflyet til det finske luftvåpenet. En prototype ble bygget i 1933, og den fløy for første gang 10. januar 1934. Pilot var løytnant U. E. Mäkelä. I 1935 ble flyet satt i serieproduksjon, og i løpet av to år ble 30 fly bygget.
== Varianter ==
Tuisku
Prototype.
Tuisku I
Den første versjonen som ble satt i produksjon.
Tuisku II
Forbedret versjon, utstyrt med en stjernemotor på 215 hk (160-kW) fra Armstrong Siddeley Lynx.
Tuisku/T
Treningsfly for bemanning utstyrt med våpen, blant annet et maskingevær som ble dreiet manuelt, montert på en Scarff-ring i den bakre cockpiten.
Tuisku/O
Treningsfly for piloter, utstyrt med doble kontroller i begge cockpiter.
== Spesifikasjoner (landfly) ==
Informasjon hentet fra Jane's All the World's Aircraft 1938.
Bemanning: 2
Lengde: 9.35 m
Vingespenn
øvre vinge: 12.10 m
nedre vinge: 10.28 m
Høyde: 3.26 m
Vingeareal: 33.65 m²
Egenvekt: 990 kg
Maksimum vekt ved takeoff: 1,625 kg
Kapasitet drivstofftanker: 225 liter
Motor: 1 × Armstrong Siddeley Lynx IVC 7-sylinders luftkjølt stjernemotor, 160 kW (215 hk)Topphastighet: 207 km/t (112 kn)
Marsjfart: 170 km/t (92 kn)
Fart ved landing: 79 km/t (42.7 kn)
Rekkevidde: 1,150 km
Maksimal flytid: 7 timer
Maksimal høyde: 4400 m
Klatrefart: 2.80 m/s
Tid for å nå marsjhøyde:
11 minutter 55 sekunder til 2000 m med en vekt på 1350 kg.
35 minutter 50 sekunder til 2000 m med en vekt på 1350 kg.
Vingestyrke: 48,3 kg/m²2
Kraft/vekt: 0,0987 kW/kgBestykning
Våpen (Tuisku/T skolefly for bemanning):
1x fastmontert maskingevær i forut i flykroppen. Dette er statisk og skyter fremover, mens det er synkronisert med propellen slik at det skyter «gjennom» den.
1x tilsvarende maskingevær montert på en Scarff-ring i cockpit akter. Dette beveges manuelt for å sikte inn mål.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Valtion Lentokonetehdas Tuisku II | The VL Tuisku (norsk: snøstorm) var et finsk skolefly, konstruert på 1930-tallet ved den statlige flyfabrikken Valtion lentokonetehdas (forkortet VL). Det var et to-seters, en-motors biplan bygget av sveisede stålrør kledd med duk. | 3,754 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gala_(berberh%C3%B8vding) | 2023-02-04 | Gala (berberhøvding) | ['Kategori:Algeries historie', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 207 f.Kr.', 'Kategori:Fødselsår ukjent', 'Kategori:Numidia'] | Gala, eller Gaia (d. 207 f.Kr.), var en berberkonge eller stammehøvding i det området som senere, etter den andre punerkrig, ble kongeriket Numidia i Nord-Afrika, omtrent der dagens Algerie ligger. Han var far til Masinissa som ble Numidias første konge.
| Gala, eller Gaia (d. 207 f.Kr.), var en berberkonge eller stammehøvding i det området som senere, etter den andre punerkrig, ble kongeriket Numidia i Nord-Afrika, omtrent der dagens Algerie ligger. Han var far til Masinissa som ble Numidias første konge.
== Biografi ==
Udokumenterte kilder hevder at Gala var sønn av massyliernes stammehøvding Zelalsen (344 f.Kr. – ca 274 f.Kr.) i det østlige Numidiske området. Gala var sannsynligvis født omkring 275 f.Kr. I den vestlige delen av Numidia hersket stammehøvdingen eller kongen Syphax over masaesylene.
I 213 f.Kr., under den andre puniske krigen mellom Roma og Karthago, allierte Syphax seg med romerne mot karthagenerne, mens Gala og hans massyliere støttet Karthago. Galas sønn, Masinissa, som da var 17 år gikk til krig mot Syphax og ledet en hær som slo ham i et stort slag.
Gala døde i 207 eller 206 f.Kr. mens Masinissa med sine numidiske kavaleristyrker kjenpet mot den romerske hærføreren Scipio Africanus i Hispania. Etter numidisk skikk ble Gala etterfulgt av sin bror Oesalces. Oesalces døde kort tid etter og ble etterfulgt av Galas sønn Masinissa.
== Referanser == | GalaWilliam Smith, Dictionary of Greek and Roman Biography and Mythology, 1, Boston: Little, Brown and Company, bd. 2, s. | 3,755 |
https://no.wikipedia.org/wiki/H.C._Andersen | 2023-02-04 | H.C. Andersen | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker for P373 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dannebrogordenen', 'Kategori:Danske forfattere', 'Kategori:Danske salmediktere', 'Kategori:Den danske gullalder', 'Kategori:Dødsfall 4. august', 'Kategori:Dødsfall i 1875', 'Kategori:Fødsler 2. april', 'Kategori:Fødsler i 1805', 'Kategori:H.C. Andersen', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Odense', 'Kategori:Personer med enkeltverk i den danske kulturkanonen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Hans Christian Andersen (født 2. april 1805 i Odense, død 4. august 1875 i København) var en dansk forfatter og poet, mest kjent for sine kunsteventyr. Disse er oversatt til over 100 språk og er nest etter Bibelen de mest oversatte tekstene i verden. Eventyrene har blitt overført til diverse teaterstykker, filmer, balletter og andre kunstformer. H.C. Andersen er en av den danske gullalders hovedpersoner.
| Hans Christian Andersen (født 2. april 1805 i Odense, død 4. august 1875 i København) var en dansk forfatter og poet, mest kjent for sine kunsteventyr. Disse er oversatt til over 100 språk og er nest etter Bibelen de mest oversatte tekstene i verden. Eventyrene har blitt overført til diverse teaterstykker, filmer, balletter og andre kunstformer. H.C. Andersen er en av den danske gullalders hovedpersoner.
== Barndom ==
H.C. Andersen ble døpt umiddelbart etter fødselen på grunn av den store barnedødeligheten i datidens samfunn. I kirkeboken til Sankt Hans kirke i Odense
er det notert at fødselen fant sted klokken 1 om natten mellom den 1. og 2. april 1805 og at den stedfortredende presten forrettet dåpen. Dåpen ble senere bekreftet ved fremmøte i kirken og barnet ble skrevet inn som Hans Christian.
Dåpsattesten ble først fylt ut i november 1823 og den ble senere forsynt med en bemerkning hvor det fremgikk at fødestedet var Hjørnehuset, Hans Jensens Stræde 43, en del av det nåværende museum H.C. Andersens Hus.
Denne tilføyelsen skal skyldes at H.C. Andersen skulle utnevnes til æresborger av Odense i 1867. At fødestedet var hjørnehuset i Hans Jensens Stræde er derfor neppe riktig og H.C. Andersen skulle selv ha benektet det og sagt: «Jeg er ikke født i sådan en rønne».
Som faddere ved dåpsfremstillingen var det seks personer: Madam Sille Marie Breineberg f. Westphalen som bar barnet, jomfru Friederiche Pommer, skomakermester Peder Waltersdorff, hattemaker Jens Heinrich Dorch, snekkersvenn Anders Jørgensen og portneren ved Odense Gråbrødre hospital, Nicolas Gomard.
Som foreldre til barnet står det skrevet i kirkeboken at faren var den 22-årige skomakersvennen Hans Andersen (1782–1816, var også soldat)
og den 34-årige Anne Marie Andersdatter.
Paret hadde giftet seg i Sankt Knuds kirke i Odense den 2. februar 1805, to måneder før fødselen.
Anne Marie Andersdatter hadde et barn fra før, datteren Karen Marie Andersen, som imidlertid var anbrakt hos hennes mor.
Ekteparet flyttet sammen, først til Halsedore og i mai måned til Klaregade.
I begynnelsen av 1807 fikk familien sin egen bolig i Klingenberg 664, nå Munkemøllestræde i Odense, huset som nå betegnes som H.C. Andersens Barndomshjem.
Det var 12 personer som bodde i huset og familiens hjem besto av et rom med kjøkken; i alt ca. 42 m2.
Ifølge H.C. Andersens egne beskrivelser hadde friskomakeren selv tømret sammen et skomakerverksted og en brudeseng av et trestillas:«der kort forinden havde baaret Liigkisten med en afdød Grev Trampe.»
Som 6-åring kom Andersen i «pogeskole» (skole for småbarn),
senere i en skole for jødiske barn og han gikk muligens også en periode på en «fattigskole». I hjemmet var det faren som gjorde ham kjent med Ludvig Holbergs komedier, og vakte interessen for teater og kultur.
Men i 1812 vervet faren seg som soldat i stedet for en innkalt bondesønn som til gjengjeld måtte gi en større pengesum til friskomakeren. Han kom hjem etter to års forløp, syk og nedbrutt, og fant i tillegg ut at alle pengene var tapt på grunn av statsbankerotten i 1813. Friskomakeren døde i 1816.
I nevnte tidsrom hadde H.C. Andersen av og til besøkt Odense Teater og sett skuespill, for deretter å spille rollene hjemme.
Hjemmet var fattig etter friskomakerens død, og Andersen kom derfor en kort tid i lære; først på en klesfabrikk og senere på en tobakksvirksomhet. Denne omstillingen til kroppsarbeid synes imidlertid å ha vært for hardt for den følsomme H.C. Andersen, og han ble anbrakt på en fattigskole igjen. Her fikk han undervisning i religion og regning.
Imidlertid giftet moren seg igjen i 1818 med en skomakersvenn. Familien hadde måttet forlate barndomshjemmet i Klingenborg i april 1819 og flytte til et hus lenger nede i gaten. Begge disse forholdene kan ha vært medvirkende til at H.C. Andersen tidlig besluttet seg for å forlate Odense.
Den 8. juli 1819 ble H.C. Andersen konfirmert i Odense domkirke av domprosten. Domprosten skrev i konfirmasjonsprotokollen at Andersen hadde gode evner og gode religionskunnskaper, selv om hans flid ikke var rosverdig.
Forfatteren Jens Jørgensen har i sin bok H.C.Andersen – En sand Myte bemerket at H.C. Andersen i motsetning til andre guttebarn i Odense fra liknende fattige hjem synes å ha hatt en mer beskyttet og privilegert barndom, og at familien aldri syntes å lide egentlig nød.
H.C. Andersen hadde også knyttet forskjellige kontakter, og da han forlot Odense hadde han med seg et introduksjonsbrev fra avisutgiveren i Odense, boktrykker Iversen.
== Ankomst til hovedstaden ==
Den 4. september 1819 reiste den 14-årige H.C. Andersen med 13 riksdaler på lommen med postvognen til København, hvor han ifølge. Levnedsbogen ankom den 5. september.
Her innlosjerte han seg på et gjestgiveri i Gardergade, nå Vestergade.
Det menes at Andersen ankom til hovedstaden i følge med (eller samtidig med) prins Ferdinands (tidligere) amme, en Madame Sophie Charlotte Hermansen, som Andersen hadde stiftet bekjentskap med på Odense slott, (antakelig var moren vaskekone på slottet). Madam Hermansen hjalp Andersen med kost og losji og anviste ham samtidig arbeide hos en snekkermester.
Dette varte kun en enkelt dag. Bekjentskapet synes også å ha ført til foretrede hos direktøren for Det Kongelige Teaters syngeskole, Giuseppe Siboni. Sammen med C.E.F. Weyse, Jens Baggesen og andre kjente personer klarte Siboni å samle inn en sum penger til Andersen.
Samtidig ga Siboni han løfte om kost og sangundervisning. Andersen fikk deretter et nytt losji i Ulkegade, dagens Holmensgade.
Siboni ga imidlertid raskt opp å gi Andersen sangundervisning og Andersen henvendte seg deretter til solodanser C. Dahlén og fikk undervisning på Hofteatrets Danseskole i sesongen 1821-22.
Til tross for en litt uheldig opptreden i en statistrolle på Det Kongelige Teater oppnådde Andersen allikevel en stilling i koret, men uten fast gasje og skrev samtidig bønneskrifter til forskjellige forfattere og kunstnere og utvidet på den måten sin bekjentskapskrets.
I 1821 skrev HCA sitt første skuespill til teateret, Røverne i Vissenberg. Stykket ble refusert og kort etter skrev han sin første bok. Boken ble utgitt, men solgte ikke noe særlig.
En tidligere forbindelse fra Odense, oberst Christian Høegh-Guldberg oppfordret Andersen til å henvende seg til den nyutnevnte teaterdirektøren for Det Kongelige Teater, Jonas Collin.
I 1822 skrev Andersen skuespillet Alfsol. Det ble erklært uegnet til oppføring på scenen. Direktøren for teateret, Knud Lyne Rahbek mente imidlertid at han hadde skjulte talenter som muligens kunne fremelskes ved den rette utdannelsen. Som følge av dette ble det holdt et direksjonsmøte med Andersen den 13. september 1822. I forbindelse med møtet fikk Collin i oppgave å søke Frederik VI om hjelp til ytterligere utdannelse av Andersen. Kongen bevilget at Fonden ad usus publicos skulle utbetale penger til Andersen med det formål at han skulle «vorde en nyttig borger». Til tross for at det var Rahbek som var hovedkraften bak støtten, var det Collin som formynder som fikk æren for det i ettertiden, ikke minst fordi H.C. Andersen selv beskriver det slik i sin erindringsbok Mit livs eventyr.
Etter vel to års opphold i hovedstaden mottok den 17-årige Andersen en donasjon av kong Frederik VI. Den muliggjorde hans videre utdannelse på den velrenommerte latinskolen i Slagelse. Collin skulle som hans formynder føre tilsyn.
== Utdannelse ==
Den 26. oktober 1822 ankom H.C. Andersen til Slagelse og ble innlosjert hos herredsfogdens enke, madam Henneberg. På latinskolen plasserte skolelederen Meisling han i 2. klasse sammen med 11-12-års gamle gutter under henvisning til manglende kunnskaper. Forholdet mellom Meisling og Andersen utviklet seg iflg. forfatteren Johan de Mylius katastrofalt. Også fordi Mejsling og Collin nektet han å beskjeftige seg med noen form for diktning.
Hans diktning i denne perioden er da også begrenset til et fastelavnsdikt og et minnedikt over en velgjører. Samtidig foretok han atskillige turer til Sorø, hvor han stiftet bekjentskap med dikteren B.S. Ingemann. Han reiste til København til Collin i julen 1823 og til Odense i 1824, hvor han overdro en del av arven etter farfaren til sin mor.
I 1825 besøkte han sin mor igjen. Hun hadde da nettopp fått plass på en fattigstiftelse.
Samme år flyttet han inn hos Meisling, som ble utnevnt til rektor for latinskolen i Helsingør i 1826. Andersen flyttet med.
I 1827 var forholdet til Meisling imidlertid på bristepunktet og da boligforholdene også var ytterst dårlige, skrev Andersen et brev til Collin, som i april sendte han til København til et losji i Vingårdstræde.
Her fikk han privatundervisning til studenteksamen og her begynte den særegne skikk hvor den fattige studenten Andersen ble fast middagsgjest hos forskjellige familier i København. Som voksen besøkte H.C. Andersen mange herregårder rundt om i Europa.
Etter at han fikk utgitt diktet Det døende Barn i Kjøbenhavnsposten den 25. september 1827, begynte hans egentlige æra som forfatter og som eventyrdikter inntok han førsteplassen blant den danske gullalders mange kunstnere.
Han fikk først sin studenteksamen den 22. september 1828.
== Forfatterskapet ==
Etter at han var ferdig på skolen (2. januar 1829), debuterte han med Fodrejse fra Holmens Canal til Østpynten af Amager i aarene 1828 og 1829 – en ironisk og parodisk reiseskildring, der vi følger en dikters vandring i utkanten av København natten mellom nyttårsaften og 1. nyttårsdag i årsskiftet 1828/1829, og der dikteren opplever en rekke merkelige og fantastiske hendelser.
Senere skulle H.C. Andersen utgi ca. 20 reiseskildringer, men disse var seriøse og relativt dokumentariske, og bygd på hans mange og store reiser rundt i Europa. H.C. Andersen ble en av de mest bereiste personer i sin tid, med over 30 store utenlandsreiser. Reiseskildringene hans ble ganske mye lest, for dette var en av de få mulighetene folk hadde til å bli kjent med andre land.
I 1831 ble hans første egentlige diktsamling utgitt, og han var på sin første utenlandsreise, til Tyskland, hvor han blant andre møtte dikteren Chamisso.Etter sin første store reise til Italia skrev H.C. Andersen romanen Improvisatoren (1835), og dette regnes som hans store gjennombrudd som forfatter. Det er en kunstnerroman som utspiller seg i Italia, og her fins en rekke fine skildringer av italienske byer, landskaper og folkeliv som leserne falt for. I dag er vel denne romanen mer interessant som kilde til kunnskap om improvisasjonskunstneren H.C. Andersen. Han elsket nemlig å opptre, fabulere, fortelle, deklamere og underholde i selskapslivet og på scenen.
I 1835 debuterte også Andersen som eventyrdikter med et lite hefte med fire eventyr, men det var det nesten ingen som la merke til, og han vektla det heller ikke i noen særlig grad selv. Det skulle det ta lang tid og mange eventyr før han så gjorde.
I de følgende år skrev han flere skuespill og romanene O. T. og Kun en Spillemand. Etter en reise (1840–41) til blant annet Italia, Malta, Hellas og Tyrkia, ga han i 1842 ut reiseskildringen En Digters Bazar. I 1857 var H.C. Andersen på besøk hos den engelske forfatteren Charles Dickens i England, og i 1862–63 reiste han i blant annet Spania og Marokko, skildret i I Spanien.
