id
stringlengths 12
86
| doc_type
stringlengths 5
37
| publish_year
int64 1.88k
2.02k
| lang_fasttext
stringlengths 2
3
| lang_fasttext_conf
stringlengths 3
5
| text
stringlengths 6
1M
|
|---|---|---|---|---|---|
lovdata_cd_16080 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.557 | I medhold av lov om naturvern av 19. juni 1970 nr. 63 §8, jf §10 og §21, §22 og §23, er myrområdet Rørmyra i Trondheim kommune, Sør-Trøndelag fylke, fredet som naturreservat ved Kronprinsreg.res. av 21. desember 1990 under betegnelsen Rørmyra naturreservat. |
lovdata_cd_1099 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.683 | Med dette stadfestes Røyken kommunestyres vedtak av 24. mai 1962 der det med heimel i §18, b i lov av 5. mai 1961 om grannegjerde, jfr. kgl.res. av 8. desember 1961, er bestemt at gjerde innen Røyken kommune, Buskerud fylke, skal være lovlig når det freder for hest og storfe. |
lovdata_cd_29684 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | da | 0.365 | Vedtekter til bygningsloven for Hol kommune, Buskerud. Endret 26 juni 1986 nr. 1650, 22 juni 1989 nr. 846, 26 juni 2003 nr. 1208. |
lovdata_cd_29628 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.824 | 1. Inntil generalplan med stadfestede vedtekter eller stadfestet reguleringsplan foreligger, er oppføring av sporsthytter, sommerhus, kolonihagehus o.l. bygninger som bare er beregnet på å bebos i kortere tidsrom, samt tilhørende uthus ikke tillatt i Herøy kommune. Det samme gjelder fradeling og bortfesting av tomter for bygninger som nevnt. Når generalplan med stadfestede vedtekter foreligger, kan fradeling av tomt for eller oppføring av bygninger som nevnt, bare skje etter reguleringsplan, strandplan, eller etter disposisjonsplan som er behandlet av bygningsråd og godkjent av fylkesmannen. 2. For bygningar som er nevnt under nr. 1, skal foruten bygningslovens kap. III, IV, §65, 1. ledd og §68 også gjelde §63, §66 nr. 1, §70, §71, §72, §73, §74 nr. 2, §93, §94, §109 og kap. XV og XVI. 3. For hyttegrender, hyttekonsentrasjoner, skal §66 nr. 2 og §75 i bygningslovens gjelde. Etter at kommunen har hatt anledning til å uttale seg, avgjør fylkesmannen i tvilstilfelle om en samling av hytter er av slik størrelse at det foreligger hyttegrend, hyttekonsentrasjon, etter denne vedtekt. (II 1980 s 836) |
lovdata_cd_31872 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.822 | a) Disposisjonsplaner som ved vedtektenes stadfestelse er godkjent tillates gjennomført. b) Når særlige grunner foreligger, og det både etter bygningsrådets og helserådets skjønn finnes ubetenkelig, kan enkelt hyttetomt tillates fradelt eller bortfestet (herunder punktfestet) og bebygd. Bygningsrådet fastsetter nærmere vilkår for tillatelsen. 3. Tomt (herunder punktfeste) for bygninger som nevnt under nr. 1, må ikke ligge nærmere vassdrag (elv, sjø o.l.) ebb 100 m. Avstanden fra vassdraget måles horisontalt fra den høyest observerte vannstand. Hytta må ikke ligge nærmere veg som er åpen for elmen ferdsel enn 50 m målt horisontalt fra vegens midtlinje. Unntatt fra denne bestemmelse er tomter eller hytter som etter stadfestet reguleringsplan eller godkjent disposisjonsplan er plassert nærmere vassdrag eller veg. 4. I de tilfeller som her er nevnt skal, foruten bygningslovens kap. III, IV og §65, også gjelde §66, §68, §70, §71, §72, §73, §74 nr. 2, §75, §91, §93, §94, §95, §96, §97, §98, §99, §109 og kap. XV og XVI samt byggeforskriftenses kap. 49. I de områder av kommunen hvor det ifølge vedtekt til bygningslovens §62 skal foretas oppmåling og kartlegging av grunnen, skal §62 også gjelde for slik bebyggelse og fradel som nevnt i denne vedtekt. 5. Bygningsrådet kan fremme forslag til supplerende regler for hyggebygging. (I 1972 s 1306) Til §104. |
lovdata_cd_34776 | lovdata_cd_odelsting_2005 | 2,021 | no | 0.845 | Publisert: Ot.prp.nr.81 (2002-2003) Når det gjelder oppnevning til hovedstyret mv., vises det til at de fem ordinære medlemmene til Norges Banks hovedstyre med vararepresentanter i dag oppnevnes av Kongen etter forslag fra de politiske partienes stortingsgrupper etter styrkeforholdet på Stortinget. Departementet legger opp til å endre dette, slik at hovedstyremedlemmer skal oppnevnes av Kongen uten at noen spesielle instanser eller organisasjoner foreslår bestemte personer til vervene. Det foreslås å videreføre gjeldende praksis om at en skal legge vekt på å få et hovedstyre som representerer et bredt spekter av samfunnsinnsikt. Departementet foreslår i tillegg enkelte endringer i habilitetsreglene, slik at kretsen av personer som ikke kan oppnevnes til hovedstyret utvides noe i forhold til gjeldende rett. Også når det gjelder adgangen til å oppnevne nærstående, gjøres det innstramninger. Det foreslås i den forbindelse bl.a at nærstående til personer med tilknytning til Storting og regjering ikke skal kunne oppnevnes. Departementet foreslår også å lovfeste et prinsipp om offentlighet rundt hovedstyrets rentebeslutninger. Departementet antar at lovfesting av et slikt prinsipp vil markere og kunne legge til rette for å videreutvikle den positive utviklingen med økt åpenhet og offentlighet knyttet til hovedstyrets beslutninger. Disse endringene er nærmere omtalt i punktene 3.1 og 3.3. Videre foreslår departementet enkelte andre endringer som har til formål å modernisere sentralbankloven. Det foreslås bl. inn på adgangen til å yte kreditt til andre enn banker. Det foreslås videre endringer i reglene om Norges Banks avdelinger, representantskapets oppgaver og adgangen til å gi forskrifter om plassering av valutareservene. Disse endringene er omtalt i punkt 3.4, 3.5, 3.6 og 3.7. Departementet foreslår å oppheve valutareguleringsloven og penge- og kredittreguleringsloven. Det antas ikke lenger å være behov for de reguleringstiltak disse lovene gir hjemmel til. Det vises i den anledning til at penge- og kredittreguleringene i hovedsak ble avviklet på 1980-tallet og at valutareguleringene ble gradvis avviklet i løpet av 1980- og 1990-tallet. Et særlig spørsmål er om det er behov for å videreføre enkeltbestemmelser i disse lovene. Departementet går ikke inn for å videreføre et lovgrunnlag for å fastsette en avgift på valutaomsetning, sk. Tobin-avgift. Dersom det skulle bli aktuelt å innføre en slik avgift, mener departementet dette eventuelt bør skje i form av en lovendring. Departementet foreslår imidlertid å videreføre valutareguleringslovens regulering av valutaveksling og betalingsformidling med utlandet, i form av et nytt kapittel 4a i finansieringsvirksomhetsloven. Slik valutavirksomhet kan i dag bare drives av valutabanker, men departementet foreslår at også finansieringsforetak skal kunne yte slike tjenester. Etter forslaget vil valutavirksomhet fortsatt være underlagt konsesjonsplikt og tilsyn av Kredittilsynet. Det antas at en slik løsning representerer en hensiktsmessig avveining mellom bedre tilgjengelighet og konkurranse på den ene siden, og hensynet til å motvirke at slike foretak brukes til hvitvasking av utbytte og terrorfinansiering på den andre siden. For øvrig foreslås en generell hjemmel i sentralbankloven til å innføre beskyttelsestiltak i en krisesituasjon med ekstremt store kapitalbevegelser til og fra utlandet. Det foreslås også en opprydning i reglene om adgangen til å innhente opplysninger til bruk for utarbeidelse av statistikk og kontroll mv. Disse endringene er omtalt nærmere i kapittel 4, 5, 6, 7 og 8. Stortingsrepresentant Siv Jensen fremmet 4. februar 2002 følgende forslag i Dok.nr.8:52 (2001-2002): «Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om endringer i lov 24. mai 1985 nr. 28 om Norges Bank og pengevesenet slik at loven gir banken et mål om prisstabilitet, banken får full frihet i bruk av pengepolitiske virkemidler, referansen til «de økonomisk-politiske retningslinjer fastlagt av statsmyndighetene» tas bort, banken pålegges en årlig eller halvårlig rapporteringsplikt til Stortinget, Regjeringen fratas retten til å treffe vedtak om bankens virksomhet, referanser til kronens internasjonale verdi, kursordning og kursleie tas bort og foreleggelsesplikten tas bort. Det tas inn i loven at medlemmer av hovedstyret må ha bred og god innsikt i samfunnsøkonomiske spørsmål og være uavhengige i forhold til partipolitiske og næringsøkonomiske særinteresser. I Innst.S.nr.117 (2001-2002) går det frem at flertallet i Finanskomiteen, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, ikke bifaller de endringsforslagene som framsettes i Dok.nr.8:52 (2001-2002). Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kystpartiet, viser i innstillingen til at finansministeren «vil vurdere enkeltheter i det aktuelle regelverket nærmere, og at han tar sikte på å komme tilbake til Stortinget med en slik vurdering i løpet av 2002», jf brev av 25. februar fra finansministeren til finanskomiteen. Det samme flertallet uttaler videre at det konstaterer at det i Innst.S.nr.229 (2000-2001) om retningslinjer for den økonomiske politikken ikke var flertall for å be regjeringen ta initiativet til å gå gjennom loven om Norges Bank, blant annet for å vurdere om det er behov for endring i sentralbankens stilling. Denne tidsplanen har blitt forskjøvet, jf nærmere omtale i St.meld.nr.8 (2002-2003) Kredittmeldinga 2001 punkt 5.1.5: «Av Innst.S.nr.117 (2001-2002) følgjer det at departementet her mellom anna vil vurdere nærare enkelte sider ved regelverket om Noregs Banks stilling, oppnemningspraksis av bankens hovudstyre, samt gi ei meir generell utgreiing av relevant regelverk og praksis i andre land det er naturleg å samanlikne seg med. Departementet ser det som ein fordel at forslag og vurderingar blir oversendt Stortinget samla i ein lovproposisjon om endringar i sentralbanklova m.v. Eit slikt samla lovforslag må sendast på høyring før endeleg handsaming i departementet. Lovproposisjonen vil difor ikkje kunne fremjast før årsskiftet. Departementet tar sikte på å leggje fram ei samla drøfting av forslag som blir tatt opp i Dok.nr.8:52 (2001-2002) og Innst.S.nr.117 (2001-2002) til våren, slik at Stortinget kan handsame saka i vårsesjonen. Finanskomiteen tok dette til etterretning i Innst.S.nr.88 (2002-2003) kapittel 5. De penge- og kredittpolitiske reguleringene besto i utgangspunktet av rente- og kvantumsreguleringer i det norske penge- og kredittmarkedet, samt reguleringer av publikums og finansinstitusjoners adgang til å låne og plassere i utlandet. Generelt ble reguleringssystemet, som ble etablert i 1950- og 60-årene, satt under et økende press i løpet av 1970-tallet, og en deregulering fulgte. Dereguleringen var ledd i en utvikling der omfanget og innretningen av reguleringene ga gradvis større rom for markedstilpasning i lånemarkedene. Penge- og kredittutvalget drøftet valg av virkemidler i pengepolitikken, jf NOU 1989:1 «Penger og kreditt i en omstillingstid». Utvalget påpekte at direkte reguleringer er blitt mindre effektive og indirekte virkemidler mer effektive, og uttalte i den anledning (s 23): «Normalt bør direkte reguleringer unngås. Utvalget påpeker at man bør bruke indirekte virkemidler for å regulere renten og kredittvolumet. Men utvalget utelukker ikke at det kan oppstå helt spesielle situasjoner der det er berettiget å ta i bruk direkte reguleringer, men da bare for meget korte perioder. ikke opp noe generelt forslag om å fjerne de hjemler kredittloven gir for å bruke direkte reguleringer, men forutsetter at behovet for lovhjemmel for de ulike virkemidlene blir vurdert nærmere ut fra de spesielle hensyn som måtte foreligge. Om valutareguleringen uttalte utvalget (s. 24): «Utvalget mener at kredittpolitiske hensyn tilsier at valutareguleringen som ordinært virkemiddel ikke bør opprettholdes særlig lenge. Bakgrunnen er særlig at reguleringen er blitt lite effektiv, samt hensynet til norske bedrifters konkurransevilkår. Utvalget mener at myndighetene også i fremtiden bør ha lovhjemmel for å benytte valutaregulering som et beredskapstiltak, særlig for å kunne regulere destabiliserende kapitalbevegelser. Det bør utredes nærmere hvordan en slik beredskapslovgivning bør utformes. I brev 13. mars 2002 til Fremskrittspartiets stortingsgruppe med kopi til Finanskomiteen, opplyste finansminister Per-Kristian Foss at departementet i tiden fremover vil følge opp arbeidet med en lovteknisk opprydding i bestemmelser i penge-, kreditt og valutalovgivningen. Finansdepartementet sendte 18. januar 2003 ut et høringsnotat om endringer i sentralbankloven og opphevelse av valutareguleringsloven og penge- og kredittreguleringsloven, med frist 15. februar 2003 for å gi merknader. Departementet ba om høringsinstansenes syn på om den gjeldende praksis for oppnevning til hovedstyret bør videreføres eller om det er behov for endringer, og i så fall hva disse endringene nærmere bør gå ut på. Etter dagens praksis skjer oppnevning til hovedstyret etter forslag fra de politiske partienes stortingsgrupper etter styrkeforholdet på Stortinget. Departementet drøftet videre om det er behov for noe økt offentlighet i tilknytning til Norges Banks rentebeslutninger og om regjeringen bør få lovhjemmel til å fastsette nærmere regler om dette. Det ble også tatt opp om en bør utvide kretsen av personer som etter loven ikke kan oppnevnes til hovedstyret eller representantskapet (habilitetsreglene). Departementet har ved høringsnotatet foretatt en gjennomgang av sentralbankloven med sikte på å modernisere loven på enkelte punkter. Det ble i tråd med dette foreslått endringer i lovens regler om: Departementet foreslo i høringsnotatet å oppheve valutareguleringsloven og penge- og kredittreguleringsloven. Forslaget var basert på Finansdepartementets høringsnotat om dette fra 1996. I høringsnotatet fra 2003 står det bl.a om dette: «Departementet tar med dette opp igjen forslagene i høringsnotatet fra 1996 om opphevelse av valutareguleringsloven og penge- og kredittreguleringsloven. Departementet anser at saken i det vesentlige står i samme stilling nå som i 1996/97. Vi tar derfor sikte på å basere oss på merknadene fra høringsinstansene som kom inn da. Høringsinstansene er likevel velkomne til å komme med nye eller supplerende merknader. Enkelte punkter ble likevel tatt opp til fornyet vurdering: - Regulering av forretningsmessig omsetning av valuta betalingsformidling med utlandet (vekslingskontorer mv.) Det vises til presentasjonen av høringen av høringsnotatet fra 1996 i punkt 2.2.2. Følgende høringsinstanser har gitt merknader til høringsnotatet fra 2003: Følgende høringsinstanser har ikke avgitt uttalelse i saken: Et flertall av høringsinstansene ønsker å avvikle ordningen med oppnevning til hovedstyret på grunnlag av forslag fra partigruppene på Stortinget. Et fåtall høringsinstanser har tatt det motsatte standpunkt. Høringsinstansene advarer mot et hovedstyre bestående kun av fagøkonomiske eksperter. Det legges vekt på at medlemmene bør ha et bredt spekter av samfunnsinnsikt og at retningslinjen om dette blir videreført. Det har framkommet bred støtte til forslaget om å utvide kretsen av personer tilknyttet Stortinget og regjeringen som ikke skal kunne oppnevnes til hovedstyret. Et klart flertall av høringsinstansene mener det er behov for økt offentlighet rundt hovedstyrets rentebeslutninger. Det har framkommet nyanserte merknader om hvordan dette best kan oppnås. Bare få høringsinstanser har hatt merknader til forslagene som gjelder reglene om Norges Banks avdelinger, representantskapets oppgaver, adgangen for Norges Bank til å yte kreditt og forskrifter om plassering av valutareservene. De merknadene som har kommet er i hovedsak positive til forslagene i høringsnotatet. Ingen høringsinstanser har gått mot forslaget om å oppheve valutareguleringsloven og penge- og kredittreguleringsloven. Høringsinstansene slutter seg i stor grad til vurderingene i høringen av behovet for å videreføre enkelte deler av reguleringen i annen lovgivning. Et flertall støtter forslaget om ikke å videreføre et lovgrunnlag for fastsetting av avgift på valutaomsetning, men enkelte høringsinstanser går også mot. Enkelte høringsinstanser mener at en heller ikke bør videreføre et lovgrunnlag for anvendelse av reservekrav i utøvelsen av penge- eller kredittpolitikken. De høringsinstansene som har uttalt seg om det, har støttet forslagene om å tillate at foretak med konsesjon som finansieringsforetak kan drive valutavirksomhet som består i omsetning av valuta eller betalingsformidling med utlandet. Dette vil erstatte det gjeldende forbudet i medhold av valutareguleringsloven for andre enn valutabanker til å drive valutavirksomhet. Det synes å være enighet om at en slik begrenset utvidelse av adgangen til å drive valutavirksomhet utgjør en hensiktsmessig balanse mellom hensynet til bedret konkurranse og tilgjengelighet og hensynet til å hindre hvitvasking av utbytte og finansiering av terrorisme. Finansdepartementet sendte 24. oktober 1996 på høring et høringsnotat om opprydding i bestemmelser i penge-, kreditt- og valutalovgivningen mv med høringsfrist 20. mars 1997. Dette høringsnotatet fulgte som elektronisk vedlegg til høringsnotatet fra 2003, og høringen av det er del av grunnlaget for lovforslaget i proposisjonen her. I høringsnotatet fra 1996 ble det også foreslått enkelte andre endringer i sentralbankloven, bl.a om adgang for Norges Bank til å sette bort virksomhet og til å skille ut virksomhet i egne selskaper. Lovforslag på bakgrunn av disse forslagene i høringsnotatet ble fremmet for Stortinget i Ot.prp.nr.96 (1998-1999), jf også Innst.O.nr.13 (1999-2000) og lovendring av 17. desember 1999 nr. 95. Det har vært anført at det er nødvendig med en endring i praksis knyttet til hovedstyrets sammensetning i retning av større uavhengighet i forhold til partipolitiske interesser og at det bør være større grad av offentlighet rundt hovedstyrets rentebeslutninger, jf bl.a. Dok.nr.8:52 (2001-2002). I St.meld.nr.8 (2002-2003) Kreditmeldinga 2001 står det at Finansdepartementet vil komme tilbake med en nærmere vurdering av praksis for oppnevning til Norges Banks hovedstyre samt gi en mer generell redegjørelse av relevant regelverk og praksis i andre land det er naturlig å sammenlikne seg med. Punkt 3.1.1 under gir en nærmere beskrivelse av Norges Banks hovedstyre, herunder hovedstyrets rolle og ansvar, dagens praksis med å oppnevne medlemmer til hovedstyret og åpenheten rundt hovedstyrets beslutninger. I punkt 3.1.2 følger en omtale av sentralbankers beslutningsorganer internasjonalt og graden av åpenhet rundt vurderingene som danner grunnlag for pengepolitiske beslutninger. I punktene 3.1.3 og 3.1.4 redegjøres det for henholdsvis høringsnotatet og høringsinstansenes merknader. I punkt 3.1.5 følger så departementets vurderinger. For nærmere omtale av hvem som ikke kan oppnevnes som hovedstyremedlemmer eller vararepresentanter til medlemmer i Norges Bank vises det til punkt 3.3 i proposisjonen. Kompetansen til Norges Banks hovedstyre framgår av sentralbankloven § 5 annet ledd, der det heter at «hovedstyret har den utøvende og rådgivende myndighet etter denne lov. Det leder bankens virksomhet og forvalter dens midler.» I Ot.prp.nr.25 (1984-1985) om sentralbankloven er bestemmelsen forklart slik (s. 69): «Bestemmelsen innebærer at på alle de områder hvor Norges Bank er tillagt forvaltningsmessig kompetanse og der hvor banken generelt har rettigheter og plikter, er det hovedstyret som har beslutningsmyndighet. Dette gjelder så langt ikke noe annet følger av sentralbankloven selv. Norges Banks formål og virkeområde følger av sentralbankloven § 1. Denne bestemmelsen fastlegger de generelle rammene for hovedstyrets oppgaver. § 1 lyder: «Norges Bank er landets sentralbank. Banken skal være et utøvende og rådgivende organ for penge-, kreditt- og valutapolitikken. Den skal utstede pengesedler og mynter, fremme et effektivt betalingssystem innenlands og overfor utlandet og overvåke penge-, kreditt- og valutamarkedene. Det fremgår videre av § 2 første ledd: «Banken skal utøve sin virksomhet i samsvar med de økonomisk-politiske retningslinjene som er fastlagt av statsmyndighetene, og med de internasjonale forpliktelser landet er bundet av. Hovedstyret skal etter sentralbankloven § 6 bestå av syv medlemmer som oppnevnes av Kongen. Sentralbanksjefen og visesentralbanksjefen er henholdsvis leder og nestleder av hovedstyret. Disse oppnevnes for seks år. De øvrige hovedstyremedlemmene oppnevnes for fire år. Hvert annet år trer vekselvis to og tre medlemmer ut. Forarbeidene til sentralbankloven gir visse retningslinjer for Kongens oppnevning av medlemmer til Norges Banks hovedstyre ut over de skranker som følger av lov og forskrift. Norges Banks direksjon (hovedstyre) uttaler følgende i sin høringsuttalelse, jf Ot.prp.nr.25 (1984-1985) på s. 76: «Norges Bank viser til at det ved oppnevningen av hovedstyremedlemmer bør tas hensyn til at banken er et faglig organ som behandler saker som krever betydelig innsikt i økonomiske spørsmål generelt og mer spesielt i penge- og valutapolitiske spørsmål. Departementet sier seg (s. 78) Banks oppgaver krever god innsikt i økonomiske spørsmål.» Finanskomiteen uttaler i Innst.O.nr.50 (1984-1985) på s. 36: «Flertallet er enig med departementet i at Kongen oppnevner hovedstyrets medlemmer og regner med at det i denne sammenheng tas hensyn til at den sedvane som har utviklet seg med hensyn til oppnevningen, sammensetning og et bredt spekter av samfunnsinnsikt. Praksis ved oppnevning av hovedstyret er at Finansdepartementet på forhånd innhenter forslag til nye medlemmer med personlige vararepresentanter fra de politiske partier på Stortinget under hensyntagen til mandatfordelingene og i tråd med de forutsetninger Stortinget har lagt til grunn i Innst.O.nr.50 (1984-1985) når funksjonstiden for tidligere medlemmer utløper. Finansdepartementet legger overfor partienes stortingsgrupper vekt på at kandidater som partiene foreslår til hovedstyret, skal ha innsikt i bl.a samfunnsøkonomiske spørsmål. I brevet til stortingsgruppene vises det i denne sammenheng også til at Norges Bank forvalter Statens petroleumsfond på vegne av Finansdepartementet. Innretningen av de penge- og valutapolitiske virkemidlene diskuteres av hovedstyret hver sjette uke. Rentebeslutninger vil normalt fattes på disse møtene. I 2002 hadde hovedstyret ni rentemøter. Etter gjeldende rett har bankens ansatte og tillitsvalgte taushetsplikt om bankens «forretningsmessige forhold», jf sentralbankloven § 12. Rentebeslutninger og diskusjoner som leder fram til slike regnes som forretningsmessige forhold. Hovedstyret selv (eller den som hovedstyret har gitt fullmakt) kan imidlertid dispensere fra taushetsplikten, jf § 12 fjerde ledd. Åpenhet er en viktig side ved utøvelsen av sentralbankens oppgaver. I sentralbankloven § 3 tredje ledd heter det at Norges Bank skal informere offentligheten om penge-, kreditt- og valutaforholdene. Av forskrift 29. mars 2001 nr. 278 om pengepolitikken § 2 går det fram at banken jevnlig skal offentliggjøre de vurderingene som ligger til grunn for den operative gjennomføringen av pengepolitikken. I Norges Banks beretning og regnskap, som i tråd med sentralbankloven § 28 utarbeides årlig, gir banken en fyldig redegjørelse for den operative gjennomføringen av pengepolitikken. Norges Bank offentliggjør også tre ganger i året inflasjonsrapporter. I disse rapportene analyserer banken den økonomiske situasjonen, med særlig vekt på inflasjonsutsiktene og forhold av betydning for pengepolitikken. I Norges Banks beretning og regnskap for 2001 viser banken til at anslagene og analysene i inflasjonsrapporter er et viktig grunnlag når hovedstyret drøfter virkemiddelbruken. I årsberetningen pekes det også på at ytterligere vurderinger om prisutsiktene og forholdene i penge- og valutamarkedene blir lagt fram og drøftet i forbindelse med rentemøtene. Norges Banks hovedstyre besluttet på sitt møte 30. oktober 2002 å offentliggjøre strateginotatene som utarbeides hver fjerde måned og som er med og danner grunnlaget for rentebeslutningene. Strateginotatene vil bli gjort kjent fire måneder etter hovedstyrets behandling. I pressemeldingen fra Norges Bank heter det bl.a.: «Norges Bank analyserer utsiktene for inflasjonen i inflasjonsrapportene. Hovedstyret vurderer inflasjonsutsiktene med utgangspunkt i foreløpige anslag i et eget møte tre uker før inflasjonsrapporten legges fram. Med utgangspunkt i disse analysene vurderer hovedstyret konsekvensene for utformingen av pengepolitikken de neste fire månedene. Hovedstyret har besluttet å gi innsyn i de dokumentene som ligger til grunn for denne strategidrøftingen. Etter strategimøtet vil strateginotatene bli justert slik at det reflekterer hovedstyrets synspunkter. Samtidig vil notatet bli revidert slik at det bygger på de samme anslagene som inflasjonsrapporten. Det reviderte strateginotatet vil bli lagt fram for hovedstyret for godkjenning i det påfølgende rentemøte. Det reviderte strateginotatet skal heretter legges ut på Norges Banks internettsider på norsk og engelsk ved strategiperiodens utløp. Strategiperioden vil vare fram til neste inflasjonsrapport legges fram. Hovedstyrets rentebeslutninger offentliggjøres umiddelbart etter rentemøtene og på et tidspunkt som er kjent på forhånd. Det holdes en pressekonferanse der sentralbanksjefen eller visesentralbanksjefen gjør nærmere rede for rentebeslutningen. Innledningen til pressekonferansen legges ut på Norges Banks internettsider i det pressekonferansen starter. Pressekonferansen er også tilgjengelig via lydoverføring. Dagen etter rentemøtene publiseres figurer som presenteres og gjennomgås med hovedstyret i tilknytning til deres rentemøter. Sveriges Riksbanks direksjon har seks medlemmer, riksbanksjefen, første viseriksbanksjef og fire viseriksbanksjefer. Direksjonen fatter beslutninger om gjennomføringen av penge- og valutapolitikken. oppnevnes av Riksbankfullmäktige for seks år, med mulighet for gjenoppnevning. Riksbankfullmäktige består av 11 medlemmer oppnevnt av Riksdagen. Riksbankfullmäktige skal blant direksjonens medlemmer oppnevne riksbanksjef og minst én viseriksbanksjef. Loven angir ingen kvalifikasjonskrav for direksjonsmedlemmene utover at medlemmene ikke kan inneha annen stilling som kan komme i konflikt med oppgavene i sentralbanken. Praksis er at medlemmene som oppnevnes til direksjonen, besitter formell økonomisk kompetanse. Leder og nestleder i Riksbankfullmäktige har talerett på direksjonens møter, men ikke forslags- og stemmerett. Representantskapet i Nationalbanken har 25 medlemmer, hvorav åtte velges av Folketinget blant tingets medlemmer, to utnevnes av Økonomiministeren (Den konglige bankkommisær) og de resterende 15 velges av representantskapet selv. Disse 15 skal ha bred innsikt i «ervervsforhold» og skal også velges ut fra geografisk spredning. Styret i banken består av syv personer, hvor de to som er valgt av Økonomiministeren har fast styreplass. Ved representantskapets valg av de fem øvrige styremedlemmene er det praksis at det velges to folketingsmedlemmer, slik at både regjeringen og opposisjonen har én representant hver. Verken bankens styre eller representantskapet har noen oppgaver i forhold til pengepolitikken. I prinsippet kan regjeringen og representantskapet avskjedige de medlemmene de har oppnevnt til direksjonen. Det har imidlertid aldri skjedd. I Bank of England fattes pengepolitiske beslutninger av «Monetary Policy Committee» (MPC). Komiteen består av sentralbanksjefen, to visesentralbanksjefer (som alle oppnevnes for fem år) og seks øvrige medlemmer (som oppnevnes for tre år). Sentralbanksjefen og de to visesentralbanksjefene oppnevnes av regjeringen. Av de seks øvrige medlemmene oppnevner sentralbanken, etter å ha konsultert Finansdepartement, to personer som skal være heltidsansatt i sentralbanken med ansvar for henholdsvis pengepolitikk og markedsoperasjoner. De øvrige fire medlemmene skal være «anerkjente eksperter» og oppnevnes av regjeringen etter anbefaling fra bankens styre (Court). Disse har anledning til å engasjere seg i annen virksomhet så sant dette ikke leder til interessekonflikter. MPC skal rapportere månedlig til bankens styre, som består av sentralbanksjefen, de to visesentralbanksjefene og 16 øvrige medlemmer. Styret skal se til at MPC følger de prosedyrer som er fastlagt, bl.a knyttet til innsamling av informasjon som danner grunnlag for beslutningene. Styremedlemmene oppnevnes av regjeringen for en treårsperiode og kan etter loven ikke være offentlig ansatte. De 16 eksterne styremedlemmene har også et ansvar for å overvåke sentralbankens interne økonomiske disposisjoner. De syv fulltidsansatte medlemmene i styret (sentralbanksjef, visesentralbanksjef pluss fem andre medlemmer) nomineres av den amerikanske presidenten og skal godkjennes av Senatet. Etter at oppnevningsperioden på 14 år har gått ut, kan de ikke oppnevnes på nytt. Formann og viseformann i styret oppnevnes blant medlemmene av styret for fire år. Disse kan gjenoppnevnes innenfor sin 14-årsperiode. Det er i forkant av oppnevninger til styret en høringsprosess i Senatet som skal sikre at styret består av høyt kvalifiserte personer. presidentene i Fed oppnevnes av hvert sitt regionale styre. Styret består av sentralbanksjefen, visesentralbanksjefen(e) og mellom fire og syv «non-executive» direktører, som oppnevnes av Finansdepartementet for fem år. Styret har ingen innflytelse på pengepolitiske beslutninger, men har en rolle i å overvåke sentralbankens virksomhet, herunder utøvelsen av pengepolitikken. Styret kan gjenoppnevnes. Sentralbanksjefen og visesentralbanksjefen oppnevnes av statsministeren (Governor General) etter innstilling fra regjeringen. Oppnevningsperioden er syv år, med mulighet for gjenoppnevning. De øvrige fem styremedlemmene oppnevnes også av statsministeren, men for en periode på fem år med mulighet for gjenoppnevning. Sveriges Riksbank offentliggjør dagsorden for møtene i direksjonen dagen før møtet (på Riksbankens internettsider). Protokoll fra de pengepolitiske møtene offentliggjøres normalt etter to til tre uker. Dato for offentliggjøring forhåndsannonseres. Diskusjonen refereres anonymt. Beslutninger tas på bakgrunn av simpelt flertall og sentralbanksjefen har dobbeltstemme. Dissenterende medlemmers standpunkt framgår. Riksbanken utgir inflasjonsrapport hvert kvartal. Banken skal minst to ganger i året avgi en rapport til Riksdagens finanskomité om penge- og valutapolitikken som er blitt ført. Riksbanken har valgt å benytte inflasjonsrapportene til dette. Riksbanksjefen kan anmode om å få informere Riksdagen om pengepolitikken, og riskbanksjefen eller en annen representant for banken kan innkalles til offentlige høringer. I Federal Reserve systemet i USA offentliggjøres referat fra møtene i «Federal Open Market Committee» (FOMC) noen dager etter det neste møtet, dvs. etter om lag seks uker. Diskusjonen refereres anonymt, men det redegjøres for hvem som har sluttet seg til vedtaket. Avvikende syn blir begrunnet. Beslutninger tas på bakgrunn av simpelt flertall, og sentralbanksjefen har dobbeltstemme. Styret er forpliktet til å legge fram halvårlige rapporter om den økonomiske situasjon og implementeringen av pengepolitikken for kongressen. Sentralbanksjefen møter hvert halvår medlemmer av Senatet og Representantenes hus for å redegjøre for disse rapportene. Bank of Canada offentliggjør ikke referat og stemmegivning etter møter i formannskapet som forestår utøvelsen av pengepolitikken. Banken utgir en halvårlig «Monetary Policy Report» (mai og november) med en detaljert vurdering av de økonomiske utsiktene. Rapporten oppdateres i februar og august. Sentralbanksjefen møter for finanskomiteen i Parlamentets underhus (House of Commons) for å redegjøre for denne rapporten. I New Zealand fattes pengepolitiske beslutninger av sentralbanksjefen alene, jf 3.1.2.1. Sentralbanksjefens rolle er ment å bevisstgjøre ansvaret for pengepolitikken ved å gjøre det klart at ansvaret for beslutninger og handlinger på området ligger hos en bestemt person/stilling. Sentralbanken publiserer en kvartalsvis «Monetary Policy Statement» med anslag for den økonomiske utviklingen tre til fire år fram. Dersom den økonomiske utviklingen skulle avvike fra den som er trukket opp i de kvartalsvise publikasjonene, kan sentralbanken velge å komme med klargjørende kommentarer, i form av pressemelding eller ved foredrag av sentralbanksjefen. Reserve Bank of Australia offentliggjør ikke referat eller stemmegivning fra styremøtene. Det sendes ut pressemeldinger kun ved endringer i renten. Rapporter om pengepolitikken publiseres hvert kvartal. Sentralbanken står direkte til ansvar overfor Parlamentet. Sentralbanksjefen møter hvert halvår i en av Parlamentets komiteer (Standing Committee on Financial Institutions and Public Administration). Årsberetningen forelegges og diskuteres i Parlamentet. I høringsnotatet omtales prinsipper og praksis for oppnevning av de fem ordinære medlemmene av hovedstyret og deres personlige vararepresentanter. I henhold til lang sedvane oppnevnes disse medlemmene etter forslag fra stortingsgruppene til de politiske partier etter styrkeforholdet på Stortinget. I forlengelsen av diskusjonen knyttet til hovedstyrets sammensetning går det av høringsnotatet fram at det kan være grunn til å vurdere om det i noe større grad bør være offentlighet rundt hovedstyrets rentebeslutninger. Åpenhet rundt dette vil blant annet bidra til en ansvarliggjøring av beslutningene. Full åpenhet omkring alle sider av virkemiddelvurderingene og beslutningsprosessen vil på den annen side kunne virke hemmende på drøftingene i de pengepolitiske beslutningsorganene. Flere høringsinstanser mener at dagens praksis ved oppnevning av medlemmer til hovedstyret bør opphøre. Dette gjelder Bedriftsforbundet, Finansieringsselskapenes Forening, Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen. Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH) skriver i sin høringsuttalelse bl.a at: «FNH mener at det er svært viktig for tilliten til pengepolitikken at den oppfattes som konsekvent, forutsigbar og troverdig. Dette innebærer at det må være fullt samsvar mellom målene for pengepolitikken, slik de kommer til uttrykk i den pengepolitiske forskriften, og de virkemidlene som anvendes for å nå målene. Det bør ikke kunne reises tvil om hvorvidt det tas utenforliggende hensyn i den operative utøvelsen av pengepolitikken. Hovedstyrets uavhengighet i forhold til andre myndigheter, politiske grupperinger og ulike interessegrupper bør derfor også reflekteres i praksis og regelverk rundt oppnevningen. FNH vil på denne bakgrunn gå inn for en avvikling av dagens praksis. Etter vår oppfatning vil dette bidra til å skape økt troverdighet og tillit rundt gjennomføringen av pengepolitikken. Finansnæringens Hovedorganisasjon skriver videre at selv om Stortinget ikke lenger vil være direkte involvert i oppnevningen av medlemmer til hovedstyret, vil hensynet til folkevalgt kontroll over pengepolitikken likevel etter hovedorganisasjonens oppfatning være vel ivaretatt ved at Stortinget har sluttet seg til mandatet for pengepolitikken slik det kommer til utrykk i forskriften. Finansnæringens Hovedorganisasjon mener videre at oppnevningene til hovedstyret fortsatt bør gjøres av regjeringen (kongen). Medlemmene bør, slik Finansnæringens Hovedorganisasjon ser det, velges blant vel ansette personer, med god samfunnsøkonomisk realkompetanse og bred samfunnsmessig innsikt og erfaring. Også Sparebankforeningen er opptatt av at bankens hovedstyre skal utgjøre et kollegium som samlet dekker bred faglig og samfunnspolitisk innsikt, og peker på at dette harmonerer med lovforarbeidenes forutsetning om at hovedstyret bør representere et «bredt spekter av samfunnsinnsikt». Sparebankforeningen skriver i sin høringsuttalelse bl.a at: «Vi er av den oppfatning at kravet om at hovedstyrets medlemmer skal representere «et bredt spekter av samfunnsinnsikt» best kan etterleves ved at Finansdepartementet opptrer som et reelt saksforberedende organ. Departementet bør her kunne følge samme modell for sin saksbehandling som vi forstår har utviklet seg i en rekke andre sammenhenger ved regjerings-oppnevninger til ulike offentlige organer, f.eks. Kredittilsynets styre. Vi legger til grunn at også praktiske politiske konsultasjoner i nødvendig grad vil inngå i slike prosesser. Det sentrale er at det etableres en saksbehandlingsrutine som innebærer en reell vurdering av kollegiets sammensetning fra regjeringens side. Enkelte høringsinstanser ser ikke behov for å endre dagens praksis for oppnevning til hovedstyret. Dette gjelder flertallet i Norges Banks Representantskap (14 av 15 medlemmer) , Coop NKL og Landsorganisasjonen i Norge (LO). LO uttaler i sin høringsuttalelse at organisasjonen ikke ser noe forsvarlig alternativ til at hovedstyret oppnevnes etter forslag fra partiene og dekker et bredt spekter av samfunnsinnsikt. Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon og Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS) går ikke inn for en eventuell endring av praksis i retning av et mer «fagøkonombasert» styre. Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon skriver at «organisasjonen ikke vil gå inn for en endring som innebærer at dagens sedvane erstattes av et rent 'fagøkonom'-styre, slik det har vært oppe i debatten». Selv om de faglige vurderingene rundt rentesetting er svært viktige, teller den legitimitet som forankringen til Stortinget gir mye. YS mener dagens praksis er hensiktsmessig og peker på at hovedstyret i tillegg til å ta stilling til den økonomiske politikken også har en funksjon som Norges Banks bedriftsstyre. YS framhever at det internt i Norges Bank finnes et bredt miljø av økonomer med spesiell kompetanse innen spørsmål om pengepolitikk. YS ser det derfor som positivt at medlemmer av Norges Banks hovedstyre kan ha en annen erfarings- og kompetansebakgrunn. YS utelukker imidlertid ikke at det kan finnes alternative prosedyrer for oppnevning av medlemmer til hovedstyret, som på en hensiktsmessig måte ivaretar forbundets synspunkter. Norges Banks hovedstyre har ikke funnet det naturlig å uttale seg direkte om prinsipper og praksis for oppnevning til hovedstyret. I Norges Bank dekker hovedstyret hele bankens ansvarsområde med kjerneområdene pengepolitikk, finansiell stabilitet og kapitalforvaltning samt administrative oppgaver. Norges Banks hovedstyre peker på at drøftingene om sammensetningen av hovedstyret må ha dette brede ansvarsområdet som utgangspunkt. Bedriftsforbundet, Finansieringsselskapenes Forening, Finansnæringens Hovedorganisasjon, LO og Sparebankforeningen mener det bør etableres større åpenhet omkring Norges Banks rentebeslutninger. Bedriftsforbundet, Finansieringsselskapenes Forening og Finansnæringens Hovedorganisasjon er imidlertid tvilende til at hovedstyrets protokoll er egnet til dette, og mener en større del av beslutningsgrunnlaget må gjøres tilgjengelig. Finansnæringens Hovedorganisasjon skriver bl.a følgende: «FNH deler departementets vurdering av at det bør legges opp til større åpenhet rundt diskusjonen og rentebeslutningene i hovedstyret. Vi har også forståelse for at det bør være en viss «forsinkelse» frem til offentliggjøring av slik mer detaljert informasjon. Et utgangspunkt bør kunne tas i prosessen rundt ferdiggjøring og godkjenning av protokollen fra hovedstyremøtet, men protokollen er i seg selv neppe det best egnede dokument i den sammenheng. Målsettingen må være at allmennheten får bedre innsyn i de premisser og vurderinger som ligger bak beslutningene og større kunnskap om diskusjonene som har foregått. Slik informasjon må nødvendigvis ta noe tid å utarbeide og få godkjent i hovedstyret før det kan offentliggjøres. Finansnæringens Hovedorganisasjon er av den oppfatning at det bør være opp til Norges Bank selv å finne fram til en ønsket grad av åpenhet omkring rentebeslutningene. Finansnæringens Hovedorganisasjon skriver at det neppe er verken heldig eller nødvendig å lovregulere dette forholdet, og at eventuelle retningslinjer for offentlighet bør fastsettes av Norges Bank selv. Finansnæringens Hovedorganisasjon skiver videre: «Et pålegg fra regjeringens side - hjemlet i lov - om grad av åpenhet omkring rentebeslutningene vil være et unødig inngrep i den selvstendighet sentralbanken bør ha i utøvelsen av pengepolitikken, og dessuten kunne oppfattes som mistillit til Norges Banks vilje og evne til kommunikasjon med markedet. Dette vil kunne svekke tilliten til pengepolitikken. FNH går derfor i mot forslaget til lovregulering. FNH tror for øvrig at Norges Bank vil merke seg synspunktene rundt graden av åpenhet som fremkommer i høringsrunden, og at sentralbanken vil finne frem til en praksis på dette området som i rimelig grad balanserer de ulike hensyn som gjør seg gjeldende. Det vises her også til den prosess Norges Bank allerede er inne i for å bidra til større åpenhet rundt rentefastsettelsen. Hovedstyret understreker at banken løpende arbeider for å videreutvikle kommunikasjonen om utøvelsen av pengepolitikken med sikte på å skape troverdighet og tillit. I høringsnotatet står det bl.a at banken tar sikte på ytterligere å utvikle inflasjonsrapportene og muligheten for mer omfattende pressemeldinger med begrunnelse av rentebeslutninger. Hovedstyret skriver videre om dette: «Muligheten for innsyn, åpenhet og transparens er en viktig side og forutsetning for utøvelsen av sentralbankens oppgaver og tillit til virksomheten. Særlig viktig er hvor åpen og gjennomsiktlig den pengepolitiske beslutningsprosessen skal være. Som redegjort for i høringsnotatet har banken de senere år lagt opp til vesentlig større åpenhet om grunnlaget for de pengepolitiske beslutningene. Dette skjer ved faste og kunngjorte rentemøter med etterfølgende pressekonferanser, offentliggjøring av strateginotater i etterhånd, offentlige inflasjonsrapporter, årsberetning, tidsskrifter og foredrag mv. Foreløpig siste skritt på denne veien er at hovedstyret i desember 2002 besluttet å offentliggjøre figurer og tabellsett som benyttes på rentemøtene. Hovedstyrets samlede overveielser og vurderinger kommer til uttrykk i den innledning som gis i pressekonferansen, og som reflekterer hovedstyrets vurderinger og det beslutningsunderlaget ('rentenotatet') som ligger til grunn for hovedstyrets behandling. [...] En protokoll hvor det tas inn begrunnelser for eventuelle dissenser, vil kunne gi mer informasjon enn protokollene fra hovedstyrets rentemøter i dag, jf nærmere redegjørelsen for praksis for protokollering i litra d nedenfor. Offentlige protokoller slik de er utformet i dag vil ha begrenset verdi som kommunikasjonsverktøy. Hovedstyret peker i sin høringsuttalelse også på at utviklingen internasjonalt de senere år har gått i retning av større åpenhet om de pengepolitiske beslutningene. Et klart flertall av sentralbanker offentliggjør ifølge høringsuttalelsen likevel ikke protokollene. Dette gjelder både i Europa (i og utenfor det europeiske sentralbanksystem) og i land med anglo-amerikansk tradisjon som Canada, Australia og New Zealand. Heller ikke den helt nye islandske sentralbankloven fra 2001 har ifølge Norges Bank regler om offentliggjøring av protokoller. Typiske «offentlighetsland» er på den annen side Sverige, England og USA. Norges Bank skriver at protokollene i så fall offentliggjøres først etter to til seks uker. I høringsuttalelsen heter det videre om dette: «IMF har 26.09.1999 vedtatt en Code of Good Practices on Transparency in Monetary and Financial Policies. Pkt 2.3 her lyder: '2.3 Changes in the setting of monetary policy instruments (other than fine-tuning measures) should be publicly announced and explained in a timely manner. 2.3.1 The central bank should publicly disclose, with a preannounced maximum delay, the main considerations underlying its monetary policy decisions.' Denne formulering må forstås slik at den ikke forutsetter direkte offentliggjøring av protokoller og dissenser, når de sentrale overveielser gjøres kjent. De landene som offentliggjør protokoller og eventuelt dissenser har alle heltidsansatte styremedlemmer. Av nærstående land med sentralbanker som praktiserer offentlighet om protokollene (Sverige, England og USA), er offentliggjøring bare lovbestemt for Bank of England. Loven om Englands Bank fra 1998 sier direkte at referatene fra møtene i den pengepolitiske komiteen skal offentliggjøres innen 6 uker. Ved behandlingen av den svenske riksbankloven av 1988 ga regjeringen uttrykk for at den ikke fant tungtveiende grunner for å foreslå offentliggjøring av protokollene i loven (Prop 1997/98:40 s 81). Det ble lagt til grunn at en frivillig offentliggjøring av direksjonens protokoller bør kunne skje innenfor rammen av gjeldende lovgivning, og samtidig forutsatt at Riksbanken vurderte dette når den nye direksjonen hadde funnet sin form. Protokollene fra rentemøter hvor det ikke fattes vedtak om renteendringer, inneholder vanligvis bare en generell henvisning til at den pengepolitiske situasjonen ble gjennomgått, at hovedstyret hadde en meningsutveksling og at det ikke ble truffet vedtak om renteendring. I protokollene fra rentemøter hvor det fattes vedtak om renteendringer, vises vanligvis til at det ble redegjort for hovedvurderingene bak forslaget samt at selve vedtaket gjengis. For eventuelle dissenser vises ordinært bare til det avvikende forslag samt at vedkommende begrunnet dette. Dersom noen krever inntatt en særuttalelse (med eller uten tilknytning til en dissens), ligger det i sakens natur at uttalelsen vil inneholde noe mer substans. Dette kan igjen påvirke utformingen av protokolleringen i form av en utdyping av de øvriges syn. neppe heller ønskelig, å innføre detaljerte diskusjonsreferater. Vi går ut fra at eventuelle regler om offentlighet vil bli begrenset til hovedstyrets pengepolitiske beslutninger (eventuelt rentebeslutninger). I loven om Englands Bank gjelder regelen møtereferatene fra den pengepolitiske komiteen, med unntak av drøftelser om intervensjoner (chapter 11 section 15). Til slutt nevner vi for ordens skyld at representantskapet, som er Stortingets valgte tilsynsorgan i Norges Bank, har full tilgang til og gjennomgår løpende hovedstyrets protokoller (sentrbl § 5 § 28). Norges Banks hovedstyre viser til at utvidet kommunikasjon og åpenhet om rentebeslutningene kan videreutvikles av banken. Det framgår videre at en i den sammenheng også vil vurdere nærmere offentlighet for protokollene. Norges Banks hovedstyre peker på at dagens lovgivning ikke er til hinder for offentliggjøring. I høringsuttalelsen heter det videre: «Vi vil ved en slik praksis legge oss på en tilsvarende linje som forutsatt ved behandlingen av den svenske riksbankloven av 1998, hvor Riksbanken besluttet å offentliggjøre protokollene når forholdene lå til rette for det, jf under litra c nedenfor. Det er ellers vårt syn at det er mest naturlig at beslutning om offentliggjøring av hovedstyrets protokoller av andre enn Norges Bank i tilfelle bør skje ved lov, og ikke ved forskrift. Flertallet i Norges Banks Representantskap (14 medlemmer) finner det for øvrig ikke naturlig å uttale seg om spørsmålet om økt grad av offentlighet rundt hovedstyrets rentebeslutninger, da dette spørsmålet særlig gjelder utøvelsen av pengepolitikken. Mindretallet (ett medlem) anser imidlertid «beslutninger om rente- og pengepolitikk som grunnleggende for samfunnsutviklingen og derfor bør være fullstendig åpne og offentlige». Den vanligste ordningen internasjonalt er at sentralbankens hovedstyre eller tilsvarende organ, forestår de pengepolitiske beslutningene, jf over. Det finnes imidlertid også eksempler på at denne oppgaven er lagt til en egen pengepolitisk komité, jf bl.a. Storbritannia. I enkelte land, som New Zealand, er den pengepolitiske beslutningsmyndighet tillagt sentralbanksjefen alene. Sentralbanksjefen er som regel leder av sentralbankens pengepolitiske beslutningsorgan. I USA bestemmer den pengepolitiske komiteen selv den interne organiseringen, men det er tradisjon for at komiteen ledes av sentralbanksjefen. Internasjonalt ser det ut til å være utbredt praksis at det sentrale beslutningsorganet i pengepolitikken er sammensatt av personer med ekspertise innen økonomi og finans. Flere land har imidlertid ingen særskilte lovbestemte kvalifikasjonskrav til styremedlemmene, utover det som følger av habilitetshensyn. Dette gjelder blant annet i Sverige. Hva som skal legges i begrepene «eksperter» eller «ekspertise» er ikke opplagt. Opprettelse av styrer i Norge hvor medlemmene har vært gjenstand for særlige vurderinger med hensyn til formelle kvalifikasjoner, ble blant annet gjort i forbindelse med organiseringen av Statens Banksikringsfond og Statens Bankinvesteringsfond. Av Ot.prp.nr.20 (1990-1991) og Ot.prp.nr.8 (1991-1992) om henholdsvis Banksikringsfondet og Bankinvesteringsfondet framgår det at styremedlemmer skal være kvalifisert og ha kompetanse innenfor fagområdene økonomi og jus, og for Banksikringsfondets del måtte medlemmer også være i besittelse av regnskapsmessig og revisjonsrettslig kompetanse. Departementet har for disse styrene også lagt vekt på at man finner fram til personer som er tilstrekkelig uavhengige i forhold til banksystemet. Etter gjeldende praksis for oppnevning av de fem ordinære medlemmene til hovedstyret med vararepresentanter, legges det ved oppnevningen vekt på «et bredt spekter av samfunnsinnsikt», jf omtalen i Innst.O.nr.50 (1984-1985) om lov om Norges Bank s. 36. Krav om at hovedstyremedlemmer skal besitte formelle kvalifikasjoner vil kunne sikre en sammensetning av hovedstyret med høy grad av formell kompetanse innenfor ønskede fagområder. Kompetanse innenfor et fagfelt kan imidlertid opparbeides også uten at formelle krav nødvendigvis er tilfredsstilt. Behovet for skjønnsutøvelse ved utvelgelsen av medlemmer vil kunne være større i slike tilfeller. Uansett om en stiller som krav at medlemmer skal ha tilstrekkelig formell kompetanse, må det i alle tilfeller brukes skjønn i vurderingen av aktuelle kandidater. Departementet legger vekt på at hovedstyret også i framtiden skal reflektere en bred bakgrunn og kompetanse, med særlig vekt på økonomi og finans samt betydelig innsikt i samfunnsøkonomiske problemstillinger. Departementet går ikke inn for at det stilles særskilte kvalifikasjonskrav til hovedstyremedlemmene i sentralbankloven, men at faglig kompetanse i noe grad kan ses atskilt fra formell kompetanse. Det er også i framtiden viktig at hovedstyret skal være sammensatt av personer med ulik bakgrunn for å sikre hovedstyrets evne til å være kritisk til egne vurderinger. Departementet går derfor inn for å videreføre at det ved oppnevninger til hovedstyret skal legges vekt på et bredt spekter av samfunnsinnsikt. Medlemmer som oppnevnes må videre tilfredsstille kravet til habilitet. Det vises til punkt 3.3 for en omtale av hvem som ikke skal kunne være medlemmer av hovedstyret. Departementet mener at det i sentralbankloven bør inntas et prisnipp om at banken skal informere offentligheten om de vurderinger som har vært grunnlaget for beslutninger som gjelder pengepolitikken. Etter gjeldende rett har bankens ansatte og tillitsvalgte taushetsplikt om bankens «forretningsmessige forhold», jf sentralbankloven § 12. Rentebeslutninger og diskusjoner som leder fram til slike, regnes som forretningsmessige forhold. Hovedstyret selv (eller den som hovedstyret har gitt fullmakt) kan imidlertid dispensere fra taushetsplikten, jf § 12 fjerde ledd. Praksis internasjonalt går i retning av større grad av offentlighet rundt pengepolitiske beslutninger, selv om praksis varierer en del mellom de ulike land. Det framgår av omtalen i 3.1.2.2 at sentralbanker som offentliggjør protokoll fra møter i pengepolitiske beslutningsorganer, i stor grad refererer slike diskusjoner anonymt, men redegjør uttykkelig for hvem som har sluttet seg til vedtaket eller hvem som har dissentert, jf bl.a praksis i Sverige, England og USA. Tidspunktet for offentliggjøring av referatene varierer fra noen uker etter siste møte til rett etter det påfølgende møtet. Åpenhet er en viktig side ved utøvelsen av sentralbankens oppgaver. Etter sentralbankloven § 3 skal banken informere offentligheten om penge-, kreditt- og valutaforholdene. Ifølge forskriften om pengepolitikken skal banken jevnlig offentliggjøre de vurderingene som ligger til grunn for den operative gjennomføringen av pengepolitikken. Norges Banks årsberetning, årsregnskap og representantskapets uttalelse om hovedstyrets protokoller skal etter sentralbankloven § 28 sendes departementet for å forelegges Kongen og meddeles Stortinget. Budsjett for kommende driftsår skal etter § 27 meddeles departementet. Offentlighetsloven gjelder for Norges Bank som for andre forvaltningsorganer. Det er gjennom den pengepolitiske forskriften av 29. mars 2001 lagt vekt på et klart definert og kontrollerbart mandat for pengepolitikken. Dessuten har banken lagt opp til vesentlig større åpenhet om grunnlaget for og rapportering om de pengepolitiske beslutningene. Det blir lagt fram tre inflasjonsrapporter i løpet av året som analyserer utsiktene for norsk økonomi og utviklingen i pris- og kostnadsveksten på to års sikt. Renten vurderes normalt hver sjette uke på egne rentemøter. Rentebeslutninger offentliggjøres umiddelbart etter rentemøtene og på et tidspunkt som er kjent på forhånd. Dette gjelder også om renten ikke blir endret. Det holdes en pressekonferanse der banken gjør nærmere rede for rentebeslutningen. Pressekonferansen kan følges direkte på internett. Høsten 2002 besluttet banken også å offentliggjøre strateginotatene for pengepolitikken som utarbeides hver fjerde måned og behandles i tilknytning til inflasjonsrapportene. Strateginotatene vil bli gjort kjent ved strategiperiodens utløp fire måneder etter hovedstyrets behandling. Vurderingene som ligger til grunn for den operative gjennomføringen av pengepolitikken omtales fyldig i årsberetningen. Departementet skrev i høringsnotatet at det er grunner for å vurdere om det bør være større grad av offentlighet også rundt hovedstyrets rentebeslutninger. Åpenhet rundt hovedstyremøtene vil bl.a bidra til en ansvarliggjøring for beslutningene. Full åpenhet omkring alle sider av virkemiddelvurderingene og beslutningsprosessen vil på den annen side kunne virke hemmende på drøftingene i de pengepolitiske beslutningsorganene. Det er på denne bakgrunn behov for å balansere ulike sider ved økt grad av offentlighet. Etter en samlet vurdering mener departementet at det også i loven bør inntas et prinsipp om at hovedstyret skal informere offentligheten om de vurderinger som har vært grunnlaget for beslutninger som gjelder utøvelsen av pengepolitikken. I Dok.nr.8:52 (2001-2002) ble det fremmet flere forslag til endringer i sentralbankloven knyttet til sentralbankens stilling i forhold til statsmyndighetene ved utøvelsen av pengepolitikken. Dette omfattet bl.a forslag om at sentralbankloven endres slik at «banken får full frihet i bruk av pengepolitiske virkemidler» og at «Regjeringen fratas retten til å treffe vedtak om bankens virksomhet... og foreleggelsesplikten tas bort. I finanskomiteens behandling av forslaget går det fram av Innst.S.nr.117 (2001-2002) at komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Frp, ikke bifaller de endringsforslagene som framsettes i Dok.nr.8:52 (2001-2002). Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Frp, SV og Kystpartiet, viser i innstillingen til at finansministeren «vil vurdere enkeltheter i det aktuelle regelverket nærmere», jf brev av 25. februar fra finansministeren til finanskomiteen. Det samme flertallet uttaler videre at det i Innst.S.nr.229 (2000-2001) om retningslinjer for den økonomiske politikken ikke var flertall for å be regjeringen ta initiativ til å gå gjennom loven om Norges Bank, blant annet for å vurdere om det er behov for endring i sentralbankens stilling. I St.meld.nr.8 (2002-2003) Kredittmeldinga 2001 står det at Finansdepartementet vil komme tilbake med en nærmere vurdering av enkelte sider ved regelverket om Norges Banks stilling og gi en mer generell redegjørelse av relevant regelverk og praksis i andre land det er naturlig å sammenlikne seg med. I punkt 3.2.2 under gis en nærmere omtale av sentralbanklovens bestemmelser om Norges Banks forhold til statsmyndighetene ved utøvelsen av pengepolitikken og forskriften for pengepolitikk av 29. mars 2001. Punkt 3.2.3 går så nærmere inn på mål for pengepolitikken og sentralbankens forhold til statsmyndighetene i utvalgte land. I punkt 3.2.4 følger departementets vurdering. Sentralbankloven § 2 regulerer sentralbankens myndighet i forhold til statsmyndighetene. § 2 lyder som følger: «Banken skal utøve sin virksomhet i samsvar med de økonomisk-politiske retningslinjer som er fastlagt av statsmyndighetene, og med de internasjonale forpliktelser landet er bundet av. Kongen i statsråd kan treffe vedtak om bankens virksomhet. Disse vedtak kan være generelle vedtak eller pålegg i enkeltsaker. Banken skal ha anledning til å uttale seg før det treffes slikt vedtak. Melding om vedtak skal sendes Stortinget snarest mulig. Banken er et eget rettssubjekt, som eies av staten. Riksrevisjonen fører kontroll med statsrådens myndighetsutøvelse, etter instruks fastsatt av Stortinget. Hensikten med en lovfestet foreleggelsesplikt, slik det framgår av Ot.prp.nr.25 (1984-1985) Om lov om Norges Bank og pengevesenet, var «å sikre departementet og regjeringen informasjon før banken treffer vedtak i saker av særlig viktighet». I Innst.O.nr.50 (1984-1985) slutter flertallet i komiteen seg til at en slik foreleggelsesplikt i særlig viktige saker blir lovfestet. Flertallet mente at i tilfeller det var ulike oppfatninger mellom departementet og Norges Bank, skulle ikke departementet kunne pålegge bestemte løsninger uten at instruksjonsmyndigheten ble benyttet. Flertallet uttalte at foreleggelsesplikt også skulle omfatte særlig viktige administrative saker. Loven angir ikke nærmere hvilke saker som er å forstå som «saker av særlig viktighet». Foreleggelsesplikten etter sentralbankloven § 2 andre ledd må ses i sammenheng med instruksjonsretten i § 2 tredje ledd. Foreleggelsesplikten har imidlertid også en særlig oppgave i forhold til informasjons- og konsultasjonsformål. Før Norges Bank fatter rentebeslutninger, forelegges disse for Finansdepartementet. Foreleggelsesplikten og instruksjonsretten favner imidlertid om hele Norges Banks drift, og ikke bare bankens vedtak innen penge- og valutapolitikken. I St.meld.nr.29 (2000-2001) ble det trukket opp nye retningslinjer for den økonomiske politikken. Stortinget sluttet seg til disse, jf Innst. nr. 225 (2000-2001). Bakgrunnen for omleggingen var at Norge nå er i en periode hvor budsjettpolitikken skal tilpasses en gradvis og opprettholdbar økning i bruken av petroleumsinntektene i norsk økonomi. av pengepolitikkens rolle i å støtte opp om en stabil økonomisk utvikling. Lav og stabil inflasjon er viktig for å sikre stabilitet i produksjon og sysselsetting og vil også bidra til stabilitet i valutakursforventningene over tid. Nye retningslinjer for pengepolitikken ble fastsatt i forskrift ved kronprinsregentens resolusjon av 29. mars 2001 med hjemmel i sentralbankloven § 2 tredje ledd og § 4 annet ledd. I tråd med forskriften skal pengepolitikken sikte mot stabilitet i den norske krones nasjonale og internasjonale verdi, herunder også bidra til stabile forventninger om valutakursutviklingen. Norges Banks operative gjennomføring av pengepolitikken skal i samsvar med dette rettes inn mot lav og stabil inflasjon, definert som en årsvekst i konsumprisene som over tid er nær 2 1/2 %. Det forventes at konsumprisveksten som en hovedregel vil ligge innenfor et intervall på +/- 1 prosentpoeng rundt målet for prisstigningen. I St.meld.nr.29 (2000-2001) står det videre at Norges Banks rentesetting skal være framoverskuende og ta tilbørlig hensyn til usikkerheten knyttet til makroøkonomiske anslag og vurderinger. Den skal ta hensyn til at det kan ta tid før politikkendringer får effekt, og den bør se bort fra forstyrrelser av midlertidig karakter som ikke vurderes å påvirke den underliggende pris- og kostnadsveksten. Sveriges Riksbank har en lovfestet oppgave å «upprätthålla ett fast penningvärde». Riksbanken har definert dette som at inflasjonen målt ved vekst i konsumprisindeksen korrigert for virkningen av endringer i indirekte skatter og rentenivå skal begrenses til 2 % med tillatt avvik på +/- 1 prosentpoeng. Riksbanken skal på forhånd informere finansministeren om alle viktige pengepolitiske beslutninger. Bankens direksjon, som forestår utøvelsen av pengepolitikken, kan ikke instrueres. Danmarks Nationalbank har et lovfestet mål om å opprettholde et sikkert pengevesen. Loven er lite spesifikk angående den nærmere utøvelsen av pengepolitikken. Formålet for pengepolitikken er å understøtte valutakurspolitikken, som fastlegges av regjeringen. Danske kroner er knyttet til euro gjennom ERM2, med en svigningsmargin ± 2,25 %. Økonomiministeren (Den kongelige bankkommissær) skal påse at sentralbankloven overholdes, og er det formelle kontaktledd mellom regjeringen og sentralbanken. Økonomiministeren har møterett, men ikke stemmerett ved rentebeslutninger. Praksis er at statsråden ikke møter, men underrettes om rentebeslutningen etter at vedtaket er gjort. I Storbritannia skal Bank of England styre etter et inflasjonsmål på 2,5 % +/- 1 prosentpoeng i forhold til en nærmere definert konsumprisindeks. Inflasjonsmålet er definert av regjeringen, men det overordnede formålet om lav og stabil inflasjon er lovfestet. Uten å bryte med inflasjonsmålet, skal sentralbanken samtidig støtte regjeringens økonomiske politikk, herunder målene om økonomisk vekst og sysselsetting. Finansdepartementet har møte- og talerett i «Monetary Policy Committee», som forestår de pengepolitiske beslutningene, men har ikke anledning til å stemme. Sentralbanken må skriftlig meddele Finansdepartementet dersom prisstigningen havner utenfor målsonen. Regjeringen kan i spesielle tilfeller, når nasjonale interesser krever det, instruere sentralbanken i dens virkemiddelbruk for en begrenset periode. Instruksen, som i så fall skal oversendes parlamentet, har aldri blitt benyttet. European Central Bank (ESB) skal i henhold til Maastrichttraktaten ha som hovedmål å opprettholde prisstabilitet. Uten å svekke dette hensynet, skal ESB understøtte den generelle økonomiske politikken i unionen. ESB har selv definert prisstabilitet som en årlig prisstigning, målt ved den harmoniserte konsumprisindeksen i euroområdet, på mellom null og to % på mellomlang sikt. Ecofins formann og et medlem av Kommisjonen kan delta uten stemmerett på møtene i hovedstyret i ESB. Ecofins formann kan framsette forslag til diskusjon i hovedstyret. Presidenten for ESB skal innbys til å delta i Ecofins møter når det behandler spørsmål som angår sentralbankens mål og oppgaver. Bank of Canada sikter mot en inflasjon på 2 %, midtpunktet i intervallet 1-3 %. Inflasjonsmålet er uttrykt som vekst i konsumprisene, men sentralbanken styrer etter en konsumprisindeks korrigert for endringer i avgifter og midlertidige forstyrrelser. Regjeringen og Bank of Canada har etablert inflasjonsmålet i fellesskap ved en erklæring. Målet om prisstabilitet er ikke uttrykt i loven. Reserve Bank of New Zealand skal opprettholde stabilitet i det generelle prisnivået. Formålet for pengepolitikken er uttrykt i lov. Inflasjonsmålet er definert nærmere i en avtale mellom sentralbanksjefen og finansministeren, «Policy Targets Agreement» (PTA). Innholdet i PTA er offentliggjort. En ny PTA utarbeides ved gjenoppnevning/skifte av sentralbanksjef, og kan for øvrig revideres dersom begge parter er enige om dette. For tiden er målet på mellom 1 og 3 % vekst i konsumprisindeksen korrigert for midlertidige forstyrrelser av bl.a endringer i råvarepriser og indirekte skatter. Finansdepartementet kan instruere sentralbanken (men ikke til å avvike målet om prisstabilitet). Endringer av inflasjonsmålet vil kreve enighet slik at en ny «Policy Targets Agreement» kan inngås mellom sentralbanksjefen og finansministeren. Sentralbanksjefen har ikke plikt til å informere på forhånd om pengepolitiske beslutninger, men dette gjøres til en viss grad i praksis. Reserve Bank of Australia har som lovfestet oppgave å gjennomføre pengepolitikken på en slik måte at den bidrar til stabilitet i pengeverdien, opprettholdelse av full sysselsetting og økonomisk framgang og velferd. For å oppnå dette har sentralbanken formulert et mål om at underliggende prisvekst på mellomlang sikt (over konjunktursykelen) skal ligge mellom 2-3 %. Målet gir rom for kortsiktige svingninger i prisstigningen, samtidig som det langsiktige målet om prisstabilitet ligger fast. Målet for pengepolitikken og forholdet til statsmyndighetene varierer mellom land. Enkelte land har i tillegg til instrumentuavhengighet gitt sentralbanken en viss frihet til også selv å definere målet for pengepolitikken. Dette gjelder bl.a i Sverige og i euroområdet hvor tallfestingen av inflasjonsmålet har vært overlatt til henholdsvis Sveriges Riksbank og ESB. En form for måluavhengighet ligger også innenfor Federal Reserve systemet i USA, hvor pengepolitikken skal søke å fremme full sysselsetting, stabile priser og moderate langsiktige renter, men hvor noe mål for inflasjonen ikke er tallfestet. Vanligere er det imidlertid at sentralbankens uavhengighet er begrenset til instrumentuavhengighet, mens formuleringen av målene for den økonomiske politikken, herunder også avledede delmål for valutakurs eller inflasjon, er definert av de politiske myndighetene. Dette gjelder bl.a i Norge, Danmark og Storbritannia. Det forekommer også at målet for pengepolitikken er definert nærmere av regjeringen og sentralbanken i fellesskap, jf bl.a. Canada og New Zealand. I Norge er målet for pengepolitikken fastlagt i forskift av 29. mars 2001. Forskriften er fastsatt med hjemmel i sentralbankloven § 2 og § 4 . Etter departementets vurdering bør det ikke nå foretas endringer i loven i forhold til fastleggelsen av målet for pengepolitikken. Det vises til at dagens ordning fungerer på en hensiktsmessig måte. Når det gjelder den nærmere utøvelsen av pengepolitikken, vises til at Norges Bank er ansvarlig for denne. Norges Banks fremste virkemiddel er bankens folio- og D-lånsrente. Foliorenten er den nominelle renten på bankenes innskudd i Norges Bank. D-lånsrenten er den nominelle renten på bankenes døgnlån i Norges Bank. Norges Banks hovedstyre fastsetter sentralbankens folio- og D-lånsrente. Når banksystemet samlet sett har innskudd på foliokontoen i Norges Bank, er foliorenten den marginale plasseringsrenten for banksystemet sett under ett. Foliorenten er da den effektive styringsrenten. Norges Bank styrer likviditeten i pengemarkedet. Likviditetspolitikken støtter på den måten opp om de rentesignaler som Norges Bank gir og bidrar til at endringer i styringsrenten får bredt gjennomslag i de korte pengemarkedsrentene. I Dok.nr.8:52 (2001-2002) hevdes det at foreleggelsesplikten bidrar til å skape uklarhet om hvem som reelt sett har ansvaret i pengepolitikken, sentralbanken eller Finansdepartementet. Videre hevdes det at det kan være problematisk for Norges Banks hovedstyre å vurdere en rentebeslutning på fritt grunnlag, ettersom Finansdepartementets ledelse på forhånd er informert om hva sentralbanksjefen vil foreslå av vedtak i hovedstyret. Penge- og valutapolitikken utgjør sammen med budsjett-, struktur- og inntektspolitikken rammene for den økonomiske politikken. Budsjettpolitikken og penge- og valutapolitikken må virke sammen for å bidra til stabil utvikling i produksjon og sysselsetting. Penge- og valutapolitiske vedtak er derfor en viktig del av den samlede økonomiske politikken. En foreleggelse forhindrer imidlertid etter departementets oppfatning ikke at hovedstyret på fritt grunnlag kan foreta en selvstendig og grundig penge- og valutapolitisk virkemiddelvurdering. Foreleggelsesplikten har en oppgave i forhold til informasjons- og konsultasjonsformål. Plikt til å forelegge og informere statsmyndighetene er heller ikke uvanlig internasjonalt. Sentralbankene i Australia og Canada skal for eksempel ha jevnlige konsultasjoner med statsmyndighetene om pengepolitikken. I Sverige skal sentralbanken forhåndsinformere myndighetene om viktige pengepolitiske beslutninger. Dette er også praksis i New Zealand. I enkelte sentralbanker kan også representanter for de politiske myndigheter delta i møter i det pengepolitiske organet. Dette gjelder bl.a i Danmarks Nationalbank og i ESB. Heller ikke instruksjonsrett for statsmyndighetene er uvanlig internasjonalt. Av avsnitt 3.2.3 framgår det at land med inflasjonsstyring som Storbritannia, Canada, New Zealand og Australia har former for formell instruksjonsrett overfor sentralbankens pengepolitiske beslutninger. Departementet vil ikke foreslå endringer i sentralbankloven § 2 om foreleggelsesplikt og formell instruksjonsrett for Kongen i statsråd. Sentralbankloven inneholder ingen eksplisitt sanksjonsklausul. I Dok.nr.8:52 (2001-2002) anfører forslagsstilleren at «regjeringen [må] ha rett til å gjøre endringer i bankens ledelse og hovedstyrets sammensetning, dersom banken ikke lover prisstabilitet eller dersom den vanskjøtter sine forpliktelser i forhold til sentralbankloven på andre måter». Enkelte land har innført konkrete sanksjonsprosedyrer overfor sentralbankens ledelse, dersom sentralbanken ikke oppnår sine mål. New Zealand er det landet som har gått lengst i den retning, og hvor sentralbanksjefen kan avsettes dersom ikke målet om å holde inflasjonene mellom 1 og 3 % oppfylles. I Storbritannia forutsetter en at sentralbanksjefen gir en særlig redegjørelse for årsakene og aktuelle tiltak fra Bank of England, dersom inflasjonen havner utenfor målsonen for inflasjonen på 2,5 % +/- 1 prosentpoeng. Mandatet for pengepolitikken gitt ved forskrift 29. mars 2001 gir etter departementets oppfatning et godt grunnlag for å vurdere Norges Banks virkemiddelbruk. Departementet gir i de årlige kredittmeldingene, som legges fram om høsten og hvor det redegjøres nærmere for bl.a. Norges Banks virksomhet for året før, en omtale av pengepolitikken sett i forhold til bankens mandat. Retningslinjene av 29. mars 2001 innebærer at pengepolitikken har fått en klar rolle i å stabilisere den økonomiske utviklingen. Forskriften av 29. mars 2001 gjør det naturlig at departementets vurdering av Norges Banks utøvelse av pengepolitikken i kredittmeldingene videreutvikles. Pengepolitikken skal i henhold til retningslinjene være framoverskuende. En vesentlig del av virkningene av den politikken som blir ført, vil først komme noe fram i tid. Inflasjonen som kan observeres på et bestemt tidspunkt, er således bl.a et resultat av styringsrenten og valutakursen i en forutgående periode. Norges Bank har lagt til grunn en toårsperiode for å vurdere virkningen av renteendringer på prisstigningen. Det har de siste årene vært gjort ulike uavhengige vurderinger av Norges Banks utøvelse av pengepolitikken. Centre for Monetary Economics tilknyttet Bedriftsøkonomisk Institutt har gjennom oppnevning av ekspertgrupper vært initiativtaker til flere Norges Bank Watch-rapporter. Finansdepartementet legger vekt på at slike eksterne evalueringer blir videreført. Slike rapporter vil i sin tur kunne danne et grunnlag for departementets omtale til Stortinget. Liknende gjennomganger av sentralbankers pengepolitikk gjøres for øvrig i andre land med inflasjonsstyring, bl.a. Sverige og New Zealand. Departementet vil etter dette ikke gå inn for å uttrykke sanksjonsklausuler i lovs form, eller konkretisere en sanksjonsprosedyre nærmere. Departementet viser til at Norges Bank, dersom det oppstår vesentlige avvik mellom den faktiske prisutviklingen og målet for pengepolitikken, skal redegjøre for årsakene til dette i sin årsberetning eller på andre måter dersom omstendighetene skulle tilsi dette, jf St.meld.nr.29 (2000-2001) hvor forskrift av 29. mars 2001 om pengepolitikken ble presentert og omtalt. Sentralbanker internasjonalt synes å ha ulike former for rapporteringsplikt, jf punkt 3.2.3. For eksempel skal Sveriges Riksbank minst to ganger i året avgi en rapport til Riksdagens finanskomité om utøvelsen av penge- og valutapolitikken. Riksbanken har valgt å benytte inflasjonsrapportene til dette. Riksbanksjefen kan anmode om å få informere Riksdagen om pengepolitikken, og riksbanksjefen eller en annen representant for banken kan innkalles til offentlige høringer. ESB sender årsberetning om virksomheten i nasjonale sentralbanker og penge- og valutapolitikken i det foregående og inneværende år til Europaparlamentet, Rådet (Ecofin), Kommisjonen og Det europeiske råd. Presidenten for ESB og de andre medlemmene av hovedstyret kan på anmodning fra Europaparlamentet eller etter eget initiativ uttale seg for parlamentets fagkomiteer. Etablert praksis er at presidenten for ESB møter for Europaparlamentets pengepolitiske komité fire ganger i året og for plenum én gang i året. I sentralbankloven § 2 fjerde ledd heter det at «Banken er et eget rettssubjekt, som eies av staten. Riksrevisjonen fører kontroll med statsrådens myndighetsutøvelse etter instruks fastsatt av Stortinget». Etter sentralbankloven § 28 skal bl.a årsberetning og årsregnskap sendes departementet for å forelegges Kongen og meddeles Stortinget. I Norge er det praksis for at omtalen av Norges Banks virksomhet gjøres i den årlige kredittmeldingen. Årsberetning og regnskap følger meldingen som utrykt vedlegg. I tillegg publiserer Norges Bank inflasjonsrapporter som redegjør nærmere for deres virkemiddelvurderinger tre ganger i året. Departementet kan således i utgangspunktet ikke se noe ytterligere behov for særskilt rapportering om utøvelsen av pengepolitikken overfor Stortinget. Etter sentralbankloven § 6 femte ledd kan ikke regjeringsmedlemmer, statssekretærer, andre politiske medarbeidere i departementene samt stortingsrepresentanter fungere som medlemmer eller vararepresentanter til hovedstyret. Kongen kan gi forskrifter om medlemmenes forhold til andre kredittinstitusjoner og bedrifter, jf sjette ledd. Etter sentralbankloven § 7 tredje ledd kan ikke regjeringsmedlemmer, statssekretærer, andre politiske medarbeidere i departementet samt stortingsrepresentanter fungere som medlemmer eller vararepresentanter til representantskapet. I forskrift 7. august 2000 nr. 809 om forholdet til andre kredittinstitusjoner og bedrifter for medlemmer av Norges Banks hovedstyre er det for disse fastsatt særskilte virksomhetsbegrensninger (adgang til å drive næringsvirksomhet mv.), interessebegrensninger (adgang til å eie aksjer mv.), egenhandelsregler, innsideregler og tilknyttede opplysningsplikter. Bestemmelsene om egenhandel i verdipapirhandelloven er gjort gjeldende for ansatte i Norges Bank. Det er fastsatt strengere begrensninger for sentralbanksjefen og visesentralbanksjefen enn for de eksterne hovedstyremedlemmene. Departementet viste i høringsnotatet til at hensynene bak regelen om at regjeringsmedlemmer, statssekretærer og andre politiske medarbeidere i departementene ikke kan være hovedstyremedlemmer, er bl. man vil få samme saker til behandling både som hovedstyremedlem og i regjering og departement. Dette gjelder både i forhold til bankens utøvende og rådgivende oppgaver. Lignende hensyn vil i prinsippet kunne gjøre seg gjeldende i forhold til stortingsrepresentanter. Dessuten vil det kunne reises spørsmål ved at stortingsrepresentanter er med i ledelsen av et forvaltningsorgan som er underlagt regjeringens instruksjonsmyndighet. Departementet ba derfor om høringsinstansenes syn på om det er behov for å utvide kretsen av inhabile hovedstyremedlemmer noe i forhold til gjeldende regler. I høringsnotatet står det: «For det første kan det vurderes om ansatte i departementene bør kunne være medlemmer i hovedstyret, siden det vil kunne reises spørsmål ved hovedstyrets uavhengighet i forhold til sentralforvaltningen. Et generelt forbud mot at ansatte i departementene skal kunne være medlemmer i hovedstyret vil trolig favne for vidt, særlig dersom også nærstående av disse omfattes. Det bør vurderes å utvide det gjeldende forbudet (som gjelder politiske medarbeidere) til også å omfatte embetsmenn og andre ansatte i departementene som har en særlig tilknytning til penge- og kredittspørsmål. For det andre kan det vurderes om ansatte på Stortinget skal kunne være medlemmer. Gjeldende forbud retter seg direkte mot stortingsrepresentantene. Det kan imidlertid vurderes om også politiske medarbeidere og komitésekretærer bør omfattes av forbudet. Stortingets rolle i forhold til regjeringen og Norges Bank kan etter omstendighetene tilsi at heller ikke disse bør kunne være medlem av hovedstyret, jf også ovenfor om dette. Tilsvarende kan det være grunn til å vurdere om sentrale tillitsvalgte eller sentralt ansatte i politiske partier bør kunne være medlem av hovedstyret. Disse er ikke som sådan del av de konstitusjonelle styreorganer. Vurderingen for disse må knytte seg til om det er behov for lovregler om noe mer generelt å avskjære personer med sentral partipolitisk tilknytning fra å være hovedstyremedlemmer. Etter departementets vurdering er det naturlig å vurdere i hvilken grad det er behov for regler om at nærstående av ovennevnte personer skal kunne sitte i hovedstyret. Med nærstående menes i denne forbindelse slektninger i rett opp- eller nedstigende linje (foreldre, barn og barnebarn), ektefeller/registrerte partnere og personer som vedkommende bor sammen med i ekteskapslignende forhold, og barn av disse (søsken og barn av ektefelle/samboer). I høringsnotatet ble det gitt uttrykk for at dersom det gjøres endringer i habilitetsreglene for medlemmer og vararepresentanter til hovedstyret, må det også vurderes å endre de tilsvarende reglene for medlemmer og vararepresentanter til representantskapet. Bedriftsforbundet, Finansieringsselskapenes Forening, Finansnæringens Hovedorganisasjon, Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon, Norges Banks representantskap og Sparebankforeningen slutter seg til forslaget i høringsnotatet. Finansnæringens Hovedorganisasjon mener likevel at kretsen av personer som ikke kan fungere i hovedstyret kan bli for vid ved at også nærstående til embetsmenn uten arbeidsoppgaver med særlig tilknytning til penge- og kredittpolitikken blir omfattet. Likestillingsombudet mener det bør vurderes om et krav om minst 40 prosent kjønnsrepresentasjon i hovedstyret, jf likestillingsloven § 21, skal framgå direkte av sentralbankloven. Departementet legger vekt på at medlemmer og vararepresentanter til hovedstyret ikke skal en egeninteresse i hva hovedstyrets beslutninger skal gå ut på. De alminnelige habilitetsreglene i forvaltningsloven om inhabilitet ved bl.a partsinteresse og når det foreligger særegne forhold som er egnet til å svekke tilliten til vedkommendes upartiskhet, gjelder for medlemmer og vararepresentanter til hovedstyret. Hensynet til å unngå egeninteresse har etter departementets oppfatning også vekt utover de tilfeller som rammes av de alminnelige bestemmelsene i forvaltningsloven. Hovedstyrets beslutninger påvirker inntjeningsevnen til næringslivet generelt og kredittinstitusjonene spesielt. Det er viktig at det er tillit til at hovedstyremedlemmer ikke kan utnytte sitt verv til å skaffe en særlig fordel til seg selv, nærstående eller bedrifter vedkommende er tilknyttet. forhold til andre kredittinstitusjoner og bedrifter, jf omtalen i punkt 3.3.1. I utredningen av sentralbankloven i NOU 1983:39 begrunnet utvalget sitt forslag om en slik forskriftshjemmel slik (s. 343): «For det første bør visse typer verv og virksomheter ikke tillates av hensyn til de interessekonflikter som kan tenkes å oppstå. Dernest bør loven neppe inneholde absolutte forbud mot visse former for virksomhet. Slike forbud vil kunne bli enten for snevre eller for vidtgående. Utvalget har derfor foreslått at Kongen skal kunne gi forskrifter om styremedlemmenes forhold til andre kredittinstitusjoner og bedrifter, jf lovutkastets § 6 sjette ledd. Det framkom ikke innvendinger mot dette under den videre lovbehandling, jf Ot.prp.nr.25 (1984-1985) s. 76 og Innst.O.nr.50 (1984-1985) s. 36. Departementet legger vekt på at avgrensningen av hvem som ikke kan være med i hovedstyret, ikke blir for vid. Det kan være uheldig om ellers vel kvalifiserte personer som det ikke er reell grunn til å utelukke fra vervet, blir gjort formelt inhabile. Departementet foreslår derfor ikke å utelukke nærstående av embetsmenn i departementene. En vil her likevel konkret vurdere ev. oppnevning av nærstående til embetsmenn ut fra den aktuelle embetsmannens stilling og arbeidsfelt. Derimot anser departementet at ingen medarbeidere i Finansdepartementet eller Statsministerens kontor bør kunne fungere som medlemmer til hovedstyret og heller ikke nærstående av disse. Departementet anser videre at hensynet til selvstendige vurderinger i hovedstyret taler for at bare sentralbanksjefen og visesentralbanksjefen stiller i hovedstyret fra Norges Bank, jf sentralbankloven § 6 annet ledd om at sentralbanksjefen og visesentralbanksjefen skal være leder og nestleder i hovedstyret. Andre medarbeidere i Norges Bank bør være utelukket. Det samme gjelder nærstående av medarbeidere i banken, inkludert nærstående av sentralbanksjefen og visesentralbanksjefen. av disse. En tilsvarende utvidelse foreslås når det gjelder personer som ikke kan fungere som medlemmer eller vararepresentanter til representantskapet. Etter sentralbankloven § 8 om Norges Banks avdelinger, har banken sitt hovedkontor i Oslo. Representantskapet kan etter forslag fra hovedstyret opprette eller nedlegge avdelinger i Norge eller i utlandet. Avdelingene handler på vegne av hovedstyret. Dersom en avdelings saksområde tilsier det, kan hovedstyret bestemme at avdelingen skal ha et styre på fire medlemmer. Avdelingens daglige leder skal være leder i styret. De øvrige medlemmene oppnevnes av representantskapet for en periode av inntil fire år. Gjenoppnevningen av disse medlemmene kan skje for en samlet periode av tolv år. Av og blant de ansatte velges et medlem som supplerer avdelingsstyret ved behandlingen av administrative saker. Hovedstyret gir nærmere regler om avdelingens organisasjon og virksomhet, avdelingsstyrets forretningsorden og godtgjørelse til styrets medlemmer. Hovedstyrets kompetanse som angitt her framgår også av sentralbankloven § 5 tredje ledd. Representantskapets kompetanse som angitt her framgår også av sentralbankloven § 9. Se også § 10 om fullmakter og utvalg. I høringsnotatet redegjøres det for utviklingen av Norges Banks avdelingsstruktur. I notatet står det om dette: «Med «avdelinger i Norge eller i utlandet» menes i sentralbankloven bankens distriktsavdelinger og utenlandskontorer, jf bl.a. Ot.prp.nr.25 (1984-1985) ss. 81 og 83. Ved vedtagelsen av sentralbankloven i 1985 hadde banken 20 slike avdelinger utenom hovedsetet samt et utenlandskontor i New York. Enkelte av distriktsavdelingene ble besluttet nedlagt i 1988 og i 2000. Ved etableringen av Norsk Kontantservice AS (NOKAS) som eget selskap for kontanthåndteringen fra 1. juli 2001, ble de gjenværende distriktsavdelingene nedlagt som avdelinger i Norges Bank. Ved siden av hovedkontoret i Oslo har Norges Bank nå bare et utenlandskontor i New York og et utenlandskontor i London som omfattes av bestemmelsen i sentralbankloven § 8. Banken har ellers ansatte som arbeider for Budsjett- og regnskapsavdelingen i Kristiansund (lønn) og Larvik (regnskap), for Statistikkavdelingen i Lillehammer og for Forvaltningsavdelingen i Vardø (sentralbord, arkivering). Dette er imidlertid neppe organisatoriske enheter som omfattes av § 8. Departementet uttrykte i høringsnotatet at avviklingen av de tradisjonelle distriktsavdelingene i Norges Bank gjør det naturlig å endre og forenkle sentralbankloven § 8 og justere de øvrige bestemmelsene som viser til bankens avdelinger. Departementet foreslo å oppheve bestemmelsene om avdelingsstyrer ut fra at det ikke lenger er aktuelt å oppnevne avdelingsstyrer. Departementet foreslo også å oppheve bestemmelsen om at representantskapet etter forslag fra hovedstyret kan opprette eller nedlegge avdelinger i Norge eller utlandet. I høringsnotatet står det om dette: «Regelen har sin bakgrunn i distriktsavdelingenes tidligere bredere oppgaver, og ønsket om å ivareta allmennpolitiske og distriktspolitiske interesser i en slik sammenheng ved at deler av vedtakskompetansen ble lagt til et bredt sammensatt stortingsoppnevnt organ med medlemmer fra ulike deler av landet. Slike hensyn gjør seg i liten grad gjeldende i forhold til beslutninger om utenlandskontorer, eller om man i et enkeltstående tilfelle vil opprette et kontor i distriktene. Utenlandskontorene er forlengede armer av kapitalforvaltningen ved hovedkontoret, og egne kontorer i distriktene med oppgaver som kan sammenlignes med oppgavene i de opprinnelige distriktsavdelingene, må anses uaktuelt i fremtiden. Departementet uttalte i høringsnotatet at en bør beholde bestemmelsen i sentralbankloven om at banken har sitt hovedkontor i Oslo. Departementet uttalte videre at en kan beholde bestemmelsen om at banken kan opprette kontorer i Norge og i utlandet, men at disse da helt ut vil følge lovens vanlige beslutnings- og bevilgningsregler. Norges Banks hovedstyre, Norges Banks representantskap og Sparebankforeningen slutter seg til forslagene i høringsnotatet. Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS) i Norge eller utlandet. YS mener at det i tillegg bør «gis politiske signaler om at det forventes at Norges Bank opprettholder arbeidsplasser i distrikts-Norge». Norges Banks hovedstyre presiserer at forslagene ikke berører den virksomhet banken har i distriktene. Øvrige høringsinstanser har ikke hatt merknader til forslagene. Departementet anser, i tråd med forutsetningene i høringsnotatet, at beslutninger om opprettelse, nedleggelse og organisering av Norges Banks avdelinger i Norge og i utlandet kan følge de alminnelige kompetansereglene i sentralbankloven. Det innebærer at hovedstyret har beslutningsmyndigheten mens representantskapet har kontroll- og budsjettfunksjoner. Departementet legger vekt på at det er en fordel ikke å blande funksjonene til hovedstyret og representantskapet. Det vises også til at banken ikke lenger har avdelinger i Norge som omfattes sentralbankloven § 8. Departementet foreslår etter dette å oppheve bestemmelsene i sentralbankloven om avdelinger i Norge og utlandet. Det foreslås å beholde bestemmelsen om at banken har hovedkontor i Oslo og en bestemmelse om at det kan opprettes kontorer i Norge og utlandet. Det vises til forslagene om endring av sentralbankloven § 8 og konsekvensjusteringer i § 5 tredje ledd og § 9 tredje til femte ledd. Representantskapets kompetanse er angitt i sentralbankloven § 5 tredje ledd. Etter bestemmelsen første punktum fører representantskapet tilsyn med at reglene for bankens virksomhet blir fulgt. I høringsnotatet vises det til Norges Banks representantskaps høringsuttalelse til Finansdepartementets høringsnotat 24. oktober 1996 om opprydding i penge-, kreditt- og valutalovgivningen. I den høringsuttalelsen foreslo representantskapet å presisere i sentralbankloven at representantskapet skal føre tilsyn med bankens drift i tillegg til tilsynet med at reglene for bankens virksomhet blir fulgt. Norges Banks hovedstyret sluttet seg til forslaget i brev 1. april 1998 til Finansdepartementet. Departementet la i høringsnotatet vekt på at en presisering i loven av at representantskapets tilsynsoppgaver også skal omfatte tilsyn med bankens drift, kan være naturlig ut fra den utvikling av og økte vekt på forvaltningsrevisjon som har skjedd siden vedtagelsen av sentralbankloven i 1985. Departementet tok derfor opp Norges Banks forslag om dette fra 1996 i høringen her. Norges Banks hovedstyre, Norges Banks representantskap, Sparebankforeningen og Finansnæringens Hovedorganisasjon slutter seg til forslaget i høringsnotatet. Representantskapet foreslår videre å lovfeste at representantskapet skal avgi uttalelse om tilsynet med banken i tillegg til å avgi uttalelse om hovedstyrets protokoller. Departementet anser at formuleringen av representantskapets oppgaver i sentralbankloven, ikke gir dekkende uttrykk for hva som er og bør være representantskapets funksjon. Representantskapet skal ha en videre tilsynsfunksjon enn den legalitetskontroll som lovens ordlyd direkte gir anvisning på. Departementet foreslår derfor at det presiseres i sentralbankloven at representantskapet skal føre tilsyn med bankens drift. Departementet er enig med representantskapet i at dette bør reflekteres i den årlige uttalelsen som representantskapet avgir, og foreslår å lovfeste at representantskapet også skal avgi uttalelse om tilsynet med banken. Det vises til forslag til endring av sentralbankloven § 5 tredje ledd. Sentralbankoven § 7 fjerde ledd gir regler for representantskapets sammensetning og arbeidsformer og bestemmer at det «kan blant sine medlemmer oppnevne utvalg til å forberede saker for representantskapsbehandling. I høringsnotatet vises det til Norges Banks representantskaps høringsuttalelse til Finansdepartementets høringsnotat 24. oktober 1996 om opprydding i penge-, kreditt- og valutalovgivningen. høringsuttalelsen foreslo representantskapet et tillegg til sentralbankloven § 7 fjerde ledd om at representantskapet blant sine medlemmer skal kunne oppnevne utvalg til å gjennomføre løpende kontrollarbeid og at det i særlige tilfeller skal kunne delegere avgjørelsesmyndighet til utvalget. Representantskapet la vekt på at hensynene til hensiktsmessig organisering av det løpende kontrollarbeid og muligheten til rask avgjørelse av saker av mindre betydning sammenholdt med at representantskapet har mange medlemmer og lav møtefrekvens. Hovedstyret støttet representantskapets forslag i brev 1. april 1998 til Finansdepartementet. Departementet ba i høringsnotatet om høringsinstansenes syn på hvilken adgang representantskapet bør ha til å delegere myndighet ut fra et noe bredere vurderingstema. Det ble vist til at representantskapet organiserer bankens revisjon og vedtar bankens budsjett. Representantskapet har praksis for å la sentralbankrevisor ansette personale. Innen budsjettkompetansen gir representantskapet hovedstyret en generell fullmaktsramme og i enkelte tilfeller fullmakt til å endre budsjettposter ut fra bestemte forhold. Ut fra dette tok departementet opp behovet for å kunne delegere beslutningskompetanse også til revisjonen og hovedstyret. Departementet tok også opp adgang til å delegere beslutningskompetanse til representantskapets leder. Det ble videre tatt opp om det bør åpnes for at representantskapet kan treffe avgjørelser på annen måte enn ved møter, for eksempel ved særskilt skriftlig prosedyre eller telefonmøter. Det siste gjelder også for hovedstyret. Norges Banks representantskap mener det kan være hensiktsmessig å åpne for en mer generell og bredere delegasjonsadgang enn det representantskapet foreslo i forbindelse med høringen av endringer i sentralbankloven i 1996-97. Representantskapet går inn for at det kan delegere til utvalg som representantskapet har oppnevnt blant sine medlemmer samt sentralbankrevisjonen å gjennomføre løpende tilsynsarbeid. Representantskapet går videre inn for at det i særlige tilfeller skal kunne delegere avgjørelsesmyndighet til slike utvalg, leder av representantskapet, sentralbankrevisjonen eller hovedstyret. Hovedstyret skal etter representantskapets forslag ikke kunne delegeres myndighet som gjelder representantskapets tilsyn, fastsettelse av budsjett og regnskap. Representantskapet skal gi nærmere regler om de enkelte utvalg og om saksbehandling som etter fullmakt foretas av andre enn representantskapet. Etter departementets vurdering er det ikke nødvendig med særskilte presiseringer i sentralbankloven av at representantskapet kan la sentralbankrevisjonen eller eventuelt utvalg utpekt blant representantskapets medlemmer utføre kontrolloppgaver på sine vegne. Etter departementets vurdering innebærer sentralbankloven både plikt og anledning for representantskapet til å organisere gjennomføringen av sine tilsynsoppgaver på en tjenelig måte. Departementet anser heller ikke at det er nødvendig å presisere særskilt i loven at representantskapet innen budsjettkompetansen kan fastsette fullmaktsrammer som hovedstyret kan disponere eller at hovedstyret kan endre budsjettposter ut fra bestemte forhold. Departementet anser at det er tilstrekkelig klart at en slik praksis er i samsvar med de gjeldende bestemmelsene om dette i sentralbankloven § 5 tredje ledd. Departementet mener at det ikke bør være adgang for representantskapet til å delegere beslutningskompetanse til underutvalg. Departementet legger vekt på at dette i realiteten vil bli egne organer under representantskapet og at hensynet til klare styringsmekanismer tilsier at det bare er ett tilsynsorgan i banken. De hensyn som taler for delegering og som er nevnt i høringsnotatet vil etter Departementets syn bli ivaretatt på en ryddigere måte ved å fastsette adgang til å delegere beslutningskompetanse til representantskapets leder i særlige tilfeller. Departementet legger vekt på at Norges Banks representantskap ikke går inn for å åpne for at representantskapet skal kunne treffe avgjørelser på annen måte enn ved møter, og foreslår ikke regler som vil åpne for det. Etter departementets vurdering er ikke dette til hinder for eventuelt å sammenkalle representantskapet til fjernmøte ved hjelp av videokonferanse eller lignende når det gjøres på en måte som reelt erstatter formålet med fysiske møter. Departementet slutter seg til Norges Banks hovedstyres vurdering av at det fortsatt bør kreves at hovedstyret treffer sine avgjørelser i møte, og foreslår ikke regler som vil åpne for det. Det som er sagt om sammenkalling av representantskapet til fjernmøte, gjelder også i forhold til hovedstyret. Departementet foreslår etter dette at representantskapet, når særlig hensyn gjør det ønskelig, skal kunne delegere til lederen for representantskapet å treffe avgjørelse i saker som hører under representantskapet. Departementet foreslår videre å lovfeste at representantskapet ansetter sentralbankrevisor, i stedet for «nødvendig personale» til revisjonen. Det vises til forslag til endringer i sentralbankloven § 5 tredje ledd annet punktum og § 7 fjerde ledd. Etter sentralbankloven § 18 kan Norges Bank yte sesongmessig og annen kortsiktig kreditt direkte til staten innenfor særskilte rammer fastsatt av Stortinget. Banken kan i særlige tilfeller yte langsiktig kreditt direkte til staten innenfor særskilte rammer fastsatt av Stortinget. Bankens kjøp av statskasseveksler, statsobligasjoner og andre gjeldsdokumenter utstedt av staten omfattes ikke av disse bestemmelsene. Reglene om sentralbankens adgang til å gi staten kreditt er strammet inn i mange nyere sentralbanklover. EF-traktaten artikkel 101 nr. 1 inneholder et vidtrekkende forbud mot sentalbankkreditt til offentlige organer: «Det er ECB og medlemsstaternes centralbanker, i det følgende benævnt «de nationale centralbanker», forbudt at give fællesskabsinstitutioner eller - organer, centralregeringer, regionale, lokale eller andre offentlige myndigheder, andre organer inden for den offentlige sektor eller offentlige foretagender i medlemsstaterne mulighed for at foretage overtræk eller at yde dem andre former for kreditfaciliteter, og det samme gælder ECB's og de nationale centralbankers køb af gældsinstrumenter direkte fra disse. Sentralbanken i USA kan ikke låne direkte til staten, og kan bare yte kreditt til staten i det åpne markedet. Lignende brede forbud gjelder også i enkelte andre land, bl.a. Argentina, Kina og Polen. Så strenge begrensninger som i EF-traktaten, synes ellers ikke vanlig internasjonalt. Det vil likevel regelmessig gjelde klare begrensninger for kredittens varighet eller omfang, eventuelt nærmere spesifisert for direkte kreditter og kjøp av statspapirer. I høringsnotatet legges det til grunn at en vesentlig grunn til at sentralbanker er skilt ut fra staten, har vært å forhindre at staten skal kunne finansiere seg mer eller mindre fritt gjennom seddelmonopolet. Organisering av sentralbanken som eget rettssubjekt har vært kombinert med forbud mot eller begrensninger i sentralbankens adgang til å yte staten kreditt. Dette kan gjelde både direkte, ordinære lån og kjøp av statspapirer i første hånd. og i de senere år til nokså beskjedne beløp. Det vises til omtalen av de gjeldende reglene i Ot.prp.nr.25 (1984-1985) s. 41-49 og i Innst.O.nr.50 (1984-1985) s. 18-22. I høringsnotatet ble det lagt mest vekt på de forhold som taler for begrensninger i adgangen for Norges Bank til å yte kreditt til staten. Departementet uttaler bl.a: «På bakgrunn av praksis i Norge og utviklingen internasjonalt, synes det nå prinsipielt riktig å stramme inn bestemmelsene om kreditt til staten i sentralbankloven § 18. Departementet anser særlig at adgangen i sentralbankloven til å yte langsiktig kreditt til staten er betenkelig sett hen til tilliten til pengepolitikken. En begrenset adgang til å yte kortsiktig kreditt til staten anses mindre betenkelig. Et skille mellom langsiktig og kortsiktig kreditt kan imidlertid være vanskelig å praktisere og vil lett bli kunstig. For eksempel vil kort kreditt kunne bli lang kreditt ved fornyelse. Slik situasjonen er i Norge, er det etter departementets vurdering neppe behov for å beholde adgangen til å yte sesongmessig og annen kortsiktig kreditt til staten. EF-reglene stenger også for at ECB eller medlemsstatenes sentralbanker kan kjøpe statspapirer direkte fra staten. Dette må anses som en naturlig konsekvens og videreføring av forbudet mot direkte kreditt til staten. En fordel ved sentralbankens kjøp av gjeldspapirer direkte fra staten og ikke i markedet, er at den kan unngå uønskede likviditets- og rentevirkninger i penge- og obligasjonsmarkedet. Dette anses likevel å være av liten betydning. Adgangen for Norges Bank etter sentralbankloven § 18 tredje ledd til å kjøpe statspapirer, er primært begrunnet i hensynet til bankens markedsoperasjoner og markedspleie. Departementet foreslo etter dette at Norges Bank ikke skulle kunne yte kreditt direkte til staten eller kjøpe gjeldsdokumenter utstedt av staten direkte fra staten. Norges Banks hovedstyre uttaler: «Som det sies i høringsnotatet er Norges Banks «behov» for å kjøpe statspapirer i førstehåndsmarkedet et resultat av den spesielle organiseringen av statsgjeldspolitikken i Norge. Etter avtale med Finansdepartementet har Norges Bank oppgaver som rådgiver i statsgjeldspolitiske spørsmål, som emittent i førstehåndsmarkedet og ved å drive markedspleie i annenhåndsmarkedet. Denne virksomheten drives i medhold av sentralbankloven § 17, som ikke er foreslått endret. Omtrent alle andre OECD-land enn Norge har etter hvert organisert sin statsgjeldspolitikk i autonome statsgjeldskontorer. I Norge har staten valgt en annen løsning, der sentralbanken utfører en del av de oppgaver som ellers ligger til særskilte statsgjeldskontorer. En årsak til statens valg av organisering er trolig at statsgjelden både absolutt sett og i forhold til BNP er liten. Det har derfor ikke syntes hensiktsmessig å bygge opp en egen organisasjon for å håndtere statens gjeld. Norges Banks markedspleie («market making») av statspapirer er betinget av at sentralbanken har beholdninger av angjeldende papirer, enten de skal brukes selv for å kunne kvotere toveis priser for statskasseveksler eller stå til disposisjon for primærhandlere som har tatt på seg kvoteringsforpliktelser for statsobligasjoner. For tiden innebærer ordningene at Norges Bank må ha ca tretten milliarder kroner i de ti toneangivende statslånene. Det utgjør mindre enn ti prosent av statens verdipapirgjeld og mindre enn én prosent av brutto nasjonalproduktet. Når Norges Bank ikke lenger kan kjøpe statspapirer i førstehåndsmarkedet, og banken skal følge opp sin nåværende avtale med staten om markedspleie, må oppkjøp skje i annenhåndsmarkedet eller Norges Bank må gis fullmakt til å handle med statens egne beholdninger av statspapirer. Departementet legger vekt på at et forbud for Norges Bank mot å yte kreditt direkte til staten, kan bidra til å styrke tilliten til Norges Banks utøvelse av pengepolitikken. Departementet vil peke på at det i denne sammenhengen er viktig å følge den internasjonale utviklingen i retning av strammere bestemmelser. Et forbud for Norges Bank mot å yte kreditt direkte til staten skal signalisere at sentralbankens oppgave er å utøve pengepolitikk, og at banken ikke har ansvar for å finansiere statlige utgifter. Norges Bank er gitt en rolle som tilrettelegger/markedspleier i organiseringen av statsgjeldsforvaltningen, noe som bl.a innebærer kjøp og salg av statspapirer. Dagens praksis med kjøp direkte fra staten for markedspleieformål kan ikke videreføres etter forslaget her. Departementet anser ikke at dette vil skape særlige problemer for gjennomføringen av statsgjeldsforvaltningen. Som Norges Banks hovedstyre indikerer i sin høringsuttalelse, kan dette løses ved at Norges Bank gis fullmakt til å handle med statens egne beholdninger av statspapirer. navn for å utøve markedspleie. For aktørene i statspapirmarkedet vil ikke dette innebære noen forskjell. I Danmark, der også sentralbanken har operative oppgaver i statsgjeldsforvaltningen, er forholdet til artikkel 101 nr.1 i EF-traktaten løst gjennom en tilsvarende omlegging. Etter departementets vurdering vil ikke en slik omlegging svekke Norges Banks mulighet til å ivareta de gjeldsforvaltningsoppgavene som banken i dag utfører på vegne av Finansdepartementet. Departementet foreslår etter dette å lovfeste at Norges Bank ikke skal kunne yte kreditt direkte til staten. Et slikt forbud vil omfatte direkte lån til staten og kjøp av gjeldsinstrumenter utstedt av staten direkte fra staten. Kjøp av statspapirer i annenhåndsmarkedet omfattes ikke. Det vises til forslag til endring av sentralbankloven § 18. Etter sentralbankloven § 22 første ledd kan Norges Bank i særlige tilfeller yte lån og andre former for kreditt til andre enn banker. Vilkårene for slik kreditt fastsettes av banken. Etter § 22 annet ledd kan innskudd fra andre mottas i særlige tilfeller. Banken fastsetter innskuddsvilkårene. Etter formålsbestemmelsen i den danske sentralbankloven fra 1936 § 1 skal Nasjonalbanken opprettholde et sikkert pengevesen samt lette og regulere pengeomsetning og kredittgivning. Utlån kan bare skje mot betryggende sikkerhet og normalt for 1 til 3 måneder, høyst for 6 måneder. Fornyelse kan skje. Loven har ikke nærmere begrensninger. Finlands Bank har etter den finske loven av 1998 § 3 bl.a som oppgave å sørge for betalingssystemets og det øvrige finansielle systemets «tillförlitlighet och effektivitet» og delta i utviklingen av systemet. Etter § 5 kan den gi kreditter for å oppfylle sine oppgaver, som etter § 7 må gis mot tilstrekkelig sikkerhet. Heller ikke den finske loven inneholder noen nærmere eksplisitt begrensning av låneadgangen. Den islandske sentralbanken kan etter loven av 2001 art. 7 (jf art. 6) gi kreditt til kredittinstitusjoner og verdipapirforetak mot sikkerhet. Lån på særlige vilkår kan gis til kredittinstitusjoner i særlige tilfeller. Sveriges Riksbank kan som ledd i pengepolitikken gi kreditt mot betryggende sikkerhet (riksbankloven fra 1988 kap. 6 § 5). For å fremme betalingssystemet kan Riksbanken gi deltagerne i systemet kreditt under dagen (kap. 6 § 7). Om det er særlige grunner, kan Riksbanken gi særlige likviditetslån til banker og svenske foretak som står under tilsyn av Finansinspektionen. Departementet viste i høringsnotatet til at Norges Bank etter tidligere lov hadde en vid adgang til å yte lån til næringslivet og at adgangen til å gi lån eller andre former for kreditt til andre enn banker ved sentralbankloven fra 1985 ble innskrenket til «i særlige tilfeller». Det ble da lagt vekt på at med utviklingen av bankvesenet er slik långivning ikke lenger noen naturlig sentralbankoppgave og at sentralbanklån til næringslivet kan komme i konflikt med utøvelsen av bankens pengepolitiske oppgaver. Departementet la vekt på at alle Norges Banks næringslivslån nå er avviklet, og ga uttrykk for at det ikke lenger bør gis slike lån fra sentralbanken. Departementet uttalte videre: «Derimot kan en etter departementets vurdering ikke helt se bort fra at det i krisesituasjoner kan oppstå et behov for likviditetslån til andre finansinstitusjoner enn banker. Under bankkrisen i første halvdel av 1990-tallet ga Norges Bank likviditetslån på særlige vilkår til enkelte finansieringsforetak. Også bankenes sikringsfond kan ha et berettiget behov for likviditetslån i en kortere overgangsperiode for å få realisert midler. Det samme kan tenkes for oppgjørssentraler i verdipapir- og derivatmarkedene. Etter forslaget avvikles den begrensede adgangen etter loven til å yte sentralbankkreditt utenfor finansielle sektor. Adgangen til å yte sentralbankkreditt til andre institusjoner i finansiell sektor enn banker, skal fortsatt være begrenset til særlige tilfeller. Det er i første rekke tenkt på kreditt for å hindre eller begrense finanskriser, bl.a i form av svekket finansiell infrastruktur eller tilbud av finansielle tjenester. Departementet foreslo etter dette at adgangen for Norges Bank til å yte lån og andre former for kreditt til andre banker, begrenses til andre foretak i finansiell sektor. Slik kreditt skal fortsatt bare kunne gis i særlige tilfeller. Departementet foreslo ikke en tilsvarende begrensning i adgangen for Norges Bank til i særlige tilfeller å motta innskudd fra andre enn banker. Et mindretall i Norges Banks representantskap (ett medlem) går mot forslaget i høringsnotatet. Flertallet finner det ikke naturlig å uttale seg. Norges Banks hovedstyre forutsetter at adgangen til å gi lån til andre foretak i finansiell sektor enn banker blir praktisert restriktivt til forhold av betydning for den finansielle stabiliteten. Departementet anser at næringslivslån bør ytes av det alminnelige bankvesen og ikke av sentralbanken. Det vises i den anledning til at alle næringslivslån fra Norges Bank nå er avviklet. Departementet legger på samme måte som i høringsnotatet vekt på at sentralbanklån til næringslivet kan komme i konflikt med sentralbankens pengepolitiske oppgaver gjennom sentralbankens rolle som bankenes bank. Gjennom denne rollen har sentralbanken også viktige oppgaver i forhold til å bevare finansiell stabilitet. Denne sammenhengen taler for at Norges Bank fortsatt bør kunne yte kreditt til andre foretak i finansiell sektor i tilfeller der det er nødvendig for å hindre eller begrense finanskriser, bl.a i form av svekket finansiell infrastruktur eller tilbud av finansielle tjenester. Departementets foreslår ikke å lovfeste spesifikke begrensninger ut fra formålet med slik kreditt. Departementet anser at det er mest hensiktsmessig å beholde vilkåret om «særlige tilfeller». Forutsetningen er likevel, slik Norges Banks hovedstyre påpeker, at adgangen skal praktiseres restriktivt til forhold av betydning for den finansielle stabilitet. Departementet foreslår etter dette å regulere adgangen for Norges Bank til å yte kreditt til andre enn banker ved å fastsette at banken i særlige tilfeller skal kunne yte lån og andre former for kreditt til andre foretak i finansiell sektor enn banker. Det vises til vedlagte forslag til endring av sentralbankloven § 22 første ledd med en lovteknisk tilpasning i annet ledd. Etter sentralbankloven § 24 skal banken plassere de offisielle valutareserver slik at de tjener den valutapolitikk som er fastlagt. I høringsnotatet viste departementet til omtalen av retningslinjer for plassering av valutareservene i Ot.prp.nr.25 (1984-1985) s. 107-108. I proposisjonen ga departementet uttrykk for at sentralbankens forvaltning av valutareservene er en sak av særlig viktighet og at retningslinjer for bankens plasseringspolitikk bør fastsettes av Kongen ut fra den politiske viktighet plasseringen av valutareservene har. Praksisen med at banken selv fastsetter retningslinjene etter at de har vært forelagt for departementet, har imidlertid fortsatt også etter 1985-loven. Departementet uttrykte at «Bankens beslutning om å gi retningslinjer eller om å vedta større endringer i rentningslinjene vil måtte anses som 'vedtak av særlig viktighet' som i alle fall vil måtte forelegges departementet». Det ble videre vist til at det er praksis for at banken legger også mindre endringer i retningslinjene fram for departementet. Departementet ba om høringsinstansenes syn på om det bør lovfestes en særskilt foreleggelsesplikt for endringer i retningslinjene for plassering av valutareservene. har beslutningskompetansen. Flertallet finner det ikke naturlig å uttale seg. Finansnæringens Hovedorganisasjon og Norges Banks hovedstyre mener det er unødvendig å presisere en særskilt plikt til å forelegge beslutninger om å endre retningslinjene for plassering av valutareservene for departementet. Øvrige høringsinstanser har ikke hatt merknader. Departementet legger vekt på gjeldende praksis med at Norges Bank fastsetter retningslinjer for plassering av valutareservene fungerer tilfredsstillende og på at det faktiske systemet for fastsetting av retningslinjer for plassering av valutareservene bør samsvare med lovens system. Departementet legger videre vekt på at større endringer i retningslinjene vil være «vedtak av særlig viktighet» som må forelegges departementet etter sentralbankloven § 2 annet ledd før de fastsettes. Departementet anser at det ikke bør innføres en særskilt foreleggelsesplikt for vedtak om endringer av retningslinjene for plassering av valutareservene. Departementet foreslår etter dette å oppheve adgangen for Kongen til å gi forskrifter om plasseringen av de offisielle valutareserver. Det vises til forslag om å oppheve sentralbankloven § 24 første ledd tredje punktum. De folkerettslige avtaler Norge har inngått innenfor rammen av IMF, OECD, WTO og EØS, setter visse rammer for bruken av pengepolitiske virkemidler. Våre internasjonale forpliktelser innebærer i normalsituasjoner at det i hovedsak ikke kan benyttes nasjonale virkemidler som diskriminerer mellom utenlandske og nasjonale aktører (tjenesteytere, investorer, låntakere m.v.). I krisesituasjoner hvor det er behov for beredskapstiltak, åpner alle våre internasjonale avtaler for en midlertidig bruk av diskriminerende tiltak dersom det anses som nødvendig. Muligheten for å kunne innføre tiltak for å regulere kapitalbevegelser berører i første rekke bestemmelsene i valutareguleringsloven og i mindre grad penge- og kredittreguleringsloven. Av disse avtalene er det EØS-avtalen som reelt sett setter de strengeste grensene for hvilke tiltak Norge kan innføre som kan komme til å berøre, hemme eller hindre kapital- og tjenestetransaksjoner over landegrensene, eller som kan forårsake ulik behandling på grunnlag av nasjonalitet og bosted. Ved å overholde EØS-avtalens forpliktelser, vil en da i utgangspunktet også være i overensstemmelse med øvrige internasjonale forpliktelser på dette området. Gjennom EØS-avtalen har Norge bundet seg til å respektere felles regler for økonomisk virksomhet, herunder prinsippene om fri bevegelighet for varer, personer, tjenester og kapital mellom alle land som er parter til avtalen. Avtalen fastsetter bl.a at det i EØS-området ikke skal være restriksjoner på etableringsadgang, tjenesteytelser eller overføring av kapital. Det er et hovedprinsipp i EØS-avtalen at enhver forskjellsbehandling på grunnlag av nasjonalitet, med visse unntak, skal være forbudt. I EØS-avtalen artikkel 40 og 41 er det gitt generelle regler om at innen rammen av bestemmelsene i EØS-avtalen skal det mellom avtalepartene ikke være noen restriksjoner på overføring av kapital tilhørende personer bosatt i EFs medlemsstater eller EFTA-statene og ingen forskjellsbehandling på grunn av partenes nasjonalitet, bosted eller stedet for kapitalanbringelsen. Løpende betalinger som står i forbindelse med varebyttet og bevegeligheten for personer, tjenester eller kapital mellom avtalepartene innen rammen av bestemmelsene i EØS-avtalen, skal være fritatt for alle restriksjoner. EØS-avtalen inneholder noen få avgrensede unntak som for Norges vedkommende gjelder fritidseiendommmer og fiskefartøyer. I tillegg følger det av artikkel 42 at enhver forskjellsbehandling skal unngås ved anvendelse av interne regler for regulering av kapital- og kredittmarkedet på de kapitalbevegelser som er liberalisert i samsvar med EØS-avtalen. Slike regler kan for eksempel være kapital- og soliditetskrav, tilsynsregler og rapporteringskrav. Selv om fri bevegelighet av kapital er et av grunnprinsippene i EØS-avtalen, åpner flere bestemmelser for at det under visse omstendigheter kan innføres restriksjoner som i en normalsituasjon vil være forbudt. I EØS-avtalen del III, kapittel 4 om fri bevegelighet av kapital er det flere klausuler som åpner adgang til midlertidig å innføre restriksjoner for kapitalbevegelser over landegrensene på grunnlag av særlige forhold. Det er også angitt hvilke prosedyrer som skal følges dersom et EØS-land vil iverksette slike beskyttelsestiltak. Etter avtalens artikkel 43 kan avtalepartene treffe egnede tiltak for å løse vansker knyttet til at personer bosatt i medlemsstatene benytter seg av de lettelser for valutaoverføringer innen EØS-området som er nevnt i art. 40 til å omgå de bestemmelser vedkommende stat opprettholder for kapitalbevegelser overfor tredjeland. Dersom kapitalbevegelser fører til forstyrrelser i virkemåten for kapitalmarkedet hos en av avtalepartene, kan vedkommende part treffe beskyttelsestiltak som regulerer kapitalbevegelsene. Det kan etter artikkel 43 også treffes beskyttelsestiltak dersom: - en avtalepart støter på vansker eller det er alvorlig fare for at det kan oppstå vansker i samband med dens betalingsbalanse, enten på grunn av mangel på likevekt i den totale betalingsbalansen, eller som følge av arten av den disponible valuta. Prosedyrene for iverksettelse av disse beskyttelsestiltakene går fram av EØS-avtalen artikkel 44 og 45 og protokoll 18 om interne fremgangsmåter for å gjennomføre artikkel 43 (inntatt i særskilt vedlegg nr. 1 til St.prp.nr.100 (1991-1992) s. 158). Av denne protokollen framgår det at slike tiltak for EFTA-landenes vedkommende skal meldes til EFTA-landenes faste komité som skal vurdere tiltakene og avgi en uttalelse om dem. Deretter skal komitéen holde situasjonen under oppsyn og den kan med flertallsavstemming vedta anbefaling om mulig endring, suspensjon eller opphevelse av tiltak som er innført, eller om mulige andre tiltak for å bistå vedkommende EFTA-stat med å løse sine vansker. Den faste komitéen kan imidlertid ikke nekte iverksettelse av beskyttelsestiltak. Det tilligger det enkelte EFTA-lands myndighet å treffe vedtak om bruk av beskyttelsesklausulen i samsvar med de nærmere angitte prosedyrer. I EØS-reglene som svarer til Rdir. 88/361/EØF om gjennomføring av traktatens artikkel 67 (kapitaldirektivet) er det gitt nærmere bestemmelser om gjennomføringen av frie kapitalbevegelser. Kapitaldirektivet åpner under bestemte forhold adgang til å innføre visse restriksjoner på kapitalbevegelser. Artikkel 2 regulerer statens plikt til å varsle om de reguleringstiltak for likviditeten i banksektoren som har særskilt betydning for kredittinstitusjonenes kapitaltransaksjoner med valutautlendinger. Tiltakene skal begrenses til hva som er nødvendig for å regulere den innenlandske penge- og valutasituasjonen. Etter artikkel 3 kan et land iverksette beskyttelsestiltak dersom kortsiktige kapitalbevegelser av usedvanlig omfang fører til sterke spenninger på valutamarkedene og forårsaker alvorlige forstyrrelser bl.a i en medlemsstats penge- og valutapolitikk og dette særlig gir seg uttrykk i betydelige svingninger i innenlandsk likviditet. Artikkel 3 nr. 4 bestemmer at «beskyttelsestiltakene truffet i henhold til denne artikkel, skal ikke anvendes i mer enn 6 måneder». Når en skal ta stilling til om et tiltak (eller en regulering) er forenlig med EØS-reglene, må en i henhold til praksis i EF-domstolen ikke bare ta stilling til selve tiltaket, men også tiltakets hensikt1 og virkning og dernest om tiltaket er ikke-diskriminerende, forholdsmessig og relevant. Etter kapitaldirektivet artikkel 4, skal bestemmelsene i direktivet ikke berøre medlemsstatenes rett til å treffe nødvendige tiltak for å hindre overtredelser av deres lover og forskrifter, blant annet når det gjelder beskatning eller tilsyn med finansinstitusjoner, og deres rett til å fastsette fremgangsmåter for å inngi valutaoppgaver om kapitalbevegelser for administrativ eller statistisk informasjon. Anvendelsen av disse tiltak og fremgangsmåter skal ikke virke slik at de hindrer kapitalbevegelser som er i samsvar med felleskapsretten. Eventuell innføring av permanente, kvantitative restriksjoner på alle eller noen valutatransaksjoner vil være i strid med avtalen. Det vil sannsynligvis også gjelde alle former for avgifter på betalinger overfor utlandet eller på veksling mellom norske kroner og valuta (Tobin-avgift).2 EØS-avtalen innebærer ingen formelle forpliktelser om en felles politikk overfor tredjeland. EØS-avtalen kapittel 4 omhandler beskyttelsestiltak generelt (jf artikkel 112-114), herunder også for kapitalbevegelser. I artikkel 112 heter det at EØS-land ensidig kan treffe egnede beskyttelsestiltak dersom alvorlige økonomiske, samfunnsmessige eller miljømessige vanskeligheter som kan vedvare er i ferd med å oppstå i en sektor eller innen et distrikt. Slike tiltak skal med hensyn til omfang og varighet begrenses til det som er strengt nødvendig for å rette opp situasjonen. Det skal fortrinnsvis velges tiltak som forårsaker minst mulig forstyrrelser for avtalens funksjon. Artikkel 113 angir hvordan beskyttelsestiltakene kan treffes, og er for kapitalbevegelser i stor grad presisert i kapitaldirektivet artikkel 3 (omtalt over). EØS-avtalens prinsippbestemmelser er hentet fra Roma-traktaten med senere endringer, bl.a ved enhetsakten fra februar 1986. De utvidede beføyelser som ble tillagt EUs organer på det økonomiske og monetære området i Maastricht-traktaten, som ble undertegnet etter undertegningen av EØS-avtalen, inngår ikke i EØS-avtalen. Heller ikke sentrale bestemmelser i Roma-traktaten artikkel 102A til 116 om økonomisk og monetært samarbeid, inngår i EØS-avtalen. Se her bl.a artikkel 103 og 107 om at medlemsstatene i EU skal anse sin konjunktur- og valutakurspolitikk som saker av felles interesse. 1 Et bestemt virkemiddel kan i ett land være begrunnet i pengepolitiske hensyn, i et annet land i soliditetshensyn, hensynet til statens finanser, fordelingspolitiske hensyn osv. 2 I EØS-avtalens artikkel 41 heter det: «Løpende betalinger som står i forbindelse med [...] bevegeligheten for [...] kapital mellom avtalepartene innen rammen av bestemmelsene i denne avtale skal være fritatt for alle restriksjoner.» En avgift på veksling mellom ulike valutaslag vil trolig rammes av denne artikkelen, og derfor være i strid med EØS-avtalen. til 1967. Reglene innebærer at gjennomføring av restriksjoner ikke aksepteres etter at overgangsordningen har opphørt å gjelde. Dette er imidlertid ikke til hinder for at det kan gis adgang til å innføre restriksjoner i spesielle krisesituasjoner. IMF gjennomfører regelmessige konsultasjoner med alle medlemsland, og land som bryter med sine forpliktelser vil bli gjenstand for særskilt behandling i IMFs styre. Gjennom tilslutning til Kapitalkoden og Tjenestekoden i OECD har Norge forpliktet seg til ikke å innføre nye, permanente restriksjoner på kapitalbevegelser eller handel med visse tjenester, herunder finansielle tjenester, i forhold til det norske regelverket som til enhver tid gjelder. I henhold til kodene er OECD-landene forpliktet til å arbeide for avvikling av alle restriksjoner. Det er ikke adgang til å ha nasjonale regler som innebærer forskjellsbehandling mellom OECD-land, og liberaliseringskodene inneholder en oppfordring om at alle liberaliseringstiltak bør gjøres gjeldende overfor alle land som er medlem av IMF. Det er uavklart, men tvilsomt, om OECD-koden artikkel 10 om særskilte toll- og pengepolitiske samarbeid likevel gir mulighet for forskjellsbehandling av EØS-området kontra andre OECD-land. Land med særlige problemer med betalingsbalansen har adgang til å innføre midlertidige restriksjoner på kapitalbevegelser, såkalte derogasjoner. I tillegg til regulære eksaminasjoner av hvert medlemslands stilling i forhold til Kapitalkoden, er det i OECD rutiner for eksaminasjon av land som enten ikke oppfyller sine forpliktelser i Kapitalkoden eller har innført midlertidige beskyttelsestiltak. Brudd på kodene møtes med særskilt behandling i OECDs organer og henstillinger fra de andre medlemslandene om å avvikle restriksjonene. Kodene gir derimot ikke mulighet for å sette i verk mottiltak, sanksjoner eller tvisteløsningsprosedyrer. GATS inneholder generelle bestemmelser med sikte på å etablere et liberalt regime for handel med tjenester mellom alle medlemsland i WTO. GATS åpner for at medlemsland kan inngå avtaler om liberalisering av handel med tjenester mellom en gruppe land forutsatt at avtalen omfatter et betydelig antall tjenesteytere og innebærer betydelig grad av liberalisering. EØS-avtalen antas å være omfattet av disse unntaksreglene. I tillegg inneholder GATS særskilte bestemmelser om enkelte tjenestesektorer, bl.a finansielle tjenester. Avtaleforpliktelsene omfatter også kapitalbevegelser knyttet til gjennomføring av tjenestetransaksjoner, herunder etableringsadgang og investering i tjenesteytende virksomhet. De enkelte lands forpliktelser til å liberalisere slike transaksjoner er nærmere angitt i såkalte bindingslister vedlagt protokoll 5 under GATS. I praksis vil avtalen innebære at landene ikke kan innføre nye restriksjoner utover de som fremgår av de nasjonale bindingslistene. GATS inneholder regler som tillater at et land innfører midlertidige restriksjoner på kapitalbevegelser i forbindelse med problemer med betalingsbalansen. Det presiseres i et vedlegg til GATS om finansielle tjenester at ingen bestemmelser i avtalen skal være til hinder for at medlemsland iverksetter nasjonale tiltak for å ivareta ordinære regulerings- og tilsynshensyn, samt tiltak for å sikre stabilitet i det finansielle systemet. Videre er det gitt regler for tvisteløsning i forbindelse med klager dersom et land ikke anses å oppfylle sine avtaleforpliktelser. Dersom slike problemer ikke løses gjennom tvisteløsningsprosedyrene, åpner avtalen etter nærmere regler adgang for de andre landene til å treffe økonomiske mottiltak. 1) Opprettholde en kontrollert renteutvikling. 2) Sørge for en balansert kredittilgang, altså hindre at kredittinstitusjonenes utlån vokste for sterkt. 3) Kanalisere kreditten til de ønskede realøkonomiske sektorer. Den detaljerte utformingen av reguleringene endret seg over tid. En sentral oppgave for myndighetene i store deler av reguleringsperioden var å holde igjen på utlånsøkningen fra bankene og finansieringsselskapene. Dette må bl.a ses i sammenheng med den lavrentepolitikken som ble ført. Generelt ble reguleringssystemet satt under økende press i 1970-årene. Den økte inflasjonen, kombinert med en økning av marginalskatten på lønnstakernes nettoinntekt, førte til et kraftig fall i lånekostnadene etter skatt som igjen bidro til å øke kredittetterspørselen. Som en følge av bl.a lavrentepolitikken vokste det parallelt med denne utviklingen fram et uregulert kredittmarked. Dette markedet vokste dels fram på siden av, men også i tilknytning til, de ordinære kredittinstitusjonene. Videre fant det sted økt kredittgivning over landegrensene og en fremvekst av et mer effektivt internasjonalt pengemarked. Endelig medførte den teknologiske utviklingen at kostnadene ved betalingstransaksjoner ble redusert, og at de kunne skje i et stadig raskere tempo. Dereguleringen av kredittmarkedet skjedde gradvis over en årrekke. I 1988 var omtrent alle gjenværende reguleringer tatt bort. Det vises til NOU 1989:1 «Penger og kreditt i en omstillingstid» og St.meld.nr.39 (1993-1994) «Bankkrisen og utviklingen i den norske banknæringen», for en nærmere beskrivelse av bruken og avviklingen av kredittreguleringene. I medhold av lov 25. juni 1965 nr. 2 om adgang til regulering av penge- og kredittforholdene (penge- og kredittreguleringsloven) kan det settes krav til finansinstitusjonenes likviditets-, deknings- og tilleggsreserver. Videre kan det i medhold av loven fastsettes plasseringsplikt, utlånsregulering, regulering av garantiomfang og normering av rentesatser. Loven inneholder også bestemmelser om finansinstitusjonenes plikt til å rapportere om sin virksomhet til de kontrollerende myndigheter. Etter § 5 første ledd regnes som primær likviditetsreserve vedkommende institusjons beholdning av sedler og skillemynt, innskudd på særskilt statlig foliokonto i Norges Bank, innskudd på ordinær foliokonto i Norges Bank, innskudd på postgiro og beholdning av norske statskasseveksler. Kongen kan bestemme at visse av de nevnte poster ikke medregnes for alle eller for enkelte grupper av institusjoner. Etter annet ledd regnes som sekundær likviditetsreserve institusjonens beholdning av norske stats- og statsgaranterte obligasjoner. Ved beregningen settes obligasjonsbeholdningen til bokført verdi. Etter tredje ledd kan ikke satsen for primærreserven settes høyere enn 20 prosent Satsen for summen av den primære eller sekundære likviditetsreserve kan ikke settes høyere enn 30 prosent. Etter fjerde ledd kan disse satser settes forskjellig for de enkelte grupper av institusjoner, herunder forskjellig for forretnings- og sparebanker. For alle institusjoner omfattet av § 4 første ledd kan satsene for likviditetsreservekravene settes forskjellig alt etter deres forvaltningskapital og geografiske beliggenhet. Etter § 6 første ledd skal den pliktige likviditetsreserve beregnes på grunnlag av vedkommende institusjons stilling ved utgangen av hver måned og holdes gjennom den andre eller den tredje påfølgende måned etter bestemmelse av Kongen. Etter annet ledd kan Kongen bestemme at den pliktige likviditetsreserve skal beregnes på grunnlag av stillingen ved utgangen av hvert kvartal og holdes i tre måneder fra det tidspunkt Kongen bestemmer. Etter tredje ledd kan Kongen bestemme at forpliktelsen til å holde likviditetsreserver kan anses oppfylt når reservene i gjennomsnitt for perioden eller for deler av perioden minst har svart til det beregnede krav. Etter penge- og kredittreguleringsloven § 7 første ledd kan Kongen bestemme at forretnings- og sparebanker skal ha en egen dekningsreserve. Denne beregnes på grunnlag av økningen i innskudd og lån i norske kroner eller utenlandsk valuta for utenlandske innskytere og långivere. Kongen kan gi nærmere bestemmelser om beregningsgrunnlaget og fastsetter utgangspunktet for beregning av økingen av nevnte passivaposter. Utgangspunktet kan ligge inntil fire måneder forut for utferdigelsen av forskriftene. Innenfor denne periode kan det eventuelt fastsettes et gjennomsnitt av flere månedstall som utgangspunkt. Etter annet ledd skal dekningsreservekravet oppfylles ved innskudd på separat foliokonto i Norges Bank. Etter tredje ledd kan prosentsatsen for reservekravet settes forskjellig for lån og innskudd med løpetid over 12 måneder og for innskudd og lån med kortere løpetid. Prosentsatsen kan også settes forskjellig for innskudd og lån i utenlandsk valuta og norske kroner. Prosentsatsen må ikke overstige 100. Etter penge- og kredittreguleringsloven § 8 første ledd kan Kongen bestemme at forretnings - og sparebanker skal ha en tilleggsreserve av likvide midler på separat foliokonto i Norges Bank. Tilleggsreserven skal utgjøre en nærmere angitt prosent av vedkommende banks utlånsøkning. Etter annet ledd kan Kongen bestemme at økning i obligasjonskreditt skal regnes like med økning i egne utlån. Kongen fastsetter reglene for beregningen av utlånsøkningen og for økningen i obligasjonskreditt, herunder tidspunktet økningen skal regnes fra. Etter tredje ledd kan prosentsatsen for reservekravet settes forskjellig for forretnings - og sparebankene, for de ulike utlånsformål og etter bankenes forvaltningskapital og geografiske beliggenhet. Satsen må ikke overstige 100. Etter penge- og kredittreguleringsloven § 17 første ledd skal det betales renter til statskassen etter forskrifter fastsatt av Kongen bl.a dersom likviditetsreserven, dekningsreserven eller tilleggsreserven er lavere enn påbudt med hjemmel i § 4, § 5, § 6, § 7, § 8. Rentebeløpet er tvangsgrunnlaget for utlegg. Etter annet ledd kan renter etter første ledd i særlige tilfelle reduseres eller ettergis av Kongen. I høringsnotatet fra 1996 er det foretatt en gjennomgang av i hvilken grad reservekrav er i bruk som pengepolitisk virkemiddel i andre land. Det er vist til at reservekrav fortsatt brukes som et pengepolitisk virkemiddel i flere land. Nivåene på reservekravene er imidlertid blitt betydelig redusert. Det må ses i sammenheng med at land som har uforrentede reservekrav har hatt problemer med omgåelser av reservekrav og utflytting av virksomhet som blir pålagt slike krav. I høringsnotatet fra 1996 skrev departementet bl.a om reservekrav: «Reservekrav er som regel beregnet på grunnlag av bankenes innskudd, og pålegger bankene å holde en viss andel av disse på konto i sentralbanken. Reservekravene som var hjemlet i den norske penge- og kredittloven tok sikte på å påvirke bankenes utlånsvekst. I dag har reservekravene som regel et noe annet formål. Flere land har gjennomsnittsberegnede reservekrav som fungerer som en støtpute mot uventede likviditetssvingninger i bankene. Andre land pålegger reservekrav for å sikre at bankene er avhengige av lån i sentralbanken, som er tenkt å lette den pengepolitiske styringen. Enkelte land ser også på uforrentede reservekrav som et middel for å sikre sentralbankens inntektsgrunnlag. I dag anvendes ikke reservekrav som virkemiddel i pengepolitikken i Norge, men en kan ikke utelukke at det kan bli aktuelt i fremtiden. På denne bakgrunn vil departementet foreslå å innføre en bestemmelse i sentralbankloven som hjemler reservekrav, slik at loven ikke er til hinder for at dette senere kan anvendes som pengepolitisk virkemiddel om det skulle være ønskelig. For Norge vil det mest aktuelle trolig være å innføre forrentede reservekrav med en «støtputefunksjon», eller som et virkemiddel for å inndra overskuddslikviditet fra pengemarkedet. I høringsnotatet fra 1996 ble det foreslått en ny bestemmelse i sentralbankloven, ny § 22a, om at Norges Bank kan pålegge banker og andre kredittinstitusjoner og filialer av utenlandske kredittinstitusjoner i Norge reservekrav. Reservekravet skal etter forslaget oppfylles ved innskudd i sentralbanken. Reservekravet kan maksimalt utgjøre 5 prosent av institusjonenes og filialenes forvaltningskapital. Det ble foreslått at Norges Bank, ved manglende oppfyllelse av reservekrav, kan ilegge strafferenter og andre sanksjoner med tilsvarende virkning. Det ble videre foreslått en bestemmelse om at Norges Bank gir nærmere forskrifter om sanksjoner og utformingen av reservekravet, herunder hvilke institusjoner som skal omfattes av kravet, beregningsgrunnlag for reservekravet, samt omfang og forrentning av reservene. Det ble vist til at de foreslåtte bestemmelsene er utformet i lys av hvordan bestemmelser om reservekrav er utformet internasjonalt. Utover ovennevnte forslag, ble det i høringsnotatet fra 1996 ikke foreslått å videreføre bestemmelsene i penge- og kredittreguleringsloven § 4, § 5, § 6, § 7, § 8 . Den norske Bankforening anså i høringsrunden 1996-97 ikke reservekrav som et godt virkemiddel i pengepolitikken. Finansnæringens Hovedorganisasjon gir i høringsrunden 2003 uttrykk for det samme, og uttaler: «Dersom myndighetene ønsker å inndra likviditet fra markedet kan det enklest og best gjøres med de markedsorienterte virkemidler Norges Bank allerede har. Erfaringer med bruk av reservekrav er at dette kravet rammer bankenes inntjening på en urimelig måte, samtidig som virkningen i det øvrige markedet er usikker. Penge- og kredittmarkedene er i dag så effektive at dersom man legger en særskilt byrde til bankene, som i praksis virker som en avgift på bankenes kredittformidling, vil transaksjonene raskt finne veien utenom kredittinstitusjonenes balanser. Dette var også erfaringen sist man brukte reservekrav i betydelig utstrekning. Sparebankforeningen gikk i høringsrunden 1996-97 mot forslaget i høringsnotatet. Foreningen gjentar dette i høringsrunden 2003. Sparebankforeningen uttalte i 1997: «På dette grunnlag kan vi ikke se at det er noe påtrengende behov for å hjemle reservekrav i vår sentralbanklov. Sparebankforeningen er som tidligere nevnt skeptisk til utstrakt fullmaktslovgivning. Dersom det skulle bli behov for et slikt reservekrav i fremtiden, bør lovhjemmel på dette området forholdsvis raskt kunne skaffes til veie. Finansieringsselskapenes Forening kan ikke se at det er påvist et klart saklig grunnlag for forslaget om å innføre en bestemmelse i sentralbankloven som gir adgang til å kunne pålegge kredittinstitusjoner reservekrav som pengepolitisk virkemiddel. Foreningen uttaler bl.a.: «Dersom et slikt hjemmelsgrunnlag eventuelt skal tas inn i sentralbankloven, er det vår klare oppfatning at det først bør foretas en bredere vurdering av et slikt behov, og det bør i så fall presiseres klart hvilke formål et slikt reservekrav er ment å skulle ivareta. Skulle man eksempelvis innføre uforrentede eller lavt forrentede reservekrav som et middel for å sikre sentralbankens inntektsgrunnlag, er dette et spørsmål av en helt annen karakter enn forhold som eventuelt har med utjevning av likviditetsforholdene i pengemarkedet å gjøre. Vi foreslår således at inntil eventuelt Finansdepartementet har gitt en bredere vurdering av hvilke formål et slikt eventuelt reservekrav er tenkt å kunne anvendes for, bør en slik bestemmelse ikke inntas i sentralbankloven. Finansieringsselskapenes Forening påpeker videre at begrepet kredittinstitusjon etter EU-retten favner videre enn bankbegrepet etter norsk finanslovgivning. Foreningen mener fraværet av en nyansering av kredittinstitusjonsbegrepet i departementets forslag ytterligere understreker behovet for en bredere vurdering av et eventuelt reservekravs funksjon. Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund kan ikke se at det er noe behov for en slik hjemmel. «Penge- og kredittlovens bestemmelser om reservekrav mm. foreslås videreført i sentralbankloven som ny § 22a om reservekrav for banker og andre institusjoner. Reservekravet skal oppfylles ved innskudd i Norges Bank. Det vises til at reservekrav brukes som et pengepolitisk virkemiddel i flere land og at det ikke kan utelukkes at slikt virkemiddel også kan bli aktuelt å innføre i Norge. Norges Bank anvender ikke reservekrav som et pengepolitisk virkemiddel i dag, men vi anser det likevel som hensiktsmessig å ha en slik bestemmelse i beredskap og slutter oss derfor til forslaget. I denne forbindelse kan også nevnes at det er gitt en tilsvarende bestemmelse for den europeiske sentralbanken, jf protokoll til Maastricht-traktaten. Bestemmelsene i penge- og kredittreguleringsloven § 7 § 8 om reservekrav må etter sin intensjon skilles fra bestemmelsene § 4, § 5, § 6 om bankenes likviditetskrav, som regulerer bankenes minste beholdning av likvide midler i forhold til bankens skyldnader (jf forretningsbankloven § 22 og sparebankloven § 27). Mens reservekrav kan anses som mulige pengepolitiske instrumenter, er likviditetskrav begrunnet ut fra likviditets- og soliditetshensyn. Banklovkommisjonen har i NOU 2001:23 «Finansforetakenes virksomhet» kapittel 7 foreslått regler om likviditet og likviditetsstyring i finansforetak. Banklovkommisjonen uttaler bl.a i punkt 7.6 i utredningen: «Norges Banks rolle som 'lender of last resort' utgjør den siste linje i likviditetsvernet for norsk finansiell sektor og er derfor nær knyttet til de systemene som bygges opp for å begrense finansforetakenes likviditetsrisiko. Det bør derfor være et nært samarbeid mellom Kredittilsynet og Norges Bank på dette området. Myndigheten til å gripe inn overfor enkeltforetaks manglende håndtering av sin likviditetsrisiko bør fortsatt ligge i Kredittilsynet. Banklovkommisjonen foreslår kvalitative krav og en adgang for Kongen til å fastsette kvantitative likviditetskrav. Utredningen er for tiden til behandling i Finansdepartementet. Departementet viser til at Norges Bank i høringsuttalelsen fra 1997 påpeker at det er gitt en tilsvarende bestemmelse i Maastricht-traktaten for Den europeiske sentralbanken. Det er også fastsatt en slik adgang etter den svenske sentralbankloven. Reservekrav anvendes ikke som virkemiddel i pengepolitikken i Norge i dag og det er heller ikke vanlig i andre land. Reservekrav anvendes bl.a ikke av den europeiske eller svenske sentralbanken. Departementet har merket seg at Norges Bank likevel anser det som hensiktsmessig å ha en bestemmelse om reservekrav i beredskap. Departementet anser likevel at de konsekvenser bruk av reservekrav kan få og usikkerhet om dette, tilsier lovbehandling før reservekrav eventuelt tas i bruk som pengepolitisk virkemiddel. I motsetning til pengepolitisk styring ved rentesetting, vil et reservekrav som avgrenses til banker mv. bære preg av kredittregulering. En må kunne anta at ensidig nedbremsing av bankenes utlånsvekst vil ramme visse anvendelser sterkere enn andre, for eksempel boliglån og usikrede lån til små bedrifter. Det vises til at flere høringsinstanser går mot å videreføre et lovgrunnlag for anvendelse av reservekrav. Departementet foreslår etter dette ikke å videreføre en adgang for Norges Bank til å pålegge bankene reservekrav. Etter penge- og kredittreguleringsloven § 9 første ledd kan Kongen bestemme at forretnings- og sparebanker, livsforsikringsselskaper, kommunale pensjonskasser og pensjonsfond samt private pensjonskasser, pensjonsfond og tariffestede pensjonsordninger godkjent som tjenestepensjonsordninger etter skattelovens regler, skal opprettholde den beholdning institusjonen har av norske statsobligasjoner og andre norske ihendehaverobligasjoner på et nærmere angitt tidspunkt. Dette gjelder dog bare for så vidt institusjonens beholdning av slike obligasjoner, regnet i forhold til beregningsgrunnlaget (jf sjette ledd) Etter annet ledd kan Kongen bestemme at institusjoner som nevnt i første ledd, skal øke beholdningen av norske statsobligasjoner eller andre norske ihendehaverobligasjoner med inntil 60 prosent av det beløp beregningsgrunnlaget er økt med i et visst tidsrom, dog bare inntil institusjonens beholdning av slike obligasjoner når den grense som er fastsatt i første ledds annet punktum eller den lavere grense som Kongen fastsetter. Innenfor denne ramme kan Kongen bestemme at en viss minstedel av økingen skal nyttes til å øke beholdningen av norske statsobligasjoner. Kongen er etter tredje til femte og syvende ledd gitt adgang til å gi ulike bestemmelser som presiserer plasseringsplikten. Etter sjette ledd regnes som beregningsgrunnlag i relasjon til foranstående ledd den enkelte institusjons forvaltningskapital tillagt disponible kredittmidler. Kongen kan ved forskrift bestemme at visse poster av dette ikke skal medregnes. Ved anvendelse av bestemmelsene i denne paragraf settes obligasjonsbeholdningen og aksjebeholdningen til bokført verdi. Kongen kan bestemme at en annen verdiansettelse skal benyttes for aksjebeholdningen. Også likviditetsreservekravet, jf punkt 5.2.1, kan brukes til å sikre avsetning av statsobligasjoner (sekundære likviditetsreserver). Etter penge- og kredittreguleringsloven § 17 første ledd skal det betales renter til statskassen etter forskrifter fastsatt av Kongen bl.a dersom beholdningen av obligasjoner, eventuelt summen av beholdningene av obligasjoner og aksjer i norske aksjeselskaper, er lavere enn påbudt med hjemmel i § 9. Rentebeløpet er tvangsgrunnlaget for utlegg. Etter annet ledd kan renter etter første ledd i særlige tilfelle reduseres eller ettergis av Kongen. I høringsnotatet fra 1996 ble det påpekt at plasseringsplikten sist ble anvendt i 1985. Det ble ikke lenger ansett som aktuelt å anvende et slikt virkemiddel. Et eventuelt behov for å finansiere staten ved f.eks. krig, kan dekkes på andre måter (jf omtalen av beredskapslovene i kapittel 6). Plasseringsplikten ble i høringsnotatet fra 1996 foreslått fjernet. Ingen høringsinstanser har hatt innvendinger mot forslaget i høringsnotatene. Etter penge- og kredittreguleringsloven § 12 første ledd første punktum kan Kongen utferdige forskrifter til direkte regulering av omfanget av utlånsvirksomheten i selskaper og stiftelser som omfattes av § 11 (finansinstitusjoner). Etter første ledd annet punktum kan forskriftene utformes forskjellig for ulike grupper av institusjoner og for ulike finansieringsformål og forskjellig etter institusjonenes forvaltningskapital. Etter annet ledd er institusjoner som er nevnt i § 9 (se punkt 5.3.1) samt statsbankene unntatt fra første ledd første punktum. Første ledd annet punktum gjelder ikke hvor selskaper eller stiftelser som omfattes av § 11 er långiver eller låntaker eller lånet er godkjent etter § 15 (se punkt 5.6.1). Etter penge- og kredittreguleringsloven § 17 første ledd skal det betales renter til statskassen etter forskrifter fastsatt av Kongen bl.a dersom utlånene eller garantiene er større enn fastsatt med hjemmel i § 12. Rentebeløpet er tvangsgrunnlaget for utlegg. Etter annet ledd kan renter etter første ledd i særlige tilfelle reduseres eller ettergis av Kongen. I høringsnotatet fra 1996 anså en ikke lenger direkte regulering som et egnet virkemiddel. Adgangen til direkte regulering av utlån og garantier i penge- og kredittreguleringsloven § 12 om direkte regulering og garantier ble i høringsnotatet foreslått fjernet. Det ble videre foreslått at sentralbankloven § 19 annet ledd annet og tredje punktum om adgang til å fastsette vilkår for vekst i utlån oppheves. Ingen høringsinstanser har hatt merknader til forslaget i høringsnotatene. Departementet anser ikke lenger direkte regulering av utlån og garantier som et egnet penge- og kredittpolitisk virkemiddel, og foreslår å fjerne adgangen til direkte regulering av utlån og garantier i penge- og kredittreguleringsloven § 12 og å oppheve sentralbankloven § 19 annet ledd annet og tredje punktum. Etter penge- og kredittreguleringsloven § 14 første ledd kan Kongen, uansett om lånet ytes eller formidles av en som driver virksomhet som går inn under lov om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner, utferdige forskrifter om høyeste rente og provisjon for de forskjellige typer av utlån. I det enkelte tilfelle kan gjøres unntak fra forskriftene. Likeledes kan Kongen fastsette at slike rente - og provisjonssatser ikke kan endres uten etter samtykke fra Norges Bank. Etter annet ledd får paragrafen ikke anvendelse på rente - og provisjon fastsatt etter regler gitt i eller med hjemmel i annen lov. I høringsnotatet fra 1996 går det fram at kvantitative restriksjoner i det innenlandske kredittmarked har sine klare begrensninger i en situasjon med full frihet til grenseoverskridende kapitaltransaksjoner. Dersom det skulle vise seg at monopolmakt i finansnæringen gir opphav til urimelig høye renter, legger en til grunn at en slik situasjon ville bli håndtert med et konkurransepolitisk utgangspunkt. I den grad det er behov for renteregulering i en krisesituasjon som krig e.l., legger en til grunn at lov om pristiltak kan hjemle slik regulering (omtalt i kapittel 6). I høringsnotatet fra 1996 ble det på denne bakgrunn foreslått å fjerne adgangen til renteregulering i § 14 som ordinært pengepolitisk virkemiddel. Departementet legger vekt på de hensyn som er nevnt i høringsnotatet fra 1996 (se punkt 5.5.2) og viser til at ingen høringsinstanser hadde innvendinger mot forslaget i høringsnotatene. Departementet foreslår derfor å fjerne adgangen til å gi forskrifter om høyeste tillatte rente- og provisjonssatser i penge- og kredittreguleringsloven § 14. Forskrift 20. desember 1996 nr. 1247 om emisjonskurs og meldeplikt ved utstedelse av ihendehaverobligasjoner mv. er fastsatt i medhold av penge- og kredittreguleringsloven § 15. Etter forskriften § 2 kan ikke lån legges ut til en kurs som ligger mer under pari enn det som svarer til en effektiv rente på 0,1 prosent p.a. regnet frem til forfall, eller frem til første renteregulering dersom slik regulering er avtalt. Bestemmelsen får ikke anvendelse for lån med kortere løpetid enn 2 år, eller for lån hvor tilbakebetalingssplikten er knyttet til andre ytelser enn norske kroner, herunder lån i utenlandsk valuta og konvertible obligasjonslån. I forskriften § 3 er det fastsatt at i de tilfeller lån legges ut som en åpen serie, gjelder § 2 ikke utvidelser i serien dersom lånets gjenstående løpetid er kortere enn 2 år. § 2 gjelder heller ikke utvidelser i serien så lenge mindre enn 50 prosent av de utstedte lånedokumentene i serien er blitt lagt ut til en kurs mer under pari enn det som er tillatt etter § 2. I høringsnotatet fra 1996 står det om emisjonskontroll: «Departementet sendte 15.9.95 på høring et forslag om opphevelse av emisjonsforskriften av 27.2.89. Flere av de opprinnelige hensyn i emisjonsforskriften er i dag ivaretatt i annen lovgivning. Ved oppheving av emisjonsforskriften foreslo departementet at det i stedet fastsettes to nye forskrifter: én om videreføring av bestemmelser om underkurs (av skattemessige hensyn) med hjemmel i penge- og kredittloven, og en annen om innlevering av statistikkoppgaver i forbindelse med emisjoner til Norges Bank med hjemmel i statistikkloven. Spørsmålet om hjemmelsgrunnlaget for Norges Banks innsamling av opplysninger er behandlet i kapittel 6. En opphevelse av forbudet mot å legge ut obligasjonslån til underkurs vil isolert sett kunne gi mer fleksible finansieringsordninger for låntakerne og derved øke effektiviteten i markedet. Dette kan igjen bidra til lavere renter. For å oppheve forbudet mot å utstede obligasjonene til underkurs, må imidlertid reglene for gevinstbeskatning av obligasjoner endres. Departementet tar sikte på å sende forslag til nye regler for gevinstbeskatning på høring høsten 1996, og at det fremmes proposisjon for Stortinget tidlig i 1997. Det kan bli aktuelt å utsette opphevelsen av lovens § 15, som hjemler emisjonsforskriften, inntil nye regler for gevinstbeskatning av obligasjoner er vedtatt og en kan oppheve forbudet mot utstedelse av obligasjoner til underkurs (jf omtale i avsnitt 9.1). Den norske Bankforening og Sparebankforeningen var i høringsrunden 1996-97 kritiske til emisjonsreguleringen. Den norske Bankforening uttalte i høringsrunden 1996-97: «For penge- og kredittloven § 15 foreslår departementet å utsette opphevelsen inntil nye regler om gevinstbeskatning av obligasjoner er vedtatt. Vi kan ikke se at dette er særlig begrunnet, og viser i den forbindelse til vårt brev til departementet av 19.02.97 vedrørende forskrift om emisjonskurs mv. Sparebankforeningen skrev i sin høringsuttalelse fra 1997: «I rapporten sies det at dersom en opphever penge- og kredittloven vil det fortsatt være behov for en lovhjemmel for at obligasjoner med løpetid over to år ikke kan legges ut til underkurs. Vi deler ikke denne oppfatning. Vi viser her til vårt syn på de nylige vedtatte emisjonsforskrifter hvor det nå er tillatt å utstede underkurspapirer for lån med inntil to års løpetid. For papirer med lenger løpetid enn to år, har en imidlertid innskjerpet forbudet mot underkursobligasjoner. Sparebankforeningen er - i likhet med flere andre institusjoner - bekymret over de uheldige virkninger denne begrensingen kan få for det norske obligasjonsmarkedet og for norske obligasjonsutstedere. Dette spørsmålet har Sparebankforeningen tatt opp i eget brev av 21. februar til departementet. Det er angivelig skattemessige forhold som tilsier restriksjoner på adgangen til å utstede 'lange' underkursobligasjoner. Som nevnt i Sparebankforeningens brev av 21. febr., kan ikke foreningen se at skattereglene gir incitament til å utstede obligasjoner til underkurs. Siktemålet må under enhver omstendighet være at rammebetingelsene for norske obligasjonslåntakere bringes på linje med det som er vanlig internasjonalt og at restriksjonene på å legge ut obligasjon til underkurs, oppheves. Skulle det være skattemessige forhold som spiller inn (noe foreningen altså betviler), må skattereglene endres på de relevante punkter. Det virker kunstig å opprettholde en lovhjemmel i sentralbankloven for å regulere disse forhold. forbud mot utstedelse av obligasjoner til underkurs. Spørsmålet om å oppheve forbudet mot utstedelse av obligasjoner til underkurs ble vurdert da en fastsatte nåværende forskrift. Departementet kom til at det var behov for å videreføre forbudet inntil nye skatteregler for obligasjoner var kommet på plass. Departementet sendte forslag om endringer i reglene for obligasjonsbeskatningen på høring 9. juli 2001 med frist for merknader 22. september 2001. Forslaget er for tiden til behandling i departementet. Departementet anser fortsatt at det er behov for å videreføre forbudet mot utstedelse av obligasjoner til underkurs inntil nye skatteregler for obligasjoner er på plass. Departementet går etter dette inn for å utsette opphevelsen av penge- og kredittreguleringsloven § 15, som er lovgrunnlaget for forbudet mot utstedelse av obligasjoner til underkurs, inntil nye regler for beskatning av obligasjoner er på plass. Det vises til det vedlagte lovforslaget romertall V om ikrafttredelse. Departementet går ikke inn for særskilt regulering som kun skal ha til formål å definere et skille mellom korte og lange obligasjonslån (sertifikater og obligasjoner) til hjelp ved utarbeidelse av offisiell statistikk. Etter penge- og kredittreguleringsloven § 2 første ledd skal Kongen hvert år sende Stortinget melding om retningslinjene for penge- og kredittpolitikken det kommende år. Kongen skal likeledes i melding til Stortinget gi en nærmere redegjøring for den politikk som har vært fulgt det siste år. Etter annet ledd må ikke retningslinjer som har vært forelagt Stortinget endres på noe vesentlig punkt før det er gitt særskilt melding om det, med mindre den økonomiske situasjon gjør det uforsvarlig å vente. I så fall skal Stortinget snarest mulig ha underretning om de foretatte endringer. Etter § 3 skal Norges Bank gis anledning til å uttale seg før Kongen treffer bestemmelse i medhold av penge- og kredittreguleringsloven. Retningslinjene for penge- og kredittpolitikken omtales i flere stortingsdokumenter. I de faste dokumentene nasjonalbudsjettet og revidert nasjonalbudsjett presenterer Regjeringen sine forslag til gjennomføring av den generelle økonomiske politikken, herunder pengepolitikken, og redegjør for den politikk som har vært ført. Også den årlige kredittmeldingen, som bl.a omhandler Norges Banks virksomhet det enkelte år, omhandler spørsmål som har tilknytning til penge- og kredittpolitikken. I høringsnotatet fra 1996 understreket departementet at informasjonen overfor Stortinget de senere årene i viktige spørsmål vedrørende norsk penge-, kreditt- og valutapolitikk, i stor grad har vært knyttet til andre forhold enn de penge- og kredittreguleringsloven regulerer. Eksempelvis har informasjon til Stortinget om endringer i norsk valutapolitikk vært knyttet til sentralbankloven (jf bl.a. § 4 om at vedtak om endringer i kursordningen for kronen og i dens kursleie skal meddeles Stortinget). Videre står det i høringsnotatet: «Ved en oppheving av loven vil informasjonsplikten i § 2 bortfalle. Etter departementets syn er det ikke nødvendig å videreføre en slik informasjonsplikt. En opphevelse av loven vil ikke legge begrensninger på Stortingets adgang til å be om informasjon eller få seg forelagt saker. For øvrig kan påpekes at valutareguleringsloven ikke har en tilsvarende bestemmelse som § 2 i penge- og kredittloven. [... Departementet legger til grunn at en opphevelse av penge- og kredittloven ikke vil innebære en endring i den etablerte praksis utviklet over tid for Regjeringens kontakt med Stortinget når det gjelder penge- og kredittforhold. I høringsnotatet fra 1996 vurderte departementet det slik at det heller ikke er tungtveiende hensyn som taler for å videreføre penge- og kredittreguleringsloven § 3 om at Norges Bank skal ha anledning til å uttale seg før Kongen treffer bestemmelse i medhold av penge- og kredittreguleringsloven: «Ved en oppheving av loven vil det være få materielle bestemmelser som videreføres, samt at kompetansen i stor grad overføres til Norges Bank. En viste også til sentralbankloven § 1 om Norges Banks rolle som rådgivende organ i penge-, kreditt- og valutapolitikken. Det innebærer at Norges Bank normalt forelegges penge-, kreditt- og valutapolitiske spørsmål. Penge- og kredittreguleringsloven § 2 og § 3 ble i høringsnotatet fra 1996 foreslått opphevet. Ingen høringsinstanser har hatt merknader til forslaget i høringsnotatene om å oppheve penge- og kredittreguleringsloven § 2 og § 3. Departementet legger til grunn at en opphevelse av penge- og kredittreguleringsloven ikke vil innebære en endring i den etablerte praksis som er utviklet over tid for Regjeringens redegjørelse for Stortinget om penge- og kredittforhold. Departementet anser det derfor ikke nødvendig å videreføre informasjonsplikten i penge- og kredittreguleringsloven § 2. Ved en opphevelse av penge- og kredittreguleringsloven antar departementet at behovet for bestemmelsen i penge- og kredittreguleringsloven § 3 om at Norges Bank skal ha anledning til å uttale seg før Kongen treffer bestemmelse i medhold av penge- og kredittreguleringsloven, vil falle bort. Departementet foreslår derfor å oppheve også denne bestemmelsen. Etter 2. verdenskrig ble det i Norge vedtatt omfattende bestemmelser om valutaregulering. Kjernen i reguleringen var en forpliktelse til veksling av utenlandsk valuta i Norges Bank og rasjonering av valuta gjennom lisensiering. Reguleringen tok primært sikte på å sikre kontroll med betalingsbalansen, men skulle også støtte opp under det daværende omfattende rasjoneringssystemet for varer som ble innført etter krigen. Med avviklingen av varerasjoneringen i 1963 ble også formålet med valutareguleringen endret. Siden transaksjoner knyttet til driftsbalansen var blitt deregulert, var det nå hensynet til kontroll med kapitalbalansen som var hovedmålet. Pengepolitikken, herunder rentenivået, var rettet inn mot innenlandske forhold. Man kan derfor si at fra 1963 var målet med valutareguleringen primært å bidra til selvstendighet i pengepolitikken. Ved inngangen til 1980-årene var næringslivets valutavirksomhet (kapitaltransaksjoner) sterkt regulert, med unntak av skipsfartsnæringen og store eksportbedrifter som allerede hadde betydelig grad av handlefrihet på valutasiden. Fra 1987 skjedde det en liberalisering av næringslivets adgang til å oppta langsiktige lån i utlandet, som var begrunnet i behovet for å finansiere underskuddet på driftsbalansen. I 1989 skjedde en ytterligere liberalisering av næringslivets valutatransaksjoner, og regjeringen varslet at den tok sikte på full nedbygging av valutareguleringen over tid. Denne politikken var begrunnet i at det norske finansmarkedet nå var blitt så integrert med de utenlandske markedene og norsk økonomi så åpen, at valutareguleringen i mindre grad hadde en selvstendig betydning for det innenlandske rentenivået. Dette gjenspeilet blant annet en erkjennelse av at valutareguleringene ikke var effektive nok til å gi vesentlig selvstendighet i pengepolitikken. Samtidig må endringene også ses som en tilpasning til tendensene internasjonalt. Gjenværende valutarestriksjoner, også overfor husholdningssektoren, ble opphevet 1. juli 1990 og erstattet med en meldeplikt av hensyn til skattekontroll og statistikk. Disse valutarestriksjonene omfattet bl.a lisensplikt ved direkte investeringer i utlandet, forbud mot innlendingers kjøp av ikke-børsnoterte utenlandske obligasjoner, begrensninger på utlendingers kjøp av norske sertifikater og forbud mot husholdningers låneopptak og kontohold i utenlandsk valuta. Riktignok var det enkelte gjenstående begrensninger i hvilke forretninger som fritt kunne utføres (forbud mot å tegne personforsikringer i utlandet, krav om bruk av norsk fondsmegler ved kjøp og salg av utenlandske verdipapirer samt forbud for kommuner og kommunale foretak mot å oppta eller yte lån i valuta), men disse hadde praktisk talt ingen betydning for størrelsen eller retningen på kapitalbevegelsene. Forbudet mot å tegne personforsikring i utlandet og kravet om bruk av norsk fondsmegler ved kjøp og salg av utenlandske verdipapirer, er senere opphevet bl.a som ledd i tilpasning til EØS-avtalen. Hjemmelen til å regulere kommunale valutalån ble overført fra valutareguleringsloven til kommuneloven i 1993. 6.2 Direkte regulering av valutaomsetning og valutakursen mv. Etter valutareguleringsloven § 2 første ledd kan departementet fastsette bestemmelser om hvilken rett en innlending skal ha til å: c) overlate eller pantsette innenlandske betalingsmidler og innenlandske verdipapirer som er i utlandet, til en annen innlending eller å råde på annen måte over slike verdier til beste for en innlending eller å få tak i slike verdier frå innlending til eie eller til låns, få panterett i dem eller på annen måte vinna rett til dem. e) ta på seg en gjeldsforpliktelse overfor en utlending, løse inn gjeld til utlending eller ta på seg garanti eller sikkerhet overfor en utlending for det denne har krav på fra en innlending. f) ta slik økonomisk eller finansiell beslutning som kan føre med seg betalingsforpliktelse fra Norge til utlandet eller fra utlandet til Norge. g) ta vare på, råde over eller forvalte innenlandsk og utenlandsk valuta for en utlending. Etter annet ledd er ikke overføring av aksje eller andelsbrev i norsk selskap gyldig overfor selskapet og kan ikke med rettsvirkning godkjennes når overføringen er i strid med bestemmelser gitt med hjemmel i valutareguleringsloven. Departementet kan fastsette bestemmelser om meldeplikt for selskapsstyret i slike tilfeller og om plikt for styret til å føre tilsyn med at ulovlige overføringer ikke blir gjennomført overfor selskapet. Etter tredje ledd kan departementet, dersom ulovlig overføring har skjedd, etter søknad fra selskapsstyret skriftlig sette frist for partene eller en av dem til å bringe forholdet til valutabestemmelsene i lovlige former. Blir dette ikke gjort før fristen er ute, kan styret etter kunngjøring i Norsk lysingsblad med en frist på fire uker kreve at aksjen blir solgt gjennom namsmyndighetene etter reglene om tvangssalg så langt de passer. Bestemmelsene i tvangsfullbyrdelsesloven § 10-6, jf § 8-16, gjelder i så fall ikke. Etter valutareguleringsloven § 3 kan departementet fastsette bestemmelser om hvilken rett en utlending skal ha til å overlate, pantsette eller på annen måte råde over innenlandsk og utenlandsk valuta i Norge, eller til å ta imot slik valuta til eie eller til låns eller få panterett i eller vinne rett til slik valuta på annen måte. Etter valutareguleringsloven § 5 første ledd kan departementet fastsette at en innlending skal avstå til Norges Bank eller en annen bank det han eier av utenlandsk valuta mot oppgjør i norske kroner. Det same gjelder innenlandske krav som lyder på utenlandsk mynt og som kan kreves gjort opp i slik mynt. Etter annet ledd skal summen i utenlandsk mynt regnes om til norske kroner etter de kjøpskursene Norges Bank noterer på den tid avståelsen skjer. Dersom Norges Bank ikke noterer kurser på avståelsesdagen, skal verdien av valutaen regnes om til norske kroner etter de kjøpskurser bankene benytter på dette tidspunkt. Omregningskursen skal likevel ikke være høyere enn kjøpskursene den dagen forpliktelsen til å avstå valutaen oppsto. I tredje til sjette ledd er det fastsatt bestemmelser om fastsettelse av kurser ved skjønn. Direkte valutareguleringer er avviklet. De sist gjeldende reguleringene var kravet i valutareguleringsforskriften kapittel 11 om at verdipapirer fra land utenfor OECD-området skal handles gjennom norsk fondsmegler (unntak for land med tilsyn av OECD-standard), og i kapittel 12 for innlendinger til å tegne livsforsikring utenfor EØS-området (unntak for land med tilsyn av EØS-standard). Valutareguleringsforskriften kapittel 11 og 12 ble opphevet i 1996. I høringsnotatet fra 1996 står det om virkemidlene som hjemles i valutareguleringsloven: «De generelle hensyn som ligger til grunn for vurderingen av bestemmelsene i penge- og kredittloven gjelder også ved vurderingen av bestemmelsene i valutareguleringsloven. Virkemidlene i valutareguleringsloven utgjør ikke i dag en aktiv del av virkemiddelapparatet i den økonomiske politikken. Loven har imidlertid bestemmelser om opplysningsplikt overfor Norges Bank begrunnet ut fra statistikk- og kontrollhensyn, samt bestemmelser ut fra tilsyns- og soliditetshensyn. for tiltak som kan vise seg hensiktsmessige i en krisesituasjon. Det foreslås på denne bakgrunn at valutareguleringsloven oppheves, og at bestemmelser som er nødvendige for å ivareta spesielle hensyn videreføres i annet lovverk. Valutareguleringsforskriften kapittel 11 (plikt til å bruke norsk fondsmegler ved kjøp av utenlandske verdipapirer) og kapittel 12 (forbud mot å tegne livsforsikring i forsikringsselskap hjemmehørende utenfor EØS) som var hjemlet i § 2, ble opphevet etter at høringsnotatet fra 1996 ble sendt ut. I høringsnotatet fra 1996 ble det vist til at reglene var under vurdering. Med dette forbeholdet ble det ikke ansett som aktuelt å fastsette valutareguleringer i medhold av valutareguleringsloven § 2, § 3 og § 5 en normalsituasjon. Bestemmelsene ble derfor foreslått opphevet. Departementet anser det ikke som aktuelt å fastsette valutareguleringer i medhold av valutareguleringsloven § 2, § 3 § 5 i en normalsituasjon. Det anses heller ikke som aktuelt å regulere valutakursen direkte. Det vises til at ingen høringsinstanser hadde innvendinger mot forslaget i høringsnotatet om å oppheve disse bestemmelsene. Det kan være nødvendig å innføre tilsvarende valutareguleringer i en krisesituasjon. Forslag til en slik særskilt beredskapsbestemmelse er nærmere omtalt i kapittel 7 om beredskapstiltak i krisesituasjoner. Departementet foreslår etter dette å oppheve bestemmelsene som gir hjemmel for direkte regulering av valutaomsetning og valutakursen, jf valutareguleringsloven § 1 siste ledd, § 2, § 3 og § 5. I valutareguleringsloven § 1 annet ledd første punktum er det fastsatt at i den grad departementet fastsetter kan bare Norges Bank og de som får tillatelse til det av departementet, omsette utenlandsk valuta og innenlandske verdipapirer og innenlandske krav som lyder på utenlandsk mynt, eller både det og norske kroner (se også punkt 5.2.1). Gjeldende posisjonsregulering i valutareguleringsforskriften kap. 14 er fastsatt med hjemmel i denne bestemmelsen. Etter valutareguleringsforskriften § 14-5 kan det tas nettoposisjoner i hver enkelt utenlandsk valuta på opptil 15 prosent av finansinstitusjonens ansvarlige kapital. Den aggregerte valutaposisjon må holdes innenfor 30 prosent av finansinstitusjonens ansvarlige kapital. Posisjonsgrensen for enkeltvalutaer gjelder ikke NOK-posisjonen, som skal beregnes som en restpost på basis av nettoposisjonene i utenlandsk valuta. Finansinstitusjonen kan justere opp egne posisjonsgrenser i de tilfeller ansvarlig kapital har økt. Finansinstitusjonen plikter å justere ned egne posisjonsgrenser i de tilfeller ansvarlig kapital er redusert. Finansinstitusjon med ansvarlig kapital som er vesentlig høyere enn lovens minstekrav til kapitaldekning, kan søke Norges Bank om høyere prosentsatser for fastsettelse av posisjonsgrenser enn hva som er angitt ovenfor. EØS-filial er unntatt fra disse reglene. Forskrift 22. juni 2000 nr. 632 om minstekrav til kapitaldekning for markedsrisiko mv. for kredittinstitusjoner og verdipapirforetak (CAD-forskriften) er fastsatt med hjemmel i kredittilsynsloven ( lov 7. desember 1956 nr. 1) § 4, jf § 1 annet ledd og andre bestemmelser i finanslovgivningen. Forskriften gjennomfører regler i EØS-avtalen som svarer til kapitaldekningsdirektivet (Rådsdirektiv 93/6 - «CAD») som bl.a pålegger kapitalkrav for valutarisiko. Disse reglene gjelder i tillegg til valutaposisjonsreguleringen i valutareguleringsforskriften. I høringsnotatet står det om posisjonsregulering (s. 21): «Dagens posisjonsregulering har de siste årene i liten grad ivaretatt penge- og valutapolitiske hensyn, og har hovedsakelig vært begrunnet med tilsyns- og soliditetsmessige forhold. I forbindelse med implementering av kapitaldekningsdirektivet, vil det innføres kapitaldekningskrav på valutaposisjoner. besluttet om det i tillegg fortsatt skal være en begrensning i banker og finansieringsforetaks mulighet til å ta store valutaposisjoner (rammeregulering). Spørsmålet om institusjonene fortsatt bør være underlagt en rammeregulering, behandles som egen sak og omfattes ikke av dette høringsnotatet. I høringsnotatet ble det foreslått å videreføre en bestemmelse som kan hjemle den posisjonsregulering som i dag framgår av valutareguleringsforskriften. Bestemmelsen ble foreslått tatt inn i en ny § 28 i sentralbankloven. Departementet ga i høringsnotatet uttrykk for en foreløpig vurdering av at de gjeldende kapitaldekningsreglene, jf særlig CAD-reglene (se pkt. 6.3.1), utgjør en forsvarlig og tilstrekkelig soliditetsmessig regulering av banker og kredittinstitusjoners valutaposisjoner. Et eventuelt behov for strengere regler bør i utgangspunktet kunne fastsettes innen rammen av de gjeldende lovbestemmelsene i finanslovgivningen som hjemler kapitaldekningsreglene og andre soliditetskrav. Ut fra dette var det departementets foreløpige vurdering at det vil være forsvarlig å oppheve dagens valutaposisjonsregulering uten at kapitaldekningsreglene eller andre regler blir endret. Departementet anså videre at det da neppe er behov for å videreføre et lovgrunnlag for å fastsette forskrifter om finansinstitusjoners maksimale valutaposisjoner. Departementet mener at finansinstitusjonenes valutarisiko bør reguleres i eller i medhold av finanslovgivningen, herunder eventuelt innen rammen av kapitaldekningsregelverket. Departementet mener at det er forsvarlig å oppheve valutaposisjonsreguleringen i valutareguleringsforskriften og lovgrunnlaget for denne reguleringen. Ingen høringsinstanser har hatt innvendinger mot departementets foreløpige vurdering av dette i høringsnotatet fra 2003. Etter valutareguleringsloven § 6 første ledd kan departementet fastsette at det skal svares en avgift til Norges Bank når noen omsetter utenlandsk valuta og når det overføres norske kroner til eller fra utlending sin konto (konto loro). Det samme gjelder for inn - eller utgående clearingbetalinger og kompensasjonsforretninger mellom Norge og utlandet. Avgift kan også fastsettes for avståelse av valuta etter § 5 (se pkt. 6.2.1). Etter § 6 annet ledd fastsetter departementet hvor stor avgiften skal være. Departementet understreket i høringsnotatet fra 1996 at denne type avgift (såkalt «Tobin-avgift») i dag ikke vurderes som et egnet eller ønskelig virkemiddel å innføre for Norge på ensidig basis. En slik avgift ble i høringsnotatet ikke ansett som et egnet virkemiddel i gjennomføringen av penge- og valutapolitikken. Departementet presiserte i høringsnotatet fra 1996 at spørsmålet om å innføre en avgift på valutaomsetning kan stille seg annerledes dersom den innføres av de store og toneangivende landene i internasjonal økonomi. For at en slik avgift skal være effektiv, kreves det at mange land samtidig innfører en slik avgift. Dersom det blir innført en slik avgift internasjonalt, kan det bli aktuelt at Norge gjør det samme. at Norges EØS-forpliktelser legger begrensninger på vår adgang til å innføre en slik avgift. I høringsnotatet ble det foreslått at bestemmelsen om adgang til å fastsette avgift på valutaomsetning videreføres i sentralbankloven. Det ble i høringsnotatet fra 1996 foreslått en ny § 29 i sentralbankloven om at Kongen kan fastsette at det skal svares en avgift til Norges Bank når noen omsetter utenlandsk valuta og når det foretas overføringer i norske kroner til eller fra en utlendings bankkonto. Det samme skal etter forslaget gjelde for inn- og utgående clearingbetalinger og kompensasjonsforretninger mellom Norge og utlandet. Kongen skal fastsette hvor stor avgiften skal være. Flere av høringsinstansene hadde kritiske merknader til dette punktet i sine merknader til høringsnotatet av 1996. Norges Bank hovedstyre uttalte i denne forbindelse: «Norges Bank understreker at dette virkemiddelet bare bør anvendes dersom slike avgifter også innføres internasjonalt. Vi vil ellers foreslå at vilkårene for å anvende avgiften i tilfelle presiseres i lovteksten. Ellers vil vi bemerke at en slik avgift har et visst skattemessig preg og vi reiser derfor spørsmål om det er naturlig å innplassere bestemmelsen i sentralbankloven. Et alternativ til å innføre bestemmelser om valutaavgift i sentralbankloven kan være å innføre avgiften ved særskilt lov dersom en internasjonal avtale gjør det aktuelt. Vi viser også til at forslaget kan være i strid med Norges forpliktelser etter EØS-avtalen og kapitalkoden i OECD. Det kan også reises spørsmål om innføring av en slik avgift er praktikabel og om den har en god økonomisk begrunnelse som et effektivt og rasjonelt virkemiddel. I beredskapssituasjoner vil for øvrig forslaget til ny § 30 hjemle bruk av valutaavgifter, jf foran. Ellers peker vi på at ordlyden i bestemmelsen også er noe uklar mht. hvilke transaksjoner det skal svares avgift på. Bestemmelsen rammer f.eks. ikke overføring av norsk valuta til innlendingers egne konti i utlandet. Norges Banks hovedstyre skriver i sin høringsuttalelse av 11. februar 2003 at det verken er nødvendig eller ønskelig med ny § 28 (§ 29 i 1996-notatet) om avgift på omsetning av valuta. Hovedstyret viser til at det kan reises spørsmål om innføring av en slik avgift er praktikabel og om den har en god økonomisk begrunnelse som et effektivt og rasjonelt virkemiddel. En ensidig avgift fra norsk side kan få uheldige konsekvenser. En eventuell innføring av en slik avgift bør derfor etter hovedstyrets oppfatning være del av en internasjonal avtale hvor flere land innfører tilsvarende avgift. Avgiften bør i så tilfelle innføres ved særskilt lov. Hovedstyret peker på at forslaget til ny § 29 for øvrig kan hjemle bruk av valutaavgifter i beredskaps- og krisesituasjoner. Av høringsuttalelsen framgår det imidlertid at et mindretall i hovedstyretslutter seg til forslaget i høringsnotatet. Den norske Bankforening tok departementets forslag fra 1996 til etterretning, men mente at det i overskuelig framtid er helt urealistisk å innføre en slik avgift. Sparebankforeningen var av det syn at det ikke er tungtveiende grunner for å innføre en slik lovhjemmel i Norge. Foreningen viste til at en slik avgift ikke er noe hensiktsmessig virkemiddel dersom den innføres på ensidig basis, og var skeptisk til realismen i å få innført en slik avgift internasjonalt. Verken Norges Fondsmeglerforbund eller Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund anså en videreføring av en slik bestemmelse som ønskelig. Finansnæringens Hovedorganisasjon skriver i sin høringsuttalelse av 14. februar 2003 at uttalelsen fra Den norske Bankforening til høringsnotatet fra 1996 også er dekkende for Finansnæringens Hovedorganisasjons syn. Finansnæringens Hovedorganisasjon går i mot forslaget om å videreføre en hjemmel i sentralbankloven til å innføre en avgift på omsetning av valuta («Tobin-avgift»). at det i overskuelig fremtid innføres slik avgift som et felles internasjonalt tiltak, og at en slik avgift vil være svært skadelig om det skulle innføres som et ensidig norsk tiltak. Sparebankforeningen fastholder sitt syn fra 1996 i sin høringsuttalelse av 18. februar 2003. Høy grad av kapitalmobilitet muliggjør kapitalbevegelser som kan gi opphav til betydelige svingninger i eller justeringer av valutakursen, og medvirke til finanskriser. Dette var bakgrunnen for at den amerikanske økonomen James Tobin i 1978 foreslo å bruke en generell avgift på alle valutatransaksjoner til å regulere kapitalstrømmer. Herav følger betegnelsen Tobin-avgift. Skal en avgift på valutahandel bidra til å redusere svingningene i valutamarkedet, må den innføres internasjonalt, og dekke alle former for valutatransaksjoner. Avgiften vil kunne påvirke kapitalmarkedenes virkemåte, bl.a gjennom å øke transaksjonskostnadene. Verdien for aktørene ved å omgå en slik avgift vil imidlertid være betydelig. Det vil derfor være motiver for å flytte valutahandel til land som ikke er omfattet av avgiften eller til markedsplasser utenfor det offisielle finansmarkedet. Som det framgår i høringsnotatet, anses en avgift på omsetning av valuta ikke som et egnet eller ønskelig virkemiddel å innføre for Norge på ensidig basis. En slik avgift vil også kunne være i strid med EØS-avtalen og våre internasjonale forpliktelser om betalingsoverføringer, tjenestetransaksjoner, kapitalbevegelser og valutakursordninger, jf IMF, OECD og WTO/GATS. Det vises til omtalen av internasjonale forpliktelser i kapittel 4. En slik avgift vil imidlertid kunne bli aktuell dersom store og toneangivende land i internasjonal økonomi skulle innføre en tilsvarende avgift. Dersom dette skulle skje, deler departementet oppfatningen til flertallet i Norges Banks hovedstyre om at en slik avgift i så tilfelle bør innføres ved særskilt lov. Departementet ser således ikke behov for en slik særskilt hjemmel i sentralbankloven, jf § 28 i høringsnotatet. Departementet vil for øvrig vise til at forslaget til ny § 29 i høringsnotatet gir hjemmel til bruk av valutaavgifter i beredskaps- og krisesituasjoner. Valutareguleringsloven § 1 annet ledd gir hjemmel for å fastsette at mellommannsvirksomhet ved omsetning av valuta og betalingsformidling med utlandet krever tillatelse. Det kan settes nærmere vilkår for slik tillatelse. I valutareguleringsloven § 1 annet ledd første punktum er det fastsatt at i den grad departementet fastsetter kan bare Norges Bank og de som får tillatelse til det av departementet, omsette utenlandsk valuta og innenlandske verdipapirer og innenlandske krav som lyder på utenlandsk mynt, eller både det og norske kroner. Etter annet punktum gjelder det samme for mellommannsvirksomhet i slik omsetning (valutamegling). Etter tredje punktum kan departementet eller den det gir fullmakt, sette nærmere vilkår for slik tillatelse og kan trekke tillatelsen tilbake. Etter verdipapirhandelloven 19. juni 1997 nr. 79 § 7-1 kan investeringstjenester bare ytes av foretak som har tillatelse til dette fra departementet (verdipapirforetak). Myndigheten er delegert til Kredittilsynet. Investeringstjenester omfatter megling av finansielle instrumenter. Som finansielle instrumenter regnes bl.a finansielle terminkontrakter, herunder valutaterminer, fremtidige renteavtaler (FRA) og valutaopsjoner, men ikke valutaspotkontrakter (kjøp og salg av valuta med samtidig oppgjør). Kredittilsynet fører tilsyn med verdipapirforetakene. I verdipapirhandelloven § 8-1 og § 8-3 er det regler om tilknyttede tjenester og verdipapirforetaks adgang til å drive annen næringsvirksomhet. Etter § 8-3 kan et verdipapirforetak ikke drive annen næringsvirksomhet enn å yte investeringstjenester utover det som følger av § 8-1 (tilknyttede tjenester) og § 8-2 (særskilte regler om kredittgivning) uten at dette har naturlig sammenheng med utøvelsen av investeringstjenestevirksomheten. Verdipapirforetak skal gi melding til Kredittilsynet før det tilbyr tilknyttede tjenester utover det som måtte fremgå av konsesjonen som verdipapirforetak. Etter § 8-1 første ledd nr. 6 regnes «tjenester i tilknytning til valutavirksomhet når dette skjer i forbindelse med ytelse av investeringstjenester» som tilknyttede tjenester. I høringsnotatet fra 1996 ble det opplyst at deler av virksomhet som i dag er konsesjonspliktig etter valutameglerforskriften også ville bli konsesjonspliktig etter den nylig reviderte verdipapirhandelloven, og at det kan tilsi at det bør foretas en vurdering av om virkeområdet til valutameglerforskriften bør innsnevres. De nye bestemmelsene i verdipapirhandelloven trådte i kraft 31. desember 1996 (etter utsendelsen av høringsnotatet). Ingen høringsinstanser hadde særskilte merknader til forslaget om å videreføre en hjemmel til å regulere valutameglervirksomhet i høringsrunden 1996-97. Norges Bank opplyste at valutameglerforskriften burde vurderes nærmere, og at det ville være naturlig at banken foretok de nødvendige vurderinger siden forskriften delegerer tilsynsansvar og delvis konsesjonsmyndighet til banken. I høringsruden 2003 viser Norges Banks hovedstyre til at megling av valutaspottransaksjoner har vært uregulert siden november 1998 og at annen meglingsvirksomhet reguleres av verdipapirhandelloven. Norges Bank ser derfor ikke behov for å videreføre hjemmel for regulering av valutamegling. Forskrift 25. mars 1983 nr 732 om valutameglervirksomhet ble opphevet i november 1998. Som nevnt av Norges Bank reguleres annen valutameglervirksomhet enn megling av valutaspotkontrakter i verdipapirhandelloven. Departementet har siden opphevelsen av valutameglingsforskriften ikke registrert noe behov for særskilt regulering av valutameglere. Departementet anser ut fra denne erfaringen at det ikke er behov for å videreføre et særskilt lovgrunnlag for regulering av valutameglingsvirksomhet. Departementet foreslår etter dette ikke å videreføre lovgrunnlaget i valutareguleringsloven § 1 annet ledd for å fastsette at mellommannsvirksomhet ved omsetning av valuta krever tillatelse etter opphevelsen av valutareguleringsloven. Det vises til forslaget om å oppheve valutareguleringsloven. I høringsnotatet uttales følgende om gjeldende rett: «Etter lov 14. juli 1950 nr. 10 om valutaregulering (valutareguleringsloven) § 1 annet ledd kan bare Norges Bank og de som får tillatelse av departementet, omsette utenlandsk valuta. Ved forskrift 22. juni 1990 nr. 589 ble departementets myndighet delegert til Norges Bank, som fastsatte forskrift 27. juni 1990 nr. 595 om valutaregulering (valutareguleringsforskriften). Etter valutareguleringsforskriften § 9-1 første ledd er det «forbudt for andre enn Norges Bank og valutabanker å drive ervervsmessig omsetning (kjøp/salg) av utenlandske betalingsmidler i Norge». For å få status som valutabank må bankene autoriseres av Norges Bank, jf valutareguleringsforskriften § 14-1 første ledd. Slik autorisasjon kan bare gis til forretningsbank, sparebank og Postbanken, jf annet ledd. Siden Norges Bank alltid gir en bank tillatelse til å drive vekslingsvirksomhet samt betalingsformidling med utlandet, fungerer ordningen i praksis som en registreringsordning. Filialer i Norge av kredittinstitusjoner hjemmehørende i andre EØS-stater, kan drive vekslingsvirksomhet uten autorisasjon fra Norges Bank, jf valutareguleringsforskriften § 14-1 tredje ledd og § 14-6 første ledd annet punktum. Kredittinstitusjoner hjemmehørende i andre EØS-stater skal etter EØS-regler som svarer til direktiv 2000/12/EF (det konsoliderte bankdirektiv) ha anledning til å etablere filial her i riket basert på tillatelse i hjemlandet (gjensidig anerkjennelse). Det gjelder en særskilt notifiseringsprosedyre etter direktivet for slik filialetablering. Vedlegg I til direktivet angir en liste over virksomhet som omfattes av gjensidig anerkjennelse. Listen omfatter i punkt 7 bokstav b transaksjoner for institusjonens egen regning eller for kundens regning i valuta. Disse EØS-reglene er til hinder for å kreve autorisasjon som valutabank for filialer som nevnt. Valutareguleringsforskriften fastsetter også en valutakommisjonærordning. inngå avtale med et annet innenlandsk foretak, herunder finansinstitusjon, om at foretaket kan virke som kommisjonær for valutabankens omsetning av utenlandske betalingsmidler. Norges Bank kan i særskilte tilfelle gjøre unntak fra bestemmelsene i valutareguleringsforskriften, herunder reglene i kapittel 9, jf valutareguleringsforskriften § 18-2. Til nå er det kun American Express Company AS som har fått dispensasjon til å kunne yte vekslingstjenester. I høringsnotatet gjøres nærmere rede for forslaget som ble fremmet i 1996 vedrørende frittstående vekslingskontorer og oppfølgingen av dette, og det uttales bl.a.: «I høringsnotatet fra 1996 ble det foreslått en ny § 28 i sentralbankloven om adgang til å fastsette forskrift om at bare den som får tillatelse av Kongen kan drive forretningsmessig omsetning av valuta eller forretningsmessig betalingsformidling med utlandet. Det samme skulle etter forslaget gjelde for mellommannsvirksomhet i slik omsetning og betalingsformidling. Etter forslaget kunne forskriftene omfatte nærmere regler om hvilke betingelser som skulle gjelde for tillatelse til å drive slik valutavirksomhet. Finansdepartementet ba i brev 17. april 1997 Norges Bank og Kredittilsynet vurdere om frittstående vekslingskontorer bør tillates i Norge og om å utarbeide forslag til hvordan vekslingskontorene i så tilfelle bør reguleres. En arbeidsgruppe med medlemmer fra Norges Bank og Kredittilsynet ble nedsatt i juni 1997 for å vurdere om frittstående vekslingskontorer bør tillates. Med «frittstående vekslingskontor» mener arbeidsgruppen foretak som yter vekslingstjenester, og som ikke omfattes av finansinstitusjonslovgivningen. Arbeidsgruppens rapport ble oversendt departementet ved brev fra Norges Bank 30. april 1998. Rapporten ble sendt på høring 20. mai 1998 med høringsfrist 14. august 1998. Det ble imidlertid ikke fremmet lovforslag på grunnlag av arbeidsgruppens rapport. Arbeidsgruppen mener at hensynet til å hindre hvitvaskingskriminalitet tilsier at valutavekslingsvirksomhet bør skje innenfor institusjoner som har de nødvendige forutsetninger for å kunne hindre hvitvasking, og dette vil være banker og andre finansinstitusjoner. Arbeidsgruppen tilrår primært at det åpnes opp for at også andre finansinstitusjoner enn banker skal kunne yte vekslingstjenester. Arbeidsgruppen tilrår sekundært særskilt regulering av frittstående vekslingskontorer i en egen lov om vekslingskontorer. Behandlingen av rapporten er omtalt i Kredittmeldinga 1998 ( St.meld.nr.11 (1999-2000)). Meldingen ble avgitt 29. oktober 1999 under regjeringen Bondevik I. I meldingen står det under punkt 3.1 på s. 38: 'Finansdepartementet har kome til at det vil foreslå å opne opp for etablering av frittståande vekslingskontor i Noreg. Vurderinga er gjord på bakgrunn av høyringsfråsegna til ein rapport frå Noregs Bank som blei send til Finansdepartementet med brev av 30. april 1998. I rapporten går det fram at Noregs Bank meiner det er tilrådeleg å opne for etablering av frittståande vekslingskontor i Noreg. Departementet tek sikte på å fremme forslag til reglar som regulerer vekslingskontor, i samband med den pågåande revisjonen av finanslovgivinga, som er ei oppfølging av arbeidet til Banklovkommisjonen.' «Avgjørelsen av om det bør åpnes for frittstående vekslingskontorer eller ikke, beror på en avveining av hensynene til å hindre hvitvasking av utbytte av straffbare handlinger og skatteunndragelser og på den ene siden, og hensynene til økt konkurranse om å tilby vekslingstjenester og tilgjengeligheten av slike tjenester på den annen side. Etter departementets vurdering innebærer arbeidsgruppens primære forslag (utvide kretsen av hvilke finansinstitusjoner som skal kunne tilby slike tjenester - men ikke åpne for frittstående vekslingskontorer) en hensiktsmessig avveining av disse hensyn. Det vises i den anledning bl.a til at Financial Action Task Force (FATF) legger til grunn at veksling av valuta i større grad enn tidligere benyttes som hvitvaskingsmetode. Dette tilsier at hensynet til å bekjempe hvitvasking tillegges større vekt enn tidligere, jf i den forbindelse omtalen i Kredittmeldinga 1998. Departementets legger vekt på at arbeidsgruppens primære forslag legger til rette for en noe bedre tilgjengelighet av vekslingstjenester enn i dag, samtidig som slike tjenester bare vil kunne utføres av foretak med konsesjon som bank eller finansieringsforetak. Foretak som driver vekslingsvirksomhet vil på denne måten fortsatt være underlagt tilsyn og de alminnelige regler i finanslovgivningen. nærmere om disse reglene i pkt. 8.4 nedenfor). Dette anses viktig for å forhindre at foretakene benyttes som ledd i hvitvasking av utbytte av straffbare handlinger og skatteunndragelser. I høringsnotatet her foreslår departementet lovregler til gjennomføring av en slik begrenset utvidelse av adgangen til å drive vekslingsvirksomhet etter opphevelse av valutareguleringsloven. Departementet foreslår regler i finansieringsvirksomhetsloven nytt kapittel 4a om at bare banker og finansieringsforetak, inkludert utenlandske foretak som har rett til å drive finansieringsvirksomhet her i riket, kan drive valutavirksomhet som består i forretningsmessig omsetning av valuta. Kredittilsynet vil ha tilsyn med virksomheten. Kredittilsynet vil kunne reagere mot ulovlig vekslingsvirksomhet med pålegg om stans av virksomheten i medhold av kredittilsynsloven § 4a. Videreføring av plikt til å rapportere kjøp og salg av utenlandske betalingsmidler til Norges Bank etter valutareguleringsforskriften § 9-1 tredje ledd, omtales i pkt. 8.5 nedenfor. Etter arbeidsgruppens forslag skulle det settes en nedre grense for reguleringen ved valutavirksomhet som drives i ubetydelig omfang. Departementet anser at hensynet til å kontroll med valutavirksomhet tilsier at det ikke settes en slik terskel i loven. Departementet foreslår i stedet at departementet gis adgang til ved forskrift eller enkeltvedtak å gjøre unntak fra konsesjonskravet for personer eller foretak som driver valutavirksomhet. Forskriftshjemmelen er her bare tenkt utnyttet dersom erfaringen etter hvert skulle tilsi det. Søknader om unntak i enkeltilfeller vil måtte vurderes konkret. Det vil da ev. kunne legges vekt på at virksomheten drives i ubetydelig omfang. Det vises til utkastet til § 4a-1 tredje ledd. Gjeldende regler i valutareguleringsforskriften omfatter som nevnt over særskilte regler om at valutabanker kan inngå avtale med «annet innenlandsk foretak, herunder finansinstitusjon, om at dette kan virke som agent for valutabankens betalingsformidling og/eller omsetning av utenlandske betalingsmidler», såkalte valutakommisjonærer. Banklovkommisjonen har i NOU 2001:23 omtalt i kapittel 5 og foreslått regulering i utkast til ny lov om finansforetak § 10-3 av bortsetting (outsourcing) av tjenester i finansforetak (finansinstitusjoner). Gjeldende rett inneholder ikke generelle regler om bruk av agenter eller annen bortsetting av tjenester. Reglene om valutakommisjonærer står her i en særstilling. Departementet anser etter en foreløpig vurdering at det vil være forsvarlig og neppe skape store problemer i praksis å ikke videreføre de gjeldende særreglene om valutakommisjonærer. Inntil behandlingen av Banklovkommisjonens forslag om bortsetting av tjenester, vil finansinstitusjoners bruk av agenter i valutavekslingsvirksomheten begrenses av ulovfestede normer for bortsetting av konsesjonspliktig virksomhet. Se nærmere om dette i NOU 2001:23. Departementet ber videre om høringsinstansenes syn på om hjemmelen i valutareguleringsloven til å fastsette regler om mellommannsvirksomhet ved omsetning av valuta og betalingsformidling med utlandet (valutamegling) bør videreføres. Tidligere regulering av slik virksomhet i forskrift 25. mars 1983 nr. 732 om valutameglervirksomhet, ble opphevet 3. november 1998. Området har etter dette vært ansett unødvendig å regulere. Departementet er ut fra det i tvil om det er behov for å videreføre en lovhjemmel til å fastsette regler om valutamegling. Alle høringsinstanser som uttaler seg stiller seg positive til forslaget i høringsnotatet. Finansnæringens Hovedorgansiasjon deler departementets bekymring knyttet til mulighetene for hvitvasking, og slutter seg derfor til forslaget om at forbudet mot frittstående vekslingskontorer videreføres. Finansnæringens Hovedorganisasjon viser imidlertid til at slik virksomhet ikke krever konsesjon i andre land, og at det generelt bør foreligge sterke grunner for å avvike regelverk som er vanlig i andre EØS-land. Sparebankforeningen støtter også forslaget, og uttaler bl.a.: «Unntaksbestemmelsen som er foreslått, bør benyttes med varsomhet. Både hensynet til like konkurranseforhold og hensynet til myndighetenes kontroll tilsier at eventuelle frittstående vekslingskontorer blir underlagt de samme rammebetingelser som bankenes vekslingsvirksomhet, herunder tilsyn og rapportering. På dette grunnlag vil vi støtte Finansdepartementets forslag til endring i finansieringsvirksomhetsloven. Vi har for øvrig merket oss at departementet anser det som forsvarlig ikke å videreføre bestemmelsene om valutakommissærer i valutareguleringsforskriften. begrenses av ulovfestede normer for bortsetting av konsesjonspliktig virksomhet. Vi forutsetter at det med dette menes at dagens praksis kan videreføres. Yrkesorganisajonenes Sentralforbund støtter også forslaget. Videre støtter Justisdepartementet forslaget, og uttaler: «Justisdepartementet er på lik linje med Finansdepartementet/høringsnotatet opptatt av å hindre at vekslingskontorer kan benyttes som ledd i hvitvasking av utbytte av straffbare handlinger og skatteunndragelser. Konkurransetilsynet stiller seg «positive til at det åpnes for konkurranse i markedet for valutavirksomhet. Det uttales imidlertid at adgangen til å etablere valutavirksomhet bør være så vid som mulig, «i den grad andre virkemidler kan ivareta kontroll med hvitvasking og terrorfinansiering». Arbeids- og administrasjonsdepartementet gir uttrykk for tilsvarende synspunkter. Norges Bank slutter seg også til forslaget. Når det gjelder valutakommisjonærer og valutamegling uttaler Norges Bank: «Særreglene om valutakommisjonærer foreslås ikke videreført. Departementet påpeker at inntil behandlingen av Banklovkommisjonens forslag om bortsetting av tjenester er sluttført, vil finansinstitusjoners bruk av agenter i valutavekslingsvirksomheten begrenses av ulovfestede normer for bortsetting av konsesjonspliktig virksomhet. Norges Bank anser dette som uproblematisk og slutter seg til departementets vurdering. Norges Bank ser ikke behov for å videreføre hjemmel for fastsetting av regler om valutamegling. Dette berører i praksis bare megling av valutaspottransaksjoner som har vært uregulert siden november 1998. Annen meglingsvirksomhet reguleres i verdipapirhandelloven. Kredittilsynet slutter seg i hovedsak til høringsnotatets forslag, men det tilrås at det ikke innføres særskilte unntak for finansieringsforetak som yter slike tjenester. Kredittilsynet gjør grundig rede for internasjonal praksis og erfaringer vedrørende valutaveksling og hvitvasking, og uttaler: «Financial Action Task Force on Money Laundering ('FATF') fastsetter standarder for å motvirke hvitvasking av utbytte og tiltak mot terroristfinansiering. FATFs 40 anbefalinger, som er under revisjon, er et viktig instrument i kampen mot hvitvasking. Det fremgår av tolkningsuttalelsen til nåværende anbefaling nr. 8 og 9: 'Bureaux de change are an important link in the money laundering chain since it is difficult to trace the origin of the money once it has been exchanged. Typologies exercises conducted by the FATF have indicated increasing use of bureaux de change in laundering operations.' Et av flere FATF-eksempler her er fra en typologirapport fra 1997/98: '30. The bureaux de change sector continues to be a very important link in the laundering chain: cash proceeds from drug trafficking and other criminal activities often transit through this sector'. Det er et gjennomgående trekk i FATFs arbeid og rapporter at valutaveksling (bureaux de change) inngår i hvitvaskingsoperasjoner. Det vises videre til en rapport fra National Criminal Intelligence Service - Economic Crime Branch (ØKOKRIM-organ i Storbritannia - internett-adresse www.ncis.gov.uk) kapittel 6 vedrørende hvitvasking: 'Bureaux de change/money transmission agents 6. Serious and organised criminals make frequent use of bureaux de change and money transmission agents (MTAs) to convert and transfer cash. This can involve the conversion of low denomination notes into larger denominations, often in a different currency, in order to facilitate the movement of funds both around the UK and out of the country.' Kredittilsynet har videre mottatt informasjon fra Finanspolisen i Sverige (tilsvarende ØKOKRIM) vedrørende omfanget av hvitvaskingsmeldinger. I 2002 mottok Finanspolisen totalt 8.080 slike meldinger i Sverige. Av disse meldingene kom 7.346 fra 4 vekslingsforetak. Dette er en sterk indikasjon på den betydelige hvitvaskingsfaren i slike foretak. Rapportene indikerer imidlertid også at det er en betydelig oppmerksomhet vedrørende hvitvaskingsfaren i disse 4 foretakene. De mange enkeltstående oppdragene og kundens manglende tilknytning til vekslingskontoret gjør det her vanskelig å «kjenne sin kunde». Sverige har hatt vekslingskontorer i en årrekke. Foretakene er regulert av «Lag (1996:1006) om valutaväxling och betalingsoverföring». Det er en registreringsordning for å etablere slik virksomhet i Sverige. Det er i.h.t loven ingen egnethetskrav til styre, eiere eller daglig leder i slik virksomhet. Foretakene har en plikt å melde mistenkelige transaksjoner til Finanspolisen. Foretakene har opplysningsplikt overfor Finanstilsynet for å påse at hvitvaskingsregelverket overholdes. Finanstilsynet kan gi disse foretakene pålegg om å rette på manglende overholdelse av hvitvaskingsregelverket. kan det videre gis pålegg om opphør av virksomheten. Det største av de svenske vekslingsforetakene, Forex AB, omsatte i 2001 valuta for mer enn 20 milliarder svenske kroner gjennom mer enn 50 valutabutikker i Sverige, Finland og Danmark. Forex har en stor «varebeholdning» av mange valutaer som bankene ikke «lagerfører» - totalt 60 valutaer. Det vil ofte være billigere for kundene å veksle gjennom slike kontorer enn i banker. Det er således grunn til å anta at det har vært en kanalisering av valutaveksling fra bankene til Forex og andre tilsvarende foretak. Forex har også vist sterk interesse for å etablere slik virksomhet i Norge. Foretaket har søkt om dispensasjon fra forbudet mot å etablere frittstående vekslingskontor. Søknaden ble avslått av Norges Bank. (Foretaket etablerte endog i en periode et informasjonskontor på Oslo-sentralbanestasjon for å informere om valutaveksling). Kredittilsynet har fått muntlig opplyst fra Finansinspektionen at Forex AB har søkt om konsesjon til å etablere bankvirksomhet. En kredittinstitusjon kan i.h.t EØS-regelverket etablere filial i andre EØS-land. Veksling av valuta for egen eller kundes regning er omfattet av prinsippet for gjensidig anerkjennelse. Som det fremgår ovenfor er de svenske foretakene som driver valutaveksling underlagt en ren registreringsordning. Foretakene kan således ikke anses å drive tilsvarende virksomhet som et finansieringsforetak meddelt konsesjon i.h.t finansieringsvirksomhetsloven. EØS-foretak, som har konsesjon som kredittinstitusjon (slik det er definert i det konsoliderte bankdirektivet), vil i.h.t prinsippet om gjensidig anerkjennelse i EØS-avtalen kunne drive tilsvarende virksomhet i Norge, herunder valutaveksling. «Det er Kredittilsynets oppfatning at de nødvendige forutsetninger foreligger for at finansieringsforetak etter søknad kan drive valutaveksling enten som eneste virksomhetsområde, eller i tillegg til øvrig virksomhet som finansieringsforetak. Det vises her til følgende momenter: - Kredittilsynet viser til at finansieringsforetak i.h.t finansieringsvirksomhetsloven § 2-1 første ledd har vært omfattet av det gjeldende hvitvaskingsregelverket siden 1. januar 1994. - Slike foretak er omfattet av en etablert konsesjonsordning, herunder egnethetskrav til eiere, styre og daglig leder, jf finansierinvirksomhetslovens kapittel 3. - Slike foretak er underlagt Kredittilsynets tilsyn, og det kan anvendes ulike sanksjonsmidler ved brudd på regelverket, f.eks. adgang til å gi pålegg om å rette på forhold. - American Express Company AS har i dag dispensasjon for å kunne drive valutaveksling. Kredittilsynet har dog merket seg at finansieringsforetak t.o.m. 2001 i svært liten utstrekning har rapportert mistenkelige transaksjoner til ØKOKRIM. Det har vært en økning av rapporteringen for 2002. For finansieringsforetak som vil drive valutavirksomhet i tillegg til sin øvrige ordinære virksomhet som finansieringsselskap, vil samtlige lov- og forskriftskrav gjelde, eksempelvis krav til eiersammensetning, ansvarlig kapital, egnethet for ledelse, styremedlemmer og eiere osv. Det følger av departementets lovforslag § 4a-2 at for finansieringsforetak, som bare vil drive valutavirksomhet og ingen annen virksomhet som finansieringsforetak, kan det ved forskrift eller enkeltvedtak gjøres unntak fra flere av finansieringsvirksomhetslovens regler som innebærer vesentlige etableringsterskler. 