id
stringlengths 12
86
| doc_type
stringlengths 5
37
| publish_year
int64 1.88k
2.02k
| lang_fasttext
stringlengths 2
3
| lang_fasttext_conf
stringlengths 3
5
| text
stringlengths 6
1M
|
|---|---|---|---|---|---|
lovdata_cd_55624 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.871 | Delegering av myndighet til Politidirektoratet etter vegtrafikkloven §39 annet til sjette ledd. Fastsatt av Justis- og politidepartementet 16. november 2000 med hjemmel i vegtrafikklov av 18. juni 1965 nr. 4 §39 annet til sjette ledd. |
maalfrid_105ad2e4262a148aabbe3cc7a5fe9ce5d5a1cf51_75 | maalfrid_ntnu | 2,021 | da | 0.387 | (1995). Protection and presentation of excavated structures. I N.S. Price (red.) . Rome: ICCROM, sider 73-89, 17 sider. Totalt 91 sider Seksjon for arkeologi og kulturhistorie. Vitenskapsmuseet. NTNU. u.år. Udleveres i fotokopi. Utgitt av direktoratet for naturforvaltning i samarbeid med Norges vassdrag- og energidirektorat. VVV-rapport 2001-22, Trondheim. 1970: Skjelettgraving. En innføring i antropologi for arkeologer. Universitetsforlaget. Forskrift om faglig ansvarsfordeling mv. etter kulturminneloven. http://www.lovdata.no/for/sf/md/md-19790209-8785.html Forskrift om forbud mot utførsel av kulturminner. http://www.lovdata.no/for/sf/kk/kk-20011214-1420.html Der vil senere blive opgivet pensum i forbindelse med Lang ekskursion: Dette varierer årligt alt efter hvorhen ekskursionen går. Ca 200 sider. Litteraturliste leveres/avtales ved semesterstart. Der planlægges kurs i rentegning af udgravningsplaner med ADOBE ILLUSTRATOR, kurs i GIS som arkæologisk værktøj og brug af GPS i registrering. Pensum til dette vil blive oplyst dersom det bliver muligt at gennemføre kurserne. |
lovdata_cd_7377 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.421 | Et ca. 23 dekar stort område på eiendommene gnr./bnr. 113/2 og 113/5 i Øvre Eiker kommune, Buskerud fylke, fredes midlertidig som naturminne. |
lovdata_cd_26652 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.705 | Forskrift om vedtekt til direkte valg av ordfører for valgperioden 2003 - 2007, Hemne kommune, Sør-Trøndelag. Fastsatt av Hemne kommunestyre 22. oktober 2002 med hjemmel i lov av 26. juni 1992 nr. 87 om forsøk i offentlig forvaltning. Stadfestet av Kommunal- og regionaldepartementet 14. januar 2003 med hjemmel i lov av 26. juni 1992 nr. 87 om forsøk i offentlig forvaltning §5, jf. kgl.res. av 11. desember 1992 nr. 1050. Ordfører i Hemne kommune velges ved direkte valg for valgperioden 2003 - 2007. Valget skal skje samtidig med kommunestyrevalget 2003. Nyvalgt ordfører innkaller til kommunestyrets konstituerende møte. Kommuneloven §17 nr. 2, 1. setning gjelder ikke for så vidt gjelder valg av ordfører. Valgloven §6-2, 3. ledd gjelder ikke, i stedet gjelder følgende: Partiets/gruppens forslag til ordførerkandidat skal innleveres samtidig med listeforslaget til kommunestyrevalget. Ved direkte valg av ordfører sørger valgstyret for at det til bruk for velgerne ved forhåndsstemmegivingen og i valglokalet valgdagen, blir trykket et tilstrekkelig antall rosa stemmesedler med navn på ordførerkandidater i kommunen. Det kan avgis forhåndsstemme i annen kommune enn man er manntallsført, om det benyttes medbrakt stemmeseddel eller blank stemmeseddel til ordførervalget. Valgforskriftens §27, 3. ledd gjelder ikke. Stemmeseddelen til ordførervalget legges i samme stemmeseddelkonvolutt som stemmesedler avgitt til kommunestyre- og fylkestingsvalget. Stemmeseddelkonvolutten og valgkortet legges i omslagskonvolutten. For at valg av ordfører skal være gyldig må kandidaten oppnå minst 40% av de avgitte stemmer ved ordførervalget. Dersom under 40% av de som stemte ved kommunestyrevalget stemte ved ordførervalget, og/eller ved stemmelikhet, skal valget av ordfører skje på ordinær måte etter kommunelovens regler. Kommunens direkte valgte ordfører tar automatisk sete i kommunestyret på sitt partis/sin gruppes kvote. Dersom vedkommende parti eller gruppe står uten rett til plass i kommunestyret, tildeles kommunestyrets siste plass til ordføreren. Kommunens direkte valgte ordfører tar automatisk sete i formannskapet på sitt partis/sin gruppes kvote. Dersom vedkommende parti eller gruppe står uten rett til plass i formannskapet, tildeles formannskapets siste plass til ordføreren. |
lovdata_cd_48500 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.639 | Det interdepartementale svalbardutvalgs stedlige virkeområde utvides til å omfatte de øvrige polarområder. Utvalgets betegnelse endres til Det Interdepartementale polarutvalg. Se kgl.res. 6. januar 1965 om den sentrale administrasjonsordning for Svalbardsaker og om opprettelse av et Svalbardutvalg, og instruks for Svalbardrådet, fastsatt av Justisdepartementet 12. august 1981. 1971 Forskrift om tollpref. |
lovdata_cd_16713 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.61 | Naturreservatet berører gnr./bnr.: 6/3, 3/4, 6/5, 6/6, 6/8, 6/11, 6/13, 6/15, 6/16, 6/22, 6/25, 6/26, 6/32, 8/3, 8/4, 8/26, 8/27, 8/41, 8/43, 8/47, 8/49, 9/18, 9/34, 9/38, 13/2, 13/3, 13/4, 13/8, 13/9, 13/11, 13/14, 31/16, 14/2, 14/3 og statsgrunn 6/1, 8/1, 8/1/f.nr. 28 og 13/1. Reservatet dekker et areal på ca. 11,8 km2, herav ca. 1 km2 landareal. Grensene framgår av kart i målestokk 1:20.000 datert Miljøverndepartementet desember 1991. Kartet og verneforskriften oppbevares i kommunen, hos fylkesmannen i Finnmark, i Direktoratet for naturforvaltning og i Miljøverndepartementet. De nøyaktige grensene for naturresevatet skal avmerkes i marka, og knekkpunktene bør koordinatfestes. |
lovdata_cd_28102 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.47 | Dyrøya, Brøstad, Hundstrand, Finnland, Espenes nordre og Evertmoen. |
lovdata_cd_26349 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.815 | Transportbehovet skal primært dekkjast via leigekjøring. Løyve tildelast innabygdsbuande som helst kombinerer slik transport med transport som er direkte heimla i love eller forskrift. Løyve for leigekjøring tildelast for ei periode på 4 år, og kjøring skal skje etter nærare fastsette vilkår. Ved brot på fastsette vilkår kan løyvet inndragast. 3. Føresegner for kjøring i medhald av nasjonal føresegn §3 andre ledd: a. Generelt skal all kjøring heimla i nasjonal føresegn §3 om mogleg foregå etter trasé for sommerveg, langs skiløypetrasé og ev. etter fastsett snøskutertrasé. Kjøring skal om mogeleg foregå på kvardager. b. Kjøring med heimel i nasjonal føresegn §3 bokstav e skal foregå etter til kvar tid gjeldande løypeplan for kommunen. c. Vintersesongen reknast fram til 1. mai. Kommunen kan krevje at melding om tidsrom, tal på turer og trasévalg vert innlevert. |
maalfrid_6d095f8e0dee845ee6fdd9f37af2308efc5dd013_25 | maalfrid_landbruksdirektoratet | 2,021 | no | 0.743 | Av Mattilsynet I noen sammenhenger trenger du kompetansebevis for å transportere rein for å sikre at dyrevelferden er ivaretatt under transport. Skal du transportere dyr som en del av en næring må du ha fullført kurs og mottatt kompetansebevis. Eksempler på næringsmessig transport er transport til slakteri, transport av andres dyr mellom beiter og transport i forbindelse med turisme. Det finnes noen unntak. Du behøver ikke kompetansebevis hvis du driver hobbybasert transport. Eksempler på dette er transport av kjørerein til bruk i reinkappkjøring og transport av egne dyr mellom beiter. Som «egne dyr» regnes også andres dyr i samme siida som transporteres som en del av et arbeidsfellesskap. For informasjon om kurset «Transport av levende reinsdyr»: www.sagelv.no. Neste kurs holdes i slutten av mai 2019. Er du i tvil om du behøver kompetansebevis kan du kontakte ditt lokale Mattilsyn for veiledning. Det er stressende for dyrene å bli transportert. Særlig på våren er det ikke en selvfølge at alle dyrene klarer seg etter å ha blitt transportert. Det er ditt ansvar som dyreeier å ha nok tilsyn med dyrene til at du kan være sikker på at de klarer seg godt etter transport. Pass på at dyr som blir gående for seg selv ikke legger seg og blir liggende Som dyreholder må du ha godt nok tilsyn med dyrene til å oppdage syke og skadde dyr så fort som mulig. Ingen dyr skal forlates slik at de risikerer å bli liggende og dø av seg selv. Det må forhindres at svake dyr blir liggende og angripes av åtseldyr mens de er i live. Derfor er det svært viktig at svake dyr enten må avlives med en gang, eller følges opp særskilt. Det er dyreholders ansvar at det blir gjort. Dette er selvfølgelig alltid viktig, men særlig aktuelt på denne tiden av året. Den som har ansvar for dyr har også ansvaret for at dyra har det bra. Mattilsynets oppgave er å føre tilsyn, veilede og pålegge tiltak dersom dyrevelferden ikke blir ivaretatt. • Lov om dyrevelferd • Forskrift om næringsmessig transport av dyr på www.lovdata.no Les om dyretransport på www.mattilsynet.no Ta kontakt med ditt lokale Mattilsyn hvis du har spørsmål. Tlf. |
lovdata_cd_43770 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.917 | Den informasjonsretten som bestemmelsen gir til trygdens organer inntrer først etter at det foreligger et vedtak om at ytelse er gitt. Før dette tidspunktet vil heller ikke trygdens organer være kjent med medlemmets rettigheter selv om de kan synes nokså selvfølgelige. Trygeetatens rett til å informere er videre avhengig av at man har grunn til å anta at noen av de nevnte organer har grunnlag for å kreve refusjon. Trygdekontoret har ikke noen selvstendig undersøkelsesplikt på dette området, det er opp til den enkelte fordringshaver å sannsynliggjøre/bekjentgjøre sin refusjonsrett overfor trygdekontoret. Dersom trygdekontoret ikke har hatt noen grunn til å tro at det har vært noen som kan kreve refusjon, blir det således heller ikke tale om å tilstå erstatning til fordringshavere som mister sin rett til refusjon fordi stønaden er utbetalt med befriende virkning til den som har fremsatt kravet og fremstår som rette vedkommende. Hvis medlemmet selv gir trygdekontoret opplysning om at en fordringshaver har refusjonsrett, skal trygdekontoret orientere fordringshaveren om hvilken ytelse som er gitt og fra hvilket tidspunkt. Orienteringen skal gis før utbetaling finner sted med vanlig tre ukers frist til å melde kravet. |
lovdata_cd_24476 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | nn | 0.951 | Føremålet med fredinga er å ta vare på naturmiljøet i eit lite kulturpåverka område med mykje kristtorn og barlind. Området har ein skogstype som ikkje er vanleg i fylket. |
lovdata_cd_44528 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.809 | Styret kan oppnevne særutvalg til behandling av spesielle saker og fastsetter i så fall dets mandat. |
lovdata_cd_59337 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.806 | Forskrift om når økt tilleggspensjon på grunn av omsorgspoeng etter folketrygdloven §3-16 og pensjonspoeng for årene da pensjonisten fylte 67, 68 eller 69 år, skal holdes utenfor samordningen. Fastsatt av Arbeids- og sosialdepartementet 21. desember 2004 med hjemmel i lov 6. juli 1957 nr. 26 om samordning av pensjons- og trygdeytelser §23 nr. 3. Denne forskriften inneholder nærmere bestemmelser om når økt tilleggspensjon etter samordningsloven §23 nr. 2 femte ledd skal holdes utenfor samordningen. b) når økningen skyldes at pensjonisten etter helt uttak av tjenestepensjon har tjent opp pensjonspoeng i folketrygden i årene da han eller hun fylte 67, 68 eller 69 år. Samordningsfritak etter første ledd bokstav a gis bare når pensjonspoeng for omsorgsarbeid ble godskrevet etter at arbeidsinntekten var falt helt bort, og pensjonisten ikke senere har hatt inntektsgivende arbeid. For å få samordningsfritak etter første ledd bokstav b må pensjonisten endelig ha fratrådt et medlemspliktig arbeidsforhold og ikke senere ha hatt arbeid som påvirker tjenestepensjonens størrelse. Bestemmelsen skal vurderes i forhold til siste gang pensjonisten tok ut hel tjenestepensjon. Pensjonspoeng for omsorgsarbeid etter helt avsluttet yrkesaktivitet holdes utenfor når samordningsfradraget for folketrygdens tilleggspensjon fastsettes. Samordningsfradraget beregnes etter et sluttpoengtall der en ser bort fra slike poeng. Dessuten ses det bort fra poengår med pensjonspoeng som helt ut skriver seg fra omsorgsarbeid. Samordningsfradraget ved fylte 70 år fastsettes etter bestemmelsen i denne paragrafen når en pensjonist etter helt uttak av tjenestepensjon har fått økt tilleggspensjon i folketrygden på grunn av poengopptjening for årene da vedkommende fylte 67, 68 eller 69 år. Dersom pensjonisten har fratrådt med hel tjenestepensjon i det året han eller hun fylte 67 år eller tidligere, benyttes det antallet poengår som er fastsatt ved fylte 67 år. Dersom pensjonisten fratrådte med hel tjenestepensjon i det året han eller hun fylte 68 år holdes poengår da pensjonisten fylte 68 og 69 år utenfor når samordningsfradraget fastsettes. Hvis pensjonisten fratrådte i det året han eller hun fylte 69 år, holdes poengår da pensjonisten fylte 69 år utenfor når samordningsfradraget fastsettes. Dersom pensjonisten har fått endret sluttpoengtallet i folketrygden, skal sluttpoengtallet som brukes ved samordningsberegningen, fastsettes etter følgende bestemmelser: a) Hvis sluttpoengtallet øker, legges det sluttpoengtallet som ble fastsatt ved fylte 67 år til grunn. b) Hvis sluttpoengtallet blir lavere, skal det lavere pensjonspoengtallet legges til grunn. c) Hvis sluttpoengtallet blir lavere når samordningsfradraget i utgangspunktet er fastsatt ut fra et beregnet sluttpoengtall etter samordningsloven §23 nr. 2 første ledd, skal sluttpoengtallet settes ned etter bestemmelsene i samordningsforskrift nr. 16 bokstav a andre ledd. Det er et vilkår for rett til samordning etter samordningsloven §23 nr. 2 femte ledd bokstav a og §3 i denne forskriften at pensjonisten har gjort tjenestepensjonsordningen oppmerksom på at han eller hun har fått godskrevet pensjonspoeng for omsorgsarbeid etter helt avsluttet yrkesaktivitet. Tjenestepensjonsordningen fastsetter sluttpoengtall og antall poengår i samråd med folketrygdens organer, se samordningsloven §25. Når folketrygdens tilleggspensjon er opptjent av to personer, kommer denne forskriften bare til anvendelse dersom det er til fordel for pensjonisten. Denne forskriften trer i kraft straks og gis virkning fra 1. mai 1999. Bestemmelsene i §3 gjelder for pensjon som er innvilget før 1. mai 1999, men gis virkning for pensjonsutbetalinger tidligst fra mai 1999. Bestemmelsene i §4 gjelder for pensjoner som tidligst er utbetalt fra mai 1999. |
lovdata_cd_28917 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.667 | Reglene i §93 første ledd skal ikke gjelde for bygninger som føres opp i tilknytning til eksisterende bebyggelse på eiendommen, som: a. ikke har større grunnflste enn 10 m2. b. ikke har større mønehøyde enn 2.5 meter. c. ikke skal nyttes til beboelse, næringsdrift eller garasje eller naust. d. ikke plasseres nærmere naboeiendom enn 4 meter. Vedtekten gjelder fra 1. januar 1983. (II 1983 s 95) |
lovdata_cd_50709 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | nn | 0.632 | Forskrift om tilskot til livssynssamfunn. Fastsett av Justis- og politidepartementet 1. desember 1988 med heimel i lov av 12. juni 1981 nr. 64 §4 og §5, jfr. Kronprinsreg. res. av 14. mai 1982 nr. 794. Endra 19 april 2005 nr. 346. §1. Livssynssamfunn med meir enn 500 medlemer med rett til tilskot, jf. §5 i lova, kan krevje årleg tilskot frå statskassa. Tilskotet vert rekna ut frå talet på slike medlemer. Livssynssamfunn som får tilskot etter første leden kan krevje kommunalt tilskot for dei medlemene med rett til tilskot som bur i kommunen. For å få tilskot må livssynssamfunnet føre eit høveleg medlemsregister. 0 Endra ved forskrift 19 april 2005 nr. 346. §2. Stats- og kommunaltilskot skal nyttast til føremål som går inn under virket som livssynssamfunn. For mottekne tilskot skal livssynssamfunnet føre eigen rekneskap som viser kva pengane er nytte til. Innsende rekneskap over bruk av kommunale og statlege tilskotsmidlar skal attesterast av statsautorisert eller registrert revisor. Kultur- og kyrkjedepartementet fastset frist for innsending av rekneskap. §3. Søknad om statstilskot skal sendast for eitt år om gongen til fylkesmannen. Alle livssynssamfunn skal sende oversikt over fødselsnummer til alle medlemer livssynssamfunnet søkjer om tilskot for. Oversikta skal vere i samsvar med spesifikasjonar fastsette av Kultur- og kyrkjedepartementet, som også fastset søknadsfrist. Oversiktene blir jamførte med Det sentrale folkeregisteret og oversikter frå alle trudoms- og livssynssamfunn og Den norske kyrkja. Livssynssamfunnet skal via fylkesmannen få informasjon om nødvendige korreksjonar. Kultur- og kyrkjedepartementet fastsetter nærare reglar for innhald og form for tilbakemeldinga. Dersom ein person står oppført i fleire trudoms- eller livssynssamfunn, skal fylkesmannen etter nærmare reglar frå Kultur- og kyrkjedepartementet, gjere vedtak om kva for trudoms- og livssynssamfunn som eventuelt har krav på tilskot. Når den årlege kontrollen er gjennomført, skal Brønnøysundregistra og fylkesmannen fysisk slette alle oversikter som inneheld fødselsnummer, og stadfeste dette skriftleg overfor Kultur- og kyrkjedepartementet. §4. Første søknaden skal gi opplysningar om: I første søknaden om statstilskot skal talet på medlemer med rett til tilskot vere sanna av advokat eller statsautorisert/registrert revisor. §5. Dersom det er naudsynleg kan fylkesmannen be om fleire opplysningar eller attestasjonar av opplysningar. §6. Kultur- og kyrkjedepartementet fastset sats for utrekninga av statstilskot med grunnlag i dei årlege budsjetterte utlegga til Den norske kyrkja. Frå summen vert trekt utlegg som er sams for alle innbyggjarane i riket og som ikkje er utlegg til eigentlege kyrkjelege føremål (medrekna meirutgifter til vedlikehald av freda eller verna kyrkjebygg og andre utlegg til alminnelege kulturføremål). Det netto utlegget som kjem fram vert delt med talet på medlemene i Den norske kyrkja. Dette gir eit utlegg pr. statskyrkjemedlem. Kultur- og kyrkjedepartementet vil kvart år i rundskriv til fylkesmannen gi melding om den satsen som skal nyttast ved utrekninga av statstilskotet til livssynssamfunn. Samstundes vil ein greie ut om korleis satsen er rekna ut. §7. Fylkesmannen tilviser statstilskot til utbetaling. §8. Livssynssamfunn som har fått statstilskot, vil av dei kommunane der det er busett medlemer, få utbetalt kommunalt tilskot. Kultur- og kyrkjedepartementet skal sende kvar kommune oversikt over tal på medlemer det skal utbetalast tilskot for i dei ulike livssynssamfunna i den respektive kommunen. §9. Det kommunale tilskotet vert rekna ut av kvar kommune med grunnlag i dei årlege budsjetterte kommunale utlegg til Den norske kyrkja, delt på kvart statskyrkjemedlem som bur i kommunen. Ved utrekninga av dei årlege utgifter skal inntekter som gjeld dei budsjetterte utlegg trekkjast fra, t.d. husleige frå prestar, refusjon for skyssutlegg og renter av kyrkjefond. I utleggsutrekninga vert det ikkje tatt med utlegg som er sams for alle innbyggjarane i kommunen og som ikkje er utlegg til eigentlege kyrkjelege føremål (medrekna m.a. meirutgifter til vedlikehald av freda eller verna kyrkjebygg, andre utlegg til alminnelege kulturføremål, til kyrkjegardar, krematorier og gravkapell, og til sosialt hjelpearbeid). Klage over fastsetjinga av kommunalt tilskot går til fylkesmannen. |
lovdata_cd_49170 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.764 | Resolusjon om opprettelse av Olje- og energidepartementet. Fastsatt ved kgl.res. av 11. jan. 1978. Fremmet av Industridepartementet. Jfr. St.prp. nr. 1 (1977-78). Tillegg nr. 6. |
lovdata_cd_19139 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.803 | 6. Etablering av nye båtplasser er forbudt. |
lovdata_cd_52958 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.797 | Disse fartøygruppene kan føre samlet fangst pr. døgn og flere døgn, - opptil 8, på samme side i dagboken. Garnfartøy fører antall garn, og skjellskrapere antall hal i kolonnen ytterst til høyre i dagboken. Linefartøy fører antall krok pr. døgn i kolonnen ytterst til høyre i dagboken. |
lovdata_cd_47387 | lovdata_cd_rundskriv_lovavdeling_2005 | 2,021 | no | 0.792 | Sammendrag: Prosess Tvistemålsloven §277 og §289. Lovavdelingen viser til Haugesund forliksråds brev 29. oktober 2002. Forliksrådet ønsker Lovavdelingens vurdering av hvilke krav tvistemålsloven (tvml.) stiller til konkretisering av sakens gjenstand ved forliksklager. Spørsmålet knytter seg både til vilkårene for å realitetsbehandle klagen, og til vilkårene for å avsi uteblivelsesdom. Det fremgår av henvendelsen fra Haugesund forliksråd at problemstillingen er foranlediget av en uenighet med inkassobyrået Lindorff AS. Lovavdelingen kan ikke uttale seg om den konkrete saken, og tar derfor kun sikte på å gi en generell veiledning. Tvml. §277 første ledd fastsetter at forliksklagen skal inneholde "en kort forklaring om sakens gjenstand". Formålet er å sikre at det krav eller rettsforhold saken gjelder, kan identifiseres, slik at den innklagede kan ivareta sine interesser og forliksrådet kan forberede seg til saken. Det er en absolutt prosessforutsetning at forliksklagen oppfyller lovens krav. Dersom klagen har mangler, og dette ikke blir rettet innen en fastsatt frist, skal forliksrådet avvise saken av eget tiltak. Vilkårene for å avsi uteblivelsesdom i forliksrådet er regulert i tvml. §289. I bestemmelsens annet ledd heter det at uteblivelsesdom avsies "paa grundlag av den fremstilling av sakens sammenhæng, som er git i klagen". Fremstillingen i klagen kan ikke suppleres med bevisførsel. Ved sin avgjørelse skal retten ta selvstendig stilling til om de faktiske opplysninger som er gitt i klagen, kan gi grunnlag for den påstand som klageren har nedlagt. Uteblivelsesdom kan derfor kun avsies hvis fremstillingen er tilstrekkelig til at retten på forsvarlig måte kan foreta rettsanvendelse, se f.eks. Rt-2002-320. På bakgrunn av at tvml. §277 første ledd og §289 annet ledd har ulike funksjoner og formål, er de krav bestemmelsene stiller til forliksklagen ikke uten videre sammenfallende, se også Schei, Tvistemålsloven Bind II, 2. utgave, s. 814. I inkassosaker må forliksklagen vedlegges eventuell "gjenpart av betalingsoppfordringen etter inkassoloven §10, jf. §12", jf. tvml. §277 første ledd tredje punktum. Bestemmelsen kom inn i loven ved endringslov 24. august 1990 nr. 54. Formålet er blant annet å sørge for at forliksrådet har tilstrekkelige opplysninger til å avsi uteblivelsesdom etter §289 annet ledd, jf. Ot.prp. nr. 50 (1989-98) s. 31-33. Dette kunne tyde på at kravene til forliksklagen etter de to bestemmelsene er sammenfallende i inkassosaker. Forliksklagen skal imidlertid ikke avvises dersom betalingsoppfordring er vedlagt, men mangelfull i forhold til kravene i inkassoloven §10, jf. Ot.prp. nr. 50 (1989-90) s. 31. Dette forutsetter at klagen i slike tilfeller likevel kan være i samsvar med de krav som følger av tvml. §277 første ledd første punktum. Denne situasjonen er ikke upraktisk. Etter det opplyste er det ikke sjelden at betalingsoppfordringen ikke sier mer om kravets grunnlag enn det som følger av forliksklagen. I det følgende behandles kravene etter tvml. §277 første ledd §289 annet ledd hver for seg, til tross for at bestemmelsene til en viss grad er harmonisert for så vidt gjelder inkassosaker. 3. Nærmere om vilkår for realitetsbehandling etter tvml. "En kort forklaring om sakens gjenstand" i tvml. §277 første ledd innebærer at forliksklagen må angi både fordringens størrelse og grunnlaget for den, jf. f.eks. Schei, Op.cit. s. 814. Kravene er ikke strenge. Det er eksempelvis ikke et vilkår at kravet konkretiseres i samme grad som ved stevning jf. tvml. §300 første ledd nr. 2 se f.eks. Rt-1992-1618. Det lar seg ikke oppstille faste regler for hvor utførlig grunnlaget for kravet må angis. Avgjørelsen beror i det enkelte tilfellet på et konkret skjønn. Det sentrale er at det faktiske grunnlaget er tilstrekkelig for å individualisere tvistegjenstanden. Det er generelt sett ikke nødvendig at faktura vedlegges forliksklagen, se forutsetningsvis Ot.prp. nr. 50 (1989-90) s. 31. Hensynene bak tvml. §277 første ledd tilsier imidlertid at klagen kort må angi hvilken type vare, tjeneste eller omstendighet som har dannet grunnlag for kravet. Det er eksempelvis ikke tilstrekkelig at man kun oppgir "varesalg" som grunnlag. Klagen må presisere om det gjelder salg av møbler eller utlån av datautstyr. Det kan likevel tenkes at en knappere forliksklage kan godtas. Hvis kreditors navn gir både innklagede og forliksrådet sikre holdepunkter for hva som danner grunnlag for kravet, er det antakeligvis unødvendig å foreta en nærmere spesifikasjon i forliksklagen. Dette kan tenkes hvis kreditors navn uttrykkelig angir den aktuelle varen eller tjenesten, eller dersom det er allment kjent hva den aktuelle kreditor bygger sine krav på. Det må antas at dette vil være aktuelt kun hvis kreditor utelukkende leverer én bestemt type vare eller tjeneste. Dersom tvistegjenstanden ikke er tilstrekkelig konkretisert eller ikke vedlagt betalingsoppfordring etter inkassoloven §10, skal klagen returneres med pålegg om retting, jf. tvml. §97. Forliksklagen skal avvises hvis den ikke blir rettet i tide. 4. Nærmere om vilkårene for å avsi uteblivelsesdom, jf. tvml. Det er ikke gitt at forliksklagen gir grunnlag for å avsi uteblivelsesdom selv om kravet til konkretisering av sakens gjenstand etter tvml. §277 første ledd er oppfylt. Det avgjørende etter tvml. §289 annet ledd er om klagens fremstilling av sakens faktum gir tilstrekkelige opplysninger til at forliksrådet på forsvarlig måte kan ta stilling til om de faktiske forhold som er anført i klagen, og som skal legges til grunn ved en eventuell uteblivelsesdom, gir tilstrekkelig faktisk og rettslig grunnlag for klagerens krav, jf. f.eks. Rt-2002-320 og Skoghøy, Tvistemål, 2. utgave, s. 712-713. Hvor mye som må kreves, vil variere med hva som danner grunnlag for kravet og hvor kompleks og omfattende saken er. Ved et ordinært betalingskrav som bygger på en vare- eller tjenesteytelse, kan normalt uteblivelsesdom avsies dersom klagen oppfyller vilkåret i tvml. §277 første ledd, se punkt 3 ovenfor. Hvis kravets grunnlag er mer sammensatt vil det normalt være nødvendig med mer utførlige opplysninger, enn etter tvml. §277 første ledd, for å gi forliksrådet mulighet til å ta stilling til om det faktum som klageren fremstiller gir grunnlag for det krav som er fremsatt, se f.eks. Rt-2002-320. Ved erstatningskrav må forliksklagen eksempelvis angi hvilke faktiske omstendigheter som påstås å utløse ansvar. I inkassosaker kan uteblivelsesdom alltid avsies dersom forliksklagen vedlegges gjenpart av betalingsoppfordring som oppfyller kravene etter inkassoloven §10, jf. Ot.prp. nr. 50 (1989-90) s. 31-33. I høringsbrevet til den aktuelle lovendringen ble det lagt til grunn at betalingsoppfordringen inneholder "relativt utførlige, nærmere spesifiserte opplysningen om kravet", jf. Ot.prp. nr. 50 (1989-90) s. 31. Dersom forliksklagen ikke er tilstrekkelig konkretisert etter tvml. §289 annet ledd, kan forliksrådet ikke avsi uteblivelsesdom. Uteblir innklagede, kan klager da forlange saken utsatt eller henvist til retten, jf tvml. §289 annet ledd første punktum. JDLOV-2002-9230 Forvaltningsrett Forvaltningsloven §13. |
lovdata_cd_23040 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.721 | Forskrift om forsøk med alternativ rapportering av økonomi og tjenestedata - KOSTRA, Høylandet kommune, Nord-Trøndelag. Fastsatt av Høylandet kommunestyre 12. november 1998 med hjemmel i lov av 26. juni 1992 nr. 87 om forsøk i offentlig forvaltning, jf. forskrift av 25. september 1998 nr. 1030 for forsøk med alternativ rapportering av økonomi og tjenestedata. Stadfestet av Kommunal- og regionaldepartementet 7. mai 1999. |
lovdata_cd_11544 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | nn | 0.498 | I medhald av lov om naturvern av 19. juni 1970 nr. 63 §8, jfr. §10 og §21, §22 og §23 er myrområdet Store Bjormyr i Arendal kommune, Aust-Agder fylke verna som naturreservat ved kgl.res. av 10. oktober 1986 under namnet «Bjormyr naturreservat». |
lovdata_cd_37502 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.762 | A er født 10.3.60 har poengår i Norge 1980 - 1985. Han flytter til USA 1.5.85 og opptjener 2 kvartal trygdetid der dette året. Han fortsetter å arbeide i USA fram til 1.9.2000 og flytter da tilbake til Norge og opptjener poengår her i 2001. Han blir ufør i februar 2002. A har 6 + 1 = 7 poengår i Norge før uføreåret. Han har 15 poengår i USA når vi trekker fra året 1985 som er norsk poengår. Summen av de faktiske poengårene er 22 år. I tillegg kommer de framtidige poengårene (A hadde opptjent pensjonspoeng i året før uføreåret). Ettersom A bare har vært i Norge og USA og har opptjent trygdetid i USA i hvert av årene der, får han full framtidig trygdetid og fullt antall framtidige poengår. Han var født i 1960, blir ufør i 2002 og fyller 66 i år 2026. Antall framtidige poengår blir da 25 år. Summen av faktiske poengår og framtidige poengår er 22 + 25 = 47 år som avkortes til 40 år og anvendes i beregningen av det teoretiske tilleggspensjonsbeløpet. Hans poengrekke i Norge er 3,00, 4,00, 5,50, 6,50, 7,50, 8,33 og 7,00. Gjennomsnittlig poengtall blir 5,98. Teoretisk beregnet tilleggspensjon blir: 56.861 x 5,98 x 12/40 x 0,45 = 45. 56.861 x 5,98 x 28/40 x 0,42 = 99. Sum teoretisk tilleggspensjon = 145.873 kr. pr. år. Faktisk tilleggspensjon blir: 145.873 x 7/22 = 46.414,13: 12 = 3 868 kr. pr. måned. Grunnpensjonsberegningen blir slik. Teoretisk beløp = 56.861 x 40/40 = 56.861. Faktisk norsk trygdetid før uføretidspunktet er 147 mnd. (året 1985 regnes som et helt års trygdetid fordi det er poengår i Norge). Faktisk trygdetid i USA blir 176 mnd. når tiden i 1985 og tiden fra 1.9.2000 (den overlappende tiden) trekkes fra. Summen av den faktiske trygdetiden blir 323 mnd. Faktisk grunnpensjon blir: 56.861 x 147/323 = 25.878: 12 = 2 156 kr. pr. Samlet pensjon blir Gp 2 156 kr + Tp 3 868 kr. = 6 024 kr. pr. måned. |
lovdata_cd_25316 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.63 | Formålet med fredningen er å bevare et skogområde med alt naturlig plante- og dyreliv og med alle de naturlige økologiske prosessene. Av spesielle kvaliteter kan nevnes at området har en godt avgrenset, lite påvirket kystfuruskog med interessant skogstruktur. |
lovdata_cd_10580 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.81 | Formålet med fredningen er å bevare et meget stort, ombrogent og fattig minerogent myrkompleks som p.g.a. størrelse, utforming, plassering i landskapet, høgdenivå og vegetasjon gjør det verdifullt som referanseområde og undervisningsobjekt og å bevare et av de større og landskapsmessig særpregete myrområder i fylket. |
lovdata_cd_22126 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.96 | 3. Nydyrking etter plan godkjent av forvaltningsmyndigheten. 4. Etablering av nye grøfteavløp. 5. Uttak av sand og grus vest for Petrineholman. |
lovdata_cd_63063 | lovdata_cd_somb_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.839 | Publisert: Somb-1975-30 (1975 46) Sammendrag: Bruk av bygningslovens §78 nr. 1 og §79 på tilbygg. Saksgang: (Sak 1214K/74.) Bygningsrådet innvilget en søknad fra A. om tillatelse til oppføring av tilbygg til eksisterende forretningsbygg. To naboer påklaget bygningsrådets vedtak, og viste bl.a. til bestemmelsen i bygningslovens §78 nr. 1 om at det i boligstrøk ikke må oppføres bedrifter som etter bygningsrådets skjønn vil være til vesentlig ulempe for beboerne i strøket. I bygningsrådets uttalelse til klagen het det: «Det vil være klart at rådet har vurdert saken etter bygningslovens §78.1 Jfr. vedtakets pkt. 3 første og annen setning. Videre har rådet vurdert saken etter lovens §79. Jfr. vedtakets pkt. 3, tredje setning. Etter bygningsrådets mening er det ikke fremkommet nye momenter i saken og vedtak i sak - - - opprettholdes. I sin avgjørelse av klagen uttalte fylkesmannen: «Ifølge bygningslovens §78 pkt. 1, første punktum, må det i boligstrøk ikke føres opp bedrifter og anlegg eller drives virksomhet som etter bygningsrådets skjønn vil medføre «særlig brannfare eller være til vesentlig ulempe for beboerne i strøket. Ifølge bygningslovens §79 kan bygningsrådet forby bebyggelse som etter sin art eller størrelse avviker vesentlig fra det som er vanlig i strøket, når den etter rådets skjønn vil hindre eller i særlig grad vanskeliggjøre en forsvarlig utvikling av strøket i fremtiden. I denne saken gjelder forholdet et tilbygg til en eksisterende bygning. Fylkesmannen finner at bygningslovens §78 ikke kommer til anvendelse i dette tilfellet, da §78 bare antas å regulere forholdet til nye bedrifter, jfr. bygningslovens §92. Det samme antas i denne saken å gjelde i forhold til bygningslovens §79. Dette fremgår også av Schultze & Ditlefsens kommentarer til bygningsloven del III side 271 følger. Det blir derfor de vanlige bestemmelser om endring av bygninger som kommer til anvendelse, jfr. bygningslovens §87 og §93. Det var nærliggende å oppfatte fylkesmannens brev slik at han hadde lagt til grunn at bygningslovens §78 og §79 ikke gjaldt for tilbygg. I brev av 22. oktober 1974 til fylkesmannen anførte jeg: «Etter bygningslovens §87 nr. 4 gjelder det som er bestemt i §78 også for vesentlig utvidelse eller endring av den tidligere drift eller bruksmåte. Det bes opplyst hvordan fylkesmannen har vurdert spørsmålet om det planlagte tilbygg innebærer en vesentlig utvidelse av den tidligere drift. Hvis fylkesmannen nå skulle anta at §87 nr. 4 medfører at §78 kommer til anvendelse, bes også om uttalelse om hvorledes bygget vurderes i forhold til sistnevnte paragraf. Det vil videre være av interesse med en nærmere uttalelse om hvorfor bygningslovens §79 ikke antas å komme til anvendelse på tilbygget. Selv om det ikke er vist til §79 i §87 og §92, synes det ikke uten videre gitt at bestemmelsen ikke kommer til anvendelse hvis en bestående bygning, som ikke er i strid med §79, senere aktes utvidet slik at den «etter sin art eller størrelse avviker vesentlig fra det som er vanlig i strøket». I sitt svarbrev av 15. november 1974 uttalte fylkesmannen: «Når det gjelder spørsmålet om det planlagte tilbygg vil innebære en vesentlig utvidelse av den tidligere drift, er fylkesmannen av den oppfatning at dette ikke er tilfellet. Det fremgår av saksdokumentene - firma A.s brev av 27. november 1973 at tilbygget først og fremst skal fungere som garasje for de montørvogner som allerede i dag er tilknyttet virksomheten. Videre er det angitt muligheter for innredning av et servicerom over garasjen. Det vil imidlertid ikke bli noen direkte økning av virksomheten i form av oppstarting av en ny avdeling eller virksomhet innen en ny bransje. Ved en eventuell innredning av servicerom for farge-TV-apparater vil muligens dette gi opphav til øket virksomhet i form av et bedre servicetilbud til gamle og nye kunder, men fylkesmannen vil være enig med bygningsrådet i at dette ikke kun sies å innebære en vesentlig utvidelse av den tidligere drift i henhold til bygningslovens §78 og §87 nr. 4. For så vidt gjelder forholdet til bygningslovens §79, kan en være enig i at begrunnelsen er noe upresist formulert. En har gått ut fra at da §79 i bygningsloven ikke er tatt med i oppregningen i bygningslovens §92. skal §79 ikke uten videre gjelde for tilbygg til eksisterende bygning. Da et tilbygg til en eksisterende bygning og virksomhet i seg selv normalt ikke vil representere en uvanlig bebyggelse som etter sin art eller størrelse vil avvike vesentlig fra det som allerede er oppført på eiendommen og derfor må kunne sies allerede å være vanlig i strøket, har en funnet at det er mest naturlig å falle tilbake på bygningslovens vanlige regler om tilbygg og endringer, jfr. bygningslovens §93 og §87 pkt. 2. Ved vurderingen av disse lovreglers rekkevidde må etter fylkesmannens syn de vanlige ulempesbetraktninger i bygningsloven legges til grunn og herunder må det også være riktig å vurdere om et tilbygg etter sin art eller størrelse vil avvike vesentlig fra det som er vanlig i strøket og om dette i særlig grad vil vanskeliggjøre en forsvarlig utvikling av strøket i fremtiden. Fylkesmannen har for sin del ikke funnet noe å bemerke til bygningsrådets skjønn hva denne siden av saken angår. Til dette anførte jeg i min avsluttende uttalelse av 10. mars 1975: «Det fremgår av fylkesmannens uttalelse i klagesaken for ombudsmannen at han er enig i at bygningslovens §78 gjelder ved vesentlig endring eller utvidelse av tidligere drift eller bruksmåte, jfr. §87 nr. 4. Fylkesmannen har imidlertid funnet at tilbygget ikke kan sies å innebære en vesentlig utvidelse av den tidligere drift. Om det vil foreligge en vesentlig utvidelse, blir et vurderingsspørsmål, og jeg finner ikke at det er grunnlag for innvendinger herfra mot fylkesmannens vurdering. Det må imidlertid anses uheldig at fylkesmannen ikke allerede i klageavgjørelsen gjorde det klart at det var av denne grunn han antok at §78 ikke kom til anvendelse. Fylkesmannens uttalelse av 15. november 1974 må forstås slik at han fastholder at bygningslovens §79 ikke er direkte anvendelig på tilbygg. I forarbeidene til bygningsloven er det uttrykkelig sagt at oppregningen i lovens §92 ikke er uttømmende. Bygningslovens bestemmelser må derfor få anvendelse på tilbygg dersom dette følger av en rimelig tolkning av den enkelte bestemmelse. Etter §79 kan bygningsrådet forby «bebyggelse som etter sin art eller størrelse avviker vesentlig fra det som er vanlig i strøket, når den etter rådets skjønn vil hindre eller i særlig grad vanskeliggjøre en forsvarlig utvikling av strøket i framtiden». Det vil være like ønskelig å hindre bebyggelse som nevnt om den oppstår ved påbygg på eksisterende bygg som når den oppføres i en etappe, og det kan derfor ikke sees å være noen grunn til ikke å anvende §79 ved tilbygg. Det som må vurderes, blir da om det ved tilbygget oppstår bebyggelse som nevnt i 79. Det fremgår at fylkesmannen - riktignok med utgangspunkt i andre bestemmelser i bygningsloven enn §79 - har vurdert byggeprosjektet slik at det ikke vil vanskeliggjøre en forsvarlig utvikling av strøket i fremtiden. Etter dette må jeg gå ut fra at det har vært uten betydning at fylkesmannen har antatt at bygningslovens 79 ikke er anvendelig, og lovtolkningsspørsmålet har derfor ikke fått betydning. Somb-1975-29 Vilkåret i bygningslovens §66 nr. 1 om «lovlig atkomst» for deling eller bebyggelse av eiendom. |