Det var likevel med eventyrene, at H.C. Andersen fikk den største suksessen, som vennen H.C. Ørsted hadde spådd. De er oversatt til mer enn 100 språk. Blant de mest berømte er Fyrtøyet, Prinsessen på erten (1835), Den lille havfrue, Keiserens nye klær (1837), Den stygge andungen (1843), Snedronningen (1844) og Piken med svovelstikkene (1848).
=== H.C. Andersen og Norge ===
Andersen opplevde nordmenn som utrivelige, uoppdragne som de «norske Børn» han iblant traff hjemme hos Collins, arrogante som J.S. Welhaven, høyrøstede og skrytende. Henrik Wergeland tok han seg ikke bryet med å lese, og da Bjørnstjerne Bjørnson vakte oppsikt i København fra 1856 og fremover, bekreftet det bare Andersens oppfatninger. Byen Silkeborg beskrev han som «kjedelig og bevidst som en Nordmand».Men 28. april 1861 traff Andersen omsider Bjørnson mens de begge var i Roma, og møtet gikk over all forventning. Bjørnson skrev til kritikeren Clemens Petersen: «Ham selv blev jeg naturligvis ganske mageløst forelsket i, og jeg tror det var gjensidigt.» Andersen skrev at Bjørnson «kom mig så hjertelig imøde, jeg synes særdeles godt om ham».På den tid hadde Andersen en skisse til eventyret Laserne (= Fillene) liggende. I denne skissen er den norske fillen særdeles brautende («Jeg er norsk, og når jeg siger, jeg er norsk, så tror jeg at have sagt nok!»). 14. mai 1861 inviterte Andersen Jonas Collin og Bjørnson på kjøretur i Roma, og da Bjørnson fortalte om sin trilogi Sigurd Slembe, fortalte Andersen ham om Laserne. Samme kveld fant han frem kladden og begynte å omarbeide den, slik at det norske innslaget fremstår adskillig mer sympatisk. Ironisk nok satt Bjørnson selv som tilhører til et eventyr der han intetanende hadde medvirket til kladden - og nå igjen til den endelige versjonen.
== Liv, diktning og sannhet ==
H.C. Andersen skrev fire selvbiografier, men flere moderne biografer sier at ingen steder er Andersen mer løgnaktig om seg selv enn i selvbiografiene, særlig er det den barndommen han har sterk tendens til å idealisere og romantisere. Jørn Lund, dansk Andersen-spesialist, har sagt at Andersens barndom var så forferdelig at det var umulig å forholde seg til den slik den egentlig var, dersom han ikke skulle gå til grunne. Mer enn for å komme til innsikt i seg selv skrev kanskje Andersen selvbiografiene for å gjøre reklame for seg selv? Lange passasjer består av rene oppramsinger av berømte personer han har møtt, skryt han har fått for bøkene sine i utlandet.
I nesten alle sjangrene Andersen utfoldet seg i, finner vi mer eller mindre tydelige spor av dikterens eget liv. Spesielt gjelder det for eventyrene, for eksempel Den grimme Ælling (Den stygge andungen) som han selv elsket å lese opp. Han hevdet også gjentatte ganger at hans liv hadde vært et eneste langt eventyr, og satte som tittel på en av sine selvbiografier: Mit livs eventyr.
I parken Kongens Have i København er det reist en statue av H.C. Andersen, der skulptøren August Saabye opprinnelig hadde planlagt at Andersen skulle være omgitt av barn. Andersen protesterte så heftig at dette ble oppgitt. Som Andersen indignert skrev i sin dagbok: Eventyrene hans var da skrevet like mye for voksne som for barn, «disse forstode dog kun Staffagen» – og dessuten pleide han virkelig ikke å ha barn «på ryggen, på fanget eller i skrevet», samt at han aldri hadde tålt å ha noen stående bak seg når han leste opp.H.C. Andersen døde ugift og barnløs. Han sovnet stille inn i familien Melchiors hus Rolighed 4. august 1875. Han er begravet på Assistens Kirkegård i København, avd. P-513.
Den amerikanske globetrotteren J. Ross Browne besøkte på eget initiativ H.C. Andersen i 1862 og gir en legendarisk beskrivelse av møtet slik:
Foran meg sto en høy, skinnmager mann, litt over sin beste alder, men ennu ikke gammel, med et par spillende grå øyne i et smalt ansikt, kryende fullt av furer og rynker og muskler. Et lang ansikt med en sterkt fremspringende, stor og litt skjev nese flankert av et par veldige kinnben med store fordypninger under. Utallige furer og rynker strakte seg halvsirkelformig nedover rundt vikene på en diger munn, en bred revne tvers over ansiktet, som man feilaktig kunne ha tatt for gapet på et barneslukende troll, om det ikke hadde vært for de solstreif av hjertens godhet som lå på lur rundt lebene, og den milde menneskelighet som glimtet frem fra alle krinker og kroker.
Hverken barter eller skjegg fordunklet det sterke særpreg i dette merkelige ansikt, som for størstedelen hadde farve som granitt med islett av kalksten og flekker av profyr. En bulket guttperkapanne, svært fremspringende ved brynene og topografisk sett ikke ulikt et relieffkart av Sveits, skrånende oppover og bakover mot issen. Ikke noe stort hode, men vidunderlig hamret og formet av hjernens virksomhet, delvis dekket av en sort, bølget hårmanke, litt glissen foran og noe gråsprengt bak. Lange benete armer med lange hender, en lang ulenkelig kropp med langskjørtet frakk på, ustanselig bevegelse samtidig, alt lysende og sprellende og funksjonerende med ubeskrivelig energi. En stemme som boblet opp fra de umåtelige dyp nedenfor med muntre, krampaktige og uforståelige velkomstord. Dette var det deilige menneske som stod foran meg, den store danske improvisator, den milde Caliban som ferdes blant feer og blidelig samtaler med fisker og frosker og biller.
== Bibliografi ==
== Kulturkanonen ==
Den lille havfrue er tatt opp i den danske kulturkanonen.
== Se også ==
H.C. Andersen-prisen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Hans Christian Andersen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(da) H.C. Andersen på bibliografi.dk
H.C. Andersens liv, færden og værker i tekst og billeder
H.C. Andersen Centret i Odense
«Hans Christian Andersen» (dansk). Arkiv for Dansk Litteratur. Besøkt 1. mai 2020.
(en) H.C. Andersen på Internet Movie Database
(no) H.C. Andersen hos Nationaltheatret
(en) H.C. Andersen hos The Movie Database
(en) H.C. Andersen hos Internet Broadway Database
Forskning.no: Da Kierkegaard angrep Andersen Lest 10. april 2009 | H.C. | 3,756 |
https://no.wikipedia.org/wiki/S%C5%8Dka_Gakkai_International | 2023-02-04 | Sōka Gakkai International | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlemskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Organisasjoner etablert i 1975', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sōka Gakkai'] | Sōka Gakkai International (SGI) er en internasjonal Nichiren-buddhistisk lekmannsorganisasjon som ble grunnlagt i 1975 av Dr. Daisaku Ikeda, Soka Gakkais tredje president. SGI fungerer som paraplyorganisasjon og er representert i 192 land og territorier. Organisasjonen kaller seg selv «både et støttenettverk for praktiserende Nichiren-buddhister og en global buddhistbevegelse for fred, utdanning og kulturutveksling». Soka Gakkai International er en ideell organisasjon med offisielle bånd til FN.
| Sōka Gakkai International (SGI) er en internasjonal Nichiren-buddhistisk lekmannsorganisasjon som ble grunnlagt i 1975 av Dr. Daisaku Ikeda, Soka Gakkais tredje president. SGI fungerer som paraplyorganisasjon og er representert i 192 land og territorier. Organisasjonen kaller seg selv «både et støttenettverk for praktiserende Nichiren-buddhister og en global buddhistbevegelse for fred, utdanning og kulturutveksling». Soka Gakkai International er en ideell organisasjon med offisielle bånd til FN.
== Historie ==
Soka Gakkai har vokst frem internasjonalt etter den andre verdenskrig. Dette har sammenheng med at Soka Gakkai-medlemmer fra Japan giftet seg med amerikanske militærtjenestemenn og flyttet fra Japan. Organisasjonen spredte seg ytterligere fra 1960 av, da Daisaku Ikeda etterfulgte Josei Toda som Soka Gakkai-president. I sitt første år som president for Soka Gakkai besøkte Ikeda USA, Canada, og Brasil. Soka Gakkais amerikanske hovedkvarter ble offisielt åpnet i Los Angeles i 1963.Soka Gakkai International ble grunnlagt under et møte på Guam i januar 1975. Representanter fra 51 land deltok på møtet og valgte Ikeda som SGIs stiftende president. SGI ble delvis opprettet som en ny fredsbevegelse. Stiftelsesmøtet ble derfor avholdt på Guam som en symbolsk gest til øyas historie som slagmark under andre verdenskrig, og for nærheten til øya Tinian, der flyene med atombombene som ble sluppet over Hiroshima og Nagasaki, tok av fra.
== Organisasjon ==
Soka Gakkai International står for religionens internasjonale aktivitet og har avdelinger i 192 land og territorier. Den er atskilt fra den nasjonale Soka Gakkai-organisasjonen i Japan, men begge har hovedkvarter i Tokyo.Nasjonale SGI-organisasjoner driver arbeidet sitt selvstendig, og all aktivitet foregår på det lokale språket. Mange nasjonale organisasjoner er videre delt inn i grupper som kvinneavdelinger, mannsavdelinger og ungdomsavdelinger. De nasjonale organisasjonene er normalt ansvarlig for å skaffe midler til egen drift, men SGI-hovedkvarteret i Tokyo har bevilget midler til mindre nasjonale organisasjoner til for eksempel tomtekjøp og byggevirksomhet.Selv om de nasjonale organisasjonene styrer seg selv, er det Tokyo-hovedkvarteret til SGI som sender ut doktriner og opplæringsmateriale til alle nasjonale organisasjoner. Hovedkvarteret i Tokyo tjener også som et møtested der de nasjonale lederne kan komme sammen for å utveksle informasjon og ideer.
== Tro og praktisering ==
De som bekjenner seg til Soka Gakkai, praktiserer Nichiren-buddhisme slik den ble tolket og anvendt av Soka Gakkais første tre presidenter – Tsunesaburo Makiguchi, Josei Toda og Daisaku Ikeda. De tror på karma Medlemmene har kommet frem til tre grunnleggende elementer i utøvelsen av Nichiren-buddhisme: tro, praktisering og studier.Den religiøse utøvelsen er konsentrert rundt resitasjon av daimoku – frasen «nam-myoho-renge-kyo» – som kan oversettes til «jeg hengir meg til den vidunderlige dharma». Én gang om morgenen og én gang om kvelden utøver SGI-medlemmer gongyo («iherdig praksis»), som vil si at de messer «nam-myoho-renge-kyo» og resiterer utdrag fra to kapitler fra Lotussutraen, «Hensiktsmessige midler» (kapittel 2) og «Den således Ankomnes Livstid» (kapittel 16). Gongyo blir vanligvis fremført foran en gohonzon, en rull som regnes som det ypperste objektet for tilbedelse, hvor daimoku står skrevet sammen med andre tegn for buddhaer og bodhisattvaer som er fremtredende i Lotussutraen. Gohonzon er plassert i en butsudan, et alter som åpnes under gongyo.Sosiale aktiviteter og sosialt engasjement er også viktige sider ved det å praktisere i Soka Gakkai. SGI-medlemmene holder vanligvis månedlige diskusjonsmøter i hjemmene sine.
== Demografi ==
Organisasjonen har blitt betegnet som verdens største og mest etnisk mangfoldige buddhistgruppering. Professor Susumu Shimazono mener det kan være flere grunner til dette: ønsket om noe som gir mening i dagliglivet, løsninger på disharmoni i mellommenneskelige relasjoner, den praktiske læren som tilbyr konkrete løsninger for å fortsette å ha et stabilt sosialt liv og tilbudet om et sted der man finner sympatiske medmennesker og et miljø som gir gjensidig støtte. Peter Clarke skrev at SGI appellerer til ikke-japanere delvis fordi «ingen tvinges til å gi opp sin egen kultur eller nasjonalitet for å kunne delta fullt ut i det åndelige og kulturelle livet i bevegelsen.»
== Kjente medlemmer ==
Adewale Akinnuoye-Agbaje – britisk-nigeriansk skuespiller som er best kjent for TV-rollene sine, for eksempel i Lost (TV-serie), Oz (TV-serie)|Oz og Game of Thrones
Roberto Baggio – italiensk fotballspiller og medlem av FIFA World Cup Dream Team
Dame Claire Bertschiner – britisk sykepleier som var til inspirasjon for Live Aid
Orlando Bloom – britisk skuespiller som er kjent for filmroller i blant annet Hobbiten-trilogien, Ringenes herre-trilogien og Troy (film)
Belinda Carlisle – amerikansk sanger og førstevokalist i The Go-Go’s
Patrick Duffy – amerikansk skuespiller som er best kjent for TV-roller, blant annet i Dallas og Steg for steg (TV series)
Herbie Hancock – amerikansk jazzpianist, keyboardspiller, bandleder og komponist
Miranda Kerr – australsk modell og forfatter
Courtney Love – amerikansk musiker, låtskriver, skuespiller og artist
Shunsuke Nakamura – japansk fotballspiller og midtbanespiller for Celtic
Wayne Shorter – amerikansk jazzsaksofonist og komponist
Tina Turner – amerikansk sanger, skuespiller, forfatter og medlem av Rock and Roll Hall of Fame
Suzanne Vega – amerikansk folksanger og låtskriver
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisiell side | }} | 3,757 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Finlands_flyv%C3%A5pen | 2023-02-04 | Finlands flyvåpen | ['Kategori:1918 i Finland', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger språkvask', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1918', 'Kategori:Finlands forsvar', 'Kategori:Finsk luftfart', 'Kategori:Flyvåpen', 'Kategori:Ikke ferdig oversatte artikler', 'Kategori:Språkvask 2022-06'] | Finlands flyvåpen (på finsk: Suomen ilmavoimat, på svensk: Finlands flygvapen) er en av Finlands tre forsvarsgrener samt en av de eldste aktive flyvåpen i verden. Det ble dannet den 6. mars 1918.
| Finlands flyvåpen (på finsk: Suomen ilmavoimat, på svensk: Finlands flygvapen) er en av Finlands tre forsvarsgrener samt en av de eldste aktive flyvåpen i verden. Det ble dannet den 6. mars 1918.
== Historie ==
=== Flyvåpenet grunnlegges ===
Den svenske greven Eric von Rosen forærte en Thulin Type D, en svenskbygget versjon av en fransk Morane-Saulnier til det nylig selvstendige Finland. Flyet ble fløyet fra Umeå den 6. mars 1918 med Nils Kindberg som pilot, og landet på isen utenfor Vasa. Greven fulgte med som passasjer. Flyet ble det finske flyvåpens første fly.
Senere kom ytterligere en Morane og tre Albatros-N.A.B. dobbeltdekkere fra Sverige. To av Albatros-flyene var gaver, mens det tredje ble kjøpt. Den finske borgerkrigen var i full gang og formålet med flyene var å anvende disse som støtte for regjeringens tropper, altså de hvites krigsoperasjoner. Flyene viste seg ikke å passe for krigens karakter og det fantes heller ingen finske piloter. Pilotene og mekanikerne kom fra Sverige.
Det selvstendige Finlands første flyplass ble anlagt ved Kolho strand. Man forberedte plassen for tre fly. Det første flyet ble transportert dit med tog den 7. mars 1918. Den 17. mars 1918 fløy for første gang et fly fra isen ved Kolho. Den første krigsoperative flyvningen ble gjennomført i retning mot Liyly hvor man fikk informasjon om de rødes bevegelser. Da kamphandlingene begynte å nærme seg Tammerfors ble flystasjonen flyttet først, til Orivesi og senere til Tammerfors, ved sjøen Kaukajärvi.
== Andre verdenskrig ==
Hovedartikkel Andre verdenskrig
=== Vinterkrigen ===
Hovedartikkel Vinterkrigen
=== Fortsettekseskrigen ===
Hovedartikkel Den finske fortsettelseskrigen
=== Lapplandskrigen ===
Hovedartikkel Lapplandskrigen
=== Pariskonvensjonen 1947 ===
Etter våpenhvilen fikk Finlands flyvåpen flyforbud frem til 1946, etter ordre fra kontrollkommissionen. Det eneste som var unntatt var de flyoperasjoner som ble gjennomført i forbindelse med Lapplandskrigen.
Finlands flyvåpen måtte lenge holde seg til propellfly, ettersom man hadde mer akutt behov for utenlandsk valuta til andre formål, og blant andre USA vegret seg også for å med å selge stempelmotorer til Finland, da de anså at landet var tapt til kommunismen. Bombe-og jagerfly var forbudt i henhold til fredstraktaten. De Iljusjin Il-28 bombefly som senere ble brukt av Finlands flyvåpen, ble bare brukt til målflyvning og luftfotografering.
Jagerfly var begrenset til 60 fly, men forbudet ble ikke kontrollert.
=== Etter 1945 ===
Bygging og konstruksjon av nye fly var basert på de deler (motorer med mer) som var tilgjengelige fra egne lagre. Valmet Vihuri baserte seg på Blenheims motorer og på Pyörremyrskys vingekonstruksjon. Flyet var bra, men blant annet på grunn av bristende flydisiplin hadde dette flyet et større antall ulykker og den finske flyproduksjonen tok også en pause på 15 år.
Overgangen til fly med jet-motorer i Finland skjedde på 1950-tallet og ble basert på kjøp der man hadde råd, og ikke på grunn av flyvegenskapene. Det første jetfly som Finlands flyvåpen brukte var det engelske De Havilland Vampire.