'Departementet foreslår i stedet at departementet gis adgang til ved forskrift eller enkeltvedtak å gjøre unntak fra konsesjonskravet for personer eller foretak som driver valutavirksomhet. Forskriftshjemmelen er her bare tenkt utnyttet dersom erfaringen etter hvert skulle tilsi det. Søknader om unntak i enkeltilfeller vil måtte vurderes konkret. Det vil da ev. kunne legges vekt på at virksomheten drives i ubetydelig omfang. Det vises til utkastet til § 4a-1 tredje ledd'. Det gis ingen direkte begrunnelse for Finansdepartementets lovforslag om at det ved forskrift eller enkeltvedtak kan innvilges så vidt omfattende unntak fra finansieringsvirksomhetsloven. Selv om det i.h.t finansieringsvirksomhetsloven vil gjelde en konsesjonsordning for etablering av finansieringsforetak som bare vil drive valutaveksling, vil det dersom såvidt vesentlige unntak fra loven innvilges i realiteten innebære at en langt på vei går inn for å etablere frittstående vekslingskontorer. Kredittilsynet kan ikke se at det vil være forsvarlig å innvilge så vidt vesentlige unntak for finansieringsforetak som bare vil drive valutaveksling. Kredittilsynet legger her til grunn at det vil foreligge en meget begrenset økonomisk risiko for finansieringsforetak som kun driver med omsetning av valuta. I praksis vil det være den valutarisiko foretakene eksponeres for og i noen grad operasjonell risiko som her veier tyngst. Det vil således i.h.t de allerede gjeldende regler i finansieringsvirksomhetsloven § 3-5 kunne være grunnlag for å lempe på kravet til 5 millioner euro i ansvarlig kapital. I følge den praksis som har nedfelt seg vil disse foretakene gis dispensasjon ned til minstekravet på 1 million euro. Selv om disse foretakene vil kunne drives forsvarlig med andre og lempeligere krav til minstekapital enn andre finansieringsforetak, vil det ikke være aktuelt å tillate slike foretak drevet uten annet krav til egenkapital enn det som følger av aksjeselskapslovgivningen. Kredittilsynet anbefaler derfor ikke at det i loven gis de foreslåtte unntak fra slike soliditets- og eierbegrensningskrav. Etter Kredittilsynets vurdering bør det uansett være en forutsetning for den foreslåtte lovendring at det ikke etableres en praksis med omfattende unntak fra loven. Økokrim støtter forslaget i høringsnotatet. Departementet opprettholder sin vurdering i høringsnotatet om at bare banker og finansieringsforetak, samt utenlandske foretak som har rett til å drive finansieringsvirksomhet her i riket, skal kunne drive omsetning av valuta. Forslaget innebærer en viss utvidelse i forhold til gjeldende rett, ved at også finansieringsforetak vil kunne drive slik virksomhet. Det foreslås imidlertid ikke å åpne for såkalte frittstående vekslingskontorer, dvs. valutaveksling utført av foretak som ikke er underlagt den alminnelige finansinstitusjonslovgivning. Etter departementets syn innebærer forslaget en hensiktsmessig avveining av hensynet til å hindre hvitvasking av utbytte av straffbare handlinger på den ene side, og hensynet til økt konkurranse og tilgjengelighet av slike tjenester på den annen side. Når det gjelder hvitvaskingsfaren forbundet med slik virksomhet, vises særlig til redegjørelsen for internasjonale erfaringer i Kredittilsynets høringsuttalelse. Det vises også til at høringsinstansene støtter forslaget. I høringsnotatet var det foreslått at bare «forretningsmessig» omsetning av valuta skulle omfattes. Etter departementets syn bør all valutavekslingsvirksomhet omfattes, uavhengig av om virksomheten kan betegnes som forretningsmessig eller ikke. I virksomhetsbegrepet ligger imidlertid den avgrensning at det må dreie seg om tjenester som ytes på forholdsvis regelmessig basis i forhold til andre. Det vises til nærmere omtale av dette nedenfor om betalingsformidling. I samsvar med forslaget i høringsnotatet, foreslår departementet at det skal kunne gjøres unntak fra konsesjonsplikten i forskrift eller ved enkeltvedtak. Dispensasjonsadgangen vil kunne være aktuell å benytte i forhold til virksomhet av ubetydelig omfang. For virksomhet som omfattes av konsesjonsplikten vil finansieringsvirksomhetslovens bestemmelser i utgangspunktet gjelde fullt ut. I høringsnotatet ble det foreslått en hjemmel til å gjøre unntak fra en rekke lovbestemmelser for foretak som bare driver valutavirksomhet, herunder eierbegrensningsreglene og kapitalkrav mv. Departementet vil imidlertid ikke foreslå en slik dispensasjonshjemmel. Det vises særlig til at eierbegrensningsreglene er foreslått erstattet med eierkontrollregler, som bl.a har til formål å sikre egnede eiere av finansinstitusjoner, jf nærmere omtale i den nylig framlagte odelstingsproposisjonen om dette. Etter departementets syn bør også finansieringsforetak som bare yter valutavirksomhet, være omfattet av eierkontrollreglene, bl. at slike foretak skal kunne benyttes i hvitvaskingsoperasjoner. Videre bør slike foretak være underlagt kapitalregler mv. Det vises til at kapitalreglene åpner for at det kan settes lavere kapitalkrav til foretak som bare yter et begrenset tjenestetilbud, jf også Kredittilsynets høringsuttalelse om dette. Foretakene vil også underlegges løpende kapitalkrav på lik linje med andre finansieringsforetak. I samsvar med høringsnotatet foreslår departementet å oppheve særreglene for valutakommisjonærer og valutamegling. Ingen høringsinstanser har gått i mot forslaget. Det vises for øvrig til omtalen av dette i høringsnotatet. «Etter valutareguleringsloven § 1 første ledd kan «Vedkomande departement [...] gjeva føresegner om korleis dei ymse betalingane frå Noreg til utlandet og frå utlandet til Noreg skal gå for seg». Etter valutareguleringsforskriften kapittel 4 første ledd er det forbudt for andre enn Norges Bank og valutabanker å drive ervervsmessig betalingsformidling med utlandet på vegne av allmennheten. Etter annet ledd kan valutakommisjonær (jf forskriften kapittel 17) virke som agent for valutabanks betalingsformidling med utlandet. Visse systemer for betalingstjenester omfattes av reglene i lov 17. desember 1999 nr. 95 om betalingssystemer m.v. Etter betalingsssystemloven § 1-1 annet ledd regnes som systemer for betalingstjenester 'systemer basert på standardvilkår for overføring av penger fra eller mellom kundekonti i banker og finansieringsforetak når overføringene bygger på bruk av betalingskort, tallkoder eller annen form for selvstendig brukerlegitimasjon utstedt til en ubestemt krets'. Systemer for betalingsformidling med utlandet vil etter omstendighetene være omfattet. I så fall gjelder reglene i betalingssystemloven kapittel 3 om bl.a meldeplikt til Kredittilsynet og systemkrav. «Valutavirksomhet som består i betalingsformidling med utlandet, har fått særlig oppmerksomhet i forbindelse med det arbeidet for å hindre finansiering av terrorvirksomhet som er utført i etterkant av terroranslagene mot USA 11. september 2001. Dette understreker behovet for at slik virksomhet drives innen betryggende rammer. Det har særlig betydning å sikre at reglene om forebyggende tiltak mot hvitvasking av utbytte og finansiering av terrorisme blir fulgt opp i de foretakene som driver betalingsformidling med utlandet. Reglene omfatter bl.a krav om kundeidentifikasjon og rapportering av mistenkelige transaksjoner til ØKOKRIM. De gjeldende reglene er fastsatt i og i medhold av finansieringsvirksomhetsloven § 2-17. Finansdepartementet sendte 8. oktober 2002 på høring en arbeidsgrupperapport med utkast til lov om forebyggende tiltak mot hvitvasking av utbytte og finansiering av terrorisme med frist 9. desember 2002. De foreslåtte reglene omfatter også valutavirksomhet som består i betalingsformidling med utlandet og vekslingsvirksomhet. Hensynene til å hindre hvitvasking av utbytte og finansiering av terrorisme taler etter departementets vurdering for å opprettholde et krav om at bare banker kan drive betalingsformidling med utlandet. Hensynene til økt konkurranse og et bredere og mer tilgjengelig tilbud av slike tjenester kan imidlertid tale for å utvide adgangen til å drive betalingsformidling med utlandet. I den senere tid har Norges Bank og Finansdepartementet mottatt enkelte henvendelser om unntak fra valutareguleringsforskriften for å drive såkalt hawala-virksomhet. Hawala er en betegnelse på visse internasjonale nettverk for overføring av penger utenfor de ordinære banksystemene. Slike nettverk kan bl.a gjøre det mulig å overføre penger til land og områder uten noe fungerende banksystem. Dette kan være særlig nyttig for personer som har sine familier i slike områder. På den annen side er det klare indikasjoner på at hawala-netteverk har vært benyttet som kanaler for overføring av penger til bruk i planlegging og gjennomføring av terrorhandlinger samt for å hvitvaske utbytte av straffbare handlinger. mot terrorfinansiering. Etter anbefaling IV om alternative overføringsmetoder forutsettes det at hvert enkelt land gjennomgår sitt regelverk for å sikre at personer og foretak som overfører penger eller fordringer på vegne av andre skal ha konsesjon eller være registrert for å utøve slik virksomhet. Det forutsettes videre at disse personer og foretak pålegges en plikt til å følge alle FATF anbefalingene, herunder å rapportere mistenkelige transaksjoner mv. Det enkelte land skal for å følge anbefalingen ha administrative, sivile eller strafferettslige sanksjoner som rammer personer eller foretak som driver slik overføringsvirksomhet på en ulovlig måte. Departementet anser etter dette at valutavirksomhet som består i betalingsformidling med utlandet fortsatt bør være regulert. En avveining av de hensyn som er nevnt her kan imidlertid tilsi at adgangen til å drive betalingsformidling med utlandet utvides til å omfatte finansieringsforetak i tillegg til banker. Departementet legger vekt på at en slik regulering vil være egnet til å oppfylle FATF-anbefalingen om alternative overføringsmetoder. Personer og foretak som da vil drive betalingsformidling med utlandet uten konsesjon, kan sanksjoneres med pålegg og tvangsmulkt av Kredittilsynet etter kredittilsynsloven og overtredelsen vil være straffesanksjonert etter finansieringsvirksomhetsloven. Departementet legger også vekt på at fortsatt regulering kan bidra til å ivareta hensynet til sikker betalingsformidling. Departementet ber etter dette om høringsinstansenes syn på om det bør åpnes for at finansieringsforetak, i tillegg til banker, kan drive valutavirksomhet som består i betalingsformidling med utlandet. Det vises til omtalen i pkt. 8.3 ovenfor av det tilsvarende forslaget om regulering av valutavirksomhet som består i omsetning av valuta (vekslingsvirksomhet). Etter forslaget kan banker og finansieringsforetak drive betalingsformidling med utlandet i medhold av sin alminnelige konsesjon. Det vil ikke kreves særskilt tillatelse i tillegg for å drive betalingsformidling med utlandet. Departementet ber om høringsinstansenes syn på det. Det vises til omtalen i pkt. 8.3 av forslagene om adgang for departementet til å gjøre unntak fra konsesjonskravet, jf utkastet til § 4a-1 tredje ledd, og til å fastsette nærmere regler om valutavirksomhet. Det vises også til forslaget om å ikke videreføre en hjemmel til å fastsette forskrifter om mellommannsvirksomhet ved omsetning av valuta og betalingsformidling med utlandet. Etter departementets forslag blir det av særlig betydning å avgjøre hva som skal regnes som «betalingsformidling med utlandet». Etter departementets foreløpige vurdering bør begrepet tolkes vidt. Begrepet bør omfatte enhver overføring av betalingsmidler over landegrensene, uavhengig av om det kan anses som en «betaling» i snever forstand for en mottatt vare eller tjeneste eller ikke. Begrepet bør også omfatte fysiske forsendelser av kontanter (post, kurér og lignende). Det bes om høringsinstansenes eventuelle merknader til dette. Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH) har enkelte merknader til definisjonen av «betalingsformidling med utlandet», og uttaler bl.a.: «Etter FNHs mening bør en her legge til grunn en bred forståelse av begrepet, slik at for eksempel også fysiske forsendelser av kontanter omfattes og ikke bare betaling i snever forstand for mottatt vare eller tjeneste. En mulig definisjon av 'betalingsformidling med utlandet' kan etter vår oppfatning være: 'Utførelse av hele eller deler av et betalingsoppdrag der betalingsmidler stilles til disposisjon for mottaker i et annet land enn i det landet betalingsoppdraget blir gitt. Som betalingsmidler regnes her også valuta.' Etter denne definisjon vil både utførsel og innførsel av betalingsmidler omfattes. Også oppdrag (mottatt i Norge) om overførsler mellom to land utenfor Norge vil bli omfattet. Definisjonen vil også dekke oppdrag mottatt i Norge om overførsler innenfor et land utenfor Norge. Virksomhet i Norge kan dermed ikke benyttes til hvitvasking internt i et land utenfor Norge. Utførelse av «hele eller deler av» et betalingsoppdrag er tatt med for å fange opp at betalingsformidling ofte involverer to (eller flere) virksomheter - den som mottar oppdraget og den som forestår utbetalingen (eventuelt øker mottagerens fordring på institusjonen som fører 'konto' for mottageren). Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon uttrykker generell støtte til økt konkurranse for betalingsformidling med utlandet. Også Yrkesorganisajonenes Sentralforbund (YS) støtter forslaget. Justisdepartementet støtter forslaget i høringsnotatet, og uttaler: «Gjennom å legge til rette for at slik virksomhet bare kan utføres av foretak med konsesjon som bank eller finansieringsforetak, sikrer man at virksomheten blir underlagt nødvendig tilsyn og finanslovgivningen, herunder det regimet som der eksisterer med undersøkelsesplikt og meldeplikt til ØKOKRIM. Vi støtter Finansdepartementets syn i kapittel 8.4 om at forståelsen av begrepet «betalingsformidling med utlandet» bør ha en vid definisjon. Det bemerkes i denne forbindelse at såkalt hawala-virksomhet også synes å kunne ha overføringsmekanismer som innebærer overføringer av pengefordringer mellom de forskjellige hawala-kontorer. Således vil betalingsformidling med utlandet i enkelte tilfelle kunne utføres uten faktisk oversendelse av penger. Norges Bank og Økokrim slutter seg også til forslaget. Kredittilsynet gjør i sin høringsuttalelse grundig rede for internasjonale anbefalinger og erfaringer knyttet til betalingsformidlingsvirksomhet, og uttaler bl.a.: «Etter FATFs syn har penge- og valutaoverføringssystemer vist seg å være utsatt for misbruk i forbindelse med hvitvasking av utbytte og finansiering av terrorhandlinger. Det vises her til 'Guidance notes for the special recommendations on terrorist financing and the self-assessment questionnaire' datert 27. mars 2002 s. 5 punkt 29: Det følger av FATF anbefaling nr.VI at hvert enkelt land gjennomgår sitt regelverk for å sikre at alle personer og foretak som overfører penger eller fordringer på vegne av andre skal ha konsesjon eller være registrert for å utøve slik virksomhet, og at disse personer og foretak pålegges en plikt til å følge alle FATF anbefalingene, herunder å rapportere mistenkelige transaksjoner mv. Videre krever anbefalingen at det enkelte land har administrative, sivile eller strafferettslige sanksjoner, som rammer personer eller foretak som driver slik overføringsvirksomhet på en ulovlig måte. «Kredittilsynet viser her til at American Express Company AS er agent i Norge for det internasjonale betalingssystemet 'MoneyGram'. Forex AB er agent for Money Gram i Sverige. Dette er et system som muliggjør rask overføring av penger til 150 land. Systemet består av 50.000 agenter hvor inn og utbetaling kan finne sted. Overføring skjer ved personlig henvendelse til American Express kontoret på Fr. Nansens plass i Oslo. Maks overføringsbeløp i kontanter er USD 1.000, USD 10.000 ved sjekk eller kort. Kunden må legitimere seg. Hensett til at denne virksomheten drives av finansieringsforetaket American Express, er det rapporteringsplikt til ØKOKRIM for mistenkelige transaksjoner. Departementet foreslår i høringsnotatet at finansieringsforetak kan drive 'betalingsformidling med utlandet'. Kredittilsynet legger her til grunn at MoneyGram virksomheten i så fall vil omfattes av American Express Company AS' konsesjon til å drive virksomhet som finansieringsforetak. Kredittilsynet viser videre til at et annet internasjonalt betalingssystem - Western Union -, driver en slik virksomhet i Sverige. Her kan overføring skje ved et stort antall agenter, eksempelvis kiosker, over hele Sverige. Dette er et system som brukes relativt hyppig ved overføring av penger til og fra Sverige. Internasjonalt omfatter systemet 185 land og 140.000 agenter hvor inn- og utbetaling skjer. Virksomheten er registreringspliktig i.h.t 'Lag (1996:106) om valutaväxling och betalingsoverföring', og har rapporteringsplikt til Finanspolisen. Kredittilsynet viser til at Western Union har vist interesse for etablering av sin virksomhet i Norge, men at søknaden ble avslått. «Med bakgrunn i risikoen for terroristfinansiering og hvitvasking ved betalingsformidling med utlandet, er det viktig at de foretak som skal drive slik virksomhet har de nødvendige forutsetninger, herunder betryggende rutiner og systemer for å motvirke faren for slikt misbruk. Kredittilsynet viser her til de vurderingene og konklusjonene som fremgår ovenfor vedrørende forslaget om at finansieringsforetak skal kunne drive med omsetning av valuta. Kredittilsynet kan på denne bakgrunn anbefale at finansieringsforetak gis adgang til å drive betalingsformidling med utlandet. Det er imidlertid ikke grunnlag for at slik virksomhet kan innvilges slike unntak fra finansieringsvirkomshetslovgivningen som foreslått av Finansdepartementet, se begrunnelse ovenfor. bør vurderes hvorvidt det i lovteksten vil være mer hensiktsmessig å forutsette at konsesjonsplikten gjelder all betalingsformidling med unntak av «enkeltstående tilfelle» istedenfor «forretningsmessig», som kan være for snevert, ved avgrensing av konsesjonsområdet. Det kan for eksempel være et problem å avgrense i forhold til de såkalte Hawala-tilfellene, se nedenfor i punkt 4.6. Kredittilsynet uttaler videre følgende om forsendelser av kontanter mv. i forhold til FATFs spesialanbefaling nr. VI: «Det fremgår av høringsnotatet at 'betalingsformidling med utlandet' etter departementets foreløpige vurdering bør 'tolkes vidt'. Det fremgår videre at 'Begrepet bør omfatte enhver overføring av betalingsmidler over landegrensene, uavhengig av om det kan anses som 'betaling' i snever forstand for en mottatt vare eller tjeneste eller ikke. Begrepet bør også omfatte fysiske forsendelser av kontanter (post, kurér og lignende). Departementet anmoder om høringsinstansenes synspunkt på dette forslaget. Hensikten med FATF spesialanbefaling nr. VI, er å sikre at alle forskjellige systemer for overføring av penger eller fordringer, herunder også såkalte 'alternative systemer', blir pålagt å følge tiltak mot hvitvasking og terrorfinansiering. Det vises her til at alle betalingssystemer skal registreres hos Kredittilsynet, jf betalingssystemloven § 3-2. Registreringsplikten gjelder også innenlandske betalingssystemer, men den omfatter ikke 'alternative betalingssystemer', jf definisjonen i betalingssystemloven § 1-1 annet ledd. Kredittilsynet viser her videre til følgende utdrag fra rapporten 'Høring - utkast til lov om forebyggende tiltak mot hvitvasking av utbytte og finansiering av terrorisme' datert 8. oktober 2002 s. 47 nest siste avsnitt: Kredittilsynet viser her også til at andre foretak, eksempelvis DHL, kan anvendes av norske brukere til verdiforsendelser. For at norsk lov fult ut skal være i samsvar med FATF spesialanbefaling nr VI, og for å ramme omgåelser av lovreguleringen, må også slik virksomhet omfattes av lovreguleringen. Etter Kredittilsynets oppfatning fremgår dette ikke klart nok av det foreliggende lovutkast. Kredittilsynet legger til grunn at det her ikke vil være behov for å etablere en konsesjonsordning for foretak som driver slik virksomhet, men at det vil være tilstrekkelig med en registreringsordning, samt at fortakene overholder FATF-anbefalingene, og er underlagt hvitvaskingsregelverket i medhold av lovens § 2-17. Kredittilsynet går også inn på uformelle betalingssystemer, eksempelvis hawala, og nærmere om Kredittilsynets tilsynsoppgaver: «Det fremgår av høringsnotatet s. 26 at 'I den senere tid har Norges Bank og Finansdepartementet mottatt enkelte henvendelser om unntak fra valutareguleringsforskriften for å drive såkalt hawala-virksomhet. Hawala er en betegnelse på visse internasjonale nettverk for overføring av penger utenfor de ordinære banksystemene. Slike nettverk kan bl.a gjøre det mulig å overføre penger til land og områder uten noen fungerende banksystem.' Det heter videre at det er 'klare indikasjoner på at hawala-nettverk har vært benyttet som kanaler for overføring av penger til bruk i planlegging og gjennomføring av terrorhandlinger, samt for å hvitvaske utbytte av straffbare handlinger'. Det er Kredittilsynets oppfatning at slike betalingssystemer ikke må få dispensasjon eller tillatelse fra norske myndigheter for å drive sin virksomhet. Dette er uoversiktlig virksomhet som kan benyttes til hvitvasking og terroristfinansiering, og som det er vanskelig å føre noe effektivt tilsyn med. Det fremgår videre av høringsnotatet at 'Personer og foretak som da vil drive betalingsformidling med utlandet uten konsesjon, kan sanksjoneres med pålegg og tvangsmulkt av Kredittilsynet etter kredittilsynsloven og overtredelsen vil være straffesanksjonert etter finansieringsvirksomhetsloven'. En forutsetter her at Kredittilsynet ikke tillegges tilsyn med slike uregulerte nettverk og systemer. Tilsynet legger her til grunn at dette er et uoversiktlig og komplekst tilsynsområde, som ikke har naturlig sammenheng med Kredittilsynets øvrige tilsynsoppgaver. Departementet opprettholder sin vurdering i høringsnotatet om at bare banker og finansieringsforetak, samt utenlandske foretak som har rett til å drive finansieringsvirksomhet her i riket, skal kunne drive betalingsformidling med utlandet. På samme måte som forslaget om valutaveksling, vil dette innebære en viss utvidelse i forhold til gjeldende rett, ved at også finansieringsforetak skal kunne drive slik virksomhet. Etter departementets syn innebærer forslaget en hensiktsmessig avveining av hensynet til å hindre hvitvasking og terrorfinansiering, og hensynet til økt konkurranse og tilgjengelighet av slike tjenester på den annen side. Når det gjelder faren for hvitvasking og terrorfinansiering forbundet med slik virksomhet, vises særlig til redegjørelsen for internasjonale erfaringer i Kredittilsynets høringsuttalelse. Det vises også til at høringsinstansene støtter forslaget. Det oppstår særlige spørsmål i forhold til å definere området for konsesjonsplikten, dvs hva som skal regnes som konsesjonspliktig betalingsformidling. I høringsnotatet benyttes begrepet «betalingsformidling med utlandet» i lovteksten, men det presiseres i omtalen at begrepet skal tolkes vidt til å omfatte enhver overføring av betalingsmidler over landegrensene, uavhengig av om formålet med overføringen er betaling for en vare eller tjeneste. Videre skal begrepet omfatte fysisk forsendelse av kontanter. Departementet opprettholder denne vurderingen, men vil foreslå en legaldefinisjon av begrepet i lovteksten. Det vises i den forbindelse til Finansnæringens Hovedorganisasjons forslag til lovtekst, som etter departementets vurdering synes å angi området for konsesjonsplikten på en hensiktsmessig måte. Etter forslaget vil både tradisjonelle betalingsoppdrag, hawalavirksomhet1 og fysisk forsendelse av kontanter omfattes, jf Finansnæringens Hovedorganisasjons og Kredittilsynets høringsuttalelser om dette. Et annet spørsmål knytter seg til hva som menes med «forretningsmessig» betalingsformidling. Etter gjeldende rett avgrenses reguleringen til «ervervsmessig betalingsformidling med utlandet på vegne av allmennheten», jf valutaforskriften kapittel 4. Virksomhet som har gått med underskudd og som er ideelt begrunnet har også blitt regnet som «ervervsmessig» virksomhet. Etter en fornyet vurdering har departementet kommet til at det neppe er behov for å begrense konsesjonsplikten til «forretningsmessig» betalingsformidling. Formålet bak konsesjonsplikten er å regulere betalingsoverføringer som utføres på vegne av andre, uavhengig av om virksomheten kan betegnes som «forretningsmessig» eller ikke. Det foreslås derfor å erstatte kravet til «forretningsmessig» betalingsformidling til «virksomhet som består i» betalingsformidling med utlandet. Virksomhetsbegrepet skal tolkes vidt, men vil neppe omfatte betalingsformidling som bare skjer ved enkeltstående tilfeller. I likhet med det som foreslås for valutavekslingsvirksomhet, foreslår departementet en hjemmel til å gjøre unntak fra konsesjonsplikten ved enkeltvedtak eller forskrift. Etter departementets foreløpige vurdering vil det bl.a kunne være aktuelt å gi en forskrift som unntar foretak som driver postformidling (aktuelt for bl.a. Posten og DHL) fra konsesjonsplikt ved betalingsformidling, forutsatt at hensynene bak konsesjonsplikten vil kunne ivaretas på annen betryggende måte. I den anledning vil en slik registreringsordning som Kredittilsynet omtaler i sin høringsuttalelse kunne være en mulig løsning. Dette er imidlertid spørsmål som eventuelt må utredes nærmere. Når det gjelder den nærmere reguleringen av konsesjonspliktig virksomhet, vises til omtalen over om valutaveksling. I tråd med dette, foreslås ikke en lovhjemmel til å gjøre unntak fra eierkontrollreglene og kapitalkrav mv. for foretak som omfattes av konsesjonsplikten, jf også omtale over om valutavekslingsvirksomhet. Kredittilsynet vil kunne pålegge stans av ulovlig betalingsformidlingsvirksomhet, jf kredittilsynsloven § 4a. For ordens skyld presiseres at foretak som driver ulovlig ikke vil være underlagt tilsyn, jf også uttalelser i Ot.prp.nr.65 (1997-1998) s. 8. Etter lov 15. desember 1950 nr 7 om særlige rådgjerder under krig, krigsfare og lignende forhold (beredskapsloven) § 3 første ledd kan Kongen, når riket er i krig eller krig truer eller rikets selvstendighet eller sikkerhet er i fare og det på grunn av disse forhold er fare ved opphold, gi bestemmelser av lovgivningsmessig innhold for å trygge rikets sikkerhet, den offentlige orden, folkehelsen og landets forsyninger, for å fremme og trygge militære tiltak og tiltak til vern om sivilbefolkning og eiendom og for å utnytte landets hjelpekilder til fremme av disse formål. Om nødvendig kan det i bestemmelsene gjøres avvik fra gjeldende lov. Etter § 15 kan Kongen, når riket er i krig eller krig truer eller rikets selvstendighet eller sikkerhet er i fare, i den utstrekning det er nødvendig til varetakelse av viktige samfunnsinteresser, kreve avstått til stat eller kommune eiendomsrett til eller annen rådighet over løsøre av ethvert slag. Dette omfatter valuta. Når det er nødvendig, kan det kreves hjelp av politiet til å få kravet gjennomført. Etter annet ledd skal kravet om avståing fremsettes skriftlig. Når avståing har funnet sted, skal det gis skriftlig kvittering. Etter beredskapsloven § 16 første ledd fastsettes erstatning, i mangel av minnelig overenskomst, ved skjønn av den myndighet og på den måte som Kongen bestemmer, jf også Grunnloven § 105 om erstatning ved avgivelse av eiendom til offentlig bruk. Etter lov 4. desember 1964 nr. 1 om fristar og betalingsutsetjing og ymist anna i serlege høve (moratorieloven) § 6 kan Kongen, når riket er i krig eller krig truer eller rikets selvstendighet eller sikkerhet er i fare, bl.a gi forskrifter om betalingsutsettelse og om hvor stor pengesum folk maksimalt kan få ut av bank og lignende pengested. Det vises til NOU 1995:31 «Beredskapslovgivningen i lys av endrede forsvars- og sikkerhetspolitiske rammebetingelser» for en gjennomgang av hovedprinsippene i gjeldende beredskapslovgivning. Beredskapslovgivningen overlapper, og går til dels lenger enn, bestemmelsene i penge- og kredittreguleringsloven og valutareguleringsloven når det gjelder myndighet til å fastsette reguleringer på penge-, kreditt- og valutaområdet i krisesituasjoner som nevnt. Det kan også oppstå kriser med ekstremt store kortsiktige kapitalbevegelser som setter det innenlandske kredittmarkedet i fare, men som ikke er en følge av krisesituasjoner som dekkes av den generelle beredskapslovgivningen. I slike situasjoner må krisetiltak etter gjeldende regler fastsettes i medhold av penge- og kredittreguleringsloven og valutareguleringsloven. I høringsnotatet fra 1996 foreslo departementet å ta inn en beredskapsbestemmelse i sentralbankloven til erstatning for de aktuelle bestemmelsene i penge- og kredittreguleringsloven og valutareguleringsloven som kan hjemle beredskapstiltak. Etter forslaget kan Kongen innføre nødvendige beskyttelsestiltak i tilfelle kapitalbevegelser til og fra utlandet som kan føre til store betalingsbalanseproblemer eller vesentlige forstyrrelser i kapitalmarkedene. Departementet vurderte også mulige tiltak for å bremse store, kortsiktige kapitalbevegelser. Restriksjoner for å beskytte mot store destabiliserende kapitalbevegelser kan tenkes gjennomført i form av generelle forbud, krav om lisensiering, reservekrav eller ved bruk av prismekanismen (avgifter/deponeringskrav som fordyrer transaksjoner). Reguleringene må kunne vedtas og gjennomføres svært raskt dersom behovet oppstår, og de er forutsatt å strekke seg over begrensede tidsperioder og oppheves når behovet bortfaller. Effekten av reguleringene må komme mest mulig momentant. De internasjonale forpliktelser Norge er bundet av vil danne en ramme for de tiltak som kan iverksettes i medhold av beredskapsbestemmelsen. Det vises til kapittel 4 for en gjennomgang av Norges internasjonale forpliktelser på området. Departementet tok ikke i høringsnotatet fra 1996 stilling til hvilke virkemidler som anses mest aktuelle, siden det på forhånd er vanskelig å ha kjennskap til hvilke behov en vil kunne ha på dette området. En vurderte det likevel slik at generelle forbud for en begrenset periode mot visse transaksjoner kan framstå som det mest hensiktsmessige i en krisesituasjon med ekstremt store, kortsiktige kapitalbevegelser. Slike forbud vil være mindre ressurskrevende og vil trolig skape mindre usikkerhet i markedet om hva reguleringene innebærer i praksis. Eksempelvis vil det kunne innføres forbud for publikum og banker mot å inngå nye handler i valutaterminkontrakter og valutaopsjoner der kroner inngår, forbud mot å øke fordringer i utenlandsk valuta, samt forbud mot å kjøpe utenlandske verdipapirer mot oppgjør i norske kroner og å selge norske verdipapirer mot oppgjør i valuta. Sparebankforeningen støttet i høringsrunden 1996-97 departementets syn om at generelle forbud framstår som det mest hensiktsmessige i en krisesituasjon med ekstremt store, kortsiktige kapitalbevegelser. Sparebankforeningen reiser imidlertid spørsmålet om den foreslåtte bestemmelsen er for generelt utformet, og om det kan være grunn til å vurdere nærmere en presisering av hva slags forbud det er tale om. Forsvarsdepartementet uttrykte i høringsrunden 1996-97 at det oppfatter det som tvilsomt om beredskapsloven av 15. desember 1950 nr. 7 hjemler tvangsavståelse av penger, slik høringsnotatet forutsetter, og viser til at det etter beredskapsloven § 16, jf Grunnloven § 105, skal ytes erstatning for det som kreves avstått og at tvangsavståelse av penger da gir liten mening. Forsvarsdepartementet uttalte videre om forslaget til beredskapsbestemmelse i høringsnotatet fra 1996: «Det kan dessuten, slik departementet oppfatter det, fortsatt være behov for en hjemmel for slike tiltak også i krisesituasjoner som ikke er så alvorlige at beredskapsloven kommer til anvendelse. Den foreslåtte hjemmel for tiltak i sentralbankloven § 30 har et begrenset virkeområde. Departementet stiller seg derfor tvilende til om denne fullt ut kan erstatte reglene i penge- og kredittloven og valutareguleringsloven på dette området, da adgangen til å treffe adekvate tiltak i krisesituasjoner blir mindre omfattende enn i dag. Ingen andre høringsinstanser hadde merknader i høringsrunden 1996-97. Ingen høringsinstanser har hatt merknader i høringsrunden 2003. Departementet viser til at Forsvarsdepartementet i høringsrunden 1996-97 gir uttrykk for at beredskapsloven av 15. desember 1950 nr. 7 neppe gir adgang til å kreve tvangsavståelse av penger. Rett til erstatning ved tvangsavståelse følger av Grunnloven § 105. Departementet antar at det likevel neppe helt kan utelukkes at det kan oppstå situasjoner der tvangsavståelse uten erstatning kan være rettmessig ut fra nødrettsprinsipper. Virkeområdet for forslaget til beredskapsbestemmelse i høringsnotatet var begrenset til nødvendige beskyttelsestiltak ved kapitalbevegelser til og fra utlandet som kan føre til store betalingsbalanseproblemer eller vesentlige forstyrrelser i kapitalmarkedene. Som påpekt av Forsvarsdepartementet er dette et mer begrenset virkeområde enn virkeområdet for de gjeldende bestemmelsene i valutareguleringsloven og penge- og kredittreguleringsloven. Departementet viser til at internasjonale forpliktelser Norge er bundet av setter grenser for anvendelsen av beskyttelsestiltak i krisesituasjoner, jf omtalen i kapittel 4, og mener dette bør reflekteres i en beredskapsbestemmelse. Etter valutareguleringsloven § 7 første ledd har enhver plikt til å gi departementet, Norges Bank eller den som har fullmakt fra en av disse, de opplysninger som er nødvendige for å gjennomføre regler gitt i eller i medhold av loven, eller som er nødvendige for å kontrollere at disse blir etterlevd. Det samme gjelder for opplysninger som er nødvendige for å få oversikt over hvor stor inntekt en innlending har i utenlandsk valuta og hvor stor beholdning han har av slik valuta og av innenlandske verdipapirer og innenlandske krav lydende på utenlandsk mynt eller både det og norske kroner, likeledes opplysninger om hvor stor inntekt en utlending har i innenlandsk og utenlandsk valuta eller hvor stor beholdning han har av slik valuta her i landet. Etter tredje ledd har ikke klage etter forvaltningsloven § 14 om saksforberedelse og klage ved pålegg om å gi opplysninger oppsettende virkning med mindre underinstansen eller klageinstansen fastsetter det. Etter valutareguleringsloven § 4 kan departementet gi forskrifter om utførsel og innførsel av innenlandske og utenlandske betalingsmidler og verdipapirer og av innskuddsbok i bank eller lignende institusjon. Nedenfor er det gitt en oversikt over gjeldende opplysningsplikter fastsatt i medhold av bestemmelsene i valutareguleringsloven § 4 og § 7. Etter valutareguleringsloven § 7 femte ledd kan departementet fastsette at lovfestet taushetsplikt ikke fritar for å gi opplysninger etter § 7 første ledd. I valutareguleringsforskriften § 18-1 er det gjort unntak fra følgende taushetspliktbestemmelser: - sparebankloven § 21 og forretningsbankloven § 18 om taushetsplikt for tillitsmenn, tjenestemenn og revisor i banker. Etter penge- og kredittreguleringsloven § 11 første ledd kan departementet (Finansdepartementet) bestemme at den som driver virksomhet som går inn under lov om finansieringsvirksomhet, skal gi oppgaver til Norges Bank om denne virksomhet og om hvordan den er finansiert. Etter annet ledd avgjør departementet i tvilstilfelle om en virksomhet går inn under første ledd. Etter § 13 kan departementet fastsette at finansinstitusjonene skal gi oppgave til Norges Bank om hvilke rentesatser som nyttes ved inn- og utlån. Etter § 15 kan Kongen ved forskrift bestemme at lån mot utstedelse av ihendehaverobligasjoner eller obligasjoner registrert i et verdipapirregister, eller lån som ellers gis av flere långivere sammen, ikke skal kunne tas opp uten etter samtykke fra Kongen (delegert til Finansdepartementet). Etter § 16 første ledd gir Kongen bestemmelser om tilsyn med at de forskrifter som er gitt i medhold av loven overholdes. Etter annet ledd plikter institusjonene som omfattes av loven etter anmodning i det enkelte tilfelle eller etter generelle bestemmelser som gis om utøvingen av tilsynet å gi tilsynsmyndigheten de opplysninger som er nødvendige for kontrollen. Etter kredittilsynsloven § 3 annet ledd plikter institusjoner som er underlagt tilsyn av Kredittilsynet når som helst å gi alle opplysninger Kredittilsynet måtte kreve. I tredje ledd er det fastsatt at hvis opplysningsplikten som er pålagt institusjonen etter annet ledd ikke oppfylles, kan opplysningsplikten pålegges de enkelte tillits - og tjenestemenn i institusjonen. Institusjonen skal i slike tilfeller som hovedregel varsles. Revisor kan pålegges å gi opplysninger som fremgår av årsregnskapet, regnskapsskjemaet, følgeskriv A til lønns - og trekkoppgaver, revisjonsprotokoll og revisjonsberetning. På grunnlag av avtale med Kredittilsynet innhenter også Norges Bank opplysninger etter kredittilsynsloven § 3 annet ledd. Dette er en følge av at ansvaret for revisjon og bearbeiding av den mest detaljerte månedspubliseringen av regnskapsoppgaver for private og offentlige banker, finansieringsforetak og verdipapirfond, i 1996 ble overført fra Kredittilsynet og Statistisk sentralbyrå til Norges Bank. Norges Bank, jf kredittilsynsloven § 7 første ledd tredje punktum. Opplysningsplikter i medhold av valutareguleringsloven er fastsatt i forskrift 27. juni 1990 nr. 595 om valutaregulering (valutareguleringsforskriften). Forskriften er fastsatt av Norges Bank i medhold av valutareguleringsloven og delegasjon fra Finansdepartementet i forskrift 22. juni 1990 nr. 589. Ved betaling mellom innlending og utlending gjennom valutabank, plikter valutabanken, etter valutareguleringsforskriften § 5-1, å rapportere betalingen til Norges Bank. Innlending plikter å gi valutabanken de opplysninger som er nødvendige for valutabankens rapportering. Norges Bank kan innhente tilleggsopplysninger om betalingen direkte hos den norske kunden (innlendingen). Etter valutareguleringsforskriften § 6-1 skal innlending umiddelbart melde til Norges Bank om etablering av konto i utenlandsk bank, om andre former for oppgjør med utlending utenom norsk valutabank, og rapportere om bruttotransaksjoner og saldi ved utgangen av hver måned på den måte Norges Bank fastsetter. Meldingen skal inneholde opplysninger om: 5) tidspunkt for etablering av konto eller oppgjørsordning. Innlending plikter også å gi melding til Norges Bank ved enkeltbetalinger direkte i utlandet, eller ved andre enkeltoppgjør utenom valutabank. Melde- og rapporteringsplikten gjelder ikke for valutabanker, eller for oppgjør mellom innlending og utlending i fysiske betalingsmidler. Norges Bank kan likevel kreve at innlendingen melder om oppgjør i fysiske betalingsmidler. Etter valutareguleringsforskriften § 15-1 annet ledd er forretnings - /sparebank og finansieringsforetak uten særskilt autorisasjon underlagt samme meldeplikt som innlending for øvrig ved betaling eller annet oppgjør utenom valutabank. Etter valutareguleringsforskriften § 6-2 kan Norges Bank frita innlendingen helt eller delvis fra melde- og rapporteringsplikten i § 6-1. Fritak gis etter en samlet vurdering av kontoforholdets og oppgjørsordningens betydning for Norges Banks utarbeidelse av statistikk. Ved betaling mellom innlendinger i utenlandsk valuta over konti i valutabank, plikter valutabank etter valutareguleringsforskriften kapittel 8 annet ledd å rapportere betalingen til Norges Bank, jf forskriften § 5-1. Ved betaling mellom innlendinger i utenlandsk valuta over konti i utlandet, plikter innlending å rapportere betalingen til Norges Bank, jf forskriften § 6-1. slike kort - som utsteder betalingskort (kredittkort/kontokort) som kan brukes i utlandet av innlending, må, etter valutareguleringsforskriften § 16-1, være registrert i Norges Bank før kortene tas i bruk. Etter forskriften § 16-3 plikter kortselskapet å oppfylle de rapportkrav Norges Bank måtte pålegge mht. beløp for totale debiteringer foretatt av innlendinger i utlandet samt detaljert liste over korthavere som har brukt kortet i utlandet til enkeltbetalinger over et visst beløp. Dersom det utstedes kort til utlendinger, plikter kortselskapet også å oppfylle rapportplikten over utenlandske korthaveres kortbruk i Norge. Valutabanken skal, etter valutareguleringsforskriften § 17 første ledd, gi Norges Bank en oversikt over egne valutakommisjonærer, og melde fra om eventuelle endringer i denne. Etter bestemmelsen er valutakommisjonær en agent for valutabankens betalingsformidling og/eller omsetning av utenlandske betalingsmidler. Reisevaluta som omsettes av en valutakommisjonær, skal etter valutareguleringsforskriften § 17 annet ledd rapporteres av denne i henhold til kravene i valutaforskriftens § 14-3. Forskrift 20. desember 1996 nr. 1247 om emisjonskurs og meldeplikt ved utstedelse av ihendehaverobligasjoner mv. er fastsatt i medhold av penge- og kredittreguleringsloven § 15. Ved låneopptak som omfattes av forskriften (obligasjonslån og lignende), skal den som forestår låneopptaket, etter forskriften § 4, senest syv dager etter utløpet av den måneden lånesummen er innbetalt sende melding om låneopptaket til Norges Bank. Meldingen skal minst inneholde opplysninger om: c) lånets verdipapirnummer (i VPS/ISIN) h) valutaslag og utleggelsesland. Innenlandske finansinstitusjoner som legger ut lån som forfaller innen 12 måneder etter innbetaling skal for disse lånene i tillegg gi opplysninger om bruttoemisjoner i løpet av måneden og utestående lånebeløp spesifisert med forfallstider. Etter forskriften § 5 kan Norges Bank gi nærmere regler om meldeplikten etter § 4. Forskrift 6. juli 1965 nr. 3777 om oppgaveplikt for rente- og provisjonssatser er fastsatt i medhold avp enge- og kredittreguleringsloven § 13. Etter forskriften skal forretnings- og sparebanker, livs- og skadeforsikringsselskaper, samt kreditt- og hypotekforeninger gi oppgaver til Norges Bank over hvilke rentesatser som nyttes ved inn - og utlån. Oppgaveplikten gjelder også for andre selskaper og stiftelser som har til formål å yte eller formidle kreditt. Etter forskriften skal oppgavene gis «etter de regler som er fastsatt for de meldinger kredittinstitusjonene hittil har vært pliktige til å gi etter den nå opphevede midlertidige rentelov av 1953 § 1». I høringsnotatet fra 1996 står det om bakgrunnen for Norges Banks innsamling av opplysninger til statistikk-, tilsyns- og kontrollformål: «Norges Bank har adgang til å kreve inn opplysninger etter valutareguleringsloven og penge- og kredittloven (pkrregll.). Det vises her til omtalen av bestemmelsene om opplysningsplikt under kapitlene 4 og 5 foran. Banken krever også inn opplysninger med hjemmel i kredittilsynsloven, i tillegg til at opplysninger innhentes på grunnlag av frivillig utlevering fra institusjoner og visse andre foretak. Opplysningsplikten har to formål. For det første ivaretar den bankens behov for data til egen statistikkproduksjon, og banken utarbeider og publiserer i tillegg statistikk i forståelse med Statistisk sentralbyrå (SSB). Statistikken brukes for å ivareta bankens rolle som utøvende og rådgivende organ i penge-, kreditt- og valutapolitikken. De innsamlede opplysningene benyttes videre til bankens og andre myndigheters tilsyns- og kontrolloppgaver. F.eks. utgjør regnskapsopplysningene fra finansinstitusjoner og verdipapirfond som innhentes av Norges Bank hovedgrunnlaget for Kredittilsynets tilsyn med disse. Videre kan opplysninger om valutaforhold utleveres til skatte- og tollmyndighetene, Kredittilsynet og ØKOKRIM. Det er også etablert et viktig samarbeid mellom Norges Bank, SSB, Oslo Børs og Verdipapirsentralen (VPS) om utarbeidelse og kontroll av statistikk, og institusjonene utveksler i den forbindelse opplysninger. Opplysningene som innhentes er underlagt lovbestemt taushetsplikt. bestemmelser om opplysningsplikt i annet lovverk. Departementet foreslår at slike bestemmelser gis i sentralbankloven. Høringsnotatet fra 1996 gir videre en oversikt over den statistikk Norges Bank produserer på grunnlag av opplysninger innhentet slik det er beskrevet i punkt. 7.1.1. Banken utarbeider følgende statistikk: - verdipapirmarkedsstatistikk (i tillegg utarbeider Oslo Børs en egen verdipapirmarkedsstatistikk) - valutastatistikk (valutastatistikken er en hovedkilde for utenriksregnskapet) - ulike spesialstatistikker om valutaforhold, bl. Videre ble det foreslått at Kongen kan fastsette plikt til å opplyse om egne og kunders valutaforhold. Bestemmelsen gir hjemmel til å videreføre de ulike melde- og rapporteringsbestemmelsene i valutareguleringsforskriften. Blant disse er valutabankenes rapportplikt om kundetransaksjoner og kravene til valutabankenes edb-baserte rapportering, som er særlig viktig for utarbeidelse av statistikk. I høringsnotatet fra 1996 ble det lagt til grunn at det er nødvendig å videreføre bestemmelsen som gir hjemmel for å fastsette at opplysningsplikt om valutaforhold skal gå foran lovbestemt taushetsplikt, bl.a av hensyn til valutabankenes opplysningsplikt om betalingstransaksjoner med utlandet som er helt sentral når det gjelder å sikre den nødvendige tilgangen på materiale til statistikk-, tilsyns- og kontrollformål. Hjemmelen i valutareguleringsloven § 7 femte ledd ble derfor foreslått videreført. I høringsnotatet fra 2003 vises det til en avtale mellom Norges Bank og Statistisk sentralbyrå fra 2001 hvoretter Norges Bank skal ha hovedansvaret for å produsere verdipapirstatistikk. Departementet ga i høringsnotatet uttrykk for at lovforslaget i høringsnotatet fra 1996 ikke var utarbeidet med tanke på dette og at det nå er nødvendig å justere forslaget om opplysningsplikt i forslaget til sentralbankloven ny § 27 første ledd om opplysningsplikt for finansinstitusjoner m.v. I høringsnotatet fra 2003 står det videre at Norges Bank som følge av avtalen med Statistisk sentralbyrå «vil endre produksjonen av utenlandsbetalingsstatistikken, som i dag inngår i utenriksregnskapet. kunders valutatransaksjoner via det elektroniske systemet BRAVO (Bank Rapport Valuta Oppgave) bortfalle. Ordningen håndteres i dag av Norges Bank til bruk for valutastatistikken og utenriksregnskapet. Det står videre at BRAVO også ivaretar sentrale kontrollhensyn for skatte-, avgifts- og politimyndighetene. I høringsnotatet fra 2003 står det i den forbindelse: «Norges Bank og Statistisk sentralbyrå har igangsatt et arbeid med å etablere et nytt system for innrapportering av valutaveksling. Det er imidlertid behov for at dette arbeidet samordnes med utviklingen av tilfredsstillende rapporteringssystemer til bruk for etatenes kontrollformål, med sikte på å begrense og effektivisere den samlede rapporteringsplikten med utgangspunkt i eksisterende informasjonsstrømmer. BRAVO-systemet vil bli avviklet innen 2005. Toll- og avgiftsdirektoratet er ansvarlig for utviklingen av et rapportsystem fra norske banker om transaksjoner mellom Norge og utlandet. Systemet skal dekke kontrollmyndighetenes informasjonsbehov når bankenes BRAVO-rapportering til Norges Bank er avviklet. Dette er også omtalt i St.prp.nr.1 (2002-2003). Departementet anser at det er nødvendig med et eget lovgrunnlag for opplysnings- og rapporteringsplikt til bruk for kontrollmyndighetene. Departementet legger til grunn at slik opplysnings- og rapporteringsplikt faller innenfor utkastet til ny § 27 annet ledd i sentralbankloven. Dette gjelder således også når BRAVO avvikles og erstattes med et annet system for å ivareta de ulike kontrollformålene. Det kan senere bli aktuelt å komme tilbake med ytterligere forslag om et eventuelt nytt, selvstendig lovgrunnlag for denne plikten i forbindelse med arbeidet med rapporteringssystemet som skal erstatte BRAVO-systemet. Departementet fremmet etter dette i høringsnotatet fra 2003 et justert forslag til en ny bestemmelse om opplysningsplikt i sentralbankloven. Den norske Bankforening sluttet seg i høringsrunden 1996-97 til hovedtrekkene i forslaget, men «kan vanskelig se at det er reelle behov for betalingsformidlingsstatistikk fra bankene ut over det sentralbanken i dag får gjennom det frivillige samarbeidet med næringen. Dette samarbeidet gir også en rimelig balanse mellom kostnadene ved innhenting og nytten av statistikken. Vi er innstilt på å videreføre dette frivillige samarbeidet. Bankforeningen vil i denne forbindelse også peke på at det er grunn til å ha stor oppmerksomhet om finansinstitusjonenes rapporteringsplikter og hvordan disse om mulig kan reduseres og forenkles. Finansnæringens Hovedorganisasjon gjentar dette i høringsrunden 2003. Sparebankforeningen viser i høringsrunden 2003 til opplysningene i høringsnotatet fra 2003 om utvikling av nye systemer for rapportering av valutaforhold i samarbeid mellom Norges Bank og Statistisk sentralbyrå og i Toll- og avgiftsdirektoratet, og uttaler: «Dette er etter vår oppfatning helt sentralt, og det er vanskelig å se det annerledes enn at de to utviklingsarbeider som nå pågår parallelt, er i motstrid med det behov Finansdepartementet peker på. Vi anfører at krav om rapportering må ha en klar begrunnelse, både mht. hva som skal rapporteres og detaljeringsgraden. Finansieringsselskapenes Forening sluttet seg i høringsrunden 1996-97 i utgangspunktet til forslaget, men gjør oppmerksom på at «enkelte 'finansieringsselskaper' pr. i dag er unntatt fra finansieringsvirksomhetslovens bestemmelser, og heller ikke er underlagt Kredittilsynets bestemmelser. Selskaper av denne type (f.eks. eid av større bilimportører) kan tildels ha betydelig utlånsvirksomhet, og departmentet bør vurdere om ikke også denne type selskaper bør underlegges i alle fall visse krav om opplysningsplikt. Norges Banks hovedstyre anså i høringsrunden 1996-97 at bestemmelsen foreslått i høringsnotatet fyller bankens behov for innsamling av opplysninger, bl.a til ulike statistikkformål. Norges Bank viste samtidig til at etter valutareguleringsforskriftens kapittel 10 skal det gis melding til Tollvesenet når større beløp i kontanter bringes fysisk inn eller ut av landet, og uttalte: ved endringer i statistikklovgivningen». Norges Banks hovedstyre og YS uttaler at reguleringen av opplysningsplikt om inn- og utførsel av norsk eller utenlandsk valuta mest hensiktsmessig hører hjemme i tolloven og tollovforskriftene. Forslag til ny § 27 slår fast at det også kan innhentes tredjemannsopplysninger, dvs. opplysninger knyttet til en virksomhets kunder. Som en del av arbeidet med å erstatte valutastatistikken i Norges Bank med ny datainnsamling til utenriksregnskapet er det behov for å pålegge bl.a verdipapirforetakene oppgaveplikt for opplysninger hvor konto- eller verdipapirinnehavers enkelttransaksjoner må framkomme i datagrunnlaget. Vi mener at uten en slik hjemmel i sentralbankloven kan vi risikere å ikke få innhentet det nødvendige datagrunnlaget, noe som vil kunne forringe datakvaliteten på utenriks- og nasjonalregnskapet. Det er viktig ut fra hensynet til effektiv datafangst og den samlede oppgavebyrde å kunne utnytte mulighetene til å hente inn tredjemannsopplysninger. Forslag til ny § 27 angir et vesentlig videre bruksområde for opplysningene enn hva som er mulig etter statistikkloven. Viktige oppgaver tillagt Norges Bank i forhold til tilsyn og kontroll, samt mulighet for utlevering av opplysninger til Kredittilsynet, ØKOKRIM og skatte-, avgifts- og tollmyndighetene etter § 12, vil ikke være mulig dersom opplysningene er samlet inn med hjemmel i statistikkloven. Siden Norges Bank også ivaretar tilsyns- og kontrollformål, vil håndteringen av data i Norges Bank som er samlet inn etter statistikkloven bli meget komplisert og krevende. Norges Banks håndtering av data for flere formål vil kunne innebære stor risiko for at oppgavegiveres tillit til statistikkloven blir svekket. Vi vil derfor klart fraråde at Norges Bank får delegert myndighet til oppgaveinnhenting etter statistikkloven, men at man heller inkluderer denne bestemmelse i sentralbankloven som foreslått i ny § 27. Opplysninger samlet inn med hjemmel i statistikkloven skal kun brukes for utarbeidelse av offisiell statistikk. Det vil være åpning for at Norges Bank kan få utlevert statistiske data fra SSB for bruk i sitt arbeid med utarbeidelse av offisiell verdipapirstatistikk, jf statistikkloven § 2-4 (1), men dette krever at det foreligger prosedyrer og retningslinjer som sikrer at de utleverte opplysningene kun behandles etter statistikklovens bestemmelser i Norges Bank, og ikke for tilsyns- og kontrollformål. Det er viktig at SSB tilpasser sin datainnsamling i forhold til den innsamling som finner sted med hjemmel i sentralbankloven, slik at den totale oppgavebyrde blir minst mulig. Opplysninger samlet inn med hjemmel i sentralbankloven § 27 skal kunne utleveres til SSB i medhold av statistikkloven § 2-2 uten hinder av taushetsplikten i sentralbankloven § 12, jf forvaltningsloven § 13b første ledd nr 4, for bruk ved utarbeiding av offisiell statistikk. Som tidligere nevnt er det begrensede muligheter for utveksling den andre veien, fra SSB til Norges Bank. Statistisk sentralbyrå legger videre vekt på muligheten til å samkjøre datainnsamling i Norges Bank, Kredittilsynet og SSB, og anbefaler derfor at frasen «for bankens arbeid» tas ut fra bestemmelsen. Statistisk Sentralbyrå ga i høringsrunden 1996-97 uttrykk for tilsvarende synspunkter. Økokrim vurderte i høringsrunden 1996-97 at forslaget i høringsnotatet åpenbart gir hjemmel for å pålegge institusjonene opplysningsplikt som bestemt i valutareguleringsforskriften, men savner en klar anvisning på om enkeltpersoners rapporteringsplikt, f.eks. etter valutareguleringsforskriften kapittel 10, skal videreføres. ØKOKRIM ba derfor om at det vurderes å presisere ordlyden i § 27 annet ledd for å klargjøre at opplysningsplikten også vil kunne pålegges enkeltpersoner. Toll- og avgiftsdirektoratet var i høringsrunden 1996-97 også opptatt av valutareguleringsforskriften kapittel 10 om meldeplikt ved inn- og utførsel av kontanter, og uttaler i denne forbindelse: «Bestemmelsene i (forskriftens) kapittel 10, er ikke særskilt behandlet i departementets høringsnotat. Disse bestemmelsene omhandler innlendinger og utlendingers meldeplikt ved innførsel og utførsel av sedler og mynt ved innreise til Norge eller utreise fra Norge. Vi vurderer det slik at disse bestemmelsene er svært nyttige for Tollvesenets arbeid med å bekjempe hvitvasking av utbytte fra kriminell virksomhet. Kapittel 10, sammenholdt med valutareguleringsloven § 10, gjør det straffbart å innføre/utføre store kontantbeløp over grensen uten å melde fra til Tollvesenet. gjør det derfor mulig å holde avdekkede kontanter beslaglagt mens undersøkelser foretas for å bringe på det rene hvor kontantene stammer fra. Denne muligheten til å stoppe og undersøke kontantenes opprinnelse forsvinner hvis ikke bestemmelsene i kapittel 10 videreføres. Ut fra høringsnotatet har vi ikke grunn til å anta annet enn at de nevnte bestemmelser skal videreføres. Vi benytter likevel anledningen til å understreke vårt syn på bestemmelsene i kapittel 10, nettopp for å unngå at disse bestemmelser blir fjernet. I høringsrunden 2003 viser Toll- og avgiftsdirektoratet til arbeidet med å erstatte gjeldende system for registrering av opplysninger om pengestrømmer mellom Norge og utlandet og til en rapport om dette arbeidet som ble oversendt departementet ved Toll- og avgiftsdirektoratets brev 8. januar 2003. Direktoratet er «generelt usikre på om utkastets § 12 og § 27 [i høringsnotatet fra 2003] er tilstrekkelige som rettslig grunnlag for registeret Finansdepartementet har gitt oss i oppdrag å produsere. Vi er ikke uenige i at § 27 kan dekke behovet for å innhente informasjon, men vi er svært usikre på om bestemmelsen gir oss tilstrekkelig hjemmel til den lagring, sammenstilling, bearbeiding og deling av personopplysninger som et moderne register medfører». Direktoratet foreslår som et alternativ av valutareguleringsloven § 4, § 7, § 7a, § 7b, § 8, § 9 og § 10 ikke oppheves før nytt regelverk er vedtatt og trådt i kraft. Datatilsynet kommenterer i høringsrunden 2003 forslaget om opplysningsplikt slik: «Denne bestemmelsen medfører at de der nevnte pliktsubjekt pålegges en omfattende opplysningsplikt. Sentralbanken vil slik få tilgang til en stor informasjonsmengde. Datatilsynet har i utgangspunktet ikke noen kommentarer til dette da informasjonen er helt nødvendig for bankens statistikkproduksjon, og denne bruken av opplysningene etablerer en liten personverntrussel. Personverntrusselen vil derimot øke når det gjelder bruk av opplysningene til kontroll- og tilsynsformål, sett i forhold til unntakene fra taushetsplikten i § 12 annet ledd som er skissert i gjeldende forslag. Skattedirektoratet betoner i høringsrunden 2003 at forslag om endringer i sentralbankloven er ute til høring samtidig med at det pågår arbeid med å endre systemet for bankrapportering av betalingsstrømmer til og fra utlandet, og uttaler: «I det nye systemet, som er tenkt administrert av Toll- og avgiftsdirektoratet, søkes vesentlige deler av dagens BRAVO system, i regi av Norges Bank, videreført. Situasjonen rundt det nye systemet er imidlertid fortsatt på flere punkter uavklart. Forslag om lovendring bør søke å ivareta de særlige hensyn som oppstår i en slik overgangsfase. Norges Bank innhenter i dag en rekke opplysninger i medhold av valutareguleringsloven og penge- og kredittreguleringsloven. I høringsnotatet ble det foreslått en bestemmelse om opplysningsplikt som skal erstatte og i visse henseender utvide lovgrunnlaget for opplysningsplikt. Det ble foreslått en bestemmelse om vid adgang til å kreve opplysninger av foretak mv. som driver finansiell tjenesteyting og en bestemmelse om adgang til å kreve opplysninger av enhver om egne og kunders valutaforhold. Opplysninger fra finansinstitusjoner mv. er viktige for å støtte utførelsen av Norges Banks oppgaver etter sentralbankloven. Opplysninger om valutaforhold tjener primært til bekjempelse av kriminalitet, herunder skatte- og avgiftsunndragelser. Departementet vurderer derfor i det følgende disse bestemmelsene hver for seg. oppgave som rådgivende organ for valutapolitikken, kunne dekkes gjennom tilgang til den rapportering som skal skje til tollvesenet og til statistikkopplysninger innhentet i medhold av statistikkloven. Etter departementets oppfatning er det da ikke nødvendig å videreføre et særskilt lovgrunnlag for opplysningsplikt til Norges Bank om valutaforhold. Norges Bank har behov for opplysninger fra hele finanssektoren for å ivareta sine oppgaver som utøvende og rådgivende organ for penge-, kreditt- og valutapolitikken, med å fremme et effektivt betalingssystem og med å bidra til finansiell stabilitet. Norges Bank krever i dag, etter avtale med Kredittilsynet, inn opplysninger fra foretak under tilsyn i medhold av kredittilsynsloven. Dette gjelder bl.a regnskapsopplysninger. Opplysningene brukes av Norges Bank til utarbeidelse av egen statistikk og offisiell statistikk i forståelse med Statistisk sentralbyrå. Banken bruker videre opplysningen til forskning og analyser av finansiell stabilitet. Opplysningene brukes av Kredittilsynet i tilsynsarbeidet. Norges Bank henter også inn opplysninger på frivillig basis fra foretak som ikke er under tilsyn av Kredittilsynet. Norges Bank henter i medhold av penge- og kredittreguleringsloven inn opplysninger om rentesatser som finansinstitusjonene benytter. Departementet anser at det bør fastsettes et eget og samlet lovgrunnlag for Norges Banks innhenting av opplysninger fra foretak i finansiell sektor. Departementet foreslår en ny bestemmelse i sentralbankloven som skal dekke Norges Banks behov for opplysninger for å ivareta sine oppgaver. Lovgrunnlaget bør etter departementets syn også dekke innhenting av opplysninger til utarbeidelse av offisiell statistikk i sin alminnelighet og opplysninger til bruk i Kredittilsynets tilsynsarbeid. Det kan bidra til å lette foretakenes samlede rapporteringsbyrde gjennom samordning av opplysningsplikter. Norges Bank henter i medhold av penge- og kredittreguleringsloven inn opplysninger om utstedelser av ihendehaverobligasjoner mv. Meldeplikten tjener primært skattekontrollhensyn i forbindelse med forbudet mot utstedelse av obligasjoner til underkurs, jf omtalen av dette i punkt 5.6. Etter departementets vurdering kan meldeplikten og lovgrunnlaget for den fjernes, når nye skatteregler er på plass som legger til rette for å fjerne forbudet mot utstedelse av obligasjoner til underkurs. Tilfredsstillende emisjonsstatistikk vil kunne utarbeides på grunnlag av data fra Oslo Børs eller innhentet av Statistisk sentralbyrå. Departementet foreslår etter dette følgende bestemmelse om opplysningsplikt i sentralbankloven ny § 27: «Kongen kan ved forskrift eller enkeltvedtak bestemme at foretak i finansiell sektor, herunder banker, forsikringsselskaper, finansieringsforetak, verdipapirforetak, børser, verdipapirregistre og oppgjørssentraler, skal gi banken opplysninger om sin virksomhet, finansiering av virksomheten, sitt regnskap, transaksjoner og beholdninger på egne og kunders vegne, samt andre opplysninger som er nødvendige for bankens arbeid. Foretak som er morselskap kan pålegges å gi slike opplysninger for konsernet. Det kan bare fastsettes opplysningsplikt i medhold av paragrafen her for å ivareta bankens oppgaver etter loven, utarbeide offisiell statistikk eller støtte bankens eller Kredittilsynets tilsyn med soliditet og finansiell stabilitet. Opplysningene kan bare brukes til de formål som er nevnt her. I tiden før et nytt lovgrunnlag for opplysningsplikt til tollvesenet og inntil det nye systemet som skal erstatte BRAVO-systemet i Norges Bank er på plass, er det nødvendig å beholde det gjeldende lovgrunnlaget for denne rapporteringen. Det samme gjelder lovgrunnlaget for meldeplikt ved inn- og utførsel av sedler og mynt. Det er også nødvendig å videreføre lovgrunnlaget for meldeplikt ved utstedelse av ihendehaverobligasjoner mv. Departementet foreslår derfor at de enkelte bestemmelsene i valutareguleringsloven og penge- og kredittreguleringsloven skal kunne oppheves til ulik tid. Det vises til lovforslaget romertall V om ikrafttredelse. Etter sentralbankloven § 12 har enhver som utfører tjeneste eller arbeid for banken, plikt til å hindre at andre får adgang eller kjennskap til det han i forbindelse med tjenesten eller arbeidet får vite om bankens eller andres forretningsmessige forhold eller om noens personlige forhold. Taushetsplikten gjelder ikke overfor Kredittilsynet, eller overfor ØKOKRIM ved oversendelse av opplysninger i henhold til § 2-17 i finansieringsvirksomhetsloven om tiltak mot hvitvasking av penger. Reglene om begrensninger i taushetsplikten mv. i forvaltningsloven § 13 annet og tredje ledd og § 13a til § 13e får anvendelse. eller noen som har fullmakt fra hovedstyret, gir på vegne av banken. Taushetsplikten etter bestemmelsen er ikke til hinder for utveksling av informasjon (samordning) som forutsatt i lov om Oppgaveregisteret, jf § 5. Disse taushetsreglene omfatter alle opplysninger Norges Bank innhenter med hjemmel i valutareguleringsloven, penge- og kredittreguleringsloven, kredittilsynsloven eller som gis på frivillig basis til banken. Etter sentralbankloven § 12 tredje ledd, jf forvaltningsloven § 13b nr 4, er taushetsplikten ikke til hinder for at opplysningene brukes for statistisk bearbeiding eller utrednings- og planleggingsoppgaver. Departementet legger til grunn at denne begrensningen i taushetsplikten åpner for det etablerte samarbeidet mellom Norges Bank, Statistisk sentralbyrå, Verdipapirsentralen og Oslo Børs om utveksling av opplysninger til utarbeidelse av statistikk. I valutareguleringsloven § 7 fjerde ledd er det fastsatt at det som noen i tjenesten får vite av opplysninger som nevnt i valutareguleringsloven § 7 første og annet ledd (se punkt 8.1.1 og 8.3.1), skal han tie med så langt det motsatte ikke følger av oppgavene hans etter loven. Taushetsplikten er ikke til hinder for å gi opplysninger til ØKOKRIM når dette følger av lov eller er nødvendig i etterforskningen av straffbart forhold. Taushetsplikten fritar ikke fra å utveksle opplysninger (samordning) som forutsatt i lov om Oppgaveregisteret. Etter sjette ledd avgjør departementet om opplysninger innhentet etter første ledd skal meddeles offentlige myndigheter som har med skatteligningen, tolloppgaver og tilsyn med finansinstitusjoner å gjøre. De siste omfatter i praksis Skattedirektoratet, Tolldirektoratet og Kredittilsynet. Begrensningen i taushetsplikten overfor ØKOKRIM og Kredittilsynet ble tatt inn ved lovendring 7. juni 1996 nr 30. Det vises her til Ot.prp.nr.22 og Innst.S.nr.50 (1995-1996) om endring i lov 10. juni 1988 nr 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner. Tjenestemenn i de organer som kan motta opplysninger fra Norges Bank i henhold til de særskilte begrensningene i taushetsplikten er også underlagt taushetsplikt. ØKOKRIM har taushetsplikt etter straffeprosessloven § 61a, ligningsmyndighetene etter ligningsloven § 3-13, tollvesenet etter tolloven § 8 og Kredittilsynet etter forvaltningsloven § 13 og kredittilsynsloven § 7. Valutareguleringsforskriften kap. 10, jf valutareguleringsloven § 4, har særskilte regler om meldeplikt direkte til tollvesenet ved innførsel og utførsel av sedler og mynt (se punkt 8.1.1). Taushetsplikten etter tolloven § 8 omfatter også disse opplysningene. I høringsnotatet fra 1996 står det om taushetsplikt mv.: «Opphevelsen av valutareguleringsloven fører til at § 7 fjerde og sjette ledd, som begrenser taushetsplikten overfor de nevnte myndighetene [skatte- og tollmyndighetene, ØKOKRIM og Kredittilsynet], må overføres til sentralbankloven § 12. Ellers vil opplysningene være underlagt taushetsplikt etter bestemmelsene i sentralbankloven § 12 første ledd, som forøvrig er strengere enn de tilsvarende bestemmelser i forvaltningsloven § 13. Det vises her til forslaget i høringsnotatet til § 12 annet ledd nytt tredje punktum: 'Opplysninger innhentet i medhold av § 27 annet ledd kan, uten hinder av taushetsplikten etter foregående ledd, utleveres til ØKOKRIM, når dette følger av lov eller er nødvendig til etterforskning av straffbare forhold, og til skatte- og tollmyndighetene når opplysningene må antas å være av betydning for disse.' Det vurderes som viktig at Norges Bank kan videreføre samarbeidet med SSB, Oslo Børs og VPS om statistikkproduksjon. Departementet har lagt til grunn at banken kan utlevere opplysninger til disse institusjonene i medhold av forvaltningsloven § 13b nr. 4, jf også sentralbankloven § 12 tredje ledd. Det foreslås derfor ikke lovendringer på dette punktet. Statistisk sentralbyrå uttalte i høringsrunden 1996-97 at det er av avgjørende betydning for byrået fortsatt å ha tilgang til individualopplysninger og de administrative registrene i Norges Bank som innhentes og bearbeides med hjemmel i de nye bestemmelsene. Byrået uttaler i denne forbindelse: «Dersom sentralbankloven har strengere taushetspliktsbestemmelser enn valutareguleringsloven, og penge- og kredittloven, må SSB sikres tilgang til opplysninger ved at det tas inn en formulering om at taushetsplikt ikke vil være til hinder for utlevering av individualopplysninger til SSB til bruk ved utarbeidelse av offisiell statistikk. Datatilsynet påpeker at det ikke var høringsinstans til høringsnotatet fra 1996. Tilsynet mener forslagene om endring av taushetspliktbestemmelsen i sentralbankloven § 12 annet ledd vil medføre en uthuling av taushetsplikten. Datatilsynet uttaler: «Datatilsynet er generelt kritiske til at lovbestemt taushetsplikt uthules. innført for å ivareta viktige personvernhensyn, og det bør således unntas fra slik taushetsplikt i et begrenset omfang og bare i tilfeller der dette er helt nødvendig. Utvidelsen av § 12 annet ledd bokstav c fra å kun gi adgang til oversendelse av opplysninger i henhold til § 2-17 i lov av 10. juni 1988 nr. 20 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner til å gjelde utlevering når det anses nødvendig til etterforskning på et generelt grunnlag og når det er hjemlet i lov, fremstår som meget vid. Datatilsynet er av denne oppfatning til tross for at de aktuelle opplysninger er begrenset til de som er innhentet i medhold av § 27 annet ledd i forslaget. Datatilsynet kan ikke se at behovet for en såpass vid utleveringsadgang er tilstrekkelig begrunnet i forslaget. Tilsvarende gjelder bestemmelsens bokstav d) som utvider utleveringsadgangen til å også gjelde skatte-, avgifts eller tollmyndighetene når opplysningene antas å være av betydning for disse myndighetene. Datatilsynet anser videre at termen «nødvendig til etterforskning» i forslaget om unntak fra taushetsplikt overfor ØKOKRIM, ikke anses som tilstrekkelig presis til å kunne oppheve lovpålagt taushetsplikt. Datatilsynet gjør oppmerksom på at personopplysningsloven § 11 krever at personopplysninger som behandles, herunder utleveres, skal være relevante for gjennomføring av et uttrykkelig angitt formål. Datatilsynet påpeker videre, under henvisning til åpningen i høringsnotatet for helt å fjerne vilkår for unntak fra taushetsplikten overfor ØKOKRIM, «at en uthuling av taushetsplikten må begrunnes og beskrives grundig». Datatilsynet uttaler videre: «Som nevnt ovenfor, krever personopplysningsloven § 11 at visse grunnkrav skal være oppfylt ved utlevering av personopplysninger. Dersom utleveringsadgangen er hjemlet i lov, må grunnkravene i det minste være vurdert og tatt høyde for i forarbeidene til en slik bestemmelse. Datatilsynet er ikke av den oppfatning at dette er vurdert her. Toll- og avgiftsdirektoratet gir i høringsrunden 2003 uttykk for tilsvarende usikkerhet om forslaget til endringer i sentralbankloven § 12 om taushetsplikt som etter forslaget om opplysningsplikt, jf omtalen i punkt 8.1.3. Etter opplegget i proposisjonen her skal innhenting av opplysninger om valutaforhold rapporteres til tollvesenet i medhold av egen lovgivning (se omtalen i punkt 8.1.4). Etter departementets vurdering er det da ikke nødvendig med nye unntak fra taushetsplikten etter sentralbankloven i samsvar med det som er fastsatt i og i medhold av valutareguleringsloven § 7. Departementet foreslår etter dette ikke endringer i reglene om taushetsplikt etter sentralbankloven § 12. 8.3 Dokumentinnsyn, ransaking mv. Etter valutareguleringsloven § 7 annet ledd kan departementet og Norges Bank, for å gjennomføre bestemmelser gitt i eller i medhold av loven eller kontrollere at slike bestemmelser blir etterlevd, kreve innsyn i registrerte regnskapsopplysninger, regnskapsmateriale, vedlegg, brevskifte, avtaler og andre dokumenter, som kan ha vekt, og kan granske dem selv eller la oppnevnte sakkyndige gjøre det. I forbindelse med granskingen skal departementet og Norges Bank få tilgang til kontor- og bedriftslokale og nødvendig hjelp og rettledning. Etter valutareguleringsloven § 7a første ledd kan departementet eller Norges Bank kreve beslag i regnskapsmateriale og dokumenter som noen plikter å gi innsyn i etter § 7 annet ledd. Er det grunn til å tro at det finnes registrerte regnskapsopplysninger, regnskapsmateriale eller dokumenter som noen plikter å gi innsyn i etter § 7 annet ledd, og gir forholdene ellers grunn til det, kan departementet eller Norges Bank kreve ransaking av kontorlokale og alle andre steder som ikke er privat hjem. Det er fastsatt saksbehandlingsregler for ransaking og beslag i annet ledd og vilkår for håndtering av opplysningene i § 7b. I høringsnotatet fra 1996 gir departementet uttrykk for at Norges Bank under det nåværende valutaregime ikke har behov for tilgang til forretningslokaler mv. De nevnte bestemmelsene i valutareguleringsloven om tilgang til forretningslokaler, beslag og ransaking ble derfor ikke foreslått videreført. I høringsnotatet fra 1996 er det imidlertid vist til at banken fortsatt vil ha behov for å få utlevert f.eks. av arbeidet med innhenting av statistiske opplysninger. Det ble derfor foreslått at valutareguleringslovens regler om dette videreføres i sentralbankloven. Ingen høringsinstanser har hatt innvendinger mot forslagene i høringsnotatet om dokumentinnsyn, ransaking mv. Etter departementets vurdering er det ikke, med den begrensede videreføring av opplysningsplikt som er foreslått i proposisjonen her (jf punkt 8.1.4), behov for å videreføre adgangen til dokumentinnsyn, ransaking og beslag i valutareguleringsloven. Dette kan vurderes i forbindelse med et særskilt lovgrunnlag for rapportering av valutaforhold til tollvesenet. 