url
stringlengths 31
210
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
136
| category
stringlengths 14
4.92k
⌀ | ingress
stringlengths 16
16.7k
⌀ | article
stringlengths 13
310k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.01k
⌀ | id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Gjerda_(Nordre_Land)
|
2023-02-04
|
Gjerda (Nordre Land)
|
['Kategori:60°N', 'Kategori:9°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Nordre Land', 'Kategori:Randsfjordvassdraget', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Torpa']
|
Gjerda er ei elv i Nord-Torpa i Nordre Land kommune i Innlandet. Den kommer fra Garin (792 moh.), via Garaelvi som ligger i Etnedal. Som fløtningselv hadde Gjerda først betydning fra Svartvatnet (753 moh.) Der lå Svartvassdammen. Gjerda har flere sideelver som ble brukt i fløtningen. Elva fra Langeråk (796 moh.) hadde dam. Den går ut i Vesle Øyangen (781 moh.) som ligger like nedenfor Langeråk. Der lå Øyangsdammen. Tømmeret ble da fløtet i Øyangselva ned til Gjerda. Fra Garin til åmøtet med Livasselva måler Gjerda 15 km. Elva hadde lenge sin egen elveforening.
Aktiviteten i Gjerda varierte mye fra år til år. Enkelte år var det ubetydelig med tømmer til fløytning. Det ser ut til at kvanta fra 1 500 til vel 3 000 m³ var normalt. For å få ut slike kvanta var det nødvendig med ti til 16 fløtere og fire damkarer
|
Gjerda er ei elv i Nord-Torpa i Nordre Land kommune i Innlandet. Den kommer fra Garin (792 moh.), via Garaelvi som ligger i Etnedal. Som fløtningselv hadde Gjerda først betydning fra Svartvatnet (753 moh.) Der lå Svartvassdammen. Gjerda har flere sideelver som ble brukt i fløtningen. Elva fra Langeråk (796 moh.) hadde dam. Den går ut i Vesle Øyangen (781 moh.) som ligger like nedenfor Langeråk. Der lå Øyangsdammen. Tømmeret ble da fløtet i Øyangselva ned til Gjerda. Fra Garin til åmøtet med Livasselva måler Gjerda 15 km. Elva hadde lenge sin egen elveforening.
Aktiviteten i Gjerda varierte mye fra år til år. Enkelte år var det ubetydelig med tømmer til fløytning. Det ser ut til at kvanta fra 1 500 til vel 3 000 m³ var normalt. For å få ut slike kvanta var det nødvendig med ti til 16 fløtere og fire damkarer
== Referanser ==
== Kilder ==
Gudmund Moren (1990). Dokka. Brøtning og brøtningsfolk gjennom tidene. ISBN 82-992303-0-6
|
| byline =
| 3,800 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Schizochelus
|
2023-02-04
|
Schizochelus
|
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1850', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner']
|
Schizochelus er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
|
Schizochelus er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt i Sør-Amerika (Brasil og Chile).
== Systematisk inndeling ==
Flere arter som inntil nylig ble plassert i denne slekten er nå overført til slekten Pristerophora.
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819
Stammen Macrodactylini Kirby, 1837
Slekten Schizochelus Blanchard, 1850
Schizochelus bicoloripes Blanchard, 1850
Schizochelus flavescens Blanchard, 1850
Schizochelus modestus Philippi, 1861
== Kilder ==
Evans, A.V. & Smith, A.B.T., 2007. An electronic checklist of the New World chafers (Coleoptera: Scarabaeidae: Melolonthinae). Tribe Macrodactylini Kirby, 1837. [1]
Generic Guide to New World Scarab Beetles - Schizochelus [2]
== Eksterne lenker ==
(en) Schizochelus i Global Biodiversity Information Facility
(en) Kategori:Schizochelus – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Schizochelus – detaljert informasjon på Wikispecies
|
Schizochelus er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
| 3,801 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pristerophora
|
2023-02-04
|
Pristerophora
|
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet i 1869', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner']
|
Pristerophora er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
|
Pristerophora er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
== Utseende ==
Små, sylindriske, blanke, gulbrune oldenborrer.
== Utbredelse ==
Slekten er bare kjent fra Chile.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819
Stammen Macrodactylini Kirby, 1837
Slekten Pristerophora von Harold, 1869
Pristerophora longipes (Philippi, 1861)
Pristerophora paulseni Smith, 2008
Pristerophora picipennis (Solier, 1851)
== Kilder ==
Evans, A.V. & Smith, A.B.T., 2007. An electronic checklist of the New World chafers (Coleoptera: Scarabaeidae: Melolonthinae). Tribe Macrodactylini Kirby, 1837. [1]
Generic Guide to New World Scarab Beetles - Pristerophora [2]
Smith, A.B.T., 2008. South American Melolonthinae (Coleoptera: Scarabaeidae) classification and nomenclature: some problems and solutions. Insecta Mundi 0060: 1-28. [3] Arkivert 5. mars 2016 hos Wayback Machine.
== Eksterne lenker ==
(en) Pristerophora i Global Biodiversity Information Facility
Pristerophora – detaljert informasjon på Wikispecies
|
Pristerophora er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
| 3,802 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hercitis
|
2023-02-04
|
Hercitis
|
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1855', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner']
|
Hercitis er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
|
Hercitis er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
== Utseende ==
Små, avlange, brune oldenborrer. Oversiden er tett kledt med lyse skjell.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt i Brasil.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819
Stammen Macrodactylini Kirby, 1837
Slekten Hercitis Burmeister, 1855
Hercitis flavosquamosa Moser, 1924
Hercitis pygmaea Burmeister, 1855
Hercitis testacea Moser, 1918
Hercitis zikani Moser, 1921
== Kilder ==
Evans, A.V. & Smith, A.B.T., 2007. An electronic checklist of the New World chafers (Coleoptera: Scarabaeidae: Melolonthinae). Tribe Macrodactylini Kirby, 1837. [1]
Generic Guide to New World Scarab Beetles - Hercitis [2]
Smith, A.B.T., 2008. South American Melolonthinae (Coleoptera: Scarabaeidae) classification and nomenclature: some problems and solutions. Insecta Mundi 0060: 1-28. [3] Arkivert 5. mars 2016 hos Wayback Machine.
== Eksterne lenker ==
(en) Hercitis i Global Biodiversity Information Facility
Hercitis – detaljert informasjon på Wikispecies
|
Hercitis er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
| 3,803 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sixten
|
2023-02-04
|
Sixten
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Mannsnavn']
|
Sixten er et svensk mannsnavn med norrøn opprinnelse.
|
Sixten er et svensk mannsnavn med norrøn opprinnelse.
== Etymologi ==
Sixten er dannet som en variant av Sighsten, den gammelsvenske formen av norrøne Sigstæinn. Navnet er dannet av sigr, «seier», og steinn, «stein».
== Utbredelse ==
Sigstæinn er kjent brukt i 20 runeinnskrifter fra vikingtiden, så navnet var antakelig vanlig i Norden på den tiden.I Norge er formen Sixtein kjent brukt fra 1400-tallet. Formen Sigstein kjent brukt i Rogaland fra 1600-tallet, og i nyere tid fra 1897, mest i Nordland.
I Sverige var Sixten mest brukt i 1910- og 1920-årene. I Norge har Sixten vært mest brukt i Nordland.
Sixten har navnedag i flere land.
Sixten er i dag et vanlig navn i Sverige.
Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til mannsnavnet Sixten og varianter av dette i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig.
== Kjente personer med navnet ==
Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår.
Sixten Lundbohm (1895–1982), svensk maler
Sixten Ivarsson (1910–2001), svensk pipemaker
Sixten Ehrling (1918–2005), svensk dirigent
Sixten Nordström
Sixten Jernberg (1929–2012), svensk langrennsløper
Sixten Mohlin (født 1996), nederlandsk-svensk fotballspiller
Sixten Rahlff, svensk professor i arkitektur
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Behind the Name: Sixten
(en) Think Baby Names: Sixten
|
| kjønn = mann
| 3,804 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Thulin_Type_D
|
2023-02-04
|
Thulin Type D
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Enmotors propelldrevne luftfartøy', 'Kategori:Luftfartøy produsert i Sverige', 'Kategori:Treningsfly']
|
Thulin Type åD var et svensk fly som ble bygget på lisens ved AB Enoch Thulins Aeroplanfabrik i Landskrona.
Den var en variant av Morane-Saulnier L. Flyet var en en-dekker hvor vingen var montert over flykroppen. Tilnavnet Parasol kommer fra masten som på flykroppen som ved hjelp av vaiere festet på vingens overside, holdt vingen på plass. Det første flyet ble bygget høsten 1914 og utstilt under et arrangement i Stockholm i mai 1915. Flyet ble bygget i fem eksemplarer. Foreningen Skånska kvinnor samlet penger og kjøpte et av Type D som ble gitt til Svenska Arméflyget i august 1915. Året efter ble ytterligere ett fly gitt til samme forening. Begge flyene ble tatt ut av aktiv tjeneste i 1918. De tre øvrige av Type D som ble produsert ble brukt ved Thulins flygskola på Ljungbyhed. Et av skoleflyene ble kjøpt av Eric von Rosen som donerte det til de vita i den finske borgerkrigen. Det kom til å bli Finlands flyvåpens første fly. von Rosen fulgte med piloten Nils Kindberg da flyet ble fløyet fra Umeå til Vasa den 6. mars 1918 og levert regjeringen. i Finland betraktes 6. mars som dagen for flyvåpenets grunnleggelse. Finland ble senere dømt for brudd på forbudet mot sivil flyvning som ble innført i samband med første verdenskrigen.
Flyet fikk registreringen F1, som dog aldri ble påmalt, det var forsynt med von Rosens personlig lykkesymbol,m et blått hakekors på hvit bunn, malt på vingene. Dette ble også Finlands flyvåpens symbol frem ti andre verdenskrig. F1 utførte et ti-talls oppdrag, først og fremst speiding for general Mannerheims hovedkvarter, men også spredning av flyveblad og små bomber fra bakre sittebrønn. Flyet opererte fra fire rudumentære og raskt opererte baser i nordre Tavastland, men totalhaverte i Tammerfors den 16. april 1918, hvor flyveren Westman (en svensk frivillig) og mekanikeren, Nylund omkom.
Finland kjøpte den andre Type D, registrering F4, som ble totalskadet ved motorbrann på basen i Orivesi den 28. mars 1918.
Typ D er avbildet i Finland på et flertal minnesstener og en replika finnes på Mellersta Finlands flygmuseum i Jyväskylä.
|
Thulin Type åD var et svensk fly som ble bygget på lisens ved AB Enoch Thulins Aeroplanfabrik i Landskrona.
Den var en variant av Morane-Saulnier L. Flyet var en en-dekker hvor vingen var montert over flykroppen. Tilnavnet Parasol kommer fra masten som på flykroppen som ved hjelp av vaiere festet på vingens overside, holdt vingen på plass. Det første flyet ble bygget høsten 1914 og utstilt under et arrangement i Stockholm i mai 1915. Flyet ble bygget i fem eksemplarer. Foreningen Skånska kvinnor samlet penger og kjøpte et av Type D som ble gitt til Svenska Arméflyget i august 1915. Året efter ble ytterligere ett fly gitt til samme forening. Begge flyene ble tatt ut av aktiv tjeneste i 1918. De tre øvrige av Type D som ble produsert ble brukt ved Thulins flygskola på Ljungbyhed. Et av skoleflyene ble kjøpt av Eric von Rosen som donerte det til de vita i den finske borgerkrigen. Det kom til å bli Finlands flyvåpens første fly. von Rosen fulgte med piloten Nils Kindberg da flyet ble fløyet fra Umeå til Vasa den 6. mars 1918 og levert regjeringen. i Finland betraktes 6. mars som dagen for flyvåpenets grunnleggelse. Finland ble senere dømt for brudd på forbudet mot sivil flyvning som ble innført i samband med første verdenskrigen.
Flyet fikk registreringen F1, som dog aldri ble påmalt, det var forsynt med von Rosens personlig lykkesymbol,m et blått hakekors på hvit bunn, malt på vingene. Dette ble også Finlands flyvåpens symbol frem ti andre verdenskrig. F1 utførte et ti-talls oppdrag, først og fremst speiding for general Mannerheims hovedkvarter, men også spredning av flyveblad og små bomber fra bakre sittebrønn. Flyet opererte fra fire rudumentære og raskt opererte baser i nordre Tavastland, men totalhaverte i Tammerfors den 16. april 1918, hvor flyveren Westman (en svensk frivillig) og mekanikeren, Nylund omkom.
Finland kjøpte den andre Type D, registrering F4, som ble totalskadet ved motorbrann på basen i Orivesi den 28. mars 1918.
Typ D er avbildet i Finland på et flertal minnesstener og en replika finnes på Mellersta Finlands flygmuseum i Jyväskylä.
|
Thulin Type åD var et svensk fly som ble bygget på lisens ved AB Enoch Thulins Aeroplanfabrik i Landskrona.
| 3,805 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Issacaris
|
2023-02-04
|
Issacaris
|
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet i 1889', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner']
|
Issacaris er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
|
Issacaris er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
== Utseende ==
Middelsstore, avlange, mørkt bronsefargede oldenborrer. "Snuten" (clypeus) er avrundet trapesformet, litt innbuktet i forkanten. Oversiden er uten påfallende hår eller skjell. Dekkvingene har markerte lengdefurer.
== Utbredelse ==
Slekten lever i Chile.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819
Stammen Macrodactylini Kirby, 1837
Slekten Issacaris Fairmaire, 1889
Issacaris bullocki Gutierrez, 1952
Issacaris petalophora Fairmaire, 1889
Issacaris setosiventris Gutierrez, 1952
== Kilder ==
Evans, A.V. & Smith, A.B.T., 2007. An electronic checklist of the New World chafers (Coleoptera: Scarabaeidae: Melolonthinae). Tribe Macrodactylini Kirby, 1837. [1]
Generic Guide to New World Scarab Beetles - Issacaris [2]
Smith, A.B.T., 2008. South American Melolonthinae (Coleoptera: Scarabaeidae) classification and nomenclature: some problems and solutions. Insecta Mundi 0060: 1-28. [3] Arkivert 5. mars 2016 hos Wayback Machine.
== Eksterne lenker ==
(en) Issacaris i Global Biodiversity Information Facility
Issacaris – detaljert informasjon på Wikispecies
|
Issacaris er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
| 3,806 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sixten_Wackstr%C3%B6m
|
2023-02-04
|
Sixten Wackström
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Finland under Sommer-OL 1980', 'Kategori:Deltakere for Finland under Sommer-OL 1984', 'Kategori:Finske syklister', 'Kategori:Fødsler 2. august', 'Kategori:Fødsler i 1960', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Borgå', 'Kategori:Syklister under Sommer-OL 1980', 'Kategori:Syklister under Sommer-OL 1984']
|
Sixten Konstantin Wackström (født 2. august 1960 i Borgå), er en finsk tidligere syklist.Wackström representerte Finland under sommer-OL i 1980 og 1984, men uten medalje.Sixten Wackström er sønn av syklisten Ole Wackström.
|
Sixten Konstantin Wackström (født 2. august 1960 i Borgå), er en finsk tidligere syklist.Wackström representerte Finland under sommer-OL i 1980 og 1984, men uten medalje.Sixten Wackström er sønn av syklisten Ole Wackström.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Sixten Wackström – Olympedia
(en) Sixten Wackström – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Sixten Wackström – Cycling Archives
«Sixten Wackström». Nasjonale resultater hos Cycling Archives.
|
Sixten Konstantin Wackström (født 2. august 1960 i Borgå), er en finsk tidligere syklist.
| 3,807 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fryktl%C3%B8s
|
2023-02-04
|
Fryktløs
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – album', 'Kategori:Musikkalbum fra 2013', 'Kategori:Norske musikkalbum']
|
Fryktløs er et musikkalbum med Pust, utgitt hos Grappa i 2013.
|
Fryktløs er et musikkalbum med Pust, utgitt hos Grappa i 2013.
== Sporliste ==
«Fryktløs»
«Nyt stillheten»
«Tenk om»
«Hymne»
«Plass i hjertet»
«Fred»
«Slitt pysjamas»
«Skip frå sør»
«Alt eg kan»
«Løft»
«Rot som glimra»
«Vandring»
«Eg vil vent»
|
Fryktløs er et musikkalbum med Pust, utgitt hos Grappa i 2013.
| 3,808 |
https://no.wikipedia.org/wiki/L%C3%AA_Kh%E1%BA%A3_Phi%C3%AAu
|
2023-02-04
|
Lê Khả Phiêu
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 7. august', 'Kategori:Dødsfall i 2020', 'Kategori:Fødsler 27. desember', 'Kategori:Fødsler i 1931', 'Kategori:Generalsekretærer i det vietnamesiske kommunistparti', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra provinsen Thanh Hoa', 'Kategori:Sider med kildemaler uten URL', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Vietnamesiske kommunister', 'Kategori:Vietnamesiske politikere']
|
Lê Khả Phiêu (født 27. desember 1931 i Đông Khê kommune i Đông Sơn distriktet i Thanh Hóa-provinsen i daværende Fransk Indokina, død 7. august 2020) var det vietnamesiske kommunistpartiets generalsekretær i perioden 26. desember 1997 til 22. april 2001.
Phiêu hadde militær bakgrunn. og tjenestegjorde i Vietnams folkehær under den første indokinesiske krig og Vietnamkrigen, og deltok i Den kambodsjansk-vietnamesiske krig som leder av folkehærens politiske avdeling.Selv om Phiêu ble ansett for å være en representant for den tidligere konservative linjen, ble han ansett som en kompromisskandidat mellom de mer reformvennlige i partiet, og de som sto på den tidligere, mer ortodokse linjen. Phiêu ble avsatt i 2001, før den tiende nasjonalkongress 18. til 25. april 2006, da sentralkomitéen satte til side et vedtak i politbyrået, da et flertall i sentralkomiteen stemte for å fjerne Phiêu som generalsekretær. Nông Đức Mạnh etterfulgte Phiêu, og Manh kom til å bli ansett som en som moderniserte politikken.
|
Lê Khả Phiêu (født 27. desember 1931 i Đông Khê kommune i Đông Sơn distriktet i Thanh Hóa-provinsen i daværende Fransk Indokina, død 7. august 2020) var det vietnamesiske kommunistpartiets generalsekretær i perioden 26. desember 1997 til 22. april 2001.
Phiêu hadde militær bakgrunn. og tjenestegjorde i Vietnams folkehær under den første indokinesiske krig og Vietnamkrigen, og deltok i Den kambodsjansk-vietnamesiske krig som leder av folkehærens politiske avdeling.Selv om Phiêu ble ansett for å være en representant for den tidligere konservative linjen, ble han ansett som en kompromisskandidat mellom de mer reformvennlige i partiet, og de som sto på den tidligere, mer ortodokse linjen. Phiêu ble avsatt i 2001, før den tiende nasjonalkongress 18. til 25. april 2006, da sentralkomitéen satte til side et vedtak i politbyrået, da et flertall i sentralkomiteen stemte for å fjerne Phiêu som generalsekretær. Nông Đức Mạnh etterfulgte Phiêu, og Manh kom til å bli ansett som en som moderniserte politikken.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Lê Khả Phiêu – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
|
Lê Khả Phiêu (født 27. desember 1931 i Đông Khê kommune i Đông Sơn distriktet i Thanh Hóa-provinsen i daværende Fransk Indokina, død 7.
| 3,809 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alf_Krogh_Holt
|
2023-02-04
|
Alf Krogh Holt
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 1. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1997', 'Kategori:Fødsler 19. september', 'Kategori:Fødsler i 1919', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske malere', 'Kategori:Personer fra Tvedestrand kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
|
Alf Krogh Holt (født 19. september 1919 i Tvedestrand, død 1. juni 1997 i Paris) var en norsk/fransk maler, bosatt i Paris fra 1962. Selv om han bodde mesteparten av sitt liv i Paris, vendte han ofte tilbake til sin hjemby Tvedestrand.Krogh Holt hadde planer om å bli arkitekt, men ombestemte seg og søkte plass på Statens kunstakademi (1941–1946). Der var han elev under Axel Revold og Jean Heiberg. I 1947 reiste han første gang til Paris og i 1951 mottok han et fransk statsstipend og ble elev hos malerpedagogen André Lhote. Her fikk han undervisning i en moderat form for kubisme, samtidig som han lot seg inspirere av impresjonismen og Paul Cezanne.
I årene han virket som kunstner, holdt han regelmessige utstillinger på Galleri Moderne Kunst i Oslo. Krogh Holt deltok på Høstutstillingen i Oslo 1946–1951 og på en rekke separat- og kollektivutstillinger i Norge og Frankrike. I 1989 opplevde han en av sine største anerkjennelser som kunstner, ved separatutstillingen på La Galerie ARTMEL i Rue du Faubourg Saint-Honoré i Paris. Der ble et av hans malerier solgt for 153 000 franc. Han har også stilt ut sammen med Picasso og han var fast gjest på Salon d’Automne i Paris. Han er innkjøpt av Riksgalleriet og Den norske avdeling, Lycée Corneille, Rouen.
Sommeren 2013 ble det arrangert en stor minneutstilling over Alf Krogh Holts kunstverk i Tvedestrand Museum. Åpningstalen ble holdt av Leonard Rickhard, og Tvedestrandsposten skrev om fullt hus og kø for å slippe inn på utstillingen. Utstillingen førte til høye besøkstall i museet hele sommeren. I et intervju i Fædrelandsvennen med Leonard Rickhard, som også er født og oppvokst i Tvedestrand, beskriver han Krogh Holt som en kunstner med en sterk tro på det han holdt på med. Rickhard opplever det også litt sårt at kunnskapen hans ikke ble kanalisert i noe som ble mer forløst. Han understreker at Krogh Holt var en fin maler, som representerer sin generasjon og et kunstsyn både eldre og yngre kan lære noe av, samtidig som han er en profilert skikkelse i Tvedestrands historie.I en nekrolog over Alf Krogh Holt, skrev Aftenposten i 1997:
Håndverkets kvalitet paret med lyskraft og sanselighet stiller Krogh Holts maleri i en særklasse. Han kan male uvær i ferd med å bryte løs over dype juv og høye klipper i indre Provence. Får åkersennepen til å duve gyldent under disig sommerhimmel. Skape harmoniske kvinneskikkelse på norske svaberg. Ethvert motiv som bærer Alf Krogh Holts signatur borger for likevekt, for en nesten monumental ro. Han er en klassiker og som sådan ble han forstått og satt pris på av det kresne franske kunstmiljø. I det ytre var Alf Krogh Holt en beskjeden mann, men det sto et lys rundt ham og man merket snart energien og engasjementet bak den stillfarende væremåten.
|
Alf Krogh Holt (født 19. september 1919 i Tvedestrand, død 1. juni 1997 i Paris) var en norsk/fransk maler, bosatt i Paris fra 1962. Selv om han bodde mesteparten av sitt liv i Paris, vendte han ofte tilbake til sin hjemby Tvedestrand.Krogh Holt hadde planer om å bli arkitekt, men ombestemte seg og søkte plass på Statens kunstakademi (1941–1946). Der var han elev under Axel Revold og Jean Heiberg. I 1947 reiste han første gang til Paris og i 1951 mottok han et fransk statsstipend og ble elev hos malerpedagogen André Lhote. Her fikk han undervisning i en moderat form for kubisme, samtidig som han lot seg inspirere av impresjonismen og Paul Cezanne.
I årene han virket som kunstner, holdt han regelmessige utstillinger på Galleri Moderne Kunst i Oslo. Krogh Holt deltok på Høstutstillingen i Oslo 1946–1951 og på en rekke separat- og kollektivutstillinger i Norge og Frankrike. I 1989 opplevde han en av sine største anerkjennelser som kunstner, ved separatutstillingen på La Galerie ARTMEL i Rue du Faubourg Saint-Honoré i Paris. Der ble et av hans malerier solgt for 153 000 franc. Han har også stilt ut sammen med Picasso og han var fast gjest på Salon d’Automne i Paris. Han er innkjøpt av Riksgalleriet og Den norske avdeling, Lycée Corneille, Rouen.
Sommeren 2013 ble det arrangert en stor minneutstilling over Alf Krogh Holts kunstverk i Tvedestrand Museum. Åpningstalen ble holdt av Leonard Rickhard, og Tvedestrandsposten skrev om fullt hus og kø for å slippe inn på utstillingen. Utstillingen førte til høye besøkstall i museet hele sommeren. I et intervju i Fædrelandsvennen med Leonard Rickhard, som også er født og oppvokst i Tvedestrand, beskriver han Krogh Holt som en kunstner med en sterk tro på det han holdt på med. Rickhard opplever det også litt sårt at kunnskapen hans ikke ble kanalisert i noe som ble mer forløst. Han understreker at Krogh Holt var en fin maler, som representerer sin generasjon og et kunstsyn både eldre og yngre kan lære noe av, samtidig som han er en profilert skikkelse i Tvedestrands historie.I en nekrolog over Alf Krogh Holt, skrev Aftenposten i 1997:
Håndverkets kvalitet paret med lyskraft og sanselighet stiller Krogh Holts maleri i en særklasse. Han kan male uvær i ferd med å bryte løs over dype juv og høye klipper i indre Provence. Får åkersennepen til å duve gyldent under disig sommerhimmel. Skape harmoniske kvinneskikkelse på norske svaberg. Ethvert motiv som bærer Alf Krogh Holts signatur borger for likevekt, for en nesten monumental ro. Han er en klassiker og som sådan ble han forstått og satt pris på av det kresne franske kunstmiljø. I det ytre var Alf Krogh Holt en beskjeden mann, men det sto et lys rundt ham og man merket snart energien og engasjementet bak den stillfarende væremåten.
== Referanser ==
|
Alf Krogh Holt (født 19. september 1919 i Tvedestrand, død 1.
| 3,810 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sentralkomiteen_for_det_vietnamesiske_kommunistparti
|
2023-02-04
|
Sentralkomiteen for det vietnamesiske kommunistparti
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Det vietnamesiske kommunistparti', 'Kategori:Sider med kildemaler uten URL', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']
|
Sentralkomiteen for det vietnamesiske kommunistparti (vietnamesisk: Ban Chấp hành Trung ương Đảng Cộng sản Việt Nam) ble opprettet i 1930, og er det høyeste beslutningsnivået i det vietnamesiske kommunistparti, og valgt av partiets nasjonalkongress. Dagens sentralkomite har rundt 175 medlemmer, og 25 varamedlemmer.
Umiddelbart etter hver nasjonalkongress velger sentralkomiteen partiets politbyrå og generalsekretær, som leder partiets daglige virksomhet, under ledelse av generalsekretæren.
Sentralkomiteen kan i prinsippet sette til side vedtak i politbyrået, men dette er svært sjeldent. Dette skjedde eksempelvis da kompromisskandidaten Lê Khả Phiêu ble avsatt i 2001, før den tiende nasjonalkongress 18. til 25. april 2006. Sentralkomitéen satte da til side et vedtak i politbyrået, og et flertall i sentralkomiteen stemte for å fjerne Phiêu som generalsekretær.
|
Sentralkomiteen for det vietnamesiske kommunistparti (vietnamesisk: Ban Chấp hành Trung ương Đảng Cộng sản Việt Nam) ble opprettet i 1930, og er det høyeste beslutningsnivået i det vietnamesiske kommunistparti, og valgt av partiets nasjonalkongress. Dagens sentralkomite har rundt 175 medlemmer, og 25 varamedlemmer.
Umiddelbart etter hver nasjonalkongress velger sentralkomiteen partiets politbyrå og generalsekretær, som leder partiets daglige virksomhet, under ledelse av generalsekretæren.
Sentralkomiteen kan i prinsippet sette til side vedtak i politbyrået, men dette er svært sjeldent. Dette skjedde eksempelvis da kompromisskandidaten Lê Khả Phiêu ble avsatt i 2001, før den tiende nasjonalkongress 18. til 25. april 2006. Sentralkomitéen satte da til side et vedtak i politbyrået, og et flertall i sentralkomiteen stemte for å fjerne Phiêu som generalsekretær.
== Referanser ==
|
Sentralkomiteen for det vietnamesiske kommunistparti (vietnamesisk: Ban Chấp hành Trung ương Đảng Cộng sản Việt Nam) ble opprettet i 1930, og er det høyeste beslutningsnivået i det vietnamesiske kommunistparti, og valgt av partiets nasjonalkongress. Dagens sentralkomite har rundt 175 medlemmer, og 25 varamedlemmer.
| 3,811 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rafa%C5%82_Omelko
|
2023-02-04
|
Rafał Omelko
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Deltakere for Polen under EM i friidrett innendørs 2015', 'Kategori:Deltakere for Polen under EM i friidrett innendørs 2017', 'Kategori:Deltakere for Polen under Sommer-OL 2016', 'Kategori:Deltakere for Polen under VM i friidrett 2015', 'Kategori:Deltakere for Polen under VM i friidrett 2017', 'Kategori:EM-bronsemedaljevinnere i friidrett innendørs for Polen', 'Kategori:EM-sølvmedaljevinnere i friidrett innendørs for Polen', 'Kategori:Europamestere i friidrett innendørs for Polen', 'Kategori:Friidrettsutøvere under Sommer-OL 2016', 'Kategori:Fødsler i 1989', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Wrocław', 'Kategori:Polske sprintere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
|
Rafał Omelko (født 16. januar 1989 i Wrocław) er en polsk sprinter. Han konkurrerer hovedsakelig på 400 meter, og har bronse individuelt fra EM i friidrett innendørs 2015.
|
Rafał Omelko (født 16. januar 1989 i Wrocław) er en polsk sprinter. Han konkurrerer hovedsakelig på 400 meter, og har bronse individuelt fra EM i friidrett innendørs 2015.
== Idrettskarriere ==
=== 2008 ===
Omelko deltok i Junior-VM i friidrett 2008, der det polske stafettlaget kom på femteplass på 4 × 400 meter.
=== 2010–2012 ===
I 2010 deltok han i Lag-EM i friidrett 2010, der Polen deltok i Super League. Her kom han på niendeplass på 400 meter hekk, som ga fire poeng i lagkonkurransen. Polen kom på sjetteplass i lagkonkurransen sammenlagt. Han deltok også på 400 meter hekk under EM i friidrett 2010, men ble slått ut i innledningsheatet med tiden 52,54. Året etter fikk Polen sølv på 4 × 400 meter i U23-EM i friidrett 2011, der Omelko deltok i innledningsheatet, men ikke finalen.
=== 2013 ===
I EM i friidrett innendørs 2013 ble det polske stafettlaget på 4 × 400 meter diskvalifisert for obstruksjon. Han deltok igjen i Lag-EM i friidrett 2013, der han deltok på det polske stafettlaget som kom på tredjeplass på 4 × 400 meter. Han satte ny personlig rekord på 400 meter i finalen i Universiaden 2013, med tiden 45,63. Dette holdt til fjerdeplass, 6 hundredeler bak Nicholas Maitland som tok bronsen. I august deltok han på 4 × 400 meter stafett under VM i friidrett 2013 i Moskva. Det polske laget løp inn til femteplass i sitt heat, og ble dermed ikke kvalifisert til finalen, til tross for at de hadde syvende beste tid (3:01,73) i kvalifiseringsheatene.
=== 2014 ===
Han deltok både på 400 meter og 4 × 400 meter stafett i VM i friidrett innendørs 2014. På 400 meter ble han slått ut i semifinalen, med niende beste tid. Polen deltok også i det første IAAF World Relays som ble arrangert, på Bahamas i 2014, men de fikk nest dårligst tid av de 20 lagene som løp i kvalifiseringen (3:05,16), og gikk ikke videre til finalen. I EM i friidrett 2014 i Zürich vant han sin første internasjonale medalje, da Polen kom på tredjeplass på 4 × 400 meter. Individuelt kom han på 21.-plass på 400 meter, da han ble slått ut i kvalifiseringsheatet.
=== 2015 ===
I EM i friidrett innendørs 2015 vant han sin første individuelle internasjonale medalje. I finalen på 400 meter satte han ny personlig rekord, med tiden 46,26, og kom på tredjeplass bak tsjekkiske Pavel Maslák og belgiske Dylan Borlée. På 4 × 400 meter stafett kom Polen på annenplass, bak Belgia. Her satte det polske laget ny polsk rekord i finalen, med 3:02,97. Under IAAF World Relays 2015 på Bahamas kom Polen på niendeplass på 4 × 400 meter.
Polen kom på tredjeplass på 4 × 400 meter i Sommeruniversiaden 2015 i Sør-Korea, der han også løp 400 meter individuelt, og kom på 13.-plass i semifinalene. I VM i friidrett 2015 kom Polen på ellevteplass i innledningsheatene, og nådde ikke finalen.
=== 2016 ===
Polen fikk sølv på 4 × 400 meter i EM i friidrett 2016 i Amsterdam, med Omelko på laget. På 400 meter satte han personlig rekord i semifinalen, med 45,14 sekunder, og i finalen kom han på sjetteplass. Han deltok i Sommer-OL 2016, men på 400 meter ble han slått ut i semifinalen, der han kom nest sist i sitt heat. På 4 × 400 meter kom Polen på syvendeplass.
=== 2017 ===
EM i friidrett innendørs 2017 ble arrangert i Beograd, og Omelko løp inn til andreplass i finalen på 400 meter, med ny personlig rekord på 46,08 sekunder. Han deltok også på Polens stafettlag som vant 4 × 400 meter stafett.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Rafał Omelko – Olympics.com
(en) Rafał Omelko – Olympic.org
(en) Rafał Omelko – Olympedia
(en) Rafał Omelko – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(pl) Rafał Omelko – Polens olympiske komité
(en) Rafał Omelko – World Athletics
(en) Rafał Omelko – Diamond League
(en) Profil hos European Athletics
(en) Profil på All-Athletics.com
|
| fødested = Wrocław, Polen
| 3,812 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ruder_Josip_Boskovi%C4%87
|
2023-02-04
|
Ruder Josip Bosković
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Astronomer på 1700-tallet', 'Kategori:Diplomater', 'Kategori:Dødsfall 13. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1787', 'Kategori:Fødsler 18. mai', 'Kategori:Fødsler i 1711', 'Kategori:Italienske astronomer', 'Kategori:Italienske filosofer', 'Kategori:Italienske jesuitter', 'Kategori:Italienske matematikere', 'Kategori:Kroatiske katolske prester', 'Kategori:Lyrikere', 'Kategori:Matematikere på 1700-tallet', 'Kategori:Medlemmer av Royal Society', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Opplysningstidens filosofer', 'Kategori:Personer fra Dubrovnik', 'Kategori:Polyhistorer', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']
|
Ruđer Josip Bošković (født 18. mai 1711 i Ragusa i Republikken Ragusa på Dalmatiakysten, død 12. februar 1787 i Milano) var en kroatisk katolsk prest tilhørende jesuittordenen. Han var en klassisk polyhistor: filosof og matematiker, astronom og geodetiker. Han var også i diplomatisk tjeneste og var lyriker.
Han produserte et verk som foregrep det senere emnet atomteori (og dermed en forløper også for atomfysikken) og kom med mange bidrag innen astronomien, blant annet den første geometriske prosedyre for å fastslå ekvator på en roterende planet fra tre observasjoner av et overflateobjekt, og for å regne ut planetens omløpsbane ut fra tre observasjoner av dens posisjon. I 1753 oppdaget han også fraværet av atmosfære på månen.Et mål på hans store ettermæle er at alle folk som kan tenkes å gjøre ham til «sin», har gjort det: Det menes at han egentlig var serber, kroat, italiener.
|
Ruđer Josip Bošković (født 18. mai 1711 i Ragusa i Republikken Ragusa på Dalmatiakysten, død 12. februar 1787 i Milano) var en kroatisk katolsk prest tilhørende jesuittordenen. Han var en klassisk polyhistor: filosof og matematiker, astronom og geodetiker. Han var også i diplomatisk tjeneste og var lyriker.
Han produserte et verk som foregrep det senere emnet atomteori (og dermed en forløper også for atomfysikken) og kom med mange bidrag innen astronomien, blant annet den første geometriske prosedyre for å fastslå ekvator på en roterende planet fra tre observasjoner av et overflateobjekt, og for å regne ut planetens omløpsbane ut fra tre observasjoner av dens posisjon. I 1753 oppdaget han også fraværet av atmosfære på månen.Et mål på hans store ettermæle er at alle folk som kan tenkes å gjøre ham til «sin», har gjort det: Det menes at han egentlig var serber, kroat, italiener.
== Navneformer ==
I forskjellige lands faglitteratur er navnet gjengitt på forskjellige måter: Ruggiero Giuseppe Boscovich , Ruđer (Roger) Bošković, Ruđer Josip Bošković, Ruggero Giuseppe Boscovich, Roger Joseph Boscovich, Roger Boscovich, Josip Ruđer Bošković, Rugjer (Rudjer) Josip Bošković.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Bošković var det syvende barnet til Nikola Bošković og Paola Bettera. Faren var serber eller kroat og kom fra landsbyen Orahov Do i det som nå er Bosnia-Hercegovina, og flyttet til Ragusa der han traff moren. Ruđers mor, Paola, tilhørte den veletablerte ragusiske familieen Bettera som opprinnelig hadde sine røtter fra det nordlige Italia.
=== Karriere ===
Ruger gikk på skoler drevet av jesuittordenen, og trådte selv inn i denne presteordenen (prestevielse 1744). 1740 ble Bošković lærer i matematikk og filosofi i Collegium Romanum. Av paven fikk han i oppdrag å undersøke muligheten av å restaurere Peterskirkens kuppel, og dessuten om å foreta meridianmålinger i Kirkestaten.
I 1756 gikk hans første diplomatiske sendeferd til det mellomitalienske Lucca og til Wien. Tre år etter forlot han Roma og reiste til Paris, ett år senere til London, Flandern og Tyskland. Andre reiser førte ham til Polen og Warszawa, og til den osmanske hovedstad Konstantinopel.
Etter disse reisene ble han i 1764 professor i Pavia, og så i Paris, og deretter i Milano. I Milano grunnla han - delvis med egne midler - et astronomisk observatorium.
Han pleiet under sitt aktive virke kontakter med en mengde både ledere og vitenskapsfolk: Flere regenter og paver, mange ministre og diplomater, vitenskapsfolk som Laura Bassi, James Bradley, Alexis Clairaut, Benjamin Franklin, Jérôme Lalande, Pierre-Simon Laplace, Jean-Jacques Dortous de Mairan, John Michell og forskjellige filosofer, geovitenskapsfolk som Pierre Bouguer, Joseph Liesganig, Christopher Maire, Pierre Louis Maupertuis og Carl Scherffer. Han stod i aktiv meningsutveksling også med motstandere som for eksempel d'Alembert.
Etter at jesuittordenen ble opphevet i 1773 vendte Bošković tilbake til Paris, der han av kongen fikk en årspensjon, og ansettelse som direktør ved flåtens optiske avdeling.
På grunn av uenigheter med de franske encyklopedistne flyttet Bošković til Bassano, der han bedrev utgivelsen av egne skrifter.
Hans prestelige virke skinner gjennom blant annet i hans naturfilosofi, sin poesi med mange religiøse og astronomiske allusjoner, hans mariafromhet (hans skrev heksametervers om jomfru Maria) og ved hans virke som skriftefar i Peterskirken.
== Verker i utvalg ==
Som så mange polyhistorer under denne tid publiserte han hovedsakelig på latin, men noen ganger tilpasset seg sine tiltenkte lesere ved å skrive på italiensk, fransk, tysk eller kroatisk.
De maculis solaribus (« Solflekkene»), 1736 ;
De novo telescopii usu ad objecta coelestia determinanda («Bruken av teleskop i astronomiem»), Roma, 1739 ;
De circulis oscillatoribus (« L’oscillation des cercles »), 1740 ;
De annuis stellarum fixarum aberrationibus («Fiksstjernenes årlige avvikelser»), Roms, 1742 ;
De Cometis («Kometene»), Roma, 1746 ;
De Viribus vivis («Livskreftene»), Roms, 1747 ;
De Lumine ("Lyset", en kritikk av epokens erkjennelse), Roma, 1748 ;
De materiae divisibilitate et de principiis corporum dissertatio («Materiens delbarhet»), 1748 ;
De determinanda orbita planetae («Fastleggelsen av planetenes baner»), Roma, 1749 ;
Elementarum universae matheseos («Den universelle matematikks elementer»), Roma, 1754 ;
De continuitatis lege et ejus consectariis pertinentibus ad prima materiae elementa eorumque vires («Loven om kontinuitet og dens konsekvenser for materiens elementer og krefter»), 1754 ;
De lege virium in natura existentium («Styringslovene for den eksisterende verden»), 1755 ;
De litteraria expeditione per Pontificam ditionem ad dimentiendos meridiani gradus et corrigendam mappam geographicam, iussu et auspiciis Benedicti XIV («Beretning om den ekspedisjon gjort etter pavelig edikt for å måle meridianen og korrigere kartet på ordre og i regi av Benedikt XIV»), 1755;
Philosophiae naturalis theoria redacta ad unicam legem virium in naturã existentium ("Théorie de la philosophie naturelle pour une unification des forces de la nature"), Wien, 1758, og Venezia, 3. utgave, 1763 ; Her er ansatsene til atomteori og en drøfting av Newtons opp i mot Leibiz' teorier:
La matière est impénétrable. Deux corps ne peuvent occuper les mêmes positions au même moment (ce qui évoque presque Pauli).
La matière est dispersée dans un vide et y flotte.
Par conséquent, forces mutuelles entre deux points doivent être considérées comme répulsives à certaines distances et attractives à d'autres distances. À de très courtes distances, la force doit être répulsive, et cette force répulsive doit diminuer à mesure que la distance augmente. À de plus grandes distances, certainement moins d'un millième de pouce, la force devient finalement attractive, variant à l'inverse du carré de la distance comme l'indique la loi de Newton alternativement attractive et répulsive.
Les points ne sont jamais au repos absolu.
De Solis ac lunae defectibus («Solens og månens formørkelser»), London, 1760, Roma, 1767. Dikt på latin.
Giornale di un viaggio da Constantinopoli in Polonia, 1762 («Journal om en reise fra Konstantinopel til Polen», Paris, 1772) ;
Rogerii Josephi Boscovich opera pertinentia ad opticam at Astronomiam maxima ex parte nova et omnia huiusque inmedita, in quinque tomos distributa, ("Œuvres relatives à l’optique et à l’astronomie"), Roma, 1784 ; Bassano, 5 volumes in-4, 1785 [2];
De recentibus compertis pertinentibus ad perficiendam dioptricam («Ferske beregninger for perfeksjonering av optikk»), 1767 ;
De orbitis cometarum determinandis ope trium observationum parum a se invicem remotarum («Fastleggelse av kometbaner ut fra tre observasjoner på fra hverandre noe atskilte tidspunkter»), Paris, 1774 ;
Dissertatio de maris estu («Dissertasjon om havene»).
== Referanser ==
== Litteratur ==
Boscovich, Ruggero Giuseppe. A Theory of Natural Philosophy. Translated by J. M. Child. English ed. Cambridge, Mass., : M. I. T. Press, 1966.
Brush, Stephen G. The Kind of Motion We Call Heat : A History of the Kinetic Theory of Gases in the 19th Century. Vol. 6 Studies in Statistical Mechanics. New York: North-Holland Pub. Co., 1976.
Brush, Stephen G. Statistical Physics and the Atomic Theory of Matter : From Boyle and Newton to Landau and Onsager Princeton Series in Physics. Princeton, N.J.: Princeton University Press, 1983.
Bursill-Hall, Piers, ed. R.J. Boscovich; Vita E Attivita Scientifica; His Life and Scientific Work. Roma: Istituto della Enciclopedia Italiana, 1993.
Dadić, Žarko. Ruđer Bošković (Parallel text in Croatian and English). Zagreb: Školska Knjiga, 1987
Dimitric, Radoslav. Ruđer Bošković (Serbian, with English summary, Bošković works in original, and translations into English and Serbian). Pittsburgh: Helios Publishing Company, 2006, ISBN 978-0-9788256-2-1
Feingold, Mordechai. "A Jesuit among Protestants: Boscovich in England c. 1745 – 1820." In R.J. Boscovich; Vita E Attivita Scientifica; His Life and Scientific Work, ed. Piers Bursill-Hall, 511-526. Roma: Istituto della Enciclopedia Italiana, 1993.
Franolić, Branko. Bošković in Britain, Journal of Croatian Studies Vol. 43, 2002 Croatian Academy of America, New York US ISSN 0075-4218
Hrvatski biografski leksikon [The Croatian Biographical Lexicon]. Zagreb 1989. Vol 2, pp 194–199. ISBN 978-86-7053-015-7
Justin, Rodriguez. "Scientific Revolution Atomic Projects." Stevens Journal of Oral Traditions, no. 1 (200?): xlv-xc.
Kargon, Robert. "William Rowan Hamilton, Michael Faraday, and the Revival of Boscovichean Atomism." American Journal of Physics 32, no. 10 (1964): 792-795.
Kargon, Robert. "William Rowan Hamilton and Boscovichean Atomism." Journal of the History of Ideas 26, no. 1 (1965): 137-140.
Katritsky, Linde. "Coleridge's Links with Leading Men of Science." Notes and Records of the Royal Society of London 49, no. 2 (1995): 261-276.
Morais Jr, Luis Carlos de. Alchimia seu Archimagisterium Solis in V Libri. Rio de Janeiro: Quartica Premium, 2013.
Priestley, Joseph, and Robert E. Schofield. A Scientific Autobiography of Joseph Priestley, 1733–1804; Selected Scientific Correspondence. Cambridge, : M.I.T. Press, 1966.
Scott, Wilson L. "The Significance Of "Hard Bodies" In the History of Scientific Thought." Isis 50, no. 3 (1959): 199-210.
Whyte, Lancelot Law, ed. Roger Joseph Boscovich, S.J., F.R.S., 1711–1787: Studies of His Life and Work on the 250th Anniversary of His Birth. London, : G. Allen & Unwin, 1961.
Williams, L. Pearce. Michael Faraday, a Biography. New York, : Basic Books, 1965.
Williams, L. Pearce. "Boscovich, Mako, Davy and Faraday." In R.J. Boscovich; Vita E Attivita Scientifica; His Life and Scientific Work, ed. Piers Bursill-Hall, 587-600. Roma: Istituto della Enciclopedia Italiana, 1993.
(sv) Boskovic, Rodjer i Nordisk familjebok (2. utgave, 1905)
|
Ruđer Josip Bošković (født 18. mai 1711 i Ragusa i Republikken Ragusa på Dalmatiakysten, død 12.
| 3,813 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Manopus
|
2023-02-04
|
Manopus
|
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1840', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner']
|
Manopus er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
|
Manopus er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
== Utseende ==
Middelsstore (10-13 millimeter), slanke, noe spraglete oldenborrer. "Snuten" har to tenner.
== Utbredelse ==
Slekten er kjent fra Colombia og Peru.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819
Stammen Macrodactylini Kirby, 1837
Slekten Manopus Laporte de Castelnau, 1840
Manopus biguttatus Laporte de Castelnau, 1840
Manopus simillimus Moser, 1926
== Kilder ==
Evans, A.V. & Smith, A.B.T., 2007. An electronic checklist of the New World chafers (Coleoptera: Scarabaeidae: Melolonthinae). Tribe Macrodactylini Kirby, 1837. [1]
Generic Guide to New World Scarab Beetles - Manopus [2]
Smith, A.B.T., 2008. South American Melolonthinae (Coleoptera: Scarabaeidae) classification and nomenclature: some problems and solutions. Insecta Mundi 0060: 1-28. [3] Arkivert 5. mars 2016 hos Wayback Machine.
== Eksterne lenker ==
(en) Manopus i Global Biodiversity Information Facility
Manopus – detaljert informasjon på Wikispecies
|
Manopus er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
| 3,814 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jacques-Louis_Lions
|
2023-02-04
|
Jacques-Louis Lions
|
['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 17. mai', 'Kategori:Dødsfall i 2001', 'Kategori:Franske matematikere', 'Kategori:Fødsler 2. mai', 'Kategori:Fødsler i 1928', 'Kategori:Medlemmer av Royal Society', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Grasse', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
|
Jacques-Louis Lions (født 3. mai 1928 i Grasse i Frankrike, død 17. mai 2001) var en fransk matematiker som gjorde vesentlige bidrag innenfor partielle differensialligninger og stokastiske prosesser. Han mottok SIAMs John von Neumann-pris i 1986, og har mottatt en rekke andre utmerkelser. Et eget forskningssenter for funksjonalanalyse og numerisk analyse i Paris er oppkalt etter ham, og bærer navnet Laboratoire Jacques-Louis Lions.
Lions ble professor ved Collège de France i 1973. Lions var direktør for den franske romforskningsorganisasjonen CNES fra 1984 til 1992. Han ble valgt til leder for den internasjonale matematiske union (IMU) i 1991 og til leder for Det franske vitenskapsakademi i 1996.
Lions samarbeidet med 73 medforfattere. I Norden samarbeidet han med Lars Hörmander, Dag Lukkassen, Lars-Erik Persson, Jaak Peetre og Peter Wall.
|
Jacques-Louis Lions (født 3. mai 1928 i Grasse i Frankrike, død 17. mai 2001) var en fransk matematiker som gjorde vesentlige bidrag innenfor partielle differensialligninger og stokastiske prosesser. Han mottok SIAMs John von Neumann-pris i 1986, og har mottatt en rekke andre utmerkelser. Et eget forskningssenter for funksjonalanalyse og numerisk analyse i Paris er oppkalt etter ham, og bærer navnet Laboratoire Jacques-Louis Lions.
Lions ble professor ved Collège de France i 1973. Lions var direktør for den franske romforskningsorganisasjonen CNES fra 1984 til 1992. Han ble valgt til leder for den internasjonale matematiske union (IMU) i 1991 og til leder for Det franske vitenskapsakademi i 1996.
Lions samarbeidet med 73 medforfattere. I Norden samarbeidet han med Lars Hörmander, Dag Lukkassen, Lars-Erik Persson, Jaak Peetre og Peter Wall.
== Referanser ==
|
Jacques-Louis Lions (født 3. mai 1928 i Grasse i Frankrike, død 17.
| 3,815 |
https://no.wikipedia.org/wiki/EM_i_friidrett_innend%C3%B8rs_1992
|
2023-02-04
|
EM i friidrett innendørs 1992
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:EM i friidrett innendørs 1992', 'Kategori:Friidrett i 1992', 'Kategori:Friidrett i Italia', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i 1992', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i Italia', 'Kategori:Sport i Europa i 1992', 'Kategori:Sport i Genova']
|
Det 22. EM i friidrett innendørs ble arrangert fra 28. februar til 1. mars 1992 på Palasport di Genova i Genova. Dette var tredje gang Italia var vert for dette mesterskapet; de arrangerte det også i 1978 og 1982.
Dette var første gang EM innendørs ble arrangert med toårig syklus.
|
Det 22. EM i friidrett innendørs ble arrangert fra 28. februar til 1. mars 1992 på Palasport di Genova i Genova. Dette var tredje gang Italia var vert for dette mesterskapet; de arrangerte det også i 1978 og 1982.
Dette var første gang EM innendørs ble arrangert med toårig syklus.
== Menn ==
=== 60 m ===
Finale 29. februar
=== 200 m ===
Finale 1. mars
=== 400 m ===
Finale 1. mars
=== 800 m ===
Finale 1. mars
=== 1500 m ===
Finale 1. mars
=== 3000 m ===
Finale 1. mars
Spanjolen José Luis González (7:48,92) kom opprinnelig på 3.-plass, men ble senere diskvalifisert.
=== 60 m hekk ===
Finale 1. mars
=== Høydehopp ===
Finale 1. mars
=== Stavsprang ===
Finale 1. mars
=== Lengdehopp ===
Finale 29. februar
=== Tresteg ===
Finale 1. mars
=== Kulestøt ===
Finale 29. februar
=== Sjukamp ===
28. und 29. februar
Sjukamp bestod av øvelsene 60 meter, lengdesprang, kulestøt, høydehopp, 60 meter hekk, stavsprang og 1000 meter.
=== 5000 m kappgang ===
Finale 28. februar
== Kvinner ==
=== 60 m ===
Finale 29. februar
=== 200 m ===
Finale 1. mars
=== 400 m ===
Finale 1. mars
=== 800 m ===
Finale 1. mars
=== 1500 m ===
Finale 1. mars
=== 3000 m ===
Finale 1. mars
=== 60 m hekk ===
Finale 1. mars
=== Høydehopp ===
Finale 29. februar
=== Lengdehopp ===
Finale 28. februar
=== Tresteg ===
Finale 29. februar
=== Kulestøt ===
Finale 1. mars
=== Femkamp ===
28. februar
Femkamp bestod av øvelsene 60 meter hekk, høydehopp, kulestøt, lengdesprang og 800 meter. Femkamp var dempnstrasjonsgren ved dette EM.
=== 3000 m kappgang ===
Finale 29. februar
== Medaljeoversikt ==
== Eksterne lenker ==
Maik Richter - 22. Hallen-Europameisterschaften 28.02.-01.03.1992 in Genua / ITA (resultater)
|
| arena = Palasport di Genova
| 3,816 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bj%C3%B6rn_Gustafsson_(skuespiller)
|
2023-02-04
|
Björn Gustafsson (skuespiller)
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 30. november', 'Kategori:Fødsler i 1934', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Stockholm', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenske komikere', 'Kategori:Svenske skuespillere']
|
Björn Gustafson, egentlig Björn Herman Leonard Gustafsson (født 30. november 1934 i Stockholm), er en svensk skuespiller. Han er kjent for sine filmroller, blant annet som drengen Alfred i filmene om Emil i Lönneberga, Dynamitt-Harry i de svenske filmene om Olsenbanden, Jönssonligan. Han har spilt i svensk film i nesten 50 år, fra 1956 til 2005.
|
Björn Gustafson, egentlig Björn Herman Leonard Gustafsson (født 30. november 1934 i Stockholm), er en svensk skuespiller. Han er kjent for sine filmroller, blant annet som drengen Alfred i filmene om Emil i Lönneberga, Dynamitt-Harry i de svenske filmene om Olsenbanden, Jönssonligan. Han har spilt i svensk film i nesten 50 år, fra 1956 til 2005.
== Filmografi (utvalg) ==
=== Skuespiller 2000-tallet ===
=== Skuespiller 1990-tallet ===
=== Skuespiller 1980-tallet ===
=== Skuespiller 1970-tallet ===
=== Skuespiller 1960-tallet ===
=== Skuespiller 1950-tallet ===
=== Manusforfatter ===
== Teaterroller (utvalg) ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Björn Gustafson på Internet Movie Database
(sv) Björn Gustafson i Svensk Filmdatabas
(da) Björn Gustafson på Filmdatabasen
(da) Björn Gustafson på Filmdatabasen
(da) Björn Gustafson på danskefilm.dk
(da) Björn Gustafson på danskfilmogtv.dk
(en) Björn Gustafson på AllMovie
(en) Björn Gustafson hos The Movie Database
|
Björn Gustafsson (født 30. september 1965 i Sverige) er professor i medisin ved NTNU og overlege ved St.
| 3,817 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Asiatisk_hovedvei_1
|
2023-02-04
|
Asiatisk hovedvei 1
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Asiatiske hovedveier', 'Kategori:Referanser til E80', 'Kategori:Referanser til E90', 'Kategori:Transport i Bangladesh', 'Kategori:Transport i Iran', 'Kategori:Transport i Myanmar', 'Kategori:Transport i Nord-Korea', 'Kategori:Transport i Thailand', 'Kategori:Veier i Afghanistan', 'Kategori:Veier i Folkerepublikken Kina', 'Kategori:Veier i India', 'Kategori:Veier i Japan', 'Kategori:Veier i Kambodsja', 'Kategori:Veier i Pakistan', 'Kategori:Veier i Sør-Korea', 'Kategori:Veier i Tyrkia', 'Kategori:Veier i Vietnam']
|
Asiatisk hovedvei 1 går mellom grensen mot Bulgaria i Tyrkia og Tokyo i Japan. I 2015 var deler av strekningen gjennom Kina ikke fastlagt enda.