Saab 35 Draken betydde et teknisk fremskritt ettersom flyet ble montert i Finland. I og med bruken av dette flyet kom Finland med i luft-til-luft missilalderen.
== Anskaffelser på 1950-tallet ==
== Finlands flyvåpen i dag ==
Per våren 2010 besto Finlands flyvåpen av følgende enheter:
=== Ledelse ===
Staben för flygvapnet, Tikkakoski
=== Flygflottiljer ===
Lapplands flygflottilj, Rovaniemi
Satakunta flygflottilj, Tammerfors
Karelens flygflottilj, Kuopio
=== Skolflottiljer ===
Luftkrigsskolan, Tikkakoski
Flygkrigsskolan, Kauhava
Flygvapnets tekniska skola, Halli
=== Anstalter ===
Flygteknikanstalten, Tammerfors
Flygvapnets signalteknikanstalt, Tikkakoski
Signalprovanstalten, Tikkakoski
== Materiell og teknikk ==
== Dagens flåte ==
I tiden etter krigen måtte flyvåpenet og regjeringen forsøke å balansere mellom øst og vest på grunn av Finlands politiske stilling. Man forsøkte å kjøpe egnede fly. Valmet Vinka og Redigo var de siste fly som ble produsert av den finske flyindustrien.
På 1990-tallet startet man prosessen med å gå over til én enkelt jagerflytype, som også var en trend i andre land.
=== Helikoptere ===
Finlands flygvapen opererade under 1990-talets senare hälft alla finländska luftfarkoster. Helikoptern är främst en transport- och räddningsfarkost. I den ursprungliga planeringen tänkte man sig inga trupptransporter fastän fallskärmsjägarna tränades för krigsoperationer i samverkan med helikoptrarna. När man år 1997 överförde en del av helikoptrarna till landstridskrafterna var detta ett tecken på en förändring i tankegångarna.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(sv) Offisielt nettsted
(en) Offisielt nettsted
(fi) Offisielt nettsted
(en) Air force of Finland – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Offisielle nettside | Finlands flyvåpen (på finsk: Suomen ilmavoimat, på svensk: Finlands flygvapen) er en av Finlands tre forsvarsgrener samt en av de eldste aktive flyvåpen i verden. Det ble dannet den 6. | 3,758 |
https://no.wikipedia.org/wiki/By%C3%A4lven | 2023-02-04 | Byälven | ['Kategori:12°Ø', 'Kategori:59,0°N', 'Kategori:59,3°N', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byälvens nedbørfelt', 'Kategori:Elver i Värmlands län', 'Kategori:Säffle kommune', 'Kategori:Värmland'] | Byälven er ei elv i vestre Värmland i Sverige. Den renner fra Glafsfjorden til Vänern og passerer gjennom byen Säffle. Elva er rundt 40 kilometer lang, eller 190 kilometer regnet fra fjerneste tilløp. Nedbørfeltet er 4 785 km², hvorav ca. 28% ligger i Norge. Middelvannføringen ved munningen er 64,6 m³/s. Byälven er en del av Göta älvs nedbørfelt.
Ifølge det svenske fiskeriverket skal den rødlistede fisken asp finnes i de nedre delene av Byälven ved Säffle. Aspen skal også finnes i sideelva Lillälven nedstrøms det nederste vandringshinderet.
| Byälven er ei elv i vestre Värmland i Sverige. Den renner fra Glafsfjorden til Vänern og passerer gjennom byen Säffle. Elva er rundt 40 kilometer lang, eller 190 kilometer regnet fra fjerneste tilløp. Nedbørfeltet er 4 785 km², hvorav ca. 28% ligger i Norge. Middelvannføringen ved munningen er 64,6 m³/s. Byälven er en del av Göta älvs nedbørfelt.
Ifølge det svenske fiskeriverket skal den rødlistede fisken asp finnes i de nedre delene av Byälven ved Säffle. Aspen skal også finnes i sideelva Lillälven nedstrøms det nederste vandringshinderet.
== Referanser == | | fjerneste_kilde = 4 km vest for Lekvattnet | 3,759 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Selina_B%C3%BCchel | 2023-02-04 | Selina Büchel | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Sveits under EM i friidrett 2014', 'Kategori:Deltakere for Sveits under EM i friidrett 2016', 'Kategori:Deltakere for Sveits under EM i friidrett 2018', 'Kategori:Deltakere for Sveits under EM i friidrett innendørs 2015', 'Kategori:Deltakere for Sveits under EM i friidrett innendørs 2017', 'Kategori:Deltakere for Sveits under EM i friidrett innendørs 2019', 'Kategori:Deltakere for Sveits under EM i friidrett innendørs 2021', 'Kategori:Deltakere for Sveits under Sommer-OL 2016', 'Kategori:Deltakere for Sveits under VM i friidrett 2015', 'Kategori:Deltakere for Sveits under VM i friidrett 2017', 'Kategori:Deltakere for Sveits under VM i friidrett 2019', 'Kategori:Europamestere i friidrett for Sveits', 'Kategori:Friidrettsutøvere under Sommer-OL 2016', 'Kategori:Fødsler 26. juli', 'Kategori:Fødsler i 1991', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sveitsiske mellomdistanseløpere', 'Kategori:Sveitsiske mestere', 'Kategori:Sveitsiske sprintere'] | Selina Büchel (født 26. juli 1991 i Mosnang) er en sveitsisk friidrettsutøver som hovedsakelig konkurrerer på 800 meter. Under EM i friidrett innendørs 2015 i Praha tok hun gull foran Jekaterina Poistogova og Natalija Lupu, noe som er hennes første individuelle mesterskapsmedalje i et større seniormesterskap.
| Selina Büchel (født 26. juli 1991 i Mosnang) er en sveitsisk friidrettsutøver som hovedsakelig konkurrerer på 800 meter. Under EM i friidrett innendørs 2015 i Praha tok hun gull foran Jekaterina Poistogova og Natalija Lupu, noe som er hennes første individuelle mesterskapsmedalje i et større seniormesterskap.
== Idrettskarriere ==
Büchel representerte Sveits ved U23-EM i friidrett 2011, der hun kvalifiserte seg til finalen. I finalen satte hun ny personlig rekord på 800 meter, med tiden 2:04,25, og endte på 5.-plass.
I mars 2013 deltok hun ved EM i friidrett innendørs 2013, der hun ble slått ut i semifinalen, til tross for ny personlig rekord på 2:01,64. Hun kom på 4.-plass i sin semifinale, men kun tre fra hver semifinale kom til finalen. Hun deltok ved Lag-EM i friidrett 2013 i juni 2013, der Sveits deltok i First League, som er nest øverste divisjon. Her kom hun på 3.-plass på 800 meter, bak Mirela Lavric og Lenka Masná. Sveits kom på 12. og siste plass i First League dette året, og rykket dermed ned til Second League ved Lag-EM i friidrett 2014.
Hun satte igjen ny personlig rekord ved U23-EM i friidrett 2013, som ble arrangert i Finland. Hun kom på 2.-plass i sitt innledningsheat, og i finalen løp hun på 2:02,74, som holdt til 3.-plass. Elena Mirela Lavric vant denne øvelsen, foran Olga Ljakhova.
Ved VM i friidrett innendørs 2014 satte hun ny personlig rekord i kvalifiseringen, med 2:00,93, og ble kvalifisert til finalen. I finalen løp hun på 2:01,06, og kom på 4.-plass. Hun deltok igjen ved Lag-EM i friidrett 2014, der Sveits konkurrerte i Second League, og kom her på 2.-plass på 800 meter, bak bulgarske Vania Stambolova. I juni deltok hun også ved ved EM i friidrett 2014 i Zürich, der hun ble slått ut i semifinalen på 800 meter. Kun 8 deltakere gikk til finalen, og hun hadde niende beste tid (2:01,80).
I 2015 vant hun sin første individuelle mesterskapsmedalje i et større seniormesterskap, ved EM i friidrett innendørs 2015 i Praha. Hun løp under 2:02 i både kvalifiseringen, semifinalen og finalen, og vant finalen med tiden 2:01,95, foran Jekaterina Poistogova og Natalija Lupu. I juni deltok hun ved Lag-EM i friidrett, der Sveits deltok i first league. Der vant hun 800 meter og deltok på Sveits' stafettlag som kom på 2.-plass på 4 x 400 meter. Sveits kom på 8.-plass i lagkonkurransen i dette mesterskapet. Hun satte ny sveitsisk rekord på 800 meter ved Meeting Areva 4. juli 2015, med en tid på 1:57,95.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Selina Büchel – Olympics.com
(en) Selina Büchel – Olympic.org
(en) Selina Büchel – Olympedia
(en) Selina Büchel – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Selina Büchel – World Athletics
(en) Selina Büchel – Diamond League
(en) Selina Büchel – Track and Field Statistics
(de) Offisiell hjemmeside | }} | 3,760 |
https://no.wikipedia.org/wiki/ALBA-lekene | 2023-02-04 | ALBA-lekene | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Friidrettsstevner', 'Kategori:Multisportkonkurranser', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 2005'] | ALBA-lekene (spansk: Juegos Deportivos del ALBA) er en toårlig multisportkonkurranse som arrangeres av Alianza Bolivariana para los Pueblos de Nuestra América (ALBA) i Latin-Amerika, men har blitt utvidet til også andre land i Amerika.
De første lekene ble arrangert i 2005 i Havanna på Cuba, og det ble besluttet at annethvert arrangement skal avholdes på Cuba og i Venezuela. Det er imidlertid åpnet for at andre land kan arrangere lekene.
| ALBA-lekene (spansk: Juegos Deportivos del ALBA) er en toårlig multisportkonkurranse som arrangeres av Alianza Bolivariana para los Pueblos de Nuestra América (ALBA) i Latin-Amerika, men har blitt utvidet til også andre land i Amerika.
De første lekene ble arrangert i 2005 i Havanna på Cuba, og det ble besluttet at annethvert arrangement skal avholdes på Cuba og i Venezuela. Det er imidlertid åpnet for at andre land kan arrangere lekene.
== Leker ==
== Se også ==
Panamerikanske leker
CAC-mesterskapet i friidrett
CARIFTA Games
== Eksterne lenker ==
ALBA Sports Games | ALBA-lekene (spansk: Juegos Deportivos del ALBA) er en toårlig multisportkonkurranse som arrangeres av Alianza Bolivariana para los Pueblos de Nuestra América (ALBA) i Latin-Amerika, men har blitt utvidet til også andre land i Amerika. | 3,761 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alvarinus | 2023-02-04 | Alvarinus | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1850', 'Kategori:Brasils insekter', 'Kategori:Ecuadors insekter', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Alvarinus er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
| Alvarinus er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
== Utseende ==
Middelsstore, avlange, gulbrune oldenborrer. Oversiden er kledt med lyse skjell.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt i Brasil og Ecuador.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819
Stammen Macrodactylini Kirby, 1837
Slekten Alvarinus Blanchard, 1850
Alvarinus bahianus (Moser, 1919)
Alvarinus brasiliensis (Moser, 1919)
Alvarinus canescens (Burmeister, 1855)
Alvarinus guayaquilanus (Moser, 1921)
Alvarinus hilarii Blanchard, 1850
Alvarinus luridipennis (Burmeister, 1855)
Alvarinus maniculatus (Burmeister, 1855)
Alvarinus oblongus (Moser, 1919)
Alvarinus pallidipennis Blanchard, 1850
Alvarinus parvulus (Moser, 1919)
Alvarinus rufofuscus (Moser, 1924)
Alvarinus setulosus (Moser, 1919)
Alvarinus submetallicus Blanchard, 1850
Alvarinus subsericeus Blanchard, 1850
Alvarinus testaceipennis (Moser, 1921)
Alvarinus varians (Moser, 1921)
== Kilder ==
Evans, A.V. & Smith, A.B.T., 2007. An electronic checklist of the New World chafers (Coloeptera: Scarabaeidae: Melolonthinae). Tribe Macrodactylini Kirby, 1837. [1]
Generic Guide to New World Scarab Beetles - Corminus [2]
Generic Guide to New World Scarab Beetles - Alvarinus [3]
== Eksterne lenker ==
(en) Corminus i Global Biodiversity Information Facility | Alvarinus er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). | 3,762 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Calodactylus | 2023-02-04 | Calodactylus | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1850', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Calodactylus er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
| Calodactylus er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
== Utseende ==
Middelsstore, mørkbrune oldenborrer. Bakbeina er forlengede, med tykke, knudrete legger (tibiae).
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt i Sør-Amerika (Brasil, Ecuador, Peru, Bolivia).
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819
Stammen Macrodactylini Kirby, 1837
Slekten Calodactylus Blanchard, 1850
Calodactylus abendrothi
Calodactylus aequatorialis
Calodactylus amabilis
Calodactylus boliviensis
Calodactylus heterosquamosus
Calodactylus niveosignatus
Calodactylus pilicollis
Calodactylus schmalzi
Calodactylus sulphureus Burmeister, 1855
Calodactylus tibialis
Calodactylus vittipennis
== Kilder ==
Evans, A.V. & Smith, A.B.T., 2007. An electronic checklist of the New World chafers (Coloeptera: Scarabaeidae: Melolonthinae). Tribe Macrodactylini Kirby, 1837. [1]
Generic Guide to New World Scarab Beetles - Calodactylus [2]
== Eksterne lenker ==
(en) Calodactylus i Global Biodiversity Information Facility
(en) Kategori:Calodactylus – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Calodactylus – detaljert informasjon på Wikispecies | Calodactylus er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). | 3,763 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eric_von_Rosen | 2023-02-04 | Eric von Rosen | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 25. april', 'Kategori:Dødsfall i 1948', 'Kategori:Fødsler 2. juni', 'Kategori:Fødsler i 1879', 'Kategori:Medlemmer av Kungliga Vetenskapsakademien', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nazister', 'Kategori:Personer fra Stockholm', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenske etnografer', 'Kategori:Svenske oppdagere'] | Carl Gustaf Bloomfield Eric von Rosen, (født 2. juni 1879 i Stockholm, død 25. april 1948 på Skeppsholmen i Stockholm) var en svensk adelsmann (greve), etnograf, oppdagelsesreisende og godseier.
På sin eiendom Rockelstad anla han den første av de private naturparkene i Sverige, deriblant Jaktstuguskogens naturreservat. I 1929 forærte han en verdifull samling frimerker til Postmuseet i Stockholm.I 1930- og 1940-årene var han aktiv innen den svenske nazistiske bevegelsen.
| Carl Gustaf Bloomfield Eric von Rosen, (født 2. juni 1879 i Stockholm, død 25. april 1948 på Skeppsholmen i Stockholm) var en svensk adelsmann (greve), etnograf, oppdagelsesreisende og godseier.
På sin eiendom Rockelstad anla han den første av de private naturparkene i Sverige, deriblant Jaktstuguskogens naturreservat. I 1929 forærte han en verdifull samling frimerker til Postmuseet i Stockholm.I 1930- og 1940-årene var han aktiv innen den svenske nazistiske bevegelsen.
== Etnograf og oppdagelsesreisende ==
Eric von Rosen studerte etnografi ved Naturhistoriska riksmuseet i Stockholm. Som etnograf deltok han i ekspedisjonen som Erland Nordenskiöld gjorde i 1901–1902 til grensetraktene mellom Argentina og Bolivia. Denne ekspedisjonen ble i stor grad finansiert av von Rosen. Gjenstandene som ble innsamlet blant flere indianerstammer ble gitt til det svenske Riksmuseet. I 1911–1912 utrustet og ledet von Rosen en forskningsreise gjennom Afrika, den såkalte Rhodesia-Kongoekspedisjonen, for blant annet å studere den så godt som ukjente batwa-stammen ved Bangweulusjøen, et folk som til da var blitt sett av få hvite. Også fra denne ekspedisjonen fikk Riksmuseet en større samling gjenstander til sin etnografiske avdeling; vesentlig fra Rhodesia, men også noe fra stammer i Kongo, Uganda og Tysk Øst-Afrika. von Rosen fikk Vetenskapsakademiens Linnémedalje i gull og ble i 1938 æresdoktor i filosofi i Köln.
Erik von Rosen var hedersledamot ved Universitetet i Uppsala.
== Fly til Finland ==
von Rosen anskaffet i 1918 et Thulin-fly som han sammen med løytnant Nils Kindberg fløy fra Umeå til Vasa. Han ga flyet til Finland og la dermed grunnlaget for Finlands flyvåpen. Ettersom von Rosen brukte svastika som sitt personlige bumerke, som symbol for lys og lykke (uten politiske konnotasjoner), merket han flyet med en blå svastika på hvit bunn. Dette kom til å bli det finske flyvåpenets symbol helt fram til etter andre verdenskrig.. I 1918 ble von Rosen tildelt det finske Frihetskorsets orden av 2. klasse.
== Nazistisk aktivitet ==
I likhet med sin bror Clarence var Eric von Rosen i 1930- og 1940-årene aktiv nazist, blant annet som en av grunnleggerne av Nationalsocialistiska Blocket, en organisasjon som hadde sterke nazistiske sympatier..
Eric von Rosen ble kjent med den senere tyske nazilederen Hermann Göring da han i 1920 engasjerte Göring til å fly seg til sitt slott i Rockelstad. Ved denne anledningen traff Göring von Rosens svigerinne Carin von Kantzow, som han i 1923 giftet seg med. Göring hadde i årene frem til andre verdenskrig ofte kontakt med sine inngiftede svenske slektninger, og greveparet von Rosen var ofte på besøk hos Carin og Hermann Göring i Tyskland.