8.4 Sanksjoner - tvangsmulkt mv. Norges Bank kan etter valutareguleringsloven § 7 syvende ledd ilegge den som ikke gir pliktige opplysninger etter § 7 første ledd (se punkt 8.1.1) tvangsmulkt til staten. Tvangsmulkten kan ilegges i form av engangsmulkt eller løpende mulkt, og skal fastsettes under hensyn til hvor viktig det er at opplysningene blir gitt og forholdene ellers. Slik tvangsmulkt er tvangsgrunnlag for utlegg. Skyldig tvangsmulkt kan i særlige tilfeller ettergis helt eller delvis. Departementet kan gi nærmere regler om fastsetting og utregning av tvangsmulkt. Slike regler er gitt i valutareguleringsforskriften § 18-3: a) «Norges Bank kan ilegge tvangsmulkt ved oversittelse av frist til å gi opplysninger pålagt i medhold av valutareguleringsloven § 7, første ledd. Tvangsmulkt kan fastsettes på forhånd eller i forbindelse med at ny frist for å gi opplysninger blir gitt. b) Tvangsmulkt kan fastsettes enten som engangsmulkt eller som løpende tvangsmulkt. Engangsmulkt kan gjentas ved fastsetting av nye frister inntil opplysningene er gitt. Ved løpende tvangsmulkt vil mulktbeløpet påløpe inntil oppgaven er gitt. c) Tvangsmulkten skal fastsettes under hensyn til hvor viktig det er at opplysningene blir gitt og forholdene ellers. Ved gjentatt tvangsmulkt kan mulkten settes til et høyere beløp. d) Ved forhåndsfastsatt tvangsmulkt forfaller engangsmulkten fra det tidspunkt oppgaveplikten er overtrådt. Ved etterhåndsfastsatt tvangsmulkt forfaller den til betaling første virkedag etter at ny frist for oppgaveplikten er utløpt. Løpende tvangsmulkt forfaller etterhvert som den påløper. e) Tvangsmulkten kan inndrives ved utpanting. f) Norges Bank kan i særlige tilfelle ettergi tvangsmulkt helt eller delvis. g) Vedtak om tvangsmulkt og avslag på søknad om ettergivelse av tvangsmulkt, kan påklages til Finansdepartementet. Ved brudd på melde- og rapporteringsplikten etter § 6-1 (plikt til å melde etablering av konto i utenlandsk bank mv, se punkt 8.1.1) kan Norges Banketter valutareguleringsforskriften § 6-4 fatte vedtak om at kontoforhold i utenlandsk bank eller andre former for oppgjørsordninger utenom valutabank skal avvikles, herunder at alle oppgjør med utlending skal foretas gjennom valutabank. Bestemmelsen er fastsatt i medhold av valutareguleringsloven § 1 og § 2. I høringsnotatet fra 1996 er det vist til at tvangsmulkt i praksis har vist seg som den mest hensiktsmessige sanksjon ved brudd på valutareguleringsloven. Det ble derfor foreslått at Norges Bank kan ilegge tvangsmulkt ved brudd på de foreslåtte reglene om opplysningsplikt i sentralbankloven ny § 27 første og annet ledd. Det er i høringsnotatet lagt til grunn at tvangsmulkt ilagt etter den foreslåtte bestemmelsen i sentralbankloven inndrives av Statens innkrevingssentral på samme måte som sentralen i dag inndriver tvangsmulkt ilagt etter valutareguleringsloven. I høringsnotatet fra 1996 ble det foreslått en ny § 31 i sentralbankloven om at Norges Bank kan ilegge tvangsmulkt til staten for den som har overtrådt opplysningsplikten. Pålegg om tvangsmulkt skulle etter forslaget være tvangsgrunnlag for utlegg. Påløpt tvangsmulkt skulle i særlige tilfelle helt eller delvis kunne ettergis. Det ble foreslått at Kongen kan fastsette nærmere regler om slik tvangsmulkt som videreføring av den gjeldende regelen om at Departementet bare kan gi nærmere regler om fastsetting og utregning av tvangsmulkt. generelt, slik at bruk av tvangsmulkt ikke er begrenset til bestemte deler av bestemmelsen, f.eks. de deler som viderefører opplysningsplikten i valutareguleringsloven. Justisdepartementet uttaler i høringsrunden 2003 at bestemmelsen om tvangsmulkt bør utformes på en måte som klargjør bedre at tvangsmulkt er et gjennomføringsmiddel og ikke en sanksjon. Departementet viser til at ingen høringsinstanser hadde innvendinger mot forslaget i høringsnotatet. Departementet foreslår at Norges Bank skal kunne ilegge tvangsmulkt for å sikre overholdelse av opplysningsplikt fastsatt i medhold av forslaget til sentralbankloven § 27. Departementet understreker i tråd med Justisdepartementets høringsmerknad at tvangsmulkt ikke skal være en sanksjon, men et gjennomføringsmiddel for å bidra til at opplysningsplikten blir effektiv. Forslaget innebærer i samsvar med merknaden fra Norges Bank at tvangsmulkt kan anvendes ved brudd på opplysningsplikten generelt. Etter valutareguleringsloven § 10 første ledd straffes den som forsettlig eller uaktsomt bryter bestemmelser gitt i eller i medhold av loven, eller den som lar være å rette seg etter pålegg gitt med hjemmel i slik bestemmelse, med bøter eller fengsel opptil 2 år eller begge deler. Det er samme straff for medvirkning og forsøk, jf tredje ledd. Reglene i paragrafen gjelder også for handling som innlending gjør i utlandet, jf fjerde ledd. Overtredelsen regnes som forseelse, jf femte ledd. Straffebestemmelsen er i dag aktuell for brudd på regler om autorisasjon som valutabank mv. (punkt 6.6 og 6.7), valutaposisjonsgrenser (punkt 6.3) og opplysningsplikt (punkt 8.1). Etter penge- og kredittreguleringsloven § 18 straffes med bøter, den som forsettlig eller uaktsomt overtrer eller medvirker til å overtre bestemmelser gitt i eller i medhold av § 11 (oppgaveplikt for finansinstitusjoner om virksomheten og hvordan den er finansiert), § 13 (oppgaveplikt for finansinstitusjoner om rentesatser), § 14 (renteregulering) og § 15 (emisjonskontroll). Straffebestemmelsen er i dag aktuell for brudd på oppgaveplikter (punkt 8.1) og reglene i emisjonsforskriften (punkt 5.6). I høringsnotatet fra 1996 står det om den foreslåtte straffebestemmelsen: «Etter valutareguleringsloven § 10 og penge- og kredittreguleringsloven § 18 kan brudd på opplysningsplikten straffes ved simpel uaktsomhet, mens statistikkloven § 5-1 stiller krav om forsett. Overtredelse av ny § 27 i sentralbankloven bør også kunne sanksjoneres med straff. Opplysninger innkrevet med hjemmel i sentralbankloven § 27 skal nyttes til viktige kontroll- og tilsynsformål, bl.a ved bekjempelse av hvitvasking av penger. Overtredelse av sentralbankloven § 27 kan derfor få alvorligere konsekvenser enn brudd på statistikklovens bestemmelser om opplysningsplikt. Samtidig antar departementet at det er de mer alvorlige brudd på opplysningsplikten det er aktuelt å straffe. En foreslår derfor at overtredelse kan straffes med bøter når det foreligger forsett eller grov uaktsomhet. Det bør også videreføres at overtredelse av reglene [om reservekrav, valutavirksomhet, avgift på omsetning av valuta og beredskapsbestemmelsen>- > kan straffes. I høringsnotatet fra 1996 ble det etter dette forelått bøtestraff for forsettlige eller uaktsomme brudd på § 22a (reservekrav), 28 (valutavirksomhet), 29 (avgift på omsetning av valuta) og 30 (beredskapsbestemmelse). Disse straffebestemmelsene innebærer en videreføring av straffebestemmelsene i valutareguleringsloven § 10 og penge- og kredittreguleringsloven § 18. Etter valutareguleringsloven § 10 er strafferammen bøter eller fengsel opptil 2 år. Etter forslaget videreføres bare bøtestraffen. Det ble videre foreslått bøtestraff for forsettlig eller grovt uaktsom overtredelse av de foreslåtte reglene om opplysningsplikt mv. i sentralbankloven ny § 27. Økokrim går i høringsrunden 1996-97 inn for en strengere straffebestemmelse enn foreslått i høringsnotatet, og uttaler: «Forslaget til straffebestemmelse i ny § 32 i sentralbankloven, innebærer en vesentlig reduksjon i strafferamme for overtredelse av opplysningsplikten i forhold til valutareguleringsloven § 10, fra inntil 2 års fengselsstraff til bøtestraff alene. Dette vil medføre at foreldelsesfristen forkortes fra 5 til 2 år, jf strl. § 67. ØKOKRIM antar likevel at en viss reduksjon i straffenivået for denne type overtredelse må anses som rimelig, men mener at strafferammen bør ligge på samme nivå som for overtredelse av opplysningsplikten i finansieringsvirksomhetsloven § 2-17. Etter finansieringsvirksomhetsloven § 2-17 plikter finansinstitusjoner, herunder Norges Bank, å rapportere til ØKOKRIM ved mistanke om transaksjon med tilknytning til utbytte av straffbar handling som kan medføre fengsel i minst 6 måneder. Bank som iflg. høringsnotatet vil bli hjemlet i sentralbankloven, jf notatets kap 6. Iht. finansieringsvirksomhetsloven § 5-1 er strafferammen bøter eller under særlig skjerpende omstendigheter fengsel i inntil 1 år. ØKOKRIM har vanskelig for å se at det er rimelig grunn til at finansieringsvirksomhetsloven § 5-1 og ny § 32 i sentralbankloven inneholder forskjellig strafferamme for overtredelse av opplysningsplikten. På denne bakgrunn foreslår ØKOKRIM at strafferammen i ny § 32 i sentralbankloven, settes til bøter eller under særlige skjerpende omstendigheter fengsel inntil 1 år. Justisdepartementet uttaler i forbindelse med forslaget til straffebestemmelse i høringsnotatet fra 1996: «Når man tar i betraktning de konsekvenser som brudd på de i § 32 nevnte bestemmelser kan få, kan det synes uheldig å fjerne alternativet med fengsel inntil 2 år. Dette gjelder for opplysningsplikten ikke minst i kampen mot hvitvasking av utbytte fra straffbare handlinger, men også for de øvrige bestemmelser. Det er med dagens samfunns- og kriminalitetsutvikling ikke naturlig å se mildere på slike overtredelser nå enn tidligere. Alternativet med fengselstraff foreslås opprettholdt. Ingen andre høringsinstanser hadde merknader til forslaget til straffebestemmelse i høringsnotatet fra 1996. Økokrim og Justisdepartementet har i sine høringsuttalelser pekt på forhold som kan tale for å fastsette en strengere straffebestemmelse enn foreslått i høringsnotatet. Begge nevner spesielt kampen mot hvitvasking av utbytte fra straffbare handlinger. Uttalelsene referer til plikt til å gi opplysninger og til reguleringen av valutavirksomhet. Departementet foreslår i proposisjonen her å videreføre regulering av valutavirksomhet i finansieringsvirksomhetsloven, jf omtalen i punktene 6.6.4 og 6.7.4. Overtredelse av de foreslåtte bestemmelsene vil etter finansieringsvirksomhetsloven § 5-1 kunne straffes med bøter eller, under særlig skjerpende omstendigheter, fengsel inntil ett år. De lovendringene som foreslås i proposisjonen her vil etter departementets vurdering ikke ha vesentlige økonomiske eller administrative konsekvenser. Forslagene som gjelder gjennomgangen av enkelte sider av Norges Banks stilling vil ha visse administrative konsekvenser. Disse konsekvensene ligger i forslagene selv, og det vises til omtalen av de enkelte forslagene i kapittel 3. Forslaget om å avskjære adgangen for Norges Bank til å yte kreditt direkte til staten, medfører behov for omlegging av dagens praksis med at Norges Bank kjøper statspapirer direkte fra staten for markedspleieformål. Omleggingen medfører visse administrative konsekvenser for staten ved Finansdepartementet og for Norges Bank. De økonomiske konsekvensene av forslagene antas å kunne dekkes opp innenfor eksisterende ressursrammer. Opphevelsen av valutareguleringsloven og penge- og kredittreguleringsloven medfører forenklinger i lovverket. Forslaget innebærer at den gjeldende valutaposisjonsreguleringen i medhold av valutareguleringsloven må oppheves. Det antas å medføre forenklinger for Norges Bank og kredittinstitusjonene. Det kan også gi noe lavere kostnader for kredittinstitusjonene. Etter forslaget skal lovgrunnlaget for innhenting av opplysninger videreføres. Forslaget anses derfor i seg selv ikke å medføre økonomiske og administrative konsekvenser. Det er imidlertid aktuelt å endre innrettingen av deler av innhentingen, jf omtalen av det i punkt 8.1.4. Konsekvensene må vurderes nærmere i den forbindelse. Forslaget om ny regulering av valutavirksomhet, jf omtalen i punktene 6.6. og 6.7, innebærer forenklinger ved at det ikke lenger vil kreves særskilt autorisasjon som valutabank fra Norges Bank. Etter forslaget vil adgangen til å drive valutavirksomhet utvides fra valutabanker til å omfatte kredittinstitusjoner og finansieringsforetak. Avhengig av i hvilken grad nye foretak vil søke om å drive valutavirksomhet på dette grunnlaget, kan det medføre behov for noe økt ressursbruk i Kredittilsynet. Valutareguleringsloven foreslås opphevet. Enkelte bestemmelser om valutavirksomhet og opplysningsplikt om valutaforhold foreslås videreført i sentralbankloven og finansieringsvirksomhetsloven. Bakgrunnen for forslaget og de bestemmelsene som foreslås videreført er omtalt i kapittel 6 (valutareguleringer) og kapittel 8 (opplysningsplikt mv.) Penge- og kredittreguleringsloven foreslås opphevet. Enkelte bestemmelser om opplysningsplikt mv. hjemlet i penge- og kredittreguleringsloven foreslås videreført i sentralbankloven. Det foreslås også å utsette opphevelsen av penge- og kredittreguleringsloven § 15 som gir adgang til å fastsette forbud mot utstedelse av ihendehaverobligasjoner til underkurs inntil nye regler for beskatning av obligasjoner er på plass, se lovforslaget romertall V og omtale under punkt 5.6. Bakgrunnen for forslaget og de bestemmelsene som foreslås videreført er omtalt i kapittel 5 (penge- og kredittreguleringer) og kapittel 8 (opplysningsplikt mv.). Lovforslaget romertall III gjelder endringer i sentralbankloven. Bestemmelsen er omtalt i punkt 3.1.5.2. Bestemmelsen regulerer oppgavene og kompetansen til Norges Banks representantskap. Det foreslås enkelte endringer i bestemmelsen som er omtalt i punkt 3.4 (opprettelse og nedleggelse av avdelinger), 3.5.1 (tilsyn med bankens drift) og 3.5.2 (delegasjon). Det foreslås å utvide kretsen av personer etter bestemmelsen som ikke kan fungere som medlemmer og vararepresentanter til Norges Banks hovedstyre. Etter femte ledd nr. 8 omfattes medarbeidere i Norges Bank og etter nr. 9 nærstående bl.a av disse. Bestemmelsen i § 6 annet ledd om at sentralbanksjefen og visesentralbanksjefen skal være leder og nestleder i hovedstyret går foran som spesialregel uten at det er særskilt presisert i lovteksten. Det er samtidig meningen at nærstående også av sentralbanksjefen og visesentralbanksjefen skal være omfattet av femte ledd nr. 9. Det vises til omtale i punkt 3.3. Det foreslås å utvide kretsen av personer etter bestemmelsen som ikke kan fungere som medlemmer og vararepresentanter til Norges Banks representantskap. Etter bestemmelsen kan Norges Banks representantskap innen visse rammer delegere avgjørelsesmyndighet til representantskapets leder. Det vises til omtale i punkt 3.5.2. Reglene om Norges Banks avdelinger foreslås opphevet. Det vises til omtale i punkt 3.4. Bestemmelsen er omtalt i punkt 3.6.1. De gjeldende bestemmelsene i § 19 annet ledd annet og tredje punktum gir hjemmel til å fastsette forskrifter om vilkår for bankers lån i Norges Bank, og er nært knyttet til bestemmelsene i penge- og kredittreguleringsloven om utlånsregulering. Det vises til omtale under punkt 5.4. Endringene i bestemmensen er omtalt i punkt 3.6.2. Endringen i bestemmelsen er omtalt i punkt 3.7. Bestemmelsen viderefører bestemmelsene i penge- og kredittreguleringsloven og valutareguleringsloven om opplysningsplikt og valutareguleringslovens bestemmelse om plikt til å utlevere dokumenter. Bestemmelsen favner i tillegg noe videre ved at bestemmelsen også omfatter plikt til å gi opplysninger som Norges Bank i dag innhenter med hjemmel i kredittilsynsloven eller mottar på frivillig basis. Bestemmelsen omfatter opplysningsplikt i form av meldeplikt, periodevis rapportering eller rapportering i enkelttilfeller. Ved pålegg om meldeplikt eller periodevis rapportering, vil det være naturlig å fastsette nærmere bestemmelser om dette i forskrift etter tredje ledd. Opplysningsplikt etter første ledd kan pålegges finansinstitusjoner og andre foretak i finansiell sektor. I tillegg til de foretakene som er særskilt angitt i bestemmelsene kan det være aktuelt å pålegge kortutstedende foretak opplysningsplikt. Det er ikke hjemmel til å pålegge privatpersoner opplysningsplikt etter første ledd. Annet ledd angir saklige rammer for opplysningsplikt etter første ledd, og hva opplysningene kan brukes til. Tredje ledd fastsetter adgang til å gi forskrifter om opplysningsplikt etter bestemmelsene i pagragrafen. Det vises til omtale under punkt 8.1. Bestemmelsen gir hjemmel til å innføre beskyttelsestiltak ved kapitalbevegelser som kan føre til store betalingsbalanseproblemer eller vesentlige forstyrrelser i kapitalmarkedene. En slik bestemmelse anses nødvendig ved opphevelsen av valutareguleringsloven og penge- og kredittreguleringsloven. Det må vurderes i det enkelte tilfelle om kapitalbevegelsene er av en slik art at beredskapstiltak kan innføres. EØS-avtalen artikkel 112-114 og EØS-regler som svarer til Rdir 88/361/EØF (kapitaldirektivet) tillater innføring av beskyttelsestiltak. Adgangen til å innføre beskyttelsestiltak er imidlertid begrenset, jf særlig EØS-reglene som svarer til kapitaldirektivet artikkel 3. Blant annet følger det av disse reglene at beskyttelsestiltak ikke skal anvendes i mer enn 6 måneder. Etter bestemmelsen kan Norges Bank ved overtredelse av opplysningsplikten etter § 27 ilegge tvangsmulkt for å sikre at opplysningsplikten blir overholdt. Slik tvangsmulkt skal være et gjennomføringsmiddel og ikke straff. Denne forutsetningen er lagt inn i lovteksten og setter en legal ramme for bruken av tvangsmiddelet. Bestemmelsen viderefører bl.a. Norges Banks adgang til å ilegge tvangsmulkt ved brudd på opplysningsplikten etter valutareguleringsloven § 7 første ledd, jf valutareguleringsloven § 7 syvende ledd. Det vises til omtale i punkt 8.4. Bestemmelsen fastsetter straff for overtredelser bestemmelser eller vedtak i medhold av § 27 om opplysningsplikt og § 28 om beskyttelsestiltak ved kapitalbevegelser til og fra utlandet. Straffebestemmelsen innebærer visse justeringer i forhold til de gjeldende straffebestemmelsene i valutareguleringsloven § 10 og penge- og kredittreguleringsloven § 18. Det vises til omtale i kapittel 9. Lovforslaget romertall IV gjelder endringer i finansieringsvirksomhetsloven. Annet punktum foreslås opphevet. § 2-13 fastsetter i første punktum at Kongen kan gi forskrifter om prisfastsetting og kostnadsbelastning for tjenester som ytes av finansinstitusjoner. punktum at bestemmelsen ikke gjelder renter og provisjoner som er omhandlet i lov av 25. juni 1965 om regulering av penge- og kredittforholdene § 14. Annet punktum anses uaktuell ved opphevelse av penge- og kredittreguleringsloven. Endringene i bestemmelsen er en konsekvensjustering av forslaget til nytt kapittel 4a. Det foreslås et nytt kapittel 4a i finansieringsvirksomhetsloven om valutavirksomhet. Etter første ledd kan valutavirksomhet bare drives av banker, finansieringsforetak og utenlandske kredittinstitusjoner med rett til å drive virksomhet i Norge. I annet ledd defineres valutavirksomhet. Etter tredje ledd kan departementet gjøre unntak fra første ledd og etter fjerde ledd fastsette nærmere regler om valutavirksomhet. Bestemmelsen er nærmere omtalt i punktene 6.6 og 6.7. Bestemmelsen fastsetter særskilte regler for finansieringsforetak som bare driver valutavirksomhet. Bestemmelsen er omtalt i punktene 6.6 og 6.7. Bestemmelsen fastsetter særskilte regler for utenlandske foretak som driver valutavirksomhet her i riket. Etter bestemmelsen kan Kongen bestemme at de enkelte bestemmelsene i loven kan settes i kraft til ulik tid og at de enkelte bestemmelsene i valutareguleringsloven og penge- og kredittreguleringsloven kan oppheves til ulik tid. Departementet viser i denne sammenheng til behovet for å videreføre gjeldende adgang til å fastsette forbud mot utstedelse av ihendehaverobligasjoner til underkurs inntil nye regler for beskatning av obligasjoner er på plass, jf omtale under punkt 5.6 og gjeldende rapportering av kunders valutaforhold mv., jf omtale under punkt 8.1. Departementet anser det ikke nødvendig å gi overgangsregler, og har derfor ikke tatt inn noen hjemmel til å gi overgangsregler. At Deres Majestet godkjenner og skriver under et framlagt forslag til proposisjon til Stortinget om lov om endringer i sentralbankloven og finansieringsvirksomhetsloven og om opphevelse av valutareguleringsloven og penge- og kredittreguleringsloven. Stortinget blir bedt om å gjøre vedtak til lov om endringer i sentralbankloven og finansieringsvirksomhetsloven og om opphevelse av valutareguleringsloven og penge- og kredittreguleringsloven i samsvar med et vedlagt forslag. Lov 14. juli 1950 nr. 10 om valutaregulering oppheves. Lov 25. juni 1965 nr. 2 om adgang til regulering av penge- og kredittforholdene oppheves. I lov 24. mai 1985 nr. 28 om Norges Bank og pengevesenet (sentralbankloven) gjøres følgende endringer: Lov om Norges Bank og pengevesenet mv. (sentralbankloven) Banken skal informere offentligheten om de vurderinger som har vært grunnlaget for beslutninger som gjelder utøvelsen av pengepolitikken. Representantskapet fører tilsyn med bankens drift og at reglene for bankens virksomhet blir fulgt. Det organiserer bankens revisjon, ansetter herunder sentralbankrevisor, og fastsetter instruks for revisjonen. Representantskapet fastsetter bankens årsregnskap og vedtar etter forslag fra hovedstyret dens budsjett. Representantskapet kan etter forslag fra hovedstyret bestemme at produksjon av pengesedler og mynter eller annen forretningsmessig virksomhet som faller inn under denne loven, skal utøves av selskap som banken helt eller delvis eier. Representantskapet fører tilsyn med slike selskaper. Representantskapet avgir uttalelse om hovedstyrets protokoller, tilsynet med banken og saker som det forelegges av hovedstyret. Representantskapet avgjør i tvilstilfelle om en sak er av administrativ karakter, jf § 6 tredje ledd, § 7 sjette ledd og § 11 andre ledd. Representantskapet fastsetter nærmere regler for bankens lån til ansatte, jfr. § 23. § 6 femte og nytt sjette ledd skal lyde: Følgende personer kan ikke fungere som medlemmer eller vararepresentanter til hovedstyret: 9 nærstående av personer som nevnt i nr. 1, 2, 4, 5, 6, 7 og 8. Som nærstående etter femte ledd nr. 9 regnes slektninger i rett opp- og nedstigende linje, ektefeller, registrerte partnere, person som vedkommende bor sammen med i ekteskapslignende forhold og barn av disse. Nåværende sjette og syvende ledd blir nye syvende og åttende ledd. Personer som nevnt i § 6 femte og sjette ledd kan ikke fungere som medlemmer eller vararepresentanter til representantskapet. § 7 fjerde ledd nytt første punktum skal lyde: Når særlig hensyn gjør det ønskelig, kan representantskapet delegere til lederen for representantskapet å treffe avgjørelse i saker som hører under representantskapet. Banken har sitt hovedkontor i Oslo og kan opprette kontorer i Norge og i utlandet. § 9 tredje og femte ledd oppheves. Nåværende fjerde ledd blir nytt tredje ledd, som skal lyde: i hovedstyret ved behandlingen av administrative saker, velges av og blant de ansatte etter avtalt eller av representantskapet fastsatt valgmåte, jfr. § 6 tredje ledd. Banken kan ikke yte kreditt direkte til staten. § 19 annet ledd annet og tredje punktum oppheves. Banken kan i særlige tilfeller yte lån og andre former for kreditt til andre foretak i finansiell sektor enn banker. Vilkårene for slik kreditt fastsettes av banken. Innskudd fra andre enn banker kan mottas i særlige tilfeller. Banken fastsetter innskuddsvilkårene. § 24 tredje punktum oppheves. Nytt kapittel VI skal lyde: Ved kapitalbevegelser til og fra utlandet som kan føre til store problemer med betalingsbalansen eller vesentlige forstyrrelser i kapitalmarkedene, kan Kongen innføre nødvendige beskyttelsestiltak i form av penge-, kreditt- eller valutaregulering eller lignende tiltak. Banken skal ha anledning til å uttale seg før det treffes slikt vedtak. Nåværende § 27 og § 28 blir nye § 29 § 30 under kapittel VII, der § 30 annet ledd første punktum skal lyde: Årsberetningen, det reviderte årsregnskap, samt representantskapets uttalelse om hovedstyrets protokoller og tilsynet med banken sendes departementet for å forelegges Kongen og meddeles Stortinget. Nytt kapittel VIII skal lyde: For å sikre at opplysningsplikten etter § 27 blir overholdt, kan banken ved overtredelse av opplysningsplikten ilegge en tvangsmulkt til fordel for statskassen. Pålegg om tvangsmulkt er tvangsgrunnlag for utlegg. Påløpt tvangsmulkt kan i særlige tilfeller helt eller delvis ettergis. Kongen kan fastsette nærmere regler om tvangsmulkt etter bestemmelsen her. Den som forsettlig eller uaktsomt overtrer bestemmelser eller vedtak i medhold av § 28 straffes med bøter eller under særdeles skjerpende omstendigheter med fengsel inntil ett år. Den som forsettlig eller uaktsomt overtrer bestemmelser eller vedtak i medhold av § 27 straffes med bøter. Nåværende kapittel VII blir nytt kapittel IX. Nåværende § 29 blir ny § 33 under kapittel IX. § 2-13 annet punktum oppheves. § 3-16 første og annet ledd skal lyde: Finansieringsforetak kan bare drive finansieringsvirksomhet og valutavirksomhet samt virksomhet som naturlig henger sammen med dette. Vedtektene skal ha bestemmelser om hva slags finansieringsvirksomhet og valutavirksomhet det enkelte foretak skal kunne drive. Nytt kapittel 4a skal lyde: Kapittel 4a. Valutavirksomhet. § 4a-1. Valutavirksomhet kan bare drives av foretak som nevnt i § 1-4 første ledd nr. 1, 3, 4 og 5. Som valutavirksomhet regnes virksomhet som består i omsetning av valuta og betalingsformidling med utlandet. Med «betalingsformidling med utlandet» menes utførelse av hele eller deler av et betalingsoppdrag der betalingsmidler stilles til disposisjon for mottaker i et annet land enn i det landet betalingsoppdraget blir gitt. Kongen kan ved forskrift eller enkeltvedtak gjøre unntak fra første ledd. Kongen kan i forskrift fastsette nærmere regler om valutavirksomhet. § 4a-2. Det kan gis konsesjon som finansieringsforetak etter § 3-3 til foretak som bare driver valutavirksomhet. § 4a-3. For utenlandsk foretak som driver valutavirksomhet gjelder § 3-4 på samme måte. Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. De enkelte bestemmelser i loven kan settes i kraft til ulik tid. De enkelte bestemmelser i lov 14. juli 1950 nr. 10 om valutaregulering og i lov 25. juni 1965 nr. 2 om adgang til regulering av penge- og kredittforholdene kan oppheves til ulik tid. Ot.prp.nr.80 (2002-2003) Om tillegg til Ot.prp. nr. 33 (2002-2003) Om lov om frittståande skolar (friskolelova) |
lovdata_cd_37248 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.867 | 2. Enhver ytelse som ikke er blitt tilstått eller som er bortfalt på grunn av vedkommendes statsborgerskap eller fordi vedkommende var bosatt på den annen kontraherende parts territorium eller på grunn av andre hindringer som er blitt fjernet gjennom denne konvensjon, skal, dersom det settes frem krav, tilstås eller gjenopptas fra datoen for denne konvensjons ikrafttreden. |
lovdata_cd_42726 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.715 | Det kreves minst fem års varighet av tilsynet og pleien. Kravet om minst fem år er absolutt og kan ikke fravikes, selv om tidsrommet er ubetydelig under fem år. Pleieforholdet kan derimot ha vært midlertidig avbrutt i kortere perioder, f.eks. under nødvendig ferie. Det må ha vært utført både tilsyn og pleie i hele denne tiden på fem år. For å kunne oppfylle vilkåret om minst fem år, kan flere pleieperioder legges sammen dersom det ikke er gått for lang tid mellom periodene. Det kan som hovedregel legges til grunn at tidsrommet mellom pleieperiodene ikke må ha vart lenger enn tre år. Dersom pleieforholdet gjelder begge foreldrene, og den ene av foreldrene dør eller blir lagt inn på pleiehjem, kan det tilstås ytelser når dette pleieforholdet er opphørt, forutsatt at det avsluttede pleieforholdet alene tilfredsstiller lovens øvrige vilkår. Praksis på dette feltet er basert på en kjennelse i Trygderetten av 2. september 1970 (publ. nr. 10/19). Dersom det er opplyst at søkeren er skilt, skal trygdekontoret ta standpunkt til hvor lenge pleien har vart etter skilsmissen. Separasjonstid kan ikke medregnes, ettersom vedkommende i separasjonstiden fortsatt anses å være gift. jf. kravet i §16-4 om at familiepleieren må være «ugift». |
lovdata_cd_39166 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.968 | Har helsestasjonen mottatt utbetaling i strid med gjeldende rettsregler, plikter helsestasjonen å betale beløpet tilbake med de begrensninger som følger nedenfor. Helsestasjonen plikter ikke å betale tilbake beløp som er foreldet etter foreldelsesloven, jf. folketrygdloven §22-14. Helsestasjonen plikter ikke å betale tilbake dersom utbetalingen skyldes feilinformasjon fra trygdeetaten. At helsestasjonen ved tidligere oppgjør har fått utbetalt refusjon basert på slik uriktig takstforståelse er ikke å anse som feilinformasjon fra Regional oppgjørsenhet med mindre oppgjøret er basert på utvidet kontroll med alle relevante opplysninger til stede under den regionale oppgjørsenhetens behandling av oppgjøret. Feil takstbruk som følge av villfarelse om riktig takstforståelse fritar ikke helsestasjonen for tilbakebetaling, med mindre helsestasjonen kan sannsynliggjøre at vedkommende har gjort det som er mulig for å bringe klarhet i takstforståelsen. |
maalfrid_b648a7d3b514de16db43ac0bbfd9fc26f607dd5b_17 | maalfrid_domstol | 2,021 | no | 0.88 | Data etter 2002 og fram til 2008 kan hentes ut uten å krenke databasevernet, fordi Lovdata i perioden fram til 2008 var monopolist og utøve offentligrettslig myndighet samt i realiteten ble brukt av alle standsmyndigheter for å formidle rettsavgjørelser. Lovdata er et offentlig organ eller redskap for det offentlige. Derfor har Lovdata informasjonsplikt og plikt til å utlevere Høyesterettsdommer og andre avgjørelser. Uansett må Lovdata posisjon fram til 2008 være relevant ved tolkningen av databasevernets omfang jf. åndsverksloven § 24. At Lovdata er redskap for offentlig myndighet og offentlig organ støttes av at Lovdata er omfattet av offentlighetsloven. Offentlighetsloven § 2 bokstav d innebærer at Lovdata er omfattet av offentlighetsloven. Staten velger mer en halvparten av styremedlemmene. Unntaket i annet ledd for rettssubjekt som hovedsakelig driver næring i direkte konkurranse med og på samme vilkår som private må tolkes strengt, jf. Frihagen 2009 punkt 4.3. Det følger av forarbeidene NOU 2003:30 at virksomhetens art, styringsform, monopolsituasjon og grad av offentlig politikk er sentrale kriterier ved avveiningen. Hvis det foreligger delvis konkurranse må en vurdere helheten. Det er sentralt at Lovdata fram til 2008 hadde faktisk monopol på å motta avgjørelser fra domstolene og at Lovdata er opprettet for å ivareta viktige fellesskapsoppgaver, ikke bare kunngjøring av lover. Lovdatas formål er å være en allmennyttig stiftelse som skal drive et rettslig informasjonssystem. Databasen over lover og forskrifter kan ikke pantsettes eller bli utsatt for kreditorbeslag. Ved oppløsning faller lovdatas base tilbake til Justisdepartementet og juridisk fakultet ved UiO. Norsk Lovtidend er en sentral del av Lovdatas system. Lovdata har den eneste basen over lover og forskrifter med fullstendig positiv og negativ troverdighet. Antallet dokumenter er meget stort og det skjer oppdateringer hver dag og i et stort omfang hvert år. Halvparten av de 30 millioner oppslagene på Lovdatas sider gjelder lovene. Kunngjøring av lover ved utgivelse av Norsk Lovtidend er direkte utøvelse av offentlig myndighet. Det støtter videre at Lovdata er et redskap for det offentlige/et offentlig organ, at Lovdata i perioden fram til 2008 i realiteten mottok rettsavgjørelser fra hele domstolsapparatet eksklusivt. Det er dokumentert i saken at andre aktører fikk avslag og ble henvist til en ordning der Lovdata videreformidlet avgjørelser. Denne ordningen opphørte i 2004. For Høyesterett har denne eksklusive tilgangen omfatte alle avgjørelser siden 1987 og fram til 2008. Videre har Lovdata mottatt sammendrag og metadata fra ting- og lagmannsrettene. Lovdata har blitt ansett som offentlig organ av de berørte offentlige organer. Der er historisk ikke stilt krav til Lovdata for å få tilgang. Lovdata har nytt godt av særordninger som ikke er kommet andre aktører til del. Det må legges til grunn at Lovdata fram til 2008 ikke hadde konsesjon for behandlingen av data. |
lovdata_cd_40667 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.825 | Dersom inngangsvilkåret etter forskriften §1 og §2 er oppfylt, skal det første endringskravet for hvert barn i overgangsperioden behandles etter overgangsreglene. |
lovdata_cd_50275 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.744 | Forskrift for bruk av radioaktive kilder om bord på flyttbare innretninger. Fastsatt av Sjøfartsdirektoratet den 13. januar 1986 med hjemmel i lov av 9. juni 1903 om Statskontrol med Skibes Sjødyktighed m.v. §1 og §42. Jf. EØS-avtalen vedlegg II kap. XIX nr. 1 (direktiv 98/34/EF). Endret 11 april 2003 nr. 483 (bl.a. tittel). 1. I disse forskrifter betyr: 1.1. Flyttbar innretning: Flyttbar plattform, herunder boreskip, som har utstyr for boring etter undersjøiske petroleumsforekomster, og flyttbar plattform til annet bruk enn boring etter undersjøiske petroleumsforekomster. 1.2. Plattformsjef: Øverstkommanderende om bord på en flyttbar innretning. 1.3. Direktoratet: Sjøfartsdirektoratet eller den det bemyndiger. 0 Endret ved forskrift 11 april 2003 nr. 483 (i kraft 1 juli 2003). 1. Denne forskriften gjelder for flyttbare innretninger som er eller skal registreres i norsk skipsregister. 2. Innretninger som er registrert i norsk skipsregister, kan, frem til neste sertifikatfornyelse, følge de krav som gjaldt ved siste sertifikatutstedelse. 1. Reder skal innhente skriftlig tillatelse fra direktoratet før transport, lagring og bruk av radioaktive kilder om bord i flyttbare innretninger. Søknad om tillatelse skal være i hende i god tid, senest 4 uker før transport, lagring og bruk av radioaktive kilder beregnes å finne sted første gang. 2. Søknaden skal være bilagt følgende tegninger, spesifikasjoner, m.v.: 2.1. Generalarrangement som viser plassering av lagerrom for radioaktive kilder. 2.2. En fullstendig plan for transport, lagring og bruk av det radioaktive utstyr med en redegjørelse for de sikkerhetstiltak som vil bli truffet. 1.1. Transport, lagring og bruk av radioaktivt utstyr skal foregå på forsvarlig måte for å unngå skadevirkninger på mennesker og dyre- og plantelivet. 2. Transport. 2.1. Transport til og fra flyttbar innretning skal normalt skje med båt. 2.2. Transportbeholdere skal tilfredsstille IAEAs (International Atomic and Energy Agency) krav. 2.3 Ved overføring av transportbeholdere mellom forsyningsskip og flyttbar innretning, skal det tas særlige forholdsregler for å forhindre tap av beholdere. Plattformsjef skal påse at overføringen skjer under spesielt tilsyn. 2.4. Hvis transport må skje med helikopter,2 skal kildene plasseres slik som fastsatt av Luftfartstilsynet for at landing eller take-off skal kunne skje. 3. Lagring. 3.1. Lagring av radioaktivt utstyr, samt utforming av rom for slik lagring, skal være i henhold til retningslinjer fastsatt av Statens strålevern. 3.2. Radioaktive kilder for undersjøiske målinger tillates ikke lagret om bord for lengre tid enn det som er nødvendig for gjennomføring av måleprogrammet. 3.3. Lagerrommet skal være avlåst og merket med standard/internasjonalt varselsskilt mot ioniserende stråling med passende tekst. Arbeidsplass eller oppholdsrom skal ikke utsettes for stråling høyere enn tillatt etter retningslinjer gitt av Statens strålevern. 3.4. Plattformsjefen skal av ansvarshavende for bruk av radioaktivt utstyr om bord, jfr. pkt. 4.1., informeres om lagring og bruk av radioaktive kilder om bord. Han plikter også å holde seg orientert om dette. 4. Bruk. 4.1. En person fra rederi eller underentreprenør skal utpekes til å ha kontroll med all bruk av de radioaktive kildene. Han må ha den nødvendige kjennskap til strålevern. Direktoratet fastsetter de nærmere krav som skal stilles til ansvarshavende. 4.2. Før kildene tas ut av transportbeholderne, skal ansvarshavende, jfr. pkt. 4.1., forsikre seg om at ingen uvedkommende befinner seg i strålefarlig område. Det skal brukes vaktperson, avsperring, skilt og varsellys i den grad dette er nødvendig for å holde uvedkommende borte fra strålingsområdet. 4.3. Montering av kildene på målesonden skal skje hurtig og presist, og bare ved hjelp av langskaftet redskap. Man skal forsikre seg om at kildene er godt festet til målesondene før denne senkes i borehullet. 4.4. Etter bruk skal man ved hjelp av egnet strålingsmonitor sjekke at kildene er på plass i beholderne. 1 Transport av farlig gods på forsyningsskip til/fra og mellom installasjoner på norsk kontinentalsokkel reguleres i forskrift av 21. mai 1987 nr. 406 om transport på skip av spesielle eller farlige laster i bulk eller som pakket gods, del IV. 2 For transport med helikopter gjelder forskrift om befordring av gods i luftfartøy fastsatt av Luftfartsverket (nå Luftfartstilsynet) den 15. mai 1979 (senest endret 1. april 1997). Det vises særlig til nr. 8 om farlig gods. Det vises ellers til ICAO-DOC. 9284 - AN/905, «Technical instructions for the safe transport of dangerous goods by air». 3 Det vises til Strålevernheftene utgitt av Statens strålevern: blant annet hefte nr. 13b «Vilkår for strålevern ved brønnlogging» (1997) og hefte nr. 20 «Vilkår om strålevern ved industriell radiografi» (1999). Det personell som brukes i forbindelse med transport, lagring og bruk av radioaktivt utstyr, skal ha spesiell opplæring i dette arbeid. Det antall personer som deltar i dette arbeid eller som for øvrig kan utsettes for strålefare, skal innskrenkes til et minimum. Alle nødvendige beskyttelsestiltak skal treffes for å hindre skadevirkninger for de ovennevnte personer og for plattformens besetning for øvrig. Under måleoppdrag som medfører arbeid med radioaktive kilder, skal alle som deltar i målearbeidet bære eget persondosimeter. Ved jevne mellomrom skal det tas kontamineringsprøve (smear-test) av isotopbeholdere og målesonde. 1. Hvis en radioaktiv kilde kommer på avveie, eller hvis det kan forventes spredning av radioaktive stoffer som følge av brann, eksplosjon eller liknende, skal direktoratet straks underrettes. 2. Ansvarshavende, jfr. §5 pkt. 4.1., plikter å iverksette tiltak som tar sikte på å hindre videre skade som følge av spredt radioaktivitet (avsperring, monitorering etc.). 1. I tilfelle av alvorlige eller gjentatte overtredelser av bestemmelsene i disse forskrifter, kan direktoratet fatte vedtak om tilbakekalling av tillatelse til bruk av radioaktive kilder om bord. 2. Vedtak om tilbakekalling av tillatelse kan også fattes dersom rederen, jfr. §3, hindrer eller nekter inspektør fra direktoratet til kontroll av installasjoner. 3. Ved overtredelser av mindre alvorlig karakter, kan vedtak om tilbakekalling av tillatelse fattes dersom det påtalte forhold ikke blir rettet innen en rimelig frist fastsatt av direktoratet. Hvor en fortsettelse av virksomheten vil kunne medføre alvorlig fare for liv eller helse, eksempelvis i tilfelle kontaminasjon av store områder på plattformen, kan øyeblikkelig påbud om hel eller delvis stansing inntil de nødvendige målinger av eventuell dekontaminering er foretatt, gis ved inspektør fra direktoratet direkte til plattformsjef. Forsettlig eller uaktsom overtredelse av disse forskrifter straffes med bøter i henhold til Almindelig borgerlig Straffelov av 22. mai 1902 nr. 10 §339 nr. 2, jf. §48a og §48b, hvis ikke strengere straff kommer til anvendelse i henhold til annen lovbestemmelse. |
lovdata_cd_35130 | lovdata_cd_odelsting_2005 | 2,021 | no | 0.86 | Publisert: Ot.prp.nr.34 (1999-2000) Tittel: Om lov om endringer i lov 22. juni 1962 nr. 12 om pensjonsordning for sykepleiere m.m. Sosial- og helsedepartementet legger med dette fram forslag til endringer i lov 22. juni 1962 nr. 12 om pensjonsordning for sykepleiere. Videre foreslås enkelte presiseringer i lov 23. desember 1988 nr. 110 om statstilskott til ordninger for avtalefestet pensjon. Pensjonsordningen for sykepleiere omfatter offentlig godkjente sykepleiere som er tilsatt i stilling ved kommunale, fylkeskommunale eller private helseinstitusjoner. Pensjonsordningen gir ytelser etter bestemmelser som i hovedsak svarer til reglene for Statens Pensjonskasse. Pensjonsordningen for sykepleiere administreres av Kommunal Landspensjonskasse, og ledes av et styre på tre medlemmer. Ett medlem representerer sykepleierne og ett arbeidsgiverne. Disse styremedlemmene skal representere de interesser som deres organisasjoner har i pensjonsordningen. Forslagene i proposisjonen i lov om pensjonsordning for sykepleiere er basert på tilråding fra styret for ordningen. Proposisjonen bygger i stor utstrekning på Ot.prp.nr.94 (1998-1999) om endringer i lov om Statens Pensjonskasse og i enkelte andre lover. Der foreslås det å gjøre om etterlattepensjonene i Statens Pensjonskasse og pensjonsordningen for apotekeretaten fra såkalte brutto- til nettopensjoner. En omlegging til netto etterlattepensjoner er etter dette nødvendig for at systemet med overføring av opptjente pensjonsrettigheter i offentlig sektor fortsatt skal kunne omfatte pensjonsordningen for sykepleiere, når det gjennomføres slike endringer i Statens Pensjonskasse. Overføringssystemet krever tilnærmet identiske ordninger. I dag er brutto ektefellepensjon fra sykepleierordningen 60 prosent av den avdødes tjenestepensjon. Ektefellepensjonen samordnes/reduseres deretter mot folketrygd og eventuelle andre tjenestepensjoner den gjenlevende mottar, og inntektsprøves mot gjenlevendes arbeidsinntekt. Nettopensjonen som foreslås skal være unntatt både fra samordning og inntektsprøving. Forslaget innebærer at Pensjonsordningen for sykepleiere kan utmåle og utbetale ektefellepensjon direkte som et netto tillegg til folketrygden, uten å forholde seg til pensjonistens arbeidsinntekt og eventuelle andre pensjonsytelser. For pensjonsordningen innebærer dette en vesentlig administrativ forenkling, samtidig som det for den enkelte pensjonist vil være lettere å forstå hvordan det utbetalte pensjonsbeløpet framkommer. Det foreslås at full årlig ektefellepensjon fra pensjonsordningen for sykepleiere settes til 9 prosent av avdødes pensjonsgrunnlag (punkt 2). Videre foreslås at barnepensjoner fra sykepleierpensjonsordningen gjøres om fra brutto- til nettopensjonsytelser, og at ytelsene skal utgjøre 15 prosent for hvert barn. Samtidig foreslås retten til barnepensjon utvidet med to år, slik at det kan ytes barnepensjon fram til fylte 20 år (punkt 3). Andre forslag av materiell betydning i lov om pensjonsordning for sykepleiere: Departementet foreslår at ektefellepensjon også kan ytes etter et medlem som gifter seg etter fylte 65 år, eller etter at medlemmet er innvilget uførepensjon. Forslaget innebærer en økonomisk trygghet uavhengig av alder og av om vedkommende er fullt yrkesaktiv eller pensjonist ved ekteskapsinngåelse. Dette er også en oppfølging av tilsvarende forslag i Ot.prp.nr.94 (1998-1999) (punkt 4). Av forsikringsmessige hensyn foreslår departementet samtidig en karenstid for rett til ektefellepensjon. Det skal ikke ytes ektefellepensjon dersom medlemmet dør innen ett år etter ekteskapsinngåelse, eller ett år etter ansettelse med rett til medlemsskap i sykepleierpensjonsordningen. Begrensningen gjelder bare dødsfall som skyldes en sykdom medlemmet led av ved disse tidspunktene. Forslaget svarer til tilsvarende regler i Statens Pensjonskasse (punkt 5). For å forenkle pensjonsordningens arbeid med å inndrive pensjonspremie, foreslås det at forfalt premieinnbetaling til sykepleierpensjonsordningen skal være tvangsgrunnlag for utlegg. Lov om Statens Pensjonskasse har tilsvarende regel (punkt 6). Departementet foreslår å oppheve kravet om minst 10 prosent stilling for at personer med alders- eller uførepensjon skal innmeldes i sykepleierpensjonsordningen. Dagens krav om minst 14 timers arbeid per uke for medlemskap i pensjonsordningen vil dermed gjelde både yrkesaktive og pensjonister. Samtidig foreslås det å oppheve grensen på minst 10 prosent stilling for reduksjon av løpende pensjon (punkt 7). Det foreslås at sykepleiere som i løpet av de siste ti årene før pensjonering går over fra en stilling med aldersgrense 65 år til en stilling med 70 års aldersgrense, skal kunne beholde retten til å ta ut alderspensjon fra fylte 65 år. Tilsvarende gjelder i andre tjenestepensjonsordninger (punkt 8). I lov om pensjonsordning for sykepleiere foreslår departementet blant annet følgende lovtekniske presiseringer og justeringer: - På grunn av ny lov om spesialisthelsetjenesten, foreslås sykepleierpensjonslovens omfangsbestemmelser noe omformulert (punkt 9.1). - Det foreslås presisert at medlemmet har plikt til å gi opplysninger om andre relevante pensjons- og trygdeytelser (punkt 9.2). I lov om statstilskott til ordninger for avtalefestet pensjon foreslås det følgende administrative justeringer og presiseringer: - Hjemmel for at Rikstrygdeverket i visse tilfeller kan gi inntektsopplysninger til andre administrative organer (punkt 10.2). - Presisering av reglene om tilbakekreving av for mye utbetalt pensjon (punkt 10.3). Departementet foreslår at ektefellepensjoner i pensjonsordningen for sykepleiere gjøres om fra såkalte brutto- til nettopensjonsytelser. Dette innebærer at pensjonene verken skal samordnes mot folketrygden eller inntektsprøves, noe som er en vesentlig forenkling. Forslaget er en oppfølging av tilsvarende forslag i Ot.prp.nr.94 (1998-1999) om endringer i lov om Statens Pensjonskasse og i enkelte andre lover. I proposisjonen uttales følgende om forholdet til pensjonsordningen for sykepleiere: «Når det gjelder forholdet til Pensjonsordningen for sykepleiere, vil det også for denne pensjonsordningen være hensiktsmessig å endre regelverket i ordningen, slik at den gir nettopensjoner tilsvarende det som nå foreslås innført i lovene om henholdsvis Statens Pensjonskasse og pensjonsordningen for apoteketaten. Lov om pensjonsordning for sykepleiere hører imidlertid inn under Sosial- og helsedepartementet, og dette departementet vil i samråd med de berørte parter følge opp med tilsvarende lovforslag om innføring av nettopensjoner for enker, enkemenn og barn i Pensjonsordningen for sykepleiere. Pensjonsordningen for sykepleiere yter i dag ektefellepensjon til gjenlevende ektefelle etter et avdød medlem av pensjonsordningen. Garantert bruttopensjon utgjør 60 prosent av den alderspensjon medlemmet hadde eller ville fått om vedkommende med uforandret pensjonsgrunnlag hadde fortsatt i tjenesten til aldersgrensen (lov om pensjonsordning for sykepleiere § 19 femte ledd). Som hovedregel skal ektefellepensjonen imidlertid reduseres dersom gjenlevende har arbeidsinntekt eller mottar andre pensjons- eller trygdeytelser. Tjenestepensjonen skal reduseres/samordnes når den gjenlevende har eller forventes å få en arbeidsinntekt som overstiger halvparten av grunnbeløpet i folketrygden (kr 23.475 per 1. mai 1999). Reduksjonen skal utgjøre 40 prosent av den overskytende inntekten (§ 20 første ledd bokstav a). Dersom den gjenlevende mottar andre pensjons- og trygdeytelser, skal ektefellepensjonen samordnes. I de tilfellene gjenlevende har rett til egen alders- eller uførepensjon fra sykepleierordningen, skal den samlede pensjonen ikke overstige 60 prosent av summen av vedkommendes egen pensjon og den pensjonen vedkommende ville fått som uførepensjonist ved full uførhet eller som alderspensjonist (§ 20 første ledd bokstav b). Ektefellepensjon fra pensjonsordningen for sykepleiere tilpasses ytelser fra folketrygden etter bestemmelser i lov 6. juli 1957 nr. 26 om samordning av pensjons- og trygdeytelser. Samordningen skjer ved at folketrygdpensjonen alltid skal utbetales fullt ut, mens det gjøres fradrag i pensjonen fra sykepleierpensjonsordningen etter nærmere regler i samordningsloven (samordningsfradrag). Pensjonisten garanteres en samlet pensjonsytelse (brutto) fra pensjonsordningen for sykepleiere og folketrygden i forhold til pensjonsgrunnlaget. Samlet pensjon (brutto) utgjør det man har krav på fra folketrygden pluss det som er igjen av pensjonen fra sykepleierpensjonsordningen etter at det er gjort fradrag. Samordningsreglene er kompliserte, særlig når pensjonisten har tilleggspensjon fra folketrygden som dels er egenopptjent og dels er opptjent av den avdøde ektefellen. Enkepensjon etter medlem som ble innmeldt i pensjonsordningen første gang før 1. oktober 1976, ytes etter gunstigere regler. Pensjonen skal ikke inntektsprøves eller samordnes med alders- og uførepensjon fra tjenestepensjonsordning. Pensjonsordningen for sykepleiere er omfattet av systemet om overføring av opptjente pensjonsrettigheter i offentlig sektor. Dette innebærer at all opptjening som medlemmer har gjort i ulike tjenestepensjonsordninger innenfor dette systemet, regnes som opptjent i én ordning. Pensjonen utmåles i forhold til all tjenestetid, og det skal dermed ikke skje noen utbetaling fra de andre tjenestepensjonsordningene. Dette systemet forutsetter tilnærmet identiske tjenestepensjonsordninger. Forslaget i Ot.prp.nr.94 (1998-1999) om å gå over fra brutto til netto etterlattepensjoner i Statens Pensjonskasse, er basert på tilrådinger fra Nettopensjonsutvalget ( NOU 1990:21 Offentlig nettopensjon?) og Samordningsutvalget ( NOU 1995:29 Samordning av pensjons- og trygdeytelser). Nettopensjonene skal etter forslagene verken samordnes eller inntektsprøves. De kommer da som et rent (netto) tillegg til folketrygden. Samordningsutvalget pekte på at et av de største problemene med dagens samordningssystem er når en person mottar etterlattepensjon fra en tjenestepensjonsordning, og samtidig mottar både egen tilleggspensjon fra folketrygden og tilleggspensjon fra en avdød ektefelle. Utvalget uttalte videre at et nettosystem for etterlattepensjoner vil innebære en betydelig forenkling i forhold til dagens bruttosystem. Samordningsutvalget foreslo at netto etterlattepensjon fra tjenestepensjonsordningene i offentlig sektor burde være på 10 prosent av det avdøde medlemmets pensjonsgrunnlag, og at dette i realiteten ville være et generøst tilbud. Dersom den tjenestetiden den avdøde hadde eller ville ha fått ved å fortsette i stilling fram til aldersgrensen er mindre enn den tiden som kreves for rett til full pensjon, skal pensjonen reduseres forholdsmessig. Utvalget mente at det nye nettopensjonssystemet skulle gjelde for dem som blir enker etter en gitt framtidig dato, og uttaler (utredningen s. 210 til 211): «Løpende enke- og enkemannspensjoner bør ikke omfattes av de nye reglene. Dette gjelder også om pensjonen midlertidig ikke kommer til utbetaling på grunn av ervervsprøving. Utvalget vil ikke foreslå forandringer i enkepensjonsreglene for enker etter mannlig medlem tilsatt før 1. oktober 1976. Utvalget antar at det vil være uheldig å gjøre forandringer i disse pensjonsrettighetene. Dette gjelder uavhengig av om resultatet i det enkelte tilfelle skulle innebære at pensjonen ble lavere eller høyere. ... ektefeller som har nådd en alder av 50 år ved endringslovens ikrafttreden, bør få pensjon i henhold til reglene i det eksisterende system, med de justeringer som til enhver tid måtte være nødvendige. Dette er aldersgruppen som må antas, i større grad enn yngre ektefeller, å ha en forventning om å kunne få pensjon etter bruttosystemets regler. Ektefeller som ikke har nådd denne alderen ved lovens ikrafttreden, gis pensjon i henhold til reglene i det foreslåtte nettosystemet. Mange av høringsinstansene uttalte at det er viktig å beholde bruttosystemet for alders- og uførepensjoner for de offentlige tjenestepensjonsordningene. Når det gjaldt enke- og enkemannspensjoner, fant høringsinstansene derimot så mange tungtveiende hensyn som talte for en omlegging, at de støttet forslaget. Det viktigste var at et nettosystem innebærer en vesentlig forenkling for pensjonsordningene. For en mer utfyllende beskrivelse av bakgrunnen for forslaget og nærmere om brutto- og nettopensjoner, viser departementet til framstillingen i Ot.prp.nr.94 (1998-1999). Etter dagens regler er det beløpet som kommer til utbetaling fra pensjonsordningen for sykepleiere i vesentlig grad avhengig av om pensjonisten har arbeidsinntekt eller mottar andre pensjons- og trygdeytelser. Systemet med en garantert bruttoytelse innebærer videre at summen av tjenestepensjon og folketrygd i stor grad vil være upåvirket av eventuelle endringer i folketrygden. Dersom ytelsen fra folketrygden blir redusert, vil dette som regel automatisk bli kompensert med en tilsvarende økt tjenestepensjon. Videre vil en økning i folketrygden stort sett føre til en tilsvarende redusert tjenestepensjon. Dagens system er administrativt krevende. Pensjonsordningen for sykepleiere må innhente og forholde seg til en rekke opplysninger som får direkte betydning for hvilket pensjonsbeløp som skal utbetales til avdødes ektefelle. Det hender ofte at det ikke blir utbetalt ektefellepensjon fra tjenestepensjonsordningen i det hele tatt. Dette kan skyldes at pensjonisten har så stor inntekt ved siden av at ektefellepensjonen går i null på grunn av inntektsprøvingsreglene. Videre kan det forekomme at ektefellepensjonen blir samordnet helt bort dersom vedkommende mottar andre pensjons- og trygdeytelser av et visst omfang. For den etterlatte kan særlig samordningsreglene framstå som så kompliserte at det vil kunne være svært vanskelig å forstå og etterprøve de pensjonsberegninger som ligger til grunn for utbetalingen, eller eventuell manglende utbetaling. Forslaget til et nettopensjonssystem for ektefellepensjon i pensjonsordningen for sykepleiere innebærer at ytelsen fra tjenestepensjonsordningen skal utbetales uavhengig av eventuell arbeidsinntekt eller andre pensjons- og trygdeytelser som pensjonisten mottar. Utenfor overføringssystemet, se punkt 2.2 foran, skal det imidlertid foretas ordinær tjenestepensjonssamordning med andre etterlattepensjoner i offentlig sektor. Forslaget innebærer at Pensjonsordningen for sykepleiere kan utmåle og utbetale ektefellepensjon direkte som et rent (netto) tillegg til folketrygdpensjon og inntekt som pensjonisten måtte ha. For pensjonsordningen innebærer dette en vesentlig administrativ forenkling, samtidig som det for den enkelte pensjonist vil være lettere å forstå hvordan pensjonsbeløpet som utbetales framkommer. Som nevnt foreslo Samordningsutvalget en pensjonsprosent på ti, mens det i Ot.prp.nr.94 (1998-1999) foreslås at nettopensjonene skal utgjøre ni prosent av avdødes pensjonsgrunnlag. En pensjonsprosent på ni vil i følge Arbeids- og administrasjonsdepartementet være tilnærmet kostnadsnøytral for tjenestepensjonsordningene i hele offentlig sektor. Styret i Pensjonsordningen for sykepleiere støtter en overgang til netto pensjonsytelser for ektefellepensjoner under forutsetning av at disse blir på et tilsvarende nivå som i de øvrige tjenestepensjonsordningene. Arbeidsgiverrepresentanten i styret uttaler at en overgang til netto pensjonsytelser for enke- og enkemannspensjoner må være kostnadsnøytral for kommunesektoren sett under ett. Dersom pensjonsprosenten settes til ni, vil det på sikt medføre årlige merutgifter for sykepleierpensjonsordningen på rundt 50 millioner kroner isolert sett. Det er i det vesentlige arbeidsgiverne som må dekke denne økningen gjennom økt tilskott til ordningen. Det overveiende flertallet av sykepleiere som er omfattet av pensjonsordningen, er ansatt i kommunal sektor. I pensjonsordningen for sykepleiere vil en kostnadsnøytral pensjonsprosent være i underkant av fem, mens den i kommunesektoren for øvrig er på om lag ni. En kostnadsnøytral pensjonsprosent vil i de kommunale og fylkeskommunale pensjonsordningene imidlertid stige til rundt 9,5 på sikt. Dette innebærer at merutgiftene for kommunesektoren sett under ett blir langt lavere enn 50 millioner kroner. Til sammenligning nevnes at kommunale arbeidsgivere innbetalte rundt 6 milliarder kroner i pensjonspremie for sine ansatte i 1999. Departementet viser til at en overgang til et nettosystem for ektefellepensjon innebærer at personer som har arbeidsinntekt eller som mottar andre pensjonsytelser, vil kunne få en høyere utbetaling fra pensjonsordningen for sykepleiere enn etter dagens regler. På den annen side vil personer uten eller med lav arbeidsinntekt kunne få noe lavere pensjonsutbetaling. Det samme gjelder også for personer som mottar andre pensjons- eller trygdeytelser med lave beløp. På grunn av at det er lagt opp til en pensjonsprosent på ni, og fordi en kostnadsnøytral pensjonsprosent i sykepleierordningen ligger i underkant av fem, vil imidlertid de fleste ektefellepensjonister tjene på omleggingen. Fordi de fleste sykepleiere er kvinner, vil omleggingen i stor grad berøre menn. Sosial- og helsedepartementet vil på denne bakgrunn foreslå en tilsvarende omlegging av ektefellepensjonene i lov om pensjonsordning for sykepleiere som i lov om Statens Pensjonskasse og lov om pensjonsordning for apotekeretaten. Departementet legger vekt på at netto ektefellepensjon vil forenkle ordningen betydelig, og at styret støtter dette. Dessuten er en slik omlegging nødvendig for at systemet med overføring av opptjente pensjonsrettigheter i offentlig sektor fortsatt skal kunne omfatte pensjonsordningen for sykepleiere. Overføringssystemet krever som nevnt tilnærmet identiske ordninger. Departementet foreslår at ektefellepensjonene i pensjonsordningen for sykepleiere i likhet med Statens Pensjonskasse skal utgjøre ni prosent av den avdøde ektefellens pensjonsgrunnlag. Departementet foreslår ellers en presisering i lovteksten om at med pensjonsgrunnlag menes pensjonsgrunnlag fastsatt etter reglene i § 8. Det vil si på samme måte som ved beregning av alderspensjon. Etter denne bestemmelsen beregnes en gjennomsnittlig deltid når vedkommende har hatt en varierende stillingsandel i løpet av yrkeskarrieren, og det tas dessuten hensyn til eventuell nedgang i lønn som er skjedd på annen måte. Dette er i samsvar med gjeldende regler i sykepleierpensjonsordningen og i Felles kommunal pensjonsordning. Departementet foreslår at pensjonsprosenten for brutto ektefellepensjon angis direkte i forhold til avdødes pensjonsgrunnlag, på samme måte som for nettopensjonene. Full årlig brutto ektefellepensjon skal dermed uttrykkes som 39,6 prosent av det pensjonsgrunnlaget som det avdøde medlemmet hadde. Etter gjeldende regler er ektefellepensjonen 60 prosent av den avdødes alderspensjon, som utgjør 66 prosent av avdødes pensjonsgrunnlag. Det vises til lovforslaget, lov om pensjonsordning for sykepleiere § 19a og § 19b. Departementet foreslår at endringene trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. I Ot.prp.nr.94 (1998-1999) er det lagt opp til at dette vil kunne bli fra 1. juli 2000 for tilsvarende endringer i lov om Statens Pensjonskasse. Det tas sikte på samme ikrafttredelsesdato for pensjonsordningen for sykepleiere. I samsvar med Samordningsutvalgets anbefalinger, ble det i Ot.prp.nr.94 (1998-1999) - enker etter mann som ble medlem av pensjonsordningen før 1. - framtidige enker og enkemenn som er fylt 50 år ved lovens ikrafttredelse, når ektefellen var medlem av pensjonsordningen før lovendringen trer i kraft. Av hensyn til behovet for mest mulig ensartede tjenestepensjonsordninger i offentlig sektor, foreslår departementet tilsvarende overgangsregler i pensjonsordningen for sykepleiere. Endringen antas å medføre merutgifter på om lag 50 millioner kroner isolert sett for pensjonsordningen for sykepleiere. Administrativt vil endringen på sikt føre til store forenklinger. Departementet foreslår at barnepensjonene fra pensjonsordningen for sykepleiere blir gjort om fra brutto- til nettopensjoner. Proposisjonen er på dette punktet, slik som for ektefellepensjonene, en oppfølging av Ot.prp.nr.94 (1998-1999) om endringer i lov om Statens Pensjonskasse og i enkelte andre lover. Barnepensjonene fra pensjonsordningen for sykepleiere er i dag bruttopensjoner, det vil si at pensjonene skal samordnes med pensjon fra folketrygden og andre tjenestepensjonsordninger. I dag gis det ordinært barnepensjon fram til barnet fyller 18 år når en eller begge foreldrene dør (lov om pensjonsordning for sykepleiere § 23 første ledd). Styret kan tilstå hel eller delvis pensjon fram til fylte 21 år under visse vilkår dersom vedkommende er under utdanning (§ 23 andre ledd). Barnepensjonen regnes i prosent av det beløp avdødes alderspensjon ville utgjort etter følgende satser (§ 24 første ledd): Pensjonsordningens styre kan bestemme at de satser som er fastsatt under bokstav b, delvis skal komme til anvendelse når den av barnets foreldre som lever har delvis ektefellepensjon (§ 24 tredje ledd). Forslaget i Ot.prp.nr.94 (1998-1999) om å gå over fra brutto til netto barnepensjoner i Statens Pensjonskasse, er som for ektefellepensjoner basert på tilrådinger fra Nettopensjonsutvalget ( NOU 1990:21 Offentlig nettopensjon?) og Samordningsutvalget ( NOU 1995:29 Samordning av pensjons- og trygdeytelser). Formålet er å forenkle pensjonsordningenes beregning og utbetaling av barnepensjon. Bakgrunnen for forslaget var de kompliserte samordnings- og garantireglene som gjaldt for disse pensjonsytelsene, med det tilhørende administrative merarbeidet som dette medførte for de offentlige tjenestepensjonsordningene, og de betydelige problemene med å informere om reglene. En omlegging vil føre til at man får et enklere og mer forutberegnelig pensjonssystem for både medlemmene i pensjonsordningene og for pensjonsordningene selv. Samordningsutvalget foreslo at full barnepensjon skal utgjøre 15 prosent av det pensjonsgrunnlaget som det avdøde medlemmet hadde. Dersom den tjenestetiden den avdøde hadde eller ville ha fått ved å fortsette i stilling fram til aldersgrensen er mindre enn den tiden som kreves for rett til full pensjon, skal pensjonen reduseres forholdsmessig. Videre ble det foreslått at pensjonene skal gis med lik sats til alle barn, og at pensjonen gis fram til barnet fyller 20 år. I forbindelse med høringen, støttet høringsinstansene Samordningsutvalgets forslag om en omlegging, at satsen skulle utgjøre 15 prosent for hvert barn og at pensjonen skulle gis fram til fylte 20 år. De samme hensyn som gjelder for overgang til netto ektefellepensjon, gjelder i enda større grad for overgang til netto barnepensjon. Det vises til punkt 2.4 og 3.3. Netto barnepensjon innebærer en vesentlig administrativ forenkling for Pensjonsordningen for sykepleiere. Dette henger sammen med mindre behov for informasjon og med hensyn til beregning, kontroll og utbetaling. En omlegging er dessuten nødvendig for at pensjonsordningen for sykepleiere fortsatt skal omfattes av systemet om overføring av opptjente pensjonsrettigheter i offentlig sektor. Videre viser departementet til at pensjonsordningen selv, ved styret, ønsker en omlegging til et nettopensjonssystem for barnepensjonene. En generell aldersgrense på 20 år for rett til barnepensjon innebærer en utvidelse i forhold til dagens regler hvor det kreves en særskilt begrunnet søknad for å få pensjon utover fylte 18 år. Muligheten til å få barnepensjon fram til fylte 21 år dersom en er under utdanning, faller derimot bort. Gjeldende beløpsmessige begrensninger på 60 prosent (en forelder er død) eller 100 prosent (begge foreldrene er døde) av alderspensjonen foreslås ikke videreført. Dette vil kunne innebære at samlet barnepensjon kan overstige de nevnte begrensningene, men bare for et svært begrenset antall tilfeller. Etterlater avdøde seg flere kull, skjer dette også i dag (§ 24 andre ledd). Departementet foreslår at barnepensjonene i pensjonsordningen for sykepleiere blir lagt om til nettopensjoner med en fast sats på 15 prosent for hvert barn av det pensjonsgrunnlaget som det avdøde medlemmet hadde. Det foreslås at pensjonene gis med lik sats til alle barn og fram til barnet fyller 20 år. Det vises lovforslaget, lov om pensjonsordning for sykepleiere § 23 og § 24. 3.5 Ikrafttredelse. Overgangsbestemmelser. Departementet foreslår at endringene trer i kraft fra den tiden Kongen bestemmer, og at de skal gjelde bare for barnepensjoner som innvilges etter at endringene er trådt i kraft. Det vil si at barnepensjoner utmålt etter bruttoprinsippet vil løpe i en god del år framover. I Ot.prp.nr.94 (1998-1999) er det lagt opp til at ikrafttredelsestidspunktet vil kunne bli fra 1. juli 2000 for tilsvarende endringer i lov om Statens Pensjonskasse. Departementet tar sikte på at endringene i sykepleierpensjonsloven skal tre i kraft fra samme tidspunkt. En overgang til netto barnepensjoner vil ikke ha økonomiske konsekvenser utover det som er angitt under omtalen av overgang til netto ektefellepensjon. Administrativt vil en omlegging innebære en betydelig forenkling ved at de nye pensjonene er unntatt fra samordning. Departementet foreslår å innføre rett til ektefellepensjon også når ekteskapet er inngått etter at medlemmet er fylt 65 år, eller etter at medlemmet har fått rett til uførepensjon. Disse medlemmene blir da likestilt med de medlemmene som gifter seg før et av disse tidspunktene. Pensjonsordningen for sykepleiere gir i dag ikke ektefellepensjon etter et medlem som giftet seg etter at han eller hun fylte 65 år. Rett til ektefellepensjon inntrer heller ikke dersom ekteskap inngås etter at et medlem har fått rett til uførepensjon med en uføregrad på minst 50 prosent (lov om pensjonsordning for sykepleiere § 19 tredje ledd). Når særlige grunner taler for det, kan pensjonsordningens styre etter bestemmelsen i fjerde ledd likevel innvilge hel eller delvis pensjon. Tilsvarende bestemmelse i lov om Statens Pensjonskasse har blitt praktisert meget strengt. I denne sammenhengen har styret lagt særlig vekt på den gjenlevende ektefellens inntektsforhold. Departementet følger opp forslaget i Ot.prp.nr.94 (1998-1999) om at det skal gis rett til ektefellepensjon også når ekteskapet er inngått etter at medlemmet er fylt 65 år, eller etter at medlemmet har fått rett til uførepensjon. Forslaget innebærer en økonomisk trygghet uavhengig av alderen til medlemmet når vedkommende gifter seg, og av om vedkommende er fullt yrkesaktiv eller pensjonist ved ekteskapsinngåelsen. Departementet anser det videre rimelig å gi en slik rett da medlemmet har bidratt til å finansiere en potensiell ektefellepensjon gjennom sitt medlemsinnskudd. Etter forslaget i punkt 5 om karenstid for rett til ektefellepensjon vil det ikke ytes slik pensjon hvor ekteskapet inngås i siste leveår, dersom dødsfallet skyldes en sykdom som avdøde led av ved ekteskapsinngåelsen. Det vises til merknadene til § 19 tredje ledd og lovforslaget. Departementet foreslår at endringen trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer, og at den skal gjelde for dødsfall som finner sted etter at endringen er trådt i kraft. Departementet foreslår at rett til ektefellepensjon ikke skal inntre dersom medlemmet dør innen ett år etter ansettelse med rett til medlemsskap i pensjonsordningen, eller etter at ekteskapet ble inngått. Dette gjelder bare dødsfall som skyldes sykdom som medlemmet led av ved ansettelsen eller ekteskapsinngåelsen, og som en av ektefellene må antas å ha kjent til. Fram til lovendring 16. juni 1995 hadde sykepleierordningen en karensregel for rett til ektefellepensjon på to år etter inngåelse av ekteskap, i tillegg til bestemmelsen om at man ikke har rett til ektefellepensjon når man gifter seg etter fylte 65 år, eller har fått en uføregrad på minst 50 prosent. Da bestemmelsene om ektefellepensjon i lov om pensjonsordning for sykepleiere ble tilpasset de tilsvarende bestemmelser i Felles kommunal pensjonsordning, ble karensregelen opphevet. Den tilsvarende regelen i Felles kommunal pensjonsordning ble opphevet, fordi det etter vedtakelsen av lov 16. juni 1989 nr. 69 om forsikringsavtaler ikke lenger var tillatt med slike begrensningsregler. Ved endringslov 24. januar 1997 ble det igjen tillatt for forsikringsselskapene å avtale ansvarsfrihet i inntil «ett år fra det tidspunkt selskapets ansvar begynte å løpe» (forsikringsavtaleloven § 19-10). Regelen foreslås som en forlengelse av forslaget om innføring av rett til ektefellepensjon etter et medlem som gifter seg etter 65 år, eller etter at vedkommende er blitt uførepensjonist (punkt 4). Regelen vil imidlertid gjelde generelt. Tilsvarende karensregel finnes i lov om Statens Pensjonskasse § 33 bokstav a. Bestemmelsen i § 19 fjerde ledd innebærer at styret kan tilstå pensjon når særlige grunner taler for det, selv om medlemmet dør innen ett år etter ansettelse med rett til medlemsskap i pensjonsordningen, eller etter at ekteskapet ble inngått. Det vises til lovforslaget, lov om pensjonsordning for sykepleiere § 19 tredje ledd. Endringen vil ikke ha økonomiske konsekvenser av betydning. Det antas at endringen kan innebære noe mindrearbeid for pensjonsordningen, fordi antall søknader etter unntaksregelen i fjerde ledd vil bli færre. Departementet foreslår at forfalt premieinnbetaling skal være tvangsgrunnlag for utlegg. Styret i Pensjonsordningen for sykepleiere har lagt til grunn at pensjonsordningen har et ansvar for å følge opp at innmelding foretas i de tilfellene det er lovbestemt. Som et ledd i dette arbeidet, vil Kommunal Landspensjonskasse prøve å kartlegge hvilke arbeidsgivere som ikke har oppfylt sine forpliktelser, og fremme krav om innbetaling overfor dem. I den forbindelse anser styret det som en stor fordel om kravet kan inndrives så raskt som mulig, og at foreldelsen av kravet avbrytes tidlig. Dersom et krav skal inndrives rettslig, må man ha et tvangsgrunnlag (lov 16. juni 1992 nr. 86 om tvangsfullbyrdelse og midlertidig sikring § 4-1). Pensjonsordningen må etter gjeldende rett først gå til rettslige skritt for å få dom eller kjennelse for kravet før begjæring om utlegg kan sendes namsmannen. Foreldelse av et krav avbrytes først når pensjonsordningen tar rettslige skritt, med mindre arbeidsgiver erkjenner kravet (lov 18. mai 1979 nr. 18 om foreldelse av fordringer § 14 og § 15). Dersom pensjonsordningen får et lovbestemt tvangsgrunnlag, ville et krav mot arbeidsgiver om innbetaling av premie kunne tvangsinndrives uten at kravet først er fastslått i dom. Etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 bokstav e er tvangsgrunnlag for utlegg krav « som etter særlig lovbestemmelse er tvangsgrunnlag for utlegg». Departementet legger til grunn at det vil være en vesentlig forenkling dersom krav mot arbeidsgiver om innbetaling av tilskott og krav om forfalt innskott fra arbeidstaker kan inndrives uten at kravet først er fastslått i dom. For øvrig har lov om Statens Pensjonskasse tilsvarende regler i § 17 og § 18. Det blir vist til lovforslaget, lov om pensjonsordning for sykepleiere § 28 tredje ledd. Departementet foreslår at endringen trer i kraft straks. Endringen har ikke økonomiske konsekvenser, men vil innebære en administrativ forenkling. Departementet foreslår like innmeldingsregler i sykepleierpensjonsordningen for alders- og uførepensjonister som fortsetter i arbeid etter uttak av pensjon, uavhengig av om vedkommende er i fast stilling eller arbeider på timebasis. Videre foreslås korresponderende tilpasninger i reduksjonsreglene for løpende alderspensjon. Etter sykepleierpensjonsloven § 3 første ledd bokstav b er det gjort unntak fra medlemskap i ordningen for sykepleiere som har en arbeidstid på mindre enn 14 timer i uken. Denne begrensningen gjelder likevel ikke for sykepleiere som fortsetter eller gjeninntrer i arbeid i minst 10 prosent stilling, samtidig som vedkommende mottar alders- eller uførepensjon fra pensjonsordningen. Etter Hovedtariffavtalen for kommunal sektor skal det ved vurderingen av 14 timers kravet tas hensyn til samlet arbeid over en periode på tre måneder. Dersom antall timer i denne perioden overstiger 168 timer, det vil si en gjennomsnittlig arbeidstid på 14 timer per uke, skal vedkommende etterinnmeldes i ordningen. Videre skal eventuell løpende pensjon reduseres med tilbakevirkning. De aller fleste medlemmene av pensjonsordningen for sykepleiere arbeider i dag i kommunal sektor. Styret i Pensjonsordningen for sykepleiere har blant annet av denne grunn vedtatt å praktisere tilsvarende innmeldingsregler i sykepleierordningen. Innmeldingsreglene innebærer ulik behandling av pensjonerte sykepleiere i fast redusert stilling og sykepleiere som blir tilkalt på timebasis etter behov. Sykepleiere med avtale om fast stilling på minst 10 prosent, er pliktige medlemmer av pensjonsordningen. Sykepleiere som arbeider på timebasis, blir derimot ikke medlemmer av ordningen før de har arbeidet 168 timer i løpet av et kvartal, noe som tilsvarer en samlet stillingsandel på i overkant av 35 prosent. Denne forskjellen kan føre til at arbeidsgivere foretrekker at pensjonerte sykepleiere tilkalles etter behov og arbeider på timebasis, slik at det ikke blir nødvendig å måtte innbetale premie til pensjonsordningen. Pensjonerte sykepleiere på sin side kan være tjent med fortsatt medlemskap i pensjonsordningen for å kunne opparbeide ytterligere pensjonsrettigheter. På denne bakgrunn foreslår departementet å oppheve 10 prosent grensen, slik at det blir like regler for medlemskap i pensjonsordningen for alders- og uførepensjonister uavhengig av om de arbeider i fast stilling eller arbeider på timebasis. Forslaget innebærer videre at 14 timers kravet, som i dag gjelder fullt ut for personer som ikke har nådd pensjonsalderen eller har tatt ut pensjon, også skal omfatte delvis yrkesaktive sykepleiere som samtidig mottar pensjon. Det vil si at pensjonsordningen får like innmeldingsregler for alle sykepleiere, uavhengig av pensjonsstatus eller arbeidsavtale. Etter sykepleierpensjonsloven § 11 tredje ledd skal løpende alderspensjon reduseres eller falle helt bort dersom pensjonisten på ny tar en innskuddspliktig stilling på minst 10 prosent. For pensjonerte sykepleiere som ikke har avtale om fast stilling, men som arbeider på timebasis, reduseres pensjonen først når 14 timers kravet er oppfylt. Departementet finner det uheldig med ulike regler for når pensjonen skal reduseres på grunn av arbeidsinntekt, så lenge forskjellen er knyttet til om vedkommende har avtale om fast stilling eller arbeider på timebasis. Det foreslås derfor å oppheve vilkåret om minst 10 prosent stilling for sykepleiere som har avtale om fast stilling. Dette innebærer at 14 timers kravet gjøres gjeldende for når en løpende pensjon skal falle bort eller reduseres. Videre vil dette harmonere med forslaget til justerte innmeldingsregler. Etter sykepleierpensjonsloven § 11 femte ledd skal eventuell stans av eller justeringer i løpende pensjon foretas måneden etter at vedkommende pensjonist har begynt i en stilling som medfører medlemskap i pensjonsordningen. Denne bestemmelsen harmonerer ikke med gjeldende praksis om at sykepleier som har arbeidet i 168 timer eller mer i løpet av siste kvartal skal etterinnmeldes i pensjonsordningen, og at eventuell reduksjon i pensjonen kan skje med tilbakevirkning. Departementet foreslår derfor at bestemmelsen oppheves. Det vises til lovforslaget, lov om pensjonsordning for sykepleiere § 3 og § 11. Departementet foreslår at endringene trer i kraft straks. Endringene vil ikke ha administrative eller økonomiske konsekvenser av betydning. Departementet foreslår at sykepleier som i løpet av de siste ti årene har gått over fra en stilling med aldersgrense 65 år til en stilling med 70 års aldersgrense, skal beholde retten til alderspensjon fra fylte 65 år. Det forutsettes i så fall at sykepleieren har hatt stilling med den lavere aldersgrensen i minst 15 år. Alderspensjon fra pensjonsordningen for sykepleiere ytes når et medlem fratrer sin stilling ved eller etter den aldersgrensen som gjelder for stillingen (lov om pensjonsordning for sykepleiere § 7 første ledd). Etter § 6 første ledd første punktum er det to aldersgrenser i pensjonsordningen: «Aldersgrensen er 70 år for overordnede sykepleiere, sykepleiere i administrative stillinger og undervisningsstillinger, og 65 år for underordnede sykepleiere. Bakgrunnen for forslaget om å beholde 65 års aldersgrense i inntil ti år etter overgang til stilling med 70 års aldersgrense, er å harmonisere reglene med andre offentlige tjenestepensjonsordninger. Felles kommunal pensjonsordning, Legeordningen, Statens Pensjonskasse og Kredittilsynets standardvedtekter har i dag slik adgang til å ta ut alderspensjon etter skifte av stilling. Disse ordningene krever imidlertid også at den lavere aldersgrensen er begrunnet med at tjenesten medfører uvanlig fysisk eller psykisk belastning på arbeidstakerne, slik at de normalt ikke makter å skjøtte arbeidet forsvarlig til fylte 70 år. Departementet foreslår videre at ved overgang fra stilling med aldersgrense 70 år til stilling med aldersgrense 65 år, skal den nye aldersgrensen først legges til grunn etter ett års tjeneste i stillingen. I dag praktiseres det en fire måneders grense i pensjonsordningen for sykepleiere for å få rett til å gå av med pensjon etter en aldersgrense på 65 år ved overgang fra en stilling med aldersgrense 70 år. Forslaget er i samsvar med vedtektene for Felles kommunal pensjonsordning og endringen er godkjent av tariffpartene i kommunal sektor. Det vises til lovforslaget, lov om pensjonsordning for sykepleiere § 7 fjerde og femte ledd. Endringene vil ikke få økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning. Departementet foreslår en lovteknisk presisering av omfangsbestemmelsene i lov om pensjonsordning for sykepleiere. Etter dagens bestemmelser i lov om pensjonsordning for sykepleiere § 1 skal offentlig godkjente sykepleiere tilsatt i stilling ved kommunale, fylkeskommunale eller private helseinstitusjoner som går inn under lov 28. april 1961 nr. 2 om psykisk helsevern og lov 19. juni 1969 nr. 57 om sykehus mv., eller som er tilsatt i kommunal eller privat stilling knyttet til helsetjeneste i henhold til lov 19. november 1982 nr. 66 om helsetjenesten i kommunene, være medlemmer av pensjonsordningen for sykepleiere. Etter sykepleierpensjonsloven § 1 andre ledd kan styret bestemme at også andre offentlig godkjente sykepleiere som er i annen sykepleietjeneste, skal være medlemmer i pensjonsordningen. Lov 2. juli 1999 nr. 61 om spesialisthelsetjenesten m.m (se Ot.prp.nr.10 (1998-1999)) skal erstatte lov om sykehus mv. og de organisatoriske bestemmelsene i lov om psykisk helsevern. Disse lovene inneholder ingen bestemmelse om stedlig virkeområde. Ny lov om spesialisthelsetjenesten m.m tilsier en omformulering av omfangsbestemmelsene i sykepleierpensjonsloven. I tillegg til å angi hovedreglene foreslås det å liste opp de viktigste institusjonene som skal omfattes av pensjonsordningen for sykepleiere. Lovteknikken gjør det lettere for den enkelte arbeidsgiver eller sykepleier å se om vedkommende er omfattet av det pliktige medlemsskapet, siden de ikke alltid vet hvilke institusjoner som omfattes av lov om spesialisthelsetjenesten og lov om helsetjenesten i kommunene. Listene er dermed ikke uttømmende, slik at ytterligere institusjoner kan være pliktige medlemmer av ordningen dersom de faller inn under en av de to nevnte lovene. Departementet presiserer at lovendringen verken tar sikte på en utvidelse eller innstramming av personkretsen i ordningen. Det vises til lovforslaget, lov om pensjonsordning for sykepleiere § 1. Departementet foreslår at lovendringen trer i kraft fra det tidspunkt lov 2. juli 1999 nr. 61 om spesialisthelsetjenesten m.m trer i kraft. Det tas sikte på at denne loven trer i kraft fra 1. januar 2001. Departementet foreslår å presisere at den som krever pensjon, plikter å gi nødvendige opplysninger for at pensjonsordningen skal kunne ta stilling til kravet. Lov om pensjonsordning for sykepleiere har ikke eksplisitte regler om opplysningsplikt til pensjonsordningen i forbindelse med framsetting av pensjonskrav. I dag framgår sykepleieres opplysningsplikt av lov om samordning av pensjons- og trygdeytelser og bare indirekte av lov om pensjonsordning for sykepleiere § 36 fjerde ledd andre punktum. For å kunne ta stilling til om en person har rett til pensjon og utbetale riktig pensjon, er Kommunal Landspensjonskasse avhengig av riktige opplysninger fra pensjonisten selv. Hjemmelen til å kreve dette bør derfor etter departementets vurdering gå helt klart fram av loven. Tilsvarende bestemmelser finnes i vedtektene for Felles kommunal pensjonsordning, lov om Statens Pensjonskasse § 45 og folketrygdloven § 21-3 første punktum og § 21-6 andre ledd. Det vises til lovforslaget, lov om pensjonsordning for sykepleiere § 36 andre ledd. Departementet foreslår at lovendringen trer i kraft straks. Endringen vil ikke ha økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning. Departementet foreslår å ta inn en henvisning til lov 16. desember 1966 nr. 9 om anke til Trygderetten i lov om pensjonsordning for sykepleiere. De tidligere bestemmelsene om anke ble tatt ut av lov om pensjonsordning for sykepleiere da Trygderetten ble opprettet. Av informasjonshensyn foreslås det nå å presisere at vedtak om ytelser fra Pensjonsordningen for sykepleiere kan ankes inn for Trygderetten. Det blir vist til lovforslaget, lov om pensjonsordning for sykepleiere ny § 34. Departementet foreslår å presisere i lov om pensjonsordning for sykepleiere at lovens ytelser skal samordnes med andre pensjons- og trygdeytelser. Det går ikke fram av lov om pensjonsordning for sykepleiere at den omfattes av lov 6. juli 1957 nr. 26 om samordning av pensjons- og trygdeytelser. Dette følger imidlertid av samordningsloven § 1. Departementet mener at det av informasjonsmessige grunner bør presiseres i lov om pensjonsordning for sykepleiere at ytelsene er samordningspliktige. I Ot.prp.nr.94 (1998-1999) foreslår Arbeids- og administrasjonsdepartementet en tilsvarende bestemmelse i lov om Statens Pensjonskasse § 4. Begrunnelsen er også der informasjonshensyn. Det vises til lovforslaget, lov om pensjonsordning for sykepleiere ny § 35. Departementet foreslår at endringen trer i kraft straks. Endringen vil verken ha økonomiske eller administrative konsekvenser. Departementet foreslår å lovfeste at det kan gis nærmere forskrifter om fastsetting av ektefellepensjon og barnepensjon. For fastsetting av ektefellepensjon fra pensjonsordningen for sykepleiere henvises det i dag til de forskrifter som er gitt om dette i medhold av lov om Statens Pensjonskasse (lov om pensjonsordning for sykepleiere § 22). Det er i dag ingen hjemmel for å gi forskrifter om barnepensjon i lov om pensjonsordning for sykepleiere. Som omtalt i Ot.prp.nr.94 (1998-1999), er det lagt opp til å regulere følgende forhold i forskrift: - Deling av pensjon mellom flere pensjonsberettigede ektefeller etter ekteskapslovens bestemmelser, der det foreligger rett til ektefellepensjon både etter brutto- og nettopensjonssystemet. - Beregning av maksimal ektefellepensjon der en tidligere innvilget pensjon er stanset på grunn av gjengifte, og vedkommende får rett til ektefellepensjon etter den nye ektefellen samtidig som den gamle pensjonen tar til å løpe igjen. - Beregning av familiegaranti der ektefellepensjonen beregnes etter bruttopensjonssystemet og barnepensjonen beregnes etter nettopensjonssystemet. Det vises til lovforslaget, lov om pensjonsordning for sykepleiere § 22 og ny § 25. Endringene vil ikke ha økonomiske eller administrative konsekvenser. Departementet foreslår at det presiseres at i tilfeller hvor en ektefellepensjon både skal reduseres på grunn av egen inntekt og egen uføre- eller alderspensjon, skal pensjonen først reduseres for egen uføre- eller alderspensjon. Det foreslås også at samlet ektefellepensjon maksimalt kan svare til 60 prosent av summen av vedkommendes egen pensjon og avdødes alderspensjon. I følge ny § 19b i lovforslaget skal gjenlevende ektefelle født før 1. juli 1950, der avdøde ble medlem i pensjonsordningen første gang før 1. juli 2000, fortsatt få ektefellepensjon etter bruttoprinsippet. Det samme gjelder for enke etter mannlig arbeidstaker med medlemskap i pensjonsordningen fra før 1. oktober 1976. Lov om pensjonsordning for sykepleiere § 20 regulerer reduksjonsregler for brutto ektefellepensjon. Det foreslås en henvisning til § 19b i første ledd første punktum. Ektefellepensjonen skal reduseres dersom den gjenlevende ektefellen forventes å få egen ervervsinntekt som overstiger halvparten av grunnbeløpet i folketrygden (§ 20 første ledd bokstav a). Ektefellepensjonen skal også reduseres for de som har egen uføre - eller alderspensjon fra pensjonsordningen for sykepleiere eller annen tjenestepensjonsordning (§ 20 første ledd bokstav b). Noen ektefellepensjonister får ektefellepensjonen redusert både på grunn av egen inntekt og fordi de har egen uføre- eller alderspensjon. Dette gjelder for eksempel enker med 50 prosent uførepensjon som samtidig fortsetter i 50 prosent stilling. For disse er det nødvendig å avklare om begge reduksjonsreglene skal anvendes og i tilfelle i hvilken rekkefølge. For Statens Pensjonskasses vedkommende ble dette avklart ved forskrift av 6. mai 1998. I Ot.prp.nr.94 (1998-1999) foreslås det tatt inn i loven at det i slike tilfeller først skal reduseres for egenpensjonen og deretter for inntekt. I Felles kommunal pensjonsordning er bokstav a og bokstav b byttet rekkefølge, og presisert i samsvar med forskrift gitt til den tilsvarende bestemmelsen i Statens Pensjonskasse. I lov om Statens Pensjonskasse er det foreslått en tilsvarende endring. Departementet foreslår på denne bakgrunn at bokstav a og bokstav b bytter rekkefølge. Gjenlevende ektefelle som samtidig har rett til uføre- eller alderspensjon, kan etter gjeldende regel ikke få utbetalt fra pensjonsordningen for sykepleiere et større beløp enn at den samlede pensjon svarer til 60 prosent av summen av vedkommendes egen pensjon og den pensjon avdøde var berettiget til som uførepensjonist etter full uførhet, eller som alderspensjonist. Ved anvendelse av 60-prosentregelen i bokstav b, tar Kommunal Landspensjonskasse (KLP) utgangspunkt i avdødes beregnede alderspensjon uavhengig av om avdøde hadde uførepensjon før dødsfallet. Hvis avdøde var uførepensjonist umiddelbart før dødsfallet, beregner Statens Pensjonskasse ektefellepensjonen ut fra full uførepensjon isteden for avdødes fremtidige alderspensjon. I Statens Pensjonskasse beregnes uførepensjon på grunnlag av eventuell deltid på uføretidspunktet uavhengig av om dette er lavere eller høyere enn gjennomsnittlig deltid. Dette fremgår av lov om Statens Pensjonskasse § 28 første ledd andre punktum og henvisningen til denne bestemmelsen i § 32 andre ledd tredje punktum. Ektefellepensjonen fra KLPs pensjonsordninger beregnes ut fra en beregnet framtidig alderspensjon, det vil si ut fra gjennomsnittlig deltid og eventuelt medlemstid fram til aldersgrensen. I KLP beregnes uførepensjonen ut fra det høyeste av gjennomsnittlig deltid og deltid på uføretidspunktet. I sykepleierordningen følger dette i dag av § 19 femte ledd (ektefellepensjon) og § 15 første ledd (uførepensjon). Framtidig medlemstid regnes derimot ut fra deltiden på uføretidspunktet både i Statens Pensjonskasse og KLP. KLP har også tidligere tatt utgangspunkt i en beregnet alderspensjon når ektefellepensjonen skulle reduseres på grunn av egen tjenestepensjon. Å fastsette maksimum på grunnlag av avdødes uførepensjon ville, på grunn av ovennevnte forskjeller, ført til et helt annet resultat i KLP enn i Statens Pensjonskasse. Fram til 1982 ble også uførepensjon fra Statens Pensjonskasse beregnet ut fra gjennomsnittlig deltid, så det var opprinnelig ingen forskjell i etterlattepensjonen om vedkommende var uførepensjonist først eller ikke. Endringen innebærer at samlet pensjon maksimalt kan svare til 60 prosent av summen av vedkommendes egen pensjon og avdødes alderspensjon. Hensikten med presiseringen er at reglene blir i samsvar med Felles kommunal pensjonsordning, som også administreres av KLP. Det vises til lovforslaget, lov om pensjonsordning for sykepleiere § 20. Departementet foreslår at endringen trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Endringen innebærer en avklaring i samsvar med dagens praksis og innebærer derfor ingen økonomiske eller administrative konsekvenser. 10.1 Innledning. Departementet foreslår enkelte presiseringer i lov 23. desember 1988 nr. 110 om statstilskott til ordninger for avtalefestet pensjon (rammeloven for AFP). Ved lov 22. desember 1999 nr. 107 er det vedtatt nye regler for kombinasjon av pensjon og arbeidsinntekt i ordningen med avtalefestet pensjon (AFP). Reglene går i hovedsak ut på at pensjonen skal stå i forhold til hvor stor del av tidligere inntekt som opprettholdes etter pensjonering. Dersom den nye inntekten f.eks. utgjør 80 prosent av tidligere inntekt, så skal pensjonen utgjøre 20 prosent av full pensjon. Se Ot.prp.nr.60 (1998-1999), jf. Innst.O.nr.35 (1999-2000). De nye reglene skal tre i kraft 1. august 2000. De nye reglene innebærer at det i en del tilfeller skal foretas et etteroppgjør (tilbakebetaling eller etterbetaling av pensjon). Dette er aktuelt i de tilfeller der pensjonisten har fått for mye eller for lite utbetalt pensjon. Hjemmel for et slikt etteroppgjør er gitt i rammeloven for AFP § 2 første ledd bokstav d som lyder: «Dersom pensjonisten har arbeidsinntekt, må ordningen inneholde bestemmelser om at pensjonen, inkludert eventuelle vedtektsfestede tillegg, skal reduseres med den samme prosent som arbeidsinntekten utgjør av tidligere inntekt. Dersom pensjonisten har fått utbetalt for mye eller for lite pensjon, skal det foretas et etteroppgjør, enten som etterbetaling eller tilbakebetaling. For å kunne gjennomføre et etteroppgjør som forutsatt, må de som administrerer AFP-ordningene ha opplysninger om hva pensjonisten faktisk har hatt i inntekt det enkelte år etter pensjonering. Rikstrygdeverket mottar i dag opplysninger om pensjonsgivende inntekt fra ligningsmyndighetene, noe som blant annet benyttes for å beregne flere av folketrygdens ytelser. I de tilfeller der det er andre enn Rikstrygdeverket som skal foreta det nevnte etteroppgjøret, vil også disse ha behov for å få opplysninger om faktisk pensjonsgivende inntekt. Slike opplysninger gis ikke i dag. Departementet foreslår å ta inn en hjemmel for at Rikstrygdeverket kan gi andre organer som administrerer en AFP-ordning nødvendige inntektsopplysninger i forbindelse med etteroppgjøret. Det vises til lovforslaget, rammeloven for AFP § 2 første ledd bokstav d nytt andre ledd. I rammeloven for AFP § 2 tredje ledd vises det i dag til at folketrygdloven § 22-15 og § 22-16 om feilutbetaling skal gjelde tilsvarende for avtalefestet pensjon. Med den nye ordningen for kombinasjon av avtalefestet pensjon og arbeidsinntekt, er det lagt opp til at for mye utbetalt pensjon skal kreves tilbake. Departementet er gitt hjemmel for å fastsette nærmere forskrifter, blant annet om slik tilbakekreving, se rammeloven § 7. Med en slik forskriftsregulering, kan rammelovens henvisning til folketrygdloven § 22-16 bli noe misvisende. Departementet foreslår derfor å fjerne denne henvisningen. Det vises til lovforslaget, rammeloven for AFP § 2 tredje ledd. Departementet foreslår at endringene skal gjelde fra 1. august 2000. Endringene vil ikke ha vesentlige økonomiske eller administrative konsekvenser. 11.1 Endringer i lov 22. juni 1962 nr. Paragrafen angir pensjonsordningens omfang. Bestemmelsen er omskrevet på grunn av ny lov om spesialisthelsetjenesten, og innebærer ingen endringer med hensyn til hvem som skal omfattes av pensjonsordningen. Første ledd første punktum angir at pensjonsordningen omfatter sykepleiere ansatt i virksomhet omfattet av lov om spesialisthelsetjenesten m.m. I andre punktum bokstav a til n listes imidlertid opp de viktigste institusjonene hvor ansatte sykepleiere skal omfattes av pensjonsordningen. Opplistingen er ikke uttømmende. Det avgjørende er om vedkommende virksomhet er omfattet av spesialisthelsetjenesten. Andre ledd angir at sykepleiere ansatt i stilling knyttet til helsetjeneste i henhold til lov om helsetjenesten i kommunene, er omfattet av pensjonsordningen. Andre punktum bokstav a til d angir de viktigste grupper av ansatte som omfattes av pensjonsordningen. Listen er heller ikke her ment å være uttømmende. Gjeldende andre ledd blir nytt tredje ledd og der tilføyes en henvisning til nytt andre ledd. Det vises til punkt 9.1. Bestemmelsen regulerer hvilke sykepleiere som er unntatt fra medlemsskap i pensjonsordningen. Første ledd bokstav b andre punktum om minstekravet på 10 prosent stilling for at uføre- og alderspensjonister skal innmeldes i sykepleierpensjonsordningen, er tatt ut av lovteksten. Det vises til punkt 7. I andre ledd tilføyes en henvisning til § 1 andre ledd. Det vises til punkt 9.1. Paragrafen omhandler alderspensjon fra pensjonsordningen for sykepleiere. I fjerde ledd reguleres retten til alderspensjon ved overgang fra stilling med aldersgrense 65 år til stilling med aldersgrense 70 år. I femte ledd reguleres retten til alderspensjon ved overgang fra stilling med aldersgrense 70 år til stilling med aldersgrense 65 år. Nåværende fjerde og femte ledd blir nye sjette og sjuende ledd. Det vises til punkt 8. Tredje ledd endres slik at det ikke lenger gjelder to ulike grenser for når en løpende alderspensjon skal reduseres eller falle bort på grunn av innskuddspliktig stilling. Femte ledd oppheves, fordi bestemmelsen ikke harmonerer med innmeldings- og reduksjonsreglene. Det vises til punkt 7. Paragrafen omhandler uførepensjon fra pensjonsordningen for sykepleiere. Ved lov 16. juni 1995 nr. 32 ble kapitlet om uførepensjon vesentlig omredigert. I den forbindelse falt bestemmelsene om oppsatt uførepensjon bort ved en inkurie. I praksis har pensjonssøknader imidlertid blitt behandlet som om bestemmelsen ikke var falt ut. Det tas derfor inn et nytt fjerde ledd som regulerer retten til oppsatt uførepensjon. Gjeldende tredje ledd angir at det ikke foreligger rett til ektefellepensjon når ekteskapet er inngått etter at medlemmet er fylt 65 år, eller etter at det har fått rett til minst halv uførepensjon. Denne bestemmelsen er opphevet i lovforslaget, og erstattet med en bestemmelse om begrensning av rett til ektefellepensjon når medlemmet dør innen ett år etter innmelding i pensjonsordningen eller etter at ekteskapet ble inngått. På grunn av at ektefellepensjonen går over fra en netto- til en bruttopensjon, oppheves gjeldende femte ledd. Innholdet i bestemmelsen er innarbeidet i § 19b. Se merknadene til § 19b. Nåværende sjette ledd blir nytt femte ledd. Det vises til punkt 4 og 5. Paragrafen regulerer det nye nettosystemet for ektefellepensjoner fra pensjonsordningen for sykepleiere. Første ledd første punktum bestemmer at full årlig ektefellepensjon skal utgjøre ni prosent av pensjonsgrunnlaget. Andre punktum presiserer at med pensjonsgrunnlag menes pensjonsgrunnlag fastsatt etter reglene i § 8. Det blir vist til overgangsreglene i § 19b i tredje punktum. Fjerde punktum omhandler oppsatt ektefellepensjon. Reglene om rett til oppsatt ektefellepensjon er ved en inkurie tatt ut av gjeldende lov, så bestemmelsen er følgelig en lovfesting av gjeldende rett. Andre ledd første til tredje punktum bestemmer at full ektefellepensjon ytes når den avdødes tjenestetid er minst 30 år, og ved mindre tjenestetid ytes redusert ektefellepensjon. Av fjerde punktum følger at ved beregning av oppsatt ektefellepensjon gjelder reglene om oppsatt alderspensjon tilsvarende. Tredje ledd første og andre punktum regulerer fastsetting av tjenestetid hvor avdøde mottok avtalefestet pensjon eller alderspensjon, eller hadde rett til en oppsatt pensjon. Tredje punktum regulerer fastsetting av tjenestetid i øvrige tilfeller. Paragrafen regulerer ektefellepensjon utmålt som bruttopensjon. Fordi det vil bli utbetalt bruttopensjoner i mange år framover, finner departementet det derfor hensiktsmessig fortsatt å regulere denne type pensjoner i loven. Første ledd regulerer når ektefellepensjoner skal utmåles som bruttopensjoner. Andre ledd første punktum tilsvarer gjeldende § 19 femte ledd med visse språklige endringer i samsvar med forslaget i Ot.prp.nr.94 (1998-1999). Full årlig brutto ektefellepensjon skal utgjøre 39,6 prosent av det pensjonsgrunnlaget som det avdøde medlemmet hadde (bruttopensjon før samordning). Etter gjeldende regler er ektefellepensjonen 60 prosent av avdødes alderspensjon, som er 66 prosent av avdødes pensjonsgrunnlag (0,60 x 0,66 = 0,396). Departementet finner det mer hensiktsmessig å angi pensjonsprosenten direkte i forhold til avdødes pensjonsgrunnlag, blant annet siden dette er foreslått for nettopensjonene. Andre ledd andre punktum viser til de bestemmelsene om nettopensjoner i § 19a som også skal gjelde for bruttopensjoner. I tredje ledd vises det til lovens reduksjonsregler for bruttopensjon i § 20. Det vises til punkt 2. Paragrafen inneholder reduksjonsregler for de som har rett til bruttopensjon etter reglene i § 19b. Første ledd første punktum fastsetter som i dag at brutto enkemannspensjon skal reduseres i henhold til reglene i bokstav a og b. Det er tatt inn en henvisning til bestemmelsene om brutto ektefellepensjon i § 19b. Gjeldende første ledd bokstav a og bokstav b har byttet rekkefølge, og er henholdsvis bokstav b og bokstav a. Første ledd bokstav a i lovforslaget regulerer situasjonen hvor gjenlevende ektefelle samtidig har rett til uføre- eller alderspensjon fra pensjonsordningen for sykepleiere og annen tjenestepensjonsordning. Ved anvendelsen av 60 prosent-regelen, er alternativet om at den pensjon avdøde var berettiget til som uførepensjonist etter full uførhet, tatt ut av lovteksten. Det er ikke gjort endringer i første ledd bokstav b. Andre ledd er nytt og bestemmer at dersom begge reduksjonsbestemmelsene skal anvendes, reduseres pensjonen først etter bokstav a. Gjeldende andre ledd blir nytt tredje ledd. Det vises til punkt 9.6. Gjeldende bestemmelse angir at forskrifter gitt i medhold av lov om Statens Pensjonskasse for fastsetting av enke- og enkemannspensjon, skal gjelde tilsvarende for ektefellepensjon fra pensjonsordningen for sykepleiere. Etter forslaget er det i stedet lagt opp til at Sosial- og helsedepartementet kan gi slike forskrifter. Det vises til punkt 9.5. Bestemmelsen regulerer hvem som har rett til barnepensjon, og hvor lenge denne løper. Forslaget bygger både innholdsmessig og språklig på tilsvarende bestemmelser i forslaget til netto barnepensjon i lov om Statens Pensjonskasse. Første ledd første punktum fastslår at gjenlevende barn har rett til barnepensjon. Andre punktum fastslår, med en mindre språklig justering i forhold til gjeldende regler, at pensjonsordningens styre kan tilstå barnepensjon til stebarn og pleiebarn. Andre ledd lovfester gjeldende praksis, om at for rett til oppsatt barnepensjon er det et vilkår at det avdøde medlemmet hadde en tjenestetid på minst tre år. Tredje ledd første punktum angir at netto barnepensjon kan utbetales til barnet fyller 20 år. Andre og tredje punktum er tatt inn av informasjonshensyn. Disse regulerer aldersgrensene for gjeldende regler for brutto barnepensjon, som vil bli utbetalt i en god del år framover. Fjerde punktum svarer til gjeldende tredje ledd andre punktum med noen mindre språklige justeringer. Det vises til punkt 3. Paragrafen inneholder bestemmelser om beregningen av barnepensjonen, og er i hovedsak utformet over samme lest som § 19a i lovforslaget om netto ektefellepensjon. Det vises til merknadene til denne bestemmelsen. Første ledd angir pensjonsprosenten og det grunnlag pensjonen skal beregnes av. Andre ledd angir krav til tjenestetid for full barnepensjon og regler for beregning av oppsatt barnepensjon. Tredje ledd angir den tjenestetiden som skal legges til grunn dersom den avdøde mottok avtalefestet pensjon, alderspensjon eller en tidligere oppsatt alders- eller uførepensjon. Disse regulerer aldersgrensene for gjeldende regler for brutto barnepensjon, som vil bli utbetalt i en god del år framover. Fjerde ledd er tatt inn av informasjonshensyn. Regelen fastslår at barnepensjon etter medlem som er død før 1. juli 2000, beregnes etter de regler som gjaldt ved dødsfallet. Paragrafen står i dag ubrukt. Bestemmelsen gir departementet hjemmel til å gi nærmere forskrifter om fastsetting av barnepensjon. Det vises til punkt 9.5. Paragrafen omhandler innbetaling av premie til pensjonsordningen. I tredje ledd er det tatt inn en regel om at forfalt innskott fra arbeidstaker er tvangsgrunnlag for utlegg. Nåværende tredje ledd blir nytt fjerde ledd, og fastslår at tilsvarende gjelder forfalt tilskott fra arbeidsgiver. Det vises til punkt 6. Paragrafen står i dag ubrukt i kapitlet om anke. Av informasjonshensyn tas det inn en bestemmelse om at vedtak om ytelser fra pensjonsordningen for sykepleiere kan ankes inn for Trygderetten. Det vises til punkt 9.3. Paragrafen står i dag skal ubrukt i kapitlet om anke og blir flyttet til kapittel XI. Forskjellige bestemmelser. Av informasjonshensyn er det i tatt inn en regel om at ytelsene som gis i medhold av lov om pensjonsordning for sykepleiere samordnes etter bestemmelsene i lov om samordning av pensjons- og trygdeytelser. Det vises til punkt 9.4. Gjeldende bestemmelse omhandler arbeidsgivers og folketrygdens opplysningsplikt og tilbakebetaling av for mye utbetalt pensjon. Medlemmets opplysningsplikt følger bare indirekte av fjerde ledd og av samordningsloven. I andre ledd bestemmes at den som krever pensjon etter lov om pensjonsordning for sykepleiere, plikter å gi de opplysninger som er nødvendige for at pensjonsordningen skal kunne ta stilling til pensjonskravet, og til enhver tid utbetale riktig pensjon. Endringen er gjort etter mønster av folketrygdloven § 21-3 og § 21-6 . I tredje ledd andre punktum er det gjort en mindre språklig justering. Det vises til punkt 9.2. 11.2 Endringer i lov 23. desember 1988 nr. Bestemmelsen gjelder kombinasjon av avtalefestet pensjon (AFP) og arbeidsinntekt. Departementet foreslår at det i et nytt andre ledd gis hjemmel for at Rikstrygdeverket kan gi inntektsopplysninger til andre organer som administrerer en AFP-ordning, i den utstrekning det er nødvendig for å gjennomføre etteroppgjøret. Det vises til punkt 10.2. Bestemmelsen viser i dag til at folketrygdloven § 22-15 § 22-16 skal gjelde tilsvarende for avtalefestet pensjon (AFP). Henvisningen til § 22-16 vil være noe misvisende i forhold til de nye reglene om kombinasjon av AFP og arbeidsinntekt, og foreslås derfor tatt ut av lovteksten. Det vises til punkt 10.3. At Deres Majestet godkjenner og skriver under et framlagt forslag til proposisjon til Stortinget om lov om endringer i lov 22. juni 1962 nr. 12 om pensjonsordning for sykepleiere m.m. Stortinget blir bedt om å gjøre vedtak til lov om endringer i lov 22. juni 1962 nr. 12 om pensjonsordning for sykepleiere m.m. i samsvar med et framlagt forslag. I lov 22. juni 1962 nr. 12 om pensjonsordning for sykepleiere gjøres det følgende endringer: Offentlig godkjente sykepleiere ansatt i privat eller fylkeskommunal virksomhet omfattet av lov 2. juli 1999 nr. 61 om spesialisthelsetjenesten m.m. skal være medlemmer i pensjonsordningen for sykepleiere. Herunder omfattes blant annet ansatte ved: n) virksomhet som yter medisinsk nødmeldetjeneste. Offentlig godkjente sykepleiere ansatt i stilling knyttet til helsetjeneste i henhold til lov 19. november 1982 nr. 66 om helsetjenesten i kommunene skal være medlemmer i pensjonsordningen for sykepleiere. Herunder omfattes blant annet ansatte ved: d) privatpraktiserende fysioterapeut med avtale om driftstilskudd fra kommune. Pensjonsordningens styre kan bestemme at offentlig godkjente sykepleiere som er i annen sykepleietjeneste enn nevnt i første og andre ledd, skal være medlemmer av pensjonsordningen. § 3 første ledd bokstav b andre punktum oppheves. Departementet kan unnta fra pensjonsordningen sykepleiere som på grunn av stilling som nevnt i § 1 første og andre ledd, er omfattet av annen pensjonsordning som det finner likeverdig med pensjonsordningen etter denne lov, eller når det ellers foreligger særlige grunner for det. § 7 fjerde og femte ledd skal lyde: Ved overgang fra stilling med aldersgrense 65 år til stilling med aldersgrense 70 år, skal aldersgrensen på 65 år legges til grunn i inntil ti år dersom vedkommende ville hatt rett til alderspensjon etter den tidligere aldersgrensen. Det er et vilkår at vedkommende har hatt stilling med lavere aldersgrense i minst 15 år. Ved overgang fra stilling med aldersgrense 70 år til stilling med aldersgrense 65 år, skal den lavere aldersgrensen først legges til grunn etter ett års tjeneste. Nåværende fjerde og femte ledd blir nye sjette og sjuende ledd. Løpende alderspensjon reduseres eller faller bort dersom pensjonisten på ny tar innskuddspliktig stilling, se § 3 første ledd bokstav b. § 12 nytt fjerde ledd skal lyde: Når et medlem er fratrådt etter 1. januar 1967 med rett til oppsatt alderspensjon og senere blir tilstått uførepensjon etter lov om folketrygd, har vedkommende fra samme tidspunkt rett til uførepensjon fra pensjonsordningen svarende til oppsatt alderspensjon beregnet etter bestemmelsene i § 10 andre ledd. Rett til ektefellepensjon inntrer ikke når medlemmet dør innen ett år etter tilsetting med rett til medlemsskap i pensjonsordningen eller ett år etter at ekteskapet ble inngått. Dette gjelder bare dødsfall som skyldes sykdom medlemmet led av ved tilsettingen eller ekteskapsinngåelsen, og som en av ektefellene må antas å ha kjent til. Ny § 19a skal lyde: Full årlig ektefellepensjon skal utgjøre 9 prosent av det pensjonsgrunnlaget som det avdøde medlemmet hadde (nettopensjon). Med pensjonsgrunnlag menes pensjonsgrunnlag fastsatt etter reglene i § 8. Se likevel overgangsregler i § 19b. Ektefelle etter sykepleier med rett til oppsatt alderspensjon har rett til oppsatt ektefellepensjon. Dersom avdødes tjenestetid er 30 år eller mer, ytes det full ektefellepensjon. Er avdødes tjenestetid mindre enn 30 år, ytes det redusert ektefellepensjon. Pensjonen skal da utgjøre så mange trettideler av full pensjon som den avdøde hadde tjenesteår. For beregning av oppsatt ektefellepensjon gjelder § 10 andre ledd tilsvarende. Dersom avdøde mottok avtalefestet pensjon eller alderspensjon, legges samlet faktisk tjenestetid til grunn ved beregning av pensjonen. Det samme gjelder dersom avdøde hadde rett til en oppsatt pensjon. Ellers skal den tjenestetiden avdøde ville ha fått ved å fortsette i stillingen fram til aldersgrensen legges til grunn. Når gjenlevende ektefelle er født før 1. juli 1950, og avdøde ble medlem i pensjonsordningen første gang før 1. juli 2000, ytes det ektefellepensjon etter denne bestemmelsen. Det samme gjelder for enke etter mannlig arbeidstaker med medlemskap i pensjonsordningen fra før 1. oktober 1976. Full årlig ektefellepensjon skal utgjøre 39,6 prosent av det pensjonsgrunnlaget som det avdøde medlemmet hadde (bruttopensjon). Bestemmelsene i § 19a første ledd fjerde punktum, andre og tredje ledd gjelder tilsvarende. Pensjonen reduseres etter reglene i § 20. § 20 første og andre ledd skal lyde: Enkemannspensjon fastsatt etter reglene i § 19 b skal reduseres i henhold til reglene i bokstav a og b nedenfor. Det samme gjelder enkepensjonen i de tilfelle medlemmet er innmeldt første gang etter 1. oktober 1976. a) Har gjenlevende ektefelle samtidig rett til uføre- eller alderspensjon fra denne eller annen tjenestepensjonsordning, kan ektefellepensjonen fra denne pensjonsordningen ikke utbetales med et større beløp enn at samlet pensjon svarer til 60 prosent av summen av vedkommendes egen pensjon og avdødes alderspensjon. b) Når den gjenlevende ektefelle ut fra alder og ervervsevne, foreliggende ervervsmuligheter og omstendighetene for øvrig kan ventes å få en årlig ervervsinntekt som overstiger 50 prosent av grunnbeløpet i folketrygden, skal ektefellepensjonen reduseres. Reduksjonen skal utgjøre 40 prosent av den del av forventet årlig ervervsinntekt som overstiger 50 prosent av grunnbeløpet. Skjer det en vesentlig endring i de forhold som har vært avgjørende for fastsettelsen av ektefellepensjonen, kan saken prøves på nytt og pensjonen endres eller falle bort. Dersom begge reduksjonsbestemmelsene skal anvendes, reduseres pensjonen først etter bokstav a. Departementet kan gi forskrifter med nærmere bestemmelser om fastsetting av ektefellepensjon. Når et medlem dør, har gjenlevende barn rett til barnepensjon. Pensjonsordningens styre kan tilstå barnepensjon også til stebarn og pleiebarn som avdøde forsørget. For rett til oppsatt barnepensjon er det et vilkår at det avdøde medlemmet hadde en tjenestetid på minst 3 år. Pensjonen utbetales til utløpet av den måneden barnet fyller 20 år. Barnepensjon etter medlem som er død før 1. juli 2000, løper likevel bare til utløpet av den måneden barnet fyller 18 år. For disse kan styret tilstå hel eller delvis pensjon inntil fylte 21 år dersom hensynet til barnets utdanning gjør det rimelig, og barnet ikke forsørger seg selv og ikke har midler til det. Dør barnet tidligere, utbetales pensjonen til og med måneden etter dødsmåneden. Full årlig barnepensjon skal utgjøre 15 prosent av det pensjonsgrunnlaget som det avdøde medlemmet hadde (nettopensjon). Med pensjonsgrunnlag menes pensjonsgrunnlag fastsatt etter reglene i § 8. Er den avdødes tjenestetid 30 år eller mer, ytes det full barnepensjon. Dersom den avdødes tjenestetid er mindre enn 30 år, ytes det redusert barnepensjon. Pensjonen skal da utgjøre så mange trettideler av full pensjon som den avdøde hadde tjenesteår. For beregning av oppsatt barnepensjon gjelder § 10 andre ledd tilsvarende. Barnepensjon etter medlem som er død før 1. juli 2000, beregnes likevel etter de regler som gjaldt ved dødsfallet. Departementet kan gi forskrifter med nærmere bestemmelser om fastsetting av barnepensjon. Ny § 34 skal stå i kapittel X. Anke., og skal lyde: Vedtak om ytelser fra pensjonsordningen for sykepleiere kan ankes inn for Trygderetten, jf lov 16. desember 1966 nr. 9. Ny § 35 skal stå i kapittel XI. Forskjellige bestemmelser., og skal lyde: Den som krever pensjon etter denne loven, plikter å gi de opplysninger som er nødvendige for at pensjonsordningen skal kunne ta stilling til pensjonskravet og til enhver tid utbetale riktig pensjon. Pensjonsordningen kan sette som vilkår for tilståelse av ytelser at vedkommende samtidig setter fram krav om ytelser etter lov om folketrygd. Departementet kan fastsette nærmere forskrifter om dette. § 2 første ledd bokstav d nytt andre ledd skal lyde: I forbindelse med etteroppgjøret kan Rikstrygdeverket gi nødvendige inntektsopplysninger til andre pensjonsordninger, uten hinder av taushetsplikt. Folketrygdloven § 22-15 om feilutbetaling gjelder tilsvarende. 1) Endringene i lov 22. juni 1962 nr. 12 om pensjonsordning for sykepleiere § 3, § 7, § 11, § 12, § 28, § 34 og § 36 trer i kraft straks. 2) Endringene i lov 22. juni 1962 nr. 12 om pensjonsordning for sykepleiere § 1, § 19, § 19a, § 19b, § 20, § 22, § 23, § 24, § 25 § 35 trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. 3) Endringene i lov 23. desember 1988 nr. 110 om statstilskott til ordninger for avtalefestet pensjon trer i kraft 1. august 2000. Ot.prp.nr.33 (1999-2000) Om lov om endring av lov 3. juni 1983 nr. 40 om saltvannsfiske mv. |