maalfrid_079bf3ff8576541570795053db21e5e0490b6d14_30 | maalfrid_nve | 2,021 | no | 0.857 | For å sikre seg best mulig er det viktig å skape holdninger hvor sikkerhet er i fokus. Et problem som også Næringslivets sikkerhetsråd har påpekt, er at norske virksomheter ikke logger, eller analyserer loggene, og dermed ikke oppdager sikkerhetsbrudd. En gjenganger i sikkerhetsmiljøet rundt energiforsyningen er at virksomhetene ikke tidligere er truffet av angrep, og dermed føler seg trygge. Denne holdningen kan føre til lite fokus nettopp mot sikkerhet. Ved å alltid ta utgangspunkt i at egen virksomhet og egne industrielle kontrollsystemer et mål for angripere som gjerne opererer «under radaren», er det mulig å forbedre sine sikkerhetsrutiner og systemer betraktelig. Det er viktig å sikre at virksomheten har personell med tilstrekkelig kompetanse innenfor logging for å kunne utnytte dette verktøyet fullt ut. Det krever at det settes av både tid og penger til kursing og gjennomføring. Beredskapsforskriften § 7-7 sier at «Virksomheten skal ha tilgang til tilstrekkelig personell med nødvendig kompetanse som uten unødig opphold kan håndtere forhold angitt i første ledd», der første ledd er at «Virksomheten skal etablere kontrollordninger for å for å sikre effektiv håndtering av feil, sårbarheter i programvare, sikkerhetsbrudd og andre hendelser som kan utgjøre en risiko for driftskontrollsystemets funksjon. Det kan være en krevende jobb å kartlegge loggmuligheter i industrielle kontrollsystemer. En viktig del av dette er å ha personell som kjenner hele arkitekturen til systemene, og hva som er normale hendelser i systemene under forskjellige driftsmessige forhold. God kjennskap til 54 Hagen, J, «Mørketallsundersøkelsen, (2014), URL: http://www.nsrorg.no/getfile.php/Dokumenter/NSR%20publikasjoner/M%C3%B8rketallsunders%C3%B8kelsen/M%C3 %B8rketall_2014.pdf, besøkt 12.08.2016 55 Intervju med sikkerhetsorgan 56 Norges Vassdrag og Energidirektorat, «Forskrift om sikkerhet og beredskap i energiforsyningen», (2013), URL: https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2012-12-07-1157 , besøkt 10.08. |
lovdata_cd_46251 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.817 | Pensjonstrygden for fiskere yter alderspensjon til tidligere fiskere og fangstmenn fra fylte 60 til fylte 67 år. Fiskepensjonen samordnes etter vanlige regler med andre pensjons- og trygdeytelser som vedkommende har rett til, men etter særregler med uførepensjon, foreløpig uførestønad, rehabiliteringspenger eller attføringspenger fra folketrygden. Ved uførepensjon eller attføringspenger for hel uførhet fra folketrygden opphører fiskerpensjonen. Ytes gradert uførepensjon m.v. eller attføringspenger fra folketrygden, faller fiskerpensjonen bort med en prosentandel som svarer tit uføregraden i folketrygden. Fiskerpensjon skal i slike tilfelle normalt regnes etter minst 1.100 premieuker. Bestemmelser herom er inntatt i lov av 28. juni 1957 om pensjonstrygd for fiskere §8 annet ledd som lyder slik: «Alderspensjonen opphører fra og med kalendermåneden etter den måned da pensjonisten fylte 67 år etter fra og med den kalendermåned da pensjonisten får rett tit uførepensjon, foreløpig uførestønad, rehabiliteringspenger etter attføringspenger etter loven om folketrygd for hel uførhet etter tar ut full avtalefestet pensjon som nevnt i samordningslovens §1 nr. 1 første ledd bokstav d. Er ytelsen fra folketrygden beregnet for mindre enn hel uførhet eller det tas ut delpensjon fra avtalefestet pensjonsordning faller pensjonen fra pensjonstrygden bort med en prosentandel som svarer til pensjonsgraden i folketrygden og ordningen for avtalefestet pensjon. I dike tilfeller skal det, så fremt pensjonisten er godskrevet minst 750 premieuker i alt, ved beregning av pensjonen fra pensjonstrygden ikke regnes med et lavere antall premieuker enn 1.100. Merk ellers at forskriftene under 7.7. (om å unnlate samordning) også skal gjelde bestemmelsene i §8 annet ledd om regulering i forhold til uførepensjon fra folketrygden. Hvis en fiskerpensjonist foruten redusert uførepensjon, foreløpig uførestønad, rehabiliteringspenger eller attføringspenger fra folketrygden, mottar andre samordningspliktige ytelser, skal det foretas prosentvis reduksjon av fiskerpensjonen etter uføregraden før samordning finner sted. Samordningslovens bestemmelser om fradrag for folketrygd kommer ikke til anvendelse her. 11.3. Pensjonstrygden for skogsarbeidere. |
lovdata_cd_26176 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.662 | Forskrift om adgang til jakt etter elg, hjort, rådyr og bever, Farsund kommune, Vest-Agder. Fastsatt av Farsund kommune 6. juni 2002 med hjemmel i lov av 29. mai 1981 nr. 38 om viltet §16 og forskrift av 22. mars 2002 nr. 314 om forvaltning av hjortevilt og bever §4 og §5. |
lovdata_cd_55538 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.767 | Delegering av myndighet til Olje- og energidepartementet etter lov om erverv av vannfall, bergverk og annen fast eiendom m.v. §27 og lov om vassdragsreguleringer §10 nr. 3, annet ledd. Fastsatt ved kgl.res. 25. august 2000 med hjemmel i lov av 14. desember 1917 nr. 16 om erverv av vannfall, bergverk og annen fast eiendom m.v. §27 og lov av 14. desember 1917 nr. 17 om vassdragsreguleringer §10 nr. 3, annet ledd. |
lovdata_cd_62385 | lovdata_cd_somb_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.861 | Publisert: Somb-1984-38 (1984 81) Sammendrag: Avgiftsfri omregistrering av motørkjøretøy - tilbakebetaling av feilaktig innbetalt avgift. Motorkjøretøy som omregistreres på ny eier innen to måneder er fritatt for omregisteringsavgift. På generelt grunnlag tatt opp med avgiftsmyndighetene å treffe tiltak for å hindre at avgift ble innkrevd, eventuelt at innbetalt avgift ble tilbakebetalt. Saksgang: (Sak 13E/83.) Ifølge Stortingets avgiftsvedtak av 3. desember 1982 skal det i henhold til lov av 19. juni 1959 (nr. 2) om avgifter vedrørende motorkjøretøyer og båter, jfr. Finans- og tolldepartementets forskrifter av 12. desember 1977, betales omregistreringsavgift når motorkjøretøy skifter eier. Etter avgiftsvedtakets §2 nr. 8 er omregistrering av kjøretøy «som har vært registrert (påskiltet) 2 måneder eller mindre ved siste registrering» imidlertid fritatt for avgift. I forskriftenes §6 er gitt nærmere regler om vilkårene for fritak. Med bakgrunn i en konkret klagesak skrev jeg 13. juli 1983 til Toll- og avgiftsdirektoratet: «I henhold til kjøretøyforskriftene av 31. desember 1969 (gitt i medhold av vegtrafikklovens §13, §14, §15, §16, §17, §18, §19, §20 §127 tredje ledd, plikter eieren eller den som på eierens vegne har rådighet over kjøretøyet, før registrering skjer, å fremlegge bevis bl,a. for «at toll og avgifter er betalt dersom det kreves». Det bes opplyst hvordan dette praktiseres når vilkårene i Finans- og tolldepartementets forskrift §6 for avgiftsfri omregistrering som følge av korttidsregistrering foreligger. Har biltilsynet hjemmel for å frafalle avgiften og eventuelt foreta tilbakebetaling? Hvis ikke, bes opplyst om det er etablert faste rutiner for oversendelse av saker til avgiftsmyndighetene eller for informasjon om fritaksmulighetene i saker hvor det kan være aktuelt. Det bes også opplyst hvordan toll- og avgiftsmyndighetene og biltilsynet generelt informerer om fritaksreglene og hvordan man ellers søker sikret at tilbakebetaling skjer til dem som har krav på fritak. Direktoratet svarte 4. august 1983: «Dersom de nødvendige dokumenter for omregistrering av kjøretøyet på ny eier, eventuelt kjøretøyets kjennemerker, er innkommet til biltilsynet innen den fastsatte frist på 2 måneder, vil biltilsynet ikke kreve avgiftsinnbetaling eller betalingsdokumentasjon ved omregistrering av kjøretøyet. Biltilsynet har utover dette ingen hjemmel til å frafalle eller tilbakebetale avgiften. Hvis avgiften i nevnte tilfeller er blitt betalt og avgiftskvitteringen fremlegges for biltilsynet, oversender biltilsynet kvitteringen sammen med en melding om forholdet, til Toll- og avgiftsdirektoratet som refunderer avgiftsbeløpet. Generell informasjon om fritaksreglene skjer hovedsakelig gjennom direktoratets rundskriv om omregistreringsavgiften - hvori fritaksbestemmelsene er inntatt. Rundskrivet sendes ut til samtlige biltilsynsstasjoner, lensmenn og bilorganisasjoner samt til de fleste bilfirmaer i landet. Stortingets avgiftsvedtak med fritaksbestemmelsene er kunngjort i Lovtidende. I forbindelse med gjennomføringen av fritaksordningen for korttidsregistrering pr. 1. januar 1981, ble utarbeidet egen brosjyre, jfr. vedlegg, som ble lagt ut til underretning for publikum på biltilsynsstasjonene. Brosjyren ble også oversendt bilorganisasjonene og på anmodning tatt inn i organisasjonenes medlemsblad. Forøvrig blir det både fra biltilsynets og direktoratets side gitt opplysning om fritaksbestemmelsen på telefonhenvendelser fra publikum. til å sikre at allerede innbetalt avgift i forbindelse med en avgiftsfri omregistrering blir tilbakebetalt. Da det bare er den enkelte biltilsynsstasjon som fører register og har oversikt over et kjøretøys registreringsbevegelser, er direktoratet avhengig av meldinger fra biltilsynet (eventuelt fra innbetaleren selv) om «feilinnbetaling» av avgift i forbindelse med avgiftsfri omregistrering. Under henvisning til direktoratets svar, forela jeg 10. mai 1984 saken for Finans- og tolldepartementet: «Direktoratets redegjørelse etterlater tvil om avgiftsmyndighetenes kontroll på dette punkt er tilfredsstillende. Jeg viser i denne forbindelse spesielt til at det antydes at den enkelte som feilaktig har foretatt innbetaling i noen grad selv må påse at beløpet blir refundert. Ettersom avgiftsvedtakets §2 nr. 8 gir et absolutt fritak, må det etter min oppfatning være avgiftsmyndighetens oppgave å søke å sikre at uberettiget mottatt avgift blir tilbakebetalt. Det offentlige har i denne situasjon ikke krav på avgift og følgelig heller ikke rett til å beholde feilaktig innbetalt avgift. Under henvisning til dette bes opplyst hvorledes departementet vurderer forholdet og om det kan være grunn til å treffe tiltak for å unngå slike feil. Departementet svarte 17. juli 1984: «På grunn av det store antall omregistreringssaker er det, innenfor de bevilgnings- og kapasitetsmessige rammer man i dag har, ikke mulig å gjennomføre en tilfredsstillende kontroll med at feilaktig innbetalt avgift automatisk blir refundert. Dagens system er basert på manuell registrering av innbetalte avgifter i Toll- og avgiftsdirektoratet. I forbindelse med omlegging til EDB-basert registrering utreder direktoratet en omlegging av kontrollrutinene med sikte på å oppnå en tilfredsstillende kontroll. Somb-1984-37 Toll- og avgiftsfritak for brukt personkjøretøy ved flytting til Norge. |
lovdata_cd_43802 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.918 | Det finnes forskjellige hjemler i folketrygdloven for at trygdekontoret kan refundere sykepenger til en arbeidsgiver: §22-3 omhandler arbeidsgivers rett til refusjon fra trygden hvis arbeidsgiver har fortsatt å utbetale lønn under sykefravær som strekker seg utover arbeidsgiverperioden. Arbeidsgivers rett til refusjon fra trygden i disse tilfellene er altså ikke hjemlet i §22-3, men i §8-20 tredje ledd og §8-21 tredje ledd. Trygdekontorets behandling av arbeidsgivers refusjonskrav etter disse to bestemmelsene, vil imidlertid være tilsvarende som ved refusjonskrav etter §22-3, se kommentarene nedenfor. |
lovdata_cd_38856 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.718 | Disse tilfeller er vanligvis kompliserte fordi det som regel ikke er nok å tippe overkjevens tenner palatinalt og underkjevens tenner bukkalt, og det må også foretas rotbevegelser for å oppnå tilfredsstillende stabilitet. Denne form for tannforflytting er vanligvis meget tidkrevende. Er tenner i overkjeven tydelig tippet bukkalt og tenner i underkjeven tydelig tippet lingualt vil enkel behandling kunne være løsningen. Behandlende kjeveortoped må derfor i disse tilfeller angi aksestilling på tennene i saksebitt for å begrunne sitt honorar. Kompliserende faktor er avvikende basale transversale forhold. B.9. Agenesi av to eller flere tenner i samme sidesegment. |
lovdata_cd_62908 | lovdata_cd_somb_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.871 | Publisert: Somb-1977-44 (1977 101) Sammendrag: Hyttebygging i seterområde - saksbehandlingen. Saksgang: (Sak 593/74.) A klaget 28. mars 1974 til ombudsmannen over at fylkesmannen 18. februar 1974 hadde opphevet bygningsrådets vedtak om å innvilge byggetillatelse. I møte 1. juli 1970 innvilget bygningsrådet en søknad fra A's bror om fradeling av to hyttetomter i et seterområde hvor det var delvis sameie. A overtok en av tomtene som ledd i arveoppgjør. Vedtekt av 11. desember 1971 til bygningsloven av 18. juni 1965 (nr. 7) §82 medførte midlertidig forbud mot hyttebygging i kommunen. I nr. 2 b) i vedtekten var imidlertid bestemt: «Når særlige grunner foreligger, og det både etter bygningsrådets og helserådets skjønn finnes ubetenkelig, kan enkelt hyttetomt tillates fradelt eller bortfestet (herunder punktfestet) og bebygd. A søkte om byggetillatelse 8. januar 1973. sameierne, B. Bygningsrådet innvilget imidlertid søknaden 28. februar 1973. Det ble i vedtaket vist til at tomten var fradelt så tidlig som i juli 1970. B påklaget vedtaket i et foreløpig brev av 13. mars 1973 til bygningsrådet. I brev av 8. mai 1973 utdypet B sin foreløpige klage og hevdet at A's bror hadde brukt opp sin «kvote», slik at byggetillatelsen til A derfor var i strid med vedtekt til §82. Klageren fremhevet også at uten plan for arealdisponeringen ville lik behandling av grunneierne lede til at hyttebebyggelsen måtte bre seg, dersom eierne skulle få disponere mer enn én hyttetomt hver. Videre mente klageren at det ikke var angitt hvilke særlige grunner som skulle tilsi dispensasjon; tillatelsen til fradeling i 1970 kunne ikke karakteriseres som slik særlig grunn. Klageren savnet endelig en begrunnelse for hvorfor rådet hadde funnet hyttebyggingen ubetenkelig. - Klageren påsto prinsipalt at byggetillatelsen måtte bli opphevet, subsidiært at saken måtte bli tatt opp til ny behandling. I senere brev fra B's advokat ble påpekt at dersom en grunneier skulle få disponere mer enn én hyttetomt før samlet plan var utarbeidet, ville en miste styringen i seterområdet. Bygningsrådet fastholdt byggetillatelsen, og formannskapet vedtok i møte 30. august 1973 å anbefale klagen fra B forkastet. I fylkesmannens vedtak av 18. februar 1974 i klagesaken heter det: «I rådets vedtak er anført at tomten er godkjent fradelt i juli 1970. I et brev av 21/7.1973 meddeler rådets formann at tomtefradelingen er en del av arv. Fylkesmannen kan ikke se at byggetillatelsen er behandlet i helserådet, som i henhold til vedtekten også skal uttale seg om de særlige grunner som måtte foreligge og hvorfor det etter helserådets skjønn finnes ubetenkelig å tillate oppførelse av hytten. Fylkesmannen antar, med støtte i uttalelser fra Stortingets ombudsmann for forvaltningen og i Miljøverndepartementets avgjørelse av klagesaker, at forutsetninger ved og tidspunktet for tomteevervelsen ikke kan tillegges vekt, fordi det er bygningslovens bestemmelser med tilhørende vedtekter som gjelder på behandlingstidspunktet som bygningsrådet skal basere sitt vedtak på. Under henvisning til ovennevnte saksframstilling finner ikke fylkesmannen de anførte, private grunner å være av en slik tyngde at de oppveier andre grunneieres ønske om en utarbeidet plan for arealdisponeringen for seterområdet som grunnlag for fradeling av tomter til og oppføring av hytter. Klagen tas derfor til følge, og vedtaket av 28. februar 1973 oppheves. I klagen til ombudsmannen anførte A at B's innsigelser mot byggetillatelse måtte «begrenses til f.eks. innsigelser på hyttas plassering i terreng, hyttas beskaffenhet, gjerdet etc.». Spørsmål om å få utarbeidet plan for området måtte B i tilfelle ta opp med de øvrige sameierne. A viste til at de andre sameierne ikke hadde reist innsigelser mot fradelingen eller byggetillatelsen og heller ikke gitt uttrykk for noe ønske om samlet plan. Det var således feil når fylkesmannen uttalte at flere grunneiere ønsket utarbeidet arealdisponeringsplan. A hevdet også ikke å ha fått anledning til å uttale seg om klageskrivene fra B, før vedtak i klagesaken ble fattet. I brev av 9. august 1974 til fylkesmannen viste jeg til forvaltningsloven av 10. februar 1967 §33 annet ledd og ba om uttalelse til anførselen om at A ikke hadde fått uttale seg om B's klage. Jeg ba også meddelt om de opplysninger om realiteten som A hadde kommet med i klagen til ombudsmannen, ville gitt grunnlag for en annen avgjørelse fra fylkesmannens side. Jeg uttalte videre i brevet: «I fylkesmannens avgjørelse av 18. februar 1974 er anført at det med støtte i uttalelser fra ombudsmannen og Miljøverndepartementet antas «at forutsetninger ved og tidspunktet for tomteervervelsen ikke kan tillegges vekt, fordi det er bygningslovens bestemmelser med tilhørende vedtekter som gjelder på behandlingstidspunktet som bygningsrådet skal basere sitt vedtak på». Jeg går ut fra at det i dette ikke ligger mer enn at bygningsrådet ved endringer i lov eller vedtekter må ta utgangspunkt i at de nye regler får anvendelse for alt arbeid som senere settes i gang (jfr. bygningsloven §119), og at det ikke er ment at bygningsrådet er avskåret fra å legge vekt på forutsetninger ved tidspunktet for tomteervervelsen og tidligere fradelings-/byggetillatelser ved vurderingen av om det skal gis dispensasjon fra nye og mer restriktive regler. Fylkesmannen svarte 29. august 1974 at A hadde fått utskrift fra bygningsrådets møter om klagesaken og at A's ektefelle hadde drøftet saken med B 20. juli 1973, slik at A hadde oppfordring til å komme med innsigelser. Fylkesmannen antok således at saken hadde vært tilstrekkelig opplyst. Han fant videre at A's klage til ombudsmannen ikke inneholdt nye vesentlige momenter som skulle gi grunnlag for fylkesmannen til å ta saken opp til ny vurdering. Etter A's anmodning ble saksbehandlingen deretter foreløpig stilt i bero hos ombudsmannen. I brev av 23. oktober 1975 ba A saken gjenopptatt, og opplyste samtidig at B ikke hadde hus i seterområdet, men 2-3 km unna og utenfor synsranden. Fylkesmannen ble i brev av 7. det ble lagt på ønskene og hvilke andre momenter som hadde tellet da det ble antatt at hyttebygging burde skje etter samlet plan for området. Fylkesmannen svarte 11. februar 1976: «I fylkesmannens klageavgjørelse er det henvist til «andre grunneieres ønske om en utarbeidet plan». Flertallsformen er her ikke korrekt, idet det kun er B som har uttalt seg om dette. Uttalelse er ikke innhentet fra andre grunneiere. Fylkesmannen har gått nøye gjennom saken på nytt, og vil uttale om saksbehandlingen: Bygningsrådets vedtak om å gi byggetillatelse burde av fylkesmannen vært opphevet av formelle grunner, idet saken på forhånd ikke var forelagt helserådet i samsvar med vedtektens bestemmelser. Bygningsrådet har heller ikke i tilstrekkelig grad gått inn på hvilke særlige grunner som forelå for å kunne begrunne en dispensasjon etter vedtektens pkt. 2 b. - Når fylkesmannen likevel tok saken opp til realitetsbehandling, må det anses som en vesentlig saksbehandlingsfeil at klagen ikke ble oversendt motparten til uttalelse. Fylkesmannen vil ikke uttale noe om hvorvidt de opplysninger som foreligger nå og eventuelle andre opplysninger som burde vært innhentet kunne ha medført en annen avgjørelse i klagesaken. - En antar at fylkesmannen og overordnet myndighet ikke har hjemmel til å omgjøre vedtaket, jfr. forvaltningslovens §35 fjerde ledd. Etter sakens art vil det imidlertid være adgang til å søke på nytt om byggetillatelse, og fylkesmannen vil nødig binde seg til en bestemt oppfatning i tilfelle det treffes nytt vedtak i saken som gjøres til gjenstand for klagebehandling. Fylkesmannen vil anta at A bør sende inn fornyet søknad om byggetillatelse, og at bygningsrådet søker å vurdere alle relevante opplysninger i saken før det treffes vedtak. En har med dette ikke uttalt noe om hvorledes fylkesmannen vil vurdere en eventuell ny klage. Under henvisning til dette ba jeg i brev av 24. februar og 2. juni 1976 opplyst hvordan A ville stille seg til å søke om byggetillatelse på nytt. A kom imidlertid ikke tilbake til saken. I avsluttende brev av 28. februar 1977 til fylkesmannen bemerket jeg: «I fylkesmannens svar av 29. august 1974 gjøres rede for hvilke dokumenter og opplysninger A har fått om klagesaken før fylkesmannens vedtak av 18. februar 1974. B's brev av 8. mai 1973, som inneholder hennes hovedklagepunkter, er ikke nevnt. Jeg legger til grunn at A ikke har fått kopi av dette brevet og anledning til å uttale seg om dette. Jeg er enig med fylkesmannen, jfr. brev av 11. februar 1976, i at dette må anses som en «vesentlig saksbehandlingsfeil». Det kan etter det som foreligger ikke utelukkes at A, dersom hun var bedt om uttalelse til klagen, ville ha kommet med opplysninger og anførsler av betydning, herunder bl.a. om hvordan hun selv og eventuelt de andre grunneierne stiller seg til arealdisponeringsplanspørsmålet som B reiste i brevet av 8. mai 1973. Jeg viser i denne forbindelse til at fylkesmannen i sitt vedtak synes å ha lagt avgjørende vekt på «andre grunneieres ønske om en utarbeidet plan for arealdisponeringen for seterområdet som grunnlag for fradeling av tomter til og oppføring av hytter». Når fylkesmannen senere har opplyst at det bare var B av grunneierne som hadde uttalt seg, var det etter min mening særlig viktig at A fikk uttale seg til klagen. Jeg finner etter dette at det ikke kan sies at «det er grunn til å regne med at feilen ikke kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold», jfr. forvaltningsloven §41. Fylkesmannens vedtak av 18. februar 1974 må etter min mening anses ugyldig. Etter nr. 2 b) i vedtekt til §82 i bygningsloven for kommunen kan fradeling tillates «Når særlige grunner foreligger, og det både etter bygningsrådets og helserådets skjønn finnes ubetenkelig». Det er etter denne bestemmelse et vilkår at helserådets godkjenning av søknaden foreligger. Når slik godkjenning ikke ble innhentet i dette tilfellet, er bygningsrådets vedtak av 28. februar 1973 ikke gyldig. Jeg er enig med fylkesmannen når han nå uttaler at bygningsrådets vedtak burde ha vært «opphevet av formelle grunner». Jeg finner etter dette at fylkesmannen bør konstatere at hans vedtak i klagesaken er ugyldig og deretter gjenoppta sin behandling av klagen over bygningsrådets vedtak av 28. februar 1973. Som anført av fylkesmannen må denne behandling føre til at bygningsrådets vedtak oppheves av formelle grunner. Saken må så returneres bygninggsrådet for ny behandling, herunder foreleggelse for helserådet. Jeg ber opplyst hva som blir foretatt. I brev av 7. mars 1977 til bygningsrådet meddelte fylkesmannen at ombudsmannen hadde gitt uttrykk for at fylkesmannens vedtak i klagesaken måtte anses ugyldig. Videre sa fylkesmannen seg enig med ombudsmannen i at bygningsrådets vedtak av 28. februar 1973 måtte anses ugyldig fordi saken ikke var forelagt helserådet. Fylkesmannen ba etter dette bygningsrådet ta søknaden fra A om byggetillatelse opp til ny behandling. Bygningsrådet traff 18. august 1977 slikt vedtak i saken: «Bygningsrådet opprettholder sitt tidligere vedtak i saken og gir byggetillatelse for hytte i - - -. Som bygningsrådet tidligere har skrevet, har de ingen betenkeligheter med å anbefale dispensasjon for bygging på angjeldende tomt. Tomten var i 1970 befart og funnet i orden. Dette synes rådet er særlige grunner for at dispensasjon fra vedtekt til b.g.l. §82 bør innvilges. Helserådet har også ved sin behandling anbefalt søknaden. Etter at bygningsrådet 18. august 1977 fastholdt sitt vedtak og ga A byggetillatelse for hytte, påklaget B på nytt avgjørelsen, men fylkesmannen forkastet klagen. Somb-1977-43 Hyttebygging ved innsjø - bruk av regler i helselovgivningen. |
lovdata_cd_61837 | lovdata_cd_somb_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.895 | Publisert: Somb-1991-66 (1991 143) Sammendrag: Offentlig godkjenning som hjelpepleier. Ved lov av 14. juni 1974 nr. 47 ble Kongen gitt myndighet til å fastsette forskrifter om offentlig godkjenning av helsepersonell som ikke omfattes av annen spesiallovgivning. I medhold av lovens §1, §2 §9 ble det ved kgl. resolusjon 10. mars 1978 fastsatt forskrift for godkjenning m.v. av hjelpepleiere. A og B, som var utdannet hjelpepleiere etter loven trådte i kraft, men før forskriften ble fastsatt, fikk avslag på søknad om offentlig godkjenning. Avslaget var begrunnet i at forskriftens overgangsregler, samt dispensasjonsadgang var opphevet. - Ombudsmannen forela saken for Helsedirektoratet med spørsmål om ikke klagerne kunne gis offentlig godkjenning i medhold av lovens §2 tredje ledd, som bestemmer at godkjenning også kan «gis til søker som på annen måte - - - har godtgjort å ha den nødvendige kyndighet». - Helsedirektoratet kom til at begge søkerne hadde den nødvendige kyndighet og derfor kunne godkjennes i medhold av nevnte lovbestemmelse. Ombudsmannen avsluttet etter dette sakene som ordnet. Saksgang: (Sak 855/91 og 1242/91) Saksforholdet i de to sakene var i hovedtrekk: Sak A: A var utdannet hjelpepleier i 1976. Etter endt utdannelse arbeidet hun i flere år som hjelpepleier, men var så hjemmeværende med tre mindreårige barn. I 1990 søkte hun stilling som hjelpepleier ved X sykehus hvor hun tidligere hadde arbeidet. I forbindelse med søknaden ble det «oppdaget» at A manglet offentlig godkjenning som hjelpepleier, og så vidt jeg forstår tilsetter ikke dette sykehuset søkere uten slik godkjenning. Hennes søknad om offentlig godkjenning som hjelpepleier ble endelig avslått av Helsedirektoratet i vedtak 6. mai 1991. A påklaget avslaget hit ved brev 14. juni 1991. Jeg stilte i brev til Helsedirektoratet 23. august 1991 spørsmål om §2 tredje ledd i lov om godkjenning av offentlig helsepersonell i seg selv kunne være tilstrekkelig hjemmel for offentlig godkjenning i et tilfelle som det foreliggende, og om spørsmålet om godkjenning hadde vært vurdert etter denne bestemmelse. - For øvrig bemerket jeg: «Jeg har forståelse for at Helsedirektoratets avgjørelse av klageren oppfattes som lite rimelig. Det kan synes som forskriftsendringen 10. mars 1978, hvor det ble fastsatt tidsbegrensning i dispensasjonsbestemmelsen i §4f i forskrift for godkjenning av hjelpepleiere, har fått et utilsiktet resultat i denne saken. Dette bes spesielt sett på bakgrunn av brev 8. november 1990 fra Norsk Hjelpepleierforbund der det bl.a. heter: «Etter Norsk Hjelpepleierforbunds syn mener vi at overgangsordningen for barnepleiere, som nå ikke lenger er virksom, kun gjelder de med gammel barnepleierutdanning, ikke disse som fikk sin utdanning på hjelpepleierskoler etter nye planer. Norsk Hjelpepleierforbund var også representert i Helsedirektoratet da revisjonen av godkjenningsreglene ble foretatt. Vi oppfattet det ikke slik at nedleggelse av godkjenningsordningen for tidligere barnepleiere skulle omfatte de som var utdannet ved godkjent hjelpepleierskole. Etter det som er opplyst i Helsedirektoratets vedtak 6. mai 1991, kom initiativet til forskriftsendringen bl.a. fra Norsk Hjelpepleierforbund. Forbundet opplyser nå at det ikke var tilfeller av denne karakter forskriftsendringen tok sikte på å omfatte. Det bes opplyst om direktoratet eventuelt finner grunn til å ta et initiativ overfor Sosialdepartementet med sikte på regelendring på dette punkt.» Sak B: B fikk avslag på søknad om offentlig godkjenning som hjelpepleier ved Helsedirektoratets vedtak 11. mars 1991. I brev 16. september 1991 påklaget hun avgjørelsen hit, og anførte bl.a.: «- - -Jeg var elev ved X hjelpeleierskole fra 12/1-29/8-1976. Rektor ved skolen ville da søke om off. godkjenning for hele klassen, noe som i ettertid viser seg at hun ikke har gjort. Så jeg har trodd i alle disse årene at jeg var off. - godkjent, helt til en «kulling» av meg skulle søke seg jobb ved X sykehus, og fikk ikke jobb for hun var ikke off. godkjent, Dette kom som et sjokk på oss, for vi var sikre på at vi var godkjente. Jeg har arbeidet ved X siden jeg var ferdig utdannet i 1976. Spedbarn-barselpleiere som vart utdannet ved X hjelpepleierskole i 1977, med samme pensum vart godkjente, for da søkte skolen om off. godkjenning for hele klassen. Jeg har selvsagt søkt om godkjenning tidligere hvis jeg har vært klar over dette, men som sagt har jeg gått i den tro at jeg var godkjent. Klagen ble forelagt Helsedirektoratet ved brev herfra 24. september 1991: «Saksforholdet i denne saken synes å være det samme som i ombudsmannssak 855/91, som ble forelagt Helsedirektoratet ved brev 23. august 1991. I forbindelse med behandlingen av sak nr. 855/91, bes Helsedirektoratet også vurdere klagen fra B, med utgangspunkt i de spørsmål ombudsmannen stilte i brev 23. august 1991. I brev 18. juni 1991 har Norsk Hjelpepleierforbund gitt en orientering til Helsedirektoratet vedrørende forbundets syn på de problemstillinger disse sakene reiser. Av brevet fremgår at Hjelpepleierforbundet ikke tok sikte på at personer med den utdanning klagerne har skulle miste retten til å få offentlig godkjenning i forbindelse med endringen i forskrift for godkjenning av hjelpepleiere §4f) og 9. Det bes opplyst om Hjelpepleierforbundets standpunkt kan få betydning for klagernes sak. Gir dette eventuelt grunnlag for å vurdere og endre forskriften? Helsedirektoratet bes videre redegjøre for om klagernes saker er enkeltstående tilfeller, eller om forskriftsendringen har medført at dette er et problem av mer generell karakter. I brev 14. oktober 1991 svarte Helsedirektoratet: «Vi viser til brev av 23. august d.å. vedrørende klage fra A på avslag på søknad om offentlig godkjenning som hjelpepleier. Vi viser også til brev av 24. september s.å. vedrørende en tilsvarende klage fra B. Helsedirektoratet har gjennomgått sakene på ny og har funnet grunn til å omgjøre vårt vedtak i begge sakene. Vi finner at begge søkere kan godtgjøre å ha den nødvendige kyndighet til å inneha offentlig godkjenning som hjelpepleiere jfr. §2 3. ledd i lov om offentlig godkjenning av helsepersonell. Vi medgir at forskriftene, på en uheldig måte, i praksis har avstengt muligheten for en individuell prøving av den faglige kyndighet hos søkere som faller utenfor forskriftenes krav til kvalifikasjoner. Helsedirektoratet kan opplyse at vi på bakgrunn av de ovennevnte klagesakene vil gjennomgå forskriftene for godkjenning m.v. av hjelpepleiere med tanke på en revisjon. Jeg avsluttet etter dette klagesakene som ordnet. Samtidig ba jeg Helsedirektoratet om å bli orientert om arbeidet med eventuell revisjon av forskriften, samt opplyst om direktoratet hadde oversikt over om det var andre grupper med tilsvarende/lignende utdanningsbakgrunn, hvor det kunne være grunn til å revurdere godkjenningsspørsmålet. Somb-1991-65 Tilbakekall av autorisasjon som lege. |
lovdata_cd_56778 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.731 | Vedtak om avgift til statskassen på arv og gaver for budsjetterminen 2002. Kunngjøring fra Finansdepartementet av stortingsvedtak 28. november 2001 med hjemmel i Kongeriget Norges Grundlov av 17. mai 1814 §75 litra a og lov av 19. juni 1964 nr. 14 om avgift på arv og visse gaver. Endret 21 juni 2002 nr. 633. §1. Av arv og gaver som er avgiftspliktige etter lov av 19. juni 1964 nr. 14 om avgift på arv og visse gaver, skal det fra 1. januar 2002 svares avgift til statskassen etter reglene i dette vedtaket. 0 Endret ved vedtak 21 juni 2002 nr. 633 (i kraft 1 jan 2002). |
maalfrid_60ee276ad984534f388f5b575b2f6f831207358b_49 | maalfrid_ntnu | 2,021 | no | 0.853 | Litteraturstudien er grunnlaget for teorikapittelet og er utgangspunktet for oppgaven. Vi startet med et litteratursøk for å få en oversikt over hva som fantes av litteratur. Etter gjennomført litteratursøk laget vi en liste over relevant litteratur fordelt på ulike temaer innenfor fagområdet. For å få en effektiv prosess med lesingen så satte vi opp listene i rekkefølge etter hvor relevant vi trodde dokumentene var, og etter hvor god vi mente kilden var. På en slik måte kunne vi skille ut hvilke dokumenter som måtte leses mer nøye enn andre. Teoridelen er delt i to emner: Prosjektstyringsteori og teori om KS- og KVU-ordningen. Vi har for disse hatt forskjellige metoder for å avdekke relevant litteratur. Prosjektstyringsteori er hovedsakelig hentet fra fagbøker som er benyttet i emner vi har hatt i løpet av vår mastergrad. Vi har i stor grad avgrenset oss til norsk litteratur innenfor temaet. For å få oversikten over relevant litteratur om KVU-ordningen har vi diskutert med våre veiledere og fått tips fra fageksperter på temaet i Statens vegvesen. KVU-teori kan deles inn i to kategorier, forskning og styringsdokumenter. Ordningen er relativt ung, og det er begrenset omfang av relevant forskning gjort innenfor temaet. Mye av dette er gjort av eller med forskningsprogrammet Concept. Eksisterende forskning og evalueringer regnes som sekundærlitteratur i masteroppgaven fordi det er tolkninger og innfallsvinkler fra andre personer. Dette er en viktig del av vår oppgave, men vi vet på forhånd at tolkningene og innfallsvinklene blir preget av hvem som har utført disse, og at deres konklusjoner kan være basert på andre problemstillinger enn våre. Det har derfor vært viktig for oss å være kritisk til kilden i litteraturen. Litteratursøk er gjort ved hjelp av Concept sin database, «Trailbase», NTNU sin søkemotor «Oria», Google, lovdata.no, SVV sine arkiver, og vi har søkt etter relevante stortingsmeldinger og rundskriv via det historiske arkivet på portalen for departementene: «regjeringen.no». Søkeord vi har bruker her er blant annet: «KVU», «konseptvalgutredning», «tidligfase», «prosjektstyring», «KS1», «kvalitetssikring» og «utredning». Temaet som vi skriver om er under utvikling, det er derfor ikke sikkert at den nyeste kunnskapen var publisert da litteraturstudien ble gjennomført. |
lovdata_cd_57481 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.89 | Samme sats skal benyttes for arbeidsgiveravgift av inntekt som blir skattlagt etter lov av 29. november 1996 nr. 68 om skatt til Svalbard. - flytende og flyttbart uferdig skrog av ovennevnte fartøy. Denne bestemmelsen omfatter også foretak som foretar vesentlig ombygging av fartøy som nevnt ovenfor, dersom fartøyet er over 1.000 BRT. a) Av pensjon, føderåd, livrente som ledd i pensjonsordning i arbeidsforhold, utbetalinger under individuell pensjonsavtale etter skatteloven §6-47 bokstav c, utbetalinger etter innskuddspensjonsloven og personinntekt for skattyter under 17 år og over 69 år, som nevnt i folketrygdloven §23-3 annet ledd nr. 1: 3,0 pst. d) Avgift av næringsinntekt (annen ervervsinntekt) i jord- og skogbruk som overstiger 7,8 pst. av inntekten, skal dekkes med tilskudd knyttet til jordbruksoppgjøret. Kongen gir regler om grunnlag og satser for avgifter og tilskudd etter folketrygdloven §23-4 for visse grupper av medlemmer i trygden. Departementet gir regler til utfylling og gjennomføring av bestemmelsene i §1 bokstavene g, h og i. |
lovdata_cd_45716 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.721 | Dette informasjonsbrevet sendes til foresatte til barn som er født i tidsrommet 1. august 1996 til 31. juli 1998, og som ikke mottar kontantstøtte. Informasjonen om hvilke barn det gjelder, er innhentet fra folkeregisteret og er sammenholdt med trygdekontorets register over mottakere av kontantstøtte. Det blir bare sendt ett brev selv om du har flere barn i samme aldersgruppe. Kontantstøtte kan gis for barn mellom ett og tre år som ikke har fulltidsplass i barnehage med statlig driftstilskudd. Deltidsplass kan gi rett til redusert kontantstøtte. Fra 1. august 1999 er satsene for kontantstøtte endret til fem satser (tidligere fire satser). Kontantstøtte kan gis når barnet er 32 timer i uken eller mindre i barnehagen (tidligere 30 timer eller mindre). Fra 1. august 1999 er satsene for kontantstøtte som følger: Avtalt oppholdstid i barnehagen (timer per uke) Prosentsats Beløp (kroner per måned) Kontantstøtten gis for hvert barn. Beløpet er skattefritt. Dersom du kan ha rett til kontantstøtte, må du sette fram krav. Trygdekontoret har kravblankett og kan gi hjelp og rettledning. ENDRINGAR I KONTANTSTØNADSLOVA FRÅ 1. |
lovdata_cd_24074 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.711 | Forvaltningsstyresmakta kan setje i verk tiltak for å fremja føremålet med vernet. Det skal utarbeidast forvaltningsplan med nærare retningsliner når det gjeld forvaltning, skjøtsel, tilrettelegging, informasjon og rådgjeving. Forvaltningsplanen skal godkjennast av Direktoratet for naturforvaltning. |
lovdata_cd_53651 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.76 | Forskrift om klargjøring av kontrollansvar, dokumentasjon og bekreftelse av den interne kontroll. Fastsatt av Kredittilsynet 2. april 2001 med hjemmel i lov av 7. desember 1956 nr. 1 om tilsynet for kredittinstitusjoner, forsikringsselskaper og verdipapirhandel m.v. (kredittilsynsloven) §4 nr. 2 og lov av 17. november 2000 nr. 80 om børsvirksomhet m.m. (børsloven) §3-4 første ledd annet punktum. Endret 6. mars 1998 nr. 301, 2 april 2001 nr. 366 (bl.a. hjemmel), 16 des 2002 nr. 1650, 15 april 2003 nr. 465. 5. Finansieringsforetak, jf. lov av 10. juni 1988 nr. 10. Oppgjørssentraler iht. lov av 19. juni 1997 nr. 79 om verdipapirhandel kap. 12. E-pengeforetak. 0 Endret ved forskrifter 6. mars 1998 nr. 301, 2 april 2001 nr. 366, 16 des 2002 nr. 1650 (i kraft 1 jan 2003), 15 april 2003 nr. 465. Styret skal påse at den interne kontroll i foretaket er sikret i et tilstrekkelig omfang og på en systematisk måte. - påse at foretakets internkontroll er dokumentert for de forskjellige områder av virksomheten i henhold til denne forskrift. - avgjøre om foretaket skal ha internrevisjon, jf. §4-2. 0 Endret ved forskrift 16 des 2002 nr. 1650 (i kraft 1 jan 2003). Daglig leder (adm. direktør) skal, på basis av en vurdering av aktuelle risikoer, sørge for å etablere en forsvarlig intern kontroll etter retningslinjer fastsatt av styret. Daglig leder skal sørge for at kontrollen blir dokumentert, gjennomført og overvåket på en forsvarlig måte. Det skal for alle vesentlige deler av foretakets virksomhetsområder foreligge en ajourholdt dokumentasjon over hvilke kontrolltiltak som er etablert med henvisning til eventuelle instrukser, fullmakter og arbeidsbeskrivelser. Oversikten skal være kortfattet og punktvis, oppsatt på en systematisk og likeartet måte for alle deler av foretakets virksomhet. Ved endringer eller etablering av produkter og rutiner av vesentlig betydning skal en slik oversikt foreligge før virksomheten igangsettes. Det skal minst en gang årlig foretas en gjennomgang av vesentlige risikoer og de interne kontrolltiltak som sikrer mot disse. Det skal foreligge dokumentasjon på at dette er gjennomført på en forsvarlig måte. Et sammendrag med konklusjoner om risikosituasjonen skal forelegges styret. Ledende personale i foretaket skal på sine respektive ansvarsområder rapportere oppover i organisasjonen hvordan kontrollen er gjennomført i forhold til forutsatt kontrollopplegg. Dette skal gi daglig leder og styret tilstrekkelig materiale for å ta stilling til om kontrollen er forsvarlig ivaretatt. Slik bekreftelse eller rapportering skal skje med den frekvens foretaket fastsetter, men minst en gang årlig. Foretak som nevnt i §1-1 første ledd nr. 6, 10 og 11 skal etablere internrevisjon i henhold til anerkjente standarder. Det samme gjelder andre foretak som nevnt i §1-1 første ledd som har en samlet forvaltningskapital for egen og kunders regning på mer enn 10 mrd. kroner eller inngår i finanskonsern med samlet forvaltningskapital som overstiger dette. Leder av internrevisjonen skal ansettes og avskjediges av styret. Internrevisjonen skal rapportere til styret, ha rett til å møte i styremøtene, samt avgi rapport om den interne kontroll minimum en gang pr. år. Styret skal godkjenne internrevisjonens ressurser og planer på årlig basis. I foretak hvor det ikke er etablert internrevisjon skal styret sørge for at en instans utenom den operative organisasjonen avgir en bekreftelse i tilknytning til bestemmelsene i denne forskrift. - forutsatt dokumentasjon foreligger. 0 Endret ved forskrift 16 des 2002 nr. 1650 (i kraft 1 jan 2003, foretak som nevnt i første ledd, som ved endringens ikrafttredelse ikke har etablert internrevisjon, skal etablere slik internrevisjon innen 1. januar 2004). Den dokumentasjon som fremlegges for styret skal oppbevares i minst 3 år og etter anmodning kunne sendes Kredittilsynet. Øvrig dokumentasjon skal oppbevares slik at Kredittilsynet enkelt kan sette seg inn i denne ved stedlig kontroll. §7-1. Ikrafttreden m.v. Denne forskrift trer i kraft 1. august 1997. Fra samme tidspunkt oppheves forskrift av 15. januar 1994 nr. 1255 for forretningsbanker og sparebanker om klargjøring av kontrollansvar, dokumentasjon og bekreftelse av den interne kontroll og forskrift av 5. april 1995 nr. 492 for livsforsikringsselskaper og skadeforsikringsselskaper om klargjøring av kontrollansvar, dokumentasjon og bekreftelse av den interne kontroll. De krav som følger av forskriften skal på ikrafttredelsestidspunktet være implementert i banker og forsikringsselskaper. For forvaltningsselskaper for verdipapirfond og verdipapirforetak skal de krav som følger av forskriften iverksettes i løpet av 1997, og de forskriftsbestemte dokumentasjoner skal senest foreligge ved dette års utgang. For Verdipapirsentralen og oppgjørssentraler i hht lov om verdipapirhandel kap 6, skal de krav som følger av forskriften iverksettes innen 31. august 1998. 0 Endret 6. mars 1998 nr. 301. 1997 Delegering til SKD etter lignl. |