Det svenske utrikesdepartementet oppnevnte i 1997 en kommisjon som skulle avklare hvor det ble av eiendeler av jødisk opprinnelse som ble ført til Sverige i forbindelse med jødeforfølgelsene før og under andre verdenskrig. Kommisjonen forsøkte spesielt å avdekke om Hermann Göring gjennom sine svenske kontakter hadde utført stjålne jødiske eiendeler til Sverige. Kommisjonen gjorde undersøkte blant annet Eric von Rosens arkiv, men kunne ikke i arkivet finne belegg for at stjålne midler, juveler eller andre verdier som Göring hadde tilranet seg hadde havnet i Sverige.
== Familie ==
Eric von Rosen var sønn av greve Carl Gustaf von Rosen og Ella von Rosen, født Carlton Moore. Hans søsken var generalløytnant Reinhold von Rosen, kongelig stallmester Clarence von Rosen, overseremonimester Eugène von Rosen og Maud von Rosen. Moren var amerikansk millionærdatter og gjennom mormoren Clara Jessup Moore fikk barna von Rosen økonomisk trygghet.Erik von Rosen var gift med friherreinne Mary Fock (1886-1967) og far til forfatteren, grafikern og maleren Björn von Rosen, flyveren Carl Gustaf von Rosen og forfatteren Birgitta Wolf.
== Bibliografi ==
The chorotes indians in the Bolivian Chaco 1904,
Archæological researches on the frontier of Argentina and Bolivia in 1901-02 1904
Från Kap till Alexandria 1912
Träskfolket 1916
En förgången värld 1919
Bland indianer 1921
Ethnographical research work during the Swedish Chaco-Cordillera-expedition 1901-02 1924
Did prehistoric Egyptian culture spring from a marsh-dwelling people? 19??
Trolltiven. Anteckningar och bilder från Tiveden 1952 posthumt
== Referanser ==
== Kilder ==
Erik Karl Gustaf Bloomfield von Rosen i Nordisk familjebok (andra upplagan, 1916)
Nordisk familjebok (1952-55 års upplaga) Stockholm.
== Eksterne lenker ==
(en) Eric von Rosen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(sv) Eric von Rosen i Svensk Filmdatabas | Carl Gustaf Bloomfield Eric von Rosen, (født 2. juni 1879 i Stockholm, død 25. | 3,764 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kontingens | 2023-02-04 | Kontingens | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Blindveisider', 'Kategori:Filosofisk terminologi', 'Kategori:Opprydning-statistikk', 'Kategori:Opprydning 2020-12'] | Det som er mulig uten å være nødvendig. Det faller da sammen med det som verken er nødvendig eller umulig. Ordet tilfeldig brukes av og til som synonym, men det kan gi opphav til misforståelser. Når middelalderfilosofer som f.eks. William Ockham understreker den skapte verdens radikale kontingens, betoner han dens fullstendige avhengighet av Guds vilje: Gud kunne ha skapt en helt annen verden enn den han faktisk har skapt, og han hadde ikke behøvd å skape noen verden i det hele tatt. I nyere filosofi betraktes alle naturlovmessige årsaksforhold som kontingente (ikke logisk nødvendige), men de er ikke derfor tilfeldige i hverdagslivets betydning av dette ordet.
| Det som er mulig uten å være nødvendig. Det faller da sammen med det som verken er nødvendig eller umulig. Ordet tilfeldig brukes av og til som synonym, men det kan gi opphav til misforståelser. Når middelalderfilosofer som f.eks. William Ockham understreker den skapte verdens radikale kontingens, betoner han dens fullstendige avhengighet av Guds vilje: Gud kunne ha skapt en helt annen verden enn den han faktisk har skapt, og han hadde ikke behøvd å skape noen verden i det hele tatt. I nyere filosofi betraktes alle naturlovmessige årsaksforhold som kontingente (ikke logisk nødvendige), men de er ikke derfor tilfeldige i hverdagslivets betydning av dette ordet.
== Eksterne lenker ==
Filosoffen.dk : Kontingens(dansk) | Det som er mulig uten å være nødvendig. Det faller da sammen med det som verken er nødvendig eller umulig. | 3,765 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%85pen_liste | 2023-02-04 | Åpen liste | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Valgordninger'] | Valg med åpen liste er en variant av listevalg der velgere kan endre på rekkefølgen på stemmeseddelen. Alternativet er lukket liste, der bare de politiske partiene og deres aktive medlemmer har mulighet til å påvirke kandidatenes prioritering. Det finnes flere varianter av åpne lister, og de kan variere fra relativt lukkede lister der en kandidat må ha et viss antall stemmer (eller strykninger) for å bli valgt blant kandidatene på listen, til helt åpne lister der rekkefølgen på kandidatene fritt kan endres av velgerne. Ved bruk av frie lister kan også navn fra andre partier inkluderes på stemmeseddelen.
Forholdstallsvalg med åpen liste er utbredt i Europa og brukes blant annet i alle de nordiske landene. Bruk av åpne lister i praksis varierer, og i Finland skriver man et tresifret nummer ved kandidatene, mens i Italia skriver man navnet på ens ønskede kandidater i blanke felt under partinavnet.
| Valg med åpen liste er en variant av listevalg der velgere kan endre på rekkefølgen på stemmeseddelen. Alternativet er lukket liste, der bare de politiske partiene og deres aktive medlemmer har mulighet til å påvirke kandidatenes prioritering. Det finnes flere varianter av åpne lister, og de kan variere fra relativt lukkede lister der en kandidat må ha et viss antall stemmer (eller strykninger) for å bli valgt blant kandidatene på listen, til helt åpne lister der rekkefølgen på kandidatene fritt kan endres av velgerne. Ved bruk av frie lister kan også navn fra andre partier inkluderes på stemmeseddelen.
Forholdstallsvalg med åpen liste er utbredt i Europa og brukes blant annet i alle de nordiske landene. Bruk av åpne lister i praksis varierer, og i Finland skriver man et tresifret nummer ved kandidatene, mens i Italia skriver man navnet på ens ønskede kandidater i blanke felt under partinavnet.
== Bruk i Norge ==
I Norge brukes åpne lister til politiske valg, men reglene og graden av åpenhet er forskjellige ved stortings-, fylkestings- og kommunestyrevalg.
Ved stortingsvalg er listen i realiteten lukket, og endringer må gjøres av minst 50% av velgerne for å ha innflytelse på hvem som blir valgt.
Ved fylkestingsvalg er listen også relativt lukket, og bare dersom minst 8% gir en personstemme til en kandidat, endres rekkefølgen på listen.
Ved kommunevalg er listen delvis åpen. Velgerne kan gi personstemmer til kandidatene på listene og til kandidater fra andre lister, såkalte slengere. Antallet mandater til hver liste følger antallet stemmer til listen, men hver slenger overfører en viss andel stemmer fra listen til den listen som får slengeren. Når antall mandater er fordelt på partiene er det antallet personstemmer, dvs. summen av personstemmer på listen, slengere og ev. stemmetillegg, som bestemmer rekkefølgen på kandidatene. Partiene kan gi et stemmetillegg til et visst antall av sine kandidater bestemt av størrelsen på kommunestyret. Stemmetillegget tilsvarer 25% av listestemmene og det er sjelden mulig for kandidater som ikke har fått stemmetillegg å gå forbi de som har fått stemmetillegg. Dermed har partiene relativt stor grad av kontroll med hvem som blir valgt.
== Se også ==
Listepreferanser
Listevalg
== Referanser == | Valg med åpen liste er en variant av listevalg der velgere kan endre på rekkefølgen på stemmeseddelen. Alternativet er lukket liste, der bare de politiske partiene og deres aktive medlemmer har mulighet til å påvirke kandidatenes prioritering. | 3,766 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Patrick_Wackstr%C3%B6m | 2023-02-04 | Patrick Wackström | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Finland under Sommer-OL 1980', 'Kategori:Deltakere for Finland under Sommer-OL 1984', 'Kategori:Finske syklister', 'Kategori:Fødsler 6. september', 'Kategori:Fødsler i 1958', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nasjonale mestere i landeveissykling', 'Kategori:Personer fra Borgå', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Syklister under Sommer-OL 1980', 'Kategori:Syklister under Sommer-OL 1984'] | Patrick Rafael Wackström (født 6. september 1958 i Borgå), er en finsk tidligere syklist.Wackström ble finsk mester i landeveissykling i 1980 og 1981.
Han representerte Finland under sommer-OL i 1980 og 1984, uten å vinne noen medaljer.Patrick Wackström er sønn av syklisten Ole Wackström.
| Patrick Rafael Wackström (født 6. september 1958 i Borgå), er en finsk tidligere syklist.Wackström ble finsk mester i landeveissykling i 1980 og 1981.
Han representerte Finland under sommer-OL i 1980 og 1984, uten å vinne noen medaljer.Patrick Wackström er sønn av syklisten Ole Wackström.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Patrick Wackström – Olympedia
(en) Patrick Wackström – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Patrick Wackström – ProCyclingStats
(en) Patrick Wackström – Cycling Archives | Patrick Rafael Wackström (født 6. september 1958 i Borgå), er en finsk tidligere syklist. | 3,767 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ungarns_herrelandslag_i_ishockey | 2023-02-04 | Ungarns herrelandslag i ishockey | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Ishockey i Ungarn', 'Kategori:Landslag i ishockey', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Ungarske landslag'] | Ungarns herrelandslag i ishockey er underlagt Ungarns Ishockeyforbund (ungarsk: «Magyar Jégkorong Szövetség») og representerer Ungarn i internasjonale ishockeyturneringer. Ungarn ligger på 19.-plass på IIHFs verdensranking.
Ungarn har deltatt i både Europamesterskap, verdensmesterskap og Vinter-OL, men har aldri vunnet noen medalje. Laget spilte sin første kamp den 24. januar 1927 ved ishockey-EM i Wien, de tapte 0−6 til Østerrike. I mellomkrigstiden var de en fast deltaker ved VM, og hadde som høydepunkter deres 5.-plass ved VM i 1937 og en uavgjort 1−1-kamp mot supermakten Canada ved VM i 1938. Etter krigen ble ishockeyen i Ungarn nedprioritert av kommunistregimet, og de returnerte først ved i VM 1959 Gruppe B, og tilbrakte deretter sin tid i enten B-VM eller C-VM. Ved 2001 ble de grunnet det nye VM-formatet rykket opp til divisjon I, og kjempet her for å rykke opp til toppdivisjonen uten hell − det nærmeste de kom var andreplassen i sin gruppe i 2002 og 2007.
Ved VM 2008 Divisjon I B i Sapporo klarte de sensasjonelt å rykke opp til ishockey-VM 2009s toppdivisjon etter å ha beseiret favorittene Ukraina 4−2 i den siste kampen. Med var de nå klare for sin første toppdivisjonskamp på 70 år. Opprykket ble dog imidlertid overskygget av lagkapteinen Gábor Ocskays plutselige bortgang. Ved VM 2009 tapte de alle sine kamper, og til tross for hederlige øyeblikk som 3−4-tapet til stormakten Slovakia rykket de igjen ned til divisjon I.Syv år etter de først klarte å rykke opp til toppdivisjonen klarte de å gjenta bedriften ved VM 2015 Divisjon I A i Kraków. Etter å ha beseiret heiselaget Italia, Japan og Ukraina skulle de spille den siste avgjørende kampen mot nylig opprykkede vertsnasjonen Polen, hvor vinneren sikret seg den siste opprykksplassen bak Kasakhstan. I en tett kamp foran 12 632 tilskuere trakk Ungarn det lengste strået og vant til sist 2−1, og sikret dermed VM-plass i Russland i 2016.
| Ungarns herrelandslag i ishockey er underlagt Ungarns Ishockeyforbund (ungarsk: «Magyar Jégkorong Szövetség») og representerer Ungarn i internasjonale ishockeyturneringer. Ungarn ligger på 19.-plass på IIHFs verdensranking.
Ungarn har deltatt i både Europamesterskap, verdensmesterskap og Vinter-OL, men har aldri vunnet noen medalje. Laget spilte sin første kamp den 24. januar 1927 ved ishockey-EM i Wien, de tapte 0−6 til Østerrike. I mellomkrigstiden var de en fast deltaker ved VM, og hadde som høydepunkter deres 5.-plass ved VM i 1937 og en uavgjort 1−1-kamp mot supermakten Canada ved VM i 1938. Etter krigen ble ishockeyen i Ungarn nedprioritert av kommunistregimet, og de returnerte først ved i VM 1959 Gruppe B, og tilbrakte deretter sin tid i enten B-VM eller C-VM. Ved 2001 ble de grunnet det nye VM-formatet rykket opp til divisjon I, og kjempet her for å rykke opp til toppdivisjonen uten hell − det nærmeste de kom var andreplassen i sin gruppe i 2002 og 2007.
Ved VM 2008 Divisjon I B i Sapporo klarte de sensasjonelt å rykke opp til ishockey-VM 2009s toppdivisjon etter å ha beseiret favorittene Ukraina 4−2 i den siste kampen. Med var de nå klare for sin første toppdivisjonskamp på 70 år. Opprykket ble dog imidlertid overskygget av lagkapteinen Gábor Ocskays plutselige bortgang. Ved VM 2009 tapte de alle sine kamper, og til tross for hederlige øyeblikk som 3−4-tapet til stormakten Slovakia rykket de igjen ned til divisjon I.Syv år etter de først klarte å rykke opp til toppdivisjonen klarte de å gjenta bedriften ved VM 2015 Divisjon I A i Kraków. Etter å ha beseiret heiselaget Italia, Japan og Ukraina skulle de spille den siste avgjørende kampen mot nylig opprykkede vertsnasjonen Polen, hvor vinneren sikret seg den siste opprykksplassen bak Kasakhstan. I en tett kamp foran 12 632 tilskuere trakk Ungarn det lengste strået og vant til sist 2−1, og sikret dermed VM-plass i Russland i 2016.
== Resultater i mesterskap ==
=== Olympiske leker ===
=== Verdensmesterskap ===
=== Europamesterskap ===
== Drakter ==
== Laget ==
=== Troppen under ishockey-VM 2016 ===
== Statistikk og rekorder ==
== Profiler ==
Balázs Kangyal
Balázs Ladányi
Gábor Ocskay
Krisztián Palkovics
=== Fredede draktnumre ===
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
Offisielt nettsted | | drakter = | 3,768 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Aquari%C3%85s | 2023-02-04 | AquariÅs | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Linjeforeninger ved NMBU'] | AquariÅs er linjeforeningen til Vann- og miljøteknikkstudiet ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) i Ås.
| AquariÅs er linjeforeningen til Vann- og miljøteknikkstudiet ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) i Ås.
== Historikk ==
AquariÅs ble stiftet høsten 2010, da studenter fra studieretningen Vann- og miljøteknikk ved NMBU besluttet å danne en egen linjeforening.
== Formål ==
Formålet med foreningen er å påvirke utdanningen ved å skape et godt miljø innad i linja, faglig nettverk, og oppfordre til bredere kontakt med næringslivet. AquariÅs skal være opptatt av at det skal lønne seg å ta master i Vann- og miljøteknikk ved NMBU.
== Organisasjon ==
AquariÅs arrangerer sosiale og faglige utferder og arrangementer, både på vegne av seg selv og på vegne av sine samarbeidspartnere. Dette bidrar til et godt miljø og fører til god rekruttering til sivilingeniørutdanningen for Vann- og miljøteknikk ved NMBU.
== Se også ==
Norges miljø- og biovitenskapelige universitet
== Eksterne lenker ==
Aquariås sin hjemmeside
Vann- og miljøteknikkstudiet ved NMBU | AquariÅs er linjeforeningen til Vann- og miljøteknikkstudiet ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) i Ås. | 3,769 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tillerbyen_skolekorps | 2023-02-04 | Tillerbyen skolekorps | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Etableringer i 1982', 'Kategori:Musikk i Trondheim', 'Kategori:Norske skolekorps', 'Kategori:Tiller'] | Tillerbyen skolekorps er et korps fra bydelen Tiller i Trondheim. Det har musikanter fra grunnskolene Tonstad, Hårstad og Rosten. Korpset har 48 medlemmer (2015) fordelt på hovedkorps, juniorkorps og aspirantkorps. Korpset har øvelser ved Tonstad skole, Torvmyra 4, Tiller på torsdager kl 17.30 - 20.00. Dirigent for hovedkorpset er Stian Rødskjær og Marianne Olsen dirigerer aspiranter og juniorer. Leder er Rune Særvold.
| Tillerbyen skolekorps er et korps fra bydelen Tiller i Trondheim. Det har musikanter fra grunnskolene Tonstad, Hårstad og Rosten. Korpset har 48 medlemmer (2015) fordelt på hovedkorps, juniorkorps og aspirantkorps. Korpset har øvelser ved Tonstad skole, Torvmyra 4, Tiller på torsdager kl 17.30 - 20.00. Dirigent for hovedkorpset er Stian Rødskjær og Marianne Olsen dirigerer aspiranter og juniorer. Leder er Rune Særvold.
== Historikk ==
Korpset ble etablert i 1982 for musikanter fra grunnskolene på Tiller.
== Uniform ==
Korpsets uniform består av røde jakker, grå bukser med hvite sidebånd, rød skjermlue, hvit skjorte med rød sløyfe, sorte strømper og sorte sko. I tillegg benyttes det hvite hansker ved utendørskonserter.
== Konkurranse ==
Korpset har i flere år deltatt på den NMF-arrangerte konkurransen Trøndersk mesterskap. I 2014 kom korpset på 4.-plass blant 18 påmeldte korps i 3. divisjon, og fikk samtidig utmerkelsen for mest go'stemte juniorkorps/aspirantkorps. Flere år har de samarbeidet med Statsdbygd skolekorps og deltatt i 2. divisjon.