lovdata_cd_30826 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | da | 0.612 | Vedtekter til bygningsloven for Norddal kommune. 31. okt. 1984 nr. 1831. |
lovdata_cd_21802 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.496 | Forskrift om politivedtekt, Stordal kommune, Møre og Romsdal. Fastsett av Stordal kommunestyre 14. november 1996 med heimel i lov av 4. august 1995 nr. 53 om politiet §14. Stadfesta av Justis- og politidepartementet 30. september 1997. Dei plikter som er lagd på eigar av hus eller grunn, kviler også på den som festar, brukar, leigar eller styrer hus eller grunn. Gjelder for: Verdal kommune, Nord-Trøndelag. |
lovdata_cd_56225 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.838 | Forskrift om motorsport på lukket bane eller annet avsperret område og om annen bruk av go-kart. Fastsatt av Vegdirektoratet 15. januar 2001 med hjemmel i forskrifter av 23. februar 1979 nr. 4 om førerkort og førerprøve m.v. §43 (jf. forskrift 19. januar 2004 nr. 298 om førerkort m.m. §14-4), forskrift av 4. oktober 1994 nr. 918 om tekniske krav og godkjenning av kjøretøy, deler og utstyr (kjøretøyforskriften) §1-11 og forskrift av 25. januar 1990 nr. 92 om bruk av kjøretøy §6-2. Endret 19 jan 2004 nr. 298, 19 jan 2004 nr. 302. §1. Dette kapittel gjelder organisert trenings- og konkurransekjøring på lukket bane eller annet avsperret område. Kjøringen må skje i regi av og med medlemmer i klubb tilsluttet Norges Bilsportforbund eller Norges Motorsykkelforbund. Kjøringen skal følge reglement fastsatt av de nevnte forbundene. Endringer i reglementene skal fortløpende innsendes til Vegdirektoratet. §2. For følgende løpstyper/kjøretøy gjøres det unntak fra førerkortforskriftens krav til førerkort og minstealder, eventuelt krav til kompetansebevis for moped: Forbundenes alders- og opplæringskrav er gjeldende. For go-kart med slagvolum over 125 ccm kreves førerkort klasse A eller B. For kjøretøytyper og/eller konkurranseformer som ikke er unntatt i denne paragrafen kreves førerkort for angjeldende førerkortklasse. §3. Kjøretøy som brukes i motorsport som nevnt ovenfor er unntatt fra: - tekniske krav og krav til godkjenning i forskrift av 4. oktober 1994 nr. 918 om tekniske krav og godkjenning av kjøretøy, deler og utstyr (kjøretøyforskriften) - krav om registrering i forskrift av 25. januar 1990 nr. dersom ikke annet er særskilt fastsatt. Forbundene har selv ansvar for tilsyn med kjøretøyene. For arrangement som krever politiets tillatelse kan politiet sette vilkår for gjennomføringen. §4. For kjøretøy som benyttes til kjøring etter dette kapittel må det være tegnet forsikring som minst tilsvarer dekning etter lov av 3. februar 1961 om ansvar for skade som motorvogn gjer (Bil-ansvarslova). §5. Foretak og organisasjoner kan benytte go-kart som er konstruert for en hastighet som ikke overskrider 50 km/t på anlegg som er godkjent etter lov av 7. juni 1991 nr. 24 om godkjenning og drift av innretninger til bruk i tivoli og fornøyelsesparker. For slik bruk av go-kart gjøres det unntak fra: - tekniske krav og krav om godkjenning i forskrift av 4. oktober 1994 nr. 918 om tekniske krav og godkjenning av kjøretøy, deler og utstyr (kjøretøyforskriften) - krav om registrering i forskrift 25. januar 1990 nr. - krav til førerkort i førerkortforskriften av 19. januar 2004 nr. 298, likevel slik at minstealder er 15 år. 0 Endret ved forskrift 19 jan 2004 nr. 302 (i kraft 1 mars 2004). §6. Denne forskrift trer i kraft straks. Fra samme tidspunkt oppheves forskrift av 27. juli 1989 nr. 665 om organisert motorsport på lukket område. |
lovdata_cd_56603 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.665 | Med hjemmel i lov av 29. november 1996 nr. 73 om formidling av landsdekkende postsendinger (postloven) §7 meddeles Posten Norge BA tillatelse til å utgi og godta bruk av frimerker og andre frankeringsmidler der Norge eller Noreg forekommer. Tillatelsen trer i kraft 1. oktober 2001 og gjelder inntil videre. Avd/dir: Petroleumstilsynet, Statens forurensningstilsyn og Sosial- og helsedir. |
maalfrid_2b7f7b960c395f509a83798e63702ad8aca0ad2c_10 | maalfrid_ssb | 2,021 | no | 0.805 | Denne bolken kommer fram i skjemaet hvis kommunen i spørsmål C3.2a har oppgitt at den har vedtatt en eller flere detaljreguleringsplaner i rapporteringsåret. Hvis kommunen har oppgitt at antallet er 0, eller ennå ikke har oppgitt noe på dette spørsmålet, vil hele bolken forbli usynlig. Funksjonaliteten er som følger: 1.Kommunen skal først oppgi gjennomsnittlig antall kalenderdager til hele prosessen fra oppstartsmøte (spørsmål 1) til endelig vedtatt plan (spørsmål 4). 2.Når dette er gjort, åpnes spørsmålene 1 t.o.m. 4. Dette gjenspeiler de lovpålagte etappene som det forventes at kommune har oversikt over. 3.Når spørsmål 4 er utfylt, er det ønskelig at kommunen fordeler saksbehandlingstida fra høring og offentlig ettersyn til endelig vedtak på etappene 4a til 4d. 4.Etter hvert som man fyller ut tallene i spørsmål 0 - 4d, blir det beregnet tall for indikatorene som er satt opp til høyre. (og tallene må være større enn 0) SSB vil måtte «prikke ut» (dvs. sette inn symbolet « : » som betyr at «tall kan ikke offentliggjøres») for de indikatorverdiene der det mangler komplett input. Saksbehandlingstida skal beregnes for alle detaljreguleringer (se definisjon av dette under bolk C) som det er gjort endelig vedtak om i rapporteringsåret, enten disse startet opp samme år, året før eller tidligere. I rapporteringsåret skal dermed summen av saksbehandlingstida i året for endelig vedtak og i foregående år telles med. Ved beregning av saksbehandlingstid skal kommunen ta med alle saker fra de er registrert inn som «komplette» eller «fullstendige» og fram til endelig vedtak i kommunen, jf. pbl. § 12-12 (http://lovdata.no/lov/2008-06-27-71/§12-12). |
lovdata_cd_50716 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.743 | Forskrift om disponering av kontantytelser fra folketrygden under opphold i sykehjem og boform for heldøgns omsorg og pleie. Gitt av Sosialdepartementet 11. desember 1988 i medhold av lov av 19. november 1982 nr. 66 om helsetjenesten i kommunene §6-8 nr. 3, jfr. §6-9. Endret 19. desember 1990 nr. 1134, 19 des 2002 nr. 1714. §1-1. Denne forskrift gjelder utbetaling og disponering av kontantytelser fra folketrygden til trygdede i sykehjem og boform for heldøgns omsorg og pleie. Departementet kan bestemme at forskriften skal gjelde hele eller deler av sykehjem og boform for heldøgns omsorg og pleie. Merknad til §1-1 : Denne forskriften gjelder for sykehjem og boform med heldøgns pleie og omsorg i henhold til kommunehelsetjenesteloven, av 19. november 1982 nr 66 jfr. §1-3 nr 5, §6-8 nr 3 jfr. §6-9. Forskriften gjelder eksisterende sykehjem som kommunene overtok ansvaret for 1. januar 1988. Forskriften gjelder enhver boform for heldøgns omsorg og pleie som etableres etter 1. januar 1988 og som godkjennes med hjemmel i denne forskrift. Forskriftene gjelder ikke for aldershjem, andre boformer eller familiepleie som opprettes i samsvar med lov om sosial omsorg, jfr. nevnte lovs §3 nr. 1 bokstav c og d. Med boform i denne forskriften menes også sykehjem. Med boform for heldøgns pleie og omsorg har det vært tenkt på alternative boformer til sykehjem, eks. bokollektiver med tilknyttet pleiepersonell. Begrepet «nærmeste pårørende» er brukt i en del bestemmelser. Inn under dette begrepet faller umiddelbart nærmeste familie som foreldre, barn, ektefelle og søsken. I noen spesielle tilfelle kan det være naturlig å anse andre som nærmeste pårørende, eks. samboer eller svært nær venn, men dette må avgjøres i det enkelte tilfellet. Denne forskriften gjelder for kontantytelser fra Folketrygden til beboer i sykehjem og boform med heldøgns pleie og omsorg. Forskriften bestemmer hvordan disse ytelsene skal/kan utbetales, og hvem som skal disponere over utbetalingene. Departementet antar det ikke er så aktuelt å etablere felles trivselsording i sykehjem og boformer og har derfor ikke gitt nærmere forskrifter om dette. Adgangen følger direkte av lov om kommunehelsetjenesten §6-8 nr 2 som gir nærmere bestemmelser for ordningen. Vedtekter for felles trivselsordning skal godkjennes av departementet. §2-1. Kontantytelser fra folketrygden til trygdet som bor i boform som omfattes av denne forskrift, skal fra og med den annen måned etter innflyttingsmåneden innbetales av vedkommende trygdekontor til bank eller postsparebank. Beboeren avgjør hvilken bank som bør benyttes. Midlene skal anbringes på rentebærende konto for hver enkelt beboer. Kontoen skal stilles til beboerens disposisjon, jfr. dog §2-2. Dersom beboer også etter innflytting til sykehjem eller boform for heldøgns omsorg og pleie ønsker ytelsene utbetalt direkte til seg uten å gå over bankkonto, skal dette følges opp. Merknad til §2-1: Det er opp til den enkelte beboer å bestemme hvilken bank vedkommende ønsker å benytte. De overførte midler skal anbringes på rentebærende konto for hver enkelt pasient. Pasientene disponerer denne bankkontoen selv med mindre det er truffet vedtak om annet. Dersom en beboer ønsker kontantytelsene direkte utbetalt, skal dette ønske etterkommes. §2-2. Ledelsen for boformen skal disponere kontantytelse etter folketrygden for de beboere som ikke selv er i stand til å disponere midler. Denne beslutning tas av sykehjemmets lege i samråd med nærmeste pårørende eller beboers verge og den som har det sykepleiefaglige ansvar for beboeren. Merknad til §2-2: Hvis beboeren p.g.a. sin psykiske helsetilstand ikke selv er i stand til å disponere sine midler fra Folketrygden, skal ledelsen for boformen disponere disse. Før det tas beslutning om at ledelsen skal disponere beboerens midler, skal de nærmeste pårørende eller verge få uttale seg. Etter at disse har uttalt seg, skal den lege som har ansvaret for den medisinske behandling av beboerne ta beslutning om at ledelsen skal disponere beboerens midler sammen med en som har ansvar for sykepleien av vedkommende. Beslutninger tas etter en vurdering av beboerens psykiske helsetilstand. Det er ikke anledning til å ta beslutning etter det foregående for pasienter som er psykisk friske, men som av fysiske årsaker er ute av stand til å disponere over sine midler. I disse tilfellene må ledelsen av boformen ha fullmakt av beboeren for å disponere over pasientens konto. §2-3. Vedtaket skal være skriftlig og det skal føres inn i beboerens journal. Beboers nærmeste pårørende, eventuelt verge skal ha kopi av vedtaket. Merknad til §2-3: Vedtak etter §2-2 skal være skriftlig. Det skal enten skrives inn i beboerens journal eller vedlegges denne. Beboer, nærmeste pårørende, eventuelt verge skal ha kopi av vedtaket. §2-4. I tilfelle som nevnt i §2-2 bestemmer ledelsen for boformen hvem som skal ha fullmakt til å utta midler på beboerens konto og om kontroll med bruk av midlene. Merknad til §2-4: Når institusjonen disponerer kontantytelsene for beboere som p.g.a. sin psykiske helsetilstand ikke er istand til å disponere sine midler, må de praktiske rutiner for innkjøp til pasienten være klare og ordnet. Etter denne bestemmelse kan ledelsen av boformen i samråd med pårørende bestemme hvem som skal ha fullmakt til å utta midler fra beboers bankkonto. Det må her foretas en vurdering av situasjonen for hver enkelt beboer å søke og komme frem til praktiske løsninger som både vil være til glede for beboer/pårørende og til hjelp/avlastning for boformen. I hvilken grad man skal stille krav om regnskap og dokumentasjon av pårørendes forvaltning må vurderes i det enkelte tilfelle. Dersom det er ektefelle som gis fullmakt til å disponere midler finner departementet det rimelig at kravet til dokumentasjon og regnskapsførsel ikke stilles for strengt. Hvis ingen pårørende gis fullmakt, kan ledelsen for boformen gi en/to av de ansatte fullmakt til å utta midler fra beboerens konto. Kontroll må føres med uttak av midler. En hensiktsmessig måte kan være å fremlegge kvittering for uttak og kjøp. Det er boformens ledelse som skal sikre nødvendig kontroll. Departementet vil anbefale at de muligheter som ligger i regelverket til å komme frem til fleksible løsninger til beste for alle parter vil bli benyttet. §2-5. Midlene skal disponeres slik at de kommer beboeren til gode med sikte på å dekke hans/hennes personlige behov, interesser og ønsker. Midlene kan ikke nyttes til dekning av driftsutgifter ved boformen. Så fremt beboer har pårørende eller verge som har god personlig kontakt med beboer, skal vedkommende tas med på råd når det dreier seg om større disposisjoner. Merknad til §2-5: Det presiseres i bestemmelsene at kontantytelser fra trygden skal komme beboer personlig til gode. Midlene skal dekke innkjøp til personlig behov, klær og fornøyelser. Ved større disposisjoner f.eks. innkjøp stereo-anlegg og TV er det naturlig at pårørende eller verge blir rådspurt. Beboers midler kan ikke brukes til å dekke noen form for driftskostnader ved boformen. §2-6. Den myndighet ledelsen for boformen har etter bestemmelsene i §2-2 og §2-5 til å disponere midler på beboerens konto gjelder ikke eventuelt oppsparte midler som overstiger 3/4 av folketrygdens grunnbeløp, jfr. kommunehelsetjenestelovens §6-8 nr. 1. Dersom midler som overstiger denne ramme, ikke kan overføres til overformynderiet, skal de settes inn på særskilt konto, som bare ved spesielle behov for beboeren kan disponeres av helseinstitusjonen. Også disse midler innsatt på spesiell konto skal være undergitt vanlig revisjon (institusjonens revisjon). Den særskilte konto for overskytende midler kan disponeres av institusjonen hvis beboeren har behov for utbetalinger som ikke kan dekkes over vedkommendes ordinære konto. Ved slike behov kan institusjonen tilbakeføre midler fra den spesielle konto til beboerens ordinære konto. §2-7. Ved beboerens død skal det i meldingen til lensmann/skifterett gis opplysninger om avdødes formuestilling, herunder om størrelsen av trygdemidler i bank eller overført til overformynderiet. Eventuelle bankbøker skal overlates til lensmannen/skifteretten eller til person som kan legge frem skriftlig fullmakt fra skifteretten. Merknad til §2-7: Dør beboeren skal det sendes melding med opplysninger om hans/hennes formuesstilling til lensmann eller skifterett. Meldingen skal opplyse om størrelsen av trygdemidler som står på konto i bank eller som er overført til overformynderiet. Hadde beboeren bankbøker skal disse overlates til lensmann eller skifterett. Har en person skriftlig fullmakt fra skifteretten kan eventuelle bankbøker overlates til denne. §2-8. Ledelsen for boformen skal føre regnskap for bruken av de midler som tas ut av de enkelte beboerkonti, for beboere som ikke selv er i stand til å disponere midlene. Det skal føres særskilt regnskap for hver enkelt beboer. Regnskapet skal undergis revisjon av kommunerevisor. Utskrift av revidert regnskap og bankkonto for beboer skal sendes nærmeste pårørende eller verge en gang årlig. Merknad til §2-8: For beboere som ikke selv disponerer sine midler, skal ledelsen for boformen føre regnskap over bruken av beboerens midler. Det skal føres eget regnskap for hver enkelt beboer, og dette skal revideres av en kommunerevisor. Av revidert regnskap og av bankkonto skal det en gang årlig sendes utskrift til nærmeste pårørende eller verge. 1. Hvor felles trivselsordning er opprettet, eller ønskes opprettet, i medhold av §6-8 nr. 2 i kommunehelsetjenesteloven forvaltes denne av institusjonen med bistand av et trivselsråd. Trivselsrådet skal ikke ha mer enn 5 medlemmer. I rådet bør beboeren, foreldre/pårørende og institusjonen være representert. Vedtektene for trivselsordningen bør angi nærmere hvordan rådet skal oppnevnes og sammensettes. Rådet skal fremme forslag til konkrete trivselstiltak og på andre måter arbeide for å fremme trivselsordningens formål. 2. Midlene skal nyttes til trivselstiltak som kan komme flest mulig av beboerne til gode, eventuelt vekslende grupper over lengre tidsrom. Det bør legges opp til varierte tiltak der det så vidt mulig tas hensyn til individuelle behov og interesser. Det bør være et siktemål at beboerne så langt mulig gjøres delaktige i samfunnets generelle fritids- og kulturtilbud. Trivselsmidlene kan ikke nyttes til dekning av driftsutgifter, og heller ikke til tiltak som vil medføre driftsutgifter for institusjonen eller som kan påregnes å ville få budsjettmessige konsekvenser, med mindre saken på forhånd er godkjent av bevilgende myndigheter. I saker som vedrører anskaffelse av varige trivselsgoder som f.eks. fast eiendom til feriested, bil eller annen formuesgjenstand av betydelig verdi, treffes avgjørelsen av styret. 3. Trivselsmidlene skal stå på særskilt bankkonto. Uttak av midler kan bare foretas av institusjonens ledelse eller den ledelsen gir fullmakt. Det skal føres regnskap for bruken av midlene, og ved utgangen av hvert kalenderår skal trivselsrådet tilstilles regnskapsutdrag. Regnskapet skal undergis vanlig revisjon. 4. Departementet kan samtykke i at to eller flere institusjoner etablerer en felles trivselsordning. Departementet kan godkjenne avvik fra bestemmelsene om trivselsråd når særlige grunner foreligger. 5. Vedtektene for trivselsordningen skal alltid angi: 1) Formålet med trivselsordningen. 2) Den institusjon, avdeling eller beboergruppering som trivselsordningen omfatter. 3) Størrelsen av innskudd, som pr. år ikke må overstige 25 % av folketrygdens grunnbeløp. 4) Trivselsrådets størrelse og sammensetning, dets oppgaver og regler for dets virksomhet. 5) Regler i tilknytning til opphør av medlemskap i og om opphør av trivselsordningen. Vedtektene skal godkjennes av departementet. 6. Ved opphør av trivselsordning skal departementet treffe nærmere bestemmelser om hvordan det skal forholdes med trivselsordningens midler. §3-2. Institusjonens ledelse, eller den som er bemyndiget til det, skal hvert år innen utløpet av februar måned sende rapport til fylkesmannen om de trivselstiltak som er gjennomført i foregående kalenderår. Rapporten skal inneholde en kortfattet omtale av de viktigste konkrete tiltak som er gjennomført, og ellers gi opplysninger om eventuelle muligheter for en ytterligere bedring av beboerens aktivitets- og trivselsmuligheter. Utdrag av regnskapet for felleskontoen skal følge rapporten som vedlegg. §4-1. Vedtak som treffes i medhold av kommunehelsetjenesteloven §6-8 nr. 2 eller disse forskrifter, kan klages inn til fylkesmannen. 1988 Forskrift om ankomst- og avgangsmelding mv. Publisert: I 1988 837 (Vedlegg i gif-format) |
lovdata_cd_35656 | lovdata_cd_odelsting_2005 | 2,021 | no | 0.631 | Publisert: Ot.prp.nr.25 (1993-1994) Tittel: Om lov om gjennomføring av Konvensjonen om forbod mot utvikling, produksjon, lagring og bruk av kjemiske våpen samt øydelegging av dei. Proposisjonen inneheld framlegg til ny lov om korleis ein skal gjennomføre Konvensjonen av 13. januar 1993 om forbod mot utvikling, produksjon, lagring og bruk av kjemiske våpen samt øydelegging av dei (Konvensjonen om forbod mot kjemiske våpen). Bakgrunnen for proposisjonen er at somme delar av konvensjonen gjer det nødvendig å endre norsk rett. Dette gjeld gjennomføringa av det inspeksjonssystemet som konvensjonen set opp, og dessutan pliktene til å forby alle handlingar som er i strid med konvensjonen samt pliktene til å setje i verk dei tiltaka som er nødvendige for å nå måla i konvensjonen. Konvensjonen vart underskriven i Paris den 13. januar 1993. Spørsmålet om samtykke til ratifikasjon av konvensjonen er lagt fram for Stortinget som eiga sak, jf St.prp.nr.77 (1992-1993), der den engelske konvensjonsteksten med protokollar og vedlegg, med norsk omsetjing, følgjer som trykte vedlegg. Stortinget gav samtykke til ratifikasjon den 9. juni 1993, i samsvar med tilrådinga frå Utanriks- og konstitusjonskomiteen ( Innst.S.nr.186 (1992-1993)). Konvensjonen trer i kraft 180 dagar etter at 65 land har ratifisert. Konvensjonen er til no underskriven av 154 land, og av desse har 4 land ratifisert, mellom anna Sverige. Etter konvensjonen forpliktar Noreg seg mellom anna til å øydeleggje kjemiske våpen så vel som produksjonshjelpemiddel for slike våpen, anten det er staten sjølv som eig dei eller dei står på ein stad som ligg under norsk jurisdiksjon, jf artikkel I paragrafane 2 og 4. Etter artikkel VI § 2 skal Noreg også setje i verk dei tiltaka som trengst for å sikre at giftige kjemikal berre blir laga og brukte m.m. i samsvar med dei føresegnene som står i konvensjonen. Artikkel VII § 1 bokstav (a) slår vidare fast at medlemsstatane til konvensjonen har plikt til å forby all aktivitet som strir mot konvensjonen, same kvar på territoriet den måtte gå føre seg. Dersom ein gjev forbod eller påbod som representerer inngrep i rettsområdet til private og ikkje berre får verknad for staten og statleg eigedom, krevst det lovheimel. Det er derfor gjort framlegg om at det i § 1 i lova gjevast eit generelt forbod mot den typen handlingar som konvensjonen forbyr. Konvensjonen sine verifikasjonsreglar er omfattande, og for første gong vil ei nedrustingsavtale innebere at ein heil industri, både militær og sivil, gjerast til gjenstand for løpande kontroll. Konvensjonen inneheld detaljerte reglar om når inspeksjon kan krevjast hos eit medlemsland for å kontrollere om konvensjonen blir oppfylt, og om korleis slike inspeksjonar skal gjennomførast, jf art. IX. Etter § 8 i denne føresegna har kvar konvensjonsstat rett til å be om ein inspeksjon av anlegg eller stader som ligg på ein annan part sitt territorium. Denne regelen må også gjelde retten til å inspisere privat eigedom. For å kunne gjennomføre ein inspeksjon av privat eigedom slik konvensjonen seier, er det nødvendig å ha heimel i lova, om ein då ikkje har løyve på anna grunnlag. privat eigedom, på same måte som i § 1 i lov av 29. mai 1992 nr. 50 om gjennomføring av Avtalen om konvensjonelle styrkar i Europa (CFE-avtalen). Det gjerast merksam på at konvensjonen inneheld eit eiget vedlegg om vern av konfidensiell informasjon. Etter art. VIII i konvensjonen skal det opprettast ein eigen organisasjon som skal arbeide for at formålet med konvensjonen oppfyllast, mellom anna ved å setje i verk slike inspeksjonar som nemnd ovanfor. Ut frå paragrafane 48-51 i art. VIII skal organisasjonen, funksjonærane der og dei representantar medlemsstatane sender til organisasjonen ha dei privilegium og den immunitet som trengst for å kunne utføre funksjonane sine slik konvensjonen seier. Det er då føresetnaden at medlemslanda i konvensjonen og organisasjonen seinare gjer nærmare avtalar om kva slags omfang denne immuniteten og desse privilegia skal ha. Lov av 19. juni 1947 nr. 6 om immunitet og privilegium for internasjonale organisasjonar m.m. gir den nødvendige heimelen for å gje immunitet og privilegium etter retningslinene i art. VIII og paragrafane 48-51 i konvensjonen, utan at norsk lov hindrar det. Den organisasjonen som skal skipast etter art. VIII og paragrafane 1 flg. for å føre tilsyn med at konvensjonen blir etterlevd, fell klart inn under området åt lova frå 1947, og det same gjeld for funksjonærane og representantane til medlemsstatane i organisasjonen. Området er etter § 1 «en internasjonal organisasjon eller institusjon, dens tjenestemenn og andre personer som opptrer på organisasjonens eller institusjonens vegne, medlemsstatenes representanter og utsendinger... Lova frå 1947 gjev også god nok heimel for å kome med nærmare føresegner om den immuniteten og dei privilegia som inspektørane og assistentane deira har krav på etter konvensjonen. I motsetning til i CFE-avtalen, hvor medlemsstatane peikar ut inspektørane, blir etter art. VIII paragrafane 42 og 44 i konvensjonen, inspektørane og assistentane deira utnemd av Generaldirektøren i Det tekniske sekretariat og utgjer også ein del av dette. Inspektørane kan heller ikkje motta instruks frå andre enn organisasjonen, jf art. VIII § 46. Omfanget av den immuniteten og dei privilegia som inspektørane har, går fram av føresegnene i anneks 2. Dette er det såkalla verifikasjonsannekset, som igjen viser til Wienkonvensjonen om diplomatisk samkvem av 18. april 1961. I samband med at det vedtakast ei eiga lov om gjennomføring av Konvensjonen om forbod mot kjemiske våpen er det formålstenleg å ta med ei særskild føresegn om immunitet. Sjølv om immunitetsspørsmålet blir regulert direkte av lova frå 1947, kan det vere ein fordel med ei klargjering av det nærmare omfanget av immuniteten. Spørsmålet om å fremja ei eiga lov om gjennomføring av Konvensjonen om forbod mot utvikling, produksjon, lagring og bruk av kjemiske våpen samt øydelegging av dei, har vore lagt fram for Justisdepartementet, Finansdepartementet og Forsvarsdepartementet som har rådd til at det blir fremja eit slikt forslag. Den mest praktiske delen av lovutkastet er heimelen til å pålegga private grunneigarar plikter i samband med inspeksjonar, sjå § 2. Denne tek sikte på å leggja forholda til rette for å kunna oppfylla dei krav om inspeksjonar som Noreg etter konvensjonen er forplikta til å etterkoma. For Noregs del vil slike inspeksjonar truleg ikkje bli gjennomført særleg hyppig. Lova vil dessutan berre bli brukt dersom desse inspeksjonane skulle omfatte installasjonar eller områder som staten ikkje sjølv eig, og den private eigaren ikkje er villig til å gje samtykke til inspeksjonen. Lovutkastet inneber at Kongen i så fall kan pålegga grunneigaren eller andre rettighetshavarar dei plikter som måtte vera nødvendige for å gjennomføra inspeksjonen. Det forbod som § 1 første ledd i lova set mot den aktivitet konvensjonen forbyr og som ein med heimel i § 1 andre ledd i lova kan gje påbod for å gjennomføra, vil heller ikkje få særlege økonomiske og administrative konsekvensar. Føresegnene om immunitet og privilegiar er strengt teke ikkje absolutt nødvendige, og inneber eigentleg ikkje noko nytt utover det som allerede går fram av andre lovføresegner. På bakgrunn av det som er nemd ovanfor, er det truleg at lovutkastet vil få svært avgrensa administrative og økonomiske konsekvensar. Både når det gjeld inspeksjonsretten og reglane om immunitet og privilegium, må det vere nok å vise til konvensjonsteksten for å slå fast kor stort omfanget av ordningane kjem til å bli. Korkje omsynet til private partar eller andre skulle her tilseie at det trengst ei meir detaljert regulering i lova. Kommentarar til dei einskilde føresegnene i lovutkastet: Første leddet i lovregelen forbyr den type handlingar som Konvensjonen om forbod mot kjemiske våpen forbyr. Andre leddet gir heimel for å gje føresegner i form av påbod eller forbod for å gjennomføre konvensjonen. Retten til å fastsetje dei nærmare retningslinene er delegert til Kongen. Nærmare reglar kan ein gje i form av forskrift eller einskildvedtak. Det er også nemnt døme på kva slags retningsliner Kongen kan gje, ut frå det som ventast å vere mest praktisk, utan at dette er meint å vere fullnøyande. Denne føresegna gir organisasjonen, funksjonærane der og dei representantar medlemsstatane sender til organisasjonen, samt inspektørane og deira medarbeidarar, den immuniteten og dei privilegia som staten er forplikta til å gje dei etter Konvensjonen om forbod mot kjemiske våpen. Det går fram av konvensjonen i kor stor utstrekning immunitet og privilegium skal gjevast. I somme tilfelle kan det vere på sin plass å få uttrykkeleg slått fast i interne rettsreglar kva for rettar som er gjevne. Det gjerast derfor framlegg om at Kongen kan gje nærmare reglar for korleis føresegnene om immunitet og priviliegium skal gjennomførast. Føresegna gjev i første ledd den nødvendige heimelen for å kunne gjere inspeksjonar etter konvensjonen. Sidan lovteksten berre viser til konvensjonen, må ein» gå til konvensjonsteksten for å få svar på dei spørsmåla som ein inspeksjon kan reise. Dette gjeld t.d. i kva slags tilfelle ein kan gjere ein inspeksjon, kor ein kan inspisere og på kva måte inspeksjonen skal gjennomførast. Eit spørsmål som kan kome opp er om den private grunneigaren/rettshavaren bør kunne påleggjast ymse plikter i samband med ein inspeksjon. Det kan m.a. vere aktuelt at grunneigaren på ein eller annan måte legg tilhøva til rette for inspeksjonen, t.d. ved å låse opp porten til den bygningen som skal inspiserast eller ta ei mindre opprydding av eit rom, slik at inspeksjonen kan gjennomførast raskare. Ein reknar med at det ut frå tilhøva kan vere trong for å leggje ymse plikter på privatpersonar i samband med slike inspeksjonar. Ein heimel for å leggje slike plikter på private, er derfor teken inn i andre leddet. Det er ein føresetnad at slike plikter ikkje er urimeleg byrdefulle for den private parten, og at desse pliktene har beinveges samanheng med gjennomføringa av inspeksjonen. På den andre sida blir heller ikkje pliktene av eit slikt omfang at dei fører til erstatningsplikt for staten. Som hovudregel rettar desse pliktene seg mot grunneigaren. Ved ein del høve kan det likevel vere meir naturleg at pliktene vert lagde på andre rettssubjekt som for tida har ei nærmare tilknyting til eigedommen eller bygningen enn det grunneigaren har. Dette kjem i praksis til å dreie seg om ulike rettshavarar, då helst den som fester eigedommen eller den som leiger bygningen. Lovteksten er utforma med dette for auga. Kongens fullmakt etter andre ledd bør delegerast. Konvensjonen gjeld etter art. I § 4 område som ligg under ein part sin jurisdiksjon eller kontroll. Konvensjonen gjeld såleis for Svalbard, Jan Mayen og dei norske bilanda i Antarktis. Etter Svalbardlova § 2, lov om Jan Mayen § 2 og lov om Bouvet-øya, Peter Is øy og Dronning Mauds land m.m. § 2 gjeld norsk privatrett, strafferett og den norske lovgjevinga om rettspleien for desse områda når ikkje anna er fastsett, mens annan lovgjeving må gjevast særskild verknad. Denne lova får derfor etter § 4 også verknad for desse områda. Art. VII § 1 bokstav c i konvensjonen forpliktar Noreg til å straffe all aktivitet som er i strid med denne konvensjonen. Den strafferamma det vert gjort framlegg om i gjennomføringslova er relativt høg. Berre dei alvorlege lovbrota, som t.d. ulovleg produksjon og omsetning av kjemiske våpen, tenkjast å kvalifisere til lengre fengselsstraffer. Der det t.d. er snakk om å hindre ein inspeksjon, blir det normalt berre aktuelt å bruke bøtestraff, sjå til samanlikning § 4 i lov av 29. mai 1992 nr. 50 om gjennomføring av Avtalen om konvensjonelle styrkar i Europa (CFE-avtalen). For at lova skal nå formålet sitt, blir både forsettlege og aktlause lovbrot råka av straffereglane. Medverknad bør også vere straffbart. Denne lova tek til å gjelde på same tidspunktet som konvensjonen blir sett i kraft. Konvensjonen trer i kraft 180 dagar etter at 65 land har ratifisert han. Stortinget blir innbede til å gjere vedtak i samsvar med eit framlagt utkast til lov om gjennomføring av Konvensjonen om forbod mot utvikling, produksjon, lagring og bruk av kjemiske våpen samt øydelegging av dei. § 1. Det er forbode å utvikle, produsere, skaffe, lagre, overføre m.m. kjemiske våpen i strid med Konvensjonen om forbod mot utvikling, produksjon, lagring og bruk av kjemiske våpen samt øydelegging av dei av 13. januar 1993. § 2. Dei personane som etter Konvensjonen om forbod mot utvikling, produksjon, lagring og bruk av kjemiske våpen samt øydelegging av dei skal ha immunitet og privilegium, får utan hinder av norsk lov immunitet og privilegium i samsvar med føresegnene i denne konvensjonen. § 3. Det kan setjast i verk inspeksjonar av område, installasjonar og andre innreiingar som staten ikkje sjølv eig eller har råderett over, i samsvar med føresegnene i Konvensjonen om forbod mot utvikling, produksjon, lagring og bruk av kjemiske våpen samt øydelegging av dei. § 4. Denne lova gjeld også for Svalbard, Jan Mayen og dei norske bilanda. § 5. Den som bryt denne lova eller føresegner som er gjevne med heimel i lova, vert straffa med bøter eller fengsel i opptil fem år. Aktlause handlingar vert straffa med bøter eller fengsel i opptil to år. Medverknad vert straffa på same måten. § 6. Lova trer i kraft på det tidspunktet som Konvensjonen om forbod mot utvikling, produksjon, lagring og bruk av kjemiske våpen samt øydelegging av dei trer i kraft. Ot.prp.nr.24 (1993-1994) Om lov om oppheving av lov av 20. februar 1976 nr. 5 om samtykke til utbygging av næringsverksemd og om rettleiing om stadval (Etableringslova) og om endring i Plan- og bygningslova av 14. juni 1985 nr. 77. |
lovdata_cd_3191 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.527 | Gjelder for: Ambjørndalen naturreservat, Hjartdal kommune, Telemark. |
maalfrid_08fab25ec84e894243dda4d644e1a4252cb7dc45_5 | maalfrid_ntnu | 2,021 | en | 0.455 | 160 I.BUDIN-LJØSNE ET AL. http://www.lovdata.no/all/nl-20031205-100.html. 15. The Italian data protection authority (Garante per la protezione dei dati personali) "Autorizzazione al trattamento dei dati idonei a rivelare lo stato di salute per studi osservazionali retrospettivi". URL: http://www.garanteprivacy.it/garante/ doc.jsp?ID=1859602. 16. Proposal for a regulation of the European parliament and of the council on the protection of individuals with regard to the processing of personal data and on the free movement of such data (General Data Protection Regulation). European Commission, 25.01.2012. URL: http://ec.europa.eu/justice/data-protection/document/ review2012/com_2012_11_en.pdf. 17. Tasse AM. Biobanking and deceased persons. ; : 415-423. 18. Hens K, Levesque E, Dierickx K: Children and biobanks: a review of the ethical and legal discussion. 2011; : 403-413. 19. Norwegian Health Research Law. Lov om medisinsk og helsefaglig forskning (helseforskningsloven), 2008. URL: http://www.lovdata.no/cgi-wift/wiftldles?doc=/app/gratis/www/docroot/all/nl-20080620-044.html&emne= helseforskningslov*&&. 20. Våge I. Du blir forsket på – uten å vite det (In Norwegian). Vårt Land, 11 October 2011. URL: http://www.vl.no/samfunn/ du-blir-forsket-pa-uten-a-vite-det/. 21. Symposium. Return of Research Results: How should Research Results Be Handled? Knoppers BM, Lévesque E (eds) 2011; (4). 22. Ethical Advisory Group of the UK10K Project. UK10K Ethical Governance Framework (Version 21). 14-9-2010. http:// www.uk10k.org/assets/EF_UK10K_v21.pdf. 23. Laurie G. Keynote speech: Protection of interests in genetic materials (Final International Conference of the Tiss. EU project. The future of Biobanking in Europe: Searching for answers to the ethical and legal challenges of human tissue research). Göttingen, Germany, 2011. 24. Europeans and Biotechnology in 2010 Winds of Change? A report to the European Commission's Directorate-General for Research, October 2010. Eurobarometer 73.1 on the Life Sciences and Biotechnology, 6e69. URL: http://ec.europa.eu/ public_opinion/archives/ebs/ebs_341_winds_en.pdf 25. Gaskell G, Gottweis H. Biobanks need publicity. 2011; : 159-160. 26. Rial-Sebbag E. Genèse d'un cadre règlementaire pour les collections d'échantillons biologiques humains utilisées en recherche – Exploration d'un modèle de gouvernance (in French). . p. 233-271 n° 27. June 2008. 27. Report: Gode biobanker – bedre helse (in Norwegian). Norwegian Research Council, 2008URL: http://www. forskningsradet.no/no/Publikasjon/Gode_biobanker__bedre_helse/1219128438465?lang=no. 28. Report: Potensial for kommersiell utnyttelse av humane biobanker (in Norwegian). Norwegian Research Council, 2009. URL: http://www.forskningsradet.no/no/Nyheter/Biobanker_kan_utnyttes_mer_kommersielt/ 1253953361506?lang=no. 29. Steinsbekk KS, Ursin LO, Skolbekken JA, Solberg B. We're not in it for the money – lay people's moral intuitions on commercial use of 'their' biobank. 2011, DOI 10.1007/s11019-011-9353-9. 30. Beauchamp TL. The (mis)use of informed consent in medical research. Why our conceptions of research and practice may not serve the best interest of patients and subjects? 2011; : 383-387. 31. Knoppers BM, Harris JR, Burton PR, et al. From genomic databases to translation: a call to action. 2011; : 515-516. 32. Schofield PN, Eppig J, Huala E, et al. Research funding. Sustaining the data and bioresource commons. 2010; : 592-593. 33. BBMRI Nordic. URL: http://www.bbmri.se/en/About-BBMRIse/BBMRI-Nordic/. 34. Comitato Nazionale per la Biosicuressa, le Biotecnologie e le Sceienze della Vita (CNBBSV). Raccolta di campioni biologici a pini di ricerca: Consenso informato, 16/2/2009. URL: http://www.governo.it/biotecnologie/documenti/ Consenso_Informato_allegato_Petrini_2009.pdf. 35. Comitato Nazionale per la Biosicuressa, le Biotecnologie e le Sceienze della Vita (CNBBSV). Linee guidea per la certificazione delle biobanche, 19/4/2006. URL: http://www.governo.it/biotecnologie/documenti/ 7_biobanche_1.pdf. 36. Brandsma M, Baas F, de Bakker PIW, et al. How to kickstart a national biobanking infrastructure – experiences and prospects of BBMRI-NL. 2012; (2): 143-148. 37. Legal Pathways. URL: http://www.legalpathways.eu/. 38. The Swedish National Biobank Program. URL: www.biobanks.se. 39. Budin-Ljosne I, Tasse AM, Knoppers BM, Harris JR. Bridging consent: from toll bridges to lift bridges? 2011; : 69. 40. Reed W, Bjugn R. Gode biobanker for bedre helse. 2010; : 1156-1158. 41. Jones EM, Sheehan NA, Masca N, Wallace SE, Murtagh MJ, Burton PR. DataSHIELD – shared individual-level analysis without sharing the data: a biostatistical perspective. 2012; (2): 231-239. 42. ORCID. Open Researcher and Contributor ID. URL: http://orcid.org/. 43. Cambon-Thomsen A, Thorisson GA, Mabile L, et al.: The role of a Bioresource Research Impact Factor as an incentive to share human bioresources. ; : 503-504. 44. Kaye J, Curren L, Anderson N, et al. From Patients to Partnerships: Patient/Participant-Centric Initiatives in Health and Biomedical Research. (In press). 45. GenomEUtwin. URL: http://www.genomeutwin.org/. 46. PHOEBE. Promoting Harmonisation of Epidemiological Biobanks in Europe. URL: http://www.fhi.no/eway/ default.aspx?pid=233&trg=Area_5774&MainArea_5661=5631:0:15,4380:1:0:0:::0:0&MainLeft_5631=5774:0:15,4380:1: 0:0:::0:0&Area_5774=5544:73793::1:5776:1:::0:0. 47. Public Population Project in Genomics (P³G). URL: www.p3g.org. |
lovdata_cd_14562 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.633 | Forskrift om fredning av Tverrlimyran naturreservat, Namdalseid kommune, Nord-Trøndelag. |
lovdata_cd_23718 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | nn | 0.594 | Det freda området vedkjem følgjande gnr./bnr.: 27/1, 36/1, 36/2, 39/2, 39/7, 39/3,8. Reservatet dekkjer eit totalareal på 4100 dekar. Kartet og fredingsforskrifta blir lagra i Hjelmeland kommune, hos fylkesmannen i Rogaland, i Direktoratet for naturforvaltning og i Miljøverndepartementet. |
maalfrid_0cf31a1caf209164be5c3397f0eacde4e9ffca94_235 | maalfrid_ptil | 2,021 | no | 0.883 | Avslutningsvis kan det bemerkes at det i flere intervjuer (både med operasjonelt personell og ansatte i engineering) ble etterlyst klargjøring av forholdet mellom stabilitets- og ballastforskriftene når det gjelder gjenoppretting av stabilitet i håndteringen av stabilitetshendelser. Stabilitetsforskriften krever at innretninger skal tåle 17 grader helning. Det ble hevdet at det er en utbredt oppfatning at ballastforskriften krever at det ikke skal gå mer enn tre timer før innretningen er rettet opp. Realiteten er imidlertid at kravet er at man skal ha kapasitet til å kunne rette opp krengningen på tre timer. Denne tolkingen av regelverkskrav kan skape tidspress i situasjoner der det er sentralt å være varsom for å sikre at ballastoperatøren(e) ikke gjør forhastet inngripen som kan forverre situasjonen. Som angitt tidligere har ikke vesentlige data fra konseptvalgsfasen når det gjelder flyttbare innretninger vært tilgjengelige for prosjektteamet. Men det er noen få utsagn som refererer til at det er vanlig å bestille «hyllevare» når det gjelder maritime systemer i kontrollrom. I så fall skiller dette seg fra flytende produksjonsinnretninger, der det er vanlig at utbygger følger opp at prosjekteringsprinsippene fra FEED-fase implementeres i detaljert prosjektering. Forskerteamet har bedt Ptil vurdere dette temaet opp mot relevant regelverk. Fra Ptils side vurderes regelverket dit hen at alle flyttbare innretninger, også de som kan legge et maritimt regelverk med utfyllende klasseregler til grunn for tekniske løsninger, har en plikt til å følge de øvrige kravene fra petroleumsregelverket. Dette omfatter å ta stilling til, vurdere og utforme tekniske løsninger med tanke på hvordan de skal virke sammen med organisatoriske og menneskelige faktorer, og oppfylle funksjonskravene som er beskrevet i ramme-, styrings- og aktivitetsforskriften samt kravene fra innretningsforskriften som går utover rent tekniske krav. Ptil ser det derfor ikke som tilstrekkelig å utelukkende basere seg på det maritime regelverket ved utforming av tekniske løsninger uten at dette sees i sammenheng med øvrige krav i petroleumsregelverket. Delkapittel 10.3.2.1 viser at det har vært i overkant av 20 hendelser knyttet til forankring i løpet av perioden. I tillegg omfatter materialet et antall granskinger av utrausinger. Som nevnt er granskingene av slike hendelser for flyttbare innretninger gjennomgående av begrenset verdi, ettersom de kun fokuserer på utløsende årsaker. Det er imidlertid påvist i delkapittel 10.3.2.3 at 80 prosent av utrausinger har skjedd med flyttbare innretninger som var mer enn 20 år gamle på tidspunktet hendelsene skjedde. Mangelfullt eller manglende vedlikehold synes derfor å være en mulig aktuell forklaring, slik det framgår i noen grad også av granskingene. Vedlikehold er også den mest hyppige nevnte faktoren i spørreskjemaundersøkelsen når det gjelder årsaker til forankringshendelser (delkapittel 0). Det ble også påpekt at godt vedlikehold er krevende ut fra en reell driftssituasjon med begrensede ressurser, tidspress og andre operasjonelle begrensninger. 41 Forskrift om stabilitet, vanntett oppdeling og vanntette/værtette lukningsmidler på flyttbare innretninger kapittel VII. Detaljkrav, stabilitet, § 20, 1. ledd bokstav a). (http://www.lovdata.no/dokument/SF/forskrift/1991-12-20-878?q=stabilitetsforskriften*) 42 Forskrift om ballastsystem på flyttbare innretninger kapittel V. Ballastpumper og røropplegg, § 11. 1 og 2. ledd () 43Rammeforskriften § 3 om anvendelse av maritim regelverk i petroleumsvirksomheten til havs og innretningsforskriften § 1 om virkeområde gir under visse betingelser flyttbare innretninger mulighet for å legge et maritimt regelverk med utfyllende klasseregler til grunn for relevante tekniske krav. En kan da se vekk fra innretningsforskriften når det gjelder tekniske krav, men ikke for krav som går utover det. Flyttbare innretninger som følger et maritimt regelverk plikter å ta hensyn til petroleumsregelverkets krav til analyse og operasjonsmessige forhold ved valg av tekniske løsninger noe som i praksis innebærer det samme funksjonelle nivået som gjelder for andre innretninger i petroleumsnæringen. For tekniske krav til flyttbare innretninger som følger et maritimt regelverk kan blant annet: Forskriftene om ballast, stabilitet, brann samt standardene DNV- OS-D202 - Automation, Safety and Telecommunication og DNV-OS-D101 - Marine and Machinery Systems and Equipment komme til anvendelse som erstatning for liknende krav i innretningsforskriften. Kravet til å sikre et godt menneske-maskin samspill, jf. innretningsforskriften § 21 kommer til anvendelse for alle typer petroleumsinnretninger. |
lovdata_cd_20294 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.413 | I medhald av lov om naturvern av 19. juni 1970 nr. 63, §5, jfr. §6,§7 §14, 2. ledd, og §21, §22 og §23, er eit våtmarksområde på Fedje i Fedje kommune, Hordaland fylke verna som landskapsvernområde med tilhøyrande fuglelivsfreding ved kgl. res. av 15. desember 1995 under namnet «Fedjemyrane landskapsvernområde med fuglelivsfredning». |
lovdata_cd_50206 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.692 | Forbudet gjelder all ferdsel på øyene og i deres sjøområde i en avstand av 500 meter fra land eller skjær ved laveste vannstand samt overflyvning av disse områdene i en høyde under 500 meter. Forbudet gjelder hele året. |
lovdata_cd_34369 | lovdata_cd_norgeslover_2005 | 2,021 | no | 0.677 | §8-11 nytt åttende ledd skal lyde: Nåværende §8-11 åttende ledd blir §8-11 tiende ledd. |
lovdata_cd_63258 | lovdata_cd_somb_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.727 | Publisert: Somb-1972-2 (1972 14) Sammendrag: Utdanningskrav til styrer i kombinert barne- og ungdomsskole. Departementets hjemmel til å treffe avgjørelie i tilsettingssak. Saksgang: (Sak 508/72). En adjunkt klaget gjennom Norsk Lektorlag over at han ikke var tilsatt i stilling som skolestyrer ved en kombinert barne- og ungdomsskole i Odda kommune fra skoleåret 1972/73. Han hadde midlertidig vært tilsatt som styrer ved samme skole for aret 1971/72. Klageren fylte kravene for tilsetting som styrer i ungdomsskolen, men hadde ikke tre års erfaring i barneskolen, hvilket ifølge departementets rundskriv nr. 70-As-1962-L er et vilkår for tilsetting som barneskolestyrer. Ved den midlertidige tilsetting i 1971 hadde departementet dispensert. I 1972 ble stillingen utlyst på ny. Klageren ble i skolestyremøte 10. februar 1972 innstilt som nr. 1 av tre søkere. I brev av 18. februar 1972 til departementet anbefalte skoledirektøren under henvisning til departementets vedtak året før, at klageren ble godkjent som skolestyrer. I brev av 2. mars 1972 uttalte departementet: « - - - (klagaren) fyller ikkje krava til utdanning og røynsle for styrar i barneskolen. Han har ikkje lærarprøve og hans røynsle frå barnesteget er berre frå 1. august 1971, i den stillinga han nå har, medan - - - (innstilte nr. 2) fyller alle krava. Departementet finn etter ei samia vurdering av søkjarane at adjunkt - - - (nr. 2) må tilsetjast som styrar ved - - - barne- og ungdomsskole. Etter anmodning fra klageren hadde Norsk Lektorlag tatt saken opp med departementet i brev av 17. mars 1972, og anførte der at departementets tolkning av rundskrivet fra 1962 var urimelig da rundskrivet bare var direkte anvendelig på rene barne- og ungdomsskoler og ikke på kombinerte skoler, og at det ikke kunne være meningen «å stille strengere krav til erfaring fra vedkommende skoletrinn for en barneskolestyrer enn for en ungdomsskolestyrer». Lektorlaget pekte videre på at departementets dispensasjonsadgang burde benyttes i et tilfelle som det foreliggende. I det nevnte rundskriv heter det: «a) Skolestyrar i barneskolen må som minimumsutdanning ha lærarprøve og minst 5 års røynsle frå arbeid i folkeskole eller framhaldsskole, derav minst 3 år i barneskole. b) Skolestyrar i ungdomsskole må ha utdanning som adjunkt og minst 5 års røynsle frå arbeid i skolen, for det meste i allmennutdannande skole. Departementet kan i særhøve gjere unntak frå desse krav. I departementets svar på Lektorlagets brev het det: «Departementet er oppmerksom på at det i rundskriv nr. 70 As-L-1962 ikke er noe punkt som særlig tar sikte på styrer ved en skole for 1.-9. årskull. Vi har derfor dispensert: a) når en søker reelt står langt sterkere enn de øvrige (selv om han ikke har lærerprøve og hans erfanng fra barnetrinnet er for kort) c) når det ikke har meldt seg andre kvalifiserte søkere. I enkelte tilfelle, når vi samtidig er blitt anmodet om å gi nærmere retningslinjer, har vi svart at man ikke fullt ut kan kumulere kravene til styrer i barneskolen og i ungdomsskolen. Grunnlaget for departementets avgjørelse var at adjunkt - - - (klageren) hverken fyller kravene til utdanning eller til røynsle, han har ikke lærerprøven og han har ikke 3 års erfaring fra barnetrinnet. Adjunkt - - - (klageren) har foruten cand. mag. eksamen et administrasjonskurs. Adjunkt - - - (nr. 2) har lærerprøven og økonomisk gymnas norsk grunnfag historie grunnfag 1-årig småpedagogisk linje svømmeinstruktøreksamen kurs i emneundervisning og årsplanlegging. Det er departementets plikt å vurdere beggesøkerne. Vi har funnet at - - - (nr. 2) er den best kvalifiserte til stillingen. I sitt brev hit av 4. mai 1972 påklaget Lektorlaget avgjørelsen, og anførte at departementet «i denne sak har gått utenfor sin kompetanse, jfr. grunnskolelovens §20». Det var to spørsmål som var reist i saken: om departementet burde gitt klageren dispensjon og om departementet uten videre kunne avgjøre tilsettingssaken når klageren ikke ble meddelt dispensasjon. I brev til departementet av 9. juni 1972 ba jeg opplyst om det i alle tilfeller kreves dispensasjon fra utdanningskravene i rundskrivet dersom en styrer i kombinert skole ikke tilfredsstiller både kravene til styrer i barneskolen og kravene til styrer i ungdomsskolen. I departementets brev hit av 22. juni 1972 ble dette besvart bekreftende, og det ble videre uttalt: «- - - Kombinerte barne- og ungdomsskoler var i 1960-årene antatt å skulle bli relativt sjeldne unntak fra hovedregelen om ungdomsskole for seg. I de aller siste år er det opprettet et stort antall kombinerte, såkalte 1-9 skoler, slik at spørsmålet om kvalifikasjonskrav til styreren ved slik skole ikke kan sies å være tilfredsstillende løst ved rundskriv nr. 70 As-L- 1962 og den dispensasjonsadgang som ifølge denne er tillagt departementet. Som nevnt i siste avsnitt av departementets brev til Norsk Lektorlag 6. april 1972, er spørsmålet tatt opp til ny vurdering, og det skjer i forbindelse med fastsettelse av nytt reglement for grunnskolen i nær framtid. Etter det som var anført av departementet, måtte det legges til grunn at departementet praktiserte den regel at en styrer av kombinert skole måtte fylle kravene både som styrer i ungdomsskolen og som styrer i barneskolen. Jeg fant ikke å kunne reise innvendinger mot dette. Spørsmålet om det skulle dispenseres, måtte bero på en skjønnsmessig vurdering som ombudsmannen bare har begrenset kompetanse til å overprøve. Departementet fant etter en sammenlignende vurdering av søkernes kvalifikasjoner ikke å kunne dispensere for klageren. Etter de opplysninger som forelå i saken var det ikke grunnlag for å reise innvendinger mot dette. Jeg tilføyde i brev til Lektorlaget at det ikke kunne anses tvilsomt at departementet, når det skulle ta standpunkt til dispensasjonssøknaden, kunne ta i betraktning at det var andre kvalifiserte søkere til stillingen og eventuelt uttale sin mening om hvem som burde tilsettes. Til spørsmålet om departementet kunne treffe avgjørelse i tilsettingssaken uten å sende denne tilbake til de lokale skolemyndigheter når departementet ikke fant å kunne gi klageren dispensasjon, uttalte departementet: «- - - Denne rett har departementet etter grunnskolelovens §20 nr. 2, siste punktum, som lyder: «Departementet tek avgjerd om tilsetjinga på fritt grunnlag». Departementets avgjørelsesmyndighet er således ikke begrenset til dispensasjonssøknaden, men gjelder hele den sak som er innsendt til avgjørelse, nemlig tilsettingssaken. Forutsetningen er at skoledirektøren ikke har funnet å kunne godkjenne skolestyrets vedtak. Antar han at kommunen vil være godt tjent med den tilsatte, kan han gi uttrykk for dette - også overfor departementet. Men grunnen til at skoledirektøren legger saken fram for departementet, er at han ikke har adgang til, etter gjeldende regler, å godkjenne skolestyrets vedtak. I grunnskolelovens §20 nr. 1 og 2 heter det: «1. Retten til å tilsetje personale i det kommunale skoleverket har skolestyret når ikkje anna er fastsett ved lov. 2. Vedtak i skolestyret om tilsetjing i stilling som skolesjef eller skoleinspektør, og likeeins i styrar-, lærar- eller andre undervisningsstillingar, treng godkjenning av skoledirektøren. Skolestyret skal fastsetje rekkjefølgja mellom søkjarane. Meiner skoledirektøren at det bør tilsetjast ein annen enn den skolestyret har som nr. 1, skal han sende saka attende med si meining om rekkjefølgja. Blir skolestyret og skoledirektøren ikkje samde om kven som skal tilsetjast, skal skoledirektøren leggje saka fram for departementet. Departementet tek avgjerd om tilsetjinga på fritt grunnlag. I brev til departementet uttalte jeg: - - - Jeg finner det ikke tvilsomt at regelen i §20 nr. 2 må forstås slik at departementet bare har tilsettingsmyndighet i de tilfeller der skolestyre og skoledirektør etter gjentatt behandling i skolestyret ikke er kommet til enighet om innstillingsrekkefølgen. kan ta avgjørelse i saken på fritt grunnlag, og ubundet av både skolestyrets og skoledirektørens syn. Det er imidlertid i loven en klar forutsetning for departementets tilsettingsmyndighet at det foreligger en reell uenighet mellom de to instanser om hvem som skal tilsettes. Etter det som er opplyst i dette tilfelle, sendte ikke skoledirektøren saken tilbake til skolestyret med bemerkning om at han var uenig i rekkefølgen, men han sendte i stedet saken direkte til departementet med anbefaling om at - - - (klageren), som var skolestyrets kandidat, ble godkjent som skolestyrer, jfr. skoledirektørens brev av 18. februar 1972. Det er derfor ikke grunnlag for å anta at det forelå uenighet mellom skolestyret og skoledirektør her. Jeg vil bemerke at regelen i §20 nr. 2 om departementets tilsettingsmyndighet således bare vil kunne komme til anvendelse i en dispensasjonssak dersom vilkåret om uenighet er oppfylt og lovens fremgangsmåte ellers er fulgt. Jeg kan ikke se at saken stiller seg annerledes fordi skoledirektøren ikke hadde adgang til å godkjenne skolestyrets vedtak etter gjeldende regler om utdanningskrav slik det er anført av departementet, jfr. brev av 22. juni 1972. Det er neppe tvilsomt at departementets kompetanse til å dispensere fra utdanningskravene ikke kan medføre utvidet tilsettingsmyndighet. Jeg finner etter dette at departementet ikke hadde hjemmel for å pålegge skolestyret å tilsette - - - (nr. 2), og jeg viser til at den riktige fremgangsmåte ville ha vært at departementet, etter å ha avslått å dispensere for - - - (klageren), hadde sendt tilsettingssaken tilbake til skolestyret til ny vurdering. På bakgrunn av at det ikke ble dispensert, og - - - (klageren) derfor neppe kunne ha fått stillingen selv om saken var blitt vurdert på ny av skolestyret, finner jeg etter omstendighetene ikke grunnlag for å gå nærmere inn på virkningen av feilen. Somb-1972-1 Klage over avgjorelse og saksbehandling ved tilsetting av skolestyrer. Spørsmål om partsoffentlighet. |
lovdata_cd_58548 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.541 | VarroainfeksjonAper og kattedyr (Felidae) TuberkuloseDrøvtyggere TuberkuloseHaredyr (Lagomorpha) |
lovdata_cd_48666 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.589 | Fastsatt 26. oktober 1973 i medhold av lov 13. august 1915 nr. 7 om tvangsfullbyrding §3 nr. 6. Endret (opphevet, gjelder fortsatt for gjeldsbrev utstedt før 1 jan 1993) 4. desember 1992 nr. 897. |
lovdata_cd_5314 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.717 | Dette punktet skal ikke være til hinder for avløp for drenering av områder med naturlig fall mot reservatet. |
lovdata_cd_60758 | lovdata_cd_somb_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.905 | Publisert: Somb-2002-76 (2002 s 331) Sammendrag: Vedtak av Stortinget om innføring av egenbetaling for kunstig befruktning - ombudsmannens arbeidsområde. ( Ombudsmannen ) Stortinget fastsatte i budsjettvedtak 12. desember 2001 at det offentlige fra og med 1. januar 2002 ikke lenger skulle dekke utgifter til behandling for ufrivillig barnløshet. Ombudsmannen mottok etter dette en rekke klagesaker fra enkeltpersoner som før årsskiftet hadde blitt tilbudt slik behandling uten egenandel, og som hadde fått vedtak fra trygdemyndighetene om dekning av utgiftene til hormonpreparater på blå resept. Etter Stortingets vedtak ble det innført full egenbetaling, både på selve behandlingen og på medisinene. Stortingsvedtaket om å innføre egenbetaling kunne ikke overprøves av ombudsmannen, jf. ombudsmannsloven §4a. Det ble likevel funnet grunn til å be Helsedepartementet om en redegjørelse for departementets behandling av saken før stortingsbehandlingen. Det ble også spurt om departementet hadde foretatt en vurdering av de rettslige problemstillingene som knyttet seg til stortingsvedtaket. Etter departementets redegjørelse konkluderte ombudsmannen med at enkeltsakene, etter den behandlingen saken hadde fått i Stortinget, syntes å være mindre egnet for behandling hos ombudsmannen. Saksgang: (Sak 2002-0604) Stortinget traff 12. desember 2001 vedtak om at det offentlige fra og med 1. januar 2002 ikke lenger skulle dekke utgifter til kunstig befruktning (IVF-behandling). Endringen ble tatt inn i forskrift 1. desember 2000 om godtgjørelse av utgifter til legehjelp som utføres poliklinisk ved statlige helseinstitusjoner og ved helseinstitusjoner som mottar driftstilskudd fra regionale helseforetak. Departementet sendte deretter et rundskriv til landets sykehus og de regionale helseforetakene med kopi til bl.a. Rikstrygdeverket. I rundskrivet ble det redegjort for de nye egenbetalingssatsene for IVF-behandlingen og om at trygdens refusjon av hormonpreparater etter blåreseptforskriften §2 skulle opphøre. Ombudsmannen mottok etter dette en rekke klager og telefonhenvendelser fra enkeltpersoner om rekkevidden av stortingsvedtaket. Dette gjaldt personer som før stortingsvedtaket hadde fått tilsagn fra sykehusene om at IVF-behandlingen skulle igangsettes, og fått orientering om at behandlingen var gratis. Enkelte hadde påbegynt selve prøverørsbehandlingen før årsskiftet. Videre hadde disse personene fått vedtak fra trygdemyndighetene om at utgiftene til hormonpreparater i forbindelse med IVF-behandlingen skulle bli dekket på blå resept, jf. blåreseptforskriften 18. april 1997 §2. Et stortingsvedtak om å innføre egenbetaling kan ikke overprøves av ombudsmannen, jf. ombudsmannsloven §4a. På grunn av de særlige rettslige problemstillingene som var reist i klagesakene, ble det imidlertid funnet grunn til å undersøke nærmere om deler av sakskomplekset likevel kunne undersøkes av ombudsmannen. På bakgrunn av dette ble det i brev 5. april 2002 stilt enkelte spørsmål til Helsedepartementet. Fra brevet siteres: «For å ta stilling til om og i tilfelle i hvilken utstrekning ombudsmannen kan behandle dette sakskomplekset, er det nødvendig å få avklart visse spørsmål. 1. Etter ombudsmannsloven §4 første ledd bokstav a omfatter ikke ombudsmannens arbeidsområde forhold som Stortinget «har tatt standpunkt til». For å få nærmere belyst hva Stortinget har tatt stilling til i denne saken, bes redegjort for den forutgående behandlingen av saken før Stortinget behandlet spørsmålet i forbindelse med statsbudsjettet for 2002. 2. Videre skal ombudsmannens kontroll med forvaltningen være etterfølgende. Det bes opplyst om departementet har foretatt en vurdering av de rettslige problemstillingene som knytter seg til stortingsvedtaket, eventuelt om det vil bli gjort. Det kan her nevnes at mange som har henvendt seg hit, mener at vedtaket innebærer en rettsstridig tilbakevirkning. I departementets svarbrev ble det redegjort for departementets forberedelse av budsjettsaken og begrunnelsen for forslaget om å innføre egenbetaling for denne typen helsetjenester. Videre ble det vist til Stortingets behandling av saken og sitert fra Innst.S.nr.11 (2001-2002) s. 79. Det fremkom her klart at Stortinget hadde vurdert spørsmålet om overgangsregler. Departementet uttalte videre at oppfølgingen av Stortingets vedtak i denne saken hadde fulgt normale prosedyrer og ikke reist noen spesielle rettslige problemstillinger, heller ikke med hensyn til tilbakevirkningsspørsmålet. Noen særskilt rettslig utredning i sakens anledning var derfor ikke foretatt. Departementet opplyste videre at Stortinget ved behandlingen i juni 2002 av revidert nasjonalbudsjett for 2002, hadde vedtatt at ordningen med dekning av utgifter til medisinsk behandling ved offentlig poliklinikk og legemidler ved assistert befruktning skulle gjeninnføres, og at egenandelen etter dette ville være begrenset til en engangs egenandel på 18.000 kroner. Jeg avsluttet etter dette klagesakene og uttalte følgende: «I lys av den behandlingen saken har fått i Stortinget, synes en ombudsmannsbehandling å være mindre egnet til å få avklart på en tilfredsstillende måte det spørsmålet klagen har reist. En domstolsbehandling synes etter en samlet vurdering i dette tilfellet å være bedre egnet, særlig fordi det her synes å være en rettslig bindende avgjørelse som ønskes. Somb-2002-75 Klage fra kommunalt foretak - ombudsmannens arbeidsområde. ( Ombudsmannen ) |
maalfrid_473daa31fe365ed476347df17aa5ae61ea2ce399_61 | maalfrid_ssb | 2,021 | no | 0.467 | 12) datamaskinprogrammer, 13) oversettelser og bearbeidelser av verk som er nevnt foran. For fotografiske bilder som ikke er åndsverk gjelder § 43a.» Informasjonssentral for opphavsrett og klarering (http://www.clara.no). Norsk kulturråd: (http://www.kulturradet.no). Prop. 1 S. Kulturdepartementet Åndsverkloven (http://www.lovdata.no/all/hl-19610512-002.html). |
lovdata_cd_11651 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.406 | Forskrift om vern for Vestedjan naturreservat, Bygland kommune, Aust-Agder. Fastsett ved kgl.res. av 10. oktober 1986. Fremja av Miljøverndepartementet. Endret 15. august 1988 nr. 720. |
lovdata_cd_16359 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.66 | Kommunegrenseregulering unntak fra valgloven i medhold av lov om kommunal inndeling §17, Storfjord, Kåfjord og Lyngen kommuner, Troms. Fastsatt ved regjeringens res. av 20. juni 1991. Fremmet av Kommunaldepartementet. |
lovdata_cd_28415 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.876 | Bygningsrådet kan sette som vilkår for å gi tillatelse til deling av grunn at eiendommer som har samme eier og som skal nyttes under ett, blir sammenføyd i grunnboka, jfr. lov om kartlegging, deling og registrering av grunneiendom (delingsloven) §4-3. |
lovdata_cd_2037 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | nn | 0.458 | Forskrift om regulering av prestegjeld, Lensvik prestesokn, Agdenes prestesokn, Stadsbygd prestegjeld, Ørlan prestegjeld, Sør-Trøndelag. Fastsatt ved kgl.res. 30. juni 1967. Fremmet av Kirke- og undervisningsdepartementet. |
lovdata_cd_18467 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | nn | 0.392 | Forskrift om vern av Kuøyna naturreservat, Askvoll kommune, Sogn og Fjordane. Fastsett ved kgl.res. av 28. mai 1993. Fremja av Miljøverndepartementet. Endret 13. april 1994 nr. 575. |
lovdata_cd_22145 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.872 | Formålet med fredningen er å bevare et viktig våtmarksområde med naturlig tilhørende vegetasjon og dyreliv, særlig av hensyn til dets verdi som trekk- og hekkeområde for våtmarksfugl og betydning for undervisningsformål. |
lovdata_cd_46213 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.755 | I henhold til departementets forskrifter (jf. samordningsforskrift nr. 29) skal det med virkning fra 1. juli 1985 ikke foretas samordning av enke- og invalidepensjon fra personskadetrygd med uførepensjon fra folketrygden før fra det tidspunkt sykepengene ville ha bortfalt, dersom rett til uførepensjon ikke hadde foreligget. Det er en forutsetning at sykepenger fra folketrygden og invalidepensjon fra personskadetrygd ikke dekker samme tap av ervervsevne, dvs. at det ikke er hjemmel for å gjøre fradrag for sykepengene. En viser for øvrig til behandling av forskriftene under 7.7. 9. Tjenestepensjon, personskadepensjon og pensjon fra folketrygden. 9.1. Innledning. |
lovdata_cd_45510 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.841 | De kontraherende stater hvis lovgivning begrenser overføring av pengemidler, skal gi høyeste prioritet for overføring av pengemidler til betaling av underholdsbidrag eller til dekning av kostnader og avgifter vedkommende krav som går inn under denne konvensjon. |
lovdata_cd_62224 | lovdata_cd_somb_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.897 | Publisert: Somb-1986-47 (1986 101) Sammendrag: Toll- og avgiftsfritak for brukt bil ved flytting til Norge - status som politisk flyktning. En ungarsk familie forlot sitt hjemland og søkte om opphold i Norge. Ved innreisen brakte familien med seg en personbil, som var anskaffet like før utreisen for midler oppnådd ved salg av bolig og øvrige eiendeler. Søknad om toll- og avgiftsfri innførsel av bilen ble avslått under henvisning til at søkeren ikke hadde status som politisk flyktning. Kritisert at avgiftsmyndighetene ikke hadde foretatt en selvstendig prøving av hvorvidt rimelighetshensyn burde tilsi dispensasjon i den aktuelle saken. På generelt grunnlag ble det overfor Finansdepartementet pekt på behovet for en regelforankring, dersom man ville basere seg på at flyktningestatus etter Justisdepartementets avgjørelse skulle være utslagsgivende. Saksgang: (Sak 1239/84 og 25E/85). A og hans familie besluttet i 1983 å forlate Ungarn og søke opphold i Norge. Før utreisen solgte de familiens leilighet samt en del øvrige eiendeler og kjøpte en personbil. Bilen ble registrert i A's navn sommeren 1983. Familien ankom til Norge kort tid etter. Tollstedet mottok 19. juni 1984 søknad om toll- og avgiftsfri innførsel av bilen. Søknaden ble avslått av distriktssjefen. Begrunnelsen var at vilkåret i Finansdepartementets forskrifter om toll og engangsavgift på motorvogner m.m. §6 annet ledd nr. 1 bokstav c om at bilen må være registrert i eierens navn og brukt i bopelslandet i minst 6 måneder før avreisen, ikke var oppfylt. Videre ble anført at det ikke var gitt tilstrekkelig dokumentasjon for minst 5 års sammenhengende opphold i utlandet. Toll- og avgiftsdirektoratet fastholdt avgjørelsen med samme begrunnelse. «Jeg kom til Norge for 1 år siden med min familie. Vi kjøpte bilen av de pengene som vi sol te leiligheten vår for, - - -. Ett er tollbestemmelsene for å slippe å betale toll eller for å oppnå reduksjon, må man eie bilen minimum 1/2 år. Det var ikke mulig for oss i den situasjonen vi befant oss i. Saken ble oversendt til Finansdepartementet med anmodning om vurdering etter dispensasjonsbestemmelsen i §11 i Stortingets årlige avgiftsvedtak, dersom saken ikke allerede hadde vært undergitt slik behandling. Departementet avslo dispensasjon i brev 14. desember 1984: «Finansdepartementet har foretatt en vurdering av saken, men kan ikke se at det nå foreligger opplysninger som skulle gi grunnlag for endring av de tidligere avgjørelser. Departementet finner av hensyn til konsekvensene heller ikke grunn til å samtykke i reduksjon i avgiften etter §11 i Stortingets avgiftsvedtak da De ikke har fått innvilget status som politisk flyktning. Da denne begrunnelsen etter min mening fremsto som mangelfull, ba jeg departementet redegjøre nærmere for hvordan klagerens situasjon konkret var vurdert i forhold til den aktuelle bestemmelse. Ellers bemerket jeg blant annet: «Det avgjørende for avslaget synes for øvrig å være at klageren ikke har fått status som politisk flyktning. Jeg kan vanskelig akseptere at et slikt formelt argument skal være avgjørende, og viser i denne forbindelse til mitt brev til departementet 1. august 1984 i en annen sak. Det må presiseres hvilke faktiske forhold som gir grunn til å stille klageren i en annen avgiftsmessig stilling enn søkere som har fått status som politiske flyktninger. «Som anført i departementets brev av 16. januar 1985 i en tilsvarende sak, er det gjennomført som fast praksis at personer som av våre innvandringsmyndigheter er blitt klassifisert som politiske flyktninger, kan få en rimeligere avgiftsbelastning av motorkjøretøyer som blir brakt med ved flyttingen. Personer som innvandringsmyndighetene innvilger status som «politisk flyktning», jfr. fremmedlovens §2, har normalt vært forfulgt i sitt hjemland for sin tro eller meninger, og har måttet flykte. En har funnet at dette gir grunnlag for spesialbehandling som nevnt. Å utvide spesialbehandlingen til også å omfatte andre personer enn politiske flyktninger, kan ikke anbefales. Deres bakgrunn og situasjon og deres motiver for å forlate sine hjemland kan være høyst forskjellig. Avgiftsmyndighetene kan ikke basere en fritakspraksis på opplysninger som hver enkelt legger frem om dette. Avgiftsmyndighetene har heller ikke kapasitet til i egen regi å sette i verk tidkrevende undersøkelser i slike saker. Man finner her å måtte basere seg på den avgjørelse som fagmyndigheten, Justisdepartementet, treffer om vedkommende er politisk flyktning eller ikke. Generelt vil departementet peke på at en i avgiftsmaterien ofte vil stå overfor vanskelige avgrensningsspørsmål. Et viktig siktepunkt ved grensedragningene er så vidt mulig å unngå regler som krever tidkrevende saksbehandling i hvert enkelt tilfelle. Det vil nødvendigvis innebære at enkelte vil kunne oppleve regler som «firkantede». På den andre siden er det i seg selv en fordel med regler som er enkle og som i mindre grad krever skjønnsmessige individuelle avgjørelser. Tilsiktet «millimeterrettferdighet» gir i praksis ikke alltid større reell rettferdighet. Ofte er det også slik at nye grensedragninger skaper nye problemer, som ofte kan være vel så store som de problemer endringene tar sikte på å avhjelpe. For bedre å kunne bedømme om det formelle kriterium «politisk flyktning» var egnet til å skille ulike grupper innflyttere etter deres faktiske situasjon, anmodet jeg Justisdepartementet om en nærmere redegjørelse for praktiseringen av kriteriet. Justisdepartementet uttalte blant annet: «De utlendinger som anses for å ha status som flyktning i Norge er de som har fått innvilget søknad om politisk asyl eller reisebevis for flyktninger. «Flyktning» er et begrep som er definert i flyktningekonvensjonen av 1951, art. 1 A, jfr. protokoll av 31.1.1967 art. 1. I den norske fremmedlovs §2 er vilkårene gjengitt med en litt annen formulering, men innholdet anses i praksis å svare til konvensjonens flyktningebegrep. Det er en bevisst del av norsk flyktninge- og innvandringspolitikk å gi flyktninger en særlig fordelaktig stilling. Dette gir seg blant annet utslag i at det gis en del særlige ytelser i samband med etablering i Norge. Det er imidlertid ikke selvsagt at man skal trekke konsekvenser av at noen er gitt flyktningestatus også når det gjelder slike perifere fordeler som avgiftsfritak ved innførsel av motorvogn. Det er hensyn som kan tale både for og mot dette. Når det gjelder den vedlagte sak vedrørende A, har man ikke innhentet politirapporten i saken. Ut fra det som fremgar av de vedlagte dokumenter synes det imidlertid som om han har hatt endel problemer p.g.a. manglende tilpassing til de krav regimet i hjemlandet stiller. Han har åpenbart brutt båndene tilbake til hjemlandet ved å utebli fra arbeidet, selge leiligheten etc. De åpenbare problemer som ville møte ham om han ble tvunget til å reise hjem igjen, har man vurdert som så omfattende at han har fått oppholdstillatelse. Oppholdstillatelsen er her gitt av «humanitære grunner» selv om dette ikke fremgår av selve vedtaket. Jeg avsluttet saken 14. august 1986 med følgende uttalelse: «Hovedregelen og utgangspunktet ved innførsel av personbiler til Norge er at det skal betales toll og engangsavgift, jfr. Stortingets årlige avgiftsvedtak og §1 første ledd i Finansdepartementets forskrifter om toll og engangsavgift på motorvogner m.m. av 4. januar 1984. Etter forskriftenes §6 er det imidlertid åpnet for toll- og avgiftsfritak når nærmere angitte betingelser er oppfylt. Ved siden av at søkeren må kunne dokumentere minst 5 års sammenhengende botid i utlandet, kreves det i pkt. 1 bokstav c: «Ett kjøretøy pr person kan innføres uten toll og engangsavgift dersom: - - - eieren har hatt kjøretøyet registrert i sitt navn minst 1 år før innreisen og har benyttet det i bopelslandet i dette tidsrom. For 1984 er dette vilkåret 6 måneder, - - -. I A's tilfelle ble bilen registrert på hans navn sommeren 1983 og innflytting til Norge ble foretatt kort tid etter. Uansett spørsmålet om dokumentasjon av utenlandsoppholdet, er kravet til registrerings- og brukstid ikke oppfylt og det er da etter dette klart at A ikke har krav på toll- og avgiftsfri innførsel av personbilen. Etter §11 i Stortingets årlige avgiftsvedtak (slik den lød i 1985) og §13 i departementets avgiftsforskrifter, «kan» imidlertid departementet dispensere fra nevnte betingelser/ nedsette eller frita helt for avgift når «særlige grunner» foreligger. Spørsmålet om særlige grunner foreligger er et rettsspørsmål som ombudsmannen kan prøve fullt ut, mens forvaltningsskjønnet - dvs. om det i et slikt tilfelle skal dispenseres - bare i begrenset utstrekning kan overprøves her. Ifølge ombudsmannsloven av 22. juni 1962 (nr. 8) §10 annet ledd kan ombudsmannen bare kritisere forvaltningsskjønnet dersom dette finnes «klart urimelig». I nærværende sak har departementet avslått dispensasjon fordi A ikke «har fått status som politisk flyktning». Av saksdokumentene vedrørende A's søknader om oppholds- og arbeidstillatelse fremgår at søknad om politisk asyl ble avslått av Justisdepartementet. Statens utlendingskontor har imidlertid gitt A oppholdstillatelse. Selv om det ikke fremgår direkte av de aktuelle vedtak, er oppholdstillatelse - ifølge Justisdepartementets uttalelse - gitt av «humanitære grunner» ut fra de «åpenbare problemer som ville møte ham om han ble tvunget til å reise hjem igjen». Omstendighetene omkring A's situasjon ved innreisen, slik de fremgår av saksdokumentene, synes såpass særegne at rimelighetshensyn må sies å tale for en gunstigere toll- og avgiftsbelastning av den bil han hadde med seg. Departementet har imidlertid, særlig av rettstekniske grunner, hevdet at status som politisk flyktning er et vilkår for å kunne tilstå en rimeligere toll- og avgiftsbelastning. I brev 28. mai 1986 fremholdt departementet at en praksis, som nevnt, er hjemlet i forskrift om varers tollverdi av 3. desember 1980. Formodentlig siktes det til §8. Jeg kan ikke se at dette er holdbart. Dispensasjonsbestemmelsene i avgiftsvedtakets §11 og avgiftforskriftenes §13 legger opp til en konkret og individuell helhetsvurdering av søkerens situasjon. En vurdering der det eneste og avgjørende vilkår er hvorvidt søkeren er «politisk flyktning», er etter min oppfatning for snever i forhold til dispensasjonsbestemmelsene. At status som politisk flyktning normalt vil være tilstrekkelig for å få dispensasjon, er en sak for seg, men for øvrig må de aktuelle dispensasjonsbestemmelser forstås slik at avgiftsmyndighetene i prinsippet selv plikter å vurdere søkerens situasjon, dvs. at avgiftsmyndighetene ikke uten videre kan overlate dette til andre myndigheter. Jeg finner derfor å måtte kritisere behandlingen av A's sak, idet departementet ikke har foretatt noen selvstendig prøving av om rimelighetshensyn burde tale for dispensasjon, selv om han ikke har formell status som politisk flyktning. I brev 14. august 1986 til Finansdepartementet anmodet jeg om ny behandling av A's sak og ba samtidig om en generell kommentar til den praksis som syntes etablert. Jeg uttalte blant annet: «Det prinsipielle spørsmål i saken knytter seg til Finansdepartementets praksis i saker der søkere gjør gjeldende forfølgning i hjemlandet som grunn til innvandring til Norge. Dispensasjon gjøres betinget av at søkeren har fått status som politisk flyktning etter vedtak av Justisdepartementet. - - - Som det fremgår av min uttalelse, kan jeg ikke se at departementets praksis er forenlig med gjeldende regelverk. Dersom departementet vil la det avgjørende være hvorvidt søkeren er gitt flyktningestatus etter vedtak av Justisdepartementet, og på den måten gjør sin skjønnsmessige myndighet avhengig av et annet forvaltningsorgans avgjørelse, krever dette etter mitt syn en uttrykkelig regelforankring. Finansdepartementet kom tilbake til saken i oktober 1987 og viste til en rettskraftig dom av 16. januar 1987 fra Oslo byrett. Dommen gjelder samme forhold som i ombudsmannssak 1172/83 inntatt i årsmeldingen for 1984 78-81 med tillegg i årsmeldingen for 1985 23 og i årets melding på 18. Departementet hevdet at saksforholdet i rettssaken og i nærværende sak var så likt «at det ikke er mulig å dispensere fra gjeldende bestemmelser om oppkreving av toll og avgifter ved innførsel av brukt personbil til Norge uten at likebehandlingsprinsippet dermed blir brutt». Finansdepartementet ba om ombudsmannens syn på saken «slik den nå fortoner seg». Jeg skrev slik til departementet 29. desember 1987: «I departementets avgjørelse 14. desember 1984 i A's sak ble uttalt: «Departementet finner av hensyn til konsekvensene heller ikke grunn til å samtykke i i avgiften etter §11 i Stortingets reduksjon ikke har fått innvilget status som politisk flyktning. Om toll- og avgiftsmyndighetenes praksis overfor politiske flyktninger opplyste departementet i brev hit 7. mars 1985: «Som anført i departementets brev av 16. januar 1985 i sak vedrørende B, er det gjennomført som fast praksis at personer som av våre innvandringsmyndigheter er blitt klassifisert som politiske flyktninger, kan få en rimeligere avgiftsbelastning av motorkjøretøyer som blir brakt med ved flyttingen. Det var på grunnlag av disse opplysninger jeg ga min uttalelse 14. august 1986, hvor jeg bemerket: «Dispensasjonsbestemmelsene i avgiftsvedtakets §11 og avgiftsforskrift §13 legger opp til en konkret og individuell helhetsvurdering av søkerens situasjon, jfr. også mine uttale i ser i ombudsmannssak nr. 1173/83. En vurdering der det eneste og avgjørende vilkår er hvorvidt søkeren er «politisk flyktning», er etter min oppfatning for snever i forhold til dispensasjonsbestemmelsene. At status som politisk flyktning normalt vil være tilstrekkelig for å få dispensasjon, er en sak for seg, men for øvrig må de aktuelle dispensasjonsbestemmelser forstås slik at avgiftsmyndighetene i prinsippet selv plikter å vurdere søkerens situasjon, dvs. at avgiftsmyndighetene ikke uten videre kan overlate dette til andre myndigheter. I annet brev samme dag til Finansdepartementet (sak 25 E/85) uttalte jeg: «Også i A's sak avslår departementet å dispensere under henvisning til manglende flyktningstatus, uten at det for øvrig foretas noen skjønnsmessig vurdering av A's faktiske situasjon. - Som det fremgar av min uttalelse, kan jeg ikke se at departementets praksis er forenelig med gjeldende regelverk Dersom departementet vil la det avgjørende være hvorvidt søkeren er gitt flyktningstatus etter vedtak av Justisdepartementet, og på den måten gjør sin skjønnsmessige myndighet avhengig av et annet forvaltningsorgans avgjørelse, krever dette etter mitt syn en uttrykkelig regelforankring. Etter de opplysninger som nå foreligger jfr. særlig byrettens dom - må jeg legge til grunn at departementet ikke har gjennomført noen fast praksis om at personer som har fått status som politisk flyktning får «en rimeligere avgiftsbelastning av motorkjøretøyer som blir brakt med ved flyttingen», slik departementet fremholdt i brevet av 7. mars 1985. Etter dette er det ikke grunnlag for å ga videre med det generelle spørsmål om lovligheten av en slik praksis. - Jeg finner imidlertid å måtte rette sterk kritikk mot at departementet ga ombudsmannen opplysninger om at en bestemt fast praksis ble fulgt, når dette ikke var i samsvar med det faktiske forhold. Departementets avgjørelse 14. desember 1984 i A's sak ble begrunnet med at A ikke hadde status som politisk flyktning. Jeg kan ikke se at det som senere er fremkommet kan gi grunnlag for å endre konklusjonen i min uttalelse 14. august 1986 om at departementets behandling av A's sak må kritiseres «idet departementet ikke har foretatt noen selvstendig prøving av om rimelighetshensyn burde tale for dispensasjon, - - -». Jeg må be om at A's sak nå blir undergitt en slik vurdering. I denne sammenheng vil jeg påpeke at de faktiske forhold i B's sak og nærværende sak er forskjellige, og at resultatet i førstnevnte sak dermed ikke behøver å være avgjørende for resultatet i A' Somb-1986-46 Sakskostnader i skattesak. En skattyter klaget forgjeves til ligningsnemnda. |
maalfrid_c95d91f416c5fcfa1f52da4be11d228034015553_62 | maalfrid_helsedirektoratet | 2,021 | no | 0.822 | Kommuner skal varsle Statens helsetilsyn etter bestemmelsene i Helsetilsynsloven og Helse og omsorgstjenesteloven, se over. Varslene blir fulgt opp som tilsynssaker, og ikke som klagesaker etter Pasient og brukerrettighetsloven. Verken etablerte tilsyn, granskning fra UKOM eller politietterforskning er til hinder for at det gjennomføres intern hendelsesanalyse. Helsetilsynet praktiserer i en viss utstrekning å avvente stedlig tilsyn til etter at den interne rapporten foreligger. 19 https://lovdata. |
maalfrid_c6cc8307b73909ac4640f2956eeb998737046706_6 | maalfrid_forsvarsbygg | 2,021 | no | 0.874 | Med uønskede arter menes her arter som ikke naturlig hører til på Kjeller, men som enten er satt ut eller har spredd seg hit. De uønskede artene som ble funnet på Kjeller, er hovedsakelig planter, men også en fiskeart, som alle står på norsk svarteliste. I tillegg ble det funnet phytophtora som er en sopplignende skadegjører som er på full fart inn i Norge og som forårsaker at trær dør. Fremmede arter kategorisert med høy eller svært høy økologisk risiko kalles svartelistede. Dette er innførte arter som sprer seg så aggressivt at de fortrenger stedegne arter. Enkelte svartelistede plantearter er svært utbredt på Kjeller. Kanadagullris og hagelupin finnes både alene og sammen på alle arealer der det ikke er åker, plen, asfalt eller myr (de tetteste forekomstene er inntegnet med rødt i figur 3). Ifølge Forskrift om fremmede organismer er har vi en plikt til å ikke spre fremmede arter. Det betyr at det må tas spesielle hensyn for å unngå spredning av disse fremmede artene ved alle tiltak som medfører kjøring, graving eller lignende i områdene som er merket rødt i figur 3. Masser med hagelupin og kanadagullris, kan mellomlagres på andre arealer der de samme artene finnes i dag. 11 Gederaas, L., Moen, T.L., Skjelseth, S. & Larsen, L.-K. (red.) 2012. Fremmede arter i Norge – med norsk svarteliste 2012. Artsdatabanken, Trondheim. 12 https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2015-06-19-716? |
lovdata_cd_39386 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.767 | Når sjenerende hårvekst skyldes bivirkning av medikament med virkestoffet Cyclosporin A (brukt etter organtransplantasjon), kan det også ytes bidrag til voksbehandling både i ansiktet og på andre steder på kroppen. Det kan ytes bidrag til voksbehandlinger når hårfjerningen skjer innen 12 måneder etter transplantasjonen. Etter den tid vil medlemmet vanligvis bare ha behov for en vedlikeholdsdose av medikamentet. Dersom det unntaksvis er nødvendig med en relativt høy dosering av medikamentet utover 12 måneder etter transplantasjonen, må medlemmet fremlegge legeerklæring om hvilket tidsrom det er nødvendig med denne relativt høye doseringen. Trygdekontoret kan innenfor dette tidsrom yte bidrag til voksbehandlingen også utover 12 måneder etter transplantasjonen. Hvis senere bruk av vedlikeholdsdose også fører til generende hårvekst, kan det kun ytes bidrag til elektrolysebehandling i ansiktet. |
lovdata_cd_17616 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.704 | 1. Eier eller besitter av hund i Ringsaker kommune skal holde hunden i band eller forsvarlig innestengt eller inngjerdet i den tid bufe beiter dvs. fra 1. april til 1. november. Dette gjelder ikke: A. Hunder som under lovlig jakt og/eller jakthundtrening i tiden fra 21. august godtgjøres å være fulgt på forsvarlig måte av eier eller besitter. B. Dresserte gjeterhunder når de er i bruk til dyresamling fra beite i fjell og utmark eller sammen med gjeter som følger bufe på beite. C. Lavinehunder og politihunder når de er i tjeneste eller under trening og er fulgt på forsvarlig måte av eier eller besitter. 2. Brudd på disse forskrifter er straffbart. 3. Disse forskrifter tar til å gjelde straks. Fra samme tidsrom oppheves forskrifter om bandtvang for hund i Ringsaker kommune stadfestet av Landbruksdepartementet 26. juli 1974. |