lovdata_cd_42239 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.658 | [Endret 8/99, 9/00, 6/03. Stønad ved fødsel omfatter i tillegg til ordinære fødselspenger (§14-4 til 14-10) også engangsstønad ved fødsel (§14-12) og svangerskapspenger (§14-13). Engangsstønaden gis dersom kvinnen ikke har rett til fødselspenger. Svangerskapspenger er en ytelse til livsopphold for kvinner som ved lov eller forskrift er pålagt å slutte i arbeid på grunn av fare for fosterskade og det ikke er mulig å omplassere til annet høvelig arbeid i bedriften. Gravide kvinner som er selvstendig næringsdrivende eller frilansere gis rett til svangerskapspenger fra 1. juli 2003, dersom de har et arbeid som medfører fare for fosterskade og det ikke er mulig for henne å utføre annet arbeid. Det er et vilkår for rett til fødselspenger at vedkommende ikke er i arbeid. Ved delvis fravær fra arbeidet ytes det graderte fødselspenger, se også § 14, § 15, § 16, § 17, § 18, § 19, § 20, § 21 til 14-28. 1) Endret ved lover av 1.12.98 nr. 70, i kraft 1.1.99 for tilfeller der fødsel innreffer tidligst denne dato, men for reglene om nytt skjæringspunkt for opptjening av rett til stønad ved fødsel i første og fjerde ledd er ikrafttredelse til 1.8 med virkning for tilfeller der fødsel inntreffer tidligst denne dato, 25.6.99 nr. 44, i kraft 1.8.99, 30.6.00 nr. 58, i kraft 1.7.00 med virkning for tilfeller der fødsel inntreffer tidligst denne dato. |
lovdata_cd_51532 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.506 | Forskrift om ettergjeving. Fastsett av Barne- og familiedepartementet 13. oktober 1992 med heimel i lov 8. april 1981 nr. 7 om barn og foreldre (barnelova) §74 andre stykket, andre punktum. Endra 18 mars 2004 nr. 560 (heimel). §1. Tilskotsgjeld kan etter søknad frå den tilskotspliktige ettergjevast helt eller delvis dersom den tilskotspliktige si framtidige evne til å betale gjelda er varig sterkt sett ned. §2. Full ettergjeving av tilskotsgjeld etter §1 kan gjevast, dersom den tilskotspliktige si varige årlege bruttoinntekt er lågare enn 75 ganger forskotsbeløpet på søknadstidspunktet. Det skal takast omsyn til tilskotspliktige si formue før gjelda vert sett ned etter reglane i første punktum. §3. Tilskotsfuten tek avgjerd om ettergjeving etter søknad frå tilskotspliktige. Tilskotsfuten kan ettergje både offentleg og privat gjeld. Tilskotsfuten skal vise varsemd ved ettergjeving av privat gjeld. Partane skal høyrast før tilskotsfuten ettergjev privat gjeld. Tilskotsfuten sitt vedtak kan klagast inn for fylkeskontoret i trygdeetaten. §4. Foreldra kan ikkje ettergje det barnet har til gode. Etter fylte 18 år kan barnet sjølv ettergje sitt tilgodehavande utan omsyn til forskrifta her. §5. Forskrifta her tek til å gjelde 15. november 1992. 1992 Overføring av myndighet i forb. |
lovdata_cd_52636 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.692 | Forskrift av 20. april 1979 om bruk av hengeglidere - BSL D4-71 er endret. Endringene trer i kraft 1. september 1995. Forskriften vil også bli kunngjort i Bestemmelser for Sivil Luftfart (BSL) D 4-7 og i Aeronautical Information Circular B (AIC B). Forskriften kan fås i full tekst ved henvendelse til Norsk Aero A/S, LVs publikasjoner, Postboks 3869 Ullevål Hageby, 0805 Oslo, kontoradresse Wergelandsveien 1, Oslo, telefon 22942300. 1995 Forskrift om avgift på farlige stoffer mv. |
lovdata_cd_24693 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.439 | Forskrift om fredning av Skeilia naturreservat, Alstahaug kommune, Nordland. |
lovdata_cd_54911 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.722 | 3. Art, minimum botanisk navn skrevet med latinske bokstaver. A9 - Klasser av såvare (§3c) Klasser felles for såkorn, jord- og hagebruksfrø: Klasse prebasis, (P): Såvare av renlinjesorter eller krysninger (hybrider) som under ansvar av sortseieren eller sortseierens representant er avlet på foredlermateriale eller på klasse prebasis, og som tilfredsstiller de kvalitetskravene som er fastsatt for klasse prebasis. Klasse basis, (B): Såvare av renlinjesorter eller krysninger (hybrider) som er avlet på klasse prebasis levert av sortseieren eller sortseierens representant, eller på foredlermateriale som tilfredsstiller kravene til klasse prebasis og som er avlet etter sortseierens samtykke. Såvaren skal tilfredsstille de kvalitetskravene som er fastsatt for klasse basis. Klasser i tillegg for såkorn: Klasse sertifisert - 1. generasjon av bygg, havre, hvete og rughvete, (C1): Såkorn som er avlet på klasse basis eller prebasis, og som tilfredsstiller de kvalitetskravene som er fastsatt for klasse sertifisert - 1. generasjon. Klasse sertifisert - 2. generasjon av bygg, havre, hvete og rughvete, (C2): Såkorn som er avlet på klasse sertifisert 1. generasjon, på klasse basis eller prebasis, og som tilfredsstiller de kvalitetskravene som er fastsatt for klasse sertifisert - 2. generasjon. Klasse sertifisert av rug og mais, (C): Såkorn som er avlet på klasse basis eller prebasis, og som tilfredsstiller de kvalitetskravene som er fastsatt for klasse sertifisert. Klasse D av bygg, havre, hvete og rughvete, (D): Såkorn som er avlet på klasse sertifisert 1. generasjon, klasse basis eller prebasis, og som tilfredsstiller de kvalitetskravene som er fastsatt for klasse D. Klasse D av rug, (D): Såkorn som er avlet på klasse basis eller prebasis, og som tilfredsstiller de kvalitetskravene som er fastsatt for klasse D. Klasser i tillegg for jordbruksfrø: Klasse basis av hybrider av olje- og fiberplanter, (B): Såvare som er avlet på klasse prebasis eller på foredlermateriale, som er avlet etter sortseierens samtykke, og som er bestemt for produksjon av hybridfrø. Såvaren skal tilfredsstille de kvalitetskravene som er fastsatt for klasse basis av hybrider. Klasse sertifisert av jordbruksfrø (unntatt åkerert, bønnevikke, lin og soya), (C): Jordbruksfrø av renlinjesorter eller krysninger (hybrider) (unntatt åkerert, bønnevikke, lin og soya) som er avlet på klasse prebasis dersom sortseieren krever det eller er avlet på klasse basis og som tilfredsstiller de kvalitetskravene som er fastsatt for klasse sertifisert. Klasse sertifisert - 1. generasjon av åkerert, bønnevikke, lin og soya, (C1): Jordbruksfrø av åkerert, bønnevikke, lin og soya som er avlet på klasse prebasis dersom sortseieren krever det eller er avlet på klasse basis og som tilfredsstiller de kvalitetskravene som er fastsatt for klasse sertifisert. Klasse sertifisert - 2. generasjon av åkerert, bønnevikke, lin og soya, (C2): Jordbruksfrø av åkerert, bønnevikke, lin og soya som er avlet på klasse sertifisert - 1. generasjon og som tilfredsstiller de kvalitetskravene som er fastsatt for klasse sertifisert. Klasse handelsfrø av hvitsennep, sareptasennep, svartsennep, oljelin og soya: Jordbruksfrø som tilfredsstiller de kvalitetskravene som er fastsatt for klasse handelsfrø. Klasser i tillegg for hagebruksfrø: Klasse sertifisert, (C): Hagebruksfrø som er avlet på klasse prebasis dersom sortseieren krever det eller er avlet på klasse basis og som tilfredsstiller de kvalitetskravene som er fastsatt for klasse sertifisert. Klasse standard, (St): Hagebruksfrø som tilfredsstiller de kvalitetskravene som er fastsatt for klasse standard. A10 - Krav til pakningstyper og pakningsstørrelser (§3 q) |
lovdata_cd_38131 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.887 | [Endret 5/04, 6/05. Fra 1. oktober 1997 lød §3-2 fjerde ledd som følger: «Full grunnpensjon utgjør likevel 75% av grunnbeløpet dersom pensjonisten lever sammen med ektefelle som mottar foreløpig uførestønad, uførepensjon, alderspensjon eller avtalefestet pensjon som det godskrives pensjonspoeng for, se §3-19 sjette ledd. Verken «2-G-regelen» i bokstav c eller den nye samboerbestemmelsen i femte ledd var trådt i kraft 1. oktober 1997. Fra 1. oktober 1997 gjelder samme regel når den ene eller begge ektefellene mottar offentlig AFP før fylte 65 år, som når begge ektefellene mottar folketrygd eller AFP fra privat sektor. Alle pensjonistgruppene er fra dette tidspunkt berørt av «sammenstøtsregelen», slik at begge ektefellene fikk grunnpensjonen redusert til 75% av G. Før 1. oktober 1997 ble pensjonen ikke berørt fullt ut av «sammenstøtsregelen» når den ene ektefellen mottok AFP i offentlig sektor, mens den andre ektefellen mottok AFP i privat sektor eller folketrygdpensjon. I slike tilfeller ble grunnpensjonen bare redusert for den av ektefellene som mottok AFP fra offentlig sektor. Dette gjelder fortsatt for de tilfellene der virkningstidspunktet for offentlig AFP er satt til før 1. oktober 1997. (Se det gamle rundskriv om AFP, Hovednr. 66, 7/95 punkt 6.2 om grunnpensjon sidene 21-24.) Fra 1. oktober 1997 skal AFP fra offentlig sektor før fylte 65 år være fullt likestilt med AFP fra privat sektor og folketrygdpensjon med hensyn til «sammenstøtsregelen». Til gjengjeld får mottagere av AFP fra offentlig sektor godskrevet framtidige pensjonspoeng til og med det 64. året, jf. §3-19 siste ledd. Begge disse bestemmelsene ble innført i sammenheng med de nye AFP-bestemmelsene fra 1. oktober 1997. (Se lov av 11. juni 1993 nr 64 om avtalefestet pensjon for offentlig tjenestemann m.fl., med endringer av 19. juni 1997 nr 86 og lov av 23. desember 1988 nr. 110 om statstilskott til ordninger for avtalefestet pensjon. Se også Ot.prp.nr.79 (1996-1997) og Ot.prp.nr.83 (1996-1997). Vær oppmerksom på at pensjonister som har tatt ut AFP i offentlig sektor fra 1. oktober 1997 til 31. januar 1998, og som har fått godskrevet pensjonspoeng til og med det 64. året, vil være omfattet av «sammenstøtsregelen». Fra 1. januar 1998 vil den av ektefellene som har tatt ut AFP i offentlig sektor ikke bli berørt av «2-G-regelen» eller de nye samboerbestemmelsene. Når den av ektefellene som har tatt ut AFP i offentlig sektor fyller 65 år, skal grunnpensjonen til den andre ektefellen med pensjon fra folketrygden eller AFP fra privat sektor omregnes til grunnpensjon som for enslig, dvs. 100% av G. I tilfeller der en person fra 1. oktober 1997 eller senere tar ut AFP i offentlig sektor som det godskrives pensjonspoeng for, og denne personen har ektefelle som mottar AFP i privat sektor eller pensjon fra folketrygden, skal grunnpensjon til begge reduseres til 85% (80% fra 1.5.03, 82,5% fra 1.5.04 og 85% fra 1.5.05) av grunnbeløpet etter «sammenstøtsregelen». Det avgjørende for om grunnpensjonen til begge skal beregnes etter «sammenstøtsregelen» er altså tidspunktet for uttak av AFP fra offentlig sektor. At den andre ektefellen mottok pensjon som enslig pensjonist før 1. oktober 1997, unntar ikke denne ektefellens pensjon for reduksjon når den andre får pensjon fra 1. oktober 1997 eller senere. Fra og med måneden etter fylte 65 år vil AFP fra offentlig sektor bli regnet som en tjenestepensjon. Fra samme dato som AFP blir regnet som en tjenestepensjon, vil det ikke lenger være hjemmel for å beregne grunnpensjonen etter «sammenstøtsregelen» for den av ektefellene som har folketrygdpensjon eller AFP i privat sektor. I slike tilfeller utskrives det nye pensjonsbrev til begge ektefellene. For ektefellen som har offentlig AFP over 65 år blir det utstedt et pensjonsbrev som sendes tjenestepensjonsordningen, og som viser minimum pensjonsytelse som tjenestepensjonsordningen skal utbetale til pensjonisten. Grunnpensjonen i den «offentlige AFP-pensjonen» blir beregnet til 85% av grunnbeløpet fordi det er dette vedkommende ville ha fått utbetalt hvis vedkommende hadde fått AFP i privat sektor. For den andre ektefellen som har folketrygd eller AFP som det godskrives pensjonspoeng for, vil grunnpensjonen også bli beregnet til 85% av grunnbeløpet. I disse pensjonssakene må trygdekontorene være påpasselige. Det er ikke hjemmel for å redusere grunnpensjonen til denne ektefellen etter «sammenstøtsreglene». Grunnpensjonen blir likevel foreløpig beregnet til 85% av grunnbeløpet fordi grunnpensjonen i de fleste tilfellene vil bli redusert som følge av «2-G-reglene». I de tilfeller der pensjonsbrevet til ektefellen med offentlig AFP over 65 år viser at den garanterte pensjonen blir lavere enn 2 G, må trygdekontoret innhente nye opplysninger om denne ektefellens inntekt. Hvis det viser seg at inntekten til denne ektefellen er lavere enn 2 G, skal grunnpensjonen til ektefellen med folketrygdpensjon/AFP som det godskrives pensjonspoeng for omregnes til 100% av G. Trygdekontoret må her endre grunnpensjonen ved å endre ektefellens inntekt til under 2 G i Infotrygds grunnblankettrutine. Pål mottar allerede uførepensjon fra folketrygden før 1. januar 1998. Hans ektefelle Helga tok ut AFP fra offentlig sektor før fylte 65 år fra 1. mars 1998. De får begge redusert grunnpensjon til 75% av G på grunn av «sammenstøtsregelen». I juni 1998 fyller Helga 65 år og hennes AFP går over til å bli en tjenestepensjon fra 1.7.98. Siden Pål fikk pensjon før 1.1.98 er han ikke omfattet av 2-G-regelen. Hans grunnpensjon skal derfor regnes om til full G fra 1.7.98 når Helga går over på «offentlig AFP». Hvis virkningstidspunktet for Påls pensjon hadde vært etter 1.1.98, ville han derimot ha vært omfattet av 2-G-regelen. Da ville størrelsen på grunnpensjonen hans vært avhengig av hvorvidt Helgas inntekt (også pensjonsinntekt fra tjenestepensjonsordning) overstiger 2G eller ikke. |
lovdata_cd_2526 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.521 | Forskrift om overføring av soknekall, Dypvåg soknekall, Tvedestrand soknekall, Holt prestegjeld, Aust-Agder. Fastsatt ved kgl.res. av 30. november 1973. Fremmet av Kirke- og undervisningsdepartementet. |
lovdata_cd_42570 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.725 | Etter fjerde skoleår kan det gis stønad når barnet trenger vesentlig mer tilsyn enn det som er vanlig for jevnaldrende. Behovet for vesentlig mer tilsyn må dokumenteres med attest fra lege, pedagogisk-psykologisk tjeneste e.l. Omfanget av tilsynsbehovet skal fremgå av attesten, og de problemer som sykdommen eller forholdene for øvrig består av, må beskrives. Dokumentasjonen må særlig beskrive tilsynsbehov og forhold omkring dette barnet sammenlignet med barn på samme alder. Hvor grensen går for at barn trenger vesentlig mer tilsyn enn jevnaldrende, må vurderes i det enkelte tilfellet. På den ene siden er det klart at hvis barnet bare f.eks. trenger ekstra hjelp til lekselesing, er dette ikke nok. På den andre siden må det være på det rene at det ikke skal stilles like strenge krav som i §15-6 syvende ledd, jf. at loven her sier «særlig tilsynskrevende barn» mens bestemmelsene i §15-11 tredje ledd sier «vesentlig mer tilsyn». Sykdom, funksjonshemning, store sosiale problemer og psykisk belastning f.eks. ved tap av den andre av foreldrene, kan imidlertid legges til grunn for vurderingen av tilsynsbehovet. Det kan også gis stønad til barnetilsyn etter fjerde skoleår når forsørgeren er borte fra hjemmet på grunn av arbeid eller utdanning og fraværet er mer langvarig eller uregelmessig enn det en vanlig arbeidsdag medfører. Behovet for tilsyn vurderes i forhold til barnets alder og fraværets karakter og omfang. Det er lagt til grunn at stønad til barnetilsyn på grunn av uregelmessig eller langvarig fravær fra hjemmet vanligvis ikke kan gis ut over det tidspunkt barnet har fullført tiårig skole. Det kan likevel forekomme tilfeller hvor fraværet er av en slik karakter at stønad til barnetilsyn kan gis, f.eks. til sjømenn, nordsjøarbeidere o.l. For at fraværet skal anses som mer langvarig enn vanlig, må det overstige ti timer pr. dag. Som uregelmessig fravær regnes fravær om kvelden og natten, skiftarbeid, helgearbeid, turnustjeneste, pendlerforhold, arbeid til sjøs mv. Arbeidsforholdet må dokumenteres. |
lovdata_cd_3091 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.586 | Reservatet omfatter samtlige øyer og holmer i øygruppen tilhørende sameiene Liknes nedre, gnr. 20, bnr. 1-11, 13 15-27, 31, 36, 40-42, 59 og Ferkingstad, gnr. 22, diverse bnr. samt sjøområdet i en avstand av 1 km fra nærmeste øy eller holme. Reservatets beliggenhet og grenser går fram av sjøkart nr.17 i målestokk 1:50.000, merket Ferkingstadøyane naturreservat, Miljøverndepartementet 28. april 1978. |
lovdata_cd_7418 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.673 | Forskrift om fartsgrense for fartøyer i Rørvikbukta, Rygge kommune, Østfold. Fastsatt av Sjøfartsdirektoratet 2. desember 1982 i henhold til regel 40 i særskilte sjøveisregler for norsk innenlands farvann av 1. desember 1975, jfr. lov om sjøfarten av 20. juli 1893, §323 nr. 1. 5 - fem - knop er største tillatte hastighet i hele Rørvikbukta, innenfor en rett linje fra Taterberget til det sydvestligste punkt på Kråke. Politimesteren i Moss kan etter søknad dispensere fra bestemmelsene i disse forskrifter når dette finnes forsvarlig ut fra sikkerhetsmessige hensyn, f.eks. ved båtsportstevner, regattaer, vannskisportstevner o.l. 1982 Forskr. om husl.m.v. i eldre hus, Oslo m. |
lovdata_cd_42021 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.829 | Som undervisningssted og undervisningstid i lovens forstand forstås ikke bare den vanlige skoletid og det vanlige skolested. Elevene vil også være yrkesskadetrygdet under forskjellige arrangementer som skjer i skolens regi og under dens tilsyn og som tjener undervisningsformål. Dette gjelder selv om arrangementet foregår utenfor skolens område eller utenom den vanlige undervisningstiden. Tid og sted for arrangementet regnes da som undervisningstid og undervisningssted. Det er ikke nødvendig at arrangementet har tilknytning til et bestemt undervisningsfag. Det er heller ikke nødvendig at det tjener et klart undervisningsformål i tradisjonell forstand. Det vil stort sett måtte forutsettes at arrangementer som skjer i skolens regi har et tilstrekkelig undervisningsformål. Dagsturer/utflukter: Eksempler på slike arrangementer er museumsbesøk, bedriftsbesøk, ekskursjoner, skolens skidager, idrettsarrangementer som skolen står som arrangør av og har fullt tilsyn med, organisert trening med skolelaget o.l. Dersom reisen i forbindelse med arrangementet foregår i skolens regi og under skolens tilsyn, vil elevene også være trygdet under selve reisen. Men skal elevene ta seg frem på egen hånd, vil reiseveien som hovedregel bli å likestille med veien til og fra skolen, og elevene vil da ikke være yrkesskadedekket. I enkelte tilfeller vil imidlertid også reiseveien være omfattet av trygden selv om eleven tar seg frem på egen hånd. Trygderetten har i en kjennelse av 7. februar 1974 (ankesak nr. Trygderetten 1972-00593, publ. nr. 11/62 - Yrkesskadelovens §9) som gjaldt en gymnasiast som kom til skade på skolens skidag, ansett trygden for å gjelde fra det tidspunktet eleven på vei til det avtalte møtestedet forlot den alminnelige trafikkerte veien og på egen hånd begav seg ut i en skiløype. Trygderetten antok at eleven fra dette tidspunktet hadde tatt fatt på den aktivitet arrangementet hadde som formål - i dette tilfellet skiløping. Retten la særlig vekt på at offentlig transportmiddel ikke kunne benyttes frem til møtestedet. Leirskole/skoletur m/overnatting: Når elever i grunnskolen deltar i en leirskole arrangert av skolemyndighetene eller lengre skoleturer med minst en overnatting, vil de være kontinuerlig yrkesskadetrygdet under hele oppholdet («24 timers trygdet»). Eldre elever i videregående skole vil imidlertid ikke være trygdet under den fritiden de har til egen disposisjon under skoleturer av lengre varighet, men bare under den delen av turen som har et mer kvalifisert preg av undervisning. I motsetning til hva tilfellet er for mindre barn skiller man altså for eldre elever mellom undervisningstid og fritid på turen, se Trygderettens kjennelse av 8. november 1973 (ankesak nr. Trygderetten 1972-00566 publ.nr. 11a/57 - Yrk. §9). Elever som deltar i leirskoler og skoleturer som medfører overnatting, er yrkesskadetrydet også under reisen, uavhengig av om den foregår privat eller i skolens regi. Under opphold i feriekoloni i sommerferien vil elevene ikke være dekket, selv om virksomheten i større eller mindre grad drives i skolens regi. Elevene vil heller ikke være yrkesskadedekket under turer de organiserer selv, f.eks. russeturer. Møter, festligheter og andre fritidsaktiviteter med tilknytning til skolen: (Om skolefritidsordningen, se eget avsnitt nedenfor.) Elever som deltar på møter, skolefester mv. som arrangeres av skolen og hvor skolen har tilsynsplikt, er omfattet av yrkesskadetrygden selv om aktivitetene ikke kan sies å ha noe klart undervisningsformål i tradisjonell forstand. Det gjelder f.eks. avslutningsfester, skolens 17. mai-tog, dansetilstelninger og diskotekkvelder som skolen arrangerer, se Trygderettens kjennelse av 21.mai 1987 (ankesak nr. Trygderetten 1987-00138, ikke publ.). På møter og fester som elvene selv arrangerer på skolen utenom det ordinære undervisningstiden omfattes elevene ikke av yrkesskadedekningen, f.eks. på elevsammenkomster, studentforeninger, russerevyer, o.l. Det gjelder selv om skolen/universitetet til en viss grad har kontroll over arrangementet og det er en lærer til stede. Elever som deltar i skolekorpsets øvelser, teatergrupper og andre fritidsaktiviteter som foregår på skolen utenom vanlig undervisningstid, er som hovedregel ikke yrkesskadedekket med mindre aktivitetene skjer i skolens regi, eller elevene er pålagt av skolen å delta. Medlemmer av skolekorps vil f.eks. være trygdet når korpset representerer sin skole ved et skolearrangement - eksamensfester, 17. mai-tilstelninger e.l. Trygderetten har godkjent en skade som en skoleelev pådro seg under en basar arrangert av foreldrerådet. Basaren ble arrangert i samråd med skolens lærere og hadde som formål å skaffe midler til drift av fritidsaktiviteter som foreldrerådet driver for skolens elever. Fire av skolens lærere var til stede, bl.a. for å ha tilsyn med barna. Eleven som ble skadet hadde avtalt med klasselæreren at han skulle underholde på basaren og hadde dermed forpliktet seg til å møte. Trygderetten fant at et arrangement i foreldrerådets regi må betraktes som en del av skolens virksomhet siden foreldrerådet er instituert i grunnskoleloven som et råd ved den enkelte skole og dermed utgjør en del av skolens organer. Retten kom til at basaren var et arrangement som skjedde i skolens regi og at eleven var å anse som trygdet siden han hadde forpliktet seg til å møte. Trygderettens kjennelse av 18. februar 1988 (ankesak nr. Trygderetten 1984-02503, ikke publ.). Ved avgjørelsen av om et arrangement foregår i skolens regi eller ikke, må det legges avgjørende vekt på om skolen har tilsynsplikt. Dersom skolen ikke har tilsynsplikt, vil et arrangement vanligvis ikke anses å foregå i skolens regi. At skolen viser positiv interesse for arrangementet og stiller lokaler til disposisjon og av disiplinære grunner har funnet det nødvendig å føre en viss kontroll og derfor har påbudt tilsyn av lærer, er ikke uten videre nok til at arrangementet kan sies å skje i skolens regi. Det vises til Trygderettens kjennelse av 15. april 1970 (ankesak nr. 9/1969, publ. nr. 11a/34 - Yrk. §9). Motsatt vil det ikke ha avgjørende betydning om skolen unnlater å føre tilsyn når den har tilsynsplikt. Det er selve tilsynsplikten som er avgjørende. |
lovdata_cd_56701 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.456 | 0 Tilføyd ved forskrift 20 des 2001 nr. 1544 (i kraft 1 jan 2002). Lovens §11-19 første punktum kommer ikke til anvendelse når medlemmet mottar ytelser hjemlet i eller i medhold av sysselsettingsloven. |
lovdata_cd_54877 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.568 | Forskrift om energieffektivitetskrav til elektriske hushaldskjøleskap og -frysarar og kombinasjonar av slike. Fastsett av Olje- og energidepartementet 20. august 1999 med heimel i lov av 11. juni 1976 nr. 79 om kontroll med produkter og forbrukertjenester (produktkontrolloven) §4a og §8, jf. §1 første ledd, jf. kgl.res. av 20. august 1999 nr. 949 om delegering av mynde. Jf. EØS-avtalen vedlegg II (Europaparlaments- og Rdir. 96/57/EF). §1. Denne forskrifta skal nyttast på nye, nettdrivne hushaldskjøleskap, -fryseskap og fryseboksar og kombinasjonar av slike, slik det er definert i vedlegg I,1 heretter kalla «kjøleapparat». Forskrifta omfattar ikkje apparat som og kan drivast med andre energikjelder, til dømes batteri, kjøleapparat til hushaldsbruk som verkar etter absorpsjonsprinsippet, og apparat som er framstilte etter særskilde spesifikasjonar. 1 Vedlegget er utelate og ein kan få det ved å vende seg til Olje- og energidepartementet, Energi- og vassdragsavdelingen, postboks 8148 Dep, 0033 Oslo, tlf. 22249090. §2. Dei kjøleapparata som denne forskrifta omfattar, kan berre gjerast tilgjengelege på marknaden dersom elektrisitetsforbruket til det aktuelle apparatet er mindre enn eller lik det største tillatne elektrisitetsforbruket for kategorien, slik det er rekna ut etter framgangsmåtane i vedlegg I. Produsenten av eit kjøleapparat som denne forskrifta omfattar, representanten hans eller den personen som er ansvarleg for å gjere apparatet tilgjengeleg på marknaden, skal syte for at kvart apparat er i samsvar med det kravet som er oppstilt i §2 første ledd. §3. Produsenten av eit kjøleapparat som denne forskrifta omfattar skal påføre CE-merking på kvart kjøleapparat som han produserer. Når apparata vert tilgjengelege på marknaden, skal dei og vere påførde CE-merking. Merkinga er samansett av bokstavane «CE». Modellen som skal nyttast, er oppførd i vedlegg II.1 CE-merkinga skal vere påførd kjøleapparatet og eventuelt emballasjen på ein slik måte at ho er synleg, leseleg og usletteleg. Det er forbode å påføre kjøleapparat merking som kan villeie tredjemann med omsyn til tydinga og den grafiske utforminga av CE-merkinga. All anna merking kan påførast apparata, emballasjen deira, bruksrettleiinga deira eller andre dokument på det vilkåret at ho ikkje gjer CE-merkinga mindre synleg og leseleg. §4. Med mindre det motsette kan provast, skal det leggjast til grunn at kjøleapparat som er påførde CE-merking i samsvar med §3 stettar alle føresegnene i denne forskrifta. Dersom det slås fast at påføringa av CE-merkinga er urettkomen, har produsenten eller representanten hans eller den personen som er ansvarleg for å gjere kjøleapparatet tilgjengeleg på marknaden plikt til å syte for at produktet stettar føresegnene att, og til å stanse mishaldet. Dersom produktet held fram med å ikkje stette føresegnene, kan det fattast vedtak om at produktet skal trekkjast tilbake frå marknaden. §5. Produsenten av kjøleapparatet skal utarbeide ei skriftlig samsvarsfråsegn. Produsenten eller representanten hans skal ta vare på ein kopi av samsvarsfråsegna saman med teknisk dokumentasjon. §6. Teknisk dokumentasjon skal gjere det mogleg å vurdere om kjøleapparatet er i samsvar med krava i denne forskrifta. Dokumentasjonen skal så langt det er naudsynt for vurderinga omfatte konstruksjonen av, framstillinga av og verkemåten til kjøleapparatet, og innehalde: - opplysningar, eventuelt med teikningar, om dei viktigaste konstruksjonskjenneteikna ved modellen, særleg eigenskapar som har ein klår innverknad på elektrisitetsforbruket, til dømes dimensjonar, volum, kompressorspesifikasjonar, særlege kjenneteikn osv. - nærmare opplysningar om samsvaret til desse målingane med dei krava til energiforbruk som er fastsette i vedlegg I. §7. Produsenten skal utarbeide den tekniske dokumentasjonen som det er gjort greie for i §6. Teknisk dokumentasjon som er utarbeidd i medhald av andre EØS-bestemmelser, kan nyttast i den grad han stettar krava i denne forskrifta. Produsenten, representanten hans eller den personen som er ansvarleg for å gjere kjøleapparatet tilgjengeleg på marknaden skal la dokumentasjonen stå til rådvelde med sikte på inspeksjon i eit tidsrom på minst tre år rekna frå den siste produksjonsdagen for apparatet. §8. Produsenten av kjøleapparata har ansvaret for å slå fast kor stort elektrisitetsforbruket er for kvart kjøleapparat som denne forskrifta omfattar, etter dei framgangsmåtane som er fastsette i den europeiske standarden EN 153, og for å syte for at apparatet er i samsvar med krava i §2. §9. Produsenten skal gjere alle dei tiltaka som er naudsynte for at produksjonsprosessen sikrar at dei kjøleapparata som vert produserte, er i samsvar med den tekniske dokumentasjonen som er nemnd i §6, og med dei krava i forskriften som gjeld for dei. §10. Olje- og energidepartementet bestemmer kven som skal føre tilsyn med føresegnene i denne forskrifta og fastsetter instruks for tilsynsverksemda. §11. Denne forskrifta trer i kraft 3. september 1999. |
lovdata_cd_46945 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.666 | Når trygdekontoret mottar krav om pensjon fra en person som har bodd eller arbeidet i et eller flere andre EØS-land, skal kopi av pensjonskravet med de aktuelle EØS-blanketter og nødvendig dokumentasjon sendes FFU. FFU vil sende kravet videre til det/de andre EØS-landene, slik at kravet om pensjon også kan bli behandlet der. Pensjonskravet skal sendes til FFU så raskt som mulig, slik at saksbehandlingen i andre land kan starte og foregå parallelt med saksbehandlingen i Norge. Se for øvrig punkt 19.8.4 og 19.8.5. Det er utarbeidet en sjekkliste for EØS-saker som er en del av kvalitetsstandarden for beregning og utbetaling av pensjon. Sjekklisten ligger på intranett under kvalitetsstandarden. Denne listen kan være et hensiktsmessig verktøy ved behandlingen av slike saker. |
lovdata_cd_42003 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.85 | Disse gruppene har utvidet trygdedekning, idet de anses for å være i tjeneste sammenhengende fra innrykk i tjenesten til dimitteringen - også under permisjoner. Dette innebærer at disse personer også er trygdet på den direkte reisen fra hjemmet til møtestedet og fra dimitteringsstedet tilbake til hjemmet. Tilsvarende gjelder under senere repetisjonsøvelser. Elever ved militære skoler og vernepliktig befal er også omfattet av den utvidede trygdedekningen mens de avtjener førstegangstjenesten (dvs. pr. i dag inntil 12 eller 15 måneders tjeneste avhengig av om vedkommende tjenestegjør i hæren eller marinen/flyvåpenet). Bestemmelsen gjelder som hovedregel ikke for vervede militærpersoner, under kommentarene til første ledd bokstav g nedenfor. Rikstrygdeverkets praksis er stadfestet ved Trygderettens kjenelse av 29.8.91, ankesak nr. Trygderetten 1989-00793 (ikke publisert). |
lovdata_cd_37663 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.818 | Bestemmelsen gir rett til eksport av gjenlevendepensjon fra folketrygden innenfor EØS-området for gjenlevende etter ikke-yrkesaktive norske og nederlandske statsborgere som har hatt minst tre års bosetting i Norge etter fylte 16 år. Bestemmelsen utvider folketrygdlovens regler om eksport av pensjon for denne persongruppen slik at gjenlevendepensjon eksporteres innenfor EØS-området selv om den avdøde har hatt kortere botid i Norge enn 20 år og ikke hadde opptjent rett til tilleggspensjon. Garantert tilleggspensjon etter avdøde unge uføre eksporteres ikke. Ved flytting til land utenfor EØS-området gjelder folketrygdlovens eksportregler, jf. folketrygdloven §17-4. 17.4.2 Eksportrett for pensjon til personer omfattet av forordning 1408/71 - artikkel 11 nr. 4 jf. nr. |
lovdata_cd_54482 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.739 | 0 Tilføyd ved forskrift 15 nov 2004 nr. 1467. Publisert: I 1999 120 (Vedleggene 4 - 6 utelatt) |
lovdata_cd_1609 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.483 | Med dette stadfester Landbruksdepartementet Levanger kommunestyres vedtak den 27. desember 1963 der det er bestemt at den ved Landbruksdepartementets skriv av 4. oktober 1962 stadfestede beslutning om at innen Levanger kommune skal marka anses tjenlig til beiting fra og med 16. mai til og med 15. oktober, skal gjelde for den nye Levanger kommune, Nord-Trøndelag fylke. 1964 Forskr.om kommunesammenslåing, Gjemnes m.fl. |
lovdata_cd_24117 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.579 | Forskrift for reaksjonar ved brot på alkohollova med forskrifter, Eidfjord kommune, Hordaland. Fastsett av Eidfjord kommunestyre 24. mai 2000 med heimel i forskrift av 11. desember 1997 nr. 1292 om omsetning av alkoholholdig drikk mv. §10-10. |
lovdata_cd_47898 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.725 | Som følge av en inngått avtale mellom Norge, Danmark og Sverige har helsedirektøren 29. april 1955 utferdiget følgende tillegg til bestemmelser om tollvesenets plikter og om plikter for de ansvarshavende for lufthavner (flyplasser) inntatt i karantenerundskriv nr. 2 av 1. februar 1954: «Personer, transportmiddel og gods som kommer direkte fra Danmark eller Sverige er fritatt for alle karantenetiltak og karanteneformaliteter, fastsatt med hjemmel i karanteneloven av 19. desember 1952, såframt ikke helsedirektøren eller vedkommende helserådesordfører har bestemt noe annet. Det samme gjelder for personer, transportmidler eller gods som skal direkte til Danmark eller Sverige når siste oppholdssted eller anløpssted utenfor Norge var et sted i disse land. Unntatt fra disse bestemmelser er gods som bare har passert Danmark og/eller Sverige i transittrafikk. Det er således ikke lenger påkrevet at tolltjenestemennene ber førere av skip som kommer fra Danmark eller Sverige om å avlevere karanteneskjema nr. 1 (Maritime Declaration of Health). Det er heller ikke påkrevet for tolltjenestemennene som gjør tjeneste på lufthavner (flyplasser) å be førere av fly som kommer fra Danmark eller Sverige om å få se den del av luftfartøyets generaldeklarasjon som omhandler helseforholdende (Health Part of The Aircraft General Declaration). Ønsker føreren av fly å få påtegnet at dennne del av generaldeklarasjonen er framvist, må imidlertid dette ønske etterkommes. Endelig skal nevnes at tolltjenestemennene ikke lenger behøver å kontrollere de internasjonale rottesertifikater for skip som kommer fra Danmark eller Sverige. For annen trafikk gjelder uavkortet alle bestemmelsene i rundskriv nr. 2 av 1. februar 1954 og alle andre karantenebestemmelser gitt med hjemmel i karanteneloven av 19. desember 1952. |