== Se også ==
Norges Musikkorps Forbund
Skolekorps
== Eksterne lenker ==
Korpsets hjemmeside
Informasjonsbrosjyre om korpset | Tillerbyen skolekorps er et korps fra bydelen Tiller i Trondheim. Det har musikanter fra grunnskolene Tonstad, Hårstad og Rosten. | 3,770 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dalselva_(Eidsberg) | 2023-02-04 | Dalselva (Eidsberg) | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:59,4°N', 'Kategori:59,5°N', 'Kategori:59,6°N', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Indre Østfold', 'Kategori:Glommavassdraget'] | Dalselva er en elv i Indre Østfold kommune i Viken fylke. Den er det største tilløpet til Hæra, som igjen er en sideelv til Glomma.
Vassdraget har utspring nordvest for Nordre Stange varde, ved kommunegrensa mot Marker, og renner mot nord til Steinsvannet og videre til Lundebyvannet i Hærland. Etter Lundebyvannet, som er starten på selve Dalselva, fortsetter den nordover mot Trøgstad, og danner grensa mellom de to kommunene over de nederste to kilometerne. Dalselva munner ut i Hæra rundt en kilometer sør for Havnås. Vassdragets totale lengde er 18,3 kilometer, hvorav selve Dalselva utgjør 8,0 kilometer. | Dalselva er en elv i Indre Østfold kommune i Viken fylke. Den er det største tilløpet til Hæra, som igjen er en sideelv til Glomma.
Vassdraget har utspring nordvest for Nordre Stange varde, ved kommunegrensa mot Marker, og renner mot nord til Steinsvannet og videre til Lundebyvannet i Hærland. Etter Lundebyvannet, som er starten på selve Dalselva, fortsetter den nordover mot Trøgstad, og danner grensa mellom de to kommunene over de nederste to kilometerne. Dalselva munner ut i Hæra rundt en kilometer sør for Havnås. Vassdragets totale lengde er 18,3 kilometer, hvorav selve Dalselva utgjør 8,0 kilometer.
== Se også ==
Liste over elver i Østfold
== Referanser == | | fjerneste_kilde = Nordvest for | 3,771 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dylan_Borl%C3%A9e | 2023-02-04 | Dylan Borlée | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Belgiske mestere', 'Kategori:Belgiske sprintere', 'Kategori:Deltakere for Belgia under EM i friidrett 2018', 'Kategori:Deltakere for Belgia under EM i friidrett 2022', 'Kategori:Deltakere for Belgia under EM i friidrett innendørs 2021', 'Kategori:Deltakere for Belgia under Sommer-OL 2016', 'Kategori:Deltakere for Belgia under Sommer-OL 2020', 'Kategori:Deltakere for Belgia under VM i friidrett 2015', 'Kategori:Deltakere for Belgia under VM i friidrett 2017', 'Kategori:Deltakere for Belgia under VM i friidrett 2022', 'Kategori:Deltakere for Belgia under VM i friidrett innendørs 2018', 'Kategori:Deltakere for Belgia under VM i friidrett innendørs 2022', 'Kategori:Europamestere i friidrett for Belgia', 'Kategori:Friidrettsutøvere under Sommer-OL 2016', 'Kategori:Friidrettsutøvere under Sommer-OL 2020', 'Kategori:Fødsler 20. september', 'Kategori:Fødsler i 1992', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Woluwe-Saint-Lambert', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Verdensmestere i friidrett innendørs for Belgia'] | Dylan Borlée (født 20. september 1992 i Woluwe-Saint-Lambert) er en belgisk sprinter. Han konkurrerer hovedsakelig på 400 meter, og fikk sølv på 400 meter og gull på 4 x 400 meter ved EM i friidrett 2015 i Praha.
Dylan er yngre bror av Olivia Borlée og tvillingene Kevin og Jonathan Borlée, som alle driver med friidrett. De trenes av sin far, Jacques Borlée, som også var friidrettsutøver, med sølv på 200 meter fra EM innendørs 1983.
| Dylan Borlée (født 20. september 1992 i Woluwe-Saint-Lambert) er en belgisk sprinter. Han konkurrerer hovedsakelig på 400 meter, og fikk sølv på 400 meter og gull på 4 x 400 meter ved EM i friidrett 2015 i Praha.
Dylan er yngre bror av Olivia Borlée og tvillingene Kevin og Jonathan Borlée, som alle driver med friidrett. De trenes av sin far, Jacques Borlée, som også var friidrettsutøver, med sølv på 200 meter fra EM innendørs 1983.
== Idrettskarriere ==
2011Borlée debuterte internasjonalt ved junior-VM i friidrett 2011. Der deltok han på Belgias stafettlag som kom på 6.-plass på 4 x 400 meter.
2013Ved U23-EM i friidrett 2013 fikk Belgia sølv på 4 x 400 meter, med Borlée på laget. Etter at han satte ny personlig rekord på 400 meter ved det belgiske mesterskapet i juli, der han fikk sølv bak som bror Kevin, ble han også tatt ut på stafettlaget til VM i friidrett 2013, sammen med sine to brødre. I finalen løp de på 3:01,02 og endte på 5.-plass. I september deltok han også ved Jeux de la Francophonie 2013, der han kom på 5.-plass på 400 meter og 2.-plass på 4 x 400 meter stafett.
2014Han var med på WS' lag som vant 4 x 200 meter stafett ved det belgiske mesterskapet innendørs 2014. Han mistet mye av 2014-sesongen på grunn av en ryggskade. Men, han deltok ved Lag-EM i friidrett 2014, der Belgia deltok i First League. Her vant Belgia 4 x 400 meter stafett, med Julien Watrin og alle tre Borlée-brødrene på laget. I 2014 ble det første IAAF World Relays arrangert på Bahamas. Her kom Belgia på 9.-plass på 4 x 400 meter stafett.
20152015-sesongen startet godt for Borlée, med seier på 400 meter ved det belgiske mesteskapet innendørs. Deretter deltok han ved EM i friidrett innendørs 2015 i Praha. Her kom han på 2.-plass på 400 meter, etter å ha satt ny personlig rekord både i semifinalen (46,72) og i finalen (46,25). Pavel Maslák vant finalen, med ny mesterskapsrekord på 45,33. Han deltok også på 4 x 400 meter stafett, der Belgia vant med ny europarekord på 3:02,87.
Han deltok ved IAAF World Relays 2015 i Nassau på Bahamas i mai, der Belgia kom på 3.-plass på 4 x 400 meter med ny belgisk rekord på 2:59,33. USA vant denne øvelsen, foran Bahamas. I juli kom han på 3.-plass på 400 meter ved det belgiske mesterskapet utendørs, bak sine brødre Jonathan og Kevin. Belgia forbedret den nasjonale rekorden på 4 x 400 meter ved VM i friidrett 2015, i innledningsheatet, der de løp på 2:59,28. I finalen løp de på 3:00,24, og kom med det på 5.-plass på 4 x 400 meter stafett.
Olivia, Jonathan, Kevin og Dylan Borlée forlot klubben Royal White Star til fordel for Royal Racing Club Brussel (RRCB) i oktober 2015.
2016Den 13. februar 2016 satte klubben deres, Racing Brussel, ny belgisk rekord på 4 x 200 meter stafett, med tiden 1:25,26, da de vant IFAM-stevnet i Gent. Laget bestod av Jonathan, Kevin og Dylan Borlée, samt franske Raymond Bang-Cuse, men tiden ble godkjent som belgisk rekord. Han deltok også på Belgias lag som kom på 6.-plass på 4 x 400 meter ved VM i friidrett innendørs 2016.
Ved EM i friidrett 2016 i Amsterdam vant Belgia 4 x 400 meter stafett, med ny årsbestetid i Europa på 3:01,10. Laget bestod av alle tre brødrene Borlée, samt Julien Watrin.
2021Han deltok på Belgias lag som kom på 4. plass på 4 × 400 meter under Sommer-OL 2020 i Tokyo.
2022Han representerte Belgia under VM i friidrett innendørs 2022, der han deltok på laget som vant gull på 4x400 stafett.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Dylan Borlée – Olympics.com
(en) Dylan Borlée – Olympedia
(en) Dylan Borlée – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Dylan Borlée – World Athletics
(en) Dylan Borlée – Diamond League
(en) Profil hos European Athletics
(en) Profil på All-Athletics.com Arkivert 4. mars 2016 hos Wayback Machine. | Woluwe-Saint-Lambert, Belgia | 3,772 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_generalsekret%C3%A6rer_i_det_vietnamesiske_kommunistparti | 2023-02-04 | Liste over generalsekretærer i det vietnamesiske kommunistparti | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Generalsekretærer i det vietnamesiske kommunistparti', 'Kategori:Sider med feil i referanser', 'Kategori:Sider med kildemaler uten URL'] | Generalsekretærer for sentralkomitéen i det vietnamesiske kommunistparti (vietnamesisk: Tổng Bí thư Ban Chấp hành Trung ương Đảng Cộng sản Việt Nam), også kjent som Førstesekretær (vietnamesisk: Bí thư Thứ nhất) fra 1951 til 1976, er den høyeste ansatte stillingen i Det vietnamesiske kommunistparti. Stillingen var den nest høyeste stillingen i partiet mens Hô Chí Minh var formann, en post som eksisterte fra 1951 til 1969. Generalsekretæren er også sekretær for den sentrale militærkommisjonen, partiets viktigste organ i forhold til militære spørsmål. I en periode var stillingen synonym med å være landets leder. Dagens generalsekretær er Nguyễn Phú Trọng, og han er rangert som nummer åtte i partiets politbyrå. Politbyrået er utnevnt av sentralkomiteen som også bestemmer medlemmenes rangering, i møte umiddelbart etter partiets nasjonalkongress. Sentralkomiteen kan i prinsippet sette til side vedtak i politbyrået, men dette er svært sjeldent.En av grunnleggerne av Det indokinesiske kommunistparti, Trần Phú, ble partiets første generalsekretær. Året etter ble han fengslet av de franske kolonistyresmaktene for antifransk virksomhet, og døde i fengsel samme år. Trầns de facto etterfølger var Lê Hồng Phong som ledet partiet. Hà Huy Tập, den tredje generalsekretæren ble fjernet fra stillingen i mars 1938 og arrestert av myndighetene i mai. Den fjerde generalsekretæren, Nguyễn Văn Cừ, ble arrestert av myndighetene i juni 1940 og henrettet ved skyting 25. mai 1941. Han ble etterfulgt av Trường Chinh i mai 1941. En artikkel i partiavisen Nhân Dân («Folket») 25. mars 1951 beskrev Trườngs rolle i partiet som «byggeren og kommandanten» av revolusjonen, mens Hô Chí Minh ble referert til som «den vietnamesiske revolusjonens og motstandens sjel». Trường ble fjernet som førstesekretær i 1956 etter den mislykkede og blodige landreformen i Nord-Vietnam. Hô overtok da som førstesekretær, men utnevnt raskt Lê Duẩn som fungerende førstesekretær. Lê ble valgt til stillingen i 1960, og sto bare under Hô til dennes død 2. september 1969.Fra 2. september 1969 og fram til sin død 10. juli 1986, var Lê den ubestridte lederen av Vietnam. He døde to måneder før den neste nasjonalkongressen, og ble etterfulgt av Trường, den tidligere generalsekretæren som hadde vært den nest mektigste i landet siden Hôs død. Trường ble fjernet fra sin post på den sjette nasjonalkongress 15. til 18. desember 1986, og etterfulgt av Nguyễn Văn Linh. Den vestlige pressen kalte Linh «Vietnams Gorbatsjov» på grunn av hans reformorienterte politikk. Linh trakk seg i 1991 på grunn av dårlig helse, og Đỗ Mười ble utnevnt til ny generalsekretær av den syvende nasjonalkongress 24. til 27. juni 1991. Mười styrte fram til 1997, da han ble avsatt av en reformvennlig fløy i partiet. Mườis etterfølger ble Lê Khả Phiêu, som var en kompromisskandidat. Phiêu ble avsatt i 2001, før den tiende nasjonalkongress 18. til 25. april 2006, da sentralkomitéen satte til side et vedtak i politbyrået, et flertall i sentralkomiteen stemte for å fjerne Phiêu som generalsekretær. Nông Đức Mạnh etterfulgte Phiêu, og Manh kom til å bli ansett som en som moderniserte politikken. Manh var også den første generalsekretæren uten en universitetsgrad. Manh gikk av med pensjon i 2011, og ble etterfulgt Nguyễn Phú Trọng, men Trọng etterfulgte ikke Manh som den dominerende lederen av Vietnam.Generalsekretæren leder arbeidet i sentralkomiteen, politbyrået, partikontoret og leder møter med sentrale ledere.
| Generalsekretærer for sentralkomitéen i det vietnamesiske kommunistparti (vietnamesisk: Tổng Bí thư Ban Chấp hành Trung ương Đảng Cộng sản Việt Nam), også kjent som Førstesekretær (vietnamesisk: Bí thư Thứ nhất) fra 1951 til 1976, er den høyeste ansatte stillingen i Det vietnamesiske kommunistparti. Stillingen var den nest høyeste stillingen i partiet mens Hô Chí Minh var formann, en post som eksisterte fra 1951 til 1969. Generalsekretæren er også sekretær for den sentrale militærkommisjonen, partiets viktigste organ i forhold til militære spørsmål. I en periode var stillingen synonym med å være landets leder. Dagens generalsekretær er Nguyễn Phú Trọng, og han er rangert som nummer åtte i partiets politbyrå. Politbyrået er utnevnt av sentralkomiteen som også bestemmer medlemmenes rangering, i møte umiddelbart etter partiets nasjonalkongress. Sentralkomiteen kan i prinsippet sette til side vedtak i politbyrået, men dette er svært sjeldent.En av grunnleggerne av Det indokinesiske kommunistparti, Trần Phú, ble partiets første generalsekretær. Året etter ble han fengslet av de franske kolonistyresmaktene for antifransk virksomhet, og døde i fengsel samme år. Trầns de facto etterfølger var Lê Hồng Phong som ledet partiet. Hà Huy Tập, den tredje generalsekretæren ble fjernet fra stillingen i mars 1938 og arrestert av myndighetene i mai. Den fjerde generalsekretæren, Nguyễn Văn Cừ, ble arrestert av myndighetene i juni 1940 og henrettet ved skyting 25. mai 1941. Han ble etterfulgt av Trường Chinh i mai 1941. En artikkel i partiavisen Nhân Dân («Folket») 25. mars 1951 beskrev Trườngs rolle i partiet som «byggeren og kommandanten» av revolusjonen, mens Hô Chí Minh ble referert til som «den vietnamesiske revolusjonens og motstandens sjel». Trường ble fjernet som førstesekretær i 1956 etter den mislykkede og blodige landreformen i Nord-Vietnam. Hô overtok da som førstesekretær, men utnevnt raskt Lê Duẩn som fungerende førstesekretær. Lê ble valgt til stillingen i 1960, og sto bare under Hô til dennes død 2. september 1969.Fra 2. september 1969 og fram til sin død 10. juli 1986, var Lê den ubestridte lederen av Vietnam. He døde to måneder før den neste nasjonalkongressen, og ble etterfulgt av Trường, den tidligere generalsekretæren som hadde vært den nest mektigste i landet siden Hôs død. Trường ble fjernet fra sin post på den sjette nasjonalkongress 15. til 18. desember 1986, og etterfulgt av Nguyễn Văn Linh. Den vestlige pressen kalte Linh «Vietnams Gorbatsjov» på grunn av hans reformorienterte politikk. Linh trakk seg i 1991 på grunn av dårlig helse, og Đỗ Mười ble utnevnt til ny generalsekretær av den syvende nasjonalkongress 24. til 27. juni 1991. Mười styrte fram til 1997, da han ble avsatt av en reformvennlig fløy i partiet. Mườis etterfølger ble Lê Khả Phiêu, som var en kompromisskandidat. Phiêu ble avsatt i 2001, før den tiende nasjonalkongress 18. til 25. april 2006, da sentralkomitéen satte til side et vedtak i politbyrået, et flertall i sentralkomiteen stemte for å fjerne Phiêu som generalsekretær. Nông Đức Mạnh etterfulgte Phiêu, og Manh kom til å bli ansett som en som moderniserte politikken. Manh var også den første generalsekretæren uten en universitetsgrad. Manh gikk av med pensjon i 2011, og ble etterfulgt Nguyễn Phú Trọng, men Trọng etterfulgte ikke Manh som den dominerende lederen av Vietnam.Generalsekretæren leder arbeidet i sentralkomiteen, politbyrået, partikontoret og leder møter med sentrale ledere.
== Stillingsinnehavere ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
Brocheux, Pierre (2007). Ho Chi Minh: a Biography. Cambridge University Press. ISBN 9780521850629.
Corfield, Justin (2008). The History of Vietnam. ABC-CLIO. ISBN 9780313341946.
Currey, Cecil (2005). Victory At Any Cost: The Genius of Vietnam's Gen. Vo Nguyen Giap. Potomac Books. ISBN 9781612340104. * Dodd, Jan; Lewis, Mark; Emmons, Ron (2003). Rough Guide to Vietnam. Rough Guides. ISBN 9781843530954. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Koh, David (juli–august 2008). «Leadership Changes at the 10th Congress of the Vietnamese Communist Party». Asian Survey. University of California Press. 48 (4): 650–672. doi:10.1525/as.2008.48.4.650.
Largo, V. (2002). Vietnam: Current Issues and Historical Background. Nova Publishers. ISBN 9781590333686.
Mason, Michael G.; Mason, Mike (1997). Development and Disorder: A History of the Third World Since 1945. University Press of New England. ISBN 9780874518290. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Ooi, Keat Gin (2004). Southeast Asia: a Historical Encyclopedia, from Angkor Wat to East Timor. 2. ABC-CLIO. ISBN 9781576077702.
Porter, Gareth (1993). Vietnam: The Politics of Bureaucratic Socialism. Cornell University Press. ISBN 9780801421686.