lovdata_cd_53745 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.798 | Forskrift for gradene dr.art., dr.juris, dr.med., dr.odont., dr.polit., dr.psychol. og dr.scient. ved Universitetet i Bergen. Fastsatt av Det akademiske kollegium ved Universitetet i Bergen 25. juli 1997 med hjemmel i lov av 12. mai 1995 nr. 22 om universiteter og høgskoler §45, jf. kgl.res. av 10. mai 1996 nr. 420. Endret 11 nov 1999 nr. 1645 (forskriften kunngjort i sin helhet etter endringene). Doktorgradsutdanningen skal kvalifisere for forskningsvirksomhet og for annet arbeid i samfunnet hvor det stilles store krav til vitenskapelig innsikt. Studiet har et selvstendig forskningsarbeid på et spesialfelt med en vitenskapelig avhandling på høyt faglig nivå som mål. I tillegg skal doktorgradskandidaten få en videregående opplæring i metode og teori som gir faglig dybde og bredde i eget fag, samtidig som faget settes inn i en større ramme. Gjennom studiet skal doktorgradskandidaten også få trening i formidling av faglig arbeid. For å kunne bli opptatt til doktorgradsutdanningen ved fakultetet, må søkeren ha oppnådd høyere grad innen det fagområde vedkommende søker opptak til, eller ha annen utdanning godkjent av fakultetet som grunnlag for opptak. Fakultetet kan stille krav om at søkere gjennomgår særskilte kurs og/eller består særskilt prøve før opptak. Søknad om opptak skal inneholde en plan for studiet. Planen skal inneholde prosjektbeskrivelse, plan for opplæringsdelen, tidsplan for studiet, finansieringsplan og forslag til veileder(e). Prosjektbeskrivelsen skal gjøre rede for tema, problemstillinger og valg av metode. Beskrivelsen bør angi framdriftsplan for de ulike deler av forskningsarbeidet. Dersom søker planlegger å bruke et annet språk i avhandlingen enn det som er godkjent i henhold til reglementets §5, åttende ledd, skal søknad om godkjenning av dette leveres sammen med plan for studiet. Søknad om opptak skal sendes til det fakultet som i henhold til utfyllende bestemmelser avgjør opptak, godkjenner søkerens plan for studiet og oppnevner veileder(e). Avgjørelsen om opptak skjer etter innstilling fra vedkommende fagmiljø. Fakultetet fastsetter kriterier for rangering mellom kvalifiserte søkere i tilfeller der antall søkere overstiger opptakskapasiteten. Dersom søkers prosjektbeskrivelse tilsier at det kan være aktuelt med tilknytning til flere fagmiljøer, kan fakultetet også legge uttalelse fra annet relevant fagmiljø til grunn for opptak. I tilfeller der prosjektet allerede er funnet støtteverdig av Norges forskningsråd, er fakultetet ikke forpliktet til å foreta ny sakkyndig vurdering av dette. Opptak til organisert doktorgradsutdanning formaliseres i form av en skriftlig avtale. Avtalen inngås mellom doktorgradskandidat, veileder(e) og det fakultet/institutt doktorgradskandidaten skal knyttes til, og angir partenes gjensidige rettigheter og plikter. Avtalen skal angi tema for avhandlingen, avtaleperiode, finansieringsplan, veiledningsforhold, arbeidssted og eventuell opplæringsdel. I avtale som nevnt i foregående ledd kan det også bestemmes at det skal inngås særskilte avtaler vedrørende faglige forhold. Slike delavtaler skal inngås mellom doktorgradskandidaten, veilederen(e) og instituttet. Fakultetet kan gi nærmere retningslinjer for hva avtalen skal inneholde og om saksbehandlingen. Doktorgradsprogrammet skal være lagt opp slik at det normalt skal kunne fullføres innenfor en 3 års effektiv forskerutdanningsperiode. Av denne perioden skal minst ett semester være avsatt til organisert opplæring (kurs o.l.). Opplæringsdelen må være fullført når avhandlingen innleveres. Når særlige faglige hensyn taler for det, kan fakultetet bestemme en annen tidsnormering. I alle tilfeller skal studiet føre fram til samme faglige nivå. Opplæringsprogrammet innen doktorgradsutdanningen skal inneholde den faglige og metodiske skolering som er ønskelig av hensyn til arbeidet med doktorgradsavhandlingen og for kvalifisering til yrker hvor det stilles store krav til vitenskapelig innsikt. Programmet skal også inneholde opplæring i vitenskapsteori. Fakultetet er ansvarlig for å gi alle doktorgradskandidater tilbud om opplæring på høyt vitenskapelig nivå. Dersom fakultetet ikke selv arrangerer hele opplæringsdelen, skal fakultetet legge til rette for kandidatens deltakelse i tilsvarende opplæring ved annet fakultet, annet universitet eller i regi av annen institusjon som gir godkjent doktorgradsopplæring. Opplæringen kan gis dels som regelmessige forelesninger/seminarer, dels som kortere intensive samlinger eller i annen form godkjent av fakultetet. I de fag der det ikke foreligger egnet kurstilbud, kan individuelt lesepensum godkjennes som del av kursprogrammet. Alle som er tatt opp til doktorgradsutdanningen, skal følge opplæringsprogrammet. Det kreves dokumentasjon for at doktorgradskandidaten har tilegnet seg de nødvendige faglige kunnskaper. Slik dokumentasjon kan gis gjennom obligatoriske praktiske øvelser, skriftlige eller muntlige prøver, forelesning, seminarundervisning eller i form av vitenskapelig og/eller populærvitenskapelig artikkel eller i annen form godkjent av fakultetet. Fakultetet kan frita for deltakelse i deler av opplæringsprogrammet når tilsvarende krav er oppfylt ved annen institusjon som gir godkjent opplæring. I spesielle tilfeller kan fakultetet også ellers gi helt eller delvis fritak for slik deltakelse dersom annen opplæring eller forskningsmessig erfaring som gir tilsvarende kompetanse, kan dokumenteres. Arbeidet med doktoravhandlingen skal foregå under individuell veiledning av en av de vitenskapelig ansatte ved fakultetet, en annen person med nødvendig fagkyndighet, eller flere slike personer i samarbeid. Normalt skal det være en veileder fra det fakultet doktorgradskandidaten er opptatt ved. Dersom det blir oppnevnt ekstern veileder, skal det også oppnevnes en intern. I tilfeller med flere veiledere skal en av dem oppnevnes som hovedveileder. Veileder(e) skal ha doktorgrad eller tilsvarende faglig kompetanse. Doktorgradskandidat og veileder(e) forutsettes å holde jevnlig kontakt etter de retningslinjer som er fastsatt for faglig veiledning i forskerutdanningen, jf. §3. Normalt bør doktorgradskandidaten også ha anledning til å få sitt avhandlingsarbeid drøftet på seminar. Avhandlingen skal være et selvstendig vitenskapelig arbeid som ligger på et høyt faglig nivå når det gjelder problemformuleringer, begrepsmessig presisering, metodisk, teoretisk og empirisk grunnlag, dokumentasjon og fremstillingsform. Avhandlingen skal kunne bidra til å utvikle ny faglig kunnskap og ligge på et faglig nivå som tilsier at den vil kunne publiseres som en del av fagets vitenskapelige litteratur. Til bedømmelse som enkeltarbeid kan ikke antas arbeid som har vært godtatt som hovedoppgave ved høyere grad, masteravhandling eller som magister- eller lisensiatavhandling, eller som har vært belønnet med medalje for besvarelse av en av universitetets prisoppgaver, med mindre arbeidet inngår som en mindre del av en avhandling som består av flere sammenhengende arbeider. Flere mindre arbeider kan godkjennes som deler av doktoravhandlingen når de etter sitt innhold utgjør et hele. I tillegg til de enkelte delene skal det da utarbeides et sammendrag som gjør nærmere rede for helheten i avhandlingen. Del av et fellesarbeid kan godtas til bedømmelse (også som ett av flere arbeider, jf. fjerde ledd) forutsatt at det representerer en selvstendig innsats som kan identifiseres i den utstrekning det er nødvendig for vurderingen. I slike tilfeller skal det innhentes erklæringer fra de øvrige forfattere og andre som har fulgt arbeidet, slik at doktorgradskandidatens innsats kan identifiseres. Et arbeid eller deler av arbeid som tidligere er godkjent for doktorgraden ved norsk eller utenlandsk universitet eller høgskole, kan ikke antas til bedømmelse selv om arbeidet innleveres i omarbeidet skikkelse. Avhandlingen skal være skrevet på norsk, svensk, dansk, engelsk, tysk eller fransk. Dersom doktorgradskandidaten ønsker å benytte annet språk, skal det være søkt om særskilt tillatelse til dette ved opptak, jf. pkt. 2.2, tredje ledd. En doktorgradsavhandling som ikke er blitt godkjent ved en tidligere bedømmelse, kan bedømmes i omarbeidet skikkelse, enten som eneste arbeid eller som ett av flere sammenhengende arbeider, først 6 måneder etter at fakultetet fattet sin beslutning om å forkaste avhandlingen. Bedømmelse på ny kan bare finne sted en gang. c) Minst en godkjent prøveforelesning. Søknad om å få avhandlingen bedømt sendes fakultetet. Avhandlingen leveres i 5 eksemplarer. Sammen med søknaden skal det foreligge dokumentasjon for at opplæringsprogrammet er fullført. Dersom avhandlingen godkjennes til disputas, leveres ytterligere det antall eksemplarer fakultetet har bestemt. Av de innleverte eksemplarene skal Universitetsbiblioteket ha 40 eksemplarer. Sammen med avhandlingen leveres en kortfattet beskrivelse som kan tjene som pressemelding. Avhandlingen skal være offentlig tilgjengelig senest en måned før disputasen holdes. Et innlevert arbeid kan ikke trekkes tilbake før det er endelig avgjort om det er verdig til å forsvares for doktorgraden. Etter innlevering har dotorgradskandidaten kun anledning til å foreta rettelser av formell art, forutsatt at han eller hun sender en oppgave over samtlige rettinger som er foretatt i det innleverte arbeid. Oversikten leveres inn senest en måned før disputasen. Til å bedømme prøveforelesningen(e), avhandlingen og forsvaret av den, oppnevner fakultetet etter forslag fra vedkommende fagmiljø en sakkyndig bedømmelseskomité på minst 3 medlemmer. Minst ett av komitémedlemmene skal være uten tilknytning til UiB. Så vidt mulig bør ett av medlemmene være fra utenlandsk lærested. Medlemmene skal ha doktorgrad eller tilsvarende faglig kompetanse. Så fremt det er mulig, skal komiteen være sammensatt slik at begge kjønn er representert. Habilitetsreglene i forvaltningslovens §6 flg. gjelder for komiteens medlemmer, jf. lovens §10. Oppnevnt veileder kan ikke være medlem av komiteen, men kan om ønskelig innkalles til møter i denne for å gjøre rede for veiledningen og arbeid med avhandlingen. Doktorgradskandidaten underrettes om komiteens sammensetning. Komiteen avgir innen en frist satt av fakultetet begrunnet innstilling, eventuelt vedlagt individuelle uttalelser, om hvorvidt arbeidet er verdig til å forsvares for doktorgraden. Dissenser skal begrunnes. Komiteen kan kreve framlagt doktorgradskandidatens grunnlagsmateriale og utfyllende eller oppklarende tilleggsinformasjon. Bedømmelseskomiteens innstilling med eventuelle dissenser og individuelle uttalelser tilstiles fakultet, og skal så snart som mulig oversendes doktorgradskandidaten, som gis en frist på minimum en uke til å fremme skriftlige merknader til innstillingen. Dersom doktorgradskandidatens merknader kan ha betydning for spørsmålet om avhandlingen kan godkjennes, bør merknadene forelegges bedømmelseskomiteen før fakultetet fatter realitetsvedtak i saken. Bedømmelseskomiteens innstilling med eventuelle merknader behandles av fakultetsstyret eller det organ dette bemyndiger. Dekanus kan godkjenne en komitéinnstilling når den enstemmig konkluderer med at doktorgradskandidaten gis anledning til å disputere. Dersom flertallet i fakultetsstyret kommer til at avhandlingen må godkjennes, men minst to medlemmer går imot, kan mindretallet kreve at saken avgjøres av kollegiet. Slikt krav må fremmes i fakultetsstyrets møte, av minst to medlemmer. Skriftlig begrunnelse fra begge eller alle som fremmer kravet, skal legges fram senest fem virkedager etter datoen for fakultetsstyremøtet. Dersom denne fristen ikke overholdes, anses kravet om kollegiebehandling som frafalt, og fakultetsstyrets vedtak blir det gjeldende vedtaket. Doktorgradskandidaten underrettes om utfallet av behandlingen. §10. Prøveforelesning(er) En prøveforelesning skal være over oppgitt emne. Dersom det kreves to offentlige prøveforelesninger, skal den andre være over et selvvalgt emne. I så fall skal doktoranden meddele tittel på prøveforelesning over selvvalgt emne til fakultetet en måned for disputasen. Emne for prøveforelesning over oppgitt emne bestemmes av bedømmelseskomiteen og kunngjøres for doktoranden 14 dager før forelesningen. Disputasen skal normalt avholdes innen seks måneder etter at avhandlingen er innlevert til bedømmelse. Prøveforelesningen(e) skal holdes før disputasen. Forelesning(er) og disputas skal skje på det språket som avhandlingen er skrevet på, eller et annet språk som er tillatt i henhold til reglementet. Bedømmelseskomiteen vurderer prøveforelesningen(e), som skal finnes tilfredsstillende. Finner bedømmelseskomiteen prøveforelesningen(e) tilfredsstillende, skal doktoranden forsvare doktorgradsarbeidet i disputas. Disputasen skal være offentlig. Det skal normalt være to opponenter. De to opponentene skal være medlemmer av bedømmelseskomiteen og utpekes av fakultetet eller av komiteen selv. I særlige tilfeller kan det oppnevnes opponenter som ikke har vært medlemmer av komiteen. Disputasen ledes av dekanus, eller den dekanus bemyndiger. Den som leder disputasen gjør kort rede for innleveringen og bedømmelsen av avhandlingen og for prøveforelesningen(e) og bedømmelsen av denne/disse. Deretter gjør doktoranden rede for hensikten med og resultatet av den vitenskapelige undersøkelse. Første opponent innleder diskusjonen og annen opponent avslutter disputasen. Det enkelte fakultet kan likevel i utfyllende regler fastsette en annen rekkefølge og oppgavefordeling mellom doktoranden og førsteopponenten. Øvrige tilstedeværende som ønsker å delta i drøftingen, må under disputasen gi melding om dette til disputasens leder innen det tidspunkt som denne fastsetter og kunngjør ved åpningen. Etter disputasen sender bedømmelseskomiteen en innberetning til fakultetet, der den gjør rede for hvordan den har vurdert prøveforelesningen(e) og forsvaret av avhandlingen. Innberetningen skal konkludere med om prøvene samlet sett er godkjent/ikke godkjent. Hvis prøveforelesningen(e) og/eller disputasen ikke godkjennes, kan ny prøve først avlegges seks måneder etter disputasen. På grunnlag av innberetning fra bedømmelseskomiteen om at prøveforelesningen(e) og disputasen er godkjent, kreerer kollegiet doktoranden til doktor. Doktordiplomet utferdiges av kollegiet. På diplomet skal tittelen på avhandlingen føres opp sammen med opplysninger om det faglige opplæringsprogram doktoranden har deltatt i. Avslag på søknad om opptak etter §2 kan påklages etter reglene i forvaltningslovens §28 flg. Grunngitt klage sendes til fakultetet. Blir avslaget opprettholdt, sendes klagen uten ugrunnet opphold til Den sentrale klagenemnd til avgjørelse. For klage vedrørende godkjenning av kurs eller andre deler av opplæringsprogrammet, jf. pkt. 4.2, gjelder pkt. 12.1 tilsvarende. Ved klage over sensur ved særskilt eksamen eller prøve, gjelder likevel lov om universiteter og høgskoler, §51 og §52. Nekting av godkjenning av avhandling, prøveforelesning, eller forsvar kan påklages etter reglene i forvaltningslovens §28 flg. Grunngitt klage sendes fakultetet. Fakultetet kan, etter at saken først er lagt fram for bedømmelseskomiteen, oppheve eller endre vedtaket hvis det finner klagen begrunnet. I motsatt fall sendes klagen kollegiet til avgjørelse. Kollegiet kan prøve alle sider ved det påklagede vedtak. Dersom underinstansen eller klageinstansen finner grunn til det, kan det oppnevnes et utvalg eller enkeltpersoner til å foreta en vurdering av den foretatte bedømmelse og de kriterier denne bygger på, eller til å foreta en ny eller supplerende sakkyndig vurdering. Det enkelte fakultet kan gi utfyllende bestemmelser. Disse skal forelegges kollegiet til godkjenning. |
lovdata_cd_50705 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.693 | Forskrift for sykehjem og boform for heldøgns omsorg og pleie. Fastsatt av Sosialdepartementet 14. november 1988 med hjemmel i lov av 19. november 1982 nr. 66 om helsetjenesten i kommunene §1-3 femte ledd jfr. §6-9. Endret 19 des 1990 nr. 1132, 11 nov 1997 nr. 1158, 19 mai 2003 nr. 653. §1-1. Denne forskrift gjelder sykehjem og boform for heldøgns omsorg og pleie som nevnt i kommunehelsetjenesteloven §1-3 annet ledd nr. 5. Med boform i denne forskrift menes også sykehjem. §2-1. Boform etter denne forskrift skal gi heldøgns opphold. I tilknytning til oppholdet skal det være organisert legetjeneste, fysioterapitjeneste og sykepleiertjeneste i samarbeid med andre deler av den kommunale helse- og sosialtjeneste. Boformen skal være innrettet på en eller flere av følgende oppgaver: i) terminalpleie. §3-1. (Opphevet ved forskrift 11 nov 1997 nr. 1158.) §3-2. Boformen skal ha tilknyttet: d) det antall personell for øvrig som er nødvendig for å sikre beboer nødvendig omsorg og bistand. §3-3. Det er ikke hjemmel for å bruke tvangstiltak i boformen. Ved behov kan beskyttelsestiltak benyttes for å beskytte beboerne mot å skade seg selv, og for å beskytte andre beboere. §4-1. Ved utformingen av bygningen(e) skal det tas nødvendig hensyn til funksjonshemninger og behandling-, pleie- og assistansebehov hos beboerne. Bygninger over en etasje skal ha heis. Sengerommene skal som hovedregel være enerom. Det kan innredes to-sengsrom for ektefeller og andre som ønsker å bo sammen. Sengerommene skal ha en størrelse og utforming som forenkler stellet av sengeliggende pasienter. Rommene bør ha uttak for telefon. Det skal være et WC-rom i tilknytning til hvert sengerom. Grupper av sengerom bør ha egne spise- og oppholdsarealer samt kokemuligheter som kan benyttes av beboerne. §4-2. Boformen skal ha: c) funksjonell møblering og belysning. §4-3. Beboerne skal kunne medbringe egne møbler og private gjenstander ved permanent opphold. §4-4. Beboerne skal ha adgang til å dyrke sine interesser og forme sin tilværelse som de ønsker i den utstrekning det er forenlig med den medisinske behandling, drift av boformen og av hensynet til andre beboere. §4-5. Beboerne skal fritt kunne motta besøk. §4-6. Beboerne skal ha frihet til å leve i samsvar med sitt livssyn. §4-7. Skjermet enhet for senil demente kan etableres for grupper fra 4-12 beboere. Før innflytting i enheten skal beboer være grundig undersøkt og diagnosen langtkommet senil demens må være fastslått. Beboere fra slik enhet skal ha adgang til felles goder/aktiviteter og sikres samme areal til disposisjon som andre beboere. §4-8. Selvstendig boenhet for barn/ungdom skal utformes og utstyres slik at de er tilpasset barns/ungdoms særskilte behov. Boenheten skal ha tilstrekkelig med leke- og sysselsettingsmateriell. Fellesrommene må utformes slik at det tas hensyn til ulike aldersbehov og oppgaver boenheten skal dekke. §4-9. Beboerne skal på forhånd orienteres om forslag til endringer av betydning for deres liv og trivsel i boformen, og gis anledning til å uttale seg. Dersom boformen har barn blant sine beboere, skal også verge/hjelpeverge eller pårørende på forhånd orienteres om forslag til endringer av betydning for barnets liv og trivsel i boformen, og skal gis anledning til å uttale seg. Ledelsen for boformen skal så langt det er mulig ta hensyn til beboerens, vergens/hjelpevergens eller de pårørendes synspunkter. §4-10. Dersom det er opprettet styre for boformen skal det velges inn en talsrepresentant for beboerne i styret. Talsrepresentanten velges på et fellesmøte av beboere og pårørende. Stemmerett på dette møtet har beboeren selv eller en pårørende på vegne av beboer. I de tilfelle hvor det ikke er opprettet eget styre for boformen må en talsrepresentant for beboerne på annen måte sikres mulighet for innflytelse på driften. §4-11. En beboer kan flytte ut når vedkommende selv ønsker det. For beboer som er senil dement eller som av annen grunn ikke kan ivareta sine egne interesser må ønsket utflytting besluttes i samråd med eventuelle pårørende. Beboer som er inntatt for rehabilitering/avlastning skal normalt skrives ut til fastsatt tid. Utflytting mot beboerens ønske kan bare finne sted når faglige grunner taler for det og det er ordnet med annet opphold. §5-1. Beboer eller pårørende på vegne av beboer kan klage til Helsetilsynet i fylket over forhold vedrørende boformens drift som de finner urimelig. §5-2. Forskriften trer i kraft 1. januar 1989. |
maalfrid_01f1cb898013fa8132a97f755a7899c33a25b7c0_36 | maalfrid_regjeringen | 2,021 | no | 0.554 | I 1998-forskriften kap. 9 er det inntatt regler om utlevering, oppbevaring og dokumentasjon, jf. forskriftsendring 19. november 2019 nr.1529. Forskriftsforslaget viderefører 1998-forskriftens § 9-1. Forskriftsforslaget viderefører 1998-forskriften § 9-2 jf. forskriftsendring 19. november 2019 nr. 1529. Se høringsnotat om dokumentasjonsplikt. Forskriftsforslagets bestemmelse er oppdatert og tilpasset endringene i forskriftsforslaget § 4-3 som ikke begrenser muntlige rekvireringer til kun å kunne fremsettes per telefon slik som gjeldende §§ 9-3 og 6-2. Departementet mener telefaks er et utdatert kommunikasjonsmiddel, og ikke er et tilstrekkelig sikkert kommunikasjonsmiddel for overføring av pasientopplysninger, se ovenfor punkt 2.7.2 under avsnittet som omhandler § 4-2 i forskriftsforslaget. Forskriftsforslaget viderefører endringsforslaget til 1998-forskriften § 9-4 i høringsnotat om dokumentasjonsplikt. Om denne endringen, se høringsnotatet om dokumentasjonsplikt. Forskriftsforslaget viderefører 1998-forskriftens § 9-5, med den endring at begrepet «foreleggelse» i overskriften er erstattet med begrepet «fremleggelse». Dette er ikke dokumenter som skal forelegges for godkjenning, men fremlegges på forespørsel for eksempel for tilsyn med rekvirent. 20 https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/forskriftsendring-om-dokumentasjonsplikt-iapotek/id2641078/?expand=horingsinstanser 21 https://lovdata. |
maalfrid_be50eaac1a24c60b91455f76d2f3cfdf4ef42d3f_13 | maalfrid_fylkesmannen | 2,021 | no | 0.406 | /1/ Fylkesmannen i Buskerud. Tillatelse til opprydning av forurenset grunn til Drammen Yard AS i Drammen kommune. 17.9.2010. /2/ Forurensningsforskriftens kapittel 2. Miljøverndepartementet 1.6.2004. Forskrift om endring i forskrift om begrensning av forurensning (forurensningsforskriften). Miljøverndepartementet 1.7.2009. http://www.lovdata.no/cgi-wift/ldles?doc=/sf/sf/sf-20040601-0931.html /3/ Klif (2009). Veileder. Helsebaserte tilstandsklasser for forurenset grunn. |
lovdata_cd_43672 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.76 | Før godkjennelsesspørsmålet tas opp til vurdering, må trygdekontoret gå igjennom skademeldingen og kontrollere at alle aktuelle spørsmål er besvart, at blanketten er undertegnet av den meldepliktige eller hans representant. Vær oppmerksom på at medlemmet selv kan melde skaden dersom den meldepliktige forsømmer sin meldeplikt. Ved ulykkessaker er det spesielt viktig å se etter at skademeldingen inneholder tilstrekkelige opplysninger til at man kan avgjøre om det foreligger et ulykkesmoment. Er dette tvilsomt, se punkt 4.5.2. |
lovdata_cd_10661 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.594 | Forskrift etter konsesjonslova, Hjelmeland kommune, Rogaland. Fastsett ved kgl.res. av 22. februar 1985 med heimel i konsesjonslova av 31. mai 1974 nr. 19 §5, tredje leden. Fremja av Landbruksdepartementet. Endra 31 aug 2001 nr. 1048. |
lovdata_cd_1458 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.695 | Den del av Nordreisa, Skjervøy og Kåfjord herreder som ligger mellom sydvestgrensen for distrikt nr. 5, Favrisordda, Nordreisafjorden, Maursundet, Rotsundet frem til Språkenes og Lyngenfjorden, og inn Kåfjorden til Kåfjordelvas munning, og videre etter Kåfjordelva frem til Guolasjavrre. Derfra i rett linje frem til riksrøys nr. 304 på Raisduoddar Haldde. Herfra etter riksgrensen til røys nr. 309 ved Tæno-Muotka, og videre etter fylkesgrensen mot Finnmark til det under distrikt nr. 5, Favrisodda, nevnte vinkelpunkt syd for Reisavatnet. Høyeste reinantall: 6.000. Beitetid 15. april-1. november. Distrikt nr. 7. Skarfavagge. |
lovdata_cd_48815 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.867 | Disse prøvene skal følge det samme opplegg som tidligere, men det skal fra og med vårhalvåret 1975 og inntil videre gjennomføres en sensorordning som er tilnærmet den sensorordning som gjelder for vanlig fagskole i husstell. Dette vil si at det er oppnevnt to sensorer for hver semesterprøve og at det holdes et felles sensormøte i Oslo. Oppgavebesvarelsene skal sendes til sensorene umiddelbart etter at prøven er avsluttet. Hvert «eksamenssted» må dele oppgavebesvarelsene mellom 1. og 2. sensor, som igjen bytter besvarelser, slik at begge sensorer gjennomgår samtlige oppgaver. Sensorene må på forhånd ha gjort seg kjent med undervisningsmaterialet (brevkursene). Vi forutsetter at de skoler som den kombinerte undervisning har faglig tilknytning til, har dette materialet. Dersom skolene ikke har det, kan de skaffe seg det ved henvendelse til Norsk brevskoleforbund, Industrigaten 41, Oslo 3. Sensorene vil bli godkjent etter gjeldende sats for sensorhonorar. 1975 Forsk. om ankeadg. |
lovdata_cd_51917 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.701 | Forskrift om tilsetningsstoffer til næringsmidler. Fastsatt av Sosial- og helsedepartementet 21. desember 1993 med hjemmel i lov av 19. desember 2003 nr. 124 om matproduksjon og mattrygghet mv. (matloven) §9, §16, §33 første ledd, jf. §36 andre ledd, jf. delegeringsvedtak av 19. desember 2003 nr. 1790 og delegeringsvedtak 5. mai 2004 nr. 884. Jf. EØS-avtalens vedlegg II kap. XII nr. 16 (direktiv 78/663/EØF), nr. 46 (direktiv 89/107/EØF), nr. 46a (direktiv 95/31/EF endret ved direktiv 98/66/EF, direktiv 2000/51/EF, direktiv 2001/52/EF og direktiv 2004/46/EF), nr. 46b (direktiv 95/45/EF endret ved direktiv 1999/75/EF, direktiv 2001/50/EF og direktiv 2004/47/EF), nr. 54z (direktiv 94/35/EF endret ved direktiv 96/83/EF og direktiv 2003/115/EF), nr. 54za (direktiv 94/36/EF), nr. 54zb (direktiv 95/2/EF endret ved direktiv 96/85/EF, direktiv 98/72/EF, direktiv 2001/5/EF, 2003/52/EF og direktiv 2003/114/EF) og nr. 54zf (direktiv 96/77/EF endret ved direktiv 98/86/EF, direktiv 2000/63/EF, direktiv 2001/30/EF, direktiv 2002/82/EF, 2003/95/EF og direktiv 2004/45/EF). Endret 4 april 1995 nr. 332, 6 april 1995 nr. 357, 18 feb 1996 nr. 194, 10 sep 1996 nr. 897, 16 aug 1999 nr. 948 (bl.a. hjemmel), 19 nov 1999 nr. 1182, 23 nov 1999 nr. 1184 (bl.a. hjemmel), 3 juli 2000 nr. 716 (bl.a. hjemmel), 30 nov 2001 nr. 1371, 14 jan 2002 nr. 20, 30 april 2002 nr. 444, 25 juni 2003 nr. 862, 18 juli 2003 nr. 966, 15 jan 2004 nr. 229 (bl.a hjemmel), 5 aug 2004 nr. 1144, 13 mai 2005 nr. 431. - fargestoffer til stempelmerking av kjøtt. - inulin. 0 Endret ved forskrifter 19 nov 1999 nr. 1182, 5 aug 2004 nr. 1144, 13 mai 2005 nr. 431. 1. tilsetningsstoff: ethvert stoff som vanligvis ikke inntas som et næringsmiddel i seg selv, og som vanligvis ikke brukes som en typisk ingrediens i næringsmidler, uansett om det har næringsverdi eller ikke, men som tilføres næringsmidler på grunn av et teknologisk behov ved fremstillingen, bearbeidingen, pakkingen, transporten eller oppbevaringen, og som fortsatt er tilstede i det ferdige produkt i uendret eller endret form. Definisjoner av tilsetningsstoffgrupper etter deres funksjon i næringsmidlet i vedlegg I. 2. Prosesshjelpemiddel: et stoff som ikke kan konsumeres som et næringsmiddel i seg selv, men som med hensikt anvendes ved bearbeidelsen av råvarer, næringsmidler eller ingredienser i disse, for å oppfylle et bestemt teknologisk behov under behandlingen eller bearbeidingen, og som kan resultere i at det i det ferdige produkt finnes en utilsiktet, men teknisk uungåelig rest av dette stoff eller derivater av det, under forutsetning av at disse reststoffene ikke utgjør noen helsefare og ikke innvirker teknologisk på det ferdige produkt. 3. ubearbeidet næringsmiddel: et næringsmiddel som ikke har vært behandlet på en slik måte at det er skjedd vesentlige endringer i opprinnelig tilstand. Næringsmidler som f.eks. er oppdelt, flådd, skrelt, oppskåret, malt eller fryst anses som ubearbeidede. 4. sammensatt næringsmiddel: et næringsmiddel som består av to eller flere næringsmidler, f.eks. kjøttboller i saus og is i kjeks. 6. quantum satis (qs): det er ikke gitt noen tallfestet begrensning for bruk av tilsetningsstoffet. Stoffene skal likevel brukes i samsvar med god framstillingspraksis og i mengder som ikke er større enn nødvendig for å oppnå det ønskede resultat. 8. energiredusert: med et energiinnhold redusert med minst 30% sammenlignet med en ikke energiredusert variant av produktet. 0 Endret ved forskrifter 19 nov 1999 nr. 1182, 30 nov 2001 nr. 1371, 13 mai 2005 nr. 431. Kun tilsetningsstoffer som er oppført i vedlegg II (positivlisten), er godkjent for bruk i næringsmidler og de kan kun brukes på de vilkår som er angitt der. Sammensatte næringsmidler kan inneholde tilsetningsstoffer som er godkjent for bruk i de enkelte bestanddeler i det sammensatte næringsmiddelet. Unntatt her er sammensatte næringsmidler oppført i kapittel 6 i vedlegg II (positivlisten). Overføring av tilsetningsstoffer fra aroma til ferdig næringsmiddel er tillatt så fremt bruken av tilsetningsstoffer i aroma er i samsvar med bruksbetingelsene gitt i vedlegg II (positivlisten). Tilsetningsstoffer overført fra aroma skal ikke ha teknologisk funksjon i ferdig næringsmiddel. Næringsmidler som utelukkende er bestemt til framstilling av sammensatte næringsmidler, kan inneholde tilsetningsstoffer godkjent for bruk i sluttproduktet. Tilsetningsstoffer som er nevnt i kapittel 5 i vedlegg II (positivlisten), kan anvendes som bærere eller oppløsningsmidler for tilsetningsstoffer på de vilkår som er angitt der. De tilsetningsstoffer som er oppført i vedlegg II (positivlisten) med unntak av E123, E127, E128, E154, E160b, E161g, E173 og E180, kan omsettes direkte til forbruker. 0 Endret ved forskrifter 19 nov 1999 nr. 1182, 30 nov 2001 nr. 1371, 15 jan 2004 nr. 229, 13 mai 2005 nr. 431. Bruk av tilsetningsstoffer i aroma skal være begrenset til det minimum som er nødvendig for å garantere aromaens helsemessige trygghet og kvalitet, og for å lette lagring av aromaen. Videre skal innhold av tilsetningsstoffer i aroma ikke villede eller medføre en fare for forbruker. Dersom bruk av et tilsetningsstoff i aroma medfører en teknologisk effekt i næringsmiddelet, skal dette regnes som bruk av tilsetningsstoff i næringsmiddelet og ikke i aromaen. Bruksbetingelser for tilsetningsstoffer i aroma er gitt i vedlegg II kapittel 5.1. 0 Opphevet ved forskrift 30 nov 2001 nr. 1371. Tilføyd ved forskrift 13 mai 2005 nr. 431. Mattilsynet kan i særskilte tilfeller gi en tidsbegrenset godkjenning for bruk av nye tilsetningsstoffer. For tilsetningsstoffer som ikke ennå har vært vurdert av EU i henhold til direktiv 89/107/EØF, kan en slik godkjenning gis for høyst to år. Det er en forutsetning for godkjenning at stoffet har vært gjenstand for vitenskapelig vurdering nasjonalt eller internasjonalt. Det skal ha vært underkastet en egnet toksikologisk vurdering og oppfylle de godkjente renhetskriterier. 0 Tilføyd ved forskrift 19 nov 1999 nr. 1182. Endret ved forskrifter 30 nov 2001 nr. 1371, 15 jan 2004 nr. 229. Tilsetningsstoffer som er omfattet av EØS-avtalens vedlegg II kap. XII nr. 16 (direktiv 78/663/EØF), nr. 46a (direktiv 95/31/EF endret ved direktiv 98/66/EF, direktiv 2000/51/EF, direktiv 2001/52/EF og direktiv 2004/46/EF), nr. 46b (direktiv 95/45/EF endret ved direktiv 1999/75/EF, direktiv 2001/50/EF og direktiv 2004/47/EF) og nr. 54zf (direktiv 96/77/EF endret ved direktiv 98/86/EF, direktiv 2000/63/EF, direktiv 2001/30/EF, direktiv 2002/82/EF, direktiv 2003/95/EF og direktiv 2004/45/EF) skal oppfylle de krav til renhet og identitet som er angitt der. Øvrige tilsetningsstoffer skal oppfylle krav i henhold til FAO/WHOs spesifikasjoner. 0 Endret ved forskrifter 10 sep 1996 nr. 897, 16 aug 1999 nr. 948, 23 nov 1999 nr. 1184, 3 juli 2000 nr. 716, 14 jan 2002 nr. 20, 30 april 2002 nr. 444, 25 juni 2003 nr. 862, 5 aug 2004 nr. 1144, 13 mai 2005 nr. 431. Ved omsetning av tilsetningsstoffer som ikke er bestemt til forbruker, skal emballasjen være merket med følgende opplysninger på en lett synlig, lett leselig og uutslettelig måte: 1. For tilsetningsstoffer som selges hver for seg eller blandet med hverandre: En liste i fallende orden etter vekt med navnet på hvert tilsetningsstoff som følger av vedlegg II kapittel 8 til denne forskrift etterfulgt av E-nummer. Dersom tilsetningsstoffet mangler i vedlegg II kapittel 8, skal det gis en beskrivelse av tilsetningsstoffet som er så entydig at det er mulig å skille det fra andre det kunne forveksles med. 2. For tilsetningsstoffer som er blandet med andre stoffer, materialer eller næringsmiddelingredienser for å lette oppbevaring, omsetning, standardisering, fortynning eller oppløsning av ett eller flere tilsetningsstoffer: En liste i fallende orden etter vekt med navnet som følger av nr. 1 etterfulgt av E-nummer. 3. Angivelsen «til næringsmidler», «til næringsmidler, begrenset bruk» eller en mer spesifikk angivelse av at tilsetningsstoffet er bestemt til næringsmidler. 6. Angivelse av det prosentvise innholdet av enhver bestanddel som er underlagt en mengdebegrensning eller annen relevant informasjon om sammensetningen, slik at brukeren kan overholde enhver lov eller forskrift som gjelder for næringsmidler. Når en mengdebegrensning gjelder for en gruppe bestanddeler som brukes hver for seg eller sammen, kan det totale prosentvise innhold angis ved ett enkelt tall. 9. Nettoinnhold. Det er tilstrekkelig at opplysningene i første ledd nr. 2, 5, 6, 7 og 8 oppgis i handelsdokumentene dersom disse er kjøper i hende senest samtidig med vareleveransen, og opplysningen «til fremstilling av næringsmidler, ikke til detaljsalg» angis på et lett synlig sted på emballasjen. 0 Endret ved forskrifter 19 nov 1999 nr. 1182, 30 nov 2001 nr. 1371, 15 jan 2004 nr. 229. Ved omsetning av tilsetningsstoffer som er til forbruker, skal emballasjen være merket med følgende opplysninger på en lett synlig, lett leselig og uutslettelig måte: 1. Produktets varebetegnelse angitt med den betegnelse som er fastsatt i eller i medhold av lov eller som følger av sedvane. I mangel av slik varebetegnelse skal det brukes en alminnelig kjent betegnelse eller en beskrivelse av produktet som er så entydig at det er mulig å skille det fra andre det kunne forveksles med. 2. Opplysningene som angitt i §5 nr. 1 - 5 og 7 - 9. Merking i henhold til denne forskrift skal være på norsk eller et språk som i stavemåten ligner norsk. Kravet til språk kan fravikes hvis brukeren på andre måter er sikret den informasjon som kreves. 0 Endret ved forskrifter 4 april 1995 nr. 332, 18 feb 1996 nr. 194, 15 jan 2004 nr. 229. 0 Endret ved forskrifter 4 april 1995 nr. 332, 19 nov 1999 nr. 1182, 30 nov 2001 nr. 1371, 15 jan 2004 nr. 229. 0 Endret ved forskrift 15 jan 2004 nr. 229. Inntil ett år etter ikrafttredelsen av forskrift av 19. november 1999 nr. 1182 om endring i forskrift av 21. desember 1993 nr. 1378 om tilsetningsstoffer til næringsmidler, tillates produksjon og merking av produkter i samsvar med bestemmelser før ikrafttredelsen av forskriften. Disse kan omsettes i inntil to år etter ikrafttredelsen. 0 Endret ved forskrifter 19 nov 1999 nr. 1182, 15 jan 2004 nr. 229. Samtidig oppheves følgende forskrifter: forskrift 6. januar 1992 nr. 62 om tilsetningsstoffer til næringsmidler, generell forskrift 8. juli 1983 nr. 1252 for produksjon og frambud m v av næringsmidler §2 nr. 7 og §10 nr. 1 og §4. Antioksidanter: Stoffer som forlenger næringsmidlenes holdbarhet ved å beskytte dem mot forringelse forårsaket av oksidering, som f.eks. harskning av fettstoffer og misfarging. |
lovdata_cd_48596 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.806 | 1. Utbetalingene skal administreres av Direktoratet for sjømenn1 som avgjør hvorvidt fremsatte krav skal imøtekommes. 1.1 Direktoratet for sjømenn1 innhenter de opplysninger som er nødvendig for å avgjøre størrelsen av krav og hvem som er berettiget til utbetaling. 1.2 Direktoratet for sjømenn1 utarbeider skjema som skal fylles ut i forbindelse med krav om utbetaling. Slike skjema blir å legge ut på høvelige offentlige kontorer m.v. etter nærmere bestemmelse av direktoratet. 1.3 Utbetalingen skjer slik Direktoratet for sjømenn1 bestemmer, fortrinnsvis over postgiro. 1.4 I de tilfelle hvor en sjømann har krigspensjon og hvor utbetaling av denne skjer til andre enn den berettigede, skal utbetalinger i henhold til nærværende regler skje etter de samme retningslinjer som for krigspensjonen (forvaltning). 1.5 I den utstrekning det er mulig skal utbetaling til kravshavere født i 1905 eller tidligere gis prioritet foran andre. |
lovdata_cd_62909 | lovdata_cd_somb_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.842 | Publisert: Somb-1977-43 (1977 97) Sammendrag: Hyttebygging ved innsjø - bruk av regler i helselovgivningen. Saksgang: (Sak 1713/74.) A klaget i brev av 5. november 1974 til ombudsmannen over Sosialdepartementets stadfestelse av helserådvedtak om ikke å tillate hytte oppført ved en innsjø. Han viste til bl.a. at det var oppført andre byggverk i nærheten. I 1968 søkte A første gang om byggetillatelse for oppføring av hytte, men søknaden ble avslått av bygningsrådet ut fra kommunens regler for hyttebygging. En klage til Kommunal- og arbeidsdepartementet førte ikke fram. Etter at klageren ble oppmerksom på en herredsrettsdom i 1970 hvor en lignende nektelse av byggetillatelse var kjent ugyldig, ba han i brev 20. oktober 1970 til kommunen om at byggesaken måtte bli tatt opp på nytt. På forespørsel fra kommunen om privet- og spillvannsordning opplyste han at han ville rette seg etter helserådets bestemmelser, eventuelt grave ned avfall og privetinnhold på betryggende måte. Helserådet vurderte forskjellige løsninger av privet/renovasjonsspørsmålet, men fant å måtte fraråde bebyggelse av tomten. Bygningsrådet avslo deretter søknaden under henvisning til helserådets standpunkt. A klaget til fylkesmannen, som 28. september 1971 tok klagen til følge. Fylkesmannen viste til at §66 nr. 2 i bygningsloven av 18. juni 1965 (nr. 7) ikke var gjort gjeldende for hyttebygging i kommunen og fremholdt at forskriftene om hygieniske forhold i hytteområder o.l., fastsatt ved kgl. resolusjon 10. september 1970, ikke kunne gi hjemmel for å nekte byggetillatelse dersom byggherren fant fram til en løsning helserådet kunne godta med hensyn til avfall, privetinnhold og spillvann. Hyttesaken ble behandlet på nytt av helserådet i oktober 1971. I møteboken var anført om helserådets vedtak: « - - - For at en ikke skal komme ut i helt uholdbare tilstander på dette området, har helserådet vært meget påpasselig med at det ikke bygges for nær vannkilder, innsjøer, bekker og elver i fjellområdene. Vi har stort sett fulgt en grense på 50 meter, selv om man enkelte plasser vil kunne finne frem til tilfredsstillende privetordninger innenfor en slik grense, regner en med at den almindelige forsøpling og forurensning av spillvann, (selvom vann ikke innlegges og det heller ikke føres ledning ut av huset) slik bygging. Det er klart at man rundt større vann kunne tillate oppført en del hytter ned til vannkanten uten at vannet behøvde å bli forurenset. Men grensen for det tillatelige er umulig å fastsette, slik at vi ser det som det eneste riktige å være konsekvent og gå mot all bygging inntil vannkanten. I - - - har man allerede en «basisforurensning» p.g.a. beitende dyr og seterfjøs plassert relativt nær vannet. Det er allerede i dag flere som benytter fjorden og det utløp som drikkevannskilde. Søkeren har i et senere brev, rettet til Fylkesmannen, antydet at han helst ønsker utedo. Denne løsning har helserådet vurdert tidligere, og altså ikke kunnet godta. Vedtak: Helserådet finner ikke at A har godtgjort at privetinnhold vil bli fjernet eller destruert på en slik måte at det ikke vil kunne medføre hygienisk ulempe ved eventuell oppføring av hytte ved - - -. Rådet vil derfor ikke tillate hytte oppført på tomten før A kan finne frem til en løsning av privetrenovasjon det eventuelt kunne godkjenne. Helserådet mener seg imidlertid også berettiget til å nekte hytte oppført på tomten ut fra argumenter anført i begrunnelsen ovenfor og med hjemmel i de noe diffuse gjeldende helseforskrifter for kommunen. Sosialdepartementet fastholdt 20. april 1972 avgjørelsen etter klage fra A. I bygningsrådsmøte 14. oktober 1971 hadde imidlertid A fått tillatelse til å restaurere (gjenoppbygge) en gammel steinbu/fiskebu på ca. 16 m2 på tomten. I brev 10. mars 1973 til bygningsrådet fremmet A søknad om byggetillatelse for utvidelse i form av et frittstående hus med uthus. Han opplyste at han hadde undersøkt mulighetene for tomt lenger inn på land, men hadde møtt motstand fra de beiteberettigede. Nytt avslag fra bygningsrådet ble opphevet av fylkesmannen 27. november 1973 som uhjemlet. Saken ble deretter forelagt helserådet i februar 1974, som heller ikke denne gang fant å kunne tillate bygging. Rådet fremholdt: «Spørsmålet blir så om de vurderinger som ble foretatt i 1971 kan gjøres gjeldende i dag. Etter helserådets mening er så tilfelle med unntak av omtalen av multromssystemet. Vi har nå noe mer erfaring med dette systemet, og disse synes å være positive selv i høyfjellet. Vi vil imidlertid være noe forsiktig med å anbefale systemet da det er dyrt og erfaringene fortsatt er relativt tidsbegrenset. Søkeren har i brev datert 5.12.73 anført at han ønsker å benytte utedo, og denne er tenkt plassert inne på land innenfor den holmen hvorpå hytten er plassert. Helserådet vil anse dette som en ubrukbar løsning da avstanden til oppholdshuset vil bli såvidt stor at faren for at andre og tilfeldige muligheter heller blir benyttet er stor. Dette vil selvsagt særlig gjøre seg gjeldende vinterstid da området ligger værhardt til med store snømengder. Tilbake står så problemet med behandlingen av spillvannet som helserådet ikke kan se lar seg gjøre å løse tilfredsstillende på angjeldende tomt. I henhold til forskrifter om hygieniske forhold i hytteomåder o.l., fastsatt ved kongl. resolusjon av 10.9.70, spesielt §3 og 7 samt gjeldende helseforskrifter for kommunen, mener helserådet seg berettiget å nekte oppføring av hytte på angjeldende tomt. A påklaget 25. mars 1974 vedtaket og pekte på at det var gitt tillatelse til utvidelse av en nabohytte som lå nærmere vannet enn hans fiskebu. Ved oversendelse av klagen til Sosialdepartementet uttalte fylkeslegen at privetrenovasjon nok kunne løses ved f.eks. et multrom, men at dette etter hans vurdering likevel ikke svekket helserådets hygieniske skjønn. I bemerkninger til klagen opplyste helserådet at nabohytta var oppført før bygningsloven ble gjort gjeldende i kommunen, og at utvidelsen ikke ble forelagt helserådet fordi påbygget ikke ble ansett å medføre bruksendring eller vesentlig øking av faren for forurensing fra hytta. Helserådet fremholdt i brev 7. «totalt vurdert» var betraktet som relativt gunstige. Sosialdepartementet stadfestet 23. oktober 1974 helserådets vedtak; departementet hadde ikke bemerkninger verken til hjemmelspørsmålet eller helserådets skjønn. Klagen ble forelagt Sosialdepartementet. Departementet uttalte i brev av 15. januar 1975 at den feil som ble begått i 1968, ikke kunne være avgjørende for vurderingen av saken i forhold til helselovgivningen, selv om feilen skulle tillegges en viss vekt. Om rekkevidden av forskriftene om hygieniske forhold i hytteområder o.l. anførte departementet i brev av 10. februar 1975 til ombudsmannen: «Ved lov av 26. juni 1970 nr. 72 ble det foretatt en endring i lov av 8. juni 1928 om kommunal renholdsavgift. I den proposisjon som ligger til grunn for nevnte lovendring, jfr. Ot. prp. nr. 78 (1969-70) - hvorav avtrykk er oversendt ombudsmannen - er bl.a. uttalt: «Situasjonen er nå blitt så vidt alvorlig at Sosialdepartementet finner det påkrevet å benytte seg av den hjemmel som sunnhetsloven av 16. mai 1860 §4,3. ledd gir det til å utferdige forskrifter for hele landet om renovasjon, herunder privetforhold og privettømming i hytteområder. Disse forskrifter vil i prinsippet ta sikte på å hindre at grunnen i og omkring hytteområder blir infisert av søppel, avfall og privetinnhold, derved at helserådet får fullmakt til å nekte hyttebygging hvor ordnet renovasjon av søppel, avfall og privetinnhold ikke er innført gjennom kommunalt tiltak eller ved et samarbeide hytteeierne imellom gjennom en velforening, hytteeierforening og liknende. Som det går fram av §3 og §7 i angjeldende forskrifter av 10. lagt til grunn derved at det er brukt formuleringer som «før hytte oppføres», jfr. §3 og «før hytte blir oppført» jfr. §7. Departementet antar således fortsatt at angjeldende forskrifter hjemler adgang til å nekte oppføring av hytte inntil det foreligger planer som helserådet kan godkjenne. Departementet vil i denne forbindelse presisere at det i tilfelle påligger vedkommende «søker» å legge fram for helserådet planer i samsvar med forskriftenes §3 og §7. Det tilligger deretter helserådet - på grunnlag herav - å ta stilling til hvorvidt disse kan godkjennes. Helserådet har således ikke - som anført - adgang til generelt å nekte hyttebygg «på en del tomter, uansett hvilke løsninger som foreslås med hensyn til renovasjon m.v.». Når det gjelder spørsmålet om hvorvidt helseforskriftene regulerer forhold som er regulert i bygningslovens §66, vises til anm. til helseforskriftenes §7 og §8, tatt inn i rundskriv nr. 106/70 H. 5, der det blant annet er anført: «Hvor det med vedtekt til bygningslovens §82 er bestemt at §66 nr. 2 er gjort gjelende for hytteområder innen kommunen, går bestemmelsene i §66 nr. 2 foran. Gjeldende forskrifter av 10. september 1970 tar således ikke minst sikte på å regulere visse forhold som ikke er underlagt kontroll gjennom annen lovgivning. På anmodning fra ombudsmannen om at det måtte bli foretatt en nærmere konkret vurdering av risikoen for at hyttebygg på tomten ville føre til forurensing av vannet, bemerket helserådet i møte 3. juli 1975: «Det har etterhvert kommet svært mye hytter rundt - - -, og man må vel regne med at dette vil bli brukt som en fremtidig vannkilde, ihvertfall for hytteområdene, og det er derfor viktig at vannet holdes rent med minst mulig fare for forurensning. Departementet sa seg i brev 2. desember 1975 enig med helserådet. Ut fra det formål å bevare innsjøen som drikkevannskilde kunne departementet ikke se noen hygienisk forsvarlig løsning på privetspørsmålet. Departementet fant det heller ikke hygienisk forsvarlig å godkjenne en spillvannsordning med infiltrering i grunnen slik hytta ville bli liggende. Under klagebehandlingen for ombudsmannen trakk helserådet også fram forskriftene for drikkevann m.m. og vannforsyningsanlegg, gitt ved kgl. resolusjon 28. september 1951. Rådet uttalte i møte 8. april 1976: «- - - er drikkevannskilde for 14 hytter og 11 støler i umiddelbar nærhet. I generalplanen som er under arbeide er det i neste planperiode planer om å bygge ut et større hytteområde på østsiden av elva - - - som renner ut fra - - -. Denne vil også her bli drikkevannskilde. - - - Campingplass som består av 18 campinghytter og en større teltplass vil også ta sitt drikkevann fra - - - og - - - vil altså også her være drikkevannskilde. I følge samfunnsutviklingen vil disse feriehus være i bruk stadig lengre deler av året og Helserådet ser det som en viktig sak å sikre disse allerede etablerte fritidshus et fullt ut forsvarlig drikkevann. Det er enda ikke tatt vannprøver fra vannet, men dette vil bli utført til sommeren. Når det gjelder spørsmålet om tilsig fra et eventuelt multromsystem opplyses at dette system enda ikke er helt klargjort hva bruk i høyfjellsområder med korte somre og lange kalde vintre angår. Når det gjelder tilsig fra et slikt system, er det vanskelig å uttale seg da en ikke vet hvordan det fungerer i praksis. Når det gjelder spørsmålet om spillvann vil det, selv om infiltrasjonsmulighetene er bra, være betydelig forurensningsfare på grunn av den meget korte, hellende avstand til vannkanten. Spesielt vil det være tilfellet i perioder med mye nedbør og i snøsmeltinga, da også avstanden til vannkanten er flere meter kortere enn oppgitt i søknaden. Det vil dreie seg om bakterieforurensning, virusforurensning og kjemisk forurensning. Herunder forurensning fra vaskemidler etc. som fosfater som er med å forandre surhetsgraden på vannet og gjøre det mindre egnet til drikkevann. Helserådet fremholdt at de allerede oppførte bygninger i området ikke hadde vært forelagt og godkjent av helserådet. Helserådet mente det var uheldig at bygningene var oppført og antydet at rådet ville overveie påbud for å redusere forurensingsfaren. Av redegjørelser som senere ble gitt fra helserådet og bygningsrådet, fremgikk at de oppførte bygninger som A hadde vist til (ved siden av tilbygget til nabohytta, jfr. foran), ikke hadde vært underlagt anmeldelsesplikt til bygningsrådet (naust, fiskebu ansett som driftsbygning). Mens klagen ble behandlet av ombudsmannen, søkte A om å få føre opp et uthus. Denne søknaden ble 8. april 1976 avslått av helserådet, hvis vedtak 5. juli 1976 ble stadfestet av departementet med slik begrunnelse: «Hva angår hjemmel for helserådet til å nekte angjeldende utbygging, vises primært til at denne vil føre til regelrett hyttebruk av tomten. Det antas på denne bakgrunn at forskrifter om hygieniske forhold i hytteområder og lignende, gitt ved kgl. res. av 10. september 1970, må komme til anvendelse. For ordens skyld vil departementet imidlertid ikke unnlate å gjøre oppmerksom på at gjeldende forskrifter om drikkevann m.m. og vannforsyningsanlegg, gitt ved kgl. res. av 28. september 1951, antas å gi hjemmel for å nekte virksomhet som medfører forurensning av vannkilder, jfr. §2. I avsluttende brev 16. mars 1977 til Sosialdepartementet uttalte jeg: og 7 i forskrifter om hygieniske forhold i hytteområder o.l. og §2 i forskrifter for drikkevann m.m. og vannforsyningsanlegg. Forskriftene for drikkevann m.m. og vannforsyningsanlegg er gitt med hjemmel i sunnhetsloven av 16. mai 1860 og næringsmiddelloven av 19. mai 1933 (nr. 3). Etter §4 i sunnhetsloven kan Kongen gi forskrifter om «Sundhedsvæsenet». Etter §3 i næringsmiddelloven kan Kongen gi bestemmelser om «de krav som skal stilles til drikkevann» og «om tilsyn med anlegg og drift av vannverk». Forskriftene inneholder i §1, §2 annet og tredje ledd, §3, §4 og §10 bestemmelser om krav til vannets egenskaper, mens §5 og §9 inneholder regler om godkjenning av vannforsyningsanlegg. Den eneste bestemmelse som berører forholdene omkring vannkilden, er §2 første ledd som lyder: «Vannkilden skal være sikret så godt som mulig mot bakteriell forurensing (f.eks. fra bebyggelse, dyrket mark, kulturbeiter, utfartssteder, beferdet vei, bevertningssteder o.l.) og mot tilsig av skadelige stoffer. Jeg finner det ikke tvilsomt at denne bestemmelse, i likhet med forskriftene for øvrig, retter seg mot den som vil utnytte vannet til drikkevann m.v. Bestemmelsen kan ikke sees å gi hjemmel for inngrep mot den som ellers ville være berettiget til å utnytte vannkilden eller områdene omkring vannkilden. Skal områdene rundt vannkilden båndlegges, må hjemmelen søkes annetsteds. §2 første ledd inneholder et forbud mot å utnytte til drikkevann en vannkilde som ikke er sikret slik som angitt, og ikke en selvstendig hjemmel for inngrep mot utenforstående. Helserådet legger, så vidt skjønnes med tilslutning fra departementet, til grunn at det at en vannkilde rent faktisk benyttes som drikkevann av en eller flere, uten videre medfører slike restriksjoner som nevnt i §2 første ledd. Som det vil fremgå kan jeg ikke se at denne forståelse har noen holdepunkter verken i ordlyden i §2 første ledd eller i sammenhengen mellom bestemmelsene. Jeg vil tilføye at en slik følbar begrensning i adgang til å utnytte områdene omkring et vassdrag eller selve vassdraget, må kreve en klar hjemmel. At innsjøen anvendes som vannkilde for enkelte hytter m.m. i nærheten av vannet, kan etter min mening ikke medføre at helsemyndighetene under henvisning til §2 i forskriftene for drikkevann m.m. og vannforsyningsanlegg kan nekte oppføring av hytte eller uthus ved vannet. Forskrifter om hygieniske forhold i hytteområder o.l. er gitt ved kgl. resolusjon av 10. september 1970 med hjemmel i sunnhetsloven §4. Forskriftene §3 lyder: «Før hytte oppføres skal det overfor helserådet godtgjøres at avfall og privetinnhold o.l. vil bli fjernet eller destruert på en måte som ikke medfører hygienisk ulempe. §7 lyder. «Helserådet kan kreve at plan for bortledning av spillvann skal forelegges det til godkjenning før hytte blir oppført. Om rekkevidden av disse bestemmelser fremholdt jeg i brevet til Sosialdepartementet: «Departementet antar at disse bestemmelsene gir hjemmel for å nekte oppføring av hytte inntil det foreligger planer om løsning av renovasjonen som helserådet kan godkjenne. Hvis helserådene stiller meget strenge krav til bortledning av spillvann og til fjerning og destruksjon av avfall og privetinnhold, vil forskriftene kunne få samme virkning som et byggeforbud. Departementet mener så vidt skjønnes at det ikke er noe i veien for at bestemmelsene i resolusjonen anvendes på denne måten, og har foruten til ordlyden vist til Ot. prp. nr. 78 (1969-70) om endring i lov av 8. juni 1928 (nr. 1) om kommunal renholdsavgift. Det fremgår etter departementets mening av nevnte proposisjon at det har vært forutsatt at de bestemmelser som departementet senere ville gi i medhold av sunnhetsloven, skulle gi hjemmel for å forby hyttebygging. Jeg finner her først grunn til å peke på at man ikke av den endring som ble foretatt i loven om renholdsavgift, kan trekke noen sikker slutning om hvorledes Stortinget har sett på spørsmålet om hytteforbud. Lovendringen gikk utelukkende ut på å gi kommunene hjemmel for å pålegge renholdsavgift også for hytter. Jeg vil ellers peke på at departementets argumentasjon i proposisjonen knytter seg til «områder hvor konsentrasjonen av hytter er stor», «den konsentrerte hyttebebyggelse» og «områder hvor det er mange hytter». De skadevirkninger departementet anfører som grunnlag for bestemmelsen, er også betydelige (jfr. proposisjonen 2 annen sp.): «- - - Å utnytte grunnen i et hytteområde både som opplagsplass for privetinnhold og husholdningsavfall og som nedbørsfelt for drikkevann er uforsvarlig. Det har også vist seg at det i de senere år er opptrådt ondartede epidemier av magetarmsykdommer, herunder smittsom gulsott, i slike hytteområder hvor en kombinert utnyttelse av grunnen som drikkevannskilde og opplagsplass for søppel og privetinnhold har funnet sted. Det som er sagt i forarbeidene til endringen i loven om renholdsavgift, kan derfor etter min mening bare påberopes som støtte for forbud hvor det er spørsmål om konsentrert bebyggelse med ikke ubetydelige hygieniske faremomenter. Det tilføyes at det også ser ut til at man har tatt sikte på å hindre bebyggelse i områder hvor felles renovasjon er mulig, inntil slik renovasjon er etablert, men ikke å forby bygging i områder hvor slik renovasjon ikke kan anordnes. Jeg kan heller ikke se at forskriftenes ordlyd behøver forstås på annen måte enn at helserådet før bygging settes i gang, skal ha anledning til å påse at renovasjon m.v. blir ordnet på den best mulige måte ut fra de stedlige forhold. til Sundhedsvæsenet». Det må antas at forskrifter om hyttebygging bare kan gis så langt forskriftene ivaretar helsemessige hensyn. Lovhjemmelen taler for å forstå forskriftene slik at nektelse av hyttebygg bare kan komme på tale hvor det foreligger en påviselig fare for hygieniske skadevirkninger av en viss betydning. Under enhver omstendighet må det være klart at helserådet ut fra forskriftene om hygieniske forhold i hytteområder o.l. ikke generelt kan nekte hyttebebyggelse innenfor bestemte områder, men må foreta en konkret hygienisk vurdering i hvert enkelt tilfelle. Et avslag må være grunnet på sannsynlighet for hygieniske ulemper. Den begrunnelse som helserådet har gitt i møte 3. juli 1975, er av generell art, og heller ikke Sosialdepartementets uttalelse i brev 2. desember 1975 gir nærmere konkrete holdepunkter for avslaget. På anmodning herfra i brev av 1. mars 1976 om nærmere redegjørelse for faren for hygieniske ulemper har helserådet for så vidt angår multromsystemet anført at det vanskelig kan uttale seg da en ikke vet hvorledes det fungerer i praksis. Konkrete holdepunkter for antagelse om hygieniske ulemper ved et slikt system er ikke fremkommet. Jeg viser her for øvrig til fylkeslegens anførsel i brev av 14. mai 1974 om at privetspørsmålet nok kunne løses ved et multrom. - Med hensyn til spillvannet har helserådet helt generelt vist til bakterieforurensing, virusforurensing og hygienisk forurensing. På bakgrunn av at det ikke skal legges inn vann og opplysningene som tyder på at mulighetene for spredning er gode, jfr. helserådets brev av 7. august 1974, kan jeg ikke se at disse forholdsvis løse anførsler som ikke er underbygd av prøver e.l., sannsynliggjør forurensingsfare av betydning. Ytterligere konkret begrunnelse er heller ikke gitt av departementet, jfr. brev herfra av 20. mai 1976. Når det ikke har kunnet oppgis nærmere konkret og underbygd begrunnelse for forurensingsfare fra multrom og fra det mer begrensede spillvannsutslipp det kan bli tale om, må avslaget på A's søknad anses uholdbart, jfr. det som er sagt foran om at hyttebygg m.v. neppe kan nektes hvis det ikke foreligger en påviselig fare for hygieniske skadevirkninger av en viss betydning. Enda mindre underbygd var etter min mening avslaget på søknaden om oppføring av uthus alene. Departementet hadde vist til at uthuset ville føre til regelrett hyttebruk av tomten. At uthuset ville føre til en bruksendring av fiskebua, fant jeg ikke uten videre klart. Uthuset skulle etter det opplyste nyttes til båt, ved og diverse redskaper i tilknytning til fiskebua. Det skulle ikke legges inn vann eller privet i uthuset. Avslaget for så vidt gjaldt uthuset, bygde på en utvidende fortolkning av forskriftene om hygieniske forhold i hytteområder o.l., som direkte gjelder ved oppføring av hytte (med tilliggende uthus). Ut fra det jeg generelt hadde uttalt om fortolkningen av forskriftene i slike saker på bakgrunn av bestemmelsene i sunnhetsloven, ga jeg overfor Sosialdepartementet uttrykk for at jeg vanskelig kunne se at det var grunnlag for å anvende forskriftene utover det område som bestemmelsene etter ordlyden direkte omfatter. Selv om det ikke var avgjørende for mitt standpunkt i saken, fant jeg likevel grunn til å trekke fram et par andre forhold som gjorde at avgjørelsene i saken kunne synes lite rimelig. For det første pekte jeg på at det etter det opplyste, jfr. spesielt fylkesmannens klageavgjørelse 28. september 1971, måtte antas at A ville ha fått bygge i 1968 dersom saken hadde vært undergitt konkret behandling den gang. Den samlede behandling av A's sak fra første avslag i 1968 talte også for at det burde finnes en løsning. Dessuten pekte jeg på at selv om det neppe kunne konstateres noen usaklig forskjellsbehandling fordi de oppførte bygninger som A hadde påberopt, ikke hadde vært behandlet av helserådet, syntes det i hygienisk henseende ikke å være noen forskjell på om en fiskebu anses knyttet til næring eller ikke. At det således for A kunne fortone seg som urimelig at han ut fra hygieniske forhold ble hindret i å bygge, mens andre lignende bygg ble oppført/utvidet, fant jeg forståelig. Jeg ba departementet vurdere saken på nytt. Departementet meddelte i brev 23. mai 1977 at det ikke lenger ville motsette seg at A fikk reise omsøkte uthus, men at departementet ikke hadde funnet tilstrekkelig grunn til å omgjøre klageavgjørelsen av 23. oktober 1974 vedrørende utvidelse av A's fiskebu. Somb-1977-42 Hytteplassering i område med disposisjonsplan - begrepet «disposisjonsplan». |
lovdata_cd_40434 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.718 | Dersom foreldrene ikke blir enige om barnebidraget, kan hver av dem be trygdekontoret om å fastsette det, jf. barneloven § 70 andre ledd. Dette gjelder uavhengig av om uenigheten har oppstått før eller etter en eventuell avtale om bidrag. |
lovdata_cd_24603 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.755 | Forskrift om styring av bygge- og anleggsavfall, Ski kommune, Akershus. Fastsatt av Ski kommunestyre 13. desember 2000 med hjemmel i lov av 13. mars 1981 nr. 6 om vern mot forurensninger og om avfall (Forurensningsloven) §81 og §32 annet ledd. Forskriften gjelder alt bygge- og anleggsavfall (BA-avfall) i Ski kommune. e) Materialgjenvinning: Utnyttelse av avfall slik at materiale beholdes helt eller delevis enten til sitt opprinnelige formål eller til andre formål. Ved direkte gjenvinning brukes avfallet som råstoff for lignende produkter. Ved indirekte gjenvinning omdannes avfallet til andre typer produkter. f) Energiutnyttelse: Utnyttelse av energien i avfall gjennom forbrenning, pyrolyse (forbrenning uten oksygen) e.l. |
digibok_2014112738027 | books | 1,994 | no | 0.865 | Den 12. - 13. februar 1993 arrangerte Etterutdanningsrådet for dommere et seminar hvor ulike forhold i domstolen ble diskutert. Seminaret var ment å gi inspirasjon til videre utvikling av domstolene og rettergangslovgivningen. Det var invitert dommere fra alle tre instanser til seminaret. Justisdepartementet var også representert, bl.a. ved statsekretær Ingeborg Moen Borgerud og ekspedisjonssjef Lars Jorkjend. To av de forberedte innleggene er etter vår mening av generell interesse for dommere og ansatte i domstolene. Derfor har vi valgt å publisere høyesterettsjustitiarius Carsten Smiths innlegg om Høyesteretts plass i rettssystemet og lagmann Arild O. Eidisens avsluttende innlegg hvor han formulerte noen tanker om fremtidsperspektiver. Et år er gått siden seminaret, og når det gjelder Carsten Smiths innlegg, gjøres det oppmerksom på at tiden har innfridd noen av innleggets forventninger. For begge innleggene gjelder at de har en muntlig stil, og det er ikke foretatt noen endringer i manuskriptet for å tilpasse dem en skriftlig fremstilling. Innlegg av lagmann Arild O. Formålet med dette seminaret er å drøfte vesentlige spørsmål for våre domstoler. Min oppgave er å omtale Høyesteretts plass i rettssystemet. Når dommerne her møter sentrale representanter for Justisdepartementet, vil jeg åpne med å nevne våre behov. Høyesterett har etter min oppfatning behov for tiltak, som krever vedtak av Regjering og Storting, på fire områder. 1. En ny ankeordning i straffesaker, i hovedtrekk slik den er utformet i utredningen fra to-instansutvalget. 2. De nødvendige lovendringer for å rasjonalisere arbeidet i Høyesteretts kjæremålsutvalg og begrense sakstilgangen til utvalget - i samsvar med forslag fremmet fra Høyesteretts side i høst. 3. En gjennomføring av det byggeprogram for rehabilitering av Justisbygningen - nå allerede kalt Høyesterett i Statsbyggs dokumenter - som ble vedtatt 1. Finansdepartementet. 4. En viss - men ganske begrenset - økning av Høyesteretts personale; et par nye stillinger pr. år i det juridiske sekretariat inntil dette er fullt utbygget for sine oppgåver, et par ytterligere funksjonærer og, ikke minst, en informasjonsmedarbeider. Men da bør neppe Høyesterett bli større. Når dette realiseres, får Høyesterett gode - og riktige - arbeidsforhold. De øvrige endringer som bør komme på tale i nær fremtid - bortsett fra mindre lovjusteringer av prosessuell karakter som fra tid til annen bør kunne skje - de vil kunne iverksettes av Høyesterett seiv. Så jeg sier til Justisdepartementet: gi Høyesterett disse virkemidler, og retten vil fortsette å være - i et samfunn under endring - den øverste domstol landet bør ha. Det er i stor grad Høyesterett seiv som gjennom sin praksis trekker opp linjene for sin virksomhet. Men seiv om myndigheten og ansvaret ligger hos Høyesterett, er det en oppgave for norsk rettsliv og norsk opinion for øvrig å øve påvirkning gjennom den løpende debatt. Da Høyesterett ble åpnet i 1815, sa allerede den første advokat i skranken at Høyesteretts utsagn vil være lovens stemme, anvendt på det enkelte tilfelle. Dette har senere alltid vært Høyesteretts oppgave. Men Høyesterett har også en egen stemme, og slik den lyder i de enkelte avgjørelser, kan den ha ulik klang og styrke. Vi vet at retten skal være stabil. Men domstolene må sørge for at den likevel ikke står stille når samfunnet endrer seg. sak i forholdet mellom partene. Men avgjørelsen kan samtidig gjelde vesentlige forhold for fremtiden for store samfunnsgrupper. Domstolene skal være lovens tjener. Men domstolene skal samtidig tolke loven, skape ny rett der loven tier, og sette loven til side om den er i strid med Grunnloven. I disse rettslige spenningsforhold skal Høyesterett skape sin arbeidsmåte. Dette er i stor grad felles problemer for alle domstoler. Men Høyesterett står etter min oppfatning i den særstilling, som ikke bare følger av Grunnlovens ord at Høyesterett dømmer i siste instans, men som følger av at Høyesterett har en annen funksjon enn de øvrige domstoler. Ganske visst er Høyesteretts kompetanse - og dens primære virkemiddel - at retten dømmer i den enkelte sak i forholdet mellom sakens parter. Men Høyesteretts sentrale oppgave i landets retts- og statsliv er å arbeide for rettsenhet, rettsavklaring og rettsutvikling. Høyesterett har i desember 1992 i sin høringsuttalelse til to-instansutvalgets utredning uttalt at dette - etter rettens egen oppfatning - er Høyesteretts hovedfunksjon. Det er viktig at dette er kommet så klart og skarpt til uttrykk fra Høyesteretts side. Seiv er jeg i en viss tvil om hvor allment akseptert dette hovedsynspunkt er. Særlig en debatt i Oslo krets av Advokatforeningen i november - etter et foredrag jeg holdt der - gjorde meg noe usikker i den anledning. Men det er kan hende, som så ofte, mer de praktiske konsekvenser man vil være uenige om, enn selve prinsippet. Vi lever i en tid der samfunnet har en økende endringstakt, og der vi må se fram mot muligheten for skarpe interessekonflikter, betydelige sosiale motsetninger og vanskelige styringsforhold. Dette er den samfunnsmessige ramme hvor Høyesterett skal finne den rette plassering. Dette betyr ikke at Høyesterett bør fravike sin form for rettsanvendelse og sin arbeidsmåte i noen vesentlig grad. Men det er min oppfatning at tiden krever at domstolen - og dens omgivelser - meget bevisst vurderer hvordan Høyesterett skal anvende sin myndighet, sin fagkompetanse og sin samfunnsinnsikt på den beste måte. Det vil i vårt samfunn aldri bli spørsmål om rettsvesenet som noen form for konkurrent til folkestyret. Jeg sier dette fordi en slik debatt har pågått i noen tid i våre skandinaviske naboland - særlig på bakgrunn av den aktivitet som Den europeiske menneskerettsdomstol utviser. Men det bør være et stadig spørsmål som hviler på oss, hvordan den rettsskapende virksomhet som skjer gjennom domstolenes rettsanvendelse, skal være et samfunnsmessig nyttig supplement til folkestyrets lovgivning. Mine tanker om dette emne er ikke nye. Men det er spørsmål der hver generasjon må gi sine svar. Det er da viktig at man ikke tenker - og heller ikke organiserer Høyesterett - som om den var en "rikslagmannsrett" med den oppgave å justere uriktige avgjørelser fra våre lagmannsretter. Høyesterett overprøver en tvilsom lagmannsrettsdom innenfor et veletablert rettsområde. Men forhåpentlig vil Høyesterett, i ethvert fall i betydelig grad, kunne ha kapasitet til begge deler. Og en slik prioritering forutsetter under enhver omstendighet at partene har hatt anledning til en full overprøvelse av sin sak i lagmannsretten. Når man skal drøfte Høyesteretts særlige plass i rettssystemet, er det vel tre spørsmål som trer i forgrunnen. 1. Høyesteretts prøvelsesrett overfor lovgivningens grunnlovsmessighet. 2. Høyesterett er en domstol. Men den er samtidig en domstol med funksjoner som gjør den til en statsmakt ifølge vår konstitusjon. Særlig gjennom prøvelsesretten overfor lovgivningen har Høyesterett lenge hatt en sterk stilling internasjonalt sett. Denne prøvelsesretten er ganske visst en kompetanse for alle domstoler. Men den vil i praksis bli endelig utøvet fra Høyesteretts side. Norge var det første europeiske land som innførte en slik prøvelsesrett, visstnok det andre land i verden etter USA, som tjente som mønster for den norske rettsdannelsen. Det har vært en omfattende debatt om når og hvordan og hvorfor prøvelsesretten ble innført. Etter min oppfatning var den utvetydig formulert av justitiarius Lasson og lagt til grunn av Høyesterett allerede i 1860-årene. Under enhver omstendighet ble den sikkert fastslått gjennom andre halvdel av 1800- tallet. Bruken av prøvelsesretten har gått i bølger i dette århundre. Den har vært omstridt. Til dels har den vært betraktet som en bremse for demokratiet. En slik holdning til prøvelsesretten synes ikke nå lenger gyldig - uansett hva man mener om dens tilblivelse - når vi i dag ser utover Europa. Etter den siste verdenskrig ble særlige konstitusjonelle domstoler med prøvelsesrett opprettet i flere stater nettopp som et ledd i arbeidet for å sikre rettsstaten og demokratiet. Og i de seneste år ser man en ny bølge med slike domstoler som etableres i de postkommunistiske land i Øst-Europa. Det vil alltid være et allment spørsmål om legitimitet knyttet til domstolenes tilsidesettelse av nasjonalforsamlingens lovgivning. Dommerne er ikke folkevalgt, men er fagjurister. Det må imidlertid konstateres at det i dag internasjonalt skjer en vesentlig styrkning av domstolenes myndighet, og at Norge i denne henseende har vært en pionernasjon. Overfor utenlandske kolleger omtaler jeg gjerne vår Høyesterett som den eldste europeiske konstitusjonelle domstol. Hvor aktivt Høyesterett bør bruke prøvelsesretten vil nødvendigvis være et omtvistet spørsmål med innslag av politiske toner. Vår Høyesteretts stilling har likhetspunkter med USA's høyesterett ved at meget gamle konstitusjonelle tekster skal anvendes på dagens samfunnsproblemer - med de rettspolitiske og metodiske problemer det innebærer. melder seg i et helt annet omfang i USA, blant annet ved at den amerikanske høyesterett kontrollerer at delstatenes lovgivning er i samsvar med den felles forfatning, har vår Høyesterett vist en langt mer forsiktig holdning i sin lovprøvelse. Et illustrerende bilde gir heidningen til abortspørsmålet, der USA's høyesterett i sin berømte Roe versus Wade avgjørelse i 1973 fastslo en konstitusjonell rett til abort, mens Norges Høyesterett ti år senere uttalte: "Den avveining av motstridende interesser som en lovgivning om abortspørsmålet krever, er lovgiverens oppgave og lovgiverens ansvar." Likevel er prøvelsesretten en levende realitet hos oss på en annen måte enn i de andre nordiske land. En lovprøvelse skjer også uten store avisoverskrifter, Såvel i 1990 som i 1991 ble Grunnlovens forbud mot tilbakevirkning anvendt til å begrense Stortingets egen lovgivning og fylkeskommunal delegert lovgivning, og Grunnlovens regler blir ikke sjelden benyttet som tolkningsprinsipper ved den nærmere forståelse av lovers innhold. Det er min oppfatning at Høyesteretts prøvelsesrett - og Høyesteretts bruk av den - hviler på allmenne verdiforestillinger i det norske samfunn og har en bred oppslutning i norsk statsliv og norsk opinion. Men det vil alltid ligge et fundamentalt vurderingsspørsmål knyttet til prøvelsesretten - i hvilken grad de konstitusjonelle verneregler for individer skal tilpasses dagens rettsoppfatning, all den stund denne rettsoppfatning vil være bestemt primært av majoritetens syn. Norges Høyesterett samler den myndighet som i de fleste europeiske land er delt på enten to domstoler - som i Sverige og Finland der man for de administrative saker har en egen regjeringsrett eller høyeste forvaltningsdomstol - eller på tre domstoler der man i tillegg har en særskilt konstitusjonell domstol. Vår Høyesterett har av disse grunner en spesielt sterk stilling i landets statsliv - sterkere, såvidt jeg kjenner til, enn i noe annet europeisk land. Jeg forlater nå grunnlovsplanet og stiller spørsmål om hvordan Høyesterett - i det vanlige arbeid - skal forvalte denne brede myndighet og tillit fra det norske samfunn. Den posisjon som Høyesterett har i norsk offentlig liv, ifølge mange utsagn over år, tyder på at domstolens arbeidsmåte og dens funksjon i rettslivet i hovedsak er ansett som god. Men samfunnets rammevilkår endres. Det som nå fremstår som et hovedproblem, er det store antall sterkt konkrete avgjørelser som Høyesterett treffer. I internasjonal rettslitteratur taler man ofte om to hovedgrupper av avgjørelser, der domstolen enten følger en mer forsiktig linje - man taler om "judicial caution" og "judicial restraint" - eller en mer aktiv linje - man taler om "judicial activism" og "judicial legislation". Den øverste domstol i et land er både et konfliktløsende organ og et rettsutviklende organ. Den enkelte domstol må foreta en prioritering mellom disse to funksjoner. Det må skje ved organiseringen av domstolen og dens arbeid, og det må skje ved utarbeidelsen av den enkelte avgjørelsen. Den klassiske linje i Høyesteretts liv er den forsiktige linje, konsentrasjonen om det foreliggende tilfelle, hvor Høyesterett i handling viser at dens primære oppgave er å avgjøre tvister mellom sakens parter, ikke veilede rettslivet og samfunnet for øvrig. Som et skarpt uttrykk for denne innstilling siterer jeg gjerne justitiarius Lambrechts, om hvem det sies at han mer enn én gang lot rettens medlemmer få vite "at de satt der for å avgjøre en enkelt sak, ikke for å debattere jus". Men ikke sjelden bryter en annen tone gjennom, hvor rettens medlemmer løfter blikket og lar det vandre forbi den enkelte sak. Høyesterett har gjennom tidene avsagt dommer som - jeg låner noen ord fra justitiarius Emil Stang - "betegner milepeler i rettsutviklingen". Og om ikke så mange kan sies å være milepeler, så er det et betydelig antall som betegner vesentlige skritt fremover i en rettsutvikling. Flere av Høyesteretts justitiarier har i etterkrigstiden i sine taler fremhevet - med noe ulik styrke - den rettsskapende siden. Men det har ikke hersket noen entydig holdning. Det er også gitt utsagn i samme periode som tvert om understreker - som en prinsipiell holdning - at Høyesterett ikke bør bevege seg utenfor grensene av det som er nødvendig for avgjørelsen i den individuelle sak. Begrunnelsen for en mer aktiv linje fra Høyesteretts side - som er mitt klare ønske - ligger særlig i synspunktet ressursanvendelse i vid forstand. Det vil naturligvis ikke være vanskelig å tillegge meg vikarierende motiver - som domstolsromantikk eller eget ønske om større innflytelse. La meg da i ethvert fall få fremholde at jeg har hevdet mine synspunkter gjennom flere tiår der jeg aldri drømte om å komme i den nåværende stilling. Og under enhver omstendighet er det mer nøkterne, saklige og sterke argumenter som kan anføres. Jeg fremhever to forhold. Når en sak står for avgjørelse i Høyesterett, vil det som regel være utført et meget stort arbeid, av parter, advokater og domstol, med gjennomgåelse av tilgjengelig rettsmateriale, innsamling og bearbeidelse av faktiske opplysninger og utforming av rettsrelevant argumentasjon. Det er dommens premisser som bestemmer hva som skal bevares og ha videre virkninger. Rent konkrete dommer vil her kunne være forspilte muligheter. Man har med atskillig rett talt om "waste of judicial power" når domstolene avgjør de mindre problemer mens rettslivets mer viktige spørsmål renner uløste forbi. Dertil kommer - og mer vesentlig - det kvalitative hensyn. De domstolskapte deler av norsk rettsorden - som utgjør et supplement til vår lovgivning - er gjennomgående blitt møtt med sterk og bred tilslutning. Jeg legger avgjørende vekt på dette. Går man gjennom de enkelte rettsområder, innenfor såvel offentlig rett som privatrett, vil man finne at rettslitteraturen - som den viktigste kritiske instans - i det store og hele, tross mange kritiske merknader til enkeltspørsmål, gir Høyesteretts rettsskapende virksomhet sin anerkjennelse. Man står overfor en domstolspraksis som gjennom generasjoner har bestått sin kvalitative prøve, og som det derfor er velbegrunnet å bygge videre på. De domsgrunner som Høyesterett gir, er de mest utførlige - og ifølge mine øyne de mest velformulerte - innenfor de nordiske land. Hva så med domstolens prestisje hvis den i sterkere grad trekkes inn i samfunnets strid? I denne sammenheng har det vært uttalt bekymring. Seiv har jeg engang, i en kan hende litt sleivete form, besvart spørsmålet slik: "Alt har sin pris. Man kan leve tilbaketrukket og gå med hansker av glacé. Faren er synkende innflytelse. Vil man utrette noe i samfunnslivet, risikerer man å få søleskvett." Jeg er dypt klar over at Høyesterett bør være varsom med hvilke samfunnsspørsmål den engasjerer seg i. Men jeg står fast ved kjernen i utsagnet. I det daglige liv i Høyesterett er retten arbeidsmessig i en presset situasjon. Noen få tall - som jeg for tiden gjerne markedsfører - viser dette klart. I Høyesteretts kjæremålsutvalg er anker i straffesaker i tidsrommet 1970 til 1992 gått opp fra ca. 900 pr. år til mer enn 2000. Samlet er det en oppgang av saker -store og små - i denne tid fra noe over 1600 til noe over 3800. Dette tallet på 3800 er ikke restanser, men saker som ble behandlet i fjor. Med 250 arbeidsdager pr. år vil dette for 1992 si over 15 avgjørelser pr. dag. Spalter man det opp på ulike sakstyper, ser man at kjæremålsutvalget pr. dag tar stilling til nærmere 8 anker i straffesaker, 1-2 anker i sivile saker, nærmere 4 begjæringer om fornyet behandling og kjæremål i straffesaker og nærmere 2 sivile kjæremål og liknende saker. Høyesteretts kjæremålsutvalg arbeider nå med fire dommere - tre i hver sak - hvilket innebærer at det vil falle ca. 11 avgjørelser på den enkelte dommer pr. dag. Disse tall omfatter saker av sterkt varierende omfang og saklig tyngde. Men mange er omfattende, og atskillige - ikke minst sivile kjæremål - gjelder lovtolkningsspørsmål der avgjørelsen er retningsgivende utover den foreliggende sak og krever omhyggelig utarbeidede premisser. Det er ikke gjørlig for en dommer å behandle over 10 saker pr. dag - med denne saksammensetning - innenfor en ordinær arbeidsdag, seiv om det i kjæremålsutvalget for mange saker er tale om en foreløpig og mer summarisk behandling. Når kjæremålsutvalget klarer å behandle denne saksmengde, skyldes det at dommerne bare periodevis sitter i utvalget - som regel fem uker - og da arbeider hva de makter. Kjæremålsutvalget er også i full funksjon gjennom det vesentlige av rettsferien. Når sakstallet i den siste tyveårsperiode er mer enn fordoblet - og med et fast dommertall - er det lett å førestille seg hvilken forandring dette har medført for arbeidssituasjonen. I Høyesteretts avdelinger er situasjonen noe mindre spent. Men også her gir tallene grunn til ettertanke med sikte på Høyesteretts oppgåver. Det ble i fjor avgjort 65 sivile saker og 285 straffesaker, dvs. ca. 175 saker pr. avdeling. Med de 250 arbeidsdager pr. år betyr det omtrent halvannen dag i gjennomsnitt pr. avgjørelse - til saksforberedelse, prosedyre, rådslagning, domsskrivning og votering. Til vurdering av dette tallet hører med den særlige belastningen som følger av de største og saklig tyngste sakene. Plenumssakene ruver spesielt. nevner også at i fjor ble en enkelt sak - om ansvar for sykdom i anlegg for fiskeoppdrett - prosedert i avdeling i tre og en halv uke. I en tvilsom og prinsipiell erstatningssak i fjor - som gjaldt bruk av p-pille - satt retten over 25 timer i domskonferanser. Når man da ser på gjennomsnittstiden, må man spørre om den gir hva Høyesterett bør ha - til bedømmelse av saksmaterialet, til orientering i det økende antall nye rettsproblemer, til rolig overveielse med rettspolitisk refleksjon, til utforming av de retningsgivende premisser med sikte på avgjørelsenes fremtidige virkning. Høyesteretts hovedfunksjon bør som nevnt være å arbeide for rettsenhet, rettsavklaring og rettsutvikling. Disse oppgåver er det bare Høyesterett som kan utføre i det norske samfunn. Avgjørelse av konkrete saker kan skje ved de to andre instanser. Men en styrt utvikling av retningsgivende avgjørelser kan bare foretas av Høyesterett. Det har hersket en tradisjon i vårt land - med røtter tilbake før 1814 - om en borgers rett til å gå med sin sak til Kongen og til Høyesterett. Det var en vakker ordning i et roligere samfunn. Men regjeringen har forlengst gått fra dette under trykket av vår tids samfunnsmessige krav. Det er imidlertid betydelige rester av dette grunnsynet som synes å være levende i forhold til Høyesterett. Mitt allmenne syn på Høyesteretts stilling i norsk rettsvesen har lenge vært at Høyesterett bør konsentrere sin innsats om prinsipielle rettsspørsmål - eller iallfall spørsmål av betydning utover den enkelte sak. Etter å ha arbeidet innenfor Høyesterett en tid har jeg ikke endret denne grunnholdning, seiv om jeg nå meget klarere ser også de praktiske vanskeligheter som er forbundet med en slik linje. Dette syn gir grunn nok til å redusere tallet av saker i Høyesterett uten allmenn interesse. Men i tillegg kommer to forhold som på avgjørende måte støtter en slik utvikling. For det første arbeidssituasjonen i retten. Dommerne er ganske visst i en samfunnsmessig stilling der det må forlanges at de yter sitt aller beste. Men saksmengden er negativ for selve deres samfunnsmessige funksjon. For det andre er det grunn til å revidere vår straffeprosess for å gi større adgang til overprøvelse av straffedommer, særlig av bevisbedømmelsen i skyldspørsmålet, men også av andre sider av sakene. Dette er en utbygging av individets rettssikkerhet som vår tids rettstenkning krever. Vi har i Norge en ankeordning i straffesaker som er særegen i internasjonal sammenheng. Ordningen med at anker over herreds- og byrettsdommer går direkte til Høyesterett, har sin historiske årsak knyttet til straffeprosessloven av 1887, begrunnet i landets geografi, i tidsfaktoren og i den svake utbygging som fant sted av lagmannsrettene den første tid. Sett fra Høyesterett er det særlig tre problemer ved denne direkte ankeordning. For det første medfører den nåværende praksis at bare en meget begrenset andel av ankene i straffesaker får en overprøvelse i Høyesterett. Det er en alminnelig oppfatning i Høyesterett at atskillige av de saker som henvises, representerer en lite rasjonell bruk av Høyesteretts tid. synsvinkelen rettssikkerhet, at bare ca. 300 av ca. 2.000 saker blir tillatt overprøvet. Det må tilføyes at i de siste år har nærmere 300 anker ledet til opphevelse eller ny dom til gunst for siktede i kjæremålsutvalget ifølge den særlige kompetanse som utvalget har i klare tilfelle. Men det samlede resultat er likevel i dag, med to-instansordningen, at ca. 70 prosent av de straffedømte som anker, får anken nektet fremmet og følgelig bare får den mer summariske form for overprøvelse som skjer i kjæremålsutvalget. For det andre er forholdet at bevisbedømmelsen ved skyldspørsmålet blir overprøvet i enda mindre grad. Denne bevisbedømmelsen kommer aldri til Høyesterett, og av nærmere 800 begjæringer om fornyet behandling ble det i fjor bare gitt tillatelse i vel 100 tilfelle. Norsk straffeprosess er følgelig et system med en sterkt begrenset adgang til overprøving av skyldspørsmålets faktiske side. En så restriktiv holdning til overprøving stemmer dårlig med internasjonal tankegang. For det tredje skaper den direkte ankeordning det store antall anker i Høyesterett. Mens det ut fra hensynet til rettssikkerhet kan sies å være et for lite antall straffeanker som blir behandlet i Høyesterett - så lenge retten er andre instans - er det ut fra hensynet til Høyesteretts videre oppgåver i rettslivet en altfor stor andel slike saker. Jeg nevner at skjønt sakstallet i Høyesteretts avdelinger ikke har økt vesentlig siden 1970, så opptar likevel straffesakene nå en vesentlig større tidsandel. Mens straffesakenes tidsbruk i avdelingene visstnok ikke lå særlig høyere enn ca. 20 prosent i 1970, er andelen nå steget til ca. 40 prosent. Årsaken er sannsynligvis at de straffesaker som nå slipper inn til Høyesteretts avdelinger, er gjennomgående tyngre enn tidligere. Disse forhold peker samlet bestemt i retning av å innføre en tre-instansordning i straffesaker på tilsvarende måte som i sivile saker. Den sentrale begrunnelse for den direkte anke har vært hensynet til rettsenheten i strafferettspleien, særlig straffutmålingen. Jeg er kommet til å tvile på om dette er det beste middel til målet. I det mylder av straffesaker som nå behandles, er det atskillige saker som henvises av kjæremålsutvalget fordi de har atypiske elementer. Høyesterett gir gjennom sine avgjørelser signaler i mange og ofte nokså spesielle saker, der de øvrige retter til dels må ha problemer med å orientere seg i alle særavgjørelser. En lang rekke av disse avgjørelser blir ikke engang publisert i Retstidende annet enn gjennom kort referat, som ofte sier særdeles lite. Et mindre antall utvalgte avgjørelser innenfor ulike livs- og rettsområder, med klarere retningslinjer for de mer typiske tilfelle, bør antakelig kunne gjøre tilpasningen for de andre domstoler like effektiv. Disse spørsmål er nå behandlet av to-instansutvalget, kalt så fordi det drøfter behandling av skyldspørsmålet i to instanser. Sett fra Høyesteretts ståsted kunne man heller kalle utvalget for tre-instansutvalget, all den stund det gjelder innføring av en tre-instansordning også for straffesaker. Når det gjelder de sivile saker, har det fremkommet kritikk fra advokathold om at Høyesterett slipper inn for få. Noe grunnlovsproblem antar jeg det ikke foreligger her med dagens lovgivning og praksis. Ganske visst sier Grunnloven at Høyesterett dømmer i siste instans. Men muligheten for å gjøre unntak - som Grunnloven uttrykelig åpner for - har vært nærmere vurdert flere ganger - allerede da bevisbedømmelsen i skyldspørsmålet ble tatt bort fra Høyesterett, og senere ved revisjonene av tvistemålslovens § 373 om begrensning av ankeadgangen. Men det må erkjennes at det i dag er vanskeligere å få en sivil sak behandlet i Høyesterett enn før. I femårsperioden 1985-1989 kom det gjennomsnittlig pr. år inn 301 anker og ble behandlet 65 saker. Tyve år tidligere, i femårsperioden 1965- 1969, kom det gjennomsnittlig pr. år inn 248 anker - altså et noe lavere tall - men det ble behandlet 95 saker, dvs. 30 saker mer pr. år. Jeg legger til at i 1991 var tallet 77, men også dette ligger godt under de 95. Med en tre-instansordning for straffesaker vil det bli mer rom for de sivile. Man bør da komme opp på et noe høyere tall av sivile saker enn i de seneste år. Men den innvunne tid bør også gå til en større konsentrasjon om de retningsgivende saker og en mer generøs tidsbruk på de spørsmål som er av prinsipiell karakter. La meg for ordens skyld understreke at jeg her gir uttrykk for min egen oppfatning. Jeg taler ikke på vegne av noe vedtak i Høyesterett. Hver dommer er uavhengig i utøvelsen av sin myndighet, og det er all grunn til å anta at alle Høyesteretts dommere ikke ser ganske likt på disse spørsmål. Jeg fremhever videre at Høyesterett etter min mening ikke bør rendyrke de prinsipielle avgjørelser så langt at den blir en kassasjonsdomstol for saksbehandling og rettsanvendelse, slik man kjenner det fra fremmed prosess, og slik den opprinnelige lovtekst ved prosessreformen av 1915 lød. Det er vesentlig at Høyesterett kan foreta bevisbedømmelse med de innslag det innebærer av livets pust og praktisk realisme i ankeforhandlingene. Representanter for norsk advokatstand gjorde en viktig innsats for norsk rettsliv da Høyesteretts vide kompetanse her ble vernet. Det er likeledes grunn til å poengtere at Høyesterett nok i lang tid fremover vil behandle atskillige andre sivile saker enn de som danner vesentlige prejudikater. Det er seiv i dag neppe noen prejudikategnete saker av rekkevidde som ikke blir henvist, og en endret straffeprosess vil som nevnt gi rom for flere sivile anker. De endringer som kan være aktuelle for sivile saker vil kunne skje graduelt, og innenfor rammen av nåværende lovgivning. På noe lengre sikt bør riktignok målet være, etter mitt syn på Høyesteretts stilling i vårt samfunn, å få et ankesystem der Høyesterett seiv kan bestemme hvilke saker som skal behandles - såvel sivile saker som straffesaker - ut fra en vurdering av deres samfunnsmessige betydning. område - må Høyesterett også kunne vurdere om det er andre tungtveiende hensyn for å behandle enkelte saker. Vi er her ved et kjernepunkt der det til dels foreligger misforståelser. Min argumentasjon for at Høyesterett bør kunne "sile" bort flere rent konkrete saker, har først og fremst rettet seg mot de mange straffesaker. Når det gjelder sivile saker, ser jeg tvert om som påpekt fram mot noe flere slike saker. Dernest stiller i ethvert fall ikke jeg de største krav til å anse en sak for egnet som prejudikat. Det er tross alt ikke ofte det kommer saker som er egnet til å bli "milepeler". La meg nevne en liten episode fra den nevnte debatt i høst i Advokatforeningen. En fremragende advokat fremholdt at av alle de sivile saker han hadde prosedert i Høyesterett, var det neppe noen som han trodde ville være kvalifisert til å anses som en slik prinsipiell sak som jeg ønsket å slippe inn. Jeg husket da at jeg seiv hadde utformet domspremisser i to av denne advokatens sivile saker, og det er to vota som jeg anser for relativt vidtrekkende - et som angikk rekkevidden av en internasjonal voldgiftsavgjørelse, og et som underkjente en praksis med like bud og loddtrekning ved tvangsauksjon - begge med utsagn med en viss slagvidde. Under enhver omstendighet vil et kriterium om at sakene skal ha en viss prinsipiell karakter, være utpreget skjønnsbetonet. En retningslinje for Høyesterett bør være å arbeide seg gradvis i denne retning. Det vil ikke være spørsmål om noe brudd med fortiden. Det vil dreie seg om en noe mer aktiv bruk av tvistemålslovens § 373 tredje ledd nr 4. Et nærliggende spørsmål er om ikke bemanningen i Høyesterett bør øke. Vi er nå ved en korsvei, der valget er flere dommere eller samlet sett færre saker. I fremmed rett finner man sterkt varierende størrelse på den øverste domstol, og tallet er uavhengig av landets størrelse. I USA er det 9 dommere i den føderale høyesterett, i flere europeiske stater rundt 50. Det er en allmenn oppfatning i Høyesterett at det prinsipielt sett ikke bør opprettes flere embeter som høyesterettsdommer. Mothensynet er først og fremst varetakelsen av rettsenheten. Allerede dagens ordning med to avdelinger, der sammensetningen av avdelingene stadig skifter, gir en risiko for at saksutfallet kan bli avhengig av sammensetningen, og at to avdelinger kan formulere noe ulike retningslinjer. En tredje avdeling i retten bør derfor etter Høyesteretts egen oppfatning være utelukket. Men det er fra advokathold gitt uttrykk for at dette bør være en aktuell mulighet. Skal man opprette flere avdelinger og samtidig verne om rettsenheten, må man eventuelt slå inn på linjen med spesialiserte avdelinger - for sivile saker, straffesaker, administrative saker osv. Men dette vil støte an mot den rotfestede oppfatning hos oss, at vi ønsker generalister fremfor spesialister i dommersetene - en oppfatning jeg seiv også bekjenner meg til. Ragnar Knoph omtalte engang - med et innslag av ironi - de juridiske spesialister som dyrker "alskens singulariteter" i fred "uten å generes av de allmenne rettsgrunnsetningers skarpe, men stundom übarmhjertige lys", jeg behøver ikke å gå fullt så langt for å si at de allmenne domstoler sikrer i større grad enn spesialdomstolene at de rettslige løsninger ikke fjerner seg for langt fra de rimelige og samfunnsmessig gode resultater. Det kan muligens bli nødvendig, som en midlertidig løsning, å opprette et kjæremålsutvalg nummer to inntil saksmengden går ned. Det må i tilfelle lede til nye dommerembeter. Svakheten ved denne løsning er at den representerer et skritt i gal retning. Et nytt kjæremålsutvalg vil dessuten under ingen omstendighet kunne være noen mer varig løsning av saksbyrden. Det juridiske sekretariatet i Høyesterett bør utbygges videre. Det har nå ni utredere - snart tolv - for de atten dommere. I Sverige og Finland har man flere utredere enn det er dommere i de høyeste domstoler - i USA fire-fem pr. dommer. Men det er et sterkt personlig element ved dommeravgjørelser som medfører at det går en grense for hvor meget assistanse som kan benyttes. I vår Høyesterett har man hittil strengt vernet den personlige saksbearbeidelse - kan hende noe for strengt - og en forberedende saksbehandling av sekretariatet har i alt vesentlig bare skjedd i kjæremålsutvalget. Utredere bør nok kunne benyttes til noen flere oppgåver enn det i dag skjer. Men dette er ikke tilstrekkelig til å gi svar på den stigende saksmengden. Mitt innlegg i dag har forsøkt å begrunne en mer retningsgivende funksjon for Høyesterett. Men når Høyesterett handler rettsskapende, har man til dels - særlig utenfor juristers krets - betegnet rettens virksomhet som politisk. Dette er dels et spørsmål om ordbruk, men også et sammensatt reelt spørsmål. Om dette har det vært skrevet og talt så meget. La meg her bare ganske kort nevne et par synspunkter. Hvorvidt det er naturlig å karakterisere Høyesterett som et politisk organ, beror på hvor store likheter og ulikheter det er mellom lovgiverens og dommerens vurderinger. I rettslitteraturen fremheves først og fremst ulikhetene. Men jurister bør også betone de likheter som er til stede. Liksom Stortinget skaper ny rett engros, gjør Høyesterett det i detalj. Liksom Stortinget utarbeider kompromisser mellom rivaliserende sosiale interesser, foretar Høyesterett en harmonisering i mindre målestokk ved sine domstolskapte regler. Dette kan tilsløres, og det kan overdrives. Høyesteretts politiske funksjon - om man vil bruke dette ord - er av varierende styrkegrad ved forskjellige sider av domstolens virksomhet. Forholdet er ulikt når Høyesterett befinner seg på grunnlovsplanet, der retten har en kontrollerende myndighet i forhold til Stortinget, og på den annen side i det store antall saker hvor Grunnloven ikke er inne i bildet. Skillet er viktig. Den rettsutviklende virksomhet som det kan være aktuelt for Høyesterett å drive med noen kraft, vil være på det alminnelige lovsplan, dvs. på områder der Stortinget kan korrigere Høyesteretts kurs gjennom lovgivning. samfunn. Men sett fra lovgiverens side vil Høyesteretts virksomhet i vår tid aldri kunne bli annet enn et løpende supplement og et korrektiv på avgrensete områder. De politiske myndigheter bør derfor ikke ha grunn til annet enn å støtte en slik utvikling. Til sist et par ord om muntlighetsprinsippet. Jeg kjenner ingen annen høyeste domstol der muntlighet er så sterkt gjennomført som i Norges Høyesterett. En prosedyre i en sivil sak gjennom to dager er normalt, og lengre tid forekommer hyppig. Norske advokater opplever dette, tror jeg, som en vesentlig side av deres fagutøvelse. Det hadde seg så at et av de store stridsspørsmål da den norske Høyesterett ble opprettet, var om tradisjonen fra den felles dansk-norske høyesterett skulle videreføres - det var muntlighet - eller om argumentene for skriftlig saksbehandling skulle slå gjennom. Løsningen skyldtes den lange landevei fra Kristiania til Stockholm. Grunnlovens far Christian Magnus Falsen engasjerte seg nærmest voldsomt i favør av skriftlighet, og da høyesterettsloven ble behandlet i Stortinget våren 1816, led Høyesteretts eget forslag om muntlighet nederlag. Falsen og hans krets seiret, og skriftlig prosedyre ble vedtatt. Regjeringen sendte sin innstilling om kongelig godkjennelse til Stockholm. Men på veien til Stockholm møtte kureren Karl Johan som var på vei til Kristiania for å oppløse Stortinget. Med sin vanlige handlekraft tok han innstillingen med seg tilbake til Kristiania idet han mente at lovbeslutningen ikke burde sanksjoneres. Hans syn vant ikke fram i Regjeringen, og Karl Johan kunne ikke seiv nekte sanksjon, idet han fremdeles bare var kronprins og vicekonge. Så måtte saken på ny sendes til Kongen i Stockholm med innstilling om sanksjon av den skriftlige prosedyre. Men før innstillingen denne andre gang nådde fram til behandling i Stockholm, med ny kurer langs landeveien, så hadde Karl Johan oppløst Stortinget i Kristiania. Og lovvedtaket måtte da etter Grunnlovens regelverk anses som forkastet av Kongen når det ikke allerede var sanksjonert. Konsekvensen av dette var at Høyesterett fortsatt måtte arbeide etter de gamle regler, og at den muntlige prosessforms fanebærere fikk tre års utsettelse til det neste Storting, der deres syn seiret, og vi fikk den ordning som fortsatt lever. Så sitter vi der på dommerbenken og lytter og stiller spørsmål og lytter igjen. Meget kan ganske visst anføres for å gjøre visse begrensninger i muntligheten ut fra hensynet til effektivitet. Men den muntlige prosedyre, med det daglige og tette samarbeid mellom domstol og advokater, har skapt en direkte og levende kontakt mellom Høyesterett og landets rettsliv. Dette er en verdi som bør vernes. Av lagmann Arild O. Jeg mener å ha lest at tidligere høyesterettsdommer Leivestad - jeg tror det var i bestilt motinnlegg til Carsten Smiths foredrag på dommermøtet i Tromsø i 1974 - uttalte at han på sine mange reiser ikke hadde truffet noen dommere som ikke var av den klare oppfatning at det system vedkommende virket i, var det beste i verden. La meg begynne med å si at jeg er av samme oppfatning. I fremtiden er oppgaven først og fremst å forbedre et allerede i utgangspunktet godt virkende system. Dette seminaret er et ledd i et slikt arbeid, et eksperiment som bør gjentas, kanskje i noe bearbeidet form. Innleggene har svingt fra de brede generelle utsyn til analyse av relativt avgrensede prosesspørsmål. Jeg skal ikke summere opp, men fremsette noen personlige refleksloner, basert på hva jeg tror vi kan vente oss og bør tilskynde fremover. Mine refleksjoner vil kunne virke