Traséen slik den er fastlagt av ESCAP: Tokyo – Fukuoka – ferge – Busan – Gyeongju – Daegu – Daejon – Seoul – Munsan – Gaesung – Pyongyang – Sinuiju – Dandong – Shenyang – Beijing – Shijiazhuang – Zhengzhou – Xinyang – Wuhan – Changsha – Xiangtan – Guangzhou (– Shenzhen) – Nanning – Youyiguan – Huu Nghi – Dong Dang – Ha Noi – Vinh – Dong Ha – Hue – Da Nang – Hoi An – Nha Trang – Bien Hoa (– Vung Tau) – Ho Chi Minh-byen – Moc Bai – Bavet – Phnom Penh – Poipet – Aranyaprathet – Kabin Buri – Hin Kong – Bang Pa-in (– Bangkok) – Nakhon Sawan – Tak – Mae Sot – Myawadi – Payagyi (– Yangon) – Meiktila – Mandalay – Tamu – Moreh – Imphal – Kohima – Dimapur – Nagaon – Jorabat (– Guwahati) – Shillong – Dawki – Tamabil – Sylhet – Katchpur – Dhaka – Jessore – Benapol – Bongaon – Kolkata – Barhi – Kanpur – Agra – New Delhi – Attari – Wahgah – Lahore – Rawalpindi (– Islamabad) – Hassanabdal – Peshawar – Torkham – Kabul – Kandahar – Dilaram – Herat – Islam Qala – Dogharun – Mashhad – Sabzevar – Damghan – Semnan –Teheran – Qazvin – Tabriz – Eyvoghli – Bazargan – Gurbulak – Dogubayazit – Askale – Refahiye – Sivas – Ankara – Gerede – Istanbul – Kapikule – Bulgarias grense
|
Asiatisk hovedvei 1 går mellom grensen mot Bulgaria i Tyrkia og Tokyo i Japan. I 2015 var deler av strekningen gjennom Kina ikke fastlagt enda.
Traséen slik den er fastlagt av ESCAP: Tokyo – Fukuoka – ferge – Busan – Gyeongju – Daegu – Daejon – Seoul – Munsan – Gaesung – Pyongyang – Sinuiju – Dandong – Shenyang – Beijing – Shijiazhuang – Zhengzhou – Xinyang – Wuhan – Changsha – Xiangtan – Guangzhou (– Shenzhen) – Nanning – Youyiguan – Huu Nghi – Dong Dang – Ha Noi – Vinh – Dong Ha – Hue – Da Nang – Hoi An – Nha Trang – Bien Hoa (– Vung Tau) – Ho Chi Minh-byen – Moc Bai – Bavet – Phnom Penh – Poipet – Aranyaprathet – Kabin Buri – Hin Kong – Bang Pa-in (– Bangkok) – Nakhon Sawan – Tak – Mae Sot – Myawadi – Payagyi (– Yangon) – Meiktila – Mandalay – Tamu – Moreh – Imphal – Kohima – Dimapur – Nagaon – Jorabat (– Guwahati) – Shillong – Dawki – Tamabil – Sylhet – Katchpur – Dhaka – Jessore – Benapol – Bongaon – Kolkata – Barhi – Kanpur – Agra – New Delhi – Attari – Wahgah – Lahore – Rawalpindi (– Islamabad) – Hassanabdal – Peshawar – Torkham – Kabul – Kandahar – Dilaram – Herat – Islam Qala – Dogharun – Mashhad – Sabzevar – Damghan – Semnan –Teheran – Qazvin – Tabriz – Eyvoghli – Bazargan – Gurbulak – Dogubayazit – Askale – Refahiye – Sivas – Ankara – Gerede – Istanbul – Kapikule – Bulgarias grense
== Knutepunkter ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kart over de asiatiske hovedveiene
|
| bilde =
| 3,818 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mount_Morning
|
2023-02-04
|
Mount Morning
|
['Kategori:163°Ø', 'Kategori:78°S', 'Kategori:Artikler i Antarktis-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P3230 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-feil: kapittel ignorert', 'Kategori:Fjell over 2000 meter', 'Kategori:Ross Dependency', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Skjoldvulkaner', 'Kategori:Victoria Land', 'Kategori:Vulkaner i Antarktis']
|
Mount Morning er en kuppelformet skjoldvulkan som ligger langs vestenden av Rossbarrieren, vest-sørvest for Mount Discovery og øst for Koettlitzbreen i Victoria Land i Antarktis. Vulkanen ble oppdaget av Discovery-ekspedisjonen (1901–04) som navnga den etter «Morning», støtteskipet under ekspedisjonen. Høyden er 2 725 meter over havet. Fjellet er massivt og består av tre spisse, svakt luftige topper.
Morningbreen finnes på Mount Mornings nordøstre side og ender om lag 7 km sør for Lake Morning.
|
Mount Morning er en kuppelformet skjoldvulkan som ligger langs vestenden av Rossbarrieren, vest-sørvest for Mount Discovery og øst for Koettlitzbreen i Victoria Land i Antarktis. Vulkanen ble oppdaget av Discovery-ekspedisjonen (1901–04) som navnga den etter «Morning», støtteskipet under ekspedisjonen. Høyden er 2 725 meter over havet. Fjellet er massivt og består av tre spisse, svakt luftige topper.
Morningbreen finnes på Mount Mornings nordøstre side og ender om lag 7 km sør for Lake Morning.
== Se også ==
Liste over vulkaner i Antarktis
Liste over fjell i Antarktis etter primærfaktor
== Referanser ==
== Litteratur ==
LeMasurier, W. E. (1990). Volcanoes of the Antarctic Plate and Southern Oceans. American Geophysical Union. s. 512. ISBN 0-87590-172-7.
== Eksterne lenker ==
Mount Morning. Global Volcanism Program. Smithsonian Institution. (engelsk)
Mount Morning i Antarktis – Peakbagger (engelsk)
Skiing the Mount Morning – skimountaineer.com (engelsk)
|
__NOTOC__
| 3,819 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hudsonfjellene
|
2023-02-04
|
Hudsonfjellene
|
['Kategori:Artikler i Antarktis-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P3230 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-feil: kapittel ignorert', 'Kategori:Ellsworth Land', 'Kategori:Fjellkjeder i Antarktis', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Stratovulkaner', 'Kategori:Vulkaner i Antarktis']
|
Hudsonfjellene (engelsk: Hudson Mountains), også kjent som Noville Mountains, er en stor gruppe av spredte satellittkjegler som danner vulkanske nunataker like over den antarktiske innlandsisen i det vestlige Ellsworth Land. De ligger like øst for Cranton Bay og Pine Island Bay ved østenden av Amundsenhavet og grenser i nord til Cosgrove isbrem og i sør til Pine Island-breen. Fjellkjeden går generelt i øst-vest-retning og er omtrent 110 km lang.Fjellene ble oppdaget av medlemmer av United States Antarctic Service (USAS) på en rekke flyturer fra USS «Bear» i februar 1940, og ytterligere skissert fra flyfoto tatt under Operasjon Highjump i regi av United States Navy (USN) i desember 1946. Fjellkjeden ble i sin helhet kartlagt av United States Geological Survey (USGS) fra flyfoto tatt av USN i 1966. De fikk sitt navn av Advisory Committee on Antarctic Names (US-ACAN) i 1952 etter kaptein William L. Hudson, kaptein på sjaluppen «Peacock» under United States Exploring Expedition (USEE, 1838-42). «Flying Fish», et annet skip som var under ledelse av løytnant Walker, seilte sammen med «Peacock» langs kanten av pakkisen nord for dette området i flere dager mot slutten av mars 1839.Fjellene har opplevd lite erosjon, og det ble observert damp fra dem i 1974. Det kom også ubekreftede rapporter om et utbrudd som hadde blitt oppdaget av satellitter i 1985. Hudsonfjellene kan derfor være aktive vulkaner.
I januar 2008 publiserte tidsskriftet Nature Geoscience en rapport utarbeidet av forskere fra British Antarctic Survey (BAS) under ledelse av Hugh Corr og David Vaughan. I den ble det slått fast, ut fra analyse av radarbilder tatt fra luften, at for 2 200 år siden hadde en vulkan hatt et subglasialt utbrudd under det antarktiske isdekket. Dette utbruddet blir beskrevet av BAS-forfatterne som det største i Antarktis de siste 10 000 årene, og avsetninger av vulkansk aske fra utbruddet ble funnet på isoverflaten under Hudsonfjellene, i nærheten av Pine Island-breen.
|
Hudsonfjellene (engelsk: Hudson Mountains), også kjent som Noville Mountains, er en stor gruppe av spredte satellittkjegler som danner vulkanske nunataker like over den antarktiske innlandsisen i det vestlige Ellsworth Land. De ligger like øst for Cranton Bay og Pine Island Bay ved østenden av Amundsenhavet og grenser i nord til Cosgrove isbrem og i sør til Pine Island-breen. Fjellkjeden går generelt i øst-vest-retning og er omtrent 110 km lang.Fjellene ble oppdaget av medlemmer av United States Antarctic Service (USAS) på en rekke flyturer fra USS «Bear» i februar 1940, og ytterligere skissert fra flyfoto tatt under Operasjon Highjump i regi av United States Navy (USN) i desember 1946. Fjellkjeden ble i sin helhet kartlagt av United States Geological Survey (USGS) fra flyfoto tatt av USN i 1966. De fikk sitt navn av Advisory Committee on Antarctic Names (US-ACAN) i 1952 etter kaptein William L. Hudson, kaptein på sjaluppen «Peacock» under United States Exploring Expedition (USEE, 1838-42). «Flying Fish», et annet skip som var under ledelse av løytnant Walker, seilte sammen med «Peacock» langs kanten av pakkisen nord for dette området i flere dager mot slutten av mars 1839.Fjellene har opplevd lite erosjon, og det ble observert damp fra dem i 1974. Det kom også ubekreftede rapporter om et utbrudd som hadde blitt oppdaget av satellitter i 1985. Hudsonfjellene kan derfor være aktive vulkaner.
I januar 2008 publiserte tidsskriftet Nature Geoscience en rapport utarbeidet av forskere fra British Antarctic Survey (BAS) under ledelse av Hugh Corr og David Vaughan. I den ble det slått fast, ut fra analyse av radarbilder tatt fra luften, at for 2 200 år siden hadde en vulkan hatt et subglasialt utbrudd under det antarktiske isdekket. Dette utbruddet blir beskrevet av BAS-forfatterne som det største i Antarktis de siste 10 000 årene, og avsetninger av vulkansk aske fra utbruddet ble funnet på isoverflaten under Hudsonfjellene, i nærheten av Pine Island-breen.
== Se også ==
Liste over vulkaner i Antarktis
== Referanser ==
== Litteratur ==
LeMasurier, W. E. (1990). Volcanoes of the Antarctic Plate and Southern Oceans. American Geophysical Union. s. 512. ISBN 0-87590-172-7.
== Eksterne lenker ==
Hudson Mountains. Global Volcanism Program. Smithsonian Institution. (engelsk)
|
| posisjonskart = Antarktis
| 3,820 |
https://no.wikipedia.org/wiki/KTRK
|
2023-02-04
|
KTRK
|
['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1931', 'Kategori:Fjernsynsselskaper', 'Kategori:Kirgisistan', 'Kategori:Kringkastingsselskaper', 'Kategori:Radio']
|
KTRK, en forkortelse for Kirgiz Respublikasinin (fullt kirgisisk navn: Кыргыз Республикасынын Коомдук телерадиоберүү корпорациясы, fullt russisk navn: Общественная телерадиовещательная корпорация Кыргызской Республики eller ОТРК, norsk oversettelse: Den kirgisiske republikkens offentlige kringkastingsselskap) er den nasjonale TV- og radiokringkasteren i Kirgisistan. Kringkasteren er statlig, og har sitt hovedkontor i Bisjkek og ett lokalkontor i hvert av landets syv oblaster.
Foruten fra hovedkanalen, kringkaster KTRK fra fire ulike TV-kanaler (per 2015) – en barne-, en kultur- en musikk- og en sportskanal - og fra fem ulike radiokanaler. Kringkasteren når mer enn 98,9 prosent av Kirgisistans befolkning og har en gjennomsnittlig daglig seerandel på 24,7 prosent, noe som gjør dette til landets største kringkastingsselskap (2015).
|
KTRK, en forkortelse for Kirgiz Respublikasinin (fullt kirgisisk navn: Кыргыз Республикасынын Коомдук телерадиоберүү корпорациясы, fullt russisk navn: Общественная телерадиовещательная корпорация Кыргызской Республики eller ОТРК, norsk oversettelse: Den kirgisiske republikkens offentlige kringkastingsselskap) er den nasjonale TV- og radiokringkasteren i Kirgisistan. Kringkasteren er statlig, og har sitt hovedkontor i Bisjkek og ett lokalkontor i hvert av landets syv oblaster.
Foruten fra hovedkanalen, kringkaster KTRK fra fire ulike TV-kanaler (per 2015) – en barne-, en kultur- en musikk- og en sportskanal - og fra fem ulike radiokanaler. Kringkasteren når mer enn 98,9 prosent av Kirgisistans befolkning og har en gjennomsnittlig daglig seerandel på 24,7 prosent, noe som gjør dette til landets største kringkastingsselskap (2015).
== Historie ==
Etter opprettelsen av Den autonome kirgisiske sosialistiske sovjetrepublikk i 1926, kom ønsket om en radiotjeneste som dekket det kirgisiske territoriet, og den 20. januar 1931 hadde den kirgisiske radioen offsisiell åpning i Frunze, med full drift fra 1932 som et sovjetisk kommunikasjons- og propagandamedium. Ledelsen for radioen satt i en kringkastingskomité som ble underlagt Den kirgisiske SSRs ministerråd den 28. mars 1945.I 1958 hadde den første TV-kanalen oppstart, med sendinger i svarthvitt. Etter Kirgisistans uavhengighet i 1991 ble radio- og TV-studioet i Bisjkek slått sammen til Republikken Kirgisistans statlige radio- og TV-selskap.
I 1995 ble morgenprogrammet Zaman (Замана) sendt for første gang, og i 1996 ble informasjonssenteret Ala-Too (Ала-Тоо) åpnet, med oppstart av nyhetssendinger med samme navn. Ala-Too går fra klokken syv om morgenen til klokken elleve på kvelden med sendinger som varer i 10 til 40 minutter på vekselvis kirgisisk og russisk.
I perioden fra 1993 til 2007 var kringkastingsselskapet gjennom fem omorganiseringer der selskapsbetegnelsen varierte mellom «det statlige», «det statlig-nasjonale» og «det nasjonale» radio- og TV-selskapet.Etter April-revolusjonen i 2010 ble Kubat Otorbajev direktør for selskapet, og etter selskapets anmodning ble navnet endret til det nåværende.
== Oversikt over TV-kanaler ==
Koomdik kanal 1 (Коомдук каналдын 1) er hovedkanalen, med et variert programtilbud.
Balastan (Баластан) er en informativ og utdannende TV-kanal for barn.
Madaniyat (Ӎаданият) er en kabel-TV-kanal som kringkaster og produserer programmer og hendelser med kulturelt og historisk innhold.
Muzika (Музыка) er en musikkanal som produserer og kringkaster ulike hendelser og programmer.
KTRK Sport (КТРК Спорт) dekker populære sportslige begivenheter og nasjonale arrangementer som sports- og kulturfestivalen At çabiş (Ат Чабыш), kol kuroş og den kirgisiske nasjonalsporten ulak tartiş (улак-тартыш).
== Oversikt over radiokanaler ==
Kirgiz (Кыргыз радио) er Kirgisistans nasjonale radiokanal med sendinger basert på nasjonal folkemusikk og kultur.
Baldar FM (Балдар FM) er en radiokanal med nyheter og aktiviteter tilpasset og rettet mot barn.
Birinçi (Биринчи радио) er landets første nyhetsradiostasjon.
Dostuk (Достуҡ радио) er en online-radio som har som mål å bygge relasjoner mellom ulike kulturer i Kirgisistan.
Min kiyal FM (Ӎин кыял FM) er en underholdningskanal.
== Ledere ==
2014– : Ilim Mayrambekoviç Karipbekov (generaldirektør)
2010–juli 2014: Kubat Otorbajev (direktør)
2009–2010: Kayirgul Orozbay (administrerende direktør)
2007–2009: Melis Eşimkanov (administrerende direktør)
2005–2007: Sultan Abdrakmanov (president)
2004: Sirtbay Musajev (president)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(ru) Offisielt nettsted
|
KTRK, en forkortelse for Kirgiz Respublikasinin (fullt kirgisisk navn: Кыргыз Республикасынын Коомдук телерадиоберүү корпорациясы, fullt russisk navn: Общественная телерадиовещательная корпорация Кыргызской Республики eller ОТРК, norsk oversettelse: Den kirgisiske republikkens offentlige kringkastingsselskap) er den nasjonale TV- og radiokringkasteren i Kirgisistan. Kringkasteren er statlig, og har sitt hovedkontor i Bisjkek og ett lokalkontor i hvert av landets syv oblaster.
| 3,821 |
https://no.wikipedia.org/wiki/MS_%C2%ABBritannia%C2%BB
|
2023-02-04
|
MS «Britannia»
|
['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med skipslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Cruiseskip', 'Kategori:Skip bygget i Italia', 'Kategori:Skip fra 2015']
|
MS «Britannia» er et cruiseskip som eies og drives av P&O Cruises. Hun ble satt i tjeneste 14. mars 2015 og døpt av Elisabeth II av Storbritannia 10. mars 2015. MS «Britannia» overtok med det tronen etter MS «Oriana» som det nye flaggskipet til P&O, noe hun holdte til MS «Iona» ble overlevert i 2020. Skipet er per 2022 det nest største i P&O Cruises' flåte og hun bærer et 94 meter stort stilisert Union Jack på baugen. MS «Britannia» vil i sommersesongen seile i Middelhavet, Norge, Baltikum, Kanariøyene og i vinterhalvåret vil hun også tilby 14-dagers cruise til Karibien.
|
MS «Britannia» er et cruiseskip som eies og drives av P&O Cruises. Hun ble satt i tjeneste 14. mars 2015 og døpt av Elisabeth II av Storbritannia 10. mars 2015. MS «Britannia» overtok med det tronen etter MS «Oriana» som det nye flaggskipet til P&O, noe hun holdte til MS «Iona» ble overlevert i 2020. Skipet er per 2022 det nest største i P&O Cruises' flåte og hun bærer et 94 meter stort stilisert Union Jack på baugen. MS «Britannia» vil i sommersesongen seile i Middelhavet, Norge, Baltikum, Kanariøyene og i vinterhalvåret vil hun også tilby 14-dagers cruise til Karibien.
== Bildegalleri ==
== Eksterne lenker ==
(en) IMO 9614036 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) MS «Britannia» – Den internasjonale sjøfartsorganisasjonen
|
Southampton
| 3,822 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bj%C3%B8rn_Berg_(valgdirekt%C3%B8r)
|
2023-02-04
|
Bjørn Berg (valgdirektør)
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Fødselsår ikke oppgitt', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske embets- og tjenestemenn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2020-03']
|
Bjørn Berg er en norsk konsulent som i april 2015 ble utnevnt til direktør i Valgdirektoratet. Han tiltrådte 3. august 2015.
Berg har jobbet i Sopra Steria siden 2009. Siden høsten 2014 har han jobbet på oppdrag for Kommunal- og moderniseringsdepartementet med kvalitetssikring av valggjennomføring.
|
Bjørn Berg er en norsk konsulent som i april 2015 ble utnevnt til direktør i Valgdirektoratet. Han tiltrådte 3. august 2015.
Berg har jobbet i Sopra Steria siden 2009. Siden høsten 2014 har han jobbet på oppdrag for Kommunal- og moderniseringsdepartementet med kvalitetssikring av valggjennomføring.
== Referanser ==
|
Bjørn Berg er en norsk konsulent som i april 2015 ble utnevnt til direktør i Valgdirektoratet.Bjørn Berg blir ny valgdirektør Han tiltrådte 3.
| 3,823 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bureau_of_Labor_Statistics
|
2023-02-04
|
Bureau of Labor Statistics
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1884', 'Kategori:Nasjonale statistikkbyråer', 'Kategori:USAs føderale myndigheter']
|
Bureau of Labor Statistics (BLS) er et forvaltningsorgan under det amerikanske føderale Arbeidsdepartementet. BLS er den amerikanske føderale regjeringens fremste organ for arbeidsmarkedsøkonomi.
BLS ble opprettet 27. juni 1884 og har hovedkontor i Washington, DC.
|
Bureau of Labor Statistics (BLS) er et forvaltningsorgan under det amerikanske føderale Arbeidsdepartementet. BLS er den amerikanske føderale regjeringens fremste organ for arbeidsmarkedsøkonomi.
BLS ble opprettet 27. juni 1884 og har hovedkontor i Washington, DC.
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Bureau of Labor Statistics – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Bureau of Labor Statistics – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
|
Bureau of Labor Statistics (BLS) er et forvaltningsorgan under det amerikanske føderale Arbeidsdepartementet. BLS er den amerikanske føderale regjeringens fremste organ for arbeidsmarkedsøkonomi.
| 3,824 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%89tienne_Fourmont
|
2023-02-04
|
Étienne Fourmont
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 8. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1745', 'Kategori:Franske orientalister', 'Kategori:Franske sinologer', 'Kategori:Fødsler 23. juni', 'Kategori:Fødsler i 1683', 'Kategori:Menn', "Kategori:Personer fra departementet Val-d'Oise", 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']
|
Étienne Fourmont (valgt kinesisk navn: 傅爾蒙; pinyin: Fù Ěrméng; født 23. juni 1683 i Herblay nær Argenteuil i Frankrike, død 8. desember 1745 i Paris) var en fransk orientalist. Han var bror til Michel Fourmont og onkel til Claude-Louis Fourmont.
|
Étienne Fourmont (valgt kinesisk navn: 傅爾蒙; pinyin: Fù Ěrméng; født 23. juni 1683 i Herblay nær Argenteuil i Frankrike, død 8. desember 1745 i Paris) var en fransk orientalist. Han var bror til Michel Fourmont og onkel til Claude-Louis Fourmont.
== Liv og virke ==
Han utga Linguæ Sinarum mandarinicæ hieroglypliicæ grammatica (1742).
Det ble senere påvist at han fremstilte som sitt eget arbeider som var blitt gjort av hans assistent Arcadio Huang, og at han i det øvrige også plagierte endel.Blant hans studenter var Joseph de Guignes og Michel-Ange-André Le Roux Deshauterayes.
Han ble medlem av Royal Society den 9. november 1738.
== Verker i utvalg ==
Racines latines mises en vers français (1706) - inspirert av Racines grecques av Claude Lancelot.
Examen Pacifique De La Querelle De Madame Dacier Et De Monsieur De La Motte Sur Homere (1716).
Les 214 clefs de l'écriture chinoise (1719)
Grammatica Sinica, première version, inachevée (1728)
Meditationes Sinicae (1737)
Grammatica Sinica, version définitive (1742)
== Referanser ==
== Litteratur ==
App, Urs (2010). The Birth of Orientalism. Philadelphia: University of Pennsylvania Press. , esp. "Fourmont's Dirty Little Secret" (pp. 191- 197).
Honey, David B. (2001). Incense at the Altar: Pioneering Sinologists and the Development of Classical Chinese Philology. American Oriental Series 86. New Haven, Connecticut: American Oriental Society. ISBN 0-940490-16-1. ,
Leung, Cécile (2002). Etienne Fourmont, 1683-1745 : Oriental and Chinese Languages in Eighteenth-Century France. (Leuven: Leuven University Press; Ferdinand Verbiest Foundation, Leuven Chinese Studies). ISBN 9058672484. GOOGLEBOOK
Authority Page WorldCat
Cordier, Henri (1886). Notes Pour Servir À L'histoire Des Études Chinoises En Europe, Jusqu'à L'époque De Fourmont L'aîné. Leiden?: Brill?.
Fourmont, 1. Étienne i Nordisk familjebok (2. utgave, 1908)
|
Étienne Fourmont (valgt kinesisk navn: 傅爾蒙; pinyin: Fù Ěrméng; født 23. juni 1683 i Herblay nær Argenteuil i Frankrike, død 8.
| 3,825 |
https://no.wikipedia.org/wiki/EM_i_friidrett_innend%C3%B8rs_1990
|
2023-02-04
|
EM i friidrett innendørs 1990
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:EM i friidrett innendørs 1990', 'Kategori:Friidrett i 1990', 'Kategori:Friidrett i Storbritannia', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i 1990', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i Storbritannia', 'Kategori:Sport i Glasgow', 'Kategori:Sport i Storbritannia i 1990', 'Kategori:Sportsarrangementer i Skottland']
|
Det 21. EM i friidrett innendørs ble arrangert fra 3. til 4. mars 1990 i Kelvin Hall International Sports Arena i Glasgow i Skottland.
Dette var første gang tresteg var en øvelse for kvinner. DDR og Sovjetunionen deltok i EM i friidrett innendørs for siste gang i dette mesterskapet. Dette var også siste gang EM innendørs ble arrangert årlig, neste EM innendørs var i 1992, og var fra da av toårlig.
|
Det 21. EM i friidrett innendørs ble arrangert fra 3. til 4. mars 1990 i Kelvin Hall International Sports Arena i Glasgow i Skottland.
Dette var første gang tresteg var en øvelse for kvinner. DDR og Sovjetunionen deltok i EM i friidrett innendørs for siste gang i dette mesterskapet. Dette var også siste gang EM innendørs ble arrangert årlig, neste EM innendørs var i 1992, og var fra da av toårlig.
== Menn ==
=== 60 m ===
=== 200 m ===
=== 400 m ===
=== 800 m ===
=== 1500 m ===
=== 3000 m ===
=== 60 m hekk ===
=== Høydehopp ===
=== Stavsprang ===
=== Lengdehopp ===
=== Tresteg ===
=== Kulestøt ===
=== 5000 m kappgang ===
== Kvinner ==
=== 60 m ===
=== 200 m ===
=== 400 m ===
=== 800 m ===
=== 1500 m ===
=== 3000 m ===
=== 60 m hekk ===
=== Høydehopp ===
=== Lengdehopp ===
=== Tresteg ===
=== Kulestøt ===
=== 3000 m kappgang ===
Beate Anders ble første kvinne som brøt 12-minuttersgrensen på 3000 meter.
== Medaljeoversikt ==
== Deltakende nasjoner ==
== Eksterne lenker ==
Maik Richter - 21. Hallen-Europameisterschaften 03.-04.03.1990 in Glasgow / GBR (resultater)
|
| arena = Kelvin Hall International Sports Arena
| 3,826 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fartsgrenser_i_Tsjekkia
|
2023-02-04
|
Fartsgrenser i Tsjekkia
|
['Kategori:Fartsgrenser', 'Kategori:Transport i Tsjekkia']
|
Fartsgrenser i Tsjekkia er 50 km/t innen tettbygd strøk og 90 km/t utenfor tettbygd strøk, med mindre noe annet er skiltet.På motorveier kan fartsgrensen være opp til 130 km/t. For tyngre kjøretøy og visse andre spesielle grupper kjøretøy, gjelder ytterligere fartsbegrensninger.
|
Fartsgrenser i Tsjekkia er 50 km/t innen tettbygd strøk og 90 km/t utenfor tettbygd strøk, med mindre noe annet er skiltet.På motorveier kan fartsgrensen være opp til 130 km/t. For tyngre kjøretøy og visse andre spesielle grupper kjøretøy, gjelder ytterligere fartsbegrensninger.
== Referanser ==
|
Fartsgrenser i Tsjekkia er 50 km/t innen tettbygd strøk og 90 km/t utenfor tettbygd strøk, med mindre noe annet er skiltet.«Czech Republic».
| 3,827 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alfaropsis_roxburghiana
|
2023-02-04
|
Alfaropsis roxburghiana
|
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Valnøttfamilien']
|
Alfaropsis roxburghiana er et eviggrønt tre i valnøttfamilien. Arten ble tidligere regnet til slekta Engelhardia, men ble skilt ut i en monotypisk slekt ettersom den på mange måter ligner mer på de mellomamerikanske slektene Alfaroa og Oreomunnea.
Den blir opptil 30 m høy. Bladene er spredte og finnete med 2–10 småblad. Frukten er en liten nøtt med tre vinger. Utbredelsen omfatter Sør-Kina, Taiwan, Kambodsja, Indonesia, Laos, Myanmar, Bangladesh, Thailand og Vietnam.
|
Alfaropsis roxburghiana er et eviggrønt tre i valnøttfamilien. Arten ble tidligere regnet til slekta Engelhardia, men ble skilt ut i en monotypisk slekt ettersom den på mange måter ligner mer på de mellomamerikanske slektene Alfaroa og Oreomunnea.
Den blir opptil 30 m høy. Bladene er spredte og finnete med 2–10 småblad. Frukten er en liten nøtt med tre vinger. Utbredelsen omfatter Sør-Kina, Taiwan, Kambodsja, Indonesia, Laos, Myanmar, Bangladesh, Thailand og Vietnam.
== Litteratur ==
D.E. Stone (2010). «Review of New World Alfaroa and Old World Alfaropsis (Juglandaceae)». Novon. 20 (2): 215–224. ISSN 1945-6174. doi:10.3417/2009027.
«Engelhardia roxburghiana». Flora of China. Besøkt 30. april 2015.
== Eksterne lenker ==
(en) Alfaropsis roxburghiana i Global Biodiversity Information Facility
(en) Alfaropsis roxburghiana hos The International Plant Names Index
(en) Alfaropsis roxburghiana hos Tropicos
Alfaropsis roxburghiana – detaljert informasjon på Wikispecies
|
Alfaropsis roxburghiana er et eviggrønt tre i valnøttfamilien. Arten ble tidligere regnet til slekta Engelhardia, men ble skilt ut i en monotypisk slekt ettersom den på mange måter ligner mer på de mellomamerikanske slektene Alfaroa og Oreomunnea.
| 3,828 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Simply_Red
|
2023-02-04
|
Simply Red
|
['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Band etablert i 1985', 'Kategori:Britiske popgrupper']
|
Simply Red er et britisk soul- og pop-band som ble dannet i 1985. Gruppa ble oppløst i 2010, men gjenforent i 2015. Gruppa har solgt over 50 millioner album og var på høyden av sin karriere fra midten av 1980-tallet til midten av 1990-tallet. Gruppas frontfigur og vokalist har siden starten vært Mick Hucknall. Han var det eneste originale besetningsmedlem da gruppa ble oppløst i 2010.Gruppa albumdebuterte i 1985 med Picture Book. Albumet ble godt mottatt og inneholder låter som «Holding Back The Years» og «Money's Too Tight (to Mention)». Albumet havnet på andreplass i Storbritannia og 16.-plass i USA. I 1989 lanserte de albumet A New Flame. Den inneholder den populære soul-låta «If You Don't Know Me by Now», som havnet på førsteplass i USA, Australia, Canada og New Zealand, og på andreplass i Norge. Dette var deres tredje album og forøvrig den første som klatret helt til topps i Storbritannia. På 1990-tallet produserte de populære låter som «Something Got Me Started», «Stars» og «Fairground». Og på 2000-tallet låter som «Sunrise», «Fake» og «You Make Me Feel Brand New». Gruppa har utgitt ti studioalbum. Deres foreløpige siste album, Stay, kom i 2007.
Gruppa ble tildelt prisen som «beste britiske gruppe» ved BRIT Awards, både i 1992 og 1993.Simply Red har besøkt Norge flere ganger og blant annet opptrådt under Nobelkonserten i Oslo Spektrum i 2006.
|
Simply Red er et britisk soul- og pop-band som ble dannet i 1985. Gruppa ble oppløst i 2010, men gjenforent i 2015. Gruppa har solgt over 50 millioner album og var på høyden av sin karriere fra midten av 1980-tallet til midten av 1990-tallet. Gruppas frontfigur og vokalist har siden starten vært Mick Hucknall. Han var det eneste originale besetningsmedlem da gruppa ble oppløst i 2010.Gruppa albumdebuterte i 1985 med Picture Book. Albumet ble godt mottatt og inneholder låter som «Holding Back The Years» og «Money's Too Tight (to Mention)». Albumet havnet på andreplass i Storbritannia og 16.-plass i USA. I 1989 lanserte de albumet A New Flame. Den inneholder den populære soul-låta «If You Don't Know Me by Now», som havnet på førsteplass i USA, Australia, Canada og New Zealand, og på andreplass i Norge. Dette var deres tredje album og forøvrig den første som klatret helt til topps i Storbritannia. På 1990-tallet produserte de populære låter som «Something Got Me Started», «Stars» og «Fairground». Og på 2000-tallet låter som «Sunrise», «Fake» og «You Make Me Feel Brand New». Gruppa har utgitt ti studioalbum. Deres foreløpige siste album, Stay, kom i 2007.
Gruppa ble tildelt prisen som «beste britiske gruppe» ved BRIT Awards, både i 1992 og 1993.Simply Red har besøkt Norge flere ganger og blant annet opptrådt under Nobelkonserten i Oslo Spektrum i 2006.
== Diskografi ==
Picture Book (1985)
Men and Women (1987)
A New Flame (1989)
Stars (1991)
Life (1995)
Blue (1998)
Love and the Russian Winter (1999)
Home (2003)
Simplified (2005)
Stay (2007)
Big Love (2015)
Blue Eyed Soul (2019)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Simply Red – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Simply Red på Internet Movie Database
(en) Simply Red på Apple Music
(en) Simply Red på Discogs
(en) Simply Red på MusicBrainz
(en) Simply Red på SoundCloud
(en) Simply Red på Spotify
(en) Simply Red på Songkick
(en) Simply Red på Last.fm
(en) Simply Red på AllMusic
Simply Red på Twitter
Simply Red på Facebook
Simply Red på Instagram
Simply Red på YouTube
Simply Red på Myspace
|
Simply Red er et britisk soul- og pop-band som ble dannet i 1985. Gruppa ble oppløst i 2010, men gjenforent i 2015.
| 3,829 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Musken_skole
|
2023-02-04
|
Musken skole
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Hamarøys historie', 'Kategori:Skoler i Nordland', 'Kategori:Tidligere utdanningsinstitusjoner i Nordland', 'Kategori:Utdanning i Hamarøy', 'Kategori:Utdanningsinstitusjoner etablert i 1974', 'Kategori:Utdanningsinstitusjoner nedlagt i 2009']
|
Musken skole (lulesamisk: Måske skåvllå) var en fådelt grunnskole i Musken i Hamarøy. Skolen ble bygd i 1974. Sløydsal og andre spesialrom, det blei bygd til først på 1980-tallet. Skolen hadde på det meste 23 elever, men hadde bare tre elever til skolestart august 2009. Senere samme år ble skolen vedtatt nedlagt.Skolen var ved siden av Drag skole, som også ligger i Hamarøy, den eneste skolen i Norge som underviste i lulesamisk språk.
|
Musken skole (lulesamisk: Måske skåvllå) var en fådelt grunnskole i Musken i Hamarøy. Skolen ble bygd i 1974. Sløydsal og andre spesialrom, det blei bygd til først på 1980-tallet. Skolen hadde på det meste 23 elever, men hadde bare tre elever til skolestart august 2009. Senere samme år ble skolen vedtatt nedlagt.Skolen var ved siden av Drag skole, som også ligger i Hamarøy, den eneste skolen i Norge som underviste i lulesamisk språk.
== Rektorer ved skolen ==
Mikal Urheim
Willy Åmo
?–1987 Elin Ludviksen
1988–2000 Paul Gælok
2001–2009 Gunnar Solstrøm
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Musken skole på Skoleporten.
|
Musken skole (lulesamisk: Måske skåvllå) var en fådelt grunnskole i Musken i Hamarøy. Skolen ble bygd i 1974.
| 3,830 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Richard_Gere
|
2023-02-04
|
Richard Gere
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 31. august', 'Kategori:Fødsler i 1949', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Philadelphia', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skuespillere fra USA']
|
Richard Tiffany Gere (født 31. august 1949 i Philadelphia i Pennsylvania i USA) er en amerikansk skuespiller, kjent for roller i filmer som En offiser og en gentleman, Pretty Woman og Chicago.
|
Richard Tiffany Gere (født 31. august 1949 i Philadelphia i Pennsylvania i USA) er en amerikansk skuespiller, kjent for roller i filmer som En offiser og en gentleman, Pretty Woman og Chicago.
== Oppvekst ==
Gere ble født i Philadelphia av metodistiske foreldre med anglo-irsk herkomst. Faren, Homer George Gere, eide et lite forsikringsselskap, mens moren, Doris Anna Tiffany, var husmor. Gere har tre søstre og en bror.
I 1967 gikk Gere ut av North Syracuse Central High School, der han gjorde seg bemerket i idrett og musikk (han spilte trompet). Han gikk på University of Massachusetts Amherst i to år, før han droppet ut for å satse på en karriere som skuespiller eller trompetist.
== Karriere ==
Geres første store rolle som skuespiller var i originaloppsetningen av Grease i London i 1973. På midten av 1970-tallet begynte han å få roller i Hollywood-filmer, som Hvor er mr. Goodbar i 1977 og Terrence Malicks Himmelske dager i 1979. Sitt store gjennombrudd fikk Gere i 1980, da han hadde hovedrollen i American Gigolo. Denne ble fulgt av kassasuksessen En offiser og en gentleman, som spilte inn over $100 millioner i 1982. Denne filmen førte til at Gere ble den første mannen som kom på coveret av Vouge.
Geres filmer på 1980-tallet varierte fra suksesser til flopper, men hans status som stjerne ble bekreftet med filmene Internt oppgjør og Pretty Woman i 1990. Ut over 1990-tallet spilte han i flere inntektsbringende filmer, som Somersby i 1993, Et spørsmål om skyld i 1996 og Runaway Bride i 1999, som igjen førte han sammen med hans motspiller i Pretty Woman, Julia Roberts. I 1999 ble han kåret til «Sexiest Man Alive» av People Magazine.
I 2002 spilte han i tre store filmer; Mothman - Dødens budbringer, en skrekkthriller som fikk noen gode anmeldelser, "Unfaithful", som gjorde det bra i billettboden, og den kritikerroste Chicago, som ga Gere en Golden Globe for beste skuespiller i en komedie eller musikal. I 2004 kom dansedramaet, Skal vi danse?, som ble populær, mens hans siste film, Bee Season ikke klarte å finne et publikum da den kom høsten 2005.
== Privatliv ==
Mellom 1991 og 1995 var Gere gift med supermodellen Cindy Crawford. I 2002 giftet han seg med skuespilleren Carey Lowell, etter at de hadde vært sammen i flere år. De har en sønn sammen, Homer James Jigme Gere, som ble født i 2000.
Gere er praktiserende buddhist, og er en aktiv støttespiller til Dalai Lama. Han kjemper for å forbedrede menneskerettigheter i Tibet, var med på å grunnlegge Tibet House og satt i styret for International Campaign For Tibet. Richard Gere driver veldedighetsorganisasjonen The Gere Foundation. Han er også aktiv i økologiske spørsmål, og kampen mot aids.
== Utvalgt filmografi ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Richard Gere på Internet Movie Database
(sv) Richard Gere i Svensk Filmdatabas
(da) Richard Gere på Filmdatabasen
(da) Richard Gere på Scope
(fr) Richard Gere på Allociné
(en) Richard Gere på AllMovie
(en) Richard Gere hos Turner Classic Movies
(en) Richard Gere hos Rotten Tomatoes
(en) Richard Gere hos The Movie Database
(en) Richard Gere hos Internet Broadway Database
Gere Foundation
|
Gerede er en by og et distrikt i provinsen Bolu i Svartehavsregionen i Tyrkia. Gerede ligger langs hovedvegen mellom Istanbul og Ankara (om lag 150 km fra Ankara).
| 3,831 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kriminalomsorgens_Yrkesforbund
|
2023-02-04
|
Kriminalomsorgens Yrkesforbund
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske fagforbund', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-11', 'Kategori:Usorterte stubber']
|
Kriminalomsorgens Yrkesforbund (KY) er en arbeidstakerorganisasjon for ansatte i kriminalomsorgen.
KY er tilknyttet Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS), har sekretariat på Lillestrøm og hadde i 2021 ca. 1 700 medlemmer.
Forbundsleder fra 2003 til 2019 var Knut Are Svenkerud. Ved landsmøte i mars 2019 ble Tor Erik Larsen valgt til ny forbundsleder.
Forbundet er særlig opptatt av lønns- og arbeidsvilkår. For KY er ansatte den viktigste ressursen i Kriminalomsorgen.
|
Kriminalomsorgens Yrkesforbund (KY) er en arbeidstakerorganisasjon for ansatte i kriminalomsorgen.
KY er tilknyttet Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS), har sekretariat på Lillestrøm og hadde i 2021 ca. 1 700 medlemmer.
Forbundsleder fra 2003 til 2019 var Knut Are Svenkerud. Ved landsmøte i mars 2019 ble Tor Erik Larsen valgt til ny forbundsleder.
Forbundet er særlig opptatt av lønns- og arbeidsvilkår. For KY er ansatte den viktigste ressursen i Kriminalomsorgen.
== Eksterne lenker ==
Hjemmeside
|
Kriminalomsorgens Yrkesforbund (KY) er en arbeidstakerorganisasjon for ansatte i kriminalomsorgen.
| 3,832 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hjull%C3%A5s
|
2023-02-04
|
Hjullås
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Skytevåpen']
|
Hjullås er en tennmekanisme, primært brukt i skytevåpen.Hjullåsen anses å ha blitt oppfunnet i Tyskland omkring år 1510. Det eldste bevarte våpenet er datert til 1520-tallets første halvdel.
|
Hjullås er en tennmekanisme, primært brukt i skytevåpen.Hjullåsen anses å ha blitt oppfunnet i Tyskland omkring år 1510. Det eldste bevarte våpenet er datert til 1520-tallets første halvdel.
== Teknikk ==
En hjullås består av en hane som holder en bit svovelkis, et hjul i form av en riflet roterende trisse, samt en avfyringsmekanisme. Hjulet drives av slagfjæren, som dras opp med en nøkkel som anbringes på hjulets firkanttapp. Ved avtrekk settes slagfjæren et friksjonshjul i rotasjon. Dette slår gnister mot svovelkisen som ligger an mot hjulet. Gnistene tenner så kruttladningen. Funksjonen kan i grove trekk sammenlignes med en mekanisk sigarrettenner.
== Historie ==
Hjullåsen erstattet delvis luntelåsen, en mekanisme som førde en brennende lunte i kontakt med kruttet. På 1600-tallets senere halvdel ble hjullåsen i sin tur erstattet av flintlåsen, som var billigere i produksjon.
Hjullåsen var dyr og klikket ofte (hvert femte skudd), derfor det i militær sammenheng bare vanlig på kavaleriets våpen, karabin og pistol, der det var vanskelig å anvende lunte. Som jaktvåpen ble det mer populært og ble iblant brukt så langt opp som på begynnelsen av 1800-tallet.
== Referanser ==
== Kilder ==
Bra Böckers lexikon, 1976
|
Hjullås er en tennmekanisme, primært brukt i skytevåpen.Snl.
| 3,833 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Wenche_Myhre
|
2023-02-04
|
Wenche Myhre
|
['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere i Eurovision Song Contest', 'Kategori:Deltakere i Melodi Grand Prix', 'Kategori:Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden', 'Kategori:Fødsler 15. februar', 'Kategori:Fødsler i 1947', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Mottakere av Willy Brandt-prisen', 'Kategori:Norske sangere', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Personer tilknyttet Dizzie Tunes', 'Kategori:Riddere av 1. klasse av St. Olavs Orden', 'Kategori:Rockheim Hall of Fame', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Vinnere av Spellemannprisen', 'Kategori:Vinnere av Spellemannprisens hederspris']
|
For journalisten, se Wenche Margrethe Myhre.
Wenche Synnøve Myhre (født 15. februar 1947 på Kjelsås i Oslo) er en norsk sanger, danser, skuespiller og forfatter. Wenche Myhre er siden Sonja Henie den største internasjonale artisten fra Norge. Fra sin debut i 1960-årene har hun hatt suksess med en rekke sanger på norsk, svensk, tysk og dansk. Hun ble tildelt hedersprisen under Spellemannprisen 2003 for sin innsats som artist i Norge og utlandet gjennom 50 år. I Tyskland og det øvrige tyskspråklige Europa er hun kjent som Die Wencke.
|
For journalisten, se Wenche Margrethe Myhre.
Wenche Synnøve Myhre (født 15. februar 1947 på Kjelsås i Oslo) er en norsk sanger, danser, skuespiller og forfatter. Wenche Myhre er siden Sonja Henie den største internasjonale artisten fra Norge. Fra sin debut i 1960-årene har hun hatt suksess med en rekke sanger på norsk, svensk, tysk og dansk. Hun ble tildelt hedersprisen under Spellemannprisen 2003 for sin innsats som artist i Norge og utlandet gjennom 50 år. I Tyskland og det øvrige tyskspråklige Europa er hun kjent som Die Wencke.
== Karriere ==
Wenke Myhre opptrådte offentlig første gang 7 år gammel, i 1954, sammen med faren, Kjell Myhre, og storebroren Reidar Myhre.Den første platekontrakten fikk hun av komponistene og produsentene Arne Bendiksen og Egil Monn-Iversen på sin 13-årsdag, etter at hun i 1960 vant en talentkonkurranse i Oslo. Hun debuterte med sangen «Åh, det er søndag», en norsk utgave av Don Gibsons «Oh Lonesome Me» med norsk tekst av faren, Kjell Myhre. Platen ble utgitt av selskapet Egil Monn-Iversen A/S på etiketten Triola. Baksiden var «Si meg hvorfor».
I 1963 hadde hun sin filmdebut i Elskere i rollen som Grethe. Siden da var hun fast deltaker på Norsktoppen. For låten «Gi meg en cowboy til mann» (tysk «Ich will 'nen Cowboy als Mann») fikk hun sin første gullplate. I 1964 deltok hun også i Melodi Grand Prix med Arne Bendiksens «La meg være ung», hun sang med stort orkester og Odd Børre og The Cannons med lite orkester. Sangen ble nummer tre, men ble samtidig en av de største slagerne dette året. Den gang ble alle sangene i den norske finalen av å i Melodi Grand Prix fremført to ganger med lite og stort orkester, hun var også med i samme finale med «God gammel firkantet vals», lite orkester, med den ble hun nummer to.
For det norske publikum ble hun særlig kjent med melodien «Vinter og sne», hvilket var kjenningsmelodien til Oslo Ski-VM i 1966.
=== Tidlige år ===
I 1964 ble det startet en innsamlingsaksjon med Myhre som frontfigur. De innsamlede pengene gikk til bygging av et barnesykehus i Gaza. Det var under innvielsen av dette sykehuset hun ble kjent med sin første ektemann, Torben Friis-Møller.
Wenche Myhre spilte Dorothy i Trollmannen fra Oz som hadde premiere i januar 1965 på Oslo Nye Teater.
Myhre byttet plateselskap og spilte inn for Polydor fra 1965. Hennes første single for Polydor var «Å-å-å sheriff». Myhre sang den offisielle VM-sangen «Vinter og sne» i forbindelse med ski-VM 1966. 1967 ga hun ut to singler som en del av trioen Oslo Harmonikvartett, som i tillegg til Myhre besto av Sølvi Wang og Kari Diesen. I 1973 fikk hun en stor slager i Norge med «Jeg og du og vi to og mange flere».
=== Tysk karriere ===
Fra midten av 1960-årene deltok Wenche Myhre i flere tyske TV-sendinger og musikkfestivaler, og hun bygget etter hvert opp en betydelig karriere i Tyskland.Wenche fikk Bravo Otto-statuetten i bronse i 1966 og i 1970, i gull i 1967 og 1968 og i sølv i 1969.
Fra 1974 hadde hun sitt første eget fjernsynsshow på den tyske kanalen ZDF. Showet ble kalt Das ist meine Welt, og var en musikalsk reise med Wenche Myhre som guide i forskjellige land.
I Tyskland og andre tyskspråklige områder var Die Wenche i flere år en stor TV-personlighet, noe som nok har gått litt under radaren her hjemme. Det er et hjemmemarked på rundt 100 millioner mennesker, så kommersielt gjennomslag her betyr mye.
=== Senere år ===
I 1980-årene hadde hun slagere i Norge som «Vi lever» og «66 år». Sammen med en rekke andre norske artister sang Wenche på Sammen for livet i 1985. Myhre var programleder for de tolv første utgavene av Reisesjekken på TVNorge.
Hun giftet seg med den danske tannlegen Torben Friis Møller i 1969. De ble skilt i 1979. Hun var gift andre gang fra 1980 til 1991 med filmregissøren Michael Pfleghar. Hun har fire barn og bor på Nesøya i Asker. Myhre er siden 2010 samboer med den svenske dirigenten Anders Eljas.I 2011 ble Myhre innvalgt i Rockheim Hall of Fame sammen med a-ha, Åge Aleksandersen, Jokke & Valentinerne og Alf Prøysen.
Hun var motiv på frimerke 16. september 2011 da Posten utga en serie med fire frimerker med tema «Norsk populærmusikk III – Kvinnelige artister».
4. januar 2015 kom Telia med en ny reklamefilm, der Myhre synger sangen «Ring meg».18. februar 2017 feiret hun 70 år i et utsolgt Oslo Spektrum, jubileumsshowet gikk på turné høsten 2017.
== Diskografi ==
== Filmografi ==
== Videografi ==
=== Videoer ===
Som om inget hade hänt – Povel-pop från förra årtusendet (2000)
Povels Pärlor (2012)
=== Musikkvideoer ===
66 år (1982)
Fötter i sand (1990)
Jonathan Livingstone måke (1990)
== Turnéhistorie ==
I all Wenchelhet (1978–79)
Wenche on Tour (1983)
Keep Smiling (1984–85)
Wenche Myhre på Humla (1986)
Wenche på Park (1990)
SnowShow (1994)
Wenche Myhres One Woman Show '97 (1997)
Du og jeg og vi to! (2003)
Wenche in Concert (2007)
66 (2013–14)
Wenches jul (2014–18)
En aften med Wenche og Anders (2015–16)
Wenche 70 (2017)
Wenche Myhre med Big Band (2018-19)
Wenche på Chat Noir (2019)
Wenche 75 (2022)
=== Som medvirkende ===
Lett blanding (1960)
Trollmannen fra Oz (1964-65)
Å, så heldige vi er (1966)
Syv glade lerker på en blå gren (1969)
The PoW show (1969-70)
Show, før jo heller (1971-72)
PoW show 2 (1974)
Sweet Charity (1989–90)
Knäpp igen (1992-93)
Norsk Militær Tattoo (1996)
Som om inget hade hänt (2000)
Julenatt (2020-22)
== Priser og nominasjoner ==
Det Nyes sølvmikrofon (1967)
Spellemann i kategorien «Årets vokalist» (1976)
Livsstilprisen (1984)
Leif Justers ærespris (1988)
Jens Book-Jenssen prisen (2000)
Willy Brandt-prisen (2002)
Gammleng-prisen i klassen veteran (2003)
Hedersprisen under Spellemannprisen (2003)
Ridder av St. Olavs Orden (2004)
Solprisen (2005)
KORK-prisen (2008)
Pillarguriprisen (2009)
Rockheim Hall of Fame (2011)
Årets kreftpris (2013)
Hedersprisen under Kjendisgallaen (2013)
Æresprisen av Musikkteaterforum (2013)NominasjonerSpellemann i kategorien «barneplate» (2002)
== Melodi Grand Prix ==
I 2009 ble hun den eldste norske artisten i en Melodi Grand Prix-finale med sine 62 år. Rekorden ble imidlertid slått tre år senere, da 76 år gamle Bobby Bare deltok i Melodi Grand Prix.
=== Vesttyske finaler ===
== Biografier ==
Dette er show. Av Wenche Myhre ; fortalt til Dag Frøland og Terje Hoel. Schram forlag, 1970.
66. Av Wenche Myhre i samarbeid med Mona Levin. Cappelen Damm forlag, 2012. ISBN 978-82-02-25024-9.
Die Wencke. Av Wenche Myhre i samarbeid med Mona Levin. Schwarzkopf & Schwarzkopf, 2013. ISBN 978-38-6265283-9
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Wenche Myhre på Internet Movie Database
(sv) Wenche Myhre i Svensk Filmdatabas
(da) Wenche Myhre på Filmdatabasen
(en) Wenche Myhre hos The Movie Database
(en) Wenche Myhre på Apple Music
(en) Wenche Myhre på Discogs
(en) Wenche Myhre på MusicBrainz
(en) Wenche Myhre på Spotify
(en) Wenche Myhre på Spotify
(en) Wenche Myhre på Songkick
Wenche Myhre på Facebook
|
En aften med Wenche og Anders er en turné med Wenche Myhre og Anders Eljas.Wenche Myhre
| 3,834 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Asiatisk_hovedvei_2
|
2023-02-04
|
Asiatisk hovedvei 2
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Asiatiske hovedveier', 'Kategori:Transport i Bangladesh', 'Kategori:Transport i Indonesia', 'Kategori:Transport i Iran', 'Kategori:Transport i Malaysia', 'Kategori:Transport i Myanmar', 'Kategori:Transport i Nepal', 'Kategori:Transport i Singapore', 'Kategori:Transport i Thailand', 'Kategori:Veier i India', 'Kategori:Veier i Pakistan']
|
Asiatisk hovedvei 2 går mellom Grensen mot Irak ved Khosravi i Iran og Denpasar på Bali i Indonesia.
Traséen slik den er fastlagt av ESCAP: Denpasar – Surabaya – Surakarta – Semarang – Cikampek (– Bandung) – Jakarta (– Merak) – ferge – Singapore – Senai Utara – Seremban – Kuala Lumpur – Butterworth – Bukit Kayu Hitam – Sa Dao – Hat Yai – Bangkok – Bang Pa-in – Nakhon Sawan – Tak – Chiang Rai – Mae Sai – Tachilek – Kyaing Tong – Meiktila – Mandalay – Tamu – Moreh – Imphal – Kohima – Dimapur – Nagaon – Jorabat (– Guwahati) – Shillong – Dawki – Tamabil – Sylhet – Katchpur – Dhaka – Hatikamrul – Banglabandha – Phulbari – Siliguri – Kakarbhitta – Pathlaiya – Narayanghat – Kohalpur – Mahendranagar – Bramhadev Mandi – Banbasa – Rampur – New Delhi – Attari – Wahgah – Lahore – Multan – Rohri – Quetta – Taftan – Mirjaveh – Zahedan – Kerman – Anar – Yazd – Salafchegan (– Teheran) – Saveh – Hamadan – Khosravi
|
Asiatisk hovedvei 2 går mellom Grensen mot Irak ved Khosravi i Iran og Denpasar på Bali i Indonesia.
Traséen slik den er fastlagt av ESCAP: Denpasar – Surabaya – Surakarta – Semarang – Cikampek (– Bandung) – Jakarta (– Merak) – ferge – Singapore – Senai Utara – Seremban – Kuala Lumpur – Butterworth – Bukit Kayu Hitam – Sa Dao – Hat Yai – Bangkok – Bang Pa-in – Nakhon Sawan – Tak – Chiang Rai – Mae Sai – Tachilek – Kyaing Tong – Meiktila – Mandalay – Tamu – Moreh – Imphal – Kohima – Dimapur – Nagaon – Jorabat (– Guwahati) – Shillong – Dawki – Tamabil – Sylhet – Katchpur – Dhaka – Hatikamrul – Banglabandha – Phulbari – Siliguri – Kakarbhitta – Pathlaiya – Narayanghat – Kohalpur – Mahendranagar – Bramhadev Mandi – Banbasa – Rampur – New Delhi – Attari – Wahgah – Lahore – Multan – Rohri – Quetta – Taftan – Mirjaveh – Zahedan – Kerman – Anar – Yazd – Salafchegan (– Teheran) – Saveh – Hamadan – Khosravi
== Knutepunkter ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kart over de asiatiske hovedveiene
|
| bilde =
| 3,835 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Trafikktrygd
|
2023-02-04
|
Trafikktrygd
|
['Kategori:Trygd', 'Kategori:Veitransport i Norge']
|
Trafikktrygd er en trygd av motorvogner som er registrert i Norge eller som skal ha kjennemerke etter veitrafikkloven. Trygden som omfavner Bilansvar er gjort obligatorisk med hjemmel i kapittel IV i bilansvarsloven.Trafikktrygd er en form for ansvarsforsikring som dekker rettslig erstatningsansvar som førere av motorvogn kan pådra seg. Trygden gir skadelidte rett til erstatning direkte fra forsikringsselskapet for de skader som vedkommende måtte bli påført, og som i henhold til bilansvarsloven medfører rettslig ansvar. Når en tilhenger gjør skade, skal erstatningskravet svares av trafikktrygden for den motorvogn som vanligvis trekker tilhengeren.Det er straffbart å føre motorvogn som ikke er trygdet.
|
Trafikktrygd er en trygd av motorvogner som er registrert i Norge eller som skal ha kjennemerke etter veitrafikkloven. Trygden som omfavner Bilansvar er gjort obligatorisk med hjemmel i kapittel IV i bilansvarsloven.Trafikktrygd er en form for ansvarsforsikring som dekker rettslig erstatningsansvar som førere av motorvogn kan pådra seg. Trygden gir skadelidte rett til erstatning direkte fra forsikringsselskapet for de skader som vedkommende måtte bli påført, og som i henhold til bilansvarsloven medfører rettslig ansvar. Når en tilhenger gjør skade, skal erstatningskravet svares av trafikktrygden for den motorvogn som vanligvis trekker tilhengeren.Det er straffbart å føre motorvogn som ikke er trygdet.