lovdata_cd_35910 | lovdata_cd_odelsting_2005 | 2,021 | no | 0.797 | Publisert: Ot.prp.nr.53 (1990-1991) Tittel: Om visse tiltak mot økonomisk kriminalitet (endringer i straffeloven, aksjeloven, panteloven m.m) Justisdepartementet legger med dette frem forslag om visse endringer i straffeloven, aksjeloven, panteloven m.m. Formålet med endringsforslagene er at de skal virke som bidrag i kampen mot økonomisk kriminalitet. Enkelte av forslagene tar sikte på å effektivisere den strafferettslige forfølgning av økonomisk kriminalitet, se punkt 4. Dette gjelder bl.a forslaget om å innføre en ny bestemmelse i straffeloven (strl) § 271a, som vil ramme grovt uaktsomt bedrageri. Videre foreslås visse lempninger av skyldkravet i strl § 283a, som setter straff for den som fortsetter en tapsbringende virksomhet til skade for kreditorene. Endelig settes det frem forslag om å innføre regler i straffeprosessloven (strpl) § 262 om at aktoratet i visse kompliserte straffesaker skal gi retten en skriftlig redegjørelse om saken under foreberedelsen til hovedforhandling. Andre av forslagene har primært et forebyggende siktemål; å hindre eller i det minste gjøre det lettere å avdekke økonomisk kriminalitet. Et av disse forslagene går ut på å oppheve aksjeloven (asl) § 13-18, se punkt 3. Bestemmelsen gjør det i dag mulig å få aksjeselskaper slettet som oppløst fra Foretaksregisteret, uten at det føres noen effektiv kontroll med om avviklingen er skjedd i overensstemmelse med lovens regler. En slik ordning nærmest innbyr til omgåelser, og vil dessuten kunne virke som en oppfordring til selskaper som ikke ønsker å bli gått nærmere etter i sømmene, om å kvitte seg med alle aktiva. Mange mener derfor at bestemmelsen utgjør selve utgangspunktet for de såkalte «svarte» konkurser. Et annet av forlagene går ut på å begrense adgangen til å pantsette pengefordringer, se punkt 5. Bakgrunnen for dette forslaget er at det synes å være bred enighet om at det økende antallet «tomme» konkursboer og «svarte» konkurser bl.a har sammenheng med den utvidede adgang til pantsettelser som det ble åpnet for ved panteloven av 1980. Når det alt vesentlige av et selskaps aktiva er pantsatt, har kreditorene ingen oppfordring til å begjære konkurs åpnet i selskapet. Dermed legges veien åpen for en «svart» nedleggelse. Og dersom konkurs likevel skulle bli åpnet, vil bobehandlingen gjerne foregå meget summarisk som følge av at det ikke finnes «frie», dvs ikke pantsatte aktiva, til å finansiere en rell behandling med. Når pantsettelsene slik er til hinder for at det blir gjennomført effektive konkursbehandlinger, reduseres samtidig mulighetene til å avsløre økonomisk kriminalitet. Dessuten vil den preventive effekt som en trussel om konkursbehandling normalt innebærer, i adskillig grad bli eliminert. En begrensning i adgangen til å pantsette pengefordringer vil i noen grad skaffe flere «frie» midler til boene. Det kan bli aktuelt med ytterligere endringer i pantelovgivningen for å øke andelen «frie» aktiva i konkursboer. Disse endringene reiser imidlertid så mange og kompliserte spørsmål at de må utredes nærmere først, se nærmere under punkt 2.3 om det pågående revisjonsarbeid. Økonomisk kriminalitet defineres gjerne som kriminalitet begått i tilknytning til en økonomisk virksomhet som i seg selv er - eller pretenderer å være - lovlig. Det er i prinsippet uten betydning hvilket straffebud som er overtrådt. Økonomisk kriminalitet, spesielt i tilknytning til drift av aksjeselskaper, har i den senere tid vært gjenstand for adskillig oppmerksomhet. I denne forbindelse nevnes særlig et seminar om konkurser og kriminalitet som ble arrangert av Det kriminalitetsforebyggende råd og Norges Statsautoriserte Revisorers Forening 6. juni 1990. Seminaret hadde deltakere både fra det private næringsliv og offentlige organer, og frembrakte verdifullt erfaringsmateriale. På denne bakgrunn utarbeidet Justisdepartementet, i samarbeid med Finansdepartementet, høsten 1990 et høringsnotat med forslag til flere endringer i straffeloven, aksjeloven, panteloven mm. Forslagene hadde som felles siktemål å virke som bidrag i kampen mot økonomisk kriminalitet. Foruten de forslag som fremsettes i denne proposisjonen, inneholdt høringsnotatet forslag med sikte på å innskjerpe aksjeselskapers plikt til å sende inn regnskaper til Regnskapsregisteret i Brønnøysund, og forslag om å innskjerpe plikten til å ha revisor i aksjeselskaper. Arbeidet med disse forslagene er etter høringsrunden overtatt av Finansdepartementet. Forslagene ventes fremmet av Finansdepartementet i løpet av våren 1991. Når det særlig gjelder forslaget om å innskjerpe plikten til å sende inn regnskaper, har dette en viss betydning for vurderingen av forslaget om å oppheve asl § 13-18. I det følgende blir det derfor gitt en kort oversikt over hovedpunktene i forslaget. Det må antas at offentlighet omkring en bedrifts regnskaper er et viktig middel for å skape sunne forhold i forretningslivet. For at omverdenens innsyn i regnskapene skal kunne gjennomføres på en rasjonell måte, bestemmer aksjeloven at aksjeselskaper plikter årlig å sende inn et eksemplar av årsoppgjøret og revisjonsberetningen til Regnskapsregisteret i Brønnøysund, hvor det vil være tilgjengelig for enhver som ønsker å gjøre seg kjent med innholdet, jf asl § 11-14. Overtredelse av bestemmelsen vil etter gjeldende rett kunne medføre både straffansvar for styremedlemmer m.v og oppløsning av selskapet som sådant. I praksis viser det seg imidlertid at mange selskaper unnlater å sende inn regnskapene i overensstemmelse med aksjelovens regler. Den offentlighet omkring et selskaps virksomhet som aksjeloven tilsikter, blir dermed i adskillig utstrekning illusorisk. Det er grunn til å tro at denne utilfredsstillende situasjonen i vesentlig grad skyldes at de sanksjoner loven i dag gir anvisning på, ikke er hensiktsmessige. Med sikte på å innskjerpe plikten til å sende inn regneskaper, foreslo derfor departementet at styreformannen i selskapet burde kunne ilegges et gebyr ved forsinket innsendelse av regnskapene. Dessuten foreslo man at selskapet ved ett års forsinkelse burde tvangsoppløses etter konkurslovens regler. Dagens regler gir hjemmel for tvangsoppløsning først etter at selskapet har unnlatt å sende inn regnskapene i tre år, og tvangsoppløsningen skjer i dag etter reglene i aksjelovens kap 13 og ikke som konkurs. Justisdepartementet sendte 31. oktober 1990 på høring det foran omtalte notatet om «Tiltak mot økonomisk kriminalitet». Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) Handelens Hovedorganisasjon Landsorganisasjonen i Norge (LO) Høringsfristen ble satt til 31. januar 1991. Departementet mottok uttalelser fra følgende instanser: Høringsinstansene var generelt positive til forslagene i høringsnotatet. Innholdet av uttalelsene er nærmere referert under fremstillingen av de enkelte forslag. De forslagene departementet med dette setter frem, må sees i sammenheng med at det for tiden pågår omfattende arbeider som på ulike måter vil kunne få betydning i kampen mot økonomisk kriminalitet. I denne forbindelse nevnes først at Justisdepartementet, i samarbeid med Finansdepartementet, arbeider med å finne frem til ordninger for bedre finansiering av konkursbehandlinger. Siktemålet er at en konkursbehandling i større grad enn hva tilfellet er i dag, skal kunne avdekke eventuelle misligheter i bl.a aksjeselskaper. Justisdepartementet har dessuten høsten 1990 nedsatt et utvalg til å foreta såkalt «etterkontroll» av konkurs- og pantelovgivningen etter at lovene nå har virket i en viss tid. Utvalget skal etter planen avgi innstilling innen utløpet av 1992. Utvalget skal komme med forslag til forbedringer av dagens lovgivning på grunnlag av de erfaringer man har vunnet med panteloven fra 1980 og konkursloven fra 1984. En mer effektiv konkursbehandling vil være et vesentlig bidrag i kampen mot økonomisk kriminalitet. Videre pekes det på at det for tiden foregår en omfattende revisjon av aksjeloven. Dette arbeidet foregår i en arbeidsgruppe, gjerne omtalt som aksjelovgruppen. Selv om siktemålet med revisjonen ikke først og fremst er å bekjempe økonomisk kriminalitet, vil arbeidet ventelig bringe forslag som også har interesse i denne forbindelse. De forslag som nå settes frem, har derfor til en viss grad karakter av foreløpige tiltak. At forslagene settes frem i forkant av de mer omfattende revisjonene omtalt ovenfor, skyldes at departementet anser det viktig straks å rette opp visse praktisk viktige regler i det eksisterende lovverk. Forslagene er imidlertid ikke ment å skulle prejudisere den videre gjennomgang av lovgivningen med sikte på å komme den økonomiske kriminalitet til livs. Bestemmelsen i asl § 13-18 har - spesielt i de senere år - vært gjenstand for adskillig kritikk. Departementet uttalte i høringsnotatet at denne kritikken i stor grad var berettiget, og foreslo derfor bestemmelsen opphevet. Samtidig ble det imidlertid pekt på som en mulighet å overlate til aksjelovgruppen å foreta en nærmere vurdering av om bestemmelsen burde oppheves. I høringsnotatet ba departementet om høringsinstansenes syn på forslaget om å oppheve bestemmelsen, men ba samtidig høringsinstansene ta stilling til om det ville være hensiktsmessig å overlate til aksjelovgruppen å foreta en nærmere vurdering av asl § 13-18. Aksjeloven § 13-18 gir anvisning på en summarisk avviklingsprosedyre i tilfeller der et aksjeselskap ikke har midler til å dekke omkostningene ved en ordinær avvikling. Om bestemmelsens nærmere innhold, og formålet med en slik regel, heter det i høringsnotatet: « Bestemmelsen i asl § 13-18 må sees i sammenheng med at loven foreskriver to ordinære prosedyrer for avvikling av et aksjeselskap. Solvente selskaper skal i prinsippet avvikles etter reglene i aksjeloven kap. 13, mens insolvente selskaper skal avvikles gjennom konkursbehandling etter konkurslovens regler. Dette siste understrekes ved at selskapet har en straffesanksjonert plikt til å begjære oppbud i insolvenstilfellene, jf strl § 283a. Bestemmelsen i asl § 13-18 omhandler de tilfeller hvor et aksjeselskap er besluttet oppløst - ved generalforsamlingsbeslutning, kjennelse eller dom - og avviklingsstyrets registrering av eiendeler etter asl § 13-7 viser at selskapet ikke har nok midler til å dekke omkostningene ved en avvikling etter loven. Avviklingsstyret skal da straks anmelde selskapet som endelig oppløst til Foretaksregisteret. Hvor registerføreren finner anmeldelsen i orden, jf fregl § 5-1, blir resultatet at selskapet slettes fra registeret. Sammenlignet med de ordinære avviklingsprosedyrer fremstår følgelig avvikling etter asl § 13-18 som svært summarisk. Bakgrunnen for regelen i asl § 13-18 er at man vil unngå at selskaper forblir registrert i Foretaksregisteret når de i realiteten er «døde» - dvs. at de ikke har aktiva og at virksomheten er opphørt. I praksis vil det i de fleste tilfeller være sa godt som umulig å avvikle slike selskaper etter ordinære avviklingsprosedyrer, fordi ingen er villig til å betale for det en vanlig avvikling koster. Konkursinstituttet har også begrenset praktisk betydning i disse tilfeller, ettersom det ikke finnes midler til å foreta en reell behandling. For å unngå at Foretaksregisteret fylles opp med «døde» selskaper gir derfor asl § 13-18 anvisning på en enkel avviklingsprosedyre der staten dekker utgiftene ved registreringen. Hvorvidt avvikling etter asl § 13-18 er betinget av at selskapet er solvent, er noe tvilsomt. I høringsnotatet vurderte departementet erfaringene med bestemmelsen på denne måten: « Selv om bestemmelsen i asl § 13-18 utvilsomt representerer en praktisk løsning på de problemer den omhandler, kan det samtidig reises vektige motforestillinger mot en slik regel. Disse knytter seg særlig til det faktum at avvikling etter asl § 13-18 ikke muliggjør noen effektiv offentlig kontroll med selskapet og dets forhold. Som nevnt innledningsvis, er det noe tvilsomt om avvikling etter asl § 13-18 kan finne sted hvor selskapet er insolvent. Dette spørsmålet har imidlertid stort sett bare akademisk interesse. Selv om man antar at det i prinsippet bare er solvente selskaper som kan benytte en slik summarisk avviklingsform, er gjeldende regler lite egnet til å hindre omgåelser i den forstand at også insolvente selskaper oppnår å bli slettet etter asl § 13-18. Dette skyldes at den eneste form for offentlig kontroll med om vilkårene for slik summarisk avvikling er oppfylt, består i Foretaksregisterets prøvelse av den innkomne melding etter fregl § 5-1. Det sier seg selv at denne undersøkelsen må bli relativt overfladisk. Foretaksregisteret kan f.eks. vanskelig gjøre stort annet enn å legge til grunn de faktiske opplysninger som gis i meldingen. Praktisk sett er det følgelig all grunn til å regne med at en del insolvente selskaper avvikles etter reglene i asl § 13-18, enten dette er i overensstemmelse med loven eller ikke. Enten en slik praksis har hjemmel i loven eller har karakter av en omgåelse, er det betenkelig at et insolvent selskap avvikles på den måte som asl § 13-18 gir anvisning på. Mens selv en summarisk konkursbehandling representerer en viss gjennomgang av selskapets forhold, har man ingen tilsvarende muligheter til å avdekke misligheter dersom avviklingen foregår etter reglene i asl § 13-18. Den eneste form for offentlig kontroll med selskapet og dets virksomhet består jo som nevnt i disse tilfellene av Foretaksregisterets prøvelse av den innkomne melding. At en slik behandlingsform er lite egnet til å oppdage f.eks. skjulte aktiva, eller eventuelt overtredelse av strl § 283a, kan neppe være tvilsomt. nærmere etter i sømmene, sørger for å kvitte seg med alt som måtte finnes av aktiva i selskapet. Man kan derfor med adskillig rett hevde at bestemmelsen i asl § 13-18 bidrar til å legitimere de svarte konkurser. Dersom et insolvent selskap blir slettet etter asl § 13-18, kan det fra en teoretisk synsvinkel hevdes at dette ikke er noe problem, ettersom adgangen til å åpne konkurs i selskapet trolig er i behold også etter slettingen. Det vil imidlertid være forbundet med så store praktiske problemer å fremme og få behandlet en konkursbehandling mot selskapet etter at det er slettet fra Foretaksregisteret, at denne muligheten mest har teoretisk interesse. Selv om det knytter seg betenkeligheter til regelen i asl § 13-18, er det på den annen side neppe tvilsomt at det eksisterer et reelt behov for å fjerne «døde» selskaper fra Foretaksregisteret. Foretaksregisterloven inneholder imidlertid selv bestemmelser om sletting av «døde» selskaper, jf fregl § 7-3. Bestemmelsen er også mer vidtfavnende enn asl § 13-18, ettersom fregl § 7-3 ikke er betinget av noe initiativ fra selskapets side. Det er derfor ikke sikkert at en opphevelse av asl § 13-18 vil lede til noen opphopning av «døde» selskaper i Foretaksregisteret. Spørsmålet om asl § 13-18 bør oppheves, må videre vurderes i lys av de andre forslagene departementet tar opp nå. Flere av disse forslagene vil - dersom de blir vedtatt - bidra til å redusere behovet for asl § 13-18. De foreslåtte regler om at det skal åpnes konkurs i selskaper som unnlater å sende inn regnskaper, vil f.eks. trolig i adskillig utstrekning lede til at «døde» selskaper fjernes fra Foretaksregisteret. I høringsnotatet blir drøftelsen oppsummert slik: « Departementet antar etter dette at de beste grunner taler for å oppheve bestemmelsen i asl § 13-18. Av de høringsinstansene som har uttalt seg om spørsmålet, støtter et klart flertall forslaget om å oppheve asl § 13-18 med den begrunnelse som er gitt i høringsnotatet. Dette gjelder bl a: Finansdepartementet, Økokrim, Regjeringsadvokaten, Oslo politikammer, Byfogden i Bergen, Oslo skifterett, Brønnøysundregistrene, Skattefogdenes Landsforening, KRÅD, Norges Juristforbund, Den norske Bankforening, Sparebankforeningen i Norge, Finansieringsselskapenes Forening, Norges Forsikringsforbund, LO, NHO og Handelens Hovedorganisasjon. Fra Oslo Skifteretts utalelse siteres: « Oslo skifterett gir sin uforbeholdne tilslutning til at aksjeloven § 13-18 oppheves. Regelen kan nå meget enkelt benyttes til å legalisere at insolvente selskaper avvikles i strid med alle regler i konkurs- og dekningsloven. Så lett bør det ikke være - med lovhjemmel! I Brønnøysundregistrenes uttalelse heter det: «Vi er enig i at bestemmelsen bør oppheves, og slutter oss til den begrunnelse som er gitt. Regjeringsadvokaten gir uttrykk for følgende synspunkter: « Jeg synes departementets forslag om å oppheve denne bestemmelsen allerede nå, har de beste grunner for seg. Dette skulle likevel ikke hindre «aksjelovgruppen» i å kunne foreta en fri og mer helhetlig vurdering. Som departementet er inne på, vil en del av de andre forslagene departementet har fremsatt kunne bidra til «sanering» av uvirksomme selskaper uten å gå veien om § 13-18. Dette skulle derfor redusere risikoen for oppsamling i foretaksregisteret av «døde» selskaper etter en oppheving av § 13-18. En annen sak er at jeg ikke kan se det som så mye verre med opplysninger i registeret om «døde» selskaper, enn at det ikke lenger kan finnes opplysninger om selskapet og personene bak det i det hele tatt. Derimot vil det kanskje tale mer mot departementets forslag at de avviklingsordningene som står igjen etter en oppheving av aksjeloven § 13-18 vil være mer ressurskrevende, særlig for skifterettene. Fra uttalelsen til Skattefogdenes Landsforening siteres: « Det er helt åpenbart at denne bestemmelsen har vært benyttet til å få slettet selskaper som åpenbart har vært insolvente. Dette har medført praktiske problemer med å oppspore selskapene i ettertid for en vurdering av innfordringstiltak. Som riktig påpekt i høringsnotatet er det svært sparsomt med kravene for å bli slettet etter aksjeloven § 13-18. Vi har ofte sett eksempler på at styret sier at selskapet ikke har midler til å dekke avviklingen og at revisor kommer med en noe kryptisk bekreftelse av dette. I slike tilfeller kan det være behov for å gå inn i regnskapene for å se på internoverføringen, omstøtelige disposisjoner, vurdering av straffbare handlinger m.v. som aldri vil komme frem ved bruk av aksjeloven § 13-18. Vi mener åpenbart at denne bestemmelsen bør oppheves. Dersom man skal ha en tilsvarende ordning bør det foreligge langt andre krav til kontroll og dokumentasjon. « Vi støtter forslaget til opphevelse av asl § 13-18. Uten tvil søkes mange aksjeselskaper i dag oppløst uten at kreditorene har fått sine tilgodehavender. Dette er selve utgangspunktet for de såkalte «svarte» konkurser. Som et ledd i å motvirke/begrense de svarte konkursene bør asl § 13-18 oppheves. Selv om motivet bak bestemmelsen - å hindre at Foretaksregisteret inneholder data om selskaper som i realiteten er opphørt å eksistere - er forståelig og legitimt, er bestemmelsen i praksis lett a misbruke. Avvikling av aksjeselskaper må skje under en tilfredsstillende kontroll slik konkursloven gir anvisning på. manglende regnskapsinnsending, vil også det vesentlige av behovet for opprenskning - sett fra registerets side - bortfalle. Selv om de fleste høringsinstansene har stilt seg positive til forslaget om å oppheve asl § 13-18, finnes det enkelte som er mer skeptiske til en slik lovendring. I Kreditorforeningens uttalelse heter det bl a: « ...Kreditorforeningen tiltrer i prinsippet Departementets forslag om at aksjeloven § 13-18 oppheves. Imidlertid vil gjerne Kreditorforeningen påpeke at man ved å fjerne bestemmelsen ikke har løst problemet med svarte konkurser. Foreningen er redd for at fjerning av § 13-18 vil bli påberopt som hovedpoeng når det gjelder iverksettelse av sanksjoner mot økonomisk kriminalitet, men så er ikke tilfelle. En summarisk avvikling gjennom Skifteretten vil som foran nevnt, antagelig intet avdekke, og da kunne man like godt ha spart Skifteretten for jobben. Skifterettene er altfor tilbakeholdne med å pådra Staten kostnader ved undersøkelse av disse boene, og det er her Kreditorforeningen føler at tiltak må iverksettes. Skal bestemmelser, eller endringer av bestemmelser, ha preventiv effekt, må det også vises at økonomiske misligheter blir avdekket, og til dette kreves det mer enn fjerning av § 13-18. Advokatforeningen uttaler seg i tilsvarende retning: « Lovutvalget kan se betenkeligheter ved at en del insolvente selskaper blir slettet av registeret etter aksjeloven § 13-18. Imidlertid er det ikke nødvendigvis sikkert at dette skaper så store problemer for kreditorene. Det er ikke stor undersøkelse man får ved en bobehandling hvor det kun settes inn kr 20.000.-. En rekke selskaper er håpløst insolvente og det vil kun påføre staten utgifter til boomkostninger ved å insistere på at det skal åpnes konkurs i selskapene. En slettelse etter aksjeloven § 13-18 hindrer heller ikke at noen av kreditorene begjærer selskapet konkurs dersom de føler behov for dette. Utvalget kan ikke helt se hvorfor det skulle være forbundet med «så store praktiske problemer å fremme og få behandlet en konkursbegjæring mot selskapet etter at det er slettet fra Foretaksregisteret». Det må være helt på det rene at den kreditor som ønsker en konkursbehandling av et selskap som er slettet har adgang til dette, jfr. Rt-1990-791. Utvalget er derfor noe betenkt på at denne praktiske regelen uten videre skal oppheves. To av høringsinstansene går inn for at spørsmålet om å oppheve asl § 13-18 bør oversendes aksjelovgruppen til nærmere vurdering. Disse er Næringsdepartementet og Norges Registrerte Revisorers Forening. Også Advokatforeningen er i sin uttalelse inne på at det kunne være hensiktsmessig å avvente utfallet av den pågående revisjon av aksjeloven og konkursloven før man eventuelt foretar seg noe med asl § 13-18. Departementet legger til grunn at et markert flertall blant høringsinstansene går inn for å oppheve bestemmelsen i asl § 13-18, og at de fleste slutter seg til begrunnelsen for dette som er inntatt i høringsnotatet, jf punkt 3.2 ovenfor. Fra de høringsinstansene som er skeptiske til å oppheve bestemmelsen, er det særlig to argumenter som fremheves. Det ene er at bestemmelsen ivaretar et praktisk behov, og at det derfor er uheldig at den oppheves. Dette syn er særlig hevdet av Advokatforeningen. Departementet kan vanskelig se at behovet for å få slettet «døde» selskaper fra Foretaksregisteret er så stort at det oppveier ulempene ved bestemmelsen i asl § 13-18. Som omtalt i høringsnotatet, er dette behovet allerede i dag relativt beskjedent, ettersom også fregl § 7-3 gir hjemmel for å slette uvirksomme selskaper fra registeret. Behovet må dessuten ventes å bli ytterligere redusert dersom forslaget om å skjerpe reglene om tvangsoppløsning av selskaper som ikke overholder plikten til å sende inn regnskaper, blir vedtatt. Et av hovedsiktemålene med dette forslaget er nettopp å redusere antallet «døde» selskaper. Departementet mener for øvrig at selv om de nevnte lovbestemmelser og foreslåtte tiltak ikke fullstendig kan fjerne de uvirksomme selskaper fra Foretaksregisteret, må det være bedre at registeret inneholder noen flere «døde» selskaper enn i dag, enn at selskaper gis mulighet til å omgå reglene i konkurs og dekningsloven gjennom en avvikling etter § 13-18. Det annet hovedargument mot forslaget om å oppheve asl § 13-18 som både Kreditorforeningen og Advokatforeningen peker på, er at det er lite å vinne ved å oppheve bestemmelsen. Dette argumentet har igjen flere sider. For det første pekes det på at kreditorene har adgang til å begjære konkurs åpnet i et selskap til tross for at det er slettet fra Foretaksregisteret. Advokatforeningen kan heller ikke se at dette skulle være særlig problematisk rent praktisk sett. Allerede avgjørelsen i Rt-1990-791, som fastslår at slik gjeldsforfølgning er mulig, og som foreningen i sin uttalelse viser til, illustrerer imidlertid at det nettopp skaper vanskeligheter for kreditorene når et selskap er slettet i medhold av asl § 13-18. Høringsuttalelsen fra Skattefogdenes Landsforening, gjengitt foran i punkt 3.3, viser også at gjeldsforfølgning er vanskelig når selskapet er blitt slettet. For det annet vises det til at heller ikke alternative avviklingsformer er særlig egnet til å avdekke eventuelle misligheter i et selskap som selv er fullstendig uten midler til å dekke omkostningene ved bobehandlingen. Etter departementets vurdering vil imidlertid selv den mest summariske konkursbehandling være bedre egnet til å kontrollere selskapet og dets forhold enn den prøvelse fra Foretaksregisterets side som i dag finner sted ved avvikling etter asl § 13-18. Og selv om konkursbehandlinger i praksis ofte gis et mindre omfang enn ideelt sett ønskelig, foreligger alltid en - sett fra en uhederlig debitors side - en viss «risiko» for at det i det enkelte tilfelle vil bli iverksatt mer omfattende undersøkelser. Noen slik risiko eksisterer overhodet ikke ved avvikling etter asl § 13-18. Dersom insolvente selskaper gjennom en opphevelse av asl § 13-18 tvinges til å gjennomgå avvikling etter konkurslovens regler, vil man følgelig oppnå en viss preventiv effekt. Selskapet løper i ethvert fall en risiko for å bli gått nærmere etter i sømmene som i dag ikke er tilstede ved avvikling etter asl § 13-18. Departementet antar etter dette at de beste grunner taler for å oppheve bestemmelsen i asl § 13-18. På grunnlag av høringen kan departementet heller ikke se at det skulle være noe behov for å overlate spørsmålet til aksjelovgruppen for nærmere vurdering. Det understrekes imidlertid at opphevelse av bestemmelsen ikke er til hinder for at aksjelovgruppen på et senere tidspunkt vurderer spørsmålet på nytt i et bredere perspektiv. Departementet fremmer etter dette forslag om å oppheve asl § 13-18. Dersom asl § 13-18 oppheves, må en lovformelig avvikling av aksjeselskaper skje enten etter de ordinære avviklingsreglene i aksjelovens kap 13 eller etter konkurslovens regler. Sett fra Foretaksregisterets side vil dette neppe få nevneverdige økonomiske eller administrative konsekvenser. Selskapet skal i alle tilfeller slettes fra registeret når avviklingen er gjennomført, og departementet kan ikke se at det for Foretaksregisteret kan spille noen særlig rolle om avviklingen skjer på den ene eller annen måte. Det er i dag staten som dekker registreringsomkostningene når et selskap avvikles etter asl § 13-18, se bestemmelsens annet ledd. Dersom bestemmelsen oppheves, vil man falle tilbake på alminnelige regler om hvem som plikter å betale gebyr for slettelse fra registeret. Et av hovedformålene med å oppheve asl § 13-18 er som nevnt å hindre at selskaper som reelt sett skulle vært avviklet etter de ordinære avviklingsprosedyrer i aksjelovens kap 13 eller konkursloven, oppnår å bli slettet etter denne bestemmelsen. Ved å stenge denne muligheten, er det grunn til å vente en viss øket belastning på skifterettene som følge av at det vil bli åpnet flere konkurser. Hvor stor denne økningen kommer til å bli, er det imidlertid vanskelig å ha noen sikker mening om. Det er dessuten viktig å være klar over at en opphevelse av asl § 13-18 ikke automatisk vil medføre at det blir åpnet konkurs i alle selskaper der det reelt er grunnlag for det. Hvorvidt konkurs faktisk blir åpnet, vil i stor utstrekning bero på andre forhold enn opphevelsen av § 13-18 - f.eks på om forslaget om å åpne konkurs i selskaper som ikke overholder plikten til å sende inn regnskaper, blir vedtatt. Dette kan gjerne uttrykkes slik at opphevelsen av asl § 13-18 er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig, forutsetning for at alle insolvente selskaper skal avvikles etter konkurslovens regler. I høringsnotatet av 31 oktober 1990 foreslo departementet også visse endringer i straffeloven og straffeprosessloven som ledd i innsatsen mot økonomisk kriminalitet. I høringsnotatet ble det tatt til orde for å endre skyldkravet i strl § 283a første ledd nr 2 fra forsett til uaktsomhet hva angår skyldnerens kjennskap til om næringsvirksomheten «klart går med tap» eller ikke. Fra høringsnotatet siteres: « Strl. § 283a første ledd nr. 2 setter i visse tilfelle straff for en insolvent skyldner som fortsetter en tapsbringende bedrift til skade for kreditorene. Ett av vilkårene for å anvende strl. § 283a første ledd nr. 2 er at virksomheten klart går med tap. Skyldkravet med hensyn til dette vilkåret er forsett, jf strl. § 40 første ledd. Det har vist seg at det kan være uheldig å kreve forsett her. I praksis vil skyldneren være avhengig av virksomhetens regnskaper for å vite nok om driften til å kunne anse det som overveiende sannsynlig at virksomheten klart går med tap. Paradoksalt nok vil det derfor unne være særlig vanskelig å bevise forsett nettopp i de tilfellene der skyldneren ikke har overholdt sin regnskapsplikt, jf strl. § 286. Når det gjelder det andre hovedvilkåret for straffellelse etter § 283a første ledd nr. 2. at fordringshaverne ikke vil kunne tilfredsstilles innen rimelig tid, kreves bare vanlig uaktsomhet («han bør innse at...»). Denne blandingen av skyldformer i § 283a første ledd nr. 2 innebærer en unødig komplisering av bevistemaet. For å gjøre paragrafen lettere anvendelig kan man endre skyldkravet til uaktsomhet også med hensyn til det første straffbarhetsvilkåret. Slik ville bevistemaet bli enklere. Det er etter departementets oppfatning dessuten i seg selv straffverdig når man i denne sammenhengen utviser uaktsomhet med hensyn til ikke å innse at virksomheten klart går med tap. Paragrafens første ledd kunne da for eksempel lyde: «Den som ikke begjærer åpning av gjeldsforhandling eller konkurs til tross for at han bør innse at han ikke vil kunne tilfredsstille alle fordringshavere, straffes med fengsel inntil 2 år dersom ... 2) han bør innse at den næringsvirksomhet som han eier eller bestyrer, alene eller sammen med andre, klart går med tap, og at fordringshaverne ikke vil kunne tilfredsstilles innen rimelig tid. Straffen for overtredelse av § 283a er fengsel inntil to år. Fengselsstraffen kan kombineres med bot etter strl. § 26a. For å få et bredere sett av reaksjonsformer ved denne typen overtredelser kan det reises spørsmål om det bør være adgang til å ilegge bot for brudd på § 283a. Dette vil riktignok ha liten hensikt der det er en insolvent skyldner som straffes, men kan ha sin betydning der straffansvaret ilegges andre enn den personlige debitor. Dette kan for eksempel gjelde representanter for et foretak som er i den stilling at de har plikt til å begjære konkurs. Langt de fleste høringsinstansene som har uttalt seg om de strafferettslige endringsforslagene, støtter departementets forslag om å endre skyldkravet i strl § 283a, med hensyn til at virksomheten klart går med tap, fra forsett til uaktsomhet. Dette gjelder bl.a Finansdepartementet, Kommunaldepartementet, Riksadvokaten, Økokrim, KRÅD, Regjeringsadvokaten, Oslo politikammer, Den norske Dommerforening, Den Norske Advokatforening, Politiembetsmennenes Landsforening, NHO, LO og Skattefogdenes Landsforbund. Økokrim sier i høringsuttalelsen: « Justisdepartementet foreslår at skyldkravet i strl § 283a første ledd nr 2 endres. Etter forslaget skal det være tilstrekkelig med uaktsomhet mht det vilkår at virksomheten klart går med tap. Endringen er begrunnet med at det i praksis har vist seg vanskelig å kreve forsett mht dette vilkåret. Skyldneren vil ofte ha latt være å føre regnskapet slik at han ikke har den nødvendige oversikt over virksomhetens økonomiske stilling. Han vil derfor hevde at han ikke var klar over at virksomheten klart gikk med tap pga rotet i regnskapene. Vår erfaring fra etterforskning av konkurssaker viser at dette er en aktuell problemstilling. Forslaget støttes derfor fullt ut. Av høringsinstansene er det bare Norges Statsautoriserte Revisorers Forening som gir uttrykk for en viss skepsis til en eventuell endring av skyldkravet fra forsett til uaktsomhet. Fra høringsuttalelsen siteres: « Vi vil uttrykke skepsis til eventuell endring av det første straffbarhetsvilkåret etter straffeloven § 283 første ledd nr. 2 fra forsett til uaktsomhet. I de tilfeller hvor man i ettertid konstaterer at virksomheten er blitt drevet lenger enn den burde og det ikke foreligger andre kritikkverdige forhold, vil det være urimelig å idømme straff utfra uaktsomhet siden de vurderinger som må foretas er meget situasjonsbestemte og vanskelige. Næringsdepartementet tar til orde for at det bør kreves grov uaktsomhet for å kunne dømmes etter strl § 283a. Av høringsinstansene er det bare et fåtall som har kommentert departementets forslag om å endre strl § 283a slik at bøter kan ilegges alene som reaksjonsform. Dette gjelder Riksadvokaten, Økokrim, KRÅD, Regjeringsadvokaten, Oslo politikammer og Politiembetsmennenes Landsforening. Økokrim kommenterer forslaget om å innføre bøtestraff slik: « I høringsnotatet reises videre spørsmål om det bør være adgang til å ilegge bot for brudd på § 283a. Riktignok kan det være lite aktuelt a idømme bøtestraff dersom den skyldige er insolvent, men denne betraktning rammer ikke de tilfeller der den insolvente virksomhet er et aksjeselskap eller for øvrig den skyldige ikke er ansvarlig for virksomhetens gjeld. For å få et bredere sett av reaksjonsformer ved denne type overtredelser bør det innføres adgang til å ilegge bot ved overtredelse av bestemmelsen. Det kan forekomme tilfeller hvor dette kan være aktuelt, f.eks. der forholdene er gamle. At medvirkeren kan straffes med bøter, jfr strl § 288, er også et moment for bøtealternativ overfor hovedmannen. Dersom skyldkravet mht den omstendighet at virksomheten som går med tap, blir uaktsomhet, vil det også være tilfeller hvor det er tilstrekkelig å reagere med bot der det er lite å bebreide skyldneren. Endringen bør også ses i sammenheng med at det i den senere tid er innført bøtealternativ i en lang rekke bestemmelser i straffeloven. Alle disse momentene skulle derfor tilsi at også strl § 283a får bøtealternativ. « ...I alle fall hvis skyldkravet i § 283a endres som foreslått, bør det være mulig å ilegge ren bøtestraff. Med en slik senket terskel både m.h t skyldkrav og mulig reaksjon, taler mye for at § 283a vil bli oppfattet som en mer reell trussel. Riksadvokaten gir i sin høringsuttalelse uttrykk for tilsvarende syn: « ... Når bestemmelsen dessuten foreslås endret slik at overtredelse av den generelt blir straffbar i uaktsom form, vil man ramme handlinger hvor straffverdigheten er mindre enn for de forsettlige. Dette bør også gjenspeiles i strafferammene. Både Riksadvokaten og Økokrim tar i sine høringsuttalelser til orde for en tilsvarende endring i de øvrige bestemmelsene i kapittel 27 som i dag ikke gir hjemmel for å ilegge bøter som reaksjonsform alene, jf strl § 281, § 284 og § 285. Departementet legger til grunn at den blandingen av skyldkravet som man finner i strl § 283a er uheldig. Slik bestemmelsen nå lyder, skaper den etter departementets syn et unødig vanskelig bevistema. Departementet ser det som klart uheldig at en person kan unngå straffansvar etter denne bestemmelsen alene av den grunn at vedkommende har forsømt sin regnskapsplikt, og dermed ikke kan sies å ha utvist det nødvendige forsett i forhold til at virksomheten klart går med tap. En endring som den foreslåtte vil etter departementets syn være med på å understreke betydningen av at de næringsdrivende følger med i regnskapene og begjærer oppbud i tide. Etter departementets syn er det viktig at aktsomhetsnivået på dette punkt skjerpes. Departementet mener det er åpenbart at det i svært mange tilfeller burde ha vært begjært oppbud på et tidligere tidspunkt. En endring som den foreslåtte vil forhåpentligvis kunne bedre denne situasjonen noe. Departementet ser det som viktig at det i tilknytning til at skyldkravet endres, også gis rom for et bredere sett av reaksjonsformer. Som påpekt av flere av høringsinstansene, vil en endring av skyldkravet kunne føre til at bestemmelsen rammer handlinger hvor straffverdigheten er mindre. Følgelig vil det også være behov for en noe mildere straffereaksjon enn det bestemmelsen gir adgang til nå. I tillegg kan et selvstendig bøtealternativ åpne for at det i fremtiden kan reageres oftere på overtredelser av strl § 283a enn nå, fordi påtalemyndigheten kan ilegge forelegg, jf straffeprosessloven § 255 flg. På denne bakgrunn er departementet kommet til at bøter bør kunne idømmes alene for overtredelse av strl § 283a. Departementet tar også opp forslaget fra Økokrim og Riksadvokaten om å innføre et selvstendig bøtealternativ i strl § 281, § 284 § 285. I kampen mot økonomisk kriminalitet ser departementet det som viktig at man har tilgang til et bredere sett reaksjonsformer for alle overtredelser av straffebestemmelsene i strl kapittel 27. Også for disse bestemmelsene ser departementet det som en fordel at det kan reageres hurtig og effektivt med utstedelse av forelegg. 