provoserende kanskje særlig ved sin tradisjonalitet. Vi kan ikke regne med vekst i de økonomiske rammevilkår i nærmeste fremtid, sa statssekretær Moen Borgerud på fredag. Samtidig er det grunn til fortsatt å vente skjerpede krav til effektivitet i betydningen raskere og rimeligere avgjørelser. Det kan derfor bli hardere kamp om driftsmidlene. Den teknologiske utvikling - kommunikasjonssamfunnet - skaper nye muligheter, men også problemer. Internasjonaliseringen vil bli mer og mer merkbar også i domstolene. Jeg frykter at rekrutteringssituasjonen vil bli vanskeligere. Forholdet til samfunnet rundt oss vil også kunne bli vanskeligere, i alle fall kreve mer av oss. Skarpere konflikter, mer ustabile forhold, nevnte høyesterettsjustitiarius Smith. De økonomiske rammer plikter domstolene lojalt å forholde seg til når de først er vedtatt, etter å ha forsøkt å forhåndspåvirke vedtak etter beste evne. Dommerforeningens møte med Justiskomitéen på Stortinget i høst, og statssekretær Moen Borgeruds betoning av overordnede rettssikkerhetshensyn på fredag, gir håp om akseptable løsninger innen det muliges grenser. Vi vil og må samarbeide om ressursene. - I budsjettsammenheng vil jeg konkret nevne to nødvendige forbedringer som bør komme i forhold til dagens allerede gode system. Det bør innføres åpne poster for endel regelbundne utgifter, og også for domstolene bør man ha et investeringsbudsjett av rimelig størrelse. Alt, for eksempel nye lokaler, kan ikke tas over driftsbudsjettet. Jeg postulerer at domstolene er og fortsatt må være samfunnets viktigste konfliktløserorganer. Det må derfor kontinuerlig vurderes hva domstolene egentlig skal behandle. Man kan begrense etter saksforholdets art. De fleste registre er nå ute av domstolene og i det vesentlige overført til Brønnøysund. Skiftebehandlingen er stort sett ute, med mindre det blir tale om avgjørelser av rettstvisten Tinglysing bør kanskje også ut. tekniske virkelighet endrer seg så raskt at gårsdagens drøftelser ofte kan tas om igjen allerede idag. Personlig vil jeg ha domstoler som driver dømmende virksomhet - til og med svenskene taler nå om "renodling av dommervirksomheten" - uten at vi i og for seg har noe å lære av dem. Begrensning kan skje etter viktighet. For eksempel har Hålogaland lagmannsrett flere ganger reist spørsmål om parkeringsgebyr bør kunne behandles helt til Høyesterett. Og siling av saker i Høyesteretts kjæremålsutvalg, eventuelt også i lagmannsrettene, har vært inngående behandlet på dette seminaret av henholdsvis høyesterettsdommer Skåre og lagdommer Bugge Nordén. Dommere kan og må delta i debatten om dette og bidra med alternativer. Men jeg er enig med byrettsjustitiarius Bendiksby i at dette først og fremst er politiske spørsmål. Vi dommere må behandle de sakene det bestemmes at vi skal få til behandling. Det er også spørsmål om hvem som skal kunne bruke domstolene. For det rettssøkende publikum vil mulighet for og ønske om domstolsbehandling avhenge av tid, penger og kvalitet. Paradoksalt nok kan man observere at problemer vedrørende små økonomiske verdier ikke kommer til behandling, uavhengig av problemenes betydning for de individuelle partene, fordi det blir for dyrt. Og motsatt, tvister om store økonomiske verdier kommer ikke til behandling fordi behandlingen blir for tidkrevende, dyr og utfallet for usikkert. Resultatet blir en privatisering av samfunnets tvisteløsning som kan ha betenkelige sider, jfr. gårsdagens diskusjon om voldgift. Til grunn for arbeidet med å finne en rimelig avveining i forhold til hvem som skal kunne bringe hvilke saker inn for domstolene, ligger også politiske spørsmål, der dommere kan påvirke og rådgi, men ikke bestemme. I den ene enden av skalaen styres tilgjengelighet og ønske om bruk av rettsgebyr, rettshjelpsordninger og silingsmekanismer, i den andre ved tidsforløp og kvalitetssikring - herunder kanskje, om ønskelig, ved en viss grad av spesialisering, jfr. høyesterettsdommer Bugges innlegg om voldgift fredag. Jeg vil personlig gi uttrykk for rimelig tilfredshet med balansen som den er idag. Og jeg er ikke for spesialisering. Presset i retning av spesialisering vil kunne øke i fremtiden, men slik jeg ser det, gir domstolene allerede et spesialisert tvisteløsningstilbud forankret i et gjennomarbeidet prosessystem, betjent av trenede generalister. Lagdommer Smukkestad brakte fredag frem flere interessante metoder for konfliktløsning - frivillig voldgift i domstolsregi, meditation osv. Seiv er jeg noe i tvil om hvor nyskapende disse ulike metodene egentlig er - de har mye felles med forliksforhandlinger som kan finne sted innen rammene av tradisjonell sivilprosess, i alle fall hvis man utvider praksis noe i retning av danske tilkjennegivelser - og har alle som hovedformål ankefrafall. med assortert problemløsningstilbud. Domstolene har allerede et godt produkt. Men tilpasninger, justeringer og nye vinklinger vil selvfølgelig måtte diskuteres, og det er gledelig at dette allerede synes å finne sted i en meget kvalifisert, uformell gruppe, jfr. lagdommer Smukkestads innlegg. Personlig er jeg også imot utvekster på vårt system - dette følger allerede av begrepsbruken. Jeg nevner de nye fylkesnemndene, "barnedomstolene", jfr. særlig Falchs innlegg - og for såvidt også statssekretærens kritikk fredag. Og Utmarkskommisjonen, som etter min mening illustrerer hvordan mye kan gå galt. La gå at kvaliteten på avgjørelsene kan være god. Men departementet behandler kommisjonen som en hvilken som helst departemental nemnd, mens det i realiteten er en domstol, med anke til Høyesterett. Medlemmer har vært skiftet ut etter forgodtbefinnende, og driftsmidler har det vært dårlig med. Jeg mener dessuten at selve rettsfeltet ikke er spesielt nok til å legitimere kostbare særløsninger, og mener alle berettigede hensyn ville være tilstrekkelig ivaretatt ved at man la et ekstra dommerembete til Hålogaland lagmannsrett. Mitt hovedsynspunkt er at man må videreutvikle det beste i vårt nåværende system, nemlig den enkle, enhetlige hovedstrukturen - ett hierarki, få helst ingen særdomstoler, få helst ingen prosessuelle særregler for særlige rettsområder. Vi må forenkle enda mer. Jeg tror det enkleste blir billigst og best - hvis vi gjør noe med saksbehandlingstiden. Bort med særregler for saker om avskjed og oppsigelse, bortsett fra særlige meddommerutvalg, jfr. herredsrettsjustitiarius Austbø og andre på fredag. Bort med særlige skifteprosessuelle regler. Vedta ensartede kjæremålsfrister og ankefristen - Jeg mener for øvrig at det er tilstrekkelig å flikke på eksisterende tvistemålslov og ser ikke behov for total revisjon, slik også statssekretæren gav uttrykk for. Jeg vil så si litt om perspektivene for de respektive domstoler. Høyesterett må og vil bli skjermet mot dagens syndflod av straffesaker. Det blir dyrt for oss andre. Men ikke engang begrunnelsen for å tilbringe dagens antall straffesaker for Høyesterett - hensynet til rettsenheten - holder, som påvist av høyesterettsjustitiarius Smith. Høyesterett vil da få mer tid til sivile saker og kan bli mer prinsipiell. Smiths fremstilling av dette fredag var ukontroversiell - jeg mener å utlede noe mindre "activism" av gårsdagens foredrag enn av foredraget i Tromsø i 1974 - men personlig er jeg fortsatt noe i tvil om jeg fullt ut kan slutte meg til Smiths syn. Disse spørsmål er og vil ikke bli utdebattert. Som Smith sa, hver generasjon må finne sin løsning - og generasjonene skifter stadig raskere, også i domstolene. Lagmannsrettene blir viktigere enn noensinne, og også mer problemfylte og dyrere i drift. Slik jeg ser det, er lagmannsrettene det svakeste ledd i domstolskjeden. Sakstilgangen vil øke etter en straffeprosessreform, og man er sisteinstans i stadig flere sivile ankesaker. Lagmannsrettene må derfor gjøres mer selvhjulpne, i stand til å stå for en større del av egen produksjon. Siden 1936 har man levd på nåde og sterkt utvidende tolking av domstollovens § 10 tredje ledd. første instans. Jeg er glad for at statssekretæren nevnte dette som noe som må tas opp og gjennomdrøftes i 1994. Forholdet har en konstitusjonell side, - jfr. debatten om konstituert høyesterettsassessorer på 20-tallet, - og flere praktiske sider: Man får antakelig svakere rekruttering til konstitusjoner enn til faste embeter, og dette kan bli et alvorlig problem hvis de konstituerte senere faktisk blir i systemet. Det er også et problem med de tilkalte dommere fra underinstansen, som forsåvidt har nok med seg seiv, og med ekstraordinære lagdommere, som noen ganger kan bli vel ekstraordinære. I en vanskelig straffesak for noen år siden ble dommerne enige om at man skulle trekke seg tilbake etter lagrettens kjennelse, uansett utfall, for å markere at saken var svært vanskelig. Den ekstraordinære lagdommeren duppet av. Da kjennelsen fait, henvendte administrator seg til ham hvoretter han bråvåknet og utbrøt, "den godtar vi, den godtar vi". Man må også diskutere deling av, eventuelt spesialisering, i lagmannsrettene. Særlig den største kan det være aktuelt å dele, og de mellomstore vurderer tjenligheten av kjæremålsutvalg, konsentrasjon av overskjønn på enkelte dommere m.v. Førsteinstans er aller viktigst. Det er disse domstolene folk flest møter, disses behandling - kvalitet, saksbehandlingstid - som danner det viktigste grunnlag for folk flests oppfatning av, eventuelt respekt for, domstolene. Ikke Høyesterett, som nærmest uavhengig av eget arbeid i noen tiår til vil nyte godt av den historisk fortjente, tradisjonelle respekt. Og ikke lagmannsrettene, som ingen vet hva er. Førstelagmann Fjalstad lå på Rikshospitalet som lagermann Fjalstad. En omlegging av førsteinstansenes størrelse, bemanningsmessig og distriktsmessig, representerer etter min mening den største rasjonaliseringsgevinsten som fortsatt ligger i domstolssystemet, forutsatt ellers i det vesentlige gitte forutsetninger. Man bør se på alle embetsinndelinger. Slå sammen, øke effektiviteten, styrke kapasiteten, oppnå bedre kvalitet. Man bør ikke begrense dette arbeidet til de steder der to embeter har samme rettssted, men presentere det som en stor, generell og nødvendig reform, og betone de rasjonaliserings- og kvalitetsgevinster som vil følge. Det er slutt på hest og kjerretiden, behovene og mulighetene er andre idag. Frem forslag for Stortinget - men tidlig i valgperioden, slik at representantene kan overvinne den lokale belastning det vil medføre å stemme for sammenslåing. Gi de nye sammenslåtte domstolene nøytrale betegnelser, og forslaget vil bli vedtatt. Sammenslåingen av Tromsø byrett og Lyngen herredsrett ble først mulig da betegnelsen Nord-Troms herredsrett ble valgt. Kommunikasjonssamfunnet og nye arbeidsformer må vi forholde oss til. Mye er til rasjonaliseringsgevinst og velsignelse. Telefonavhør er under utprøving, og for vitner hvis troverdighet ikke er tvilsom og forklaring lite skjønnspreget, er dette en god løsning. I Finnmark og Nord-Troms utføres medisinske spesialistundersøkelser som teleundersøkelser, med bilde. Hva vil det bety for føring av vitnebevis, bevisumiddelbarhet, kostnader m.v.? Dataarbeidsplasser til hver dommer. Hva betyr det for behovet for kontoransatte? Hva betyr egentlig Smukkestads multimediadesk? Slikt utstyr vil selvfølgelig komme, jfr. også statssekretæren i går, og vil i mangt være en fordel. Men det reiser spørsmål av både praktisk og prinsipiell art, jfr. gårsdagens diskusjon om bevisumiddelbarhet og kontroll av troverdighet. Vi må dessuten aldri tape av syne at en rettssak går ut på å nå riktig resultat, raskest og rimeligst mulig. Det kan bli for mye av alt, også av en god ting, også av plansjer og grafikk og rettspraksis. Personlig er jeg glad for at tekniske hjelpemidler innføres i rettssalene, men hva gjør jeg med omkostningsoppgavene i en liten sak, når de omfatter utgifter til tre plansjekonsulenter og fire videoer, og hva vil dette bety for tidsforbruket? Hva betyr lovdata for rettsutviklingen, og domstolenes hverdag? Er det rimelig å bevare alle lagmannsrettsavgjørelser på data? Trude Sæbø sa i går at i Agder lagmannsrett brydde de seg ikke om Eidsivating lagmannsretts avgjørelser. I Hålogaland bryr vi oss ikke engang om Agder. Vil slikt overmål av underordnet kasuistikk drepe den skapende tanke? Professor Eckhoff sa engang at hvis det var noe han var glad for så var det at han fikk eksamen før 2. verdenskrig, før alle begynte å skrive bøker og før velferdssamfunnets reguleringer tok av for alvor. Når bør man si at nok er nok? Utdragene vokser. Sakene vokser i omfang og blir dyrere å gjennomføre, men føres de bedre, blir resultatet riktigere? Lokaler, tar jeg som et eget punkt. Det gjorde høyesterettsjustitiarius Smith også. Nå får alle nye bygninger - Oslo, Trondheim, Skien, Tønsberg - også vi i Tromsø må få nytt tinghus. Gode lokaler er viktig. For effektiv arbeidsavvikling, for trivsel, for rekruttering, og for anseelse - som statssekretæren nevnte særskilt i går. I alle fremtidsperspektiver inngår rekruttering. Dommer skapes i dommeres hoder. Domstolene er helt avhengige av alminnelige menneskelige dommere, som er middels i betydningen på bølgelengde med samtidens virkelighet, uten å være middelmådige i begavelse og kunnskap - fritt etter Piero Calamandrei. Gode hoder er vanskelige å finne, og dyre i anskaffelse. Hvem man får, er langt på vei avhengig av tilbud og etterspørsel i et begrenset marked. Mange faktorer spiller inn - arbeidsforhold, arbeidsinnhold, arbeidslønn, arbeidsanseelse og - trygghet. Vi har i domstolene høy score for trygghet og allsidighet, men hvis man betaler med bananer, så får man apekatter. Ledelsesseminarer og bedrede budsjettrutiner blir da av begrenset verdi for produktet, selve dommen. Dommere utnevnes i dag yngre og yngre og skal sitte i embetene lenger og lenger, også det må man forholde seg til. domstoler geografisk og nivåmessig, mellom domstoler og departement, mellom domstoler og universitetet. Og sabbatsår. Mulighet for videre tilegnelse av juridisk kunnskap, lære språk, jfr. den tiltagende internasjonalisering m.v. Særlig enedommere bør ikke sitte i over 30 år på samme sted uten at det luftes ut litt. Statssekretæren brukte som nevnt begrepene anseelse og tiltro. Sorenskriver Falck har vært inne på det samme. Også dette er viktig. Anseelse bør først og fremst være et produkt av arbeidets innhold og kvalitet, men det kan - dessverre - bare et fåtall vurdere. Anseelse skapes derfor også av fasade. Tinghuset må kunne konkurrere med sosialkontoret, og lønnen må markere et visst nivå. I den senere tid har jeg fått flere telefonoppringninger fra dommere om lokal protokoll ved stedlige kongebesøk m.v. Det er noe der - seiv om tankene gitt til juristen og forfatteren Kristian Elster d.y., som i 1931 gav ut novellesamlingen "Da jeg kom til anseelse". Tittelnovellen handler om den gangen hovedpersonen, en ung dommerfullmektig, ble tatt for å være emissær. Viktigere er selvfølgelig respekten for domstolene som institusjoner og for domstolenes avgjørelser, samt aksept av domstolenes virksomhet og resultater. Det beror på en rekke forhold, men sentralt står omverdenens kunnskap. Tabloidpressens selektive og kunnskapsløse formidling virker forstyrrende, og det er grunn til å frykte at allmennhetens oppfatning av domstolenes plass og betydning i samfunnet, ikke er gitt en gang for alle. Vår anseelse kan være på retur, dommere og domstolene kan vise seg å være "av skyggenes slekt" jfr. samme Elster i en bok fra 1919. "Av skyggenes slekt" handler om en vestlandsk sorenskriver som representant for en stand i forfall. Dommerforeningens styre, foranlediget av lagdommer Jan Flod og høyesterettsdommer Jens Bugge, har tatt for seg hvordan rettssystemet og særlig domstolene fremstilles i norske skolebøker. Omfang og nivå er farlig slett. Allmenndannende kan det knapt kalles, og den kunnskap som gis, gir lite grunnlag for å vurdere tabloidiserte "fastnews" fra rettssektoren. Jeg tror at en hovedoppgave som domstolene seiv i fremtiden må være med å ta ansvar for, vil være å gi flest mulig en viss reell kunnskap om hva domstolene gjør og om hvordan de fungerer. Dette vil være et stort arbeid, og må begynne med det helt grunnleggende - grunnskole, videregående skole - og fortsette med journalistutdannelse, kontakt med fagjournalister i lokalpressen m.v. Kanskje bør større domstoler, særlig Høyesterett, vurdere å ansette informasjonsmedarbeider, jfr. høyesterettsjustitiarius Smith i går. Oppgaven er vanskelig, blant annet fordi det etter min mening er viktig å bevare den objektive tilbaketrukkenhet som hittil har preget domstolene - og som jeg anser som en styrke - og å unngå polemikk, særlig om enkeltsaker. Avisoppslag i den senere tid har klart illustrert de farer som truer her. Oppgaven å tilføre samfunnet kunnskap om domstolenes virksomhet, må løses i samarbeid mellom domstoler, departement, advokater og media. Jeg skulle sagt mye om samarbeidet med advokatstanden - og domstolenes ansvar for å holde en viss kontroll med den. Jeg nevner bare stikkord som "Rettergangsfart Trøndelag", som har gitt støtet til lignende prosjekter landet over. saksbehandlingstiden. Får vi den ned, vil aksept og respekt folge, og vil være konkurransedyktige problemløsere i forhold til eventuelle konkurrerende tilbud. Og får vi saksbehandlingstiden ned, om så ved dugnad, tilsier erfaring at også det nye nivå vil kunne holdes med de ressurser som allerede foreligger. Dette er den enkle filosofi bak dugnadsatsingen i Frostating og forsøk på samme i Hålogaland og andre domstoler. Siden statssekretæren delvis inviterte til dette i sitt foredrag i går, vil jeg også si litt om forholdet til domstolenes administrative overbygning. Den administrative overbygning varierer sterkt fra land til land - se bare forskjellen mellom Sverige, Norge og Danmark. Det arbeides med utforming av omforenede rammebetingelser og strukturforslag i FN-regi, ja til og med i regi av en europeisk fraksjon av den internasjonale dommerunion. Forskjellene land imellom er imidlertid så store at det synes vanskelig å komme frem til felles løsninger. For meg er spørsmål om den administrative overbygning vel så mye av praktisk som av prinsipiell karakter, gitt helheten i vårt rettssystem. Det er likevel et savn når slike spørsmål diskuteres, at det på norsk ikke foreligger komparative undersøkelser i forhold til land det er naturlig å sammenligne med, ingen analyse av hvilke krav og muligheter som følger av vår konstitusjon og heller ikke utredning av ulike alternativers praktiske fordeler og ulemper. Dette bør utredes. Samarbeidet fungerer i dag rimelig bra mellom departementet og domstolene. I den tiden jeg har hatt anledning til å følge forholdet, har det ikke vært bedre enn det er nå, og jeg kan for så vidt slutte meg til statssekretærens sammenfatning i gårsdagens foredrag. Men i systemet ligger kimer til uenighet. Enkelte holdningsforskjeller følger allerede av rollefordelingen. Det samarbeides mer enn før - samarbeidsråd, etterutdanningsråd, dommere som rådgivere for departementet, domstolsmøter m.m. Og det synes som om domstolene og departementet er innstilt på å utvide og styrke samarbeidet, til gjensidig nytte - den vet best hvor skoen trykker, som har den på. Utviklingen av et stadig mer finmasket samarbeidssystem skaper forståelse og bedre resultater. Jeg nevner særlig samarbeid om regelproduksjon. Lagmann Lie omtalte i går den nye salærinstruksens tilblivelse. Generelt vil jeg ikke unnlate å peke på departementets høringspraksis. Dommerforeningen har lovutvalg som legger mye og godt arbeid i forberedelse av foreningsuttalelser til diverse høringsnotater. Da må høringsfristene gjøre uttalelse mulig, og mottatte uttalelser bør omtales i eventuelle proposisjoner, også når de ikke fullt ut samsvarer med departementets syn. Helt til sist - fremtiden er en fortsettelse, ingen revolusjon. Men det kan være behov for taktskifte i marsjen. |
lovdata_cd_50077 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.842 | Forskrift om adgangen til å drive trålfiske etter reker. Fastsatt ved kgl.res. av 29. juni 1984 med hjemmel i lov av 16. juni 1972 nr. 57 om regulering av deltagelsen i fisket §3, §6 og §8. Fremmet av Fiskeridepartementet. Endret 12 des 1986 nr. 2184, 15 juli 1994 nr. 684, 3 nov 2000 nr. 1092, 25 okt 2002 nr. 1167. Formålet med disse forskriftene er å tilpasse rekeflåtens fangstkapasitet til et forventet langtidsutbytte av reker, og å skape grunnlag for lønnsomme driftsenheter. For å bidra til å opprettholde et ønskelig bosettingsmønster, skal det legges vekt på å fremme en rimelig distriktsmessig fordeling av flåten, samtidig som det tas hensyn til råstoffbehovet ved anleggene i land. Med reketråltillatelse menes tillatelse til å fiske, herunder koke og fryse reker. Med lastekapasitet menes tillatt utnyttet lasteromskapasitet under fiske etter reker. §3. Tillatelse til drift og ombygging. Uten tillatelse av Fiskeridirektøren må ingen drive trålfiske etter reker i området nord for 62° n.br. med fartøy på 65 fot (19,8 m) største lengde og mer eller med fartøy med en bruttotonnasje på 50 eller større, etter måleregler fastsatt i Sjøfartsdirektoratets forskrifter av 19. juni 1964. Fiskeridirektøren fastsetter hvilke tilsvarende størrelsesgrenser som skal gjelde etter de nye måleregler fastsatt ved Sjøfartsdirektoratets forskrift av 26. juli 1994 nr. 749 om måling av fartøyer. Ombyggingen av fartøy som nyttes til reketrålfiske og som er større enn nevnt i første ledd eller etter regler fastsatt i medhold av annet ledd må ikke foretas uten tillatelse av Fiskeridirektøren. Bestemmelsen i første ledd kommer ikke til anvendelse på fartøyer på 65 fot (19,8 m) største lengde eller mer, men med en bruttotonnasje under 50, som er bygget eller begynt bygget før 1. mars 1979. Et fartøy som har vært nyttet til skjelltråling uten konsesjon i medhold av lov av 20. august 1951 om fiske med trål og lov av 16. juni 1977 om regulering av deltagelsen i fisket kan ikke gis tillatelse til å drive fiske etter reker. 0 Endret ved forskrift 15 juli 1994 nr. 684, 3 nov 2000 nr. 1092. §4. Konsesjon knyttet til reder og fartøy. Tillatelse etter disse forskrifter gjelder bestemt fartøy og bestemt person eller selskap, slik at ny tillatelse må innhentes dersom det skjer endring i eierforholdet eller når annet fartøy ønskes nyttet. §5. Ombygging av fartøy under konsesjonsgrensen. Fartøy mindre enn den størrelse som er nevnt i §3, kan etter nødvendig ombygging hvorved fartøyet overstiger denne størrelse, gis tillatelse til reketrålfiske når søkeren har nyttet fartøyet aktivt til slikt fiske de tre siste år. Eier av fartøy som er gitt tillatelse etter første ledd kan ikke gis utskiftningstillatelse etter §10. Ny eier av et slikt fartøy kan heller ikke gis tillatelse til å drive reketrålfiske med fartøyet med mindre det skjer etter §6. §6. Tildeling av nye reketråltillatelser. Tillatelse etter §3 skal bare gis når deltagelse i fiske etter reker inngår som en naturlig del av et varig driftsgrunnlag. Det skal legges vekt på å fremme en rimelig geografisk fordeling av de fartøyer som blir tildelt tillatelse. Særlig hensyn skal tas til distrikter med svekket eller ensidig næringsgrunnlag, hvor rekefisket kan inngå som en naturlig driftsform. Det skal også tas hensyn til råstoffbehovet hos eksisterende fiskeforedlingsanlegg. Ingen kan gis tillatelse til å drive rekefiske med flere enn ett fartøy, medmindre særlige distriktsmessige hensyn tilsier det. §7. Overdragelse av fartøy. Ved overdragelse av fartøy som innehar reketråltillatelse, kan Fiskeridirektøren gi den nye eieren tillatelse til fortsatt drift når vilkårene i §6 annet til og med fjerde ledd foreligger. §8. Lastekapasitet. Fiskeridirektøren skal fastsette lastekapasitet for det enkelte fartøy. Lastekapasiteten skal fastsettes i rommål av samtlige rom som kan nyttes til føring av fangst. Fiskeridirektøren gir nærmere forskrifter om beregning av et fartøys lastekapasitet. Fiskeridirektøren kan også fastsette en omregningsfaktor fra rommål til tonn som skal legges til grunn ved håndhevelse av lastekapasitetsbestemmelsene. Når et fartøy har fått fastsatt lastekapasitet etter disse forskrifter, kan det ikke ta ombord større fangst pr. tur enn den fastsatte lastekapasitet. §9. Begrensning i lastekapasitet. Fartøy med tillatelse til å drive reketrålfiske kan uten hensyn til når tillatelsen er gitt, ikke utnytte en større lastekapasitet enn 400 m3 . Ved sammenslåing av konsesjoner etter §11 §12 kan fartøyet likevel utnytte inntil 600 m3 . Første ledd gjelder ikke for fartøy som har deltatt i fisket ved Grønland og fått fastsatt en bestemt lastekapasitet i dette fisket. 0 Endret ved forskrift 3 nov 2000 nr. 1092. Fiskeridirektøren kan gi tillatelse til utskiftning til nybygg, annet brukt fartøy eller til ombygging av fartøy som har reketrålkonsesjon. Nybygg, annet brukt fartøy eller ombygget fartøy må ikke ha et lasteromsvolum som er større enn 1000 m3 . Fiskeridirektøren kan gi tillatelse til utskiftning til nybygg, annet brukt fartøy eller til ombygging av fartøy med et lasteromsvolum over 1000 m3, når erstatningsfartøyet eller fartøyet etter ombygging, har et lasteromsvolum som er like stort som eller mindre enn det opprinnelige fartøyets lasteromsvolum. Søknad om tillatelse til utskiftning eller til ombygging kan avslås dersom det etter slik utskiftning eller ombygging, ikke foreligger tilstrekkelig driftsgrunnlag for fartøyet. §11. Sammenslåing av lastekapasitet. Eier av fartøy med reketrålkonsesjon kan gis tillatelse tl å erverve annet fartøy med reketrålkonsesjon for å øke lastekapasiteten på ett av fartøyene. Slik tillatelse kan bare gis når vilkårene i §6 annet og tredje ledd foreligger. Når det gis tillatelse etter første ledd, skal ett av fartøyene meldes ut av merkeregisteret og trekkes ut av norsk fiske. §12. Overføring av reketråltillatelse til annet fartøy med annen konsesjon. Fiskeridirektøren kan gi eier av to fartøyer, hvorav det ene med reketrålkonsesjon og det andre enten med torsketrålkonsesjon etter §2 punkt 2 i trålforskriftene av 28. april 1978 eller ringnottillatelse etter forskrifter av 2. mars 1979 om adgang til å delta i fisket med ringnot, tillatelse til å overføre reketråltillatelsen til det andre fartøyet. Slik tillatelse kan bare gis når vilkårene i §6 annet og tredje ledd foreligger. Den opprinnelige reketråleren skal da meldes ut av merkeregisteret og tas ut av norsk fiske. Dersom reder ønsker det, kan det gis tillatelse til at torsketrålkonsesjon/ringnotkonsesjon overføres til fartøyet med reketråltillatelse dersom det andre fartøyet meldes ut av merkeregisteret og tas ut av norsk fiske. Ved sammenslåing av konsesjoner etter §11 kan kapasiteten til det fartøyet som blir i rekefisket, økes med inntil 70% av kapasiteten til det fartøyet som trekkes ut av fiske. Ved overføring av reketråltillatelse til fartøy med torsketråltillatelse/ringnottillatelse etter §12 første ledd tillates overført tilsvarende konsesjonskapasitet som for fartøyet som trekkes ut av fiske. Ved overføring av torsketråltillatelse/ringnottillatelse til fartøy med reketråltillatelse etter §12 andre ledd tillates overført tilsvarende kvotefaktor/konsesjonskapasitet som for fartøyet som trekkes ut av fiske. For fartøyer som har fått tillatelse til utskiftning eller sammenslåing i tidsrommet fra 1. januar 1983 og til disse forskrifters ikrafttredelse, og forbehold er tatt om fartøyets framtidige lastekapasitet, vil kapasiteten bli fastsatt etter bestemmelsene i denne paragrafen. 0 Endret ved forskrifter 3 nov 2000 nr. 1092, 25 okt 2002 nr. 1167. §14. Leie av fartøy. Oppstår det et uforutsett avbrudd i rekefisket som følge av havari e.l., kan Fiskeridirektøren gi tillatelse til at det leies et fartøy for kortere tid. Leiefartøyets lastekapasitet kan ikke utnytte den del av kapasiteten som overstiger det fartøyet som erstattes. Konsesjonsinnehaveren må selv drive det leide fartøy for egen regning og risiko. §15. Inndragning. Reketråltillatelsen kan inndras hvis den i løpet av et sammenhengende tidsrom på 2 år ikke er benyttet i mer enn 2 mnd. Den som forsettlig eller uaktsomt overtrer bestemmelsene gitt i disse forskrifter, straffes med bøter. Forsøk straffes på samme måte. Disse forskrifter trer i kraft straks. Samtidig oppheves midlertidige forskrifter av 23. juni 1978 om adgang til å drive trålfiske etter reker. |
lovdata_cd_54407 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.687 | Forskrift om dekning av utgifter for mottakere av rehabiliteringspenger. Fastsatt av Sosial- og helsedepartementet 22. desember 1998 med hjemmel i lov av 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven) §10-7 sjette ledd. Endret 22 des 1999 nr. 1493. Det kan ytes tilskott til dekning av nødvendige utgifter til daglige reiser for mottakere av rehabiliteringspenger under tidsbegrenset aktivisering og arbeidstrening hos arbeidsgiveren som nevnt i §10-8 andre ledd. Tilskottet ytes på grunnlag av billigste reisemåte med rutegående transportmiddel. Det kan ytes høyere tilskott dersom medlemmet på grunn av funksjonshemmingen ikke kan benytte rutegående transportmiddel. 0 Endret ved forskrift 22 des 1999 nr. 1493 (i kraft 1 jan 2000). |
lovdata_cd_47556 | lovdata_cd_rundskriv_lovavdeling_2005 | 2,021 | no | 0.762 | Sammendrag: Trygderett og pensjonslovgivning Folketrygdloven 1966 §14-9. Folketrygdloven 1997 §22-17. Vi viser til brev 21 januar 1999. Vi beklager at svar foreligger først nå. 1. Spørsmålet gjelder forståelsen av bestemmelsen i den tidligere folketrygdloven §14-9 femte ledd siste punktum om at renter ikke tilstås ved etterbetaling av trygdeytelser. §14-9 femte ledd hadde følgende ordlyd: Begrensningsreglene i denne paragraf (merknad: som gjaldt begrensninger i retten til etterbetaling) gjelder ikke dersom den trygdede tidligere har framsatt krav om vedkommende ytelse og dette krav helt eller delvis er avslått ved en feil fra trygdens organer eller som følge av ufullstendige eller misvisende opplysninger fra noen annen enn den trygdede og som han selv ikke har gitt foranledning til. I slike tilfelle skal etterbetaling skje fra det tidspunkt ytelse skulle ha vært gitt hvis kravet var blitt godkjent første gang det ble satt fram. Renter tilstås ikke (understreket her). §14-9 femte ledd siste punktum er videreført i §22-17 første ledd i den nye folketrygdloven, som har følgende ordlyd: Trygden gir ikke renter ved etterbetaling av trygdeytelser. De øvrige bestemmelsene i §14-9 femte ledd er videreført gjennom den nye loven §22-14 fjerde ledd. Spørsmålet som foreligger, er om bestemmelsene om at det ikke ytes renter, også utelukker kompensasjon for rentetap på grunnlag av alminnelige erstatningsrettslige regler. I og med at bestemmelsen i den nye folketrygdloven §22-17 første ledd er ment som en ren videreføring av tidligere lov §14-9 femte ledd siste punktum, antar vi at spørsmålet må besvares på samme måte i forhold til den gamle og nye folketrygdloven. Formuleringen av §14-9 femte ledd bygget på Sosialkomiteens behandling av Ot.prp.nr. 17 (1965-66). Tillegget Renter tilstås ikke ble føyd til under komitebehandlingen. I Innst O VIII (1965-66) s 52 heter det: Tilføyelsen av setningen Renter tilstås ikke er gjort etter forslag fra Rikstrygdeverket med tilslutning av departementet. Tilføyelsen er begrunnet med at spørsmålet om det skal regnes med renter i praksis har medført tvil og prosedyre og at det bør avklares i lovteksten. Departementet har uttalt at det er enig med Rikstrygdeverket i at renter ikke bør ytes ved etterbetaling. Komitéen slutter seg til forslaget. Spørsmålet om det bør ytes renter ved etterbetaling av trygdeytelser, ble drøftet av Trygdelovutvalget i NOU 1990:20. Utvalget uttalte (s 699): Så vidt utvalget kjenner til har det ikke vært noen generell drøftelse her i landet om det bør ytes renter ved etterbetaling av trygdeytelser. I forarbeidene til folketrygdloven er det bare Innst. O. VIII for 1965-66 som nevner rentespørsmålet. Vi viser til sitatet ovenfor. Det er bare Finland blant de nordiske landene som har etablert en ordning med renter ved forsinket utbetaling av trygdeytelser (drøysmålsrente) Utvalget mener det bør vurderes å gi renter ved etterbetaling av trygdeytelser også hos oss. På formuerettens område kan en fordringshaver kreve morarenter når krave ikke innfris ved forfall. Vi viser til lov 17. desember 1976 nr. 100 om renter ved forsinket betaling. En tilsvarende ordning på trygderettens område vil imidlertid få store samfunnsøkonomiske konsekvenser, og det ligger utenfor dette utvalgs mandat å foreslå endringer i gjeldende rett på dette området. Utvalget har derfor bare nøyd seg med å peke på spørsmålet. Utvalget vil nevne at det følger av alminnelige obligasjonsrettslige prinsipper at renter bare kan kreves når det foreligger hjemmel i lov, avtale eller en fast etablert sedvane. Formelt sett skulle det derfor være unødvendig å lovfeste en bestemmelse om at renter ikke tilstås. Utvalget er likevel kommet til at det ut fra informasjonshensyn bør tas inn en uttrykkelig lovbestemmelse om renter i utkastet her. Trygdelovutvalget foreslo etter dette den formulering som er benyttet i §22-17. I Ot.prp.nr. 29 (1995-96) ble utvalgets forslag videreført uten ytterligere kommentarer. I Innst O nr 46 (1998-99) tok Sosialkomiteen opp rentespørsmålene og uttalte følgende (s 28): Komiteen er enig med Trygdelovutvalget i at det bør vurderes å gi renter ved etterbetaling av trygdeytelser, slik det fremgår på side 698/699 i NOU 1990:20. Dette bør særlig vurderes i de tilfeller forsinkelsen skyldes feil eller forsinkelser fra trygdeverkets side. Komiteen vil ikke foreslå en slik vidtgående endring her, men ber om at departementet ser nærmere på denne problemstillingen og kommer tilbake til Stortinget med sak om dette. Sosial- og helsedepartementet opplyser at det nå er satt ned en arbeidsgruppe for å vurdere om det bør innføres renteplikt i trygdesaker. 2. Etter vårt syn bør drøftelsen deles inn i to hovedspørsmål: I hvilken utstrekning ville det, dersom man ser bort fra bestemmelsene om at det ikke foreligger plikt til å yte renter, foreligge krav på erstatning for rentetap etter alminnelige erstatningsrettslige regler? Avskjærer bestemmelsene om at det ikke foreligger plikt til å yte renter i tidligere folketrygdlov §14-9 femte ledd siste punktum og nåværende lov §22-17 første ledd, krav som ellers ville foreligge etter alminnelige regler? Et vedtak om pensjonsutbetaling må regnes som ugyldig så langt utbetalingene fastsettes lavere enn det loven krevde. Erstatning for tap som oppstår, må derfor vurderes etter reglene om erstatningsansvar for ugyldige forvaltningsvedtak. Det bør understrekes her at spørsmålet her utelukkende gjelder rentedekning i tillegg til selve pensjonsytelsen. Retten til etterbetaling i de tilfellene det er tale om her, følger av folketrygdloven, og det oppstår ikke noe spørsmål om erstatning for disse ytelsene. Krav om erstatning for andre tapsposter vil ikke bli drøftet her. I teorien har det til dels vært avvikende oppfatninger om hvordan ansvarsgrunnlaget for tap som følge av ugyldige forvaltningsvedtak skal utformes. Enkelte har hevdet at det offentlige kun er ansvarlig ved uaktsomhet. Andre har hevdet at ansvaret er objektivt, se om de forskjellige synspunkter Eckhoff/Smith: Forvaltningsrett (6 utg, Oslo 1997) s 600. Etter Høyesteretts uttalelser i dommen referert i Rt-1997-343 flg (på s 360) må det antas at det ikke generelt gjelder noe objektivt erstatningsansvar for ugyldige forvaltningsvedtak. Vi finner ikke grunn til å gå nærmere inn på disse spørsmålene her. Det er uansett på det rene at dersom uriktig trygdevedtak skyldes at det er utvist uaktsomhet fra trygdemyndighetenes side, vil det foreligge ansvarsgrunnlag. Selv om det foreligger ansvarsgrunnlag, er det likevel ikke opplagt at et rentetap kan erstattes. Norsk rett har tradisjonelt vært tilbakeholden med å tilkjenne rentetapserstatning uten positiv hjemmel i lov eller avtale, jf Krüger: Pengekrav (1984) s 396 og NOU-1974-54 Renter ved forsinket betaling m v s 21-26. Rettspraksis som gir renter på erstatningsgrunnlag er visstnok begrenset til tilfeller hvor også kapitalbeløpet er et erstatningskrav, hvilket ikke vil være tilfellet i disse sakene. Tendensen de senere årene har likevel gått i retning av å ville anerkjenne rentetap på linje med andre erstatningsposter, se Bergsåker: Pengekravsrett (1994) s 83 og NOU-1974-54 s 25-26. Det finnes imidlertid etter det vi er kjent med, ikke noen nyere dom som avklarer spørsmålet. Formuleringene i en tidligere folketrygdloven §14-9 femte ledd og i nåværende lov §22-17 første ledd knytter seg til renter. Ordlyden gir ikke noe klart svar på bestemmelsene også avskjærer erstatning for rentetap. Dekning av renter kan flere ulike formål, se Bergsåker: Pengekravsrett (1994) s 49: Av disse elementene vil punkt b, risikopremie, ha liten betydning ved ufrivillig avståelse av kapital, som det er tale om i disse tilfellene. Elementene under a og c vil derimot inngå i kompensasjonen enten det er tale om en rentedekning (forsinkelsesrente) eller om erstatning for rentetap. Den eneste forskjellen vil være at forsinkelsesrente utbetales etter en fast sats, mens erstatning utbetales etter en individuell erstatningsutmåling. Ved krav om rentetapserstatning vil vederlaget for avståelsen, punkt a, være det eventuelle faktiske tapet kreditor er påført, f eks ved at han eller hun har måtte låne midler og dermed er påført renteutgifter. Det vil etter dette være en nær sammenheng mellom rentekrav og krav på erstatning. Forsinkelsesrenter kan langt på vei ses som erstatning for et normaltap. Dette illustreres også ved utformingen av forsinkelsesrenteloven, som gjelder på formuerettens område, se bl a loven §3 tredje ledd. Det kan hevdes at renter normalt tilkjennes på et objektivt grunnlag, dvs uten at det er nødvendig å påvise uforsvarlig opptreden fra trygdemyndighetenes side. Ut fra dette kan det hevdes at det må ligge utenfor avskjæringsreglene å regulere de tilfellene hvor det er utvist uaktsomhet fra trygdemyndighetene. På den annen side knytter bestemmelsene seg direkte til feil fra trygdens organer, se formuleringen av tidligere lov §14-9 femte ledd og nåværende lov §22-14 fjerde ledd. Slik feil vil i det fleste tilfeller være menneskelige feil. Når det foreligger en menneskelig feil, vil man ofte også kunne konstatere at det er utvist uaktsomhet, enten fra bestemte enkeltpersoner eller gjennom såkalte anonyme eller kumulative feil. Etter vårt syn lar det seg dermed vanskelig hevde at avskjæringsreglene må forstås slik at de generelt ikke omfatter tilfeller der det er utvist uaktsomhet. Som det er påpekt ovenfor, har norsk rett tradisjonelt vært tilbakeholden med å tilkjenne rentetapserstatning uten positiv hjemmel i lov eller avtale. Dette må etter vårt syn også være av betydning for tolkningen av de aktuelle bestemmelsene. Så langt man har bygget på et slik utgangspunkt, har det ikke foreligget noe oppfordring til å presisere særskilt i loven at heller ikke rentetapserstatning skal kunne kreves. Etter vår vurdering kan man dermed ikke bygge på at utformingen av den tidligere folketrygdloven var basert på en bevisst avgrensning av rentebegrepet i forhold til rentetapserstatning. Også i forbindelse med vedtakelsen av den nye folketrygdloven synes det tradisjonelle utgangspunktet lagt til grunn. Trygdelovutvalget bygget i sin utredning, se sitatet fra NOU 1990:20 ovenfor, på at renter bare kan kreves når det foreligger særskilt hjemmel. Uttalelsene fra Trygdelovutvalget tyder ikke på at utvalget har sett noen mulighet for at man i stedet for ordinære renter skulle kunne gi rentetapserstatning. Heller ikke uttalelsene fra Sosialkomiteen i Innst O nr 46 (1998-99) tyder på at man har sett noen mulighet for dette. Trygdelovutvalget viser til at en renteordning vil få store økonomiske konsekvenser og Sosialkomiteen betegner en slik ordning som en vidtgående endring. Disse formuleringene ville ha liten mening dersom det allerede skulle eksistere en rett til rentetapserstatning. Vår vurdering er etter dette at dersom en slik sak skulle komme for domstolene, vil det neppe bli lagt til grunn at det eksisterer en rett til rentetapserstatning uavhengig av lovbestemmelsene som avskjærer rett til renter. Selv om den generelle utviklingen synes å gå i retning av å anerkjenne rentetap på linje med andre erstatningsposter, og selv om erstatning for rentetap kan fremstå som rimelig i det konkrete tilfellet, vil vi anta at domstolene vil se det slik at det må være opp til lovgiver å utforme regler på dette området. Det vil i denne forbindelse også kunne vises til uttalelsene fra Trygdelovutvalget og Sosialkomiteen, herunder uttalelsene om de økonomiske konsekvensene av en eventuell innføring av renteplikt, og til at en utredning av spørsmålene er igangsatt. Slik bestemmelsen i den tidligere folketrygdloven §14-9 femte ledd siste punktum var utformet, knyttet denne seg til tilfeller der et krav helt eller delvis er avslått ved enfeil. Den nye loven §22-17 første ledd kan ikke antas å avskjære rentekrav i større utstrekning enn det som gjaldt tidligere. Bestemmelsene omfatter således tilfeller der det foreligger feil ved et vedtak som går ut på helt eller delvis å nekte utbetaling. Reglene avskjærer ikke rett til rentetapserstatning der manglende trygdeutbetaling har andre årsaker. Dette kan f eks være feil eller forsømmelser i forbindelse med selve utbetalingen av stønad. F eks antok vi i Lovavdelingens uttalelse 801/92 E (12 mai 1992), som gjaldt en trygdesjefs underslag av pensjonsutbetalinger, at det forelå rett til forsinkelsesrenter etter forsinkelsesrenteloven. Generelt må det kunne antas et manglende trygdeutbetaling som skyldes en forsettlig urettmessig handling fra en trygdefunksjonærs side, vil falle utenfor lovens formulering avslått ved en feil. I tilfeller der det foreligger uaktsomhet knyttet til innholdet i et vedtak, er det etter vårt syn vanskelig å finne rettslig grunnlag for å skille mellom ulike former for feil eller ulike grader av uaktsomhet. Slike grensedragninger bør utvilsomt vurderes ved utformingen av eventuelle fremtidige renteregler, men de kan etter vårt syn ikke være avgjørende slik lovbestemmelsene er utformet i dag. JDLOV-1999-991 Gjeldsforfølgningsrett. Tingrett Gjeldsordningsloven §7-2. Tinglysningsloven §32. |
lovdata_cd_37495 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.775 | Bestemmelsen er en 'sikkerhetsventil' som gir de kompetente myndighetene i de to landene adgang til å avtale unntak fra bestemmelsene i artikkel 5 dersom det skulle vise seg nødvendig i spesielle tilfeller. Som eksempler på slike tilfeller kan nevnes forlengelse av perioden som utsendt arbeidstaker etter artikkelens nr 2 og andre, spesielle tilfeller der lovvalgsreglene gir uønskede resultater. På norsk side er det Sosialdepartementet som er kompetent myndighet, jf. artikkel 1 nr. 5. Dersom det kommer en anmodning om å inngå en slik avtale, skal saken - med trygdekontorets innstilling - sendes til Rikstrygdeverket, Internasjonalt kontor som deretter forelegger den for departementet. |
lovdata_cd_46832 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.637 | Uførepensjon og foreløpig uførestønad kommer inn under avtalen. Dette følger av artikkel 4 nr. 1 bokstav b i forordning (EØF) nr. 1408/71 og Forskrift om inkorporasjon av trygdeforordningene i EØS-avtalen, fastsatt ved kgl. res. 25. april 1997. Bestemmelser om ytelser ved uførhet er gitt i forordningen artikkel 37 - 43. Bestemmelsene i artikkel 37 - 39 gjelder ikke for Norge (gjelder lovgivninger hvor ytelsene er uavhengige av opptjeningstid). Det er således bare bestemmelsene i artikkel 40 - 43 som kommer til anvendelse for Norge. Forordningens regler medfører at folketrygdlovens regler om forutgående og fortsatt medlemskap kan fravikes. Medlemskap i andre EØS-lands trygdeordninger kan anvendes til sammenlegging for å fylle vilkåret om forutgående medlemskap. Uførepensjon eksporteres, med visse unntak, fritt til andre EØS-land. Garantert tilleggspensjon til unge uføre eksporteres f.eks ikke. Se nærmere om dette under punktene 12.5.2 - 12.5.4. Forordningens regler om beregning av uførepensjon er behandlet i kapittel 3 i dette rundskrivet. I punkt 12.10 er det gitt nærmere beskrivelse av de praktiske saksbehandlingsregler som gjelder for uførepensjon i EØS-tilfeller. |
lovdata_cd_55273 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.774 | Forskrift om forbud mot førers bruk av håndholdt mobiltelefon under kjøring med motorvogn. Fastsatt av Samferdselsdepartementet 17. desember 1999 med hjemmel i vegtrafikkloven 18. juni 1965 nr. 4 §23b. Fører av motorvogn må ikke bruke mobiltelefon under kjøringen, med mindre mobiltelefonen under bruken er plassert i eller på en holder som er forsvarlig fastmontert i motorvognen. Holder skal være montert i umiddelbar nærhet av rattet og så nært førers ordinære synsfelt under kjøring som praktisk mulig, med mindre holderen er en integrert del av kjøretøyets originalinnredning. a) Mobiltelefon: Radioutstyr for kommunikasjon over offentlig nett. b) Kjøring: Motorvogn som er i bevegelse. c) Bruk av mobiltelefon: Enhver bruk, herunder all betjening av mobiltelefonens tastatur, samtale, mottak av anrop, mottak eller sending av melding eller tekst. |
lovdata_cd_26826 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.639 | Forskrift om høve til jakt etter hjort og rådyr, Skodje kommune, Møre og Romsdal. Fastsett av Skodje kommune 8. april 2003 med heimel i lov av 29. mai 1981 nr. 38 om viltet §16 og forskrift av 22. mars 2002 nr. 314 om forvaltning av hjortevilt og bever §4 og §5. |
lovdata_cd_35902 | lovdata_cd_odelsting_2005 | 2,021 | no | 0.907 | Publisert: Ot.prp.nr.61 (1990-1991) Tittel: Om lov om endring i lov 28. april 1978 nr. Regjeringen legger i proposisjonen frem forslag om å utvide lov om forbrukerkjøpstvister til også å omfatte håndverkertjenester. Bakgrunnen for forslaget er et ønske om å gi forbrukerne et bedre tvisteløsningssystem. Dette vil også gi de lokale forbrukerkontorer et bedre grunnlag for å forhandle med næringsdrivende i spørsmål som gjelder håndverkertjenester fordi man vil ha adgang til å bringe tvisten inn for et domstolslignende organ dersom enighet ikke oppnås. Endringene bygger på en rapport om tvisteløsning på forbrukersektoren avgitt av en arbeidsgruppe nedsatt av Barne- og familiedepartementet. Lov om behandling av forbrukerkjøpstvister ble vedtatt i 1978. I medhold av denne ble det opprettet et forbrukertvistutvalg som skal behandle tvister som gjelder kjøp av varer og tjenester selgeren påtar seg å utføre i tilknytning til kjøpet. Utvalget behandler i underkant av 350 saker i året og avgjørelsene har samme virkning som en dom dersom de ikke påankes innen 4 uker. Foruten å spille en rolle som tvisteløser har forbrukertvistutvalget også betydning i forbrukerkontorenes mekling mellom forbrukeren og den næringsdrivende. Det viser seg at det er lettere å nå frem til en løsning på områder der Forbrukertvistutvalget har kompetanse til å løse tvister. Forbrukerrådet med de lokale forbrukerkontorer behandler årlig omtrent 120.000 saker. Av disse er omtrent 5.000 saker om håndverkertjenester. Dette er blant de største saksfelter. Det er opprettet en rekke bransjenemnder som løser forbrukertvister. På områder hvor det ikke er opprettet bransjenemnder, og Forbrukertvistutvalget heller ikke har kompetanse, står forbrukerne uten noe spesielt forbrukerrettslig tvisteløsningssystem. Barne- og familiedepartementet finner det hensiktsmessig å koble utvidelsen opp mot lov 16. juni 1989 nr. 63. om håndverkertjenester m.m. for forbrukere. Her eksisterer allerede et materielt regelverk som gir forbrukeren god rettsbeskyttelse. Forbrukertvistutvalget har dessuten i dag kompetanse til å behandle tvister om ytelser som selger har påtatt seg i tilknytning til kjøp av varen. En del av disse er tvister om håndverkertjenester. Forbrukertvistutvalget har derfor allerede i dag erfaring i å løse håndverkertjenestetvister. Når det gjelder den nærmere avgrensning av begrepet håndverkertjenester vises til lov om håndverkertjenester m.m. for forbrukere. Loven gjelder avtaler eller oppdrag om bestemte tjenester, f.eks. reparasjoner og vedlikehold som en håndverker påtar seg overfor en forbruker. En slik utvidelse vil gi forbrukeren et bedre tvisteløsningssystem enn i dag. Det vil bety at forbrukeren ikke bare har rett etter loven, men også at han får gjennomslag for sin rett overfor selgeren av varen eller tjenesten. Forbrukerkontorene vil lettere nå frem i forhandlinger med næringslivet når saken kan bringes inn for Forbrukertvistutvalget. Forbrukertvistutvalgets avgjørelser vil trolig bli lagt til grunn ved løsning av andre, tilsvarende tvister. Avgjørelsene vil derfor få betydning ut over den enkelte avgjørelse. Departementet antar således at dette til en viss grad kan rasjonalisere arbeidet ved forbrukerkontorene. håndverkertjenestelovens område. Dette vil trolig komme alle som arbeider med slike spørsmål til gode. Forslaget har vært på en bred høringsrunde. 34 instanser avga uttalelse. Samtlige høringsinstanser er positive til en utvidelse som foreslått. Handelens Hovedorganisasjon uttaler: « Det kan i mange tilfelle synes lite naturlig at ikke også tvister på dette området skal kunne behandles av Forbrukertvistutvalget i samme utstrekning som tvister vedrørende forbrukerkjøp. Som det pekes på i rapporten har utvalget allerede kompetanse i de sammensatte tvister hvor tjenesteytelsen er knyttet til kjøpet. En utvidelse som nevnt må imidlertid ikke skje på bekostning av utvalgets mulighet for innen rimelig tid å behandle de tvister som idag omfattes av utvalgets kompetanse. Vi forutsetter således at utvalgets sekretariat styrkes slik at utvidelsen ikke fører til forlengelse, men heller til en forkortelse av behandlingstiden i FTU. Advokatforeningen er enig og uttaler: « Håndverkertjenester ligger nær opptil det saksområde FTU til i dag har arbeidet med. Organet har dermed opparbeidet en viss kompetanse til å behandle saker av denne art. På denne bakgrunn kan det forsvares at organet nå også får anledning til å behandle tvister vedrørende tjenestekjøp alene. « stort sett de samme hensyn som grunngir FTU's kompetanse til å behandle tvister i forbrukerkjøp og tvister om ytelser som selgeren påtar seg overfor en kjøper i tilknytning til kjøpet, kan tale for å utvide utvalgets kompetanse til å omfatte tjenester som reguleres i håndverkertjenesteloven. De juridiske spørsmål som oppstår ved praktiseringen av håndverkertjenesteloven, er av samme karakter som de spørsmål som oppstår ved anvendelse av kjøpsloven. En utvidelse av utvalgets kompetanse vil bidra til å gjennomføre det forbrukervern håndverkertjenesteloven søker å fremme. « idag er dokumentert at tvister innen denne sektoren er av betydelig omfang og for forbrukeren er det ofte vanskelig å komme frem til en minnelig løsning med den utførende. Håndverkerbransjen kjennetegnes dessuten av at en forholdsvis stor andel av håndverkerne ikke er organiserte.(...) Departementet er på denne bakgrunn enig i arbeidsgruppens forslag om at lov om forbrukertvister utvides til å gjelde tjenester innen det området som omfattes av lov om håndverkertjenester. Arbeidsgruppens rapport inneholdt også forslag om å innføre en adgang for Forbrukertvistutvalget til å avvise å behandle saker på grunn av tvistegjenstandens verdi eller tvistesummens størrelse. Hensikten var å innføre en skjønnsmessig adgang til å avvise saker som var mer egnet for domstolsbehandling og derigjennom effektivisere saksbehandlingen i forbrukertvistutvalget. Sentrale høringsinstanser gikk i mot dette forslaget. « Hvis tvisten bevismessig er av en slik art at den er egnet for utvalgsbehandling, bør denne muligheten stå åpen.(...) Ønsket om å få benytte utvalgets spesialkompetanse på området taler mot en verdibegrensning. Den Norske Advokatforening er inne på det samme: « Arbeidsgruppen går inn for en skjønnsmessig adgang til å avvise sakene. Dette er neppe heldig. Rettssikkerhetshensyn tilsier at man har klare retningslinjer for hvorvidt saken vil bli behandlet. Slik situasjonen er idag risikerer forbrukeren å bli møtt med en avgjørelse om at saken avvises 1 1/2 år etter at spørsmålet ble bragt inn for domstolene. Barne- og familiedepartementet er enig i at innvendingene veier tungt, selv om en effektivisering av Forbrukertvistutvalgets saksbehandling er av betydning. Etter en samlet vurdering har departementet kommet til at det ikke bør fremmes forslag om en slik avvisningsadgang i denne omgang. § 1, første ledd endres slik at utvalgets kompetanse utvides til å omfatte håndverkertjenester. Med håndverkertjeneste menes en tjeneste som faller inn under definisjonen i § 1 i lov om håndverkertjenester for forbrukere m.m. Sjette ledd gir Forbrukertvistutvalget myndighet til å avgjøre om et kjøp er et forbrukerkjøp og om saken ellers hører inn under utvalgets kompetanse. Denne myndigheten utvides til også å gjelde for håndverkertjenester. § 2 gjelder oppnevning av utvalget og dets sammensetning. Det foretas ingen endring i antall medlemmer. Bestemmelsen endres slik at halvparten av medlemmene skal ha innsikt i forbrukersidens interesser, mens halvparten skal ha innsikt i selger- eller tjenesteytersidens interesser. Departementet antar at utvalget slik det i dag er sammensatt, har den kompetanse som skal til for å behandle tvister om håndverkertjenester. Ettersom utvalget kan behandle tjenester selger har påtatt seg i tilknytning til kjøpet, har det en viss erfaring i å behandle håndverkertjenester. spørsmål som oppstår etter lov om håndverkertjenester, er av samme karakter som de som oppstår etter kjøpsloven. Etter § 4, første ledd skal en tvist som ønskes behandlet av Forbrukertvistutvalget først bringes inn for Forbrukerrådet ved skriftlig begjæring av en forbruker som er part i saken. Dette skal også gjelde tvister om håndverkertjenester. En utvidelse av Forbrukertvistutvalgets kompetanse vil føre til større sakstilgang. Det er derfor nødvendig å utvide sekretariatets bemanning og øke møtehyppigheten i selve Forbrukertvistutvalget. Kostnadene knyttet til disse tiltakene er beregnet til omlag 1 million kroner på årsbasis. At Deres Majestet godkjenner og skriver under et framlagt utkast til proposisjon til Stortinget om lov om endring i lov om behandling av forbrukerkjøpstvister. Stortinget blir innbudt til å gjøre vedtak til lov om endring i lov 28. april 1978 nr. 18 om behandling av forbrukerkjøpstvister i samsvar med et fremlagt utkast. I lov 28. april 1978 nr. 18 om behandling av forbrukerkjøpstvister skal lovens tittel og følgende bestemmelser lyde: Markedsrådets utvalg for forbrukertvister (Forbrukertvistutvalget) skal, etter at tvisten etter begjæring av en forbruker er behandlet i Forbrukerrådet (jfr. § 4, § 5, § 6), behandle: b) tvister om håndverkertjenester som faller inn under reglene i lov 16. juni 1989 nr. 63 jfr dens § 1. Forbrukertvistutvalget avgjør med endelig virkning om et kjøp eller en tjeneste skal anses som forbrukerkjøp eller som håndverkertjeneste etter denne lov og om en sak ellers hører under utvalgets myndighetsområde etter paragrafen her. Forbrukertvistutvalget skal bestå av en formann, varaformann og åtte medlemmer som alle oppnevnes av Kongen for fire år av gangen. Ved første gangs oppnevning kan det likevel settes en kortere funksjonstid for noen av medlemmene. Formannen og varaformannen skal ha juridisk embetseksamen. Av de åtte medlemmene skal fire ha særlig innsikt i forbrukersidens interesser og fire særlig innsikt i selger- eller tjenesteytersidens interesser. Tvist i forbrukerkjøp og tvist om håndverkertjeneste som ønskes behandlet av Forbrukertvistutvalget etter reglene i loven her, må først bringes inn for Forbrukerrådet ved skriftlig begjæring av forbruker som er part i tvisten. Ot.prp.nr.60 (1990-1991) |
lovdata_cd_44737 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.62 | Sentralen er organisert med en leder, en administrativ leder og en sekretær samt personer som gir IT-støtte. Under ledelsen er det en flat struktur med fleksible arbeidsgrupper på 10 - 20 personer. Hver arbeidsgruppe består av flere team, som kan bestå av tre-fire saksbehandlere og to-tre vikarer. Størrelsen og sammensetningen på arbeidsgruppene og teamene vil variere etter arbeidsoppgavene til enhver tid. |
lovdata_cd_26619 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.622 | Vedtektens § 2-1 Kommuneloven § 9 nr. 1, 1. ledd 1. setningVedtektens § 2-2 Kommuneloven § 17 nr. 1, 2. setningVedtektens § 2-2 Kommuneloven § 17 nr. 2, 1. setning Vedtektens § 3-2 Kommuneloven § 14Vedtektens § 3-3 Kommuneloven § 9, 2. leddVedtektens § 3-4 Valglovens § 6-2 3. leddVedtektens § 3-5 Valgforskriftens § 15, 2. ledd, 1. setning Vedtektens § 3-6 Valglovens § 7-1Vedtektens § 3-6 Valgforskriftens § 19, 6. ledd bokstav d Vedtektens § 3-8 Valgforskriftens § 27, 3. leddVedtektens § 3-10 Valglovens § 10-7 Vedtektens § 3-11 Valglovens § 7-2Vedtektens § 4-3 Valglovens § 10-5, § 10-8 og § 10-9 Vedtektens § 4-4 Valgloven kap. |
lovdata_cd_1428 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.75 | Forskrift om samanslåing av Grindheim, Konsmo og Bjelland kommuner, Vest-Agder. |
lovdata_cd_46954 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.823 | Dersom folketrygdlovens inngangsvilkår (§19-2) ikke er oppfylt og det på vedtakstidspunktet ikke er mottatt bekreftede opplysninger om at vedkommende hadde forutgående trygdetid i annet avtaleland, kan det ikke avgjøres om inngangsvilkårene for rett til pensjon er oppfylt. Trygdekontoret skal da fatte vedtak om hvorvidt de øvrige vilkår for pensjon er oppfylt, og vedtaket oversendes deretter FFU for videre behandling. Dersom det ikke foreligger rett til foreløpige ytelser fra berørte land, kan FFU fastsette et forskudd, jf. punkt 22.2. Det er FFU som fatter det endelige vedtaket om pensjon i EØS-saker, se punkt 21.3. Dersom søkeren har mindre enn 3 års trygdetid i Norge, men har trygdetid i andre EØS-land i tillegg til norsk trygdetid, skal saken alltid sendes FFU for behandling av kravet. Dette gjelder selv om trygdetid i Norge er kortere enn ett år. |
lovdata_cd_16418 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.535 | Forskrift om lukningstider for serveringsstader, Klepp kommune, Rogaland. I medhald av §15 i lov av 3. juni 1983 nr. 52 om overnattings- og serveringssteder, har fylkesmannen i Rogaland 12. september 1991 godkjent vedtak gjort av Klepp kommunestyre 17. juni 1991. |
lovdata_cd_8688 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.51 | I medhold av lov om naturvern av 19. juni 1970 nr. 63, §8, jfr. §10 og §21, §22 og §23, er et myrområde ved Øvre Fiplingvatn i Grane kommune, Nordland fylke, fredet som naturreservat ved kgl.res. av 16. desember 1983 under betegnelsen «Bjortjønnlimyrene naturreservat». |
lovdata_cd_48680 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | sv | 0.414 | Forskrift om personskadetrygd - garantiregler (samordningsforskrift 34). Fastsatt av av Sosialdepartementet 1. januar 1974 med hjemmel i lov 6. juli 1957 nr. 26 om samordning av pensjons- og trygdeytelser §27. |
lovdata_cd_41050 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.766 | Ombygging av maskiner, arbeidsplasstilrettelegging og bruk av hjelpemidler på arbeidsplassen kan være svært effektive og hensiktsmessige tiltak for at funksjonshemmede skal fungere i arbeidslivet. Dersom slike tiltak vurderes som hensiktsmessige og kan gjennomføres, skal de prioriteres før andre tiltak som f.eks. omfattende omskolering/utdanning. Det kan ikke gis stønad etter denne bestemmelsen til anskaffelse eller endring av utstyr/ombygging av maskiner mv. som ikke er individuelt tilpasset den enkelte arbeidstaker i forhold til vedkommendes funksjonshemming. Det kan heller ikke gis stønad som nevnt dersom formålet har karakter av modernisering av produksjonsutstyr. Det kan heller ikke gis stønad til praktisk hjelp eller tilrettelegging av arbeidet. Når det gjelder arbeidsgivers ansvar, vises til §10-17 med tilhørende forskrift. Arbeidsgivers ansvar skal alltid vurderes før stønad gis. |
lovdata_cd_40706 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.919 | Formålet er å gi ytelser til livsopphold for yrkesaktive i forbindelse med barns sykdom eller funksjonshemming og ved pleie av nære pårørende i hjemmet i livets sluttfase. |
lovdata_cd_46536 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.878 | Y nr ...................... Trygdekontoret har fått melding om at Deres ektefelle .......................................... døde den ........................ Avdødes pensjon tilstått som følge av yrkesskade/yrkessykdom løper ut måneden etter dødsfallet. Etter §18 i lov om yrkesskadetrygd gis pensjon til de etterlatte dersom yrkesskaden/yrkessykdommen har ført med seg døden. I dette ligger at det må være mest sannsynlig eller mest nærliggende at dødsfallet er en følge av yrkesskaden/yrkessykdommen eller at yrkesskaden/yrkessykdommen har vært en medvirkende årsak av vesentlig karakter. Det er således ikke tilstrekkelig at årsakssammenheng mellom yrkesskaden/ yrkessykdommen og dødsfallet bare er mulig eller ikke kan utelukkes. Ut fra de opplysninger som foreligger om yrkesskaden/yrkessykdommen og om dødsårsaken har vi ikke funnet at dødsfallet mest sannsynlig eller mest nærliggende er en følge av yrkesskaden/yrkessykdommen. Vi har heller ikke funnet at yrkesskaden/yrkessykdommen har vært en medvirkende årsak av vesentlig karakter. Vi beklager derfor å måtte opplyse at De ikke har rett til enkepensjon etter lov om yrkesskadetrygd. Deres rett til etterlattepensjon etter folketrygdlovens kap. 10 forandres ikke av dette vedtaket, som bare gjelder vurdering etter lov om yrkesskadetrygd. |
lovdata_cd_29847 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.765 | 1. Sportshytter, sommerhus, kolonihagehus o.l. bygninger beregnet på å bebos i kortere tidsrom, samt tilhørende uthus, kan bare oppføres etter stadfestet reguleringsplan. Det samme gjelder fradeling og bortfeste av tomter til slike formål. 2. Hytter m.v. kan ikke oppføres nærmere vassdrag enn 50 meter (avstanden måles horisontalt fra høyeste vannstand), ikke nærmere veg enn 30 meter for veg åpen for almen ferdsel (avstanden måles horisontalt fra vegens midtlinje). 3. For bygninger som nevnt under punkt 1 gjelder bestemmelsene i bygningsloven fullt ut, samt byggeforskriftenes kap. 49. (II 1982 s 427) |
lovdata_cd_56151 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.507 | §1. Retten til utdanningspermisjon gjelder ikke for personell i Forsvaret i den perioden personellet har plikttjeneste. §2. Forskriften trer i kraft 1. januar 2001. |
lovdata_cd_31949 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.75 | Ved utlikning av refusjon for kommunens utgifter til veg, vann og kloakk skal legges til grunn de faste priser som følger av tabell 1 og 2, klasse II, i Kommunal- og arbeidsdepartementets forskrift om faste priser. Fra vedtektens ikrafttreden oppheves vedtekt til §49 nr. 1 og 2 i bygningsloven for Sunndal kommune stadfestet ved departementets brev av 4. oktober 1969 til fylkesmannen i Møre og Romsdal. (II 1977 s 316) |
lovdata_cd_31309 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.858 | Ved utlikning av refusjon for kommunens utgifter til veg og kloakk, skal legges til grunn utgiftsoverslag etter de faste priser som er fastsatt i departementets normalvedtekt tabell 1 klasse I. |
lovdata_cd_28831 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | nn | 0.673 | 3.1 Skilt, transparentar, reklameinnretningar o.l. skal utformast slik at dei stettar estetiske omsyn både i høve til seg sjølv og i høve til bakgrunnen og omgjevnadene. Skjemmande fargar og utforming er ikkje tillate og kan krevjast endra. 3.2 Skilt, flaggstenger, reklameinnretningar o.l. skal ikkje vere til hinder for ferdsel eller til fare for omgjevnadene på annan måte. 3.3 Uthengsskilt på bygningar skal ikkje ha større breidde enn 1,0 m og skal ha fri høgd over fortau på minst 2,50 m. Framspringet må aldri vere lenger ut enn at det er minst 0,5 m fri horisontal avstand til fortauskant. 3.4 Markiser skal avgrensast til dør- og vindaugsopningar. 3.5 Transparentar kan ikkje dekkje meir enn 30% av eit vindauge og ikkje vere større enn 1 m2 pr. vindauge. 3.6 Lysande kasser skal utformast med blenda botn slik at berre teksten og/eller eit eventuelt symbol gjev lys. Anna utforming av lyskasser vert ikkje tillate. Gesimsar utforma som lysande kasser er ikkje tillate. 3.7 Skilt må ikkje plasserast på møne, takflate, takutstikk eller gesims. Kommunen kan gjere unntak for opne lysrørskilt med frittståande bokstaver eller liknande som vert plassert på gesims. 3.8 I Eidsgata med tilknytande tverrgater bør storleiken på skilt ikkje overstige 1,5 m2. I andre områder bør storleiken ikkje overstige 2,5 m2. Kvar enkelt søknad kan likevel vurderast strengare eller lempelegare alt etter utsjånaden til det aktuelle bygget og det ikringliggjande miljøet. 3.9 For kvar verksemd er det berre tillate med eitt uthengsskilt og eitt veggskilt. Kommunen kan gjere unntak for verksemder som disponerer fleire fasader langs fortau eller gate. 3.10 Som rettesnor ved utforming av nye reklameinnretningar bør kommunen sine malar følgjast. 3.11 For frittståande skilt kan kommunen setje strengare eller lempelegare krav til storleik og utforming. |
lovdata_cd_54169 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | da | 0.735 | Forordningene fåes ved henvendelse til Mattilsynet. |
lovdata_cd_841 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.846 | Kommunegrensen mellom Sør-Fron herred i Oppland fylke og Sollia herred i Hedmark fylke (fylkesgrense Oppland-Hedmark) fastsettes å gå fra et punkt i Atna elv nær Hessetjønn, hvor Folldal herred støter mot Sollia herred. Punktet ligger i den rettlinjede fortsettelse av linjen mellom de to nederste merkene i skoglinjen mellom Strømbuskogen og P. H. Nessets skogteig. Herfra går grensen i sør-østlig retning etter Atna til dennes utløp i Atnasjøen, og så etter Atnasjøen i sør-østlig, senere østlig, retning til et punkt i den rette linje mellom Megrunnsbekkens (også kalt Grasskarbekkens) utløp i sjøen og Megrunnstuva. Grensen følger deretter den nettopp nevnte rette linje til Megrunnstuva. Fra Megrunnstuva går grensen, nå hele veien videre i sørsørvestlig retning, over merkepunktet«Vola» over Voladalen og Nyseterhaugen til skaret mellom høydepunkt 1305 på Gjeitsida og Valdreshøgda (1365) - av Gudbrandsdalskommisjonen kalt skaret mellom Store-Gjetsiden og Lille-Gjetsiden - og derfra videre over den gamle merkesten ved Vulua, merket 1795, gjennom Styggskaret til et punkt nedenunder og sørøst for toppen av Rundhøa (1226), hvor Ringbu herred støter mot. Der grenselinjen går etter Atna og Atnasjøen, deler den elv og sjø overensstemmende med regelen i vassdragsloven av 15. mars 1940 §2 og §3. Ellers går den over alt i rette linjer mellom punktene. Stedsnavn og høydetall som på gradteigkartet Rondvasshøgda. 1959 Kragerø domsogn som ett tinglag m.v. |
lovdata_cd_42851 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.739 | [Endret 2/98, 8/99. Inntekt som av ligningsmyndighetene anses som pensjonsgivende inntekt (se §3-15) vil vanligvis måtte anses som arbeidsinntekt i forhold til folketrygdlovens §17-8. Inntekten skal være knyttet til den gjenlevendes arbeidsinnsats. Rene kapitalinntekter som f.eks. renter medregnes ikke, og heller ikke pensjonsinntekt, underholdsbidrag, stønad etter lov om sosiale tjenester og stønad i ventetid på arbeid etter forskrift hjemlet i folketrygdloven kapittel 4. Fra 1. januar 1997 skal pensjonsgivende inntekt som er etterslep fra avsluttet virksomhet ikke tas med ved beregning av forventet arbeidsinntekt. Som eksempler kan nevnes feriepenger og inntekter for aktive aksjonærer som har sluttet å være aktive. Det vises til kommentaren til §19-6 andre ledd. Ikke bare kontantinntekter, men også naturalytelser kan omfattes av begrepet arbeidsinntekt. Dette gjelder når naturalytelsene er et resultat av arbeidsinnsats. Verdiansettelsen av naturalytelser (som f.eks. kost og losji), gjøres i samsvar med de satser som er fastsatt av Riksskattestyret. Enhver inntekt som fremstår som vederlag for arbeid skal medregnes ved fastsetting av forventet arbeidsinntekt. Dette inkluderer også vederlag i form av tantieme, provisjon, honorar, royalties, godtgjørelse for deltakelse i styre, utvalg, representantskap eller råd o.l. Leieinntekter skal også regnes som arbeidsinntekt når utleievirksomheten har et omfang som gjør at den må anses som næringsvirksomhet, f.eks. utleie av kontor/lager/industrilokaler. Slik inntekt blir som regel også regnet som pensjonsgivende inntekt etter §3-15. Derimot regnes ikke inntekt av bortforpaktning eller bortleie av fast eiendom eller av rettigheter til slik eiendom som pensjonsgivende inntekt, og slik inntekt skal heller ikke medregnes ved fastsetting av forventet arbeidsinntekt. Grunnlaget for vurderingen skal være fremtidsrettet. Spørsmålet er altså hvilken arbeidsinntekt den gjenlevende har eller med rimelighet må ventes å kunne skaffe seg fremover (fremtidig inntekt). Er den gjenlevende i fullt arbeid og har arbeidsinntekt, er det den faktiske arbeidsinntekten som skal fastsettes som forventet arbeidsinntekt (F). Dersom den gjenlevende ikke er i arbeid når ektefellen/partneren/samboeren dør, forventes det at den gjenlevende utnytter den arbeidsevnen hun/han har og de arbeidsmuligheter som finnes. Det gis imidlertid en rimelig omstillingstid etter dødsfallet hvor forventet arbeidsinntekt kan være 0. Hvis den gjenlevende ikke benytter sin arbeidsevne fullt ut, eller vegrer seg mot å begynne i arbeid, skal det vurderes å fastsette en forventet fremtidig inntekt som er høyere enn den vedkommende faktisk har. Slik fastsetting skjer i tilfelle på grunnlag av den arbeidsinntekten den gjenlevende ville ha hatt dersom hun/han hadde benyttet sine arbeidsmuligheter. Med andre ord blir vurderingsgrunnlaget hypotetisk og vi snakker om en fastsetting av hypotetisk forventet arbeidsinntekt. Dette kommenteres nærmere under kommentarene til «fastsetting av forventet inntekt» nedenfor. |
lovdata_cd_29121 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.829 | For driftsbygninger for jord- og skogbruk skal gjelde foruten reglene i bygningslovens kap. III og IV og §65, følgende §66 nr. 1, §90, §91, §93, §94 og kap. XV og XVI. |
lovdata_cd_52898 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.851 | Forskrift om produksjonsregulerende tiltak for oppdrett av laks og ørret. Fastsatt av Fiskeridepartementet 29. februar 1996 med hjemmel i lov av 14. juni 1985 nr. 68 om oppdrett av fisk, skalldyr m.v. §13, jf. §1 og §10. Endret 3 juli 1996 nr. 694, 19 okt 1996 nr. 993, 15 nov 1996 nr. 1058, 20 des 1996 nr. 1349, 29 jan 1997 nr. 96, 19 nov 1997 nr. 1175, 19 des 1997 nr. 1459, 17 april 1998 nr. 394, 21 sep 1998 nr. 903, 19 feb 1999 nr. 224, 24 nov 1999 nr. 1185, 5 des 2000 nr. 1229, 21 des 2001 nr. 1598, 27 mai 2002 nr. 501, 18 des 2002 nr. 1690 (bl.a hjemmel), 27 aug 2003 nr. 1085. Forskriften gjelder for oppdrett av matfisk og stamfisk av laks og ørret i sjøvann og brakkvann. 0 Endret ved forskrift 20 des 1996 nr. 1349, 19 des 1997 nr. 1459 (i kraft 1 jan 1998), 21 sep 1998 nr. 903 (i kraft 1 jan 1999). Formålet med forskriften er å regulere produksjonen for å bidra til en balansert og bærekraftig utvikling i oppdrettsnæringen, og for å fremme en lønnsom og livskraftig distriktsnæring, jf. oppdrettslovens §1. Med fiskerimyndighetene menes i denne forskrift Fiskeridirektøren eller den han bemyndiger. a) Fôrvarer: b) Tørrfôr: c) Mykfôr/våtfôr: d) Fôrmel: Energigivende melblandinger som benyttes i våtfôr- og mykfôrblandinger. Ved produksjon av matfisk og stamfisk av laks settes en kvote for bruk av fôr. Kvoten beregnes etter reglene i annet til fjerde ledd. Ved beregningen legges til grunn det volum som fremgår av tillatelse gitt i medhold av oppdrettslovens §3 og §4, første ledd. Det legges til grunn at hele konsesjonsvolumet benyttes til produksjon av laks med mindre konsesjonsinnehaver dokumenterer at hele eller deler av konsesjonsvolumet benyttes til produksjon av ørret. Produseres laks og ørret i samme enhet/merd anses all fisken i enheten/merden som laks ved fastsetting av fôrkvote. I perioden fra og med 1. januar 2002 til og med 31. desember 2002 er det tillatt å bruke inntil: a) 70 tonn tørrfôr pr. 1. b) 49 tonn fôrmel pr. 1. c) kvote fastsatt etter siste ledd for fôrvare uten tilsetting av fôrmel. d) Ved en kombinasjon av fôrvarene i a og b skal det brukes en omregningsfaktor der 0,7 tonn fôrmel tilsvarer 1 tonn tørrfôr. Ved kombinasjon av fôrvarene i a og/eller b og c, fastsettes kvote etter siste ledd. I perioden fra og med 1. januar 2003 til og med 31. desember 2003 er det tillatt å bruke inntil: a) 71 tonn tørrfôr pr. 1. b) 49,7 tonn fôrmel pr. 1. I perioden fra og med 1. januar 2004 til og med 31. desember 2004 er det tillatt å bruke inntil: d) Ved en kombinasjon av fôrvarene i bokstavene a og b skal det brukes en omregningsfaktor der 0,7 tonn fôrmel tilsvarer 1 tonn tørrfôr. Ved kombinasjon av fôrvarene i bokstavene a og/eller b og c, fastsettes kvote etter siste ledd. Ved oppstart av drift senere enn 1. januar i et kalenderår, skal fôrkvoten for kalenderåret fastsettes særskilt av fiskerimyndighetene. Fiskerimyndighetene kan i særlige tilfeller fastsette andre kvoter for bruk av fiskefôr. 0 Endret ved forskrifter 3 juli 1996 nr. 694, 15 nov 1996 nr. 1058, 20 des 1996 nr. 1349, 29 jan 1997 nr. 96, 19 nov 1997 nr. 1175, 19 des 1997 nr. 1459 (i kraft 1 jan 1998), 21 sep 1998 nr. 903 (i kraft 1 jan 1999), 19 feb 1999 nr. 224, 24 nov 1999 nr. 1185 (i kraft 1 jan 2000), 5 des 2000 nr. 1229 (i kraft 1 jan 2001), 21 des 2001 nr. 1598 (i kraft 1 jan 2002), 18 des 2002 nr. 1690, 27 aug 2003 nr. 1085. §6. Felles fôrkvoteberegning (felleskvote) Fiskerimyndighetene kan etter felles søknad for flere konsesjoner tildele en felleskvote for bruk av fôr. Felles fôrkvoteberegning for flere konsesjoner kan bare tillates dersom: b) samme fysiske eller juridiske person direkte eier mer enn halvparten i konsesjonsinnehaverne. 2. konsesjonene er tildelt og drives i den samme av Fiskeridirektoratets regioner. Dersom vilkårene i første ledd er oppfylt, legges det samlede volum for de konsesjoner som omfattes av søknaden til grunn for felles beregning av fôrkvote. Felleskvoten skal ikke i noe tilfelle utgjøre mer enn det samlede antall tonn fôr som konsesjonsinnehaverne hver for seg kunne ha brukt etter denne forskrifts §5. Tillatelse etter denne bestemmelsen innebærer at den fastsatte felleskvoten kan brukes som en enhet. Konsesjonsinnehaverne er solidarisk ansvarlig dersom felleskvoten overskrides. Det er adgang til å melde seg ut av en felleskvote i løpet av kvoteperioden. Det er ikke tillatt å melde seg inn i en ny felleskvote i løpet av samme kvoteperiode. Det kan ikke gjøres unntak fra vilkårene i første ledd nr. 1 og nr. 2. Fiskeridirektoratet kan i særlige tilfeller etter søknad gi tillatelse til engangsoverføring av fôrkvote mellom felleskvoter uten hinder av vilkåret i første ledd nr. 2. Slik tillatelse kan likevel bare gis dersom samtlige konsesjoner oppfyller vilkårene i første ledd nr. 1. 0 Tilføyd ved forskrift 19 okt 1996 nr. 993, endret ved forskrifter 20 des 1996 nr.1349, 19 des 1997 nr. 1459 (i kraft 1 jan 1998), 18 des 2002 nr. 1690, 27 aug 2003 nr. 1085. Fra en konsesjon/felleskvote til en eller flere andre konsesjoner/felleskvoter kan det til sammen i løpet av en kvoteperiode overføres inntil 20% av førstnevntes fôrkvote fastsatt etter bestemmelsene i forskriftens §5 og §6, dersom: 3) ingen av konsesjonene faktisk er, har vært med i, eller oppfyller vilkår for å gå inn i felleskvote for mer enn 2 konsesjoner etter forskriftens §6 i kvoteperioden. En konsesjon/felleskvote kan gjennom overføring i løpet av en kvoteperiode ikke motta mer enn til sammen 20% av egen fôrkvote fastsatt etter bestemmelsene i forskriftens §5 og §6 . Det er i løpet av samme kvoteperiode ikke adgang til å foreta overføring av fôrkvote som nevnt i første ledd dersom avgiver tidligere har mottatt fôrkvoteandel fra en annen konsesjon/felleskvote eller mottaker tidligere har avgitt fôrkvoteandel til en annen konsesjon/felleskvote. Hver enkelt overføring skal på forhånd meddeles fiskerimyndighetene og er ikke gyldig før godkjenning og tilbakemelding i form av justerte fôrkvoter etter forskriftens §5 §6, er mottatt fra fiskerimyndighetene. Godkjent overføring kan ikke omgjøres. Det kan ikke gjøres unntak fra vilkårene i bestemmelsen her. I særlige tilfeller kan Fiskeridirektoratet etter søknad gi tillatelse til engangsoverføring av fôrkvote uavhengig av vilkårene i første ledd nr. 1. 0 Endret ved forskrifter 17 april 1998 nr. 394, 18 des 2002 nr. 1690, 27 aug 2003 nr. 1085. Konsesjonsinnehaver plikter månedlig å innrapportere til fiskerimyndighetene de opplysninger som er nødvendig for å kontrollere at de til enhver tid gjeldende begrensningene vedrørende fôrforbruk overholdes. Frist for innsendelse av kalendermånedlige opplysninger settes til den 15. i påfølgende måned. Konsesjonsinnehaver pålegges å legge frem revisorbekreftet fôrregnskap innen 30. april hvert år. Konsesjonsinnehaver plikter ellers å gi de opplysninger som fiskerimyndighetene finner nødvendig for å kunne utføre sine gjøremål etter forskriften. Herunder kan det både kreves innsyn i og utlevering av den ansvarliges regnskaper. Opplysningene kan kreves gitt skriftlig eller muntlig innen den frist fiskerimyndighetene setter. Fiskerimyndighetene skal ha adgang til sted eller anlegg som loven gjelder for, og skal kunne foreta de undersøkelser fiskerimyndighetene finner nødvendige for å utføre sine gjøremål etter forskriften. Fiskerimyndighetene har ved kontroll rett til å pålegge slakting av enkeltfisk uten vederlag. Fiskerimyndighetene kan i særlige tilfeller dispensere fra bestemmelsen i første ledd. 0 Endret ved forskrifter 24 nov 1999 nr. 1185 (i kraft 1 jan 2000), 18 des 2002 nr. 1690. Ved overtredelse av bestemmelsene i §5, §6 og §7 ilegges den ansvarlige tvangsmulkt av fiskerimyndighetene, jf. forskrift av 12. juli 1989 nr. 551 om tvangsmidler etter kap. IV i lov om oppdrett av fisk, skalldyr m.v. Ved overtredelse av §5 forfaller tvangsmulkten for hver overtredelse. Tvangsmulktens størrelse er kr 75.000 pr påbegynt 10 tonn brukt tørrfôr eller påbegynt 7 tonn brukt fôrmel over fôrkvoten. Ved ulovlig bruk av fôrvare uten tilsetning av fôrmel, er tvangsmulktens størrelse kr 30.000 pr. påbegynt 10 tonn brukt fôrvare hvis ikke annet er nærmere fastsatt. Ved overtredelse av §6 forfaller tvangsmulkten for hver overtredelse av felleskvote beregnet etter §6. Tvangsmulktens størrelse er kr 75.000 pr. påbegynt 10 tonn tørrfôr eller påbegynt 7 tonn brukt fôrmel over felleskvote. Ved ulovlig bruk av fôrvare uten tilsetning av fôrmel, er tvangsmulktens størrelse kr 30.000 pr påbegynt 10 tonn brukt fôrvare hvis ikke annet er nærmere fastsatt. Konsesjonsinnehaverne er solidarisk ansvarlig dersom felleskvoten overskrides. 0 Endret ved forskrifter 3 juli 1996 nr. 694, 19 okt 1996 nr. 993, 20 des 1996 nr. 1349, 29 jan 1997 nr. 96, 18 des 2002 nr. 1690. Overtredelse av bestemmelsene gitt i forskriften kan føre til tilbaketrekking av tillatelse gitt i medhold av oppdrettslovens §3, jf. oppdrettslovens §24. 0 Endret ved forskrift 27 mai 2002 nr. 501. Overtredelse av bestemmelsene gitt i forskriften kan føre til straffeansvar i form av bøter, jf. oppdrettslovens §25. Det skal ikke betales gebyr for søknader etter denne forskrift, jf. forskrift av 5. august 1988 nr. 625 om innkreving av gebyr for behandling av søknader i forbindelse med oppdrettsvirksomhet. 0 Endret ved forskrift 20 des 1996 nr. 1349. Fiskeridirektøren kan i særlige tilfelle gjøre unntak fra reglene. Fiskeridirektøren kan gi nærmere regler for utfylling av forskriften. Forskriften trer i kraft 1. mars 1996. 1996 Del. Ikrafttreden: Fiskeridep. best. (1997-09-01iflg. FOR-1997-06-19-700 . |
lovdata_cd_49319 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.74 | For offentlige tjenestepensjoner som 1. oktober 1979 løper med begrenset samordningsfradrag for folketrygdpensjon og/eller personskadetrygdpensjon på grunn av samtidig rett til privat tjenestepensjon, skal endringen i samordningslovens §1 nr. 2 ikke medføre at pensjonene settes ned. |
lovdata_cd_5437 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.675 | Dette punkt skal ikke være til hinder for tiltak i medhold av punkt 3. - Anlegg av en traktorveg gjennom reservatet. 4. Motorisert ferdsel er forbudt unntatt i politi-, brannvern-, skjøtsels-, oppsyns- og forvaltningsøymed. Unntatt er også kjøring med traktor på traktorveg i forbindelse med skogsdrift. |
maalfrid_759e43276fd5824c5ec95349b131c37dcca7bfc1_19 | maalfrid_nokut | 2,021 | no | 0.742 | § 7-3 (5) For studier med praksis skal fagmiljøet og eksterne praksisveiledere ha hensiktsmessig erfaring fra praksisfeltet. Studiet har ikke obligatorisk praksis. Følgende krav er vurdert som ikke godkjent: § 7-1 (1) Krav i lov om universiteter og høyskoler skal vurderes for akkreditering. § 7-2 (5) Eksamensordninger og andre vurderingsformer skal samsvare med og være tilpasset læringsutbyttebeskrivelsen slik at læringsutbyttet for studiet oppnås. § 7-2 (6) Studiet skal ha en tydelig faglig relevans for arbeidsliv og/eller videre studier. § 7-2 (8) Studiet skal ha ordninger for studentutveksling og internasjonalisering relevant for studiets nivå, omfang og egenart. § 7-3 (3) Minst 50 prosent av årsverkene knyttet til studiet skal utgjøres av tilsatte i hovedstilling ved institusjonen. Av disse skal det være personer med minst førstestillingskompetanse i de sentrale delene av studiet. opprette en opptaks- og eksamensforskrift i henhold til uhl. endre eksamensreglementet i samsvar med overnevnte vurderinger og innta disse i forskrift. Forskrift må være vedtatt og publisert i lovdata senest 6 måneder etter et eventuelt vedtak om akkreditering. presisere hvem som har myndighet til å annullere eksamen i klagereglement lage bestemmelser om godskriving og faglig godkjenning i eksamensreglement eller forskrift, jf. uhl. § 3-5. Opplyse hvem som skal sitte i klagenemda. |
lovdata_cd_1661 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | nn | 0.919 | Samanslåinga av Heskestad kommune (unnateke Gyadalen og Grøsfjell krinsar) og Lund kommune i Rogaland fylke til ein heradskommune som vart vedteken av Stortinget 27. februar 1964 (jfr. St.prp. nr. 11 for 1963-64), vert gjennomførd frå 1. januar 1965. |
lovdata_cd_1436 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.673 | Forskrift om samanslåing av Askvoll, Bru, Florø, Kinn, Eikefjord, Vevring og Bremanger kommuner, Sogn og Fjordane. |