Quinn-Judge, Sophie (2002). Ho Chi Minh: The Missing Years, 1919–1941. University of California Press. ISBN 9780520235335.
Van, Canh Nguyen; Cooper, Earle (1983). Vietnam under Communism, 1975–1982. Hoover Press. ISBN 9780817978518. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Woods, L. Shelton (2002). Vietnam: a Global Studies Handbook. ABC-CLIO. ISBN 9781576074169.
Thai, Quang Trung (2002). Collective Leadership and Factionalism: an Essay on Ho Chi Minh's Legacy. Institute of Southeast Asian Studies. ISBN 9789971988012. | Generalsekretærer for sentralkomitéen i det vietnamesiske kommunistparti (vietnamesisk: Tổng Bí thư Ban Chấp hành Trung ương Đảng Cộng sản Việt Nam), også kjent som Førstesekretær (vietnamesisk: Bí thư Thứ nhất) fra 1951 til 1976, er den høyeste ansatte stillingen i Det vietnamesiske kommunistparti. Stillingen var den nest høyeste stillingen i partiet mens Hô Chí Minh var formann, en post som eksisterte fra 1951 til 1969. | 3,773 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Moensbekken | 2023-02-04 | Moensbekken | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:59,5°N', 'Kategori:59,6°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Indre Østfold', 'Kategori:Glommavassdraget'] | Moensbekken er ei elv i Indre Østfold kommune i Viken. Den er ei sideelv til Glomma.
Den har utspring ved Eikebergmåsan i ravinelandskapet øst i Askim. Den passerer Askim sentrum ved Trippestad, hvor den kalles Eidarengbekken, krysser E18 og Østre linje, og renner videre mer eller mindre rett sørover gjennom Eidsberg og munner ut i Lekumevja rett vest for Eidsberg kirke. Moensbekken er 16,1 kilometer lang, hvorav ca. 11,5 kilometer fra Trippestad i Askim til oset. | Moensbekken er ei elv i Indre Østfold kommune i Viken. Den er ei sideelv til Glomma.
Den har utspring ved Eikebergmåsan i ravinelandskapet øst i Askim. Den passerer Askim sentrum ved Trippestad, hvor den kalles Eidarengbekken, krysser E18 og Østre linje, og renner videre mer eller mindre rett sørover gjennom Eidsberg og munner ut i Lekumevja rett vest for Eidsberg kirke. Moensbekken er 16,1 kilometer lang, hvorav ca. 11,5 kilometer fra Trippestad i Askim til oset.
== Se også ==
Liste over elver i Østfold
== Referanser == | | munning = Lekumevja i Glomma | 3,774 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rhinaspis | 2023-02-04 | Rhinaspis | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1833', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Rhinaspis er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
| Rhinaspis er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
== Utseende ==
Middelsstore, avlange, mørkt bronsefargede oldenborrer. Pronotum har rette bakhjørner og er parallellsidig i den bakre tredjedelen, foran dette rundet tilsmalnet.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt i Sør-Amerika (Argentina og Brasil).
== Systematisk inndeling ==
Navnet Rhinaspis Bonelli, 1834 har blitt brukt for en underslekt av hoggormslekten, Vipera. Dette navnet er imidlertid yngre og dessuten ikke gyldig publisert i 1834 (navnet ble publisert uten en beskrivelse), så det må vike for navnet på denne billeslekten.
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819
Stammen Macrodactylini Kirby, 1837
Slekten Rhinaspis Perty, 1833
Rhinaspis aenea (Billberg, 1820)
Rhinaspis aeneocuprea Moser, 1921
Rhinaspis dilaticornis Moser, 1924
Rhinaspis fusca Moser, 1924
Rhinaspis micans Burmeister, 1855
Rhinaspis murina Burmeister, 1855
Rhinaspis ohausi Moser, 1921
Rhinaspis rugicollis Moser, 1924
Rhinaspis setosa Frey, 1974
Rhinaspis umbilicata Frey, 1973
== Kilder ==
Evans, A.V. & Smith, A.B.T., 2007. An electronic checklist of the New World chafers (Coleoptera: Scarabaeidae: Melolonthinae). Tribe Macrodactylini Kirby, 1837. [1]
Generic Guide to New World Scarab Beetles - Rhinaspis [2]
== Eksterne lenker ==
(en) Rhinaspis i Global Biodiversity Information Facility
Rhinaspis – detaljert informasjon på Wikispecies | Rhinaspis er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). | 3,775 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Diskoteket_er_stengt | 2023-02-04 | Diskoteket er stengt | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Jaa9 & OnklP-album', 'Kategori:Musikkalbum fra 2014', 'Kategori:Musikkstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2019-02'] | Diskoteket er stengt er en musikk-EP med Jaa9 & OnklP, som ble utgitt i 2014 og inneholder singlene «Maskinen», «Full forvandling» og «Uten grunn».
| Diskoteket er stengt er en musikk-EP med Jaa9 & OnklP, som ble utgitt i 2014 og inneholder singlene «Maskinen», «Full forvandling» og «Uten grunn».
== Sporliste ==
«Beatminerz - Intro» med Arno Frangos
«Maskinen»
«Diskoteket er stengt»
«Kom til Onkl»
«Roser i betongen»
«Vekk»
«Full forvandling»
«Fjern»
«Ikke si LOL»
«En gang» med Lars Vaular
«Konga på haugen»
«Fenomenon»
«Uten grunn»
== Eksterne lenker ==
(en) Diskoteket er stengt på Discogs
Diskoteket er stengt på Spotify | lenke | 3,776 |
https://no.wikipedia.org/wiki/F%C3%B8kk_ferie | 2023-02-04 | Føkk ferie | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Jaa9 & OnklP-album', 'Kategori:Musikkalbum fra 2015'] | Føkk ferie er et musikkalbum med Jaa9 & OnklP, utgitt 30. april 2015. Albumet inneholder singlen Alt på stell som det ble laget musikkvideo av.
| Føkk ferie er et musikkalbum med Jaa9 & OnklP, utgitt 30. april 2015. Albumet inneholder singlen Alt på stell som det ble laget musikkvideo av.
== Sporliste ==
«Brugata Boogie»
«Føkk ferie»
«Følgeru med?»
«Alt på stell»
«Hold kjefta» med Klish
«Jens Weissflog»
«Min vei»
«Per vet best»
«Misfits» med Shitrich
«Domino»
«Sægger» - Bonusspor
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Føkk Ferie på Spotify | lenke | 3,777 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jo_van_der_Eynden | 2023-02-04 | Jo van der Eynden | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Fødsler 26. mai', 'Kategori:Fødsler i 1951', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske sakprosaforfattere', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sørlandets litteraturpris'] | Jo Audun van der Eynden (født 26. mai 1951 i Drammen) er en norsk sakprosaforfatter, oversetter, museumsstyrer og kulturhistoriker oppvokst på Justøya ved Kristiansand.
Van der Eynden har utgitt flere sakprosabøker om kystkultur og fiske, i tillegg til romanen Bitter te: en roman fra en reise i 1977. Han ledet Bragdøya kystlag fra stiftelsen i 1986 frem til 1994, og har hatt en viktig rolle i utviklingen av Lindesnes fyr og museet på samme sted, samt etableringen av Kystverkmusea som er Kystverkets etatsmuseum.
Han har blitt tildelt flere ulike priser, i 2003 Norges Fiskarlags kystkulturpris og i 2007 Kystenprisen fra Forbundet Kysten. I 2013 mottok Van der Eynden Samferdselsdepartementets Fyrtårnpris som deles ut for arbeid med kystkultur, og statssekretær Hugo Bjørnstad grunnga tildelingen slik:
Fyrtårnprisen 2013 går til Jo van der Eynden for hans arbeid som kystambassadør. I mer enn 25 år har han jobbet med kystkultur og maritim historie, og Jo van der Eynden er en person vi med rette kan omtale som et fyrtårn for kysten.
Sammen med Tommy Egra, Øivind Berg, Jan Atle Knutsen og Øystein Paulsen fikk han i 2015 Sørlandets litteraturpris for sakprosaboken Sjøørret.
| Jo Audun van der Eynden (født 26. mai 1951 i Drammen) er en norsk sakprosaforfatter, oversetter, museumsstyrer og kulturhistoriker oppvokst på Justøya ved Kristiansand.
Van der Eynden har utgitt flere sakprosabøker om kystkultur og fiske, i tillegg til romanen Bitter te: en roman fra en reise i 1977. Han ledet Bragdøya kystlag fra stiftelsen i 1986 frem til 1994, og har hatt en viktig rolle i utviklingen av Lindesnes fyr og museet på samme sted, samt etableringen av Kystverkmusea som er Kystverkets etatsmuseum.
Han har blitt tildelt flere ulike priser, i 2003 Norges Fiskarlags kystkulturpris og i 2007 Kystenprisen fra Forbundet Kysten. I 2013 mottok Van der Eynden Samferdselsdepartementets Fyrtårnpris som deles ut for arbeid med kystkultur, og statssekretær Hugo Bjørnstad grunnga tildelingen slik:
Fyrtårnprisen 2013 går til Jo van der Eynden for hans arbeid som kystambassadør. I mer enn 25 år har han jobbet med kystkultur og maritim historie, og Jo van der Eynden er en person vi med rette kan omtale som et fyrtårn for kysten.
Sammen med Tommy Egra, Øivind Berg, Jan Atle Knutsen og Øystein Paulsen fikk han i 2015 Sørlandets litteraturpris for sakprosaboken Sjøørret.
== Bibliografi ==
For en komplett bibliografi, se ekstern lenke til bibliotekets tjeneste1976: Mord i småbyen, forfatter Jean Bolinder, oversatt til norsk fra svensk
1977: Hisao Kimura fra Japan, forfatter Kaj Wilton, illustratør Per-Anders Åstradsson, oversatt til norsk fra svensk, ISBN 82-10-01519-2
1977: Bitter te, roman ISBN 82-10-01476-5
1980: Sønnavær, med Erik Bygstad og Kristin Lindeberg, ISBN 8207007419
1980: Morild: litterær årbok for Agder, med Erik Bygstad og Kristin Lindeberg, ISBN 8207006986
1981: Kystruta Oslo-Bergen, sakprosa, Fabritius
1986: Skagerrak, med Hartvig W. Dannevig, ISBN 82-05-16727-3
1996: Sørlandet i serien Våre vakre hus, med Jiri Havran, innledning av Christian Norberg-Schulz, ISBN 82-467-0007-3
2006: Tradisjonelle fiskeplasser og méd i Oslofjorden og Skagerrakkysten, med Hartvig W. Dannevig, ISBN 978-82-8090-006-7
2008: In the wake of history : maritime heritage of the coast of Agder
2011: Makrell, med Jan Atle Knudsen, Øivind Berg og Øystein Paulsen, ISBN 978-82-92920-19-0
2014: Sjøørret, med Jan Atle Knudsen, Øivind Berg, Tommy Egra og Øystein Paulsen, ISBN 978-82-8316-013-0
== Referanser ==
== Litteratur ==
Flaa, Jørund: «Begge priser til forfattere i Aust-Agder», side 51 i Agderposten 25. april 2015
Forbundet Kysten: «ÅRSMELDING FOR 2007», side 13. Besøkt 29. april 2015.
Fædrelandsvennen: «Litt om Jo» på side 26, 12. august 2006
Lindesnesfyr.no: «Ansatte ved Lindesnes fyr, hvem er hvem?», sist oppdatert 1. april 2014, besøkt 29. april 2015.
Moe, Emma Dahle: «Fikk årets fyrtårnpris» på side 11 i Helgeland Arbeiderblad 14. juni 2014
Myrberg, Tore: «Likte smaken av Risørs kystkultur» på side 8-9 i Aust-Agder blad 11. juni 2013
Norges Fiskarlag: «Fiskarlagets kystkulturpris», sist oppdatert 4. desember 2013, besøkt 29. april 2015
Regjeringen.no (Fiskeri- og kystdepartementet): «Fyrtårnprisen 2013 til Jo van der Eynden», publisert 9. juni 2013, besøkt 29. april 2015.
Tvedestrandsposten: «Hummer ligger på salgstoppen» på side 3, 8. desember 2009
== Eksterne lenker ==
(no) Jo van der Eyndens bibliografi på ask.bibsys.no (Besøkt 29. april 2015)
Jo van der Eynden på Kristiansand biblioteks nettsider
Presentasjon av Jo van der Eynden i Forfatterkatalogen på Forfattersentrums nettsider | Jo Audun van der Eynden (født 26. mai 1951 i Drammen) er en norsk sakprosaforfatter, oversetter, museumsstyrer og kulturhistoriker oppvokst på Justøya ved Kristiansand. | 3,778 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tinnkraft | 2023-02-04 | Tinnkraft | ['Kategori:59,9°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kraftverk etablert i 2008', 'Kategori:Kraftverk i Tinn', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Skiensvassdraget', 'Kategori:Småkraftverk i Vestfold og Telemark'] | Tinnkraft er et vannkraftverk i Atrå i Tinn kommune i Vestfold og Telemark.
Det er et elvekraftverk som utnytter et fall på 59 meter i Gjøyst. Elven renner ut i Tinnsjøen.
Installert effekt er 2,4 MW fra to like francisturbiner. Årsproduksjon er 7 GWh.
Tinnkraft ble åpnet i 2008 som det første småkraftverket i Tinn. Det eies av lokale grunneiere. | Tinnkraft er et vannkraftverk i Atrå i Tinn kommune i Vestfold og Telemark.
Det er et elvekraftverk som utnytter et fall på 59 meter i Gjøyst. Elven renner ut i Tinnsjøen.
Installert effekt er 2,4 MW fra to like francisturbiner. Årsproduksjon er 7 GWh.
Tinnkraft ble åpnet i 2008 som det første småkraftverket i Tinn. Det eies av lokale grunneiere.
== Referanser ==
== Kilder ==
«NVE Atlas». Utbygd vannkraft. Norges vassdrags- og energidirektorat
NVE vannkraftdatabase
== Eksterne lenker ==
FriFagbevegelse: Bygde for småkraft
Telen: Åpnet Tinnkraft
TA: Tinns første småkraftverk | Tinnkraft er et vannkraftverk i Atrå i Tinn kommune i Vestfold og Telemark. | 3,779 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bente_Ohnstad | 2023-02-04 | Bente Ohnstad | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 26. september', 'Kategori:Fødsler i 1953', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske jurister', 'Kategori:Personer tilknyttet Høgskolen i Lillehammer'] | Bente Marie Ohnstad (født 26. september 1953 i Aurland i Sogn) er en norsk jurist. Hun er professor i rettsvitenskap ved Høgskolen i Innlandet, Lillehammer. I tidsrommet 2007-2015 var hun valgt rektor samme sted.Ohnstad er utdannet jurist og har bevilling som advokat i tillegg til lederutdanning. Ohnstad har bred erfaring både fra offentlig forvaltning, undervisning, utredning, forskning og ledelse. Hun skrev NOU 1993:33 om helsepersonells rettigheter og plikter. Hun ledet også arbeidet med å utforme Ot. prop. nr 13 (1998-99). Disse arbeidene la grunnlaget for lov 2. juli nr. 64 1999 om helsepersonell (helsepersonelloven). Hun har publisert en rekke fagbøker og artikler innen rettsområdene forvaltningsrett, velferdsrett og helserett, med særlig vekt på ansvar, rettssikkerhet og personvern.Bente Ohnstad har initiert utvikling av flere studier på Høgskolen i Lillehammer. Høgskolen var den første i landet som startet videreutdanning i helserett, og Bente Ohnstad var den som sto for planlegging og gjennomføring av studiet. Denne utdanningen har nå vært tilbudt i over 20 år. Hun var også med i oppstarten av Paramedic-studiet, også her var Høgskolen i Lillehammer den første i landet som tilbød dette utdanningstilbudet.
I 2004 tok hun initiativ til å etablere et årsstudium i juss, dette ble senere utviklet til et 3-årig bachelorstudium i rettsvitenskap. Høgskolen i Lillehammer var det første lærestedet i landet som tilbød dette, og Bente Ohnstad var ansvarlig for etableringen av studiet.
Ohnstad har sittet i flere offentlige utvalg. Hun har i mange år vært ansatt i den sentrale helseforvaltningen.
I 2007 ble hun valgt til rektor ved Høgskolen i Lillehammer for fire år. Hun ble gjenvalgt i 2011 for nye fire år.
Hun også vært dekan på Avdeling for helse- og sosialfag ved Høgskolen i Lillehammer og sittet som ansattrepresentant i høgskolestyret samme sted.Hun etterfølges som rektor ved HiL av Kathrine Skretting.
| Bente Marie Ohnstad (født 26. september 1953 i Aurland i Sogn) er en norsk jurist. Hun er professor i rettsvitenskap ved Høgskolen i Innlandet, Lillehammer. I tidsrommet 2007-2015 var hun valgt rektor samme sted.Ohnstad er utdannet jurist og har bevilling som advokat i tillegg til lederutdanning. Ohnstad har bred erfaring både fra offentlig forvaltning, undervisning, utredning, forskning og ledelse. Hun skrev NOU 1993:33 om helsepersonells rettigheter og plikter. Hun ledet også arbeidet med å utforme Ot. prop. nr 13 (1998-99). Disse arbeidene la grunnlaget for lov 2. juli nr. 64 1999 om helsepersonell (helsepersonelloven). Hun har publisert en rekke fagbøker og artikler innen rettsområdene forvaltningsrett, velferdsrett og helserett, med særlig vekt på ansvar, rettssikkerhet og personvern.Bente Ohnstad har initiert utvikling av flere studier på Høgskolen i Lillehammer. Høgskolen var den første i landet som startet videreutdanning i helserett, og Bente Ohnstad var den som sto for planlegging og gjennomføring av studiet. Denne utdanningen har nå vært tilbudt i over 20 år. Hun var også med i oppstarten av Paramedic-studiet, også her var Høgskolen i Lillehammer den første i landet som tilbød dette utdanningstilbudet.