== Referanser ==
|
Trafikktrygd er en trygd av motorvogner som er registrert i Norge eller som skal ha kjennemerke etter veitrafikkloven. Trygden som omfavner Bilansvar er gjort obligatorisk med hjemmel i kapittel IV i bilansvarsloven.
| 3,836 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Malm%C3%B6_Flygindustri
|
2023-02-04
|
Malmö Flygindustri
|
['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Flyprodusenter fra Sverige', 'Kategori:Selskaper etablert i 1952']
|
AB Malmö Flygindustri (MFI) var en svensk bedrift som produserte og utviklet fly, og senere også biler. MFI var også pionerer i å bygge båter i glassfiberarmert polyester. Laurin 32 var en av de første serieproduserte fritidsbåtene i polyester i Sverige.
Malmö Flygindustris røtter går tilbake til AB Flygindustri (AFI) som startet i Halmstad. Bedriften ble kjøpt opp av Kockums Mekaniska Verkstad, som i juli 1952 omdannet selskapet til AB Malmö Flygindustri med den tidligere teknisk sjefen Rudolf Abelin som administrerende direktør. Den 1. februar 1957 ble fabrikken overtatt av Trelleborgs Gummifabriks AB som ønsket å utvide sin virksomhet med MFIs kunnskaper om armert plast, da hovedproduktet ved MFI var utvikling av fly. I mars 1968 ble selskapet solgt videre til SAAB.
Bedriften var blant de første til å utvikle produkter i armert plast. Man produserte blant annet det første bilkarosseri i armert plast til Volvo tidlig på 1950-tallet, samt SAABs konseptbil MFI-13, en bil som senere kom til å bli forgjengeren for SAAB Sonett. Blant andre produkter som ikke er fly, kan nevnes rakettkapselen RK-57, samt kropp, vinger og container til Bofors-raketten Bantam som i de svenske forsvaret kalles Robot 53.
MFI-9 er et to-seters sport- og skolefly. Flyet ble konstruert allerede i 1956 av Björn Andreasson og ble foruten i Malmö lisensbygget av Bölkow Apparatenbau i München samt i Pakistan. Modellen ble internasjonalt kjent da Carl Gustaf von Rosen monterte panserraketter under vingene og på kort tid slo ut store deler av Nigerias flyvåpen under Biafrakrigen.
MFI-10 ble konstruert av Ernst-August Wohlberg. Tre prøvefly ble byget men typen ble aldri serieprodusert. Flyet var banebrytende når det gjaldt tillempning til bruk av sandwich-kompositteknologi. Understellet ble bygget i glassfiber.
MFI-15 var et fly som på et optimalt sett løste kravet om et kombinert skole- og sportsfly, som kunne anvendes både sivilt og militært. Flyet kunne bygges både med halehjul eller nesehjul, og var en videreutviklet versjon av MFI-9. Modellen ble kjent da Carl Gustaf von Rosen gjennomførte sin flyvning til Etiopia i 1974.
|
AB Malmö Flygindustri (MFI) var en svensk bedrift som produserte og utviklet fly, og senere også biler. MFI var også pionerer i å bygge båter i glassfiberarmert polyester. Laurin 32 var en av de første serieproduserte fritidsbåtene i polyester i Sverige.
Malmö Flygindustris røtter går tilbake til AB Flygindustri (AFI) som startet i Halmstad. Bedriften ble kjøpt opp av Kockums Mekaniska Verkstad, som i juli 1952 omdannet selskapet til AB Malmö Flygindustri med den tidligere teknisk sjefen Rudolf Abelin som administrerende direktør. Den 1. februar 1957 ble fabrikken overtatt av Trelleborgs Gummifabriks AB som ønsket å utvide sin virksomhet med MFIs kunnskaper om armert plast, da hovedproduktet ved MFI var utvikling av fly. I mars 1968 ble selskapet solgt videre til SAAB.
Bedriften var blant de første til å utvikle produkter i armert plast. Man produserte blant annet det første bilkarosseri i armert plast til Volvo tidlig på 1950-tallet, samt SAABs konseptbil MFI-13, en bil som senere kom til å bli forgjengeren for SAAB Sonett. Blant andre produkter som ikke er fly, kan nevnes rakettkapselen RK-57, samt kropp, vinger og container til Bofors-raketten Bantam som i de svenske forsvaret kalles Robot 53.
MFI-9 er et to-seters sport- og skolefly. Flyet ble konstruert allerede i 1956 av Björn Andreasson og ble foruten i Malmö lisensbygget av Bölkow Apparatenbau i München samt i Pakistan. Modellen ble internasjonalt kjent da Carl Gustaf von Rosen monterte panserraketter under vingene og på kort tid slo ut store deler av Nigerias flyvåpen under Biafrakrigen.
MFI-10 ble konstruert av Ernst-August Wohlberg. Tre prøvefly ble byget men typen ble aldri serieprodusert. Flyet var banebrytende når det gjaldt tillempning til bruk av sandwich-kompositteknologi. Understellet ble bygget i glassfiber.
MFI-15 var et fly som på et optimalt sett løste kravet om et kombinert skole- og sportsfly, som kunne anvendes både sivilt og militært. Flyet kunne bygges både med halehjul eller nesehjul, og var en videreutviklet versjon av MFI-9. Modellen ble kjent da Carl Gustaf von Rosen gjennomførte sin flyvning til Etiopia i 1974.
== MFI-produkter ==
Malmö flygindustri MFI-9
Malmö flygindustri MFI-10 Vipan
SAAB MFI-13, en prototype til Saab Sonett
Saab MFI-15 Safari
MFI BA-12 Sländan
== Eksterne lenker ==
(en) Malmö Flygindustri – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
|
thumb|MFI-9
| 3,837 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Asiatisk_hovedvei_42
|
2023-02-04
|
Asiatisk hovedvei 42
|
['Kategori:Asiatiske hovedveier', 'Kategori:Transport i Nepal', 'Kategori:Veier i Folkerepublikken Kina', 'Kategori:Veier i India']
|
Asiatisk hovedvei 42 går mellom Lanzhou i Kina og Barhi i India. I 2015 var traséen mellom Lanzhou og Lhasa ikke fastlagt enda.
Traséen slik den er fastlagt av ESCAP: Lanzhou – Xining – Golmud – Lhasa – Zhangmu – Kodari – Katmandu – Narayanghat – Pathlaiya – Birgunj – Raxaul – Piprakothi – Muzaffarpur – Barauni – Barhi
|
Asiatisk hovedvei 42 går mellom Lanzhou i Kina og Barhi i India. I 2015 var traséen mellom Lanzhou og Lhasa ikke fastlagt enda.
Traséen slik den er fastlagt av ESCAP: Lanzhou – Xining – Golmud – Lhasa – Zhangmu – Kodari – Katmandu – Narayanghat – Pathlaiya – Birgunj – Raxaul – Piprakothi – Muzaffarpur – Barauni – Barhi
== Knutepunkter ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kart over de asiatiske hovedveiene
|
km
| 3,838 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hans_Hinkel
|
2023-02-04
|
Hans Hinkel
|
['Kategori:Antisemittisme', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere i Ølkjellerkuppet', 'Kategori:Dødsfall 8. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1960', 'Kategori:Formidlere av propaganda', 'Kategori:Fødsler 22. juni', 'Kategori:Fødsler i 1901', 'Kategori:Medlemmer av NSDAP (innmeldt før 1925)', 'Kategori:Medlemmer av frikorps', 'Kategori:Medvirkende til Holocaust', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Worms', 'Kategori:Personer tilknyttet det tredje rike', 'Kategori:SA-personell', 'Kategori:SS-generaler', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske journalister', 'Kategori:Tyske krigsfanger under andre verdenskrig', 'Kategori:Tyske nazister', 'Kategori:Tyske redaktører', 'Kategori:Tyskere fra andre verdenskrig']
|
Hans Hinkel (født 22. juni 1901 i Worms, død 8. februar 1960 i Göttingen) var en tysk journalist, nazist og SS-general. Ved Reichsministerium für Volksaufklärung und Propaganda var han ansvarlig for å holde jødiske interesser utenfor det tredje rikes kulturliv. Som Reichsfilmintendant var Hinkel kunstnerisk leder for den tyske filmindustri, og sentral innen propagandaapparatet på dette området.
|
Hans Hinkel (født 22. juni 1901 i Worms, død 8. februar 1960 i Göttingen) var en tysk journalist, nazist og SS-general. Ved Reichsministerium für Volksaufklärung und Propaganda var han ansvarlig for å holde jødiske interesser utenfor det tredje rikes kulturliv. Som Reichsfilmintendant var Hinkel kunstnerisk leder for den tyske filmindustri, og sentral innen propagandaapparatet på dette området.
== Liv og virke ==
=== Som nazist ===
Hinkel, som var sønn av en fabrikant, ble i 1920 med i Freikorps Oberland og i 1921 som student før første gang medlem av NSDAP (med medlemsnummer 287). I 1923 deltok han i Adolf Hitlers mislykkede Ølkjellerkupp. Allerede i 1919 hadde han sluttet seg til Burschenschaft Sugambria Bonn.Etter forbudet mot NSDAP og etter at partiet atter ble tillatt, meldte han seg på nytt inn i nazipartiet i 1925 (medlemsnummer 4 686). I 1928 var han redaktør i NS- «Kampfverlag» Berlin, som utgav NSDAPs presseorganer. Fra 1930 til 1932 var han redaktør for partiets hovedorgan, avisen Völkischer Beobachter i Berlin. Dessuten virket han i det «völkisch»sinnede og antijødiske Kampfbund für deutsche Kultur.I 1930 ble han medlem av Den tyske riksdagen. I 1931 ble han medlem av Schutzstaffel (SS).Etter den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen i 1933 ble Hinkel Riksorganisasjonsleder for Kampfbund für deutsche Kultur (KfdK) og tredje forretningsfører for Reichskulturkammer. Fra juli 1933 overvåket Hinkel som statskommissar og «Reichskulturwalter» Kulturbund Deutscher Juden, som ble grunnlagt 15. juli 1933 og bestod frem til det den 11. september 1941 ble oppløst av Gestapo Berlin. I denne funksjon sørget Hinkel for at ikke-jødiske kunstnere ikke kunne være tilknyttet dette kulturforbundet.
Fra 1935 var Hinkel i Reichsministerium für Volksaufklärung und Propaganda som spesialoppdragshavende for «kulturpersonalia» («Sonderreferat Hinkel – Judenfragen»). I denne funksjon var SS-offiseren og Blutorden-bæreren særlig ansvarlig for fortrengelse av jødiske tyskere fra kulturlivet, den såkalte «entjudung». Hans Hinkel var blant annet den drivende kraft bak det påtrykk som ble utøvet mot den populære skuespiller Joachim Gottschalk for å få ham til å skille seg fra sin jødiske hustru (noe som endte med at de begge begikk selvmord).
Mot slutten av 1942 overtok Hans Hinkel i Reichsministerium für Volksaufklärung und Propaganda ledelsen for filmavdelingen. Hinkel organiserte prøvevisninger av filmer for propagandaeksperter, innretninger og embedsfolk. Propagandafilmer ble løpende vurdert blant annet på denne måten. Ettersom antisemittismen berørte et kjernepunkt i nasjonalsosialismen, tjente disse prøvefremvisningene også som et middel for å bringe det samlede propagandaapparat inn på en felles og radikal linje.
I mars 1944 ble Hans Hinkel ny Reichsfilmintendant. I denne egenskap sørget han i krigens sluttfase for at mer enn halvparten av alle som var tilknyttet den tyske filmindustri ble tvangsmessig forpliktet til tjeneste som soldater og i Volkssturm.
=== Etter krigen ===
I 1945 ble han internert, og i 1947 ble han overført til Polen på grunn av sin delaktighet i rov av polsk kulturgods. Han ble imidlertid aldri dømt og ble sendt tilbake til Vest-Tyskland i 1952.
== Litteratur ==
Alan E. Steinweis: Hans Hinkel and German Jewry, 1933-1941. In Leo Baeck Institute Yearbook 38, 1993, s. 209-219 1. Seite
Helge Dvorak: Biographisches Lexikon der Deutschen Burschenschaft. Band I Politiker, Teilband 2: F–H. Heidelberg 1999, S. 342–343.
Ernst Klee: Das Kulturlexikon zum Dritten Reich. Wer war was vor und nach 1945. S. Fischer, Frankfurt am Main 2007, S. 249–250.
Das Personenlexikon zum Dritten Reich (tyska). Frankfurt am Main: Fischer Taschenbuch Verlag. 2007. s. 257. ISBN 978-3-596-16048-8.
== Referanser ==
|
Hans Hinkel (født 22. juni 1901 i Worms, død 8.
| 3,839 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fonterra
|
2023-02-04
|
Fonterra
|
['Kategori:174°Ø', 'Kategori:36°S', 'Kategori:Artikler hvor datterselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produkt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater hentet fra P159', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Landbruksselskaper', 'Kategori:Meierier', 'Kategori:Newzealandske selskaper', 'Kategori:Selskaper etablert i 2001', 'Kategori:Sider med kart']
|
Fonterra Co-operative Group Limited er et newzealandsk samvirkelag som eies av over 10 000 newzealandske bønder. Laget er ansvarlig for omkring 30 prosent av verdens meierieksport. Det er New Zealands største foretak.
|
Fonterra Co-operative Group Limited er et newzealandsk samvirkelag som eies av over 10 000 newzealandske bønder. Laget er ansvarlig for omkring 30 prosent av verdens meierieksport. Det er New Zealands største foretak.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Fonterra – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
|
Fonterra Co-operative Group Limited er et newzealandsk samvirkelag som eies av over newzealandske bønder. Laget er ansvarlig for omkring 30 prosent av verdens meierieksport.
| 3,840 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Juba
|
2023-02-04
|
Juba
|
['Kategori:31°Ø', 'Kategori:4°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Sør-Sudan', 'Kategori:Byer ved Nilen', 'Kategori:Hovedsteder i Afrika', 'Kategori:Sider med kart']
|
Juba er hovedstad i Sør-Sudan, hvor regjeringen har hovedsete. Den ligger ved Den hvite Nil, ikke så langt nord for grensen til Uganda.
I 2011 hadde Sør-Sudan en folkeavstemning om løsrivelse fra Sudan, og Juba fikk status som hovedstad da landet ble selvstendig den 9. juli 2011. Det blir utredet å flytte hovedstaden til en planlagt by ved dagens Ramciel som skal være landets fremtidige hovedstad i stedet for Juba.
|
Juba er hovedstad i Sør-Sudan, hvor regjeringen har hovedsete. Den ligger ved Den hvite Nil, ikke så langt nord for grensen til Uganda.
I 2011 hadde Sør-Sudan en folkeavstemning om løsrivelse fra Sudan, og Juba fikk status som hovedstad da landet ble selvstendig den 9. juli 2011. Det blir utredet å flytte hovedstaden til en planlagt by ved dagens Ramciel som skal være landets fremtidige hovedstad i stedet for Juba.
== Befolkning ==
I 2005 var befolkningen på 163 442. Basert på analyser fra flyfoto i 2006 er den beste beregningen av flere som arbeider i Juba et folketall på rundt 250 000. En folketelling som skjedde i april og mai 2008 hevdet at befolkningen i Juba og omegn (fylket) kan være 372 413 (med flertallet innenfor bygrensene), men resultatet ble avvist av Selvstyremyndighetene i sørlige Sudan. Juba er en av de raskeste voksende byene i verden, og blir meget hurtig utviklet grunnet oljeindustrien og kinesere som står for arbeid og utvikling. I 2011 ble befolkningen beregnet til å utgjøre 372 410 mennesker.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Juba – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
|
Juba I av Numidia (født ca. 85 f.
| 3,841 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Malm%C3%B6_Flygindustri
|
2023-02-04
|
Malmö Flygindustri
|
['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Flyprodusenter fra Sverige', 'Kategori:Selskaper etablert i 1952']
|
AB Malmö Flygindustri (MFI) var en svensk bedrift som produserte og utviklet fly, og senere også biler. MFI var også pionerer i å bygge båter i glassfiberarmert polyester. Laurin 32 var en av de første serieproduserte fritidsbåtene i polyester i Sverige.
Malmö Flygindustris røtter går tilbake til AB Flygindustri (AFI) som startet i Halmstad. Bedriften ble kjøpt opp av Kockums Mekaniska Verkstad, som i juli 1952 omdannet selskapet til AB Malmö Flygindustri med den tidligere teknisk sjefen Rudolf Abelin som administrerende direktør. Den 1. februar 1957 ble fabrikken overtatt av Trelleborgs Gummifabriks AB som ønsket å utvide sin virksomhet med MFIs kunnskaper om armert plast, da hovedproduktet ved MFI var utvikling av fly. I mars 1968 ble selskapet solgt videre til SAAB.
Bedriften var blant de første til å utvikle produkter i armert plast. Man produserte blant annet det første bilkarosseri i armert plast til Volvo tidlig på 1950-tallet, samt SAABs konseptbil MFI-13, en bil som senere kom til å bli forgjengeren for SAAB Sonett. Blant andre produkter som ikke er fly, kan nevnes rakettkapselen RK-57, samt kropp, vinger og container til Bofors-raketten Bantam som i de svenske forsvaret kalles Robot 53.
MFI-9 er et to-seters sport- og skolefly. Flyet ble konstruert allerede i 1956 av Björn Andreasson og ble foruten i Malmö lisensbygget av Bölkow Apparatenbau i München samt i Pakistan. Modellen ble internasjonalt kjent da Carl Gustaf von Rosen monterte panserraketter under vingene og på kort tid slo ut store deler av Nigerias flyvåpen under Biafrakrigen.
MFI-10 ble konstruert av Ernst-August Wohlberg. Tre prøvefly ble byget men typen ble aldri serieprodusert. Flyet var banebrytende når det gjaldt tillempning til bruk av sandwich-kompositteknologi. Understellet ble bygget i glassfiber.
MFI-15 var et fly som på et optimalt sett løste kravet om et kombinert skole- og sportsfly, som kunne anvendes både sivilt og militært. Flyet kunne bygges både med halehjul eller nesehjul, og var en videreutviklet versjon av MFI-9. Modellen ble kjent da Carl Gustaf von Rosen gjennomførte sin flyvning til Etiopia i 1974.
|
AB Malmö Flygindustri (MFI) var en svensk bedrift som produserte og utviklet fly, og senere også biler. MFI var også pionerer i å bygge båter i glassfiberarmert polyester. Laurin 32 var en av de første serieproduserte fritidsbåtene i polyester i Sverige.
Malmö Flygindustris røtter går tilbake til AB Flygindustri (AFI) som startet i Halmstad. Bedriften ble kjøpt opp av Kockums Mekaniska Verkstad, som i juli 1952 omdannet selskapet til AB Malmö Flygindustri med den tidligere teknisk sjefen Rudolf Abelin som administrerende direktør. Den 1. februar 1957 ble fabrikken overtatt av Trelleborgs Gummifabriks AB som ønsket å utvide sin virksomhet med MFIs kunnskaper om armert plast, da hovedproduktet ved MFI var utvikling av fly. I mars 1968 ble selskapet solgt videre til SAAB.
Bedriften var blant de første til å utvikle produkter i armert plast. Man produserte blant annet det første bilkarosseri i armert plast til Volvo tidlig på 1950-tallet, samt SAABs konseptbil MFI-13, en bil som senere kom til å bli forgjengeren for SAAB Sonett. Blant andre produkter som ikke er fly, kan nevnes rakettkapselen RK-57, samt kropp, vinger og container til Bofors-raketten Bantam som i de svenske forsvaret kalles Robot 53.
MFI-9 er et to-seters sport- og skolefly. Flyet ble konstruert allerede i 1956 av Björn Andreasson og ble foruten i Malmö lisensbygget av Bölkow Apparatenbau i München samt i Pakistan. Modellen ble internasjonalt kjent da Carl Gustaf von Rosen monterte panserraketter under vingene og på kort tid slo ut store deler av Nigerias flyvåpen under Biafrakrigen.
MFI-10 ble konstruert av Ernst-August Wohlberg. Tre prøvefly ble byget men typen ble aldri serieprodusert. Flyet var banebrytende når det gjaldt tillempning til bruk av sandwich-kompositteknologi. Understellet ble bygget i glassfiber.
MFI-15 var et fly som på et optimalt sett løste kravet om et kombinert skole- og sportsfly, som kunne anvendes både sivilt og militært. Flyet kunne bygges både med halehjul eller nesehjul, og var en videreutviklet versjon av MFI-9. Modellen ble kjent da Carl Gustaf von Rosen gjennomførte sin flyvning til Etiopia i 1974.
== MFI-produkter ==
Malmö flygindustri MFI-9
Malmö flygindustri MFI-10 Vipan
SAAB MFI-13, en prototype til Saab Sonett
Saab MFI-15 Safari
MFI BA-12 Sländan
== Eksterne lenker ==
(en) Malmö Flygindustri – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
|
AB Malmö Flygindustri (MFI) var en svensk bedrift som produserte og utviklet fly, og senere også biler. MFI var også pionerer i å bygge båter i glassfiberarmert polyester.
| 3,842 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gauda_(konge_i_Numidia)
|
2023-02-04
|
Gauda (konge i Numidia)
|
['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor referanser mangler oversettelse', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 88 f.Kr.', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Numidia', 'Kategori:Personer fra oldtiden', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
|
Gauda var konge i Numidia fra 105 f.Kr. til 88 f.Kr. Han var sønn av Mastanabal, halvbror til Jugurtha og nevø av den tidligere kong Micipsa. Numidia hadde vært eget kongedømme fra 202 f.Kr. da Masinissa (Gaudas farfar) med støtte av romerne ble konge etter sin innsats på romersk side på slutten av den andre punerkrig mellom Roma og Karthago.
Den romerske historikeren Gaius Sallustius Crispus (Sallust) omtaler Gauda som «noe åndssvak». Under Jugurthakrigen skal Gauda ha alliert seg med romerne under ledelse av Quintus Caecilius Metellus Numidicus og bedt om å bli hedret som prins og med romersk livvakt, noe han ikke fikk. Den romerske generalen Gaius Marius, som var en fiende av Metellus, brukte denne uenigheten for alt det var verdt i sine intriger mot Metellus.
Etter at Jugurthas styrker var slått i den langvarige Jugurthakrigen og Jugurtha selv var drept (105–104 f.Kr.) av Gaius Marius, ble Gauda innsatt som konge i et svært redusert numidisk kongerike. De vestlige delene av landet ble innlemmet i Mauretania under kong Bocchus I som takk for at de hadde utlevert Jugurtha til romerne.
Gauda var far til Hiempsal II som etterfulgte ham som numidisk konge i 88 f.Kr. Den østlige delen av Numidia forble eget kongedømme også under Gaudas sønnesønn Juba I fram til 46 f.Kr. Deretter ble riket på nytt delt, og noe ble tillagt Mauretania under Juba Is sønn Juba II mens resten ble en del av den romerske provinsen Afrika.
|
Gauda var konge i Numidia fra 105 f.Kr. til 88 f.Kr. Han var sønn av Mastanabal, halvbror til Jugurtha og nevø av den tidligere kong Micipsa. Numidia hadde vært eget kongedømme fra 202 f.Kr. da Masinissa (Gaudas farfar) med støtte av romerne ble konge etter sin innsats på romersk side på slutten av den andre punerkrig mellom Roma og Karthago.
Den romerske historikeren Gaius Sallustius Crispus (Sallust) omtaler Gauda som «noe åndssvak». Under Jugurthakrigen skal Gauda ha alliert seg med romerne under ledelse av Quintus Caecilius Metellus Numidicus og bedt om å bli hedret som prins og med romersk livvakt, noe han ikke fikk. Den romerske generalen Gaius Marius, som var en fiende av Metellus, brukte denne uenigheten for alt det var verdt i sine intriger mot Metellus.
Etter at Jugurthas styrker var slått i den langvarige Jugurthakrigen og Jugurtha selv var drept (105–104 f.Kr.) av Gaius Marius, ble Gauda innsatt som konge i et svært redusert numidisk kongerike. De vestlige delene av landet ble innlemmet i Mauretania under kong Bocchus I som takk for at de hadde utlevert Jugurtha til romerne.
Gauda var far til Hiempsal II som etterfulgte ham som numidisk konge i 88 f.Kr. Den østlige delen av Numidia forble eget kongedømme også under Gaudas sønnesønn Juba I fram til 46 f.Kr. Deretter ble riket på nytt delt, og noe ble tillagt Mauretania under Juba Is sønn Juba II mens resten ble en del av den romerske provinsen Afrika.
== Referanser ==
|
Gauda var konge i Numidia fra 105 f.Kr.
| 3,843 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nick_de_Bois
|
2023-02-04
|
Nick de Bois
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske forretningsfolk', 'Kategori:Britiske parlamentsmedlemmer', 'Kategori:Fødsler 23. februar', 'Kategori:Fødsler i 1959', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Ely', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
|
Geoffrey Nicholas «Nick» de Bois (født 23. februar 1959 i Ely i England) er en britisk konservativ politiker. Han var valgt til Det britiske parlamentet fra det nordlige Enfield 2010–2015.
|
Geoffrey Nicholas «Nick» de Bois (født 23. februar 1959 i Ely i England) er en britisk konservativ politiker. Han var valgt til Det britiske parlamentet fra det nordlige Enfield 2010–2015.
== Liv og virke ==
Han ble født på et militærsykehus i Ely, og vokste opp i en offiserslekt. Han er gift og har barn. Han har en økonomisk utdannelse fra Cambridge College of Arts and Technology fra 1981. De Bois arbeidet 1982–1984 med informasjon og samfunnskontakt i Advertising Standards Authority, et tilsyn for reklamebransjen. I 1984 ble han kundesjef i markedskommunikasjonsselskapet Barner Group. I 1989 ledet han et lederoppkjøp av selskapet, som fikk navnet Rapier Design, senere Rapiergroup. De Bois var administrerende direktør i Rapiergroup 1994–2010.De Bois var de konservatives kandidat i Stalybridge og Hyde, en sikker krets for Arbeiderpartiet, i Stor-Manchester ved parlamentsvalget i 1997. De Bois var de konservatives kandidat i det nordlige Enfield ved parlamentsvalgene i 2001 og 2005, men tapte mot den sittende Joan Ryan fra Arbeiderpartiet. De Bois vant over Ryan i 2010 med 3,8 prosentpoengs margin.De Bois var medlem av parlamentets komité for offentlig administrasjon 2010–2011 og medlem av justiskomiteen 2011–2015. I 2012 ble han valgt til sekretær i komiteen for de konservative backbencherne. I 2015 tapte han gjenvalg til parlamentet mot Joan Ryan, som vant med 2,3 prosentpoengs margin.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Nick de Bois – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Nick de Bois på Facebook
|
Geoffrey Nicholas «Nick» de Bois (født 23. februar 1959 i Ely i England) er en britisk konservativ politiker.
| 3,844 |
https://no.wikipedia.org/wiki/PHIGS
|
2023-02-04
|
PHIGS
|
['Kategori:AIX', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Datagrafikk', 'Kategori:Informatikkstubber', 'Kategori:Programvarebiblioteker', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2018-06']
|
PHIGS (Programmer's Hierarchical Interactive Graphics System) er en API og et programvarebibliotek for rendering av 3D-grafikk. I 1980-årene og tidlig i 1990-årene, ble PHIGS betraktet som en standard for 3D-grafikk. Eksempler på enkeltstående implementasjoner er DEC PHIGS fra Digital Equipment Corporation, IBM graPHIGS fra IBM og SunPHIGS fra Sun Microsystems. På Vindussystemet X ble standarden støttet gjennom PEX (PHIGS Extension to X), som senere skiftet navn til X3d.
En kombinasjon av egenskaper fra PHIGS, såvel som IRIS GL, førte i 1992 til det åpne biblioteket OpenGL.
|
PHIGS (Programmer's Hierarchical Interactive Graphics System) er en API og et programvarebibliotek for rendering av 3D-grafikk. I 1980-årene og tidlig i 1990-årene, ble PHIGS betraktet som en standard for 3D-grafikk. Eksempler på enkeltstående implementasjoner er DEC PHIGS fra Digital Equipment Corporation, IBM graPHIGS fra IBM og SunPHIGS fra Sun Microsystems. På Vindussystemet X ble standarden støttet gjennom PEX (PHIGS Extension to X), som senere skiftet navn til X3d.
En kombinasjon av egenskaper fra PHIGS, såvel som IRIS GL, førte i 1992 til det åpne biblioteket OpenGL.
|
PHIGS (Programmer's Hierarchical Interactive Graphics System) er en API og et programvarebibliotek for rendering av 3D-grafikk. I 1980-årene og tidlig i 1990-årene, ble PHIGS betraktet som en standard for 3D-grafikk.
| 3,845 |
https://no.wikipedia.org/wiki/2D-grafikk
|
2023-02-04
|
2D-grafikk
|
['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Datagrafikk', 'Kategori:Informatikkstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2019-02']
|
2D-grafikk er en betegnelse innenfor datagrafikk som brukes om bilder som er skapt av datamaskiner ut fra todimensjonale modeller og de teknikker som er spesifikke for disse. Betegnelsen brukes også om modellene i seg selv og om en grein av informatikken som håndterer disse matematiske teknikkene.
2D-grafikk oppstod på 1950-tallet, basert på utstyr for vektorgrafikk. Programmeringsspråket PostScript og Vindussystemet X var landemerker i utviklingen av 2D-grafikk.
|
2D-grafikk er en betegnelse innenfor datagrafikk som brukes om bilder som er skapt av datamaskiner ut fra todimensjonale modeller og de teknikker som er spesifikke for disse. Betegnelsen brukes også om modellene i seg selv og om en grein av informatikken som håndterer disse matematiske teknikkene.
2D-grafikk oppstod på 1950-tallet, basert på utstyr for vektorgrafikk. Programmeringsspråket PostScript og Vindussystemet X var landemerker i utviklingen av 2D-grafikk.
== Se også ==
Grafikk
Rastergrafikk
3D-grafikk
Dataanimasjon
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) 2D – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
|
thumb|Tegninger av fjernsyn med en illusjon av at de er tredimensjonale.
| 3,846 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Raumabanen
|
2023-02-04
|
Raumabanen
|
['Kategori:1924 i Norge', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Lesja', 'Kategori:Jernbanebyggverk i Dovre', 'Kategori:Jernbanebyggverk i Rauma', 'Kategori:Jernbanestrekninger i Innlandet', 'Kategori:Jernbanestrekninger i Møre og Romsdal', 'Kategori:Jernbanestrekninger i Norge med persontrafikk', 'Kategori:Jernbanestrekninger åpnet i 1924', 'Kategori:Raumabanen', 'Kategori:Referanser til Ev136', 'Kategori:Sider med kart']
|
Raumabanen er en 114,2 km lang jernbanestrekning mellom Dovrebanen (Dombås stasjon) og Åndalsnes. Banen er ikke elektrifisert. Dette er den eneste jernbanen som har stoppested i Møre og Romsdal.
Til å begynne med var det tolv stasjoner og holdeplasser langs linjen, i dag er det seks, hvor Åndalsnes stasjon, som er siste stasjon, er betjent. Marstein, Verma, Bjorli og Lesja stasjoner kan gjøres betjente for kryssing av tog. Lesjaverk er holdeplass langs linjen. Åndalsnes, Bjorli, Lesjaverk, Lesja og Dombås er stoppesteder for av- og påstigning. Banen går gjennom kommunene Dovre og Lesja i Innlandet, og Rauma kommune i Møre og Romsdal. Traseen følger Gudbrandsdalens øverste del mellom Dombås og vannskillet ved Lesjaskogsvatnet og følger vest for vannskillet elven Raumas løp gjennom Romsdalen.
Sommerstid kjøres det egne turisttog med moderne motorvogner (type 93) og lok med vogner (Di 4 med type 5-vogner). Mellom 1993 og 2007 var disse turistavgangene betjent av et veterantog trukket av damplokomotiv. Jernbanen passerer rett under den velkjente fjellformasjonen Trollveggen og over den kjente Kylling bru som er et ingeniørmessig kunstverk. I sin tid hadde ingen andre jernbaneanlegg i Norge så mange store broer, noe som hovedsakelig skyldes kryssing av Rauma elv og andre elver som Jora med Jora bru.
|
Raumabanen er en 114,2 km lang jernbanestrekning mellom Dovrebanen (Dombås stasjon) og Åndalsnes. Banen er ikke elektrifisert. Dette er den eneste jernbanen som har stoppested i Møre og Romsdal.
Til å begynne med var det tolv stasjoner og holdeplasser langs linjen, i dag er det seks, hvor Åndalsnes stasjon, som er siste stasjon, er betjent. Marstein, Verma, Bjorli og Lesja stasjoner kan gjøres betjente for kryssing av tog. Lesjaverk er holdeplass langs linjen. Åndalsnes, Bjorli, Lesjaverk, Lesja og Dombås er stoppesteder for av- og påstigning. Banen går gjennom kommunene Dovre og Lesja i Innlandet, og Rauma kommune i Møre og Romsdal. Traseen følger Gudbrandsdalens øverste del mellom Dombås og vannskillet ved Lesjaskogsvatnet og følger vest for vannskillet elven Raumas løp gjennom Romsdalen.
Sommerstid kjøres det egne turisttog med moderne motorvogner (type 93) og lok med vogner (Di 4 med type 5-vogner). Mellom 1993 og 2007 var disse turistavgangene betjent av et veterantog trukket av damplokomotiv. Jernbanen passerer rett under den velkjente fjellformasjonen Trollveggen og over den kjente Kylling bru som er et ingeniørmessig kunstverk. I sin tid hadde ingen andre jernbaneanlegg i Norge så mange store broer, noe som hovedsakelig skyldes kryssing av Rauma elv og andre elver som Jora med Jora bru.
== Utforming ==
På grunn av stor stigning ved Verma fikk banen en stor dobbelslyng med Kylling bru/Kylling tunnel i den ene slyngen og Stavem vendetunnel i den andre. Kylling tunnel går rett under E136. Bortsett fra Grønbogen vendetunnel ved Dombås var anlegget i sin tid enestående i Norge. Et lignende anlegg fantes bare på Gotthardbanen i Sveits. Dette vendesystemet ved Verma forlenger banen med 7,4 kilometer. Jernbanen krysser Rauma seks ganger mellom Bjorli og Åndalsnes, med Kylling bru som den største.Jora bru ved Dombås er en av de lengste steinhvelvbroene i landet, og er av samme type som Kylling bru og Stuguflåten bru. Mellom Dombås og Bjorli går banen nesten horisontalt og faller bare 85 meter over 57 km, og med unntak av kryssingen av Jora var det ingen spesielle tekniske utfordringer i anlegget. Strekningen Bjorli-Åndalsnes har stor variasjon i landskap og store tekniske utfordringer. Elven Rauma ble krysset første gang ved Bøvermo (ved Bjorli) med en jernbro på 42 meter. Vest for Bjorli er det store høydeforskjeller over en strekning på 20 km. Nedenfor Kylling bru går banen i bergsiden på vestsiden av Romsdalen inntil traseen flater ut ved Foss bru av jern i to spenn på 40 meter hver. Like nedenfor Vermefossen på et område kalt «Rensken» har fjellsiden over traseen blitt ryddet for løs stein for å sikre banen. Nedenfor Flatmark går banen gjennom «Kjerkjeura» et område med veldige kampesteiner som ligger strødd på dalbunnen.
== Historie ==
=== Bakgrunn ===
I 1869 ble det satt ned en komite som skulle se på mulighetene for å bygge jernbane til byene i Møre og Romsdal, og fem år senere ble det solgt aksjer for å bidra til byggingen. I Ålesund og indre Romsdal ønsket man bane gjennom Romsdalen, i Molde ønsket man bane gjennom Sunndalen og i Kristiansund ønsket man bane gjennom Surnadal. Ålesunderne regnet med at en bane gjennom Romsdalen ville bli forlenget til Ålesund. Amtmann Alexander Kielland gjennomførte en folkeavstemning om saken. I 1908 ble det vedtatt av Stortinget at det skulle bygges en jernbane frem til Romsdalsfjorden.
Romsdals amts største begivenhet utfolder seg i dag, idet fylket ved Raumabanens aapning fra nu av ved jernvei er fast knyttet til Norges samlede jernbanenett og til utlandet. Før har dette store jorddistrikt været at betrakte som en avkrok liggende mellem Dovrealpene og Nordsjøen. Med et slag er fylket nu forvandlet til et centrumsdistrikt i vort land med Raumabanen som korteste vei mellem Østlandet og Vesterhavet kortere enn mellem Bergen og Kristiania og kortere end mellem Trondhjem og Kristiania. I over 50 aar har Møre stridt og kjæmpet for denne bane og mangen stridsmann har i dette tidsrum lagt hodet ned, om dog enkelte av pionerene er saa lykkelige at opleve denne dag. Den mest fremtrædende forkjæmper for Raumabanens gjennomførelse, har vært statsraad og overingeniør Nils Hovdenak, som paa grund av sin tekniske kyndighet og indsigt i spørsmålet har vært kalt Raumabanens far. Uten ham har vi neppe havt Raumabanen endnu og kanske aldrig faat den.
Det var planer om å forlenge Raumabanen til en endestasjon ved Spjelkavik i Borgund.
=== Anlegg ===
Arbeidet begynte 12. januar 1912. Anlegget begynte på Dombås (med Jora bru) og banen ble åpnet parsellvis til Åndalsnes. Forarbeider ved Romsdalsfjorden tok til i 1909. Anleggsarbeiderne, rallar, kom fra mange kanter av landet og fra Sverige. Arbeiderne ble for en stor del innkvartert på gårdene, mens det i Øverdalen (omkring Verma) var så stor konsentrasjon av arbeidere at det måtte reises anleggsbrakker.Etter åpning av Stavem kraftverk i 1918 fikk anlegget i tunnelen elektriske vifter og boremaskiner. Mellom Kylling bru og Foss bru går banen i en 8 km lang skjæring langs bergveggen. Nederst i dalen inn mot Åndalsnes ble banen anlagt på sand og leire, og går til dels gjennom dype skjæringer i løsmasser. Ved Åk truet utglidning av leire traseen. Åndalsnes stasjon ble anlagt på fylling i langgrunt område ved fjorden. Nedenfor Vermafossen bru går skjæringen et stykke gjennom bratt og grov ur på svakt underlag av jord og denne mest utsatte strekningen på Raumabanen kalles av den grunn «Rensken». Mellom Fossbrua og Stuguflåten er det en høydeforskjell på 400 meter over en strekning på 23 km.
I 1921 ble banen åpnet for trafikk fra Dombås og frem til Bjorli, til Verma i 1923. På Bjorli ble installert en svingskive. Den 29. november 1924 ble banen offisielt åpnet av Kong Haakon, og dagen etter gikk det første ordinære rutetoget. Det hadde da gått med 14,5 millioner arbeidstimer til anlegget som kostet omkring 49 millioner kroner i 1924 (opprinnelig budsjett var 8 millioner kroner i 1908). Anleggsarbeidet ble for det meste utført med håndkraft, i tillegg ble hester, bensinlokomotiv og damplokomotiv brukt som trekkraft. Over 500 mann (tidvis 600) var sysselsatt mens arbeidet pågikk. Syv arbeidere omkom i anleggsperioden, en minnestein ble reist ved Stavemtunnelen. En del av arbeiderne reiste videre til anlegget av Flåmsbana som tok til i 1923.
==== Endringer ====
Banelegemet ble utbedret på 1970-tallet da tresvillene ble erstattet av betongsviller, og svillene lagt i pukket i stedet for den opprinnelige sanden. Utbedringen kostet 70 millioner kroner (kroneverdi for 1973).Bottheim stasjon var ubetjent stoppested fra 1964, senere revet. I 2006 ble E136 lagt utenom de opprinnelige jernbaneundergangene ved Vasstranda, og ny kulvert bygget ved Halsa. Den smale undergangen ved Skirimoen er den siste av de opprinnelige. Den nye traseen for E136 gikk gjennom stasjonsområdet for Romsdalshorn stoppested, stoppstedet ble samtidig nedlagt og stasjonsbygningen flyttet til Horgheimseidet.
==== Vendesystemet øverst i Romsdalen ====
En av de store utfordringene var det bratte og trange partiet ved Verma (mellom Bjorli/Stuguflåten og den flate dalbunnen) der stigningen ville være for stor for lokomotivene. Løsningen ble å bygge en vendetunnel som sammen med svingen ved Kylling bru utgjør en dobbelslyng som gjør strekningen 7,5 km lengre og som samtidig reduserte stigningen til 20 ‰. Det er 19 meter stigning i den 1400 meter lange tunnelen. Strekningen fra Bjorli til Foss utgjorde størstedelen av arbeidsinnsatsen på Raumabanen. Vendetunnelen alene tok ni år å bygge og kostet 1 million kroner, tunnelanlegget begynte i begge ender og møttes i midten med bare 4 cm avvik. I vendesystemet inngår også en kort tunnel (Kylling tunnel) under bebyggelsen på Verma og under E136, samt Kylling bru der jernbanen krysser dalen og fortsetter i motsatt retning.
=== Drift ===
De første 30 årene ble banen betjent av kullfyrte damplokomotiv. Vann til lokomotivet kom blant annet fra et eget høydebasseng ved Bjørmosen under Nesaksla. Høydebassenget ble også brukt til vannforsyning i Åndalsnes. Ved Bjorli stasjon er terrenget ved banen flatt og det manglet trykkvann, og det ble derfor bygget et vanntårn ved stasjonen (vannet ble pumpet fra elven opp i tårnet). På Flatmark ble det satt opp et vanntårn fordi bekker som kunne gitt trykkvann går tørre om vinteren. Diesellokomotiv ble tatt i bruk for passasjertogene i 1958, og i 1965 ble damplokomotiv tatt ut av bruk også for godstog. NSB tok i 2000 i bruk dieseldrevet vognsett med to vogner. Nattoget ble lagt ned i år 2000.Den første tiden hadde passasjervognene 1., 2. og 3. klasse, der 3. klasse bød på trebenker og dårlig oppvarming. Fra 1924 fram til 1970-årene var Raumabanen hovedkommunikasjonsåren for person- og posttrafikk mellom Møre og Romsdal og hovedstaden. Fra Åndalsnes var det bussforbindelse til Ålesund, Molde og Kristiansund til og fra hver avgang og ankomst. Da Ålesund lufthavn på Vigra åpnet i 1960 og noen år senere flyplassene ved Molde og Kristiansund, fikk jernbanen konkurranse i reisetid til Oslo. Før Raumabanen gikk mye av persontrafikken fra Sunnmøre og Romsdal til Østlandet om Trondheim og videre med Rørosbanen. Fra 1908 gikk det rutebuss mellom Molde og Batnfjordsøra, der det var korrespondanse med rutebåt til Trondheim. Ruten ble betjent av Aarø Automobilselskap og var Norges første rutebilforbindelse. Med buss Molde-Batnfjordsøra unngikk reisende den værharde Hustadvika.I 1990 fraktet banen 117 000 passasjerer og 174 000 tonn gods, i 1994 var tallene 131 000 og 192 000Fra begynnelsen var bemanningen om sommeren på omkring 100 mann med banevoktere og ekstrahjelp. Banen hadde egen telefonlinje der alle telefonapparater var koblet til samme linje. Banen ble visitert to ganger daglig i tilfeller skader eller steinsprang.
=== Andre verdenskrig ===
Raumabanen spilte en viktig rolle ved kampene i april 1940. Møre og Romsdal var til forskjell fra Østlandet, Bergen og Trøndelag ikke besatt av tyske styrker og kunne mobilisere ufortstyrret. Oslo, Bergen og Trondheim ble besatt umiddelbart av den tyske invasjonsstyrken, mens Åndalsnes som eneste havn med jernbane mellom Trondheim og Bergen fortsatt var ubesatt. 800 soldater fra infanteriregimentet mobilisert på Setnesmoen ble 13. april sendt med tog mot Dombås der de dagen etter kom i kamp med tyske fallskjermstyrker. Omkring 150 tyske krigsfanger ble sendt med tog til Åndalsnes. Britiske styrker ble landsatt på Åndalsnes fra 17. april. De første britiske soldatene ble sendt med tog mot Dombås 19. april og fortsatte videre mot Øyer i Gudbrandsdalen for å støtte de norske forsvarsstyrkene. Raumabanen ble bombet av tyske fly, noen av bombeflyene kom helt fra den erobrede flyplassen i Ålborg. Norske sivile inspiserte stadig og reparerte raskt skadene. Jernbanens anlegg på Åndalsnes ble stadig bombet de to siste ukene i april, og fikk en del skader. Jernbanekaia med britiske krigsskipene, stasjonsbygningen og jernbanebroene i sentrum ble ikke skadet.Under den siste evakueringen av Dombås 30. april ble et stort togsett med fire lokomotiv, 14 passasjervogner og en antall godsvogner sendt mot Åndalsnes om natten. På dette tidspunktet hadde den siste biltransporten forlatt Dombås mens det fortsatt var omkring 1500 britiske og en del norske soldater igjen ved Dombås stasjon, disse skulle evakueres med siste togavgang. Noen kilometer fra Dombås ble flere norske soldater tatt ombord og på Lesja stasjon ytterligere 425 norske soldater. Toget sporet av i et bombehull ved Lesjaverk, elleve soldater ble drept og flere skadet i ulykken, ifølge Mølmen. Kynoch oppgir at toget forlot Dombås 29. april og at ulykken skjedde klokken 1 natt til 1. mai (etter at toget hadde blitt stående hele dagen på grunn av skinnebrudd lenger sør). De friskeste britiske soldatene fra det avsporede toget gikk videre til fots og nådde Verma formiddagen 1. mai der de søkte tilflukt i vendetunnelen der det også var et intakt togsett i beredskap. Togsettet fra vendetunnelen med soldater ombord kjørte til Åndalsnes i mørket kvelden 1. mai og soldatene ble evakuert fra Åndalsnes samme natt. Avsporingen ved Lesjaverk forsinket evakueringen med ett døgn.Da Norge ble invadert 9. april 1940, ble 3 000 gullbarrer (49 tonn) i all hast fjernet fra Norges Bank før den tyske invasjonsstyrken nådde frem til Oslo. Fra Oslo ble lasten sendt til Lillehammer i lastebiler, hvor den ble plassert på et godstog som tok den til Åndalsnes, der lastebiler overtok og fraktet gullbarrene til Molde hvor britiske krigsskip ventet for å frakte lasten ut av landet. Dette hadde vært umulig hvis ikke Blücher var blitt senket av Oscarsborg festning i Drøbaksundet. Kongen, kronprinsen, regjeringens medlemmer, noen sivile tjenestemenn og general Ruges overkommando flyktet også gjennom Romsdalen og videre til Molde og Tromsø.
På Bjorli stasjon ble det bygget en stor jernbanerestaurant mellom 1925 og 1927 med plass til 700 spisegjester. Den var hovedsakelig beregnet på turister som kom med turistskip til Åndalsnes og som ble fraktet videre til Bjorli med tog gjennom Romsdalen. Restauranten ble truffet av en bombe i april 1940 og brant ned. Den ble aldri bygget opp igjen.
Operasjon Fieldfare forsøkte å sprenge brua januar 1945 for å hemme tysk transport gjennom Romsdalen. Brua fikk mindre skader og ble åpnet etter tre uker.
== Linjekart ==
== Galleri ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
Thor Bjerke og Finn Holom (2004). Banedata 2004. Hamar/Oslo: Norsk Jernbaneklubb/Norsk Jernbanemuseum. s. 94–97. ISBN 82-90286-28-7.
Andreas Normann (1994). Raumabana. Åndalsnes: Rauma kulturstyre. ISBN 82-91317-01-1.
Aasmund Dahl, red. (1988). Bygningsregistrering: Hamar distrikt: Raumabanen. NSB Arkitektkontoret.
Sluttrapport fra Raumabanen – jernbaneanlegget Dombås–Åndalsnes – Åpnet for trafikk 29.11.1924. Norges statsbaner. 1958.
== Eksterne lenker ==
(en) Raumabanen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
«Network Statement Bane NOR, vedlegg 3.3.2.3 Linjestigninger og fall». Bane NOR. 20. juni 2017. Besøkt 26. juni 2017. Eldre foto, blant annet fra anleggstiden, hos Digitalt museum
Raumabanen promotional site
Damplokomotiv øverst i dalen foto Normann 1950-1960
Verma stasjon med Kylling bru i bakgrunnen, foto Edvard Sæterbø 1924.
|
thumb|Foss bru i det fjerne sett fra [[Stavem tunnel|Stavem vendetunnel. På dalens vestside (til venstre) sees Raumabanens trase i skråningen.
| 3,847 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Asiatisk_hovedvei_8
|
2023-02-04
|
Asiatisk hovedvei 8
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Asiatiske hovedveier', 'Kategori:Referanser til E105', 'Kategori:Referanser til E18', 'Kategori:Referanser til E30', 'Kategori:Referanser til E40', 'Kategori:Referanser til E60', 'Kategori:Referanser til europavei', 'Kategori:Transport i Iran', 'Kategori:Veier i Aserbajdsjan', 'Kategori:Veier i Russland']
|
Asiatisk hovedvei 8 går mellom grensen mot Finland i Russland og Bandar-e Emam Khomeyni i Iran.
Traséen slik den er fastlagt av ESCAP: Finlands grense – Torfjanovka – Vyborg – St. Petersburg – Moskva – Tambov – Borisoglebsk – Volgograd – Astrakhan – Hasavjurt – Mahachkala – Kazmalyarskiy – Samur – Sumgayit – Baku – Alat – Bilasuvar – Astara – Rasht – Qazvin – Teheran – Saveh – Ahvaz – Bandar Emam
|
Asiatisk hovedvei 8 går mellom grensen mot Finland i Russland og Bandar-e Emam Khomeyni i Iran.
Traséen slik den er fastlagt av ESCAP: Finlands grense – Torfjanovka – Vyborg – St. Petersburg – Moskva – Tambov – Borisoglebsk – Volgograd – Astrakhan – Hasavjurt – Mahachkala – Kazmalyarskiy – Samur – Sumgayit – Baku – Alat – Bilasuvar – Astara – Rasht – Qazvin – Teheran – Saveh – Ahvaz – Bandar Emam
== Knutepunkter ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kart over de asiatiske hovedveiene
|
| bilde =
| 3,848 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Malm%C3%B6_Flygindustri
|
2023-02-04
|
Malmö Flygindustri
|
['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Flyprodusenter fra Sverige', 'Kategori:Selskaper etablert i 1952']
|
AB Malmö Flygindustri (MFI) var en svensk bedrift som produserte og utviklet fly, og senere også biler. MFI var også pionerer i å bygge båter i glassfiberarmert polyester. Laurin 32 var en av de første serieproduserte fritidsbåtene i polyester i Sverige.
Malmö Flygindustris røtter går tilbake til AB Flygindustri (AFI) som startet i Halmstad. Bedriften ble kjøpt opp av Kockums Mekaniska Verkstad, som i juli 1952 omdannet selskapet til AB Malmö Flygindustri med den tidligere teknisk sjefen Rudolf Abelin som administrerende direktør. Den 1. februar 1957 ble fabrikken overtatt av Trelleborgs Gummifabriks AB som ønsket å utvide sin virksomhet med MFIs kunnskaper om armert plast, da hovedproduktet ved MFI var utvikling av fly. I mars 1968 ble selskapet solgt videre til SAAB.
Bedriften var blant de første til å utvikle produkter i armert plast. Man produserte blant annet det første bilkarosseri i armert plast til Volvo tidlig på 1950-tallet, samt SAABs konseptbil MFI-13, en bil som senere kom til å bli forgjengeren for SAAB Sonett. Blant andre produkter som ikke er fly, kan nevnes rakettkapselen RK-57, samt kropp, vinger og container til Bofors-raketten Bantam som i de svenske forsvaret kalles Robot 53.
MFI-9 er et to-seters sport- og skolefly. Flyet ble konstruert allerede i 1956 av Björn Andreasson og ble foruten i Malmö lisensbygget av Bölkow Apparatenbau i München samt i Pakistan. Modellen ble internasjonalt kjent da Carl Gustaf von Rosen monterte panserraketter under vingene og på kort tid slo ut store deler av Nigerias flyvåpen under Biafrakrigen.
MFI-10 ble konstruert av Ernst-August Wohlberg. Tre prøvefly ble byget men typen ble aldri serieprodusert. Flyet var banebrytende når det gjaldt tillempning til bruk av sandwich-kompositteknologi. Understellet ble bygget i glassfiber.
MFI-15 var et fly som på et optimalt sett løste kravet om et kombinert skole- og sportsfly, som kunne anvendes både sivilt og militært. Flyet kunne bygges både med halehjul eller nesehjul, og var en videreutviklet versjon av MFI-9. Modellen ble kjent da Carl Gustaf von Rosen gjennomførte sin flyvning til Etiopia i 1974.
|
AB Malmö Flygindustri (MFI) var en svensk bedrift som produserte og utviklet fly, og senere også biler. MFI var også pionerer i å bygge båter i glassfiberarmert polyester. Laurin 32 var en av de første serieproduserte fritidsbåtene i polyester i Sverige.
Malmö Flygindustris røtter går tilbake til AB Flygindustri (AFI) som startet i Halmstad. Bedriften ble kjøpt opp av Kockums Mekaniska Verkstad, som i juli 1952 omdannet selskapet til AB Malmö Flygindustri med den tidligere teknisk sjefen Rudolf Abelin som administrerende direktør. Den 1. februar 1957 ble fabrikken overtatt av Trelleborgs Gummifabriks AB som ønsket å utvide sin virksomhet med MFIs kunnskaper om armert plast, da hovedproduktet ved MFI var utvikling av fly. I mars 1968 ble selskapet solgt videre til SAAB.
Bedriften var blant de første til å utvikle produkter i armert plast. Man produserte blant annet det første bilkarosseri i armert plast til Volvo tidlig på 1950-tallet, samt SAABs konseptbil MFI-13, en bil som senere kom til å bli forgjengeren for SAAB Sonett. Blant andre produkter som ikke er fly, kan nevnes rakettkapselen RK-57, samt kropp, vinger og container til Bofors-raketten Bantam som i de svenske forsvaret kalles Robot 53.
MFI-9 er et to-seters sport- og skolefly. Flyet ble konstruert allerede i 1956 av Björn Andreasson og ble foruten i Malmö lisensbygget av Bölkow Apparatenbau i München samt i Pakistan. Modellen ble internasjonalt kjent da Carl Gustaf von Rosen monterte panserraketter under vingene og på kort tid slo ut store deler av Nigerias flyvåpen under Biafrakrigen.
MFI-10 ble konstruert av Ernst-August Wohlberg. Tre prøvefly ble byget men typen ble aldri serieprodusert. Flyet var banebrytende når det gjaldt tillempning til bruk av sandwich-kompositteknologi. Understellet ble bygget i glassfiber.
MFI-15 var et fly som på et optimalt sett løste kravet om et kombinert skole- og sportsfly, som kunne anvendes både sivilt og militært. Flyet kunne bygges både med halehjul eller nesehjul, og var en videreutviklet versjon av MFI-9. Modellen ble kjent da Carl Gustaf von Rosen gjennomførte sin flyvning til Etiopia i 1974.
== MFI-produkter ==
Malmö flygindustri MFI-9
Malmö flygindustri MFI-10 Vipan
SAAB MFI-13, en prototype til Saab Sonett
Saab MFI-15 Safari
MFI BA-12 Sländan
== Eksterne lenker ==
(en) Malmö Flygindustri – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
|
MFI-10 Vipan er et svensk høyvinget fly konstruert med tanken på artilleriledning og speidingsoppdrag.
| 3,849 |
https://no.wikipedia.org/wiki/I%E2%80%99m_Blue_(The_Gong-Gong_Song)
|
2023-02-04
|
I’m Blue (The Gong-Gong Song)
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Ike Turner-singler', 'Kategori:Sanger fra 1961', 'Kategori:Singler fra 1961', 'Kategori:Singler fra 1994', 'Kategori:The Ikettes-singler']
|
I'm Blue (The Gong-Gong Song) er en sang skrevet av Ike Turner som ble spilt inn og gitt ut på singel med The Ikettes i 1961. Singelen kom på 3.-plass på R&B-lista og 19.-plass på pop-lista. I 1973 spilte de den inn igjen og ga den ut på albumet Gold & New i 1974. På albumet ble sangen kalt I'm Blue.
Ike Turner spilte inn sangen og ga den ut på singel i 1994. I 1996 ga han ut en ny innspilling på albumet My Bluescountry. På albumet ble sangen kalt I'm Blue.
|
I'm Blue (The Gong-Gong Song) er en sang skrevet av Ike Turner som ble spilt inn og gitt ut på singel med The Ikettes i 1961. Singelen kom på 3.-plass på R&B-lista og 19.-plass på pop-lista. I 1973 spilte de den inn igjen og ga den ut på albumet Gold & New i 1974. På albumet ble sangen kalt I'm Blue.