4.3 (Grovt) I høringsnotatet fremmet departementet forslag om å innføre en straffebestemmelse som rammer uaktsomt bedrageri. Begrunnelsen for forslaget var følgende: « Skyldformen for bedrageri er blandet, jf strl. § 270. Det kreves forsett med hensyn til straffebudets objektive gjerningsinnhold, og i tillegg vinnings hensikt. I en del tilfelle kan det være på det rene at As medkontrahent har lidd tap på grunn av en villfarelse som rent objektivt er framkalt av A, men det er ikke godtgjort at A selv har vært klar over at de opplysninger han ga, ikke var riktige. Dette kan for eksempel være tilfelle der A har formidlet lån til tvilsomme prosjekter, og selv hevder at han har stolt på de opplysningene han har fått av låntakeren, til tross for at han etter omstendighetene hadde all grunn til å foreta nærmere undersøkelser. Slik opptreden er klanderverdig. Departementet konkluderte deretter med at det burde overveies å innføre en bestemmelse som rammer de tilfellene hvor gjerningsmannen har oppfylt de objektive straffbarhetsvilkår i strl. § 270, men hvor forsettet mangler (eller ikke kan bevises). Når det gjelder den videre utformingen av et slikt straffebud, uttalte departementet: « Hvis man skal straffbelegge uaktsomt bedrageri, må man vurdere dels om skyldkravet skal være simpel eller grov uaktsomhet, og dels hvor grov selve overtredelsen skal være. Hvis man holder lite bedrageri (naskeri, jf strl. § 391a fjerde ledd) utenfor, er det i prinsippet fire muligheter: (a) Simpel uaktsomhet og simpelt bedrageri (jf strl. § 270) (b) Simpel uaktsomhet og grovt bedrageri Of. strl. § 271) Hvis man straffer på grunnlag av simpel uaktsomhet, er det etter departementets oppfatning vel strengt å straffe de mindre overtredelser. Hvis skyldkravet skal være simpel uaktsomhet, synes det naturlig å kreve at bedrageriet objektivt sett framtrer som grovt (jf strl. § 271). (En tilsvarende ordning har man for uaktsomt, grovt skadeverk, jf strl. § 391 tredje ledd.) Hvis det derimot kreves grov uaktsomhet for fellelse, kan det være mindre betenkelig å ramme også simpelt bedrageri (jf strl. § 270). Det kan likevel tenkes at man bør kreve grov uaktsomhet som skyldform, kombinert med at bedrageriet objektivt sett må fremtre som grovt. Det vil i tilfelle særlig være beløpets størrelse som vil være et praktisk kriterium. Men også flere av de andre kriteriene i strl. § 271 annet ledd kan få betydning - dette kan særlig gjelde ved bevisst uaktsomhet. Når det gjelder den nærmere utformingen og plasseringen av bestemmelsen, foreslo departementet: «Departementet antar at en ny bestemmelse om (grovt) uaktsomt (grovt) bedrageri bør tas inn som et nytt femte ledd i strl. § 391a. Bestemmelsen kan for eksempel lyde: «Den som (grovt) uaktsomt foretar bedrageri av det slag som er nevnt i § 270 (§ 271), straffes med bøter eller fengsel inntil seks måneder. De fleste høringsinstansene gir uttrykk for at det er et behov for en bestemmelse som rammer uaktsomt bedrageri. F eks uttaler Oslo politikammer: « Departementet tar opp i sitt høringsnotat et meget viktig bevismessig forhold i relasjon til straffeloven § 270. Som påpekt av Departementet vil det i mange meget store alvorlige bedragerisaker være forbundet med store problemer å bevise forsett hos gjerningsmannen med hensyn til det objektive gjerningsinnhold i § 270. Blant annet gjelder det det eksemplet som er angitt på side 71 i høringsnotatet og som sannsynligvis refererer seg til en rekke tidligere og pågående store økonomiske straffesaker, hvor lånetakere er forledet til å utbetale store summer i forskudd i forbindelse med investering i prosjekter som en mellommann har gitt dem prospekter av og som i formen synes «tilforlatelig», men hvor mellommannen hadde all oppfordring til selv å undersøke grunnlagene for prosjektene nærmere. I mange av disse saker vil mellommannens undersøkelse av prosjektene resultere i kunnskaper om disse som ville stille mellommannen i et klart strafferettslig forhold i relasjon til straffeloven § 270, Jf. § 271, når han formidlet lån fra lånetakerne til prosjektet. I slike tilfelle vil det ofte være forbundet med store problemer å bevise forsett med hensyn til hans kunnskap om prosjektets tvilsomme karakter og vil derfor kunne føre til frifinnelse etter straffeloven § 270 i sin nåværende form. En er derfor enig med Departementet at det så snart som mulig bør innføres en ny regel om uaktsomt bedrageri. Økokrim sier i sin høringsuttalelse: « Vi slutter oss til et slikt forslag. I praksis har det vist seg at det kan være behov for å kunne ramme uaktsomt bedrageri. I den senere tid har vi etterforsket saker hvor flere norske lånekunder har betalt til dels store innskudd, kr 300.000 til kr 400.000 i såkalte forhåndsgebyr til en person under den forutsetning at han skulle skaffe lån på det internasjonale lånemarked. Det innbetalte forskuddsbeløp er gått tapt, og noe lån er ikke ytet. derfra. Hadde vedkommende foretatt nærmere undersøkelser ville det ha blitt avdekket at det var stor risiko for å tape det innbetalte forhåndsbeløp, og at det også var svært tvilsomt om noe lån kunne skaffes. Erfaringer vi har høstet i den senere tid viser at dette er et internasjonalt fenomen som stadig får større utbredelse. I disse tilfellene kan det ofte være vanskelig å bevise at vedkommende forsettlig ga uriktige opplysninger til lånekundene. Men dette kunne vedkommende avdekket hvis det var blitt foretatt nærmere undersøkelser. I andre tilfeller kan forholdet være at gjerningsmannen uaktsomt har forsømt å gi opplysninger som han burde forstå var relevante for medkontrahenten. Også tilfeller der en insolvent person har anskaffet varer eller andre ytelser på kreditt vil kunne rammes av en bestemmelse om uaktsomt bedrageri dersom det kan bebreides vedkommende som uaktsomt at han ikke forsto at han var insolvent. Eksemplet er parallelt med forslaget til § 283, men slik at det er en enkeltstående kreditor i stedet for kreditorfellesskapet som rammes. Også der vedkommende visste om sin insolvens kan det være vanskelig å føre bevis for forsett etter dagens bedrageribestemmelser. Riksadvokaten sier seg enig i at det kan være behov for å ramme visse tilfeller av uaktsomt bedrageri, men peker på at dette innebærer en nykriminalisering. Han uttaler: « Det er riksadvokatens prinsippielle oppfatning at nykriminaliseringer ikke bør finne sted medmindre tungtveiende grunner taler for det. På foreliggende område tilsier dette grunnsyn at en iallfall bør gå noe varsomt frem. Dersom en skulle velge skyldformen simpel uaktsomhet både ved overtredelse av strl. § 270 og § 271, er det grunn til å frykte at man utilsiktet vil kunne belegge med straffen lang rekke misligholdstilfelle i alminnelig forretningsliv som i dag alene er gjenstand for sivilt søksmål. Iallfall vil grensen mellom det straffbare forhold og det sivilrettslige mislighold kunne bli meget vanskelig å trekke. Det trenger ingen nærmere begrunnelse at en utilsiktet kriminalisering vil være uheldig. For politi og påtalemyndighet kan det lett føre til at et stort antall anmeldelser vil bli inngitt med det for øyet å få «hjelp» til tvangsinndrivelse. Bedrageribestemmelsene skal dessuten anvendes på rettsområder med stor spennvidde, og de vil som nevnt kunne få (utilsiktet) rekkevidde langt inn i det mer alminnelige forretningsliv. Sparebankforeningen i Norge mener at en lovendring i retning av å innføre en ny straffebestemmelse som rammer uaktsomt bedrageri, bør utredes av Straffelovrådet. Høringsinstansene er delt i synet på hvilket av de alternative forslagene presentert i høringsnotatet som er mest tjenlig. Næringsdepartementet, Riksadvokaten, Regjeringsadvokaten og Skattefogdenes Landsforening mener skyldkravet bør være grov uaktsomhet. Riksadvokatens høringsuttalelse er gjengitt ovenfor. I Regjeringsadvokatens uttalelse heter det: « Et uaktsomt «bedrageri» må likevel ses som kvalifisert forskjellig fra et forsettlig bedrageri hvor det også foreligger vinnings hensikt. Etter mitt syn bør det derfor først og fremst være de bevismessige problemer knyttet til forsetts- og hensiktskravet som kan begrunne en endring. Dette taler for å begrense utvidelsen av det straffbare til de grovt uaktsomme overtredelser. Finansdepartementet, Økokrim, Oslo politikammer, Politiembetsmennenes landsforening og LO mener skyldkravet bør være simpel uaktsomhet. I uttalelsen fra Økokrim heter det: « Etter en samlet vurdering er vi av den oppfatning at skyldkravet bør være simpel uaktsomhet og at det bør omfatte både simpelt og grovt bedrageri. Å knytte skyldkravet til simpel uaktsomhet er for det første i tråd med nyere straffebestemmelser. Etter strl § 162 fjerde ledd og § 162a fjerde ledd (narkotikaforbrytelse og narkotikaheleri) er skyldkravet ved begge overtredelser uaktsomhet, og strafferammen er bøter eller fengsel inntil 2 år. Også når det gjelder nyere spesiallovgivning, bl.a verdipapirhandelsloven, ligningsloven og merverdiavgiftsloven, er skyldkravet forsett etter simpel uaktsomhet. Ved simpel uaktsomhet er strafferammen som regel lavere. Et annet moment for at simpel uaktsomhet bør være tilstrekkelig skyldform, er at det kan være vanskelig å trekke grensen mellom simpel og grov uaktsomhet. Det vil som regel bero på en skjønnsmessig vurdering etter retningslinjer trukket opp i rettspraksis. Om det er den ene eller den andre form for uaktsomhet bør først og fremst være et straffutmålingsmoment og ikke avgjørende for skyldspørsmålet. Hvor det bare er lite å bebreide vedkommende gjerningsmann, vil dette gi seg utslag ved straffutmålingen. Det er også delte meninger om straffebudet bør ramme simpelt eller grovt bedrageri. Finansdepartementet, Riksadvokaten, Økokrim, Politiembetsmennenes Landsforening, KRÅD, Skattefogdenes Landsforening og LO gir uttrykk for at også uaktsomt simpelt bedrageri bør rammes. Oslo politikammer derimot mener at uaktsomhet bare bør rammes i de mer alvorlige bedragerisaker, dvs hvor det er spørsmål om overtredelse av strl § 271. Flere av høringsinstansene har kommentert departementets forslag til plassering av bestemmelsen og strafferammen. fengsel inntil 6 måneder er for lav. Riksadvokaten uttaler: « Når skyldgraden foreslås endret til grov uaktsomhet vil mange av de tilfelle som kommer til avgjørelse ved domstolene, ligge nær opptil forsett. Det vil sannsynligvis være en del tilfelle hvor det rent faktisk foreligger forsett, men hvor bevisene ikke er tilstrekkelige til å hevde dette. På denne bakgrunn er det den foreslåtte strafferamme på fengsel inntil 6 måneder for lav. Etter riksadvokatens mening bør strafferammen for den grovt uaktsomme bedragerihandling settes til bøter eller fengsel inntil 2 år eller begge deler. Økokrim sier om disse spørsmålene: « Vi mener videre at en bestemmelse om uaktsomt bedrageri bør knyttes til bedrageri slik det er definert i § 270. Momentene som er angitt i § 271 (grovt bedrageri) er sterkt skjønnsmessige, og innebærer en helhetsvurdering av handlingens grovhet, som i liten grad synes egnet til å avgjøre selve straffbarheten. Et særlig problem ved å knytte straffbarheten til § 271 ligger videre i at oppregningen i bestemmelsen bare er veiledende, jfr «skal det særlig legges vekt på». Det er videre foreslått en straff for uaktsomt bedrageri på bøter eller fengsel inntil 6 måneder. Vi foreslår at strafferammen settes til bøter eller fengsel inntil 2 år. Når vi foreslår en strafferamme på inntil 2 år er det for det tilfelle hvor det foreligger en kvalifisert uaktsomhet som grenser opp til forsettet. I disse tilfeller kan det være behov for å ha en strafferamme på inntil 2 år. Graden av uaktsomhet vil være et straffutmålingsmoment. Et annen moment er også at foreldelsesfristen blir forlenget. Med en strafferamme på inntil 6 måneder vil straffbare forhold være foreldet i løpet at to år. Med de internasjonale forgreninger slike forhold kan ha, vil det ofte gå en tid før det blir avdekket. Dersom strafferammen er så lav som inntil 6 måneder, vil ofte forholdene kunne være foreldet når de blir avdekket. Også av den grunn bør strafferammen være høyere enn 6 måneder. Oslo politikammer fremholder: « En er imidlertid uenig i at den nye straffebestemmelsen skal henføres under straffeloven § 391a), som er en naskeribestemmelse. Dette hensett til at den foreslåtte straff for uaktsomt bedrageri synes satt altfor lav i høringsnotatet på side 73. Skal en straffetrussel for uaktsomt bedrageri ha en allmenpreventiv effekt, bør straffen skjerpes adskillig i forhold til Departementets forslag. Straffen for slike overtredelser bør settes til bøter eller fengsel inntil 2 år eller begge deler. Man vil da kunne reagere strengt med en lengere fengselsstraff i alvorlige saker, men også åpne adgang for å avgjøre slike saker raskt med et stort forelegg. En slik ny lovregel hører naturlig inn under straffeloven § 271. Departementet mener det er behov for en straffebestemmelse som rammer uaktsomt bedrageri i en eller annen form. Som fremholdt i høringsnotatet kan det i mange situasjoner fremstå som klart klanderverdig når en tredjeperson påføres et tap fordi vedkommende stolte på de opplysninger som ble gitt av gjerningsmannen og som i ettertid viste seg å være feilaktige. Departementets forslag tar sikte på å ramme blant annet tilfeller av «mellommannsvirksomhet» der den fornærmede gjennom uriktig og mangelfull informasjon fra mellommannen blir villedet til å investere i eller yte lån til bestemte prosjekter. Departementet foreslår at skyldkravet skal være grov uaktsomhet. Riktignok kan det, som flere av høringsinstansene påpeker, være vanskelig å trekke noen klar og entydig grense mellom hva som faller innenfor det straffbare som grovt uaktsomt og hva som er straffritt fordi uaktsomheten bare er simpel. Men etter departementets syn er ikke dette et avgjørende argument mot å kreve grov uaktsomhet som skyldgrad. Det må foretas en konkret vurdering av den aktsomhet som er vist i hvert enkelt tilfelle, og dette vurderingstemaet er på ingen måte ukjent for verken påtalemyndigheten eller domstolene. I likhet med Riksadvokaten ser departementet en viss fare for at simpel uaktsomhet som skyldgrad kan skape avgrensningsproblemer i forhold til misligholdstilfeller i det alminnelige forretningsliv. Departementet foreslår videre at endringen i skyldgraden fra forsett til grov uaktsomhet skal gjelde for både simpelt og grovt bedrageri. Etter departementets syn er det i utgangspunktet en markert forskjell mellom et uaktsomt og et forsettlig bedrageri. Dette bør også gi seg utslag i strafferammene. På den annen side kan også forholdene rundt et grovt uaktsomt bedrageri være alvorlige, og departementet er kommet til at den antydete strafferammen på fengsel inntil seks måneder er for lav. Departementet foreslår derfor at strafferammen for grovt uaktsomt bedrageri blir bøter eller fengsel inntil 2 år, det vil si noe lavere enn strafferammen for simpelt bedrageri, jf strl § 270 siste ledd. Bestemmelsen foreslås tatt inn som en ny strl § 271a. Departementets forslag bygger på et forslag fra Økokrim, som i brev 30 mars 1990 reiste spørsmål om å innføre en bestemmelse om redegjørelse fra aktoratet i større økonomiske saker forut for hovedforhandlingen. I Økokrim's brev heter det: « Slik redegjørelse ble tidligere gitt for lagmannsretten etter den gamle straffeprosesslov. Ordningen ble opphevet ved ny straffeprosesslov. Vi har nå regler som går ut på at dommeren kan forlange å se igjennom dokumentene før hovedforhandlingen for å danne seg et innblikk i saken jf strpl. § 262. Store økonomiske straffesaker kan dreie seg om et komplisert faktum og rettsforhold. Vi reiser spørsmålet om det ikke i denne type saker kunne være en fordel for dommeren om han hadde fått en objektiv redegjørelse fra aktoratet i saken som redegjorde for saken og rettslige problemer. Det er av særlig betydning at det gjøres rede for hvilket faktum som foreligger i saken. Dette vil kunne sette dommeren i stand til på en bedre og en mer effektiv måte å lede hovedforhandlingen. Han vil også ha et adskillig bedre grunnlag for å avskjære overflødig bevisføring. Den danske lov om rettspleie fikk ved lovendringen i 1986 en regel i § 927b hvor det heter: «I særlige tilfælde, hvor retten under hensyn til sagens beskaffenhed finder det hensigtsmæssig, kan den pålægge anklagemyndigheden at fremsende en skriftlig forelæggelse til retten inden en nærmere fastsat frist. Retten fastsætter endvidere en frist for forsvarernes eventuelle bemærkninger hertil. Er der sket skriftlig forelæggelse. Jf. 1.-2. pkt., skal parterne give en mundtlig sammenfatning heraf i retten. Det danske utvalg som foreslo denne bestemmelse fant at det var hensiktsmessig at det ble gitt en redegjørelse i skriftlig form samtidig med at tiltalen ble oversendt eller i god tid før selve hovedforhandlingen. Det anførte også at forsvareren burde gis en passende frist til å komme med eventuelle motinnlegg. Vi vil også peke på at hvor saken kommer opp for lagmannsretten i annen instans, vil dommeren der ha underrettens dom å holde seg til. I underrettens dom vil dommeren både få en redegjørelse for sakens faktiske side og for de rettslige vurderinger underretten har foretatt. Dette gir et mye bedre grunnlag for administrator til å styre hovedforhandlingen på en effektiv måte. Noe av den samme fordel bør underrettens administrator ha i en større komplisert økonomisk straffesak. En redegjørelse fra aktoratet i slike saker vil kunne være et hjelpemiddel for dommeren i denne anledning. Den omstendighet at dommeren i dag kan forlange å se igjennom sakens dokumenter er ofte lite hensiktsmessig i disse sakene hvor det ofte kan være flere tusen bilag og sider med vitneavhør. På denne bakgrunn mener vi at det ville være en fordel for dommeren at han fikk en redegjørelse for saken på forhånd. Innvendingen kan være at dette vil trekke dommerens objektivitet i tvil. Etter vår mening kan det ikke være noe avgjørende argument. Ordningen er ment for særlig omfattende eller komplekse saker der det er av sentral betydning at dommeren har den tilstrekkelige oversikt og forståelse av saken til å kunne lede forhandlingene på en effektiv måte. Det vil ikke dreie seg om fremstilling av noe annet enn det aktor kan fremlegge i sitt innledningsforedrag etter strpl. § 289 annet ledd. Som der (og etter den danske bestemmelse) bør forsvareren få anledning til å komme med skriftlige kommentarer til en eventuell skriftlig redegjørelse fra påtalemyndigheten. I sivile saker vil dommeren på forhånd ha lest prosesskriv fra partene. Det er ingen som reiser spørsmål om at dette rokker ved dommerens objektivitet. Samtlige høringsinstanser som har uttalt seg om dette spørsmålet støtter forslaget fra Økokrim. Det synes å være bred enighet om at det er et behov for en slik bestemmelse. Den norske Dommerforening uttaler bl a: « Etter Straffeprosessutvalgets mening er det et åpenbart behov for en forhåndsredegjørelse fra påtalemyndigheten i større økonomiske saker og andre innviklede saker, slik at iallfall rettens formann kan møte med et visst rudiment av forberedelse. Lesning av tiltalebeslutningen og bevisoppgaven vil ikke gjøre samme nytten, og rettens formann vil ha liten glede av å få utlånt de meget omfangsrike saksdokumenter som man vanligvis har i saker av den typen som det her dreier seg om. Hensynet til at rettens formann ikke skal bli urimelig forhåndspåvirket av påtalemyndigheten må være tilstrekkelig varetatt ved at forsvareren kan få komme med et supplement hvis han finner grunn til det. En trenet dommer skulle for øvrig ikke la seg forhåndspåvirke av en redegjørelse bare fordi den er satt opp av den ene av partene. Redegjørelsen bør være objektiv, og ikke ha karakter av et partsinnlegg. - Utvalget finner således å kunne gi forslaget sin tilslutning. Oslo politikammer sier om forslaget: « En er helt ut enig med ØK-krim at det bør innføres en regel i straffeprosessloven § 262, som bør utformes overensstemmende med den danske lov om rettspleie, slik den er utformet i § 927b). I de større økonomiske straffesaker hvor det objektivt sett ikke foreligger stor tvil om faktum i saken men hvor det er kompliserte juridiske spørsmål som skal belyses under hovedforhandlingen, mener en at det er av stor betydning for en effektiv håndhevelse av disse saker og gjennomføring av hovedforhandling, at dommeren så tidlig som mulig etter utferdigelse av tiltalebeslutningen får en objektiv redegjørelse fra aktoratet, om saken og dens rettslige problemer. Dette vil ha stor betydning for dommerens vurdering av om det er grunnlag for å avskjære overflødig bevisføring... Samtlige høringsinstanser synes å være av den oppfatning at en bestemmelse som gir aktoratet en mulighet til å redegjøre for saken, også må innebære at forsvareren gis rett til å komme med sitt syn på saken. Regjeringsadvokaten fremholder: « En forutsetning er selvfølgelig at tiltalte og hans forsvarer får god nok anledning til å kommentere redegjørelsen. I praksis bør dessuten ordningen begrenses til mer kompliserte saker da jeg antar ordningen ellers kan bety en uforholdsmessig merbelastning for påtalemyndigheten. Departementet har merket seg den brede støtten blant høringsinstansene for forslaget, og legger til grunn at en slik bestemmelse kan være et nyttig supplement til våre prosessregler. Departementet har valgt å foreslå en regel som ligger nært opp til den danske lov om rettspleie § 927b. Dette innebærer at det vil være opp til retten i den enkelte sak å pålegge påtalemyndigheten å gi en redegjørelse i saken. Det legges med andre ord ikke opp til en ordning hvor påtalemyndigheten selv vurderer hensiktsmessigheten av å gi en slik redegjørelse for retten. Departementet har vurdert om adgangen til å kreve en slik redegjørelse burde forbeholdes enkelte typer saker, typisk økonomiske straffesaker av betydelig omfang. Departementet er kommet til at retten her bør ha et relativt fritt skjønn. Forslaget inneholder derfor ingen uttrykkelig begrensning m.h t i hvilken type saker eller hvor omfattende en sak må være for at retten skal kunne be om en slik redegjørelse fra påtalemyndigheten. En begrensning ligger likevel i at en redegjørelse bare kan kreves «I særlige tilfeller hvor retten ut fra sakens art finner det hensiktsmessig». Med dette ønsker departementet å understreke at adgangen bare skal benyttes hvor sakens omfang og kompleksitet gjør dette nødvendig. Det er ikke forutsetningen at adgangen skal benyttes i ordinære og relativt oversiktlige straffesaker. Det kunne medføre en uønsket merbelastning for påtalemyndigheten. At sakens faktum er omstridt, er selvsagt ikke i seg selv nok til at en slik redegjørelse bør kreves. Det bør være et grunnleggende element i ordningen at tiltalte og forsvareren gis innsyn i påtalemyndighetenes redegjørelse og får adgang til å uttale seg om den. Departementet foreslår derfor at retten skal sende kopi av påtalemyndighetens redegjørelse til tiltalte og forsvareren, med adgang for dem til å uttale seg om redegjørelsen. Etter departementets forslag skal påtalemyndigheten pålegges å gi sin redegjørelse innen en bestemt frist. Tilsvarende skal tiltalte, som regel gjennom sin forsvarer, gis anledning til å uttale seg om påtalemyndighetens redegjørelse også innen en bestemt frist. Departementet har i lovforslaget ikke oppstilt noen bestemte maksimums eller minimumsfrister for påtalemyndigheten eller tiltalte, men overlatt til retten å fastlegge fristens lengde i hvert enkelt tilfelle. Departementet antar at dette gir ordningen en smidighet som gir rom for en konkret vurdering av tidsbehovet i den enkelte sak. Forslagene til strafferettslige og straffeprosessuelle endringer i proposisjonen er av relativt beskjedent omfang. Det foreslås to nye bestemmelser, jf forslaget til ny strl § 271a og ny strpl § 262 tredje ledd. I tillegg foreslås bøter som straffalternativ i strl § 281, § 283a, § 284 og § 285. Ingen av disse endringene vil medføre behov for økte bevilgninger. De nærmere administrative virkningene av endringene kan ellers være vanskelig å forutsi. Forslaget til ny strl § 271a og endringen i strl § 283a første ledd innebærer en nykriminalisering som i utgangspunktet vil kunne føre til flere straffesaker. Dette kan føre til en økt belastning på rettsapparatet. På den annen side innebærer begge forslagene at skyldkravet endres fra forsett til henholdsvis grov uaktsomhet (strl § 271a) og simpel uaktsomhet (hva angår det å innse at virksomheten klart går med tap i strl § 283a første ledd). Dette vil kunne medføre en forenkling av saksbehandlingen i form av enklere etterforsking og bevisføring for retten. Dette kan igjen føre til færre tvister med hensyn til om straffbarhetsvilkårene er oppfylt og følgelig åpne adgang for flere vedtakelser av forelegg og dom i forhørsrett. En innføring av bøter som straffereaksjon i strl § 281, § 283a, § 284 og § 285 vil kunne føre til økte inntekter for staten. Videre vil dette åpne adgang for ileggelse av forelegg, noe som vil kunne redusere belastningen for rettsapparatet, i form av færre straffesaker og færre soningsdøgn. Forslaget til nytt tredje ledd i strpl § 262 vil i og for seg påføre påtalemyndigheten og domstolene noe merarbeid. Hvor omfattende dette merarbeidet vil bli, lar seg vanskelig forutsi med sikkerhet. Bestemmelsen forutsettes imidlertid brukt i relativt få, men omfattende og kompliserte straffesaker. etterforskningen, og å avgi en slik redegjørelse vil trolig ikke være noen stor belastning. Bestemmelsen vil på den annen side medføre at dommerne i disse sakene får bedre kjennskap til saken på forhånd, noe som vil sette dommeren i stand til å lede hovedforhandlingen på en mer effektiv måte. Dette vil også kunne gi dommeren et bedre grunnlag for å avskjære overflødig og kostnadskrevende bevisføring. Etter departementets syn vil bestemmelsen gi en effektiviseringsgevinst som er større enn det merarbeid som isolert sett pålegges. I høringsnotatet tok Justisdepartementet utgangspunkt i at det synes å være alminnelig enighet om at problemet med det økende antall tomme konkursboer og svarte konkurser bl.a henger sammen med den utvidete adgang til å pantsette etter panteloven av 1980. Manglende frie aktiva hos skyldnerne reduserer oppfordringen til og mulighetene for en effektiv bobehandling og avsløring og forebyggelse av økonomisk kriminalitet. Dessuten er manglende dekningsreserver selvfølgelig et stort selvstendig problem for de personlige kreditorer uten pantesikkerhet både i og utenfor konkurs. Ved siden av den tradisjonelle adgang til å pantsette fast eiendom, realregistrerbart løsøre og verdipapirer, åpner den nye panteloven generelt adgang for alle næringsdrivende til å underpantsette også driftstilbehør, motorvogner og varelager. Dessuten er det gitt direkte hjemmel for pantsetting av enkle pengekrav, og for næringsdrivende kan dette også skje samlet for alle enkle pengekrav som den næringsdrivende har eller får i sin virksomhet. Forholdet mellom realkreditten og personalkreditten ble grundig vurdert i forarbeidene til loven, jf bl.a Rådsegn 8 kap VI og VII, Ot.prp.nr.39 (1977-1978) s 11-20 og Innst.O.nr.19 (1979-1980) s 2-4. Ønsket om å gi alle næringsdrivende bedre og like muligheter til rimelig kreditt, ble her ansett som mer tungtveiende enn betenkelighetene ved en utvidet pantsettelsesadgang. Stortingets justiskomité ba imidlertid departementet følge utviklingen nøye. Dersom det viser seg at den vide pantsettelsesadgangen får for uheldige konsekvenser for de personlige kreditorer og kredittlivet generelt, fant komiteen det rimelig at spørsmålet om en eller annen kvantitativ begrensning av adgangen til å pantsette vurderes på nytt. En gjennomgåelse av forskjellige slike nærmere muligheter for å avgrense området for realkreditten er gjort i Ot.prp.nr.39 (1977-1978) s 18. Utviklingen etter panteloven har nå vist at den vide pantsettelsesadgangen i høy grad er utnyttet i praksis. Dette må antas å ha medvirket til at et økende antall konkursboer er så «tomme» at det ikke er midler til å betale for bobehandlingen (ifølge seneste statistikk for 1990, innstilles nå ca 70 % av alle boer etter kkl § 135, mot vel 40 % før panteloven). Tilsvarende kan den omfattende pantsettelse av debitors midler føre til at konkurs ikke en gang blir begjært eller åpnet. Justisdepartementet ga derfor i høringsnotatet uttrykk for at det nå må være riktig å følge opp Justiskomiteens forutsetning om nærmere å vurdere behovet for, og eventuelt gjennomføre, begrensninger i pantsettelsesadgangen. Slike begrensninger i pantsettelsesadgangen reiser til dels omfattende og kompliserte spørsmål. Departementet fant derfor at spørsmålene bør utredes av det sakkyndige utvalg for etterkontroll av konkurslovgivningen m.v som man var i ferd med å oppnevne ( « Falkangerutvalget» oppnevnt ved kgl res 26 oktober 1990). I mandatet for utvalget heter det særskilt om endringer i pantelovgivningen: « Departementet ønsker at utvalget skal utrede endringer i pantelovgivningen med sikte på å tilføre konkursboene mer kapital. Spesielt ønsker departementet at utvalget skal utrede ideen om at en viss del av pantsatte gjenstanders verdi skal forbeholdes boet. Utvalget kan også utrede andre endringer i pantelovgivningen, f.eks. innskrenkninger i pantsettelsesadgangen på visse områder, enten som alternativ eller som tillegg til en regel som forbeholder en viss andel av pantets verdi for boet. Departementet peker i denne forbindelse på at det selv i et høringsbrev som skal sendes ut, vil utrede en innskrenkning i adgangen til å underpantsette enkle fordringer. Det pekes også på at utvalget må utrede de samfunnsøkonomiske konsekvenser av endringer i pantelovgivningen. Utvalget bør også overveie om slike endringer bør få konsekvenser for reglene om abandonnering, herunder de forslag til regler om abandonnering i konkurs som er fremsatt i en utredning fra professor dr. juris Thor Falkanger og høyesterettsadvokat Carl-Bernhard Kjelstrup til Justisdepartementet i juni 1985. Utvalget er bedt om å avslutte sitt arbeid innen 31 desember 1992. enkle krav, særlig samlet underpantsettelse av slike krav (factoringpant). Etter flere grunnleggende høyesterettsdommer fra 1987-1989 er det på dette område at den vide pantsettelsesadgang på bekostning av personalkreditten og konkursinstituttet særlig er blitt kritisert. Samtidig anså departementet ihvertfall enkelte av de aktuelle endringsspørsmål som relativt oversiktlige. Begrensninger på dette område kunne derfor være et naturlig første skritt i retning av å øke andelen av frie aktiva for de personlige kreditorer og boene. Den videre behandling i høringsnotatet om innskrenkninger i pantsettelsesadgangen gjelder derfor pant i enkle pengekrav og særlig factoringpant. Etter panteloven av 1857 var det sikker rettsoppfatning at håndpantregelen var til hinder for å pantsette enkle pengekrav med rettsvern. I praksis utviklet det seg likevel en ordning med overdragelse av enkle fordringer i sikringsøyemed (sikringscesjon) med rettsvern ved melding til debitor cessus etter gjeldsbrevloven § 29. Denne ordning ble på visse vilkår godtatt av domstolene, selv om grensen mellom den aksepterte sikringscesjon («sann eiendomsoverdragelse») og den ikke-godtatte pantsettelse kunne være noe uklar. Etter internasjonalt mønster utviklet det seg i Norge fra begynnelsen av 1960-årene en særlig og systematisert form for sikringscesjon, såkalt factoring. Det karakteristiske for slik factoring i tradisjonell forstand er at en næringsdrivende systematisk overdrar sine kundefordringer til et finansieringsforetak til inndrivelse. Samtidig med at finansieringsforetaket (factor) forestår administrering og inndrivelse av fordringene, yter det klienten løpende kreditt mot sikkerhet i fordringsmassen. Kreditten ytes i alminnelighet ved at factor utbetaler en større del av de overførte fordringenes pålydende til klienten kort tid etter å ha mottatt fakturaene. Factor får rettsvern ved at skyldneren etter den enkelte fordring underrettes om diskonteringen (gbl § 29). I praksis skjer dette ved påstempling på fakturaen av klienten eller av factor når factor videresender fakturaen til skyldneren. Underretning kunne også gis ved generell forhåndsmelding til kundene om at alle de fordringer klienten hadde eller ville få på vedkommende kunde, var overført til factor (jf Rt 1963/983). Panteloven av 1980 innførte en uttrykkelig adgang til regulær pantsettelse av enkle pengekrav, jf § 4-4 flg. Samtidig opprettholdes adgangen til sikringscesjon, jf § 4-9. Rettsvern etableres for begge former ved melding til debitor cessus, jf panteloven § 4-5 og gbl § 29. Videre gir pl § 4-10 en ny regel om at næringsdrivende kan foreta samlet avhendelse, avhendelse i sikringsøyemed eller pantsettelse av de enkle pengekrav som den næringsdrivende har eller får i sin virksomhet eller i en særlig del av denne. Rettsvern mot den næringsdrivendedes kreditorer kan her oppnås ved tinglysing på vedkommendes blad i Løsøreregisteret. Bestemmelsen lyder i sin helhet: « § 4-10. Factoring. (1) En næringsdrivende kan slutte avtale om avhendelse, avhendelse i sikringsøyemed eller pantsettelse av de enkle pengekrav som han har eller får i sin virksomhet eller i en særlig del av denne. Det er ikke nødvendig at skyldnerne blir navngitt. (2) Avtale som nevnt i første ledd får rettsvern ved tinglysing på den næringsdrivendes blad i Løsøreregisteret. Rett etter slik avtale kan allikevel ikke gjøres gjeldende mot den som i aktsom god tro har ervervet en konkurrerende rett til et krav som omfattes av avtalen, og som har fått rettsvern for sitt erverv etter § 4-5 eller etter lov av 17. februar 1939 om gjeldsbrev § 29. (3) Bestemmelsene i § 3-5, § 4-6, § 4-7 § 4-8 gjelder tilsvarende for avtale etter nærværende paragraf. Bestemmelsen i § 1-4 gjelder ikke. Pant i enkle pengekrav og factoring er i lovforarbeidene særlig behandlet i Rådsegn 8 s 103-111, Ot.prp.nr.39 (1977-1978) s 63-70 og 128-133 og Innst.O.nr.19 (1979-1980) s 20-24. Enkelte sentrale spørsmål om forståelsen av panteloven § 4-10 er mer eller mindre avklart gjennom høyesterettspraksis i 1987 og 1989. Eltema-dommen i Rt 1987/35 slår fast at panteloven § 4-10 også kan brukes til regulær underpantsettelse av enkle pengekrav uten at panthaveren må overta kreditorbeføyelsene. Samlet pantsettelse i denne form som rent kredittsikringsmiddel er dermed helt løsrevet fra factoring i tradisjonell forstand. Men siden denne pantsettelsesformen har utviklet seg som ledd i factoringinstituttet (jf også overskriften til § 4-10), er det vanlig å kalle samlet pantsettelse av enkle krav for factoringpant. I Enok Hus-dommen i Rt 1987/984 ble det avgjort at § 4-10 ikke er begrenset til den næringsdrivendes kundefordringer, slik som tradisjonell factoring. I den aktuelle saken ble en næringsdrivendes krav på arealtilskudd og lærlingetilskudd ansett for å omfattes av factoringpantet som krav i den næringsdrivendes virksomhet. I Karmøy Montering-dommen i Rt 1989/1209 slår Høyesterett fast at rettsvern oppnås i forhold til klientens kreditorer også ved at debitor cessus underrettes om overdragelsen uten hensyn til om factoringavtalen er tinglyst. usedvanlig betalingsmiddel etter konkursloven av 1863 § 44 første ledd. Førstvoterende uttaler dessuten i premissene at en avtale etter § 4-10 kan begrenses til kundefordringer, og at man trolig også må kunne akseptere visse ytterligere begrensninger som må ses som en naturlig og nødvendig konsekvens av en hensiktsmessig factoringordning. Forutsetningen er at begrensningene ikke er så vidtgående at de fratar avtalen preget av en en bloc overdragelse av kundefordringene. Med utgangspunkt i de foran nevnte høyesterettsdommer har kritikken mot rettstilstanden særlig gjeldt 1) at panteloven § 4-10 ikke er begrenset til den næringsdrivendes kundefordringer, og 2) at § 4-10 også kan brukes til regulær underpantsettelse av enkle pengekrav uten at panthaveren må overta kreditorbeføyelsene. Høyesterett har både i premissene til Enok Hus-dommen og Eltema-dommen sagt at dersom den vide pantsettelsesadgangen som det er åpnet for, skulle vise seg å få for uheldige konsekvenser for personalkreditten, er det i tilfelle en lovgivningsoppgave å foreta de endringer som måtte anses påkrevd ( Rt 1987 39 og s 988). I rettsteorien har Brækhus vært særlig kritisk mot regulært underpant av en bedrifts samlede fordringsmasse. I Omsetning og Kreditt 2 (1988) s 139-140 uttaler han bl.a om de rettspolitiske spørsmål: « (1) Som påpekt under 213.2 ovenfor vil det tinglyste en bloc-underpant i debitors kundefordringer være en langt mer hensiktsmessig panterettsform for kreditor enn en pantsettelse efter reglene i pantel. § 4-4, § 4-5, § 4-6, § 4-7 § 4-8, § 4-9. Også for debitor vil en slik underpantsettelse Dy på fordeler: Han beholder kontakten med sine kunder også i oppgjørsfasen, og unngår den mistanke som notifikasjonsprosedyren i visse tilfeller kan vekke om at han står svakt økonomisk. De som blir nødlidende ved en godtagelse av det tinglyste en bloc-pant, er debitors øvrige kreditorer. Dette skyldes ikke at ordningen gir dårlig notoritet og publisitet; i så henseende er tinglysingen formodentlig minst like effektiv som notifikasjonen av de enkelte kunder. Faren for de personlige kreditorer ligger i at en bloc-ordning er så enkel og altomfattende. Godtas ordningen, vil de næringsdrivendes utestående fordringer bli belagt med pant i langt større omfang enn hittil (noe tallene fra Løsøreregisteret gir en antydning om). En vanlig bank kan vanskelig påta seg det betydelige arbeide det er å notifisere et meget stort antall kunder efter reglene i pantel. § 4-5, og å besørge den efterfølgende innkassering av fordringene med tilhørende bokføring. Underpantsettelse en bloc er en langt enklere sak, så enkel at man må regne med at bankene nærmest rutinemessig vil kreve slik sikkerhet i tillegg til annet pant når en kreditt av noe omfang skal etableres. Forholdet mellom en bloc-underpantet og den tradisjonelle form for fordringspant blir forsåvidt som forholdet mellom underpantsettelse og håndpantsettelse av vanlig løsøre. Kravet om notifikasjon etc., hhv. overlevering innebærer at den praktiske mulighet for å etablere pant kan bli vesentlig redusert; tillates underpantsettelse, blir området for realkreditten utvidet tilsvarende. Når det gjelder en næringsdrivendes løsøre, har de personlige kreditorer måttet resignere -praktisk talt alt slikt løsøre kan pantsettes efter pantel. 1980. Debitors utestående fordringer har derimot lenge vært et av de få frie aktiver som kreditorene kunne regne med i en eventuell konkurs. Diskontering av kundefordringer gjennom factoring har nok redusert denne posten i en del boer. Men factoring er ikke noe som næringsdrivende flest gir seg inn på. En bloc-underpantsettelsene vil få et helt annt omfang; man kan vel gå ut fra at fordringsmassen i de aller fleste boer vil bli beheftet på denne måten. Ekstra ødeleggende for de personlige kreditorer vil ordningen bli når man ikke begrenser panteretten til debitors kundefordringer, men lar den omfatte absolutt alle hans utestående krav, jfr. (4) nedenfor. De nye regler om underpant i løsøre i pantel. 