I 2004 tok hun initiativ til å etablere et årsstudium i juss, dette ble senere utviklet til et 3-årig bachelorstudium i rettsvitenskap. Høgskolen i Lillehammer var det første lærestedet i landet som tilbød dette, og Bente Ohnstad var ansvarlig for etableringen av studiet.
Ohnstad har sittet i flere offentlige utvalg. Hun har i mange år vært ansatt i den sentrale helseforvaltningen.
I 2007 ble hun valgt til rektor ved Høgskolen i Lillehammer for fire år. Hun ble gjenvalgt i 2011 for nye fire år.
Hun også vært dekan på Avdeling for helse- og sosialfag ved Høgskolen i Lillehammer og sittet som ansattrepresentant i høgskolestyret samme sted.Hun etterfølges som rektor ved HiL av Kathrine Skretting.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Publikasjoner av Bente Ohnstad i BIBSYS
(no) Publikasjoner av Bente Ohnstad i forskningsdokumentasjonssystemet CRIStin | Bente Marie Ohnstad (født 26. september 1953 i Aurland i Sogn) er en norsk jurist. | 3,780 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Girl_Meets_World | 2023-02-04 | Girl Meets World | ['Kategori:Artikler hvor medvirkende forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Komiserier fra USA', 'Kategori:TV-produksjoner på Disney Channel', 'Kategori:TV-serier fra 2010-årene, fra USA', 'Kategori:Ungdomsserier fra USA'] | Girl Meets World (norsk tittel: Her er ditt liv, Riley) er en komedie- og ungdomsserie som er skapt av Michael Jacobs og April Kelly for Disney Channel. Rowan Blanchard, Sabrina Carpenter, Ben Savage, Danielle Fishel, Peyton Meyer, Corey Fogelmanis og August Maturo spiller hovedrollene.
Serien er en fortsettelse av Boy Meets World, en serie som gikk fra 1993 til 2000, og fokuserte særlig på Cory Matthews og hans problemer og utfordringer i oppveksten. Denne serien følger hans og kona Topangas datter Riley.
Sesong 1 endte 17. april 2015 i USA, og sesong 2 begynne 11. mai 2015.
| Girl Meets World (norsk tittel: Her er ditt liv, Riley) er en komedie- og ungdomsserie som er skapt av Michael Jacobs og April Kelly for Disney Channel. Rowan Blanchard, Sabrina Carpenter, Ben Savage, Danielle Fishel, Peyton Meyer, Corey Fogelmanis og August Maturo spiller hovedrollene.
Serien er en fortsettelse av Boy Meets World, en serie som gikk fra 1993 til 2000, og fokuserte særlig på Cory Matthews og hans problemer og utfordringer i oppveksten. Denne serien følger hans og kona Topangas datter Riley.
Sesong 1 endte 17. april 2015 i USA, og sesong 2 begynne 11. mai 2015.
== Seriens premiss ==
Riley Matthews er datter av Cory og Topanga Matthews. Serien følger særlig henne og bestevenninnen Maya Hart mens de navigerer livene sine fra 7. klasse av. På veien får de et par guttevenner i Lucas Friar og Farkle Minkus, samt mange mer eller mindre gode råd og innspill fra Rileys familie. Serien er satt til New York, hvor Cory og Topanga flyttet fra Philadelphia etter at Boy Meets World endte.
== Rolleliste ==
=== Hovedroller ===
Rowan Blanchard i rollen som Riley Matthews
Ben Savage i rollen som Cory Matthews
Sabrina Carpenter i rollen som Maya Hart
Peyton Meyer i rollen som Lucas Friar
August Maturo i rollen som Auggie Matthews
Danielle Fishel i rollen som Topanga Matthews
Corey Fogelmanis i rollen som Farkle Minkus
=== Biroller ===
Rider Strong i rollen som Shawn Hunter
Uriah Shelton i rollen som Joshua Matthews
Cheryl Texiera i rollen som Katy Hart
Cecilia Balagot i rollen som Isadora Smackle
Ava Kolker i rollen som Ava Morgenstern
William Daniels i rollen som George Feeny
William Russ i rollen som Alan Matthews
Betsy Randle i rollen som Amy Matthews
Will Friedle i rollen som Eric Matthews
Lindsay Ridgeway i rollen som Morgan Matthews
Danny McNulty i rollen som Harvey 'Harley' Keiner
Trina McGee i rollen som Angela Moore
Lee Norris i rollen som Stuart Minkus
Blake Clark i rollen som Chet Hunter
Debby Ryan i rollen som Aubrey Macavoy
== Eksterne lenker ==
(en) Girl Meets World på Internet Movie Database
(en) Girl Meets World på Metacritic | Girl Meets World (norsk tittel: Her er ditt liv, Riley) er en komedie- og ungdomsserie som er skapt av Michael Jacobs og April Kelly for Disney Channel. Rowan Blanchard, Sabrina Carpenter, Ben Savage, Danielle Fishel, Peyton Meyer, Corey Fogelmanis og August Maturo spiller hovedrollene. | 3,781 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Krispy_Kreme | 2023-02-04 | Krispy Kreme | ['Kategori:36°N', 'Kategori:80°V', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor morselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produkt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater hentet fra P159', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Næringsliv i Nord-Carolina', 'Kategori:Restaurantkjeder fra USA', 'Kategori:Selskaper etablert i 1937', 'Kategori:Sider med kart'] | Krispy Kreme Doughnuts, Inc. er en amerikansk kjede av kaffebarer som selger kaffe og bakevarer, især doughnuts. Kjeden ble grunnlagt av Vernon Rudolph i Winston-Salem i 1937. Utsalgssted nummer 1 000 åpnet 24. februar 2015 i Kansas City.
Krispy Kremes produkter selges også gjennom flere supermarked- og bensinstasjonkjeder.
| Krispy Kreme Doughnuts, Inc. er en amerikansk kjede av kaffebarer som selger kaffe og bakevarer, især doughnuts. Kjeden ble grunnlagt av Vernon Rudolph i Winston-Salem i 1937. Utsalgssted nummer 1 000 åpnet 24. februar 2015 i Kansas City.
Krispy Kremes produkter selges også gjennom flere supermarked- og bensinstasjonkjeder.
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Krispy Kreme – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Krispy Kreme Doughnuts, Inc. er en amerikansk kjede av kaffebarer som selger kaffe og bakevarer, især doughnuts. | 3,782 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_ut%C3%B8vere_i_Giro_d%E2%80%99Italia_2015 | 2023-02-04 | Liste over utøvere i Giro d’Italia 2015 | ["Kategori:Deltagere i Giro d'Italia", "Kategori:Giro d'Italia 2015", 'Kategori:Lister over syklister'] | Liste over utøvere i Giro d'Italia 2015
| Liste over utøvere i Giro d'Italia 2015
== Noter ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Startlist for Giro d'Italia 2015, procyclingstats | Liste over utøvere i Giro d'Italia 2015 | 3,783 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Turkvizyon-2013_(Kirgisistan) | 2023-02-04 | Turkvizyon-2013 (Kirgisistan) | ['Kategori:Musikk i 2013', 'Kategori:Turkvizyon (Kirgisistan)'] | Turkvizyon-2013 var en sang- og musikkonkurranse arrangert med det formål å velge Kirgisistans representant til den første Tyrkvisjonens sangkonkurranse som ble avhold i desember samme år i Eskişehir i Tyrkia. Utvelgingsprosessen ble utført gjennom en forhåndsaudition hvorpå 17 deltakere gikk videre til en delfinale. De 11 artistene som oppnådde best resultat i delfinalen gikk deretter videre til finalen, som ble direktesendt på KTRK, KTRK Muzika og Piramida TV.
| Turkvizyon-2013 var en sang- og musikkonkurranse arrangert med det formål å velge Kirgisistans representant til den første Tyrkvisjonens sangkonkurranse som ble avhold i desember samme år i Eskişehir i Tyrkia. Utvelgingsprosessen ble utført gjennom en forhåndsaudition hvorpå 17 deltakere gikk videre til en delfinale. De 11 artistene som oppnådde best resultat i delfinalen gikk deretter videre til finalen, som ble direktesendt på KTRK, KTRK Muzika og Piramida TV.
== Bakgrunn ==
Den 19. oktober 2013 ble det offentliggjort at Kirgisistan skulle delta i Tyrkvisjonens sangkonkurranse, som ble arrangert for første gang dette året. Utvelgelsesprosessen for å finne landets representant startet 23. oktober med en auditionrunde avholdt på Kirgisistan-Tyrkia-universitetet Manas i Bisjkek, hvor over 200 artister deltok.
17 artister ble valgt ut til å konkurrere i en delfinale avholdt 9. november, hvor en jury valgte ut elleve finalister.
Finalen ble avholdt 16. november, med Sanşar Mikijev og Dariya Santaşeva som programledere. Resultatene i finalen ble avgjort av en kombinasjon av SMS-stemmer og en jury. SMS-avstemningen ble utført fra 12. november frem til siste deltaker hadde opptrådt, og jurypanelet som besto av fem medlemmer kunne avgi mellom ett og ti poeng til hver låt.Vinneren av konkurransen ble bandet Çoro som fremførte melodien «Tooluk kız», med tekst skrevet av Asanbek Imanbaev og musikk av Kubanyçbek Osmonov.
Det ble senere gjort et internt valg av sangen «Kaygırba», som ble fremført i den internasjonale konkurransen.
== Delfinale ==
== Finale ==
== I Tyrkvisjonens sangkonkurranse ==
Tyrkvisjonens sangkonkurranse ble avholdt med en delfinale 19. desember. Çoro kvalifiserte seg videre til finalen 21. desember, og oppnådde en 8.-plass med 183 poeng. Teksten til sangen «Kaygırba» er skrevet av Kudret Tayçabarov og musikken av Marat Abilov. Bandet var i konkurransen sammensatt av Marat Abilov på trommer, Apaz Sydykov på bassgitar, Adilet Sekebajev på gitar, Aijgit Kanat uulu på keyboard, Beksultan Mamatkulov på dombra og komuz og vokalisten Nurbolat Dengizbek.
== Se også ==
Kirgisistan i Tyrkvisjonens sangkonkurranse
== Referanser == | 16. november (finale) TMB TV, Haberler. | 3,784 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bethany_Mota | 2023-02-04 | Bethany Mota | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bloggere', 'Kategori:Fødsler 7. november', 'Kategori:Fødsler i 1995', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Moteskapere fra USA', 'Kategori:Personer fra Merced County i California', 'Kategori:Personer fra USA av meksikansk opphav', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Youtubere fra USA'] | Bethany Mota (født 7. november 1995) er en amerikansk videoblogger på YouTube fra California i USA. Hun ble kjent gjennom YouTube-kanalen sin, Macbarbie07, som hun opprettet i 2009. På kanalen la hun ut såkalte haulvideoer og sminkevideoer, og alt annet innenfor mote og skjønnhet. Hun ble fort en internettsensasjon, og hun begynte å lage DIY-videoer (gjør-det-selv-videoer) som falt i smak hos seerne. I dag har hun over ti millioner abonnenter på YouTube.
I 2014 ble hun nominert til to kategorier på Teen Choice Awards, Choice Web Star: Fashion, Beauty og Choice Web Star: Female. Nittenåringen vant sistnevnte. På Stramy awards samme år ble hun nominert til Entertainer of the year og vant i kategorien Fashion Program.
I 2014 kom hun også på fjerdeplass i den amerikanske TV-konkurransen Dancing With The Stars, som tilsvarer Skal vi danse? i Norge. Den dårligste poengsummen Mota fikk i konkurransen var 64/100 poeng - den høyeste var 100/100 poeng.
Singelen hennes, Need You Right Now, ble utgitt i oktober 2014 og kom på 30.-plass på Billboard-listen. Den 7. april 2015 gjestet Mota det populære talkshowet The Ellen DeGeneres Show. I 2017 ga Mota ut en bok: Make Your Mind Up.
| Bethany Mota (født 7. november 1995) er en amerikansk videoblogger på YouTube fra California i USA. Hun ble kjent gjennom YouTube-kanalen sin, Macbarbie07, som hun opprettet i 2009. På kanalen la hun ut såkalte haulvideoer og sminkevideoer, og alt annet innenfor mote og skjønnhet. Hun ble fort en internettsensasjon, og hun begynte å lage DIY-videoer (gjør-det-selv-videoer) som falt i smak hos seerne. I dag har hun over ti millioner abonnenter på YouTube.
I 2014 ble hun nominert til to kategorier på Teen Choice Awards, Choice Web Star: Fashion, Beauty og Choice Web Star: Female. Nittenåringen vant sistnevnte. På Stramy awards samme år ble hun nominert til Entertainer of the year og vant i kategorien Fashion Program.
I 2014 kom hun også på fjerdeplass i den amerikanske TV-konkurransen Dancing With The Stars, som tilsvarer Skal vi danse? i Norge. Den dårligste poengsummen Mota fikk i konkurransen var 64/100 poeng - den høyeste var 100/100 poeng.
Singelen hennes, Need You Right Now, ble utgitt i oktober 2014 og kom på 30.-plass på Billboard-listen. Den 7. april 2015 gjestet Mota det populære talkshowet The Ellen DeGeneres Show. I 2017 ga Mota ut en bok: Make Your Mind Up.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Bethany Mota – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Bethany Mota på Internet Movie Database
(en) Bethany Mota hos The Movie Database
Bethany Mota på Twitter
Bethany Mota på Facebook
Bethany Mota på Instagram
Bethany Mota på YouTube | Bethany Mota (født 7. november 1995) er en amerikansk videoblogger på YouTube fra California i USA. | 3,785 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Landsmeer | 2023-02-04 | Landsmeer | ['Kategori:4°Ø', 'Kategori:52°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Noord-Holland', 'Kategori:Kommuner i Noord-Holland', 'Kategori:Sider med kart'] | Landsmeer er en kommune i Nederland i provinsen Noord-Holland.
| Landsmeer er en kommune i Nederland i provinsen Noord-Holland.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kommunens nettside | Landsmeer er en kommune i Nederland i provinsen Noord-Holland. | 3,786 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Huizen | 2023-02-04 | Huizen | ['Kategori:52°N', 'Kategori:5°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Noord-Holland', 'Kategori:Kommuner i Noord-Holland', 'Kategori:Sider med kart'] | Huizen er en kommune i Nederland i provinsen Noord-Holland.
| Huizen er en kommune i Nederland i provinsen Noord-Holland.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kommunens nettside | Huizen er en kommune i Nederland i provinsen Noord-Holland. | 3,787 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Koggenland | 2023-02-04 | Koggenland | ['Kategori:2007 i Nederland', 'Kategori:4°Ø', 'Kategori:52°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner etablert i 2007', 'Kategori:Kommuner i Noord-Holland', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Koggenland er en kommune i Nederland i provinsen Noord-Holland.
| Koggenland er en kommune i Nederland i provinsen Noord-Holland.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kommunens nettside | Koggenland er en kommune i Nederland i provinsen Noord-Holland. | 3,788 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hollands_Kroon | 2023-02-04 | Hollands Kroon | ['Kategori:2012 i Nederland', 'Kategori:4°Ø', 'Kategori:52°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner etablert i 2012', 'Kategori:Kommuner i Noord-Holland', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Hollands Kroon er en kommune i Nederland i provinsen Noord-Holland.
| Hollands Kroon er en kommune i Nederland i provinsen Noord-Holland.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kommunens nettside | Hollands Kroon er en kommune i Nederland i provinsen Noord-Holland. | 3,789 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alexander_Bard | 2023-02-04 | Alexander Bard | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 17. mars', 'Kategori:Fødsler i 1961', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenske musikere', 'Kategori:Svenske plateprodusenter'] | Alexander Bard (født 17. mars 1961) er en svensk musiker, produsent og foreleser m.m., blant annet kjent fra musikkgruppen Army of Lovers.Bard har medvirket i forskjellige musikkgrupper som BWO, Gravitonas og Vacuum.
| Alexander Bard (født 17. mars 1961) er en svensk musiker, produsent og foreleser m.m., blant annet kjent fra musikkgruppen Army of Lovers.Bard har medvirket i forskjellige musikkgrupper som BWO, Gravitonas og Vacuum.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Alexander Bard – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Alexander Bard på Internet Movie Database
(en) Alexander Bard på Discogs
(en) Alexander Bard på Discogs
(en) Alexander Bard på MusicBrainz
(en) Alexander Bard på MusicBrainz
(en) Alexander Bard på Spotify
(en) Alexander Bard på Songkick
(en) Alexander Bard på AllMusic
Alexander Bard på Facebook | Alexander Bard (født 17. mars 1961) er en svensk musiker, produsent og foreleser m. | 3,790 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Politbyr%C3%A5et_for_det_vietnamesiske_kommunistparti | 2023-02-04 | Politbyrået for det vietnamesiske kommunistparti | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Det vietnamesiske kommunistparti', 'Kategori:Sider med kildemaler uten URL', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Politbyrået for det vietnamesiske kommunistparti er det høyeste beslutningsnivået i Det vietnamesiske kommunistparti i periodene mellom møtene i sentralkomiteen. Sentralkomiteen, som velges av partiets nasjonalkongress, partiets høyeste organ, og umiddelbart etter hver kongress velger sentralkomiteen politbyrået og generalsekretær, som leder partiets daglige virksomhet.