Ike Turner spilte inn sangen og ga den ut på singel i 1994. I 1996 ga han ut en ny innspilling på albumet My Bluescountry. På albumet ble sangen kalt I'm Blue.
|
I'm Blue (The Gong-Gong Song) er en sang skrevet av Ike Turner som ble spilt inn og gitt ut på singel med The Ikettes i 1961. Singelen kom på 3.
| 3,850 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Asiatisk_hovedvei_6
|
2023-02-04
|
Asiatisk hovedvei 6
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Asiatiske hovedveier', 'Kategori:Referanser til E105', 'Kategori:Referanser til E125', 'Kategori:Referanser til E30', 'Kategori:Referanser til europavei', 'Kategori:Transport i Nord-Korea', 'Kategori:Veier i Folkerepublikken Kina', 'Kategori:Veier i Kasakhstan', 'Kategori:Veier i Russland', 'Kategori:Veier i Sør-Korea']
|
Asiatisk hovedvei 6 går mellom grensen mot Hviterussland i Russland og Busan i Sør-Korea. I 2015 var traséen mellom Manzhouli og Harbin ikke fastlagt enda.
Traséen slik den er fastlagt av ESCAP: Busan – Gyeongju – Gangneung – Ganseong – Kosong – Wonsan (– Pyongyang ) – Chongjin – Sonbong – Khasan – Hasan – Razdólnoje (– Vladivostok – Nahodka) – Ussuriysk – Pogranítsjnyj – Suifenhe – Harbin – Qiqihar – Manzhouli – Zabajkálsk – Tsjita – Ulan-Ude – Irkutsk – Krasnojarsk – Novosibirsk – Omsk – Isilkul – Karakuga – Petropavlovsk – Chistoe – Petuhovo – Chelyabinsk – Ufa – Samara – Moscow – Krasnoe – grensen til Hviterussland
|
Asiatisk hovedvei 6 går mellom grensen mot Hviterussland i Russland og Busan i Sør-Korea. I 2015 var traséen mellom Manzhouli og Harbin ikke fastlagt enda.
Traséen slik den er fastlagt av ESCAP: Busan – Gyeongju – Gangneung – Ganseong – Kosong – Wonsan (– Pyongyang ) – Chongjin – Sonbong – Khasan – Hasan – Razdólnoje (– Vladivostok – Nahodka) – Ussuriysk – Pogranítsjnyj – Suifenhe – Harbin – Qiqihar – Manzhouli – Zabajkálsk – Tsjita – Ulan-Ude – Irkutsk – Krasnojarsk – Novosibirsk – Omsk – Isilkul – Karakuga – Petropavlovsk – Chistoe – Petuhovo – Chelyabinsk – Ufa – Samara – Moscow – Krasnoe – grensen til Hviterussland
== Knutepunkter ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kart over de asiatiske hovedveiene
|
| bilde =
| 3,851 |
https://no.wikipedia.org/wiki/TV-%C3%A5ret_1958
|
2023-02-04
|
TV-året 1958
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kunst og kultur i 1958', 'Kategori:Norske TV-serier fra 1950-årene', 'Kategori:Politikk i 1958', 'Kategori:TV-serier fra 1950-årene', 'Kategori:TV-år']
|
TV-året 1958 er en oversikt over hendelser, program og avdøde TV-personligheter i 1958.
|
TV-året 1958 er en oversikt over hendelser, program og avdøde TV-personligheter i 1958.
== Hendelser ==
I Sverige øker antall TV-lisenser fra 75 000 til 250 000 i løpet av året.
=== TV-kanaler ===
Den sovjet-kirgisiske kringkasteren KTRK starter med TV-sendinger
1. januar: Finske Yle starter med regulære fjernsynssendinger på kanalen Suomen Televisio, etter å drevet med prøvesendinger siden mars året før
14. januar: Television Wales and the West starter med sendinger i store deler av Wales og deler av Vest-England
13. april: NRK Fjernsynet starter regulære prøvesendinger etter fire år med testsendinger.
30. april: Teleradio-Moldova starter med TV-sendinger på Moldova 1
23. august: Den serbiske tv-kanalen Televizija Beograd starter sendinger
30. august: ITVs Southern Television starter med sendinger i de sørlige delene av England.
=== TV-begivenheter ===
12. mars: Eurovision Song Contest i Hilversum i Nederland. Frankrike vinner med «Dors, mon amour», fremført av André Claveau.
19. mars: Kubanske Telecolor S.A.s Kanal 12, starter sendinger i farger. Cuba er det andre landet i verden etter USA som innfører fargesendinger, men fargesendingene opphører året etter med Den cubanske revolusjon.
8.–29. juni: Verdensmesterskapet i fotball i Sverige.
2. desember: Dagsrevyen har sin aller første sending på NRK Fjernsynet.
== TV-programmer ==
== Priser ==
== Fødsler ==
== Dødsfall ==
== Referanser ==
|
TV-året 1958 er en oversikt over hendelser, program og avdøde TV-personligheter i 1958.
| 3,852 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Radio%C3%A5ret_1931
|
2023-02-04
|
Radioåret 1931
|
['Kategori:Kunst og kultur i 1931', 'Kategori:Politikk i 1931', 'Kategori:Radioår']
|
Radioåret 1931 er en oversikt over hendelser, radioprogram, fødte og avdøde personer med tilknytning til radio i 1931.
|
Radioåret 1931 er en oversikt over hendelser, radioprogram, fødte og avdøde personer med tilknytning til radio i 1931.
== Hendelser ==
20. januar: Kirgisisk radio har offisiell åpning i Frunze.
== Fødsler ==
== Referanser ==
|
Radioåret 1931 er en oversikt over hendelser, radioprogram, fødte og avdøde personer med tilknytning til radio i 1931.
| 3,853 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fj%C3%A5gesundstraumen
|
2023-02-04
|
Fjågesundstraumen
|
['Kategori:59,3°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bandak–Norsjøkanalen', 'Kategori:Elver i Kviteseid', 'Kategori:Vest-vassdraget']
|
Fjågesundstraumen (eller bare Straumen) er ei kort elvestrekning i Kviteseid kommune i Telemark, mellom Kviteseidvatnet i vest og Flåvatn i øst. Den er rundt 1,6 kilometer lang og ligger rundt to kilometer nordvest for bygda Fjågesund.
Etter oppdemmingen av Flåvatn ved Hogga er vannstanden blitt hevet så mye at Flåvatn og Kviteseidvatn som regel ligger på samme nivå, bortsett fra når magasinet tappes langt ned. Fjågesundstraumen har dermed fått mer karakter av sund enn elv, men det store nedbørfeltet oppstrøms (2 985 km²) gir likevel en middelvannføring i Straumen på 98,6 m³/s, som er godt merkbar tross den lave høydeforskjellen.
|
Fjågesundstraumen (eller bare Straumen) er ei kort elvestrekning i Kviteseid kommune i Telemark, mellom Kviteseidvatnet i vest og Flåvatn i øst. Den er rundt 1,6 kilometer lang og ligger rundt to kilometer nordvest for bygda Fjågesund.
Etter oppdemmingen av Flåvatn ved Hogga er vannstanden blitt hevet så mye at Flåvatn og Kviteseidvatn som regel ligger på samme nivå, bortsett fra når magasinet tappes langt ned. Fjågesundstraumen har dermed fått mer karakter av sund enn elv, men det store nedbørfeltet oppstrøms (2 985 km²) gir likevel en middelvannføring i Straumen på 98,6 m³/s, som er godt merkbar tross den lave høydeforskjellen.
== Referanser ==
|
| munning = Flåvatn
| 3,854 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Slaget_ved_Waterloo
|
2023-02-04
|
Slaget ved Waterloo
|
['Kategori:4°Ø', 'Kategori:50°N', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Konflikter i 1815', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Slag i Belgia', 'Kategori:Slag med deltagelse av Frankrike', 'Kategori:Slag med deltagelse av Nederland', 'Kategori:Slag med deltagelse av Preussen', 'Kategori:Slag med deltagelse av Storbritannia', 'Kategori:Slag under Napoleonskrigene']
|
Slaget ved Waterloo ble utkjempet 18. juni 1815, nær Waterloo i dagens Belgia, da en del av Det forente kongeriket Nederlandene. En fransk armé under keiser Napoléon I ble beseiret av styrker fra den syvende koalisjonen, bestående av en britisk-alliert armé ledet av feltmarskalk Arthur Wellesley (hertugen av Wellington) og en prøyssisk armé under feltmarskalk Gebhard von Blücher.
Ved Napoléons gjenerobring av makten i Frankrike i mars 1815 dannet mange av de europeiske statene som hadde bekjempet ham den syvende koalisjonen og begynte mobilisering av hærstyrker. To store styrker under Wellington og Blücher samlet seg i begynnelsen av juni nær den nordøstlige grensen til Frankrike. Napoléon valgte å angripe i håp om å nedkjempe dem hver for seg før de kunne slutte seg sammen. Den 16. juni 1815, to dager før slaget ved Waterloo, ble Blüchers prøyssiske armé slått av franskmennene i slaget ved Ligny.
Wellington bestemte seg for å konfrontere Napoléon da han fikk vite at den prøyssiske styrken hadde omgruppert seg etter nederlaget og kunne gi ham støtte. De franske styrkene var på rundt 73 000 soldater, mot de sto 68 000 britisk-allierte soldater, etter hvert forsterket av rundt 50 000 prøyssiske soldater. Wellingtons armé, utplassert langs veien ved skråningene opp mot den lille landsbyen Mont-Saint-Jean, stod imot gjentatte angrep fra de franske styrkene inntil den prøyssiske styrken ankom utpå ettermiddagen og brøt gjennom Napoléons høyre flanke. Wellington beordret da et motangrep og de britisk-allierte- og prøyssiske styrkene drev den franske styrken på flukt. Begge sider hadde store tap og rundt 40 tusen soldater ble drept eller såret.
Slaget ved Waterloo var det avgjørende i felttoget og Napoléons siste. Nederlaget endte Napoléons styre som keiser av Frankrike og markerte slutten på hans hundre dagers retur fra eksil. Koalisjonsstyrkene invaderte Frankrike og gjeninnsatte kong Ludvig XVIII. Napoléon abdiserte og ble sendt i eksil til St. Helena der han tilbrakte resten av sitt liv og døde i 1821. Slaget ved Waterloo avsluttet over tyve år med krig i Europa (revolusjonskrigene og Napoleonskrigene) og innledet en periode med langvarig fred. Slaget er det mest omtalte og studerte i den vestlige militære historien og preget Europa frem til første verdenskrig.
|
Slaget ved Waterloo ble utkjempet 18. juni 1815, nær Waterloo i dagens Belgia, da en del av Det forente kongeriket Nederlandene. En fransk armé under keiser Napoléon I ble beseiret av styrker fra den syvende koalisjonen, bestående av en britisk-alliert armé ledet av feltmarskalk Arthur Wellesley (hertugen av Wellington) og en prøyssisk armé under feltmarskalk Gebhard von Blücher.
Ved Napoléons gjenerobring av makten i Frankrike i mars 1815 dannet mange av de europeiske statene som hadde bekjempet ham den syvende koalisjonen og begynte mobilisering av hærstyrker. To store styrker under Wellington og Blücher samlet seg i begynnelsen av juni nær den nordøstlige grensen til Frankrike. Napoléon valgte å angripe i håp om å nedkjempe dem hver for seg før de kunne slutte seg sammen. Den 16. juni 1815, to dager før slaget ved Waterloo, ble Blüchers prøyssiske armé slått av franskmennene i slaget ved Ligny.
Wellington bestemte seg for å konfrontere Napoléon da han fikk vite at den prøyssiske styrken hadde omgruppert seg etter nederlaget og kunne gi ham støtte. De franske styrkene var på rundt 73 000 soldater, mot de sto 68 000 britisk-allierte soldater, etter hvert forsterket av rundt 50 000 prøyssiske soldater. Wellingtons armé, utplassert langs veien ved skråningene opp mot den lille landsbyen Mont-Saint-Jean, stod imot gjentatte angrep fra de franske styrkene inntil den prøyssiske styrken ankom utpå ettermiddagen og brøt gjennom Napoléons høyre flanke. Wellington beordret da et motangrep og de britisk-allierte- og prøyssiske styrkene drev den franske styrken på flukt. Begge sider hadde store tap og rundt 40 tusen soldater ble drept eller såret.
Slaget ved Waterloo var det avgjørende i felttoget og Napoléons siste. Nederlaget endte Napoléons styre som keiser av Frankrike og markerte slutten på hans hundre dagers retur fra eksil. Koalisjonsstyrkene invaderte Frankrike og gjeninnsatte kong Ludvig XVIII. Napoléon abdiserte og ble sendt i eksil til St. Helena der han tilbrakte resten av sitt liv og døde i 1821. Slaget ved Waterloo avsluttet over tyve år med krig i Europa (revolusjonskrigene og Napoleonskrigene) og innledet en periode med langvarig fred. Slaget er det mest omtalte og studerte i den vestlige militære historien og preget Europa frem til første verdenskrig.
== Bakgrunn ==
=== Napoleons tilbakekomst ===
Den 13. mars 1815, seks dager før Napoléon nådde Paris fra eksil på Elba, ble han av landene som deltok i Wienerkongressen erklært som lovløs. Fire dager etter mobiliserte Storbritannia, Russland, Østerrike, og Preussen arméer for å slå Napoléon. Napoléon hadde to valg; legge opp til et best mulig forsvar av Frankrike eller angripe koalisjonsstyrkene før de kunne samle seg mot hans styrker. Napoléons krigsminister, marskalk Louis Nicolas Davout anbefalte en forsvarskrig, men Napoléon valgte å angripe.Napoléons strategi var å nedkjempe koalisjonsstyrkene sør for Brussel før de fikk forsterkninger, og derved tvinge britene tilbake til kysten og presse prøysserne ut av koalisjonen. Et britisk nederlag kunne også føre til en regimeendring i Storbritannia hvor Toryene ble kastet og en Whig-regjering tok over. Deretter kunne han snu sine styrker mot russerne og østerrikerne, med britene ute av koalisjonen ville de også miste britiske subsidier, noe Napoléon anså ville redusere krigslysten- og evnen. Et ekstra moment var de mange fransktalende sympatisørene i Nederlandene, en fransk seier kunne utløse en vennligsinnet revolusjon i Det forente kongeriket Nederlandene. De britiske troppene var også andreklasses, de fleste av veteranene fra den spanske selvstendighetskrigen hadde blitt sendt til Canada for å kjempe mot USA i 1812-krigen.Wellingtons innledende disposisjon av styrkene var beregnet på å møte trusselen fra en omringing av koalisjonsstyrkene ved at de franske styrkene forflyttet seg gjennom Mons til sørvest av Brussel. Et slikt fransk fremstøt ville avskåret Wellington fra basen i Oostende, men plassert hans styrker nærmere Blüchers. Napoléon manipulerte Wellingtons bekymring for forsyningskjeden med falsk informasjon. I juni 1815 hadde Napoléon samlet rundt 300 tusen soldater, men bare en tredel av disse var tilgjengelig under slaget ved Waterloo. Denne styrken besto imidlertid for det meste av lojale og erfarne soldater. Han delte styrken inn i en venstre fløy under marskalk Michel Ney, en høyre fløy under marskalk Emmanuel de Grouchy og en reserve under egen kommando, med de tre styrkene så tett sammen at de kunne støtte hverandre. Styrken krysset grensene til Nederlandene ved Charleroi før soloppgang den 15. juni og forposter fra koalisjonen ble raskt overmannet. Napoléon hadde sikret seg en sentral posisjon mellom Wellingtons allierte styrker mot nordvest og Blüchers prøyssiske styrker mot nordøst.
=== Krigen i Belgia ===
Ikke før sent på kvelden den 15. juni ble Wellington sikker på at angrepet mot Charleroi var det franske hovedangrepet. Prinsen av Oranien, med en brigade under oberst Bernhard von Sachsen-Weimar-Eisenach møtte de første soldatene fra Neys venstre fløy og sendte ilmelding til Wellington som var på ball i Brussel. Wellington mottok beskjeden på kvelden den 15. juni. Han var overrasket over hvor fort Napoléon rykket frem, og beordret først sine styrker til å trekke vestover da han forventet det franske hovedangrepet via Mons. Den nederlandske stabssjefen, generalmajor Jean Victor de Constant Rebecque i samråd med generalmajor Hendrik George de Perponcher Sedlnitsky ignorerte Wellingtons ordre og utplasserte to nederlandske brigader ved veikrysset Quatre Bras. Neys ordre på sin side var å ta Quatre Bras, så han om nødvendig kunne svinge østover og forsterke Napoléon.
Med den franske styrkens høyre fløy og en del av reserven angrep Napoléon den 16. juni den prøyssiske styrken ledet av Blücher og vant i slaget ved Ligny. Sentrum av den prøyssiske styrken ga etter ved harde franske angrep, mens de prøyssiske flankene holdt stand. I mellomtiden fant marskalk Ney at veikrysset ved Quatre Bras ble holdt av en mindre styrke, den motsto de innledende franske angrepene, men ble gradvis drevet tilbake av store mengder franske soldater. Koalisjonsstyrkene ved Quatre Bras ble forsterket og Wellington ankom. Under hans kommando ble Neys franske styrker presset tilbake, så koalisjonen holdt veikrysset tidlig på kvelden, men for sent for å sende hjelp til prøysserne. Prøyssernes nederlag i slaget ved Ligny gjorde Wellingtons stilling ved Quatre Bras uholdbar. Han trakk derfor sine styrker tilbake nordover dagen etter og opprettet en forsvarsstilling ved høydedraget ved Mont-Saint-Jean, sør for landsbyen Waterloo.Den prøyssiske retretten etter slaget ved Ligny foregikk uforstyrret og tilsynelatende ubemerket av franskmennene. Størstedelen av den prøyssiske baktroppen holdt sine stillinger til rundt midnatt og noen enheter forflyttet seg ikke før neste morgen, og ble ignorert av franskmennene. I motsetning til hva Napoléon hadde antatt trakk de prøyssiske styrkene seg ikke tilbake mot øst, langs sine egne kommunikasjonslinjer. I stedet marsjerte de nordover, parallelt med Wellingtons marslinje, så nær at de både kunne kommunisere og støtte hverandre. Prøysserne presset frem Friedrich Wilhelm von Bülows IV. korps som ikke hadde blitt angrepet i slaget ved Ligny og som var i en sterk stilling sør av Wavre.
=== Opptakten til slaget ved Waterloo ===
Dagen etter, den 17. juni klokken 13, sluttet Napoléon og hans reservestyrke seg til Ney ved Quatre Bras for å angripe Wellingtons styrker, men fant stillingen forlatt. De franske styrkene fulgte etter koalisjonsstyrkene, men resultatet var kun en mindre kavaleritrefning i Genappe idet et kraftig regnskyll begynte. Før han forlot Ligny beordret Napoléon marskalk Grouchy, som kommanderte høyre flanke, å bruke 33 000 mann for å følge etter de prøyssiske styrkene og sikre seg at de ikke kunne slutte seg til Wellington. Grouchys styrke hadde imidlertid en sen start, og var usikre på hvilken retningen prøysserne hadde tatt. Grouchys ordre var uklar, og han reagerte for sent til å hindre den prøyssiske styrken å nå Wavre, hvorfra den kunne marsjere for å støtte Wellington. Mot natten den 17. juni hadde Wellingtons styrker nådd sine posisjoner rett sør av landsbyen Mont-Saint-Jean, forfulgt av den franske hovedstyrken. Blüchers armé samlet seg i og rundt Wavre, om lag 15 km øst for Mont-Saint-Jean.
== Styrker ==
Tre styrker var involvert i slaget ved Waterloo: Napoléons Armée du Nord, en flernasjonal styrke under Wellington og en prøyssisk armé under Blücher.
=== Frankrike ===
Den franske styrken på rundt 73 000 mann bestod av 51 000 infanterister, 14 000 kavalerister og 8 000 artillerister med totalt 250 kanoner. Napoléon hadde benyttet verneplikt for å reise styrker under sitt styre, noe som delvis også ble gjort før felttoget i 1815. Mange av de franske troppene var veteraner fra tidligere felttog som mer eller mindre frivillig hadde meldt seg til tjeneste. Særlig kavaleriet var både tallrikt og godt utrustet, og inkluderte fjorten regimenter med pansret (tungt kavaleri) og syv med lette lansenér.
=== Wellingtons styrker ===
Wellington hevdet at han hadde «en beryktet armé, svært svak og dårlig utstyrt og en svært lite erfaren stab». Hans styrker besto av 68 000 mann: 50 000 infanterister, 11 000 kavalerister og 6 000 artillerister med 150 kanoner. Av disse var 25 000 britiske (inkludert et uforholdsmessig stort antall irer), med ytterligere 6 000 fra the King's German Legion (KGL). Alle soldatene i British Army var profesjonelle, men bare 7 000 hadde erfaring fra den spanske selvstendighetskrigen. I tillegg var det 17 000 nederlandske og belgiske tropper, 11 000 fra Kongeriket Hannover, 6 000 fra Hertugdømmet Braunschweig-Lüneburg, og 3 000 fra Hertugdømmet Nassau.Mange av soldatene i koalisjonsstyrkene hadde liten eller ingen erfaring. Den nederlandske hæren hadde blitt gjenopprettet i 1815, etter Napoléons nederlag. Med unntak av de britiske soldatene og noen fra Hannover og Braunschweig som hadde kjempet med den britiske hæren i Spania hadde mange av de profesjonelle soldatene i koalisjonsstyrkene tilbrakt noe tid i den franske hæren eller i styrker alliert med Frankrike under Napoléons regime. Wellington hadde også mangel på tungt kavaleri, han hadde kun syv britiske og tre nederlandske regimenter.
Hertugen av York (Storbritannias øverstkommanderende) hadde beordret mange av sine stabsoffiserer til å tjenestegjøre under Wellington, blant de sin nestkommanderende, jarlen av Uxbridge. Uxbridge ledet kavaleriet og hadde full myndighet fra Wellington til å disponere styrkene etter egen vurdering. Wellington stasjonerte videre 17 000 mann ved Halle, 13 km vestover. De ble ikke tilkalt for å delta i slaget, men var beregnet som en reserve. De besto for det meste av nederlandske tropper under prinsen av Oraniens yngre bror, Fredrik av Nederland. De ble utplassert for å sikre mot mulige franske fremstøt på flankene og som baktropp om Wellington måtte trekke seg tilbake til kysten og Antwerpen.
=== Den prøyssiske hæren ===
Den prøyssiske hæren var på denne tiden midt i en reorganisering. Ulike formasjoner fra felttogene i 1813–1814 var i ferd med å bli absorbert av de stående hærstyrker (linjen), sammen med mange militsregimenter (tysk: landwehr). Militsregimentene var for det meste uten trening og utstyr da de ankom Nederlandene. Det prøyssiske kavaleriet var i en tilsvarende situasjon. Artilleriet var også under reorganisering – kanoner og utstyr fortsatte å ankomme under og etter slaget. Bortsett fra disse manglene hadde Preussens hær en utmerket og profesjonell ledelse i sin generalstab. Offiserene i generalstaben kom fra fire skoler utviklet for dette formålet og arbeidet for et felles nivå for trening av styrkene.
Det prøyssiske generalstabsystemet sto i klar kontrast til de motstridende og vage ordrene ofte utstedt innen den franske hæren. Stabsystemet bidro til at før slaget ved Ligny var tre-fjerdedeler av den prøyssiske styrken samlet for kamp etter et varsel på 24 timer. Etter nederlaget ved Ligny var den prøyssiske styrken istand til å omorganisere seg og i løpet av 48 timer gi et avgjørende bidrag i slaget ved Waterloo. To og et halvt prøyssisk armékorps, eller om lag 50 000 mann, var engasjert ved Waterloo – to brigader under general Friedrich Wilhelm von Bülow, kommandant for IV. korps og generalløytnant Hans Ernst Karl von Zietens I. korps og deler av generalløytnant Georg Dubislav Ludwig von Pirchs II. korps.
== Slagfeltet ==
Styrkenes tilstand ved slagets startFlesteparten av styrkene hadde før den 18. juni gjennomført flere dagsmarsjer og slag (slaget ved Ligny og slaget ved Quatre Bras), mange var derfor både sultne og slitne (i tillegg til å være våte, det var et regnskyll kvelden den 17. juni) før slaget begynte.De franske styrkene var stort sett erfarne soldater fra tidligere felttog med Napoléon. Den franske siden var også stort sett kun fransktalende, en fordel da det var mindre språklige misforståelser.Den britisk-allierte styrken under Wellington var sammensatt av ulike nasjoner. Den britiske kontingenten besto av skotske, engelske og irske soldater. Det var også tyske emigrantstyrker, the King's German Legion (KGL), styrker fra Hannover og fra Det forente kongeriket Nederlandene som igjen besto av nederlendere og belgiere. Mens KGL var vel ansett var styrkene fra Hannover og det forente Nederlandene mindre trent, og Wellington hadde god grunn til å tvile på deres lojalitet.
Området ved høydedraget rett sør for landsbyen Mont-Saint-Jean (Waterloo) ga en sterk forsvarsposisjon for de britisk-allierte styrkene. Den besto av en lang bakkekam som gikk øst-vest, delt av hovedveien til Brussel (som fra sør gikk omtrent rett nord). Langs toppen av bakkekammen gikk veien til Ohain, en dyp hulvei. Nær der veien til Brussel krysset bakkekammen var en stor alm, den var omtrent i senter av Wellingtons stilling, og var hans kommandopost det meste av dagen. Wellington utplasserte sitt infanteri i en linje rett bak toppen av bakkekammen langs veien til Ohain og skjulte ved det mesteparten av sin styrke for franskmennene. Fronten av slagfeltet var relativt kort, om lag 4 kilometer. Det tillot Wellington å stille opp sine styrker i dybde (infanteri i flere rader), noe han gjorde i senter og på høyre flanke, hele veien til landsbyen Braine-l'Alleud i vest, i forventning at prøysserne kom til å forsterke hans venstre flanke i øst i løpet av dagen.Foran bakkekammen var det tre steder som kunne befestes. Sett fra nord var det helt til høyre herregården Hougoumont med et stort hus, dekket bak trær. Nord for huset var en hulvei som gjorde det mulig å nå styrkene ved gården uten å usette seg for fiendtlig ild. Helt til venstre lå storgården Papelotte. Både Hougoumont og Papelotte var befestet og sikret derved Wellingtons flanker. Stillingen ved Papelotte kontrollerte også veien til Wavre der prøysserne lå. På vestsiden av hovedveien og foran resten av Wellingtons frontlinje var bondegården La Haye Sainte som var befestet med 400 lett infanteri fra the Kings German Legion. På motsatt side av veien var et ubrukt sandtak hvor 95th Rifle Regiment ble plassert som skarpskyttere. Stillingen ga en angriper store utfordringer. Et forsøk på å angripe Wellingtons høyre flanke krevde at den befestede stillingen ved herregården Hougoumont ble inntatt. Et angrep på hans høyre senter betød at angriperne måtte marsjere mellom i kryssild mellom styrkene ved Hougoumont og La Haye Sainte. På venstre flanke ville et angrep også bli møtt med skuddsalver fra La Haye Sainte og rifleskytterne i sandtaket. Et forsøk på å omgå venstre flanke innebar å kjempe seg frem langs gatene og hekkene i Papelotte og over ganske våte marker.Den franske styrken samlet seg på en annen bakkekant i sør. Napoléon kunne ikke se Wellingtons stillinger og rykket fram med sine styrker langs veien mot Brussel. På høyre flanke var I. korps under Jean-Baptiste Drouet d'Erlon med 16 000 infanteri og 1 500 kavaleri pluss en kavalerireserve på 4 700 mann. På venstre flanke var II. korps under Honoré Charles Reille med 13 000 infanteri, 1 300 kavaleri og en kavalerireserve på 4 600 mann. I senter omtrent ved veien sør for vertshuset La Belle Alliance var en reserve omfattende Lobaus VI. korps med 6 000 mann, 13 000 infanteri fra keisergarden og en kavalerireserve på 2 000 mann. Til høyre for den franske baktroppen var landsbyen Plancenoit og helt til høyre skogen Bois de Paris. Napoléon ledet først slaget fra bondegården Rossomme hvorfra han kunne se hele slagfeltet, men flyttet til en stilling nær La Belle Alliance tidlig på ettermiddagen. Kommando på slagfeltet (som da stort sett var skjult fra hans stilling) ble av Napoléon delegert til marskalk Ney.
== Slaget ==
Taktikk/forhold under slagetDe sentrale elementer i styrkene var infanteri (soldater til fots, væpnet med musketter), artilleri (munnladekanoner trukket av hester) og kavaleri (soldater til hest, bevæpnet med pistol, sabel og på fransk side lanse).
Når infanteriet ble angrepet av kavaleri grupperte det seg i karré (firkantet formasjon) og om de holdt formasjonen var de i praksis umulig å nedkjempe for kavaleristene.Etter bruk av artilleri og kavaleri var det til sist infanteri mot infanteri, eventuelt støttet av kavaleri og artilleri, som avgjorde slaget. Hverken de angrepne eller forsvarende infanteristyrker var garantert artilleri- og kavaleristøtte, dels kunne ressursene allerede være forbrukt (kanoner tomme for ammunisjon eller kavalerister drept/skadet eller uten hester) og dels kunne forhold på slagmarken hindre bruken, som faren for å treffe egne infanterister.
Artilleriet forårsaket mest tap (døde og sårede), selv om rekkevidden var begrenset, i praksis 800 meter eller mindre. Artilleriets presisjon var dårlig, men så tett som styrkene sto forårsaket det betydelige tap og la et stort psykologisk press på soldatene.En felles påkjenning (i tillegg til drepte og sårede) for de fleste av troppene fra de tre styrkene (franske, britisk-allierte og prøyssiske) under slaget var støyen og røyken fra geværene og kanonene.
=== Forberedelser ===
Wellington sto opp mellom klokken 2 og 3 natt til 18. juni og skrev brev til daggry. Han hadde tidligere skrevet til Blücher og bekreftet at han ville kjempe ved Mont-Saint-Jean hvis Blücher kunne støtte han med minst ett korps, ellers ville han trekke seg tilbake mot Brussel. Ved et krigsråd sent på kvelden før hadde Blüchers stabssjef August von Gneisenau uttrykt mistro til Wellingtons strategi, men Blücher overtalte ham til å støtte Wellingtons armé. Om morgenen fikk Wellington en melding fra Blücher hvor han lovte å støtte med tre korps.Fra klokken 6 var Wellington ute og overså utplasseringen av styrkene. Ved Wavre var IV. korps under Bülow utpekt for å lede marsjen til Waterloo. Korpset hadde ikke deltatt i slaget ved Ligny to dager før og var uthvilte og i god forfatning. Korpset var plassert lengst unna Waterloo og beveget seg langsomt. Veiene var dårlige etter nattens regn og Bülows soldater måtte passere de overfylte gatene i Wavre med 88 kanoner. Forholdene ble ikke bedre da en brann brøt ut i Wavre og blokkerte flere gater langs Bülows marsjrute. Resultatet var at siste del av korpset avmarsjerte klokken 10:00, seks timer etter fortroppen. Bülows soldater ble fulgt av I. korps, deretter av II. korps.Napoléon spiste frokost på bondegården Le Caillou hvor han hadde overnattet, hans stabssjef marskalk Jean-de-Dieu Soult foreslo at marskalk Emmanuel Grouchys styrker skulle beordres tilbake for å slutte seg til hovedstyrken, men Napoléon avfeide forslaget: «Bare fordi dere alle har blitt slått av Wellington tror dere at han er en god general. Jeg sier at Wellington er en dårlig general, engelskmennene er dårlige soldater og denne saken er ikke mer enn å spise frokost.» Napoléons overraskende nedlatende kommentar bør sees i forhold til hans maksime at «i krig er moral alt» og at å anerkjenne fienden alltid er feil og vil reduserer egne styrkers moral. Napoléon hadde hatt tilsvarende moralprekener før andre slag og denne morgenen hadde han en stabssjef som var pessimistisk og nervøs. Han møtte også innvendinger fra flere av sine erfarne generaler. Han fikk også overbrakt rykter fra broren Jérôme Bonaparte om en samtale mellom to britiske offiserer hvor det ble nevnt at prøyssiske styrker var på marsj fra Wavre. Napoléon erklærte at prøysserne minst ville trenge to dager på å komme seg og ville bli tatt hånd om av Grouchys styrker. Bortsett fra ryktene var det ingen av kommandantene ved møtet som hadde informasjon om hvor nær de prøyssiske styrkene var, eller mistenkte at Blücher hadde planlagt å blande seg inn i slaget.I stedet for å angripe om morgenen utsatte Napoléon angrepet på grunn av de gjennomvåte jordene som sinket kavaleri og særlig artilleri. Mange av hans tropper hadde slått leir godt sør for vertshuset La Belle Alliance og brukte også tid på å komme i posisjon. Klokken 10:00 svarte han på en melding han hadde mottatt seks timer tidligere fra Grouchy og ba ham «marsjere mot Wavre (nord for Grouchy) for å nærme seg hovedstyrken» (vest for Grouchy) og så «presse foran seg» prøysserne for å ankomme Waterloo «så snart som mulig».Klokken 11:00 utstedte Napoléon ordre for slaget: General Honoré Reilles korps til venstre og general Jean-Baptiste Drouet d'Erlons korps til høyre skulle angripe landsbyen Mont-Saint-Jean. Denne ordren antok at Wellingtons stillinger var i landsbyen, i stedet for den mer fremskutte posisjonen på bakkekanten. For å legge til rette for dette, skulle general Jérôme Bonapartes divisjon foreta et innledende angrep på Hougoumont som Napoléon forventet ville dra inn Wellingtons reserver. Artilleri fra I. II. og VI. korps skulle så åpne ild mot Wellingtons styrker som et stort samlet batteri (fransk: grande batterie) fra om lag klokken 13:00. D'Erlons korps skulle deretter angripe Wellingtons venstre flanke, bryte gjennom og rulle opp linjen fra øst mot vest. I sine memoarer skrev Napoléon at hans hensikt var å avskjære Wellingtons styrker fra de prøyssiske og presse dem tilbake mot havet.
=== Første fase: Angrepet på Hougoumont ===
Nøyaktig når slaget brøt ut er usikkert. Wellington noterte i sine meldinger at «omkring klokken ti utførte Napoléon et voldsomt angrep på vår stilling ved Hougoumont». Andre kilder oppgir at angrepet begynte rundt klokken 11:30. Huset og det nærmeste området ble forsvart av fire lette kompanier av britiske Foot Guards mens skogen og parken ble forsvart av jegere fra Hannover og 1./2. Nassau. Det innledende angrepet fra generalmajor Pierre François Bauduins brigade ryddet skogen og parken, men ble drevet tilbake av britisk artilleribeskytning og kostet Bauduin livet. Mens de britiske kanonene var opptatt med en artilleriduell med fransk artilleri, klarte et nytt angrep fra generalmajor Jean-Louis Soyes brigade og restene av Bauduins brigade å nå den nordlige porten til huset. Sekondløytnant Legros slo inn porten med en øks og noen franske tropper lyktes å trenge inn i gårdsrommet. 2nd Coldstream Guards og 2./3. Foot Guards kom til unnsetning. Det ble en forferdelig nærkamp og de britiske soldatene klarte å lukke porten for de franske soldatene. De gjenværende franske soldatene i gårdsrommet ble alle drept; kun en ung gutt som var trommeslager ble spart.
Kampene fortsatte hele ettermiddagen, gården ble omringet av lett fransk infanteri som også angrep troppene bak Hougoumont. Wellingtons styrker forsvarte huset og hulveien som gikk nordover, det som fra fransk side var tenkt som en mindre aksjon ble etter hvert «et slag i slaget». Napoléon beordret etter hvert et artilleribombardement av huset for å sette det i brann. Det endte med at alt ble ødelagt, bortsett fra kapellet. Du Plats brigade fra the King's German Legion ble sendt frem for å forsvare hulveien, noe de måtte gjøre uten støtte fra høyere offiserer. De ble til sist avløst av 71st Foot (et britisk infanteriregiment). Generalmajor Frederick Adams 3rd (Light) Brigade ble videre forsterket av oberst Hugh Halketts 3rd Hanoverian Brigade og slo tilbake videre angrep fra infanteri og kavaleri fra Reilles styrker. De britisk-allierte styrkene ved Hougoumont holdt ut inntil slaget var over.
«Jeg hadde besatt stillingen med en avdeling fra general Byngs brigade med Guards, som var i posisjon bak og den var for en stund under kommando av oberstløytnant MacDonald og deretter under oberst Home og jeg er glad for å legge til at den ble holdt, gjennom hele dagen, med tapperhet av disse modige troppene, på tross av de gjentatte forsøkene fra store fiendestyrker på å erobre den.», Wellington
Kampene ved Hougoumont var i utgangspunktet et avledende angrep for å trekke inn Wellingtons reserver, men utviklet seg til en kamp som varte hele dagen og dro inn franske reserver. Det er grunn til å tro at både Napoleon og Wellington anså Hougoumont som en nøkkel for å vinne slaget. Hougoumont var en del av det området av slagfeltet som Napoleon kunne se, og han fortsatte å sende tropper til det og dets omgivelser (33 bataljoner, totalt 14 000 soldater). Selv om huset aldri inneholdt store styrker, satte Wellington inn 21 bataljoner (12 000 soldater) for å holde hulveien åpen for etterforsyning av friske tropper og ammunisjon til bygningene. Han flyttet flere artilleribatterier fra det hardt pressede senter for å støtte Hougoumont, og uttalte etterpå at «utgangen av slaget ble endret ved lukkingen av portene ved Hougoumont».
=== Andre fase: Første franske infanteriangrep ===
De 80 kanonene i Napoléons «stort batteri» åpnet ild i senter av slagfeltet klokken 11:50. Det franske artilleriet var plassert for langt tilbake til å kunne sikte presist og de eneste troppene de kunne se var tiraljører (engelsk: skirmishers) fra regimentene under kommando av generalmajorene James Kempt, Denis Pack og generaløytnant Hendrik George de Perponcher Sedlnitskys 2. nederlandske divisjon (de andre styrkene sto eller lå i ly bak åskammen). Det franske bombardementet forårsaket likevel store skader. Selv om noen prosjektiler forsvant i den regnvåte bakken, traff de fleste målet på motsatt side av bakkekammen. Bombardementet tvang kavaleriet i the Union Brigade (i tredje linje) til å forflytte seg til venstre, tilsvarende gjorde kavaleribrigaden the Scots Greys, for å redusere tapsraten.Om lag klokken 13:00 så Napoléons styrker de første kolonnene med prøyssere ved landsbyen Lasne-Chapelle-Saint-Lambert, seks til åtte kilometer (tre timers marsj for en armé) unna på den høyre flanken. Napoléon lot sende en melding til marskalk Grouchy for å få han til å forflytte sine styrker mot Mont-Saint-Jean (Waterloo) og angripe de prøyssiske styrkene. Marskalk Grouchy hadde fulgt Napoléons tidligere ordre om å forfølge de prøyssiske styrkene mot Wavre, og han var for langt vekk til å nå frem i tide. Han fikk heller ikke brevet med ordren før om lag klokken 17. Grouchy ble rådet av sin underordnede, general Étienne Maurice Gérard om å «marsjere mot lyden av kanonene», men Grouchy holdt fast ved sine ordre og angrep baktroppen til det prøyssiske III. korps, ledet av generalløytnant Johann Adolf von Thielmann, i hva som ble slaget ved Wavre.Kort etter klokken 13:00 begynte det franske I. korps' angrep mot de britisk-allierte styrkenes senter. General d'Erlon, såvel som marskalk Ney, hadde kjempet mot Wellington i Spania og var kjent med hans taktikk med massive salver fra musketter på kort hold. I stedet for de vanlige franske kolonnene med ni soldater i bredden rykket hver divisjon frem med bataljonene på linje. Dette lot dem konsentrere ildgiving, men gjorde det vanskeligere å manøvrere og flytte seg raskt.I begynnelsen av angrepet var den franske angrepsformasjonen effektiv. Divisjonen på venstre flanke, under general François-Xavier Donzelot, rykket frem mot La Haye Sainte. Mens en fransk bataljon angrep forsvarerne i front spredte de andre bataljonene seg ut til hver side og med støtte av flere skvadroner med kyrassérer klarte de å isolere gården. The King's German Legion forsvarte gården standhaftig. Hver gang de franske angriperne forsøkte å komme over murene klarte de undertallige tyskerne å holde dem unna. Prinsen av Oranien så at La Haye Sainte hadde blitt isolert og forsøkte å forsterke forsvarerne med å sende frem Lünebergbataljonen fra Hannover. Franske kyrassérer som hadde skjult seg, angrep og nedkjempet raskt styrken. De red så forbi La Haye Sainte, nesten til kanten av åskammen, hvor de dekket general d'Erlons venstre flanke mens han angrep.Om lag klokken 13:30 begynte general d'Erlon å sende frem sine tre divisjoner, rundt 14 000 mann, langs en front på 1 000 meter mot Wellingtons venstre flanke. De møtte den nederlandske 1. Brigade van Bylandt tilhørende 2. nederlandske divisjon med 6 000 mann, flankert av de britiske brigadene til generalmajorene Kempt og Pack. Den andre linjen til de britisk-allierte styrkene besto av britiske og hannoveranske tropper under generalløytnant Thomas Picton. Pictons soldater lå ned på bakken på baksiden av åsryggen. I tillegg hadde brigaden Bijlandt utplassert tiraljører ved hulveien og i forkant av åsryggen. Resten av brigaden lå ned rett bak veien.
Den franske fremrykkingen jaget inn de britisk-allierte tiraljørene og nådde hulveien. Da de kom dit reiste generalmajor Packs menn seg, grupperte seg i formasjon på fire linjer, rykket frem og åpnet ild. De franske styrkene forventet motstand. De hadde rykket frem tilnærmet på linje, de returnerte ilden og presset de britiske troppene. Selv om angrepet stanset opp i sentrum begynte den britisk-allierte linjen foran d'Erlons høyre fløy å svikte. Til venstre for brigaden hvor den 7. nederlandske militsen sto ble «noen få rekker skutt ned og det ble følgelig en åpning i linjen.» Bataljonen hadde ingen reserver og kunne ikke lukke åpningen. General d'Erlons styrker presset seg gjennom dette gapet i den britisk-allierte forsvarslinjen og de gjenværende bataljonene i brigaden Bylandt (8. nederlandske militsbataljon og 7. belgiske linjebataljon) ble tvunget til å trekke seg tilbake til formasjonen til 5. nederlandske militsbataljon, som var i reserve mellom generalløytnant Pictons tropper om lag 100 skritt bak. De ble der omgruppert under kommando av oberst Pieter Hendrik van Zuylen van Nijevelt. Rett etter beordret prinsen av Oranien et motangrep.
Generalløytnant Picton ble drept og generalmajor Willem Frederik van Bylandt ble såret og evakuert fra slagfeltet. Han overførte derfor kommandoen til oberstløytnant De Jongh. De franske styrkene presset de britisk-allierte styrkene tilbake langs hulveien, og den britiske forsvarslinjen var i oppløsning. Rundt klokken 14 så franskmennene under Napoléon til å kunne vinne slaget.
==== Det tunge britiske kavaleriets angrep ====
«Våre kavalerioffiserer synes å ha lagt seg til en vane om å galoppere mot alt. De vurderer aldri situasjonen, tenker aldri på å manøvrere foran fienden og holder aldri igjen eller har en reserve.», Wellington
I denne kritiske situasjonen beordret generalmajor Henry Paget (hertugen av Uxbridge) sine to brigader med tungt kavaleri - som hadde gruppert seg usett for franskmennene bak åskammen - å angripe for å støtte det hardt pressede britisk-allierte infanteriet. Den 1. kavaleribrigaden, kjent som the Household Brigade, under kommando av generalmajor Lord Edward Somerset, besto av garderegimenter: 1. og 2. regiment Life Guards, Royal Horse Guards og 1st King's Dragoon Guards. Den andre kavaleribrigaden under kommando av generalmajor William Ponsonby, besto av The Royal Dragoons, Royal Scots Greys og den irske 6. (Inniskilling) Dragoons, alle tre regimenter med tunge dragoner.
Mer enn 20 år med krig på det europeiske kontinentet hadde gått hardt utover mengden egnede tunge hester. De britiske styrkene hadde derimot ikke vært i krig på lenge og hadde gjennomgående bedre hester enn franskmennene. Regimentet The Scots Greys hadde for eksempel ikke vært i krig siden 1795. De britiske kavaleristene hadde fått utmerket trening i bruk av sverd på hest, men manglet franskmennenes erfaring med manøvrering i store formasjoner og hadde liten praktisk krigserfaring. Ifølge Wellington hadde de begrenset med både taktiske kunnskaper og sunn fornuft.De to kavaleribrigadene hadde en samlet styrke på rundt 2 000 mann (2 651 offisiell styrke). Angrepet ble ledet av Uxbridge, kun et mindre antall skvadroner ble holdt i reserve. Det er bevis for at hertugen av Uxbridge om morgenen før slaget ga en ordre til alle brigadekommandantene om å sette inn sine styrker på eget initiativ, da direkte ordre fra han muligens ikke kom frem, og til å «støtte forflytninger i fronten». Det synes som Uxbridge forventet at brigadene til generalmajorene John Ormsby Vandeleur, Hussey Vivian og det nederlandske kavaleriet kom til å støtte det britiske tunge kavaleriet. Uxbridge beklaget senere at han selv ledet angrepet, da han i stedet skulle ha organisert en passende reserve.The Household Brigade passerte åskammen og angrep nedover skråningen. Kyrassérene som forsvarte general d'Erlon's venstre flanke var fremdeles spredt og ble presset over hulveien og jaget på flukt. Hulveien virket som en felle og førte det flyktende franske kavaleriet mot egne styrkers høyre fløy. Noen av kyrassérene fant seg trengt inne av de bratte sidene av hulveien, med en forvirret masse av eget infanteri i front, beskutt av 95th Rifles fra nordsiden av hulveien og presset av generalmajor Somersets tunge kavaleri bakfra. Det uventede ved å kjempe mot pansrede fiender imponerte de britiske kavaleristene, noe som ble nedtegnet av kommandanten for the Household Brigade.I fortsettelsen av angrepet slo skvadronene til the Household Brigade så brigadegeneral Aulards 2. brigade. På tross av forsøk på å kalle de engelske kavaleristene tilbake fortsatte de forbi bondegården La Haye Sainte. Nederst i åssiden møtte de - med sprengte hester - brigadegeneral Schmitzs 1. brigade gruppert i karré (militær formasjon hvor styrken danner en firkant).Til venstre for dem red the Union Brigade gjennom de franske infanteristenes linjer. Fra senter og mot venstre flanke nedkjempet the Royal Dragoons brigaden til brigadegeneral Bourgeois og erobret fanen til 105. Régiment de Ligne. Det irske regimentet The Inniskillings jaget den andre brigaden i generalløytnant Joachim Jérôme Quiot du Passages 1. divisjon, og the Scots Greys angrep det fremste franske regimentet, 45. Régiment de Ligne, mens det holdt på å omgruppere seg etter å ha passert hulveien og brutt gjennom hekken under forfølgelsen av det britiske infanteriet. The Greys erobret fanen til 45. og overmannet brigadegeneral Greniers brigade. Dette var de eneste fanene erobret fra franskmennene under slaget. På Wellingtons ytre venstre flanke hadde 4. divisjon under divisjonsgeneral (fransk: général de division) Pierre François Joseph Durutte hatt tid til å gruppere seg i karré og motstå angrep fra grupper av the Scots Greys.
Offiserene i kavaleriregimentene the Royals og Inniskillings fant det like vanskelig som sine kolleger i the Household Cavalry å holde troppene tilbake. Etter å ha tatt tap og under omgruppering var the Scots Greys og resten av the Union Brigade foran den franske hovedlinjen. Hestene var sprengt og styrken var i uorden, uten begrep om hva deres neste felles mål var. Noen angrep nærliggende kanonbatterier tilhørende «stort batteri». Selv om kavaleristene i the Greys hverken hadde tiden eller midlene til å ødelegge kanonene eller fjerne dem, satte de mange av dem ut av spill ved at kanonmannskapene ble drept eller rømte slagmarken. Napoléon beordret raskt et motangrep fra Farine og Travers kyrassérbrigader og Jaquinots to regiment Chevau-léger (lett og medium kavaleri) tilhørende I. korps lette kavaleridivisjon. Uorganisert og virrende rundt i bunnen av skråningen mellom herregården Hougoumont og vertshuset La Belle Alliance ble the Scots Greys og resten av det tunge britiske kavaleriet overrasket av motangrepet til divisjonsgeneral Jean-Baptiste Milhauds kyrassérer, støttet av lansenérer fra Jaquinots kavaleridivisjon.Mens generalmajor Ponsonby forsøkte å samle sine kavalerister mot angrepet fra de franske kyrassérene ble han angrepet av divisjonsgeneral Jaquinots lansenérer og tatt til fange. En gruppe kavalerister fra the Scots Greys forsøkte å frigjøre han, men lansenéren som hadde tatt han til fange drepte Ponsonby og deretter tre av the Scots Greys som hadde forsøkt å redde sin brigadekommandant. På det tidspunktet Ponsonby døde hadde overtaket skiftet til franskmennene. Divisjonsgeneralene Milhauds og Jaquinots kavalerister jaget the Union Brigade fra sletten. Resultatet var svært store tap for det britiske kavaleriet. Et motangrep av britiske lette dragoner under generalmajor Vandeleur og nederlandsk-belgiske lette dragoner og husarer under generalmajor Ghigny på venstre flanke og nederlandsk-belgiske karabinerer under generalmajor Trip i senter slo tilbake det franske kavaleriet.Alle tapstall for kavaleribrigadene etter angrepet er anslag, siden tapstall bare ble registrert etter dagen var omme og er for hele slaget. Noen historikere, blant de Barbero, tror at de offisielle listene tenderer til å overdrive antallet kavalerister som var tilstede i skvadronene på slagmarken og at tapene proporsjonalt derfor er enda høyere enn hva de offisielle tallene viser. The Union Brigade tapte mange av både offiserer og menige (inkludert øverstkommanderende, generalmajor William Ponsonby og oberst Hamilton fra the Scots Greys). Store tap hadde også the 2nd Life Guards og the King's Dragoon Guards of the Household Brigade (med oberst Fuller, kommandant for the King's DG blant de drepte). Brigadene the 1st Life Guards, helt på høyre fløy av angrepet og the Blues, som dannet en reserve, hadde holdt sammen og hadde derved langt lavere tapstall. De offisielle oversiktene for begge brigader ble oppgitt til 2 651 mens Barbero og andre anslår det reelle tallet til å være rundt 2 000 og de offisielle registrerte tapene for de to tunge kavaleribrigadene under slaget var 1 205 mann og 1 303 hester.Noen historikere, som Chandler og Weller, hevder at det tunge britiske kavaleriet ble ødelagt som en funksjonsdyktig styrke etter deres første, storslåtte angrep. Barbero konstaterer at the Scots Grey praktisk talt ble utradert og at de to andre regimentene i the Union Brigade hadde tilsvarende tap. Andre historikere, som Clark-Kennedy og Wood, siterer britiske øyenvitner hvor det fortelles om fortsatt innsats fra det tunge kavaleriet. De gikk flere ganger til motangrep mot fransk kavaleri (begge brigader), stoppet et kombinert kavaleri og infanteriangrep (kun Household Brigade), ble brukt til å styrke moralen til nærliggende enheter under krisesituasjoner og dekket hull i den britisk-allierte linjen forårsaket av store tap hos infanteriformasjoner (begge brigader). Denne tjenesten ble utført til en høy pris, da nærkamp med fransk kavaleri, karabinskudd, skudd fra infanteristenes musketter og dødligst av alt - artilleriild - stadig reduserte antallet «effektive kavalerister» (engelsk: effective) i de to brigadene. Rundt klokken 18 kunne hele Union Brigade bare stille tre skvadroner, på tross av det gikk disse til motangrep mot fransk kavaleri og tapte halve styrken i kampen. Ved slutten av slaget kunne de to brigadene tilsammen stille en skvadron.Det franske angrepet under general d'Erlons I. korps hadde involvert 14 000 mann, men ble drevet tilbake med et samlet tap på 3 000 mann, inkludert over 2 000 mann tatt til fange. I tillegg til tapet av soldater førte det mislykkede angrepet til tap av tid, mange enheter var splittet og klokken ble om lag 16 før d'Erlons I. korps var reorganisert. Elementer av de prøyssiske styrkene var da iferd med å ankomme slagfeltet på franskmennenes høyre flanke, men Napoléon hadde allerede beordret divisjonsgeneral Georges Moutons (greven av Lobau) VI. korps å forflytte seg for å holde de tilbake før d'Erlons angrep begynte.
=== Tredje fase: Det franske kavaleriangrepet ===
Litt før klokken 16:00 merket marskalk Ney seg et tegn på tilbaketrekning fra senter av de britisk-allierte styrkene. Han feiltolket evakueringen av skadede, trodde det var en begynnende retrett, og forsøkte å utnytte det. Etter nederlaget til d'Erlons I. korps hadde han få infanterireserver igjen, det meste av infanteriet hadde enten blitt satt inn i det nytteløse angrepet mot Hougoumont eller i forsvaret av den franske høyre flanken. Ney forsøkte derfor å slå de britisk-alliertes senter med kun kavaleri. I første angrepsbølge ble divisjonsgeneral Édouard Jean Baptiste Milhauds reserve kavalerikorps med kyrassérer og divisjonsgeneral Charles Lefebvre-Desnouettes' lette kavaleridivisjon fra keisergarden, med totalt rundt 4 800 mann satt inn. Da denne angrepsbølgen ble slått tilbake ble divisjonsgeneral François Étienne de Kellermanns tunge kavalerikorps og divisjonsgeneral Claude Étienne Guyots tunge kavaleri tilhørende keisergarden satt inn, totalt rundt 9 000 mann i 67 skvadroner.Wellingtons infanteri reagerte på kavaleriangrepet med å danne karré. Wellington beordret sine artillerister til å søke dekning inne i karréen ved angrep fra kavaleri, for å returnere til kanonene og fortsette ildgiving ved det fiendtlige kavaleriets retrett. Øyenvitner til det britiske infanteriet registrerte så mange som 12 kavaleriangrep, selv om dette sannsynligvis inkluderer påfølgende angrepsbølger av samme angrep, totalt antall angrep var utvilsomt færre. General Kellermann som innså det meningsløse i angrepene forsøkte å holde elitebrigaden med karabinerere i reseve, men marskalk Ney insisterte på at de skulle delta.
Denne typen samlede kavaleriangrep bygget nesten utelukkende på den psykologiske sjokkeffekten på motstanderen. Støtte av nærliggende artilleri kunne rive opp karréer så kavaleriet kunne trenge inn og bekjempe infanteristene, men i slaget ved Waterloo var samordning mellom fransk kavaleri og artilleri ikke særlig bra. Det franske artilleriet kom ikke nær nok, i store nok mengder, til å ha en avgjørende virkning. De franske kavaleriangrepene ble gjentatte ganger avvist av britisk infanteri i karré, av britisk artilleribeskytning mens det franske kavaleriet trakk seg tilbake for å omgruppere seg og av motangrep fra Wellingtons lette kavaleriregimenter, den nederlandske tunge kavaleribrigaden og den gjenværende styrken fra the Household Cavalry.
Minst en britisk artillerioffiser lot vær å følge Wellingtons ordre om å søke dekning i nærmeste karré under de franske kavaleriangrepene. Kaptein Cavalié Mercer som kommanderte 'G' Troop, Royal Horse Artillery, anså troppene fra Braunschweig som var utplassert på hver side av hans kanoner som så nervøse at han holdt sitt batteri med seks 9-punds kanoner i virksomhet under hele kavaleriangrepet, og med stor effekt:
«Jeg lot dem rykke frem uskadd inntil fronten av kolonnen var mellom femti eller seksti yard (om lag 45-55 meter) unna, og ga så ordren om ild. Effekten var fryktelig. Nesten hele fortroppen falt med en gang, og kanonkulen (salvene var en blandet kardesk med muskettkuler kombinert med en større, massiv jernkule), som trengte inn i kolonnen skapte forvirring langs sin bane ... avfyringen av alle kanonene ble etterfulgt av en nedmeiing av menn og hester lik den som gress for en ljå.», kaptein Cavalié Mercer, Royal Horse Artillery
Av ukjente grunner ble det ikke gjort noe forsøk fra de franske kavaleristene for å uskadeliggjøre kanonene ved å spikre fenghullet mens de var inne i de britisk-allierte linjene. I samsvar med Wellingtons ordre var artilleristene derfor istand til å returnere til kanonene og skyte på det franske kavaleriet mens de trakk seg tilbake etter hvert angrep. Etter en rekke angrep på åsryggen ved Mont-Saint-Jean trakk de franske kavaleristene seg tilbake, med store tap og uten å ha oppnådd noe gjennombrudd.