1980 innebar en betydelig svekkelse av de ordinære (personlige) kreditorers stilling ved konkurs i næringsdrivendes boer. HR's dommer i Rt-1987-35 (Eltema-saken) og 984 (Enok-saken) vil nu føre til at de siste reserver vil bli unndradd boene, og til at konkurser i slike boer i de fleste tilfeller vil bli formålsløse. Kredittpolitisk er dette en meget uheldig utvikling. Samfunnet trenger en bedre beskyttelse mot uhederlige forretningsmetoder og slett kredittmoral, og har ikke råd til å gi slipp på den utluftning og kontrolleffekt som ordentlig gjennomførte konkursbehandlinger vil gi, se nærmere nedenfor under 219.33. På den annen side er Andreassen i sin bok Factoringpant (1990) i det vesentlige positiv til factoringpantordningen. Sammenfatningsvis konkluderer Andreassen i sin rettspolitiske drøftelse s 86: « Som det fremgår av den foranstående drøftelse, har factoringpantordningen en vesentlig samfunnsmessig funksjon. Sammen med varelagerpantordningen legger factoringpantordningen grunnlag for en ordnet driftskreditt På denne måte virker factoringpantordningen verdiskapende og gir positive virkninger ikke bare for panthaveren, men også for pantsetteren selv, hans øvrige kreditorer og for samfunnet for øvrig. Om factoringpantordningen begrenses til bare å kunne brukes som sikkerhet for driftskreditt, og gjenstanden for pantet begrenses til å gjelde enkle pengekrav som oppstår som ledd i driftsinntektene i pantsetterens næringsvirksomhet, kan ordningen ikke sees å påføre andre interesser nevneverdig skade. Det behov som er for å få undersøkt pantsetterens virksomhet med sikte på om det foreligger straffbare forhold i tilfeller hvor pantsetteren går konkurs, bør i første rekke ivaretas gjennom en styrking av apparatet for etterforskning og forfølgning av økonomisk kriminalitet. På denne bakgrunn presenterte departementet i høringsnotatet forskjellige mulige endringsforslag med mer eller mindre vidtgående begrensninger i factoringpantordningen. En forutsetning for gjennomføringen måtte være at endringene kan gjøres uten at de slår for skjevt ut og skaper vesentlige problemer for enkelte næringer. De mest vidtgående alternativene gikk ut på enten helt å sløyfe særregelen om factoringavtaler i panteloven § 4-10 eller å innføre håndpantmodellen med krav om rådighetsovergang til panthaveren. Begge disse alternativene må antas å ville innebære en effektiv begrensning av bruken av de næringsdrivendes samlede fordringsmasse til rent sikringsformål. De øvrige mulige endringsforslagene gjaldt bl.a direkte begrensninger av Panteobjektet (fordringsmassen) i § 4-10, begrensning av kredittformålet til driftskreditt (frarås), sløyfing av unntaket fra spesialitetsprinsippet i panteloven § 1-4 jf § 4-10 tredje ledd, tidsbegrensninger av factoringpantet eller tinglysingsvirkningen eller særregler for enkelte bransjer (frarås). Det er blant høringsinstansene gjennomgående tilslutning til eller forståelse for behovet for generelt å vurdere mulige begrensninger i pantsettelsesadgangen etter panteloven slik som Falkangerutvalget har fått i oppdrag. Bare de to revisorforeningene uttaler seg i prinsippet mot innskrenkninger i dagens ordning. Når det gjelder å gjennomføre begrensninger i reglene om factoringpant nå, er meningene derimot svært delte. Støtte til forslagene (inklusive et av de vidtgående alternativene) uttrykkes av Finansdepartementet, Kommunaldepartementet, Økokrim (likevel usikre på effekten), Oslo skifterett, Det Kriminalitetsforebyggende Råd (Kråd), Landsorganisasjonen, Skattefogdenes Landsforening, Departementenes Juristforening og Skattevesenets Juristforening, Norges Forsikringsforbund, Kreditorforeningen og Finansieringsselskapenes Forening. Det pekes særlig på behovet for å øke andelen frie bomidler og generelt hensynet til bedre dekning for de usikrede kreditorer. Finansdepartementet og Skattefogdenes Landsforening understreker det offentliges forverrede stilling som skatte- og avgiftskreditor. Bl a Kreditorforeningen mener at endringene ikke på uønsket måte vil redusere kredittmulighetene, og at sløyfing av § 4-10 kan øke signaleffekten om manglende likviditet i bedriftenes egne styringssystemer. Finansieringsselskapenes Forening mener det må være gunstig med en dreining bort fra factoring med rent sikringsformål (bloc factoring) til mer tradisjonell factoring der kreditorbeføyelsene følger med. Regjeringsadvokaten er usikker på effekten for økonomisk kriminalitet, og tar ikke noe klart standpunkt. Følgende må oppfattes som negative mot å gjøre endringer nå (ihvertfall når det gjelder hovedpunktene): Næringsdepartementet, Brønnøysundregistrene, Bankforeningen, Sparebankforeningen, Næringslivets Hovedorganisasjon, Handelenes Hovedorganisasjon, Norges Statsautoriserte Revisorers Forening og Norges Registrerte Revisorers Forening. Innvendingene retter seg særlig mot at man er usikre på om de mulige positive virkninger i form av økte dekningsreserver for de usikrede kreditorer og til finansiering av effektive konkursoppgjør oppveier de mulige negative følger for næringslivets kredittmuligheter. Videre finner flere det tilfeldig og lite hensiktsmessig nå å ta ut reglene om et enkelt panteobjekt til særbehandling. Det anbefales derfor at man avventer den bredere og mer inngående utredning som foretas av Falkangerutvalget. Enkelte av disse instansene, som Regjeringsadvokaten, Handelens Hovedorganisasjon og Brønnøysundregistrene, synes i hovedsak bare å ha vurdert de positive effektene av forslagene i forhold til økonomisk kriminalitet (ikke også sikring av de personlige kreditorer generelt). Når det gjelder valg av løsningsmodeller, går Finansdepartementet, Økokrim, Kråd, Skattefogdenes Landsforening og Kreditorforeningen inn for å sløyfe panteloven § 4-10. Finansieringsselskapenes Forening og Norges Forsikringsforbund holder på håndpantmodellen. De øvrige mulige endringer som departementet ikke i utgangspunktet har frarådd, er det generelt mindre motforestillinger mot. Av størst betydning her er forslaget om å begrense fordringsmassen som omfattes av § 4-10, til regulære kundefordringer. Dette støttes positivt også av Næringslivets Hovedorganisasjon, Regjeringsadvokaten, Oslo politikammer og subsidiært av Sparebankforeningen. Den generelle gjennomgåelse av pantsettelsesadgangen etter panteloven av 1980 med sikte på nødvendige innskrenkninger går, som det er redegjort for, nå sin gang i Falkangerutvalget. Dette har det også vært alminnelig oppslutning om under høringen av høringsnotatet. Det er derfor ikke i noe fall nå aktuelt å fremme mer generelle forslag om innskrenkninger i pantsettelsesadgangen. Når det gjelder reglene om pant i enkle pengekrav og særlig factoringpant, finner Justisdepartementet å måtte legge avgjørende vekt på at det gjennom høringsbehandlingen ikke er avklart noen sikker oppfatning om konsekvensene av de mest vidtgående endringsalternativene om å sløyfe panteloven § 4-10 eller å innføre håndpantmodellen med krav om rådighetsovergang. Dette gjelder både mer generelt og særlig om slike endringer kan skape vesentlige kredittproblemer og slå skjevt ut for enkelte bransjer og distrikter. Næringer som særlig kan være avhengig av kreditt og sikkerhet i fordringsmassen, er varehandelen og virksomhet innen fiske og fiskeindustri. Dersom Falkangerutvalget går inn for andre løsninger, som f.eks at en viss andel av pantets verdi skal forbeholdes konkursboer, kan dette gjøre det mindre aktuelt med vesentlige innskrenkninger for bestemte panteobjekter. Det er slike innskrenkninger etter pantets art som særlig kan ramme enkelte bransjer skjevt. Departementet har ikke forelagt høringsnotatet formelt for Falkangerutvalget, men er kjent med at utvalget mener at factoringpantordningen bør vurderes i sammenheng av utvalget. Etter dette er Justisdepartementet blitt stående ved at spørsmålene om mer inngripende innskrenkninger i reglene om factoringpant bør avvente den samlede utredning og vurdering av innskrenkninger i pantsettelsesadgangen som nå foretas av Falkangerutvalget. Materialet fra høringsbehandlingen har departementet derfor oversendt for videre bruk i utvalget. Derimot finner departementet ikke grunn til å vente med å fremme forslag om å begrense fordringsmassen etter § 4-10 til regulære kundefordringer, å sløyfe unntaket fra spesialitetsprinsippet og a forkorte tinglysingsvirkningen for factoringpant. Dette er endringer som det har vært få reelle motforestillinger mot, og som i det vesentlige kan ses som hensiktsmessige presiseringer og en tilpassing av gjeldende regler på bakgrunn av erfaringene og rettspraksis etter vedtakelsen av panteloven. Lovproposisjon på grunnlag av Falkangerutvalgets utredning kan trolig tidligst fremmes 1993-94, og departementet finner det ikke nødvendig eller ønskelig å vente så lenge med slike tilpassinger. Forslagene gjennomgås nærmere i de følgende underpunkter. Det vises ellers generelt til gjennomgåelsen i avsnitt 5.4 nedenfor om administrative og økonomiske konsekvenser. I høringsnotatet sies det bl.a om dette: « § 4-10 pantet omfatter «de enkle pengekrav som han har eller får i sin virksomhet eller i en særlig del av denne». I Enok Hus-dommen i Rt 1987/984 ble det avgjort at § 4-10 ikke er begrenset til den næringsdrivendes kundefordringer, slik som tradisjonell factoring. Dommen er et klart prejudikat for at uttrykket «enkle pengekrav» må forstås på samme måte i § 4-10 som i § 4-4. En ytterligere begrensning av rekkevidden for § 4-10 må skje gjennom en tolking av vilkåret om at den næringsdrivende må ha eller få kravene i sin virksomhet. Ellers kan området ved avtale begrenses til fordringene i en særlig del av virksomheten... Andreassen kap 4 s 112-250 inneholder en meget omfattende gjennomgåelse av gjenstanden for factoringpant. Det kan også vises til Brækhus s 123-126 og særlig s 144-145 og Kjelstrup Lov og Rett 1982 s 371-378. Brækhus synes lovgivningspolitisk å foretrekke en begrensning av § 4-10 pantet til regulære kundefordringer som ved tradisjonell factoring. Andreassen går i mot dette, men argumenterer også for en viss begrensning til enkle pengekrav som oppstår som ledd i selve driften av foretaket, jf bl.a s 80, 86 og 151-153. For øvrig bygger Andreassen på en vesentlig snevrere forståelse av rekkevidden også efter gjeldende rett enn Brækhus. Etter Andreassens mening er dommene i Eltema- og Enok Hussaken på ingen måte noe prejudikat for at også bankinnskudd, krav på tilbakebetaling av lån, leieboerinnskudd, forsikrings- og erstatningskrav m.m omfattes av avtale om factoringpant, jf Andreassen bl.a s 145, 151 og den kasuistiske gjennomgang av forskjellige kravstyper s 153-169. Etter Justisdepartementets oppfatning er det problematiske grensedragningsspørsmål både ved gjeldende formulering «enkle pengekrav som han har eller får i sin virksomhet eller i en særlig del av denne» og ved Andreassens innskrenkende presisering til at kravene må ha oppstått som ledd i driftsinntektene. Den klareste avgrensning får man etter departementets mening ved å avgrense til den næringsdrivendes regulære kundefordringer. En mulig formulering har vi i Sivillovbokutvalets Rådsegn 8, lovutkastet § 45 tredje ledd «enkle krav (må presiseres til enkle pengekrav) på vederlag for varer eller tenester». Dette gir etter departementets mening også ellers en naturlig og hensiktsmessig avgrensning av området for § 4-10. Vil långiveren også ha sikkerhet i andre fordringer, må dette gjøres individuelt etter reglene for enkeltvis pantsettelse. Med noe tvilsom støtte i lovens formulering «enkle pengekrav som han har eller får i sin virksomhet», har man i standardblanketten for tinglysing av factoringavtaler etter § 4-10 og i tinglysingspraksis godtatt at pantsettelsen kan begrenses til enten bare å gjelde krav som eksisterer ved inngåelsen av factoringavtalen, eller til bare å gjelde fremtidige krav. Jf nærmere om dette Andreassen s 244-247. Vil man endre dette i samsvar med vanlige prinsipper for pant i tingsinnbegrep, kan ordet «eller» endres til «og». Departementet antar at det neppe er hensiktsmessig å innføre en hjemmel til å gi nærmere forskrifter om avgrensning av fordringsmassen etter § 4-10, sml f.eks pl § 3-11 tredje ledd annet punktum om forskrift om adgang til å pantsette del av varelager. Ellers viser departementet til at krav som ikke kan overdras, faller utenfor factoringpantet etter § 1-3 annet ledd. Unntak for andre typer krav forutsettes gjennomført i spesiallovgivningen, jf bl.a Ot.prp.nr.39 s 67. For å gjøre det klart at «enkle pengekrav» betyr det samme i § 4-10 som i § 4-4, kan det eventuelt tas med en henvisning også til § 4-4 annet ledd i § 4-10 tredje ledd. Samtidig kan eventuelt «enkelt krav» i § 4-9 rettes til «enkelt pengekrav. Under høringen har ingen hatt direkte innvendinger mot forslagene. Forslaget om å begrense området for factoringregelen til regulære kundefordringer støttes som nevnt positivt også av Næringslivets Hovedorganisasjon, Regjeringsadvokaten, Oslo politikammer og subsidiært av Sparebankforeningen. Departementet foreslår derfor at Panteobjektet i panteloven § 4-10 første ledd avgrenses til å gjelde «de enkle pengekrav på vederlag for varer eller tjenester som han har eller får i sin virksomhet eller i en særlig del av denne». Med det nye kriteriet «vederlag for varer eller tjenester» siktes som nevnt til de regulære kundefordringer i den næringsdrivendes virksomhet, ofte også kalt fakturafordringer (men det er selvfølgelig ikke noe vilkår at det er utstedt faktura e l). Det vil gjelde vederlag for varer og tjenester som har karakter av omsetningsaktiva i virksomheten. Med vederlag for omsetningsaktiva vil det i denne forbindelse normalt også være naturlig å likestille vederlag for gjenstander som forbrukes i virksomheten (forbruksaktiva), om disse senere selges. Derimot vil vederlag for salg av eiendeler som må anses som anleggsaktiva i virksomheten, som utgangspunkt falle utenfor kriteriet «vederlag for varer eller tjenester. Departementet viser nærmere om dette til gjennomgåelsen i Andreassen s 154-157. Sparebankforeningen reiser spørsmål om forholdet til erstatningskrav, f.eks grunnet tap av varelager, i denne forbindelse. Departementet nevner at eventuelle erstatningskrav på grunn av skade på f.eks varelager ikke vil være noe vederlagskrav for varer eller tjenester. Derimot vil erstatningskrav i forbindelse med irregulære oppgjør for varer eller tjenester kunne omfattes. Departementet finner ikke grunn til nå å foreslå endret lovens formulering enkle pengekrav som han «har eller får» i sin virksomhet til «har og får», jf høringsnotatet. Ingen har kommentert dette under høringen. Heller ikke foreslår departementet nå noen forskriftshjemmel for nærmere avgrensning av fordringsmassen. I § 4-10 tredje ledd foreslås tatt med en henvisning også til § 4-4 annet ledd, for å gjøre det helt klart at «enkle pengekrav» betyr det samme i § 4-10 som i § 4-4. Det heter om dette i høringsnotatet: « Dersom avtalepant får rettsvern ved tinglysing eller registrering i et realregister eller i Løsøreregisteret, er det etter pl § 1-4 et vilkår for rettsvern at pantekravets størrelse eller det høyeste beløp som pantet skal sikre, er angitt i det dokumentet som hjemler panteretten. Lovgrunnen bak dette såkalte «spesialitetsprinsippet» er særlig hensynene til de alminnelige kreditorer og til en ordnet sekundærkreditt. Vilkåret om maksimering av pantekravet gjelder etter hovedregelen ikke enkeltvis pantsettelse av enkle pengekrav. For samlet pantsettelse etter § 4-10 er det gjort uttrykkelig unntak i § 4-10 tredje ledd. Dette kritiseres av Brækhus s 143 og Andreassen s 264-267 og 301. De viser til at for regulært underpant i fordringsmassen gjelder de rettspolitiske hensyn bak spesialitetsprinsippet fullt ut. Andreassen mener at også for pant med overgang av kreditorbeføyelsene og tradisjonell factoring bør det kunne settes en grense for hvor meget factoringpanthaver eller factor til enhver tid skal ha sikkerhet for i den utestående fordringsmasse. Departementet er enig i disse vurderingene, og mener at det bør overveies å sløyfe unntaket fra § 1-4 i § 4-10. Særlig gjelder dette dersom man opprettholder adgangen til regulært underpant i fordringsmassen. Reglene om spesialitetsprinsippet i panteloven er foreslått omformet i proposisjonsutkastet til ny tvangsfullbyrdelseslov (se særlig proposisjonsutkastet s 330 og 408-410), uten at et betyr noe for vurderingene her. Ingen har hatt direkte innvendinger under høringen. Forslaget støttes positivt av Finansieringsselskapenes Forening og, dersom man skal gjøre endringer nå, av Sparebankforeningen. Departementet foreslår derfor at § 4-10 tredje ledd annet punktum oppheves. Høringsnotatet sier om dette: « Krokeide (i Lov, Dom og Bok, 1988) s 308 argumenterer for at man i hvert fall kunne overveie former for tidsbegrensning av regulært underpant i fordringsmassen etter § 4-10. Dette kunne gjøres enten ved en regel om foreldelse av panteretten, ved en regel om bortfall av rettsvernet eller ved mellomformer av dette, jf nærmere sitatet fra Krokeide under pkt 3 foran. For så vidt gjelder foreldelse eller annen tidsmessig avgrensning av panteretten finner Andreassen s 410-412 det vanskelig å innføre noen slik grense i loven. Departementet er enig i dette. Virkningen av tinglysingen faller etter tinglysingsloven § 34 tredje ledd jf § 28 første ledd bort 30 år etter at factoringavtalen ble tinglyst. Dersom regelen om tinglysing av factoringavtaler beholdes, bør 30 års fristen endres til 20 år slik som for varelagerpant m.m. Se slik også Andreassen s 413. Finansieringsselskapenes Forening ser ingen særlig begrunnelse for å fravike hovedregelen om 30 års tinglysingvirkning. Synspunktet bygger imidlertid på at rådighetsovergang blir nødvendig, og at det da ikke vil være konkurrerende rettighetshavere i fordringsmassen utenom utleggspant. Næringslivets Hovedorganisasjon foreslår på sin side tinglysingsvirkningen nedsatt til 5 år: « - - I tillegg vil man foreslå at tinglysingsloven § 34 endres dithen at foreldelsesfristen på 30 år endres til 5 år, og ikke til 20 år som departementet foreslår. Grunnen til dette er at denne type pantsettelse brukes ved driftskreditt og andre kortvarige kredittytelser. Det vil derfor være unaturlig å opprettholde relativt lang rettsvernsfrist. Det skulle være forbundet med få problemer å foreta en ny tinglysing etter 5 år hvis det skulle være påkrevet. Hensikten med å skjære ned retts vernfristen er jo nettopp å unngå at en kredittinstitusjon skal kunne få et sovende pant i en bedrifts fordringer over lengre tid. Departementet viser til at driftskreditter m.m sikret ved factoringpant regelmessig vil være løpende kreditter av tilsvarende slag som ved varelagerpant. Det synes derfor naturlig å ha en felles fristregel med bl.a varelagerpant. Man bør også begrense antallet av varierende særfrister. Departementet foreslår derfor at det tas med en henvisning også til § 4-10 i 20 års regelen i tinglysingsloven § 34 tredje ledd annet punktum. Departementet pekte i høringsnotatet punkt 8 også på enkelte andre mulige endringer eller presiseringer vedrørende factoringpant, men uten å foreslå lovendringer nå. Det gjaldt en eventuell presisering av rettsvernsregelen i § 4-10 annet ledd om at rettsvern overfor klientens kreditorer også kan oppnås uten tinglysing ved debitormelding, justering av dekningsloven § 5-5 siste ledd i forhold til factoringpant og reglene om omstøtelse av pant for eldre gjeld og spørsmål om en viss utbygging av dekningsreglene for factoringpant. Ingen har kommentert dette under høringen, og departementet fremmer ingen forslag om dette nå. Det samme gjelder en eventuell presisering i § 4-10 tredje ledd om at avtale om innskrenkninger i panthaverens rådighet får rettsvern overfor panthaverens kreditorer og rettsetterfølgere også ved tinglysing i Løsøreregisteret (høringsnotatet pkt 4.2). I høringsnotatet sies det om dette: « I samsvar med vanlig praksis for formuerettslige lover, bør det eventuelt gis en overgangsbestemmelse om at de nye regler skal gjelde for avtaler som blir stiftet etter at lovendringene trer i kraft, sml pl § 7-2 første ledd. Dette bør trolig suppleres med en regel om at for eldre avtaler gjelder de nye reglene for pengekrav som er oppstått senere enn f.eks 6 måneder etter ikrafttredelsen. Økokrim mener at nye pengekrav under eldre factoringavtaler bør følge de nye reglene uten overgangstid: « Vi slutter oss til forslaget om at de nye reglene bare skal gjelde for factoringavtaler som inngås etter lovens ikraftsettelse. Vi mener videre at dette tidspunkt bør være avgjørende også for pantsettelsen av nye pengekrav under en eldre factoringavtale. Den 6 måneders fristen departementet foreslår synes å innebære en unødig forsinkelse. Når det ikke lengre er tillatt å inngå nye factoringavtaler, bør det heller ikke være mulig å la fordringer oppstått etter lovens ikraftsetting falle inn under en factoring-ordning etablert tidligere. Derimot ber Finansieringsselskapenes Forening om en vesentlig forlengelse av overgangsregelen til minst 3 år: « I pkt. 4.9 har departementet foreslått overgangsregler som går ut på at nye regler skal gjelde for avtaler som blir stiftet etter at lovendringene trer i kraft. For eldre avtaler skal eventuelle nye regler gjelde for pengekrav som er oppstått senere enn f.eks. 6 måneder etter ikrafttredelsen. Forslaget vedrørende eldre avtaler kan neppe være grundig gjennomtenkt. Her dreier det seg tross alt om etablerte sikkerheter. I mange tilfelle - kanskje de fleste - vil det ikke være praktisk mulig å etablere andre sikkerheter som erstatning innenfor en slik tidsfrist. For långiverne er det selvfølgelig ikke forsvarlig å gi avkall på eksisterende sikkerheter uten videre. Engasjementet må i tilfelle bringes til opphør, og tanet innfries - eventuelt ved hjelp av eksisterende factoringpant. Det er i dagens situasjon neppe realistisk å anta at manglende lånekapital kan erstattes med tilsvarende egenkapital. Konsekvensen av dette kan bli dramatisk. Vi må derfor be departementet om en vesentlig forlengelse av den foreslått frist - minst 3 år. Finansdepartementet savner en vurdering av overgangsregler for allerede inngåtte kontrakter. Justisdepartementet viser til at betydningen av hvilke overgangsregler man velger, er mindre med de nokså begrensede endringer som nå foreslås. Departementet finner det likevel ønskelig at den store portefølje av løpende factoringavtaler blir brakt inn under de nye regler når det gjelder nye pengekrav. Det dreier seg imidlertid om allerede etablerte sikkerheter og kreditter, slik at kredittyterne bør gis en viss tid til å foreta eventuelle tilpassinger av kreditt og sikkerhet. På bakgrunn av at de nye regler bare innebærer mindre endringer, finner departementet at den antydete overgangstid på 6 måneder fra ikrafttredelsen må være tilstrekkelig. Det er meningen at 6 måneders regelen for nye krav ikke bare skal gjelde begrensningen til regulære kundefordringer, men også sløyfingen av unntaket fra spesialitetsprinsippet og den nedkortede tinglysingsvirkningen. Forslaget er noe justert for å få dette klarere fram. Det vises til lovutkastet del VIII. I høringsnotatet er inntatt følgende oppgave over antall tinglyste § 4-10 avtaler i perioden 1981-90: 1981 1.4441982 2.2281983 3.6521984 4.741 1985 6.7901986 9.1081987 10.6771988 10.6921989 11.2031990 pr. 07.08. 5.794, pr. sammeperiode- 1989 6. Pr august 1990 er det i alt blitt tinglyst vel 66.000 factoringavtaler. Selv om tendensen til nye tinglyste avtaler er svakt nedadgående, noe som kan henge sammen med færre nyetableringer, er det samlede antall løpende § 4-10 avtaler fortsatt klart stigende. Det finnes ikke eksakte oppgaver over andelen av henholdsvis tradisjonelle factoringavtaler og avtaler om regulært underpant. Men det er grunn til å tro at en meget betydelig del av de tinglyste avtalene er rene underpantavtaler. Brækhus viser til at underpantsettelse av fordringsmassen er så enkelt at man må regne med at bankene nå nærmest rutinemessig vil kreve slik sikkerhet ved kreditter av noe omfang, og at slikt pant vil foreligge i så godt som alle tilfeller hvor en næringsdrivende går konkurs. Nærmere oppgave over i hvor mange konkursboer det foreligger factoringavtaler, har man imidlertid ikke. Under høringen har Handelens Hovedorganisasjon fremholdt at for varehandelen utgjør utestående fordringer gjennomsnittlig en forholdsvis stor andel av engrosbedriftenes samlede aktiva, mens tilsvarende tall for detaljhandelen er vesentlig lavere. Etter regnskapsstatistikk for 1988 utgjorde kundefordringene i engroshandelen gjennomsnittlig 23,5 % av de samlede aktiva mot 8,6 % i detaljhandelen, som representerer det klart største antall bedrifter i varehandelen. For bedrifter som er konkurs eller står foran konkurs, antas at de utestående fordringene utgjør forholdsvis små verdier. Antallet av tinglyste factoringavtaler viser at regelendringene gjelder betydelige formuesverdier, uten at departementet har oppgaver som kan tallfeste dette nærmere. Med de begrensede endringer i pantsettelsesadgangen som nå foreslås, vil de administrative og økonomiske konsekvensene av endringene likevel bli av mindre betydning. Etter departementets mening vil endringene ikke få negative følger av betydning for næringslivets kredittmuligheter. De kredittsøkere som måtte ha et spesielt behov for å kunne stille også andre fordringer som sikkerhet enn regulære kundefordringer, vil kunne nytte reglene om enkeltvis pantsettelse. Men når slike andre fordringer ikke automatisk omfattes av factoringpant, vil dette i en del tilfeller kunne sikre noen flere frie aktiva for løpende gjeldsinnkreving og mulig bobehandling. Særlig i enkelte små boer kan dette tenkes å få betydning for avviklingen. Begrensningen til regulære kundefordringer gir dessuten etter departementets mening en klarere og mer praktisk avgrensning av § 4-10. Det gjelder en sivilrettslig regulering uten direkte administrative konsekvenser for det offentlige. positive konsekvenser for det offentlige som en betydelig usikret kreditor (særlig skatte- og avgiftskrav), og i forbindelse med det offentliges generelle interesse i og medvirkning til en mest mulig effektiv gjeldsinnkreving og gjelds- og konkursbehandling. I lov 15 juni 1990 nr 27 om vern av kretsmønstre for integrerte kretser § 11 om endring i åndsverkloven § 10 er det skjedd en feil under lovforberedelsen og lovbehandlingen. Unntaket for fotografiske bilder i gjeldende § 10 annet ledd i åndsverkloven er misoppfattet som annet punktum i første ledd. Den nye bestemmelsen om forholdet til kretsmønster til integrerte kretser skulle derfor ha vært et nytt tredje ledd istedetfor annet ledd. Dette må rettes opp ved en ny lovendring. Det er ønskelig at endringen kan vedtas før lov 15 juni 1990 nr 27 blir satt i kraft. Departementet har derfor tatt med et punkt om dette i lovforslaget, jf lovutkastet del VII. Lov om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven) ble vedtatt 24 juni 1988. Lovsaken ble behandlet i Odelstinget 7 juni 1988. Ved en feil ble lovens § 41 annet ledd delt under trykkingen av loven i Innst.O.nr.92 (1987-1988), slik at § 41 ble vedtatt med et ledd for mye, jf også Besl.O.nr.103. Denne feilen innebærer at bestemmelsens siste ledd, som henviser til annet og tredje ledd, får for snever rekkevidde. Etter det opprinnelige lovforslaget skulle også nåværende fjerde ledd omfattes av henvisningen i siste ledd. I praksis har denne feilen vist seg å gi uheldige utslag, og departementet fremmer derfor forslag om å rette opp feilen. Stortinget blir innbudt til å gjøre vedtak om lov om endringer i straffeloven, aksjeloven, panteloven m. Utkast til lov om endringer i straffeloven, aksjeloven, panteloven m. Ny § 271a skal lyde: Den som ved grov uaktsomhet foretar bedrageri som beskrevet i § 270 eller § 271, straffes med bøter eller fengsel inntil 2 år. § 281 første ledd skal lyde: Med bøter eller fengsel inntil 3 år straffes en skyldner som under konkurs, offentlig akkordforhandling eller annen forhandling om gjeldsordning etter regler som er gitt ved lov, ved fortielse eller uriktige opplysninger eller på annen måte søker å unndra noen av sine eiendeler fra å tjene til dekning for fordringshaverne, eller uriktig oppgir eller vedkjenner seg forpliktelser. § 283a første ledd skal lyde: Med bøter eller fengsel inntil 2 år straffes en skyldner som gir noen fordringshaver fyldestgjørelse eller sikkerhet, skjønt han bør innse at han ikke vil kunne tilfredsstille alle fordringshaverne, og at utsikten for dem til å få dekning blir betydelig forringet. § 285 første ledd første punktum skal lyde: Med bøter eller fengsel inntil 2 år straffes den som innlater seg på spill eller annet vågelig foretagende som står i misforhold til hans økonomiske stilling, med den følge at formuesstillingen forverres og fordringshaverne påføres tap. § 34 tredje ledd annet punktum skal lyde: Tidsfristen i § 28 første ledd skal likevel være 20 år for pant etter panteloven § 3-8 til 3-11, § 3-17 tredje ledd og § 4-10. § 13-18 oppheves. (1) En næringsdrivende kan slutte avtale om avhendelse, avhendelse i sikringsøyemed eller pantsettelse av de enkle pengekrav på vederlag for varer eller tjenester som han har eller får i sin virksomhet eller i en særlig del av denne. Det er ikke nødvendig at skyldnerne blir navngitt. (3) Bestemmelsene i § 3, § 4, § 5 4-4 annet ledd, 4-6, 4-7 og 4-8 gjelder tilsvarende for avtale etter nærværende paragraf. § 262 nytt tredje ledd skal lyde: I særlige tilfeller hvor retten ut fra sakens art finner det hensiktsmessig, kan den pålegge påtalemyndigheten å sende en skriftlig redegjørelse for saken innen en nærmere fastsatt frist. Retten sender kopi av redegjørelsen til tiltalte og forsvareren, med frist for eventuelle bemerkninger. I lov 24 juni 1988 nr 64 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven) gjøres følgende endring: For å sikre at vedtak som nevnt i første ledd skal kunne iverksettes, kan politiet pålegge utlendingen: Nåværende fjerde til syvende ledd blir nytt tredje til sjette ledd. I lov 15 juni 1990 nr 27 om vern av kretsmønstre for integrerte kretser § 11 tredje ledd nr 1 rettes henvisningen til åndsverkloven § 10 annet ledd til § 10 nytt tredje ledd. Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Kongen kan bestemme at deler av loven skal tre i kraft fra forskjellig tid. Endringene i tinglysingsloven og panteloven gjelder for avtaler som blir stiftet etter at endringene er trådt i kraft. For eldre avtaler gjelder endringene for pengekrav som oppstår senere enn 6 måneder etter ikrafttredelsen. Ot.prp.nr.52 (1990-1991) |
lovdata_cd_542 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.78 | Forskrift om grenseregulering, Borre og Horten kommuner, Vestfold. Fastsatt ved kgl.res. 29. juni 1951. Fremmet av Kommunal- og arbeidsdepartementet. §1. Fra 1. juli 1951 overføres til kjøpstaden Horten følgende område av Borre herred: 1. Et område i nord og vest for byen beliggende mellom den gamle bygrense og følgende nye grense: Grensen kommer inn fra Oslo-fjorden og går i s.v. retning mellom Løvøya og Mellomøya, vestenom Rognskjær til krysset av Gamle Falkenstensveien og hovedveien, videre i litt mer vestlig retning til høyde 121 syd for Orerydningen, herfra i s.ø. retning mot nordenden av Verftsbassenget, krysser Knutsrødveien og går sydover langs østgrensen for gården Eskebekk nedre g.nr. 25 b.nr.2, over Horten kommunes vannledning og fram til Holtanveien slik at «Nordskogen», tilhørende Semb søndre, g.nr. 22 bnr. 1, kommer innenfor utvidelsesområdet. Holtanveien følges så fram til bebyggelsen ved Søndre Baggerød. Her bøyer grensen mot øst ved det sydøstlige hjørne av eiendommen g.nr. 27 b.nr. 2. Herfra etter veien gjennom eiendommen g.nr. 28 b.nr. 3 og deretter langs denne eiendoms sydgrense fram til den gamle bygrense. 2. Et område syd for byen beliggende mellom den gamle bygrense og følgende nye grense: Fra den gamle bygrense ved Åsgårdstrandveien først i s.s.v. retning langs denne veis østside, deretter i ø.s.ø. retning idet den følger grensen for kommandørkaptein Fr. Schult's eiendom til jernbanelinjen og fortsetter deretter på nordsiden av veien til sjøen på nordsiden av Steinsneshavn. §2. Den nye grenselinje skal merkes med grensesteiner ved en åstedsforretning som holdes av personer som Kommunal- og arbeidsdepartementet oppnevner. Forretningen stadfestes av Kongen. Omkostningene ved merkingen fastsettes av departementet og bæres av Horten kommune. §3. De områder av Borre herred som etter §1 legges til kjøpstaden Horten (byutvidelsesområdene), skal fra 1. juli 1951 gå ut av landets matrikkel og i enhver henseende høre under kjøpstaden. Dog skal dette ikke ha noen virkning på den odel som 30. juni 1951 måtte hvile på jord i byutvidelsesområdene. §4. Personer som har hjemstavn i Borre og som 1. juli 1951 bor eller - hvis de da er flyttet fra herredet - hadde sin siste bopel på byutvidelsesområdene, skal ha sin hjemstavn i Horten. §5. De personer som 1. juli 1951 bor på byutvidelsesområdene, skal med omsyn til kommunevalglovens bestemmelser om kommunal stemmerett anses som bosatt i Horten fra det tidspunkt de sist tok bopel i Borre herred. §6. De personer som 1. januar 1951 hadde bopel på byutvidelsesområdene, anses ved skattelikningen for budsjettåret 1. juli 1951 til 30. juni 1952 med omsyn til skatteplikt som bosatt i Horten. Utlikningen av kommuneskatt til den utvidede bykommune og av statsskatt skal for budsjettåret 1. juli 1951 til 30. juni 1952 foregå ved likningsmyndighetene i Horten og etter de regler som gjelder for Horten i medhold av skattelovgivningen for byene. Vedkommende departement fastsetter for denne likning de endringer som måtte finnes nødvendige i skattelovgivningens tidsfrister for utførelsen av likningen. §7. De som 1. juli 1951 i medhold av gjeldende lovgivning driver kjøpmannsnæring på byutvidelsesområdene, skal ha rett til å fortsette sin næring i Horten mot å melde seg for politimesteren i Nord-Jarlsberg innen 1. september 1951. De som 1. juli 1951 i medhold av gjeldende lovgivning driver håndverksnæring på byutvidelsesområdene, skal ha rett til på disse områder å fortsette denne næring uten håndverksbrev mot å melde seg for politimesteren i Nord-Jarlsberg innen 1. september 1951. Vedkommende departement gir nærmere forskrifter til gjennomføring av bestemmelsene i denne paragraf og kan i særlige tilfelle dispensere fra følgene av å oversitte nevnte frister. Omkostningene ved gjennomføring av bestemmelsene i denne paragraf dekkes av Horten kommune. §8. Bygninger på byutvidelsesområdene nyter ikke godt av det nedslag i brannkontigent som i medhold av lovgivningen om Norges Brannkasse er eller måtte bli tilstått bygninger innen de eldre byområder. Om og i hvilken utstrekning noe slikt nedslag i tilfelle skal tilstås noen del av bebyggelsen på byutvidelsesområdene, bestemmes etter reglene i lovgivningen om Norges Brannkasse. §9. På byutvidelsesområdene skal det inntil annerledes bestemmes av vedkommende departement, være tillatt å føre opp trebygninger i samsvar med reglene i §114 og §115 i lov om bygningsvesenet av 22. februar 1924. §10. Vedkommende departement bemyndiges til å treffe de forføyninger med omsyn til omberegning av de geistlige embets- og tjenestemenns lønninger som byutvidelsen måtte gjøre nødvendig. §11. Denne resolusjon trer i kraft fra 1. juli 1951. 1951 Forskrift om sams sauesanking, Odda m.fl. |
lovdata_cd_29970 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.746 | I Kongsvinger kommune kan det i 3 år fra ikrafttreden av plan- og bygningslov av 14. juni 1985 nr. 77 ikke settes i verk arbeid eller tiltak som nevnt i samme lovs §84 og §93 uten etter samtykke fra bygningsrådet før området inngår i arealdelen av kommuneplanen eller reguleringsplan. Det samme gjelder andre tiltak, herunder fradeling, som vesentlig kan vanskeliggjøre planleggingen. |
lovdata_cd_46364 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.382 | Dekningen ved transport med snøscooter er satsen i Statens reiseregulativ (per juli 2002 kr 6,10 per kilometer). |
lovdata_cd_27460 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | nn | 0.565 | Minstearealet for godkjenning av vald og fellingsløyve er slik: Hjort: 600 dekar i heile kommunen. Rådyr: 1000 dekar i heile kommunen. |
lovdata_cd_34889 | lovdata_cd_odelsting_2005 | 2,021 | no | 0.912 | Publisert: Ot.prp.nr.85 (2001-2002) Statens kulturminneråd ble opprettet i 1979 med hjemmel i lov 9. juni 1978 nr 50 om kulturminner § 24, jf forskrift 9. februar 1979 om faglig ansvarsfordeling innen kulturminnevernet og om Statens kulturminneråds nærmere oppgaver, organisasjon og arbeidsmåte, med senere endringer. Formålet med Statens kulturminneråd er å holde seg orientert om arbeidet med kulturminner og kulturmiljø over hele landet, og å arbeide for å fremme alle fagfelt innenfor kulturminneforvaltningen. I den forbindelse skal vern av kulturminner fra alle sosiale lag og etniske grupper i befolkningen, og fra alle samfunnsområder vektlegges. Statens kulturminneråd kan ta opp saker på eget initiativ og fungere som rådgivende organ for departementet i saker som departementet legger frem for det. Rådet skal også bidra til vern av kulturminner blir kjent og påaktet av publikum bl.a gjennom informasjon og holdningsskapende arbeid. Med bakgrunn i omorganiseringen innenfor kulturminneforvaltningen på 1980-tallet og endret oppgavefordelingen i forhold til da rådet ble opprettet, fremmet Miljøverndepartementet i 1992 forslag om å oppheve lovbestemmelsen om Statens kulturminneråd, men å opprettholde rådet som et rådgivende organ for departementet ( Ot.prp.nr.51 (1991-1992) om lov om endringer i lov av 9. juni 1978 nr. 50 om kulturminner). Forslaget ble imidlertid ikke vedtatt av Stortinget, begrunnet med at dette ikke ville styrke kulturminnevernet. Spørsmålet skulle imidlertid vurderes fremover ( Innst.O.nr.73 (1991-1992) Innstilling fra kommunal- og miljøvernkomiteen om lov om endringer i lov av 9. juni 1978 nr. 50 om kulturminner). Som ledd i Regjeringens program for fornyelse av offentlig sektor signaliserte Regjeringen i St.prp.nr.1 (2000-2001) komme tilbake til Stortinget med en vurdering av Statens kulturminneråds og Statens naturforvaltningsråds plass i den fremtidige miljøvernforvaltningen. Dette fordi direktoratene langt på vei har tatt over de oppgavene som rådene ble opprettet for å dekke. Flertallet i det offentlige oppnevnte kulturminneutvalget anbefaler i sin utredning NOU 2002:1 Fortid former framtid - Utfordringer i en ny kulturminnepolitikk å nedlegge Statens kulturminneråd. Begrunnelsen er at Statens kulturminneråd som et rådgivende organ for departementet ikke lenger er et hensiktsmessig virkemiddel. I St.meld.nr.39 (2000-2001) Friluftsliv - Ein veg til høgare livskvalitet ble det med bakgrunn i Regjeringens målsetting om å effektivisere offentlig forvaltning foreslått at Statens naturforvaltningsråd nedlegges. Meldingen ble behandlet i Stortinget 11. april 2002, og forslaget om å nedlegge rådet ble vedtatt. Miljøverndepartementet viser til at behovet for Statens kulturminneråd ble sterkt redusert etter at Riksantikvaren ble etablert som fagdirektorat for kulturminnefeltet i 1989, og fylkeskommunen og Sametinget etablert som regional kulturminnemyndighet. I tillegg fyller de frivillige organisasjonene flere av de funksjonene rådet var ment å ha. Det er videre ikke lenger vanlig at statlige, rådgivende organ for departementet er lovhjemlet. Et slikt råd er også lite i pakt med intensjonene bak den nye oppgave- og myndighetsfordelingen. Med bakgrunn i ovennevnte, og fordi det var vanskelig å prioritere rådet innenfor budsjettrammene, varslet Miljøverndepartementet i brev av 6. februar 2002 til Statens kulturminneråds medlemmer at det ville bli foreslått å nedlegge rådet. Miljøverndepartementet fremmer dermed forslag om å oppheve kulturminneloven § 24 om Statens kulturminneråd. I brev av 15. mars 2002 sendte Miljøverndepartementet forslag om å oppheve kulturminneloven § 24 om Statens kulturminneråd på høring til følgende instanser: Høringsfristen ble satt til 26. april 2002. - Høringsinstansene enten støtter eller har ingen merknader til forslaget. Høringsinstansene enten støtter eller har ingen merknader til forslaget om å oppheve kulturminneloven § 24 om Statens kulturminneråd. Miljøverndepartementet foreslår derfor å oppheve kulturminneloven § 24. Forslaget har få økonomiske og administrative konsekvenser. Forslaget om å avvikle Statens kulturminneråd betyr en organisatorisk forenkling. I tillegg vil det føre til at staten sparer de midlene som nå går til drift av rådet og sekretariatet, og et mindre beløp som går til rådets utadrettede virksomhet. At Deres Majestet godkjenner og skriver under et framlagt forslag til proposisjon til Stortinget om lov om endringer i lov 9. juni 1978 nr. 50 om kulturminner. Stortinget blir bedt om å gjøre vedtak til lov om endringer i lov 9. juni 1978 nr. 50 om kulturminner i samsvar med et vedlagt forslag. Ot.prp.nr.84 (2001-2002) |
lovdata_cd_7924 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.625 | Det fredete området berører følgende gnr/bnr: Umatrikulert statsgrunn. Reservatet dekker et areal på ca 6.700 dekar. Grensene for naturreservatet fremgår av flybilde i målestokk 1:40.000, datert Miljøverndepartementet desember 1982. Flybildet og fredningsbestemmelsene oppbevares i Bardu kommune, hos fylkesmannen i Troms og i Miljøverndepartementet. |
lovdata_cd_53774 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.522 | Delegering av myndighet til Statens næringsmiddeltilsyn etter lov om kvalitetskontroll med fisk og fiskevarer o.a. Fastsatt av Fiskeridepartementet 5. september 1997 med hjemmel i lov av 28. mai 1959 nr. 12 om kvalitetskontroll med fisk og fiskevarer o.a., jf. kgl.res. av 8. april 1960 nr. 9602. |