Sentralkomiteen kan i prinsippet sette til side vedtak i politbyrået, men dette er svært sjeldent. Dette skjedde eksempelvis da kompromisskandidaten Lê Khả Phiêu ble avsatt i 2001, før den tiende nasjonalkongress 18. til 25. april 2006. Sentralkomitéen satte da til side et vedtak i politbyrået, og et flertall i sentralkomiteen stemte for å fjerne Phiêu som generalsekretær.Politbyrået har for tiden 14 medlemmer, med landets president Trương Tấn Sang som det høyest rangerte medlemmet, forsvarsminister Phùng Quang Thanh som det nest høyest rangerte medlemmet, og statsminister Nguyễn Tấn Dũng som det tredje rangerte medlemmet.
| Politbyrået for det vietnamesiske kommunistparti er det høyeste beslutningsnivået i Det vietnamesiske kommunistparti i periodene mellom møtene i sentralkomiteen. Sentralkomiteen, som velges av partiets nasjonalkongress, partiets høyeste organ, og umiddelbart etter hver kongress velger sentralkomiteen politbyrået og generalsekretær, som leder partiets daglige virksomhet.
Sentralkomiteen kan i prinsippet sette til side vedtak i politbyrået, men dette er svært sjeldent. Dette skjedde eksempelvis da kompromisskandidaten Lê Khả Phiêu ble avsatt i 2001, før den tiende nasjonalkongress 18. til 25. april 2006. Sentralkomitéen satte da til side et vedtak i politbyrået, og et flertall i sentralkomiteen stemte for å fjerne Phiêu som generalsekretær.Politbyrået har for tiden 14 medlemmer, med landets president Trương Tấn Sang som det høyest rangerte medlemmet, forsvarsminister Phùng Quang Thanh som det nest høyest rangerte medlemmet, og statsminister Nguyễn Tấn Dũng som det tredje rangerte medlemmet.
== Referanser == | Politbyrået for det vietnamesiske kommunistparti er det høyeste beslutningsnivået i Det vietnamesiske kommunistparti i periodene mellom møtene i sentralkomiteen. Sentralkomiteen, som velges av partiets nasjonalkongress, partiets høyeste organ, og umiddelbart etter hver kongress velger sentralkomiteen politbyråetVan, Canh Nguyen; Cooper, Earle: Vietnam under Communism, 1975–1982, side 69, Hoover Press 1983, ISBN 9780817978518. | 3,791 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lamar_S._Smith | 2023-02-04 | Lamar S. Smith | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 19. november', 'Kategori:Fødsler i 1947', 'Kategori:Kongressrepresentanter fra Texas', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra San Antonio', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Lamar Seeligson Smith (født 19. november 1947) er et medlem i Representantenes hus i USA. Smith har representert delstaten Texas' 21. kongressdistrikt siden 1987. Han er medlem i det det republikanske partiet. Han var tidligere bidragsyter for Christian Science Monitor og er åpen klimaskeptiker. Han er også assosiert med Tea Party-bevegelsen.Lamar S. Smith introduserte Stop Online Piracy Act (SOPA) til kongressen 26. oktober 2011. Lovforslaget var ment å utvide amerikanske myndigheters maktmidler med hensyn til å stanse ulovlig utbredelse av opphavsrettslig beskyttede åndsverk. SOPA mottok sterk kritikk, og 15. januar 2012 ble lovforslaget trukket tilbake. Han sto også bak lovforslaget PCIP («Beskytt barn mot internett-pornografi»). En annen kampsak har vært å fremme lovforslaget Leahy-Smith America Invents Act, sammen med den demokratiske senator Patrick Leahy fra Vermont. Lovforslaget ble signert og akseptert som lov av president Barack Obama den 16. september 2011 og representerer den mest betydelige endringen til det amerikanske patentsystemet siden 1952.
| Lamar Seeligson Smith (født 19. november 1947) er et medlem i Representantenes hus i USA. Smith har representert delstaten Texas' 21. kongressdistrikt siden 1987. Han er medlem i det det republikanske partiet. Han var tidligere bidragsyter for Christian Science Monitor og er åpen klimaskeptiker. Han er også assosiert med Tea Party-bevegelsen.Lamar S. Smith introduserte Stop Online Piracy Act (SOPA) til kongressen 26. oktober 2011. Lovforslaget var ment å utvide amerikanske myndigheters maktmidler med hensyn til å stanse ulovlig utbredelse av opphavsrettslig beskyttede åndsverk. SOPA mottok sterk kritikk, og 15. januar 2012 ble lovforslaget trukket tilbake. Han sto også bak lovforslaget PCIP («Beskytt barn mot internett-pornografi»). En annen kampsak har vært å fremme lovforslaget Leahy-Smith America Invents Act, sammen med den demokratiske senator Patrick Leahy fra Vermont. Lovforslaget ble signert og akseptert som lov av president Barack Obama den 16. september 2011 og representerer den mest betydelige endringen til det amerikanske patentsystemet siden 1952.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Lamar S. Smith – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Lamar S. Smith på Twitter
(en) Lamar S. Smith på Facebook
(en) Lamar S. Smith på YouTube
(en) Lamar S. Smith hos Amerikas forente staters kongress' biografiske kartotek
(en) Kongressrepresentant Lamar Smith, nettstedet til Representantenes hus
(en) Lamar Smith for Congressman, Lamar Smiths kampanjenettsted
(en) Lamar S. Smith hos DMOZ | Lamar Seeligson Smith (født 19. november 1947) er et medlem i Representantenes hus i USA. | 3,792 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Valtion_lentokonetehdas | 2023-02-04 | Valtion lentokonetehdas | ['Kategori:1928 i Finland', 'Kategori:1951 i Finland', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Finske flyprodusenter', 'Kategori:Finske industriselskaper', 'Kategori:Selskaper etablert i 1928', 'Kategori:Selskaper opphørt i 1951'] | Valtion lentokonetehdas (norsk: Den statlige flyfabrikken) var en finsk flyfabrikk som ble grunnlagt den 23. februar 1928 som Flygvapnets Flygplansfabrik(Ilmavoimien Lentokonetehdas; IVL eller I.V.L.). Bedriften var underlagt Finlands flyvåpen og Forsvarsministeriet. Fra starten benyttet man forkortelsen VL for virksomheten og for de flyene som ble bygget som fikk et nummer og eventuelt navn.
Selskapet hadde fabrikker i Sveaborg og ved Sandhamn. Senere lette man etter en lokalisering nærmere Sovjetunionen ettersom beliggenheten ved Helsingfors var militærstrategisk dårlig.
| Valtion lentokonetehdas (norsk: Den statlige flyfabrikken) var en finsk flyfabrikk som ble grunnlagt den 23. februar 1928 som Flygvapnets Flygplansfabrik(Ilmavoimien Lentokonetehdas; IVL eller I.V.L.). Bedriften var underlagt Finlands flyvåpen og Forsvarsministeriet. Fra starten benyttet man forkortelsen VL for virksomheten og for de flyene som ble bygget som fikk et nummer og eventuelt navn.
Selskapet hadde fabrikker i Sveaborg og ved Sandhamn. Senere lette man etter en lokalisering nærmere Sovjetunionen ettersom beliggenheten ved Helsingfors var militærstrategisk dårlig.
== Flytyper ==
== Eksterne lenker ==
(en) Valtion lentokonetehdas – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Valtion lentokonetehdas (norsk: Den statlige flyfabrikken) var en finsk flyfabrikk som ble grunnlagt den 23. februar 1928 som Flygvapnets Flygplansfabrik(Ilmavoimien Lentokonetehdas; IVL eller I. | 3,793 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Butwal | 2023-02-04 | Butwal | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Byer i Nepal'] | Butwal (बुटवल नगरपालिका, Butwal Nagarpalika) er en by i det sørlige Nepal, med et innbyggertall (pr. 2005) på cirka 92 000. Byen ligger i Rupandehi-distriktet, tett ved grensen til nabolandet India. | Butwal (बुटवल नगरपालिका, Butwal Nagarpalika) er en by i det sørlige Nepal, med et innbyggertall (pr. 2005) på cirka 92 000. Byen ligger i Rupandehi-distriktet, tett ved grensen til nabolandet India. | Butwal (बुटवल नगरपालिका, Butwal Nagarpalika) er en by i det sørlige Nepal, med et innbyggertall (pr. 2005) på cirka 92 000. | 3,794 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bethan | 2023-02-04 | Bethan | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Byer i Nepal'] | Bethan er en by i distriktet Ramechhap i nordøstre Nepal. Folekmengden var på 4 634 innbyggere ved folkertellingen 2011.
| Bethan er en by i distriktet Ramechhap i nordøstre Nepal. Folekmengden var på 4 634 innbyggere ved folkertellingen 2011.
== Referanser == | Bethan er en by i distriktet Ramechhap i nordøstre Nepal. Folekmengden var på 4 634 innbyggere ved folkertellingen 2011. | 3,795 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jomsom | 2023-02-04 | Jomsom | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Nepal'] | Jomsom (nepali: जोमसोम, også kjent som Dzongsam og New Fort) er den administrative hovedstaden for distriktet Mustang i Nepal. Folkemengden var på 1 370 innvånere ved folketellingen i 2011. Byen har flyplass, Jomsom lufthavn. Den er kort og slik anlagt at den av og til kalles verdens farligste flyplass.
Jomsom
| Jomsom (nepali: जोमसोम, også kjent som Dzongsam og New Fort) er den administrative hovedstaden for distriktet Mustang i Nepal. Folkemengden var på 1 370 innvånere ved folketellingen i 2011. Byen har flyplass, Jomsom lufthavn. Den er kort og slik anlagt at den av og til kalles verdens farligste flyplass.
Jomsom
== Referanser == | Jomsom (nepali: जोमसोम, også kjent som Dzongsam og New Fort) er den administrative hovedstaden for distriktet Mustang i Nepal. Folkemengden var på 1 370 innvånere ved folketellingen i 2011. | 3,796 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Christieprisen | 2023-02-04 | Christieprisen | ['Kategori:Norske priser', 'Kategori:Utmerkelser etablert i 2010'] | Christieprisen er en pris som deles ut av Universitetet i Bergen. Mottakere av prisen skal ha «bidratt til å fremme eller synliggjøre universitetets sentrale rolle i samfunnsutviklingen». Prisen utdeles årlig under Christiekonferansen, og er oppkalt etter eidsvolls- og stortingsmannen Wilhelm Frimann Koren Christie (1778–1849). Den ble først utdelt under Christiekonferansen i 2010, og består av et pengebeløp på 250 000 kroner, et kunstverk og et diplom.
| Christieprisen er en pris som deles ut av Universitetet i Bergen. Mottakere av prisen skal ha «bidratt til å fremme eller synliggjøre universitetets sentrale rolle i samfunnsutviklingen». Prisen utdeles årlig under Christiekonferansen, og er oppkalt etter eidsvolls- og stortingsmannen Wilhelm Frimann Koren Christie (1778–1849). Den ble først utdelt under Christiekonferansen i 2010, og består av et pengebeløp på 250 000 kroner, et kunstverk og et diplom.
== Mottakere ==
2010 – Marit Warncke, administrerende direktør i Bergen Næringsråd
2011 – Forleggerne Arno Vigmostad og Arnstein Bjørke
2012 – Studentersamfunnet i Bergen
2013 – Bjerknessenteret for klimaforskning
2014 – Sjur Holsen, tidligere politisk redaktør i Bergens Tidende (post mortem)
2015 – Christian Rieber, styreleder i GC Rieber Fondene
2016 - Litteraturhuset i Bergen
2017 - Frank Aarebrot
2018 – Dan Olweus
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Christieprisen hos UiB | Christieprisen er en pris som deles ut av Universitetet i Bergen. Mottakere av prisen skal ha «bidratt til å fremme eller synliggjøre universitetets sentrale rolle i samfunnsutviklingen». | 3,797 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tore_Albert_Simonsen | 2023-02-04 | Tore Albert Simonsen | ['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 14. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1968', 'Kategori:Fødsler 8. mai', 'Kategori:Fødsler i 1939', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske biologer', 'Kategori:Norske zoologer', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Tore Albert Simonsen (født i 1939, død i 1968) var en norsk biolog og zoolog som var spesialist på beverens ernæringsøkologi samt på sosial organisering blant kråkefugler. Simonsen var utdannet i Bergen, og arbeidet deretter med en doktorgrad under veiledning av den kjente franske biologen professor Remy Chauvin ved universitetet i Strasbourg.
Simonsen var den første formannen i Norsk Zoologisk Forenings sørlandsavdeling, som ble etablert i 1964. Sammen med Halvor Vegard Hauge og Peter Valeur var han initiativtager til prosessen som gjorde at det gamle Kristiansand Museum ble omdannet til det moderne Agder naturmuseum og botaniske hage. Simonsen hadde også en fast spalte i Fædrelandsvennen kalt Glimt fra Kristiansand Museum, der han presenterte utvalgte objekter fra samlingene for avisleserne. I samtiden var dette en nyskapende form for museumsformidling.
Simonsens undersøkelse Beverens næringsøkologi i Vest-Agder ble posthumt utgitt i bokform i 1973 som Volum 2, Utgave 39 i serien Meddelelser fra Statens viltundersøkelser.
| Tore Albert Simonsen (født i 1939, død i 1968) var en norsk biolog og zoolog som var spesialist på beverens ernæringsøkologi samt på sosial organisering blant kråkefugler. Simonsen var utdannet i Bergen, og arbeidet deretter med en doktorgrad under veiledning av den kjente franske biologen professor Remy Chauvin ved universitetet i Strasbourg.
Simonsen var den første formannen i Norsk Zoologisk Forenings sørlandsavdeling, som ble etablert i 1964. Sammen med Halvor Vegard Hauge og Peter Valeur var han initiativtager til prosessen som gjorde at det gamle Kristiansand Museum ble omdannet til det moderne Agder naturmuseum og botaniske hage. Simonsen hadde også en fast spalte i Fædrelandsvennen kalt Glimt fra Kristiansand Museum, der han presenterte utvalgte objekter fra samlingene for avisleserne. I samtiden var dette en nyskapende form for museumsformidling.
Simonsens undersøkelse Beverens næringsøkologi i Vest-Agder ble posthumt utgitt i bokform i 1973 som Volum 2, Utgave 39 i serien Meddelelser fra Statens viltundersøkelser.
== Familie ==
Tore Albert Simonsen var far til idéhistorikeren Terje G. Simonsen (født i 1963).
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Naturmuseum.no | Tore Albert Simonsen (født i 1939, død i 1968) var en norsk biolog og zoolog som var spesialist på beverens ernæringsøkologi samt på sosial organisering blant kråkefugler. Simonsen var utdannet i Bergen, og arbeidet deretter med en doktorgrad under veiledning av den kjente franske biologen professor Remy Chauvin ved universitetet i Strasbourg. | 3,798 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Remy_Chauvin | 2023-02-04 | Remy Chauvin | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 8. desember', 'Kategori:Dødsfall i 2009', 'Kategori:Franske biologer', 'Kategori:Fødsler 10. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1913', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Remy André Joseph Chauvin (født 1913, død 2009) var en fransk biolog. Chauvin har publisert over 50 bøker og rundt 250 vitenskapelige artikler. Han var professor ved universitetet i Strasbourg, og ble etterhvert også æresprofessor ved Sorbonne. Chauvins fokusområde var etologi eller adferdsbiologi, og han beskjeftiget seg i særdeleshet med flokkadferd blant fugler og insekter. Hans omfattende studier innen disse feltene er av mange ansett for å være autoritative. Chauvin var en pioner innen miljøbiologi, og i 1977 var han medstifter av den franske foreningen for dyrs rettigheter.
Chauvin var en av de høyest respekterte biologer i Frankrike og nøt også adskillig internasjonal anerkjennelse. Han var bl.a. en personlig venn av den østerrikske biologen og nobelprisvinneren Konrad Lorenz. Men Chauvin ble også ansett som kontroversiell i enkelte kretser, blant annet på grunn av sine studier innen parapsykologi og sin krasse kritikk av tradisjonell darwinisme. Chauvin mente blant annet at evolusjon neppe bare er et uttrykk for tilfeldigheter i kombinasjon med naturlig seleksjon, men at naturen trolig også har en iboende bevegelse i retning av komplekse former og høyere bevissthetsnivåer.
| Remy André Joseph Chauvin (født 1913, død 2009) var en fransk biolog. Chauvin har publisert over 50 bøker og rundt 250 vitenskapelige artikler. Han var professor ved universitetet i Strasbourg, og ble etterhvert også æresprofessor ved Sorbonne. Chauvins fokusområde var etologi eller adferdsbiologi, og han beskjeftiget seg i særdeleshet med flokkadferd blant fugler og insekter. Hans omfattende studier innen disse feltene er av mange ansett for å være autoritative. Chauvin var en pioner innen miljøbiologi, og i 1977 var han medstifter av den franske foreningen for dyrs rettigheter.
Chauvin var en av de høyest respekterte biologer i Frankrike og nøt også adskillig internasjonal anerkjennelse. Han var bl.a. en personlig venn av den østerrikske biologen og nobelprisvinneren Konrad Lorenz. Men Chauvin ble også ansett som kontroversiell i enkelte kretser, blant annet på grunn av sine studier innen parapsykologi og sin krasse kritikk av tradisjonell darwinisme. Chauvin mente blant annet at evolusjon neppe bare er et uttrykk for tilfeldigheter i kombinasjon med naturlig seleksjon, men at naturen trolig også har en iboende bevegelse i retning av komplekse former og høyere bevissthetsnivåer.
== Referanser ==
== Kilder ==
https://www.whoswho.fr/decede/biographie-remy-chauvin_12231
http://www.revue3emillenaire.com/blog/un-savant-indocile-remy-chauvin-par-aime-michel/
http://www4.fnac.com/Remy-Chauvin/ia10853
https://web.archive.org/web/20160304142010/http://www.lespritdutemps.com/page/pop.php?fid=64 | Remy André Joseph Chauvin (født 1913, død 2009) var en fransk biolog. Chauvin har publisert over 50 bøker og rundt 250 vitenskapelige artikler. | 3,799 |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.