lovdata_cd_35185 | lovdata_cd_odelsting_2005 | 2,021 | no | 0.603 | Publisert: Ot.prp.nr.78 (1998-1999) Denne proposisjonen inneheld framlegg til endringar i opplæringslova. Framlegget inneber at ungdom med teiknspråk som førstespråk får lovfesta rett til å velje vidaregåande opplæring i og på teiknspråk i eit teiknspråkleg miljø eller vidaregående opplæring med tolk i vanlege vidaregåande skolar. Bakgrunnen er at Stortinget 17. juni 1997 gjorde dette vedtaket i samband med behandlinga av Innst.S.nr.275 (1996-1997) om dok 8:25 (1996-97): I tillegg gjer departementet framlegg om andre endringar i opplæringslova som i hovudsak gjeld presiseringar i lovteksten i samsvar med gjeldande rett. Kapittel 2 er ei framstilling av gjeldande rett for hørselshemma elevar i grunnskole og vidaregåande opplæring. Kapittel 3 inneheld, på bakgrunn av stortingsvedtaket, framlegg om endringar i opplæringslova som gir rettar for ungdom som har teiknspråk som førstespråk. Dette er ei punktvis framstilling av dei ulike endringane, med omtale av framlegget slik det blei presentert i høringsnotatet, synspunkt frå høringsinstansane og vurderingane til departementet. Kapittel 4 er ei framstilling av nødvendige tiltak i samband med lovframlegget om rettar for ungdom med teiknspråk som førstespråk. Kapittel 5 inneheld framlegg om endringar i opplæringslova § 1-1 , § 2-3 andre leddet, 3-3 sjette leddet, 3-4 første leddet, og 10-3. Endringane inneber i hovudsak presiseringar i forhold til gjeldande reglar som blir førte vidare i opplæringslova. I tillegg foreslår departementet ein heimel til å gjere avvik frå opplæringsordninga for fag med høge teorikrav og/eller sertifiseringskrav. Kapittel 6 er ei vurdering av dei økonomiske og administrative konsekvensane av lovframlegga. Kapittel 7 inneheld merknader til dei enkelte reglane i framlegget. På bakgrunn av stortingsvedtaket 17. juni 1997, sende Kyrkje-, utdannings- og forskingsdepartementet 11. januar 1999 eit høringsnotat med framlegg om at ungdom med teiknspråk som førstespråk, får lovfesta rett til å velje vidaregåande opplæring i og på teiknspråk i eit teiknspråkleg miljø, eller rett til å velje å bruke tolk i vanlege vidaregåande skolar. I tillegg vart det gjort greie for nødvendige tiltak i samband med lovframlegget, mellom anna kompetanseheving av lærarar, utvikling av læreplanar og utvikling av læremiddel. Høringsnotatet vart sendt til desse høringsinstansane: Fristen for å uttale seg vart sett til 5. mars 1999. Departementet har motteke svar med merknader til høringsnotatet frå følgjande instansar: Departementet har i tillegg motteke tilbakemelding frå 10 instansar som ikkje har merknader til framlegget, eller som ikkje ønskjer å uttale seg. Departementet har vurdert og teke omsyn til høringsfråsegner som er komne inn etter fristen. Høringsfråsegnene viser at alle som har komme med merknader til lovframlegget, er positive til framlegget om at ungdommar som har teiknspråk som førstespråk, no skal få rett til å velje om dei vil ha vidaregåande opplæring i eit teiknspråkleg miljø, eller om dei vil bruke tolk i vanlege vidaregåande skolar. Det er også stor tilslutning til dei einskilde framlegga om lovendringar. Det nærmare innhaldet i høringsfråsegnene vil bli omtalt i tilknyting til dei einskilde lovframlegga. Departementet sende 8. mars 1999 eit høringsnotat med framlegg til lovendringar til desse høringsinstansane: Høringsnotatet inneheldt framlegg om endringar i opplæringslova § 1-1 , § 2-3, § 3-3, § 3-4, § 4-8 og § 10-3. Fristen for å uttale seg vart sett til 19. april 1999. Departementet har motteke svar med merknader til høyringsnotatet frå følgjande instansar: Departementet har i tillegg motteke tilbakemelding frå 13 instansar som ikkje har merknader til framlegget, eller som ikkje ønskjer å uttale seg. Høringsfråsegnene viser at dei fleste forslaga har brei støtte, og høringsinstansane har derfor ikkje mange kommentarar. Det nærmare innhaldet i høringsfråsegnene vil bli omtalt i tilknyting til dei einskilde lovframlegga i kapittel 5. Frå og med 1. juli 1997 har det i grunnskolen vore forskriftsfesta at hørselshemma barn som har teiknspråk som førstespråk, har rett til grunnskoleopplæring i og på teiknspråk. Forskrifta gir også førskolebarn som har særleg behov for teiknspråkopplæring, rett til slik opplæring. Hørselshemma elevar var ikkje utan rettar på dette området tidlegare, men rettane vart da utleidde av retten til spesialundervisning og retten til spesialpedagogisk hjelp for førskolebarn. I den nye opplæringslova er gjeldande regel i forskrift for grunnskolen ført vidare som lovregel i § 2-6 Teiknspråkopplæring. Det går fram av dagens grunnskoleforskrift og av opplæringslova § 2-6 at kommunen kan bestemme at opplæringa i og på teiknspråk i grunnskolen skal givast på ein annan stad enn den vanlege heimeskolen. Formålet med regelen er å medverke til fleksible og tilpassa ordningar, der ein tek omsyn både til at dei teiknspråklege elevane har behov for å komme i eit større teiknspråkleg miljø og til behovet for å utnytte ressursinnsatsen best mogleg. Det er utarbeidd seks læreplanar for denne målgruppa, det pågår læremiddelutvikling, og lærarar har fått 10 vekttal kompetanseheving i teiknspråk. Etterutdanningsplanar og metodiske rettleiingar er under arbeid. Gjeldande regelverk for vidaregåande opplæring gir ingen særskilde rettar for hørselshemma elevar. Hørselshemma og teiknspråklege elevar har likevel fått tilrettelagd vidaregåande opplæring med heimel i reglane om spesialundervisning, jf lov om videregående opplæring § 11. Det er fylkeskommunane som har det lovfesta ansvaret for vidaregåande opplæring, og for å leggje opplæringa til rette for alle med særlege opplæringsbehov. Statens oppgåve er mellom anna å medverke til at elevane får pedagogisk likeverdige opplæringstilbod utan omsyn til kvar i landet dei bur. Dei statlege spesialpedagogiske kompetansesentra for hørselshemma er derfor ein viktig del av det statlege støttesystemet. Kompetansesentra skal mellom anna medverke til at kommunane og fylkeskommunane får rettleiing og støtte for å sikre kvaliteten på opplæringstilboda. I tillegg blir det gitt heilårs og korttids skoletilbod for døve teiknspråkbrukarar i skoleavdelingane ved sentra. I dag finst desse opplæringstilboda for hørselshemma ungdom: Desse avdelingane har tilrettelagde opplæringstilbod for døve og sterkt tunghørte elevar i eit teiknspråkleg miljø. Desse er vanlege, fylkeskommunale vidaregåande skolar som har tilrettelagde opplæringstilbod for døve og sterkt tunghørte elevar i eit teiknspråkleg miljø. Hørselshemma ungdom får her opplæring med tolk. - Andebu Kompetanse- og Skolesenter (AKS) - Vestlandet kompetansesenter med dei to skoleavdelingane: - Heimdal videregående skole, Trondheim. Knutepunktskolane gir hørselshemma fleire opplæringstilbod enn dei kunne få ved skoleavdelingane ved kompetansesentra. Kvar knutepunktskole samarbeider med eit statleg kompetansesenter om skole - , fritids- og butilbodet. Heimdal videregående skole samarbeider med Møller kompetansesenter, Sandefjord videregående skole med Nedre Gausen kompetansesenter og Andebu Kompetanse- og Skolesenter. Sandaker videregående skole skal samarbeide med Skådalen kompetansesenter. Når det er behov for oppfølging i bustad og fritid, vil skolen i samarbeid med det nærliggjande kompetansesenteret etablere eit slikt tilbod. Heimfylket må dekkje utgiftene i samband med slike tiltak. Frå og med skoleåret 1999-2000 gir Hordaland fylkeskommune i samarbeid med Vestlandet kompetansesenter et tilbod for teiknspråklege elevar ved dei to vidaregåande skolane Bergens Yrkesskole og Krohnsminde videregående skole, Bergen. Briskeby skole og kompetansesenter gir vidaregåande opplæring til hørselshemma elevar, men skolen nyttar den oral-aurale metoden i undervisninga, ikkje teiknspråk. St.meld.nr.23 (1997-1998) Om opplæring for barn, unge og vaksne med særskilde behov (tabell 2.6 s 70) viser at elevtalet ved dei tre senterskolane har stige frå 93 i 1995 til 115 i 1997. I tillegg har det vore gitt undervisning ved Sandaker videregående skole for ca 25 elevar per år og nokre elevar ved Sandefjord og Heimdal vidaregåande skolar. Elevtalet ved dei to sistnemnde skolane er stigande for kvart år etter starten i 1996 og 1997. Departementet er kjent med at fleire hørselshemma elevar har valt vidaregåande opplæring etter innføringa av Reform 94. Styret for dei landsdekkjande statlege spesialpedagogiske kompetansesentra har kartlagt dei opplæringsløpa hørselshemma ungdom tek etter grunnskolen. Det er vanskeleg å gi ei fullgod oversikt over kva utdanning teiknspråklege elevar vel, sidan det ikkje er ført statistikk over alle studieretningsvala. Dette gjeld spesielt elevar som har teke utdanning i heimfylket. Mange døve elevar sette ønsket om å få opplæring i eit teiknspråkleg miljø framfor valet av studieretning: Dei søkte primært til Bjørkåsen og Kongstein, eller til Sandaker (elevar i Oslo). Fleire av dei kartlagde elevane som tok utdanning i heimfylket, hadde valt ei anna utdanning enn den senterskolane kunne tilby. Hørselshemma elevar er å finne ved 10 ulike studieretningar i skoleavdelingane ved kompetansesentra og på knutepunktskolane. I perioden 1994-98 gjekk dei fleste hørselshemma elevane ved studieretning for allmenne, økonomiske og administrative fag (109), helse - og sosialfag (58) og mekaniske fag (32). Tala er frå den ovannemnde kartlegginga. Ei kartlegging 22.04.98 av teiknspråklege søkjarar til vidaregåande opplæring skoleåret 1998-99, viste at av 126 søkjarar søkte 31 studieretninga for allmenne, økonomiske og administrative fag, 29 helse- og sosialfag og 25 mekaniske fag. Kartlegginga viste også auke i talet på søkjarar til knutepunktskolane Heimdal og Sandefjord. Teiknspråklege søkjarar til vidaregåande opplæring for skoleåret 1999-00 viser at av 122 søkjarar søkjer 33 studieretninga for allmenne, økonomiske og administrative fag, 37 helse- og sosialfag og 20 mekaniske fag. Utdanningskomiteen viser i Innst.S.nr.275 (1996-1997) til at hørselshemma er i ein spesiell situasjon. Dei har behov for å få opplæring i og på sitt eige språk, og dei må ha høve til å opphalde seg i eit språkmiljø og ein kultur som fremjar sosial utvikling og sjølvstende. Den lovfesta retten til vidaregåande opplæring gjeld alle elevar. Skal hørselshemma ungdom vere i stand til å bruke denne retten, må dei etter komiteen si meining også ha full rett til å velje å ta vidaregåande opplæring anten i eit teiknspråkleg miljø eller med tolk i eit norskspråkleg miljø. Ein slik rett vil også vere ei naturleg vidareføring av den retten som teiknspråklege elevar i grunnskolen har fått. Komiteen viser til at frå 1. juli 1997 får hørselshemma elevar med teiknspråk som førstespråk rett til grunnskoleopplæring i og på teiknspråk. 3.1 Ungdom som har rett til opplæring etter opplæringslova § 3-1 og har teiknspråk som førstespråk, har rett til å velje vidaregåande opplæring i og på teiknspråk i eit teiknspråkleg miljø, eller rett til å velje å bruke tolk i ordinære vidaregåande skolar (lovutkastet § 3-1 første leddet første punktum) På bakgrunn av stortingsvedtaket vart det foreslått at ungdom som har teiknspråk som førstespråk, skulle ha rett til å velje vidaregåande opplæring på teiknspråk i eit teiknspråkleg miljø, eller rett til å velje bruk av tolk i vanlege vidaregåande skolar. Det vart foreslått at retten etter forslaget berre kan gjerast gjeldande av ungdom som har rett til vidaregåande opplæring etter opplæringslova § 3-1. Det vart vidare gjort framlegg om at retten skulle gjelde døve og sterkt tunghørte ungdommar som har teiknspråk som førstespråk. Etter departementet si oppfatning var det ikkje mogleg og heller ikkje ønskeleg å gi nokon eintydig definisjon av målgruppa. I høringsnotatet la departementet til grunn at retten etter framlegget skulle gjelde for elevar, ikkje lærlingar. Det vart likevel peikt på at departementet etter opplæringslova § 3-3 sjette leddet kan gi forskrifter mellom anna om særskilde opplæringsordningar for «lærlingar som ikkje fell inn under § 3-1 og for lærlingar med særskilde behov». Dette vil også kunne gjelde hørselshemma lærlingar. Rettar ut over det eventuelle forskrifter etter opplæringslova § 3-3 sjette leddet gir, må vurderast nærmare og i samarbeid med mellom andre partane i arbeidslivet. Voksenopplæringsforbundet peiker på at retten etter framlegget burde gjelde for vaksne, og uttaler at «det er beklagelig at tegnspråklige søkere som tas inn til videregående opplæring uten rett til opplæring etter § 3-1, ikke kan påberope seg den samme retten til å velge opplæring etter § 3-9. For disse søkerne kan nettopp hørselshemmingen ha vært en medvirkende årsak til problemer under skolegangen, og som har forårsaket at de har hatt vanskeligheter med å følge det vanlige løpet. Vofo vil foreslå at alle hørselshemmede i en overgangsperiode har rett til å velge den samme opplæringen etter § 3-9 første ledd.» Norsk Elevorganisasjon gir uttrykk for liknande synspunkt, og seier at det er få vaksne med teiknspråk som førstespråk som tek vidaregåande opplæring, men desse bør ha same retten som ungdom til tilrettelagd opplæring. Det å gjennomføre vidaregåande skole som hørselshemma utan tolk kan bli svært vanskeleg, og på den andre sida blir det for dyrt å engasjere tolk på eiga hand. Statens utdanningskontor i Buskerud har liknande synspunkt. Somme høringsinstansar viser til at retten etter framlegget også bør gjelde for lærlingar. Statens utdanningskontor i Sør-Trøndelag uttaler at lærlingar med teiknspråk som førstespråk bør sikrast rett til nødvendig bruk av tolk ved delar av opplæringa i lærebedrift. Lærarforbundet uttaler mellom anna: «At departementet kan gi forskrifter om spesielle opplæringsordninger for lærlinger med særskilte behov, sikrer etter vår mening ikke gruppen hørselshemmede godt nok. Vi kjenner til flere eksempler på at nettopp læretid har vært et problem, fordi man ikke har forstått den hørselshemmedes behov for tilrettelegging. Derfor må lovteksten si noe om hørselshemmede lærlingers rettigheter. For å sikre likeverdig opplæring uansett linjevalg, bør retten til tolk også omfatte lærlinger første året i lærebedrift. Retten til tolk bør også omfatte døve og sterkt tunghørte elever som har som målsetting å oppnå delkompetanse og er under opplæringsavtale. Rådet for funksjonshemmede saknar ei nærmare grunngiving for at retten berre skal gjelde for elevar. Oslo kommune tilrår at staten snarast klargjer korleis hørselshemma lærlingar kan få vareteke rettane sine på same måten som elevar i den vidaregåande opplæringa. Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund uttaler at retten også må gjelde lærlingar, og viser til departementet sine merknader med dei moglegheitene som ligg i å gi forskrifter etter opplæringslova § 3-3 sjette ledd. «Som part i arbeidslivet kan vi, hvis nødvendig, initiere en nærmere fellesvurdering for eventuelle utvidete rettigheter utover § 3-3 sjette ledd. Retten til å velje opplæring med tolk i vanlege vidaregåande skolar. Alle høringsinstansane som har komme med merknader, er positive til framlegget om at ungdommar som har teiknspråk som førstespråk, no skal få rett til å velje å bruke tolk i vanleg vidaregåande skole som alternativ til kompetansesenter og knutepunktskole. Oslo kommune meiner likevel at den einskilde eleven ikkje kan avgjere opplæringstilbodet aleine, men at opplæringstilbodet må sjåast i samanheng med det totale opplæringstilbodet kommunen har for elevar som treng særskilt tilrettelagd opplæring. Oslo kommune finn det «urimelig at en elev skal kunne velge å få opplæring ved en ordinær videregående skole med tolk, dersom det samme studieretningstilbudet gis ved en fylkeskommunal knutepunktskole som har tilrettelagte opplæringstilbud for hørselshemmede elever». Troms fylkeskommune peiker på at retten til å bruke tolk i vanlege vidaregåande skolar må gjelde val mellom eit avgrensa tal skolar, både av faglege og økonomiske grunnar. Fleire høringsinstansar, mellom andre Arbeidsdirektoratet og Rogaland, Vest-Agder og Telemark fylkeskommunar, peiker på at tilgangen på tolkar må vere tilstrekkeleg dersom retten til å velje opplæring med tolk i vanlege vidaregåande skolar skal bli reell. Det blir også peikt på dette i samanheng med at departementet i høringsforslaget tok sikte på at rettane etter forslaget skulle ta til å gjelde frå og med skoleåret 2000-01, og det blir stilt spørsmål ved om fylkeskommunane til dette tidspunktet vil makte å skaffe tolkar nok til dei elevane som kjem til å velje opplæring med tolk. Vest-Agder fylkeskommune uttaler mellom anna: «Det er ønskelig, men relativt urealistisk å tenke seg at elever med tegnspråk vil kunne få et likeverdig tilbud ved en vanlig videregående skole. Å lovfeste valgmuligheten, rett til å velge bruk av tolk i vanlige videregående skoler, vil skape store forventninger og sannsynligvis også skuffelser. Hvis «hjelpemiddelet» tolk er tilgjengelig i stor utstrekning, kan opplæringen kanskje bli gjennomført. Ein del høringsinstansar understrekar at det er nødvendig å utvide utdanningskapasiteten for tolkar, og at den organisatoriske delen av tolketenesta må vere på plass samtidig med at reglane trer i kraft. Høgskolen i Sør-Trøndelag peiker på at «organisering av tolketjeneste er en svært viktig sak som trenger en rask og tjenlig avklaring, også på høgskole-/universitetsnivå». Akershus fylkeskommune, Statens utdanningskontor i Sogn og Fjordane, Rådet for funksjonshemmede og Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund har liknande synspunkt. Under styret for dei statlege spesialpedagogiske kompetansesentra er det oppretta eit eige styre, sektorstyret for hørsel, som har styringsansvaret for kompetansesentra for hørselshemma. Sektorstyret for hørsel uttaler: «Det er et begrenset antall døvetolker, og det er fylkeskommunene som er ansvarlige for å skaffe tolker til elever i videregående opplæring. Det er i gang et arbeid for å fremme forslag til framtidig organisering av formidling av tegnspråktolker. Det er et sterkt ønske om å få til en felles tolkeformidlingstjeneste slik at brukerne kun har ett telefonnr som de skal henvende seg til når de trenger tolk til større eller mindre oppdrag. Dette mener de fleste vil sikre best mulig utnyttelse av den knappe tolkeressursen som er i dag. Det arbeides for å bedre rekrutteringen av tolker ved å gi et utvidet tilbud om opplæring i tegnspråk for hørende. Men det vil fortsatt være knapphet på tolker, og dette kan spesielt få konsekvenser for tilgang på tolker til integrerte elever som tar sin utdanning utenfor de store byene. Dette fører til at det ikke er sikkert at alle døve som velger å ta sin videregående opplæring blant hørende vil få tilfredstillende tolketjeneste. Kan knapphet på tolker føre til at elever som er avhengige av tolk, og som velger samme utdanning, blir styrt til samme skole, eventuelt læreplass? Norsk Forbund for Døvetolker og Døvblindetolker uttaler: «Tolkeforbundet er fornøyd med den utdanningskapasiteten som vi har i dag, spesielt siden det gis modulbasert utdanningstilbud til ufaglærte tolker i tillegg til de ordinære studieplassene i Trondheim og Oslo. Vi ser likevel at utnyttelsen av de ferdig utdannede tolkene ikke er god nok, og mange forsvinner fra yrket. Dette fordi det bare er et fåtall som vil basere seg på frilansoppdrag. De ønsker faste stillinger, med den stabiliteten og forutsigbarheten det innebærer. Kommunal- og regionaldepartementet er oppteke av å unngå rettssaker og konfliktar mellom elevar/føresette og fylkeskommunane som skoleeigarar: «Om en hørselshemmet elev med rett velger å gjennomføre opplæring i ordinær videregående skole/klasse, og fylkeskommunen ikke klarer å skaffe tolk, må loven åpne for muligheten til at problemet kan løses på en smidig måte, ved for eksempel at fylkeskommunen får litt mer tid på seg til å skaffe tolk, eller eventuelt får mulighet til å henvise eleven til annen skole/fylke/knutepunktskole. Styret for dei statlege spesialpedagogiske kompetansesentra ved sektorstyret for hørsel gjer framlegg om å endre overskrifta på § 3-9 til Rettar for ungdom med teiknspråk som førstespråk. Norsk Elevorganisasjon har framlegg til andre lovformuleringar. Kautokeino kommune viser til at stortingsvedtaket innskrenkar moglegheitene for opplæring i og på eige språk for dei elevane som både er samiskspråklege og hørselshemma, sett i høve til dei utvida rettane norskspråklege og hørselshemmma elevar no får. Det blir peikt på at Kautokeino kommune offisielt er ein tospråkleg kommune, men at dei fleste innbyggjarane har samisk som førstespråk og som opplæringsspråk. Hørselshemma samiskspråklege elevar som vel opplæring med tolk, bør ha rett til å bruke tolk i eit samiskspråkleg miljø. Styret for statlege spesialpedagogiske kompetansesentra ved sektorstyret for hørsel uttaler at det bør innarbeidast i lovframlegget at samisk hørselshemma ungdom bør få lovfesta rett til å velje vidaregåande opplæring på teiknspråk i eit teiknspråkleg miljø eller vidaregåande opplæring med tolk i eit norskspråkleg miljø og/eller samiskspråkleg miljø. Lærarforbundet legg til grunn at retten til opplæring i samisk etter opplæringslova § 6-3 også skal gjelde for hørselshemma elevar, og meiner at dette må innarbeidast i dette lovframlegget. Det blir vidare peikt på at dei to samiske vidaregåande skolane er statsskolar, og dermed ikkje underlagde fylkeskommunen. Departementet forstår stortingsvedtaket slik at denne retten skal gjelde ungdom, jf formuleringa i vedtaket. Departementet viser dessutan til at vaksne generelt ikkje har rett til vidaregåande opplæring, men at fylkeskommunen har plikt til å gi tilbod til søkjarar utan opplæringsrett. Når fylkeskommunen gir vidaregåande opplæring med tolk i vanlege vidaregåande skolar til rettselevar, bør fylkeskommunen samstundes vurdere om det kan vere vaksne teiknspråklege søkjarar med ønske om det same opplæringstilbodet. På den måten vil ressursane til tolk kunne utnyttast best. Søkjarar utan opplæringsrett kan likevel ikkje gjere krav på å få opplæring etter § 3-9. Departementet vil etter dette halde oppe framlegget i høringsutkastet om at retten berre kan gjerast gjeldande av ungdom som har rett til vidaregåande opplæring etter opplæringslova § 3-1. Departementet forstår ønsket om at det skal vere same rett for lærlingar som får opplæring i bedrift som for elevar som får opplæring i skole. Når departementet likevel ikkje vil gjere framlegg om slik rett for lærlingar, har det både økonomiske og praktiske grunnar. Lærlingordninga omfattar i underkant av 200 ulike fag, og dei fleste lærebedrifter har berre ein eller nokre få lærlingar. Etter departementet si vurdering kan det ikkje vere aktuelt å påleggje lærebedrifter som tek inn lærlingar med behov for tolkehjelp, å tilsetje tolk, heller ikkje mot økonomisk kompensasjon. Tilskottsreglane for lærlingar gir grunnlag for ekstra tilskott for lærlingar med behov for tilrettelagd opplæring. Forutan eit ekstratilskott på kr 16.800 per år for læretida i bedrift, kan det søkjast om tilskott for særlege utgifter til ekstra personellressursar, lønnsmidlar til lærlingar, forbruk av materiale ut over det vanlege, og støtte til tilrettelegging av fag- og sveineprøve. Departementet vil vurdere å gi ekstra stønad til lærebedrifter som sørgjer for å gi fagarbeidarar opplæring i teiknspråk. Dette vil truleg gjere det lettare å formidle lærlingar som treng døvetolk. Departementet vil i tillegg vurdere om det kan la seg gjere å samle teiknspråklege elevar, slik at dei kan få felles opplæring i ei større lærebedrift eller opplæring i skole ved såkalla alternativt vidaregåande kurs II. Teiknspråklege elevar som har som målsetjing å oppnå delkompetanse og er under opplæringsavtale, er i denne samanhengen elevar, og vil ha rettar etter framlegget. Departementet vil etter dette halde oppe framlegget i høringsnotatet om at retten skal gjelde elevar i vidaregåande opplæring. Departementet er kjent med at det generelt er mangel på utdanna tolkar, og har vurdert om det av den grunn bør takast atterhald i lovframlegget for dei elevane som vel å ta vidaregåande opplæring med tolk i vanlege vidaregåande skolar. Dei hørselshemma elevane som skoleåret 1998-99 går 9. klasse i grunnskolen, vil vere søkjarar til vidaregåande opplæring hausten 2000. I skoleavdelingane ved kompetansesentra er det skoleåret 1998-99 i alt 20 teiknspråklege elevar i 9. klasse, dessutan 7 elevar ved Vetland døveskole, dvs. i alt 27 elevar som får opplæring etter noverande grunnskoleforskrift § 2-4. All erfaring tyder på at det berre vil vere eit fåtal av desse 27 elevane som kjem til å velje opplæring med tolk i vanlege vidaregåande skolar. Det er 5 teiknspråklege 9.-klassingar som får opplæring etter grunnskoleforskrifta § 2-4 i heimkommunen. Ut frå desse tala, og med kjennskap til elevtala i 7. og 8. klasse i grunnskolen, meiner departementet at det bør la seg gjere å oppfylle retten til dei elevane som kjem til å velje opplæring med tolk i vanlege vidaregåande skolar. Fylkeskommunane vil også kunne leggje opplæring med tolk til ein eller fleire bestemde skolar i fylkeskommunen. Departementet arbeider både med å få ei betre tolkeutdanning og med å styrkje rekrutteringa til denne utdanninga. Universitetet i Oslo og Høgskolen i Sør-Trøndelag har bygd ut ei 2-årig utdanning for døvetolkar. Begge institusjonane har eit måltal på 20 studieplassar. Det har vore vanskar med å rekruttere nok studentar til studietilbodet, men institusjonane arbeider for å få fleire søkjarar. Høgskolen i Sør-Trøndelag har mellom anna starta eit årsstudium i teiknspråk for hørande. Det er også ei utfordring å byggje opp fagmiljøa ved institusjonane. Desse tiltaka er ei oppfølging av omtalen i St.meld.nr.8 (1998-1999) Om handlingsplan for funksjonshemma 1998-2001. I handlingsplanen står det også at departementet vil følgje opp spørsmålet om organisering av tolketenesta for døve på ulike utdanningsnivå. Tolketenesta ved hjelpemiddelsentralane har ansvaret for å skaffe tolk til alle situasjonar der hørselshemma har behov for tolk, med unntak av tolk i vanleg opplæringssituasjon. Det er i dag kommunane sitt ansvar å sørgje for tolketenester for døve elevar i grunnskolen, og fylkeskommunane sitt ansvar i vidaregåande opplæring. Fleire rapportar viser at det er manglande styring og samordning av døvetolking i grunnskolen og den vidaregåande skolen. Hjelpemiddelsentralen i Sør-Trøndelag har gjennomført eit prosjekt som har gått over tre år, der hjelpemiddelsentralen koordinerte og administrerte alle typar tolking i fylket. Med bakgrunn i erfaringane frå dette prosjektet bad Sosial- og helsedepartementet om at Rikstrygdeverket sette ned ei arbeidsgruppe, som skulle sjå nærmare på korleis skoletolkinga bør organiserast. Sluttrapporten til arbeidsgruppa blir sendt over frå Rikstrygdeverket til Sosial- og helsedepartementet i juni 1999. Sosial- og helsedepartementet og Kyrkje-, utdannings- og forskingsdepartementet vil deretter kunne vurdere kva som vil vere ei høveleg organisering av skoletolkinga for døve. Både Universitetet i Oslo og Høgskolen i Sør-Trøndelag har gjennomført modulorganiserte kurs for å gi mellombels godkjende døvetolkar permanent godkjenning. I tilfelle der utdanna døvetolkar ikkje er tilgjengelege, har Sosial- og Helsedepartementet opna for at det unntaksvis kan nyttast tolkar utan godkjenning, men med realkompetanse. Sjå også punkt 4.4. Ut frå talet på døve elevar i 9. klasse i grunnskolen, dei tiltaka som er i gang for å styrkje tolkeutdanninga og den kommande organiseringa av tolketenesta, finn departementet at det ikkje er grunnlag for å ta atterhald når det gjeld retten til opplæring med tolk i lovframlegget til § 3-9. Departementet viser dessutan til at fylkeskommunane kan samle opplæringa med tolk ved ein eller fleire bestemde skolar i fylkeskommunen, og til prosjektet som er i gang med bruk av bilettelefon, som er omtalt under punkt 4.3. Departementet vil likevel følgje utviklinga nøye på dette punktet. Departementet vil etter dette gjere framlegg om ein lovregel i samsvar med framlegget i høringsutkastet, jf utkastet til § 3-9 første leddet. Departementet vil peike på at lovframlegget ikkje ekskluderer samar. Lovframlegget omfattar både norsk- og samiskspråkleg ungdom med teiknspråk som førstespråk. Samar med teiknspråk som førstespråk vil kunne velje mellom opplæring i og på teiknspråk i eit teiknspråkleg miljø (kompetansesenter eller knutepunktskole) eller med tolk i vanlege vidaregåande skolar eller ved ein av dei statlege vidaregåande skolane Samisk vidaregåande skole i Karasjok og Samisk vidaregåande skole og reindriftsskole i Kautokeino. Det siste alternativet er avhengig av tilgjengeleg tolk som beherskar både teiknspråk og samisk. Departementet viser til at opplæringslova § 6-3 gir samar i vidaregåande opplæring rett til opplæring i samisk. Samar med teiknspråk som førstespråk vil likevel måtte gjere eit val mellom opplæring i og på teiknspråk i eit teiknspråkleg miljø, eller opplæring med tolk ved ein av dei to samiskspråklege skolane i Finnmark. Departementet legg til grunn at dette vil gjelde få elevar. Per i dag er det to samiskspråklege elevar som får opplæring med tolk i heimkommunen etter grunnskoleforskrifta § 2-4, i respektive 4. og 10. klasse. I høringsnotatet vart det foreslått eit krav om sakkunnig vurdering før fylkeskommunen gjer vedtak om rett til opplæring etter § 3-9. Eit tilsvarande krav vart foreslått teke inn i opplæringslova § 2-6, som gjeld rett til teiknspråkopplæring for grunnskoleelevar og førskolebarn. Departementet vurderte om det også burde gjerast endringar i rettane for grunnskoleelevar etter opplæringslova § 2-6 som følgje av at lovforslaget til ny § 3-9 er ulikt når det gjeld utforminga av rettane. Departementet gjekk ikkje inn for slike endringar for grunnskoleelevane på dette tidspunktet. I høringsnotatet vart det vist til at forskjellar i alder og praktiske og organisatoriske forhold kan grunngi ulik lovregulering. Dessutan ønskte departementet å sjå resultatet av den undersøkinga Asplan Viac gjennomfører om implementeringa av retten til teiknspråkopplæring i grunnskolen. Departementet meinte også at føresegna for grunnskolen er såpass ny at endringar no vil skape unødig uro. Det vart også vist til at det heller ikkje er registrert behov for endringar gjennom dei årlege rapporteringane frå statens utdanningskontor. Departementet foreslo krav om sakkunnig vurdering før kommunen gjer vedtak om rett etter opplæringslova § 2-6, og at dette skulle setjast inn i opplæringslova § 2-6 som nytt fjerde ledd. Eit tilsvarande krav vart foreslått teke inn i endringsforslaget om ny § 3-9. Høringsnotatet viste til at elevar som er omfatta av rettane etter § 2-6 og § 3-9, også vil kunne ha rett til spesialundervisning etter kapittel 5 i opplæringslova. Av dei som har kommentert dette punktet, er det om lag like mange som støttar framlegget og som meiner det er unødvendig eller stiller seg tvilande til at det er nødvendig. Alle kompetansentra som gir tilrettelagde opplæringstilbod for døve og sterkt tunghørte, har merknader. Somme senter sluttar seg til framlegget og meiner det kan gi ein meir ryddig situasjon når det gjeld både rettane for elevane og saksbehandlinga i kommunane. Andre meiner at det kan synast unødvendig, og peiker på at det er overflødig å la sakkunnig vurdering vere eit vilkår ved språkval. Det blir vist til at det må leggjast avgjerande vekt på ønska frå foreldra når det gjeld språkval. Andebu Kompetanse- og Skolesenter uttaler: «Når det gjelder kravet om sakkyndig vurdering slik det fremkommer i ny § 3-9 første ledd og § 2-6 nytt fjerde ledd, vil AKS på generelt grunnlag slutte seg til denne bestemmelsen. Det virker vanskelig å tenke seg utløsning av rettigheter med så store konsekvenser og omkostninger uten at det offentlige forbeholder seg retten til å legge til grunn sakkyndige vurderinger. Andre instansar som støttar framlegget om sakkunnig vurdering, er Lærarforbundet, Foreldreutvalet for grunnskolen og Akershus fylkeskommune. Lærarforbundet viser til at erfaringar viser at det kan vere aktuelt for elevane å velje vidaregåande opplæring i eit teiknspråkleg miljø sjølv om dei ikkje har hatt det tidlegare. Av dei som stiller spørsmål ved om sakkunnig vurdering er nødvendig før det blir gjort vedtak om rett etter § 2-6 og framlegget i § 3-9, viser mellom anna Norges Døveforbund til at det på dei fleste kontor for pedagogisk-psykologisk teneste er eit minimum av døvefagleg kunnskap. Universitetet i Oslo ved Institutt for spesialpedagogikk meiner at ungdom som har rett til opplæring og har teiknspråk som førstespråk, må vere sikra slik opplæring uavhengig av sakkunnig vurdering frå pp-tenesta, og uttaler mellom anna: «Vi ser også en fare for at en sakkyndig vurdering kan gå i mot tegnspråkopplæring fordi kunnskapene om tegnspråk som fullverdig språk (som ikke hemmer talespråkutvikling) fortsatt ikke er godt nok nedfelt i alle fagmiljøer. En mulighet kunne etter vår oppfatning være å sløyfe forslaget om sakkyndig vurdering. Fleire høringsinstansar viser til at det må komme tydelegare fram kva som er meint med sakkunnig vurdering i samband med vedtak om teiknspråkopplæring, mellom andre Norsk Lærarlag. Andebu Kompetanse- og Skolesenter meiner dette kan løysast ved at departementet får heimel til å gi forskrift om innhaldet i den sakkunnige vurderinga, som mellom anna bør ha følgjande vurderingselement: Vurdering av kva språkkode som truleg er den lettast tilgjengelege for eleven, kva utbytte eleven har av å følgje læreplanar og undervisningsopplegg for teiknspråklege elevar, og kva slags språkmiljø eleven har behov for i opplæringssamanheng. Enkelte høringsfråsegner kan tyde på at behovet for sakkunnig vurdering er større i grunnskolen enn i den vidaregåande opplæringa. Statens utdanningskontor i Vestfold viser til at dersom ein elev har hatt denne retten i grunnskolen, vil det vere naturleg at eleven automatisk får same retten i vidaregåande opplæring. I slike tilfelle bør det vere unødvendig med ny sakkunnig vurdering ved overgangen til vidaregåande opplæring. Sektorstyret for hørsel stiller spørsmålet om opplæring etter § 2-6 og § 3-9 er spesialundervisning eller tilpassa opplæring. Lærarforbundet uttaler: «Vi oppfatter departementet slik at elevgruppen som omfattes av § 2-6 og forslag til § 3-9 ikke automatisk har rett til spesialundervisning, men at elevgruppen har samme rett som andre elever til spesialundervisning. Lærerforbundet vil påpeke at vi savner en utredning av forutsetninger og konsekvenser av dette syn. Så lenge en slik utredning ikke er gjort, mener Lærerforbundet at opplæringen av hørselshemmede skal knyttes til § om spesialundervisning. Departementet viser til at synspunkta blant høringsinstansane er delte når det gjeld framlegget til krav om sakkunnig vurdering, og at det er behov for å presisere kva som ligg i kravet. Dessutan er det behov for å omtale forholdet mellom retten til opplæring etter § 2-6 § 3-9 og retten til spesialundervisning etter kapittel 5 i opplæringslova. Departementet gjer merksam på at den sakkunnige vurderinga etter § 3-9 ikkje skal ta stilling til sjølve språkvalet til eleven. Det er eleven si eiga oppfatning av språkleg identitet som er avgjerande her. Dersom eleven skulle vere i tvil om språkvalet, må den sakkunnige likevel vurdere dette i samråd med eleven. Ungdom som er over 15 år, tek sjølv avgjerd i spørsmål knytte til opplæringa; dette vil også gjelde retten til å velje opplæring etter § 3-9. Før fylkeskommunen gjer vedtak om opplæring etter § 3-9, er det etter departementet si oppfatning likevel behov for ei sakkunnig vurdering som kan greie ut og ta standpunkt til kva opplæringsbehov den teiknspråklege eleven har. Dette er særleg viktig ved overgangen frå grunnskole til vidaregåande opplæring. Vurderinga vil setje fylkeskommunane betre i stand til å leggje opplæringa best mogleg til rette for teiknspråklege elevar. Dei ovannemnde vurderingane gjeld også for ein stor del i høve til grunnskoleopplæring og tilbod til førskolebarn etter § 2-6. Den sakkunnige vurderinga etter § 2-6 og § 3-9 skal gjerast av den pedagogisk-psykologiske tenesta - denne tenesta skal sørgje for at det blir utarbeidd sakkunnig vurdering der lova krev det, jf opplæringslova § 5-5. Dersom pp-tenesta ikkje sjølv har tilstrekkeleg fagkompetanse, må det innhentast slik kompetanse utanfrå, til dømes frå statleg kompetansesenter. Den sakkunnige vurderinga må følgje søknaden om inntak til vidaregåande opplæring. Vedtak om opplæring etter § 2-6 og § 3-9 er enkeltvedtak etter forvaltningslova, og reglane om enkeltvedtak må følgjast. Departementet viser elles til at departementet etter § 3-9 femte leddet kan gi nærmare forskrifter. Dette vil også gjelde forskrifter om sakkunnig vurdering. Departementet vil etter dette gjere framlegg om at det skal liggje føre sakkunnig vurdering før kommunen eller fylkeskommunen gjer vedtak om opplæring etter § 2-6 og § 3-9, jf framlegg om nytt fjerde ledd til § 2-6 og lovframlegget til § 3-9 første leddet. Hittil har teiknspråklege elevar som har fått opplæring ved kompetansesenter, knutepunktskolar eller med tolk i vanleg vidaregåande skole, fått slik opplæring med heimel i reglane om spesialundervisning, jf forskrift for grunnskolen § 2-4 og lov om vidaregåande opplæring § 11. Forskrift for grunnskolen § 2-4 er no ført vidare som lovregel i § 2-6 under kapittel 2 i opplæringslova. På tilsvarande måte er dette lovframlegget for teiknspråklege elevar i vidaregåande opplæring lovteknisk plassert i § 3-9 i kapittel 3. Rettane etter § 2-6 og § 3-9 er særlege rettar for elevar med teiknspråk som førstespråk, og må slik sett avgrensast mot retten til spesialundervisning etter kapittel 5 i opplæringslova. Opplæring etter § 2-6 og § 3-9 er dermed ikkje spesialundervisning i lovteknisk forstand. Elevar som får opplæring etter § 2-6 og § 3-9, vil likevel kunne ha rett til spesialundervisning dersom dei ikkje har eller ikkje kan få tilfredsstillande utbytte av det vanlege opplæringstilbodet, jf opplæringslova § 5-1. Det vanlege opplæringstilbodet for denne elevgruppa vil mellom anna vere det læreplanverket som blir utvikla i sentrale fag for teiknspråklege elevar. Dessutan vil truleg ein del av elevgruppa ha behov for spesialundervisning av andre grunnar enn dei som følgjer direkte av hørselstapet. Hørselshemma elevar som ikkje har teiknspråk som førstespråk, men som har behov for teiknspråk som støttespråk, vil kunne få dette med heimel i reglane om spesialundervisning i kapittel 5 i opplæringslova. 3.3 Med teiknspråkleg miljø er meint skolar som har tilrettelagde opplæringstilbod i og på teiknspråk for hørselshemma elevar (lovutkastet § 3-9 andre leddet). Retten til opplæring i og på teiknspråk etter andre leddet er avgrensa til dei kurstilboda desse skolane gir. Delar av dette opplæringstilbodet kan givast med tolk (lovutkastet § 3-9 tredje leddet) I høringsnotatet la departementet til grunn at med teiknspråkleg miljø er meint skolar som har tilrettelagde opplæringstilbod for hørselshemma elevar, eksempelvis skoleavdelingane ved statlege spesialpedagogiske kompetansesenter og fylkeskommunale knutepunktskolar. Departementet viste til desse føresetnadene som grunnlag for at ein skole skal kunne definerast som «tegnspråklig miljø»: - Skolen må ha samarbeidsavtale med eit kompetansesenter for hørselshemma. Departementet viste i høringsnotatet til at skolar som har tilrettelagde opplæringstilbod for hørselshemma, ikkje vil kunne tilby opplæring på teiknspråk i alle fag, men at delar av kurstilbodet kan bli gitt med tolk, slik som i dag. Det vart såleis lagt til grunn at teiknspråklege elevar frå ulike studieretningar kunne få opplæring i fellesfaga av faglærar som beherskar teiknspråk, og at opplæring i studieretningsfaga vart gitt med tolk. I høringsnotatet vart det vidare presisert at retten til opplæring i og på teiknspråk i eit teiknspråkleg miljø var avgrensa til dei kurstilboda desse skolane gir. Departementet foreslo i høringsnotatet at desse presiseringane av retten skulle gå fram av lovregelen. Lærarforbundet peiker på at lovteksten opnar for ei svært vid tolking av kva som er meint med teiknspråkleg miljø. Lærarforbundet meiner også at det er nødvendig å ha ein viss storleik på elevgruppa for at skolen skal kunne seiast å ha eit teiknspråkleg miljø. Hordaland Foreldrelag for Hørselshemmede meiner at sjølve lovteksten er grei, men at omtalen av knutepunktskolane i høringsnotatet oppgraderer desse skolane til fullverdige teiknspråklege miljø, noko dei ikkje er samde i. Styret for statlege spesialpedagogiske kompetansesentra ved sektorstyret for hørsel er også usikre på om knutepunktskolane er fullverdige teiknspråklege miljø. Arbeidsdirektoratet viser til at elevane bør ha høve til å velje utdanning i eit breitt spekter av studieretningar og studieretningsfag. Det er derfor viktig at teiknspråkbasert opplæring blir lagd til skolar (både kompetansesenter og knutepunktskolar) som kan tilby eit slikt breitt spekter. Norges Døveforbund meiner det bør gå fram av lovteksten at det skal vere eit fleirtal av døve ved skolar som blir definerte som teiknspråklege miljø. Heimdal videregående skole viser til at det per i dag er urealistisk å tenkje seg at lærarar og personale elles som har dagleg kontakt med elevane, skal ha teiknspråkleg kompetanse, og uttaler mellom anna: «Ca 40 lærere er involvert i undervisning av døve elever i større eller mindre grad. Hvem dette er, vil variere fra år til år. Det sier seg selv at det vil ta mange år før alle lærerne ved en så stor skole som Heimdal vil kunne tilegne seg tegnspråkkompetanse, og en kan spørre seg om hvor realistisk dette er. Vi mener imidlertid at det er svært viktig at lærere har innsikt i tegnspråk, tegnspråkets syntaks og døves språksituasjon generelt. Knutepunktskolene vil måtte drive en kontinuerlig kursvirksomhet rettet mot lærere som underviser tegnspråkbrukende elever. Statens utdanningskontor i Sør-Trøndelag meiner at det bør fastsetjast ein rett til å få opplæring i fellesfaga av faglærar som klart beherskar teiknspråk. Akershus fylkeskommune uttaler: «Lovteksten synes å legge opp til at opplæringen enten skal foregå i et hørende miljø eller i et tegnspråklig miljø. Eventuelt kan noe av opplæringstilbudet i et tegnspråklig miljø gis ved bruk av tolk. Fylkesrådmannen synes ikke at forslaget til lovendringen i stor nok grad ivaretar den muligheten som ligger i at opplæringen kan finne sted i et kombinert opplegg der opplæringen gis delvis med tolk og delvis på tegnspråk. Dersom knutepunktskolene legges til en stor videregående skole med mange studieretninger, slik tilfellet er for Sandefjord videregående skole, så bør de hørselshemmede kunne velge en hvilken som helst studieretning på skolen og få tilbudet tilrettelagt delvis med base i et tegnspråklig miljø og delvis med tolk i ordinære klasser. En slik aktiv tenkning, som lovteksten burde gjenspeile, kunne føre til større valgmuligheter for de enkelte søkerne når det gjelder kursvalg, samtidig som de fikk ivareta sine behov for tilhørighet i et tegnspråkmiljø ved at de får opplæring i felles allmenne fag på sitt eget språk. Dette at elever med hørselshemming får delvis opplæring i et hørende miljø, vil også kunne fremme integrering og større forståelse mellom døve og hørende ungdommer. Teiknspråkmiljøet ved kompetansesentra for hørselshemma er utan tvil større enn ved knutepunktskolane. Etableringa av knutepunktskolar gir likevel hørselshemma fleire opplæringsval og kurstilbod enn dei kan få i skoleavdelingane ved kompetansesentra. Det teiknspråklege elevtalet ved knutepunktskolane Sandefjord og Heimdal har dessutan stige for kvart år sidan starten i 1996 og 1997. Teiknspråkkompetansen til lærarane ved knutepunktskolane er under stadig utvikling. Ein del lærarar ved knutepunktskolane vil truleg likevel vere avhengige av tolk når dei underviser i felles allmenne fag den første tida etter at rettane etter framlegget er sette i verk. Styret for dei statlege spesialpedagogiske kompetansesentra for hørselshemma ved sektorstyret for hørsel og dei aktuelle fylkeskommunane bør i fellesskap definere kva for skolar som skal vere knutepunktskolar. Det vil dessutan vere mogleg å justere talet på knutepunktskolar etter ei evaluering. Knutepunktskolane har nært samarbeid med eit statleg kompetansesenter for hørselshemma om skole - , fritids- og butilbodet, og kompetansesentra er derfor ein viktig del av det statlege støttesystemet. Departementet held fast ved at i dag vil dei elevane som vel opplæring i teiknspråkleg miljø, kunne få det i skoleavdelingane ved dei spesialpedagogiske kompetansesentra for hørselshemma, det vil seie Andebu Kompetanse- og Skolesenter og Vestlandet kompetansesenter med skoleavdelingane Bjørkåsen videregående skole, Bergen og Kongstein videregående skole, Stavanger, og ved knutepunktskolane Sandaker, Sandefjord og Heimdal. I lovutkastet til § 3-9 andre leddet i høringsnotatet gjorde departementet framlegg om denne ordlyden: «Med teiknspråkleg miljø forstår ein skolar som har tilrettelagde opplæringstilbod i og på teiknspråk for hørselshemma elevar. Skolane kan i tillegg ha anna vidaregåande opplæring. Den siste setningen er overflødig og kan dessutan føre til mistydingar, sidan lovutkastet til § 3-9 tredje leddet presiserer opplæringsretten i eit teiknspråkleg miljø. Departementet vil etter dette gjere framlegg om ein regel som er noko endra i høve til framlegget i høringsnotatet når det gjeld utkastet til § 3-9 andre leddet. Departementet vil gjere framlegg om ein regel i samsvar med framlegget i høringsnotatet når det gjeld utkastet til § 3-9 tredje leddet. 3.4 Departementet kan gi nærmare forskrifter, mellom anna om inntak (lovutkastet § 3-9 femte leddet) Departementet meinte det kunne vere formålstenleg å ha felles inntaksreglar og felles inntaksinstans for dei som søkjer opplæring i eit teiknspråkleg miljø. Det vart vist til at det totale elevtalet på landsbasis som søkjer inntak til dei vidaregåande skolane ved statlege kompetansesenter og fylkeskommunale knutepunktskolar, utgjer ca 130 elevar i alt. Elevar som er integrerte i vanlege vidaregåande skolar, utgjer ca 70 på landsbasis. På denne bakgrunnen foreslo departementet heimel for å gi nærmare forskrifter, mellom anna inntak av elevar og felles inntaksinstans etter § 3-9. Sør-Trøndelag fylkeskommune, Vestfold fylkeskommune, Statens utdanningskontor i Vestfold og Lærarforbundet meiner det er unødvendig med ein felles overordna instans for inntak, og meiner at inntaksnemndene i fylket vil kunne vere inntaksinstans også for desse elevane. Sør-Trøndelag fylkeskommune peiker på at fylkeskommunen som skoleeigar må ha avgjerande vedtaksmynde når det gjeld inntak til knutepunktskole. Kommunal- og regionaldepartementet har merknader til ordlyden i forskriftsheimelen. Andre høringsinstansar, mellom andre Statens utdanningskontor i Sør - Trøndelag og Troms fylkeskommune, ser eit klart behov for nasjonale inntaksreglar og nasjonal inntaksinstans. Oslo kommune støttar framlegget om felles inntaksreglar og felles inntaksinstans. Norsk Forbund for Døvetolker og Døvblindetolkar peiker på at ei samordning av inntaket av teiknspråklege elevar opnar for å kunne vurdere kva for tolkar som vil vere mest kvalifiserte til å tolke i dei ulike faga. Dette vil også vere med og heve kvaliteten på den opplæringa teiknspråklege elevar får. Det er fylkeskommunen som har ansvaret for å oppfylle retten til vidaregåande opplæring for alle som er busette i fylkeskommunen. Elevar som etter lovframlegget vel vidaregåande opplæring i og på teiknspråk i eit teiknspråkleg miljø, vil imidlertid kunne få dette anten ved skoleavdelingane ved eit statleg eller privat kompetansesenter, eller ved ein fylkeskommunal knutepunktskole. Departementet ser difor behov for å kunne gi forskrifter om inntak, då dette vil gjelde inntak av elevar frå heile landet og inntak til ulike forvaltningsnivå. Departementet har sett ned ei arbeidsgruppe med representantar frå Kommunenes Sentralforbund, fylkesutdanningssjefane og Styret for dei statlege spesialpedagogiske kompetansesentra for hørselshemma. Arbeidsgruppa skal mellom anna vurdere spørsmål i tilknyting til inntak, sjå nærmare under punkt 4.5. Arbeidsgruppa skal komme med endeleg framlegg til departementet innan 1. september 1999, og framlegget vil bli lagt til grunn i det vidare arbeidet med inntaksreglar. I høringsutkastet gjorde departementet framlegg om heimel til å gi nærmare forskrifter, mellom anna om inntak og felles inntaksinstans. I lovutkastet har departementet endra ordlyden i forskriftsheimelen til «departementet kan gi nærmare forskrifter, mellom anna om inntak. Departementet vil etter dette gjere framlegg om ein lovregel som er noko endra i ordlyden i høve til framlegget i høringsutkastet, jf utkastet til § 3-9 femte leddet. I høringsnotatet omtalte departementet at det var viktig at kurstilboda ved knutepunktskolane og skoleavdelingane ved kompetansesentra vart samorda. Samordning og utvikling av kurstilbod føreset nært samarbeid mellom fylkeskommunane og det statlege støttesystemet. Det vart derfor foreslått eit nytt tredje punktum i § 13-3 tredje leddet, slik at departementet kan påleggje fylkeskommunane å samordne kurstilboda for elevar som får opplæring etter § 3-9. Dei høringsinstansane som støttar framlegget, viser til at samordning av kurstilboda vil kunne gi økonomiske innsparingar ved at fleire tolkebrukarar kan nytte den same tolken. Norsk Forbund for Døvetolker og Døvblindetolker peiker vidare på at fleire teiknspråklege elevar i ein klasse vil opne for eit sosialt og fagleg fellesskap mellom teiknspråklege elevar. Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund meiner at slik samordning også bør gjelde for dei kurstilboda der elevane får opplæring med tolk. Norsk Elevorganisasjon meiner at det ikkje bør vere opp til departementet å påleggje fylkeskommunane å samordne kurstilboda for elevar som får opplæring i og på teiknspråk, men at lova bør slå fast plikta til samordning. Kommunal- og regionaldepartementet går imot framlegget, og uttaler mellom anna: «Vi er opptatt av at det ikke gis pålegg overfor kommunesektoren uten at det er sterke nasjonale hensyn som taler for det, jf bl.a retningslinjene for statlig regelverk overfor kommuner og fylkeskommuner av 26.03.98 og arbeidet med «Et enklere Norge. På bakgrunn av innvendingane til Kommunal- og regionaldepartementet, vil Kyrkje-, utdannings- og forskingsdepartementet ikkje føre vidare framlegget om heimel til å kunne påleggje fylkeskommunane å samordne kurstilboda for elevar som får opplæring etter § 3-9. Elevar som etter lovframlegget vel vidaregåande opplæring i og på teiknspråk i eit teiknspråkleg miljø, vil kunne få dette anten ved skoleavdelingane ved eit statleg eller privat kompetansesenter, eller ved ein fylkeskommunal knutepunktskole. Dette føreset eit nært samarbeid mellom dei fylkeskommunale knutepunktskolane og det statlege støttesystemet, også når det gjeld samordning og utvikling av kurstilbod. Departementet viser til at den arbeidsgruppa som er omtalt i punkt 3.4.3, mellom anna skal lage ein plan for samordning av dei kurstilboda som eksisterer og vidareutvikling av dei. Arbeidsgruppa skal i første rekkje konsentrere seg om samordning av kurstilboda ved kompetansesentra og knutepunktskolane, slik at dei elevane som startar vidaregåande opplæring skoleåret 2000-01, kan få eit så breitt opplæringstilbod som mogleg. Departementet viser til opplæringslova § 13-3 første ledd som fastslår fylkeskommunens plikt til å oppfylle retten etter opplæringslova. Dette omfattar også rettane etter § 3-9. Heimreiser, reisefølgje, opphald m.m. Departementet viser til opplæringslova § 13-4 tredje ledd, der det heiter: Denne heimelen er ny for vidaregåande opplæring, og omfattar både rettar for elevane til heimreiser, reisefølgje og opphald, og ansvar for kommunen eller fylkeskommunen i den samanheng, jf. Ot.prp.nr.46 (1997-1998) side 193 og 194. Heimelen omfattar mellom anna dei reglane som i dag følgjer av lov 9. mai 1986 nr 19 om organisering av velferd for elevar og studentar § 3 tredje ledd, som gjelder det ansvaret fylkeskommunen i dag har for å dekkje utgiftene for elevar i vidaregåande skolar for ekstern spesialundervisning. Departementet legg til grunn at den ovannemnde forskriftsheimelen i opplæringslova § 13-4 tredje ledd også omfattar elevane i fylkeskommunale knutepunktskolar etter ny § 3-9. Departementet tek sikte på at retten etter lovframlegget kan setjast i verk med verknad frå og med skoleåret 2000-01. På det tidspunktet reknar ein med at læreplanane er på plass, og at det eventuelt er gjort nødvendige endringar i forskrift til opplæringslova kapittel 6 Inntak til vidaregåande opplæring og formidling av lærlingar til lærebedrifter. Våren 2000 går også dei første teiknspråklege elevane ut av grunnskolen etter å ha gjennomført ungdomstrinnet i tråd med dei nye læreplanverka. Departementet la i høringsnotatet til grunn at realkompetanse tilsvarande 10 vekttal teiknspråk var å sjå som eit minimum for å oppfylle retten etter lovendringsframlegget. Dette medfører at mange lærarar som skal undervise døve og sterkt hørselshemma ungdommar, må få heva kompetansen sin. Styret for dei statlege spesialpedagogiske kompetansesentra har vurdert behovet for kompetanseheving, og har funne at mellom 80 og 90 lærarar vil ha behov for eit 10-vekttals kurs i teiknspråk, medan om lag 50 lærarar må få tilbod om eit 2 vekers forkurs til vekttalskurset. Det medfører ein meirkostnad å skaffe større teiknspråkkompetanse i fylkeskommunane. Staten tek i ein avgrensa periode (1998-2000) på seg å dekkje dei meirutgiftene fylkeskommunane har til nødvendig etterutdanning av lærarar i vidaregåande opplæring ved kompetansesentra og knutepunktskolar som har behov for kompetanseheving i teiknspråk, jf. St.prp.nr.1 (1998-1999). Styret for dei statlege spesialpedagogiske kompetansesentra har laga ein plan for denne kompetansehevinga, som vil gå over 3 år. 64 lærarar starta 10-vekttalskurset hausten 1998. Det kravde 2.9 mill. kroner i 1998, det krev 5 mill. kroner i 1999 og vil krevje 1.5 mill. kroner i 2000. Dette skal dekkje dei utgiftene utdanningsinstitusjonane har til å gjennomføre opplæringa og dei meirutgiftene fylkeskommunane har til vikar, i tillegg til reise- og opphaldsutgifter for deltakarane. Det tilsvarer satsinga i grunnskolen i samband med innføringa av teiknspråkregelen i forskrift for grunnskolen § 2-4, som no er ført vidare i opplæringslova § 2-6. Nokre få høyringsinstansar har merknader til dette punktet. Troms fylkeskommune meiner at staten bør ta økonomisk og fagleg ansvar for oppbygginga av kompetansen i teiknspråk i alle fylke, ikkje berre ved kompetansesentra og knutepunktskolane. Oslo kommune tilrår at staten tek på seg opplæringsansvaret og stiller økonomiske midlar til disposisjon for kompetanseheving i teiknspråk utan å tidsavgrense statens ansvar. Norges Døveforbund peiker på at 10 vekttal er for lite til å undervise på teiknspråk, og at minimumsgrensa bør hevast til 20 vekttal. Statens utdanningskontor i Sør-Trøndelag og Voksenopplæringsforbundet har tilsvarande synspunkt. Høgskolen i Sør-Trøndelag uttaler at høgskolen «har i sin heltidsutdanning i tegnspråk 10+10 vekttall satset på et undervisningsintensivt opplegg. Studentene får mye praktisk språktrening sammen med tegnspråkinstruktører. Selv med et slikt opplegg mener vi at studentene etter å ha tatt 10 vekttall har et svakt grunnlag for å undervise i og på tegnspråk. Man rekker ikke mer enn å gi studentene en innføring i grunnleggende trekk i tegnspråkets struktur og i døves historie og kultur. Studentene kommer opp på et tegnspråknivå hvor de kan føre enkle samtaler. Vi snakker altså om et minimumsnivå». Høgskolen peikar også på at innlæring av dugleik i teiknspråk krev mykje øving over lang tid, og at den hørande teiknspråkbrukaren etter ei tid vil gli bort frå det som er norsk teiknspråk, dersom vedkommande ikkje har kontakt med eit vakse teiknspråkleg miljø og/eller får etterutdanning. Dette må komme til uttrykk i opplæringsplanar og budsjett. Vidare peiker høgskolen på at lærarar som gjer bruk av tolk, må få kunnskap og tidsressursar som gjer at dei vil og kan samarbeide med tolken. God tolking i opplæringssamanheng krev som minimum at lærarane organiserer arbeidet slik at tolken kan få førebudd seg. Dette har opplagde konsekvensar for opplæringa og ressursane. Det er fylkeskommunane som har ansvaret for opplæringa av elevar i vidaregåande opplæring. Det føreset at fylkeskommunane bruker nødvendige ressursar til kompetanseheving i samsvar med behovet, mellom anna til teiknspråkleg kompetanse. Døve elevar har alltid hatt behov for tilrettelagd opplæring på teiknspråk gjennom lærar som har slik kompetanse, ved å bruke tolk eller ved ulike kombinasjonsløysingar. I samband med innføringa av § 2-4 i forskrift for grunnskolen, som no er ført vidare i opplæringslova § 2-6, la departementet til grunn at realkompetanse tilsvarande 10 vekttal teiknspråk var å sjå som eit minimum for å oppfylle rettane etter grunnskoleforskrifta. Departementet legg det same kravet til grunn for framlegget til § 3-9. På same måten som for grunnskolen fører dette til at mange lærarar må få heva kompetansen sin, noko som inneber meirkostnader. Den ordninga som staten i ein avgrensa periode tok på seg for å dekkje kommunane sine meirutgifter til nødvendig etterutdanning ved innføringa av rett til grunnskoleopplæring i og på teiknspråk, vert såleis ført vidare for lærarar som gir vidaregåande opplæring ved kompetansesentra og knutepunktskolane i ein periode på tre år frå 1998 til 2000. Utover dette er det etablert opne studietilbod i teiknspråk ved Universitetet i Oslo og Høgskolen i Sør-Trøndelag. Desse vil på vanleg måte mellom anna kunne tilby 10-vekttals- og 20-vekttalsstudium i teiknspråk. Fylkeskommunen vil i framtida kunne nytte desse tilboda for å heve kompetansen i teiknspråk hos aktuelle lærarar. Det er elles høve til å ta teiknspråk som fag innanfor vanleg fireårig lærarutdanning. Departementet viser til dette, og held fast ved framlegget i høringsutkastet på dette punktet. Departementet påpeikte i høringsnotatet at opplæringslova sikrar elevar i grunnskolen med teiknspråk som førstespråk rett til opplæring i og på teiknspråk. Denne retten vil også bli gjord gjeldande for elevar i vidaregåande skole. For å sikre progresjon og kontinuitet i opplæringa vil det derfor vere behov for å utvikle ein læreplan i teiknspråk som førstespråk som byggjer på læreplanverka for grunnskolen. Ein må rekne med at elevar som vel teiknspråk som førstespråk i vidaregåande opplæring, møter med ulike kunnskapar og føresetnader. I ein overgangsperiode etter innføringa av Reform 97 vil somme elevar ikkje kunne nå dei mål som læreplanen i teiknspråk for grunnskolen føreset. For å lette overgangen til vidaregåande skole er det derfor nødvendig å gi disse elevane eit fleksibelt teiknspråktilbod. Etter departementet si oppfatning er det også behov for å styrkje opplæringstilbodet i teiknspråk for hørande. Dette vil kunne vere eit viktig rekrutteringstiltak med tanke på framtidig tolkeutdanning, da ein ser at ein del søkjarar til tolkestudia har for svak teiknspråkdugleik til å kunne bli tekne opp. Samtidig vil slike opplæringstilbod kunne medverke til betre sosial integrering mellom døve og hørande. På denne bakgrunnen meiner departementet det er nødvendig å utvikle læreplanar i teiknspråk som til saman dekkjer opplæringsbehovet i teiknspråk på alle nivå i vidaregåande skole. Det er derfor behov for å utarbeide desse læreplanane: Denne læreplanen vil vere eit undervisningstilbod både til hørselshemma og hørande elevar. - studieretningsfag (C-språk, 4-4-4) Det er elles nødvendig å sjå læreplanane i teiknspråk, norsk og engelsk i samanheng i eit heilskapleg pedagogisk perspektiv. Læreplangruppa i teiknspråk vurderer derfor behovet for å endre mål og hovudmoment i læreplanane for norsk og engelsk, slik at dei blir tilpassa målgruppa for lovendringsforslaget i § 3-9. Departementet viser til framlegget i høringsnotatet. For å sikre samiskspråklege elevar opplæring i teiknspråk, vil departementet vurdere behovet for eventuelle praktiske tilpassingar mellom læreplanen i teiknspråk som førstespråk og læreplanen i samisk. Det blir dessutan vist til omtalen av ungdommar som både er teiknspråklege og samiskspråklege og rettane deira i forhold til lovendringsframlegget under punkt 3.1.3. Departementet er i gang med å lage nye læreplanar i teiknspråk, for døve elevar som har teiknspråk som førstespråk, for hørselshemma elevar som har behov for teiknspråk som støttespråk i opplæringa og for hørande elevar som ønskjer opplæring i teiknspråk. Det må derfor utviklast og produserast lærebøker og supplerande læremiddel tilpassa desse nye læreplanane, og eventuelt supplerande læremiddel for døve elevar i andre fag. Nasjonalt læremiddelsenter har fått i oppdrag å gjere dette. Det vil også bli behov for å sjå nærmare på tilrettelegginga av eksamen. - Etableringa av knutepunktskolane føreset nært samarbeid med dei statlege spesialpedagogiske kompetansesentra. Det er også behov for nært samarbeid mellom knutepunktskolane og skoleavdelingane ved dei statlege spesialpedagogiske kompetansesentra, mellom anna om utvikling og bruk av fagspesifikke teikn innanfor dei ulike studieretningane. Som ei hjelp i dette arbeidet har styret for statlege spesialpedagogiske kompetansesenter teke initiativ til og sett i verk eit prosjekt om bruk av bilettelefon for lærarar og tolkar ved vidaregåande skolar for teiknspråklege elevar. Ved hjelp av bilettelefon kan lærarar og tolkar samtale på teiknspråk, gi og få rettleiing og utveksle teikn. Bilettelefon gjer det også mogleg at døve elevar ved dei ulike skolane kan drøfte faglege problemstillingar med kvarandre. Prosjektet starta våren 1998 og skal etter planen vare ut 1999. Det er gjennomført eit tilsvarande prosjekt for kompetansesentra, med berre positive erfaringar med bruken av bilettelefon. - Norges Døveforbund har fått ansvaret for eit anna prosjekt med utprøving av bilettelefon i tolkesamanheng. Rikstrygdeverket, Hjelpemiddelsentralen i Møre og Romsdal, Telenor, Styret for statlege spesialpedagogiske kompetansesentra og Kyrkje-, utdannings- og forskingsdepartementet tek alle del i prosjektet, som etter planen skal vare ut 1999. Departementet har sett i gang eit treårig prosjekt for å utvikle ei norsk teiknordbok i form av ein elektronisk database. Målgruppa for teiknordboka er familiar med døve barn, elevar og lærarar i grunnskole og vidaregåande skole, tolkar o a. Prosjektansvaret er lagt til Nasjonalt læremiddelsenter, jf St.prp.nr.1 (1998-1999). Universitetet i Oslo og Høgskolen i Sør-Trøndelag har begge bygd opp ei 2-årig utdanning for døvetolkar. Begge institusjonane har eit måltal på 20 studieplassar. Det har vore vanskar med å rekruttere nok studentar til studietilbodet, men institusjonane arbeider for å få fleire søkjarar. Høgskolen i Sør-Trøndelag har mellom anna starta eit årstilbod i teiknspråk for hørande. Det er også ei utfordring å byggje opp fagmiljøa ved institusjonane. Både Universitetet i Oslo og Høgskolen i Sør-Trøndelag har gjennomført modulorganiserte kurs for å gi mellombels godkjende døvetolkar permanent godkjenning. I tilfelle der utdanna døvetolkar ikkje er tilgjengelege, har Sosial- og helsedepartementet opna for at ein unntaksvis kan nytte tolkar utan utdanning, men med realkompetanse. Departementet har sett ned ei arbeidsgruppe med representantar frå Kommunenes Sentralforbund, fylkesutdanningssjefane og styret for dei statlege spesialpedagogiske kompetansesentra for hørselshemma. Formålet med arbeidet er å lage ei ryddig organisering på desse felta før lovføresegna trer i kraft. Forslaga frå arbeidsgruppa vil bli nyttige bidrag i det vidare arbeidet med inntaksreglane i samband med inntaket av denne elevgruppa. Betalingsordningane for gjesteelevar ved knutepunktskolane er fylkeskommunane sitt ansvar. Det same gjeld oppfølginga i fritida. Departementet har fått signal om at betalingsordningane for teiknspråklege elevar som er gjesteelevar ved knutepunktskolar i andre fylkeskommunar ikkje alltid fungerer tilfredsstillande. Årsaka er at fylkeskommunane ikkje alltid er einige om korleis betalingsordningane skal vere for kostnaden ved skoleopphaldet og eventuelle buutgifter og oppfølging i fritida. Departementet ser det som viktig at slike forhold ikkje blir til hinder for dei rettar elevane har etter stortingsvedtaket. Arbeidsgruppa har derfor fått i oppdrag å komme med forslag til løysingar det er nødvendig å avklare for å sikre dei teiknspråklege elevane så godt tilbod som råd er. Det er teke sikte på at desse vanskane kan løysast ved avtalar om rettleiande satsar både når det gjeld skoleopphald og oppfølging på fritida. Arbeidsgruppa skal komme med forslag til løysingar innan 1. september 1999, og forslaget vil bli lagt til grunn i det vidare arbeidet. Hovudregelen i § 1-1 er at lova gjeld all offentleg vidaregåande opplæring, også læreforhold i bedrifter. Avgrensinga slik ho er utforma i tredje leddet inneber at departementet ikkje har heimel til å gi forskrift om inntak til kurs spesielt organiserte for vaksne. Slik heimel har departementet etter gjeldande reglar i lov 21. juni 1974 nr 55 om videregående opplæring § 7. Departementet meiner det er behov for å kunne gi reglar om inntak til kurs spesielt organiserte for vaksne også i framtida. Forarbeida til opplæringslova tilseier ikkje at det har vore meininga å snevre inn den heimelen departementet har til å gi reglar om inntak. Departementet foreslår på denne bakgrunn at det i § 1-1 tredje leddet også blir vist til § 3-1 sjuande leddet som gir departementet heimel til å gi reglar om inntak. Dei av høringsinstansane som har uttalt seg om dette framlegget, er einige med departementet. Opplæringslova § 3-3 tredje leddet har reglar om normalstrukturen 2+2 (to år i skole pluss to år i bedrift) for fag som har opplæring i bedrift. Somme fag har likevel ein annan opplæringsstruktur. Desse faga, såkalla avviksfag, har tre år med opplæring i skole før læretid i bedrift. Med verdiskapingstida i tillegg er det dermed opna for at den samla læretida for avviksfaga kan bli lengre enn det som følgjer av normalstrukturen. For somme fag, til dømes flyfaga, blir det stilt særskilde internasjonale krav til opplæringa. Avvika frå den normale opplæringsordninga har verka i fleire år utan klar lovforankring. Opplæringslova gir heller ikkje heimel for slike avvik. Departementet foreslår på denne bakgrunnen ei lovendring som gir heimel for departementet til å gjere avvik frå opplæringsstrukturen på grunn av høge teorikrav og/eller sertifiseringskrav som gjer at fagarbeidarkompetansen må liggje på eit høgare nivå enn det normalstrukturen etter opplæringslova § 3-3 tredje leddet kan dekkje. Nokre få høyringsinstansar - mellom anna Opplæringsrådet for byggtekniske fag, Opplæringsrådet for kjemi- og prosessfag, Opplæringsrådet for berg-, bygg- og anleggsfag og Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) - meiner departementet bør ha ein vidare heimel enn den som er foreslått i høringsnotatet. Dei meiner heimelen også bør omfatte fag som ligg innanfor normalordninga, men som likevel krev noko teori utover vidaregåande kurs I. Etter departementet si vurdering er det ikkje nødvendig å ha særskild heimel for desse faga. Det er departementet sin intensjon med framlegget å få heimel for dei avviksfaga som allereie no finst. Grunngivinga for framlegget om heimel for avviksfaga er at somme av desse faga, mellom anna flyfaga, har ei samla opplæringstid på meir enn tre år, dvs. meir enn retten til vidaregåande opplæring inneber. 5.3 § 2-3 Innhald og vurdering i grunnskoleopplæringa og § 3-4 Innhald og vurdering i den vidaregåande opplæringa: Etter gjeldande reglar i lov om videregående opplæring § 6 har departementet mellom anna heimel til å gi forskrift om vurdering, eksamen, vitnemål og godskriving av tidlegare gjennomgått skole, kurs eller annan praksis. Heimelen er ført vidare i opplæringslova § 3-4 første leddet. Ordlyden i opplæringslova er likevel snevrare enn gjeldande regel. Etter § 3-4 har ikkje departementet lenger heimel til å gi forskrift om vurdering av privatistar. Departementet vil heller ikkje lenger ha heimel til å gi reglar om godskriving av tidlegare gjennomgådd opplæring eller praksis. Sjølv om det følgjer av særmerknaden til paragrafen i Ot.prp.nr.46 (1997-1998), meiner departementet det bør presiserast i lovteksten at heimelen også gjeld forskrifter om eksamen, fag-/sveineprøve og dokumentasjon. Det har ikkje vore meininga å innsnevre departementet sin heimel samanlikna med det som no gjeld. For å skape samanheng i lova, foreslår departementet tilsvarande presiseringar i § 2-3 som gjeld grunnskolen. Etter opplæringslova § 4-8 kan den som grovt forsømmer opplæringsansvaret sitt, som ikkje opprettar lærekontrakt eller ikkje legg kontrakten fram for yrkesopplæringsnemnda til godkjenning, straffast med bøter. Denne regelen fører vidare gjeldande regel i lov 23. mai 1980 nr 13 om fagopplæring i arbeidslivet § 14. Departementet meiner at eventuelle reaksjonar på brot på pliktene og forsømming av opplæringsansvaret må vurderast i forhold til det som elles gjeld, til dømes straffelova, avtalelova og allmenne erstatningsrettslege prinsipp. Fylkeskommunen ved yrkesopplæringsnemnda skal etter lova godkjenne lærebedrifter. Det inneber at yrkesopplæringsnemnda også må kunne trekkje tilbake ei godkjenning dersom bedrifta ikkje oppfyller pliktene sine. Fylkeskommunen ved yrkesopplæringsnemnda har tilsynsansvaret etter opplæringslova § 12-4. Departementet har også heimel til å gi pålegg om å utbetre forhold som er i strid med opplæringslova. Om lag ein firedel av høyringsinstansane har uttalt seg til framlegget om å oppheve § 4-8. Fleirtalet av dei går imot departementet sitt framlegg om å oppheve regelen. To av opplæringsråda meiner regelen kan bli oppheva dersom det etter regelverket elles er mogleg å setje i verk sanksjonar. Eit anna opplæringsråd meiner regelen ikkje må opphevast før andre reaksjonsformer er utgreidde. LO uttaler i si fråsegn ønske «om at den nåværende § 4-8 bibeholdes. Dette er en entydig og klar paragraf om ansvar og konsekvenser - også for ikkejurister». Departementet forstår innvendingane frå høringsinstansane som eit behov for å synleggjere opplæringsansvaret til lærebedriftene gjennom ein strafferegel. Departementet gjer på dette grunnlaget ikkje framlegg om at § 4-8 i opplæringslova blir oppheva. Departementet foreslår å lovfeste den nogjeldande regelen i grunnskoleforskrifta § 1-5 nr 6 første ledd som seier at det pedagogiske personalet ved leirskolar med fast pedagogisk bemanning skal vere tilsett i vertskommunen. Denne forskrifta har ikkje heimel i opplæringslova. Departementet meiner at den rettslege reguleringa vi har i dag, bør førast vidare etter at opplæringslova trer i kraft 1. august 1999, og foreslår nødvendige lovendringar. Dette skal sikre kontinuiteten i undervisningsopplegget og tilsetjingsforholda for personalet. På denne måten vil undervisningspersonalet ha god kjennskap til forholda på staden og på dette grunnlaget kunne leggje undervisninga godt til rette for elevane. Kommunal- og regionaldepartementet går imot lovframlegget med følgjande grunngiving: «Vi ønsker at fagdepartementene er restriktive i forhold til å foreslå mange og detaljerte krav til kommunenes virksomhet. Slik vi ser det, bør kommunene få mulighet til å tilby det de mener er et godt undervisningstilbud ved leirskole, selv om det i noen tilfelle kan innebære at den som underviser har en annen kompetanse enn det KUF mener vil være mest hensiktsmessig generelt sett. Det kan også i enkelte tilfelle være slik at en person som innehar en hensiktsmessig kompetanse ikke er, eller ønsker å være, fast ansatt i kommunen. Departementet har merka seg at Norsk Leirskoleforening ønskjer ytterlegare forskriftsregulering av leirskoleverksemda. Etter departementet si vurdering gir lovframlegget tilstrekkeleg nasjonal styring. Overskrifta i opplæringslova § 10-3 er foreslått endra i samsvar med departementet sitt lovframlegg. Det er vanskeleg å føreseie kva tilbod hørselshemma elevar som er omfatta av retten, vil føretrekkje med lovfesta rett til å velje. Berekningar viser at det er grunn til å tru at dei fylkeskommunale utgiftene etter innføringa av retten vil vere tilnærma uendra. Desse føresetnadene er lagde til grunn for kostnadsberekninga av lovendringsforslaget: - Erfaringsmessig er det rimeleg å rekne med at det til kvar tid er 200 teiknspråklege elevar i vidaregåande opplæring. Ca. 90 elevar er knytte til kompetansesentra, 40 til knutepunktskolane, og ein reknar med at om lag 70 elevar følgjer vanleg undervisning i eit norskspråklig miljø med tolk. - Det er føresett at alle hørselshemma elevar som i dag ønskjer vidaregåande opplæring, er inne i opplæringssystemet, og at ei lovendring ikkje vil medføre at fleire ønskjer å ta slik opplæring. - Økonomisk oppgjer for tilbodet ved knutepunktskolane skjer mellom dei involverte fylkeskommunane etter gjesteelevordninga. Det er her lagt til grunn ein gjesteelevsats på 178.000 kroner for elevar ved knutepunktskolar. Gjesteelevsatsen kan variere noko frå skole til skole. Meirkostnaden per elev som bruker tolk i vanleg vidaregåande opplæring er rekna til 220.000 kroner. Det er da føresett at ein bruker tolketeneste. Det er føresetnaden at talet på elevar ved kompetansesentra held seg på tilnærma same nivå som i dag. Det er som nemnt vanskeleg å føreseie kva elevane vil velje etter ei lovendring. Vala vil avhenge av kva kurstilbod som blir gitt ved skoleavdelingane ved kompetansesentra og ved knutepunktskolane, og av tilboda elles. Dersom ein reknar med at lovendringa vil føre til at alle hørselshemma elevar som i dag får opplæring med tolk i eit norskspråkleg miljø ønskjer vidaregåande opplæring i eit teiknspråklig miljø ved ein fylkeskommunal knutepunktskole, er mindrekostnaden for fylkeskommunane rekna til om lag 3 mill. kroner. Årsaka til at pårekna totalkostnad blir lågare, er at den pårekna meirkostnaden ved å gi ein hørselshemma elev opplæring med tolk i eit norskspråkleg miljø er høgare enn kostnadssatsen per elev ved ein knutepunktskole. Dersom lovendringa vil føre med seg at alle hørselshemma elevar som i dag får opplæring ved knutepunktskolane, ønskjer å få opplæring med tolk i vanlege vidaregåande skolar, er den samla meirkostnaden for fylkeskommunane rekna til knapt 2 mill. kroner. Etter dei berekningar departementet har gjort, er det dyrare å gi hørselshemma elevar tilbod om vidaregåande opplæring i eit norskspråkleg miljø med tolk enn i eit teiknspråkleg miljø ved ein fylkeskommunal knutepunktskole. Det er likevel vanskeleg å føreseie kva tilbod hørselshemma elevar som er omfatta av retten, vil føretrekkje med lovfesta rett til å velje. Truleg vil dei utgiftene fylkeskommunane får etter lovendringsforslaget, vere om lag dei same som i dag. Kompetansesentra har internat for elevar i vidaregåande opplæring. Fylkeskommunane blir trekte i rammetilskottet med 184.000 kroner per elev som nyttar internattilbodet. Denne summen har ikkje vore justert sidan 1992. Butilbodet og oppfølginga i fritida for hørselshemma elevar ved knutepunktskolane er under utvikling. Førebels kan fylkeskommunane berre gi eit avgrensa tilbod. Til no er det funne løysingar i dei enkelte tilfella. Dersom elevtalet stig og/eller behovet for sosialpedagogiske tenester aukar, vil det kunne medføre meirutgifter for fylkeskommunane. Enkelte teiknspråklege elevar har meir enn andre elevar behov for spesialpedagogiske tiltak som krev ekstra ressursar. Betalingsordningane for gjesteelevar ved knutepunktskolar er også omtalte under punkt 4.5. Moglege økonomiske konsekvensar av utvida timetal (ny læreplan i teiknspråk) For elevar i grunnskolen med teiknspråk som førstespråk er opplæringa styrkt med 2033 timar til teiknspråk. Elevar med teiknspråk som førstespråk får såleis vesentleg fleire undervisningstimar enn elevane elles i det 10-årige grunnskoleløpet. I studieretningar i vidaregåande skole som har 35 undervisningstimar per veke, vil det ikkje vere realistisk å auke omfanget av opplæringa. Desse studieretningane vil derfor vere nøydde til å bruke valfagtimane til teiknspråkopplæring. Elevar i allmennfagleg studieretning vil kunne få fritak for det andre obligatoriske framandspråket og bruke desse timane til teiknspråkopplæring. Dersom det skal vere mogleg for teiknspråklege elevar å lese B/C-språk i tillegg til teiknspråk som førstespråk, vil det vere behov for å auke undervisningstimetalet med omkring 8 veketimar fordelte over tre år. Dette vil innebere ein kostnadsauke på ca 50.000 kroner per klasse per år. Med 10 klassar på allmennfagleg studieretning vil dette utgjere ca 500.000 kroner per år på landsbasis. Det er da føresetnaden at desse timane ikkje kan dekkjast innanfor rammene av det ordinære lærartimetalet. Det er i dag mange teiknspråklege elevar i vidaregåande opplæring som tek grunnkurs over to år (pårekna 30 til 40 %). Med styrkinga av teiknspråkundervisninga i grunnskolen og kompetansehevinga av lærarar vil elevane få betre føresetnader for å fullføre vidaregåande skole på normal tid. Det er derfor rimeleg å vente at den delen av elevane som tek grunnkurs over to år, vil minke noko i framtida, og at innsparing såleis er mogleg på litt lengre sikt. Sjølv om lovendringsforslaget i § 3-9 vil kunne medføre at det blir behov for å heve lærartimetalet på tilsvarande måte som i grunnskolen, bør det derfor kunne kompenserast ved at fleire elevar fullfører eit vanleg vidaregåande opplæringsløp på tre år. Dei foreslåtte lovendringane under kapittel 5 vil ikkje ha økonomiske konsekvensar. Forslaga er i hovudsak vidareføring av dei reglane som allereie gjeld. Lovfesting av avvik frå opplæringsordninga for fag med høge teorikrav og/eller sertifiseringskrav er ei stadfesting av det som no er praksis. Forslaget til endring i § 10-3 er ei vidareføring av dei reglane som gjeld etter grunnskoleforskrifta i dag. Lovendringsforslaget vil samla sett ikkje medføre administrative meirkostnader. Fylkeskommunane har også i dag ansvaret for å gi døve og sterkt tunghørte elevar vidaregåande opplæring. Departementet skal sjå på organiseringa av tolketenesta for døve på ulike utdanningsnivå, jf punkt 3.1.3. Når denne organiseringa er på plass, reknar ein med at det vil lette oppfølginga i fylkeskommunane av elevgruppa etter lovendringsforslaget. Departementet viser til at det blir vurdert å lage reglar om inntak. I tillegg blir det arbeidd med å samordne kurstilboda for elevane i teiknspråklege miljø, jf omtalen i punkt 3.5.3. Vi reknar med at dette på lengre sikt vil kunne lette det administrative arbeidet i fylkeskommunane samla sett. Sidan forslaga i hovudsak er vidareføring av dei reglane som allereie gjeld, vil dei ikkje ha administrative konsekvensar. Det blir føyd til ei tilvising til § 3-1 sjuande leddet, slik at departementet får heimel til å gi forskrifter om inntak til kurs spesielt organiserte for vaksne. Til § 2-3 andre leddet: Det blir presisert at heimelen til å gi forskrift om vurdering av elevar også skal gjelde privatistar. I tillegg blir det presisert at heimelen også gjeld forskrifter om eksamen og om dokumentasjon. Til § 2-6 nytt fjerde ledd: Opplæringslova § 2-6 første leddet gir elevar som har teiknspråk som førstespråk, rett til grunnskoleopplæring i og på teiknspråk, og § 2-6 tredje leddet gir førskolebarn som har særleg behov for teiknspråkopplæring, rett til slik opplæring. § 2-6 nytt fjerde ledd slår fast at før kommunen gjer vedtak om opplæring etter første og tredje leddet, skal det liggje føre ei sakkunnig vurdering. Det er gjort framlegg om tilsvarande krav etter ny § 3-9. Sjå også vurderingane til departementet under punkt 3.2. Orda «for fag med særskilt store krav til teori, for fag med særskilde sertifiseringskrav» blir føyd til. Endringa inneber at departementet får heimel til i forskrift å gjere avvik frå den normale opplæringsstrukturen på grunn av høge teorikrav og/eller sertifiseringskrav. Det blir presisert at heimelen til å gi forskrift om vurdering av elevar og lærlingar også skal gjelde privatistar. I tillegg blir det presisert at heimelen også gjeld forskrifter om eksamen, om fag- og sveineprøve og om dokumentasjon. Departementet sin heimel i lov om videregående opplæring § 6 til å gi forskrifter om godskriving av tidlegare gjennomgått opplæring eller praksis blir ført vidare. Til ny § 3-9: Første leddet fastslår rett for ungdom med teiknspråk som førstespråk til å velje vidaregåande opplæring i og på teiknspråk i eit teiknspråkleg miljø, eller til å velje å bruke tolk i ordinære vidaregåande skolar. Retten gjeld ungdom som har rett til vidaregåande opplæring etter opplæringslova § 3-1. Før fylkeskommunen gjer vedtak om slik opplæring, skal det liggje føre ei sakkunnig vurdering av opplæringsbehovet til eleven. Det er gjort framlegg om tilsvarande krav etter § 2-6. Sjå også vurderingane frå departementet under punkta 3.1 og 3.2. Andre leddet definerer kva som er meint med teiknspråkleg miljø. Departementet viser til dei generelle merknadene under punkt 3.3, der det blir lagt til grunn at elevar som vel opplæring i eit teiknspråkleg miljø, vil kunne få dette ved knutepunktskolane og ved skoleavdelingane til dei spesialpedagogiske kompetansesentra for hørselshemma. Tredje leddet viser at retten til opplæring i eit teiknspråkleg miljø etter andre leddet er avgrensa til dei kurstilboda som desse skolane gir. I tillegg vil delar av dette opplæringstilbodet kunne givast med tolk. Sjå også vurderingane til departementet under punkt 3.3. Fjerde leddet gir departementet forskriftskompetanse til å gi reglar om omfanget av opplæringa i tid og om innhaldet i opplæringa. Femte leddet gir departementet forskriftskompetanse til å gi reglar om mellom anna inntak. Sjå også vurderingane til departementet under punkt 3.4. Det blir presisert at undervisningspersonalet ved leirskolar med fast pedagogisk bemanning skal vere tilsett i den kommunen der leirskolen ligg. Orda «kompetansekrav for» blir tatt ut av overskrifta til paragrafen slik at overskrifta er i samsvar med lovframlegget. Stortinget blir bedt om å gjere vedtak til lov om endringar i lov 17. juli 1998 nr 61 om grunnskolen og den vidaregåande opplæringa (opplæringslova) i samsvar med eit framlagt forslag. For grunnskoleopplæring og vidaregåande opplæring spesielt organisert for vaksne som kommunen eller fylkeskommunen har ansvaret for, gjeld § 1-2, § 1-3, § 2-3 andre leddet, 3-1 sjuande leddet, 3-4 første leddet, 7-5, 10-1, 10-8, 13-5, 14-1, 15-1 første leddet og 15-2. For spesialundervisning for vaksne etter § 5-2 gjeld kapittel 5. § 2-3 andre leddet skal lyde: Departementet gir forskrifter om fag- og timefordeling, sentrale arbeidsmåtar og kunnskaps- og ferdighetsmål og hovudmoment i opplæringa i dei einskilde faga, knytta til hovudstega i grunnskolen (læreplanar). Departementet gir forskrifter om vurdering av elevar og privatistar, og klage på vurdering, om eksamen og om dokumentasjon. Overskrifta til § 2-6 skal lyde: § 2-6 nytt fjerde ledd skal lyde: Før kommunen gjer vedtak etter første og tredje leddet, skal det liggje føre ei sakkunnig vurdering. § 3-3 sjette leddet skal lyde: Departementet kan gi forskrifter om avvik frå denne opplæringsordninga for særskilde, små fag, for fag med særskilt store krav til teori, for fag med særskilde sertifiseringskrav, for lærlingar som ikkje fell inn under § 3-1 og for lærlingar med særskilde behov. Departementet gir forskrifter om kva fag som skal ha læretid i bedrift. § 3-4 første leddet skal lyde: Departementet gir forskrifter om kurstilbod, fag- og timefordeling og om læreplanar som fastset innhaldet i opplæringa og korleis opplæringa skal gjennomførast. Departementet gir forskrifter om vurdering av elevar, lærlingar og privatistar, om klage på vurdering, om eksamen, om fag- og sveineprøve og om dokumentasjon. Departementet gir forskrifter om godskriving av tidlegare gjennomgådd opplæring eller praksis. Ungdom som har rett til opplæring etter § 3-1 og har teiknspråk som førstespråk, har rett til å velje vidaregåande opplæring i og på teiknspråk i eit teiknspråkleg miljø etter andre leddet, eller rett til å velje å bruke tolk i ordinære vidaregåande skolar. Før fylkeskommunen gjer vedtak om slik opplæring, skal det liggje føre ei sakkunnig vurdering. Med teiknspråkleg miljø er meint skolar som har tilrettelagde opplæringstilbod i og på teiknspråk for hørselshemma elevar. Retten til opplæring i og på teiknspråk etter andre leddet er avgrensa til dei kurstilboda desse skolane gir. Delar av dette opplæringstilbodet kan givast med tolk. Omfanget av opplæringa i tid og innhaldet i opplæringa blir fastsett i forskrifter etter § 3-2 og § 3-4 i denne lova. Departementet kan gi nærmare forskrifter, mellom anna om inntak. Undervisningspersonalet ved leirskolar med fast pedagogisk bemanning skal vere tilsett i den kommunen der leirskolen ligg. Departementet kan gi forskrifter om kompetansekrav for personalet ved faste leirskolestader. Lova tek til å gjelde frå den tida Kongen fastset. Det kan fastsetjast at dei ulike reglane i lova skal ta til å gjelde frå ulik tid. Ot.prp.nr.77 (1998-1999) Om lov om endringer i lov 4 februar 1977 nr 4 om arbeidervern og arbeidsmiljø mv (arbeidsmiljøloven) |
lovdata_cd_48885 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.677 | (a) Draconer, silde- og fiskeposer o.l. som ligger helt eller delvis under vannet og som blir slept, skal ha en flåte eller flottør på slep. For å angi akterenden av slepet, skal flåten eller flottøren vise en rundtlysende lanterne med hvitt lys eller en terningformet signalfigur. (b) Kraftledninger og liknende konstruksjoner som ved hjelp av flottører m.v. holdes flytende i sjøen og som under strekking over farvann kan medføre sperring eller innskrenkning for den alminnelige ferdsel, skal merkes i samsvar med regel 24 (g). Flottørene m.v. skal være lysreflekterende. Regel 48. |
lovdata_cd_34738 | lovdata_cd_odelsting_2005 | 2,021 | no | 0.464 | Ot.prp.nr.3 (2003-2004) Om lov om endringar i lov 17. desember 1976 nr. 100 om renter ved forsinket betaling m.m. (gjennomføring av direktiv 2000/35/EF av 29. juni 2000 om kamp mot forseinka betaling i handelshøve) |
lovdata_cd_14227 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.448 | 53/3; 54/2, 3, 4; 55/1, 3; 56/3, 7, 16, 34, 42, 46. Fuglefredingsområdet dekkjer eit areal på ca 432 dekar, av dette ca 395 dekar sjøareal. Grensene for fuglefredingsområdet går fram av kart i målestokk 1:5.000, datert Miljøverndepartementet oktober 1987. Kartet og fredingsføresegnene blir oppbevarte i Fræna kommune, hos fylkesmannen i Møre og Romsdal, i Direktoratet for naturforvaltning og i Miljøverndepartementet. |
lovdata_cd_60773 | lovdata_cd_somb_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.93 | Publisert: Somb-2002-61 (2002 s 276) Sammendrag: Fradeling av hyttetomter - spørsmål om betydningen av en tidligere vedtatt disposisjonsplan. ( Konsesjon og landbruk ) A søkte om fradeling av to hyttetomter fra en eiendom i Rollag kommune. Han fikk avslag på søknaden om fradeling til eie, men fikk samtykke til fradeling til feste. Avslaget ble hjemlet i jordloven. I møteboken fra behandlingen i fylkeslandbruksstyret var det vist til at de to hyttetomtene lå «innenfor godkjent disposisjonsplan for eiendommen» og at «oppføring av hytter i området er også i samsvar med godkjent plan». Det ble stilt spørsmål om disposisjonsplanen måtte likestilles med de planbestemmelser som etter jordloven §2 gjør at fradelingsbestemmelsen i §12 ikke kommer til anvendelse. Ombudsmannen fant at det knyttet seg «begrunnet tvil» til forhold av betydning i saken og bad om at søknadene ble behandlet på nytt. Tvilen knyttet seg til spørsmålet om disposisjonsplanen i denne saken kunne likestilles med en reguleringsplan. Disposisjonsplanen hadde på et tidspunkt vært godkjent av fylkeslandbruksstyret, som også behandlet saker om fradeling etter jordloven. Problemstillingen kunne ikke sees å ha vært vurdert av kommunen eller fylkeslandbruksstyret under behandlingen av saken. Saksgang: (Sak 2001-0569) A søkte om fradeling av to hyttetomter fra en eiendom i Rollag kommune. Søknadene ble avslått, sist ved vedtak fra Fylkeslandbruksstyret i Buskerud. I vedtakene ble det gitt samtykke til fradelingen til feste, men ikke til eie. I klagen til ombudsmannen ble det anført at fylkeslandbruksstyrets vedtak var ugyldige. Som begrunnelse ble det vist til at det ikke var foretatt en selvstendig vurdering av klagen og at det i stedet uriktig var blitt lagt vekt på at kommunen hadde nektet fradeling. Det ble også fremholdt at det ikke var adgang til å sette «vilkår om feste» når arealet var omdisponert og parsellene uansett ikke ville gi inntekt i overskuelig fremtid. Ombudsmannen besluttet å undersøke klagen nærmere. I brev til Fylkesmannen i Buskerud, landbruksavdelingen, ble det bedt om kommentarer til anførslene i klagen til ombudsmannen. Det ble videre vist til at det av møteboken til fylkeslandbruksstyret fremgikk at hyttetomtene lå «innenfor godkjent disposisjonsplan på eiendommen» og at «oppføring av hytter i området er også i samsvar med godkjent plan». Det ble derfor bedt om at de aktuelle planene for området ble oversendt. Forholdet til jordloven 12. mai 1995 nr. 23 §2, som gjelder lovens virkeområde, ble bedt kommentert. Siden det som begrunnelse for avslagene var lagt til grunn at bortfeste ville sikre hyttetomtene som en ressurs i fremtiden, ble det bedt om opplysninger om nivået for årsleie for en bortfestet hytte i Rollag kommune. Det ble også bedt om en nærmere begrunnelse for at fylkeslandbruksstyret ikke var enig med klageren når denne hevdet at vedtakene innebar at det ble gitt samtykke til fradeling på festevilkår, jf. jordloven §12 tredje ledd. Endelig ble det bedt opplyst om det var foretatt en konkret vurdering av hvilken virkning det ville få for eiendommens avkastning at tomtene ble festet bort og ikke solgt. Fylkesmannen tilbakeviste i svarbrevet klagerens anførsel om at fylkeslandbruksstyret ikke foretok en selvstendig vurdering av saken. Når det gjaldt muligheten av å leie bort tomtene senere, ble det fastholdt at dette måtte anses som en mulig fremtidig ressurs for eiendommen. Vedlagt fylkesmannens brev fulgte kopi av brev fra kommunen. I brevet ble det vist til at de to tomtene lå i byggeområde i en godkjent disposisjonsplan fra 1978 og at disposisjonsplanen hadde gyldighet i den gjeldende kommuneplanen fra 1991, selv om plantypen ikke kunne sidestilles med en reguleringsplan. Kommunen opplyste at jordlovens bestemmelser om deling likevel gjaldt, fordi disposisjonsplaner ikke var nevnt i unntakene i jordloven §2. Når det gjaldt prisnivået på bortfestede tomter i kommunen, ble dette opplyst til å være om lag 3000 til 4000 kroner pr. år. Klageren kom tilbake til saken og fremholdt at det for lengst var gitt delingssamtykke uten vilkår som følge av disposisjonsplanen. Under henvisning til jordloven §2 om lovens virkeområde, ble det anført at lovens §9 og §12 ikke kom til anvendelse i denne saken fordi det var naturlig å sidestille disposisjonsplaner med reguleringsplaner og bebyggelsesplaner. Det ble vist til at disposisjonsplanen hadde vært meget bredt behandlet og at den hadde fått landbruksmyndighetens samtykke til fradeling til fritidsboligformål. Lovens formålsbetraktninger, de etablerte rettigheter for klageren, den gjeldende disposisjonsplanen og reelle hensyn tilsa samlet sett at jordlovens delingsbestemmelse ikke kom til anvendelse. Subsidiært ble det bestridt at det var adgang til å sette vilkår om bortfeste. Det ble hevdet at de aktuelle områdene ikke hadde noen selvstendig produksjonsverdi og at de uansett ville bli overgitt barna enten det var som eiertomt eller festetomt. Videre ble det hevdet at det anførte inntektsnivået var for høyt og vist til at klageren selv hadde to festetomter i området som ble betalt med ca. kr 1500,- i året. Endelig ble den tidligere anførselen om at fylkeslandbruksstyret ikke foretok en reell prøving av klagen, opprettholdt. I mitt avsluttende brev til Fylkesmannen i Buskerud uttalte jeg: «Jordloven 12. mai 1995 nr. 23 §2 første og annet ledd lyder: «Denne loven gjeld for hele landet. Føresegnene i §9 §12 gjeld likevel ikkje for område som: a) I reguleringsplan eller utbyggingsplan etter plan- og bygningslova §23-2 er lagt ut til anna føremål enn landbruk og fareområde. Bestemmelsen omtaler ikke disposisjonsplaner, og det er derfor spørsmål hvilken rettslig betydning disposisjonsplanen får i denne saken. Jeg vil først si noe om hvordan planen ble til og innholdet i den. Disposisjonsplan for et område som inkluderte X ble utarbeidet allerede i 1968, men behandlingen ble ikke sluttført i samsvar med kommunens vedtekt til §82 i bygningsloven 18. juni 1965 nr. 7. Den utarbeidede planen var likevel oppe til behandling i Buskerud landbruksselskap (fylkeslandbruksstyret) i 1970 og 1974 (en revidert plan). Jeg antar at dette var som et ledd i arbeidet med å få planen endelig sluttført. I protokoll fra et møte i fylkeslandbruksstyret 19. august 1970 het det om bl.a. eiendommen X, hvor det var planlagt 21 tomter: «Buskerud fylkeslandbruksstyre godkjenner omsøkte utbyggingsområder utparsellert i hyttetomter. Antall tomter og deres beliggenhet blir å avgjøre av Rollag bygningsråd. I protokollen fra flere møter i fylkeslandbruksstyret i mai 1974 heter det: «B og C har utarbeidet en disposisjonsplan for følgende eiendommer: For de sistnevnte fire eiendommer er tomtene godkjent av Buskerud fylkeslandbruksstyre under saknr. 293/1970. Enstemmig vedtak: Buskerud fylkeslandbruksstyre godkjenner omsøkte tomter fradelt som punktfeste. Bebyggelse av tomtene må godkjennes av Rollag bygningsråd. En ajourført utgave av planen ble tatt opp til ny behandling i kommunen i 1976. Det fremgår at ajourføringen bygget på det opprinnelige forslaget fra 1968. Planen ble godkjent av kommunens bygningsråd i et møte 14. september 1977 og oversendt fylkesmannen i Buskerud 11. november 1977 til endelig avgjørelse. Jeg antar at planen da også hadde vært godkjent av kommunestyret, men dato for dette er ikke oppgitt. Fylkesmannen godkjente planen 24. januar 1978. Det fremgår av vedtaket at dette kunne påklages til Miljøverndepartementet, men det er ikke opplyst at dette ble gjort. Det rettslige utgangspunkt er at disposisjonsplanen fortsatt har gyldighet. Jeg viser til overgangsregelen i plan- og bygningsloven 14. juni 1985 nr. 77 §119, hvor det fremgår at godkjent disposisjonsplan vedtatt i medhold av vedtekt til bygningsloven 18. juni 1965 nr. 7 §82 kunne gjennomføres etter den nye lovens ikrafttreden dersom gjennomføringen var påbegynt. Etter det jeg forstår, var gjennomføringen av planen påbegynt da loven trådte i kraft. Et spørsmål har vært om planen er innarbeidet i kommuneplanens arealdel, jf. §2 første ledd bokstav b. I Miljøverndepartementets veileder (1998) om kommuneplanens arealdel heter det på s. 63 om innarbeiding av en disposisjonsplan: - «Den kan avsettes som byggeområde. Jordloven trer da ut av kraft. - Alternativt er det mulig å vise området som landbruks-, natur- og friluftsområde (LNF), med bestemmelser om utbygging med lokalisering og omfang som angitt i den vedtatte disposisjonsplanen. Kommunen skriver om dette i brev 10. juli 2001: «Tomtene ligger i byggeområde i en godkjent disposisjonsplan fra 1978 (se vedlegg). I gjeldende kommuneplan (1991) har gamle disposisjonsplaner fortsatt gyldighet selv om plantypen ikke kan sidestilles med en reguleringsplan. I kommuneplanen (vedlegg) er området avsatt som vanlig LNF område, men deler av området ligger også innenfor et område der gjeldende bestemmelse er: «Innenfor disse områdene kan hyttebebyggelse tillates, men det skal likevel tas hensyn til vilt, friluftsliv, landskap, landbruksinteresser og grunnforhold i området. Enhver bebyggelse skal være etter reguleringsplan». Når det gjelder spørsmålet om disposisjonsplanen er innarbeidet i kommuneplanens arealdel og lagt ut til LNF område «der grunnutnyttinga er i samsvar med føresegner om spreidd utbygging som krev at det ligg føre utbyggingsplan før deling og utbygging kan skje», jf. lovens §2 første ledd bokstav b nr. 2, forstår jeg det slik at kommunen mener disposisjonsplanen ikke samsvarer med en «utbyggingsplan» (bebyggelsesplan) og at unntaket fra virkeområdet for jordloven §2 derfor ikke kommer til anvendelse på det området som saken her gjelder. Klageren har imidlertid anført at disposisjonsplanen må kunne likestilles med en reguleringsplan, jf. lovens §2 første ledd bokstav a. Kommunen og fylkesmannen har ikke kommentert dette. I forarbeidene til jordloven §2 er disposisjonsplaner ikke omtalt. Heller ikke i den tidligere jordloven 18. mars 1955 nr. 2 §2 som også gjaldt lovens virkeområde og forarbeidene til denne, var disposisjonsplaner nevnt. Jeg har for øvrig ikke funnet holdepunkter for at disposisjonsplaner i medhold av den tidligere jordloven generelt sett ble likestilt med reguleringsplaner. I ombudsmannssak 1976-0355, gjengitt i årsmeldingen for 1977 ( Sombu-1977-42), som gjaldt hytteplassering i område med disposisjonsplan, uttalte ombudsmannen: «Betegnelsen «disposisjonsplan» har neppe et helt klart definert innhold. Betegnelsen finnes ikke i bygningsloven, og det kan heller ikke ellers sees å være fastlagt nærmere hvilke krav som skal stilles til en disposisjonsplan. Unntaket i lovens §2 første ledd bokstav a har sammenheng med at landbruksmyndighetene vil ha vært med på å utarbeide de planer som der er nevnt - reguleringsplaner og bebyggelsesplaner (utbyggingsplaner) - og at det da ikke er ansett for å være nødvendig at de samme myndighetene ser på spørsmålene på nytt. I klagerens sak ble en disposisjonsplan for området godkjent av Buskerud landbruksselskap (fylkeslandbruksstyret) i 1974. Etter jordloven 18. mars 1955 nr. 2 §55 var det fylkeslandbruksstyret, med Landbruksdepartementet som klageinstans, som avgjorde saker om deling. Dette taler for at disposisjonsplanen i saken her bør kunne sidestilles med en reguleringsplan. Som redegjort for ovenfor, ble planen imidlertid behandlet i fylkeslandbruksstyret før planen var sluttført i samsvar med den gjeldende vedtekten til §82 i bygningsloven 18. juni 1965 nr. 7. Det kommer ikke klart frem av dokumentene hvilke endringer kommunen gjorde i planen fra den var til behandling i fylkeslandbruksstyret i 1974 og frem til endelig godkjenning av fylkesmannen i 1978. Videre kommer det ikke klart frem av behandlingen i fylkeslandbruksstyret om disposisjonsplanen også ble vurdert i forhold til de formål jordloven av 1955 skulle ivareta og herunder spesielt vilkårene i jordloven §55 om fradeling. Det kan heller ikke sees å ha vært foretatt en konkret, individuell vurdering av de to aktuelle tomtene. Planen synes imidlertid å ha vært grundig behandlet før vedtakelsen i 1978. Om behandlingen var så grundig og omfattende at den rettslig sett bør kunne sidestilles med en reguleringsplan, slik disse ble behandlet i det aktuelle tidsrommet, har jeg ikke fullt ut faktisk grunnlag for å uttale meg om. I dom fra Høyesterett ( Rt-1980-193) hvor spørsmålet var om en kommune i forhold til deltakere i et setersameie var bundet av bygningsrådets godkjenning av en disposisjonsplan for 70 hytter, heter det om problemstillingen: «Etter de vedtekter som trådte i kraft 13. mai 1975 kreves det reguleringsplan som forutsetning for å kunne bygge hytte i kommunen. Jeg finner i denne forbindelse ikke grunn til å gå nærmere inn på forskjellen mellom disposisjonsplaner og reguleringsplaner, og om den disposisjonsplan som ble godkjent i 1970 etter sitt innhold kan likestilles med en reguleringsplan. Jeg finner heller ikke grunn til å gå inn på de forhold som knytter seg til den manglende sluttbehandling av planen. Selv om planen var blitt godkjent etter reglene i bygningsloven §27 nr. 3 og 4 og etter sitt innhold kunne ha vært godkjent som reguleringsplan, kan setersameiet, etter mitt skjønn, ikke hevde at det i dag, reelt sett, allerede har en slik plan og derfor har krav på byggetillatelse. Etter denne gjennomgangen finner jeg at det er tvil knyttet til spørsmålet om disposisjonsplanen i denne saken kan likestilles med en reguleringsplan. Tvilen er særlig knyttet til det forhold at disposisjonsplanen på et tidspunkt ble godkjent av fylkeslandbruksstyret, som var samme instans som behandlet søknader om fradeling. Jeg viser også til at problemstillingen jeg her har skissert ikke synes å ha vært vurdert og tatt stilling til av kommunen og fylkeslandbruksstyret under behandlingen av delingssøknadene. Jeg finner etter dette at «det knytter seg begrunnet tvil til forhold av betydning i saken», jf. ombudsmannsloven 22. juni 1962 §10 annet ledd i.f., og må derfor be om at landbruksmyndighetene behandler saken på nytt. Jeg ber om å bli orientert om utfallet av den nye behandlingen. Med den konklusjon jeg foran er kommet til vedrørende disposisjonsplanens betydning, er det ikke grunn for meg til å gå inn på den konkrete vurderingen etter jordloven §12. På bakgrunn av ombudsmannens uttalelse ble saken behandlet på nytt av Fylkeslandbruksstyret i Buskerud. Fylkeslandbruksstyret fant at det ikke var grunnlag for å sidestille disposisjonsplanen fra 1978 med en reguleringsplan, slik at området falt utenfor jordlovens virkeområde. Fylkeslandbruksstyret vedtok likevel å omgjøre det tidligere vedtaket ved at vilkåret om fradeling til feste ble strøket. Klageren fikk dermed medhold i sin opprinnelige søknad om fradeling av parsellene til fritidsformål. I begrunnelsen for omgjøringen viste fylkeslandbruksstyret til at det hadde vært hjemmel for å nekte den omsøkte delingen og at det også ville vært grunnlag for å sette vilkår om bortfeste dersom bruket ved det ville vært sikret festeinntekter av en viss størrelse. Siden det hadde vært klart hele tiden at formålet med søknaden hadde vært å overføre tomtene vederlagsfritt til As døtre, og det ikke var satt forutsetninger om festeavgift eller festetidens lengde i fylkeslandbruksstyrets vedtak, ville tomtene i overskuelig framtid imidlertid ikke gi bruket inntekter. Vedtaket var da ikke egnet til på en tilstrekkelig måte å fylle sin hensikt. Fylkeslandbruksstyret fant at det ikke lenger var hjemmel til å omgjøre vedtaket til skade for A og vedtok derfor å omgjøre det tidligere vedtaket slik at vilkåret om bortfeste ble strøket. Somb-2002-60 Søknad om produksjonstilskudd i landbruket - spørsmål om aksjeselskap kunne godkjennes som forpakter. |
lovdata_cd_33393 | lovdata_cd_norgeslover_2005 | 2,021 | no | 0.722 | §3.1 Jernbanen2 plikter å erstatte personskade som driften av jernbanen volder og som rammer en reisende under hans opphold i jernbanevognene eller under på- eller avstiging. Dette gjelder selv om skaden ikke kan legges jernbanen til last. 0 Endret ved lov 21 mai 1999 nr. 31 (i kraft straks med virkning bare for skader som blir voldt etter at den har trådt i kraft). 1 Jfr. §4 og §5. §4.1 Går håndbagasje eller ting som den reisende bærer på seg, helt eller delvis tapt, eller blir slike gjenstander skadd under reisen, plikter jernbanen2 å erstatte tapet eller skaden såframt det ved samme hending oppstår personskade som jernbanen hefter for etter §3, eller tapet eller skaden skyldes feil eller forsømmelse på jernbanens side (jf. §13). §5. Jernbanens ansvar1 for håndbagasje (eller ting den reisende bærer på seg) som er gått tapt eller blitt skadd, begrenses til halve grunnbeløpet i folketrygden2 for hver reisende. Retten til begrensning etter første ledd tapes for så vidt skaden er voldt forsettlig eller grovt uaktsomt av noen på jernbanens side (jf. §13). §6. Krav på erstatning faller bort dersom skaden eller tapet ikke er meldt til eller registrert av jernbanen innen 1 år etter reisens avslutning. 0 Endret ved lov 21 mai 1999 nr. 31 (tidligere §8, i kraft straks med virkning bare for skader som blir voldt etter at den har trådt i kraft). §7. Søksmål kan reises i rettskrets hvor det er verneting etter tvistemålslovens1 kap. 2, og dessuten i rettskrets på avreise- eller bestemmelsesstedet. 0 Endret ved lov 21 mai 1999 nr. 31 (tidligere §10, i kraft straks med virkning bare for skader som blir voldt etter at den har trådt i kraft). §8. Reglene i kapitlet her kan ikke fravikes ved avtale til skade for den reisende. 0 Endret ved lov 21 mai 1999 nr. 31 (tidligere §2, i kraft straks med virkning bare for skader som blir voldt etter at den har trådt i kraft). |
Subsets and Splits