lovdata_cd_20 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.655 | Forskrift om politivedtekt, Flatanger kommune, Nord-Trøndelag. Ifølge bemyndigelse gitt ved kgl.res. av 16. januar 1925 og 19. august 1932, jfr. lov nr. 1 av 6. juni 1891 om politivedtekter for rikets herreder, lov av 22. mai 1875 angående adgangen til å gi dramatiske og andre offentlige forestillinger m.v., og lov nr. 3 av 17. juni 1932 om tillegg til politilovgivningen, har Justisdepartementet stadfestet en av Flatanger herredstyre, Nord-Trøndelag fylke, i møter 13. mai og 30. juni 1933, 15. oktober 1935 og 6. april 1936 vedtatt beslutning om nye politivedtekter for herredet. Kapitel 1. Om veifred. §1. Som offentlig vei regnes i disse vedtekter enhver vei, sti, adkomst, dampskibsbrygge, offentlig anlegg og plass eller lignende som er almindelig beferdet eller bestemt for almindelig ferdsel. §2. På eller i nærheten av offentlig vei må der ikke finne sted opløp eller sammenstimling med f.eks. slagsmål, skrik, skrål, høirøstet tale eller annen larmende, voldsom eller fornermelig adferd hvorved veifreden eller den offentlige orden forstyrres, sømmeligheten krenkes, ferdselen hemmes eller veifarende forulempes. Kortspill, dans eller fortæring av rusdrikk på eller i nærheten av offentlig vei er forbudt. Fortæring av rusdrikk er også forbudt på åpen båt, på dekket eller annen farkost som ligger ved brygge eller kai. §3. Når flere mennesker er samlet på offentlig vei, såsom folke- eller demonstrasjonstog og lignende, er de forpliktet til å rette sig efter de anordninger politiet måtte gi med hensyn til oprettholdelse av orden og til betryggelse av publikum. §4. Det er forbudt på offentlig vei eller ut over samme å avfyre skytevåben eller avbrenne krutt, fyrverkerisaker eller lignende. Det samme gjelder også i veiens nærhet når det kan befryktes at hester skremmes derved. Det er likeledes forbudt på offentlig vei å kaste stein, snøball, smuss eller annet som kan forulempe den veifarende eller volde skade. §5. Det er forbudt på eller i nærheten av offentlig vei å legge, sette eller anbringe noe som kan skremme hester ellr hindre eller volde fare for ferdselen. Avfall, glasskår og lignende må ikke henlegges på offentlig vei. §6. Når det på eller i nærheten av offentlig vei skal foretas arbeide som kan være til hinder for ferdselen eller gjøre den usikker, såsom mineringsarbeide og lignende, skal det iakttas fornøden forsiktighet for å hindre fare eller ulykke. Ved mineringsarbeide skal alltid vakthold utsettes. De sikkerhetsforanstaltninger som politiet måtte påby, skal efterkommes. §7. Det må iakttas at hester eller andre kreaturer ikke tjores så nær offentlig vei at trafikken hemmes. §8. Politiet kan forby akning med kjelke eller sparkstøtting m.v. på offentlig vei når dette kan være til hinder eller fare for ferdselen. Kapitel 2. Om hunder. §9. Når hunder viser sig biske eller glubske, skal eieren holde dem forsynt med forsvarlig munnkurv eller holde dem vekk fra offentlig vei eller på annen måte gjøre dem uskadelige. Det samme gjelder efter bestemmelse av politiet om hunder som har for vane å forulempe mennesker eller dyr ved å fare mot dem. Det er forbudt å tirre eller hisse hunder sammen. Tisper må i løpetiden holdes inne eller forsvarlig bundet. Hunder må ikke medtas til kirke eller offentlige møter eller forsamlinger. Ukjente hunder eller hunder som påtreffes omløpende uten ledsager, kan optas av politiet og selges eller skytes 8 dager efter at eieren forgjeves er varslet ved kunngjørelse i offentlig avis. Kapitel 3. Om fredning av offentlige innretninger. §10. Ingen uvedkommende må tende eller slukke de på offentlig vei anbragte lykter. §11. På kirkegården må ikke lek eller annen opførsel som er upassende for stedet finne sted. §12. Det er forbudt å bortta eller flytte, skjære eller risse i, skrive, tegne eller male på, bøie eller løsrive eller på annen måte skade eller besudle innretninger eller gjenstander bestemt til offentlig nytte eller pryd, såsom treplantninger, stakitter, benker, grinder og grindstolper, vannposter, telefon og lysledningsstolper, innhegninger og lignende. Det samme gjelder del av hus, mur, plankeverk, gjerder, port eller lignende som støter til offentlig vei. Det er likeså forbudt å foreta de forannevnte handlinger med eller gjøre uleselig lovlig opslåtte offentlige og private plakater eller bekjentgjørelser. Kapitel 4. Om offentlige forestillinger m.v. a) Forestillinger av de i lov av 22. mai 1875 §1 omhandlede slags, nemlig konserter og dramatiske forestillinger, skuespill, operaer, balletter, pantomimer og lignende (kirkekonserter undtatt) må ikke holdes uten tillatelse av politiet. b) Forestillinger eller fremvisninger av andre slags enn foran nevnt såsom revyteatere, varieteer, kabaretter, viseaftener, cirkus og andre severdigheter må ikke holdes uten politiets tillatelse. Det samme gjelder offentlig dans, maskerade, karusell, skytebane, ringkastning eller lignende der drives som næring. c) Dans, fester og andre sammenkomster hvor der er adgang for en ubestemt krets av personer skal avmeldes til politiet og kan ikke uten politiets tillatelse holdes lengere enn til kl. 2. §14. For forestillinger og fremvisninger som omhandlet i §13a) og b) skal det for hver aften eller hver forestilling betales en avgift til kommunekassen av kr. 5,00 - kr. 50,00 efter politiets (lensmannens) nærmere bestemmelse. Avgiften blir forskuddsvis å innbetale til lensmannen. For forestillinger m.v. hvis inntekter går til veldedige formål, blir avgift ikke å betale. For øvrig kan formannskapet efter omstendighetene frafalle eller nedsette avgiften. Med hensyn til avgift til politiopsyn henvises til politiloven av 13. mars 1936 nr. 3 §27. §15. Hvis fyll eller annen uorden forekommer, skal vedkommende ansvarlige varsle polititet og gi de oplysninger dette måtte forlange. På eller omkring steder hvor der holdes offentlige møter, forsamlinger og lignende, skal dans, kortspill og fortæring av rusdrikk være forbudt. Under sammenkomst med dans er kortspill og fortæring av rusdrikk forbudt. §16. Politiet har uhindret og gratis adgang til de sammenkomster det har gitt tillatelse til, og skal av arrangørene anvises passende plasser. §17. Ved offentlige forestillinger og lignende skal de besøkende iaktta sømmelighet og orden og må ikke ved støi, banking, vedholdende bifalls- eller mishagsytringer eller på annen måte hindre eller avbryte deltagere i nytelsen derav. §18. Når tillatelse er gitt noen til å gå omkring og opføre musikk, forevise kunster og severdigheter eller annet, må sådant dog ikke finne sted på offentlig vei uten særskilt tillatelse av politiet. §19. Overtredelse av denne vedtekts bestemmelser eller noen i henhold til samme gitte bestemmelser straffes efter straffeloven §339 punkt 2, forsåvidt strengere straffebestemmelser ikke kommer til anvendelse. §20. Denne vedtekt trer i kraft 1 - en - måned efter stadfestelsen. Fra samme tid opheves de ved kgl.res. av 27. februar 1897 stadfestede vedtekter for Flatanger herred. |
lovdata_cd_29212 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.747 | For driftsbygninger for jord- og skogbruk skal foruten §81, første ledd, også følgende bestemmelser gjelde: §66, §71, §74 nr. 2, §89, §90, §91, §92, §94.3 og kapitlene XV og XVI. Senest 3 uker før det settes igang byggearbeid på nygbygg eller tilbygg til driftsdbygninger for jord- og/eller skogbruk skal det sendes melding til bygningsrådet. Melding skal være vedlagt situasjonsplan, tegninger og nabovarsel. Vedtektene trer i kraft 1. august 1983. (II 1983 s 450) |
lovdata_cd_24078 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | nn | 0.689 | Det kan opprettast eit rådgjevande utval for forvaltninga av biotopvernområdet. |
lovdata_cd_45353 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.768 | Forskuddsmottakeren skal dokumentere sine inntektsforhold når dette har betydning for hvilken prosentsats bidragsforskuddet skal utbetales etter. Dette gjelder både ved første gangs fastsettelse av forskuddet og ved senere endringer. Trygdekontoret bestemmer i hvilken utstrekning og på hvilken måte dokumentasjonen skal gis. Dersom forskuddsmottakeren ikke legger fram etterspurt dokumentasjon, kan et krav om forskudd avslås, eller løpende forskudd stanses. Dette er en kan-bestemmelse, men Rikstrygdeverket legger til grunn at bestemmelsen skal praktiseres strengt. Denne forståelsen antas å være i samsvar med forarbeidene til bestemmelsen - Ot.prp.nr.43 (2000-2001) der departementet uttaler: «Dersom dokumentasjon ikke fremlegges, skal krav om bidragsforskott etter forslaget avslås eller tilstått forskott stanses. Det kan likevel tenkes situasjoner der forskuddsmottakeren er forhindret fra å legge fram dokumentasjon, for eksempel ved sykdom. Trygdekontoret har som forvaltningsorgan en selvstendig plikt til å sørge for at saken er best mulig opplyst før vedtak fattes, jf. forvaltningsloven §17 første ledd. Dersom trygdekontoret lett kan få tak i de nødvendige opplysninger på annen måte kan kravet ikke avslås. Opplysningene som trengs kan for eksempel gå fram av trygdekontorets egne registre eller i annen sak som mottakeren har på trygdekontoret. Trygdekontoret har også hjemmel til å innhente opplysninger fra arbeidsgivere m.v. - jf. §9 andre punktum. |
lovdata_cd_62267 | lovdata_cd_somb_rundskriv_2005 | 2,021 | nn | 0.706 | Publisert: Somb-1986-4 (1986 27) Sammendrag: Lønstillegg til uorganisert arbeidstakar - usakleg forskjellsbehandling. Klage over at kommunen etter avslutta tariff-forhandlingar gjorde krav om at uorganisert arbeidstakar måtte sende individuell søknad og først fekk regulert løna frå eit seinare tidspunkt enn dei organiserte. - Ombodsmannen uttalte at kommunens praksis var i strid med forbodet mot usakleg forskjellsbehandling. Saka vart ordna ved etterbetaling. Saksgang: (Sak 373/84) Kommunestyret hadde i 1982 vedteke at uorganiserte lønstakarar ikkje automatisk skulle få lønstillegg eller goder som partane i arbeidslivet vart samde om ved dei vanlege tarifforhandlingane. Slike lønstakarar måtte søkje kommunen om lønstillegg, og det var fast praksis at lønstillegg då vart gitt med verknad frå første utbetaling etter at søknaden var godkjent. Kontorassistent A, som ikkje var organisert, fekk ikkje etterbetalt lønsauken som var resultatet av tariffoppgjeret pr. 1. mai 1983. Etter å ha slutta i stillinga søkte ho om etterbetaling av lønstillegg i tida 1. mai - 31. august 1983, og gjorde merksam på at ho ved tilsetjinga ikkje vart orientert om at ho måtte søkje om å få slike lønstillegg. Administrasjonsutvalet avslo 23. februar 1984 (sak 29/84) kravet. Eg refererer frå merknadene i saksutgreiinga: «Grunngjevinga for vedtaket i kommunen er at ein ser det som urimeleg at dei uorganisera som «gratispassasjerar» automatisk skal få dei lønstillegga og goder som partane i arbeidslivet har tinga om. Det er nok rett som A hevdar at ho ikkje særskild vart gjort merksam på dette. På den andre sida har kommunen oppfylt sine forpliktelser ved at ho vart tilsett i samsvar med den hovudoverenskomst og med dei tariffar som var gjeldande på tilsetjingstidspunktet. Som uorganisert er ho ikkje part i tariffavtala og ho har difor ikkje automatisk rett til å få endre sine arbeidsvilkår i samsvar med resultatet av tingingane mellom partane i arbeidslivet. Etter klage frå A tok eg saka opp med administrasjonsutvalet, som heldt fast på sitt tidlegare vedtak. Eg skreiv difor tilbake til kommunen og gjorde merksam på at Kommunaldepartementet og Norske Kommuners Sentralforbund (B-rundskriv nr. 43/1984) hadde teke opp spørsmålet om utbetaling av ny løn til uorganiserte arbeidstakarar og om søknadsordningar. Kommunens standpunkt ville kome i strid med retningslinene her og med prinsippet om forbod mot usakleg forskjellsbehandling. På denne bakgrunn ønskte eg å få opplyst korleis administrasjonsutvalet no såg på saka. Dersom kommunen ville stå på tidlegare vedtak, bad eg om nærare grunngjeving for dette og om at saka vart lagt fram for kommunestyret. Med 8 mot 1 røyst heldt administrasjonsutvalet igjen fast på tidlegare vedtak i saka. Mindretalet røysta for etterbetaling av lønstillegget. Seinare vedtok utvalet ikkje å sende saka til kommunestyret. Dette kunne eg ikkje akseptere og kravde at saka vart lagt fram for kommunestyret. Dette skjedde 23. mai 1985 då kommunestyret samrøystes samla seg om følgjande vedtak: «Kommunestyret stadfester administrasjonsutvalet sitt vedtak i sak 29/84. Tilsette i kommunen som ikkje er organisera må sikrast informasjon om at lønsregulering i høve til tariffrevisjonen berre kan innvilgast etter særskild søknad. Vedtaket resulterte i slikt skriv 14. juni 1985 frå fylkesmannen til ordføraren: «Kommunestyret sitt vedtak inneber at ein uorganisert arbeidstakar får regulert løna frå eit seinare tidspunkt enn dei organiserte. Eit slikt vedtak er i strid med det ulovfesta forvaltningsprinsippet om usakleg forskjellshandsaming, og klår forvaltningspraksis frå Kommunaldepartementet. Ein viser til rundskriv av 19.10.84 frå fylkesmannen til kommunane. Det er fylkesmannen si plikt å føre legalitetskontroll med kommunestyrevedtaka, og å treffe dei avgjerder som vedtaka og legalitetskontrollen gjev grunn til. Fylkesmannen må difor kjenne kommunestyret sitt vedtak ugyldig, jfr. §60 i kommunelova. Formannskapet kan innan ein frist På 6 veker anke fylkesmannen si avgjerd inn for Kongen (Kommunaldepartementet). Ei slik anke må settast fram for fylkesmannen. Ein finn grunn til å presisere at fylkesmannen med denne avgjerda berre har teke stode til det prinsipielle rettsspørsmålet om utbetaling av løn til uorganiserte etter ein tariffrevisjon. Fylkesmannen vil vidare vise til at det prinsippspørsmålet som er omtala ovanfor, er handsama på generelt grunnlag av kommunestyret i sak 24/85 på bakgrunn av fylkesmannens rundskriv av 19.10.84. Sidan kommunestyret då gjorde vedtak om å sende saka attende til administrasjonsutvalet, var det ikkje grunnlag for merknader frå fylkesmannen si side til vedtaket i sak 24/85. Fylkesmannen føreset at kommunen for framtida legg opp til ein praksis som ikkje er rettsstridig. Fylkesmannens avgjerd om å kjenne kommunestyrets vedtak ugyldig vart ikkje påklaga til Kongen (Kommunaldepartementet), og det var såleis rettskraftig. Administrasjonsutvalet heldt likevel nok ein gong fast på dei tidlegare vedtak. Eg gjorde fylkesmannen merksam på dette, og han tok saka opp med kommunen utan at kommunestyret endra standpunkt. Fylkesmannen vende seg då til Kommunaldepartementet: teke omsyn til fylkesmannens avgjerd av 14.6.85. Kommunestyret har halde fast på eit tidlegare vedtak som ved avgjerd av fylkesmannen etter kommunelova §60 er sett ut av kraft som ugyldig. Sakshandsaminga i kommunen er, slik fylkesmannen ser det, kritikkverdig og beklageleg. Fylkesmannen vil med dette gjere Kommunaldepartementet kjent med saka, slik at departementet kan vurdere kva som eventuelt skal gjerast for å få saka vidare med sikte på eit lovleg vedtak i kommunen. Departementet skreiv deretter til kommunen: «Vedtaket inneber at ein uorganisert arbeidstakar får regulert løna frå eit seinare tidspunkt enn dei organiserte. Kommunaldepartementet sitt standpunkt er at vi ikkje kan akseptere eit slikt vedtak fordi det strir mot ulovfesta forvaltningsrettslege normer om forbod mot usakleg forskjellsbehandling. Vi er derfor samd i fylkesmannen si avgjer. Kommunaldepartementet finn det sterkt kritikkverdig at kommunen på denne måten ignorerer ei avgjerd etter §60 i kommunelova, og ber om at saka snarest blir teken opp att i kommunestyret. Eg fann grunn til å stø opp under dette i eit nytt brev til kommunen der eg sa: «Kommunen sitt standpunkt har som konsekvens at ein uorganisert arbeidstakar får regulert løna frå eit seinare tidspunkt enn dei organiserte. Både fylkesmannen og Kommunaldepartementet har sagt klårt i frå at dette strir mot ulovfesta forvaltningsrettslege normer om forbod mot usakleg forskjellsbehandling og derfor ikkje kan aksepterast. Eg er heilt samd med fylkesmannen og departementet, og går ut frå at kravet frå A nå vert godteke. Saka vart deretter behandla i kommunestyret og A fekk etterbetalt lønsjustering for tida 1. mai - 31. august 1983 med til saman kr. 760,20. Klagesaka for ombodsmannen var dermed endeleg ordna. Somb-1986-3 Fortrinnsrett ved tilsetting etter arbeidsmiljølovens §67. Arbeidsmiljøloven av 4. |
lovdata_cd_20811 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.587 | Forskrift om politivedtekt, Sigdal kommune, Buskerud. Fastsatt av Sigdal kommunestyre 19. september 1996 med hjemmel i lov av 4. august 1995 nr. 53 om politiet §14. Stadfestet av Justis- og politidepartementet 22. oktober 1996. §23. Båndtvang m. Overtredelser av denne vedtekt eller bestemmelser gitt i medhold av vedtekten, straffes etter politiloven §30 nr. 4, hvis ikke forholdet går inn under en strengere straffebestemmelse. Fra samme tid oppheves forskrift av 4. november 1966 nr. 4515 om politivedtekt, Sigdal kommune, Buskerud. Gjelder for: Vega kommune, Nordland. |
lovdata_cd_10377 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.605 | Det fredete området berører følgende gnr/bnr: 10/3,5 og 12/1,2,3,6,13. Reservatet dekker et areal på ca 25 dekar. Grensene for naturreservatet framgår av kart i målestokk 1:5.000, datert Miljøverndepartementet 21. desember 1984. Kartet og fredningsbestemmelsene oppbevares i Strand kommune, hos fylkesmannen i Rogaland og i Miljøverndepartementet. |
lovdata_cd_47364 | lovdata_cd_rundskriv_lovavdeling_2005 | 2,021 | no | 0.838 | Sammendrag: Forvaltningsrett Forvaltingsloven §36. Det vises til brev 21. juli 2003 med enkelte spørsmål knyttet til forståelsen av formuleringen "endret til gunst for en part" i forvaltningsloven (fvl.) §36 første ledd. 1. I samsvar med langvarig praksis har Lovavdelingen lagt til grunn at fvl. §36 kommer til anvendelse både ved endring og opphevelse av vedtak til gunst for en part, men likevel ikke i de tilfellene der et enkeltvedtak bli opphevet uten at dette medfører noen permanent eller midlertidig endring av rettstilstanden i klagers favør. At det gjøres unntak for opphevelser som ikke medfører noen permanent eller midlertidig endring av rettstilstanden, følger både av Ot.prp. nr. 75 (1993-94) s. 48 første spalte og Sivilombudsmannens uttalelse i sak 95-1730 (Ombudsmannens årsmelding 1996 s. 197 ( Somb-1996-57)m . I samme sak fra ombudsmannen konkluderes det med at de endringene i §36 som ble vedtatt ved lov 12. januar 1995 nr. 4 ikke førte til endringer når det gjaldt hvilke opphevelsesvedtak som kan gi grunnlag for dekning av sakskostnader. Lovavdelingen støtter denne konklusjonen. 2. For en de lege lata drøftelse blir det derfor av interesse å avklare hva som menes med "vedtak som oppheves uten at dette medfører noen permanent eller midlertidig endring av rettstilstanden i klagerens favør". Utgangspunktet synes her å kunne tas i Lovavdelingens brev til Sivilombudsmannen 2. januar 1989 (jnr. 3551/88 E), slik dette er gjengitt i Ot.prp. nr. 75 (1993-94) s. 50. Det redegjøres her for tre typetilfeller av opphevelse. I den første gruppen havner opphevelser som vil innebære "en endelig realitetsavgjørelse". Dette vil typisk være opphevelse av underinstansvedtak som påla klageren en plikt eller byrde. Om opphevelsen er begrunnet med feil faktum eller feil rettsanvendelse, vil det neppe være grunnlag for underinstansen til å ta opp saken på nytt under de samme forhold, og betegnelsen "endelig realitetsavgjørelse" kan derfor forsvares. Gruppe 2 omhandler "opphevelser som forutsetter ny behandling av førsteinstansen, men som samtidig (midlertidig) endrer rettstilstanden til fordel for klageren". Dette vil også typisk gjelde underinstansvedtak som pålegger klageren plikter eller byrder, men da med den forskjell at årsaken til opphevelsen kan unngås ved den fornyede behandling. Et praktisk eksempel vil være at klageinstansen avdekker en saksbehandlingsfeil som underinstansen uten større problem kan unngå ved fornyet behandling. Hvilke saker som forutsetter en ny behandling, kan imidlertid by på noe tvil. Det kan bero på en rekke forhold om en underinstans som får opphevet et vedtak pga. saksbehandlingsfeil vil være forpliktet til, eller vil se det som formålstjenlig, å behandle saken på nytt. Dersom saken gjelder en søknad om et eller annet rettsgode, vil en opphevelse neppe kunne avslutte saken. Søknaden har da ikke fått den nødvendige behandling. Også i andre tilfeller, der underinstansen selv tok det første initiativet i saken, kan det foreligge en aktivitetsplikt for forvaltningen som gjør at opphevelsen må lede til fornyet behandling, men denne gang uten saksbehandlingsfeil. Situasjonen er likevel den at en opphevelse pga. saksbehandlingsfeil ikke med nødvendighet vil lede til fornyet behandling ved underinstansen. Har underinstansen skjønnsmessig adgang til å la være å forsøke å treffe et gyldig vedtak i saken, kan den henlegge saken selv om opphevelsesgrunnen kan repareres. En antatt midlertidig endring til gunst for klageren kan dermed bli like permanent som ved de opphevelser som er plassert i gruppe 1. I den tredje gruppen havner opphevelser som "ikke engang fører til noen midlertidig endring for klageren i den rettstilstand saken gjelder". Som eksempel er det her vist til at klageinstansen opphever "vedtak om ikke å innvilge bevilling eller fritak", det vil med andre ord typisk si avslag på søknader. Årsaken til at et avslag oppheves, kan være både feil i faktum, feil rettsanvendelse, saksbehandlingsfeil eller andre ugyldighetsgrunner, uten at sondringene mellom opphevelsesgrunner synes å ha samme betydning som ved sondringen mellom tilfellene i gruppe 1 og 2. At årsaken til opphevelse av avslag kan være mer enn saksbehandlingsfeil, har likevel en viss interesse i det ombudsmannens forslag om utvidet tolkning kan forstås slik at det bare skal omfatte slike opphevelser når begrunnelsen for opphevelsen er saksbehandlingsfeil. Forslaget vil i så fall ekskludere opphevelser begrunnet med f.eks. feil faktum eller feil rettsanvendelse. For alle tre grupper kan det foretas et skille mellom klagerens materielle og prosessuelle posisjon, men dette skillet synes bare å være av praktisk interesse for tilfellene i gruppe 3. Situasjonen for klagere i gruppe 3 vil være at de har fått medhold i at underinstansens vedtak var feil - og kan dermed innkassere en prosessuell seier. Materielt står de imidlertid på stedet hvil: Før søknaden ble sendt hadde de ikke det omsøkte rettsgode, de fikk det ikke ved underinstansens avslag, og de har det fortsatt ikke etter at avslaget ble opphevet. Likheten i situasjonen for suksessfulle klagere i gruppe 2 og 3 vil være at klagere i begge grupper har fått medhold i at underinstansens vedtak led av feil. Forskjellen vil være at den materielle rettstilstanden for klagere i gruppe 2, i ventetiden fram mot nytt vedtak i saken, vil være i samsvar med det foretrukne, mens klagere i gruppe 3 ennå ikke har oppnådd noe med hensyn til realiteten. Denne forskjellen kan nok begrunne ulik behandling etter fvl. §36, og for klagere i gruppe 3 som senere oppnår suksess også i det materielle spørsmål, vil sakskostnadsspørsmålet normalt da kunne få en tilfredsstillende løsning. 3. I den klagesaken som er bakgrunn for henvendelsen fra ombudsmannen, synes både fylkesmannen i Nord-Trøndelag og Miljøverndepartementet å ha lagt til grunn at ekteparet Elden (klagerne) hører hjemme i gruppe 3, jf. foran i punkt 2. Dette er neppe riktig. For klagerne representerte underinstansens vedtak at ekteparet måtte godta et inngrep i sine interesser, mens opphevelsen av vedtaket medførte en endring til gunst, både prosessuelt og materielt: De fikk medhold i at underinstansens vedtak led av feil, og deres interesser med hensyn til utsikt og hyttefeltets utnyttelse for øvrig var ikke lenger beskåret. Det er imidlertid riktig, som anført av både fylkesmannen og departementet, at opphevelsen ikke nødvendigvis innebærer noen permanent løsning for klagerne. Byggesøknaden blir nå underkastet ny behandling i kommunen og de saksbehandlingsfeil som er påvist kan kanskje repareres (uten at vi ser grunn til å ta stilling til de ulike anførsler om dette). Derfor kan det ikke utelukkes at den endelige løsningen blir en hytte hos naboen mer eller mindre identisk med den hytta som ble tillatt oppført i den nå opphevede byggetillatelsen. Dette er likevel ikke nok til å avvise kravet om sakskostnader. Som anført innledningsvis følger det både av Ot.prp. nr. 75 (1993-94) og ombudsmannens uttalelse i 1996 at også opphevelser som det kan være grunn til å tro at bare vil gi en midlertidig materiell endring til gunst for klageren, kan danne grunnlag for krav om sakskostnader. Ekteparet Eldens sak hører klart hjemme i gruppe 2, og Miljøverndepartementets begrunnelse for avslag er etter vår oppfatning ikke tilfredsstillende. Det er forståelig at det kan gripes feil i dette spørsmålet. Klagernes posisjon i saken er ikke identisk med noen av de eksemplene som gis vedrørende gruppe 2 og 3 i JDs brev 2. januar 1989 eller de situasjoner som omtales i ombudsmannens brev til JD 14. mars 1988, begge brev referert i Ot.prp. nr. 75 (1993-94) s. 50. Her har man konsentrert seg om typetilfeller der det bare finnes én privat part, ikke flere private parter med motstridende interesser. Det er ikke umiddelbart naturlig å oppfatte kommunens byggetillatelse til Fordal som et påbud, forbud eller pålegg rettet mot klagerne. Likevel synes det - rent analytisk - forsvarlig å se det slik at den tillatelsen som ble gitt innebar et slags pålegg til ekteparet Elden om å godta en nabohytte med en annen utforming/plassering enn det ekteparet ønsket. Om det synspunktet godtas, vil opphevelsen av byggetillatelsen, i relasjon til klagerne, bli å betrakte som en opphevelse av et pålegg. Da blir det heller ikke så vanskelig å se at saken hører hjemme i gruppe 2. 4. Slik Lovavdelingen forstår saksforholdet i den konkrete saken i ombudsmannens henvendelse, blir det formelt sett ikke nødvendig å ta stilling til spørsmålet om tiden nå kan være moden for en tolkning av fvl. §36 som også åpner for dekning av sakskostnader i gruppe 3-tilfellene, dvs. tilfeller der klageren har fått medhold i det prosessuelle, men der hans rettslige posisjon med hensyn til realiteten ikke ble endret i og med opphevelsen. Om de anførte argumentene for en endret rettsoppfatning vil vi bare kort kommentere følgende: Vi kan være enig i at ordlyden i §36 neppe isolert sett stenger for en slik endret tolkning. "Endret til gunst" kan også omhandle prosessuelle endringer. Det øvrige rettskildebildet gir ikke et så entydig svar. For det første taler lovens forarbeider med styrke for at gruppe 3-tilfellene faller utenfor fvl. §36, jf. Ot.prp. nr. 27 (1968-59) s. 471 og det som sies om gjeldende rett - med bakgrunn i brev fra ombudsmannen og Lovavdelingen - i Ot.prp. nr. 75 (1993-94). For det annet har det i forvaltningspraksis og i uttalelser fra ombudsmannen temmelig entydig vært lagt til grunn at gruppe 3-tilfellene faller utenfor fvl. §36. Opp mot dette kan det være tvilsomt om antakelser om den alminnelige rettsoppfatning og rettstekniske betraktninger, jf. ombudsmannens henvendelse s. 2 siste avsnitt, blir et tilstrekkelig tungtveiende moment. Anførselen om tidsmomentet har etter gjeldende rett bare relevans for det tilfellet at klageren senere får helt eller delvis gjennomslag i realiteten. Det synes imidlertid riktig at utgiftene knyttet til klagen på det vedtaket som ble opphevet kan være av de "eldste" utgiftene blant partens eventuelle andre kostnader, og det er ikke heldig at det går lang tid mellom det tidspunktet klageren måtte betale sin advokat og tidspunktet for refusjon etter fvl. §36. Dette er vel likevel neppe et problem som er mer framtredende når utgiftene er knyttet til opphevelsesvedtaket enn for andre nødvendige utgifter tidlig i en klageprosess. I praksis vil vel ofte klagen over det første vedtaket inneholde mer enn prosessuelle innsigelser, og da kan det dukke opp spørsmål om klageren allerede ved dekning av kostnader knyttet til opphevelsen av det første vedtaket skal få dekket utgifter som relaterer seg til utredning av andre spørsmål enn de prosessuelle. Nødvendigheten av slike utgifter vil man ha best oversyn over den dagen realiteten er endelig avgjort, hvilket synes å innebære at en rekke utgifter påløpt allerede på tidspunktet for innlevering av den første klagen uansett ikke kan refunderes før saken er avsluttet. Vi vil generelt advare mot det synspunkt at et utvidet kostnadsansvar ved saksbehandlingsfeil vil kunne bidra til bedre regeletterlevelse. Vi har vondt for å se at frekvensen av brudd på saksbehandlingsreglene skulle ha noen sammenheng med at overtredelser ikke sanksjoneres tilstrekkelig. Blant saksbehandlere og folkevalgte i kommunene vil vi anta at det er et stort ønske om å treffe enkeltvedtak som ikke blir opphevet, bare av den enkle grunn alene at arbeidsbelastningen er stor og enhver returnering av en sak vil øke arbeidspresset. 5. Det kan stilles spørsmål ved behovet for en generell endring i den retning som ombudsmannen antyder. Som påpekt foran legger vi til grunn at det har skjedd en materiell endring til gunst for klagerne i den konkrete saken, som i det minste er midlertidig. Personer som opplever at deres rettsstilling blir endret til ugunst som følge av initiativ fra forvaltningen selv eller som følge av at andre private gis rettigheter på deres bekostning, vil normalt alltid få endret sin rettsstilling til gunst (midlertidig eller permanent) dersom de får medhold i at det første vedtaket skal oppheves. De tilfellene som da ikke omfattes av retten til kostnadsdekning etter fvl. §36 vil som et utgangspunkt være tilfeller der en part som selv har tatt initiativet til et rettsendrende vedtak (f.eks. ved søknad) ikke vinner fram hos underinstansen, men oppnår at avslaget oppheves. Men blant disse tilfellene igjen faller bare de utenfor som ved fornyet behandling (og eventuell klage på dette vedtaket igjen) ikke oppnådde noen bedring i sin rettsstilling sammenliknet med det første avslaget. Saksbehandlingsfeil knyttet til det første avslaget kan da ha tatt parten med på en lengre og mer kostbar rundtur i forvaltningssystemet enn det som ville vært ideelt, men noen materiell overlast har vedkommende ikke lidt, og formelt må det kunne legges til grunn at det godet han søkte om, det skulle han ikke ha. Det er etter vårt syn ikke urimelig at risikoen for udekte utgifter da legges på parten selv. I konkrete saker hvor synspunktet i avsnittet foran likevel vil gi et urimelig resultat, vil det etter vårt syn være mulig å gjøre unntak. I Ot.prp. nr. 75 (1993-94) s. 52-53 ble det som et argument for avvisning av forslaget om å utvide fvl. §36 til å omfatte alle tilfeller der et vedtak ble opphevet, vist til at daværende §36 annet ledd ga "en viss adgang til å dekke sakskostnader" også når opphevelsen ikke gir noen permanent eller midlertidig endring i den materielle rettstilstanden.2 Annet ledd ble opphevet ved endringsloven 12. januar 1995 nr. 4 uten nærmere begrunnelse fra justiskomiteen. Vi står følgelig ikke overfor et tilfelle av eksplisitt opphevelse av en adgang til skjønnsmessig dekning. Det vil uansett være en mindre vidtgående utvidende tolkning å legge til grunn at en skjønnsmessig adgang finnes, enn å utvide virkeområdet til §36 i tråd med det som antydes i henvendelsen fra Sivilombudsmannen. 1 Det at et vedtak blir opphevd, vil i seg selv ikke innebære at det endres til gunst for parten. Her må man se på hva resultatet endelig blir". 2 Bestemmelsen lød: "Også ellers kan en part i særlige tilfelle tilkjennes hel eller delvis dekning for vesentlige kostnader som har vært nødvendige for å vareta hans interesser i klagesaken, dersom dette finnes rimelig. JDLOV-2003-5596 Folkerett. FN. Gjennomføring av sanksjoner om Irak. Overføring av frosne midler. |
lovdata_cd_26731 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.811 | I forskriftens formålsparagraf kan begrunnelsen for forskriften omtales. I forhold til forslaget fra SFT er det her presisert at formålet er å hindre utslipp av miljøgifter. Kommunen vurderer selv hva som skal unntas fra det generelle forbudet i §4. Det anbefales at forskriften bygges opp med et generelt forbud mot åpen brenning og brenning av avfall i småovner, og at unntak fra forbudet spesifiseres for den enkelte kommune. - Åpen brenning på grillinnretninger, utepeiser og kaffebål. Unntaket kan eventuelt begrenses til visse tider på året dersom forurensningsproblemene varierer med årstidene, eller til visse områder i kommunen. Det gjøres oppmerksom på at brenning av trevirke som er impregnert, malt eller overflatebehandlet ikke bør tillates idet dette kan gi utslipp av helse- og miljøskadelige stoffer, og giftig aske. Kommunen bør være varsom med denne typen unntak og være oppmerksom på det regelverk og system som gjelder for behandling av avfall. |
lovdata_cd_40439 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.435 | I forskriften §1 andre ledd kommer det fram at fylkestrygdekontoret er klageinstans. |
lovdata_cd_12906 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.767 | I medhold av lov 21. desember 1956 om endring i kommunal inndeling fastsettes bestemmelser vedrørende gjennomføring av sammenslutningen mellom Larvik, Stavern, Hedrum, Tjølling og Brunlanes kommuner. 1. Ved stortingsbeslutning 15. desember 1986 ble det vedtatt sammenslutning av Larvik og Stavern bykommuner og Hedrum, Tjølling og Brunlanes herredskommuner i Vestfold fylke til èn bykommune fra 1. januar 1988. Navnet på den nye kommunen fastsettes til Larvik. 2. Kommunestyret i den nye Larvik kommune skal ha 69 medlemmer. 3. Når det gjelder stemmerett, valgbarhet, stemmegivning, forhåndsstemmegivning og klagerett, regnes ved dette valg som om sammenslutning alt er gjennomført. Valgstyret skal bestå av de nåværende valgstyremedlemmene i Larvik, Stavern, Hedrum, Tjølling og Brunlanes. Valgstyret kalles første gang sammen av ordføreren i Larvik. Det velger selv sin formann. Manntallet føres av valgstyret, jfr. valglovens §4. Utlegging av manntallet etter valglovens §7 skjer på de steder i den nye kommunen som valgstyret bestemmer. Fristen for vedtak om antall stemmesteder som i valglovens §27 er fastsatt til 1. mai, utsettes til 1. juni. Ellers gjelder bestemmelsene i valgloven så langt de passer. 4. Fylkesmannen i Vestfold kaller det nyvalgte kommunestyre i den nye Larvik kommune inn til konstituerende møte snarest mulig etter valget, jfr. kommunelovens §7. 5. De nyvalgte kommunale organer skal før 1. januar 1988 i den utstrekning det er nødvendig for å forberede og gjennomføre sammenslutningen utøve myndighet som tilligger de tilsvarende fungerende organer i Larvik, Stavern, Tjølling, Hedrum og Brunlanes kommuner. 6. Budsjettet for den nye kommunen for 1988 skal vedtas av det nyvalgte kommunestyre. For denne budsjettbehandling gjelder ikke de frister som er fastsatt i kommuneloven. 7. De alminnelige vedtekter og forskrifter som er gjeldende i Larvik, Stavern, Tjølling, Hedrum og Brunlanes kommuner, skal fortsatt gjelde for vedkommende områder i den nye Larvik kommune inntil nye alminnelige vedtekter er gitt. 8. Valg etter domstollovens §57 og §75, jfr. §79, foretas i den nye kommune av det nyvalgte kommunestyre. 9. Kostnader som påløper i forbindelse med gjennomføringen av sammenslutningen, dekkes av den kommune som har hatt utgiftene. Felleskostnader forskutteres av Larvik kommune. |
lovdata_cd_37660 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.937 | Gjenlevende ektefeller etter yrkesaktive tredjelandsborgere, dvs. statsborgere av land utenfor EØS-området, kan få rett til gjenlevendepensjon fra folketrygden etter konvensjonen med Nederland dersom avdøde hadde vært yrkesaktiv i Norge i minst 12 måneder. Dette kravet kan oppfylles gjennom sammenlegging av flere arbeidsperioder. Kravet i §17-3 første ledd om at avdøde skal ha vært medlem i eller mottatt pensjon fra folketrygden i de siste tre årene fram til dødsfallet kan oppfylles gjennom sammenlegging med tilsvarende perioder i Nederland. Pensjonen skal da beregnes pro rata etter EØS-reglene. Folketrygdlovens øvrige vilkår for rett til gjenlevendepensjon må være oppfylt. Det vil si at gjenlevende må tilhøre personkretsen i folketrygdloven §17-2 og må fylle vilkårene i §17-5 eller §17-10 for å ha rett til pensjon. 17.3.2 Gjenlevende etter ikke-yrkesaktive norske og nederlandske statsborgere - artikkel 9 nr. |
lovdata_cd_48235 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.94 | Vesentlig lavere skogproduksjon enn hva grunnens produksjonsevne betinger (§2, annet ledd) har et skogbestand når bestandets tilvekst i gjennomsnitt fra undersøkelsestidspunktet og fram til hogstmodenhet (middeltilvekstens kulminasjon) ventes å bli lavere enn 65 % av markens produksjonsevne ved normal tetthet på vedkommende bonitet. |
lovdata_cd_840 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.499 | Forskrift om grensefastsettelse, Sollia kommune, Hedmark, Sør-Fron kommune, Oppland. Fastsatt ved kgl.res. 30 september 1959. Fremmet av Kommunal- og arbeidsdepartementet. |
lovdata_cd_32133 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.728 | a) For driftsbygninger for jord- og skogbruk skal foruten reglene i §81 første ledd også gjelde reglene i kap. XII, XV og XVI og §66 nr. 2, §78, §93, §94, §95, §96, §97, §98, §100, §102 §109. b) For husvære til skogsdrift skal- med untak av §74 nr. 1, §97 og §99 - bygningslovens bestemmelser gjelde fullt ut, herunder også bestemmelsene i §81 første ledd. c) Når særlige grunner foreligger kan bygningsrådet gjøre unntak fra bestemmelsen i denne vedtekt. Denne unntaksadgang gjelder ikke unntak fra §81 første ledd. (II 1980 s 728) |
lovdata_cd_38108 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.67 | Ved automatisk godskring av omsorgspoeng via barnetrygdregisteret får alle med omsorg for barn under 7 år som har mottatt barnetrygd i minst 7 måneder av kalenderåret, godskrevet omsorgspoeng. Også personer som mottar «differansebarnetrygd» fra Norge, og tilfeller der det utbetales full barnetrygd fra Norge fordi far er arbeidstaker og pensjonstrygdet i Norge, mens mor og barn bor i utlandet, får godskrevet omsorgspoeng. Der den andre av foreldrene ikke er selvstendig medlem av folketrygden/pensjonstrygdet, kan omsorgspoengene ikke overføres til den andre av foreldrene. |
lovdata_cd_57083 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.79 | (a) Når en STD bytter operatør, skal den nye operatøren på forhånd informere Luftfartsmyndigheten for å få samtykke til en plan for overdragelse av STD-en. (b) Luftfartsmyndigheten kan kreve at STD-en skal gjennomgå en evaluering i henhold til de opprinnelige kvalifiseringskrav fra JAA. (c) Under forutsetning av at STD-en tilfredsstiller den opprinnelige standard, skal det tidligere kvalifiseringsnivået opprettholdes. 2002 Deleg. til tollvesenet etter vegtrl. |