Tapstall for de franske kavaleristene er vanskelig å anslå. Ledende offiserer, særlig generalene, hadde store tap. Fire divisjonskommandanter ble såret, ni brigadegeneraler ble såret, og en drept. Det var et klart tegn på deres mot og vane med å lede fra fronten. Den franske historikeren Henry Houssaye oppgir at Grenadiers à Cheval besto av 796 mann den 15. juni, men bare 462 den 19. juni, mens Régiment de l'Impératrice Dragons mistet 416 av 816 over samme periode. Divisjonsgeneral Guyots tunge kavaleridivisjon mistet 47 % av sin opprinnelige styrke.
Det ble etter hvert klart, selv for Ney, at kavaleri alene oppnådde lite. I seneste laget organiserte han et samlet angrep, med
divisjonsgeneral Bachelus divisjon og oberst Tissots regiment (fra divisjonsgeneral Foys divisjon, fra Reilles II. korps, om lag 6 500 infanterister) pluss de franske kavalerister som fremdeles var istand til å kjempe. Dette angrepet gikk langs mye av den samme veien som de foregående angrepene av tungt kavaleri. Det kombinerte franske angrepet ble stoppet ved et motangrep av kavaleri fra the Household Brigade ledet av Uxbridge. Det britiske kavaleriet klarte imidlertid ikke å slå det franske infanteriet og måtte trekke seg tilbake etter tap fra infanteristenes muskettild.Uxbridge rapporterte at han forsøkte å lede nederlandske karabinerer under generalmajor Albert Dominicus Trip van Zoudtlandt til å gjenoppta angrepet og at de nektet å følge han. Andre medlemmer av den britiske kavaleristaben kommenterte også denne hendelsen. Det er imidlertid ingen støtte for dette i nederlandske eller belgiske kilder. I mellomtiden ble Bachelus og Tissots infanterister og deres kavaleristøtte hardt rammet av artilleribeskytning og muskettild fra generalmajor Adams infanterbrigade og de franske angriperne trakk seg etter hvert tilbake. Selv om det franske kavaleriet påførte Wellingtons senter få direkte tap, så var tapene fra fransk artilleri store. Wellingtons kavaleri, bortsett fra generalmajorene John Vandeleurs og Hussey Vivians brigader helt på venstre flanke, hadde alle blitt satt inn i slaget, og hadde tatt store tap. Situasjonen virket så desperat at the Cumberland Hussars, det eneste kavaleriregimentet fra Hannover som deltok, rømte fra slagmarken og spredte panikk helt til Brussel.
=== Fjerde fase: Erobringen av La Haye Sainte ===
Omtrent samtidig med Neys kombinerte infanteri- og kavaleriangrep på senter og høyre del av Wellingtons linje ble elementer av d'Erlons I. korps samlet, ledet av 13. Régiment de Légère, og gjorde et fornyet angrep på La Haye Sainte. Angrepet lyktes, delvis fordi the King's German Legion gikk tom for ammunisjon. De modige tyske soldatene hadde holdt senter av slagmarken nesten hele dagen og hindret den franske fremrykkingen. Marskalk Ney flyttet deretter beredent artilleri (ridende artilleri) opp mot Wellingtons senter og begynte å skyte mot infanteristenes karréer på nært hold med kardesk. Regimentene 30th og 73rd hadde så store tap at de måtte trekke sammen for å danne en brukbar karré.
«Erobringen av La Haye Sainte av franskmennene var en meget farlig hendelse. Det åpnet selve senter i den britisk-allierte styrken, og plasserte fienden på en avstand av 60 yards (55 meter) av det senteret. Franskmennene kastet ikke bort noe tid med å dra fordel av dette, de presset frem infanteri støttet av kanoner, som lot de holde en svært destruktiv ildgiving på Altens venstre og Kempts høyre ...», kaptein James Shaw, 43rd Foot, stabssjef 3. divisjon
Hva Napoléon trengte for å fortsette angrepet hadde skjedd. Marskalk Ney var nær å bryte gjennom senter av de britisk-allierte styrkene.Sammen med artilleriilden ble de britisk-allierte styrkene også beskutt av franske tiraljører fra La Haye Sainte. Situasjonen var så kritisk at fanene til 33rd regiment og Halketts brigader ble sendt til bakre linjer for å sikre de, beskrevet av historikeren Alessandro Barbero som, «... et tiltak som savnet sidestykke.». Generalløytnant Carl von Alten beordret en enkelt bataljon fra King's German Legion å gjenerobre La Haye Sainte. Bataljonen under oberst Ompteda klarte å jage vekk noen franske tiraljører, men ble så angrepet av franske kyrassérer i flanken. Ompteda ble drept og bataljonen nedkjempet. Et nederlandsk-belgisk kavaleriregiment som ble beordret til å angripe flyktet i stedet fra slagfeltet, beskutt av sitt eget infanteri. Generalmajor Merlens 3. Brigade Lichte Cavalerie angrep det franske artilleriet som hadde tatt stilling nær La Haye Sainte, men ble nedkjempet. Den nederlandske kavaleridivisjonen, Wellingtons siste kavalerireserve bak det britisk-allierte senter hadde tapt halvparten av sin styrke. På tross av sine tap var det franske kavaleriet fremdeles en trussel og tvang det britisk-allierte infanteriet til å holde seg i karré. Stadig mer fransk artilleri ble brakt fremover.Et fransk artilleribatteri rykket frem til rundt 300 yards (om lag 270 meter) fra der 1./1. Nassau sto i karré og beskytningen ga store tap. Et annet fransk batteri rykket frem til flanken av kaptein Mercers batteri, skjøt ned hestene og presset Mercer og hans artillerister tilbake, han mintes senere, «Hastigheten og presisjonen på denne ildgivingen var ganske skremmende. Nesten hvert skudd rammet og jeg forventet at vi alle ville bli utslettet. ... Saltaskene ble i mange tilfelle revet fra hestenes rygg ... En granat jeg så eksploderte under de to fineste trekkhestene i troppen og ned gikk dem.»Franske tiraljører besatte dominerende stillinger, spesielt på en kolle som lå høyere enn regimentet the 27th Foot. Ute av stand til å bryte karréformasjonen grunnet det franske kavaleriet hadde regimentet ingen mulighet for å angripe og måtte utstå beskytningen. Ildgivingen påførte regimentet store tap og the Inniskillings mistet to-tredjedeler av styrken i løpet av tre til fire timer.I denne perioden av slaget ble mange av Wellingtons generaler og rådgivere drept eller såret, blant de generalmajor Somerset, oberstløytnant Gordon, oberst de Lancey, generalløytnant Alten og generalmajor Cooke. Situasjonen var kritisk og Wellington, innestengt i en karré og uvitende om hendelsene utenfor den, var desperat for de prøyssiske styrkenes ankomst og støtte.
==== Ankomst av IV. prøyssiske korps: Plancenoit ====
«Natten eller prøysserne må komme.», Wellington
General Friedrich Wilhelm von Bülows IV. korps var den første prøyssiske styrken som ankom den franske høyre flanken, han rettet styrken mot Plancenoit for å benytte den som et springbrett mot de bakre franske stillingene. Feltmarskalk Blücher ønsket å sikre sin høyre flanke ved at styrken trengte frem gjennom skogen Bois de Paris. Blücher og Wellington hadde utvekslet meldinger siden klokken 10:00 og hadde avtalt fremstøtet mot Frichermont dersom Wellingtons senter var under angrep.Omtrent på denne tiden, mens det franske kavaleriangrepet pågikk for full styrke ble 15. brigade fra IV. korps sendt for å få kontakt med styrkene fra Nassau på Wellingtons venstre flanke, i området Frichermont-La Haie, brigadens beredne artilleri og ekstra artilleri var utplassert på dets venstre flanke for støtte. Napoléon sendte divisjonsgeneral Lobaus VI. korps for å avskjære resten av Bülows IV. korps som fortsatte mot Plancenoit. Den prøyssiske 15. brigaden drev Lobaus styrker ut av Frichermont med et bajonettangrep og fortsatte så opp høydene ved Frichermont, beskjøt franske jegere med 12-punds kanoner og presset på mot Plancenoit. Dette ledet Lobaus korps til retrett til området ved Plancenoit, presset Lobau forbi baktroppene til Armee Du Nords høyre flanke og var en direkte trussel mot dets eneste retrettvei. Den 16. prøyssiske brigaden under von Hiller presset også fremover mot Plancenoit.
Napoléon hadde sendt alle de åtte bataljonene i den unge garden (fransk: la jeune Garde) for å forsterke Lobaus styrker, som var hardt presset av prøysserne. Den unge garden gikk til motangrep og etter svært harde kamper sikret de landsbyen Plancenoit, men ble så utsatt for nye angrep fra prøysserne og drevet ut av Plancenoit. Napoléon sendte to bataljoner av keisergarden inn i Plancenoit og etter å ha kjempet seg frem med bajonettene gjenerobret denne styrken landsbyen.
==== Zietens flankemarsj ====
Sent på ettermiddagen hadde general Zietens I. korps ankommet i styrke i området rett nord for gården La Haie, mot Wellingtons venstre flanke. General Müffling som var de prøyssiske styrkenes liasonoffiser hos Wellington red for å komme korpset i møte. Zieten hadde da fått frem sin 1. brigade, men hadde blitt bekymret over synet av soldater på vidvanke (engelsk: stragglers) og skadede fra avdelingene fra Nassau og den prøyssiske 15. brigade. Zieten fikk inntrykk av at styrkene trakk seg tilbake og idet han var usikker på om hans egne styrker ville bli blandet inn i en generell retrett begynte han å flytte sine styrker vekk fra Wellingtons flanke og i retning den prøyssiske hovedstyrken nær Plancenoit. Da general Müffling oppdaget dette fikk han overbevist Zieten at han måtte støtte Wellingtons venstre flanke. General Zieten beordret sine tropper til å gjenoppta marsjen mot Wellington og ankomsten av hans styrke tillot Wellington å forsterke sitt hardt pressede senter ved å flytte kavaleri fra venstre flanke.Det prøyssiske I. korps fortsatte å angripe de franske styrkene foran Papelotte. Om lag klokken 19:30 var stillingen for de franske styrkene bøyd i en slags bue, linjen gikk fra Hougoumont på venstre flanke, via gården La Haie Sainte til Plancenoit på høyre flanke. Divisjonsgeneral Duruttes styrker hadde tatt stillingene ved La Haie Sainte og Papelotte i en rekke med angrep, men trakk seg nå tilbake bak Smohain uten å kunne stoppe det prøyssiske 24. regiment da det gjenerobret begge steder. Det 24. prøyssiske regiment rykket frem mot de nye franske stillingene, ble slått tilbake og angrep igjen støttet av schlesiske riflemenn (tysk: schützen) og F/1. milits (tysk: landwehr). De franske styrkene trakk seg først bakover for det fornyede prøyssiske angrepet, men prøvde så å holde stand, gjenerobre Smohain og holde fast på åskammen og de siste husene i Papelotte.Det 24. prøyssiske regiment fikk kontakt med en skotsk bataljon helt på sin høyre flanke og sammen med det prøyssiske 13. militsregiment drev de de franske styrkene ut av disse stillingene. Fortsatte angrep fra 13. prøyssiske regiment og 15. brigade tvang de franske styrkene vekk fra Frichermont. Divisjonsgeneral Duruttes divisjon, i ferd med å bli angrepet av skvadroner fra kavalerireserven til general Zietens I. korps, trakk seg ut av slagfeltet. Det prøyssiske I. korps rykket så frem til veien mot Brussel, som samtidig var den eneste retrettveien for de franske styrkene.
=== Femte fase: Keisergardens angrep ===
Med Wellingtons senter utsatt etter La Haye Saintes fall og fronten ved Plancenoit midlertidig stabilisert satte Napoléon inn sin siste reserve, den så langt ubeseirede keisergarden. Angrepet som begynte rundt klokken 19:30 var ment å trenge gjennom Wellingtons senter og presse hans styrker vekk fra prøysserne. Det er uklart hvilke styrker som deltok, men antakeligvis deltok fem bataljoner av den midlere keisergarden, og ikke grenaderene eller jegerne i den gamle garden. Tre bataljoner fra den gamle garden fulgte med fremover og dannet angrepets andre linje, men forble i reserve og angrep ikke direkte den britisk-allierte linjen.Napoléon overså selv den innledende utplasseringen av keisergarden (den «midlere» og den «gamle»). Den «midlere» garden grupperte seg i bataljonsformasjoner, hver med om lag 550 mann, med 1./3. (1. bataljon, 3. régiment de grenadiers) ledet av divisjonsgeneral Louis Friant og brigadegeneral Paul Jean-Baptiste Poret de Morvan, til høyre langs veien. Til venstre for dem og bak dem var brigadegeneral Harlet med 4. régiment de grenadiers, så 1./3. (1. bataljon, 3. régiment de chasseurs) under divisjonsgeneral Claude-Etienne Michel, deretter 2./3. (2. bataljon, 3. régiment de chasseurs) og til sist en stor formasjon med to bataljoner, totalt 800 soldater fra 4. régiment de chasseurs ledet av general Henrion. To batterier med beredent artilleri fulgte med i angrepet og hver formasjon ble ledet av en general.I reserve bak dem var tre bataljoner av den «gamle» keisergarden, fra høyre mot venstre 1./2. (1. bataljon, 2. régiment de grenadiers), 2./2. (2. bataljon, 2. régiment de chasseurs) og 1./2. (1. bataljon, 2. régiment de chasseurs). Napoléon lot marskalk Ney kommandere angrepet og han ledet den «midlere» garden skrått mot høyre siden av det britisk-allierte senter i stedet for å angripe rett mot senter. Napoléon sendte Neys ADC (fransk: aide-de-camp, assistent i felt) oberst Crabbé for å få Ney til å endre angrepsretningen men Crabbé klarte ikke å nå frem i tide. Andre franske styrker fulgte på for å støtte keisergarden. På venstre flanke kom infanteri fra divisjonsgeneral Reilles II. korps som ikke var i kamp ved Hougoumont og kavaleri rykket også frem. På høyre flanke tok elementer fra divisjonsgeneral d'Érlons I. korps del i angrepet, krysset åsryggen og kom i kamp med den britisk-allierte linjen. Av disse gikk brigadegeneral Pégots brigade frem i tiraljørorden, beveget seg nord og vest for La Haye Sainte og ga ildstøtte til Ney og divisjonsgeneral Friants 1./3. régiment de grenadiers.
Keisergarden ble først beskutt av noen bataljoner fra Braunschweig, men retursalvene fra grenaderene presset bataljonene fra Braunschweig tilbake. Oberstløytnant Colin Halketts brigade med 30th Foot og 73rd utvekslet ild, men ble drevet tilbake i forvirring, inn i regimentene 33rd og 69th. Oberstløytnant Halkett ble skutt i ansiktet og alvorlig skadet og hele brigaden trakk seg tilbake i uorden. Andre britisk-allierte tropper begynte også å gi etter. Et motangrep av styrker fra Nassau og restene av oberstløytnant Kielmansegges 1st Hanoverian Brigade fra den britisk-allierte andre linjen, ledet av prinsen av Oranien, ble også slått tilbake og prinsen ble alvorlig såret. Brigadegeneral Harlet beordret frem 4. régiment de grenadiers og senter av den britisk-allierte styrken var i fare for å bryte sammen. På dette tidspunktet ankom den nederlandske generalen David Hendrik Chassés divisjon. De var Wellingtons siste reserver og gjorde en viktig innsats for å avvise keisergardens angrep.Chassés relativt uthvilte nederlandske divisjon ble anført av et batteri med beredent artilleri under kaptein Carel Frederik Krahmer de Bichin. Det nederlandske batteriet åpnet en ødeleggende salve inn i de fremrykkende franske grenaderenes flanke, blant annet ble general Michel drept. Dette stoppet ikke 1./3. régiment de grenadiers fremrykking så general Chassé beordret sin første brigade under oberst Hendrik Detmers å angripe de tallmessig underlegne franske styrkene med bajonett, noe som førte til at den franske enheten stoppet og brøt sammen.Den franske keisergardens 4. régiment de grenadiers så sine kamerater trekke seg tilbake, og da de selv hadde tatt store tap, snudde de og trakk seg tilbake.Til venstre for 4. régiment de grenadiers var karréer dannet av 1./3. og 2./3. régiment de chasseurs, de hadde lidt enda større tap fra artilleribeskytning enn grenaderene. Da angrepet deres nådde åsryggen, fant de den tilsynelatende forlatt. Plutselig reiste rundt 1 500 soldater fra Foot Guards under generalmajor Peregrine Maitland seg. De hadde lagt seg ned for å skjerme seg for fransk artilleri og skjøt på kort hold ødeleggende salver mot den fremrykkende keisergarden. Jegerne fra keisergarden omgrupperte seg for å besvare de britiske salvene, men begynte å gi etter. Rundt 300 falt etter den første salven. Et bajonettangrep fra the Foot Guards brøt deretter den franske formasjonen, mens britene på sin side brøt formasjon i forfølgelsen av keisergarden.
Bataljonene fra keisergarden 4. régiment de chasseurs med 800 mann kom frem på flanken til de britiske gardistene og de to bataljonene med Foot Guards mistet alt samhold. De løp tilbake opp bakken som en uorganisert gruppe med franskmennene etter seg. På bakketoppen kom den franske styrken over batteriene som hadde gitt store tap for 1./3. og 2./3. régiment de chasseurs. De åpnet ild og jaget vekk artilleristene. Venstre flanke av den franske formasjonen kom så under beskytning av en større gruppe britiske tiraljører. Den franske styrken jaget de på flukt, men tiraljørene ble erstattet da regimentet 52nd Light Infantry, ledet av oberst John Colborne, angrep fra den franske styrkens flanke med kraftige skuddsalver. Franskmennene returnerte ilden og drepte eller såret om lag 150 soldater fra the 52nd. Det britiske regimentet angrep igjen. Under det fornyede britiske angrepet brøt motstanden fra den franske keisergarden sammen. En avgjørende faktor for det franske sammenbruddet var at de så styrkene som kom fra øst ikke var franske under marskalk Grouchy, men prøyssiske.De siste soldatene fra den franske keisergarden trakk seg raskt tilbake. En bølge av panikk gikk gjennom de franske linjene da den forbløffende nyheten spredte seg: «Garden trekker seg tilbake. Hver mann for seg selv!» (fransk: «La Garde recule. Sauve qui peut!») Den britisk-allierte øverstkommanderende Wellington reiste seg i stigbøylene på hesten Copenhagen og viftet med hatten for å gi signal til en generell offensiv. De gjenværende britisk-allierte styrkene strømmet fremover mot franskmennene som var i rask retrett.De overlevende fra den franske keisergarden samlet seg ved de tre bataljonene i reserve (noen hevder det var fire) rett sør av La Haye Sainte. Et angrep fra generalmajor Frederick Adams brigade og en bataljon landwehr fra Hannover, støttet av generalmajorene Vivian og Vandeleurs kavaleribrigader på deres høyre flanke, presset den franske formasjonen mot oppløsning. De enhetene fra den franske keisergarden som fremdeles holdt sammen trakk seg tilbake mot vertshuset La Belle Alliance.
==== Erobringen av Plancenoit ====
Omtrent samtidig med keisergardens angrep begynte de prøyssiske 5., 14. og 16. brigadene å trenge gjennom Plancenoit i det tredje angrepet den dagen. Landsbykirken var i brann, mens kirkegården, som var det franske forsvarets senter, var overstrødd med lik. Fem bataljoner fra keisergarden var utplassert for å støtte den unge garden, hvorav så godt som alle nå var satt inn i forsvaret, i tillegg til rester av divisjonsgeneral Lobaus VI. korps. Det avgjørende for kampene viste seg å bli skogsområdet Chantelet sør for landsbyen. Generalløytnant Pirchs II. korps hadde ankommet med to brigader og forsterket angrepet til IV. korps ved å rykke frem gjennom skogen. Musketerbataljonene i det prøyssiske 25. regiment presset 1./2. (1. bataljon, 2. régiment de grenadiers) fra den gamle garden ut av Chanteletskogen, utflanket Plancenoit og fremtvang en fransk retrett.
Den gamle garden trakk seg tilbake i god orden inntil de møtte massen av franske soldater som flyktet i panikk etter gardens mislykkede angrep mot den britisk-allierte styrken og ble en del av den flukten. Det prøyssiske IV. korps rykket frem forbi Plancenoit hvor de kom over mengder av franske soldater som flyktet fra britisk forfølgelse. De prøyssiske styrkene kunne ikke skyte, i frykt for å treffe Wellingtons fremrykkende styrker. Dette var den femte og siste gangen kontroll over Plancenoit skiftet. Franske styrker som ikke flyktet sammen med keisergarden ble omringet i deres stillinger og nedkjempet, med store tap på begge sider.
==== Oppløsning ====
Den franske styrkens høyre flanke, venstre flanke og senter hadde nå alle gitt etter. Den siste franske styrken med samhold var to bataljoner fra den gamle keisergarden rundt vertshuset La Belle Alliance, de hadde blitt plassert der for å være en siste reserve og for å beskytte Napoléon ved en eventuell fransk retrett. Napoléon håpet å samle den franske arméen bak dem, men etter hvert som retrett gikk over i flukt var de også nødt til å trekke seg tilbake. De tok stilling med en bataljon på hver side av La Belle Alliance, i karré for å beskytte seg mot kavaleriangrep fra koalisjonsstyrkene. Inntil han ble overbevist om at slaget var tapt og han måtte flykte, kommanderte Napoléon karréen til venstre for vertshuset. Generalmajor Adams kavaleribrigade angrep og tvang denne karréen tilbake, mens prøyssiske styrker angrep den andre.
Etter hvert som mørket falt på trakk begge gardekarréene seg tilbake i relativt god orden, men det franske artilleriet og alt annet utstyr ble erobret av koalisjonsstyrkene. Gardestyrkene som trakk seg tilbake ble omringet av tusener av flyktende franske tropper. Koalisjonsstyrkenes kavaleri herjet med de flyktende inntil rundt klokken 23:00, generalløytnant Gneisenaus styrker forfulgte dem så langt som til Genappe før han beordret stopp. I Genappe ble Napoléons forlatte vogn funnet, den inneholdt blant annet diamanter. Disse ble en del av kong Fredrik Vilhelm III av Preussens kronjuveler, en major ble tildelt Pour le Mérite med eikeløv for bragden. På dette tidspunktet hadde 78 kanoner og 2 000 fanger blitt tatt, blant dem flere generaler.
«I midten av stillingen besatt av den franske arméen, og nøyaktig på høyden, er en bondegård (sic), kalt La Belle Alliance. Fremrykkingen av alle de tyske kolonnene var rettet mot denne bondegården, som var synlig fra alle sider. Det var der som Napoléon var under slaget; det var der han ga sine ordre, hvor han smigret seg selv i håp om seier, og det var der som hans nederlag ble avgjort. Der også, var det at, ved et heldig tilfelle, feltmarskalk Blücher og Lord Wellington møttes i mørket, og gjensidig hilste hverandre som seierherrer.», generalløytnant Gneisenau
Ifølge et brev Wellington sendte til sin bror William var slaget «..den mest desperate situasjon jeg noen gang har vært i. Jeg har aldri anstrengt meg så hardt for noe slag og aldri vært så nær å bli slått.».
== Etterspill ==
=== Sårede og døde ===
Slaget ved Waterloo ga de britisk-allierte styrkene under Wellington tap på rundt 17 000 døde og sårede. De prøyssiske styrkene under Blücher tapte rundt 7 000 mann, av de 810 i en enhet, 18. regiment, i Bülows 15. brigade, de hadde kjempet både ved Frichermont og Plancenoit, og soldatene ble tildelt 33 Jernkors. Tapene for den franske siden under Napoléon var mellom 24 000 til 26 000 soldater drept eller såret, blant de 6 000 til 7 000 tatt til fange, med ytterligere 15 000 forsvunnet (desertert) rett etter.
«22. juni. Denne morgenen dro jeg for å besøke slagfeltet, som er litt utenfor landsbyen Waterloo, på høydedraget Mont-Saint-Jean, men ved ankomsten der var synet altfor ille å skue. Jeg følte meg syk i magen og var tvunget til å dra tilbake. Mangfoldet av skrotter, haugene med sårede menn med ødelagte lemmer ute av stand til å bevege seg, som går til grunne fra manglende sårbehandling eller sult, da de allierte var, selvfølgelig, tvunget til å ta sine kirurger og vogner med seg, utgjorde et syn jeg aldri vil glemme. De sårede, både de allierte og franskmennene, var igjen i en likeverdig elendig tilstand.», major W. E. Frye, After Waterloo: Reminiscences of European Travel 1815–1819.
De fleste sårede og døde ble liggende natten over på slagfeltet, de prøyssiske styrkene forfulgte franskmennene og de britisk-allierte styrkene var alt for utmattet til å gjøre noe før dagen etter. Mellom 20 til 40 tusen sårede og døde og rundt 10 tusen døde hester lå på et område på 2 ganger 3 kilometer. Både døde og sårede ble plyndret, først forsvant penger, klokker og effekter, deretter klær, overlevende soldater fra alle sider deltok i plyndringen. De lettere sårede ble etter hvert behandlet på stedet, mens de med større sår stort sett ble fraktet til Brussel hvor det ble etablert provisoriske feltsykehus. Ved slag på den tiden forventet britiske leger rundt 10 % sårede, etter Waterloo var det rundt 30 %, altså tre ganger så mange.
=== Tapere og seierherrer ===
Marskalk Grouchy, som fortsatte å følge sine ordre, slo dagen etter general Johann Adolf von Thielmann i slaget ved Wavre og trakk seg tilbake i god orden, til prisen av 33 000 franske soldater som aldri nådde slagfeltet sør for Waterloo. Samme dag sendte Wellington til Storbritannia sin offisielle rapport som beskrev slaget, den ankom London den 21. juni 1815 og ble publisert som London Gazette Extraordinary den 22. juni. Wellington, Blücher og andre koalisjonsstyrker rykket så videre frem mot Paris.
Den 24. juni 1815 kunngjorde Napoléon sin andre abdikasjon. I de siste trefningene i Napoleonskrigene ble marskalk Louis Nicolas Davout, Napoléons krigsminister, slått av Blücher i slaget om Issy den 3. juli 1815. Napoléon forsøkte å flykte til USA, men Storbritannias Royal Navy blokkerte franske havner for å hindre ham i å unnslippe. Han overga seg den 15. juli til kommandør Frederick Maitland på HMS «Bellerophon». Det var fortsatt kamper mot franske festninger, den som holdt ut lengst var Longwy, den kapitulerte den 13. september 1815. Den 20. november ble fredstraktaten undertegnet og kong Ludvig XVIII ble gjeninnsatt. Napoléon ble sendt i eksil til St. Helena, hvor han døde i 1821.
«Deres kongelige høyhet, – Utsatt for de fraksjoner som deler mitt land, og fiendeskapet fra stormaktene i Europa, har jeg avsluttet min politiske karrière, og jeg kommer, som Themistokles, for å be om generøsiteten til det britiske folk. Fra deres kongelige høyhet ber jeg om lovens beskyttelse, og overgir meg til den sterkeste, den mest utholdende, og den mest generøse av mine fiender.», Napoléon. (brev til prinsregenten hvor han overgav seg)
Generalmajor Maitlands 1st Foot Guards ble antatt å ha slått keisergardens grenaderer, selv om de «bare» hadde møtt jegere fra den nylig opprettede midlere garden. I erkjennelsen av bragden ble de uansett hedret med tittelen Grenadier Guards og fikk benytte bjørneskinnsluer tilsvarende de keisergarden brukte. Storbritannias Household Cavalry kopierte tilsvarende de franske kyrassérenes brystplate som et tegn på deres suksess mot sine pansrede franske fiender. Effekten av lansen førte til at den ble tatt i bruk over det meste av Europa. Britene la om deres første lette kavaleriregiment til lansenérer i 1816, uniformene var basert på det polske 1. lette kavaleriregiment fra keisergardens lansenérer.
== Analyse ==
=== Historisk betydning ===
Slaget ved Waterloo var avgjørende i mer enn en forstand. Det avsluttet perioden med krig som hadde rystet Europa, og flere andre regioner i verden, siden den franske revolusjonen tidlig i 1790-årene. Det endte også det første franske keiserdømmeet og den politiske og militære karrièren til Napoléon Bonaparte, en av de største hærførere og statsmenn i historien. Det førte Europa inn i en periode med fred i nesten et halvt århundre. Det var ingen større europeisk konflikt før Krimkrigen, og det gikk nesten hundre år før Europa på ny ble dratt inn i en konflikt av tilsvarende størrelse ved utbruddet av første verdenskrig.Koalisjonens endelige seier over Napoléon førte europeisk politikk i en konservativ, tildels reaksjonær retning og mange i samtiden oppfattet det som et nederlag for fremskrittet. I Frankrike ble endringene etter revolusjonen forsøkt tilbakestilt ved den såkalte restaurasjonen, ellers i Europa påtok stormaktene seg en formynderrolle ved Den hellige alliansen.
=== General Jomini om Napoléons nederlag ===
Brigadegeneral Antoine-Henri de Jomini, en militær skribent om Napoléonskrigene, forklarte Napoléons nederlag i slaget ved Waterloo slik:
«Slik jeg ser det er det fire grunnleggende årsaker som førte til denne katastrofen:
Den første, og viktigste, var ankomsten, dyktig kombinert, av Blücher, og den falske bevegelsen som underlettet hans ankomst; den andre, var den beundringsverdige fastheten til det britiske infanteriet, sammen med beherskelsen og presisjonen til deres kommandanter; det tredje var det forferdelige været, som hadde gjort bakken myk, og derved offensive bevegelser så slitsomme, og utsatte til klokken 13 angrepet som skulle vært utført om morgenen; det fjerde var den uforståelige formasjonen til første korps, i grupper for dype for det første store angrepet.»
=== Romantiske og forvrengte fremstillinger av slaget ===
Både i tekst og bilder ble slaget ved Waterloo i ettertid dels romantisk fremstilt og dels ble begivenhetene forvrengt. En del bunnet i ulike nasjoner og styrkers behov for å fremheve sin innsats, i tillegg kommer den alminnelige forvirring og mangel på oversikt for de som deltar i en slik hendelse. Blant beretningene om slaget er skildringer av kavaleri som angriper kavaleri hvor de to fiendtlige formasjonene rir mot hverandre i stor fart og forårsaket omfattende kollisjoner. Granskning av rapporter viser at slike kollisjoner mellom stridende kavaleriformasjoner i stor fart ikke fant sted; styrkene holdt mindre fart og hadde større avstand mellom hver kavalerist.Under keisergardens retrett mot vertshuset La Belle Alliance skal noen av gardesoldatene ha blitt bedt om å overgi seg, et tilbud som skal ha blitt avvist, i ettertid berømt som utropet: «Garden dør, den overgir seg ikke!» (fransk: «La Garde meurt, elle ne se rend pas!»). Det er mest trolig at det er en av mange «gode historier» fra slaget; om Pierre Cambronne kom med noe utrop, så var det ifølge han selv «dritt» (fransk: merde). I forfatteren Victor Hugos berømte dikt «L'expiation» omtales slagfeltet som «den gråtunge sletten» (fransk: la morne plaine), mens området på forsommeren 1815 ikke var skjebnetungt og grått. Historien om hvordan finansmannen Nathan Mayer Rothschild vant en formue ved å være den første til å vite om koalisjonens seier er kjent av mange, men formuen var et resultat av Rothschilds satsing på at kursene skulle gå opp og ikke på en enkelt hendelse som seier i et slag.Typisk for forvrengte fremstillinger om slaget er navnet. Det var aldri noen kamper så langt nord som Waterloo og mens Gneisenau foreslo å kalle det slaget om La Belle Alliance, og franskmennene mente slaget ved Mont-Saint-Jean var passende, så ble det altså Waterloo, dels fordi det var Wellingtons kvarter og dels fordi det var lett å uttale for britene. Den mest sentrale forvrengning om slaget er at det var franske styrker som ble slått av engelske. I tillegg til Blüchers avgjørende bidrag med rundt 50 tusen soldater så besto Wellingtons styrke av soldater fra Hannover, Sachsen og Det forente kongeriket Nederlandene (dagens Nederland og Belgia). Av totalt om lag 120 tusen soldater på koalisjonens side var under en tredjedel britiske, selv i Wellingtons britisk-allierte styrke var det flere soldater fra tysktalende områder (rundt 31 tusen), enn det var britiske soldater (rundt 26 tusen) med i slaget.
== Slagfeltet i dag ==
Deler av slagfeltet har blitt endret siden 1815. Turismen begynte dagen etter slaget, kaptein Mercer noterte den 19. juni at: «en vogn ankom fra Brussel, passasjerene steg av og fortsatte for å beskue feltet.» I 1820 beordret kong Vilhelm I av Nederland konstruksjonen av et monument. Løvehaugen (fransk: La Butte de Lion) ble laget med 300 000 kubikkmeter med jord tatt fra åskammen hvor senteret av den britisk-allierte linjen lå og fjernet derved den sørlige siden av Wellingtons hulvei. Andre deler av terrenget og landmerker i området har forblitt så godt som uendret siden slaget. Dette inkluderer de bølgende åkrene øst for veien Brussel–Charleroi, så vel som bygningene ved herregården Hougoumont, gården La Haye Sainte og vertshuset La Belle Alliance.
Bortsett fra Løvehaugen med dets besøkssenter er det flere mer tradisjonelle, men severdige monumenter rundt på det som var slagfeltet. En samling monumenter hvor veien fra Brussel til Charleroi krysser Braine L'Alleud-Ohain markerer massegraver over tropper fra Storbritannia, Nederlandene (i dag Nederland og Belgia), Hannover (i dag en del av Tyskland) og the King's German Legion. Et monument over de døde franske soldatene, kalt den sårede ørnen (fransk: L'aigle Blessé ) markerer stedet hvor det antas at en enhet fra keisergarden dannet karré mot slutten av slaget. Et monument over døde prøyssiske soldater er reist i landsbyen Plancenoit, på stedet hvor en av deres artilleribatterier tok stilling. Mausoleet over general Guillaume Philibert Duhesme er en av få graver; den er plassert ved siden av kirken i Ways, en tettbebyggelse i kommunen Genappe. Sytten britiske offiserer er begravet i krypten i det britiske monumentet på kirkegården i Evere ved Brussel. Restene av en ukjent soldat som hadde deltatt i slaget, ble funnet i 2012. Han var en lett pukkelrygget infanterist, rundt 1,60 høy og ble truffet i brystet av en fransk kule. Geværet han hadde, mynter og stedet han ble funnet ledet eksperter til å anta at han var en soldat fra Hannover.
== Se også ==
Carl von Clausewitz, deltok som oberst i generalløytnant Johann Adolf von Thielmanns III. prøyssiske korps
Wilhelm Friedrich Ludwig, senere keiser Vilhelm I av Tyskland, deltok som major og bataljonssjef i general Friedrich Wilhelm von Bülows IV. prøyssiske korps
== Noter ==
== Referanser ==
== Kilder ==
=== På norsk ===
Bjørnskau, Erik (2014): Waterloo 1815, forlaget Historie & kultur, Oslo, ISBN 9788292870976
Keegan, John (1979): Store slag : slik soldatene opplevde dem, Cappelen, Oslo, ISBN 82-02-04179-1 (Ebok fra bokhylla.no)
Tamelander, Michael og Olsen, Per Erik (2015): Waterloo 1815 : Napoléons siste felttog, Ares Forlag AS, ISBN 978-82-92938-39-3
=== På engelsk ===
Adkin, Mark (2001): The Waterloo Companion, Aurum, ISBN 1-85410-764-X
Anglesey, Marquess of (George C. H. V. Paget) (1990): One Leg: The Life and Letters of Henry William Paget, First Marquess of *Anglesey, K.G. 1768-1854, Pen and Sword. ISBN 0850525187
Barbero, Alessandro (2005): The Battle: A New History of Waterloo, Atlantic Books, ISBN 1-84354-310-9
Bas, F de, & J. De T'Serclaes de Wommersom (1909): La campagne de 1815 aux Pays-Bas d'après les rapports officiels néerlandais. Tomes: I: Quatre-Bras. II: Waterloo. III: Annexes et notes. IV: supplément: cartes et plans, Bruxelles: Librairie Albert de Wit
Beamish, N. Ludlow (1995) [1832]: History of the King's German Legion, Dallington: Naval and Military Press, ISBN 0-9522011-0-0
Boller, Jr., Paul F.; George, Jr., John (1989): They Never Said It: A Book of Fake Quotes, Misquotes, and Misleading Attributions, New York: Oxford University Press, s. 12, ISBN 0-19-505541-1
Bonaparte, Napoleon (1869): «No. 22060» i: Polon, Henri; Dumaine, J.: Correspondance de Napoléon Ier; publiée par ordre de l'empereur Napoléon III, 1858 28, s. 292, 293.
Booth, John (1815): The Battle of Waterloo: Containing the Accounts Published by Authority, British and Foreign, and Other Relevant Documents, with Circumstantial Details, Previous and After the Battle, from a Variety of Authentic and Original Sources (2. utgave), London: printed for J. Booth and T. Ergeton; Military Library, Whitehall
Boulger, Demetrius C. deK. (1901): Belgians at Waterloo: With Translations of the Reports of the Dutch and Belgian Commanders, London
Chandler, David (1966): The Campaigns of Napoleon, New York: Macmillan
Chesney, Charles C. (1907): Waterloo Lectures: A Study Of The Campaign Of 1815, Longmans, Green, and Co, ISBN 1-4286-4988-3
Clark-Kennedy, A.E. (1975): Attack the Colour! The Royal Dragoons in the Peninsula and at Waterloo, Research Publishing Co., London.
Clayton, Tim (2014): Waterloo. Four days that changed Europe's destiny, Little, Brown, London, ISBN 978-1-4087-0248-2
Cotton, Edward (1849): A voice from Waterloo. A history of the battle, on 18 June 1815, London: B.L. Green
Corrigan, Gordon (2006): Wellington (opptrykk, eBook-utg.), Continuum International Publishing Group, ISBN 978-0-8264-2590-4
Creasy, Sir Edward (1877): The Fifteen Decisive Battles of the World: from Marathon to Waterloo, London: Richard Bentley & Son, ISBN 0-306-80559-6
Davies, Huw (2012): Wellington's Wars: The Making of a Military Genius (illu. utg.), Yale University Press, s. 244, ISBN 978-0-300-16417-6
Eenens, A.M (1879): «Dissertation sur la participation des troupes des Pays-Bas a la campagne de 1815 en Belgique» i: Societé royale des beaux arts et de litérature de Gand, Messager des Sciences Historiques, Gand: Vanderhaegen
Comte d'Erlon, Jean-Baptiste Drouet (1815): Drouets redegjørelse om Waterloo for den franske nasjonalforsamlingen, fra Napoleon Bonaparte Internet Guide, arkivert fra originalen (engelsk)
Esposito, Vincent Joseph; Elting, John (1999): A Military History and Atlas of the Napoleonic Wars, Greenhill, ISBN 1-85367-346-3
Field, Andrew W. (2013): Waterloo The French Perspective, Great Britain: Pen & Sword Books, ISBN 978-1-78159-043-0
Fitchett, W. H. (2006) [1897]: «Chapter: King-making Waterloo» i: Deeds that Won the Empire. Historic Battle Scenes, London: John Murray (Project Gutenberg)
Fletcher, Ian (1994): Wellington's Foot Guards, 52 of Elite Series (illu. utg.), Osprey Publishing, ISBN 1-85532-392-3
Fletcher, Ian (1999): Galloping at Everything: The British Cavalry in the Peninsula and at Waterloo 1808-15, Spellmount, Staplehurst. ISBN 1-86227-016-3.
Fletcher, Ian (2001): A Desperate Business: Wellington, The British Army and the Waterloo Campaign, Spellmount, Staplehurst, Kent.
Frye, W. E. (2004) [1908]: After Waterloo: Reminiscences of European Travel 1815–1819, Project Gutenberg
Glover, G. (2004): Letters from the Battle of Waterloo: the unpublished correspondence by Allied officers from the Siborne papers, London: Greenhill, ISBN 978-1-85367-597-3
Glover, Gareth (2007): From Corunna to Waterloo: the Letters and Journals of Two Napoleonic Hussars, 1801–1816, London: Greenhill Books
Grant, Charles (1972): Royal Scots Greys (Men-at-Arms), Osprey, ISBN 0-8504-5059-4
Gronow, R. H. (1862): Reminiscences of Captain Gronow, London, ISBN 1-4043-2792-4
Hamilton-Williams, David (1993): Waterloo. New Perspectives. The Great Battle Reappraised, London: Arms & Armour Press, ISBN 0-471-05225-6
Herold, J. Christopher (1967): The Battle of Waterloo, New York: Harper & Row, ISBN 978-0-304-91603-0
Hofschröer, Peter (1999): 1815: The Waterloo Campaign. The German Victory, London: Greenhill Books, ISBN 978-1-85367-368-9
Hofschröer, Peter (2005): Waterloo 1815: Quatre Bras and Ligny, London: Leo Cooper, ISBN 978-1-84415-168-4
Hoorebeeke, C. van (September–oktober 2007): «Blackman, John-Lucie : pourquoi sa tombe est-elle à Hougomont?», Bulletin de l'Association belge napoléonienne (118), s. 6–21
Houssaye, Henri (1900): Waterloo (translated from the French), London
Hugo, Victor (1862): «Chapter VII: Napoleon in a Good Humor», fra Les Misérables (engelsk)
Jomini, Antoine-Henri (1864), The Political and Military History of the Campaign of Waterloo (3. utgave), New York; D. Van Nostrand
Kincaid, Captain J. (2006): Lewis-Stemple, John, red., England: The Autobiography: 2,000 Years of English History by Those Who Saw it Happen (opptrykk), UK: Penguin, s. 434–436, ISBN 978-0-14-192869-2
Longford, Elizabeth (1971): Wellington the Years of the Sword, London: Panther, ISBN 0-586-03548-6
Mercer, A.C. (1870): «Waterloo, 18 June 1815: The Royal Horse Artillery Repulse Enemy Cavalry, late afternoon», Journal of the Waterloo Campaign: Kept Throughout the Campaign of 1815
Low, E. Bruce (1911): «The Waterloo Papers», i MacBride, M., With Napoleon at Waterloo, London
Lozier, J.F.: «What was the name of Napoleon's horse?». The Napoleon Series.
Mantle, Robert (December 2000): Prussian Reserve Infantry 1813–1815: Part II: Organisation, Napoleonic Association
Nofi, Albert A. (1998) [1993]: The Waterloo campaign, June 1815, Conshohocken, PA: Combined Books, ISBN 0-938289-29-2
Parry, D.H. (1900): «Waterloo», Battle of the nineteenth century, London: Cassell and Company.
Roberts, Andrew (2001): Napoleon and Wellington, London: Phoenix Press, ISBN 1-84212-480-3
Pawly, Ronald (2001): «Wellington's Belgian Allies», Men at Arms nr 98. 1815, Osprey, s. 37–43
Roberts, Andrew (2005): Waterloo: 18 June 1815, the Battle for Modern Europe, New York: HarperCollins, ISBN 0-06-008866-4
Siborne, Herbert Taylor (1891): The Waterloo Letters, London: Cassell & Co.
Siborne, William (1990) [1844]: The Waterloo Campaign (4. utgave), London: Greenhill Books, ISBN 1-85367-069-3
Smith, Digby (1998): The Greenhill Napoleonic Wars Data Book, London & Pennsylvania: Greenhill Books & Stackpole Books, ISBN 1-85367-276-9
Strachan, Hew (2013): The First World War, Penguin, ISBN 978-0-14-303518-3
Summerville, Christopher J (2007): Who was who at Waterloo: a biography of the battle, Pearson Education, ISBN 978-0-582-78405-5
Thiers, Adolphe (1862): Histoire du consulat et de l'empire, faisant suite à l'Histoire de la révolution française 20, Paris: Lheureux et Cie.
Weller, J. (1992): Wellington at Waterloo, London: Greenhill Books, ISBN 1-85367-109-6
Shapiro, Fred R., red. (2006): The Yale Book of Quotations (illu. utg.), Yale University Press, s. 128, ISBN 978-0-300-10798-2
Wood, Evelyn (1895): Cavalry in the Waterloo Campaign, Samson Low, Marston and Co., London.
Wooten, Geoffrey (1993): Waterloo, 1815: The Birth Of Modern Europe, Osprey Campaign Series 15, London: Reed International Books, p. 42
Wellesley, Arthur (1815): «Wellington's Dispatches 19 June 1815», fra «Wellington's Dispatches Peninsular and Waterloo 1808 - 1815», i War Times Journal
White, John (14. desember 2011): Cambronne's Words, Letters to The Times (juni 1932), the Napoleon Series, Burnham, Robert, red.
== Eksterne lenker ==
(en) Battle of Waterloo – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
«The campaign of 1815: a study», nettsted om felttoget, av Pierre de Wit (engelsk)
«The Battle of Waterloo: The day that decided Europe's fate» Arkivert 8. mai 2015 hos Wayback Machine., fra BBC (engelsk)
Kartskisser og gjennomgang av slaget, fra nettstedet napoleonistyka.atspace.com (engelsk)
«Battlefield Detectives - Massacre at Waterloo», fra YouTube (engelsk)
«Waterloo: Causes, Courses and Consequences» - Professor Richard Evans, fra YouTube (engelsk)
|
Styrker i felttoget ved Waterloo viser komplett slagorden for de fire større slagene i felttogene i Det forente kongeriket Nederlandene (dagens Belgia); slaget ved Quatre Bras, slaget ved Ligny, slaget ved Waterloo og slaget ved Wavre. Ved Napoléons gjenerobring av makten i Frankrike i mars 1815 dannet mange av de europeiske statene som hadde bekjempet ham den syvende koalisjonen og begynte mobilisering av hærstyrker.
| 3,855 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Slaget_ved_Blair_Mountain
|
2023-02-04
|
Slaget ved Blair Mountain
|
['Kategori:1921 i USA', 'Kategori:Arbeiderhistorie', 'Kategori:Arbeidskonflikter', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Konflikter i 1921', 'Kategori:Opptøyer', 'Kategori:USAs historie', 'Kategori:Vest-Virginias historie']
|
Slaget ved Blair Mountain var en av de største sivile oppstandene USAs historie, og den største væpnede opprøret siden den amerikanske borgerkrigen. I fem dager i slutten av august og begynnelsen av september 1921 sto rundt 10 000 væpnede gruvearbeidere mot rundt 3 000 politi- og militære styrker, samt streikebrytere, kalt Logan Defenders, i Logan County, Vest-Virginia. Streikebryterne, politi og de militære styrkene ble støttet de lokale gruveselskapene i et forsøk på å forhindre dannelsen av fagforeninger i gruvefeltene i det sørvestlige Vest-VIrginia. Slaget endte etter at det var blitt avfyrt rundt en million skudd, og den amerikanske hæren ble satt inn etter ordre fra president Warren G. Harding.
|
Slaget ved Blair Mountain var en av de største sivile oppstandene USAs historie, og den største væpnede opprøret siden den amerikanske borgerkrigen. I fem dager i slutten av august og begynnelsen av september 1921 sto rundt 10 000 væpnede gruvearbeidere mot rundt 3 000 politi- og militære styrker, samt streikebrytere, kalt Logan Defenders, i Logan County, Vest-Virginia. Streikebryterne, politi og de militære styrkene ble støttet de lokale gruveselskapene i et forsøk på å forhindre dannelsen av fagforeninger i gruvefeltene i det sørvestlige Vest-VIrginia. Slaget endte etter at det var blitt avfyrt rundt en million skudd, og den amerikanske hæren ble satt inn etter ordre fra president Warren G. Harding.
== Bakgrunn ==
Slaget ved Blair Mountain kom som et resultat av den økonomiske utnyttelsen av arbeiderne gjennom en periode med stor sosial endring i kullfeltene i det sørlige Vest-Virginia. Fra begynnelsen av 1870–1880-årene begynte gruveselskapene å etablere egne gruvebyer, hvor alt var kontrollert av gruveselskapet, herunder egne skoler, penger, aviser, butikker etc. Gruveselskapene betalte private detektivbyråer og de lokale politistyrkene for å sikre seg at fagforeningene ble holdt ute fra området. Blant virkemidlene som ble brukt, var trusler, trakaseringer, spionasje og til og med drap. Utover begynnelsen av 1900-tallet forsøkte kullgruvearbeiderne i Vest-Virginia og overvinne dette systemet og innledet en rekke streiker, blant annet Paint Creek-Cabin Creek-streiken i 1912, da gruveselskapene forsøkte å hindre dannelse av fagforeninger med voldelige midler. Gruvearbeidernes familier ble overvåket av agenter fra Baldwin-Felts som var profesjonelle streikebrytere, innleid av lokale gruveselskaper. Ved konflikten i Paint Creek-Cabin Creek kjøre agenter fra Baldwin–Felts inn tungt bevæpnet tog gjennom arbeidernes teltleir om natten og beskjøt gruvearbeiderne og deres familier med maskingevær. De gjentok dette med Ludlowmassakren i Colorado det følgende året, med enda verre resultat.
== Kampene ==
I august 1921 samlet kullgruvearbeidere fra Kanawha Valley og de sørlige fylkene Boone, Fayette, Mingo, McDowell og Logan seg i Marmet in Kanawha County. Gruverarbeiderne kom fram til at de ville masjere til Logan og Mingo counties og å komme arresterte og mishandlede gruvearbeidere til unnsetning. Disse ble utsatt for denne mishandlingen fordi de arbeidet for å få gruvearbeiderne til å slutte seg til fagforeningen. Dette førte til den mest dramatiske konfrontasjon i Vest-Virginias arbeiderhistorie, og var en sentrale hendelse i det som er blitt kalt for gruvekonfliktene i Vest-Virginia, eller gruvekrigene.De nøyaktige tallene er ikke kjent, men anslagene på deltakere på marsjen er mellom 7 000 og 20 000. Mange av disse var veteraner fra første verdenskrig, og organiserte seg som militære divisjoner. De hadde egen sanitet og forsyningsenheter, organiserte vakttjeneste ved behov, og brukte passord for å luke ut infiltratører. De rådet også over tog og andre kjøretøyer som transportstøtte, og rekvirerte forsyninger fra virksomheter underveis langs marsjruten.De statlige myndighetene ble ledet av guvernør Ephraim F. Morgan, som rask organiserte en gruppe bestående av delstatspolitiet, frivillig milits, og kullgruveeiere for å forhindre at gruvearbeiderne skulle trenge inn i Logan County. Styrkene møtte hverandre ved Blair Mountain, nær grensen mellom Boone og Logan. De velutstyrte gruvearbeiderne og deres motstandere kjempet langs åsryggen av Blair Mountain, noe som medførte flere drepte. Som all annen faktakunnskap om hendelsen, er ikke de nøyaktige tallene for drepte og sårede kjent, og er anslag.
Morgan ba umiddelbart om føderal støtte for å avslutte blodbadet. President Warren G. Harding svarte med å sende 2 500 føderale soldater, herunder en bombeskvadron under ledelse av flypioneren, general William «Billy» Mitchell. Den føderale styrken fikk raskt avsluttet kampene, og gruvearbeiderne vendte hjem. Flere hundre gruvearbeidere og deres ledere ble anklaget for en rekke kriminelle handlinger, fra drap til forræderi. De fleste fikk mindre straffer, men det ble gjort alvorlige forsøk på å straffe William «Bill» Blizzard, en av marsjens ledere, som ble anklaget for forræderi. Han ble stilt for retten i Charles Town, Lewisburg og Fayetteville før han ble frifunnet 27. mai 1922.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Blizzard, William C. (2005). When Miners March. Gay, WV: Appalachian Community Press. ISBN 978-0-9764706-0-1.
The West Virginia Mine Wars: An Anthology. Martinsburg, WV: Appalachian Editions. 1998. ISBN 978-0-9627486-0-8.
Kinder, Chuck (2005). Last Mountain Dancer: Hard-Earned Lessons in Love, Loss, and Honky-Tonk. New York: Da Capo Press. ISBN 978-0-7867-1653-1.
Lee, Howard B. (1969). Bloodletting in Appalachia: The Story of West Virginia's Four Major Mine Wars and Other Thrilling Incidents of Its Coal Fields. Morgantown, WV: West Virginia University Press. ISBN 978-0-87012-041-1.
McGuire, Randall; Reckner, Paul (2003). «Building a Working-Class Archaeology: The Colorado Coal Field War Project». Industrial Archaeology Review. 25 (2): 83–95. doi:10.1179/iar.2003.25.2.83.
Mooney, Fred (1967). Struggle in the coal fields: The Autobiography of Fred Mooney. Morgantown, WV: West Virginia University Library. OCLC 795742.
Patel, Samir S. (januar–februar 2012). «Mountaintop Rescue». Archaeology. 65 (1). Besøkt 1. mai 2015.
Savage, Lon (1990). Thunder in the Mountains: The West Virginia Mine War, 1920–21. Pittsburgh: University of Pittsburgh Press. ISBN 978-0-8229-3634-3.
Shogan, Robert (2004). The Battle of Blair Mountain: The Story of America's Largest Union Uprising. Boulder, CO: Westview Press. ISBN 978-0-8133-4096-8.
Torok, George D. (2004). A guide to historic coal towns of the Big Sandy River Valley. Knoxville, TN: University of Tennessee Press. ISBN 978-1-57233-282-9.
== Eksterne lenker ==
Battle of Blair Mountain, West Virginia Encyclopedia
Battle of Blair Mountain, West Virginia Encyclopedia
This Day in Labor History: August 25, 1921
Ever heard of the Battle of Blair Mountain? Federal troops were called against 13,000 miners. Yep.
The History Of A Confrontation
Blair Mountain: The History Of A Confrontation
|
Slaget ved Blair Mountain var en av de største sivile oppstandene USAs historie, og den største væpnede opprøret siden den amerikanske borgerkrigen. I fem dager i slutten av august og begynnelsen av september 1921 sto rundt væpnede gruvearbeidere mot rundt politi- og militære styrker, samt streikebrytere, kalt Logan Defenders, i Logan County, Vest-Virginia.
| 3,856 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Daisaku_Ikeda
|
2023-02-04
|
Daisaku Ikeda
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Ekstra tekst: forfatterliste', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Fødsler 2. januar', 'Kategori:Fødsler i 1928', 'Kategori:Japanske forfattere', 'Kategori:Medlemmer av Sōka Gakkai', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Miljøfilosofer', 'Kategori:Pasifister', 'Kategori:Personer fra Tokyo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Vinnere av Sydney fredsprisens gullmedalje']
|
Daisaku Ikeda (池田 大作 Ikeda Daisaku, født 2. januar 1928 i Japan) er en nichirenbuddhistisk filosof, pedagog, forfatter og anti-atomvåpenaktivist. Han er den tredje presidenten i Soka Gakkai-bevegelsen, den største religiøse gruppen i Japan, og stiftende president i Soka Gakkai International (SGI), et globalt nettverk av fredsaktivister. SGI er også verdens største buddhistorganisasjon, med over 12 millioner praktiserende Nichiren-buddhister i 192 land og territorier.
|
Daisaku Ikeda (池田 大作 Ikeda Daisaku, født 2. januar 1928 i Japan) er en nichirenbuddhistisk filosof, pedagog, forfatter og anti-atomvåpenaktivist. Han er den tredje presidenten i Soka Gakkai-bevegelsen, den største religiøse gruppen i Japan, og stiftende president i Soka Gakkai International (SGI), et globalt nettverk av fredsaktivister. SGI er også verdens største buddhistorganisasjon, med over 12 millioner praktiserende Nichiren-buddhister i 192 land og territorier.
== Tidlig liv ==
Ikeda er sønn av to sjøgressdyrkere i Ota i Tokyo, og den femte sønnen i rekken. De fire eldre brødrene deltok i andre verdenskrig, og den eldste av dem, Kiichi, ble drept i kamp. Ikeda-familiens hjem ble også ødelagt under krigen. Disse opplevelsene dannet grunnlaget for Ikedas livslange søken etter verdensomspennende fred.
== Tidlig engasjement i Soka Gakkai ==
I august 1947 møtte Ikeda Josei Toda på et Soka Gakkai-diskusjonsmøte, og han ble medlem i organisasjonen samme måned. I mars 1948 ble Ikeda uteksaminert fra handelsskolen i Tokyo, og måneden etter begynte han på kveldsskole ved Taisei Gakuin (i dag Tokyo Fuji-universitetet). Der spesialiserte han seg i statsvitenskap. De neste årene jobbet han for ulike selskaper som var eid av Toda, særlig Nihon Shogakkan, et forlag der Ikeda var redaktør for et barneblad.
Ikeda var med på å grunnlegge ungdomsavdelingen i Soka Gakkai og ble personalsjef der i 1954.