lovdata_cd_62393 | lovdata_cd_somb_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.803 | Publisert: Somb-1984-30 (1984 65) Sammendrag: Fremgangsmåten ved underretning om vedtak i klagesaker. Spørsmål om fremgangsmåten ved underretning om klageavgjørelser ble tatt opp med Justisdepartementet med sikte på to saksområder; bidragssaker og fremmedsaker. Utgangspunktet for mine henvendelser var enkelttilfeller der det hadde tatt uforholdsmessig lang tid før underretning om departementets klagevedtak nådde frem til klageren. Dette hadde sammenheng med at underretning ikke ble gitt direkte av departementet, men via første-instansen - en underretningsform som også nyttes ellers i forvaltningen. Bedt vurdert om fremgangsmåten kan anses rasjonell og helt ut forenelig med forvaltningslovens §27, jfr. §33. Saksgang: (Sak 7E/83, 18E/83 og 18E/84). 1. Bidragssaker og andre saker fra familierettssektoren. I forbindelse med en sak om bidragsfastsettelse måtte jeg konstatere at det hadde tatt uforholdsmessig lang tid før bidragspliktige hadde fått underretning om Justisdepartementets avgjørelse i en klagesak. Forsinkelsen skyldtes i utgangspunktet at departementet hadde sendt meddelelse om sin avgjørelse utelukkende til fylkesmannen, som hadde truffet avgjørelsen i førsteinstans. Fylkesmannen hadde sendt meldingen og saken videre til bidragsfogden i bidragsberettigedes kommune, som etter å ha gitt underretning til bidragsberettigede, sendte denne meldingen og saken videre til bidragsfogden i bidragspliktiges kommune. Først da, etter to måneder, fikk bidragspliktige underretning om departementets avgjørelse. I brev 7. april 1983 til Justisdepartementet reiste jeg spørsmål om samme rutiner følges også i andre saker, og om departementet eventuelt fant grunn til å vurdere en omlegging med sikte på raskere og mer direkte underretning til partene. I svarbrev 18. juli 1983 uttalte departementet om rutinene i bidragssaker: «Departementet har i første rekke vurdert Ombudsmannens forespørsel med tanke på bidragssakene, idet denne type saker - ved siden av adopsjonssakene - utgjør den klart største gruppen enkeltsaker departementet har til behandling på familierettens område. Videre gjør en oppmerksom på at bidragssakene på mange måter utgjør en noe spesiell saksgruppe. En vil især peke på den sentrale funksjon som er tillagt bidragsfogden i dette systemet. Det er bidragsfogden som forestår innkrevingen og videreformidlingen av underholdsbidrag til barn og ektefelle, der dette etter innkrevingsloven er det offentliges oppgave. Det er videre bidragsfogden på partenes bosted som tilrettelegger saker om fastsetting av bidrag for fylkesmannen og eventuelt for departementet. I sitt arbeid er det således bidragsfogden som innhenter, ajourfører og oppbevarer bidragssakens nødvendige opplysninger (f.eks. vedrørende partenes bopel, arbeid og økonomiske forhold), og det er i første rekke bidragsfogden som er i kontakt med partene og som dekker deres informasjonsbehov. Etter departementets oppfatning vil en ordning der partene underrettes om vedtak direkte fra departementet eller fylkesmannen kunne gi seg enkelte uheldige utslag. Ved at underretning som i dag skjer gjennom bidragsfogden, som også får returnert sakens dokumenter, vil bidragsfogden kunne sette seg inn i saken og påbegynne arbeidet med å iverksette vedtaket samtidig med at partene underrettes. Dette har bl.a. den fordel at bidragsfogden dermed også vil være i stand til å møte/ta hånd om partenes reaksjoner på bidragsfastsettelsen, dette så vel på en praktisk som informativ måte. En ordning der bidragsfogden får saken i retur først etter at partene er underrettet vil antakelig i endel tilfelle kunne føre til merarbeid og ubehageligheter både for bidragsfogden og for sakens parter. Parallelle ekspedisjoner til partene, bidragsfogdene og fylkesmannen med vedtaksgjenpart, følgeskriv m.v. antas å innebære en upraktisk og lite tidsbesparende løsning. Som nevnt er det bidragsfogden som har den ferskeste lokalisasjonen av sakens parter. Opplysninger departementet har om partenes bopel vil nødvendigvis være av en viss alder og en opplever jevnlig at partene skifter bopel under sakens gang. Erfaringsmessig kan derfor antas at risikoen for feilforsendelse vil kunne øke ved direkte underretning fra departementet eller fylkesmannen, og mulighetene for å forvisse seg om at vedtaket faktisk kommer partene til kunnskap vil kunne reduseres tilsvarende. Etter departementets skjønn og erfaring med denne type saker representerer dette et blant flere rent praktiske problemer som bør tas i betraktning i denne forbindelse. De her nevnte motforestillinger må ses i sammenheng med det forhold at det til nå har fremkommet svært lite kritikk av de meldingsrutiner som i dag følges i bidragssaker. Etter det departementet har grunn til å tro fungerer dagens ordning i det vesentlige tilfredsstillende med enkelte beklagelige unntak, som i - - - 's sak (saken som ombudsmannen tok utgangspunkt i). På bakgrunn av foranstående er det imidlertid ikke uten videre grunn til å anta at slike inkurier vil kunne unngås ved at partene underrettes direkte fra departementet. Dersom hensynet til en hurtig og hensiktsmessig underretning til parter på dette spesielle saksområde sammenholdes med bestemmelsene i og intensjonene bak forvaltningsloven §27, antar en - alle forhold tatt i betraktning - at en ordning med direkte underretning til partene på det nåværende tidspunkt ikke nødvendigvis vil være en bedre ordning enn den som følges i dag. Departementet vil imidlertid i rundskriv til fylkesmenn og bidragsfogder innskjerpe viktigheten av at underretning til partene skjer så raskt som mulig. Med sikte på andre sakstyper fra familierettssektoren uttalte departementet: (separasjons- og skilsmissesaker, saker om barnefordeling og samværsrett m.v.), underrettes partene gjennom fylkesmannen. Slike saker gis høy prioritet og etter det en kjenner til skjer underretning her raskt. Det har heller ikke på disse saksområdene fremkommet kritikk av meldingsrutinene. Saker om godkjenning av adopsjonssøkere forberedes av fylkesmannen og underretning om godkjennelser skjer gjennom denne. En slik godkjennelse innebærer ikke at adopsjon finner sted. Den endelige sammenkobling av adoptivbarn og -foreldre skjer i Plasseringsutvalget som er underlagt Rådet for internasjonale adopsjoner og Sosialdepartementet, og adoptivsøkerne vil etter at godkjenning er gitt stå i kontakt med Plasseringsutvalget. I saker som departementet avgjør i første instans, (f.eks. godkjenning av utenlandske separasjoner og skilsmisser), gis underretning direkte til parten, såfremt saken ikke er forberedt og fremsendt gjennom fylkesmannen, en vigselmann e.l. I avsluttende brev 13. juni 1984 til departementet bemerket jeg: «Departementet argumenterer i brevet av 18. juli 1983 for den nåværende ordning i bidragssaker og familiesaker ellers, men opplyser at det i rundskriv til fylkesmenn og bidragsfogder vil «innskjerpe viktigheten av at underretning til partene skjer så raskt som mulig». Hvis departementet skal sende ut et slikt rundskriv, bør det etter min mening overveies å nytte en strammere formulering enn det som her er antydet («så raskt som mulig»). For øvrig finner jeg grunn til å understreke at departementets (klageinstansens) «omgående ekspedisjon» av klagevedtaket strekker seg lenger enn til å gi generelle direktiver i rundskrivs form. Departementet må ha et selvstendig ansvar for oppfølging av sakene, med sikte på å gripe inn der underinstansen ikke makter å få ut underretningene på tilfredsstillende måte. Og departementet må også ellers ha ansvar for selv å besørge underretning (direkte underretning) der hensynet til parten tilsier dette. Utover dette finner jeg på nåværende tidspunkt ikke grunn til å ta endelig stilling. til - eller foreslå omlegging av - de rutiner som etter det opplyste nå følges i bidragssaker og familierettslige saker ellers. De spørsmål som er knyttet til indirekte underretning synes å kunne fortjene en mer generell gjennomgåelse med sikte på eventuell regulering i lov eller forskrift. Jeg har derfor funnet grunn til å ta spørsmålet opp i egen sak, - (jfr. nedenfor). 2. Fremmedsaker. Ombudsmannens utgangspunkt var også her en konkret sak (om oppholdstillatelse) der det hadde tatt uforholdsmessig lang tid - mer enn to måneder - fra Justisdepartementets klageavgjørelse til parten fikk underretning om vedtaket. Jeg ba departementet om en redegjørelse for de rutiner som følges i slike saker. I svarbrev 28. september 1983 uttalte Justisdepartementet: «Departementets vedtak i fremmedsaker treffes i alminnelighet i påtegning hvorved saksdokumentene oversendes Statens utlendingskontor, samtidig som det bes om at parten og eventuelt hans representant underrettes om vedtaket. Er parten i utlandet, skjer underretning som regel pr. telex fra Statens utlendingskontor til norsk utenriksstasjon i det land parten oppholder seg. Er parten i Norge, sender Statens utlendingskontor saken videre til politikammeret i det distrikt hvor parten oppholder seg. Politiet sender så en skriftlig innkalling til parten, og ved personlig fremmøte blir sa denne underrettet om vedtaket, jfr. fremmedlovens §25. Samtidig sender politiet skriftlig underretning til partsrepresentanten med kopi av departementets påtegning. Normalt vil det medgå et par uker fra departementet har truffet vedtak til parten er underrettet. Hvis saken åpenbart haster underrettes partens representant, eller eventuelt parten selv direkte fra departementet, pr. brev eller telefon. Ved samtlige fremmedkontrollmyndigheter, inklusiv departementet, har arbeidssituasjonen i de senere år vært meget anstrengt. Av den grunn vil det periodevis, særlig i ferietiden, kunne gå atskillig mer enn 2 uker før trufne vedtak er meddelt. Slike forsinkelser er til skade såvel for partene, som fra et håndhevingssynspunkt. Departementet har likevel ikke villet innføre direkte underretning som en alminnelig ordning. Grunnen til dette er at det tilligger politiet å se til at trufne vedtak effektueres og foreta de praktiske foranstaltninger som følger av vedtaket. Arbeidet med dette vil kunne bli betydelig vanskeliggjort dersom partene blir kjent med vedtakene før politiet. I den klagesak som har foranlediget Deres henvendelse skulle slik direkte underretning normalt blitt foretatt. Under henvisning til departementets uttalelse om at det i enkelte saker gis direkte underretning fra departementet til parten eller hans representant pr. brev eller telefon, uttalte jeg i avsluttende brev 12. juni 1984 til departementet: «Jeg velger å forstå dette slik at departementet erkjenner å ha et selvstendig ansvar for oppfølgingen, med sikte på å gripe inn der underinstansen ikke makter å få ut underretningene på tilfredsstillende måte. Jeg er enig i dette, og føyer til at departementet også ellers må ha ansvar for selv å besørge underretning (direkte underretning) der hensynet til parten tilsier det. Utover dette finner jeg på nåværende tidspunkt ikke grunn til å ta endelig stilling til, eller foreslå omlegging av, de beskrevne rutiner som etter det opplyste følges i fremmedsaker. De spørsmål som er knyttet til indirekte underretning synes å kunne fortjene en mer generell gjennomgåelse - med sikte på eventuell regulering i lov eller forskrift. Jeg har derfor funnet grunn til å ta spørsmålet opp i egen sak, - - - (jfr. nedenfor). 3. Behov for en generell gjennomgåelse av regelverket. I tilknytning til mine to avsluttende brev 12. og fremmedsaker (jfr. ovenfor), tok jeg samme dag - i et eget brev til departementet - opp enkelte synspunkter av mer generell karakter. Jeg fremholdt: «Departementet har i sine to uttalelser (jfr. foran) redegjort for, og begrunnet ekspedisjonsmåten på de to nevnte saksområder. Et forhold departementet naturlig nok har viet betydelig oppmerksomhet, er spørsmålet om direkte eller indirekte underretning: Må departementet som klageinstans gi underretning om sitt vedtak direkte til parten(e), eller kan det overlates til en underordnet instans å gjøre dette? Det kommer frem at departementet på begge de to nevnte saksområder, samt også flere andre områder, følger sistnevnte fremgangsmåte. Jeg er ikke ukjent med den praksis det her vises til, liksom jeg også er klar over at tilsvarende fremgangsmåte følges på en rekke andre forvaltningsområder som ikke sorterer under Justisdepartementet, f.eks. i byggesaker og jordlovsaker. Bruken av indirekte underretning om klagevedtak er med andre ord temmelig utbredt. Jeg føler meg likevel usikker på om dette alltid bygger på kritiske overveielser om hva som er den beste behandlingsmåte, eller om et dominerende element er tradisjon fra en tid med andre kommunikasjonsmuligheter og en annen kopieringsteknikk enn dagens. Spørsmålet synes å kunne fortjene en mer generell gjennomgåelse, med sikte på eventuell regulering i lov eller forskrift. Det rettslige utgangspunkt i dag er bestemmelsene i forvaltningslovens §27 første ledd (jfr. §33 første ledd), om at partene skal underrettes om vedtaket, og at underretningen «i regelen» skal skje skriftlig. Loven sier intet om tidsmomentet, men i lovforarbeidene heter det (Forvaltningskomitéens innstilling 234, gjengitt i Ot. prp. nr. 38 for 1964-65 86): Forarbeidene vier spørsmålet om skriftlig (kontra muntlig) underretning adskillig oppmerksomhet, og det blir presisert at skriftlighet betyr underretning «i form av et brev» (innstillingen 234). Det drøftes imidlertid ikke hvem som skal besørge brevforsendelsen. Indirekte underretning vil generelt medføre et visst tidstap i forhold til direkte underretning. Særlig stort trenger tapet likevel ikke å bli. Så sant underinstansen som skal besørge den videre underretning er noenlunde ajour og gir underretningsarbeidet prioritet, skulle tidsforskjellen for klager i hvert fall ikke trenge å utgjøre mer enn ca. én uke. Overholdes en slik tidsramme, vil man nok ofte kunne sies å ha tilfredsstilt lovens intensjon om «omgående ekspedisjon». Forutsetningen må likevel være at den indirekte underretningsform virkelig innebærer vektige praktiske fordeler for forvaltningen, og at utsettelsen ikke kan være til vesentlig skade for parten. - Problemene melder seg dersom underinstansen ikke makter å få ut underretningen til partene i tilfredsstillende tempo. Idet jeg ellers viser til vedlagte gjenparter av brev herfra i dag angående de særlige forhold i bidrags- og fremmedsaker, ber jeg opplyst om departementet vil kunne ta initiativ til en slik generell gjennomgåelse som antydet ovenfor. Ad. 1. Bidragssaker og andre saker fra familiesektoren, og 3. Behov for en generell gjennomgåelse av regelverket. Ombudsmannen mottok i februar 1985 en ny klagesak (sak 194/85) fra bidragssektoren som viste at underretninger om vedtak på dette området stadig kan ta lang tid. Etter å ha innhentet forklaringer fra vedkommende fylkesmann og Justisdepartementet uttalte jeg i brev 22. mai 1985 til departementet: «Avviklingen av denne saken har tatt lang tid. Det gikk således omtrent 16 måneder fra søknad om bidragsnedsettelse ble fremmet til klageren ble orientert om departementets vedtak (19. oktober 1983 - 21. februar 1985). Av denne tiden la klagebehandlingen for departementet beslag på over 9 måneder. Som departementet imidlertid påpeker, er bidragssaker undergitt en noe spesiell behandlingsform, blant annet ved at forvaltningen må forholde seg til to parter som begge skal gis adgang til å uttale seg før vedtak treffes. At bidragsyter og bidragsberettigede i denne saken er bosatt i forskjellige kommuner slik at saken har berørt to bidragsfogdkontorer, har også vært en medvirkende årsak til den lange saksbehandlingstiden. Ytterligere forsinkelse har dessuten oppstått som en følge av den fremgangsmåte som i dag anvendes ved underretning om vedtak i bidragssaker. - - - Med sikte på underretningsspørsmålet spesielt fortsatte jeg: «- - - Etter fast praksis gis det ikke direkte underretning om resultatet av behandlingen. I overensstemmelse med denne praksis sendte departementet vedtaket til fylkesmannen som igjen formidlet det til bidragsfogden i X hvor bidragsberettigede bor. Deretter ble vedtaket sendt til bidragsfogden i Y før klager i siste instans ble underrettet om avslaget. Jeg har i brev 12. juni 1984 på generell basis tatt opp med departementet fremgangsmåten vedunderretning om vedtak i slike klagesaker. Jeg har notert meg departementets opplysninger om at spørsmalet om direkte underretning er til vurdering i departementets lovavdeling. Jeg går på denne bakgrunn ikke nærmere inn på dette spørsmålet nå, men nøyer meg med å konstatere at at også foreliggende klagesak bekrefter inntrykket av at gjeldende praksis ikke er tilfredsstillende. - - -» Justisdepartementet meddelte 6. november 1985: «Som Sivilombudsmannen tidligere er blitt orientert om, er saken forelagt for Lovavdelingen med sikte på en generell gjennomgåelse av underretningsrutinene på Justisdepartementets forvaltningsområde. Saken reiser mange spørsmål, og det har dessverre ikke vært mulig å gi den prioritet som kunne ha vært ønskelig. Det må derfor forventes at saken fremdeles vil kunne ta noen tid. Somb-1984-29 Forskers adgang til folkeregistrets flyttemeldinger. |
lovdata_cd_49807 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.728 | 4.2 Bruksområdet Forsvaret omfatter det militære forsvar, Hæren, Sjøforsvaret, Luftforsvaret, Heimevernet og Fellesinstitusjonene, samt Kystvakten og Redningstjenesten. I tillegg kommer allierte operative hovedkvarter lokalisert i Norge (HQ North Stavanger) og andre allierte staber og fly-, hær- og sjøstyrker som er planlagt deployert til Norge under øvelse i fredstid og som forsterkningsstyrker ved kriser. Mrk. 4.2.1 Bruksområdet omfatter således alt forbruk av oljeprodukter i Forsvaret uavhengig av de øvrige bruksområdene, med unntak av frittliggende familieleiligheter som ivaretas under bruksområdet Husoppvarming, jf. kapittel 5. |
lovdata_cd_52434 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.766 | 7.1.1.1 Tauendefester skal utføres av kyndig og erfaren person. Ved støpekoblinger og klemhoder skal utførende person være registrert hos Taubanetilsynet. Ved bruk av andre personer skal aksept innhentes hos Taubanetilsynet. 7.1.1.2 Ved støpekoblinger og klemhoder skal navnet på utførende person samt dato for gjennomføringen av arbeidet meldes Taubanetilsynet på blankett T-83, jf. vedlegg 5. 7.2.2.1 Støpekoblinger mellom kjøretøy og trekk- og balansetau skal støpes om med mellomrom som ikke overstiger tre år. Utførende person skal i tauboken bekrefte at arbeidet er gjort i henhold til retningslinjer for fremstilling av støpekoblinger for ståltau i vedlegg 2. 7.2.2.2 Støpekoblingens hylse skal være av en slik type som etter montering kan slås tilbake slik at støpekonens tilstand kan inspiseres. 7.2.2.3 Innstøping med kunststoff tillates ikke. 7.2.3.1 Montering, demontering og inspeksjon av tauendefeste med klemhode skal utføres av kyndig og erfaren person. Personens navn og opplysning om vedkommendes bakgrunn på området skal på forhånd meldes Taubanetilsynet. 7.2.4.1 Kilelås skal monteres etter leverandørens anvisning, og dette skal utførende person bekrefte i tauboken. 7.2.5.1 Ståltauklemmer som festeelement tillates brukt bare på barduner og strammetau, men kan i tillegg benyttes for låsing av tauenden i forbindelse med kileklemmer. Ved bruk som festeelement skal antallet klemmer bestemmes slik at for tau opptil 10 mm diameter brukes 3 klemmer, deretter en klemme i tillegg for hver 5 mm økning av diameteren. Avstanden mellom klemmene skal være minst 1,5 x klemmebredden og 3 x taudiameteren. Bruk av U-boltklemmer er ikke tillatt. 7.2.6.1 Presshylser tillates brukt på barduner og strammetau. 7.2.7.1 Øyespleis tillates brukt på barduner og strammetau. For annen anvendelse må det innhentes aksept fra Taubanetilsynet. 7.2.7.2 For normal anvendelse skal spleisen utføres med minst 5 innstikk. Hvor forbindelsen er utsatt for strekkutmatting skal antallet økes til 8,5. 7.2.8.1 Forankringstrommel for permanente anlegg skal minst ha en diameter på 65 x D eller 600 x d, hvor D står for taudiameteren og d for tråddiameter eller høyden på profiltråd i ytterlaget. Den største av de to verdier gjelder. For midlertidige anlegg er tilsvarende verdier 65 x D og 400 x d. 7.2.8.2 Bæretauet skal ligge på trommelen med minst tre omdreininger, og den frie enden skal sikres med en endeklemme og en sikkerhetsklemme. Sikkerhetsklemmen skal monteres i en avstand på 10 mm fra endeklemmen. 7.2.9.1 Plateklemmer som permanent endefeste kan bare brukes etter spesiell tillatelse fra Taubanetilsynet. |
lovdata_cd_50482 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.821 | (1) Utsikten fra styrehuset/styreplassen må finnes tilfredsstillende. (2) Belysning, instrumenter etc. i styrehuset må anordnes slik at sjenerende reflekser unngås. Fartøy skal være utstyrt med et godkjent kompass hensiktsmessig plassert. Fløyte hensiktsmessig plassert skal være installert om bord. Sjøkart for det aktuelle fartsområde må finnes om bord. (1) Fartøyet skal være utstyrt med maritimt VHF-radiotelefonutstyr. (2) Fartøy som anvendes i fartsområder hvor avstanden til nærmeste havn er mer enn 5 n. mil, skal være utstyrt med godkjent friflyt montert som overdekksutstyr og slik plassert at senderen med stor grad av sannsynlighet vil bli frigjort og flyte opp til overflaten hvis fartøyet synker, eller godkjent manuell nødradiopeilesender montert i styrehuset. (1) Fartøyet skal være utstyrt med et sett godkjente topp-, akter- og sidelanterner. Dersom lanternene ikke kan overvåkes fra styreplassen skal de utstyres med optisk eller akustisk feilalarm. (2) Kravet til lanterner kan frafalles dersom fartøyet kun skal anvendes i normalt godt dagslys. |
lovdata_cd_40332 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.903 | Et nytt tredje ledd i §8-48 innebærer en lovfesting av retten til å velge den høyeste ytelsen når medlemmet samtidig fyller vilkårene for sykepenger og rehabiliteringspenger. |
lovdata_cd_4475 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | sv | 0.398 | I medhold av lov om naturvern av 19, juni 1970 nr. 63 §8, jfr. §10, er øygruppen Teineskjær med omkringliggende sjøarealer i en stand av ca. 50 m fra land fredet som naturreservat ved Kronprinsreg.res. av 28. |
lovdata_cd_39568 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.705 | For at grunnstønad skal kunne ytes, må ekstrautgiftene i det enkelte tilfelle betraktes som nødvendige. Nødvendighetsvilkåret er nå nedfelt i loven. Det representerer imidlertid ingen innskjerping i forhold til tidligere retningslinjer og praksis. Det betyr at rene ønskemål utover det som antas nødvendig ikke kan komme i betraktning. På den annen side settes det ikke noe krav om at utgiftene skal dekke et livsviktig behov. Det kan ellers vanskelig stilles opp generelle retningslinjer for når en ekstrautgift skal betraktes som nødvendig. Dette må vurderes skjønnsmessig i hvert enkelt tilfelle på bakgrunn av de foreliggende opplysninger. |
lovdata_cd_55834 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.708 | Fjerde ledd oppstiller en regel om at revisor skal attestere metoden som er benyttet dersom regnskapsrapporten til statlige myndigheter er konvertert fra kommunene eller fylkeskommunens bevilgningsregnskap. Dette innebærer at revisor skal påse at inntekter/utgifter i regnskapsrapporten stemmer overens med inntekter/utgifter i bevilgningsregnskapet. Videre at tallene fra bevilgningsregnskapet er registrert og konvertert til riktig dimensjon (jf. rapporteringsforskriftens vedlegg 1, 2, 3 og 5) i regnskapsrapporten. Kontrollen skal skje i henhold til god kommunal revisjonsskikk. Uttalelsen stiles til kommunen/fylkeskommunen. |
maalfrid_7c62e6982de4bd690751b29efd91f4d099d9da6f_10 | maalfrid_uio | 2,021 | en | 0.855 | Decisions other than those that are subject to environmental impact assessment under the Planning and Building Act are subject to the Instructions for Official Studies and Reports (utredningsinstruksen). The Instructions establish the duty of public authorities to take account of environmental considerations when taking decisions regarding regulations and implementation guidelines. Section 2.3.2 of the Instructions defines environmental considerations as 'other significant consequences' that shall be considered where relevant. According to section 2.3 of the Guidelines issued by the Ministry of Climate and Environment, the public authorities are expected to consider whether proposals will have significant consequences for interference-free areas. However, failure to take such considerations does not affect the legal validity of decisions. In the following, we briefly discuss obligations concerning wilderness and interference-free areas under the Forest Act (2005), the Energy Act (1990) and the Water Resources Act (2000). The Forest Act (2005) The Forest Act contains several provisions aimed at ensuring the ecological sustainability of forestry. However, wilderness and interference-free areas are not explicitly mentioned in these provisions, or in the Regulation on Sustainable Forestry or the associated Living Forest Standard. While significant resources have been expended on mapping environmentally valuable forests, in particular virgin and old forest, the forest legislation contains no legal requirements and few incentives against forestry in wilderness or interference-free areas, including virgin and old forests. Nevertheless, the effects of forestry on such areas are 42 www.regjeringen.no/upload/FAD/Vedlegg/Statsforvaltning/Utredningsinstruksen_eng.pdf (English translation). 43 Ministry of Climate and Environment, Miljøutredninger etter utredningsinstruksen, document T–1349, adopted December 2000. 44 See www.ub.uio.no/ujur/ulovdata/lov-20050527-031-eng.pdf and www.ub.uio.no/ujur/ulovdata/lov- 19900629-050-eng.pdf (English translations). 45 See in particular sections 4, 5, 7 and 13 46 See sections 4 and 5 of Forskrift om berekraftig skogbruk, FOR 2006-06-07 no. 593 (in Norwegian), and www.levendeskog.no/levendeskog/vedlegg/51Levende_Skog_standard_Engelsk.pdf (in English). The Living Forest Standard contains the following standard (section 20): 'In larger continuous forest areas with particular environmental and recreational value due to the limited scope of technical encroachments, new forest road construction should be avoided.' 47 The authorities may require notification when forest owners plan to conduct logging in virgin or old forests: see section 11 of the Forestry Act. As yet, no regulation has been adopted to implement section 13 of the Act which provides for protection of forest areas of particular environmental value. According to section 4 of the Living Forest Standard: ' |
lovdata_cd_37257 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.941 | Det gis avkall på refusjon av utgifter til administrativ og medisinsk kontroll nevnt i artikkel 105 nr. 1 i gjennomføringsforordningen mellom institusjonene til de to kontraherende parter. |
lovdata_cd_59966 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.711 | (Takstene gjelder bare for leger med avtale om driftstilskudd med regionalt helseforetak. Det er en forutsetning for bruk av vikar at hjemmelshaver selv kan operere og gjøre bruk av takstene.) Takst Tekst Hon./ref. Merk. Rep. *K01a Kataraktoperasjon, inntil 500 operasjoner per kalenderår. Benyttes godkjent vikar, gjelder antallsbegrensningen for hjemmelshaver og vikar til sammen. Ugyldig takstkombinasjon: alle bortsett fra 3ad 6000,- E1 0*K01d Medisinsk indisert øyelokkoperasjon, 1 øyelokk 2000,- E1 0*K01e Medisinsk indisert øyelokkoperasjon, 2 øyelokk 3000,- E1 0*K02a Tonsillektomi. Taksten kan benyttes én gang per pasient 6000,- E1 0*K02b Adenotomi 3000,- E1 0*K02c Paracentese med ventilasjonsrør narkose 2200,- E1 0*K02d Adenotomi ved samtidig paracentese med ventilasjonsrør 3500,- E1 0*K02e Tonsillektomi ved samtidig paracentese med ventilasjonsrør 6500,- E1 0 *K02f Tonsillektomi ved samtidig adenotomi 6500,- E1 0*K02g Tonsillektomi ved samtidig adenotomi og paracentese med ventilasjonsrør. Ugyldig takstkombinasjon: Takstene K02a-K02g er gjensidig utelukkende. Bortsett fra 3ad er alle takster ugyldige 7000,- E1 0* Ugyldig takstkombinasjon: K05b, K05c 1900,- E1 0* Ugyldig takstkombinasjon: K05a 4500,- E1 0* Ugyldig takstkombinasjon: I tillegg til taksten kan legen benytte takst 3ad og takst 10d. Når intet særskilt er nevnt, benyttes takstene i det følgende som tillegg til takstene for konsultasjoner og sykebesøk. I takstene er iberegnet utgifter til desinfeksjonsmidler og alminnelig engangsutstyr i forbindelse med dette. I tillegg kan legen kreve dekket av pasienten utgifter i henhold til takstene 10a til 10d. Engangsutstyr som f.eks. sprøyter mv. kan det ikke beregnes ekstra for, da disse utgifter inngår i taksten. - Intravenøs injeksjon/infusjon av særlig vevstoksisk legemiddel (f.eks. cytostatika) - Ørerensing ved skylling/sug 85,- E2 rep 70%101 Individuell, strukturert veiledning relatert til kosthold og/eller fysisk aktivitet for pasienter med høyt blodtrykk eller diabetes 2. Taksten bygger på undersøkelse av pasientens helsetilstand og omfatter kartlegging av risikobilde. Det er en forutsetning at legen benytter program godkjent av Sosial- og helsedirektoratet, og at det skrives ut «grønn resept», som alternativ til medikamentell behandling, med et individuelt tilpasset opplegg for kosthold og/eller fysisk aktivitet og en plan for pasientens oppfølging. Taksten kan bare benyttes overfor pasienter som ikke står på medikamentell behandling for aktuell sykdom. Taksten kan benyttes inntil 3 ganger per pasient per år. Ugyldig takstkombinasjon: 2c, 3b 200,- E2 0102 Oppstart (første konsultasjon) Taksten kan benyttes inntil to ganger per pasient per år. Ugyldig takstkombinasjon: 2c, 3b 200,- E2 0103 Anoskopi. Takst 100 kan benyttes i tillegg ved biopsi. Ugyldig takstkombinasjon: 142a 70,- E2 0104 Rektoskopi. Takst 100 kan benyttes i tillegg ved biopsi. - Finnålsbiopsi (f.eks. a.m. Frantzén) eller punksjonsbiopsi (f.eks. «tru-cut») - Fjerning av mindre tumor under hudnivå, f.eks. - Kirurgisk fjerning av hele neglen (ablatio unguis) - Radikaloperasjon av inngrodd negl (kilereseksjon) - Avstøpning/avtrykk for fremstilling av innleggssåle; - Bandasjering av fractura claviculae. - Immobilisering av frakturer uten dislokasjon som f.eks. - Skifting av små gipsbandasjer på underarm og hånd, og på ekstremiteter hos barn 132,- E2 rep 70%106b Behandling av frakturer som krever reponering i anestesi og ev. røntgenkontroll før og etter, som f.eks. fract. radii typica 300,- E2 rep* *112a Gastroskopi 650,- E2 0*112b Tillegg for biopsi 50,- E2 rep 5*114a Sigmoidoskopi (til colon descendens). Ugyldig takstkombinasjon: 115a 325,- E2 0*114c Tillegg for biopsi 50,- E2 rep 2 *115a Koloskopi (til ileum). Ugyldig takstkombinasjon: 114a 1850,- E2 0*115b Tillegg for biopsi 50,- E2 rep 10 *116 Polyppektomi med slynge/blokking av striktur 225,- E2 rep*120 Absorpsjonsundersøkelse og pusteprøve med isotop 225,- E2 0121a Karbohydratbelastning. *125 Ultralydundersøkelse med ekstern probe 100,- E2 rep*127a Beinmargspunksjon, taking av prøve og utstryking 200,- E2 0*127b Farging av preparat 20,- E2 0*127c Bedømmelse av preparat. Ugyldig takstkombinasjon: 127d 90,- E2 0*127d Bedømmelse av preparat og vurdering av jernfarging. Ugyldig takstkombinasjon: 127c 100,- E2 0128a Trykkmåling med doppler ved perifer karlidelse 110,- E2 0*128c Oscillometri eller transkutan SAO2-måling ved perifere karlidelser eller lungesykdommer. Taksten kan også brukes av anestesileger og kirurger 90,- E2 0*129a Arbeids-EKG med gradert belastning ved sykkelergometer/tredemølle inkl. taking og tyding av EKG. Ugyldig takstkombinasjon: 707a, 707b 350,- E2 0*129c Ambulant kontinuerlig minimum 24 timers registrering av EKG på opptaksmedium. Tyding, teknisk assistanse, bruk av utstyr mv. Ugyldig takstkombinasjon: 129g 330,- E2 *129d Fullstendig ekkokardiografisk undersøkelse uten dopplerundersøkelse. Bruk av taksten krever godkjenning av sentralstyret. Gjelder ikke for leger som har fått spesialistgodkjenning i hjertesykdommer etter 1. september 1994. 400,- E2 0*129e Dopplerundersøkelse med måling av blodstrømshastighet i hjertet og store kar. Bruk av taksten krever godkjenning av sentralstyret. Gjelder ikke for leger som har fått spesialistgodkjenning i hjertesykdommer etter 1. september 1994. 300,- E2 0129f Ambulant kontinuerlig 24 timers registrering av blodtrykk. Tyding, teknisk assistanse, bruk av utstyr mv. 367,- E2 0129g Ambulant kontinuerlig minimum 24 timers registrering av EKG på opptaksmedium. *130g Tapping av hydrocele/spermatocele med samtidig sklerosering 145,- E2 0*134a Reseksjon av hammertå 325,- E2 rep*134b Avmeisling av eksostose ved hallux valgus o.l. 325,- E2 rep*134e Fjerning av osteosyntesemateriell 325,- E2 rep*134f Fasciotomi, tenotomi 325,- E2 rep*137e Sene-/ligament-/kapselsutur 325,- E2 rep*139a Uretrocystoskopi 650,- E2 0*140a Fjerning av ganglion/bursa 1600,- E2 0*140b Artrodese 1600,- E2 0*140c Operasjon av Dupuytrens kontraktur 1600,- E2 rep 50%*140d Operasjon av hallux valgus 1600,- E2 0*140e Brokkoperasjon 1600,- E2 0*140f Operasjon av hidrosadenitt 1600,- E2 0*140g Osteotomi 1600,- E2 0*140h Operasjon av sacralcyste 1600,- E2 0*140i Operasjon for entrapment av nerve 1600,- E2 0*140j Operasjon for tennisalbue/epicondylitt 1600,- E2 0*140k Spalting av senekanaler og seneskjeder 1600,- E2 0*140l Hemorroideoperasjon (tilsv. a.m. Milligan). Ugyldig takstkombinasjon: 103 1600,- E2 0*141a Enkel cystometri/uroflowmetri 200,- E2 0*141c Kombinert registrering av trykk og flow i nedre urinveier 650,- E2 0*141d Ultralydundersøkelse med rektal probe 200,- E2 0*142c Dilatasjon av anus/instrumentell sfinkterotomi i adekvat analgesi 325,- E2 0*143a Plastikkirurgiske korreksjoner med lappeplastikk eller hudtransplantasjon 450,- E2 rep*143c Dobbeltsidig vasektomi for sterilisering 450,- E2 0*143e Fjerning av dyptliggende tumor, f.eks. tumor mammae, lipom, lymfeknute, ondartede svulster og tumores/lesjoner i ansikt 400,- E2 rep*143f Fjerning av nevrinom 450,- E2 rep*143g Fimoseoperasjon med omskjæring og sutur 450,- E2 0 *144c Bukplastikk 625,- E2 rep*145b Variceoperasjon med stripping 450,- E2 rep *146b Senetransposisjon 625,- E2 rep* |
lovdata_cd_56954 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.787 | Forskrift om helseovervåking i fjørfebesetninger. Fastsatt av Landbruksdepartementet 21. desember 2001 med hjemmel i lov av 19. desember 2003 nr. 124 om matproduksjon og mattrygghet mv. (matloven) §33 første ledd, jf. §36 andre ledd, jf. delegeringsvedtak av 19. desember 2003 nr. 1790, jf. forskrift av 21. mars 1995 nr. 265 om hygiene og kontroll m.v. ved produksjon og frambud av ferskt fjørfekjøtt §56. Jf. EØS-avtalen vedlegg I (direktiv 71/118/EØF). Endret 9 jan 2004 nr. 109 (bl.a hjemmel). Formålet med denne forskriften er å sikre at fjørfe er egnet til å bli slaktet ved autorisert eller godkjent slakteri. Forskriften gjelder for alle typer fjørfebesetninger som leverer dyr til slakt ved slakteri autorisert eller godkjent etter forskrift av 21. mars 1995 nr. 265 om hygiene og kontroll m.v. ved produksjon og frambud av ferskt fjørfekjøtt. I denne forskrift er driftsregister en journal med opplysninger om: 4) Rasens faktiske ytelse (f.eks. vektøkning) 18) Resultater fra eventuelle undersøkelser for reststoffer. Eier eller den som av eier har fått ansvar for drift av fjørfebesetning skal inngå skriftlig avtale med veterinær om helseovervåking av fjørfebesetningen. Denne avtalen skal minst omfatte: 1) at eieren eller den som av eier har fått ansvar for drift av fjørfebesetningen skal kontakte veterinæren ved tegn på sykdom, adferdsproblemer eller forøket dødelighet i flokken. 2) at det i regi av veterinær utføres besetningsbesøk minst to ganger hvert kalenderår. 3) at det skal meldes fra til slakteriets tilsynsveterinær ved zoonotiske sykdommer eller ved andre forhold som kan påvirke dyrenes kvalitet som folkemat. De besetningsbesøk og undersøkelser som er gjennomført, skal noteres i fjørfebesetningens driftsregister. Avtalen nevnt i første ledd skal sammen med besetningens driftsregister mv. være tilgjengelig for de aktuelle tilsynsmyndigheter. Det gjøres unntak fra §4 punkt 2 for fjørfebesetninger hvor årsproduksjonen ikke overstiger 20.000 slaktekyllinger, 15.000 ender, 10.000 høner, kalkuner og gjess eller tilsvarende mengde av andre fuglearter. I slike besetninger er det tilstrekkelig med ett besetningsbesøk i regi av veterinær per kalenderår. 0 Endret ved forskrift 9 jan 2004 nr. 109 (tidligere §7). 0 Endret ved forskrift 9 jan 2004 nr. 109 (tidligere §8). 0 Endret ved forskrift 9 jan 2004 nr. 109 (tidligere §9). 2001 Forskrift om gebyrinnkreving, havbeite mv. Avd/dir: Havbruk- og markedsavd. |
lovdata_cd_39598 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.912 | Som hovedregel bør slike ekstrautgifter dokumenteres ved hjelp av kvitteringer. Dersom det viser seg vanskelig, er det tilstrekkelig med en sannsynliggjøring av ekstrautgiftene, gjerne i form av en oversikt over behovet for gjenanskaffelser og vaskehyppighet. Det må tas hensyn til utgifter som også friske har. |
lovdata_cd_52778 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.787 | Forskrift om miljørettet helsevern i barnehager og skoler m.v. Fastsatt ved kgl.res. 1. desember 1995 med hjemmel i lov av 19. november 1982 nr. 66 om helsetjenesten i kommunene §4a-1 annet ledd og §4a-4 annet ledd samt lov av 9. mars 1973 nr. 14 om vern mot tobakkskader §6 åttende ledd. Fremmet av Sosial- og helsedepartementet. Endret 29 aug 2003 nr. 1093. Forskriftens formål er å bidra til at miljøet i barnehager, skoler og andre virksomheter som nevnt i §2 fremmer helse, trivsel, gode sosiale og miljømessige forhold samt forebygger sykdom og skade. Forskriften kommer til anvendelse ved planlegging, tilrettelegging og drift av: 1. barnehager og andre virksomheter som mot godtgjøring gir tilsyn med og omsorg for barn under skolepliktig alder når: a) Internkontroll: Å påse at krav fastsatt i eller i medhold av lov eller forskrift overholdes. b) Internkontrollsystem: Systematiske tiltak som skal sikre og dokumentere at aktivitetene utøves i samsvar med krav fastsatt i eller i medhold av lov eller forskrift. De systematiske tiltakene skal være beskrevet i administrative prosedyrer. Leder av virksomheten skal, med de begrensninger som følger av taushetsplikten, sørge for at det uoppfordret gis relevant informasjon til foresatte og/eller elever om forhold ved virksomheten som kan ha negativ innvirkning på helsen. Virksomheter som omfattes av forskriften, jf. §2, skal være godkjent av kommunestyret. Virksomhetene skal planlegges, bygges, tilrettelegges og drives slik at forskriftens bestemmelser om trivsels-, helse-, hygiene- og sikkerhetsmessige forhold oppfylles på en alment akseptert måte. Lokalene og uteområdet skal være utformet og innredet slik at forskriftens formål ivaretas. Funksjonshemmedes behov skal ivaretas. Virksomheten skal planlegges og drives slik at den dekker ulike behov for aktivitet og hvile. Virksomheten skal i nødvendig utstrekning ha tilfredsstillende muligheter for lagring, tilberedning og servering av mat i samsvar med næringsmiddellovgivningen. Virksomheten skal fremme trivsel og gode psykososiale forhold. De deler av virksomhetens innendørs arealer som er i daglig bruk, skal ha forsvarlig renhold etter hygienisk tilfredstillende metoder. Uteområdet og tekniske anlegg skal vedlikeholdes og rengjøres etter behov. Virksomheten skal planlegges og drives slik at skader og ulykker forebygges. Virksomheten skal ha rutiner og utstyr for håndtering av ulykkes- og faresituasjoner. Rutinene og sikkerhetsutstyret skal være kjent for alle, herunder barn og elever. Virksomheten skal ha tilfredsstillende inneklima, herunder luftkvalitet. Ioniserende stråling skal ikke overskride et alment akseptert nivå. Virksomhetens lokaler og uteområde skal ha tilfredsstillende lydforhold. Virksomheten skal ha tilstrekkelig forsyning av hygienisk betryggende drikkevann som tilfredstiller krav i forskrift av 1. januar 1995 nr. 68 om vannforsyning og drikkevann m.m. Lov 19. november 1982 nr. 66 om helsetjenesten i kommunene §4a-12 gjelder for klage over vedtak truffet med hjemmel i denne forskrift. Overtredelse av forskriften eller av vedtak truffet med hjemmel i forskriften straffes i samsvar med lov 19. november 1982 nr. 66 om helsetjenesten i kommunene §4a-11 dersom ikke strengere straffebestemmelse kommer til anvendelse. |
Subsets and Splits