Ikeda så på Toda som sin åndelige veileder og skriver at han påvirket ham gjennom «den inderlige barmhjertigheten som alltid preget hans samspill med andre».
=== Tiden som president etter Toda ===
Da Toda døde i 1958, fulgte Ikeda i sin mentors fotspor og ble i 1960 den tredje presidenten i Soka Gakkai, Samme år begynte han også å reise utenlands for å utvide Soka Gakkai-bevegelsen. Da han tok på seg ansvaret som Soka Gakkai-president, fortsatte Ikeda arbeidet som grunnleggeren av Soka Gakkai Makiguchi begynte med å smelte sammen ideene og prinsippene om pedagogisk pragmatisme med elementene i den buddhistiske lære. Soka Gakkais største vekst i Japan kom etter andre verdenskrig under Todas ledelse, mens Ikeda ledet organisasjonen ut i verden. Soka Gakkai har i dag status som den største, mest mangfoldige internasjonale buddhistiske lekmannsorganisasjonen i verden. Soka Gakkai International er også et av verdens største nettverk av fredsaktivister.
I 1970-årene ledet Ikeda Soka Gakkai til å bli en internasjonal buddhistisk lekmannsorganisasjon som i økende grad var aktiv i fredsskapende, kulturelle og pedagogiske aktiviteter.Ikeda reiste mye. Eksempelvis besøkte Ikeda Sovjetunionen i september 1974, hvor han møtte statsminister Aleksej N. Kosygin. «Vi må legge fra oss hele ideen om krig», sa Kosygin. «Det er meningsløst. Hvis vi slutter å forberede oss på krig og i stedet begynner å forberede oss på fred, kan vi produsere mat i stedet for krigsmateriell.» Kosygin spurte Ikeda om hva som var den grunnleggende ideologien hans. Ikeda svarte: «Jeg tror på fred, kultur og utdanning – det grunnleggende fundamentet for humanismen.» «Det er verdier jeg holder høyt», sa Kosygin. «Vi må sette dem ut i livet her i Sovjetunionen også.» Ikeda besøkte også USAs utenriksminister Henry Kissinger i 1975 for å «mane til nedtrapping av spenningen mellom USA og Sovjetunionen på det kjernefysiske området.»
På et internasjonalt møte for Soka Gakkai-representanter som ble holdt på Guam i 1975, ble Soka Gakkai International (SGI) stiftet for å støtte medlemmer utenfor Japan. Ikeda hadde en ledende rolle i denne utviklingen og ble den stiftende presidenten i SGI. Under Ikedas ledelse utviklet SGI seg til å bli en bredt anlagt grasrotbevegelse for fred på verdensnivå. Som en drivkraft blant medlemmene i SGI, har Ikeda knesatt en sterk moralsk målsetning om å ta samfunnsansvar som en verdensborger.
== Prestasjoner og bragder ==
Ikeda har grunnlagt flere institusjoner, som Soka University i Japan og Soka University of America, barne- og ungdomsskoler i Japan, Hongkong, Malaysia, Brasil og Singapore, Maison littéraire de Victor Hugo i Frankrike, International Committee of Artists for Peace i USA, Min-On konsertforening i Japan, Tokyo Fuji kunstmuseum i Japan, Institute of Oriental Philosophy i Japan med kontor i Frankrike, Hongkong, India, Russland og Storbritannia, Toda Institute for Global Peace and Policy Research i Japan og USA, og Ikeda Center for Peace, Learning, and Dialogue.I 1994 samarbeidet Soka Gakkai med Simon Wiesenthal Center, en USA-basert jødisk menneskerettsorganisasjon, om å bekjempe antisemittisme i Japan. I et intervju uttalte rabbi Abraham Cooper ved Simon Wiesenthal Center at senteret «ikke nådde fram» etter å ha prøvd å oppnå oppmerksomhet i de japanske mediene om antisemittisme i landet. «Sannheten er at de eneste partnerne vi fant som ville hjelpe oss med å få bekymringene våre ut i den japanske offentligheten, var menneskene fra Soka-universitetet, under ledelse av Daisaku Ikeda», sa han. Denne koblingen førte til et samarbeidsprosjekt med Soka Gakkai for å utvikle en japansk versjon av den omreisende Holocaust-utstillingen «The Courage to Remember», som har blitt besøkt av mer enn to millioner mennesker.
Ikeda har støttet Earth Charter Initiative og en dokumentarfilm om miljøet, A Quiet Revolution.
Utstillingen «Gandhi, King, Ikeda: A Legacy of Building Peace» viser sammenhengen i fredsaktivismen til Mahatma Gandhi, Martin Luther King Jr. og Ikeda. Lawrence Carter, en ordinert baptistprest og domprost i Martin Luther King Jr. Chapel ved Morehouse College i Atlanta, tok også initiativ til den årlige prisen Gandhi, King, Ikeda Community Builders Prize. Denne prisen berømmer personer for eksepsjonelt fredsarbeid. Som tilsvar til en tabloidartikkel i Japan som kritiserte disse aspektene ved prisen, skrev Carter:
«Kontroversen» er en uunngåelig følgesvenn til storheten. Ingen som utfordrer den etablerte orden, kan unngå den. Gandhi hadde sine baktalere, og det hadde også Dr. King. Dr. Ikeda er intet unntak. Kontroversen er med på å skjule den intense motstanden etablerte autoriteter utviser for å unngå å måtte gi slipp på sin særlige status og sine privilegier. «Fornærmelser» er de moralsk svakes våpen; «bakvaskelser» er de åndelig ribbedes våpen. Kontroversen er vitnesbyrdet om det edle arbeidet disse tre enkeltpersonene gjorde for sine respektive samfunn.Representantenes hus i Georgia, Missouri, og Illinois i USA har vedtatt resolusjoner som anerkjenner Daisaku Ikedas samfunnsengasjement. 26. januar 2015 døpte byen Chicago om deler av byens ikoniske Wabash Avenue til «Honorary Daisaku Ikeda Way».
Representantenes hus i USA har anerkjent Ikeda som en «som har viet hele sitt liv til fredsbygging og til å fremme menneskerettigheter gjennom utdanning og kulturutveksling med dyp tro på den menneskeligheten som deles av hele vår verdensomspennende familie». Delstaten Missouri har hedret Ikeda og hans verdsetting av «utdanning og kultur som forutsetninger for å skape ekte fred med respekt for alle menneskers verdighet og grunnleggende rettigheter.»
Ikeda er æresmedlem i Romaklubben.
=== Internasjonale initiativer ===
Ikedas møter med offentlige personer over hele verden har skapt bevissthet rundt SGIs buddhistbevegelse i vertslandene, lagt til rette for relasjoner til de kulturelle og utdanningsrelaterte institusjonene Ikeda har grunnlagt, og gitt støtte til for eksempel SGI-sponsede omreisende utstillinger om globale temaer. Disse møtene og relasjonene har av noen blitt beskrevet som folkediplomati, fordi de har bidratt til både diplomatiske og interkulturelle bånd mellom Japan og andre land.
Ikedas møter og dialoger viser SGI-bevegelsens forpliktelser på områder som fred, miljø og humanitær etikk. Personer som har fulgt Ikeda over tid, mener at litteraturen som skildrer Ikedas mer enn 7000 dialoger, kan gi mennesker verden over en personlig opplæring og virke som modell for et nytt folkediplomati Fra et akademisk perspektiv utgjør Ikedas dialoger «en ny strømning innen interkulturalisme og utdanningsfilosofi».Ikedas første møte med Nelson Mandela i 1990 førte til SGI-sponsede anti-apartheid-forelesninger, en omreisende utstilling og studentutveksling på universitetsnivå.
Den amerikanske borgerrettighetspioner, Rosa Parks beskrev et bilde fra sitt møte med Ikeda i 1993 som sitt favorittfotografi. Hun forklarte:
Jeg kommer ikke på noen viktigere øyeblikk i livet mitt. ... Ikeda sa at dette møtet mellom oss utgjorde noe helt spesielt for ham. Det gjorde det for meg også. Med sin interesse for menneskerettigheter ligger Dr. Ikeda foran mange av menneskene i dette århundret. Han er en rolig sjel, en ydmyk mann, en mann med stor spirituell innsikt. Vi møttes i omtrent en time og snakket om livet mitt og utfordringer for ungdommen i landene våre. ... Møtet vårt kan tjene som modell for noen og hver.
=== Kinesisk-japanske relasjoner ===
Ikeda var flere ganger på besøk i Kina og møtte den kinesiske statsministeren Zhou Enlai i 1974. Besøkene førte til at det ble etablert kulturutveksling innen kunst, dans og musikk mellom Kina og Japan, og det ble åpnet for akademisk utveksling mellom kinesiske utdanningsinstitusjoner og Soka University. Kinesiske medier beskriver Ikeda som en tidlig talsmann for å normalisere de diplomatiske relasjonene mellom Kina og Japan i 1970-årene, noe som ble fordømt av enkelte og vakte interesse blant andre, slik som hos Zhou Enlai. Det ble sagt at Zhou Enlai ga Ikeda tillit til å sørge for at «det kinesisk-japanske vennskapet ville fortsette i generasjoner.»Siden 1975 har den kulturelle utvekslingen fortsatt mellom Min-On konsertforening, som ble grunnlagt av Ikeda, og institusjoner som Chinese People’s Association for Friendship with Foreign Countries. En som fulgte prosessen til Ikedas forslag fra 1968 om å normalisere de japansk-kinesiske relasjoner, mente at med Ikedas møte med offentlige personer som Hu Yaobang, leder av kommunistpartiet, og Deng Yingchao i Kina i 1984, har Ikeda bidratt til å endre folkeopinionen i Japan i retning av et ønske om tettere diplomatiske bånd til Kina. Videre har Ikedas arbeid for utdanningsrelaterte og kulturelle bånd til Kina bidratt betydelig til å styrke relasjonen mellom de to statene.
=== Æresdoktorater og -professorater ===
Ikeda mottok sin 300. akademiske ærestittel den 21. november 2010 fra University of Massachusetts Boston. Ikeda har sagt at "De akademiske ærestitlene jeg har takket ja til, har jeg tatt imot på vegne av SGIs medlemmer over hele verden."
=== Andre priser ===
United Nations Peace Medal (1983, USA)
Rosa Parks Humanitarian Award (1993, USA)
International Tolerance Award fra Simon Wiesenthal Center (1993, Los Angeles, California)
Tagore Peace Award (1997, India)
Rizal International Peace Award (1998, Filippinene) fra Knights of Rizal
International Literary Award for Understanding and Friendship (2003, Beijing, China) fra den kinesiske litteraturstiftelsen og den kinesiske forfatterforeningen
Jamnalal Bajaj Award (2005, India) for «enestående bidrag til å fremme gandhiske verdier utenfor India av ikke-indiske borgere»
Order of Friendship (2008, Russland)
Gold Medal for Peace with Justice fra Sydney Peace Foundation (2009, Australia)
Indology Award (2011, India) for «enestående bidrag innen feltet indoarisk forskning og orientalsk visdom» fra Motilal Banarsidass Publishers
Golden Heart Award (2012, Filippinene) fra Knights of Rizal
Gandhi International Prize for Social Responsibility (2014, Australia)
== Privatliv ==
Ikeda bor i Tokyo med kona Kaneko (født 27. februar 1932), som han giftet seg med 3. mai 1952. Han har tre sønner, Hiromasa (født 1953; visepresident i Soka Gakkai), Shirohisa (1955–1984) og Takahiro (født 1958).
== Bøker ==
Ikeda er en produktiv forfatter, fredsaktivist og bærer av den østlige fredstradisjon. Ikedas interesse for fotografi, kunst, filosofi, poesi og musikk gjenspeiler seg i verkene hans. I essaysamlingene og dialogene med politiske og kulturelle personligheter og pedagoger, diskuterer han emner som religioners transformative verdi, livets universelle hellighet, sosialt ansvar og bærekraftig utvikling.
Choose Life: A Dialogue (japansk: Nijusseiki e no taiwa), som kom ut i 1976, er nedtegnelsen av dialoger og korrespondanser som begynte i 1971 mellom Ikeda og den britiske historikeren Arnold J. Toynbee. Emnet var «sammenfallet av øst og vest», så vel som evige temaer som kunne strekke seg fra den menneskelige tilstand til religionenes rolle, til den menneskelige sivilisasjons fremtid. Toynbees 12-bindsverk A Study of History hadde blitt oversatt til japansk, og dette, sammen med hans forelesningsbesøk og tidsskriftartikler om sosiale, moralske og religiøse emner, gjorde ham populær i Japan. Til en japansk utvandrer som i et brev hadde uttrykt seg kritisk til Toynbees forbindelse til Ikeda og Soka Gakkai, svarte Toynbee: «Jeg er enig med Soka Gakkai i at religion er det viktigste i menneskenes liv, og deres motstand mot militarisme og krig.» I et annet brev som var kritisk til Ikeda, svarte Toynbee: «Ikedas personlighet er sterk og dynamisk, og slike personer er ofte kontroversielle. Det jeg selv kjenner på når jeg skal beskrive Ikeda, er stor respekt og sympati.» Per 2012 har Choose Life: A Dialogue blitt oversatt til og utgitt på 26 språk.
Ikedas mange barnebøker har blitt animert og gjort om til anime.
=== Human Revolution ===
Ikedas roman Ningen kakumei ble utgitt som føljetong i den japanske avisen Seikyo Shimbun.
== Utvalgte verk ==
A Dialogue Between East and West: Looking to a Human Revolution (Echoes and Reflections: The Selected Works of Daisaku Ikeda) with Ricardo Diez-Hochleitner, London and New York: I. B. Tauris, 2008; ISBN 978-1845116002 (Hardback), ISBN 978-1845116002 (Paperback)
A Lifelong Quest for Peace with Linus Pauling (May 2000), Jones and Bartlett Publishers, 1st edition, ISBN 978-0867202786 (Hardback), ISBN 0-86720-277-7 (Paperback); London and New York: I. B. Tauris, Reprint edition 2008; ISBN 978-1845118891
A Passage to Peace: Global Solutions from East and West with Nur Yalman, London and New York: I. B. Tauris, 2009; ISBN 9781845119225 (Hardback), ISBN 9781845119232 (Paperback)
A Quest for Global Peace: Rotblat and Ikeda on War, Ethics, and the Nuclear Threat with Józef Rotblat, London and New York: I. B. Tauris, 2006; ISBN 978-1845112790
A Youthful Diary: One Man's Journey from the Beginning of Faith to Worldwide Leadership for Peace, Santa Monica, California: World Tribune Press, 2006; ISBN 978-1932911190
America Will Be!: Conversations on Hope, Freedom, and Democracy, with Vincent Harding, Cambridge, Massachusetts: Dialogue Path Press, 2013; ISBN 978-1887917100
Before It Is Too Late with Aurelio Peccei, (1985), Kodansha America, 1st edition, ISBN 978-0870117008; London and New York: I. B. Tauris Reprint edition, 2008; ISBN 978-1845118884
Buddhism: A Way of Values" with Lokesh Chandra, New Delhi: Eternal Ganges Press, 2009; ISBN 978-81-907191-2-4
Buddhism: the First Millennium, (1977), Kodansha International, ISBN 9780870113215 (Hardback); Santa Monica, California: Middleway Press, Reprint edition, 2009; ISBN 978-0977924530
Choose Hope: Your Role in Waging Peace in the Nuclear Age with David Krieger, Santa Monica, California: Middleway Press, 2002; ISBN 0-967-46976-7
Choose Life: A Dialogue with Arnold J. Toynbee, Richard L. Gage (Editor), (1976), Oxford University Press, ISBN 978-0192152589; London and New York: I. B. Tauris, Reprint edition, 2008; ISBN 978-1845115951
Choose Peace: A Dialogue Between Johan Galtung and Daisaku Ikeda with Johan Galtung, London: Pluto Press, 1999; ISBN 978-0745310404
Compassionate Light in Asia with Jin Yong, London and New York: I. B. Tauris, 2013; ISBN 978-1848851986
Creating Waldens: An East-West Conversation on the American Renaissance with Ronald A. Bosco and Joel Myerson, Cambridge, Massachusetts: Dialogue Path Press, 2009; ISBN 978-1887917070
Dawn After Dark with René Huyghe, (1991), Weatherhill, ISBN 9780834802384; London and New York: I. B. Tauris, Reprint edition, 2008; ISBN 978-1845115968
Dialogue of World Citizens with Norman Cousins, (tentative translation from Japanese), Sekai shimin no taiwa, 世界市民の対話, Paperback edition, Tokyo, Japan: Seikyo Shimbunsha, 2000; ISBN 978-4412010772
Discussions on Youth, Santa Monica, California: World Tribune Press, 2010; ISBN 978-1-932911-93-0
Embracing the Future, Tokyo: The Japan Times, 2008; ISBN 978-4-7890-1316-1
Fighting for Peace, Berkeley, California: Creative Arts Book Company, 2004; ISBN 0-88739-618-6
For the Sake of Peace: A Buddhist Perspective for the 21st Century, Santa Monica, California: Middleway Press, 2001; ISBN 978-0967469720
Glass Children and Other Essays, Tokyo: Kodansha International, 1979; ISBN 0-87011-375-5
Global Civilization: A Buddhist-Islamic Dialogue With Majid Tehranian, London and New York: I. B. Tauris, 2008; ISBN 978-1860648106
Human Rights on the 21st Century with Austregesilo de Athayde, London and New York: I. B. Tauris, 2009; ISBN 978-1845119881
Human Values in a Changing World: A Dialogue on the Social Role of Religion, with Bryan Wilson. Reprint edition. London and New York: I. B. Tauris, 2008; ISBN 978-1845115975
Humanity at the Crossroads: An Intercultural Dialogue with Karan Singh, New Delhi: Oxford University Press India, 1988; ISBN 978-0195622157
Into Full Flower: Making Peace Cultures Happen with Elise Boulding, Cambridge, Massachusetts: Dialogue Path Press, 2010; ISBN 978-1887917087
Journey of Life: Selected Poems of Daisaku Ikeda, London and New York: I. B. Tauris, 2014; ISBN 9781780769691
Kanta and the Deer (children's book), New York: Weatherhill, 1997; ISBN 978-0834804067
'La fuerza de la Esperanza; Reflexiones sobre la paz y los derechos humanos en el tercer milenio' (dialogue between Argentine Nobel Peace laureate Dr. Adolfo Pérez Esquivel and Daisaku Ikeda), Buenos Aires: Emecé Editores,2011; ISBN 9789500434126
Life: An Enigma, a Precious Jewel, 1st edition, New York: Kodansha America, 1982; ISBN 978-0870114335
Moral Lessons of the Twentieth Century: Gorbachev and Ikeda on Buddhism and Communism with Mikhail Gorbachev, London and New York: I. B. Tauris, 2005; ISBN 9781845117733
My Recollections, Santa Monica, California: World Tribune Press, 1980; ISBN 978-0915678105
New Horizons in Eastern Humanism Buddhism, Confucianism and the Quest for Global Peace with Tu Weiming, London and New York: I. B. Tauris, 2011; ISBN 978-1-84885-593-9
Ode to the Grand Spirit: A dialogue Ode to the Grand Spirit: A Dialogue (Echoes and Reflections)" — with Chingiz Aitmatov, London and New York: I. B. Tauris, 2009; ISBN 978-1-84511-987-4
On Being Human: Where Ethics, Medicine, and Spirituality Converge with René Simard and Guy Bourgeault, Santa Monica, California: Middleway Press, 2003; ISBN 0-9723267-1-5
On Peace, Life and Philosophy with Henry Kissinger (tentative translation from Japanese), Heiwa to jinsei to tetsugaku o kataru,「平和」と「人生」と「哲学」を語る, Tokyo, Japan: Ushio Shuppansha, 1987; ISBN 978-4267011641
One by One: The World is Yours to Change, Sonoma, California: Dunhill Publishing; Paper/DVD edition, 2004; ISBN 978-1931501019
Over the Deep Blue Sea (children's book), Brian Wildsmith (Illustrator), New York: Alfred A. Knopf, 1993, ISBN 978-0679841845
Planetary Citizenship: Your Values, Beliefs and Actions Can Shape A Sustainable World with Hazel Henderson, Santa Monica, California: Middleway Press, 2004; ISBN 0972326723/ISBN 978-0972326728
Rendezvous with nature: songs of peace / photographs by Daisaku Ikeda, Shizen to no taiwa: heiwa no shi, 自然との対話 平和の詩, Tokyo: Soka Gakkai, 2005; OCLC Number: 73228297
Revolutions to Green the Environment, to Grow the Human Heart: A Dialogue Between M.S. Swaminathan, Leader of the Ever-Green Revolution and Daisaku Ikeda, Proponent of the Human Revolution, Madras, India: East West Books, 2005; ISBN 978-8188661343
Search for a New Humanity: A Dialogue with Josef Derbolav, London and New York: I. B. Tauris, 2008; ISBN 978-1-84511-598-2
Soka Education: A Buddhist Vision for Teachers, Students and Parents, Santa Monica, California: Middleway Press, 2001; ISBN 0-9674697-4-0
Songs from My Heart, (1978), Weatherhill, ISBN 0-8348-0398-4, New York and Tokyo: Weatherhill, Reprint edition 1997; ISBN 0-8348-0398-4
Space and Eternal Life with Chandra Wickramasinghe, Newburyport, Massachusetts: Journeyman Press, 1998; ISBN 1-85172-060-X
The Cherry Tree (children's book), Brian Wildsmith (Illustrator), New York: Knopf Books for Young Readers, 1992; ISBN 978-0679826699
The Flower of Chinese Buddhism, Santa Monica, California: Middleway Press, 2009; ISBN 978-0977924547
The Human Revolution (The Human Revolution, #1-12), abridged two-book set, Santa Monica, California: World Tribune Press, 2008; ISBN 0-915678-77-2
The Inner Philosopher: Conversations on Philosophy’s Transformative Power with Lou Marinoff, Cambridge, Massachusetts: Dialogue Path Press, 2012; ISBN 978-1887917094
The Living Buddha: An Interpretive Biography, Santa Monica, California: Middleway Press, 2008; ISBN 978-0977924523
The New Human Revolution (an ongoing series) (30+ Volumes, this is an ongoing series), Santa Monica, California: World Tribune Press, 1995-; partial list of ISBN Vol.1 978-0-915678-33-4, Vol.2 978-0-915678-34-1, Vol.3 978-0-915678-35-8, Vol.4 978-0-915678-36-5, Vol.5 978-0-915678-37-2, Vol.6 978-0-915678-38-9, Vol.7 978-0-915678-39-6, Vol.8 978-0-915678-40-2, Vol.9 978-0-915678-41-9, Vol.10 978-0-915678-42-6, Vol.11 978-0-915678-43-3, Vol.12 978-0-915678-44-0, Vol.13 978-0-915678-45-7, Vol.14 978-0-915678-46-4, Vol.15 978-0-915678-47-1, Vol.16 978-0-915678-48-8, Vol.17 978-0-915678-49-5, Vol.18 978-0-915678-50-1, Vol.19 978-0-915678-51-8, Vol.20 978-0-915678-52-5, Vol.21 978-0-915678-53-2, Vol.22 978-0-915678-54-9, Vol.23 978-0-915678-55-6, Vol.24 978-0-915678-56-3
The Persistence of Religion: Comparative Perspectives on Modern Spirituality with Harvey Cox, London and New York: I. B. Tauris, 2009; ISBN 9781848851955 (Paperback), ISBN 9781848851948 (Hardback)
The Princess and the Moon (children's book), Brian Wildsmith (Illustrator), New York: Knopf Books for Young Readers, 1992; ISBN 978-0679836209
The Snow Country Prince (children's book), Brian Wildsmith (Illustrator), New York: Knopf Books for Young Readers, 1991; ISBN 978-0679919650
The Way of Youth: Buddhist Common Sense for Handling Life's Questions (with a foreword by Duncan Sheik), Santa Monica, California: Middleway Press, 2000, ISBN 9780967469706
The Wisdom of the Lotus Sutra (6 volumes), Santa Monica, California: World Tribune Press, 2000 (vols 1 & 2), 2001 (vol 3), 2002 (vol 4), 2003 (vols 5 & 6); ISBN 0-915678-69-1 (vol 1), 0-915678-70-5 (vol 2), 0-9-15678-71-3 (vol 3), 0-915678-72-1 (vol 4), 0-915678-73-X (vol 5), 0-915678-74-8 (vol 6)
Toward Creating an Age of Humanism with John Kenneth Galbraith (tentative translation from Japanese), Ningenshugi no dai seiki o, 人間主義の大世紀を―わが人生を飾れ, Tokyo, Japan: Ushio Shuppansha, 2005; ISBN 978-4267017308
Unlocking the Mysteries of Birth and Death: A Buddhist View of Life, 2nd edition, Santa Monica, California: Middleway Press, 2004; ISBN 978-0972326704
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Daisaku Ikeda – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
|
| nummer =
| 3,857 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Thorstein_Rittun
|
2023-02-04
|
Thorstein Rittun
|
['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 6. april', 'Kategori:Dødsfall i 2018', 'Kategori:Fødsler 16. februar', 'Kategori:Fødsler i 1929', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske keramikere', 'Kategori:Norske malere', 'Kategori:Personer fra Skien kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
|
Thorstein Rittun (født 16. februar 1929 i Skien, død 6. april 2018 i Oslo) var en norsk maler, grafiker og keramiker.Rittun studerte ved Statens kunstakademi under Per Krohg 1947–1950 og debuterte på Høstutstillingen i 1949. Han hadde sin første separatutstilling i Skien i 1955. Rittun maler og tegner fargerike bilder som ofte har humoristiske eller festpregede motiver. Han har laget flere dekorative arbeider i offentlige bygg, skip og private bedrifter og har illustrert flere bøker. Flere av hans tegninger er også utført i billedvev eller som kirkemalerier. I årene 1983–1987 laget han motivene for juleplatte-serien til Porsgrunds Porselænsfabrik.
Dekorasjonsarbeider ved bl.a. Alta videregående skole (1967), Stadtlandet skole (1973), Stokmarknes videregående skole (1976), Skullerud skole, Oslo (1978), Sundvolden Hotel (1980), Samvirke forsikring (1981), OBOS, Norsk kommuneforbunds kontorer i Oslo, skipene Kronprins Harald, Sagafjord, Prinsesse Ragnhild og Norsk Hydros oljeplattform Oseberg C. Han er representert i Museet for samtidskunst i Oslo.
Rittun var aktiv i den kulturpolitiske debatten om offentlige utsmykninger og om kunstneres arbeidsforhold og har hatt en rekke tillitsverv i kunstnernes organisasjoner.
|
Thorstein Rittun (født 16. februar 1929 i Skien, død 6. april 2018 i Oslo) var en norsk maler, grafiker og keramiker.Rittun studerte ved Statens kunstakademi under Per Krohg 1947–1950 og debuterte på Høstutstillingen i 1949. Han hadde sin første separatutstilling i Skien i 1955. Rittun maler og tegner fargerike bilder som ofte har humoristiske eller festpregede motiver. Han har laget flere dekorative arbeider i offentlige bygg, skip og private bedrifter og har illustrert flere bøker. Flere av hans tegninger er også utført i billedvev eller som kirkemalerier. I årene 1983–1987 laget han motivene for juleplatte-serien til Porsgrunds Porselænsfabrik.
Dekorasjonsarbeider ved bl.a. Alta videregående skole (1967), Stadtlandet skole (1973), Stokmarknes videregående skole (1976), Skullerud skole, Oslo (1978), Sundvolden Hotel (1980), Samvirke forsikring (1981), OBOS, Norsk kommuneforbunds kontorer i Oslo, skipene Kronprins Harald, Sagafjord, Prinsesse Ragnhild og Norsk Hydros oljeplattform Oseberg C. Han er representert i Museet for samtidskunst i Oslo.
Rittun var aktiv i den kulturpolitiske debatten om offentlige utsmykninger og om kunstneres arbeidsforhold og har hatt en rekke tillitsverv i kunstnernes organisasjoner.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Thorstein Rittun Store norske leksikon
Thorstein Rittun Norsk biografisk leksikon
Thorstein Rittun Norsk kunstnerleksikon
|
Thorstein Rittun (født 16. februar 1929 i Skien, død 6.
| 3,858 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Muiden
|
2023-02-04
|
Muiden
|
['Kategori:52°N', 'Kategori:5°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med flaggbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med våpenbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Noord-Holland', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tidligere kommuner i Noord-Holland']
|
Muiden er en by og tidligere kommune i Nederland i provinsen Noord-Holland. Muiden var selvstendig kommune fram til 2016, da den ble slått sammen med Bussum og Naarden til den nye kommunen Gooise Meren.
|
Muiden er en by og tidligere kommune i Nederland i provinsen Noord-Holland. Muiden var selvstendig kommune fram til 2016, da den ble slått sammen med Bussum og Naarden til den nye kommunen Gooise Meren.
== Kjente personer fra Muiden ==
Hans de Beer, illustratør og barnebokforfatter
Willem Cornelisz. van Muyden, sjøfarer
== Referanser ==
|
Muiden er en by og tidligere kommune i Nederland i provinsen Noord-Holland. Muiden var selvstendig kommune fram til 2016, da den ble slått sammen med Bussum og Naarden til den nye kommunen Gooise Meren.
| 3,859 |
https://no.wikipedia.org/wiki/TV-produksjoner_med_Adam_Dalgliesh
|
2023-02-04
|
TV-produksjoner med Adam Dalgliesh
|
['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske krimserier', 'Kategori:Sider med ikkerøde lenker som trenger vedlikehold', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:TV-lister', 'Kategori:TV-produksjoner på BBC', 'Kategori:TV-produksjoner på ITV']
|
TV-produksjoner med Adam Dalgliesh er en oversikt over TV-produksjoner med den britiske krim-karakteren Adam Dalgliesh. Disse ble produsert i perioden 1983 til 2004 og består totalt av ti miniserier og to TV-filmer. Alle er britiske.
Rollen som Adam Dalgliesh ble spilt av Roy Marsden i perioden 1983 til 1998, og av Martin Shaw i perioden 2003 til 2004. De ti første produksjonene var ved TV-kanalen ITV, mens de to siste var ved BBC.
Dalgliesh ble skapt av krimforfatter P.D. James og opptrådte første gang i hennes debutroman Cover Her Face, fra 1962. Hun skrev i alt 14 bøker om Dalgliesh og 12 av dem er overført til TV. Bøkene ble utgitt i perioden 1962 til 2008, på forlaget Faber and Faber.
Alle produksjonene, unntagen Mord i hvitt, ble sendt som påskekrim på NRK. Mord i hvitt ble sendt i Detektimen.
|
TV-produksjoner med Adam Dalgliesh er en oversikt over TV-produksjoner med den britiske krim-karakteren Adam Dalgliesh. Disse ble produsert i perioden 1983 til 2004 og består totalt av ti miniserier og to TV-filmer. Alle er britiske.
Rollen som Adam Dalgliesh ble spilt av Roy Marsden i perioden 1983 til 1998, og av Martin Shaw i perioden 2003 til 2004. De ti første produksjonene var ved TV-kanalen ITV, mens de to siste var ved BBC.
Dalgliesh ble skapt av krimforfatter P.D. James og opptrådte første gang i hennes debutroman Cover Her Face, fra 1962. Hun skrev i alt 14 bøker om Dalgliesh og 12 av dem er overført til TV. Bøkene ble utgitt i perioden 1962 til 2008, på forlaget Faber and Faber.
Alle produksjonene, unntagen Mord i hvitt, ble sendt som påskekrim på NRK. Mord i hvitt ble sendt i Detektimen.
== Mord i laboratoriet ==
== Mord i hvitt ==
== Det viktige vitnet ==
== Det svarte tårnet ==
== Dragning mot død ==
== Intriger og begjær ==
== Mystiske omstendigheter ==
== Anlegg for mord ==
== Arvesynd ==
== I rettferdighetens navn ==
== Hellig død ==
== Mordrommet ==
== TV-serien Dalgliesh ==
I 2021 kom en ny serie kalt Dalgliesh der rollen Adam Dalgliesh spilles av Bertie Carvel. Hver bok i denne serien strekkes over to episoder.
== Referanser ==
|
TV-produksjoner med Adam Dalgliesh er en oversikt over TV-produksjoner med den britiske krim-karakteren Adam Dalgliesh. Disse ble produsert i perioden 1983 til 2004 og består totalt av ti miniserier og to TV-filmer.
| 3,860 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Langedijk
|
2023-02-04
|
Langedijk
|
['Kategori:1941 i Nederland', 'Kategori:4°Ø', 'Kategori:52°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner etablert i 1941', 'Kategori:Kommuner i Noord-Holland', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart']
|
Langedijk er en kommune i Nederland i provinsen Noord-Holland.
|
Langedijk er en kommune i Nederland i provinsen Noord-Holland.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kommunens nettside
|
Langedijk er en kommune i Nederland i provinsen Noord-Holland.
| 3,861 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lars_Berrum
|
2023-02-04
|
Lars Berrum
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 2. juni', 'Kategori:Fødsler i 1986', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norgesmestere i karate', 'Kategori:Norske karateka', 'Kategori:Norske komikere', 'Kategori:Norske sykepleiere']
|
Lars Femanger Berrum (født 2. juni 1986 i Oslo) er en norsk komiker og programleder. Han vokste opp på Bærums Verk, og er utdannet sykepleier fra Høgskolen i Oslo. Berrum var tidligere norgesmester i karate.
|
Lars Femanger Berrum (født 2. juni 1986 i Oslo) er en norsk komiker og programleder. Han vokste opp på Bærums Verk, og er utdannet sykepleier fra Høgskolen i Oslo. Berrum var tidligere norgesmester i karate.
== Karateutøver ==
Som utøver av kampsporten karate er Lars Berrum tidligere norsk og nordisk mester i kumite (kamp). Han representerte Norge i verdensmesterskapet i karate i 2004, 2006 og 2008. Berrum har mottatt Bærum kommunes idrettsstipend.
== Underholdningsartist ==
Berrum opptrer som stand-up-komiker, på humorshow og spiller improvisasjonsteater. Han jobbet fra 2011 til 2013 som fast «sidekick» i radioprogrammet Martin Beyer-Olsen Live på NRK P3, og var første halvdel av 2013 programleder i Boller og Burritos på samme kanal. På P3s nett-tv har han medvirket i de korte seriene Kjendisprat med Lars Berrum, Festivalhjelpen og Ukas nyheter med Lars og Olli. I 2014 ledet Berrum sammen med Martin Beyer-Olsen det absurde «talkshowet» Berrum & Beyer på NRK 3, og sketsjeprogrammet Norske Fordommer i 2015. De to startet 5. oktober 2018 opp med podkasten Berrum & Beyer snakker om greier. Under Humorprisen 2019 vant de klassen «Årets morsomste podcast» for Berrum & Beyer snakker om greier. Berrum har også vært dommer i programmet Lipsync Battle på TV 2 Humor.
Berrum debuterte med sitt første soloshow Tuttifruttiland 6. februar 2019 på Nieu Scene i Oslo. Sammen med lydmann Martin Beyer-Olsen og kameramann Christopher Helberg hadde han forestillinger i Stavanger, Kristiansand og Bergen. Tuttifruttiland beskrives av ham selv som «et helt vanlig standupshow med Henrik Ibsen som rød tråd».Berrums andre soloshow med navn Amor Fatigue beskrev han selv som «et helt vanlig standupshow med Nietzsche som rød tråd». Showet hadde premiere 2. september 2021 på Nieu Scene i Oslo.
== Referanser ==
|
Laren er en kommune i Nederland i provinsen Noord-Holland.
| 3,862 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Medemblik
|
2023-02-04
|
Medemblik
|
['Kategori:52°N', 'Kategori:5°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Noord-Holland', 'Kategori:Havnebyer i Nederland', 'Kategori:Havnebyer ved Nordsjøen', 'Kategori:Kommuner i Noord-Holland', 'Kategori:Sider med kart']
|
Medemblik er en kommune og by i Nederland i provinsen Noord-Holland.
|
Medemblik er en kommune og by i Nederland i provinsen Noord-Holland.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kommunens nettside
|
Medemblik er en kommune og by i Nederland i provinsen Noord-Holland.
| 3,863 |
https://no.wikipedia.org/wiki/British_Business_Bank
|
2023-02-04
|
British Business Bank
|
['Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske banker', 'Kategori:Britiske selskaper med offentlig eierskap', 'Kategori:Selskaper etablert i 2014']
|
British Business Bank er en britisk statlig investeringsbank som har til formål å øke tilgangen til kreditt for små og mellomstore bedrifter. Banken eies av Department for Business, Innovation and Skills og har hovedkontor i Sheffield. Den startet sin virksomhet 1. november 2014.
|
British Business Bank er en britisk statlig investeringsbank som har til formål å øke tilgangen til kreditt for små og mellomstore bedrifter. Banken eies av Department for Business, Innovation and Skills og har hovedkontor i Sheffield. Den startet sin virksomhet 1. november 2014.
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
|
British Business Bank er en britisk statlig investeringsbank som har til formål å øke tilgangen til kreditt for små og mellomstore bedrifter. Banken eies av Department for Business, Innovation and Skills og har hovedkontor i Sheffield.
| 3,864 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sm%C3%A5_og_mellomstore_bedrifter
|
2023-02-04
|
Små og mellomstore bedrifter
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Næringsliv']
|
Små og mellomstore bedrifter (SMB) er et begrep innen næringspolitikk. Den europeiske unions (EU) nåværende definisjon er at bedriften tilhører kategorien «mikro» hvis den har under 10 ansatte, og en årlig omsetning på mindre enn 2 millioner euro, «små» hvis den har under 50 ansatte, og en årlig omsetning eller en samlet årlig balanse på ikke over 10 millioner euro, og kategorien «mellomstor» hvis den har er 50 eller flere, men under 250 ansatte og en årlig omsetning på ikke over 50 millioner euro eller en årlig samlet balanse på ikke over 43 millioner euro.9 av 10 bedrifter i Europa kan betegnes som en små eller mellomstor bedrift, og disse genererer to av tre arbeidsplasser. Som en del av Lisboa-strategien vil EU ha særlig fokus på små og mellomstore bedrifter.
|
Små og mellomstore bedrifter (SMB) er et begrep innen næringspolitikk. Den europeiske unions (EU) nåværende definisjon er at bedriften tilhører kategorien «mikro» hvis den har under 10 ansatte, og en årlig omsetning på mindre enn 2 millioner euro, «små» hvis den har under 50 ansatte, og en årlig omsetning eller en samlet årlig balanse på ikke over 10 millioner euro, og kategorien «mellomstor» hvis den har er 50 eller flere, men under 250 ansatte og en årlig omsetning på ikke over 50 millioner euro eller en årlig samlet balanse på ikke over 43 millioner euro.9 av 10 bedrifter i Europa kan betegnes som en små eller mellomstor bedrift, og disse genererer to av tre arbeidsplasser. Som en del av Lisboa-strategien vil EU ha særlig fokus på små og mellomstore bedrifter.
== Norge ==
I Norge er det vanlig å definere små og mellomstore bedrifter som bedrifter med under 100 ansatte. Bedrifter med 1-20 ansatte defineres som små, mens bedrifter med 21-100 ansatte defineres som mellomstore. Følgelig vil bedrifter med mer enn 100 ansatte omtales som store. Det er ikke vanlig å bruke betegnelsen «mikrobedrift» i Norge.
Små og mellomstore bedrifter utgjør mer enn 99% av alle bedrifter i landet, og står for 47% av de ansatte i privat sektor. Samlet står de for 44% av den årlige verdiskapningen i landet - nær 700 milliarder kroner.Enkelte små og mellomstore bedrifter kan også omtaltes som hjørnesteinsbedrifter.
== Danmark ==
Da langt de fleste danske bedrifter vil kvalifiseres som små eller mellomstore, anvendes til tider i Danmark andre definisjoner. Håndværksrådet vurderer alene bedriftene ut fra antallet ansatte, idet Håndværksrådet anser en «liten bedrift» som en bedrift med under 10 ansatte, og en mellomstor bedrift som en bedrift med under 100 ansatte. Danmarks Eksportråd definerer små og mellomstore bedrifter som dem med mindre enn 100 ansatte og omsetning under 100 millioner kroner.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
http://www.hvr.dk/ – Håndværksrådet: Organisation for små og mellemstore virksomheder.
https://web.archive.org/web/20111128234425/http://www.ebst.dk/smvpolitik – EUs SMV politik.
http://europa.eu/scadplus/leg/da/lvb/n26026.htm – Den Europæiske Unions Tidende L 124 af 20.5.2003.
|
Små og mellomstore bedrifter (SMB) er et begrep innen næringspolitikk. Den europeiske unions (EU) nåværende definisjon er at bedriften tilhører kategorien «mikro» hvis den har under 10 ansatte, og en årlig omsetning på mindre enn 2 millioner euro, «små» hvis den har under 50 ansatte, og en årlig omsetning eller en samlet årlig balanse på ikke over 10 millioner euro, og kategorien «mellomstor» hvis den har er 50 eller flere, men under 250 ansatte og en årlig omsetning på ikke over 50 millioner euro eller en årlig samlet balanse på ikke over 43 millioner euro.
| 3,865 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lunde_sluse
|
2023-02-04
|
Lunde sluse
|
['Kategori:59,3°N', 'Kategori:9°Ø', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bandak–Norsjøkanalen', 'Kategori:Byggverk i Nome', 'Kategori:Samferdsel i Nome', 'Kategori:Sluser i Telemarkskanalen', 'Kategori:Vest-vassdraget']
|
Lunde sluse er et sluseanlegg i Bandak–Norsjøkanalen, en del av Telemarkskanalen.
Sluseanlegget ligger i elva Straumen ved tettstedet Lunde i Nome kommune. Den har et slusekammer med en løftehøyde på tre meter. Lunde sluse sto ferdig i 1892. Anlegget står fremdeles som da det ble bygget. Slusekammeret er utført i hogd stein, og sluseportene er i tre og åpnes med håndkraft. Slusetiden er beregnet til ca. femten minutter.Ved Lunde sluse ligger Europas første gummidam, hvor vannet holdes tilbake av en luftfylt gummipølse som er støpt fast i et betongfundament. Vannføringen over dammen reguleres ved å pumpe luft ut og inn av pølsa. Gummidammen erstattet den tidligere nåledammen i 1988, og et tilsvarende anlegg ble samtidig bygget ved Kjeldal sluse. Et stykke av den opprinnelige demningen ved Lunde er bevart og ligger innerst i gjestehavna ved slusen.
|
Lunde sluse er et sluseanlegg i Bandak–Norsjøkanalen, en del av Telemarkskanalen.
Sluseanlegget ligger i elva Straumen ved tettstedet Lunde i Nome kommune. Den har et slusekammer med en løftehøyde på tre meter. Lunde sluse sto ferdig i 1892. Anlegget står fremdeles som da det ble bygget. Slusekammeret er utført i hogd stein, og sluseportene er i tre og åpnes med håndkraft. Slusetiden er beregnet til ca. femten minutter.Ved Lunde sluse ligger Europas første gummidam, hvor vannet holdes tilbake av en luftfylt gummipølse som er støpt fast i et betongfundament. Vannføringen over dammen reguleres ved å pumpe luft ut og inn av pølsa. Gummidammen erstattet den tidligere nåledammen i 1988, og et tilsvarende anlegg ble samtidig bygget ved Kjeldal sluse. Et stykke av den opprinnelige demningen ved Lunde er bevart og ligger innerst i gjestehavna ved slusen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
VisitTelemarks side om Lunde sluse Arkivert 27. juni 2018 hos Wayback Machine.
|
Lunde sluse er et sluseanlegg i Bandak–Norsjøkanalen, en del av Telemarkskanalen.
| 3,866 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Philippine_Airlines
|
2023-02-04
|
Philippine Airlines
|
['Kategori:1941 i Asia', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Filippinske flyselskaper', 'Kategori:Flyselskaper etablert i 1941']
|
Philippine Airlines (et handelsnavn for PAL Holdings Inc.) (PSE: PAL), også kjent historisk som Philippine Air Lines (PAL) er et flyselskap med hovedkontor er i Pasay City ved hovedstaden Manila på Filippinene.
Flyselskapet ble grunnlagt i 1941 og er det første og eldste kommersielle flyselskapet i Asia. Selskapet opererer under sitt opprinnelige navn.
Philippine Airlines har 31 innenriks destinasjoner på Filippinene. Resten er oversjøiske destinasjoner i Sørøst-Asia, Øst-Asia, Midtøsten, Oseania, Nord-Amerika og Europa.
PAL ble i 1997 hardt rammet av den asiatiske finanskrisen. I en av Filippinenes største konkurser, ble PAL tvunget til å bygge ned sin internasjonale virksomhet ved å fullstendig kutte ned rutene til Europa og Midtøsten, nesten alle innenlands flyreiser, samt redusere størrelsen på flåten og si opp tusenvis av ansatte. Flyselskapet ble satt under offentlig administrasjon i 1998. Etter dette er flyselskapet gradvis bygget opp igjen.
I dag er PAL fremdeles det største flyselskapet på Filippinene.
|
Philippine Airlines (et handelsnavn for PAL Holdings Inc.) (PSE: PAL), også kjent historisk som Philippine Air Lines (PAL) er et flyselskap med hovedkontor er i Pasay City ved hovedstaden Manila på Filippinene.
Flyselskapet ble grunnlagt i 1941 og er det første og eldste kommersielle flyselskapet i Asia. Selskapet opererer under sitt opprinnelige navn.
Philippine Airlines har 31 innenriks destinasjoner på Filippinene. Resten er oversjøiske destinasjoner i Sørøst-Asia, Øst-Asia, Midtøsten, Oseania, Nord-Amerika og Europa.
PAL ble i 1997 hardt rammet av den asiatiske finanskrisen. I en av Filippinenes største konkurser, ble PAL tvunget til å bygge ned sin internasjonale virksomhet ved å fullstendig kutte ned rutene til Europa og Midtøsten, nesten alle innenlands flyreiser, samt redusere størrelsen på flåten og si opp tusenvis av ansatte. Flyselskapet ble satt under offentlig administrasjon i 1998. Etter dette er flyselskapet gradvis bygget opp igjen.
I dag er PAL fremdeles det største flyselskapet på Filippinene.
== Flåte ==
I 2016 består flåten av.
22 Airbus A320
18 Airbus A321
15 Airbus A330-300
6 Airbus A340-300
6 Boeing 777-300EROrdre
6 Airbus A321
30 Airbus A321neo
6 Airbus A350-900
2 Boeing 777-300ER
== Se også ==
Philippine Airlines Flight 137 (Flyulykke)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Philippine Airlines – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
|
Pasay City
| 3,867 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vrangfoss
|
2023-02-04
|
Vrangfoss
|
['Kategori:Pekere']
|
Vrangfoss kan vise til:
Vrangfoss sluser – et sluseanlegg i Telemarkskanalen
Vrangfoss kraftverk – et vannkraftverk like ved Vrangfoss sluser
Vrangfoss (Nome) – en foss i Eidselva i Telemark
Vrangfoss (Askim) – et stryk i Glomma
Vrangfoss (Lardal) – en foss i Numedalslågen
|
Vrangfoss kan vise til:
Vrangfoss sluser – et sluseanlegg i Telemarkskanalen
Vrangfoss kraftverk – et vannkraftverk like ved Vrangfoss sluser
Vrangfoss (Nome) – en foss i Eidselva i Telemark
Vrangfoss (Askim) – et stryk i Glomma
Vrangfoss (Lardal) – en foss i Numedalslågen
|
Vrangfoss kan vise til:
| 3,868 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Northern_Ireland_Ambulance_Service
|
2023-02-04
|
Northern Ireland Ambulance Service
|
['Kategori:Ambulansetjenester', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Helse i Storbritannia', 'Kategori:Nordirske myndigheter', 'Kategori:Organisasjoner etablert i 1995']
|
Northern Ireland Ambulance Service (NIAS) er den statlige ambulansetjenesten i Nord-Irland. I likhet med de andre ambulansetjenestene i Storbritannias offentlige helsevesen er den finansiert gjennom ordinære skatter.
NIAS har 1 100 ansatte, 57 ambulansestasjoner og over 300 ambulansebiler. Tjenesten ble opprettet 1. april 1995.
|
Northern Ireland Ambulance Service (NIAS) er den statlige ambulansetjenesten i Nord-Irland. I likhet med de andre ambulansetjenestene i Storbritannias offentlige helsevesen er den finansiert gjennom ordinære skatter.
NIAS har 1 100 ansatte, 57 ambulansestasjoner og over 300 ambulansebiler. Tjenesten ble opprettet 1. april 1995.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Northern Ireland Ambulance Service – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
|
Northern Ireland Ambulance Service (NIAS) er den statlige ambulansetjenesten i Nord-Irland. I likhet med de andre ambulansetjenestene i Storbritannias offentlige helsevesen er den finansiert gjennom ordinære skatter.
| 3,869 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ludlowmassakren
|
2023-02-04
|
Ludlowmassakren
|
['Kategori:1914 i USA', 'Kategori:Arbeiderhistorie', 'Kategori:Arbeidskonflikter', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Colorados historie', 'Kategori:Konflikter i 1914', 'Kategori:Massakrer i USA', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:USAs historie']
|
Ludlowmassakren var en hendelse som fant sted 20. april 1914 i Ludlow i Colorado under en konflikt mellom streikende gruvearbeidere og gruveeierne. Massakren ble utført av innleide vakter og Nasjonalgarden i Colorado. Rundt 20 mennesker ble drept, blant dem kvinner og et titalls barn. Drapene kom som følge av kamper som varte hele dagen mellom militsfolk med maskingeværstillinger rundt teltleiren og leirens vakter, samt at militsfolkene etter hvert satte fyr på leiren. Den viktigste eieren av gruveselskapet, John D. Rockefeller jr. ble utsatt for sterk kritikk for hendelsen.
Flere personer på begge sider av konflikten ble drept i kamper før og etter massakren. Totalt krevde hele konflikten totalt mellom 69 og 199 liv, og streiken er blitt kalt den mest ødeleggende i USAs historie.
|
Ludlowmassakren var en hendelse som fant sted 20. april 1914 i Ludlow i Colorado under en konflikt mellom streikende gruvearbeidere og gruveeierne. Massakren ble utført av innleide vakter og Nasjonalgarden i Colorado. Rundt 20 mennesker ble drept, blant dem kvinner og et titalls barn. Drapene kom som følge av kamper som varte hele dagen mellom militsfolk med maskingeværstillinger rundt teltleiren og leirens vakter, samt at militsfolkene etter hvert satte fyr på leiren. Den viktigste eieren av gruveselskapet, John D. Rockefeller jr. ble utsatt for sterk kritikk for hendelsen.
Flere personer på begge sider av konflikten ble drept i kamper før og etter massakren. Totalt krevde hele konflikten totalt mellom 69 og 199 liv, og streiken er blitt kalt den mest ødeleggende i USAs historie.
== Bakgrunn ==
Colorado hadde en viktig kullindustri på begynnelsen av 1900-tallet, og kullgruveselskapene hadde stor makt i forhold til myndighetene og arbeiderne. Mange selskap hadde egne, lukkede byer for arbeiderne, noe som ga dem kontroll og hindret fagorganisering. Personer som ble ansett som uroskapere og familiene deres kunne lett miste arbeidet og boligen og bli utestengt fra arbeidsmarkedet.I 1910-årene ble det innledet et forsøk på å fagorganisere kullgruvearbeiderne i den nasjonale fagforeningen United Mine Workers of America (UMWA). Det største selskapet som var involvert var Colorado Fuel & Iron Company (CF&I), som i hovedsak hadde tilhørt Rockefeller-familien siden 1902. Andre større selskap var Rocky Mountain Fuel Company (RMF) og Victor-American Fuel Company (VAF).
For å demme opp for fagorganiseringen gav CF&I arbeiderne bedre lønn, en maksimal arbeidsdag på 8 timer, opphevet det interne pengesystemet med kuponger og lovet å aldri mer tvinge arbeidere til å handle i selskapets butikker. Det leide også inn «agenter» eller vakter fra Baldwin-Felts Detective Agency, som allerede hadde hatt voldelige sammenstøt med streikende arbeider i andre delstater.
I 1913 la UMWA fram åtte krav til selskapet som gikk ut på bedre arbeidsforhold og lønn, frihet til å velge bosted, butikker og leger, at selskapene skulle følge arbeiderlovgivningen i Colorado nøye og slutte med egne vaktmenn, og at de skulle godkjenne fagforeningene. De største selskapene nektet å gå med på dette, og i september tok fagforeningen sine medlemmer ut i streik. Arbeiderne flyttet fra husene sine i de lukkede byene og slo seg ned i telt på et område som fagforeningen hadde leid. Teltplassene lå på strategiske steder ved inngangen til gruvecanyonene slik at de streikende kunne hindre nyinnleide streikebrytere å komme inn. Det kom til voldelig sammenstøt mellom de streikende arbeiderne og streikebryterne, også med dødsfall som resultat. Baldwin–Felts-agentene patruljerte rundt teltbyene med et maskingevær montert på en panserbil. Tidvis skjøt de tilfeldig mot teltene, og såret og drepte innbyggere. De streikende grov ut kjellere for å beskytte seg og familiene sine.
== Massakren ==
Om morgenen 20. april, dagen etter den ortodokse påskefeiringen, kom tre menn fra nasjonalgarden til kolonien og gav ordre om å slippe løs en mann de hevdet var fanget der. Lederen for teltleiren, Louis Tikas, dro for å møte en lokal militsleder i Ludlow, noen hundre meter unna. Mens møtet pågikk satte militsfolk opp et maskingevær på en høyde ved byen og langs jernbanelinjen. Tikas sprang da tilbake til teltbyen og de streikende tok opp stillinger nær militsstillingene. Etter kort tid ble det innledet en skuddveksling. Kampene varte hele dagen; om ettermiddagen ble militsfolkene avløst av gruvevakter.
Da et godstog stoppet mellom teltbyen og maskingeværene klarte flere familier å flykte til noen høyder øst for området, kalt Black Hills. I syvtiden stod leiren i flammer, ifølge de streikende ble dette antent av militsfolk eller vakter, som deretter begynte å plyndre leiren. Fire kvinner og elleve barn som gjemte seg i en kjeller under et telt ble fanget av flammene; to av kvinnene og alle barna omkom.
Louis Tikas og to andre menn som hadde blitt værende igjen i leiren ble tatt til fange og Tikas ble slått i hodet med en rifle av militskommandøren Karl Linderfelt. Han ble senere funnet skutt i ryggen sammen med de to andre fangene.I tillegg til dødsfallene blant de streikende døde også tre gruvevakter og en militsmann i kampene.
== Følger ==
Etter hendelsen i Ludlow gikk væpnede gruvearbeidere til angrep på et dusin gruver og utstyr i et 65 km langt område mellom Trinidad og Walsenburg. I løpet av ti dager etter massakren sloss de også mot nasjonalgarden. Kampene tok først slutt da den amerikanske presidenten Woodrow Wilson sendte inn føderale styrker som avvæpnet begge sider.Nyheter om hendelsen gikk verden rundt, og ble et kamprop for UMWA, som kalte den «Ludlow-massakren».Kongressen i USA ba en komité i Representantenes hus, United States House Committee on Mines and Mining om å undersøke hendelsen. Rapporten fra 1915 var viktig for å få vedtatt lover mot barnearbeid og innført en 8-timers arbeidsdag. John D. Rockefeller jr. engasjerte William Lyon Mackenzie King, en ekspert på arbeidslivsrelasjoner og senere statsminister i Canada, for å forbedre livet og representasjonen til arbeidere i forhold til sikkerhetsforholdene ved gruvene. En lokal fagforening ble dannet.
De streikende ved Ludlow fikk likevel ikke gjennomslag for sine krav. Den nasjonale fagforeningen ble ikke godkjent, og mange av de streikende ble erstattet av nye arbeidere. Over 400 streikende ble arrestert, og 332 av dem ble anklaget for drap. Bare en av dem, streikelederen John R. Lawson, ble dømt for drap i en dom som til slutt ble opphevet av Colorados høyesterett. 22 militsfolk fra nasjonalgarden, blant dem 10 offiserer, ble stilt for krigsrett. Alle ble frifunnet, bortsett fra løytnant Linderfelt. Han fikk en reprimande for å ha slått Louis Tikas.
Gruvedriften i Ludlow ble senere lagt ned, og byen er nå en spøkelsesby. Den ligger rundt 19 km nordvest for Trinidad. Fagforeningen kjøpte senere området for teltleiren og reiste et monument over de døde, Ludlow-monumentet, i 1917. Teltområdet ble foreslått som National Historic Landmark i USA den 16. januar 2009, og skrevet inn 28. juni samme år. Moderne arkeologi har i hovedsak støttet de streikende arbeidernes versjon av hva som skjedde.Woody Guthrie skrev en sang kalt «Ludlow Massacre» og en lignende sang om gruvearbeidere i Calumet i Michigan, «1913 Massacre».
== Referanser ==
== Litteratur ==
Adams, G., The Age of Industrial Violence, 1910–1915: The Activities and Findings of the U.S. Commission on Industrial Relations. Columbia University Press, New York, 1966.
Alhadef, Tammy. «Last Survivor of Ludlow Massacre Dies at 94», Pueblo Chieftain. July 6, 2007.
Andrews, Thomas G., Killing for Coal: America's Deadliest Labor War (Harvard UP, 2008)
Andrews, Thomas Franklin. Killing for Coal: America's Deadliest Labor War. Cambridge, MA: Harvard University Press. ISBN 0-674-04691-9.
Beshoar, Barron B., Out of the Depths: The Story of John R. Lawson, a Labor Leader. Colorado Historical Commission and Denver Trades and Labor Assembly, Denver, 1957.
Boughton, Major Edward J., Capt. William C. Danks, and Capt. Philip S. Van Cise, Ludlow: Being the Report of the Special Board of Officers Appointed by the Governor of Colorado to Investigate and Determine the Facts with Reference to the Armed Conflict Between the Colorado National Guard and Certain Persons Engaged in the Coal Mining Strike at Ludlow, Colo., April 20, 1914.
Chernow, R., Titan: The Life of John D. Rockefeller, Sr., Random House, New York, 1998.
Clyne, R., Coal People: Life in Southern Colorado’s Company Towns, 1890–1930. Colorado Historical Society, Denver, 1999.
Coal—The Kingdom Below, Trinidad Printing, Trinidad, Colorado, 1992
Cronin, W., G. Miles, and J. Gitlin, Becoming West: Toward a New Meaning for Western History, Under an Open Sky: Rethinking America’s Western Past, edited by W. Cronin, G. Miles, and J. Gitlin, W.W. Norton and Company, New York, 1992.
DeStefanis, Anthony, “Violence and the Colorado National Guard: Masculinity, Race, Class, and Identity in the 1913–1914 Southern Colorado Coal Strike” in Mining Women: Gender in the Development of a Global Industry, 1670 to the Present, Laurie Mercier and Jaclyn Gier, eds. (New York: Palgrave/Macmillian, 2010), 195–212
DeStefanis, Anthony, “The Road to Ludlow: Breaking the 1913-14 Southern Colorado Coal Strike,” Journal of the Historical Society, 12 no. 2 (September 2012): 341-390.*
Downing, Sybil, Fire in the Hole. University Press of Colorado, Niwot, Colorado, 1996.
Farrar, Frederick, Papers of the Colorado Attorney General, Western History/Genealogy Department, Denver Public Library, including Testimony by Capt. Philip S. Van Cise in the Transcript of the Court of Inquiry Ordered by Gov. Carlson in 1915.
Foner, Philip Sheldon (1980). History of the Labor Movement in the United States: The AFL in the Progressive Era, 1910–1915. New York, NY: International Publishers. ISBN 0-7178-0562-X.
Foote, K., Shadowed Ground: America’s Landscapes of Violence and Tragedy. University of Texas Press, Austin, 1997.
Fox, M., United We Stand: The United Mine Workers of America, 1890–1990. International Union, United Mine Workers of America, Washington, 1990.
Gitelman, H., Legacy of the Ludlow Massacre: A Chapter in American Industrial Relations. University of Pennsylvania Press, Philadelphia, 1988.
Long, Priscilla, Where the Sun Never Shines: A History of America's Bloody Coal Industry. Paragon Books, New York, 1991.
Mahan, Bill, "The Ludlow Massacre: An Audio History. Water Tank Hill Productions, 1994.
Margolis, Eric, Western Coal Mining as a Way of Life: An Oral History of the Colorado Coal Miners to 1914. Journal of the West 24(3), 1985.
Martelle, Scott (2007). Blood passion: the Ludlow Massacre and class war in the American West. New Brunswick, NJ: Rutgers University Press. ISBN 0-8135-4062-3.
McGovern, George S., and Leonard F. Guttridge, The Great Coalfield War. Houghton Mifflin Company, Boston, 1972.
McGovern, George S.; Guttridge, Leonard F. (1996). The great coalfield war. Niwot, CO: University Press of Colorado. ISBN 0-87081-381-1.
McGuire, R. and P. Reckner, The Unromantic West: Labor, Capital, and Struggle. Paper presented at the annual meeting of the Society for Historical Archaeology, Salt Lake City, 1998.
Memorial Day at Ludlow, United Mine Workers Journal, June 6, 1918.
Nankivell, Major John H., History of the Military Organizations of the State of Colorado 1860–1935, Infantry U.S. Army (Senior Instructor, Colorado National Guard), obtained from the Colorado Historical Society, 1935.
«National Historic Landmarks Program (NHL)». Besøkt 22. april 2010.
Norwood, Stephen H.; Strikebreaking & Intimidation: Mercenaries and Masculinity in Twentieth-Century America. University of North Carolina Press. 2002.
Papanikolas, Zeese, Buried Unsung: Louis Tikas and the Ludlow Massacre. University of Utah Press, Salt Lake City, 1982.
Roth, L., Company Towns in the Western United States, The Company Town: Architecture and Society in the Early Industrial Age, edited by John S. Garner. Oxford University Press, New York, 1992.
Saitta, D., R. McGuire, and P. Duke, Working and Striking in Southern Colorado, 1913–1914. Presented at the Society for Historical Archaeology annual meeting, Salt Lake City, 1999
Saitta, D., M. Walker, and P. Reckner, Battlefields of Class Conflict: Ludlow then and now, Journal of Conflict Archaeology 1, 2005.
Scamehorn, H. Lee, Mill & Mine: The CF&I in the Twentieth Century. University of Nebraska Press, Lincoln, 1992.
Seligman, E., Colorado’s Civil War and Its Lessons. Leslie’s Illustrated Weekly Newspaper, November 5, 1914.
Sinclair, Upton, King Coal. The MacMillan Company, New York, 1917.
Sunieseri, A., The Ludlow Massacre: A Study in the Mis-Employment of the National Guard. Salvadore Books, Waterloo, Iowa, 1972.
The Coal War. Colorado Associated University Press, Boulder, 1976.
The Crisis in Colorado. The Annalist, May 4, 1914.
Transcript of the Court Martial of Sgt. P.M. Cullen and Privates Mason and Pacheco, among others, Testimony of Lt. K.M. Linderfelt, Sgt. P. Cullen, and Ray W. Benedict, State of Colorado Archives.
Transcript from the Court Martial of Capt. Edwin F. Carson, Testimony of Sgt. Cullen, State of Colorado Archives.
The Denver Post: May 12, 13, 14, 15, 16, 17, 18, 19, 20, 22, 24, 26, 28, and 30 and June 3, 1914
The Trinidad Free Press: April 24 and 29, 1914, and May 9, 1914
United Mine Workers of America, An Answer to 'The Report of the Commanding General to the Governor for the Use of the Congressional Committee on the Military Occupation of the Coal Strike Zone by the Colorado National Guard during 1913–1914,’ State of Colorado Archives
United States Commission on Industrial Relations (1915). Report on the Colorado Strike. Chicago: Barnard & Miller Print. Besøkt 8. juli 2007.
United States Commission on Industrial Relations (1915). Final Report and Testimony Submitted to Congress by the Commission of Industrial Relations, The Colorado Miners' Strike (Vol VII & IX]). Government Printing Office. s. 6345–8948.
United States Congress, House Committee on Mines and Mining (1914). Conditions in the Coal Mines of Colorado. Government Printing Office. Besøkt 8. juli 2007.
United States Congress, House Committee on Mines and Mining (1915). Report on the Colorado Strike Investigation Made Under House Resolution 387. Government Printing Office. Besøkt 8. juli 2007.
Vallejo, M. E., Recollections of the Colorado Coal Strike, 1913–1914, La Gente: Hispano History and Life in Colorado, edited by V. De Baca. Colorado Historical Society, Denver, 1998.
Walker, M., The Ludlow Massacre: Labor Struggle and Historical Memory in Southern Colorado. Paper presented at the North American Labor History Conference, Detroit, Michigan, 1999.
Yellen, S., American Labor Struggles. Harcourt, Brace and Company, New York, 1936.
Zinn, H., The Politics of History: With a New Introduction. University of Illinois Press, 1990.
Zinn, H., Dana Frank, and Robin D. G. Kelley, Three Strikes: The Fighting Spirit of Labor's Last Century ISBN 0-8070-5013-X
== Eksterne lenker ==
(en) Ludlow massacre – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
There Was Blood. The Ludlow massacre revisited., newyorker.com
Caleb Crain, Notebook: The Ludlow Massacre Revisited
The Virtual Oral/Aural History Archive. Intervju frå 1974 med Mary Thomas O'Neal, som overlevde Ludlowmassakren.
The World Socialist Web Site om massakren og hans plass i amerikansk arbeiderhistorie.
The Colorado Coal Field War Project. Skildring av streiken og massakren ved University of Denver.
Ludlow Massacre – Historical Background. Bakgrunnsmateriale samlet av advokatforeningen Colorado Bar i 2003 for Colorado Mock Trial.
The Ludlow Massacre ved libcom.org/history
|
Ludlowmassakren var en hendelse som fant sted 20. april 1914 i Ludlow i Colorado under en konflikt mellom streikende gruvearbeidere og gruveeierne.
| 3,870 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%89lie-Miriam_Delaborde
|
2023-02-04
|
Élie-Miriam Delaborde
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 9. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1913', 'Kategori:Franske komponister', 'Kategori:Franske pianister', 'Kategori:Fødsler 8. februar', 'Kategori:Fødsler i 1839', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
|
Élie-Miriam Delaborde, også Eraïm-Miriam Delaborde, (født 7. februar 1839, død 9. desember 1913) var en fransk pianist og komponist. Han antas å være sønn av den franske komponist Charles Valentin Alkan.
|
Élie-Miriam Delaborde, også Eraïm-Miriam Delaborde, (født 7. februar 1839, død 9. desember 1913) var en fransk pianist og komponist. Han antas å være sønn av den franske komponist Charles Valentin Alkan.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Grove's Dictionary of Music and Musicians, 5th ed, 1954.
Smith, Ronald (2000), Alkan, the Man, the Music, 2 vols in 1, London: Averill and Kahn.
|
Élie-Miriam Delaborde, også Eraïm-Miriam Delaborde, (født 7. februar 1839, død 9.
| 3,871 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rhein_Flugzeugbau
|
2023-02-04
|
Rhein Flugzeugbau
|
['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Selskaper etablert i 1957', 'Kategori:Tyske flyprodusenter']
|
Rhein Flugzeugbau GmbH (RBF) var en tysk flyfabrikk som ble etablert i 1957 på flyplassen i Mönchengladbach. Virksomheten opphørte på 1990-tallet.
Fabrikkens kanskje mest kjente konstruksjon ble skoleflyet RFB Fantrainer 400, som ble levert til det tyske flyvåpenet og det thailandske flyvåpen på 1980-tallet.
I 1972 ble fabrikken kontaktet av det amerikanske North American Rockwells flydivisjon om et samarbeide om å utvikle en jetversjon av Bronco. Flyet som var utstyrt med en GE J-85 motor, fikk modellbetegnelsen OV-lOB og ble anvendt av RBF som slepemål for det tyske forsvaret.
På 1990-tallet fikk fabrikken spørsmål om et nytt skolefly for grunnleggende trening. Ettersom Malmö flygindustri MFI-10 Vipan allerede til stor del oppfylte de ønskede kravene, kjøpte man et utstillingsfly fra Flygvåpenets museum. På fabrikken byttet man ut motoren og monterte en tre-bladet propeller. Deretter ble flyet stilt ut på flymessen på Le Bourget 1994. Kjøpere valgte tilslutt et fly fra en konkurrerende leverandør.
|
Rhein Flugzeugbau GmbH (RBF) var en tysk flyfabrikk som ble etablert i 1957 på flyplassen i Mönchengladbach. Virksomheten opphørte på 1990-tallet.
Fabrikkens kanskje mest kjente konstruksjon ble skoleflyet RFB Fantrainer 400, som ble levert til det tyske flyvåpenet og det thailandske flyvåpen på 1980-tallet.
I 1972 ble fabrikken kontaktet av det amerikanske North American Rockwells flydivisjon om et samarbeide om å utvikle en jetversjon av Bronco. Flyet som var utstyrt med en GE J-85 motor, fikk modellbetegnelsen OV-lOB og ble anvendt av RBF som slepemål for det tyske forsvaret.
På 1990-tallet fikk fabrikken spørsmål om et nytt skolefly for grunnleggende trening. Ettersom Malmö flygindustri MFI-10 Vipan allerede til stor del oppfylte de ønskede kravene, kjøpte man et utstillingsfly fra Flygvåpenets museum. På fabrikken byttet man ut motoren og monterte en tre-bladet propeller. Deretter ble flyet stilt ut på flymessen på Le Bourget 1994. Kjøpere valgte tilslutt et fly fra en konkurrerende leverandør.
== Fabrikkens produksjon ==
Rhein Flugzeugbau RW 3 Multoplan
Rhein-Flugzeugbau RF-1
RFB X-113
RFB/Grumman American Fanliner
RFB X-114
RFB Fantrainer
North American Rockwell OV-10 Bronco
RBF Sirius
== Eksterne lenker ==
(en) Rhein Flugzeugbau – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
|
Rhein Flugzeugbau GmbH (RBF) var en tysk flyfabrikk som ble etablert i 1957 på flyplassen i Mönchengladbach. Virksomheten opphørte på 1990-tallet.
| 3,872 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fortuna_Liga
|
2023-02-04
|
Fortuna Liga
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fortuna Liga', 'Kategori:Fotball i Slovakia', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1993', 'Kategori:Sider med diagrammer', 'Kategori:Sportsarrangementer i Slovakia']
|
Fortuna Liga er den høyeste divisjonen for fotball i Slovakia. Divisjonen ble dannet etter nyetableringen av Slovenský futbalový zväz (SFZ) i 1993, etter tidligere å ha vært en del av Tsjekkoslovakias fotballparaply.
Fortuna Liga er en fotballserie med tolv klubber som spiller 33 serierunder over to kalenderår, fra juli til mai. Serien blir for øyeblikket sponset av bryggeriet Corgoň i Nitra, men gikk fra 1993/1994-sesongen og frem til 2002/2003-sesongen under navnet Mars Superliga. Mestvinnende lag er Slovan Bratislava, som per 2011 stod med seks nasjonale mesterskapstitler. Publikumsinteressen er relativt lav, og det var i 2007/2008-sesongen et tilskuersnitt på rundt 3 000 tilskuere per kamp fordelt på en gjennomsnittlig stadionkapasitet på 9 460.
Klubben som vinner Fortuna Liga blir slovakisk mester, og får muligheten til å representere Slovakia i Mesterligaen gjennom at laget går inn i andre kvalifiseringsrunde. Med grunnlag i Slovakias UEFA-ranking får ikke sølvvinneren en kvalifiseringsplass i Mesterligaen, men klubbene som ender på henholdsvis andre- og tredjelass i serien går automatisk til kvalifiseringsspill i Europaligaen. Det siste laget ved seriens slutt blir degradert til nivå to (2. slovenská futbalová liga), og erstattes med denne seriens divisjonsvinner.
|
Fortuna Liga er den høyeste divisjonen for fotball i Slovakia. Divisjonen ble dannet etter nyetableringen av Slovenský futbalový zväz (SFZ) i 1993, etter tidligere å ha vært en del av Tsjekkoslovakias fotballparaply.
Fortuna Liga er en fotballserie med tolv klubber som spiller 33 serierunder over to kalenderår, fra juli til mai. Serien blir for øyeblikket sponset av bryggeriet Corgoň i Nitra, men gikk fra 1993/1994-sesongen og frem til 2002/2003-sesongen under navnet Mars Superliga. Mestvinnende lag er Slovan Bratislava, som per 2011 stod med seks nasjonale mesterskapstitler. Publikumsinteressen er relativt lav, og det var i 2007/2008-sesongen et tilskuersnitt på rundt 3 000 tilskuere per kamp fordelt på en gjennomsnittlig stadionkapasitet på 9 460.
Klubben som vinner Fortuna Liga blir slovakisk mester, og får muligheten til å representere Slovakia i Mesterligaen gjennom at laget går inn i andre kvalifiseringsrunde. Med grunnlag i Slovakias UEFA-ranking får ikke sølvvinneren en kvalifiseringsplass i Mesterligaen, men klubbene som ender på henholdsvis andre- og tredjelass i serien går automatisk til kvalifiseringsspill i Europaligaen. Det siste laget ved seriens slutt blir degradert til nivå to (2. slovenská futbalová liga), og erstattes med denne seriens divisjonsvinner.
== UEFA-ranking (2022) ==
UEFA-rangering foran 2022/23-sesongen.
Historisk ligarangering
== Vinnere ==
1993–94: Slovan Bratislava
1994–95: Slovan Bratislava
1995–96: Slovan Bratislava
1996–97: 1. FC Košice
1997–98: 1. FC Košice
1998–99: Slovan Bratislava
1999–00: Inter Bratislava
2000–01: Inter Bratislava
2001–02: 1. FC Košice
2002–03: 1. FC Košice
2003–04: 1. FC Košice
2004–05: Artmedia Bratislava
2005–06: MFK Ružomberok
2006–07: MŠK Žilina
2007–08: Artmedia Petržalka
2008–09: Slovan Bratislava
2009–10: MŠK Žilina
2010–11: Slovan Bratislava
2011–12: MŠK Žilina
2012–13: Slovan Bratislava
2013–14: Slovan Bratislava
2014–15: FK AS Trenčín
2015–16: FK AS Trenčín
2016–17: MŠK Žilina
2017–18: FC Spartak Trnava
2018–19: Slovan Bratislava
2019–20: Slovan Bratislava
2020–21: Slovan Bratislava
2021–22: Slovan Bratislava
== Publikum ==
12 lag spiller i den øverste serien, som betyr 198 kamper i løpet av sesongen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielle nettsider
|
| region = UEFA
| 3,873 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Freescale_Semiconductor
|
2023-02-04
|
Freescale Semiconductor
|
['Kategori:2004 i USA', 'Kategori:2015 i USA', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor daglig leder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler hvor morselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produkt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Austin', 'Kategori:Halvlederprodusenter', 'Kategori:Informatikkstubber', 'Kategori:Selskaper etablert i 2004', 'Kategori:Selskaper opphørt i 2015', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2019-08', 'Kategori:Tidligere IT-selskaper fra USA']
|
Freescale Semiconductor, Inc. var et IT-selskap fra USA med hovedkvarter i Austin i Texas. Selskapet ble etablert i 2004 som en avløper av Motorola, og bedriver konstruksjon, forskning, utvikling, produksjon og salg på mer enn 75 steder i 19 land. Freescale konstruerer og produserer innbakt maskinvare og programvare for bilindustrien, nettverk, annen industri og forbrukermarkedet. Selskapet hadde på et tidspunkt omkring 17 000 ansatte verden over.
I desember 2015 ble selskapet fusjonert inn i NXP Semiconductors og sluttet formelt å eksistere.
|
Freescale Semiconductor, Inc. var et IT-selskap fra USA med hovedkvarter i Austin i Texas. Selskapet ble etablert i 2004 som en avløper av Motorola, og bedriver konstruksjon, forskning, utvikling, produksjon og salg på mer enn 75 steder i 19 land. Freescale konstruerer og produserer innbakt maskinvare og programvare for bilindustrien, nettverk, annen industri og forbrukermarkedet. Selskapet hadde på et tidspunkt omkring 17 000 ansatte verden over.
I desember 2015 ble selskapet fusjonert inn i NXP Semiconductors og sluttet formelt å eksistere.
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Freescale Semiconductor – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
|
Freescale Semiconductor, Inc. var et IT-selskap fra USA med hovedkvarter i Austin i Texas.
| 3,874 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Akuttbil
|
2023-02-04
|
Akuttbil
|
['Kategori:Akuttmedisin', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: BOT: Ukjent status for original-url', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Utrykningskjøretøyer']
|
En akuttbil er et kjøretøy som er en prehospital støtteenhet som rykker ut og yter hjelp til alvorlig nødlidende personer. Formålet er hurtigere å kunne innlede en behandling, hvilket især er relevant i områder med langt til nærmeste behandlingssted, eller skaden/sykdommen er av særlig alvorlig karakter. Begrepene anvendes litt forskjellig på internasjonalt og regionalt plan, for eksempel kan de enten være bemannet med en lege, en særlig utdannet ambulansearbeider (for eksempel en paramedisiner) eller sykepleier og eventuelt en spesialutdannet sjåfør som kan assistere på skadestedet.
Felles for disse kjøretøyer – og motsatt den «alminnelige» ambulanse, som ofte omtales «primærambulansen» – er at de ikke er innrettet til å transportere pasienten fra skadestedet til videre behandling på et hospital, men utelukkende skal kunne gi behandlingsstøtte.
|
En akuttbil er et kjøretøy som er en prehospital støtteenhet som rykker ut og yter hjelp til alvorlig nødlidende personer. Formålet er hurtigere å kunne innlede en behandling, hvilket især er relevant i områder med langt til nærmeste behandlingssted, eller skaden/sykdommen er av særlig alvorlig karakter. Begrepene anvendes litt forskjellig på internasjonalt og regionalt plan, for eksempel kan de enten være bemannet med en lege, en særlig utdannet ambulansearbeider (for eksempel en paramedisiner) eller sykepleier og eventuelt en spesialutdannet sjåfør som kan assistere på skadestedet.
Felles for disse kjøretøyer – og motsatt den «alminnelige» ambulanse, som ofte omtales «primærambulansen» – er at de ikke er innrettet til å transportere pasienten fra skadestedet til videre behandling på et hospital, men utelukkende skal kunne gi behandlingsstøtte.
== Kjøretøyer uten lege ==
Enheten bemannes med en paramedisiner, sykepleier eller annen form for personale som er utdannet til å ivareta den pågjeldende oppgave. Utdannelsesnivået kan derfor variere en hel del i det konkrete tilfelle: Visse steder rykker ikke-medisinsk personale ut for å gi basal førstehjelp – eksempelvis i tilfelle av hjertestans. Andre steder er det mannskap på paramedisiner-nivå, som gir en forholdsvis avansert innsats.Ideen med å kunne nå hurtig frem med en støtteenhet, er rett utbredt blant moderne ambulansetjenester. Det er særlig i forbindelse med hjertestans blitt understreket hvor viktig det er at det innenfor kort tid kan innledes en behandling.Etterhvert som ambulansetjenestene har fått flere utdannede paramedisinere, er betegnelsen paramedisinerenhet blitt utbredt. Det er fortsatt tale om en akuttbil, men navnet anvendes for å signalere behandlerens økte kompetanser. Foruten å kunne fungere som en «fremskutt ambulanse» i områder med dårlig ambulansedekning, kan akuttbilen også i begrenset omfang fungere på samme måte som en legeambulanse (se neste avsnitt) ved å supplere med et mindre antall alminnelige behandlingsprinsipper.
Til oppbygningen av denne slags kjøretøyer anvendes typisk biler i form av MPV-er eller SUV-er – alternativt stasjonsvogner – da disse er mere rommelige enn alminnelige personbiler. I enkelte storbyer, blant annet Oslo Miami anvendes motorsykler som supplerende akuttenheter, mens man for eksempel i London, Toronto og anvender almindelige tråsykler.
== Kjøretøyer med lege ==
En legeambulanse, legebil eller akuttlegebil minner på mange måter om en akuttbil, men adskiller seg – som navnet antyder – ved å være bemannet med en lege. Den legen har mer kompetanse og enn både alminnelig ambulansepersonale og en sykepleier, vil man ha med legemidler og annet spesielt utstyr som er beregnet for at legen kan starte en relativt avansert behandling prehospitalt. Om det vurderes nødvendig, kan legen bli med pasienten i den alminnelige ambulanse frem til sykehuset og fortsette den mer avanserte behandlingen under selve transporten.
I hvor høy grad det deltar leger i den prehospitale behandlingen varierer mye. De steder det involveres leger, kan variere fra at legene leder/rådgir mannskapet på skadestedet, til at de direkte møter ambulansen og foretar behandling. De beste erfaringene med utrykningsleger er gjort med traumepasienter og i landområder med lang kjørevei til det nærmeste sykehuset.
Legene i disse tjenestene er ofte anestesi leger som bemanner de egentlige akuttlegebilene. Første person fra nødetatene som kommer til stedet fungerer som skadestedsleder. Brann og redning rangerer over ambulanse mht. ledelse. Ved politiets ankomst overtar disse ledelsen av skadestedsarbeidet. Den fra politiet som har lederfunksjonen kalles Skadestedsleder eller Innsatsleder. Det opprettes en skadestedsleders kommandoplass (SKLKO) i kald sone. Skadestedsleder skal organisere arbeidet på skadestedet i samråd med høyst rangerte brannmann (Fagleder Brann) og ambulansepersonell (Operativ Leder Ambulanse), eventuelt også med lege (Fagleder Helse) som rådgivere. Ved større hendelser opprettes en lokal redningssentral (LRS) som koordinerer innsatsen fra forskjellige myndigheter og organisasjoner. Ved behov kan også en av hovedredningssentralene (HRS) overta den øverste ledelse av innsatsen.[1]
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Rapid response vehicles – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
|
En akuttbil er et kjøretøy som er en prehospital støtteenhet som rykker ut og yter hjelp til alvorlig nødlidende personer. Formålet er hurtigere å kunne innlede en behandling, hvilket især er relevant i områder med langt til nærmeste behandlingssted, eller skaden/sykdommen er av særlig alvorlig karakter.
| 3,875 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lina_S%C3%B8rlie_Strand
|
2023-02-04
|
Lina Sørlie Strand
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 30. mai', 'Kategori:Fødsler i 1995', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske skuespillere']
|
Lina Sørlie Strand (født 30. mai 1995) er en norsk skuespiller. Hun er mest kjent for sin rolle som Valborg i filmene Olsenbanden jr. Det sorte gullet og Olsenbanden jr. Mestertyvens skatt.
I årene fra 2012 til 2014 hadde Sørlie Strand en deltagelse i Nissenrevyen, og hun var revysjef for forestillingen Ta plass! i 2014.
|
Lina Sørlie Strand (født 30. mai 1995) er en norsk skuespiller. Hun er mest kjent for sin rolle som Valborg i filmene Olsenbanden jr. Det sorte gullet og Olsenbanden jr. Mestertyvens skatt.
I årene fra 2012 til 2014 hadde Sørlie Strand en deltagelse i Nissenrevyen, og hun var revysjef for forestillingen Ta plass! i 2014.
== Filmografi ==
2009: Olsenbanden jr. Det sorte gullet – Valborg
2010: Olsenbanden jr. Mestertyvens skatt – Valborg
== Eksterne lenker ==
(en) Lina Sørlie Strand på Internet Movie Database
(en) Lina Sørlie Strand på AllMovie
(en) Lina Sørlie Strand hos The Movie Database
|
Lina Sørlie Strand (født 30. mai 1995) er en norsk skuespiller.
| 3,876 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ulefoss
|
2023-02-04
|
Ulefoss
|
['Kategori:59,2°N', 'Kategori:9°Ø', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Bandak–Norsjøkanalen', 'Kategori:Bosetninger i Nome', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tettsteder i Vestfold og Telemark']
|
Ulefoss er et tettsted og administrasjonssenteret i Nome kommune i Vestfold og Telemark. Tettstedet har navn etter Ulefossen der Eidselva løper ut i Norsjø.
Ulefos Hovedgaard har vært i familien Aalls eie fra 1775, men herregården ble på 1960-tallet overtatt av en stiftelse og administreres i dag av Telemark Museum. Ulefoss er et gammelt industrisamfunn, med en av Nordens eldste industribedrifter, Ulefos Jærnverk. Rettighetene til vannkraften fra Ulefossen er delt mellom de to familiene som har vært dominerende i tettstedets historie, Cappelen og Aall. Vannkraften var, sammen med mulighetene for å fløte tømmer og frakte varer langs Bandakvassdraget (Telemarkskanalen), utgangspunktet for den tidlige industrialiseringen i området.
Navnet ble på 1400- og 1500-tallet skrevet Wolufos, Wluefos, Wllffoß og Vlefos. Det er usikkert hva som er betydningen av førsteleddet i navnet.
|
Ulefoss er et tettsted og administrasjonssenteret i Nome kommune i Vestfold og Telemark. Tettstedet har navn etter Ulefossen der Eidselva løper ut i Norsjø.
Ulefos Hovedgaard har vært i familien Aalls eie fra 1775, men herregården ble på 1960-tallet overtatt av en stiftelse og administreres i dag av Telemark Museum. Ulefoss er et gammelt industrisamfunn, med en av Nordens eldste industribedrifter, Ulefos Jærnverk. Rettighetene til vannkraften fra Ulefossen er delt mellom de to familiene som har vært dominerende i tettstedets historie, Cappelen og Aall. Vannkraften var, sammen med mulighetene for å fløte tømmer og frakte varer langs Bandakvassdraget (Telemarkskanalen), utgangspunktet for den tidlige industrialiseringen i området.
Navnet ble på 1400- og 1500-tallet skrevet Wolufos, Wluefos, Wllffoß og Vlefos. Det er usikkert hva som er betydningen av førsteleddet i navnet.
== Geografi ==
Tettstedet ligger på sørvestsiden av Norsjø (15 moh.), på begge sider av den 11 m høye Ulefossen. De geologiske forholdene består opp til ca. 150 moh av marin leire og sand. Det meste av dette er dyrkbar mark. Høyere enn dette er det et skogbevokst grunnfjellsterreng. Området har også interessante forekomster av rombeporfyr.
Eidselva og Norsjø var hovedpulsåren i lokalsamfunnet helt tilbake til den første bosettingen. Avhengigheten av vassdraget tok ikke slutt før utbyggingen av veinettet, og de mulighetene for motorisert vare- og persontransport dette senere ga. Landskapet omkring Ulefoss’ sentrum er dominert av jord- og skogbruksnæringer. Dette er områder som også i dag ligger i tilknytning til Norsjø eller den vestlige delen av Skiensvassdraget, dvs. Eidselva. I det spredt bebodde Landsmarka, øst for Ulefoss, er næringsgrunnlaget skogbruk, bortsett fra det som hentes inn ved pendling. Jakt og fritidsfiske foregår i betydelig utstrekning i hele Nome kommune.
== Samfunn ==
Nome kommune er et resultat av en kommunesammenslåing av Lunde og Holla (Ulefoss) i 1964. Nome og Ulefoss ligger i grensesonen mellom regionene Midt-Telemark og Grenland. Ulefoss er politisk og institusjonelt knyttet til Midt-Telemark gjennom regionrådet og det interkommunale samarbeid mellom Bø, Sauherad og Nome. Kulturelt og geografisk har Ulefoss likevel stor nærhet og sterke relasjoner til Skien og Grenland.
Kanalen er lokalavis for Ulefoss med hovedkontor på stedet.
Ulefoss er et gammelt industrisamfunn med sagbruksdrift fra 1400-tallet og gruve- og jernverksdrift fra 1600-tallet. Jordbruksnæringen dominerer omlandet og Søve videregående skole (tidligere Telemark Landbruksskole) er lokalisert på stedet.
Ulefoss og omegn tilsvarer Holla kirkesogn som omfatter Holla kirke (oppført 1868), Romnes kirke (oppført ca. år 1100) og Holla kirkeruin (egentlig Holden gamle kirke, antatt oppført omkring 1100). Frelsesarmeen, Jehovas vitner og Pinsebevegelsen er også representert med egne forsamlinger i bygda.
Skolekretsen på Ulefoss omfatter Ulefoss skole (1. til 7. klasse) og Holla ungdomsskole. Høsten 2009 ble Fen og Helgen skoler nedlagte, og elevene herfra ble overført til Ulefoss skole. Høsten 2011 startet Helgen Montessoriskole opp for 1. til 7. klasse. Telemark fylkesbibliotek ligger på Ulefoss.
Riksvei 36 går like utenfor Ulefoss sentrum med tilknytning sørøstover til Grenland og nordvestover gjennom Bø i Telemark til Seljord. Reiseavstanden til Grenland er ca. 30 minutter med bil eller buss, og noe kortere den andre veien mot Bø. Riksvei 359 går fra Ulefoss vest-nordvestover via Lunde mot Bø i Telemark. Ulefoss mangler jernbane. Lunde stasjon, ca. 11 km fra Ulefoss, også i Nome kommune, er nærmeste jernbanestasjon (Sørlandsbanen).
== Bandak–Norsjøkanalen ==
Bandak–Norsjøkanalen er øvre, vestlige del av Telemarkskanalen. Den binder Vestvannene sammen med Norsjø. Bandakkanalen har tre sluseanlegg i Holla-delen av Nome: Ulefoss sluser med tre kammer, Eidsfoss sluser med to kammer, og Vrangfoss sluser med fem kammer.
Ulefoss har, med sin beliggenhet, alltid vært et knutepunkt for trafikken mellom de indre og ytre deler av fylket. Folk og varer reiste vannveien der det gikk an, men transporten måtte, mellom Saltevje i Flåbygd, ovenfor Lunde, og Ulefoss, for en stor del gå over land. Dette gjaldt ikke minst eksporten av brynestein fra Eidsborg ved Dalen, en eksportindustri allerede fra 600-tallet. Den moderne, organiserte innlandsskipsfarten forsterket knutepunktstatusen fra 1852, da hjuldamperen DS «Statsraad Stang» ble satt i trafikk mellom Fjærekilen sør i Norsjø og Hiterdal, dvs. Heddal og Notodden. Fra Ulefoss kunne man da ta hesteskyss til Strengen, nederst i Flåvatn, og hjuldamperen DS «St. Olaf» videre herfra til Dalen. Tømmerfløting foregikk på vassdraget, men før Bandakkanalen ble bygget, var etappen Lunde - Ulefoss et kjempeproblem, som kostet både liv og økonomi.
Kanaliseringen foregikk i to omganger. Først ble Norsjø–Skienkanalen bygget (perioden 1854-61). Den forbinder Norsjø (15,3 moh.) med Skienselva og havet. Deretter bygdes Bandak-Norsjøkanalen (1887–1892). Den åpnet vannveien fra Dalen ved Bandak (72 moh.) til Norsjø. Kanalene har vært viktige turistattraksjoner fra de ble bygget. Spesielt Bandakkanalen fikk fart på turismen, ved siden av at den ble markedsført som en snarvei fra øst til vest i Norge. Bandakkanalen ble av reisemagasiner omtalt som «Verdens 8. underverk» da den ble åpnet.
Som transportåre for mennesker, varer, dyr og tømmer hadde Bandak–Norsjøkanalen og Norsjø–Skienkanalen svært stor betydning frem til vegbygging og motorisert veitransport etter hvert overtok. Nedgangen for kanalene begynte alt i tiden fra Første verdenskrig, inntil Bandakkanalen etter Annen verdenskrig etter hvert mistet sin rolle som kommersiell transportåre. Tømmerfløting gjennom slusene i Bandakkanalen opphørte omtrent 1980. På samme tid opphørte driften ved Gulnes kvartsbrudd på Bandaks sørbredd, og dermed lekter- og båttransporten til Borgestad fabrikker. Og samtidig sluttet Essos lille røde tankbåt å gå med oljeprodukter inn til Dalen.
Norsjø–Skienkanalen beholdt sin status som transportåre for industrien på Notodden og Ulefoss, samt for tømmerfløting, frem til 1990-tallet. Siste tømmerslep i Norge gikk fra Notodden til Skien i 2005. Da hadde tømmerfløtning pågått i mer enn 1000 år, i organisert form i mer enn 350 år.
Kanaltrafikken preges i dag av småbåter, i noe varierende antall fra år til år. Men viktigst er trafikken med kanalbåtene MS «Victoria» og MS «Henrik Ibsen», som fra ca. 20. mai til slutten av september går på Telemarkskanalen, fra Skien til Dalen i Tokke kommune. Avstikkeren inn Sundkilen til Kviteseidbyen tas på en del av avgangene. MS «Telemarken» går i rute i samme sesong mellom Akkerhaugen og Lunde.
MS «Victoria» har vært i kanaltrafikk i Telemark siden 1882, og er således 10 år eldre enn Bandakkanalen.
Telemarkskanalen består av i alt 18 slusekammer, og er 105 km lang. Fra Bandak til havnivå er høydeforskjellen på i alt 72 m. Det største sluseanlegget er Vrangfoss, rett nord for Ulefoss, som har fem slusekammer og en løftehøyde på 23 m, noe som gjør Vrangfoss til Norges nest største sluseanlegg. Når det gjelder løftehøyde, er imidlertid Brekke sluser i Haldenkanalen større, med sine 26,6 m.
== Historie ==
=== Et industrisamfunn ===
Ulefoss er et av Norges eldste industrisamfunn, med en av Nordens eldste industribedrifter, Ulefos Jærnverk, lokalisert ved Eidselvas utløp i Norsjø. Rettighetene til vannkraften fra Ulefossen er delt mellom de to familiene som har vært dominerende i tettstedets historie, Cappelen og Aall. Vannkraften var, sammen med mulighetene for å fløte tømmer og frakte varer langs Bandakvassdraget (Telemarkskanalen), utgangspunktet for den tidlige industrialiseringen i området. På 1500-tallet var det oppgangssagene, drevet av kraft fra et vannhjul, som muliggjorde foredling av massivt tømmer til blant annet byggmaterialer. På 1600-tallet startet også utvinningen av jernmalm fra det vulkanske Fensfeltet noen kilomenter lenger sør. Dermed var grunnlaget for Ulefos Jærnverk (tidl. Holden Jærnverk) lagt. Ulefos Jernværk ble etablert så tidlig som i 1657, men sagbrukene på begge sider av elven, drevet på basis av privilegier gitt av danskekongen, har en historie helt tilbake til 1500-tallet. Jærnveket har hatt en rekke ulike eiere, bl.a. slekten Løvenskiold, som satt som eiere i perioden 1726-1833. Verket og eiendommene ble i 1835 kjøpt av Diderik Cappelen fra Skien og har siden vært eid av hans etterkommere i familien Cappelen
Det mineralrike Fensfeltet, få kilometer fra Ulefossen, skaffet malm til jernverket. Også gruvedriften her ble, i merkantilistisk tradisjon, drevet på basis av privilegier fra Kronen. I den tidlige fasen ble produksjonen av jern gjennomført ved hjelp av trekull, produsert blant annet av de lokale bøndene. Senere ble energien fra fossen utnyttet, først til produksjonen av jern så til smelteprosessen. Familien Cappelen eier i dag Ulefos Jernværk (siden 1835), i tillegg til kraftverkene Ulefoss og Vrangfoss og store skogeiendommer. Familien Aall sitter også på skogeiendommer, og drev frem til 1960-tallet storstilt verkstedsindustri på det som kalles Sagsiden av Ulefossen. Restene av denne verkstedsindustrien ble spredt på andre eiere og deler av den omfattende dørproduksjonen videreføres i dag av Ulefos Brug (tidligere Aall-Ulefos Brug). I tillegg holder karosserifabrikken Istrail Ulefoss AS (tidligere Ulefoss Karosserifabrikk) til i Aall-Ulefos’ gamle verkstedslokaler.
Krisen som rammet Aall-Ulefos på 1960-tallet, kan sies å ha vært både prematur og samtidig i forhold til krisen som rammet verft- og verkstedsindustriene i Norge på slutten av 1960- og særlig på 1970-tallet, og som blant annet førte til en omlegging av den direkte intervensjonalistiske industripolitikken Arbeiderpartiet hadde ført etter krigen. Denne formen for industripolitikk fikk et skudd for baugen med konkursene i Tandberg Radio og krisen i Rekstenrederiet (jfr. Hilmar Reksten). Det er imidlertid forsket lite på krisen som rammet Aall-Ulefos på 1960-tallet.
=== Gruvedriften på Ulefoss ===
I perioden fra 1650 til 1929 ble det utvunnet jernholdig dolomitt til Ulefos Jernværk i Fensfeltet. Nedleggelsen av gruvedriften i 1929 utløste en langvarig krise i ulefossamfunnet, og et stort antall gruvearbeidere ble stående uten arbeid. I en periode fra 1953 til 1965 ble det brutt søvitt og dolomitt i Søve gruver for utvinning av grunnstoffet niob ved Norsk Hydro på Herøya. Under andre verdenskrig hadde den tyske okkupasjonsmakten startet opp med gruvedrift i Søvefeltet, rett ved Ulefoss og de gamle malmgruvene i Fensfeltet (Søve gruver). Målet var å utvinne niob til legering i Tysklands terrorraketter V1- og V2. Over 200 mann hadde sitt arbeid i og rundt gruvene ved fredslutningen i 1945. Utvinningen av niob kom likevel ikke i ordinær drift i løpet av krigen. Og i 1947 ble driften avviklet og anleggene revet. Ny driftet startet opp fra 1951. Det statseide Norsk Bergverk A/S holdt driften gående frem til 1965. Denne gangen var det den amerikanske romfartsindustrien som etterspurte niob. Driften baserte seg da også på en avtale med USA der prisen på niob ble fastsatt lang over markedsnivå frem til 1957. Bakgrunnen for dette var amerikanernes ønske om å bygge opp store lagre av potensielle og antatt verdifulle mineraler. Etter hvert som lagrene ble fylt opp, og andre produksjonsanlegg utvidet sin drift, falt prisen på metallet utover på 1950-tallet. Prisen på niob dumpet i 1963 og utløste følgelig avviklingen av Norsk Bergverks drift i 1965 og en ny krise i gruvesamfunnet på Ulefoss. Mer enn hundre mann mistet arbeidet i perioden fra 1963 til 1965. Ved nedleggelsen i 1965 stod 40 mann uten jobb. I dag eies rettighetene til drift i de gamle gruvefeltene hovedsakelig av familien Cappelen og Søve videregående skole.
=== Thoriumforekomst på Ulefoss ===
Det radioaktive grunnstoffet thorium finnes i Fensfeltet utenfor Ulefoss. Ulike næringsinteresser har kommet på banen og mutet områder der det antas å være thorium-forekomster. Bakgrunnen for den økte interessen er kjennskapen til ny teknologi som på sikt kan gjøre det mulig å benytte thorium i fremstillingen av renere former for atomkraft. Teknologien er i dag bare tilgjengelig på et teorietisk plan, og regjeringen Stoltenberg vedtok å ikke utrede mulighetene for satsing på thoriumsenergi i Norge.
== Klasse, kultur og struktur ==
=== Godseierkultur ===
Ulefos Hovedgaard har vært i familien Aalls eie fra 1775, men herregården ble på 1960-tallet overtatt av en stiftelse og administreres i dag av Telemark Museum. Hovebygget regnes for å være napoleonstidens arkitektoniske hovedverk i Norge. Bygget ligger på et høydedrag nord for Ulefoss sluser, eller det som kalles Sagsiden av Eidselva. Bygningene ble oppført i 1807 (etter en byggeperiode på ca. 5 år) av godseier Niels Aall, bror av Jacob Aall på Næs Jernverk ved Tvedestrand, og var i utgangspunktet sommerresidens for familien Aall.
På sørsiden av Eidselva ligger den gamle herregården Holden med et fredet, privat parkanlegg som bla. inneholder et minnesmerke over maleren August Cappelen utført av Dyre Vaa (1952). Gården har fra 1835 tilhørt familien Cappelen som også eier Holla Gård, Telemarks største gårdsbruk, Ulefos Jernværk og vannkraftrettigheter i området. I tillegg ligger det ubebodde slottet Koinor i Holdenparken. Hovedhuset på Holden var opprinnelig en lang, lav bygning fra ca. 1730 oppført i slaggsten fra Jernværket. Hovedbygningen ble ombygd og utvidet i 1850-årene. Det var verkseier Severin Diderik Cappelen som da fikk iverksatt en stor ombygging, etter planer utarbeidet av byarkitekt Hother Bøttger i Skien. Hovedbygningen har nå tre fløye. Gårdsplassen er flankert av hovedfløyen på nordsiden i to etasjer og stallfløyen på sørsiden. Taklinjen mot gården er sammenhengende og ligger ni meter over grunnen i alle tre fløyer. Mot nord har hovedbygningen en stor terrasse ut mot parken.
=== Paternalisme ===
Verks- og godseiernes tilstedeværelse har hatt sosial og kulturell betydning for utformingen av ulefossamfunnet på mange plan. De tette båndene mellom bønder/arbeidere og godseierne fra 1600-tallet fikk sin konkrete og formelle utforming ved bruken av tvangsarbeid (hoveri) i forbindelse med brenselproduksjon til jernverket fra 1600-tallet. I tillegg kommer det relativt store – i norsk sammenheng – antall leilendinger på gårdene til familiene Cappelen og Aall. Utover dette har uformelle herredømmerelasjoner preget samfunnet, illustrert ved de prangende godsene på den ene siden og de enkle arbeiderbrakkene og husmannsplassene på den andre. Det kan imidlertid ikke ha vært tale om føydalisme på Ulefoss, selv om enkelte føydale trekk var tilstede. Etter industrialiseringen på 1600-tallet er det mer presist å beskrive de utstrakte avhengighetsbåndene mellom leilending, arbeider og godseier som paternalisme. Samfunnets øverste far (pater) og velgjører, gods- og brukseieren, holdt sin hånd over arbeidsselgerne i bytte mot arbeidernes lojalitet gjennom plikter og lydighet. Både politisk og kulturelt. Mønstret ble tydelig under storflommen på Ulefoss i 1860 og senere gjennom arbeidernes moderat linje ved stortings- og lokalvalg helt opp til 1940-tallet. Vannmassene fra elven truet i 1860 jernverket, men takket være innsatsen fra bydefolket, som i samlet flokk bygget en voll mot elva, ble verket reddet. Lokalbefolkningens oppofrelse ble deretter belønnet av Severin Diderik Cappelen som fikk oppført en ny kirke i 1867 (Holla Kirke). Et annet trekk ved paternalismen har vært at kapitalen aldri har blitt upersonlig i bygda, den har alltid vært nært knyttet til ett eller flere navn. En forutsetning for kollektiv handling i arbeiderbevegelsen var nettopp at slike personlige bånd forsvant og at kapitalen gikk fra å være et konkret individ til en forestilling om ideologi, det vil si kapitalismen. Dette kan være med på å forklare hvorfor arbeiderne på Ulefoss ikke ble radikalisert i perioden før og etter første verdenskrig, slik tilfellet var ved de nyere industribyene i Norge.Den tidlige industrialiseringen, med sagbruk (frem til 1970-tallet), jernverk (i dag smelteverk) og gruvedrift (i nesten 300 år til 1920-tallet og igjen fra 1942 til 1965), har gitt Ulefoss et sosiokulturelt særpreg. Den tidlige proletariseringen av ulefossamfunnet ført da heller aldri til politisk radikalisering, slik tilfellet var blant arbeiderne i de nylig industrialisert byene Notodden, Rjukan samt i noe grad i Grenland i første halvdel av 1900-tallet. Et forhold det er forsket mindre på er rallarenes betydning som mulige radikaliserende kraft i forbindelse med de omfattende anleggsarbeidene ved byggingen av Telemarkskanalen.
=== Arbeiderkultur ===
Ulefossamfunnet er til tross for tre arkitektonisk ekstravagante slott, mer enn noe preget av arbeiderkultur. Sentrumsområdet er dominert av røde arbeiderbrakker satt opp av familien Cappelen på 1800-tallet og fremover. På nordsiden av sentrumskjernen ligger Øvre Verket, en klynge fredede arbeiderboliger fra 1700- og begynnelsen av 1800-tallet. Området omfattet opprinnelig flere boliger enn de som er bevart, samtidig som en lignende bebyggelse ved det som ble kalt Nedre Verket er revet. En konsekvens av at familien Cappelens arbeiderboliger var rødmalte har vært at svært få ”selveiende” arbeidere har oppført eller malt sine hus i rødt på stedet. Dette gjelder fortsatt i 2010. På Lanna, langs Eidselva, ligger den gamle sentrumskjernen. Her er de fleste boligene oppført med små verksteds- eller butikklokaler i førsteetasje. Det var her de "små, men frie holdt til" som den lokale visesangeren Bernt Solvoll synger i sin ode til Lanna. Her lå også Folkets Hus (Arbeidern), med kino og forsamlingslokaler. "Folkets hus”-institusjonen ble avviklet i forbindelse med byggingen av Ulefoss Samfunnshus på 1970-tallet. Ulefoss og omegn arbeiderforening (UOA), som eide Arbeidern, er en av landets eldste arbeiderorganisasjoner. UOA hadde opprinnelig en tilknytning til partiet Venstre, noe som er symptomatisk for den modererende paternalismetradisjonen. Sentrum ligger i dag på området kalt Ringsevja-Øra og forflyttet seg gradvis fra Lanna i retning Ringsevja fra 1950- og 60-tallet. Sentrumsmoderniseringen ble rammet da riksveien ble lagt om. Med byggingen av Ulefoss Sentret ved inngangen til 1990-tallet startet en ny forskyving av sentrum fra Ringsevja mot det drenerte og utfylte myrområdet på Øra rett ved den nye riksveien. Klemt mellom det fremvoksende handelssentrumet i Bø og grenlandsområdet, kombinert med presset fra en den nye servicekapitalismen, måtte imidlertid de fleste selvstendige håndverkere og handelsfolk på Lanna og Ringsevja gi opp sin virksomhet fra 1970-tallet.
Bygda kalles gjerne «Trillebårbyen» med henvisning til den utstrakte bruken av dette «transportmidlet» på starten av 1900-tallet, da handelen blomstret som følge av det yrende folkelivet Telemarkskanalen brakte med seg. Ulefossinger er også kjent for å ha brukt trillebår når de fraktet fyringsved hjem fra Verket i tidligere tider. Arbeiderne ved familien Cappelens jernverk og/eller sagbruk fikk kappved til fyring som del av det paternalistiske forholdet mellom verkseier og arbeider (se ovenfor). Det som er verdens antatt største trillebår i jern står utstilt ved det vernede arbeiderstrøket Øvre Verket på Ulefoss.
=== Klassestruktur ===
Ulefoss er fortsatt et industrisamfunn. Antallet personer ansatt i industrien, enten på Ulefoss, eller som pendlere til Grenland og andre steder, ligger i dag over landsgjennomsnittet. Antallet personer med høyere utdanning ligger på den andre siden et stykke under landsgjennomsnittet. I dag er imidlertid Nome kommune største arbeidsgiver i området, i tillegg har det vært en vekst i deler av småborgerskapet, som følge av at større bedrifter (Aall-Ulefoss) er splittet opp, og lokaler der større virksomheter holdt til er overtatt av mindre verksteds- og anleggsfirmaer. Veksten i private servicenæringer og leverandører til den tradisjonelle industrien på Ulefoss har vært mindre enn ved lignende samfunn som Årdal, Notodden, Rjukan eller Grenland. Dette har sin årsak i at det industrielle miljøet relativt sett er lite, samtidig som miljøet har vært dominert av tradisjonelle, gamle næringer som sagbruk og jernverk. Samtidig har verkstedindustrien som ble grunnlagt av familien Aall vist seg levedyktig i nye former og under nye eiere. Men det sosiale mellomsjiktet er fortsatt marginalt, noe som demonstrerer at Ulefoss fortsatt er et klassedelt samfunn, preget av manuelt arbeidende mennesker på den ene siden og overdådig rikdom hos et lite mindretall på den andre. Holla historielag har de siste tiårene hatt fokus på å dokumentere arbeidernes levekår og bevaringen og fredningen av Øvre Verket har vært et forsøk på å bevare kunnskapen om arbeidernes liv og levnet i et unikt arbeidersamfunn.
== Fritidstilbud og frivillighet ==
Den største ideelle foreningen på stedet er Ulefoss Sportsforening (USF), stiftet i 1895. De har undergrupper for fotball, håndball og ski, og har også anlegg for tennis og sandvolleyball. USF drifter også en egen lysløype og et omfattende nettverk av skiløyper ved Landsmarka.
Ulefoss Skolekorps har lange tradisjoner i bygda og marsjerer først i både 1. og 17. mai-togene hvert år, i tillegg eksisterer fortsatt seniorkorpset Ulefoss Musikkorps som bistår skolekorpset både med opplæring og ved ulike opptredener.
Det frivillige foreningslivet omfatter dessuten et aktivt historielag (Holla Historielag), Holla Jeger- og fiskerforening, Nome Røde Kors, Ulefoss Atletklubb, Holla Pensjonistlag, Holla Skytterlag, Nome Veteranvogn Forening og Ulefoss rotaryklubb. Ulefoss Hallen (1995), som ligger i tilknytning til Ulefoss Samfunnshus, er det sentrale samlingspunktet for bygdas frivillige lag og foreninger, men også for det kommunale kulturtilbudet, med Kino og forsamlingslokaler.
Deler av festivalen Viser ved kanalen arrangeres hvert år på Ulefoss og i Lunde.
== Kjente personer fra Ulefoss ==
Niels Aall (1769-1854), brukseier og politiker
Diderik von Cappelen (1795-1866), jernverkseier
August Cappelen (1827-1852), kunstmaler
Martin Gunnar Knutsen (1918-2001) politiker og motstandsmann, formann i NKP 1975-1982
Sverre Fehn (1924-2009), arkitekt
Synnøve Strigen (1934-2020), skuespiller
Arne Johan Gjermundsen (1941-2013), forfatter, historiker og NRK-journalist
Gudny Dahlen (1942-), visesanger/trekkspillmusiker
Inge Grødum (1943-) avistegner (Aftenposten) og illustratør
Bernt Solvoll (1955-), gitarist, vise- og countrysanger
Erland Dahlen (1971-), trommeslager/perkusjonist
Magne Sturød (1979-), fotballspiller
Linn-Jeanethe Kyed (1981-), serieskaper og manusforfatter
Gunhild Herregården (1989-), fotballspiller
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Søve videregående skole Arkivert 7. desember 2008 hos Wayback Machine.
Viser ved kanalen
Holla Historielag
|
Ulefoss sluser er et sluseanlegg i Bandak–Norsjøkanalen, en del av Telemarkskanalen.
| 3,877 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eidsfoss_sluser
|
2023-02-04
|
Eidsfoss sluser
|
['Kategori:59,2°N', 'Kategori:9°Ø', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bandak–Norsjøkanalen', 'Kategori:Byggverk i Nome', 'Kategori:Samferdsel i Nome', 'Kategori:Sluser i Telemarkskanalen', 'Kategori:Vest-vassdraget']
|
Eidsfoss sluser er et sluseanlegg i Bandak–Norsjøkanalen, en del av Telemarkskanalen.
Sluseanlegget ligger i Eidselva rundt tre kilometer nordvest for tettstedet Ulefoss i Nome kommune. Den har to slusekammer med en samlet løftehøyde på 10 meter. Anlegget står fremdeles som da det ble bygget i 1891. Slusekamrene er utført i hogd naturstein, og sluseportene er i tre og åpnes med håndkraft. Slusetiden er beregnet til ca. tretti minutter.
|
Eidsfoss sluser er et sluseanlegg i Bandak–Norsjøkanalen, en del av Telemarkskanalen.
Sluseanlegget ligger i Eidselva rundt tre kilometer nordvest for tettstedet Ulefoss i Nome kommune. Den har to slusekammer med en samlet løftehøyde på 10 meter. Anlegget står fremdeles som da det ble bygget i 1891. Slusekamrene er utført i hogd naturstein, og sluseportene er i tre og åpnes med håndkraft. Slusetiden er beregnet til ca. tretti minutter.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
VisitTelemarks side om Eidsfoss sluser Arkivert 27. juni 2018 hos Wayback Machine.
|
Eidsfoss sluser er et sluseanlegg i Bandak–Norsjøkanalen, en del av Telemarkskanalen.
| 3,878 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Baltimore_Police_Department
|
2023-02-04
|
Baltimore Police Department
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Baltimore', 'Kategori:Etableringer i 1845', 'Kategori:Lokale myndigheter i USA', 'Kategori:Politistyrker i USA']
|
Baltimore Police Department (BPD) er det kommunale politiet i Baltimore i den amerikanske delstaten Maryland. Politistyrken har sin historie tilbake til 1845.
|
Baltimore Police Department (BPD) er det kommunale politiet i Baltimore i den amerikanske delstaten Maryland. Politistyrken har sin historie tilbake til 1845.
== Organisasjon ==
BPD er USAs 8. største politistyrke og er organisert i ti distrikter – ni geografiske og ett med ansvar for polititjenester rundt kommunale boliger. Det geografiske ansvarsområdet til BPD omfatter 210 km² landområder og 29 km² vannområder.
== Ansatte ==
Etaten har 3 220 ansatte (2013), herunder 3 080 polititjenestemenn (2014). Den ledes av en politikommissær (politimester) som utpekes av Baltimores borgermester.
== Bilder ==
== Politigrader ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Baltimore Police Department – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
|
(2013)
| 3,879 |
https://no.wikipedia.org/wiki/RFB_Fantrainer_400
|
2023-02-04
|
RFB Fantrainer 400
|
['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker hvor P373 sin verdi lokalt er lik med Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker med P373 fra Wikidata men verdi lokalt', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Luftfartøy produsert i Tyskland', 'Kategori:Treningsfly']
|
RFB Fantrainer 400 (eller Fan Trainer) er et tysk toseters skolefly med en turbopropmotor som driver en skyvende propeller. Flyet er utviklet og produsert av Rhein-Flugzeugbau GmbH (RFB) på slutten av 1970-tallet, og benyttet av det tysk og det thailandske flyvåpen. Det vant en konkurranse i Tyskland ved å vinne over sveitsiske Pilatus PC-7 Turbo Trainer og amerikanske Beechcraft Mentor som den beste løsningen for det tyske flyvåpenet grunnutdanning. Imidlertid ble det ikke bestilt fly da Tyskland hadde forpliktet seg til å kjøpe amerikanske kampfly, F4 Phantom og F-104 Starfighter, som inkluderte en avtale om utdannelse av piloter i USA.
I samsvar med påtenkt ny produksjon av Fantrainer, ved initiativ av Fanjet Aviation GmbH i Tyskland, ble Fantrainer 600 omdøpt til Fanjet 600 (se bilde).
|
RFB Fantrainer 400 (eller Fan Trainer) er et tysk toseters skolefly med en turbopropmotor som driver en skyvende propeller. Flyet er utviklet og produsert av Rhein-Flugzeugbau GmbH (RFB) på slutten av 1970-tallet, og benyttet av det tysk og det thailandske flyvåpen. Det vant en konkurranse i Tyskland ved å vinne over sveitsiske Pilatus PC-7 Turbo Trainer og amerikanske Beechcraft Mentor som den beste løsningen for det tyske flyvåpenet grunnutdanning. Imidlertid ble det ikke bestilt fly da Tyskland hadde forpliktet seg til å kjøpe amerikanske kampfly, F4 Phantom og F-104 Starfighter, som inkluderte en avtale om utdannelse av piloter i USA.
I samsvar med påtenkt ny produksjon av Fantrainer, ved initiativ av Fanjet Aviation GmbH i Tyskland, ble Fantrainer 600 omdøpt til Fanjet 600 (se bilde).
== Beskrivelse ==
Flyet er et toseters skolefly der lærer og elev sitter i tandem. Flyet forsynt med et konvensjonelt opptrekkbart understell med to hovedhjul sentralt på flykroppen samt et nesehjul. Flyet er for en stor del fremstilt i komposittmaterialer. Etter den første leveransen til det tyske flyvåpen endret fabrikken den første serien. Flyet be utstyrt med en Allison 250-C30 turboprop motor som ga 230 h/k mer. Varianten fikk betegnelsen Fantrainer 600. Ytterligere en oppgradering var Fantrainer 800, som fikk lengre skrog og metallvinger.
== Thailand ==
I august 1982 skrev flyvåpenet i Thailand en kjøpskontrakt om deler og lisensrettigheter for å sluttmontere flyet. De to første flyene ble levert ferdige fra RFB, mens 30 eksemplarer Fantrainer 400 og 15 Fantrainer 600 ble montert i Thailand med deler som ble levert fra Tyskland. Kort tid etter at flyene ble levert til flyskolen i Thailsnd oppsto det problemer med komposittmaterialet og det thailandske flyvåpen valgte å bytte til metallvinger av aluminium.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) RFB Fantrainer – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Fantrainer 600 info og spesifikasjoner hos Virtual Aviation Museum
Fantrainer, 400 bilder hos Airliners.net
|
RFB Fantrainer 400 (eller Fan Trainer) er et tysk toseters skolefly med en turbopropmotor som driver en skyvende propeller. Flyet er utviklet og produsert av Rhein-Flugzeugbau GmbH (RFB) på slutten av 1970-tallet, og benyttet av det tysk og det thailandske flyvåpen.
| 3,880 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Annamocarya_sinensis
|
2023-02-04
|
Annamocarya sinensis
|
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Valnøttfamilien']
|
Annamocarya sinensis er et eviggrønt tre i valnøttfamilien. Den er den eneste arten i slekta Annamocarya, men mange botanikere mener at den hører til i Carya.
Den blir opptil 30 m høy. Bladene er finnete og 30–50 cm lange. Det er sju eller ni småblad. Frukten er en nøtt som er 6–8 cm lang og 4–6 cm bred. Arten vokser i skog langs elver i en høyde på 200–700 moh. Utbredelsen omfatter de kinesiske provinsene Guangxi, sørlige Guizhou og sørøstlige Yunnan, samt nordlige Vietnam.
|
Annamocarya sinensis er et eviggrønt tre i valnøttfamilien. Den er den eneste arten i slekta Annamocarya, men mange botanikere mener at den hører til i Carya.
Den blir opptil 30 m høy. Bladene er finnete og 30–50 cm lange. Det er sju eller ni småblad. Frukten er en nøtt som er 6–8 cm lang og 4–6 cm bred. Arten vokser i skog langs elver i en høyde på 200–700 moh. Utbredelsen omfatter de kinesiske provinsene Guangxi, sørlige Guizhou og sørøstlige Yunnan, samt nordlige Vietnam.
== Litteratur ==
«Annamocarya sinensis». Flora of China. Besøkt 1. mai 2015.
== Eksterne lenker ==
(en) Annamocarya sinensis i Global Biodiversity Information Facility
(en) Annamocarya sinensis hos The International Plant Names Index
(en) Annamocarya sinensis hos Tropicos
|
Annamocarya sinensis er et eviggrønt tre i valnøttfamilien. Den er den eneste arten i slekta Annamocarya, men mange botanikere mener at den hører til i Carya.
| 3,881 |
https://no.wikipedia.org/wiki/PowerPC_Reference_Platform
|
2023-02-04
|
PowerPC Reference Platform
|
['Kategori:AIX', 'Kategori:Apple', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:IBM datamaskiner', 'Kategori:IT-relaterte introduksjoner i 1994', 'Kategori:Informatikkstubber', 'Kategori:Motorola', 'Kategori:PowerPC mikroprosessorer', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2018-05']
|
PowerPC Reference Platform (PreP) er en standardisert systemarkitektur for datamaskiner basert på mikroprosessoren PowerPC som ble lansert av IBM i 1994. Arkitekturen gjorde det mulig å bygge datamaskiner som kunne kjøre en rekke ulike operativsystemer, deriblant Mac System Software, OS/2, Windows NT, Novell NetWare, Sun Microsystems' Solaris, Taligent, BeOS og AIX.
En av de uttrykte målsetningene var å sørge for standard maskinvare for personlige datamaskiner med en PowerPC mikroprosessor. Apple som ønsket en sømløs overgang til PowerPC på sin Macintosh fant dette problematisk, og i 1995 ble det publisert en ny standard – Common Hardware Reference Platform, som inkorporerte elementer både fra PReP og arkitekturen Power Macintosh.
|
PowerPC Reference Platform (PreP) er en standardisert systemarkitektur for datamaskiner basert på mikroprosessoren PowerPC som ble lansert av IBM i 1994. Arkitekturen gjorde det mulig å bygge datamaskiner som kunne kjøre en rekke ulike operativsystemer, deriblant Mac System Software, OS/2, Windows NT, Novell NetWare, Sun Microsystems' Solaris, Taligent, BeOS og AIX.
En av de uttrykte målsetningene var å sørge for standard maskinvare for personlige datamaskiner med en PowerPC mikroprosessor. Apple som ønsket en sømløs overgang til PowerPC på sin Macintosh fant dette problematisk, og i 1995 ble det publisert en ny standard – Common Hardware Reference Platform, som inkorporerte elementer både fra PReP og arkitekturen Power Macintosh.
|
PowerPC Reference Platform (PreP) er en standardisert systemarkitektur for datamaskiner basert på mikroprosessoren PowerPC som ble lansert av IBM i 1994. Arkitekturen gjorde det mulig å bygge datamaskiner som kunne kjøre en rekke ulike operativsystemer, deriblant Mac System Software, OS/2, Windows NT, Novell NetWare, Sun Microsystems' Solaris, Taligent, BeOS og AIX.
| 3,882 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Adeje
|
2023-02-04
|
Adeje
|
['Kategori:16°V', 'Kategori:28°N', 'Kategori:Artikler hvor flaggbilde er samme som på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med våpenbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner på Kanariøyene', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tenerife']
|
Adeje er en by og kommune på øya Tenerife. Økonomien i kommunen er basert på turisme og jordbruk. Kommunen ligger i provinsen Santa Cruz de Tenerife. Adeje har 46 667 innbyggere (2014).
|
Adeje er en by og kommune på øya Tenerife. Økonomien i kommunen er basert på turisme og jordbruk. Kommunen ligger i provinsen Santa Cruz de Tenerife. Adeje har 46 667 innbyggere (2014).
== Turisme ==
Kommunen er kjente for sine turistmål: Callao Salvaje, Costa Adeje, La Caleta, Playa Fañabe og Playa Paraiso. I kommunen ligger også Europas største vannpark Siam Park.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Adeje – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Adeje i Open Directory Project
Adejes rådhus
|
Kanariøyene
| 3,883 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Taligent
|
2023-02-04
|
Taligent
|
['Kategori:1992 i USA', 'Kategori:1998 i USA', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Informatikkstubber', 'Kategori:Operativsystemer', 'Kategori:Selskaper etablert i 1992', 'Kategori:Selskaper opphørt i 1998', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-12', 'Kategori:Tidligere IT-selskaper fra USA']
|
Taligent (et teleskopord for Talent og Intelligens) er et objektorientert operativsystem. Navnet brukes også om selskapet som produserte det. Taligent startet som et prosjekt innenfor Apple som hadde som formål å erstatte Mac OS. Det ble senere en del av AIM-alliansen, og ble videreutviklet av Apple og IBM i den hensikt å bygge en plattform som konkurrerte med Windows Cairo og NeXTSTEP. Arbeidet med Taligent opphørte i 1998.
|
Taligent (et teleskopord for Talent og Intelligens) er et objektorientert operativsystem. Navnet brukes også om selskapet som produserte det. Taligent startet som et prosjekt innenfor Apple som hadde som formål å erstatte Mac OS. Det ble senere en del av AIM-alliansen, og ble videreutviklet av Apple og IBM i den hensikt å bygge en plattform som konkurrerte med Windows Cairo og NeXTSTEP. Arbeidet med Taligent opphørte i 1998.
== Referanser ==
|
Taligent (et teleskopord for Talent og Intelligens"Apple surrenders the Pink (to Microsoft)", The Register, 3 October 2008) er et objektorientert operativsystem. Navnet brukes også om selskapet som produserte det.
| 3,884 |
https://no.wikipedia.org/wiki/United_Mine_Workers
|
2023-02-04
|
United Mine Workers
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Canadiske organisasjoner', 'Kategori:Fagforeninger fra USA', 'Kategori:Organisasjoner etablert i 1890']
|
United Mine Workers of America (UMW eller UMWA) er en nordamerikansk fagforening som er mest kjent for å otrganisere gruvearbeidere. Men i dag organiserer den også helsearbeidere, lastebilsjåfører, produksjonsarbeidere og offenlige ansatte i USA og Canada.Organisasjonen fokuserer på trygge arbeidsplasser, gode lønnsforhold og sosiale ytelser og en rettferdig representasjon i styrende organer på arbeidsplasser i Nord-Amerika. Organisasjonen arbeider også for utviklingen av lokalsamfunnene, gjennom arbeid for bedre veier, skoler og offentlig helsevesen. I 2014 hadde kullgruvedrift endret seg til hovedsakelig åpne brudd i Wyoming, og det var bare 60 000 aktive kullgruvearbeidere. Av disse organiserer UMW 35 000, og 20 000 arbeider i gruver i Kentucky og Vest-Virginia. Imidlertid forvalter de pensjonsordninger og medisinske ytelser for 40 000 pensjoneerte gruvearbeidere, og for 50 000 ektefeller og andre familiemedlemmer.
|
United Mine Workers of America (UMW eller UMWA) er en nordamerikansk fagforening som er mest kjent for å otrganisere gruvearbeidere. Men i dag organiserer den også helsearbeidere, lastebilsjåfører, produksjonsarbeidere og offenlige ansatte i USA og Canada.Organisasjonen fokuserer på trygge arbeidsplasser, gode lønnsforhold og sosiale ytelser og en rettferdig representasjon i styrende organer på arbeidsplasser i Nord-Amerika. Organisasjonen arbeider også for utviklingen av lokalsamfunnene, gjennom arbeid for bedre veier, skoler og offentlig helsevesen. I 2014 hadde kullgruvedrift endret seg til hovedsakelig åpne brudd i Wyoming, og det var bare 60 000 aktive kullgruvearbeidere. Av disse organiserer UMW 35 000, og 20 000 arbeider i gruver i Kentucky og Vest-Virginia. Imidlertid forvalter de pensjonsordninger og medisinske ytelser for 40 000 pensjoneerte gruvearbeidere, og for 50 000 ektefeller og andre familiemedlemmer.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) United Mine Workers of America – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
|
United Mine Workers of America (UMW eller UMWA) er en nordamerikansk fagforening som er mest kjent for å otrganisere gruvearbeidere. Men i dag organiserer den også helsearbeidere, lastebilsjåfører, produksjonsarbeidere og offenlige ansatte i USA og Canada.
| 3,885 |
https://no.wikipedia.org/wiki/CSI:_Cyber
|
2023-02-04
|
CSI: Cyber
|
['Kategori:Artikler hvor medvirkende hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:CSI', 'Kategori:Kansellerte TV-serier', 'Kategori:Krimserier fra USA', 'Kategori:Spin-off TV-serier', 'Kategori:TV-produksjoner på CBS', 'Kategori:TV-serier fra 2010-årene, fra USA', 'Kategori:Thrillerserier fra USA']
|
CSI: Cyber er en amerikansk krimserie som gikk på CBS fra 2015 til 2016. Den ble skapt av Anthony E. Zuiker, Carol Mendelsohn og Ann Donahue og er en spin-off av CSI: Crime Scene Investigation.
Hovedrollene er fylt av Patricia Arquette, James Van Der Beek, Peter MacNicol, Shad Moss, Charley Koontz og Hayley Kiyoko. Serien omhandler en gruppe ved Federal Bureau of Investigation som etterforsker datakriminalitet og andre internettrelaterte lovbrudd.
Åpningstemaet er «I Can See for Miles» av The Who.
NRK Filmpolitiet ga serien terningkast 1.Serien ble nedlagt i 2016 på grunn av lave seertall.
|
CSI: Cyber er en amerikansk krimserie som gikk på CBS fra 2015 til 2016. Den ble skapt av Anthony E. Zuiker, Carol Mendelsohn og Ann Donahue og er en spin-off av CSI: Crime Scene Investigation.
Hovedrollene er fylt av Patricia Arquette, James Van Der Beek, Peter MacNicol, Shad Moss, Charley Koontz og Hayley Kiyoko. Serien omhandler en gruppe ved Federal Bureau of Investigation som etterforsker datakriminalitet og andre internettrelaterte lovbrudd.
Åpningstemaet er «I Can See for Miles» av The Who.
NRK Filmpolitiet ga serien terningkast 1.Serien ble nedlagt i 2016 på grunn av lave seertall.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) CSI: Cyber – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) CSI: Cyber på Internet Movie Database
(en) CSI: Cyber på Rotten Tomatoes
(en) CSI: Cyber på Metacritic
|
| sluttema =
| 3,886 |
https://no.wikipedia.org/wiki/EM_i_friidrett_innend%C3%B8rs_1989
|
2023-02-04
|
EM i friidrett innendørs 1989
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:EM i friidrett innendørs 1989', 'Kategori:Friidrett i 1989', 'Kategori:Friidrett i Nederland', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i 1989', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i Nederland', 'Kategori:Sport i Haag', 'Kategori:Sport i Nederland i 1989']
|
Det 20. EM i friidrett innendørs ble arrangert fra 18. til 19. februar 1989 i Houtrusthallen i Haag i Nederland.
|
Det 20. EM i friidrett innendørs ble arrangert fra 18. til 19. februar 1989 i Houtrusthallen i Haag i Nederland.
== Menn ==
=== 60 m ===
Finale 18. februar
=== 200 m ===
Finale 19. februar
=== 400 m ===
Finale 19. februar
=== 800 m ===
Finale 19. februar
=== 1500 m ===
Finale 19. februar
=== 3000 m ===
Finale 19. februar
=== 60 m hekk ===
Finale 19. februar
=== Høydehopp ===
Finale 19. februar
=== Stavsprang ===
Finale 19. februar
=== Lengdehopp ===
Finale 19. februar
=== Tresteg ===
Finale 18. februar
=== Kulestøt ===
Finale 18. februar
=== 5000 m kappgang ===
Finale 19. februar
== Kvinner ==
=== 60 m ===
Finale 18. februar
=== 200 m ===
Finale 19. februar
=== 400 m ===
Finale 19. februar
=== 800 m ===
Finale 19. februar
=== 1500 m ===
Finale 19. februar
=== 3000 m ===
Finale 19. februar
=== 60 m hekk ===
Finale 19. februar
=== Høydehopp ===
Finale 18. februar
=== Lengdehopp ===
Finale 18. februar
=== Kulestøt ===
Finale 19. februar
=== 3000 m kappgang ===
Finale 19. februar
== Medaljeoversikt ==
== Deltakende nasjoner ==
== Eksterne lenker ==
Maik Richter - 20. Hallen-Europameisterschaften 18.-19.02.1989 in Den Haag / NED (resultater)
|
| arena = Houtrusthallen
| 3,887 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Thor_Magne_Seland
|
2023-02-04
|
Thor Magne Seland
|
['Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 19. september', 'Kategori:Fødsler i 1967', 'Kategori:Høyre-politikere i Rogaland', 'Kategori:Lokalpolitikere i Sandnes', 'Kategori:Menn']
|
Thor Magne Seland (født 19. september 1967) er en norsk politiker som representerer Høyre. Han ble valgt inn i bystyret i Sandnes i 2007, og satt som leder av Sandnes Høyre fra 2009–2011. I 2011 ble Seland gjenvalgt til bystyret. Seland var i perioden 2011-2015 gruppeleder og medlem av formannskapet, noe han i perioden 2015-2019 også er. Seland var Sandnes Høyres ordførerkandidat til kommunevalget i 2015.
Han er utdannet optometrist og har en mastergrad i klinisk optometri.
|
Thor Magne Seland (født 19. september 1967) er en norsk politiker som representerer Høyre. Han ble valgt inn i bystyret i Sandnes i 2007, og satt som leder av Sandnes Høyre fra 2009–2011. I 2011 ble Seland gjenvalgt til bystyret. Seland var i perioden 2011-2015 gruppeleder og medlem av formannskapet, noe han i perioden 2015-2019 også er. Seland var Sandnes Høyres ordførerkandidat til kommunevalget i 2015.
Han er utdannet optometrist og har en mastergrad i klinisk optometri.
== Kilder ==
Sandnes.kommune.no: Gruppeledere Sandnes 2011-2015
Aftenbladet.no: Full splid om sykehjemsplass til Berner 99 og Ester 93 Arkivert 20. mars 2015 hos Wayback Machine.
Aftenbladet.no: Høyrepolitiker ble ønsket død Arkivert 5. mars 2016 hos Wayback Machine.
|
Thor Magne Seland (født 19. september 1967) er en norsk politiker som representerer Høyre.
| 3,888 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Intel
|
2023-02-04
|
Intel
|
['Kategori:121°V', 'Kategori:37°N', 'Kategori:Artikler hvor admdir hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor datterselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier av hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produkt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater hentet fra P159', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Intel Corporation', 'Kategori:Selskaper notert på NASDAQ', 'Kategori:Sider med kart']
|
Intel (NASDAQ: INTC) er et amerikansk selskap som produserer mikroprosessorer. Firmaet ble grunnlagt 18. juli 1968 av fysiker Robert Noyce, og kjemikerne Gordon Moore og Andrew Grove. Selskapet var verdens største innen halvlederteknologi frem til det ble forbigått av Samsung i 2017, og står bak x86-arkitekturen som benyttes i de fleste PC-er.
|
Intel (NASDAQ: INTC) er et amerikansk selskap som produserer mikroprosessorer. Firmaet ble grunnlagt 18. juli 1968 av fysiker Robert Noyce, og kjemikerne Gordon Moore og Andrew Grove. Selskapet var verdens største innen halvlederteknologi frem til det ble forbigått av Samsung i 2017, og står bak x86-arkitekturen som benyttes i de fleste PC-er.
== Historie ==
Intel ble grunnlagt i Mountain View i California i USA av Robert Noyce og Gordon Moore, to av «de svikefulle åtte» som forlot Shockley Semiconductor Laboratory i 1957. «De svikefulle åtte» grunnla Fairchild Semiconductor i 1957, der Grove ble ansatt i 1963. De tre forlot Fairchild Semiconductors da de følte seg bedratt av sine eiere. En annen ansatt hos Fairchild, Jerry Sanders grunnla AMD i 1969, og en tenåring i nærmiljøet som Noyce veiledet, Steve Jobs, grunnla i 1976 Apple.
Intel er et sammentrukket ord av de engelske ordene integrated og electronics.Intels første produkter var skiftregistre og RAM-brikker og i 1970-årene ble de ledende på SRAM- og DRAM-type minnebrikker. Intel laget sin første kommersielle microchip Intel 4004 i 1971 og deretter Intel 8008 og i 1974 Intel 8080. I 1979 kom x86-arkitekturen med Intel 8086 som IBM tok i bruk. I 1980-årene overtok japanske produsenter minnemarkedet, men økt popularitet for IBMs «personlige datamaskin» overbeviste Moore om at fremtiden lå i mikroprosessorer. Da Intel 386 kom, valgte Intel å ikke lisensiere designet til andre produsenter, og AMD, som Intel fram til da hadde samarbeidet med, saksøkte dem, og Intel måtte i 1991 betale erstatning. Markedet vokste raskt i 1980-årene og Intel vokste raskt. Intel 486 kom i 1989, mens neste generasjon x86, som kom i 1993 ble kalt Pentium. Moore overlot direktørjobben til Grove i 1987.Etter 2000 sprakk dot com-boblen, og etterspørselen falt noe, blant annet fordi AMD hadde blitt en reell konkurrent. Selskapets direktør fra 1998 til 2005, Craig Barret, hadde forsøkt å spre risikoen ved å satse på andre markeder en mikroprosessorer, uten videre suksess.I 2005 overtok Paul Otellini, som i 2006 endret navnestretegi for Intels prosessorer, droppet Pentium-navnet og kalte prosessorene Celeron, Core i3, Core i5 og Core i7.
I 2010 startet en strategi med oppkjøp, og selskaper som McAfee, Infineon Technologies og, etter hvert, ble Altera kjøpt.
Brian Krzanich overtok som daglig leder i mai 2013, etter at Otellini pensjonerte seg.
I 2016 reduserte selskapet antall ansatte med 12 000 etter å ikke ha lykkes like godt på mobilmarkedet som på PC-markedet.
== Produkter og markedshistorie ==
Intels tidligste produkter inkluderte forskjellige typer minne, som DRAM, SRAM og ROM, men tidlig i 1980-årene kom Intel under trykk fra produsenter i Japan, som kunne lage minne av samme kvalitet som Intel for en lavere pris. Dermed skiftet Intel fokuset sitt til mikroprosessorer. Dette kulminerte etterhvert i at Intel 8086-prosessoren ble produsert og ble starten på Intels mest suksessfulle prosessorlinje.
Intels mest brukte prosessor i forbrukermarkedet er «Intel Core»-serien. Denne serien består av Core i3, Core i5 og Core i7.
Det er også produsert en Core i9 som er langt mindre vanlig, da den er langt dyrerer enn andre prosessoren i «Intel Core»-serien. Disse benytter også en annen «socket», som vil si at de bare er kompatibel med et fåtall hovedkort.«Intel Core»-prosessorene er i tillegg nummerert med generasjons-nummer, serienummer, og en bokstav som forteller noe om egenskapene til prosessoren.
Eksempel: Intel Core i7-6700K. Her forteller «i7» hvilken under-serie prosessoren tilhører. «6» forteller oss at prosessoren er fra sjette prosessor-generasjon. «700» er serienummer. «K» forteller at prosessoren kan bli overklokket. En «U» ville indikert at prosessoren er laget for strømsparing (typisk brukt i laptop), mens en «G» hadde indikert innebygd grafikk egenskaper.For hver generasjon intel lanserer døper de også arkitekturen prosessorene benytter for et unikt navn. Dette navnet er likt på i3, i5 og i7 of hver generasjon. Det vil si at en i3 og en i7 vil ha samme navn på arkitekturen så lenge de tilhører samme generasjon.
Sjette (6) generasjon i «Intel Core»-serien heter Skylake. Syvende (7) generasjon heter Kabylake. Åttende (8) generasjon heter Coffeelake.Per 20. september 2018 er åttende generasjonen den nyeste tilgjengelig på markedet, men en niende generasjon er bekreftet av intel, uten at en lanserings-dato er satt. Trolig kommer denne på markedet tidlig 2019.
== Se også ==
Atom
Centrino
Core Duo
Core Quad
Core i7
Celeron
Celeron D
Pentium 1-4
Pentium D
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(mul) Offisielt nettsted
(en) Offisiell blogg
(en) Intel – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Andy Grove interview by iinnovatecast
YouTube Intel Channel
Intel i Open Directory Project
Intel Organizational Chart Wiki Arkivert 17. oktober 2008 hos Wayback Machine.
|
Intel Core i5 er benevnelsen på en type mikroprosessorer av typen Intel Core. Intel Core består av tre kategorier mikroprosessorer: Intel Core i3 som det billigste valget, Intel Core i5 som en «mellomklasse» av mikroprosessorer, og Intel Core i7 som kategorien med høyest ytelse.
| 3,889 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Intel
|
2023-02-04
|
Intel
|
['Kategori:121°V', 'Kategori:37°N', 'Kategori:Artikler hvor admdir hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor datterselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier av hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produkt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater hentet fra P159', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Intel Corporation', 'Kategori:Selskaper notert på NASDAQ', 'Kategori:Sider med kart']
|
Intel (NASDAQ: INTC) er et amerikansk selskap som produserer mikroprosessorer. Firmaet ble grunnlagt 18. juli 1968 av fysiker Robert Noyce, og kjemikerne Gordon Moore og Andrew Grove. Selskapet var verdens største innen halvlederteknologi frem til det ble forbigått av Samsung i 2017, og står bak x86-arkitekturen som benyttes i de fleste PC-er.
|
Intel (NASDAQ: INTC) er et amerikansk selskap som produserer mikroprosessorer. Firmaet ble grunnlagt 18. juli 1968 av fysiker Robert Noyce, og kjemikerne Gordon Moore og Andrew Grove. Selskapet var verdens største innen halvlederteknologi frem til det ble forbigått av Samsung i 2017, og står bak x86-arkitekturen som benyttes i de fleste PC-er.
== Historie ==
Intel ble grunnlagt i Mountain View i California i USA av Robert Noyce og Gordon Moore, to av «de svikefulle åtte» som forlot Shockley Semiconductor Laboratory i 1957. «De svikefulle åtte» grunnla Fairchild Semiconductor i 1957, der Grove ble ansatt i 1963. De tre forlot Fairchild Semiconductors da de følte seg bedratt av sine eiere. En annen ansatt hos Fairchild, Jerry Sanders grunnla AMD i 1969, og en tenåring i nærmiljøet som Noyce veiledet, Steve Jobs, grunnla i 1976 Apple.
Intel er et sammentrukket ord av de engelske ordene integrated og electronics.Intels første produkter var skiftregistre og RAM-brikker og i 1970-årene ble de ledende på SRAM- og DRAM-type minnebrikker. Intel laget sin første kommersielle microchip Intel 4004 i 1971 og deretter Intel 8008 og i 1974 Intel 8080. I 1979 kom x86-arkitekturen med Intel 8086 som IBM tok i bruk. I 1980-årene overtok japanske produsenter minnemarkedet, men økt popularitet for IBMs «personlige datamaskin» overbeviste Moore om at fremtiden lå i mikroprosessorer. Da Intel 386 kom, valgte Intel å ikke lisensiere designet til andre produsenter, og AMD, som Intel fram til da hadde samarbeidet med, saksøkte dem, og Intel måtte i 1991 betale erstatning. Markedet vokste raskt i 1980-årene og Intel vokste raskt. Intel 486 kom i 1989, mens neste generasjon x86, som kom i 1993 ble kalt Pentium. Moore overlot direktørjobben til Grove i 1987.Etter 2000 sprakk dot com-boblen, og etterspørselen falt noe, blant annet fordi AMD hadde blitt en reell konkurrent. Selskapets direktør fra 1998 til 2005, Craig Barret, hadde forsøkt å spre risikoen ved å satse på andre markeder en mikroprosessorer, uten videre suksess.I 2005 overtok Paul Otellini, som i 2006 endret navnestretegi for Intels prosessorer, droppet Pentium-navnet og kalte prosessorene Celeron, Core i3, Core i5 og Core i7.
I 2010 startet en strategi med oppkjøp, og selskaper som McAfee, Infineon Technologies og, etter hvert, ble Altera kjøpt.
Brian Krzanich overtok som daglig leder i mai 2013, etter at Otellini pensjonerte seg.
I 2016 reduserte selskapet antall ansatte med 12 000 etter å ikke ha lykkes like godt på mobilmarkedet som på PC-markedet.
== Produkter og markedshistorie ==
Intels tidligste produkter inkluderte forskjellige typer minne, som DRAM, SRAM og ROM, men tidlig i 1980-årene kom Intel under trykk fra produsenter i Japan, som kunne lage minne av samme kvalitet som Intel for en lavere pris. Dermed skiftet Intel fokuset sitt til mikroprosessorer. Dette kulminerte etterhvert i at Intel 8086-prosessoren ble produsert og ble starten på Intels mest suksessfulle prosessorlinje.
Intels mest brukte prosessor i forbrukermarkedet er «Intel Core»-serien. Denne serien består av Core i3, Core i5 og Core i7.
Det er også produsert en Core i9 som er langt mindre vanlig, da den er langt dyrerer enn andre prosessoren i «Intel Core»-serien. Disse benytter også en annen «socket», som vil si at de bare er kompatibel med et fåtall hovedkort.«Intel Core»-prosessorene er i tillegg nummerert med generasjons-nummer, serienummer, og en bokstav som forteller noe om egenskapene til prosessoren.
Eksempel: Intel Core i7-6700K. Her forteller «i7» hvilken under-serie prosessoren tilhører. «6» forteller oss at prosessoren er fra sjette prosessor-generasjon. «700» er serienummer. «K» forteller at prosessoren kan bli overklokket. En «U» ville indikert at prosessoren er laget for strømsparing (typisk brukt i laptop), mens en «G» hadde indikert innebygd grafikk egenskaper.For hver generasjon intel lanserer døper de også arkitekturen prosessorene benytter for et unikt navn. Dette navnet er likt på i3, i5 og i7 of hver generasjon. Det vil si at en i3 og en i7 vil ha samme navn på arkitekturen så lenge de tilhører samme generasjon.
Sjette (6) generasjon i «Intel Core»-serien heter Skylake. Syvende (7) generasjon heter Kabylake. Åttende (8) generasjon heter Coffeelake.Per 20. september 2018 er åttende generasjonen den nyeste tilgjengelig på markedet, men en niende generasjon er bekreftet av intel, uten at en lanserings-dato er satt. Trolig kommer denne på markedet tidlig 2019.
== Se også ==
Atom
Centrino
Core Duo
Core Quad
Core i7
Celeron
Celeron D
Pentium 1-4
Pentium D
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(mul) Offisielt nettsted
(en) Offisiell blogg
(en) Intel – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Andy Grove interview by iinnovatecast
YouTube Intel Channel
Intel i Open Directory Project
Intel Organizational Chart Wiki Arkivert 17. oktober 2008 hos Wayback Machine.
|
Intel Core i3 er benevnelsen på en type mikroprosessorer av typen Intel Core. Intel Core består av tre kategorier mikroprosessorer: Intel Core i3 som det billigste valget, Intel Core i5 som en «mellomklasse» av mikroprosessorer, og Intel Core i7 som kategorien med høyest ytelse.
| 3,890 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Einar_Bruu
|
2023-02-04
|
Einar Bruu
|
['Kategori:Artikler av tvilsom relevans', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Fødsler 24. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1955', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske bassister', 'Kategori:Norske pedagoger', 'Kategori:Norske skoleledere', 'Kategori:Pedagoger ved Kuben videregående skole', 'Kategori:Personer fra Oslo']
|
Einar Bruu (født 1955 i Oslo) er en norsk musiker og pedagog, kjent som bassist i bandet Lucifer Was. Har har i flere år arbeidet som skoleleder, og siden april 2015 er han avdelingsleder for bygg- og anleggsteknikk og teknikk og industriell produksjon ved Kuben videregående skole i Oslo.
|
Einar Bruu (født 1955 i Oslo) er en norsk musiker og pedagog, kjent som bassist i bandet Lucifer Was. Har har i flere år arbeidet som skoleleder, og siden april 2015 er han avdelingsleder for bygg- og anleggsteknikk og teknikk og industriell produksjon ved Kuben videregående skole i Oslo.
== Biografi ==
Einar Bruu vokste opp på Bekkelaget i Oslo sammen med gitarist, komponist, tekstforfatter og produsent Thore Engen. De spilte sammen i flere band, før de ble med i det lokale bandet Empty Coffin/Autumn Serenade i 1970. Bandet endret navn til Lucifer Was. I 1974 ble bandet splittet og Bruu la bassgitaren på hylla.
Han utdannet seg ved Oslo yrkesskole og deretter tok han kjøretøylinja på Sogn yrkesskole. Han fikk fagbrev etter endt læretid hos Isbergs A/S i 1975.
Bruu ble etter dette lydtekniker for bandet Harry & the Big Plattfuts og var med bandet frem til 1982. Han tok igjen opp gitaren og ble med i bandet Respons sammen med Kai Frilseth (trommer), Tor Langbråten (sang/gitar) og Frank Sveen (rythmguitar). Bandet holdt det gående til 1986, hvorpå Bruu igjen fant sammen med Thore Engen og etablerte bandet Napoli Brothers. De spilte mest coverlåter og holdt det gående et par år.
Bruu arbeidet ved Frogn videregående skole og tok utdannelse som lærer og spesialpedagog når han i 1995 samlet medlemmene fra Lucifer Was og tok opp spillingen igjen. I 1997 gav de ut sitt første album, Underground and Beyond, med flere låter fra 1970-tallet.
Bruu bidro som tekstforfatter og komponist på låten Windows of Time som kom ut på albumet In Anadi's Bower i 2000. Bandet har siden gitt ut ytterligere 5 album, sist i 2014.
Våren 2015 gikk han fra stilling som avdelingsleder ved Oslo Voksenopplæring Skullerud til stilling som avdelingsleder for utdanningsprogrammene bygg- og anleggsteknikk og teknikk og industriell produksjon ved Kuben videregående skole. Før jobben ved Skullerud var han avdelingsleder ved Frogn videregående skole.,
== Diskografi ==
Alle som bassist for bandet Lucifer Was:
Underground And Beyond (1997)
In Anadi's Bower (2000)
Blues From Hellah (2004)
Underground And Beyond m/2 bonusspor (2005)
The Divine Tree (2007)
The Crown Of Creation (2010)
DiesGrows (2014)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Einar Bruu – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Einar Bruu på Discogs
geocities Einar Bruu på geocities
Einar Bruu på Rockipedia
|
| tekst =
| 3,891 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Windows_NT
|
2023-02-04
|
Windows NT
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Microsoft Windows']
|
Windows NT er et operativsystem fra Microsoft og omfatter Microsofts flaggskip Windows 2000, Windows XP, Windows Vista, Windows 7, Windows 8 og Windows 10. Første versjon kom i juli 1993 og siste utgitte stabile versjon er Windows 10. Windows NT har, ulikt de DOS-baserte systemene, vært et 32-biters-operativsystem fra starten av, men senere versjoner er også tilgjengelig i 64-biters-utgave. Navnet NT er ifølge Bill Gates en forkortelse av ordene New Technology («ny teknologi»).
|
Windows NT er et operativsystem fra Microsoft og omfatter Microsofts flaggskip Windows 2000, Windows XP, Windows Vista, Windows 7, Windows 8 og Windows 10. Første versjon kom i juli 1993 og siste utgitte stabile versjon er Windows 10. Windows NT har, ulikt de DOS-baserte systemene, vært et 32-biters-operativsystem fra starten av, men senere versjoner er også tilgjengelig i 64-biters-utgave. Navnet NT er ifølge Bill Gates en forkortelse av ordene New Technology («ny teknologi»).
== Utvikling ==
Windows NT ble planlagt i oktober 1988 som et operativsystem som skulle ha støtte for mer enn bare én kjerne. Da utviklinga starta i 1989, skulle Windows NT egentlig hete OS/2 3.0 og være den tredje versjonen av operativsystemet som blei utvikla av Microsoft og IBM. Operativsystemet er laga for å virke med flere forskjellige typer maskiner. Da Windows 3.0 kom i mai 1990, blei den en så stor suksess at Microsoft erstatta OS/2-API-en med Windows API. Windows NT var på den tida kjent som NT OS/2. Med dette brøyt samarbeidet mellom Microsoft og IBM sammen og utfallet blei at IBM fortsatte utviklinga av OS/2 aleine, mens Microsoft døpte om NT OS/2 til Windows NT. Navnet NT mottok en del latterliggjøringer gjennom kallenavn som Not There, Nice Try osv.
== Utgaver ==
=== Maskinvarekrav ===
Minstekravet til maskinvare for å kunne kjøre Windows NT har økt ganske sakte fram til utgivelsen av versjon 6.0 (Vista). Vista krever minst 15 GB ledig plass på platelageret og ytterligere 5 GB til bruk. Dette er ti ganger så mye som forrige versjon.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Windows NT – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
|
Windows NT 3.51 var en versjon av operativsystemet Windows NT som ble lansert av Microsoft den 30.
| 3,892 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Paramedisin
|
2023-02-04
|
Paramedisin
|
['Kategori:Ambulansetjenester', 'Kategori:Bachelorgrader', 'Kategori:Helsevesen', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']
|
Paramedisin er medisinsk praksis utøvd av andre personer enn leger, for eksempel annet helsepersonell.
|
Paramedisin er medisinsk praksis utøvd av andre personer enn leger, for eksempel annet helsepersonell.
== Utdanning ==
Paramedisin er ambulansefag på høgskolenivå, og tilbys i dag som bachelorstudium i Oslo, Stavanger, Tromsø, Bodø, Namsos, Fredrikstad og Gjøvik.Ambulansepersonell med bachelor i paramedisin kan i dag søke om autorisasjon som ambulansearbeider. 17. september 2021 la regjeringen fram en proposisjon for Stortinget om å opprette en egen autorisasjon som paramedisiner.Bachelorstudiet i paramedisin kvalifiserer hovedsakelig til arbeid i nødetatene, legevakt, hjemmebaserte tjenester, sprøyterom, akuttpsykiatriske institusjoner, akuttmottak, offshore, Forsvaret, osv.
En bachelorgrad i paramedisin kvalifiserer for videre studier innen ulike spesialfelt, masterstudier og doktorgrad.
== Litteratur ==
Norsk
Porthun Jan, Røstelien Tonette (2021) Arbeidsbok anatomi: for paramedisin, paramedic og akuttmedisin utenfor sykehus ISBN 9789179691349
Engelsk
Sanders Mick J., Kim McKenna, Lewis Lawrence M., Quick Gary (2014) Sander's Paramedic Textbook ISBN 9781284054118
Gregory Pete, Mursell Ian (2010) Manual of Clinical Paramedic Procedures ISBN 9781405163552
== Referanser ==
|
Paramedisin er ambulansefag på høgskolenivå, og tilbys i dag som bachelorstudium (180 studiepoeng) i Oslo, Stavanger Universitetet i Stavanger|besøksdato=2021-03-22|verk=www.uis.
| 3,893 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bj%C3%B8rn_Melbye_Gulliksen
|
2023-02-04
|
Bjørn Melbye Gulliksen
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1946', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske billedhuggere', 'Kategori:Personer fra Sandefjord kommune']
|
Bjørn Melbye Gulliksen (født 20. august 1946 i Sandefjord) er en norsk billedkunstner og billedhugger.
Han ble utdannet ved Statens kunstakademi under Alf-Jørgen Aas i årene 1973 til 1976. På 1970-tallet var han tilknyttet kuntnerkollektivet Gras, og var representert i Gras grafikkmappe 1971.
Han er blant annet innkjøpt av Stockholm kommune (1972), Oslo kommunes kunstsamlinger (1972 og 1986), Nasjonalgalleriet (1986) og Norsk kulturråd (1972 og 1985). Han ble tildelt Statens garantiinntekt for kunstnere fra 1997, mottok Statens reise- eller studiestipend i 1984, 1988 og 1993, og fikk Rune Brynestads minnestipend i 1987.
Gulliksen var leder for Unge Kunstneres Samfund i 1973, og i Norske Billedkunstneres Fagorganisasjon 1978–1982. Han har også ledet Oslo Bildende Kunstnere og vært ordfører i representantskapet i Norges kunstnerråd.
|
Bjørn Melbye Gulliksen (født 20. august 1946 i Sandefjord) er en norsk billedkunstner og billedhugger.
Han ble utdannet ved Statens kunstakademi under Alf-Jørgen Aas i årene 1973 til 1976. På 1970-tallet var han tilknyttet kuntnerkollektivet Gras, og var representert i Gras grafikkmappe 1971.
Han er blant annet innkjøpt av Stockholm kommune (1972), Oslo kommunes kunstsamlinger (1972 og 1986), Nasjonalgalleriet (1986) og Norsk kulturråd (1972 og 1985). Han ble tildelt Statens garantiinntekt for kunstnere fra 1997, mottok Statens reise- eller studiestipend i 1984, 1988 og 1993, og fikk Rune Brynestads minnestipend i 1987.
Gulliksen var leder for Unge Kunstneres Samfund i 1973, og i Norske Billedkunstneres Fagorganisasjon 1978–1982. Han har også ledet Oslo Bildende Kunstnere og vært ordfører i representantskapet i Norges kunstnerråd.
== Utsmykkingsoppdrag ==
Han har blant annet stått for følgende utsmykningsoppdrag:
Alta postgård 1988
Regionsykehuset i Tromsø 1991
Oslo FIR, Røyken 1992
Universitetet i Trondheim på Dragvoll 1993
Sole sykehjem, Stokke 1994
Preståsen psykiatriske sykehjem, Sandefjord 1994
Sandefjord videregående skole 1995
Miljøgata, Svinndal i Østfold 1998
Hertervigs plass i Tysvær 1999
Bjørnholt skole, Oslo 2001
Borgheim skole, Nøtterøy 2004
Vestfoldklinikken, Nøtterøy 2004
Rundkjøring, Vågå 2006
Hamar katedralskole 2007
Søbakken sykehjem, Helgeroa, 2008
Halden kultursal og omsorgsboliger, 2009
Osvald-monumentet, Jernbanetorget i Oslo, 2015
== Utstillinger ==
Gulliksen har blant annet hatt følgende separatutstillinger:
Unge Kunstneres Samfunn, 1969
Hønefoss Kunstforening, 1971
Galleri LMN, Oslo 1985
Oslo Kunstforening, 1986
Haugar, Vestfold kunstmuseum, 1995
Stavanger kunstforening, 2004
Galleri F15, Moss, 2004
Kongsberg kunstforening, 2005Han har deltatt på Østlandsutstillingen fire ganger, Høstutstillingen tre og UKS Vårutstilling fem ganger. Han har også deltatt i en rekke kollektivutstillinger.
== Eksterne lenker ==
Bjørn Melbye Gulliksens nettsider
Om Bjørn Melbye Gulliksen i Norsk kunstnerleksikon
|
| fsted = Sandefjord
| 3,894 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bill_Blizzard
|
2023-02-04
|
Bill Blizzard
|
['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 31. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1958', 'Kategori:Fødsler 19. september', 'Kategori:Fødsler i 1892', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Kanawha County i Vest-Virginia', 'Kategori:Personer i arbeiderbevegelsen', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
|
William H. «Bill» Blizzard (født 19. september 1892 i Cabin Creek-distriket, Kanawha County, død 31. juli 1958) var en amerikansk fagforeningsmann, som ledet gruvearbeiderne under slaget ved Blair Mountain. Han var fra 1945 og i 10 år leder av 17. distrikt av United Mine Workers (UMW).Blizzard er i ettertiden mest kjent for sin rolle under slaget ved Blair Mountain, hvor han sto imot styrkene under kommando av sheriffen av Logan County Don Chafin. For dette ble han etter slaget anklaget for forræderi og stilt for retten i Jefferson County, langt fra kullgruveområdene, men ble frifunnet av retten 27. mai 1922. I tiden etter fortsatte han som en viktig fagforeningsleder innen UMW og arbeiderbevegelsen i USA.
|
William H. «Bill» Blizzard (født 19. september 1892 i Cabin Creek-distriket, Kanawha County, død 31. juli 1958) var en amerikansk fagforeningsmann, som ledet gruvearbeiderne under slaget ved Blair Mountain. Han var fra 1945 og i 10 år leder av 17. distrikt av United Mine Workers (UMW).Blizzard er i ettertiden mest kjent for sin rolle under slaget ved Blair Mountain, hvor han sto imot styrkene under kommando av sheriffen av Logan County Don Chafin. For dette ble han etter slaget anklaget for forræderi og stilt for retten i Jefferson County, langt fra kullgruveområdene, men ble frifunnet av retten 27. mai 1922. I tiden etter fortsatte han som en viktig fagforeningsleder innen UMW og arbeiderbevegelsen i USA.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Blair Community Center and Museum, museum og forskningssted som spesialierer seg på gruvekonfliktene i Vest-Virginia
|
William H. «Bill» Blizzard (født 19.
| 3,895 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Skandinavisk_Aero_Industri
|
2023-02-04
|
Skandinavisk Aero Industri
|
['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske flyprodusenter', 'Kategori:Selskaper etablert i 1937', 'Kategori:Selskaper opphørt i 1954']
|
Skandinavisk Aero Industri ⅍ var et dansk selskap som bygde fly fra 1937 til 1954. Selskapet ble stiftet av Viggo Kramme (1905-1984) og Karl Gustav Zeuthen (1909-1989), og var i starten kjent som Kramme & Zeuthen. Fabrikken bygde omkring 200 fly fordelt på 11 forskjellige typer frem til opphør i 1954.
|
Skandinavisk Aero Industri ⅍ var et dansk selskap som bygde fly fra 1937 til 1954. Selskapet ble stiftet av Viggo Kramme (1905-1984) og Karl Gustav Zeuthen (1909-1989), og var i starten kjent som Kramme & Zeuthen. Fabrikken bygde omkring 200 fly fordelt på 11 forskjellige typer frem til opphør i 1954.
== Starten ==
Viggo Kramme var utdannet som flytekniker i Marinens Flyvevæsen og hadde i 1935 opprettet et flyverksted ved Københavns Lufthavn i Kastrup. Det første egentlige fly som han bygde var en Pou de Ciel ("Himmellus"), som var et hjemmebygget minifly etter en fransk konstuksjon. Flyet var bestilt av Berlingske Tidende og ble da også bygget og fløyet, men Kramme var ikke tilfreds med maskinen og den ble senere destruert.
På samme tid var Karl Gustav Zeuthen, som var utdannet sivilingeniør, i gang med å lære å fly på Kastrup. De to ble kjent med hverandre i flymiljøet, og Zeuthens bakgrunn som ingeniør fikk ham til å tegne et fly etter sin egen design. Kramme og Zeuthen, samt flere av deres venner, bygde denne første KZ I på sin fritid. Den nybygde maskinen fløy første gang i februar 1937.
== Skandinavisk Aero Industri ==
Kramme og Zeuthen fikk hjelp av en annen flyinteressert, sivilingeniør Gunnar Larsen, som da var administrende direktør og storaksjonær i FL Smidth & Co. A/S. Den 1. august 1937 ble firmaet Skandinavisk Aero Industri stiftet med Kramme og Zeuthen i spissen. Samme år ble neste prosjekt, KZ II Kupé satt i gang, og året etter ble en åpen variant – KZ II Sport – satt i produksjon.
På grunn av Gunnar Larsens innflytelse hos F. L. Smidth, ble produksjonen flyttet til dette firmaets fasiliteter i Aalborg, men i 1943 flyttet man tilbake til København. Først til noen midlertidige lokaler i Tuborg havn og senere til egen fabrikk i Sydhavnen. Under andre verdenskrig ble det vanskelig å bygge fly. Under krigen ble det i 1943 konstruert en prototype til et glidefly, KZ G-I, som ikke kom i produksjon. Året efter ble to eksemplarer av ambulanseflyet KZ IV, som var spesialkonstruert for Redningskorpset Zonen bygget ferdig og tatt i bruk fra mai 1944. Samtidig ble det lagt planer for konstruksjonen av KZ III.
Fra og med 1947 endte Skandinavisk Aero Industris glansperiode. KZ VII som var konstruert med en del utenlandske deler (spesielt motoren), skulle betales i hard valuta. Da det danske marked for fly samtidig var begrenset skulle 80% av produksjonen gå til utlandet, slik at man kunne tjene inn hard valuta nok til å betale de importerte delene. Med den økonomiske utvikling i 1947 kunne mange utenlandske kunder imidlertid ikke få fatt i hard valuta til å betale kjøpene med. Eksport av flyet stanset. Samtidig var Skandinavisk Aero Industri utsatt for en brann, hvor 22 uferdige KZ VII-fly ble flammenes rov. Resultatet var at F. L. Smidth, som hadde støttet produksjonen økonomisk siden starten, trakk støtten tilbake.
En spesialoppgave på en nykonstruksjon ble til KZ VIII. Flyet fløy for Sylvest Jensens Luftcirkus, og det ble bygget i bare to eksemplarer. Det andre ble dog først ferdigstilt i 1959 – etter at fabrikken stengte.
== Siste produksjon ==
En spesialoppgave, KZ IX var ikke et Kramme & Zeuthen design, men en replika av Jacob Ellehammers Standard fra 1909, dog med visse modifikasjoner.
Det siste fly som ble bygget på fabrikken var KZ X. Flyet ble bygget på bestilling fra hæren som artilleriobservasjonsfly. Det ble bygget i 12 eksemplarer og levert i 1952-1953. Typen var utsatt for flere uhell, tre hadde dødelig utgang for pilotene. Tilliten til flyet ble aldri gjenopprettet og de resterende maskiner ble ribbet for reservedeler.
Svak avsetning av maskiner i de foregående år og fiaskoene med KZ X gjorde at Kramme og Zeuthen ikke lenger syntes flyproduksjon var lønnsomt i Danmark. Fabrikken ble stengt i 1954 etter produksjon av omkring 200 fly.
== Veteranfly og museer ==
Mange KZ-fly, spesielt fra den store produksjonen av III- og VII-modellene er fortsatt luftdyktige og opptrer ofte på flystevner. Flere finnes på museer. Den første KZ I forsvant under andre verdenskrig, og først i 1988 ble en replika bygget.
KZ IV, fabrikkens eneste to-motors fly, er en hovedattraksjon på Danmarks Flymuseum, malt som det originale Zonen-flyet.
Den siste model, KZ X, finnes nå kun i ét eksemplar, som er den opprinnelige prototype. Alle andre fly av typen er destruert.
Kramme & Zeuthen betraktes som den eneste flyprodusent i Danmark, men det bør dog nevnes at maskinfabrikken Nielsen & Winther, bygde seks fly til hæren under første verdenskrig.
== Liste over KZ-fly ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Skandinavisk Aero Industri – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
|
thumb|SAI KZ IV lander under oppvisning i 2014.
| 3,896 |
https://no.wikipedia.org/wiki/OBK
|
2023-02-04
|
OBK
|
['Kategori:Pekere', 'Kategori:Trebokstavsord']
|
OBK har flere betydninger:
Oslo Bryteklubb
Odds Ballklubb
Otterbäckens BK, svensk banbyklubb
Odense Boldklub, dansk fotballklubb
Oslo Bildende Kunstnere
Oslo Bach-kor
|
OBK har flere betydninger:
Oslo Bryteklubb
Odds Ballklubb
Otterbäckens BK, svensk banbyklubb
Odense Boldklub, dansk fotballklubb
Oslo Bildende Kunstnere
Oslo Bach-kor
|
OBK har flere betydninger:
| 3,897 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%98BK
|
2023-02-04
|
ØBK
|
['Kategori:Pekere', 'Kategori:Trebokstavsord']
|
ØBK har flere betydninger:
Østfold Bildende Kunstnere
Ørland Ballklubb, idrettslag fra Ørland på Fosen i Sør-Trøndelag stiftet 18. januar 1994.
|
ØBK har flere betydninger:
Østfold Bildende Kunstnere
Ørland Ballklubb, idrettslag fra Ørland på Fosen i Sør-Trøndelag stiftet 18. januar 1994.
|
ØBK har flere betydninger:
| 3,898 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Coraz%C3%B3n_Aquino
|
2023-02-04
|
Corazón Aquino
|
['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 1. august', 'Kategori:Dødsfall i 2009', 'Kategori:Filippinske politikere', 'Kategori:Filippinske presidenter', 'Kategori:Fødsler 25. januar', 'Kategori:Fødsler i 1933', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Manila', 'Kategori:Personer fra Tarlac', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
|
Corazón Cojuangco Aquino (oppr. María Corazón Sumulong Cojuangco, populært kalt Cory Aquino) (født 25. januar 1933 i Paniqui i provinsen Tarlac på Filippinene, død 1. august 2009 i Makati) var en filippinsk politiker som var landets president fra 1986 til 1992. Hun var enken etter den populære opposisjonspolitikeren senator Benigno S. Aquino (Ninoy), som ble myrdet på Manilas internasjonale lufthavn i 1983 ved hjemkomsten fra eksil.
|
Corazón Cojuangco Aquino (oppr. María Corazón Sumulong Cojuangco, populært kalt Cory Aquino) (født 25. januar 1933 i Paniqui i provinsen Tarlac på Filippinene, død 1. august 2009 i Makati) var en filippinsk politiker som var landets president fra 1986 til 1992. Hun var enken etter den populære opposisjonspolitikeren senator Benigno S. Aquino (Ninoy), som ble myrdet på Manilas internasjonale lufthavn i 1983 ved hjemkomsten fra eksil.
== Liv og virke ==
=== Unge år ===
Cory Aquino var født som paret Don José C. Cojuangcos og Doña Demetria Sumulongs fjerde barn. Hun vokste opp i velstand i provinsen Tarlac, som medlem av en ledende familie i det filippinske oligarki. Paniqui, byen familien bodde i, er en av de få byer i provinsen der språket er pampangeño.
Cory Aquino ble utdannet av assumpsjonistnonner i Manila, ved Ravenhill Academy i Philadelphia i USA, ved Notre Dame Convent School i New York, ved College of Mount Saint Vincent i New York og ved Far Eastern University i Manila.
Da hun var 22 år gammel, giftet hun seg med Benigno S. Aquino, som akkurat var blitt valgt til borgermester for Concepción i Tarlac. Han ble etterhvert guvernør for provinsen og så senator. Under Marcos-tiden ble han arrestert, dømt til døden og så sendt i eksil. Corazón ledsaget sin mann i landflyktighet i 1980.
=== Politiker ===
Etter at Benigno S. Aquino ble myrdet på lufthavnen i Manila da han kom tilbake, gikk Corazón til politikken i hans sted. Hun ble leder for Laban-koalisjonen og stilte mot Ferdinand Marcos ved presidentvalget i februar 1986. Både Marcos og Aquino hevdet at de hadde vunnet, og begge lot seg hver for seg tas i ed som president den 25. februar. Etter enorme folkelige demonstrasjoner (People Power Revolution) og uvillighet fra det militæres side til å slå ned protestene, forlot så Marcos landet.
=== President ===
Til tross for sin enorme personlige popularitet og den nye filippinske konstitusjon som ble vedtatt ved folkeavstemning i 1987, var Aquinos presidentperiode plaget av gjentatte kuppforsøk fra de yngre militære sjikt og under ledelse av oberst Gregorio B. Honasan (som tidligere hadde bidratt til at president Marcos ble styrtet), og måtte samtidig forholde seg til fortsatt geriljavirksomhet fra den kommunistiske «New People's Army».
Da hennes presidentperiode var forbi ble hun etterfulgt den 30. juni 1992 av general Fidel V. Ramos, Marcos' militære øverstkommanderende som under den folkelige revolusjonen hadde snudd Marcos ryggen og dermed vesentlig medvirket til maktskiftet.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Robert H. Reid: Corazon Aquino and the Brushfire Revolution. Louisiana St University, 1995.
Jill C. Wheeler: Corazon Aquino. Abdo Pub Co, 1991.
|
Manila, Luzon
| 3,899 |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.